Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1307, Norge; Ridder og baron.
• Occupation: Bef 1319, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; Medlem av formynderregjeringen i 1319. Spilte en stor politisk rolle under Magnus Eriksson.

Notes:

Occupation:
Antagelig var det i forbindelse med bryllupsfestlighetene at hr. Havtore fikk ridderslaget, og sannsynligvis samtidig må han være blitt utnevnt til baron.

I en artikkel om Sudrheimsætten og Romerike diskuterer Eldbjørg Arnesen teoriene om Havtores slektsskapsforhold:
Andreas Holmsen har påvist at en mengde jordegods ble konfiskert på Romerike av rikskongen, både i forbindelse med slittungenes og ribbungenes opprør i 1220-årene og i rikssamlingstiden nesten 200 år tidligere. Holmsen mener videre at den første lendmannen som ble etablert fra Sudrheimsætten på Romerike tidligst kom i 1237 (Andreas Holmsen: Nye studier i gammel historie, s. 121-124, 140-146).

Vi vet at det satt en meget fremstående sysselmann på Romerike så sent som i 1238 - brorsønnen til baglerkongen Filippus (Håkonar saga, kap. 276,285).
Det ser videre ut til å ha manglet lokal øvrighet her under vårbelgenes opprør. Det er derfor mye som tyder på at tiden etter hertug Skules nederlag må bli det tidligste tidspunkt for etablering av en lendmann her.
Men etter den tid var altså Romerike et område som var pasifisert under kongens sterke ombudsmann.
Ikke minst dette har vist Håkon 5 at en forbindelse mellom kongehuset og Sudrheimsætten var en gunstig allianse.
Og i Jon Ivarsson Raud har han hatt en trofast mann i de stormfulle årene mens stormannsregjeringen førte landets styre i brorens navn.

Rent innenrikspolitiske forhold kan altså forklare giftermålet mellom Havtore Jonsson og Agnes Håkonsdatter.
Det er likevel et spørsmål om Jon Ivarssons sønn var ættstor nok til at forbindelsen kunne forsvares fra et dynastisk synspunkt. I og med at ekteskapet kom i stand, blir svaret selvfølgelig ja, men det kan være interessant å se litt nærmere på Havtore Jonssons sannsynlige avstamning.

Henning Sollied har studert dette spørsmålet. Han mener Jon Rauds far må være Ivar av Skedjuhof, som nevnes flere ganger i Håkon Håkonssons saga som kongens sveithøvding, både i kampen mot ribbungene og senere i kampen mot vårbeigene og hertug Skule. Han nevnes riktignok aldri som lendmann, men det er intet bevis for at han ikke har blitt utnevnt til en slik verdighet i den rolige perioden etter hertug Skules fall.
Det sterkeste indisium for at Ivar av Skedjuhof virkelig var Jon Ivarssons far, er imidlertid selve den gården som er knyttet til hans navn. Flere gårder i Norge kan ha hatt dette navnet i høymiddelalderen. Men Skea i Sørum, som også er avledet av Skedjuhof, gjenfinnes senere i Romeriksgodset til Jon Havtoresson.

Gården var like høyt skyldsatt som Sørum i 1647, så mye taler for at den også kan ha vært herresete på 1200-tallet og at det var Ivar av Skedjuhof som hadde den. Denne mannen er derfor svært sannsynlig som Havtore Jonsons farfar.

Sollied har gjettet på at Ivars far var Olav Måk, sysselmannen som ble overfalt av ribbungene da han var i bryllup på Løren og senere falt i kampen mot dem.
Håkon Håkonssons saga forteller at lendmannen Ale Varg var Olav Måks bestefar. Ale var gift med en datter til Harald Gille, og ifølge denne teorien ville Ivar av Skedjuhof være av kongeætt.

Derimot er det bedre belegg for Henning Sollieds teori om en sammenheng mellom Sudrheimsætten og Reinsætten.
Konstruksjonen bygger på at to av Jon Ivarson Rauds barnebarn og to av baron Tore Håkonssons barnebarn var firemenninger og måtte ha pavelig dispensasjon for å inngå ekteskap. Det er imidlertid mange muligheter for en felles stamfar.

Vi vet intet om Agnes Håkonsdatters morsslekt. Vi vet heller intet om Havtore Jonssons mor, mormor og farmor. Dessuten vet vi ikke hvem som var baron Tore Håkonsons mor og besteforeldre - faren var erkebiskop Håkon. Det er derfor mange muligheter for søskenforbindelser blant ekteskapskandidatenes oldeforeldre.
Men det faktum at det blant deres oldeforeldre fantes noen som var søsken er i seg selv et godt nok bevis på at de alle var av fremstående slekter. Blant den norske høyadelen giftet man seg standsmessig.

Jon Ivarssons avstamning var god nok til at hans sønn kunne bli en konges svigersønn og fremtidige kongers far.

Antagelig var det i forbindelse med bryllupsfestlighetene at hr. Havtore fikk ridderslaget, og sannsynligvis samtidig må han være blitt utnevnt til baron. Han nevnes vel i kildene aldri uttrykkelig som baron, men i et brev av 29.juni 1312 (DN IV 95) som han medutsteder, nevnes han foran hr. Snare Aslaksson, som gis baron-tittel i et brev av 20.mars 1308 (DN IX 79). Sistnevnte datum blir altså terminus ante quem også for hr. Havtores utnevnelse.

Ved den kongelige forordning av 17.juni 1308 ble det nemlig bl.a. bestemt at baron- (lendmann-) tittelen for framtiden ikke skulle utdeles.

Navnene Hafþórir og Hafþórr synes i begynnelsen av 1300-tallet å gå over i hverandre. Hr. Havtores navn gis som regel førstnevnte form, mens hans to sønner ofte bruker den kortere form i farsnavnet. Bortsett fra et tilfelle fra Härjedalen ved midten av 1200-tallet er hr. Havtore den første bærer av navnet i Norge. Derimot forekommer det på Island allerede på 900-tallet og i de følgende århundrer, om enn meget sjeldent. Navnet ble imidlertid også brukt i Sverige, og det sannsynligste er vel at det er kommet inn i Sudreims-ætten gjennom inngifte i en svensk ætt.

Sammen med faren var han tilstede i Mariakirken i Oslo i august 1309 ved hustruens halvsøsters trolovelse.
I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men i brev av 09.januar 1312 (DN I 132) tilbakekalte kongen denne disposisjon og skjenket i stedet hr. Havtore og fru Agnes 6 markebol i Sorknes i Solør, antagelig hele denne gården.
Selv om medgiften således ikke var helt ubetydelig var det altså ikke akkurat det halve kongerike hr. Havtore fikk med hustruen.

Det var kanskje også på grunn av dette at kongen et par dager senere, i brev datert Bergen 13.januar 1312, skjenket sin måg tuft ok gard varn j Sarpsborgh med lyckiuni ok fossenum allt vt i mitt arennar sua bræitt lyckian gjengr bræitt ofuan til (DN III 97):
Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs sændir allum monnum þæim sæm þetta bref sea eða hœyra q. g. ok sina. ver vilium atþer vitir. at firir hollrar þionostu saker. er ver hafum jamfnan rœynt af herra Hafþore Jons syni maghe vaarom þa hafum ver gefuet hanom ok hanslogleghom ærfingia æftir hann till æfuenlegrar [æig]nar tuft ok garð varn j Sarpsborgh með lyckiunni ok fossenom allt vt i mitt arennar sua bræitt semlyckian gengr bræitt ofuan till, skal hann þessa sama tuft ok foss vpp lata byggia ser til handa ok sinom ærfuingium, af þui firirbiodom ver huærium manneþessa vara (giof at) hindra eða talma firir hanom eða hans ærfingium, j nockorom lut. nema huæ(rr sem þat gerer) vili sæta vare sannre ræiði. Var þettabref gort j Biargvinn s(iau) nattom æftir þrettanda dagh jola a þrettanda are rikis vars, herra Biarne Auðunar son jnsiglaðe en Thorgæir klærkr ritaðe.

Sammendrag:
Kong Haakon Magnussön giver Hafthor Jonssön og Arvinger sin Gaard og Tomt i Sarpsborg (Borregaard) med Lykken og (Sarp-) Fossen til midt i Aaen langs Lykkens Bredde.

Kilde:
Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv.
Ved senere Segl forbundet medkgl. Stadfæst. af 1447, 1470, 1474 og 1507. Fra Regesta Norvegica, Bind III 1301-1319, nr. 757:
Gavebrev fra kong Håkon Magnusson til svigersønnen Havtore Jonsson: For de tjenestene han har ytt kongen, får han og hans lovlige arvinger kongens tomt og gård i Sarpsborg med jordstykket og fossen.
Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir klerk skrev.
Av senere kongers stadfestelsesbrev og en riksråds dom av 01.februar 1474 fremgår at gaven gjelder Borregård med tilhørende fossefall, en eiendom som forble i hr. Havtores etterslekts eie til inn på 1600-tallet (DN III 903):
Wij Hans meth gudz nade hoghboren førstis konningh Cristierns son karad kung til Danmarck retter arffwinge til Noriges rige hærtogh i Sleszwigh greffuej Holsten Stormaren Oldenborg oc Delmenhorsth gøre alle witherligt anno domini mcdlxx quarto ath skicket wor for oss oc for wort elskeligt radhkyndermøsse affthen j communet i Oslo her Swen Galle poo then ene sidhe oc Hans Eder poo then andre sidhee poo sin husfrwes weghne. kerde forne Hans Edher till her Swen Galle om en gardh som Borgergardh hether oc qwern oc qwernefoss meth som ther til ligger liggendes i Sarsborgh oc en annen qwernefoss som hether Steenbeck. thede forne Hans Edher oss breff som lwder poo forne Borgergardh oc qwernefoss som thette wort breff er wederfestfwnne wij for retthe ath forne Hans Eder poo sin husfrwes weghne [Her er i Originalen udeglemt: skall beholde eller noget lignende] Borgergardh oc qwernefoss til ewerdeligh eye henne oc hennes arffwinge en Steinbecks qwerne bruge oc beholde swo lenge som wor nadige herres kunges breffvt wiser en hwat som her (Swen) Galle haffuer vpboret aff renthen aff forne qwerne sidhen the komme j qwersethningh thet skall han j geen giffue jnnenthette oc poske. ther meth wore the wenner oc welsothe om alt thet som them j mellom haffwer waret. Jn cuius rei testimonium secretum nostrumpresentibus impensum. Datum die et loco quibus supradictis.

Sammendrag:
Den udvalgte Konge Hans og Norges Rigsraad paadömme en Sag mellem Hr. Svein Galle og Hans Eder angaaende Borgegaard i Sarpsborg med Kvernog Fos samt Stenbek Fos, hvilket alt tildömmes Hans Eder paa hans Hustrus Vegne i Henhold til de vedheftede ældre Kongebreve.

Kilde:
Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv. Sigillat. forbundet med No. 97,794, 886 og Kongebrev af 20 April 1507 nedenfor.
Hr. Havtore omtales som medutsteder av et par brev av 29.juni 1312 (DN IV 95) og 3.mai 1314 (DN IV 107). Under sistnevnte er hans segl bevart.
Tiden omkring 1300 var mer en tid for jurister enn for historikere.
Om Håkon 5 på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer.

Den 20.april 1319, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål Eiriksson, kongens svigersønn Havtore og fem andre fremtredende menn et dokument (DN I 156) i Tunsberg.
De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors og mange andre helligdommer at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv og formynderstyre.
Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige og ikke dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er fullmyndig.
Dette er siste gang Hr. Havtore nevnes i live.
Kongen døde 8.mai 1319 og hans svigersønn hr. Havtore kort tid senere.

Ifølge Gottskalks annaler døde hr. Havtore i 1319, ifølge Flatø-annalene i 1320 (Isl Ann. VIII og IX). I et brev utstedt i Tønsberg mellom 08.05.1319 og08.05.1320 omtales hr. Havtore som død.
At hr. Havtore ikke medbesegler unionstraktaten med Sverige som ble utstedt i Oslo omkring 28.juni 1319 (DN VIII 50) kan tyde på at han da allerede var død eller ihvertfall for syk til å avgi møte.

Hr. Havtore var sysselmann på Romerike (DN I 213) og ihvertfall i 1319 medlem av Riksrådet.
Foruten Sudreim og tallrike andre gårder på Romerike og i Solør må han ha eid adskillig gods i Borgesyssel.
Enda i 1400 hadde således Idd, Rokke og Eidsbergs kirker gamle tiendekrav på hr. Havtores arvinger (RB side 545 f, 565).

Som sysselmann på Romerike, og han bygsle bort bort kongens jordegods.
Et vitne attesterer i 1331 den praksis Havtore fulgte. Vitnet sier:
Jeg gjør kjent for dere at jeg var tilstede da Gisle på Odinshov lovet å sende ett skippund malt av hvert bruk på Odinshov til herr Havtore, og godt havremalt, og det skulle føres til Sudreim hvert år mens han (dsv. Havtore) hadde sysla, i stedet for den pliktveitsle som sysselmannen hvert år hadde rett til på Odenshov.

Den avløste pliktveitsla hadde vært holdt hvert år mellom jul og Kyndelsmesse (dvs. 2.februar) for sysselmannen og fem tjenere og fem mynder, gjennom et helt døgn med full kost slik at sysselmannen ikke syntes å mangle noe.

Det var som bortbygsler av kongens to bruk på Odingshov sysselmannen tok denne pliktveitsla, og avløsningen. Om han hadde tatt den i egenskap av kongens ombudsmann i alminnelighet, ville dette ellers vært like ulovlig, etter Landsloven og senere forordninger.
Ombudsmannens ulovlige tilleggsytelser blir i dette dokumentet betraktet som ordinære, noe det gjelder å vitnefeste. De må altså ha vært utbredt.

Fra hans to sønner Jon og Sigurd nedstammer en tallrik etterslekt.

Det sto ikke den norske kongen fritt å fatte avgjørelser i riksstyret. Først og fremst måtte han gjøre vedtak i samråd med det riksbærende aristokratiet.
Ettersom hirden var den organisatoriske rammen for landets verdslige aristokrati i størstedelen av perioden 1240-1350, fattet hirdstevnet, hirdens eget korporasjonsorgan, ikke bare vedtak for selve hirdorganisasjonen, men også for riksstyret.
Hirdkorporasjonens betydning for kongedømmets politikk kommer tydelig frem både i den bevarte hirdskråen, korporasjonens egen lov, og i tronfølgelovene av 1260 og 1273.

Hirdskråen omtaler kongens høyeste rådgivere blant hirdmedlemmene, og tronfølgelovene bestemte at lendmennene (de senere baronene) og andre hirdstjorer (hirdoffiserer) skulle avlegge en ed ved konungstekja som ikke bare forpliktet dem til å styrke kongen med sine råd, men som også gjorde disse hirdmennene medansvarlig for at kongen holdt eden sin til undersåttene om å holde lovene.
Edsavleggelsen plasserte de nevnte hirdmennene i en posisjon mellom konge og undersåtter, med forpliktelser til begge sider. Eden uttrykte de fremste hirdmennenes kontrollerende, avbalanserende funksjon i forhold til den personlige kongemakten.
Det nye, og det som pekte fremover, var altså at de fremstående hirdmennene ble tilkjent denne kontrolloppgaven ikke bare på egne og hirdkorporasjonens vegne, men også på vegne av alle kongens undersåtter.

Dette er ett av flere vitnesbyrd om at hirden i løpet av 1200-tallet hadde utviklet seg fra å være et relativt begrenset militærfølge for kongen til å bli en riksomfattende organisasjon for landets maktelite og dermed en helt grunnleggende del av det norske kongedømmets forvaltningsapparat.
At hirdorganisasjonen ble riksomfattende med medlemmer spredt rundt omkring, medførte imidlertid at hirdstevnet ikke kunne fungere som et daglig råd for den ambulerende kongen.

Den norske kongen hadde rådgivere rundt seg helt fra det norske kongedømmet ble etablert, men det er umulig å fiksere et tidspunkt for når vi kan regne med en rådsinstitusjon.
Under Håkon Håkonsson og sønnen Magnus ble en rådgiverkrets øyensynlig et mer fast element i styret av riket, bestående av en mindre gruppe kongsfrender, hirdmedlemmer, enkelte nærstående lendmenn og en eller flere biskoper.
Sammensetningen kunne variere etter tid og sted, og kretsen kunne bli supplert med prelater og lokale hirdmedlemmer fra steder der kongen reiste.
Den økende betydningen til den mer snevre kretsen av rådgivere kom ikke minst tydelig frem i samband med det aktive lovgivingsarbeidet under Magnus Lagabøte.

Et viktig steg på veien frem mot en rådsinstitusjon ble tatt under Eirik Magnussons umyndighetstid. Situasjonen tvang frem et mer organisert kollegium av fremstående verdslige stormenn som styrte i kongens sted og navn. Denne rådgiverkretsen fortsatte å øve en dominerende innflytelse under hele kong Eiriks regjeringstid, også etter at han var blitt myndig.

Etterfølgeren, Håkon 5 Magnusson, var provosert av rådsherrenes posisjon og politikk under broren Eiriks regjering og omtalte i negative ordelag den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom og likedan nå en tid siden.
Kong Håkon forsøkte derfor på ulike måter å styrke kongens kontroll over riksstyret for som han sa å ta vår fedrearv, hele Norges konges rike under vårt rådvelde.
Blant annet fengslet og henrettet han fremstående rådgivere fra brorens regjeringstid.

Aristokratiets nøkkelrolle for kongedømmets eksistens og funksjoner tilsa imidlertid at kongen ikke kunne regjere uten et råd av stormenn. Kongsrådet spilte derfor en sentral rolle også i Håkon 5's regjeringstid, særlig innen rettsvesenet og i utenrikspolitikken, men det tok også del i politiske beslutninger generelt.

Vi kjenner ikke til om det eksisterte en grad av formell organisering når det gjaldt medlemmer, medlemstall og oppgaver, men av kildene ser vi at både verdslige og geistlige menn opptrådte som kongelige rådgivere. Betegnelsen rikets råd i stedet for kongens råd dukker første gang opp i det norske kildematerialet i Håkon 5's rettarbot fra 1302 om en mulig fremtidig organisering av et formynderstyre.
Rettarbota hadde etter alt å dømme samband med at datteren Ingeborg skulle troloves med hertug Erik, og inneholdt faste regler for rådets sammensetning og oppgaver.

At et eventuelt fremtidig formynderråd ble kalt rikets råd i stedet for kongens råd, kom sannsynligvis av at et slikt råd nødvendigvis ville få en mer selvstendig funksjon under en umyndig konge.
Av totalantallet på tolv skulle fire av rådgiverne, deriblant kansleren som leder og merkesmann, ta seg av det daglige riksstyret med utgangspunkt frak ongsgården.
De resterende åtte skulle være spredt rundt i landet og føre tilsyn med kongedømmets lokale ombudsmenn.
Én gang i året skulle hele rådet samles med to biskoper for å drøfte rikets anliggender. De to biskopene skulle dessuten ha som særlig oppgave å føre tilsyn med rikets skattkammer sammen med de fire rådgiverne i kongsgården og motta årlig regnskap for kronens inntekter og utgifter.

Tronskiftet i 1319 medførte behov for et formynderstyre for den treårige kong Magnus.
Brevet som ble satt opp i forbindelsen med avtalen mellom nordmenn og svensker i Oslo i 1319, ble da også fra norsk side beseglet med det alminnelige seglet til rikets råd i Norge.
Likevel oppfylte ikke det formynderstyret som ble etablert under Erling Vidkunnssons lederskap i 1323, fullt ut bestemmelsene fra 1302.
Formynderrådet med drottseten i spissen var mer dominert av de verdslige stormennene enn hva kong Håkon 5 hadde lagt opp til, og gjenspeilte etter alt å dømme det verdslige aristokratiets styrke i 1320-årene.
Magnus Erikssons umyndighetstid ga dermed rom for de norske stormennene til å omdanne og konsolidere kretsen av rådgivere rundt kongen til et riksråd.

Også det at hirdorganisasjonen med hirdstevnet forsvant i samme periode, bidro til at de verdslige stormennene hadde behov for å bygge ut et politisk organ som kunne artikulere aristokratiets interesser i riksstyret og balansere kongens personlige makt.

Som myndig konge forsøkte Magnus Eriksson illustrerende nok å holde rådet utenfor deler av riksstyret i både Norge og Sverige. Det var en fåfengt politikk på lang sikt fordi aristokratiet hadde for sterke maktpolitiske interesser knyttet til rådets eksistens til at det var mulig for kongen å neglisjere rådets deltakelse i beslutninger. Riksrådet var allerede veletablert i den norske riksforvaltningen, der det hadde funksjon som aristokratisk interesseorgan, samtidig som det var et samarbeidsorgan for kongen i styret av landet.

På tross av dette fortsatte samarbeidet mellom konge og riksråd å variere i den daglige politikken. Ikke minst skyldtes dette at middelalderen sammenliknet med vår tid ikke hadde sans for formelt å avgrense politiske organ og deres myndighetsområde, noe som igjen blant annet hang sammen med det nevnte fraværet av atskilte samfunnssfærer.

Denne mangelen på klare formelle grenser for å utøve myndighet kommer til uttrykk i den svenske landslovens bestemmelser om riksrådet fra rundt 1350. Her het det at kongen skulle velge rådet, som skulle bestå av erkebiskopen foruten et hensiktsmessig antall biskoper, samt tolv verdslige menn. Imidlertid presiserte loven karakteristisk nok ikke rådets kompetanse i riksstyret.
Den rådseden som den svenske landsloven foreskrev for riksrådene, uttrykte klarere enn de tilsvarende norske edene fra slutten av 1200-tallet at rådsherrene hadde en kontrollerende funksjon både overfor konge og overfor befolkning. Riksrådet ble foreskrevet å skulle stå i en meklerstilling mellom konge og undersåtter ved å representere riket, et begrep som i loven var løsrevet fra begrepene konge og allmue og gitt en egen eksistens og betydning uavhengig av disse.

Utviklingen av et riksråd løp noenlunde parallelt i de tre nordiske rikene. I alle landene var formynderperioder grunnleggende for utviklingen mot et riksråd, men svenske og danske historikere har i tillegg lagt stor vekt på at henholdsvis Sverige og Danmark var valgriker. Valgsituasjonen krevde etterhvert et organ med valg- og kontrollrett overfor kongen, og et slikt organ måtte ut fra datidens maktpolitiske grunnstrukturer være et aristokratisk organ.

Trass i at Norge ikke var et valgkongedømme, eksisterte det imidlertid også her i landet elementer av valg i tronfølgen, ikke minst i forholdet mellom hirden og kongen.
Da hirden forsvant på begynnelsen av 1300-tallet, fremsto riksrådet, i kraft av å være aristokratiets fremste politiske organ, som hirdstevnets arvtaker i rikspolitiske vedtak, for eksempel om tronfølgen.

Forskjellen i innhold mellom de norske 1200-talls-edene og den rundt 80 år yngre svenske eden, må derfor hovedsakelig gjenspeile den mellomliggende utviklingen av kongens råd til et etablert riksråd i de respektive landene.

Også i Norge ble det formelt anerkjent at riksrådet representerte det norske riket.
Etableringen av riksrådet er samtidig uttrykk for en sterkere grad av institusjonalisering av riksstyret, noe som igjen ga den politiske organisasjonen i Norge et sterkere elitistisk preg, med klarere skillelinje mellom den daglige styringseliten og resten av befolkningen, enten det gjaldt medlemmer av aristokratiet eller bønder. Hirdorganisasjonens forsvinning kan koples til denne utviklingen. Et annet utslag av det samme var at antallet riksmøter ble færre etter 1280.

Utover på 1300-tallet kom større møter av geistlige og verdslige stormenn aldri opp mot 1200-tallets når det gjaldt antall, deltakere og omfang.
Folkets aksept av riksstyret skjedde primært ved tronskifter, mens det ikke lenger var samme behov for styringseliten til å konsultere bredere lag av undersåttene, både aristokrater og bønder, i det daglige styret.
Det økende elitepreget og avstanden til befolkningen fra riksstyret side kom også til uttrykk ved at det ble reist stenborger som støttepunkt i kongedømmets riksomfattende styringsapparat.

Kilder:
Eldbjørg Arnesen: Sudrheimsætten og Romerike, artikkel i Romerike Historielags årbok 1982, bind XII, side 19-21.
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116-118.
Cappelen's Norges Historie, Bind 3, side 275, 458.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 173-176.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind V (1931), side 546-547.
Aschehougs Leksikon 1974, Sudreim.
Axel Coldevin: Elingaard, Et gammelt herresete og dets historie, side 11.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 825, 827.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 391.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 95.

Havtore married Agnes Håkonsdatter about 1307. Agnes (daughter of Håkon Magnusen, "Håkon 5" and Catharina Ivarsdatter) was born in 1292; died in 1319 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1320, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; Etter faren arvet han hovedgården Sudrheim (Sørum) på Romerike med tilhørende gods.
• Occupation: Aft 1333, Sarpsborg, Østfold, Norge; Norsk ridder, lagmann og riksråd. Kongens sysselmann i Borgasysla, og norsk stormann.
• Residence: Abt 1354, Giske, Møre og Romsdal, Norge; Før sin død i 1354 innsatte Erling Vidkunsson Sigurd som arving til Giske.

Notes:

Occupation:
Sigurd kan ikke ha vært mer enn høyst 20 år gammel da han blir nevnt første gang i 1333 sammen med broren Jon. Havtoresønnene sammen med Erling Vidkunnsson og Ulv Sakseson blir sagt å ha holdt Tunsberghus for kong Magnus, men siden ga seg i hans vold.
Den føydale selvrådigheten som her fikk uttrykk, møter vi igjen hos Sigurd ved flere anledninger opp gjennom 1330-årene, og for hans del var den vel også utslag av ungdommelig overmot.
Det har kanskje sammenheng med oppsetsigheten i 1333 som vi hører om i et pavebrev fra 25.juni 1334, da han ble løst fra det bann han var lyst i for å ha fanget bisp Hallvard av Hamar og tvunget ham til for en tid å overlate ham et av bispens faste slott, sikkert Mjøskastellet. Det er mulig at dette gjelder den notis som finnes i en enkelt islandsk årbok under året 1339, at biskopene Salomon (av Oslo) og Hallvard ble fanget og ranet for gods av Roar (ellers ukjent), Sigurd og Ulv.

Den 29.september 1342 fikk han pavelig dispensasjon til å gifte seg med Ingebjørg, datter til herr Erling Vidkunnsson. Han ble dermed en av arvingene til det største jordegods i Norge, og da Erlings eneste sønn Bjarne døde barnløs i 1353 ble han i virkeligheten hovedarvingen.
Allerede før sin død i 1354 innsatte Erling Sigurd som arving til Giske, og etter Erlings død fikk han dessuten Bjarkøy. Derved ble han uten tvil den rikeste godseieren i Norge.
I 1353 var han også blitt medarving til Sundbugodset, og i 1363 fikk han dom for medarverett etter sitt søskenbarn fru Herdis Torvaldsdatter.
Han øket sitt gods ved jordkjøp både nordenfjells og vestenfjells, og han hadde også gods i Värmland.

Mens broren, herr Jon, mer og mer holdt seg til Sverige, ble Sigurd den fremste adelsmann i Norge.

Kong Magnus ble myndig en gang i løpet av 1331-32. Rett etter kom det første av i alt to opprør av norske stormenn mot kongen som vi kjenner til. Det andre skjedde i 1338-39. Kildematerialet er for tynt til at en kan rekonstruere konfliktenes omfang og innhold i større detalj, men begge gangene var det fremstående verdslige stormenn som gikk i åpen konfrontasjon med kongen, typisk nok blant annet ved å kontrollere festninger, datidens viktigste politisk-administrative støttepunkt, henholdsvis Tunsberghus og Akershus.

Under det første opprøret deltok blant annet den avgåtte drottseten Erling Vidkunnsson. Om dette opprøret heter det uttrykkelig i det bevarte kildematerialet at opprørerne underkastet seg kongen, unntatt én.

Fra den andre konflikten vet vi at det ble inngått en våpenstillstand og avtalt forhandlinger, uten at vi kjenner til om disse ble holdt. Noen ensidig seier for kongen kan det imidlertid ikke ha vært snakk om i siste omgang. Kongens fetter, Sigurd Havtoresson, tok del i begge reisningene, og han fortsatte å spille en fremtredende rolle i norsk politikk utover på 1300-tallet. Det samme gjaldt også andre av opprørerne.

Flesteparten av norske historikere har tolket de to opprørene som utslag av unionsmotvilje hos nordmennene og ønske om å oppløse kongefellesskapet med Sverige. Denne uviljen som skal ha gått tilbake til siste del av Håkon 5's regjeringstid, da norske stormenn opplevde at de var blitt utmanøvrert i den nordiske politikken og slik heller søkte å isolere seg.
I tråd med dette har norske historikere ment at en unionskonflikt mellom konge og aristokrati i Norge ble løst da nordmennene presset kong Magnus til å la sin yngste sønn Håkon bli hyllet som norsk konge av riksrådet i 1343 og av en allmueforsamling året etter. Samtidig ble den eldste sønnen Erik utpekt til farens etterfølger i Sverige.

Svenske historikere har på sin side gjennomgående avvist den norske forklaringen på hyllingen av Håkon som norsk konge. De har ment at kong Magnus tok initiativet til hyllingene både i Norge og i Sverige av hensyn til freden innen dynastiet.
Ved å tildele sine to sønner hvert sitt kongerike, kunne kong Magnus håpe på at en unngikk en brødrestrid, lik den som hadde herjet innen det svenske dynastiet i farens levetid.
Den svenske teorien forklarer en del av hendelsesforløpet, men gir ikke tilfredsstillende svar på hvorfor norske stormenn hadde gjort opprør, eller på at Håkon - i motsetning til broren - skulle tiltre som konge straks han ble myndig. Den norske teorien forklarer også bare en del av hendelsesforløpet i Norge og ikke hva som samtidig skjedde i Sverige.

Ingen av de konkurrerende teoriene kan derfor i sin mest rendyrkete form gi en overbevisende tolkning av det samlete bevarte kildematerialet. Vi skal derfor se kritisk på de to forklaringene i lys av det vi vet om hendelsene i Norge og Sverige i de ti første årene av Magnus Erikssons regjeringstid som myndig konge. Det gir samtidig mulighet for å avdekke de grunnleggende trekkene ved norsk riksstyre i perioden.

Hvis vi legger til grunn tilstanden i Sverige i samme periode, riksstyrets funksjon i formynderperioden forut og det at kongen nettopp hadde tiltrådt som myndig konge, er det liten grunn til å tro at opprøret i 1332-33 bunnet i misnøye med kongens personlige politikk. Det er lite trolig at den 16-årige kong Magnus alt høsten 1332 hadde rukket å utfordre norske stormenn i den grad at de skulle gjøre opprør.
Sannsynligvis bunnet det første opprøret i en konflikt innad i det norske aristokratiet om innflytelse på riksstyret i den nye situasjonen da kongen var erklært myndig. Dette var en konflikt som hadde forbindelseslinjer bakover til formyndertiden. Som toppfiguren i riksstyret, måtte kongen likevel nødvendigvis bli opprørets formelle motpart.
Derimot er det ingen grunn til å betvile at opprøret i 1338-39 var en reaksjon på kong Magnus' egne handlinger.

Nyere forskning har imidlertid trukket i tvil det tradisjonelle synet om at norske stormenn i perioden var styrt av en allmenn unionsmotvilje. Kong Magnus Eriksson videreførte på mange måter den politikken som hadde vært ført av riksstyret i begge land mens han var umyndig, og han bekreftet i sin praktiske politikk den manglende vilje hos både konge og stormenn til å utvikle kongefellesskapet mellom de to rikene tettere enn høyst nødvendig. Kongen startet ikke noen bevisst forsvenskning av norsk styringsapparat eller tok inititativ til å etablere felles styringsorgan for de to landene.

De få eksemplene en har på at kong Magnus overførte elementer fra et lands politiske tradisjoner til et annet, er ikke mer enn en måtte vente når landene hadde felles konge. Impulsene gikk dessuten begge veier, der de norske elementene særlig var knyttet til lovarbeid og geistlige i kongens tjeneste. Grunnstrukturene i det norske kongedømmets forvaltningsapparat ble derfor opprettholdt og til dels videreutviklet under Magnus Eriksson.

Kong Magnus utfordret imidlertid maktbalansen og samarbeidet mellom konge og aristokrati i begge rikene. Kongen søkte i både Norge og Sverige dels å regjere uten rådets medvirkning i flere saker og dels å knytte til seg rådgivere utenfor topparistokratiet, det vil si menn som gjennomgående var mer avhengig av kongens gunst for å gjøre karriere. Samtidig gjennomførte han i begge land administrative reformer som skulle styrke kongens makt på bekostning av rådet. Det var en provoserende politikk overfor stormennene som på lengre sikt skulle koste kong Magnus dyrt i Sverige. Det var likevel i Norge at den åpne motstanden kom først, og grunnen var at kongefellesskapet her i denne perioden forsterket konfliktpotensialet mellom konge og riksbærende aristokrati.

Kongefellesskapet og det faktum at Magnus Eriksson var fraværende fra Norge i lange perioder, opptatt med gjøremål som svensk konge, reduserte nemlig i betydelig grad norske stormenns innflytelse på norsk utenrikspolitikk og forvaltningen av rikets ressurser. Ikke minst var faren der for at landets ressurser ble brukt til utenrikspolitikk som ikke tjente det norske kongedømmets og aristokratiets interesser.
En hovedårsak til kongens fravær fra Norge var at han svært tidlig ble opptatt med å sikre seg Skåne, noe som bandt mye av hans tid og ressurser. Dessuten øynet han muligheter for ytterligere ekspansjon i Danmark og Østersjøområdet. Alt dette skjedde med utgangspunkt i det svenske kongedømmets interesser og ble støttet av det svenske aristokratiet.

Fra Norge hadde ikke kong Magnus de samme mulighetene for å ekspandere, og følgelig ble den norske komponenten i utenrikspolitikken hans betydelig mindre enn den svenske. Norske stormenn hadde tidligere vist at de kunne støtte en ekspansjonspolitikk, men nordmennene hadde liten grunn til å la norske ressurser bli brukt til å oppnå utenrikspolitiske mål som utelukkende tjente det svenske kongedømmets interesser, som for eksempelkontrollen over Skåne.
Kongen hadde i sin tid kjøpt panteretten til Skåne og Blekinge av en holsteinsk greve for formidable 34.000 mark sølv, kølnsk vekt, en sum kong Magnus hadde store problemer med å reise.
Som viktig grunn til at norske stormenn gjorde opprør, har derfor norske historikere trukket frem frykten for at kong Magnus skulle bruke norske riksinntekter til å finansiere sin Skånepolitikk.
Kongefellesskapet gjorde dermed spørsmålet om kontrollen med riksinntektene ekstra følsomt i Norge.

Alt i Osloavtalen fra 1319 ble det uttrykt bekymring for statsinntektene fra norsk side, og kuppet i 1323 ble blant annet begrunnet med hensynet til rikets finanser. Spørsmålet ble ikke mindre aktuelt da kong Magnus grep til ulike tiltak for å styrke de norske riksinntektene og sin direkte kontroll med bruken av dem. Typisk for kongens politikk i disse årene var at han la to av Norges tre festninger i det sønnafjelske direkte under kongehuset, henholdsvis Tunsberghus og Båhus. Dette innebar at det norske rådsaristokratiet ble avskåret fra å øve innflytelse på besettelsen av høvedsmannsposten og på bruken av inntektene fra de nevnte festningene. Det styrket kongens kontroll over blant annet finansene på bekostning av aristokratiet, ettersom festningene var periodens viktigste administrative støttepunkt for riksstyret. Med datidens forvaltningssystem måtte dessuten kongens lange fravær fra landet uten at det var oppnevnt noen som kunne fylle kongens plass i styringsverket, medføre problemer for det daglige riksstyret.

Sett under ett var det derfor nordmennene som hadde opplevd både de største og de fleste negative følgene av kongefellesskapet i løpet av 1330-årene. Situasjonen ble øyensynlig vurdert som så alvorlig at norske stormenn i 1338 gikk til det drastiske skritt å reise opprørsfanen mot kong Magnus. Derfor kan vi si at opprøret virkelig har bunnet i unionsmotstand dersom en med det mener motstand mot de konkrete negative følgene som den felleskongen hadde hatt for det norske riksstyret og den riksbærende elitens interesser. Hyllingen av Håkon Magnusson som norsk konge og vedtaket om at han skulle ta over etter faren når han ble myndig, må ha vært et forsøk på å bøte på dette. Det var en løsning som bokstavelig talt kan ha sett dagens lys i kjølvannet av det siste norske opprøret. Kongens to sønner ble nemlig født i rask rekkefølge, Erik senest i begynnelsen av 1339 og Håkon i 1340. At den yngste sønnen fikk navnet Håkon, et navn helt ukjent i det svenske dynastiet, men desto mer typisk for det norske, og vokste opp i Norge, peker dessuten klart mot at han var tiltenkt den norske tronen.
Det er imidlertid ytterst tvilsomt at kong Magnus frivillig gikk med på å abdisere til fordel for sønnen. Det ville være et for stort maktpolitisk tap for Magnus Eriksson.
Videre overbeviser ikke argumentet fra enkelte historikere om at forskjellsbehandlingen mellom Håkon og broren Erik var et tiltak for å sikre freden mellom de to i fremtiden, ved at Håkon skulle sitte trygt på den norske tronen før broren Erik ble svensk konge.
Et mye enklere og mindre vidtfavnende vedtak i den forbindelse ville ha vært å la Erik som eldste fødte sønn arve Norge, og la Håkon bli valgt i Sverige. Beslutningen om at Håkon Magnusson skulle ta over regjeringsmakten i Norge etter faren når han ble myndig, må derfor ha blitt presset frem av de norske stormennene.
I hyllingsbrevet for Håkon fra 1343 uttalte de da også at den vedtatte løsningen var noe de på forhånd hadde tenkt å be kongen om.

Ut fra en styrket posisjon både i Sverige og utenrikspolitisk ser det imidlertid ut til at kong Magnus under prosessen lyktes i å omgjøre det opprinnelige vedtaket om fremtidig full abdikasjon til bare en delvis.
I hyllingsbrevet fra bønder og bymenn fra 1344 het det ikke lenger at Håkon skulle ta over hele Norge, men en del. Og det var trolig representanter for Håkons fremtidige riksdel som hyllet ham. Både kong Magnus og norske stormenn kunne akseptere en fremtidig riksdeling som løsning.
Sistnevnte hadde vunnet en betydelig seier ved at landet igjen ville få en konge som oppholdt seg mer i riket, med de maktpolitiske gevinstene det ville innebære for stormennene. Kongen på sin side hadde greid å bevare dynastiets kontroll med Norge.

Også det alminnelige politiske klimaet åpnet for en kompromissløsning med riksdeling. Det er ikke mulig å spore et unionsønske verken hos kongen eller hos de svenske stormennene. Men det er også vanskelig å tillegge norske stormenn en særskilt motstand mot unionstanken som sådan.
Innbakt i hyllingen av Håkon Magnusson lå nemlig muligheten for et nytt kongefellesskap med Sverige i fremtiden. I bymenns og bønders hyllingsbrev fra 1344 het det at dersom Håkon døde uten sønner, skulle den gamle arvefølgen tre i kraft. I klartekst betydde det en åpning for at Erik eller en sønn av ham kunne bestige den norske tronen. Passusen avdekker altså nordmennenes lojalitet til dynastiet.

Hyllingene i Norge og Sverige i 1343-44 var derfor i tråd med politikken som de ledende gruppene i begge land, inkludert kongen, hadde ført siden 1319, at det norsk-svenske kongefellesskapet var et dynastisk nødvendig intermesso som på lang sikt måtte avvikles. Folkungene var anerkjent som det rettmessige dynastiet i begge rikene, samtidig som en innenfor denne dynastiske rammen ønsket å gjenopprette det innenlandske kongedømmet både i Norge og Sverige.

Maktbalansen mellom konge og aristokrati innen det norske riksstyret så langt på vei ut til å være gjenopprettet etter 1344. Kong Magnus slo inn på e nmer samarbeidspreget politikk overfor stormennene i Norge og oppholdt seg mer regelmessig i landet. Samtidig overlot han flere styringsoppgaver til det norske riksrådet. Med forholdet til kongen og Sverige avklart, var det vilkårene for de tyske kjøpmennene i Norge som sto sentralt i norsk utenrikspolitikk i 1340-årene.

Kong Magnus forsøkte å utnytte den kaotiske situasjonen i Danmark til omsider å få stadfestet herredømmet sitt over Skåne og eventuelt vinne enda mer dansk land. Den nye danske kongen fra 1340 av, Valdemar Atterdag (1340-75), arbeidet imidlertid målbevisst for å gjenreise den danske kongemakten over så mye av det opprinnelige danske territoriet som mulig.
Resultatet var en krig i 1342 mellom på den ene siden kong Magnus og holsteinerne og på den andre siden kong Valdemar og de vendiske byene med Lübeck i spissen. I samband med fredsoppgjøret stadfestet kong Magnus i 1343 de tyske kjøpmennenes privilegier i Norge og avskaffet samtidig den nye tollen Håkon 5 hadde pålagt dem. I stedet skulle tollprivilegiet fra 1294, som var mer gunstig for de tyske sjøbyene, gjelde. Et viktig motiv for kongens innrømmelse overfor de tyske sjøbyene var utvilsomt kong Magnus' behov for støtte fra dem - ikke minst finansielt - for å kunne oppnå en endelig og varig overføring av Skåne, fra den danske til den svenske kronen.

Stadfestingen var et brudd med hovedlinjene i Håkon 5's og formynderstyrets politikk overfor de tyske kjøpmennene, en politikk som kong Magnus hadde fulgt frem til 1343. Norske historikere har oppfattet privilegiebrevet fra 1343 som et knefall for hanseatene fra kongens side og et brudd med den nasjonale handelspolitikken. Kongen avslørte imidlertid i sin videre politikk at han ikke hadde til hensikt å gi de tyske kjøpmennene frie tøyler i Norge.

Kort etter innrømmelsen til tyskerne ble Bergen bys privilegier fornyet, og i 1346 fikk Oslo sitt første privilegiebrev. Meningen var tydeligvis å styrke den norske kjøpmannsstanden og hindre de tyske kjøpmennene i å tøye privilegiene lenger enn deres nøyaktige ordlyd. Denne politikken som har blitt kalt motbrev-politikken, og som fortsatte utover i senmiddelalderen, kan selvsagt i første rekke ha vært et resultat av stormennenes innflytelse på kongens politikk, ettersom de hadde økonomisk interesse av den mer restriktive politikken som var fulgt frem til 1343.
Men også kongen ville ha interesse av å holde hanseatene i tømme. Det er derfor ikke vanskelig å se at konge og stormenn her kunne møtes i en grunnleggende enighet. En skal dessuten huske at Håkon 5 også hadde måttet stadfeste hansaprivilegiene trass i sitt forsett om å føre en restriktiv politikk på området.

Uavhengig av om han hadde et formelt ombud eller ikke, var en kongsmann forpliktet overfor kongen til å ta del i forvaltningsoppgaver i det området han befant seg, dersom kongen eller ombudsmannen hans der ba om hjelp. Det viser manglende formalisering av administrative handlinger og hvor personbasert periodens styringsapparat var.
De formelle ombudene utviklet seg imidlertid i takt med kongedømmets økende oppgaver i samfunnet, og det viktigste lokalombudet i kongedømmets landsomfattende administrasjonsapparat i perioden hadde sysselmannen.

Sysselmannsombudet dukket opp omtrent samtidig med byggingen av de første stenborgene og var enda et uttrykk for økt spesialisering og institusjonalisering av riksstyringsappartet. Sysselmannen hadde større ansvarsområde, autoritet og prestisje enn hva årmannen hadde hatt, samtidig som de fleste ser ut til å ha manglet lendmannens geografiske tilknytning til distriktet der han representerte kongen. Sysselmannen opptrådte som representant for kongemakten i sin syssel og hadde myndighet i kraft av det.

Hele landet så langt nord som til og med Hålogaland var delt i ca. femti sysler, av vekslende utstrekning og med varierende folketall. Så langt vi kan bedømme, skiftet sysselmennene relativt ofte ombudsdistrikt. Det finnes eksempler på at bestemte sysler ble forlent bort til slekter, og Håkon 5 åpnet, som nevnt, for et arveelement i sysselforvaltningen.

Da kongens fettere, Jon og Sigurd Havtoressønner, ønsket å få stadfestet retten til Borgarsysla (dagens Østfold), som Håkon 5 hadde forlent dem med, avsa imidlertid en forsamling av riksrådsmedlemmer og lagmenn en dom i januar 1347 om at en norsk konge ikke kunne forlene eller gi bort en så stor del av riket for lengre tid enn sine egne levedager. Et viktig premiss i dommen var altså at den til enhver tid regjerende kongen i sin levetid, i utgangspunktet fritt forvaltet kongedømmets styringsapparat og undersåtter, uavhengig av hva forgjengerne på tronen hadde bestemt.

En nyutnevnt sysselmann skulle avlegge en skriftlig ed for kongen, den såkalte syslemannsreversen. Her skulle sysselmannen love blant annet å være hensynsfull mot kongens leilendinger, å bygsle bort og la huse kongens eiendommer vel, og ikke personlig dra fordeler av embetet, verken i form av gaver eller i form av underhold. Videre lovte han at kongens visse øre, det vil si faste kongsinntekter som skatt og avgifter, skulle komme inn på den tid og det sted som kongen bestemte, og på rett måte og med rette fradrag for sysselmannen. Sistnevnte skulle gjøre fullt rede for kongens visse øre hver tolvte måned, enten den vokste eller minket, det samme gjaldt for veitsler, og også her skulle det gjøres med rett utregning.

Syslemannsreversens påbud om regnskap har fått enkelte historikere til å mene at sysla var en form for regnskapslen, langt på vei lik senmiddelalderens regnskapslen. Betegnelsen len brukes da også noen få ganger om sysle i dokumenter fra høymiddelalderen, men det er ikke helt klart hva samtidens nordmenn la i dette.

Andreas Holmsens hypotese var at i denne sammenheng betegnet len inntektene fra sysla, mens sysle betydde sysla som administrasjonsenhet. Samtiden manglet de tekniske forutsetningene for regnskapsføring og kontroll i moderne forstand, det gjaldt både tallbruk og allmenn lese- og skrivekyndighet, selv om en god del kongelige ombudsmenn må ha kunnet lese og skrive.

Selve regnskapsavleveringen i perioden kunne foregå muntlig der flere personer deltok, noe som gjorde at også menn som verken kunne lese eller skrive kunne følge prosessen. Regnskapsplikten var pålagt først og fremst for at kongen skulle kunne kontrollere ombudsmannen, ikke for å skape oversikt over finansene. På tross av at datidens riksstyre hadde tilstrekkelig administrative ferdigheter til å utvikle et system med skyldsetting av alle landets gårder og til å fastsette deres leidangsskatt, må vi derfor ikke overvurdere kongens mulighet for å kontrollere de inntektene som kom inn i hver enkelt sysle.

Selv om det ble presisert i syslemannsreversen at kongens faste inntekt kunne variere, ser systemet i praksis ut til å ha bygd på at den visse øre i utgangspunkt var en forventet fast sum. Dersom sysselmannen hver tolvte måned kunne avlevere en sum lik den forventede, var det neppe særlig mye kongen kunne gjøre for å ettergå sysselmannens regnskap og sjekke om denne hadde underslått noen av kongens inntekter.

Sysselmannen skulle bli lønnet gjennom en andel av kongsbøtene. Bøtene var blant de uvisse kongsinntektene ettersom de kunne variere i størrelse. Dertil kom at sysselmannen hadde flere måter å øke inntektene sine på, noe som ikke minst bevitnes av samtidige kongebrev med klager om at sysselmenn urettmessig tilegnet seg kongsinntekter.

På tross av at sysselmannsombudet betydde en økt profesjonalisering av kongedømmets styringsapparat, var ombudet likevel tidstypisk gjennom sin flerfunksjonelle karakter, i motsetning til dagens tjenestemenn som gjennomgående har én grunnleggende funksjon. Sysselmannen hadde karakteristisk nok både fiskale, rettslige og militære oppgaver, og til å hjelpe seg på enkelte felt hadde han lensmannen.

Lensmannen skulle i utgangspunktet ikke være en kongens håndgangne mann, med mindre lokalbefolkningen aksepterte det, men velges blant forstandige bønder ... slike som ætter fra og er kjent for god oppførsel i bygdelaget, som det heter i en rettarbot fra 1293.
Tanken var åpenbart at sysselmannen skulle ha en assistent i sysla som hadde lokalkjennskap og tillit hos lokalbefolkningen. I de eldste kildene ser det ut til at lensmannen først og fremst skulle opptre som sysselmannens stedfortreder i rettshåndhevelsen, men senere ser vi at han også deltok i oppebørselen av kongens inntekter.

Etter forsoning 1339 er det ingen direkte vitnemål om konflikt mellom kongen og Sigurd, men ting tyder på at kong Magnus den første tida heldt Sigurd noko på avstand. På Varberg slott 1343, då kong Magnus gjorde junker Håkon til norsk konge, var Sigurd, Bjarne Erlingsson og Ogmund Finnsson til stades med væpnarstatus. Fire år seinare, då testamentet til kong Magnus og dronning Blanca vart oppsett, hadde Ogmund vorte riddar, og Sigurd er plassert som nummer to av væpnarane, etter Bjarne. Sigurd og Bjarne må ha fått riddarslaget like etter at testamentet vart oppsett (mellom 15.7.1347 og 16.2.1348). For Sigurd kan det ha skjedd samtidig med at han vart lagmann i Oslo (nemnd første gong som lagmann 18.8.1347). Den om lag to år eldre broren Jon hadde då vore riddar i 10 år. Lagmannsombodet hadde Sigurd truleg til noko etter 1350, og deretter var han nokre år syslemann på Søre Hedmark.

Dei sterke godsinteressene Sigurd fekk på Vestlandet og i Nord-Noreg, kan forklåre at han overtok den prestisjetunge stillinga som høvedsmann på Bergenhus. Han var i open konflikt med hanseatane 1365 og 1366, og 1370 blir hanseatiske overgrep mot herr Sigurd omtala. Dette året hadde han tilhald i Oslo, og under pesten som herja byen, døydde etter alt å døme fru Ingebjørg. Truleg var Sigurd då syslemann på Romerike; han hadde ein lensmann her 1376.

I den følgjande tida ser det ut til at Sigurd konsentrerte seg om administreringa av den svære godssamlinga, som vart sterkt råka i krisetida etter Svartedauden. Men han hadde ein framskoten plass i kongens råd. I fredsavtalen med hanseatane 1369 er han som einaste stormann ved sida av drottseten nemnd som kongens rådgjevar, og i fleire samanhengar, m.a. 1381 då barnekongen Olav 4 vart hylla på Øyratinget, er han omtala som kongens frende. Derimot oppnådde han aldri å bli drottsete. Eit brev frå 1390, som galdt fornying av ei tidlegare jordegodsgåve, må helst tolkast slik at Sigurd då var død.

Sigurd Havtoresson og fru Ingebjørg etterlet seg to born, sonen Håkon, som døydde utan livsarvingar 1407, og dottera Agnes. Ho vart gift med den svenskfødde Jon Marteinsson, og det var deira son, riksforstandar Sigurd Jonsson, som vart sitjande med den svære jordegodssamlinga etter morfaren.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST VIII (1942), s. 112–132, 259–280 og 384–402.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 524-525.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 161-165, 190-192.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind XIII (1938), side 308-310. Odd Ottesen:
Slekten Botner i Høland, side 10.
Akershusregisteret af 1622, 1916.
DN, bd. 1–8, 13–14 og 19.
Isl.Ann.
NgL, bd. 3 og rk. 2, bd. 1, 1904–12.
RN, bd. 4–7.
G. Munthe: Heraldisk-historiske Optegnelser, i SNFSH, bd. 4, 1836, s. 128–131.
NFH, 2. Hovedafd., del 1, 1862.
NHfNF, bd. 2:2, 1916.
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958.
G. Authén Blom: Norge i union på 1300-tallet, bd. 1–2, 1992.
H. Bjørkvik: Ogmund Finnsson til Hestbø og arven etter han, i Ætt og heim 2001, 2002, s. 7–34.

Sigurd married Ingebjørg Erlingsdatter on 29 Sep 1342. Ingebjørg (daughter of Erling Vidkunsen på Bjarkøy, "på Giske" and Elin Toresdatter på Tandberg) was born about 1320 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died in 1400. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Elingård, Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge
• Residence: Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge
• Occupation: Bef 1337, Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge; Norsk riksråd, ridder og stormann. Kongens sysselmann i Borgasysla.

Notes:

Occupation:
Jon Havtoresson, eldste sønn av Havtore Jonsson til Sørum (Sudrheim) på Romerike og kong Hakon 5 Magnussons uekte datter Agnes; norsk ridder og riksråd, en av landets største jordegodseiere (bl.a. Borregård) og i fremste rekke blant kongens rådgivere under Magnus Eriksson og Håkon 6. Deltok sammen med broren Sigurd og Erling Vidkunnsson i det første opprøret mot kong Magnus Eriksson i 1330-årene, men, i motsetning til broren, trolig ikke i det andre. Selv om Jon siden framstår som lojal mot kongehuset i kildematerialet, var forholdet åpenbart ikke uten gnisninger. Jon og broren gjorde bl.a. krav på å beholde Borgarsysla i henhold til et brev av kong Håkon 5, som Magnus ikke ville anerkjenne som bindende for seg. En riksrådsdom 1347 gav kong Magnus rett. Jon ser likevel ut til å ha sittet med Borgarsysla livet ut. For øvrig samarbeidet Jon godt både med kong Magnus og kong Håkon 6. Han medbeseglet bl.a. Magnus' norske testament 1347 og var hans fremste rådgiver under forliket med sønnen kong Erik i Lödöse 1357. Etterlot seg minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjulv, men hadde også trolig en fjerde, Ivar, og en datter, Cecilia.

Som sønner av Håkon 5s uekte datter Agnes og ridderen Havtore Jonsson av Sudrheimsætten (Sørumsætten), var Jon Havtoresson og broren Sigurd i sin tid Norges mest høyættede menn nest etter kongen. Brødrenes ættebakgrunn gav dem en sentral rolle i norsk politikk og forvaltning under Magnus 7 og Håkon 6, men Jon var mindre i forgrunnen enn Sigurd. At ingen av brødrene ble drottsete, kan sammen med andre opplysninger indikere at forholdet mellom Sudrheimsætten og kongehuset ikke var uten friksjoner. I motsetning til mange av sine standsfeller etterlot Jon seg flere voksne barn, og sønnene Ulv og Brynjolv ble stamfedre til hver sin gren av den svenske adelsslekten Roos.

Sudrheimsætten var trolig etterkommere av Bård Guttormsson på Rein – muligens også Harald Gille – og dermed i slekt med kongehuset. Det kan i så fall være én grunn til ættens fremtredende posisjon og til at Havtore Jonsson ektet Agnes. Både Havtore og faren, baronen Jon Ivarsson Raud, var sentrale blant Håkon 5s menn. Ætten var knyttet til Romerike med Sørum som hovedsete. At Jon som trolig den eldste valgte Skea som hovedgård på Romerike da han og Sigurd delte godset, peker imidlertid mot at Skea var ættens opprinnelige sete. Romeriksgodset, inkludert eiendommer i Solør og Odalen, var den ene hovedkomponenten i Jons godskompleks. Den andre lå i Østfold, med Borregård i Tune, skjenket av Håkon 5 til Havtore, og Huseby i Onsøy som hovedgårder. Sistnevnte var Jons fremste residens. I Østfold forpaktet han Rygge kirkes tiende. Jon hadde også eierpart i en bygård i Tønsberg. Ekteskapet med Birgitta, datter til den svenske ridder, riksråd og lagmann Knut Magnusson, gav ham tilgang til gods i Uppland, Södermanland, Västmanland, Närke, Östergötland, Småland og Värmland. Jon og Sigurd arvet også gods på Shetland etter søskenbarnet fru Herdis Torvaldsdatter, men det er neppe riktig at de arvet Ogmund Finnsson, sønn av deres søskenbarn fru Gudrun Sæbjørnsdatter, slik det har vært hevdet.

Jon hadde minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjolv, trolig også en fjerde, Ivar. Alle de tre første ble riksråder. Selv om all kjent politisk opptreden for Ulv og Brynjolv er knyttet til Norge, bandt deres svenske godsinteresser dem åpenbart såpass sterkt til Sverige at deres etterkommere etablerte seg der. Jons datter Cecilia ble gift med den svenskfødte ridder og riksråd Ulv Holmgeirsson.

Jon trer frem i kildene sammen med Sigurd blant opprørsmennene 1332–33. I motsetning til broren var han derimot trolig ikke med i opprøret mot kongen 1338–39. Som riksråd 1343–79 fremstår han som lojal overfor kongemakten. Han mottok ridderslaget før november 1337, muligens av kong Magnus under kroningen i Stockholm 1336. Jon kan ha fulgt kongen fra Sverige gjennom Jemtland til Nidaros senvinteren 1350 og videre til møtet i Bergen om sommeren. Jon og Orm Øysteinsson var de norske som på kong Magnus' side medbeseglet voldgiftsbrevet 1357 for hertug Albrekt av Mecklenburg og grev Adolf av Holstein under tronstriden mellom Magnus og sønnen Erik i Sverige. 1370 var han en av Håkon 6s utsendinger til å forhandle om fred med det svensk-mecklenburgske partiet og løslatelse av kong Magnus.

Jons forhold til kongemakten var trolig likevel ikke uten gnisninger. Riksråder og lagmenn fradømte Håkon 5's forleningsbrev på Borgarsysle for Jon og Sigurd fortsatt gyldighet 1347, noe som begunstiget kong Magnus på Havtoresønnenes bekostning. 1366, da kong Magnus satt fengslet i Sverige, ble Jon beskyldt for å ha tatt tilbake med makt gods i Värmland som var makeskiftet til kongen, som igjen hadde gitt det til dekanatet i Skara. Trass i dommen 1347 satt Jon trolig med Borgarsysle hele livet. Sannsynligvis i 1370 krevde han militær leidang der, i så fall en forberedelse til Håkon 6s svenske felttog 1371. 1350 kan han ha vært kongens øverste representant i Jemtland.

Jon døde etter kona, en gang mellom våren 1388 og juli 1395. Begge ønsket å bli gravlagt i Mariakirken i Oslo.
Gjennom sønnen Brynjolv stammer den nålevende svenske adelslekten Roos av Hjelmsäter i direkte mannslinje fra Jon.

Kilder:
DN, bd. 1 nr. 132 og 640, bd. 2 nr. 835–836, bd. 4 nr. 549–550 og 649, bd. 21 nr 133.
Diplomatarium Suecanum, bd. 6 nr. 4564.
Biskop Eysteins Jordebog (Den Røde Bog), 1879.
Isl.Ann., s. 154, 207, 348 og 398.
RN, bd. 4–7.
NFH, 2. hovedavd., 1862–63, s. 155 note 1.
Närkes medeltida urkunder nr. 209, utg. av K. G. Grandinson, Stockholm 1935.
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 7, 1936.
H. Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, Sudrheims-ætten, i NST, bd. 8, 1942, s. 112–132, 259–280 og 384–402.
N. Ahnlund: Jämtlands och Härjedalens historia, bd. 1, Stockholm 1948, s. 243.
K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972, s. 587.
G. A. Blom: Norge i union på 1300-tallet, del 1 og 2, Trondheim 1992.
G. I. Leistad: Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig ny tid, i Asker og Bærums historielags skrifter 37, 1997, s. 311–346.
H. Gillingstam: Roos, i SBL, bd. 30, hf. 148, Stockholm 1999, s. 348–354.

Family/Spouse: Birgitta Knudsdatter Lejon. Birgitta (daughter of Knud Magnusson Lejon and Cecilia Røriksdatter Gipshovud) died in 1395 in Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Jon Marteinsson Stjerne. Jon was born before 1345 in Sverige; died in 1405. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: 1387, Norge; Kongsemne?

Notes:

Event-Misc:
Etter Olav Håkonsens død i 1387 var Jon Havtorsen av Sudrheims sønn Håkon på tale som konge i Norge.
Men det ble ikke slik at han fikk denne tittelen.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Sverige; Svensk riksråd.
• Occupation: Solør, Hof, Hedmark, Innlandet, Norge; Sysselmann.
• Residence: Ervalla, Örebro, ôrebro län, Sverige
• Residence: Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge
• Occupation: 1379., Värmlands län, Sverige; Ombudsmann.

Notes:

Residence:
Den vanligaste tolkningen av ortnamnet Ervalla, som år 1415 skrevs Ærwala, är att namnets förled syftar på det fornsvenska ordet ær (god skörd) eller på det fornsvenska ærdh (gröda, årsväxt), och att efterleden syftar på dialektordet val, som betyder röjning m.m.

Ervalla herrgård ligger 500 m öster om Ervalla kyrka. Den första mangårdsbyggnaden var ett medeltida stenhus, som till viss del påminde om Glimmingehus och Tyresöhus och kallades Ervalla hus. Byggnaden antas vara uppfört omkring år 1500 av den rike jorddrotten Jöns Ulfsson Roos.

Förste kände ägare var den norske riddaren Jon Hafthorsson, kusin till kung Magnus Eriksson. Sonen Ulf Jonsson (Roos), sedermera riksråd, flyttade till Ervalla. Sedermera har den tillhört en mängd ätter av den högre adeln, Roos, Liljehök, Leijonhufvud, von Horn, Bielke, Piper, Rudbeck, Åkerhielm, m. fl.

Ulf benevntes i Sverige Roos av Ervalla.

Hans søster, Cecilia, var gift med Herr Ulf Holmgeirsson Løvebjelke.
Før Herr Ulf bosatte seg i Sverige på Ervalla i Närke (Nerike) var han sysselmann over Solør og antagelig også Värmland hvor han som ombudsmann 1379-1400 hadde Hallstein Halvardsson Kaliber som bodde på Valstad i Nes på Romerike.

Med sin første kone har han hatt sterk tilknytning til Romerike, og Ullensaker i særdeleshet. Antagelig var hun datter til lagmannen i Hålogaland, Amund Arnsteinssøn, som eide gods på Romerike, bla. Blekstad i Eidsvoll og Rud i Hurdal. Han var sønn til Arnstein (Torkildsson) Broka som var lensman i Bjørke i Nannestad og hans siste hustru, Aase Salmondsdatter som antagelig var fra Hærset i Trøgstad.

Herr Ulf har sannsynligvis hatt enda flere gifter, kanskje nettopp med en søster eller datter til Hallstein Kaliber på Valstad i Nes.

I sitt siste ekteskap var han gift med Fru Mette, død 1415, antagelig en Pedersdatter av slekten Bonde. De hadde barna:
Peder, gift med Gjertrud Amundsdatter Bolt, døde i 1438.
Birgitta gift med Jens Eriksson Lykke, død i 1443.
Katarina, gift med Tord Pedersson Bonde.

Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon, Bind VII (1936), side 105. Ludvig Algrim: Litt om Sudreim, Bolt, Kamp, Gyldenhorn og Rosensverd, Runar 1/1982, side 95-97.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Mette Pedersdatter Bonde. Mette died in 1415. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Giske, Møre og Romsdal, Norge

Notes:

Residence:
Håkon Sigurdsson var gift med Sigrid Erlendsdatter av Losnaætten. Han etterlot seg ingen direkte arvinger. Enken giftet seg opp igjen 1410 med svensken Magnus Magnusson, han ble også den nye eieren av Giske.
Med dette startet også en arvestrid mellom Magnus og de rettmessige arvingene med Sigurd Jonsson i spissen. Sigurd var sønn av svensken Jon Martinsson og Agnes, søster av Håkon Sigurdsson.

Først i 1425 kom det til en rettslig avklaring, og det var Sigurd som trakk det lengste strået.
Han fikk dermed hånd om sin rettmessige arv Giske.

Sigurd Jonsson kom etterhvert i riksstyrets fremste rekke. Han ble drottsete, og var også en tid riksforstander med full kongelig myndighet. I 1448 var det til og med på tale å velge Sigurd til ny norsk konge, men dette nektet han. Bakgrunnen for dette ønsket var han, gjennom kvinneledd, stammet fra Håkon 5. Sigurd ble dessuten gift med Filippa, datter av den tyske grev Hans von Everstein-Polle.
Etter at Sigurd Jonsson var død gikk Giske over til sønnen Hans Sigurdsson.

Other Events and Attributes:

• Will: 1482

Notes:

Will:
Katarina etterlot seg et testament i 1482.

Enke fru Katarina Jonsdatter lever fremdeles i 25.april 1455, da hun gir igjen tiende markebol jordegods, som hun har arvet av sine foreldre, til myn doterson Alv Knutsson (DN II nr.810).

P.A.Munch skriver at skiftet etter henne var i 1482 (Munch 1863, slektstavle 2, ætten Bolt).

Family/Spouse: Alv Haraldsen Bolt. Alv was born in 1336; died on 13 Mar 1412. [Group Sheet] [Family Chart]

Katarina married Jöns Johansson Hjärne after 25 Apr 1420. Jöns was born before 1417; died after 1425. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge

Family/Spouse: Olav (Oluf) Torsteinsen Gyldenhammer, "Gyldenhorn". [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Tønsberg, Vestfold, Norge

Other Events and Attributes:

• Residence: Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge

Family/Spouse: Gjertrud Agmundsdatter Bolt. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Mads (Mats) Jacobsen Rømer. Mads (son of Jacob (Jep) Fastulvsen Grip and Elsebe Ottesdatter Rømer) was born in 1400; died in 1455. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Oslo, Norge

Family/Spouse: Tormod Eyvindsen Kamp. Tormod (son of Eyvind Tormodsen Kamp) was born before 1400 in Borge, Fredrikstad, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1470, Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1481, Bergenhus, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Norsk riksråd oh befalingsmann på Bergenhus.
• Occupation: Bef 1489, Norge; Ridder.
• Residence: Bef 1510, Austrått, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge

Notes:

Occupation:
Otte Matsson var riksråd og befalingsmann på Bergenhus på slutten av 1400-tallet.

Occupation:
Otte Madssøn Rømer var blant de rikeste i Norge på den tiden. Han var også en av hovedarvingene i det store skiftet etter junker Hans Sigurdsson, sammen med ridder Alv Knutsson Tre Rosor og væpner Arald Gautesson Kane. Det er lite en vet om Otte Madssøn, men hans datter Inger Ottesdatter Rømer trer markant fram i historien. Hun var gift med Nils Henriksøn Gyldenløve.

Otto married Inger (Ingeborg) Lydersdatter Strude, "Struds" about 1470. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Nils Jönsson Posse. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Gjest Tjøstolvsen Holch. Gjest (son of Tjøstolv Gunnarsen Holch and NN Svendsdatter) was born after 1410 in Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge; died before 1488 in Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1493, Austrått, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge
• Occupation: 1543, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Forstanderinne av Reinkloster.

Notes:

Birth:
1473?

Residence:
Fru Ingerd Ottesdatter til Østrått i Ørlandet prestegjeld nevnes i 1531, erlig och velbyrdig qwinne frue Ingerdh Ottesdotter po Østrooth
(Adelsprosjektet,ved Tore H. Vigerust, 1988-2002).

Inger og Nils Henriksøn fikk fem døtre, men ingen sønner. Å skaffe dem gode partier var hennes streben.
Hennes døtre Margrethe, Anna og Eline ble i årene 1523 - 24 gift med Vincents Lunge, Erik Urup og Nils Lykke. De to siste døtrene Lucie og Ingeborg ble senere gift med Jens Tillufsen Bjelke og Peder Hansen Litle.

Inger Ottesdatter var en intrigemaker og hadde et fabelaktig begjær på gods. Hun la under seg mye gods og len med svigersønnenes hjelp.
Hun tok også imot flere svenske flyktninger. Den mest kjente av dem var den såkalte Daljunkeren, han ga seg ut for å være Sten Stures sønn. Hun festet sin datter Ingeborg til han, og så vel kanskje henne som framtidig svensk dronning. Men Daljunkeren ble ikke lenge etter avslørt som en bedrager.

De første årene etter 1523 var det et nært vennskap mellom Inger Ottesdatter og Norges siste katolske erkebiskop Olav Engelbrektson. Han var den egentlige styrer nordafjells etter at Kristian 2 hadde forlatt sine riker i 1523.
Da Kristian 2 kom for å vinne sine riker tilbake tok Olav Engelbrektson hans parti, mens Inger vegret seg. Etter hvert ble det brudd mellom Inger og erkebiskop Olav, og han tok fra henne alle hennes forleninger.
Etter Fredrik 1 død var erkebiskopen den egentlige herre i Norge. I denne tiden ble Austrått plyndret hele tre ganger av erkebiskopens menn. Og av svigersønnene døde Nils Lykke i erkebiskopens fengsel på Steinviksholm julaften 1535, og Vincents Lunge ble drept av erkebiskopens menn 10 dager senere.

I april 1537 måtte erkebiskop Olav Engelbrektsson forlate landet. Etter dette ble det mer stille omkring Inger Ottesdatter.

Like før hennes død ble Austrått overdratt til datteren Lucie Nilsdatter Gyldenløve og hennes mann, Jens Tillufsen Bjelke. Han var fra Skåne, og sønn av Tilluf Josephsen Bjelke til Gyllarp. Lucie omkom i samme forlis som moren, og Jens Tillufsen døde i 1559.

Austrått gikk da over til deres sønn Åge Jensøn Bjelke, gift med Margrethe Clausdatter Thott. Og ved hans død i 1603 overtok hans sønn, kansler Jens Ågesøn Bjelke. Han var gift med Sofie Brokenhus. I 1648 eide han hele 13 setegårder i Norge, og oppholdt seg for det meste på Elingård.

Occupation:
Ved reformasjonen var det forfall både i den ene og andre retning. En del av jordgodset måtte gis tilbake da det ikke lenger ble lest bønner og sjelemesser, men bare hvis det kunne presenteres hjemmelsbrev og arvekrav.

Inger Ottesdatter Rømer var også frampå, hun påsto at stifteren av klosteret var blant hennes forfedre. Men hun lot seg nøye med at abbedisse Karine på Reinskloster utpekte henne til forstanderinne.

Erkebiskop Olav stolte ikke på fru Inger, og lot klosterets kostbarheter og dokumenter føre bort.

I 1543 fikk fru Inger likevel livsbrev på Reinskloster og inneha det til sin død i 1555.

Died:
Fru Inger omkom ved forlis på Søvdefjorden i Sunnmøre 85 år gammel. Datteren Lucie omkom i samme forlis som moren.

I 1555, gikk Fru Inger og hennes barnebarn ombord i et skip til Bergen for å få barnebarnet registrert som lovlig arvtager, men skipet gikk ned og begge damene druknet. De ble funnet og begravet, men alle koffertene med alle papirene forsvant. Slik ble alt skrevet bevis borte.

Hun har lagt navn og tittelfigur til Henrik Ibsens skuespill; Fru Inger til Østråt.

Inger married Nils Henriksen, "Gyldenløve" in 1494. Nils (son of Henrik Jensen Gyldenløve and Eline Nilsdatter Kane) was born about 1458; died in Nov 1523 in Austrått, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
I noen (usikre) slekttavler blir Otte Matsson Rømer og Ingeborg Lydersdatter oppført med en datter Dorthe.

Family/Spouse: Erik Jensen. Erik (son of Jens) was born about 1460 in Vikstrup, Gudme, Fyn, Danmark; died after 1496. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge

Family/Spouse: Jon Alvsen Kamp. Jon (son of Alv Jonsen Kamp) was born about 1450 in Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge; died in 1520. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: 05 Jul 1547, Austrått, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge

Notes:

Residence:
Fru Anne Nilsdotter (Gyllenløve) på Aulen i Vestfold nevnes 1547. Fru Anne Nilsdotter, Østråt, 5.juli 1547.

Anna married Eric (Erik) Vigerup about 1524. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Hun døde i 1532 og etterlot seg små barn.

Eline married Nils Lykke about 1528. Nils died on 24 Dec 1535. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: 1547, Austrått, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge

Notes:

Residence:
Hustru Lucie Nilsdotter Gyllen Løve, gift med Jens Tiellefsson (2 bjelker) til Austrått, i Ørlandet prestegjeld, Fosen len, nevnes i 1547.

Died:
Lucie omkom i 1555 i samme forlis på Søvdefjorden som moren Inger.

Lucie married Nils Lykke before 1535. Nils died on 24 Dec 1535. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Jens Tillufsen Bjelke. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: 1553, Eiker, Drammen, Buskerud, Viken, Norge

Notes:

Residence:
Ingeborg Nilsdatter Gyldenløve knyttes til Foss på Eiker.

Family/Spouse: Peter Hansen Litle, "til Sem og Foss på Eiker". [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: 1537, Bohuslän, Sverige
• Residence: Bef 1539, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Lungegården.

Notes:

Residence:
Fru Margrete Nilsdatter, herr Vincents Lunges etterleverske får i 1537 kongelig stadfestelse på Moland og Moland gods, Brøden og Brøden gods (Kgl.rettertings Domme, I, s.570-571).

Residence:
I 1539 har Margrete fruetittel og nevnes fru Margrete Nilsdatter (Gyllenløve) til Lungegård i Bergen, herr Vincents Lunges.

Lungegård i Bergen var tidligere Nonneseter kloster.

De som nevnes her er Vincents Lunge 1532-35, fru Margrethe, som ovenfor, og dattersønnen Knut Danielsen Bildt i 1591.

Margrethe married Vincentz Vincentsen Lunge in 1523. Vincentz (son of Vincents Iversen Dyre, "til Tirsbæk" and Kirsten Tygesdatter Lunge) was born in 1483 in Danmark; died on 03 Jan 1536 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Margrethe married Jens Splid in 1540. [Group Sheet] [Family Chart]

Maren married Erik Hansen til Vixtrup, "Bjørnehode"? about 1505. Erik (son of Hans Eriksen Bjørnehode, "Bernhoft" and Karen Torbjørnsdatter Skaktavl, "Bernhoft") was born about 1480 in Vikstrup, Gudme, Fyn, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1525, Tønsberg, Vestfold, Norge; Borgermester.

Notes:

Birth:
Informasjonen om at Olav Holch er sønn av Jon Alvsen Kamp og Cecilia Holch er usikker. Han ble født circa 1475 i Onsøy, Østfold.

Kan være sønn av Bent Ambesen og Anbjørg Torlaksdatter.
Er med stor sandsynlighed identisk med Oluf Bentssøn, som benævnes rådmand sst. i 1525 (DN IX 542) og borgmester sst. 1533-1539 (DN I 1082, DN XI 629, DN XII 585, DN II 1130). En Oluf Bentssøn er desuden nævnt som rådmand sst. flere gange i årene 1544-1558.

Vær dog opmærksom på, at der samtidig findes en Bernt Hanssøn, nævnt som rådmand i Tønsberg 22 Apr 1510 (DN XI 288, DN XI 290) og 11 Okt 1524 (DN III 1096).

Kilde:
http://www.alf-inge.com

Occupation:
Kan være denne Oluf:
Oluf var sønn av Bent Ambeson og Anbjørg.
Da sønnesønnens sønn, borgermester Laurits Nilsen i Tønsberg, omtaler Oluf som fordum borgermester i byen (hans morfars far var borgemester j Tönsberig), kan det tenkes at Oluf er identisk med Oluf Bentsen, borgermester i Tønsberg ca.1533-1539.
Samme Oluf Holk er i optegnelserne gift med Kirsten
Ingvarsdatter, der antages at være datter til byfoged, senere rådmand i Tønsberg Ingvar Olsson.

En Oluf Holk nævnes som rådmand i Tønsberg 9. aug. 1525 (DN XI.409).

Oluf Bentssøn, benævnes:
rådmand 7. marts 1525 (DN IX.542)
borgmester 5. aug. 1533 (DN I.1082)
borgmester 31. des. 1535 (DN XI.629)
borgmester 30. jan. 1538 (DN XII.585 - Erik Pederssøn første borgmester)
borgmester 20. sep. 1539 (DN II.1130)

Erik Pederssøn & Anders Burmann borgmester 15. aug. 1542 (DN VIII.751).
Anders Burmann borgmester 10. april 1546 (DN VII.767)

En ny? Oluf Bentssøn (den samme, som tidligere var borgmester ?), nævnes
som:
rådmand 14. feb. 1544 (DN III.1161)
rådmand palmesøndag 1546 (DN VII.766). MAGESKIFTE.
rådmand 14. nov. 1547 (DN II.1147)
rådmand 27. april 1552 (DN II.1156)
rådmand 1558 (DN II.1162)

Laurits Holk (død 4. sep. 1587) benævnes
borgmester 14. nov. 1547 (DN II.1147)
borgmester 18. dec. 1551 (DN IV.1128). Peder Jonsen [Suenske] også
borgmester.
borgmester 5. marts 1552 (DN V.1124). Peder Jonsen [Suenske] også
borgmester.
borgmester 9. marts 1552 (DN V.1125)
borgmester 16. mai 1552 (DN IV.1129)
borgmester 17. juli 1552 (DN V.1129). Peder Jonsen [Suenske] også
borgmester.
borgmester 28. juli 1552 (DN V.1130)
borgmester 8. marts 1555 (DN I.1116,1136; XVI.645). Peder Jonsen [Suenske]
også borgmester.

Peder Jonsen [Suenske] borgmester 1558 (DN II.1162).

Mats Henriksen, borgmester i Tønsberg 1565 (DN XI.719).

Family/Spouse: Kirsten Ingvaldsdatter, "Holck". [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1535, Hatteberg, Kvinnherad, Hordaland, Vestland, Norge; ...som hun (Anne) fik af jomfru Magdalene Olufsdatter Bagge.

Notes:

Residence:
Anna og ektemannen Christopher Svale bodde på gården Hatteberg, som Anna hadde fått i gave omkring år 1535 av sin slektning Magdalena Olavsdatter Bagge.

Gården låg i Rosendal i Kvinnherrad.

Died:
Døde i barselseng.

Fra Absalon Pedersen Beyers dagbok:

1562 (januar):

.8. Døde frw Anne her Wincentz Lungis dotter paa Hattebierg, Christofer Sualis froe, oc vard icke quit med sit foster...

Buried:
Fra Absalon Pedersen Beyers dagbok:

1562 (januar):

14. Bleff frw Anne ført aff Hattebierg oc til Bergen at skulle begraffues...

17. Wore Jacob Hardenberg, oc salige fru Anne Lunges begrafne vdi Domkirken i kooridt, med stor reuerentz vdi Erik Rosenkrantzis oc mange andres neruerelsse. Jacob vart lagd hos sin salige froe som døde i fiord paa barselseng paa Quale vdi Sogn...

Anne married Christopher Vernersen Svale, "til Hatteberg" about 1560. Christopher was born about 1520 in Fyn, Danmark; died on 5 Nov 1560; was buried on 8 Dec 1560. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Tønne Gautesen Galde. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
1526?

Died:
1573?

Blancheflor married Daniel Knutsen Bildt before 1560. Daniel was born in 1525; died in 1585. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1505

Family/Spouse: Einar Bernhoft, "Marcusen?". Einar (son of Marcus Bernhoft) was born about 1500; died in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Maren married Hans Nilsen Schønnebøl before 1561. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1558, Hananger, Lista, Farsund, Vest-Agder, Norge; Befalingsmann på Steinviksholm.

Notes:

Occupation:
Christoffer Eriksson Bjørnehode til Hananger, Lista. Befalingsmann på Steinviksholm. Av våpen, Bergen 4.august 1558, og da han er med og utferdigeren Recess 11.august 1561. Til Hananger 1561.

Died:
Hananger

Family/Spouse: Adelus Trondsdatter Benkestok. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1555, Tønsberg, Vestfold, Norge; Den første borgermesteren i Tønsberg.

Notes:

Occupation:
Lauritz Holck deltok den 14.november 1547 i avhørelsen av vitner i anledning av Hans Burmans forsøk på å drepe Bent Bille. Nevnes 18.desember 1551, og senere som første borgermester i Tønsberg.

Den 16.mai 1552 deltar han i selskap hos Bent Bille på Sem.

Den 29.desember 1554 og 8.mars 1555 utsteder han utdrag og vidisse av Bjarne Audunssons gavebrev.

Anno 1587 denn 4 septtember døde mijn salig moder fader Laurijs Holk fordum borgermester her ij byenn.

Laurits married Marthe Jonsdatter Packe before 1541. Marthe (daughter of Jon Jonsen Packe and Thale, "Packe") was born in Tønsberg, Vestfold, Norge; died on 25 Oct 1581 in Tønsberg, Vestfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Bef 1586, Slagen, Tønsberg, Vestfold, Norge

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: 1591, Bohuslän, Sverige

Notes:

Residence:
Brødrene Otte og Vincents er nevnt blant adelen som ble innkalt til kongehyllingen av Christian 4 på Akershus i 1591.

Molande, nå Morlanda, i Molande sogn på Ordost, Bohuslän.
Følgende er nevnt her:

Daniel Bildt 1571.
Otte Danielsen Bildt 1591. Vincents Danielsen Bildt 1591. Daniel Knudsen Bildt til Morlandgård 1646.

Other Events and Attributes:

• Residence: 1591, Lungegården, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Godseier.

Notes:

Residence:
Det var ved innkallelsen av adelen til hyllingen av Christian 4 på Akershus i 1591 at Knut ble nevnt, også brødrene Otte og Vincents fra Molande sogn i Bohuslän ble nevnt.

Died:
Også nevnt død 1616 i noen kilder.

Knut married Sissel (Sidselle) Romelsdatter Brun, "Bildt" before 1595. Sissel (daughter of Romel Pedersen Brun, "i Væ" and Bodil Clausdatter Gagge, "Brun") was born in 1560; died in 1653 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Apr 1571, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Junker.
• Residence: 1591, Bohuslän, Sverige
• Residence: Abt 1600, Hafslund, Sarpsborg, Østfold, Norge

Notes:

Occupation:
Fra Absalon Pedersen Beyers dagbok:

Aprilis 1571 Dies. 3. Foer iuncker Otte Daniel Bils søn aff (til Stadanger) til frw Lizebeth Henrick Brockenhusis.


Residence:
Brødrene Otte og Vincents er nevnt blant adelen som ble innkalt til kongehyllingen av Christian 4 på Akershus i 1591.

Molande, nå Morlanda, i Molande sogn på Ordost, Bohuslän. Følgende er nevnt her:
Daniel Bildt 1571. Otte Danielsen Bildt 1591. Vincents Danielsen Bildt 1591. Daniel Knudsen Bildt til Morlandgård 1646.

Residence:
Bildtene fikk hånd om Hafslund omkring år 1600, forteller statsminister Jens Stoltenbergs svigerfar, Mentz Schulerud, i boka Hafslund gods - Fra Otte Bildt til M. G. Rosenkrantz.
Otte Bildt ervervet Hafslundgodset fra Tjostulf Bårdsen Rosensværd som hadde måttet sette gården i pant, og etter ham eide og drev sønnene Daniel og Jens Bildt Hafslund i tur og orden.
Tidlig på 1600-tallet erstattet Otte Bildt trebygningen på gården med en stor hovedbygning i stein. Men gården brant, og Peter Elieson oppførte i 1761 den nåværende bygningen, som i 1937 ble nennsomt restaurert under ledelse av arkitekt Arnstein Arneberg.

Otte married Inger Jespersdatter, "Bildt" before 1599. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Rådmann.
• Occupation: Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sokneprest.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Anno 1602 denn 7 julij døde mijn moder søster Maren Laurisdotter Holk paa en onsdaug och war hun salig Jon Krestensøns efftterleuerske høstru.

Maren married Jon Kristensen before 1602. Jon died before 1602. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Peder Vemundsen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1601, Tønsberg, Vestfold, Norge; Borgermester i Tønsberg.

Notes:

Occupation:
Anno 1601 den 19 marzi bleff jeg borgemester (ij Tønsberig). Same tijdt bleff Jon Holk borgemster och gyorde wye wor ed paa Agershus for welburdigemandt Acsel Gyelenstyern stattholer ij Norge och høuettz mandt paa Agershus (det er nevøen Lauritz Nielsen Holck som skriver dette, sønnen til søsteren Randi).

Anno 1601 den 19 marzi bleff jeg borgemester (ij Tønsberig). Same tijdt bleff Jon Holk borgemster och gyorde wye wor ed paa Agershus for welburdigemandt Acsel Gyelenstyern stattholer ij Norge och høuettz mandt paa Agershus (det er nevøen Lauritz Nielsen Holck som skriver dette, sønnen til søsteren Randi).

Jon married [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Anno 1597 denn 29 maij døde mijn salig moder Randi Lauris dotter Holk och er bgrauett ij wor frue kyerke for altterett.

Randi døde i Mandal eller i Tønsberg.

Randi married Niels Lauritsen about 1565. Niels (son of Laurits) was born about 1540 in Flensburg, Schleswig-Holstein, Tyskland; died after 1613 in Mandal, Vest-Agder, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 17 Oct 1579, Tønsberg, Vestfold, Norge; Lagmann i Tønsberg.
• Occupation: 1582, Fredrikstad, Østfold, Norge; Byfogd i Fredrikstad.
• Occupation: 1586, Fredrikstad, Østfold, Norge; Borgermester i Fredrikstad.
• Occupation: 1599, Fredrikstad, Østfold, Norge; Lagmann i Fredrikstad.

Notes:

Occupation:
Oluf Lauritsen Holck (født omkr. 1541, død 26. november 1606) var lagmann i Fredrikstad fra 1600 til 1606.

Holck var sønn av borgermester i Tønsberg ca.1547–1555, Laurits Olufsen Holck (ca.1510–1587), og Anne Pakke.

En bror av Oluf Lauritsen var lagmann i Tønsberg, Jørgen Lauritsen.

Søsteren Randi Lauritsdatter var gift med borgermester i Tønsberg, senere lagmann på Agdesiden 1599–1604, Niels Lauritsen. Niels og Randi hadde 2 sønner, Ivar Nielsen og Laurits Nielsen som etterfulgte hverandre som borgermestre i Tønsberg. Laurits Holcks datter Maren Lauritsdatter ble gift med Jon Kristensen, borgermester i Tønsberg, død 1601.

Oluf Holck var født ca.1541 og døde 26.november 1606.

Han var gift med Ingeborg Haraldsdatter. Hun hadde en bror som het Hans Haraldsen. Hans Haraldsen var rådmann i Fredrikstad. Han nevnes i 1609 og 1611.

I 1611 nevnes han i en arvesak der han opptrer "paa hans Søstriis wegner". Ordet er rettet fra "høstruffuis". Denne saken angikk Oluf Holcks arvinger. Det er mest rimelig at det i dette tilfelle bare er tale om Ingeborg Haraldsdatter, ett av mulige flere søsken, siden hun var Holcks enke. Saken begynte ved Oslo lagting i 1609. Morten Skjelderup på vegne av konene til Peder Skjelderup (predikant i København) og Daniels Jørgensen (prest i Hjelmeland) og Truls Pedersen på vegne av sin kone Marit Iversdatter stevnet borgermester i Tønsberg Jon Holck for retten, Jon Holck på sin egen og rådmann Truls Pedersen i Tønsberg og Peder Vermundsen, prest i Sande på deres koners vegne, for noen testamentgaver de skulle være tilfalt i Oluf Holcks testamente. Gavene hadde Oluf Holcks enke Ingeborg Haraldsdatter – som var blitt gift med lagmann Jens Nilsen "hoess sig Indehollendis".

Ingeborg Haraldsdatter ble altså som enke gift med neste lagmann, Jens Nilsen.

Sønn og søsken (?):

Jon Holck, borgermester i Tønsberg.
To arvinger nevnt i 1611 i tillegg til Jon Holck. Disse er kanskje Oluf Holcks søstre. Karin Lauritsdatter g.m. Truls Pedersen, rådmann i Tønsberg. Ragnhild Lauritsdatter g.m. Peder Vermundsen, sokneprest til Sande. Randi Lauritsdatter (1540–1597) var gift med lagmann i Agder Nils Lauritsen.

I 1609 ble det på lagtinget behandlet en sak om bygsel av "Hallerød" som Oluf Holck bygslet, men som Jon Holck hadde overtatt på skifte. Det var Peder Vermundsen som stevnet saken inn for retten, men den ble utsatt.

At det var nært slektsskap mellom disse personene, fremgår også av at Truls Pedersen og Peder Vermundsen stevnet Otte Bilde for gjeld i 1609.

Kilder:
Norske Rigs-Registranter, bd. III, s.607.
Diplom Bispestolen 2.10. 1599, nevnt i Langes embetskalender i Riksarkivet.
Han var i retten og dømte i oktober, se Fredrikstad lagtingsprotokoll 1607-1615, s.143.
Konens navn og barnene fremgår av sak om testamentsdisposisjoner i Oslo lagtingsprotokoll nr. II-VII 1608–1616. Oppland lagtingsprotokoll nr. I 1611-1613, s.134, 1609.
Fredrikstad lagtingsprotokoll 1607-1615, s.146.
Fredrikstad lagtingsprotokoll 1607-1615, s.68, nevnt 1609.
Fredrikstad lagtingsprotokoll 1607-1615, s.146.
Oslo lagtingsprotokoll nr. II-VII 1608–1616. Oppland lagtingsprotokoll nr. I 1611-1613, s.133f.
Fredrikstad lagtingsprotokoll 1607-1615, s.145.
Fredrikstad lagtingsprotokoll 1607-1615, s.97.
Fredrikstad lagtingsprotokoll 1607-1615, s.96.

Died:
Anno 1606 denn 26 nouember døde myn morbroder Oluff Holk laumandt ij Frerekstadt och war handt født her ij Tønsberig anno 1541, hans fader Lauris Holk, hans moder Marte Jonsdotter, hans fader fader Oluff Holk borgemester j Tønsberig, hans fader moder Kyersten Jnguarsdotter, hans moder moder war høstru Tale, hans moder fader Jon Packe laumandt ij Wijgen. Anno 1574 stodt hans brullup her ij Tønsberig medt erlig pyege Yngebor Hanels Datter. Den 17 october anno 79 bleff handt raedtman ij Tønsberig. Ano 82 bleff handt byefouedt ij Frerekstadt, 86 bleff handt borgemester, anno 99 bleff handt lauman'

Opptegnelser fra hans hånd finnes i Ulldalske Samling 34 fol. på Det kongelige Bibliotek i København. De er også gjegitt i Personalhistorisk Tidsskrift 1Rk. 1 Bd. s.148-.

Oluf married in 1574 in Tønsberg, Vestfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Lurø.

Family/Spouse: Jens Olufsen Mechlenborg. Jens (son of Oluf Olufsen Mechlenborg and Margrethe Richertsdatter Carstens, "Mechlenborg") was born in 1560; died on 16 Jun 1626. [Group Sheet] [Family Chart]

Karen married Axel Andersen Mowat about 1625. Axel was born about 1592 in Tysnes, Hordaland, Vestland, Norge; died on 27 Jan 1661. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1644, Bohuslän, Sverige; Krigskommisær.
• Residence: 1646, Bohuslän, Sverige

Notes:

Occupation:
Daniel Knudsen Bildt, født i Båhuslen, dansk-norsk offiser, oberstløytnant ved Båhuslen regiment, krigskommissær fra 1644.

Bildt samlet seg store landeiendommer i Norge og hadde betydelige forleninger (som Oslo kannikdømme, Reins kloster og Bakke kloster).

Stamfar til den svenske adelsslekt Bildt.

Residence:
I 1625 står han nevnt med 1/2, også Ingeborg Bildt står da nevnt med 1/2.
Daniel er dette året også nevnt under Restenes (Ristenes), også dette i Bohuslän. Også her med 1/2, sammen med Anne Bildt med 1/2.

Daniel er også nevnt på Kåröd, Ordost i Bohuslän 1639 og 1648.

I 1648 er han også nevnt under Åby i Vesterland sogn, Bohuslän.

Notes:

Died:
1616?

Family/Spouse: Børge Mogensen Juel, "til Lungegaard". Børge (son of Mogens Pallesen Juel and Birgitte (Berit) Eriksdatter Rosenkrantz, "Juel") was born after 23 Sep 1576; died in 1653. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: 1625, Hordaland, Vestland, Norge

Notes:

Jeg har en Margrethe Holgersdatter Gagge f. 1 mai 1609, begr. 25 juli 1649 i Landskrona. Hun var g.m. oberstløytnant 1648,kommisarius Viken 1644, rittmester rytterlandfolket S.fjells 1640 Daniel Ottesen Bildt d. 1664 i hans 1. ekteskap. Daniel skrev seg til Hafslund 1646, og kom 1607 i Sorø skole. Skulle i 1624 arresteres for begått drap. Han var rittmester v. obl. Fr. Willumsens esk. ryttere 1644, obl. ved lenenes og adelens rytteri (rosstjeneste) 1648. Daniel står bl.a. oppført i adelsjordebøkene 1624-25.

