- Gaute Ivarsson var erkebiskop i Nidaros i heile 35 år, frå 1475 til sin død 1510.
Historikaren Absalon Taranger nyttar orda - kraftig - og -maalbevidst - for å karakterisera Gaute som erkebiskop og politikar.
I si lange tenestetid som erkebiskop arbeidde han konsekvent for kyrkjeleg fridom og Noregs rettar innanfor unionen med Danmark.
Hans jordebøker frå ca.1490 er nyttige kjelder til kunnskap om erkestolens økonomi og agrartilhøve i seinmellomalderen.
Gaute tok over som erkebiskop i Nidaros i 15.juni 1475 ved pavelig provisjon etter Olav Trondsson. Den nye erkebiskopen ble innviet straks etter utnevnelsen, antakelig søndag 18.juni 1475.
Han utredet sine avgifter til det apostoliske kammer og til kardinalkollegiet, og etter å ha fått innrømmet flere supplikker hos kurien, synes han å ha reist hjem straks etter. I hvert fall var han tilbake i erkebispegården i Nidaros 4.desember samme år.
Den relativt korte tiden mellom erkebiskop Olavs død i Roma og utnevnelsen av hans etterfølger samme sted, gjør det rimelig å tro at magister Gaute selv har vært i erkebiskopens følge da han dro til Roma.
Gaute Ivarsson hadde som så mange av sin samtids høygeistlighet studert i Rostock, der han ble innmatrikulert i 1462, ble baccalaureus året etter og fikk magistergraden i 1466.
Som korsbror i Nidaros nevnes han første gang i 1472.
Ved hjemkomsten i 1475 fikk Gaute Trøndelagen i len av kongen. Ved overtakelsen av lenet fikk ikke erkebiskopen noen jordebok over krongodset, han lot derfor oppta en slik, og av denne kan vi se at forleningen gjaldt hele det gamle Trøndelagen, unntatt Sparbu, Stjørdal, Gauldal og Ytterøy. Denne forleningen kom heretter til å følge erkestolen.
Erkebiskop Gaute tok seg ivrig av erkestolens økonomiske forhold og fortsatte da den den samme linjen som Aslak Bolt. Vi ser at han gjennom sitt lange erkeepiskopat stadig har ervervet jordegods til erkestolen. Det er tydelig at erkestolen har rådd over betydelige likvide midler på denne tiden.
Om erkebiskopens forhold til domkapitlet vet vi lite. I året 1500 slutter Gaute en overenskomst med domkapitlet om at dette i sitt kommun heretter skulle underholde den ene av de prestene som holdt førstemessen i domkirken. Om kannikenes - mensa communis - ble det i 1493 ført korrespondanse med bispen og domkapitlet i Åbo, som gjerne ville ha opplysninger om forholdene i Nidaros, da de selv hadde tenkt å grunne et slikt, og da de regler som gjaldt i Nidaros var allment kjent.
Han synes også å ha tatt seg av arbeidet med domkirken. Om hans virksomhet i stiftet ellers, vet vi at 4.september 1476 innviet han et alter til Kristi legeme, apostelen Andreas og St.Olav i Trondenes kirke. Formodentlig har han da vært på visitasreise i Nord-Norge.
I 1495 var han på visitas i Melhus, og skal en gang ha visitert på Tønset i Østerdalen. Om noe provinsialkonsil synes det ikke noen gang å ha vært tale, det ser ut som om dette hadde utspilt sin rolle.
Med kurien synes forbindelsen å ha vært god, og Gaute oppnådde vesentlige innrømmelser hos pavene. Allerede da han hentet palliet fikk han innvilget 2 supplikker som var av stor betydning for erkestolen. Gaute fikk erkebiskopens visitasjonsplikt ved kurien endret fra hvert tredje til hvert tiende år.
Derimot lyktes det ikke for Gaute å gjenvinne metropolitanmyndigheten over Suderøyene og Orknøyene.
I 1490 ble han av paven oppnevnt til sammen med biskopen av Øsel å undersøke saken mellom dronning Dorothea og den svenske riksforstander Sten Sture.
Etter at Christian 1 døde i 1481, tok det norske riksrådet med Gaute som formann kontakt med Sverige for å prøve å få støtte for norsk uavhengighet. Gaute Ivarsson deltok i riksrådsmøtene og ivret sterkt for at Norge skulle være selvstendig.
Men i 1483 gikk nordmennene med på å velge sønnen til Christian 1, Hans, til konge. Kong Hans måtte skrive under på en håndfesting som skulle sikre nordmennene full likestilling med danskene.
Gaute Ivarsson kronet kong Hans i Nidarosdomen i 1483, men nektet å krone sønnen Christian 2, som da var utsendt som visekonge til Norge, så lenge faren var i live. Dette gjorde at Christian 2 og Gaute Ivarsson ble bitre uvenner.
I Halmstad-recessen som kong Hans måtte underskrive før det norske riksrådet gikk med på å velge ham til konge den 1.februar i 1483, ble erkebispen i Nidaros igjen tilkjent retten til slå egne mynter:
Likeledes ville Vi tillate etter råds råd i Norge at det skal myntes og slås penninger i Trondheim etter Nidaros domkirkes privilegier.
Hvidene fra erkebiskop Gaute Ivarsson er forsynt med det norske riksvåpenet og innskriften SAN OLAWS REX. Det er Hellig Olav, byens og erkebispedømmets helgen og landets evige konge, som fremstår som overherre.
Gaute Ivarsson Gaute kom til å få den lengste regjeringstid av alle erkebiskoper i Nidaros. I hele 35 år var han den norske kirkens primas. I denne tiden reiste han mye rundt i Trøndelag, der han også opptrådte som dommer i verdslige saker. Han engasjerte seg sterkt i de byggearbeidene som foregikk i Nidarosdomen på den tiden.
Gaute Ivarsson døde i 1510
Spor etter Gaute i dag:
Fylkesvåpenet til Sør-Trøndelag er tegnet etter seglet til Gaute Ivarsson, erkebiskop i Trondheim. Han hadde både verdslig og sekulær makt og en dyktig politiker, og satt som leder av Riksrådet som i en periode styrte landet.
Motivet er 2 korslagte røde økser belagt med en rød korsstav. Kombinasjonen av økser og korsstav har vært tolket som bilde på geistlig og verdslig makt, men i virkeligheten er dette rent kirkelige motiver. Korsstaven er erkebiskopens verdighetstegn, og øksene er rikshelgenens eget merke - Olav den hellige ble drept med øksehugg.
Kilder:
http://www.katolsk.no/organisasjon/mn/erkebiskoper
DN, bd.1 nr.951, bd.2 nr.907 og 955, bd.3 nr.931 og 1011, bd.5 nr.923, bd.8 nr.426, 471 og 473, bd.10 nr.249, 260 og 269, bd.13 nr.148, bd.14 nr.141, 164 og 187, bd.16 nr.252 og 306, bd.17 nr.691, 784, 1137, 1145 og 1163, bd.21 nr.689 og 697 og bd.22 nr.72, 76 og 81.
Erkebiskop Gautes jordebøger, trykt som Anhang i C.Brinchmann og J.Agerholt (red.): Olav Engelbrektssøns jordebog, 1926.
L. Daae: En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros, 1897
NHfNF, bd.3, del 2, 1917.
E.Bull d.e.: biografi i NBL1, bd.4, 1929.
O.Grønli: Ei ættetavla frå reformasjonstida, i NST, bd.13, 1952, s.209–244 og bd.14, 1954, s.345–354.
L.Hamre: Unionstiden 1450–1523, i A.Fjellbu: Nidaros erkebispestol og bispesete 1153–1953, bd.1, 1955.
d.s.: Norsk historie frå midten av 1400-åra til 1513, 1971.
T.H.Vigerust: Aspaseminaret, Adelsprosjektets skrifter 2, 1997. [1, 2]
|
1437 - 1510 (73 years)
[1, 2]