Family/Spouse: Olav Haraldsen av Norge, "Olav 2". Olav (son of Harald Gudrødsen and Åsta Gudbrandsdatter) was born about 0995; died on 29 Jul 1030 in Stiklestad, Verdal, Nord-Trøndelag, Norge; was buried after 29 Jul 1030 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Aft 1030, Kiev, Ukraina
• Occupation: Abt 1035, Norge; Konge - del 1. Oppsummering.
• Occupation: Abt 1035, Norge; Konge - del 2. Fra Heimskringla.
• Occupation: Abt 1035, Norge; Konge - del 3. Fra Heimskringla.
• Occupation: Abt 1040, Norge; Konge - del 4. Fra Heimskringla.
• Occupation: Bef 1047, Norge; Konge - del 5. Fra Heimskringla.

Notes:

Birth:
Det er svært lite vi vet om Magnus Olavssons første år.

Hans mor Alvhild var ei tjenestejente, selv om Snorre Sturlasson legger til at hun kom fra god ætt, uten at han presiserer det.
Fødselen var vanskelig og både mor og barn sto i fare for å stryke med. Ingen våget å bryte kongens søvn og det ble kongens skald, Sigvat Tordsson, som tok ansvar for å gi barnet navn.
Neste dag krevde kong Olav svar fra skalden:

Hvordan kunne du være så freidig at du lot barnet mitt døpe før jeg visste det selv? Sigvat svarte at han heller ville gi 2 mann til Gud enn 1 til djevelen.

Kongen bebreidet deretter skalden for å ha døpt gutten Magnus da det ikke var et ættenavn, men Sigvat svarte at han ble kalt opp etter Karlamagnus, det vil si den franske kongen Karl den store:

For han var den beste mann jeg visste i verden.

Da ble kongen blidgjort.


Event-Misc:
En annen Magnus-saga, som står i Morkinskinna, er mer utdypende om Magnus' liv i Russland, hvor han vokste opp fra han var 5 til han var 11 år gammel. Dette betyr ikke nødvendigvis at forfatteren av Morkinskinna er mer troverdig enn Snorre, som kanskje hadde gode grunner til å utelate disse detaljene.

Det hadde seg slik, forteller Morkinskinna, at den unge Magnus var flink til å gå på hendene, noe han gjorde på matbordet til hirdmennene. Ikke alle syntes dette var like morsomt og de jagde ham ned.
Den samme kvelden kom gutten tilbake og slo hirdmannen i hodet med ei øks slik at han døde. Da fyrst Jaroslav fikk høre dette skal han ha sagt at denne dåden var et kongelig verk.

Historien er kanskje ikke sann og minner mest om Olav Tryggvasons tilsvarende oppvekst i Gardariket, og den benyttes for å etablere noe som sagaskriverne så på som et statussymbol i sin samtid:

Det var stort for gutter å drepe menn som var betydelig eldre enn dem.


Occupation:
Han var konge av Norge fra 1035, og av både Norge og Danmark fra 1042.

Magnus var sønn til Olav den Hellige og Alvhild tjenestejente, og ble fostret hos kong Jaroslav i Holmgard:

Etter at Erling Skjalgsson, rygenes høvding, var blitt drept på slutten av 1028 flyktet Olav Haraldsson fra Norge. Han dro østover og inn i Sverige. Med seg hadde han sin svenske dronning Astrid og deres datter Ulvhild, men også sønnen Magnus som han hadde fått med sin frille Alvhild.
Sommeren 1029 etterlot Olav hustruen i Sverige og dro videre til Finskebukta og derfra til Gardariket hvor fyrst Jaroslav og hans svenske dronning Ingegjerd Olofsdatter (Astrids halvsøster) rådde. Med seg hadde han sønnen Magnus.
Da den norske kongen kort tid senere, vinteren 1029-1030, dro fra Holmgard og til sin skjebne ved Stiklestad den 29.juli 1030 ble Magnus igjen hos den russiske fyrsten.

Svein Alfivason, kong Knut av Danmarks sønn med hans angelsaksiske frille Ælfgifu (på dansk ble hun kalt Alfiva), ble visekonge i Norge, og innførte en rekke strenge og upopulære lover; Alfiva-lovene.

De norske stormennene, som Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson, kom snart i opposisjon til danskestyret, og dette førte til en situasjon som lignet på den folkelige motstand som til slutt ble Olav Haraldssons bane tidligere.
Den nye motstanden førte til at den gamle motstanderen Olav Haraldsson ble et symbol i kampen mot danskestyret.

Året etter slaget på Stiklestad åpnet den ellers så forsiktige politikeren Einar Tambarskjelve for Olavs helliggjøring og i 1032 gikk han aktivt ut mot Svein Alfivason på Tinget i Trøndelag.

Fire år etter Olavs fall dro han sammen med bondehærens fører på Stiklestad, Kalv Arnesson, med et stort følge til Gardariket for å hente hjem Olavs sønn Magnus.
I Gardariket sverget de 12 manns ed om troskap til Magnus og bragte ham tilbake til Norge. Gutten var da 11 år gammel og ble den første norske konge som fikk bygge sitt kongedømme på arven etter Olav den hellige, perpetuus rex Novegjæ – Norges evige konge.

Sommeren 1035 kom Magnus til Trøndelag og ble der hyllet som Norges konge uten et sverdslag. Svein Alfivason og den forhatte moren hans flyktet til Danmark hvor han døde kort tid etter.

Tidspunktet for maktovertagelsen var svært heldig. I England døde kong Knut den mektige. Den ene av sønnene hans, Harald Harefot, overtok styret i England, men døde selv i 1040 og i Danmark overtok hans unge sønn Hardeknut, kun 6 år eldre enn Magnus. Ingen av kong Knuts sønner var i stand til å utfordre kong Magnus med krig.
Det var ingen reell trussel mot gjenetableringen av det norske kongedømmet.

Tre faktorer fungerte stabiliserende for Magnus' posisjonering:

1) Vikingtidens voldsomhet gikk mot slutten.

2) Bygdearistokratiet fant sin plass.

3) Helliggjøringen av Olav den hellige skjøt fart og ga Magnus' kongedømme en ny dimensjon som ingen norsk konge før ham hadde hatt.

Som umyndig guttekonge var Magnus i begynnelsen ikke en enerådig einvaldskonungr som han ble senere. Rundt ham var det mange som posisjonerte seg. Kalv Arnesson nevnes som guttekongens fosterfar, men den slueste av de norske høvdingene var Einar Tambarskjelve som hadde maktet å sno seg gjennom alle vanskelige tider og skifte av konger. Det var trønderhøvdingen som rådet kongen og som ble landets reelle styrer i de første årene.

Enkedronning Astrid ble med Magnus til Norge, men også hans mor Alvhild krevde plass ved kongens side. Mange satte pris på enkedronningen, også kongen selv og Sigvat skald som kom med henne fra Sverige. Alvhild hadde tydeligvis ikke den samme status, noe hun protesterte på. Det er Sigvat skald som irettesetter kongsmoren ved å slå fast at enkedronningen står over henne i status:

Alvhild! Villig la sitte Astrid på fremste plassen, om du så sjøl med Guds vilje Har vokst stort i gjævhet.

Sannsynligvis døde Astrid kort tid senere, noe som ga en naturlig løsning på problemet.

Etter hvert som Magnus vokste opp og inn i rollen som konge, begynte han å mistro de stormennene som hadde gått mot faren hans ved Stiklestad. Tore Hund hadde reist fra landet i 1030, men en annen høvding fra Hålogaland, Hårek fra Tjøtta, forsøkte å forsone seg. Magnus lot en uvenn av Hårek, Åsmund Grankjellsson, drepe Hårek. I følge Snorre hadde Åsmund en dårlig øks, og kongen sa da:

Ta heller mi øks!

Og med denne drepte Åsmund høvdingen fra Hålogaland og fikk deretter len og syssel som belønning for udåden.

Det var Kalv Arnesson som hadde mest å gjøre med styringen av landet i den første tiden. Mens Magnus var i Trøndelag ville han se Stiklestad, og Einar Tambarskjelve rådet kongen til å ta med seg Kalv Arnesson som vegviser i steden for seg selv. Kalv skjønte hva som var i ferd med å skje og forberedte seg på å flykte fra landet. Magnus får se hvor helgenkongen falt og forstår at Kalv sto nær nok til å felle ham:

Kongen blir rød som blod, skriver Snorre og lar ham si:

Da kunne nok di øks nå ham!

Kalv nektet for dette:

Ikke nådde mi øks ham!

Hvorpå han hoppet på hesten og red til Egge hvor skipet hans lå seilklart.
Sannsynligvis var det den slu politikeren Einar Tambarskjelve som på denne måten maktet å rydde av vegen sine mest betydningsfulle rivaler. Kongen tok godset fra Kalv; og andre som hadde kjempet i bondehæren mot Olav Haraldsson ble også straffet strengt:

Somme jagde han fra landet, og somme tok han mye gods fra, og for somme lot han hogge ned buskapen.

Landsrådssakene etter Stiklestad og videreføringen av de forhatte Alfiva-lovene var i strid med de løftene som var blitt gitt da Magnus kom til Norge i 1035. Misnøyen blant bøndene ble snart faretruende og det ble stemning for å gå mot kong Magnus og drepe ham slik som de hadde gjort mot faren hans.
Det var kanskje igjen Einar Tambarskjelve som fikk samlet stormennene og fikk Sigvat skald til å advare kongen om at det sto om hodet hans. Sigvat diktet da sine berømte - frispråkviser (Bersoglosvísur) - som rådet kongen om å bli kong Olav den helliges verdige sønn:

Hvem egger deg, gjæve herre, til å hogge ned bøndenes buskap? Overmot er det å gjøre slik gjerning i eget rike. Slike råd har ingen før gitt den unge kongen. Av ran dine menn er leie, folket i landet er harmfullt.

Du som sjøl tukter tjuver, du bør ta deg i vare ved ryktet som går blant mengden. Med måte skal hender avhogges. Venn er den som varsler. Villig følg nå, konge, det råd som her ble gitt deg, hør hva bønder krever!

Sigvats beundringsverdige dristighet var så velfundert at ordene vanskelig kunne unngå å gjøre inntrykk. Farens død var nok også en tanke for Magnus å legge vekt på, og med Einar Tambarskjelves råd ble Alfiva-lovene opphevet på Gulatingslag. Landsforvisningen av bønder og inndragning av gods ble stoppet, og denne kursendringen ble høflig tilskrevet kongen selv, og han ble i folkemengden hyllet, noe ironisk, som - Magnus den gode - ikke fordi han var spesielt god, men for at han ikke lenger var ond.

Politisk nag mellom Danmark og Norge førte til spenninger. Stormennene som styrte bak guttekongene Magnus og Hardeknut ville sikre seg at Danmark ikke gjorde krav på Norge, og likeledes fryktet Danmark at Norge ville hevne gammel urett. For å forhindre strid ble det holdt et forsoningsmøte på grensen mellom rikene på Brennøyane ved Gøtaelva i dagens Sverige i 1037.

Guttekongene svor hverandre brorskap, og satte fred seg imellom så lenge de levde begge 2. Om en av dem døde sønneløs, skulle den som levde lengst, ta land og folk etter ham. Tolv menn, de gjæveste fra hvert rike, svor med kongene på det at de skulle holde dette forliket så lenge noen av dem levde.

For historikeren Andreas Holmsen er dette møtet og den dansk-norske avtalen det første vitnesbyrd vi har om dansk – og i det hele utenlandsk – godkjenning av Norge som et eget, selvstendig kongerike.

Historikeren Claus Krag er derimot mer tvilende. Det finnes ingen antydninger om noen slik avtale i de samtidige kildene, annet enn i sagaene, skriver han.

En forbindelse mellom de 2 nasjonene må det likevel ha vært, for da Hardeknut døde ugift og barnløs 8.juni 1042 var Danmark uten konge og det fantes ingen opplagt kongekandidat. Det er dette tomrommet som den norske kongen Magnus kanskje merkelig nok maktet å fylle. En grunn kan ha vært en tidligere overenskomst.
Til tross for at Ulv jarls sønn Svein Estridsson, sønn av Estrid Sveinsdatter, søster av Knut den mektige, i all hast seilte tilbake til Danmark, ble Magnus hyllet som dansk konge i 1042. En annen grunn til at danskene raskt valgte en handlekraftig konge, selv om han var norsk, var at det var store uroligheter sør for den danske grense hvor et slavisk folk, venderne, truet.

Da Hardeknut døde i 1042 hadde Magnus allerede vinteren 1041-1042 forberedt en hær, og han seilte sørover til Danmark med 70 skip for å minne - de menn som har bundet seg til ham med ed - om at han aktet å kreve kongedømmet Danmark, eller så selv falle med hæren sin i striden. Han holdt ting i Viborg, danskene - tok vel imot ham - og valgte ham til konge.
Svein Estridsson, som på morssiden var av kongsslekt, gjorde han til sin jarl til tross for Einar Tambarskjelves råd og advarende ord om at:

For stor jarl, for stor jarl, fostersønn!

Det skulle vise seg sannspådd.

Våren 1043 var kong Magnus som Danmarks konge nødt til å verge sør-grensen mot danenes gamle arvefiende, de slaviske venderne. Han samlet en stor hær og slo til ved festningen Jomsborg, vant borgen, ifølge Snorre, brente byen og bygdene rundt og drepte mange mann.

Verre ble det da Svein Estridsson begikk forræderi ved å slå seg opp som dansk motkonge med svensk hjelp fra kong Anund Jakob. Samtidig hadde venderne samlet seg med en veldig hær sør for Danmark, noe som gjorde de danske høvdingene redde for at de ville velte inn over Jylland. En større vendisk hær kom oppover Sønderjylland sørfra, hvor de både herjet og plyndret. Med dette fikk de samlet et stort og rikt bytte som de deretter vendte hjemover med.

Magnus’ måg i Brunsvik i Saksland, dvs. i Braunschweig i dagens Tyskland, var hertug Ordulf av Sachsen (som Snorre kaller for Otta); han var gift med Magnus' søster Ulvhild Olavsdatter.

Ordulf sto med sin hær i Hedeby, og Magnus seilte da rundt venderne høsten 1043 og sluttet seg til Ordulfs hær. Den samlede hæren tok stilling på den flate Lyrskoghede – Hlyrskogheidi – som ligger en knapp mil nordvest for Hedeby, i utkanten av den moderne byen Schleswig.
Natten før slaget var Magnus bekymret, men Snorre lar Olav den hellige komme til ham i en drøm og love at han skal følge ham. Om morgenen mente noen at de hører en klokkelyd i himmelen, den klokke som Olav den hellige hadde gitt til Klemenskirken i Nidaros.
Det er vanskelig å vite når helgengjøringen av Olav fikk slik styrke og utbredelse at slike jærtegn ble oppfattet og tolket som Olavs inngrep, men mest sannsynlig er denne guddommelige inspirasjonen en senere tilegnelse. Venderne ble i sagateksten gjort til hedninger og således er Magnus kamp også en fortsettelse av kong Olavs kristning. De som ble såret etterpå ble helbredet da kong Magnus, som sønn av en helgen, tok på dem.

Snorre gir en livfull skildring av slaget ved Lyrskogshede, og siterer Arnor jarleskald:

Fram med breie øksen, Utrett trengte kongen, Brynjen kastet; sverdlarm Steg om hordekongen.

Slaget på den flate heden varte ikke lenge. Det var kort og intenst, og angivelig skulle omkring 15.000 vendere ha mistet livet i kamp. Kongsmennene var ville og hissige, i følge Snorre, og motstanderne ga seg på flukt og ble hogd ned som bufe.

Ved denne lykkelige seier, skrev Saxo Grammaticus senere, vant Magnus i høy grad folks gunst.

I Saxo Grammaticus' Danmarkskrønike står det også at Magnus fikk tilnavnet - den gode - fordi han slo så mange vendere ihjel i slaget.

Magnus tilbrakte mer tid i Danmark enn i Norge i årene 1042-1045. Styringen av Norge ble stort sett håndtert av fosterfaren Einar Tambarskjelve i kongens navn. Einar hadde aldri åpent sveket Olav Haraldsson og med forræderianklagene mot hans rivaler unnagjort var hans posisjon styrket, spesielt i Trøndelag. Det var først etter Magnus' død at hans posisjon ble endret, selv om han i Trøndelag opprettholdt en stor personlig hær som gjorde ham tilnærmet uslålig, om ikke han og sønnen senere hadde blitt drept ved hjelp av svik.

I Danmark hadde Magnus hendene fulle med den opprørske Svein Estridsson. De utkjempet flere slag, og Magnus gikk seirende ut av samtlige, mens Svein ble en mester i å komme seg unna tapte slag.

Maktbalansen mellom Svein og Magnus synes fastlåst om ikke Harald Sigurdsson, halvbror av Olav Haraldsson plutselig hadde kommet østfra med krigsvante menn i sitt følge og mengder av gull og rikdommer.
I årene 1035 til 1043 hadde han vært i bysantinsk tjeneste som væring. Han inngikk først en allianse med Svein før han dro videre og i 1046 møtte Magnus og krevde arv etter sin bror. Kravet var fiendtlig og rokket ved Magnus’ maktposisjon. Magnus våget ikke å møte en samlet styrke av Svein og en stridssvant krigsherre som Harald. Han bøyde av og gikk med på å dele riket med onkelen. Den underliggende betingelsen var at alliansen med Svein måtte brytes. Norge ble dermed reelt et samkongedømme. En skald, Bolverk Arnorsson, forteller at som bytte for samkongedømmet delte Harald sin rikdom med Magnus.

Motsetningene mellom onkel og nevø ble ikke nødvendigvis av den grunn ryddet av vegen, men det kom aldri til ytterligere konflikt mellom dem. Magnus falt av hesten året etter, og skadene var såpass alvorlige at han døde kort tid etter.

Magnus styrte Norge i 12 år, og Harald Sigurdsson, senere kalt Harald Hardråde, ble enekonge og styrte i rundt 20 år.

Magnus var ugift, men hadde datteren Ragnhild utenfor ekteskap.

Hans kongedømme har blant historikerne kommet i knip mellom 2 store norske konger:

Faren Olav den hellige og onkelen Harald Hardråde.

Som dansk konge regnet Magnus seg også som arvtager til Englands trone etter Svein Tjugeskjegg og Knut den mektige.
Både Heimskringla og Morkinskinna siterer fra et brev som Magnus angivelig skulle ha sendt til den daværende engelske kongen Edvard. Brevet er mest sannsynlig en litterær konstruksjon, men kravet var sannsynligvis reelt nok.
Engelske kilder forteller at kong Edvard i 1045 samlet en stor styrke for å møte en militær trussel fra den norske kongen.

Harald Hardråde gjenopptok Magnus' krav og iverksatte trusselen i 1066 etter at han hadde ryddet av vegen stormannen Einar Tambarskjelve.

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

122.
Det var ei kvinne som het Alvhild, hun ble reknet som kongens tjenestejente. Hun var likevel kommet av god ætt, og hun var ei svært vakker kvinne og fulgte med kong Olavs hird. Den våren hendte det at Alvhild ble med barn, og kongens nærmeste venner visste at han nok var far til barnet.
Så hendte det ei natt at Alvhild ble sjuk; det var ikke mange folk til stede, bare noen koner, en prest, Sigvat skald og noen få andre. Alvhild hadde det tungt, og hun var døden nær; hun fødte en gutt, og det var en stund de ikke sikkert visste om det var liv i barnet. Da barnet drog pusten, men ganske svakt, bad presten Sigvat gå og si fra til kongen. Han svarte:

Jeg tør ikke for noen pris vekke kongen, for han har forbudt alle mennesker å avbryte søvnen for ham før han våkner sjøl.

Presten svarte:

Det er nødvendig at dette barnet blir døpt nå, jeg synes ikke det der ut til å kunne leve.

Sigvat sa:

Jeg tør heller rå til at du døper barnet, enn jeg vekker kongen; jeg får ta ansvaret og gi det navn.

Så gjorde de det, gutten ble døpt og kalt Magnus.
Morgenen etter da kongen hadde våknet og kledd seg, fikk han høre om alt det som hadde hendt. Da lot kongen Sigvat kalle til seg. Kongen sa:

Hvordan kunne du være så freidig at du lot barnet mitt døpe før jeg visste om det sjøl?

Sigvat svarte:

Fordi jeg heller ville gi 2 menn til Gud enn 1 til djevelen.

Kongen sa:

Hvordan kunne det gjelde noe slikt?

Sigvat svarte:

Barnet holdt på å dø, og om det døde hedensk, ble det djevelens mann, men nå ble det Guds mann. Og for det andre visste jeg at om du ble sint på meg, så gjaldt det ikke mer enn livet mitt, og om du vil at jeg skal dø for denne saken, så venter jeg å bli Guds mann.

Kongen sa:

Hvorfor lot du gutten hete Magnus? Det er ikke ættenavn hos oss.

Sigvat svarte:

Jeg kalte ham opp etter kong Karlamagnus, for han var den beste mann jeg visste i verden.

Da sa kongen:

Du har lykken med deg, Sigvat. Men det er ikke noe rart at lykke følger vett. Det er merkeligere det som stundom også hender, at samme lykken følger uvettige folk så mye at uvettige påfunn vender seg til lykke.

Og nå var kongen helt blid. Sveinen vokste opp, og ble snart en kjekk gutt da han fikk alderen på seg.

...

180.
Da kong Olav hadde vært i Lesja om natta, drog han siden dag etter dag med hæren, først til Gudbrandsdalen og derfra ut på Hedmark. Da viste det seg klart hvem som var hans venner, for de fulgte ham; men de skiltes ved ham, de som hadde tjent ham med mindre troskap, og noen gikk over til å vise uvennskap og fullt fiendskap, slik som det skulle vise seg. En kunne også godt merke på mange av opplendingene at de ikke hadde likt drapet på Tore, så som før er sagt.

Kong Olav gav hjemlov til mange av sine menn; de som hadde gard og barn å tenke på; for disse folkene mente det var usikkert hva slags fred det ville bli gitt for eiendommene til de menn som drog bort fra landet med kongen.
Så lot kongen vennene sine få vite at han hadde tenkt å reise ut av landet, først øst i Sveavelde, og så avgjøre der hvor han skulle tenke å ta hen derfra igjen; men han sa til vennene sine at de måtte vente han ville komme tilbake til landet og til riket sitt om Gud lot ham leve så lenge. Han sa at han hadde det for seg at hele folket i Norge kom til å være bundet i hans tjeneste enda en gang.

Og jeg skulle tro, sa han, at Håkon jarl ikke kommer til å ha makt i Norge lenge, og det vil vel mange synes ikke er så underlig, for Håkon jarl har hatt for liten lykke med seg mot meg før også. Men dette jeg nå sier, vil vel få tro meg på:
Jeg spår at Knut den mektige om få vintrer er død og all hans makt er ute, og ætta hans vil ikke kunne reise seg igjen, om det går etter mine ord.

Da kongen sluttet å tale, gjorde folk seg ferdige til å ta av sted. Kongen og de folk som fulgte ham, snudde østover til Eidskogen. Disse var da med ham : Astrid, Ulvhild, dattera deres, Magnus, sønn til kong Olav, Ragnvald Brusason, Arnessønnene Torberg, Finn, Arne og enda fler lendmenn ; han hadde utvalgte folk. Bjørn Stallare fikk hjemlov. Han reiste hjem igjen til garden sin, og mange andre av kongens venner fikk også lov å reise hjem til gardene sine. Kongen bad dem om å la ham vite om det hendte noe i landet som han kunne trenge å ha greie på. Så drog kongen av sted.

181.
Om kong Olavs reise er det å fortelle, at først drog han fra Norge øst gjennom Eidskogen til Värmland og så ut til Vadsbo og derfra gjennom skogen der vegen, og kom fram i Närke. Der bodde det en mektig og rik mann som het Sigtrygg, sønn hans het Ivar, han ble en stor mann siden.
Kong Olav ble der hos Sigtrygg utover våren.

Da sommeren kom, laget kongen seg til å reise og fikk seg skip. Han seilte av sted om sommeren og stanset ikke før han kom øst i Gardarike til kong Jarisleiv og dronning Ingegjerd. Dronning Astrid og Ulvhild kongsdatter ble igjen i Svitjod, men kongen tok med seg sønnen Magnus østover.
Kong Jarisleiv tok godt imot kong Olav og bad ham bli hos seg og ta imot så mye land der som han trengte til underhold for sine menn. Det tok kong Olav imot og ble der...

...

192.
Like etter jul gjorde kongen seg ferdig. Han hadde nesten 200 av sine egne menn der. Kong Jarisleiv gav dem alle sammen hester og dessuten den redskap de trengte. Da han var rede, tok han av sted. Kong Jarisleiv og dronning Ingegjerd tok høytidelig avskjed med ham, og sønnen Magnus lot han bli igjen der hos kongen. Så drog kong Olav vestover...

...

251.
Tidlig på våren tok Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson av sted og hadde med seg et stort følge av de beste menn som fantes i Trøndelag. De drog over Kjølen til Jemtland om våren, og så til Helsingland og kom fram i Svitjod, og der fikk de seg skip.

Om sommeren reiste de øst i Gardarike og kom om høsten til Aldeigjuborg. Så sendte de noen menn opp til Holmgard til kong Jarisleiv med det budskap at de tilbød å ta imot Magnus, sønn til kong Olav den hellige, og følge ham til Norge og hjelpe ham så han kunne få igjen farsarven sin, og gjøre ham til konge over landet.

Da dette budskapet kom til kong Jarisleiv, holdt han råd med dronninga og de andre høvdingene sine. De ble enige om dette at de sendte bud til nordmennene og stevnte dem dit for å møte kong Jarisleiv og Magnus. Det ble lovt dem fritt leide.

Da de kom til Holmgard, ble de fullt og fast enige om at de nordmennene som hadde kommet, ble kong Magnus' handgangne menn, og Kalv og alle de menn som hadde stått mot kong Olav på Stiklestad, ble bundet med eder, Magnus gav sikkerhet og fullt forlik og svor eder på at han skulle være trygg og tro mot dem alle om han fikk makt og kongedømme i Norge. Han skulle bli Kalv Arnessons fostersønn, og Kalv skulle være skyldig å gjøre alt det som kunne gjøre riket til Magnus større og friere enn før...

Occupation:
Fra Snorre: Magnus den godes saga:

1.
Magnus Olavsson gav seg etter jul på veg østfra Holmgard ned til Aldeigjuborg, og de tok til å gjøre ferdig skipene sine da isen gikk opp om våren. Dettenevner Arnor Jarlaskald i Magnusdråpa:

Fram jeg tenker å føre
frasagn om stridssnare kriger
fordi jeg kjenner dem nøye;
nå må mennene tie!

Ikke var gullets uvenn
elleve vintrer gammel
da gjæve horde-vennen
hærskip førte fra Gardar

Om våren (1035) styrte kong Magnus vest til Svitjod. Så sier Arnor:

Den unge djerve kriger
til kampferd folk bød samles.
Snart sin plass fant hirden
hærkledd da på tofta.

Med is om stavnen kongskip
skar den salte sjøen;
østfra helt til Sigtun
stormvind førte fyrsten.

Her blir fortalt at da kong Magnus fór østfra Gardarike, seilte han først til Svitjod og opp til Sigtuna. Da var Emund Olavsson konge i Svitjod; der var da også dronning Astrid, som hadde vært gift med kong Olav den hellige. Hun tok særdeles vel imot Magnus, stesønnen sin, og lot straks stevne et mangment ting et sted som blir kalt Hangrar. På det tinget talte Astrid og sa så:

Til oss er nå kommet kong Olav den helliges sønn, som heter Magnus. Han vil fare til Norge og kreve farsarven sin. Jeg har stor skyldighet til å hjelpe ham til denne ferden; for han er min stesønn, slik som det er kjent for alle, både svear og nordmenn. Jeg skal ikke spare på noe som jeg har i min makt for at hans styrke kan bli så stor som råd er, verken folkemakt, som jeg rår for, eller penger. Og alle de som gir seg i lag med ham på denne ferden, skal være visse på fullt vennskap av meg. Jeg vil óg kunngjøre at jeg vil gi meg i lag med ham på denne ferden. Da vil det være lett å se for alle at jeg heller ikke sparer på noe annet av det som jeg kan gi ham til hjelp.

Slik talte hun lenge og klokt; men da hun sluttet, svarte mange og sa at svearne hadde vunnet lite ære av sin ferd til Norge da de fulgte kong Olav, far hans:

Og ikke er her bedre å vente med denne kongen, sier de, og derfor har folk liten hug på denne ferden.

Astrid svarer:

Alle de som vil være manndoms menn, lar seg ikke skremme av slikt. Og har noen mistet frender med den hellige kong Olav eller sjøl fått sår, så er det nå manndoms verk å fare til Norge og hevne det.

Astrid fikk laget det så med sine ord og sin hjelp, at hun fikk mye folk med seg til å følge ham til Norge. Om det taler Sigvat skald:

Nå vil jeg rikt lønne
med lovkvad Olavs datter,
som digre kongen ektet,
for alle dyre gaver.
Til ting på Hangrar møtte
mannsterk sveahæren
den gang Astrid østpå
for Olavssønnen talte.

Hun tinget slik med svear
at større framgang ikke
hun ville hatt for Magnus,
om mor til ham hun sjøl var.
Nest mektige Kristus
mest til det hun virket
at Magnus Haralds ættland
vant helt og fullt tilbake.

Den milde Magnus skylder
Astrid for mektige hjelpen;
velde fikk seg vidlendt
mennenes venn ved dette.
Den kloke kvinna sin stesønn
støttet som ingen andre;
med sanningsord vil jeg hedre
henne, den fagre kvinne.

Så sier Tjodolv skald i Magnusflokken:

Ut skjøt du, høvding, di snekke,
og stolt skrei fram på havet
skipet med tretti benker,
i blåsten rærne knakte.
Stiveste masta, konge,
storstormen over deg bøyde.
Men djerve hirdmenn firte
først i Sigtuna seilet.

2.
Magnus Olavsson gav seg på veg fra Sigtuna og hadde stort følge, som svearne hadde gitt ham. De reiste til fots gjennom Svitjod og så til Helsingland. Så sier Arnor Jarlaskald:

Som en krigsgud bar du siden
røde skjold i svenske bygder.
Ikke liten hærmakt fikk du,
landsfolk søkte deg til hånde.

Vidtberømte ulvemetter!
Østfra kom til hederstinget
utvalgt flokk med skjold så hvite
og med spyd innlagt med gullet.

Siden fór Magnus Olavsson vest gjennom Jemtland og over Kjølen og ned i Trondheimen, og straks tok alt landfolket vel imot ham.
Men så snart mennene til kong Svein spurte at Magnus, kong Olavs sønn, var kommet dit til landet, rømte de alle i hop lange veger og kom seg unna, og ingen motstand ble gjort mot Magnus. Kong Svein var sør i landet. Så sier Arnor Jarlaskald:

Snart du satte, djerve kjempe,
skrekk omkring i trøndske bygder.
Det blir sagt om dine fiender
at de frykt fikk brått i barmen.

Dine fiender, fyrste, visste
at nå vokste vesaldommen;
for å redde livet rømte
i sin redsel alle sammen.

3.
Magnus Olavsson fór med hæren sin ut til kaupangen, og der ble han godt mottatt. Siden lot han stevne til Øreting; og da bondefolket kom til tings, ble Magnus tatt til konge der over hele landet, så vidt som kong Olav, hans far, hadde hatt det. Siden tok kong Magnus seg hird og satte inn lendmenn; og han satte årmenn og sysselmenn overalt i bygdene. Straks om høsten bød kong Magnus ut leidang over hele Trondheimen; han hadde godt for å få folk. Så styrte han med hæren søretter langsmed landet.

4.
Kong Svein Alfivuson var i Sunnhordland da han fikk denne hærmeldingen. Straks lot han skjære opp hærpil og sendte til alle 4 kanter. Han stevnte bondefolket til seg med bud om at allmenning skulle være ute, både folk og skip, og verge landet med ham. Alt det mannskapet som var nær der kongen holdt til, kom til ham. Da hadde kongen ting og talte med bøndene og kom fram med den saken han ville fremme, og sa at han ville gå mot kong Magnus, sønn til kong Olav, og holde slag med ham dersom bøndene ville følge ham. Kongen talte i korteste laget, og bøndene gav lite fagningsrop til talen hans.
Siden holdt de danske høvdingene som var med kongen, lange fine taler, men bøndene svarte og talte imot. Mange sa at de ville følge kong Svein og kjempe sammen med ham, men noen nektet; noen tidde helt, noen sa at de ville gå til kong Magnus så snart de kunne få høve til det. Da svarer kong Svein:

For meg ser det ut som det er bare få av de bøndene vi hadde sendt bud til som er kommet hit. Og disse bøndene som er her, sier rett til oss at de vil følge kong Magnus. For meg ser det ut til at det er like stor hjelp for oss i dem som i de andre som sier de vil sitte i ro. Likeså med dem som tier still. Men av dem som sier at de vil følge oss, vil vel annenhver mann eller flere ikke være til noen nytte for oss om vi legger til slag med kong Magnus. Det er mitt råd at vi ikke setter lit til disse bøndene. La oss heller fare dit der alt folket er trygt og trofast mot oss; der har vi styrke nok til å vinne under oss dette landet.

Så snart kongen hadde avgjort saken slik, fulgte alle mennene dette rådet, de snudde stavnene og drog opp seilene. Så seilte kong Svein østetter landet og gjorde ikke slutt på ferden før han kom til Danmark. Horda-Knut tok vel imot Svein, bror sin, og bød ham rike med seg i Danmark, og det tok Svein imot.

5.
Kong Magnus fór om høsten helt øst til landsenden, og ble tatt til konge over hele landet, og hele landsfolket var glad over at Magnus var blitt konge.

Samme høst døde kong Knut den mektige i England 13.november. Han ble jordet i Winchester. Da hadde han vært konge over Danmark i 27 år, og over både Danmark og England i 24 år, (anm.: riktig er 16 og 19) og dertil over Norge i 7 år.

Da ble Knuts sønn Harald tatt til konge i England. Samme vinter døde Svein Alfivuson i Danmark. Tjodolv kvad så om kong Magnus:

Landevegen, kriger,
kom du hjem fra Svitjod!
Østfra fulgte, herre,
hæren deg til Norge.
Men Svein han rømte siden,
røvet var landet fra ham.
Alfivas sønn jeg hørte
hastig fra landet flyktet.

Bjarne Gullbråskald diktet om Kalv Arnesson:

Du lovte den unge kongen
arv som var hans med rette.
Svein fikk nøyes med Danmark;
sant er alt det jeg sier.
Kalv, du førte Magnus,
den modige fra Gardar;
at fyrsten sin jord fikk råde,
rekner vi deg til ære.

Denne vinteren rådde kong Magnus for Norge og Horda-Knut for Danmark.

6.
Våren etter bød begge kongene ut leidang, og det ordet gikk at de ville legge til slag ved Göta älv. Men da begge hærene drog mot hverandre, sendte lendmennene i begge hærene melding til sine frender og venner, og det fulgte med ordsendingen fra begge sider, at de skulle gjøre fred mellom kongene.
Da begge kongene var unge og ikke voksne ennå, ble riksstyringen ført for dem av stormenn, som var valgt til det i begge riker.
Enden ble at forliksstevne ble avtalt mellom kongene. Deretter møttes de sjøl, og da ble det talt om forlik.

Det kom til forlik på den måten at kongene svor hverandre brorskap, og satte fred seg imellom så lenge de levde begge 2. Om en av dem døde sønneløs, skulle den som levde lengst, ta land og folk etter ham.
Tolv menn, de gjæveste fra hvert rike, svor med kongene på det at de skulle holde dette forliket så lenge noen av dem levde. Dermed skiltes kongene, og hver tok hjem til sitt rike, og de holdt dette forliket så lenge de levde.

7.
Dronning Astrid, som hadde vært gift med kong Olav den hellige, kom til Norge med kong Magnus, sin stesønn, og var hos ham i akt og ære, som rett var.
Da kom kong Magnus' mor Alvhild også til hirden. Kongen tok straks mot henne med stor kjærlighet og gav henne en gjæv plass. Men med Alvhild gikk det som det kan hende med så mange som får makt, at hennes overmot vokste ikke mindre fort, så hun lite likte det at dronning Astrid ble reknet noe gjævere enn hun både med sitteplass og med annen oppvartning.
Alvhild ville sitte nærmest kongen, men Astrid reknet henne for tjenestejente, slik som det hadde vært før, da Astrid var dronning over Norge, og kong Olav rådde for landet. Ikke for noen pris ville Astrid ha sete sammen med Alvhild, så de kunne ikke være i hus med hverandre.
Sigvat skald hadde alt reist til Roma da slaget stod på Stiklestad ; men da han var på vegen nordover, spurte han kong Olavs fall, og dette var en stor sorg for ham. Han kvad da:

Jeg stod på Mont en morgen.
Da mintes jeg hvor mangt et
skjold ved borgene kløvdes,
og side brynjer sprengtes.
Jeg mintes ham som riket
rådde først så velnøyd.
Tord, min far den kloke,
før den kongen tjente.

En dag gikk Sigvat forbi en gard på landet og hørte at en mann bar seg ille fordi han hadde mistet kona si. Han slo seg for brystet og reiv av seg klærne, gråt høyt, og sa at han ville gjerne dø. Sigvat kvad:

En mann seg ønsker døden
når han mister møyas favntak.
For dyrt kjøpt er elskov
om for den døde man gråter.
Men bitre tårer feller
for sin herre fluktredd gjæving.
Sorgen vi led, vi kongsmenn,
er større enn sorg for kvinner.

8.
Sigvat kom hjem til Norge, han hadde gard og barn i Trondheimen. Han seilte nordover langs land på et handelsskip; men da de lå i hillarsund, så de mange ravner fløy der. Sigvat kvad:

Ravner flyr til havna,
husker lik der finnes,
der hvor skipet fordum
førte nordmanns ætling.
Hver dag ved Hillar skriker
høyt de glupske ørner,
de som Olav fordum
gav føde mange ganger.

Men da Sigvat kom nord til kaupangen, var kong Svein der; han innbød Sigvat til å komme til seg, for Sigvat hadde før vært hos Knut den mektige, far til kong Svein. Sigvat svarer at han vil hjem til garden sin. En dag da Sigvat gikk ut på stretet, fikk han se kongsmennene som holdt leik. Sigvat kvad:

Fra leik blant kongens hirdmenn
jeg hastig bort meg vender.
Min sorg vil sprenge brystet,
og bleik som bast jeg går her.
Jeg minnes må de dager
da min lovpriste herre
med oss så ofte leikte
omkring på odelsgarder.

Siden fór han til garden sin. Han hørte mange som gav han lastord, og sa han hadde rømt bort fra kong Olav. Sigvat kvad:

Gid Kvitekrist meg dømte
til heite ild i Helvet
om jeg har hatt den tanke
å komme bort fra Olav.
I det er jeg uskyldig.
Til Rom jeg fòr, spør vitner,
for å fri min sjel fra fare;
jeg sannhet ikke dølger.

Sigvat likte seg ille hjemme; en dag gikk han ute og kvad:

Når knarrer bar meg om landet
så lenge Olav levde,
smilte langs hele Norge
stupbratte fjell og kleiver.
Men fra jeg fikk sorgen i hjertet
og saknet kongens vennskap,
fant jeg at ublide var de,
alle lier i landet.

I førstningen av vinteren fór Sigvat øst over Kjølen til Jemtland og så til Helsingland og kom fram til Svitjod. Han gikk straks til dronning Astrid og var hos henne i akt og ære en lang stund. Han var også hos hennes bror, kong Anund, og fikk 10 merker brent sølv av ham; så blir sagt i Knutsdråpa. Sigvat spurte ofte når han møtte kjøpmenn som seilte på Holmgard, hva de kunne si ham om Magnus Olavsson. Han kvad:

Enn vil jeg gjerne høre
om hendinger øst fra Gardar.
Der blir det ikke knuslet
på lovord om kongesønnen.
Lite og løgn jeg hører,
som løgnen at hit han reiser.
Men likevel mellom oss flyger
små smygende kjærlighetsfugler.

9.
Men da kong Magnus Olavsson kom fra Gardarike til Svitjod, da var Sigvat der hos dronning Astrid, og de ble alle svært glade. Da kvad Sigvat:

Uredd hjem du vendte
til ditt rike, konge.
Land og folk deg hilser,
og din makt jeg støtter.
Gjerne jeg fòr til Gardar
for vel jeg deg unner, herre;
du som er mitt gudbarn.
Din stemor òg deg venter.

Siden gav Sigvat seg på ferd med dronning Astrid for å følge Magnus til Norge. Sigvat kvad:

For menn som går til tings
min mening beint jeg sier,
at, Magnus, jeg er glad for
at Gud ditt liv har vernet.
Drotten vil eie
ære som sin fader
sønnen liknet; få da
fostret slik en konge.

Da Magnus var blitt konge over Norge, fulgte Sigvat skald ham, og han var kongen særlig kjær. Da dronning Astrid og Alvhild kongsmor hadde hatt en ordstrid med hverandre, kvad han dette:

Alvhild! Villig la sitte
Astrid på fremste plassen,
om du så sjøl med guds vilje
har vokst stort i gjævhet.

10.
Kong Magnus lot gjøre et skrin, og han lot det pryde med gull og sølv og sette kostbare steiner i det. Dette skrinet var gjort som ei likkiste både i størrelse og i utseende ellers, men det var en svalgang under, og oppå var det et lokk, som var laget som et tak med møne og hode på. Det er hengsler bak på lokket og hasper framme, og der er det låst med en nøkkel. Siden lot kong Magnus legge kong Olavs hellige legeme i det skrinet. Mange jærtegn hendte der ved kong Olavs hellige levninger. Om det taler Sigvat skald:

For drotten med godt hjerte
er gull-lagt skrin nå laget.
Hans hellighet jeg roser,
hos Gud i himmelen er han.
Fra rene konges gravsted,
med synet helt helbredet
går mang en mann tilbake
som blind dit var kommet.

Da ble det lovtatt for hele Norge å holde kong Olavs høytid hellig, og denne dagen ble straks holdt like så hellig der som de største høytidene. Om det taler Sigvat skald:

I mitt hus Olavs messe
etter far til Magnus
vi uten synd vil holde;
for Gud har gitt ham krefter.
Etter kongen som alle sakner,
det sømmer seg helg jeg holder,
han som har mine hender
hyllet med røde gullet.

11.
Tore Hund fór bort fra landet kort tid etter kong Olavs fall. Tore fór ut til Jorsal, og mange har fortalt at han visst ikke kom tilbake.
Tore Hunds sønn het Sigurd, far til Rannveig, som var gift med Joan, sønn til Arne Arnesson. Deres barn var Vidkunn i Bjarkøy og Sigurd Hund og Erling og Jartrud.

12.
Hårek på Tjøtta satt hjemme på gardene sine helt til Magnus Olavsson kom til landet og ble konge.
Da fór Hårek sør til Trondheimen til kong Magnus. Da var Åsmund Grankjellsson hos kong Magnus. Da Hårek var kommet til Nidaros og gikk opp fra skipet, stod Åsmund på loftsvalgangen sammen med kongen. Da fikk de se Hårek og kjente ham.

Nå vil jeg lønne Hårek fordi han drepte min far.

Han hadde ei lita tynnslått breiøks i handa. Kongen så på ham og sa:

Ta heller mi øks!

Den var hamret som en blei og tykk.

Du kan nok tenke, Åsmund, sa kongen, at det er harde bein i den karen.

Åsmund tok øksa og gikk ned fra garden, og da han kom ned i tverrstretet, kom Hårek og hans menn opp imot ham. Åsmund hogg i hodet på Hårek, så øksa stod ned i hjernen med en gang; det ble Håreks bane.
Men Åsmund gikk opp igjen i garden til kongen; hele eggen hadde falt av øksa. Da sa kongen:

Hva hadde den tynne øksa nyttet til nå? Det ser ut som til og med denne er utskjemt.

Siden gav kong Magnus Åsmund len og syssel på Hålogaland, og det er mange store frasagn om stridene mellom Åsmund og Håreks sønner.

13.
Kalv Arnesson hadde mest med landstyringen å gjøre hos kong Magnus en stund i førstningen. Men så var det noen som minte kongen om hvor Kalv hadde vært på Stiklestad. Da ble det noe vanskeligere for Kalv å gjøre kongen til lags.

Det bar til en gang da det var fullt av folk hos kongen, og saker ble ført fram, at det kom til ham en mann som er nevnt før, Torgeir fra Sul i Verdalen, og han hadde en sak som det var om å gjøre å få ført fram. Kongen gav ikke akt på det han sa, men lydde på dem som stod nærmere. Da sa Torgeir høyt til kongen, så alle de som var nær, hørte det:

Mæl du med meg,
Magnus konge.
Jeg i følge
med far din var.
Derfra med hogg
i hausen jeg gikk,
da over døde
drotnen de steig.
Men du elsker
de usle menn
som drotnen sveik
og djevelen gledet.

Da tok mennene til å bråke, og noen bad Torgeir gå ut. Men kongen kalte ham til seg og avgjorde siden saken hans slik at Torgeir var vel fornøyd, og kongen lovte ham vennskap.

14.
Kort tid etterpå var kong Magnus på veitsle på Haug i Verdalen. Når kongen satt til bords, satt Kalv Arnesson på den ene sida av ham, og Einar Tambarskjelve på den andre. Da var det alt kommet til det at kongen var kort mot Kalv, men vørte Einar mest. Kongen sa til Einar:

Vi 2 skal ri til Stiklestad i dag; jeg vil se merker etter det som har hendt der.

Einar svarer:

Jeg kan ikke si deg noe om det; la din fosterfar Kalv fare, han kan nok fortelle om det som der gikk for seg.

Da bordene var tatt bort, laget kongen seg til å fare. Han sa til Kalv:

Du skal fare med meg til Stiklestad.

Kalv sier at det var han ikke skyldig til. Da stod kongen opp og sa i sinne:

Fare skal du, Kalv, og så gikk kongen ut.

Kalv kledde seg raskt og sa til sveinen sin:

Du skal ri inn til Egge og be huskarene mine ha alt gods om bord før solefall.

Kongen rei til Stiklestad, og Kalv var med ham; de steig av hestene og gikk dit slaget hadde vært. Da sa kongen til Kalv:

Hvor er det stedet kongen falt?

Kalv svarte og rettet ut spydskaftet:

Her lå han fallen, sier han.

Da sa kongen:

Hvor var du da, Kalv?

Han svarer:

Her jeg nå står.

Kongen ble rød som blod og svarte:

Da kunne nok di øks nå ham.

Kalv svarer:

Ikke nådde mi øks ham.

Så gikk han bort til hesten sin, sprang opp på ryggen til den og rei sin veg med alle mennene sine; men kongen rei tilbake til Haug.

Om kvelden kom Kalv inn til Egge, da lå skipet hans seilklart ved bryggene, alt løsøret hans var ført ut på det, og huskarene hans var mannskap på skipet. Straks om natta holdt de ut etter fjorden og siden seilte Kalv natt og dag, som det var bør til. Han seilte så vest over havet og gav seg til lenge der og herjet på Skottland og Irland og Suderøyene. Det taler Bjarne Gullbrå skald om i Kalvsflokken:

Det jeg hørte fortelle
at Haralds brorsønn med rette
gav bror til Torberg vennskap
som varte til andre det sprengte.
Sladder og avind vakte
idelig splid imellom
deg og Olavs ætling
i utrengsmål - jeg synes.

15.
Kong Magnus la under seg som eiendom Viggja, som Rut hadde eid, og Kvistad, som Torgeir hadde eid; likeså Egge og alt det gods som Kalv reiste fra; han la inn under kongsgarden mange andre storgarder, som de hadde eid som hadde falt i bondehæren på Stiklestad.

Han lot også streng straff gå over mange av de mennene som hadde vært med i det slaget mot kong Olav; somme jagde han fra landet, og somme tok han mye gods fra, og for somme lot han hogge ned buskapen. Da tok bøndene til å murre og sa seg imellom:

Hva mon denne kongen tenker på når han bryter for oss den loven som kong Håkon den gode satte? Minnes han ikke det at vi aldri har tålt urett? Han kommer til å fare samme ferd som hans far eller andre slike høvdinger som vi har tatt livet av når vi ble lei av deres overmot og lovløshet.

Slik misnøye var det vidt om i landet. Sogningene samlet folk, og det ordet gikk at de ville holde slag mot kong Magnus om han kom der. Kong Magnus var i Hordaland da og hadde mange folk der, og det lot på ham som han ville fare nord til Sogn. Da kongens venner fikk greie på dette, gikk 12 mann til samråd, og de ble enige om å velge en mann ved loddkasting til å fortelle kongen om denne misnøyen. Det ble laget så at loddet falt på Sigvat skald.

16.
Sigvat diktet en flokk, som ble kalt Bersoglisviser. Han nevner først det at de synes kongen tenkte for lenge over rådene om å forlike seg med bøndene nå da de truet med å reise ufred mot ham. Sigvat kvad:

Fra strid mot folket sørpå
i Sogn rådde Sigvat kongen.
Men er fred og forlik ute,
følger jeg med til striden.
Ta til våpen, og kongen
verge med sverdet vil jeg.
Men hvor lenge skal, o herre,
landet være tvedelt?

Håkon, som falt på Fitjar,
av folket ble kalt den gode.
Fienders herjing han refset,
men ham mennene elsket.
Lenge ble holdt i landet
de lover han ga folket
han som Adalstein fostret.
Bøndene seint ham glemmer.

Jeg tror at i kongevalget
var kloke bønder og jarler.
De to Olaver gav siden
fred til mennenes eie.
Haralds allgode arving
og Tryggves sønn lot holde
nøye de rettvise lover
som navnebrødrene satte

Du skal ikke harmes på rådsmenn
som rent ut taler, herre.
Høvding, det vegen åpner
til ære siden for kongen.
Om ikke landshæren lyger,
har bøndene verre vilkår
og andre enn dem du lovte
dengang i Ulvesundet.

Hvem egger deg, stridsdjerve herre,
til å svike de gitte løfter
og prøve det tynne stålet?
Støe skal kongsord være.
Seiersæl høvding det høver
å holde det han har lovet.
Det sømmer seg ikke for deg
det ord du har gitt, å bryte.

Hvem egger deg, gjæve herre,
til å hogge ned bøndenes buskap?
Overmot er det å gjøre
slik gjerning i eget rike.
Slike råd har ingen
før gitt den unge kongen.
Av ran dine menn er leie,
folket i landet er harmfullt.

Du som sjøl tukter tjuver,
du bør ta deg i vare
ved ryktet som går blant mengden.
Med måte skal hender avhogges.
Venn er den som varsler.
Villig følg nå, konge,
det råd som her ble gitt deg,
hør hva bønder krever!

Jeg tror vi er ille ute
når også gråhårsmannen
våpen vender mot kongen.
Verg deg mot slik i tide.
Vondt det varsler når tingmenn
trykker hodene sammen
og stikker nesa i kappa:
Tie gjør alle tegner.

Èn ting nevner de alle:
den odel som frimenn eier,
gir du deg sjøl, min konge!
Det gjærer blant gjæve bønder.
Mannen, som felles ved brå-dom,
må fedrearven til kongen
eller hans grever gi fra seg,
slik framferd for ran han rekner.

Etter denne påminningen ble det en god vending med kongen; også andre førte fram slike ord for kongen. Det førte da til det at kongen talte med de klokeste menn, og de ble enige om hvordan loven skulle være.
Siden lot kong Magnus skrive den lovbok som ennå er i Trondheimen, og som blir kalt Grågås.

Kong Magnus ble vennesæl, og alt landsfolket elsket ham. Derfor ble han kalt Magnus den gode.

Occupation:
Fra Snorre: Magnus den godes saga:

17.
Kong Harald i England døde 5 år etter sin far, Knut den mektige. Han ble jordet hos sin far i Winchester.
Etter hans død tok Horda-Knut, Haralds bror, en annen sønn til Gamle-Knut, kongedømmet i England. Da var han konge over England og Danevelde, og han rådde over dette riket i 2 år. Han døde sottedøden i England og er jordet i Winchester hos sin far.
Etter hans død ble Edvard den gode tatt til konge i England; han var sønn til Englandskongen Adalråd og dronning Emma, som var datter til Rikard Rudajarl. Kong Edvard var halvbror på morsida til Harald og Horda-Knut.

Gunnhild het ei datter til Gamle-Knut og Emma; hun var gift med keiser Henrik i Saksland. Han ble kalt Henrik den milde. Gunnhild var 3 år i Saksland, og så ble hun sjuk og døde 2 år etter sin far, kong Knut.

18.
Da kong Magnus Olavsson spurte at Horda-Knut var død, sendte han straks noen menn sør til Danmark med ordsending til de menn som hadde bundet seg til ham med ed, da det ble gjort forlik og avtale mellom Magnus og Horda-Knut. Han minte dem om deres ord, og la til at han sjøl tenkte å komme til Danmark straks om sommeren med hæren sin. Til slutt sa han at han ville ta under seg hele Danevelde etter ed og avtale, eller også falle sjøl med hæren sin i striden. Så sier Arnor Jarlaskald :
Mektig var kongens evne
til rette ord å finne.
På ord da fulgte handling,
som fyrsten hadde lovet.
Han enten ville stupe
i strid så kvass og farlig
og bli mat for ravner
- eller rå for hele Danmark.


19.

Nå samlet kong Magnus sammen en hær, stevnte til seg lendmenn og storbønder og fikk tak i langskip. Da hæren kom sammen, var den vakker og vel rustet. Han hadde sytti skip da han seilte fra Norge. Så sier Tjodolv :
Du styrte, kampsterke konge,
så djervt skipene lange,
da mennene dine seilte
mot øst med sytti skuter.
Av sted mot sør suste ferden.
Seilene smalt mot staget.
Høymastet skute skar bølgen.
Med bøyning så fin lå Visund.

Her blir det fortalt at kong Magnus da hadde store Visund som kong Olav den hellige hadde latt bygge. Den hadde mer enn tretti rom ; i framstavnen var et stort visundhode, og akterut en hale ; hodet og halen og begge nakkene var forgylte. Om det taler Arnor Jarlaskald :
Stygt slo havskum inn på løfting,
og det lyse gull ble ristet;
kraftig vind lot jaget skute
og dens styre dypt seg duppe.
Nordfra styrte der de stive
stavner ut forbi Stavanger.
Havet bruste. Mastetopper
skinte blankt som ild i sola.


Kong Magnus seilte fra Agder og over til Jylland. Så sier Arnor :
Fortelle vil jeg om Visund,
hvordan den istyngd og stormbøyd
bar den seierrike
sogningers herre nordfra.
Høvdingen stavnen snudde
så mot breie Jylland.
Folket der nede hilste
da sin høvding med glede.


20.

Da kong Magnus kom til Danmark, tok de godt imot ham der. Han holdt straks ting og møter med folket i landet og bad om å bli mottatt slik som avtalen var. Da nå de landshøvdinger som var gjævest i Danmark, var bundet med ed til kong Magnus og ville holde det de hadde lovt og svoret, la de dette sterkt fram for folket. Det kom også til at da var Knut den mektige død, og det var ute med alt hans avkom. For det tredje var nå kong Olavs hellighet og jærtegn kjent over alle land.
21.

Så lot kong Magnus stevne ting i Viborg. Der har danene kåret seg konge både i gammel og ny tid. På dette tinget tok danene Magnus Olavsson til konge over hele Danevelde. Kong Magnus ble værende i Danmark lenge om sommeren, og alt folket tok vel imot ham, hvor han så kom, og gav seg under ham. Han satte da menn til å styre i alle sysler og herreder over hele landet og gav len til stormennene. Da det lei på høsten, styrte han med hæren til Norge og lå en stund i Göta älv.
22.

Svein het en mann, sønn til Ulv jarl, som var sønn til Torgils sprakalegg. Sveins mor var Astrid, datter til kong Svein Tjugeskjegg. Hun var søster til Knut den mektige på farssida og til sveakongen Olav Eiriksson på morssida; deres mor var Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste. Svein Ulvsson hadde da lenge holdt seg hos sveakongene, frendene sine, helt siden Ulv jarl, hans far, falt, slik som det er fortalt i Knut den gamles saga at han lot drepe Ulv jarl, sin måg, i Roskilde ; derfor hadde Svein ikke vært i Danmark siden.
Svein Ulvsson var en framifrå vakker mann ; han var stor og sterk, en stor idrettsmann, ordhag og veltalende. Alle som kjente ham, sa at han hadde alle de egenskaper som pryder en god høvding. Svein Ulvsson kom til kong Magnus da han lå i Göta älv som før skrevet. Kongen tok vel imot ham. Det var mange som talte hans sak, for Svein var en vennesæl mann. Han talte også sjøl sin sak for kongen, fagert og ordhagt, og det ble til det at Svein gikk i tjeneste hos kong Magnus og ble hans mann. Siden talte kongen og Svein om mange ting i enerom.
23.

En dag kong Magnus satt i høgsetet, og det var mange folk om ham, satt Svein Ulvsson på fotsteget nedenfor kongen. Da tok kongen til orde :
Einar Tambarskjelve sier : Kongen ble harm og sa : Så stod kongen opp og tok et sverd og festet det i beltet på Svein, og deretter tok han et skjold og festet på aksla hans, satte en hjelm på hodet hans og gav ham jarlsnavn og slike len i Danmark som Ulv jarl, hans far, hadde hatt. Nå ble det båret fram et skrin med helligdommer. Svein la hendene på det og svor troskapsed til kong Magnus, og så førte kongen jarlen til høgsetet hos seg. Så sier Tjodolv :
Der øst ved Elv tvangfritt
la Ulvs sønn hand på skrinet
og fagre løfter ga han.
Svein la så ed til løftet.
Den gjæve Skåne-kongen,
Olavs-sønnen, rådde
for ed og gjorde forlik,
som fikk for kort tid vare.


Etter dette fór Svein til Danmark, og der tok hele allmuen vel imot ham. Han tok seg hird og ble snart en stor høvding. Om vinteren fór han vidt omkring i landet og gjorde seg mye til venns med stormennene ; han var godt omtykt av allmuen også.
24.

Kong Magnus seilte nord til Norge med hæren sin og var der om vinteren. Men da våren kom, hadde kong Magnus ute en stor hær og fõr med den sør til Danmark. Da han kom dit, hørte han de tidender fra Vendland at venderne i Jomsborg hadde falt fra og ikke ville stå under ham. Der hadde danekongene hatt et stort jarlsrike ; de hadde grunnlagt Jomsborg, og det var blitt en sterk festning. Da kong Magnus hørte slikt ble sagt, bød han ut en stor flåte fra Danmark og seilte om sommeren til Vendland med hele hæren og hadde en stor styrke. Så sier Arnor Jarlaskald :
Nå skal det bli sagt, høvding,
at du hærskjold bar mot Vendland.
Heldig fikk av glatte lunner
du de frosne skuter trukket.
Aldri førte noen konge
flere skip til vender-landet.
Havet krysset ble av hærskip.
Herre, vender sorg du volder.


Da kong Magnus kom til Vendland, styrte han inn til Jomsborg. Han vant straks borgen, drepte mange folk der og brente byen og bygdene vidt omkring og gjorde et stort hærverk. Så sier Arnor Jarlaskald :
Med ild du, konge, overveldet
venderpakket, drepte hærmenn.
Røver-tukter! Bål så høye
tente du der sør ved Jomsborg.
Hedninger der vågde ikke
verge sine hus i byen;
med den lyse ild, konge,
gav du bymenn skremte hjerter.


Mye folk i Vendland gav seg under kong Magnus, men mange flere var de som rømte unna. Så tok kong Magnus tilbake til Danmark og gjorde seg ferdig til å sitte der om vinteren. Men han sendte fra seg hæren, både den danske og mange av dem som hadde fulgt ham fra Norge.
25.

Samme vinter som Svein Ulvsson hadde fått styringen over Danevelde, og han hadde vunnet vennskap med mange stormenn og et godt navn hos allmuen, lot han gi seg kongsnavn, og mange høvdinger var med på dette tiltaket. Men om våren da han spurte at kong Magnus var på ferd nordfra Norge med en stor hær, reiste Svein til Skåne og derifra opp i Götaland og så til Svitjod til sin frende kong Emund, og der ble han om sommeren, men han hadde speidere i Danmark for å få greie på kong Magnus' ferd, og på hvor stor hær han hadde. Da Svein fikk vite at kong Magnus hadde latt en stor del av hæren sin fare bort, og at han var sør i Jylland, rei Svein ned fra Svitjod med en stor hær som sveakongen gav ham. Da Svein kom ned til Skåne, tok skåningene vel imot ham ; de reknet ham som konge der, og da dreiv det mange folk til ham. Siden satte han over til Sjælland ; der tok de også godt imot ham, og han la alt under seg. Så tok han til Fyn og la under seg alle øyene, og folket gav seg under ham. Svein hadde en stor hær og mange skip.

Svein Ulvsson rei ned fra Svitjod


26.

Kong Magnus fikk høre om dette og om det med at venderne hadde ute en hær. Da stevnte kong Magnus folk til seg, og han fikk snart en stor hær samlet fra hele Jylland. Der kom også hertug Otta fra Brunsvik i Saksland til ham. Han var gift med Ulvhild, datter til Olav den hellige og søster til kong Magnus. Hertugen hadde en stor flokk menn med seg. Danehøvdingene egget kong Magnus til å fare mot venderhæren og ikke la hedningene velte inn over landet og legge det øde, og det ble avgjort at kongen skulle vende seg med hæren mot sør og gå til Heidaby. Da kong Magnus lå ved Skotborgå ved Lyrskoghede, fikk han melding om venderhæren, og det med at den var så stor at ingen kunne telle den, og at kong Magnus ingen ting kunne gjøre mot denne store hæren, og at han ikke hadde annet å gjøre enn å flykte unna. Likevel ville kong Magnus gå til strid dersom folk mente at det var noen utsikt til at han kunne vinne. De fleste rådde fra, og alle sa ett og det samme, at venderne hadde en hær som det var uråd å greie seg mot. Bare hertug Otta ville heller kjempe. Kongen lot så blåse sammen hele hæren, og han lot alle menn ta på hærklær, og de lå ute om natta under skjoldene, fordi de hadde fått høre at venderhæren var nær ved. Kongen var tung i hugen. Han syntes det var ille om han skulle bli nødt til å flykte, for det hadde han aldri prøvd før. Han sov lite om natta og sang bønnene sine.
27.

Dagen etter var det mikkelsmessaften. Mot dag sovnet kongen, og drømte at han så sin far, den hellige kong Olav, som sa til ham : Da kongen våknet, fortalte han om drømmen ; da tok det til å lysne av dag. Da hørte hele folket en klokkelyd oppe i lufta, og de av kong Magnus' menn som hadde vært i Nidaros, syntes at det var som det ble ringt med Glad, en klokke kong Olav hadde gitt til Klemenskirken i kaupangen.
28.

Nå stod kong Magnus opp og ropte at de skulle blåse til slag. Da drog venderhæren mot dem sørfra over åa, og hele kongshæren sprang opp og gikk fram mot hedningene. Kong Magnus kastet av seg ringbrynja o hadde ei rød silkeskjorte ytterst ; i handa tok han øksa Hel, som kong Olav hadde eid. Kong Magnus sprang føre alle de andre mennene imot hæren og hogg straks med begge hendene den ene etter den andre. Så sier Arnor Jarlaskald :
Fram med øks så brei,
utrøtt trengte kongen,
brynja kastet; sverdlarm
steig om hordekongen.
Han begge hender klemte
hardt om økseskaftet.
For seieren Herren rådde.
Hel fikk kløyve hauser.


Dette slaget varte ikke lenge. Kongsmennene var ville og hissige. Der de kom sammen, falt venderne så tjukt som havrekster på stranda. De som stod lengst tilbake, gav seg til å rømme, og da ble de hogd ned som bu-fe. Kongen forfulgte sjøl dem som flyktet, øst over heden, og de falt i flokker over hele heden.
Så sier Tjodolv :
Jeg tenker at brorsønn til Harald
i hæren fremst seg stilte
blant hærmenn; den sultne ravnen
rikelig ventet seg mette.
Vender av vegen rømte
vide omkring, de falne
skjulte milevidt heden
der Magnus hadde kjempet.


Det sier folk at det aldri har vært så stort mannefall i Norderlanda i kristen tid som det venderne hadde på Lyrskoghede. Av hæren til kong Magnus falt det ikke mange, men en mengde ble såret. Etter slaget lot kong Magnus binde om sårene på sine menn ; men det var ikke så mange leger i hæren som det trengtes. Da gikk kongen til de menn som han syntes kunne høve, og kjente på hendene deres. Han strøk dem over handflata og valgte på den måten ut tolv menn som han syntes var de mest mykhendte. Han sa at de skulle binde om sårene på mennene, ingen av dem hadde før forbundet sår ; men alle disse ble leger så gode som noen. Det var to islandske menn blant dem ; den ene var Torkjell Geirason fra Lyngar, den andre var Atle, far til Bård Svarte i Selårdal, fra dem er mange leger ættet siden.

Slaget på Lyrskoghede.


Etter dette slaget ble det jærtegnet som kong Olav den hellige hadde gjort, vidspurt i mange land. Og det ordet gikk mann og mann imellom at ingen mann skulle kunne kjempe mot kong Magnus Olavsson, og at kong Olav, hans far, var så nær ham at uvennene hans ikke kunne stå seg mot ham.

29.

Kong Magnus snudde straks med hæren mot Svein, som hanreknet for sin jarl, enda danene reknet ham for konge. Kong Magnus fikk tak i skip og sørget for å få hæren rustet ; begge to fikk tak i mye folk. Det var mange høvdinger i hæren til Svein, skåninger, hallendinger, fynboer ; men kong Magnus hadde mest nordmenn og jyder. Han styrte nå med hæren sin mot Svein. De møttes utenfor Vestlandet på Re, og der ble det et stort slag, som endte slik at kong Magnus vant seier, men Svein måtte rømme og mistet mye folk. Han rømte da tilbake til Skåne fordi han hadde sikkert tilholdssted i Götaland om han skulle bli nødt til å ta til det. Men kong Magnus tok så tilbake til Jylland og satt der om vinteren med mange menn og hadde vaktmannskap på skipene sine. Dette taler Arnor Jarlaskald om :
Siden på Re holdt kongen
kampting med lyst og glede;
velske sverd ble farget
i blod ved breie Vestland.
30.

Så snart Svein Ulvsson fikk vite at kong Magnus hadde gått i land, gikk han om bord på skipene sine. Svein drog til seg alt det folk han kunne få, og om vinteren fór han omkring på Sjælland of Fyn og småøyene. Da det lei mot jul, seilte han sør til Jylland og gikk først i land i limfjorden. Der gikk mange folk under ham, og han fikk skatt av noen, men andre gikk til kong Magnus. Da kong Magnus fikk vite hva Svein tok seg til, reiste han til skipene sine og hadde med seg den norske hæren som da var i Danmark, og noe av den danske hæren. Han styrte nordetter langsmed land. Da var Svein i Århus med en stor hær. Da han fikk melding om hæren til kong Magnus, førte han flåten sin ut av byen og gjorde seg i stand til slag.
Da kong Magnus hadde fått greie på hvor Svein var, og han visste at det nå bare var et kort stykke mellom dem, holdt han husting og talte til hæren sin og sa : Så tok de på hærklærne, og hver og en gjorde seg i stand og tok sin plass. Så rodde kong Magnus og hæren hans fram helt til de fikk se flåten til jarlen, som de så straks rodde imot.
Men Sveins menn væpnet seg og bandt sammen skipene sine, og straks ble det et hardt slag.
Så sier Tjodolv :
Kongen og jarlen førte
skjold for kort tid siden
sammen imot hinannen;
hard var våpenleiken
for begges menn den gangen,
så de modige stridsmenn
større slag ikke husket.
Høgt løg gny av spydkamp.
De kjempet framme ved stavnene, og ikke andre enn de som var i stavnen, kunne komme til med hoggvåpen. De som var i forrommet, stakk med spyd, og alle de som var lenger akter, skjøt med snørespyd eller kastespyd eller kastepiler. Noen kastet stein eller skjeftefletter ; de som var akter om masta, skjøt med bue.
Dette taler Tjodolv om :
Som regn på breie skjolder
styrtet spyd og piler;
der vi kjempet, fikk ravnen
rikelig mat å ete.
Menn, som best de kunne,
kastet stein og piler
i vågekampen, men såret
sank de sammen på dekket.
Flere piler enn nå fra strengen
skjøt bueskytter aldri.
Den dag ble ikke trønder
trøtte av å skyte.
Snørespydene tunge
fløy så tett i kampen
at knapt du så imellom.
Som snøfokk det yrte av piler.


Her blir det fortalt hvor heit striden med skuddvåpen var. I førstningen av striden var kong Magnus i skjoldborg, men da han syntes det gikk smått, sprang han ut av skjoldborgen og langsetter skipet og ropte høyt og egget mennene sine og gikk helt fram i stavnen i hoggstriden. Men da mennene hans så det, da egget de hverandre ; da ble det et stort rop over hele hæren. Så sier Tjodolv :
Magnus` hærmenn alle
egget ivrig hverandre
til å gå fram; der de kjempet,
tok fienden hardt om skjoldet.
Da ble striden hard og kvass. I denne striden ble Sveins skip skip ryddet i framstavnen og saksene. Da gikk kong Magnus sjøl med følget sitt opp på skipet til Svein, og siden hans menn, den ene etter den andre. Da gikk de så hardt på at Sveins menn drog seg unna, og kong Magnus ryddet det skipet og etterpå det ene etter det andre. Da flyktet Svein og en stor del av hans folk. En mengde av hans menn falt, og mange fikk grid.
Så sier Tjodolv :
Skipenes herre, Magnus,
modig gikk i kampen
fram helt i den fagre
framstavn; det ble vidspurt.
Stor mink på menn hos jarlen
han gjorde; økte hærfang,
da han og hele hæren
hærskip tok til å rydde.
Til flukt seg jarlen vendte
før den gjæve fyrste
fikk gitt de glupe stridsmenn
full grid for liv og lemmer.


Dette slaget stod søndag like før jul (18.desember 1043). Så sier Tjodolv :
Den strid som hærmenn førte
hardt imot hinannen,
ble kjempet på en søndag,
snøgt gikk folk til striden.
Da krigsmenn mistet livet,
fløt lik på hver en bølge,
det ble visse døden,
og derpå sank de alle.
Der tok kong Magnus sju skip fra Sveins menn. Så sier Tjodolv :
Sju langskip Magnus ryddet,
sønn til Olav Digre;
med glede Sogne-kvinner
fikk spurt om kongens seier.
Og dessuten kvad han :
Mistet har Sveins hærmenn
sin hjemferd, gjæve kriger.
Hard ble hærmannsferden
for hær som drog mot Magnus.
Nå bølgen reist av stormen
bein og skaller ruller
på havsens bunn. Og sjøen
bruser vilt om hærmenn.
Straks om natta rømte Svein til Sjælland med de menn som hadde kommet seg unna og ville følge ham, men kong Magnus la til lands med skipene sine og lot straks om natta mannskapet gå i land. Tidlig morgenen etter kom de ned med stort strandhogg. Det forteller Tjodolv skald :
I går så jeg store steiner
med sterke hender kastet;
av steinsår gapte hauser.
Ustøtt stod deres fylking.
Skipet midt i landet
la vi og gjorde strandhogg.
Svein med ord alene
ikke kan verje landet.
31.

Kong Magnus styrte straks med hæren nordover til Sjælland etter Svein. Så snart hæren til Magnus kom dit, flyktet Svein opp på land og hele mannskapet hans. Men kong Magnus satte etter dem og forfulgte dem og drepte alle dem de fikk tak i. Så sier Tjodolv :
Sjællandske møyer spurte
hvem som merket førte.
Sant det var at mange
hadde farget skjold i blodet.
Kvinner måtte rømme
redde gjennom skogen.
Talløse flokker rente
på rappe føtter til Ringsted.
På Skånes raske konge
kom søleskvett til nakken.
Men gjæve Lundekongen
i fred får ha landet.
I går over mold og myrer
fløy mange spyd i lufta.
Den sterke jarlens merker
ble slept bortover hauger.


Da flyktet Svein over til Fyn ; men kong Magnus fór da med hærskjold over Sjælland og brente vidt og bredt for dem som hadde slått seg i flokk med Svein om høsten. Så sier Tjodolv :
Jarlen måtte vike
i vinter fra kongesetet.
Det var ikke lite
landvern som du stilte.
Du fikk, gjæve Magnus,
mang en kamp under skjoldet.
Det nesten da var slutt,
på søstersønn til Knut.
Du lot ilden herje
hus, trønders herre!
Du la garder øde,
med ild du harm dem brente!
Høvding-venn! Du ville
med velde hevne på jarlens
følgesvein det farlige
fiendskap! Unna de rente.


32.

Så snart kong Magnus fikk greie på hvor Svein var, seilte han med hæren sin over til Fyn. Men straks Svein spurte det, gikk han om bord og seilte av sted og kom fram til Skåne. Derfra fór han til Götaland og siden til sveakongen. Men kong Magnus gikk opp på Fyn, og lot rane og brenne der for mange. Alle de av Sveins menn som var der, rømte bort til alle kanter. Så sier Tjodolv :
Storm fra havet jager
høyt i lufta gnister
fra tjukke eikevegger;
vilt ildebrann freser;
så hus på Fyn brenner
med flammer dobbelt høye.
Tak og never brenner,
nordmenn svir av garder.
Glem ikke, karer, å gjeste
jenter som hører til Sveins menn,
når dere i kamp tre ganger
har gått som seierhelter!
Vi finner nok fagre kvinner
på Fyn; der vi farger våpen.
Fremdeles må i fylking
vi fram i våpenbraket.


Etter dette gav alt folket i Danmark seg under kong Magnus. Det var god fred der resten av vinteren. Da satte kong Magnus sine menn til å styre over alt land der i Danmark. Da det lei utpå våren, fór han med hæren sin nord til Norge og ble værende lenge der om sommeren.
33.

Da Svein spurte det, rei han straks ut til Skåne og hadde med seg en stor hær fra Sveavelde. Skåningene tok vel imot ham, og han fikk enda mer folkestyrke hos dem. Så fór han ut til Sjælland ; som han la under seg, likeså Fyn og alle småøyene. Men da kong Magnus fikk høre det, samlet han folk og skip og seilte sør til Danmark. Han fikk greie på hvor Svein lå med hæren sin, og da styrte kong Magnus imot ham. De møttes en dag i kveldingen på et sted som heter Helganes. Da slaget tok til, hadde kong Magnus mindre flåte, men skipene var større og hadde bedre mannskap. Så sier Arnor Jarlaskald :
Vidt har jeg hørt at det heter
Helganes der hvor kongen,
den vidkjente ulvemetter,
vant så mange hærskip.
Tusmørket falt da kongen
bad føre skjoldene sammen.
Hele høstnatta gjennom
rygene holdt på med striden.
Striden ble kvass, og da det lei på natta, ble mannefallet stort. Kong Magnus skjøt hele natta med kastevåpen. Det forteller Tjodolv :
Ved stedet som Helganes heter
falt hæren til Svein for spydkast.
Menn som slikt fortjente,
såret sank i døden.
Mørenes herlige konge
mangt et snørespyd sendte.
Landsherren asketr-spydet
på odden farget med blod.
Det er snart å si om dette slaget at kong Magnus fikk seier, men Svein rømte. Skipene hans ble ryddet fra stavn til stavn ; alle de andre skipene til Svein ble også ryddet. Så sier Tjodolv :
Redd var ikke jarlen
som rømte ifra hærskipet,
da Magnus det slemt gjorde
for Svein å slippe unna.
Hærkongen farget skarpe
sverdegg rød i blodet;
sverdet ble blodvætet.
Kongen vant seg landet.
Likeså forteller Arnor :
Den djerve Skåning-kongen
skip fra bror til Bjørn tok,
så mange som han hadde.
Heldig ble den roferd.
Der falt mange av Sveins menn. Kong Magnus og hans menn fikk stort hærfang. Så sier Tjodolv :
Et gøtisk skjold og ei brynje
bar jeg hjem fra striden;
det var min del; i sommer
var sverddønnet sterkt sørpå.
Fine våpen fikk jeg;
jeg sa det forut til kvinna.
Der vant jeg en hjelm, da harde
hærkonge banket daner.
Nå rømte Svein over til Skåne med alt det mannskap som kom seg unna. Kong Magnus og hans hær satte etter og dreiv dem langt opp i landet, og det ble bare gjort liten motstand av Sveins menn eller av bøndene. Så sier Tjodolv :
Olavs sønn lot hærmenn
inn i landet rykke.
Stridslysten gikk så Magnus
med mannskap gjævt fra skipet.
Djerve høvding i Danmark
herjet; her braker våpen.
Hesten stormer vestfra
over hauger i Skåne.
Siden lot kong Magnus fare med hærskjold over hele bygda. Så sier Tjodolv :
Fram med fart på merket
til Magnus nordmenn fører.
Tett ved merket går vi;
titt henger skjold ved sida.
Unggutten fram tramper
med fot som ikke glider,
fram til Lund gjennom Skåne,
fagrere veg så jeg aldri
Siden tok de til å brenne bygda, og alle folk rømte unna lange veger. Så sier Tjodolv :
På jarlens hær vi prøvde
godt nok kalde jernet,
og skåningenes seiersvon
fikk synke brått sammen.
Den røde ilden leiker
overalt i breie bygder;
vi tente ild; men mange
har blåst til og skapt møye.
Den lyse ilden herjer
hvert hus i Danevelde,
med stor fylking brenner
fyrsten breie bygda.
Trøtt av strid jeg bærer
Skjold over Danmarks heier.
Vi vinner seier, og såret
Sveins menn renner unna.

Det gamle fynske landet
i fjor lot kongen trampe.
Jeg kryper ikke unna
midt blant kongens hærfolk.
Sveins menn, som nå renner,
kan ikke nekte storverk
gjort av Magnus. I morgen
vi mange merker reiser.


Svein Ulvsson flykter opp i Skåne.


Svein rømte da øst i Skåne. Kong Magnus gikk så til skipene sine og styrte siden mot øst langs Skånesida. Han hadde gjort seg ferdig i en snarvending. Da kvad Tjodolv dette :
Jeg har ikke annet å drikke
når her jeg er med kongen,
enn havets salte bølge,
en slurk av den jeg suger.
Her framfor oss nå ser vi
den store Skånesida.
For svearnes reddes vi ikke.
Stort slit vi tåler for kongen.
Svein rømte opp i Götaland og drog siden til sveakongen og var der om vinteren i akt og ære.
34.

Kong Magnus snudde da han hadde lagt under seg Skåne. Han seilte først til Falster, gikk opp der og herjet. Han drepte mange folk som før hadde gått under Svein. Det forteller Arnor :
Kongen nå lot hevne
helt ut svik av daner.
Den djerve kongen felte
Falsterhæren i harme.
Den unge kriger samlet
til ørnene tunge dynger
av lik; men hirdmenn gjerne
hjalp da ørnevennen.
Siden seilte kong Magnus med hæren sin til Fyn og herjet og vant stort hærfang der. Så sier Arnor Jarlaskald :
Så på Fyn den djerve
farget merkene røde
da for sitt land han stridde;
for svik måtte folket bøte.
Folk kan tenke etter,
hvilken tjueårs konge
har mettet ravnen så rikt.
Fyrsten har gavmildt hjerte.
35.

Den vinteren satt kong Magnus i Danmark, og da var det god fred. Han hadde hatt mange slag i Danmark og hadde fått seier i alle. Odd Kikinaskald sier så :
Kort før Mikkelsmesse
striden malmhard vaktes.
Vender falt; og mange
ble vant til våpenlarmen.
Men litt før jul et annet
voldsomt larmende kampting
ble holdt der sør ved Århus;
hard ble strid for hærmenn.
Likeså sier Arnor :
Olavs sønn! Du gir meg emne
når ord jeg bruke vil i sanger.
Blodet lar du ravner drikke.
Herre, rett nå kvedet vokser.
Djerve konge, du som modig
kløyver skjolder; fire strider
har du kjempet samme vinter;
seierrik med rett du kalles.

Tre slag holdt kong Magnus med Svein Ulvsson. Så sier Tjodolv :
Med lykke førtes striden
til slutt, som Magnus ville.
Og meg gir kongen emne
til kvad om seiervinning.
Sverdet trøndernes fyrste
farget rødt, og stadig
siden i tre slag han
seier vant fullstendig.
36.

Nå rådde kong Magnus over både Danmark og Norge. Da han hadde lagt under seg Danmark, skikket han sendemenn vest til England. De drog til kong Edvard og gav ham brev med segl under fra kong Magnus. I brevet stod det med hilsen fra kong Magnus :
37.

Da kong Edvard hadde lest dette brevet, svarte han slik : Så lenge jeg ikke bar kongsnavn, gjorde jeg ikke mine høvdinger tjeneste på noen mer storslått måte enn de menn som ikke var ættbårne til riket her. Nå har jeg tatt kongsvigsel her og kongedømmet fullt ut slik som min far hadde før meg ; og nå vil jeg ikke gi opp dette navnet så lenge jeg er i live. Men om kong Magnus kommer hit til landet med hæren sin, da vil jeg ikke samle en hær mot ham, og det skal stå ham fritt å legge under seg England når han først har tatt meg av dage. Si ham mine ord slik.> Så fór sendemennene tilbake og kom til kong Magnus og sa hvordan alt hadde gått. Kongen svarte langsomt og sa så :

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hardrådes saga:

18.

Der møtte Harald Svein Ulvsson ; den høsten hadde han flyktet for kong Magnus ved Helganes. Da de møttes, hilste de glade på hverandre. Sveakongen Olav Svenske var morfar til Ellisiv, Haralds hustru, og Sveins mor Astrid, var søster til kong Olav. Harald og Svein sluttet forbund og bandt det med faste avtaler. Alle svearne var Sveins venner, for han hadde den gjæveste ætt der i landet. Derfor ble alle svear venner og hjelpesmenn for Harald også. Mange stormenn der var bundet til ham ved svogerskap.
Så sier Tjodolv :
Øst for Gardar pløyde
eikekjølen bølgen.
Djerve konge, siden
svearne deg støttet.
Haralds skip fikk lute,
tyngd i le av gullet,
under breie seilet.
Storm om høvding suste.
19.

Siden rådde de seg hærskip, Harald og Svein, og det samlet seg snart en stor hær hos dem. Da hæren var rustet, seilte de vestover til Danmark.
Så sier Valgard :
Kampglade konge! Skipet
suste under deg siden
bort fra Svitjod. Din odel
var deg eslet med rette.
I topp var seilet heist opp,
hen langs det flate Skåne
du seilte. Danske kvinner
du satte skrekk i barmen.
De la først til Sjælland og herjet og brente vidt og bredt der. Så satte de over til Fyn ; der gikk de opp og herjet.
Så sier Valgard :
Harald! Hele Sjælland
herjet du. Da ulven
fort fant veg til valplass.
Kongen fienden knuser.
Mannsterk fyrsten siden
gikk til Fyn, gav hjelmer
brått en mengde arbeid.
Med brak brast skjold i stykker.
Sør for Roskilde bygder
den bjarte ilden brente.
Til grunn lot kongen rive
røyk-omspente garder.
Landets menn i mengde
lå liv og frihet røvet.
Med sorg i sinn da folket
stilt flyktet inn i skogen.

Flokken måtte spredes,
og sinket ble da somme.
De menn som levde etter,
liv ved flukten berget.
Da ble fagre kvinner
til fange tatt og bundet;
på veg til fartøy lenker
gnog fagre kvinnekroppen.



20.

Kong Magnus Olavsson styrte høsten etter Helganesslaget nord til Norge. Da hørte han de tidender at Harald Sigurdsson, frenden hans, hadde kommet til Svitjod, og likeså det at han og Svein Ulvsson hadde sluttet forbund og hadde ute en stoe hær, og eslet seg til å legge under seg Danevelde og siden Norge. Kong Magnus bød ut leidang fra Norge og det samlet seg snart en stor hær hos ham. Da fikk han greie på at Harald og Svein hadde kommet til Danmark og brente og svidde overalt, og at folket i landet mange steder gav seg under dem. Det ble også sagt at Harald var større og sterkere enn andre menn, og så klok at han kunne greie alt, og at han alltid fikk seier når han kom i slag. Han var også så rik på gull at ingen kjente maken til det.
Så sier Tjodolv :
At freden vil vare lenger
venter mennene neppe.
Folk med grunn kan frykte
når flåter er utfor landet.
I strid går Magnus gjerne;
han styrer med flåten nordfra.
Og sørfra gjæve Harald
hærskip ruster til kampen.
21.

Mennenne til kong Magnus, de som han var vant til å rådslå med, sa at de syntes det ville se ille ut om han og hans frende Harald skulle stå hverandre etter livet. Mange bød seg til å fare og prøve på å få forlik mellom dem. Og de fikk overtalt kongen til å samtykke i det. Da sendte de noen menn på ei snarseilende skute, og de seilte så fort de kunne, sør til Danmark. Der fikk de noen danske menn som fullt ut var venner til kong Magnus, til å bære fram dette ærendet for Harald. Denne saken ble fremmet så stilt som mulig. Da nå Harald hørte at kong Magnus, hans frende, ville by ham forlik og forbund, slik at Harald skulle få halve Norge med Magnus, og at de skulle skifte løsøret likt seg imellom, da sa Harald for sin part ja til dette forliksbudet. Bud om denne avtalen gikk så tilbake til kong Magnus.
22.

Kort tid etterpå var det at Harald og Svein satt og talte sammen en kveld ved drikken. Svein spurte hvilken kost- barhet Harald syntes mest monn i av dem han hadde. Han svarte så at det var merket hans Landøydan. Da spurte Svein hva det var for noe med dette merket siden det var slik en dyrverdig ting. Harald svarte at det var sagt at den alltid skulle få seier som dette merket ble båret for, og han sa at det hadde gått slik fra den tid han fikk det. Svein svarer : Da svarte Harald i sinne : Da skiftet Svein farge og sa : Harald svarte : Og så gikk de til hver sin kant.

Harald og Svein taler sammen ved drikken.






Om kvelden da Harald gikk og skulle sove i løftingen på skipet sitt, sa han til skosveinen : Så gikk Harald et annet sted og la seg, men la en trestabbe der han sjøl skulle ha hvilt. Om natta rodde det en båt inn til løftingen, og det gikk en mann opp og sprettet opp tjeldet over løftingen ; og så gikk han opp og hogg med ei stor øks i soveplassen til Harald, så den stod fast i trestabben. Så sprang mannen med én gang ut i båten - det var belg- mørkt - og rodde straks bort. Men den øksa mannen hadde brukt, var et sikkert bevis, for den stod fast i treet. Så vekte Harald mennene sine og lot dem vite hva svik de hadde vært ute for. sa han, Det gjorde de så og rodde om natta nordetter langs land. De fór dag og natt like til de møtte kong Magnus der han lå med hæren sin. Så gikk Harald til kong Magnus, frenden sin, og det var stor glede på begge sider over dette møtet, så som Tjodolv sier :

Vidkjente høvding, bølgen
fikk brytes mot skipssida
da du fra øst mot Danmark
de dyre hærskip styrte.
Men halvt med seg å dele
bød Olavs sønn deg siden
sitt folk og hele riket.
To frender glade møttes.
Siden talte frendene seg immellom, og alt gikk fredelig for seg.
23.

Kong Magnus lå ved stranda og hadde telt oppe på land. Han bød da Harald, sin frende til bordet sitt, og Harald gikk til gjestebudet med seksti mann. Det var et prektig gilde. Men da det lei på dagen, gikk kong Magnus inn i teltet der Harald satt. Menn gikk med ham og bar bører ; det var våpen og klær. Så gikk kongen til den ytterste mannen og gav ham et godt sverd ; den neste gav han et skjold, og de andre gav han klær eller våpen eller gull, større gaver dess fornemmere de var. Til sist kom han til Harald, frenden sin, og han hadde to rørkjepper i handa, og så sa han : Da svarte Harald :
Så sa kong Magnus : Da stod Harald opp og takket ham vel for den høye verdighet og for æren, dermed satte de seg ned begge to og var lystige og glade. Om kvelden gikk Harald og mennene hans til skipet sitt,
24.

Morgenen etter lot kong Magnus blåse hele hæren til tings. Da tinget var satt, kunngjorde kong Magnus for alle mennene den gava han hadde gitt Harald, sin frende. Tore fra Steig gav Harald kongsnavn der på tinget. Den dagen bad kong Harald kong Magnus til bords hos seg, og Magnus gikk samme dagen med seksti mann til teltene til kong Harald, der hvor han hadde stelt til gjestebud. Der satt da begge kongene i samme setet, og kongene var både lystige og glade. Da det lei ut på dagen, lot kong Harald bære inn i teltet en stor mengde tasker, og noen bar inn klær og våpen og andre kostbarheter. Alt dette delte han ut, og gav og skiftet det mellom mennene til kong Magnus, de som var i gjestebudet.
Så lot han løse opp taskene og sa til Magnus :
Så lot Harald breie ut en stor nautehud og helle gullet fra taskene på den ; og nå tok de fram vektskåler og lodd, delte gullet og skiftet alt etter vekt, og alle som så på, syntes det var et under at så mye gull skulle ha blitt samlet på ett sted i Norderlanda. Dette var nå også i virkeligheten grekerkongens eiendom og rikdom, for alle sier at der er hus fulle med røde gullet. Da var kongene lystige og glade. Så kom det fram et staup, det var så stort som et mannshode. Kong Harald tok opp staupet og sa : Da svarte kong Magnus : Dermed tok han ringen og rakte den til Harald.
Harald så på den og sa : Da sa kong Magnus alvorlig : Da svarte kong Harald leende :
I dette gjestebudet gav kong Harald Steigar-Tore en bolle av valbjørk med sølvgjord omkring og sølvhank over, begge to forgylte ; og den var helt full av skjære sølvpenger. Det fulgte også to gullringer som veide ei mark til sammen. Han gav ham også kappa si, den var av mørk purpur med hvitt skinn, og han lovte ham stor ære og sitt vennskap. Torgils Snorrason sa at han hadde sett et alterklede som var gjort av denne kappa, og Gudrid, datter til Guttorm Steigar-Toresson, sa at hun så at Guttorm, hennes far, hadde denne bollen.
Så sier Bolverk :
Til gave fikk, som jeg hørte,
du det grønne landet;
og du bød så kong Magnus
av ditt gull ved møtet.
Forliket mellom frender
ble fredelig nok sluttet;
men Svein, han måtte siden
striden hard seg vente.
25.

Kong Magnus og kong Harald rådde begge for Norge vinteren etter dette forliket, og hver av dem hadde sin hird. Om vinteren var de omkring på Opplanda på gjestebud ; stundom holdt de seg sammen og stundom hver for seg. De fór helt nord til Trondheimen og til Nidaros. Kong Magnus hadde tatt vare på kong Olavs legeme fra den tid han kom til landet, klipte håret hans og neglene hver tolvte måned og hadde sjøl den nøkkelen som de kunne låse opp skrinet med. Da hendte det mange slags jærtegn ved kong Olavs helligdom. Snart ble det til at kongene ble usams, og mange var så illtenkte at de gikk med vondt imellom dem.
26.

Svein Ulvsson lå igjen og sov da Harald hadde reist bort. Siden spurte Svein etter hvor Harald hadde tatt vegen. Da han fikk vite at Harald og Magnus var blitt forlikte, og at de nå hadde en hær sammen, styrte han med hæren sin øst langs Skåne-sida, og der holdt han seg til han om vinteren hadde fått vite at Magnus og Harald hadde styrt med sin hær til Norge. Da holdt Svein sør til Danmark med hæren sin, og der tok han alle kongelige inntekter den vinteren.
27.

Da det tok til å våres, bød kong Magnus og kong Harald ut leidang fra Norge. En gang hendte det at kong Magnus og kong Harald lå i samme havn ; dagen etter var Harald først ferdig, og han seilte straks. Om kvelden la han til havn der han og Magnus hadde tenkt å være den natta. Harald la skipet sitt i kongsleiet og tjeldet der. Kong Magnus seilte av sted lenger ut på dagen, og da de kom til havna, hadde Haralds menn alt satt opp tjeld. Da fikk de se at Harald hadde lagt seg i kongsleiet, og at han hadde tenkt å bli liggende der. Da kong Magnus og hans folk hadde tatt ned seilene, sa kong Magnus :
Da kong Harald så at kong Magnus ville legge til strid med dem, talte han til sine menn : Så gjorde de, og de la skipene ut av leiet. Kong Magnus la inn i leiet med skipene sine. Da begge hadde gjort seg ferdige, gikk kong Harald med noen menn bort på skipet til kong Magnus. Kongen tok godt imot ham og ønsket ham velkommen. Da svarte kong Harald : Da sa kong Magnus : Da svarte kong Harald : Så gikk han tilbake til skipet sitt.
I slike sammenstøt mellom kongene kunne det merkes at det var vanskelig å være varsom nok. Mennene til kong Magnus mente at han hadde rett ; men de som var uvettige, mente at Harald i noen monn ble svivørt. Men Haralds menn sa det ikke var gjort annen avtale enn at kong Magnus skulle ha rett til leiet når de kom på samme tid, men at Harald ikke var skyldig til å legge ut av leiet når han lå der i forvegen ; de sa at Harald hadde gått fram viselig og vel. De som ville legge det ut til det verste, sa at kong Magnus ville bryte forliket, og de sa at det var urett og skammelig gjort av ham mot kong Harald. Uvettige folk talte så lenge om slikt krangel til det ble uvenn- skap mellom kongene. Det gikk også mangt for seg som kongene hadde hver sin mening om, enda det er lite skrevet om det her.
28.

Kong Magnus og kong Harald seilte sør til Danmark med denne hæren. Men da Svein fikk høre det, flyktet han unna øst til Skåne. Kong Magnus og kong Harald ble lenge i Danmark om sommeren, og da la de under seg hele landet. De var i Jylland om høsten. Ei natt da kong Magnus lå i senga si, drømte han og syntes han var hos sin far, den hellige kong Olav. Og han syntes at Olav sa til ham : Han syntes at han svarte : Da syntes han at kong Olav svarte :
Kong Magnus fortalte denne drømmen til Mennene sine. Kort etter ble han sjuk og ble liggende der det heter Sudatorp. Da han var nær døden, sendte han sin bror Tore til Svein Ulvsson, og bad ham at han skulle gi Tore den hjelp han trengte. Det fulgte med ordsendingen at kong Magnus gav Svein Danevelde etter sin død. Han fant det rimelig at Harald rådde for Norge og Svein for Danmark. Så døde kong Magnus den gode, og hans død var til stor sorg for hele folket. Så sier Odd Kikinaskald :
Menn felte mange tårer
da den milde de bar til grava.
Tung var børen for dem
som titt han gull hadde skjenket.
Huskarer, tunge i hugen,
holdt ikke tårer tilbake.
Med sorg i sinnet så ofte
satt alle kongsmenn siden.
29.

Etter disse hendingene holdt kong Harald ting med hæren, og sa til mennene det han tenkte å gjøre ; han ville fare med hæren til Viborgting og la seg ta til konge over Danevelde, og så vinne landet. Han sa at dette var en arv etter kong Magnus, frenden hans, likeså vel som Norge var det. Han bad hæren om hjelp, og sier at da skulle nord- menn til alle tider være herrer over danene. Da svarte Einar Tambarskjelve at han var mer skyldig til å føre kong Magnus, sin fostersønn til grava og føre ham til hans far, kong Olav, enn å slåss utenlands og streve etter rike og eiendom til en annen konge. Han sluttet talen sin slik at han syntes det var bedre å følge kong Magnus død enn noen annen konge levende.
Så lot han ta liket og stelle om det på ærefull måte, så de kunne se tilstellingen på kongsskipet. Så gjorde alle trøndere og nordmenn seg ferdige til å reise hjem med liket av kong Magnus, og leidangshæren løste seg opp. Da skjønte kong Harald at det var best å fare tilbake til Norge og først legge under seg det riket og derifra få seg større styrke. Nå fór kong Harald tilbake til Norge med hele hæren. Så snart han kom til Norge, holdt han ting med folket og lot seg ta til konge over hele landet. Han fór slik helt øst fra Viken at han ble tatt til konge i hvert fylke i Norge.
30.

Einar Tambarskjelve fór med liket av kong Magnus og med ham hele trønderhæren ; de førte det til Nidaros, og han ble jordet i Klemenskirken ; den gang var den hellige kong Olavs skrin der. Kong Magnus hadde vært middels stor på vokster, med rettskåret ansikt, lyslett og lyshåret, veltalende og snarrådig, mandig, så raus som noen, stor krigsmann og framifrå våpendjerv. Han var den vennesæleste av alle konger, og både venner og uvenner gav ham lovord.

Died:
1) Falt av hesten, og skadene var såpass alvorlige at han døde kort tid etter.

2) Høsten 1047 ledet Magnus en flåte til Danmark. Norsk-islandske sagaer forteller at han døde av sykdom under denne ekspedisjonen.

3)En dansk kilde, Rydårboken, forteller at han falt i sjøen fra en landgang og druknet.

Kong Magnus' lik ble fraktet hjem til Norge og ble gravlagt i Nidaros.

Buried:
Gravlagt i Nidaros. Graven befinner seg i dag i Nidaros domkirke, og selv om den ikke er markert, er graven den eneste norske kongegraven fra middelalderen som fortsatt er helt intakt.

Ragnhild married Håkon Ivarsen about 1062. Håkon (son of Ivar Skjeggesen Hvide) was born between 1024 and 1027; died between 1070 and 1076. [Group Sheet] [Family Chart]

Ragnhild married Poul (Pål) Torfinnsen av Orkenøyene about 1070. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1120, Romerike, Akershus, Norge; Lendermann på Romerike og kongens måg.

Notes:

Occupation:
Lendmann Aale på Romerike levde omkring 1120.

Ifølge sagaen het Olav Moks farfar Aale Varg og var lendmann på Romerike. Hans levetid må falle i begynnelsen og midten av 1100-tallet, men omtales ikke ellers i sagaene.
Som lendmann og kongens måg må han imidlertid ha tilhørt en gammel og fremtredende ætt.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 114, 261-263.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 95.

Family/Spouse: NN Haraldsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Danmark; Kongetro jarl ved sydgrensen.

Family/Spouse: Ragnhild Eriksdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingebjørg married Olav about 1117. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1137, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Han var sønn av høvdingen Håkon Jyde (Håkon Nordmann) og kong Erik Eiegods datter Ragnhild Eriksdatter, samt at han var nevø av sin forgjenger Erik Emune.

Ved Erik Emunes død var hans sønn, Svein Grathe, mindreårig. Det samme var Magnus den sterkes sønn, Knut. Og endelig var Knud Lavards sønn Valdemar kun 6 år. Disse 3 arvingene ble senere kjent som Svein, Knut og Valdemar som delte landet mellom seg. Erik Lam var således det eneste kongsemne som var i myndig alder.

Erik Lam hadde stått ved Erik Emunes side under slaget ved Fodevig, og det har også blitt hevdet at det var ham som slo Magnus den sterke i hjel. Saxo Grammaticus forteller at den jyske stormannen Sorte Plov og hans kampanjer, som i 1137 slo Erik Emune i hjel på Urnehoved Ting i Sønderjylland, forsøkte å få Valdemar utlevert og således tvinge igjennom en form for arvefølge, men hans mor Ingeborg sa nei. Erik Lam ble valgt da det ikke fantes andre kongsemner som var gamle nok eller befant seg i Danmark.

Det lyktes Erik å få til et godt samarbeid med kirken som han skjenket rike gaver og privilegier. For eksempel fikk munkene ved St.Peders kloster i Næstved enerett på torghandel i tillegg til at munkene ved St.Knuds kloster i Odense fikk store pengegaver.

Kong Erik sørget for å få Danmark styrt ved embetsmenn plassert rundt om i riket.

Men i 1139 begynte problemene å melde seg. Olav Haraldsson, Harald Kesjas eneste overlevende sønn, og som i begynnelsen var mindreåring, gjorde opprør fra sin maktbase i Skåne. Det lyktes Olav å bli gjort til konge av landene i Skåne, og fordrev erkebiskop Assers etterfølger Eskil. Olav herjet på Sjælland og Erik tok kampen opp, men først i 1143 lyktes det Erik Lam å få bukt med Olav, som ble drept i slaget ved Glumstrup (Glumstorp) i nærheten av Helsingborg i Skåne.

I 1146 fikk Erik Lam en alvorlig febersykdom og som den eneste konge i Danmarks historie abdiserte han frivillig og uten ytre press.

Erik Lam var gift med Luitgard eller Lutgard av Salzwedel, datter av markgreve Rudolf av Salzwedel, og i henhold til Saxo ektet han den bremiske erkebiskop Hartvigs søster, som ganske vist var en høybåren kvinne, men som mer utmerket seg ved fornem slekt enn ved sin kyskhet. De fikk ingen barn, men han etterlot seg en frillesønn ved navn Magnus som senere ble en av Valdemar den stores motstandere.

Erik var den første danske konge som synes å ha vært meget påvirket av tysk kultur. Han tilbrakte den mest av sine unge år blant tyske riddere. Også hans hustru var tysk. Danmark synes å ha vært et stabilt og samlet land i løpet av hans kongedømme.
De samtidige kildene synes å sette ham høyt, men samme kildene er uenig om hans personlighet. Han blir stundom portrettert som en passiv og ubesluttsom konge, andre ganger som en ivrig og modig kriger. Det var ikke hans sykdom som var årsaken til hans tilnavn, Lam, som kan tolkes som veik og svak, men som en senere skribent, Sven Aggesen, på 1180-tallet skriver:

Det var en honningmild blidhed i hans væsen.

Died:
I 1146 fikk Erik Lam en alvorlig febersykdom, og som den eneste konge i Danmarks historie abdiserte han frivillig og uten ytre press.
Han endte sitt liv kort tid deretter, 27.august samme år, i St.Knuds kloster i Odense.

Ragnhild married Sommerled about 1140. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1218, Hedmark, Innlandet, Norge; Sveitehøvding. Kongens sysselmann på Hedmark.

Notes:

Occupation:
Nå fremgår det klart av sagaen at Ivar av Skedjuhof som sysselmann på Hedmark etterfulgte Olav Mok som ble overfalt og drept av ribbungene i 1224, da han var i bryllup på Løren.

I Håkon Håkonssons saga skildres kampene mellom birkebeiner og ribbunger i 1224. Det fortelles at ribbungene kom uforvarende over Olav Mok, kongens frende, mens han var i bryllup på gården Leyrin (Løren) i Sørum og tok ham til fange mens alle hans menn, herav 20 hirdmenn, ble drept. Olav kom seg bort, samlet nye folk og tok kampen opp mot overfallsmennene, men ble drept kort etter.

Det berettes videre at kongen da han fikk høre om drapet, beklaget dette meget, og i denne forbindelse opplyses at Olavs farmor var datter av kong Harald Gille og at hans farfar het Áli (Aale) Varg og var lendmann på Romerike.

Olav Mok omtales forøvrig allerede i 1218 som sveitehøvding og ble samme år sysselmann på Hedmark.
Ifølge sagaen ble Olav Mok, sammen med Fridrek Slafse, i 1218 utnevnt til sysselmann på Hedmark, og umiddelbart etter beretningen om Olavs drap opplyses i sagaen at Ivar og Fridrek Slafse hadde sysselen på Hedmark på Kong Håkons vegne.

Som beskrevet i Olav Moks anebeskrivelse er det også annet som tyder på at han står i forbindelse med Sudreim-ætten.
Hertil kommer at det opplyses i sagaen at Olavs farfar var lendmann på Romerike, og at det følgelig må antas at ætten egentlig hører hjemme der.
Når Olav, som hadde syssel på Hedmark, deltok i bryllupet på Leyrin, kan man vel gå ut fra at han var beslektet eller besvogret med ætten der. Nå hørte Leyrin på 1400- og 1500-tallet til Sudreim-godset og var sikkert en av ættens gamle odelsgårder.
Sudreim gård på Romerike nevnes i kildene medsikkerhet først i et brev av 1331 (DN I 213) hvor fremgår at gården tidligere hadde vært residens for Hr. Havtore Jonsson.
Det er da etter omstendighetene heller ingen grunn til å tvile på at den også i sin tid tilhørte hr. Havtores far, baronen hr. Jon Raud Ivarsson.

På den annen side er Sudreims-ætten ved 1200-tallets slutt den eneste kjente lendmannnsætt fra Romerike, og allerede dette er i seg selv et sikkert tegn på slektskapssammenheng med Olav Moks ætt.

På grunnlag av alle disse momenter ligger det meget nær å slutte at Ivar av Skedjuhof ikke bare var Olav Moks etterfølger som sysselmann, men også hans sønn.

Etter ættens jordegods og tilknytningen til Romerike å dømme, må den syssel disse innehadde antagelig være Søndre Hedmark.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 114-115, 261-263.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 95.

Family/Spouse: NN Dagsdatter, "Mok". [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1224, Hedmark, Innlandet, Norge; Sysselmann.
• Residence: Before 1240, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge

Notes:

Occupation:
Nå fremgår det klart av sagaen at Ivar av Skedjuhof som sysselmann på Hedmark etterfulgte Olav Mok som ble drept av ribbungene i 1224.
Ifølge sagaen ble Olav Mok og Fridrek Slafse i 1218 utnevnt til sysselmenn på Hedmark, og umiddelbart etter beretningen om Olavs drap opplyses i sagaen at Ivar og Fridrek Slafse hadde sysselen på Hedmark på Kong Håkons vegne.

Dette er første gang Ivar nevnes, og sagaen beretter i denne forbindelse at hedmarkingene;
skar opp hærpil og reisto ferð or bygðom sinom at Ribbvngom austr a Vermaland ok vt a Ravmariki ok gerðo þeim marga bakellda.
Av sammenhengen fremgår at dette, som ventelig var, skjedde på sysselmennenes initiativ og var foranlediget ved ribbungenes tokt til Romerike og drapet av Olav Mok.

Beretningen synes således tydelig å vise at Ivar av Skedjuhof opptrer som en av Olavs ettermålsmenn.
Hærpil = budstikke. Den som merket ufred, hadde plikt til å varsle, og det gjorde man ved å sende hærpil fra gård til gård; den hadde et reip eller vidjeband i den ene enden og kalte alle menn væpnet til ting. Lovene har nøyaktige foreskrifter om dette underretningsvesenet for forsvaret.

Ivar nevnes i 1224 som sysselmann på Hedmark og var en av Kong Håkon Håkonssons fremste høvdinger under kampene mot ribbungene. I en av trefningene ble han alvorlig såret i foten så han siden stadig gikk halt.

Senere omtales han i sagaen som kongens sendebud til Skule jarl, og nevnes siste gang som deltager i toktet mot Oslo i 1240 hvor Skule led det avgjørende nederlag.

Om hans senere skjebne og hans død gir sagaen ingen opplysninger, men på bakgrunn av hans mangeårige tjeneste som innehaver av en viktig syssel og hans kampbedrifter for kongens sak tør man sikkert slutte at han har stått høyt i dennes gunst.

Ivar var en av Kong Håkons trofaste tilhengere og, som sønn av Olav Mok, også kongens frende.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 131-132, 262-263.


Residence:
Hvor Ivars hovedgård lå opplyses det ikke noe om i sagaen.
G. Munthe går ut fra at han hadde sitt navn etter gården Skjeau i Høijord sogn i Andebu, mens O. Rygh har gjort gjeldende at hans hjemsted med likegod grunn kan antas å være den nåværende gård Skea i Sørum eller Ske i Bohuslen.

Skjeau omtales imidlertid i det hele tatt ikke i middelalderlige kilder og kan etter sin størrelse heller ikke godt ha vært noe høvdingsæte. Forøvrig er det mindre rimelig at en mann som hørte hjemme i Vestfold eller Bohuslen skulle ha syssel på Hedmark.
Det er således ingen grunn til å tvile på at Ivars hovedgård er Skedjuhof (nå Shea, opprinnelig vel Skeiðihofr) i Sørum sogn på Romerike.

På denne betydelige gård, hvis skyld omkring år 1600 var 3 skpd. mel (nøyaktig tilsvarende Sudreims), sto i middelalderen en kirke, som nevnes i 1400 (Skæidiof kirke, RB side 560).

I 1412 omtales også Skædaf sogn (DN V 481). Kirken har da antagelig opprinnelig vært kapell - høgendeskirke - på storgården.

Hva Ivars ætteforhold angår gir sagaen ingen direkte opplysninger, men hva den beretter gir likevel anledning til visse slutninger.
Kong Håkon Magnussons bekjente retterbot av 17.juni 1308 inneholder bl.a. den bestemmelse at sysselmenn skulle få beholde syslene i sin levetid,under forutsetning av at de fîr lovlig og lempelig fram mot almuen, og at deres sønner skulle være fortrinnsberettiget til å etterfølge dem. Denne bestemmelse er imidlertid sikkert ingen nyskapning, men kun en stadfestelse av gammel fast sedvane på dette område.

Som beskrevet i Olav Moks anebeskrivelse er det også annet som tyder på at han står i forbindelse med Sudreim-ætten. Hertil kommer at det opplyses i sagaen at Olavs farfar var lendmann på Romerike, og at det følgelig må antas at ætten egentlig hører hjemme der.
På den annen side er Sudreims-ætten ved 1200-tallets slutt den eneste kjente lendmannnsætt fra Romerike, og allerede dette er i seg selv et sikkert tegn på slektskapssammenheng med Olav Moks ætt.

På grunnlag av alle disse momenter ligger det meget nær å slutte at Ivar av Skedjuhof ikke bare var Olav Moks etterfølger som sysselmann, men også hans sønn.

Etter ættens jordegods og tilknytningen til Romerike å dømme, må den syssel disse innehadde antagelig være Søndre Hedmark.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 259-263.

Ivar married Ragndid Alvsdatter på Tornberg about 1240. Ragndid (daughter of Alv Erlingsen på Tornberg and Ingeborg Bårdsdatter på Rein, "på Tornberg") was born in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1295, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; Ridder og baron "hr. Jon Raud Ivarsson".

Notes:

Occupation:
Sudreim-ættens første med sikkerhet kjente mann er baronen hr. Jon Raud Ivarsson.
Tilnavnet Rauðr henspiller utvilsomt på hans hårfarge, og det er derfor liten grunn til å drøfte spørsmålet om mulig slektskap med andre som bærer det samme tilnavnet.

Slekten fra Sørum i Akershus fortsatte i Sverige under navnene Roos af Ervalla og Roos af Hjelmsäter.

Etter at Hårfagreslekten var dødd ut på mannsiden, var slekten arvinger til Norges trone. De fraskrev seg imidlertid arveretten.

Det er mulig at hr. Jon var gift med en datter til Tore Tinghatt d.e. Hans sønn, Tore Tinghatt Jonsson, kan ha vært oppkalt etter denne ane.

Hr. Jon nevnes i kildene første gang som medbesegler av våpentilstandsavtalen med Danmark, sluttet på Hindsgavl, Fyn, 25.september 1295. Han var da ridder og nevnes først blandt de herrer som medbesegler avtalen. Likeledes medbesegler han Kong Eriks privilegiebrev for Hamburg-borgere av 31.juli 1296(DN V 33).
Videre er han medutsteder av et brev av 25.februar 1299 angående gården Frogner Store, Ullensaker, (DN II 47).

I 1302 ble hans sønn Havtore trolovet med jomfru Agnes (Isl. Ann. IV, V) og senest ved denne anledning må hr. Jon være blitt utnevnt til baron, som sådan nevnes han i alle fall allerede 09.september 1302 (NGL III side 46).

I Jon Ivarsson Raud har kong Håkon 5. hatt en trofast mann i de stormfulle årene mens stormannsregjeringen førte landets styre i brorens navn.
Rent innenrikspolitiske forhold kan altså forklare giftermålet mellom Jons sønn Havtore Jonsson og kongsdatteren Agnes Håkonsdatter.

I brev av 14.september 1307 (DN I 111) skjenket Kong Håkon ham 1,5 øresbol i gården Duflá (Doblaug) på Hedmark.

Sommeren 1309 var hr. Jon til stede i Mariakirken i Oslo ved Kong Håkons ektefødte datter, jomfru Ingeborgs trolovelse med Junker Magnus Birgersson, sønn til Kong Birger av Sverige.

Endelig medbesegler han et makeskifte av 29.juni 1312 (DN IV 95) mellom Mariakirken i Oslo og Hovedø kloster.
Senere forekommer han ikke i kildene, og er formodentlig død ikke lenge etter.

Ifølge flere av de islandske annaler (Isl. ann. V, VIII, IX, X) skulle hr. Jon være død i 1306, men dette er ikke riktig. På grunn av barnas levetid må han antas å være født senest omkring 1245.
Hr. Jons hustru nevnes ikke i kildene, men også hun har sikkert tilhørt en fremtredende ætt, siden en av sønnene kunne bli valgt til ektefelle for kongensdatter.
Hr. Jon må antas å være dattersønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten.

I et brev av 18.desember 1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru Ragndid Jonsdatter, og Æsa Haakonsdatter, datter til ridderen og riksråden hr. Haakon Toresson til Manvik i Brunlanes og Leikvang i Eidsberg idet partene var beslektet i 4de grad.
Av dette er det mulig å dra nærmere slutninger om Sudreimsættens opprinnelse.

Allerede godsforholdene gjør det temmelig sikkert at hr. Torvald Toressons slekt må søkes på Hjaltland. Herdis-navnet er også praktisk talt ukjent i Norge. På den annen side er Æsas mor sikkert dansk av fødsel. Det er altså overveiende sannsynlig at det er fru Ragndid Jonsdatter og hr. Haakon Toresson som er beslektet. Nå foreligger det innen deres nærmeste slekt også en annen pavelig ekteskapstillatelse, idet fru Ragndids brorsønn hr.Sigurd Havtorsson den 29.september 1342 (DN VI 166) fikk tillatelse til å ekte hr. Håkons søsterdatter Ingeborg Erlingsdatter, datter av drottseten hr. Erling Vidkunnsson og fru Elin Toresdatter.

Også hr. Sigurd og Ingeborg oppgis å være firmeninger. Det kan derfor ikke være noen tvil om at fru Ragndid og hr. Havtore var tremenninger av hr.Håkon og fru Elin.
Dette betyr igjen at hr. Jon Raud Ivarsson, eller dennes hustru, må være søskenbarn enten av hr. Håkon og fru Elins far, baronen hr. Tore Håkonsson (Biskopsson) av Leikvang eller av deres mor, som også het fru Ingeborg Erlingsdatter. Forsåvidt foreligger det altså flere muligheter.

Om hr. Tores forfedre vites kun at han var sønn av erkebiskop Håkon og det foreligger i hvert fall intet som tyder på at han var av særlig fremtredende ætt, det skulle da være sønnens fornemme giftemål.
Hr. Tores hustru, fru Ingeborg Erlingsdatters slektskapsforhold er derimot bedre kjent. Hun var søster av den berømte jarl hr. Alv Erlingsson (Milder-Alv) og datter av baronen hr. Erling Alvsson til Tornberg (Tanberg) på Ringerike som igjen var sønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten, kong Inges og hertug Skules søster.

Jon hadde en datter med navnet Ragndid (egentlig Ragnfrid) og to av barnebarna het Gudrun. Begge navn forekommer nettopp i Reins-ætten, Ragndid sågar flere ganger. Ragndid er et så sjeldent navn at alene den omstendighet at det forekommer innen Sudreims-ætten gjør det overveiende sannsynlig at det må ha vært en eller annen forbindelse mellom denne og Reins-ætten.

Ser man nå de foreliggende momenter i sammenheng viser det seg at man vil oppnå en fullt tilfredsstillende forklaring både på de omtalte yngre slektskaps-oppgaver og på navneforholdene ved å anta at hr. Jon Rauds mor (Gudrun eller Ragndid?) var datter til Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter.
Dermed får man også den best mulige forklaring på Sudreims-ættens fremtredende sosiale posisjon og på den omstendighet at hr. Jons sønn blir utvalgt til ektefelle for kong Håkons datter.

Hr. Jon selv var lendbåren, det kan man på bakgrunn av slektens posisjon trygt ta for gitt.
I Håkon Håkonssons saga omtales imidlertid bare en lendmann med navnet Ivar, nemlig Ivar Nef, men han hørte hjemme i Hålogaland, nevnes allerede i 1198 og ble lendmann ved juletid 1217. Han kan derfor ikke komme i betraktning som mulig far til Hr. Jon Raud.

For fredstiden 1240-63 er imidlertid sagaens beretning meget lite utførlig, og da en rekke lendmenn døde ved denne periodes begynnelse, kan man med sikkerhet gå ut fra at flere av Kong Håkons fortjente, høyættede menn i denne tid har oppnådd lendmannsverdigheten, selv om dette ikke direkte er opplyst i sagaen.

En av de personer som det ligger nær å anta at må være blitt denne utmerkelse tildel er Ivar av Skedjuhof. Skedjuhof i Sørum tilhørte på 1300-tallet hr.Jon Havtorsson og var også hovedgården i hans store gods på Romerike!

Hr Jons eiendommer har, bortsett fra noen gårder i Østfold, tidligere ikke vært kjent, men kan nå fastslås på grunnlag av yngre godsforhold.
Da hr. Jons hustru, fru Birgitte Knutsdatter, var svensk, og da de eiendommer hans far fikk med sin hustru, kongedatteren fru Agnes, i hvert fall i hovedsak er kjent, er det etter omstendighetene ingen grunn til å tvile på at Skedjuhof med tilhørende gods er arv etter farfaren, hr. Jon Raud. At Hr. Jon som eldste sønn, velger Skedjuhof, og ikke Sudreim, til sin hovedgård på Romerike, peker også tydelig på at det er den førstnevnte eiendom som er ættens opprinnelige sæte.
Etter det foreliggende kan det derfor tas for gitt at hr. Jon Raud Ivarsson er sønn av Ivar av Skedjuhof.

Hirdskråen fra Magnus 6 Lagabøtes regjeringstid har et arkaisk preg ved at dens formelle ramme langt på vei viser tilbake til hirdens opprinnelige oppgave som daglig krigerfølge, og det trass i at hirdens karakter hadde endret seg betydelig. På slutten av 1200-tallet gjennomløp landets verdslige aristokrati en formell elitedannelse, en prosess som endte med at hirdorganisasjonen gikk i oppløsning i første halvdel av 1300-tallet.

Magnus Lagabøte besluttet i 1277 at lendmenn og skutilsveiner skulle ha rett til herretittel, samt at lendmennene heretter skulle tituleres baroner og skutilsveinene riddere.
Baron var tittelen på de engelske kronvasallene, det vil si de som hadde jord i forlening direkte av kongen tilsvarende de norske lendmennene.
Ridder var den høyeste rangen innen det europeiske riddervesenet som hadde utviklet seg fra 1000-tallet av. Den opprinnelige rene ryttersoldaten i Frankerriket med rustning, skjold og sverd eller lanse hadde gradvis blitt prototypen på det høybårne, aristokratiske medlemmet av vasallstanden i Europa. Ridderen var høytidelig tatt opp i et lukket fellesskap, ridderskapet, gjennom ridderslag og ridderløfte. For å kunne kvalifisere til ridderslag måtte en blant annet ha gjennomgått militær trening som væpner.

Utover i høymiddelalderen fikk væpnerklassen mindre entydig preg av å være en gruppe unge menn som trente til å bli riddere, og ble i stedet en fullverdig rangklasse av samme type som ridderklassen. Det fullt utviklete europeiske riddervesenet på 1100-tallet besto derfor av rangklassene riddere og væpnere, med den første som den gjeveste. Fremdeles var det slik at veien til ridderslag gikk via væpnerrangen, men ikke alle væpnere ble riddere.

Riddervesenet rommet en ridderideologi som bidro ytterligere til å heve medlemmene over resten av befolkningen, ikke minst fordi det i økende grad ble lagt vekt på byrd. Ridderideologien hadde tre hovedpilarer:
Det Militære broderskapet, kirkelige idealer, som å beskytte de fattige og svake, straffe de onde og forsvare kirken, og høvisk opptreden.
Til det militære brorskapet utviklet det seg en æreskodeks, det vil si regler alle medlemmer av ridderstanden var pliktig til å følge i krig dersom de ikke skulle forspille sin ære og dermed kanskje bli utstøtt av ridderstanden. Æreskodeksen var felles for alle medlemmene av ridderstanden uavhengig av lojalitetsbånd og dannet derfor et grunnlag for et visst fellesskap på tvers av konfliktlinjer, ikke minst i krig.

At riddervesenet ble innført i Norge på slutten av 1200-tallet, er et klart utslag av den elitedannelsen som skjedde i denne perioden, og viser samtidig hvordan det norske samfunnet ble overrislet av samtidens felles europeiske kultur- og samfunnsutvikling. Begge deler kom også til uttrykk ved at ikke-fyrstelige personer i Norge fra slutten av 1200-tallet av, begynte å bruke faste våpenmerker i skjold og segl.

Et annet ledd i eliteutviklingen var at kongemakten på slutten av 1200-tallet innrømmet hirdmedlemmene skattefrihet som motytelse for deres personlige militærtjeneste. Skattefriheten var opprinnelig knyttet til fritak for personer, men ble rundt 1300 i stedet gjort gjeldende for jord fordi leidangsskatten var blitt en skatt på jord. Det bevarte kildetilfanget er ikke stort nok til at vi kan følge utviklingen i nevneverdig detalj frem til at norske stormenn i 1370-årene hadde oppnådd skattefrihet for hele setegården, det vil si den jorda de drev for egen regning, et privilegium de beholdt resten av senmiddelalderen. Det skattefritaket norske stormenn oppnådde i høymiddelalderen, var svært beskjedent i europeisk målestokk. Deres nordiske standsbrødre fikk et tilsvarende, men betydelig mer omfattende privilegium omtrent samtidig, fritak fra kongelige skatter og pålegg for alt jordegods uansett rang.

Den økonomiske gevinsten av fritaket var såpass liten for norske stormenn at privilegiet i hovedsak må ha hatt en symbolsk-honorær betydning. Det ga stormennene i Norge mindre insitament til å øke sin private godsmengde, sammenliknet med kollegaene i Danmark og Sverige, ettersom nytt gods som de ikke drev selv, ble skattlagt. Jordeiendom ga riktignok prestisje, noe som var viktig i datidens samfunn, men fordi alt deres privatgods var fritatt fra kongelige skatter, kunne danske og svenske stormenn i en helt annen grad enn norske øke sine økonomiske ressurser, og dermed også sine politiske,gjennom å skaffe seg mer gods.

Hovedgrunnen til forskjellen mellom Norge og de andre nordiske rikene på dette området må være at riksstyret måtte balansere behovet for å opprettholde et levedyktig aristokrati som riksbærende elite opp mot det å bevare tilstrekkelig med riksinntekter. Kongedømmet i Norge hadde ikke råd til å gi fra seg en såpass stor inntektskilde som skatt fra aristokratiets samlede gods, fordi landets totale areal av dyrkbar jord, middelalderens viktigste kapital, var relativt lite.
Dette forklarer også de sterke interessene det norske verdslige aristokratiet hadde i kongedømmets forvaltningsapparat, ikke minst i inntekter fra kongstjeneste.

Tilsvarende må det betydelig større jordarealet som de to andre nordiske rikene hadde, særlig Danmark, være årsaken til at aristokratiet oppnådde et større skatteprivilegium og ikke hadde like sterk interesse av å styrke kongedømmets forvaltningsapparat. Aristokratiets skattefrihet betydde imidlertid en alvorlig økonomisk belastning for kongedømmets finanser i både Danmark og Sverige, en belastning som i perioder medførte økonomisk bankerott med alvorlige følger for riksstyret. Og i begge land ble det gjennomført tiltak for i størst mulig grad å begrense inntektstapet for kongedømmet, uten at skatteprivilegiet av den grunn ble opphevet.

Trass i forskjellen når det gjaldt grad av skattefrihet for stormennene, er det gode grunner til å tro at oppløsningen av hirdorganisasjonen og etableringen av en verdslig privilegert krigerstand, fulgte de samme hovedlinjene i alle tre rikene, men at hirden forsvant sist i Norge. Norske historikere har gjennomgående ment at hirdens oppløsning i Norge skyldtes kongefellesskapet med Sverige fra 1319 av, fordi oppgaven med å være kongens livvakt og væpnede følge forsvant etter hvert som felleskongen for det meste oppholdt seg utenfor Norges grenser. I både Danmark og Sverige derimot, forsvant kongshirden allerede på 1200-tallet, altså uten at noen av landene var i kongefellesskap med et annet land.

Det dominerende synet blant norske historikere overser imidlertid to viktige poeng. For det første at den unge Magnus Eriksson og hans mor ser ut til å ha oppholdt seg mer i Norge enn i Sverige i 1320-årene, og for det andre og viktigste det faktum at hirden lenge før 1319 først og fremst var blitt en organisasjon for landets verdslige aristokrati, og at denne funksjonen ikke forsvant, selv da landet fikk felles konge med et naboland. Dessuten er det relativt klare indikasjoner på at hirdorganisasjonen var i oppløsning alt i siste halvdel av Håkon 5's regjeringstid.

I den forbindelse har den store rettarbota som kong Håkon utstedte i juni 1308, fanget interessen hos historikerne. Rettarbota er blant de mest omdiskuterte dokumentene i norsk historie, det gjelder både dens innhold, motiv, legitimitetet og dens virkninger på kort og lang sikt. Bakgrunnen for rettarbota var utvilsomt de erfaringene kong Håkon hadde hatt i riksstyret frem til da. Som det heter innledningsvis i rettarbota:
Det har vært kjent for alle menn at på grunn av den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom og likedan nå ei tid siden ... så tar vi vår fedrearv, hele Norges konges rike, under vårt rådvelde.

Deretter bestemmer kongen detaljert om riksstyrets administrasjonsapparat og hirden, og bak det hele lå ønsket om å styrke kongens kontroll med riksstyret.
I den forbindelse har det særlig vært trukket frem at kongen for all fremtid avskaffet jarle- og lendmannsnavnet. Nye lendmenn skulle ikke utnevnes, og bare kongesønnen og jarlen av Orknøyene skulle for fremtiden ha rett til å bære tittelen jarl. Flere historikere har karakterisert rettarbota som antiaristokratisk og hevdet at den på lengre sikt bidro til at det norske aristokratiet som riksbærende gruppe ble sterkt svekket.

At kongen søkte å styrke sin egen innflytelse, forhindret imidlertid ikke at han samtidig ga innrømmelser til medlemmene av aristokratiet i sin alminnelighet ved å åpne for at sysselmannsombud i realiteten kunne bli arvelige. Det var en betydelig konsesjon ettersom sysla var aristokratiets fremste inntektskilde fra kongedømmet på dette tidspunktet. Det var svært få lendmenn i 1308, og krongodset var ikke lenger stort nok til å underholde en større gruppe av lendmenn. Det er derfor ikke grunnlag for å karakterisere rettarbota som generelt antiaristokratisk. Kongens hensikt var etter alt å dømme å reorganisere riksstyre og riksaristokrati som følge av grunnleggende samfunnsendringer, og det var en politikk der kongen måtte spille på lag med flertallet av det riksbærende aristokratiet.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116, 121, 129-132, 259-261, 263.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 184-187.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 826.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 95.

Family/Spouse: Åsa Haftorsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: NN Toresdatter Tinghatt. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1307, Norge; Ridder og baron.
• Occupation: Bef 1319, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; Medlem av formynderregjeringen i 1319. Spilte en stor politisk rolle under Magnus Eriksson.

Notes:

Occupation:
Antagelig var det i forbindelse med bryllupsfestlighetene at hr. Havtore fikk ridderslaget, og sannsynligvis samtidig må han være blitt utnevnt til baron.

I en artikkel om Sudrheimsætten og Romerike diskuterer Eldbjørg Arnesen teoriene om Havtores slektsskapsforhold:
Andreas Holmsen har påvist at en mengde jordegods ble konfiskert på Romerike av rikskongen, både i forbindelse med slittungenes og ribbungenes opprør i 1220-årene og i rikssamlingstiden nesten 200 år tidligere. Holmsen mener videre at den første lendmannen som ble etablert fra Sudrheimsætten på Romerike tidligst kom i 1237 (Andreas Holmsen: Nye studier i gammel historie, s. 121-124, 140-146).

Vi vet at det satt en meget fremstående sysselmann på Romerike så sent som i 1238 - brorsønnen til baglerkongen Filippus (Håkonar saga, kap. 276,285).
Det ser videre ut til å ha manglet lokal øvrighet her under vårbelgenes opprør. Det er derfor mye som tyder på at tiden etter hertug Skules nederlag må bli det tidligste tidspunkt for etablering av en lendmann her.
Men etter den tid var altså Romerike et område som var pasifisert under kongens sterke ombudsmann.
Ikke minst dette har vist Håkon 5 at en forbindelse mellom kongehuset og Sudrheimsætten var en gunstig allianse.
Og i Jon Ivarsson Raud har han hatt en trofast mann i de stormfulle årene mens stormannsregjeringen førte landets styre i brorens navn.

Rent innenrikspolitiske forhold kan altså forklare giftermålet mellom Havtore Jonsson og Agnes Håkonsdatter.
Det er likevel et spørsmål om Jon Ivarssons sønn var ættstor nok til at forbindelsen kunne forsvares fra et dynastisk synspunkt. I og med at ekteskapet kom i stand, blir svaret selvfølgelig ja, men det kan være interessant å se litt nærmere på Havtore Jonssons sannsynlige avstamning.

Henning Sollied har studert dette spørsmålet. Han mener Jon Rauds far må være Ivar av Skedjuhof, som nevnes flere ganger i Håkon Håkonssons saga som kongens sveithøvding, både i kampen mot ribbungene og senere i kampen mot vårbeigene og hertug Skule. Han nevnes riktignok aldri som lendmann, men det er intet bevis for at han ikke har blitt utnevnt til en slik verdighet i den rolige perioden etter hertug Skules fall.
Det sterkeste indisium for at Ivar av Skedjuhof virkelig var Jon Ivarssons far, er imidlertid selve den gården som er knyttet til hans navn. Flere gårder i Norge kan ha hatt dette navnet i høymiddelalderen. Men Skea i Sørum, som også er avledet av Skedjuhof, gjenfinnes senere i Romeriksgodset til Jon Havtoresson.

Gården var like høyt skyldsatt som Sørum i 1647, så mye taler for at den også kan ha vært herresete på 1200-tallet og at det var Ivar av Skedjuhof som hadde den. Denne mannen er derfor svært sannsynlig som Havtore Jonsons farfar.

Sollied har gjettet på at Ivars far var Olav Måk, sysselmannen som ble overfalt av ribbungene da han var i bryllup på Løren og senere falt i kampen mot dem.
Håkon Håkonssons saga forteller at lendmannen Ale Varg var Olav Måks bestefar. Ale var gift med en datter til Harald Gille, og ifølge denne teorien ville Ivar av Skedjuhof være av kongeætt.

Derimot er det bedre belegg for Henning Sollieds teori om en sammenheng mellom Sudrheimsætten og Reinsætten.
Konstruksjonen bygger på at to av Jon Ivarson Rauds barnebarn og to av baron Tore Håkonssons barnebarn var firemenninger og måtte ha pavelig dispensasjon for å inngå ekteskap. Det er imidlertid mange muligheter for en felles stamfar.

Vi vet intet om Agnes Håkonsdatters morsslekt. Vi vet heller intet om Havtore Jonssons mor, mormor og farmor. Dessuten vet vi ikke hvem som var baron Tore Håkonsons mor og besteforeldre - faren var erkebiskop Håkon. Det er derfor mange muligheter for søskenforbindelser blant ekteskapskandidatenes oldeforeldre.
Men det faktum at det blant deres oldeforeldre fantes noen som var søsken er i seg selv et godt nok bevis på at de alle var av fremstående slekter. Blant den norske høyadelen giftet man seg standsmessig.

Jon Ivarssons avstamning var god nok til at hans sønn kunne bli en konges svigersønn og fremtidige kongers far.

Antagelig var det i forbindelse med bryllupsfestlighetene at hr. Havtore fikk ridderslaget, og sannsynligvis samtidig må han være blitt utnevnt til baron. Han nevnes vel i kildene aldri uttrykkelig som baron, men i et brev av 29.juni 1312 (DN IV 95) som han medutsteder, nevnes han foran hr. Snare Aslaksson, som gis baron-tittel i et brev av 20.mars 1308 (DN IX 79). Sistnevnte datum blir altså terminus ante quem også for hr. Havtores utnevnelse.

Ved den kongelige forordning av 17.juni 1308 ble det nemlig bl.a. bestemt at baron- (lendmann-) tittelen for framtiden ikke skulle utdeles.

Navnene Hafþórir og Hafþórr synes i begynnelsen av 1300-tallet å gå over i hverandre. Hr. Havtores navn gis som regel førstnevnte form, mens hans to sønner ofte bruker den kortere form i farsnavnet. Bortsett fra et tilfelle fra Härjedalen ved midten av 1200-tallet er hr. Havtore den første bærer av navnet i Norge. Derimot forekommer det på Island allerede på 900-tallet og i de følgende århundrer, om enn meget sjeldent. Navnet ble imidlertid også brukt i Sverige, og det sannsynligste er vel at det er kommet inn i Sudreims-ætten gjennom inngifte i en svensk ætt.

Sammen med faren var han tilstede i Mariakirken i Oslo i august 1309 ved hustruens halvsøsters trolovelse.
I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men i brev av 09.januar 1312 (DN I 132) tilbakekalte kongen denne disposisjon og skjenket i stedet hr. Havtore og fru Agnes 6 markebol i Sorknes i Solør, antagelig hele denne gården.
Selv om medgiften således ikke var helt ubetydelig var det altså ikke akkurat det halve kongerike hr. Havtore fikk med hustruen.

Det var kanskje også på grunn av dette at kongen et par dager senere, i brev datert Bergen 13.januar 1312, skjenket sin måg tuft ok gard varn j Sarpsborgh med lyckiuni ok fossenum allt vt i mitt arennar sua bræitt lyckian gjengr bræitt ofuan til (DN III 97):
Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs sændir allum monnum þæim sæm þetta bref sea eða hœyra q. g. ok sina. ver vilium atþer vitir. at firir hollrar þionostu saker. er ver hafum jamfnan rœynt af herra Hafþore Jons syni maghe vaarom þa hafum ver gefuet hanom ok hanslogleghom ærfingia æftir hann till æfuenlegrar [æig]nar tuft ok garð varn j Sarpsborgh með lyckiunni ok fossenom allt vt i mitt arennar sua bræitt semlyckian gengr bræitt ofuan till, skal hann þessa sama tuft ok foss vpp lata byggia ser til handa ok sinom ærfuingium, af þui firirbiodom ver huærium manneþessa vara (giof at) hindra eða talma firir hanom eða hans ærfingium, j nockorom lut. nema huæ(rr sem þat gerer) vili sæta vare sannre ræiði. Var þettabref gort j Biargvinn s(iau) nattom æftir þrettanda dagh jola a þrettanda are rikis vars, herra Biarne Auðunar son jnsiglaðe en Thorgæir klærkr ritaðe.

Sammendrag:
Kong Haakon Magnussön giver Hafthor Jonssön og Arvinger sin Gaard og Tomt i Sarpsborg (Borregaard) med Lykken og (Sarp-) Fossen til midt i Aaen langs Lykkens Bredde.

Kilde:
Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv.
Ved senere Segl forbundet medkgl. Stadfæst. af 1447, 1470, 1474 og 1507. Fra Regesta Norvegica, Bind III 1301-1319, nr. 757:
Gavebrev fra kong Håkon Magnusson til svigersønnen Havtore Jonsson: For de tjenestene han har ytt kongen, får han og hans lovlige arvinger kongens tomt og gård i Sarpsborg med jordstykket og fossen.
Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir klerk skrev.
Av senere kongers stadfestelsesbrev og en riksråds dom av 01.februar 1474 fremgår at gaven gjelder Borregård med tilhørende fossefall, en eiendom som forble i hr. Havtores etterslekts eie til inn på 1600-tallet (DN III 903):
Wij Hans meth gudz nade hoghboren førstis konningh Cristierns son karad kung til Danmarck retter arffwinge til Noriges rige hærtogh i Sleszwigh greffuej Holsten Stormaren Oldenborg oc Delmenhorsth gøre alle witherligt anno domini mcdlxx quarto ath skicket wor for oss oc for wort elskeligt radhkyndermøsse affthen j communet i Oslo her Swen Galle poo then ene sidhe oc Hans Eder poo then andre sidhee poo sin husfrwes weghne. kerde forne Hans Edher till her Swen Galle om en gardh som Borgergardh hether oc qwern oc qwernefoss meth som ther til ligger liggendes i Sarsborgh oc en annen qwernefoss som hether Steenbeck. thede forne Hans Edher oss breff som lwder poo forne Borgergardh oc qwernefoss som thette wort breff er wederfestfwnne wij for retthe ath forne Hans Eder poo sin husfrwes weghne [Her er i Originalen udeglemt: skall beholde eller noget lignende] Borgergardh oc qwernefoss til ewerdeligh eye henne oc hennes arffwinge en Steinbecks qwerne bruge oc beholde swo lenge som wor nadige herres kunges breffvt wiser en hwat som her (Swen) Galle haffuer vpboret aff renthen aff forne qwerne sidhen the komme j qwersethningh thet skall han j geen giffue jnnenthette oc poske. ther meth wore the wenner oc welsothe om alt thet som them j mellom haffwer waret. Jn cuius rei testimonium secretum nostrumpresentibus impensum. Datum die et loco quibus supradictis.

Sammendrag:
Den udvalgte Konge Hans og Norges Rigsraad paadömme en Sag mellem Hr. Svein Galle og Hans Eder angaaende Borgegaard i Sarpsborg med Kvernog Fos samt Stenbek Fos, hvilket alt tildömmes Hans Eder paa hans Hustrus Vegne i Henhold til de vedheftede ældre Kongebreve.

Kilde:
Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv. Sigillat. forbundet med No. 97,794, 886 og Kongebrev af 20 April 1507 nedenfor.
Hr. Havtore omtales som medutsteder av et par brev av 29.juni 1312 (DN IV 95) og 3.mai 1314 (DN IV 107). Under sistnevnte er hans segl bevart.
Tiden omkring 1300 var mer en tid for jurister enn for historikere.
Om Håkon 5 på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer.

Den 20.april 1319, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål Eiriksson, kongens svigersønn Havtore og fem andre fremtredende menn et dokument (DN I 156) i Tunsberg.
De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors og mange andre helligdommer at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv og formynderstyre.
Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige og ikke dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er fullmyndig.
Dette er siste gang Hr. Havtore nevnes i live.
Kongen døde 8.mai 1319 og hans svigersønn hr. Havtore kort tid senere.

Ifølge Gottskalks annaler døde hr. Havtore i 1319, ifølge Flatø-annalene i 1320 (Isl Ann. VIII og IX). I et brev utstedt i Tønsberg mellom 08.05.1319 og08.05.1320 omtales hr. Havtore som død.
At hr. Havtore ikke medbesegler unionstraktaten med Sverige som ble utstedt i Oslo omkring 28.juni 1319 (DN VIII 50) kan tyde på at han da allerede var død eller ihvertfall for syk til å avgi møte.

Hr. Havtore var sysselmann på Romerike (DN I 213) og ihvertfall i 1319 medlem av Riksrådet.
Foruten Sudreim og tallrike andre gårder på Romerike og i Solør må han ha eid adskillig gods i Borgesyssel.
Enda i 1400 hadde således Idd, Rokke og Eidsbergs kirker gamle tiendekrav på hr. Havtores arvinger (RB side 545 f, 565).

Som sysselmann på Romerike, og han bygsle bort bort kongens jordegods.
Et vitne attesterer i 1331 den praksis Havtore fulgte. Vitnet sier:
Jeg gjør kjent for dere at jeg var tilstede da Gisle på Odinshov lovet å sende ett skippund malt av hvert bruk på Odinshov til herr Havtore, og godt havremalt, og det skulle føres til Sudreim hvert år mens han (dsv. Havtore) hadde sysla, i stedet for den pliktveitsle som sysselmannen hvert år hadde rett til på Odenshov.

Den avløste pliktveitsla hadde vært holdt hvert år mellom jul og Kyndelsmesse (dvs. 2.februar) for sysselmannen og fem tjenere og fem mynder, gjennom et helt døgn med full kost slik at sysselmannen ikke syntes å mangle noe.

Det var som bortbygsler av kongens to bruk på Odingshov sysselmannen tok denne pliktveitsla, og avløsningen. Om han hadde tatt den i egenskap av kongens ombudsmann i alminnelighet, ville dette ellers vært like ulovlig, etter Landsloven og senere forordninger.
Ombudsmannens ulovlige tilleggsytelser blir i dette dokumentet betraktet som ordinære, noe det gjelder å vitnefeste. De må altså ha vært utbredt.

Fra hans to sønner Jon og Sigurd nedstammer en tallrik etterslekt.

Det sto ikke den norske kongen fritt å fatte avgjørelser i riksstyret. Først og fremst måtte han gjøre vedtak i samråd med det riksbærende aristokratiet.
Ettersom hirden var den organisatoriske rammen for landets verdslige aristokrati i størstedelen av perioden 1240-1350, fattet hirdstevnet, hirdens eget korporasjonsorgan, ikke bare vedtak for selve hirdorganisasjonen, men også for riksstyret.
Hirdkorporasjonens betydning for kongedømmets politikk kommer tydelig frem både i den bevarte hirdskråen, korporasjonens egen lov, og i tronfølgelovene av 1260 og 1273.

Hirdskråen omtaler kongens høyeste rådgivere blant hirdmedlemmene, og tronfølgelovene bestemte at lendmennene (de senere baronene) og andre hirdstjorer (hirdoffiserer) skulle avlegge en ed ved konungstekja som ikke bare forpliktet dem til å styrke kongen med sine råd, men som også gjorde disse hirdmennene medansvarlig for at kongen holdt eden sin til undersåttene om å holde lovene.
Edsavleggelsen plasserte de nevnte hirdmennene i en posisjon mellom konge og undersåtter, med forpliktelser til begge sider. Eden uttrykte de fremste hirdmennenes kontrollerende, avbalanserende funksjon i forhold til den personlige kongemakten.
Det nye, og det som pekte fremover, var altså at de fremstående hirdmennene ble tilkjent denne kontrolloppgaven ikke bare på egne og hirdkorporasjonens vegne, men også på vegne av alle kongens undersåtter.

Dette er ett av flere vitnesbyrd om at hirden i løpet av 1200-tallet hadde utviklet seg fra å være et relativt begrenset militærfølge for kongen til å bli en riksomfattende organisasjon for landets maktelite og dermed en helt grunnleggende del av det norske kongedømmets forvaltningsapparat.
At hirdorganisasjonen ble riksomfattende med medlemmer spredt rundt omkring, medførte imidlertid at hirdstevnet ikke kunne fungere som et daglig råd for den ambulerende kongen.

Den norske kongen hadde rådgivere rundt seg helt fra det norske kongedømmet ble etablert, men det er umulig å fiksere et tidspunkt for når vi kan regne med en rådsinstitusjon.
Under Håkon Håkonsson og sønnen Magnus ble en rådgiverkrets øyensynlig et mer fast element i styret av riket, bestående av en mindre gruppe kongsfrender, hirdmedlemmer, enkelte nærstående lendmenn og en eller flere biskoper.
Sammensetningen kunne variere etter tid og sted, og kretsen kunne bli supplert med prelater og lokale hirdmedlemmer fra steder der kongen reiste.
Den økende betydningen til den mer snevre kretsen av rådgivere kom ikke minst tydelig frem i samband med det aktive lovgivingsarbeidet under Magnus Lagabøte.

Et viktig steg på veien frem mot en rådsinstitusjon ble tatt under Eirik Magnussons umyndighetstid. Situasjonen tvang frem et mer organisert kollegium av fremstående verdslige stormenn som styrte i kongens sted og navn. Denne rådgiverkretsen fortsatte å øve en dominerende innflytelse under hele kong Eiriks regjeringstid, også etter at han var blitt myndig.

Etterfølgeren, Håkon 5 Magnusson, var provosert av rådsherrenes posisjon og politikk under broren Eiriks regjering og omtalte i negative ordelag den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom og likedan nå en tid siden.
Kong Håkon forsøkte derfor på ulike måter å styrke kongens kontroll over riksstyret for som han sa å ta vår fedrearv, hele Norges konges rike under vårt rådvelde.
Blant annet fengslet og henrettet han fremstående rådgivere fra brorens regjeringstid.

Aristokratiets nøkkelrolle for kongedømmets eksistens og funksjoner tilsa imidlertid at kongen ikke kunne regjere uten et råd av stormenn. Kongsrådet spilte derfor en sentral rolle også i Håkon 5's regjeringstid, særlig innen rettsvesenet og i utenrikspolitikken, men det tok også del i politiske beslutninger generelt.

Vi kjenner ikke til om det eksisterte en grad av formell organisering når det gjaldt medlemmer, medlemstall og oppgaver, men av kildene ser vi at både verdslige og geistlige menn opptrådte som kongelige rådgivere. Betegnelsen rikets råd i stedet for kongens råd dukker første gang opp i det norske kildematerialet i Håkon 5's rettarbot fra 1302 om en mulig fremtidig organisering av et formynderstyre.
Rettarbota hadde etter alt å dømme samband med at datteren Ingeborg skulle troloves med hertug Erik, og inneholdt faste regler for rådets sammensetning og oppgaver.

At et eventuelt fremtidig formynderråd ble kalt rikets råd i stedet for kongens råd, kom sannsynligvis av at et slikt råd nødvendigvis ville få en mer selvstendig funksjon under en umyndig konge.
Av totalantallet på tolv skulle fire av rådgiverne, deriblant kansleren som leder og merkesmann, ta seg av det daglige riksstyret med utgangspunkt frak ongsgården.
De resterende åtte skulle være spredt rundt i landet og føre tilsyn med kongedømmets lokale ombudsmenn.
Én gang i året skulle hele rådet samles med to biskoper for å drøfte rikets anliggender. De to biskopene skulle dessuten ha som særlig oppgave å føre tilsyn med rikets skattkammer sammen med de fire rådgiverne i kongsgården og motta årlig regnskap for kronens inntekter og utgifter.

Tronskiftet i 1319 medførte behov for et formynderstyre for den treårige kong Magnus.
Brevet som ble satt opp i forbindelsen med avtalen mellom nordmenn og svensker i Oslo i 1319, ble da også fra norsk side beseglet med det alminnelige seglet til rikets råd i Norge.
Likevel oppfylte ikke det formynderstyret som ble etablert under Erling Vidkunnssons lederskap i 1323, fullt ut bestemmelsene fra 1302.
Formynderrådet med drottseten i spissen var mer dominert av de verdslige stormennene enn hva kong Håkon 5 hadde lagt opp til, og gjenspeilte etter alt å dømme det verdslige aristokratiets styrke i 1320-årene.
Magnus Erikssons umyndighetstid ga dermed rom for de norske stormennene til å omdanne og konsolidere kretsen av rådgivere rundt kongen til et riksråd.

Også det at hirdorganisasjonen med hirdstevnet forsvant i samme periode, bidro til at de verdslige stormennene hadde behov for å bygge ut et politisk organ som kunne artikulere aristokratiets interesser i riksstyret og balansere kongens personlige makt.

Som myndig konge forsøkte Magnus Eriksson illustrerende nok å holde rådet utenfor deler av riksstyret i både Norge og Sverige. Det var en fåfengt politikk på lang sikt fordi aristokratiet hadde for sterke maktpolitiske interesser knyttet til rådets eksistens til at det var mulig for kongen å neglisjere rådets deltakelse i beslutninger. Riksrådet var allerede veletablert i den norske riksforvaltningen, der det hadde funksjon som aristokratisk interesseorgan, samtidig som det var et samarbeidsorgan for kongen i styret av landet.

På tross av dette fortsatte samarbeidet mellom konge og riksråd å variere i den daglige politikken. Ikke minst skyldtes dette at middelalderen sammenliknet med vår tid ikke hadde sans for formelt å avgrense politiske organ og deres myndighetsområde, noe som igjen blant annet hang sammen med det nevnte fraværet av atskilte samfunnssfærer.

Denne mangelen på klare formelle grenser for å utøve myndighet kommer til uttrykk i den svenske landslovens bestemmelser om riksrådet fra rundt 1350. Her het det at kongen skulle velge rådet, som skulle bestå av erkebiskopen foruten et hensiktsmessig antall biskoper, samt tolv verdslige menn. Imidlertid presiserte loven karakteristisk nok ikke rådets kompetanse i riksstyret.
Den rådseden som den svenske landsloven foreskrev for riksrådene, uttrykte klarere enn de tilsvarende norske edene fra slutten av 1200-tallet at rådsherrene hadde en kontrollerende funksjon både overfor konge og overfor befolkning. Riksrådet ble foreskrevet å skulle stå i en meklerstilling mellom konge og undersåtter ved å representere riket, et begrep som i loven var løsrevet fra begrepene konge og allmue og gitt en egen eksistens og betydning uavhengig av disse.

Utviklingen av et riksråd løp noenlunde parallelt i de tre nordiske rikene. I alle landene var formynderperioder grunnleggende for utviklingen mot et riksråd, men svenske og danske historikere har i tillegg lagt stor vekt på at henholdsvis Sverige og Danmark var valgriker. Valgsituasjonen krevde etterhvert et organ med valg- og kontrollrett overfor kongen, og et slikt organ måtte ut fra datidens maktpolitiske grunnstrukturer være et aristokratisk organ.

Trass i at Norge ikke var et valgkongedømme, eksisterte det imidlertid også her i landet elementer av valg i tronfølgen, ikke minst i forholdet mellom hirden og kongen.
Da hirden forsvant på begynnelsen av 1300-tallet, fremsto riksrådet, i kraft av å være aristokratiets fremste politiske organ, som hirdstevnets arvtaker i rikspolitiske vedtak, for eksempel om tronfølgen.

Forskjellen i innhold mellom de norske 1200-talls-edene og den rundt 80 år yngre svenske eden, må derfor hovedsakelig gjenspeile den mellomliggende utviklingen av kongens råd til et etablert riksråd i de respektive landene.

Også i Norge ble det formelt anerkjent at riksrådet representerte det norske riket.
Etableringen av riksrådet er samtidig uttrykk for en sterkere grad av institusjonalisering av riksstyret, noe som igjen ga den politiske organisasjonen i Norge et sterkere elitistisk preg, med klarere skillelinje mellom den daglige styringseliten og resten av befolkningen, enten det gjaldt medlemmer av aristokratiet eller bønder. Hirdorganisasjonens forsvinning kan koples til denne utviklingen. Et annet utslag av det samme var at antallet riksmøter ble færre etter 1280.

Utover på 1300-tallet kom større møter av geistlige og verdslige stormenn aldri opp mot 1200-tallets når det gjaldt antall, deltakere og omfang.
Folkets aksept av riksstyret skjedde primært ved tronskifter, mens det ikke lenger var samme behov for styringseliten til å konsultere bredere lag av undersåttene, både aristokrater og bønder, i det daglige styret.
Det økende elitepreget og avstanden til befolkningen fra riksstyret side kom også til uttrykk ved at det ble reist stenborger som støttepunkt i kongedømmets riksomfattende styringsapparat.

Kilder:
Eldbjørg Arnesen: Sudrheimsætten og Romerike, artikkel i Romerike Historielags årbok 1982, bind XII, side 19-21.
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116-118.
Cappelen's Norges Historie, Bind 3, side 275, 458.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 173-176.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind V (1931), side 546-547.
Aschehougs Leksikon 1974, Sudreim.
Axel Coldevin: Elingaard, Et gammelt herresete og dets historie, side 11.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 825, 827.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 391.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 95.

Havtore married Agnes Håkonsdatter about 1307. Agnes (daughter of Håkon Magnusen, "Håkon 5" and Catharina Ivarsdatter) was born in 1292; died in 1319 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ragndid married Torvald Toresen av Papøy in etter 1292. Torvald was born about 1250 in Shetlandsøyene, Skottland; died after 1309. [Group Sheet] [Family Chart]

Gjertrud married Guttorm before 1295. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1320, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; Etter faren arvet han hovedgården Sudrheim (Sørum) på Romerike med tilhørende gods.
• Occupation: Aft 1333, Sarpsborg, Østfold, Norge; Norsk ridder, lagmann og riksråd. Kongens sysselmann i Borgasysla, og norsk stormann.
• Residence: Abt 1354, Giske, Møre og Romsdal, Norge; Før sin død i 1354 innsatte Erling Vidkunsson Sigurd som arving til Giske.

Notes:

Occupation:
Sigurd kan ikke ha vært mer enn høyst 20 år gammel da han blir nevnt første gang i 1333 sammen med broren Jon. Havtoresønnene sammen med Erling Vidkunnsson og Ulv Sakseson blir sagt å ha holdt Tunsberghus for kong Magnus, men siden ga seg i hans vold.
Den føydale selvrådigheten som her fikk uttrykk, møter vi igjen hos Sigurd ved flere anledninger opp gjennom 1330-årene, og for hans del var den vel også utslag av ungdommelig overmot.
Det har kanskje sammenheng med oppsetsigheten i 1333 som vi hører om i et pavebrev fra 25.juni 1334, da han ble løst fra det bann han var lyst i for å ha fanget bisp Hallvard av Hamar og tvunget ham til for en tid å overlate ham et av bispens faste slott, sikkert Mjøskastellet. Det er mulig at dette gjelder den notis som finnes i en enkelt islandsk årbok under året 1339, at biskopene Salomon (av Oslo) og Hallvard ble fanget og ranet for gods av Roar (ellers ukjent), Sigurd og Ulv.

Den 29.september 1342 fikk han pavelig dispensasjon til å gifte seg med Ingebjørg, datter til herr Erling Vidkunnsson. Han ble dermed en av arvingene til det største jordegods i Norge, og da Erlings eneste sønn Bjarne døde barnløs i 1353 ble han i virkeligheten hovedarvingen.
Allerede før sin død i 1354 innsatte Erling Sigurd som arving til Giske, og etter Erlings død fikk han dessuten Bjarkøy. Derved ble han uten tvil den rikeste godseieren i Norge.
I 1353 var han også blitt medarving til Sundbugodset, og i 1363 fikk han dom for medarverett etter sitt søskenbarn fru Herdis Torvaldsdatter.
Han øket sitt gods ved jordkjøp både nordenfjells og vestenfjells, og han hadde også gods i Värmland.

Mens broren, herr Jon, mer og mer holdt seg til Sverige, ble Sigurd den fremste adelsmann i Norge.

Kong Magnus ble myndig en gang i løpet av 1331-32. Rett etter kom det første av i alt to opprør av norske stormenn mot kongen som vi kjenner til. Det andre skjedde i 1338-39. Kildematerialet er for tynt til at en kan rekonstruere konfliktenes omfang og innhold i større detalj, men begge gangene var det fremstående verdslige stormenn som gikk i åpen konfrontasjon med kongen, typisk nok blant annet ved å kontrollere festninger, datidens viktigste politisk-administrative støttepunkt, henholdsvis Tunsberghus og Akershus.

Under det første opprøret deltok blant annet den avgåtte drottseten Erling Vidkunnsson. Om dette opprøret heter det uttrykkelig i det bevarte kildematerialet at opprørerne underkastet seg kongen, unntatt én.

Fra den andre konflikten vet vi at det ble inngått en våpenstillstand og avtalt forhandlinger, uten at vi kjenner til om disse ble holdt. Noen ensidig seier for kongen kan det imidlertid ikke ha vært snakk om i siste omgang. Kongens fetter, Sigurd Havtoresson, tok del i begge reisningene, og han fortsatte å spille en fremtredende rolle i norsk politikk utover på 1300-tallet. Det samme gjaldt også andre av opprørerne.

Flesteparten av norske historikere har tolket de to opprørene som utslag av unionsmotvilje hos nordmennene og ønske om å oppløse kongefellesskapet med Sverige. Denne uviljen som skal ha gått tilbake til siste del av Håkon 5's regjeringstid, da norske stormenn opplevde at de var blitt utmanøvrert i den nordiske politikken og slik heller søkte å isolere seg.
I tråd med dette har norske historikere ment at en unionskonflikt mellom konge og aristokrati i Norge ble løst da nordmennene presset kong Magnus til å la sin yngste sønn Håkon bli hyllet som norsk konge av riksrådet i 1343 og av en allmueforsamling året etter. Samtidig ble den eldste sønnen Erik utpekt til farens etterfølger i Sverige.

Svenske historikere har på sin side gjennomgående avvist den norske forklaringen på hyllingen av Håkon som norsk konge. De har ment at kong Magnus tok initiativet til hyllingene både i Norge og i Sverige av hensyn til freden innen dynastiet.
Ved å tildele sine to sønner hvert sitt kongerike, kunne kong Magnus håpe på at en unngikk en brødrestrid, lik den som hadde herjet innen det svenske dynastiet i farens levetid.
Den svenske teorien forklarer en del av hendelsesforløpet, men gir ikke tilfredsstillende svar på hvorfor norske stormenn hadde gjort opprør, eller på at Håkon - i motsetning til broren - skulle tiltre som konge straks han ble myndig. Den norske teorien forklarer også bare en del av hendelsesforløpet i Norge og ikke hva som samtidig skjedde i Sverige.

Ingen av de konkurrerende teoriene kan derfor i sin mest rendyrkete form gi en overbevisende tolkning av det samlete bevarte kildematerialet. Vi skal derfor se kritisk på de to forklaringene i lys av det vi vet om hendelsene i Norge og Sverige i de ti første årene av Magnus Erikssons regjeringstid som myndig konge. Det gir samtidig mulighet for å avdekke de grunnleggende trekkene ved norsk riksstyre i perioden.

Hvis vi legger til grunn tilstanden i Sverige i samme periode, riksstyrets funksjon i formynderperioden forut og det at kongen nettopp hadde tiltrådt som myndig konge, er det liten grunn til å tro at opprøret i 1332-33 bunnet i misnøye med kongens personlige politikk. Det er lite trolig at den 16-årige kong Magnus alt høsten 1332 hadde rukket å utfordre norske stormenn i den grad at de skulle gjøre opprør.
Sannsynligvis bunnet det første opprøret i en konflikt innad i det norske aristokratiet om innflytelse på riksstyret i den nye situasjonen da kongen var erklært myndig. Dette var en konflikt som hadde forbindelseslinjer bakover til formyndertiden. Som toppfiguren i riksstyret, måtte kongen likevel nødvendigvis bli opprørets formelle motpart.
Derimot er det ingen grunn til å betvile at opprøret i 1338-39 var en reaksjon på kong Magnus' egne handlinger.

Nyere forskning har imidlertid trukket i tvil det tradisjonelle synet om at norske stormenn i perioden var styrt av en allmenn unionsmotvilje. Kong Magnus Eriksson videreførte på mange måter den politikken som hadde vært ført av riksstyret i begge land mens han var umyndig, og han bekreftet i sin praktiske politikk den manglende vilje hos både konge og stormenn til å utvikle kongefellesskapet mellom de to rikene tettere enn høyst nødvendig. Kongen startet ikke noen bevisst forsvenskning av norsk styringsapparat eller tok inititativ til å etablere felles styringsorgan for de to landene.

De få eksemplene en har på at kong Magnus overførte elementer fra et lands politiske tradisjoner til et annet, er ikke mer enn en måtte vente når landene hadde felles konge. Impulsene gikk dessuten begge veier, der de norske elementene særlig var knyttet til lovarbeid og geistlige i kongens tjeneste. Grunnstrukturene i det norske kongedømmets forvaltningsapparat ble derfor opprettholdt og til dels videreutviklet under Magnus Eriksson.

Kong Magnus utfordret imidlertid maktbalansen og samarbeidet mellom konge og aristokrati i begge rikene. Kongen søkte i både Norge og Sverige dels å regjere uten rådets medvirkning i flere saker og dels å knytte til seg rådgivere utenfor topparistokratiet, det vil si menn som gjennomgående var mer avhengig av kongens gunst for å gjøre karriere. Samtidig gjennomførte han i begge land administrative reformer som skulle styrke kongens makt på bekostning av rådet. Det var en provoserende politikk overfor stormennene som på lengre sikt skulle koste kong Magnus dyrt i Sverige. Det var likevel i Norge at den åpne motstanden kom først, og grunnen var at kongefellesskapet her i denne perioden forsterket konfliktpotensialet mellom konge og riksbærende aristokrati.

Kongefellesskapet og det faktum at Magnus Eriksson var fraværende fra Norge i lange perioder, opptatt med gjøremål som svensk konge, reduserte nemlig i betydelig grad norske stormenns innflytelse på norsk utenrikspolitikk og forvaltningen av rikets ressurser. Ikke minst var faren der for at landets ressurser ble brukt til utenrikspolitikk som ikke tjente det norske kongedømmets og aristokratiets interesser.
En hovedårsak til kongens fravær fra Norge var at han svært tidlig ble opptatt med å sikre seg Skåne, noe som bandt mye av hans tid og ressurser. Dessuten øynet han muligheter for ytterligere ekspansjon i Danmark og Østersjøområdet. Alt dette skjedde med utgangspunkt i det svenske kongedømmets interesser og ble støttet av det svenske aristokratiet.

Fra Norge hadde ikke kong Magnus de samme mulighetene for å ekspandere, og følgelig ble den norske komponenten i utenrikspolitikken hans betydelig mindre enn den svenske. Norske stormenn hadde tidligere vist at de kunne støtte en ekspansjonspolitikk, men nordmennene hadde liten grunn til å la norske ressurser bli brukt til å oppnå utenrikspolitiske mål som utelukkende tjente det svenske kongedømmets interesser, som for eksempelkontrollen over Skåne.
Kongen hadde i sin tid kjøpt panteretten til Skåne og Blekinge av en holsteinsk greve for formidable 34.000 mark sølv, kølnsk vekt, en sum kong Magnus hadde store problemer med å reise.
Som viktig grunn til at norske stormenn gjorde opprør, har derfor norske historikere trukket frem frykten for at kong Magnus skulle bruke norske riksinntekter til å finansiere sin Skånepolitikk.
Kongefellesskapet gjorde dermed spørsmålet om kontrollen med riksinntektene ekstra følsomt i Norge.

Alt i Osloavtalen fra 1319 ble det uttrykt bekymring for statsinntektene fra norsk side, og kuppet i 1323 ble blant annet begrunnet med hensynet til rikets finanser. Spørsmålet ble ikke mindre aktuelt da kong Magnus grep til ulike tiltak for å styrke de norske riksinntektene og sin direkte kontroll med bruken av dem. Typisk for kongens politikk i disse årene var at han la to av Norges tre festninger i det sønnafjelske direkte under kongehuset, henholdsvis Tunsberghus og Båhus. Dette innebar at det norske rådsaristokratiet ble avskåret fra å øve innflytelse på besettelsen av høvedsmannsposten og på bruken av inntektene fra de nevnte festningene. Det styrket kongens kontroll over blant annet finansene på bekostning av aristokratiet, ettersom festningene var periodens viktigste administrative støttepunkt for riksstyret. Med datidens forvaltningssystem måtte dessuten kongens lange fravær fra landet uten at det var oppnevnt noen som kunne fylle kongens plass i styringsverket, medføre problemer for det daglige riksstyret.

Sett under ett var det derfor nordmennene som hadde opplevd både de største og de fleste negative følgene av kongefellesskapet i løpet av 1330-årene. Situasjonen ble øyensynlig vurdert som så alvorlig at norske stormenn i 1338 gikk til det drastiske skritt å reise opprørsfanen mot kong Magnus. Derfor kan vi si at opprøret virkelig har bunnet i unionsmotstand dersom en med det mener motstand mot de konkrete negative følgene som den felleskongen hadde hatt for det norske riksstyret og den riksbærende elitens interesser. Hyllingen av Håkon Magnusson som norsk konge og vedtaket om at han skulle ta over etter faren når han ble myndig, må ha vært et forsøk på å bøte på dette. Det var en løsning som bokstavelig talt kan ha sett dagens lys i kjølvannet av det siste norske opprøret. Kongens to sønner ble nemlig født i rask rekkefølge, Erik senest i begynnelsen av 1339 og Håkon i 1340. At den yngste sønnen fikk navnet Håkon, et navn helt ukjent i det svenske dynastiet, men desto mer typisk for det norske, og vokste opp i Norge, peker dessuten klart mot at han var tiltenkt den norske tronen.
Det er imidlertid ytterst tvilsomt at kong Magnus frivillig gikk med på å abdisere til fordel for sønnen. Det ville være et for stort maktpolitisk tap for Magnus Eriksson.
Videre overbeviser ikke argumentet fra enkelte historikere om at forskjellsbehandlingen mellom Håkon og broren Erik var et tiltak for å sikre freden mellom de to i fremtiden, ved at Håkon skulle sitte trygt på den norske tronen før broren Erik ble svensk konge.
Et mye enklere og mindre vidtfavnende vedtak i den forbindelse ville ha vært å la Erik som eldste fødte sønn arve Norge, og la Håkon bli valgt i Sverige. Beslutningen om at Håkon Magnusson skulle ta over regjeringsmakten i Norge etter faren når han ble myndig, må derfor ha blitt presset frem av de norske stormennene.
I hyllingsbrevet for Håkon fra 1343 uttalte de da også at den vedtatte løsningen var noe de på forhånd hadde tenkt å be kongen om.

Ut fra en styrket posisjon både i Sverige og utenrikspolitisk ser det imidlertid ut til at kong Magnus under prosessen lyktes i å omgjøre det opprinnelige vedtaket om fremtidig full abdikasjon til bare en delvis.
I hyllingsbrevet fra bønder og bymenn fra 1344 het det ikke lenger at Håkon skulle ta over hele Norge, men en del. Og det var trolig representanter for Håkons fremtidige riksdel som hyllet ham. Både kong Magnus og norske stormenn kunne akseptere en fremtidig riksdeling som løsning.
Sistnevnte hadde vunnet en betydelig seier ved at landet igjen ville få en konge som oppholdt seg mer i riket, med de maktpolitiske gevinstene det ville innebære for stormennene. Kongen på sin side hadde greid å bevare dynastiets kontroll med Norge.

Også det alminnelige politiske klimaet åpnet for en kompromissløsning med riksdeling. Det er ikke mulig å spore et unionsønske verken hos kongen eller hos de svenske stormennene. Men det er også vanskelig å tillegge norske stormenn en særskilt motstand mot unionstanken som sådan.
Innbakt i hyllingen av Håkon Magnusson lå nemlig muligheten for et nytt kongefellesskap med Sverige i fremtiden. I bymenns og bønders hyllingsbrev fra 1344 het det at dersom Håkon døde uten sønner, skulle den gamle arvefølgen tre i kraft. I klartekst betydde det en åpning for at Erik eller en sønn av ham kunne bestige den norske tronen. Passusen avdekker altså nordmennenes lojalitet til dynastiet.

Hyllingene i Norge og Sverige i 1343-44 var derfor i tråd med politikken som de ledende gruppene i begge land, inkludert kongen, hadde ført siden 1319, at det norsk-svenske kongefellesskapet var et dynastisk nødvendig intermesso som på lang sikt måtte avvikles. Folkungene var anerkjent som det rettmessige dynastiet i begge rikene, samtidig som en innenfor denne dynastiske rammen ønsket å gjenopprette det innenlandske kongedømmet både i Norge og Sverige.

Maktbalansen mellom konge og aristokrati innen det norske riksstyret så langt på vei ut til å være gjenopprettet etter 1344. Kong Magnus slo inn på e nmer samarbeidspreget politikk overfor stormennene i Norge og oppholdt seg mer regelmessig i landet. Samtidig overlot han flere styringsoppgaver til det norske riksrådet. Med forholdet til kongen og Sverige avklart, var det vilkårene for de tyske kjøpmennene i Norge som sto sentralt i norsk utenrikspolitikk i 1340-årene.