Residence:
Dette året nevnes Daniel Ottesen sammen med søsken på Skee.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1589, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Cantor og lector. Sluttårsak i 1590: Forfremmelse.
• Occupation: 1590, Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Residerende kapellan.
• Occupation: 1616, Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sokneprest med derunder tilhørende Inderøens Præstegjeld.
• Event-Misc: 1619, Universitetet, København, Sjælland, Danmark; Betalte 2 riksdaler til Akademiets bygning.

Notes:

Occupation:
Den 17.mars 1591 underskrev Hans Andersen Bernhoft kapiteleden.

Han er nevnt som kapellan i Vår Frue kirke i dokumenter fra 1593 og 1594.

Rimeligvis var han den kannik som 18.september 1596 fikk kongebrev på det ledige Inderøy prestegjeld i Trondheim stift - da Kapitlet der sammesteds underdanigst har erlanget hos Kgl. Maj., at han til samme maatte blive befordret, efterdi samme Præstegjeld tilforn har ligget til Kapitlet der sammesteds og af en Kannik billigen bør betjenes.

I noen notater om Trondheim fra 1600-tallet heter det at kapellan Hans Andersen i 1606 holdt den første messen i Vår Frue kirke etter at den ble gjenoppbygd etter brannen i 1598.

Occupation:
Såvel hans stilling, som den utdannelse han ga sine sønner, synes å vise at han var en for sin tid lærd og dannet mann. Sønnene studerte alle ved Københavns universitet , for så å gå inn i geistlig embede.

Died:
I en kilde omtales han som - Johannes Andræ - død den 17.april 1619. Dette blir bekreftet av at domkapitelet den 23.mai 1619 sender beskjed til kongen om at Dn Johannes Andræ i Vår Frue kirke er død og domkapitelet har valgt hans etterfølger.

I følge svigersønnen Laurits Holgersen sine opptegnelser i sin stambok:

1619 17/4 henved Kl. 7 Aften døde Hr. Johannes Andersen, en særdeles from og hæderlig Mand Præst ved vor Frue Kirke. Han var min Svigerfader og savnes meget av mig...

Hans married Anne Pedersdatter, "Bernhoft" about 1579 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Anne was born in 1558; died on 16 May 1627 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 20 May 1627 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 19 Mar 1601, Tønsberg, Vestfold, Norge; Borgermester i Tønsberg.

Lauritz married Anne Jensdatter on 25 Nov 1593 in Tønsberg, Vestfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1613, Tønsberg, Vestfold, Norge; Borgermester i Tønsberg.

Iver married Lucie Hansdatter Baad on 12 Dec 1596. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Født i Tønsberg?

Died:
Død i Trondheim?

Anna married Peder Jensen Schjelderup in 1601 in Holum (Holme), Mandal, Vest-Agder, Norge. Peder (son of Jens Pedersen Schjelderup and Susanne Leonhardsdatter Mitens, "Schjeldrup") was born on 6 Sep 1571 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; was christened on 11 Sep 1571 in Domkapitlet, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 27 Sep 1646 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Maren married Daniel Jørgensen in 1604. Daniel (son of Jørgen Eriksen and Adriana Jensdatter Schjelderup) was born on 22 Aug 1583 in Stavanger, Rogaland, Norge; died on 19 Apr 1635 in Hjelmeland, Rogaland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1626, Lofoten, Nordland, Norge; Fogd i Lofoten og Vesterålen fogderi i Nordland amt.

Notes:

Occupation:
Oluf fratrådte sitt embede som fogd før 1633, og i 1665 bodde han 74 år gammel på Lurø gård.

Kilde:

Svend Aage Mørkvig: Mechlenburg - Patricierslægt gennem 500 år (1986), s.91.

Oluf married Adelus Christensdatter Skancke, "Mechlenborg" about 1640. [Group Sheet] [Family Chart]

Anna married Jonas Pedersen in 1619. Jonas (son of Peder Pedersen and Kirstine Hansdatter) was born on 23 Jan 1592; died on 19 Oct 1671. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Jacob Pedersen Due. Jacob (son of Peder Due) was born in 1620; died in 1660 in Halden (Fredrikshald), Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Jakob Bortwicke. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Eilerik (Eiler) Jensen Wisborg. Eilerik died about 1698. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Orninggård.

Family/Spouse: Bernt Eriksen Orning, "til Vatne". Bernt (son of Erik Ottesen Orning, "til Vatne" and Karen Andersdatter Mowat) was born about 1614 in Skottland; died in 1677 in Marstrand, Kungälv, Västra Gotalands län, Sverige; was buried in 1677 in Stord, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Lisbeth married Bernt Gjølker before 1621. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
1589?

Family/Spouse: Anders Eriksen Kvernes. Anders was born about 1575 in Jämtlands län, Sverige; died in 1662 in Nordmøre, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Birgitte married Lauritz (Lars) Holgersen Arctander on 03 Dec 1609 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Lauritz was born in 1577; died on 04 Sep 1629 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Education: 16 Sep 1612, Universitetet, København, Sjælland, Danmark; Student i kongens by.
• Occupation: 1622, Aukra, Møre og Romsdal, Norge; Sokneprest til Agerø.
• Event-Misc: 7 Aug 1625, Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gudfar for sin søster Birgittes sønn, Samuel Lauritsen.

Notes:

Education:
I en alder av 22 år ble - Christianus Joannes Nidrosiensis Norwag - student ved universitetet i København.

Baccalaurgraden tok han 10.mai 1614.

I omgangskretsen hans i studietiden tilhørte Anders Christensen Arrebo (biskop i Trondheim 1618-1622), som senere ble hans svoger, og teologiprofessor Caspar Berthelsen Bartholin. I anledning sistnevntes bryllup med Anna Thomasdatter Finche 22.november 1622, skrev Christen Bernhoft et bryllupsdikt på latin (som er gjengitt som vedlegg I i boka Stamtavle over slægten Bernhoft av Emilie Bernhoft 1885).

Occupation:
Om sitt soknekall skriver Christen Bernhoft (opprinnelig på latin):

1622 ble jeg kallet til å overta det hellige presteembede i Akerø prestegjeld.

Han må nok ha styrt embedet innen da, som konstituert etter sokneprest Hans Poulsen Aars, som ble suspendert omkring den tiden og fradømt dette embedet.
Laurits Holgersen (svogeren til Christen) omtaler han som sokneprest til Akerø i sin dagbokfortegnelse fra Christen og Annas bryllup 21.mai 1621.
I et dokument datert Trondheim 27.september 1621, benevnes Christen som - Sognepræst til Agerøens Gjæld.

Event-Misc:
Har skrevet i denne anledning (opprinnelig på latin, her er kun en oversettelse):

From ærbødighet mot Gud,
kristelig hengivenhet mot min neste,
god samvittighet for meg selv.
Når jeg får tilegnet meg disse 3 egenskaper,
vil verden aldri bli det viktigste.

Christen married Anna Christensdatter Arrebo, "Bernhoft" on 21 May 1621 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Anna was born about 1596 in Ærøskøbing, Ærø, Danmark; died in 1671 in Aukra, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: 6 Jan 1630, Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gudmor for sin søsterdatter Anna Lauritsdatter.

Notes:

Birth:
1580?

Benedicte married Henrik Dinclow, "Dinklou" about 1615. [Group Sheet] [Family Chart]

Margareta married Christopher Hansen von Aphelen in 1613 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Christopher (son of Hans Heinrichsen von Aphelen and Sophie, "von Aphelen") was born in 1583 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 22 May 1646 in Fosnes, Nord-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Education: 01 May 1615, Universitetet, København, Sjælland, Danmark; Teologi.
• Occupation: 1631, Hitra, Sør-Trøndelag, Norge; Kapellan.
• Occupation: Aft 16 May 1639, Hitra, Sør-Trøndelag, Norge; Sokneprest til Hitteren.

Notes:

Education:
Ble immatrikulert som student ved København universitet den 1.mai 1615 som Johannes Johannis Nidarosiensis.

Occupation:
Han opptrer første gang på odelsskattelistene i Fosen 1631, og betalte da for 1 spann, noe han gjorde helt til 1641.

Han nevnes som Hr Hans Hansen res på Dolme i 1634 i domkapitelets forhandlingsprotokoll. Siden han spesifikkt kalles Hr Hans i Dolmø var han trolig kapellan her.

Occupation:
Forrige sokneprest på Hitra, Melchior Jacobsen Falch, endte sine dager 16.mai 1639 ved å kjøre ned i Røvannet på en reise til Vinje.

Han er nevnt som sogneprest ved koppskatten i 1645 og ved hyllingen i 1648 og da han undertegnet stiftsboken i 1654, kaller seg da Bernhoft (SAT: Bispearkivet. Stiftsboken 1654).

I lensregnskapets odelslister kommer han inn i 1631 som Hr Hans Hansen og betaler da for 1 spann i Fosen. Dette spannet betaler han for i alle år frem til 1641.

Family/Spouse: Berethe (Berit) Michelsdatter, "Bernhoft". Berethe (daughter of Michel Christensen and Mille (Milde) Audunsdatter på Veien (Veidholmen), "Falch") was born about 1600 in Hemne, Sør-Trøndelag, Norge; died in Hitra, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Education: 01 May 1615, Universitetet, København, Sjælland, Danmark; Teologi.
• Occupation: 1626, Tromsø, Troms, Norge; Visepastor.
• Occupation: 1628, Hospitalet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sokneprest til Hospitalet.

Notes:

Education:
Immatrikulert i København den 1.mai 1615 som Petrus Johannis Niderosiesis.

Occupation:
Blev 1626 af Provst Magister Mogens Lauritsen Blix, Sognepræst til Domkirken, beskikket til Vicepastor til Tromsø, hvilket Kald han skal have forestaaet i 2 Aar.

Died:
Død i Pestens tid.

Det heter i domkapitelprotokollen at han fikk gratis begravelse på domkirkegården.

Peder married Margrethe Mogensdatter Herdal, "Bernhoft" / "Brunsmann" on 27 Aug 1626 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Margrethe (daughter of Mogens Pedersen Herdal and Elisabeth Jensdatter Skancke, "Herdal") was born about 1600; died on 20 Jul 1664 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Education: Bef 11 May 1620, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Discipel i Throndhjems Latinskole, samt lærer.
• Education: 11 May 1620, Universitetet, København, Sjælland, Danmark; Studerte teologi.
• Occupation: 17 Oct 1621, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lærer ved Throndhjems Latinskole.
• Occupation: 19 Oct 1625, Støren, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Residerende kapellan.
• Occupation: 22 Mar 1626, Haltdalen/Holtålen, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Sokneprest til Haltdalen.
• Residence: Aft 7 Jun 1650, Røros gård, Røros, Sør-Trøndelag, Norge

Notes:

Birth:
1596 ?

Education:
Anders var Discipel i Throndhjems Latinskole, der han også etterhvert fungerte som lærer i de nederste klassene.

Han fortsatte deretter sine teologistudier i København.

Education:
Anders Hansen Bernhoft ble immatrikulert som student ved universitetet i København 11.mai 1620.

Occupation:
Stillingen fikk Anders da han returnerte til Trondheim etter å ha blitt ferdig med studiene i København.

Han tok avskjed 5.september 1625.

Occupation:
Den 28.august 1625 skrev Anders i svogeren Lars Holgersens dagbok følgende linjer:

Mundus immundus pluat justicia. Rorate cæli desuper. Andreas Johannis Bernhovius 1625 28/8.

Betydning:
I verden skal regne ned rettferdighet. La det dryppe ovenfra, du himmel.

Occupation:
Anders Hansen Bernhoft ble 22.mars 1626 sokneprest til Holtålen/Haltdalen, som den gang var et avsides fjellkall. Ifølge Menzeri journal fikk Bernhoft soknekallet til Holtålen på betingelse av at han skulle gi sin forgjenger i kallet, hr. Mikkel Johnsen) 16 riksdaler i pensjon. Mikkel Johnsen sies å ha vært 100 år gammel allerede da, men skulle denne 100-årige presten leve ennå lenger, skulle det tildeles han et underbruk til livets opphold.

Det nevnes en episode i Singsåsboka vedrørende sokneprest Bernhoft:

I 1631 ble Oluf Parsberg, lensherre i Trondheim, pålagt å undersøke om:

der udj Trondhiems len er sig tildraget et ulykkelig tilfælde, at en Karl haver sig igjennemskudt med en børse, som skal have tilhørt Hr. Anders Bernhoft, sognepræst til Holtar lehns præstegield, og der underdanigst er begerende vore Naadigste villie, hvorledis dermed skal forholdis:
da villi vi, at dersom nogen formener sig nogen tiltale at have til forne Hr. Anders Hanssøn for samme tilfald, da præsten sig tilbørlig derfore at skee ved Retten.

Det finnes ikke mer om denne saken, og formodentlig hadde heller ikke presten noe skyld i ulykken.

I hr. Bernhofts tid skjedde også dette:

En dag på 1640-tallet var jeger, fisker og rydningsmann Hans Olsen Aasen på jakt oppe i Storvola, et fjellparti en mils vei øst for Røros. Her skjøt han en reinsbukk. I dødskampen hadde reinsbukken sparket vekk mose og lyng på bakken, og Hans fikk øye på en stein som skinte så fint. Steinen hadde gullets farge heter det. Denne steinen tok han med seg hjem i nisteskreppa si. Ved ei senere anledning fikk han besøk av en tysk bergingeniør, Lorentz Lossius (1589-1654). Lossius var på den tiden ansatt som driftssjef ved ei gruve i Kvikne, ca.90 km fra Røros. Lossius drev malmleting i Rørostraktene, og da han fikk se steinen som Aasen hadde funnet, kunne han med en gang slå fast at dette var kobbermalm.
Ifølge andre kilder skal Aasen ha gjort malmfunnet allerede rundt 1620, men holdt det hemmelig inntil 1644-1645, da han avslørte funnstedet for Lossius, som han kjente fra før.
(Kilde: http://www.bergstaden.org/no/personer/hans-olsen-aasen)

Hans Olsen Aasens oppdagelse av kobber i Ålen (anneks til Holtålen), hvor Røros bergverk senere ble lagt til, fikk mange til å dra dit for arbeid. Bergstaden Røros vokste og Holtålen fikk dermed et voldsomt oppsving.

Det ble bestemt 7.juni 1650 at Holtålens prest skulle bo ved det i 1645 anlagte Røros kobberverk, og nyte derfor av Trondheims og Akershus stifts kirker 80 riksdaler, og av verket 80 riksdaler årlig, og et ekstra tillegg på 20 riksdaler for å bo på Røros.
Sokneprest Bernhoft kjøpte og flyttet til Røros gård og bodde der flere år.

Verket hadde fått sin egen kirke i 1649, som ble innviet 11.søndag etter Trinitatis (10.august) 1651 av biskop Bredal. Da Røros kirke sto ferdig, hadde sokneprest Bernhoft hele 4 kirker å betjene.
Soknepresten måtte holde 2 kapellaner, nemlig svigersønnen Peder Ditlevsen og sønnen Jens Bernhoft, inntil han i 1662 avsto Røros som et fritt soknekall til svigersønnen.

Et av de siste verv sokneprest Bernhoft fikk å utføre, var den første folketelling i Haltdalen i 1665. Han har skrevet følgende:

Anno 1664 bleff kornet offuer alt Holtaalens gield forderffuet aff væde oc frost, att ieg fich icke en skierpe som kunde groe eller giøre maltudaff, og haffuer ieg angiffuet det for 70 Tynder. Men nestforgangne aar 1665 haffuer Gud velsignet oss rigelien at ieg aldrig Haffuer bekommet høigere Thiende medens haffuer nu været pastor udj Holtaalens gield udj 39 aar.

Thilforn haffuer kornet næsten aarligen lidt stor skade aff frost oc aff den aarsage, haffuer bønderne været benaadit, att de haffuer aarligen iche gieffuet mere Thiende end 16 skilling for huer skiepe, men nu haffuer Gud sparet de fleste gaarder for frost, endog er ogsaa frøset udj noegle gaarder for huilchet skee ævindeligen.

Jeg haffuer iche sielff for min alderdom suaghed skyld vere toffuerværende den Thienden bleff tagen, dog enhuer falden som efterfølger, i Holtaalen, Præstens oc Kierkens part Blandekorn - 27 tynder, oste tienden 2 voger, i Aalen Præstens oc Kierkens part 34 tynder Blandkorn, osten 4 voger 1 pund oc 16 mark, i Singsaas sogn 6 tynder byg oc 14 tynder Haffre, som er præstens part, men oste Thienden som er præstens oc Kierkens som aff arilts thid annammet 4 voger.
Koren Thienden in Summa er: 81 tynder -ostethienden beløber udj en summa 10 voger 1 pund 16 mark.

Aff min indtekt oc rettigheder lønner ieg sielff en Cappelan, thi har oc intet tillagt til Kapellanens underholdning, naar skatten udgiffues da udlægger ieg saa meget som den der haffuer den beste gield.

Att dette er en rett antegnelse, vidner ieg unerskreffne med Hender oc Signetter udj Holtaalens Prestegaard den 27 Martii Anno 1666.

Det var sønnen Jens som overtok etter faren som sokneprest til Haltdalen.

Nevnt i omtale av slottspresten til Akershus, Anders Borch, i 1709:

Borch utga, med forord datert - mit studere kammer i Chra. nyttaarsdag 1709 - som fuldførelse av sal Johan Hegermans forarbeider – Det Bibelske Sange Chor. Paanytt utgitt Kbhvn 1743. Her er siste side opptrykt det kongelige Privilegium for ham og hans arvinger for 40 år på å trykke og forhandle Bibelske Sange Chor med Ærevers av J Bircherod, dat. Alburgi 29. dec 1709 Episc Van., broren Alexander Borch, past. Aggerøen, Jens Hammer som hans medarbeider og Anders Bernhoft Rorosia, også biskop Hans Muncks anbefaling av boken, dat. Bispegården Chra. 6. apr 1707 og J Bartolins - approbatis - dat. Kb hvn 21 okt 1708 er trykt sammested (i 2. utgave forrest i boken).

Residence:
Det ble bestemt 7.juni 1650 at Holtålens prest skulle bo ved det anlagte kobberverket. Bergstaden Røros sies å ha sitt navn etter denne gården, som igjen er kalt så etter elven Røa.

I skattemanntallet 1651 nevnes Anders Røraas som selveier, 1/2 øre, rår selv for bygselen og betaler 1/2 daler i skatt. Dette året var den første kirken på Røros tatt i bruk, som annekskirke under Haltdalen, og sokneprest Anders Hanssen Bernhoft flyttet til gården, og ervervet 1/2 øre av eiendommen.
Omtrent samtidig synes også direktøren for kobberverket på Røros, Johannes Jürgens, å ha ervervet en del av eiendommen. Også han flyttet dit.

I manntallet for kvegskatten 1657 opplyses herr Anders å ha tilsammen 19 hester og naut og 12 sauer, og han betaler 2 riksdaler 2 ort i skatt.

Omkring 1658 solgte Anders Bernhoft sin del i Røros gård til Johannes Jürgens.

Anders married Kirsten Mogensdatter Herdal, "Bernhoft" on 11 Mar 1627 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Kirsten (daughter of Mogens Pedersen Herdal and Elisabeth Jensdatter Skancke, "Herdal") was born in 1604 in Sveg, Härjedalen, Jämtlands län, Sverige; died after 1691. [Group Sheet] [Family Chart]

Susanne married Michel Greve before 1644. Michel died about 1644. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Education: Bef 1622, København, Sjælland, Danmark; København skole.
• Education: Aft 1622, Universitetet, København, Sjælland, Danmark; Student.
• Education: Abt 1626, Wittenberg, Sachsen-Anhalt, Tyskland; Student.
• Occupation: Abt 1631, Lund, Skåne län, Sverige; Rektor.
• Education: 12 May 1635, Universitetet, København, Sjælland, Danmark; Magister.
• Occupation: 30 Jun 1636, Lund, Skåne län, Sverige; Sokneprest ved domkirken.
• Occupation: 22 Oct 1636, København, Sjælland, Danmark; Slottsprest ved Christianborgs slottskirke.
• Occupation: 9 Nov 1639, København, Sjælland, Danmark; Sokneprest ved St.Nikolai kirke.
• Occupation: 30 Jun 1649, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Biskop.

Notes:

Education:
Ved farens ansettelse som sogneprest i Frederiksborg, ble Jens satt i København skole, hvorfra han ble dimitert i 1622.

Education:
Etter 4 års opphold ved Universitetet i København reiste Jens utenlands og oppholdt seg for det meste ved Universitetet i Wittenberg.

Occupation:
I 1633 (?) ble Jens ble rektor i Lund. Han tok magistergraden 28.mai 1633.

Education:
Decanus M. Hans Hansen Resen creerede 29 Mag. bl.a. Dn. Lambertus Balkenburgius, Mystes Sundallinus, og Janus Petri Scelderup Nort., Rector Scholæ Lundensis.

Hentet fra H.F.Rørdams Magistre creerede ved Kjøbenhams Universitet fra Reformationen indtil 1660.

Occupation:
Den 22.oktober 1636 ble Jens hoffpredikant ved Christiansborgs Slotts Kirke.

Occupation:
Fra Norge i dansketiden, av Bagge og Mykland:

Etter reformasjonen i 1560-årene fikk nye og mer hissige protestanter innta plassene etter de katolske biskopene. Med dem begynner den egentlige reformasjonen i Norge. I Bergen by ble Jens Schjelderup utnevnt til biskop.

Jens Schjeldrup står nevnt ved flere anledninger i kongebrev.

Fra Norske Kongebrev 1660-62:

15.desember 1660: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 6a:
Brev til magister Jens Schjelderup om at student Jørgen Paasche skal få det første ledige kall i Bergen stift; tilsvarende for Stavanger stift ved magister Marcus Humble (Denne Jørgen Paasche fikk også ekspektansebrev på det første ledige prestekall han ønsket, i Bergen eller Stavanger stift. Han har selv søkt, og viser til sin lange tjeneste i Bergen skole).

3.april 1661: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 18b:
Befaling til biskop Jens Schjelderup om å bistå Anne, enke etter Jens Clausen i Bergen.

2.mai 1661: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 24b:
Befaling til Ove Bjelke og Jens Schjelderup om å gi student Nils Andersen Klimb den første ledige klokkerstilling i Bergen, unntatt ved Korskirken.

6.desember 1661: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 52:
Befaling til Ove Bjelke og magister Jens Schjelderup om å foreta en undersøkelse angående Peter Heltborgs innsettelse som kapellan i Fjelberg i Sunnhordaland på grunn av sogneprest Anders Jensens høye alder. Presten klager over utnevnelsen, som medfører tap for han.

Norske Innlegg:
a. Søknad fra Peter Heltborg, datert Bergen 6.mai 1661. Han har fått kallet som kapellan hos sognepresten i Fjelberg på grunn av dennes svakhet og alderdom og de lange embetsreisene til de fire kirkene. Sognepresten har imidlertid protestert mot ansettelsen til tross for at kansleren rådet han fra det på fylkestinget, og heltborg ber kongen om konformasjon av kallsbrevet. Bjelke har påtegnet søknaden og viser saken til kongen.
b. Peter Heltborgs søknad til kansleren, datert Bergen 14.februar 1661. Han meddeler at sognepresten er imot hans ansettelse som kapellan fordi han hørte at han var gift. Sognepresten hadde skrevet til kongen at han ikke trengte noen medtjener, og i missivet til superintendenten hadde kongen sagt at han ikke skulle påtvinges noen kapellan. På dette svarer Bjelke at søkeren må vende seg til superintendenten, biskop Jens Schjelderup.

25.april 1662: Norske Aabne Breve. Norske Registre XI 185a-b:
Benådingsbrev for student Cornelius Hansen Nidrosiensis for leiermål.

Norske Innlegg:
Cornelius Hansens søknad om benådning, datert Kristiania 12.juli 1661. Han nevner sine tjenester under Kjøbenhavns beleiring og viser til oberstens attest. Han ber om å få igjen retten til å søke et kall. Påtegnet av Jens Schjelderup, 3.august 1661.

22.mai 1662: Sjællandske missiver. Norske Tegnelser XI 77a:
Brev til bispene om at de skal holde bønn for prinsen mens han er på reise i utlandet.

17.september 1662: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 97b-98a:
Befaling til biskop Jens Schjelderup i Bergen om å sørge for at Johan Clausen får avgjort sin sak mot Thomas Gilbertsen uten videre utsettelse.

16.november 1662: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 105a-b:
Befaling til Ove Bjelke og biskopen i Bergen om å sørge for at hr.Thomas Gilbertsen, sogneprest ved hospitalet i Bergen, gir Anne, enke etter Jens Clausen, de pengene han er dømt til å betale henne.

Fra Norske Kongebrev 1663-64:

5.juni 1663: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 135b-136a:
Befaling til biskop Jens Schjelderup om å forordne magister Jens Gregersen, Præpositus Communitatis Regiæ, til rektor i Bergen etter magister Arnoldus de Fine.

6.juni 1663: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 135b-136a:
Brev ti bispen i Bergen om at Hans Clausen og Welmicke Lauritsdatter, som har fått et barn sammen, skal fritas for offentlig skriftemål mot å gi en gave til hospitalet i Bergen.

20.juni 1663: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 136b-137a:
Befaling til bispen i Bergen om å utnevne konrektor eller en annen dyktig person til rektor ved skolen i Bergen. Brev av 6.juni 1663 om utnevning av magister Jens Gregersen tilbakekalles.

18.juli 1663: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 141a-b:
Brev til biskop Jens Schjelderup om at Henrik Philips' enke, Margrete Venton, skal fritas for offentlig skrifte. Hun skal gi 30 daler til barnehuset i Bergen.

25.juli 1663: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 144b-145a:
Brev til samtlige bisper i Norge om å forkynne dommen over Corfitz Ulfeldt fra prekestolen (C.Ulfeldt fikk dom for forræderi, og alt hans gods, løsøre og tilgodehavende ble beslaglagt).

2.april 1664: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 177b-178a:
Melding til magister Jens Schjelderup om at Søren Nilsen Fox, fogd over Nordhordaland, har fått tillatelse til å bli vigd hjemme etter vanlig lysning fra prekestolen.

18.april 1664: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 179b:
Befaling til Ove Bjelke og bispen i Bergen om å pålegge herr Peder Finne å etterkomme kontrakten som er opprettet mellom han og presteenken. Det vises til kaptein Magnus Jacobsens søknad på sin mors vegne.

1.juli 1664: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 193b:
Brev til magister Jens Schjelderup om at Job Jakobsen og hans hustru må bli fritatt for offentlig skrifte i forbindelse med for tidlig fødsel etter giftermål.

Fra Norske Kongebrev 1665-66:

3.mars 1665: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 235b:
Befaling til Ove Bjelke, Jens Schjelderup og borgermester og råd i Bergen om å fastsette hvor mye Peder Nilsen Hjerman, borger i Bergen, og forstanderen for barnehuset, skal ha av de tidligere bevilgede midler (bakgrunnen var at borgermester og råd hadde nektet forstander Hjerman bevilgede midler for å reparere brannskadde bygninger).

21.mars 1665: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 242b:
Befaling til Ove Bjelke og magister Jens Schjelderup om at Stevelin Reutz skal få Luster prestegjeld eller et annet kall i Bergenhus amt som blir ledig, og hvor kongen har jus patronatus, under forutsetning av at han består sin eksamen.

8.mai 1665: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 250a:
Befaling til magister Jens Schjelderup om å gi Nils Andersen Klein den første ledige klokkerstilling i Bergen.

3.juni 1665: Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 264b:
Befaling til magister Jens Schjelderup om at Christoffer Gregersen som har gjort seg skyldig i leiermål, skal fritas for offentlig skrifte, men betale tyve daler til hospitalet i Bergen etter eget tilbud.

28.oktober 1665: Norske Aabne Breve. Norske Registre XI 575a:
Bestalling for Nils Enevoldsen Randulf, sokneprest til Helliggeists sokn i København, som bisp i Bergen etter avdøde Jens Schjelderup.

Died:
3.oktober?

Jens married Inger Olsdatter Worm, "Schjelderup" on 11 Aug 1639 in St.Nicolaykirken, København, Sjælland, Danmark. Inger (daughter of Ole Worm and Dorethea Thomasdatter Fincke, "Worm") was born on 02 Aug 1621 in København, Sjælland, Danmark; died on 04 May 1677 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; was buried on 15 May 1677 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Education: 25 Jun 1626, Sorø, Sjælland, Danmark; Student.
• Education: 22 May 1630, København, Sjælland, Danmark; Student.
• Education: 1634, Leiden, Zuid-Holland, Nederland; Student.
• Occupation: Bef 1640, Troms, Norge; Residerende kapellan.
• Occupation: 1640, Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Residerende kapellan etter sin bror Jørgen, som ble sokneprest i Skogn.
• Probate: 13 Oct 1653, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Skifte.

Notes:

Birth:
Niels født Mandal eller Fredriksborg?

Education:
Innskrevet ved universitetet (København?) fra Sorø 22.mai 1630.

Education:
Innskrevet ved universitetet (København?) fra Sorø 22.mai 1630.

Education:
Studerte i Leiden, Amsterdam og Franeker fra 1634 til 1636, hvoretter han ble prest i Trondheim.

Probate:
Avdøde herr Niels Skielderup. Enke Anne Andersdatter's samfrendeskifte med 6 um. små barn, Peder, Anders, Jens, Rasmus, Karen og Anne, brorlodd 266 Rd., stedfar herr Peder Bredahl (alt avgjort, alle 6 fått arven).

Niels married Anna Andersdatter Helkand, "Schjelderup" / "Bredal" on 11 Jun 1643 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Anna (daughter of Anders Jensen Helkand and Karen Hansdatter, "Helkand") was born on 03 Jan 1627 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened after 03 Jan 1627 in Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died after 19 Apr 1694. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Education: 1634, Leiden, Zuid-Holland, Nederland; Student.
• Occupation: 1637, Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Residerende kapellan.
• Occupation: 1640, Alstadhaug/Skogn, Levanger, Nord-Trøndelag, Norge; Sokneprest.
• Occupation: 24 May 1657, Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Residerende kapellan.
• Probate: 26 Jun 1667, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge

Notes:

Birth:
Oppkalt etter sin fars svoger biskop Jørgen Eriksen.

Christened:
1609 i Vor Frue kirke

Occupation:
Det skal henge et maleri av Jørgen i koret i Alstadhaug kirke. Jørgen skal ha vært en dyktig og avholdt prest.

Probate:
Avdøde herr Jørgen Pedersen Skielderup, E. Anna. Påbeg. 19/3-62. B.: Hans og Svend fikk brorlodd 556 Rd. og 150 Rd. fordi søstrene la fra sig hjemgave med 300 Rd.

Buried:
Det nevnes at biskop Bredahl holdt - Epicedium Schjelderupianum - nyttårsaften 1657.

Jørgen married Anna Hansdatter Busch, "Schjelderup" on 16 May 1636 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Anna was born in 1613 in Stjørdal, Nord-Trøndelag, Norge; died before 24 Jan 1680 in Reistad, Alstadhaug/Skogn, Levanger, Nord-Trøndelag, Norge; was buried before 24 Jan 1680 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Maren married Mentz Christophersen Darre in 1632 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Mentz was born on 30 Sep 1598 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 09 Dec 1657 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 15 Dec 1657. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Aft 24 Apr 1648, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gudmor til sin nevø Anders Nielsen Schjeldrup.

Notes:

Birth:
Trondheim eller Mandal