Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0426, Frankrike; Semilegendarisk konge til de saliske frankerne fra merovingerdynastiet fra 426 til 447.

Notes:

Occupation:
Hans etterfølger var Merovech som dynastiet er oppkalt etter.

Legenden sier at hans far var hertug Pharamond og hans mor var Argotta fra Thüringen. Hans bestefar kan ha vært Marcomer, en frankisk hertug.

Der er bare 2 kilder med informasjon om Clodios historie, Gregorius av Tours og Sidonius Apollinaris.

Clodio levde i Dispargum, som antas å ha vært et slott mer enn en landsby.

Rundt 431 invaderte han territoriet til Artois, men ble beseiret nær Hesdin av Aetius, kommandanten av den romerske hær i Gallia. Men Clodio samlet sine styrker og klarte snart å ta landsbyen Cameracum. Til slutt okkuperte han hele landet til Somme og gjorde Tournai til de saliske frankernes hovedstad.

Clodios aggressive aksjoner for å ta mer territorium førte til århundrer med ekspansjon av hans etterfølgere som til slutt skapte det som vi i dag kjenner som landet Frankrike.

Clodio døde en gang mellom 447 og 449 og makten ble overført til Merovech. Det er ikke kjent om Merovech var hans sønn eller en annen høvding i stammen som overtok lederskapet.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 0450, Frankrike; Merovingernes konge.

Notes:

Occupation:
Merovech (latin: Meroveus eller Merovius, fransk: Mérovée) er den legendariske grunnleggeren av merovingerdynastiet til frankerkongene. Han var de saliske frankernes konge i årene etter 450. Ingen samtidige kilder fins om ham, og der er lite informasjon om ham i senere frankisk historie.

Gregorius av Tours nevner ham som en mulig sønn av Clodio. Ifølge legenden ble Merovech unnfanget da Clodios kone traff på en Quinotaur, et sjømonster som kunne forandre form, mens hun svømte. Denne legenden ble fortalt av Fredegar i det 7.århundre, og kan ha vært kjent tidligere.

Merovech skal ha ledet frankerne i slaget ved Chalons i 451. Merovech er far til Childerik I som etterfulgte ham.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0457, Frankrike; Merovingerkonge.

Notes:

Occupation:
Childerik 1 var de saliske frankernes konge fra 457 til han døde. Han tilhørte merovingerdynastiet. Han etterfulgte sin far Merovech som konge, ifølge tradisjonen var dette i 457 eller 458.

Med sin frankiske krigerbande etablerte han sin hovedstad i Tournai på områder han hadde fått som foederati av romerne, og for en tid levde han i fred med sine allierte.

Han beseiret i 463 sammen med den romerske generalen Aegidius, som var basert i Soissons, vestgoterne som håpet å utvide sitt rike langs breddene til Loire. Etter at Aegidius døde, hjalp Childerik først comes (greve) Paul av Angers i å beseire goterne og ta bytte. Odoaker nådde Angers først, men Childerik ankom dagen etter og et slag fulgte. Grev Paul ble drept og Childerik tok byen. Etter å ha befridd Angers, fulgte han etter en saksisk krigerbande til øyene ved munningen til Loire, og massakrerte dem der. Han sluttet seg senere til Odoaker i en allianse, ifølge Gregorius av Tours, for å stoppe en bande av alemannere som ønsket å invadere Italia.

Dette er alt som vites om ham, og det er ikke sikre fakta. Fortellingene om at han ble utvist av frankerne, viss kvinner han tok, om hans opphold på 8 år i Thüringen med kong Basin og hans kone Basina, om hans retur da en trofast tjener rådet ham om at han trygt kunne gjøre dette ved å sende ham et halvt stykke gull som han hadde brutt med ham og om dronning Basines ankomst i Tournai som han giftet seg med, er legender som kommer fra Gregorius' Libri Historiarum.

Han døde i 481 og ble gravlagt i Tournai, og hans sønn Klodvig ble frankernes konge.

Died:
Han døde i 0481 og ble gravlagt i Tournai.

Childeriks grav ble oppdaget i 1653 av en murer som reparerte kirken Saint-Brice i Tournai da utallige verdifulle gjenstander ble funnet, et rikt utsmykket sverd, et smykke, juveler av gull og gullmynter, hode av en okse i gull og en ring med inskripsjonen CHILDERICI REGIS - Childeriks kongen - som identifiserte graven. Rundt 300 gullbier var også i funnet. Erkehertug Leopold William, spansk guvernør i Nederland, fikk publisert funnet på latin, og skatten gikk først til habsburgerne i Wien, så som en gave til Ludvig 14., som ikke var imponert over dem og lagret dem i sitt kongelige bibliotek som ble Bibliotheque nationale de France etter revolusjonen.

Napoleon Bonaparte var mer imponert av Childeriks bier, og siden han var på leting etter et heraldisk symbol til å toppe de franske liljene, slo han seg til ro med Childeriks bier som symbol for det franske imperiet.

Natten mellom 5. og 6.november 1831 var Childeriks skatt blant de 80 kiloene som ble stjålet fra biblioteket og smeltet ned til rent gull. Noen få deler ble skaffet til rette hvor de ble gjemt i Seinen, inkludert 2 av biene, men spor etter skatten eksisterer nå bare i de fine utskjæringene som ble gjort da den ble funnet, og i noen reproduksjoner som ble gjort for habsburgerne.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0481, Frankrike; Merovingerkonge.

Notes:

Occupation:
Klodvig 1 var et medlem i merovingerdynastiet som etterfulgte sin far Childerik 1 som konge over de saliske frankerne i 481. Disse var germanere som okkuperte området vest for den nedre Rhinen med sitt senter rundt Tournai og Cambrai, langs den moderne grensen mellom Frankrike og Belgia, i et område kjent som Toxandria.

Med hjelp av Ragnakar, kongen over frankerne i Cambrai, beseiret Klodvig i 486 Syagrius, den siste romerske embetsmannen i det nordlige Gallia, som hersket over området rundt Soissons i dagens Picardie. Denne seieren utvidet frankernes styre til nesten hele området nord for Loire.

Etter dette sikret Klodvig en allianse med østgoterne gjennom et ekteskap med hans søster Audofleda til deres kong Teoderik den store.

Han fulgte opp denne seieren med en ny i 491 over en liten gruppe thüringere øst for sine territorier.

Senere beseiret han alemannerne med hjelp fra andre frankiske småkonger i slaget ved Tolbiak.

Han hadde tidligere giftet seg med den burgundiske prinsessen Klotilde (493) og etter seieren ved Tolbiak konverterte han i 496 til hennes katolske tro. Dette var en betydelig forandring fra andre germanske konger, som vestgoternes og vandalenes, som holdt seg til den rivaliserende arianske tro.

Klodvigs konvertering til romersk-katolsk kristendom, religionen til majoriteten av hans undersåtter, styrket båndene mellom hans romerske undersåtter og deres germanske erobrere. Men Bernhard Bachrach har hevdet at denne konverteringen fra hans frankiske hedenske tro fremmedgjorde mange av de frankiske småkongene under ham og svekket hans militære posisjon i de påfølgende år.

Munken Gregorius av Tours skrev at den hedenske troen som Klodvig oppgav var på romerske guder som Jupiter og Merkur fremfor deres germanske tilsvarende guder. Dersom Gregorius' beretning stemmer, antyder den en sterk tilknytning av de frankiske herskerne til prestisjen i romersk kultur som de må ha tatt som allierte og foederati av riket i det foregående århundret.

Klodvig utkjempet et slag i Dijon i år 500, men han lyktes ikke i å underlegge seg det burgundiske kongedømmet.

Det virker som at han fikk støtte fra armoricerne i de følgende årene, for de hjalp ham i hans beseiring av vestgoternes kongedømme i Toulouse i slaget ved Vouillé i 507. Denne seieren begrenset vestgoterne til Hispania og la nesten hele Aquitania til Klodvigs kongedømme.

Han etablerte så Paris som sin hovedstad, og etablerte et kloster dedikert St.Peter og St.Paulus på den sørlige bredden av Seine. Alt som er igjen av dette store klosteret er Tour Clovis, en romersk landsby som nå ligger innenfor området til det prestisjefulle Lycée Henri IV, rett øst for Panthéon.
Etter at Panthéon ble grunnlagt, ble klosteret gitt et nytt navn til ære for Paris' skytshelgen, Geneviève. Det ble revet i 1802.

Ifølge Gregorius gav den bysantinske keiseren Anastasius 1 Klodvig tittelen konsul etter slaget ved Vouillé. Siden Klodvigs navn ikke er med på konsullistene, er det sannsynlig at han ble gitt et symbolsk konsulat.

Gregorius beskrev også Klodvigs systematiske kampanjer etter hans seier ved Vouillé for å eliminere andre frankiske reguli eller småkonger. Disse inkluderte Sigibert av Köln og hans sønn Klotar, Kararik, en annen konge av de saliske frankerne, Ragnakar av Cambrai, hans bror Rikkar og deres bror Rigomer av Le Mans.

Kort tid før sin døde, sammenkalte Klodvig til en synode av galliske biskoper til å møtes i Orleans for å reformere kirken og skape en sterk forbindelse mellom kronen og det katolske bisperådet. Dette var det første konsilet i Orleans.

Klodvig lot nedskrive en lovbok, Saliske lov som var basert på tidligere sedvanerett og som er blant de eldste bevarte lovbøker.

Da han døde ble riket hans delt mellom hans 4 sønner, Teoderik, Clodomer, Childebert og Klotar. Dette skapte de nye politiske enhetene i kongedømmene Reims, Orleans, Paris og Soissons og innledet en periode preget av manglende enhet. Denne perioden varte – med korte avbrytelser – helt til slutten av Klodvig 1's merovingiske dynasti (751).

Populære tradisjoner, basert på fransk kongelig tradisjon, hevder at frankerne var grunnleggerne av den franske nasjon, og at Klodvig derfor var den første konge av Frankrike.

Died:
Klodvig 1 døde i 511 og er begravet i Basilique Saint-Denis, Paris, mens hans far hadde vært gravlagt med de eldre merovingiske kongene i Tournai.

Louis married Klotilde about 0493. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0511, Austrasia; Merovingernes konge av Metz, Reims eller Austrasia.

Notes:

Occupation:
Han var sønnen til Klodvig 1, enekonge av frankerne, og han arvet Metz i 511 da hans far døde. Men i henhold til saliske tradisjoner, ble kongedømmet delt mellom Klodvigs 4 overlevende sønner, Childebert 1 i Paris, Clodomer i Orléans og Klotar 1 i Soissons.

Tidlig i hans styre sendte han sin sønn Teodebert for å kjempe mot den danske kong Chlochilaicus (aka Hygelac i Beowulf) som hadde invadert hans rike. Teodebert beseiret og drepte Chlochilaicus.

Teoderik ble involvert i krigen mellom den thüringerske kong Hermanfrid og Hermanfrids eneste gjenlevende bror, Baderik. I bytte for hans hjelp skulle Teoderik få halve hans kongedømme. Baderik ble beseiret, men landet Teoderik ble lovet, ble ikke overlevert.

De 4 sønnene til Klodvig kjempet så alle mot Sigismund av Burgund og Godomar, bugundernes konge. Godomar flyktet og Sigismund ble tatt til fange av Clodomer.
Teoderik giftet seg med Sigismunds datter. Godomar samlet burgundernes hær og vant tilbake sitt kongedømme. Clodomer, hjulpet av Teoderik, beseiret Godomar, men døde i kampene i Vézeronce.

Teoderik angrep så sammen med sin bror Klotar og hans sønn, Thüringen for å hevne seg på Hermanfrid. Thüringen ble erobret, og Klotar fikk Radegund, datter til kong Berthar (Hermanfrids avdøde bror).

Etter å ha inngått en traktat med sin bror Childebert, døde Teoderik i 534. Da han døde gikk tronen uhindret til Teodebert, selv om det kunne se ut som den skulle gripes av en av de andre kongene.

Teodebert 1 (fransk: Thibert eller Théodebert) (ca. 500–547 eller 548) var merovingernes konge i Metz, Reims eller Austrasia, som det varierende blir kalt, fra 533 til hans død i 548. Hans hovedresidens var Reims i det nordøstre Gallia.
Han var sønn av Teoderik 1, konge av Metz.

Han giftet seg i 533 med Deuteria som var gallisk-romer. Senere forlot han Deuteria for å gifte seg med Wisigarda, datter av Wacho, langobardenes konge. Hans barn var Teodebald og Berthoara.

Teodebert fullførte sammen med Gunthar, sønn av hans onkel, kong Klotar 1 av Soissons, i 532 gjenerobringen av territorier som hans bestefar Klodvig I holdt, som ble tatt av goterne etter Klodvigs død. Etter Teoderiks død på slutten av 534, arvet Teodebert farens områder og holdt stand mot kravene til hans onkler, kong Childebert 1 av Paris og Klotar. Den barnløse Childebert allierte seg så med sin nevø og delte med ham arven etter Clodemers områder i Burgund. Kort tide etterpå adopterte han Teodebert.

De merovingiske kongene slo seg så sammen for å kjempe mot østgoterne. Teodebert allierte seg med gepidene og langobardene (gjennom ekteskapet med Wisigarda) og vant de nordlige provinsene i tillegg til Rhaetia. Store deler av Veneto ble tatt i 545, men Teodeberts armé unngikk en konfrontasjon med Østromerriket.

Teodebert viste både begavelsen til sin familie og dens mangler: dyktig statsbygging og urokkelig fornuftig, sterk trang etter makt kombinert med intelligent maktpolitikk og forrædersk. Han feiret sin kroning med å prege gullmynter med sitt eget bilde (i motsetning til keiserens) og iscenesatte sirkusforestillinger i Arles.
Teodebert døde i det 14. året i sitt styre (på slutten av 547 eller begynnelsen av 548) og hans sønn Teodebald 1 etterfulgte ham.

Teodebald 1 (fransk: Thibaud eller Théodebald) (ca535–555), sønn av Teodebert 1 var merovingernes konge av Metz, Reims eller Austrasia, som det varierende blir kalt, fra 547 eller 548 til 555.

Han var bare 13 år da han ble konge og hadde svak helse. Men adelsmennenes lojalitet til farens minne sørget for fred mens han var mindreårig.

Han giftet seg med Waldrada, datter til langobardenes kong Wacho og sin stesøster (en datter av hans fars andre kone). Dette ekteskapet sikret alliansen mellom Austrasia og langobardene.

Til tross for dette kunne ikke Teodebald holde på erobringene til hans far i det nordlige Italia. Den bysantinske keiser Justinian 1 sendte en armé under Narses i 552 og, som med hans far før ham, unngikk Teodebald direkte konfrontasjon med den.

Etter forlenget sykdom der han var sengeliggende, døde han i 555 uten etterkommere. Hans rike ble gjenforent med kongedømmene til hans grandonkel Klotar 1 som snart ble frankernes enekonge.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0511, Orleans, Loiret, Centre, Frankrike; Konge.

Notes:

Occupation:
Han var den andre av Klodvig 1's 4 sønner. Da hans far døde i 511, delte han kongedømmet til frankerne med sine 3 brødre Teoderik 1, Childebert 1 og Klotar 1.

Teoderik var eldst og fikk den største delen, men Clodomer delte halvparten av kongedømmet med sine 2 andre brødre.
Clodomers del var kongedømmet Orléans, tatt fra det tidligere kongedømmet til Syagrius, som bestod av bipedømmene Tours, Poitiers og Orléans.

Clodomer sluttet seg til sine brødre i 523–524 i en ekspedisjon mot burgunderne, muligens etter oppfordring fra hans mor Clotilde som var ivrig etter å hevne hennes nevø som ble myrdet av Sigismund av Burgund.
Etter at Sigismund ble tatt, returnerte Clodomer til Orléans. Men Sigismunds bror Gondomar returnerte triumferende til Burgund foran troppene sendt av hans allierte, den østgoterske kong Teoderik den store. Der massakrerte han garnisonen som frankere hadde satt igjen. Men selv om han seiret, fikk Clodomer Sigismund og hans sønner Gisald og Gondebaud myrdet den 1.mai 524. Han førte så en ny ekspedisjon mot burgunderne.

Han ble drept på denne ekspedsjonen, våren eller sommeren samme år, i slaget ved Vézeronce. Hans 3 sønner ble betrodd hans mor mens hans enke giftet seg med Klotar 1.

Klotar fikk derimot Clodomers barn drept, med unntak av Clodoald som klarte å flykte. Han ble senere abbed i Nogent etter at han fjernet håret sitt, et symbol på frankisk kongelighet, fremfor å gi opp livet, og er bedre kjent som Sankt Cloud.

Chlodomer married Gunteuk before 0524. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0511, Paris, Ile-de-France, Frankrike; Merovingernes konge av Paris.

Notes:

Occupation:
Han var en av de 4 sønnene til Klodvig 1 som delte kongedømmet til frankerne etter at deres far døde i 511.

I delingen av riket fikk han som sin del byen Paris, området nordover til elven Somme, vestover til den engelske kanal og halvøya Armorica.

Etter mordet på hans bror Clodomers barn, annekterte Childebert byene Chartres og Orléans.

Han tok del i forskjellige ekspedisjoner mot kongedømmet Burgund, og i 534 fikk han sin del av kongedømmets bytte i form av Mâcon, Genève, og Lyon.

Da Witiges, østgoternes konge, avstod Provence til frankerne i 535, ble områdene Arles og Marseille gitt til Childebert av hans brødre.

I 531 fikk han bønn om hjelp fra sin søster Chrotilda, konen til kong Amalarik av vestgoterne. Den arianske kongen i Hispania, hevdet Chrotilda, mishandlet henne, som var katolikk, på det verste. Childebert dro ned med en arme og beseiret goterkongen og drepte ham i slaget. Chrotilda døde på vei tilbake til Paris av ukjente årsaker.

Childebert utførte andre ekspedisjoner mot vestgoterne. I 542 tok han Pamplona i eie med hjelp av sin bror Klotar 1, og beleiret Zaragoza, men ble tvunget til å trekke seg tilbake. Fra denne ekspedisjonen tok han med seg en verdifullt relikvie, kappen til St.Vincent.
Til ære for denne bygget han ved Paris' porter det berømte klosteret til St.Vincent, senere kjent som Saint-Germain-des-Pres.

Died:
Han døde en naturlig død i 558 og ble gravlagt i klosteret han hadde grunnlagt, hvor hans grav har blitt funnet.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0558, Frankrike; Enekonge over frankerne.

Notes:

Occupation:
Klotar 1 (497–561), frankernes konge, var en av de 4 sønnene til Klodvig. Han ble født rundt 497 i Soissons (nå i Aisne).

Da hans far døde i 511 fikk han som sin del av kongedømmet landsbyen Soissons som han gjorde til sin hovedstad, byene Laon, Noyon, Cambrai og Maastricht og den nedre delen av Maas. Men han var svært ambisiøs og forsøkte å utvide sitt rike.

Han var hovedmannen bak mordet på sin bror Clodomers barn i 524, og hans del av byttet bestod av byene Tours og Poitiers.

Han tok del i forskjellige ekspedisjoner mot Burgund, og etter ødeleggelsen av det kongedømmet i 534 fikk han Grenoble, Die og noen av nabobyene.

Da Provence ble avstått til frankerne av østgoterne, fikk han byene Orange, Carpentras og Gap.

I 531 marsjerte han mot thüringerne med sin bror Teoderik 1, og i 542 med sin bror Childebert 1 mot vestgoterne i Hispania.

Da hans grandnevø Teodebald døde i 555, annekterte Klotar hans territorium, og da Childebert døde i 558 ble han enekonge av frankerne.

Han hersket også over store deler av Tyskland, utførte ekspedisjoner inn i Sachsen, og for en tid fikk han en årlig skatt på 500 kyr fra sakserne.

Slutten av hans styre var preget av indre uenigheter. Hans sønn Chram gjorde opprør mot ham ved flere anledninger. Etter å ha fulgt Chram inn i Bretagne hvor opprørerne hadde tatt tilflukt, stengte Klotar ham inne i en hytte sammen med hans kone og barn og satte fyr. Overveldet av anger, gikk han til Tours for å søke tilgivelse ved graven til St.Martin, og døde kort tid etterpå.

Klotars ekteskap:

Gunteuk, enke av hans egen bror Chlodomer, rundt 524. De hadde ingen barn.

Andre ekteskap rundt 532 da han og hans bror Teoderik beseiret Bertakar, konge av Thüringen, og Klotar tok hans datter Radegund til kone. Hun ble senere kanonisert. De hadde ingen barn.

Hans tredje og mest vellykkede ekteskap var med Ingund som han hadde fem sønner og en datter med:

1. Gunthar, døde før sin far.

2. Childerik, døde før sin far.

3. Charibert, konge av Paris.

4. Guntram, konge av Burgund.

5. Sigibert, konge av Austrasia.

6. Chlothsind, giftet seg med Alboin, langobardenes konge.

Hans neste ekteskap var med søster til Ingund, Aregund som han fikk en sønn med:

7. Chilperik, konge av Soissons.

Hans siste kone var Chunsina som han fikk en sønn med:

8. Chram, som ble sin fars fiende og døde før ham.

Klotar married Gunteuk about 0524. [Group Sheet] [Family Chart]

Klotar married Radegund av Thüringen about 0532. [Group Sheet] [Family Chart]

Klotar married Ingund before 0535. [Group Sheet] [Family Chart]

Klotar married Aregund before 0539. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Chunsina. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Waldrada av Lombardia. Waldrada (daughter of Wacho av Lombardia and Austrigusa av Gepidea, (Ostrogotha)) was born about 0530 in Lombardia, Italia; died about 0572 in Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Alboin. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0561, Paris, Ile-de-France, Frankrike; Konge.

Notes:

Occupation:
Charibert 1 (ca. 517–november eller desember 567) var frankisk konge av Paris. Han var den nest eldste sønnen til Klotar 1 og Ingund. Hans eldre bror Gunthar døde en stund før brødrenes far Klotar 1.

Da Klotar døde i 561, ble hans kongedømme delt mellom hans gjenlevende sønner. De nye kongedømmene som oppstod ved denne delingen fikk navn etter hovedstaden i det geografiske området den nye kongen hersket over, og hvert nye kongedømme kunne ellers bestå av en rekke landområder som ikke nødvendigvis grenset opp mot hverandre.

Charibert ble hersker over området mellom Somme og Loire, Aquitaine og Novempopulana, med Paris som hovedstad. I tillegg til Paris var Rouen, Tours, Poitiers, Limoges, Bordeaux, Toulouse, Cahors og Albi de viktigste byene i Chariberts kongedømme.

Hans nest yngste bror, Guntram fikk Burgund.

Sigibert fikk Austrasia (inkludert Reims) med sin hovedstad i Metz (dette var hovedsakelig kongedømmet til Teodebald, Klotars grandnevø).

Den yngste broren, Chilperik, fikk Soissons som sin hovedstad.

Valget av biskoper i merovingernes territorium var preget av manipulering og at kongen la ned veto, men når de først var innsatt, hadde biskopene kontroll i byene, selv om denne kontrollen kanskje ikke var like fast som i Tours hvor biskop Gregorius klarte å trekke ut et kroningsløfte på ed fra Charibert:

At han ikke ville legge byrde på folket med nye lover og vaner, men at han ville bare bruke de som de tidligere hadde levd under i hans fars tid, og han lovet at han ikke ville innføre nye ordninger som ville føre til tap for dem.

På denne måten var han begrenset i å skaffe midler og under slike forpliktelser om ikke å skape ny politikk eller lov, var den merovingiske kongens operasjoner alvorlig begrenset.

Charibert praktiserte - seriemonogami - som var en mellomting mellom ekteskap og konkubinat.

Med sin første hustru Ingoberga fikk han datteren Bertha, eller Aldeberge (539–ca.612), som i tidens fylde ble giftet bort til Æthelbert av Kent.

Charibert tok en rekke elskerinner, og Ingeberga kom derfor med et mottrekk. Hun sørget for at en ullspinner og hans 2 døtre fikk innpass ved hoffet.
Charibert giftet seg først med ullspinnerens datter Merofleda og fikk datteren Berteflede med henne.

Da Merofleda døde, giftet han seg med hennes søster Marcoveifa, som var nonne.
Ifølge datidens kanoniske rett ble det regnet som incest å gifte seg med en nær slektning av sin tidligere ektefelle, og straffen for dette var ekskommunikasjon. Det var også forbudt for en nonne å gifte seg.
For disse 2 lovovertredelsene ble Charibert senere ekskommunisert.

Denne straffen førte til at han forlot sine hustruer, og han giftet seg deretter med Teodogilda, som foruten å være datter til en kveggjeter også var nonne. Med Teodogilda fikk han en sønn som imidlertid døde ganske ung.

Charibert var knapt mer enn konge i Paris da han giftet bort datteren Bertha til den hedenske Æthelbert av Kent, kongen av Kent, som antagelig besteg tronen i 590. Bertha tok med seg biskop Liuhard som sin private skriftefar. Den kristne Berthas innflytelse ved hoffet i Kent var avgjørende for at Augustin av Canterbury lykkedes da paven sendte ham som misjonær for å omvende det hedenske Kent.

Da Charibert døde sønneløs i 567, kjempet hans brødre Guntram, Sigibert 1 og Chilperic 1 en bitter kamp om kongedømmet hans. De delte det til slutt mellom seg i 568, men Paris klarte de ikke å komme til enighet om. De inngikk derfor en overenskomst om å dele skatteinntektene fra Paris i 3 like deler, og avla løfte om at ingen av dem skulle besøke byen uten de 2 andres samtykke. Også Senlis forble udelt.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0561, Austrasia; Merovingernes konge.

Notes:

Occupation:
Austrasia var den nordøstlige delen av kongedømmet til merovinger–frankerne som bestod av deler av territoriet til dagens østlige Frankrike, vestlige Tyskland, Belgia og Nederland. Metz var primært dets hovedstad.

Sigibert 1 (535–575) var merovingernes konge av Austrasia fra hans far døde i 561 til hans egen død. Han var den tredje overlevende av 4 sønner etter Klotar 1 og Ingund.

I sitt styre var han stort sett opptatt med en vellykket borgerkrig mot sin halvbror, Chilperik.

Da Klotar 1 døde i 561, ble kongedømmet hans delt etter frankernes tradisjon mellom hans 4 sønner:

Sigebert ble konge av den nordøstlige delen kjent som Austrasia med sin hovedstad i Reims. Han la til territorium da hans bror Charibert døde i 567 eller 568.

Charibert hadde selv motsatt kongedømmet sentrert rundt Paris.

Guntram fikk Burgund med sin hovedstad i Orléans.

Den yngste sønnen, den tidligere nevnte Chilperik, fikk Soissons som ble Neustria da han fikk sin del av Chariberts kongedømme.

Plyndringstokt av avarer, en modig nomadisk stamme som var i slekt med hunnerne, fikk Sigibert til å flytte sin hovedstad fra Reims til Metz. Han slo tilbake deres angrep 2 ganger, i 562 og rundt 568.

Rundt 567 giftet han seg med Brunhilda, datter til den vestgotiske kong Atanagild. Dette ekteskapet, dersom vi tar den viktigste krønikeforfatteren på den tiden, Gregorius av Tours, på ordet, avslører noe av Sigiberts overlegne karakter i den voldelige og lystpregede tiden.

Gregorius forteller:

Da kong Sigibert så at hans brødre tok koner som ikke var dem verdig, og til deres fornærmelse faktisk giftet seg med slavekvinner, sendte han en utsending til Hispania og med mange gaver og ba om Brunhilda, datter til kong Atanagild.
Hun var jomfruelig skjønn i hennes personlighet, flott å se på, dannet og oppførte seg bra, med god sans og tiltalende å snakke med.
Hennes far nektet ikke, men sendte henne til kongen jeg har nevnt med store skatter. Og kongen samlet sin fremste menn, gjorde klart til fest og tok henne som kone til stor glede og latter.
Og selv om hun var en tilhenger av ariansk lov, konverterte hun på grunn av talene til biskopene og advarselen til kongen selv, og hun bekjente den velsignede treenighet og trodde og ble døpt. Og hun er fremdeles katolsk i Kristi navn.

Da han så dette, sendte Chilperik, den mest fornuftige av Sigiberts brødre, bud til Atanagild om hans andre datters hånd. Denne datteren, Galswintha, ble gitt ham og han forlot sine andre koner.
Men han ble snart trett av henne og fikk henne myrdet for å gifte seg med Fredegund.

Sigibert søkte hevn. De 2 brødrene hadde allerede vært i krig, men deres fiendskap steg nå til en lang og bitter krig som ble fortsatt av begges etterkommere.

Sigibert tok kontroll over Poitiers og Touraine i 573, og erobret nesten hele hans kongedømme. Chilperik gjemte seg så i Tournai.
Men i Sigibert triumf, da han akkurat hadde blitt erklært konge av Chilperiks undersåtter i Vitry, ble han drept av 2 attentatsmenn som arbeidet for Fredegund.

Han ble etterfulgt av sin sønn Childebert under Brunhildas regentskap. Brunhilda og Childebert satte seg raskt under Guntrams beskyttelse, som etterhvert adopterte Childebert som sin egen sønn og arving.

Died:
Svigerinnen leide 2 attentatmenn som drepte Sigibert ved Vitry med forgiftede dolker (sax, ifølge Gregorius).

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Sigebert married Brunhilda (Brunehaut) av Austrasia about 0567. Brunhilda (daughter of Atanagild av Hispania and Goiswinta) was born about 0543; died about 0613. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0561, Bourgogne, Frankrike; Konge.

Notes:

Occupation:
Sankt Guntram var konge av Burgund fra 561 til 592. Han var den tredje eldste sønnen (nest eldste overlevende) av Klotar 1 og Ingunda. Da hans far døde (561) ble han konge av en fjerdedel av kongedømmet til frankerne og gjorde Orléans til sin hovedstad.

Han hadde noe av den broderlige kjærligheten som hans brødre manglet og den ledende krønikeskriveren i perioden, Gregorius av Tours, kalte ham ofte den gode kong Guntram, slik han ordlegger seg her, hvor Gregorius diskuterer skjebnen til Guntrams 3 ekteskap:

Den gode kong Guntram tok seg først konkubinen Veneranda, en slave som tilhørte en av hans folk, som han fikk sønnen Gundobad med.

Senere giftet han seg med Marcatrude, datter til Magnar, og sendte sin sønn Gundobad til Orléans. Men etter at hun fikk en sønn, ble Marcatrude sjalu og sørget for at Gundobad døde. Hun sendte gift, sier de, og forgiftet hans drikke. Da han døde, mistet hun sin sønn gjennom Guds dom og hun hadde påført seg kongens hat, ble avvist av ham og døde ikke lenge etterpå.

Etter henne tok han Austerchild, også kalt Bobilla. Han fikk 2 sønner med henne, der den eldste ble kalt Klotar og den yngste het Clodomer.

Som det impliseres ovenfor, hadde Guntram en periode med utskeielser. Han angret til slutt dypt sine synder i sitt tidligere liv og brukte sine siste år i å gjøre bot for dem, både for seg selv og for sin nasjon. Han fastet, ba, gråt og tilbød seg til Gud. Gjennom balansen av sitt blomstrende styre forsøkte han å styre gjennom kristne prinsipper.

Ifølge Gregorius var han de undertryktes beskytter, pleiet de syke og kjærlig far for sine undersåtter. Han var rundhåndet med sin formue, særlig i tider preget av pest og hungersnød. Han utøvet lovene strengt og rettferdig uten å ta hensyn til rang, men var alltid klar til å tilgi brudd mot ham selv, inkludert 2 attentatsforsøk.
Guntram bygget og utvidet mange kirker og klostre. Gregorius av Tours forteller om mange mirakler som kongen utførte, noen av dem skal han selv ha bevitnet.

Hans eldre bror Charibert 1 døde i 567 og hans områder (kongedømmet Paris) ble delt mellom de gjenlevende brødrene: Guntram, Sigibert 1 og Chilperik 1. De delte hans rike og gikk i starten med på å ha Paris i felleseie.

Chariberts enke, Teodechild, forslo giftemål med Guntram som den eldste gjenværende broren, selv om et konsil holdt i Paris så nylig som 557 forbød slike tradisjoner som incestiøse. Guntram bestemte seg for å huse henne mer sikkert, men uvillig, i et nonnekloster i Arles.

Han ble involvert i en borgerkrig med sin bror Sigibert 1 av Austrasia i 573, og i 575 ba han om hjelp fra deres bror Chilperik 1 av Soissons. Han reverterte sin lojalitet senere på grunn av Chilperiks karakter, dersom vi kan legge til grunn Gregorius sin fordømmelse, og Chilperik trakk seg tilbake. Han forble deretter en alliert av Sigibert og hans kone og sønner til han døde.

Da Sigibert ble myrdet senere det året (575), invaderte Chilperik kongedømmet, men Guntram sendte sin general Mummolus (alltid Guntrams hovedvåpen, for han var den største generalen i Gallia på den tiden) for å fjerne ham, og Mummolus beseiret Chilperiks general Desiderius, og styrkene til Neustria trakk seg tilbake fra Austrasia.

Klotar og Clodomer, hans 2 gjenværende barn, døde i 577 av dysenteri og han adopterte Childebert 2, hans nevø og Sigiberts sønn, som sin sønn og arving. Guntram reddet hans kongedømme 2 år tidligere. Men Childebert var ikke alltid lojal mot sin onkel.

I 581 tok Chilperik mange av Guntrams byer og i 583 allierte han seg med Childebert og angrep Guntram. Denne gangen sluttet Guntram fred med Chilperik, noe som fikk Childebert til å trekke seg tilbake.

Han hevnet seg på Childeberts illojalitet ved å invadere hans land og erobre Tours og Poitiers i 584, men han måtte dra tilbake for å delta i dåpen til Klotar 2, hans andre nevø, som nå styrte Neustria. Den skulle ha funnet sted på sankt Martins festdag i Orleans, 4.juli, men den skjedde ikke og Guntram vendte seg for å invadere Septimania. Det ble snart sluttet fred.

En Gundowald hevdet i 584 eller 585 å være den uekte sønnen til Klotar 1 og proklamerte seg selv konge, og tok noen større byer i det sørlige Gallia, som Poitiers og Toulouse som tilhørte Guntram. Guntram marsjerte mot ham. Han kalte ham ingenting mer enn en møllers sønn ved navn Ballomer. Gundowald flyktet til Comminges og Guntrams hær satte ned dit for å beleire festningen. De kunne ikke ta den, men trengte heller ikke ta den. Gundowalds tilhengere overgav ham og han ble henrettet.

Fredegund forsøkte å drepe ham i 587, men mislyktes. Han fortsatte, 28.november, til Trier for å inngå en avtale med Childebert, Brunhilda, hans svigerinne, Sigiberts kone, viss alliert han alltid hadde vært, Clodosind, Childeberts søster, Faileuba, Childeberts dronning, Magnerik, biskop av Trier og Agerik, biskop av Verdun. Denne ble kalt for Andelot-avtalen og den varte til Guntram døde.

Han rykket en siste gang frem mot Septimania i 589, men forgjeves. Han kjempet mot barbarerne som herjet kongedømmet og slo ned et opprør ledet av sin niese, Basina ved nonneklosteret i Poitevin med hjelp av mange av hans biskoper (590).

Han døde i Chalon-sur-Saône i 592, og hans kongedømme gikk videre til hans adopterte sønn Childebert 2.

Han ble gravlagt i kirken til Sankt Marcellus som han grunnla i Chalon.

Nesten umiddelbart ble Guntram utropt til helgen av sine undersåtter og hans festdag blir feiret av den katolske kirke 28.mars. Hugenottene, som spredte hans aske i det 16.århundre, lot bare hans hodeskalle bli liggende urørt i deres raseri. Den blir nå oppbevart der i en sølveske.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0561, Neustria; Konge av Neustria (eller Soissons).

Notes:

Occupation:
Umiddelbart etter hans fars død i 561, forsøkte han å ta i eie hele kongedømmet. Han tok skattekisten som var samlet i den kongelige byen Berny og gikk inn i Paris.

Hans brødre fikk ham derimot til å dele kongedømmet med seg, og Soissons, sammen med Amiens, Arras, Cambrai, Thérouanne, Tournai og Boulogne ble Childeriks del.
Hans eldste bror Charibert fikk Paris, den nest eldste broren Guntram fikk Burgund med sin hovedstad i Orléans og Sigibert fikk Austrasia.

Da Charibert døde i 567 ble hans eiendommer beslagelagt da brødrene delte Chariberts kongedømme mellom seg og gikk med på å ha Paris i felles eie.

Men ikke lenge etter at han kom på tronen, var han i krig med Sigibert. Sigibert beseiret ham og marsjerte mot Soissons, hvor han beseiret og fengslet Childeriks eldste sønn, Teodebert.

Krig slammet opp i 567 da Charibert døde.

Chilperik invaderte Sigiberts nye områder, men Sigibert beseiret ham.
Chilperik allierte seg senere med Guntram mot Sigibert (573), men Guntram skiftet side og Chilperik tapte igjen krigen.

Da Sigibert giftet seg med Brunhilda, datter til den vestgotiske herskeren i Hispania (Atanagild), ønsket Chilperik også å inngå et slikt strålende ekteskap. Han hadde allerede kvittet seg med sin første kone, Audovera, og hadde tatt en tjenestekvinne kalt Fredegund som sin konkubine. Han avslo Fredegund og giftet seg med Brunhildas søster, Galswintha.

Men han ble snart trett av sin nye partner, og en morgen (innen et år etter at Chilperik og Galswintha hadde giftet seg) ble Galswintha funnet kvelt i sin seng.
Chilperik og hans favorittelskerinne, Fredegund myrdet Galswintha i en konspirasjon.
Få dager senere giftet han seg med Fredegund.

Dette mordet ble grunnen til en lengre og blodigere krig som ble stykket opp med våpenhviler, mellom Chilperik og Sigibert.

Galswinthas søster Brunhilda avskydde Fredegund for søsterens død, og dette hatet ble så intenst returnert, at de 2 dronningene avtalte sine ektemenn om å gå til krig.

Sigibert overtalte deres andre bror, den eldre Guntram av Burgund, til å mekle i krangelen mellom dronningene. Han bestemte at Galswinthas doarium bestående av Bordeaux, Limoges, Cahors, Béarn og Bigorre skulle gis til Brunhilda som kompensasjon. Men Chilperik gav ikke lett opp byene og Brunhilda glemte ikke mordet.
Germanus, biskopen av Paris, fremforhandlet en kortvarig fred mellom dem.

Freden ble brutt av Chilperik som invaderte Sigiberts områder. Sigibert beseiret Chilperik som flyktet til Tournai. Folket i Paris hyllet Sigibert som erobrer da han reiste dit sammen med Brunhilda og deres barn.

Germanus skrev til Brunhilda og ba henne om å overtale mannen hennes til å gjenopprette freden og spare hans bror. Krønikene om Germanus' liv sier at hun ignorerte dette.

Sigibert satte ut for å beleire Tournai. Fredegund svarte på denne trusselen mot hennes ektemann med å leie 2 attentatmenn som drepte Sigibert (i 575) ved Vitry med forgiftede dolker (sax, ifølge Gregorius).

Brunhilda ble fanget og fengslet i Rouen.

Chilperik gikk så til krig mot broren Guntram, beskytteren av Sigiberts kone Brunhilda og sønn. Chilperik gjenopptok sin posisjon, tok Tours og Poitiers og noen steder i Aquitaine fra Austrasia, og sådde uenigheter i det østlige kongedømmet mens Childebert 2 var mindreårig.

Han forsøkte seg innenfor litterær kultur og var forfatter av noen haltende vers og tok Sedulius som sin modell. Han la til og med til bokstaver til det latinske alfabetet og ønsket å få manuskriptene skrevet på nytt med de nye bokstavene.

Erobringen av Tours fra Austrasia og overtakelsen av geistlig eiendom, samt Chilperiks vane med å utnevne grever fra slottet som ikke var geistlige som biskoper, fremprovoserte det bitre hatet til Gregorius av Tours, som stigmatiserte Chilperik som Nero og Herodes av sin tid (Historia Francorum).

Chilperik kan regnes som prototypen på merovingerske herskere. Han var svært ivrig etter å utvide den kongelige autoriteten. Han voktet den kongelige skatt, hevet utallige inntekter og hans årlige tiltak provoserte en stor samling i Limoges i 579.

Da hans datter Rigunth ble sendt til vestgoterne som brud for kong Reccared, lastet med vogner av gaver, levde hæren som gikk sammen med henne på plyndrende vis av områdene som de reiste gjennom på vei til Toledo.

Han ønsket å underlegge seg kirken og for å klare dette solgte han bispedømmer til høystbydende, annullerte testamenter som gikk til bispedømmenes og klostrenes fordel, og forsøkte å innføre en unik forståelse av treenigheten, som Gregorius av Tours her beretter om:

Samtidig skrev kong Chilperik et lite vedtak med den effekten at den hellige treenighet ikke skulle kalles med referanse til forskjellige personer, men skulle knapt ha betydningen av Gud , da den sa at det var upassende at Gud skulle kalles en person som en mann av kjøtt. Den slo også fast at Faderen er den samme som Sønnen og at den Hellige Ånd også er den samme som Faderen og Sønnen.

Slik, sier han, var synet til profetene og patriarkene og slik er læren av selve loven gitt.

Da han fikk dette lest for meg, sa han:

Jeg vil at du og de andre lærerne i kirken skal ha dette synet.

Men jeg svarte ham:

Gode konge, gå vekk fra dette synet. Det er din plikt å følge doktrinen som de andre lærerne i kirken etterlot til oss etter apostlenes tid, læren til Hilarius og Eusebios som du ble døpt til.

Died:
Det var en dag i september 584 da han var på vei til sin kongelige villa i Chelles at Chilperik ble stukket i hjel.

Family/Spouse: Audovera. [Group Sheet] [Family Chart]

Chilperik married Fredegund before 0584. Fredegund died about 0597. [Group Sheet] [Family Chart]

Chilperik married Galswintha av Hispania after 0567. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Han ble sin fars fiende og ble drept av han.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0615, Austrasia; Mayor.

Karloman married Gertrude av Agilofinges about 0584 in Austrasia. Gertrude (daughter of Garibald av Agilofinges, "Garibald 1" and Waldrada av Lombardia) was born about 0555 in Bayern, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0575, Austrasia; konge. Childebert 2 var konge i Austrasia fra 575 til han d?de i 595. Han var den eldste s?nnen av Sigibert 1 som han etterfulgte, og var konge av Burgund fra 592 til sin d?d, siden han ble adoptert av sin onkel Guntram som han etterfulgte. Da hans far ble myrdet i 575, ble Childebert f?rt fra Paris av Gundobald, en av hans trofaste lorder, til Metz, hovedstaden i Austrasia hvor han ble anerkjent som monark. Han var da bare fem ?r gammel og i l?pet av hans lange styre som mindre?rig, ble det kranglet om makten mellom hans mor Brunhilda og adelsmennene. Chilperik 1, kongen i Paris, og Guntram s?kte allianse med Childebert som ble adoptert av begge i rekkef?lge. Men etter mordet p? Chilperik i 584 og faren som oppstod mot det frankiske monarkiet gjennom en ekspedisjon av Gundobald i 585, kastet Childebert seg uten reservasjoner i armene p? Guntram. Gjennom Andelot-pakten av 587 ble Childebert anerkjent som Guntrams arving, og med sin onkels hjelp slo han ned oppr?rene til adelsmennene og lyktes i ? ta borgen Wo?wre. Fredegund, Chilperiks kone, som ?nsket ? sikre Guntrams arv for hennes s?nn Klotar 2, gjorde mange fors?k p? ? drepe ham. Da Guntram d?de i 592, annekterte Childebert konged?mmet Burgund og fors?kte til og med ? ta Klotars eiendommer og bli frankernes enekonge. Men han d?de i 595. Childebert 2 hadde hatt forbindelser med ?stromerriket og kjempet i 585 i keiser Maurikios' navn mot langobardene i Italia.
• Occupation: Abt 0592, Bourgogne, Frankrike; konge.

Ingund married Hermenegild about 0579. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Døde i krigen i 575.

Notes:

Died:
Giftet seg med enken Brunhilda og ble sin fars fiende.

Merovech married Brunhilda (Brunehaut) av Austrasia after 0575 in Rouen, Haute-Normandie, Frankrike. Brunhilda (daughter of Atanagild av Hispania and Goiswinta) was born about 0543; died about 0613. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Myrdet av sin stemor Fredegund i 580.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Poitiers, Vienne, Aquitaine, Frankrike; Nonne. Ledet et opprør i klosteret i Poitiers.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0613, Neustria; Enekonge over frankerne.

Notes:

Occupation:
Klotar 2, kalt den store (le Grand) eller den unge (le Jeune), var konge av Neustria og fra 613–629 frankernes enekonge.

Han var enda ikke født da hans far, kong Chilperik 1 døde i 584. Hans mor, dronning Fredegund, var regent til hun døde i 597 da den 13 år gamle Klotar startet sitt eget styre.

Som konge fortsatte han sin mors feide med dronning Brunhilda av Austrasia med samme intensitet og blodutgytelse.

Han gikk til krig med sine fettere, Teoderik 2 av Burgund og Teodebert 2 av Austrasia, som beseiret ham ved Dormelles (nær Montereau). På dette tidspunktet gikk de 2 brødrene til krig mot hverandre.

I 605 invaderte han Teoderiks kongedømme, men klarte ikke å underlegge seg det.

Klotar forble ofte i krig med Teoderik, som døde i Metz sent i 613 mens Klotar forberedte en kampanje mot han.
Warnakar, major domus (rikshovmester) i Austrasia, og Rado, rikshovmester i Burgund, forlot Brunhilda og hennes oldebarn, Sigibert 2, og hele riket ble gitt i Klotars hender.

Brunhilda og Sigibert møtte Klotars hær ved Aisne, men patriseren Aleteus, hertug Rocco og hertug Sigvald deserterte. Den gamle kvinnen og hennes unge konge måtte flykte. De kom seg til Orbe, men Klotars treller tok dem igjen ved innsjøen Neuchâtel. Begge samt Sigiberts yngre bror Corbo ble henrettet på Klotars ordre.

Samme år ble Klotar 2 den første enekonge av frankerne siden hans bestefar Klotar 1 døde i 561 ved å beordre drapet på spedbarnet Sigibert 2 (Teoderiks sønn), som den aldrende Brunhilda forsøkte å sette på tronene til Austrasia og Burgund. Dette førte til opprør blant adelsmennene, og at Brunhilda ble levert i Klotars hender.
Hans hevnlyst førte til at han plasserte sin gamle ruvende tante i strekkbenk i 3 hele dager, før hun led en grusom død, fastlenket mellom 4 hester som ble pisket i ulike retninger og som til slutt rev henne i stykker.

Klotar 2 innførte Paris-ediktet, et slags frankisk Magna Carta som reserverte mange retter til den frankiske adelen mens den ekskluderte jøder fra alle embeter under kronen.
Denne ekskluderingen plasserte i praksis all lese- og skriveferdigheter i det merovingiske monarkiet under geistlig kontroll og gledet også adelen stort, da det som oftest var adelsmenn som ble satt til biskoper.
Warnaker og Rado fikk Klotar til å gjøre hovmennene til en livstidsutnevnelse ved Bonneuil-sur-Marne, nær Paris, i 617.
Gjennom disse gjerningene, mistet Klotar sin egen lovgivende myndighet og det store antallet lover som ble innført i hans styre er antagelig resultatet av adelsmennenes forslag som kongen ikke hadde autoritet til å nekte.

Han gav kongedømmet Austrasia til sin unge sønn Dagobert 1 i 623. Dette var et politisk trekk som takk for støtten fra biskop Arnulf av Metz og Pippin 1, hoffmester i palasset i Austrasia. De 2 var ledende austrasiske adelsmenn som i praksis ble gitt en semiautonom status.

Klotar 2 døde i 629 etter 45 år på tronen, lengre enn noen andre monarker fra merovingerdynastiet. Han etterlot kronen med mye mindre makt og forberedt for rikshovmestrenes fremkomst og rois fainéants.

Klotar married Bertetrude before 0603. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0639, Austrasia; Hovmester.

Notes:

Birth:
Han ble f?dt i Landen, Belgia, og navnet hans var opphavet til pipinidene da han var deres f?rste forfar med det navnet.

Occupation:
Pipin av Landen (fransk: Pépin), også kjent som Pipin 1, Pipin den eldre eller Pipin den gamle (580–27.februar (november?) 640).

Han var hovmester i Austrasia under merovingerkongene Klotar 2, Dagobert 1 og Sigibert 3 fra 615 eller ca.623 til 629, da Dagobert pensjonerte ham. Han tok tilbake posten da Dagobert døde i 639 og beholdt den han selv døde i 640.

Sammen med Arnulf av Metz, var han en av lederne i opprøret mot Brunhilda som førte til at hun ble torturert i hjel i hendene til hennes fiender.

Austrasia var den nordøstlige delen av kongedømmet til merovinger–frankerne som bestod av deler av territoriet til dagens østlige Frankrike, vestlige Tyskland, Belgia og Nederland.

Pipin married Itta av Landen, "St.Itta" before 0613. Itta (daughter of Arnolduso and Oda av Savoy) was born about 0597 in Landen, Flamsk Brabant, Belgia; died about 0652. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0623, Austrasia; Konge (623-634).
• Occupation: Abt 0629, Neustria; Frankernes enekonge (629-634).

Notes:

Occupation:
Faren Klotar 2 hadde styrt alene over frankerne siden 613, og Dagobert ble konge av Austrasia da hennes uavhengige adelsmenn krevde en egen konge.

I 623 innsatte Klotar sin egen sønn Dagobert som konge over Austrasia.

Occupation:
Da hans far døde i 629, arvet Dagobert de neustriske og burgundiske kongedømmene.

Hans halvbror Charibert, sønn av Sikilde, krevde Neustria, men Dagobert motsatte seg dette. Brodulf, bror til Sikilde, fremsatte kravet for Dagobert på vegne av sin unge nevø, men Dagobert myrdet ham og gav sin yngre slektning Aquitaine.

Charibert døde i 632 og hans sønn Chilperik ble myrdet på Dagoberts ordrer.
Innen 632 hadde Dagobert Burgund og Aquitaine under sin kontroll, og han ble den mektigste merovingerkongen på mange år og den mest respekterte herskeren i vest.

Adelsmennene i Austrasia gjorde opprør i 632 under rikshovmester Pippin av Landen.

I 634 godgjorde Dagobert de opprørske adelsmennene ved å sette sin 3 år gamle sønn, Sigibert 3, på tronen, og gav dermed avkall på kongelig makt i den østligste delen av sitt rike, akkurat som hans far hadde gjort for ham 11 år tidligere.

Som konge gjorde Dagobert Paris som sin hovedstad.

I løpet av sitt styre, bygget han Altes Schloss i Meersburg (i dagens Tyskland) som i dag er det eldste bebodde slottet i det landet.

Han var trofast religiøs og var også ansvarlig for byggingen av Basilique de Saint-Denis på området til et benedikter–kloster i Paris.

Dagobert ledet 3 arméer mot Samo, den slaviske kongen, i 631, men hans austrasiske styrker ble beseiret ved Wogastisburg.

Hans andre sønn, Klodvig 2, fra sitt ekteskap med Nanthild, arvet resten av hans kongedømme i ung alder.

Han var den siste merovinger–monarken med reell kongelig makt. Mønsteret av deling og drap som karakteriserer selv den sterke kong Dagoberts styre fortsatt i det neste århundret frem til Pipin den yngre til slutt avsatt den siste merovingerkongen i 751 og etablerte karolingerdynastiet.
Merovingernes barnekonger forble ineffektive herskere som arvet tronen som unge barn og bare levde lenge nok til å produsere 1 mannlig arving eller 2, mens den reelle makten lå i hendene på adelsfamiliene som utøvet føydal kontroll over nesten hele landet.

Died:
Dagobert døde i 639 og var den første av franske konger som skulle gravlegges i de kongelige gravene i Saint Denis.

Dagobert married Nanthild before 0637. Nanthild was born before 0610; died about 0642. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0693, Champagne-Ardenne, Frankrike; Abedisse av Ardenne.

Notes:

Died:
Died and buried in Convent at Ardenne Namur.

Begga married Ansegisel after 0639. Ansegisel (son of Arnulf av Metz and Dodo av Heristal) was born about 0602 in Frankrike; died before 0679. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0643, Austrasia; Rikshovmester.

Notes:

Occupation:
Grimoald tjente under merovingerkongene Klodvig 2 og Klotar som rikshovmester fra 643 til 656.

Da Pipin av Landen døde i 640, ble Grimoald leder for sin familie, den mektigste i Austrasia. På dette tidspunktet gjorde Radulf, hertugen av Thüringen, opprør mot Sigibert 3, konge av Austrasia. Grimoald deltok i den påfølgende ekspedisjonen mot opprørerne, men den mislyktes. Grimoald lyktes likevel i å redde livet til kongen og ble hans nære venn. Ved å fjerne rikshovmesteren Otto, tok han over posisjonen som hans far en gang hadde.