Kong Magnus forsøkte å utnytte den kaotiske situasjonen i Danmark til omsider å få stadfestet herredømmet sitt over Skåne og eventuelt vinne enda mer dansk land. Den nye danske kongen fra 1340 av, Valdemar Atterdag (1340-75), arbeidet imidlertid målbevisst for å gjenreise den danske kongemakten over så mye av det opprinnelige danske territoriet som mulig.
Resultatet var en krig i 1342 mellom på den ene siden kong Magnus og holsteinerne og på den andre siden kong Valdemar og de vendiske byene med Lübeck i spissen. I samband med fredsoppgjøret stadfestet kong Magnus i 1343 de tyske kjøpmennenes privilegier i Norge og avskaffet samtidig den nye tollen Håkon 5 hadde pålagt dem. I stedet skulle tollprivilegiet fra 1294, som var mer gunstig for de tyske sjøbyene, gjelde. Et viktig motiv for kongens innrømmelse overfor de tyske sjøbyene var utvilsomt kong Magnus' behov for støtte fra dem - ikke minst finansielt - for å kunne oppnå en endelig og varig overføring av Skåne, fra den danske til den svenske kronen.

Stadfestingen var et brudd med hovedlinjene i Håkon 5's og formynderstyrets politikk overfor de tyske kjøpmennene, en politikk som kong Magnus hadde fulgt frem til 1343. Norske historikere har oppfattet privilegiebrevet fra 1343 som et knefall for hanseatene fra kongens side og et brudd med den nasjonale handelspolitikken. Kongen avslørte imidlertid i sin videre politikk at han ikke hadde til hensikt å gi de tyske kjøpmennene frie tøyler i Norge.

Kort etter innrømmelsen til tyskerne ble Bergen bys privilegier fornyet, og i 1346 fikk Oslo sitt første privilegiebrev. Meningen var tydeligvis å styrke den norske kjøpmannsstanden og hindre de tyske kjøpmennene i å tøye privilegiene lenger enn deres nøyaktige ordlyd. Denne politikken som har blitt kalt motbrev-politikken, og som fortsatte utover i senmiddelalderen, kan selvsagt i første rekke ha vært et resultat av stormennenes innflytelse på kongens politikk, ettersom de hadde økonomisk interesse av den mer restriktive politikken som var fulgt frem til 1343.
Men også kongen ville ha interesse av å holde hanseatene i tømme. Det er derfor ikke vanskelig å se at konge og stormenn her kunne møtes i en grunnleggende enighet. En skal dessuten huske at Håkon 5 også hadde måttet stadfeste hansaprivilegiene trass i sitt forsett om å føre en restriktiv politikk på området.

Uavhengig av om han hadde et formelt ombud eller ikke, var en kongsmann forpliktet overfor kongen til å ta del i forvaltningsoppgaver i det området han befant seg, dersom kongen eller ombudsmannen hans der ba om hjelp. Det viser manglende formalisering av administrative handlinger og hvor personbasert periodens styringsapparat var.
De formelle ombudene utviklet seg imidlertid i takt med kongedømmets økende oppgaver i samfunnet, og det viktigste lokalombudet i kongedømmets landsomfattende administrasjonsapparat i perioden hadde sysselmannen.

Sysselmannsombudet dukket opp omtrent samtidig med byggingen av de første stenborgene og var enda et uttrykk for økt spesialisering og institusjonalisering av riksstyringsappartet. Sysselmannen hadde større ansvarsområde, autoritet og prestisje enn hva årmannen hadde hatt, samtidig som de fleste ser ut til å ha manglet lendmannens geografiske tilknytning til distriktet der han representerte kongen. Sysselmannen opptrådte som representant for kongemakten i sin syssel og hadde myndighet i kraft av det.

Hele landet så langt nord som til og med Hålogaland var delt i ca. femti sysler, av vekslende utstrekning og med varierende folketall. Så langt vi kan bedømme, skiftet sysselmennene relativt ofte ombudsdistrikt. Det finnes eksempler på at bestemte sysler ble forlent bort til slekter, og Håkon 5 åpnet, som nevnt, for et arveelement i sysselforvaltningen.

Da kongens fettere, Jon og Sigurd Havtoressønner, ønsket å få stadfestet retten til Borgarsysla (dagens Østfold), som Håkon 5 hadde forlent dem med, avsa imidlertid en forsamling av riksrådsmedlemmer og lagmenn en dom i januar 1347 om at en norsk konge ikke kunne forlene eller gi bort en så stor del av riket for lengre tid enn sine egne levedager. Et viktig premiss i dommen var altså at den til enhver tid regjerende kongen i sin levetid, i utgangspunktet fritt forvaltet kongedømmets styringsapparat og undersåtter, uavhengig av hva forgjengerne på tronen hadde bestemt.

En nyutnevnt sysselmann skulle avlegge en skriftlig ed for kongen, den såkalte syslemannsreversen. Her skulle sysselmannen love blant annet å være hensynsfull mot kongens leilendinger, å bygsle bort og la huse kongens eiendommer vel, og ikke personlig dra fordeler av embetet, verken i form av gaver eller i form av underhold. Videre lovte han at kongens visse øre, det vil si faste kongsinntekter som skatt og avgifter, skulle komme inn på den tid og det sted som kongen bestemte, og på rett måte og med rette fradrag for sysselmannen. Sistnevnte skulle gjøre fullt rede for kongens visse øre hver tolvte måned, enten den vokste eller minket, det samme gjaldt for veitsler, og også her skulle det gjøres med rett utregning.

Syslemannsreversens påbud om regnskap har fått enkelte historikere til å mene at sysla var en form for regnskapslen, langt på vei lik senmiddelalderens regnskapslen. Betegnelsen len brukes da også noen få ganger om sysle i dokumenter fra høymiddelalderen, men det er ikke helt klart hva samtidens nordmenn la i dette.

Andreas Holmsens hypotese var at i denne sammenheng betegnet len inntektene fra sysla, mens sysle betydde sysla som administrasjonsenhet. Samtiden manglet de tekniske forutsetningene for regnskapsføring og kontroll i moderne forstand, det gjaldt både tallbruk og allmenn lese- og skrivekyndighet, selv om en god del kongelige ombudsmenn må ha kunnet lese og skrive.

Selve regnskapsavleveringen i perioden kunne foregå muntlig der flere personer deltok, noe som gjorde at også menn som verken kunne lese eller skrive kunne følge prosessen. Regnskapsplikten var pålagt først og fremst for at kongen skulle kunne kontrollere ombudsmannen, ikke for å skape oversikt over finansene. På tross av at datidens riksstyre hadde tilstrekkelig administrative ferdigheter til å utvikle et system med skyldsetting av alle landets gårder og til å fastsette deres leidangsskatt, må vi derfor ikke overvurdere kongens mulighet for å kontrollere de inntektene som kom inn i hver enkelt sysle.

Selv om det ble presisert i syslemannsreversen at kongens faste inntekt kunne variere, ser systemet i praksis ut til å ha bygd på at den visse øre i utgangspunkt var en forventet fast sum. Dersom sysselmannen hver tolvte måned kunne avlevere en sum lik den forventede, var det neppe særlig mye kongen kunne gjøre for å ettergå sysselmannens regnskap og sjekke om denne hadde underslått noen av kongens inntekter.

Sysselmannen skulle bli lønnet gjennom en andel av kongsbøtene. Bøtene var blant de uvisse kongsinntektene ettersom de kunne variere i størrelse. Dertil kom at sysselmannen hadde flere måter å øke inntektene sine på, noe som ikke minst bevitnes av samtidige kongebrev med klager om at sysselmenn urettmessig tilegnet seg kongsinntekter.

På tross av at sysselmannsombudet betydde en økt profesjonalisering av kongedømmets styringsapparat, var ombudet likevel tidstypisk gjennom sin flerfunksjonelle karakter, i motsetning til dagens tjenestemenn som gjennomgående har én grunnleggende funksjon. Sysselmannen hadde karakteristisk nok både fiskale, rettslige og militære oppgaver, og til å hjelpe seg på enkelte felt hadde han lensmannen.

Lensmannen skulle i utgangspunktet ikke være en kongens håndgangne mann, med mindre lokalbefolkningen aksepterte det, men velges blant forstandige bønder ... slike som ætter fra og er kjent for god oppførsel i bygdelaget, som det heter i en rettarbot fra 1293.
Tanken var åpenbart at sysselmannen skulle ha en assistent i sysla som hadde lokalkjennskap og tillit hos lokalbefolkningen. I de eldste kildene ser det ut til at lensmannen først og fremst skulle opptre som sysselmannens stedfortreder i rettshåndhevelsen, men senere ser vi at han også deltok i oppebørselen av kongens inntekter.

Etter forsoning 1339 er det ingen direkte vitnemål om konflikt mellom kongen og Sigurd, men ting tyder på at kong Magnus den første tida heldt Sigurd noko på avstand. På Varberg slott 1343, då kong Magnus gjorde junker Håkon til norsk konge, var Sigurd, Bjarne Erlingsson og Ogmund Finnsson til stades med væpnarstatus. Fire år seinare, då testamentet til kong Magnus og dronning Blanca vart oppsett, hadde Ogmund vorte riddar, og Sigurd er plassert som nummer to av væpnarane, etter Bjarne. Sigurd og Bjarne må ha fått riddarslaget like etter at testamentet vart oppsett (mellom 15.7.1347 og 16.2.1348). For Sigurd kan det ha skjedd samtidig med at han vart lagmann i Oslo (nemnd første gong som lagmann 18.8.1347). Den om lag to år eldre broren Jon hadde då vore riddar i 10 år. Lagmannsombodet hadde Sigurd truleg til noko etter 1350, og deretter var han nokre år syslemann på Søre Hedmark.

Dei sterke godsinteressene Sigurd fekk på Vestlandet og i Nord-Noreg, kan forklåre at han overtok den prestisjetunge stillinga som høvedsmann på Bergenhus. Han var i open konflikt med hanseatane 1365 og 1366, og 1370 blir hanseatiske overgrep mot herr Sigurd omtala. Dette året hadde han tilhald i Oslo, og under pesten som herja byen, døydde etter alt å døme fru Ingebjørg. Truleg var Sigurd då syslemann på Romerike; han hadde ein lensmann her 1376.

I den følgjande tida ser det ut til at Sigurd konsentrerte seg om administreringa av den svære godssamlinga, som vart sterkt råka i krisetida etter Svartedauden. Men han hadde ein framskoten plass i kongens råd. I fredsavtalen med hanseatane 1369 er han som einaste stormann ved sida av drottseten nemnd som kongens rådgjevar, og i fleire samanhengar, m.a. 1381 då barnekongen Olav 4 vart hylla på Øyratinget, er han omtala som kongens frende. Derimot oppnådde han aldri å bli drottsete. Eit brev frå 1390, som galdt fornying av ei tidlegare jordegodsgåve, må helst tolkast slik at Sigurd då var død.

Sigurd Havtoresson og fru Ingebjørg etterlet seg to born, sonen Håkon, som døydde utan livsarvingar 1407, og dottera Agnes. Ho vart gift med den svenskfødde Jon Marteinsson, og det var deira son, riksforstandar Sigurd Jonsson, som vart sitjande med den svære jordegodssamlinga etter morfaren.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST VIII (1942), s. 112–132, 259–280 og 384–402.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 524-525.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 161-165, 190-192.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind XIII (1938), side 308-310. Odd Ottesen:
Slekten Botner i Høland, side 10.
Akershusregisteret af 1622, 1916.
DN, bd. 1–8, 13–14 og 19.
Isl.Ann.
NgL, bd. 3 og rk. 2, bd. 1, 1904–12.
RN, bd. 4–7.
G. Munthe: Heraldisk-historiske Optegnelser, i SNFSH, bd. 4, 1836, s. 128–131.
NFH, 2. Hovedafd., del 1, 1862.
NHfNF, bd. 2:2, 1916.
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958.
G. Authén Blom: Norge i union på 1300-tallet, bd. 1–2, 1992.
H. Bjørkvik: Ogmund Finnsson til Hestbø og arven etter han, i Ætt og heim 2001, 2002, s. 7–34.

Sigurd married Ingebjørg Erlingsdatter on 29 Sep 1342. Ingebjørg (daughter of Erling Vidkunsen på Bjarkøy, "på Giske" and Elin Toresdatter på Tandberg) was born about 1320 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died in 1400. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Elingård, Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge
• Residence: Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge
• Occupation: Bef 1337, Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge; Norsk riksråd, ridder og stormann. Kongens sysselmann i Borgasysla.

Notes:

Occupation:
Jon Havtoresson, eldste sønn av Havtore Jonsson til Sørum (Sudrheim) på Romerike og kong Hakon 5 Magnussons uekte datter Agnes; norsk ridder og riksråd, en av landets største jordegodseiere (bl.a. Borregård) og i fremste rekke blant kongens rådgivere under Magnus Eriksson og Håkon 6. Deltok sammen med broren Sigurd og Erling Vidkunnsson i det første opprøret mot kong Magnus Eriksson i 1330-årene, men, i motsetning til broren, trolig ikke i det andre. Selv om Jon siden framstår som lojal mot kongehuset i kildematerialet, var forholdet åpenbart ikke uten gnisninger. Jon og broren gjorde bl.a. krav på å beholde Borgarsysla i henhold til et brev av kong Håkon 5, som Magnus ikke ville anerkjenne som bindende for seg. En riksrådsdom 1347 gav kong Magnus rett. Jon ser likevel ut til å ha sittet med Borgarsysla livet ut. For øvrig samarbeidet Jon godt både med kong Magnus og kong Håkon 6. Han medbeseglet bl.a. Magnus' norske testament 1347 og var hans fremste rådgiver under forliket med sønnen kong Erik i Lödöse 1357. Etterlot seg minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjulv, men hadde også trolig en fjerde, Ivar, og en datter, Cecilia.

Som sønner av Håkon 5s uekte datter Agnes og ridderen Havtore Jonsson av Sudrheimsætten (Sørumsætten), var Jon Havtoresson og broren Sigurd i sin tid Norges mest høyættede menn nest etter kongen. Brødrenes ættebakgrunn gav dem en sentral rolle i norsk politikk og forvaltning under Magnus 7 og Håkon 6, men Jon var mindre i forgrunnen enn Sigurd. At ingen av brødrene ble drottsete, kan sammen med andre opplysninger indikere at forholdet mellom Sudrheimsætten og kongehuset ikke var uten friksjoner. I motsetning til mange av sine standsfeller etterlot Jon seg flere voksne barn, og sønnene Ulv og Brynjolv ble stamfedre til hver sin gren av den svenske adelsslekten Roos.

Sudrheimsætten var trolig etterkommere av Bård Guttormsson på Rein – muligens også Harald Gille – og dermed i slekt med kongehuset. Det kan i så fall være én grunn til ættens fremtredende posisjon og til at Havtore Jonsson ektet Agnes. Både Havtore og faren, baronen Jon Ivarsson Raud, var sentrale blant Håkon 5s menn. Ætten var knyttet til Romerike med Sørum som hovedsete. At Jon som trolig den eldste valgte Skea som hovedgård på Romerike da han og Sigurd delte godset, peker imidlertid mot at Skea var ættens opprinnelige sete. Romeriksgodset, inkludert eiendommer i Solør og Odalen, var den ene hovedkomponenten i Jons godskompleks. Den andre lå i Østfold, med Borregård i Tune, skjenket av Håkon 5 til Havtore, og Huseby i Onsøy som hovedgårder. Sistnevnte var Jons fremste residens. I Østfold forpaktet han Rygge kirkes tiende. Jon hadde også eierpart i en bygård i Tønsberg. Ekteskapet med Birgitta, datter til den svenske ridder, riksråd og lagmann Knut Magnusson, gav ham tilgang til gods i Uppland, Södermanland, Västmanland, Närke, Östergötland, Småland og Värmland. Jon og Sigurd arvet også gods på Shetland etter søskenbarnet fru Herdis Torvaldsdatter, men det er neppe riktig at de arvet Ogmund Finnsson, sønn av deres søskenbarn fru Gudrun Sæbjørnsdatter, slik det har vært hevdet.

Jon hadde minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjolv, trolig også en fjerde, Ivar. Alle de tre første ble riksråder. Selv om all kjent politisk opptreden for Ulv og Brynjolv er knyttet til Norge, bandt deres svenske godsinteresser dem åpenbart såpass sterkt til Sverige at deres etterkommere etablerte seg der. Jons datter Cecilia ble gift med den svenskfødte ridder og riksråd Ulv Holmgeirsson.

Jon trer frem i kildene sammen med Sigurd blant opprørsmennene 1332–33. I motsetning til broren var han derimot trolig ikke med i opprøret mot kongen 1338–39. Som riksråd 1343–79 fremstår han som lojal overfor kongemakten. Han mottok ridderslaget før november 1337, muligens av kong Magnus under kroningen i Stockholm 1336. Jon kan ha fulgt kongen fra Sverige gjennom Jemtland til Nidaros senvinteren 1350 og videre til møtet i Bergen om sommeren. Jon og Orm Øysteinsson var de norske som på kong Magnus' side medbeseglet voldgiftsbrevet 1357 for hertug Albrekt av Mecklenburg og grev Adolf av Holstein under tronstriden mellom Magnus og sønnen Erik i Sverige. 1370 var han en av Håkon 6s utsendinger til å forhandle om fred med det svensk-mecklenburgske partiet og løslatelse av kong Magnus.

Jons forhold til kongemakten var trolig likevel ikke uten gnisninger. Riksråder og lagmenn fradømte Håkon 5's forleningsbrev på Borgarsysle for Jon og Sigurd fortsatt gyldighet 1347, noe som begunstiget kong Magnus på Havtoresønnenes bekostning. 1366, da kong Magnus satt fengslet i Sverige, ble Jon beskyldt for å ha tatt tilbake med makt gods i Värmland som var makeskiftet til kongen, som igjen hadde gitt det til dekanatet i Skara. Trass i dommen 1347 satt Jon trolig med Borgarsysle hele livet. Sannsynligvis i 1370 krevde han militær leidang der, i så fall en forberedelse til Håkon 6s svenske felttog 1371. 1350 kan han ha vært kongens øverste representant i Jemtland.

Jon døde etter kona, en gang mellom våren 1388 og juli 1395. Begge ønsket å bli gravlagt i Mariakirken i Oslo.
Gjennom sønnen Brynjolv stammer den nålevende svenske adelslekten Roos av Hjelmsäter i direkte mannslinje fra Jon.

Kilder:
DN, bd. 1 nr. 132 og 640, bd. 2 nr. 835–836, bd. 4 nr. 549–550 og 649, bd. 21 nr 133.
Diplomatarium Suecanum, bd. 6 nr. 4564.
Biskop Eysteins Jordebog (Den Røde Bog), 1879.
Isl.Ann., s. 154, 207, 348 og 398.
RN, bd. 4–7.
NFH, 2. hovedavd., 1862–63, s. 155 note 1.
Närkes medeltida urkunder nr. 209, utg. av K. G. Grandinson, Stockholm 1935.
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 7, 1936.
H. Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, Sudrheims-ætten, i NST, bd. 8, 1942, s. 112–132, 259–280 og 384–402.
N. Ahnlund: Jämtlands och Härjedalens historia, bd. 1, Stockholm 1948, s. 243.
K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972, s. 587.
G. A. Blom: Norge i union på 1300-tallet, del 1 og 2, Trondheim 1992.
G. I. Leistad: Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig ny tid, i Asker og Bærums historielags skrifter 37, 1997, s. 311–346.
H. Gillingstam: Roos, i SBL, bd. 30, hf. 148, Stockholm 1999, s. 348–354.

Family/Spouse: Birgitta Knudsdatter Lejon. Birgitta (daughter of Knud Magnusson Lejon and Cecilia Røriksdatter Gipshovud) died in 1395 in Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

I et brev av 18.desember 1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru.

Notes:

Died:
Gottskalks annaler (Isl. Ann. VIII) beretter under året 1363 etter omtalen av kongssønnen Håkon Magnussons giftermål med Margrete Valdemarsdatterav Danmark:

Var þetta hof j Kaufmannahofn, var þar svikin frv Blancia drottning og frv Herdis Þorvaldsdotter og hertugi Christoforus son Valldimars kongs.

Opplysningen om at dronning Blanche, fru Herdis og hertug Christopher skulle være tatt av dage beror vel bare på et rykte, det er sikkert ikke historisk. Sannsynligvis har imidlertid fru Herdis ledsaget dronningen til Danmark og at hun døde der eller kort etter hjemkomsten til Norge.

Sikkert er at fru Herdis var død noen tid før 26.september 1363. Denne dag lot nemlig hr. Sigurd Havtorsson ved sin ombudsmann føre vidner for lagmannen i Bergen om sitt slektskapsforhold til fru Herdis (DN II 375).
Det opplyses herunder at hr. Havtore og fru Ragndid var fullsøsken og lagmannen tildømte deretter hr. Sigurd arven etter fru Herdis inntil noen annen kunne bevise seg å være nærmere arveberettiget.

At Havtoressønnene virkelig var fru Herdis' nærmeste arvinger er sikkert riktig, og hennes søsken og deres eventuelle etterkommere må altså være døde før henne.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 126-129.

Sigrid married Sigurd Gautsen på Torsnes, "Galte" about 1300. Sigurd (son of Gaut Gautsen på Hatteberg and NN Toresdatter) was born about 1260. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Jon Marteinsson Stjerne. Jon was born before 1345 in Sverige; died in 1405. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: 1387, Norge; Kongsemne?

Notes:

Event-Misc:
Etter Olav Håkonsens død i 1387 var Jon Havtorsen av Sudrheims sønn Håkon på tale som konge i Norge.
Men det ble ikke slik at han fikk denne tittelen.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Sverige; Svensk riksråd.
• Occupation: Solør, Hof, Hedmark, Innlandet, Norge; Sysselmann.
• Residence: Ervalla, Örebro, ôrebro län, Sverige
• Residence: Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge
• Occupation: 1379., Värmlands län, Sverige; Ombudsmann.

Notes:

Residence:
Den vanligaste tolkningen av ortnamnet Ervalla, som år 1415 skrevs Ærwala, är att namnets förled syftar på det fornsvenska ordet ær (god skörd) eller på det fornsvenska ærdh (gröda, årsväxt), och att efterleden syftar på dialektordet val, som betyder röjning m.m.

Ervalla herrgård ligger 500 m öster om Ervalla kyrka. Den första mangårdsbyggnaden var ett medeltida stenhus, som till viss del påminde om Glimmingehus och Tyresöhus och kallades Ervalla hus. Byggnaden antas vara uppfört omkring år 1500 av den rike jorddrotten Jöns Ulfsson Roos.

Förste kände ägare var den norske riddaren Jon Hafthorsson, kusin till kung Magnus Eriksson. Sonen Ulf Jonsson (Roos), sedermera riksråd, flyttade till Ervalla. Sedermera har den tillhört en mängd ätter av den högre adeln, Roos, Liljehök, Leijonhufvud, von Horn, Bielke, Piper, Rudbeck, Åkerhielm, m. fl.

Ulf benevntes i Sverige Roos av Ervalla.

Hans søster, Cecilia, var gift med Herr Ulf Holmgeirsson Løvebjelke.
Før Herr Ulf bosatte seg i Sverige på Ervalla i Närke (Nerike) var han sysselmann over Solør og antagelig også Värmland hvor han som ombudsmann 1379-1400 hadde Hallstein Halvardsson Kaliber som bodde på Valstad i Nes på Romerike.

Med sin første kone har han hatt sterk tilknytning til Romerike, og Ullensaker i særdeleshet. Antagelig var hun datter til lagmannen i Hålogaland, Amund Arnsteinssøn, som eide gods på Romerike, bla. Blekstad i Eidsvoll og Rud i Hurdal. Han var sønn til Arnstein (Torkildsson) Broka som var lensman i Bjørke i Nannestad og hans siste hustru, Aase Salmondsdatter som antagelig var fra Hærset i Trøgstad.

Herr Ulf har sannsynligvis hatt enda flere gifter, kanskje nettopp med en søster eller datter til Hallstein Kaliber på Valstad i Nes.

I sitt siste ekteskap var han gift med Fru Mette, død 1415, antagelig en Pedersdatter av slekten Bonde. De hadde barna:
Peder, gift med Gjertrud Amundsdatter Bolt, døde i 1438.
Birgitta gift med Jens Eriksson Lykke, død i 1443.
Katarina, gift med Tord Pedersson Bonde.

Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon, Bind VII (1936), side 105. Ludvig Algrim: Litt om Sudreim, Bolt, Kamp, Gyldenhorn og Rosensverd, Runar 1/1982, side 95-97.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Mette Pedersdatter Bonde. Mette died in 1415. [Group Sheet] [Family Chart]