Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Røros kirke, Sør-Trøndelag, Norge

Notes:
Røros gamle kirke, bygget omring 1650.



De eneste skrevne opplysningene om det innvendige av gammelkjerka finnes i reiseberetningen til Gerhard Schøning. Han forteller at kirken ...er indvendig meget smukt udstaffert med historiske malninger, der forestiller Christi Historie. Den har ogsaa et Orgelog en Organist... ...midt paa Skillerommet mellem Kirken og Choret staaer Fred. 4ti Chiffer, der holdes av tvende Bergmænd, i deres da brugelige graa Dragt, med udslagne Hatte paa Hovedet, og knæside Kiortler. I Funten, strax ved og nedenfor Choret, paa den venstre Siide deraf, staaer Hans Olsen Aasens skilerie, som først skal have oppfundet Røraas Koberverk; men paa den anden Siide har Værkets første Bergmester, Lossii, Monument staaet...



Schøning bruker ikke mange ord, når han forteller om det innvendige. En ting han nevner er - Skillerummet mellem Kirken og Choret. Dette kan ikke være annet enn et oppbygd korskille. Det var vanlig helt fra slutten av middelalderen og utover i 1660-årene, at kor og skip ble skilt med en høy skrankevegg. Denne veggen hadde gjerne tett brystning nederst og balusterverk øverst. Veggen skulle være mest mulig gjennomskåret, slik at den ikke stengte for mye mellom folk og alter. Midt i korskranken var det en åpning (kordøren) fram mot alteret, og over åpningen var det gjerne en utskåret bue. Det var vanlig at kongemonogrammet sto som en krone over kordøren. Det som var spesielt i Røroskirken, var at kongemonogrammet ble holdt av to bergmannsfigurer.



I åpningen midt i korskranken var det en dobbelt dør (fløydører) som kunne stenges. Det ene av dørbladene finnes på Rørosmuseet; det har tett brystning med flatskurd og en åpning med to dreide søyler øverst. Døren har merke etter et stort lås. Vi får også vite noe om døpefonten: Den sto på venstre side, like nedenfor koret, dvs. øverst på den nordre langsiden av kirkerommet. Antagelig sto døpefonten i et eget rom avdelt med skrankevegg, nesten som en inngjerding, og at det med - Funten - menes hele denne innretningen. Det var vanlig med et slikt skrankeverk, gjerne med en utskåret kroning eller en baldakin over selve døpefonten. Schøning nevner ikke prekestolen, men man kan være sikker på at den sto ved hjørnet til høyre for koret, på mannssiden, og i nærheten av portrettet til Lorentz Lossius. Alteret får man ikke vite noe om, men det er knyttet en gammel tradisjon til et av maleriene i den nåværende kirken, som tyder på at det var et visst rom mellom alteret og bakveggen i koret. Det gjelder bildet av Dr. med. Johannes Irgens og konen Elisabeth Arnisæus. Han var dårlig likt av almuen på Røros, og det er fortalt at da han døde og maleriet av ham skulle henges opp i gammelkjerka, forlangte folk at det skulle henges opp bak alteret. Bildet ble flyttet over til den nye kirken, der det fikk den samme bortgjemte plassen.



Det var også gallerier i gammelkjerka, antagelig både på nord-, sør- og vestveggen. Det blir fortalt at arbeiderne fra gammelt av hade plassene sine - oppi lemmom. Fra 1600-tallet av var det også vanlig at 'velhavende' og - distingverede - folk fikk bygd sine egne avstengte stoler i kirkene. Disse kunne være rikt utsmykket. Peder Hiort forteller om disse i sitt testamente, og også at han ikke syntes det var rett, siden det var til ...største fornærmelse for Bergalmuen, der siden ikke uden Trængsel kunne finde Rum i Kirken.



Alt i 1740 - 90 år etter at det ble bygd, får man vite at huset er heller skrøpelig. Biskop Hagerup skriver i visitasboken at - Kirken begynder at falde ned på Søndre Side.