Grimoald overbeviste så den barnløse kongen i å adoptere sin sønn, Childebert. Sigibert fikk til slutt en arving, Dagobert 2, men Grimoald fryktet skjebnen til sitt eget dynasti og sendte den unge Dagobert i eksil, enten til et irsk kloster eller katedralskolen i Poitiers. Da Sigibert døde, satte Grimoald sin egen sønn på tronen.

Det er 2 forskjellige beretninger om hans død. Den første versjonen er at kongen av Neustria, Klodvig 2, og hans rikshovmester, Erkinoald, fanget og henrettet ham i 657. Den andre sier at Klotar 3 av Neustria annekterte Austrasia i 661, avsatte den unge tronraneren og henrettet dem begge året etter.

Sønnen Childebert den adopterte (eller Adoptivus) var konge av Austrasia etter at kong Sigibert 3 døde i 656.

Grimoald den eldre barberte hodet til Dagobert 2, Sigiberts sønn, og sendte ham til et irsk kloster og utropte etterpå sin egen sønn, Childebert, til konge. Grimoald, hans sønn og muligens svogeren Ansegisel ble til slutt tatt til fange og overgitt til kongen av Neustria, Klodvig 2, som fikk dem drept. Som nevnt over er det 2 beretninger om deres død.

Familien dukket opp igjen på den politiske arena med oppkomsten til Ansegisels sønn, Pipin 2 av Herstal.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 0636, Nivelles, Vallonsk Brabant, Vallonia, Belgia; Abbedisse i benediktinerklosteret i Nivelles i det som nå er Belgia.

Notes:

Occupation:
En gang da hun var omtrent 10 år gammel inviterte hennes far og noen adelsmenn til en bankett. Ved denne anledningen ble hun spurt om hun ville gifte seg med hertugen av Austrasia, hun svarte resolutt at hun ikke ville gifte seg med han eller noen annen mann, men at bare Jesus Kristus skulle være hennes brudgom.

Gjertrudsmesse er til minne om henne. Gertrude ble saligkåret straks etter sin død. Hun er skytshelgen for spinnersker, reisende og hjemløse. Hun er også de dødes helgen. Hun ble i Belgia ofte påkalt for å skremme bort feber, mus og rotter.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0634, Austrasia; Konge.

Notes:

Occupation:
Sigibert 3 var konge av Austrasia fra 634 til hans død som antagelig var 1.februar 656, men muligens så sent som i 660. Han var den eldste sønnen til Dagobert 1.

For å tilfredsstille det austrasiske aristokratiet som utøvet en viss autonomi, gav Sigiberts far ham kongedømme Austrasia selv om det forble en del av det større frankiske riket. Da Dagobert døde, hersket Sigibert uavhengig over Austrasia uten å være underlagt Neustria.

Han forsøkte forgjeves å legge Thüringen til sitt kongedømme, men ble beseiret av hertug Radulf i 640. Selv om han bare var 10 år, var han hærens leder. Krønikene til Fredegar beretter at nederlaget etterlot ham gråtende i salen. Av dette kan vi forstå, i det minste delvis, at nedgangen til merovingerdynastiet var et resultatet av barnekongers styre, for både Sigibert og hans yngre bror Klodvig 2 som hersket i Neustria var barn som enda ikke var kommet i puberteten som ikke kunne kjempe på slagmarken og ikke var regenter som hadde egne interesser.

Det var under hans styre at rikshovmesteren begynte å spille den viktigste rollen i det politiske liv i Austrasia. Denne rikshovmesteren, Grimoald, sønnen til Pipin 1, klarte å overbevise kongen om å adoptere hans sønn Childebert.
Da Sigibert endelig fikk en egen sønn, den fremtidige Dagobert 2, følte rikshovmesteren seg truet, og da Sigibert døde, sendte han den unge Dagobert i eksil til Irland.

Sigiberts jordiske levninger som ble vandalisert under den franske revolusjon, er tatt vare på i katedralen i Nancy.

Han blir ofte beskrevet som den første roi fainéant - gjør–ingenting–konge - i merovingerdynastiet.

Dagobert 2 den unge (ca.650–23.desember 679) var konge av Austrasia (676–679). Han var sønn til Sigibert 3.

Pipinidenes rikshovmester i Austrasia, Grimoald den eldre, sønn av Pipin av Landen og Dagoberts verge, fikk sin sønn Childebert adoptert av Sigibert som på den tiden fremdeles var barnløs.
Da Sigibert døde i 656, tok Grimoald tronen for å sikre den for sin egen sønn, og klippet Dagoberts hår og gjorde ham derfor uverdig til å være konge. Han sendte gutten i eksil hos Desiderius, biskop av Poitiers, hvor der var en katedralskole.

Eventyret om at det ble gitt ordrer om at Dagobert skulle drepes, at hans død ble erklært, men at han ble sendt ut av landet og vokste opp i et irsk kloster, ser ut til å ha vært en skjønnmaling.
Kanskje utviklet for å forklare stillheten til Sigiberts dronning Chimnechild, Dagoberts mor. Hun kan til og med ha samarbeidet med Grimoald for å sette Childebert den adopterte på tronen. Hun håpet å holde den austrasiske arvingen i hennes blodlinje ved å gifte bort sin datter Bilichild til Childerik 2. Det har også blitt foreslått at Chimnechild ikke var Dagoberts mor og at det var grunnen til at hun oppgav ham.

Gutten ble sendt til et kloster i Irland, noen ganger identifisert som Slane.

En gammel tradisjon sier at han giftet seg med Mechthilde, en angelsaksisk prinsesse, i sitt eksil, men tradisjonen om at blant hans døtre var sankt Hermine, abbedissen av Oeren, og sankt Adula, abbedissen av Pfalzel, er fabrikasjoner, kanskje laget for å knyttet sammen de hellige grunnleggerne av disse klostrene med den merovingiske linjen.

I mellomtiden appellerte de store adelsmennene i Austrasia til Klodvig 2, konge av Neustria, som fjernet tronranerne, henrettet Grimoald og Childebert og la Austrasia til sitt rike. Dateringen av disse hendelsene er svært forvirrende, de skjedde kanskje så tidlig som i 656 som i 657 eller kanskje så sent som i 661, under Klotar 3, sønn av Klodvig.

De effektive herskerne derimot var den neustriske major domus Ebroin som måtte kort tid etterpå (i 660 eller 662) gi det austrasiske riket en egen konge igjen.
Valget var barnekongen Childerik 2, bror til Klotar 3, med Wulfoald som regent.

Den unge kongen ble myrdet under jakt nær Maastricht i 675, og i den kaotiske maktkampen som fulgte, presset den austrasiske magnatene som ønsket en konge av merovingisk blod, Wulfoald til å bringe Dagobert tilbake, mens motstandere av Wulfoald krevde Klodvig 3.

Ebroin kom tilbake fra - pensjonstilværelsen - i et kloster for å lede Klodvigs partisaner, men Wulfoald gjennomførte Dagoberts tronovertakelse i 676, delvis ved hjelp av Wilfrid, erkebiskop av York, ved Klodvigs utidige død.
Til tross for det fortsatte bitre fiendskapet mellom Ebroin og de som hadde forsøkt å presse Klodvig frem som en alternativ kandidat, ble Dagobert gjeninnsatt i en del av sitt rettmessige land.

Territoriet bestod av området langs Rhinen, som fromme tradisjoner sier han styrte med mildhet og fromhet som hans barndoms erfaring hadde lært ham. Historien foreslår derimot at han overlot styret hovedsakelig til rikshovmesteren mens han brukte tiden mer på å grunnlegge klostre som Surburg og Wissembourg i Alsace, hvor hertugen var hans fetter.
Han var uten tvil en intelligent, utdannet mann. Han var voksen da han ble konge og kunne ikke fullstendig kontrolleres av fraksjoner og hoffmenn.

Dynamikken i Dagoberts karriere er stort sett en passiv refleksjon av konkurreringen mellom 2 kilder av makt, beskyttelse og prestisje. Palassinstitusjonene til Neustria på den ene siden og på den andre siden Austrasia som var i fast kontroll til pipinidedynastiet som skulle bli karolingerne i det følgende århundret.
På leting etter noe fast og sikkert, er det vanskelig å følge de skiftende lojalitetene i kaoset.

Under fornyet konflikt mellom Neustria og Austrasia, ble Dagobert myrdet i nok en jakthendelse den 23.desember 679 nær Stenay-sur-Meuse i Ardennene, antagelig på ordre fra Ebroin som fremdeles var rikshovmester i Neustria.

Wilfrid må fremdeles ha vært i Austrasia frem til dette tidspunktet, for ifølge hans biograf, forlot Wilfrid Austrasia etter Dagoberts død i livsfare fra tilhengerne til Ebroin.

Ved klosteret i Stenay vokste der frem en Dagobert-kult etterpå, og han ble utropt til sankt Dagobert i 1068. Kulten spredte seg derfra til Lotharingia og Alsace, og sankt Dagobert er anerkjent av den romersk-katolske kirke som hans far og mange kongelige merovingere.

Dagoberts korte styre etterlot seg ingen mannlig arving, derfor delte herrene i Rhinland territoriet blant seg, mens Pipin 2, rikshovmester i Austrasia (679–714) dominerte Austrasia. Tronen stod tom til etter slaget ved Tertry (687) da Pipin aksepterte Teoderik 3.

Det nå kjente forsøket på å knytte Dagobert 2 og hans antatte etterkommere med en hemmelig merovingisk linje av legitime kongelige etterfølgere, urettmessig fortrengt av karolingerne og capetingerne, men som fortsatte inn i moderne tider, er uten historisk grunnlag. Det er en av de sentrale mytene i de historiske fantasiene som assosieres med byen Rennes-le-Château.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0639, Neustria; Konge over Neustria og Burgund etter sin far Dagobert 1.

Notes:

Occupation:
Klodvig 2 var innledningsvis under regenskapet til sin mor Nanthild til hun døde litt over 30 år gammel i 642. Dette dødsfallet gjorde at han falt under innflytelsen til de sekulære magnatene som reduserte den kongelige makten til sin fordel.
Han var mindreårig i nesten hele sitt styre.

Han blir noen ganger regnet som konge av Austrasia i perioden 656-657 da Childebert - den adopterte - hadde ranet til seg tronen.

Klodvig married Balthild before 0652. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 0680, Austrasia; Hertug og rikshovmester.

Notes:

Occupation:
Hertug i Braband i 685. Han var - Major Domus - over Austrasien under Theodoric 3, Clodvech 3 og Childebert 3 (Major Domus = høyeste hoff- og riksembetsmann). Han var rikshovmester i Austrasia fra 680 og av Neustria og Burgund fra 687 til han døde i 714.

I tiden etter kong Klodvig var frankernes rike mer og mer blitt delt i tre mindre riker, Austrasia, Neustria og Burgund. Dynastiet kaltes merovingerne, etter en viss Merowech som skal ha deltatt i slaget mot hunnerne på De katalauniske marker.

Kong Dagobert var den siste mann som under sitt enekongedømme kastet en viss glans over slekten. Gullmynter preget under ham, var blant myntenesom ble funnet i en skipsgrav ved Sutton Hoo. I handels- og kulturforbindelsene nord for Alpene i denne tiden spiller det frankiske riket en så stor rolle at navnet - merovingertiden - brukes av arkeologene om hele perioden mellom folkevandringene og vikingtiden. Etter Dagoberts død i 638 gikk det raskt tilbake med dynastiet. De virkelige herrer i riket var palass-hovmestrene, som ble en slags arvelige førsteministre for de veke og degenererte småkongene. Fra en slik hovmesterslekt skulle siden Karl den store's dynasti vokse fram.

Pipin tok gradvis over kontrollen av det frankiske hoffet. Gjennom nesten hele sin karriere kjempet han mot den neustriske rikshovmesteren, Ebroin, som ønsket å kontrollere hele det frankiske riket. Da Ebroin døde i 681, inngikk han fred med hans etterfølger, Warraton. Men Warrattons etterfølger, Berthar, og den merovingiske kong Teoderik III gikk til krig og ble endelig beseiret ved Tertry i 687. Pipin ble da de facto hersker av Austrasia. Etter seieren ved Testri i 687 vant Pipin også makten i Neustrien og Burgund. Han hadde langt mer makt enn de svake merovinger og kjempet med hell mot de tyske folk.
Han beholdt en sterk innflytelse over de andre frankiske kongedømmene som han nå også var rikshovmester over.
Han var den første rikshovmester over alle kongedømmene og kalte seg - hertug og prins av frankerne - (dux et princeps Francorum).

Han underla seg alemannerne, friserne og Franken og førte dem inn i frankernes innflytelsessfære. Han begynte også evangeliseringen av Tyskland.

I 695 plasserte han sin sønn Drogo i det burgundiske embetet og hans sønn Grimoald i det nesutriske. Han døde 16. desember 714 i Jupille (i dagens Belgia). Hans etterkommere fortsatte å tjene som rikshovmestere og slekten ble til slutt de lovlige herskerne av det frankiske kongedømmet.

Han ville overlate sin stilling til en umyndig sønnesønn, men det ble hans uekte sønn, Karl Martell, som fikk makten etter hans død. Han var gift med Plestrudis, men mor til Karl var hans elskerinne, Alpaida, som døde i 718.

Kilder:
Wikipedia.
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 60-61.
Allgemeine deutsche Biographie.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 79.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 61.

Pipin married Plektrude about 0670. [Group Sheet] [Family Chart]

Pipin married Alpaida (Alpais) av Sachsen before 0686. Alpaida (daughter of Pepin av Senlis, "Pepin 2") was born about 0654 in Heristal, Liege, Vallonia, Belgia; died about 0718 in Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0692, Austrasia; Regent av Austrasia, Frankernes dronning.

Notes:

Buried:
St.Wast Abbey

Clotilde married Theodard (Teoderik/Thierry) av Austrasia og Neustria, "Theodard 3" before 0670. Theodard (son of Klodvig av Neustria, "Klodvig 2" and Balthild) was born about 0652 in Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; died about 0690 in Arras, Pas-de-Calais, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0741, Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; Greve av Laon.

Martin married Bertrada (Bertha) av Merovingia, "Bertrada 1" before 0694. Bertrada (daughter of Theodard (Teoderik/Thierry) av Austrasia og Neustria, "Theodard 3" and Clotilde (Dode) av Austrasia) was born about 0670 in Roches, Frankrike; died after 0721 in Laon, Aisne, Picardie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0673, Neustria; Konge.
• Occupation: Abt 0679, Austrasia; Konge.

Notes:

Occupation:
Teoderik 3 (fransk: Thierry) var konge av Neustria (inkludert Burgund) ved 2 anledninger (673 og 675-691).

Han var sønn av Klodvig 2 og Balthild og har blitt beskrevet som en marionett, en roi fainéant, av hoffmester Ebroin som til og med kan ha utnevnt ham uten støtte fra adelsmennene.

Teoderik etterfulgte sin bror Klotar 3 i Neustria i 673, men Childerik 2 av Austrasia fjernet ham kort tid etterpå før han døde i 675, og Teoderik tok tilbake tronen sin.

Occupation:
Da Dagobert 2 døde i 679, fikk han Austrasia i tillegg til Naustria, og var enekonge over hele det frankiske riket.

Han og hoffmesteren i Neustria, Waratton, inngikk fred med Pipin av Heristal, hoffmester i Austrasia, i 681. Men da Waratton døde, gikk den nye hoffmesteren, Berthar, til krig med Austrasia.
Pipin utryddet den burgund-neustriske armeen under Berthar og Teoderik (en neustrier) i slaget ved Tertry i 687, og la dermed grunnlaget for austrasisk dominans av den frankiske staten.

Died:
Begravet i St.Wast Abbey.

Theodard married Clotilde (Dode) av Austrasia before 0670. Clotilde (daughter of Ansegisel and Begga av Heristal, "St.Begga") was born about 0654 in Roches, Frankrike; died on 03 Jun 0692 in Pas-de-Calais, Frankrike; was buried after 03 Jun 0692 in Arras, Pas-de-Calais, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Between 0655 and 0659, Neustria; Konge av Neustria og Burgund.

Notes:

Occupation:
Klotar 3 var den eldste sønnen til Klodvig 2, konge av Neustria og Burgund. Han etterfulgte sin far i hans kongedømmer i 655 eller 659 da han døde.

Klotar var under regentskapet til sin mor, dronning Balthild til 664 eller 665. Gjennom sitt styre, ble han dominert av sin hoffmester, Ebroin.

En gang mellom 657 og 661 ble han frankernes enehersker gjennom fjerningen av tronraneren Childebert den adopterte, men austrasianerne ba om en egen konge og en gang mellom 660 og 662 gav Ebroin Austrasia til en annen sønn av Klodvig 2, Klotars bror Childerik 2.

Klotar beholdt Neustria og Burgund til han døde våren 673.

Han ble begravd i Saint Denis Basilica. En grav ble oppdaget der nylig, antagelig hans.

Hans bror Teoderik 3 etterfulgte ham. Han blir ofte beskrevet som den første roi fainéant - gjør–ingenting–konge - av merovingerdynastiet.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0662, Austrasia; konge. Childerik 2 var konge av Austrasia fra 662 og Neustria (inkludert Burgund) fra 673 til han d?de i 675. Han var den nest eldste s?nnen til Klodvig 2. Hans bror Klotar 3 var for en kort tid enekonge over frankerne fra 661 og gav ham Austrasia ?ret etter. Selv om han bare var et barn, ble han utropt til konge av Austrasia i 662, mens hans bror, Klotar 3, fortsatte ? herske over resten av riket til deres far Klodvig. Etter Klotars d?d i 673, arvet deres yngste bror Teoderik 3, hans konged?mme. Childerik fjernet ham snart og tok over hans rike, og han ble dermed frankernes enekonge. Han gjorde sin rikshovmester i Austrasia, Wulfoald, hovmester ogs? i Neustria og Burgund. Dette oppr?rte neustrierne som var vant til uavhengighet i praksis. Den siste dr?pen, derimot, var hans ulovlige kroppslige avstraffelse av adelsmannen Bodilo. Bodilo, Amalbert og Ingobert, tre neustriske magnater slo seg sammen mot ham. Chilperik 2 (ca. 672?720), f?dt Daniel, var den yngste s?nnen til Childerik 2 og var konge i Neustria fra 715 og frankernes enekonge fra 718 til hans d?d i 720. Han var den siste merovingerdynasten som ut?vet autoritet p? egen h?nd. Han ble sendt til et kloster som spedbarn for ? beskyttes fra de interne konfliktene i hans familie. Der ble han oppdratt som Daniel til Dagobert III d?de i 715. Han ble da tatt fra klosteret, 43 ?r gammel, og hevet p? skjoldet til de neustriske krigerne som konge, slik skikken var. Han tok det kongelige navnet Chilperik, selv om han p? grunn av sin bakgrunn fra klosteret, var en sv?rt forskjellig fra Chilperik 1. Til ? begynne ser det ut til at han skulle ha v?rt et verkt?y i hendene p? Ragenfrid, rikshovmesteren i Neustria, som hadde gjort krav p? embetet i opposisjon til Teodoald, Pipin av Heristals tiltenkte arving. Chilperik var derimot sin egen mann, han var b?de en kriger og en leder, alltid ved fronten langt fremme i slagene. I 716 ledet han og Ragenfrid en h?r inn i Austrasia som da ble kriget over av Plektrude, p?vegne av hennes barnebarn Teodoald, og Karl Martell, den uekte s?nnen til Pipin av Heristal. Neustrierne allierte seg med andre invaderende styrker under Radbod, frisernes konge, og m?tte Karl i slag n?r K?ln som da ble holdt av Plektrude. Chilperik seiret og Karl flyktet til Eifel-fjellene. Kongen og hans rikshovmester vendte seg s? for ? beleire deres rival i byen. Plektrude anerkjente Chilperik som konge, overgav det austrasiske formuen og oppgav hennes s?nns krav til ? bli rikshovmester. P? dette tidspunktet tok hendelsene en vending mot Chilperik. Idet han og Ragenfrid ledet deres triumferende soldater tilbake til Neustria, falt Karl over dem n?r Malm?dy, og i slaget ved Abl?ve omringet Karl dem og de flyktet. Etter dette forble Karl Martell praktisk talt ubeseiret og Chilperiks sterke vilje ble kuet i en rekke kampanjer som ble f?rt i neustrisk territorium. Karl returnerte til Neustria i 717 med en h?r og bekreftet sin overlegenhet med en seier ved Vincy, n?r Cambrai. Han forfulgte den flyktende kongen og rikshovmesteren til Paris f?r han vendte tilbake for ? ta seg av Plektrude og K?ln. Etter ? ha lyktes der, utropte han Klotar IV til konge av Austrasia i opposisjon til Chilperik. Chilperik svarte i 718 med ? alliere seg med Odo den store, hertugen av Aquitaine som hadde blitt uavhengig under konfliktene i 715, men han ble igjen beseiret av Karl ved Soissons. Kongen flyktet med sin allierte hertug til omr?det s?r for Loire og Ragenfrid flyktet til Angers. Snart d?de Klotar 4 og Odo oppgav Chilperik. I bytte mot anerkjennelse av Chilperik som frankernes enekonge, anerkjente han Karl Martell som rikshovmester over alle konged?mmene. Han ble offisielt hevet p? skjoldet som frankernes konge i 719, men han levde bare ett ?r etter dette og hans etterf?lger var marginale rois fain?ants ("gj?r?ingenting?konge"). Han d?de i Attigny eller Soissons i 720 (eller muligens 721).

Notes:

Died:
Han ble myrdet sammen med sin kone Bilichild ved Livry, Picardy, mens han jaktet i 675.

Han ble gravlagt i Saint-Germain-des-Pres, nær Paris.

Graven av ham, Bilichild og hans sønn Dagobert som bare var et spedbarn, ble oppdaget i 1645, og innholdet ble stjålet.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0708, Champagne-Ardenne, Frankrike; Hertug av Champagne og rikshovmester av Burgund.

Notes:

Occupation:
Hertug av Campagne som han ble utnevnt til av sin far i 690, og hertug av Burgund fra Nordeberts død av i 697.

Han var rikshovmester i Burgund fra 695.

Han giftet seg med Anstrude, datter av Waratton, den tidligere major domus i Neustria og Burgund, og Ansflede. Hun var også enke etter rikshovmesteren Berthar. Deres barn, 4 sønner, var:

Hugh (d.730), abbed av Fontenelle (nå Saint-Wandrille) og Jumièges, erkebiskop av Rouen, og biskop av Paris og Bayeux.

Arnulf 2 (ca. 690–ca.721), hertug av Champagne.

Gottfried.

Pipin.

Drogo døde før sin far og etterlot hertugdømme Champagne til sin nest eldste sønn Arnulf, siden den førstefødte Hugh hadde gått i kloster.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 0717, Frankrike; Rikshovmester.

Notes:

Occupation:
Karl Martel (Hammeren) 1, skaffet seg støtte blant austrasierne, hovedsakelig for sin militære dyktighet og evne til å holde dem godt forsynt med bytte fra hans erobringer. Hans fars hustru, Plektrude, fengslet ham, men han alene ble rikshovmester og de facto hersker av Frankia: Austrasia og Neustria.

Merovingerslekten var konger i Franken fra 457 til 751.
I 561 ble riket oppdelt i kongerikene Austrasia, Neustria og Burgund. Karolingerslekten var først rikshovmestere (major domus) under Merovingerslekten. Deretter overtok de som konger av Franken fra 751 til 800 og som tysk-romerske keisere fra 800 til 928. Forstavelsen tysk- ble egentlig først tatt i bruk av Liudolfingerslekten. Dessuten var slekten konger av Frankrike fra 843 til 987 og konger av Tyskland fra 843 til 911.

Etter Ludvig den Fromme's død ble Karl den Store's rike oppdelt i kongerikene Frankrike (Karl), Tyskland (Ludvig), Italia, Lothringen og Burgund(Lothar). Lothar arvet også keisertittelen, men det var en tittel uten særlig makt. Lothringen ble delt mellom Tyskland og Frankrike etter Lothar 2's død. Slekten ble i Frankrike etterfulgt av Kapetingerslekten, i Tyskland av Liudolfingerslekten, i Italia av Italiaslekten og i Burgund av Welferslekten.

Pipin av Herstal døde i desember 714. Han hadde på oppfordring fra sin kone Plektrude, satt Teodobald, sitt barnebarn gjennom Plektrudes sønn Grimoald, som arving over hele riket. Adelen satte seg umiddelbart i mot dette, for Teodobald var en gutt på 8 år. Plektrude var en energisk kvinne og tok umiddelbart Karl Martell, hennes manns eldste gjenlevende sønn, en uekte sønn, og satt ham i fengsel i Köln, byen som var utpekt til å være hennes hovedstad. Dette forhindret et opprør på hans vegne i Austrasia, men ikke i Neustria.

Adelen i Neustria utropte en Ragenfrid i 715 til rikshovmester på vegne av, og tydeligvis med støtte av, Dagobert 3, den unge kongen som hadde lovlig autoritet til å velge en rikshovmester, selv om merovingerdynastiet på denne tiden hadde mistet det meste av kongelig makt.
Austrasierne skulle ikke støtte en kvinne og hennes unge gutt lenge. Før slutten av året, hadde Karl Martell flyktet fra fengsel og blitt utropt til rikshovmester av adelen i det kongedømmet. Neustrierne hadde angrepet Austrasia og adelen ventet på en sterk mann til å lede dem mot sine invaderende landsmenn.

Dagobert døde samme år, og neustrierne utropte Chilperik 2 som konge uten støtte fra resten av det frankiske folket.
Sammen ledet Chilperik og Ragenfrid en hær inn i Austrasia i 716. Neustrierne allierte seg med en annen invasjonsstyrke under Radbod, frisernes konge, og møtte Karl i et slag nær Köln som fremdeles ble holdt av Plektrude. Karl hadde lite tid til å samle mennene sine, eller forberede seg, og resultatet ble hans eneste nederlag i hele hans liv. Chilperik og Ragenfrid seiret, og Karl flyktet til fjellene i Eifel. Karl flyktet fra slagmarken så snart han innså at han ikke hadde nok tid eller menn til å forberede slaget og ikke hadde sjanse til å vinne. Kongen og hans rikshovmester vendte seg så for å beleire deres andre rival i byen og tok den, formuen og Chilperik som konge og Ragenfrid som rikshovmester mottok anerkjennelse. Plektrude overgav seg på vegne av Teodobald.

Ved dette tidspunktet vendte hendelsene til Karls fordel. Han gjorde de nødvendige forberedelsene og angrep den triumferende hæren nær Malmédy idet den vendte tilbake til sin egen provins. I slaget ved Ambléve ble den tidligere seirende hæren omringet og måtte flykte. Heretter var praktisk talt Karl ubeseiret til han døde. Etter at han seiret skal det merkes at han til tross for at hans nevø hadde blitt utropt til arving i Karls sted og barnets bestemor, Karls stemor, hadde fengslet ham i sitt navn, lot han dem leve og behandlet dem med vennlighet. En sjeldenhet i middelalderen, hvor nåde mot tidligere rivaler var sjelden.

Våren 717 vendte Karl tilbake til Neustria med en hær og bekreftet sin overlegenhet med en seier ved Vincy, nær Cambrai. Han forfulgte den flyktende kongen og rikshovmesteren til Paris før han vendte tilbake for å ta seg av Plektrude og Köln. Han tok byen og spredte hennes tilhengere. Etter denne suksessen utropte han Klotar 4 til konge i Austrasia i opposisjon til Chilperik og avsatte erkebiskopen av Reims, Rigobert, og erstattet ham med Milo.

Etter å ha underlagt seg hele Austrasia, marsjerte han mot Radbod og trengte ham tilbake til hans territorium. Han fremtvang til og med avståelsen av Vest-Frisia (senere Nederland). Han sendte også sakserne tilbake over Weser og sikret dermed sine rikers grenser, selvsagt i kongens navn.

Men Karl hadde absolutt makt, mer enn noen annen tidligere rikshovmester, selv om han aldri brydde seg med titler. Det gjorde derimot hans sønn som til slutt spurte paven - hvem bør være konge, han som har tittelen eller han som har makten? - Paven som var svært avhengig av frankiske hærer for å beholde sin uavhengighet fra langobardene og Østromerriket (den bysantinske keiseren regnet seg fremdeles som den eneste legitime - romerske - keiseren, og dermed som hersker over alle provinsene i det antikke riket, enten de anerkjente det eller ikke), erklærte - han som hadde makten - og kronet dermed Pipin.

Tiår senere, i 800, ble Pipins sønn, Karl den store, kronet til keiser av paven, og utvidet dermed ytterligere - han som hadde makten - prinsippet ved å fjerne legitimiteten til de bysantinske keiserne på den italienske halvøya (som da hadde skrumpet inn til Apulia og Calabria) og antikkens romerske Gallia, inkludert de iberiske utpostene Karl den store etablerte i Marca Hispanica på den andre siden av Pyreneene som i dag utgjør Catalonia.

Selv om den bysantinske keiseren krevde autoritet over hele det gamle Romerriket som den legitime - romerske - keiser, og etter loven kan dette ha vært sant, var det ikke realiteten. Hoveddelen av Vestromerriket var under karolingernes styre, den bysantinske keiseren hadde nesten ikke autoritet i vest siden det 6. århundre, selv om Karl den store foretrakk å unngå et åpent brudd med Konstantinopel.

Det som skjedde var fødselen av en institusjon som var unik i historien:

Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. Voltaire latterliggjorde dets terminologi, og sa at det hellige romerske riket var - hverken hellig, eller romersk, eller et rike. Men til tross for dette, utgjorde det en enorm politisk makt på den tiden, særlig under ludolfingerne og salierne og i mindre grad Hohenstaufen. Det varte til 1806. Selv om hans barnebarn ble dets første keiser, ble - riket - stort sett født under styret til Karl Martell.

Mellom 718 og 723 sikret Karl sin makt gjennom en rekke seire. Han vant lojaliteten til flere viktige biskoper og abbeder (ved å donere land og penger til grunnleggelsen av klostre som Echternach), han undela seg Bayern og Alemannia og han beseiret de hedenske sakserne.
Etter å ha forent frankerne under seg, var Karl bestemt på å straffe sakserne som hadde invadert Austrasia.

Derfor la han i 718 deres land til breddene ved Weser, Lippe, Ruhr og Teutoburgerskogen øde. Han ble dermed den første utenforstående makten siden legionene til Varus i 9 som gikk inn i skogen, og i motsetningen til Roma, beseiret han innbyggerne enkelt.

I 719 tok Karl Vest-Frisia uten større motstand fra friserne som hadde vært underlagt frankerne men han tatt kontroll da Pipin døde. Karl stolte ikke på hedningene, men deres hersker, Aldegisel, aksepterte kristendommen i hans rike og Willibrord, biskop av Utrecht, frisernes berømte apostel, reiste for å konvertere dem på Karls ønske. Karl gjorde også mye for å støtte Winfrid, senere den hellige Bonifatius, tyskernes apostel.

I 718 svarte Chilperik på Karls nye makt med å alliere seg med Odo den store, hertug av Aquitaine som hadde gjort seg uavhengig under borgerkrigen i 715, men ble igjen beseiret, denne gang ved Soissons, av Karl. Kongen flyktet sammen med sin allierte hertug til området sør for Loire og Ragenfrid flyktet til Angers. Snart døde Klotar 4 og Odo gav opp Chilperik. I bytte mot anerkjennelse av hans kongestatus over alle frankerne, overgav kongen sitt kongedømme og rikshovmesterembetet til Karl over alle kongedømmene.

Da Chilperik 2 døde året etter (720), utnevnte Karl Dagobert 3's sønn, Teoderik 4, som hans etterfølger. Han var fremdeles mindreårig og satt på tronen til 737. Karl utnevnte nå kongene som han tjente under. Disse rois fainéants (gjør–ingenting–konge) var kun marionetter i hans hender og på slutten av sitt styre, brydde han seg ikke engang med å utnevne en.

Karl marsjerte igjen mot sakserne. Neustrierne gjorde da opprør under Ragenfrid som fikk beholde området Anjou. De ble enkelt beseiret (724), men Ragenfrid måtte utlevere sine sønner som gisler for å beholde sitt område. Dette gjorde slutt på borgerkrigene i Karls styre.

De neste 6 årene ble brukt i sin helhet til å sikre frankernes autoritet over de avhengige germanske stammene. Mellom 720 og 723 kjempet Karl i Bayern, hvor agilolfinger–hertugene gradvis hadde utviklet seg til å bli uavhengige herskere, nylig i allianse med Liutprand langobarden. Han tvang alemannerne til å slutte seg til ham, og hertug Hugbert underla seg frankernes styre.

I 725 og 728 gikk han igjen inn i Bayern og båndene til ham som herre virket sterke.
I 730 marsjerte han mot Lautfrid, hertug av Alemannia, som også hadde blitt uavhengig, og drepte ham i kamp. Han fremtvang alemansk kapitulasjon til fransk overherredømme og utnevnte ikke en etterfølger av Lantfrid. Dermed var Sør–Tyskland igjen del av det frankiske kongedømmet, slik Nord-Tyskland hadde blitt i løpet av de første årene av hans styre.

Hans eget rike var sikret innen 730, og Karl begynte å forberede seg til den kommende stormen i vest.
I 721 hadde emiren i Córdoba bygget en sterk hær fra Marokko, Jemen og Syria for å erobre Aquitaine, det store hertugdømmet sørvest i Gallia som var nominelt under frankisk overherredømme, men i praksis nesten var uavhengig i hendene på Odo den store siden merovingerkongene hadde mistet makt. De invaderende muslimene beleiret byen Toulouse som da var Aquitaines viktigste by, og Odo dro umiddelbart for å skaffe hjelp.

Han kom tilbake 3 måneder senere rett før byen skulle til å overgi seg og beseiret den muslimske invasjonsstyrken den 9.juni 721 i det som er nå kjent som slaget ved Toulouse. Nederlaget var stort sett resultatet en klassisk flankemanøver fra Odo.
Etter at Odo først flyktet, begynte muslimene å bli for selvsikre, og i stedet for å opprettholde et sterkt ytre forsvar rundt deres beleiringsleir og fortsette å speide, gjorde de ingen av delene. Dermed kunne Odo sette i gang et nesten fullstendig overaskelsesangrep på beleiringsstyrken da han kom tilbake, spredte den i det første angrepet og slaktet enheter som hvilte seg eller som flyktet uten våpen eller beskyttelse.

Karl hadde fulgt situasjonen i Iberia siden Toulouse, overbevist om at muslimene ville komme tilbake, og mens han sikret sine egne områder, forberedte han seg også for krig mot umayyadene. Karl hadde brukt en ekstremt, for tidsepoken, kontroversiell metode med å beholde en stående hær, en han kunne trene som en kjerne av veteraner som han kunne legge til de vanlige utkalte soldatene som frankerne kalte på i krig.
Under den tidlige middelalderen var troppene bare tilgjengelige etter at avlingene hadde blitt plantet og før innhøstingen. Karl mente at han trengte en stående hær, en han kunne trene, for å stå i mot muslimenes tunge kavaleri som han ikke hadde på den tiden. For å trene den typen infanteri som kunne stå imot tungt kavaleri, trengte Karl dem året rundt, og han trengte å betale dem, slik at deres familier kunne kjøpe maten de ellers ville ha dyrket. For å skaffe disse pengene, tok han områder og eiendommer fra kirken og brukte dem til å finansiere sine soldater. Den samme Karl som hadde sikret seg støtte fra ecclesia ved å donere land, tok det tilbake mellom 724 og 732. Kirken var rasende og en tid så det ut som om Karl til og med skulle bannlyses for sine handlinger. Men så kom en betydelig invasjon....

Det har blitt skrevet at Karl Martell kunne ha fortsatt sine kriger med sakserne, men han var fast bestemt på å forberede seg til det han trodde var en større fare. Istedet for å konsentrere seg om sine erobringer i øst, forberedte han seg for den store stormen som samlet seg i vest. Fullt klar over faren som muslimene utgjorde etter slaget ved Toulouse i 721, har det blitt forklart at han brukte årene før til å konsolidere sin makt, og samle og trene en hær av veteraner som skulle stå klar til å forsvare selve kristendommen (ved Tours).

Det er også viktig å merke at muslimene ikke var klar over, på den tiden, av den virkelige styrken til frankerne, eller det faktum at de bygget en virkelig hær, ikke de typiske barbariske hordene som hadde preget Europa etter Romas fall. De regnet de germanske stammene, som frankerne var del av, som enkle barbarer og var ikke særlig bekymret for dem. De arabiske krønikene viser at de først var klar over frankerne som en voksende militærmakt først etter slaget ved Tours da kalifene uttrykte sjokk over hærens katastrofale nederlag. Videre hadde ikke muslimene brydd seg med den vanlige speidingen av potensielle fiender, for dersom de hadde gjort det, ville de garantert å lagt merke til Karl Martell som en styrke en måtte regne med ut fra hans bedrifter.

Martells totale dominans i Europa fra 717 av, og hans fullstendige beseiring av alle makter som bestred hans herredømme, skulle ha advart maurerne om at ikke bare var en virkelig makt på vei opp fra asken etter Vestromerriket, men at en virkelig begavet general ledet den. Dermed, da de satte i gang sin store invasjon i 732, var de ikke forberedt på å konfrontere Martell og hans frankiske armé.

Sett i etterkant var dette en katastrofal tabbe. Emir Abdul Rahman Al Ghafiqi var en dyktig general og burde ha gjort to ting han ikke skulle gjort. Han regnet med at frankerne ikke ville komme deres aquitanske fettere til unnsetning, og feilet dermed i å anslå deres styrke før invasjonen. Han klarte heller ikke å rekognosere bevegelsene til den frankiske armé og Karl Martell. Dersom han hadde gjort noen av disse tingene, ville han latt sitt lette kavaleri herje gjennom det sørlige Gallia og marsjert rett mot frankerne med full styrke. Dette ville ikke gitt Karl Martell muligheten til å velge tid og sted for hvor de to styrkene ville brake sammen, noe historikerne er enige om var avgjørende for hans seier.

Emiratet i Córdoba hadde tidligere invadert Gallia og hadde blitt stoppet i sin progresjon nordover i slaget ved Toulouse i 721. Helten i denne mindre feirede hendelsen var Odo den store, hertugen av Aquitaine, som ikke var forgjenger til konger eller beskytter av krønikeforfattere. Det har tidligere blitt forklart hvordan Odo beseiret de invaderende muslimene, men da de vendte tilbake, var situasjonen endret.

I mellomtiden ankom en ny emir av Cordóba, Abdul Rahman Al Ghafiqi, som tok med seg en stor styrke arabiske og berberiske ryttere og satte i gang en langt større invasjon. Denne gangen var de muslimske rytterne klar for kamp, og resultatet ble forferdelige for innbyggerne i Aquitaine. Odo, helten av Toulouse, ble alvorlig beseiret i den muslimske invasjonen i 732 i slaget ved Garonne, hvor de vestlige krønikeforfatterne sier - Gud alene vet antallet drepte - og flyktet til Karl på leting etter hjelp. Dermed forsvant Odo ut av historien og Karl marsjerte inn i den.

Slaget ved Poitiers gav Karl cognomenet - Martell - for den nådeløse måten han hamret løs på sine fiender. Mange historikere, inkludert den store militærhistorikeren sir Edward Creasy, tror at dersom han hadde mislyktes ved Tours, ville islam ha overkjørt Gallia og kanskje resten av det vestlige kristne Europa. Ingen makt eksisterte, hadde Martell falt ved Poitiers, til å stoppe muslimene fra å erobre fra Roma til Rhinen, og til og med England.

Andre respekterte historikere som bifaller Creasys tro på at dette slaget var livsviktig for å stoppe den islamske ekspansjonen inn i Europa inkluderer William Watson, og Gibbon tror at kristendommens skjebne var avhengig av dette slaget. Denne meningen var svært populær i det meste av moderne historigrafi, men den ble umoderne i det 20. århundre.

Noen historikere, som Bernhard Lewis, hevder at araberne ikke hadde intensjoner om å okkupere det nordlige Frankrike. Denne meningen har igjen blitt umoderne, og slaget ved Poitiers er vanligvis regnet blant historikere som en svært avgjørende hendelse i historien til Europa og kristendommen.

Slaget ved Poitiers fant antagelig sted mellom Tours og Poitiers (dermed dets andre navn: slaget ved Tours). Den frankiske armé, under Karl Martell, bestod av hovedsakelig infanteri av veteraner, med et sted mellom 15.000 og 75.000 mann. I respons til den muslimske invasjonen, unngikk frankerne de gamle romerske veiene i håp om å overraske invasjonshæren. Martell trodde det var absolutt avgjørende at han ikke bare tok muslimene med overraskelse, men at han fikk velge slagmark, ideelt sett en høy slette med trær hvor de islamske rytterne som allerede var trette av å bære brystning, ville bli enda trettere ved å angripe oppover. Videre ville skogene hjelpe frankerne i deres defensive firkant ved å delvis bryte opp de muslimske rytternes evne til å angripe rett fremover.

Fra de muslimske beretningene om slaget ser vi at de virkelig var overrasket over å finne en stor styrke som stod imot dem når de forventet å plyndre Tours, og de ventet i seks dager, speidet på fienden og samlet alle sine plyndringsstyrker slik at de var ved full styrke før slaget. Emir Abdul Rahman var en dyktig general, og likte ikke det ukjente i det hele tatt, og han likte ikke å angripe oppover mot en fiende av ukjent antall som virket godt disiplinerte og mer vant til kulden, bedre utrustet for den og til tross for at de ikke hadde telt som muslimene, var forberedt til å vente så lenge som det trengtes. Høsten var i ferd med å bli kaldere.

På den syvende dagen angrep den muslimske hæren som bestod av mellom 60.000 og 400.000 ryttere ledet av Abdul Rahman Al Ghafiqi.
I løpet av slaget beseiret frankerne den islamske hæren og emiren ble drept. Mens vestlige beretninger er runde, er de arabiske beretningene nokså detaljerte i beskrivelsen av hvordan frankerne dannet en stor firkant og utkjempet et strålende defensivt slag. Rahman tvilte før slaget på at hans menn var klar for en slik kamp og burde ha etterlatt byttet som hindret dem, men istedet bestemte han seg for å stole på sine ryttere som aldri hadde sviktet ham.
Det var antatt på den tiden at det var umulig for infanteri å stå imot kavaleri med rustning.
Martell klarte å inspirere sine menn til å stå fast mot en styrke som må ha sett uovervinnelig ut for dem, store ryttere med ringbrynjer som i tillegg var klart tallmessig overlegne over frankerne. I et av de sjeldne tilfellene hvor middelaldersk infanteri stod ovenfor kavaleriangrep, stod de frankiske soldatene imot, selv om det arabiske kavaleriet flere ganger brøt seg inn i det indre av den frankiske firkanten ifølge arabiske kilder. Men til tross for dette, brøt ikke frankerne sammen, og det blir antagelig best uttrykt gjennom en oversettelse av en arabisk berettelse fra slaget fra Medieval Source Book:

Og i slagets sjokk virket mennene fra nord som en sjø som ikke kan flyttes. Fast stod de, den ene ved siden av den andre, med en form som minnet om en is, og med kraftige slag med sverdene slo de ned araberne. Trukket sammen som en bande rundt sin høvding, bar austrasierne alle foran seg. Deres utrettelige hender drev sine sverd ned i brystene til fienden.

Begge beretningene er enige om at muslimene som brøt seg inn i firkanten, forsøkte å drepe Martell, viss livvakt hadde omringet ham og ikke ble brutt, og slaget vippet fremdeles, da et triks som Karl hadde planlagt før slaget bar frukter han ikke i sin villeste fantasi hadde klart å forestille seg. Både de vestlige og muslimske beretninger er enige om at en gang i de hardeste kampene, begynte speidere som Martell hadde sendt til den muslimske leiren å frigjøre fanger. I frykt for å miste sitt bytte, oppgav en stor del av den muslimske hæren slaget, og vendte tilbake til leiren for å beskytte sitt bytte. I et forsøk på å stoppe det som så ut som en retrett, ble Abdul Rahman omringet og drept av frankerne, og det som startet som en omdisponering av styrker, utviklet seg til å bli en virkelig retrett da den muslimske hæren flyktet fra slagmarken den dagen. Frankerne gjenopptok sine posisjoner og hvilte der gjennom natten, i den tro at slaget ville fortsette ved daggry neste morgen.

Da muslimene ikke dukket opp til kamp dagen etter, fryktet frankerne et bakhold. Karl trodde først at muslimene forsøkte å få ham ned fra høyden og inn i åpent lende, en taktikk han ville unngå for enhver pris. Først etter betydelig rekognosering som frankiske soldater gjorde av den muslimske leiren, som ifølge begge beretningene hadde blitt forlatt i hastverk, ble det oppdaget at muslimene hadde trukket seg tilbake i løpet av natten. Teltene stod fremdeles i leiren da de muslimske styrkene satte kursen for Iberia med det de kunne bære av byttet som var igjen.

Senere avslørte de arabiske krønikene at de forskjellige generalene fra de forskjellige delene av kalifatet, berbere, arabere, persere og langt flere, ikke kunne enes om en leder til å overta etter Abdul Rahman. De klarte til og med ikke å bli enige om hvem som skulle lede dem i kamp. Bare emiren hadde en fatwa fra kalifen, og dermed absolutt autoritet over de troende soldatene. Hæren var hentet fra hele kalifatet og var komplisert satt sammen av forskjellige nasjonaliteter, etnisiteter og forutinntatthet i forhold til politikk, rase og etnisitet. Personlighetene i hæren trakk seg med emirens død tilbake. Hæren kunne antagelig fremdeles ha beseiret frankerne, men manglet en til å lede dem.

Martells evne til å få Abdul Rahman drept da han kunne, under en tilbaketrekning han nøye hadde planlagt skulle skape forvirring i slagets høydepunkt, kombinert med årevis av hard trening av sine menn for å gjøre det som var antatt å være umulig, gav Martell en unik plass i historien som Europas redningsmann og en briljant general i en tidsepoke som ikke er kjent for dens generaler. Martells frankere, nesten hele infanteriet uten rustning, klarte å stå imot ryttere med brynjer, uten hjelp fra buer eller skytevåpen, en bragd som nesten mangler sidestykke i middelaldersk historie.

I det etterfølgende tiåret ledet Karl den frankiske hæren mot hertugdømmene Bayern og Alemannia i øst og Aquitaine og Provence i sør. Han tok seg av den pågående konflikten med friserne og sakserne i nordøst med noe suksess, men det var hans barnebarn Karl den store som erobret sakserne fullstendig og førte dem inn i det frankiske riket, hovedsakelig fordi Martell prioriterte å stå imot den muslimske ekspansjonen.

Istedet for å konsentrere seg om erobring i øst, fortsatte han ekspansjonen av frankisk autoritet i vest, og nektet emiratet i Cordoba et fotfeste i Europa. Etter sin seier ved Poitiers, fortsatte Martell å drive muslimske hærer fra baser i Gallia i kampanjer i 736 og 737 etter at de igjen forsøkte å få et fotfeste i Europa bortenfor al-Andalus.

Mellom hans seier i 732 og 735, reorganiserte Karl kongedømmet Burgund. Han erstattet grevene og hertugene med sine lojale tilhengere og styrket dermed sitt grep om makten. Han ble tvunget til å invadere Frisia igjen i 734 på grunn av handlingene til Radbod, frisernes hertug (719–734), sønn av hertug Aldigisel som hadde akseptert de kristne misjonærene Willibrord og Boniface. Samme år drepte han hertugen som hadde utvist de kristne misjonærene, i et slag og kuet befolkningen (han ødela alle hedenske templer) slik at befolkningen var fredelige de neste 20 årene.

Dynamikken endret seg i 735 på grunn av Odo den stores død. Han hadde blitt tvunget til å anerkjenne, riktignok med reservasjoner, overherredømmet til Karl i 719. Selv om Karl ønsket å forene hertugdømmet direkte til seg og han reiste dit for å skaffe seg aquitainernes lojalitet, utropte adelen Odos sønn, Hunold, til ny hertug. Karl anerkjente hertugen da araberne invaderte Provence året etter, og hertugen var like tvunget til å anerkjenne Karl som overherre siden han ikke hadde håp om å stå i mot muslimene alene.

Denne arabiske sjøinvasjonen var ledet av Abdul Rahmans sønn. Den landet i Narbonne i 736 og tok Arles. Karl la konflikten med Hunold midlertidig til sides, og dro ned til muslimenes befestninger i Provence. I 736 tok han tilbake Monfrin og Avignon, og med hjelp fra Liutprand, langobardenes konge tok han Arles og Aix-en-Provence. Nimes, Agde og Béziers som muslimene hadde holdt siden 725 falt til ham og deres festninger ble ødelagt. Han knuste en mulimsk armé ved Arles og beseiret en mektig hær utenfor Narbonne ved elven Berre, men klarte ikke å ta byen.

Militærhistorikere tror han kunne tatt den, hadde han valgt å bruke alle sine ressurser for å gjøre det, men han trodde at hans liv nærmet seg slutten, og han hadde så mye å gjøre for å forberede sine sønners overtagelse av det frankiske riket. Han lot derfor Narbonne bli stående, isolert og omringet, og hans sønn ville vende tilbake for å frigjøre den for kristendommen. Han lyktes derimot med å renske Provence for dets fremmede okkupanter og knuste alle fremmede arméer som var i stand til å spre islam videre.

Det som var spesielt med disse kampanjene, var Karls bruk av tungt kavaleri med stigbøyler til støtte for sin falanks. Dette var første gang han brukte dette. Hans evne til å koordinere infanteri- og kavaleriveteraner var uten sidestykke i den epoken og gjorde det mulig for ham å møte invasjonsstyrker som var mye større en hans og beseire de kraftig gang etter gang.

Noen historikere mener at Narbonne var en like viktig seier for kristendommens Europa som Poitiers.
I Barbarians, Marauders, and Infidels av Antonio Santosuosso, professor emeritus i historie ved University of Western Ontario, regnet som ekspert i denne epoken, legger han frem en interessant moderne mening om Martell, Poitiers og de etterfølgende kampanjene mot Rahmans sønn i 736–737. Santosuosso sier at disse sene beseiringene av invaderende muslimske hærer var minst like viktige som Poitiers i deres forsvar av vestlig kristendom og beskyttelse av klostrene som var sentrene for lærdom som til slutt ledet Europa ut av den mørke middelalder. Etter å ha studert arabiske fortellinger fra perioden, argumenterer han også med at disse var tydelig invasjonsarméer, sendt av kalifen ikke bare for å hevne Poitiers, men for å erobre det kristne Europa og føre det inn i kalifatet.

I motsetning til sin far ved Poitiers, visste Rahmans sønn i 736–737 at frankerne var en reell maktfaktor, og at Martell personlig var en styrke de måtte regne med. Han hadde ingen intensjoner med å la Martell ta ham uforberedt og diktere tid og sted for slag, slik hans far hadde gjort, og konsentrerte seg i stedet med å ta en betydelig del av slettene ved kysten rundt Narbonne i 736 og Arles. Derfra planla de å bevege seg fra by til by og befeste dem underveis. Dersom Martell ønsket å stoppe dem fra å lage en permanent enklave som kalifatet kunne ekspandere fra, måtte han komme til dem i åpent lende, hvor han i motsetning til sin far, ville diktere slagstedet.

Alt gikk som han planla, helt til Martell ankom, riktignok en del raskere enn maurerne trodde han kunne klare å samle en hel armé. Men dessverre for Rahmans sønn hadde han overvurdert tiden det ville ta Martell å utvikle tungt kavaleri som var like godt som muslimenes. Kalifatet trodde det ville ta en generasjon, men Martell klarte det på fem korte år. Forberedt på å møte den frankiske falanksen, var muslimene totalt uforberedt på å stå ovenfor en blandet styrke av tungt kavaleri og infanteri i en falanks. Dermed ble Karl igjen kristendommens beskytter og stoppet den muslimske ekspansjonen inn i Europa, ettersom tiden for islamsk evne til å ekspandere nærmet seg slutten. Disse nederlagene var det siste store forsøket på ekspansjon av umayyad–kalifatet før ødeleggelsen av dynastiet i slaget ved Zab.

På slutten av hans kampanjer i Provence og Septimania, døde kong Teoderik 4 i 737. Martell som kalte seg - major domus - og - princeps et dux Francorum - utnevnte ikke en ny konge og ingen krevde en. Tronen var ubesatt til Martell døde. Som historikeren Charles Oman sier - han brydde seg ikke med navn eller tittel så lenge den reelle makten var i hans hender. Nowich slutter seg til Oman og sier:

Han holdt ikke noe hoff, brydde seg ikke om titler og tanken på en krone moret ham. Alt som interesserte ham var den virkelige essensen av makt og hva som kunne gjøres med den. Han mente at han hadde et oppdrag med å ta vare på det som hans forfedre hadde kjempet så hardt for å bygge etter Romas fall og var fast bestemt på å ikke la det gå til grunne under hans vakt. En mann med slik enorm makt, den virkelige herre av dagens Europa i hans livstid, brydde seg ikke med å vise seg frem, men bare med resultatene.

Perioden med interregnum, de siste 4 årene i Karls liv, var mer fredelig enn mesteparten hadde vært, og mye av denne tiden ble nå brukt på administrative og organisasjonelle planer for å skape en mer effektiv stat. Men han fikk sakserne i Westfalen til å anerkjenne ham og betale skatt i 738 og slo ned et opprør i Provence ledet av Maurontus i 739.
Karl satte i gang med å integrere de perifere områdene i imperiet sitt inn i den frankiske kirken. Han opprettet 4 bispedømmer i Bayern (Salzburg, Regensburg, Freising og Passau) og gav dem Bonifatius som erkebiskop og metropolitt over hele Tyskland øst for Rhinen med hans sete i Mainz. Boniface hadde vært under Karls beskyttelse fra 723, og helgenen selv forklarte sin gamle venn, Daniel av Winchester, at uten denne beskyttelsen kunne han hverken administrere sin kirke, forsvare sine geistlige eller forhindre kjetteri. Det var Boniface som hadde forsvart Karl med størst fasthet i hans gjerninger da han tok kirkens områder for å betale sin hær i dagene som førte frem til Poitiers, som en som gjorde hva han kunne for å beskytte kristendommen.

I 739 ba pave Gregor 3 Karl om hans hjelp mot Liutprand. Men Karl hatet å kjempe mot en tidligere alliert og ignorerte pavens bønn om hjelp. Likevel viste pavens bønn om frankisk beskyttelse hvor langt Martell hadde kommet fra de dagene han var en hårsbredd fra å bli bannlyst, og satte scenen for hans sønn og sønnesønn til å bokstavlig talt omrokkere Italia etter pavens behov og beskyttelse.

Karl Martell døde 22.oktober 741 i Quierzy-sur-Oise i det som i dag er Aisne département i Picardy-regionen i Frankrike.
Han ble gravlagt i Saint Denis-kirken i Paris.

Hans territorier ble delt mellom hans voksne sønner et år tidligere:

Karloman fikk Austrasia og Alemannia (med Bayern som vasall).

Pipin den yngre fikk Neustria og Burgund (med Aquitaine som vasall).

Grifo fikk ingenting, selv om noen kilder indikerer at han var tiltenkt en landstripe mellom Neustria og Austrasia.

På begynnelsen av Karl Martells karriere hadde han mange interne motstandere og følte at han trengte å utnevne sin egen konge med krav på tronen, Klotar 4.
På slutten derimot, har dynamikken i styret av Frankia endret seg, ingen merovingermarionett trengtes, hverken for forsvar eller legitimitet.

Karl delte sitt rike mellom sine sønner uten motstand (selv om han ignorerte sin unge sønn Bernhard, sønn av Karl Martell).
I mellomtiden styrket han den frankiske staten ved å kontinuerlig beseire gjennom overlegent lederskap arméene til fiendtlige fremmede nasjoner som omsluttet det på alle kanter, inkludert de hedenske sakserne som hans barnebarn Karl den store ville kue fullstendig, og maurerne som han stoppet på veien til kontinental dominans.

Karl var av den sjeldneste ressursen i den mørke middelalder: en briljant strategisk general som også var en taktisk kommandant par excellance, i stand til å sette i verk sine planer i slagets kaos mot sine fienders styrker og bevegelser. Utrolig nok var han i stand til å beseire dem gjentatte ganger, særlig når, som ved Poitiers, de var langt mer tallmessig overlegne i antall menn og våpen. Karl hadde den siste kvaliteten som definerer virkelig storhet i militærkommandanter:

Han forutså farene hos sine fiender og forberedte seg mot dem nøye. Han brukte underlaget, tid, sted og den intense lojaliteten i sine styrker til å dempe hans fienders overlegne våpen og taktikker. Han tilpasset seg igjen og igjen til fienden på slagmarken, endret seg rolig for å kompensere for det uforutsette og det som ikke kan forutses.

Han var også en dyktig administrator og hersker og organiserte det som skulle bli Europas regjering i middelalderen, et system av underriker, lojale mot baroner, grever, hertuger og øverst kongen, eller i hans tilfelle, major domus (rikshovmester) og princeps et dux Francorum. Hans nære koordinasjon mellom kirke og stat innledet også det middelalderske mønsteret for slikt styre. Han skapte den første vestlige stående hæren siden Romas fall. Totalt sett forandret han Europa fra en horde med barbarer som kjempet mot hverandre, til en organisert stat.

Det tok enda 2 generasjoner før frankerne drev alle de arabiske garnisonene ut av Septimania og over Pyreneene, men Karl Martell stoppet invasjonen av frankisk jord og snudde bølgen av islamsk fremrykning. Foreningen av de frankiske kongedømmene under Martell, hans sønn Pipin den yngre og hans barnebarn Karl den store skapte en vestlig makt som forhindret emiratet i Córdoba i å ekspandere over Pyreneene.

Martell var i 732 på grensen til bannlysning, men ble istedet anerkjent av kirken som dens fremste beskytter. Pave Gregor 2 skrev til ham mer enn en gang og ba ham om beskyttelse og hjelp, og han forble til han døde fiksert på å stoppe muslimene.
Martells sønn holdt sin fars løfte og vendte tilbake og tok Narbonne gjennom beleiring i 759, og hans barnebarn Karl den store etablerte faktisk Marca Hispanica på den andre siden av Pyreneene i deler av det som i dag er Catalonia, gjenerobret Girona i 785 og Barcelona i 801. Denne sektoren av det som i dag er Spania ble da kalt - de mauriske markene - av karolingerne som så på den ikke bare som en måte å holde muslimene i Iberia i sjakk på, men også som begynnelsen på å ta hele landet tilbake igjen. Dette dannet en permanent buffersone mot islam som sammen med kongen av Asturias, Pelayo (718–737, som startet sin kamp mot maurerne i fjellene i Covadonga i 722), og hans etterkommere, var grunnlaget for Reconquista som endte med at alle muslimene ble kastet ut av Iberia.

I sine visjoner om hva som ville bli nødvendig for ham for å motstå en større styrke og overlegen teknologi (de muslimske rytterne hadde stigbøyle som gjorde de første ridderne mulig), og siden han ikke våget å sende sine få ryttere mot det islamske kavaleriet, trente han sin hær til å kjempe i en formasjon brukt av de antikke grekerne for å stå imot det overlegne antallet og våpnene gjennom disiplin, mot og villighet til å dø for sin sak: en falanks.
Det skal merkes at han trente sine menn året rundt ved hjelp av hovedsakelig midler fra kirken. Etter at han brukte denne infanteristyrken alene ved Poitiers, studerte han fiendens styrker og tilpasset seg dem ytterligere.
Til å begynne med brukte han stigbøyler og sadler fra fiendens døde hester som ble samlet sammen på slagmarken, og rustning fra de døde rytterne. Etter 732 begynte han å integrere tungt kavaleri med stigbøyler og ringbrynjer i sin hær, og han trente sitt infanteri til å kjempe sammen med kavaleriet, en taktikk som han fikk god bruk for i kampanjene i 736 og 737, særlig i slaget ved Narbonne.

Martells evne til å bruke det han hadde, integrere nye idéer og teknologi, gav ham et rykte som briljant general allerede i ung alder. Den var grunnen til at han var ubeseiret fra 716 til han døde, selv mot et vidt spekter av fiender, inkludert det muslimske kavaleriet som på den tiden var verdens beste og de barbariske sakserne på hans egne grenser. Han var i tillegg nesten alltid tallmessig underlegen. Hans innføring av tungt kavaleri i vestlige styrker skapte de første - ridderne - i vesten. Prosessen med å utvikle det berømte ridderskapet i Frankrike fortsatte i Pistres-ediktet til hans tippoldebarn Karl den skallede.

Nederlagene Martell påførte muslimene var livsviktige i at splittelsen av den islamske verden etterlot kalifatet ute av stand til å gjennomføre et frontalangrep på Europa via sin befestning i Iberia etter 750. Hans evne til å møte denne utfordringen før muslimene gikk i oppløsning, er av største betydning, og det er derfor Dante skriver om ham i himmelen som en av - troens forsvarere.

Etter 750 var det iberiske emiratet, Europas dør, i hendene på umayyadene, mens nesten hele det muslimske imperiet kom under abbasidenes kontroll, noe som gjorde en invasjon av Europa til en logistisk umulighet mens de to imperiene kjempet seg i mellom. Dette utsatte den islamske invasjonen av Europa til tyrkernes erobring av Balkan et halvt millennium senere.

Det skal merkes at akkurat som hans barnebarn Karl den store ville bli berømt for sine raske og uventede bevegelser i sine kampanjer, var Karl legendarisk for å være hvor han ikke var ventet, og han gjorde aldri det hans fiender forventet han skulle gjøre. Det var denne evnen til å gjøre det uforutsette og bevege seg mye raskere enn hans motstandere trodde han kunne som karakteriserte Karl Martells militære karriere.

Det er også interessant at vikingene ikke startet sine forferdelig plyndringsraid før etter at Martells barnebarn, Karl den store, døde. De hadde sjøfartskapasiteten til å begynne disse toktene minst tre generasjoner tidligere, men valgte å ikke utfordre Martell, Pipin eller Karl den store. Dette var antagelig heldig for Martell som til tross for sine enorme begavelse, antakelig ikke ville klart å slå tilbake vikingene i tillegg til muslimene.

Karl hadde som - Major domus - (fra 717) - Rikshovmester - den virkelige makt i Austrasien og Neustrien, de 2 viktigste av de provinser som det merovingiske rike da var delt opp i. Han var den høyeste hoffembedsmann i det frankiske rike (fra 719) og var samtidig kongens mektigste minister og øverstbefalende for hæren.

Hans tilnavn, som betyr - Hammeren - var høyst betegnende for en mann med hans slagkraft, en egenskap som bl.a. satte ham i stand til å ta ledelsen av rikets affærer i en tid da kongene av Klodvigs ætt, de såkalte merovinger, hadde utartet fullstendig. Et dynasti av skyggekonger, som setter barn til verden i 14-15-årsalderen og er utlevd i begynnelsen av tyveårene, har ikke store utsikter til å få leve lenge på jorden.

De dådløse konger, er historiens navn på de siste merovinger. Det som de frankiske kongene ikke lenger maktet, nemlig å holde riket sammen, greide imidlertid den mektige Karl Martell.

Selv om han først og fremst huskes som lederen for den kristne hæren som vant ved Tours, er Karl Martell virkelig en gigantisk personlighet i tidlig middelalder. Han var en svært dyktig general i en tidsepoke som manglet andre store generaler, han er den første forfaderen til vestlig tungt kavaleri (ridderskap), grunnleggeren av det som skulle bli Frankerriket og satte i gang føydalsystemet som preget Europa i middelalderen.

Karl Martell giftet seg 2 ganger:

1. Chrotrud eller Rotrude (690–724), med barna:

Hiltrude (d. 754), giftet seg med Odilo 1 av Bayern, hertug av Bayern.

Karloman.
Landres av Hesbaye, giftet seg med Sigrand, greve av Hesbania.

Auda eller Alane, giftet seg med Teoderik 4, greve av Autun og Toulouse.

Pipin den yngre.

2. Swanachild, med barna:

Grifo.

Bernard (født ca. 700).

Kilder:
Wikipedia.
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 204-206, 253-258.
Allgemeine deutsche Biographie.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 78.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 59, 61, 71.

Karl married Chrotrude (Rotrude) before 0710. Chrotrude (daughter of Lentuinus Treves and Chrodobertus) was born about 0690 in Tyskland; died about 0724. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Swanhilde av Bayern after 0724. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0751, Bourgogne, Frankrike; Hertug.

Bertrada married Martin av Laon before 0694. Martin (son of Ansegisel and Begga av Heristal, "St.Begga") was born about 0660 in Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; died on 22 Oct 0741 in Laon, Aisne, Picardie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0695, Frankrike; Frankernes konge.

Notes:

Occupation:
Han var tilsynelatende en marionett av rikshovmesteren Pipin av Heristal, selv om hans placita viser ham når han dømmer etter sin egen vilje, selv mot pipinideklanen.

Hans kallenavn har ingen fornuftig begrunnelse uten at det muligens er et resultat av disse avgjørelsene, for Liber Historiae Francorum kaller ham en - berømt mann - og en - rettferdig mann av godt rykte.

Han giftet seg i 697 med Edonne og fikk en sønn med henne kalt Dagobert som etterfulgte ham. Det er mulig, men ikke særlig sannsynlig, at Klotar 4 også var hans sønn.

Han tilbrakte nesten hele livet i en kongelig villa ved Oise.

Det var under hans styre på 16 år at biskopen i Avranches, Saint Aubert, i 708 grunnla, på oppfordring fra Erkeengelen Mikael, klosteret i Mont-Saint-Michel.

Da han døde 23.april 711, begynte det sørlige Gallia å bli uavhengig. Burgund under biskop Savarik av Auxerre, Aquitaine under hertug Odo den store og Provence under Antenor.
Han ble gravlagt i kirken til St.Stefan ved Choisy-au-Bac nær Compiègne.

Dagobert 3 (ca. 699–715) var frankernes konge fra 711 til 715. Han var sønn av Childebert 3 og Edonne. Han etterfulgte sin far som leder for de 3 frankiske kongedømmene, Neustria og Austrasia som hadde vært forent siden Pipins seier ved Tertry i 687, og Burgund i 711, 12 år gammel. Den virkelige makten, derimot, forble hos rikshovmesteren Pipin av Herstal som døde i 714. Pipins død førte til åpen konflikt mellom hans arvinger og de neustriske adelsmennene som valgte hoffmenn.

Mens oppmerksomheten var rettet mot frisierne i nord, begynte områder i det sørlige Gallia å rive seg løs under Dagoberts korte tid:

Savarik, den kjempende biskopen av Auxerre, underla seg Orléans, Nevers, Avallon og Tonnerre, Odo den store i Toulouse og Antenor i Provence var i praksis uavhengige magnater.

Died:
Bagravet i St.Etienne, Loire.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0691, Frankrike; Frankernes enekonge fra 691 til han døde.

Notes:

Occupation:
Selv om Klodvig 4 blir kalt - frankernes konge - var han i virkeligheten en marionett, en roi fainéant (gjør-ingenting-konge) under Pipin av Herstal, rikshovmester i Austrasia.

Han overtok tronen da han var 9 år gammel, og døde da han bare var 13 år.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0747, Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; Greve.

Charibert married Gisele, "Bertrade" before 0720. Gisele was born in 0670 in Roches, Frankrike; died in 0720. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 0741, Austrasia; Rikshovmester.

Notes:

Occupation:
Da faren Karl Martell døde i 741, etterfulgte han og hans bror Pipin den yngre sin fars embeter, Pipin i Neustria og Karloman i Austrasia. Han var medlem av familien som senere ble kalt karolingerne og det kan hevdes at han var viktig i konsolideringen av deres makt på bekostning av de herskende merovingerkongene til frankerne.
Han trakk seg tilbake fra det offentlige liv i 747 for å gå i kloster.

Etter at hans far døde, ble makten innledningsvis delt slik at den inkluderte Grifo, Karls uekte sønn. Dette var etter Karls ønske, og selv om Grifo krevde en del av rike fra sine brødre, nektet de ham dette. I løpet av 742 hadde Karloman og Pipin fjernet Grifo og tvunget ham i kloster, og begge vendte sin oppmerksomhet mot sitt eget innflytelsesområde som rikshovmestre, Pipin i vest og Karloman i øst.

De 2 rikshovmestrene hadde ennå ikke bevist noen ting på slagmarken i forsvar for riket slik hans far hadde, og innsatte derfor etter at Grifo var i forvaring, den merovingiske Childerik 3 som konge (743), selv om Martell hadde latt tronen stå tom etter Teoderik 4 som døde i 737. Karloman innså at før de hadde etablert seg som beskyttere av riket og troen, slik deres far hadde, trengte de marionettkongen som Karl hadde kvittet seg med.

I motsetning til de fleste middelalderske tilfeller av maktdeling, virket det som Karloman og Pipin i det minste var villig til å arbeide sammen uten å sette opp komplott mot hverandre, og noen kilder antyder at brødrene likte hverandre.
Sikkert er det at de iverksatte militære operasjoner som en enhet. Karloman sluttet seg til Pipin mot Hunold av Aquitaine sin oppkomst i 742 og igjen i 745. Pipin hjalp Karloman mot sakserne 742–743 og mot Odilo av Bayern i 742 og igjen i 744, da fred ble etablert mellom de 2 brødrene og deres svigerbror, for Odilo hadde giftet seg med deres søster Hiltrude.

I sitt eget rike, styrket Karloman sin autoritet delvis via hans støtte fra den anglosaksiske misjonæren Winfrid (senere sankt Boniface) -tyskernes apostel - som han gav ansvaret med å restrukturere kirken i Austrasia. Dette var delvis en fortsettelse av politikken som hans bestefar, Pipin av Herstal, satte i gang og som fortsatte i mindre grad under Karl Martell.

Karloman var viktig i sammenjallingen til Concilium Germanicum i 742, den første betydelige kirkesynoden som ble holdt i de østlige delene av det frankiske kongedømmet. Ledet av ham sammen med Boniface, bestemte synoden at prestene ikke skulle få bære våpen eller gi ly til kvinner i deres hus og at det var en av deres hovedoppgaver å utrydde hedensk tro.
Mens hans far med jevnlige mellomrom hadde konfiskert kirkens eiendommer for å belønne sine tilhengere og betale for den stående hæren som gav dem seier ved Poitiers, var karolingerne rike nok i 742 til å betale sine militære formål og samtidig støtte kirken.
For Karloman som var en dypt religiøs mann, var det en plikt av kjærlighet, for Pipin var det en praktisk plikt. Begge så nødvendigheten av å styrke båndene mellom deres familie og kirken. Derfor forsøkte Karloman å øke kirkens formue. Han donerte for eksempel området til en av Bonifaces viktigste grunnlegginger, klosteret i Fulda.

Til tross for hans fromhet, kunne Karloman være hensynsløs mot reelle eller oppfattede motstandere.
I 746 sammenkalte han en forsamling av tusenvis av alemanniske magnatene i Cannstatt og fikk dem så arrestert og henrettet for landsforræderi i bloddomstolen i Cannstatt. Dette utryddet nesten hele lederskapet til alemannistammen og gjorde slutt på uavhengigheten til hertugen av Alemannia som deretter ble styrt av grever utnevnt av deres frankiske overherrer.
Disse handlingene styrket Karlomans posisjon, og familiens totalt sett, særlig med tanke på deres rivalisering med andre barbarfamilier som de bayerske agilolfingerne.

Den 15.august 747 frasa Karloman seg posisjonen som major domus og trakk seg tilbake til klosterliv, etter å ha fått klippet en tonsur i Roma av pave Sakarias.
Han grunnla Monte Soracte og reiste så til Monte Cassino.

Alle kilder fra perioden indikerer at han virkelig trodde at hans bror kunne lede kongedømmet alene, og at hans kall var kirken. Han følte at han hadde gjort sin plikt for familien i 6 år i nådeløs eliminering av dens fiender og styrking av dynastiet. Etter å ha fullført det han følte var hans verdslige plikt, og siden han mente at - en hånd på sverdet holder det bedre enn to - trakk han seg tilbake til et kloster og tilbrakte resten av sitt liv i meditasjon og bønn.

Rundt tiden da Karloman trakk seg tilbake, flyktet Grifo fra sin varetekt og flyktet til Bayern, hvor hertug Odilo gav støtte og hjelp, men da Odilo døde 1 år senere og Grifo forsøkte å ta tittelen greve av Bayern, gikk Pipin som nå hadde blitt major domus alene og dux et princeps Fracorum, til invasjon av Bayern og innsatte Odilos sønn som bare var et spedbarn, Tassilo 3, som hertug under frankisk overherredømme. Grifo fortsatte sitt opprør, men ble til slutt drept i slaget ved Saint-Jean-de-Maurienne i 753.

Karloman dukket bare en gang til opp i historien, 7 år etter at han trakk seg tilbake, på kvelden da han døde. I 754 hadde pave Stefan 2 bønnfalt Pipin, nå konge, til å komme til hans unnsetning mot langobardenes konge, Aistulf. Karloman besøkte sin bror for å bønnfalle om å ikke føre krigen til Italia, i den tro at frankisk intervensjon der var mot familiens langtidsinteresser, men Pipin ville ikke høre og Karloman trakk seg tilbake til Vienne, hvor han døde 17.august.

Han ble gravlagt i Monte Cassino.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0741, Frankrike; Rikshovmester.
• Occupation: Abt 0751, Frankrike; Konge av Franken 751-768.

Notes:

Birth:
Pipins navn kan være kilde til forvirring. På fransk kalles han Pépin, tysk Pippin eller nederlandsk Pepijn.

Hans kallenavn er ofte misforstått. Han kalles vanligvis den lille, selv om dette er feil oversettelse. Han var ikke kort.
Hans kallenavn den yngre henviser til det faktum at han var yngre enn de 2 arnulfingerne som også het Pipin som hersket som rikshovmestre, Pipin av Landen og Pipin av Herstal.

Occupation:
Pipin den Lille var rikshovmester av Austrasia og Neustria 741-751. Da Pipins far, Karl Martell, døde i 741, ble makten overført til Karls legitime sønner, Pipin og Karloman som rikshovmestere av henholdsvis Neustria og Austrasia. Karls uekte sønn, Grifo, ble fengslet i et kloster av sine 2 halvbrødre.

Karloman, som var en dypt religiøs mann, trakk seg tilbake til et kloster i 747. Dette etterlot Frankia i hendene til Pipin som enslig rikshovmester og - dux et princeps Francorum - en tittel som oppstod med hans bestefar Pipin av Herstal. Under reorganiseringen til Karl Martell av Frankia, var dux et princeps Francorum kommandantene til kongedømmets arméer, i tillegg til deres administrative plikter som rikshovmestre og spesifikt kommandanter av den stående livvakten som Martell hadde begynt å opprettholde året rundt siden Toulouse i 721.

Da de tok makten innsatte Pipin og Karloman, som ikke hadde hevdet seg i slag til rikets forsvar slik deres far hadde, merovingerkongen Childerik 3 som konge i 742, selv om Martell hadde etterlatt tronen tom siden Teoderik 4's død.
Childerik hadde tittelen som konge, men han var en marionett. Ettersom tiden gikk, og hans bror Karloman forsvant ut av bildet, ble Pipin misfornøyd med nærværet av kongelig makt utover ham selv. Da Karloman trakk seg tilbake, flyktet Grifo fra sin varetekt og flyktet til hertug Odilo av Bayern som var gift med Hiltrude, Pipins søster.
Odilo ble tvunget av Pipin til å anerkjenne frankisk overherredømme, men døde kort tid etterpå (18.januar 748). Pipin invaderte Bayern og innsatte Tassilo 3 som hertug under frankisk herredømme.

Navnet -den Lille - skal han ha fått på grunn av en bedrift som minnet om Davids kamp med Goliath. For å vise sine menn hva han dugde til, ga han seg nemlig i kamp med en løve, som han først hadde latt anfalle en vill okse, og skilte hodet fra kroppen på dem begge med et eneste sverdhugg. Fra det øyeblikk var det ingen som våget å måle krefter med Pipin.

Occupation:
Et par år etter Karl Martells død var det på ny blitt plassert en konge av Klodvigs ætt på tronen, men meningen var bare å ha ham der - som et fugleskremsel - mot rovfuglsvermene mens Pipin selv var borte på felttog i fiendeland. Da Pipin vendte hjem som seierherre, syntes han imidlertid det varmeningsløst å ha en slik skyggekonge ved siden av seg, og for å få en anstendig slutt på den ynkelige komedien, bestemte han seg for at det var på tide å gjøre det som hans far aldri hadde brydd seg med: gjøre karlongernes navn kongelige i loven slik det allerede reelt sett var.

Han sendte . etter råd og godkjenning fra alle franker - et sendebud til pave Sakarias og lot forespørre hos Hans Hellighet om det var rett og riktig med konger som ikke hadde noen makt.
Hva pavens svar ville bli, kunne det ikke herske noen tvil om. Spørsmålet var blitt stilt ham på et tidspunkt som var meget gunstig for Pipin. Den hellige fader levde nemlig i stor redsel for de forhatte langobardene, som nettopp da var i full gang med å forsøke å gjøre seg til herrer over hele Italia. De hadde alt underlagt seg de keiserlige besittelsene ved Ravenna, det såkalte Eksarkatet, og når som helst kunne turen komme til Roma.
Paven trengte altså en beskytter. Fra keiseren var det ingen hjelp å vente, for hans stridskrefter var bundet i øst i kampen mot islam. Den hellige fader ville ha vært en meget dårlig statsmann hvis han i en slik situasjon ikke hadde innsett verdien av å få frankernes mektige hersker til venn.
Hans svar på Pipins spørsmål ble følgelig: Det er bedre at den som har makten også bærer kongenavnet.

I kraft av denne uttalelsen ble så Pipin valgt til konge av frankerne i 751 eller 752 på en riksforsamling i Soissons, innsatt kanskje av Boniface, erkebiskop av Mainz. Landets fornemste biskoper salvet ham med hellig olje til bekreftelse på hans nye verdighet - som Samuel hadde salvet Saul og David. Dermed hadde kirken gitt den nykronede kongen sin velsignelse, og den burde vel kunne oppveie savnet av fødselsretten til tronen. Den siste merovinger måtte gå i kloster sammen med sin sønn. Pipin fikk snart anledning til å gjøre paven en gjentjeneste ved å styrke pavedømmet.

Som ventet, ble nemlig Hans Hellighet hardt presset av langobardenes konge, som fordret at romerne skulle betale skatt til ham. Forgjeves sendte paven sine sendemenn til ham - kongen bare - brølte som en løve - og slynget ut de forferdeligste trusler mot Roma. Forgjeves skrev også Den hellige fader til keiseren i Konstantinopel og anropte ham om bistand. Paven måtte da i sin nød se seg om etter annen hjelp, og han vendte seg til frankernes konge. Enda det var sent på høsten, foretok han en besværlig reise over Alpene for å samrå seg med Pipin om hjelp.

Kongen sendte sin 12 år gamle sønn Karl - den senere Karl den Store - sammen med flere fornemme menn for å møte paven på frankisk jord og eskortere ham videre. Selv hilste kongen Den hellige fader med store æresbevisninger, gjorde ydmykt knefall for ham og gikk et langt stykke - som en annen stallkar - ved siden av Hans Hellighets hest. Den hellige fader nølte nå ikke med å legge St.Peters sak i kongens hender, og Pipin påtok seg oppgaven som pavens og den hellige kirkes beskytter.

Forbundet mellom den hellige fader og frankernes konge ble ifølge gamle beretninger beseglet under dramatiske, delvis bibelske scener i middelaldersk regi: paven og hans klerker i sekk og aske lå nesegrus og anropte kongen om hjelp, mens de påkalte Gud og apostlene. Og straks Den hellige fader reiste seg, rakte kongen, hans sønner og stormenn ham hendene til tegn på at de ville stå ham bi.

Deretter viste paven sin takknemlighet ved selv høytidelig å salve Pipin til konge i kirken i Saint-Denis, og dessuten ble også begge hans sønner innvidd til sin vordende kongeverdighet på samme måte.
Inntrykket av den høytidelige handling ble ytterligere forsterket ved den forbannelse paven uttalte over enhver som dristet seg til å velge en annen enn en av Pipins sønner til konge, når den tid kom. Så var da - den hellige Peters velsignelse blitt utøst over frankernes konge.
I og med kroningen var Pipin og hans frankere - blant alle konger og folk blitt utvalgt til Guds eget folk - og Pipin hadde også fått et sterkt overtak over alle sine medbeilere til kronen.

Pipin styrket sin makt etter at pave Stefan 3 reiste hele veien til Paris for å velsigne Pipin i en prangende seremoni i Basilique Saint-Denis og gav ham tilleggstittelen - patricius Romanorum - (romernes patrisier). Ettersom forventet levealder var lav i de dager og Pipin ønsket kontinuitet i familien, velsignet paven også Pipins sønner, Karl og Karloman.

Hans takk kom i form av 2 krigstog til Italia, hvor han beseiret langobarderkongen Aistulf i 756 og - sannsynligvis etter avtale - overleverte de italienske områdene som keiseren ikke hadde maktet å forsvare, til pavestolen. Ved denne gaven fra den frankiske konge ble grunnen lagt til den senere Kirkestaten som var helt uavhengig av Bysants og omfattet omtrent hele det gamle Latium og den sydlige delen av Etruria foruten Eksarkatet.

Tidligere hadde det materielle grunnlag for pavens makt bestått av de domener som hadde tilfalt kirken ved gavebrev og testamenter rundt omkring på hele Apenninerhalvøya, på Sicilia, Sardinia og Korsika, ja til og med i Nord-Afrika, Syd-Gallia og Illyria. Dette kirkelige arvegodset fortsatte hele tiden å bestå ved siden av selve Kirkestatsområdet og vokste stadig ved nye donasjoner. Pipin ble - Patricius - og dermed Romas skytsherre.

Etter å ha skjenket kirken en slik stor almisse mente Pipin at han hadde skaffet seg forlatelse for alle sine synder. I hvert fall fremstilte han saken slik for keiseren da denne gjorde krav på å få tilbake de områdene Pipin hadde forært bort.

Ingen skatter i verden ville kunne formå meg til å frata St. Peter detsom jeg en gang har gitt ham, bedyret han. Pipin hadde - som en gang Moses og David, reddet Guds folk fra fiendens vold - og paven velsignet ham, hans hus og hele hans land. Romerne hadde stilt seg under de frankiske kongers protektorat.
Roma tilhørte ikke lenger det romerske keiserdømme, men til det frankiske rike.
Inntil da hadde den romerske kirke vendt sitt ansikt mot øst, sier den estnisk-tyske historieforskeren Johannes Haller. Nå vender den ryggen mot Østen og kaster seg i armene på frankerne.
Det er i landene i vest paven har funnet sin store fremtidsoppgave, først og fremst takket være misjonsarbeidet og karolingernes kraftige beskyttelse. Grunnleggelsen av Kirkestaten har hatt umåtelig betydning for Italias skjebne. Langobarderriket ble på den måten berøvet enhver mulighet til å utvikle seg til en mektig og enhetlig stat, og Apenninerhalvøya var for århundrer fremover dømt til splittelse.

Om Pipins regjering er det forøvrig å fortelle at han styrte sitt rike med kraft og klokskap og med hell fortsatte sin fars bestrebelser for å verge rikets grenser mot fiendtlige angrep. Han hadde en lykkelig evne til å forene kraft og myndighet med mildhet og forsonlighet. Etter krigen med langobardene formidlet han et godt forhold mellom dem og paven. og selv med keiseren i Konstantinopel kom han etter en tids forløp på ganske god fot.

Hans italienske politikk hadde ingen vidtgående hensikter, han ville bare trygge pavens selvstendighet overfor langobarder og østromere og derved skaffe seg et støttepunkt i Roma. Noen tanke om selv å skaffe seg besittelser syd for Alpene, hadde han ikke. Det var tilstrekkelig med andre, mer nærliggende utenrikspolitiske oppgaver, som ga ham mer enn nok å gjøre. Det var først hans store etterfølger som kom til å slå inn på nye veier i sin italienske politikk. Men like lite som Pipin hadde egne planer med Italia, ville han gi sin støtte til å virkeliggjøre de høytflyvende ideene som pavemaktens fremvekst etter hvert hadde fremkalt i Roma. Der hadde man nemlig begynt å drømme om intet mindre enn det vestromerske rikes fornyelse gjennom pavedømmet.

Slike fantasterier stilte Pipin seg kjølig avvistende til. I stedet rakte han keiseren hånden til forsoning ved å sende en utsending til Konstantinopel. Resultatet ble at de to fyrstene "lovet hverandre vennskap og troskap" og sendte gaver til hverandre. Blant gavene fra keiseren var det et orgel, et musikkinstrument som ingen hadde sett før i frankernes land, og de undret seg umåtelig da "orgelpipene ble beskjelet av belgenes åndedrett og etterlignet tordenens drønn, lyrens tone og cymballenes klang". Keiseren innledet også forhandlinger om ekteskap mellom sin sønn og en av Pipins døtre. Men kongen ville ikke høre på det øret. Han unnskyldte seg med at han ikke ville gifte bort barna sine til fremmede land og forøvrig ikke kunne love noe i denne forbindelse uten pavens samtykke.

Også med El-Mansur, kaliffen i Bagdad, innledet Pipin diplomatiske forbindelser, og de to fyrstene utvekslet sendemenn og ga hverandre gaver. Dehadde jo felles interesser overfor kalifatet i Cordoba. Men til noe samarbeid mellom øst og vest mot omajjadene i Spania kom det ikke.

Pipin døde i 768. Han hadde gjort begge sine sønner og etterkommere til regenter, men den yngste av dem døde snart etter, og Karl "den store" ble konge alene.

Historisk ser det ofte ut til at han er regnet som en mindre sønn og en mindre far av 2 store menn, selv om han var en stor mann etter sine egne bedrifter.

Han fortsatte å bygge opp det tunge kavaleriet som hans far satte i gang. Han opprettholdt den stående hæren som hans far grunnla for å beskytte riket og som dannet kjernen i hans regulære hær i krigstid. Han ikke bare opprettholdt sin fars politikk i å begrense maurerne til sine områder, men drev dem tilbake over Pyreneene da han tok Narbonne. Han fortsatte sin fars ekspansjon av den frankiske kirken (misjon i Tyskland og Skandinavia) og infrastrukturen (føydalisme) som ville bli ryggraden i middelalderens Europa. Hans styre var riktignok ikke like strålende som hans fars eller hans sønns, men det var historisk viktig og av stor fordel for den frankiske folk. Det kan hevdes at Pipins overtagelse av tronen og tittelen patrisier av Roma var forløpere til hans sønns keiserlige kroning som vanligvis blir sett på som grunnleggelsen av det tysk-romerske riket. Han gjorde karolingerne de jure, der hans far gjorde dem de facto, det herskende dynastiet av frankerne og den fremste makten i Europa. Mens han ikke var kjent som en stor general, var han ubeseiret i sin livstid.

Kilder:
Wikipedia.
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 258-263, 279.
Allgemeine deutsche Biographie.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 77.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 61.

Died:
Pipin døde i Saint Denis i 768 og er gravlagt der sammen med sin kone Bertrada.

Pepin married Bertrada av Laon, "Bertrada 2" about 0740. Bertrada (daughter of Charibert av Laon and Gisele, "Bertrade") was born about 0720 in Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; died on 13 Jul 0783 in Choisy, Paris, Ile-de-France, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Sigrande (Sigramine) av Haspengau. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Swabia

Audea married Theoderik (Thierry) av Autun og Toulouse, "Theoderik 4" about 0730. Theoderik was born about 0713 in Seine-et-Marne, Ile-de-France, Frankrike; died in Feb 0746. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0747, Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; Greve.

Charibert married Gisele, "Bertrade" before 0720. Gisele was born in 0670 in Roches, Frankrike; died in 0720. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Begravet i St.Denis. (d.12.juni?)

Bertrada married Pepin (Pipin) av Franken, "Pepin 3" about 0740. Pepin (son of Karl av Franken and Chrotrude (Rotrude)) was born about 0714 in Frankrike; died on 24 Sep 0768 in Paris, Ile-de-France, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]