I 1772 er det enda verre: Biskop Gunnerius skriver da at - Kirken stod meget paa Fald, og at Participanterne derfor betenkte paa at nedrive denne og oppbygge en større. Og partisipantene bestemte at det skulle bygges en ny kirke. De bestemte seg først for at det skulle bygges i tre. Så kom diskusjonen om kirken ikke heller skulle reises av stein. Endelig vedtak om dette kom ikke før i 1779, kort tid før grunnarbeidet tok til.



Det var Peder Hiort som var den mest ivrige talsmannen for en kirke av stein. Han brukte både tekniske og økonomiske argumenter for sitt syn. Til partisipantene sa han dessuten at en steinkirke ville gi byggeherrene et finere og mer langvarig ettermæle!



Den nye kirken som sto ferdig i 1784.



Kirken ble bygd nord for den eldste, og gata går idag over en del av den gamle kirkegården. Et sagn forteller at svenskene under Karl Sparre i 1678 hadde slakteplassen sin ute på Kjerkbakken, og denne hendingen skal ha gitt navn til Rød- eller Rauveta.



Skal noen nevnes som arkitekt for nykirken, kan det ikke bli andre enn murmester Peter L. Neumann fra Trondheim. Han stakk ikke bare ut tomt og gjorde overslag over hva murearbeidet ville koste; kilder i verksarkivet forteller at han også laget tegninger til kirken. Disse tegningene er dessverre tapt i dag.



Neumann var med på prosjekteringen helt fra 1777, det året de to modellene ble laget, men først i 1779, året det ble bestemt å bygge i sten, hører man om tegningene hans. Den 27. april sender Hiort brev til partisipantene med tegningene og overslaget Neumann gjorde som vedlegg. Dette var bare måneder før byggearbeidet startet, og tegningene viste sikkert det endelige forslaget.



I 1777 hører man at Peder Ellingsen (ansvarlig for trearbeidene og overbyggmester ved Kobberverket) har gjort "2 smukke Modeller til Kierken". En av disse modellene finnes ennå. Modellen som viser kirken som den ser ut i dager dessverre tapt.



Den gjenværende modellen viser en trekirke, formet mye etter de samme klassiske grunntrekk som nykirken, men likevel forskjellig. Dette alternativet er formelt ennå en korskirke, med alter, prekestol og orgel ordnet over hverandre som hovedmotivet i kirkerommet. Modellen har tre tårn, der hovedtårnet bygger seg opp fra kirketaket over hovedinngangen. Grunnarbeidet begynte sommeren 1779, og om våren 1780 var de i gang med muringen.



Kirken ble bygd i perioden 1780-1784. Det var Røros Kobberverk som bygde kirken, og som bekostet byggingen av et guds hus med ca. 1600 sitteplasser på Røros. Kirketårnet rager 49 meter over bakken og ruver over de lave hustakene. Kirken er en steinkirke, men med tretak og treinteriør, hvor listverk og andre detaljer er staffert med grå-blå marmorering. Det er bygd utvendige trappehus som fører opp til galleriene, hvor de fattigste ble plassert. Nede i kirkerommet ble kjønnene delt - i mannsside (høyre) og kvinneside (venstre). Her satt de kondisjonerte fremst, for deretter å måtte plassere seg bakover i rekkene - rangmessig.



Hovedarkitekt: Peter Leonard Neumann fra Trondheim.

Byggeleder: Henning Floer (overstiger ved Kobberverket).

Murmester: Svend Aspaas (underbyggmester ved Kobberverket).

Ansvarlig for trearbeidene: Peder Ellingsen (overbyggmester ved Kobberverket).



Byggekostnad: 23.000 riksdaler (årslønnen til en gruvearbeider lå da på ca. 50 riksdaler - altså 460 årslønninger for å bygge én kirke). Kobberverket hadde på denne tiden så store overskudd at de kunne ha bygget 3-4 lignende byggverk hvert år. I 1865 ble kirken overdratt til menigheten fra Røros kobberverk - som så seg nødt til å bekoste to vedovner til oppvarmingen i 1888.

Latitude: , Longitude: