Aasa married Gudrød Halvdansen before 0820. Gudrød (son of Halvdan Øysteinsen and Liv Dagsdatter av Vestmar) was born before 0800; died about 0822. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0860, Oppland, Innlandet, Norge; Østnorsk konge.

Notes:

Occupation:
Foreldre: Gudrød Veidekonge og Åsa, datter av Agder-kongen Harald Granraude.

Ifølge sen tradisjon gift med:

1) Ragnhild, datter av kong Harald Gullskjegg i Sogn.
2) Ragnhild, datter av Sigurd Hjort; i eldre tradisjon antakelig bare 1 ekteskap (det første).

Far til Harald 1 Hårfagre; halvbror av Olav Geirstadalv.

I den historiske overleveringen spiller Halvdan Svarte først og fremst en rolle som far til riksgrunnleggeren Harald Hårfagre. Det foreligger ingen beretninger om ham som kan spores lenger tilbake enn til lærde genealogier fra første halvdel av 1100-tallet. Her var slektslinjene til gamle kongeslekter hovedtema. Halvdan befinner seg i overgangen mellom 2 ætter, Ynglingeætten og Hårfagreætten, som halvbror av ynglingekongen Olav Geirstadalv og far til Harald Hårfagre. Han fikk en fast plass i de følgende kongesagaene, som ble skrevet senere på 1100-tallet og 1200-tallet, til tross for at sagaskriverne hadde lite å fortelle.

Ingen samtidige kilder gir opplysninger om Halvdan eller sier direkte at han var far til Harald Hårfagre, om vi ser bort fra at Harald kalles for Halvdanssønnen i en enkelt strofe i Haraldskvæði, som ble diktet kort etter slaget i Hafrsfjord.
Halvdan var et vanlig navn i vikingtiden, og den senere tradisjonen opererer også med en annen Halvdan Svarte, som gjøres til sønn av Harald Hårfagre.
Alt i alt kan man derfor ikke gå ut fra som sikkert at den litterære tradisjonen om Halvdan Svarte svarer til historiske realiteter, selv om den godt kan gjøre det.

Snorres bilde av Halvdan har en klar tendens: Det gjelder å gjøre Halvdans rike til en prototyp for sønnens senere og enda mer omfattende rikssamling. Derfor lar Snorre Halvdan – med utgangspunkt i Vestfold, som han skulle ha overtatt etter faren – gjøre omfattende erobringer på Østlandet, først i Viken og deretter i det indre østlandsområdet. I tillegg skulle Halvdan ha overtatt kongedømmet på Agder, der moren var kongedatter og han selv hadde sin oppvekst. Han skulle også ha fått fotfeste på Vestlandet gjennom arv etter sin første hustru, Ragnhild, som var datter av kong Harald Gullskjegg i Sogn.

Så vidt vi kan se, er dette et noe annet bilde enn det som forelå i den første fasen av norsk-islandsk historieskrivning, rundt 1130.
I den latinske Historia Norvegiæ (ca. 1180), som bygger på Are Frodes eldre verk om de norske kongene (nå tapt), omtales Halvdan som opplandskonge, med et regnum in montanis (kongerike i fjellene), i likhet med faren Gudrød Veidekonge.
Den samme innlandstilknytningen synes å være hovedsaken i kvadet Nóregs konungatal (ca. 1190), som er en kongehistorie på vers bygd på et verk av Ares forgjenger Sæmund Frode (heller ikke bevart).
Mye taler også for at det først var de senere sagaskriverne som fant på å la Halvdan Svarte være gift 2 ganger – med kvinner som begge het Ragnhild og som begge fikk sønner som het Harald. Den siste ble Harald Hårfagre, og siden Ragnhild nummer 2 ble fremstilt som ætling av den danske sagnkongen Ragnar Lodbrok, fikk Harald dermed en like fornem ættlinje på morssiden som han angivelig hadde på farssiden.

Alle kilder er samstemte når det gjelder omstendighetene rundt Halvdans død – at han gikk gjennom isen på Randsfjorden og druknet.
Ifølge Nóregs konungatal ble han gravlagt på gården Stein i Hole på Ringerike. Senere sagaskrivere, som tilskriver Halvdan et stort rike, sier imidlertid at kongens lik ble delt og gravlagt flere steder, siden alle ville ha sin del av den døde kongen. Den såkalte Halvdanshaugen på Stein, som Halvdan Svarte særlig er blitt knyttet til, er aldri gravd ut, men undersøkelser 1998–1999 tyder så langt på at haugen er betydelig eldre enn 800-tallet.

Kilder og litteratur:
Heimskringla.
Historie Norvegiæ.
Fagrskinna.
H. Koht: Innhogg og utsyn, 1921.
d.s.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931.
Ólafia Einarsdóttir: Harald Dovrefostre af Sogn, i HT, bd. 50, 1971, s. 131–166.
C. Krag: Ynglingatal og ynglingesaga, 1991.
d.s.: Vikingtid og rikssamling 800–1130, bd. 2 i ANH, 1995.

Vi har kun Snorres ord for at Halvdan Svarte hørte til Ynglingeætten. Han skal ha vært sønn til Gudrød Veidekonge og Åsa, og dermed en yngre halvbror av Olav Geirstadalv.

Geirstad er antagelig Gjekstad i Sandar. Dette er nabogården til Gokstad, der en svær skipshaug ble gravd ut i 1880, og grunnen der haugen lå, har antagelig i sin tid tilhørt Gjekstad. En høvding i 50-60 års alderen lå i skipet, og dateringen kan passe, slik at det kan være fristende å tenke på Olav. Tradisjonen kaller ham Geirstadalv.

Det er merkelig lite i overleveringen som knytter Harald Hårfagre til Vestfold. Vi må likevel bli stående ved, som det rimeligste, siden det ikke finnes spor av noen annen opprinnelse i overleveringen, at Halvdan Svarte virkelig var et skudd på Ynglingeætten i Vestfold. Men han kan ha tilhørt en nordligere gren.

Saga og sagn knytter ham først og fremst til Ringerike og Hadeland, og den sikreste tradisjonen om hans grav er den som sier at han ble hauglagt på Stein på Ringerike. Vi regner altså med at han rådde for et ikke ubetydelig rike på Vest-Opplandene, men at han også har fått Vestfold i sin makt, vel etter at Ragnvald Olavsson på en eller annen måte er forsvunnet ut av bildet.

Halvdan Svarte skal ha vært gift med Ragnhild, datter av en kong Harald Gullskjegg i Sogn.

Halvdan var årsgammel da faren falt og Åsa tok ham med til Agder og tok riket etter sin far. Fikk kongedømme på Agder 18 år gammel.

Halvdan var en stor kriger og la under seg Vingulmark, Romerike, Hedmark og andre deler av Opplanda.

Gift med Ragnhild, datter til Sigurd Hjort, konge på Ringerike. Mor til Ragnhild var Tyrne, datter til Klakk-Harald, konge på Jylland. Tyrne var søster til Tyre Danmarksbot som var gift med Gorm den gamle.
Ragnhild og Halvdan fikk sønnen Harald.

Halvdan kjørte gjennom isen på Randsfjorden ved Røykenvik og druknet på vårparten 860. Liket ble delt i 4 og hauglagt i hver sin landsdel.

Snorre skriver:

Halvdan var årsgammel da faren falt. Åsa, mor hans, reiste straks vest til Agder med ham, slo seg ned der og tok det rike som far hennes hadde hatt.
Der vokste Halvdan opp, han ble snart stor og sterk, han var svart i håret, og ble kalt Halvdan Svarte. Da han var 18 år gammel, fikk han kongedømme på Agder, like etter reiste han til Vestfold og delte riket der med broren Olav.
Samme høst drog han med en hær til Vingulmark mot kong Gandalv, de hadde mang en strid og det var seier på begge sider, men til slutt ble de forlikt; Halvdan skulle ha halve Vingulmark, slik som Gudrød, far hans hadde hatt før.
Etterpå tok kong Halvdan opp på Romerike og la det under seg. Dette fikk kong Sigtrygg greie på, sønn til Øystein; han holdt til på Hedmark og hadde lagt Romerike under seg. Så gikk kong Sigtrygg med en hær mot kong Halvdan, det ble et stort slag, og Halvdan vant; men da flukten begynte, traff ei pil kong Sigtrygg under venstre armen, og så falt han der. Nå la Halvdan hele Romerike under seg.
En annen sønn til kong Øystein het Øystein, han var kong Sigtryggs bror og konge på Hedmark. Og da Halvdan hadde reist ut til Vestfold igjen, kom kong Øystein med hæren sin ut på Romerike, og la store deler av landet der under seg.
Halvdan Svarte fikk vite at det var ufred på Romerike; han samlet da en hær og drog mot kong Øystein; det kom til strid, og Halvdan seiret; Øystein flyktet opp til Hedmark.
Kong Halvdan fulgte etter ham med sin hær opp til Hedmark, der hadde de enda en strid, og Halvdan seiret; Øystein flyktet nord til Gudbrandsdalen til Gudbrand herse, og samlet seg en hær igjen der oppe. Lenger utpå vinteren kom han ned til Hedmark. Han møtte Halvdan Svarte på den store øya som ligger i Mjøsa, der ble det slag, der falt mange på begge sider, men Halvdan seiret. Guttorm falt, sønn til Gudbrand herse, han var den beste unge mannen de hadde på Opplanda.
Øystein flyktet nord i Gudbrandsdalen igjen. Nå sendte han en frende, Hallvard Skalk, til kong Halvdan for å be om forlik, og for frendskaps skyld gav Halvdan fra seg halve Hedmark til kong Øystein. Halvdan la under seg Toten og det som heter Land; så tok han Hadeland også, og nå var han en mektig konge.

Halvdan Svarte fikk ei kone som het Ragnhild, hun var datter til Harald Gullskjegg, som var konge i Sogn. De fikk en sønn, og kong Harald gav ham sitt eget navn; denne gutten vokste opp i Sogn hos morfaren kong Harald. Harald var blitt gammel og skral og dertil sønneløs, og så gav han riket til dattersønnen Harald og lot ham ta til konge. Litt seinere døde Harald Gullskjegg. Samme vinter døde datter hans, Ragnhild også. Våren etter ble kong Harald den unge sjuk og døde i Sogn; han var da 10 år gammel.
Straks Halvdan Svarte fikk vite om sønnens død, tok han av sted med stort følge og reiste nord til Sogn, der tok de godt imot ham. Han krevde rike og arv etter sin sønn, og det var ingen motstand; han la under seg riket der. Da kom Atle jarl den mjove fra Gaular til ham; han var venn til kong Halvdan. Kongen satte Atle jarl over Sygnafylke til å dømme der etter landslov og kreve inn skatter. Kong Halvdan vendte tilbake til Opplanda igjen.

Om høsten tok kong Halvdan ned til Vingulmark. Så var det ei natt, Halvdan var på veitsle, og midt på natta kom den mannen som hadde hatt hestevakt, til ham og sa at en hær var kommet og var like ved garden; kongen stod opp med en gang, og bad mennene væpne seg, og går så straks ut og fylker. I det samme kom Gandalvssønnene Hysing og Helsing med stor hær. Det ble et stort slag, men kong Halvdan måtte gi seg for overmakten, og derfor flyktet han til skogs, men mistet mange av sine menn; Olve den spake, kong Halvdans fosterfar, falt der.

Etterpå samlet det seg folk om kong Halvdan igjen, og han fulgte etter Gandalvssønnene og nådde dem på Eid ved Øyeren, der kjempet de; Hysing og Helsing falt, og broren Hake kom unna ved flukt. Siden la kong Halvdan under seg hele Vingulmark, og Hake flyktet til Alvheim.

Sigurd Hjort het en konge på Ringerike, han var større og sterkere enn noen annen mann, vakrere var han også enn alle andre. Far hans var Helge den kvasse, og mor hans Åslaug, datter til Sigurd Orm-i-auga, Ragnar Lodbroks sønn. De sier han var 12 år gammel, drepte han i enekamp Hildebrann Berserk og 11 mann av samme slag, han gjorde mange andre karstykker, og det er en lang saga om ham. Han hadde 2 barn; Ragnhild het dattera, ei ualminnelig gjæv og vakker kvinne, hun var i 20-årsalderen den gang, og broren hennes Guttorm, var halvvoksen.

Om hvordan Sigurd døde, er det fortalt slik:
Han rei alene ut i ville skogen som han brukte, han jagde store og farlige dyr, det hadde han lagt seg etter og gjorde det ofte. Da han hadde ridd langt av sted, kom han fram til en rydning et sted bort imot Hadeland, der kom Hake berserk mot ham med 30 mann, de sloss og der falt Sigurd Hjort og 12 av Hakes menn, og han sjøl mistet en arm og fikk 3 andre sår.

Etterpå rei Hake til Sigurds gard og tok Ragnhild, datter hans, og Guttorm, hennes bror; han førte dem bort og tok mye gull og sølv og mange dyre saker og hadde med seg hjem til Hadeland, der hadde han store garder. Så lot han stelle til gjestebud og tenkte å holde bryllup med Ragnhild, men det drog ut, for sårene hans blei verre. Hake Hadelendings-berserk lå til sengs av sårene hele høsten og første del av vinteren.

Ved juletider kom kong Halvdan til Hedmark, han hadde hørt om alt dette. Tidlig en morgen da kongen hadde kledd på seg, kalte han til seg Hårek Gand, og sa at han skulle ta over til Hadeland og hente Ragnhild til ham, datter til Sigurd Hjort. Hårek gjorde seg i stand og tok med seg 100 mann; han stelte det så han kom over fjorden i grålysningen og fram til Hakes gard; der satte han vakt ved alle dørene på gjestehuset, hvor alle folkene sov, og så gikk de til buret der Hake lå, og brøt det opp, de tok med seg Ragnhild og Guttorm broren hennes, og alt som fantes av gull og sølv; gjestehuset brente de, og alle som var inne i det. Så tok de ei stor og gild vogn, slo et tjeld over den og satte Ragnhild og Guttorm oppi, så drog de ned mot isen. Hake stod opp og gikk etter dem en stund, men da han kom til isen på fjorden, vendte han sverdhjaltet ned og la seg på odden så sverdet stod gjennom ham; der fikk han bane og ble hauglagt på stranda.

Kong Halvdan så at de kom over fjorden på isen, han var så skarpsynt; og da han så ei vogn med tjeld, skjønte han det hadde gått som han ville med utsendingene. Da lot han sette fram bord og sendte bud rundt om i bygda og bad mange mennesker til seg, og den dagen ble det stort gjestebud og i det gjestebudet fikk Halvdan Ragnhild, og siden ble hun ei mektig dronning.

Mor til Ragnhild var Tyrne, datter til kong Klakk-Harald i Jylland; hun var søster til Tyre Danmarksbot, som var gift med Gorm den gamle som rådde for Danevelde den gang.

Dronning Ragnhild drømte store drømmer. Hun var ei klok kvinne. En gang drømte hun at hun syntes hun stod ute i hagen sin og tok en torn ut av serken. Og mens hun stod og holdt på den tornen, vokste den slik at den ble en lang tein, og den ene enden nådde jorda og ble straks rotfast, og like etter var den andre enden av treet høyt oppe i lufta; så syntes hun treet var så stort at hun nesten ikke kunne se toppen på det, og det var et under så tjukt som det var; nederste delen av treet var rød som blod, og treleggen oppover var fager og grønn, men oppe i greinene var det snøhvitt; det var mange store greiner på treet, noen langt oppe og noen langt nede, og greinene var så store at hun syntes de bredde seg over hele Norge og enda lenger.

Kong Halvdan drømte aldri. Han syntes det var merkelig, og gikk til en mann som het Torleiv Spake og fortalte det og bad om råd, spurte om han kunne gjøre noe med det. Torleiv sa hva han sjøl brukte gjøre når det var noe han gjerne ville vite; han la seg til å sove i et grisehus, og da slo det aldri feil at han drømte.
Kongen gjorde dette, og så hadde han denne drømmen; han syntes han hadde fått langt hår, og hele håret hang i lokker, noen lokker var så lange at de rakk til jorda, andre til midt på leggen, noen til knes, noen til hoftene, noen til midt på livet, noen til halsen og noen var ikke mer enn så vidt kommet opp av hausen, likesom små horn. Lokkene hadde alle farger, men en lokk vant over alle de andre, så fager og lys og stor var den.
Han fortalte Torleiv denne drømmen, og han tydet den slik: ei stor ætt skulle komme av ham, og den skulle rå land og rike med stor heder, men ikke alle av ætta med like stor. Og én skulle komme av hans æt, som skulle bli større og gjævere enn alle de andre, og det tror folk for visst at den lokken betydde Olav den hellige.

Kong Halvdan var en klok, sannferdig og rettvis, han satte lover og holdt dem sjøl, og han lot andre holde dem, slik at ingen kunne velte lov med makt; han satte også faste bøter for hver sak, og rettet bøtene etter hver manns byrd og stilling.

Dronning Ragnhild fikk en sønn, de øste vann over ham og kalte ham Harald. Han ble fort stor og svært vakker; han vokste opp der og lærte snart mange idretter; han hadde godt vett. Hans mor var svært glad i ham, men hans far mindre.

Kong Halvdan var i julegjestebud på Hadeland. Det hendte noe så underlig der julaften; da folk hadde gått til bords, og det var en mengde mennesker der, så ble all maten borte fra bordene og alt ølet også; kongen satt sørgmodig igjen og alle andre gikk hvert til sitt. Men kongen ville ha greie på hva alt dette kom av, og så lot han fange en finn som hadde kjennskap til litt av hvert, og ville tvinge ham til å si det, og pinte ham, men fikk ikke noe ut av ham likevel. Finnen vendte seg til Harald, kongens sønn, og bad ham innstendig om hjelp, og Harald bad om nåde for ham, men det nyttet ikke; og så hjalp Harald ham å løpe bort mot kongens vilje og fulgte sjøl med. De drog av sted og kom til et sted hvor en høvding holdt et stort gjestebud, og der var de nok velkomne, så det ut for.

Da de hadde vært der til utpå våren, var det en dag høvdingen sa til Harald:

Det var svært så faren din tok seg nær av at jeg tok litt mat fra ham her i vinter; men deg skal jeg lønne med et gledelig budskap. Far din er nå død, og nå skal du reise hjem, da skal du få hele riket han har hatt, og dessuten skal du vinne hele Norge.

Halvdan Svarte kjørte fra veitsle på Hadeland, og vegen hans falt slik at han kjørte over Randsfjorden; det var på våren; det var varmt av sola og det tinte godt. Og så kjørte de over Røykenvik, der hadde de brukt å vanne buskapen om vinteren, og der det var kommet møkk på isen, hadde det gravd seg hull av solvarmen. Da nå kongen kjørte over der, brast isen under ham, og der druknet kong Halvdan og en mengde mennesker. Da var han 40 år gammel.

Han hadde vært så årsæl en konge. Folk sørget så over ham, at da det ble kjent at han var død, og at liket var ført til Ringerike og skulle gravlegges der, kom det stormenn fra Romerike og Vestfold og Hedmark, og alle krevde de å få liket med seg og hauglegge det i sitt fylke; alle trodde at de skulle få godt år om de fikk det. De ble forlikt på den måten at de delte liket i 4 deler; hodet ble lagt i haug på Stein på Ringerike, og hver av de andre tok sin del med seg hjem og haugla den der, og alle disse haugene heter Halvdanshauger.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Halvdan Svartes saga.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 339.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 458.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 54.

Halvdan married Ragnhild Sigurdsdatter after 0820. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0872, Norge; Den første kongen over større deler av Norge - del 1 oppsummering.
• Occupation: Abt 0872, Norge; Den første kongen over større deler av Norge - del 2 diverse fakta og diskusjoner.
• Occupation: Abt 0872, Norge; Den første kongen over større deler av Norge - del 3 fra Heimskringla.

Notes:

Occupation:
Harald Hårfagre (870-933) var kongen som ikkje ville klippe eller kjemme seg før han hadde samla Noreg til eitt rike. Ved Hafrsfjord i Rogaland står tre sverd i stein til minne om at Harald Hårfagre greidde dette i 932.

Underla seg landsdel for landsdel og satte jarler etter seg for å styre. Tok odelen fra bøndene, skyldsatte og skattla hvert bruk etterhvert som han fór fram.
Enekonge etter det avgjørende slaget i Hafrsfjord et sted mellom 872 og 900. Han var hensynsløs, og mange stormenn rømte fra landet.

Hærtog mot vikingenes tilholdssteder i Skottland. Færøyene og Island ble bygd, videre Hjaltland, Orknøyene og Suderøyene som ble vikingreder somhan siden ryddet og satte jarler til å styre.

Forbund med engelskkongen Athelstan.

Døde sottedøden i Rogaland og er hauglagt på Haug ved Karmsund.

Gift (?) med:

1) Åsa, datter til Håkon Grjotgardsson, mor til:
Guttorm
Halvdan Kvite
Halvdan Svarte
Sigfred

2) Gyda den storlåtne møya, mor til:
Ålov
Rørek
Sigtrygg
Frode
Torgils

3) Ragnhild Eiriksdotter fra Jylland, mor til:
Eirik Blodøks

4) Svanhild, datter til Øystein jarl, mor til:
Olav Geirstadalv
Bjørn Farmann
Ragnar Rykkel.

5) Åshild, datter til Ring Dagsson, mor til:
Dag
Ring
Gudrød
Skirja
Ingegjerd (Ingeborg).

6) Snøfrid, datter til finnen Svåse, mor til:
Gudrød Ljome
Halvdan Hålegg
Sigurd Rise

7) Tora Mosterstong, tjenestejente, mor til:
Håkon 1 den gode.

Occupation:
Karmøy - vernet mot havet:

Når æsene skal til tings ved Urds brønn i Åsgard, må de krysse regnbue-broa Bifrost, alle sammen unntatt Tor.

Det gamle kvadet Grimnismål forteller at tordenguden hver dag først vasser over Kormt, så over Ormt og 2 store elver, før han kommer fram til livstreet Yggdrasil der gudene holder ting - derfor gløder det hellige vannet.

Kormt, det norrøne ordet for Karmøy, betyr vegg eller vern. Den langstrakte øya verner fastlandet innenfor mot nordsjøbrenningene og danner Karmsundet.
Strategisk plassert, der Karmsundet er på det smaleste ligger den gamle kongsgården Avaldsnes. Her satt herskerne og kontrollerte Nordvegen, skipsleia som har gitt navn til landet vårt. De krevde inn skatter fra skip som passerte langs norskekysten, holdt øye med strømmen av varer fra Hardangerfjorden og Boknafjorden, og sendte sine egne skip på vikingtokt eller handelsferder over Nordsjøen.

Avaldsnes blir kalt Norges eldste kongesete fordi Harald Hårfagre la hovedgården sin her etter slaget i Hafrsfjord ca 870. Det var her Harald endte sine dager, og han ble hauglagt på Haug ved Karmsund.

For erobreren Harald Hårfagre måtte det være politisk klokt å opprettholde de ærverdige tradisjoner som knyttet seg til kongsgården på Avaldsnes...
Med flid synes således Harald å ha valgt Avaldsnes på Karmøy - Vest-Norges Leire kunne man fristes til å kalle stedet - som sin egentlige residens...

Etter den fortid som sagn og gravfunn lar oss ane, er denne bygden ved Karmsund mer mer verdig enn noen til å danne bindeledd mellom oldtidens fylkeshistorie og middelalderens rikshistorie (Prof. Magnus Olsen).

Skipsgravene ved Karmsundet.

Storhaug (Gunnarshaug) og Grønhaug ble åpnet i 1886 og i 1902. Grønnhaug hadde vært utsatt for gravrøvere kort tid etter haugleggingen, mens Storhauggraven var blitt utsatt for jordhungrige bønder i nyere tid. Likevel viste det gravgodset som ennå fantes, at skipene hadde vært like rikt utstyrt som de mer kjente skipsbegravelsene Oseberg og Gokstad. Man tok det derfor som et tegn på at Harald Hårfagre hadde brakt ynglingeættens gravskikk med seg da han slo seg ned på Avaldsnes. Haakon Shetelig antydet til og med at Harald Hårfagre selv kunne være gravlagt i en av disse haugene. Et nylig avsluttet forskningsprosjekt viser at han kan ha hatt rett.

Grønhaugskipet.

Skipsgraven Grønhaug ligger i utkanten av Blodheia hvor Snorre plasserer slaget mellom Håkon den gode og sønnene til Eirik Blodøks. Haugen var ca. 30 meter i diameter og 4 meter høy. Den rommet et skip som var 15 meter langt og 3 meter bredt hvor høvdingen var lagt på dundyner. Ved å undersøke skjelettrestene har vi fått vite at den døde var en stor, kraftig mann. Vi vet ikke hvor gammel han var, kun at han ikke var ung. Graven hadde tydeligvis blitt forstyrret av gravplyndrere, men de gjenstandene som fremdeles fantes, slik som billedtepper og engelsk glass, viste at den opprinnelig må ha vært svært rik.

Grønhaugskipet er nylig datert til ca.930 e.Kr. Denne dateringen er en av årsakene til at forskerne nå ser Grønhaug som et mulig gravsted for Harald Hårfagre.
Snorre skriver at Harald ble gravlagt på Hauge op ad Kormtsund, og Grønhaug ligger nettopp ved garden Haugo på Torvastad.
Skipsgraven Grønhaug kan også være gravstedet for Harald Hårfagres sønnesønn Gutorm Eirikson, en av dem som kjempet mot Håkon den Gode i slaget på Blodeheia ved Avaldsnes ca.953. Historieskriveren Agrip forteller at 3 av Eirik Blodøks sine sønner ble drept i dette slaget, men Snorre nevner kun Guttorm.

Grønhauggraven hadde vært utsatt for haugbrott som fant sted langt tilbake i tida. Haugens plassering, i god synsavstand fra kongsgården på Avaldsnes, tilsier at ingen kunne ta seg inn i haugen for å røve i hemmelighet. Det så videre ut som om noen hadde forsøkt å trekke den døde med seg ut av gravhaugen, og bare deler av skjelettet ble funnet. Hva var så motivet bak dette haugbrottet?
Fra Jellinge i Danmark vet vi at Harald Blåtann tok foreldrene Gorm og Tyra ut av gravhaugene og gravla den inne i Jellinge kirke. Kanskje har noen villet gjøre det samme med den døde i Grønhaug, og slik kristne ham etter hans død?
Eller var det et nytt dynasti som gikk inn i gravhaugen for å markere sin makt over fortidas (hedenske?) herskere. Inne i Grønhaugen ble det funnet et vokslys, en tydelig kristen markør. Også i sagaene hører vi at vokslys ble brukt for å uskaldeliggjøre den døde under haugbrott.

I følge sagaen ble haugbrott foretatt for å hindre gjengangeri. Helt for seg selv står fortellingen hos Odd Munk om Olav Tryggvasons graving i kong Augvalds gravhaug på Avaldsnes. Da kongen bodde på Avaldsnes fikk han besøk av den forkledde Odin som fortalte om haugene der Augvald og hans hellige ku lå begravd. I den ene haugen fant Olav Tryggvason mannebein, i den andre fant han kubein.

Storhaugskipet.

Den andre skipsgraven, Storhaug eller Gunnarshaug, ligger et stykke nord for kongsgården. Før bøndene begynte å kjøre jord fra haugen, var den mellom 40 og 50 meter i diameter og 5 - 6 meter høy. Slik den lå, på et lite platå der Karmsundet er smalest, virket den enda høyere. Bøndenes gravinger hadde frambrakt flere ulike jernsaker, men av dette er det bare bevart et spyd og en sammenrustet bunt av 24 jernpiler i et kogger.
Også selve utgravingen ble foretatt i stort tempo, og funn så sent som i 1970 åra, vitner om at det fremdeles er rester igjen i haugen. Vi kan likevel si en del om Storhaugfyrsten og hans skip.

Da Storhaug ble åpnet i 1886, hadde fyrsten fremdeles 2 sverd og 1 spyd, fyrstål og en bronsering, tenger, filer og andre redskaper til fiske og matlaging. Han hadde også med seg i graven en vakker gullarmring og 2 sett kostbare brettspill eller Hnefatafl, 1 med spillebrikker av rav, 1 med spillebrikker av blått og gult glass. Høvdingen hadde i tillegg fått med seg en mindre båt og en hest.
Et interessant trekk er at vi inne i Storhauggraven finner det kristne korssymbolet prikket inn i et vokslys.

Selve skipet var mellom 23 - 27 meter langt, og skipsrestene fra Storhaug inneholder en rekke vesentlige data om konstruksjonsdetaljer som ikke kjennes annensteds fra. Det ble ikke funnet spor av mast eller mastefisk, noe som kan skyldes tidligere ødeleggelser. Det er likevel mest sannsynlig at dette varet stort roskip, en slags missing link mellom folkevandringstidas roskip og vikingtidas fullendte seilskip.

Nye dateringene viser at Storhaugskipet er Norges eldste kjente gravskip (690 - 730 e.Kr). Høvdingen er gravlagt i et nordisk skip, men han er utstyrt som en frankisk aristokrat. Bl.a. var hans 2 sverd av en type laget i området rundt Aachen, Karl den stores hovedsete. Storhauggraven har tegn på kristen innflytelse, mer enn 250 år før kristendommen ble innført i Norge. Graven bærer tydelige bud om at en mektig ætt med internasjonale kontakter, bodde på Avaldsnes i århundrene før rikssamlingen. Den viser også at man på Avaldsnes allerede rundt år 700 ser begynnelsen på en statssdannelse som senere ledet opp til samlingen av Norge.
(Les mer om skipsgravene på Karmøy i: De glemte skipsgravene. - Makt og myter på Avaldsnes, av Arnfrid Opedahl, AmS, 1998)

Rikssamling.

Det maktapparatet vi ser kimen til gjennom Storhaugbegravelsen, visste Harald Hårfagre å benytte seg av da han startet rikssamlingen med utgangspunkt i Nord-Rogaland/Sunnhordland. Det kraftige maktsenteret på Avaldsnes, med sine mange kontakter langs norskekysten og over Nordsjøen, skaper de politiske og økonomiske forholdene som la grunnlaget for at rikssamlingen hadde sitt utspring rundt dette området i vikingtida. Om Harald Hårfagre kom til Avaldsnes som erobrer eller om han fra før hadde odelsrett til dette området, er mer usikkert.
Historikere om tolker nå kildene om ynglingeætta og Harald Hårfagre. Det blir hevdet at Harald opprinnelig var en vestlandskonge, enten fra Sogn, Kvinnherad i Sunnhordland eller Avaldsnes i Rogaland. Haralds mor var Ragnhild, datter av sognekongen Harald Gullskjegg, men hvor kom så Haralds far fra? Alle Harald Hårfagres kongsgårder lå i Rogaland eller Hordaland. Andre steder i landet ble styrt av jarler på Haralds vegne, og siden sør-vestlandet var Haralds kjerneområde, virker det sannsynlig at han også har hatt slektsrøtter i Rogaland og Hordaland. I så fall kan Harald Hårfagre ha hatt sin maktbase på Avaldsnes allerede før han gjorde stedet til Norges eldste kongesete.

Konge av Norge fra før 900 til 932.

Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.
Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet - hårfagre - stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdsson, i norske kilder kalt - Hardråde - som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig - lufa - lurvehode.

De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen - dansk tunge (donsk tunga) - blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter.

Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen - nordmann - finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia.
I Haraldskvedet, som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket drottin norðmanna (nordmennenes herre).
Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-899). Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet.
Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover, der samene holdt til. Han skildrer - nordmennenes land - som det lange og smale kystlandet sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge (Norweg eller Norðwegr - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på 5 dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side Danmark og på styrbordside åpent hav i 3 dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og Sillende og mange øyer, og i 2 dager hadde han på babord side de øyene som hørte til Danmark.

Med andre ord:

Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i Vestfold. Nordmenn var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner:
Svear, daner, kvener, bjarmer og finner.
Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn.

På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin - danske tunge - utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover.

Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen.
Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet - Ynglingatal - til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet.

Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende rikskongene. Dette skulle kunne forklares utfra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt.

Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge Glymdråpa. Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene.
Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget.
Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er østkakser. Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjemover Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. Austmennenes konge kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som - austmenn - og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer.

Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder (haulder) og av profesjonelle krigere (berserker og ulvhedner), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud.

Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike - overherredømmer - var vanlige i Europa på denne tiden.

Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som danenes grenseområde (Dan-mark).
Danenes kjerneområde - danenes land - var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover.

Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet. Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra Englandviser.

I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet.

Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mestsannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler.

Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge.
Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten.
Disse 2 gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen - dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold.

Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby.

Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning.

Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser.

Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den - geografiske - innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster.

Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske - frode (vise) - menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet.

Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt folket gjennom P. A. Munchs historie.

Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlandsfant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet.

Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærdemenn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Haftsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-875. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Havsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste.

Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving.
Kongen var fysisk - allmektig - utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I - Glymdråþa - fortelles det at Harald straffet - tyver - noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra Danmark, England eller til og med Frankerriket.

Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han - tok odelen - fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen - høste landet - markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa.

Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et - veitslesystem - altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt.
I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med.

Occupation:
Harald Hårfagres saga er den tredje av kongesagaene i Snorre Sturlasons Heimskringla, etter Ynglingesagaen og Halvdan Svartes saga.
Snorres kongesagaer er skrevet på Island på 1220-tallet.

Islendingen Snorre var født i 1179 og hadde vært i Norge i to år fra 1218 til 1220. Han reiste på denne tida mye rundt i Norge og vi må anta at han skaffet seg mye kunnskap om norsk historie både fra muntlige og skriftlige kilder.

Skrivekunsten i Norge hadde fram til kristendommen ble innført bestått av runeinnskrifter som var dårlig egnet for skriving i større format. Med innføringen av det latinske alfabetet og pergamentet rundt årtusenskiftet ga det seg etter hvert tekniske muligheter til skriving av historiske verk.

Sagaen er inndelt i 44 kapitler. Den følger etter sagaen om hans far, Halvdan Svarte, og etterfølges av Håkon den godes saga – Haralds sønn.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:

1.
Harald fikk kongedømme etter faren da han var 10 år gammel. Han var stor og sterk og vakker som få, klok og kraftig i handlinger.
Hans morbror Guttorm ble fører for hirden og stod for hele landsstyringen; han var hertug for hæren.
Da Halvdan Svarte var død, var det mange høvdinger som gjorde innfall i det riket han etterlot seg. Først var det kong Gandalv, og så brødrene Hogne og Frode, sønner til kong Øystein på Hedmark.
Hogne Kåruson gikk over store deler av Ringerike. Og nå la Hake Gandalvsson i veg inn i Vestfold med 300 mann, han tok den øvre vegen gjennom noen daler og tenkte å komme uventet over kong Harald; kong Gandalv satt i Londe og derfra tenkte han å sette over fjorden til Vestfold.. Men Guttorm hertug fikk greie på dette, og han samlet hær og gikk med kong Harald; de vendte seg først opp i landet mot Hake, ham møtte de i en dal, og der ble det strid, kong Harald vant; der falt kong Hake og en stor del av hans menn. Siden heter det Hakedal der.
Etter dette vendte kong Harald og Guttorm hertug tilbake; men da var kong Gandalv kommet over til Vestfold, og nå gikk begge parter mot hverandre. Da de møttes, ble det hard strid, kong Gandalv flyktet, men mistet størsteparten av hæren, og slik kom han seg da inn i sitt eget rike. Da sønnene til kong Øystein på Hedmark fikk høre om dette, ventet de snart å få en hær imot seg de også. De sendte bud til Hogne Kåruson og Gudbrand herse, og satte dem stevne i Ringsaker på Hedmark.

2.
Etter disse kampene drog kong Harald og Guttorm hertug og alt det folk de kunne få, av sted; de ville til Opplanda, og tok vegen mest gjennom skogene. De fikk spurt hvor opplandskongene hadde satt hverandre stevne, og kom dit ved midnatt; vaktmennene merket ingen ting før hæren var kommet utenfor det huset Hogne Kåruson var i, og like ens utenfor der Gudbrand sov; de satte ild på begge husene, men Øysteinssønnene kom seg utmed sine menn, og det ble en kort strid hvor de falt begge 2, både Hogne og Frode.
Etter at disse 4 høvdingene hadde falt, tok kong Harald under seg med hjelp av sin frende Guttorm og med hans kraft og pågåenhet Ringerike og Hedmark, Gudbrandsdalen og Hadeland, Toten og Romerike og hele den nordre delen av Vingulmark. Etterpå hadde kong Harald og Guttorm hertug ufred og strid med kong Gandalv falt i den siste kampen, og kong Harald tok hele riket sør til Raumelv under seg.

3.
Kong Harald sendte sine menn etter ei jente som het Gyda, datter til kong Eirik fra Hordaland, hun var i Valdres hos en mektig bonde til oppfostring. Harald ville ha henne til frille, for hun var vakker, men nokså stor på det. Da sendemennene kom dit hun var, kom de fram med sitt ærend for henne; hun svarte som så at hun ville ikke kaste bort sin møydom på å ta til mann en konge som ikke hadde større rike å styre over enn noen få fylker; og jeg synes det er underlig, sier hun, at det ikke fins noen konge som vil vinne hele Norge og bli enekonge over det, slik som kong Gorm i Danmark eller Eirik i Uppsala. Sendemennene syntes hun svarte fælt overmodig, de spør henne hva hun kunne mene med å svare slik, og sier at Harald er en så mektig konge at han var fullt ut god nok for henne. Men da hun svarte dem på en helt annen måte enn de hadde tenkt, så de seg ingen utveg denne gang til å få henne med bort, når hun ikke sjøl ville det, og så gjorde de seg ferdige til å reise igjen. Da de skulle dra av sted, ble de fulgt ut. Da talte Gyda med sendemennene, bad dem ta de ord med til kong Harald at bare på ett vilkår ville hun samtykke i å bli hans kone; hvis han ville gjøre så mye for hennes skyld at han la under seg hele Norge og rådde for det riket like fritt som kong Eirik for Sveavelde eller kong Gorm for Danmark, først da, sa hun, mener jeg han med rette kan kalles en folkekonge.

4.
Sendemennene kom nå tilbake til kong Harald og sa ham hva jenta hadde svart; de sa hun var både frekk og uvettig, så det var til pass om kongen sendte en stor hær etter henne og tok henne så hun så hun fikk skam av det. Da svarte kong Harald at Gyda hadde ikke sagt noe galt eller gjort noe som burde hevnes, han sa hun skulle ha takk for de ord hun sendte, hun har mint meg om noe, sier han, som jeg nå synes det er underlig jeg ikke har tenkt på før. Og så sa han:

Jeg gjør det løfte, og jeg tar Gud til vitne, han som skapte meg og rår for alt, at aldri skal jeg skjære håret eller kjemme det før jeg har vunnet hele Norge med skatter og skylder og fullt styre, eller også dø.

For disse ordene takket Guttorm hertug ham, og sa det var kongelig verk å holde sitt ord.

5.
Nå samlet de to frendene en stor hær og dro av sted, først til Opplanda og så nordover gjennom Gudbrandsdalen, og videre nord over Dovrefjell. Da han kom ned i bygda der, lot han alle menn drepe og bygda brenne, og da folk fikk vite dette, flyktet alle som kunne, noen ned i Orkdalen, noen i Gauldalen og noen til skogs; noen bad om fred, og det fikk alle som kom til kongen og ble hans menn. De møtte ingen motstand før de kom til Orkdalen, der hadde folk samlet seg mot dem, og der hadde de sin første strid, med en konge som het Gryting. Kong Harald vant, og Gryting ble fanget en stor del av hæren hans ble drept; han sjøl gikk i kong Haralds tjeneste og svor troskapsed. Etterpå gikk hele folket i Orkdølafylket under kong Harald og ble hans menn.

6.
Kong Harald innførte den rett overalt hvor han vant rike under seg, at han tok all odel under seg som sin eiendom og lot alle bønder både store og små betale landskyld. I hvert fylke satt han en jarl, som skulle dømme etter lov og landsrett og kreve inn bøter og landskyld; jarlen skulle ha 1/3 av skatter og skylder til sitt hushold og andre utgifter. Hver jarl skulle ha under seg 4 herser eller flere, og hver av dem skulle ha 20 mark veitsle; hver jarl skulle stille 60 hærmenn i kongens hær, og hver herse 20 mann. Slik hadde kong Harald økt skatter og landskyld at jarlene hans hadde mer makt enn kongene hadde hatt før, og da dette ble kjent omkring i Trondheimen, kom mange stormenn til kong Harald og ble hans menn.

7.
Det blir fortalt at Håkon jarl Grjotgardsson kom til kong Harald ute på Ørlandet og hadde med mange folk til hjelp for kong Harald. Deretter drog kong Harald inn i Gauldalen og kjempet der og felte 2 konger og tok rikene deres, det var Gauldalafylke og Strindafylke. Han gav Håkon jarl herredømmeover Strindafylke. Så gikk kong Harald inn i Stjørdalen, og der hadde han den tredje kamp og seiret og tok det fylket.
Så samlet inntrønderne seg, der kom det sammen 4 konger med hver sin hær, den ene rådde for Verdalen, den andre for Skogn, den tredje for Sparbyggjafylke, den fjerde for Inderøy - han hadde Øynafylke. Disse 4 kongene gikk med hær mot kong Harald, han holdt slag med dem og vant, og noen av disse kongene falt, og andre flyktet. Kong Harald hadde til sammen 8 slag eller flere i Trondheimen, og da han hadde felt 8 konger, tok han hele Trondheimen under seg.

8.
Nord i Namdalen var det 2 brødre som var konger, Herlaug og Rollaug. De holdt på i 3 somrer å gjøre en stor haug, denne haugen var murt opp av stein og bygd med kalk og treverk. Da haugen var ferdig, fikk brødrene høre at kong Harald kom med en hær mot dem. Da lot kong Herlaug en mengde mat og drikke kjøre inn i haugen, så gikk han inn der sjøl tolvte. Siden lot han haugen kaste igjen.
Kong Rollaug gikk opp på en haug der kongene brukte å sitte, der lot han kongshøgsetet gjøre i stand og satte seg i det, så lot han legge dyner på fotpallen, der jarlene brukte sitte, og så veltet kongen seg ut av høgsetet og ned i jarlsetet og gav seg sjøl jarls navn. Etterpå gikk Rollaug og møtte kong Harald, gav ham hele sitt rike og bød seg til å bli hans mann og fortalte alt han hadde gjort. Da tok kong Harald et sverd og festet det i beltet hans, han hengte også et skjold om halsen på ham og gjorde ham til jarl og leide ham til høgsetet. Han gav ham så Namdølafylke og satte ham til jarl over det.

9.
Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardsson, kongen satte nå Håkon svært høyt.
Om våren lot kong Harald skip gjøre i stand. Han hadde latt bygge en stor drake om vinteren, staselig utstyrt, der satte han hirden og berserkene. Han var mest nøye i valg av stavnbuer, for de hadde kongens merke. Fra stavnen og bakover til øserommet het det rausn, der var berserkene. Ingen andre fikk være i kong Haralds hird enn slike som var bedre enn andre i kraft og mot i all sin ferd, bare de fikk være på hans skip; men så hadde han også godt utvalg, og kunne velge seg hirdmenn fra alle fylkene. Han hadde en stor hær og mange store skip, og mange stormenn fulgte ham.
Hornklove sier i Glymdråpa at kong Harald hadde kjempet med orkdølene på Oppdalsskogen før han hadde denne leidangen ute.

10.
Kong Harald seilte flåten ut av Trondheimen og vendte sørover mot Møre. Den kongen som rådde for Mørefylke, het Huntjov, sønnen hans het Solve Klove, de var store hærmenn. Kongen som rådde for Romsdal, het Nokkve, han var Solves morfar. Disse høvdingene drog sammen en stor hær da de fikk høre om Harald, og kom imot ham; de møttes ved Solskjel, der ble det et stort slag og kong Harald vant. Så sier Hornklove:

Soleis de høva skulde,
at skjold-beraren førde
nordantil her-skip og heldt til
hoggstrid med tvo kongar.
Hovdingar tri hugheilt
helsa daa kvarandre
utan ord, men ed skjoldljom
og oddgny drjugt lengi.

Begge kongene falt, men Solve kom seg unna ved flukt. Nå la kong Harald under seg disse 2 fylkene og ble der lenge om sommeren og satte lov og rett for folk, men om høsten brøt han opp og reiste nord til Trondheimen igjen.
Ragnvald Mørejarl, sønn til Øystein Glumra, var blitt kong Haralds mann da om sommeren. Kong Harald satte ham til høvding over disse 2 fylkene, Nordmøre og Romsdal, og gav ham rett til hjelp av både av stormenn og bønder, likeså skip nok til å verge landet for ufred. Han ble kalt Ragnvald jarl den mektige eller den rådsnare, og de sier at begge navnene var sanne. Kong Harald var i Trondheimen vinteren som fulgte.

11.
Våren etter rustet kong Harald en stor hær fra Trondheimen, og sa at med den ville han segle til Sunnmøre. Solve Klove hadde ligget ute på hærskip om vinteren og herjet omkring på Nordmøre, drept mange av kong Haralds menn, og ranet noen; ei tid på vinteren hadde han vært hos sin frende kong Arnvid på Sunnmøre også. Da de fikk høre at kong Harald kom, samlet de folk og fikk mange med seg, for det var mange som syntes de hadde noe å hevne på kong Harald.
Solve Klove reiste sør i Fjordane til kong Audbjørn, som rådde der, og bad han om hjelp, bad at han skulle komme med hæren sin og hjelpe ham og kong Arnvid; han sier:

Det er lett å se at vi nå alle bare har ett valg; vi kan reise oss mot kong Harald alle sammen, da har vi stor nok styrke, og skjebnen får rå for seieren, ellers må vi bli Haralds treller, og det er ikke et vilkår for menn som ikke har ringere navn enn Harald sjøl. Min far syntes det var bedre å falle i kamp for sitt kongedømme, enn å bli kong Haralds undermann.

Solve ordla seg slik at Audbjørn lovte å komme; han drog sammen en hær og seilte nord til kong Arnvid, og nå hadde de en svær hær.
Da fikk de vite at kong Harald var kommet nordfra. De møttes innenfor Solskjel. Det var skikk når man kjempet om bord at man skulle binde sammen skipene og kjempe om stavnene; slik ble det gjort her også. Kong Harald la sitt skip mot skipet til kong Arnvid, der ble kampen kvassest, og folk falt tett på begge sider, men til slutt ble kong Harald så vill og vred at han gikk fram i rausn på skipet sitt, og sloss der så hardt at alle frambyggene på Arnvids skip veik bakover helt til masta, og noen falt. Kong Harald gikk over på skipet, og kong Arnvids menn tok flukten, Arnvid sjøl falt på skipet sitt. Kong Audbjørn falt også, men Solve flyktet. Så sier Hornklove:

Gramen vekkte eitspjot-vér,
med gny av ljomande sverdslag,
piline regnde fraa lufti,
og raudt or saari saud blode.
Haugar av stridsmenn lagdest
Livlause framme i rausni,
men kongen hugdjerv vann siger,
med' hoggi skrall mot skjoldar.

Av kong Haralds menn falt Asgaut og Asbjørn, hans jarler, og mågene hans, Grjotgard og Herlaug, sønner til Håkon Ladejarl. Solve var i viking i lang tid etterpå og gjorde ofte stor skade i kong Haralds rike.

12.
Kong Harald la under seg Sunnmøre. Vemund, kong Audbjørns bror, hadde ennå styret i Firdafylke. Dette var langt utpå høsten, og kong Harald og hans menn ble enige om at han ikke skulle seile sør om Stad seinhøstes. Så satte kong Harald Ragnvald jarl over Nordmøre og Sunnmøre og Romsdal, han hadde da mye folk omkring seg. Kong Harald vendte tilbake til Trondheimen.
Samme vinter tok Ragnvald jarl den indre vegen over Eid og derfra sør til Fjordane, han hadde speidere ute etter kong Vemund, og kom så om natta til et sted som heter Naustdal, der var kong Vemund på veitsle. Ragnvald jarl kringsatte huset og brente kongen inne med 90 mann. Etterpå kom Berle-Kåre til Ragnvald jarl med et langskip med fullt mannskap, de seilte begge 2 nord til Møre. Ragnvald jarl tok de skipene som kong Vemund hadde eid, og alt det løsøre han fikk tak på. Berle-Kåre reiste nordover til kong Harald og ble hans mann. Han var en stor berserk.
Våren etter seilte Harald sørover langs kysten og la under seg Firdafylke. Siden seilte han østover langs land og kom fram øst i Viken; han satte Håkon jarl Grjotgardsson etter seg og gav ham styret i Firdafylke. Da sendte Håkon jarl bud til Atle den mjove, at han skulle dra bort fra Sogn og være jarl på Gaular som han før hadde vært, sa at kong Harald hadde gitt ham Sygnafylke. Atle jarl sendte det til svar at han ville beholde både Sygnafylke og Gaular til han fikk talt med kong Harald. Jarlene trettet om dette, til de begge samlet hær, de møttes på Fjaler i Stavnesvåg, og der hadde de en stor strid. Der falt Håkon jarl, og Atle jarl ble såret dødelig; de seilte inn til Atløy med ham, og der døde han.
Så sier Øyvind Skaldespille:

Vennen til Hlid,
Haakon, fekk
daude-saar,
daa djervt han stridde,
og sin alder
i odde-leiken
Frøys ætting
paa Fjalir enda.
Og vaagen vart
vidt ikring
blanda raud
med blod av menn,
dei gjæve som stupte
um Grjotgards-sonen
i store strids-gny
ved Stavanes.

13.
Kong Harald kom med hæren øst i Viken og la til i Tønsberg, der var det kjøpstad. Da hadde han vært 4 år i Trondheimen, og i den tid hadde han ikke kommet til Viken. Nå fikk han høre at sveakongen Eirik Emundsson hadde lagt under seg Värmland og tok skatter av alle skogbygdene der; han reknet det også for Västergøtland helt nord til Svinesund, og likeså hele landet i vest langs med havet der, alt dette reknet sveakongen for sitt rike og tok skatter av det.
Han hadde satt en jarl som het Rane Gautske over det; hans rike gikk fra Svinesund til Göta älv, det var en mektig jarl.
Kong Harald fikk høre at sveakongen hadde sagt, han skulle ikke gi seg før han hadde like stort rike i Viken som Sigurd Ring eller Ragnar Lodbrok, sønnen hans, hadde hatt før, og det var Romerike og Vestfold helt vest til Grenmar, og likeså Vingulmark og alt sønnafor der. I alle disse fylkene hadde folk så gått over til å lystre sveakongen. Dette likte Harald slett ikke; han stevnte straks ting med bøndene der i Folden og reiste sak mot dem for landssvik mot seg. Noen av bøndene fikk bevist sin uskyld, andre måtte ut med bøter, og noen fikk straff. Slik fór han over det fylket om sommeren. Om høsten reiste han opp på Romerike, og der gikk alt på samme måte. Da det ble vinter, fikk han vite at Eirik sveakonge rei omkring på veitsle i Värmland med hirden sin.

14.
Kong Harald tok av sted øst gjennom Eidskogen og kom fram til Värmland; der lot han folk gjøre veitsler for seg.
Det var en mann som het Åke, han var den mektigste bonden i Värmland, steinrik, men gammel dengang. Han sendte bud til kong Harald og bad ham til gjestebud, kongen lovte å komme til avtalt tid. Åke bad også kong Eirik til gjestebudet, og satte samme stevnedag for ham. Åke hadde ei stor gjestestue, men den var gammel; nå lot han bygge ei anna ny stue, som ikke var mindre, og la stor omhu i byggingen; hele denne stua lot han kle med nye åklær, men den gamle stua fikk gamle åklær.
Da nå kongene kom til gjestebudet, fikk Eirik og hans folk plass i den gamle stua, men Harald og hans folk i den nye. Hele bordbunaden var også delt slik at Eiriks menn hadde gamle kar og horn, men de var da forgylt og fint utstyrt; kong Haralds menn derimot fikk bare nye kar og horn og alle var gullbeslått. Men alt var pusset og blankt, og drikken var like god begge steder. Åke hadde før vært Halvdan Svartes mann.
Da nå dagen kom da gjestebudet var slutt, skulle kongene av sted, og hestene ble tatt fram. Da gikk Åke fram til Harald og leide med seg sin sønn, som var 12 år gammel og het Obbe. Åke sa:

Herre, om De synes den er vennskap verdt, den gode vilje jeg har vist Dem her i gjestebudet, så lønn min sønn for dette; jeg gir Dem ham til tjenestemann.

Kongen takket ham med mange vakre ord for gjestfriheten og lovte til gjengjeld sitt fulle vennskap. Deretter kom Åke fram med store gaver som han gav kongen.
Så gikk Åke til sveakongen; da var kong Eirik kledd og reiseferdig, han var ikke videre blid. Åke kom nå fram med gode kostbare ting og gav ham. Kongen svarte ikke stort og steig til hest. Åke fulgte ham på veg og talte med ham, det var en skog ikke langt borte, og vegen gikk gjennom den. Da Åke kom til skogen, spurte kongen ham:

Hvorfor gjorde du forskjell på den gjestfriheten du viste kong Harald og meg, slik at han skulle ha det beste av alle ting; du vet jo du er min mann.

Jeg trodde ikke, konge, sier Åke, at det skortet på gjestfrihet mot Dem og Deres menn her i dette gjestebudet; men når det var gammelt utstyr der hvor De drakk, så var det for det at De har blitt gammel nå; men kong Harald står i livets blomst, og derfor gav jeg ham nytt utstyr. Men siden du minte meg om at jeg skulle være din mann, så vet jeg ikke mer om det enn at du like mye er min mann.

Da drog kongen sverdet, hogg ham i hjel og rei så bort.
Da kong Harald var ferdig til å stige til hest, bad han folk kalle på Åke bonde. De lette etter ham, og noen løp dit hvor kong Eirik hadde ridd, der fant de Åke død. De kom tilbake og sa det til kongen. Da han fikk høre det, ropte han til sine menn at de skulle hevne Åke bonde; kong Harald rei etter samme veg som Eirik hadde ridd, til de fikk øye på hverandre; da rei begge så hardt de kunne til kong Eirik kom til den skogen som skiller mellom Götaland og Värmland. Da vendte kong Harald tilbake til til Värmland, la det landet under seg og drepte kong Eiriks menn hvor han kom over dem. Om vinteren tok kong Harald tilbake til Romerike.

15.
Kong Harald drog ut til Tønsberg til skipene sine om vinteren; han gjorde dem klare, seilte øst over fjorden, og la så hele Vingulmark under seg. Han var ute på hærskip hele vinteren og herjet i Ranrike.
Så sier Torbjørn Hornklove:

Kongen etlar seg
til ute jol aa drikka,
hovdingen den hæve
hastar til leiken hans Frøy.
Den unge vart leid av eldstad
og inne-setu,
av den varme stogo
og vottar dunute.

Gøtene hadde samlet seg over hele landet til forsvar.

16.
Om våren i isløsningen stengte gøtene Göta älv med staker, så kong Harald ikke skulle kunne komme opp i landet med skipene. Kong Harald seilte opp i elva med skipene og la til ved stakene, han herjet landet på begge elvesider og brente bygda. Så sier Hornklove:

Braatt ylvingen lagde
under seg lande og folke
sunnanfor have; hovdingen
hardleikin var i striden,
og den hugstore konge,
herda til ulreds-live,
tjora sin olme drake
trygt til paalar ved strandi.

Deretter rei gøtene ned med stor hær og kjempet mot kong Harald ; det ble stort mannefall, men kong Harald fikk seier. Så sier Hornklove:

Om var av økseslagi,
ulande spjoti svirra,
megtuge tjodkonungs mennar
fekk myrk-eggja sverd til aa bita, -
den gongen han tokst med gautom,
den gjæve sigervinnar,
og songen av vaapni sjoga[26]
slagdjerve menn um nakken.

17.
Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene:
Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.

18.
Det kom rykter sørfra om at horder og ryger, egder og teler samlet seg og gjorde reisning, de hadde både skip og våpen og mange folk; opphavsmennene var Eirik Hordalandskonge, Sulke konge på Rogaland og Sote jarl, bror hans, Kjøtve den rike, konge på Agder, og Tore Haklang, sønn hans; fra Telemark kom 2 brødre, Roald Rygg og Hadd den harde.
Da Harald fikk høre om dette, drog han sammen en hær, satte skip på sjøen og rustet seg og hæren, seilte så søretter langs land og fikk mange mann med seg fra hvert fylke. Da han kom sør for stad, fikk kong Eirik høre om det. Da hadde han også fått sammen den hær han kunne vente å få, han seilte så sørover for å møte den hæren som han visste skulle komme østfra og hjelpe ham. Hele hæren møttes nord for Jæren, og seilte inn i Hafrsfjord.
Der lå alt kong Harald med sin hær; det ble straks et stort slag; kampen var både hard og lang, men enden ble at kong Harald vant seier, og kong Eirik og kong Sulke og Sote jarl, bror hans, falt. Tore Haklang hadde lagt sitt skip mot kong Haralds, og Tore var en stor berserk; der ble det en skarp og hard strid før Tore Haklang falt; da var hele skipet hans ryddet. Da flyktet kong Kjøtve også, opp på en holme, der det var lett og verge seg. Siden flyktet hele hæren deres, noen om bord i skipene, men noen løp opp på land og tok landevegen sør over Jæren.

19.
Etter dette slaget fikk kong Harald ingen motstand i Norge; da var alle de verste fiendene hans falt. Men noen flyktet fra landet, og det var en svær mengde mennesker, og da ble store øde land bygd. Da ble Jemtland og Helsingland bygd, begge disse landene var forresten noe bygd av nordmenn før også.
I den ufreden som var da kong Harald la landet under seg i Norge, ble de funnet og bygd landene ute i havet, Færøyene og Island; da var det også utferd til Hjaltland. Mange stormenn i Norge flyktet fredløse for kong Harald og fór i vester-viking, de var på Orknøyene eller Suderøyene om vinteren, men om sommeren herjet de i Norge og gjorde stor skade på landet. Men det var mange av stormennene som gikk i kong Haralds tjeneste også, og ble hans menn og bygde landet med ham.

20.
Kong Harald var nå blitt enekonge over hele Norge. Da mintes han hva hun hadde sagt til ham, den storlåtmne møya. Han sendte menn etter henne og lot henne føre til seg, og giftet seg med henne. De fikk disse barna:
Ålov var eldst, så kom Rørek, så Sigtrygg, Frode og Torgils.

21.
Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks.
Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv, Bjørn og Ragnar Rykkel.
Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på 11 av konene sine. Så sier Hornklove:

Han vraket holmryger
og hordemøyer,
alle fra Hedmark
og av Håløygætt;
kongen den ættstore
tok kone fra Danmark.

Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der.

22.
Kong Harald fikk høre at vikinger herjet over hele Vestlandet, de holdt til vest for havet om vinteren. Han hadde leidang ute hver sommer, og så vel etter på øyer og utskjær, men bare vikingene fikk øye på flåten hans, flyktet de alle sammen og de fleste rett til havs. Men kongen ble lei av det, og så var det en sommer at kong Harald seilte med hæren vest over havet. Han kom først til Hjaltland og drepte alle vikingene der, de som ikke rømte unna.
Så seilte han sør til Orknøyene og rensket helt for vikinger der. Etterpå seilte han helt til Suderøyene og herjet; han drepte mange vikinger, som før hadde hær å rå over; han hadde mang en strid og oftest seier. Så herjet han i Skottland, og hadde kamper der; men da han kom vest til Man, så hadde folk alt hørt der hvordan han hadde herjet rundt om, og så flyktet alle sammen inn til Skottland, og det var helt tomt for folk; alt de kunne flytte av gods var også tatt med, og da kong Harald og hans menn gikk i land, fikk de ikke noe hærfang. Så sier Hornklove:

Herskips-føraren, han som
Hoggstriden vann paa strandi,
inn i bygdi ved sjøen
sende drengir mange.
Fyriaat alt folke
flytt hadde lande
for honom som med herskjold
hadde Skotland gjesta.

Den gang falt Ivar, sønn til Ragnvald Mørejarl, og i vederlag gav kong Harald Ragnvald jarl Orknøyene og Hjaltland da han seilte østover igjen. Ragnvald gav begge landene til sin bror Sigurd, og han ble igjen der vest, da kongen seilte østover. Kongen gav først Sigurd jarledømme. Da kom Torstein Raud, sønn til Olav Kvite og Aud den djuptenkte, til Sigurd og slo seg i lag med ham. De herjet i Skottland og tok Katanes under seg, og Suderland, helt til Ekkjalsbakke. Siguird jarl drepte Melbridge Tann, en skotsk jarl; han bandt hodet hans ved salreima, og tanna som stakk ut av hodet, slo imot tjukkleggen på ham; det kom verk i såret og han døde av det; han er hauglagt på Ekkjalsbakke. Nå rådde Guttorm, sønn hans, for øyene 1 år, men så døde han barnløs. Siden slo vikinger seg ned på øyene, dansker og nordmenn.

23.
Kong Harald var i gjestebud på Møre hos Ragnvald jarl; da hadde han lagt hele landet under seg. Da gikk kongen i bad der. Og nå lot kong Harald håret sitt greie, og Ragnvald jarl skar håret hans; da hadde det ikke vært skåret eller kjemmet på 10 år. Før kalte de ham Harald Luva, men nå gav Ragnvald jarl ham nytt navn, og kalte ham Harald Hårfagre. Alle som så ham, sa at det var virkelig sant navn, for han hadde et hår som var både stort og vakkert.

24.
Ragnvald Mørejarl var den kjæreste venn kong Harald hadde, og kongen satte ham høyt. Ragnvald jarl var gift med Hild, datter til Rolv Nevja; deres sønner var Rolv og Tore. Ragnvald jarl hadde noen frillesønner også; en het Haddad; en annen Einar og en tredje Rollaug; de var voksne da de ektefødte brødrene deres var barn ennå. Rolv var en stor viking; han var så svær av vekst at ingen hest kunne bære ham, derfor gikk han til fots overalt. Han ble kalt Gange-Rolv. Han herjet ofte i austerveg.
En sommer han kom østfra til Viken fra vikingtog, hogg han strandhogg der. Kong Harald var i Viken; han ble alvorlig sint, da han fikk høre om dette, for han hadde strengt forbudt å rane innenlands. Kongen lyste på tinget at han gjorde Rolv fredløs i Norge. Da Hild, Rolvs mor, fikk vite dette, drog hun til kongen og bad om fred for Rolv, men kongen var så sint at det nyttet henne ikke å be. Da kvad Hild dette:

Jag ikkje namnen hans Nevjal!
No vil du gjævingen driva
or heimen, den hæve bonde;
kvi er du so hard, du konge?
Vondt for deg vil de vera
slik varg aa bitast med.
Rømer han til skogs, daa røvar
han radt av kongens kyr.

Gange-Rolv seilte siden vest over havet til Suderøyene; derfra seilte han vest til Valland og herjet der, og vant seg et stort jarlerike, som han bygde for en stor del med nordmenn, og det heter Normandi siden. Jarlene i Normandi er kommet av Rolvs ætt. Sønn til Gange-Rolv var Vilhjalm, far til Rikard, far til Rikard den andre, far til Robert Langspade, far til Vilhjalm Bastard, Englands konge. Fra ham er alle Englands-kongene ættet siden.
Dronning Ragnhild levde i 3 år etter at hun kom til Norge; etter hennes død kom Eirik, hennes og kong Haralds sønn til oppfostring hos Tore Roaldsson herse i Fjordane, og der vokste han opp.

25.
En vinter var kong Harald og tok veitsler på Opplanda, da lot han gjøre julegjestebud for seg på Tofte. Julaften kom Svåse på døra mens kongen satt til bords, og sendte bud inn til kongen at han skulle komme ut til ham. Kongen ble sint for denne budsendingen, og samme mann som hadde båret budet inn, bar kongens vrede ut. Men Svåse bad ham likevel gå inn en gang til i samme ærend, og si at han var den finnen som kongen hadde gitt lov til å sette gammen sin på den andre siden av bakken der. Kongen gikk ut, og det ble til at han lovte å bli med finnen hjem; og så gikk han over bakken,enda noen av hans menn rådde til og andre ifra.
Da han kom dit, stod Snøfrid opp, datter til Svåse, den fagreste kvinne en kunne se; hun bød kongen en bolle full av mjød, han tok det alt sammen og handa hennes med, og straks var det som het ild kom i kroppen på ham, og han ville ligge med henne med en gang, samme natta. Men Svåse sa at det skulle det ikke bli noe av med hans gode vilje, uten kongen festet henne og giftet seg med henne på lovlig måte.
Kongen festet Snøfrid og giftet seg med henne, og elsket henne så bort i ørske at han gikk ifra all ting, riket og alt det han burde se etter der. De fikk 4 sønner, den ene var Sigurd Rise, så Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine. Så døde Snøfrid. Men hun skiftet ikke på noen måte farge, hun var like rød som da hun levde. Kongen satt alltid over henne, og trodde hun skulle komme til å livne opp igjen. Slik gikk det 3 år; han sørget over at hun var død, og alle folk i landet sørget over at han var gal.
For å lege denne galskapen kom Torleif Spake dit som lege, han var så klok at han leget galskapen med å snakke kongen etter munnen først, på denne måten:

Det er ikke så underlig, konge, at du minnes så vakker ei kvinne og så ættstor som hun var, og holder henne i ære på puter og skarlagen, slik hun bad deg om, men du ærer både henne og deg sjøl mindre enn det sømmer seg med dette at hun ligger så altfor lenge i de samme klærne, det var mye riktigere at hun ble flyttet, og klærne skiftet under henne.

Men straks de flyttet henne ut av senga, slo stank og vondlukt og alle slags fæle dunster opp fra kroppen; da fikk de gjort opp bål i en fart, og hun ble brent, men først ble hele kroppen blå, og ormer og øgler, frosker og padder veltet ut av den, alskens ekkelt kryp. Slik sank hun i aske, men kongen steig fra dårskap til vett og forstand, og styrte siden riket og ble sterk som før, hadde glede av sine menn og de av ham og riket av begge.

26.
Etter at kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer. Men Gudrød Ljome drog til Tjodolv den kvinværske, som var fosterfar hans, og bad han følge med seg til kongen, for Tjodolv var en kjær venn av kongen. Kongen var da på Opplanda. De drog av sted og kom til kongen seint på aftenen, satte seg ytterst ved døra, og lot ingen se hvem de var. Kongen gikk framme på golvet og så på benkene, han hadde et slags gjestebud, og mjøden var blandet. Da mumlet han dette fram for seg:

Graahærde mennar gamle
paa gaarden eg ser i mengd.
Kjempur mjød-huga kjem.
Kvi er De altfor mange?

Da svarte Tjodolv:

I hovude me hadde
hogg i sverde-leiken,
mennar aat milde kongen;
for mange me var ikkje daa.

Tjodolv slo ned hetta, og da kjente kongen ham og bød ham velkommen. Da bad Tjodolv at kongen ikke skulle slå vrak på sønnene sine; de ville nok gjerne hatt bedre morsætt om du hadde gitt dem det. Kongen lovte ham dette og bad ham ta Gudrød med seg hjem igjen, der han hadde vært før; Sigurd og Halvdan sendte han til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland. De gjorde som kongen bød, og ble sterke og modige karer alle sammen, vel opplært og kyndige i idretter. Kong Harald satt nå i ro hjemme i landet, og det var fred og gode år.

27.
Ragnvald jarl på Møre fikk vite at hans bror Sigurd var falt, og at det nå satt vikinger der i landet. Da sendte han sønnen Hallad vestover; han fikk jarlsnavn og hadde med seg en stor hær vestover, og da han kom til Orknøyene, slo han seg ned på øyene, men både høst og vinter og vår dreiv vikinger rundt der, rante på nesene og hogg strandhogg. Da ble Hallad lei av å sitte der på øyene, han veltet sg ut av jarledømmet og tok odelsbonderett; siden seilte han hjem til Norge.
Da Ragnvald jarl hørte dette, brukte han seg fælt for det Hallad hadde gjort, sa at hans sønner liknet nok ikke på foreldrene. Da svarte Einar:

Du synes ikke jeg er videre verdt, og jeg har lite kjærlighet å skilles fra. Jeg kan dra vestover til øyene, om du vil gi meg litt hjelp. Jeg skal love deg en ting som du sikkert blir svært glad for, jeg skal aldri komme til Norge mer.

Ragnvald jarl sa at han likte godt at han likte godt det at han aldri ville komme igjen, for jeg har ikke større håp om at dine frender får ære av deg, for alle i morsætta di er trellebårne. Ragnvald jarl gav Einar et langskip og fant mannskap til det for ham. Så seilte Einar vest over havet.
Da han kom til Orknøyene, lå det 2 skip med vikinger der, det var Tore Treskjegg og Kalv Skurva; Einar la straks til strid med dem og seiret; de falt begge to. Da ble dette sagt:

Treskjegg han sende til trolli,
Torv-Einar drap Skurva.

Han ble kalt Torv-Einar, fordi han lot skjære torv og brukte den til ved, for det var ingen skog på Orknøyene. Siden ble Einar jarl på øyene, og han varen mektig mann; han var stygg og enøyd; men han så likevel skarpere enn mange andre.

28.
Guttorm hertug satt oftest i Tønsberg og hadde styringen over hele Viken, når kongen ikke var til stede; han stod for landvernet der. Det var svært utsatt for vikinger, og det var ufred oppe i Götaland hele tida så lenge kong Eirik Emundsson levde. Han døde da kong Harald Hårfagre hadde vært konge i Norge i 10 år.

29.
Etter Eirik var Bjørn, sønn hans, konge i Svitjod i 50 år; han var far til Eirik den seiersæle og Olav, far til Styrbjørn. Guttorm hertug døde sottedød i Tønsberg; da gav kong Harald styringen over hele dette riket til sin sønn Guttorm, og satte ham til høvding der.

30.
Da kong Harald var 40 år gammel, var mange av sønnene hans voksne karer, de var tidlig modne alle sammen. Da gikk det etter hvert slik at de ble misnøyde med at kongen ikke gav dem noe rike, men satte en jarl i hvert fylke; de mente jarlene var av lavere ætt enn de sjøl var. En vår la de av sted, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, med en stor flokk og kom uventet over Ragnvald Mørejarl, kringsatte huset hans og brente ham inne med 60 mann. Så tok Halvdan 3 langskip, fant mannskap til dem og seilte vest over havet.
Gudrød satte seg fast i de landene som Ragnvald jarl hadde hatt før. Men da kong Harald hørte dette, drog han straks mot Gudrød med en stor hær, og Gudrød så ingen annen utveg enn å gi seg over til kong Harald, og kongen sendte ham øst til Agder. Kong Harald satte Tore, sønn til Ragnvald jarl, over Møre, og giftet ham med Ålov, dattera si, hun som ble kalt Årbot. Tore jarl Teiande fikk da samme riket som hans far Ragnvald hadde hatt.

31.
Halvdan Hålegg kom helt uventet vest til Orknøyene, og Einar jarl flyktet straks fra øyene; han kom tilbake samme høst og kom da uventet på Halvdan. De møttes, der ble det en kort kamp og Halvdan flyktet, da var det nesten natt. Einar og hans folk lå uten telt den natta, og om morgenen, da det tok til å lysne, lette de etter flyktninger rundt på øyene og drepte alle, der de fikk tak på dem. Da sa Einar:

Neimen om jeg vet hva det er jeg ser der ute på Rinansøy, om det er fugl eller mann, snart reiser det seg opp, og snart legger det seg ned.

Så drog de dit bort, og der fant de Halvdan Hålegg og tok ham til fange. Einar jarl kvad denne strofen om aftenen, før han gikk til kamp:

Eg ser 'kje fraa rauste Rolv
eller fraa Rollaug fljuga
spjot mot fiende-flokken
endaa far vaar me lyt hemna.
Men i kveld, naar kvast
kjempur gjeng i slage,
tegjande mjøden tappar
Tore jarl paa Møre.

Da gikk Einar bort til Halvdan; han ristet ørn på ryggen hans på denne måten: han stakk sverdet inn i brysthulen ved ryggraden og skar alle ribbeina over ned til lendene, og drog lungene ut der; det var Halvdans bane.
Da kvad Einar:

Min fjordepart eg fekk
far min, Rognvald, hemna.
No er drottnen drepin,
for dette nornir raadde.
Hiv no, hæve gutar,
paa Høgleggen Steinar,
hard skatt eg honom sender,
sigeren er vaar.

Etterpå satte Einar jarl seg fast igjen på Orknøyene, som han før hadde hatt. Da nå dette ble kjent i Norge, gremmet de seg, brødrene til Halvdan, og mente det var noe som burde hevnes, og mange andre sa at det var sant nok. Men da Einar jarl hørte det, så kvad han:

Etter meg er mange
mennar fraa alle kantar,
høgborne, hatige,
hev hemn yvi mangt aa taka.
Men ikkje veit dei visst,
fyrr dei vinn aa drepa meg,
kven under ørne-kloi
endar fyrst sitt liv.

32.
Kong Harald bød ut mannskap og drog sammen en stor hær og seilte siden vest til Orknøyene. Men da Einar jarl fikk høre at kongen var kommet østfra,tok han over til Katanes. Da kvad han en strofe:

Fagnfolk fredlause or lande
flyr, naar ein sau dei hev slagta,
men eg den unge kongsson
paa øyane drap i hel.
Paa meg vil hugstore hovding
hemna seg, vert de fortalt;
stygt skard eg i skjolden hans hogg,
skjelva eg gjer ikkje endaa.

Så gikk det menn og sendebud mellom kongen og jarlen, det kom da så langt at de satte hverandre stevne og møttes sjøl, og jarlen la alt under kongens dom. Kong Harald dømte Einar jarl og alle orknøyingene til å betale 60 mark i gull; bøndene syntes det var altfor stor bot, så tilbød jarlen dem at han skulle betale alt sammen alene, men så skulle all odel på øyene bli hans eiendom; dette gikk de med på, mest av den grunn at de fattige hadde ikke stort jord, og de rike tenkte de kunne vel løse odelen sin igjen så snart de ville. Jarlen greide ut hele bota til kongen, og kongen drog hjem igjen om høsten. Lenge etterpå var det slik på Orknøyene at jarlene eide all odel, helt til Sigurd Lodvesson gav odelen tilbake.

33.
Guttorm, kong Haralds sønn, hadde landvern ute i Viken, han seilte med hærskip ytre leia. Da han lå i Elvkvislene, kom Solve Klove dit og la til strid med ham, der falt Guttorm. Halvdan Svarte og Halvdan Kvite lå i viking og herjet rundt i austerveg. De hadde en stor strid i Estland, der falt Halvdan Kvite.
Eirik var til oppfostring hos hersen Tore Roaldsson i Fjordane; det var han Harald var mest glad i av sønnene sine, og ham satte han høyest. Da Eirik var 12 år gammel, gav kong Harald ham 5 langskip, og så drog han på hærferd, først i austerveg og så sørover omkring i Danmark og Frisland og i Saksland, han var borte i 3 år. Etterpå seilte han vest over havet og herjet omkring i Skottland og Bretland, Irland og Valland og var borte 4 år til. Etterpå drog han nord til Finnmark og helt til Bjarmeland, der hadde han en stor strid og vant seier. Da han kom tilbake til Finnmark, fant hans menn i en gamme ei kvinne så vakker at de aldri hadde sett noe liknende; hun sa til dem at hun het Gunnhild, og at far hennes bodde på Hålogaland og het Ossur Tote,

jeg har vært her, sa hun, for å lære trolldom av 2 finner, de viseste som er her i Finnmark; nå er de ute på veiding, men de vil ha meg begge 2, og begge er de så kloke at de kan følge spor som hunder både på tø og skare, og de er så gode på ski at ikke noe kan komme unna dem, verken dyr eller mennesker, og alt de skyter på, det treffer de. Slik har de gjort det av med alle som er kommet her i nærheten. Og om de blir sinte, så snur jorda seg opp ned når de ser på den, og om de setter øynene på noe levende, så faller det dødt ned. Nå må dere for all del ikke komme i vegen for dem, men jeg skal gjemme dere her i gammen, så får vi friste om vi skulle få drept dem.

De gikk med på dette, og hun gjemte dem. Hun tok en linsekk, som de syntes det var aske i; hun stakk handa ned i den og sådde med dette rundt gammen, både utenfor og inni.
Litt etter kom finnene hjem. De spør hva det er som er kommet dit, hun sier, det er ikke kommet noe; det syntes finnene var underlig, for de hadde fulgt spor helt til gammen, men så fant de ikke noe lenger. Så gjorde de opp ild og laget seg mat, og da de var mette, reidde Gunnhild opp senga si; men de 3 siste nettene hadde det gått slik for seg at Gunnhild hadde sovet, og de 2 hadde våket over hverandre av skinnsyke. Da sa hun: Kom nå hit og ligg en på hver side av meg. Det ville de gjerne, og gjorde så, hun holdt en arm om halsen på hver av dem.
De sovnet straks, men hun vekte dem, de sovnet fort igjen, og nå så fast at hun knapt fikk vekt dem; enda en gang sovnet de, og nå fikk hun slett ikke på noen måte vekt dem. Hun satte dem opp, og de sov videre. Da tok hun 2 selbelger og trakk over hodene på dem og bandt hardt og sterkt til nedenfor hendene. Nå gjorde hun tegn til kongsmennene; de sprang fram og brukte våpen på finnene og fikk drept dem og drog dem ut av gammen. Resten av natta ble det slikt tordenvær at de kunne ikke gå noe sted, men om morgenen drog de til skipet, de tok Gunnhild med seg og førte henne til Eirik. Nå seilte Eirik og hans menn sør til Hålogaland. Han stevnte Ossur Tote til seg; Eirik sa han ville ha datter hans til kone, det sa Ossur ja til. Eirik fikk så Gunnhild og tok henne med seg sør i landet.

34.
Kong Harald var nå 50 år gammel, og mange av sønnene hans var voksne og noen døde. Mange av dem var fælt ustyrlige å ha innenlands, og de var uforlikte seg imellom; de dreiv kongens jarler fra eiendommene deres, og drepte noen av dem. Kong Harald lyste da til stort ting øst i landet og stevnte opplendingene dit. Da gav han sønnene sine kongsnavn og gjorde det til lov at hans ættmenn skulle få kongedømme hver etter sin far, og jarledømme skulle den ha som var kommet av hans ætt på morsida. Han delte landet mellom dem, lot dem få Vingulmark, Romerike, Vestfold og Telemark; dette gav han til Olav, Bjørn, Sigtrygg, Frode og Torgils; Hedmark og Gudbrandsdalen gav han til Dag og Ring og Ragnar; til Snøfridssønnene gav han Ringerike, Hadeland og Toten og det som hører til der; Guttorm hadde han gitt styringen over Ranrike fra Göta älv til Svinesund; han hadde satt ham til landvern der øst ved landegrensa, som vi skreiv før. Kong Harald sjøl var oftest på Vestlandet, Rørek og Gudrød var mest i hirden hos kongen og hadde store veitsler i Hordaland og Sogn.
Eirik var hos kong Harald, far sin; det var ham han var mest glad i av sønnene, og han satte ham høyest; til ham gav han Hålogaland og Nordmøre og Romsdal. Nord i Trondheimen gav han styringen til Halvdan Svarte og Halvdan Kvite og Sigrød. Han gav sønnene sine det halve med seg i inntektene fra hvert av disse fylkene, dessuten skulle de sitte i et høgsete som var ett trinn høyere enn jarlenes og ett trinn lavere enn hans eget. Men det sete eslet hver eneste av sønnene seg etter hans dager; han sjøl eslet Eirik det, og trønderne eslet Halvdan Svarte det, og vikværingene og opplendingene unte dem det best som var hos dem i deres landsdel.
Av dette ble det ny ufred mellom brødrene igjen. Og ettersom de syntes de hadde for lite rike, så drog de på hærtog; slik er det alt sagt at Guttorm falt i Elvkvislene for Solve Klove. Siden fikk Olav det riket han hadde hatt. Halvdan Kvite falt i Estland, Halvdan Hålegg falt på Orknøyene. Til Torgils og Frode gav kong Harald hærskip, de dro i vesterviking og herjet omkring i Skottland og Bretland og Irland. De var de første nordmenn som tok Dublin. Det sies at noen gav Frode gift så han døde, men Torgils var konge i Dublin lenge, til han ble sveket av irerne og falt der.

35.
Eirik Blodøks tenkte å bli overkonge over alle brødrene sine, og slik ville kong Harald også at det skulle bli; far og sønn var mye sammen. Ragnvald Rettilbeine hadde Hadeland, han lærte trolldom og ble seidmann. Kong Harald kunne ikke like seidmenn. I Hordaland var det en seidmann som het Vitgeir, og kongen sendte bud til ham og bad ham slutte å seide. Han svarte og kvad:

De er 'kje mykje aa undrast,
at me seider,
born av bøndar
og bondekonur,
naar Rognvald seider,
Rettilbeine,
Haralds heiders-son
paa Hadaland.

Men da kong Harald hørte dette sagt, drog Eirik Blodøks på hans bud til Opplanda og kom til Hadeland. Han brente inne sin bror Ragnvald med 80 seidmenn. Den gjerningen fikk han stor ros for. Gudrød Ljome var gjest i Kvine for å hilse på sin fosterfar Tjodolv en vinter; han hadde ei skute med fulltmannskap og ville seile nordover til Rogaland. Da satte det inn med sterk storm, men Gudrød hadde hastverk og brukte seg for han måtte vente.
Da kvad Tjodolv:

Far 'kje fraa her, fyrr den flate
farveg aat skipi jamnast.
Den store sjøen steinar
upp paa strandi, Gudrød, slengjer.
Dryg, vidgjetne konge,
til vere seg betre lagar.
Bi her til dess me fær bør;
no er brim og brot um Jaren.

Gudrød drog likevel, hva så Tjodolv sa; men da de kom ut for Jæren, gikk skipet under med dem, og de druknet alle sammen.

36.
Bjørn, kong Haralds sønn, rådde da i Vestfold, han satt for det meste i Tønsberg, og var lite på hærferd. Til Tønsberg kom det mange kjøpmannsskip både der fra Viken og lenger nordfra landet, og sør fra Danmark og fra Saksland. Kong Bjørn hadde også kjøpskip ute i fart på andre land og skaffet seg på den måten kostbare saker og andre varer som han syntes han trengte. Brødrene hans kalte ham farmann eller kjøpmann. Bjørn var en klok mann, rolig og sindig, og så ut til å bli en god høvding, han fikk seg et godt og høvelig gifte, og han fikk en sønn som het Gudrød.
Eirik Blodøks kom fra austerveg med hærskip og stort følge. Han krevde at broren Bjørn skulle gi ham de skatter og skylder som kong Harald eide der i Vestfold; men før hadde det vært skikk at Bjørn sjøl førte skatten til kongen eller sendte menn med den. Slik ville han det skulle være nå også og ville ikke gi den fra seg. Men Eirik trengte mat og telter og drikk. Brødrene trettet om dette med strie ord, men Eirik fikk ingenting likevel og drog ut av byen. Bjørn drog også ut av byen om kvelden og opp til Sem. Eirik vendte tilbake, drog etter Bjørn opp til Sem om natta, og kom dit mens de satt over drikken; Eirik kringsatte huset, men Bjørn og hans menn gikk ut og kjempet; der falt Bjørn og mange menn med ham. Eirik tok stort hærfang, og drog nord i landet. Denne gjerningen var vikværingene fælt misnøyde med, og Eirik ble ille likt der; det gikk ord om at kong Olav nok ville hevne Bjørn, om han kunne komme til.
Kong Bjørn ligger i Farmannshaugen i Sem.

37.
Kong Eirik drog vinteren etter nord til Møre og tok veitsle på Selva innenfor Agdenes; men da Halvdan Svarte hørte om det, kom han dit med en hær og kringsatte huset. Eirik sov i et hus for seg, og kom seg ut og til skogs sjøl femte, men Halvdan og hans menn brente opp garden og alt folk som var der inne. Med disse tidender kom Eirik til kong Harald. Kongen ble styggelig sint for dette, han samlet en hær og drog mot trønderne, men da Halvdan Svarte fikk høre det, bød han ut folk og skip og fikk en stor hær og seilte ut til Stadsbygd innenfor Torshaug. Kong Harald lå da med sin hær ute ved Reinsletta. Nå sendte de menn til hverandre. Det var en gjæv mann som het Guttorm Sindre, han var nå i følge med Halvdan Svarte, men før hadde han vært hos kong Harald, og han var en kjær venn for begge 2.
Guttorm var en stor skald, han hadde laget et kvede om hver av kongene, både far og sønn; de hadde bydd ham lønn for det, han hadde ikke villet ha noen, men hadde bedt om at de skulle oppfylle en bønn for ham, og det hadde de lovt. Han gikk nå til kong Harald og talte om forlik mellom dem, han rettet en bønn til hver av dem, og det var at de skulle forlike seg, og så høyt satte kongene ham at på hans bønn ble de forlikt. Mange andre gjæve menn støttet ham i denne saken. Forliket gikk ut på at Halvdan skulle få hele det rike han før hadde hatt, men han skulle også la sin bror Eirik være i fred. Om det som er sagt her, har Jorunn Skaldmøy laget et vers i Sendebit:

Frett hev eg, Halvdan fekk høyra
um Harald Haarfagre, far sin,
kor tregin han var, og han totte
de teikna svart for han sjølv.

38.
Håkon Grjotgardsson Ladejarl hadde styringen over hele Trondheimen, når kong Harald var annensteds i landet, og Håkon var den mann kongen satte høyest i Trøndelag. Etter Håkons fall fikk hans sønn Sigurd riket og ble jarl i Trondheimen, han bodde på Lade. To av Haralds sønner, Halvdan Svarte og Sigrød, vokste opp hos ham, de hadde før vært hos Håkon, hans far. De var på lag jevnaldrende, Sigurd og Haraldssønnene. Sigurd jarl ble gift med Bergljot, datter av Tore jarl Teiande, hennes mor var Ålov Årbot, datter til Harald Hårfagre. Sigurd jarl var en usedvanlig klok mann.
Da kong Harald tok til å bli gammel, slo han seg ofte ned på en av de storgardene han hadde, Ålrekstad i Hordaland, eller på Seim eller Fitjar, eller Utstein, eller på Avaldsnes på Karmøy.
Da kong Harald var nesten 70 år gammel, fikk han en sønn med ei kvinne som het Tora og ble kalt Mosterstong; hennes ætt var fra Moster, og hun hadde gode frender, hun var skyld til Horda-Kåre. Hun var ei staut kvinne og svært vakker; hun ble reknet som kongens tjenestejente. Det var mange den gang som gjorde tjeneste hos kongen, enda de var av god ætt, både menn og kvinner. Når det gjaldt storfolks barn, var det skikk å være svært nøye med hvem som skulle øse vann over dem og gi dem navn. Da det nå lei mot den tid Tora ventet hun skulle føde barn, ville hun reise til kong Harald, han var da nord på Seim, og hun var på Moster. Hun seilte så nordover på Sigurd jarls skip. De lå ved land om natta, og der fødte Tora barnet oppe på hella ved landgangen; det ble en gutt. Sigurd jarl øste vann over gutten og kalte han opp etter sin egen far Håkon Ladejarl; gutten ble snart vakker og stor av vekst og liknet svært på sin far. Harald lot gutten følge mora, og de 2 var på kongsgarden mens gutten var liten.

39.
Kongen i England den gang het Adalstein, han hadde nettop overtatt kongedømme da; han ble kalt den seiersæle og den troende. Han sendte menn til Norge, de skulle gå til kong Harald med en sending som denne: sendemannen gikk fram for kongen; så rakte han kongen et sverd, det var prydet med gull på hjalt og handtak, og hele slira var også prydet med gull og sølv og innlagt med kostelige edelsteiner. Sendemannen holt sverdhjaltet fram mot kongen og sa:

Her er et sverd, som kong Adalstein bad deg ta imot.

Kongen tok om handtaket, og straks sa sendemannen:

Nå tok du slik som kongen vår ville, og nå skal du være hans undermann, siden du tok i sverdet hans.

Kong Harald skjønte nå at dette var gjort til spott og spe, og han ville ikke være noen annen manns undermann, men han sanset likevel å gå fram på sin vanlige måte: hver gang sinnet skjøt opp i ham, eller han ble vred, styrte han seg først og lot sinnet renne av seg, og siden så han på saken uten å være sint. Det gjorde han nå også, og talte med sine venner om det, og alle var enige om at det første som var å gjøre, var å la sendemennene reise hjem uskadde.

40.
Neste sommer sendte kong Harald et skip vest til England og satte Hauk Håbrok til styresmann. Han var ei stor kjempe og kongens kjære venn; han gav ham sønnen Håkon med seg. Hauk drog da vest til England til kong Adalstein og kom til ham i London; der var det gjestebud og stor stas. Da de kom tl hallen, sa Hauk til sine menn hvordan de skulle bære seg at når de gikk inn. Han sa at den som gikk først inn, skulle gå sist ut, og alle skulle stå i ei rekke foran bordet, og hver skulle ha et sverd på venstre side og feste kappa slik at en ikke kunne se sverdet. Så gikk de inn i hallen, det var 30 mann. Hauk gikk fram til kongen og hilste på ham. Kongen bød ham velkommen. Da tok Hauk gutten og satte ham på kneet hos kong Adalstein. Kongen så på gutten, og spurte Hauk hvorfor han gjorde dette. Hauk svarte:

Kong Harald bad om du ville ta et tjenestebarn til oppfostring for ham.

Kongen ble fælt sint og greip sverdet han hadde på seg og drog det, som han ville drepe gutten.

Du har nå iallfall knesatt ham, sa Hauk, og nå kan du myrde ham om du har lyst, men du rydder ikke alle Haralds sønner av vegen med det. Så gikk Hauk ut, og alle hans menn fulgte, de tok vegen til skipet og satte til havs, så snart de kunne, og kom tilbake til Norge og til kong Harald. Og nå var han vel nøyd, for folk bruker å si at den som har en annens barn til oppfostring, står under ham i verdighet. I slike sammenstøt mellom kongene kunne en merke det at hver av dem gjerne ville være større enn den andre, men ingen av dem mistet noe av sin verdighet for den saks skyld, og hver var overkonge i sitt rike til sin dødsdag.

41.
Kong Adalstein lot Håkon døpe, og lærte ham rett tro og gode seder og allslags høvisk opptreden. Kong Adalstein var meget glad i ham, mer enn i noen av sine frender, og likedan ble de glade i ham alle andre han kjente. Han ble siden kalt Adalsteinsfostre. Han kunne mye og var svær i idretter; han var større og sterkere og vakrere enn noen annen mann, klok og veltalende og en god kristen. Kong Adalstein gav Håkon et sverd, hjaltene var av gull på det og likeså handtaket, men klingen var likevel bedre; med den hogg Håkon en kvernstein igjennom helt inn til øyet; siden det ble sverdet kalt kvernbit. Det er det beste sverd som noen gang er kommet til Norge, det hadde Håkon til sin dødsdag.

42.
Kong Harald var nå 80 år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leide han Eirik, sønn sin, til høgsetet og gav ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg. Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Tryggve, Gudrød og han var fosterbrødre og nokså jevnaldrende, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Tryggve var større og sterkere enn noen annen.
Da nå vikværingene hørte at hordene hadde tatt Eirik til overkonge, tok de Olav til overkonge der i Viken, og han tok makten der. Dette likte slett ikke Eirik. To år seinere døde Halvdan Svarte plutselig i et gjestebud, inne i Trondheimen, og folk sa at Gunnhild kongemor hadde kjøpt ei trollkyndig kone til å gi ham gift i drikken. Etter dette tok trønderne Sigrød til konge.

43.
Kong Harald levde i 3 år etter at han hadde gitt Eirik enevelde over riket; da var han i Rogaland eller Hordaland, på de storgardene han hadde der. Eirik og Gunnhild hadde en sønn som kong Harald øste vann over og gav sitt navn, han sa at den gutten skulle være konge etter Eirik, sin far. Kong Harald giftet de fleste av døtrene sine med jarler innenlands, og fra dem er det kommet store ætter.
Kong Harald døde sottedød i Rogaland, han er hauglagt på Haug ved Karmsund. I Haugesund står en kirke, og like ved kirkegården i nordvest er kong Harald Hårfagres haug; vest for kirken ligger gravsteinen til kong Harald, den som lå over grava inne i haugen, og steinen er 13 og en halv fot lang og nesten 2 alen brei. Midt i haugen var kong Haralds grav; der stod det en stein ved hodet og en ved føttene og hella var lagt oppå dem, og så var det bygd en mur av stein på begge sider under. De steinene som var i haugen den gang, og som vi talte om her, de står nå på kirkegården der.
Lærde menn sier at Harald Hårfagre har vært en uvanlig vakker mann å se til, sterk og stor og gavmild på gull som få, vennesæl og godt likt av sine menn. Han var en stor stridsmann den første del av sitt liv, og man tyder det nå slik at det var dette som var meningen med det store treet hans mor drømte om før han ble født, og som var rødt som blod nede ved rota; når treleggen oppover var fager og grønn, så var det tegn på blomstringen i hans rike, men øverst var treet hvitt, og derav kunne en se at han skulle bli gammel og hvithåret; kvistene og greinene på treet varslet om hans avkom, som skulle bre seg over hele landet, og av hans ætt har alltid kongene i Norge vært siden.

44.
Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken. Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge 2. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt.
Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda.
Eirik var en stor mann, vakker, sterk og svært modig, en stor hærmann, og seiersæl; han hadde et ustyrlig sinn, var grusom, uvennlig og fåmælt. Kona hans, Gunnhild, var ei framifrå vakker kvinne, klok og trollkyndig, blid i sin tale, men full av baktanker og grusom. Barna til Eirik og Gunnhild var disse:
Gamle, som var eldst, så Guttorm, Harald, Ragnfrød, Ragnhild, Erling, Gudrød, Sigurd Sleva. Alle Eiriks barn var vakre og lovte godt.



Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et 2-3 barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre -som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde 8 brødre i Valhall. Det kan passe med at 9 er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin.
Det er uklart hvor stor makt Harald Hårfagre selv fikk i Trøndelag; jarlen Håkon Grjotgardsson falt allerede under rikssamlingskampene, og sønnen Sigurd må ha vært mindreårig da. Det kan ha bidratt til at Harald ble i stand til å utøve større innflytelse her enn opprinnelig forutsatt, og i Egils saga møter vi også hans menn på Hålogalandskysten med krav om skatt. Dermed kan det også være at Snorre har rett i å plassere Haralds sønn Halvdan (kalt Svarte etter farfaren) som underkonge i Trøndelag. Halvdan skal ha vært dattersønn av Håkon jarl. Med finnejenta Snefrid skal Harald ha hatt sønner som Sigurd Rise og Ragnvald Rettilbeine, som ble konger på Vest-Opplandene. Dessuten mener Snorre at det også var Harald-ætlinger som hersket på Hedemarken og i Gudbrandsdalen - han knytter tradisjonene om kongene Dag og Ring til ætten - men det er nok med mer tvilsom rett. I Viken satt Olav og Bjørn Farmann (kjøpmann). Eirik selv fikk Nordvestlandet i første omgang.
Harald ble gravlagt på gården Hauger (Gar) ved Haugesund.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 51, 54-60.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 339.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 457.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 27, 53, 93, 94.

Harald married Svanhild Øysteinsdatter about 0890. [Group Sheet] [Family Chart]

Harald married Ragnhild Eiriksdatter av Jylland about 0885. Ragnhild (daughter of Erik av Jylland, "Eirik 2." and Gisela) was born about 0870; died before 0900. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Gyda Eriksdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Harald married Snøfrid Svåsesdatter about 0880 in Oppland, Innlandet, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Åsa Håkonsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Åshild Ringsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Tora. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0927, Vestfold, Norge; Jarl. Drev med handel.

Notes:

Occupation:
Bjørn Farmann (død 927) var ifølge Snorres kongesagaer en småkonge i Tønsberg i Vestfold og sønn av Harald Hårfagre. I sagaen om Harald Hårfagre i Heimskringla forteller Snorre Sturlason at kong Bjørn hadde kjøpskip i fart til andre land. Bjørn skal ha vært både en klok og omtykt mann, og var en god høvding.

Bjørn Farmann skal ha blitt drept av Eirik Blodøks på Sem kongsgård og gravlagt i Farmannshaugen der.
Ved utgravninger i 1917 og 1918 viste det seg imidlertid at haugen ikke inneholdt noen grav, men antakelig var en rituell haug fra jernalderen. Han hadde sønnen Gudrød, som ble far til Harald Grenske, som siden ble far til Olav den hellige.

Fra Harald Hårfagres saga, Snorre:

36.
Bjørn, kong Haralds sønn, rådde da i Vestfold, han satt for det meste i Tønsberg, og var lite på hærferd. Til Tønsberg kom det mange kjøpmannsskip både der fra Viken og lenger nordfra landet, og sør fra Danmark og fra Saksland. Kong Bjørn hadde også kjøpskip ute i fart på andre land og skaffet seg på den måten kostbare saker og andre varer som han syntes han trengte. Brødrene hans kalte ham farmann eller kjøpmann. Bjørn var en klok mann, rolig og sindig, og så ut til å bli en god høvding, han fikk seg et godt og høvelig gifte, og han fikk en sønn som het Gudrød.
Eirik Blodøks kom fra austerveg med hærskip og stort følge. Han krevde at broren Bjørn skulle gi ham de skatter og skylder som kong Harald eide der i Vestfold; men før hadde det vært skikk at Bjørn sjøl førte skatten til kongen eller sendte menn med den. Slik ville han det skulle være nå også og ville ikke gi den fra seg. Men Eirik trengte mat og telter og drikk. Brødrene trettet om dette med strie ord, men Eirik fikk ingenting likevel og drog ut av byen. Bjørn drog også ut av byen om kvelden og opp til Sem. Eirik vendte tilbake, drog etter Bjørn opp til Sem om natta, og kom dit mens de satt over drikken; Eirik kringsatte huset, men Bjørn og hans menn gikk ut og kjempet; der falt Bjørn og mange menn med ham. Eirik tok stort hærfang, og drog nord i landet. Denne gjerningen var vikværingene fælt misnøyde med, og Eirik ble ille likt der; det gikk ord om at kong Olav nok ville hevne Bjørn, om han kunne komme til.
Kong Bjørn ligger i Farmannshaugen i Sem.

Bjørn er også nevnt i Øyvind Skaldespillers kvad Hákonarmál.

Forfatteren av Fagerskinna omtaler Bjørn som Bjørn Farmann, som noen kalte Buna. Kanskje kan 2 Bjørn'er ha blitt forvekslet, for Bjørn Buna var ifølge blant andre Laksdøla saga en herse i Romsdalen. Are Frode omtaler Bjørn Farmann (også omtalt som Bjørn Buna) som herse i Sogn. Bjørn var igjen sønn til Vedrar-Grims, som også var herse i Sogn. Denne ætteopplysningene er satt opp av Are Frode kring år 1120 – omkring 100 år før Snorre. Det er derfor større grunn til å vektlegge denne opplysningen enn Snorres mye senere beretning.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0934, Vingulmark, Oslofjorden, Norge; Jarl.

Notes:

Occupation:
Olav Haraldsson (født ca. 890, død 934) var sønn av Harald Hårfagre og Svanhild Øysteinsdatter, datter av Øystein jarl. Han ble gjort til småkonge av Vingulmark av sin far, og arvet senere Vestfold etter at broren hans, Bjørn Farmann, ble drept av deres halvbror Eirik Blodøks.

Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Kong Harald var nå åtti år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leide han Eirik, sønn sin, til høgsetet og gav ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg.
Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Tryggve, Gudrød og han var fosterbrødre og nokså jevnaldrende, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Tryggve var større og sterkere enn noen annen...

Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge 2. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt.
Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda...

Kritisk:
Siden det var danskekongen som styrte Viken og Vestfold på denne tiden er opplysningene i Snorre ikke pålitelige, og kan være laget for å fremme den norske kongefamilienes politiske interesser. Are Frode omtaler Bjørn Farmann (også omtalt som Bjørn Buna) som herse i Sogn.

Etter Snorre skal Olav etter sin fars død utropte seg til konge av Østlandet, og allierte seg med halvbroren Sigrød Haraldsson mot Eirik Blodøks. De 3 kongene møttes i kamp utenfor Tønsberg. Olav og Sigrød tapte og ble begge drept der. Olavs sønn, Tryggve Olavsson, ble senere småkonge av Ranrike og Vingulmark. Tryggve ble far til Olav Tryggvason som ble konge av Norge i 995.


Vingulmark (norrønt Vingulm?rk) var det gamle navnet på et småkongedømme og senere jarledømme i norrøn tid og i middelalderen i området rundt Oslofjorden. Vingulmark var et av de tre (fire) fylkene under Borgartingsloven som til sammen utgjorde det gamle landskapet Viken. I dag er navnet Vingulmark ikke i bruk. Det gamle Vingulmark omfattet dagens Østfold, Follo, Oslo, Asker, Bærum, Røyken og Hurum, og en periode også Eiker og Lier, som ellers hørte til Vestfold. Ved inndelingen av landet i sysler ble Vingulmark delt i Oslosyssel og Borgarsyssel.

Første ledd i navnet, Vingul, er noe usikkert. Det kan være et eldre navn for den innerste delen av Oslofjorden fra før vikingtid av ukjent innhold, eller det kan ha sammenheng med vingle i betydningen svinge, bøye ustøtt. Navnets opprinnelige mening kan ha vært ment i overført betydning, på norrønt har vingul betydningen en hests fallos. Stedsnavnet kan da peke tilbake på hva landskapet lignet på, eksempelvis den delen av Oslofjorden.

Siste ledd i navnet, mark eller mork, hadde også fra gammel norrøn tid (tidlig jernalder) betydning grense, merke som grenseområde mellom bygder. Antagelig var en slik mark som skilte de to delene av det landskapet som i dag kalles Østfold.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 920, Gudbrandsdalen, Hedmark, Innlandet, Norge; Jarl. Hedmark og Gudbrandsdalen gav kong Harald til Dag og Ring og Ragnar...

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0930, Norge; Konge fra 930 til 935.
• Occupation: Aft 0935, Northumberland, England; Hersker her etter at Håkon den gode ble konge i Norge.

Notes:

Occupation:
Eirik 1. Blodøks, sønn til Harald 1. Luva og Ragnhild Eiriksdatter.

Fostret hos herse Tore Roaldsson i Fjordane.

Gift med Gunnhild, antakelig datter av den danske konge Gorm den gamle (?), som skal ha vært hans søskenbarn.

Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Eirik var til oppfostring hos hersen Tore Roaldsson i Fjordane; det var han Harald var mest glad i av sønnene sine, og ham satte han høyest. Da Eirik var 12 år gammel, gav kong Harald ham 5 langskip, og så drog han på hærferd, først i austerveg og så sørover omkring i Danmark og Frisland og i Saksland, han var borte i 3 år. Etterpå seilte han vest over havet og herjet omkring i Skottland og Bretland, Irland og Valland og var borte 4 år til. Etterpå drog han nord til Finnmark og helt til Bjarmeland, der hadde han en stor strid og vant seier. Da han kom tilbake til Finnmark, fant hans menn i en gamme ei kvinne så vakker at de aldri hadde sett noe liknende; hun sa til dem at hun het Gunnhild, og at far hennes bodde på Hålogaland og het Ossur Tote,

jeg har vært her, sa hun, for å lære trolldom av 2 finner, de viseste som er her i Finnmark; nå er de ute på veiding, men de vil ha meg begge 2, og begge er de så kloke at de kan følge spor som hunder både på tø og skare, og de er så gode på ski at ikke noe kan komme unna dem, verken dyr eller mennesker, og alt de skyter på, det treffer de. Slik har de gjort det av med alle som er kommet her i nærheten. Og om de blir sinte, så snur jorda seg opp ned når de ser på den, og om de setter øynene på noe levende, så faller det dødt ned. Nå må dere for all del ikke komme i vegen for dem, men jeg skal gjemme dere her i gammen, så får vi friste om vi skulle få drept dem.

De gikk med på dette, og hun gjemte dem. Hun tok en linsekk, som de syntes det var aske i; hun stakk handa ned i den og sådde med dette rundt gammen, både utenfor og inni.
Litt etter kom finnene hjem. De spør hva det er som er kommet dit, hun sier, det er ikke kommet noe; det syntes finnene var underlig, for de hadde fulgt spor helt til gammen, men så fant de ikke noe lenger. Så gjorde de opp ild og laget seg mat, og da de var mette, reidde Gunnhild opp senga si; men de 3 siste nettene hadde det gått slik for seg at Gunnhild hadde sovet, og de 2 hadde våket over hverandre av skinnsyke. Da sa hun: Kom nå hit og ligg en på hver side av meg. Det ville de gjerne, og gjorde så, hun holdt en arm om halsen på hver av dem.
De sovnet straks, men hun vekte dem, de sovnet fort igjen, og nå så fast at hun knapt fikk vekt dem; enda en gang sovnet de, og nå fikk hun slett ikke på noen måte vekt dem. Hun satte dem opp, og de sov videre. Da tok hun 2 selbelger og trakk over hodene på dem og bandt hardt og sterkt til nedenfor hendene. Nå gjorde hun tegn til kongsmennene; de sprang fram og brukte våpen på finnene og fikk drept dem og drog dem ut av gammen. Resten av natta ble det slikt tordenvær at de kunne ikke gå noe sted, men om morgenen drog de til skipet, de tok Gunnhild med seg og førte henne til Eirik. Nå seilte Eirik og hans menn sør til Hålogaland. Han stevnte Ossur Tote til seg; Eirik sa han ville ha datter hans til kone, det sa Ossur ja til. Eirik fikk så Gunnhild og tok henne med seg sør i landet...

Sagaskriverne har lite til overs for paret, og Egils saga omtaler kong Eirik som folkeundertrykker og lovbryter, og sier at dronning Gunnhild, som ble beskyldt for å være trollkvinne, står bak ugjerningene.

Ifølge Fagrskinna skal Gunnhild ha fått diktet kvadet Eiriksmál ved Eiriks død.
Krag antyder imidlertid at kvadet er nyere, og tilføyet til sagaen senere, etter mønster av Hákonarmál.
Halvdan Koht skriver om kvadet:

Det er sikkert urigtig at han gik i den engelske konges tjeneste og lot sig kristne; han levde og døde som en hedning, og ved hans død digtet en av hans skalder mindekvadet Eiriksmaal, som i levende billeder skildrer hans mottagelse i Valhall. Der hørte han ogsaa med fuld ret hjemme.

Gunnhild og barna ble tvunget til å søke tilflukt hos kong Harald Blåtann i Danmark.
Ifølge Heimskringla og Orknøyingenes saga dro de først til Orknøyene, hvor de tok over makten etter Torfinn Skallekløyver, bror til jarlene Arnkjell og Erlend som var blitt drept sammen med Erik. Der ble de noen vintre, og herjet derfra Skottland og Irland om somrene. Her giftet datteren Ragnhild seg med Torfinns sønn Arnfinn, mens Gunnhild og sønnene fortsatte til Danmark.

Historien om Ragnhilds giftermål finnes imidlertid ikke i andre sagaer, og Snorre Sturlason har ikke tatt den med i Heimskringla, selv om det ellers er stor overensstemmelse mellom den og Orknøyingenes saga.

Ifølge sagaene kom Gunnhild og sønnene til Danmark mens Harald Blåtann var konge, og det ble han i 958, 4 år etter Eriks død. Med hans hjelp iverksatte Eirikssønnene en serie hærtokter for å gjenerobre Norge fra farbroren Håkon den gode.
Gamle ble drept av Håkon i slaget ved Freidarberg, Guttorm døde i et slag i Østersjøen, mens Sigurd Sleva ble drept av hersen Klypp som hevn fordi han hadde bortført Klypps kone.

Eirik og Gunnhilds barn:

1. Gamle
2. Guttorm
3. Harald Gråfell
4. Ragnfred
5. Ragnhild
6. Erling
7. Gudrød
8. Sigurd Sleva

Eiriks far, kong Harald, forsøkte å videreføre sitt rike ved en kombinert løsning, hvor han på den ene side ga kongsnavn og deler av riket til flere av sønnene sine, og på den annen side innsatte Eirik som overkonge over dem.

Eirik ble altså foretrukket av faren foran sine brødre som konge og fikk fikk kongsmakt sammen med faren de 3 siste årene faren levde, og ble enekonge etter ham.

Eirik tok livet av flere av sine brødre, bl.a Bjørn Farmann.

Eirik ble i sin tur fordrevet av sin yngre bror Håkon den gode (Adalsteinsfostre) da Håkon kom hjem fra England. Historikeren Claus Krag peker på at sagaene er innbyrdes uenige om hvorvidt Håkons kongsnavn ble brukt av Sigurd Håkonsson Ladejarl i en maktkamp mot Eirik, eller om det var Håkon som utnyttet Sigurds maktbase i en kamp med broren. Eirik tapte maktkampen med Håkon og rømte fra landet.

Etter å ha veket for sin bror Håkon Adalsteinfostre, og dro til England hvor han fikk Northumberland i len av kong Adalstein.

Eirik lot seg og sin familie døpe og bosatte seg i Jorvik.
Han ble fordrevet fra Jorvik 941 av Edmund, bror til Adalstein, men herredømmet over Northumberland skiftet helt til han falt i 954 for Kong Eadred.

Historia Norvegiæ forteller at han dro til England, hvor kongen gjorde ham til greve over Northumberland. Han ble så fordrevet av beboerne og dro til Spania hvor han ble drept.

Theodricus forteller bare at han dro til England og døde der.

Ågrip forteller at han til Danmark og så til England. Han ble så jarl i Northumberland. Han dro på viking flere steder i Vest-Europa og falt i England.

Fagrskinna har en lengre beretning om hva som skjedde etter at han dro fra Norge.

Snorre forteller at han dro til Orknøyene, var i viking i Skottland og England før han overtok styringen med Northumberland.

Den angelsaksiske krønike versjon D omtaler først ham i 948, da Kong Eadred fordev ham fra Northumberland. Versjon E forteller at befolkningen i Northumberland i 952 tok i mot Eirik Blodøks, og at han ble fordrevet i 954.
En yngre kilde forteller at Eirik falt i et slag i Stainmoor mot kong Eadred i 954 (Einarsdóttir, 1968).

Avhengig av hvilke kilder en vektlegger kan hans liv i England beskrives forskjellig.

Noen mener at Eirik var hersker i Jorvik (York), men det er ikke stadfestet i engelske kilder. Det er uvisst når han kom til England, og om han var i Northumberland i 1 lang periode, 2 perioder eller en kort periode. Fra Eiriks tid som hersker i Northumberland, er det funnet mynter med innskriften Eric Rex.


Det gis 2 ulike forklaringer på tilnavnet Blodøks:

Dels forklares det, som i Ågrip, med at han tok livet av flere av brødrene sine.
I Fagrskinna forklares tilnavnet derimot med hans aktivitet på vikingferder. Eirik dro som 12-åring ut på sin tids dannelsesreise; i hærferd med 5 langskip som han fikk av faren sin. Han var 4 år i hærferd i austerveg og deretter 4 år i vesterveg:
Først til Baltikum, rundt Danmark og sørover til Friesland; deretter herjet han i 4 år i Skottland, Irland, Bretland (det vil si Cumbria eller Wales) og Bretagne.
Så styrte han nordover til Finnmark og Bjarmeland, hvor han skal ha vunnet et stort slag. Et kvad i Fagerskinna forteller at Eirik ble mottatt som en stor helt av de norrøne gudene i Valhall etter sin død. Samtidig beskriver sagaen ham som en veik og puslete ektemann, og selv om han vant flere slag, flyktet han like fullt fra Norge uten kamp da hans yngre halvbror Håkon den gode utfordret ham. Han ble også fordrevet fra kongedømmet sitt i Nord-England minst én gang før han falt.

Eirik var på den tiden et nokså vanlig navn i Sverige, men svært sjeldent i Danmark og Norge. Først senere ble navnet vanlig også her. Tilnavnet Blodøks kan vise til en drapsmann generelt, men blod brukes også som metafor for slektskap og familie, og kan ha blitt knyttet til ham fordi han hadde drept flere av slektningene sine. Eirik var på ingen måte den eneste av sin samtids herskere som kjempet med brødrene sine om makten; men ifølge Heimskringla stod han og konen hans ansvarlige for drapene på 5 av hans halvbrødre, og det var uvanlig.

Imidlertid var flere av de omtalte kanskje slett ikke halvbrødrene hans. En del av de som ettertiden listet opp som sønner av Harald Hårfagre, tjente riktignok som underkonger for ham, og så kan sagaforfatterne 300 år senere ha tenkt at de nok også var sønnene hans, selv om dette ikke nødvendigvis har vært tilfellet.
Noen kan ha blitt bevisst innlemmet i ætten hans på 1000-tallet, slik at konger som Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kunne legitimere sin rett til den norske tronen ved å føre ættelinjen tilbake til Harald Hårfagre og samlingen av riket.
Andre kan være innlemmet for å forverre inntrykket av Eiriks grusomhet. Drap på én bror kunne anses som en ulykke, mens drap på 5 fremstod som uhyrlig.


Eiríksmál, norrønt skaldekvad om Eirik Blodøks' fall (954), skal være diktet på oppfordring av dronning Gunnhild. Skalden er ukjent. Vi har bare en del av kvadet som er tatt med i Fagrskinna, der det skildres hvordan Eirik blir mottatt av Odin i Valhall.

Versemålet er det gamle ljodahått, innholdet hedensk-mytologisk. Øyvind Skaldaspiller har etterlignet Eiríksmál i Hákonarmál.

Occupation:
Eirik Blodøks var konge i Norge en kort tid i første halvdel av 900-tallet. Etter at han var blitt fordrevet fra landet på grunn av sitt harde styre, var han senere, i kortere eller lengre tid, konge av York (norrønt Jorvik) i Nordøst-England.

Eiriks samlede regjeringstid i Norge ble kort, ca. 5 år, det vil si bare 2-3 år i tillegg til årene han skal ha regjert sammen med faren.
Utover slike enkle kjensgjerninger – det kortvarige kongedømmet og fiendskapet med brødrene – vet vi lite om Eirik. De senere kongesagaene forteller ikke mye om ham, og beretningene er dessuten sprikende, særlig om de senere år av hans liv. Skaldekvad om Eiriks bedrifter er ikke bevart. Et kvad av Glum Geirason, som blant annet skal ha handlet om Eiriks vikingferder, er dessverre tapt, og H?fuðlausn av Egil Skallagrimsson gir ingen konkrete opplysninger om hendelser i Eiriks historie, bare malende beskrivelser av slagtummel og kamp i sin alminnelighet.

Usikkerheten gjelder også Eiriks ekteskap:

Enda så mye Eiriks dronning, Gunnhild, ruver i den senere overleveringen, kan vi ikke engang være sikre på hvem hun egentlig var. Ifølge de norrøne sagaene ættet hun fra Hålogaland, og hun fremstilles i den forbindelse som trolldomskyndig. Den latinske Historia Norvegiæ sier derimot at hun var datter av den danske kong Gorm.

Eirik ble etter det sagaene beretter, fordrevet fra Norge fordi han som konge førte videre farens harde linje og opptrådte som en undertrykkende konge. Kampen han førte mot brødrene sine, skal også ha vakt motvilje.
Hans etterfølger som norsk konge ble halvbroren Håkon, som særlig støttet seg på ladejarlen Sigurd Grjotgardsson. Dette må helst bety at Eirik er kommet i et motsetningsforhold til Sigurd. Men ellers varierer det en del om sagaene lar Håkon eller Sigurd være den mest aktive under maktskiftet. Bildet av Eirik som undertrykker er ellers særlig tydelig i Egilssaga som følge av fiendskapet mellom kongen og Egil Skallagrimsson.

Eirik tilbrakte de siste 20 årene av sitt liv utenfor Norge.
Fra slutten av denne perioden finnes det noen få opplysninger i utenlandske kilder. Dette stoffet har sagaforfatterne formodentlig kjent, direkte eller indirekte, men likevel ikke klart å få god form på eller å plassere i en riktig sammenheng, blant annet fordi de skriver som om Eirik døde allerede omkring 940.
I Den angelsaksiske krønike er Eirik nevnt som northumbrisk konge i York 948. For å få dette til å passe med de norrøne tekstene – og dessuten fylle en større del av tidsrommet etter Eiriks fordrivelse fra Norge – har enkelte historikere tenkt seg at Eirik var konge i York i flere omganger, men denne antakelsen savner et mer håndfast grunnlag.

I 948 ble vikingriket i York angrepet av Wessex-kongen Eadred, som hadde hatt kontroll over området tidligere i 940-årene, angivelig fordi northumbrerne nå hadde tatt Eirik til konge. Til slutt lyktes det for Eadred å erobre Northumbria idet Eirik falt 954.
Kronologien i de engelske kildene er likevel uklar, og det er mulig at Eirik bare var konge i York i tidsrommet 950–952, slik P. Sawyer har fremholdt. Det er bevart mynt – med innskriften Ericus Rex – som Eirik lot slå mens han var konge i York.

Samtidig som Eirik var opptatt i England – eller andre steder – tok sønnene hans opp kravet om kongedømme i Norge, som fiender av Håkon den gode og Sigurd jarl.
I denne sammenhengen lar sagaene moren, Gunnhild, spille en nøkkelrolle. Fra begynnelsen av 950-årene ble Eirikssønnenes fremstøt, som endte med seier over Håkon og etableringen av Harald Gråfells kongedømme 961, støttet av den danske kongen Harald Blåtann.

Etter Eirik Blodøks' død skal Gunnhild ha fått en ukjent skald til å lage et storslått dikt om den døde, Eiríksmál. Her skildres Eiriks inntog i Valhall etter at han var falt. Men av alle sagaene er det bare Fagrskinna som viser til kvadet, og flere trekk ved de siterte strofene taler for at det ikke er ekte, men laget senere etter mønster av et annet kvad, Hákonarmál, som ble diktet til minne om Eiriks etterfølger som norsk konge.

Family/Spouse: Gunhild Gormsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Ålov married Tore Ragnvaldsen between 0892 and 0899. Tore (son of Ragnvald Øysteinsen, "Mørejarl" and Hild Rolvsdatter) was born about 0862; died between 0935 and 0940. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Vestlandet, Norge; Kongssønn og tjente i hirden til sin far.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Harald hårfagres saga:

(Brødrene) Rørek og Gudrød var mest i hirden hos kongen og hadde store veitsler i Hordaland og Sogn....

Other Events and Attributes:

• Occupation: Norge; Jarl under sin far Harald.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Han (Harald Hårfagre) delte landet mellom dem (sønnene), lot dem få Vingulmark, Romerike, Vestfold og Telemark; dette gav han til Olav, Bjørn, Sigtrygg, Frode og Torgils...

Other Events and Attributes:

• Occupation: Jarl under sin far.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Han (Harald Hårfagre) delte landet mellom dem (sønnene), lot dem få Vingulmark, Romerike, Vestfold og Telemark; dette gav han til Olav, Bjørn, Sigtrygg, Frode og Torgils...

...Til Torgils og Frode gav kong Harald hærskip, de dro i vesterviking og herjet omkring i Skottland og Bretland og Irland. De var de første nordmenn som tok Dublin. Det sies at noen gav Frode gift så han døde, men Torgils var konge i Dublin lenge, til han ble sveket av irerne og falt der...

Other Events and Attributes:

• Occupation: Dublin, Irland; Konge?

Notes:

Occupation:
Haraldsønnene Frode og Torgils dro i viking til Irland og Torgils var, ifølge Snorre, den første norske konge i Dublin. Dette er neppe historisk korrekt, og beror på en sammenblanding av Torgils og vikinghøvdingen Turgeis som var konge der fra 830 til 845.

Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Han (Harald Hårfagre) delte landet mellom dem (sønnene), lot dem få Vingulmark, Romerike, Vestfold og Telemark; dette gav han til Olav, Bjørn, Sigtrygg, Frode og Torgils...

...Til Torgils og Frode gav kong Harald hærskip, de dro i vesterviking og herjet omkring i Skottland og Bretland og Irland. De var de første nordmenn som tok Dublin. Det sies at noen gav Frode gift så han døde, men Torgils var konge i Dublin lenge, til han ble sveket av irerne og falt der...

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0900, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; Konge over Hadafylke og i Vest-Opplandene.

Notes:

Occupation:
Sigurd var ca.900 konge over Hadafylke (Ringerike, Hadeland).

Sigurd Haraldsson Rise (død ca.950) var sønn av Harald Hårfagre og Snøfrid Svåsedotter, som skal ha fått 4 sønner.

Fra Snorre: Harald hårfagres saga:

...Kongen festet Snøfrid og giftet seg med henne, og elsket henne så bort i ørske at han gikk ifra all ting, riket og alt det han burde se etter der. De fikk 4 sønner, den ene var Sigurd Rise, så Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine...

Etter Snøfrids død sønnene ble sendt på oppfostring:

Gudrød til Tjodolv den kvinværske i Agder, Sigurd og Halvdan til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland.

...Etter at kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer. Men Gudrød Ljome drog til Tjodolv den kvinværske, som var fosterfar hans, og bad han følge med seg til kongen, for Tjodolv var en kjær venn av kongen. Kongen var da på Opplanda. De drog av sted og kom til kongen seint på aftenen, satte seg ytterst ved døra, og lot ingen se hvem de var. Kongen gikk framme på golvet og så på benkene, han hadde et slags gjestebud, og mjøden var blandet. Da mumlet han dette fram for seg:

Graahærde mennar gamle
paa gaarden eg ser i mengd.
Kjempur mjød-huga kjem.
Kvi er De altfor mange?

Da svarte Tjodolv:

I hovude me hadde
hogg i sverde-leiken,
mennar aat milde kongen;
for mange me var ikkje daa.

Tjodolv slo ned hetta, og da kjente kongen ham og bød ham velkommen. Da bad Tjodolv at kongen ikke skulle slå vrak på sønnene sine; de ville nok gjerne hatt bedre morsætt om du hadde gitt dem det. Kongen lovte ham dette og bad ham ta Gudrød med seg hjem igjen, der han hadde vært før; Sigurd og Halvdan sendte han til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland. De gjorde som kongen bød, og ble sterke og modige karer alle sammen, vel opplært og kyndige i idretter. Kong Harald satt nå i ro hjemme i landet, og det var fred og gode år...

Snorre hevder at Sigurd Rise var far til Halvdan som ca.960 var konge på Oplandene og far til Sigurd Syr.

Fra Snorre: Olav Trygvessons saga:

...Sigurd Syr var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre.

Halvdan Sigurdsson var sønn av Sigurd Haraldsson Rise, som regjerte som konge over Hadafylke omkring år 900. Ifølge sagalitteraturen var Halvdan Sigurdsson far til Sigurd Syr, konge på Ringerike, som ble gift med Åsta Gudbrandsdatter og dermed farfar til kong Harald Hardråde. Åsta Gudbrandsdatter hadde sønnen Olav, den senere kong Olav den hellige fra sitt første ekteskap med Harald Grenske.

Family/Spouse: NN Vebjørnsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Jarl og seidmann.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Det står om moren Snøfrid, etter hennes død:

...Etter at kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer. Men Gudrød Ljome drog til Tjodolv den kvinværske, som var fosterfar hans, og bad han følge med seg til kongen, for Tjodolv var en kjær venn av kongen. Kongen var da på Opplanda. De drog av sted og kom til kongen seint på aftenen, satte seg ytterst ved døra, og lot ingen se hvem de var. Kongen gikk framme på golvet og så på benkene, han hadde et slags gjestebud, og mjøden var blandet. Da mumlet han dette fram for seg:

Graahærde mennar gamle
paa gaarden eg ser i mengd.
Kjempur mjød-huga kjem.
Kvi er De altfor mange?

Da svarte Tjodolv:

I hovude me hadde
hogg i sverde-leiken,
mennar aat milde kongen;
for mange me var ikkje daa.

Tjodolv slo ned hetta, og da kjente kongen ham og bød ham velkommen. Da bad Tjodolv at kongen ikke skulle slå vrak på sønnene sine; de ville nok gjerne hatt bedre morsætt om du hadde gitt dem det. Kongen lovte ham dette og bad ham ta Gudrød med seg hjem igjen, der han hadde vært før; Sigurd og Halvdan sendte han til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland. De gjorde som kongen bød, og ble sterke og modige karer alle sammen, vel opplært og kyndige i idretter. Kong Harald satt nå i ro hjemme i landet...

Skal ha været konge på Vest-Opplandene sammen med sin bror Sigurd Rise, et område de ble tildelt å styre under sin far Harald Hårfagre.

Videre skriver Snorre:

Ragnvald Rettilbeine hadde Hadeland, han lærte trolldom og ble seidmann. Kong Harald kunne ikke like seidmenn. I Hordaland var det en seidmann som het Vitgeir, og kongen sendte bud til ham og bad ham slutte å seide. Han svarte og kvad:

De er 'kje mykje aa undrast,
at me seider,
born av bøndar
og bondekonur,
naar Rognvald seider,
Rettilbeine,
Haralds heiders-son
paa Hadaland.

Men da kong Harald hørte dette sagt, drog Eirik Blodøks på hans bud til Opplanda og kom til Hadeland. Han brente inne sin bror Ragnvald med 80 seidmenn. Den gjerningen fikk han stor ros for.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Jarl under faren.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Snorre skriver om moren Snøfrids død:

...Etter at kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer. Men Gudrød Ljome drog til Tjodolv den kvinværske, som var fosterfar hans, og bad han følge med seg til kongen, for Tjodolv var en kjær venn av kongen. Kongen var da på Opplanda. De drog av sted og kom til kongen seint på aftenen, satte seg ytterst ved døra, og lot ingen se hvem de var. Kongen gikk framme på golvet og så på benkene, han hadde et slags gjestebud, og mjøden var blandet. Da mumlet han dette fram for seg:

Graahærde mennar gamle
paa gaarden eg ser i mengd.
Kjempur mjød-huga kjem.
Kvi er De altfor mange?

Da svarte Tjodolv:

I hovude me hadde
hogg i sverde-leiken,
mennar aat milde kongen;
for mange me var ikkje daa.

Tjodolv slo ned hetta, og da kjente kongen ham og bød ham velkommen. Da bad Tjodolv at kongen ikke skulle slå vrak på sønnene sine; de ville nok gjerne hatt bedre morsætt om du hadde gitt dem det. Kongen lovte ham dette og bad ham ta Gudrød med seg hjem igjen, der han hadde vært før; Sigurd og Halvdan sendte han til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland. De gjorde som kongen bød, og ble sterke og modige karer alle sammen, vel opplært og kyndige i idretter. Kong Harald satt nå i ro hjemme i landet, og det var fred og gode år...

...Da kong Harald var 40 år gammel, var mange av sønnene hans voksne karer, de var tidlig modne alle sammen. Da gikk det etter hvert slik at de ble misnøyde med at kongen ikke gav dem noe rike, men satte en jarl i hvert fylke; de mente jarlene var av lavere ætt enn de sjøl var. En vår la de av sted, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, med en stor flokk og kom uventet over Ragnvald Mørejarl, kringsatte huset hans og brente ham inne med 60 mann. Så tok Halvdan 3 langskip, fant mannskap til dem og seilte vest over havet.

Gudrød satte seg fast i de landene som Ragnvald jarl hadde hatt før. Men da kong Harald hørte dette, drog han straks mot Gudrød med en stor hær, og Gudrød så ingen annen utveg enn å gi seg over til kong Harald, og kongen sendte ham øst til Agder. Kong Harald satte Tore, sønn til Ragnvald jarl, over Møre, og giftet ham med Ålov, dattera si, hun som ble kalt Årbot. Tore jarl Teiande fikk da samme riket som hans far Ragnvald hadde hatt...

...Halvdan Hålegg kom helt uventet vest til Orknøyene, og Einar jarl flyktet straks fra øyene; han kom tilbake samme høst og kom da uventet på Halvdan. De møttes, der ble det en kort kamp og Halvdan flyktet, da var det nesten natt. Einar og hans folk lå uten telt den natta, og om morgenen, da det tok til å lysne, lette de etter flyktninger rundt på øyene og drepte alle, der de fikk tak på dem. Da sa Einar:

Neimen om jeg vet hva det er jeg ser der ute på Rinansøy, om det er fugl eller mann, snart reiser det seg opp, og snart legger det seg ned.

Så drog de dit bort, og der fant de Halvdan Hålegg og tok ham til fange. Einar jarl kvad denne strofen om aftenen, før han gikk til kamp:

Eg ser 'kje fraa rauste Rolv
eller fraa Rollaug fljuga
spjot mot fiende-flokken
endaa far vaar me lyt hemna.
Men i kveld, naar kvast
kjempur gjeng i slage,
tegjande mjøden tappar
Tore jarl paa Møre.

Da gikk Einar bort til Halvdan; han ristet ørn på ryggen hans på denne måten: han stakk sverdet inn i brysthulen ved ryggraden og skar alle ribbeina over ned til lendene, og drog lungene ut der; det var Halvdans bane.
Da kvad Einar:

Min fjordepart eg fekk
far min, Rognvald, hemna.
No er drottnen drepin,
for dette nornir raadde.
Hiv no, hæve gutar,
paa Høgleggen Steinar,
hard skatt eg honom sender,
sigeren er vaar.

Etterpå satte Einar jarl seg fast igjen på Orknøyene, som han før hadde hatt. Da nå dette ble kjent i Norge, gremmet de seg, brødrene til Halvdan, og mente det var noe som burde hevnes, og mange andre sa at det var sant nok. Men da Einar jarl hørte det, så kvad han:

Etter meg er mange
mennar fraa alle kantar,
høgborne, hatige,
hev hemn yvi mangt aa taka.
Men ikkje veit dei visst,
fyrr dei vinn aa drepa meg,
kven under ørne-kloi
endar fyrst sitt liv.

Kong Harald bød ut mannskap og drog sammen en stor hær og seilte siden vest til Orknøyene. Men da Einar jarl fikk høre at kongen var kommet østfra,tok han over til Katanes. Da kvad han en strofe:

Fagnfolk fredlause or lande
flyr, naar ein sau dei hev slagta,
men eg den unge kongsson
paa øyane drap i hel.
Paa meg vil hugstore hovding
hemna seg, vert de fortalt;
stygt skard eg i skjolden hans hogg,
skjelva eg gjer ikkje endaa.

Så gikk det menn og sendebud mellom kongen og jarlen, det kom da så langt at de satte hverandre stevne og møttes sjøl, og jarlen la alt under kongens dom. Kong Harald dømte Einar jarl og alle orknøyingene til å betale 60 mark i gull; bøndene syntes det var altfor stor bot, så tilbød jarlen dem at han skulle betale alt sammen alene, men så skulle all odel på øyene bli hans eiendom; dette gikk de med på, mest av den grunn at de fattige hadde ikke stort jord, og de rike tenkte de kunne vel løse odelen sin igjen så snart de ville. Jarlen greide ut hele bota til kongen, og kongen drog hjem igjen om høsten. Lenge etterpå var det slik på Orknøyene at jarlene eide all odel, helt til Sigurd Lodvesson gav odelen tilbake.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Agder, Norge; Jarl under sin far.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Snorre skriver om moren Snøfrids død:

...Etter at kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer. Men Gudrød Ljome drog til Tjodolv den kvinværske, som var fosterfar hans, og bad han følge med seg til kongen, for Tjodolv var en kjær venn av kongen. Kongen var da på Opplanda. De drog av sted og kom til kongen seint på aftenen, satte seg ytterst ved døra, og lot ingen se hvem de var. Kongen gikk framme på golvet og så på benkene, han hadde et slags gjestebud, og mjøden var blandet. Da mumlet han dette fram for seg:

Graahærde mennar gamle
paa gaarden eg ser i mengd.
Kjempur mjød-huga kjem.
Kvi er De altfor mange?

Da svarte Tjodolv:

I hovude me hadde
hogg i sverde-leiken,
mennar aat milde kongen;
for mange me var ikkje daa.

Tjodolv slo ned hetta, og da kjente kongen ham og bød ham velkommen. Da bad Tjodolv at kongen ikke skulle slå vrak på sønnene sine; de ville nok gjerne hatt bedre morsætt om du hadde gitt dem det. Kongen lovte ham dette og bad ham ta Gudrød med seg hjem igjen, der han hadde vært før; Sigurd og Halvdan sendte han til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland. De gjorde som kongen bød, og ble sterke og modige karer alle sammen, vel opplært og kyndige i idretter. Kong Harald satt nå i ro hjemme i landet, og det var fred og gode år.

...Da kong Harald var 40 år gammel, var mange av sønnene hans voksne karer, de var tidlig modne alle sammen. Da gikk det etter hvert slik at de ble misnøyde med at kongen ikke gav dem noe rike, men satte en jarl i hvert fylke; de mente jarlene var av lavere ætt enn de sjøl var. En vår la de av sted, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, med en stor flokk og kom uventet over Ragnvald Mørejarl, kringsatte huset hans og brente ham inne med 60 mann. Så tok Halvdan 3 langskip, fant mannskap til dem og seilte vest over havet.

Gudrød satte seg fast i de landene som Ragnvald jarl hadde hatt før. Men da kong Harald hørte dette, drog han straks mot Gudrød med en stor hær, og Gudrød så ingen annen utveg enn å gi seg over til kong Harald, og kongen sendte ham øst til Agder.

Kong Harald satte Tore, sønn til Ragnvald jarl, over Møre, og giftet ham med Ålov, dattera si, hun som ble kalt Årbot. Tore jarl Teiande fikk da samme riket som hans far Ragnvald hadde hatt.

...Gudrød Ljome var gjest i Kvine for å hilse på sin fosterfar Tjodolv en vinter; han hadde ei skute med fulltmannskap og ville seile nordover til Rogaland. Da satte det inn med sterk storm, men Gudrød hadde hastverk og brukte seg for han måtte vente.
Da kvad Tjodolv:

Far 'kje fraa her, fyrr den flate
farveg aat skipi jamnast.
Den store sjøen steinar
upp paa strandi, Gudrød, slengjer.
Dryg, vidgjetne konge,
til vere seg betre lagar.
Bi her til dess me fær bør;
no er brim og brot um Jaren.

Gudrød drog likevel, hva så Tjodolv sa; men da de kom ut for Jæren, gikk skipet under med dem, og de druknet alle sammen.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Viken, Oslofjorden, Norge; Hærmann for sin far Harald.

Notes:

Birth:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der...

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Kong Harald seilte flåten ut av Trondheimen og vendte sørover mot Møre. Den kongen som rådde for Mørefylke, het Huntjov, sønnen hans het Solve Klove, de var store hærmenn. Kongen som rådde for Romsdal, het Nokkve, han var Solves morfar. Disse høvdingene drog sammen en stor hær da de fikk høre om Harald, og kom imot ham; de møttes ved Solskjel, der ble det et stort slag og kong Harald vant...

...Begge kongene falt, men Solve kom seg unna ved flukt. Nå la kong Harald under seg disse 2 fylkene og ble der lenge om sommeren og satte lov og rett for folk, men om høsten brøt han opp og reiste nord til Trondheimen igjen...

...Våren etter rustet kong Harald en stor hær fra Trondheimen, og sa at med den ville han segle til Sunnmøre. Solve Klove hadde ligget ute på hærskip om vinteren og herjet omkring på Nordmøre, drept mange av kong Haralds menn, og ranet noen; ei tid på vinteren hadde han vært hos sin frende kong Arnvid på Sunnmøre også. Da de fikk høre at kong Harald kom, samlet de folk og fikk mange med seg, for det var mange som syntes de hadde noe å hevne på kong Harald...

...Solve Klove reiste sør i Fjordane til kong Audbjørn, som rådde der, og bad han om hjelp, bad at han skulle komme med hæren sin og hjelpe ham og kong Arnvid...

...Solve ordla seg slik at Audbjørn lovte å komme; han drog sammen en hær og seilte nord til kong Arnvid, og nå hadde de en svær hær...

Da fikk de vite at kong Harald var kommet nordfra. De møttes innenfor Solskjel. Det var skikk når man kjempet om bord at man skulle binde sammen skipene og kjempe om stavnene; slik ble det gjort her også. Kong Harald la sitt skip mot skipet til kong Arnvid, der ble kampen kvassest, og folk falt tett på begge sider, men til slutt ble kong Harald så vill og vred at han gikk fram i rausn på skipet sitt, og sloss der så hardt at alle frambyggene på Arnvids skip veik bakover helt til masta, og noen falt. Kong Harald gikk over på skipet, og kong Arnvids menn tok flukten, Arnvid sjøl falt på skipet sitt. Kong Audbjørn falt også, men Solve flyktet...

...Av kong Haralds menn falt Asgaut og Asbjørn, hans jarler, og mågene hans, Grjotgard og Herlaug, sønner til Håkon Ladejarl. Solve var i viking i lang tid etterpå og gjorde ofte stor skade i kong Haralds rike...

...Guttorm, kong Haralds sønn, hadde landvern ute i Viken, han seilte med hærskip ytre leia. Da han lå i Elvkvislene, kom Solve Klove dit og la til strid med ham, der falt Guttorm...


Died:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Guttorm falt i Elvkvislene (Götaelvs munning) for Solve Klove.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Trøndelag, Norge; Jarl under sin far.

Notes:

Birth:
Tvilling med Halvdan Hvite.

Om dem og brødrene skriver Snorre:

...De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Eirik (Blodøks) var hos kong Harald, far sin; det var ham han var mest glad i av sønnene, og han satte ham høyest; til ham gav han Hålogaland og Nordmøre og Romsdal. Nord i Trondheimen gav han styringen til Halvdan Svarte og Halvdan Kvite og Sigrød. Han gav sønnene sine det halve med seg i inntektene fra hvert av disse fylkene, dessuten skulle de sitte i et høgsete som var ett trinn høyere enn jarlenes og ett trinn lavere enn hans eget. Men det sete eslet hver eneste av sønnene seg etter hans dager; han sjøl eslet Eirik det, og trønderne eslet Halvdan Svarte det, og vikværingene og opplendingene unte dem det best som var hos dem i deres landsdel.
Av dette ble det ny ufred mellom brødrene igjen. Og ettersom de syntes de hadde for lite rike, så drog de på hærtog...

...Halvdan Svarte og Halvdan Kvite lå i viking og herjet rundt i austerveg. De hadde en stor strid i Estland, der falt Halvdan Kvite...

...Kong Eirik dro vinteren etter nord til Møre og tok veitsle på Selven innenfor Agdenes; men da Halvdan Svarte hørte om det, kom han dit med en hær og kringsatte huset. Eirik sov i et hus for seg, og kom seg ut og til skogs selv femte, men Halvdan og hans menn brente opp gården og alt folk som var inne. Med disse nyhetene kom Eirik til kong Harald. Kongen ble styggelig sint for dette, han samlet en hær og dro mot trønderne, men da Halvdan Svarte fikk høre det, bød han ut folk og skip og fikk en stor hær og seilte ut til Stadsbygd innenfor Torsbjorg. Kong Harald lå da med sin hær ute ved Reinsletta (Reinskloster). Nå sendte de menn til hverandre. Det var en gjev mann som het Guttorm Sindre, han var nå i følge med Halvdan Svarte, men før hadde han vært hos kong Harald, og han var en kjær venn for begge to. Guttorm var stor skald, han hadde laget et kvede om hver av kongene, både far og sønn; de hadde bydd ham lønn for det, han hadde ikke villet ha noen, men hadde bedt at de skulle oppfylle en bønn for ham, og det hadde de lovt. Han gikk nå til kong Harald og talte om forlik mellom dem, han rettet en bønn til hver av dem, og det var at de skulle forlike seg, og så høyt satte kongene ham at på hans bønn ble de forlikt. Mange andre gjeve menn støttet ham i denne saken. Forliket gikk ut på at Halvdan skulle få hele det rike han før hadde hatt, men han skulle også la sin bror Eirik være i fred...

...To år etter at hordene hadde tatt Eirik til overkonge døde Halvdan Svarte plutselig i et gjestebud, inne i Trondheimen, folk sa at Gunnhild kongsmor hadde kjøpt en trollkyndig kone til å gi ham gift i drikken. Etter dette tok trønderne Sigrød til konge.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Trøndelag, Norge; Jarl under sin far.

Notes:

Birth:
Tvilling med Halvdan Svarte.

Om dem og brødrene skriver Snorre:

...De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Eirik (Blodøks) var hos kong Harald, far sin; det var ham han var mest glad i av sønnene, og han satte ham høyest; til ham gav han Hålogaland og Nordmøre og Romsdal. Nord i Trondheimen gav han styringen til Halvdan Svarte og Halvdan Kvite og Sigrød. Han gav sønnene sine det halve med seg i inntektene fra hvert av disse fylkene, dessuten skulle de sitte i et høgsete som var ett trinn høyere enn jarlenes og ett trinn lavere enn hans eget. Men det sete eslet hver eneste av sønnene seg etter hans dager; han sjøl eslet Eirik det, og trønderne eslet Halvdan Svarte det, og vikværingene og opplendingene unte dem det best som var hos dem i deres landsdel.
Av dette ble det ny ufred mellom brødrene igjen. Og ettersom de syntes de hadde for lite rike, så drog de på hærtog...

...Halvdan Svarte og Halvdan Kvite lå i viking og herjet rundt i austerveg. De hadde en stor strid i Estland, der falt Halvdan Kvite...

Other Events and Attributes:

• Occupation: Trøndelag, Norge; Jarl under sin far.

Notes:

Birth:
Om Sigfred og brødrene skriver Snorre:

...De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Eirik var hos kong Harald, far sin; det var ham han var mest glad i av sønnene, og han satte ham høyest; til ham gav han Hålogaland og Nordmøre og Romsdal. Nord i Trondheimen gav han styringen til Halvdan Svarte og Halvdan Kvite og Sigrød. Han gav sønnene sine det halve med seg i inntektene fra hvert av disse fylkene, dessuten skulle de sitte i et høgsete som var ett trinn høyere enn jarlenes og ett trinn lavere enn hans eget. Men det sete eslet hver eneste av sønnene seg etter hans dager; han sjøl eslet Eirik det, og trønderne eslet Halvdan Svarte det, og vikværingene og opplendingene unte dem det best som var hos dem i deres landsdel.
Av dette ble det ny ufred mellom brødrene igjen. Og ettersom de syntes de hadde for lite rike, så drog de på hærtog...

Other Events and Attributes:

• Occupation: Vestlandet, Norge; Kongssønn, og tjente i hirden til sin far.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Harald hårfagres saga:

(Brødrene) Rørek og Gudrød var mest i hirden hos kongen og hadde store veitsler i Hordaland og Sogn....

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Gudbrandsdalen, Hedmark, Innlandet, Norge; Jarl under sin far.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Kong Harald var nå 50 år gammel, og mange av sønnene hans var voksne og noen døde. Mange av dem var fælt ustyrlige å ha innenlands, og de var uforlikte seg imellom; de dreiv kongens jarler fra eiendommene deres, og drepte noen av dem. Kong Harald lyste da til stort ting øst i landet og stevnte opplendingene dit. Da gav han sønnene sine kongsnavn og gjorde det til lov at hans ættmenn skulle få kongedømme hver etter sin far, og jarledømme skulle den ha som var kommet av hans ætt på morsida. Han delte landet mellom dem, lot dem få...

...Hedmark og Gudbrandsdalen gav han til Dag og Ring og Ragnar...

Other Events and Attributes:

• Occupation: Gudbrandsdalen, Hedmark, Innlandet, Norge; Jarl under sin far.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Kong Harald var nå 50 år gammel, og mange av sønnene hans var voksne og noen døde. Mange av dem var fælt ustyrlige å ha innenlands, og de var uforlikte seg imellom; de dreiv kongens jarler fra eiendommene deres, og drepte noen av dem. Kong Harald lyste da til stort ting øst i landet og stevnte opplendingene dit. Da gav han sønnene sine kongsnavn og gjorde det til lov at hans ættmenn skulle få kongedømme hver etter sin far, og jarledømme skulle den ha som var kommet av hans ætt på morsida. Han delte landet mellom dem, lot dem få...

...Hedmark og Gudbrandsdalen gav han til Dag og Ring og Ragnar...

Other Events and Attributes:

• Occupation: 0935, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Håkon ble tatt til konge av stormennene i Trondheimen. La under seg resten av landet etter at Eirik Blodøks hadde flyktet fra landet.

Håkon sies å være den første kongen som prøvde å innføre kristendommen til landet.

Han satte Gulatingsloven i samråd med Torleiv Spake og Frostatingsloven i samråd med Sigurd jarl og andre stor- menn fra Trondheimen. Bøndene fikk tilbake odelsretten.

Håkon organiserte leidangen, og fikk istand vakthold med varder langs kysten.

Håkon ble såret i slag mot nevøen Harald 2 Gråfell (sønn til Eirik Blodøks) ved Fitjar (herred mellom Bergen og Haugesund), forblødde og døde på samme sted han var født.
Hauglagt ved kongsgården Seim, Nordhordaland.

HÅKON DEN GODE (934-961) var ein av sønene til Harald Hårfagre. Han vart oppfostra hos kong Adalstein i England. Der vart han døypt og opplært i den kristne trua. Då han høyrde at faren var død, for han attende til Noreg og ville kristne landet. Han møtte mykje motstand, og dette vart ei tid med mykje krig og ufred i landet. Folket ville halde fast på den gamle gudelæra, og dei reiv ned kyrkjer som Håkon fekk bygt. Mange ville også kjempe om makta i Noreg med Håkon, og tilslutt vart Håkon den gode drepen i eit slag utan å ha fått kristna landet slik han hadde sett seg som mål. Eiriksønene tok no makta i landet.

Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Da kong Harald var nesten 70 år gammel, fikk han en sønn med ei kvinne som het Tora og ble kalt Mosterstong; hennes ætt var fra Moster, og hun hadde gode frender, hun var skyld til Horda-Kåre. Hun var ei staut kvinne og svært vakker; hun ble reknet som kongens tjenestejente. Det var mange den gang som gjorde tjeneste hos kongen, enda de var av god ætt, både menn og kvinner. Når det gjaldt storfolks barn, var det skikk å være svært nøye med hvem som skulle øse vann over dem og gi dem navn. Da det nå lei mot den tid Tora ventet hun skulle føde barn, ville hun reise til kong Harald, han var da nord på Seim, og hun var på Moster. Hun seilte så nordover på Sigurd jarls skip. De lå ved land om natta, og der fødte Tora barnet oppe på hella ved landgangen; det ble en gutt. Sigurd jarl øste vann over gutten og kalte han opp etter sin egen far Håkon Ladejarl; gutten ble snart vakker og stor av vekst og liknet svært på sin far. Harald lot gutten følge mora, og de 2 var på kongsgarden mens gutten var liten.

Kongen i England den gang het Adalstein, han hadde nettop overtatt kongedømme da; han ble kalt den seiersæle og den troende. Han sendte menn til Norge, de skulle gå til kong Harald med en sending som denne: sendemannen gikk fram for kongen; så rakte han kongen et sverd, det var prydet med gull på hjalt og handtak, og hele slira var også prydet med gull og sølv og innlagt med kostelige edelsteiner. Sendemannen holt sverdhjaltet fram mot kongen og sa:

Her er et sverd, som kong Adalstein bad deg ta imot.

Kongen tok om handtaket, og straks sa sendemannen:

Nå tok du slik som kongen vår ville, og nå skal du være hans undermann, siden du tok i sverdet hans.

Kong Harald skjønte nå at dette var gjort til spott og spe, og han ville ikke være noen annen manns undermann, men han sanset likevel å gå fram på sin vanlige måte: hver gang sinnet skjøt opp i ham, eller han ble vred, styrte han seg først og lot sinnet renne av seg, og siden så han på saken uten å være sint. Det gjorde han nå også, og talte med sine venner om det, og alle var enige om at det første som var å gjøre, var å la sendemennene reise hjem uskadde.

Neste sommer sendte kong Harald et skip vest til England og satte Hauk Håbrok til styresmann. Han var ei stor kjempe og kongens kjære venn; han gav ham sønnen Håkon med seg. Hauk drog da vest til England til kong Adalstein og kom til ham i London; der var det gjestebud og stor stas. Da de kom tl hallen, sa Hauk til sine menn hvordan de skulle bære seg at når de gikk inn. Han sa at den som gikk først inn, skulle gå sist ut, og alle skulle stå i ei rekke foran bordet, og hver skulle ha et sverd på venstre side og feste kappa slik at en ikke kunne se sverdet. Så gikk de inn i hallen, det var 30 mann. Hauk gikk fram til kongen og hilste på ham. Kongen bød ham velkommen. Da tok Hauk gutten og satte ham på kneet hos kong Adalstein. Kongen så på gutten, og spurte Hauk hvorfor han gjorde dette. Hauk svarte:

Kong Harald bad om du ville ta et tjenestebarn til oppfostring for ham.

Kongen ble fælt sint og greip sverdet han hadde på seg og drog det, som han ville drepe gutten.

Du har nå iallfall knesatt ham, sa Hauk, og nå kan du myrde ham om du har lyst, men du rydder ikke alle Haralds sønner av vegen med det. Så gikk Hauk ut, og alle hans menn fulgte, de tok vegen til skipet og satte til havs, så snart de kunne, og kom tilbake til Norge og til kong Harald. Og nå var han vel nøyd, for folk bruker å si at den som har en annens barn til oppfostring, står under ham i verdighet. I slike sammenstøt mellom kongene kunne en merke det at hver av dem gjerne ville være større enn den andre, men ingen av dem mistet noe av sin verdighet for den saks skyld, og hver var overkonge i sitt rike til sin dødsdag.

Kong Adalstein lot Håkon døpe, og lærte ham rett tro og gode seder og allslags høvisk opptreden. Kong Adalstein var meget glad i ham, mer enn i noen av sine frender, og likedan ble de glade i ham alle andre han kjente. Han ble siden kalt Adalsteinsfostre. Han kunne mye og var svær i idretter; han var større og sterkere og vakrere enn noen annen mann, klok og veltalende og en god kristen. Kong Adalstein gav Håkon et sverd, hjaltene var av gull på det og likeså handtaket, men klingen var likevel bedre; med den hogg Håkon en kvernstein igjennom helt inn til øyet; siden det ble sverdet kalt kvernbit. Det er det beste sverd som noen gang er kommet til Norge, det hadde Håkon til sin dødsdag.

Året etter kong Haralds død tok kong Eirik (Blodøks) alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken. Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge 2. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt.
Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda...


Fra Snorre: Håkon den godes saga:

1.
Håkon Adalsteinsfostre var i England da han fikk høre at hans far, kong Harald, var død. Han gjorde seg straks ferdig til å reise. Kong Adalstein gav ham folk og gode skip og rustet ham staselig ut for ferden. Han kom til Norge om høsten. Der hørte han om brødrenes fall, og at kong Eirik var i Viken, og da seilte Håkon nord til Trondheimen og til Sigurd Ladejarl, som var den klokeste mann i Norge, og der fikk han god mottagelse; de sluttet forbund. Håkon lovte ham stor makt om han ble konge. Så lot de stevne til stort ting, og på tinget talte Sigurd jarl på Håkons vegne og bad bøndene ta ham til konge. Etterpå stod Håkon sjøl opp og talte.

Da talte folk seg imellom, og den ene sa til den andre at det måtte være Harald Hårfagre som var kommet og var blitt ung igjen for annen gang. Håkon åpnet talen sin med å be bøndene gi ham kongsnavn, og bad dem også om å følge ham og gi ham makt til å holde kongedømmet; han bød dem til gjengjeld å gjøre alle bønder til odelsbårne og gi odel til dem som bygslet. Etter denne talen ble det slikt bifall at hele bondemugen ropte og skreik at de ville ta ham til konge, og så ble gjort; trønderne tok Håkon til konge over hele landet. Da var han 15 år gammel, han fikk seg hird og drog omkring i landet.

Nå spurtes det på Opplanda, at trønderne hadde tatt seg en konge som var alldeles slik som Harald Hårfagre; det var bare ett som skilte, det, at Harald hadde trellbundet og kuet alle folk i landet, men denne Håkon ville hver mann vel, og bød seg til å gi bøndene odelen tilbake, den som kong Harald hadde tatt fra dem. Slike tidender ble alle glad for, og den ene sa til den andre, og det fór som ild i tørt gras helt øst til landegrensa. Mange bønder kom fra Opplanda for å møte kong Håkon, noen sendte menn og noen sendte bud og tegn, alt sammen fordi de ville bli hans menn. Kongen tok imot med takk.

2.
Da det lei mot vinteren, reiste kon Håkon til Opplanda; der lyste han til ting, og alt det folk som kunne, samlet seg da om ham. Han ble tatt til konge på alle ting der, og så reiste han øst i Viken. Der kom brorsønnene hans, Tryggve og Gudrød, til ham og mange andre, og de reknet opp all den ulykke som hadde kommet over dem fra Eirik, bror hans. Hatet mot Eirik vokste alt etter som alle mennesker ble mer glad i Håkon og fikk mer mot til å si det de tenkte.

Kong Håkon gav Tryggve og Gudrød kongsnavn, og samme makt som kong Harald hadde gitt fedrene deres ; han ga Ranrike og Vingulmark til Tryggve, og Vestfold til Gudrød. Men de var unge, bare barna ennå, derfor satte han gjæve og kloke menn til å styre landet med dem. Han ga dem landet med samme avtale som hadde vært før, de skulle ha halv- delen med ham av skylder og skatter. Da våren kom, drog kong Håkon nordover til Trondheimen, han tok landvegen gjennom Opplanda.

3.
Da det ble vår, samlet kong Håkon en stor hær i Trondheimen og skaffet seg skip. Vikværingene hadde også en stor hær ute, og tenkte å møte Håkon. Eirik også bød ut hær, på Vestlandet, men han fikk dårlig med folk, for mange av stormennene sviktet ham og drog til Håkon. Og da han ikke så seg noen utveg til å gjøre motstand mot Håkons hær, seilte han vest over havet med så mye folk som ville følge ham ; først kom han til Orknøyene og derfra fikk han med seg et stort følge; så seilte han sør til England og herjet hele Nord-England også.

Den engelske konge Adalstein sendte bud og bød Eirik å få et rike av ham i England; han sa at kong Harald, far hans, hadde vært en god venn til kong Adalstein, så nå ville han lønne sønnen for det. Det gikk bud mellom kongene, og de ble forlikt og gjorde en avtale. Kong Eirik fikk Nordimbraland i len av kong Adalstein og skulle verge landet der mot daner og andre vikinger. Eirik skulle la seg døpe, og like ens hans kone og barn, og alle folkene som fulgte ham dit. Dette gikk Eirik med på; han ble døpt og fikk den rette tro. Nordimbraland blir reknet som 1/5 av England. Han hadde fast bosted i Jorvik, der som de sier Lodbroksønnene hadde sittet før. Nordimbraland var for det meste bygd av nordmenn siden den gang Lodbroksønnene hadde landet. Daner og nordmenn herjet der nå, etterat de hadde mistet makten i landet. Mange steder der har fått navn på norrønt mål, Grimsby og Hauksfljot og mange andre.

4.
Kong Eirik holdt mye folk omkring seg, han hadde hos seg storparten av de nordmenn som var kommet østfra med ham, og dessuten kom det siden mange av hans venner fra Norge. Han hadde lite land. Så drog han støtt på hærferd om sommeren, herjet i Skottland og på Suderøyene, i Irland og Bretland og vant seg rikdom på den måten.

Kong Adalstein ble sjuk og døde, han hadde vært konge 14 år, 8 uker og 3 dager. Etter ham ble hans bror Edmund konge i England, han likte ikke nordmenn. Kong Eirik stod seg ikke godt med ham, og det gikk til slutt ord om at kong Edmund visst ville sette en annen høvding over Nordimbraland.

Men da kong Eirik hørte det, drog han i vesterviking, han tok med seg Arnkjell og Erlend, Torv-Einars sønner, fra Orknøyene. Etterpå drog han til Suderøyene, der var mange vikinger og hærkonger, de slo seg nå sammen med kong Erik. Med denne hæren styrte han først til Irland, og derfra tok han også med seg alt det folk han kunne få, så drog han til Bretland og herjet. Så seilte han sørover langs England og herjet der som andre steder, og alle rømte unna der han kom. Og ettersom Eirik var svært vågal og dessuten hadde stor hær, stolte han så trygt på folkene sine at han gikk langt inn i landet og herjet og forfulgte folk.

Den kongen Edmund hadde satt til landvern der, het Olav; han fikk sammen en rent uovervinnelig hær og gikk mot kong Eirik. Det ble et stort slag; der falt mange av de engelske, men når en falt, kom det tre isteden innefra landet, og mot slutten av dagen snudde det seg og mannefallet ble størst hos nordmennene; der falt en mengde folk, og den dagen endte med at kong Eirik falt og 5 konger med ham; disse her blir nevnt:
Guttorm og hans 2 sønner, Ivar og Hårek; der falt Sigurd og Ragnvald også, og der falt Arnkjell og Erlend, Torv-Einars sønner. Det ble svært til mannefall hos nordmennene, men noen kom unna, og de drog til Nordimbraland og fortalte det som hadde hendt, til Gunnhild og hennes sønner.

5.
Da Gunnhild og sønnene fikk greie på at kong Eirik var falt, og at han først hadde herjet Englands-kongens land, mente de at de kunne være viss på det ikke ble videre fredelig for dem der; de skynte seg da straks bort fra Nordimbraland og tok med seg alle de skip kong Eirik hadde eid, de tok også med alt det folk som ville følge dem, og en mengde gull og annet løsøre, som var blitt dradd sammen der i skatter fra England; en del var tatt på hærferd også. De styrte med flåten nord til Orknøyene, der slo de seg ned for ei tid. Da var Torfinn Hausakljuv, sønn til Torv-Einar, jarl der. Eirikssønnene la Orknøyene og Hjaltland under seg og tok skatter. De var der om vinteren, og om sommeren drog de i vesterviking, herjet rundt i Skottland og Irland. Dette taler Glum Geirason om:

Derfra fór den unge
frode havhestrytter
ferd så god til Skånes
tunglastede ferje;
luende sverd svingte
han rådsnar i Skottland,
sendte mange sveiner
bitt av sverd til Odin.

Helters venn gav Irlands
hær til fryd for ravner,
valkyrjens fugler;
hele folket flyktet,
landets konge farget
klingen i manneblodet,
med sitt sverd han felte
folk, og hans var seieren.

6.
Kong Håkon Adalsteinsfostre la under seg hele Norge da Eirik, bror hans, hadde flyktet sin veg. Den første vinteren reiste kong Håkon vest i landet, deretter nord i Trondheimen og ble der. Men da han ikke kunne være viss på fred, om kong Eirik skulle komme vestfra over havet med sin hær, så holdt han seg av den grunn med hæren omkring på Vest- landet, i Firdafylke og Sogn, i Hordaland og Rogaland. Håkon satte Sigurd Ladejarl over hele Trøndelag, det hadde hans far, Håkon, også hatt av kong Harald Hårfagre før i tida.

Da kong Håkon hørte at broren kong Eirik hadde falt, og at kong Eiriks sønner ikke hadde noen støtte i England, mente han det ikke stod videre skrekk av dem lenger, og så seilte han en sommer med hæren øst i Viken. Den gang herjet danene mye i Viken og gjorde ofte stor skade; men da de hørte at kong Håkon var kommet dit med en stor hær, flyktet de unna alle sammen, noen sør til Halland, men de som var nærmest kong Håkon, satte rett til havs og sørover til Jylland. Da kong Håkon fikk greie på dette, seilte han etter dem med hele hæren; men da han kom til Jylland, og folk fikk se ham, samlet de sammen en stor hær, de ville verge landet sitt og rustet seg til strid med kong Håkon. Det ble en stor strid, kong Håkon kjempet så djervt at han stod framme foran merket og hadde verken hjelm eller brynje. Kong Håkon vant seier og fulgte etter flyktningene langt opp i landet Så sa Guttorm Sindre i Håkonsdråpa:

På havhest skodd med årer
over blåmyra steig kongen,
stablet jyder i hauger
mens stridens uvær raste,
flyktninger siden fulgte,
fødde Odins fjærkre,
blodet fløt i strømmer
ble til svir for ravnen.

7.
Etterpå styrte kong Håkon med hæren sørfra til Sjælland på jakt etter vikinger; han rodde fram i Øresund med 2 snekker, og der møtte han 11 vikingsnekker, og la straks til strid; det endte med at han seiret og ryddet alle vikingskipene. Så sier Guttorm Sindre:

Kongens sverd skjøt lynild,
på to snekker bare
med gravne trynesmykker
gjestet han grønne Sjælland,
ryddet fikk han alle
elleve danske skuter
vill og gal med våpen,
vidspurt ble han siden.

8.
Etterpå herjet kong Håkon mye omkring på Sjælland og rante de som bodde der, noen drepte han, og noen tok han til fange, av noen tok han store løsepenger. Han møtte ingen motstand.
Så sier Guttorm Sindre:

Sjælland tok han siden,
Skånes vide kyster,
Venders tilflukt kongen
veldig underla seg.

Siden seilte kong Håkon østover fram langs Skånesida og herjet overalt, tok løsepenger og skatter av landet og drepte alle vikinger hvor han fant dem, både daner og vendere. Han drog helt øst langs Götaland og herjet der og fikk store penger av landet der. Så sier Guttorm Sindre:

Seilskutenes skipper
skatter tok av gøter,
gavmild gulløder
rei spydstorm av på ferden.

Kong Håkon vendte hjem om høsten med hæren og hadde vunnet seg bunnløse rikdommer. Han ble sittende i Viken vinteren over, om daner eller gøter skulle gjøre innfall der.

9.
Den høsten kom kong Tryggve Olavsson fra vesterviking, da hadde han vært og herjet omkring i Irland og Skottland. Om våren drog kong Håkon nord i landet og satte sin brorsønn kong Tryggve over Viken, han skulle verge mot ufred der og få inn skattene fra de landene i Danmark som kong Håkon hadde gjort skattskyldige sommeren før.
Så sier Guttorm Sindre:

Over eikegrodde
marker øst i landet
satte hjelmkledd konge
en stolt og kraftig herre,
han som over dypet
dådrik kom fra Irland
kom med skjoldet løftet
seilende med hæren.

10.
Kong Harald Gormsson rådde i Danmark dengang. Han likte slett ikke at kong Håkon hadde herjet landet hans, og det gikk ord om at danekongen tenkte på å hevne seg, men det ble likevel ikke til noe så brått. Da nå Gunnhild og sønnene fikk høre dette at det var ufred mellom Norge og Danmark, så tok de av sted østover. De giftet Eiriks datter Ragnhild med Arnfinn, sønn til Torfinn Hausakljuv; Torfinn jarl satte seg fast på Orknøyene igjen, og Eirkssønnene drog bort. Den eldste, Gamle Eiriksson, var noe eldre enn de andre, men heller ikke han var voksen.

Da Gunnhild kom til Danmark med sønnene sine, søkte hun opp kong Harald, og der ble hun godt mottatt; kong Harald gav dem veitsler i riket sitt, så store at de kunne underholde seg og sine menn godt. Han tok Harald Eiriksson til fostersønn og knesatte ham, og han vokste opp der i hirden hos danekongen. Noen av Eirikssønnene drog på hærferd så snart de ble gamle nok til det, og vant seg rikdom, de herjet rundt i austerveg; de ble snart vakre menn; når en rekner etter styrke og dugelighet, var de voksne før en skulle vente det etter alderen deres. Dette taler Glum Geirason om i Gråfelldråpa:

Kongen i sin allmakt
herjet land i østen,
han som sverd har skjenket
mang en skald, fikk seier.

Sverdene sang i leiken
med skarpe sliretunger.
Svermer han sendte i land,
slenger om seg med gullet.

Eirikssønnene vendte seg nå også nordover mot Viken og herjet der, men kong Tryggve hadde hæren ute og gikk mot dem, de kjempet mange ganger og det var seier på begge sider. Eirikssønnene herjet stundom i Viken, og Tryggve stundom rundt i Halland og på Sjælland.

11.
Da Håkon var konge i Norge, var det god fred for bønder og kjøpmenn, ingen mann hadde en annen verken på liv eller eiendom; det var gode år både på sjø og land. Kong Håkon var en usedvanlig blid mann, veltalende og omgjengelig, han var svært klok og tok seg mye av lovgivningen. Han satte Gulatingsloven i samråd med Torleiv Spake, og han satte Frostatingsloven i samråd med Sigurd jarl og andre av de klokeste blant trønderne. Heidsævisloven hadde alt Halvdan Svarte satt, som før skrevet.

Kong Håkon var i julegjestebud i Trondheimen, Sigurd jarl hadde stelt det til for ham på Lade. Første julenatta fødte kona til jarlen, Bergljot, en gutt. Dagen etter øste kong Håkon vann over gutten og gav ham navnet sitt; og den gutten vokste opp og ble siden en gjæv og mektig mann. Sigurd jarl var kong Håkons kjæreste venn.

12.
Øystein, konge over opplendingene, som noen kaller den mektige og noen den vonde, herjet i Trondheimen og la under seg Øynafylke og Sparbyggjafylke; han satte sin sønn over dem, men trønderne drepte ham. Kong Øystein kom for annen gang på hærferd til Trondheimen og herjet vidt og bredt og la land under seg. Så spurte han trønderne hvem de helst ville ha til konge, trellen hans, som het Tore Fakse, eller en hund, som het Saur. De valgte hunden, for da tenkte de at de fikk rå seg mest sjøl. De lot seide 3 manns vett inn i hunden, og så gjødde han 2 ord og talte det tredje. Hand fikk halsband og lenke av gull og sølv, og når det var sølete, bar hirdmennene ham på akslene; de satte opp høgsete for ham, og han satt på haug som andre konger, han bodde på Inderøya og hadde gard der det heter Saurshaug. De sier han fikk sin død på den måten at det kom varger i buskapen hans, og hirdmennene ertet ham opp til å verge feet, han fór ned ned av haugen og dit vargene var, og de reiv ham i filler med en gang. Kong Øystein gjorde mange andre underlige ting også hos trønderne.

Mange høvdinger og andre folk flyktet fra odelen sin for denne herjingen og ufreden. Kjetil Jemte, sønn til Ånund jarl fra Sparbu, drog øst over Kjølen, en mengde mennesker fulgte ham, og de hadde buskap og alt med seg. De ryddet skogene og bygde store bygder, der heter det Jemtland siden. Sønnesønnen til Kjetil var Tore Helsing; han reiste fra Jemtland for et drap han hadde skyld i, og tok igjennom de skogene som ligger der i øst. Der bygde han, og en mengde mennesker flyttet dit med ham, der blir det kalt Helsingland, og det går helt ut til sjøen i øst. Den østre delen av Helsingland langs sjøen var det svear som bygde. Da nå kong Harald Hårfagre ryddet rike for seg, rømte det en mengde mennesker av landet for ham også, både trøndere og namdøler, og så ble det nye bygder øst i Jemtland igjen, og noen drog helt til Helsingland. Helsingene reiste på kjøpferd til Svitjod og hørte under det på alle måter, men da jemtene var på sett og vis midt imellom, og det var det ingen som la merke til før Håkon fikk i stand fred og kjøpferder til Jemtland og gjorde seg venner med stormennene der. Etterpå kom de til ham og lovte ham lydighet og skatter og ble hans menn, for de hørte bare godt om ham, og de ville heller gå under hans kongedømme enn under sveakongens, de var jo kommet av norsk ætt. Han satte lov og landsrett for dem. Alle de Helsingene som hadde sin ætt nord for Kjølen, gjorde det samme som jemtene.

13.
Kong Håkon var en god kristen da han kom til Norge. Men hele landet var hedensk, og det var mye bloting blandt mange stormenn, og han trengte vel til hjelp og vennskap hos folket, og derfor valgte han å la det være hemmelig med kristendommen, men holdt da søndager og fredagsfaste. Han gjorde det til lov at jula skulle ta til på samme tid som hos kristne folk, hver mann skulle holde øl av ett mål malt, eller også legge bøter, og helg skulle holdes så lenge ølet varte. Før hadde juleholdet tatt til hokunatt, det var midtvintersnatt, og så holdt de jul i 3 netter. Han tenkte seg at når han hadde fått fast fot i landet og hadde lagt hele landet trygt under seg, så ville han komme fram med budet om kristendom. Han gjorde det først slik at han lokket de menn som var hans beste venner, over til kristendommen, og fordi han var så vennesæl, var det mange som lot seg døpe, og andre holdt opp å blote. Han var ofte lange tider i Trondheimen, for der lå landets største styrke.

Da nå kong Håkon trodde han hadde fått støtte nok av noen stormenn til å få fram kristendommen, sendte han bud til England etter en biskop og noen andre prester, og da de kom til Norge, gjorde kong Håkon det kjent at han ville by kristendom over hele landet. Møringene og romsdølingene sa de ville gjøre som trønderne. Kong Håkon lot nå vie noen kirker og satte prester til dem. Da han kom til Trondheimen, stevnte han ting med bøndene og bød dem ta kristendom. De svarte at de ville skyte saken under Frostating, og ville at det skulle komme folk fra alle de fylker som var i Trøndelag, så skulle de svare på denne vanskelige saken, sa de.

14.
Sigurd Ladejarl var svær til å blote, og det var Håkon, far hans, også. Sigurd jarl holdt alle blotgildene på kongens vegne der i Trøndelag. Etter hedensk skikk skulle alle bøndene komme dit hvor hovet var når det skulle være blot, og de skulle ta med seg dit alt det de trengte av mat og drikke så lenge gildet stod på. Alle skulle ha med øl til dette gildet ; det ble også slaktet allslags småfe og likeså hester, og alt blodet som kom av dem, ble kalt laut, og det som de hadde blodet i, ble kalt lautboller; med lautteinene - de var gjort akkurat som vievannskoster - skulle de farge stallene helt røde av blod, og like ens veggene i hovet både innvendig og utvendig, og de skulle skvette med dem på menneskene ; slaktet skulle de koke til mat for gjestene. Det skulle være ildsteder langs midtgolvet i hovet og kjeler over dem. En drikk skulle bæres omkring ilden, og den som holdt gildet og var høvding, skulle signe drikken og all blotmaten, først skulle Odins skål komme - den drakk de til seier og makt for kongen sin - og så kom Njords skål og Frøys skål til godt år og fred. Det var mange som brukte å drikke Brage-skål etterpå; noen drakk også ei skål for sine frender, de som var døde og hauglagte, det ble kalt minne. Sigurd jarl var raus og gavmild ; han gjorde engang noe som det går stort ord av, han laget et svært gilde på Lade og bar sjøl alle omkostningene. Dette taler Kormak Ogmundsson om i Sigurdsdråpa:

Ask eller eske trenger
ingen med til gildet,
til den ødsle giver.
(Gudene sveik Tjatse)
Hvilken fattig stymper
står seg mot hovets herre,
når gullrik han fester?
(I kamp tok gram ringen)

15.
Kong Håkon kom til Frostatinget, og der hadde bøndene flokket seg i store mengder. Da tinget var satt, talte kong Håkon. Han åpnet talen med å si at det var hans bud og bønn til bønder og bumenn, store og små, og hele almuen, unge og gamle, rik og fattig, kvinner og karer, at alle mennesker skulle la seg døpe og tro på én gud, Kristus, Marias sønn, og vende seg bort fra all bloting og hedenske guder, holde helg hver sjuende dag for all slags arbeid og faste hver sjuende dag.
Men da kongen hadde kommet fram med dette for tingmugen, ble det straks høylytt motstand, bøndene ropte opp om at kongen ville ta arbeidet fra dem, og sa at slik kunne de ikke bygge landet; og arbeidsfolk og treller sa at de kunne ikke arbeide når de ikke skulle få mat, og så sa de at det var jo det lytet de hadde, kong Håkon og far hans og alle de frendene, at de var gjerrige på maten enda de var gavmilde nok på gull.

Asbjørn fra Medalhus i Gauldalen stod opp og svarte på talen, han sa:

Vi bønder. kong Håkon, trodde det, sa han,
dengang du hadde holdt ting første gang her i Trondheimen, og vi hadde tatt deg til konge og fått odelen vår av deg, at vi hadde grepet himmelen med hendene. Men nå vet vi ikke lenger hvordan det er, om vi har fått friheten av deg, eller om du nå har tenkt å trellbinde oss om igjen på denne underlige måten, at vi skulle gå fra den tro som fedrene har hatt før oss og alle våre forfedre, først i brennalderen og så nå i haugalderen; de var mye gjævere menn enn vi er, men denne troen har enda hjulpet oss også. Vi har vist deg så stor hengivenhet at vi har latt deg få rå med oss i alt som gjelder lover og landsrett. Det er nå vår vilje å holde de lover som de satte for oss her på Frostating, og som vi var enige i, og bøndene samtykker i dette; vi vil alle følge deg og ha deg til konge så lenge det lever én igjen av de bøndene som er her på tinget nå, hvis du konge, vil fare fram med måte og ikke kreve mer av oss enn det vi kan gjøre for deg, og som ikke er ugjørlig.
men dersom du setter så mye inn på denne saken at du vil bruke vold og makt mot oss, da er vi bønder blitt enige om at vi vil skille oss fra deg alle sammen og ta en annen høvding, som vil hjelpe oss til å få ha vår tro i fred slik som vi vil. Nå, konge, skal du velge her før tinget er slutt.

Til denne talen ropte bøndene høyt opp og sa at slik skulle det være.

16.
Da det ble lyd å få, svarte Sigurd jarl. Han sa:

Det er kong Håkons ønske å komme til enighet med dere bønder, og aldri la seg skille fra deres vennskap.

Bøndene sa de ville at kongen skulle blote til godt år og fred for dem, slik som far hans hadde gjort. Nå stanset misnøyen, og de oppløste tinget. Etterpå snakket Sigurd jarl med kongen og sa at han skulle ikke rent ut nekte å gjøre som bøndene ville, det nyttet ikke annet, sa han.

Som De sjøl kan høre, konge, er dette høvdingenes og dermed hele folkets ønske og faste vilje. Vi får finne på et godt råd her, konge, og dette ble kongen og jarlen enige om.

17.
Om høsten, første vinterdag, var det blotgilde på Lade, dit kom kongen. Før når han hadde vært til stede der det var blot, hadde han alltid brukt å få mat i et lite hus for seg sammen med noen få menn, men bøndene klaget på at kongen ikke satt i høgsetet sitt når det var best mat og størst glede; jarlensa han burde ikke gjøre det slik nå, og så ble det til at kongen satt i høgsetet.

Da hornet var fylt første gang, talte Sigurd jarl for drikken og signet den i Odins navn, og drakk kongen til av hornet. Kongen tok imot det, men gjorde korsets tegn over. Da sa Kår fra Gryting:

Hvorfor gjør kongen dette? Vil han ennå ikke blote?

Sigurd jarl svarte:

Kongen gjør som alle andre som tror på egen makt og styrke, han signer hornet i Tors navn. Han gjorde hammertegnet over det før han drakk.

Så var det rolig den kvelden. Men dagen etter, da folk gikk til bords, maste bøndene på kongen og sa han skulle ete hestekjøtt. Det ville ikke kongen for noen pris. Så bad de ham drikke av suppa. Det ville han ikke. Så bad de ham ete av suppefettet, men det ville han heller ikke, og da hadde de nær gått rett på ham. Sigurd jarl sa han ville forlike dem, og bad dem holde opp å storme slik; så bad han kongen gape over hanka på kjelen der dampen hadde steget opp fra suppa, så hanka var feit. Kongen gikk da bortil og la et linklede over hanka og gapte over den, så gikk han til høgsetet. Men ingen av partene var nøyd med det.

18.
Lenger utpå vinteren ble det stelt til jul for kongen inne på Mære, men da det lei mot jul, satte de hverandre stevne de 8 høvdingene som stod for blotene i hele Trøndelag. Det var 4 fra ytre Trondheimen:

Kår fra Gryting, Asbjørn fra Medalhus, Torberg fra Værnes, Orm fra Ljoksa, og av inntrønderne var det Blotolv fra Olveshaug, Narve fra Stav i Verdalen, Trond Haka fra Egge og Tore Skjegg fra Husabø på Inderøya.

Disse 8 mennene ble enige om at de 4 uttrønderne skulle ødelegge kristendommen, og de 4 inntrønderne skulle tvinge kongen til å blote.

Uttrønderne seilte med 4 skip sør til Møre, og der drepte de 3 prester og brente 3 kirker, og så seilte de hjem. Og da kong Håkon og Sigurd jarl kom inn til Mære med hæren, var bøndene kommet dit, meget mannsterke. Første dag i gjestebudet gikk bøndene på kongen og bad ham blote, og lovte at ellers skulle det gå ham ille. Sigurd jarl gikk imellom og meklet, det gikk da så langt at kong Håkon åt noen biter hestelever, og han drakk alle de minner som bøndene skjenket i for ham uten å slå kors over dem. Men da gjestebudet var slutt, drog kongen og jarlen like ut til Lade; kongen var svært lite glad og skyndte seg å komme ut av Trondheimen med hele hæren, han sa at en annen gang skulle han komme mannsterkere til Trondheimen, og trønderne skulle få igjen for den fiendskap de hadde vist ham.

Sigurd jarl bad kongen å ikke reise sak mot trønderne for dette, sa det nyttet ikke for kongen å legge seg ut med folk innenlands eller herje der, og aller minst i Trondheimen hvor landets største styrke lå. Kongen var så sint at det ikke nyttet å snakke til ham; han drog bort fra Trondheimen og sør til Møre, der ble han vinteren og våren over, men da det lei mot sommeren, drog han folk til seg, og det ble sagt at den hæren ville han gå mot trønderne med.

19.
Nå var kong Håkon kommet om bord på skipene og hadde en stor hær. Da fikk han høre nytt sør fra landet; Eiriks- sønnene var kommet sør fra Danmark til Viken, og det ble videre sagt at de hadde drevet kong Tryggve Olavsson av skipene hans øst ved Sotenes; de hadde så herjet store deler av Viken, og det var mange som hadde gitt seg under dem. Da kongen fikk høre dette, skjønte han at han trengte hjelp; så sendte han bud til Sigurd jarl at han skulle komme, og likeså til andre høvdinger som han trodde han kunne få hjelp av. Sigurd jarl kom til Håkon og hadde en svær hær med seg, der var de alle trønderne som hadde gått hardest på kongen om vinteren for å tvinge ham til å blote, nå gjorde han fred og forlik med dem alle sammen på Sigurd jarls forbønn.

Så drog kong Håkon sørover langs land, men da han kom sør forbi Stad, hørte han at Eirikssønnene var kommet til Nord-Agder, og nå seilte begge hærene mot hverandre. De møttes ved Karmøy. Der gikk begge hærene på land og kjempet ved Avaldsnes, begge var de meget mannsterke og det ble et stort slag; kong Håkon gikk hardt fram, mot ham stod Guttorm Eiriksson med sin flokk, og de skiftet hogg med hverandre. Der falt Guttorm, og merket hans ble hogd ned, det var mange som falt omkring ham, og så tok hæren til Eirikssønnene flukten, de flydde til skipene og rodde unna, de hadde mistet en mengde folk. Dette taler Guttorm Sindre om:

Snodde ringers giver
slengte nålekvasse
spyd drønnende over
døde kjempers hoder,
bort gikk han som talte
høytreiste skjold tale
der fra sverdets kjemper,
de såret lå i blodet.

Kong Håkon gikk om bord og styrte østover etter Gunnhildssønnene, begge seilte så hardt de kunne til de kom til Aust-Agder. Da seilte Eirikssønnene til havs og sør til Jylland. Dette taler Guttorm Sindre om:

Barn av bueskyttens
bror fikk ofte føle
sverdets herre styrke,
slik jeg vel kan minnes.
Om bord han strid søkte,
styrte til havs snekker,
unna dreiv han alle
Eiriks, sin brors, sønner.

Så drog kong Håkon nordover tilbake til Norge, og Eirikssønnene holdt seg i Danmark igjen i lang tid.

20.
Etter denne striden satte kong Håkon en lov for hele landet langs kysten og så langt inn i landet som det lengste laksen går, han gjorde en ordning her for alt bygd land, delte det i skipreider, og skipreidene delte han i fylker. I hvert fylke var det fastsatt hvor mange skip det skulle være, og hvor store skip de skulle greie ut fra hvert fylke når det var budt ut almenning, og almenning skulle de ha plikt til å greie ut, når det kom utenlandsk hær til landet. Med slikt oppbud fulgte det også at de skulle gjøre veter på de høye fjella, slik at en kunne se fra det ene til det andre. Og folk sier at på sju netter gikk hærbudet fra sørligste veten til det nordligste tinglaget på Hålogaland.

21.
Eirikssønnene var ofte på hærferd i austerveg, og stundom herjet de i Norge også, slik som vi skreiv før. Men kong Håkon rådde for Norge. Det var gode åringer i landet, og freden var god; han var også vennesæl som få.

22.
Da Håkon hadde vært konge i Norge i 20 år, kom Eirikssønnene sør fra Danmark og hadde en svær hær. Mye av dette var folk som hadde fulgt dem på hærferd, men det meste var likevel en danehær som Harald Gormsson hadde gitt dem. De fikk strykende bør og seilte ut fra Vendsyssel og kom av hav ved Agder, derfra styrte de nordover langs land og seilte dag og natt; vetene ble ikke tent, av den grunn at det brukte være slik at vetene ble tent østfra og gikk langs land, men der i øst hadde ingen merket noe til ferden. Men det gjorde også noe at kongen hadde lagt streng straff for den som ble funnet skyldig, om vetene ble tent uten grunn; for det var så at når det fór hærskip og vikinger omkring på utøyene og herjet, så trodde folk i land straks at der kom Eirikssønnene, og så ble vetene tent og det ble hærsamling over hele landet. Men Eirikssønnene drog tilbake til Danmark og hadde ikke hatt med seg noen danehær, men bare sine egne folk, og stundom var det andre slags vikinger også. Dette ble kong Håkon svært sint for, det ble arbeid og omkostninger og ikke noe gagn av det, bøndene gav også vondt fra seg når slikt hendte. Og dette var grunnen til at ingen visste noe om Eirikssønnene før de kom til Ulvesund. Der lå de i 7 dager og da gikk det bud landevegen over Eid nord til Møre; kong Håkon var da på Sunnmøre på ei øy som heter Frei på en av gardene sine der; den heter Birkestrand, og han hadde ikke fler folk om seg enn hirden og de bøndene som hadde vært i gjestebud hos ham.

23.
Speidere kom til kong Håkon og fortalte ham dette at Eirikssønnene lå med en stor hær sør for Stad; da lot han kalle til seg de klokeste menn som var der, og bad dem om råd, om han skulle ta kampen opp med Eirikssønnene, enda de hadde mye større hær, eller om han skulle holde unna sørover og se å få seg mer folk.

Det var en bonde der som het Egil Ullserk, han var blitt fælt gammel, men han hadde engang vært større og sterkere enn noen annen og en svær stridsmann. Han hadde båret merket for kong Harald Hårfagre i lang tid. Egil svarte på kongens tale:

Jeg var med i mang en strid hos kong Harald, Deres far; han kjempet snart med større hær og snart med mindre, han vant alltid seier. Aldri hørte jeg han søkte råd hos venner for at de skulle lære ham å flykte. Vi vil heller ikke lære deg det rådet, konge, for vi mener vi har en djerv høvding; De skal også få et trofast følge i oss.

Mange andre støttet ham også i dette. Kongen sa at han også heller ville kjempe med det folk han kunne få. Så lot kongen skjære hærpil og sendte den ut alle veger, lot dra sammen så mye folk han kunne få. Da sa Egil Ullserk:

Jeg var redd en stund, da denne lange freden var, at jeg skulle dø av alderdom inne i sengehalmen, men jeg vil heller falle i strid og følge min høvding. Nå kan det ennå være det går slik.

24.
Eirikssønnene styrte nordover forbi Stad straks de fikk bør. Men da de kom nord for Stad, fikk de greie på hvor kong Håkon var, og styrte mot ham. Kong Håkon hadde ni skip, han la seg nord under Freihaugen i Feøysund, og Eirikssønnene la til sør for berget. De hadde mer enn 20 skip. Kong Håkon sendte bud til dem og bad dem gå i land, han sa han hadde haslet voll for dem på Rastarkalv, der er det store, slette voller, og ovenfor går det en bakkeskrent, lang, men nokså lav. Eirikssønnene gikk i land fra skipene og nord over bakkehalsen innenfor Freihaugen og så fram til Rastarkalv.

Da gikk Egil og talte med kong Håkon, bad ham gi seg 10 mann og 10 merker. Kongen gjorde så, og Egil gikk med sine menn opp under bakken. Kong Håkon gikk opp på vollen med hæren. Han satte opp merket og fylkte og sa som så:

Vi skal lage en lang fylking, så de ikke får ringet oss inn, om de så har større hær.

De gjorde dette, det ble et stort slag der, og striden var kvass. Egil lot sette opp de ti merkene han hadde og stilte opp mennene som bar dem slik at de skulle gå så nær de kunne oppunder bakken, og la det være et stykke imellom hver mann. Slik gjorde de, gikk fram like oppunder bakken, som om de ville falle i ryggen på Eirikssønnene.

De som stod bakerst i fylkingen hos Eirikssønnene, så at det gikk fram mange merker som flagret vilt og stakk opp over bakkekanten, og så trodde de at det fulgte en stor hær med som ville komme i ryggen på dem, mellom dem og skipene. Da ble det et stort skrik, de ropte til hverandre hva som var på ferde. Og så tok hæren til å flykte, og da kongene så det, flyktet de også. Kong Håkon gikk hardt fram, fulgte etter flyktningene og felte en mengde folk.

25.
Da Gamle Eiriksson kom opp på bakkehalsen ovenfor berget, snudde han seg, og da så han at det var ikke større hær som fulgte etter dem enn den de før hadde hatt å kjempe med, og at dette var bare en strek. Da lot kong Gamle blåse hærblåst og satte opp merket og fikk i stand en fylking ; til denne sluttet alle nordmennene seg, men danene flyktet til skipene. Da kong Håkon og hans menn kom, ble det kamp for annen gang, og den ble enda kvassere.

Nå hadde kong Håkon flest folk. Det endte med at Eirikssønnene flyktet; de søkte å komme sørover og ned av bakken; men noen av folkene deres drog seg baklengs sørover berget, og etter dem fulgte kong Håkon. Østfra bakkehalsen og over berget mot vest er det en slett voll, men så ender den i bratte hamrer mot vest. Gamles menn drog seg baklengs unna opp over berget; men kong Håkon gikk på dem med slik kraft, at han drepte noen, og de andre sprang utfor berget i vest, og de ble drept enten de gjorde det ene eller det andre. Kongen gav seg ikke før hver eneste mann var død.

26.
Gamle Eiriksson flyktet fra bakkehalsen og ned på sletta sør for berget. Der vendte kong Gamle seg til motstand enda en gang og holdt striden gående, og da kom det folk til ham igjen; alle brødrene hans kom der med store flokker. Da var Egil Ullserk fører for Håkons menn, han gikk hardt på, og han og kong Gamle skiftet hogg. Kong Gamle fikk store sår, og Egil falt og mange andre med ham. Da kom kong Håkon til med flokkene som hadde fulgt ham, og så ble det ny strid igjen. Kong Håkon gikk nå hardt fram igjen og hogg folk ned til begge sider, felte den ene etter den andre.
Så sier Guttorm Sindre:

Redd og larmende hæren
rømte for jernets herre;
han bar flammende våpen
dristig foran merket.

Hvor valkyrjene uvær
vakte, han ly ei søkte,
mere mot han hadde
enn mang en annen konge.

Eirikssønnene så mennene sine falle alle vegne omkring seg; da rømte de unna og sprang til skipene. Men de som hadde flydd dit før, hadde alt skjøvet skipene ut, men noen var blitt liggende oppe i fjæra, for sjøen hadde falt. Da løp de på sjøen, alle Eirikssønnene og folkene som fulgte dem ; Gamle Eiriksson falt der, men de andre brødrene hans kom ut på skipene og seilte bort med alt det folk som var igjen, og siden styrte de sør til Danmark.

27.
Kong Håkon tok de skipene Eirikssønnene hadde hatt, og som var blitt liggende i fjæra, og lot dem dra opp på land. Der lot kong Håkon Egil Ullserk legge i et skip, og sammen med ham alle som var falt av hans flokk, så lot han bære jord og stein over. Kong Håkon lot også sette opp flere skip, og lot de som var falt, bære om bord i dem, og en kan se haugene sør for Freihaugen. Denne strofen laget Øyvind Skaldespille, da Glum Geirason skrøt i sin strofe av at kong Håkon var falt:

Før har fluktsky konge
farget sverd i Gamles
blod, mens motet svulmet;
- sverd fikk óg Fenrir føle -
dengang han ufortrøden
alle Eiriks sønner
dreiv på sjøen. Nå sørger
spydfolk over kongen.

28.
Da kong Håkon Adalsteinsfostre hadde vært konge i Norge i 26 år etter at broren Eirik hadde fart fra landet, hendte det en gang at kong Håkon var i Hordaland og tok veitsle på Fitjar på Stord. Han hadde hirden sin til gjestebud der, og mange bønder. Da kongen satt ved dugurdsborset, så vaktmennene som var ute, at det kom en mengde skip seilende sørfra, som ikke hadde langt igjen til øya. Da sa de til hverandre at de måtte visst si fra til kongen at de trodde det kom en hær mot dem, men de syntes ikke noen av dem at det var så greit å komme til kongen med hærsagn, for han hadde sattå strenge bud mot alle, som gjorde det. Likevel syntes de det var helt umulig at kongen ikke sklulle få vite om dette.

Da gikk en av dem inn i hallen og bad Øyvind Finnsson komme ut med én gang, sa at det var helt nødvendig. Da Øyvind kom ut, gikk han like dit hvor en kunne se skipene, da så han med en gang at det var en stor hær som kom, han gikk straks tilbake og fram for kongen og sa:

Liten tid har de farende, lang tid tar det å mates.

Kongen så på han og sa:

Hva er på ferde?

Øyvind kvad:

Blodøks`s hevnere ber om
barskt ting med kvasse
klinger; de oss levner
lita tid til sitting.

Vondt det er, men jeg vil jo
verge din ære, konge!
Hærsagn har jeg, grip nå
hastig velprøvd våpen!

Det sømmer seg ei en modig
mann å styre lenger
nord med skipene, fyrste;
en frist gjør det bare verre.

Nå er det Harald seiler
sørfra sin brede flåte
over sjøkongens veger.
Skjoldet må vi gripe.

Kongen sa:

Du er så kjekk kar, Øyvind, at du ville ikke komme med hærsagn, uten det var sant.

Kongen lot bordet ta ned, han gikk ut og så etter skipene, og så at det var hærskip; han spurte da sine menn hva det var best å gjøre, om de skulle kjempe med de folkene de hadde, eller de skulle gå til skipene og seile unna nordover.

Det er lett nok å se, sa kongen, at vi nå kommer til å kjempe mot en mye større overmakt enn vi noen gang før har gjort, enda vi ofte har ment at vi gikk til ulik kamp når vi skulle ha strid med Gunnhilssønnene.

Folk gav ikke noe svar på dette med en gang. Da sa Øyvind:

Bjørns bror fant de,
brynjekledd sto han,
den herlige kongen,
kommet under kampfanen;
spydene seg senket,
seiersmerket ristet,
så i gang kom kampen.

Han reiv av seg hærklærne,
heiv brynja i bakken,
hirdmenns herre,
før til hogg han tok;
leikte med mennene,
landet vil han verge,
gladlynte kongen
stod under gullhjelmen.

Han ropte til Håløyger
og til holmryger,
jarlers banemann
gikk til striden,
godt følge av nordmenn
fulgte den gavmilde;
øydaners skrekk
stod under eirhjelm.

Kongen svarte:

Dette var modig talt, og slik ville jeg sjøl gjøre, men jeg vil nå likevel høre hva flere har å si i denne saken.

Men nå trodde folk de skjønte hvordan kongen ville ha det, og så var det mange som svarte, sa at de heller ville falle som menn enn rømme for danene uten å ha prøvd seg; de sa de ofte hadde vunnet seier når de hadde kjempet med mindre folk enn nå. Kongen takket dem mye for slike ord, og bad dem væpne seg. Det gjorde de da. Kongen kastet på seg ei brynje og spente sverdet Kvernbit om livet, han satte en forgylt hjelm på hodet, tok spyd i handa og kjold ved sida; så stilte han hirden og bøndene i en fylking og satte opp merkene.

29.
Harald Eiriksson var høvding over brødrene nå etter at Gamle var falt. Brødrene hadde en stor hær med seg sør fra Danmark. Morbrødrene deres, Øyvind Skrøya og Alv Askmann var der i følge med dem; de var sterke karer, modige, og noen fæle manndrapere. Eirikssønnene seilte skipene sine inn til øya, gikk i land og fylkte. Det blir fortalt at overmakten var så stor at det var minst 6 mann mot 1, så mange flere folk hadde Eirikssønnene.

30.
Nå hadde kong Håkon fylket hæren, og folk sier han kastet brynja før striden kom i gang. Så sier Øyvind Skaldespille i Håkonarmål:

Så beit da sverdet
i stridsmanns hand
gjennom Odins krigsklær
som i klart vann,
brodder brakte,
brutt ble skjoldene,
klinger skranglet
mot hærmenns skaller

Gullringers gud
gikk over skjoldene
og nordmenns hauser
med harde sverdføtter;
det var kamprop på øya,
kongene rødfarget
skinnende skjoldborg
i stridsmenns blod.

Kong Håkon valgte menn til hirden sin mye etter den kraft og det mot de hadde, likesom kong Harald, far hans, hadde gjort. Toralv den sterke Skolmsson var der, han gikk ved siden av kongen, han hadde hjelm og skjold, spyd og et sverd som het Fotbrei. Kong Håkon og han gikk for å være jamnsterke. Det taler Tord Skjåreksson om i ei dråpa han laget om Toralv:

Mot de som kom fra sjøferd
kampharde og kjempet,
stred en hær med sverdet
glad på Stord ved Fitjar,
gnister stod av sverdet,
skjold han bar i striden,
han torde kjempe nærmest
nordmennenes konge.

Og da fylkingene støtte sammen, ble det en vill og blodig kamp; da de hadde kastet spydene, drog de sverdet; da gikk kong Håkon, og Toralv sammen med ham, fram foran merket og hogg til begge sider. Så sier Øyvind Skaldespille:

Valkyrjevær han vakte,
en venn for menn, ei for gullet,
bad så Skrøya aldri
snu seg, men rett fram stevne.

Kong Håkon var lett å kjenne, han var større enn andre, og det lyste dessuten av hjelmen som sola skinte på; mange våpen ble rettet mot ham. Da tok Øyvind Finnsson ei hette og drog over hjelmen på kongen.


31.
Men nå skreik Øyvind Skrøya høyt:

Gjemmer han seg nå, nordmannakongen, eller har han flyktet, eller hvor er det blitt av gullhjelmen?

Og så gikk Øyvind fram og med ham Alv, bror hans, og de hogg til begge sider og tedde seg som de var ville og gale. Kong Håkon ropte høyt til Øyvind:

Hold fram som du stevner, om du vil møte nordmannakongen!

Så sier Øvind Skaldespille:

Om du full av kamplyst
nordmenns konge vil finne
hold da fram mot den høye
høvding, svinger av sverdet.

Det varte nå ikke lenge før Øyvind kom dit, han svingte sverdet og hogg etter kongen. Toralv skjøv skjoldet mot ham, så Øyvind vaklet, og kongen tok sverdet Kvernbit i begge hender og hogg til Øyvind midt i hjelmen og kløyvde hjelmen og hodet helt ned til akslene. Og så drepte Toralv Alv Askmann.
Så sier Øyvind Skaldespille:

Fra begge kongens hender
beit, vet jeg, biske sverdet
ham, som måtelig modig
ved masta bor og bygger.

Uredd kongen kløyvde
med gullhjaltet klinge
hårvokst hode under
hjelmen, drepte danen.

Etter at brødrene hadde falt, gikk kong Håkon så hardt fram at alle folk veik unna for ham. Da kom det redsel over Eirikssønnenes hær, og så tok den flukten; kong Håkon var fremst i sin fylking, han fulgte tett etter flyktningene og hogg både hardt og ofte. Da kom det ei pil flygende, ei slik som kalles flein, den kom i armen på kong Håkon, i muskelen nedenfor aksla. Det er mange som sier at det var Gunnhilds skosvein, en som het Kisping, som løp fram i trengselen og ropte:

Gi plass for kongens bane!

og så skjøt han pila mot kong Håkon; men andre sier at ingen vet hvem som skjøt; og det kan godt være også, for piler og spyd og allslags kastevåpen fløy så tjukt som snøføyke.

En mengde av Eirikssønnenes menn falt, både på sjølve kampplassen og på vegen til skipene, og nede i fjæra. En mengde løp på sjøen og mange kom seg om bord, blant dem alle Eirikssønnene. De rodde unna, men Håkons menn rodde etter. Så sier Tord Sjåreksson:

Vargdreperen verget
vidt den fremste fylking,
må han eldes som konge,
de ønsket,men fred brøtes.
Gunnhilds arvinger sørfra,
gullskadende, var kommet,
fikk det dog tungt på flukten,
enda falt var kongen.

Trøtt de sårede bønder
satt seg til åra,
en etter annen, så man,
oppgav ånden av det.
En kraftig kjempe, vet jeg,
gikk kongen nest i kampen,
modig kar ga ravnen
rikelig tørstedrikke.

32.
Kong Håkon gikk ut på langskipet sitt og lot binde om det såret han hadde fått, men blodet rant slik av det at de ikke kunne få det stanset, og da det lei på dagen, ble kongen svakere; han sa da at han ville seile nordover til garden sin på Ålrekstad. Men da de kom nord til Håkonshella, la de til der, da var kongen nær døden. Nå kalte han på vennene sine, og sa til dem hvordan han ville de skulle ordne med riket. Han hadde ikke andre barn enn ei datter som het Tora, og ingen sønn, og så bad han dem at de skulle sende bud til Eirikssønnene at de skulle være konger i landet, men han bad dem være gode mot hans venner og frender.

Og sjøl om jeg skulle få leve, sa han, så vil jeg dra bort fra landet til kristne mennesker og bøte det som jeg har forbrutt mot Gud. Men om jeg dør her i hedensk land, gi meg da slik gravferd her som dere sjøl synes.

Og litt etter døde kong Håkon der på hella, samme sted som han var født.

Det var slik sorg over kong Håkon at både venner og uvenner gråt over hans død og sa at det aldri mer ville komme så god konge i Norge. Vennene hans flyttet liket nord til Seim i Nordhordland; der kastet de sammen en stor haug og la kongen i den i fulle våpen og de beste klærne, men uten annet gods. De talte over grava hans slik som hedninger bruker, og viste ham til Valhall.

Øyvind Skaldespille laget et kvede om kong Håkons fall og om hvordan han ble tatt imot; Det heter Håkonarmål, og det begynner slik:

Gautatyr sendte
Gondul og Skogul
for å kåre blant kongene,
hvem av Yngves ætt
skulle gå til Odin
og være i valhall.
Bjørns bror fant de,
brynjekledd stod han,
den herlige kongen,
kommet under kampfanen;
spydene seg senket,
seiersmerket ristet,
så i gang kom kampen.

Han ropte til håløyger
og til holmryger,
jarlers banemann
gikk til striden;
godt følge av nordmenn
fulgte den gavmilde,
øydaners skrekk
stod under eirhjelm.

Han reiv av seg hærklærne;
heiv brynja i bakken,
hirdmenns herre,
før til hogg han tok;
leikte med mennene,
landet vil han verge,
gladlynte kongen,
stod under gullhjelmen.

Så beit da sverdet
i stridsmanns hand
gjennom Odins stridsklær
som i klart vann;
brodder brakte,
brutt ble skjoldene,
klinger skranglet
mot hærmenns skaller.

Gullringers gud
gikk over skjoldene
og nordmenns hauser
med harde sverdføtter,
det var kamprop på øya,
kongene rødfarget
skinnende skjoldborg
i stridsmenns blod.

Sverdflammer brente
i blodige sår,
langspyd lutet
for liv å ta,
blodsjøen bruste
mot sverdneset,
flo av piler falt
i fjæra på Stord.

Skjoldene blandet seg
som røde skyer,
Skoguls vær leikte
mot sjølve himmelen,
blodelva stønnet
i Odins stormvær,
da segnet mange
i sverdstrømmen.

De satt der, heltene,
med dragne sverd,
med skar i skjoldet
og sundskutte brynjer.
Den hær var ikke
i hugen glad
som til Valhall gikk vegen.

Slik talte Gondul,
støttet til spydskaftet;
Nå vokser guders venneflokk,
for Håkon er
med hær så stor
bedt heim til bindende makter.

Vel hørte kongen
det valkyrjene sa,
de strålende, høyt fra hesten;
sindig de talte,
satt der hjelmkledd
og hadde skjold ved sida.

Håkon kvad:
Hvorfor skifter du slik
striden, Skogul?
vi er da verdige til seier fra guder.

Skogul kvad:
vi voldte det
at du vollen fikk holde,
og dine fiender flyktet.

Vi to må ride,
sa mektige Skogul;
til guders grønne heim,
og si til Odin
at nå vil storkongen
komme og se ham sjøl.

Hermod og Brage,
sa hærguden,
gå og møt gramen,
for nå en konge
som kjempe må kalles,
kommer hit til hallen.

Kongen talte,
fra kamp var han kommet,
stod der badet i blodet;
illsinnet synes jeg
Odin ser ut,
jeg er redd han er hard i hugen.

Alle einherjers
fred skal du eie,
drikk du av æsers øl;
jarlers uvenn,
her inne har du
åtte brødre, sa Brage

Klær og våpen,
sa den gode kongen,
vil vi sjøl ha hos oss;
hjelm og brynje
skal du vokte vel,
godt er å ha dem for handa.

Da fikk de vite
at fyrsten hadde
vernet hovene vel
da Håkon ble
hilst velkommen
av alle rådende æser.

I en god stund
den gram ble født
som fikk seg slik et sinn,
hans alder
alltid vil
minnes med det gode.

Ubunden
mot menneskers heim
vil Fenrisulven fare
før igjen det kommer
en jamngod konge
i hans øde fotspor.

Fe dør,
frender dør,
landet legges øde,
siden Håkon fór
til hedenske guder
er mang en mann blitt kuet.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Vestfold, Norge; Jarl. Fikk Vestfold i len av kong Håkon den gode.

Notes:

Occupation:
Gudrød Bjørnsson var sønn av Bjørn Farmann, småkonge i Vestfold, og sønnesønn av Harald Hårfagre.

Gudrød ble far til Harald Grenske og bestefar til Olav Digre, den senere Olav den hellige.

Etter at Gudrøds far Bjørn ble drept av Eirik Blodøks ble Gudrød boende hos sin onkel Olav Haraldsson Geirstadalf, småkonge i Vingulmark. Olav gjorde opprør mot Eirik Blodøks, men ble drept i kamp. Gudrød måtte flykte opp i Opplandene sammen med fosterbroren sin, Olav Geirstadalfs sønn Tryggve Olavsson.

Da Håkon den gode ble konge fikk Gudrød Vestfold, hans fars område, som len av kongen. Da Harald Gråfell ble konge var det mange menn i Norge som mente at de var av vel så stor ætt som Harald. I følge Håkon jarls saga var det en gang mange menn samlet for å drikke utferdsøl, og det ble et svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken. En hevdet at Harald var den fremste av alle, og da ble Gudrød sint og sa at han ikke sto tilbake for Harald i noe. Snart ble begge sint og grep etter våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre full, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip, sier sagaen.

Hendelsen var nok til at Harald og Gudrød ikke kunne stole på hverandre. Kort tid etter kom Harald Gråfell seilende inn Viken, omringet huset til Gudrød og da han kom ut sammen med mennene sine ble det en kort kamp før han ble drept.

Det nevnes ikke hvem Gudrød ble gift med, annet enn at hun var av god ætt slik som høvelig var, og at de fikk en sønn som het Harald.

Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Bjørn, kong Haralds sønn, rådde da i Vestfold, han satt for det meste i Tønsberg, og var lite på hærferd. Til Tønsberg kom det mange kjøpmannsskip både der fra Viken og lenger nordfra landet, og sør fra Danmark og fra Saksland. Kong Bjørn hadde også kjøpskip ute i fart på andre land og skaffet seg på den måten kostbare saker og andre varer som han syntes han trengte. Brødrene hans kalte ham farmann eller kjøpmann. Bjørn var en klok mann, rolig og sindig, og så ut til å bli en god høvding, han fikk seg et godt og høvelig gifte, og han fikk en sønn som het Gudrød...

...Kong Harald var nå 80 år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leide han Eirik, sønn sin, til høgsetet og gav ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg.
Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Tryggve, Gudrød og han var fosterbrødre og nokså jevnaldrende, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Tryggve var større og sterkere enn noen annen...

Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge 2. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt.
Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda...

Fra Snorre: Håkon den godes saga:

...Da det lei mot vinteren, reiste kon Håkon (den gode) til Opplanda; der lyste han til ting, og alt det folk som kunne, samlet seg da om ham. Han ble tatt til konge på alle ting der, og så reiste han øst i Viken. Der kom brorsønnene hans, Tryggve og Gudrød, til ham og mange andre, og de reknet opp all den ulykke som hadde kommet over dem fra Eirik, bror hans. Hatet mot Eirik vokste alt etter som alle mennesker ble mer glad i Håkon og fikk mer mot til å si det de tenkte.
Kong Håkon gav Tryggve og Gudrød kongsnavn, og samme makt som kong Harald hadde gitt fedrene deres; han ga Ranrike og Vingulmark til Tryggve, og Vestfold til Gudrød. Men de var unge, bare barna ennå, derfor satte han gjæve og kloke menn til å styre landet med dem. Han ga dem landet med samme avtale som hadde vært før, de skulle ha halv- delen med ham av skylder og skatter...

Fra Snorre: Eirikssønnenes saga:

...Eirikssønnene fikk kongedømme i Norge etter at kong Håkon var falt. Harald var den som førte blant dem, og han hadde størst verdighet; han var også den eldste av dem som levde dengang. Mora, Gunnhild, hjalp dem mye med styringen av landet, hun ble kalt kongemor. Disse mennene var høvdinger i landet den gang:

Tryggve Olavsson øst i landet og Gudrød Bjørnsson i Vestfold, Sigurd Ladejarl i Trondheimen, og Gunnhildssønnene hadde Vestlandet.

Første vinteren gikk det bud og sendemenn mellom Gunnhildssønnene og Tryggve og Gudrød; da de ble helt forlikt om det at de skulle ha like stor del av riket under Gunnhildssønnene som de hadde hatt under kong Håkon...

...Gunnhild kongemor og sønnene hennes talte ofte sammen og holdt møter hvor de rådslo om landsstyringen. En gang spurte Gunnhild sønnene:

Hva har dere tenkt å gjøre med riket i Trondheimen ? Dere har kongsnavn som forfedrene deres hadde, men dere har lite land og er mange om det. Tryggve og Gudrød har Viken i øst, og de har også et slags krav på det, siden de er av ætta; men hele Trøndelag har Sigurd jarl, og jeg skjønner ikke hva det er som får dere til å la en jarl ta et så stort rike fra dere. Det er underlig, synes jeg, at dere hver sommer drar på vikingferd til andre land, og så lar en jarl ta farsarven fra dere innenlands. Din farfar, Harald, som du er oppkalt etter, ville ikke syned det var noen sak å la en jarl miste liv og rike, han som vant hele Norge under seg og rådde for det til han ble en gammel mann...

Fra Snorre: Håkon jarls saga:

...Det var en høst Håkon jarl drog til Opplanda. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Tryggve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enerom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver drog hjem til sitt rike.

Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene. De talte ofte om dette med hverandre.

Da våren kom, lyste kong Harald (Gråfell) og bror hans, kong Gudrød (Eiriksson), at de ville dra på vikingferd om sommeren, slik de var vant til, enten vest over havet eller i austerveg. De samlet folk, satte skipene på sjøen og gjorde seg i stand. Da de nå drakk utferdsølet, var det svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken ; til slutt ble det mannjamning, og det var kongene sjøl de talte om.
En mann sa at kong Harald var den fremste av brødrene i alle ting. Dette ble Gudrød (Eiriksson) svært sint for, han sa at han skulle ikke stå tilbake for Harald i noen ting, og det var han ferdig til å vise. Snart ble de så sinte begge to at de bød hverandre kamp og løp til våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre fulle, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip. Men det var ikke tale om at de kunne reise i følge alle sammen. Gudrød (Eiriksson) seilte østover langs kysten, og Harald styrte rett til havs; han sa han ville seile vest over havet, men da han kom utenfor øyene, styrte han østover havleia langs landet.
Kong Gudrød (Eiriksson) seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Tryggve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i austerveg begge 2 og herje om sommeren. Kong Tryggve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød (Eiriksson) hadde få folk, kong Tryggve kom da til ham med bare ei skute. De møttes øst for Sotenes ved Veggir. Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds (Eiriksson) menn til og drepte kong Tryggve og 12 mann. Han ligger der det nå heter Tryggvarøyr.

Kong Harald seilte mest utaskjærs. Han styrte inn i Viken og kom til Tønsberg om natta. Der fikk han høre at kong Gudrød (Bjørnsson) var på veitsle oppe i landet der like ved. Kong Harald og hans menn drog dit opp, de kom dit om natta og kringsatte husene for dem. Kong Gudrød (Bjørnsson) og hans menn gikk ut, det ble en kort strid til kong Gudrød (Bjørnsson) falt og mange mann med ham. Så drog kong Harald hjem og møtte kong Gudrød (Eiriksson), bror sin. Nå la de under seg hele Viken.

Kong Gudrød Bjørnson hadde tatt seg ei bra kone av god ætt slik som høvelig var. De hadde en sønn som het Harald, han ble sendt til oppfostring i Grenland hos Roe den kvite, en lendmann. Sønn til Roe var Rane den vidfarne; han og Harald var jamngamle på lag, og fosterbrødre.
Etter at faren Gudrød var falt, rømte Harald, som ble kalt Grenske, først til Opplanda; fosterbroren Rane og noen få mann ble med ham. Der bodde han en stund hos frendene sine. Eirikssønnene var stadig ute etter de menn som hadde noe utestående med dem, og især etter slike som de kunne tenke seg ville reise seg mot dem. Frendene og vennene til Harald rådde ham derfor til at han skulle reise ut av landet. Derfor drog Harald Grenske øst til Svitjod og så til å komme om bord på et skip og få følge med noen som skulle på hærferd og skaffe seg rikdom. Harald var dugelig som få.

Det var en mann i Svitjod som het Toste, han var en av de mektigste og beste menn der i landet av dem som ikke hadde høvdingnavn. Han var en stor hærmann og var på hærferd i lange tider, de kalte ham Skoglar-Toste. Harald Grenske slo seg i lag med ham og ble med Toste på vikingferd om sommeren. Alle syntes godt om Harald...

Family/Spouse: Cecilie. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0963, Oslo, Norge; Jarl, eller småkonge i Viken.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Kong Harald var nå 80 år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leide han Eirik, sønn sin, til høgsetet og gav ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg.
Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Tryggve, Gudrød og han var fosterbrødre og nokså jevnaldrende, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Tryggve var større og sterkere enn noen annen...

Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge 2. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt.
Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda...

Fra Snorre: Håkon den godes saga:

...Da det lei mot vinteren, reiste kon Håkon (den gode) til Opplanda; der lyste han til ting, og alt det folk som kunne, samlet seg da om ham. Han ble tatt til konge på alle ting der, og så reiste han øst i Viken. Der kom brorsønnene hans, Tryggve og Gudrød, til ham og mange andre, og de reknet opp all den ulykke som hadde kommet over dem fra Eirik, bror hans. Hatet mot Eirik vokste alt etter som alle mennesker ble mer glad i Håkon og fikk mer mot til å si det de tenkte.
Kong Håkon gav Tryggve og Gudrød kongsnavn, og samme makt som kong Harald hadde gitt fedrene deres; han ga Ranrike og Vingulmark til Tryggve, og Vestfold til Gudrød. Men de var unge, bare barna ennå, derfor satte han gjæve og kloke menn til å styre landet med dem. Han ga dem landet med samme avtale som hadde vært før, de skulle ha halv- delen med ham av skylder og skatter...

...Kong Håkon vendte hjem om høsten med hæren og hadde vunnet seg bunnløse rikdommer. Han ble sittende i Viken vinteren over, om daner eller gøter skulle gjøre innfall der.

Den høsten kom kong Tryggve Olavsson fra vesterviking, da hadde han vært og herjet omkring i Irland og Skottland. Om våren drog kong Håkon nord i landet og satte sin brorsønn kong Tryggve over Viken, han skulle verge mot ufred der og få inn skattene fra de landene i Danmark som kong Håkon hadde gjort skattskyldige sommeren før.
Så sier Guttorm Sindre:

Over eikegrodde
marker øst i landet
satte hjelmkledd konge
en stolt og kraftig herre,
han som over dypet
dådrik kom fra Irland
kom med skjoldet løftet
seilende med hæren.

...Eirikssønnene vendte seg nå også nordover mot Viken og herjet der, men kong Tryggve hadde hæren ute og gikk mot dem, de kjempet mange ganger og det var seier på begge sider. Eirikssønnene herjet stundom i Viken, og Tryggve stundom rundt i Halland og på Sjælland...

...Men da gjestebudet var slutt, drog kongen og jarlen like ut til Lade ; kongen var svært lite glad og skyndte seg å komme ut av Trondheimen med hele hæren, han sa at en annen gang skulle han komme mannsterkere til Trondheimen, og trønderne skulle få igjen for den fiendskap de hadde vist ham.
Sigurd jarl bad kongen å ikke reise sak mot trønderne for dette, sa det nyttet ikke for kongen å legge seg ut med folk innenlands eller herje der, og aller minst i Trondheimen hvor landets største styrke lå. Kongen var så sint at det ikke nyttet å snakke til ham; han drog bort fra Trondheimen og sør til Møre, der ble han vinteren og våren over, men da det lei mot sommeren, drog han folk til seg, og det ble sagt at den hæren ville han gå mot trønderne med.

Nå var kong Håkon kommet om bord på skipene og hadde en stor hær. Da fikk han høre nytt sør fra landet; Eirikssønnene var kommet sør fra Danmark til Viken, og det ble videre sagt at de hadde drevet kong Tryggve Olavsson av skipene hans øst ved Sotenes; de hadde så herjet store deler av Viken, og det var mange som hadde gitt seg under dem...

Fra Snorre: Eirikssønnenes saga:

...Eirikssønnene fikk kongedømme i Norge etter at kong Håkon var falt. Harald var den som førte blant dem, og han hadde størst verdighet; han var også den eldste av dem som levde dengang. Mora, Gunnhild, hjalp dem mye med styringen av landet, hun ble kalt kongemor. Disse mennene var høvdinger i landet den gang:

Tryggve Olavsson øst i landet og Gudrød Bjørnsson i Vestfold, Sigurd Ladejarl i Trondheimen, og Gunnhildssønnene hadde Vestlandet.

Første vinteren gikk det bud og sendemenn mellom Gunnhildssønnene og Tryggve og Gudrød; da de ble helt forlikt om det at de skulle ha like stor del av riket under Gunnhildssønnene som de hadde hatt under kong Håkon...

...Gunnhild kongemor og sønnene hennes talte ofte sammen og holdt møter hvor de rådslo om landsstyringen. En gang spurte Gunnhild sønnene:

Hva har dere tenkt å gjøre med riket i Trondheimen ? Dere har kongsnavn som forfedrene deres hadde, men dere har lite land og er mange om det. Tryggve og Gudrød har Viken i øst, og de har også et slags krav på det, siden de er av ætta; men hele Trøndelag har Sigurd jarl, og jeg skjønner ikke hva det er som får dere til å la en jarl ta et så stort rike fra dere. Det er underlig, synes jeg, at dere hver sommer drar på vikingferd til andre land, og så lar en jarl ta farsarven fra dere innenlands. Din farfar, Harald, som du er oppkalt etter, ville ikke syned det var noen sak å la en jarl miste liv og rike, han som vant hele Norge under seg og rådde for det til han ble en gammel mann...

Fra Snorre: Håkon jarls saga:

...Det var en høst Håkon jarl drog til Opplanda. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Tryggve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enerom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver drog hjem til sitt rike.

Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene. De talte ofte om dette med hverandre.

Da våren kom, lyste kong Harald og bror hans, kong Gudrød, at de ville dra på vikingferd om sommeren, slik de var vant til, enten vest over havet eller i austerveg. De samlet folk, satte skipene på sjøen og gjorde seg i stand. Da de nå drakk utferdsølet, var det svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken; til slutt ble det mannjamning, og det var kongene sjøl de talte om.
En mann sa at kong Harald var den fremste av brødrene i alle ting. Dette ble Gudrød svært sint for, han sa at han skulle ikke stå tilbake for Harald i noen ting, og det var han ferdig til å vise. Snart ble de så sinte begge to at de bød hverandre kamp og løp til våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre fulle, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip. Men det var ikke tale om at de kunne reise i følge alle sammen. Gudrød seilte østover langs kysten, og Harald styrte rett til havs; han sa han ville seile vest over havet, men da han kom utenfor øyene, styrte han østover havleia langs landet.

Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Tryggve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i austerveg begge 2 og herje om sommeren. Kong Tryggve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Tryggve kom da til ham med bare ei skute. De møttes øst for Sotenes ved Veggir. Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Tryggve og 12 mann. Han ligger der det nå heter Tryggvarøyr...

Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

...Astrid het den kona kong Tryggve Olavsson hadde vært gift med; hun var datter til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Obrestad, det var en mektig mann.
Etter at Tryggve var falt, kom Astrid seg unna i all hemmelighet med alt det løsøre hun kunne få med seg. Fosterfar hennes, som het Torolv Luseskjegg, fulgte henne. Han gikk aldri fra henne; men de andre trofaste menn hun hadde, var rundt og speidet og fikk vite nytt om uvennene hennes, og hvor de var.

Astrid gikk med barnet til kong Tryggve. Hun lot dem ro seg ut på et vann, og der gjemte hun seg på en holme sammen med noen få folk. Der fødte hun et barn, det var en gutt. Da de øste vann over ham, kalte de ham Olav etter farfaren.

Hun holdt seg gjemt der om sommeren. Men da nettene ble mørke og dagene stuttere og været kaldt, tok Astrid av sted igjen; Torolv og noen få menn fulgte henne. De reiste bare om natta gjennom bygdene, slik at de holdt seg skjult og møtte ingen. En dag mot kvelden kom de fram til Eirik på Obrestad, far til Astrid. De gikk varsomt fram, Astrid sendte folk opp til garden som skulle si fra til Eirik, og han lot noen følge dem til ei lita stue og dekke bord for dem med beste slags mat. Da Astrid og folkene hennes hadde vært der en stund, tok følget bort, og hun ble igjen sammen med 2 tjenestejenter og sønnen Olav, Torolv Luseskjegg og sønn hans, Torgils, som da var 6 år gammel. De ble der vinteren over.

Da de hadde drept Tryggve Olavsson, drog Harald Gråfell og Gudrød, bror hans, til de gardene Tryggve hadde eid ; men da var Astrid borte, og de kunne ikke få spurlag på henne. De fikk høre folk ymtet om at hun skulle gå med kong Tryggves barn. Om høsten drog de nord i landet, som før er skrevet. Da de kom til Gunnhild, mor si, fortalte de henne hvordan alt var gått for seg, og hva som hadde hendt dem på ferden. Hun spurte dem nøye ut om alt som hadde med Astrid og gjøre. Da fortalte de henne om det snakket de hadde hørt. Men samme høst fikk Gunnhildssønnene strid med Håkon jarl og likeså vinteren etter, som før er skrevet, og av samme grunn ble det ikke satt i gang noen leting etter Astrid og sønnen hennes den vinteren.

Våren etter sendte Gunnhild speidere til Opplanda og over hele Viken, de skulle få greie på hvordan det hadde seg med Astrid. Da sendemennene kom tilbake, kunne de fortelle Gunnhild at Astrid nok var hos Eirik, far sin, og dessuten at det visst var så at hun fostret opp sin og kong Tryggves sønn der. Da sendte Gunnhild straks menn ut og gav dem godt med våpen og hester; det var tretti mann, og føreren for dem var en mektig mann som het Håkon, en av Gunnhilds venner. Hun bad dem reise til Eirik på Obrestad og få med seg sønn til kong Tryggve derfra, og føre ham til Gunnhild.

Så reiste alle sendemennene av sted. Da de ikke hadde langt igjen til Obrestad, fikk Eiriks venner se dem komme, de gikk og varslet ham om kvelden at sendemennene var på veg. Straks samme natta lot Eirik Astrid dra bort, han gav henne en god fører på vegen og sendte henne øst til Svitjod til Håkon den gamle, en venn og en mektig mann. De tok av sted mens det ennå var langt igjen av natta. Mot kvelden neste dag kom de til ei bygd som heter Skaun, der så de en stor gard og gikk dit og bad om husvær for natta. De sa ikke hvem de var og hadde dårlige klær. Bonden der het Bjørn Eiterkveise, han var rik, men ingen bra mann, han jagde dem vekk, og de gikk samme kvelden til en annen gard like ved, som heter Vitskar. Der het bonden Torstein, han gav dem hus og godt stell om natta; de sov i gode senger.

Håkon og de andre mennene til Gunnhild kom til Obrestad tidlig på morgenen og spurte etter Astrid og sønnen hennes. Eirik sa hun ikke var der. Håkon og de andre ransakte garden og ble der lenge utover dagen, og så fikk de vite noe om hvor Astrid hadde tatt vegen. Da rei de samme veg og kom seint på kvelden til Bjørn Eiterkveise i Skaun, der tok de inn. Håkon spurte Bjørn om han visste noe å fortelle om Astrid. Han svarte at det hadde kommet noen folk der om dagen som hadde bedt om husvær, men jeg jagde dem bort. De har vel fått hus et annet sted i bygda.

En av arbeidskarene til Torstein kom fra skogen om kvelden, han kom innom hos Bjørn, for det var på vegen for ham. Han så det var gjester der og hørte hva ærend de kom i, og fortalte det til Torstein bonde. Og mens det ennå var en tredjedel igjen av natta, vekte Torstein gjestene sine, og bad dem se å komme seg vekk, og snakket stygt og hardt til dem. Men da de vel var kommet på veg og ute av garden, sa Torstein til dem at Gunnhilds sendemenn var hos Bjørn og fõr og lette etter dem. De bad ham om litt hjelp, han gav dem med en til å vise vegen, og noe mat. Mannen fulgte dem framover i skogen til de kom til et vann, der var det en holme som var overgrodd med siv. De kunne vasse ut til holmen, og der gjemte de seg i sivet.

Tidlig neste dag rei Håkon fra Bjørn og ut i bygda; hvor han kom spurte han etter Astrid. Da han kom til Torstein, spurte han om de var kommet dit. Han svarte at det hadde vært noen folk der, men de drog østover mot skogen ved daggry. Håkon bad Torstein om følge, siden han var kjent både med vegen og gjemmestedene. Torstein fulgte dem, men da han kom til skogen, viste han veg tvert imot der Astrid var. De dreiv og lette hele dagen, men fant dem ikke.Så reiste de hjem igjen og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått. Astrid og følget hennes reiste sin veg videre, de kom fram til Håkon Gamle i Svitjod. Der bodde Astrid og Olav, sønnen hennes, en lang stund og hadde det godt.

Gunnhild kongemor fikk høre ar Astrid og Olav, sønn hennes, var i Sveavelde. Da sendte hun Håkon ut igjen med godt følge, han skulle øst til Eirik sveakonge med gode gaver og løfter om vennskap. Sendemennene ble godt mottatt der, det ble vist dem all vennlighet. Så kom Håkon fram med ærendet sitt for sveakongen. Han sa at Gunnhild hadde sendt bud og bedt om at kongen skulle støtte ham, så han kunne få med seg Olav Tryggvason til Norge. Gunnhild vil ta ham til oppfostring, sa han.

Kongen gav ham menn med, og de rei til Håkon Gamle. Håkon bad med mange vennlige ord Olav om å bli med seg. Håkon Gamle svarte pent, men sa at mora fikk rå for om han skulle bli med, og Astrid ville ikke for noen pris at gutten skulle reise. Sendemennene fór sin veg, og sa til kong Eirik hvordan det hadde gått.

Nå gjorde sendemennene seg ferdige til å reise hjem. Men de bad kongen enda en gang om han ville hjelpe dem så de kunne få gutten med, enten Håkon Gamle ville eller ikke. Kongen gav dem en flokk menn igjen. Sendemennene kom til Håkon Gamle og krevde at han skulle la gutten følge med dem. Da han ikke var villig til dette, brukte de grove ord, lovte at han skulle få svi for det og var fælt sinte. Da løp det fram en trell som het Burste og ville slå til Håkon, og det var så vidt de kom seg av sted uten å bli banket av trellen. Så reiste de hjem til Norge og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått dem, men at de hadde da sett Olav Tryggvason...

Tryggve Olavsson (født mellom 925-935, død 963) var sønn av Olav Geirstadalv Haraldsson og far til Olav Tryggvason, norsk konge 995-1000. Han var en lokal stormann på Østlandet.

Helt frem til ca. 1020 fantes det flere småkonger på Østlandet, og om de aller fleste mangler vi sikker kunnskap ut over selve navnet. Slik er det også i Tryggve Olavssons tilfelle. Men som far til heltekongen Olav Tryggvason kom Tryggve til å spille en viss rolle i kongesagaene, selv om omfanget av det som fortelles, er beskjedent. Tradisjonen om ham var også vag, og det som sies, varierer ikke så lite på sentrale punkter.

Det aller viktigste sagaene måtte få frem om Tryggve Olavsson, var at han var ætling av Harald Hårfagre. Det heter således at hans far, Olav, var en sønn Harald hadde med en ellers ukjent Svanhild; hun skal ha vært datter av en jarl på Opplandene ved navn Øystein. Men etter alt å dømme omfattet ikke Harald Hårfagres kongedømme disse delene av Norge, og sagaenes bilde av ættens herredømme på Østlandet virker som en konstruksjon i ettertid. Vi ser da også at rekken av østlandske hårfagreætlinger som nevnes i sagaene, danner et mønster, for å få ætten etablert i de forskjellige distriktene, både i innlandet og ved kysten.

Den angivelige hårfagresønnen Olav identifiseres dessuten i noen av sagaene med Olav Digerbein eller Olav Geirstadalv, som ellers sies å ha vært Halvdan Svartes halvbror – skjønt det også på et usikkert grunnlag. Noen av sagaene, særlig de eldste, opplyser videre at Tryggve Olavssons rike lå i innlandet, på Romerike, mens de senere sagaene, som Fagrskinna og Snorre, sier at det var Ranrike (Båhuslen). Alt dette viser at vi neppe har å gjøre med noen særlig fast eller pålitelig historisk tradisjon.

Ågrip forteller at Tryggve bodde på Ranrike.
Forfatteren av Historia Norvegiæ skriver at han ble oppfostret på Romerike.
Forfatteren av Fagrskinna har ingen opplysninger om hvor han bodde.
Snorre forteller at kong Håkon lot brorsønnene Tryggve Olavsson og Gudrød Bjørnsson sitte med styret i Viken. I realiteten var dette dansk område på denne tiden, og det er lite trolig at Snorres beretning har noe for seg.

De sene sagaene lar Tryggve få kongetittelen og riket som en forlening av Håkon den gode. Dette, sammen med lokaliseringen av herredømmet hans til de strategisk viktige kystområdene opp mot danske farvann, skal åpenbart fremheve Hårfagreættens herredømme i Norge rent generelt. Dessuten er hensikten mer spesielt å høyne Tryggves status og gi ham økt betydning.

Snorre forteller at da det i 952 brøt ut krig mot Danmark, var Tryggve i vesterviking i Irland og Skottland. Han kom hjem samme vinter og fikk da overdratt kongedømmet i Viken med plikt til å forsvare landet mot ufred. Deretter hersket han i følge Snorre uavhengig i Viken. Men han rådet også i Østfold og på Raumarike.

Eirikssønnene angrep ham, men måtte vike. Etter Håkons død i 961 hersket han fremdeles i Viken.

I Vestfold hersket hans unge søskenbarn, Gudrød Bjørnsson, men Tryggve var overkonge og den som styrte. I 962 inngikk han forbund med Håkon jarl, og Snorre beretter han han deltok i Håkon jarls konspirasjon mot Eirikssønnene sammen Gudrød Bjørnsson og Dale-Gudbrand.

Også når det gjelder Tryggves død spriker materialet. Den vanlige versjonen lar fiendskapet med Eirikssønnene bli bestemmende for hans skjebne. Dette passer med at Eirikssønnene allerede figurerte som de onde forfølgere under Olav Tryggvasons barndom, kort tid senere. Eirikssønnene skulle ha lokket Tryggve i en felle:
De lot som om de ville ha ham med på vikingferd, men hugde ham ned da han møtte opp. Imidlertid gjengir en av de eldre sagaene (Ágrip) i tillegg en annen forklaring på Tryggves død: Han skulle ha blitt drept av bøndene på et ting fordi han var en hardstyrer; det heter videre at noen sier det ene og noen det andre. Begge forklaringer kan være like sikre – eller usikre.

Alle sagaene oppgir Sotenäs i Båhuslen som stedet hvor Eirikssønnene drepte Tryggve. Den døde kongen skal så ha blitt hauglagt på Tryggö (like nord for nåværende Kungshamn). Her finnes en gravrøys, som imidlertid er langt eldre.
Snorre beretter videre at Tryggve skal ha blitt drept øst for Sotenäs ved Veggir i Båhuslen i et bakhold av Gudrød Eiriksson, bror til kong Harald Gråfell.

Tryggves hustru Astrid Eiriksdatter skal ha vært fra en gård sagahåndskriftene benevner som Offrustaðir eller Oprustaðir, og som sies å ligge på Opplandene. I nyere tid har norske historikere gjettet på at dette må være Obrestad på Jæren, men uten å ha noe egentlig holdepunkt.
Astrid Eiriksdatter var ifølge sagaen datter av Eirik Bjodaskalle på Obrestad.

Astrid fødte sønnen Olav Tryggvason kort tid etter Tryggves død.

Family/Spouse: Astrid Eriksdatter, "Obrestad". [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 982, Norge; Medkonge (Eirikssønnene).

Notes:

Occupation:
Kong Eirik og Gunnhild hadde etter alt å dømme seks sønner: Gamle, Guttorm, Harald, Ragnfred, Erling, Gudrød og Sigurd. Det er mulig bare én skulle nevnes før Harald: Guttorm med tilnavnet - gamle - som én person.

Faren Eirik ble fordrevet fra Norge ca.934, og sønnene vokste opp utenlands. Alle fikk kongsnavn. Kongesagaene fremstiller likevel Gamle som - overkonge - til han falt (ca.954), og etter det skal Harald ha blitt overkonge. Men siden Eirikssønnene først og fremst var vikingkonger og førte krig – snart sammen, snart hver for seg – er det ikke godt å si hva et - overkongedømme - som Gamles og Haralds skal ha betydd. Vi kan heller ikke se bort ifra at sagaene har fremhevet overkongedømmet til Harald Gråfell for å gi inntrykk av at det fantes et nokså veldefinert norsk rikskongedømme i forlengelse av det Harald Hårfagre grunnla, også i 960-årene.

Eirikssønnene angrep Norge flere ganger utover i 950-årene, mens farbroren Håkon den gode regjerte. Under disse angrepene skal både Gamle og Guttorm ha falt. Angrepene kom fra Danmark, og de ble støttet av Harald Blåtand, som på dette tidspunkt ledet et gjenreist og etter hvert sterkt dansk kongedømme. I slaget ved Fitjar lyktes det så for Harald Gråfell og brødrene å felle Håkon den gode (ca.961). Det gjorde Eirikssønnene til konger i Norge, mens Harald Blåtand gjorde krav på et formelt overherredømme. Bare et års tid senere sørget Eirikssønnene for å få ryddet av veien Sigurd Ladejarl, som Håkon den gode hadde samarbeidet nært med.

Harald Blåtand fremstilte sitt norske overherredømme slik på Jellingsteinen:

...den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne.

Hans stilling i Norge var ikke bare en tom form. Det viste seg ikke minst da han senere vendte seg mot søstersønnene, med det resultat at Harald Gråfell ble drept og Eirikssønnene mistet makten. Vi kjenner ikke nærmere til de uoverensstemmelsene som lå bak. Sagaene fremstiller det hele som en følge av intriger fra Håkon, sønn av Sigurd Ladejarl, som ville hevne faren. Det vi kan si med sikkerhet, takket være samtidige skaldekvad, er at Harald falt i kamp i Limfjorden, og at Håkon Sigurdsson etter dette ble Harald Blåtands jarl over hele Sør-Norge fra Lindesnes og nordover. De gjenlevende Eirikssønnene rømte fra landet.

Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem.

Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson. Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.

Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.

Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason:

1. Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955.

2. Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953.

3. Harald Gråfell, kong Harald 2 av Norge, død 969.

4. Ragnfrød Eiriksson, død 982.

5. Erling Eiriksson, død 963.

6. Gudrød Eiriksson, død 966.

7. Sigurd Sleva, død 964.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Norge; Medkonge (Eirikssønnene).
• Occupation: Aft 961, Orkenøyene, Skottland; Jarl.

Notes:

Occupation:
Kong Eirik og Gunnhild hadde etter alt å dømme seks sønner: Gamle, Guttorm, Harald, Ragnfred, Erling, Gudrød og Sigurd. Det er mulig bare én skulle nevnes før Harald: Guttorm med tilnavnet - gamle - som én person.

Faren Eirik ble fordrevet fra Norge ca.934, og sønnene vokste opp utenlands. Alle fikk kongsnavn. Kongesagaene fremstiller likevel Gamle som - overkonge - til han falt (ca.954), og etter det skal Harald ha blitt overkonge. Men siden Eirikssønnene først og fremst var vikingkonger og førte krig – snart sammen, snart hver for seg – er det ikke godt å si hva et - overkongedømme - som Gamles og Haralds skal ha betydd. Vi kan heller ikke se bort ifra at sagaene har fremhevet overkongedømmet til Harald Gråfell for å gi inntrykk av at det fantes et nokså veldefinert norsk rikskongedømme i forlengelse av det Harald Hårfagre grunnla, også i 960-årene.

Eirikssønnene angrep Norge flere ganger utover i 950-årene, mens farbroren Håkon den gode regjerte. Under disse angrepene skal både Gamle og Guttorm ha falt. Angrepene kom fra Danmark, og de ble støttet av Harald Blåtand, som på dette tidspunkt ledet et gjenreist og etter hvert sterkt dansk kongedømme. I slaget ved Fitjar lyktes det så for Harald Gråfell og brødrene å felle Håkon den gode (ca.961). Det gjorde Eirikssønnene til konger i Norge, mens Harald Blåtand gjorde krav på et formelt overherredømme. Bare et års tid senere sørget Eirikssønnene for å få ryddet av veien Sigurd Ladejarl, som Håkon den gode hadde samarbeidet nært med.

Harald Blåtand fremstilte sitt norske overherredømme slik på Jellingsteinen:

...den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne.

Hans stilling i Norge var ikke bare en tom form. Det viste seg ikke minst da han senere vendte seg mot søstersønnene, med det resultat at Harald Gråfell ble drept og Eirikssønnene mistet makten. Vi kjenner ikke nærmere til de uoverensstemmelsene som lå bak. Sagaene fremstiller det hele som en følge av intriger fra Håkon, sønn av Sigurd Ladejarl, som ville hevne faren. Det vi kan si med sikkerhet, takket være samtidige skaldekvad, er at Harald falt i kamp i Limfjorden, og at Håkon Sigurdsson etter dette ble Harald Blåtands jarl over hele Sør-Norge fra Lindesnes og nordover. De gjenlevende Eirikssønnene rømte fra landet.

Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem.

Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson. Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.

Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.

Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason:

1. Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955.

2. Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953.

3. Harald Gråfell, kong Harald 2 av Norge, død 969.

4. Ragnfrød Eiriksson, død 982.

5. Erling Eiriksson, død 963.

6. Gudrød Eiriksson, død 966.

7. Sigurd Sleva, død 964.

Died:
Død 966?

Family/Spouse: Heirw av Islay. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Sigurd Håkonsen. Sigurd (son of Håkon Grjotgardsen) was born about 0890; died about 0962 in Stjørdal, Nord-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0960, Oppland, Innlandet, Norge; Konge på Opplandene.

Notes:

Occupation:
Han var Halvdan var angivelig sønn til Sigurd Rise og sønnesønn til Harald Hårfagre.

Han var ca.960 konge på Opplandene.

I Håkon jarls tid fikk han Hadafylke sammen med sine helbrødre og synes å ha overlevet dem alle.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:

Samme vinter dro kong Olav opp på Ringerike og kristnet der. Åsta Gudbrandsdatter giftet seg snart igjen etter Harald Grenskes død, med en mann som het Sigurd Syr (Sugge); han var konge på Ringerike. Sigurd var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre.

Det fortelles at han var gift med en datter til Nerid jarl. Dette kan ikke være riktig, da Nerid levde så tidlig som ved 800. Derimot kan hans hustru ha stammet fra ham.

Kilder:

Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 60.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 107.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 344.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 794.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.

Family/Spouse: NN Neridsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0995, Viken, Oslofjorden, Norge; Jarl under danskekongen Harald Blåtann.

Notes:

Occupation:
I Olav Tryggvasons saga forteller Snorre at Harald ble konge over landskapene i Viken; Vingulmark, Vestfold og Agder. Disse områdene fikk han av den danske kongen Harald Blåtann, som ble konge i Viken da Harald Grenske var 18 år gammel. Harald Blåtann fikk via samarbeid med med Håkon Jarl også kontrollen over Norge.

Forfatteren av Historia Norvegiæ skriver derimot bare at Harald Grenske hersket i Grenland, og nevner ikke Harald Blåtann. Harald Grenske ble gift med Åsta, datteren til Gudbrand Kula.

Harald Grenske (født mellom 952 og 957, død 995) var far til Olav den hellige. Tradisjonelt har det blitt krevd at Harald Grenske stammet fra Harald Hårfagre via faren Gudrød Bjørnsson. Tilnavnet Grenske kommer av at han var fra Grenland.

Harald omtales i Snorres Heimskringla, først i Håkon jarls saga, som forteller om at faren Gudrød døde, hvorpå Harald rømte til Opplandene, sammen med blant annet sin fosterbror Rane. Eirikssønnene, sønnene til Eirik Blodøks, var stadig ute etter å kvitte seg med alle som kunne utgjøre en trussel mot dem, og Harald forlot derfor Norge og reiste til Svitjod (Sverige). Der møtte han den svenske hærmannen Skoguls-Toste, far til Sigrid Storråde. De dro på noen viking-tokter sammen, blant annet til Baltikum.
Harald Grenske nevnes også i både Fagerskinna og Ågrip, men disse sagaene har ingen opplysninger om ham utover at han var Olav den helliges far.

Snorre forteller også om Haralds død. Under en reise i Sverige fridde Harald Grenske til dronning Sigrid Storråde, men hun sa nei. Sigrid var datter av Skoguls-Toste, og var nå enke. Hun var velstående, og eide mange gårder i Svitjod. Sigrid mente at Harald var godt nok gift som han var, men Harald svarte at Åsta var en god kone, dog ikke av like stor ætt som han selv. Deretter red Sigrid fra ham. Senere dro Harald tilbake til Sigrid for å prøve igjen, og samme kveld kom det enda en frier; Vissevald (Wsevolod) fra Gardarike (Russland). Begge frierne og følget deres fikk plass i en stor stue. De drakk tett om kvelden, og vaktene sovnet. Da lot Sigrid stuen tenne på, og alle døde, enten i brannen eller de ble drept da de forsøkte å rømme.

Sigrid skal da ha sagt at dette skulle vende småkonger av med å komme fra andre land og fri til henne. Etter dette ble hun kalt Sigrid Storråde.

Haralds kone i Norge, Åsta, var gravid og ventet det guttebarnet som senere skulle bli Olav den hellige. Hun giftet seg senere med Sigurd Syr og fødte blant annet sønnen Harald Sigurdsson som også skulle bli Norges konge.

Harald Grenske er også omtalt i flere av skaldekvadene om sønnen Olav og andre konger tilknyttet ham. Snorre gjengir flere av dem i Olav den helliges saga. De fleste er diktet av skaldene Sigvat skald og Ottar Svarte.

Fra Snorre: Håkon jarls saga:

...Kong Gudrød Bjørnson hadde tatt seg ei bra kone av god ætt slik som høvelig var. De hadde en sønn som het Harald, han ble sendt til oppfostring i Grenland hos Roe den kvite, en lendmann. Sønn til Roe var Rane den vidfarne; han og Harald var jamngamle på lag, og fosterbrødre.
Etter at faren Gudrød var falt, rømte Harald, som ble kalt Grenske, først til Opplanda; fosterbroren Rane og noen få mann ble med ham. Der bodde han en stund hos frendene sine.
Eirikssønnene var stadig ute etter de menn som hadde noe utestående med dem, og især etter slike som de kunne tenke seg ville reise seg mot dem. Frendene og vennene til Harald rådde ham derfor til at han skulle reise ut av landet. Derfor drog Harald Grenske øst til Svitjod og så til å komme om bord på et skip og få følge med noen som skulle på hærferd og skaffe seg rikdom. Harald var dugelig som få.

Det var en mann i Svitjod som het Toste, han var en av de mektigste og beste menn der i landet av dem som ikke hadde høvdingnavn. Han var en stor hærmann og var på hærferd i lange tider, de kalte ham Skoglar-Toste. Harald Grenske slo seg i lag med ham og ble med Toste på vikingferd om sommeren. Alle syntes godt om Harald. Vinteren etter var Harald hos Toste.
Datter til Toste het Sigrid, hun var ung og vakker og ikke lite stor på det. Siden ble hun gift med sveakongen Eirik den seiersæle ; deres sønn var Olav Svenske, som ble konge i Svitjod siden. Eirik døde sottedøden i Uppsala ti år etter ar Styrbjørn var falt...

Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

...Så bød kong Harald ut hær over hele riket, han hadde 600 skip. Håkon jarl var med ham der da, og Harald Grenske, sønn til kong Gudrød, og mange andre stormenn som hadde rømt fra odelen sin for Gunnhildssønnene.
Danekongen kom sørfra med hæren til Viken, og der gikk hele folket under ham; da han kom til Tønsberg, kom det en mengde folk og gikk over til ham, og hele denne hæren som var kommet til ham i Norge, gav kong Harald over til Håkon jarl og gav ham dessuten styringen i Rogaland og Hordaland, Sogn, Firdafylke, Sunnmøre og Romsdal og Nord- Møre. Disse 7 fylkene gav kong Harald Håkon jarl, slik at han skulle rå for dem på de samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine; det var bare det som skilte at Håkon jarl skulle få alle kongsgårdene og all landskylden både der og i Trondheimen, han skulle også ha så mye han trengte av kongens andre inntekter, om det var hær i landet.

Kong Harald gav Harald Grenske Vingulmark, Vestfold og Agder til Lindesnes og dertil kongsnavn, han lot ham i ett og alt ha samme rike der som frendene hans hadde hatt fra gammelt, og som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine. Da var Harald Grenske 18 år gammel, og han ble siden en stor mann. Så drog Harald danekonge hjem med hele danehæren...

...Haral Grenske var konge i Vestfold, som før skrevet. Han ble gift med Åsta, datter til Gudbrand Kula.

En sommer da Harald Grenske var på hærferd i austerveg og fikk seg rikdommer, kom han til Svitjod. Der var Olav Svenske konge, han var sønn til kong Eirik den seiersæle og Sigrid, datter til Skoglar-Toste. Sigrid var enke dengang og hadde mange store garder i Svitjod. Og da hun fikk høre at Harald Grenske, fosterbror hennes, var kommet i land der like ved, sendte hun bud til ham og bad ham til gjestebud. Han lot seg ikke be 2 ganger, men dog av sted med stort følge. Der var alt stelt i stand på det beste for å ta imot dem, kongen og dronninga satt i høgsetet, og de 2 drakk sammen om kvelden, og det ble skjenket flittig i for alle mennene hans. Da kongen skulle gå og legge seg om kvelden, var senga hans dekket med kostbare tepper og reidd opp med dyrt klede; det var bare noen få andre i samme rommet. Da nå kongen hadde kledd av seg og gått til sengs, kom dronninga til ham; hun skjenket sjøl for ham og fikk ham til å drikke mye og var svært blid og god. Kongen ble helt full, og det ble de begge 2, til slutt sovnet han, og da gikk dronninga også til sengs. Sigrid var ei klok kvinne, hun var framsynt om mange ting.
Morgenen etter var gjestebudet like storslått igjen. Nå gikk det som det bruker gå når folk blir svært fulle, neste dag er de varsommere med drikken. Men dronninga var like lystig. Hun og kongen talte med hverandre, og da sa hun at hun satte like stor pris på de eiendommene og det riket hun hadde i Svitjod, som på kongedømmet hans i Norge og de eiendommene han hadde der. Da hun sa dette, ble kongen sturen, han brydde seg ikke om noe mer, og ville reise; han var helt ute av seg. Men dronninga var like lystig og glad, hun fulgte ham ut og gav ham store gaver.

Om høsten drog Harald tilbake til Norge, han var hjemme vinteren over og var nokså uglad.

Sommeren etter drog han i austerveg med følget sitt, da seilte han til Svitjod og sendte bud til dronning Sigrid at han gjerne ville møte henne. Hun rei ned til ham, og de talte sammen. Han kom snart til saken, og spurte om Sigrid ville gifte seg med ham. Hun sa det var bare et påfunn av ham, og at han var så vel gift før at det var fullt ut godt nok for ham. Harald sa at Åsta er nok ei god og gild kone,

men hun er ikke av så stor ætt som jeg er.

Sigrid sa:

Det kan vel være at du er av større ætt enn hun. Men jeg skulle likevel tro at den lykke dere begge 2 eier, er hos henne nå.

De sa ikke stort flere ord til hverandre, og så rei dronninga bort.
Nå var kong harald nokså tung til sinns; han ville ri opp i landet og tale med dronning Sigrid enda en gang. Mange av hans menn rådde ham fra det, men han tok likevel av sted med et stort følge, og kom til garden som dronninga eide. Samme kveld kom det en annen konge dit; han het Vissavald (Wsevolod) og var østfra Gardarike; han kom for å fri til henne.
Kongene og hele følget deres fikk plass i ei stor og gammel stue, all bunaden i rommet var også deretter. Men det skortet ikke på drikk om kvelden, og den var så sterk at alle ble fulle, og både hovedvakten og vaktene utenfor sovnet.
Så lot dronning Sigrid folk gå på dem om natta, både med ild og våpen, huset brant og alle menn som var inne i det, og de som kom seg ut, ble drept. Sigrid sa at slik skulle hun venne småkonger av med å komme fra andre land og fri til henne. Etter dette ble hun kalt Sigrid Storråde.

Året før dette var det jomsvikingslaget i Hjørungavåg stod. Rane hadde blitt igjen ved skipene mens Harald gikk opp i landet, han hadde styringen over den del av hæren som var igjen der.
Da de nå fikk høre at Harald var tatt av dage, skyndte de seg av sted så fort de kunne tilbake til Norge og fortalte det som hadde hendt. Rane kom til Åsta og sa henne hvordan alt hadde gått for seg på ferden, og hva ærend Harald hadde hatt hos dronning Sigrid.

Åsta reiste til far sin på Opplanda med en gang hun hadde fått høre dette, og faren tok godt imot henne; men begge 2 var svært harme over det giftermålet som hadde vært påtenkt i Svitjod, og over at Harald hadde ment å gå fra henne.

Åsta Gudbrandsdotter fikk en gutt den sommeren; gutten ble kalt Olav da de øste vann over ham. Det var Rane som øste vann over ham. Gutten vokste opp der hos Gudbrand og Åsta, sin mor.

Family/Spouse: Åsta Gudbrandsdatter. Åsta (daughter of Gudbrand and Ulvhild Torasdatter) was born about 0970 in Gudbrandsdalen, Hedmark, Innlandet, Norge; was christened about 0998; died about 1020. [Group Sheet] [Family Chart]

Astrid married Erling Skjalgsen på Sole in 0997. Erling (son of Torolv Ogmundsen Skjalg) was born about 0963 in Sola, Rogaland, Norge; died on 21 Dec 1027 in Soknasundet, Rennesøy, Rogaland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0995, Norge; Konge - del 1 oppsummering.
• Occupation: Abt 0995, Norge; Konge - del 2 Olav Tryggvassons saga.
• Occupation: Abt 0995, Norge; Konge - del 3 Olav Tryggvassons saga.
• Occupation: Abt 0995, Norge; Konge - del 4 Olav Tryggvassons saga.
• Occupation: Abt 0995, Norge; Konge - del 5 Olav Tryggvassons saga.
• Occupation: Abt 0995, Norge; Konge - del 6 Olav Tryggvassons saga.
• Occupation: Abt 0995, Norge; Konge - del 7 Olav Tryggvassons saga.

Notes:

Occupation:
Det er noe uvisst når Olav ble født. Snorre Sturlason skriver at han ble født like etter at hans far ble drept i 963, mens andre kilder hevder at det skjedde en gang mellom 964 og 969. Hvis Olav var født i de seneste av disse årene setter dette tvil om Olavs herkomst, som oldebarn av Harald Hårfagre, noe som legitimerte hans krav til kronen.

Snorre skriver at mor til Olav Tryggvason Astrid Eiriksdatter, datter av Eirik Bjodaskalle, som var gift med kong Trygve Olavsson, kom seg unna i hemmelighet da Trygve falt. Både fiender og uvenner var etter henne. Dessuten bar hun barnet til kong Trygve. Hun ble rodd ut på et vann – det blir ikke angitt hvilket vann – og gjemte seg på en holme. Der ble Olav født.

Astrid og Olav flyktet først til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Oprekstad, som muligens er identisk med Obrestad i Hå, Jæren, og var der over vinteren.
Så fór de til Håkon Gamle i Svitjod.

Etter 2 år hos Håkon Gamle ville Astrid dra med 3 år gamle Olav til Gardarrike hvor Astrids bror Sigurd var i tjeneste hos kong Valdemar. Men på vei over Østersjøen ble de kapret av Estiske vikinger, og alle ombord ble enten drept eller tatt som treller. Der ble Olav skilt fra sin mor.

En ester som het Klerkon, fikk både Olav, fosterfaren til Astrid Torolv Luseskjegg og hans sønn Torgils. Klerkon syntes Torolv var for gammel trell, syntes ikke han gjorde nok nytte for seg og drepte ham. Men guttene tok han med seg og solgte dem til en som het Klerk, han fikk en god bukk for dem. Enda en tredje mann, Reas, kjøpte Olav. Han gav ei god kappe for ham, et slags reiseplagg. Der var Olav lenge og hadde det godt, bonden var svært glad i ham. Olav var 6 år i Estland i slik utlegd.

Sigurd Eiriksson, bror til Astrid kom til Estland på en sendeferd for kong Valdemar i Holmgard, da han skulle kreve inn skatt for kongen der i landet. Sigurd som var en svært ansett mann hos kongen kom som en mektig mann med stort følge og mye gods.
På torget fikk han se en gutt som var svært vakker, han skjønte at han måtte være utlending og spurte ham om navn og ætt. Da fikk han vite at han het Olav, sønn av Tryggve Olavsson og Astrid, datter til Eirik Bjodaskalle. Da fikk Sigurd kjøpt både Olav og Torgils av Reas og tok dem med seg til Holmgard.

Olav Tryggvason stod en dag på torget, det var en mengde mennesker der så fikk han øye på en han kjente igjen, ifølge Snorre;

Da fikk han se Klerkon, som hadde drepte fosterfar hans, Torolv Luseskjegg. Olav holdt ei lita øks i handa, og den satte han i hodet på Klerkon, så den stod langt inn i hjernen...

Etter dette sprang han til sin frende Sigurd, som tok han med til dronning Allogia, for å søke tilflukt. En mobb hadde samlet seg for å ta gutten. Ikke før dronningen betalte blodpenger gav mobben seg. Kong Valdemar og dronning Allogia fikk da vite Olavs hærkomst som kongssønn, og de tok seg godt av ham. Olav var 9 år da han kom til Gardarike, og han ble der ytterligere 9 år.

Olav var den vakreste, største og sterkeste mann en kunne se, og i idretter var han bedre enn noen annen nordmann det går frasagn om. Kong Valdemar satte ham til høvding over den hæren han sendte for å verge landet. Han holdt en stor flokk hærmenn selv også, og lønte dem av det han fikk av kongen. Olav var rundhåndet mot sine menn, og derfor ble han vennesæl.
Valdemar ble da redd for sin egen trone og gjorde seg til uvenn med Olav. Olav forlot da dronningen og Holmgard for å søke lykken andre steder, etterhvert til Norge.

Han seilte vestover, da kom han innom Bornholm. Der gjorde han landgang og herjet, folk i landet kom ned og holdt strid med ham, men Olav vant seier og et stort bytte.
Olav seilte så syd, til Vendland. Kongen i Vendland het Burislav. Hans datter Geira styrte og hadde makten der hvor Olav kom i land. Diksin, en av kongsdatterens rådgivere kom Olav i møte og skjønte straks at dette var en mann som var av gjæv ætt og et vakkert åsyn. Diksin sa til dem at dronninga bad dem hjem til seg og bød sitt vennskap. Olav tok imot tilbudet, og drog til dronning Geira om vinteren. De 2 likte hverandre svært godt og Olav fridde til dronning Geira. Dermed fikk han styringen over dette riket sammen med henne.
Han plyndret også både i Skåne og på Gotland.

Keiser Otto 1. av det tysk-romerske rike hadde krevd at danskekongen Harald Blåtann skulle ta den rette tro, noe Harald nektet. Dermed dro Keiser Otto sammen en stor hær. Han mobiliserte folk fra Saksland, Frankland og Friesland, kong Burislav fulgte ham fra Vendland med en stor hær, og i følge med ham var Olav Tryggvason, mågen hans.
Keiseren hadde en stor hær av riddere og en enda større av fotfolk. Slaget stod ved Danevirke hvor Harald danekonge hadde sendt Håkon jarl sammen med den hæren av nordmenn som fulgte ham. Harald og Håkon jarl vant slaget, og mange av keiserens menn falt.
Otto seilte da rundt Danmark og jaget Harald danekonge ut på Morsø i Limfjorden hvor han til slutt lot seg kristne sammen med alle sine menn.

Etter bare 3 år i Vendland, ble Geira så syk at hun døde. Olav sørget så over å ha mistet henne at han ikke likte seg i Vendland mer.
Han skaffet seg hærskip igjen, og dro på hærferd, først til Friesland og så til Saksland og Flandern.

I 4 år var han ute i Viking helt til han kom til Syllingene. Da Olav Tryggvason lå ved Syllingene fikk han høre om en dyktig kristen med profetisk nådegave. Olav oppsøkte profeten og spurte om han kunne forutsi hvordan det ville gå med ham. Eneboeren svarte med en hellig profeti:

Du skal bli en stor konge og utrette store ting. Du skal omvende mange mennesker til troen og dåpen, og med dette skal du hjelpe både deg sjøl og mange andre. Og for at du ikke skal tvile på det svaret mitt, så skal du ta dette til merke: Når du kommer til skipene dine, skal du møte svik og flokker mot deg, og det skal bli kamp, og du kommer til å miste noen folk; sjøl skal du bli såret og holde på å dø av såret, du skal bli båret på skjold om bord i skipet. Men av dette såret skal du bli bra igjen innen sju dager, og like etter skal du la deg døpe.

Det gikk som eneboeren hadde profetert. Da Olav vende tilbake, ble mennene hans overfalt av irske røvere. Olav ble selv såret, men etter 7 dager ble han frisk.
Etter dette ble Olav så nysgjerrig at han vendte tilbake til den gamle, ble da døpt av ham og lærte om Gud og kristendommen av ham.

Om høsten 988 seilte Olav fra Syllingene til England, hvor han nå fór med fred, for England var kristnet og han var også kristen. Der gikk det tingbud over landet og da tinget var satt, kom dronning Gyda dit. Hun var søster til Olav Kvåran som var konge i Dublin på Irland. Hun hadde vært gift med en mektig jarl i England, som nå var død, og hun hadde riket etter ham. Hun ville se seg ut en ny mann ved tinget, og Olav stakk seg ut med sin størrelse og sitt vakre ytre. Hun spurte Olav hvem han var, og han kalte seg - Åle - et navn han hadde ofte brukt på reise. Gyda sa til ham at hun ville velge ham hvis han ville ha henne, til det svarte Olav:

Jeg sier ikke nei til det.

Slåsskjempen Alvine bød Olav Tryggvason til holmgang på grunn av dette giftemålet, Olav vant over Alvine og hans menn. Olav giftet seg med Gyda og ble i England og Irland.

(Det heter seg at Olav først var Håkon Adalsteinfostres underkonge i Viken. At han og 2 andre vikhøvdinger i 991 sluttet forlik med engelskkongen og fikk 10.000 pund. Og at han og Svein Tjugeskjegg i 994 angrep London med 94 skip. Det ble inngått nytt forlik og de fikk 16.000 pund.)

I år 995 gikk ryktet om en nordmann i vest med kongelig blod av Harald Hårfagres ætt. Tiden var moden for at Olav kunne reise til Norge og kreve kronen. Olav seilte øst over havet, og kom seilende inn til land ytterst på Moster. Det var det første stedet han gikk i land i i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land. Siden ble det bygd en kirke på samme sted.

Bøndene hadde allerede startet å gjøre opprør mot Håkon, som var på flukt. Olav så noen skip som kom seilende og trodde det var Håkon jarl, men det var Erlend, sønn til Håkon jarl, som kom med tre skip. Erlend fryktet at skipene som kom mot ham bragte ufred mot ham, og han hoppet overbord og la på svøm. Olav tok styrvolen (styreåren) og kastet etter ham, og den traff Erlend i hodet så han døde.

Håkon jarl hørte at Olav Tryggvason hadde kommet inn fjorden og hadde drept Erlend, sønnen hans. Da søkte Håkon ly i en grav (hule) under en grisebinge sammen med trellen Kark. Da Olav traff bøndene, tok de ham til konge over seg, og alle ble enige om èn ting: å lete etter Håkon jarl. Da de kom til gården hvor Håkon og Kark gjemte seg ble begge urolig. Det endte med at Kark drepte Håkon jarl ved å kjøre kniven i halsen på ham. Kark skar hodet av jarlen og løp sin vei. Dagen etter kom han inn til Lade og gav jarlens hode til kong Olav. Da lot kong Olav ham føre bort og lot hogge hodet av ham. Olav så på Karks svik mot sin herre som så alvorlig at det ikke kunne oppveie at han forærte ham Håkon Jarls hode. Etter dette var Olav konge over Norge.

Olav Tryggvason ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheimen. Han reiste så videre til områdene som før hadde vært under danskekongen, slik som Opplandene og Viken. Overfor sine nærmeste frender og rådgivere sa han at enten skulle han få satt igjennom å kristne hele Norge, eller også dø. Etterhvert lyste kong Olav for allmuen at han ville by kristendom til alle mennesker i riket. De som før var gått med på dette, var nå straks de første til å støtte saken, og sa de ville følge dette budet. Han startet kristningen i Viken. Kongen dro nå rundt og bød alle mennesker der å ta kristendommen, og de som talte imot, straffet han hardt. Noen drepte han, noen lot han lemleste, og noen drev han ut av landet.

Kong Olav dro vest til Agder, og hvor enn han kom og han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen, for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom.
I Hordaland var det mange gjeve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt 4 sønner. Den ene var Torleiv Spake, den andre var Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola. Den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjell, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjeveste ætten i Hordaland.
Stormennene diskuterte om hva som ville skje. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der.

Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Der hadde de plukket ut de 3 mest veltalende bøndene til å tale Olav imot. Den første fikk ikke sagt et ord, da han ble rammet av hoste. Den andre ble plutselig stum og den siste ble så hes at ingen hørte ham, dermed ble det ingen motstand mot Olav. Da ble alle på tinget døpt før de dro sin vei.

Ved Gulating var stormennene samlet, og de ville ikke la seg tvinge til dåp hvis ikke de fikk noe igjen for det. Kong Olav spurte stormennene hva de ville kreve av ham for å få et best mulig forlik. De ville at Olav skulle gifte bort Astrid, søsteren sin, til Erling Skjalgsson, noe Olav gikk med på fordi han visste Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar. Men han sa også at Astrid selv måtte svare på dette.

Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn, men Erling ville ikke ha noe høyere enn tittelen Herse mot at han blir den største i landet med det navnet. Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine.

Olav lyste ut 4-fylkersting nord på Dragseid på Stad, og dit skulle det komme sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdøler. De så hæren til Olav, som nå også bestod av mennene fra Hordaland og Rogaland. Kong Olav drog videre til Nordmøre med hæren, og kristnet dét fylket.

Olav seilte inn til Lade og lot hovet rive ned og tok alt gullet og pynten av guden og ut av hovet. Da bøndene fikk vite dette, lot de hærpil gå ut over alle fylkene og stevnte ut hær og ville gå mot kongen. Kong Olav tok flåten og seilte ut gjennom fjorden og ville nord til Hålogaland og kristne der, men da han kom nord til Bjørnør fikk han høre fra Hålogaland, at der hadde de hæren ute og tenkte å verge landet mot kongen. Høvdingene for denne hæren var Hårek fra Tjøtta, Tore Hjort fra Vågan og Øyvind Kinnriva. Da han fikk vite det, dro han heller sydover igjen.

Fra hovet på Lade hadde Olav tatt vekk en gullring som han sendte til Dronning Sigrid i Svitjod, hun som ble kalt Storråde, for å fri til henne. Dronning Sigrid fant ut at ringen var falsk og at den var fylt med kobber inni, dette gjorde henne vred og hun lurte på hva Olav mente med dette. Da de møttes for å avtale giftemålet, krevde Olav at hun skulle la seg døpe. Dronningen nektet å gi opp sin tro, men sa at hun kunne leve med at de hadde forskjellig tro. Da ble kong Olav fælt harm og svarte nokså brått:

Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund, og slo henne i ansiktet med hansken, som han holdt i handa.
Da svarte Sigrid:

Dette kunne vel bli din bane.

Kongen drog da nord i Viken, og dronninga øst i Sveavelde.

Kong Olav dro med sin hær om sommeren til Trondheimen, og styrte først inn til Nidaros. Så lot han det gå tingbud over hele fjorden og lyste ting på Frosta. Da kongen kom til tinget hadde mange bønder møtt opp, sterkt bevæpnet. De begynte å rope og sa han skulle tie stille, ellers ville de gå på ham og jage ham bort slik som de hadde gjort med Håkon Adelstensfostre.
Olav forstod at bøndene hadde en større hær og gikk da med på forlik om at han skulle bli med dem til det største blotsstedet og se hvordan de dyrket sin tro. Skjegge, som ble kalt Jernskjegge, var bøndenes leder og det var han som talte mot kongen og fikk bøndene til å reise seg mot kristendommen. Da tiden var kommet for blotet, reiste kong Olav til Mære. Der gikk kong Olav inn i hovet sammen med noen få av sine egne menn og noen få av bøndene.

Inne i hovet var det en statue av guden Tor som var prydet med gull og sølv. Olav tok opp en gullslått piggstav med øks på som Tor hadde i hendene, og slo i stykker statuen og veltet de andre gudebildene. Utenfor drepte kongsmennene Jernskjegge. Med Jernskjegge død var det ingen som kunne lede bøndene, og da ble alle der døpt og trønderne tok kristendommen.

I 997 dro Kong Olav med hæren ut til Nidaros. Der lot han bygge hus på bakken ved Nidelv, og han ordnet det slik at det skulle være kjøpstad der. Han gav folk tomter til å bygge seg hus på, og så lot han bygge kongsgård oppe ved Skipakrok.
Om høsten lot han føre dit alt det han trengte av kost og annet til vinteren. Han hadde samlet mange folk rundt seg, og både hoffet og hirden var der.

For å komme til forlik med Jernskjegge sine frender, ble det avtalt at kongen skulle gifte seg med Gudrun, hans datter. Men på bryllupsnatten dro hun frem en kniv og ville drepe ham. Olav oppdaget dette og fikk henne sendt vekk.

Samme høst lot kong Olav bygge et stort langskip på øra ved Nidelv. Det var en snekke, som hadde tretti rom, det var høyt i stavnene. Dette skipet kalte kongen Tranen.

Hos kong Olav Tryggvason var det en saksisk prest som het Tangbrand. Tangbrand var en villstyring og slåsskjempe, men ifølge sagaene ellers en vellært klerk og en kjekk kar. Kongen ville ikke ha ham hos seg og sendte ham ut til Island for å kristne landet. Tangbrand prekte kristendom på Island. Noen høvdinger lot seg døpe på hans ord, men det var mange flere som talte mot ham. Tangbrand var 2 år på Island, og drepte 3 menn før han drog bort.
Da Tangbrand kom tilbake fra Island fortalte han til kong Olav at det ikke hadde gått så godt på Island, og at islendingene ikke ville la seg kristne, men heller lagde nidviser om Tangbrand og ønsket ham død. Kongen ble så vill og vred at han samlet alle islendingene som var i byen, og så sa han at de skulle bli drept, alle sammen. Han ble overtalt til å la dem leve og la dem døpe.

Våren 998 lot kong Olav sette i stand skipene og rustet opp hæren sin. Selv reiste han i Tranen, for å kristne Hålogaland. Langs hele kysten, hvor enn han kom i land, holdt han ting, og der bød han alle mennesker å ta dåpen og den rette tro. Ingen hadde makt og menn nok til å sette seg opp mot kongen. Kong Olav tok inn hos Hårek på Tjøtta, og da ble Hårek og alle folkene hans døpt. Hårek gav kongen store gaver, og da de skiltes var han blitt kongens mann og han hadde fått veitsler av kongen og lendmanns rett.

Raud den ramme og Tore Hjort var 2 hedenske høvdinger som tok til våpen da de hørte at kongen kom nordover. De fikk samlet mange menn og utrustet skip. Raud hadde en stor drake med forgylt hode på skipet, som hadde 30 rom og var stort i forhold til romtallet. Tore Hjort hadde også et stort skip. Det ble et stort slag der de 2 flåtene møttes, og snart ble det mannefall, men mest hos håløygene og skipene deres ble ryddet. Tore Hjort sprang i land, og ble drept av kongens spyd, mens Raud lot skipet seile vekk.

Raud den ramme flyktet til sin gård på Godøy i Saltfjorden. Kongen og hans menn overrasket Raud som lå og sov, da de kom. Olav ville være mild mot ham hvis han ville la seg døpe, men Raud spottet heller Gud på det styggeste. Da ble kongen sint og sa Raud skulle få den verste død som fantes. Han stakk en pinne i munnen på Raud, og tvang en orm ned halsen på ham, denne spiste seg ut siden på Raud.
Den draken som Raud hadde eid, tok kong Olav og styrte selv, for det var et mye større og finere skip enn Tranen. Framme hadde det et drakehode, og akter en krok som så ut som en hale. Begge nakkene og hele stavnen var belagt med gull. Dette skipet kalte kongen Ormen, for når seilene var oppe, kunne de gå for å være vingene på draken, og det var det fineste skipet i hele Norge. Dette skipet, tidvis kalt Ormen lange, kan ha vært en av sin tids største og mest effektive krigsmaskiner.

Kong Olav falt ifølge kildene i sjøslaget ved Svolder ca. år 1000 (nær Rügen - Öresund).
Han var på vei hjem fra et tokt til Vendland da han gikk i et bakhold arrangert av sine største politiske motstandere, Svein Tjugeskjegg, konge av Danmark, Olof Skötkonung, konge av Sverige, og Eirik Håkonsson, ladejarl fra Trøndelag.
Kildene forteller at Olavs menn var tallmessig underlegne, og at han selv hoppet i sjøen etter at det ble klart at slaget var tapt.

Olav Tryggvason regnes som en av de sentrale og innflytelsesrike kongene, og holdes i norsk historietradisjon for å være en av de viktigste skikkelsene i norgeshistorien. Han har i ettertiden fått en høy stjerne, både hos Snorre, og hos senere historikere.
Dette kan delvis være på grunn av hans innsats for å få innført kristendommen, men det kan også være motstanden han ytte mot utenlandske konger. Slik motstand kan ha blitt tolket positivt, og derfor fremhevet, under nasjonsbyggingsprosessen.
Olav Tryggvason regnes som en viktig nasjonsbygger i Norge – hans mål har øyensynlig vært å bygge en moderne, det vil si kristen sentralstat på tuftene av det hedenske høvdinge- og tingsamfunnet. Hans regjeringstid preges derfor både av rikssamling og kristning.

Kong Olav kom i motsetningsforhold til det trønderske aristokrati, grunnet sin misjonsvirksomhet for kristendommen. Han bygget Norges eldste kirke på Moster i 995 og grunnla Trondheim i 997.
Han hadde sine fiender i de danske og svenske konger, og i Håkon jarls sønner. Olav søkte allianse med sin frende, den mektige polske konge Boleslav, som i 990-årene hadde erobret landene sør for Østersjøen.

Olav var gift med:

1. Geira Burislavsdotter av Vendland, død 977.

2. Gyda Olavsdotter av Irland, Irland i 995.

3. Astrid Erlingsdatter.

4. Gudrun Skjeggesdatter.

Kilder:
Rolf Edberg (1961). Fridtjof Nansen: Europeeren: En studie i vilje og godvilje. Oslo: Aschehoug. s. 9.
Per Sveaas Andersen (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet: 800–1130. Universitetsforlaget. ISBN 8200024121.
Den islandske munken Odd Snorresson skrev ca. 1190 den eldste sagaen om Olav; denne er skrevet på latin, og var kilde for flere av de senere sagaene.
Theodoricus monachus' kongekrønike, Ågrip og Historia Norvegiæ er noenlunde samtidige.
De islandske diktet Dråpa om Olav Tryggvason fra ca. år 1200 er bare delvis bevart.
Snorre Sturlasons Olav Tryggvasons saga i Heimskringla er skrevet ca. år 1230.
Den større saga om Olav Tryggvason er fra ca. år 1300, og samler Snorres arbeid, andre tekster, og muligens muntlig tradisjon.

Occupation:
Fra Snorre: Håkon jarls saga:

...Det var en høst Håkon jarl drog til Opplanda. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Tryggve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enerom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver drog hjem til sitt rike.

Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene. De talte ofte om dette med hverandre.

Da våren kom, lyste kong Harald og bror hans, kong Gudrød, at de ville dra på vikingferd om sommeren, slik de var vant til, enten vest over havet eller i austerveg. De samlet folk, satte skipene på sjøen og gjorde seg i stand. Da de nå drakk utferdsølet, var det svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken; til slutt ble det mannjamning, og det var kongene sjøl de talte om.
En mann sa at kong Harald var den fremste av brødrene i alle ting. Dette ble Gudrød svært sint for, han sa at han skulle ikke stå tilbake for Harald i noen ting, og det var han ferdig til å vise. Snart ble de så sinte begge to at de bød hverandre kamp og løp til våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre fulle, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip. Men det var ikke tale om at de kunne reise i følge alle sammen. Gudrød seilte østover langs kysten, og Harald styrte rett til havs; han sa han ville seile vest over havet, men da han kom utenfor øyene, styrte han østover havleia langs landet.

Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Tryggve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i austerveg begge 2 og herje om sommeren. Kong Tryggve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Tryggve kom da til ham med bare ei skute. De møttes øst for Sotenes ved Veggir. Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Tryggve og 12 mann. Han ligger der det nå heter Tryggvarøyr...

Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

1.
Astrid het den kona kong Tryggve Olavsson hadde vært gift med; hun var datter til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Obrestad, det var en mektig mann.
Etter at Tryggve var falt, kom Astrid seg unna i all hemmelighet med alt det løsøre hun kunne få med seg. Fosterfar hennes, som het Torolv Luseskjegg, fulgte henne. Han gikk aldri fra henne; men de andre trofaste menn hun hadde, var rundt og speidet og fikk vite nytt om uvennene hennes, og hvor de var.

Astrid gikk med barnet til kong Tryggve. Hun lot dem ro seg ut på et vann, og der gjemte hun seg på en holme sammen med noen få folk. Der fødte hun et barn, det var en gutt. Da de øste vann over ham, kalte de ham Olav etter farfaren.

Hun holdt seg gjemt der om sommeren. Men da nettene ble mørke og dagene stuttere og været kaldt, tok Astrid av sted igjen; Torolv og noen få menn fulgte henne. De reiste bare om natta gjennom bygdene, slik at de holdt seg skjult og møtte ingen. En dag mot kvelden kom de fram til Eirik på Obrestad, far til Astrid. De gikk varsomt fram, Astrid sendte folk opp til garden som skulle si fra til Eirik, og han lot noen følge dem til ei lita stue og dekke bord for dem med beste slags mat. Da Astrid og folkene hennes hadde vært der en stund, tok følget bort, og hun ble igjen sammen med 2 tjenestejenter og sønnen Olav, Torolv Luseskjegg og sønn hans, Torgils, som da var 6 år gammel. De ble der vinteren over.

2.
Da de hadde drept Tryggve Olavsson, drog Harald Gråfell og Gudrød, bror hans, til de gardene Tryggve hadde eid ; men da var Astrid borte, og de kunne ikke få spurlag på henne. De fikk høre folk ymtet om at hun skulle gå med kong Tryggves barn. Om høsten drog de nord i landet, som før er skrevet. Da de kom til Gunnhild, mor si, fortalte de henne hvordan alt var gått for seg, og hva som hadde hendt dem på ferden. Hun spurte dem nøye ut om alt som hadde med Astrid og gjøre. Da fortalte de henne om det snakket de hadde hørt. Men samme høst fikk Gunnhildssønnene strid med Håkon jarl og likeså vinteren etter, som før er skrevet, og av samme grunn ble det ikke satt i gang noen leting etter Astrid og sønnen hennes den vinteren.

3.
Våren etter sendte Gunnhild speidere til Opplanda og over hele Viken, de skulle få greie på hvordan det hadde seg med Astrid. Da sendemennene kom tilbake, kunne de fortelle Gunnhild at Astrid nok var hos Eirik, far sin, og dessuten at det visst var så at hun fostret opp sin og kong Tryggves sønn der. Da sendte Gunnhild straks menn ut og gav dem godt med våpen og hester; det var tretti mann, og føreren for dem var en mektig mann som het Håkon, en av Gunnhilds venner. Hun bad dem reise til Eirik på Obrestad og få med seg sønn til kong Tryggve derfra, og føre ham til Gunnhild.

Så reiste alle sendemennene av sted. Da de ikke hadde langt igjen til Obrestad, fikk Eiriks venner se dem komme, de gikk og varslet ham om kvelden at sendemennene var på veg. Straks samme natta lot Eirik Astrid dra bort, han gav henne en god fører på vegen og sendte henne øst til Svitjod til Håkon den gamle, en venn og en mektig mann. De tok av sted mens det ennå var langt igjen av natta. Mot kvelden neste dag kom de til ei bygd som heter Skaun, der så de en stor gard og gikk dit og bad om husvær for natta. De sa ikke hvem de var og hadde dårlige klær. Bonden der het Bjørn Eiterkveise, han var rik, men ingen bra mann, han jagde dem vekk, og de gikk samme kvelden til en annen gard like ved, som heter Vitskar. Der het bonden Torstein, han gav dem hus og godt stell om natta; de sov i gode senger.

4.
Håkon og de andre mennene til Gunnhild kom til Obrestad tidlig på morgenen og spurte etter Astrid og sønnen hennes. Eirik sa hun ikke var der. Håkon og de andre ransakte garden og ble der lenge utover dagen, og så fikk de vite noe om hvor Astrid hadde tatt vegen. Da rei de samme veg og kom seint på kvelden til Bjørn Eiterkveise i Skaun, der tok de inn. Håkon spurte Bjørn om han visste noe å fortelle om Astrid. Han svarte at det hadde kommet noen folk der om dagen som hadde bedt om husvær, men jeg jagde dem bort. De har vel fått hus et annet sted i bygda.

En av arbeidskarene til Torstein kom fra skogen om kvelden, han kom innom hos Bjørn, for det var på vegen for ham. Han så det var gjester der og hørte hva ærend de kom i, og fortalte det til Torstein bonde. Og mens det ennå var en tredjedel igjen av natta, vekte Torstein gjestene sine, og bad dem se å komme seg vekk, og snakket stygt og hardt til dem. Men da de vel var kommet på veg og ute av garden, sa Torstein til dem at Gunnhilds sendemenn var hos Bjørn og fõr og lette etter dem. De bad ham om litt hjelp, han gav dem med en til å vise vegen, og noe mat. Mannen fulgte dem framover i skogen til de kom til et vann, der var det en holme som var overgrodd med siv. De kunne vasse ut til holmen, og der gjemte de seg i sivet.

Tidlig neste dag rei Håkon fra Bjørn og ut i bygda; hvor han kom spurte han etter Astrid. Da han kom til Torstein, spurte han om de var kommet dit. Han svarte at det hadde vært noen folk der, men de drog østover mot skogen ved daggry. Håkon bad Torstein om følge, siden han var kjent både med vegen og gjemmestedene. Torstein fulgte dem, men da han kom til skogen, viste han veg tvert imot der Astrid var. De dreiv og lette hele dagen, men fant dem ikke.Så reiste de hjem igjen og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått. Astrid og følget hennes reiste sin veg videre, de kom fram til Håkon Gamle i Svitjod. Der bodde Astrid og Olav, sønnen hennes, en lang stund og hadde det godt.

5.
Gunnhild kongemor fikk høre ar Astrid og Olav, sønn hennes, var i Sveavelde. Da sendte hun Håkon ut igjen med godt følge, han skulle øst til Eirik sveakonge med gode gaver og løfter om vennskap. Sendemennene ble godt mottatt der, det ble vist dem all vennlighet. Så kom Håkon fram med ærendet sitt for sveakongen. Han sa at Gunnhild hadde sendt bud og bedt om at kongen skulle støtte ham, så han kunne få med seg Olav Tryggvason til Norge. Gunnhild vil ta ham til oppfostring, sa han.

Kongen gav ham menn med, og de rei til Håkon Gamle. Håkon bad med mange vennlige ord Olav om å bli med seg. Håkon Gamle svarte pent, men sa at mora fikk rå for om han skulle bli med, og Astrid ville ikke for noen pris at gutten skulle reise. Sendemennene fór sin veg, og sa til kong Eirik hvordan det hadde gått.

Nå gjorde sendemennene seg ferdige til å reise hjem. Men de bad kongen enda en gang om han ville hjelpe dem så de kunne få gutten med, enten Håkon Gamle ville eller ikke. Kongen gav dem en flokk menn igjen. Sendemennene kom til Håkon Gamle og krevde at han skulle la gutten følge med dem. Da han ikke var villig til dette, brukte de grove ord, lovte at han skulle få svi for det og var fælt sinte. Da løp det fram en trell som het Burste og ville slå til Håkon, og det var så vidt de kom seg av sted uten å bli banket av trellen. Så reiste de hjem til Norge og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått dem, men at de hadde da sett Olav Tryggvason.

6.
Bror til Astrid het Sigurd, han var sønn til Eirik Bjodaskalle. Han hadde vært borte fra landet lenge, han hadde vært øst i Gardarike hos kong Valdemar, der hadde Sigurd mye å si. Astrid ville gjerne reise dit til Sigurd, bror sin. Håkon Gamle gav henne godt følge og godt tilfang av alt; hun reiste sammen med noen kjøpmenn. Da hadde hun vært 2 år hos Håkon Gamle, og Olav var 3 år gammel. Men da de seilte østover havet, kom det vikinger over dem, det var estere. De røvet både folk og gods, noen drepte de, og de andre delte de mellom seg til treller.
Der ble Olav skilt fra mora. En mann som het Klerkon, en ester, fikk både ham og Torolv og Torgils. Klerkon syntes Torolv var for gammel til trell, syntes ikke han gjorde nok nytte for seg og drepte ham. Men guttene tok han med seg og solgte dem til en som het Klerk, han fikk en god bukk for dem. Enda en tredje mann kjøpte Olav, han gav ei god kappe for ham, et slags reiseplagg; han het Reas. Kona hans het Rekon og sønnen Rekone. Der var Olav lenge og hadde det godt, bonden var svært glad i ham. Olav var 6 år i Estland i slik utlegd.

7.
Sigurd Eiriksson kom til Estland på en sendeferd for kong Valdemar i Holmgard, han skulle ta inn skattene for kongen der i landet. Sigurd kom som en mektig mann med stort følge og mye gods. På torget fikk han se en gutt som var svært vakker, han skjønte at han måtte være utlending og spurte ham om navn og ætt. Han sa han het Olav, at Tryggve Olavsson var far hans, og at mor hans var Astrid, datter til Eirik Bjodaskalle. Da kjentes Sigurd ved gutten, skjønte han var søstersønn hans. Sigurd spurte gutten hvordan han var kommet dit. Olav fortalte ham hvordan alt hadde gått til for ham. Sigurd bad ham følge seg til Reas bonde, og da han kom dit, kjøpte han begge guttene, både Olav og Torgils, og tok dem med seg til Holmgard. Han lot det ikke bli kjent hva ætt Olav var av, men sørget godt for ham.

8.
Olav Tryggvason stod en dag på torget, det var en mengde mennesker der. Da fikk han se Klerkon, som hadde drept fosterfar hans, Torolv Luseskjegg. Olav holdt ei lita øks i handa, og den satte han i hodet på Klerkon, så den stod langt inn i hjernen, og så satte han på sprang hjem der han bodde og fortalte det til Sigurd, frenden sin. Sigurd fikk med en gang Olav med inn i huset til dronninga og fortalte henne det som hadde hendt. Hun het Allogia. Sigurd bad henne hjelpe gutten. Hun så på gutten og svarte; hun sa at det gikk da ikke an å drepe slik en vakker gutt, og bad dem tilkalle folk, fullt væpnet.
I Holmgard var freden så hellig at etter loven der skulle en drepe hver den som drepte en annen uten dom, og som skikken var, og loven bød, skyndte alle mennesker seg å leite etter gutten, hvor det var blitt av ham. Da ble det sagt at han var i garden til dronninga, og at der var det en hær av folk i fulle våpen. Dette ble fortalt til kongen, og så kom han til med sitt følge, han ville ikke det skulle bli strid. Han fikk først i stand grid, og så forlik; kongen dømte bøtene og dronninga greidde dem ut. Siden ble Olav hos dronninga, og hun var god og kjærlig mot ham.

I Gardarike var det en lov at kongebårne menn ikke måtte være der uten at kongen gav samtykke til det. Nå fortalte Sigurd dronninga hva ætt Olav var av, og hvorfor han var kommet dit, og at han ikke kunne være hjemme i sitt eget land for ufred, han bad henne tale med kongen om dette. Hun gjorde det, bad kongen hjelpe denne kongesønnen, så hardtsom folk hadde fart med ham, og hun talte så godt for seg at kongen lovte henne dette. Han tok Olav til seg og sørget for ham på stormannsvis, slik som det sømmer seg for en kongssønn å ha det.
Olav var 9 år da han kom til Gardarike, og han var hos kong Valdemar de neste 9 åra. Olav var den vakreste, største og sterkeste mann en kunne se, og i idretter var han bedre enn noen annen nordmann det går frasagn om.

...

Occupation:
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

21.
Hele denne tida var Olav Tryggvason i Gardarike, kong Valdemar sørget for ham på det beste, og dronninga var svært glad i ham. Kong Valdemar satte ham til høvding over den hæren han sendte for å verge landet. Der kom Olav ut i strid noen ganger, og hærstyret var i gode hender. Han holdt en stor flokk hærmenn sjøl også, og lønte dem av det han fikk av kongen. Olav var rundhåndet mot sine menn, og derfor ble han vennesæl.

Men det gikk som det så ofte går når en utlending kommer til makt, eller til så stor ære at han går foran folk i landet; mange ble misunnelige på ham fordi han var så godt likt av kongen og ikke mindre av dronninga. Folk sa til kongen at han skulle vare seg, og ikke la Olav få bli for stor:

For en slik mann kan bli svært farlig for Dem, om han skulle finne på å la seg bruke til skade for Dem eller Deres rike, så godt som han er utstyrt; han er både dugelig og vennesæl. Vi vet ikke hva det er han og dronninga alltid snakker om heller.

Det var ofte skikk hos mektige konger at dronninga hadde halve hirden og holdt den på sin bekostning; da fikk hun så mye av skatter og skylder som trengtes til dette. Slik var det hos kong Valdemar også, dronninga hadde ikke mindre hird enn kongen, og de kappet med hverandre om hvem som kunne få de dugeligste folkene, begge ville ha dem til seg. Nå gikk det slik at kongen festet tiltro til det snakket folk kom til ham med; han ble litt stutt og tverr mot Olav.
Da Olav merket dette, sa han det til dronninga; han la til at han gjerne ville til Norderlanda. Frendene hans hadde hatt rike der før, sa han, og han trodde det var mest likt til at han kunne komme seg opp der. Dronninga bad farvel med ham, og sa at han ville nok folk synes var en gjæv mann, hvor han så kom hen. Så drog Olav av sted; han gikk om bord og seilte ut i Østersjøen. På vegen da han seilte vestover, kom han innom Bornholm, der gjorde han landgang og herjet; folk i landet kom ned og holdt strid med ham, men Olav vant seier og et stort bytte.

22.
Mens Olav lå ved Bornholm, fikk han kvast vær og stormsjø, så han kunne ikke holde seg der; så seilte de derfra og sør under Vendland, og der fikk de god havn. Der gikk alt fredelig for seg, og de ble der en stund. Kongen i Vendland het Burislav, døtrene hans var Geira, Gunnhild og Astrid. Der hvor Olav kom i land, var det Geira kongsdatter som styrte og hadde makten. Den mann som hadde mest å si hos dronning Geira og hjalp med styringen, het Diksin. Da de fikk høre at det var kommet i land noen ukjente folk, som så ut som stormenn og kom med fred, kom Diksin ned med bud fra dronning Geira om at hun ville spørre dem som var kommet, om de ville være der vinteren over, for det var langt på sommeren alt, og været var hardt med svære stormer. Da Diksin kom, skjønte han straks at her rådde en mann som var gjæv både av ætt og åsyn. Diksin sa til dem at dronninga bad dem hjem til seg og bød sitt vennskap. Olav tok imot tilbudet, og drog til dronning Geira om vinteren. De 2 likte hverandre særs godt, så Olav fridde til dronning Geira samme vinteren. Så fikk han styringen over dette riket sammen med henne. Hallfred Vandrædaskald nevner dette i den dråpa han laget om kong Olav.

Høvdingen ved Holmen
herdet sverd i blodet,
øst i Gardar også.
Nekt det ikke, bønder!
Etter kampene på Gotland:

23.
Håkon jarl rådde over Norge og svarte ingen skatter, for danekongen gav ham alle de skattene kongen skulle ha i Norge for strev og omkostninger som jarlen hadde med å verge landet mot Gunnhildssønnene.

24.
Dengang var Otto keiser i Saksland. Han sendte bud til Harald danekonge at han skulle ta imot dåpen og den rette tro, og det skulle folk i landet også; hvis han ikke ville det, sa keiseren at han ville gå med en hær imot ham.
Danekongen lot landvernet sette i stand, sa Danevirke skulle holdes ved like, og hærskipene skulle være ferdige. Så sendte kongen bud til Norge til Håkon jarl, sa han skulle komme til ham tidlig på våren med hele den hæren han kunne få tak på.
Håkon jarl bød ut hær om våren fra hele riket, han fikk en svær mengde folk, og med den hæren seilte han så til Danmark og møtte danekongen. Kongen tok imot ham med stor heder. Der hos danekongen var det mange andre høvdinger også da, som ville hjelpe ham. Han hadde en stor hær.

25.
Olav Tryggvason hadde vært i Vendland om vinteren, som før skrevet. Den vinteren drog han rundt i Vendland til noen bygder der, som før hadde hørt under dronning Geira; men nå hadde de holdt helt opp med å vise lydighet og gi skatter. Der herjet Olav og drepte mange, han brente for noen og tok mye gods og la under seg disse rikene. Siden drog han hjem til borgen sin.

Tidlig på våren fikk Olav i stand skipene og seilte så ut på havet. Han seilte langs Skåne og gjorde landgang der; men folk i landet samlet seg og gikk til kamp. Olav seiret og tok stort bytte. Siden seilte han øst til Gotland, der tok han et kjøpmannsskip som noen jemter eide. De verget seg vel og lenge, men det endte med at Olav ryddet skipet, drepte en mengde folk og tok alle varene. Tredje kampen hadde han ved Gotland, der fikk Olav seier og stort bytte. Så sier Hallfred Vandrædaskald:

Flokker av jemter og vender
felte kongen i striden.
Slikt ble snart hans vane,
stridbar mot alt hellig.

Djervt dro herser herre
drepende sverd mot goter,
delte gull, og sendte
spydvær fra sør mot Skåne.

26.
Keiser Otto drog sammen en stor hær, han fikk folk fra Saksland, Frankland og Frisland, kong Burislav fulgte ham fra Vendland med en stor hær, og i følge med ham var Olav Tryggvason, mågen hans.
Keiseren hadde en stor hær av riddere og en enda større av fotfolk. Han fikk en stor hær fra Holstein også.

Harald danekonge sendte Håkon jarl med den hæren av nordmenn som fulgte ham, sør til Danevirke for å verge landet der. Dette er sagt i Vellekla:

Skipskjølene ilte
under kjempen nordfra,
sør til Danmark rente
øykene, slikt kan hende.

Med redselshjelm på hodet
søkte horders herre
Dovre-drotten, dengang
danske kongers møte

Og gavmilde konge
for mørke skogmarker
ville friste jarlen
som kom i frost nordfra;
fyrsten ba den sterke
brynjekledde stridsmann
verge Virket mot de
veldige skjoldkjemper.

Keiser Otto kom med hæren sørfra til Danevirke, og Håkon jarl verget borgmuren med folkene sine. Danevirke er laget slik:

Det går 2 fjorder inn i landet, en fra hver side, og mellom disse fjordene hadde danene bygd en stor borgmur av stein og torv og tømmer, gravd et bredt og dypt dike utenfor den og bygd kasteller ved borgportene.

Da ble det et stort slag. Det er nevnt i Vellekla:

Så djervt han enn stridde,
spydslyngeren, mot dem,
var det ikke grei framgang
å gå mot hæren deres,
da frankerkongen sørfra
i frisers og venders følge
kom til strid og krevde
kamp av flåtens fører

Håkon jarl satte fylkinger over alle borgportene, men det var likevel den største del av hæren, den han lot gå hele vegen langs muren og verge der det gikk hardest for seg. Der falt en mengde av keiserens folk, og de greide ikke å ta borgen. Så snudde keiseren og drog bort og prøvde ikke mer på det. Detter er sagt i Vellekla:

Luende sverd larmet
der Odins leikesveiner
la skjoldene sammen,
ørners venn gikk mot odder.
Sjøhelten fikk drevet
sakserne på flukten,
fyrsten og hans følge
verget Virket mot fienden.

Etter dette slaget drog Håkon jarl tilbake til skipene sine og tenkte å seile nordover til Norge igjen, men han fikk ikke bør. Derfor ble han liggende lenge ute i Limfjorden.

27.
Keiser Otto vendte seg nå mot Slien med hæren, han drog sammen en flåte der og satte hæren over fjorden til Jylland.
Da Harald danekonge fikk høre det, gikk han imot ham med sin hær; det ble et stort slag der og til slutt seiret keiseren, men danekongen rømte unna til Limfjorden og der satte han ut på øya Mors.
Så gikk det bud mellom kongen og keiseren, det ble satt grid og avtalt et møte. Keiser Otto og danekongen møttes på Mors. Da prekte en hellig biskop som het Poppo, troen for kong Harald, han bar gloende jern i handa og viste kong Harald at handa ikke var brent. Så lot kong Harald seg og hele danehæren døpe.

Kong Harald hadde sendt bud etter Håkon jarl før, mens kongen var på Mors, for at jarlen skulle komme å hjelpe ham. Jarlen var så kommet til øya etter at kongen hadde latt seg døpe, og nå sendte kongen bud at jarlen skulle komme til ham.
Da de møttes, tvang kongen jarlen til å la seg døpe; og Håkon jarl ble døpt der, og alle menn som fulgte ham også. Kongen gav ham prester med, og andre lærde menn, og sa at jarlen skulle la hele folket i Norge døpe. Så skiltes de.

Håkon jarl seilte ut til havs og lå og ventet på bør der. Da det ble slikt vær at han mente det kunne ta ham ut på havet, så satte han alle de lærde menn opp på land, og sjøl seilte han rett til havs. Vinden var vest-sørvest.

Så seilte jarlen østover gjennom Øresund, der herjet han landet på begge sider, deretter seilte han østover langs Skånesida og herjet der overalt hvor han kom i land. Da han kom øst utenfor Götaskjæra, la han i land, der gjorde han et stort blot. Da kom det flygende 2 ravner; de skreik høyt, og da trodde jarlen han kunne vite at Odin hadde tatt imot blotingen, og at nå var den rette tid for jarlen å kjempe.
Da brente jarlen alle skipene sine og gikk opp på land med hele hæren, han gikk med hærskjold der han kom.

Ottar jarl kom mot ham, han rådde over Götaland. De hadde en stor strid med hverandre, og Håkon jarl vant; Ottar jarl falt, og en stor del av hæren hans falt med ham.

Håkon jarl drog gjennom både østre og vestre Götaland og hele tiden med hærskjold, helt til han kom til Norge. Der tok han landevegen helt nord til Trondheimen. Dette er det fortalt om i Vellekla:

Han som flyktninger felte
frittet og blotet guder,
fikk vite tid for kampen,
var venn av valkyrjer.
Ramme ravner så han,
da bød han raskt til striden.
Laut-teinene hjalp ham
tyne livet av gøter.

Der hvor aldri hærskjold
herjet før, kom jarlen;
satte ting med sverdet,
det slo flammer av skjoldet.
Så langt har ingen båret
skjoldene opp fra sjøen,
gramen bar dem fra skipet
gjennom hele Götaland.

28.
Keiser Otto drog tilbake til riket sitt i Saksland, han og danekongen skiltes i vennskap. Folk sier at keiser Otto var gudfar for Svein, sønn til kong Harald, og at han gav ham navnet sitt, så han ble døpt Otto Svein. Harald danekonge holdt kristendommen godt, helt til han døde. Kong Burislav drog nå til Vendland og Olav, mågen hans, ble med ham. Denne kampen taler Hallfred Vandrædaskald om i Olavsdråpa:

Sør for Hedeby skrelte
skipenes herre brynja
av krigsfolket i Danmark,
som en flår bark av bjørka.

29.
Olav Tryggvason ble 3 år i Vendland. Da ble Geira, kona hans, så sjuk at hun døde. Olav sørget så over å ha mistet henne at han ikke likte seg i Vendland mer. Så skaffet han seg hærskip igjen, og drog på hærferd, først til Frisland og så til Saksland og Flandern. Så sier Hallfred Vandrædaskald:

Kongen, sønn til Tryggve,
titt hogg i hjel sakser;
likene fikk ligge
for leie, stygge ulver.
Vennekjær høvding ofte
lot ulvene få drikke,
vannet hekse-blakken
med brunt blod av friser.

Mektig hærleder laget
lik av valkererne,
han lot ravnene hakke
holdet av menn fra Flandern.

30.
Siden seilte Olav Tryggvason til England og herjet mange steder der i landet; han seilte helt nord til Nordimbraland og herjet, derfra drog han nord til Skottland og herjet mange steder der. Så seilte han til Suderøyene og holdt noen slag.
Etterpå drog han sør til Man og kjempet. Han herjet også omkring i Irland, og så styrte han til Bretland og herjet mange steder der i landet, og likeså der det heter Kumraland.
Derfra seilte han vestover til Valland og herjet, og så østover og tenkte seg til England; da kom han til noen øyer som het Syllingene ute i havet vest for England.
Så sier Hallfred Vandrædaskald:

Tungt det falt for angler
å trosse kongen, den unge,
i regn av piler røvet
han raskt nordimbrer livet;
drepte skotter med sverdet,
mettet sultne ulver;
gullets stridsglade giver
leikte på Man sin sverdleik.

Den dristige bueskytter
lot øyfolkets hær drepe,
irernes også, slynget
spydene, lysten på ære.
Kongen hogg ned bønder
som bygger bretske jorder,
slo Kumraland-folket,
ravnens sult ble stillet.

Olav Tryggvason var på hærferd i 4 år fra han drog fra Vendland til han kom til Syllingene.

31.
Da Olav Tryggvason lå ved Syllingene, fikk han høre at det var en spåmann der på øya som kunne forutsi ting som skulle hende, og mange mente at det gikk ofte som han sa. Olav ble nysgjerrig etter å prøve spådomsgavene til denne mannen. Han tok ut den vakreste og største av mennene sine, kledde på ham det staseligste, sendte ham så av sted og sa han skulle si han var kongen, for Olav var blitt kjent for det i alle land nå, at han var vakrere og gjævere og større enn noen annen mann. Etter at han hadde reist fra Gardarike, brukte han ikke sitt eget navn mer, han kalte seg Åle og sa han var fra Gardarike.
Da sendemannen kom til spåmannen og sa han var kongen, fikk han dette svaret:

Du er ikke konge. Men jeg rår deg til å være trofast mot kongen din.

Og mere sa han ikke til mannen. Sendemannen kom tilbake og fortalte Olav dette. Nå fikk han enda større lyst til å møte denne mannen siden han hørte han hadde svart slik, og han tvilte ikke lenger på at han virkelig var spåmann.
Så gikk Olav til spåmannen og talte med ham, spurte hva han kunne forutsi om Olav, hvordan det skulle gå ham med å få et rike eller annen lykke. Eneboeren svarte med en hellig spådom:

Du skal bli en stor konge og utrette store ting. Du skal omvende mange mennesker til troen og dåpen, og med dette skal du hjelpe både deg sjøl og mange andre. Og for at du ikke skal tvile på det svaret mitt, så skal du ta dette til merke:
Når du kommer til skipene dine, skal du møte svik og flokker mot deg, og det skal bli kamp, og du kommer til å miste noen folk; sjøl skal du bli såret og holde på å dø av såret, du skal bli båret på skjold om bord i skipet. Men av dette såret skal du bli bra igjen innen 7 dager, og like etter skal du la deg døpe.

Nå gikk Olav ned til skipene igjen, og der møtte han ufredsmenn som ville drepe ham og folkene hans. I striden gikk det slik som eneboeren hadde sagt, Olav ble båret såret om bord i skipet, og han ble også bra igjen på 7 dager. Da mente Olav han kunne vite at denne mannen hadde sagt sant til ham, og at han virkelig var spåmann, hvor han nå kunne få spådommene fra.

Så gikk Olav for å treffe denne mannen en gang til, han talte lenge med ham, spurte ham nøye ut om hvordan han hadde fått slik visdom at han kunne forutsi ting som skulle hende. Eneboeren sa at det var sjølve kristenfolkets gud som lot ham vite det han gjerne ville vite; han fortalte Olav om mange av Guds store tegn, og etter disse fortellingene samtykte Olav i å la seg døpe. Slik hendte det at Olav ble døpt der, og hele følget hans også. Han ble der nokså lenge og lærte den rette tro, og fikk med seg prester og andre lærde menn derfra.

32.
Om høsten seilte Olav fra Syllingene til England. Han lå i ei havn der, og nå fór han med fred, for England var kristnet og han var også kristen. Der gikk det tingbud over landet, at alle skulle komme til tings. Og da tinget var satt, kom det ei dronning dit som het Gyda, søster til Olav Kvåran som var konge i Dublin i Irland. Hun hadde vært gift med en mektig jarl i England, nå var han død, og hun hadde riket etter ham. Det var en mann som het Alvine i riket hennes, en svær slåsskjempe som dreiv og bød folk holmgang. Han hadde fridd til henne, men hun svarte at hun ville velge sjøl hvem hun ville ha av de mennene som var i riket hennes. Og nå var da tinget kalt sammen forat Gyda skulle velge seg en mann. Der var Alvine kommet, kledd i de beste klærne sine, og det var mange andre der også i gode klær. Olav kom også, han hadde hverdagsklærne sine og ytterst ei lodden kappe, han stod med følget sitt litt borte fra de andre.
Gyda gikk og så på hver enkelt mann som hun syntes så ut til å være noe til mann. Da hun kom der Olav stod, så hun opp i ansiktet på ham og spurte hva han var for en kar. Han kalte seg Åle.

Jeg er utlending her, sa han.

Gyda sa:

Jeg vil velge deg om du vil ha meg.

Jeg sier ikke nei ti det, sa han.

Så spurte han hva navn hun hadde denne kvinna, hva ætt hun var av, og hvor hun hørte hjemme.

Jeg er ei kongsdatter fra Irland, sa hun. Jeg ble gift med den jarlen som rådde over riket her. Nå siden han døde, har jeg styrt riket. Det har vært menn som har fridd til meg, men ingen som jeg ville gifte meg med. Jeg heter Gyda.

Det var ei ung og vakker kone, de talte med hverandre om saken og ble enige. Olav festet Gyda.

Alvine likte nå slett ikke dette. Det var skikk i England at om det var 2 som lå i kappestrid om en ting, så skulle det være holmgang. Alvine bød Olav Tryggvason til holmgang om denne saken. De avtalte tid og sted for kampen, og at det skulle være 12 mann på hver side. Da de møttes, sa Olav til sine menn at de skulle gjøre som han. Han hadde ei stor øks. Og da Alvine ville hogge til ham med sverdet, slo han sverdet ut av handa på ham, og i neste hogg slo han Alvine sjøl slik at han falt. Så bandt Olav ham fast. Slik gikk det alle Alvines menn, de ble banket og bundet og så ført hjem til huset der Olav bodde. Nå sa han til Alvine at han skulle dra ut av landet og aldri komme igjen mer, og Olav tok alt det han eide.

Olav giftet seg med Gyda og ble der i England, noen ganger var han i Irland.
Engang Olav var i Irland, var han ute på hærferd. De hadde skip; og engang de trengte å hogge strandhogg, gikk noen mann opp på land og dreiv ned en mengde buskap. Da kom det en bonde etter dem og bad Olav gi ham de kuene han eide. Olav sa han kunne få ta kuene sine om han kunne kjenne dem, men heft oss ikke bort. Bonden hadde en stor buhund der. Han sendte hunden inn i kuflokken, det var mange hundre kuer som var drevet sammen der. Hunden løp omkring i alle kuflokkene og dreiv ut nettopp så mange kuer som bonden sa han eide, og de var merket på samme måte alle sammen. Da skjønte de at hunden sikkert hadde kjent dem riktig. De syntes dette var en merkelig klok hund, og så spurte Olav om bonden ville gi ham hunden.

Ja gjerne, sa bonden.

Olav gav ham straks en gullring isteden, og lovte ham vennskap. Hunden het Vige, og det var en rent framifrå hund. Olav hadde den lenge.

...

Occupation:
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

45.
Håkon jarl rådde over hele Norge langs kysten i vest, han styrte 16 fylker. Etter at Harald Hårfagre hadde ordnet det slik at det skulle være én jarl i hvert fylke, holdt dette seg lenge siden. Men Håkon jarl hadde 16 jarler under seg. Dette er sagt i Vellekla:

Hvor i verden ellers
vet man at én jorddrott
har land som 16 jarler?
Slik hæren lenge minnes.
Derfor rider et rykte
om rask leik med våpen,
leikt av gavmild fyrste,
mot 4 verdenshjørner.

Hauger av lik stablet
stridsmann opp på vollen,
æsers ætling seiret,
Odin fikk de falne.
Hvem tviler på guders styre
når han kan tyne konger?
Sterke makter, sier jeg,
styrker Håkons rike.

Så lenge Håkon jarl rådde i Norge, var det gode år i landet og god fred for bøndene innenlands. Jarlen var vennesæl blant bøndene det meste av tida han levde, men da det lei på, ble jarlen så lei med det at han ikke var sømmelig i omgang med kvinner. Det gikk så vidt at han lot døtrene til mektige menn ta og føre hjem til seg, og der lå han med dem ei uke eller to, og så sendte han dem hjem igjen. Dette skaffet ham mye uvennskap med kvinnenes frender; bøndene tok til å gi vondt fra seg, slik som trøndere har for skikk når det er noe de ikke liker.

46.
Håkon jarl fikk høre noe snakk om at det skulle være en mann vest over havet som kalte seg Åle, og der trodde de han var konge. Noe av det folk sa, gav jarlen en mistanke om at dette kanskje var en som hørte til den norske kongsætta. Han fikk høre at Åle sa han hadde ætta si i Gardarike, og jarlen hadde hørt at Tryggve Olavsson hadde hatt en sønn, som var reist øst til Gardarike og hadde vokst opp der hos kong Valdemar, og han het Olav. Jarlen hadde ofte spurt seg for om denne mannen, og han hadde en mistanke om at det var den samme som nå var kommet dit til Vesterlanda.

Det var en mann som het Tore Klakka, han var Håkon jarls gode venn. Han hadde vært i viking i lange tider, og stundom på kjøpmannsferd, og var kjent mange steder. Håkon jarl sendte denne mannen vest over havet, sa han skulle dra på kjøpmannsferd til Dublin, slik som folk ofte gjorde dengang; der skulle han få greie på hvem denne Åle var. Og når Tore fikk vite om det var sant at det var Olav Tryggvason eller noen annen av den norske kongsætta, så skulle han se om han kunne få i stand et svikråd mot ham.

47.
Nå drog Tore vestover til Irland og til Dublin, der fikk han spurt om Åle, han var der hos kong Olav Kvåran, mågen sin. Så stelte Tore seg så han fikk snakke med Åle, Tore hadde lett for å snakke. Da de hadde talt godt og lenge med hverandre, tok Åle til å spørre nytt fra Norge; først spurte han etter opplandskongene, hvem som var i live av dem og hva rike de hadde. Så spurte han etter Håkon jarl, om hvor vennesæl han var der i landet.
Tore sa:

Jarlen er en så mektig mann, at det ikke er noen som tør si annet enn det han vil; men det kommer bare av at det ikke er noen annen å gå til. Når jeg skal si deg det som sant er, så kjenner jeg sinnelaget hos mange av stormennene og hos allmuen med, og det er ikke noe de heller vil og ønsker enn at det skal komme en konge til riket av kong Harald Hårfagres ætt. Men vi ser ingen utveg til det nå, og grunnen er vel mest den at det har vist seg hvor ille det går den som vil kjempe mot Håkon jarl.

De talte flere ganger om dette med hverandre, og så lot Olav Tore få vite navnet sitt og hva ætt han var av, og spurte ham til råds; han spurte Tore hva han trodde: om Olav kom til Norge, ville bøndene da ta ham til konge? Tore støttet ham av alle krefter og sa han burde reise, han roste ham svært, og sa han var en dugelig mann. Olav fikk mer og mer lyst på å dra dit han hadde ættearven sin.

Så seilte Olav vestfra med 5 skip, først til Suderøyene. Tore var sammen med ham. Da lå Sigurd Lodvesson jarl i Åsmundarvåg ved Ragnvaldsøy med et langskip og tenkte seg over til Katanes. Olav seilte med skipene sine vestfra mot øyene og la til havn der, for Petlandsfjorden var ikke farbar. Da kongen fikk vite at jarlen lå der, lot han jarlen kalle til en samtale.
Jarlen kom og talte med kongen, og de hadde ikke talt lenge, før kongen sa at jarlen og hele folket hans skulle la seg døpe, og ville han ikke det, skulle han dø på flekken; kongen sa han ville gå med ild og brann over øyene og legge hele landet øde, om ikke folket ble kristent.
Slik som jarlen da var kommet opp i det, valgte han heller å ta imot dåpen. Så ble han døpt, og alt det folk som var hos jarlen også. Etterpå svor jarlen kongen troskapsed og ble hans mann, han gav ham en av sønnene med som gissel; han het Valp eller Hunde og Olav tok ham med seg til Norge.

Olav seilte øst over havet, og kom seilende av hav ytterst på Moster, der gikk han først i land i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land. Og siden ble det bygd en kirke på samme sted.
Tore Klakka sa til kongen at det eneste han hadde å gjøre, var å ikke la noen vite hvem han var, og ikke la det gå noe ord i forvegen om at han kom, men han skulle dra så fort han bare kunne til jarlen og komme helt uventet over ham.
Kong Olav gjorde så, han drog nordover natt og dag etter som han fikk bør, og sa ikke noe til folk i land om hvem som seilte der. Da han kom nord til Agdenes, fikk han høre at Håkon jarl var inne i fjorden, og dessuten at han var uforlikt med bøndene.
Men da Tore hørte dette, da skjønte han det hadde gått helt annerledes enn han hadde tenkt, for etter jomsvikingslaget hadde alle folk i Norge vært i fullkomment vennskap med Håkon jarl etter den seieren han hadde vunnet, og fordi han frelste hele landet for ufred. Men nå var det gått så ille at det var kommet en stor høvding til landet, og nettopp nå var bøndene uforlikt med jarlen.

48.
Håkon jarl var i gjestebud på Melhus i Gauldalen, og skipene hans lå ute ved Viggja. Det var en mann som het Orm Lyrgja, en mektig bonde som bodde på Bunes, han hadde ei kone som het Gudrun, datter til Bergtor på Lunde; hun ble kalt Lundesol, og var den vakreste kvinne en kunne se. Jarlen sendte noen av trellene sine til Orm i det ærend å hente Gudrun, Orms kone, til jarlen. Trellene kom fram med ærendet. Orm bad dem først få seg kveldsverd. Men før trellene var ferdig med maten, hadde det kommet en mengde menn fra bygda til Orm, som hadde sendt bud på dem. Nå sa Orm at det var ikke tale om at Gudrun skulle gå med trellene. Gudrun sa trellene kunne si til jarlen at hun ville ikke komme til ham med mindre han sendte Tora på Romol etter henne, det var ei mektig husfrue, en av kjærestene til jarlen. Trellene sa de skulle komme igjen en annen gang, og da skulle bonden og husfrua komme til å angre denne skammelige streken; trellene truet fælt, men drog da bort etter dette.

Men Orm sendte hærpil utover bygda til alle 4 kanter, og lot bud følge pila at alle skulle gå med våpen mot Håkon jarl og drepe ham. Han sendte også bud til Halldor på Skjerdingstad, og Halldor sendte straks ut hærpil. Like i forvegen hadde jarlen tatt kona fra en mann som het Brynjolv, og dette hadde vakt stor uvilje hos folk; da hadde det vært nære på det hadde samlet seg hær. Og da budstikka kom nå, løp de opp alle som èn og drog til Melhus.

Men jarlen fikk nyss om det og tok av sted fra garden med følget sitt inn i en dyp dal; det er den de siden kaller Jarlsdalen. Der gjemte de seg. Dagen etter fikk jarlen greie på alt om bondehæren. Bøndene sperret alle vegene, de tenkte seg helst at jarlen måtte ha dradd til skipene sine. Erlend, sønn hans, en usedvanlig staut ung mann, rådde for skipene da. Da natta kom, sendte jarlen følget sitt fra seg, sa de skulle ta vegen gjennom skogene ut til Orkdalen.

Ingen vil gjøre dere noe når ikke jeg er i nærheten. Send bud til Erlend at han skal seile ut gjennom fjorden, og at vi skal møtes på Møre. Jeg skal nok få gjemt meg for bøndene.

Så tok jarlen av sted sammen med en trell han hadde, som het Kark. Det var is på Gaula, og der kjørte jarlen hesten sin uti og lot kappa ligge igjen der; de 2 gikk inn i en heller, som siden blir kalt Jarlshelleren. De sovnet, og da Kark våknet, sa han hva han hadde drømt:

En svart og fæl mann kom framom helleren, og han ble redd han skulle gå inn, den mannen sa til ham at Ulle var død.

Jarlen sa at Erlend var visst drept. Tormod Kark sovnet igjen for annen gang og skreik stygt i søvne, da han våknet sa han at han hadde drømt han så samme mannen, han kom da tilbake og ned til dem og bad ham si til jarlen at nå var alle sund stengte. Kark fortalte drømmen, og jarlen sa han var redd slikt spådde han ikke hadde lenge igjen å leve.

Så sto han opp, og gikk til garden Romol, der sendte jarlen Kark inn til Tora og bad henne komme ut uten at noen så det. Hun gjorde det, og tok godt imot jarlen. Jarlen bad henne gjemme ham i noen dager til bøndene gikk fra hverandre igjen.

Her på garden min kommer de til å leite etter deg både ute og inne, sa hun, for det er mange som vet at jeg gjerne vil hjelpe deg alt jeg kan. Men det er ett eneste sted på garden min, der de ikke vil leite etter en slik mann, det er grisebingen.

De gikk dit, og jarlen sa:

Her får vi slå oss ned, nå må vi først og fremst berge livet.

Så gravde trellen ei stor grav og bar bort jorda og la noe tømmer over. Tora fortalte jarlen hun hadde hørt at Olav Tryggvason hadde kommet inn fjorden og hadde drept Erlend, sønn hans. Så gikk jarlen ned i grava sammen med Kark, og Tora dekket over med tømmeret, sopte møkk og jord utover og dreiv grisene utpå. Grisebingen lå innunder en stor stein.

49.
Olav Tryggvason seilte innover fjorden med fem langskip, og der kom Erlend, sønn til Håkon jarl, roende imot ham med 3 skip. Da de nærmet seg hverandre, fikk Erlend og folkene hans mistanke om at det nok ble ufred, og så styrte de mot land. Og da Olav så langskipene som kom roende mot ham utetter fjorden, trodde han det var Håkon jarl som kom, og sa de skulle ro etter dem så hardt de kunne. Da Erlend og hans folk var kommet nesten til lands, rodde de på grunn, de løp straks over bord og prøvde å komme i land. Nå kom Olavs skip til i full fart. Olav så en mann legge på svøm, en usedvanlig vakker kar. Olav tok styrvolen og kastet etter denne mannen, hogget kom i hodet på Erlend, sønn til jarlen, så hausen sprakk inn til hjernen. Der mistet Erlend livet. Olav og hans folk drepte mange, noen kom seg unna på flukt, og noen tok de og gav grid, og fikk vite nytt av dem. Da fortalte de Olav at bøndene hadde drevet bort Håkon jarl, at han hadde vært nødt til å rømme unna for dem, og at hele følget hans var spredt til alle kanter.

Nå kom bøndene til Olav, det ble glede over møtet på begge sider, og de slo seg straks sammen. Bøndene tok ham til konge over seg, og alle ble enige om èn ting: å leite etter Håkon jarl.
De drog opp i Gauldalen, for de syntes det var rimeligst at jarlen var på Romol, om han var på noen av gardene, Tora var den kjæreste vennen han hadde der i dalen. De kom dit og lette etter jarlen både ute og inne, men fant ham ikke. Så holdt Olav husting ute på garden, han stod oppe på den store steinen som var der like ved grisebingen. Da talte Olav, og i talen sa han at han ville skjenke den mann både gods og heder, som kunne skade Håkon jarl.
Denne talen hørte jarlen og Kark. De hadde lys hos seg. Jarlen sa:

Hvorfor er du så bleik, men stundom svart som jord? Det er vel ikke så at du vil svike meg?

Nei, sa Kark.

Vi ble født i samme natt, sa jarlen, det blir ikke langt mellom vår død heller.

Kong Olav drog bort da det ble kveld. Om natta holdt jarlen seg våken, Kark sovnet og skreik fælt i søvne. Da vekte jarlen ham og spurte hva han drømte. Han sa:

Jeg var på Lade nå, og Olav Tryggvason la en gullring om halsen på meg.

Jarlen svarte:

Det viser at Olav Tryggvason kommer til å lage en blodrød ring om halsen på deg om du møter ham. Ta deg i vare for det. Av meg skal du få bare godt som alltid før, svik meg nå ikke.

Etter dette våkte de begge 2, liksom den ene våkte over den andre. Men da det lei mot dag, sovnet jarlen, snart tok han til å skrike fælt, og det ble så mye av det at jarlen satte hælene og nakken innunder seg som om han ville reise seg opp, og skreik høyt og uhyggelig. Kark ble redd og fælen, han tok en svær kniv han hadde i beltet og kjørte den gjennom strupen på jarlen og skar den ut igjen. Det ble Håkon jarls død.

Etterpå skar Kark hodet av jarlen og løp sin veg; dagen etter kom han inn til Lade og gav jarlens hode til kong Olav. Han fortalte også alt det som hadde hendt mellom han og Håkon jarl, og som er skrevet her ovenfor.
Da lot kong Olav ham føre bort og lot hogge hodet av ham.

50.
Nå drog kong Olav sammen med en mengde bønder ut til Nidarholm og hadde med seg hodene til Håkon jarl og Kark. Denne holmen brukte de å drepe tjuver og røverpakk på, og der stod en galge. Dit lot han bære hodene til Håkon jarl og Kark. Så gikk hele hæren borttil og ropte og skreik og kastet stein på dem, de sa at der fikk den nidingen gå samme vegen som andre nidinger. Etterpå sendte de folk opp i Gauldalen, de tok kroppen og drog den bort og brente den.

Nå er det slik makt i det fiendskapet trønderne kjente for Håkon jarl at ingen fikk lov å nevne ham uten å kalle ham den vonde jarlen, og det navnet holdt seg lenge etterpå. Men en får si som sant er om Håkon jarl, at det var mange ting ved ham som gjorde ham til en dugelig høvding, først stor ætt, og så vett og kunnskaper til å bruke makten, mot i kampen og lykke til å vinne seier og drepe sine fiender. Så sier Torleiv Raudfellson:

Håkon! Vi vet ikke
under månens veger
større jarl enn du er.
Ved strid du steig til makten.

Ni edlinger har du
sendt til Odin. Ravnen
eter av lik du gav den
og du ble landrik herre.

Håkon jarl var gavmild som få, og det var en ren ulykke som førte slik høvding til den død han fikk. Men det som mest gjorde at det gikk som det gikk, det var at nå var tida kommet da blotskap og blotmenn skulle fordømmes, og hellig tro og gode seder skulle komme i stedet.


51.
Olav Tryggvason ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheimen, han skulle ha landet slik som Harald Hårfagre hadde hatt det. Da sprang de opp, hele den store allmuen som èn mann, og ville ikke høre tale om annet enn at Olav Tryggvason skulle være konge.
Olav drog omkring i hele landet og la det under seg. Alle folk i Norge gikk over til å vise ham lydighet. Høvdingene på Opplanda og i Viken også, de som før hadde fått landet av danekongen og holdt det for ham, de ble nå Olavs menn og fikk landet av ham. Slik drog han omkring i landet første vinteren og sommeren etter.

Eirik Håkonsson jarl og Svein, bror hans, og de andre frendene og vennene deres rømte av landet og drog øst til kong Olav Svenske i Sveavelde, og der ble de godt mottatt. Så sier Tord Kolbeinsson:

Mennenes svik sendte
siden Håkon i døden,
fredløs varg det voldte,
lagnaden vil så meget.
Tryggves sønn var kommet
til det land han modig
vant bak lindeskjoldet
da han seilte vestfra.

Mere stod i Eiriks
sinn mot gullrik konge
enn han sa oss høylytt.
Slikt ventet vi av ham.
Trøndske jarlen søkte
råd hos svenskekongen,
vred på trassige trønder.
Det torde ingen hindre.

Occupation:
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

52.
Det var en mann som het Lodin, han var vikværing, rik og av god ætt. Han var ofte ute på kjøpmannsferd, og imellom på hærferd også. Det var en sommer Lodin drog på kjøpmannsferd i austerveg, han eide skipet alene og hadde mye å selge. Han seilte til Estland, der var det kjøpstevne om sommeren. Så lenge det var marked, ble det ført alle slags varer dit; det kom mange treller som var til salgs. Der så Lodin ei kvinne som hadde vært solgt til trell, og da han så nærmere på henne, kjente han henne igjen, det var Astrid Eirikssdotter, som hadde vært gift med kong Tryggve; men hun var ikke videre lik seg sjøl, slik hun var sist han så henne; nå var hun bleik og mager og dårlig kledd.

Han gikk bort til henne og spurte hvordan hun hadde det. Hun sa:

Det er tungt det jeg har å fortelle. Jeg er blitt solgt til trell, og de har tatt meg med hit for å selge meg igjen.

Nå gav de seg til kjenne for hverandre, og Astrid hadde god greie på hvem han var. Hun bad ham om han ville kjøpe henne og ta henne med seg hjem til frendene hennes.

Jeg skal gjøre det på ett vilkår, sa han, jeg skal ta deg med til Norge om du vil gifte deg med meg.

Og etter som nå Astrid var kommet i nød, og dessuten visste at Lodin var av stor ætt, og kjekk og rik, så lovte hun ham dette for at han skulle løse henne ut.

Så kjøpte Lodin Astrid og tok henne med hjem til Norge og giftet seg med henne med samtykke av hennes frender.

Barna deres var Torkjell Nevja, Ingerid og Ingegjerd.

Astrid og kong Tryggve hadde døtrene Ingebjørg og Astrid.

Sønnene til Eirik Bjodaskalle var Sigurd, Karlshode, Jostein og Torkjell Dyrdil, de var rike stormenn alle sammen og hadde garder der på Østlandet. Det var 2 brødre som bodde øst i Viken, den ene het Torgeir og den andre Hyrning; de ble gift med døtrene til Lodin og Astrid.

53.
Da Harald Gormsson danekonge hadde gått over til kristendommen, sendte han bud ut over hele riket sitt at alle skulle la seg døpe og omvende seg til den rette tro. Han hadde sjøl tilsyn med at budet ble fulgt, og brukte makt og refset når ikke annet hjalp. Han sendte 2 jarler til Norge med en stor hær. De skulle innføre kristendommen i Norge. Det gikk i Viken, der Harald hadde overmakten; der ble de fleste folk i landet døpt. Men etter Haralds død drog sønn hans, Svein Tjugeskjegg, snart på hærferd både til Saksland og Frisland og til slutt til England. Og de folk i Norge som hadde tatt imot kristendommen, gikk da tilbake til å blote igjen som før, og som folk gjorde nord i landet.

Da nå Olav Tryggvason var blitt konge i Norge, var han lenge i Viken om sommeren; der kom det mange av frendene hans til ham, og noen av mågene og mange som hadde vært gode venner med far hans, og de tok imot ham som en kjær venn. Nå kalte Olav morbrødrene sine til seg til en samtale, og stefaren Lodin og mågene Torgeir og Hyrning, og så la han fram denne saken for dem og la hele sin hug i den:

Først og fremst skulle de sjøl være med ham, og siden støtte ham av all kraft i det han ville, og det var å komme med påbud om kristendom over hele riket. Han sa at enten skulle han få satt igjennom å kristne hele Norge, eller også dø.

Jeg skal gjøre dere til store og mektige menn alle sammen, for jeg har mest tiltro til dere, etter som vi er frender eller bundet sammen på annen måte.

De gikk alle sammen med på å gjøre som han sa, og følge ham i alt han ville, og det skulle også alle gjøre som ville følge deres råd.

Nå lyste kong Olav med èn gang for almuen at han ville by kristendom til alle mennesker i riket. De som før var gått med på dette, var nå straks de første til å støtte saken, og sa de ville følge dette budet. De var også de mektigste av dem som var der, og alle andre gjorde som dem. Så ble alle mennesker døpt øst i Viken.

Nå drog kongen nord i Viken og bød alle mennesker der å ta kristendommen, og de som talte imot, straffet han hardt, noen drepte han, noen lot han lemleste, og noen dreiv han ut av landet. Det endte med at i hele det riket som kong Tryggve, far hans, hadde styrt før, og likeså i det som frenden hans, Harald Grenske, hadde hatt, der gikk alle folk over til kristendommen, slik som Olav bød dem, og den sommeren og vinteren etter ble hele Viken kristnet.

54.
Tidlig på våren drog kong Olav utover i Viken og hadde mye folk med. Han drog vest til Agder, og hvor han han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen; for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom.

I Hordaland var det mange gjæve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt 4 sønner; den ene var Torleiv Spake, den andre var Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola; den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjell, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjæveste ætta i Hordaland.
Nå fikk disse frendene høre hva for ei lei knipe de var kommet i. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der.

55.
Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Da tingbudet kom til bøndene, samlet de seg mannsterke, de kom i fulle våpen. Da de vel var kommet sammen, talte de med hverandre og la opp råd; de ble enige om at de 3 menn som var mest veltalende i flokken, skulle svare kong Olav på tinget og tale mot ham. Dessuten ble de forlikt om at de tok ikke imot annet enn lov og rett, om det så var kongen som bød.

Da nå bøndene var kommet til tingstedet, og tinget var satt, stod kong Olav opp og talte til bøndene, først med blide ord. Men det kom likevel tydelig fram i talen, at han ville de skulle ta ved kristendommen. Han bad dem først med gode ord, men til slutt føyde han til at de som talte imot ham og ikke ville gjøre som han sa, de måtte finne seg i hans unåde, og han ville gi dem straff og harde vilkår overalt der han kunne komme til.

Da kongen var ferdig med å tale, stod den bonden opp som var mest veltalende, og som de hadde valgt til å svare kong Olav først. Men da han skulle til å tale, fikk han slik hoste og åndenød at han ikke kunne få fram et ord, og måtte sette seg ned igjen. Så stod den andre bonden opp, han ville ikke la det skorte på svar sjøl om den første ikke hadde vært så heldig med det. Men da han skulle til å tale, var han blitt så stam at han ikke fikk sagt et ord; alle som hørte på, slo opp en latter, og bonden måtte sette seg igjen. Nå stod den tredje opp og ville tale mot kong Olav, men da han tok til orde, var han så hes og krimfull at ingen kunne høre hva han sa, og så satte han seg ned.

Og nå var det ikke flere av bøndene som kom seg til å tale mot kongen. Da nå bøndene ikke fikk svart kongen, ble det ikke noe av at de reiste seg til motstand mot ham. Så ble det til at alle gikk med på det kongen bød. Alle folk på tinget der var døpt før kongen skiltes fra dem.

56.
Kong Olav drog til Gulating med hæren, for bøndene hadde sendt bud til ham at de ville svare på saken der. Da begge parter var kommet til tinget, ville kongen først ha en samtale med høvdingene i landet.
Da alle var kommet til stede, kom kongen fram med ærendet sitt; han bad dem ta imot dåpen, slik som han hadde bydd dem. Da sa Olmod den gamle:

Vi frender har talt om denne saken med hverandre, og alle vi kommer til å holde sammen om ett råd. Hvis det er så, konge, at du tenker å tvinge oss frender til slikt som å bryte med lovene våre, og om du vil bryte oss under deg med noen slags tvang, da kommer vi til å stå imot deg av all vår makt, og så får den seire som skjebnen vil. Men om du, konge, ville gjøre oss så vel og gi oss frender noe til gjengjeld, som kunne være til nytte for oss da vil vi gå over til deg alle sammen og love deg vår tjeneste fullt og helt.

Kongen sa:

Hva vil dere kreve av meg for at vi skal bli best forlikt?

Da sa Olmod:

Det var for det første at du ville gifte Astrid, søster di, med Erling Skjalgsson, vår frende. Ham regner vi nå for å være den av alle unge menn i Norge en kan vente seg mest av.

Kong Olav sa han syntes dette var rimelig, og at det visst var et godt gifte; han sa at Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar; men han sa også at Astrid sjøl måtte svare på dette. Kongen talte om dette med søstera.

Nå er det ikke stor nytte jeg har av at jeg er en konges datter og en konges søster, sa hun når du vil gifte meg bort med en mann som ikke engang har høvdingnavn. Jeg vil heller vente noen år på et bedre gifte.

Og så sluttet samtalen for den gangen.

57.
Kong Olav lot ta en hauk som Astrid eide, og lot alle fjøra plukke av den, og så sendte han den til henne, Da sa Astrid:

Nå er bror min vred.

Så reiste hun seg og gikk til kongen, han bød henne velkommen. Astrid talte nå, hun sa hun ville kongen skulle rå og gifte henne med hvem han ville.

Jeg har tenkt, sa kongen, jeg skulle få makt til å gjøre den mann jeg ville til høvding her i landet.

Så lot kongen Olmod og Erling og alle frendene deres kalle til seg til en samtale. Der ble talt om frieriet, og det endte med at Astrid ble festet til Erling.

Nå lot kongen sette ting, han bød bøndene la seg kristne, da var Olmod og Erling de første til å tale kongens sak i dette, og alle frendene deres gikk med dem. Ingen dristet seg nå til å tale imot, og så ble hele denne tingalmuen døpt og kristnet.

58.
Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren, og dit kom det en svær mengde mennesker. Kong Olav var der også. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn. Erling svarte slik:

Herser har frendene mine vært, og jeg vil ikke ha høyere navn enn de. Men jeg vil gjerne få ta imot det av dem, konge, at De lar meg bli den største i landet med det navnet.

Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine, og som før er skrevet.

59.
Samme høsten lyste kong Olav 4-fylkersting nord på Dragseid på Stad. Dit skulle det komme sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdøler. Kong Olav kom dit med et svært følge som han hadde med østfra landet, og dessuten den hæren som hadde kommet til ham fra Rogaland og Hordaland.

Da kong Olav kom på tinget, bød han kristendommen der som andre steder. Og kongen hadde slik styrke i denne hæren, så de ble redde for den. Enden på saken ble at kongen bød dem velge 1 av 2, enten fikk de gå over til kristendommen og la seg døpe, eller også skulle de få holde strid med ham. Og da bøndene ikke så noen utveg til å kjempe med kongen, så valgte de heller det andre, og hele folket ble kristnet.
Kong Olav drog videre til Nordmøre med hæren, og kristnet det fylket. Så seilte han inn til Lade og lot hovet rive ned og tok alt gullet og pynten av guden og ut av hovet. Fra døra på hovet tok han en stor gullring, som Håkon jarl hadde latt gjøre. Så lot kong Olav hovet brenne.
Da bøndene fikk vite dette, lot de hærpil gå ut over alle fylkene og stevnte ut hær og ville gå mot kongen. Kong Olav tok flåten og seilte ut gjennom fjorden og ville nord til Hålogaland og kristne der; men da han kom nord til Bjørnør fikk han høre fra Hålogaland, at der hadde de hæren ute og tenkte å verge landet mot kongen. Høvdingene for denne hæren var Hårek fra Tjøtta, Tore Hjort fra Vågan og Øyvind Kinnriva. Da Olav hørte dette, snudde han og seilte sørover langs landet. Og da han kom sør for Stad, seilte han makeligere, men kom likevel fram helt øst i Viken først på vinteren.

60.
Dronning Sigrid i Svitjod, hun som ble kalt Storråde, holdt seg på gardene sine. Den vinteren gikk det bud mellom kong Olav og dronning Sigrid. Kong Olav fridde til dronning Sigrid, og hun svarte vennlig på det, saken ble avtalt, og alt gikk greit. Så sendte kong Olav den store gullringen til dronning Sigrid, den han hadde tatt av døra på hovet på Lade, og den skulle være et rent praktstykke. De skulle møtes våren etter ved landegrensa ved Elv for å tale nærmere om dette giftermålet.

Denne ringen som kong Olav hadde sendt til dronning Sigrid, ble rost svært av alle mennesker. Det var 2 smeder der hos dronninga, 2 brødre; de tok ringen og løftet på den og veide den med hendene og hvisket noe til hverandre. Da lot dronninga dem kalle til seg og spør hva de hadde å utsette på ringen. De ville ikke ut med det, men hun sa de måtte for all del la henne få vite det om de hadde merket noe. De sa ringen var falsk. Da lot hun dem bryte sund ringen, og så fant de kobber inni. Nå ble dronninga sint; hun sa det kunne hende Olav sveik henne i mer enn dette.

Samme vinter drog kong Olav opp på Ringerike og kristnet der.
Åsta Gudbrandsdotter giftet seg snart igjen etter Harald Grenskes død med en mann som het Sigurd Syr: han var konge på Ringerike. Sigurd var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre. Olav, sønn til Åsta og Harald Grenske, var der hos henne, han vokste opp i ungdommen hos stefaren Sigurd Syr.
Og da kong Olav Tryggvason kom til Ringerike for å by kristendom, lot de seg døpe, Sigurd Syr og kona hans Åsta, og Olav, sønn hennes. Da stod Olav Tryggvason fadder for Olav Haraldsson, som var 3 år den gang. Kong Olav drog vest i Viken igjen og ble der om vinteren. Det var tredje året han var konge i Norge.

61.
Tidlig på våren drog kong Olav øst til Konghelle for å møte dronning Sigrid. Da de møttes, talte de om den saken som hadde vært på tale før om vinteren, at de skulle gifte seg med hverandre, og dette så ut til å gå greit. Da sa kong Olav at Sigrid måtte ta dåpen og den rette tro.
Hun svarte slik:

Jeg vil ikke gå fra den tro jeg har før, og som frendene mine har hatt før meg. Men jeg skal heller ikke si noe på det om du tror på den gud du har hug til.

Da ble kong Olav fælt harm og svarte nokså brått:

Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund! og slo henne i ansiktet med hansken, som han holdt i handa.

Så stod han opp og hun også. Da sa Sigrid:

Dette kunne vel bli din bane!

Så skiltes de. Kongen drog nord i Viken, og dronninga øst i Sveavelde.

62.
Kong Olav drog til Tønsberg, og der holdt han ting igjen. På dette tinget talte han, og sa at alle som gjorde seg skyldige å drive med galdrer og trollkunster, eller var seidmenn, de skulle reise ut av landet, alle sammen. Så lot kongen ransake etter slike folk omkring i bygdene der i nærheten, og bød dem komme til seg alle sammen. De kom dit, og da var en av dem en mann som het Øyvind Kelda, han var sønnesønn til Ragnvald Rettilbeine, sønn til Harald Hårfagre. Øyvind var seidmann og kunne fælt mye trolldom.

Kong Olav lot alle disse mennene få plass i ei stue, han lot dem få bra stell, gjorde gjestebud for dem og lot dem få mye sterkt å drikke. Og da de var blitt fulle, lot Olav sette ild på stua, og stua brant og alle som var inne i den, uten Øyvind Kelda, han kom seg ut gjennom ljoren og slapp bort. Da han hadde kommet, møtte han noen folk på vegen, som tenkte seg til kongen. Han bad dem fortelle kongen det, at Øyvind Kelda hadde kommet seg unna fra brannen, at han aldri mer skulle komme i kong Olavs makt, og at han ville drive på som før med alle kunstene sine. Da disse mennene kom til kong Olav, sa de alt det Øyvind hadde bedt dem om. Kongen sa det var ille at Øyvind ikke var død.

63.
Da det ble vår, drog Olav vestover i Viken og gjestet på storgardene sine; han sendte bud over hele Viken at han ville ha hær ute om sommeren og dra nord i landet. Siden drog han nord til Agder. Da det lei ut i langfasta, tok han nord til Rogaland og kom til Avaldsnes på Karmøy påskeaften. Der var det laget påskegjestebud for ham, han hadde nesten 300 mann.

Samme natt kom Øyvind Kelda dit til øya, han hadde et langskip med fullt mannskap, det var bare seidmenn og annet trollpakk alt i hop. Øyvind og flokken hans gikk i land fra skipet og tok til å trolle av alle krefter. Øyvind gjorde dem usynlige, og laget slik svart tåke at kongen og hans folk ikke skulle kunne se dem.
Men da de kom like opp til garden på Avaldsnes, ble det lys dag. Da gikk det helt annerledes enn Øyvind hadde tenkt; det mørket, som han hadde fått laget med trolldommen, kom over ham sjøl og kameratene hans, slik at de så ikke mer med øynene enn med nakken, og gikk bare rundt i ring hele tida. Vaktmennene til kongen så dem, de kunne ikke skjønne hva dette var for slags folk. Det ble sagt fra til kongen, og han og følget hans stod opp og kledde på seg. Da kongen fikk se Øyvind og folkene hans gå der, sa han til mennene sine at de skulle ta våpen og gå bort og finne ut hva dette var for folk. Kongsmennene kjente igjen Øyvind, og så tok de ham til fange, ham og alle de andre, og leidde dem til kongen. Så måtte Øyvind fortelle hvordan alt hadde gått for ham. Etterpå lot kongen ta alle sammen og sette dem ut på et skjær som sjøen gikk over i flotid, og lot dem binde der. Slik mistet Øyvind og alle disse folkene livet. Siden heter skjæret Skratteskjær.

Occupation:
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

64.
Det blir fortalt at engang kong Olav var i gjestebud på Avaldsnes, kom det en gammel mann til ham en kveld; han talte overmåte klokt for seg, hadde ei sid hette og var enøyd. Han visste å fortelle fra alle land. Han fikk tale med kongen ; kongen syntes det var moro med fortellingene hans og spurte ham om mange ting, gjesten kunne svare på alt mulig, og kongen ble sittende lenge utover kvelden. Så spurte kongen om han visste hvem den Ogvald hadde vært, som neset og garden var oppkalt etter. Gjesten sa at Ogvald hadde vært konge og en stor hærmann. Mest dyrket han ei ku, og hadde henne med seg overalt hvor han kom; han trodde det var helsebot å drikke mjølka hennes.

Kong Ogvald sloss med en konge som het Varin, i den kampen falt kong Ogvald, og han ble hauglagt like ved garden, der ble satt bautasteiner, og de står her ennå. Kua ble hauglagt et annet sted ikke langt herfra.

Dette og mye annet fortalte han om konger og gamle hendinger. Da de hadde sittet til langt på natt, minte biskopen kongen om at nå var det på tide å gå og legge seg, og så gjorde kongen det. Men da han hadde kledd av seg og lagt seg til sengs, satte gjesten seg på fottrinnet og snakket med kongen lenge ennå. Når et ord var sagt, stundet kongen etter neste.
Da talte biskopen til kongen og sa at nå var det på tide å sove; og kongen gjorde så, og gjesten gikk ut. Litt seinere våknet kongen og spurte etter gjesten, bad folk kalle ham til seg, men gjesten var ikke å finne noen steder.
Morgenen etter lot kongen kalle til seg kokken og han som stelte med drikken, og spurte om det var kommet noen fremmed mann til dem. De sa at da de skulle stelle til maten, kom det en mann og sa at det var fælt så dårlig slakt de kokte til kongens bord, og så gav han dem 2 digre feite oksesider, som de hadde kokt sammen med det andre kjøttet. Da sa kongen at all denne maten skulle de ødelegge, han sa at dette hadde nok ikke vært noe menneske, det måtte ha vært Odin, som hedenske folk hadde trodd på så lenge; han sa at Odin skulle ikke komme noen veg med å få sveket dem.

65.
Kong Olav fikk sammen en svær hær østfra landet om sommeren; med den hæren seilte han nord til Trondheimen og styrte først inn til Nidaros. Så lot han det gå tingbud over hele fjorden og lyste til 8-fylkersting på Frosta. Men bøndene gjorde tingbudet om til hærpil og stevnte samme tegn og trell fra hele Trondheimen. Og da kongen kom til tinget, var bondemugen alt kommet der fullt væpnet.
Da tinget var satt, talte kongen til folket og bad dem gå over til kristendommen. Men han hadde ikke talt lenge før bøndene ropte opp og sa han skulle tie stille, de sa at ellers ville de gå på ham og jage ham bort.

Det gjorde vi med Håkon Adalsteinsfostre, sa de, da han kom og bød oss slikt, og vi vører ikke deg mer enn ham.

Da kong Olav så hvor ville bøndene ble, og at de dessuten hadde så stor hær at han ikke kunne stå seg mot dem, gav han etter i talen og lot som han var enig med bøndene. Han sa:

Jeg vil vi skal være forlikte igjen, slik som vi avtalte med hverandre før. Jeg vil bli med dere dit dere har det største blotstedet, og se på skikkene der. Så kan vi siden rådslå om hva for skikk og tro vi skal velge å ha, og så kan vi bli enige alle sammen.

Da nå kongen var så spak og talte mildt til bøndene, ble de mykere til sinns, og siden gikk det greit og fredelig med alle rådslagningene. Til slutt ble det avtalt at det skulle være midtsommersblot inne på Mære, og dit skulle alle høvdinger og mektige bønder komme, slik som skikken var. Der skulle også kong Olav komme.

66.
Det var en mektig bonde som het Skjegge, han ble kalt Jernskjegge. Han bodde på Opphaug på Ørlandet. Skjegge var den første på tinget som talte mot kong Olav, og det var han som mest fikk bøndene til å sette seg mot kristendommen. Slik stod saken da de oppløste tinget. Bøndene drog hjem, og kongen til Lade.

67.
Kong Olav hadde skipene sine liggende i Nidelva, han hadde 30 skip og mye godt folk. Kongen sjøl var oftest på Lade med hirden. Da det tok til å li mot den tid blotet skulle være inne på Mære, gjorde kong Olav i stand et stort gjestebud på Lade; han sendte bud inn på Strinda og opp i Gauldalen og bad til seg høvdinger og andre storbønder. Da gjestebudet var ferdig stelt til, og gjestene var kommet, ble det et godt og staselig lag der første kvelden, og det ble skjenket svært så flittig. Folk ble grundig drukne. Etterpå sov de alle sammen i ro der om natta.
Morgenen etter, da kongen var kledd, lot han synge messe for seg, og da messen var slutt, lot kongen blåse til husting. Alle hans menn gikk fra skipene og kom til tinget.
Da tinget var satt, stod kongen opp og talte; han sa:

Vi hadde ting inne på Frosta; jeg bød bøndene at de skulle la seg døpe, de bød meg derimot at jeg skulle omvende meg og blote sammen med dem, slik som kong Håkon Adalsteinsfostre hadde gjort. Vi ble enige om at vi skulle møtes på Mære og stelle til et stort blot der. Men skal jeg omvende meg og blote i lag med dere, da vil jeg stelle til det største blot som er brukelig, jeg vil ofre mennesker. Og jeg vil ikke velge treller eller uslinger til det. Nei, vi skal velge de største menn som er her, til det, og gi dem til gudene; jeg nevner Orm Lyrgja fra Melhus og Styrkår fra Gimsan, Kår fra Gryting, Asbjørn Torbergsson fra Værnes, Orm fra Ljoksa, Halldor fra Skjerdingstad,

og dessuten nevnte han 5 andre av de største der; han sa at dem ville han ofre for godt år og fred, og så lot han straks folk gå mot dem.
Da bøndene så at de ikke hadde stor nok flokk til å stå imot kongen, bad de om fred og gav seg helt over i kongens makt. De ble forlikte om dette at alle bønder som var der, skulle la seg døpe og sverge kongen at de ville holde den rette tro og gi opp all blotskap. Kongen holdt alle disse mennene i gjestebud hos seg helt til de gav sønnene sine eller brødre eller andre nære frender som gisler til kongen.

68.
Kong Olav drog inn i Trondheimen med hele hæren. Da han kom inn på Mære, var alle trønderhøvdingene kommet dit, de som stod mest imot kristendommen; de hadde med seg alle de storbøndene som før hadde hatt med blotene der på stedet. Det var en mengde folk der, slik som det hadde vært på Frostatinget forrige gang. Så lot kongen kreve ting, og begge flokkene gikk til tinget i fulle våpen. Da tinget var satt, talte kongen og bød folk ta kristendommen.
Jernskjegge svarte for bøndene på kongens tale; han sa at bøndene ville nå som før at kongen ikke skulle bryte lovene for dem.

Vi vil du skal blote, konge, sa han, slik har andre konger gjort her før deg.

Bøndene ropte opp og gav ham medhold, de sa at de ville alt skulle være som Skjegge sa. Da sa kongen han ville gå til hovet og se hvordan de bar seg når de blotet. Dette var bøndene nøyd med, og de gikk til hovet begge flokkene.

69.
Nå gikk kong Olav inn i hovet sammen med noen få av sine egne menn og noen få av bøndene. Kongen kom inn der gudene var, der satt Tor og var høvding for alle gudene, prydet med gull og sølv. Kong Olav løftet opp en gullslått piggstav med øks på som han hadde i handa, og slo til Tor så han falt ned av stallen han stod på, og så løp kongsmennene bort og skubbet alle gudene ned av stallene. Og mens kongen var inne i hovet, ble Jernskjegge drept utenfor hovsdøra, og det gjorde kongsmennene.
Da kongen kom ut til folket, bød han bøndene å velge 1 av 2, enten skulle de alle sammen gå over til kristendommen, eller også kjempe med ham. Men nå da Jernskjegge var død, var det ingen til å gå foran i bondehæren og reise merke mot kong Olav. Derfor valgte de heller å gå over til kongen og gjøre det han bød dem. Så lot kong Olav alt det folket som var der døpe, og han fikk gisler av bøndene for at de skulle holde ved kristendommen. Etterpå lot kong Olav sine menn reise rundt i alle fylkene i Trondheimen; nå talte ingen imot kristendommen, og så ble hele folket i Trøndelag døpt.

70.
Kong Olav drog med hæren ut til Nidaros. Der lot han bygge hus på bakken ved Nidelv, og han ordnet det slik at det skulle være kjøpstad der. Han gav folk tomter til å bygge seg hus på, og så lot han bygge kongsgård oppe ved Skipakrok Om høsten lot han føre dit alt det han trengte av kost og annet til vinteren. Han hadde en mengde folk hos seg.

71.
Kong Olav satte stevne med frendene til Jernskjegge og bød dem bøter, og der var det mange store og gjæve menn til å svare kongen. Jernskjegge hadde ei datter som het Gudrun, og til slutt ble de forlikt om at kong Olav skulle gifte seg med Gudrun. Bryllupet ble holdt, og de gikk da i éi seng, kong Olav og Gudrun. Men første natta de lå sammen, drog hun fram en kniv straks kongen hadde sovnet, og ville stikke ham. Da kongen merket det, tok han kniven fra henne, stod opp av senga og gikk til sine menn og sa hva som hadde hendt. Gudrun tok også klærne sine, og alle de som hadde fulgt henne dit også; de drog sin veg, og Gudrun kom aldri mer i samme seng som kong Olav.

72.
Samme høst lot kong Olav bygge et stort langskip på øra ved Nidelv. Det var ei snekke, han hadde en mengde håndverkere der til det. Mot vinteren var skipet fullt ferdig, da hadde det 30 rom, det var høyt i stavnene, men var ikke stort ellers. Kongen kalte dette skipet for Tranen.
Da Jernskjegge var drept, ble liket hans ført ut på Ørlandet; han ligger i Skjeggehaugen ved Austrått.

73.
Da kong Olav Tryggvason hadde vært konge i Norge i 2 år, var det en saksisk prest hos ham som het Tangbrand. Han var en fæl villstyring og slåsskjempe, men ellers vellært klerk og en kjekk kar ; men han var så ustyrlig at kongen ville ikke ha ham hos seg, og derfor sendte han ham ut i det ærende at han skulle dra til Island og kristne landet. Han fikk et kjøpskip, og om reisen er det bare å si at han kom til Island i søndre Alptafjord i Austfjordene, og der var han hos Hall på Sida vinteren som fulgte. Tangbrand prekte kristendom på Island, og Hall og hele hans husstand og mange andre høvdinger lot seg døpe på hans ord ; men det var mange flere som talte mot ham. Torvald Veile og Vetrlide skald laget nidviser om Tangbrand, og han drepte begge to. Tangbrand var 2 år på Island, og drepte 3 menn før han drog bort.

74.
Det var en mann som het Sigurd og en som het Hauk; de var håløyger og dreiv mye i kjøpmannsferd. En sommer hadde de vært vest i England. Da de kom tilbake til Norge, seilte de nordover langs land; og på Nordmøre støtte de på kong Olavs folk. Det ble sagt til kongen at det var kommet noen håløyger der, og at de var hedninger; da lot kongen skipperne kalle til seg; han spurte dem om de ville la seg døpe, men det sa de nei til.
Så snakket kongen for dem på mange måter, men det hjalp ikke; da lovte han dem død eller lemlesting, men de gav seg ikke for det. Så lot han dem sette i lenker og hadde dem hos seg en tid, de ble alltid holdt bundet. Kongen snakket ofte for dem, men det nyttet ikke, og ei natt ble de borte uten at noen hørte noe til dem, eller visste hvordan de var kommet unna. Men om høsten kom de seg fram nord hos Hårek på Tjøtta; han tok godt imot dem, og de ble der om vinteren hos ham og hadde det godt.

75.
En vakker vårdag hendte det at Hårek var hjemme, og det var lite folk på garden; han syntes han hadde det kjedelig. Sigurd spurte ham om han ville de skulle ro ut litt for moro skyld, og det ville Hårek gjerne. Så gikk de ned til stranda og drog fram en seksæring. Sigurd gikk i naustet og tok seil og redskap som de pleide; de hadde ofte seil med når de var ute for moro skyld. Hårek gikk ut i båten og la roret i lag. Sigurd og Hauk var fullt væpnet, slik brukte de alltid å gå hjemme hos bonden; de var riktig sterke karer begge 2. Før de gikk om bord, kastet de ut i båten noen smørlauper og ei kasse brød, og så bar de ei stor bøtte øl mellom seg ut i båten. Så rodde de ut fra land.
De var ikke kommet langt fra øya før brødrene fikk opp seilene. Hårek styrte. Nå gikk det fort ut fra øya. Da gikk de 2 brødrene akterover dit Hårek satt. Sigurd sa til Hårek bonde:

Nå skal du få noen vilkår her å velge mellom. Det første er at du lar oss brødre få rå for hvor denne ferden skal gå hen; det andre er at du lar oss binde deg, og det tredje at vi dreper deg.

Hårek skjønte hvordan saken stod for ham; om han hadde vært like godt væpnet som de, kunne han likevel ikke ha stått seg mot mer enn én av brødrene; derfor valgte han det han syntes var det likeste, han lot dem rå for hvor de skulle hen. Dette bandt han seg til med eder og gav dem sitt ord på det.
Så gikk Sigurd til roret og styrte sørover langs land. Brødrene så seg vel for at de ikke møtte folk noen steder, og de hadde fin bør. De stanset ikke før de kom sør til Trondheimen og inn til Nidaros, og der gikk de til kong Olav. Nå lot kong Olav Hårek kalle til samtale med seg, og sa han skulle la seg døpe. Hårek sa nei, og dette snakket de om i mange dager, kongen og Hårek, noen ganger så mange hørte på, og noen ganger på tomannshånd; men de ble ikke forlikte.
Men til slutt sa kongen til Hårek:

Nå kan du seile hjem, og jeg skal ikke gjøre deg noe denne gangen. For det første er vi nære frender, og for det andre kom du til å si at jeg hadde tatt deg med svik. Men det kan du være viss på, at i sommer kommer jeg nordover og ser til dere håløyger. Da skal dere få se at jeg kan straffe dem som ikke vil ha kristendommen.

Hårek sa han var glad han kom derfra så snart som mulig. Kong Olav gav Hårek ei god skute, 10-12 mann rodde den; han lot skipet utruste på det beste med alt som trengtes. Kongen gav Hårek 30 mann med, kjekke karer og vel rustet.

76.
Hårek fra Tjøtta skyndte seg ut av byen og bort så snart han kunne, men Hauk og Sigurd ble igjen hos kongen og lot seg døpe begge 2. Hårek seilte av sted til han kom hjem til Tjøtta. Han sendte bud til sin venn Øyvind Kinnriva, og sa de skulle si fra Hårek på Tjøtta at han hadde vært hos kong Olav, men at han ikke hadde latt seg true til å gå over til kristendommen; dernest skulle de si at kong Olav tenkte å komme med en hær mot dem til sommeren. Hårek sa at dette måtte de være på vakt mot, og bad Øyvind komme så snart han kunne. Da dette budskapet kom fram til Øyvind, skjønte han at her var det helt nødvendig å finne råd, så ikke kongen skulle få tak på dem. Øyvind drog av sted på ei lita lett skute så fort han kunne, og hadde ikke mange folk med seg. Da han kom til Tjøtta, tok Hårek godt imot ham, og Hårek og Øyvind gikk med en gang bort på den andre sida av garden for å snakke sammen. Men de hadde ikke snakket lenge før kong Olavs menn kom dit, de som hadde fulgt Hårek nordover. De tok Øyvind til fange og førte ham med seg ned til skipet, og så seilte de bort med Øyvind.
De stanset ikke før de kom til Trondheimen og til kong Olav i Nidaros. Der ble Øyvind ført til en samtale med kong Olav. Kongen bød ham som andre å ta imot dåpen. Øyvind sa nei. Kongen bad ham med milde ord å gå over til kristendommen, og gav ham mange grunner for det, det samme gjorde biskopen. Øyvind brydde seg ikke noe om det. Så bød kongen ham gaver og store veitsler, men Øyvind sa nei til alt sammen. Da truet kongen ham med død eller lemlesting. Øyvind brydde seg ikke om det heller. Nå lot kongen bære inn et vaskefat fullt av glør, og det ble satt på magen til Øyvind. Snart etter sprakk magen sund. Da sa Øyvind:

Ta fatet av meg, jeg vil si noen ord før jeg dør.

Det ble gjort. Da spurte kongen:

Nå Øyvind, vil du tro på Krist?

Nei, sa han, jeg kan ikke ta noen dåp, for jeg er en ånd som finnene har gjort levende med trolldom i en menneskekropp; far og mor min hadde ikke kunnet få noen barn før.

Så døde Øyvind, han hadde kunnet mer trolldom enn de fleste.

77.
Våren etter lot kong Olav sette i stand skipene og rustet ut hæren sin. Han tok sjøl Tranen. Kongen hadde stor og vakker hær.
Da han var ferdig, seilte han flåten ut etter fjorden, og så nordover forbi Bøle og nord til Hålogaland. Hvor han kom i land, holdt han ting, og der bød han alle mennesker å ta dåpen og den rette tro. Ingen dristet seg til å si ham imot, og slik ble hele landet kristnet der han kom. Kong Olav tok inn hos Hårek på Tjøtta; og da ble Hårek og alle folkene hans døpt. Hårek gav kongen store gaver da de skiltes og ble hans mann, han fikk veitsler av kongen og lendmanns rett.

78.
Det var en bonde som het Raud den ramme; han bodde på Godøy i fjorden som heter Saltfjorden. Raud var en steinrik mann og holdt mange huskarer; han var mektig, en svær flokk finner hjalp ham straks når han trengte det. Raud var svær til å blote og kunne mye trolldom. Han var en god venn til en mann som er nevnt før, Tore Hjort; de var store høvdinger begge 2.

Da disse 2 fikk høre at kong Olav var på veg sørfra gjennom Hålogaland med en stor hær, samlet de hær om seg de også; de bød ut skip og fikk mye folk. Raud hadde en stor drake med forgylt hode på; skipet hadde 30 rom og var stort i forhold til romtallet. Tore Hjort hadde også et stort skip. De styrte sørover med flåten mot kong Olav. Da de møttes, la de til kamp mot kong Olav; det ble et stort slag der, og snart ble det mannefall, men mest hos håløygene, skipene deres ble ryddet, og da kom det over dem både skrekk og redsel. Raud rodde ut til havs med draken sin, og så lot han heise seil. Raud hadde alltid bør hvor han så ville seile, det kom av trolldommen hans.

Det er snart sagt hvordan det gikk Raud, han seilte hjem til Godøy. Tore Hjort flyktet inn mot land, der sprang de ut av skipene, men kong Olav fulgte etter dem og jagde og drepte dem. Kongen var den fremste igjen, som alltid ellers, når slikt skulle fristes. Han så Tore Hjort som løp, Tore var snarere til beins enn alle andre. Kongen rente etter ham, og Vige, hunden hans, fulgte. Da ropte kongen:

Vige, ta hjorten!

Vige løp fram og etter Tore, og hoppet opp på ham. Tore ble stående. Da kastet kongen et spyd mot Tore, Tore stakk hunden med sverdet og gav den et stort sår, men i det samme fløy spydet til kongen inn under armen på Tore, så det kom ut igjen på den andre sida. Der mistet Tore livet, og Vige ble båret såret om bord. Kong Olav gav grid til alle som bad om det, og som ville gå over til kristendommen.

79.
Kong Olav styrte flåten nordover langs landet og kristnet alle mennesker der han kom. Da han kom nord til Saltfjorden, ville han seile inn fjorden og finne Raud. Men et forrykende uvær og hard storm stod ut etter fjorden; kongen lå der ei uke, og samme uværet holdt seg inne i fjorden, men utenfor blåste det fin bør til å seile nordover langs landet med. Så seilte kongen helt nord til Omd, og der gikk alle folk over til kristendommen. Etterpå snudde kongen og drog sørover igjen. Men da han kom utenfor Saltfjorden, stod stormen og sjørøyken utetter fjorden igjen. Kongen lå der noen dager, og det var samme været. Da gikk kongen til biskop Sigurd og spurte om han kunne gi ham noe råd for dette. Biskopen sa han ville prøve om gud ville låne dem noe av sin styrke så de kunne seire over denne djevelsmakt.

80.
Biskop Sigurd tok hele messeskrudet sitt med seg og gikk fram i stavnen på kongeskipet; han lot tenne lys og svinge røkelse, satte opp et krusifiks der i stavnen, leste evangeliet og mange andre bønner, og skvettet vievann utover hele skipet. Så sa han de skulle ta ned skipsteltene og ro innover fjorden. Kongen lot rope til de andre skipene at de skulle ro etter ham. Og da de kom i gang med å ro på Tranen, gikk den inn fjorden, og de som rodde skipet, kjente ingen vind mot seg; men kjølvannet, der skipet hadde gått, stod som merke etter det, slik at der var det stille, men sjørøyken stod på begge sider slik at en kunne ikke se fjella for den. Så rodde det ene skipet etter det andre innover der i stilla, slik gikk det hele dagen og natta som fulgte, og litt før dag kom de til Godøy. Da de kom utenfor garden til Raud, så de den store draken hans som lå og fløt der ved land.

Kong Olav gikk straks opp til garden med følget, de gikk til det loftet Raud sov i, brøt det opp og løp inn der. Raud ble tatt til fange og bundet, og av de andre som var der inne, ble noen drept og noen tatt til fange. Så gikk kongsmennene til det huset som huskarene til Raud sov i, der ble noen drept, noen bundet og noen banket. Nå lot kongen Raud føre fram for seg og bød ham å la seg døpe.

Da skal jeg ikke ta fra deg det du eier, sa kongen, men jeg skal være din venn, om du kan stelle deg slik.

Raud ropte og skreik mot ham, han sa han aldri ville tro på Krist, og spottet Gud fælt. Da ble kongen sint og sa Raud skulle få den verste død som var.
Så lot kongen folk ta og binde ham med ryggen mot en stokk, han lot dem sette en pinne mellom tennene på ham, slik at munnen stod åpen. Så lot kongen ta en lyngorm og sette foran munnen på ham, men ormen ville ikke inn i munnen, den krøkte seg bort, for Raud blåste mot den. Da lot kongen ta en kvannstilk som var som et rør, og sette i munnen på Raud, noen sier forresten at det var luren sin kongen lot sette i munnen på ham. Så slapp han ormen inn der og kjørte ei gloende jernstang inn etter den. Da krøkte ormen seg inn i munnen på Raud, og videre ned gjennom halsen og skar seg ut i sida. Slik mistet Raud livet.

Kong Olav tok svære rikdommer i gull og sølv der og mye annet løsøre, våpen og mange slags kostbarheter. Og alle de mennene som hadde fulgt Raud, dem lot kongen døpe, og når de ikke ville det, lot han dem drepe eller pine. Den draken som Raud hadde eid, tok kong Olav og styrte sjøl, for det var et mye større og finere skip enn Tranen; framme hadde det et drakehode, og akter en krok som så ut som en hale; begge nakkene og hele stavnen var lagt med gull. Dette skipet kalte kongen Ormen, for når seilene var oppe, kunne de gå for å være vingene på draken, og det var det fineste skipet i hele Norge.

De øyene Raud bodde på, heter Gylling og Hæring, og alle sammen heter de Godøyene, og strømmen i nord mellom dem og fastlandet heter Godøystraumen. Kong Olav kristnet hele fjorden, siden drog han sørover langs med landet, og på den ferden hendte det mye som det går sagn om, troll og vonde vetter eglet seg inn på mennene hans og stundom på ham sjøl óg. Men vi vil heller skrive om hvordan det gikk til da kong Olav kristnet Norge og de andre landene som han førte kristendommen til. Samme høsten kom kong Olav til Trondheimen med hæren, og styrte til Nidaros og gjorde seg i stand til å bli der om vinteren.
Det neste jeg nå vil skrive om, handler om islendinger.

81.
Samme høsten kom Kjartan Olavsson til Nidaros fra Island; Kjartan var sønn til Olav, sønn til Hoskuld, og han var dattersønn til Egil Skallagrimsson; folk sier han har vært den aller beste unge mann som noen gang er blitt født på Island. Der var Halldor også, sønn til Gudmund på Mødruvellir, og Kolbein, sønn til Tord Frøysgode og bror til Brenne-Flose; den fjerde var Sverting, sønn til Runolv gode. Alle disse var hedninger, og det var mange andre med dem, noen mektige og noen småfolk. Samtidig kom det også noen andre stormenn fra Island, folk som hadde lært kristendom av Tangbrand; det var Gissur Kvite, sønn til Teit Kjetilbjørnsson, mor hans var Ålov, datter til Bodvar herse, Viking-Kåres sønn. Bror til Bodvar var Sigurd, far til Eirik Bjodaskalle so var far til Astrid, mor til kong Olav. En av islendingene het Hjalte Skeggjason, han var gift med Vilborg, datter til Gissur Kvite. Hjalte var også kristen, og kong Olav tok svært godt imot disse mågene Gissur og Hjalte, og de bodde hos ham der.

Men de islendingene som var hedninger, og som styrte skip, de prøvde å seile sin veg, så snart kongen kom til byen, for de hadde hørt at kongen tvang alle mennesker til å bli kristne. Men været var imot dem, og så dreiv de tilbake inn under Nidarholm. De som styrte disse skipene, var Torarin Nevjolvsson, Hallfred Ottarsson skald, Brand den gavmilde og Torleik Brandsson. Det ble sagt fra til kong Olav om dette, at det var noen skip der med islendinger som var hedninger alle sammen, og nå ville de rømme for ikke å møte kongen. Da sendte kongen bud til dem og nektet dem å seile, han sa de skulle styre inn til byen, og det gjorde de, men de bar ikke noe i land fra skipene sine.

82.
Nå ble det Mikkelsmess. Den dagen lot kongen feire høytidelig, han lot synge høytidsmesse. Islendingene gikk til messen og hørte på den vakre sangen og lyden fra klokkene. Da de kom tilbake til skipene, sa hver av dem hvordan de hadde likt dette som kristenfolket dreiv på med. Kjartan syntes godt om det, men de fleste av de andre hadde bare vondord. Men det er sant som det er sagt, at mange er kongens ører, kongen fikk høre om det, og så sendte han straks samme bud etter Kjartan og bad ham komme til seg.
Kjartan gikk til kongen sammen med noen andre, og kongen tok godt imot ham. Kjartan var en usedvanlig stor og vakker mann, og talte godt for seg. Kongen og han hadde ikke talt mange ordene med hverandre, før kongen bød Kjartan ta kristendommen. Kjartan sa han ville ikke si nei til det, om han kunne få kongens vennskap for det. Kongen lovte ham sitt fulle vennskap, og så ble han og kongen enige om dette med hverandre. Dagen etter ble Kjartan døpt, og Bolle Torlaksson, frenden hans, og hele følget deres også. Kjartan og Bolle var gjester hos kongen så lenge de var i hvite dåpsklær, og kongen viste dem stor godhet.

83.
Det var en dag kong Olav var ute og gikk på stretet, da kom det noen menn gående mot ham, og den som gikk først, hilste på kongen. Kongen spurte mannen hva han het, og han sa han het Hallfred. Da sa kongen:

Er det du som er skald?

Han sa:

Jeg kan da dikte.

Da sa kongen:

Kanskje du vil gå over til kristendommen, og så siden bli min mann?

Han sa:

Jeg setter ett vilkår; jeg skal la meg døpe dersom du, konge, sjøl vil være gudfar for meg; det vil jeg ikke ta imot av noen annen mann.

Kongen sa:

Det skal jeg være.

Så ble Hallfred døpt, og kongen holdt ham under dåpen.
Etterpå spurte kongen Hallfred:

Vil du nå bli min mann?

Hallfred sa:

Jeg har vært hirdmann hos Håkon jarl før. Og nå vil jeg ikke bli handgangen verken hos deg eller noen annen høvding, uten du lover meg at du aldri skal jage meg fra deg, hva det så skulle komme til å hende meg.

Jeg har ikke hørt annet av deg, Hallfred, sa kongen, enn at du nok verken er så vettug eller så vis at jeg ikke må vente annet enn at du kommer til å gjøre ting som jeg ikke for noen pris kan finne meg i.

Da får du drepe meg, sa Hallfred.

Kongen sa:

Du er en vandrædaskald. Men du skal være min skald fra nå av.

Hallfred svarte:

Hva gir du meg i navnefeste da, konge, når jeg skal hete Vandrædaskald?

Kongen gav ham et sverd, men det fulgte ingen skjede med. Kongen sa:

Nå kan du lage ei strofe om sverdet, og la ordet sverd komme i hver linje.

Hallfred kvad:

Ett sverdenes sverd var det
som sverdrik meg gjorde.
For sverdsvingere blir det
nå sverdete å leve.
Sverdet ble ikke verre
om utstyr fulgte sverdet,
en vakker farget skjede.
Jeg er verd 3 ganger sverdet.

Da gav kongen ham skjede til og sa:

Ordet sverd står ikke i hver linje.

Hallfred svarer:

Det er én linje det er 2 i.

Slik er det, sa kongen
Fra kvadene til Hallfred har vi fått kunnskap og visshet om det som er fortalt om kong Olav Tryggvason.


84.
Samme høsten kom Tangbrand prest fra Island til kong Olav. Han fortalte at det hadde ikke gått så glatt for ham; islendingene hadde laget nid om ham, sa han, og noen av dem ville drepe ham, og han trodde ikke det var noen utsikt til at landet skulle bli kristent. Kong Olav ble så vill og vred at han lot blåse i luren, og kalte sammen alle de islendingene som var i byen, og så sa han de skulle bli drept alle sammen. Men Kjartan og Gissur og Hjalte og de andre som hadde gått over til kristendommen, gikk til ham og sa:

Konge, du kan ikke ville gå tilbake på dine egne ord, og du sier jo at ingen mann skal ha gjort så mye som kunne gjøre deg vred, at du ikke skulle tilgi ham alt om han lot seg døpe og gav opp hedenskapen. Nå vil alle disse islendingene som er her, la seg døpe, og vi skal nok finne på en list så kristendommen skal få framgang på Island. Det er mange her som er sønner til mektige menn på Island, og fedrene deres vil være til stor hjelp for denne saken. Og Tangbrand fór fram med råskap og manndrap der som her hos deg, og det ville ikke folk finne seg i av ham.

Kongen tok nå til å høre på det de hadde å si. Og så ble de døpt alle de islendingene som var der.

85.
Kong Olav var den beste i alle slags idretter av alle de menn det er fortalt om i Norge; han var sterkere og smidigere enn noen annen mann, og det er skrevet mange frasagn om det.
Ett av dem er om at han gikk opp på Smalsarhorn og festet skjoldet sitt på toppen av fjellet, et annet om hvordan han hjalp en av hirdmennene sine som først hadde klyvd opp der i berget slik at han verken kunne komme opp eller ned; kongen gikk opp til ham og tok ham under armen og bar ham ned på sletta.
Kong Olav kunne gå på årene utabords mens mennene hans rodde på Ormen; han lekte med 3 sverd slik at det ene alltid var i lufta, og tok dem alltid igjen i handgrepet. Han hogg alltid med begge hender og kastet 2 spyd på én gang.
Kong Olav var glad i moro og likte godt leik, han var blid og liketil; han dreiv hardt med alle ting, og var rent storveies til å gi bort, han var svært nøye på klærne; han var foran alle andre menn når det gjaldt å være djerv i kamp; stygg og grusom som få når han ble sint, og pinte uvennene sine fælt; noen brente han med ild, noen lot han olme hunder rive i filler, og noen lemlestet han, eller lot dem kaste utfor høye fjell. Derfor var vennene hans glade i ham, men uvennene var redd ham, og når han hadde slik framgang, var det fordi noen gjorde det han ville av godhet og vennskap, og noen fordi de var redde.

86.
Leiv, sønn til Eirik Raude som først bygde på Grønland, kom til Norge fra Grønland denne sommeren. Han kom til kong Olav og tok imot kristendommen og ble vinteren over hos kong Olav.

87.
Gudrød, sønn til Eirik Blodøks og Gunnhild, hadde vært og herjet i Vesterlanda etter han hadde rømt fra landet for Håkon jarl. Men denne sommeren som det ble fortalt om nå her foran, da kong Olav Tryggvason hadde rådd for Norge i 4 år, da kom Gudrød til Norge og hadde med seg mange hærskip. Han hadde seilt ut fra England, og da han kom så langt at han snart skulle se land i Norge, så styrte han sørover langs kysten, dit han tenkte det minst rimelig å støte på kong Olav.
Gudrød seilte sør til Viken. Og straks han kom i land, tok han til å herje og tvinge folk i landet under seg; han krevde de skulle ta ham til konge. Da de som bodde der, så at det var kommet en stor hær over dem, bad de om fred og forlik, og de tilbød kongen å la det gå tingbud over landet; de bød seg til å ta ham til konge heller enn å få hæren hans over seg. Så ble det satt en frist så lenge tingbudet gikk. Kongen krevde kosthold så lenge ventetiden varte, men bøndene valgte heller å gjøre veitsler for kongen, all den stund han trengte til det, og det tok kongen imot; han drog omkring i landet på veitsler med noen av mennene sine, og de andre så etter skipene.
Da de 2 brødrene Hyrning og Torgeir, mågene til kong Olav, hørte dette, samlet de folk om seg og fikk seg skip, deretter drog de nord i Viken, og kom ei natt med flokken sin der Gudrød var på veitsle. De gikk mot ham der med ild og våpen. Der falt kong Gudrød og det meste av hæren hans, og av de folkene som hadde blitt igjen ved skipene, ble noen drept og noen kom seg unna og rømte lange veger.
Nå var de døde alle sønnene til Eirik og Gunnhild.

88.
Den vinteren etter at kong Olav var kommet fra Hålogaland, lot han bygge et stort skip inne under Ladehammeren; det var mye større enn noen av de andre skipene som fantes i landet den gang, bakkestokkene er der ennå, så en kan se hvor stort skipet var. En mann som het Torberg Skavhogg bygde stavnene på skipet, men det var mange andre som arbeidde på det, noen til å sette det sammen, noen til å telje, noen til å slå søm og noen til å kjøre tømmeret. Alt på det ble svært omhyggelig og fint forseggjort. Skipet var både langt og bredt, det var høyt opp til relinga og bygd av svært tømmer.
Men da de skulle legge den øverste bordkledningen, måtte Torberg nødvendigvis et ærend hjem til garden sin, og der ble han nokså lenge. Da han kom tilbake, var bordkledningen lagt. Kongen gikk ut straks om kvelden sammen med Torberg og så på skipet, hvordan det var blitt. Alle sa de aldri hadde sett så stort og vakkert langskip. Så gikk kongen tilbake til byen.

Tidlig neste morgen gikk kongen og Torberg ut til skipet igjen. Da var handverkerne alt kommet dit, de sto der alle sammen og gjorde ingen ting. Kongen spurte hvorfor de stod slik. De sa at skipet var ødelagt; en mann måtte ha gått fra framstavnet til løftingen og sneid det ene hogget etter det andre inn i det øverste bordet. Kongen gikk bort og så det var sant. Da sa han med én gang, og svor på det, at om han, kongen, fikk greie på hvem det var som hadde ødelagt skipet for ham slik av misunnelse, da skulle den mannen få dø.

Men den som kan si meg hvem det er, skal jeg gjøre mye godt for.

Da sa Torberg:

Jeg skulle nok si Dem hvem som har gjort dette her, konge.

Det er heller ikke noen annen mann jeg venter det mer av enn deg, sa kongen, at du skulle ha lykke til å finne ut dette og fortelle meg det.

Konge, sa han, jeg skal si deg hvem som har gjort det. Jeg har gjort det.

Da sa kongen:

Da skal du bøte det igjen slik at det blir like godt som det var før. Og du setter livet på spill med dette.

Nå gikk Torberg bort og telgde bordet slik at alle sneihoggene ble borte. Da sa kongen og alle de andre at skipet var mye vakrere på den sida som Torberg hadde skåret i. Kongen bad ham gjøre slik på den andre sida også, og sa han skulle ha så mange takk for det.
Nå ble Torberg førstemann i arbeidet på skipet helt til det var ferdig.
Det var en drake, bygd slik som Ormen, som kongen hadde hatt med fra Hålogaland; men dette skipet var mye større og mer forseggjort på alle måter. Han kalte det Ormen lange og det andre Ormen stutte. Det var 34 rom på Ormen lange. Hodet og kroken var helt forgylte; og det var like høyt til relinga som et havskip. Det er det beste skip som har vært bygd i Norge og det som har kostet mest.

89.

Eirik Håkonsson jarl og brødrene hans og mange andre av de gjæve frendene deres, drog bort og ut av landet etter at Håkon jarl var falt. Eirik jarl drog øst til Svitjod til Olav sveakonge, og der ble han godt mottatt. Kong Olav gav jarlen land og fred der og gav ham store veitsler, så han kunne holde seg og sine menn godt der i landet.
Dette taler Tord Kolbeinsson om:

Mennenes svik sendte
siden Håkon i døden,
fredløs varg det voldte,
lagnaden vil så meget.
Tryggves sønn var kommet
til det land han modig
vant bak lindeskjoldet
da han seilte vestfra.

Mere stod i Eiriks
sinn mot gullrik konge
enn han sa oss høylytt.
Slikt ventet vi av ham.
Trøndske jarlen søkte
råd hos svenskekongen,
vred på trassige trønder.
Det torde ingen hindre.

Det kom mye folk fra Norge til Eirik jarl, menn som hadde blitt landflyktige for kong Olav Tryggvason. Eirik jarl fant da på å skaffe seg skip og drog på hærferd etter gods til seg og følget sitt.
Han seilte først til Gotland, og der lå han lenge om sommeren og kapret kjøpmannsskip som kom seilende dit til landet, eller om det var vikinger. Stundom gikk han opp på land og herjet rundt omkring langs sjøkanten.
Dette er sagt i Bandadråpa:

Siden vant jarlen mange
andre seirer med våpen,
spydværet spørs ennå.
Med spyd vant Eirik landet -
Skjoldbærende herre
herjetokter gjorde
rundt på Gotlands strender:
glad i kampens stormvær.

Etterpå seilte Eirik jarl sør til Vendland, og der utenfor Stauren møtte han noen vikingskip og la til kamp mot dem. Eirik jarl fikk seier der, og drepte vikingene. Dette er sagt i Bandadråpa:

Med list styrte kongen
skip til Stauren. Der fikk
mannehodene ligge.
Kampglad rår nå jarlen -
Sårfuglen sleit på øra
i sverdenes harde møte,
hud av vikingers hoder.
landet, som guder vokter.

90.
Om høsten seilte Eirik jarl tilbake til Svitjod og ble der en vinter til. Men om våren rustet jarlen hæren og seilte i austerveg. Da han kom i kong Valdemars rike, tok han til å herje og drepe folk, brente og ødela landet overalt der han kom. Han kom til Aldeigjuborg, og kringsatte den og lå der til han vant byen; han drepte mange og brøt ned og brente hele borgen. Etterpå drog han med hærskjold rundt omkring i Gardarike.
Dette er sagt i Bandadråpa:

Siden sverdets herre
i voksende storm av odder
herjet Valdemars rike
veldig med sverd som flammer.
Aldeigjuborg brøt du,
hærfolks herre, vi vet det.
Hard ble Hild mot bønder
da du kom øst i Gardar.

Eirik jarl var ute i alle disse hærferdene i 5 somrer til sammen, og da han kom hjem fra Gardarike, fór han med hærskjold over hele Adalsysla og Øysysla. Der tok han 4 store vikingskip fra danene og drepte alle som var på dem. Dette er sagt i Bandadråpa:

Jeg har hørt piler suse
der blodig strid han vakte
dengang i øysundet.
Med spyd vant Eirik landet -
Folkets gavmilde fører
ryddet fire skeider,
for danene. Det vet vi.
glad i kampens stormvær.

Kraftige rytter av havhest,
i byen der bønder rente,
fikk du kamp med gøter.
Kampglad rår nå jarlen -
Som en hærgud fòr han
med hærskjold i alle sysler.
Han gikk mot folkefreden.
landet, som guder vokter.

Da Eirik jarl hadde vært 1 år i Sveavelde, drog han til Danmark. Han drog til danekongen Svein Tjugeskjegg og fridde til Gyda, datter hans; giftermålet ble avtalt, og Eirik jarl fikk Gyda. Året etter fikk de en sønn som het Håkon. Om vinteren var Eirik jarl i Danmark og noen ganger i Sveavelde, men om sommeren var han på hærferd.

91.
Svein Tjugeskjegg danekonge var gift med Gunnhild, datter til Burislav venderkonge. Men ved den tid det er fortalt om her foran, hendte det at Gunnhild ble sjuk og døde. Og litt seinere ble kong Svein gift med Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste og mor til sveakongen Olav Svenske. Med mågskapen kom det stort vennskap mellom kongene og mellom dem og Eirik Håkonsson jarl.

92.
Burislav venderkonge klagde for mågen sin, Sigvalde jarl, over at det var brutt det forliket som Sigvalde jarl hadde fått i stand mellom kong Svein og kong Burislav. Kong Burislav skulle ha Tyre Haraldsdotter, søster til kong Svein, til ekte, men dette giftermålet hadde ikke kommet i stand, for Tyre sa tvert nei; hun ville ikke gifte seg med en hedensk mann, som attpå var gammel. Nå sa kong Burislav til jarlen at han ville kreve avtalen holdt, og bad jarlen dra til Danmark og hente dronning Tyre til ham.
Sigvalde jarl lot seg ikke be 2 ganger, han drog til Svein danekonge og la fram saken for ham; og jarlen fikk overtalt kong Svein slik at han gav søstera Tyre over til jarlen; noen kvinner fulgte henne, dessuten fosterfaren hennes som het Ossur Agesson, en mektig mann, og noen andre. Kongen og jarlen avtalte at de eiendommene som dronning Gunnhild hadde hatt i Vendland, skulle Tyre ha i medgift og særeie, og dessuten andre store eiendommer som hun skulle ha av brudgommen. Tyre gråt sårt og ville svært nødig reise.

Da nå jarlen kom til Vendland med henne, holdt kong Burislav bryllup og giftet seg med dronning Tyre. Men ettersom hun var hos hedenske mennesker, ville hun verken ta imot mat eller drikke av dem, og slik gikk det i 7 dager.
Men så ei natt løp dronning Tyre og Ossur bort i mørke om natta og tok til skogs. Det er ikke langt å fortelle om hvordan det gikk dem, de kom fram til Danmark, men der torde ikke Tyre være for noen pris, for hun visste at om kong Svein, bror hennes, fikk høre at hun var der, ville han sende henne tilbake til Vendland snarest. Så drog de videre, hele tida uten å gi seg til kjenne, helt til de kom til Norge.
Tyre stanset ikke før de kom til kong Olav; han tok godt imot dem, og de var der og hadde det godt. Tyre fortalte kongen alt om den vanskelige stilling hun var kommet i, bad ham om råd og hjelp, og om fred i hans rike. Tyre talte godt for seg, og kongen likte godt det hun sa, han så det var ei vakker kvinne, og så falt det ham inn at dette måtte være et godt gifte.
Han vendte samtalen inn på dette, og spurte om hun ville gifte seg med ham. Og slik som sakene stod for henne, syntes hun det var vondt å komme ut av det igjen, og dessuten så hun for et heldig gifte dette var, å få en slik navngjeten konge til mann, og så sa hun han fikk rå for henne og giftet hennes. Da de nå hadde talt mer om dette, fikk kong Olav dronning Tyre til hustru. Dette bryllupet stod den høsten kongen hadde kommet nordfra fra Hålogaland. Kong Olav og dronning Tyre ble i Nidaros den vinteren.

Våren etter klagde dronning Tyre stadig for kong Olav og gråt sårt over at hun som hadde så store eiendommer i Vendland, ikke hadde noen rikdom der i landet, som kunne sømme seg for ei dronning. Imellom bad hun kongen så vakkert at han skulle hente det hun eide til henne; hun sa at kong Burislav og kong Olav var så gode venner at Olav ville få alt han krevde, så snart de 2 møttes. Kong Olavs venner hørte om det hun sa, og de rådde alle sammen kongen fra å reise.

Men så var det en dag tidlig på våren kongen gikk gjennom stretet, og ved torget kom det en mann imot ham med en mengde kvanner, de var merkelig store for den årstida. Kongen tok med seg en stor kvannstilk og gikk hjem i huset til dronning Tyre med den. Tyre satt i stua og gråt da kongen kom inn. Kongen sa:

Se her skal du få en stor kvannstilk!

Hun slo til den med handa, og sa:

Det var større gaver de Harald Gormsson gav, men så kvidde han seg heller ikke så mye for å dra ut av landet og hente sin eiendom, som du gjør nå. Det viste seg, dengang han kom hit til Norge og la størstedelen av landet her øde, og tok alt under seg med skylder og skatter. Men du tør ikke reise gjennom Danevelde for kong Svein, bror min.

Kong Olav fór opp da hun sa dette. Han ropte høyt og svor på det:

Aldri skal vel jeg være redd for bror din, kong Svein. Og om vi to møtes, da skal han vike.

93.
Litt seinere lyste kong Olav til ting i byen. Da gjorde han det kjent for hele folket at han ville ha leidang ut utenfor landet om sommeren. Han ville ha fast utgreiing fra hvert fylke, både av skip og folk, og sa med én gang hvor mange skip han ville ha der fra fjorden. Så sendte han bud både i nord og sør langs kysten både ytre og indre leia, og lot by ut hær.
Kong Olav fikk satt fram Ormen lange og alle de andre skipene sine, både store og små; sjøl styrte han Ormen lange. Da de skulle sette mannskap på skipene, ble det valgt ut så omhyggelig at på Ormen lange fikk ingen mann være som var over 60 år eller under 20, og de var utvalgte folk når det gjaldt mot og styrke også. Det var først og fremst kong Olavs hirdmenn, for til hirden var det valgt ut alle de som var de sterkeste og djerveste både av innenlandske og utenlandske folk.

94.
Ulv Raude het den mannen som bar merket for kong Olav, han var i stavnen på Ormen. De andre der het Kolbjørn stallare, Torstein Oksefot og Vikar fra Tiundaland, bror til Arnljot Gelline.
I saksene på rausn stod disse: Vak Raumesson fra Elv, Berse den sterke, Ån skytte fra Jemtland, Trond Ramme fra Telemark og Utyrme, bror hans; av håløyger var det Trond Skjalge, Ogmund Sande, Lodve Lange fra Saltvik og Hårek Kvasse. Av inntrønderne: Kjetil Høge, Torfinn Eisle, Håvard og brødrene hans fra Orkdalen.
I forrommet stod Bjørn fra Støle, Torgrim fra Kvine, sønn til Tjodolv, Asbjørn og Orm, Tord fra Njardarlog, Torstein Kvite fra Obrestad, Arnor fra Møre, Hallstein og Hauk fra Fjordane, Øyvind Snåk, Bergtor Bestil, Hallkjell fra Fjaler, Olav Dreng, Arnfinn fra Sogn, Sigurd Bild, Einar fra Hordaland og Finn, Kjetil fra Rogaland og Grjotgard Raske.
Disse stod i krapperommet: Einar Tambarskjelve, han syntes de ikke var full kar, for han var bare 18 år gammel, Hallstein Livsson, Torolv, Ivar Smetta, Orm Skogarnev.
Det var også mange andre store og vidgjetne menn på Ormen, om vi ikke kan navnene på flere. Det var 8 mann i hvert halvrom på Ormen, og de var valgt ut enkeltvis hver eneste mann; i forrommet var det 30. Folk brukte å si at mannskapet om bord i Ormen stod like mye over alle andre menn som Ormen over andre skip, så vakkert og sterkt og djervt var det.
Torkjell Nevja, bror til kongen, styrte Ormen stutte; Torkjell Dyrdil og Jostein, morbrødrene til kongen, hadde Tranen, og begge disse skipene hadde også godt mannskap. Kong Olav hadde 11 store skip med seg fra Trondheimen, foruten tjuesesser og mindre skip.

95.
Da kong Olav hadde gjort hæren klar i Nidaros, satte han menn i sysler og årmannsembeder over hele Trøndelag. Da sendte han Gissur Kvite og Hjalte Skeggjason til Island for å by kristendom også der, han gav dem en prest med, som het Tormod, og en del andre prestevigde menn; men de 4 han syntes var de gjæveste av islendingene, holdt han tilbake som gisler, der var Kjartan Olavsson, Halldor Gudmundsson, Kolbein Tordsson og Sverting Runolvsson. Det er fortalt om Gissur og Hjalte at de kom ut til Island før Alltinget, og drog til ting. Og på det tinget ble kristendommen innført ved lov på Island, og om sommeren ble alle mennesker døpt.

96.
Samme vår sendte kong Olav også Leiv Eiriksson til Grønland for at han skulle by kristendom der, og han seilte til Grønland samme sommer. I havet berget han et skipsmannskap, de var hjelpeløse og lå og dreiv på et vrak.
Da fant han Vinland det gode også, og kom til Grønland utpå sommeren. Han hadde med seg prest og lærere dit og drog til faren Eirik i Brattalid og bodde der. Folk kalte ham siden Leiv den hepne, men Eirik, far hans, sa at de 2 tingene gikk opp i opp, at Leiv hadde berget et skip fullt av folk, og så at han hadde hatt med hykleren til Grønland - det var presten.

97.
Kong Olav drog sørover langs kysten med flåten. Da kom det til ham mange av vennene hans, stormenn som var ferdige til å dra med kongen.
Første mann der var Erling Skjalgsson, mågen hans, han hadde den store skeiden, den hadde 30 rom, og det var et skip med bare godt mannskap.
Så kom kongens måger, Hyrning og Torgeir, til ham også, de styrte hvert sitt store skip.
Mange andre stormenn fulgte ham, han hadde 60 langskip da han seilte fra landet.

Han seilte sørover forbi Danmark gjennom Øresund, og ferden gikk like til Vendland; der satte kong Olav stevne med kong Burislav. Kongene møttes, de talte sammen om de eiendommene kong Olav gjorde krav på. Alle samtaler gikk glatt mellom kongene, og de kravene kong Olav mente å ha der, fikk han godt og greit ordnet. Kong Olav ble der lenge utover sommeren og søkte opp mange av vennene sine.

98.
Kong Svein Tjugeskjegg var nå gift med Sigrid Storråde, som før skrevet. Sigrid var kong Olav Tryggvasons verste uvenn, grunnen var at kong Olav hadde brutt avtale med henne og slått henne i ansiktet, som før skrevet.
Hun dreiv og egget opp kong Svein til å føre krig mot kong Olav Tryggvason; hun sa han hadde grunn nok til strid med kong Olav, for han hadde ligget med Tyre, søster hans, uten å spørre deg om lov, og slikt ville ikke foreldrene dine ha funnet seg i. Slik snakk førte Sigrid støtt i munnen, og til slutt fikk hun det så langt ved overtalelsene sine, at kong Svein ble helt oppsatt på dette.

Tidlig på våren sendte kong Svein bud øst i Svitjod til mågen Olav sveakonge og til Eirik jarl; han lot dem få vite at Olav Norges konge hadde leidang ute og tenkte seg til Vendland om sommeren. Sendebudene skulle videre si at sveakongen og jarlen skulle by ut hær og komme og møte kong Svein. Så skulle de alle sammen legge til kamp mot kong Olav. Sveakongen og Eirik jarl var straks ferdige, de samlet en svær flåte fra Sveavelde, og med denne flåten seilte de sør til Danmark, og kom dit da Olav Tryggvason nettopp hadde seilt østover. Dette taler Halldor Ukristne om i den dråpa han laget om Eirik jarl:

Kongers knusende fiende
bød kamplysten hæren,
den store,ut fra Svitjod.
Jarlen drog sør til striden.
Hver eneste mann av bønder
som mesker likfugler,
fulgte Eirik. På sjøen
ravn i sår seg lesket.

Sveakongen og Eirik jarl seilte og møtte danekongen, og alle 3 til sammen hadde de en hær så stor at det ikke var ende på det.

99.
Da kong Svein hadde sendt bud etter hæren, sendte han Sigvalde jarl til Vendland, han skulle holde utkik med kong Olav Tryggvason og lage en felle, slik at kong Svein og kong Olav kunne møtes.
Sigvalde jarl drog av sted og kom fram til Vendland; han kom til Jomsborg og drog derfra til kong Olav Tryggvason. Det var stort vennskap mellom dem fra før, og nå ble jarlen en riktig kjær venn hos kongen. Astrid, datter til kong Burislav, hun som var gift med jarlen, var en god venn til kong Olav; det var mye fordi de engang hadde vært skyldfolk, dengang Olav var gift med Geira, søster hennes.
Sigvalde var en klok mann og underfundig, og ettersom han nå var inne i alt kong Olav hadde fore, heftet han ham lenge så han ikke kom til å seile vestover, han fant på mange forskjellige ting. Kong Olavs folk brukte seg fælt for dette, mennene ville endelig hjem, de lå der fullt ferdige, og det så ut på været som det skulle bli god bør.
Sigvalde jarl fikk hemmelig bud fra Danmark om at nå var danekongens hær kommet østfra og Eirik jarl hadde også hæren sin ferdig, og høvdingene skulle komme sammen øst under Vendland; de hadde avtalt at de skulle vente på kong Olav ved den øya som het Svolder. Og så skulle jarlen stelle det slik at de kom til å møte kong Olav der.

100.
Det kom et rykte til Vendland om at Svein danekonge hadde hær ute, og snart tok folk til å mumle om at det visst var kong Olav Svein ville møte. Men Sigvalde jarl sa til kongen:

Kong Svein kan ikke tenke på å legge til kamp med deg med bare danehæren, så stor hær som du har. Men hvis du har noen mistanke om at det skulle være ufred i vente for deg, så skal jeg følge deg med min flokk, og hittil har det alltid gått for å være styrke i det at jomsvikingene fulgte en høvding. Jeg skal gi deg 11 skip med godt mannskap.

Kongen tok imot tilbudet. Det var liten, men stø og god vind.
Nå lot kongen flåten løse og blåste til bortferd, og så heiste folk seil. Alle småskipene gikk fortere enn de andre, og seilte i forvegen ut til havs. Jarlen seilte inn til kongsskipet, han ropte til det, og sa kongen skulle seile etter ham.

Jeg vet best hvor sunda er dypest mellom øyene, sa han og det kommer du til å trenge med de store skipene.

Så seilte jarlen først med sine skip, det var 11 av dem, og kongen seilte etter ham med storskipene sine. Han hadde også 11 skip der, hele resten av hæren hadde seilt ut på havet. Da Sigvalde jarl seilte inn mot Svolder, kom det ei skute roende ut til ham. Der sa de til jarlen at hæren til danekongen lå i havna foran dem. Da lot Sigvalde jarl seilene falle og rodde inn under øya.
Så sier Halldor Ukristne:

Øyners store konge
seilte skeider sørfra,
syttien i tallet.
Sverd ble farget røde.
Jarlen fikk fra Skåne
de skuter som han krevde,
havdypets raske reiner.
Da røk nok folkefreden.

Her er det sagt at kong Olav og Sigvalde jarl hadde 71 skip da de seilte sørfra.

Occupation:
101.
Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl var der med hele hæren sin. Det var fint vær og klart solskinn; alle høvdingene gikk opp på holmen, hver med sitt følge. Og nå så de at et skip kom seilende, det var stort og staselig, da sa begge kongene:

Det var et svært skip, også så vakkert, det må være Ormen lange.

Eirik jarl svarte; han sa:

Dette er ikke Ormen lange, og det var som han sa, for det var Eindride fra Gimsan som eide det skipet.

Litt seinere så de et annet skip komme seilende, mye større enn det første. Da sa kong Svein:

Han er redd, Olav Tryggvason, nå; han tør ikke seile med hodet på skipet sitt.

Men Eirik jarl sa:

Dette er ikke kongsskipet. Jeg kjenner skipet og seilet, det har stripete seil. Dette er Erling Skjalgsson, ham lar vi seile. Det er bedre for oss å sakne det skipet i flåten til kong Olav; det blir skår der etter det, slik det er rustet.

Noe seinere så de skipene til Sigvalde jarl og kjente dem; de skipene styrte dit inn til holmen. Så fikk de se at 3 skip kom seilende, og det ene var et stort et. Da ropte kong Svein opp og sa de skulle gå til skipene, han sa at der kom Ormen lange. Eirik jarl sa:

De har mange andre store og staselige skip enn Ormen lange, vi venter ennå.

Da var det mange som som sa:

Nå vil ikke Eirik jarl kjempe og hevne far sin. Dette er så stor skam at det kommer til å spørres utover alle land, her ligger vi med så stor hær som vi har, og så seiler kong Olav til havs rett for nesa på oss.

Da de hadde snakket om dette en stund, så de 4 skip som kom seilende, ett av dem var en svær drake med mye gull på. Da reiste kong Svein seg og sa:

Høyt skal Ormen løfte meg i kveld; ham skal jeg styre.

Nå var det mange som sa at Ormen var et veldig stort skip, og så vakkert, og det var en raus kar som hadde latt bygge et slikt skip. Da sa Eirik jarl, slik at bare noen få hørte det:

Om kong Olav ikke hadde større skip enn dette, så kunne likevel kong Svein aldri ta det fra ham med bare danehæren.

Nå dreiv folk ned til skipene og tok til å rive av skipsteltene. Men mens høvdingene stod og talte med hverandre om dette vi fortalte nå, da fikk de øye på 3 veldige skip og det fjerde kom sist etter de andre, og det var Ormen lange. De 2 andre store skipene som hadde seilt før, og som de hadde trodd var Ormen, det var først Tranen og så Ormen stutte. Men da de fikk se Ormen lange, da kjente de det alle sammen, og nå var det ingen som sa imot; der seilte Olav Tryggvason. Nå gikk de til skipene og gjorde seg ferdig til kamp.

Det var en avtale mellom høvdingene at hver av dem, kong Svein og kong Olav og Eirik jarl, skulle få sin 1/3 av Norge, om de drepte kong Olav Tryggvason. Og den av høvdingene som gikk først opp på Ormen, skulle ha hele hærfanget de fikk der, og ellers skulle hver ha de skipene han ryddet:
Eirik jarl hadde en uhorvelig stor barde, som han brukte ha i viking; det var jernkam på den øverst på hver av stavnene, og nedover fra den et jernspant så tjukt og så bredt som sjølve kjølen, og det gikk helt ned i sjøen.

102.
Da Sigvalde jarl og hæren hans rodde inn under holmen, så Torkjell Dyrdil på Tranen det, og likedan styresmennene på de andre skipene som fulgte dem. De så at jarlen styrte skipene sine inn under holmen, og så lot de også seilene falle og rodde etter ham. De ropte til ham og spurte hvorfor han gjorde dette. Jarlen sa han ville vente på kong Olav.

Det ser nesten ut som det er ufred på ferde her.

Så lot de skipene ligge og drive til Torkjell Nevja kom med Ormen stutte og de 3 skipene som fulgte den; de fikk høre samme nyheten, de lot da også seilene falle, og ble liggende og vente på kong Olav. Men da kongen seilte innefra mot holmen, rodde hele hæren ut i sundet foran dem. Da de så det, bad de kongen seile sin veg og ikke legge til kamp mot en så stor hær. Kongen svarte høyt, han stod oppe i løftingen:

Ta ned seilet. Mine menn skal ikke tenke på flukt. Jeg har aldri flyktet i noen kamp. Gud rår for mitt liv, men på flukt kommer jeg aldri.

Så ble det gjort som kongen sa.
Så sier Hallfred:

Her skal I høre ordet
som hærkongen talte
djervt til sine drenger
dengang i våpentretten;
hærfreden brøt han,
bad så sine karer
aldri tenke på flukten.
Slike fyndord lever.

103.
Kong Olav lot blåse sammen alle skipene sine. De ble lagt slik at kongsskipet lå midt i flåten, og på den ene siden av det lå Ormen stutte, på den andre Tranen. Da de tok til å binde sammen stavnene, ville de binde sammen stavnene på Ormen lange og Ormen stutte. Men da kongen så det, ropte han høyt og sa de skulle legge det store skipet bedre fram og ikke la det være det bakerste skipet i hele flåten.
Da svarte Ulv Raude:

Om vi skal legge Ormen så mye lenger fram som den er lengre enn de andre skipene, så blir det tungt arbeid i saksene.

Kongen sa:

Jeg visste ikke at jeg hadde en stavnbu som var både rau og redd.

Ulv sa:

Vis bare ikke baken mer når du verger løftingen du, enn jeg når jeg verger stavnen.

Kongen hadde en bue i handa, nå la han ei pil på strengen og siktet på Ulv. Ulv sa:

Skyt den andre vegen, konge, der trengs det mer. Det jeg gjør, gjør jeg for deg.

104.
Kong Olav stod i løftingen på Ormen, han stod høyt over de andre. Han hadde et forgylt skjold og rød gullhjelm, han var lett å kjenne fra de andre; utenpå brynja hadde han en rød kjortel. Da kong Olav så flokkene ordne seg, og merkene kom opp foran høvdingene, spurte han:

Hvem er høvding for den hæren som er beint mot oss?

De sa ham at der var kong Svein Tjugeskjegg med danehæren. Kongen svarte:

De blautingene er jeg ikke redd for, det er ikke noe mot i danene. Men hva er det for en høvding som følger merket der ute på høyre hånd?

De svarte at det var kong Olav med sveahæren. Kong Olav sa:

Det var bedre for svearne om de satt hjemme og slikket blotbollene sine, enn at de går her mot Ormen under våpnene til dere. Men hvem eier de store skipene som ligger der ute til babord for danene?

Der, sa de, der er Eirik Håkonsson jarl.

Da svarte kong Olav:

Han synes vel han har god grunn til å møte oss, og der kan vi vente oss en kvass strid. De er nordmenn som vi sjøl.

105.
Nå rodde kongene mot dem. Kong Svein la sitt skip mot Ormen lange, og kong Olav Svenske la til på sida og stakk stavnene mot det ytterste skipet til kong Olav Tryggvason; på den andre sida la Eirik jarl seg. Nå ble det en hard kamp. Sigvalde jarl skåtet unna og la ikke til kamp. Så sier Skule Torsteinsson, han var hos Eirik jarl dengang:

Ung fulgte jeg frisers
fiende og Sigvalde.
Der spyd sang, fikk jeg leve.
Nå synes folk jeg eldes.
Dengang sør ved Svolder
bar vi sverd så røde
mot den mektige kriger,
der våpen møttes til tinge.

Hallfred sier også noe av det samme:

Kongen sårt fikk sakne
støtte av kjekke trønder
da han gikk til striden.
Store flokker tok flukten.
Storkongen stod alene
mot 2 stridbare konger,
jarl var den tredje. Slikt gjør
lett skaldenes yrke.

106.
Denne kampen ble mer enn vanlig kvass, og det falt en mengde menn. Frambyggene på Ormen lange og Ormen stutte og Tranen slengte anker og entrehaker ned på skipene til kong Svein, og de kunne bruke våpnene mot dem ovenfra og ned under føttene på seg. De ryddet alle de skip de fikk tak på, og kong Svein og de menn som kom seg unna, rømte over på andre skip, og så la de seg utenfor skuddhold; den hæren gjorde nettopp slik som Olav Tryggvason hadde spådd. Da la Olav sveakonge til der isteden, men straks de kom nær storskipene, gikk det dem som de andre, de mistet en mengde folk og noen av skipene sine, og dermed drog de seg unna.

Men Eirik jarl la barden langskips inntil det ytterste av skipene til kong Olav og ryddet det, så hogg han av fortøyningene og la seg inntil det neste som kom, og sloss til det var ryddet. Da tok hæren til å løpe bort fra småskipene over på de større skipene, og jarlen hogg over fortøyningene etter hvert som skipene ble ryddet. Nå la danene og svearne seg fra alle kanter inn i skuddhold omkring kong Olavs skip. Men Eirik jarl lå hele tiden langskips med skipene og dreiv nærkamp med hoggvåpen, og etter som folk falt på hans skip, kom det andre opp der isteden, daner og svear.
Så sier Halldor:

Det ble kamp med skarpe
sverd rundt Ormen lange,
drengene sloss lenge,
det gylne spyd gjallet.
De sier at svenske karer
og danske stridsmenn fulgte
med ham der sør, der blanke
leggbitende sverd kjeklet.

Nå ble striden kvass som aldri før, det falt en mengde folk, og til slutt gikk det slik at alle skipene til kong Olav ble ryddet, uten Ormen lange. Da hadde de kommet opp der alle de av folkene hans som ennå var våpenføre. Da la Eirik jarl barden langskips med Ormen, og nå ble det kamp med hoggvåpen der.
Så sier Halldor:

Ormen lange hadde
hard seilas dengang;
blodige sverd brakte,
skjold fikk skar i stavnen.
Som en spydets Regin
la han stavnhøy barde
ved Fåvnes-Ormens side.
Jarlen seiret ved holmen.

107.
Eirik jarl stod i forrommet på skipet sitt, og det var fylket i skjoldborg. Der ble det kamp både med hogg og med spyd, og de kastet med alt som til var av våpen, og noen skjøt med bue eller kastet med håndspyd. Da fløy det så mange våpen mot Ormen at en snaut kunne holde skjold for seg, så tjukt var det av spyd og piler; for nå la de hærskip mot Ormen fra alle kanter. Kong Olavs menn var så ville og gale at de sprang opp på relinga for å nå å drepe folk med sverdene, men det var ikke mange som ville legge seg så tett oppunder Ormen at de kom i nærkamp. Og Olavsmennene gikk rett ut fra relinga mange av dem, og sanset ikke annet enn at de sloss på slette vollen, og så gikk de til bunns med våpnene sine.
Så sier Hallfred:

Høyt ropte da jarlen,
hisset sine drenger;
folk skvatt over tofta
akterover til Olav,
da de gullrike herrer
hadde kringsatt kongen
med sine skeider. Venders
fiender fikk våpen mot seg.

108.
Einar Tambarskjelve stod bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik jarl, og pila smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til surrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det ei ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom sida og armen på ham, og så inn i hodefjøla bak ham, slik at brodden stod langt ut på den andre sida. Da sa jarlen til en mann som noen sier het Finn, men andre sier han var av finsk ætt, det var en stor bueskytter:

Skyt den store mannen i krapperommet, du.

Finn skjøt, og pila traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da brast buen i 2 stykker. Da sa kong Olav:

Hva brast så høyt der?

Einar svarte:

Norge av di hand, konge.

Det var vel ikke så stor brist, sa kongen, ta min bue og skyt med den, og så kastet han buen sin til ham.
Einar tok buen, drog den straks ut forbi odden på pila, og sa:

For veik, for veik er kongens bue!

Så slengte han buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.

109.
Kong Olav Tryggvason stod i løftingen på Ormen og skjøt det meste av dagen, snart med bue og snart med små kastespyd, og alltid 2 på en gang. Han så framover skipet og så mennene svinge sverd og hogge tett, men så også at det beit dårlig for dem. Da ropte han:

Hvorfor svinger dere sverdene så sløvt? Jeg ser de biter ikke for dere.

Det var en som sa:

Sverdene våre er blitt sløve, og mange er brukket.

Da tok kongen ned i forrommet og lukket opp høgsetekista og tok ut mange kvasse sverd og gav dem. Men da han tok nedi kista med høyre hand, så de at det rant blod ned under brynjeermet. Ingen vet hvor han var såret.

110.
De på Ormen som verget seg best og drepte flest, var folk i forrommet og så stavnbuene; der var det mest utvalgte menn og dessuten var skipet høyest der. Da først folk tok til å falle midtskips, og det stod få igjen av mennene omkring masta, prøvde Eirik jarl å gå opp på Ormen, og kom seg opp med 15 mann. Da kom Hyrning, kong Olavs måg, mot ham med en flokk, og det ble en veldig hard strid, det endte med at jarlen drog seg tilbake og ned igjen på barden, og av de som fulgte ham, falt noen, og noen ble såret. Dette nevner Tord Kolbeinsson:

Der hvor hæren hjelmkledd
fikk blodig skjold i kampen,
vant Hyrning seg heder,
sin høvding han verget
med blåblankt sverd. Himmelen
styrter før slikt glemmes.

Nå ble det kvass strid igjen, og det falt mange på Ormen. Og da rekkene av dem som verget Ormen, tok til å tynnes, prøvde Eirik for annen gang å gå opp på Ormen. Det ble et hardt basketak igjen. Da stavnbuene på Ormen så dette, gikk de akterover og snudde seg mot jarlen for å verge skipet, og gjorde kraftig motstand. Men nå hadde det falt så mange på Ormen at det mange steder var tomt langs relinga, og så tok jarlsmennene til å gå opp mange steder. Og alt det folk som ennå stod og kunne verge seg på Ormen, drog seg akterover på skipet, dit kongen stod. Halldor Ukristne sier at da egget Eirik jarl sine menn:

Venderskip seig til striden.
Sverd, de tynne udyr
Fra Odins land, gapte
med jernmunn mot folket.
Sverdgny det ble på sjøen;
ørn og ulv stilte sulten,
mektig jarlen kjempet,
mang en mann tok flukten.

111.
Kolbjørn stallare gikk opp i løftingen til kongen, de 2 var svært like i klær og våpen. Kolbjørn var også en usedvanlig stor og vakker mann. Så ble det en skarp strid igjen i forrommet. Men nå var det kommet opp på Ormen så mange av jarlens folk som det var plass til der på skipet, og skipene hans la seg mot Ormen fra alle kanter, og på Ormen var det ikke mange folk igjen til å verge seg mot en så stor hær ; og enda de var både sterke og djerve menn, så varte det ikke lenge før de falt nesten alle sammen.

Kong Olav sjøl og Kolbein sprang over bord begge 2 på hver si side av skipet. Jarlsmennene hadde lagt seg rundt omkring med småskuter og drepte alle de som sprang på sjøen, og da kongen sjøl hadde sprunget på sjøen, ville de ta ham til fange og føre ham til Eirik jarl. Kong Olav holdt skjoldet over seg da han stupte på sjøen. Men Kolbjørn stallare skjøv skjoldet under seg til vern mot spydene som de kastet mot ham fra skipene nedenfor, og han falt i sjøen slik at skjoldet var under ham; derfor kom han ikke så fort under, og så ble han tatt og dradd opp på ei skute; der trodde de han var kongen. Han ble ført fram for jarlen; men da jarlen så at dette var Kolbjørn og ikke kong Olav, så gav han Kolbjørn grid. Mens dette stod på, sprang de over bord fra Ormen alle de av kong Olavs menn som ennå var i live. Hallfred sier at kongens bror Torkjell Nevja var den siste av alle som sprang over bord:

Sårede sank de av Ormen
der pilene skadde skjoldet,
de brydde seg ikke om noe,
de brynjekledde kjemper.
Slike drenger vil Ormen
alltid sakne, om enn
herlig konge den styrer,
der den skrider med hærmenn.

Armringenes fiende
farget spyd røde;
begge Ormer og Tranen
tomme så han drive,
før enn Torkjell søkte
på svøm bort fra skipet;
han vågde kjempe modig
i verste stridslarmen.

112.
Det er skrevet her før at Sigvalde jarl kom og fulgte kong Olav fra Vendland; jarlen hadde 10 skip, og på det 11 var Astrid kongsdatters folk, hun var gift med Sigvalde. Og da kong Olav hadde sprunget over bord, ropte hele hæren seiersrop, og da satte de årene i sjøen, jarlen og hans menn, og rodde til kamp.
Dette nevner Halldor Ukristne:

Til kamp Ormen lange
bar en hjelmkledd konge,
til ting med skarpe ringsverd;
skeiden strålte med hærmenn.
Men sør i larm av våpen
en lystig jarl tok Ormen.
Den ættstore bror av Heming
først fikk farge sverdet.

Men den vendersnekka som Astrids menn var om bord på, rodde bort, tilbake til Vendland, og det ble straks alminnelig snakk om at kong Olav skulle ha vrengt av seg brynja under vannet og så svømt under vannet bort fra langskipene og derfra til vendersnekka, og så skulle Astrids menn ha ført ham i land. Og det er noen som har laget frasagn siden om kong Olavs videre liv ; men Hallfred sier nå dette : Se kvad

Hvordan det nå kan ha seg med dette, så kom Olav Tryggvason iallfall aldri mer til riket sitt i Norge. Likevel sier Hallfred Vandrædaskald dette også:

Jeg vet ei om den jeg priser
er død eller i live,
ofte hans blinkende økser
døyvde ørnens hunger;
folk sier begge deler
og sverger på det er sannhet.
Såret var han i hvert fall;
vondt er å vite mere.

Menn som kom fra kampen
sa at kongen levde;
de fører dunkel tale
om svikløs sønn til Tryggve.
Olav, sier de, slapp vel
ut av våpenstormen;
folk taler langt fra sannhet,
verre var det enn dette.

Hør det kvad jeg kveder.
Dengang kjempene søkte
mot den kraftige konge
kunne lagnaden ikke
slippe ham av striden,
den sølvrike herre,
elsket av mange. Annet
kan jeg ikke tro på.

Enda sier meg somme
menn at såret var han,
at kongen kom seg unna
fra kampen der i østen.
Men nå har jeg sannspurt sørfra,
han falt i storslaget.
Jeg kan ikke med å fylle
folk med løse rykter.

113.
Eirik Håkonsson jarl fikk Ormen lange til eie etter seieren, og han fikk mye gods med den; han styrte Ormen lange bort etter slaget.
Så sier Halldor:

Til kamp Ormen lange
bar en hjelmkledd konge,
til ting med skarpe ringsverd;
skeiden strålte med hærmenn.
Men sør i larm av våpen
en lystig jarl tok Ormen.
Den ættstore bror av Heming
først fikk farge sverdet.

Da hadde Svein, sønn til Håkon jarl, festet Holmfrid, datter til Olav sveakonge. De delte Norgesvelde mellom seg, Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl, så fikk kong Olav 4 fylker i Trondheimen, begge Mørene, Romsdal og Ranrike i øst fra Göta älv til Svinesund. Dette riket gav kong Olav til Svein jarl på slike vilkår som skattkonger eller jarler hadde brukt å ha før hos overkonger. Eirik jarl fikk 4 fylker i Trondheimen, Hålogaland og Namdalen, Fjordane, Fjaler, Sogn, Hordaland og Rogaland, og Agder sør til Lindesnes.
Så sier Tord Kolbeinsson:

Jeg vet at alle herser,
uten Erling, dengang
snart ble jarlens venner.
Den gullrike jeg priser.
Etter striden ligger
landet nord for Vega
sør til Agder og lenger
under jarlen. Så er det.

Folket elsket fyrsten,
alle liker slikt styre.
Han vil holde, sa han,
hand over folk i Norge.
Men nå meldes det sørfra
at død er Svein konge.
Øde står hans garder.
Lagnaden sparer ingen.

Svein danekonge fikk igjen Viken, som han hadde hatt før, og han gav Romerike og Hedmark til Eirik jarl. Svein Håkonsson ble jarl under kong Olav Svenske. Svein jarl var den vakreste mann folk noen gang har sett. Eirik og Svein jarl lot seg døpe begge to og tok den rette tro, men så lenge de rådde for Norge, lot de hver mann gjøre som han sjøl ville med å holde kristendommen. Sjøl holdt de godt de gamle lovene og landsens skikk og bruk, og de var vennesæle menn og styrte godt. Det var støtt Eirik jarl som var den første av brødrene i alt som hadde med styringen å gjøre.

Family/Spouse: Tyra Haraldsdatter av Danmark. Tyra (daughter of Harald Gormsen av Danmark and Gyrid Olavsdatter) was born about 0958; died about 1000. [Group Sheet] [Family Chart]

Olav married Gudrun Skjeggesdatter about 0997. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Harald Gudrødsen. Harald (son of Gudrød Eiriksen and Heirw av Islay) was born about 980; died about 1046. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1040, Isle of Man, England; Jarl (konge?).

Family/Spouse: NN Ragnfrødsdatter. NN (daughter of Ragnfrød Eiriksen) was born about 975; died after 1030 in Isle of Man, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0995, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl, og en stund Norges mektigste mann - del 1.
• Occupation: Bef 0995, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl, og en stund Norges mektigste mann - del 2.
• Occupation: Bef 0995, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl, og en stund Norges mektigste mann - del 3.
• Occupation: Bef 0995, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl, og en stund Norges mektigste mann - del 4.

Notes:

Occupation:
Håkon Ladejarl - den Mektige - var konge av Norge 974 - 994.

Eirikssønnene hadde greid å brenne inne sin verste motstander, Sigurd jarl på Lade, i 962. Men dermed vant de ikke nettopp trøndernes hjerter, og Sigurds sønn, Håkon, var mann for å ta opp kampen. Gjennom en årrekke greide han å holde Eirikssønnene stangen, riktignok slik at han fra tid til annen måtte flykte utenlands. Han kom imidlertid alltid igjen, og bare tidvis lyktes det for brødrene å sette seg fast i Trondheimen.

Sannsynligvis var det i en slik periode, da Håkon var drevet på defensiven, at Harald Gråfell greide å sikre seg herredømmet over Viken og ta livet av de 2 småkongene som regjerte der.
Harald Blåtann hadde opprinnelig støttet Eirikssønnene, men nå begynte de å bli for sterke til at han riktig likte det. Han begynte å låne øre til Håkon, som foreslo å lokke Harald Gråfell til Danmark og felle ham i et bakhold. Det ble også gjort.
Harald Gråfell falt for overmakten på Hals ved Limfjorden ca. 965, og de gjenlevende brødrene hans evnet ikke å holde seg i Norge, de måtte rømme landet.

Håkon kunne dra hjem til Norge i triumf. Han fikk hele det nordenfjeldske i len av Harald Blåtann, men i realiteten var det han som nå ble kyst-Norgeshersker.
Meget snart nektet han å anerkjenne Blåtann som Norges overherre.
Vi vet at Harald Blåtann gjorde et innfall i Tyskland da nyheten kom om at keiser Otto den store var død. Men den nye keiseren rustet seg til en straffeekspedisjon, og Håkon jarl kom Harald til hjelp for å forsvare Danevirke, vollen tvers over Sønderjylland. Dette var omkring 973-974, og kan ikke ha vært lenge etter drapet på Gråfell'en. De nordiske høvdingene led nederlag, og det kan ha vært nettopp dette nederlaget som fikk jarlen til å se sin sjanse og si seg fri fra Haralds overherredømme.
Han betalte aldri senere noen skatt eller ytet Harald noen form for hjelp.

I sitt store hyllingskvad, Vellekla, feiret Einar Skålaglamm Håkon jarl som den store fornyer av fedrenes religion. Eirikssønnene hadde ødet helligdommene, men Håkon gjorde snart alle Tors og gudenes herjede hovsland til sanne helligdommer for folket. Og nå vender de nådige guder seg til blotene, nå er jorden fruktbar som før; den gavmilde mann lar krigerne igjen glade befolke godenes hellige steder.
Det er som om skalden, og andre med ham, har opplevd noe som både har skremt og rystet dem. Ikke bare har hovene blitt vanhelliget, men folk har vendt seg fra dem, de er blitt likegyldige med de gamle guder. Det var en tid da det ikke var selvsagt at krigerne flokket seg i helligdommene. Eirkssønnenes helligdomsran var ikke hvilke som helst overgrep; de truet selve den religiøse orden. Men nå kan en endelig puste ut, jarlen har brakt alt i den rette skikk. En får tydelig inntrykk av at Håkon jarls religionsfornyelse har vært en bevisst reaksjon, og har vært følt slik. Det var en tid da mange fant gode grunner til å bli likegyldige med den gamle religion, var det mon ikke også allerede noen som fant veien til den nye?

Håkon jarl sverget til den hedenske tro, og styrte hensynsløst, og var derfor dårlig likt.
Bøndene støttet dermed Olav Tryggvasson i oppstand mot Håkon, som måtte rømme.

Håkon ble myrdet i februar 995 av sin trell, Kark.

Fra Snorre: Håkon den godes saga:

Da Håkon (den gode) var konge i Norge, var det god fred for bønder og kjøpmenn, ingen mann skadde en annen hverken på liv eller eiendom; det var gode år både på sjø og på land. Kong Håkon var en usedvanlig blid mann, veltalende og omgjengelig, han var svært klok og tok seg mye av lovgivningen. Han satte Gulatingsloven i samråd med Torleiv Spake, og han satte Frostatingsloven i samråd med Sigurd jarl og andre av de klokeste blandt trønderne. Heidsævesloven hadde alt Halvdan Svarte satt, som før skrevet.
Kong Håkon var i julegjestebud i Trondheimen, Sigurd jarl hadde stelt det til for ham på Lade. Første julenatten fødte konen til jarlen, Bergljot, en gutt. Dagen etter øste kong Håkon vann over gutten og ga ham navnet sitt; og den gutten vokste opp og ble siden en gjev og mektig mann. Sigurd jarl var kong Håkons kjæreste venn.

Fra Snorre: Eirikssønnenes saga:

...Bror til Sigurd jarl het Grjotgard, han var mye yngre og hadde mindre å si ; han hadde heller ikke noe verdighetsnavn, men han holt da et følge og var på vikingferd om sommeren og skaffet seg rikdom.
Kong Harald sendte noen menn inn i Trondheimen til Sigurd jarl med gaver og vennlige ord, han sa at kong Harald (Gråfell) ville gjerne komme i samme vennskap med Sigurd jarl som jarlen før hadde hatt med kong Håkon. Med denne ordsendingen fulgte det også at jarlen skulle komme til kong Harald, og dette vennskapet skulle de da binde fullt og fast.

Sigurd jarl tok godt imot sendemennene og kongens vennskap; han sa han kunne ikke komme til kongen for han hadde så mye å gjøre, men han sendte kongen vennegaver og gode, vennlige ord for hans vennskap. Sendemennene drog bort. De kom nå til Grjotgard og hadde samme ærend til ham, kong Haralds vennskap og spørsmål om han vil komme til ham, og gode gaver attpå. Og da sendemennene drog hjem, hadde Grjotgard lovt å komme.

På avtalt dag kommer nå Grjotgard til kong Harald og Gunnhild. Der ble han mottatt med stor glede ; han ble opptatt som en kjær venn, de tok Grjotgard til samtaler i enerom, og han fikk vite mange hemmelige saker. Til sist tok de til å tale om Sigurd jarl, og fortalte det de var blitt enige om før. De snakket for Grjotgard om hvordan jarlen hadde gjort ham til en liten mann. Men om han ville være med å hjelpe dem i denne saken, sa kongen at Grjotgard skulle bli hans jarl, og få hele det riket som Sigurd jarl hadde hatt. Dette gjorde de så en hemmelig avtale om, Grjotgard skulle holde utkik med når det var best å gå mot Sigurd jarl, og så skulle han sende bud til kong Harald. Etter disse avtalene drog Grjotgard hjem og fikk gode gaver av kongen.

Om høsten drog Sigurd jarl inn i Stjørdalen og var på veitsler der. Derfra tok han ut til Oglo og ville ta veitsler der. Jarlen hadde alltid hatt mange folk om seg, så lenge han var lite trygg på kongene. Men ettersom det nå hadde gått vennskapsord mellom ham og kong Harald, så hadde han ikke noen stor flokk med seg denne gangen.

Grjotgard varslet nå kong Harald, sa at det ville ikke bli lettere å gå mot jarlen en annen gang. Og straks samme natta drog kongene Harald og Erling inn etter Trondheimen, de hadde 4 skip og mye folk; de seilte om natta, det var stjernelyst. Så kom Grjotgard og møtte dem.
Seint på natta kom de til Oglo, hvor Sigurd jarl var på veitsle. De tente ild på huset og brente jarlen inne med hele hans følge. Tidlig samme morgen drog de bort ut etter fjorden og så sør til Møre, og der ble de en lang stund...

Fra Snorre: Håkon jarls saga:

1.
Håkon, sønn til Sigurd jarl, var inne i Trondheimen da han fikk høre om det som hadde hendt. Det samlet seg straks en stor hær fra hele Trondheimen, hvert skip som var hærført, ble satt på vannet. Da denne hæren var kommet sammen, tok de Håkon, Sigurd jarls sønn, til jarl og høvding over flåten. Så styrte de ut gjennom Trondheimen med hele flåten. Da Gunnhildssønnene fikk høre dette, tok de av sted sør til Romsdal og Sunnmøre. De 2 hærene lå nå og holdt utkikk etter hverandre.
Sigurd jarl ble drept 2 år etter at kong Håkon (den gode) var falt. Øyvind Skaldespille sier i Håløygjatal:

Og Sigurd
som skjenket ravnen,
Odins svane,
blodig øl,
mistet livet;
landets herre
ødela ham
ved Oglo.

Gullets øder,
den uredde,
livet lot
i luende ild,
da landkongene
brøt sitt løfte,
sveik i trygd
Tys ætling.

Med hjelp av frendene sine holdt Håkon jarl Trondheimen i 3 år, slik at Gunnhildssønnene ikke fikk noen inntekter i Trondheimen. Han hadde strid noen ganger med Gunnhildssønnene, og de drepte mange menn for hverandre. Dette taler Einar Skålaglam om i Vellekla, som han laget om Håkon jarl:

Fram gjennom uvær førte
han den breie flåten,
det spydvær Gondul reiste.
han spilte ikke tida.
Han bar skjold til striden,
heiste Hedins kampseil,
kongers lyst til kappleik
kunne slik han stille.

Neppe noen nekter
nok av piler suste.
I valkyrjens uvær
tørstet ikke ravnen.
Når han skaket skjoldet
skvatt det piler fra det,
fredløse menns fiende
frelste modig livet.

Mang en kamp ble kjempet
førenn krigeren sørpå
vant seg land og rike.
Rådende guder hjalp ham.

Einar taler også om hvordan Håkon tok hevn for faren:

Her jeg nevner hevnen
høvdingen tok for faren,
larmende drog han sverdet;
denne dåd må prises.

Våpen dreiv som skurer,
skylte over hæren,
kampglad økte jarlen
kraftig Odins følge.
Iskald sverdstorm reiste
han som sjøhester temte,
Odins uvær livet
ofte tok av bønder

Etterpå gikk begges venner imellom og bad dem forlike seg, for bøndene ble lei av hærferd og ufred innenlands. Stormennene fikk da laget det så at det ble sluttet forlik mellom dem. Håkon jarl skulle ha samme rike i Trondheimen som hans far, Sigurd jarl, hadde hatt, og kongene skulle ha det riket som kong Håkon hadde hatt før dem, og dette ble da trygt bundet med løfter. Nå ble det slik kjærlighet mellom Håkon jarl og Gunnhild; men ofte prøvde de å lure hverandre og se hvem var listigst. Slik gikk det 3 år til, og Håkon satt rolig i riket sitt.

2.
Kong Harald (Eiriksson) var mest i Hordaland og Rogaland, og slik var det med flere av brødrene. De var ofte i Hardanger.
Det var en sommer at det kom et havskip fra Island, det var islendinger som eide det. Det var lastet med skinnfeller og de seilte inn i Hardanger med skipet, for de fikk høre at der var det samlet flest folk. Men da folk kom for å handle med dem, var det ingen som ville kjøpe skinnfellene. Da gikk skipperen til kong Harald, for han kjente ham og hadde talt med ham før; han fortalte ham om vanskelighetene. Kongen sa han skulle komme til dem, og han kom.

Kong Harald var en snill mann og glad i moro. Han kom dit med et skip med fullt mannskap. Han så på varene deres og sa til skipperen:

Vil du gi meg en av gråfellene?

Ja gjerne, sa skipperen, og flere også om så var.

Så tok kongen en fell og hengte på seg som kappe, og gikk ned til skipet igjen. Og før de rodde bort, hadde hver eneste av mennene hans kjøpt en fell. Noen få dager seinere kom det så mange folk der som ville kjøpe seg fell, at ikke halvparten av de som ville ha, fikk noen. Siden ble han kalt Harald Gråfell.

3.
En vinter reiste Håkon jarl til Opplanda i et gjestebud; der lå han med ei kvinne; hun var av lav ætt. Men da det var gått ei tid, så var kvinna med barn, og da barnet ble født, var det en gutt; de øste vann over ham og kalte ham Eirik. Mora tok gutten med til Håkon jarl, og sa han var faren.
Jarlen lot gutten vokse opp hos en mann som het Torleiv Spake; han bodde i Meldal. Det var en mektig og rik mann, som var jarlens gode venn. Eirik så snart ut til å bli en kjekk kar, han var riktig vakker å se til, og var tidlig stor og sterk. Jarlen brydde seg lite om ham. Håkon jarl var også vakrere å se til enn folk flest, han var ikke høy, men svært sterk og god i idretter, klok og en stor hærmann.

4.
Det var en høst Håkon jarl drog til Opplanda. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Tryggve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enerom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver drog hjem til sitt rike.

Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene. De talte ofte om dette med hverandre.

Da våren kom, lyste kong Harald (Gråfell) og bror hans, kong Gudrød, at de ville dra på vikingferd om sommeren, slik de var vant til, enten vest over havet eller i austerveg. De samlet folk, satte skipene på sjøen og gjorde seg i stand. Da de nå drakk utferdsølet, var det svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken; til slutt ble det mannjamning, og det var kongene sjøl de talte om.

En mann sa at kong Harald var den fremste av brødrene i alle ting. Dette ble Gudrød svært sint for, han sa at han skulle ikke stå tilbake for Harald i noen ting, og det var han ferdig til å vise. Snart ble de så sinte begge 2 at de bød hverandre kamp og løp til våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre fulle, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip. Men det var ikke tale om at de kunne reise i følge alle sammen.

Gudrød seilte østover langs kysten, og Harald styrte rett til havs; han sa han ville seile vest over havet, men da han kom utenfor øyene, styrte han østover havleia langs landet.

Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Tryggve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i austerveg begge 2 og herje om sommeren.
Kong Tryggve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Tryggve kom da til ham med bare ei skute. De møttes øst for Sotenes ved Veggir. Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Tryggve og 12 mann. Han ligger der det nå heter Tryggvarøyr.

5.
Kong Harald seilte mest utaskjærs. Han styrte inn i Viken og kom til Tønsberg om natta. Der fikk han høre at kong Gudrød var på veitsle oppe i landet der like ved. Kong Harald og hans menn drog dit opp, de kom dit om natta og kringsatte husene for dem. Kong Gudrød og hans menn gikk ut, det ble en kort strid til kong Gudrød falt og mange mann med ham. Så drog kong Harald hjem og møtte kong Gudrød, bror sin. Nå la de under seg hele Viken.

6.
Kong Gudrød Bjørnson hadde tatt seg ei bra kone av god ætt slik som høvelig var. De hadde en sønn som het Harald, han ble sendt til oppfostring i Grenland hos Roe den kvite, en lendmann. Sønn til Roe var Rane den vidfarne; han og Harald var jamngamle på lag, og fosterbrødre.

Etter at faren Gudrød var falt, rømte Harald, som ble kalt Grenske, først til Opplanda; fosterbroren Rane og noen få mann ble med ham. Der bodde han en stund hos frendene sine.
Eirikssønnene var stadig ute etter de menn som hadde noe utestående med dem, og især etter slike som de kunne tenke seg ville reise seg mot dem. Frendene og vennene til Harald rådde ham derfor til at han skulle reise ut av landet. Derfor drog Harald Grenske øst til Svitjod og så til å komme om bord på et skip og få følge med noen som skulle på hærferd og skaffe seg rikdom. Harald var dugelig som få.

Det var en mann i Svitjod som het Toste, han var en av de mektigste og beste menn der i landet av dem som ikke hadde høvdingnavn. Han var en stor hærmann og var på hærferd i lange tider, de kalte ham Skoglar-Toste.
Harald Grenske slo seg i lag med ham og ble med Toste på vikingferd om sommeren. Alle syntes godt om Harald. Vinteren etter var Harald hos Toste.

Datter til Toste het Sigrid, hun var ung og vakker og ikke lite stor på det. Siden ble hun gift med sveakongen Eirik den seiersæle; deres sønn var Olav Svenske, som ble konge i Svitjod siden. Eirik døde sottedøden i Uppsala 10 år etter ar Styrbjørn var falt.

7.
Gunnhildssønnene bød ut en stor hær i Viken, så seilte de nordover langs kysten og fikk med seg folk og skip fra hvert fylke. De sa rett ut at de ville seile nord til Trondheimen med denne hæren, mot Håkon jarl.
Dette fikk jarlen greie på, han samlet sammen en hær og fikk seg skip. Men da han fikk høre hvor stor hær Gunnhildssønnene hadde, så seilte han med hæren sin sør til Møre, han herjet overalt der han kom og drepte en mengde mennesker. Så sendte han trønderhæren og alle bøndene hjem igjen, sjøl gikk han med hærskjold over begge Mørene og Romsdal og holdt speidere etter Gunnhildssønnenes hær helt til sør for Stad.

Da han hørte de var kommet i Fjordane og lå og ventet på bør for å seile nord forbi Stad, så seilte Håkon jarl sørover forbi Stad så langt ute at de ikke kunne se seilene hans fra land. Nå lot han det gå havleia østover langs landet og kom fram til Danmark, derfra seilte han i austerveg og herjet der om sommeren.

Gunnhildssønnene seilte med flåten nord til Trondheimen og ble der nokså lenge; de tok inn alle skatter og skylder. Da det lei på sommeren, slo Sigurd Sleva og Gudrød seg ned der, men Harald og de andre brødrene drog øst i landet og tok med seg den leidangshæren som hadde vært med om sommeren.

8.
Om høsten drog Håkon jarl til Helsingland og satte opp skipene sine der. Så tok han landvegen gjennom Helsingland og Jemtland og østfra over Kjølen og kom ned i Trondheimen. Straks gikk folk over til ham, og han fikk seg skip.
Da Gunnhildssønnene hørte det, gikk de om bord i skipene sine og seilte ut etter fjorden. Håkon jarl drog ut til Lade og var der om vinteren, men Gunnhildssønnene satt på Møre, og de dreiv og overfalt og drepte folk for hverandre.
Håkon jarl holdt fast på riket sitt i Trondheimen og var der som oftest om vinteren, men om sommeren drog han av og til øst i Helsingland, og der tok han skipene sine og seilte i austerveg, og herjet der om sommeren, men stundom ble han i Trondheimen også og hadde hæren ute, og da kunne ikke Gunnhildssønnene greie seg nord for Stad.

9.
En sommer drog Harald Gråfell nord til Bjarmeland med hæren og herjet der; han hadde en stor strid med bjarmene på elvebakken ved Dvina. Der vant kong Harald seier og drepte en mengde folk, han herjet rundt omkring i landet der, og tok svære rikdommer. Det taler Glum Geirason om:

I øst farget kongers
overmann sverdet blodrødt;
nord for byen som brente,
bjarmene så jeg renne.

Mennenes forliker
medbør fikk i striden
øst på Dvinas bredder.
Ord står av unge høvding!

Sigurd Sleva kom til Klypp herses gard. Klypp var sønn til Tord, sønn til Horda-Kåre, han var en mektig og ættstor mann. Klypp var ikke hjemme da; men Ålov, kona hans, tok godt imot kongen, det var et godt gjestebud og mye å drikke.

Ålov, som var gift med Klypp herse, var datter til Asbjørn og søster til Jernskjegge nord fra Ørlandet. Bror til Asbjørn var Reidar, far til Styrkår, far til Eindride, far til Einar Tambarskjelve.

Kongen gikk til Ålovs seng om natta og lå der mot hennes vilje. Etterpå reiste kongen sin veg.

Høsten etter drog kong Harald og Sigurd, bror hans, opp til Voss og lyste til ting med bøndene der. Men på tinget gikk bøndene mot dem og ville drepe dem; de kom seg unna, og så drog de bort. Kong Harald reiste til Hardanger og kong Sigurd til Ålrekstad.

Da Klypp herse hørte dette, samlet de seg, han og frendene, og gikk mot kongen. Det var Vemund Volurbrjot som var høvding på denne ferden. Da de kom til garden, gikk de på kongen, Klypp stakk sverdet igjennom ham, og det ble hans bane; men Erling Gamle drepte Klypp i samme stund.

10.
Kong Harald Gråfell og broren, kong Gudrød, fikk sammen en stor hær østfra landet, og med denne hæren styrte de nord til Trondheimen. Men da Håkon jarl fikk høre det, samlet han hær om seg og seilte sør til Møre og herjet. Der var farbroren Grjotgard da, han skulle holde landvern for Gunnhildssønnene. Han bød ut en hær, slik som kongene hadde sendt bud at han skulle. Håkon jarl styrte rett imot ham og la til strid. Der falt Grjotgard og foruten ham 2 jarler og mange andre menn. Det taler Einar Skålaglam om:

Jarlen slo med hjelmhagl
fiender i hjel. Kvadet
vokser voldsomt for meg,
et vell av Odinsmjøden.

Den gang i våpenskuren
stupte, ramt av sverdlyn,
tre sønner av jarler.
Glans ståt av folkets hjelper.

Etterpå seilte Håkon jarl ut til havs og så utaskjærs sørover langs landet. Han kom fram sør i Danmark, og drog til Harald Gormsson, danekongen; der ble han godt mottatt, og ble der vinteren over.

Der hos danekongen var det også en mann som het Harald, han var sønn til Knut Gormsson og brorsønn til kong Harald. Han var kommet hjem fra vikingferd, hadde vært ute og herjet lenge og fått seg svære rikdommer; de kalte ham Gull-Harald. Han mente han hadde god rett til å bli konge i Danmark.

11.
Kong Harald og brødrene hans seilte flåten nord til Trondheimen, og der møtte de ingen motstand. De tok inn skatter og skylder og alle kongsinntekter og lot bøndene greie ut store bøter; for da hadde kongene fått lite penger fra Trondheimen i lange tider, ettersom Håkon jarl hadde sittet der med en svær mengde folk og ligget i ufred med kongene.

Om høsten drog kong Harald sørover i landet med det meste av hæren som hørte til der, og kong Erling ble igjen med sitt følge. Da kom han fram med enda flere krav til bøndene og brukte hard rett mot dem. Bøndene knurret svært, de ville ikke finne seg i slike tap.

Utpå vinteren samlet bøndene seg, det ble en stor hær, og så drog de dit hvor kong Erling var på veitsle og kjempet med ham. Der falt kong Erling, og en stor flokk falt sammen med ham.

Da Gunnhildssønnene rådde i Norge, var det harde uår, og det ble verre og verre dess lenger de hadde styring over landet. Bøndene gav kongene skylden for det, og sa at de var pengegriske, og at de brukte hard rett mot bøndene. Til slutt var det slik at det skortet på korn og fisk mest alle steder i landet.
I Hålogaland var sulten og nøden størst; der vokste det nesten ikke korn, og det lå snø over alle jordene midtsommers, og all buskapen stod inne til midtsommers. Øyvind Skaldespille kvad slik, han kom ut engang i så fælt et snødrev:

Midtsommers skjuler snøen
jorda, Odins hustru.
Lik finnlappen må vi fòre
geita med kvist på fjøset.

Øyvind hadde laget ei dråpa om alle islendinger; de lønte ham på den måten at hver bonde gav en skattpenge, den skulle være verd 3 penger i veid sølv og være hvit i bruddet. Da sølvet kom fram på Alltinget, ble de enige om at de skulle få en smed til å rense sølvet, og siden lage ei kappespenne av det. Da smeden hadde fått sin lønn, veide spenna ennå 50 mark. Denne sendte de til Øyvind, men Øyvind lot spenna hogge opp og kjøpte seg buskap for den.

Om våren kom det engang en sildestim til et utvær der. Øyvind satte huskarene og busitterne sine på ei roferje og rodde dit silda stod. Han kvad:

Nå lar vi sjø-svarten
sparke nord i værene,
skodd med lange nøter;
sild har terna spådd om.

Få se om mine venner
kan finne, vakre jente,
sild, den iskalde sjøblomst
havsvinet roter fra bunnen.

Og alt det han eide av penger, hadde gått så helt med til å kjøpe inn til garden, at han måtte kjøpe sild for pilene sine.
Han kvad:

Spenne fikk jeg til fellen,
fe kjøpte jeg for den.
Ute fra øya sendte
islendinger den til meg.

Og sildene, de slanke,
som springer fra buestrengen,
byttet jeg bort for silda,
den blanke pil fra sjøen.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Håkon den godes saga.
Snorre Sturlasson: Eiriksønnenes saga.
Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga.
Snorre Sturlasson: Olav Tryggvassons saga.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 207-208, 211-212.
Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963), 244-248, 256-261, 266-267, 285, 301, 331.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 340.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 525.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17, 50.

Occupation:
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

9.
Håkon jarl Sigurdsson var hos Harald Gormsson, danekongen, vinteren etter at han hadde rømt fra Norge for Gunnhildssønnene. Håkon tenkte og grunnet på så mye den vinteren at han gikk til sengs og ble rent søvnløs, han åt og drakk bare så vidt han ikke mistet kreftene.
Så sendte han noen av sine menn nordover til Trondheimen til vennene han hadde der, han påla dem at de skulle drepe kong Erling om de kunne komme til, og sa at han skulle vende hjem igjen til riket sitt når sommeren kom.
Om vinteren drepte trønderne Erling som før skrevet.

Det var varmt vennskap mellom Håkon og Gull-Harald, Harald spurte Håkon om råd. Harald sa han ville slå seg ned på landjorda og ikke drive på hærskip lenger, han spurte Håkon hva han tenkte, om kong Harald kanskje ville dele riket med ham, hvis han krevde det.

Jeg skulle tro det, sa Håkon, at danekongen ikke ville nekte deg noe du har rett til. Men denne saken får du likevel ikke helt greie på uten du taler med kongen om den. Jeg tror ikke du får riket, om du ikke krever det.

Like etter denne samtalen talte Gull-Harald med kong Harald, mens det var mange stormenn til stede, venner til begge 2. Da krevde Gull-Harald av kong Harald at han skulle skifte riket og gi ham halvparten, slik som han hadde byrd og ætt til der i Danevelde. Kong Harald ble fælt harm for dette kravet; han sa at ingen mann hadde krevd av kong Gorm, far hans, at han skulle bli halvkonge i Danevelde, og heller ikke av far hans, Horda-Knut eller av Sigurd Orm-i-auga eller av Ragnar Lodbrok.
Han ble så vill og vred at det ikke var råd å snakke til ham.

10.
Nå var Gull-Harald enda mer misfornøyd enn før, han hadde ikke mer rike nå enn han hadde hatt, og i tillegg hadde han kongens unåde. Så kom han til vennen Håkon og klagde til ham over hvor vanskelig han hadde det, bad ham komme med et godt råd om det fantes noe, så han kunne få riket; han sa han hadde tenkt mest på å prøve å ta riket med makt og våpen. Håkon sa han måtte ikke snakke om dette til noen slik at det ble kjent, og så sa han:

Det gjelder livet for deg dette. Tenk over for deg sjøl, hvor mye du er i stand til å sette igjennom. I slike store saker trengs det en mann som er djerv og uredd, han må ikke spare verken på godt eller vondt, om det skal gå, det han har satt seg fore. Det går ikke å sette i gang store ting og så siden gi dem opp med skam.

Gull-Harald svarte:

Dette kravet tenker jeg å ta opp slik at jeg ikke engang skal spare hendene mine for å drepe kongen sjøl, om jeg kan komme til det, for han vil nekte meg det riket som jeg med rette skal ha.

Dermed sluttet samtalen.

Så kom kong Harald til Håkon, og de talte sammen. Kongen fortalte jarlen hvordan Gull-Harald hadde gjort krav på rike hos ham, og hva svar han hadde gitt ham, han sa at han ikke for noen pris ville gjøre riket sitt mindre.

Og hvis Gull-Harald holder fast på dette kravet, så gjør ikke jeg noe av å la ham drepe, for jeg kan ikke stole på ham, om han ikke vil holde opp med slikt.

Jarlen svarte:

Jeg tror nok at når nå Harald har gått så langt med dette kravet, så gir han det ikke opp igjen. Jeg skulle tro han kommer til å ha lett for å få folk om han reiser ufred her i landet, mest fordi far hans var så vennesæl. Og De kommer opp i et fælt uføre om de dreper Deres frende, alle kommer til å si han var sakesløs om De gjør det. Heller ikke vil jeg si jeg rår deg til å gjøre deg til en mindre konge enn far din, Gorm, var; han lot riket sitt vokse og minket det ikke noensteds.

Da sa kongen:

Hva rår du da til, Håkon? Skal jeg verken dele opp riket eller skaffe meg av med dette som volder meg slik uro?

Vi skal møtes igjen om noen dager, sier Håkon jarl; jeg vil tenke over denne vanskelige saken først, og så skal jeg gi deg et svar.

Kongen gikk bort med alle sine menn.

11.
Nå tok Håkon jarl til å tenke og grunne på råd igjen, og han lot ikke mange folk få være i huset hos seg.
Få dager seinere kom Harald til jarlen, og de talte sammen. Kongen spurte om han hadde tenkt noe mer over det de hadde talt om forrige dagen.

Nå har jeg våket både dag og natt siden, sa jarlen, og jeg er kommet til at det blir best du får ha og styre hele det riket som far din hadde, og som du fikk etter ham; men du må skaffe Harald, din frende, et annet kongerike som kan gjøre ham til en hedret mann.

Hva for et rike er det, sa kongen, som jeg kan ha rett til å gi Harald, og likevel ha Danevelde ubeskåret?

Jarlen sa:

Det er Norge. De kongene som er der, er vonde mot alle folk i landet, hver mann vil dem vondt, som rimelig er.

Kongen sa:

Norge er et stort land med et hardt folk, det er vrangt å ta for en utenlandsk hær. Det fikk vi merke da Håkon verget landet, vi mistet en mengde folk og vant ingen seier. Og Harald Eiriksson er min fostersønn, jeg har knesatt ham.

Da sa jarlen:

Jeg har lenge visst at De ofte har hjulpet Gunnhildssønnene, men de har da aldri takket Dem med annet enn vondt. Vi skal vinne Norge mye lettere enn ved å la hele danehæren slåss for det. Send bud til Harald, fostersønn din, by ham at han skal få land og len, slik som han og brødrene hadde før her i Danmark. Stevn ham hit til deg. Da kan Gull-Harald på en liten stund vinne Norges rike fra kong Harald Gråfell.

Kongen sa at dette kommer folk til å si var dårlig gjort, å svike fostersønn sin.

Danene kommer til å si det, sa jarlen, at når en skal velge, så er det bedre å drepe en norrøn viking, enn sin danske brorsønn.

Nå talte de om dette en lang stund, og til slutt ble de enige.

12.
Gull-Harald kom for å tale med Håkon igjen. Jarlen sa til ham, at nå hadde han arbeidd så med denne saken for ham at det så ut til at kongeriket i Norge skulle ligge ferdig til ham.

Da skal vi holde sams sak videre, sa han. Jeg kan være til stor støtte for deg i Norge da. Du kan ha det riket først. Kong Harald er svært gammel nå, og han har bare en sønn, og ham er han lite glad i, det er en frillesønn.

Jarlen snakket så lenge til Gull-Harald om dette at han sa han var svært nøyd med det. Siden talte de ofte med hverandre alle sammen, kongen, jarlen og Gull-Harald.

Nå sendte danekongen menn nord i Norge til Harald Gråfell. Det var en staselig sendeferd, den ble godt mottatt og kom til kong Harald. Der fortalte de slike tidender så at Håkon jarl var i Danmark og lå dødssjuk og nesten sanseløs; dernest sa de også at Harald danekonge bød Harald Gråfell fostersønn sin til seg, han skulle få de veitsler som han og brødrene hadde hatt før der i Danmark, og kongen bad Harald komme til Jylland og møte ham.
Harald Gråfell la saken fram for Gunnhild og de andre vennene sine. Det var svært delte meninger om den, noen syntes det var utrygt å reise, slike folk en fikk å gjøre med der. Men det var flere som ville han skulle reise, for det var slik sult i Norge dengang, at kongene knapt fikk mat til følget sitt. Det var dengang den fjorden som kongene oftest satt i, fikk navn, så de kalte den Hardanger.
Årsveksten i Danmark var ikke så verst, og så tenkte folk de skulle kunne få mat derfra, om kong Harald fikk len og styre der. Det ble avgjort før sendemennene drog bort, at kong Harald skulle komme til Danmark til sommeren og møte danekongen og ta imot det kong Harald hadde bydd.

13.
Om sommeren drog Harald Gråfell til Danmark, han hadde 3 langskip. Det ene styrte Arinbjørn herse fra Fjordane. Kong Harald seilte ut fra Viken og til Limfjorden og la til ved Hals. Det ble sagt at danekongen snart skulle komme dit.
Da Gull-Harald hørte det, seilte han dit med 9 skip, han hadde gjort klar den flåten før, som om han ville i viking.
Håkon jarl hadde også sin flåte og eslet seg i viking; han hadde 12 skip, store alle sammen.

Da Gull-Harald var borte, sa Håkon jarl til kongen:

Nå spørs det om vi ikke kommer både til å ro leidangen og betale forfallsbøter attpå. Nå dreper Gull-Harald Harald Gråfell, og siden tar han kongedømme i Norge. Tror du han kommer til å være trofast mot deg om du gir ham slik makt? Han sa til meg i vinter at han ville drepe deg, om han kunne komme til. Nå kan jeg vinne Norge for deg og drepe Gull-Harald, om du vil love meg at det skal bli lett for meg å få forlik med deg etterpå. Så skal jeg bli Deres jarl og sverge ed på det, jeg skal vinne Norge for Dem og med Deres hjelp, og siden holde landet i Deres makt og svare Dem skatter. Og da er du større konge enn far din, for da har du 2 folkland å rå over.

Dette ble kongen og jarlen enige om. Håkon drog med sin hær for å møte Gull-Harald.

14.
Gull-Harald kom til Hals ved Limfjorden, han bød straks Harald Gråfell til kamp, og enda Harald hadde mindre folk, gikk han straks i land og gjorde seg ferdig til strid, fylkte hæren. Før fylkingene støtte sammen, egget Harald Gråfell hæren sin hardt, bad dem dra sverdene; han løp straks fram fremst i fylkingen og hogg til begge sider. Så sier Glum Geirason i Gråfelldråpa:

Malmsterke klingers herre
kraftige ord talte
til folket, før han vågde
farge vollen i blodet.

Harald landets hersker,
bad hirden dra sverdet
og drepe. Det drottensordet
duger, mente hæren.

Harald Gråfell falt der. Så sier Glum Geirason:

Kongen fikk evig ligge
ved Limfjords vide strender,
han som hestekjær satte
skjoldgard om sjøhesten.

Gullgivende fyrste
falt ved Hals på sanden;
glatt.tunget venn av konger
voldte dette drapet.

Halve mitt håp om rikdom
med herrens liv jeg mistet.
Haralds død gir ikke
utsikt for meg til velstand.

Men jeg vet at begge
brødrene hans har gitt meg
gode løfter. Hirdmenn
håper hos dem på lykke.

De fleste av kong Haralds menn falt der med ham; det var der Arinbjørn herse falt. Da var det gått 15 år etter Håkon Adalsteinsfostres fall, og 13 år etter Sigurd Ladejarls fall. Are prest Torgilsson sier at Håkon jarl hadde sittet i Trondheimen over farsarven sin i 13 år før Harald Gråfell falt, men de siste 6 åra Harald Gråfell levde, sier Are at Håkon og Gunnhildssønnene lå i ufred og rømte fra landet skiftevis.


15.
Håkon jarl og Gull-Harald møttes litt etter at Harald Gråfell var falt. Da la Håkon jarl til strid mot Gull-Harald. Håkon jarl seiret, og Harald ble fanget, Håkon lot ham henge i en galge.
Etterpå drog Håkon jarl til danekongen, og han ble lett forlikt med ham for drapet på Gull-Harald, frenden hans

Så bød kong Harald ut hær over hele riket, han hadde 600 skip. Håkon jarl var med ham der da, og Harald Grenske, sønn til kong Gudrød, og mange andre stormenn som hadde rømt fra odelen sin for Gunnhildssønnene.

Danekongen kom sørfra med hæren til Viken, og der gikk hele folket under ham; da han kom til Tønsberg, kom det en mengde folk og gikk over til ham, og hele denne hæren som var kommet til ham i Norge, gav kong Harald over til Håkon jarl og gav ham dessuten styringen i Rogaland og Hordaland, Sogn, Firdafylke, Sunnmøre og Romsdal og Nord-Møre. Disse 7 fylkene gav kong Harald Håkon jarl, slik at han skulle rå for dem på de samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine; det var bare det som skilte at Håkon jarl skulle få alle kongsgårdene og all landskylden både der og i Trondheimen, han skulle også ha så mye han trengte av kongens andre inntekter, om det var hær i landet.
Kong Harald gav Harald Grenske Vingulmark, Vestfold og Agder til Lindesnes og dertil kongsnavn, han lot ham i ett og alt ha samme rike der som frendene hans hadde hatt fra gammelt, og som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine. Da var Harald Grenske 18 år gammel, og han ble siden en stor mann. Så drog Harald danekonge hjem med hele danehæren.

16.
Håkon jarl drog med flåten nordover langs landet. Da Gunnhild og sønnene hennes fikk høre om dette, samlet de hær, men de fikk dårlig med folk. Så gjorde de det samme som så ofte før, de seilte vest over havet med de menn som ville følge dem, først drog de til Orknøyene, og der ble de en stund. Der var det jarler i forvegen, sønnene til Torfinn Hausakljuv:
Lodve og Arnvid, Ljot og Skule.

Håkon jarl la hele landet under seg og ble i Trondheimen den vinteren. Det taler Einar Skålaglam om i Vellekla:

Han som silkebandet
bærer om sin panne
tok under seg sju fylker
Det var fryd for landet!

Da Håkon jarl seilte sørfra langs kysten om sommeren, og folk i landet gikk under ham, gav han påbud over hele riket sitt at de skulle holde hovene og blotene ved like, og det ble også gjort. Det er sagt i Vellekla:

Hærens kloke herre
lot det herjede hovsland
som Tor eide, atter
aktes som guders templer.
Sjøl en Tor bak skjoldet,
førte han over sjøen
til jotners vei kampens
ulv. Ham guder styrer.

Og de nyttige æser
atter kommer til bloting,
mektig stridsmann øker
slik sin egen heder.
Nå gror det igjen på jorda.
Atter gavmild herre
lar skjoldbærende hærmenn
få søke guders templer.

Alt nordafor Viken
ligger nå under jarlen.
Vidt går Håkons rike,
vunnet med hærskjoldet.

Første vinteren Håkon rådde over landet, gikk silda inn langs hele kysten, og høsten i forvegen hadde kornet vokst overalt hvor det var sådd. Og om våren skaffet folk seg såkorn, så de fleste bøndene fikk sådd til jordene sine, og det så snart ut til å bli godt år.


17.
Kong Ragnfrød, sønn til Gunnhild, og Gudrød, en annen sønn til Gunnhild, disse 2 var nå de eneste som var i live av Eiriks og Gunnhilds sønner. Glum Geirason sier i Gråfelldråpa:

...

Ragnfrød drog av sted om våren da han hadde vært en vinter på Orknøyene. Han seilte østover til Norge og hadde en bra hær og store skip. Da han kom til Norge, fikk han høre at Håkon jarl var i Trondheimen.

Ragnfrød seilte da nordover forbi Stad og herjet på Sunnmøre, og noen folk der gikk under ham, slik som det ofte går når det drar hær- flokker over et land ; de som er utsatt for dem, søker hjelp der det mest ser ut til at de kan få den.

Håkon jarl fikk høre om dette at det var ufred sør på Møre. Jarlen fikk straks sammen skip og lot skjære hærpil; han skyndte seg alt han kunne, og seilte ut gjennom fjorden. Han fikk godt med folk. Ragnfrød og Håkon jarl møttes på nordsida av Sunnmøre. Håkon jarl la straks til slag. Han hadde større hær, men mindre skip. Det ble en hard strid, og tyngst for Håkon, for de sloss om stavnene, det var skikken.
Det var strøm i sundet, og alle skipene dreiv sammen inn mot land. Jarlen lot dem skåte innover mot stranda, der han syntes det var best å gå i land. Da skipene tok bunn, gikk jarlen og hele hæren ut av skipene og drog dem opp, så at ikke uvenner skulle kunne dra dem ut igjen. Så fylkte jarlen på vollen og egget Ragnfrød til å komme i land. Ragnfrød la til utenfor, og de skjøt på hverandre en lang stund; men Ragnfrød ville ikke gå i land, og så skiltes de med dette.

Ragnfrød seilte med hæren sin sør om Stad, for han var redd for landhæren om den skulle gå over til Håkon jarl. Men jarlen la ikke til strid flere ganger, for han syntes Ragnfrøds skip var for store sammenliknet med hans.

Om høsten drog han nord til Trondheimen og ble der vinteren over. Kong Ragnfrød hadde da alt landet sør for Stad: Firdafylke, Sogn, Hordaland og Rogaland. Han hadde mye folk om seg om vinteren, og da våren kom, bød han ut leidang og fikk stor hær; så reiste han rundt i alle disse fylkene og skaffet seg folk og skip og forråd av annet han trengte.


18.
Da våren kom, bød Håkon jarl ut hær overalt nord i landet. Han fikk mye folk fra Hålogaland og Namdalen, og hele vegen mellom Bøle og Stad fikk han folk fra alle sjøbygdene; han drog også hær til seg fra hele Trøndelag og fra Romsdal. Det blir sagt at han hadde hær ute fra 4 folkland; 7 jarler fulgte ham, og til sammen hadde de så mye folk at det ikke var ende på det. Det er sagt i Vellekla:

Mere hendte. Mørers
mektige verge gjorde,
lysten på strid, utferd
nordfra til Sogn med hæren.
Fra fire folkland kom de,
fulgte ham til kampen.
Slik brukte han sverdet,
sloss for hele folket.

Og til møtet suste
sju jarler med fyrsten,
rente på myke vannski
i ravners sultne følge.
Hele Norge ga gjenklang
da heltene støtte sammen
til sverdkrig. Utfor neset
lå nok av lik og rekte.


Med denne hæren seilte Håkon jarl sør om Stad. Der fikk han høre at kong Ragnfrød hadde dradd inn i Sogn med sin hær, så styrte han flåten dit, og der møttes han og Ragnfrød. Jarlen la til land med skipene og haslet voll for kong Ragnfrød, og stilte opp til kamp. Det er sagt i Vellekla:

Venders fiende voldte
vidspurt mannefall siden
i den neste striden.
Sjøl han stred som hardest.
Sverdene skreik som hekser,
høvdingen snudde skipet,
ytterst i fylket la han
til land med havhesten.

Da ble det en veldig kamp der. Håkon jarl hadde mye større hær, og vant seier. Dette var på Dingenes, der hvor Sogn og Hordaland møtes. Kong Ragnfrød flyktet til skipene, men det falt 300 mann av hæren hans. Dette er sagt i Vellekla:

Kvass var kampen innen
likgribbene klemte
tre hundre mann i klørne,
dit dreiv dem kraftig kjempe.

Seierrik fyrste kunne
kjempende gå derfra
over sjøfolks hoder.
Slikt har folket gagn av.

Etter denne striden rømte kong Ragnfrød ut av Norge, og Håkon jarl trygget freden i landet. Den svære hæren som hadde fulgt ham om sommeren, lot han dra nordover igjen, men ble sjøl igjen der høsten og vinteren utover.


19.
Håkon jarl giftet seg med ei kvinne som het Tora, datter til Skage Skoftesson, en mektig mann. Tora var ei usedvanlig vakker kvinne. Sønnene deres het Svein og Heming, dattera het Bergljot, hun ble siden gift med Einar Tambarskjelve.

Håkon jarl var svært glad i kvinner, og han hadde mange barn. Ei datter het Ragnhild, han giftet henne bort til Skofte Skagesson, bror til Tora.

Jarlen var så glad i Tora at han holdt mye mer av Toras frender enn av noen andre; mågen Skofte var enda den han satte høyest av alle frendene hennes. Jarlen gav ham store veitsler på Møre. Hver gang de var ute i leidang, måtte Skofte legge sitt skip nærmest jarlens; det gikk ikke for noen annen å prøve på å legge skipet sitt mellom deres.

20.
Det var en sommer Håkon jarl hadde leidang ute. Da styrte Torleiv Spake et skip for ham, og der var Eirik også med, han var 10-11 år gammel. Når de lå i havn om kveldene, ville Eirik ikke finne seg i annet enn at de skulle ligge i natteleie nærmest skipet til jarlen.
Men da de kom sør til Møre, kom jarlens måg, Skofte, til med et langskip og godt mannskap. Og da Skofte kom roende mot flåten, ropte han til Torleiv at han skulle rømme havneplassen for ham og se å komme ut av leiet. Eirik svarte fort, han sa Skofte kunne legge seg et annet sted. Dette hørte Håkon jarl, at Eirik, sønn hans, nå syntes han var så mektig at han ikke ville vike for Skofte; jarlen ropte straks og sa de skulle flytte ut av leiet, sa at ellers skulle det gå dem verre og at de skulle få bank.
Da Torleiv hørte dette, ropte han på folkene sine og bad dem løse skipet av fortøyningene, og det ble gjort. Skofte la seg på den plassen han var vant til å ha nærmest skipet til jarlen. Skofte brukte alltid å fortelle jarlen alle nye tidender når de var sammen, og jarlen fortalte Skofte nytt, når det var noe han hadde hørt først. De kalte ham Tidende-Skofte.

Vinteren etter var Eirik hos fosterfaren Torleiv, og tidlig på våren fikk han seg følge. Torleiv gav ham ei skute, ei femtensesse med fullt utstyr, telter og kost. Eirik seilte ut gjennom fjorden og derfra sør til Møre. Der var Tidende-Skofte på veg mellom gardene sine med ei femtensesse og fullt mannskap. Eirik seilte mot ham og la til strid, der falt Skofte. Eirik gav grid til dem av mennene som ikke var falt. Dette sier Eyjolf Dådaskald i Bandadråpa:

Seint på kvelden seilte
den unge skipsfører
med like ungt mannskap
gjennom utvær mot hersen;
han svingte sverd som luet
mot skjoldets runde bue,
gledet ulv og ravner;
gav dem Skofte til åte.

Hard og mektig lot han
hersen segne i striden.
En gullrik herre tapte
livet før han trodde.
Han steig, stålsatt, aldri
fra en som slår på skjoldet,
før han var død og stille.
Han seirer ved guders vilje.

Siden seilte Eirik sørover langs land og kom fram i Danmark, der drog han til kong Harald Gormsson, og ble hos ham om vinteren.

Våren etter sendte danekongen Eirik nord til Norge og gav ham jarlsnavn og Vingulmark og Romerike å styre, på samme vilkår som skattkongene hadde hatt før. Dette sier Eyjolv Dådaskald:

Få år gammel bare
ferdes folkets styrer
sørover på sjøens
slange, drakeskipet,
før de gullglade fyrster
gav den unge stridsmann
jord, og ba ham hjelmkledd
eie Odins hustru.

Etter dette ble Eirik jarl en stor høvding.

...

23.
Håkon jarl rådde over Norge og svarte ingen skatter, for danekongen gav ham alle de skattene kongen skulle ha i Norge for strev og omkostninger som jarlen hadde med å verge landet mot Gunnhildssønnene.

24.
Dengang var Otto keiser i Saksland. Han sendte bud til Harald danekonge at han skulle ta imot dåpen og den rette tro, og det skulle folk i landet også; hvis han ikke ville det, sa keiseren at han ville gå med en hær imot ham.
Danekongen lot landvernet sette i stand, sa Danevirke skulle holdes ved like, og hærskipene skulle være ferdige. Så sendte kongen bud til Norge til Håkon jarl, sa han skulle komme til ham tidlig på våren med hele den hæren han kunne få tak på.
Håkon jarl bød ut hær om våren fra hele riket, han fikk en svær mengde folk, og med den hæren seilte han så til Danmark og møtte danekongen. Kongen tok imot ham med stor heder. Der hos danekongen var det mange andre høvdinger også da, som ville hjelpe ham. Han hadde en stor hær.

...

26.
Keiser Otto drog sammen en stor hær, han fikk folk fra Saksland, Frankland og Frisland, kong Burislav fulgte ham fra Vendland med en stor hær, og i følge med ham var Olav Tryggvason, mågen hans.
Keiseren hadde en stor hær av riddere og en enda større av fotfolk. Han fikk en stor hær fra Holstein også.

Harald danekonge sendte Håkon jarl med den hæren av nordmenn som fulgte ham, sør til Danevirke for å verge landet der. Dette er sagt i Vellekla:

Skipskjølene ilte
under kjempen nordfra,
sør til Danmark rente
øykene, slikt kan hende.

Med redselshjelm på hodet
søkte horders herre
Dovre-drotten, dengang
danske kongers møte

Og gavmilde konge
for mørke skogmarker
ville friste jarlen
som kom i frost nordfra;
fyrsten ba den sterke
brynjekledde stridsmann
verge Virket mot de
veldige skjoldkjemper.

Keiser Otto kom med hæren sørfra til Danevirke, og Håkon jarl verget borgmuren med folkene sine. Danevirke er laget slik:

Det går 2 fjorder inn i landet, en fra hver side, og mellom disse fjordene hadde danene bygd en stor borgmur av stein og torv og tømmer, gravd et bredt og dypt dike utenfor den og bygd kasteller ved borgportene.

Da ble det et stort slag. Det er nevnt i Vellekla:

Så djervt han enn stridde,
spydslyngeren, mot dem,
var det ikke grei framgang
å gå mot hæren deres,
da frankerkongen sørfra
i frisers og venders følge
kom til strid og krevde
kamp av flåtens fører

Håkon jarl satte fylkinger over alle borgportene, men det var likevel den største del av hæren, den han lot gå hele vegen langs muren og verge der det gikk hardest for seg. Der falt en mengde av keiserens folk, og de greide ikke å ta borgen. Så snudde keiseren og drog bort og prøvde ikke mer på det. Detter er sagt i Vellekla:

Luende sverd larmet
der Odins leikesveiner
la skjoldene sammen,
ørners venn gikk mot odder.
Sjøhelten fikk drevet
sakserne på flukten,
fyrsten og hans følge
verget Virket mot fienden.

Etter dette slaget drog Håkon jarl tilbake til skipene sine og tenkte å seile nordover til Norge igjen, men han fikk ikke bør. Derfor ble han liggende lenge ute i Limfjorden.

27.
Keiser Otto vendte seg nå mot Slien med hæren, han drog sammen en flåte der og satte hæren over fjorden til Jylland.
Da Harald danekonge fikk høre det, gikk han imot ham med sin hær; det ble et stort slag der og til slutt seiret keiseren, men danekongen rømte unna til Limfjorden og der satte han ut på øya Mors.
Så gikk det bud mellom kongen og keiseren, det ble satt grid og avtalt et møte. Keiser Otto og danekongen møttes på Mors. Da prekte en hellig biskop som het Poppo, troen for kong Harald, han bar gloende jern i handa og viste kong Harald at handa ikke var brent. Så lot kong Harald seg og hele danehæren døpe.

Kong Harald hadde sendt bud etter Håkon jarl før, mens kongen var på Mors, for at jarlen skulle komme å hjelpe ham. Jarlen var så kommet til øya etter at kongen hadde latt seg døpe, og nå sendte kongen bud at jarlen skulle komme til ham.
Da de møttes, tvang kongen jarlen til å la seg døpe; og Håkon jarl ble døpt der, og alle menn som fulgte ham også. Kongen gav ham prester med, og andre lærde menn, og sa at jarlen skulle la hele folket i Norge døpe. Så skiltes de.

Håkon jarl seilte ut til havs og lå og ventet på bør der. Da det ble slikt vær at han mente det kunne ta ham ut på havet, så satte han alle de lærde menn opp på land, og sjøl seilte han rett til havs. Vinden var vest-sørvest.

Så seilte jarlen østover gjennom Øresund, der herjet han landet på begge sider, deretter seilte han østover langs Skånesida og herjet der overalt hvor han kom i land. Da han kom øst utenfor Götaskjæra, la han i land, der gjorde han et stort blot. Da kom det flygende 2 ravner; de skreik høyt, og da trodde jarlen han kunne vite at Odin hadde tatt imot blotingen, og at nå var den rette tid for jarlen å kjempe.
Da brente jarlen alle skipene sine og gikk opp på land med hele hæren, han gikk med hærskjold der han kom.

Ottar jarl kom mot ham, han rådde over Götaland. De hadde en stor strid med hverandre, og Håkon jarl vant; Ottar jarl falt, og en stor del av hæren hans falt med ham.

Håkon jarl drog gjennom både østre og vestre Götaland og hele tiden med hærskjold, helt til han kom til Norge. Der tok han landevegen helt nord til Trondheimen. Dette er det fortalt om i Vellekla:

Han som flyktninger felte
frittet og blotet guder,
fikk vite tid for kampen,
var venn av valkyrjer.
Ramme ravner så han,
da bød han raskt til striden.
Laut-teinene hjalp ham
tyne livet av gøter.

Der hvor aldri hærskjold
herjet før, kom jarlen;
satte ting med sverdet,
det slo flammer av skjoldet.
Så langt har ingen båret
skjoldene opp fra sjøen,
gramen bar dem fra skipet
gjennom hele Götaland.

...

33.
Harald Gormsson danekonge fikk høre at Håkon jarl hadde kastet kristendommen og herjet omkring i danekongens land. Da bød Harald danekonge ut hær og drog til Norge. Og da han kom til det riket Håkon jarl hadde styring over, herjet han der, og ødela hele landet. Han kom med hæren til noen øyer som het Solund. Bare fem garder stod ubrente i Lærdal i Sogn, og alle mennesker rømte opp i fjell og skoger med alt de kunne få med seg.
Etterpå tenkte danekongen å seile flåten til Island, og hevne den skam at alle islendinger hadde diktet nid om ham...

Occupation:
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

34.
Svein, sønn til kong Harald, han som siden ble kalt Tjugeskjegg, krevde rike av far sin kong Harald; men det gikk da som før, at kong Harald ville ikke dele Danevelde i 2, og ville ikke gi ham noe rike...
...Svein la til strid med ham, det ble et stort slag ; folk gikk over til kong Harald, så Svein kom til å kjempe mot overmakt, og så flyktet han. Kong Harald fikk sår der, og døde av dem. Deretter ble Svein tatt til konge i Danmark...
...Den tid truet danene stadig med å dra med hær mot Håkon jarl i Norge.

35.
Kong Svein gjorde et svært gjestebud, han bad til seg alle høvdinger som var i riket, for han ville drikke arveøl etter Harald, faren. Like i forvegen var Strut-Harald i Skåne død, og Vesete på Bornholm, far til Bue Digre og Sigurd; og så sendte kongen bud til jomsvikingene at Sigvalde jarl og Bue og brødrene deres skulle komme dit og drikke arveøl etter fedrene i dette gjestebudet som kongen gjorde.
Jomsvikingene kom til gjestebudet med alle de modigste menn i hæren, de hadde til sammen førti skip fra Vendland og tjue fra Skåne, det ble en veldig mengde mennesker som kom sammen der.

Første dag i gjestebudet, før kong Svein steig opp i farens høgsete, drakk han minne etter ham, og lovte at før 3 år hadde gått, skulle han ha kommet til England med hæren sin og drept kong Adalråd eller drevet ham ut av landet. Den minneskåla måtte de drikke alle som var i arveølet, og for jomsvikingehøvdingene ble det skjenket de største hornene med den sterkeste drikken som var der.

Da dette minnet var drukket, skulle alle drikke Krists minne, og hele tiden bar de den sterkeste drikken for jomsvikingene.

Tredje minnet var for Mikael, og den drakk også alle. Og etter den drakk Sigvalde jarl sin fars minne, og han lovte at før 3 år hadde gått, skulle han ha kommet til Norge og drept Håkon jarl eller drevet ham ut av landet.

Så lovte Torkjell Høge, bror hans, at han skulle følge Sigvalde til Norge og ikke flykte fra noen kamp så lenge Sigvalde kjempet ennå.
Da lovte Bue Digre at han skulle dra til Norge sammen med dem og ikke flykte i noe slag for Håkon jarl.
Da lovte Sigurd, bror hans, at han skulle være med til Norge og ikke flykte så lenge størstedelen av jomsvikingene sloss ennå. Da lovte Vagn Åkesson at han skulle bli med dem til Norge og ikke komme igjen før han hadde drept Torkjell Leira og gått til sengs med Ingebjørg, datter hans.
Mange av de andre høvdingene lovte forskjellige andre ting.

Den dagen drakk de arveøl, men morgenen etter, da jomsvikingene ble edrue igjen, syntes de at de hadde tatt munnen lovlig full, og holdt møter og la råd opp om hva de nå skulle gjøre, hvordan de skulle ta fatt på denne ferdn. De ble enige om å gjøre seg i stand så fort de kunne, og så rustet de skip og mannskap. Dette ble allment kjent utover i landene.

36.
Eirik Håkonsson jarl fikk høre om dette, han var på Romerike dengang. Han samlet straks folk og drog til Opplanda og videre nord over fjellet til Trondheimen til Håkon jarl, far sin. Dette nevner Tord Kolbeinsson i Eiriksdråpa:

Sørfra kom det sanne
sagn om store hærer,
om kjemper med stålvåpen.
Bønder ble redd for striden.
Danenes lange skeider
i sør var dradd av lunnen
og satt på sjøen. Dette
hørte skipenes herre.

37.
Håkon jarl og Eirik jarl lot skjære hærpil over hele Trøndelag; de sendte bud til Nordmøre og Sunnmøre og Romsdal, likeså nord i Namdalen og til Hålogaland, og stevnte så ut full allmenning av folk og skip. Dette er sagt i Eiriksdråpa:

Skjoldbæreren sendte
snekker i brus av brenning,
og mange skeider og knarrer,
- skaldens lovkvad vokser-
da storkongen med hærskjold
og herdede odder herjet
hans fars land. Da lå det
mange skjold rundt landet.

Håkon jarl seilte straks sør til Møre for å speide og samle folk der, og Eirik jarl drog hæren sammen og førte den sørover.

38.
Jomsvikingene styrte flåten til Limfjorden og seilte derfra ut til havs. De hadde 60 skip og kom til land på Agder. Derfra seilte de flåten nord til Rogaland, og der tok de til å herje straks de kom inn i riket til Håkon jarl; slik drog de nordover langs kysten og fór med hærskjold overalt.

Det var en mann som het Geirmund, han tok av sted med ei skute, en skarpseiler, sammen med noen andre. Han kom fram til Møre, og der fant han Håkon jarl, han gikk inn framfor bordet og fortalte jarlen nytt som hadde hendt, det var hær sør i landet, og den var kommet fra Danmark. Jarlen spurte om han var viss på det var sant. Geirmund løftet opp den ene armen, handa var hogd av ved handleddet; der var vel merke på at det var hær i landet, sa han. Nå spurte jarlen ham nøye ut om denne hæren. Geirmund sa det var jomsvikinger, de hadde drept mange mennesker og ranet mange steder.

Men de seiler likevel fort og har hastverk, sa han. Jeg skulle tro det ikke vil vare lenge før de er her.

Da rodde jarlen gjennom alle fjordene, inn langs det ene landet og ut langs det andre; han reiste dag og natt og sendte speidere landvegen over Eid og likeså sør i Fjordane og nordetter, der Eirik var med hæren. Dette er nevnt i Eiriksdråpa:

Da Sigvalde truet, satte
jarlen de høye stavner
mot ham; kampklok hisset
han havets kjølskodde hester.
Da skalv vel mangen åre,
men ingen fryktet døden
av sårgribbenes venner,
som sleit i sjøen med åra.

Eirik jarl seilte nordfra med hæren så fort som råd var.

39.
Sigvalde jarl seilte flåten nord om Stad, og la først til ved Herøy. Folk i land sa aldri sannheten om hva jarlene hadde fore, når vikingene fikk tak i noen å spørre.

Vikingene herjet hvor de kom. De la til på utsida av Hod, der løp de opp og herjet, drog ned til skipene både folk og fe og drepte alle karfolk som kunne bære våpen. Men da de var på veg ned til skipene igjen, kom det en gammel bonde til dem, han kom like opp i flokken til Bue. Bonden sa:

Dere bærer dere ikke at som hærmenn, driver kuer og kalver til stranda; det var større jakt for dere å ta bjørnen, som nå er kommet like ved bjørnebåsen.

Hva sier du kall? sa de, kan du si oss noe om Håkon jarl?

Bonden svarte:

Han seilte inn i Hjørundfjord i går, jarlen hadde bare 1 eller 2 skip, iallfall ikke flere enn 3, og han visste ikke noe om dere.

Da tok Bue og hans flokk på sprang til skipene og slapp alt byttet. Bue sa:

Nå nytter vi ut det vi har fått greie på, og så blir vi de første i seieren!

Da de kom ned til skipene, rodde de straks ut. Sigvalde jarl ropte på dem og spurte hva som var på ferde, de sa at Håkon jarl var der inne i fjorden. Da løste jarlen flåten, de rodde nordenom øya Hod, og så inn forbi øya.

40.
Håkon jarl og Eirik jarl, sønn hans, lå i Hallkjellsvik, der var hele hæren deres kommet sammen, de hadde 150 skip, og de hadde fått greie på at jomsvikingene hadde lagt til på utsida av Hod. Nå rodde jarlene nordover for å finne dem, og da de kom der det heter Hjørungavåg, møttes de.
Så ordnet begge hærene seg til strid. I midten av hæren var merket til Sigvalde jarl, mot det la Håkon jarl seg til kamp. Sigvalde jarl hadde 20 skip og Håkon 60. Tore Hjort fra Hålogaland og Styrkår fra Gimsan var høvdinger i hæren hos Håkon jarl. I den ene armen på fylkingen lå Bue Digre og Sigurd, bror hans, med 20 skip. Mot dem la Eirik Håkonsson jarl 60 skip, hos ham var disse høvdingene:
Gudbrand Kvite fra Opplanda og Torkjell Leira, en vikværing.
I den andre armen på fylkingen la Vagn Åkesson seg fram med 20 skip, mot ham lå Svein Håkonsson sammen med Skjegge fra Opphaug på Ørlandet og Ragnvald fra Ervik på Stad og 60 skip. Dette er sagt i Eiriksdråpa:

Langveisfra langs landet
leidangen glei til kampen,
mens de slanke danske
skeider skrei imot den.
Jarlen ryddet de fleste
for rikt, gullsmykt mannskap;
med varme lik lastet
lå skip og dreiv rundt Møre.

Øyvind sier også dette i Håløygjatal:

Yngve-Frøys
uvenner
liten fryd
fikk av møtet

den morgenstund,
da mektig jorddrott
fór med flåten
mot øydaner,

og da sørfra
sverdsvingeren
kjørte havhest
mot hæren deres.

Nå la de flåtene sammen, og da ble det en hard og stygg strid, det falt mange på begge sider, men mange flere hos Håkon, for jomsvikingene sloss både djervt og modig og kvast og skjøt tvert gjennom skjoldene. Det var så mange våpen som traff Håkon jarl, at brynja hans ble slitt i filler og var til ingen nytte, og da kastet han den av seg. dette nevner Tind Hallkjellsson:

Det var ikke som når vakker
viv med myke armer
reier ei seng til jarlen,
- larmen steig med striden -,
dengang Odins-skjorta,
smidd av blanke ringer,
han reiv av seg. Ryddet
ble sjøkongens ridehester.

Der på sanden blåste
serken sund for jarlen,
vevd av sterke ringer.
Av slikt bærer han merke.

41.
Jomsvikingene hadde større og høyere skip, men begge hærene gikk på så djervt de kunne. Vagn Åkesson gikk så hardt fram mot skipet til Svein Håkonsson, at Svein lot folkene skåte med årene, og tok til å flykte.
Da la Eirik jarl skipet sitt dit, fram i fylkingen mot Vagn. Nå lot Vagn sige unna, og så lå skipene som de hadde ligget fra først av.
Eirik flyttet tilbake til sine egne folk igjen, da hadde hans menn rodd unna, og Bue hadde hogd over fortøyningene og skulle til å følge etter flyktningene.
Da la Eirik skipet sitt langskips opp til Bues skip, og nå ble det en hard og kvass nærkamp med hoggvåpen, på Eiriks skip var det 2 og 3 mot 1 hos Bue.
Da kom det et fælt uvær, ei haglbyge så svær at haglkorn veide en øre. Nå hogg Sigvalde fortøyningene, snudde skipene unna og ville flykte. Vagn Åkesson ropte til ham, at han skulle ikke flykte. Sigvalde jarl brydde seg ikke noe om hva han sa. Da kastet Vagn et spyd etter ham, og det slo ned den mannen som satt ved styret. Sigvalde jarl rodde bort med 70 skip, mens 25 lå igjen.

Nå la Håkon jarl sitt skip opp på den andre sida av Bues skip, da ble det ikke langt mellom hoggene for mennene til Bue. Vigfus Viga-Glumsson tok opp et nebbe-ste som lå der på tilja, en mann hadde nettopp brukt det til å klinke sammen handgrepet på sverdet sitt. Vigfus var en svært sterk kar, han tok ambolten i begge hender og slo den i hodet på Aslak Holmskalle, slik at nebbet stod langt inn i hjernen. Før hadde ikke våpen bitt på Aslak, og han hadde hogd til begge sider. Han var stavnbu hos Bue og fostersønn hans. En annen stavnbu var Håvard Hoggande, det var også en svært sterk kar, overmåte modig.

I denne striden gikk Eiriksmennene opp på skipet til Bue og bakover mot løftingen der Bue stod. Da hogg Torstein Midtlang til Bue tvert over nesa så neseryggen gikk sund, det ble et svært sår. Bue hogg til Torstein fra sida, så mannen gikk tvers av på midten. Så tok Bue opp 2 kister, fulle av gull, og ropte høyt:

Over bord, alle Bues menn!

Dermed stupte Bue over bord med begge kistene, og mange av hans menn sprang også over bord, men noen av dem falt på skipet, for det nyttet ikke stort å be om grid. Så ble Bues skip ryddet fra stavn til stavn, og siden det ene skipet etter det andre.

Nå la Eirik jarl seg mot skipet til Vagn, og da ble det et hardt basketak, men til slutt ble skipet ryddet, Vagn ble tatt til fange sammen med 30 andre, og de ble ført opp på land og bundet.
Da gikk Torkjell Leira bort til dem og sa dette:

Du lovte det, du Vagn, at du skulle drepe meg, men nå ser det mer ut til at jeg kommer til å drepe deg.

Vagn og hans menn satt på en tømmerstokk alle sammen. Torkjell hadde ei stor øks, han hogg den som satt ytterst på stokken. Vagn og de andre var bundet på den måten at det var snørt et tau om føttene på dem alle sammen, men hendene var fri. Da var det en som sa:

Jeg har ei nål i handa, den vil jeg stikke i jorda om jeg skjønner noe når hodet er av meg.

De hogg hodet av ham og nåla falt ut av hendene på ham. Så satt det en mann som var vakker og hadde stort hår; han sveipte håret fram over hodet, rakte fram halsen og sa:

Ikke søl blod i håret.

En mann tok håret i handa og holdt det fast. Torkjell løftet øksa og hogg; vikingen nappet til seg hodet så hardt at den som holdt håret gav etter, og øksa falt ned på begge hendene hans og tok dem av, øksa gikk rett ned i bakken. Da kom Eirik jarl til og spurte:

Hvem er denne vakre mannen?

De kaller meg Sigurd, sa han, og jeg går for å være sønn til Bue. Ennå er ikke alle jomsvikinger døde.

Eirik sa:

Du må sannelig være en sann sønn til Bue. Vil du ha grid?spør jarlen.

Det kommer an på hvem som byr, sa Sigurd.

Den byr som har makt til det, sa jarlen, det er Eirik jarl.

Ja da vil jeg, sa han.

Så ble han løst av tauet. Men da sa Torkjell Leira:

Jarl, om du så vil gi grid til alle disse mennene, så skal iallfall Vagn Åkesson aldri gå levende herfra, og så sprang han fram med løftet øks. Vikingen Skarde slengte seg overende i tauet og falt foran føttene på Torkjell. Torkjell falt så lang han var over ham, da grep Vagn øksa og løftet den høyt og hogg Torkjell i hjel. Nå sa jarlen:

Vagn, vil du ha grid?

Det vil jeg, sa han, om vi kan få det alle sammen.

Løs dem av tauet, sa jarlen. Det ble gjort ; da var 18 drept, og 12 fikk grid.

42.
Håkon jarl satt sammen med en del andre menn på en trestokk, da smalt det i en streng på Bues skip, pila traff Gissur fra Valdres, en lendmann, som satt ved siden av jarlen og var svært staselig kledd. Noen folk gikk ut på skipet, og der fant de Håvard Hoggande, han stod på knærne ute ved relinga, for føttene var hogd av ham; han hadde en bue i handa. Da de kom ut på skipet, spurte Håvard:

Hvem var det som falt ned av tømmerstokken?

De sa han het Gissur.

Da var lykken ikke så stor som jeg ønsket, sa han.

Ulykken var stor nok, sa de, og du skal ikke få gjort flere, og så drepte de ham.

Nå gikk de over valplassen og de falne, og bar sammen hærfanget til deling; 25 av jomsvikingenes skip var ryddet. Så sier Tind:

Dengang bar vender spor av
våpen. Sverdet beit dem
som ei bikkje i beinet.
Han dekker bord for ravnen.

25 lange
skeider fikk han ryddet;
han sloss med sverdet, farlig
for sjøfarende kjemper.

Nå løste de opp hæren. Håkon jarl drog til Trondheimen. Han var fælt misfornøyd med at Eirik hadde gitt Vagn Åkesson grid.

Det er noen som sier at i denne kampen hadde Håkon jarl ofret sønnen Erling og blotet ham for å få seier, og etter det hadde haglskuren kommet, og da hadde også mannefallet vendt seg og blitt størst hos jomsvikingene.

Eirik jarl drog nå til Opplanda og derfra øst i riket sitt, Vagn Åkesson fulgte ham. Eirik giftet Vagn med Ingebjørg, datter til Torkjell Leira, og gav ham et godt langskip med fullt utstyr og satte mannskap til det; de skiltes som de kjæreste venner. Vagn drog hjem, sør til Danmark; han ble en stor mann siden, og mange storfolk stammer fra ham.

Occupation:
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

45.
Håkon jarl rådde over hele Norge langs kysten i vest, han styrte 16 fylker. Etter at Harald Hårfagre hadde ordnet det slik at det skulle være én jarl i hvert fylke, holdt dette seg lenge siden. Men Håkon jarl hadde 16 jarler under seg. Dette er sagt i Vellekla:

Hvor i verden ellers
vet man at én jorddrott
har land som 16 jarler?
Slik hæren lenge minnes.
Derfor rider et rykte
om rask leik med våpen,
leikt av gavmild fyrste,
mot 4 verdenshjørner.

Hauger av lik stablet
stridsmann opp på vollen,
æsers ætling seiret,
Odin fikk de falne.
Hvem tviler på guders styre
når han kan tyne konger?
Sterke makter, sier jeg,
styrker Håkons rike.

Så lenge Håkon jarl rådde i Norge, var det gode år i landet og god fred for bøndene innenlands. Jarlen var vennesæl blant bøndene det meste av tida han levde, men da det lei på, ble jarlen så lei med det at han ikke var sømmelig i omgang med kvinner. Det gikk så vidt at han lot døtrene til mektige menn ta og føre hjem til seg, og der lå han med dem ei uke eller to, og så sendte han dem hjem igjen. Dette skaffet ham mye uvennskap med kvinnenes frender; bøndene tok til å gi vondt fra seg, slik som trøndere har for skikk når det er noe de ikke liker.

46.
Håkon jarl fikk høre noe snakk om at det skulle være en mann vest over havet som kalte seg Åle, og der trodde de han var konge. Noe av det folk sa, gav jarlen en mistanke om at dette kanskje var en som hørte til den norske kongsætta. Han fikk høre at Åle sa han hadde ætta si i Gardarike, og jarlen hadde hørt at Tryggve Olavsson hadde hatt en sønn, som var reist øst til Gardarike og hadde vokst opp der hos kong Valdemar, og han het Olav. Jarlen hadde ofte spurt seg for om denne mannen, og han hadde en mistanke om at det var den samme som nå var kommet dit til Vesterlanda.

Det var en mann som het Tore Klakka, han var Håkon jarls gode venn. Han hadde vært i viking i lange tider, og stundom på kjøpmannsferd, og var kjent mange steder. Håkon jarl sendte denne mannen vest over havet, sa han skulle dra på kjøpmannsferd til Dublin, slik som folk ofte gjorde dengang; der skulle han få greie på hvem denne Åle var. Og når Tore fikk vite om det var sant at det var Olav Tryggvason eller noen annen av den norske kongsætta, så skulle han se om han kunne få i stand et svikråd mot ham.

47.
Nå drog Tore vestover til Irland og til Dublin, der fikk han spurt om Åle, han var der hos kong Olav Kvåran, mågen sin. Så stelte Tore seg så han fikk snakke med Åle, Tore hadde lett for å snakke. Da de hadde talt godt og lenge med hverandre, tok Åle til å spørre nytt fra Norge; først spurte han etter opplandskongene, hvem som var i live av dem og hva rike de hadde. Så spurte han etter Håkon jarl, om hvor vennesæl han var der i landet.
Tore sa:

Jarlen er en så mektig mann, at det ikke er noen som tør si annet enn det han vil; men det kommer bare av at det ikke er noen annen å gå til. Når jeg skal si deg det som sant er, så kjenner jeg sinnelaget hos mange av stormennene og hos allmuen med, og det er ikke noe de heller vil og ønsker enn at det skal komme en konge til riket av kong Harald Hårfagres ætt. Men vi ser ingen utveg til det nå, og grunnen er vel mest den at det har vist seg hvor ille det går den som vil kjempe mot Håkon jarl.

De talte flere ganger om dette med hverandre, og så lot Olav Tore få vite navnet sitt og hva ætt han var av, og spurte ham til råds; han spurte Tore hva han trodde: om Olav kom til Norge, ville bøndene da ta ham til konge? Tore støttet ham av alle krefter og sa han burde reise, han roste ham svært, og sa han var en dugelig mann. Olav fikk mer og mer lyst på å dra dit han hadde ættearven sin.

Så seilte Olav vestfra med 5 skip, først til Suderøyene. Tore var sammen med ham. Da lå Sigurd Lodvesson jarl i Åsmundarvåg ved Ragnvaldsøy med et langskip og tenkte seg over til Katanes. Olav seilte med skipene sine vestfra mot øyene og la til havn der, for Petlandsfjorden var ikke farbar. Da kongen fikk vite at jarlen lå der, lot han jarlen kalle til en samtale.
Jarlen kom og talte med kongen, og de hadde ikke talt lenge, før kongen sa at jarlen og hele folket hans skulle la seg døpe, og ville han ikke det, skulle han dø på flekken; kongen sa han ville gå med ild og brann over øyene og legge hele landet øde, om ikke folket ble kristent.
Slik som jarlen da var kommet opp i det, valgte han heller å ta imot dåpen. Så ble han døpt, og alt det folk som var hos jarlen også. Etterpå svor jarlen kongen troskapsed og ble hans mann, han gav ham en av sønnene med som gissel; han het Valp eller Hunde og Olav tok ham med seg til Norge.

Olav seilte øst over havet, og kom seilende av hav ytterst på Moster, der gikk han først i land i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land. Og siden ble det bygd en kirke på samme sted.
Tore Klakka sa til kongen at det eneste han hadde å gjøre, var å ikke la noen vite hvem han var, og ikke la det gå noe ord i forvegen om at han kom, men han skulle dra så fort han bare kunne til jarlen og komme helt uventet over ham.
Kong Olav gjorde så, han drog nordover natt og dag etter som han fikk bør, og sa ikke noe til folk i land om hvem som seilte der. Da han kom nord til Agdenes, fikk han høre at Håkon jarl var inne i fjorden, og dessuten at han var uforlikt med bøndene.
Men da Tore hørte dette, da skjønte han det hadde gått helt annerledes enn han hadde tenkt, for etter jomsvikingslaget hadde alle folk i Norge vært i fullkomment vennskap med Håkon jarl etter den seieren han hadde vunnet, og fordi han frelste hele landet for ufred. Men nå var det gått så ille at det var kommet en stor høvding til landet, og nettopp nå var bøndene uforlikt med jarlen.

48.
Håkon jarl var i gjestebud på Melhus i Gauldalen, og skipene hans lå ute ved Viggja. Det var en mann som het Orm Lyrgja, en mektig bonde som bodde på Bunes, han hadde ei kone som het Gudrun, datter til Bergtor på Lunde; hun ble kalt Lundesol, og var den vakreste kvinne en kunne se. Jarlen sendte noen av trellene sine til Orm i det ærend å hente Gudrun, Orms kone, til jarlen. Trellene kom fram med ærendet. Orm bad dem først få seg kveldsverd. Men før trellene var ferdig med maten, hadde det kommet en mengde menn fra bygda til Orm, som hadde sendt bud på dem. Nå sa Orm at det var ikke tale om at Gudrun skulle gå med trellene. Gudrun sa trellene kunne si til jarlen at hun ville ikke komme til ham med mindre han sendte Tora på Romol etter henne, det var ei mektig husfrue, en av kjærestene til jarlen. Trellene sa de skulle komme igjen en annen gang, og da skulle bonden og husfrua komme til å angre denne skammelige streken; trellene truet fælt, men drog da bort etter dette.

Men Orm sendte hærpil utover bygda til alle 4 kanter, og lot bud følge pila at alle skulle gå med våpen mot Håkon jarl og drepe ham. Han sendte også bud til Halldor på Skjerdingstad, og Halldor sendte straks ut hærpil. Like i forvegen hadde jarlen tatt kona fra en mann som het Brynjolv, og dette hadde vakt stor uvilje hos folk; da hadde det vært nære på det hadde samlet seg hær. Og da budstikka kom nå, løp de opp alle som èn og drog til Melhus.

Men jarlen fikk nyss om det og tok av sted fra garden med følget sitt inn i en dyp dal; det er den de siden kaller Jarlsdalen. Der gjemte de seg. Dagen etter fikk jarlen greie på alt om bondehæren. Bøndene sperret alle vegene, de tenkte seg helst at jarlen måtte ha dradd til skipene sine. Erlend, sønn hans, en usedvanlig staut ung mann, rådde for skipene da. Da natta kom, sendte jarlen følget sitt fra seg, sa de skulle ta vegen gjennom skogene ut til Orkdalen.

Ingen vil gjøre dere noe når ikke jeg er i nærheten. Send bud til Erlend at han skal seile ut gjennom fjorden, og at vi skal møtes på Møre. Jeg skal nok få gjemt meg for bøndene.

Så tok jarlen av sted sammen med en trell han hadde, som het Kark. Det var is på Gaula, og der kjørte jarlen hesten sin uti og lot kappa ligge igjen der; de 2 gikk inn i en heller, som siden blir kalt Jarlshelleren. De sovnet, og da Kark våknet, sa han hva han hadde drømt:

En svart og fæl mann kom framom helleren, og han ble redd han skulle gå inn, den mannen sa til ham at Ulle var død.

Jarlen sa at Erlend var visst drept. Tormod Kark sovnet igjen for annen gang og skreik stygt i søvne, da han våknet sa han at han hadde drømt han så samme mannen, han kom da tilbake og ned til dem og bad ham si til jarlen at nå var alle sund stengte. Kark fortalte drømmen, og jarlen sa han var redd slikt spådde han ikke hadde lenge igjen å leve.

Så sto han opp, og gikk til garden Romol, der sendte jarlen Kark inn til Tora og bad henne komme ut uten at noen så det. Hun gjorde det, og tok godt imot jarlen. Jarlen bad henne gjemme ham i noen dager til bøndene gikk fra hverandre igjen.

Her på garden min kommer de til å leite etter deg både ute og inne, sa hun, for det er mange som vet at jeg gjerne vil hjelpe deg alt jeg kan. Men det er ett eneste sted på garden min, der de ikke vil leite etter en slik mann, det er grisebingen.

De gikk dit, og jarlen sa:

Her får vi slå oss ned, nå må vi først og fremst berge livet.

Så gravde trellen ei stor grav og bar bort jorda og la noe tømmer over. Tora fortalte jarlen hun hadde hørt at Olav Tryggvason hadde kommet inn fjorden og hadde drept Erlend, sønn hans. Så gikk jarlen ned i grava sammen med Kark, og Tora dekket over med tømmeret, sopte møkk og jord utover og dreiv grisene utpå. Grisebingen lå innunder en stor stein.

49.
Olav Tryggvason seilte innover fjorden med fem langskip, og der kom Erlend, sønn til Håkon jarl, roende imot ham med 3 skip. Da de nærmet seg hverandre, fikk Erlend og folkene hans mistanke om at det nok ble ufred, og så styrte de mot land. Og da Olav så langskipene som kom roende mot ham utetter fjorden, trodde han det var Håkon jarl som kom, og sa de skulle ro etter dem så hardt de kunne. Da Erlend og hans folk var kommet nesten til lands, rodde de på grunn, de løp straks over bord og prøvde å komme i land. Nå kom Olavs skip til i full fart. Olav så en mann legge på svøm, en usedvanlig vakker kar. Olav tok styrvolen og kastet etter denne mannen, hogget kom i hodet på Erlend, sønn til jarlen, så hausen sprakk inn til hjernen. Der mistet Erlend livet. Olav og hans folk drepte mange, noen kom seg unna på flukt, og noen tok de og gav grid, og fikk vite nytt av dem. Da fortalte de Olav at bøndene hadde drevet bort Håkon jarl, at han hadde vært nødt til å rømme unna for dem, og at hele følget hans var spredt til alle kanter.

Nå kom bøndene til Olav, det ble glede over møtet på begge sider, og de slo seg straks sammen. Bøndene tok ham til konge over seg, og alle ble enige om èn ting: å leite etter Håkon jarl.
De drog opp i Gauldalen, for de syntes det var rimeligst at jarlen var på Romol, om han var på noen av gardene, Tora var den kjæreste vennen han hadde der i dalen. De kom dit og lette etter jarlen både ute og inne, men fant ham ikke. Så holdt Olav husting ute på garden, han stod oppe på den store steinen som var der like ved grisebingen. Da talte Olav, og i talen sa han at han ville skjenke den mann både gods og heder, som kunne skade Håkon jarl.
Denne talen hørte jarlen og Kark. De hadde lys hos seg. Jarlen sa:

Hvorfor er du så bleik, men stundom svart som jord? Det er vel ikke så at du vil svike meg?

Nei, sa Kark.

Vi ble født i samme natt, sa jarlen, det blir ikke langt mellom vår død heller.

Kong Olav drog bort da det ble kveld. Om natta holdt jarlen seg våken, Kark sovnet og skreik fælt i søvne. Da vekte jarlen ham og spurte hva han drømte. Han sa:

Jeg var på Lade nå, og Olav Tryggvason la en gullring om halsen på meg.

Jarlen svarte:

Det viser at Olav Tryggvason kommer til å lage en blodrød ring om halsen på deg om du møter ham. Ta deg i vare for det. Av meg skal du få bare godt som alltid før, svik meg nå ikke.

Etter dette våkte de begge 2, liksom den ene våkte over den andre. Men da det lei mot dag, sovnet jarlen, snart tok han til å skrike fælt, og det ble så mye av det at jarlen satte hælene og nakken innunder seg som om han ville reise seg opp, og skreik høyt og uhyggelig. Kark ble redd og fælen, han tok en svær kniv han hadde i beltet og kjørte den gjennom strupen på jarlen og skar den ut igjen. Det ble Håkon jarls død.

Etterpå skar Kark hodet av jarlen og løp sin veg; dagen etter kom han inn til Lade og gav jarlens hode til kong Olav. Han fortalte også alt det som hadde hendt mellom han og Håkon jarl, og som er skrevet her ovenfor.
Da lot kong Olav ham føre bort og lot hogge hodet av ham.

50.
Nå drog kong Olav sammen med en mengde bønder ut til Nidarholm og hadde med seg hodene til Håkon jarl og Kark. Denne holmen brukte de å drepe tjuver og røverpakk på, og der stod en galge. Dit lot han bære hodene til Håkon jarl og Kark. Så gikk hele hæren borttil og ropte og skreik og kastet stein på dem, de sa at der fikk den nidingen gå samme vegen som andre nidinger. Etterpå sendte de folk opp i Gauldalen, de tok kroppen og drog den bort og brente den.

Nå er det slik makt i det fiendskapet trønderne kjente for Håkon jarl at ingen fikk lov å nevne ham uten å kalle ham den vonde jarlen, og det navnet holdt seg lenge etterpå. Men en får si som sant er om Håkon jarl, at det var mange ting ved ham som gjorde ham til en dugelig høvding, først stor ætt, og så vett og kunnskaper til å bruke makten, mot i kampen og lykke til å vinne seier og drepe sine fiender. Så sier Torleiv Raudfellson:

Håkon! Vi vet ikke
under månens veger
større jarl enn du er.
Ved strid du steig til makten.

Ni edlinger har du
sendt til Odin. Ravnen
eter av lik du gav den
og du ble landrik herre.

Håkon jarl var gavmild som få, og det var en ren ulykke som førte slik høvding til den død han fikk. Men det som mest gjorde at det gikk som det gikk, det var at nå var tida kommet da blotskap og blotmenn skulle fordømmes, og hellig tro og gode seder skulle komme i stedet.


51.
Olav Tryggvason ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheimen, han skulle ha landet slik som Harald Hårfagre hadde hatt det. Da sprang de opp, hele den store allmuen som èn mann, og ville ikke høre tale om annet enn at Olav Tryggvason skulle være konge.
Olav drog omkring i hele landet og la det under seg. Alle folk i Norge gikk over til å vise ham lydighet. Høvdingene på Opplanda og i Viken også, de som før hadde fått landet av danekongen og holdt det for ham, de ble nå Olavs menn og fikk landet av ham. Slik drog han omkring i landet første vinteren og sommeren etter.

Eirik Håkonsson jarl og Svein, bror hans, og de andre frendene og vennene deres rømte av landet og drog øst til kong Olav Svenske i Sveavelde, og der ble de godt mottatt. Så sier Tord Kolbeinsson:

Mennenes svik sendte
siden Håkon i døden,
fredløs varg det voldte,
lagnaden vil så meget.
Tryggves sønn var kommet
til det land han modig
vant bak lindeskjoldet
da han seilte vestfra.

Mere stod i Eiriks
sinn mot gullrik konge
enn han sa oss høylytt.
Slikt ventet vi av ham.
Trøndske jarlen søkte
råd hos svenskekongen,
vred på trassige trønder.
Det torde ingen hindre.

Family/Spouse: Tora Skagesdatter. Tora (daughter of Skage Toftesen) was born in 0936. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1018, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; Konge på Opplandene.

Notes:

Occupation:
Sigurd var den siste småkongen i Norge. Han var konge på Opplandene, hadde gårdsbruk på Ringerike og bodde etter et gammelt sagn på gården Bønsnes.
Han skildres som en fredsommelig mann som best likte å stelle på gården. Derfor fikk ha navnet - Syr - dvs. so eller purke.
Forøvrig var han forstandig, sindig og måteholden.

Han hjalp sin stesønn Olav den Hellige til å vinne overherredømmet etter slaget ved Nesjar.

Åsta ble døpt ca. 998. Hun fikk besøk av Olav den Hellige i 1015 og etter Sigurds død i 1018.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvassons saga:

...Samme vinter dro kong Olav opp på Ringerike og kristnet der. Åsta Gudbrandsdatter giftet seg snart igjen etter Harald Grenskes død, med en mann som het Sigurd Syr (sugge); han var konge på Ringerike.
Sigurd var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre. Olav, sønn til Åsta og Harald Grenske, var der hos henne, han vokste opp i ungdommen hos stefaren Sigurd Syr. Og da kong Olav Trygvesson kom til Ringerike for å by kristendom, lot de seg døpe, Sigurd Syr og hans kone Åsta, og Olav, sønn hennes. Da sto Olav Trygvesson fadder for Olav Haraldsson, som var 3 år den gang. Kong Olav dro vest i Viken igjen og ble der om vinteren. Det var tredje året han var konge i Norge.

Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:

...Om høsten dro kong Olav Digre opp i landet til mågen, kong Sigurd, han kom der en dag tidlig på dagen. Da kong Olav kom nær gården, løp tjenesteguttene opp til gården og inn i stua. Åsta, mor til kong Olav, satt der inne sammen med noen andre kvinner. Guttene fortalte henne at kong Olav kom, og at nå kunne de snart vente ham der. Åsta sto opp straks, hun ropte på både karer og kvinnfolk, og sa de skulle stelle i stand alt på best mulige måte. Hun lot 4 kvinner ta fram stuebunaden og skyndte seg og kle med tepper og legge åklær på benkene; 2 karer bar halm på gulvet, 2 satte framskjenkebordet og den store ølbollen, 2 tok fram bordet, 2 satte inn maten, 2 sendte hun ut av gården, 2 bar inn ølet, og alle de andre, kvinner som karer, gikk ut på tunet. De 2 hun sendte ut, gikk til kong Sigurd der han var, og hadde med til ham kongeklærne hans og hesten med forgyld sal og bissel som var innlagt med emalje og helt forgylt. 4 mann sendte hun til 4 kanter i bygda og ba til seg alle stormenn, de skulle komme i gjestebud til henne for hun holdt velkomstøl for sønnen sin. Alle andre som var til stede, lot hun kle seg i de beste klærne sine, og hun lånte klær til dem som ikke hadde selv.

Kong Sigurd Syr sto ute på åkeren da sendemennene kom til ham og fortalte hva som var på ferde, og om alt det Åsta holdt på med hjemme på gården. Han hadde mange folk der, noen skar kornet, noen bandt og noen kjørte det hjem; noen la det i stakker eller laer. Kongen gikk til og fra sammen med 2 mann, han var snart på åkeren og snart der de lesset av kornet. Det er fortalt at han var kledd slik: han hadde blå kjortel og blå hoser og sko som var snørt oppover leggen, grå kappe og grå brei hatt og hodelin (url) omkring ansiktet, han hadde en stav i hånden, med forgylt sølvholk og en sølvring i oventil. De sier ellers om Sigurd Syrs måte å være på, at han var svær til å arbeide og tok seg mye av stellet med gård og gods; han styrte gårdsdriften selv. Han var ikke noen praktsyk mann, og var nokså fåtalende; han var den klokeste mann av alle som var i Norge dengang, og den rikeste på løsøre,han var fredsommelig og føyelig. Åsta, hans kone, var raus og storlynt. De hadde disse barna: Guttorm, han var eldst, så Gunnhild, Halvdan, Ingerid og Harald.

Småkongen Sigurd Syr (død ca.1018) knyttes av sagaen til en storgård på Ringerike, men er kanskje best kjent som stefar til Olav den hellige (995-1030) og far til Harald Hardråde (1015–1066), som begge ble konger over Norge på 1000-tallet. Sigurd Syr var sønn av Halvdan Sigurdsson.

Sigurd Syr var i følge sagaen sønnesønn av Harald Hårfagres sønn Sigurd Haraldsson Rise. Nyere historikere og slektsforskere mener at det er tvilsomt.

Han var en dugelig bonde, men en dårlig kriger iflg. Snorre, men hvor han hadde den informasjonen fra vet ingen. Sagaen forteller derimot at Sigurd sto Olav den Hellige bi under slaget ved Nesjar i år 1016. Det var også han Olav henvendte seg til for råd og hjelp, da Olav ønsket å bygge en hær i Norge.

Sigurd giftet seg med Åsta Gudbrandsdatter, som var mor til både Olav og Harald, etter at den første mannen hennes, Harald Grenske, ble brent inne av Sigrid Storråde. Noen mener at storgården Stein på Steinsletta i Hole kommune kan ha vært Sigurds sete, andre at det var Bønsnes eller en annen storgård i distriktet. Sannheten er imidlertid uviss. Han kan godt ha eid flere storgårder samtidig, for han var busysselmann (les småkonge/storbonde) ifølge kildene. Kanskje var både Stein, Bønsnes, Berg (les Tornberg, nå Tanberg, og Hesleberg på Ringerike), Sætrang og Gjermundbu i hans eie. På sistnevnte gård ble Gjermundbufunnet gjort i 1943. Dette er et rikt gravfunn, der bl.a. den berømte vikinghjelmen Gjermundbuhjelmen, og et praktsverd inngår. Gården Gjermundbu kan imidlertid ha ligget under Bølgen på den tid.

Tilnavnet Syr blir som regel tolket sugge, i betydningen ei purke som roter i jorda. Siden Sigurd var en respektert mann av høy byrd må vi regne med at tilnavnet er en hederstittel. Om tolkningen er rett kan den derfor peke til at Sigurd Syr var en dyktig bonde, men dette vet man altså ikke med sikkerhet. Det finnes andre tolkninger, der spesielt en er interessant. Den tolker tilnavnet til å ha med slektskap å gjøre.

Hole kommune har tatt Sigurd Syr til inntekt for sitt kommunevåpen, gjennom å nevne ham som en av de 4 kongene kronene symboliserer. Om han var Holeværing eller hadde sete på en av de andre storgårdene i Ringeriksdistriktet er imidlertid høyst uavklart.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Olav Trygvassons saga, avsnitt 43-44+60.
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 32-33.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 169.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2 (side 230 f) og Bind 3.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind XIII (1938), side 326-327.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 344.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 476 og 793.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 27, 53, 77 og 84.

Sigurd married Åsta Gudbrandsdatter after 0995. Åsta (daughter of Gudbrand and Ulvhild Torasdatter) was born about 0970 in Gudbrandsdalen, Hedmark, Innlandet, Norge; was christened about 0998; died about 1020. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 0995, Norge; Konge - del 01.
• Occupation: Abt 1015, Norge; Konge - del 02.
• Occupation: Abt 1015, Norge; Konge - del 03.
• Occupation: Abt 1015, Norge; Konge - del 04.
• Occupation: Abt 1016, Norge; Konge - del 05.
• Occupation: Abt 1016, Norge; Konge - del 06.
• Occupation: Abt 1020, Norge; Konge - del 07.
• Occupation: Abt 1023, Norge; Konge - del 08.
• Occupation: Abt 1023, Norge; Konge - del 09.
• Occupation: Abt 1026, Norge; Konge - del 10.
• Occupation: Abt 1027, Norge; Konge - del 11.
• Occupation: Abt 1027, Norge; Konge - del 12.
• Occupation: Abt 1028, Norge; Konge - del 13.
• Occupation: Abt 1029, Norge; Konge - del 14.
• Occupation: Abt 1030, Norge; Konge - del 15.
• Occupation: Abt 29 Jul 1030, Norge; Konge - del 16. Slaget på Stiklestad.

Notes:

Occupation:
Olav var sønn til Harald Grenske og Åsta Gudbrandsdotter, fostret hos Sigurd Syr, opplært av Rane den Vidfarne.

Etter flere år i viking, særlig i Normandie, hvor Olav ble døpt, vendte han seg mot Norge.

Han ble valgt til konge av kongene på Opplanda, møtte motstand i Trondheimen av Svein jarl og Einar Tambarskjelve, men seiret i slag ved Nesjar 1016, og ble dermed enehersker i landet.
Han ble tatt til konge i Trondheimen, og støttet seg til den lavere aristokrati (opplandske/trønderske).

Olav drev misjonsvirksomhet, og bygde kongsgården og Klemenskirken.

Fikk forlik med Olav Svenske 1021 som svenskekongen trenerte.

Giftet seg med Astrid uten kongens samtykke 1022.

Forlik pålagt av uppsvearne som innsatte Anund som konge i Svitjod.

Olavs fiender allierte seg med danskekongen Knut den mektige som krevde Norge.
Olav flyktet til Gardarike 1028, da Knut kom nordover med en flåte på 50 skip.

Han samlet på nytt hær, men falt i slag ved Stiklestad i kamp mot en overlegen trøndersk bondehær.

Knut satte sin sønn Svein til å styre fra 1030.
Einar Tambarskjelve hadde først prøvd å få kongeverdighet av Knut, men måtte ta til takke med den verdighet og de inntekter han hadde fra før.

Det nye styre under Knuts frille Alfiva og sønnen Svein var hardere enn Olavs, og det endte med at Olavs gamle fiender erklærte Olav for hellig, og hentet Olavs sønn, Magnus, hjem til landet for å bli konge over Norge.

Fra Snorre: Olav den helliges saga:

1.
Olav, sønn til Harald Grenske, vokste opp hos stefaren Sigurd Syr og mora Åsta. Rane den vidfarne var hos Åsta, han var fosterfar for Olav Haraldsson.
Olav ble snart en dugelig kar, han var vakker å se til, middels høy av vekst; han viste også tidlig god forstand og talte godt for seg. Sigurd Syr dreiv svært med gardsbruk og holdt folkene sine i hardt arbeid; han sjøl gikk ofte omkring og så til åker og eng og buskap, og hadde øye med hand- verkereog annet folk som dreiv og arbeide med et eller annet.

2.
Det var en gang Sigurd Syr ville ut og ri, og så var det ingen hjemme på garden; da ropte han på Olav, stesønn sin, og bad ham sale hesten for seg. Olav gikk til geitefjøset, og der tok han den største bukken som var der, leidde den fram til huset og la salen til kongen på den. Så gikk han inn og sa fra at nå hadde gjort i stand ridehesten. Da Sigurd Syr kom ut og fikk se hva Olav hadde gjort, sa han:

Det er lett å skjønne at du vil det skal være slutt på at jeg ber deg om noe; mor di synes vel heller ikke det sømmer seg at jeg ber deg om annet enn det du har lyst på. Og det er lett å se at vi ikke er like av sinn; du er nok langt mer storlynt enn jeg er.

Olav svarte ikke stort, han lo og gikk sin veg.

3.
Olav Haraldsson ble ikke noen høy mann da han vokste opp; han var middels høy, men svært tettvokst, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt, han hadde usedvanlig gode øyne, de var vakre, og så kvasse at en kunne bli redd for å se ham i øynene når han ble sint.
Olav var svær i idretter og kunne mange ting; han var god til å skyte med bue og siktet godt, han kastet spyd bedre enn de fleste, var hendig og hadde et sikkert øye for all slags handverk, enten det var han sjøl eller andre som gjorde det.
Han ble kalt Olav Digre.
Han talte djervt og kvikt, var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham. Han var ærekjær i leik, ville alltid være den første, og slik burde det da også være etter den stilling og byrd han hadde.

4.
Olav Haraldsson var 12 år gammel da han gikk om bord i hærskip for første gang. Åsta, mor hans, satte Rane, som de kalte kongsfostre, til å styreflokken og sendte ham med Olav, for Rane hadde ofte vært i viking før. Da Olav fikk flokk og skip, gav folkene ham kongsnavn; det var skikk at hærkonger som var i viking, bar kongsnavn straks, når de var av kongsætt, sjøl om de ikke hadde land og styre også. Rane satt ved roret; noen sier Olav bare var rorskar, men han var likevel konge over flokken.
De seilte østover langs landet og til Danmark først. Så sier Ottar Svarte, han laget et kvad om kong Olav:

Ung vendte du havets
blakke hest mot Danmark,
konge, djerv i kampen!
kraftig dåd er ditt virke.
Nyttig ble ferden nordfra;
nå er du mektig, konge,
av slik vågelig hærferd;
jeg hørte hvor du har ferdes.

5.
Da det ble høst, seilte han østover utfor Sveavelde; der tok han til å herje og brenne landet, for han mente han hadde grunn til å lønne svearne, når de hadde vist ham slik arg fiendskap og tatt livet av far hans. Ottar Svarte sier med reine ord at han drog østover fra Danmark:

Med blinkende årer rodde
du skip i østersaltet.
Landets vern, du løftet
fra land skjold på skipet.
Du nyttet seil når vinden
vennlig kruste havet;
brårodde årer fikk slite
bølgen under di skute.
Folk ble skremte og fælne
der du fór fram, herre.
Steik fikk ravnen siden,
du ryddet nes i Svitjod.

6.
Den høsten kjempet Olav sin første kamp ved Soteskjær, det er i Sveaskjæra. Der sloss han med vikinger; han som rådde for dem het Sote.
Olav hadde mye færre folk, men større skip. Han la skipene sine mellom noen båer, så det var vondt for vikingene å komme inntil; så slengte Olavs folk entrehaker over i de skipene som lå nærmest, og drog dem inn til seg og ryddet dem. Vikingene seilte unna, men de hadde mistet mange folk. Sigvat skald taler om denne kampen i et kvede der han regner opp alle Olavs slag:

Det lange havskipet
førte høvdingsønnen
ut til sjøs. Da fryktet
folk vel kongens vrede.
Mangt vet jeg bør minnes
av menn. Ved Soteskjæret
farget han første gangen
ulvens fot i blodet.

7.
Kong Olav seilte østover langs Svitjod og styrte inn i Mälaren og herjet landet på begge sider. Han drog helt inn til Sigtuna og la seg ved Gamle Sigtuna. Svearne sier at der fins ennå den steinmuren som Olav lot gjøre under landgangen for skipet sitt.
Da det ble høst, fikk kong Olav vite at Olav sveakonge holdt på å samle en stor hær, og at han hadde sperret Stokksund med jernlenker og satt vakt der. Sveakongen tenkte Olav ville vente der han var, til det frøs på, og sveakongen mente at hæren til kong Olav var lite verdt, for han hadde så få folk.

Så drog kong Olav ut til Stokksund, men der kom han ikke ut. Det var et kastell øst for sundet og en hær på sørsida. Og da de nå hørte at sveakongen hadde fått skip og var gått om bord, og at han hadde en svær hær og mange skip, så lot kong Olav grave ei grøft ut til sjøen gjennom Agnafit. Det regnet svært da.

Alt rennende vann fra hele Svitjod faller ut i Mälaren, men ut av Mälaren til havet er det bare én os, og den er så smal at det er mange elver som er breiere. Når det så regner mye, eller det er i snøløsningen, renner vannet så voldsomt at det går som en foss ut gjennom Stokksund, og Mälaren går så langt opp på land at det blir flom mange steder.

Da de hadde kommet helt ut til sjøen med å grave grøft, rant vannet ut i en rivende strøm. Da lot kong Olav folkene løfte roret av på alle skipene og legge det opp og heiste seilene til topps. Det var strykende bør, de styrte med årene, og skipene gikk i full fart over grunnene og slapp hele ut i havet alle sammen.
Svearne gikk til Olav sveakonge og fortalte ham at Olav Digre hadde sloppet unna ut på havet. Sveakongen brukte seg fælt på de som skulle ha sett etter at Olav ikke kom ut. Det heter Kongssund der siden, og storskip kan ikke gå der uten når vannstanden er på det høyeste.
Det er de som sier at svearne merket det da Olav og folkene hans hadde fått gravd seg gjennom Feten, og vannet tok til å falle ut, og så at svearne kom til med en hær og ville forby Olav å seile, men vannet gravde seg inn på begge sider og så raste breddene ut, og folkene fulgte med dem, og det ble drept en mengde mennesker der. Men svearne nektet dette, de sier det er bare tøv at noen strøk med der.

Kong Olav seilte til Gotland samme høsten og ville herje der. Men gotlendingene samlet seg og sendte bud til kongen og bød ham skatt av landet; det tok kongen imot og fikk skatten, og ble der vinteren over.
Så sier Ottar:

Du som gir sjømenn hyre,
tok skatt av Gotlands-hæren,
landet vågde ingen
verge med skjold mot deg.
Mang en mann kan vise
mindre mot enn Yngve.
Ösel-hæren rente,
ulvene stagget sin hunger.

8.
Her er det sagt at da det ble vår, seilte kong Olav øst til Ösel og herjet; han gjorde landgang der, og Ösel- mennene kom ned og kjempet mot ham. Kong Olav vant seier, han fulgte etter de som flyktet, herjet og ødela landet. Det blir også fortalt at da Olav kom til Ösel, bød bøndene ham først å greie utløsepenger, og da de kom ned med pengene, gikk han og møtte dem med fullt væpnet følge. Dette var ikke slik som bøndene hadde tenkt seg det; for de kom jo ikke med penger, men med våpen, og så kjempet de med kongen, slik som vi sa her foran.
Så sier Sigvat skald:

Andre gangen var det
Olav lyste sverdting.
Ösel la han øde
da åpenlyst ble sviket.
Bøndene fikk takke
føttene for livet.
Få på sårene bidde,
fyrste, de rente unna.

9.
Så seilte han tilbake og til Finland; der herjet han og gikk opp i landet, men alt folk rømte til skogs og la bygda tom etter seg for alt som var noe verdt.

Kongen gikk langt opp i landet og gjennom noen skoger, da kom de til noen dalbygder, som heter Herdaler. De fant lite gods og ingen mennesker. Det lei på dagen, og så snudde kongen og gikk ned igjen til skipene. Men da de kom inn i skogen, løp det folk mot dem fra alle kanter og skjøt på dem og gikk hardt på, kongen bad folk holde skjold for seg. Før kongen kom ut av skogen, hadde han mistet mange menn, og mange var blitt såret. Lenger utpå kvelden kom han da til skipene.

Om natta brukte finnene trolldomskunster og laget et forrykende uvær og svær sjø. Men kongen lot likevel dra opp ankerne og heiste seil, og de lå og krysset opp mot vinden utfor land hele natta.

Den gang som ofte siden var kongens lykke sterkere enn trolldommen til finnene; han greide å baute seg fram langs Bålagardsida om natta og derfra ut til havs. Men finnehæren fulgte etter på land etter som kongen seilte utenfor.
Så sier Sigvat:

Kongen stridde seg gjennom
den tredje storm av våpen,
en slitsom gang mot finner
gikk han i Herdaler;
men øst i sjøen løste
han skipene. Vikingvegen
lå langs Bålagardsidas
rand, i brenning gikk skipet.

10.
Så seilte kong kong Olav til Danmark, der møtte han Torkjell Høge, bror til Sigvalde jarl. Torkjell gav seg i følge med ham, for han hadde alt ferdig til å dra på hærferd.
De seilte sørover langs Jylland til et sted som heter Sudervik, der vant de over en mengde vikingskip. Slike vikinger som lå ute alltid og rådde over en stor hær, brukte å kalle seg konger, sjøl om de ikke hadde land å rå over. Kong Olav la til strid der, det ble et stort slag, kong Olav vant seier og mye gods.
Så sier Sigvat:

Videre sa de kongen
voldte fjerde gangen
kamp og valkyrjegalder,
verget seg vel og med ære,
da freden mellom kongers
flåter brast der ute
i Sudervika, den dystre,
som danene best kjenner.

11.
Så seilte kong Olav sør til Frisland og ble liggende utenfor Kinnlimasida i kvast uvær. Da gikk kongen i land med hæren, og folk i landet kom ridende ned mot dem og kjempet med dem.
Så sier Sigvat skald:

Tjuvers skrekk! Din femte
strid var hard mot hjelmer:
Det ble storm over stavnen
ved Kinnlimas høye strender.
Dengang en hær fra landet
rei mot høvdingens skeider,
og alle kongens karer
gikk til kamp imot dem.

12.
Nå seilte kong Olav vest til England. På den tida var danekongen Svein Tjugeskjegg i England med danehæren. Han hadde vært der en stund og hadde tatt landet fra kong Adalråd. Daner hadde spredt seg over hele England, og det var gått så vidt at kong Adalråd hadde rømt fra landet og dratt sør til Valland.

Samme høsten som kong Olav kom til England, hendte det at kong Svein Haraldsson døde brådød i senga ei natt, og engelskmennene sier at Edmund den hellige drepte ham på samme måte som den hellige Mercurius drepte Julianus den frafalne.

Da kong Adalråd hørte dette, vendte han tilbake til England. Og da han kom tilbake til landet, sendte han bud til alle menn som ville ta lønn av ham og hjelpe ham og vinne landet. Da gikk en mengde folk over til ham. Kong Olav kom også og hjalp ham med et stort følge av nordmenn.

De styrte først opp gjennom Themsen mot London, men danene hadde borgen.
På den andre sida av elva er det en stor handelsplass som heter Sudervirke. Der hadde danene gjort svære arbeider, de hadde gravd et stort dike og satt opp en mur innenfor av tømmer og stein og torv, og der inne hadde de en mengde folk.
Kong Adalråd prøvde å storme brua, men danene verget seg, og kong Adalråd kom ingen veg. Det gikk bru over elva mellom borgen og Sudervirke, den var så brei at 2 vogner kunne møte hverandre på den. På brua var det bygd forsvarsverker, både kasteller og et brystvern av planker på den sida som vendte nedover med strømmen, det var så høyt at det nådde en mann til ovenfor livet. Under brua var det påler, og de stod ned i elvegrunnen. Og når noen gikk til angrep, stod hæren ute langs hele brua og verget den.
Kong Adalråd var rent ute av seg for hvordan han skulle få vunnet brua. Han kalte alle høvdingene i hæren sammen til en samtale, og spurte dem om de visste noen råd med hvordan de skulle få ned brua.
Da sa kong Olav at han ville friste å hjelpe til med sin hær, om de andre høvdingene ville gå på de også. Det ble avtalt på dette møtet at de skulle legge hæren sin oppunder brua, og nå gjorde hver mann folk og skip ferdige.

13.
Kong Olav lot gjøre store flak av trerøtter og myke greiner, han tok i sønder hus som var flettet av kvister og lot dem bære ut på skipene slik at de dekket over helt til utenfor skipsbordene, under der lot han sette stokker som var høye nok til at det var greit å slåss under dem, og som stod så tett at det ble sterkt nok mot stein som ble kastet ned ovenfra.
Da hæren var ferdig, rodde de oppover elva, og da de kom i nærheten av brua, ble det kastet ned på dem både våpen og stein så store at ikke noe stod seg mot dem, verken hjelm eller skjold, og sjølve skipene tok stor skade. Mange rodde bort igjen, men kong Olav og nordmannshæren rodde helt oppunder brua og slo tau om pålene som holdt brua oppe, og så tok de og rodde alle skipene nedover med strømmen så hardt de bare kunne. Pålene ble dradd bortover bunnen til de kom helt løs av brua. Og ettersom det stod tjukt av væpnet hærfolk over hele brua, og de hadde både mye stein og mange våpen, så røk brua ned under dem nå da pålene var brutt unna, og en mengde menn av hæren falt ned i elva, resten rømte fra brua, noen til borgen og noen til Sudervirke.
Etterpå gikk de mot Sudervirke og vant det. Og da folk i borgen så at Themsen var vunnet, og at de ikke kunne stenge skip fra å gå inn i landet, ble de redde for skip og gav opp borgen og tok Adalråd til konge. Så sier Ottar Svarte:

tridsdjerv brøt du Londons
bru i Odins uvær;
gullet, drakelandet,
vant du dengang, fyrste.
Skjold som hardt ble båret,
hadde framgang. Kampen
vokste ved det. Gamle
våpen sprakk i striden.

Mektige landverge!
Du gikk i land og landet
Adalråd; den stridsmenns
venn i slikt du støttet.
Hardt kampmøte ble det,
du kom til Edmunds ætlings
fredland. Ættas støtte
før hadde rådd for landet.

Sigvat sier om det sjette slaget:

Sant er at sjette striden
bød den snare konge
angler; han Odin egget.
Olav brøt Londonbrua.
Velske sverd fikk bite,
vikinger verget diket.
Somme hadde buer
på flate Sudervirke.

14.
Kong Olav ble vinteren over hos kong Adalråd. Da hadde de et stort slag på Ringmareheia i Ulvkjellsland; det var Ulvkjell Snilling som hadde riket dengang. Kongene fikk seier der.
Så sier Sigvat skald:

For sjuende gang lot Olav
stevne til ting med sverdet,
det var i Ulvkjellslandet,
ennå jeg taler om det.
Hele Ringmareheia
stod full av Ellas ættmenn;
hærfall ble det, Haralds
arving hadde skylden.

Ottar nevner også slaget:

Herre, på valen hæren
kastet lik i hauger,
rødfarget langt fra skipet
Ringmareheia i blodet.
Før sverdgnyet stanset
segnet for deg til jorda
landsfolket, anglerhæren.
Og enda rømte mange.

Nå ble store deler av landet lagt under kong Adalråd, men tingmennene og danene hadde ennå mange borger, og mange steder hadde de landet også.

15.
Kong Olav var høvding for hæren den gang de drog til Kantaraborg og kjempet der helt til de vant byen. Der drepte de en mengde folk og brente borgen.
Så sier Ottar Svarte:

Yngve, du vant den store
strid mot kongers ættmenn.
Gode konge, en morgen
tok du Kantaraborgen.
Ild og røyk seg leikte
i mektig leik rundt byen;
kongssønn! Du vant seier,
kortet livet for mange.

Sigvat regner dette for det åttende slag:

Jeg vet at hærkongen,
venders skrekk, fikk kjempe
for åttende gang; hirdens
herre gikk sterk mot virket.
Portgrevene fikk ikke
nektet Olav byen
Kantaraborg. De stolte
bymenn fikk mange sorger.

Kong Olav hadde landvernet i England, og seilte langs landet med mange hærskip, han la inn i Nyjamoda, der lå det folk av Tingmannalid i forvegen, og det ble strid. Kong Olav vant seier.
Så sier Sigvat skald:

Ung fikk kongen farget
anglers skaller røde,
på blanke sverd kom blodet
brunt i Nyjamoda.
Nå har jeg talt opp kongens
kamper, de ni, østfra.
Dansk hær falt der småspyd
dreiv som mest mot Olav.

Kong Olav drog omkring i landet og tok skatter av folk, ellers herjet han.
Så sier Ottar:

Menn av engelske ætter
maktet ikke motstand
mot deg, store høvding
du skånte ingen for skatter.
Gull gav folk ei sjelden
til den gode konge,
stundom dreiv til stranda
store tingflokker, vet jeg.

Kong Olav ble der 3 år i trekk.

16.
Om våren det tredje året døde kong Adalråd, og så fikk sønnene hans, Edmund og Edvard, kongedømmet.

Da drog kong Olav sørover havet, og så kjempet han i Ringsfjord og vant kastellet på Holar (les: Bretagne), der satt det vikinger. Han brøt ned kastellet.
Så sier Sigvat skald:

Tallet på skjold-uvær
ble fulle ti i den fagre
Ringsfjord. Hæren styrte
dit som høvdingen ville.
Det høye bol på Hole
brøt han. Vikinger eide
det før. Slik en skyting
ønsket de aldri siden.

17.
Kong Olav seilte med hæren vestover til Gislepoller (les: Castropol?), og der kjempet han med noen vikinger utenfor Vilhjalmsby. Der fikk kong Olav seier.
Så sier Sigvat:

Olav stred der konger
falt, den ellevte striden
i Grislepoller. Fra tinget
gikk du, sverdsvinger.
Ved Vilhjalms, den tro jarlens,
by vet jeg du kjempet
en kamp, som snart var avgjort
og, kort sagt, smadret hjelmer.

Dernest kjempet han vest i Fetlafjord (les: Betanzos ved Coruna?):

Tolvte gang han farget
ulvens tenner røde
i Fetlafjord, glupsk på ære.
Han nektet folk å leve.

Derfra drog kong Olav sørover helt til Seljupoller (les: Guardia ved elven Minho?), og der hadde han en strid. Der vant han en borg som heter Gunnvaldsborg, den var stor og gammel, og han tok til fange jarlen som rådde for borgen der, han het Geirfinn. Så hadde kong Olav en samtale med mennene i borgen, og satte 12.000 gullskillinger i løsepenger på borgen og jarlen. Og de pengene han krevde, ble også betalt til ham fra borgen.
Så sier Sigvat:

Trettende kamp kjempet
trønders djerve herre
sør i Seljupoller,
sår fikk de som flyktet.
Like opp til den gamle
Gunnvaldsborg en morgen
gikk kongen og fanget
jarlen som het Geirfinn.

18.
Etter dette seilte kong Olav flåten vest til Karlså og herjet, der fikk han strid. Mens kong Olav lå i Karlså og ventet på bør og tenkte å seile ut til Norvasund og derfra videre til Jorsalaheim, så drømte han en merkelig drøm. Det kom en mann til ham, en slik som en legger merke til, kraftig, men skremmelig også; mannen talte til ham og bad ham gi opp det han hadde fore, å dra videre ut i landene.

Dra tilbake til odelen din, for du skal bli konge over Norge til evige tider.

Denne drømmen la han ut slik at han skulle bli konge over landet, og hans ætt etter ham i lange tider.

19.
Etter dette synet vendte han tilbake og la til i Peitaland og herjet der og brente den byen som heter Varrande (les: Guerande).
Dette taler Ottar om:

Ung fikk du lagt Peita
øde, kampglade konge!
Brokete skjold du brukte
i Tuskaland, stridsherre!

Videre sier Sigvat dette:

Mørekongen gjorde
malmspyd røde om munnen,
gikk sørfra opp i Leira,
gamle spyd måtte briste.

I Peitalands bygder
brente han for folket
Varrande, så het byen,
langt borte fra havet.

20.
Kong Olav hadde vært på hærferd vest i Valland 2 somrer og 1 vinter. Da hadde det gått 13 år siden kong Olav Tryggvason falt.

Dengang var det 2 jarler i Valland, Vilhjalm og Robert, far deres var Rikard Rudajarl, de rådde over Normandi. Søster deres var dronning Emma, som hadde vært gift med kong Adalråd av England, og deres sønner var Edmund og Edvard den gode, Edvig og Edgeir. Rikard Rudajarl var sønn av Rikard, sønn til Vilhjalm Langspyd, han var sønn til Gange-Rolv jarl som vant Normandi, og han var sønn av Ragnvald den mektige, Mørejarlen, som før skrevet. Fra Gange-Rolv Rudajarlenes ætt kommet, og de regnet seg som skyldfolk til Norges høvdinger lenge etterpå og tenkte på dem som frender i lange tider,de var alltid beste venner med nordmennene; alle nordmenn som ville, kunne få fredland der hos dem.

Om høsten kom kong Olav til Normandi og ble der i Signa om vinteren og hadde fredland der.

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...

27.
Den sommeren Olav Haraldsson kom fra viking vestfra, kom kong Adalråds sønner også fra England til Ruda i Valland til morbrødrene sine, De var i Normandi alle sammen den vinteren, og der sluttet de forbund med hverandre og avtalte at kong Olav skulle ha Nordimbraland, om de fikk tatt England fra danene. Da sendte kong Olav fosterfaren Rane til England om høsten for å samle en hær der; Adalrådssønnene sendte ham til venner og frender som de hadde, med tegn at han kom fra dem, og kong Olav gav ham en mengde penger til å lokke folk over til dem. Rane ble i England vinteren over og fikk løfte om troskap av mange stormenn; folk i landet ville heller ha landsmenn som konger over seg, men danenes makt i England var da blitt så stor at de hadde brutt under seg alt folk i landet og hadde det i sin makt.

28.
Om våren seilte de vestfra alle sammen, kong Olav og sønnene til Adalråd, og de kom til England der det heter Jungufurda. Der gikk de i land med hæren og opp til borgen. Der møtte de mange av de menn som hadde lovt dem hjelp; de vant borgen og drepte mange menn. Men da kong Knuts folk merket dette, samlet de hær og ble fort mannsterke, så kong Adalråds sønner hadde ikke nok styrke til å stå imot, og så valgte de heller å seile bort og vestover tilbake til Ruda.

Da skilte kong Olav lag med dem, han ville ikke tilbake til Valland. Han seilte nordover langs England helt til Nordimbraland, og la til i ei havn som heter Furuvald, der kjempet han med bymennene og vant seier og stor rikdom.

29.
Der lot kong Olav langskipene bli igjen og rustet ut 2 knarrer; på dem hadde han 260 mann, utvalgte folk, i brynje og våpen. Han seilte til havs og nordover om høsten; de fikk svær storm i havet, så det så farlig ut, men ettersom de hadde godt mannskap og kongens lykke med seg, så gikk det godt.
Så sier Ottar:

På toknarrer tok du
turen vestfra, herre.
Skjoldungers skipsfelle,
du skyr aldri farer.

Strømmen, den strie, kunne
ha slukt kjøpmannsskipet,
og mannskapet over bølgen
stod mindre sterkt innabords.

Du fryktet ikke Ægir,
du fór over storhavet;
bedre karer får vel
aldri noen konge.

Haralds ætling! Ofte
øvde deg i sjøferd,
inntil med brott om baugen
du bautet mot Norges vestland.

Her er det sagt at kong Olav kom inn til Norge midt på Vestlandet. Den øya de kom i land på, het Sæla, den ligger utfor Stad. Da sa kongen han trodde det måtte være en lykkedag siden de hadde landet i Norge på Sæla, han sa det måtte være et godt varsel når dette hadde hendt. Så gikk de i land på øya. Der kom kongen til å gli med den ene foten i noe leire som var der, men han stødde seg på kneet. Da sa han:

Nå falt jeg.

Da sa Rane:

Du falt ikke, konge, nå fikk du fast fot i landet.

Kongen lo og sa:

Det kan nok være, om gud vil.

Så gikk de ned til skipene og seilte sør til Ulvesund. Der fikk de høre om Håkon jarl at han var sør i Sogn, men at de ventet ham nordover så snart det ble bør, og at han hadde bare 1 skip.

30.
Da kong Olav kom sør forbi Fjaler, styrte han skipene sine inn fra skipsleia og snudde inn Saudungssund og la seg der, de 2 skipene lå på hver side av sundet og hadde et tjukt tau mellom seg. I samme stund rodde Håkon Eiriksson jarl mot sundet med et langskip og fullt mannskap, han trodde det var 2 kjøpmannsskip som lå i sundet, og rodde fram mellom de 2 skipene. Da drog kong Olav og hans folk tauet opp midt under kjølen på langskipet og sveivde det inn med gangspill. Straks tauet fikk feste, gikk akterenden i været, og stavnen stupte framover så sjøen falt inn i saksene, langskipet ble fullt av vann og hvelvet. Kong Olav fisket opp Håkon der han lå og svømte, og likeså alle de mennene hans de fikk tak i; noen drepte de, og noen druknet.
Så sier Ottar:

Du fórer svarte ravner,
skatter har du nok av;
et staselig skip tok du
fra Håkon, ham sjøl attpå.

Du samlet kampens fugler,
søkte alt i din ungdom
hit til dine ættland;
for deg måtte jarlen vike.

Håkon jarl ble ført opp på kongens skip, han var den vakreste mann noen hadde sett; han hadde svart hår, så fint som silke, om hodet hadde han bundet et gullband. Han satte seg i forrommet. Da sa kong Olav:

Det er nok ikke løgn det som er sagt om dere frender, hvor vakre dere er å se på; men nå er det ute med lykken for dere.

Da sa Håkon:

Det er ikke noen ulykke, dette som har hendt oss. Det har vært slik lenge at seieren har skiftet, og med dine og mine frender har det også gått slik at vi har skiftes til å seire. Jeg er nå bare så vidt kommet ut av barneåra, og vi hadde ikke godt for å verge oss heller nå, for vi hadde ingen tanke på at det var ufred. En annen gang kan det hende det går bedre for oss enn nå.

Da svarte kong Olav:

Kunne du ikke tenke deg det, jarl, at slik som det har gått her, kommer du verken til å få seier eller nederlag heretter?

Jarlen sa:

Det er De som rår denne gangen, konge.

Da sa kong Olav:

Hva vil du gjøre, jarl, for at jeg skal la deg gå hvor du vil, hel og uskadd?

Jarlen spurte hva han krevde. Kongen sa:

Ikke annet enn at du drar ut av landet og gir opp riket og sverger en ed på at han aldri skal gå til kamp mot meg fra nå av.

Jarlen svarte at dette skulle han gjøre. Og så svor Håkon jarl kong Olav en ed på at han aldri mer skulle kjempe mot ham, og ikke verge Norge med ufred mot kong Olav og heller ikke gå mot ham. Så gav kong Olav grid til ham og alle hans menn. Jarlen fikk igjen det skipet han før hadde hatt, og så rodde de bort.
Dette nevner Sigvat skald:

Den mektige sa han måtte
møte Håkon dengang
i Saudungsund, det gamle;
han strevde etter framgang.

Der traff du harde konge
en jarl, av ætt den beste,
han ung ble bare nestbest
der dansk tunge tales.

31.
Etter dette så jarlen til å komme seg ut av landet så fort han kunne. Han seilte vest til England, og der gikk han til kong Knut, sin morbror, og fortalte ham alt, hvordan det hadde gått med ham og kong Olav; kong Knut tok særs godt imot ham, han satte Håkon i hirden hos seg og gav ham stor makt der i riket. Håkon jarl bodde der hos Knut i lang tid framover.

Da Svein og Håkon hadde rådd for Norge, hadde de gjort forlik med Erling Skjalgsson, forliket var blitt styrket på den måten at Aslak, sønn til Erling, ble gift med Sigrid, datter til Svein jarl. De 2, Erling og hans sønn Aslak, skulle ha de veitslene som Olav Tryggvason hadde gitt Erling. Etter dette ble Erling jarlens sikre venn, og de slo dette fast og svor hverandre eder.

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

32.
Kong Olav Digre vendte seg så østover langs kysten og holdt ting med bøndene mange steder; mange ble hans handgangne menn, men noen talte mot ham; det var de som var venner eller frender til Svein jarl. Derfor drog Olav fort østover til Viken, styrte inn i Viken med hæren og satte opp skipene sine der. Så drog han opp i landet. Da han kom i Vestfold, var det mange som tok imot ham med glede der; det var de som hadde kjent far hans og vært hans venner. Han hadde stor ætt også der omkring Folden.

Om høsten drog han opp i landet til mågen, kong Sigurd, han kom der en dag tidlig på dagen. Da kong Olav kom nær garden, løp tjenesteguttene opp til garden og inn i stua. Åsta, mor til kong Olav, satt der inne sammen med noen andre kvinner. Guttene fortalte henne at kong Olav kom, og at nå kunne de snart vente ham der. Åsta stod opp straks, hun ropte på både karer og kvinnfolk, og sa de skulle stelle i stand alt på best mulig måte. Hun lot 4 kvinner ta fram stuebunaden og skyndte seg og kle med tepper og legge åklær på benkene; 2 karer bar halm på golvet, 2 satte fram skjenkebordet og den store ølbollen, 2 tok fram bordet, 2 satte inn maten, 2 sendte hun ut av garden, 2 bar inn ølet, og alle de andre, kvinner som karer, gikk ut på tunet.
De 2 hun sendte ut, gikk til kong Sigurd der han var, og hadde med til ham kongeklærne hans og hesten med forgylt sal og beksel som var innlagt med malje og helt forgylt. Fire mann sendte hun til 4 kanter i bygda og bad til seg alle stormenn, de skulle komme i gjestebud til henne, for hun holdt velkomstøl for sønnen sin. Alle andre som var til stede, lot hun kle seg i de beste klærne sine, og hun lånte klær til dem som ikke hadde sjøl.

33.
Kong Sigurd Syr stod ute på åkeren da sendemennene kom til ham og fortalte hva som var på ferde, og om alt det Åsta holdt på med hjemme på garden. Han hadde mange folk der, noen skar kornet, noen bandt og noen kjørte det hjem; noen la det i stakker eller løer. Kongen gikk til og fra sammen med 2 mann, han var snart på åkeren og snart der de lesste av kornet. Det er fortalt at han var kledd slik:
Han hadde blå kjortel og blå hoser og sko som var snørt oppover leggen, grå kappe og grå, brei hatt og hodelin omkring ansiktet, han hadde en stav i handa, med forgylt sølvholh og en sølvring i oventil.

De sier ellers om kong Sigurds måte å være på, at han var svær til å arbeide og tok seg av mye av stellet med gard og gods; han styrte gardsdrifta sjøl. Han var ikke noen praktlysten mann og var nokså fåmælt; han var den klokeste mann av alle som var i Norge dengang, og den rikeste på løsøre, han var fredsommelig og føyelig.

Åsta, hans kone, var raus og storlynt. De hadde disse barna :
Guttorm, han var eldst, så Gunnhild, Halvdan, Ingerid og Harald.

Så sa sendemennene:

Åsta bad oss si deg dette, at nå syntes hun det var svært mye om å gjøre at du viste deg som en stormann; hun ber om at du skal prøve å likne mer på ætta til Harald Hårfagre i sinnelag enn på Rane Mjonev eller Nereid jarl den gamle, enda de var svært kloke folk.

Kongen sa:

Dette var store tidender, men dere maser nå fælt for det. Åsta har skrytt svært av folk før da hun hadde mindre grunn til det, og jeg skjønner hun har samme sinn ennå. Hun tar svært stort i med dette; bare hun nå får leidd sønnen sin ut av garden like stormannslig som hun nå leier ham inn. Men for meg ser det ut som at den verken må være redd for liv eller gods som vil sette noe inn på at så skal kunne skje. Denne kong Olav kjemper mot en stor overmakt, han har både danekongen og sveakongen til fiender, de er imot ham og det han har fore, om han holder fast ved det.

34.
Da kongen hadde sagt dette, satte han seg ned og lot dem dra av seg skoene; så tok han på seg korduanshoser og bandt på seg gyldne sporer; han tok av seg kappa og kjortelen og tok på seg klær av kostbar silke og utenpå ei skarlagenskappe; han spente et fint utstyrt sverd på seg, tok forgylt hjelm på hodet og steig så til hest. Han sendte arbeiderne ut i bygda for å hente 30 mann i fine klær, de rei hjem med ham.

Da de kom ridende opp på garden og fram foran stua, så han kong Olavs merke komme farende fram på den andre sida av garden, og der kom han sjøl med 100 mann, alle godt rustet. Det stod dessuten folk oppstilt mellom alle husene. Kong Sigurd hilste fra hesteryggen på stesønnen kong Olav og følget hans og bad ham inn til drikkelag. Men Åsta gikk bort og kysset sønn sin og bad ham bo der hos henne, og sa han skulle få alt som hun kunne gi ham, land og folk. Kong Olav takket henne pent for det hun sa. Hun tok ham i handa og leidde ham etter seg inn i stua og til høgsetet. Kong Sigurd satte noen til å ta seg av klærne deres og gi hestene korn; så gikk han til høgsetet sitt, og nå ble det gitt et prektig gjestebud.

35.
Da kong Olav hadde vært der en liten stund, hendte det en dag at han samlet stefaren kong Sigurd, mora Åsta og fosterfaren Rane til en samtale og holdt et møte med dem. Da tok kong Olav til orde:

Som dere vet, sa han, er det slik at jeg nå er kommet hit til landet, og at jeg har vært i utlandet en lang stund. I denne tid har jeg og mine menn ikke hatt annet å livnære oss med, enn det vi har tatt på hærferd, og mange ganger har vi måttet våge både liv og salighet. Det har vært mang en sakesløs mann som har måttet miste sin eiendom for oss, og noen har mistet livet med. Men på de eiendommene som far min eide, og hans far før ham og den ene etter den andre av ætta, og som jeg er odelsbåren til, der sitter det utlendinger. Og de har ikke latt seg nøye med det. De har tatt under seg eiendommene til alle oss frender som rekner ætta si fra kong Harald Hårfagre; noen deler de litt med, men andre får slett ikke noe. Nå skal dere få vite hva jeg alt lenge har gått og tenkt på.

Jeg vil ta farsarven min, og jeg vil ikke reise, verken til danekongen eller sveakongen og be dem om den eller om bare aldri så liten del av den, enda de nå en stund har reknet det som sin eiendom det som er arven etter Harald Hårfagre. Tvert imot tenker jeg, for å si som sant er, å hente arven etter frendene mine med odd og egg, og jeg vil søke støtte hos alle mine frender og venner og alle de som vil gå sammen med meg i denne saken. Dette kravet vil jeg reise slik at det får gå som det vil, enten skal jeg ta under mitt styre hele det riket som de tok fra kong Olav Tryggvason, min frende, da de felte ham, eller også skal jeg falle her på arven etter frendene mine.

Nå, Sigurd måg, skulle jeg tro om deg og de andre mennene her i landet som er odelsbårne til kongedømmet etter de lovene Harald Hårfagre satte, at det ikke er så langt fra at dere sjøl reiser dere og kaster av dere denne frendeskammen, og at dere vel ville hjelpe til alle sammen for å styrke den mann som vil være fører her og reise opp igjen ætta vår. Og enten dere vil vise litt manns mot i denne saken eller ikke, så kjenner jeg sinnelaget hos allmuen; der ønsker alle å slippe fri for å bli trellbundet av utenlandske høvdinger, bare de hadde noen å støtte seg til.
Jeg har ikke talt til noen annen mann før deg om denne saken, fordi jeg vet at du er en klok mann og kan se hva som blir best, om jeg først skal snakke om det i hemmelighet med noen, eller jeg straks skal la mange få vite det så det blir kjent for allmuen. Jeg har nå på en måte alt vist tenner da jeg tok Håkon jarl til fange; han har rømt fra landet nå, og han gav meg under ed den del av riket som han hadde før. Jeg tenker det kommer til å falle lettere for oss nå å ha med bare Svein jarl å gjøre, enn om de hadde vært der begge 2 til å verge landet.

Nå svarte kong Sigurd:

Det er ikke små saker du har fore, kong Olav. Så vidt jeg kan skjønne, er det mer ærgjerrighet enn framsyn som driver deg. Men det er jo å vente at det må være langt mellom meg som er så småferdig, og de store tankene du har; for du var ikke mer enn ute av barneåra, før du var full av kappelyst og overmot overalt du kunne komme til. Og nå har du fått prøve deg ofte i kamp og tatt etter skikken hos utenlandske høvdinger.

Nå vet jeg at når du har gått så langt med å ta opp denne saken, kan det ikke lenger nytte å stanse deg. Det er heller ikke noe rart at slike ting som at ætta etter Harald Hårfagre og kongedømmet hans går til grunne, at de må være tunge å bære for folk som har noen ærgjerrighet. Men jeg vil ikke binde meg til noe løfte før jeg vet hva de andre kongene på Opplanda tenker, og hva de vil gjøre. Det var likevel riktig gjort av deg og la meg få vite om dine planer før du talte høyt om dem til alle mennesker. Jeg skal love å støtte deg hos kongene og de andre høvdingene og hos folket i landet, og dessuten skal det jeg eier, stå til din rådighet, kong Olav, og styrke deg. Men jeg vil bare være med på å ta dette fram for allmuen, så fremt jeg ser at det kan få noen framgang, og at vi får noen hjelp til dette store tiltaket, for du skal huske på at det er ikke lite du har tatt på deg, når du vil kappes med Olav sveakonge og med Knut, som nå er konge både i England og Danmark; du kommer til å trenge å reise sterke pålverk mot dem om det skal nytte noe.

Jeg tror ikke det er usannsynlig at du kommer til å ha lett for å få folk, for allmuen vil alltid gjerne ha noe nytt. Slik gikk det før da kong Olav Tryggvason kom til landet, alle ble så glade for det. Men fikk ikke ha godt av kongedømmet så lenge likevel.

Da de var kommet så langt i samtalen, tok Åsta til orde:

Meg er det gått slik, sønn min, at jeg er kommet til å glede meg over deg, og jeg blir mer glad, dess mer framgang du kan få. Jeg vil ikke spare på noen ting som jeg har til rådighet over. Men det er ikke stor støtte i de rådene jeg kan gi deg. Likevel, om jeg skulle velge, da ville jeg heller at du skulle bli overkonge over hele Norge, om du så ikke levde lenger som konge enn Olav Tryggvason, enn at du ikke skulle bli større konge enn Sigurd Syr og dø av alderdom.

Etter disse ordene sluttet de samtalen.
Kong Olav ble der en stund med hele sitt følge. Kong Sigurd gav dem annen hver dag fisk og mjølk på bordet, og annen hver dag kjøtt og øl.

36.
På denne tida var det mange opplendingkonger; de rådde for fylker, og de fleste av dem hørte til Harald Hårfagres ætt.
På Hedmark rådde det 2 brødre, Rørek og Ring; i Gudbrandsdalen var det Gudrød.
På Romerike var det også en konge; han som hadde Toten og Hadeland var konge, og i Valdres var det en konge.

Sigurd Syr hadde et stevne med fylkeskongene oppe på Hadeland, og på det stevne kom Olav Haraldsson også. Der tok Sigurd opp saken for de fylkeskongene han hadde satt stevne med, og fortalte om det mågen hans, Olav, hadde fore. Han bad dem om støtte, både med folkehjelp og gode råd og samtykke; han la ut for dem om hvor nødvendig det var å kaste av seg denne undertrykkelsen som daner og svear hadde lagt på dem, og sa at nå var det kommet en mann som ville gå først i denne saken; han reknet opp mange av de storverk kong Olav hadde gjort mens han var ute og fór i hærferd.
Da sa kong Rørek:

Det er sant nok at det har gått svært nedover med kong Harald Hårfagres rike, siden ingen av hans ætt er overkonge i Norge lenger. Nå har folk her i landet prøvd både det ene og det andre. Håkon Adalsteinsfostre var konge, og det likte alle godt. Men da Gunnhildssønnene rådde for landet, ble alle så lei av deres overgrep og urettvise styre, at de heller ville ha utenlandske konger over seg og så rå seg mer sjøl; for utenlandske høvdinger var alltid lenger borte og brydde seg lite om hvordan folk stelte seg, når de bare fikk den skatten de krevde for seg.

Så ble de uvenner, Harald danekonge og Håkon jarl, og da herjet jomsvikingene i Norge. Da reiste den seg mot dem, hele den store allmuen som én mann og dreiv denne ufreden fra seg. Nå fikk folk Håkon jarl til å ta landet og verge det mot danekongen med odd og egg. Men da folk i landet hadde hjulpet ham så langt han syntes han hadde all makt i riket, ble han så hard og grisk mot folk at ingen ville finne seg i det, og så drepte trønderne ham sjøl og hevet Olav Tryggvason til makten; han var odelsbåren til kongedømmet og høvde bra til å være høvding på alle måter. Da fór allmuen ivrig opp over hele landet og ville ha ham til konge over seg og gjenreise det riket som Harald Hårfagre hadde hatt.

Men da Olav syntes han hadde fått hele makten i landet, så var det ingen som fikk rå seg sjøl lenger. Da gikk han fram med griskhet mot oss småkonger, og krevde inn alle de skatter som Harald Hårfagre hadde tatt her, og mer til, og folk rådde seg så lite sjøl at de ikke engang fikk lov å velge hvilken gud de skulle tro på for ham.

Da nå han ble borte fra landet, så har vi holdt oss til venns med danekongen, og av ham har vi hatt stor støtte i alt vi synes vi har krav på, og vi rår oss sjøl og lever i fred innenlands og ingen bruker makt på oss. Når jeg nå skal si som sant er om meg sjøl, så liker jeg dette godt som det er. Jeg er ikke så viss på at jeg, om min frende blir konge over landet, skal få noen bedre vilkår for det. Og gjør jeg ikke det, så vil jeg ikke ha noe å gjøre med dette nye tiltaket.

Da sa Ring bror hans:

Jeg skal si hva jeg mener. Jeg synes det er bedre om jeg så bare får ha samme makt og eiendommer som jeg har, at min frende blir konge over Norge og ikke utenlandske høvdinger, og om ætta kunne reise seg igjen her i landet.

Når det gjelder denne mannen her, Olav, så har jeg den mening at det er skjebnen og hans lykke som kommer til å rå for om han får makt eller ikke. Men om han blir enekonge over hele Norge, da kommer de som har størst krav på vennskapet hans, til å synes de har vunnet mest. Nå har han ikke på noen måte bedre kår enn vi, han er heller så mye dårligere stilt, som vi har land og rike å styre over, og han har ingen ting. Vi er like mye odelsbårne til kongedømmet vi som han. Sett nå at vi slutter oss til ham og hjelper ham så mye at vi gir ham den høyeste verdighet som er her i landet, og det vil vi sette hele vår kraft inn på. Om han da er så mye til mann som jeg tror, og som alle sier, hvorfor skulle han ikke ville lønne oss godt for dette og minnes det lenge? Hvis jeg får rå, så skal vi våge dette, og binde oss til ham med vennskap.

Etter dette stod de opp og talte den ene etter den andre; det viste seg da at de fleste hadde mest lyst til å slutte seg til kong Olav. Han lovte dem sitt fullkomne vennskap, og dessuten større rettigheter dersom han ble enekonge over Norge. Dette forliket bandt de med eder.

37.
Etter dette lyste kongene til ting. Der kom kong Olav fram for allmuen med det han ville, og det krav han hadde på riket; han bad bøndene at de skulle ta ham til konge over landet, lovte dem til gjengjeld gammel lov, og at han skulle verge landet mot utenlandske hærer og høvdinger. Han talte langt og klokt om dette, og talen hans ble svært godt mottatt.
Så stod de opp den ene etter den andre av kongene og talte, og alle støttet saken og kongens tale hos folket. Til slutt ble det til at de gav Olav kongsnavn over hele landet, og landet ble tildømt ham etter opplandsk lov.

38.
Så drog kong Olav ut på ferden; han lot folk gjøre veitsler for seg der det var kongsgarder.
Først reiste han gjennom Hadeland og derfra drog han nord i Gudbrandsdalen.

Det gikk som Sigurd Syr hadde sagt, det kom så mye folk til ham at han ikke syntes at han trengte halvparten; nå hadde han nesten 300 mann. Da strakk de ikke til de veitslene som var avtalt, for det hadde vært skikk at kongene reiste gjennom Opplanda med 60-70 mann, og iallfall aldri mer enn 100. Kongen reiste fort og ble bare ei natt på hvert sted.

Da han kom til fjella i nord, gav han seg i veg og drog til fjells nordover helt til han kom ned av fjellet på nordsida. Kong Olav kom ned i Oppdal, der ble han natta over. Deretter drog han gjennom Oppdalsskogen og kom fram i Meldalen, der krevde han ting og stevnte bøndene til seg. Så talte kongen på tinget og krevde av bøndene at de skulle ta ham til konge; han bød dem til gjengjeld lov og rett som kong Olav Tryggvason hadde budt.

Bøndene hadde ikke styrke nok til å holde ufred med kongen, og så endte det med at de tok ham til konge og bandt dette med eder. Men de hadde likevel først sendt bud ned i Orkdalen og i Skaun også, og sagt fra at kong Olav var kommet og alt det de visste om ham.

39.
Einar Tambarskjelve bodde på Husby i Skaun. Da budet kom til ham om kong Olav og hans ferd, lot han straks skjære hærpil og sendte dem ut i alle 4 retninger; han stevnte sammen tegn og trell med fulle våpen, og det fulgte bud med at de skulle verge landet mot kong Olav. Det gikk hærpil til Orkdalen og til Gauldalen også, og overalt samlet det seg hær.

40.
Kong Olav kom ned til Orkdalen med hæren sin, han gikk svært varsomt fram og kom med fred. Da han kom ut til Grjotar, møtte han bondesamlingen, det var mer enn 700 mann. Kongen fylkte hæren sin mot dem, for han tenkte bøndene ville kjempe. Da bøndene så det, tok de også til å fylke. Men det gikk ikke nær så glatt for dem, for de hadde ikke avtalt på forhånd hvem som skulle være høvding.

Da nå kong Olav så at det gikk så ugreit for bøndene, sendte han Tor Gudbrandsson til dem, og da Tore kom dit, sa han at kong Olav ikke ville kjempe med dem. Han nevnte opp 12 menn, de som var de gjæveste i flokken deres, og bad at de skulle komme og tale med kong Olav. Bøndene tok imot dette, og gikk framover en bakkerygg som var der, til stedet der kongens fylking stod.
Da sa kong Olav:

Det var vel gjort av dere bønder at dere gir meg høve til å tale med dere, for jeg ville si dere noe om hva ærend jeg har her i Trondheimen. Det er nå for det første dette at jeg er sikker på dere alt har hørt at Håkon jarl og jeg møttes i sommer, og at dette møtet vårt endte med at han gav meg hele det riket som han eide her i Trondheimen, og det er som dere vet Orkdølafylke, Gauldølafylke, Strindafylke og Øynafylke.
Jeg har vitner på det her, menn som var til stede, og som så mitt og jarlens handtak og hørte ord og eder og hele avtalen som jarlen gjorde med meg. Jeg vil by dere lov og fred, slik som kong Olav Tryggvason gjorde før meg.

Han talte langt og klokt, og endte med å by bøndene 2 vilkår, enten å bli hans handgangne menn og vise ham lydighet, eller også kjempe med ham. Så vendte bøndene tilbake til hæren sin og sa hvordan det var gått, og spurte hele folket om råd, hva de nå skulle velge å gjøre. De drøftet dette med hverandre en stund, men til slutt valgte de likevel å bli kongens handgangne menn. Dette bandt da bøndene seg til med eder.

Nå ordnet kongen med ferden videre, og bøndene gjorde veitsler for ham. Kongen drog ut til sjøen, og der fikk han seg skip; han fikk et langskip, ei tjuesesse, fra Gunnar på Gjølme; ei anna tjuesesse fikk han fra Lodin på Viggja, det tredje skipet, ei tjuesesse det også, fra Hangran på Nes; den garden hadde Håkon jarl eid, og det var en årmann som het Bård Kvite som styrte den. Kongen hadde en 4-5 skuter; han skyndte seg av sted og styrte innover fjorden.

41.
Svein jarl var inne i Trondheimen på Steinkjer den gang, og lot stelle til julegjestebud der. Der var det handelsplass.
Einar Tambarskjelve fikk høre at Orkdølene hadde blitt kong Olavs menn. Da sendte han bud til Svein jarl; de drog først til Nidaros, der tok de en robåt som Einar hadde; så drog de innover fjorden og kom en dag seint på kvelden inn til Steinkjer og sa fra til jarlen om dette; de fortalte om alt kong Olav hadde gjort.

Jarlen hadde et langskip som lå og fløt utfor garden med tjeld over; straks om kvelden lot han nå flytte ut på skipet det løsøre han hadde og klærne til folkene og så mye drikke og mat som skipet kunne bære; så rodde de utover straks om natta og kom til Skarnsund i lysningen.

Der så de kong Olav kom roende utenfra og inn fjorden med sin flåte. Da dreide jarlen av inn mot land ved Mosvika, der var det tjukk skog. De la seg så nær innunder berget at lauv og greiner hang utover skipet. De hogg ned store trær og satte dem ned i sjøen på utsida av skipet, så ingen kunne se skipet for lauvet. Det var ikke blitt helt lyst ennå da kongen rodde inn forbi dem. Været var stille. Kongen rodde inn forbi øya, og da de ikke kunne se hverandre lenger, rodde jarlen fram og like ut til Frosta, der la han i land, for det var hans rike.

42.
Svein jarl sendte folk ut i Gauldalen etter Einar, mågen sin. Da Einar kom til jarlen, fortalte jarlen ham alt, hvordan det hadde gått med ham og kong Olav; han sa også at han ville samle hær og gå mot kong Olav og kjempe med ham. Einar svarte:

Vi skal bruke list; vi skal holde utkik med Olav, hva han har fore, og ikke la noen få vite annet om oss enn at vi holder oss i ro. Hører han ikke noe om at vi samler hær, så kan det være han slår seg til på Steinkjer jula over, for der er alt gjort i stand. Men om han hører at vi samler folk, da kommer han til å styre ut av fjorden med én gang, og så får vi ikke tak på ham.

Det ble gjort som Einar sa. Jarlen drog på veitsler hos bøndene oppe i Stjørdalen.

Da kong Olav kom til Steinkjer, tok han veitslene der til seg; han lot alt sammen bære om bord i skipene og skaffet dessuten en lastepram, han tok med seg både mat og drikke og skyndte seg bort igjen og styrte helt ut til Nidaros.

Der hadde kong Olav Tryggvason latt reise kjøpstad, som før skrevet. Men da Eirik jarl kom til landet, hjalp han fram Lade, for der hadde far hans villet ha hovedgarden sin, og han lot dem forfalle, de husene som Olav hadde latt bygge ved Nidelva, så nå var noen falt helt sammen, andre stod, men var nokså ubrukelige.

Kong Olav styrte skipene sine opp i Nidelva. Han lot straks folk gå i gang med å stelle på de husene som ennå stod, og reise igjen de som hadde falt sammen, og satte en mengde folk til det. Så lot han både mat og drikke føre opp i husene og tenkte å være der jula over. Men da Svein jarl og Einar fikk høre dette, fant de på en annen råd.

43.
Det var en islending som het Tord Sigvaldaskald; han hadde vært lenge hos Sigvalde jarl, og siden hos Torkjell Høge, bror til jarlen. Etter at jarlen hadde falt, var Tord kjøpmann. Han møtte kong Olav mens han var i vesterviking, og ble hans mann og fulgte ham siden. Han var hos kong Olav da dette hendte.
Sønn til Tord het Sigvat, han vokste opp hos Torkjell på Apavatn. Da han var nesten voksen mann, reiste han utenlands med noen kjøpmenn, og det skipet kom til Trondheimen om høsten, og mannskapet fikk seg hus i bygdene.
Samme vinter kom kong Olav til Trondheimen, slik som det er skrevet her før. Og da Sigvat fikk høre at Tord, far hans, var hos kongen, drog Sigvat til kongen og møtte Tord, far sin, og ble hos ham en stund.

Sigvat var en god skald alt tidlig; han hadde laget et kvede om kong Olav og bad kongen høre på det. Kongen sa han ville ikke la noen få dikte om seg, han kunne ikke med å høre på skaldskap, sa han. Da kvad Sigvat:

Hør på mitt kvad, herre,
som herjer med svarte skuter!
jeg kan dikte, konge,
og én skald kan du eie.

Om du enn nekter alle
andre skalder å kvede,
herre, av meg skal du høre
nok av kvad til din heder.

Kong Olav gav Sigvat en gullring som veide ei halv mark i lønn for kvadet. Sigvat ble kong Olavs hirdmann, og da kvad han:

Ivrig ditt sverd tok jeg,
angrer det aldri siden.
Stridsmann, det var min vilje,
jeg valgte et herlig yrke.

For gull, som Fåvne lå på,
du fikk en trofast hirdmann;
jeg fikk en god husbond,
godt har vi begge stelt oss.

Om høsten hadde Svein jarl latt kreve inn halve landøren av islandsfarerne, slik som han alltid brukte; for Eirik og Håkon hadde den andre halvdelen av den inntekten som av alle andre der i Trondheimen. Da nå kong Olav kom dit, sendte han folk for å kreve inn halve tollen av islandsfarerne. Men de gikk til kongen, og der bad de Sigvat hjelpe seg.
Da gikk han framfor kongen og kvad:

Tapre venn av ravner,
tigger jeg for ofte?
nå jeg ber om feller,
før har jeg fått av gullet.

Gullrike konge, tillat
at halve landøren
blir slått av for knarren.
Sjøl er jeg den som krevde.

44.
Svein jarl og Einar Tambarskjelve samlet en stor hær og drog over land ut til Gauldalen, så videre ut til Nidaros; de hadde nesten 2.400 mann.
Kong Olav hadde menn på hestevakt ute på Gaularåsen, de fikk se hæren da den kom ned fra Gauldalen og fikk sagt fra til kongen, det var midnatt. Kong Olav stod opp straks og lot folk vekke hæren; de gikk straks om bord i skipene og bar med seg ut alle klær og våpen og alt de kunne få med; så rodde de ut av elva. Med det samme de var ute, kom jarlshæren til byen; de tok all julekosten og brente alle husene.
Kong Olav seilte ut gjennom fjorden til Orkdalen og gikk i land fra skipene der; så drog han opp gjennom Orkdalen helt til fjells og så østover fjellet til Gudbrandsdalen. Om dette at Svein brente byen i Nidaros er det fortalt i en viseflokk som er diktet av Kløng Brusason:

Kongens halvbygde huser
brente helt ved Nidelv,
salen ble slokt av ilden,
sot dreiv mot hæren.

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

45.
Nå drog kong Olav sørover gjennom Gudbrandsdalen og derfra ned på Hedmark. Han reiste rundt på veitsler hele tida midtvinters, men da det ble vår, samlet han hær og drog ut i Viken. Han hadde en stor hær, som kongene hadde gitt ham, med seg fra Hedmark; det var mange lendmenn som kom derfra, og blant dem var Kjetil Kalv fra Ringnes.
Kong Olav fikk folk fra Romerike også.
Kong Sigurd Syr, mågen hans, kom og hjalp ham med en stor flokk. Så drog de ut til sjøen og fikk seg skip og gjorde seg i stand til å dra ut av Viken. De fikk en stor og vakker hær. Og da de hadde hæren ferdig, seilte de ut til Tønsberg.

46.
Svein jarl samlet hær fra hele Trondheimen straks over jul; han krevde ut leidang og gjorde skipene klare.

På denne tida var det en mengde lendmenn i Norge; mange av dem var så mektige og ættstore at de reknet ætta tilbake til konger eller jarler, og det ikke mange ledd borte; de var steinrike også.
Konger og jarler som rådde over landet, måtte helt stole på lendmennene, for i hvert fylke var det slik at lendmennene rådde for bondehæren.

Svein jarl stod seg godt med lendmennene, så han hadde lett for å få folk. Mågen hans, Einar Tambarskjelve, gikk med ham, og mange andre lendmenn, og mange av dem som hadde svoret kong Olav troskap før på vinteren, både lendmenn og bønder.

De seilte ut av fjorden straks de var ferdige, og styrte sørover langs land og samlet folk til seg fra hvert fylke. Da de kom sørover og utfor Rogaland, kom Erling Skjalgsson til dem, han hadde en stor hær, og det kom mange lendmenn sammen med ham. Hele denne hæren styrte de østover til Viken med. Det lei ut i langfasta da Svein jarl seilte inn mot Viken. Jarlen styrte flåten inn forbi Grenmar og la til ved Nesjar.

47.
Kong Olav styrte flåten sin ut gjennom Viken, og nå var det ikke langt i mellom dem; de fikk vite om hverandre lørdag før palmesøndag.
Kong Olav hadde et skip som het Karlhovde, i framstavnen på det var det skåret ut et kongehode, det hadde han skåret ut sjøl. Det hodet brukte de å ha lenge etterpå i Norge på skip som høvdinger styrte.

48.
Søndagsmorgen da det ble lyst, stod kong Olav opp og kledde på seg; han gikk i land og lot blåse til landgang for hele hæren. Så holdt han en tale til hele folket. Han sa til alle sammen at han hadde fått vite at nå var det ikke langt mellom dem og Svein jarl.

Nå må vi holde oss klare, sa han, for nå blir det ikke lenge før vi møtes. Alle mann skal væpne seg straks, og hver skal ruste seg sjøl og det rom han har fått på skipet, slik at alle er ferdige når jeg lar blåse til oppbrudd.
Så skal vi ro tett sammen, ingen må ro av sted før hele flåten ror, og ingen må vente lenge etter at jeg har rodd ut av havna, for vi kan ikke vite om vi kommer til å møte jarlen der han ligger nå, eller om de kommer mot oss. Og om vi møtes, og det blir strid, da skal våre menn ro skipene inntil hverandre og være ferdige til å binde dem sammen.
La oss så først bare bruke skjoldet, og passe på våpnene våre så vi ikke slenger dem på sjøen og kaster dem bort til unyttes. Men når så kampen er kommet i gang, og skipene er bundet sammen, da får dere sørge for at striden blir så hard som mulig, og hver må kjempe så mandig han kan.

49.
Kong Olav hadde 100 mann på skipet sitt, og de hadde ringbrynjer og velske hjelmer på alle sammen. De fleste av mennene hans hadde hvite skjold med det hellige kors innlagt i gull, på noen var det malt med rød eller blå farge; han lot også tegne et hvitt kors med kritt i panna på alle hjelmene. Han hadde et hvitt merke, det var en orm. Så lot han lese messe for seg, og etter dette gikk han om bord og sa folkene skulle spise og drikke litt. Så lot han blåse hærblåst og rodde ut av havna.
Da de kom utfor den havna som jarlen hadde ligget i, var jarlens hær også væpnet og tenkte nettopp å ro ut av havna, men da de så kongsflåten, tok de til å binde sammen skipene og satte opp merket og gjorde seg ferdig til kamp. Da kong Olav så det, rodde han rett på, og kongen la seg mot jarlens skip, og dermed tok striden til.
Så sier Sigvat skald:

Stor ble striden som kongen
reiste da han stevnte
rett mot Svein i havna;
rødt blod rant i sjøen.

Den sterke konge styrte
uten skånsel mot dem.
Han ville slag, og hæren
til Svein bandt skip sammen.

Her er det sagt at det var kong Olav som stevnte til slag, og Svein lå i havna og ventet. Sigvat skald var med i striden der, han laget straks samme sommeren en viseflokk som heter Nesjarviser, og der er det sagt nøye hvordan alt gikk til da dette hendte:

Kjent det er at kongen
som kjenner iskaldt pilregn,
la der øst for Agder
Karlhovde opp mot jarlen:

Ingen trenger å egge
Svein til sverdkampen
og ikke kamplystne Olav
til skjoldstorm imot ham;
begges to sveiner
ventet seg tap av lemmer
da til kamp de gikk. Aldri
kom hær i verre knipe.

På oss i den lysende konges
følge så jeg lystig
svale brynjer henge
fra herdene; hard var striden,
og mens pilene suste,
mitt svarte hår jeg gjemte
under den velske hjelmen.
Min venn! Slik var vi rustet.

Den gylne merkestanga
stormet fram foran kongen,
og barske brynjehelter
gikk om bord under merket.
Da malmvåpen hilstes
hist på havets hester,
det var ei som møys hilsen
når hun bærer mjød til kongsmenn.

Der høye brak av våpen
hørtes, fór vi ville
opp på skeiden; blodig
sverd skjoldene kløyvde.
Sårede bønder stupte
på sjøen, der de kjempet.
Vi tok skip og ladning,
lik fløt tjukt rundt øra.

Skjoldene våre farget
folk røde i kampen,
da vi kom var de hvite,
hvermann kunne se det.
Der gikk den unge Konge
opp på skipet, vi fulgte;
sverdene ble sløvet,
ravnen svelget blodet.

Svein sjøl bad dem hogge
raskt de svarte planker;
vi hadde rodd litt nær ham,
lystne på rikt bytte,
da hæren til ravnens glede
lot hogge skeidens stavner;
Odins svarte fugler
ble rikelig fødd med likmat.

Nå vil jeg mer nevne;
nordfra kom det mange
mordlystne menn til striden,
de mistet hjemkomsten.
Mang en tapper sjømann
sank på bunnen av havet
ned fra skipet. der ute
møtte vi Svein, det er sikkert.


Det ble en strid av de kvasseste, og det var lenge en ikke kunne se hvilken veg det ville gå; det falt mange på begge sider, og en mengde ble såret.
Jarlen hadde større hær, men kongen hadde bare utvalgte folk på skipet sitt, de hadde fulgt ham på hærferd og var rustet så framifrå, som vi sa før; hver eneste mann hadde ringbrynje, så de ble ikke såret.
Men nå tok folk til å falle på skipene til jarlen, og noen ble såret, og så ble rekkene tynnere langs skipsbordene.

50.
Da tok kong Olavs menn til å entre skipene, merket ble båret om bord på skipet som var nærmest jarlsskipet, og kongen sjøl fulgte merket fram. Det ble en kvass strid, og mange av Sveins menn falt, noen løp over bord også.

Nå tok mannefallet til å bli størst i hæren til jarlen; da stormet kongsmennene jarlens skip, og det var nære på de hadde kommet opp på skipet. Men da jarlen så for en farlig stilling han var kommet i, ropte han til dem som stod fremst på skipet, og bad dem hogge over fortøyningene og løse skipene; de gjorde det. Da slengte kongsmennene entrehaker over i stavnen på langskipene og holdt dem fast. Nå sa jarlen de skulle hogge det øverste stykket av stavnen, og det gjorde de.

Einar Tambarskjelve hadde lagt skipet sitt på den ene sida av jarlsskipet; de kastet nå et anker over i framstavnen på jarlsskipet, og slik flyttet de seg alle på én gang ut på fjorden.

Etter dette flyktet hele hæren til jarlen og rodde ut på fjorden. Berse Skaldtorvuson stod i forrommet på skipet til jarlen, og da skipet glei fram fra flåten, kjente kong Olav Berse, for han var lett å kjenne, vakrere enn noen annen og så vel rustet både med klær og våpen; da ropte kong Olav høyt:

Far vel, Berse!

Han svarte:

Lev vel, konge!

Så sier Berse i den viseflokken han laget da han kom i kong Olavs makt og satt i lenker:

Du ønsket denne skalden
lykke på reisen, konge,
jeg sendte samme hilsen
tilbake til stridens herre.
Nødig jeg heftet knarren,
gav heller gullrik herre
den edle, det ord tilbake
som brynjekledd han gav meg.

Svein har jeg sett i nøden
den gang vi seilte sammen,
og sverd sang med kalde
tunger sin skarpe vise;
bedre fyrste får jeg
aldri følge i striden
enn han, den kjære herre,
hva det så vil hende.

Sverdsvinger! Jeg kryper
slett ikke for deg. Ei skute,
ikke så lita, vi ruster
til deg, vi er tidlig ute.
Jeg vraker ikke vennen
jeg vant den gang, konge,
er ei lei ham heller;
ung jeg kjente din fiende.

51.
Nå flyktet noen av jarlens menn opp på land, noen gav seg og fikk grid. Så rodde Svein jarl og hæren hans ut på fjorden, der la de skipene sammen, og høvdingene talte med hverandre. Jarlen spurte lendmennene om råd. Erling Skjalgsson rådde til at de skulle seile nordover i landet og få mer hjelp og så kjempe om igjen med kong Olav. Men ettersom de hadde mistet mye folk, ville de aller fleste at jarlen skulle dra ut av landet og til sveakongen, mågen sin, og prøve å få en hær derfra; Einar støttet dette rådet, for han mente det så ikke ut til at de var sterke nok til å kjempe mot kong Olav. Så skiltes flåten.

Jarlen seilte sørover Folden, og Einar Tambarskjelve fulgte ham; Erling Skjalgsson og mange andre lendmenn som ikke ville rømme fra odelsgardene sine, drog nordover dit de hørte hjemme. Erling hadde en mengde folk hos seg om sommeren.

52.
Kong Olav og hans menn så at jarlen hadde lagt sammen skipene. Da talte kong Sigurd Syr ivrig for at de skulle styre mot jarlen og slåss på kniven med ham. Kong Olav sa han først ville se hva jarlen ville gjøre nå, om han ville holde flokken samlet, eller om hæren kom til å skilles fra ham. Sigurd sa han fikk gjøre som han ville.

Men jeg har det for meg, sa han, at slik som du er laget, og så egenrådig som du er, blir det lenge før du blir trygg på de storbukkene, vant som de er til å sette hardt imot hardt med høvdingene.

Det ble heller ikke noe av å gå til kamp; de så snart at flåten til jarlen delte seg. Nå lot kong Olav ransake valplassen. De ble liggende der noen dager og delte hærfanget.
Da kvad Sigvat skald disse strofene:

I år egger oss ikke
inntrøndsk jente til kampen,
jeg får vel tro den er ferdig,
og kongens flokk var den minste:
Om jenta vil håne noen,
da får det helst bli de andre
som gjorde stormløp på nesa:
Sjøen ble rød rundt skjæret.

Kongens styrke øker,
for opplendingene ville
styrke denne sjøhelt;
Svein, det fikk du merke.
Hedmarks bønder kunne
mer enn drikke kongsøl,
drepende spyd suste
fra dem, det så vi siden.

Kong Olav gav gaver til mågen sin, kong Sigurd Syr, da de skiltes, og likeså til de andre høvdingene som hadde hjulpet ham.
Til Kjetil fra Ringnes gav han ei 15-seters skute, og Kjetil førte skuta opp gjennom Glåma helt opp til Mjøsa.

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

53.
Kong Olav holdt speidere ute for å få vite hvor jarlen drog hen, og da han hørte at jarlen var ute av landet, seilte han vestover i Viken. Da gikk folk over til ham, og han ble tatt til konge på tingene. Slik reiste han helt til Lindesnes.
Der fikk han vite at Erling Skjalgsson hadde samlet en stor hær; han ble ikke lenge på Nord-Agder da, for han fikk strykende bør. Han seilte så fort han kunne nord til Trondheimen, for der mente han landets styrke lå, om han kunne få det under seg mens jarlen var ute av landet.

Men da kong Olav kom til Trondheimen, ble det ingen reisning imot ham; han ble tatt til konge der og slo seg ned i Nidaros om høsten, han gjorde seg i stand til å bli der vinteren over, og lot bygge kongsgård og reiste Klemenskirken der, på det stedet den står ennå.
Han merket ut tomter til gårder og gav dem til bønder eller kjøpmenn eller andre som han likte, og som ville bygge. Han satt der mannsterk, for han stolte ikke videre på trøndernes troskap om jarlen skulle komme tilbake til landet. Inntrønderne viste dette tydeligst, og av dem fikk han ingen inntekter.

54.
Svein jarl drog først til Svitjod til mågen sin, Olav sveakonge. Han fortalte ham alt som hadde hendt mellom han sjøl og Olav Digre, og bad sveakongen om råd, hva han nå skulle finne på. Kongen sa jarlen kunne få bli hos ham om han ville, og få et rike å styre der, som han kunne være nøyd med.

Men ellers, sa han, skal jeg gi deg en hær som er stor nok til at du kan friste å ta landet fra Olav.

Jarlen valgte dette, for det rådde de ham til alle mennene hans, det var mange av dem som hadde fulgt med ham, som hadde store eiendommer i Norge. Mens de satt og drøftet dette med hverandre, ble de enige om at neste vinter skulle de våge å dra landvegen gjennom Helsingland og Jemtland og så ned i Trondheimen, for jarlen stolte mest på inntrønderne at de var trofaste og ville hjelpe ham om han kom der. Men først fant de likevel på at de ville dra i austerveg og herje om sommeren og skaffe seg midler.

55.
Svein jarl drog med hæren sin øst til Gardarike og herjet der; han ble der om sommeren. Da høsten kom, ville han vende tilbake til Svitjod med hæren. Da fikk han en sjukdom som han døde av.

Etter at jarlen var død, drog den hæren som hadde fulgt ham, tilbake til Svitjod; noen tok vegen til Helsingland og derfra til Jemtland og så vest over Kjølen til Trondheimen. Der fortalte de det som hadde hendt på ferden, og slik fikk folk vite sikkert at Svein var død.

56.
Einar Tambarskjelve og den flokken som fulgte ham, drog til sveakongen om vinteren og ble der og var velkomne til det; der var det mange andre også av de mennene som hadde fulgt jarlen.
Sveakongen var alt annet enn nøyd med at Olav Digre hadde satt seg fast i et av skattlandene hans og jagd bort Svein jarl; kongen lovte på at Olav nok skulle nok få unngjelde for det på verste måte, bare kongen kunne komme til. Han sa Olav kunne vel ikke være så frekk at han tok under seg det riket jarlen hadde hatt, og det var alle sveakongens menn enige i, at det kunne han ikke.

Men da trønderne fikk visshet for at Svein jarl var død, og at han aldri kom til Norge mer, vendte hele allmuen seg til kong Olav og viste ham lydighet. Det kom mange menn til kong Olav fra det indre Trondheimen og ble hans menn; noen sendte bud og sikkerhet for at de ville tjene ham.
Om høsten drog han inn i Trondheimen og holdt ting med bøndene, og da ble han tatt til konge i alle fylkene. Så drog han ut til Nidaros, og dit lot han alle kongsinntektene føre, og samlet forråd for vinteren der.

57.
Kong Olav lot bygge kongsgård i Nidaros. Det ble bygd ei stor hirdstue med dør i begge ender; kongens høgsete var midt i stua, og innenfor ham satt Grimkjell, hirdbiskopen hans, og dernest de andre prestene; på den andre sida av ham satt rådgiverne hans. I det andre høgsetet rett imot ham satt Bjørn Digre, som var stallare, og nærmest ham gjestene i hirden. Når det kom stormenn til kongen, fikk de god plass. Ild var tent når ølet ble drukket.

Han satte folk i tjenester, slik som det var skikk hos konger. Han hadde 60 hirdmenn og 30 gjester hos seg, og satte fast lønn og en lov for dem; dessuten hadde han 30 huskarer, som skulle gjøre det arbeid som trengtes på gården, og føre varer dit. Han hadde mange treller også. Det var en stor skåle i gården, der sov hirdmennene; dessuten var det ei stor stue som kongen brukte å ha hirdstevner i.

58.
Kongen hadde for skikk å stå opp tidlig om morgenen, kle seg og vaske hendene; deretter gikk han i kirken og hørte ottesang og morgenmesse, og siden gikk han i møter og forlikte folk eller gjorde andre ting som skulle gjøres. Han stevnte til seg alle de kyndige menn som var, både mektige menn og småfolk. Så lot han dem ofte si fram for seg de lovene Håkon Adalsteinsfostre hadde satt i Trondheimen. Han gjorde om lovene etter råd av de kyndigste menn, tok ut og la til det han syntes trengtes. Kristenretten satte han med råd og hjelp fra biskop Grimkjell og de andre prestene, og han la all makt på å avskaffe hedenskap og gamle sedvaner, som han mente var imot kristendommen. Til slutt samtykte bøndene i de lovene kongen satte.
Så sier Sigvat:

Du som løftingen bygger,
landsrett kan du sette,
én som gjelder alle
mennesker imellom.

Kong Olav var en god kristen, sindig, fåmælt, gavmild, men glad i penger.
Sigvat skald var der hos kongen, som før sagt, og flere andre islendinger også. Kong Olav spurte dem nøye ut om hvordan kristendommen ble holdt på Island. Han syntes det vantet mye på at det var som det skulle være, for de fortalte at de holdt kristendommen slik at det var tillatt etter loven å ete hestekjøtt og sette ut barn, som andre hedninger, og enda flere ting som var imot kristendommen. De fortalte også kongen om mange av de stormennene som var på Island dengang. Skafte Toroddsson var lovsigemann i landet da.

Kongen spurte menn som hadde best greie på det, om skikk og bruk hos folk rundt om i landene, mest spurte han om kristendommen, hvordan den ble holdt, både på Orknøyene, Hjaltland og Færøyene, og slik fikk han vite at det skortet mye på at det var som det skulle mange steder. Han talte ofte om slike ting, eller om lov eller om landsrett.

59.
Samme vinter kom det sendemenn øst fra Svitjod fra kong Olav Svenske; det var 2 brødre, Torgaut Skarde og Asgaut årmann, som stod for sendeferden, og de hadde 24 mann. Da de kom over Kjølen østfra ned i Verdalen, stevnte de ting med bøndene og talte med dem, de krevde skylder og skatter der på sveakongens vegne. Bøndene rådslo med hverandre, og de ble enige om at de skulle betale det sveakongen krevde, men da måtte ikke kong Olav kreve landskyld av dem også; de sa de ville ikke svare landskyld til begge 2.

Sendemennene drog bort ut etter dalen, og i hvert ting de holdt, fikk de samme svaret av bøndene, og ikke noen penger.
Så drog de ut i Skogn og holdt ting der og krevde skatter igjen, men alt gikk på samme vis som før.
Så drog de ut i Stjørdalen og krevde ting der, men der ville ikke bøndene møte opp. Da skjønte sendemennene at de ikke kom noen veg med ærendet sitt, og Torgaut ville østover igjen.

Jeg synes ikke vi har gjort det vi kunne i kongens ærend, sa Asgaut, jeg vil gå til kong Olav Digre; det er jo ham bøndene skyter sin sak under.

Det ble som han ville, de reiste ut til byen og fikk seg herberge der. Dagen etter gikk de til kongen, han satt til bords. De hilste og sa de kom med ærend fra sveakongen. Kongen bad dem komme igjen dagen etter.

Neste dag, da kongen hadde hørt messe, gikk han til tinghuset sitt, og lot sveakongens menn kalle dit; så bad han dem komme fram med ærendet. Nå talte Torgaut; han sa først hva ærend de kom i, og hvorfor de var sendt, og siden sa han hvordan inntrønderne hadde svart. Etter dette krevde han at kongen skulle avgjøre hvordan det skulle gå med det ærend de kom i.
Kongen sa:

Så lenge jarlene rådde for landet her, var det ikke urimelig at landets menn skyldte dem lydighet, som var ættbårne til riket her og ikke bøyde seg for utenlandske konger. Men det hadde likevel vært riktigere om jarlene hadde vist lydighet mot de kongene som har rett til riket her og tjent dem heller enn å tjene utenlandske konger og reise seg med ufred mot de rette kongene og drepe dem og ta landet. Og når Olav Svenske kommer her og krever Norge, skjønner jeg ikke hva krav han med rimelighet kan ha på det. Derimot kan vi godt minnes de menn vi har mistet for hans og hans frenders skyld.

Da sa Asgaut:

Det er ikke noe rart at de kaller deg Olav Digre; for du bruker store ord når du svarer på et bud fra en slik høvding. Du har nok ikke riktig greie på hvor tungt kongens fiendskap blir å bære for deg. Det har folk fått merke som har hatt mer styrke enn du ser ut til å ha nå. Men om du endelig vil holde på riket, så er det best for deg at du reiser til ham og blir hans mann. Da skal vi be for deg at han skal gi deg dette riket i len.

Da sa kongen og talte stilt og rolig:

Jeg skal gi deg et annet råd, Asgaut. Reis tilbake til kongen deres og si ham det at tidlig på våren skal jeg være ferdig til å dra øst til landegrensa, der skillet har vært fra gammel tid mellom Norges konge og sveakongen. Dit kan han også komme, om han vil at vi skal bli forlikte; og så kan hver av oss ha det riket som han er odelsbåren til.

Da gikk sendemennene bort og tilbake til herberget og gjorde seg ferdige til å reise. Kongen gikk til bords.
Sendemennene kom nå til kongsgården igjen, og da dørvaktene så dem, sa de fra til kongen. Han sa de skulle ikke slippe dem inn.

Jeg vil ikke snakke med dem, sa han.

Så gikk sendemennene sin veg. Nå sa Torgaut at han og hans menn ville vende tilbake, men Asgaut sa han ville utrette kongens ærend. Så skiltes de.
Torgaut drog inn på Strinda, og Asgaut drog sjøltolvte opp i Gauldalen; han tenkte seg sør til Møre for å gå sveakongens ærend der. Men da kong Olav fikk vite dette, sendte han gjestene ut etter dem; de fant dem ved steine ute på neset og tok dem til fange; så leide de dem inn på Gaularåsen, der reiste de en galge og hengte dem på et sted hvor en kunne se dem fra skipsleia ute i fjorden.

Torgaut hørte om dette før han hadde reist fra Trondheimen, og så drog han av sted helt til han kom til sveakongen, og der fortalte han om det som hadde hendt på ferden. Kongen ble fælt sint da han hørte det de hadde å fortelle, det skortet ikke på sterke ord.

60.
Våren etter dette samlet kong Olav hær fra Trondheimen og gjorde seg ferdig til å dra øst i landet. Da skulle det seile en islandsfarer fra Nidaros. Kong Olav sendte bud og kjenningstegn til Hjalte Skeggjason og stevnte ham til seg, han sendte også bud til Skafte lovsigemann og de andre som hadde mest å gjøre med lovene på Island, at de skulle ta ut av lovene alt det han mente var mest imot kristendommen ; dessuten sendte han vennlige hilsener til alle folk i landet.

Kongen drog sørover langs landet, men stanset i hvert fylke og holdt ting med bøndene. På hvert ting lot han lese opp kristenloven og de bud som hørte til den. Han gjorde straks ende på mange uvaner og mye hedenskap hos allmuen, for jarlene hadde holdt godt gammel lov og landsrett, men kristendommen hadde de latt hver gjøre med som han ville. Så var det blitt til det at i sjøbygdene var folk døpt nesten overalt, men kristenloven var ukjent for de fleste; og i avdaler og fjellbygder var folk helt hedenske mange steder, for når folk fikk rå seg sjøl, festet den tro seg best i minnet hos dem som de hadde lært i barndommen.
Når det var noen som ikke ville gå med på kongens bud om å holde kristenskikk, lovte han dem hard straff, enten de var mektige menn eller småfolk.

Olav ble tatt til konge på hvert lagting over hele landet, det var ingen som talte imot ham.

Da han lå i Karmsund, gikk det bud mellom ham og Erling Skjalgsson om at de skulle forlikes, og det ble avtalt forliksmøte på Kvitingsøy. Da de møttes, talte de sjøl med hverandre om forliket. Men da syntes Erling han merket at det lå annet i kongens ord enn det hadde vært sagt ham. Erling krevde å få alle de veitsler som Olav Tryggvason hadde gitt ham, og som han etterpå hadde fått av jarlene Svein og Håkon.

Da skal jeg bli din mann og trofaste venn, sa han.

Kongen sa:

Så vidt jeg skjønner, Erling, kan det ikke være verre for deg å ta imot av meg veitsler som er like store som de du tok imot av Eirik jarl, en mann som hadde drept menn som stod deg så nær. Jeg skal la deg være den gjæveste mann i landet. Men veitslene vil jeg dele ut som jeg sjøl synes, og ikke late som lendmenn skulle være odelsbårne til ættearven min, og jeg skulle kjøpe deres tjeneste for mange ganger det den er verdt.

Erling var ikke til sinns å be kongen om det aller minste her, for han så at kongen lot seg ikke lett overtale; han så også at her var det 2 ting å velge mellom, det ene var å forlike seg med kongen, og så la det stå til hvordan det kom til å gå, det andre var å la kongen rå alene.
Det valgte han, enda han slett ikke hadde lyst på det. Men han sa til kongen:

Jeg tjener deg best når jeg gjør det av fri vilje.

Slik sluttet samtalen.
Etter dette kom Erlings frender og venner til ham og bad ham bøye seg og gå fram med vett og ikke med overmot.

Du kommer alltid til å være den gjæveste lendman i norge, sa de, for du er både en dugelig mann og har store frender og svær rikdom.

Erling skjønte at dette var gode råd, og de som gav dem, gjorde det av god vilje. Han gjorde så dette, ble kongens handgangne mann med den avtale at kongen skulle rå for vilkårene.
De skiltes etter dette, og var liksom forlikte å kalle for. Kong Olav drog videre østover langs landet.

61.
Så snart det ble kjent at kong Olav hadde kommet til Viken, drog de sin veg de danene som hadde sysler for danekongen der; de reiste tilbake til Danmark og ville ikke vente på kong Olav. Og kong Olav drog innover i Viken og holdt ting med bøndene; alle folk i landet gikk over til ham, han tok imot alle kongens inntekter og ble i Viken sommeren over.

Fra Tønsberg styrte han øst over Folden helt øst til Svinesund. Der tok sveakongens område til. Han hadde satt sysselmenn der, Eiliv Gautske over den nordlige delen og Roe Skjalge over den østre delen, helt til Elv. Han hadde ætt på begge sider av Elv, og en stor gard på Hisingen; han var en mektig mann og steinrik; Eiliv var også av god ætt.
Da kong Olav kom til Ranrike med hæren sin, stevnte han ting med folket der, og de som bodde på øyene eller like ved sjøen, kom til ham. Da tinget var satt, talte Bjørn stallare og bad bøndene ta kong Olav til konge der, slik som de hadde gjort annensteds i Norge.
Det var en gjæv bonde som het Brynjolv Ulvalde; han stod opp og sa:

Vi bønder vet hvor rette landegrensa er fra gammel tid mellom Norges konge og sveakongen og danekongen. Gøta elv har dannet skille fra Vänern til sjøen, nordafor der Marker til Eidskogen, derfra Kjølen helt nord til Finnmark. Men vi vet også at de skiftevis har gått på og villet ta land fra hverandre, svearne har lange stunder hatt makt til Svinesund. Når jeg skal si som sant er, vet jeg at det er et ønske hos mange menn at de helst vil tjene Norges konge; men de kan ikke makte det. Vi har sveakongens rike både øst og sør for oss; og Norges konge kommer ventelig snart til å reise nordover igjen, der landets største styrke ligger, og da har ikke vi makt til å kjempe mot Gøtene. Nå får kongen rå for oss på det beste. Vi vil gjerne bli hans menn.

Etter tinget var Brynjolv buden til kongen om kvelden, og likeså dagen etter; de snakket mye med hverandre i enerom. Så drog kongen østover i Viken.

Da Eiliv fikk vite at kongen var der, holdt han utkikk med ham hvor han drog hen. Eiliv hadde 30 mann som var følget hans, han var oppe i den øvre bygda ved Marker, og der hadde han en bondesamling. Mange bønder kom til kong Olav, og noen sendte bud til ham med tilsagn om vennskap. Så gikk folk mellom kong Olav og Eiliv; bøndene bad begge 2 lenge om at de skulle avtale møte med hverandre og se til å få fred på en eller annen måte; de sa til Eiliv at om de ikke rettet seg etter kongens ord, kunne de vente seg hard medfart av ham; de sa også det skulle ikke skorte på folk for Eiliv.
Så ble det da avgjort at Eiliv skulle komme ned til sjøen og holde ting med bøndene og kongen. Men da sendte kongen gjestehøvdingen sin, Tore Lange, sjøltolvte til Brynjolv; de hadde brynjer under kjortlene og hetter over hjelmene. Dagen etter kom bøndene mannsterke nordfra med Eiliv, i følge med ham var Brynjolv, og i flokken til Brynjolv var Tore.

Kongen la til med skipene et sted hvor det er en fjellknatt som stikker ut i sjøen, der gikk han og folkene hans i land og satte seg på fjellknatten. Ovenfor var det en voll, og der stod bondehæren; mennene til Eiliv stod oppstilt i skjoldborg omkring ham.
Bjørn stallare talte lenge og klokt på kongens vegne.
Da han satte seg igjen, stod Eiliv opp og ville tale. Men i samme stund reiste Tore Lange seg, drog sverdet og hogg til Eiliv over nakken, så hodet gikk av. Da styrtet hele bondeflokken opp, og gøtene tok på sprang unna, Tore og hans folk drepte noen av dem. Men da flokkene ble stående, og larmen stilnet, stod kongen opp og sa bøndene skulle sette seg. Det gjorde de.
Så ble det talt mye, men til slutt ble det til at bøndene ble kongens handgangne menn og lovte ham lydighet; han lovte dem til gjengjeld at han ikke skulle skilles fra dem, men bli der til han og Olav sveakonge fikk ende på sine stridigheter på en eller annen måte.

Etter dette la kong Olav den nordre sysla under seg, og drog helt øst til Elv om sommeren; han fikk alle kongens inntekter langs sjøkanten og på øyene.

Da det lei på sommeren, vendte han tilbake nordover i Viken og seilte opp gjennom Glåma. Der er det en stor foss som heter Sarp, det går et nes nordfra ut i elva ved fossen, og der lot kong Olav lage et gjerde tvers over neset av stein og torv og tømmer og fikk gravd ei grøft utenfor, og bygde en stor jordborg der; i borgen la han grunnen til en kjøpstad. Der lot han bygge en kongsgård og reiste en Mariakirke. Han fikk også merket opp tomter til andre gårder og lot folk bygge der.
Om høsten lot han føre forråd dit av alt som trengtes for vinteren.
Han ble der vinteren over og hadde svært mye folk hos seg; i alle syslene satte han sine menn. Han la forbud på all utførsel fra Viken til Götaland, både av sild og salt, og det kunne gøtene nødig unnvære. Han holdt et stort julegjestebud og bad til seg mange storbønder fra bygdene der.

62.
Det var en mann som het Øyvind Urarhorn, han hadde slekta si på Aust-Agder. Han var en gjæv mann og av god ætt; hver sommer drog han på hærferd, snart vest over havet og snart i austerveg eller sør til Frisland. Han hadde ei snekke, ei tjuesesse, med godt mannskap. Han hadde vært med og hjulpet kong Olav ved Nesjar, og da de skiltes der, hadde kongen lovt ham sitt vennskap, og Øyvind hadde lovt kongen å hjelpe hvor han kom til å kreve det.

Øyvind var hos kong Olav i julegjestebudet den vinteren, og der fikk han gode gaver av kongen. Brynjolv Ulvalde var også der hos ham, og han fikk et gullinnlagt sverd av kongen i julegave, og dessuten en gard som heter Vettaland; det er en svær hovedgard. Brynjolv laget en strofe om gavene, og den ender slik:

Kongen gav meg
en klinge og Vettaland.

Da gav kongen ham lendmanns navn, og Brynjolv var alltid blant kongens beste venner.

63.
Den vinteren drog Trond Kvite øst til Jemtland fra Trondheimen og skulle kreve skatt på vegne av kong Olav Digre. Men da han hadde fått sammen skatten, kom sveakongens menn der og drepte Trond sjøltolvte og tok skatten og førte den til sveakongen. Dette fikk kong Olav vite, og han likte det dårlig.

64.
Kong Olav bød kristen lov i Viken på samme måte som nord i landet, og det gikk lett igjennom, for vikværingene var mye bedre kjent med kristen skikk enn folk nord i landet. Der kom det mange kjøpmenn både vinter og sommer, det var både dansker og saksere. Vikværingene dreiv også mye med kjøpmannsferder til England og Saksland eller Flandern eller Danmark. Noen var i viking også, og ble vinteren over i kristne land.

65.
Om våren sendte kong Olav bud til Øyvind at han skulle komme til ham. De talte lenge med hverandre i enerom. Like etter dette gjorde Øyvind seg ferdig til å dra i viking.
Han seilte sørover langs Viken og la til i Eikerøyene utenfor Hisingen. Der fikk han vite at Roe Skjalge hadde dradd nord til Orust og hadde samlet inn leidangskatt og landskyld der, og at nå var ventendes nordfra. Da rodde Øyvind inn i Haugasund, og da Roe kom roende nordfra, møttes de i sundet og kjempet. Der falt Roe og nesten 30 mann; Øyvind tok alt det Gods Roe hadde hatt med seg.
Så seilte Øyvind i austerveg og lå i viking om sommeren.

66.
Det var en mann som het Gudleik Gerdske; han hadde ætta si på Agder, og var en svær sjømann og kjøpmann, han var rik og var på kjøpmannsferd i mange land; han drog ofte øst til Gardarike, og derfor ble han kalt Gudleik Gerdske.

Denne våren satte Gudleik skipet sitt i stand og ville dra øst til Gardarike om sommeren. Kong Olav sendte bud til ham at han ville gjerne tale med ham. Og da Gudleik kom, sa kongen til ham at han ville gå i lag med ham om noe handel; han bad ham kjøpe for seg slike kostbare saker som det er vondt å få tak i i Norge. Gudleik sa det skulle bli som kongen ville. Så lot kongen ham få med så mye penger som han syntes trengtes.

Gudleik drog i austerveg om sommeren. De lå en stund på Gotland. Da gikk det som det ofte kan gå at ikke alle kunne holde munn, og så fikk folk i land greie på at det var Olav Digres lagsmann som var om bord på det skipet. Gudleik seilte til Holmgard i austerveg om sommeren; der kjøpte han pell, som han mente kongen skulle ha til kongekåpe, og dessuten dyrebart skinn og staselig dekketøy.

Om høsten, da Gudleik seilte østfra, fikk han motvind, så de ble liggende svært lenge på Öland. Torgaut Skarde hadde holdt utkik etter Gudleik og følget hans om høsten, og nå kom han over dem med et langskip og kjempet med dem; de verget seg lenge, men det var stor overmakt, og derfor falt Gudleik og mange av skipsfolkene hans, mange ble såret også. Torgaut tok alt de eide og dermed kostbarhetene til kong Olav. Torgaut og hans menn delte likt alt de hadde tatt, men han sa at kostbarhetene skulle sveakongen ha.

Det er da en del av den skatten han hadde rett til å få fra Norge, sa han.

Torgaut drog østover til Svitjod. Dette ble fort kjent utover.

Øyvind Urarhorn kom til Öland litt seinere. Da han fikk høre om dette, seilte han etter Torgaut og hans folk, og de møttes i Sveaskjæra og kjempet. Der falt Torgaut og de fleste av mennene hans, eller også løp de på sjøen. Så tok Øyvind alt det som de hadde tatt fra Gudleik, kostbarhetene til kong Olav også.

Øyvind drog tilbake til Norge om høsten; han førte kostbarhetene til kong Olav, og kongen takket ham svært for det han hadde gjort og lovte ham sitt vennskap enda en gang.
Da hadde kong Olav vært konge i Norge i 3 år.

67.
Samme sommeren hadde kong Olav leidang ute og seilte øst til Elv igjen; han ble der lenge om sommeren. Da gikk det bud mellom kong Olav og Ragnvald jarl og Ingebjørg Tryggvasdotter, kona til jarlen. Hun var svært ivrig for at de skulle hjelpe kong Olav, og hun var en god støtte i denne saken.

Grunnen var for det første at hun og kong Olav var nære frender, og for det andre kunne hun ikke glemme sveakongen det at han hadde vært med på å felle bror hennes, Olav Tryggvason, og at han derfor nå trodde han hadde krav på å rå for Norge.
Ved hennes overtalelser ble jarlen sterkt stemt for vennskap med kong Olav, og det endte med at kongen og jarlen satte hverandre stevne og møttes ved Elv.
De talte om mange ting, og mye om forholdet mellom Norges konge og sveakongen; begge sa som sant var, at det var den rene ødeleggelse for begge parter, både vikværinger og gøter, i dette at det ikke skulle være handelsfred mellom landene. Til slutt avtalte de at det skulle være fred mellom dem til neste sommer, og da de skiltes, gav de hverandre gaver og lovte hverandre vennskap.

Kongen reiste nord i Viken, og han fikk alle kongsinntektene helt til Elv; alle folk der i landet hadde gitt seg under ham nå.
Kong Olav Svenske la Olav Haraldsson så sterkt for hat at ingen mann skulle våge å nevne ham med hans rette navn slik at kongen hørte det; de kalte ham - den digre mannen - og brukte sterke skjellsord om ham hver gang han ble nevnt.

68.
Bøndene i Viken sa til hverandre at nå var det bare en utveg, kongene fikk bli forlikte og slutte fred med hverandre. De sa det var dem det gikk utover om kongene skulle til å herje for hverandre, men det var ingen som torde være så djerv å komme fram for kongen med denne klagen. Så bad de Bjørn stallare at han skulle tale saken for dem hos kongen og be ham sende menn til sveakongen og tilby forlik. Bjørn hadde ikke lyst og bad om å få slippe. Men da mange av vennene hans bad ham, lovte han til slutt å snakke til kongen om dette, men han sa han visste på forhånd at kongen ikke ville vær god å be om å gi etter i så mye som en eneste ting for sveakongen.

Den sommeren kom Hjalte Skeggjason fra Island på kong Olavs bud. Han drog straks til kong Olav, kongen tok godt imot ham, bad Hjalte bli der hos ham og gav ham plass ved sida av Bjørn stallare, de satt til bords sammen og ble snart gode venner.

En gang kong Olav hadde møte med sine menn og bøndene, og de holdt på å tale om landets saker, sa Bjørn stallare:

Hva har De tenkt å gjøre, konge, med den ufreden som er mellom dem og Olav sveakonge? Nå har begge mistet menn for den andres skyld, men det er ikke avgjort nå mer enn før, hvor mye hver av dere 2 skal ha av riket. De har vært her i Viken 1 vinter og 2 somrer og vendt ryggen til hele landet her nordafor; nå er de leie av å være her, de mennene som har odel og eiendom nord i landet. Nå ønsker lendmenn og andre av følget og likeså bøndene, at det skal bli en eller annen endskap på det.
Og ettersom det nå er fred og forlik mellom oss og jarlen og vestgøtene som bor nærmest oss, så mener folk det var det beste om De sendte menn med fullmakt til sveakongen. Mange av de mennene som er hos sveakongen, kommer til å støtte dette, for det er til gagn for folk som bygger begge landene, både her og der.

Folk ropte og var enige i Bjørns tale.
Da sa kongen:

Det rådet som du kom fram med her, Bjørn, har du rimeligvis gitt med tanke på deg sjøl. Du skal reise på denne sendeferden. Var det et godt råd, så er det bra for deg, men om det viser seg å være farlig, så er det svært mye din egen skyld. Det er dessuten ditt embete å tale i forsamlinger om det jeg vil ha sagt.

Så stod kongen opp og gikk i kirken og lot synge høymesse, siden gikk han til bords.

Dagen etter sa Hjalte til Bjørn:

Hvorfor er du så sturen, mann, er du sjuk eller er du sint på noen?

Bjørn fortalte om sin samtale med kongen og sa dette var en farlig sendeferd. Hjalte sa:

Slik er det å følge konger. De som gjør det, får mye å si og blir vist mer heder enn andre, men de kommer ofte i livsfare, og de må kunne finne seg i begge deler. Kongens lykke kan gjøre mye, og om det går godt, kan du vinne stor ære på ferden.

Bjørn sa:

Du tar det så lett med ferden! Kanskje du vil følge meg? For kongen har sagt jeg skulle få ha folk av mitt eget følge med meg.

Hjalte sa:

Javisst skal jeg bli med om du vil, for det blir ikke lett for meg å finne noen ny å sitte sammen med på benken om vi 2 skilles.

69.
Da kong Olav var på et møte få dager etterpå, kom Bjørn dit sjøltolvte. Han sa til kongen at nå var de ferdige til å dra av sted på sendeferden, og at hestene deres stod oppsalt ute.

Nå vil jeg vite hva ærend jeg skal reise i, sa Bjørn, og hva du vil vi skal gjøre.

Kongen sa:

Dere skal si til sveakongen fra meg at jeg vil slutte fred mellom landene våre etter de grensene som Olav Tryggvason hadde før meg, og det skal bli bundet med faste avtaler at ingen av oss skal gå over disse grensene. Men med hensyn til de menn som er drept, så er det ikke verdt å tale om dem hvis vi skal være forlikte, for sveakongen kan ikke få bøtt med gull det mannetap som vi har lidd for svearnes skyld.

Så stod kongen opp og gikk ut sammen med Bjørn og hans flokk; der tok han opp et fint sverd og en fingerring av gull og gav den til Bjørn.

Dette sverdet skal du få av meg, det gav Ragnvald jarl meg i sommer, og det skal du ta med til ham og be ham fra meg at han skal hjelpe dere med råd og støtte, så du kan få røktet ærendet. Jeg synes du har gjort det godt, om du kan få høre sveakongens svar, enten han sier ja eller nei. Og gullringen skal du gi til Ragnvald jarl. Disse kjennemerker kommer han til å kjennes ved.

Hjalte gikk bort til kongen og hilste ham.

Nå kan vi trenge hardt til at du, konge, gir oss din lykke med på denne ferden, og så ønsket han vel møtt igjen.

Kongen spurte, hvor Hjalte skulle hen.

Med Bjørn, sa han.

Kongen sa:

Det blir til hjelp på reisa at du blir med dem, for din lykke har vært prøvd mange ganger. Du kan være viss på at jeg skal legge hele min hug i denne ferden, om det gjør noen forskjell, og jeg skal la min lykke følge både deg og dere alle.

Bjørn og følget hans rei da av sted og kom til Ragnvald jarls hird. Der ble de godt mottatt. Det var mange mennesker som hadde hørt om Bjørn, og alle de som hadde sett kong Olav, kjente ham både av utseende og stemme, for Bjørn stod fram på alle ting og talte på kongens vegne.
Ingebjørg, kona til jarlen, gikk bort til Hjalte og hilste ham; hun kjente ham, for hun var hos Olav Tryggvason, bror sin, da Hjalte var der, og Hjalte reknet frendskap mellom kongen og Vilborg, som var kona til Hjalte; Eirik Bjodaskalle var far til Astrid, mor til kong Olav Tryggvason; og Bodvar var far til Ålov, mor til Gissur kvite, far til Vilborg, og de 2, Eirik og Bodvar, var brødre og sønner til Viking-Kåre, lendmann på Voss.

Nå var de der og var svært velkomne. En dag gikk Bjørn og Hjalte og talte med jarlen og Ingebjørg. Da kom Bjørn fram med sitt ærend og viste fram kjenningstegnene for jarlen. Jarlen spurte:

Hva er det som har hendt deg, Bjørn, siden kongen vil du skal dø? Det er så liten utsikt til at du skal kunne komme fram med dette budskapet at jeg ikke vet den mann som kunne si dette til sveakongen og komme helskinnet fra det. Olav sveakonge har altfor store tanker om seg sjøl til at noen skulle våge å tale til ham om ting han ikke liker.

Da sa Bjørn at det ikke hadde hendt ham noe som kong Olav var blitt sint på ham for.

Men han har mange ting fore både for seg sjøl og sine menn, og folk som er mindre pågående vil synes det ville være farlig å våge slikt uansett. Men alt han har funnet på hittil, har vendt seg til lykke, og vi venter det kommer til å gå slik denne gangen også. Nå skal jeg si Dem, som sant er, jarl, at jeg vil dra til sveakongen og ikke vende tilbake før jeg har latt ham høre alle de ord som kong Olav sa jeg skulle la komme for hans ører, med mindre Hel hindrer meg eller jeg blir satt i lenker, så jeg ikke kan komme fram. Og dette vil jeg gjøre enten De vil bry Dem noe om kongens bud eller ei.

Da sa Ingebjørg:

Jeg vil straks si det jeg mener. Jeg vil ønske, jarl, at De vil legge hele hugen i det å støtte kong Olavs budsending, slik at dette ærendet kommer fram for sveakongen, hvordan han så kan komme til å svare. Om vi så utsetter oss for å få fiendskap av sveakongen og miste all vår eiendom og riket med, så vil jeg mye heller våge dette enn at det skulle bli sagt at du hadde lagt deg til å sove på kong Olavs budsending for det du var redd for sveakongen. Du har både byrd og frendehjelp og alt du trenger til å være så pass fri her i Sveavelde at du kan si hva du vil, når det er sømmelig, og alle kan ha lyst til å høre det, enten det er mange eller få, mektige eller småfolk, ja om det så er kongen sjøl som hører på.

Jarlen svarte:

Det er ikke vanskelig å se hva du vil ha meg til. Nå skal det bli slik at du får din vilje i denne saken, jeg lover kongsmennene at jeg skal følge dem så de skal få utført ærendet sitt til sveakongen, enten kongen liker det eller ei. Men jeg vil sjøl rå for hvordan vi skal gå fram med dette. Jeg vil ikke ruse inn i en så vanskelig sak for å rette meg etter hastverket til Bjørn eller noen annen mann. Jeg vil de skal bli her hos meg til den tid kommer at jeg synes det ser noenlunde ut til at vi skal kunne få utført dette ærendet.

Da jarlen hadde gitt til kjenne at han ville hjelpe dem i denne saken og gi dem sin støtte, så takket Bjørn ham svært og sa han ville la alt gå etter hans råd. Bjørn og følget hans ble der hos jarlen nokså lenge.

70.
Ingebjørg var særs vennlig mot dem. Bjørn talte til henne om saken, og han syntes det var ille det skulle dra ut så lenge på ferden. De 2 og Hjalte talte ofte sammen om dette. Da sa Hjalte:

Jeg kan reise til kongen, om dere vil. Jeg er ikke norsk, og svearne kommer ikke til å ha noe imot meg. Jeg hat hørt at det er noen islendinger hos sveakongen, og at de er velkomne der, det er Gissur Svarte og Ottar Svarte, kongens skalder, de er kjenningene mine. Så kan jeg se å få vite om jeg kan merke på sveakongen om denne saken er så helt håpløs som folk sier nå, eller om det skulle være noe annet som ligger under. Jeg kan finne på et ærend som jeg synes er høvelig.

Det syntes Ingebjørg og Bjørn var et svært så klokt råd, og så ble de enige om det og slo det fast. Ingebjørg rustet ut Hjalte til reisen, og gav ham 2 gøter; hun sa til dem at de skulle følge ham og gå ham til hånde, både i tjenester og om han ville sende dem noe sted. Ingebjørg gav ham 20 mark veid sølv i reisepenger. Hun sendte bud og kjenningstegn med ham til Ingegjerd, datter til kong Olav, at hun skulle hjelpe ham av hele sin hug, hva han så kunne bli nødt til å be henne om.

Hjalte drog av sted straks han var ferdig. Da han kom til kong Olav, møtte han snart skaldene Gissur og Ottar, de ble svært glade over å se ham og gikk til kongen med ham med én gang, de sa til kongen at det var kommet en mann dit som var en landsmann av dem, og som var en av de største menn der i landet, og bad at kongen skulle ta godt imot ham. Kongen bad dem ta Hjalte og hans følge med seg i flokken sin. Da Hjalte hadde vært der en stund og blitt kjent med folk, ble han godt likt av alle som var der. Skaldene var ofte hos kongen, for de var djerve til å tale, de satt ofte framfor høgsetet til kongen om dagen, og Hjalte var med dem. De gjorde alltid mest ære på ham, og han ble da også kjent med kongen og talte med ham. Kongen var pratsom, talte med ham og spurte etter nytt fra Island.

71.
Før Bjørn reiste hjemmefra hadde han bedt Sigvat skald om å følge seg, han var hos kong Olav den gang, men folk hadde ikke videre lyst på den ferden. Bjørn og Sigvat var gode venner, Sigvat kvad:

Med stallaren hos kongen
alltid godt jeg stod meg,
han som stadig ferdes
framfor kongens føtter.
Bjørn, din forbønn ofte
hjalp meg fram hos fyrsten.
Stridsmann, du rår riktig,
for alt du rett kjenner.

Og da de rei opp i Gøtaland, kvad han disse strofene:

Glad var jeg ofte ute
i uværet på fjorden
når stiv kuling strammet
seilet for Strindas konge;
havhesten gikk det den orket,
pløyde havet med kjølen,
der vi lot skeiden suse
av sted ut på sjøen.

Først på sommeren lot vi
skjoldungens skip skvulpe
teltkledd ute ved øya
utfor landet det gode;
men i høst når havhest
spenner i hagtornsmoen,
må jeg ri. Mitt yrke
arter seg forskjellig.

Så rei de inn i byen Skara og opp gjennom stretet fram til jarlens gård, han kvad:

I skumringen renner hesten
sulten lange veger,
hoven tramper vollen
mot hallen, dagen er liten;
Blakken over bekken
bærer meg fjernt fra daner;
nå natt og dag møtes:
Gampen snublet i grøfta.

Fagre kvinner skal komme
kvikt og titte på oss
når vi rir i Ragnvalds
by, de ser støvrøyken.
Vi sporer hesten, da hører
innefra huset kvinna,
den kloke, lange veger
hester i løp mot gården.

72.
En dag gikk Hjalte framfor kongen, og skaldene fulgte ham. Da tok Hjalte til orde:

Som de vet, konge, har jeg kommet hit for å møte Dem, og jeg har reist en lang og vanskelig veg. Men da jeg nå hadde kommet over havet og hadde hørt om Deres kongelige prakt, så syntes jeg det var dumt å reise hjem igjen uten å ha sett Dem og Deres storhet. Nå er det den lov mellom Island og Norge at islendinger som kommer til Norge, skal svare landøre, og da jeg kom over havet, krevde jeg inn landøren fra alle som var med på skipet mitt. Men ettersom jeg vet at det er De som har makten over Norge, så drog jeg til Dem og tok med landøren til Dem.

Og så viste han kongen sølvet og helte 10 mark sølv ut i kappeskjøtet til Gissur Svarte. Kongen sa:

Det er ikke mange som har hatt med slikt til oss fra Norge på en stund, Hjalte, jeg sier deg hjertelig takk for at du har lagt så mye strev i å føre landøren til oss, heller enn å betale den til våre uvenner. Men disse pengene vil jeg likevel at du skal ta imot av meg, og dermed også mitt vennskap nå.

Hjalte takket kongen med mange ord.

Etter dette ble han svært godt likt av kongen og talte ofte med ham; kongen syntes han var en klok mann som snakket godt for seg. Hjalte sa til Gissur og Ottar at han var sendt til Ingegjerd kongsdatter med kjenningstegn for at hun skulle gi ham støtte og vennskap, og han bad at de skulle hjelpe ham å få tale med henne. De sa det det var en lett sak for dem, og så gikk de en dag til husene hennes; hun satt der og drakk sammen med mange mennesker. Hun ønsket skaldene velkommen, for hun kjente dem fra før. Hjalte hilste henne fra Ingebjørg, jarlens kone, og sa hun hadde sendt ham til henne for at hun skulle gi ham støtte og vennskap, og tok fram kjenningstegnene. Kongsdattera tok godt imot dette og sa at han skulle gjerne få hennes vennskap.

De ble sittende der lenge utover dagen og drikke, kongsdattera spurte Hjalte om mange ting og bad ham komme igjen og tale med henne. Han gjorde det, kom ofte og talte med kongsdattera; han fortalte henne også i hemmelighet om hans og Bjørns reise, og spurte hva hun tenkte, hvordan sveakongen ville ta den saken at det skulle komme i stand forlik mellom de 2 kongene. Kongsdattera sa at hun skulle tro det ikke kunne nytte å snakke om slikt som at kongen skulle forlike seg med Olav Digre. Hun sa at kongen var blitt så vred på Olav at han ikke kunne tåle å høre ham bli nevnt.

Så var det en dag Hjalte satt hos kongen og talte med ham. Kongen var riktig i godlag og nokså drukken. Da sa Hjalte til kongen:

Her kan en få se mye stas og høy verdighet, og jeg har da fått syn for sagn for det jeg ofte har hørt, at det finnes ikke konge i Norderlanda som er så gjæv som du. Det er stor synd, at det er så lang veg for oss å komme hit, og dertil så farlig, først det store havet, og så er det ikke trygt å reise gjennom Norge for folk som vil reise hit i vennlig ærend. Hvorfor prøver ikke folk å mekle og skape fred mellom Dem og Olav Digre? Jeg hørte mye snakk om det i Norge, og i Västergötland også, alle ville gjerne det skulle bli fred, og det ble sagt meg for visst at Norges konge skulle ha sagt han med glede ville forlike seg med Dem. Jeg er viss på grunnen er at han kan se at han har mye mindre makt enn du har. Det ble også sagt at han tenkte på å fri til dattera di, Ingegjerd, og det var også det beste for å få fullt forlik. Han er en svært gjæv mann, etter det jeg har hørt troverdige folk si.

Da svarte kongen:

Slikt skal du ikke snakke om, Hjalte. Jeg skal ikke bli sint på deg for de ordene du har sagt, for du visste ikke at du burde ta deg i vare for det. Den digre mannen må ingen kalle konge her i min hird, han er mye mindre til mann enn folk sier. Det skjønner du nok når jeg forteller deg hvorfor dette giftermålet er upassende. Jeg er den tiende kongen i Uppsala som har sittet her slik at den ene har tatt arven etter den andre av oss frender og vært enekonge over Sveavelde og mange andre store land, og alle har vært overkonger over de andre kongene i Norderlanda. Men i Norge er det lite land som er bygd, og dertil ligger bygdene spredt; der har det vært småkonger.

Harald Hårfagre var den største kongen i det landet, han kjempet med fylkeskongene og tvang dem under seg. Han visste å holde måte og prøvde ikke på å ta noe av sveakongens land, derfor lot sveakongen ham være i fred; dessuten var det frendskap mellom dem også.
Og da Håkon Adalsteinsfostre var i Norge, fikk han også være i fred, helt til han herjet i Götaland og Danmark, men da ble det reist flokk mot ham, og så mistet han liv og rike.
Gunnhildssønnene ble også tatt av dage da de ble ulydige mot danekongen.
Så la Harald Gormsson Norge til sitt rike, og gjorde det skattskyldig, og likevel syntes jo vi at Harald Gormsson var mye mindre til mann enn Uppsala-kongene; Styrbjørn, vår frende, kuet ham, og Harald ble hans mann. Og enda vokste Eirik Seiersæl, far min, over hodet på Styrbjørn, da de 2 prøvde seg mot hverandre.
Og da Olav Tryggvason kom til Norge og kalte seg konge, fant vi oss ikke i det av ham; Svein danekonge og jeg drog av sted og tok livet av ham.

Nå har jeg tatt Norge, og det med ikke mindre makt enn slik du nå hørte, og retten jeg har til det, er ikke dårligere enn dette at jeg har tatt det i kamp og seiret over den kongen som hadde det før. Så nå kan vel du, som er en klok mann, tenke deg til at det er så langt ifra at jeg vil gi slipp på det riket for den digre mannen. Det er rart han ikke minnes at det var med nød og neppe han slapp ut av Mälaren den gang vi hadde murt ham inne. Jeg tror nok han den gang tenkte på andre ting om han kunne komme fra det med livet, enn å kjempe med oss svear oftere.
Nå, Hjalte, må du aldri mer ta slike ord i din munn når du taler med meg.

Hjalte syntes ikke det så lyst ut med å få kongen til å høre på fredsforslag, han gav det opp og snakket om noe annet.

Litt seinere, en gang da Hjalte talte med Ingegjerd kongsdatter, fortalte han henne hele samtalen han hadde hatt med kongen. Hun sa hun hadde ventet seg slikt av kongen. Hjalte bad henne legge et godt ord inn hos kongen, og sa at det ville sikkert hjelpe. Hun sa kongen ville ikke bry seg om det hun sa.

Men jeg kan godt snakke om det, hvis du vil, sa hun.

Hjalte sa takk til det.

En dag var Ingegjerd kongsdatter og talte med sin far, og da hun skjønte kongen var i godlag, sa hun:

Hva har du tenkt å gjøre med striden mellom deg og Olav Digre? Det er mange som klager over disse vanskelighetene nå. Noen sier de har mistet det de eide, og andre har mistet frender for nordmennenes skyld, og ingen av dine menn kan komme til Norge slik som saken nå står. Det er rent til unyttes også at du krever makten i Norge. Det landet er fattig og vondt å komme fram i, og folket er ikke å lite på. Folk der i landet vil heller ha en hvilken som helst annen mann til konge enn deg.
Om jeg fikk rå, så ville du la det bli stilt med kravene på Norge, og heller kjempe i austerveg for å få det riket som sveakongen har hatt der før i tida, og som nå sist Styrbjørn, vår frende, la under seg, og så la Olav Digre få ha ættearven sin og slutte forlik med ham.

Kongen sa i sinne:

Så det er det du vil, Ingegjerd, at jeg skal gi opp makten over Norge og så gifte deg med Olav Digre?
Nei, sa han, det skal det nok ikke bli noe av. Før skal det bli til det at på Uppsalatinget i vinter gjør jeg det kjent for alle svear, at de skal ut med full allmenning før isen går av vannene. Så skal jeg dra til Norge og legge det landet øde med odd og egg og brenne alt, og på den måten lønne dem fordi de har sveket meg.

Og kongen var så vill at det ikke var råd å svare ham. Da gikk hun sin veg.
Hjalte hadde holdt vakt, og han gikk straks for å tale med henne. Han spurte hvordan det gikk henne hos kongen. Hun sa det gikk som hun hadde ventet, det nyttet ikke å snakke med kongen, for han fór opp og ble hissig, og hun bad Hjalte aldri nevne denne saken for kongen mer.

Når Ingegjerd og Hjalte talte sammen, snakket de ofte om Olav Digre; han fortalte henne mye om kongen, om hvordan han var, og roste ham alt han kunne, og det var det sanneste han kunne si også; hun hørte villig på det han sa.
Og en gang de talte sammen, sa Hjalte:

Skal jeg få lov, kongsdatter, å si deg det som jeg går og tenker på?

Si det du, sa hun, men slik at bare jeg hører det.

Da sa Hjalte:

Hva ville du svare, om Olav, Norges konge, sendte menn til deg for å be om di hand?

Hun rødmet og svarte langsomt og sindig:

Jeg har ikke tenkt over hva jeg ville svare på det, for jeg tror ikke jeg kommer til å trenge å gi deg noe slikt svar. Men om kong Olav er slik som du sier, i alle deler, så skulle jeg ikke kunne ønske at min mann var annerledes, bare du nå ikke har skrytt for mye av ham på mange måter, da.

Hjalte sa at han hadde ikke på noen måte gjort kongen bedre enn han var. De talte flere ganger om dette med hverandre. Ingegjerd sa Hjalte måtte vare seg for å snakke om det til noen andre,

for kongen kommer til å bli sint på deg, om han får vite det.

Hjalte fortalte det til skaldene Gissur og Ottar, og de sa det måtte være svært så heldig om dette kunne komme i stand. Ottar var en frittalende mann og stod seg godt med høvdinger. Han kom også snart til å snakke med kongsdattera om saken, og fortalte henne det samme om kongen som Hjalte hadde gjort, og for en gild mann han var. Hjalte og hun og de andre talte ofte sammen om denne saken, og da de hadde snakket mange ganger, og Hjalte var blitt helt viss på utfallet, sendte han bort de 2 gøtene som hadde fulgt ham dit; han lot dem dra tilbake til jarlen med brev som Ingegjerd kongsdatter og Hjalte sendte jarlen og Ingebjørg. Hjalte lot dem også få et vink om hva han hadde snakket med Ingegjerd om, og om hennes svar. Sendemennene kom til jarlen litt før jul.

73.
Da kong Olav hadde sendt Bjørn og hans følge øst i Götaland, sendte han noen andre menn til Opplanda i det ærend å kreve veitsler for seg. Han tenkte å dra på veitsler omkring på Opplanda den vinteren, for de forrige kongene hadde hatt for skikk å kreve veitsler på Opplanda hver tredje vinter. Han drog ut fra Borg om høsten.

Kongen drog først til Vingulmark. Han laget det slik at han tok imot veitslene oppe i nærheten av skogbygdene, og der stevnte han til seg alle folk fra bygdene og især de som bodde lengst borte fra hovedbygdene.
Han gransket nøye hvordan folk holdt kristendommen, og der han syntes den trengtes bedres, lærte han dem riktig kristenskikk, og om det var noen som ikke ville holde opp å være hedninger, så tok han det så hardt at han dreiv noen ut av landet, noen lot han lemleste på hender eller føtter eller lot stikke øynene ut på dem, noen lot han henge eller halshogge, og han lot ingen være ustraffet som ikke ville tjene Gud. Slik drog han gjennom hele det fylket. Han straffet like mye storfolk som småfolk. Han gav dem prester, og satte så tett med prester i bygdene som han syntes det var best.

På den måten reiste han gjennom dette fylket. Da han kom opp på Romerike, hadde han 300 våpenføre menn. Han merket snart at det ble dårligere med kristendommen dess lenger han kom opp i landet. Men han holdt fram på samme måten og omvendte hele folket til den rette tro, og gav strenge straffer til dem som ikke ville lyde hans bud.

74.
Da den kongen som rådde på Romerike, fikk høre om dette, syntes han det tok til å se farlig ut. For hver dag kom det mange menn til ham og klagde over slikt, både mektige menn og småfolk. Da fant kongen på det råd å reise opp på Hedmark til kong Rørek, for han var den klokeste av de kongene som var der den gang. Da kongene fikk talt med hverandre, ble de enige om å sende bud nord i Gudbrandsdalen til kong Gudrød, og likeså til Hadeland til den kongen som var der, og be dem komme til Hedmark og møte kong Rørek og de andre. De lot seg ikke be 2 ganger, og så møttes de 5 kongene på Hedmark, der det heter Ringsaker. Ring var den femte av kongene, bror til kong Rørek.

Først gikk kongene og talte med hverandre i enerom. Den kongen som hadde kommet fra Romerike, tok først ordet. Han fortalte om hvordan Olav Digre fór fram og gjorde ufred for folk, tok livet av noen og lemlestet andre, noen dreiv han ut av landet, og han tok pengebøter av alle dem som sa noe imot ham, han kom med en hær av folk gjennom landet og ikke med den styrke loven gav ham rett til. Han fortalte også at det var for denne ufreden han hadde flyktet dit, og han sa at mange andre mektige menn på Romerike også hadde rømt fra odelen sin.

Og om denne ulykken nå er oss nærmest, så vil det ikke vare lenge før dere kommer ut for det samme, og derfor er det bedre vi alle sammen rådslår om hva vi skal finne på å gjøre.

Da han var ferdig med å tale, vendte kongene seg til Rørek og bad ham svare. Han sa:

Nå er det gått slik som jeg kunne tenke meg det ville gå, dengang vi hadde stevne på Hadeland, og dere alle sammen var så ivrige på å heve ham opp over hodene på oss; han blir hard å holde i hornene når han får makten alene i landet. Nå har vi 2 ting å velge mellom. Enten kan vi alle sammen dra og møte ham og la ham stelle og styre som han vil med alt for oss, og det tror jeg blir det beste vi kan gjøre, eller også kan vi reise oss mot ham nå, før han er kommet videre ut over landet.
Om han har 300 eller 400 mann, så er ikke det noen overmakt for oss, dersom vi er enige alle sammen. Men som oftest er det verre å seire når det er mange sammen som er like mektige, enn når det er én fører i spissen for hæren, og derfor er det mitt råd at vi heller lar være å våge lykken mot Olav Haraldsson.

Etterpå talte hver av kongene og sa det de mente; noen rådde fra og noen til, og det kom ingen endskap på det; de hadde gode grunner for begge deler. Da tok Gudrød Dalekonge til orde og sa:

Jeg synes det er merkelig at dere er så vinglete med avgjørelsen i denne saken, dere er nok fælt redde for Olav. Her er vi 5 konger, og ingen av oss er av mindre ætt enn Olav. Nå har vi hjulpet ham til å kjempe mot Svein jarl, og med vår hjelp har han tatt dette landet.
Og hvis han nå vil misunne hver av oss det vesle riket vi har hatt fra før, og byr oss pinsler og underkuelse, så kan jeg bare si det om meg sjøl at jeg vil se til å unngå trelldom hos kongen, og jeg sier at den av dere som ikke vil være med på å ta livet av ham, når han kommer her opp til Hedmark rett i hendene på oss, han er ikke mye til mann. For det kan jeg si dere at aldri kan vi bære hodet fritt så lenge Olav lever.

Etter denne hissige talen gikk de over til hans råd alle sammen. Da sa Rørek:

Når jeg ser på dette tiltaket, skjønner jeg at her kommer vi til å måtte stå sammen i sterkt samband, så ingen svikter noen av de andre. Sett at dere går mot kong Olav på et møte dere har avtalt, når han kommer hit til Hedmark. Da stoler ikke jeg så mye på noen av dere at jeg vil la noen være nord i Gudbrandsdalen, og noen ute på Hedmark. Dersom vi blir enige om denne planen, vil jeg at vi skal bli sammen dag og natt så lenge til vi har gjennomført den.

Dette var kongene enige i, og så holdt de seg samlet videre. De lot gjøre gjestebud for seg ute på Ringsaker og drakk på omgang der, og så holdt de utkikk utpå Romerike. Når noen speidere kom hjem, sendte de straks ut nye, slik at de natt og dag visste hva Olav gjorde, og hvor mye folk han hadde.

Kong Olav drog på veitsler opp gjennom Romerike, og hele tida på samme måte som før sagt. Da veitslene ikke strakk til fordi han hadde så mye folk, lot han bøndene få pålegg om å øke veitslene der han syntes han trengte bli lenger; men noen steder ble han kortere tid enn han hadde tenkt, og slik kom han fortere enn avtalt opp til Mjøsa.

Da kongene hadde stadfestet planen sin seg imellom, sendte de bud til lendmenn og storbønder og stevnte dem til seg fra alle fylkene. Og da de kom, hadde kongene møte med dem i enerom og lot dem få vite om planen og avtalte en møtedag når den skulle settes i verk. De avtalte at da skulle hver av kongene ha 300 mann.
Så sendte de lendmennene hjem, de skulle samle folk og komme og møte kongene slik som avtalt. Denne planen likte de fleste godt. Men det ble likevel sant som sagt er, at alle har én venn mellom uvenner.

75.
På dette møtet var Kjetil fra Ringnes. Og da han kom hjem om kvelden, åt han først kveldsverd, og så kledde de seg, han og karene hans, og gikk ned til fjorden, der tok de den skuta som Kjetil eide, og som kong Olav hadde gitt ham; de satte skipet på vannet, og i naustet der hadde de all redskap ferdig; den tok de, satte seg til årene og rodde ut på fjorden. Kjetil hadde 40 mann, alle vel væpnet. Tidlig neste dag kom de ut til Minnesund. Der gikk Kjetil videre med 20 mann og lot de andre 20 bli igjen og passe skipet.

Kong Olav var på Eid på øvre Romerike. Kjetil kom dit da kongen gikk fra ottesangen, han ønsket Kjetil velkommen. Kjetil sa han måtte snakke med kongen med én gang, og så gikk de 2 og talte sammen alene. Så fortalte Kjetil kongen hva det var kongene hadde fore, og alt det han hadde fått vite om planene deres. Da kongen fikk vite dette, kalte han til seg sine menn; han sendte noen ut i bygda og bad folk komme til seg med hester, noen sendte han opp til Mjøsa for å ta de robåtene de kunne få tak i og ha dem ferdige til han kom. Etterpå gikk han i kirken og lot synge messe for seg, og så gikk han straks til bords.
Da han hadde spist, skyndte han seg å bli ferdig og drog opp til Mjøsa, der kom det båter og møtte ham. Han gikk sjøl om bord i skuta til Kjetil sammen med så mange mann som skuta kunne ta, og alle de andre tok de båtene de kunne få tak i.
Da det lei på kvelden, la de fra land. Været var stille; de rodde ut på fjorden, og da hadde kongen nesten 400 mann.
Før det ble dag, kom han opp til Ringsaker; vaktene merket ingen ting før hæren var kommet opp på garden. Kjetil hadde god greie på hvilke hus kongene sov i; kongen lot alle disse husene kringsette, og passet på at ingen mann kom unna; så ventet de på at det skulle lysne. Kongene hadde ikke nok folk å verge seg med, og så ble de tatt til fange alle sammen og ført fram for kongen.

Kong Rørek var en lumsk og stivsinnet mann, kong Olav mente han ikke var å stole på, sjøl om han gjorde et slags forlik med ham. Han lot Rørek blinde på begge øynene og tok ham med seg; på Gudrød Dalekonge lot han tunga skjære ut. Ring og de 2 andre lot han sverge eder at de skulle reise ut av Norge og aldri komme igjen mer. Noen av de lendmennene og bøndene som hadde vært medskyldige i sviket, dreiv han ut av landet, noen ble lemlestet, og av noen tok han imot forlik.
Ottar Svarte forteller om dette:

Du som øder armgull,
gav arg lønn til karer
som land ville svike,
for alle lumske renker;
hærfører, du fordum
Hedmarks-kongene straffet
som de fortjente, dengang
de søkte mot deg, konge.

Stridskjempe, som farger
sverdet, konger dreiv du
ut av landet, din styrke
større var enn deres.
Folk vet, alle fyrster
flyktet langveis for deg;
siden du stekket tunga
på ham som satt nordligst.

Gud styrker deg storlig.
Nå styrer du alene
det land som fem konger
fordum rådde over.
Brede ættland ligger
under deg øst til Eidskog;
ingen kampens herre
eide før slikt rike.

Kong Olav la under seg det rike som disse 5 kongene hadde hatt, og så tok han gisler av lendmenn og bønder. Han tok inn skatt istedenfor veitsler nord fra Gudbrandsdalen og omkring på Hedmark; så vendte han tilbake til Romerike og drog derfra vest på Hadeland.

Den vinteren døde Sigurd Syr, mågen hans. Da reiste kong Olav til Ringerike, og Åsta, mor hans, gjorde et stort gjestebud for ham.
Nå var Olav den eneste som hadde kongsnavn i Norge.

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

76.
Det fortelles at en gang mens kong Olav var i gjestebud hos Åsta, mor si, leide hun fram barna sine og viste dem til ham. Kongen satte Guttorm, bror sin, på det ene kneet, og på det andre satte han den andre broren, Halvdan. Kongen så på guttene, han rynket brynene og så bistert på dem. Da tok guttene til å sutre. Så bar Åsta den yngste sønn sin som het Harald, til ham, han var 3 år gammel. Kongen rynket brynene til ham, men han bare så opp på ham; da tok kongen gutten i håret og lugget ham, gutten tok kongen i hakeskjegget og drog til. Da sa kongen:

Du kommer til å bli hevngjerrig, frende.

Dagen etter gikk kongen og dreiv omkring på garden sammen med Åsta, mor si. De kom til et vann. Der holdt guttene Guttorm og Halvdan, sønnene til Åsta, på å leike; de hadde laget seg store garder og kornløer og hadde mange kuer og sauer, det var leiken.
Ikke langt derfra, i ei leirvik nedved vannet, satt Harald; han holdt på med en mengde trefliser som lå og fløt innmed land. Kongen spurte ham hva det skulle være? Han sa det var hærskipene hans. Da lo kongen og sa:

Det kan nok hende den tid kommer, frende, da du rår for skip.

Nå ropte kongen på Halvdan og Guttorm, og så spurte han Guttorm:

Hva ville du eie mest av, frende?

Åkrer, sa han.

Kongen spurte:

Hvor store åkrer skulle du ønske hadde?

Han svarte:

Jeg skulle ønske at hele dette neset som går ut i vannet her, var sådd til hver sommer.

Der stod det 10 garder. Kongen svarte:

Der kunne det vokse mye korn.

Så spurte han Halvdan hva han ville eie mest av.

Kuer, sa han.

Kongen spurte:

Hvor mange kuer ville du ønske deg?

Halvdan svarte:

Når de gikk for å drikke, skulle de stå tett i tett rundt hele vannet.

Kongen svarte:

Dere vil ha store garder, det er likt far deres.

Så spurte kongen Harald:

Hva ville du ha mest av?

Han svarte:

Karer, sa han.

Kongen svarte:

Hvor mange ville du ha?

Jeg ville ha så mange at de kunne ete opp alle kuene til Halvdan, bror min, i ett mål.

Kongen lo og sa til Åsta:

Her før du nok opp en konge, mor.

Det er ikke fortalt hva mer de sa.

77.
Det var gammel landsskikk i Svitjod så lenge hedendommen varte, at det skulle være hovedblot i Uppsala i gjømåneden; da skulle de blote for fred og seier for kongen sin, og dit skulle det komme folk fra hele Sveavelde; der skulle også alle svears ting være. Det var marknad og handelsstevne der også, og det varte i ei uke, og da kristendommen kom til Svitjod, holdt likevel lagtinget og marknaden seg.
Men nå siden hele Svitjod er blitt kristent og kongene har holdt opp å bo i Uppsala, er marknaden flyttet og blir holdt ved kyndelsmesstid, og slik har det vært hele tida siden, men nå varer den ikke mer enn 3 dager. Der er sveatinget, og dit kommer de fra hele landet.

Sveavelde er delt i mange deler. En del er Västergötland og Värmland og Marker og det som hører til der, og det er så stort rike at den biskopen som rår der, har 1.100 kirker under seg. En annen del av landet er Östergötland, det er et annet bispedømme, og under det ligger Gotland og Öland, og til sammen blir det et enda større bispedømme. I sjølve Svitjod er det en landsdel som heter Södermannland, det er ett bispedømme. Så heter det Västmanland eller Fjadrundaland, det er et bispedømme. Så er det Tiundaland, det er den tredje delen av Svitjod, den fjerde heter Åttundaland, den femte er Sjåland og det som hører til der øst langs havet.
Tiundaland er gildest og best bygd av landene i Svitjod, hele riket bøyer seg for det, der er kongssetet og der er erkebispesetet, og derav kommer navnet Uppsala-rikdommen; det er sveakongens eiendom svearne kaller slik, de kaller den Uppsalaød.

I hver av landsdelene er det eget lagting, og de har egne lover i mange stykker; over hver av lovene er det en lagmann, og det er han som har mest å si over bøndene, for det som han vil og sier fram, det blir lov. Og når kongen eller en jarl eller biskopene reiser omkring i landet og holder ting med bøndene, da svarer lagmannen på bøndenes vegne, og de følger ham så sikkert alle sammen, at det knapt er noen stormann som våger å vise sin makt på alltinget deres om ikke bøndene og lagmannen gir lov til det. Men i alle slike saker som lovene ikke er innbyrdes like i, skal Uppsalaloven gjelde, og alle andre lagmenn skal stå under den lagmannen som er i Tiundaland.

78.
Den gang var det en lagmann i Tiundaland som het Torgny; hans far het Torgny Torgnysson. Ætta hadde vært lagmenn i Tiundaland sønn etter far i mange kongsaldrer. Torgny var gammel dengang, han hadde en stor hird omkring seg, og han gikk for å være den klokeste mannen i Sveavelde. Han var frende til Ragnvald jarl, og var fosterfar hans.

Nå må vi fortelle hvordan det gikk de mennene som Ingegjerd kongsdatter og Hjalte hadde sendt vestover, da de kom til Ragnvald jarl og Ingebjørg, hans kone, og sa at kongsdattera flere ganger hadde snakket til sveakongen om forlik mellom ham og Olav Digre, at hun var en svært god venn til kong Olav, men at sveakongen ble sint hver gang hun nevnte Olav, og hun hadde ikke noen tro på å få i stand forlik slik som sakene stod. Jarlen fortalte Bjørn hva han hadde hørt østfra, men Bjørn sa likevel det samme som før, at han ville ikke vende tilbake før han hadde møtt sveakongen, og han sa at jarlen hadde lovt å følge ham til sveakongen.

Nå lei det fram på vinteren, og straks jula var over, gav jarlen seg i veg og hadde med seg 60 mann ; Bjørn stallare og hans følge ble med ham. Jarlen drog østover helt til Svitjod; men da de kom opp i landet, sendte han noen mann i forvegen inn til Uppsala og sendte bud til Ingegjerd kongsdatter at hun skulle komme til Ulleråker og møte ham; der hadde hun store garder.
Da jarlens bud kom til kongsdattera, lot hun seg ikke be 2 ganger, men drog av sted med stort følge. Hjalte ble med henne. Men før han reiste, gikk han inn til kong Olav og sa:

Hell og lykke følge deg, konge! Det kan jeg si for sant, at aldri har jeg vært noe sted hvor jeg har sett slik prakt som her hos deg. Det skal jeg fortelle overalt der jeg kommer siden. Konge, jeg vil be deg at du vil være min venn.

Kongen svarte:

Hvorfor taler du som du gjerne vil bort? Hvor skal du hen?

Hjalte svarte:

Jeg skal ri ut til Ulleråker med Ingegjerd, datter di.

Kongen sa:

Ja far vel da, du er en klok og dannet mann, og har god greie på hvordan du skal være sammen med høvdinger.

Så gikk Hjalte sin veg.

Ingegjerd kongsdatter rei ut til garden sin på Ulleråker, der lot hun gjøre i stand gjestebud for å ta imot jarlen. Så kom jarlen dit, og han ble godt mottatt; han ble der i noen dager. Han og kongsdattera talte mye med hverandre og mest om sveakongen og Norges konge, hun fortalte jarlen at hun syntes ikke det så lyst ut med forliket. Da sa jarlen:

Hva mener du nå, frenke, om dette at Olav, Norges konge, ber om di hand? Vi syntes det var den beste måten å få forlik på om kongene ble måger, men jeg vil ikke støtte den saken om jeg vet at det er tvert imot din vilje.

Hun sa:

Far min får rå for mitt giftermål. Men av mine frender er du den jeg helst vil skal rå for meg i saker som jeg synes har noe å si. Og synes du dette er rådelig?

Jarlen rådde henne sterkt til det, og reknet opp mange ting om kong Olav som var til stor heder for ham; han fortalte henne nøye om det som hadde hendt nylig, dengang kong Olav fanget 5 konger på en liten morgenstund og tok makten fra dem alle sammen og la eiendommene og rikene deres under sitt velde. De talte mye om denne saken med hverandre. Så drog jarlen bort da han var ferdig, og Hjalte fulgte ham.

79.
Ragnvald jarl kom en dag på kvelden til Torgny lagmanns gard. Det var en stor velmaktsgard; det stod mange folk ute, de tok godt imot jarlen, tok seg av hestene og redskapen deres. Jarlen gikk inn i stua, der inne var det mange folk. I høgsetet satt det en gammel mann, Bjørn hadde aldri sett så svær mann, og skjegget var så langt at det lå ned på knærne hans og bredde seg ut over hele brystet; han var en vakker mann og så gjæv ut. Jarlen gikk fram til ham og hilste. Torgny ønsket ham velkommen og bad ham gå og sette seg på den plassen han var vant til å sitte; jarlen satte seg på den andre sida rett imot Torgny.

De var der i noen dager før jarlen kom fram med ærendet sitt. Da bad han Torgny bli med seg til tinghuset. Bjørn og følget hans gikk dit sammen med jarlen., og så tok jarlen til orde og fortalte at Olav Norges konge hadde sendt sine menn der øst for å slutte fred; han talte også lenge om hvor vanskelig det var for vestgøtene å ha ufred med Norge; han fortalte videre at Olav Norges konge hadde sendt menn til ham, og her var nå kongens sendemenn, og han hadde lovt at han skulle følge dem til sveakongen. Han sa også at sveakongen hadde stilt seg så vrangt til saken at han hadde sagt det skulle ikke nytte noen mann å komme til ham med den.

Og så er det så, fosterfar, sa jarlen, at jeg kan ikke greie denne saken alene, og derfor har jeg kommet hit til deg, og her venter jeg å få gode råd og hjelp fra deg.

Da jarlen var ferdig med å tale, tidde Torgny først stille en stund. Og da han tok ordet, sa han:

Det er merkelig som dere steller dere, å være så ivrig etter å få høvdingnavn, og så vet dere verken ut eller inn når dere kommer ut for noe vanskelig. Hvorfor kunne du ikke tenkt på det før du lovte å følge dem at du ikke har makt til å si imot kong Olav? Jeg synes ikke det er mindre stas å bli reknet for bonde, men så være fri til å si det en vil, om så kongen sjøl er til stede. Nå skal jeg komme til Uppsalatinget og hjelpe deg så langt at du kan si til kongen det du har lyst til, uten å være redd.

Jarlen takket ham svært for dette løftet, og så ble han der hos Torgny og rei til Uppsalatinget sammen med ham. Der var det en mengde mennesker, kong Olav var der også med hirden sin.

80.
Første dagen tinget var åpnet, satt kong Olav på stolen og hirden omkring ham. På den andre sida av tinget satt Ragnvald jarl og Torgny på én stol, foran dem satt hirden til jarlen og Torgnys flokk av huskarer, men bak stolen og i ring hele vegen omkring stod bondemugen, og noen hadde gått opp på høyder og hauger for å høre på derfra.
Da nå slikt var sagt på kongens vegne som det var skikk å si på tinget, og folk var ferdige med det, stod Bjørn stallare opp ved siden av jarlens stol og sa høyt:

Kong Olav har sendt meg hit i det ærend at han vil by sveakongen forlik etter de landegrensene som fra gammel tid har vært mellom Norge og Svitjod.

Han talte så høyt at sveakongen hørte det godt. Da sveakongen først hørte nevnt kong Olav, trodde han det var en som hadde en sak han ville ha fram for ham; men da han hørte tale om landegrenser og forlik mellom Svitjod og Norge, skjønte han hva kant dette kom fra. Da sprang han opp og ropte høyt at den der mannen skulle tie med slikt nyttsløst prat. Bjørn satte seg da ned. Og da det ble stilt, stod jarlen opp og talte. Han fortalte om Olav Digres budskap, og tilbudet om forlik med sveakongen Olav, og at vestgøtene bad kong Olav innstendig at han skulle gjøre forlik med nordmennene. Han reknet opp hvor vanskelig det var for vestgøtene når de måtte sakne alle de tingene fra Norge som de trengte for å livnære seg, og dessuten skulle være utsatt for overfall og herjinger av nordmennene, om Norges konge samlet hær og herjet der. Jarlen sa også at Olav Norges konge hadde sendt menn dit med det ærend at de skulle be om han kunne få Ingegjerd, datter hans, til ekte.

Da jarlen sluttet å tale, stod sveakongen opp. Han svarte tvert nei på forliket, og lastet jarlen hardt og sterkt fordi han hadde vært så djerv å gjøre fred og forlik med den digre mannen og sluttet vennskap med ham; han sa han hadde gjort seg skyldig i landsforræderi, og sa det var til pass om Ragnvald ble drevet ut av landet, og videre at alt dette kom av at Ingebjørg, kona hans, hadde ertet ham opp, og han sa det var det verste som kunne hendt ham at han giftet seg med ei slik kone. Han talte langt og hardt, og snakket til slutt om Olav Digre enda en gang.

Da han hadde satt seg, var det først stilt. Så stod Torgny opp. Og da han reiste seg, stod de opp alle de bøndene som hadde sittet før også, og alle som hadde vært andre steder, stimlet til og ville høre hva Torgny sa. Først ble det stor larm av all trengselen og våpnene. Men da det ble stilt, sa Torgny:

Sveakongens sinnelag er ikke slik nå mer som det har vært før. Torgny, min farfar, mintes Uppsalakongen Eirik Emundsson, og han fortalte om ham, at mens han var ung, hadde han leidang ute hver sommer og drog til både det ene og det andre landet og la under seg Finland og Kirjalaland, Estland og Kurland og store deler av landene i øst, og det synes ennå jordvoller og andre store festningsverker som han gjorde, men han var ikke så stor på det at han ikke ville høre på folk som hadde noe de ville snakke med ham om.
Torgny, far min, var hos kong Bjørn i lang tid, han kjente ham og hans levevis; gjennom hele Bjørns liv stod riket hans helt og sterkt og minket ikke; men han var grei mot vennene sine.
Jeg kan minnes kong Eirik den seiersæle, og jeg var med ham på mange hærferder. Han økte svearnes rike, og verget det med hard hand; det var likevel lett for oss å komme med råd til ham.
Men denne kongen vi har nå, lar ingen mann få våge seg til å si annet til ham enn det han, kongen, sjøl liker, og dette setter han alt inn på; men skattlandene sine lar han gli fra seg av ugiddelighet og kraftløshet. Han trår etter å legge Norgesvelde under seg, det er det ingen sveakonge som har brydd seg med før, og det volder uro for mange, Nå er det vår, bøndenes, vilje at du skal gjøre forlik med Olav Digre, Norges konge, og gi ham datter di Ingegjerd til ekte. Derimot, om du vil vinne tilbake under deg de rikene i austerveg som dine frender og forfedre har hatt der, da vil vi følge deg alle sammen. Men om du ikke vil gjøre det som vi sier, da vil vi gå mot deg og drepe deg og ikke finne oss i ufred og lovløshet av deg; det har forfedrene gjort før, dengang de styrtet 5 konger i en brønn på Mulating, for det de hadde blåst seg opp i overmot, slik som du gjør nå mot oss. Si nå med én gang hva vilkår du vil velge.

Folket laget straks stor larm og våpenbrak. Nå stod kongen opp og sa han ville la alt bli som bøndene ville; han sa at slik hadde alle sveakongene gjort, latt bøndene få rå med seg i alt de ville. Så stanset misnøyen hos bøndene.
Nå talte høvdingene, jarlen og Torgny, og så sluttet de fred på sveakongens vegne på den måten den norske kongen hadde sendt bud om. På det tinget ble det avgjort at Ingegjerd, datter til kong Olav, skulle gifte seg med kong Olav Haraldsson. Kongen overlot til jarlen å feste henne bort, og gav ham fullmakt til alt som gjaldt dette giftermålet, og så skiltes de på tinget da sakene var avgjort slik.

Da jarlen reiste hjemover, møttes han og Ingegjerd kongsdatter, og de talte med hverandre om saken. Hun sendte kong Olav ei kappe med slep gjort av pell og mye gullsøm på og silkeband.
Jarlen drog tilbake til Götaland, og Bjørn fulgte med ham. Bjørn ble ikke lenge der, så reiste han tilbake til Norge med følget sitt. Og da han kom til kong Olav og fortalte ham om det utfall reisen hadde fått, takket kongen ham svært for han hadde reist, og sa som sant var at Bjørn hadde vært heldig som hadde greidd å få fram sitt ærend i slik ufred.

81.
Da det ble vår, drog kong Olav ut til sjøen og lot skipene sette i stand og stevnte til seg folk, så seilte han ut gjennom Viken og til Lindesnes om våren, og derfra helt nord til Hordaland. Han sendte bud til lendmennene og nevnte også alle de mektigste menn i bygdene, og rustet seg på det staseligste til ferden da han skulle dra for å møte sin festemøy. Gjestebudet skulle være om høsten øst ved landegrensa ved Elv.

Kong Olav hadde kong Rørek Blinde hos seg. Da sårene hans var grodd, satte kong Olav 2 menn til å tjene ham og lot ham sitte i høgsetet hos seg og holdt ham så godt med drikk og klær at det ikke på noen måte var dårligere enn når han før hadde holdt seg sjøl.
Rørek var fåmælt og svarte stutt og tvert når noen snakket til ham. Han hadde for vane å la skosveinen leie seg ut hver dag og bort fra de andre folkene, så slo han gutten, og når han løp fra ham, sa han til kong Olav at gutten ikke ville tjene ham. Så skiftet kong Olav tjenestefolk for ham, men det gikk som før, ingen tjenestefolk kunne greie å være hos kong Rørek.

Da satte kong Olav en mann som het Svein, til å følge og vokte på kong Rørek, han var en av kong Røreks frender og hadde vært hans mann før i tida. Rørek holdt ved som før, var like fåmælt og gikk ut alene. Men når han og Svein var sammen på tomannshånd, da var Rørek lystig og snakksom; da mintes han mange ting og fortalte hvordan det hadde vært før og om alt det som hadde hendt i hans dager, dengang han var konge; han mintes hvordan han hadde hatt det før i livet, og likeså hvem som var skyld i at alt var annerledes nå for tida, både makt og lykke, og som hadde gjort ham til tigger.

Men det aller tyngste, sa han, synes jeg likevel er det at du og de andre frendene mine som en skulle vente ville være noe til menn, at dere nå skal vanslekte slik at dere ikke hevner noen av de skjensler som har gått over ætta vår.

Slike harmfulle ord brukte han støtt. Svein svarte og sa de hadde å gjøre med folk med stor overmakt, og de sjøl hadde liten råd med det. Rørek sa:

Hvorfor skal vi leve lenge, lemlestet og med skam? Om det nå skulle hende seg at jeg, enda jeg er blind, kunne få seier over dem som seiret over meg da jeg sov! Vi frister lykken og så dreper vi Olav Digre, nå er han ikke redd for noen ting. Jeg skal legge planen, og jeg ville ikke spart hendene heller om jeg hadde kunnet bruke dem, men det kan jeg ikke fordi jeg er blind. Derfor skal du bære våpen på ham. Og straks Olav er drept, vet jeg sikkert at riket kommer under uvennene hans, for jeg kan spå. Sett at det skulle hende at jeg blir konge, da skal du få bli jarl hos meg.

Han talte så lenge om dette, at Svein samtykte i å følge hans vonde råd. De avtalte at når kongen skulle ut og gå til aftensang, skulle Svein stå ute i svala i vegen for ham og ha et draget sverd under kappa. Men da kongen gikk ut av stua, gikk han fortere enn Svein hadde tenkt, og han kom til å se kongen i ansiktet. Da skiftet han farge og ble bleik som et lik, og hendene sviktet ham. Kongen merket han ble redd og sa:

Hva er det nå, Svein? Vil du svike meg?

Svein kastet kappa av seg og sverdet også, og han falt ned for føttene på kongen og sa:

Alt i Guds og Deres hand, konge.

Kongen bad folk ta Svein, og han ble satt i lenker. Så lot kongen Røreks sete flytte til en annen benk, men Svein gav han grid, og han reiste fra landet.

Kongen gav Rørek et annet herberge å sove i enn der han sjøl sov; i det rommet sov mange av hirdmennene, og kongen satte 2 hirdmenn til å følge Rørek dag og natt, det var menn som hadde vært hos kong Olav lenge, og han hadde prøvd dem at de var trofaste mot ham. Det er ikke sagt noe om at de var av stor ætt.
Kong Rørek skiftet svært; han kunne tie stille i mange dager slik at ingen kunne få et ord ut av ham, men innimellom kunne han være så lystig og glad at folk syntes det var moro å høre hvert ord han sa; og stundom sa han mye, men bare stygge ting. Det var slik også at stundom drakk han alle mann under bordet og gjorde alle som var hos ham, uføre av drikk, men oftest drakk han lite.
Kong Olav gav ham rikelig med handpenger. Ofte gjorde han det slik når han var kommet i soverommet, at før han gikk til sengs, lot han ta inn mjød, noen bøtter fulle, og gav alle de som var i samme rommet å drikke. Det ble han godt likt for.

82.
Det var en mann som het Finn Litle, han var opplending, og det er de som sier han var av finsk ætt; han var svært liten av vekst, usedvanlig rapp på foten, det var ingen hest som kunne løpe om kapp med ham, og han var bedre skiløper og bueskytter enn de fleste. Han hadde vært tjenestekar hos kong Rørek lenge og hadde brukt å gå ærend for ham når det trengtes en tro mann; han var kjent med alle vegene over hele Oppland, og han kjente og hadde talt med alle stormennene der også.
Og da kong Rørek ble satt under tilsyn av noen få menn, slo Finn seg i lag med dem; han var støtt sammen med guttene og tjenestekarene, og hver gang han kunne komme til, gikk han og tjente kong Rørek og talte ofte med ham, men kongen ville ikke snakke lenge med ham om gangen, han ville ikke noen skulle få mistanke til samtalene deres.
Da det lei på våren, og de drog ut i Viken, ble Finn borte fra hæren i noen dager, men så kom han igjen og ble der en stund. Og slik var det flere ganger, og det var ingen som la noe merke til det, for det fulgte så mange omstreifere med hæren.

83.
Kong Olav kom til Tønsberg før påske, og han ble der lenge utover våren. Det kom mange kjøpmannsskip dit til byen, både sakser og daner og skip øst fra Viken og nordfra landet. Det var en mengde mennesker der, og det var stor velstand og mange drikkelag.

Så var det en kveld kong Rørek hadde kommet nokså seint til soverommet, han hadde drukket sterkt og var svært glad. Da kom Finn Litle med ei bøtte mjød, det var krydret mjød, og den var fælt sterk. Kongen lot alle som var der inne, få drikke helt til hver mann sovnet på sin plass. Da hadde Finn gått sin veg. Det brente lys i rommet. Nå vekte kongen de mennene som brukte følge ham, og sa han ville gå i gården. De hadde lykt med seg, for det var ikke månelyst ute.
Det var en stor do ute i gården, den stod på stolper, og det var ei trapp opp til døra. Mens Rørek og de 2 satt der, hørte de en som ropte:

Hogg den djevelen, du!

Og så hørte de et slag og et dunk liksom noe falt. Kong Rørek sa:

De har nok drukket svært rikelig, de som sloss der; gå fort ut og skill dem.

De skyndte seg og løp ut, men da de kom ut på trappa, ble den hogd først som sist gikk ut, og drept ble begge 2. Det var kong Røreks menn som var kommet dit, det var Sigurd Hit, som hadde vært merkesmann hos ham, og de var 12 sammen; Finn Little var også der. De drog likene opp mellom husene, og så tok de kongen og førte han med seg, de løp om bord i ei skute de hadde, og rodde bort.

Sigvat skald sov i samme rom som kong Olav; han stod opp engang på natta og skosveinen hans fulgte ham, de gikk ut til den store doen. Men da de skulle gå tilbake igjen og gikk ned trappa, glei Sigvat og falt på kne, han tok seg for med handa og kjente noe vått. Han sa:

Sannelig tror jeg ikke kongen har fått flere av oss til å gå sjøgang i kveld, og så lo han.

Men da de kom inn i soverommet der det brente lys, spurte skosveinen:

Har du skrubbet deg? eller hvorfor har du blod utover hele deg?

Han svarte:

Nei, jeg har ikke skrubbet meg, men dette må bety at noe har hendt.

Han vekte merkesmannen, Tord Folesson, som var sengekameraten hans, og de gikk ut og tok med seg lykt, de fant snart blodet; så lette de og fant snart likene også og drog kjensel på dem. De så også at det lå en stor trestubbe der med et svært hogg i, og siden fikk de vite at det hadde vært gjort på narreri, for å lokke ut dem som var drept.
Sigvat og Tord sa til hverandre at det var nødvendig kongen fikk vite om det som hadde hendt, så snart som mulig. De sendte straks gutten inn i det rommet kong Rørek hadde vært i; der sov alle mann, men kongen var borte. Gutten vekte de mennene som var der inne, og sa hva som hadde hendt. De stod opp med en gang og gikk ut i gården der likene var.Men enda det var greit at kongen måtte få vite om det som hadde hendt så snart som mulig, var det ingen som torde vekke ham.
Da sa Sigvat til Tord:

Hva vil du helst gjøre, lagsmann, vekke kongen eller fortelle ham saken?

Tord svarte:

Jeg tør ikke for noen pris vekke ham, men jeg skal fortelle ham hva som har hendt.

Da sa Sigvat:

Det er mye igjen av natta ennå, og innen det blir dag, kan det hende at Rørek har funnet seg et skjulested så det ikke blir så lett å finne ham igjen siden. Men de kan ikke være kommet så langt bort, for likene er varme ennå. Den skam skal aldri hende oss at vi ikke lar kongen få vite om dette sviket. Gå du Tord opp i soverommet og vent på meg der.

Så gikk Sigvat til kirken og vekte klokkeren, han bad ham ringe for sjelene til kongens hirdmenn og nevnte de mennene som var drept. Klokkeren gjorde som han ble bedt om. Men av ringingen våknet kongen og satte seg opp. Han spurte om det var tid for ottesang. Tord svarte:

Det ringer for noe verre; her har det hendt store ting, kong Rørek er borte, og 2 av hirdmennene Deres er drept.

Kongen spurte ham ut om hva det var som hadde gått for seg, og Tord fortalte ham alt han visste. Da stod kongen opp og lot blåse til hirdstevne. Og da mennene var kommet sammen, nevnte kongen opp menn som skulle gå alle veger ut fra byen og leite etter kong Rørek, på sjø og på land.

Tore Lange tok ei skute og satte av sted med 30 mann, og da det lysnet, så de 2 små skuter framfor seg. Da de fikk øye på hverandre, rodde de alle sammen så mye de orket. Der var kong Rørek, og han hadde også 30 mann. Da de nærmet seg hverandre, snudde Røreks folk inn mot land, og så løp de i land alle sammen, uten kongen, som satte seg opp i løftingen. Han ropte farvel etter dem og vel møtt igjen. Nå rodde Tore og hans folk mot land. Da skjøt Finn Little ut ei pil, og den kom midt i livet på Tore så han døde av det. Sigurd og alle hans menn løp til skogs. Tores menn tok med seg liket hans og kong Rørek og førte dem ut til Tønsberg.
Kong Olav overtok nå å holde vakt over kong Rørek; han lot ham gjete nøye og tok seg vel i vare for svik fra ham, han satte folk til å gjete ham natt og dag. Kong Rørek var svært så lystig, og ingen kunne merke på ham annet at han var vel nøyd med alt.

84.
På Kristi himmelfartsdag gikk kong Olav til høymesse; da gikk biskopen i prosesjon omkring kirken og leidde kongen med seg, og da de kom tilbake i kirken, leidde biskopen kongen til plassen hans på nordsida i koret. Der satt kong Rørek ved sida av ham som vanlig, han holdt kappa opp for ansiktet. Da kong Olav hadde satt seg ned, la kong Rørek handa på aksla hans og klemte den, han sa:

Du har pell-klær på deg nå, frende, sa han.

Kong Olav svarte:

Nå holder vi en stor høytid til minne om det at Jesus Krist steig fra jorda opp til himmelen.

Kong Rørek svarte:

Jeg skjønner ikke så mye av det dere forteller om Krist at jeg kan huske det; mye av det dere sier, synes jeg er utrolig. Men det har jo hendt så mye rart i gamle dager.

Da messen tok til, reiste kong Olav seg, løftet armene over hodet og bøyde seg mot alteret, og da glei kappa ned av akslene på ham. Da spratt kong Rørek opp fort og kvast, han stakk etter kong Olav med en slags dolk som heter ryting; stikket kom i kappa ved akslene, men kongen hadde bøyd seg unna; tøyet ble en del skåret sund, men kongen ble ikke såret.
Da kong Olav merket overfallet, sprang han fram på golvet. Kong Rørek stakk etter ham en gang til med dolken, men traff ikke og sa:

Flyr du for meg blinde mannen nå da, Olav Digre!

Kongen bad sine menn ta og leie ham ut av kirken, og det ble gjort.
Etter denne hendelsen prøvde folk å overtale kong Olav til å la Rørek drepe.

Det er å friste lykken for sterkt, konge, sa de, når De har han her hos Dem og holder hand over ham hva han så finner på av ondskap; og han gjør ikke annet dag og natt enn å pønske på å ta livet av Dem. Og dersom De sender ham bort fra Dem, vet vi ikke den mann som kunne greie å gjete ham slik at det blir umulig for ham å komme seg bort. Og kommer han løs, så vil han straks reise flokk og gjøre mye vondt.

Kongen svarte:

Det er så sant som det er sagt at det er mange som har måttet lide døden fordi jeg er slik mot Rørek. Men jeg har liten lyst til å ødelegge den seieren jeg vant over opplandskongene dengang jeg tok dem alle 5 på én morgen, og fikk all den makt de hadde, uten at jeg trengte å bli banemann til noen av dem, for de var mine frender alle sammen. Men nå er jeg likevel ikke helt viss på om ikke Rørek får tvunget meg til å la ham drepe.

Rørek hadde lagt handa på aksla til kong Olav fordi han ville vite om han hadde brynje på.

85.
Det var en mann som het Torarin Nevjolvson; han var islending og hadde ætta si på nordlandet; han var ikke ættstor, men klokere enn de fleste og svært veltalende; han var djerv til å tale med høvdinger. Han fór mye til sjøs og var utenlands lange tider. Torarin var fælt stygg, og det verste var at han var så stygt skapt, han hadde svære, stygge hender, men føttene var likevel enda mye styggere.

Torarin var i Tønsberg dengang det hendte, dette som nettopp er fortalt. Kong Olav kjente ham og hadde snakket med ham. Torarin holdt på å ruste ut et kjøpmannsskip som han eide, og han tenkte seg til Island om sommeren. Kong Olav bad Torarin i gjestebud hos seg noen dager og talte med ham, og Torarin sov i samme rom som kongen.

Så var det tidlig en morgen at kongen var våken, og de andre mennene i rommet sov. Sola hadde nettopp stått opp, og det var helt lyst inne. Kongen så at Torarin hadde stukket den ene foten fram under klærne, han lå og så på foten en stund. Nå våknet de andre i rommet. Kongen sa til Torarin:

Jeg har ligget våken her en stund, og jeg har sett et syn som er av de sjeldne, og det er en mannefot så stygg at jeg ikke tror det fins noen styggere her i byen.

Og så bad han de andre se etter hva de trodde. Og alle som så på den, var enige i at det var sant nok. Torarin skjønte hva de snakket om og svarte:

Det er ikke mange ting som er slik at en ikke kan vente å finne maken til den, og det er vel rimeligst at det er slik her og.

Kongen sa:

Jeg holder likevel på at det ikke fins noen annen fot som er så stygg, og det skal jeg gjerne vedde på også.

Da sa Torarin:

Jeg er ferdig til å vedde med Dem på at jeg skal finne en enda styggere fot her i byen.

Kongen sa:

Da skal den av oss som får rett, få velge en bønn av den andre.

La gå, sa Torarin.

Så stakk han den andre foten fram av klærne, og den var ikke det minste vakrere, men der var stortåa borte. Da sa Torarin:

Her,konge, kan De se en annen fot, og den er mye styggere, for her mangler den ene tåa, og jeg har vunnet veddemålet.

Kongen sa:

Den første foten var styggest, for der var det 5 fæle tær, og her er det bare 4, og da skal jeg få velge en bønn av deg.

Torarin sier:

Kongens ord er meg dyrebare. Hvilken bønn har du å be meg om?

Kongen sa:

Denne at du skal med deg Rørek til Grønland og føre ham til Leiv Eiriksson.

Torarin svarte:

Jeg har aldri vært på Grønland.

Kongen sa:

Slik sjømann som du er, så er det på tide du reiser til Grønland da, om du ikke har vært der før.

Torarin svarte ikke stort på dette først, men kongen holdt ved med å spørre ham, og så slo Torarin det ikke helt fra seg, men sa:

Konge, jeg vil la dem høre den bønn jeg hadde tenkt å be Dem om dersom jeg hadde vunnet veddemålet. Jeg hadde tenkt å be dem om å få bli hirdmann hos Dem. Og om de lar meg få det, så blir det mer min skyldighet ikke å unnslå meg for å gjøre det som De krever.

Kongen sa ja til dette, og Torarin ble hans hirdmann.
Nå gjorde Torarin skipet sitt ferdig, og da han var seilklar, tok han imot kong Rørek. Da de skiltes, kong Olav og Torarin, sa Torarin:

Sett at det skulle gå slik som ikke er umulig, men lett kan hende, at vi ikke kommer fram til Grønland, men at vi kommer til Island eller andre land, hvordan skal jeg da bli kvitt denne kongen på en måte som De kan være nøyd med?

Kongen sa:

Om du kommer til Island, så skal du gi ham over til Gudmund Eyjolvsson eller Skafte lovsigemann eller en annen av høvdingene som vil ta imot mitt vennskap og tegn på det. Men om du skulle komme til andre land som er nær oss, da får du lage det slik at du er viss på at Rørek aldri kommer levende til Norge mer. Men det skal du bare gjøre når det ikke er noen annen utveg.

Da Torarin var ferdig, og det ble bør, seilte han av sted og hele vegen ytre leia utenfor øyene, og nordover fra Lindesnes styrte han ut på havet. Han fikk ikke god bør, men tok seg vel i vare for å komme nær land. Han seilte sør for Island og tok merke av det, og så vestover omkring landet og i Grønlandshavet. Der fikk han sterk strøm og vondt vær, og da det lei på sommeren, tok han land i Breidafjord på Island.

Torgils Arason var den første av stormennene som kom til dem, Torarin fortalte ham om kong Olavs budskap og kjenningstegnene og løftet om vennskap, som fulgte om han tok seg av kong Rørek. Torgils hadde god lyst på dette og bød kong Rørek hjem til seg, og han var hos Torgils Arason om vinteren. Han likte seg ikke der, og bad at Torgils skulle la noen følge ham til Gudmund; han sa han mente å ha hørt at hos Gudmund levde de best og rikest på hele Island, og det var ham han var sendt til. Torgils gjorde som han krevde, og fikk noen menn til å følge Rørek til Gudmund på Mödruvellir.
Gudmund tok godt imot Rørek fordi kongen bad ham om det, og så var Rørek hos Gudmund den andre vinteren; da trivdes han ikke der lenger. Så fikk Gudmund hus til ham på en liten gard som heter Kalvskinn, der var det mange folk. Der var Rørek tredje vinteren, og han sa det at siden han hadde mistet kongedømmet, var dette det stedet han hadde likt best, for der reknet alle ham for å være størst. Sommeren etter ble Rørek sjuk, og det endte med at han døde. Det sies at han er den eneste kongen som hviler på Island. Torarin Nevjolvsson var ute og fór i lange tider etterpå, men innimellom var han hos kong Olav.

86.
Den sommeren Torarin drog til Island med Rørek, seilte Hjalte Skeggjason også til Island, og kongen fulgte ham ut og gav ham vennegaver med da de skiltes.
Samme sommeren drog Øyvind Urarhorn i vesterviking og kom til irerkongen Konofogor i Irland om høsten. Irerkongen og Einar jarl på Orknøyene møttes i Ulvreksfjorden om høsten, og det kom til en stor kamp. Kong Konofogor hadde mye større hær, og han seiret, og Einar jarl flyktet med bare 1 skip, og slik kom han tilbake til Orknøyene om høsten; da hadde han mistet nesten hele hæren og alt det hærfanget de hadde tatt. Jarlen var fælt lite nøyd med ferden sin, og han gav skylden for at han hadde tapt, til de nordmennene som hadde vært med irerkongen i kampen.

87.
Nå må vi fortelle videre fra der vi sluttet før. Kong Olav Digre drog i brudeferd for å hente si festemøy Ingegjerd, datter til Olav sveakonge. Kongen hadde stort følge, og det var så nøye utvalgt at alle stormenn han hadde kunnet få tak i, fulgte ham, og hver av stormennene hadde med seg utvalgte folk, både de beste av ætt og ellers de dugligste som var. Følget var rustet ut på det beste med all slags tilfang, både skip og våpen og klær. De styrte flåten øst til Konghelle. Da de kom dit, var det ingen som visste noe om sveakongen, og det var heller ikke kommet noen utsendinger fra ham. Kong Olav ble i Konghelle lenge utover sommeren, og spurte stadig etter hva folk kunne fortelle ham om hvor sveakongen holdt til og hva han hadde tenkt å gjøre. Men det var ingen som kunne si ham noe visst om det.
Så sendte han noen menn opp i Götaland til Ragnvald jarl og bad ham spørre etter, om han kunne få greie på hva det kom av at sveakongen ikke kom til stevnet, som avtalt. Jarlen sa at han visste det ikke.

Men om jeg får greie på det, sa han, skal jeg straks sende bud til kong Olav og la ham vite hva det ligger under, om denne utsettelsen har noe annet på seg enn at han har så mye å gjøre ; det kan så ofte hende at sveakongens ferder går langsommere enn han hadde tenkt.

88.
Olav Eiriksson sveakonge hadde først hatt ei frille som het Edla, datter til en jarl i Vendland. Hun hadde først vært hærtatt og ble reknet som kongens tjenestejente.
Barna deres var Emund, Astrid og Holmfrid.

Dessuten hadde han en sønn med dronninga, han ble født Jakobsmessedagen, og da de skulle døpe ham, kalte biskopen ham Jakob. Dette navnet kunne ikke svearne like, de sa at aldri hadde noen sveakonge hett Jakob før.

Alle kong Olavs barn var vakre og hadde godt vett. Dronninga var stor på det og var ikke god mot stebarna sine, og kongen sendte Emund, sønn sin, til Vendland, og der vokste han opp hos morsfrendene; han holdt ikke lenge fast ved kristendommen.
Astrid kongsdatter vokste opp i Västergötland hos en gjæv mann som het Egil. Hun var ei svært vakker kvinne og visste vel å velge sine ord, blid og medgjørlig og gavmild på gods. Da hun ble voksen, var hun ofte hos sin far, og alle mennesker likte henne godt.

Kong Olav var herskesjuk og vrang å ha med å gjøre. Han kunne slett ikke like at folk i landet hadde reist seg mot ham på Uppsalatinget og truet ham på livet, og han gav Ragnvald jarl største skylden for det. Han lot ikke noe gjøre ferdig til brudeferden, slik som det var avtalt om vinteren at han skulle gifte sin datter Ingegjerd med Olav Digre, Norges konge, og komme til landegrensa om sommeren.
Da det lei på, tok mange til å undres hva kongen tenkte på, om han hadde tenkt å holde forliket med Norges konge, eller om han ville bryte både forlik og fred.
Det var mange som var rent ute av seg for dette, men det var ingen som var så modig at han torde spørre kongen om saken. Mange gikk og klagde til Ingregjerd kongsdatter og bad henne få greie på hva kongen ville. Hun svarte:

Jeg har liten lyst på en samtale med kongen for å snakke om saken mellom ham og Olav Digre, for den ene er ikke den andres venn. Han har svart meg med vondord en gang før da jeg talte Olav Digres sak.

Denne saken gav Ingegjerd kongsdatter mye å tenke på, hun var ute av seg og sorgfull, og hun var svært spent på hva kongen ville finne på. Hun hadde mest tro på at han ikke kom til å holde sitt ord til Norges konge, for en kunne merke at han ble sint hver gang noen kalte Olav Digre for konge.

89.
Tidlig en dag rei kongen ut med hauker og hunder, og mennene hans fulgte ham. Da de slapp haukene, drepte hauken til kongen 2 orrfugl i samme flukten, og like etter fløy den fram igjen, og da drepte den 3 orrfugl. Hundene løp nedenunder den og tok alle fuglene da de falt til jorden. Kongen sprengte etter og tok sjøl viltet sitt og skrøt fælt. Han sa:

Det blir lenge før noen av dere får slik jakt.

De sa det var sant, og at de trodde knapt noen annen konge hadde slik lykke på jakten som han.
Så rei kongen og alle de andre hjem; han var svært så blid. Ingegjerd kongsdatter kom ut av huset, og da hun så at kongen kom ridende inn til garden, gikk hun dit bort og hilste ham. Han hilste leende igjen og holdt straks fram fuglene og fortalte om jakten og sa:

Hvor tror du det fins en konge som har fått så mye vilt på så liten stund?

Hun svarte:

Det er en god morgenfangst dette, herre, at De har fanget 5 orrfugl. Men det var større det Olav, Norges konge, gjorde, han tok på en morgenstund 5 konger og gjorde hele riket deres til sin eiendom.

Da kongen hørte dette, sprang han av hesten, vendte seg mot henne og sa:

Det skal du vite, Ingegjerd, at enda så stor kjærlighet som du har fått til denne digre mannen, så skal du aldri få ham, og ikke han deg heller. Jeg vil gifte deg med en av de høvdingene som jeg kan holde vennskap med. Og jeg kan aldri bli den manns venn som har tatt mitt rike i hærfang og gjort meg stor skade med ran og manndrap.

Slik sluttet samtalen, og hver gikk sin veg.

90.
Nå hadde Ingegjerd kongsdatter fått greie på hvordan det virkelig stod til med kong Olavs planer, og så sendte hun straks bud ned i Västergötland til Ragnvald jarl og lot ham få vite hva det var på ferde med sveakongen og at hele forliket med Norges konge var brutt; hun sa at jarlen og de andre vestgøtene fikk vokte seg, og nå var det ikke rimelig de fikk fred med nordmennene.
Da jarlen fikk høre dette, sendte han bud over hele riket sitt og bad folk være på vakt om nordmennene ville herje hos dem. Jarlen sendte også sendebud til kong Olav Digre og bad dem fortelle ham det jarlen hadde fått høre, men dessuten at han ville holde på forliket og vennskapet med kong Olav. Han bad også om at kongen ikke skulle herje i riket hans.
Da dette budskapet kom til kong Olav, ble han fælt harm og ute av seg, og det var flere dager som folk ikke kunne få et ord ut av ham. Men så holdt han husting med følget sitt. Da stod først Bjørn stallare opp. Han tok til med å fortelle hvordan han hadde dradd østover vinteren i forvegen for å slutte fred, og hvordan Ragnvald jarl hadde tatt godt imot ham. Han fortalte også hvor tvert og stritt sveakongen hadde tatt saken i førstningen.

Og det forliket som ble gjort, sa han, kom i stand mer med hjelp av Torgnys makt og store folkestyrke og med Ragnvald jarls støtte enn med sveakongens gode vilje. Derfor mener jeg vi kan være viss på at når forliket er brutt, så er det kongens skyld, og det kan vi ikke legge jarlen til last. Han har vi fått røyne er kong Olavs sanne venn. Nå vil kongen vite av høvdinger og andre hærmenn hva han skal gjøre; om han skal gå opp i Götaland og herje med den hæren vi nå har, eller om dere mener vi skal finne på noe annet?

Han talte både langt og klokt.
Etterpå talte mange stormenn, og de endte alle sammen mest på samme måten, de rådde fra å herje, og de sa som så:

Vi har nok en stor hær. Men det er stormenn og høvdinger som er samlet her, og til hærferd er ikke unge menn dårligere, de synes det er bra å vinne seg rikdom og rang. Når høvdinger skal dra i strid eller kamp, har de dessuten for skikk å ha med seg mange menn til å gå foran og være skjold for seg, men det er oftest slik at folk som har lite penger, slåss bedre enn slike som har vokst opp i rikdom.

Etter disse overtalelsene tok kongen det råd å løse opp leidangen. Han gav alle lov til å dra hjem, men kunngjorde det at neste sommer skulle han ha leidang ute fra hele landet og stevne mot sveakongen og hevne at han ikke holdt ord. Dette likte alle godt.
Så drog kong Olav nord i Viken og slo seg ned i Borg om høsten, og dit lot han føre alt slikt som trengtes for vinteren. Der satt han om vinteren og hadde mye folk.

91.
Folk talte svært forskjellig om Ragnvald jarl. Noen sa at han var kong Olavs sanne venn, men andre syntes ikke det var trolig, de sa han måtte da ha så pass å si hos sveakongen at han kunne fått ham til å holde forliket med kong Olav Digre. Sigvat skald brukte svært mange vennlige ord om Ragnvald jarl, og talte ofte til kong Olav om det. Han tilbød kongen at han skulle reise til Ragnvald jarl og finne ut hva han hadde fått vite om sveakongen, og friste om det skulle være mulig å få forlik. Kongen ville gjerne det, for han syntes ofte det var godt å snakke med sine trofaste menn om Ingegjerd kongsdatter.

Tidlig på vinteren drog Sigvat skald og 2 andre av sted fra Borg, de reiste øst over Marker og derfra til Götaland. Men før de skiltes, kong Olav og Sigvat, kvad han denne visa:

Lev nå vel, kong Olav,
til vi atter møtes
her i dine haller,
når jeg har hentet dommen.
Skalden ber at kongen
kampdjerv må få leve
og styre dette landet.
Det skje! Jeg slutter visa.

Nå er de ord uttalt
som aller mest av alle
det gjalt å si, konge!
Jeg kunne dog si flere;
Gud la deg vokte landet
du eier, sterke konge,
for til det er du båren!
Dette er mitt ønske.

Så drog de østover til Eidar, de fikk en låk farkost over elva, en slags ferjebåt, og det var så vidt de kom over.
Sigvat kvad:

Den kantrende skuta lot jeg
slepe tilbake til Eid;
våt som en ulykke vasset
jeg oppe i båten, slik gikk det.
Haugfolk hente den prammen!
Jeg husker ei verre farkost.
Jeg vågde livet på båten,
men bedre det gikk enn ventet.

Så drog de gjennom Eidskogen. Sigvat kvad en strofe:

Det var ikke søtt å trave
13 mil gjennom Eidskog,
vred jeg var, kan enhver
vite jeg møtte uhell.
Det fans ei fot uten blemmer
på fyrstens menn den dagen,
kvast vi la av gårde
med gnagsår på begge føtter.

Så drog de gjennom Götaland og kom fram om kvelden til en gard som heyter Hov. Der var døra stengt, og de kom ikke inn. Folkene i huset sa det var hellig der, og så gikk de derfra. Sigvat kvad:

Jeg kom til Hov ved et høve.
Døra var låst. Jeg spurte
meg utenfra fore, lutet
nyfiken inn med nesa.
Jeg fikk snaut ord tilbake,
de sa stedet var hellig,
jeg bad gygrene ta dem;
hedensk folk meg jagde.

Så kom de til en annen gard. Der sto husfrua i døra og sa han måtte ikke gå inn der, hun sa de holdt alveblot. Sigvat kvad:

Gå ikke lenger inn du,
arme dreng, sa kona.
Hedninger er vi. Odins
vrede er jeg redd for.
Alveblot var det inne,
sa den usle kjerring,
dreiv meg uten å blunke
som var jeg en ulv, fra garden.

Neste kveld kom han til 3 bønder, de kalte seg Olve alle 3, og alle sammen dreiv de ham ut. Sigvat kvad:

Tre samnavner synte
meg nakken, dreiv meg fra seg.
De sverdets herre neppe
synderlig ros kan kreve.
Nå er jeg redd nesten
at menn ved navn Olve
alle som oftest bruker
jage sine gjester.

De drog videre samme kvelden og kom til en fjerde bonde, han ble reknet for å være den beste karen av dem. Men han dreiv dem ut han også. Sigvat kvad:

Siden jeg søkte mannen,
den søkkrike, som kaltes
den vennligste av alle;
jeg ventet meg noe vakkert.
Men grevets herre glodde
bare grettent på meg;
er denne best, den verste
er vond. Jeg laster nødig.

En gard som Åstas saknet
jeg sårt øst for Eidskog,
på vegen hus jeg søkte
hos en hedensk bonde.
Jeg så ikke mektige Sakses
sønn, han var der ikke.
Ut ble jeg samme kvelden
kastet fire ganger.

Da de kom fram til Ragnvald jarl, sa jarlen de visst hadde hatt en slitsom reise. Sigvat kvad:

Sendemenn som søkte
hit fra sogningers konge
med kongelig budskap
kom fra en lang reise.
Vi sparte oss lite; mye
møter folk som ferdes.
Norges nyttige verge
nordfra oss sendte.

Vegen over Eidskog
øst til kongers mester
var dryg for oss drenger;
drengen dog kongen priser.
Men fyrstens rike bønder
burde ei vist meg fra seg,
helt til jeg kom og møtte
min gavmilde drotten.

Ragnvald jarl gav Sigvat en gullring. Det var ei kvinne som sa at han der med de svarte øynene hadde da iallfall noe igjen for reisen. Sigvat kvad:

Disse svarte øyne
fra Island, kvinne, viste
oss bratte, lange stier
til den skinnende ringen.
Denne foten min, frue,
fant drengelig fram på gamle
veger hit, som dårlig
din husbonde kjente.

Sigvat skald kom til Ragnvald jarl og var der lenge og hadde det godt. Da fikk han vite av brev fra Ingegjerd kongsdatter at det var kommet sendemenn fra kong Jarisleiv øst i Holmgard til Olav Sveakonge for å fri til Ingegjerd, datter til Olav Sveakonge, for kong Jarisleiv, og videre at kong Olav tok dette på aller beste måte.

Astrid, datter til kong Olav, kom også til hirden hos Ragnvald jarl, og det ble gjort stort gjestebud. Sigvat kom snart i snakk med kongsdattera, hun kjente til ham og ætta hans, for Ottar var skald, som var søstersønn til Sigvat, hadde lenge hatt vennskap med Olav sveakonge. Det ble talt om mange ting, og så spurte Ragnvald jarl, om kanskje Olav Norges konge ville ha Astrid.

Om han vil det, sa han, så tror jeg nesten vi ikke spør sveakongen om denne saken.

Det samme sa Astrid kongsdatter.

Etter dette drog Sigvat og følget hans hjem, de kom til Borg litt før jul og fant kong Olav. Da Sigvat kom hjem til kong Olav, og han gikk inn i hallen, sa han og så på veggene:

Kongens hirdmenn smykker
salen med hjelm og brynje,
de henger tett på veggen.
Hirden samler ravner.
Ingen blant unge konger
seg roser av bedre bunad
for huset, det er sikkert.
Hallen er helt herlig

Den hugstore hirden ber jeg
høre, raske konge,
disse viser jeg diktet
på vegen. Vondt jeg tålte.
Opp fra skip som skrider
som ski på havet, jeg sendtes
den lange veg til Svitjod.
Jeg sov lite den høsten.

Jeg sa den gang jeg møtte
den mektige, store Ragnvald,
at ord til Dem, kong Olav,
bør holdes rett og riktig.
Sverdvokter! Jeg drøftet
mang en sak i hallen
hos den gavmilde, aldri
hørte jeg greiere tale.

Jarlers ætling bad deg,
ødsle konge, fagne
vel hver den som kommer
hit av hans hirdmenn,
og hver som øst vil vandre
at Lista-herrens venner
får støtte der hos Ragnvald,
det er like sikkert.

Da jeg kom vestfra, fyrste,
var folket mest ferdig
til svik, som Eiriks ættmann
alt hadde krevd av dem.
Men at de jarleættas
jord, som fra Svein De røvet,
skal få eie, dette
skylder De Ulvs brorhjelp.

Kloke Ulv tok saken
opp mellom dere, Olav.
Greit svar, forlik fikk jeg,
begges saker skal ligge.
Tjuvers fiende! Ragnvald
bryter ei mer freden
enn om aldri noen
hatefull dåd var øvet.

Sigvat sa fra til kong Olav med én gang om det han hadde fått høre. Kongen ble først svært ute av seg da Sigvat fortalte ham om frieriet til kong Jarisleiv; kong Olav sa han kunne aldri vente seg annet enn vondt av sveakongen.

Når vi nå bare kunne få lønt ham så han husker det.

Men da ei tid var gått, spurte kongen Sigvat om annet nytt fra Götaland. Sigvat fortalte ham mye om Astrid kongsdatter, hvor vakker hun var og klok attpå, og dessuten at folk sa hun var ikke på noen måte dårligere hun enn Ingegjerd, søster hennes. Dette likte kongen å høre. Sigvat fortalte ham alt det Astrid og han hadde talt om. Kongen tenkte mye på dette, og så sa han:

Sveakongen tror nok ikke at jeg våger å gifte meg med datter hans uten hans vilje.

Men denne saken snakket de ikke om til noen andre. Kong Olav og Sigvat skald talte ofte om dette, kongen spurte Sigvat nøye ut om det kjennskap han hadde til Ragnvald jarl;

hva slags venn har vi i ham? sa han.

Sigvat sa at han var en sikker venn for kong Olav.
Da kvad Sigvat:

Mektige konge, freden
med den mektige Ragnvald
bør du holde. Nyttig
er han deg netter og dager.
Tingherre, han vet jeg
er den beste vennen
du i austerveg eier
helt ut til grønne saltet.

Etter jul drog Tord Skotakoll, søstersønn til Sigvat skald, og skosveinen til Sigvat i all hemmelighet bort fra hirden. De reiste øst til Götaland, de hadde vært med Sigvat dit før om høsten. Da de kom til jarlens hird, viste de jarlen kjenningstegn som sa at kong Olav sjøl hadde sendt dem dit til jarlen med fullmakt.
Straks med en gang gav jarlen seg av sted, og Astrid kongsdatter fulgte med ham; de hadde nesten 100 mann, utvalgte folk, både fra hirden og sønner til mektige bønder, og hele utstyret deres var staselig, både våpen og klær og hester. Deretter rei de nord til Sarpsborg i Norge og kom dit ved Kyndelsmesstider.

92.
Der hadde kong Olav latt alt gjøre i stand; der var all slags drikk, den beste en kunne få, og alt annet var også av beste slag. Han hadde også stevnet til seg mange stormenn fra bygdene omkring. Og da jarlen kom dit med sitt følge, tok kongen hjertelig imot ham, jarlen fikk et stort godt herberge som var gildt utstyrt, og dessuten tjenestefolk og menn som skulle se til at det ikke skortet på noe som kunne pryde et gjestebud.

Da gjestebudet hadde vart slik noen dager, hadde kongen, jarlen og kongsdattera en samtale, og i denne samtalen ble det avgjort at Ragnvald jarl gav Astrid, datter til Olav sveakonge, til Olav Norges konge, og han festet henne med samme medgift som det før hadde vært avtalt at Ingegjerd, søster hennes skulle hatt. Kongen skulle også gi Astrid samme brudegave som han skulle ha gitt Ingegjerd, søster hennes. Nå gjorde de gjestebudet større, og så ble det drukket bryllup for kong Olav og dronning Astrid med stor stas.

Etter dette drog Ragnvald jarl tilbake til Götaland, og da de skiltes, gav kongen ham store og gode gaver, og de skiltes som de kjæreste venner, og det vennskapet holdt seg så lenge begge levde.

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

93.
Våren etter kom det sendemenn til Svitjod fra kong Jarisleiv øst i Holmgard; de kom og ville ha oppfylt avtalen fra sommeren før, da kong Olav hadde lovt å gifte sin datter Ingegjerd med kong Jarisleiv. Kong Olav talte med Ingegjerd om saken, og sa han ville at hun skulle gifte seg med kong Jarisleiv. Hun svarte:

Om jeg skal gifte meg med kong Jarisleiv, sa hun, da vil jeg ha Aldeigjuborg og det jarlsriket som hører til borgen i brudegave.

Sendemennene fra Gardarike gikk med på det på sin konges vegne. Da sa Ingegjerd:

Om jeg skal dra øst i Gardarike, vil jeg velge en mann som skal følge med meg fra Sveavelde, den jeg synes høver best til det, og jeg setter det vilkår at han ikke skal ha lavere rang der øst enn her, og ikke på noen måte dårligere eller mindre rett og verdighet enn han har her.

Dette gikk kongen med på og sendemennene også; kongen gav sitt ord på det, og sendemennene gjorde det samme.
Så spurte kongen Ingegjerd hva det var for en mann hun ville velge til å følge med seg fra hans rike. Hun svarte:

Mannen heter Ragnvald Ulvsson jarl, min frende.

Kongen svarte:

Jeg hadde tenkt å lønne Ragnvald jarl på en annen måte for det han sveik sin konge og drog til Norge med dattera mi og gav henne som frille til den digre mannen der, han som han visste var den verste uvennen vår. I sommer skal han bli hengt for det.

Ingegjerd bad faren holde ord, når han hadde gitt henne et løfte, og fordi hun bad, ble det til at Ragnvald jarl skulle få dra ut av Sveavelde i fred, men han skulle aldri komme kongen for øynene mer og aldri vise seg i Svitjod engang så lenge Olav var konge.
Ingegjerd sendte bud til jarlen og fortalte ham dette og satte stevne med ham et sted de skulle møtes. Jarlen drog straks av sted og rei opp i Östergötland, fikk seg skip der og seilte så med følget dit han skulle møte Ingegjerd kongsdatter.
Så drog de alle sammen øst til Gardarike om sommeren, og så ble Ingegjerd gift med kong Jarisleiv. Sønnene deres var Valdemar, Vissavald og Holte den frøkne.
Dronning Ingegjer gav Ragnvald jarl Aldeigjuborg og det jarlsriket som hørte til der. Ragnvald jarl bodde der lenge; han var en gjæv mann. Sønnene til Ragnvald jarl og Ingebjørg var Ulv jarl og Eiliv jarl.

94.
Det var en mann som het Emund fra Skara, han var lagmann der i Västergötland og var en av de klokeste og mest veltalende menn som var. Han var av stor ætt og hadde mange frender, steinrik var han også. Folk sa han var full av baktanker og bare måtelig å stole på. Han var den mektigste mannen i Västergötland, nå som jarlen var borte.

Den våren Ragnvald jarl drog fra Götaland, holdt gøtene ting med hverandre. De spurte hverandre ofte og lurte på hva sveakongen kunne finne på nå; de hadde hørt at han var sint på dem for det de hadde gjort seg venner med Olav, Norges konge, istedenfor å ha ufred med ham, og så at han reiste sak mot de mennene som hadde fulgt Astrid, datter hans, til Norge. Noen sa at de fikk støtte seg til Norges konge og by ham sin tjeneste, noen rådde fra dette, de sa vestgøtene hadde ikke makt til å kjempe mot svearne.

Og Norges konge blir for langt borte fra oss. Det er best vi først sender menn til sveakongen og frister om vi ikke kunne få forlik med ham. Men om ikke det skulle gå, da får vi heller prøve å få støtte hos Norges konge.

Bøndene bad Emund ta på seg denne sendeferden, og han sa ja til det og drog av sted med 30 mann. Han kom til Östergötland; der hadde han mange frender og venner, og hos dem ble han godt mottatt. Han talte med de klokeste menn der om det uføret de var kommet i, og de var helt enige alle sammen om at de syntes det var utenfor all lov og skikk, det kongen gjorde mot dem. Så drog Emund opp i Svitjod, og der talte han med mange stormenn, og det gikk like ens alt sammen der også. Så drog han videre helt til han kom til Uppsala en dag mot kvelden. Der fikk de seg godt hus og sov natta over.
Dagen etter gikk Emund til kongen mens kongen satt i møte, og det var mange mennesker omkring ham. Emund gikk fram til ham, bøyde seg for ham og hilste. Kongen så på ham og hilste og spurte om nytt. Emund svarte:

Det hender ikke stort hos oss gøter. Men her er noe vi synes var en stor nyhet: Atte den dølske i värmland drog til skogs i vinter med ski og bue, han går for å være en svær jeger hos oss. Han hadde fått så mange gråverkskinn på fjellet at han hadde fått fylt skisleden sin med så mye som han orket dra med seg. Da han var på hjemvegen fra skogen, så han et ekorn oppe i et tre og skjøt etter det, men bommet. Da ble han sint og slapp sleden og rente etter ekornet. Men ekornet løp hele tida der skogen var tettest, og snart var det nede ved røttene og snart oppe i greinene, og så seilte det gjennom lufta over i et annet tre, og når Atte skjøt etter det, fløy pila alltid enten over eller under. Men ekornet løp aldri slik at ikke Atte kunne se det. Han ble så ivrig på denne jakten at han rente etter ekornet på ski hele dagen, men han fikk ikke tak i det likevel. Da det tok til å mørkne, kastet han seg ned på snøen, slik som han var vant til, og lå der natta over. Det var snøfokk. Dagen etter gikk Atte og lette etter skisleden sin, men han fant den aldri mer, og så måtte han dra hjem uten den. Det var det jeg kan fortelle.

Kongen sa:

Dette var ikke stort, har du ikke mer å si.

Emund svarte:

Her ganske nylig hendte det noe annet som en må kalle nytt. Gaute Tovesson seilte ut etter Göta älv med 5 hærskip, og da han lå ved Eikerøyene, kom det 5 store danske kjøpmannsskip der. Gaute og folkene hans vant snart 4 av skipene, de mistet ingen folk og tok en mengde gods. Men det femte skipet kom seg unna og ut på havet, og det fikk opp seilet. Gaute seilte etter dem med 1 skip, han halte først inn på dem, men så tok været til å vokse, og da gikk kjøpmannsskipet fortere, det kom ut på havet. Da ville Gaute snu. Men så røk det opp til storm, og skipet hans forliste ved Læsø, og alt gods og det meste av mannskapet strøk med. De andre skipene hans skulle vente ved Eikerøyene. Da kom det daner dit med 15 kjøpmannsskp, de drepte alle sammen og tok alt det gods de andre nettopp hadde fått tatt. Det fikk de igjen fordi de var så griske.

Kongen sa:

Dette var jo store nyheter og vel verd å fortelle. Men hva er det du vil her?

Emund svarte:

Herre, jeg kommer for å få en dom i en vanskelig sak hvor vår lov skiller seg ut fra Uppsalaloven.

Kongen spurte:

Hva er det du vil klage over?

Emund sa:

Det var 2 menn av edel byrd, like gode i alt, men ulike i rikdom og sinnelag. De lå i ufred om noe jord, og hver av dem gjorde skade for den andre, men den mest som var mektigst, helt til denne striden ble tatt opp, og det kom dom i den på folketinget. Der ble den som var mektigst dømt til å betale. Men på første forfallsdagen lot han gåsunge gå for gås og grisunge for gammelt svin, og istedenfor 1 mark brent gull greidde han ut 1/2 mark i gull og 1/2 i leire og boss, og enda lovte han død og fordervelse over den andre som tok imot dette som betaling på gjelda. Hva dømmer de her, herre?

Kongen sa:

Han skal betale fullt ut det han var dømt til, og dessuten 3 ganger så mye til kongen sin. Og om det ikke er betalt innen år og dag, skal han fare fredløs fra alt han eier, og 1/2 av det skal tilfalle kongen og 1/2 skal den ha som han skulle bøte til.

Emund tok alle de mektigste menn som var der, til vitne på denne dommen, og viste til de lovene som gjaldt på Uppsalatinget. Etter dette hilste han kongen og gikk ut. Og så kom andre menn til kongen med det de hadde å anke over. Da kongen kom til bords, spurte han hvor Emund lagmann var. Det ble sagt at han var hjemme i herberget. Da sa kongen:

Gå og hent ham, han skal komme i gjestebud hos meg i dag.

Så kom maten inn, og så kom det spillemenn med harper og giger og spill, og så tok de til å skjenke. Kongen var svært lystig, og han hadde så mange mektige menn hos seg, at han glemte å se etter Emund.
Kongen drakk resten av dagen og sov natta etterpå. Men morgenen etter, da kongen våknet, kom han til å tenke på hva Emund hadde snakket om dagen før. Og da han var kledd, kalte han til seg sine viseste menn. Kong Olav hadde 12 av de viseste mennene hos seg, de var med og dømte og gav råd i vanskelige saker. Men det var ikke lett, for kongen likte det ikke om dommene veik av fra det rette, men det kunne ikke nytte å si imot ham. På dette møtet tok kongen ordet, han bad dem først kalle Emund lagmann dit. Men da budet kom igjen, sa de:

Herre, Emund lagmann rei bort i går straks han hadde spist.

Da sa kongen:

Si meg nå, gode høvdinger, hva mente Emund med det lovspørsmålet han kom med i går?

De svarte:

Herre, De har vel funnet det ut sjøl, om han mente noe annet enn det han sa.

Kongen sa:

De 2 menn av edel byrd som han fortalte hadde vært uvenner, og den ene var mektigere enn den andre, og de gjorde skade for hverandre, med dem mente han meg og Olav Digre.

Slik er det, herre, sa de, som De sier.

Kongen sa:

Det kom dom i saken for oss på Uppsalatinget. Men hva mente han med det han sa at det var fusk med betalingen, og at gåsunge var reknet som gås og grisunge som gammelt svin, og at 1/2 gullet var leire?

Arnvid blinde svarte:

Herre, sa han, det er ikke stor likhet mellom rødt gull og leire, men enda mer er det som skiller konge fra trell. De lovte Olav Digre Ingegjerd, datter Deres, og hun er kongebåren til begge sider, og av uppsvears ætt, den ætta som er den høyeste i Norderlanda, for den kommer fra sjølve gudene.
Og nå har kong Olav fått Astrid, og hun er nok kongsbarn, men mor hennes var tjenestejente og attpå til vendisk. Det er langt imellom 2 konger når den ene tar imot slikt av den andre og takker til; men det er jo rimelig at ingen nordmann kan måle seg med Uppsalakongen. La oss alle sammen takke for at dette går, gudene har lenge nok hjulpet dem de elsket, men nå er det mange som ikke bryr seg om å tro dette lenger.

Det var 3 brødre, Arnvid Blinde, han så så lite at han snaut kunne ferdes mellom folk, men var svært klok, den andre het Torvid Stamme, han kunne ikke få sagt mer enn 2 ord i 1 sett, han var den djerveste og ærligste der; den tredje het Frøyvid Døve, han hørte lite. Alle brødrene var mektige og rike menn, ættstore og kloke, og kongen satte dem høyt. Da sa kong Olav:

Hva var meningen med det Emund fortalte om Atte Dølske?

Det var det ingen som svarte på, den ene så på den andre. Kongen sa:

Si det nå.

Så sa Torvid Stamme:

Atte, atal, grisk av seg, slem av seg; dølsk, dum.

Da sa kongen:

Hvem er det han sikter til?

Da svarte Frøyvid Døve:

Herre, vi kunne nok tale mer tydelig, om vi fikk lov av dem.

Kongen sa:

Tal du Frøyvid, jeg gir deg lov til å si det du vil.

Så tok Frøyvid til orde:

Torvid, bror min, som går for å være den klokeste av oss, sier det er ett og samme alt dette: Atte og atal, dølsk og dum. Han sier at slik er den som er så lei av fred at han heller vil slåss for å få noen småtterier; dem får han ikke, men han mister av den grunn store verdifulle ting. Nå er jeg riktignok så døv, men det er så mange som har talt nå, at jeg også har kunnet forstå det at folk ikke liker, enten de er store eller små, at De ikke holder ord til Norges konge, og de liker enda mindre at De bryter den dom som hele folket dømte på Uppsalatinget. De trenger ikke være redd verken Norges konge eller danekongen eller noen annen så lenge sveahæren vil følge Dem; men om folk i landet vender seg mot Dem som én mann, da kan vi vennene Deres ikke se noen råd som kunne hjelpe mot det.

Kongen spør:

Hvem er det som var hovedmannen i den planen at dere skulle ta riket fra meg?

Frøyvid svarte:

Alle svear vil ha de gamle lovene og sin fulle rett. Se Dem omkring, herre, og se hvor mange av høvdingene Deres sitter her nå og rådslår med Dem. Sant å si tror jeg vi er her vi 6 De rekner for å være Deres rådgivere, men alle andre tror jeg har ridd bort og hjem i bygdene, og der holder de ting med folket i landet. Og når vi skal si sannheten, så er det skåret hærpil, og den er sendt over hele landet, og det er stevnet til straffeting. Alle vi brødre er blitt bedt om å bli med på dette, men det var ingen av oss som ville ha navnet drottensviker, for det var ikke far vår.

Da tok kongen til orde:

Hva skal vi gjøre for å komme ut av dette igjen? Nå er vi kommet i en lei knipe. Gi meg nå et råd, gode høvdinger, så jeg kan få beholde kongedømmet og farsarven min. Men jeg vil ikke prøve å kjempe mot hele sveahæren.

Arnvid Blinde svarte:

Herre, jeg tror det blir best om De rir ned til Åros med de menn som vil følge Dem, der skal De ta skipene Deres og dra ut i Mälaren, og stevne folk der til dem; men nå må De ikke være stri, by folk lov og landsrett; stans hærpila, den er vel ikke kommet så langt utover landet ennå, for det er gått så kort tid. Send så menn som De stoler på, til de menn som har gjort dette tiltaket, og så får De friste om ikke urolighetene legger seg.

Kongen sa han at ville gå med på dette rådet.

Jeg vil at dere brødre skal dra av sted og gjøre dette, sa han, for det er dere jeg stoler mest på av mennene mine.

Da sa Torvid Stamme:

Jeg blir, Jakob reiser; det trengs.

Da sa Frøyvid:

La oss gjøre som Torvid sier, herre; han vil ikke skilles fra Dem i denne fare. Arnvid og jeg skal reise.

De gjorde som det ble avtalt, kong Olav drog til skipene sine og styrte ut i Mälaren, og det varte ikke lenge før han fikk flere folk. Men Frøyvid og Arnvid rei ut til Ulleråker; de hadde med seg Jakob kongssønn, men de holdt det hemmelig at han var med. Snart merket de at de var kommet opp i hærsamlinger, og bøndene holdt ting natt og dag. Men når Frøyvid og Arnvid møtte folk som var deres frender og venner, sa Frøyvid at de ville slutte seg til flokken, og det tok alle imot og var glade til. Så ble folk enige om at brødrene skulle rå, og hele folkemengden gikk over til dem. Men likevel var alle enige om én ting, de sa at aldri mer ville de ha Olav til konge over seg, og de ville ikke finne seg i slik lovløshet og overmot som at han ikke ville høre på hva noen sa, enda storhøvdingene ville si ham sannheten.

Da Frøyvid så hvor harme folk var, skjønte han også at dette nyttet ikke lenger. Han holdt møte med landets høvdinger, snakket for dem og sa som så:

Jeg synes at om vi skal gi oss ut på så store ting som å ta riket fra Olav Eiriksson, så må vi uppsvear gå i spissen. Det har alltid vært så at det som uppsveahøvdingene er blitt enige om seg imellom, det har de andre folkene i landet også gått med på. Våre fedre har ikke trengt å spørre vestgøtene om råd til å styre landet. Nå skal ikke vi være slike vanslektninger at Emund skal komme her og gi oss råd. Jeg vil at vi skal stå sammen, vi frender og venner, og at vi binder oss til det.

Dette var de enige i alle sammen og syntes det var godt sagt. Etterpå kom hele folkemengden med i det sambandet uppsveahøvdingene hadde gjort med hverandre. Frøyvid og Arnvid ble høvdinger for denne hæren.
Da Emund merket dette, ble han redd for hvordan det skulle gå med tiltaket. Så gikk han til de 2 brødrene, og de hadde en samtale; da spurte Frøyvid Emund:

Hva har dere nå tenkt, om dere tar livet av Olav Eiriksson; hvem vil dere ha til konge da?

Emund sa:

Den som vi synes høver best til det, enten han er av høvdingætt eller ikke.

Frøyvid svarte:

Vi uppsvear vil ikke at kongedømmet skal gå ut av ætta etter de gamle kongene nå i våre dager, når vi har så godt å velge mellom som vi har. Kong Olav har 2 sønner, og 1 av dem vil vi ha til konge. Men det er enda stor skilnad på dem, den ene er ekte født og svensk i all si ætt, den andre sønn til en tjenestekvinne og halvt vendisk av ætt.

På denne uttalelsen fulgte det høye tilrop, alle ville ha Jakob til konge. Så sa Emund:

Dere uppsvear har makten og får rå denne gangen. Men det sier jeg dere, og slik kommer det til å gå, at noen av dere som nå ikke vil høre tale om annet enn at kongedømmet i Svitjod skal bli i kongsætta, dere kommer sjøl til å leve og gi samtykke til at kongedømmet går over i andre ætter, og det kommer også til å bli bedre.

Etter dette lot brødrene Frøyvid og Arnvid leie fram Jakob kongssønn på tinget, og de lot ham få kongsnavn der; dertil gav svearne ham navnet Anund, og det ble han alltid kalt siden. Da var han 10-12 år gammel. Så tok kong Anund seg en hird, og valgte høvdinger til å følge seg, og da hadde de til sammen så stor hær som han syntes han trengte, og så gav han hele bondemugen hjemlov.

Så gikk det sendemenn mellom kongene, og så ble det til at de møttes sjøl og sluttet forlik. Olav skulle være konge, og han skulle ha så mye av landet som de 2, far og sønn, ble enige om; men han skulle være pliktig til å følge bøndene, om kong Olav gjorde noe slikt som bøndene ikke ville finne seg i av ham.

Så gikk det sendemenn til kong Olav i Norge, de skulle si at han skulle komme til stevneleidang til Konghelle og møte sveakongen, og videre at sveakongen ville de skulle trygge forliket.
Da kong Olav hørte dette budskapet, var han like ivrig etter å få fred nå som før, og han drog av sted med flåten, slik som avtalt. Der kom da sveakongen, og da de 2 mågene møttes, bandt de seg til hverandre med fred og forlik. Da var Olav sveakonge lett å tale med, spak og føyelig.

Torstein Frode sier at det var ei bygd på Hisingen som snart hadde fulgt med Norge og snart med Götaland. Nå avtalte kongene med hverandre at de skulle kaste lodd om hvem som skulle eie den; de skulle kaste terninger, og den som fikk størst tall, skulle ha den.
Sveakongen kastet 2 seksere, og så sa han at kong Olav trengte ikke kaste. Han ristet terningene i handa og sa:

Det er 2 seksere på terningene ennå, og det er ingen sak for Gud min herre å la dem komme opp.

Han kastet, og det kom opp 2 seksere. Så kastet Olav sveakonge, og det ble 2 seksere igjen. Så kastet Olav, Norges konge, og da kom det opp seks på den ene sida, men den andre gikk i stykker, så det kom opp sju på den. Da fikk han bygda. Vi har ikke hørt noe annet fortelle fra dette møtet. Kongene skiltes som forlikte.

95.
Etter dette som nå er fortalt, vendte kong Olav tilbake i Viken med hæren; han drog først til Tønsberg, og der ble han en liten stund, så drog han nord i landet, og kom helt nord i Trondheimen om høsten; der lot han gjøre i stand for vinteren, og ble der vinteren over.

Nå var Olav enevoldskonge over hele det riket som Harald Hårfagre hadde hatt, og det så mye mer som han var den eneste kongen i landet. Han hadde fått den delen av landet som Olav sveakonge hadde hatt, med fred og forlik, men den delen av landet som danekongen hadde hatt, tok han med makt, og han rådde over den delen like så vel som annensteds i landet.

I den tida rådde Knut danekonge for både England og Danmark; han var for det meste i England sjøl, og satte høvdinger til å styre i Danmark; han gjorde ikke krav på Norge den gangen.

... (I denne delen står det en del om maktkampen mellom jarlene på Orkenøyene)

102.
Da kong Olav fikk tenkt over hele denne saken med seg sjøl, lot han blåse til et stort stevne, og lot jarlene kalle dit. Så sa kongen:

Det er forliket mellom meg og Orknøyjarlene som jeg nå vil kunngjøre for alt folket. De har nå gått med på at jeg har eiendomsretten til Orknøyene og Hjaltland, de har begge to blitt mine menn og svoret meg eder. Nå vil jeg gi dem dette i len, Bruse skal ha 1/3 av landene og Torfinn 1/3, slik som de før har hatt. Men 1/3 som Einar Vrangmunn hadde, den vil jeg sjøl ha i bøter fordi han drepte Øyvind Urarhorn, som var hirdmannen min og min kjære venn og handelsfelle. Den delen av landene vil jeg stelle med som jeg sjøl synes. Jeg stiller også det krav til dere, mine jarler, at dere skal ta imot forlik av Torkjell Åmundason for drapet på Einar, bror deres. Den dommen vil jeg skal komme under meg, om dere vil gi samtykke til det.

Og det gikk med dette som med det andre, jarlene gikk med på alt kongen sa. Så stod Torkjell fram og gav saken inn under kongens dom, og slik sluttet tinget. Kong Olav dømte bøter for Einar som for 3 lendmenn, men 1/3 av boten skulle falle bort fordi Einar sjøl hadde skyld.

...

Bruse jarl ble igjen og gav seg mer tid med å bli reiseklar. Før han reiste, hadde kong Olav møte med ham og sa:

Jeg synes det ser ut til at du, jarl, blir en mann jeg kan lite på der vest for havet. Jeg har tenkt at du skal få de 2/3 av øyene å styre som du har hatt før, for jeg vil ikke at du skal være mindre mann og ha mindre makt når du er min handgangne mann, enn du var før. Men jeg vil binde deg til troskap på den måten at jeg vil sønnen din, Ragnvald, skal bli igjen her hos meg. Når du så har meg i ryggen og 2/3 av øyene, så skulle jeg tro du måtte kunne få ha det som med rette er ditt i fred for Torfinn, bror din.

Bruse tok imot med takk å få 2/3 av øyene. Etter dette ble Bruse der bare en kort stund før han drog bort, og om høsten kom han til Orknøyene.

Ragnvald, sønn til Bruse, ble igjen østpå hos kong Olav; han var så vakker som få, hadde stort hår, gult som silke; han ble tidlig stor og sterk og var en usedvanlig kjekk kar, både når det gjaldt å ha vett og å føre seg høvisk. Han ble hos kong Olav i lang tid siden. Ottar svarte nevner dette i den dråpa han diktet om kong Olav:

Fast og strengt du holder
på storkongens velde;
hjaltlendinger teller
du blant dine tegner
Før deg ingen stridsdjerv
yngling her på jorda
vant under seg øst fra
øyer vest for havet.

...

104.
Her går nå 2 sagaer fram, og nå tar vi fatt igjen der vi slapp før, der Olav Haraldsson hadde sluttet fred med Olav sveakonge, og kong Olav drog nordover til Trondheimen samme sommer. Da hadde han vært konge i Norge i 5 år.
Den høsten laget han i stand for vinteren i Nidaros, og ble der vinteren over. Torkjell Åmundason var hos kong Olav den vinteren, som før skrevet. I samtaler kom kong Olav støtt inn på kristendommen, og spurte etter hvordan den ble holdt omkring i landet. Han fikk høre at straks en kom nord på Hålogaland, fantes det ingen kristendom, og det skortet ennå mye på at det var som det skulle i Namdalen og det indre av Trondheimen også.

Det var en mann som het Hårek, han var sønn til Øyvind Skaldespille. Han bodde på ei øy som heter Tjøtta, den er på Hålogaland. Øyvind hadde ikke vært noen svært rik mann, men ættstor og en mann det stod age av.
Dengang bodde det bare småbønder på Tjøtta, og det var ikke få av dem. Hårek kjøpte først en gard der som ikke var svært stor; så flyttet han dit, og få år etter hadde han fått ryddet unna alle de bøndene som bodde der før, så at han eide hele øya alene, og der satte han opp en stor hovedgard. Hårek ble snart en grunnrik mann; han var en mann med godt vett som visste å komme seg fram. Han hadde lenge stått høyt hos høvdingene, han reknet seg i skyld til Norges konger, og derfor hadde Hårek mye å si hos landets høvdinger. Gunnhild, farmor til Hårek, var datter til Halvdan jarl og Ingebjørg som var datter til Harald Hårfagre.

Hårek var nokså gammel da dette hendte. Hårek var den største mannen i Hålogaland; han hadde handelen med finnene i lange tider og kongssysla i Finnmark; dette hadde han noen ganger hatt helt alene, og til andre tider hadde andre delt med ham. Han hadde ikke vært hos kong Olav, men det hadde gått bud og sendemenn mellom dem, og alt gikk i vennskap. Og nå denne vinteren da kong Olav var i Nidaros, gikk det bud igjen mellom kongen og Hårek på Tjøtta. Da lyste kongen at til sommeren ville han dra nord til Hålogaland og helt nord til landegrensa. Men håløygene hadde sine tanker om denne reisa.

105.
Om våren gjorde da kong Olav seg ferdig med 5 skip, han hadde nesten 300 mann. Da han var ferdig, drog han av sted nordover langs landet, og da han kom inn i Namdølafylke, stevnte han ting med bøndene. På hvert ting ble han tatt til konge. Der som andre steder lot han lese opp de lovene som bød folket der i landet å holde kristendommen, og hver mann som ikke ville gi seg inn under kristen lov, truet han med tap av liv og lemmer og all eiendom. Kongen straffet hardt mange mennesker der, og han lot det gå like mye ut over storfolk som over småfolk. Han skiltes ikke fra dem i noen bygd før hele folket hadde gått med på å ha den hellige tro.

De fleste av høvdingene og mange storbønder gjorde gjestebud for kongen, og slik drog han nordover helt til Hålogaland.
Hårek på Tjøtta gav et gjestebud for kongen, der kom en svær mengde mennesker, og det var et staselig gjestebud. Da ble Hårek lendmann; kong Olav gav ham de veitslene han hadde hatt av dem som før var høvdinger for landet.

106.
Det var en mann som het Grankjell eller Grankjetil ; han var en rik bonde og litt til års dengang. Mens han var ung, hadde han vært i viking og vært en stor hærmann. Han var en svært dugelig mann i det meste av slikt som reknes for idretter.
Sønn hans het Åsmund; han var lik far sin i allting, og kanskje enda bedre. Det er dem som sier at når det er tale om å ha et vakkert utseende, styrke og ferdighet i idretter, så var han den tredje beste mannen som har vært i Norge; som den første nevner de Håkon Adalsteinsfostre og så Olav Tryggvason.

Grankjell bad kong Olav til gjestebud, og det var et overdådig gjestebud han gav. Grankjell gav kongen store vennegaver da han reiste. Kongen bød Åsmund å følge med seg, og gav ham mange løfter; Åsmund syntes ikke han kunne la en slik heder gå fra seg, og så ble han med kongen da han reiste, og ble hans mann siden; kongen satte stor pris på ham. Kong Olav ble på Hålogaland det meste av sommeren, han drog omkring i alle tinglagene og kristnet hele folket der.

Den gang bodde Tore Hund på Bjarkøy, han var den mektigste mannen der nord, og han ble kong Olavs lendmann. Det var mange mektige bondesønner som sluttet seg til kong Olav og fulgte ham.

Da det lei på sommeren, kom kongen nordfra og styrte inn gjennom Trondheimen til Nidaros, og der ble han vinteren som fulgte. Den vinteren kom Torkjell Fostre vest fra Orknøyene, etter at han hadde drept Einar Vrangmunn jarl.

Det var uår på kornet i Trondheimen den høsten; før hadde det vært gode kornår i lang tid; det var uår over hele landet nordafjells, og verre dess lenger nord en kom. Men på Østlandet var det godt med korn og likeså på Opplanda, og i Trondheimen klarte de seg fordi folk hadde mye gammelt korn der.

107.
Om høsten ble det fortalt kong Olav innefra Trondheimen at bøndene der hadde holdt gjestebud med mange folk vinternatt; det var mye drikk der, og det ble fortalt kongen at alle skålene ble signet i æsenes navn på gammelt hedensk vis. De fortalte videre at det ble drept naut og hester, og at gudestøtter ble rødfarget med blodet, og det var bloting, og det ble sagt at det var for å få bedre år. Og så sa de videre at det var lett å skjønne for alle mennesker at gudene var blitt sinte fordi håløygene hadde omvendt seg til kristendommen. Da kongen fikk høre om dette, sendte han menn inn i Trondheimen og stevnte til seg en del bønder, som han så nevnte opp.

Det var en mann som het Olve på Egge, han ble kalt etter den garden han bodde på. Det var en mektig mann av stor ætt. Han var hovedmannen for den flokken som ble sendt ut fra bøndene til kongen. Da de kom til kongen, reiste kongen klage mot bøndene for dette. Olve svarte på bøndenes vegne, han sa de hadde ikke hatt noen gjestebud den høsten annet enn gildene sine og omgangsdrikkelagene, og så noen vennelag.

Og om det der, sa han, som er blitt fortalt Dem om hva det er for ordtak vi trøndere bruker når vi drikker, så kan jeg si at alle folk som det er noe vett i, tar seg i vare for å si slikt, men ingen mann kan jo svare for hva galne og fulle folk kan finne på å si.

Olve var en veltalende mann og ikke redd for å si fra, og han verget bøndene mot alt dette snakket. Til slutt sa kongen at inntrønderne skulle sjøl få bære vitne om dette, hva det er de tror på. Så fikk bøndene lov til å dra hjem, og de drog også av sted så snart de kunne.

108.
Lenger utpå vinteren ble det fortalt kongen at inntrønderne hadde samlet seg i mengder på Mære, og der var det store blot midtvinters, da blotet de for fred og en god vinter. Da kongen mente å ha visshet for dette, sendte han menn med bud inn i Trondheimen og stevnte bøndene ut til byen; han nevnte igjen opp de mennene han mente det var mest vett i. Bøndene hadde en samtale, de snakket med hverandre om denne budsendingen. Ingen av dem som hadde vært der før om vinteren, hadde den minste lyst til å reise.

Men Olve gav seg likevel av sted da alle bøndene bad ham. Da han kom ut til byen, gikk han straks til kongen, og de talte sammen. Kongen klagde på bøndene, og sa de hadde hatt midtvintersblot. Olve svarte og sa at bøndene var uskyldige i dette.

Vi hadde julegjestebud, sa han, og samdrikkelag rundt omkring i bygdene. Bøndene lager ikke til så knapt til julegjestebudet at det ikke blir mye til overs, og det holdt folk på å drikke lenge etterpå, herre. Mære er et stort sted, og der er det store hus, og det er store bygder omkring, og folk synes det er moro å drikke mange sammen der.

Kongen svarte ikke stort, men han var nokså stiv, han mente han visste noe annet og sannere enn det de nå kom med. Kongen sa bøndene kunne reise hjem igjen.

Jeg skal nok få greie på hva som er sant, sa han, enda dere nekter og ikke vil gå ved det. Men hvordan det nå har vært hittil, så gjør iallfall ikke slikt oftere.

Så drog bøndene hjem og fortalte hvordan det hadde gått, og sa at kongen var nokså harm.

109.
Kong Olav hadde et stort gjestebud i påsken, han hadde bedt til seg mange av bymennene og en del bønder også. Etter påske lot kongen sette fram skipene sine, og lot redskap og årer bære ut på dem; han lot legge tiljer i skipene og sette telt over, og slik lot han skipene ligge og flyte ved bryggene. Over påske sendte kong Olav noen menn opp i Verdalen.

Det var en mann som het Toralde, kongens årmann; han stod for kongsgarden på Haug. Kongen sendte bud til ham at han skulle komme til ham så fort han kunne. Toralde lot seg ikke be 2 ganger, han kom ut til byen med én gang, sammen med sendemennene. Kongen kalte ham til seg i enerom og spurte hvor mye sant det var i dette:

Det er blitt fortalt meg om noen skikker hos inntrønderne; er det så at de har gått over til å blote? Jeg vil du skal si meg det som det er, og fortelle det du vet er mest sant, sa kongen, det er du pliktig til, for du er min mann.

Toralde svarte:

Herre, først vil jeg si deg det at jeg tok med meg hit til byen begge sønnene mine og kona mi og alt det løsøre jeg kunne få med meg. Om De vil at jeg skal fortelle Dem dette, så skal det bli som De vil; men når jeg har sagt det som er sant, så må De sørge for meg etterpå.

Kongen sa:

Svar du bare sant på det jeg spør deg om, så skal jeg sørge for at du ikke skal få noen skade av det.

Siden De vil høre sannheten, konge, så får jeg si det som det er; inne i Trondheimen er nesten hele folket rent hedensk i troen, enda det nok er noen som er døpt der. De har for skikk å holde et blot om høsten og ta imot vinteren, et annet midtvinters og det tredje mot sommeren, da tar de imot sommeren. Dette er øyner, sparbygger, verdøler og skøyner med på. Det er 12 av dem som skiftes til om blotveitslene, og nå i vår er det Olve som skal holde gjestebudet. Han har et svare strev på Mære nå, og alt det de trenger til gjestebudet, er ført dit.

Da kongen fikk høre sannheten, lot han blåse sammen hæren, og sa til mennene sine at de skulle gå til skipene. Kongen nevnte opp menn til å være styresmenn på skipene og flokkeførere, og sa fra hvilket skip hver flokk skulle være på. De ble snart ferdige, kongen hadde 5 skip og 300 mann, han styrte inn gjennom fjorden. Det var god bør, og snekkene var ikke lenge om å komme innover, det var ingen som tenkte seg at kongen kunne komme inn der så fort.

Kongen kom inn til Mære på natta, det ble straks slått mannring om husene. Så ble Olve tatt til fange der, kongen lot ham drepe og en god del andre også. Kongen tok all gjestebudskosten og lot den flytte ned på skipene sine, og likeså alt det andre folk hadde ført dit, både husbunad og klær og kostbarheter, og det delte han som hærfang mellom folkene sine.
Kongen lot også folk hjemsøke de bøndene som han trodde hadde hatt mest del i disse tilstelningene; noen ble tatt til fange og satt i lenker, noen kom seg unna på flukt, og fra mange ble det tatt alt det de eide. Så stevnte kongen ting med bøndene. Og ettersom han hadde tatt mange av stormennene til fange og hadde dem i sin makt, så tok frendene og vennene deres den utveg å love kongen lydighet, og så ble det ikke noen reisning mot kongen den gangen.
Han omvendte hele folket der til den rette tro og satte prester der og lot bygge kirker og vie dem. Kongen dømte ingen bøter for Olve, men tok alt det han hadde eid som sin eiendom. Av de andre mennene som han mente var mest skyldige, lot han noen drepe, noen lot han lemleste, og noen dreiv han ut av landet, og av noen tok han bøter. Så drog kongen ut til Nidaros igjen.

110.
Det var en mann som het Arne Armodsson, han var gift med Tora, datter til Torstein Galge. De hadde disse barna: Kalv, Finn, Torberg, Åmunde, Kolbjørn, Arnbjørn, Arne og Ragnhild, og hun var gift med Hårek på Tjøtta. Arne var lendmann, en stor og mektig mann og kong Olavs gode venn. Sønnene hans, Kalv og Finn, var hos kong Olav den gangen, og kongen satte dem svært høyt.

Den kvinna som hadde vært gift med Olve på Egge, var ung og vakker, rik og av god ætt; hun ble reknet som et svært godt gifte, og det var kongen som hadde rett til å gifte henne bort. Hun og Olve hadde 2 sønner.
Kalv Arnesson bad kongen om at han skulle la ham få til ekte den kona Olve hadde hatt, og for vennskaps skyld gav kongen ham henne, og dertil alle de eiendommene Olve hadde eid. Kongen gjorde Kalv til lendmann og gav ham ombudet for seg inne i Trondheimen. Kalv ble en stor høvding, han var en omtenksom mann.

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

111.
Nå hadde kong Olav vært i Norge i 7 år. Den sommeren kom jarlene Torfinn og Bruse til ham fra Orknøyene; kong Olav la de landene under seg, som før skrevet. Den sommeren drog kong Olav gjennom begge Mørene og kom til Romsdalen om høsten; der gikk han i land fra skipene og drog til Opplanda og kom fram til Lesja.

Han tok alle de beste mennene til fange både i Lesja og Dovre, og de måtte ta imot kristendom eller lide døden, eller de rømte unna, om de kunne komme til. De som tok kristendommen, måtte gi sønnene sine til kongen som gisler for sin troskap.

Om natta var kongen på en gard i Lesja som heter Bø, der satte han igjen prester. Så drog han over Lordal og kom ned der det heter Stavebrekka. Den elva som renner gjennom dalen, heter Otta, og på begge sider av elva er det ei vakker bygd som heter Lom. Kongen kunne se fra den ene enden av bygda til den andre.

Det er synd, sa kongen, å skulle brenne slik ei vakker bygd.

Og så gikk han ned i dalen med hæren sin; han ble natta over på en gard som heter Nes. Der tok kongen seg natteherberge i et loft, som han sjøl sov i, og det loftet står der ennå den dag i dag, og det er ikke gjort noe med det siden.
Kongen ble der i 5 dager, han sendte ut budstikke og stevnte folk til ting både fra Vågå og Lom og Heidal; han lot bud følge budstikka om at enten skulle de kjempe mot ham og finne seg i at han brente bygdene, eller også skulle de gå over til kristendommen og gi ham sønnene sine som gisler. Etter dette kom de til kongen og ble hans menn; men noen rømte sør i Gudbrandsdalen.

112.
Det var en mann som het Dale-Gudbrand; han var som en konge over Gudbrandsdalen, men han var herse i navnet. Sigvat skald liknet ham med Erling Skjalgsson i makt og store landeiendommer. Sigvat kvad om Erling:

Jeg vet bare en annen
Odinskjempe lik deg;
han het Gudbrand, og store
land den herren eier.
Dere 2 jeg setter
jamt, sløsende rikmann.
Den som likere tror seg,
lyger, milde høvding.

Gudbrand hadde en sønn som blir nevnt her.

Da Gudbrand hørte at kong Olav hadde kommet til Lom, og at han truet folk til å imot kristendommen, skar han hærpil og sendte ut og stevnte alle dølene sammen til møte med seg på en gard som heter Hundorp. Så kom de dit alle sammen, og det var så mye folk at det var ikke tall på dem, for like ved der går et vassdrag som heter Lågen, og derfor kan en komme dit like lett med skip som over land.
Gudbrand holdt ting med dem og sa det var kommet en mann til Lom som het Olav.

Og han vil by oss en annen tro enn den vi har hatt før, og han bryter i stykker alle gudene våre, og sier han har en annen gud som er mye større og mektigere. Det er et under at ikke jorda sprekker under ham når han tør si slikt, og at gudene våre lar ham få lov til å gå lenger. Men jeg tenker at når vi bærer Tor ut av hovet hos oss, han som står her på garden og alltid har hjulpet oss, så han får se Olav og mennene hans, da kommer guden til Olav til å bråne, og han sjøl og mennene hans med, så de blir til ingen ting.

Da ropte og skreik de alle sammen og sa Olav skulle aldri komme levende derfra om han kom til dem.

Men han tør nok ikke komme lenger sør i dalen, sa de.

Så satte de 700 mann til å dra nord til Bredi og holde utkik. Sønn til Gudbrand, som var 18 år gammel, var høvding for den flokken, og det var mange andre gjæve menn med også. De kom til en gard som heter Hove, der var de 3 dager, og det kom mye folk til dem, av dem som hadde flyktet fra Lesja og Lom og Vågå, fordi de ikke ville under kristendommen.

Kong Olav og biskop Sigurd satte igjen prester i Lom og Vågå. Så drog de over Vågårusti og kom ned i Sel og ble der natta over; der fikk de vite at det lå en stor hær og ventet på dem. Bøndene som lå på Bredi, fikk også vite om kongen, og de gjorde seg ferdige til å kjempe mot ham.
Da kongen stod opp, kledde han seg til kamp og drog sørover Selsvollene, han stanset ikke før han kom til Bredi, og der så han en svær hær framfor seg, ferdig til kamp. Så fylkte kongen hæren sin, og rei sjøl i spissen og ropte til bøndene. Han bad dem ta kristendommen. De svarte:

Du skal få annet å tenke på i dag enn å gjøre narr av oss!

Og så satte de i et hærskrik og slo på skjoldene med våpnene sine. Kongsmennene løp fram og kastet spyd på dem, men da snudde bøndene straks og rømte, så det bare stod igjen noen få mann. Sønn til Gudbrand ble tatt til fange, og kong Olav gav ham grid og tok ham med seg. Kongen ble der i 4 dager.
Da sa kongen til Gudbrands sønn:

Du skal gå tilbake til far din og si til ham at nå kommer jeg snart dit.

Han drog hjem igjen og fortalte far sin disse harde tidender at de hadde møtt kongen og holdt slag med ham.

Men hele hæren vår rømte like i førstningen, og jeg ble tatt til fange, sa han. Kongen gav meg grid og bad meg gå og si deg at nå kommer han her snart. Nå har vi ikke mer enn 200 mann igjen av hele den hæren som vi hadde å møte ham med, og derfor rår jeg deg til at du ikke slåss med den mannen, far.

En kan høre at de har banket motet av deg, sa Gudbrand, det var en ulykkesstund da du drog herfra, og den ferden kommer du til å bli husket for lenge. Og nå tror du straks på all galskapen denne mannen farer med, han som har gjort deg og hæren så stor skam.

Natta etter drømte Gudbrand at det kom en mann til ham, han var lys, og det stod skrekk av ham, han sa:

Det var ingen seiersgang sønn din gikk mot kong Olav, men det kommer til å gå deg enda verre om du tenker å kjempe mot kongen. Du kommer til å falle sjøl og hele hæren din også, og ulver skal rive deg og alle dine, og ravner skal slite i dere.

Han ble fælt redd for dette skrekkelige synet og fortalte det til Tord Istermage, som var hovgode for dølene. Han sa:

Jeg drømte det samme, sa han.

Morgenen etter lot de blåse til ting, de sa de mente det var best å holde ting med den mannen som kom nord fra med nye bud, og få greie på hvor mye sant det var i det han fór med. Så sa Gudbrand til sønnen sin:

Nå skal du gå til den kongen som gav deg grid, og ta 12 mann med deg.

Så ble gjort. De kom til kongen og sa ham hva ærend de hadde, at bøndene ville ha ting med ham og sette grid mellom kongen og bøndene. Kongen var vel nøyd med dette, og de bandt seg til det med særlige avtaler så lenge stevnet varte. Da det var gjort, drog de tilbake og fortalte Gudbrand og Tord at det var satt grid.
Nå drog kongen til en gard som heter Listad, der var han 5 dager. Så gikk kongen og møtte bøndene og holdt ting med dem. Det regnet svært den dagen. Da tinget var slutt, stod kongen opp sa at folk i Lesja og Lom og Vågå hadde tatt kristendommen og brutt ned blothusene sine.

Og nå tror de på den sanne Gud som skapte himmel og jord, og som vet alle ting.

Så satte kongen seg ned, og Gudbrand svarte:

Vi vet ikke hvem du taler om. Du kaller én for gud som verken du eller noen andre kan se. Men vi har en gud vi kan se hver dag. I dag er han ikke ute, fordi det er regnvær. Men dere kommer nok til å synes han ser skremmelig og mektig ut; jeg tenker hjertet kommer til å skjelve i brystet på dere når han kommer til tinget. Og siden du sier at deres gud makter så mye, så kan du jo la ham gjøre det slik at det er skyet vær i morgen, men ikke regnvær, og så skal vi møtes her.

Nå gikk kongen til herberget sitt, og sønn til Gudbrand fulgte med ham som gissel, kongen gav dem en annen mann til gjengjeld.
Om kvelden spurte kongen sønn til Gudbrand hvordan guden deres var gjort. Han sa at det var et bilde av Tor.

Han har en hammer i handa og er stor av vekst, men hul inni; under ham er det laget som en slags hjell, og den står han på når han er ute; det skorter ikke på gull og sølv på ham. Hver dag får han 4 brødleiver med kjøtt til.

Så gikk de til sengs. Kongen våkte hele natta og lå og ba bønnene sine. Da det ble dag, gikk kongen til messe først og så til bords, og derfra til tinget. Det var blitt slikt vær som Gudbrand hadde bedt om. Da stod biskopen opp i messeskrud med mitra på hodet og bispestav i handa; han prekte troen for bøndene og fortalte om mange jærtegn som Gud hadde gjort, og skilte seg godt fra talen.
Da svarte Tord Istermage:

Han sier mye han den hornete mannen som har en stav i handa, kroket oventil som hornet på en vær. Men siden dere sier at guden deres kan så mye, så si til ham at han skal la det bli klarvær og solskinn ved soloppgang i morgen, og la oss så møtes, og så får vi enten bli forlikte om denne saken, eller også får vi kjempe.

Og med dette skiltes de for den gangen.

113.
Det var en mann hos kong Olav som het Kolbein Sterke, han hadde ætta si i Fjordane. Han gikk alltid væpnet slik at han hadde sverd ved sida og en svær trelurk i handa, en slik som folk kaller ei klubbe. Kongen sa til Kolbein at han skulle stå ved sida av ham den morgenen. Så sa han til sine menn:

I natt skal dere gå dit skipene til bøndene ligger og bore huller i alle sammen; så skal dere ri hestene deres ut fra gardene som de er på.

Og så ble gjort.
Kongen var hjemme på garden hele natta og bad til Gud at han måtte løse ham ut av denne trengsel med sin godhet og miskunn. Da kongen hadde hørt messe og det lei mot dag, gikk han til tinget etterpå. Da han kom på tinget, var noen av bøndene kommet; men så fikk han se en stor flokk bønder som kom til tinget, og de bar mellom seg et svært mannebilde, som var så staset ut med gull og sølv at det skinte av det. Da de bøndene som var på tinget fikk se det, sprang de opp alle sammen og bøyde seg for dette skremslet. Så ble det satt ned midt på tingvollen.
På den ene sida satt bøndene og på den andre kongen og hans folk. Så stod Dale-Gudbrand opp og sa:

Hvor er nå din gud, konge? Jeg skulle tro at han holder ikke hakeskjegget svært høyt i dag. Og jeg synes det ser ut til at dere skryter noe mindre nå enn forrige dagen, både du og denne hornete karen som dere kaller biskop, og som sitter der ved sida av deg. For nå er vår gud kommet, han som rår for alt, og han ser på dere med kvasse øyne. Jeg ser at nå er dere fulle av redsel og tør snaut se opp med øynene. La nå trollskapen deres falle, og tro på vår gud som har all makt over dere i si hand.

Og slik sluttet talen.
Kongen sa til Kolbein:

Om det skulle hende at de kommer til å se bort fra guden sin mens jeg taler, så slå til ham så hardt du kan med lurken.

Så stod kongen opp og sa:

Du har sagt mangt og mye til oss nå på morgenen. Du synes det er underlig at du ikke kan se guden vår, men nå venter vi at han snart kommer til oss. Du skremmer oss med guden din, som er både blind og døv og verken kan frelse seg sjøl eller andre, og som ikke kan komme av flekken uten at noen bærer ham. Men nå tror jeg ikke det er lenge før det går ham ille. Se opp nå, og se mot øst, der kommer vår gud med stort lys!

Da rant sola, og alle bøndene så på sola. I det samme slo Kolbein til guden deres slik at den gikk helt i stykker, og der løp det ut mus så store som katter, og øgler og ormer. Bøndene ble så redde at de rømte, noen til skipene, men da de skjøv ut skipene, så rant det vann i dem så de ble fulle, og bøndene kunne ikke komme ut på dem; og de som løp til hestene, fant dem ikke.

Så lot kongen bøndene kalle til seg, og sa han ville tale med dem. Bøndene vendte da tilbake, og de satte ting, og kongen stod opp og talte:

Jeg vet ikke, sa han, hva alt dette ståket og den løpingen som dere driver med skal være til. Her kan dere se nå hvor mye guden deres makter, han som dere bar gull og sølv og mat og drikke til. Nå så vi hva slags vetter som hadde godt av det, det var mus og ormer, øgler og padder. Det er verst for dem som tror på slikt og ikke vil holde opp med dumhetene sine. Ta gullet deres og de kostbarhetene som ligger og flyter her utover vollen, ta det med hjem og gi det til kvinnene deres, og heng det ikke mer på stokk eller stein. Men her hos oss er det 2 vilkår, enten at dere tar kristen tro nå, eller at dere kjemper med meg i dag. Og så får den få seieren i dag som han vil, den guden vi tror på.

Da stod Gudbrand opp og sa:

Vi har lidd stor skade på guden vår. Men ettersom han likevel ikke kunne hjelpe oss, så vil vi nå tro på den guden som du tror på.

Og så tok de kristen tro alle sammen. Så døpte biskopen Gudbrand og sønn hans og satte igjen prester der. De skiltes som venner de som før var uvenner, og Gudbrand lot bygge kirke i Gudbrandsdalen.

114.
Etter dette drog kong Olav ut på Hedmark og kristnet der, for den gang han tok kongene, vågde han ikke å dra mye omkring i landet etter en slik stordåd; derfor var det ikke kristnet noe videre av Hedmark. Men denne gangen gav kongen seg ikke før hele Hedmark var kristnet, og det var innvigd kirker der og satt prester til dem.
Så drog han ut på Toten og Hadeland og gav folk den rette tro, og gav seg ikke før det var helt kristnet der. Derfra drog han til Ringerike, og der gikk alle med på kristendommen.

Romerikingene hørte at kong Olav var på veg til dem; da samlet de en stor hær og sa til hverandre at de kom aldri til å glemme den medfarten kong Olav hadde gitt dem sist han drog gjennom der. Så kom bondesamlingen mot ham ved en elv som heter Nittelva. Bøndene hadde en hel hær av folk. Da de møttes, gikk bøndene straks til kamp. men det ble de fort brent på, de skvatt unna med én gang og fikk bank til de bedret seg, for de måtte ta kristendommen. Kongen drog omkring i det fylket, og skiltes ikke derfra før alle mann hadde tatt kristendommen der.

Derfra drog han østover til Solør og kristnet den bygda. Der kom Ottar Svarte til ham og bad om å få bli kong Olavs handgangne mann. Olav sveakonge var død vinteren i forvegen, og Anund Olavsson var blitt konge i Svitjod.

Så vendte kong Olav tilbake til Romerike. Da var det langt på vinteren. Nå stevnte kong Olav et stort ting på det stedet Heidsævistinget har vært siden. Han satte det inn i loven at opplendingene skulle sokne til det tinget, og Heidsævisloven skulle gjelde over alle fylkene på Opplanda og så langt omkring andre steder som den alltid har gjort siden.

Da det ble vår, drog han ned til sjøen, han lot sette i stand skipene og seilte ut til Tønsberg; der var han om våren mens det var flest folk der, og det kom varer til byen fra utlandet. Det var godt år over hele Viken, og det så bra ut helt nord til Stad, men hele veien nordafor var det uår.

115.
Kong Olav sendte bud vest over Agder om våren, og helt nord til Rogaland og Hordaland, at han ikke ville tillate at de solgte verken korn eller malt eller mjøl ut derfra. Han la til at han ville komme dit med følget sitt og dra på veitsler, som skikk og bruk var. Dette budet gikk over alle disse fylkene; men kongen ble i Viken sommeren over og kom helt øst til landegrensa.

Einar Tambarskjelve hadde vært hos Olav sveakonge siden Svein jarl, mågen hans, døde, og han hadde blitt sveakongens mann og fått et stort len av ham. Men da kongen var død, fikk Einar lyst til å prøve å få grid av Olav Digre, og det hadde bud mellom dem om dette. Og mens kong Olav lå ved Elv, kom Einar Tambarskjelve dit med noen menn; han og kongen talte om forlik, og de kom overens om at Einar skulle dra nord til Trondheimen og få alle sine eiendommer og likeså den jord som Bergljot hadde hatt i medgift. Så reiste Einar sin veg nordover, men kongen ble i Viken; han var i Borg lenge utover høsten og først på vinteren.

116.
Erling Skjalgsson hadde sin gamle makt, slik at han rådde for bøndene i alle ting hele vegen fra Sognefjorden i nord og øst til Lindesnes, men han hadde mye mindre veitsler av kongen enn han hadde hatt før. Likevel stod det så stor age av ham at det var ingen som prøvde å gjøre annet enn han ville. Kongen syntes Erlings makt gikk for vidt.

Det var en mann som het Aslak Fitjaskalle, han var ættstor og mektig. Skjalg, far til Erling, og Askjell, far til Aslak, var brorsønner.
Aslak var kong Olavs gode venn, og kongen lot ham slå seg ned i Sunnhordland, og gav ham et stort len og store veitsler der. Kongen sa han skulle holde igjen med Erling. Men det ble det ikke noe av; straks kongen ikke var til stede, fikk Erling rå alene som han ville; han ble ikke mykere av det at Aslak ville skubbe seg fram ved siden av ham; og det endte slik mellom dem at Aslak ikke kunne greie seg i sysla. Så gikk han til kongen og fortalte hvordan det hadde gått mellom han og Erling. Kongen sa Aslak skulle bli hos ham:

Til jeg og Erling møtes, sa han.

Kongen sendte bud til Erling at han skulle komme til Tønsberg og møte kongen om våren. Da de kom sammen, hadde de møte med hverandre, og så sa kongen:

Jeg har hørt si at du er så mektig, Erling, at det fins ikke en mann nord fra Sognefjorden helt til Lindesnes som får ha friheten for deg. Og det er mange der som mener de er odelsbårne nok til å få rett og skjel av folk som er deres jamnbyrdige. Her har vi nå Aslak, deres frende. Han synes han har merket nokså mye kulde fra Dem. Nå vet jeg ikke om det er så at han sjøl er skyld i dette, eller om han skal unngjelde for det at jeg har satt ham der til å ta vare på mine saker. Og jeg nevner bare ham, men det er mange andre som klager over slikt for oss også, både menn i sysler og årmenn som styrer gardene mine og skal gjøre veitsler for meg og følget mitt.

Erling svarte:

Dette kan jeg fort svare på, sa han. Jeg nekter at jeg har lagt meg ut med Aslak eller noen annen mann fordi han er i Deres tjeneste. Men jeg skal vedgå det at det er nå som det lenge har vært, hver av oss frender vil gjerne være større enn den andre. Og det kan jeg også vedgå, at jeg bøyer med glede hodet for deg, kong Olav, men det byr meg imot å bøye meg for Sel-Tore, som er trellefødt i alle ættgreiner, for det om han er Deres årmann nå, og likedan med andre som er hans like i ætt, men som De setter så høyt.

Så kom begges venner til og bad dem forlike seg, de sa at kongen kunne ikke få så god støtte av noen annen mann som av Erling:

Om han kan få ha Deres fulle vennskap.

På den annen side sa de til Erling at han skulle bøye seg for kongen; de sa at om han kunne holde på vennskapet med kongen, så ville det være lett nok for ham å få igjennom det han ville med alle andre. Møtet endte slik at Erling skulle få ha de samme veitsler som han hadde hatt før, og alle de sakene kongen hadde mot Erling, skulle falle bort. Dessuten skulle Skjalg, sønnen hans, dra til kongen og bli hos ham. Så drog Aslak tilbake til gardene sine, og de var forlikte å kalle for. Erling drog hjem til gardene sine og holdt ved som før med å vise sin makt.

117.
Det var en mann som het Sigurd Toresson, bror til Tore Hund på Bjarkøy. Sigurd var gift med Sigrid, datter til Skjalg og søster til Erling. Sønn deres het Asbjørn, han så ut til å bli en framifrå mann i oppveksten.
Sigurd bodde på Trondenes på Omd, han var en grunnrik mann og høyt hedret; han hadde ikke blitt kongens handgangne mann, og derfor stod Tore høyest av de 2, for han var kongens lendmann.
Men hjemme på garden var Sigurd ikke på noen måte mindre raus; så lenge folk var hedenske, var han vant til å ha 3 blot hver vinter, ett om vinternatt, det andre midtvinters og det tredje mot sommeren.
Da han gikk over til kristendommen, holdt han likevel ved på den samme måten med gjestebud; om høsten holdt han et stort vennelag, og om vinteren julegjestebud og bød til seg mange mennesker da igjen; det tredje gjestebudet holdt han til påske, og da kom det også mange mennesker. Slik holdt han på så lenge han levde.

Sigurd døde av sjukdom. Da var Asbjørn 18 år ; han overtok arven etter faren, og han dreiv på samme måten og holdt 3 gjestebud hver vinter, slik som far hans hadde gjort.
Ikke lenge etter at Asbjørn hadde fått farsarven, var det at åringene ble dårligere, og kornet slo feil for folk. Asbjørn holdt ved med gjestebudene sine slik som før, nå hjalp det ham at han hadde gammelt korn og gamle forråd av alt det som trengtes. Men da året var gått, og det neste kom, så ble kornet ikke det minste bedre enn året før.
Da ville Sigrid at de skulle holde opp med gjestebudene, enten med noen eller alle. Det ville ikke Asbjørn, han reiste rundt til vennene sine om høsten og kjøpte korn der han kunne, og noen steder fikk han det. Så gikk det den vinteren også, og gjestebudene ble holdt. Våren etter fikk folk sådd lite, for det var ikke såkorn å få kjøpt. Sigrid snakket om at de fikk ha færre huskarer; det ville ikke Asbjørn, han dreiv på den sommeren også på samme måten. Det så nokså dårlig ut med kornet. Nå kom også det til at det ble fortalt sørfra landet at kong Olav hadde forbudt å føre korn og malt og mjøl nord i landet sørfra.

Da syntes Asbjørn det tok til å bli vanskelig å skaffe mat til garden. Så fant han på den utveg at han lot sette ut en lastebåt han hadde, den var bygd som et havgående skip. Skipet var godt, og all redskapen til det var omhyggelig gjort, det hadde seil som var farget i striper. Asbjørn gav seg av sted og hadde 20 mann med, de seilte nordfra om sommeren, og det er ikke fortalt noe fra ferden før de kom til Karmsund en dag mot kvelden og la til ved Avaldsnes.

Det er en stor gard der ikke langt oppe på Karmøy som heter Avaldsnes. Det var en kongsgard, en fin gard, og der rådde Tore Sel, han var årmann der. Tore var en mann av lav ætt, men han hadde kommet seg opp, han var en god arbeidskar, talte godt for seg, svær til å skryte, pågående og stri. Det hjalp han godt siden at han fikk hjelp av kongen. Han var snar til å si fra og uvøren i munnen.

Asbjørn og folkene hans lå der natta over. Om morgenen da det ble lyst, kom Tore og noen andre ned til skipet. Han spurte hvem som eide dette staselige skipet. Asbjørn sa hvem han var og nevnte sin far. Tore spurte hvor han skulle hen som lengst, og hva ærend han hadde. Asbjørn sa han ville kjøpe seg korn og malt; han sa som sant var, at det var svært uår nord i landet.

Men vi har hørt at det skal være godt år her. Vil du, bonde, selge oss korn? Jeg ser dere har store stakker her; det ville være en hjelp for oss om vi ikke trengte fare lenger.

Tore svarte:

Jeg skal hjelpe deg så du ikke trenger å reise på kornkjøp lenger, verken her i Rogaland eller videre. Jeg skal fortelle deg at du like godt kan snu her og ikke seile lenger, for du får ikke korn, verken her eller andre; steder kongen har forbudt å selge korn herfra nord i landet. Reis hjem igjen, håløyg. Det blir det beste for deg.

Asbjørn sa:

Om det er som du sier, bonde, at vi ikke kan få kjøpt korn, så har jeg et annet ærend som ikke er mindre, jeg vil hilse på venner på Sola og se hvordan Erling, min frende, har det hjemme.

Tore sa:

Hvor nært frendskap er det mellom deg og Erling?

Han sa:

Mor mi er søster hans.

Tore sa:

Nå har jeg visst vært litt fort til å snakke, siden du er søstersønn til rygekongen!

Så tok Asbjørn inn teltene og styrte ut med skipet. Tore ropte etter dem:

Far vel da, og kom innom her på hjemvegen!

Asbjørn sa at det skulle han gjøre.
Så drog de videre og kom til Jæren mot kvelden. Asbjørn og 10 mann gikk i land, de andre 10 ble igjen på skipet.
Da Asbjørn kom til garden, ble han godt mottatt, og Erling var svært blid mot ham. Erling satte ham ved sida av seg og spurte ivrig etter nytt nord fra landet. Asbjørn fortalte ham alt om det ærend han var ute i. Erling sa det var ingen lett sak, for kongen nektet dem alt kornsalg.

Jeg tror ikke det fins noen mann her, sa han, som våger seg til å bryte kongens ord. Jeg må være nøye med å følge kongens sinn, for det er så mange som vil ødelegge vennskapet mellom oss.

Asbjørn sa:

Sannheten får en sist høre. Helt fra barnsbein har jeg alltid lært at mor mi var fribåren i alle ættgreiner, og videre at Erling på Sola nå var den mektigste av frendene hennes. Men nå hører jeg du sier at du er ikke mer fri for kongens treller enn at du ikke kan gjøre det du har lyst til med kornet ditt.

Erling så på ham og smilte, han sa:

Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger, og du bruker vel lett store ord hjemme; du har godt å slekte på i det stykket. La oss først drikke, frende, så får vi se på det i morgen hva vi kan gjøre med ærendet ditt.

De gjorde det, og var glade om kvelden.
Dagen etter talte Erling og Asbjørn med hverandre. Erling sa:

Jeg har tenkt ut noe med kornkjøpet ditt, Asbjørn. Men er du svært nøye med hvem du handler med?

Han sa at han brydde seg aldri det grann om hvem han kjøpte korn av, når bare den som solgte, hadde rett til det. Erling sa:

Jeg skulle tro trellene mine hadde så mye korn å selge at du kan få kjøpt det du trenger. De står ikke under lov og landsrett som andre folk.

Asbjørn sa at dette ville han ta imot. Så ble det sagt fra til trellene om kjøpet; de fant fram korn og malt og solgte det til Asbjørn, og han lastet skipet så mye han ville. Da han var ferdig til å seile, fulgte Erling ham ut og gav ham vennegaver ; de skiltes som kjære venner.

Asbjørn fikk god bør og la til ved Avaldsnes på Karmøy om kvelden, og ble der natta over. Tore Sel fikk straks høre at Asbjørn var kommet, og likeså at skipet hans var fullastet. Tore stevnte til seg folk om natta, så han hadde 60 mann før det var dag. Så snart det ble litt lyst, gikk han ned til Asbjørn, han og mennene gikk like ut på skipet. Da var Asbjørn og hans folk alt kledd, og Asbjørn hilste på Tore. Tore spurte hva slags last Asbjørn hadde på skipet. Han sa det var korn og malt. Tore sa:

Så har Erling gjort som han er vant til og tatt alt det kongen har sagt for å være bare løst snakk. Han har ennå ikke blitt lei av å stå imot ham i alle ting. Det er et under at kongen finner seg i allting av ham.

Tore brukte seg fælt en stund. Da han tidde, sa Asbjørn at det var Erlings treller som hadde eid kornet. Tore svarte skarpt at han brydde seg ikke om hans og Erlings krokveger.

Nå er det ikke annet å gjøre for dere enn å gå i land, Asbjørn, ellers hiver vi dere over bord. Vi vil ikke ha noe bråk med dere mens vi rydder skipet.

Asbjørn så at han hadde ikke folk nok mot Tore, og så gikk Asbjørn og folkene hans i land, og Tore lot hele ladningen flytte i land fra skipet. Da skipet var ryddet, gikk Tore bortover skipet. Han sa:

Det var svært så godt seil de har disse håløygene, ta det gamle seilet fra lastebåten vår og gi dem det! Det er fullt ut godt nok til dem når de seiler med tom båt.

Dette ble gjort, seilene ble byttet. Så seilte Asbjørn og folkene hans sin veg etter dette, og han styrte nordover langs kysten og stanset ikke før han kom hjem først på vinteren. Denne reisen snakket folk mye om.

Asbjørn fikk ikke noe strev med å lage gjestebud den vinteren. Tore (Hund) bad Asbjørn og mor hans til julegjestebud med så mange menn som de ville ta med seg. Asbjørn ville ikke reise, så han satt hjemme. Det viste seg at Tore syntes Asbjørn hadde tatt imot innbydelsen på en lite hedrende måte, og så gav Tore fantord fra seg om denne reisen til Asbjørn.

Det var nok så, sa han, at det er stor forskjell på oss frendene til Asbjørn, men Asbjørn viser det nå også tydelig, slikt strev som han tok for å hilse på Erling på Jæren i sommer, og så vil han ikke komme hit til meg som bor i det nærmeste huset. Eller kanskje det er så at han tror det bor en Sel-Tore på hver holme.

Slike ord fikk Asbjørn høre fra Tore, og flere til av samme slag.
Asbjørn var helt ute av seg for denne reisen, og verre ble det da han hørte den var til latter og spott. Han ble hjemme hele vinteren og gikk ikke i noen gjestebud.

118.
Asbjørn hadde et langskip; det var ei snekke med 20 tofter, og den stod i det store naustet. Etter kyndelsmess lot han sette fram skipet og bar all redskap ut på det og lot det gjøre seilklart. Så stevnte han til seg vennene sine og fikk nesten 90 mann, alle vel væpnet. Da han var ferdig og han fikk bør, seilte han sørover langs land; de seilte av sted, men fikk nokså seint bør. Da de kom sør i landet, seilte de den ytre leia mer enn den vanlige skipsleia. Det hendte dem ikke noe før de kom inn til Karmøy om kvelden torsdag etter påske.

Denne øya er slik laget; det er ei stor øy, lang, men for det meste ikke brei; den ligger på utsida av den vanlige skipsleia. Det er ei stor bygd der, men ellers er store deler av øya ubygd, de som ligger ut mot havet.

Asbjørn og hans folk landet på utsida av øya, der det var ubygd.
Da de hadde fått opp teltene, sa Asbjørn:

Nå skal dere bli igjen her og vente på meg; jeg vil gå opp på øya og få greie på hvordan det står til her, fordi vi har ikke hørt noe om det i forvegen.

Asbjørn var dårlig kledd og hadde ei sid hette på, en båtshake i handa, men et sverd ved sida under klærne. Han gikk i land og innover øya. Da han kom opp på en høyde der han kunne se garden på Avaldsnes og ut i Karmsund, så han det kom en mengde folk dit både på sjø og på land, og alle drog til garden på Avaldsnes ; det syntes han var merkelig. Så gikk han opp på garden og inn der tjenestefolkene holdt på å lage til maten; da hørte han straks så pass at han skjønte på det de sa, at kong Olav var kommet dit på veitsle, og dessuten at kongen hadde gått til bords.
Asbjørn gikk inn i stua, og da han kom i forstua, gikk det folk ut og inn, så det var ingen som la merke til ham. Stuedøra stod åpen, og han så at Tore Sel stod foran høgsetebordet. Det var langt på kvelden. Asbjørn hørte at folk spurte Tore om hvordan det gikk for seg mellom ham og Asbjørn, og videre at Tore hadde en lang historie om de, og Asbjørn syntes han lot den helle sterkt til den ene sida. Så hørte han en som sa:

Hvordan tok han Asbjørn det da dere ryddet skipet?

Tore sa:

Han bar seg da noenlunde mens vi ryddet skipet, men likevel ikke helt godt, men da vi tok seilet fra ham, gråt han.

Da Asbjørn hørte dette, drog han sverdet hardt og fort og løp inn i stua, og hogg til Tore med en gang; hogget kom i halsen bakfra på ham, og hodet falt ned på bordet foran kongen og kroppen over føttene hans, borddukene fløt i bare blod både oppe og nede.
Kongen sa de skulle ta ham, og så ble gjort; Asbjørn ble tatt til fange og ført ut, så tok de bordstellet og dukene og bar dem ut, og så liket til Tore, som også ble båret bort, og så sopte de alt det som var blitt blodig. Kongen var fælt harm, men han styrte seg når han talte, som han alltid brukte.

Skjalg Erlingsson stod opp og gikk fram for kongen og sa:

Nå går det som ofte ellers, konge, vi må vende oss til Dem for å finne en råd ut av dette. Jeg vil by bøter for denne mannen, så han skal få ha liv og lemmer; men De, konge, skal rå for alt annet.

Kongen sa:

Er ikke det en dødssak, Skjalg, om en mann bryter påskefreden? Og en til om en mann dreper en annen i kongens hus? Og en tredje, som riktignok du og far din vel synes har lite å si, han brukte føttene mine til hoggestabbe?

Skjalg svarte:

Det var leit, konge, at De ikke likte dette; ellers var det ikke dårlig gjort. Men om De, konge, synes det er et verk som går Dem imot, og at det har mye å si, så venter jeg likevel å få mye igjen for min tjeneste hos Dem. Mange vil si at dette kan De godt gjøre.

Kongen sa:

Du er nok mye verdt, Skjalg, men jeg vil ikke for din skyld bryte loven og minke kongens verdighet.

Skjalg vendte seg bort og gikk ut av stua. Det hadde vært 12 mann i følge med Skjalg, og de fulgte ham alle sammen, og det var mange andre som gikk bort med ham også. Skjalg sa til Torarin Nevjolvsson:

Om du vil ha vennskap med meg, så gjør du alt du kan for at mannen ikke skal bli drept før søndag.

Så gikk Skjalg og mennene hans av sted; de tok en robåt han hadde, og rodde sørover så hardt de kunne, og kom til Jæren i grålysningen. Der gikk de opp på garden og til det loftet Erling sov i.
Skjalg løp mot døra, så den knakk i naglene. Av dette våknet Erling og de andre som var der inne, han kom seg opp i en fart, greip skjold og sverd og løp til døra og spurte hvem det var som hadde slikt hastverk. Skjalg sa hvem han var, og bad ham lukke opp. Erling sa:

Jeg kunne tenke det var du som farer så uvettig; har dere noen etter dere?

Så ble døra lukket opp. Nå sa Skjalg:

Du synes kanskje jeg har hastverk, men jeg tenker ikke Asbjørn, din frende, synes jeg farer for fort der han sitter i lenker nord på Avaldsnes. Det er mer mandig å ta av sted og hjelpe ham.

Så skiftet far og sønn noen ord, Skjalg fortalte Erling hvordan alt hadde gått for seg da Sel-Tore ble drept.

119.
Kong Olav satte seg i høgsetet igjen da de hadde ryddet opp i stua. Han var fælt harm. Han spurte hva de hadde gjort med drapsmannen, det ble sagt at han stod ute i svalgangen og var tatt i forvaring. Kongen sa:

Hvorfor er han ikke drept?

Torarin Nevjolvsson sa:

Herre, rekner De det ikke for mord å drepe folk om natta?

Da sa kongen:

Sett ham i lenker og drep ham i morgen.

Så ble Asbjørn lenket og lukket inne i et hus natta over.
Dagen etter hørte kongen morgenmesse, så gikk han til møter og satt der til høymessen; da han gikk fra messen, sa han til Torarin:

Nå står vel sola høyt nok til at Asbjørn, vennen din, kan bli hengt.

Torarin bøyde seg for kongen og sa:

Herre, sist fredag sa biskopen at den kongen som har all makt, han tålte likevel prøvelser; og salig er den som kan likne på ham mer enn på dem som dømte ham til døden, eller på dem som drepte ham. Nå er det ikke lenge til i morgen, og da er det hverdag.

Kongen så på ham og sa:

Du skal få din vilje, han skal ikke bli drept i dag. Men nå skal du overta ham og ta vare på ham, og det skal du vite for visst at du setter livet på spill om han kommer bort på noen måte.

Så gikk kongen sin veg, og Torarin gikk dit hvor Asbjørn satt i lenker. Nå tok Torarin av ham lenkene og fulgte ham bort i ei lita stue og lot ham få mat og drikke, og fortalte ham hva kongen hadde lovt om Asbjørn løp bort. Asbjørn sa at Torarin trengte ikke være redd for det. Torarin satt hos ham lenge om dagen og sov der om natta også.
Lørdagen stod kongen opp og gikk til morgenmessen, så gikk han til møtet, der var det kommet en mengde bønder, og de hadde mange ting de skulle ha avgjort. Kongen satt der lenge utover dagen, og det ble seint før han gikk til høymesse. Etterpå gikk kongen og spiste, og da han hadde spist, ble han sittende å drikke en stund før bordene ble tatt ned.
Torarin gikk til den presten som hadde å gjøre med kirken der, og gav ham 2 øre i sølv for at han skulle ringe inn helgen med en gang de tok bort bordet for kongen. Da kongen hadde drukket en stund så han syntes det var nok, ble bordene tatt bort. Da sa kongen at nå var det best trellene tok med seg drapsmannen og drepte ham. I det samme ringte de helgen inn. Så gikk Torarin fram for kongen og sa:

Mannen får da få grid helgen over, enda så galt han har gjort.

Kongen sa:

Du får gjete ham, Torarin, så han ikke kommer bort.

Så gikk kongen til kirken og hørte nonsmesse, og Torarin satt hos Asbjørn resten av dagen.
Søndag kom biskopen til Asbjørn og skriftet ham og gav ham lov til å høre høymessen. Da gikk Torarin til kongen og bad ham finne folk til å holde vakt over Asbjørn.

Nå vil jeg ikke ha mer med hans sak å gjøre, sa han.

Kongen sa han skulle ha takk for det. Så satte han folk til å holde vakt over Asbjørn, og da satte de lenker på ham. Da folk gikk til høymesse, ble Asbjørn leidd til kirken; han og de som holdt vakt over ham, stod utenfor kirken. Kongen og hele allmuen hørte messen stående.

120.
Nå må vi gå videre der vi sluttet før. Erling og Skjalg, sønn hans, rådførte seg med hverandre om vanskelighetene, og da Skjalg og de andre sønnene rådde sterkt til det, ble de stående ved det at de samlet folk og skar hærpil: det kom snart en stor hær sammen, og de gikk om bord i skipene; så holdt de manntall, og der var innpå 1.500 mann.
Med denne hæren drog de av sted, og om søndagen kom de til Avaldsnes på Karmøy og gikk opp til garden med hele hæren; de kom dit nettopp da evangeliet var lest. De gikk straks opp til kirken, tok Asbjørn og brøt lenkene av ham. Ved dette ståket og ved larmen av våpen løp alle de inn i kirken som før stod ute, og de som var inne i kirken, så ut alle sammen uten kongen, han ble stående og så seg ikke om. Erling og sønnene stilte opp hæren sin på begge sider av den vegen som gikk fra kirken til stua, og sønnene hans stod nærmest stua.
Da hele messen var sunget, gikk kongen like ut av kirken, han gikk foran gjennom manngarden, og så fulgte den ene etter den andre av hans menn. Da han kom hjem til huset, gikk Erling framfor døra, bøyde seg for kongen og hilste ham. Kongen svarte og bad Gud hjelpe ham. Så tok Erling ordet:

Jeg har hørt at Asbjørn, min frende, har kommet i skade for å gjøre en stor ugjerning, og det er leit om det har hendt noe slikt, konge, som De er misfornøyd med. Jeg kommer for her nå for å by forlik og bøter for ham, så store som De sjøl vil fastsette, men til gjengjeld vil jeg han skal få ha liv og lemmer og rett til å være i landet.

Kongen svarte:

Jeg synes det ser ut til at du mener du har Asbjørns sak helt i di hand nå, Erling. Jeg skjønner ikke hvorfor du later som du byr forlik for ham; du har vel dradd sammen denne folkehæren fordi du tenker at denne gangen vil du rå mellom oss.

Erling sa:

De skal rå, men rå slik at vi skilles forlikte.

Kongen sa:

Tenker du å skremme meg, Erling? Er det derfor du har så mye folk?

Nei, sa han.

Ja ligger det noe annet under, så kommer ikke jeg til å flykte nå.

Erling sa:

Du trenger ikke å minne meg om at hver gang vi har møttes hittil, så har jeg hatt lite folk å sette mot deg. Men jeg vil ikke legge skjul på hva jeg har i sinne; jeg vil vi skal skilles forlikte. Eller skulle jeg tro jeg ikke kommer til å prøve flere møter mellom oss.

Da var Erling rød som blod i ansiktet. Nå gikk biskop Sigurd fram og sa til kongen:

Herre, jeg ber Dem høre på meg for Guds skyld, og forlike Dem med Erling på de vilkår han byr Dem, slik at denne mannen får ha fred på liv og lemmer, men De alene skal rå for alle fredsvilkårene.

Kongen svarte:

De skal rå.

Da sa biskopen:

Erling, gi kongen den trygd han vil ha, og siden skal Asbjørn gi seg i kongens makt og be om grid.

Erling gav trygd, og kongen tok imot. Så gikk Asbjørn og bad om grid og gav seg i kongens makt og kysset kongen på handa. Da gikk Erling bort med hæren sin; de hilste hverandre ikke.
Nå gikk kongen inn i huset, og Asbjørn fulgte ham; der satte kongen opp forliksvilkårene og sa så:

Første vilkår i forliket, Asbjørn, er det at du skal følge den landsens lov som byr at den mann som dreper kongens tjenestemann, skal sjøl påta seg samme tjeneste, om kongen vil. Nå vil jeg at du skal påta deg den årmannsstillingen som Sel-Tore har hatt, og styre garden for meg her på Avaldsnes.

Asbjørn sa det skulle bli som kongen ville.

Men jeg må likevel først hjem til garden min og ordne opp der.

Kongen gikk gjerne med på det. Han drog derfra til et annet gjestebud som ble gjort for ham.
Asbjørn gav seg på veg hjem med følget sitt, som hadde ligget gjemt i ei vik hele tida mens Asbjørn var borte; de hadde fått høre hva det var på ferde med ham og ville ikke seile bort før de visste hva enden ble på det. Så gav Asbjørn seg i veg og stanset ikke før han kom nordpå til garden sin ut på våren. Han ble kalt Asbjørn Selsbane.
Asbjørn hadde ikke vært lenge hjemme før de møttes, han og frenden hans, Tore, og de talte med hverandre. Tore spurte Asbjørn nøye ut om ferden, og om alt som hadde hendt der, og Asbjørn fortalte alt som det hadde gått for seg. Da sa Tore:

Du synes vel du er kvitt den skammen nå, at du ble ranet i høst?

Ja, det er så, sa Asbjørn, eller hva synes du, frende?

Det skal jeg snart si, sa Tore. Forrige gang du seilte sør i landet, ble det til stor skam, men det stod da til å rette på. Men denne ferden blir til skam for både deg sjøl og frendene dine, om det skal bli til det at du blir kongens trell og jamngod med slik en usling som denne Tore Sel. Vær nå så mye til kar at du heller blir sittende her på eiendommen din! Vi, dine frender, skal hjelpe deg, så du aldri kommer i en slik knipe mer.

Asbjørn syntes det hørtes lovende, og før de skiltes, han og Tore, hadde de slått fast dette ; han skulle bli boende på garden sin og aldri komme til kongen mer og heller ikke gå i hans tjeneste. Og det gjorde han, ble hjemme på gardene sine.

121.
Etter at kong Olav og Erling Skjalgsson hadde møtt hverandre på Avaldsnes, tok stridighetene mellom dem til igjen, og de vokste slik at det til slutt var fullt fiendskap mellom dem.

Kong Olav var på veitsler omkring i Hordaland om våren, så drog han opp på Voss, for han hadde hørt at folket der var lite troende. Han holdt ting med bøndene der det heter Vang, og bøndene kom dit mannsterke og fullt væpnet. Kongen bad dem ta kristendommen, men bøndene bød kamp igjen, og det kom så langt at begge fylkte hærene sine. Men så gikk det slik med bøndene at hjertet tok til å skjelve i brystet på dem, og ingen ville stå fremst, og så endte det med at de gjorde det som også var det beste for dem, de gav seg i kongens hand og tok kristendommen. Kongen drog ikke derfra før alle var blitt kristnet.
Det var en dag kongen var ute og rei framover vegen og sang salmene sine. Da han kom rett mot haugene der, stanset han og sa:

Disse mine ord skal gå fra mann til mann, jeg gir det råd at aldri mer skal noen av Norges konger gå mellom disse haugene.

Folk sier også at at de fleste av kongene har tatt seg i vare for det siden.

Så drog kong Olav ut til Osterfjorden, der møtte han skipene sine, og så drog han nord i Sogn og var der og tok veitsler om sommeren.
Da det ble høst, seilte han inn fjorden og tok derfra opp i Valdres, der var det hedensk før. Kongen drog så fort han kunne opp til sjøen, der kom han over bøndene helt uventet, han tok skipene deres og gikk sjøl om bord i dem med alle sine menn. Så sendte han ut tingbud, og tinget ble holdt så nær sjøen at kongen hadde full rådighet over skipene om han syntes han trengte dem. Bøndene kom til tinget som en hel hær og i full væpning. Kongen bød dem kristendommen, men bøndene ropte og skreik imot ham og bad ham tie stille; samtidig gjorde de stor larm og våpenbrak.
Da kongen så at de ikke ville høre på det han lærte dem, og at de dessuten hadde så mange folk at ikke noe kunne stå seg mot dem, så tok han til å tale om noe annet, han spurte etter om det var noen der på tinget som hadde saker med hverandre, som de ville han skulle avgjøre for dem. Da bøndene fikk talt, viste det seg at det var mange som var uforlikte med hverandre av dem som hadde gått sammen om å tale mot kristendommen. Da nå bøndene tok til å legge fram klagemålene, prøvde hver mann å samle flokk til å støtte sin sak; hele den dagen gikk med til det, og om kvelden ble tinget oppløst.

Så snart bøndene fikk høre at kong Olav hadde fart gjennom Valdres og var kommet ned i bygdene, hadde de latt hærpil gå og stevnt sammen både fri mann og trell. Med den hæren gikk de mot kongen, og da ble det helt øde mange steder rundt i bygdene. Bøndene holdt seg samlet også etter at tinget var oppløst. Dette fikk kongen vite. Og da han kom om bord i skipene sine, lot han dem ro tvers over sjøen om natta; der lot han folk gå opp i bygda og brenne og rane. Dagen etter rodde de fra nes til nes, og kongen lot hele bygda brenne. Men da de bøndene som var i samlingen, så røyk og lue på gardene sine, løste de seg fra flokken; hver tok vegen bort og søkte hjem for å finne igjen husstanden sin. Og da det først gikk hull på hæren, tok de av sted den ene etter den andre, til alt løste seg opp i små flokker. Men kongen rodde over sjøen og brente landet på begge sider. Så kom bøndene til ham og bad om nåde, bød seg til å bli hans handgangne menn. Han gav hver av dem grid som kom og krevde det, og lot dem ha sin eiendom.
Nå var det ingen som talte mot kristendommen lenger, kongen lot folket døpe og tok gisler av bøndene. Kongen ble der lenge utover høsten, han lot skipene dra over eidet mellom sjøene. Kongen gikk ikke mye omkring i landet opp fra sjøene, for han trodde lite på bøndene. Han lot bygge kirker der og vigde dem og satte prester til dem. Da kongen ventet det snart skulle bli frost, gikk han lenger opp i landet og kom fram på Toten. Arnor Jarlaskald nevner dette at kong Olav hadde brent på Opplanda, den gang han diktet om Harald, bror hans:

Ættearv var det når Yngve
brente hus på Oppland,
fyrsten, den fremste av alle,
lot folket føle sin vrede.
Før det var fare på ferde,
lystret bøndene ikke
den seierkronede konge.
Galgen tok fyrstens fiender.

Så drog han nordover gjennom Gudbrandsdalen og helt til fjellet og stanset ikke før han kom til Trondheimen og helt ut til Nidaros. Der gjorde han i stand til vinteropphold og var der om vinteren. Det var den tiende vinter han var konge.

Sommeren før hadde Einar Tambarskjelve reist fra landet og kom først vest til England, der møtte han mågen sin, Håkon jarl, og ble hos ham en stund. Så drog Einar til kong Knut og fikk store gaver hos ham. Etter dette reiste Einar sør over havet og helt til Roma, og kom tilbake neste sommer. Da reiste han til gardene sine, og han og Olav møttes ikke.

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

122.
Det var ei kvinne som het Alvhild, hun ble reknet som kongens tjenestejente. Hun var likevel kommet av god ætt, og hun var ei svært vakker kvinne og fulgte med kong Olavs hird. Den våren hendte det at Alvhild ble med barn, og kongens nærmeste venner visste at han nok var far til barnet.
Så hendte det ei natt at Alvhild ble sjuk; det var ikke mange folk til stede, bare noen koner, en prest, Sigvat skald og noen få andre. Alvhild hadde det tungt, og hun var døden nær; hun fødte en gutt, og det var en stund de ikke sikkert visste om det var liv i barnet. Da barnet drog pusten, men ganske svakt, bad presten Sigvat gå og si fra til kongen. Han svarte:

Jeg tør ikke for noen pris vekke kongen, for han har forbudt alle mennesker å avbryte søvnen for ham før han våkner sjøl.

Presten svarte:

Det er nødvendig at dette barnet blir døpt nå, jeg synes ikke det der ut til å kunne leve.

Sigvat sa:

Jeg tør heller rå til at du døper barnet, enn jeg vekker kongen; jeg får ta ansvaret og gi det navn.

Så gjorde de det, gutten ble døpt og kalt Magnus.
Morgenen etter da kongen hadde våknet og kledd seg, fikk han høre om alt det som hadde hendt. Da lot kongen Sigvat kalle til seg. Kongen sa:

Hvordan kunne du være så freidig at du lot barnet mitt døpe før jeg visste om det sjøl?

Sigvat svarte:

Fordi jeg heller ville gi 2 menn til Gud enn 1 til djevelen.

Kongen sa:

Hvordan kunne det gjelde noe slikt?

Sigvat svarte:

Barnet holdt på å dø, og om det døde hedensk, ble det djevelens mann, men nå ble det Guds mann. Og for det andre visste jeg at om du ble sint på meg, så gjaldt det ikke mer enn livet mitt, og om du vil at jeg skal dø for denne saken, så venter jeg å bli Guds mann.

Kongen sa:

Hvorfor lot du gutten hete Magnus? Det er ikke ættenavn hos oss.

Sigvat svarte:

Jeg kalte ham opp etter kong Karlamagnus, for han var den beste mann jeg visste i verden.

Da sa kongen:

Du har lykken med deg, Sigvat. Men det er ikke noe rart at lykke følger vett. Det er merkeligere det som stundom også hender, at samme lykken følger uvettige folk så mye at uvettige påfunn vender seg til lykke.

Og nå var kongen helt blid. Sveinen vokste opp, og ble snart en kjekk gutt da han fikk alderen på seg.

123.
Samme våren gav kong Olav 1/2 sysla på Hålogaland til Åsmund Grankjellsson; den andre 1/2 hadde Hårek på Tjøtta, men før hadde han hatt hele, noe i veitsler og noe i len. Åsmund hadde ei skute og innpå 30 mann om bord, de var godt væpnet. Da Åsmund kom nordpå, møttes han og Hårek; Åsmund sa ham hvordan kongen hadde ordnet med sysla, og viste fram sikre kjenningstegn fra kongen. Hårek sa som så at kongen fikk rå for hvem som skulle ha sysla.

Men høvdingene gjorde likevel ikke slik i gamle dager at de minket rettighetene for oss som er født til å få makt av konger, og gav dem til slike bondesønner som aldri før har hatt den slags mellom hendene.

Og enda en kunne merke på Hårek at dette bød ham imot, så lot han likevel Åsmund få overta sysla, slik som kongen hadde sendt bud om.

Så drog Åsmund hjem til far sin; han ble der en liten stund, og så drog han siden til sysla nord på Hålogaland. Han kom nord til Langøya; der bodde det den gang 2 brødre, den ene het Gunnstein, den andre Karle; det var rike menn og storkarer. Gunnstein styrte garden, han var den eldste av brødrene; Karle var vakker å se til og glad i stas; begge hadde de ferdighet i mange ting.
Åsmund ble godt mottatt der og ble der en stund; han hentet sammen det han kunne få fra sysla. Karle snakket med Åsmund om at han gjerne ville bli med ham sørover til kong Olav og prøve å komme inn i hirden. Åsmund rådde han til dette og lovte å hjelpe ham hos kongen, så Karle kunne få det han bad om der. Så slo Karle følge med Åsmund.

Åsmund fikk høre at Asbjørn Selsbane hadde seilt sørover til til stevnet i Vågan med et lasteskip han hadde, og nesten 20 mann, og at han var ventende sørfra nå. Åsmund og hans følge drog sin veg sørover langs land, de hadde motbør, men det var lite vind. Det kom seilende skip mot dem som hørte til Vågan-flåten. De spurte nå i all stillhet etter hvor Asbjørn var, og fikk vite at han var på veg sørfra.
Åsmund og Karle delte seng, og de var kjære venner. Så var det en dag Åsmund og følget hans rodde fram gjennom et sund, da kom det seilende et lasteskip mot dem. Skipet var lett å kjenne, det var lyst på sidene, malt både med hvitt og rødt, og hadde seil med striper. Da sa Karle til Åsmund:

Du har ofte talt om at du gjerne ville se han Asbjørn Selsbane. Om det ikke er han som seiler der, så skjønner ikke jeg meg på å kjenne skip.

Åsmund svarte:

Vær så snill å si meg til, lagsmann, når du kjenner ham.

Nå glei skipene inn på sida av hverandre. Da sa Karle:

Der sitter han Selsbane ved roret i blå kjortel!

Åsmund svarte:

Jeg skal gi ham rød kjortel.

Og så kastet han Åsmund et spyd etter Asbjørn, og det traff ham i livet og gikk gjennom ham, så det ble sittende fast i hodefjøla. Asbjørn falt død ned fra styret. Deretter seilte begge sin veg.

De førte Asbjørns lik nord til Trondenes. Sigrid lot sende bud etter Tore Hund på Bjarkøy. Han kom til da de stelte med Asbjørns lik etter deres skikk. Da de skulle reise, fant Sigrid fram gaver til vennene sine. Hun fulgte Tore til skipet, og før de skiltes. sa hun:

Det er jo så, Tore, at Asbjørn, sønn min, hørte på dine kjærlige råd. Nå fikk ikke han langt nok liv til å lønne deg slik som du fortjener, og om jeg vel ikke er så god til det som han ville vært, så skal jeg da legge godviljen til. Her er ei gave som jeg vil gi deg, og jeg vil ønske du får bruk for den.

Det var et spyd.

Her er det spydet som stod igjennom Asbjørn, sønn min, og det er blod på det ennå, så det blir lettere for deg å huske hvordan det høver i det såret du så på Asbjørn, din brorsønn. Om du vil gjøre et karsstykke nå, så lot du dette spydet gå ut av hendene slik at det kom til å stå i brystet på Olav Digre.
Og det sier jeg, sa hun, du skal bli hver manns niding om du ikke hevner Asbjørn.

Så vendte hun seg og gikk. Tore var blitt så harm mens hun talte at han ikke kunne svare noen ting, han sanset ikke å slippe spydet, og han sanset ikke landgangen, og om ikke folk hadde tatt og støttet ham, ville han ha gått på sjøen, da han gikk ut på skipet. Det var et lite spyd med graveringer på, falen var gullinnlagt. Tore og følget hans rodde bort og hjem til Bjarkøy.

Åsmund og hans folk seilte videre sin veg til de kom sør i Trondheimen til kong Olav. Åsmund sa til kongen hva som hadde hendt ham på reisa. Karle ble kongens hirdmann. Åsmund og han var gode venner som før. Men de ord som Åsmund og Karle hadde sagt til hverandre før drapet på Asbjørn, ble ikke holdt hemmelige, for dem fortalte de sjøl til kongen. Men her gikk det slik at alle har én venn mellom uvenner, som det heter; det var noen der som husket på dette, og derfra kom det til Tore Hund.

124.
Da det lei utpå våren, tok kong Olav fatt og gjorde skipene sine klare. Så seilte han sørover langs landet om sommeren, han holdt ting med bøndene, forlikte folk og kristnet landet. Han tok inn kongsinntektene der han fór fram.
Om høsten drog kongen helt til landegrensa. Da hadde kong Olav kristnet hele landet der det var store bygder. Han hadde også ordnet med lovene over hele landet. Og han hadde sendt bud til både Island og Grønland og fått seg mange venner der, og likeså på Færøyene.

Kong Olav hadde sendt kirketømmer til Island, og den kirken ble reist på Tingvellir, der hvor Alltinget er; han sendte med ei stor klokke, som er der ennå. Dette var etter at islendingene hadde gjort om lovene sine og satt kristenretten etter det som kong Olav hadde sendt bud til dem om.
Etter dette kom det mange storfolk fra Island og ble kong Olavs handgangne menn; det var Torkjell Eyjolvsson, Torleik Bollason, Tord Kolbeinsson, Tord Borksson, Torgeir Håvardsson og Tormod Kolbrunarskald.
Kong Olav hadde sendt vennegaver til mange høvdinger på Island, og de sendte ham slike ting som fantes der, og som de mente han ville synes var mest verdt å få som sending. Men med disse tegn på vennskap som kongen viste Island, lå det flere ting under, som siden kom fram i dagen.

125.
Denne sommeren sendte kong Olav Torarin Nevjolvsson til Island i sitt ærend, og Torarin styrte skipet sitt ut av Trondheimen samtidig med at kongen reiste, og fulgte ham sør til Møre. Så seilte Torarin ut til havs, og fikk så strykende bør at han seilte på 8 halvdøgn til Island og tok land ved Eyrarbakki. Han drog straks til Alltinget, og kom dit da folk var samlet på Logberget; han gikk like til Logberget.
Da folk hadde avsagt rettskjennelsene, tok Torarin Nevjolvsson ordet:

For 4 netter siden skiltes jeg fra kong Olav Haraldsson. Han sender alle høvdinger her i landet, styresmennene, og likeså hele allmuen, karer og kvinner, unge som gamle, rike og fattige, Guds og sin hilsen, og sier at han vil være deres konge om dere vil være hans menn, og hver skal være den annens venn og hjelper i alle gode ting.

Folk svarte pent på talen hans, de sa de ville alle være glade over å være kongens venner, om han ville være en venn for folk her i landet. Da tok Torarin til orde:

Med kongens hilsen følger dette at han vil be nordlendingene om en vennskapstjeneste, om de ville gi ham ei øy eller et utskjær som ligger utenfor Eyjarfjord, og som folk kaller Grimsey; til gjengjeld vil han gi slike herligheter fra sitt land som folk kunne be ham om. Og han sender sin hilsen til Gudmund på Mødruvellir og ber ham ta seg av denne saken, for han har fått høre at Gudmund er den som rår mest der.

Gudmund svarte:

Jeg vil gjerne ha kong Olavs vennskap, og jeg tror det er mye mer til gagn for meg enn dette utskjæret han ber om. Men kongen har ikke hørt riktig når han tror at jeg har mer makt over det enn andre, for det er gjort til allmenning nå. Vi får ha et møte om dette først, jeg og de menn som har mest gagn av øya.

Så gikk folk til buene sine.
Etter dette holdt nordlendingene et møte med hverandre og talte om saken. Hver og en kom fram med det han syntes. Gudmund var for saken, og det var mange andre som fulgte ham. Da spurte noen hvorfor ikke Einar, bror hans, sa noe om det.

Vi synes han er den som ser klarest i de fleste ting, sa de.

Da svarte Einar:

Jeg har ikke sagt stort om denne saken fordi ingen har spurt meg. Men når jeg skal si min mening, så tror jeg det er best for folk her i landet om de ikke påtar seg skattegaver til kong Olav eller alle slike pålegg som han legger på folk i Norge. Det er en ufrihet som vi ville føre ikke bare over oss sjøl, men også over sønnene våre og all vår ætt som bygger og bor her til lands. Og den tvangen vil aldri minke eller bli borte fra dette landet. La gå at denne kongen er en god mann, som jeg gjerne skal tro han er; men det vil gå heretter som hittil, at når det blir kongsskifte, så er kongene ujamne, noen er gode og noen vonde.
Og om folk i landet vil få ha den friheten som de har hatt siden landet her ble bygd, da er det eneste råd det å ikke gi kongen tak på oss i noen ting, verken ved landeiendom her eller løfte om å svare avtalte skylder herfra som kunne gå for å være skatter fra undersåtter.
Men jeg vil rekne det for å være tjenlig om folk sender kongen vennegaver når de har lyst på det, hauker eller hester, telt eller seil eller andre slike ting som er verdt å sende; for det lønner seg godt om en får vennskap igjen for det.
Når det er tale om Grimsey, så må det nevnes at enda det nok ikke kommer noe derfra som en kan bruke til mat, så kan en likevel fø en hær der, og om det er en utenlandsk hær som kommer dit på langskip, så tenker jeg mange småbønder kommer til å synes det blir trangt med rom omkring dørene.

Da Einar hadde sagt dette og klarlagt hele stillingen, så vendte straks hele allmuen seg til ham og gav sitt samtykke i at dette skulle aldri hende. Torarin skjønte nå hva som ble enden på ærendet hans i denne saken.

126.
Dagen etter gikk Torarin til Logberget og holdt en tale enda en gang, og tok til orde:

Kong Olav sendte bud til vennene sine her til lands, og han nevnte Gudmund Eyjolvsson, Snorre gode, Torkjell Eyjolvsson, Skafte lovsigemann og Torstein Hallsson. Han sendte det bud til dere at dere skulle komme til ham og ta imot det vennskap han byr. Han sa videre at dere skulle ikke vente lenge med å komme, om dere satte noen pris på hans vennskap.

De svarte på denne talen, takket kongen for tilbudet, men sa de ville si fra til Torarin om de ville reise siden, når de hadde fått områdd seg og talt med vennene sine.

Da nå høvdingene fikk tale med hverandre, sa hver av dem det han mente om denne ferden. Snorre gode og Skafte rådde fra det å våge så mye hos nordmennene som at de skulle reise fra Island til Norge alle på en gang, de mennene som rådde mest for landet; de sa at dette budet snarere gav dem mistanke om det samme som Einar hadde slått på, at kongen hadde planer om en slags tvang mot islendingene, om han kunne få det til.
Gudmund og Torkjell Eyjolvsson ville gjerne rette seg etter kong Olavs bud, og de mente det ville bli en ferd de ville få stor ære av.
Men da de hadde drøftet saken med hverandre, ble det til slutt til at de ikke skulle reise sjøl, men hver av dem skulle sende en mann på sine vegne som de syntes høvde best til det. Og så skiltes de på tinget med dette, og det ble ikke noen Norgesreise den sommeren.

Torarin seilte tilbake samme sommer og kom til kong Olav om høsten; han fortalte ham hvordan det hadde gått med ærendet, men også at de høvdingene han hadde sendt bud på, skulle komme fra Island, enten de sjøl eller sønnene deres.

127.
Samme sommeren kom Gille lovsigemann, Leiv Ossursson, Toralv fra Dimun og mange andre bondesønner vest fra Færøyene til Norge på kong Olavs bud; Trond i Gata gjorde seg også klar til å reise, men da han på det nærmeste var ferdig, fikk han en hard sjukdom, så han ikke kunne komme noen steder, og så ble han igjen hjemme.

Da færøyingene kom til kong Olav, kalte han dem til en samtale og hadde et møte med dem. Der åpenbarte han for dem hva mening han hadde med å la dem komme, han sa han ville ha skatt fra Færøyene, og dessuten at færøyingene skulle ha den loven kong Olav ville gi dem.
På dette møtet kunne man merke på kongens ord at han ville ha sikkerhet i denne saken av de færøyingene som hadde kommet der, om de ville binde seg til dette forliket med eder; han bød de menn han syntes var gjævest der, at de skulle bli hans handgangne menn og til gjengjeld få en høy stilling og vennskap av ham.

Færøyingene skjønte på kongens ord at det var uvisst hvordan det ville gå dem om de ikke gav seg på alt det kongen krevde av dem. Det ble nok først holdt flere møter om denne saken før det kom til en avgjørelse, men til slutt fikk likevel kongen fram alt det han krevde. Leiv, Gille og Toralv ble kongens handgangne menn og hirdmenn, og alle de andre i følget svor kong Olav å holde den lov og landsrett på Færøyene som han ville sette for dem, og svare den skatten han påla. Da de skiltes, gav kongen dem vennegaver, og de som hadde blitt hans handgangne menn, seilte sin veg så snart de var ferdige.

Men kongen lot ruste et skip og fant mannskap til det, og sendte det til Færøyene for å ta imot de skattene færøyingene skulle betale ham. De ble ikke fort ferdige, og om denne ferden er bare det å si at de kom aldri igjen, og det kom ingen skatt den sommeren som fulgte, for de hadde ikke kommet fram til Færøyene, og det var ingen som hadde krevd inn skatt der.

128.
Om høsten drog kong Olav inn i Viken; han sendte bud i forvegen til Opplanda og lot gjøre i stand veitsler, og da han tenkte å reise omkring på Opplanda den vinteren, gav han seg på veg og drog til Opplanda. Kong Olav ble på Opplanda den vinteren og fór i veitsler der. Han rettet på alt det som han syntes var mangelfullt, styrket igjen kristendommen der han syntes det trengtes.

Da kongen var på Hedmark, hendte det at Kjetil Kalv på Ringnes fridde og bad om Gunnhild, datter til Sigurd Syr og Åsta; Gunnhild var søster til kong Olav, og det var kongen som skulle svare på dette og rå for giftermålet. Han tok det godt opp, og det var fordi han visste om Kjetil at han var en mann av stor ætt, rik, klok og en stor høvding; han hadde alt lenge vært kong Olavs gode venn også, som fortalt her før. Alt dette til sammen gjorde at kongen gjerne unte Kjetil dette giftet, og så ble det til det at Kjetil fikk Gunnhild; kong Olav var med i bryllupsgildet.

Kong Olav drog nord i Gudbrandsdalen og tok imot veitsler. Der bodde det en mann som het Tord Guttormsson, på garden som heter Steig. Tord var den mektigste mannen i den nordre del av Gudbrandsdalen. Da han og kongen møttes, fridde Tord og bad om Isrid Gudbrandsdotter, kong Olavs moster.
Det var kongen som skulle svare på dette, og da de hadde talt om saken, ble det avgjort at giftermålet kom i stand, og Tord fikk Isrid.
Etter dette ble han kong Olavs fulltro venn, og med ham mange andre av Tords frender og venner, som brukte å rette seg etter ham.

Så reiste kong Olav sørover igjen over Toten og Hadeland, derfra til Ringerike, og så ut i Viken. Om våren kom han til Tønsberg, og der ble han lenge, mens det var størst handel og tilførsel der. Så lot han ruste ut skipene sine og hadde en mengde folk hos seg.

129.
Denne sommeren kom Stein, sønn til Skafte lovsigemann, Torodd, sønn til Snorre gode, Gelle, sønn til Torkjell, og Egil, sønn til Sidu-Hall, bror til Torstein, fra Island på kong Olavs bud. Gudmund Eyjolvsson var død om vinteren. Islendingene gikk straks til kong Olav, så snart de kunne komme til. Da de kom til kongen, ble de godt mottatt og var hos ham alle sammen.

Samme sommeren fikk kong Olav vite at det skipet han hadde sendt til Færøyene etter skatt sommeren før, var blitt borte, og det var ikke kommet i land noe sted, så vidt folk visste. Kongen fant et nytt skip og mannskap til det og sendte det til Færøyene etter skatt. Mennene tok av sted og stod til havs, men siden hørte ingen noe mer til dem enn til det forrige som fór, og det var mange gjetninger om hvor det kunne ha blitt av disse skipene.

130.
Knut den mektige, som noen kaller Knut den gamle, var konge både over England og over Danevelde på den tida. Knut den mektige var sønn til Svein Tjugeskjegg Haraldsson. Hans ætt hadde rådd over Danmark i lange tider. Harald Gormsson, farfar ti Knut, hadde tatt Norge etter Harald Gunnhildssons fall og hadde tatt skatter derfra og satt Håkon jarl den mektige til å styre landet. Svein danekonge, sønn til Harald, hadde også rådd over Norge og hadde satt Eirik Håkonsson jarl til å styre landet. Han og broren Svein Håkonsson rådde deretter landet, inntil Eirik jarl drog vest til England da Knut den mektige, mågen hans, sendte bud etter ham; han satte sin sønn Håkon jarl etter seg til å styre i Norge, Håkon var søstersønn til Knut den mektige, Eiriks måg.
Men da så Olav Digre kom til Norge, tok han først Håkon jarl til fange og avsatte ham fra styret, slik som før er skrevet. Da reiste Håkon til sin morbror Knut, og hos ham hadde han vært hele tida siden til vi er kommet så langt i sagaen.

Knut den mektige hadde vunnet England i strid og kjempet seg til det; og han hadde hatt et langt slit før folket i landet hadde blitt lydige mot ham. Da han nå mente han hadde fått full og hel styring der i landet, tok han til å tenke på det han mente å ha rett til i et rike han ikke sjøl hadde oppsyn med, og det var Norge.
Han mente han sjøl hadde arverett til hele Norge, og Håkon, søstersønn hans, til noe av det, og dertil kom at han syntes han hadde mistet det med skam. En av grunnene til at Knut og Håkon hadde latt det være stilt med kravene på Norge, var den at i førstningen da Olav Haraldsson kom til landet, løp den opp som én mann hele den store bondemugen og ville ikke høre tale om annet enn at Olav skulle være konge over hele landet.
Men siden, da folk syntes de ikke fikk rå seg sjøl under hans styre, var det noen som prøvde å komme seg ut av landet; da var det nokså mange stormenn som hadde reist til kong Knut, og sønner til mektige bønder også, de hadde gitt seg ett eller annet ærend. Og hver den som kom til kong Knut og ville bli hans mann, fikk alltid hendene fulle av gull. Der kunne en også se mye større prakt enn andre steder, både det at det var så mange folk der til daglig, og så utstyret ellers i de husene han hadde, og som han sjøl bodde i.

Knut den mektige fikk skatter og skylder fra de rikeste folkland i Norderlanda; og ettersom han hadde større inntekter enn andre konger, gav han også bort av dem i samme monn mer enn noen annen konge.
I hele riket hans var freden så sikker at ingen torde bryte den, og sjølve folket i landet hadde fred og gammel landsens rett. Slikt ble han kjent og æret for i alle land. Men av dem som kom fra Norge, var det mange som klagde over ufrihet, og la ut for Håkon jarl for det, og noen lot kongen sjøl få vite at nordmennene ville være ferdige til å vende tilbake under kong Knut og jarlen og få friheten sin igjen av dem. Dette snakket syntes jarlen godt om, han la det fram for kongen, og bad ham undersøke om kong Olav ville gi opp riket sitt til dem eller gå med på noe slags forlik om å dele det. Det var mange som støttet jarlen denne gangen.

131.
Knut den mektige sendte menn vest fra England til Norge, og sendeferden var utstyrt på det verdigste, de hadde brev med segl under fra Knut, Englands konge. De kom til Olav Haraldsson, Norges konge, i Tønsberg om våren. Da det ble meldt kongen at det var kommet sendemenn fra Knut den mektige, ble han sint; han sa at Knut hadde visst ikke sendt menn dit i noe ærend som kunne være til gagn for ham eller hans menn, og det gikk noen dager før sendemennene fikk komme inn til kongen.

Da de fikk lov til å tale med ham, gikk de til ham og hadde med kong Knuts brev og sa fram det budskap som fulgte:

At kong Knut rekner hele Norge for sin eiendom, og sier at hans forfedre hadde hatt det riket før ham. Men ettersom kong Knut vil by fred til alle land, vil han ikke fare med hærskjold over Norge, om det fins noen annen råd. Om nå kong Olav Haraldsson vil være konge over Norge, da skal han komme til ham og ta landet i len av ham og bli hans mann og svare samme skatter som jarlene svarte før.

Så tok de fram brevene, og de sa aldeles det samme.
Da svarte kong Olav:

Jeg har hørt fortalt i gamle frasagn at Gorm, danenes konge, ble reknet for å være en fullgod folkekonge, og han rådde enda bare for Danmark alene. Men disse danekongene som har vært siden, synes ikke det er nok. Nå har det kommet så langt at Knut rår for Danmark og for England, og enda har han nå slått under seg en stor del av Skottland. Og nå gjør han krav på å få min ættearv av meg. Han skulle en gang lære å sette mål for sin griskhet, eller tenker han å rå for alle Norderlanda alene? Eller tenker han å ete opp all kålen i England? Han kommer før til å orke det enn han får meg til å bringe ham mitt hode eller vise ham noen som helst undergivenhet. Derfor skal dere si ham disse mine ord at jeg vil verge Norge med odd og egg så lenge jeg får ha livet, og ikke svare noen mann skatt av riket mitt.

Etter denne avgjørelsen kom kong Knuts sendemenn seg av gårde igjen, og de var ikke glade for den vending saken hadde tatt.
Sigvat skald hadde vært hos kong Knut, og kong Knut gav ham en gullring som veide 1/2 mark. Dengang var Berse Skaldtorvuson også hos kong Knut, og kong Knut gav ham 2 gullringer, hver av dem veide 1/2 mark, og dessuten et fint sverd. Så kvad Sigvat:

Knut lyser av storverk.
Staselig har han prydet
armene på oss begge,
Bamse, da kongen vi søkte.
Deg ei mark eller mere
av gull han gav, og et skarpslipt
sverd - jeg fikk det halve.
Gud sjøl allting styrer.

Sigvat gjorde seg til venns med sendemennene til kong Knut og fikk vite mye nytt. De fortalte ham da han spurte om det, at de hadde hatt en samtale med kong Olav og likeså hva som hadde blitt enden på ærendet deres; de sa kongen hadde tatt det de hadde sagt, svært ille opp.

Men vi skjønner ikke, sa de, hvor han tar motet fra til slikt noe som å nekte å bli kong Knuts mann og reise til ham. Det var det beste han kunne gjøre, for kong Knut er så god at om det er høvdinger som gjør ham aldri så mye imot, så tilgir han alt når de bare kommer til ham og viser ham underkastelse. Det er ikke lenge siden det hendte at det kom 2 konger til ham fra Skottland fra Fife, og han lot hele sin vrede mot dem falle og gav dem alle de land de hadde hatt før og dessuten store vennegaver.

Da kvad Sigvat:

Fremmelige fyrster
nordfra midt på Fife
førte Knut sitt hode,
fred ville de kjøpe.
Olav solgte aldri
en eneste mann i verden
hodet sitt. Den Digre
hadde ofte seier.

Kong Knuts sendemenn reiste sin veg tilbake, de fikk god bør over havet. Så gikk de til kong Knut og fortalte ham hvordan det hadde gått med ærendet, og likeså de avgjørende ord kong Olav hadde sagt til slutt til dem. Kong Knut svarte:

Kong Olav gjetter galt om han tror at jeg har lyst på alene å ete all den kålen som fins i England. Jeg skulle ha større lyst til å la ham få merke at jeg har andre ting innenfor ribbeina enn bare kål; og heretter skal det komme kalde råd mot ham fra hvert eneste ribbein.

Samme sommer kom Aslak og Skjalg, sønnene til Erling på Jæren, fra Norge til kong Knut; de ble godt mottatt der, for Aslak var gift med Sigrid, datter til Svein Håkonsson jarl; hun og Håkon Eiriksson jarl var søskenbarn. Kong Knut gav brødrene store veitsler der hos seg.

132.
Kong Olav stevnte til seg lendmennene sine og samlet mange menn om sommeren, for det gikk det ord at Knut den mektige ville komme vestfra den sommeren. Folk mente de skjønte på kjøpmannsskip som kom vestfra at Knut holdt på å samle en stor hær i England. Men da det lei på sommeren, var det noen som sa det var sant, andre nektet at det ville komme noen hær. Kong Olav ble i Viken om sommeren, og han hadde folk ute for å holde utkikk med om Knut skulle komme til Danmark.

Om høsten sendte kong Olav sendemenn øst i Svitjod til kong Anund, mågen sin, med det budskap at han trodde at dersom Knut la Norge under seg, ville ikke Anund få ha Sveavelde i fred lenge; han sa det beste ville være at de sluttet forbund og reiste seg mot ham, og han sa at da ville det ikke skorte på styrke for dem til å kjempe mot kong Knut.
Kong Anund tok godt imot kong Olavs budskap, og han sendte det svar at han ville gjøre fellesskap med kong Olav, slik at hver av dem skulle hjelpe den andre med sin makt, hvem som kom til å trenge det først.
De sendte hverandre bud om det også at de skulle møtes og holde en rådslagning. Kong Anund ville reise gjennom Västergötland vinteren etter, og kong Olav gjorde i stand til å bli vinteren over i Sarpsborg.

Den høsten kom Knut den mektige til Danmark og ble der om vinteren og hadde en mengde folk. Det ble fortalt ham at det hadde gått sendemenn og budskap mellom Norges konge og sveakongen, og at det nok lå store planer under.

Om vinteren sendte kong Knut menn til Svitjod til kong Anund, han sendte ham store gaver og løfter om vennskap, og sa at han kunne trykt sitte rolig i striden mellom Knut og Olav Digre.

For kong Anund, sa han, og hans rike skal få være i fred for meg.

Og da sendemennene kom til kong Anund, bar de fram de gavene kong Knut sendte ham, og med dem skulle følge kong Knuts vennskap. Kong Anund opptok det de sa nokså kaldt, og sendemennene syntes de kunne merke at kong Anund var mest stemt for vennskap med kong Olav. De reiste tilbake og fortalte kong Knut hvordan det hadde gått dem med ærendet, og de sa videre at han måtte ikke vente seg noe vennskap av kong Anund.

133.
Vinteren etter var kong Olav i Sarpsborg og hadde mange menn hos seg. Da sendte han Karle den håløygske nord i landet i sine ærender. Karle tok vegen først gjennom Opplanda og siden nord over fjellet og kom fram til Nidaros. Der fikk han så mye av kongens midler som kongen hadde sendt bud om, og et godt skip som han syntes høvde bra for den reisen kongen hadde eslet ham til, og det var å seile nord til Bjarmeland. Det var meningen at Karle skulle gå i lag med kongen, og de skulle eie varene halvt med hverandre.
Karle styrte skipet nord til Hålogaland tidlig på våren, der slo bror hans, Gunnstein, seg sammen med ham; han hadde sine egne varer å handle med. De var bortimot 25 mann på det skipet. Tidlig på våren seilte de nord til Finnmark.

Tore Hund fikk høre om dette. Da sendte han bud til brødrene og sa han hadde tenkt seg nord til Bjarmeland om sommeren; han ville gjerne de skulle seile sammen og så dele likt den fangsten de kom til å få. Karle og følget hans sendte bud til svar at Tore skulle ha 25 mann, slik som de hadde; de ville også at det gods de vant, skulle bli delt likt mellom skipene, men handelen med de varene mannskapet hadde med, skulle holdes utenfor.
Men da sendemennene til Tore kom tilbake, hadde han alt latt sette fram en svær langskipsbusse, som han eide, og gjort den seilklar. Til mannskap på skipet hadde han huskarene sine, og det var bortimot 80 mann om bord. Tore alene hadde styret for hele denne flokken og rådde for alt det utbyttet de kunne få av ferden også.

Da Tore var ferdig, styrte han skipet sitt nordover langs land og møtte Karle og hans følge nord i Sandsvær. Så seilte de av sted alle i følge og hadde god bør. Gunnstein sa til Karle, bror sin, straks de møtte Tore, at han syntes Tore var vel mannsterk.

Og jeg tror det var rådeligst om vi snudde, sa han, og ikke drog av sted slik at Tore helt har overtaket på oss, for jeg tror ikke videre på ham.

Karle sa:

Jeg vil ikke vende tilbake. Men sant å si likevel, hadde jeg visst, da vi var hjemme i Langøy ennå, at Tore Hund skulle følge med oss med så mye folk som han har, da skulle nok vi hatt flere menn med oss.

Brødrene snakket med Tore om dette, spurte hva meningen var med at han hadde med seg mange flere menn enn det hadde vært avtalt. Han svarte som så:

Vi har et stort skip som krever mye mannskap, og i slik en farlig ferd synes jeg gode karer alltid kan komme godt med.

Så seilte de om sommeren, og mest slik som skipene ville gå. Når det var liten vind, gikk skipet til Karle fortere, men når det frisket på, tok Tore og hans skip dem igjen; de var sjelden helt sammen, men de visste hele tida om hverandre.
Da de kom til Bjarmeland, la de inn til et sted det var handelsplass; der ble det nå marknad, og alle de som hadde varer med, fikk dem godt betalt. Tore fikk en mengde gråverkskinn og bever og sobel. Karle hadde også en mengde varer som han kjøpte for, han fikk mange skinnvarer.
Da kjøpstevnet var slutt, seilte de ut gjennom elva Dvina. Nå ble freden med folk i landet oppsagt. Da de kom ut til havs, holdt de skipsstevne. Tore spurte om folkene hadde noen lyst på å gå opp på land og vinne seg gods. De svarte at det hadde de god lyst til dersom det var fangst for hånden. Tore sa det var penger å få om det gikk godt.

Men det er ikke umulig at det blir fare for livet på vegen.

Alle sa at de ville prøve dette, om det var noe å vinne på det. Tore sa det var skikken der, når rikmenn døde, at de skulle dele løsøret mellom den døde og arvingene hans, han skulle ha 1/2 eller 1/3, stundom mindre. Dette løsøret måtte de så bære ut i skogene, og stundom i hauger, og grave jord over det; noen ganger ble det bygd hus til det. Han sa de skulle legge i veg en dag mot kvelden. Det ble avtalt at ingen måtte løpe fra de andre, og ingen måtte bli igjen når styresmennene sa de skulle gå derfra igjen. De lot noen folk bli igjen til vakt ved skipene, og så gikk de i land.
Der var det først flate voller og dernest en stor skog. Tore gikk føre og brødrene Karle og Gunnstein etter. Tore sa de skulle fare stilt.

Og riv noe bark av trærne, slik at en kan se fra det ene treet til det andre.

De kom fram i en stor rydning, og i den rydningen stod det en høy skigard, det var ei grind i skigarden, og den var låst. Seks mann av landets folk skulle våke over skigarden hver natt 2 og 2, 1/3 av natta hver.
Da Tore og følget hans kom til skigarden, hadde vaktmennene nettopp gått hjem, og de som så skulle våke, hadde ikke kommet på vakt ennå. Tore gikk bort til skigarden, haket øksa opp på den og heiste seg sjøl etter; slik kom han inn over garden på den ene sida av inngangen. Da hadde Karle og Gunnstein også kommet seg over garden på den andre sida av inngangen. De kom samtidig til grinda, tok fra slåene og lukket opp grinda. Så gikk de andre inn i garden. Tore sa:

I denne garden er det en haug, hvor gull og sølv og jord er rørt sammen, dit skal vi gå. Bjarmenes gud, som heter Jomale, står også i garden, men ingen må være så djerv at han røver ham!

Så gikk de til haugen og tok så mye gull og sølv de kunne bære og få med seg i klærne sine; det fulgte mye jord med, som ventelig var. Siden sa Tore at nå fikk de gå. Han sa så:

Nå skal dere brødre, Karle og Gunnstein, gå først, og jeg skal gå sist.

Så gikk de alle sammen ut til utgangen.
Tore vendte tilbake til Jomale og tok en sølvbolle som stod i fanget på ham; den var full av sølvpenger. Han helte sølvet ned i brystet på kjortelen sin, og drog hanka som var på bollen, opp på armen, og så gikk han til utgangen. Da hele følget hadde kommet ut av skigarden, ble de var at Tore hadde blitt igjen. Karle vendte tilbake for å leite etter ham, og de møttes innenfor grinda; Karle så at Tore hadde sølvbollen med seg. Da rente Karle bort til Jomalen; han så det var en diger halsring om halsen på ham. Karle løftet og hogg sund snora som ringen var festet i bak på halsen; hogget var så hardt at hodet røk av Jomalen. Det ble et smell så høyt at alle syntes det var et under. Karle tok ringen; og så kom de seg av sted. Men i samme stund som smellet hørtes, kom vaktmennene fram i rydningen, og de blåste straks i hornene sine, og så hørte de lurblåst alle vegne omkring seg. De løp bort til skogen og inn i skogen, men bak seg hørte de rop og skrik fra rydningen, det var bjarmene som hadde kommet dit.

Tore Hund gikk sist av alle sine menn; det gikk 2 mann foran ham og bar en sekk, og i den var det noe som liknet på aske. Den stakk Tore handa nedi og sådde i sporene etter dem, og noen ganger kastet han noe av det fram over folkene. Slik gikk de framover ut av skogen og ut på vollene. De hørte at bjarmehæren kom etter dem med rop og fæl gauling. Så ruste bjarmene fram, ut av skogen og etter dem og opp på begge sider av dem, men ingensteds kom bjarmene eller våpnene deres så nær at noen fikk skade av det. Og de skjønte det kom av det at bjarmene ikke så dem.
Da de kom til skipene, gikk Karle og hans folk først om bord, for de kom dit først, og Tore var lengst oppe på land. Straks Karle og hans menn kom om bord, tok de ned teltene og løste landfestet, så heiste de seil, og skipet gikk fort ut mot havet. For Tore og hans folk gikk allting seinere; skipet deres var mer tungvint, og da de fikk heist seil, var alt Karle og hans folk langt fra land.

Nå seilte begge skipene over Gandvik. Natta var lys ennå, de seilte natt og dag, helt til Karle en dag mot aftenen la til med skipet ved noen øyer; der tok de ned seilene og kastet anker og ventet på strømfallet, for det var en stor malstrøm foran dem. Da kom Tore og hans folk etter med sitt skip, de la seg også for anker. Så satte de ut en båt, Tore og noen mann gikk om bord i den og rodde bort til Karles skip. Tore gikk opp på skipet. Brødrene hilste vennlig på ham. Tore bad Karle gi seg halsringen.

Jeg synes det er rimelig at jeg får de kostbarhetene som ble tatt der, for jeg mener det var min skyld at vi kom unna uten fare for livet. Og jeg synes at du, Karle, førte oss opp i en stygg fare.

Da sa Karle:

Kong Olav eier 1/2 av alt det gods jeg vinner på denne reisen, jeg hadde tenkt han skulle ha halsringen reis til ham du, om du vil; da kan det være han gir deg halsringen, om det er så han ikke vil ha den fordi jeg har tatt den fra Jomale.

Da svarte Tore og sa han ville de skulle gå opp på øya og dele fangsten. Gunnstein sa at rett nå skiftet strømmen, så nå var det tid å seile. Så drog de opp ankeret. Da Tore så det, gikk han ned i båten og rodde til skipet sitt.
Karle og hans folk hadde heist seil og var alt langt til sjøs før Tore hadde fått opp seilet. Så seilte de, og hele tida slik at Karle var fremst, og begge seilte så hardt de vant. Slik gikk det helt til de kom til Gjesvær; det er den første bryggeplassen når en seiler nordfra. Dit kom begge skipene en dag tidlig på kvelden, de la seg i havn ved bryggeplassen. Tore og hans skip lå inne i havna, og Karle og hans ytterst. Da Tore hadde fått opp teltene, gikk han opp på land sammen med en hel del menn, de gikk bort til Karles skip, der hadde de også gjort seg ferdige da. Tore ropte ut til skipet og bad styresmennene komme i land. Så gikk brødrene og noen mann i land.

Så tok Tore til å snakke om det samme som før igjen, han ville de skulle gå i land og bære til skifte det gull og sølv de hadde tatt i hærfang. Brødrene sa det hastet ikke med det før de kom hjem til folk. Tore sa det var ikke skikk og bruk å vente med å skifte hærfang helt til de kom hjem, og sette folks redelighet på prøve. De snakket noen ord om dette og ble ikke enige. Da vendte Tore seg og gikk, men han hadde ikke kommet langt, før han snudde og sa følget hans skulle vente på ham der. Han ropte på Karle:

Får jeg tale med deg alene, sa han.

Karle gikk bortover til ham. Men da de møttes, stakk Tore spydet i livet på ham, så det stod tvert igjennom. Da sa Tore:

Her skal du få kjenne en bjarkøying, Karle; og spydet Selshevneren tenker jeg også du skulle kjenne.

Karle døde straks, og Tore og hans folk gikk tilbake til skipet.
Gunnstein og de andre så Karle falt, de løp straks til og tok liket og bar det til skipet sitt; så tok de ned teltene og landgangen og la ut fra land, siden heiste de seil og seilte sin veg. Tore og hans folk så dette. Da tok de også inn teltene, og så til å bli ferdige så fort de kunne. Men da de skulle heise seil, gikk staget i stykker, og seilet falt ned tvers over skipet, og det varte en stund før Tore og folkene hans fikk opp seilet for annen gang. Gunnstein og hans folk hadde kommet langt alt, da Tores skip kom i sig. Tore og hans folk tok det slik at de både seilte og rodde, og det samme gjorde Gunnstein.

Slik fór begge skipene av sted så fort de kunne dag og natt ; men det gikk seint med å nå igjen Gunnstein, for så snart de kom inn i øysundene, var det lettere å manøvrere med Gunnsteins skip, men likevel drog Tore innpå dem, så da Gunnstein kom utenfor Lenvik, snudde de inn mot land, og løp av skipet og opp på land. Litt etter kom Tore og hans folk dit og løp etter dem og jagde dem. Det var ei kone som fikk hjulpet Gunnstein og gjemt ham, og folk sier hun var trollkyndig. Tore og hans folk gikk tilbake til skipet og tok alt det gods som var på Gunnsteins skip, og la stein i stedet; så rodde de skipet ut på fjorden og hogg huller i det og søkkte det ned. Så seilte Tore hjem til Bjarkøy.

Gunnstein og følget hans reiste først uten å gi seg til kjenne; de rodde i småbåter og drog videre om natta og lå stille om dagen; slik fór de til de var forbi Bjarkøy, og helt til de kom ut av sysla til Tore. Gunnstein tok først hjem til Langøy, men ble der ikke lenge; så drog han straks sørover, og stanset ikke før han kom sør i Trondheimen og møtte kong Olav der, og fortalte ham alt det som hadde hendt på Bjarmelandsferden.

Kongen gav vondt fra seg for hvordan det hadde gått dem; han bød Gunnstein å bli hos seg og sa at han skulle sørge for at Gunnstein fikk oppreisning så snart han kunne komme til. Gunnstein tok imot tilbudet med takk og ble hos kong Olav.

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

134.
Det er sagt før at kong Olav var øst i Sarpsborg den vinteren Knut den mektige satt i Danmark. Anund sveakonge rei omkring i Västergötland den vinteren og hadde mer enn 3.000 mann. Det gikk menn og sendebud mellom ham og kong Olav; de satte hverandre stevne så de skulle møtes ved Konghelle om våren. Møtet ble utsatt av den grunn at de ville vite hva kong Knut hadde fore før de møttes.

Da det lei på våren, gjorde kong Knut seg ferdig med hæren til å reise vest til England; han satte Horda-Knut, sønnen sin, igjen i Danmark, og satte Ulv jarl, sønn til Torgils Sprakalegg, hos ham.

Ulv var gift med Astrid, datter til kong Svein og søster til Knut den mektige, deres sønn var Svein som siden ble konge i Danmark. Ulv jarl var en stor og mektig mann.

Knut den mektige seilte vest til England. Og da kongene Olav og Anund fikk vite det, reiste de til stevnet og møttes ved Konghelle i Elv. Det ble et gledelig møte, og store løfter om vennskap slik at alle fikk vite det; men likevel talte de om mange ting seg imellom som bare de 2 visste, og noe av dette kom fram etterpå og ble åpenlyst for alle. Da kongene skiltes, skiftet de gaver med hverandre og skiltes som venner.
Så drog Anund opp i Götaland, og kong Olav tok nord i Viken og så ut på Agder og derfra nordover langs land. Han ble liggende lenge i Eigersund og vente på bør. Han fikk høre at Erling Skjalgsson og jærbuene sammen med ham lå i samling og hadde en hær av folk.

Det var en dag som kongsmennene snakket sammen om været, om det var sønnavær eller sørvest, og om været var slik at en kunne seile om Jæren med det eller ikke; de fleste sa det ville ikke la seg gjøre å seile. Da svarte Halldor Brynjolvsson:

Jeg skulle tro, sa han, at vi ville synes været var godt nok til å seile om Jæren, dersom Erling Skjalgsson hadde laget til gjestebud for oss på Sola.

Da sa kong Olav at de skulle ta ned skipsteltene og snu skipene; så ble gjort; de seilte om Jæren den dagen, og vinden var den beste de kunne få. Om kvelden la de til ved Kvitingsøy. Så seilte kongen nordover til Hordaland og drog på veitsler der.

135.
Den våren hadde det gått skip fra Norge vest til Færøyene; med det skipet fulgte budskap fra kong Olav om at en eller annen av hirdmennene hans, Leiv Ossursson eller Gille lovsigemann eller Toralv fra Dimun, skulle komme vest fra Færøyene til ham. Da dette budskapet kom fram til Færøyene, og det ble gitt til dem det gjaldt, snakket de med hverandre om hva det vel kunne ligge under dette budskapet. De ble enige om at de trodde kongen kanskje ville spørre dem ut om dette som skulle ha hendt der på øyene, og som noen mente var sant, og som hang sammen med den ulykke kongens sendemenn hadde kommet ut for, de 2 skipsmannskapene som var blitt borte så ikke én mann ble berget. De ble enige om at Toralv skulle reise. Han gjorde seg ferdig og rustet ut en byrding han hadde, og fant mannskap til den; de var en 10-12 mann på skipet.

Da de var ferdige og bare ventet på bør, hendte dette hos Trond i Gata på Eysturoy. En godværsdag gikk Trond inn i stua, der lå de 2 brorsønnene hans på pallen, Sigurd og Tord, sønnene til Torlak; den tredje der inne het Gaut den raude, han var også en av frendene deres. alle var de fostersønner til Trond og dugelige karer; Sigurd var den eldste av dem og fremst av dem i alle ting. Tord hadde et tilnavn, han ble kalt Tord den låge, han var likevel høyere enn de fleste, og dertil var han kraftig av vekst og ramsterk. Så sa Trond:

Det er mye som skifter i en manns levetid. Det var ikke skikk da vi var unge, at folk satt eller lå på godværsdager, når de var unge og vel føre til allting. Folk i gamle dager ville ikke trodd at Toralv fra Dimun skulle bli mer til kar enn dere er; men den lasteskuta jeg har eid, og som står her ute i naustet, den tror jeg blir så gammel nå at hun råtner under tjæra. Her er alle husene fulle av ull som ikke blir bydd ut til salgs, slik skulle det ikke vært om jeg hadde vært noen år yngre.

Sigurd sprang opp og ropte på Gaut og Tord; han sa han greidde ikke å høre på at Trond hånte dem. De gikk ut til huskarene, og gikk bort til dem og bad dem sette ut skuta; så lot de føre ut ladning og lastet skipet; det skortet ikke på last der hjemme og heller ikke på all slags redskap til skipet, på få dager hadde de skipet klart, og de sjøl og 10 eller 12 mann til var om bord. Samme vind tok alle sammen, både dem og Toralv ut til havs, og de hadde kjenning av hverandre hele vegen over sjøen. De kom i land ved Hennøyene en dag mot aftenen; Sigurd og hans folk la til ytters ved stranda, men det var ikke langt imellom dem.
Om kvelden da det var mørkt, og Toralv og hans folk tenkte å gå til sengs, hendte det at Toralv og en mann til gikk i land, de skulle gå avsides. Og da de var ferdige og skulle gå tilbake igjen, så forteller han som fulgte Toralv, at det ble kastet et klede over hodet på ham, og han ble løftet opp i været; i samme stund hørte han et smell, og så bar det av sted med ham, og han ble slengt ned, og der nedenunder var sjøen, og han ble kjørt ned på dypet. Men han kom seg i land, og gikk dit hvor han og Toralv hadde blitt skilt; der fant han Toralv, og han var kløvd i 2 helt ned til akslene og var død. Da mannskapet fikk vite om dette, bar de liket hans ut på skipet og satte det der for natta.

Da var kong Olav på veitsle på Lygra, og det ble sendt bud dit. Så lot de budstikka gå og stevnte til ting; kongen kom på tinget. Han hadde latt stevne dit færøyingene fra begge skipene, og de hadde kommet på tinget. Da tinget var satt, stod kongen opp og sa:

Her har det hendt ting som er slik at det er bedre dess sjeldnere en hører om dem; her er en kjekk kar tatt av dage, og vi må tro at han er sakløs. Er det noen mann her på tinget som kan si hvem som er skyld i denne gjerningen?

Men det var ingen der som kjentes ved det.
Da sa kongen:

Jeg skal ikke legge skjul på det jeg tenker om dette uverket; jeg mistenker færøyingene for det. Jeg tror mest det er gjort på den måten at Sigurd Torlaksson har drept mannen, og Tord den låge har kastet den andre på sjøen. Til dette kommer at når jeg har gjettet slik, så er det fordi det kan ha hatt den årsak at de ikke ville at Toralv skulle sladre på dem om noen ugjerninger der som han nok har kjent sannheten om, de mord og misgjerninger som vi har mistanke om, at mine sendemenn er blitt myrdet.

Da kongen sluttet å tale, stod Sigurd Torlaksson opp. Han sa:

Jeg har aldri talt på noe ting før, og jeg er redd folk ikke synes jeg skjønner å velge mine ord, men jeg mener likevel at her er det helt nødvendig å svare noe. Jeg skulle gjette på at den talen kongen har holdt, er kommet fra tungerota på folk som er mye uvettigere og verre enn han er, og det er ingen hemmelighet at de vil være våre uvenner i alle ting.
Det likner ikke noe å si at jeg skulle være Toralvs drapsmann, for han var min fosterbror og gode venn. Og om det hadde vært annerledes, og det hadde vært sak mellom Toralv og meg, da har jeg da så mye vett at jeg ville heller ha vågd å gjøre dette hjemme på Færøyene enn her innenfor Deres rekkevidde, konge. Derfor vil jeg nekte enhver skyld for meg sjøl og hele mannskapet mitt i denne saken; jeg tilbyr å avlegge ed slik som loven krever; og om De synes det ville være tryggere, så skal jeg bære jernbyrd, og jeg vil at De skal være til stede når jeg renser meg.

Da Sigurd sluttet talen, var det mange som støttet ham og bad kongen at Sigurd skulle få fri seg; de syntes Sigurd hadde talt godt, og sa at han visst var uskyldig i det han var anklaget for. Kongen sa:

Det er nok vidt forskjellige meninger om denne mannen. Om det er løyet på ham her i dette, så kan han være en bra kar; men er det ikke så, da må han være ikke så lite frekkere enn folk flest, og slik skulle jeg mest tro det var. Men jeg tenker han skal få bære vitne for seg sjøl.

Da folk gikk i forbønn, tok kongen trygd av Sigurd for jernbyrden, han skulle komme til Lygra dagen etter, og biskopen skulle lede renselsen der. Og slik sluttet de tinget; kongen drog tilbake til Lygra, og Sigurd og hans folk til skipet sitt.
Det tok snart til å mørkne av natt. Da sa Sigurd til folkene sine:

Når jeg skal si som sant er, så har vi kommet opp i et stygt uføre og har vært utsatt for en lei bakvaskelse. Denne kongen er så full av list og renker at det er lett å se hvordan det skal gå oss om han får rå. For først lot han drepe Toralv, og nå vil han gjøre oss til fredløse brottsmenn. Det er ingen sak for ham å fuske med denne jernbyrden. Jeg tenker det blir verst for den som våger seg på slikt med ham. Og nå står det en bra fjellgule ut etter sundet også; jeg vil rå til at vi heiser seil og seiler til havs; Trond får reise med sin ull et annet år om han vil selge. Og kommer jeg unna, så tror jeg ikke det er stor utsikt til at jeg kommer til Norge mer.

De andre på skipet syntes dette dette var vel talt; de tok og heiste seilet og lot det stå ut til havs det meste de kunne samme natta; de stanset ikke før de kom til Færøyene og hjem til Gata. Trond gav vondt fra seg for ferden, og de svarte ikke pent de helle, men ble da der hjemme hos Trond.

136.
Kong Olav fikk snart høre at Sigurd og følget hans hadde reist sin veg, og da felte folk en tung dom over saken deres; nå var det mange som mente det så mest ut til at Sigurd og følget hans hadde vært mistenkt med rette, enda de før hadde vært med å nekte for ham og talt imot klagen. Kong Olav sa ikke mye om saken, men han mente at nå var han sikker på det han før hadde hatt mistanke om. Kong Olav reiste videre og tok imot veitsler der de var gjort i stand til ham.

Kong Olav kalte til seg til samtale de menn som hadde kommet fra Island, Torodd Snorrason, Gelle Torkjellsson, Svein Skaftason og Egil Hallsson. Så tok kongen til ordet:

Dere har talt til meg i sommer om at dere gjerne ville bli ferdige til å reise til Island, og jeg har ikke gitt noe greit svar i denne saken hittil. Nå skal jeg si dere hva jeg har tenkt.
Gelle, jeg har tenkt at du skal få reise til Island om du vil ta mitt budskap med dit, men de andre islendingene som er her nå, skal ikke reise til Island noen av dem før jeg får vite hvordan den saken blir tatt opp som jeg vil at du, Gelle, skal føre der.

Da kongen hadde kommet fram med dette, syntes de som gjerne ville reise og ikke fikk lov, at dette ble sure dager, de var lei av å sitte slik i ufrihet.

Gelle gjorde seg ferdig til å reise og seilte til Island om sommeren og hadde med seg et budskap dit som han kom fram med på tinget sommeren etter. Men kongens budskap var dette at han krevde av islendingene at de skulle vedta de lovene som han hadde satt i Norge, og svare ham tegngilde og nevgilde, for hver nese 1 penning av det slaget som det går 10 av på en alen vadmel. Videre lovte han folket vennskap om de ville gå med på dette, men ellers skulle de som han kunne få tak på, få harde vilkår.

Folk satt lenge og rådslo om denne saken med hverandre, og til slutt samlet alle seg og vedtok enstemmig at de ville nekte å gå med på skattene og alle de andre påleggene som ble krevd, og så drog Gelle østover om sommeren og kom til kong Olav og møtte ham øst i Viken samme høsten som han hadde kommet ned fra Götaland; dette venter jeg det skal bli fortalt mer om siden i kong Olavs saga.

Da det lei på høsten, drog kong Olav nordover til Trondheimen og styrte flåten til Nidaros; der lot han gjøre i stand for seg til vinteren. Kong Olav satt i kaupangen i vinteren som fulgte, det var den 13 vinter han var i Norge.

137.
Det var en mann som het Kjetil Jemte, sønn til Anund jarl fra Sparbu i Trondheimen; han flyktet østover Kjølen for kong Øystein Illråde. Han ryddet skoger og reiste bu der det nå heter Jemtland. Dit øst flyktet også en mengde folk fra Trondheimen for samme ufreden, for kong Øystein la skatt på trønderne og satte hunden sin som het Saur, til konge der.
Sønnesønn til Kjetil var Tore Helsing; etter ham er Helsingland oppkalt, der bodde han. Men da Harald Hårfagre ryddet rike for seg, rømte det en mengde folk av landet for ham også, det var trøndere og namdøler, og ble det nye bygder i øst omkring i Jemtland, og noen drog helt til Helsingland øst ved havet, og de stod under sveakongen.

Da nå kong Håkon Adalsteinsfostre rådde for Norge, kom det i stand fred og kjøpferder fra Trondheimen til Jemtland, og fordi kongen var så vennesæl, kom jemtene østfra til ham og lovte ham lydighet og svarte ham skatter; han satte lov og landsens rett for dem. De ville heller høre til under hans kongedømme enn under sveakongen, for de hadde kommet av nordmannsætt. Det samme gjorde alle de helsingene også som hadde ætta si nord for Kjølen, og dette holdt seg i lang tid siden, helt til Olav Digre og Olav Svenske sveakonge trettet om landegrensene; da snudde jemter og helsinger om og gav seg under sveakongen, og så gjaldt Eidskogen som landskille mot øst, og derfra Kjølen helt nord til Finnmark.

Nå tok sveakongen skatter av både Helsingland og Jemtland. Men kong Olav mente at etter forliket mellom ham og sveakongen skulle skattene fra Jemtland gå en annen veg enn de gjorde fra gammelt av; likevel hadde det da vært slik en stund at jemtene hadde skattet til sveakongen, og fra ham hadde også sysselmennene i landet kommet; svearne ville da heller ikke høre tale om annet enn at alt land som lå øst for Kjølen, hørte under sveakongen.
Det gikk da som så ofte, at enda det var svogerskap og vennskap mellom kongene, så ville de likevel begge 2 ha hele det riket de mente de hadde noe krav på. Kong Olav hadde sendt bud til Jemtland om at det var hans vilje at jemtene skulle vise ham lydighet, og han truet med å bruke makt om de ikke gjorde det; men jemtene hadde gjort opp med seg sjøl at de ville vise sveakongen lydighet.

138.
Torodd Snorrason og Stein Skaftason var misnøyde med at de ikke fikk reise når og hvor de sjøl ville. Stein Skaftason var en mann vakrere enn de fleste og veløvd i alle idretter, en god skald, kledde seg staselig og holdt på sin verdighet. Skafte, far hans, hadde diktet en dråpa om kong Olav og hadde lært den til Stein; det var meningen han skulle si fram kvedet for kongen. Stein la ikke band på sine ord verken i vers eller tale når han klaget over kongen. Både han og Torodd var uvørne til å snakke, de sa at det skulle bli verre for kongen at han la slik ufrihet på dem, enn for dem som hadde stolt på ham og sendt ham sønnene sine.

Så var det en dag Stein Skaftason stod framfor kongen og spurte om lov til å tale, og om kongen ville høre på den dråpa som Skafte, far hans hadde diktet om kongen. Han svarte:

Først og fremst vil jeg nå at du skal kvede det du sjøl, Stein, har diktet om meg.

Stein sa det var ikke noe det han hadde laget:

Jeg er ikke skald, konge, sa han. Og om jeg hadde kunnet dikte, så ville De vel synes det hadde lite på seg, det som alt annet når det gjelder meg.

Så gikk Stein sin veg, men folk trodde de skjønte hva han mente med det han sa.

Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte garden hans i Orkdalen, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. Ei natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok vegen opp over Gaularåsen og utover helt til de kom ned i Orkdalen, og om kvelden kom de til den kongsgarden Torgeir rådde for; Torgeir bød Stein bli der natta over og spurte hva det var han var ute etter. Stein bad ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der.
Torgeir sa:

Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen.

Stein sa:

Om jeg ikke på noen måte rår meg sjøl for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans.

Han drog sverdet, og så drepte han årmannen; han tok hesten og bad sveinen sette seg opp på den, Stein sjøl satte seg i sleden, og så drog de i veg og kjørte hele natta. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk god hjelp overalt der de kom.

En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gard på Giske; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, kona hans, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før.

Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein kom fra Island - han eide sjøl skipet han kom med - og kom i land utenfor Giske og la til ved øya, da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest om bord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra Vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene bad presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og bad ham gå med. Presten svarte:

Jeg skal gå om du blir med meg ; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre.

Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så drog de opp til garden og dit Ragnhild var.
Litt seinere fødte hun et barn, det var ei jente, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt jenta over dåpen og kalte henne Tora. Stein gav henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette.

Men så var det kommet dit at Stein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongens unåde. Hun sa at hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og bad ham vente der til Torberg kom; hun gav ham plass ved siden av Øystein Orre, sønnen sin; han var 12 år den gang. Stein gav Ragnhild og Øystein gaver.

Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og bad ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa:

Jeg har hørt, sa han, at kongen har sendt budstikke og stevnt ting etter drapet på Torgeir, at Stein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen.

Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge 2 bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville.

Jeg tenker nok det, sa han, at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingen steder så mye å si som her.

Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette.

Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætta di, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier.

Ragnhild sa:

Om du synes det blir altfor mye for deg å ha Stein her, så følg sjøl med ham til Erling, far min, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred.

Torberg sa at han ville ikke sende Stein dit.

Erling har nok å svare for likevel som kongen er misnøyd med.

Stein ble der om vinteren.
Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midtfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og bad om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken stod, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til ikke å utsette ferden.

Litt seinere drog Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og bad ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for kona si.

Du kan jo la være å komme om du ikke vil, sa Finn, men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen.

De skiltes i sinne.
Så drog Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken stod, og bad ham følge med seg til kongen. Arne sa:

Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg sjøl og alle dine frender på spill.

Torberg sa:

Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, hvorledes det glapp for ham med sønnene, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætta vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror.

Så snudde Torberg seg og gikk, han drog hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord til Trondheimen til Kalv, bror sin, og bad han komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot.

Ragnhild sendte noen menn øst på jæren til sin far Erling og bad ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde ei tjuesesse med 90 mann om bord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også ei tjuesesse. De drog i veg nordover. Da de kom til Trondheims Mynne, så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med 2 tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa det var ikke ofte det trengtes med ham.
Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, han hadde ei tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natta over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne drog til kong Olav først og hadde få menn med.

Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa:

For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det er det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke by meg penger.

Da sa Finn:

Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige.

Da så kongen på ham og sa:

Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten jeg gir lov og samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene.

Så drog Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part ville ta imot dette vilkåret:

Jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger, sa han. Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er.

Da sa Kalv:

Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik.

Finn svarte:

Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss.

Arne Arnesson sa som så:

Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre veg. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere.

Så gikk de 3 brødrene, Torberg, Finn og Arne, om bord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham.

Men hos meg kan han ikke være mer, sa han.

Dermed fór Torberg og brødrene hans ut til hæren. Kalv tok inn til Egge, og Finn drog til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren drog han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der.

139.
Da Finn Arnesson hadde vært ei kort tid hos kong Olav, var det en dag kongen kalte Finn til seg til en samtale, og foruten ham noen andre menn som han brukte å spørre til råds. Så tok kongen ordet og sa som så:

Jeg har nå blitt enig med meg sjøl om en plan; i vår vil jeg by opp leidang fra hele landet, både av folk og skip, og så vil jeg dra med hele den hæren jeg kan få tak på, mot kong Knut den mektige, for jeg vet så vel at det kravet han har reist på å få riket av meg, det har han ikke tenkt skulle være bare løst snakk. Men til deg, Finn Arnesson, har jeg det å si at jeg vil du skal fare i sendeferd for meg nord på Hålogaland og holde oppbud der, by opp allmenning både av folk og skip, og med den hæren skal du styre til Agdenes og møte meg.

Deretter nevnte kongen opp andre menn, han sendte noen inn i Trondheimen og noen sør i landet, så han lot budet gå over hele landet.

Om Finn og reisen hans er det å fortelle at han hadde ei skute med bortimot 30 mann, og da han var ferdig, drog han av sted helt til han kom til Hålogaland; der stevnte han ting med bøndene. Så kom han fram med ærendet sitt og krevde leidang. Bøndene der i bygda hadde store og leidangsføre skip, de fulgte kongens bud og gjorde skipene seilklare.
Da Finn kom lenger nord på Hålogaland, holdt han ting der og sendte noen av sine menn dit han syntes til å kreve oppbudet. Finn sendte bud til Tore Hund på Bjarkøy og lot kreve leidang der som andre steder. Og da kongens bud kom til Tore, gjorde han seg i stand til å reise og satte huskarene sine til mannskap på det skipet han hadde hatt på Bjarmelandsferden sommeren før; han rustet det ut helt på egen kostnad.
Finn stevnte sammen i Vågan alle de håløygene som bodde nordafor; der kom det sammen en stor flåte om våren, og alle ventet på at Finn skulle komme nordfra. Da var Tore Hund også kommet dit. Da Finn kom, lot han straks blåse til husting for hele leidangshæren, og på det tinget viste folk fram våpnene sine, og slik ble også oppbudet fra hvert skipreide gransket. Da dette var gjort, sa Finn:

Til deg, Tore Hund, vil jeg stille det spørsmål hva tilbud du vil by kong Olav for drapet på Karle, hirdmannen hans, og for ranet da du tok kongens gods nord i Lenvik? Det er så at jeg har kongens ombud i denne saken, og nå vil jeg vite hva du svarer.

Tore så seg om, og på begge sider så han det stod mange menn i full væpning; der kjente han igjen Gunnstein og mange andre av Karles frender. Da sa Tore:

Mitt tilbud er snart gjort, Finn. Jeg skyter inn under kongens dom alt det han har å si mot meg.

Finn svarte:

Det er ikke å vente at det blir unt deg så stor ære nå, for nå får du nok skyte det inn under min dom, om det skal bli forlik.

Tore sa:

Da synes jeg likevel det går svært bra, og jeg skal ikke dra meg unna for det.

Så gikk Tore fram og gav handslag, og Finn skulle avgjøre alt i saken. Etterpå sa Finn fram forliksvilkårene:

Tore skulle betale 10 mark gull til kongen og andre 10 mark til Gunnstein og de andre frendene, og for ran og pengetap enda 10 mark.

Men det skal betales nå straks, sa han.

Tore sa:

Dette er svære pengebøter.

Du har valget mellom dette og at hele forliket ryker, sa Finn.

Tore sa Finn fikk la ham få frist så han fikk låne av følget sitt. Finn sa han skulle betale på flekken, og dessuten at Tore skulle gi fra seg halsringen han tok av Karles lik. Tore sa han hadde ikke tatt noen ring. Da steig Gunnstein fram og sa at Karle hadde hatt ringen om halsen da de skiltes:

Men den var borte da vi hentet liket hans.

Tore sa han hadde ikke tenkt på den ringen.

Men dersom vi skulle ha noen ring, så ligger den iallfall hjemme på Bjarkøy.

Da satte Finn spydodden for brystet på Tore og sa han skulle komme med halsringen. Så tok Tore ringen av halsen på seg og gav den til Finn. Så snudde Tore seg og gikk ut på skipet sitt. Finn fulgte etter ham ut på skipet, og mange menn gikk med ham. Finn gikk bortover skipet, og de undersøkte rommene. Men ved masta, nedenunder tiljene, så de 2 tønner så store at de syntes det var rent et under. Finn spurte hva det var i tønnene, og Tore sa at det var drikken hans.

Hvorfor gir du oss ikke noe å drikke da, mann, så mye drikk som dere har? sa Finn.

Tore sa til en av mennene sine at han skulle tappe en bolle av tønna. Så fikk Finn og følget hans drikke, og det var særdeles god drikk.
Nå bad Finn Tore å greie ut bøtene. Tore gikk fram og tilbake på skipet og talte med den ene og den andre av mennene sine. Finn ropte til ham, sa han skulle komme med pengene. Tore bad ham gå i land og sa han skulle betale der. Så gikk Finn og hans menn i land. Nå kom Tore også dit og greidde ut sølv; av en pung fikk han ut 10 mark veid, og så kom han fram med mange små knytter, i noen var det 1 mark veid, i noen bare 1/2 eller noen øre. Tore sa da:

Dette er lånte penger, som jeg har lånt rundt hos folk, for jeg er redd det er helt slutt på reisepengene mine.

Så gikk Tore ut på skipet, og da han kom tilbake, talte han opp noe sølv i bare smått; slik gikk dagen, og straks tinget var over, gikk folk om bord på skipene sine og gjorde seg ferdige til å komme av sted, og da folk var ferdige, tok de til å seile, og til slutt var det så at de fleste hadde seilt sin veg. Da så Finn at flokken omkring ham tok til å tynnes, og folk ropte på ham og bad ham bli ferdig. Da var ennå ikke 1/3 av pengene betalt. Nå sa Finn:

Det går nok seint med betalingen, Tore. Jeg ser det blir for mye for deg å betale pengene; derfor skal vi la det være med dette med det første; du skal betale kongen det som er igjen.

Så stod Finn opp. Tore sa:

Jeg synes det er godt at vi skilles, Finn. Men jeg skal ha vilje til å betale denne gjelden slik at verken du eller kongen skal synes det blir dårlig betalt.

Så gikk Finn til skipet og seilte etter hæren sin.
Tore ble seint ferdig i havna, men da de fikk opp seilene, styrte de ut gjennom Vestfjorden og derfa ut på havet og så sørover langs land så langt ute at sjøen stod midt i liene, eller at landet stundom sank i sjøen; slik lot han det sørover til han seilte inn i Englandshavet og kom fram til England. Der drog han til kong Knut, og han tok godt imot ham. Da viste det seg at Tore hadde en mengde løsøre der, han hadde alt det gull og sølv de hadde tatt i Bjarmeland både han og Karle, og i de store tønnene var det dobbelt bunn og bare et lite mellomrom, og der var det drikk, men sjølve tønnene var fulle av gråverk og bever og sobel begge 2. Tore ble der hos kong Knut.

Finn Arnesson seilte til kong Olav med hæren sin; han fortalte alt om hvordan det hadde gått ham, og likeså at han trodde Tore hadde seilt fra landet og vest til England til Knut den mektige.

Og jeg tror han er alt annet enn nyttig for oss.

Kongen sa:

Jeg tror gjerne det at Tore er vår uvenn, og jeg synes alltid det er bedre han er langt borte enn nær meg.

140.
Åsmund Grankjellsson hadde vært på Hålogaland i sysla si den vinteren og bodde hjemme hos sin far Grankjell. Mot havet ligger det et utvær som det både var sel- og fuglefangst på, eggvær og fiskevær, og det hadde fra gammel tid av ligget til den garden som Grankjell eide. Men Hårek fra Tjøtta gjorde krav på det, og det var blitt til det at han hadde hatt alt gagn av været da i noen år. Men nå mente Åsmund og hans far at de kunne rekne med hjelp av kongen i alle rettferdige krav.

Om våren reiste så både far og sønn til Hårek og gav ham bud og kjenningstegn fra kong Olav om at Hårek skulle la kravet på været falle. Hårek svarte tvert og stritt, han sa Åsmund hadde vært hos kongen med en slik løgn som med så mange andre.

Jeg har hele retten på min side i saken. Du, Åsmund, skulle vite å holde måte, enda du vel synes du er svært til kar nå som du har kongen i ryggen. Det kan du trenge også, om du skal klare å drepe noen høvdinger og la dem ligge som fredløse uten bøter, og rane oss som hittil alltid har ment å kunne hevde oss, om det enda var jevnbårne menn vi hadde å gjøre med; og nå er det så langt ifra at dere er av så god ætt som jeg er.

Åsmund svarte:

Det er mange som får føle at du, Hårek, har store frender og er en mektig mann; mange er det som sitter igjen med mindre enn de hadde for den skyld. Men nå, Hårek, ser det likevel mest ut til at du kommer til å måtte gå annensteds med overgrepene dine enn til oss, og ikke gjøre noe så rent ulovlig som dette.

Dermed skiltes de. Hårek sendte ut 10-12 av huskarene sine på ei stor roferje. De rodde ut til været og tok all slags fangst og lastet ferja; men da de skulle reise hjem igjen, kom Åsmund Grankjellsson over dem med 30 mann og sa de skulle gi fra seg hele fangsten. Huskarene til Hårek svarte ikke videre villig på dette, og så gikk Åsmund og hans folk på dem med makt; da fikk de merke overmakten, noen av huskarene til Hårek ble banket, noen såret, noen slengt på sjøen, og hele fangsten ble båret opp av skipet deres, og den tok Åsmund med seg. Huskarene til Hårek kom hjem etter dette og fortalte Hårek hvordan det var gått dem. Han svarte:

Det er alltid moro å høre nytt; dette har ikke vært gjort før. Å slå mine folk!

Det ble med dette. Hårek sa ikke et ord mer og var glad og fornøyd. Om våren lot Hårek ruste ut ei snekke, ei tjuesesse, og satte huskarene sine til mannskap på den; skipet var svært godt utstyrt både med folk og all slags redskap.
Hårek fór i leidang om våren. Da han kom til kong Olav, var Åsmund Grankjellsson alt kommet dit. Da fikk kongen i stand et møte mellom Åsmund og Hårek og forlikte dem; saken ble gitt i kongens dom. Så lot Åsmund føre vitner på at Grankjell hadde eid været, kongen dømte etter dette; men saken stod da ulikt. Det ble ingen bot for Håreks huskarer, og været ble tildømt Grankjell. Hårek sa at det var ingen skam for ham å føye seg etter kongens dom, hvordan det så kom til å gå siden med saken.

141.
Torodd Snorrason hadde blitt etter i Norge på kong Olavs bud, da Gelle Torkjellsson fikk lov til å reise til Island, som før skrevet. Han var hos kong Olav, men var svært lei av ufriheten og at han ikke kunne få reise sin veg hvor han ville.
Først på vinteren det året kong Olav satt i Nidaros, lyste kongen at han ville sende noen menn til Jemtland for å kreve skatt. Men en slik ferd hadde folk liten lyst på, for de hadde blitt tatt av dage de sendemennene kong Olav hadde sendt dit før, Trond Kvite sjøltolvte, slik som før er skrevet, og siden hadde jemtene holdt seg til sveakongen og vist ham lydighet. Torodd Snorrason bød seg til å reise, for han brydde seg ikke lenger om hva som kunne hende ham bare han fikk rå seg sjøl. Kongen tok imot dette, og Torodd og noen andre tok av sted, 12 i følge.
De kom fram øst i Jemtland, og tok inn hos en mann som het Torar; han var lagmann der og den som hadde mest å si. Der ble de godt mottatt. Da de hadde vært der en liten stund, kom de fram med ærendet sitt til Torar. Han sa at andre menn og høvdinger der i landet rådde like mye som han for hva svar det skulle komme på dette, og sa at han fikk kalle sammen ting. Det ble gjort, budstikke ble sendt ut, og det ble stevnt sammen et stort ting. Torar reiste på tinget, men sendemennene ble igjen hjemme hos ham imens. Torar la fram saken for tingallmuen, men alle var enige om at de ville ikke svare noen skatt til Norges konge, og sendemennene ville noen la henge, andre ville bruke dem til å blote med; men enden ble at de skulle holde dem der til sveakongens sysselmenn kom dit, og så skulle de avgjøre for dem hva de ville, og få samtykke av folk i landet. Men de skulle gå listig fram og stelle godt for sendemennene, og late som de ble oppholdt der fordi de skulle vente på skatten; og så skulle de dele dem mellom seg så de bodde 2 og 2 sammen.

Torodd og en mann til bodde hos Torar. Der var det stort julegjestebud og sammenskuddsøl. Det var mange bønder der i torpet, og de drakk sammen alle på ett sted i jula. Det var et annet torp ikke langt borte, der bodde Torars måg, en mektig og rik mann, han hadde en voksen sønn. Mågene brukte å drikke halve jula hos hverandre, og først hos Torar. De 2 mågene drakk med hverandre, og Torodd og bondesønnen; det var kappdrikking, og om kvelden ble det kappskryting og mannjamning mellom nordmenn og svear, og så om kongene deres, både de som hadde vært før, og de som var nå, og så om de stridighetene som hadde vært landene imellom, med manndrap og ran mellom landene. Da sa bondesønnen:

Om våre konger skulle ha mistet flere folk, så kommer sveakongens sysselmenn til å jevne ut det med 12 manns liv nå når de kommer sørfra etter jul. Stakkars menn, dere vet nok ikke hvorfor dere blir holdt tilbake her.

Torodd tenkte over hva han skulle si til det, og det var mange som flirte og kom med fantord om dem og kongen deres. Nå da ølet talte hos jemtene, kom det fram det som Torodd før ikke hadde hatt noen tanke om.
Dagen etter tok Torodd og den andre alle klærne og våpnene sine og la dem så de hadde dem for hånden, og om natta da folk hadde sovnet, løp de sin veg til skogs. Morgenen etter, da folk merket de hadde rømt, fulgte noen etter dem med sporhunder og fant dem i skogen der de hadde gjemt seg, og tok dem med seg hjem og satte dem inn i et lite hus; der var det ei dyp grav, og den ble de sluppet ned i, og døra låst for dem. De fikk lite mat og ingen klær uten de som de hadde på seg.

Midt i jula drog Torar og alle frie menn med ham til mågen hans, der skulle de drikke resten av jula. Trellene til Torar skulle gjete grava; det var eslet nok av drikke til dem, og de holdt liten måte med drikken og ble fulle alt første kvelden. Da de kjente seg fulle nok, sa de til hverandre de som skulle bære mat til mennene i grava, at det skulle ikke skorte dem på noe. Torodd kvad kveder og holdt moro med trellene, og de sa han var en kjekk kar og gav ham et riktig stort lys og tente det. Så kom de trellene ut som før hadde vært inne, og ropte og skreik at de andre skulle komme inn, men de var fulle alle sammen, så de lukket verken grava eller huset etter seg. Da reiv Torodd og den andre kappene sine opp i remser og knyttet dem sammen og gjorde en knute på enden og slengte den opp på golvet i huset; den slunget seg om foten på ei kiste og ble sittende fast der. Så prøvde de å komme opp; Torodd løftet opp kameraten sin så han stod på akslene hans, og så heiste han seg opp gjennom gluggen. Da skortet det ikke på reip der oppe i huset, han slapp et ned til Torodd. Men da han skulle dra opp Torodd, kunne han ikke komme noen veg med ham. Så sa Torodd at han skulle kaste reipet over takbjelken som var der i huset og gjøre ei løkke på den ene enden og legge så mye ved og stein i den at den veide ham opp; han gjorde så, og så gikk vekten ned i grava, og Torodd kom opp. De tok seg klær der i huset, så mye de trengte. Det lå noen reinskinn der inne; dem skar de klauvene av og bandt dem bakvendt på føttene. Men før de gikk bort, satte de ild på ei stor kornløe som stod der, og så løp de bort i svarte natta; løa brant og mange andre hus i torpet også. Torodd og den andre gikk hele natta gjennom ville skogen og gjemte seg om dagen.
Morgenen etter ble de saknet; da fór det folk med sporhunder og lette etter dem alle vegne fra garden, men hundene fulgte sporene tilbake til garden, for de hadde teven av reinklauvene, og fulgte sporet dit som klauvene viste, og så ble de ikke funnet.

Torodd og følget hans drog lenge gjennom øde skoger. En kveld kom de til en liten gard, og der gikk de inn. Der inne satt det en mann og ei kone ved varmen. Mannen kalte seg Tore og sa at hun som satt der, var kona hans, og at de eide denne vesle plassen. Bonden bad dem bli der, og det tok de imot. Han sa han var kommet dit fordi han hadde rømt fra bygda for en drapssak. Torodd og følget hans fikk godt stell, de spiste ved varmen alle sammen. Seinere ble det gjort i stand for Torodd og den andre på benken der, og de la seg til å sove; det brant ennå på varmen. Da så Torodd at det kom en mann ut fra et annet hus, og aldri hadde han sett så stor mann; denne mannen hadde klær av skarlagen, prydet med gullband, og han så staselig ut. Torodd hørte at han skjente på de 2 fordi de tok imot gjester når de snaut nok hadde mat til seg sjøl. Husfrua svarte:

Ikke vær vond, bror; slikt hender sjelden. Gi dem heller en handsrekning sjøl, for du er bedre til det enn vi.

Torodd hørte at den store mannen ble kalt Arnljot Gelline, og at husfrua var søster hans. Torodd hadde hørt om Arnljot, og at han var en fæl landevegsrøver og ugjerningsmann.
Torodd og kameraten hans sov om natta, for de var trøtte etter gangen. Men da det ennå var 1/3 igjen av natta, kom Arnljot til dem og bad dem stå opp og bli ferdige til å gå. Torodd og den andre stod opp med én gang og kledde på seg; så fikk de dugurd. Etterpå gav Tore dem ski begge 2, Arnljot gav seg i følge med dem. Han tok på seg noen ski som var både breie og lange; men straks Arnljot hadde satt staven i bakken, var han langt fra dem; da ventet han, og sa de kom ingen veg på denne måten, og bad dem stå opp på skiene hos seg. De så gjorde, Torodd stod nærmest og holdt seg i beltet på Arnljot, og kameraten til Torodd holdt seg i ham. Så rente Arnljot av sted så fort som om han gikk alene.
Da det hadde gått 1/3 av natta, kom de til et herberge, der slo de ild og lagde seg mat. Da de fikk seg mat, sa Arnljot at de måtte ikke kaste ned noe av maten, ikke så mye som et bein eller minste smule. Arnljot tok fram et sølvfat under skjorta si og åt av det. Da de var mette, tok Arnljot og gjemte levningene. Så ville de gå til sengs.
I den ene enden av huset var det et loft oppe på tverrbjelkene; Arnljot og de 2 andre gikk opp der på loftet og la seg til å sove. Arnljot hadde et svært hoggspyd, falen var gullslått, og skaftet var så langt at han så vidt nådde falen med handa; han hadde sverd ved beltet. De tok både våpen og klær med seg opp på loftet. Arnljot bad dem være stille, han lå ytterst på loftet.
Litt etterpå kom det 12 mann til huset; de var kjøpmenn som skulle til Jemtland med varene sine. Da de kom inn i huset, gjorde de mye bråk og var lystige, og de gjorde opp en stor varme for seg. Og da de åt, kastet de alle beina utover. Etterpå gikk de til sengs og la seg ned på benkene der ved ilden.
Men de hadde ikke sovet lenge, før det kom ei svær trollkjerring til huset, og da hun kom inn, sopte hun fort omkring seg og tok beina og alt det hun syntes var etendes og stappet det i munnen på seg; etterpå tok hun den mannen som lå nærmest, og reiv og sleit ham helt i filler og kastet ham på varmen. Da våknet de andre som av en vond drøm og sprang opp. Men hun tok den ene etter den andre og slo dem i hjel så det bare var én igjen i live; han løp inn under loftet og ropte på hjelp om det skulle være noen på loftet som kunne hjelpe ham. Arnljot strakte seg ut til ham og tok ham i akslene og lempet ham opp på loftet. Så drog hun seg fram til varmen og gav seg til å ete de mennene som var stekt.
Nå stod Arnljot opp og greip hoggspydet sitt og satte det mellom akslene på henne slik at odden stakk ut gjennom brystet. Da vrei hun seg hardt og skreik stygt og løp ut. Arnljot slapp spydet, og det tok hun med seg bort. Arnljot gikk bort og ryddet ut likene av mennene, han satte dør og dørkarm i stua igjen, for det hadde hun revet fra alt sammen da hun løp ut. Så sov de det som var igjen av natta. Da det ble lyst, stod de opp og åt først dugurd; da de hadde fått seg mat, sa Arnljot:

Nå får vi skilles her. Dere skal nå følge denne vegen som kjøpmennene kom kjørende hit på i går. Jeg vil lete etter spydet mitt. I lønn for umaken vil jeg ha alt det som jeg synes er noe verdt av det disse mennene eide. Du Torodd skal ta min hilsen med til kong Olav og si ham at han er den mannen jeg har mest lyst til å møte. Men min hilsen vil vel ikke han synes er noe verdt.

Så tok han opp sølvfatet og tørket av det med duken og sa:

Gi kongen dette fatet, og si ham at det er min hilsen.

Så gjorde de seg ferdige til å gå, og etter det skiltes de. Torodd og kameraten hans tok av sted, og den mannen som hadde kommet seg unna av kjøpmannsfølget, fulgte dem. Torodd drog videre til han kom til kong Olav i kaupangen og fortalte ham alt som hadde hendt ham på reisen; han hilste ham fra Arnljot og gav ham sølvfatet. Kongen sa det var ille Arnljot ikke hadde kommet til ham.

Og det er stor synd at det skal lage seg så vrangt for en så kjekk kar og en merkelig mann.

Torodd ble hos kong Olav det som var igjen av vinteren, og så fikk han lov av ham til å reise til Island sommeren etter. De skiltes i vennskap, han og kong Olav.

142.
Om våren gjorde kong Olav seg ferdig til å reise ut fra Nidaros; det samlet seg en stor hær om ham både der fra Trondheimen og nord fra landet. Da han var ferdig til å ta av sted, styrte han først sør på Møre med hæren og samlet sammen leidangsflåten der, og likeså fra Romsdal. Siden drog han til Sunnmøre. Han lå lenge ved Herøyene og ventet på hæren; da holdt han ofte husting. Da fikk han høre om mye som han syntes trengte å bøtes på.

Det var på ett av de hustingene han holdt, at han tok til å snakke om denne saken og fortalte om alle de menn han hadde mistet på Færøyene.

Og den skatten de har lovt meg, sa han, den kommer ikke fram. Nå har jeg tenkt å sende menn dit etter skatten enda en gang.

Kongen vendte seg til både den ene og den andre med denne saken, og ville de skulle ta på seg å fare, men de svar han fikk, gikk ut på at alle unnslo seg for å reise. Da stod det opp på tinget en en stor, staut mann; han hadde rød kjortel, hjelm på hodet og sverd ved sida, i handa et stort hoggspyd. Han tok ordet:

Sannelig må jeg si at her er stor forskjell på folk, sa han. Dere har en god konge, men han har låke karer. Dere sier nei til en sendeferd som han ber dere om, men før har dere tatt imot vennegaver og mange andre gode ting av ham. Jeg har hittil ikke vært noen venn med denne kongen, og han har da også vært min uvenn. Han mener det er grunner til dette. Nå byr jeg deg, konge, at jeg tar på meg denne ferden, om det ikke er bedre folk å få.

Kongen sa:

Hvem er den kjekke mannen som svarer på min tale? Du skiller deg langt ut fra de andre mennene som er her, når du byr deg til å reise nå som de drar seg unna alle de jeg trodde kunne vært skikket til det. Men jeg kjenner ikke noe til deg og vet ikke navnet ditt. Han svarte som så:

Navnet mitt er lett nok, konge. Jeg skulle tro du hadde hørt tale om meg, jeg heter Karl Mørske.

Kongen sa:

Det er så, Karl, jeg har nok hørt tale om deg før, og sant og si har det vært stunder da du ikke skulle ha kunnet fortelle noen om det, dersom vi 2 hadde møttes. Men nå vil jeg ikke være verre enn du, så når du byr meg hjelp, vil jeg ikke la være å gi takk og godvilje igjen. Du Karl skal komme til meg og være min gjest i dag, så skal vi snakke om denne saken.

Karl sa at så skulle skje.

143.
Karl Mørske hadde vært viking og en stor ransmann, og kongen hadde ofte sendt menn etter ham og ville ta ham av dage. Men Karl var en mann av stor ætt og visste mange utveger, han var idrettsmann og en dugelig mann på mange måter. Og da Karl tok på seg denne reisen, gjorde kongen forlik med ham, og deretter gav han ham sitt vennskap og lot ham utstyre på det beste til ferden. De var nær 20 mann på skipet. Kongen sendte bud til sine venner på Færøyene og sendte Karl til Leiv Ossursson og Gille lovsigemann for at de skulle ta seg av ham og støtte ham, og han sendte kjenningstegn med om dette.

Karl tok av sted straks han var ferdig; han fikk god bør og kom til Færøyene og la til i Torshavn på Streymoy. Så ble det stevnt ting der, og det kom mange folk. Trond i Gata kom der med en stor flokk; Leiv og Gille kom også dit, de hadde også mange menn. Da de hadde slått opp teltene og var ferdige med det, gikk de til Karl Mørske; de hilste vennlig på hverandre. Så kom Karl fram med bud og kjenningstegn fra kong Olav og hans løfte om vennskap til Gille og Leiv. De tok det godt opp, og bad Karl hjem til seg og bød seg til å tale hans sak og gi ham så mye hjelp som de hadde makt til. Han tok imot med takk.
Litt etterpå kom Trond dit og hilste vennlig på Karl.

Jeg er så glad, sa han, at det har kommet slik en gild kar hit til landet vårt med ærend fra kongen vår som vi alle sammen skylder undergivenhet. Jeg vil ikke vite av annet, Karl, enn at du kommer til meg og blir der i vinter, og ta med alle dem i følget ditt som det er til større heder for deg å ha med.

Karl sa han hadde alt lovt å komme til Leiv.

Men ellers, sa han, skulle jeg med glede tatt imot dette tilbudet.

Trond sa:

Da er det vel så laga at Leiv skal få størst heder av dette. Men er det noen andre ting som jeg kunne gjøre for dere, og som det kunne være noen hjelp i?

Karl svarte han syntes det ville være en stor hjelp om Trond ville samle inn skatten fra Eysteroy og alle Nordøyene. Trond sa det var ikke mer enn hans skyldighet at han gjorde så mye for å lette kongens ærend. Så gikk Trond tilbake til bua si.
Det hendte ikke mer på det tinget. Karl ble med Leiv Ossursson hjem og var der vinteren som fulgte. Leiv samlet inn skatten på Streymoy og alle øyene sønnafor der.
Våren etter ble Trond i Gata sjuk; han hadde øyeverk og dertil andre småplager; men han lagde seg da likevel til å dra på tinget som han var vant til. Da han kom til tinget, og de hadde slått telt over bua hans, lot han den trekke med svart innerst for at det skulle komme mindre lys inn. Da det hadde gått noen dager av tinget, gikk Leiv og Karl til Tronds bu, de kom mannsterke. Da de kom til bua, stod det noen menn utenfor. Leiv spurte om Trond var inne i bua. De sa at det var han. Leiv sa de skulle be Trond komme ut.

Karl og jeg har et ærend til ham, sa han.

Men da disse mennene kom ut igjen, sa de at Trond hadde slik øyeverk at han kunne ikke gå ut.

Han bad at du, Leiv, skulle komme inn.

Leiv sa til følget at de skulle gå varsomt fram når de kom inn i bua og ikke lage trengsel:

Den skal gå først ut som gikk sist inn.

Leiv gikk inn først, og dernest Karl og så følget hans, og alle hadde våpen som om de skulle gjort seg ferdig til kamp. Leiv gikk inn i det svarte teltet og spurte hvor Trond var. Trond svarte og hilste på Leiv. Leiv svarte på hilsenen, og så spurte han om han hadde tatt inn noen skatt fra Nordøyene, og hvordan nå sølvet skulle greies ut. Trond svarte og sa at det hadde ikke gått ham av minne det Karl og han hadde talt om, og videre at skatten skulle bli greid ut.

Her er en pung, Leiv, den skal du ta imot, og den er full av sølv.

Leiv så seg om, og så ikke mange menn i bua, det lå noen på pallene, men bare noen få satt oppe. Så gikk Leiv bort til Trond og tok imot pungen og bar den lenger ut i bua der det var lyst, og helte sølvet ut på skjoldet sitt, han rotet i det med handa og sa at Karl skulle komme og se på sølvet. De så på det en stund. Så spurte Karl hva Leiv syntes om sølvet. Han sa:

Jeg tror hver eneste dårlig penning som fins på Nordøyene har kommet hit.

Trond hørte dette og sa:

Da er de noen store uslinger frendene våre; en kan ikke lite på dem i noen ting. Jeg sendte dem nord i øyene for å ta inn skatten i vår, for jeg var ikke god for noen ting her i våres; men de har tatt imot bestikkelser av bøndene og godtatt slike falske penger som ikke gjelder. Det blir best du ser på dette sølvet, Leiv, det har jeg sjøl fått i landskyld.

Leiv bar tilbake sølvet og fikk en annen pung og bar den bort til Karl. De gransket de pengene; Karl spurte hva Leiv syntes om disse pengene. Han sa han syntes pengene var dårlige, men ikke så at de ikke kunne ta imot dem i sløik gjeld som det ikke var så nøye avtaler om:

Men jeg vil ikke ta imot disse pengene på kongens vegne.

En mann som lå på pallen, kastet fellen av hodet på seg og sa:

Det er sant som det er sagt for et gammelt ord, at alle blir usle med åra. Slik er det med deg også Trond, når du lar Karl Mørske stå og vrake penger for deg i hele dag.

Det var Gaut den raude. Trond sprang opp ved Gauts ord og brukte grov munn og kom med harde ord mot frendene sine, og til slutt sa han at Leiv skulle gi ham det sølvet:

Her skal du få det sølvet som leilendingene mine har kommet til meg med i vår; for enda jeg ikke ser så svært godt, så er likevel egen hand mest å lite på.

En mann som lå på pallen, reiste seg opp på albuen, det var Tord den låge. Han sa:

Det er ikke få fantord vi får høre av han der Møre-Karl. Det burde han få igjen for.

Leiv tok pungen og bar den bort til Karl igjen, de så på de pengene også. Leiv sa:

Dette sølvet trenger en ikke se lenge på, her er den ene penningen bedre enn den andre, og disse pengene vil vi ha. Du Trond, få en mann til å se på tellingen.

Trond sa han mente han hadde den beste han kunne få, når Leiv så etter for ham. Så gikk Leiv og følget hans ut og litt bort fra bua, de satte seg ned og talte opp pengene. Karl tok hjelmen av hodet og helte sølvet opp i den etter som det var veid opp. De så en mann som kom bort til dem, han hadde piggstav med øks på i handa, ei sid hette over hodet og grønn kappe, han var barføtt og hadde linbrok knyttet om leggene. Han satte piggstaven ned i vollen og gikk bort idet han sa:

Se deg for, du Møre-Karl, så du ikke får mein av piggstaven min.

Litt seinere kom en mann løpende og ropte høyt på Leiv Ossursson og bad ham komme så fort han kunne til bua til Gille lovsigemann.

Sigurd Torlaksson sprang inn gjennom teltdøra der og har gitt en av folkene i bua hans ulivssår.

Leiv sprang opp med én gang og gikk bort til Gille; alle som hadde bu sammen med ham, fulgte, men Karl ble sittende igjen. Austmennene stod i ring omkring ham. Gaut den raude løp til og hogg med ei handøks over akslene på mennene, og det hogget kom i hodet på Karl, men det ble ikke noe stort sår. Tord Låge rykket opp piggstaven som stod i vollen, og slo ovenfra på øksehammeren så øksa stod helt inn i hjertet. Da kom det veltende en mengde folk ut av bua til Trond. Karl ble båret død derfra.

Trond gav vondt fra seg for det som var gjort, men bød likevel penger for forlik for frendene sine. Leiv og Gille tok opp søksmål for drapet, og det ble ikke noe av med pengebøter. Sigurd ble fredløs for overfallet på Gilles tingmann, og Tord og Gaut for drapet på Gaut. Austmennene gjorde seilklart det skipet Karl hadde hatt dit, og seilte østover til kong Olav; han ble svært harm over denne ugjerningen, men det var ikke så laga at kong Olav skulle få hevne dette på Trond eller frendene hans, på grunn av den ufreden som hadde reist seg i Norge da, og som det nå skal bli fortalt om.
Og nå er det slutt med å fortelle om det som hendte den gang kong Olav krevde skatt på Færøyene, men det kom opp strid seinere på Færøyene etter drapet på Karl Mørske, og der trettet frendene til Trond i Gata og Leiv Ossursson, og det går det store frasagn om.

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

144.
Men nå skal vi fortelle om det som vi tok til med før, at kong Olav drog med hæren og hadde leidang ute langs kysten. Alle lendmenn nordfra landet fulgte ham, uten Einar Tambarskjelve; han hadde sittet stille på gardene sine siden han kom til landet, og tjente ikke kongen. Einar hadde svære eiendommer og levde som en stormann, enda han ikke hadde noen veitsler av kongen.

Kong Olav styrte sørover forbi Stad med denne flåten, der kom det også mye folk til ham fra bygdene. Da hadde kong Olav det skipet som han hadde latt bygge vinteren i forvegen og som ble kalt Visund; det var et veldig stort skip; i framstavnen hadde det et bisonhode som var gullagt. Dette nevner Sigvat skald:

Ormen bar til fangsten
fluktsky sønn til Tryggve,
en lyngfisk med gylne gjeller,
Gud selv slik det styrte.

Men Olav den digre
lot dyrt prydet Visund
trave våte voller;
sjøer om hornene vasket

Med årene driver Olav,
den ordkloke, Visund nordfra,
en annen konge bryter
bølgen sørfra på draken.

Så seilte kongen sørpå til Hordaland. Der fikk han høre at Erling Skjalgsson hadde reist fra landet og hadde med seg et stort følge, 4-5 skip; han hadde 1 stor skeid sjøl, og sønnene hans 3 tjuesesser, og de hadde seilt vestover til England til Knut den mektige.
Da seilte kong Olav østover langs land og hadde en veldig hær. Han spurte hele tida folk om de visste noe om hva Knut den mektige hadde fore, men alle visste å fortelle at han var i England. Men det ble også sagt at han hadde leidang ute og tenkte seg til Norge. Og da nå kong Olav hadde en stor hær, og han ikke kunne få visshet for hvor han skulle styre hen for å finne Knut, og folk dessuten syntes det ikke var bra å bli lenge på ett sted med en så stor hær, så valgte han av den grunn heller å seile sør til Danmark med hæren; han tok med seg alt det folket han mente var mest hærført og best rustet, og gav de andre hjemlov, slik som det er kvedet:

Jeg vet det er sagt
at Haralds ætling
i hærferd dugde;
den årsæle konge
Olav lot
hæren seile
mot sør fra Nidelv.

Nordfra med kongen
- kjent ble det siden -
styrte de svale
kjøler mot Sjælland,
og Anund fór
med en annen hær
av svenske menn
til strid med daner.

Så drog de hjem igjen de som han mente han ville ha minst nytte av. Kongen hadde en stor og vakker hær der; de fleste av lendmennene fra Norge var med, uten de som det er sagt før hadde reist fra landet, eller som hadde blitt sittende hjemme.

145.
Så seilte kong Olav til Danmark og styrte mot Sjælland; da han kom dit, tok han til å herje og gjorde landgang. Da ble landets menn både ranet og drept noen av dem, og noen ble tatt til fange og bundet og ført til skipene; alle som kunne komme til, rømte unna, og det ble ikke gjort motstand. Kong Olav gjorde stort hærverk der.

Mens kong Olav var på Sjælland, fikk han høre at kong Anund Olavsson hadde leidang ute og seilte østfra langs Skåne med en stor hær og herjet der. Nå kom det fram i dagen det kong Olav og kong Anund hadde avtalt den gangen i Elv da de sluttet forbund og vennskap, dette at de begge 2 skulle gjøre motstand mot kong Knut. Kong Anund styrte videre til han møtte kong Olav, mågen sin. Da de møttes, gjorde de det kjent både for sin egen hær og for landets folk at de hadde tenkt å legge Danmark under seg og kreve at folk der i landet skulle ta dem til høvdinger. Og så gikk det slik som en ofte ser hende; når landsfolk blir utsatt for herjinger og ikke får hjelp til å gjøre motstand, så sier de ja til nesten alle pålegg som de kan kjøpe seg fred for. Derfor ble det til at mange menn ble kongenes handgangne menn og lovte å følge dem; kongene la landet under seg mange steder der de kom, og ellers herjet de. Sigvat skald nevner dette hærtoget i den dråpa han diktet om Knut den mektige:

Knut var under himmelen
Daners snarøyde
konge hørte om hær østfra
da skrei skipet
mens åretak skinte,
og førte vestfra
Adalråds fiende.

146.
Kong Knut hadde fått høre vest i England at Olav, Norges konge, hadde leidang ute, og dessuten at han seilte med flåten til Danmark, og at det var ufred i Knuts rike. Da tok Knut til å samle hær; det kom snart sammen en stor hær og en mengde skip. Håkon jarl ble den andre høvdingen for hæren.
Den sommeren kom Sigvat skald til England vest fra Ruda i Valland, og sammen med ham var en mann som het Berg. De hadde seilt på kjøpmannsferd dit sommeren før. Sigvat diktet en flokk, som ble kalt Vestfararvisene, og her er første vers:

Berg! jeg minnes vi mang en
morgen på kjøpmannsferden
lot skipet ankre i vestre
armen ved Rudaborgen

Da Sigvat kom til England, drog han straks til kong Knut og ville be om lov til å reise til Norge. Kong Knut hadde lagt reiseforbud på alle kjøpmannsskip inntil han var ferdig med å ruste hæren. Da nå Sigvat kom til ham, gikk han til det rom kongen var i; men der var det låst, og han stod lenge utenfor. Men da han fikk tale med kongen, fikk han lov til det han bad om. Da kvad han:

Utenfor husdøra stod jeg
og spurte før jeg fikk komme
og tale med juters høvding,
huset var lukket for bønder.
Men da vi kom i salen
kunne jo Gorms ætling
lett gi svar på vårt ærend:
Jern-ermer bar jeg ofte.

Da Sigvat merket at kong Knut rustet seg til hærferd mot kong Olav, og da han fikk vite hvor stor styrke kong Knut hadde, da kvad Sigvat:

Den ødsle Knut og Håkon
vil prøve å velte Olav,
alt har han som fór ute;
for kongens død jeg engstes.
Må verneren leve, enda
ei Knut og jarlene vil det.
Godt blir et møte på fjellet
først når du slapp fra det.

Sigvat diktet enda flere strofer om Knuts og Håkons ferd. Han kvad dette også:

Den djerve jarlen skulle
søke forlik for Olav,
med de gamle bønder
som oftest reiste striden.
Eiriks ætt er mektig;
i større fiendskap handlet
de før om hoder, men Håkon
bare hatet minnes.

147.
Knut den mektige hadde rustet hæren sin til å fare fra landet; han hadde en diger hær og svære skip. Sjøl hadde han en drake som var så stor at det var 60 rom i den; hodene på den var gullagte.
Håkon jarl hadde en annen drake, den hadde 40 rom, der var også hodene forgylte, og alle seilene på begge var stripete med blått og grønt og rødt. Alle skipene var malt ovenfor vannlinja, og all redskapen på skipene var av fineste slag. Mange andre skip hadde de også, stor og godt rustet. Dette nevner Sigvat skald i Knutsdråpa:

Blå seil ved rå
bar de i blåsten,
kongens draker;
dyr var ferden.
Og skuter som kom
vestfra, seilte
den veg som ledet
gjennom Limfjords brenning.

Det blir fortalt at kong Knut seilte med denne store flåten vest fra England og kom vel fram til Danmark med hele hæren og la til i Limfjorden. Der møtte de en stor samling av landets menn.

148.
Ulv jarl Sprakaleggsson var blitt satt til landvernsmann i Danmark da kong Knut reiste til England; Knut hadde gitt sin sønn, som ble kalt Horda-Knut, i Ulv jarls varetekt. Dette var sommeren i forvegen, som før er skrevet. Men jarlen sa straks at kong Knut hadde gitt ham det ærend da de skiltes, at han ville de skulle ha Horda-Knut, sønn til kong Knut, til konge over Danevelde.

Det var derfor han gav ham i våre hender, sa han. Jeg og mange andre menn og høvdinger her i landet har ofte klaget til kong Knut over det at folk her i landet synes det er svært vondt å sitte kongeløse, her som danekongene før i tida syntes de hadde fullt ut nok med å holde kongedømmet over bare Danevelde. Og i gamle dager rådde det mange konger for dette riket. Likevel blir det nå enda mye verre her enn det før har vært, for hittil har vi fått sitte i fred for utenlandske konger, men nå får vi høre rykter om at Norges konge tenker å komme og herje hos oss, og det er dem som tror at sveakongen også blir med på den ferden. Men kong Knut er i England nå.

Så bar jarlen fram et brev fra kong Knut med hans innsegl på, og det stadfestet alt dette som jarlen sa. Denne talen var det mange andre høvdinger som støttet. Og ettersom alle disse talte for det, ble folk enige om å ta Horda-Knut til konge, og det ble gjort på samme tinget.

Det var dronning Emma som hadde vært opphavsmann til denne planen; hun hadde latt skrive brevet og hadde latt det innsegle; hun hadde fått tak på kongens innsegl med list, men han sjøl visste ikke noe om alt dette.

Da nå Horda-Knut og Ulv jarl fikk vite at kong Olav hadde kommet nord fra Norge med en stor hær, drog de til Jylland, for der var det Daneveldes største styrke lå; de sendte ut hærpil og stevnte sammen en stor hær. Men da de hørte at sveakongen også hadde kommet med sin hær, mente de at de ikke hadde stor nok styrke til å legge til kamp mot dem begge 2.
Så ble de liggende samlet i Jylland og mente å verge det landet mot kongene. Hele flåten drog de sammen i Limfjorden, og slik ventet de på kong Knut. Da de nå fikk høre at kong Knut hadde kommet vestfra til Limfjorden, sendte de sendemenn til ham og dronning Emma og bad om at hun skulle få greie på om kongen var sint på dem eller ikke, og så la dem få vite det.
Dronninga talte med kongen om saken, og sa at Horda-Knut, sønnen deres, var villig til å bøte på alle måter slik kongen ville, om han hadde gjort noe som kongen ikke var nøyd med. Han svarte med å si at Horda-Knut hadde ikke funnet på dette sjøl.

Det har gått som en måtte vente, sa han, når han som bare var et uvettig barn, ville kalles konge; om det kom noen vanskeligheter, ville hele dette landet ha blitt herjet med hærskjold og lagt under utenlandske høvdinger, hvis ikke vi kunne komme til hjelp. Om han nå vil ha noe forlik med meg, så får han komme hit til meg og holde opp med slikt oppspinn som at han har latt seg kalle konge.

Disse samme ordene sendte dronninga siden til Horda-Knut, og hun lot også si at hun bad Horda-Knut om ikke å vente med å komme; hun sa som sant var, at han ville ikke få noen hjelp til å stå imot sin far.
Da dette budet kom til Horda-Knut, rådførte han seg med jarlen og de andre høvdingene som var hos ham. Men da viste det seg snart at straks folk i landet fikk vite at Knut den gamle hadde kommet, så gikk hele mengden i landet over til ham, og mente han var den de hadde å sette sin lit til. Ulv jarl og de andre som var i lag med ham, så at de hadde 2 ting å velge mellom, enten måtte de gå til kongen og legge alt i hans hand, eller også reise ut av landet; men alle rådde de Horda-Knut til å reise til sin far. Han gjorde det. Og da de møttes, falt han på kne for sin far og la det innseglet som fulgte med kongsnavnet ned i hans fang. Kong Knut tok Horda-Knut i handa og gav ham sete så høyt som han før hadde sittet.

Ulv jarl sendte sønnen sin Svein til kong Knut. Svein var søstersønn til kong Knut. Han bad om grid for faren og om forlik med kongen og bød seg til å bli hos ham som gissel for jarlen. Svein og Horda-Knut var jevnaldrende. Kong Knut bad ham si til jarlen at han skulle samle hær og skip og komme til kongen, og så fikk de siden snakke om forliket. Jarlen gjorde dette.

149.
Da kong Olav og kong Anund fikk høre at kong Knut hadde kommet vestfra (1027), og at han hadde en uovervinnelig hær, seilte de østover langs Skåne og tok til å herje og brenne i bygdene; slik drog de østover langs land henimot sveakongens rike. Men straks folk i landet hørte at kong Knut hadde kommet vestfra, ble det ikke noe mer av med å gi seg under kongene. Dette taler Sigvat skald om:

De tapre konger
fikk ikke tvunget
under seg Danmark
på denne hærferd,
dengang daners
drapsmenn herjet
skarpt på Skåne
den herligste konge.

Da styrte kongene østover langs land og la til der det heter Helga å; der lå de en stund. Nå fikk de høre at kong Knut kom etter dem med hæren sin. Da rådslo de med hverandre, og så fant de på den utveg at kong Olav med noe av sin hær skulle gå opp i landet og helt opp i skogene til det vannet Helga å faller ut av. Der i elveosen laget de en demning av tømmer og torv, og demte opp vannet på den måten; så grov de store grøfter og fikk flere vann til å renne sammen, og det ble store oversvømmelser; i elvefaret hogg de store trær. De holdt på i mange dager med dette arbeidet; og det var kong Olav som hadde funnet på alt og fått i stand denne list; kong Anund hadde styringen over hæren på skipene.

Kong Knut hørte om hvordan kongene fór fram, og om all den skade de hadde gjort i hans rike; han styrte mot dem der de lå i Helga å, og han hadde en stor hær, dobbelt så stor som de 2 andre til sammen. Dette nevner Sigvat:

Jyllands konge
her hjemme ingen
lot ete av arven,
det alle fikk merke.
Danenes verge
ville ei tåle
ran av sin jord.
den herligste konge.

150.
Det var en dag mot kvelden at kong Anunds speidere så at kong Knut kom seilende, og da hadde han ikke langt igjen til dem. Da lot kong Anund blåse hærblåst. Så reiv folk ned teltene og væpnet seg; de rodde ut av havna og østover langs land, der la de skipene samlet og bandt dem sammen og gjorde seg ferdig til kamp. Kong Anund sendte speiderne på sprang opp i landet, de løp til kong Olav og fortalte ham nyheten. Da lot kong Olav bryte demningene, så elva rant tilbake i det gamle faret, og sjøl drog han ned til skipene om natta.

Kong Knut kom utenfor havna; da så han at kongenes hær lå ferdig til strid; han syntes det ble vel seint på dagen til å legge til kamp før hele hæren hans kunne være ferdig, for flåten hans trengte stor plass på sjøen til å seile, og det var langt mellom det første og det siste skipet, og likeså mellom det som seilte ytterst og det som var nærmest land. Det var liten vind. Da kong Knut så at svear og nordmenn hadde rømt havna, la han inn i havna, og med ham alle de skipene som fikk plass der; men hovedmassen av flåten lå likevel ute på havet.

Om morgenen da det ble lyst, var en stor del av folkene oppe på land, noen talte sammen, andre holdt moro. Da visste de ikke ord av før det kom vann flommende over dem som en foss; med flommen fulgte store trær som dreiv mot skipene deres, og skipene ble skadd av dem, og vannet fløt utover hele vollen. De folkene som var oppe på land, ble drept, og mange av dem som var om bord også. Alle som kunne komme til, hogg landfestet og så til å komme løs og ut, og skipene dreiv hver for seg utover. Den store draken som kongen sjøl var om bord på, dreiv ut med strømmen, det var ikke lett å få snudd den med årene, og den dreiv ut til kong Anunds flåte. Da de kjente skipet, la de seg straks omkring det, men skipet var høyt til relinga som en borg, og det hadde en mengde menn om bord, og det var utvalgte folk av beste slag og forsvarlig væpnet, og av den grunn var det ikke lett å ta skipet. Det varte heller ikke lenge før Ulv jarl kom til med sin hær, og så tok slaget til. Dernest kom kong Knuts hær til fra alle kanter. Da så kongene Olav og Anund at de hadde vunnet så stor seier som skjebnen ville den gangen, så lot de skåte om bord på skipene og kom seg løs og bort fra kong Knuts hær, og flåtene skiltes.
Men denne kampen hadde ikke gått slik fra først av som kong Knut hadde reknet med, og derfor hadde heller ikke skipene holdt fram slik som det var fastsatt, og så ble det ikke noen greie på roingen. Kong Knut og hans folk så over hæren igjen og tok til å ordne flåten og gjøre seg ferdige. Men da de var blitt skilt fra hverandre, og hver flåte seilte for seg, så kongene over hæren sin, og de fant at de ikke hadde mistet noen folk. Men det så de også, at om de ventet så lenge at kong Knut fikk ordnet hele den hæren han hadde, og så la mot dem, så ville overmakten bli så stor art det var lite håp om at de skulle få seier, og det var lett å skjønne at om det kom til kamp, så ville det bli svære mannefall. Så tok de heller det råd å ro hele flåten østover langs land. Men da de så at kong Knuts flåte ikke fulgte etter dem, reiste de mastene og seil.
Ottar svarte taler om dette møtet i den dråpa han laget om Knut den mektige:

Gullrike konge, svear
knekte du der det heter
Helga å. Ulveåte
eter grådig hunnulv.

Snarrådig stridsherre,
sulten var ikke ravnen,
der du holdt på landet
mot hærfolk og 2 konger.

Tord Skjåreksson skald laget en arvedråpa om kong Olav den hellige, den som heter Rodudråpa, og der er dette møtet nevnt:

Olav, egders konge,
lot jern og stål tordne
mot jydenes konge
den gjæve, som deler ringer.

På nært hold skånekongen
skjøt da skarpt imot ham;
sløv var Sveins sønn ikke.
Ulv over lik tutet.

151.
Kong Olav og kong Anund seilte østover langs sveakongens rike, og en dag mot kvelden la de til land der det heter Barvik, der ble kongene liggende natta over. Men en kunne skjønne på svearne at de gjerne ville reise hjem, og det var en stor del av sveahæren som seilte østover langs land om natta, og de stanset ikke før hver kom dit han hørte hjemme. Da kong Anund merket dette, og det lyste av dag, lot han blåse til husting. Så gikk hele hæren i land, og det ble satt ting. Kong Anund tok ordet:

Som de vet, kong Olav, sa han, så har vi alle fart sammen i sommer og herjet rundt omkring i Danmark; vi har fått mye gods, men ikke noe land. Jeg har hatt halvfjerde hundre skip i sommer, men nå har jeg ikke mer enn 100 skip igjen. Derfor synes jeg ikke det ser ut til at vi kan vinne mer ære nå med den lille hæren vi har, enda De jo har de 60 skipene de har hatt i hele sommer.
Nå mener jeg det blir det rimeligste at jeg reiser hjem i riket mitt; det er godt å kjøre hjem med hel vogn. Vi har vunnet en del på denne ferden, og ikke mistet noe. Og nå vil jeg by Dem, Olav måg, å følge med meg, så blir vi samlet alle sammen i vinter; ta så mye av mitt rike at De har nok til underhold for Dem sjøl og det mannskapet som følger Dem.
Når så våren kommer, kan vi jo gjøre det vi får lyst på da. Men om De heller vil det, så kan De få reise gjennom mitt land ; det står Dem fritt for, dersom De vil dra landvegen til riket Deres i Norge.

Kong Olav takket kong Anund for det vennlige tilbud han hadde gjort ham.

Men om jeg får rå, sa han, så skal vi likevel prøve en annen utveg. Vi skal holde den hæren samlet som vi nå har igjen. Her først på sommeren, før jeg reiste fra Norge, hadde jeg halvfjerde hundre skip; men da jeg reiste fra landet valgte jeg ut av hele den hæren det mannskap jeg mente var best. Det satte jeg på disse 60 skipene jeg har her.
Slik ser det nå ut for meg med Deres hær også, det folket som har løpt sin veg, er det som var mest likeglad og som det var minst hjelp i, men alle høvdingene Deres og hirdstyrerne ser jeg er her. Og jeg vet at det folk som hører til hirden, er best i våpenbruk. Vi har ennå en stor hær, og så gode skip at vi godt kan ligge ute på skipene i hele vinter, slik som konger har brukt før. Og kong Knut blir ikke liggende lenge i Helga å, for det er ingen havn der for så mange skip som han har, han kommer til å seile østover etter oss. Da skal vi dra oss unna, og så kommer vi snart til å få mer folk.
Men om han skulle vende tilbake dit det fins slike havner at han kan ligge der med flåten sin, så kommer mye av hæren til å få hjemlengsel der likeså vel som her. Jeg skulle tro vi har stelt det slik i sommer at bonden vet hva arbeid som venter på ham både i Skåne og Halland. Kong Knuts hær kommer snart til å spre seg vide veger, og da vet ingen hvem som skal få seier. La oss først få greie på hva han har tenkt å gjøre.

Kong Olav sluttet talen slik at alle mennene gav ham medhold, og de ble enige om å gjøre slik som han sa. Så ble det sendt speidere ut etter kong Knuts hær, men begge kongene ble liggende der de var.

152.
Kong Knut så dette at Norges konge og sveakongen styrte flåten sin østover langs land. Da sendte han straks en hær opp på land og lot sine menn ri landvegen dag og natt etter som kongenes hær seilte utenfor; andre speidere kom og drog videre når noen vendte tilbake. Kong Knut fikk hver dag høre nytt om hva kongene hadde fore, det var speidere i hæren hos kongene. Men da han fikk høre at en stor del av hæren hadde reist hjem, så styrte han tilbake til Sjælland med sin hær og la seg i Øresund med hele hæren. Noe av flåten lå ved Sjælland og noe ved Skåne.

Kong Knut rei opp til Roskilde dagen før mikkelsmess, og en stor flokk fulgte ham. Der hadde Ulv jarl, mågen hans, gjort gjestebud for ham; jarlen gav et storslått gilde og var glad og lystig. Kongen var fåmælt og ikke god å komme nær, jarlen prøvde å tale til ham og lette etter slike samtaleemner som han trodde kongen best likte. Kongen svarte ikke stort.
Så spurte jarlen om han ville spille sjakk; det sa han ja til, og så tok de sjakkbrikkene og spilte. Ulv jarl var flåkjeftet og uvøren både i ord og alle ting, en mann som fikk fram det han ville i riket sitt og en stor hærmann, det er en lang saga om ham.

Ulv jarl var den mektigste mann i Danmark nest etter kongen. Søster til Ulv jarl var Gyda som var gift med Gudine jarl Ulvnadsson, og deres sønner var Harald, Englands konge, Toste jarl, Valtjov jarl, Morukåre jarl, Svein jarl; Gyda var datter deres, hun som var gift med Edvard den gode, Englands konge.

153.
Mens de spilte sjakk, kong Knut og Ulv jarl, gjorde kongen et stygt feiltrekk, og så tok jarlen en springer fra ham. Kongen satte brikken hans tilbake og sa han skulle trekke om igjen. Jarlen ble sint, skubbet ned hele spillet, stod opp og gikk sin veg. Kongen sa:

Renner du nå, Ulv den redde!

Jarlen snudde seg i døra og sa:

Du hadde rent lenger i Helga å om du hadde kunnet komme til. Du kalte meg ikke Ulv den redde da jeg la inn til skipet og hjalp deg, mens svearne banket dere som hunder.

Så gikk jarlen ut og gikk til sengs. Litt etterpå gikk kongen for å sove. Morgenen etter da kongen kledde på seg, sa han til skosveinen:

Gå til Ulv jarl du, sa han, og drep ham.

Sveinen gikk og var borte en stund og kom igjen. Da sa kongen:

Har du drept jarlen?

Han svarte:

Nei, jeg har ikke drept ham, for han hadde gått i Luciuskirken.

Det var en mann som het Ivar Kvite, av norrøn ætt; han var hirdmann hos kong Knut dengang og sov i samme rom som kongen. Kongen sa til Ivar:

Gå og drep jarlen, du.

Ivar gikk til kirken og inn i koret og stakk sverdet gjennom jarlen; der døde Ulv jarl. Ivar gikk til kongen og holdt det blodige sverdet i handa. Kongen spurte:

Har du nå drept jarlen?

Ivar svarte:

Nå har jeg drept ham.

Det var godt gjort, sa kongen.

Men etterpå, da jarlen var drept, lot munkene låse kirken. Det ble sagt fra til kongen om dette. Han sendte bud til munkene og sa de skulle lukke opp kirken og la synge messer. De gjorde som kongen bød. Men da kongen kom til kirken, la han så mye jord til kirken at det er et stort herred, og siden har dette kirkestedet kommet seg svært opp. Derfor har dette jordegodset ligget til kirken der siden. Kong Knut rei ut til skipene sine etterpå, og ble der lenge utover høsten med en svær hær.

154.
Da kong Olav og kong Anund fikk høre at kong Knut hadde styrt inn i Øresund, og at han lå der med hæren sin, holdt kongene husting. Kong Olav talte og sa at dette hadde gått som han hadde tenkt seg, kong Knut hadde ikke blitt lenge i Helga å:

Og nå tenker jeg flere ting kommer til å gå som jeg sa, i striden mellom oss. Han har ikke stor folkestyrke nå sammenliknet med den han hadde i sommer, og han kommer til å få enda mindre siden, for de er ikke mindre lei av å ligge ute på skipene seinhøstes de enn vi er, og om vi nå ikke slipper opp for utholdenhet og tiltak, så kan vi få seier. Det har vært slik i sommer at vi har hatt mindre hær enn de, men de har mistet både folk og fe for oss.

Da tok svearne til å tale, de sa det var ikke verdt å vente på vinteren og frosten der:

Fordi om nordmennene vil ha oss til det. De har ingen greie på hvor mye is det kan legge seg her, ofte fryser hele havet til om vinteren. Vi vil reise hjem og ikke bli her lenger.

Og så ble det stor uro blant svearne, og alle snakket i munnen på hverandre. Til slutt ble det til at kong Anund drog bort med hele sin hær, men kong Olav ble igjen der.

155.
Mens kong Olav lå der, hadde han ofte samtaler og rådslagninger med hæren.

Det var ei natt de skulle holde vakt på kongsskipet, Egil Hallsson og en mann som het Tove Valgautsson, han hadde ætta si i Västergötland og var en mann av stor ætt. Da de satt der på vakt, hørte de gråt og klynking borte fra der som de hærtatte satt bundet, de var bundet oppe på land om nettene. Tove sa han syntes det var vondt å høre på den gaulingen deres, og sa til Egil at de skulle gå bort å løse dem og la dem løpe sin veg. Det gjorde de; de gikk bort og skar over bandene og lot alle disse folkene løpe bort.
Det ble alminnelig harme over det de hadde gjort, kongen var også så sint at det nær hadde gått dem ille. Og siden, da Egil ble sjuk, var det lenge kongen ikke ville komme og se til ham, enda mange bad ham om det. Da angret Egil dypt at han hadde gjort noe slikt som kongen ikke likte, og bad ham ikke være sint på ham; kongen bønnhørte ham til slutt. Kong Olav la hendene over sida på Egil der som verken satt, og sang bønnene sine, og straks ble hele verken borte, og etter dette ble Egil bedre. Tove fikk forlik seinere. Det blir sagt at for å få forlik skulle han få far sin til å komme til kong Olav. Valgaut var så hedensk som en hund, men han ble kristen på kongens ord, og døde straks han var døpt.

156.
Når kong Olav talte til hæren sin, spurte han høvdingene om råd hva han nå skulle gjøre. Den ene sa det var uråd det som en annen mente var rådelig, og slik tenkte de lenge fram og tilbake på hva som var det beste. Stadig kom det speidere fra kong Knut i hæren hos dem, de kom seg i snakk med mange av mennene, de bød fram penger og vennskapsløfter fra kong Knut, og det var mange som lot seg lokke av dette og gav sitt ord på at de skulle bli kong Knuts menn og holde landet under ham dersom han kom til Norge. Mye av dette kom for dagen siden, enda det var skjult fra først av. Noen fikk pengegaver straks, og noen fikk løfter om penger siden. Men det var dessuten svært mange som alt hadde fått store vennegaver av ham før, for det skal bli sagt med sannhet om kong Knut at alle de menn som kom til ham, og som han syntes var noe til karer, fikk hendene fulle av penger om de ville bli hans menn. Derfor ble han umåtelig vennesæl. Men han var mest rundhåndet mot utlendinger, og mer dess lenger borte fra de hadde kommet.

157.
Kong Olav holdt ofte samtaler og stevner med mennene sine og spurte om råd. Men da han merket at hver hadde sin mening, fikk han mistanke om at det var noen av dem som sa noe annet enn det som måtte synes mest rådelig, og han kunne ikke få greie på om alle viste ham den troskap de var skyldige til. Det var mange som var ivrige for at de skulle nytte vinden og seile til Øresund og så nordover til Norge; de sa at danene ville ikke tore gå på dem, enda de lå der med en stor hær. Men kongen var en så klok mann at han skjønte slikt var uråd; han visste også at Olav Tryggvason hadde fått føle noe annet dengang han hadde liten hær og la til strid der det lå en stor hær imot ham, enn som dette at danene ikke skulle tore slåss. Kongen visste også at det var en mengde nordmenn i kong Knuts hær. Kongen hadde mistanke om at de som rådde ham til slikt, var kong Knuts venner mer enn hans. Så tok kongen en avgjørelse og sa at de som ville følge ham, skulle gjøre seg klare til det, og så skulle de reise landvegen opp gjennom Götaland og til Norge den vegen.

Men skipene våre, sa han, og all den last vi ikke kan føre med oss, vil jeg sende øst i sveakongens rike og la dem ta vare på det for oss der.

158.
Hårek fra Tjøtta svarte på kong Olavs tale:

Det er lett å skjønne at jeg ikke kan gå til fots til Norge. Jeg er gammel og tung og lite vant til å gå. Liten lyst har jeg også til å skilles fra skipet mitt; jeg har lagt så mye arbeid på det skipet og på redskapen til det at jeg synes det ville være leit å la uvennene mine få tak på det skipet der.

Kongen sa:

Far med oss du, Hårek, vi skal bære deg etter oss om du ikke orker gå.

Hårek kvad da en strofe:

Heller enn gå vegen
herfra vil jeg ride
mine lange gamper
som går med gny over havet,
enda Knut ligger
lumsk i Øresundet
og har hærskip ute.
Alle vet jeg er uredd.

Da lot kong Olav alt gjøre ferdig til oppbrudd; folk fikk ha de klærne de gikk i og våpnene sine, og alle de hester de kunne få tak på, kløvde de med klær og løsøre. Han sendte noen menn av sted som skulle føre skipene øst til Kalmar; der lot han skipene sette opp og lot redskapen og alle andre varer føre i forvaring.

Hårek gjorde som han hadde sagt. Han ventet til det ble bør, og så seilte han øst fra rundt Skåne til han kom vest i Holane; det var langt på dag, og det var strykende bør. Da lot han ta ned seilet og senke masta, han tok ned skipsfløyen og lot trekke grå teltduk over hele skipet ovenfor vannlinja; han lot noen mann ro i et pår rom for og akter, men lot de fleste av folkene sitte lavt nede i skipet.
Kong Knuts vaktmenn så skipet og talte med hverandre om hva det kunne være for slags skip; de gjettet på at det kanskje førte sild eller salt, siden de så så lite mannskap om bord og få menn ved årene; skipet sjøl så grått ut og var ikke tjærebredd, som om det var falmet i sola, og de kunne se at skipet var tungt lastet.
Men da Hårek kom fram i sundet og forbi flåten, lot han reise masta og heiste seil og lot sette opp den forgylte skipsfløyen; seilet var drivende hvitt med røde og blå striper. Da så kong Knuts menn det, og de sa til kongen at det så mest ut til at det var kong Olav som hadde seilt forbi. Men kong Knut sa som så at kong Olav hadde nok så mye vett at han ikke hadde seilt på ett eneste skip rett igjennom kong Knuts hær, og han sa han mente det var mer likt til at det hadde vært Hårek fra Tjøtta eller en annen slik kar.

Folk mener at kong Knut sikkert har visst om Håreks ferd, og at Hårek nok ikke hadde gjort det på den måten, om det ikke hadde vært avtalt vennskap mellom ham og kong Knut i forvegen. Og det syntes å komme tydelig fram siden da vennskapet mellom kong Knut og Hårek ble kjent for all verden.
Hårek laget denne strofen da han seilte nordover forbi Vedrøy:

Jeg styrer langskip ut fra
øya; ikke skal danske
jenter og Lunds enker
få le av meg for dette:
at ikke jeg skulle tore
trave på havhester
Frodes flate veger
i høst, fagre kvinne!

Hårek seilte videre og stanset ikke før han kom nord på Hålogaland og til garden sin på Tjøtta.

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

159.
Kong Olav gav seg på veg; han tok først opp gjennom Småland og kom fram i Västergötland; han fór rolig og fredelig fram, og folk i landet hjalp ham godt på veg. Kongen drog videre til han kom ned i Viken, og så nordover i Viken til han kom til Sarpsborg; der slo han seg ned og lot gjøre i stand for vinteren.
Kongen gav hjemlov til største delen av hæren, men holdt hos seg de av lendmennene han syntes han trengte. Alle sønnene til Arne Armodsson var der hos ham, det var dem kongen satte høyest. Da kom Gelle Torkjellsson til kong Olav, han hadde kommet fra Island tidligere på sommeren, som før er skrevet.

160.
Sigvat skald hadde vært hos kong Olav lenge, slik som det har vært skrevet her, og kongen hadde gjort ham til stallare. Sigvat talte ikke lett i ubunden stil, men skaldskap falt så lett for ham at han kvad på stående fot som om han talte på vanlig vis.
Han hadde vært på kjøpmannsferd til Valland, og på den ferden hadde han kommet innom England og hadde møtt Knut den mektige og fått lov av ham å reise til Norge, som før skrevet. Men da han kom til Norge, tok han straks til kong Olav og kom til ham i Borg; han gikk framfor kongen mens han satt til bords. Sigvat hilste, kongen så på ham og tidde. Sigvat kvad:

Her er vi hjem kommet;
tenk nå, hirdmenns herre;
på din stallare; høre
skal menn den sak jeg taler.
Storkonge, si hvor har du
sete for meg, din tjener,
hos dine huskarer?
Hele hallen jeg liker.

Da måtte han sanne det gamle ord at mange er kongens ører. Kong Olav hadde hørt alt om Sigvats ferd, og at han hadde vært hos kong Knut. Kong Olav sa til Sigvat:

Jeg vet ikke om du tenker å være min stallare mer. Eller er du blitt kong Knuts mann nå?

Sigvat kvad:

Knut, gavmild på ringer
av gull, spurte om ikke
jeg ville bli hans huskar
så vel som hugstore Olavs.
Jeg sa, og det jeg svarte
var sant, at én drotten
om gangen vel meg høvde.
Hver mann har sett det ofte.

Da sa kong Olav at Sigvat kunne gå til den plassen han var vant til å sitte på fra før. Sigvat kom snart i samme nære vennskap til kongen som han før hadde stått i.

161.
Erling Skjalgsson og alle sønnene hans hadde vært i kong Knuts hær om sommeren og i flokken til Håkon jarl; der var Tore Hund også og hadde mye og si. Men da kong Knut fikk høre at kong Olav hadde tatt landvegen til Norge, løste kong Knut opp leidangen og gav alle mann lov til å finne seg bosted for vinteren. Da var det en svær hær av utlendinger i Danmark, både engelskmenn og nordmenn og folk fra flere land som hadde kommet i hæren om sommeren.

Erling Skjalgsson reiste til Norge med følget sitt om høsten, han fikk store gaver av kong Knut. Sammen med Erling reiste det sendemenn fra kong Knut nord til Norge, de hadde med seg en mengde gull og sølv. Om vinteren drog de rundt omkring i landet og greidde ut de pengene kong Knut hadde lovt folk om høsten dersom de ville følge ham, og de gav også til mange andre som de fikk kjøpt med penger for å vise kong Knut vennskap. De hadde støtte av Erling da de reiste omkring. Så ble det til at en mengde menn gikk over til å bli kong Knuts venner og lovte ham sin tjeneste, og dessuten å gjøre motstand mot kong Olav; noen gjorde det åpenlyst, men det var mange flere som holdt det hemmelig for allmuen. Kong Olav fikk vite om dette; det var mange som kunne fortelle ham om det, og det ble talt mye om det der i hirden. Sigvat skald kvad om dette:

Kongens fiender farer
med løse pengepunger,
folk byr ofte det tunge
malm for kongens hode.

Jeg vet at hver som selger
for gull sin gode herre
en gang vandrer til svarte
helvete, og er verdt det.

Sørgelig lønn i himmelen
fikk han som her på jorda
dreiv med svik, han dømmes
i dypet av ildens konge.

Det ble ofte sagt og talt om hvor dårlig det var av Håkon jarl å føre hær mot kong Olav som hadde gitt ham livet dengang jarlen hadde kommet i hans makt. Men Sigvat var svært god venn til jarlen, og da nå Sigvat hørte jarlen ble baktalt igjen, kvad han:

Hordekongens hirdmenn
holdt seg for sterkt til jarlen
om de tok imot penger
for Olavs liv å røve,
det er ingen heder for hirden
at slik blir hørt om den,
best er for oss om alle
er uten svik og reine.

162.
Kong Olav hadde et stort julegjestebud, og det hadde kommet en mengde stormenn til ham. Så var det 7.dag jul at kongen og noen få andre gikk ut. Sigvat fulgte kongen dag og natt, så han var med ham. De gikk inn i et hus, der kongens kostbarheter ble gjemt. Han hadde gjort store forberedelser som skikken var, og samlet sammen kostbarhetene sine for å gi vennegaver om kvelden åttende dag jul. Der i huset stod det ikke så rent få gullinnlagte sverd. Da kvad Sigvat:

Gull-lagte sverd, ser jeg,
står der; dem jeg roser,
årer som ror i blodet.
Best er kongens nåde.

Ett av dem tok jeg gjerne
om du ville gi det, konge,
til skalden. Jeg har stadig
stått hos deg, gullrike!

Kongen tok et av sverdene og gav ham; handtaket var viklet med gull og hjaltene gullagt, det var en stor kostbarhet. Men det var de som misunte ham gaven, og det fikk han høre siden.

Straks over jul tok kongen av sted og reiste til Opplanda, for han hadde mange folk, og det hadde ikke kommet noen inntekter til ham nord fra landet om høsten, for leidangen hadde vært ute om sommeren, og den hadde kostet kongen alt det som det var råd å få tak på. Det var heller ingen skip å få så han kunne reise nordover med hæren. Det han hørte nordfra, var heller ikke slik at han trodde det ville bli fredelig der om han ikke kom med en stor hær. Av denne grunn tok kongen den utveg å reise omkring på Opplanda. Men det hadde ikke gått så lang tid siden sist han hadde vært på veitsler der, som loven krevde, eller som konger hadde hatt for skikk. Men da kongen kom oppover i landet, bød lendmenn og mektige bønder ham hjem til seg og lettet ham for utgifter på den måten.

163.
Det var en mann som het Bjørn, han var av gøtisk ætt; han var venn og kjenning til dronning Astrid og litt skyld med henne også; hun hadde gitt ham årmannsombud og syssel på øvre Hedmark; han hadde også oppsyn med Østerdalen.
Kongen likte ikke Bjørn, og han var ikke godt likt av bøndene heller.

Det hadde også hendt i den bygda som Bjørn rådde for, at det ble borte mange naut og griser. Bjørn lot kalle sammen ting, og spurte etter der om noen kjente til det som hadde kommet bort; han sa at folk som satt ute i skogsbygdene langt fra andre mennesker, var vel de likeste til å gjøre den slags fantestreker. Det var de som bodde i Østerdalen han mente med dette, der var det svært spredte bygder, folk bodde langs vassdrag og på rydninger i skogene, men det var få steder det lå samlet storbygder.

164.
En mann het Raud, han bodde der i Østerdalen. Hans kone het Ragnhild og sønnene Dag og Sigurd; de var menn med store evner. De var til stede på dette tinget og svarte på dølenes vegne og avviste klagen. Bjørn syntes de slo stort på, og at de var staselig utstyrt med våpen og klær. Bjørn snertet innpå brødrene i sin tale og sa det var ikke så ulikt dem å gjøre slikt. De nektet, og slik sluttet tinget.

Litt etter kom kong Olav med følget sitt til Bjørn årmann og tok veitsle der. Da ble det ført klagemål for kongen om den saken som hadde vært oppe på tinget før; Bjørn sa han mente Raud-sønnene var de likeste til å ha gjort slik ugagn. Så ble det sendt bud etter Rauds sønner. Men da de kom til kongen, sa han at han ikke syntes de så ut som tjuver og frikjente dem for klagen.

De bad kongen komme hjem til far deres og være i gjestebud der i 3 dager med hele følget sitt. Bjørn rådde ham fra å reise, men kongen tok av sted likevel.

Hos Raud var det et staselig gjestebud. Så spurte kongen hva folk de var kommet av, Raud og hans kone. Raud sa han var svensk, rik og av stor ætt.

Men jeg løp bort derfra, sa han, med denne kona som jeg har hatt siden, hun er søster til kong Ring Dagsson.

Da kjentes kongen straks ved ætta til dem begge. Han merket at både faren og sønnene var kloke folk, og så spurte han hvilke idretter de dreiv mest med. Sigurd sa han kunne tyde drømmer og vite når det var på dagen uten at han så hverken sol, måne eller stjerner. Kongen prøvde han i dette, og det var som Sigurd hadde sagt. Dag sa han kunne den kunsten å se godt og vondt hos alle mennesker som kom ham for øynene, når han ville legge an på det og tenke over det. Kongen bad ham si hvilket lyte han hadde. Dag fant ut noe, og kongen mente han hadde rett.

Så spurte kongen om Bjørn årmann hvilket lyte han hadde. Dag sa at Bjørn var en tjuv, og dessuten sa han hvor på garden sin Bjørn hadde gjemt både bein og horn og huder av de nauta han hadde stjålet om høsten.

Det er han som er mester for tjuveriene av alt det som er blitt borte i høst, og som han har gitt andre skylden for.

Dag fortalte kongen nøye alle merkene på hvor han skulle leite. Da kongen reiste fra Raud, ble han fulgt ut med store vennegaver; Rauds sønner fulgte kongen. Kongen tok først til Bjørn, og da viste det seg at det var sant det som Dag hadde sagt. Etter dette lot kongen Bjørn reise ut av landet, og det var bare for dronningas skyld at han fikk beholde liv og lemmer.

165.
Tore, sønn til Olve på Egge, stesønn til Kalv Arnesson og søstersønn til Tore Hund, var en svært vakker mann; han var stor og sterk og var 18 år gammel dengang. Han hadde fått et godt gifte på Hedmark og store rikdommer med det; han var en overmåte vennesæl mann og ble reknet for et godt høvdingemne.
Han bød kongen hjem til seg i gjestebud med hele følget; kongen tok imot tilbudet og kom til Tore, der ble han riktig godt mottatt. Det var et gildt gjestebud, og det ble disket opp på stormannsvis, alt var av beste slag. Kongen og mennene hans talte til hverandre om det, og mente at alt stod så fint sammen, og de visste ikke hva de skulle rose mest, husene til Tore eller innboet, bordbunaden eller drikken eller mannen som gav gjestebudet. Dag sa ikke stort til noe av det.

Kong Olav brukte ofte tale med Dag og spurte ham om det ene og det andre. Kongen fant alltid at det var sant det Dag sa, enten det var noe som hadde hendt, eller som skulle hende, og derfor festet kongen stor tiltro til hans utsagn.
Så kalte kongen Dag til seg i enerom og talte om mangt og mye med ham; til slutt snakket kongen og la ut for Dag om for en raus mann Tore var som gjorde slik gildt gjestebud for dem. Dag svarte ikke stort på dette, og mente det var sant alt det kongen sa. Nå spurte kongen Dag hva for et lyte han kunne se hos Tore, Dag sa han mente Tore måtte være en bra mann og alt ved ham var slik som det alle kunne se. Kongen bad ham svare på det han spurte om, og sa at det hadde han skyldighet til. Dag svarte:

Da får du føye meg i dette, konge, at jeg vil rå for hevnen om jeg skal finne lytet.

Kongen sa, at han ville ikke la noen andre få dømme for seg, og bad Dag si det han spurte om. Dag svarte:

Dyrt er drottens ord. Jeg finner samme lytet hos Tore som hos så mange andre, han er altfor pengekjær.

Kongen svarte:

Er han tjuv eller ransmann?

Dag svarte:

Nei, ikke det.

Hva da? sa kongen.

Dag svarte:

Han gjorde så mye for gull som å svike sin herre. Han har tatt imot gull av Knut den mektige for å ta ditt hode.

Kongen sa:

Hvordan vil du vise at dette er sant?

Dag sa:

På høyre arm ovenfor albuen har han en diger gullring, som kong Knut har gitt ham, men den lar han ingen få se.

Etter dette sluttet han og kongen samtalen, og kongen var styggelig sint.
Kongen satt til bords, og de hadde drukket en stund; folk var svært lystige. Tore gikk omkring og vartet opp. Da lot kongen Tore kalle til seg; han kom bort til bordet og la handa opp på bordet. Kongen spurte:

Hvor gammel er du, Tore?

Jeg er 18 år gammel, sa han.

Kongen sa:

Du er stor, Tore, og en kjekk kar, så ung som du er.

Så tok kongen opp den høyre armen og strøk oppover den forbi albuen. Tore sa:

Ta ikke hardt der, jeg har en byll på armen.

Kongen holdt omkring armen og kjente at det var noe hardt under. Kongen sa:

Har du ikke hørt at jeg er lege? La meg se på byllen.

Tore skjønte at her nyttet det ikke å nekte, han tok ringen og viste den fram. Kongen spurte om det var en gave fra kong Knut. Tore sa at det ville han ikke nekte.
Kongen lot Tore ta til fange og satte ham i lenker. Da gikk Kalv fram og bad om fred for Tore og bød bøter for ham. Mange andre støttet saken og bød seg til å bøte. Kongen var så sint at det ikke nyttet å tale til ham, han sa Tore skulle ha samme dom som han hadde tiltenkt ham selv. Så lot kongen drepe Tore. Men av dette vokste det stort hat både der på Opplanda og ikke mindre nord i Trondheimen, der hvor størsteparten av Tores ætt var. Kalv tok det også svært tungt at denne mannen var blitt drept, for Tore hadde vært fostersønn hans i oppveksten.

166.
Grjotgard, sønn til Olve og bror til Tore, var den eldste av de brødrene. Han var også en stor og gjæv mann og hadde følge omkring seg. Han var også på Hedmark dengang. Da han fikk høre at Tore var drept, gjorde han overfall der kongens menn eller eiendom var, og innimellom holdt han til i skogene eller andre gjemmesteder.

Da kongen fikk høre om denne ufreden, lot han holde utkik med hvor Grjotgard holdt til. Kongen fikk greie på hvor Grjotgard var, han hadde tatt seg hus for natta ikke langt fra der hvor kongen bodde.
Kong Olav tok av sted straks om natta, han kom dit da det daget, de slo mannring om det huset Grjotgard var i. Grjotgard og hans folk våknet ved larm av menn og våpenbrak; de løp straks opp og greip til våpen, Grjotgard løp ut i forstua. Grjotgard spurte hvem som rådde for flokken, det ble sagt ham at det var kong Olav som hadde kommet. Grjotgard spurte om kongen kunne høre hva han sa. Kongen stod utenfor døra, han sa Grjotgard kunne si det han ville:

Jeg hører hva du sier, sa kongen.

Grjotgard sa:

Ikke vil jeg be om grid!

Så løp Grjotgard ut, han holdt et skjold over hodet på seg og et draget sverd i handa. Det var lite lyst, og han så ikke klart; han stakk med sverdet etter kongen, men det traff Arnbjørn Arnesson; stikket kom under brynja og gikk opp i magen, der døde Arnbjørn. Grjotgard ble også straks drept, og nesten hele følget hans. Etter dette vendte kongen om og reiste sør til Viken igjen.

167.
Da nå kong Olav kom til Tønsberg, satte han menn i alle syslene, og kongen krevde hær og leidang. Han hadde dårlig med skip, det var ikke andre skip å få enn bondefarkoster. Folk fikk han godt med der fra bygdene, men det var få som kom langvegsfra, det var lett å merke at folk i landet hadde snudd om og holdt opp å vise kongen troskap. Kong Olav sendte noen menn øst i Götaland etter de skipene og varene de hadde latt bli igjen der om høsten. Men disse mennene ble sinket på vegen, for det var ikke bedre nå enn høsten før å reise gjennom Danmark; kong Knut hadde hær ute fra hele Danevelde om våren, og han hadde ikke færre enn 1.200 skip.

168.
Det ble kjent i Norge at Knut den mektige drog sammen en uovervinnelig hær i Danmark, og videre at han tenkte å seile til Norge med hele hæren og legge dette landet under seg. Men da slikt spurtes, ble det enda verre for kong Olav å få menn, og etter det fikk han lite fra bøndene. Mennene hans talte ofte om dette seg imellom.
Da kvad Sigvat dette:

Englands konge krever
folk til kamp, og vi får
mindre skip og lite
mannskap - uredd er kongen.

Lumpent var det om landsmenn
lot en konge som denne
mangle folk;
men penger
vender manges troskap.

Kongen holdt hirdstevner og noen ganger husting med hele hæren, og han spurte folk til råds, hva de mente det ble best å gjøre.

Vi trenger ikke legge skjul på det, sa han, at kong Knut kommer hit til oss i sommer, og at han har en stor hær, som dere vel har hørt; vi har lite folk å sette imot hæren hans slik som sakene står, og folket her i landet er ikke å stole på for oss lenger.

De menn kongen vendte seg til, svarte ikke likt på denne talen hans. Her blir det fortalt om det, når Sigvat sier:

Flykte kan vi fra fienden,
men folk vil si vi er feige,
og vi må ut med gullet;
de ord synes kongen er usle.

Om kongens flokk av venner
faller fra, vil alle
være seg selv nærmest;
da kommer svik for dagen.

169.
Samme vår hendte det på Hålogaland at Hårek fra Tjøtta kom i hug det at Åsmund Grankjellsson hadde ranet og banket huskarene hans. Skipet som Hårek hadde, ei tjuesesse, lå på vannet med telt og tiljer utenfor garden hans.
Han lot falle ord om at han hadde tenkt seg sørover til Trondheimen. En kveld gikk Hårek ned til skipet med følget av huskarer, han hadde innpå 80 mann. De rodde natta igjennom, og utpå morgenen kom de til Grankjells gard, de slo ring om huset. Så gikk de og satte ild på huset. Der brant Grankjell inne og noen menn med ham, noen ble drept utenfor; i alt døde det 30 mann der.
Hårek reiste hjem da dette var gjort, og satt i ro på garden sin. Åsmund var hos kong Olav. Og de menn som var på Hålogaland, de krevde ikke bot av Hårek for det han hadde gjort og ikke bød han dem det heller.

170.
Knut den mektige drog sammen hæren sin og styrte til Limfjorden. Da han var ferdig, seilte han derfra med hele denne flåten til Norge, han seilte fort og lå ikke ved land noe sted øst for fjorden. Så seilte han over Folden og la til ved Agder, der kalte han sammen ting. Bøndene kom ned og holdt ting med kong Knut. Der ble kong Knut tatt til konge over hele landet; så satte han inn sysselmenn og tok gisler av bøndene, det var ingen som talte imot ham. Kong Olav var i Tønsberg da Knuts hær seilte utenfor forbi Folden.

Kong Knut seilte nordover langs land. Da kom det folk til ham fra bygdene, og alle lovte ham lydighet. Kong Knut lå i Eigersund en stund. Der kom Erling Skjalgsson til ham med stort følge. Da bandt han og Knut seg på nytt til vennskap med hverandre. Blant kong Knuts løfter til Erling var det at han skulle få ha styringen over hele landet mellom Stad og Rygjarbit.

Så reiste kong Knut sin veg, og det er kort å fortelle om den ferden, for han stanset ikke før han kom nord i Trondheimen, og på det tinget ble Knut tatt til konge over hele Norge.

Tore Hund hadde fulgt med kong Knut fra Danmark, og han var med der. Hårek fra Tjøtta var også kommet. Han og Tore ble kong Knuts lendmenn og bandt det med eder. Kong Knut gav dem store veitsler og gav dem finnferden, og han gav dem store gaver attpå. Alle de lendmennene som ville gå over til ham, gjorde han rike på både veitsler og løsøre, han lot dem alle sammen få ha mer makt enn de hadde hatt før.

171.
Nå hadde kong Knut lagt under seg alt land i Norge. Så holdt han et stort ting av folk både fra hæren og fra landet. Der lyste kong Knut at han ville gi sin frende Håkon jarl styringen over alt det land han hadde vunnet på denne ferden; da han hadde gjort det, leidde han Horda-Knut, sønn sin, til høgsetet hos seg og gav ham kongsnavn og med det Danevelde. Kong Knut tok gisler av alle lendmenn og storbønder, han tok sønnene deres eller brødrene eller andre nære frender eller slike menn som de var mest glad i, og som han syntes høvde til det. På den måten som nå er fortalt, bandt kongen folk til å vise troskap mot seg.

Da Håkon jarl hadde overtatt makten i Norge, kom Einar Tambarskjelve, mågen hans, og slo seg i lag med ham. Han fikk igjen alle de veitslene han hadde hatt før mens jarlene rådde i landet. Kong Knut gav Einar store gaver og bandt ham til seg i nært vennskap, han lovte at så lenge hans makt stod i landet, skulle Einar få være den største og gjæveste av alle menn som ikke var av høvdingætt i Norge, og han føyde til det at han syntes at for ættas skyld var Einar, eller sønn hans Eindride, den som best kunne høve til å bære høvdingnavn i Norge, om de ikke hadde hatt jarlen. Disse løftene satte Einar stor pris på og lovte ham sin troskap til gjengjeld. Da ble Einar på nytt en stor og mektig mann.

172.
Det var en mann som het Torarin Lovtunge; han var islending av ætt og en stor skald og hadde vært mye hos konger og andre høvdinger. Han var hos kong Knut den mektige og hadde gjort en flokk om han; men da kongen hørte at Torarin hadde diktet en flokk om ham, ble han harm og sa han skulle komme med en dråpa til ham dagen etter, når kongen satt til bords. Gjorde han ikke det, sa kongen, skulle Torarin bli hengt, fordi han hadde vært så djerv og diktet en dræpling om kong Knut. Så gjorde Torarin et stev og satte inn i kvedet og la til noen vers og viser. Dette er stevet:

Knut verger sitt rike - som Grekenlands vokter himmelen.

Kong Knut lønte kvedet med 50 mark sølv; denne dråpa blir kalt Hovudlausn. Torarin diktet en annen dråpa om kong Knut, den heter Tøg-dråpa; i denne dråpa blir det fortalt om kong Knuts ferd, og dette er en av stevbolkene:

Knut er under solas
Dit hen seilte
min verdige venn
med veldig hær.
Den smidige kone
styrte en flåte
som ikke var liten
ut fra Limfjord.

Egder som ellers
er ramme i strid,
ble redde da de så
den ravnevenns ferd.
Hele kongskipet
skinte av gull.
Jeg så det, og syn
er bedre enn sagn.

Og kolsvarte skuter
i hardseiling suste
fram over Hådyrets
hav utfor Lista.
Inne på havna
sør i Eigersund
var hele sjøen
full av skip.

Og fram for den gamle
haugen i Tjernagel
seilte huskarer
kvast med fred;
kongen fór
ingen ussel ferd
der sjøhestene
dreiv rundt Stad.

Svange havdyr
hastig i vinden
bar lange sider
forbi Stem;
skutene seilte
som falker sørfra
til hærkongen nådde
Nidelv i nord.

Da gav den kraftige
jutenes konge
hele Norge
til søstersønnen,
og det sier jeg,
var hele sjøen samme gangen
skjenket kongen
sin sønn Danmark.

Her er det nevnt at den som kvad dette om kong Knuts ferd, hadde syn for sagn; for Torarin roser seg av at han var i følge med kong Knut da han kom til Norge.

173.
De menn kongen hadde sendt øst i Götaland etter skipene, tok med seg de skip de mente var best, og de andre brente de. De tok med seg redskapen og de andre varene som kongen og hans menn eide. De seilte østfra da de hadde fått vite at kong Knut hadde reist nord i Norge; så seilte de østfra gjennom Øresund, og så nord i Viken til kong Olav og førte skipene hans til ham. Han var i Tønsberg da.
Da kong Olav hørte at kong Knut seilte med hæren nordover langs land, styrte kong Olav inn i Oslofjorden og opp i sjøen som heter Dramn, og der holdt han seg til kong Knuts hær hadde seilt forbi mot sør igjen. På vegen da kong Knut seilte langs landet nord fra, holdt han ting i hvert fylke, og på hvert eneste ting svor folk landet under ham og gav ham gisler. Så tok han øst over Folden til Borg og holdt ting der, og de svor landet under ham der som annensteds. Så seilte kong Knut sør til Danmark, og da hadde han vunnet Norge uten kamp. Nå rådde han for 3 riker.
Så sa Hallvard Håreksblese, da han diktet om kong Knut:

Sterk står Yngve alene
for England som for Danmark,
brynjer farger han røde
med blod, men freden bedres.

Stridsmannen stiller hungeren
hos spydslyngerens fugler,
væpnet herre har tvunget
under seg hele Norge.

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

174.
Kong Olav styrte ut til Tønsberg med skipene sine så snart han fikk vite at kong Knut hadde seilt til Danmark. Så tok han avsted med alle de menn som ville følge ham, da hadde han 13 skip. Deretter styrte han ut etter Viken, men han fikk lite både av penger og folk, ingen uten de som bodde på øyer og utnes fulgte ham. Kongen gikk derfor ikke opp i landet, han tok de folk og midler som falt i hans veg. Han merket at landet var tatt fra ham med svik. Han seilte etter som han fikk bør, det var først på vinteren. De fikk nokså seint vind, i Seløyene ble de liggende lenge, og der fikk de høre nytt av kjøpmenn nord fra landet.
Det ble sagt til kongen at Erling Skjalgsson hadde samlet en stor hær på Jæren, skeiden hans lå ved land fullt seilklar, og der lå også en mengde andre skip som bøndene eide, det var skuter og garnbåter og store roferjer. Kongen styrte østfra med hæren og lå en stund i Eigersund. Der fikk de kjenning av hverandre. Da samlet Erling alt det folk han kunne.

175.
Tomasmesse før jul la kongen ut fra havna straks ved daggry; da var det fin bør, men nokså kvast. Så seilte han nordover omkring Jæren. Det var vått vær og litt skoddedrev. Det gikk straks bud landvegen over Jæren at kongen seilte utenfor.

Da Erling ble var at kongen kom østfra, lot han blåse hele hæren sin til skipene, og nå dreiv alt folk om bord i skipene og laget seg til strid. Men kongens skip kom fort nordover mot dem og forbi Jæren. Da styrte han innover, han hadde tenkt seg inn i fjordene og få seg folk og penger der.
Erling seilte etter ham, han hadde en hel hær og en mengde skip. Skipene deres gikk fort, for det var ikke annet om bord enn menn og våpen, likevel gikk skeiden til Erling mye bedre enn de andre skipene, da lot han reve seilet og ventet på hæren. Da så kong Olav at Erling og hans folk drog svært inn på dem, for kongens skip var tungt lastet og vasstrukne, fordi de hadde ligget på sjøen hele sommeren og høsten igjennom og vinteren med til da; han så at det ville bli stor overmakt om han møtte hele hæren til Erling på én gang. Så lot han rope fra skip til skip, at folk skulle la seilene falle, men ikke for fort, og så ta inn rev, og dette ble gjort. Erling og hans folk så dette. Da ropte Erling ut, og kalte på sine menn, han bad dem seile fortere.

Ser dere, sa han, nå ligger seilene deres lavere, de drar seg unna oss.

Så lot han løse revene på seilet om bord i skeiden, og så bar det fort framover.

176.
Kong Olav styrte innenfor Bokn, og nå kunne de ikke se hverandre mer. Så sa kongen de skulle ta ned seilene og ro fram i et trangt sund som var der. Der la de da skipene sammen, det stakk fram en bergnabb utenfor dem. Alle mann var hærkledde.
Nå seilte Erling mot sundet, og han merket ikke at det lå en hær og ventet på dem, før de så at alle kongsskipene rodde samlet mot dem. Erling og hans folk slapp ned seilet og greip til våpen, men kongshæren lå på alle kanter rundt skipet. Nå ble det kamp, og den var kvass, og det varte ikke lenge før Erlings menn tok til å falle. Erling stod i løftingen på skipet sitt, han hadde hjelm på hodet, skjold foran seg og sverd i handa.
Sigvat skald hadde blitt igjen i Viken, og der fikk han høre om dette. Sigvat var en av Erlings beste venner og hadde fått gaver av ham, og vært hos ham. Sigvat diktet en flokk om Erlings fall, og her er denne strofen:

Erling ut lot sette
eikeskip mot kongen;
farget ørnens bleike
for rød, det er sikkert.

Siden lå hans langskip
langs med kongens skute
i den store hæren;
stridsmenn sloss med sverdet.

Kongen hogg ned stridsmenn,
stormet over skeiden,
lik lå trangt på tilja,
tung var kampen ved Tungur.

Havet, det breie, farget
høvdingen nord for Jæren,
storkongen sloss, i vågen
strømmet det varme blodet.

Nå tok Erlings folk til å falle, og da de kom i nærkamp, og de hadde greid å gå opp på skeiden, falt hver mann på sin plass. Kongen sjøl gikk hardt fram. Hele hæren til Erling falt til siste mann, så til slutt stod ingen mann oppreist på skeiden uten han alene. Saken var at få bad om grid, og ingen fikk det heller om de bad, ikke kunne de komme på flukt heller, for det lå skip helt rundt skeiden. Det blir sagt med sannhet at ingen prøvde å flykte. Sigvat sier dette:

Alle Erlings skipsfolk
utenfor Bokn var falne;
den unge kongen la skeiden
øde nord for Tungur.

Skjalgs sønn stod alene
stolt og langt fra venner,
i det tomme skipets
løfting, trygg og svikløs.

Skjalgs stridslystne hevner
søkte ei grid hos kongsmenn,
enda øksehogg regnte
om ham, som skog de felte.

Nå gikk de på Erling både fra forrommet og fra de andre skipene. Rommet i løftingen var stort, og skipet løftet seg høyt over de andre båtene, og ingen kunne komme til det uten med skudd eller så vidt med spydstikk, og mot alt slikt verget han seg med hogg. Erling verget seg så modig at ingen noen gang har hørt om en mann som har stått alene så lenge når så mange gikk på, og han prøvde aldri komme unna eller be om grid. Så sier Sigvat:

Aldri så modig høvding
her på jorda kommer,
så lenge vind suser,
og sjø slår mot stranda.

Kong Olav gikk nå akterover til forrommet og så hva Erling gjorde. Kongen ropte til ham og sa dette:

Du vender ansiktet til i dag, Erling!

Han svarte:

Ansikt til ansikt skal ørner klores!

Disse ordene nevner Sigvat:

Erling sa at ørner
ansikt til ansikt klores,
han lenge med lyst verget
si jord, var ei lei av landvern,

dengang han hist ved Utstein
med Olav i kampen talte
sanne ord. Han alltid
til oppgjør var ferdig.

Da sa kongen:

Vil du gi deg, Erling?

Det vil jeg, sa han.

Så tok han hjelmen av hodet og la ned sverdet og skjoldet og gikk fram i forrommet. Merket skal han bli, drottensvikeren. Da løp Aslak Fitjaskalle til og hogg øksa i hodet på Erling, så den stod ned i hjernen, det var straks banesår, og der mistet Erling livet. Da sa kong Olav til Aslak:

Bare hogg du din elendige tosk! Nå hogg du Norge av hendene på meg.

Aslak sa:

Jeg trodde jeg hogg Norge i hendene på deg nå. Men har jeg gjort deg mén, konge, og er du sint på meg for det jeg gjorde, da vet jeg ingen råd, for jeg kommer til å få utakk og fiendskap av så mange andre for dette at jeg trenger mer til å få støtte og vennskap av Dem!

Kongen sa at det skulle han få.
Nå bad kongen hver mann gå om bord i sitt skip og gjøre seg klar til å seile som snarest.

Vi vil ikke rane dem som er falt her, sa han, nå får hver ha det han har fått.

Så gikk folk tilbake til skipene og gjorde seg ferdige så fort råd var. Da de var ferdige, løp skipene med bondehæren inn i sundet. Da gikk det som ofte ellers når folk får tunge slag og mister høvdingene sine, om det da er aldri så mye folk samlet, så blir de rådløse når de blir høvdingløse. Ingen av sønnene til Erling var der, det ble ikke noe av for bøndene å gå til kamp, og kongen seilte sin veg nordover.

Bøndene tok Erlings lik og stelte det og førte det hjem til Sola, og likeså alle de andre som hadde falt der. Folk sørget fælt over Erling, og folk har brukt å si at Erling Skjalgsson har vært den gjæveste og mektigste mann i Norge av dem som ikke har båret større høvdingnavn enn han. Sigvat skald diktet dette også:

Erling falt. Slikt voldte
i allmakt seierens herre.
Ingen høvding bier
bedre enn han på døden.

Jeg kjenner ingen annen
som, enda brått han døde,
alle sin dager
mer dugelig har kjempet.

Aslak strid mellom frender
økte; ingen skulle
vekke slik en ufred.
Drept er horders verge.

Ættedrap er dette,
ingen kan det nekte.
Sant er sagt at fødte
frender bør styre sin vrede.

Her er også sagt at Aslak hadde drept en frende, og det helt uten grunn.

177.
Noen av Erlings sønner var nord i Trondheimen hos Håkon jarl, noen nord på Hordaland og noen inne i fjordene, de var i hærsamling der. Og da Erlings fall ble kjent, fulgte det oppbud med fortellingen om drapet; øst fra Agder og over Rogaland og Hordaland ble det budt opp hær, og det kom svære mengder av folk, den hæren drog med Erlings sønner nordover etter kong Olav.

Da kong Olav drog videre fra kampen med Erling, seilte han nordover gjennom sundet, da var det seint på dagen. Folk sier at da diktet han denne strofen:

Glad er neppe den hvite
herre i natt på Jæren;
av liket eter ravnen,
vi vant den larmende striden.

Han rante meg, det endte
ille i alle deler.
Jeg skrei vred over skeiden,
jord er skyld i manndrap.

Så reiste kongen nordover langs landet med hæren, han fikk vite hele sannheten om bondesamlingen. Det var mange lendmenn der med kong Olav, alle Arnessønnene var der. Det nevner Bjarne Gullbråskald i et kvede han laget om Kalv Arnesson:

Kalv! Da Haralds arving
bad deg prøve kampen
øst ved Bokn, du fulgte:
Folk ditt mot fikk merke:
Du knuslet ikke dengang
på julemat for ulven;
man så deg fremst i striden
der stein og spydkast møttes.

Menn fikk mein av kampen,
myrdet ble da Erling,
blakke skuter vadet
i blodet nord for Utstein;
nå er det klart at riket
med svik ble røvet kongen,
egdene hadde større
hær, og de tok landet.

Kong Olav seilte til han kom nordenom Stad og la til ved Hærøyene, der fikk han høre at Håkon jarl hadde en stor hær i Trondheimen. Da spurte kongen sine menn om råd; Kalv Arnesson talte sterkt for at de skulle ta vegen til Trondheimen og kjempe med Håkon jarl, enda det vel var stor overmakt. Mange andre støttet ham i dette, men andre rådde fra. Så ble det til at kongen skulle avgjøre det.

178.
Så styrte kong Olav inn til Steinvågen og lå der om natta. Men Aslak Fitjaskalle styrte sitt skip inn til Borgund, og der var han om natta. Der lå Vigleik Arnesson i forvegen. Om morgenen da Aslak ville gå til skipet sitt, gikk Vigleik på ham og ville hevne Erling. Der falt Aslak.

179.
Da det ble dag, kom bøndene ned med øykene sine, slik som kongen hadde sagt dem. Så flyttet de varer og klær med øykene, og alt folk gikk, kongen sjøl også. Han gikk så langt som til der det heter Krossbrekka, og da han kom opp bakken hvilte han; han satt en stund der og så ned i fjorden og sa:

En slitsom veg har de lagt for meg, lendmennene mine, de som nå har skiftet i troskap; men en stund var de mine fulltro venner.

Det står 2 kors nå på bakken der som kongen satt.
Kongen satte seg opp på en av hestene og rei opp gjennom dalen og stanset ikke før de kom til ura. Da spurte kongen Bruse om det var noe sel der som de kunne bo i. Han sa at det var det. Men kongen slo opp landteltet sitt og var der om natta.
Morgenen etter bad kongen dem gå til ura og friste om de kunne få vognene opp over ura. De gikk dit, men kongen satt hjemme i teltet.
Mot kvelden kom de hjem både hirdmennene til kongen og bøndene og sa at de hadde hatt et hardt strev, men ikke kommet noen veg, og de sa at aldri kunne det bli lagt veg over der. Så var de der ei natt til, og kongen bad bønner hele natta.
Straks kongen så det ble dag, bad han alle sine menn gå til ura og friste enda en gang om de kunne få vognene over. De gikk, men nødig, de sa at de ville ikke komme noen veg. Men da de var gått av sted, kom den mannen som greide med maten, til kongen og sa at det var ikke mer mat igjen enn 2 nauteskrotter:

Og du har 400 mann av dine egne folk og hundre bønder.

Da sa kongen at han skulle lukke opp alle kjelene og ha litt av kjøttet i hver kjele, og så ble gjort. Kongen gikk bort og gjorde korsets tegn over og bad ham så lage til maten. Kongen sjøl gikk til Skjærsur, der de skulle rydde veg. Da kongen kom dit, hadde de satt seg ned alle sammen og var trøtte og slitet. Da sa Bruse:

Jeg sa Dem det, konge, men De ville ikke tro meg, at vi kunne ikke rå med denne ura!

Så la kongen av seg kappa si og sa de skulle komme alle sammen og friste enda en gang, og så ble gjort.
Og nå flyttet 20 mann så langt de ville de steinene som ikke 100 mann hadde greid å røre av flekken før, og vegen var ryddet til middag, så den var farende for både folk og kløvhester like godt som slette voller. Så gikk kongen ned igjen der som maten var, og som nå heter Olavshelleren. Det er ei kjelde også der nær helleren, og den vasket kongen seg i, og om husdyra til folk i dalen blir sjuke, og de så drikker av vannet der, blir de bra av sjukdommen.
Etterpå gikk kongen og alle de andre og fikk seg mat, og da kongen var mett, spurte han om det var noen seter der i dalen ovenfor ura og nær fjellet som de kunne bo i om natta. Bruse sa:

Det er noen setrer her som heter Grønningene, men der kan ingen mann være om natta for troll og uvetter som holder til der på setra.

Så sa kongen at de skulle ta av sted, og at han ville være natta over der på setra. Da kom den mannen som greide med maten til ham, og sa at det var fullt opp av mat:

Og jeg vet ikke hvor den er kommet fra.

Kongen takket Gud for denne sendingen, og så lot han gjøre i stand matbører til de bøndene som gikk ned i dalen, sjøl ble han på setra om natta.
Midt på natta da alle lå og sov, var det noe som skreik fælt ute på stølen og sa:

Nå brenner kong Olavs bønner meg slik, sa vetta, at jeg ikke kan være i huset mitt, og nå rømmer jeg og kommer aldri tilbake til denne stølen mer.

Om morgenen da folk våknet, tok kongen til fjells, men sa først til Bruse:

Her skal du nå bygge en gard, og den bonden som bor her, skal alltid klare seg, og kornet skal aldri fryse her om det så fryser både ovenfor og nedenfor garden.

Så drog kong Olav over fjellet og kom fram i Einbu og var der om natta.

Da hadde kong Olav vært konge i Norge i 15 år når vi tar med den vinteren da han og Svein jarl var i landet begge 2, og så denne som vi nå holder på å fortelle om. Det var alt over jul da han forlot skipene sine og gikk opp i landet, som vi nå fortalte. Are prest Torgilsson den frode var den første som skreiv denne utrekningen om hvor lenge kongedømmet hans varte. Og Are talte både sant og hadde godt minne og var så gammel at han mintes og lærte sagaer av menn som var så gamle at de for alderens skyld kunne huske da dette hendte. Så har han sjøl sagt i bøkene sine og nevnt navnet på de menn han har fått kunnskap av.
Men ellers sier folk vanligvis at Olav var konge i Norge i 15 år før han falt. Men de som sier så, rekner at Svein jarl hadde makten den siste vinteren han ennå var i landet. For etter det var Olav konge i 15 år mens han levde.

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

180.
Da kong Olav hadde vært i Lesja om natta, drog han siden dag etter dag med hæren, først til Gudbrandsdalen og derfra ut på Hedmark. Da viste det seg klart hvem som var hans venner, for de fulgte ham; men de skiltes ved ham, de som hadde tjent ham med mindre troskap, og noen gikk over til å vise uvennskap og fullt fiendskap, slik som det skulle vise seg. En kunne også godt merke på mange av opplendingene at de ikke hadde likt drapet på Tore, så som før er sagt.

Kong Olav gav hjemlov til mange av sine menn; de som hadde gard og barn å tenke på; for disse folkene mente det var usikkert hva slags fred det ville bli gitt for eiendommene til de menn som drog bort fra landet med kongen.
Så lot kongen vennene sine få vite at han hadde tenkt å reise ut av landet, først øst i Sveavelde, og så avgjøre der hvor han skulle tenke å ta hen derfra igjen; men han sa til vennene sine at de måtte vente han ville komme tilbake til landet og til riket sitt om Gud lot ham leve så lenge. Han sa at han hadde det for seg at hele folket i Norge kom til å være bundet i hans tjeneste enda en gang.

Og jeg skulle tro, sa han, at Håkon jarl ikke kommer til å ha makt i Norge lenge, og det vil vel mange synes ikke er så underlig, for Håkon jarl har hatt for liten lykke med seg mot meg før også. Men dette jeg nå sier, vil vel få tro meg på:
Jeg spår at Knut den mektige om få vintrer er død og all hans makt er ute, og ætta hans vil ikke kunne reise seg igjen, om det går etter mine ord.

Da kongen sluttet å tale, gjorde folk seg ferdige til å ta av sted. Kongen og de folk som fulgte ham, snudde østover til Eidskogen. Disse var da med ham : Astrid, Ulvhild, dattera deres, Magnus, sønn til kong Olav, Ragnvald Brusason, Arnessønnene Torberg, Finn, Arne og enda fler lendmenn ; han hadde utvalgte folk. Bjørn Stallare fikk hjemlov. Han reiste hjem igjen til garden sin, og mange andre av kongens venner fikk også lov å reise hjem til gardene sine. Kongen bad dem om å la ham vite om det hendte noe i landet som han kunne trenge å ha greie på. Så drog kongen av sted.

181.
Om kong Olavs reise er det å fortelle, at først drog han fra Norge øst gjennom Eidskogen til Värmland og så ut til Vadsbo og derfra gjennom skogen der vegen, og kom fram i Närke. Der bodde det en mektig og rik mann som het Sigtrygg, sønn hans het Ivar, han ble en stor mann siden.
Kong Olav ble der hos Sigtrygg utover våren.

Da sommeren kom, laget kongen seg til å reise og fikk seg skip. Han seilte av sted om sommeren og stanset ikke før han kom øst i Gardarike til kong Jarisleiv og dronning Ingegjerd. Dronning Astrid og Ulvhild kongsdatter ble igjen i Svitjod, men kongen tok med seg sønnen Magnus østover.
Kong Jarisleiv tok godt imot kong Olav og bad ham bli hos seg og ta imot så mye land der som han trengte til underhold for sine menn. Det tok kong Olav imot og ble der.

Det er sagt at kong Olav var en from mann som bad trofast til Gud alle sine levedager. Men etter at han merket at hans makt minket, mens motstanderne ble sterkere, så la han all sin hug på å tjene Gud. Da hadde han ikke noe annet å tenke på som kunne ta ham bort fra det, og heller ikke noe av det arbeid som han før hadde hatt mellom hendene. For den tida han hadde vært konge, hadde han alltid arbeidet med det som han syntes var mest nyttig, først og fremst med å skaffe landet fred og frelse fra trelldom under utenlandske høvdinger, og siden med å omvende folk i landet til den rette tro, og dessuten sette lov og landsens rett. Dette siste gjorde han for rettferdighetens skyld, for å tukte dem som ville urett.

Det hadde vært skikk i Norge at sønner til hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdommer på den måten at de herjet både utenlands og innenlands.
Men etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet slik at han stanset alt ran der i landet, og om så det var sønner til mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet, så nøyde han seg ikke med mindre enn at de mistet liv og lemmer, så sant han kunne nå å straffe dem. Da nyttet verken bønner eller bøter. Så sier Sigvat skald:

Ovkarer som fór med
ufred ville ofte
kjøpe seg fri med det røde
gull; men kongen nektet.
Med sverd, sa han, må luggen
stusses på slike karer.
Så skal riket verges;
for ran må folk refses.

Den dyrebare fyrste
fødde flust vargen,
hogg ned tjuv og ransmann,
og tjuverier ble færre;
alle spreke tjuver
den gode konge lot sakne
fot og armer. Freden
i fyrstens land ble bedre.

Det viste hans makt at landets
verge med kvasse våpen
lot hodehårene skjære
av vikinger i hundrer.
Den milde far til Magnus
vant mang en god seier;
og Olav Digres ære
ble øket ved de fleste.

Han lot rike og fattige få samme straff, men det syntes folk var vørdsløst, og så vokste det opp fiendskap mot ham når folk mistet frendene sine etter kongens rettferdige dom i en sak hvor det var gyldig grunn til klage.
Dette var grunnen til den reisning folk i landet gjorde mot kong Olav; de tålte ikke hans rettferdighet, og han ville heller miste kongedømmet enn dømme urett.
Men det var ikke sant det folk sa om ham, at han var knipen på gull mot sine menn; for han var svært gavmild mot vennene sine.
Når folk reiste ufred mot ham, var det fordi de syntes han var hard og straffet strengt, og kong Knut bød fram en mengde gull. Storhøvdingene ble likevel lokket mest av det at Knut lovte dem alle sammen makt og høvdingnavn. Dertil kom at folk i Norge gjerne ville ha Håkon jarl til herre, for han hadde vært svært vennesæl hos folk før da han rådde for landet.

182.
Håkon jarl hadde seilt flåten sin ut av Trondheimen og styrt mot kong Olav sør på Møre, som før skrevet, og da kongen styrte inn i fjordene, satte jarlen etter ham der. Da kom Kalv Arnesson og møtte ham, og flere andre også av de menn som hadde skilt lag med kong Olav. Kalv ble godt mottatt der. Så styrte jarlen inn der som kongen hadde satt opp skipene sine, i Valldalen i Tafjord. Jarlen tok de skipene som kongen eide. Han lot dem sette på sjøen og stelle i stand, og så ble det kastet lodd om hvem som skulle bli styresmenn på dem. Hos jarlen var det en mann som het Jøkul. Han var islending, sønn til Bård Jøkulsson fra Vatsdal. Ved loddtrekningen fikk Jøkul Visund å styre, den kong Olav hadde hatt. Jøkul laget denne strofen:

Fra Sylte fikk jeg styre
et skip - kvinna skal ikke
få spurt at jeg gruer
om storm er i vente.

Det skipet Olav Digre
eide, gullsmykt kvinne!
men kongen sjøl i sommer
for seier ble røvet.

Her skal bli fortalt i korthet om noe som hendte lenge etterpå. Jøkul kom ut for kong Olavs menn på Gotland og ble fanget, og kongen lot ham leie bort for å bli hogd. De hadde virret en kjepp inn i håret på ham, og en mann holdt i den. Jøkul satte seg ned på en bakke. Så skulle en mann til å hogge ham. Men da Jøkul hørte det kvine av øksa, rettet han seg opp, og så kom hogget i hodet på ham, og det ble et stort sår. Kongen så at det var banesår, og så sa kongen at de skulle la ham være. Jøkul satte seg opp og laget denne strofen:

Sårene svir, jeg trøtner.
Bedre satt jeg ofte,
et sår jeg har som spruter
villig den røde væske.

Mitt blod fosser fra såret,
manndom får jeg vise.
En herlig hjelmkledd konge
kastet sin vrede på meg.

Så døde Jøkul.

183.
Kalv Arnesson fulgte Håkon jarl nord til Trondheimen, og jarlen bad ham komme og bli hans handgangne mann. Kalv sa at han først ville reise inn til garden sin på Egge og så siden tenke ut en råd for seg. Dette gjorde Kalv. Da han kom hjem, merket han snart at kona hans, Sigrid, var nokså harmfull og reknet opp alle de sorger hun sa hun hadde fått av kong Olav, først det at han lot drepe Olve, mannen hennes:

Og nå siden, sa hun, 2 av sønnene mine. Og du, Kalv, var med da de ble drept, og det var det siste jeg skulle ventet meg av deg.

Kalv sa det var helt imot hans vilje at Tore var tatt av dage.

Jeg bød bøter for ham, sa han, og da Grjotgard ble drept, mistet jeg min bror Arnbjørn.

Hun sa:

Vel var det at du måtte tåle noe slikt av kongen, for det kan være at ham vil du hevne, om du ikke vil hevne de sorger jeg hat fått. Du så da Tore ble drept, han som var din fostersønn, hvor mye kongen vørte deg da.

Slike harmfulle ord kom hun stadig med til Kalv. Kalv svarte ofte tvert, men til slutt ble det til at han gav etter for hennes overtalelser, og så lovte han å bli jarlens handgangne mann om jarlen ville gi ham større veitsler.
Sigrid sendte bud til jarlen og sa hva det var blitt til med Kalv, og straks jarlen fikk vite dette, sendte han bud til Kalv at han skulle komme ut til byen og møte jarlen.
Kalv lot seg ikke be 2 ganger, men reiste litt seinere ut til Nidaros og møtte Håkon jarl. Han fikk god mottagelse der, og jarlen og han hadde en samtale. De ble enige om alt, og det ble avgjort at Kalv ble jarlens handgangne mann og fikk store veitsler av ham. Så reiste Kalv hjem til garden sin. Nå hadde han herredømme over hele indre Trondheimen.

Da våren kom, gjorde Kalv i stand et skip han hadde, og da han var ferdig, seilte han ut til havs og styrte vest til England med skipet, for han hadde hørt om kong Knut at han hadde seilt fra Danmark tidlig på våren og vest til England. Da hadde kong Knut gitt jarledømme til Harald, sønn til Torkjell Høge. Kalv Arnesson drog til kong Knut straks han kom til England. Så sier Bjarne Gullbråskald:

Mot øst storkongen hastig
lot stavnen fure havet,
Haralds bror var kamptrøtt,
måtte bort til Gardar.

Jeg samler ikke på skrøner
om folk, til slikt er jeg uvant;
da dere to skiltes,
snart til Knut du reiste.

Da Kalv kom til kong Knut, tok kongen svært godt imot ham og hadde en samtale med ham. Under samtalen kom kong knut inn på det at han ville be Kalv å binde seg til å gjøre reisning mot Olav Digre om han prøvde å komme tilbake til landet.

Og så skal jeg, sa kongen, gi deg jarledømme og la deg rå over Norge. Og Håkon, min frende, skal komme til meg, det er det beste for ham, for han er en så ærlig mann at jeg tror ikke han ville kaste et spyd mot kong Olav om de møttes.

Kalv hørte på det kong Knut sa, og han fikk lyst på høvdingnavnet, og så ble kong Knut og Kalv enige om dette. Kalv gav seg på hjemvegen, og da de skiltes, gav kong Knut ham ærefulle gaver. Dette nevner Bjarne skald:

Kampdjerve jarleætling,
Englands konge kan du
takke for gaver; saken
med ham godt du greide.

Londons konge gav deg
land før du fór vestfra,
det gikk fort, du lever
med ikke liten ære.

Så reiste Kalv tilbake til Norge og kom hjem til garden sin.

184.
Den sommeren seilte Håkon jarl fra landet og vest til England, og da han kom dit, tok kong Knut godt imot ham. Jarlen hadde sin festemøy der i England, og han reiste for å hente henne, han hadde tenkt å holde bryllupet i Norge, men ville skaffe seg i England de sakene han trengte, og som han mente var verst å få tak på i Norge. Om høsten gjorde jarlen seg klar til å seile hjem, men han ble nokså seint ferdig. Da han var rede, seilte han til havs.
Men om reisen hans er det bare det å si, at det skipet gikk under, og ikke én mann ble berget. Det er noen som sier at skipet har vært sett nord for Katanes i en svær storm en dag mot kvelden, og været stod ut Petlandsfjorden. De som tror på dette, mener at skipet har drevet inn i Svelgen, men det er iallfall sant, at Håkon jarl kom bort på sjøen, og ikke noe av det som var på det skipet, kom til lands.
Samme høsten fortalte kjøpmenn at det gikk rykter omkring i landene om at folk trodde jarlen hadde druknet. Men alle visste at han kom ikke til Norge den høsten, og da var landet høvdingløst.

185.
Bjørn Stallare satt hjemme på garden sin etter at han hadde skilt lag med kong Olav. Bjørn var kjent av alle, og det spurtes snart rundt omkring at han hadde slått seg til ro.
Håkon jarl fikk også vite det, og likeså de andre som styrte landet. Så sendte de menn med budskap til Bjørn. Da sendemennene kom fram, tok Bjørn godt imot dem. Så kalte Bjørn sendemennene til seg til en samtale og spurte hva ærend de hadde, og han som var fører for dem, sa at de hadde hilsen til Bjørn fra kong Knut, Håkon jarl og enda noen flere høvdinger.

Og dessuten, sa han, har kong Knut spurt svært etter deg, og hørt at du har fulgt kong Olav Digre lenge og vært en farlig uvenn for kong Knut, og det synes han er ille, for han vil være venn med deg så vel som med alle andre dugelige menn, bare du vil holde opp å være hans uvenn. Og nå er det bare én ting for deg å gjøre, og det er å vende deg etter støtte og vennskap dit hvor det er lettest å finne, og der nå alle menn i den nordre halvdel av verden er tilfreds med å søke det. Dere kan se, dere som har fulgt kong Olav, hvordan han nå har skilt seg fra dere. Mot kong Knut og hans menn er dere alle hjelpeløse. Og i fjor sommer herjet dere landet hans og drepte hans venner. Derfor er det best å ta imot med takk når kongen byr vennskap. Det hadde vært rimeligere om du hadde bedt om det og bydd penger attpå.

Da han sluttet å tale, svarte Bjørn og sa dette:

Jeg vil sitte i ro hjemme på gardene mine nå og ikke tjene høvdinger.

Sendemannen svarte:

Slike menn som du er kongsmenn. Jeg kan si deg det at du kan velge mellom 2 ting, den ene er å fare fredløs fra det du eier, slik som nå Olav din lagsmann gjør. Den andre, som kan hende ser bedre ut, er å ta imot kong Knuts og Håkon jarls vennskap og bli deres mann og gi ditt ord på det, og ta din lønn her.

Og så helte han engels sølv ut av en stor pung. Bjørn var en pengekjær mann, og han ble nesten sjuk og tidde stille da han så sølvet. Han tenkte over for seg sjøl hva han skulle gjøre. Han syntes det var mye å miste eiendommene sine, og syntes det så lite ut til at kong Olav skulle komme seg opp igjen i Norge. Da sendemannen skjønte at Bjørn hadde lyst på sølvet, slengte han fram 2 digre gullringer og sa:

Ta pengene nå du, Bjørn, og sverg eden. Jeg lover deg at dette er lite penger mot dem som du kommer til å få om du reiser til kong Knut.

Og pengene var så svære, og løftene så fagre, og gavene så store, at da ble han grepet av pengegriskhet og tok imot pengene, og så gikk han bort og ble handgangen mann og gav sin ed på troskap mot kong Knut og Håkon jarl. Så reiste sendemennene sin veg.

186.
Bjørn Stallare fikk høre det ordet som gikk, at Håkon jarl hadde druknet. Da skiftet han sinn, han angret på at han hadde brutt sitt løfte til kong Olav. Han mente nå at han var løst fra den avtalen han hadde gjort om lydighet mot Håkon jarl. Bjørn mente at nå var det større utsikt til at kong Olavs rike kunne reise seg igjen om han kom til Norge, siden det var høvdingløst der.
Så gav Bjørn seg på veg i all hast og tok noen menn med seg. Siden reiste han dag og natt, til hest der han kunne, og med skip der det falt seg slik. Han stanset ikke på vegen før han kom øst i Gardarike og til kong Olav samme vinter ved juletider. Og kongen ble svært glad da Bjørn kom til ham. Så spurte kongen om mange ting nord fra Norge. Bjørn sa at jarlen hadde druknet, og at nå var landet høvdingløst.

Disse nyhetene ble de glade for alle de mennene som hadde fulgt kong Olav fra Norge, og som hadde hatt eiendommer og frender og venner der, og nå lengtet de svært etter å reise hjem igjen. Bjørn fortalte kongen mange andre ting som hadde hendt i Norge og som kongen gjerne ville vite. Da spurte kongen etter vennene sine, og hvordan de holdt troskapen mot ham.
Bjørn sa at det var svært ujamt. Så stod Bjørn opp og falt på kne for kongen og tok foten hans og sa:

Alt i Guds og Deres hand, konge. Jeg har tatt imot penger av Knuts menn og svoret dem troskapsed. Men nå vil jeg følge deg og ikke skilles fra deg så lenge vi begge lever.

Kongen svarte:

Stå opp straks, Bjørn, med meg skal du ha forlik. Dette får du bøte for til Gud. Jeg kan nok vite at det ikke er mange i Norge nå som holder sitt løfte til meg, når slike som du svikter. det er sant også at folk sitter i store vanskeligheter der når jeg er langt borte, og de er utsatt for ufred av mine fiender.

Bjørn fortalte kongen om hvem som mest hadde bundet seg til å reise fiendskap mot kongen og hans menn. Han nevnte sønnene til Erling på Jæren og andre av deres frender, Einar Tambarskjelve, Kalv Arnesson, Tore Hund og Hårek fra Tjøtta.

187.
Etter at kong Olav hadde kommet til Gardarike, gikk han mye og grunnet og tenkte på hva han nå skulle gjøre. Kong Jarisleiv og dronning Ingegjerd tilbød kong Olav å bli der hos dem og ta imot et rike som heter Vulgaria, det er en del av Gardarike, og folket var hedensk i det landet. Kong Olav tenkte over dette tilbudet, men da han la det fram for sine menn, rådde de ham alle sammen fra å slå seg ned der, de ville at kongen skulle prøve å reise nord i Norge til sitt eget rike. Kongen tenkte på dette også, at han skulle si fra seg kongsnavnet og reise ut i verden til Jorsal eller andre hellige steder og gå inn i en munkeorden.

Men det som han tenkte mest på, var om det kunne være noen mulighet for at han fikk igjen riket sitt i Norge. Men når han tenkte på det, så mintes han at de første 10 åra han var konge gikk all ting lett og greit for ham, men siden ble alt det han fant på, tungt og vanskelig, og når han fristet lykken, gikk den ham imot. Av den grunn tvilte han nå på at det var noe klokt råd å lite så mye på lykken at han reiste rett i hendene på sine fiender med en så liten styrke, nå som hele allmuen i landet hadde slått seg sammen og gjorde motstand mot kong Olav.

Slike tanker gikk han ofte med, og gav sin sak inn under Gud og bad ham la noe hende, så han kunne se hva som var det beste. Han tenkte lenge fram og tilbake på dette og visste ikke hva han skulle gjøre, for han syntes det var den visse ulykke det han just tenkte på.

188.
Det var ei natt kong Olav lå i senga og var lenge våken utover natta og tenkte på hva han skulle gjøre, og grunnet svært. Men da tankene stilnet av, falt han i søvn, men så lett at han syntes han var våken og så alt som hendte i huset. Han så en mann stod ved senga, han var stor og verdig og hadde kostbare klær. Det falt kongen inn at det visst måtte være Olav Tryggvason som hadde kommet. Denne mannen sa til ham:

Er du svært bekymret for hva du skal gjøre, og hvilket råd du skal ta opp? Jeg synes det er underlig at du tenker så lenge fram og tilbake på dette, og likeså at du tenker på å si fra deg det kongedømme som Gud har gitt deg. Det samme gjelder den tanken at du skulle bli her og ta imot et rike av utenlandske konger som du ikke kjenner.
Reis du heller tilbake til ditt eget rike som du har fått ved arv, og rådd for lenge med den hjelp som Gud gav deg, og la ikke dine undermenn skremme deg. Det er en konges ære å seire over sine uvenner, og det er en ærefull død å falle med sine menn i kamp. Eller har du noen tvil om at du har rett i striden mellom dere? Du skal ikke skjule sannheten for deg sjøl. Du kan reise til landet med godt mot, for Gud vil være vitne for deg at det er din eiendom.

Og da kongen våknet, syntes han at han så et glimt av mannen da han gikk.
Fra den stund av gjorde han seg hard og styrket seg sjøl i det forsett at han ville reise tilbake til Norge slik som han hadde hatt mest lyst til før, og som han skjønte at alle hans menn også helst ville. Han sa til seg sjøl at landet ville være lett å ta når det var høvdingløst, slik som han nå hadde fått vite. Han mente at når han kom sjøl, ville mange komme til å følge ham ennå. Da kongen lot sine menn få vite hva han hadde tenkt, takket de ham alle for det.

189.
Det blir fortalt at det hendte i Gardarike dengang kong Olav var der, at sønnen til ei fornem enke fikk halsbyll, og gutten ble så sjuk at han ikke kunne få ned noe mat, og det så ut til at han skulle dø. Mora til gutten gikk til dronning Ingegjerd og viste henne gutten, for hun kjente henne. Dronninga sa at hun visste ingen legedom for dette.

Gå til kong Olav, sa hun, han er den beste legen her, og be ham ta med hendene på det vonde stedet, og hils han fra meg hvis han ikke vil ellers.

Hun gjorde som dronninga sa. Da hun kom til kongen, sa hun at sønnen hennes holdt på å dø av halsbyll, og bad ham legge hendene på byllen. Kongen sa til henne at han var ingen lege, og bad henne gå dit hun kunne finne leger. Hun sa at dronninga hadde vist henne til ham:

Og hun bad meg hilse og si at De skulle gi den legedom De kunne, og hun sa til meg at De var den beste legen her i byen.

Da tok kongen og kjente om halsen på gutten og tuklet med byllen så lenge til gutten rørte på munnen, og så tok kongen noe brød og brøt det og la det i kors i handa. Deretter la han det i munnen på gutten, og han svelget det. Fra da av gikk all verken ut av halsen, og han var frisk på få dager. Mora hans var svært glad, og det var også andre frender og kjenninger gutten hadde.

I førstningen trodde folk dette kom av at kong Olav hadde så gode legehender, slik som det blir sagt om folk som driver denne kunsten, at de har gode hender. Men siden, da det ble allment kjent at han gjorde jærtegn, ble dette tatt for et sant jærtegn.

190.
Det hendte en søndag at kong Olav satt til bords i høgsetet sitt og falt i så dype tanker at han ikke sanset tida. Han hadde en kniv i handa og holdt på ei trestikke og spikket noen fliser av den. En skutelsvein stod og holdt et beger foran ham. Han så hva kongen gjorde, og skjønte han satt i andre tanker. Han sa:

I morgen er det mandag, herre.

Kongen så på ham da han hørte dette, og kom til å tenke på det han hadde gjort. Da bad kongen at de skulle gi ham et lys. Han sopte alle flisene han hadde spikket, sammen i handa. Så tente han ild på dem der og lot flisene brenne inne i handa. Av dette kan en skjønne at han holdt loven og budene nøye og ikke ville gjøre annet enn det han visste var rett.

191.
Da kongen hadde avgjort med seg sjøl at han ville reise hjem, la han dette fram for kong Jarisleiv og dronning Ingrgjerd. De rådde ham fra å reise, de sa at han skulle få så mye makt i deres rike som han syntes han var tjent med, og bad at han ikke skulle reise like i sine fienders vold med så lite folk som han hadde der.
Da fortalte kong Olav dem hva han hadde drømt, og sa at han trodde dette var Guds styrelse. Da de skjønte kongen hadde gjort opp med seg sjøl at han ville reise tilbake til Norge, så tilbød de ham all den hjelp han ville ha av dem til reisen. Kongen takket dem med vakre ord for deres gode vilje, og sa at han ville gjerne ta imot av dem det han trengte til reisen..

192.
Like etter jul gjorde kongen seg ferdig. Han hadde nesten 200 av sine egne menn der. Kong Jarisleiv gav dem alle sammen hester og dessuten den redskap de trengte. Da han var rede, tok han av sted. Kong Jarisleiv og dronning Ingegjerd tok høytidelig avskjed med ham, og sønnen Magnus lot han bli igjen der hos kongen.
Så drog kong Olav vestover, først over de frosne vannene ut til havet, og da våren kom, og isen gikk opp, satte de i stand skipene, og da de var ferdige og fikk bør, så seilte de, og reisen gikk godt.

Kong Olav kom innom Gotland med skipene. Der fikk han høre nytt både fra Sveavelde og Danmark og helt fra Norge. Han fikk vite at det var sant at Håkon jarl hadde druknet, og at landet i Norge var høvdingløst. Da syntes kongen og hans menn at det så lyst ut for dem.
De seilte derfra da de fikk bør, og styrte til Svitjod. Kongen la inn i Mälaren med flåten og styrte opp i landet til Åros. Siden sendte han bud til Anund sveakonge og satte stevne med ham. Kong Anund ble glad for budskapet fra mågen sin og kom i møte med kong Olav, som han hadde sendt bud om. Da kom dronning Astrid også til Olav og tok med de menn som hadde fulgt henne. Det ble et gledelig møte for dem alle sammen. Sveakongen hilste vennlig på mågen sin, kong Olav, da de møttes.

193.
Nå skal vi fortelle hva folk tok seg fore i Norge i denne tida.

Tore Hund hadde hatt finneferden disse 2 vintrene, og begge vintrene hadde han vært lenge på fjellet og fått store rikdommer. Han hadde mange slags handel med finnene. Han lot gjøre 12 reinskinnskufter for seg med så mye trollskap at ikke noe våpen beit på dem, mye mindre enn på ei ringbrynje. Siste våren rustet Tore ut et langskip han hadde, og satte huskarene til mannskap. Han stevnte sammen bøndene og krevde leidang over hele det nordligste tinglaget; han fikk sammen en mengde folk der, og så reiste han nordfra om våren med denne hæren.

Hårek fra Tjøtta samlet også folk og fikk en stor hær.

Det var mange flere høvdinger som var med på denne ferden, men disse var de gjæveste av dem. De kunngjorde at denne hærsamlingen skulle dra mot kong Olav og verge landet mot ham om han kom østfra.

194.
Einar Tambarskjelve var den som hadde mest å si i ytre Trondheimen etter at Håkon jarls død ble kjent. Han mente at han sjøl og sønnen Eindride hadde mest rett til de eiendommene jarlen hadde hatt, og til løsøret etter ham.
Einar mintes nå løfter og vennskapsord som kong Knut hadde gitt ham da de skiltes.

Så lot Einar ruste ut et godt skip som han eide, og gikk sjøl om bord der med stort følge, og da han var ferdig, seilte han sørover langs land og så vest over havet og stanset ikke før han kom til England. Han drog straks til kong Knut, og kongen tok godt imot ham. Så kom Einar fram for kongen med ærendet sitt. Han sa at han var kommet for å få innfridd de løftene kongen hadde gitt ham, at Einar skulle få bære høvdingnavn over Norge om Håkon jarl ikke var til.
Kong Knut sa at det gikk nok helt annerledes med den saken nå.

Nå har jeg sendt menn og kjenningstegn, sa han, til Svein, sønn min, og sagt at jeg har lovt ham riket i Norge. Men jeg vil holde vennskap med deg. Du skal få den rang av meg som du har ætt til, og være lendmann, men du skal få store veitsler og stå så mye over andre lendmenn som det er mer tiltak i deg enn i de andre lendmennnene.

Da skjønte Einar hvordan saken stod, og hva utfall ærendet ville få, og så gav han seg på hjemvegen. Da han nå kjente kongens planer, men også visste at det var stor utsikt til at det ikke ville bli fredelig i landet om kong Olav kom østfra, så falt det Einar inn at det ikke hadde noen bråhast med å komme hjem, om det skulle komme til kamp med kong Olav, og Einar så likevel ikke skulle få mer makt da enn før. Så seilte Einar ut da han var klar til det, og kom ikke til Norge før det allerede hadde hendt, det meste av det som foregikk den sommeren.

195.
Høvdingene i Norge holdt speidere øst i Svitjod og sør i Danmark, om kong Olav skulle komme østfra Gardarike, og så fort som folk kunne fare, fikk de vite at kong Olav hadde kommet til Svitjod.
Så snart de var visse på dette, gikk det hærbud over hele landet. Det ble stevnt ut allmenning, og så kom hæren sammen. De lendmennene som kom fra Agder og Rogaland og Hordaland, delte seg; noen drog nordover og noen østover, for de mente det trengtes folk begge steder.
Sønnene til Erling på Jæren drog østover med hele den hæren som kom fra landet øst for dem, og de var høvdinger for den hæren.
Nordover reiste Aslak fra Finnøy og Erlend fra Gjerde og de lendmennene som bodde nord for dem. Disse som er nevnt nå, hadde alle svoret til kong Knut at de skulle ta livet av kong Olav om de fikk høve til det.

196.
Da det ble kjent i Norge at kong Olav var kommet østfra til Svitjod, samlet de seg sammen de av vennene hans som ville hjelpe ham. Den største høvdingen i den flokken var Harald Sigurdsson, bror til kong Olav. Han var 15 år gammel den gang, stor av vekst og fullvoksen å se til. Det var mange andre stormenn der også; i alt fikk de 600 mann da de reiste fra Opplanda, og med den hæren tok de vegen øst over Eidskogen til Värmland. Så drog de øst gjennom skogene til Svitjod og spurte seg for om hvor kong Olav var.

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

197.
Kong Olav var i Svitjod utover våren og hørte etter nytt nord fra Norge, men han hørte bare én ting derfra, og det var at det ville ikke bli fredelig om han kom der, og folk som kom nordfra, rådde ham sterkt fra å dra dit til landet. Men han var like stri på å fare da som før. Kong Olav spurte kong Anund om hvor mye hjelp han ville gi ham til å få igjen landet sitt. Kong Anund svarte slik at han sa svearne hadde liten lyst til å reise på hærferd til Norge.

Vi vet, sa han, at nordmennene er harde folk og svære til å slåss og vonde å by ufred. Det skal ikke ta lang tid å si deg hvor mye jeg vil gjøre. Jeg vil gi deg 400 mann, og du kan velge dem av hirdflokken min og ta gode hærmenn vel rustet til kamp. Og så vil jeg gi deg lov å reise gjennom landet mitt og få med deg det folket du kan, og som vil følge deg.

Kong Olav tok imot dette tilbudet, og så gav han seg på veg. Dronning Astrid ble igjen i Svitjod og likeså Ulvhild kongsdatter.

198.
Da kong Olav tok av sted, kom den hæren sveakongen gav ham, også til ham, og det var 400 mann. Kongen tok den vegen svearne viste ham. De drog opp i landet til skogene og kom fram der det heter Jarnberaland.
Der traff kongen den hæren som hadde kommet fra Norge for å møte ham, og som det er fortalt om her før. Han møtte der sin bror Harald og mange andre av frendene sine, og det var et gledelig møte. Da hadde de til sammen 1.200 mann.

199.
Det var en mann som het Dag, og de sier at han var sønn til den kong Ring som hadde rømt fra landet for kong Olav, og folk sier at Ring var sønn til Dag, sønn til Ring, sønn til Harald Hårfagre. Dag var kong Olavs frende. Ring og hans sønn Dag hadde slått seg ned i Sveavelde og hadde fått et rike å styre der.

Da kong Olav var kommet østfra til Svitjod om våren, sendte han bud til sin frende Dag om at Dag skulle slå seg sammen med ham og gi ham all den støtte han rådde over, og dersom de fikk tatt landet i Norge, så skulle Dag få et rike der som ikke var mindre enn det hans forfedre hadde hatt.
Da dette budskapet kom til Dag, likte han det godt. Han lengtet svært etter å dra til Norge og ta igjen der det rike som hans frender hadde hatt før. Han svarte med én gang og lovte å komme. Dag var snar både i ord og gjerning, nokså voldsom av seg og en svært modig mann, men han hadde ikke så mye vett. Nå samlet han seg folk og fikk nesten 1.200 mann, og med den hæren drog han til kong Olav.

200.
Kong Olav sendte bud ut i bygdene og lot folk få vite at om noen ville vinne seg gods slik at de tok hærfang og skiftet mellom seg de eiendommene som kongens uvenner satt på, så skulle de komme til ham og følge ham.

Kong Olav førte hæren sin framover. Han fór gjennom skogbygdene og noen ganger gjennom ødemarker og ofte over store vann. De drog eller bar skipene med seg mellom vannene. Det kom folk til kongen, folk fra skogene, og noen av dem var landevegsrøvere. Mange steder der han bodde om natta, har fått navnet Olavsbu siden. Han stanset ikke før han kom fram i Jemtland, så drog han nord til Kjølen.
Hæren hans delte seg i bygdene og drog mye hver for seg så lenge de ikke ventet seg ufred. Men alltid når hæren delte seg, fulgte nordmannshæren med kongen, og Dag drog en annen veg med sin hær og svearne en tredje med sin.

201.
Det var 2 menn; den ene het Gaukatore, den andre Avrafaste. De var røvere av verste slag og hadde med seg 30 mann til som var maken til dem sjøl. Disse brødrene var større og sterkere enn andre; det skortet dem verken på mot eller pågåenhet. De fikk høre om denne hæren som drog gjennom landet der, og sa til hverandre at det ville være en god tanke å dra til kongen og følge ham til landet hans og gå med ham i slag der og få prøve seg. For de hadde aldri før vært i slag der hæren ble fylket, og de hadde stor lyst til å se kongens fylking. Dette likte følget deres godt, og så gav de seg på veg til kongen.

Da de kom dit, gikk de framfor kongen med flokken sin, og hele følget var fullt væpnet. De hilste ham. Han spurte hva de var for karer. De sa hva de het, og at de hørte til der i landet. Så kom de fram med ærendet sitt og tilbød kongen at de skulle følge med ham. Kongen sa han syntes det så ut til å være god hjelp i slike karer.

Jeg vil gjerne ta imot slike menn, sa han, men er dere kristne?

Gaukatore svarte; han sa han var verken kristen eller hedning.

Vi karer har ingen annen tro enn at vi tror på oss sjøl og vår styrke og kamplykke, og det greier vi oss langt med.

Kongen svarte:

Det er stor synd at så kjekke menn ikke skal tro på kristus, sin skaper.

Tore svarte:

Er det noen kristen mann i ditt følge, konge, som har vokst mer på en dag enn vi brødre?

Kongen bad dem la seg døpe og ta den rette tro.

Og så kan dere følge meg, sa han. Da skal jeg gjøre dere til store menn, men vil dere ikke det, så får dere gå tilbake til det yrket dere hadde.

Avrafaste svarte. Han sa han ville ikke ta imot kristendommen, og så gikk de sin veg. Da sa Gaukatore:

Det er en stor skam dette at denne kongen skal vrake oss. Aldri før har jeg vært noe sted der jeg ikke var god nok til å gå i lag med andre menn. Jeg vil aldri vende hjem på denne måten.

Så slo de seg i lag med de andre skogsmennene og fulgte flokken. Kong Olav drog nå vest over Kjølen.

202.
Da kong Olav kom østfra og over Kjølen og videre ned av fjellet i vest der en kan se landet senke seg vestover, så han derfra utover landet. Mye av hæren gikk foran kongen og mye etter ham. Der han rei, var det romt omkring ham. Han var stille og talte ikke med noen. Han rei slik en lang stund om dagen og så seg lite om. Da rei biskopen bort til ham og spurte hva han tenkte på, siden han var så stille, for kongen brukte ellers være glad og pratsom mot sine menn på vegen og gledet alle de som kom nær ham. Kongen svarte i dyp ettertanke:

Jeg har hatt et underlig syn nå for en stund siden. Jeg så utover Norge da jeg så vestover fra fjellet. Da kom jeg i hug at jeg har vært glad mang en dag i dette landet, og så fikk jeg et syn; jeg så utover hele Trondheimen og dernest over hele Norge. Og så lenge som synet holdt seg for øynene mine, så jeg alltid videre, helt til jeg så utover hele verden, både fra land og sjø. Jeg kjente nøye steder som jeg hadde vært og sett før, og jeg så like tydelig steder som jeg ikke har sett før; noen av dem hadde jeg hørt om, men det var også steder som jeg aldri hadde hørt snakk om før, både bygd og ubygd, så vidt som verden er.

Biskopen sa at dette synet var hellig og stort og merkelig.

203.
Da kongen drog ned fra fjellet, kom han til en gard som heter Sul i den øverste bygda i Verdalen. Da de kom ned til garden, lå det åkrer langs vegen. Kongen bad sine folk fare varsomt og ikke ødelegge enga for bonden, og det gjorde folk også mens kongen var der. Men de flokkene som kom etterpå, enste ikke dette; folk løp utover åkeren, slik at den la seg helt ned på bakken.

Den bonden som bodde der, het Torgeir Flekk. Han hadde 2 sønner som var godt og vel voksne. Torgeir tok godt imot kongen og hans menn og bød ham all den hjelp han rådde over. Kongen tok vel imot det og spurte Torgeir om nytt, hvorledes det stod til der i landet, om det hadde vært gjort noen samling der mot ham. Torgeir sa det var dradd sammen en stor hær der i Trondheimen, og at det hadde kommet lendmenn dit både sørfra i landet og nord fra Hålogaland.

Men jeg vet ikke, sa han om de tenker å gå mot Dem med denne hæren eller dra et annet sted.

Så klagde han til kongen over den skade han hadde lidd ved at kongsmennene hadde vært uvørne og hadde brutt opp og tråkket ned alle åkrene hans. Kongen sa det var ille at de hadde gjort noe galt for ham. Så rei kongen bort der åkeren hadde stått, og så at hele åkeren lå nede på bakken. Han rei omkring den, og deretter sa han:

Jeg venter sikkert, bonde, at Gud vil rette på skaden for deg, og at denne åkeren blir bedre igjen om ei ukes tid.

Og det ble en riktig god åker, slik som kongen sa.
Kongen ble der natta over, og om morgenen tok han av sted. Han sa at Torgeir skulle følge med ham, men Torgeir bød ham sine 2 sønner til følge. Da sa kongen at de skulle ikke følge ham, men guttene ville av sted likevel. Kongen bad dem bli igjen, og da de ikke ville gi seg, ville kongens hirdmenn binde dem. Da kongen så det, sa han:

La dem fare, de kommer nok tilbake.

Det gikk som kongen sa også med guttene.

204.
Nå førte de hæren sin ut til Stav. Da kongen kom til Stavemyrene, holdt han hvil. Da fikk han vite at det var sant at bøndene gikk mot ham med en stor hær, og at nå ville han snart få strid. Da mønstret kongen hæren, og det ble holdt manntall, og da hadde han mer enn 3.000 mann (mer enn 3.600 ).
Da fant de 900 hedninger i hæren. Men da kongen fikk vite det, sa han at de skulle la seg døpe. Han sa at han ville ikke ha hedninger med seg i striden.

Vi kan ikke stole på at vi har mange folk, sa han, Gud må vi stole på, for med hans kraft og miskunn skal vi seire. Og jeg vil ikke blande hedensk folk sammen med mine menn.

Da hedningene hørte dette, holdt de råd med hverandre, og til slutt lot 400 mann seg døpe, men 500 nektet å ta kristendommen, og den hæren drog tilbake til sitt eget land.

Nå kom de fram med flokken sin, brødrene Gaukatore og Avrafaste, og tilbød kongen enda en gang å gå med ham. Han spurte om de hadde tatt dåpen nå. Gaukatore sa at det hadde de ikke. Kongen bad dem ta dåpen og den rette tro, ellers fikk de dra sin veg. Så gikk de bort litt og talte med hverandre og rådslo om hva de skulle gjøre. Da sa Avrafaste:

Skal jeg si hva jeg har lyst til, så vil jeg ikke vende tilbake. Jeg vil gå til kampen og hjelpe en av hærene, men det er det samme for meg hvilken flokk jeg er i.

Da svarte Gaukatore:

Om jeg skal gå til kampen, så vil jeg hjelpe kongen, for han trenger det mest. Og om jeg skal tro på en gud, hvorfor skal det da være verre for meg å tro på Kvitekrist enn en annen gud? Derfor rår jeg til at vi lar oss døpe, siden det er så mye om å gjøre for kongen. Så kan vi siden følge ham i striden.

Dette var de enige om alle sammen. Så gikk de til kongen og sa at nå ville de ta dåpen, og så ble de døpt av prestene og konfirmert av biskopen. Kongen tok dem opp i hirden hos seg, og sa de skulle stå under hans merke i kampen.

205.
Kong Olav hadde nå fått visshet for at det ikke var lenge til at han ville få kamp med bøndene, og da han hadde mønstret hæren og holdt manntall, viste det seg at han hadde mer enn 3.000 mann, og det syntes de var en stor hær på én voll. Så talte kongen til hæren og sa som så:

Vi har en stor hær og vakkert folk. Nå vil jeg si dere hvordan jeg vil stille opp hæren min. Jeg vil la mitt merke gå fram midt i hæren, og det skal hirden følge og gjestene og den flokken som kom til oss fra Opplanda, og likeså de som kom til oss her i Trondheimen. Til høyre for mitt merke skal Dag Ringsson stå, og med ham alt det folk han hadde med til oss. Han skal ha det andre merket. Til venstre for min fylking skal det folket stå som sveakongen gav oss, og alle de som kom til oss i Sveavelde. De skal ha det tredje merket. Jeg vil folk skal dele seg i flokker, og frender og kjenninger skal stå sammen, for da vil den ene best hjelpe den andre, og alle vil kjenne hverandre. Vi skal merke hele hæren vår, sette et hærmerke på hjelmene og skjoldene våre, tegne det hellige kors med hvitt på dem, og når vi kommer i kamp, skal vi ha ett ordtak:

Fram, fram, kristmenn, korsmenn, kongsmenn! Vi får bruke tynne fylkinger, om vi har færre folk; for jeg vil ikke at de skal kringsette oss med hæren sin. La nå folk dele seg i flokker, og siden skal vi stille flokkene i fylkinger, og så må hver vite hvor han skal stå, og legge merke til hvor langt han er fra det merket han er satt under. Så vil vi holde oss fylket, og folk skal gå med våpen dag og natt til vi får vite hvor vi og bøndene skal møtes.

Da kongen hadde talt, fylkte de hæren sin og stilte den opp slik som kongen hadde sagt.
Etter dette holdt kongen stevne med flokkførerne; da var de menn kommet igjen som kongen hadde sendt ut i bygda for å kreve hjelp av bøndene. De kunne fortelle fra bygda at der hvor de hadde vært, var det overalt tomt for våpenføre menn. Alt folk hadde gått til bondesamlingen, og der de fant noen, ville få følge dem, og de fleste svarte at de satt hjemme av den grunn at de ville ikke følge noen av hærene; de ville verken slåss med kongen eller med sine frender. Derfor hadde sendemennene fått lite folk.
Da spurte kongen sine menn til råds, hva de syntes var best å gjøre. Finn svarte på kongens tale.

Jeg skal si hva som skulle bli gjort om jeg fikk rå, sa han, da skulle vi fare med hærskjold over alle bygdene, rane alt gods og brenne bygda så alldeles av at det ikke stod et kott igjen, og på den måten straffe bøndene for at de har sveket sin herre. Jeg tenker at mang en ville bli løs i flokken om han så røyk og varme hjemme fra husene sine og ikke visste hvordan det stod til med barn og kvinner og gamle folk, far og mor eller andre frender. Og jeg skulle tro, sa han, at om noen først fant på å bryte samlingen, så ville snart fylkingene deres bli tynne, for bønder har det gjerne slik at alle synes best om nye råd.

Da Finn sluttet å tale, gav mennene kraftig bifall; mange syntes det var bra å skaffe seg gods, og alle syntes bøndene hadde godt av å få skade, og at det dessuten var rimelig som Finn sa, at mange av bøndene ville løse seg ut av samlingen. Da kvad Tormod Kolbrunarskald en strofe:

Brenne bør vi alle
Bol innenfor Hverbjorg
hæren vil med våpen
verge landet for kongen.

Kalde kull blir alle
inntrøndernes huser,
og ild skal vi kveike
i klungren, om jeg får råde.

Da kong Olav hørte hvor oppsatt folket var, krevde han stillhet og sa:

Bøndene fortjente ikke bedre enn at det ble gjort slik som dere vil; de vet at jeg har gjort det før å brenne husene for dem og har straffet dem hardt på andre måter. Jeg gjorde det, jeg brente for dem da de først hadde gått fra troen sin og tatt til å blote og ikke ville holde opp igjen på mitt bud. Den gangen hadde vi Guds rett å forsvare. Men dette svik mot kongen at de ikke holder sin troskap mot meg, har mye mindre å si, likevel er ikke det heller sømmelig for dem som vil være menn av ære.
Jeg har større rett til å vise skånsel nå som de gjør galt mot meg, enn da de satte seg opp mot Gud. Derfor vil jeg at folk skal fare fredelig fram og ikke gjøre noe hærverk. Jeg vil først møte bøndene, og kan vi bli forlikte, så er det godt, men om de går til kamp mot oss, da kan hende ett av 2:

Om vi faller i kampen, da er det best ikke å gå dit med ranet gods, men om vi seirer, da skal dere ta arv etter dem som nå kjemper mot oss, for de kommer til å falle noen av dem, og andre flykter, og enten de gjør det ene eller det andre, har de forbrutt all sin eiendom. Og da er det godt å gå til store hus og gode garder, men ingen har nytte av det som er brent. Likeså med ranet gods, det går mye mer av det til spille enn det en har nytte av.

Nå skal vi dra ut gjennom bygda i spredte flokker og ta med oss alle de våpenføre menn vi kan få tak på. Vi skal også hogge buskap og ta så mye annen mat som folk trenger til å fø seg med, men ingen skal gjøre annet hærverk. Jeg ser gjerne at speiderne til bøndene blir drept, om dere får tak i dem. Dag og hans menn skal ta den nordre vegen ned gjennom dalen, og jeg vil ta allfarvegen, og så skal vi møtes til kvelds og være på samme sted om natta.

206.
Det fortelles at da kong Olav fylkte hæren sin, stilte han noen menn i en skjoldborg som skulle stå foran ham i slaget, og til det valgte han de menn som var de sterkeste og djerveste. Så ropte han på skaldene sine og bad dem gå inn i skjoldborgen.

Dere skal stå her, sa han, og se alt det som kommer til å hende her. Da trenger ingen å fortelle dere om det, for dere skal sjøl si sagaen og dikte om det siden.

Der var Tormod Kolbrunarskald og Gissur Gullbrå, fosterfar til Hovgarda-Rev, og den tredje var Torfinn Munn. Da sa Tormod til Gissur:

La oss ikke stå så trangt da, mann, at ikke Sigvat skald får plass når han kommer. Han vil sikkert stå framfor kongen, og kongen vil heller ikke like annet.

Kongen hørte dette og svarte:

Du trenger ikke komme med fantord om Sigvat fordi om han ikke er her. Han har ofte fulgt meg godt, og nå ber han nok for oss, og det kan vi ennå komme til å trenge svært godt.

Tormod sa:

Det kan jo være, konge, at du nå trenger mest til bønner. Men tynt ville det være om merkestanga dersom alle hirdmennene dine var på veg til Roma nå. Det har også vært sant når vi klagde over at når noen ville snakke med deg, så fikk han ikke plass for Sigvat.

Så snakket de med hverandre og sa at nå ville det være bra om de diktet noen strofer til minne om de ting som snart skulle hende. Da kvad Gissur:

Ikke skal bondens datter
høre at jeg var uglad
på veg til våpentinget;
jeg ventet meg trengsel.

Om væpnet skare sier
valkyrjer er i vente,
vi vil hjelpe kongen
i øst der kampen raser.

Da kvad Torfinn Munn en annen strofe:

Det mørkner mot stort uvær
og storm av harde våpen,
mot en modig konge
vil menn fra Verdal kjempe.

Vi verger gavmild herre,
gleder ravn med bloddrikk,
feller trønder i Odins
uvær! Til slikt jeg egger.

Da kvad Tormod:

Vikingers uvær tykner
om oss, pileskytter!
Nå vokser økstid, og bønder
ikke veikt må vingle.

Vi går til strid, den veike
får vokte seg for tale;
vi går glade i striden,
til spydting med Olav!

Disse strofene lærte folk straks.

207.
Så tok kongen av sted og drog ut gjennom dalen. Han fant seg et sted for natta, og der kom hele hæren hans sammen; de lå ute om natta under skjoldene sine. Straks det ble lyst, lot kongen hæren stå opp, og så flyttet de lenger ut etter dalen da de var ferdige til det. Da kom det mange bønder til kongen, og de fleste gikk inn i hæren hos ham, men alle kunne de fortelle det samme, at lendmennene hadde samlet en uovervinnelig hær, og de tenkte å gå til kamp mot kongen. Da tok kongen mange merker sølv og gav dem til en bonde og sa så:

Dette sølvet skal du ta vare på og dele det ut siden. Du skal gi noe til kirkene og noe til prestene og noe til de fattige, og du skal gi det for de menns liv og sjel som faller i kampen og kjemper mot oss.

Bonden svarte:

Jeg skal vel gi dette sølvet til sjelefrelse for Deres menn, konge?

Da svarte kongen:

Dette sølvet skal du gi for de menns sjeler som går med bøndene i kampen og faller for våpnene til våre menn, men de menn som følger oss i kampen og faller der, de og vi skal bli frelst alle sammen.

208.
Den natta kong Olav lå med hæren samlet, og som vi nå fortalte om, var han lenge våken og bad til Gud for seg og hæren sin og sov lite. Mot dag kom det litt søvn over ham, og da han våknet rant dagen.
Kongen syntes det var svært tidlig å vekke hæren; og så spurte han hvor Tormod skald var. Han var i nærheten og svarte; han spurte hva kongen ville ham. Kongen sa:

Si fram et kvede for oss.

Tormod satte seg opp og kvad så høyt at det hørtes over hele hæren. Han kvad det gamle Bjarkemål, og dette er de første versene:

Dag er kommet og oppe,
hanens fjær suser
tid er det for treller
å ta til arbeid.
Våk og vær våken,
venners høvding,
og alle de ypperste
i Adils følge!

Hår Hardgreipe,
Rolv Skytende,
ættgode menn
som aldri flykter!
Jeg vekker ikke til vin
eller til vivs hvisking
jeg vekker heller til Hilds
harde leik!

Da våknet hæren, og da kvedet var slutt, takket folk ham for det og likte det svært godt, og syntes han hadde funnet det rette, og de kalte kvedet for Huskarlahvot. Kongen takket ham fordi han kortet tida for dem, og så tok kongen en gullring som veide 1/2 mark, og gav den til Tormod. Tormod takket kongen for gaven og sa:

Vi har en god konge, men nå er det ikke lett å si om kongen får et langt liv. Jeg har en bønn, konge, den at du lar oss 2 skilles, verken i liv eller død.

Kongen svarte:

Vi skal gå samme veg alle sammen så lenge jeg rår for det, om ikke dere vil skilles fra meg.

Tormod sa:

Jeg venter det, konge, at enten freden blir bedre eller verre, så skal jeg få stå Dem nær så lenge jeg kan, hvor vi enn hører at Sigvat farer med gullhjaltesverdet.

Så kvad Tormod:

Tingdjerve fyrste, ferdes
vil jeg for dine føtter
til du ser dine andre
skalder. Si, når de kommer!

Ett er visst, om vi ikke
unna kommer og lager
rov for griske ravner,
vi ligger her sjøl, konge!

209.
Kong Olav førte hæren ut gjennom dalen. Dag tok igjen en annen veg med sin hær. Kongen stanset ikke før han kom ut til Stiklestad. Da fikk de se bondehæren; folket der gikk svært spredt, men det var slike svære mengder at på hver sti dreiv det folk, og mange steder var det store flokker som gikk sammen. De så en flokk menn som kom ned fra Verdalen, de hadde vært ute for å speide og hadde kommet like ved der kongens folk var, og de visste ikke av det før det var så kort mellom dem at de kunne kjenne hverandre. Det var Rut fra Viggja med 30 mann. Da sa kongen at gjestene skulle gå mot Rut og ta livet av ham. Det var de raske til. Så sa kongen til islendingene:

Jeg har hørt si at det har vært skikk på Island at bøndene skylder å gi huskarene sine en sau til slakt om høsten. Nå vil jeg gi dere en bukk til slakt. (anm.: Rut betyr bukk.)

Islendingene var lette å få med på dette; de gikk straks mot Rut sammen med de andre, og Rut ble drept, og hele den flokken som fulgte ham.

Kongen ble stående og lot hæren også stanse da han kom til Stiklestad. Kongen bad folk stige av hestene og gjøre seg klare, og de gjorde som kongen sa. Så tok de til å fylke og satte opp merkene. Da var ennå ikke Dag kommet med sin hær, så de saknet den fylkingarmen. Da sa kongen at opplendingene skulle gå fram der og ta opp merkene.

Jeg tror det er best, sa kongen, at Harald, bror min, ikke er med i kampen; for han er bare barnet ennå.

Harald svarte:

Sannelig skal jeg være med i kampen, og om jeg har så små krefter at jeg ikke kan holde sverdet, så vet jeg god råd med det. Vi skal binde handtaket fast til handa. Ingen skal ha bedre vilje enn jeg til å være i vegen for bøndene. Jeg vil følge flokken min.

Og folk sier at da kvad Harald denne strofen:

Jeg skal nok vite å verge
den plass de valgte å gi meg,
bedre enn ei kvinne;
i kamp vi farger skjoldet.

Den unge skalden stridsglad
ikke for spyd vil vike
der menns møte blir harde
mord, og våpen kviner.

Harald fikk det som han ville og var med i slaget.

210.
Det var en mann som het Torgils Hålmuson; han var bonden som bodde på Stiklestad og far til Grim den gode. Torgils tilbød kongen sin hjelp og at han skulle være med ham i slaget. Kongen sa at han skulle ha takk for det:

Men, sa kongen, jeg vil at du ikke skal være med i slaget, bonde. gjør heller dette for oss, berg de av mennene våre som er såret etter slaget og gi ei grav til dem som faller i slaget. Og likeså, bonde, om det skulle hende at jeg falt i dette slaget, vis da mitt lik den siste tjeneste som trengs, om det da ikke blir nektet deg.

Torgils lovte kongen det han bad om.

211.
Da kong Olav hadde fylket hæren sin, talte han til mennene. Han sa at de måtte gjøre seg harde og gå djervt fram.

Om det blir kamp, sa han, har vi en stor og god hær, og enda bøndene kan ha noe mer folk, så er det likevel lykken som rår for seieren. Dette vil jeg dere skal vite:

Jeg flykter ikke fra denne kampen; enten skal jeg seire over bøndene eller falle i slaget. Jeg vil be om at det må bli min lodd som Gud ser er det beste for meg. Vi skal trøste oss til det at vi har mer rett enn bøndene, og at Gud derfor også vil frelse eiendommene våre for oss etter denne kampen, eller også gi oss mye større lønn for det tap vi får her, enn vi sjøl kan ønske oss.
Men om jeg får noe å si etter kampen, da skal jeg lønne hver av dere etter fortjeneste, og etter hvordan hver går fram i kampen.
Om vi seirer, da blir det nok både av land og løsøre til deling mellom dere, det som uvennene våre eier nå.

La oss gå på så hardt som mulig i førstningen, for slaget blir snart avgjort når overmakten er stor. Vi kan vente å få seier om vi handler fort, men det vil falle oss tungt, dersom vi kjemper til vi blir så trøtte at folk blir uskikket til å slåss av den grunn. Vi har mindre folk å skifte på med enn de som kan gå fram noen ad gangen mens andre bare verger seg og hviler. Men om vi går så hardt på at de som står fremst, viker unna, da kommer den ene til å falle over den andre, og da blir det verre for dem dess flere de er.

Da kongen sluttet talen, kom folk med høye tilrop til ham og egget hverandre opp.

212.
Tord Folesson bar kong Olavs merke. Det sier Sigvat skald i den arvedråpa han diktet om kong Olav, og der omkvedet er tatt fra sagaen om Skapelsen:

Tord, vet jeg, dengang styrket
Olav med spyd i striden,
der gikk gode hjerter
jamnsides. Kampen vokste.

Bror til Ogmund hevet
høyt det gylne merket
fram for Ringerikskongen,
det var fullgjort mannsverk.

213.
Kong Olav var kledd slik at han hadde en forgylt hjelm på hodet og et hvitt skjold, der det hellige kors var innlagt med gull.
I den ene handa hadde han den øksa som nå står i Kristkirken ved alteret; ved beltet hadde han det sverdet som heter Neite. Det var et veldig skarpt sverd, og handtaket var omviklet med gull. Han hadde ringbrynje. Det nevner Sigvat skald:

Olav felte stridsmenn,
seier vant ofte den digre,
senjoren, vågal i kampen,
søkte fram i brynje.

Svear som østfra fulgte
fyrsten, den gavmilde,
vadde - jeg vet hva jeg sier -
i veger av blod som skinte.

214.
Da kong Olav hadde fylket hæren, hadde bøndene ennå ikke kommet nær noen steder. Da sa kongen at hæren skulle sette seg ned og hvile. Så satte kongen seg sjøl ned og hele hæren hans, de satt romt. Kongen lente seg ned og la hodet i fanget på Finn Arnesson. Da kom søvnen over ham, og han sov en stund. Da så de bondehæren, og nå kom hæren mot dem og hadde satt opp merkene sine, og det var en svær folkemasse.
Da vekte Finn kongen og sa til ham at bøndene kom imot dem. Da kongen våknet, sa han:

Hvorfor vekte du meg, Finn, og lot meg ikke få drømme ferdig?

Finn svarte:

Du drømte vel ikke slik at du ikke heller skylder å våke og gjøre seg ferdig til å ta imot den hæren som kommer mot oss. Ser du ikke hvor nær bondemugen er kommet nå.

Kongen svarte:

De er ikke så nær oss ennå at det ikke hadde vært bedre om jeg hadde sovet.

Da sa Finn:

Hva drømte du da, konge, siden du syntes det var ille du ikke fikk vokne av deg sjøl?

Da sa kongen hva han hadde drømt. Han syntes han så en høy stige, og han gikk oppover den i lufta så langt at himmelen åpnet seg, og så langt nådde stigen.

Jeg var kommet på det øverste trinnet, sa han, da du vekte meg.

Finn svarte:

Jeg synes ikke denne drømmen er så god som du visst synes. Jeg tror dette varsler at du skal dø, dersom det da var noe annet enn søvnørske som kom over deg.

215.
Enda en ting hendte da kong Olav hadde kommet til Stiklestad. Det kom en mann til ham, og det var ikke så merkelig, for det kom mange menn til kongen fra bygdene, og når folk syntes dette var noe nytt, så var det fordi denne mannen ikke liknet de andre som hadde kommet til kongen der.
Han var så høy at ingen rakk ham lenger enn til akslene. Han var en svært vakker mann å se til og hadde et fagert hår. Han var vel væpnet, hadde en vakker hjelm og ringbrynje, rødt skjold og et staselig sverd ved beltet. I handa hadde han et stort, gullslått spyd, og skaftet på det var så digert at det fylte handa.
Denne mannen gikk framfor kongen og hilste ham og spurte om kongen ville ta imot hjelp av ham. Kongen spurte ham etter navn og ætt og hvilket land han var fra. Han svarte:

Jeg har ætta mi i Jemtland og Helsingland, og jeg blir kalt Arnljot Gelline. Jeg kan ellers fortelle Dem det at jeg hjalp de mennene som De sendte til Jemtland etter skatt. Jeg gav mennene et sølvfat som jeg sendte Dem til tegn på at jeg ville være Deres venn.

Da spurte kongen om Arnljot var kristen eller ikke. Han sa om sin tro at han trodde på egen kraft og styrke:

Og den troen har hjulpet meg godt hittil. Men nå har jeg tenkt heller å tro på deg, konge.

Kongen svarte:

Om du vil tro på meg, da skal du tro på det som jeg lærer deg. Du skal tro at Jesus Krist har skapt himmelen og jorda og alle mennesker, og til ham skal de komme etter døden alle de som er gode og rettroende.

Arnljot svarte:

Jeg har hørt tale om Kvitekrist, men jeg har ikke noe kjennskap til hva han gjør, eller hvor han rår. Men nå vil jeg tro alt det du sier til meg, jeg vil legge hele min sak i di hand.

Så ble Arnljot døpt. Kongen lærte ham det han syntes var det nødvendigste av troen og stilte ham fremst i fylkingen og foran merket. Der stod alt Gaukatore og Avrafaste og flokkene deres også.

216.
Nå skal vi fortelle videre der vi sluttet før. Lendmennene og bøndene hadde samlet en uovervinnelig hær så snart de hørte at kongen hadde reist øst fra Gardarike og hadde kommet til Svitjod. Og da de hørte at kongen hadde kommet østfra til Jemtland, og at han tenkte å dra vestover Kjølen til Verdalen, styrte de med hæren inn i Trondheimen og samlet sammen hele allmuen der, fri mann og trell, og så drog de inn i Verdalen, og da hadde de så stor hær at det var ingen mann der som hadde sett så stor hær komme sammen på én gang i Norge. Men det var der som det ofte kan bli i en stor hær, folket var svært ujevnt. Det var mange lendmenn og en stor mengde mektige bønder, men hele massen var småfolk og arbeidskarer, og hele hovedstyrken av hæren var folk som hadde samlet seg sammen der i Trondheimen. Det folket raste i fiendskap mot kongen.

217.
Knut den mektige hadde lagt under seg hele landet i Norge, som før skrevet, og han hadde satt Håkon jarl til å styre. Han gav jarlen en mann til hirdbiskop som het Sigurd; han var av dansk ætt og hadde vært hos kong Knut lenge. Denne biskopen var voldsom av sinn og veltalende i ord. Han støttet kong Knut alt det han kunne i sin tale, og var en farlig uvenn for kong Olav. Denne biskopen var med i hæren og talte ofte for bøndene og satte dem opp til å gjøre reisning mot kong Olav.

218.
Biskop Sigurd talte på et husting der det var en mengde folk. Han tok slik til orde:

Her er det nå kommet sammen så mye folk at det ikke blir råd å få se en større innenlandsk hær i dette fattige landet. Nå kan den komme vel med for dere denne folkestyrken, dere kan nok komme til å trenge den om denne Olav ennå ikke tenker å holde opp å herje for dere. Alt da han var en ung mann, øvde han seg i å rane og drepe folk, og derfor drog han vidt omkring i landene; men til slutt vendte han seg hit, og han tok fatt på den måten at han gjorde seg uvenner med alle de som var de beste og rikeste, slike som kong Knut, som alle skylder å tjene når de kan, men han satte seg fast i Knuts skattland.
Det samme gjorde han for Olav sveakonge, og jarlene Svein og Håkon dreiv han bort fra ættearven deres. Men verst var han likevel mot sine frender, for han jagde bort alle kongene fra Opplanda. Det var nå ellers på én måte godt, for de hadde i forvegen brutt tro og eder til kong Knut, og fulgt denne Olav i alle de gale ting han fant på.
Nå gikk vennskapet i stykker, og det var til pass for dem. Han lemlestet dem og tok under seg det riket de hadde. Slik ødela han alle menn av kongelig ætt i landet, og siden vet dere vel hvordan han har gått fram mot lendmennene, han drepte de beste, og mange er blitt landflyktige for ham.
Han har også reist omkring i dette landet med flokker av ransmenn, brent bygdene og drept og ranet folk. Hvem er det her av stormennene som ikke har store saker å hevne på ham? Nå kommer han med en utenlandsk hær, og størstedelen av den er folk fra skogene og landevegsrøvere eller andre ransmenn. Tror dere at han blir mild mot dere nå som han kommer med dette fæle pakket, han som gjorde slikt hærverk dengang alle som fulgte ham, rådde ham fra det?
Jeg mener det er best at dere nå minnes kong Knuts ord, og hva han rådde dere til, om Olav ennå skulle komme tilbake til landet, og hvordan dere da skulle få ha den friheten som kong Knut lovte dere. Han sa dere skulle stå imot og drive fra dere slike ugagnsflokker. Nå er det bare én ting å gjøre, og det er å gå mot dem og slå dette pakket ned for ørn og ulv, og la hver ligge der han ble hogd ned, med mindre dere da heller vil slepe likene deres ut i holt og røyser. Men ingen må være så frekk at han flytter dem til kirkene, for det er alt sammen vikinger og ugjerningsmenn.

Og da han sluttet talen, ropte folk høyt, og alle sa ja og lovte å gjøre som han sa.

219.
De lendmennene som hadde kommet sammen der, holdt stevne og talte med hverandre og avgjorde hvordan de skulle fylke, og hvem som skulle være høvding for hæren. Da sa Kalv Arnesson at Hårek fra Tjøtta var den som var nærmest til å bli høvding for denne hæren:

For han er av Harald Hårfagres ætt. Kongen er særlig harm på ham fordi han har drept Grankjell, og han kommer til å få harde kår om Olav kommer til makten. Hårek er vel prøvd i strid og en ærgjerrig mann.

Hårek svarte at yngre folk var nærmere til dette enn han:

Jeg er en gammel og avfeldig mann nå, sa han, og jeg duger lite til kamp. Dessuten er det frendskap mellom kong Olav og meg:

Om han ikke la stor vekt på det, så er det likevel ikke sømmelig for meg å gå lenger fram i denne ufreden mot ham enn enhver annen i flokken vår.
Du, Tore, høver godt til å være høvding og holde slag mot kong Olav. Du har også god grunn til det. Du har å hevne på ham både tap av frender, og så det at han dreiv deg fredløs fra all din eiendom. Du har også lovt kong Knut det, og du har lovt frendene dine at du skal hevne Asbjørn. Tror du kanskje at du noen gang får bedre høve enn nå til å hevne alle disse krenkelsene?

Tore svarte på talen hans:

Jeg tør ikke ta på meg å bære merke mot kong Olav og bli høvding for denne hæren. Her har trønderne flest folk, og jeg kjenner til hvor store de er på det. De vil ikke lystre verken meg eller noen annen håløyg. Men dere trenger ikke minne meg om den urett jeg har å hevne på kong Olav. Jeg minnes nok de menn jeg har mistet, kong Olav har tatt livet av 4 menn som alle sammen var gjæve både i stilling og ætt; Asbjørn, brorsønn min, Tore og Grjotgard, søstersønnene mine, og Olve, far deres, og alle disse skylder jeg å hevne. Om meg er nå det å si at jeg har valgt ut 11 mann av huskarene mine, de djerveste som var, og jeg tenker at vi ikke skal overlate det til andre å skifte hogg med Olav, om vi kan komme til det.

220.
Nå tok Kalv Arnesson til ordet:

I denne saken som vi har tatt opp, må vi sørge for at det ikke bare løper ut i løst snakk når denne hæren har kommet sammen. Vi kan trenge til annet om vi skal holde kamp mot kong Olav, enn dette at alle drar seg unna og ikke vil ta på seg vanskeligheter, for vi kan være viss på at om Olav ikke har noen stor hær mot den vi har, så er føreren modig, og hele hæren følger ham trofast.
Og om vi nå tar til å skjelve, vi som helst skulle være førere for hæren vår, og om vi ikke vil gi hæren mot og stramme den opp og gå først, da kommer det snart til å gå slik med hele hæren at hjertet synker i brystet på mennene, og så kommer hver til å sørge for seg sjøl. Om vi så har stor hær, vil vi likevel komme til å få merke når vi møter kong Olav og hans hær, at vi kan være visse på å tape, med mindre vi førere sjøl er kvasse som kniver, og hele mengden presser seg fram etter én plan.
Kan det ikke bli slik, da er det bedre for oss at vi ikke legger til kamp; men det er lett å se hvordan det går om vi nå stoler på kong Olavs nåde, når han var så hard den gang han hadde mindre grunn til det enn han synes han har nå. Likevel vet jeg at det er folk i hæren hans som vil sørge for at jeg nok ville få grid om jeg bad om det. Dersom dere vil som jeg, så skal du, Tore måg, og du, Hårek, gå under det merket som vi alle skal reise og siden følge. La oss være djerve og harde i denne saken som vi har tatt på oss, og la oss gå fram med bondehæren slik at de ikke merker frykt hos oss. Det vil gjøre folk modige til å gå på at vi sjøl går glade for å fylke hæren og egge til kamp.

Da Kalv hadde sluttet talen, var alle enige med ham og sa at de ville alt skulle være slik som Kalv avgjorde for dem. Alle ville at Kalv skulle være høvding for hæren og sette hver mann i den flokken han ville.

221.
Kalv satte opp merket og stilte huskarene sine der under merket og dessuten Hårek fra Tjøtta og hans folk. Tore Hund med sitt følge stod fremst i brystet på fylkingen framfor merkene. Der på begge sider av Tore stod også utvalgte folk av bøndene, de som var hardest i strid og best væpnet. Denne fylkingen ble gjort både lang og tjukk, og der stod trøndere og håløyger. Til høyre for denne fylkingen var det en annen fylking, og til venstre for hovedfylkingen hadde ryger og horder, sogninger og fjordinger fylket seg, og der hadde de det tredje merket.

222.
Det var en mann som het Torstein Knarresmed. Han var kjøpmann og en god handverker, en stor og sterk mann som gjerne ville være den første i alle ting, en stor slåsskjempe. Han var blitt uforlikt med kongen, og kongen hadde tatt fra ham et stort nytt kjøpmannsskip som Torstein hadde bygd. Det var straff for vold som Torstein hadde gjort seg skyldig i, og drapsbøter som kongen skulle ha. Torstein var med i hæren. Han gikk fram foran fylkingen der Tore Hund stod. Han sa:

Her vil jeg være, Tore, i følge med deg; for jeg tenker å være den første til å bruke våpen på kong Olav om vi møtes, dersom jeg kan få stå nær nok til det. Slik vil jeg lønne ham for han tok fra meg det beste skipet som noen gang har gått i kjøpferd.

Tore og hans flokk tok imot Torstein, og han gikk inn i flokken hos dem.

223.
Da bondefylkingen var stilt opp, talte lendmennene og bad folk legge merke til hvordan de stod, hvor hver mann var stilt opp, og under hvilket merke han skulle være, hvor langt fra, eller hvor nær merket han var stilt. De bad folk være våkne og snare til å stille seg i fylkingen når luren gikk, og det ble blåst hærblåst, og så gå fram i fylking, for de hadde ennå nokså lang veg å gå og flytte hæren, og det var fare for at fylkingen skulle gå i stykker under marsjen.

Så mannet de opp hæren. Kalv sa at alle som hadde sorger og fiendskap å hevne på kong Olav, skulle gå fram under de merkene som ble ført mot kong Olavs merke, og tenke på alt det vonde han hadde gjort dem. Han sa at de aldri ville få bedre høve til å hevne sine sorger og fri seg fra den tvang og trelldom Olav hadde lagt på dem.

Den som nå ikke kjemper så djervt han kan, sa han, er en blautfisk, for det er ikke sakesløse menn dere går imot, og de sparer ikke dere om de kommer til.

Det ble høye tilrop etter hans. Over hele hæren ropte folk og egget hverandre opp.

224.
Så førte bøndene hæren til Stiklestad. Der var kong Olav med sin hær. Fremst i hæren gikk Kalv og Hårek med merket. Da de møttes, tok ikke kampen til med én gang, for bøndene ventet med å gå på av den grunn at hæren deres ikke var like langt framme alle steder, og de ventet på den delen som kom sist. Tore Hund hadde gått sist med sin flokk, for han skulle sørge for at ikke folk holdt seg tilbake når hærropet hørtes, og hærene så hverandre, og Kalv og hans flokk ventet på Tore. Bøndene hadde dette ordtaket i hæren for å egge folk fram til kamp:

Fram, fram, bondemenn!

Kong Olav gikk ikke på først, fordi han ventet på Dag og den hæren som fulgte ham. Da så kongen at Dags folk kom. Det er sagt at bøndene hadde en hær på ikke mindre enn hundre hundrer (anm.: 14.400 mann). Sigvat sier så:

Så er min sorg at fyrsten
for liten styrke hadde
østfra. Kongen knuget
kraftig gullprydet sverdgrep.

Bøndene måtte seire,
de var dobbelt så mange.
Dette ble stridsfyrstens
fall; jeg klandrer ingen.

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

225.
Da begge hærene stod stille, og folk kjente hverandre, sa kongen:

Hvorfor er du der, Kalv? Vi skiltes jo som venner sør på Møre. Det er lite sømmelig for deg å kjempe mot oss nå og skyte fiendeskudd mot vår hær, for her er 4 av brødrene dine.

Kalv svarte:

Det er mye nå som er annerledes enn det burde være, konge; De skiltes fra oss slik at vi var nødt til å søke fred med dem som var igjen. Nå får hver mann stå der han er, men om jeg fikk rå, skulle vi ennå forlikes.

Da svarte Finn:

Det skal en merke seg ved Kalv, at hvis han taler vel, da har han i sinne å gjøre vondt.

Kongen sa:

Det kan jo være at du vil ha forlik, Kalv, men jeg synes ikke bøndene ser fredelige ut.

Da svarte Torgeir fra Kvistad:

Nå skal De få slik fred som mange har fått av Dem før, og nå skal De få unngjelde for det.

Kongen svarte:

Du trenger ikke å lengte så etter at vi skal møtes, det er ikke så laga at du skal få seier over oss i dag; for jeg har hevet deg til makt da du var en liten mann.

226.
Nå kom Tore Hund og gikk fram foran merket med sin flokk og ropte:

Fram, fram, bondemenn!

Så satte de i med hærropet og skjøt både med piler og spyd. Nå ropte kongsmennene hærrop, og da ropet sluttet, skreik de til hverandre slik som de før hadde lært og sa:

Fram, fram, kristmenn, korsmenn, kongsmenn!

Men da de bøndene som stod ytterst i fylkingarmen hørte dette, ropte de det samme som de hørte de andre rope, og da de andre bøndene hørte det, trodde de det var kongsmenn og brukte våpen på dem, og så sloss de med seg sjøl, og det falt mange før de kjente hverandre igjen.

Det var vakkert vær, og sola skinte fra klar himmel; men da slaget tok til, la det seg ei rød sky over himmelen og over sola, og før slaget var slutt, var det mørkt som natta (anm.: feil av Snorre, solformørkelsen var 31.august).

Kong Olav hadde fylket på en bakketopp, og de stupte seg nedover mot bondehæren og løp så hardt at bondefylkingen bøyde unna for dem, slik at brystet på kongens fylking kom til å stå der som de fremste i bondehæren hadde stått. Da var mye av bondehæren ferdig til å flykte, men lendmennene og huskarene deres stod fast, og det ble en hard strid. Så sier Sigvat:

Jorda langvegs drønte
under hærfolks føtter,
freden var slutt, nå stormet
brynjekledd folk til striden.

Bueskytterne dengang
med blanke hjelmer suste
nedover; stålføyket
på Stiklestad ble voldsomt.

Lendmennene egget hæren og presset dem til å gå på. Dette nevner Sigvat:

Midt i fylkingen deres
fór trøndernes merke;
djerve var de som møttes,
dette må bønder nå angre.

Nå gikk bondehæren fram fra alle kanter. De som stod fremst, hogg, og de som stod dernest, stakk med spyd, og alle de som gikk baketter, skjøt spyd og piler eller kastet stein og handøkser og kastepyd. Det ble snart en blodig kamp, og det falt mange folk på begge sider.

I denne første ria falt Arnljot Gelline, Gaukatore og Avrafaste og hele følget deres, men hver av dem hadde drept 1 mann eller 2 før de falt, og noen hadde drept flere.

Da ble fylkingen tynn framfor kongens merke. Kongen bad Tord bære merket framover, og kongen sjøl fulgte merket og likeså den flokken han hadde valgt ut til å stå nær ham i kampen. Det var de mest våpendjerve menn i hæren hans, og de som var best rustet. Dette nevner Sigvat:

Jeg vet at nærmest merket
mest min drotten fulgte.
Stanga skrei foran kongen,
og sterk nok ble striden.

Da kong Olav gikk fram og ut av skjoldborgen i spissen for fylkingen, og bøndene fikk se ham i ansiktet, ble de redde og rent handfalne. Dette nevner Sigvat:

Fælslig var det for bønder
som blodig sverd førte,
å se i den kampglade
Olavs kvasse øyne,
trøndske menn ei torde
trosse ørneblikket
fra hans øye; farlig
fant de hersens herre.

Nå ble det en veldig strid. Kongen sjøl gikk hardt fram i nærkamp. Så sier Sigvat:

Blodige sverd farget
skjold og hærfolks hender
røde, dengang hæren
møtte den dyre kongen,
og i den jernleiken
lot den gjæve høvding
rødbrune sverd finne
inntrøndernes skaller.

227.
Nå kjempet kong Olav djervt og modig. Han hogg til Torgeir fra Kvistad, den lendmannen som vi nevnte før, og hogg ham tvert over ansiktet så neseskjermen på hjelmen gikk i stykker, og hodet ble kløyvd nedenfor øynene så det nær gikk tvert av. Da Torgeir falt, sa kongen:

Ble det ikke sant som jeg sa deg, Torgeir, at du ikke ville seire når vi 2 møttes?

I samme stund satte Tord merkestanga ned så hardt at stanga ble stående. Da hadde Tord fått banesår, og han falt der under merket. Da falt Torfinn Munn og Gissur Gullbrå også. To mann hadde gått på Gissur, men han drepte den ene og såret den andre før han falt. Så sier Hovgarda-Rev:

Mot to tapre kjemper
tok stridbar hærmann
kampen opp alene.
Odins sverdild knitret.

Krigeren gav den ene
gulleier banehogget,
han rødfarget stålet,
og såret den andre.

Da gikk det som før fortalt, at himmelen var klar, men sola ble borte,og det ble mørkt. Det nevner Sigvat:

Ikke lite under
alle menn må kalle
at fra skyløs himmel
sol ei varmet stridsmenn.
Et kraftig jærtegn hendte
for kongen den dagen.
Dagen fikk ikke sin farge.
Østfra jeg hørte om slaget.

Ved denne tida kom Dag Ringsson med den hæren han hadde med seg. Han tok nå til å fylke hæren og satte opp merket, men fordi det var så mørkt, gikk det ikke så fort med å gå på, for de viste ikke sikkert hvem de hadde for seg. De vendte seg likevel mot det sted hvor rygene og hordene stod. Mye av dette hendte på en gang, men noe før og noe siden.

228.
Kalv og Olav het 2 av frendene til Kalv Arnesson. De stod på den ene sida av ham. Det var store, kjekke karer. Kalv var sønn til Arnfinn Armodsson og brorsønn til Arne Armodsson. På den andre sida av Kalv Arnesson gikk Tore Hund fram.

Kong Olav hogg til Tore Hund over akslene. Sverdet beit ikke, men det så ut som det røyk noe støv opp fra reinskinnskufta. Dette nevner Sigvat:

Gavmilde konge merket
hvordan kraftige galdrer
fra trollkyndige finner
fullt ut Tore berget;
da gullets herre hamret
Hunden over aksla
med gullprydet klinge -
den beit ikke på ham.

Tore hogg til kongen, og de skiftet noen hogg med hverandre, men sverdet til kongen beit ikke når det kom på reinskinnskufta. Men Tore ble likevel såret på handa.
Sigvat kvad:

Den tror feil som sier
Tore fryktet, det vet jeg.
Hvem har sett en hugstor
Hund gjøre større gjerning?
Kraftig skjoldkledd kjempe
søkte fram i striden,
han vågde heve sverdet
til hogg mot sjølve kongen.

Kongen sa til Bjørn stallare:

Slå du hunden som ikke jern biter på!

Bjørn snudde øksa i handa og slo med hammeren. Hogget kom i aksla på Tore. Det var et kraftig hogg, og Tore sjanglet under det. I det samme vendte kongen seg mot Kalv og frendene hans, og Kalvs frender gav Olav banesår. Da stakk Tore Hund til Bjørn stallare med spydet og traff ham i livet, og gav ham banesår. Tore sa da:

Slik spidder vi bjørnene.

Torstein Knarresmed hogg til kong Olav med øksa, og det hogget kom i venstre beinet ovenfor kneet. Finn Arnesson drepte straks Torstein.
Da kongen fikk det såret, lente han seg opp til en stein og kastet sverdet og bad Gud hjelpe seg. Nå stakk Tore Hund til ham med spydet. Stikket gikk inn nedenunder brynja og opp i magen. Da hogg Kalv til ham, og det hogget kom utenpå halsen på venstre side. Folk er ikke enige om hva det var for en Kalv som gav kongen det såret. Disse 3 sårene var det kong Olav døde av. Etter hans fall, falt også nesten hele den flokken som hadde gått fram sammen med kongen.
Bjarne Gullbråskald kvad dette om Kalv Arnesson:

Landet ville du stridsglad
verge imot Olav,
du gjorde motstand, vet jeg,
mot den beste konge.

Du gikk fram til stordåd
på Stiklestad foran merket,
sannelig sloss du modig
helt til falt var kongen.

Sigvat skald kvad dette om Bjørn stallare:

Bjørn, har jeg spurt, lærte
stallarer hos kongen
mot og hvordan en herre
bør holdes; fram gikk han.

Med trofaste hirdmenn
falt han der i hæren,
slik død ved hedret konges
hode må folk rose.

229.
Dag Ringsson holdt nå striden gående, og han gikk først på så hardt at bøndene veik unna for ham, og noen tok flukten. Da falt det en mengde av bøndene og disse 2 lendmennene:
Erlend fra Gjerde og Aslak fra Finnøy. Det merket som de hadde gått fram med, ble hogd ned. Da var striden på sitt verste, folk kalte dette Dags-ria.

Så gikk de mot Dag, Kalv Arnesson, Hårek fra Tjøtta og Tore Hund, med den fylkingen som fulgte dem. Da lå Dag under for overmakten, og så tok de til å flykte, han og alt det folk som var igjen.
Det går en dal opp der som størstedelen av hæren flyktet. Der falt det også mange, og folk spredde seg nå til begge sider. Mange menn var hardt såret, og mange var så utkjørt at de ikke orket noen ting. Bøndene fulgte ikke lenge etter flyktningene, for høvdingene vendte snart tilbake der valplassen var; det var mange som hadde venner og frender som de ville leite etter der.

230.
Tore Hund gikk dit kong Olavs lik var, og stelte med det, la liket ned og rettet det ut og bredde et klede over, og da han tørket blodet av ansiktet, sa han siden, var kongens ansikt så fagert, og han var rød i kinnene som om han sov, og ansiktet var mye lysere enn det var før mens han levde.
Da kom det blod fra kongen på handa til Tore, og det rant opp på handflata der han hadde fått sår, og det såret trengte de ikke binde om siden, så fort grodde det.
Dette vitnet Tore for alle mennesker da kong Olavs hellighet kom opp. Tore Hund var den første til å hevde at kongen var hellig, av de stormennene som hadde vært der i flokken hos hans motstandere.

231.
Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Han fant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham og ville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding som hadde sveket sin konge.
Kalv brydde seg ikke om det og lot Finn bære bort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres undersøkt, og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av trøtthet under alle de våpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å flyttet brødrene sine ned til skipet og fulgte sjøl med dem.

Straks han var borte, drog også hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntatt de som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg av likene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn på garden, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt ute over noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville gjerne hjem igjen.

232.
De bøndene som hadde hjemme i Verdalen, gikk til høvdingene Hårek og Tore og klagde sin nød for dem. De sa:

Disse flyktningene som har kommet seg unna her, kommer til å dra opp gjennom Verdalen og stelle det sørgelig til på gardene våre, og vi kan ikke reise hjem så lenge de er her i dalen. Gjør nå så vel at dere tar etter dem med en hær, og la ikke noen levende sjel komme unna, for slik ville de gjort mot oss om de hadde vunnet da vi møttes, og slik vil de gjøre ennå, om vi møtes igjen siden engang når de har overmakten over oss. Kan hende de blir her i dalen, om de ikke tror de har noe å være redd for, og da vil de straks fare voldsomt fram i bygdene våre.

Dette talte bøndene mange ord om og var fælt oppsatt på at høvdingene skulle ta av sted og drepe det folket som hadde kommet seg unna.
Da høvdingene talte med hverandre om dette, mente de at det var mye sant i det bøndene hadde sagt. Så ble de enige om at Tore Hund og hans flokk skulle følge med verdølene, og han tok med seg de 600 mann som fulgte ham.

De tok av sted; det lei mot natt. Tore stanset ikke før han kom til Sul om natta, der fikk han vite at Dag Ringsson og mange andre flokker av kong Olavs menn hadde hvilt og fått seg kveldsverd der, og siden hadde de tatt opp på fjellet. Da sa Tore at han ville ikke reke innover fjellet etter dem, og så vendte han tilbake ned i dalen, og de fikk ikke drept mange mann.

Nå tok bøndene hjem til gardene sine, og Tore og hans folk drog dagen etter ned til skipene. De kongsmennene som kunne gå, kom seg unna og gjemte seg i skogene; noen fikk hjelp av folk.

233.
Tormod Kolbrunarskald stod under kongens merke i kampen. Da kongen hadde falt, og kampen var på det villeste, falt kongens menn den ene etter den andre, og de fleste som stod oppe, var såret. Tormod ble hardt såret. Han gjorde som alle de andre, drog seg unna der det var mest fare for livet, og noen rente.

Så tok den kampen til som blir kalt Dags-ria, og alle våpenføre menn av kongens hær gikk dit; Tormod kom ikke med i kampen, for han var ufør av sår og trøtthet, men han stod der hos kameratene sine, enda han ikke kunne gjøre noe annet. Da ble han truffet av ei pil i venstre side. Han brøt av seg pileskaftet og gikk bort fra kampen og hjem til husene og kom til ei løe. Det var et stort hus. Tormod hadde sverdet bart i handa, og da han gikk inn, kom det en mann ut mot ham som sa:

Svært så fæle låter det er der inne, gråt og gauling. Det er en stor skam at kraftige karer ikke kan tåle å ha sår. Det kan være at disse kongsmennene gikk riktig godt fram, men de bærer sårene som noen stakkarer.

Tormod svarte:

Hva er navnet ditt?

Han kalte seg Kimbe.

Var du med i kampen? spurte Tormod.

Det var jeg, svarte han. Jeg var med bøndene som var de beste.

Er du såret? sa Tormod.

Litt, sa Kimbe. Var du med i kampen?

Tormod sa:

Jeg var med dem som hadde det best.

Kimbe så at Tormod hadde en gullring på armen. Han sa:

Du er visst kongsmann. Gi meg gullringen så skal jeg gjemme deg. Bøndene kommer til å drepe deg om du kommer på deres veg.

Tormod sa:

Ta ringen om du kan, jeg har mistet det som mer er.

Kimbe rakte fram handa og ville ta ringen. Tormod veivde til han med sverdet og hogg av ham handa, og det blir sagt at Kimbe bar ikke på noen måte såret sitt bedre enn enn de som han før hadde gjort narr av. Kimbe gikk bort, men Tormod satte seg ned i løa og hørte på det folk sa. Det meste som ble sagt der, var at hver fortalte om det han hadde sett i kampen og det ble snakket om hvordan folk gikk fram. Noen roste mest kong Olavs tapperhet, men noen nevnte andre menn ikke mindre. Da sa Tormod:

Stolt var Olavs hjerte,
på Stiklestad fram steig han,
blodige våpen fikk bite,
hæren hilste kampen.

Alle Odins kjemper,
uten kongen, så jeg
stå i pileskuren
bak skjold. Alle røyntes.

234.
Så gikk Tormod bort og til et lite hus, der gikk han inn. Der inne var det i forvegen mange andre menn som var hardt såret. Det var ei kone der som holdt på å binde om sårene. Det var en ild på golvet, og hun varmet vann til å vaske sårene i; Tormod satte seg ned ute ved døra. Der gikk den ene ut og den andre inn av de folkene som stelte med de sårede. En av dem vendte seg mot Tormod og så på ham og sa:

Hvorfor er du så bleik? Er du såret? Og hvorfor ber du da ikke om å få hjelp av legen?

Tormod kvad en strofe:

Jeg er ikke rød, ranke,
og rød gjør du ei mannen,
Skogul med hvite armer!
ingen enser en såret.

Nå har Dags-ria
og danske våpen dype
spor svidd i mannen
som før myrdet gullet.

Så stod Tormod opp og gikk inn til varmen og stod der en stund. Da sa legekona til ham:

Du mann, gå ut og ta inn til meg de vedskiene som ligger utenfor døra.

Han gikk ut og bar inn vedfanget og kastet det ned på golvet. Da så legekona ham inn i ansiktet og sa:

Det var fælt så bleik denne mannen er! Hvorfor er du slik?

Da kvad Tormod:

Undres du, armfagre,
over at vi er bleike?
Av sår blir få fagre;
de fant meg i pileskuren.

Gjennom meg skarpe stålet,
stukket med makt, trengte;
farlig jern har bitt meg
nær ved hjertet, tror jeg.

Da sa legekona:

La meg få se på sårene dine, så skal jeg binde om dem.

Han satte seg ned og kastet av seg klærne. Da legekona fikk se sårene hans, kjente hun nøye på det såret han hadde i sida og merket at det stod jern i det, men hun kunne ikke bli klok på hvilken veg jernet hadde tatt. Hun hadde laget til noe i ei jerngryte der, stampet lauk og andre urter og kokt dette sammen, og så gav hun de sårede noe av det å spise, og på den måten prøvde hun om de hadde sår som gikk inn i bukhulen, for hun kunne lukte lauken ut gjennom de sårene som gikk helt inn. Hun kom med noe av dette til Tormod og bad ham ete. Han svarte:

Ta det vekk. Ikke har jeg grautsott.

Da tok hun ei knipetang og ville dra ut jernet; men det satt fast og rikket ikke på seg. Det var også lite som stod ut; for såret hadde trutnet. Da sa Tormod:

Skjær inn til jernet du, så en kan få godt tak med tanga, og gi meg tanga og la meg nappe.

Hun gjorde som han sa. Så tok Tormod gullringen av handa og gav den til legekona; han sa hun kunne gjøre hva hun ville med den.

Men det er en god gave, sa han, kong Olav gav meg denne ringen i dag morges.

Så tok Tormod tanga og røsket ut pila. Det var kroker på den, og der lå det trevler av hjertet, noen røde og noen hvite, og da han så det, sa han:

Godt har kongen fødd oss ; ennå er jeg feit om hjerterøttene, så lente han seg tilbake og var død. Her slutter fortellingen om Tormod.

235.
Kong Olav falt onsdag den 29.juli. Det var bortimot middag da hærene møttes, før midmunde tok kampen til, og kongen falt før non, men mørket holdt seg fra midmunde til non. Sigvat skald sier om hvordan slaget endte:

Hardt vi sakner anglers
uvenn, siden hærmenn
livet tok av såret
konge. Kløyvd ble skjoldet.

Folkets høvding stormet
til våpenmøtet; hæren
kløyvde skjold og drepte
Olav. Dag kom unna.

Aldri så folk som førte
skjold i striden større
hær av herser og bønder,
folket drepte sin høvding;
da sverdsvingerne felte
i striden slik en konge
som Olav var, i blodet
badet lå mang en kongsmann.

Bøndene rante ikke dem som lå på valplassen. Det var tvert imot slik at straks etter slaget ble mange av dem som hadde stått mot kongen, slått med redsel. Likevel holdt de fast ved sin vonde vilje og avgjorde seg imellom at alle de menn som hadde falt på kongens side, skulle ikke få jordeferd og grav som andre gode menn, og de reknet alle sammen for røvere og fredløse. Men de som var mektige og hadde frender der på valplassen, brydde seg ikke om det. De førte sine frender til kirkene og gav dem jordeferd.

236.
Torgils Hålmuson og Grim, sønnen hans, gikk til valplassen da det var blitt mørkt. De tok kong Olavs lik og bar det bort til et lite tomt skur på den andre sida av garden. De hadde med seg lys og vann; så tok de klærne av liket og vasket det og svøpte det inn i linduker og la det der i huset og skjulte det med ved, så ingen kunne se det, om det skulle komme noen inn i huset. Så gikk de bort og hjem til garden.

Med begge hærene hadde det fulgt mange stakkarer og fattigfolk som tigget om mat; og mye slikt folk hadde blitt igjen der om kvelden etter slaget. Da det ble natt, så de seg om etter herberge rundt i alle husene, både små og store.

Det var en blind mann der som det blir fortalt om. Han var fattig, og gutten hans gikk med ham og leidde ham, de gikk omkring ute på garden og lette etter herberge. De kom til det samme skuret. Døra var så lav at de nesten måtte krype inn. Da den blinde mannen kom inn i huset, famlet han for seg omkring på golvet og lette etter et sted han kunne legge seg. Han hadde ei hette på hodet, og hetta glei ned foran ansiktet på ham da han bøyde seg ned. Han kjente med handa at det var en dam på golvet. Så tok han hendene opp av vannet og rettet på hetta, og så kom fingrene opp i øynene, og straks fikk han slik kløe i øyenbrynene at han strøk seg over sjølve øynene med de våte fingrene. Etterpå krøp han ut av huset igjen og sa at det gikk ikke an å ligge der inne, for det var vått alle steder.
Men da han kom ut av huset, kunne han straks tydelig se hendene sine og alt annet som var nær nok til at han kunne se det for nattemørket. Han gikk straks hjem til garden og inn i stua og sa til alle som var der, at han hadde fått synet sitt igjen, og nå kunne han se.
Men det var mange der som visste at han hadde vært blind lenge; for han hadde vært der før og gått omkring i bygdene. Han sa at han så første gang da han kom ut av et lite usselt hus.

Og allting var vått der inne, sa han. Jeg tok i det med hendene og gnei meg i øynene med de våte hendene.

Han sa også hvor huset var. De som var der og så dette, undret seg svært over det som hadde hendt og talte med hverandre om hva det kunne være inne i det huset. Men Torgils bonde og Grim, sønnen hans, mente de visste hvordan det hang sammen med denne hendingen. De ble svært redde for at kongens uvenner skulle gå og ransake huset. Så listet de seg bort og kom til huset og tok liket og flyttet det ut i hagen og gjemte det der. Siden gikk de tilbake til garden og sov der natta over.

237.
Torsdagen kom Tore Hund ned fra Verdalen og ut til Stiklestad, og en stor hær fulgte ham. Der var også mye av bondehæren i forvegen. Så tok de igjen til å rydde opp mellom de falne. Folk flyttet bort likene av frender og venner og hjalp de sårede som de ville lege, men en stor mengde var død etter at slaget var slutt.

Tore Hund gikk bort dit kongen hadde falt, og lette etter liket, og da han ikke fant det, spurte han seg for om det var noen som kunne si ham hvor liket var blitt av, men det var ingen som visste det. Så spurte han Torgils bonde om han visste noe om hvor kongens lik var. Torgils svarte slik:

Jeg var ikke med i slaget, og jeg vet ikke stort om det. De sier så mye nå. Det er noen som sier at kong Olav har vært sett oppe ved Stav i natt, og en flokk menn med ham. Og om han har falt, så har vel noen av flokken deres gjemt bort liket hans i holt og røyser.

Men enda Tore nok mente han visste sikkert at kongen hadde falt, så var det mange som gikk med på dette og tok til å mumle om at kongen visst hadde kommet seg unna fra kampen, og at det ikke ville vare lenge før han fikk seg hær og kom imot dem. Så drog Tore om bord på skipene sine og videre ut gjennom fjorden. Nå tok hele bondehæren til å spre seg, og de tok med seg bort alle de sårede som det gikk an å røre på.

238.
Torgils Hålmuson og Grim, sønnen hans, tok vare på kong Olavs lik, og de fikk ingen ro på seg for hva de skulle finne på så ikke kongens uvenner skulle få tak i liket og mishandle det, for de hadde hørt bøndene snakke om at dersom de fant kongens lik, ville det være best å brenne det eller ta det med ut på sjøen og senke det ned.
Far og sønn hadde sett at det var liksom det brente lys om natta over kong Olavs lik der det lå på valplassen, og siden også, da de hadde gjemt liket, så de stadig lys om natta der kongen hvilte. De var redde for at kongens uvenner skulle komme til å leite etter liket der det var, dersom de så disse tegnene, derfor var det Torgils om å gjøre å få flyttet liket bort til et sted der det var vel forvart.
Torgils og sønnen gjorde ei kiste og la mye arbeid på den, og i den la de kongens lik. Siden gjorde de ei anna likkiste, og i den la de så mye halm og stein at det var som en manns vekt, og så lukket de denne kista godt til.

Og da hele bondehæren var borte fra Stiklestad, gav Torgils og sønnen seg på veg. Han fikk seg ei roferje og 7 eller 8 mann på den, alle sammen frender eller venner av Torgils. De flyttet kongens lik om bord i all stillhet og satte kista ned under tiljene. Den kista steinen var i, hadde de også med seg. Den satte de slik i båten at alle kunne se den. Så drog de ut etter fjorden. De fikk god bør, og om kvelden da det tok til å mørkne, kom de ut til Nidaros og la til ved kongsbrygga. Så sendte Torgils noen menn opp i byen og bad dem si til biskop Sigurd at de kom med kong Olavs lik.

Da biskopen fikk høre dette, sendte han straks noen av sine menn ned til brygga. De tok en robåt og la inn til skipet til Torgils og bad om å få kongens lik. Torgils og sønnen hans tok den kista som stod oppe på tiljene, og løftet den over i båten. Så rodde biskopmennene ut på fjorden og senket kista ned der. Da var det mørk natt.

Torgils og de andre rodde opp gjennom elva til de kom til byen, og la til et sted som het Saurli, det var ovenfor byen. Der bar de liket opp og inn i et tomt hus som stod der ovenfor de andre husene. Der våkte de over liket om natta. Torgils gikk ned i byen og fikk tale med de menn som hadde vært kongens beste venner der. Han spurte dem om de ville ta imot kongens lik; det var det ingen mann som torde gjøre.
Så flyttet Torgils og sønnen hans liket opp langsmed elva og grov det ned i en sandmel som er der. De gjorde pent i stand etter seg, så ingen skulle se at det nylig hadde vært gravd der. Alt det hadde de gjort før det ble dag. Så gikk de om bord igjen og styrte straks ut av elva og drog av sted til de kom hjem til Stiklestad.

239.
Svein, sønn til kong Knut og Alfiva, datter til Alfrin jarl, hadde vært satt til å styre i Jomsborg i Vendland, men nå hadde det kommet bud til ham fra kong Knut, far hans, at han skulle reise til Danmark og dessuten at han siden skulle reise til Norge og overta styringen i Norges rike og dermed få kongsnavn over Norge.

Svein reiste til Danmark og fikk med seg en stor hær derfra. Harald jarl og mange andre stormenn fulgte med ham. Dette nevner Torarin Lovtunge i et kvede han gjorde om Svein Alfivuson, og som heter Glælognskvida:

Ingen dølger
at daner fór
dugelig ferd
med fyrstesønnen;
det var jarlen
først av alle,
og ham fulgte
fullgode karer,
den ene bedre
enn den andre.

Så reiste Svein til Norge, og Alfiva, mor hans, fulgte med ham, og han ble tatt til konge der på alle lagtingene. Han hadde alt kommet østfra til Viken da slaget stod på Stiklestad og kong Olav falt. Svein stanset ikke før han kom nord til Trondheimen om høsten. Han ble tatt til konge der som andre steder.

Kong Svein førte nye lover til landet om mange ting. De var satt etter det som var lov i Danmark, men noen var mye hardere.
Ingen mann skulle fare ut av landet uten lov av kongen, og gjorde han det, så tilfalt eiendommene hans kongen. Hver den som drepte en annen, skulle ha forbrutt land og løsøre. Om en mann som var fredløs fikk en arv, skulle kongen ha arven. Til jul skulle hver bonde gi kongen en mæle malt fra hvert ildsted og et lår av en 3 års okse, det kaltes vinjartodde, og dessuten 1 spann smør. Hver husfrue skulle gi rygjarto, det var så mye uspunnet lin som en kunne ta om med de lengste fingrene. Bøndene skulle ha plikt til å bygge alle de husene kongen ville ha på gardene sine. Sju mann skulle ruste ut en mann til leidang, alle over 5 år skulle reknes med, og de skulle stille hamle etter samme rekningen. Hver mann som rodde fiske, skulle svare kongen landtoll hvor han så rodde, og det var 5 fisker. På hvert skip som reiste fra landet, skulle kongen ha rett til 1 rom tvert over skipet. Hver mann som reiste til Island, skulle svare landøre enten han var nordmann eller islending. Dessuten fulgte dette med, at danske menn skulle ha så mye å si i Norge at vitnesbyrd fra 1 av dem skulle kunne velte vitnesbyrd fra 10 nordmenn.

Da disse lovene ble kjent for allmuen, tok folk med én gang til å reise bust mot dem og talte truende med hverandre. Nå sa de som ikke hadde vært med på å gå mot kong Olav:

Nå inntrøndere, får dere vennskap og lønn av knytlingene fordi dere kjempet mot kong Olav og drepte ham og tok landet fra ham. Det ble lovt dere fred og bedre rett, og nå har dere fått tvang og trelldom, og dertil har dere gjort stor synd og nidingsdåd.

Og det var det ikke godt å si noe imot. Nå så de alle at de hadde stelt seg ille. Likevel hadde folk ikke mot til å reise seg mot kong Svein. Grunnen var mest den at de hadde gitt sønner eller andre nære frender som gisler til kong Knut. Dertil kom at de hadde ingen fører for reisningen. Det varte ikke lenge før folk hadde mye å si på kong Svein, men de gav likevel mest Alfiva skylden for alt det de ikke likte. Men nå tok mange til å si sannheten når de talte om kong Olav.

240.
Den vinteren var det mange der i Trondheimen som tok til å tale om at kong Olav var en virkelig hellig mann, og at det hendte mange jærtegn på grunn av hans hellighet. Mange tok til å be til kong Olav om slike ting som de syntes var viktige. Det var mange som fikk hjelp av disse bønnene, noen fikk helsebot, og noen reiselykke eller andre ting som de mente de trengte.

241.
Einar Tambarskjelve hadde kommet vestfra England og hjem til gardene sine. Han hadde de veitslene som kong Knut hadde gitt ham da de var sammen i Trondheimen, og det var nesten et jarlerike. Einar Tambarskjelve hadde ikke vært med på å gå mot kong Olav, og det skrøt han av sjøl.

Einar mintes det at kong Knut hadde lovt ham jarledømme i Norge, men også det at kongen ikke hadde holdt sitt løfte. Einar var den første av stormennene som hevdet at kong Olav var hellig.

242.
Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunne slett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finn kom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrte ordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter å komme bort og hjem til garden sin.
Kalv gav brødrene sine et godt langskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reiste de hjem til gardene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men ble helt bra og fikk ingen mein av det. Han reiste sørover til garden sin seinere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo seg til ro hjemme.

243.
Sommeren etter ble det mye snakk om at kong Olav var hellig, og nå snudde det helt om med hva folk sa om kongen. Nå var det mange som mente det var sant at kongen var hellig, enda de før hadde gått mot ham i fullt fiendskap og ikke latt ham få rettferdig omtale på noen måte. Så tok folk til å snakke vondt om de menn som hadde vært de strieste til å gå mot kongen.

Biskop Sigurd fikk skylden for mye. Han fikk så mange bitre uvenner at han mente det var best han reiste bort og vest til England til kong Knut.
Etter dette sendte trønderne menn med bud til Opplanda om at biskop Grimkjell skulle komme nord til Trondheimen. Kong Olav hadde sendt biskop Grimkjell tilbake til Norge da kongen drog øst til Gardarike, og siden hadde biskop Grimkjell vært på Opplanda.
Da dette budet kom til biskopen, gjorde han seg straks ferdig til å reise. Når han reiste, var det også mye fordi biskopen trodde det var sant det som ble sagt om kong Olavs jærtegn, og at han var hellig.

244.
Biskop Grimkjell reiste til Einar Tambarskjelve. Einar tok imot biskopen med glede, og siden talte de om mangt og mye, og om de store hendingene som hadde gått for seg der i landet. De ble enige om alt de talte om.

Så tok biskopen inn til kaupangen. Der tok allmuen godt imot ham. Han spurte nøye om de tegn folk sa hendte med kong Olav, og fikk høre bare godt om det.

Så sendte biskopen bud inn på Stiklestad til Torgils og Grim, sønnen hans, og stevnte dem ut til byen til seg. De lot seg ikke be 2 ganger, men kom ut til byen og til biskopen.
De fortalte ham alle de merker de visste om, og likeså hvor de satte kongens lik.

Så sendte biskopen bud etter Einar Tambarskjelve, og Einar kom til byen. Einar og biskopen gikk og talte med kongen og Alfiva og bad om at kongen skulle gi dem lov til å ta kong Olavs lik opp av jorda.
Kongen gav dem lov til det og bad biskopen stelle med det som han ville. Det var mange mennesker der i byen da. Biskopen og Einar gikk med noen menn ut der kongens lik var jordet, og lot dem grave etter det. Da var kista kommet nesten opp av jorda.

Det var på manges råd at biskopen lot kongen grave ned i jorda ved Klemenskirken. Men da det hadde gått 12 måneder og 5 netter etter kong Olavs død, ble hans hellige levninger tatt opp; da var kista igjen kommet opp av jorda, og da så kong Olavs kiste så ny ut som om den var nyskavet.
Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet.
Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært levende her i denne verden hele tida siden han falt.
Nå kom kong Svein og alle de høvdingene som var der og så på kong Olavs legeme. Da sa Alfiva:

Det er fælt så seint folk råtner i sand. Slik ville det ikke ha vært om han hadde ligget i mold.

Så tok biskopen ei saks og skar kongens hår og stusset skjegget, han hadde hatt langt munnskjegg slik som folk brukte den gang. Da sa biskopen til kongen og Alfiva:

Nå er kongens hår og skjegg så langt som da han døde, men det hadde vokst så mye som dere ser er skåret av her.

Da svarte Alfiva:

Om dette håret ikke brenner i ild, da skal jeg tro på at det er en helligdom; men vi har ofte sett håret helt og uskadd på folk som har ligget lenger i jorda enn denne mannen her.

Da lot biskopen ha ild i et fyrfat og velsignet det og la røkelse på det. Så la han kong Olavs hår på ilden, og da all røkelsen hadde brent opp, tok biskopen håret opp fra ilden, og da var det ikke svidd. Biskopen lot kongen og de andre høvdingene se det. Da bad Alfiva dem legge håret i uvigd ild. Nå svarte Einar Tambarskjelve, han sa hun skulle tie stille og brukte mange harde ord mot henne. Så ble det avgjort etter biskopens utsagn og med kongens samtykke og hele folkets dom at kong Olav var virkelig hellig.
Kongens legeme ble båret inn i Klemenskirken og ble bisatt over høyalteret. Kista ble trukket med pell og det ble satt telt over den av gudvev. Det hendte straks mange slags jærtegn ved kong Olavs helligdom.

245.
På melen, der kong Olav hadde ligget i jorda, kom det opp ei fager kjelde, og folk fikk bot for sjukdommer av det vannet. Det ble stelt pent omkring den, og vannet har alltid siden vært nøye varetatt. Først ble det bygd et kapell, og alteret ble satt på det stedet hvor kongens grav hadde vært, og nå står Kristkirken på det stedet. Øystein erkebiskop lot sette høyalteret på samme sted som kongens grav hadde vært, da han reiste den store katedralen som står der nå. På samme stedet hadde alteret vært i den gamle Kristkirken også.

Det blir sagt at Olavskirken nå står der som den gang det skuret stod, der kong Olavs lik ble satt om natta, og det heter Olavsli der hvor kongens helligdom ble båret opp fra skipet ; det er nå midt i byen. Biskopen tok vare på kong Olavs helligdom. Han skar også hår og negler på ham, for begge deler vokste som da han var et levende menneske her i verden. Så sier Sigvat skald:

Jeg lyver om ikke Olav
som levende menn eier
en hårvekst. Helst jeg gleder
kongens hirdmenn med kvadet.
Slik som håret vokste
lyst på hausen i Gardar
har det ennå holdt seg.
Han gav Valdemar synet.

Torarin Lovtunge i Glælognskvida:

Nå har tjodkongen
i Trondheimen
reist for seg
et kongesete,
der vil evig
i all sin tid
ringbryteren
rå for landet.

Der som Olav
engang bodde
før han fór
til himmerike,
der ble nå,
som alle vet,
en helligdom
av kongemannen.

Neppe hadde
Haralds sønn
fått sin plass
i himmerike
før den gavmilde
ble en mekler.

Så der ligger
med helt legeme
den rene konge,
rost av alle,
og der kan
som da han levde
hår og negler
vokse på ham.

Der kimer
kirkens klokker
av seg sjøl
over senga hans,
og hver dag
hører folket
klokkelyd
over kongen.

Der oppe
på alteret
til Krists ære
kjerter brenner,
slik har Olav
syndeløs
frelst sjelen
før sin død.

Dit den hellige
konge hviler,
kryper en hær
og ber om hjelp,
blinde søker
bedende dit
til fyrsten,
går friske derfra.

Be til Olav
at han deg unner
makt i sitt land,
Guds mann er han.

Han kan få
av Gud selv
år og fred
for alle menn
dersom du
dine bønner
vender til ham,
bokmålets venn.

Torarin Lovtunge var hos kong Svein den gangen og hørte om disse stor tegn på at kong Olav var hellig, og at man kunne høre klang fra himmelske makter over hans helligdom, som om de ringte med klokker, og lys tente av seg sjøl over alteret der av ild fra himmelen, slik som Torarin sier.

Til den hellige kong Olav kom det så mange mennesker at det var som en hær, halte og blinde eller folk som var sjuke på andre måter, og de gikk friske derfra. Han sier ikke mer om det eller rekner dem opp, men det må ha vært en utallig mengde mennesker som fikk helsebot den gang i førstningen da den hellige kong Olav gjorde jærtegn. Men de største jærtegn til kong Olav, og de som har hendt seinere, er skrevet ned, og det er holdt rekneskap med dem.

246.
De som rekner nøye, sier at kong Olav den hellige var konge over Norge i 15 år etter at Svein jarl hadde reist fra landet, men vinteren før det fikk han kongsnavn av Opplendingene. Sigvat skald sier dette:

Olav, den herlige høvding,
rådde det øvre av landet
i fulle femten vintrer
før han falt fra landet.
Hvor har folk vel fremre
fyrste kjent i verdens
nordre ende? Kongen
døde altfor tidlig.

Kong Olav den hellige var 35 år da han falt, etter det som Are prest den frode sier. Han hadde vært med i 20 store slag. Så sier Sigvat:

Noen av mennene trodde
på Gud,
delt var hæren;
tjue storslag kjempet
den framdjerve fyrste.
På høyre side stilte
det gjæve kristenfolket.
Gode Gud, jeg ber deg
ta godt imot far til Magnus!

Nå er fortalt en del av kong Olavs saga, om noen av de tingene som hendte mens han rådde for Norge, og om at han falt, og at det kom opp at han var hellig, men det skal heller ikke bli usagt det som han likevel har størst ære av, det som er å si om jærtegnene hans, det vil bli skrevet siden i denne boka.

Buried:
Kong Olav ble erklært som helgen etter sin død og kjent over hele Europa som Olav den hellige.

Died:
Fra heimskringla.no:

Det skulle 3 menn til å felle kong Olav Haraldsen:

Torstein Knarresmed hugger han i benet, Tore Hund stikker han i magen og endelig hugger Kalv Arnesen han i halsen. Disse 3 sår kostet kongen livet.

Slaget på Stiklestad sto 29.juli 1030. Den lille kongshæren til Olav Haraldsen ble møtt av en overtallig bondehær ledet av Kalv Arnesen fra Egge som fra gammelt av hadde vært en av kongens fremste menn. Da Torstein Knarresmed hugg øksa si i kongens venstre bein like over kneet, lente kongen seg mot en stein og bad Gud om hjelp. Så stakk Tore Hund et spyd under brynja til kongen og opp i magen før han fikk et siste sår på venstre side av halsen og til slutt døde av skadene han var påført.

Steinen kongen lente seg mot har senere fått navnet Olavssteinen, og tradisjonen sier at kongen falt der alteret i kirka senere ble bygd.
Denne steinen skal ifølge sagnet ha blitt murt inn i alteret på Stiklestad kirke. Olavssteinen var et pilegrimsmål i middelalderen, og det ble sagt at den formidlet en guddommelig, helbredende kraft. Det er omstridt om den steinen som befinner seg bak alteret i kirken i dag er den opprinnelige steinen.

Kort tid etter slaget skal liket av Olav ha blitt ført til Nidaros. Det skal ifølge legendene ha skjedd flere undre på stedet der kongen døde og med kroppen hans. På grunn av de undere som angivelig skjedde etter hans død fikk kong Olav helgenstatus og bærer for ettertiden betegnelsen Sankt Olav, St.Olav eller Olav den Hellige.

Stiklestad er et paradoks. Og et fenomen. Olav Haraldsen tapte slaget og døde, men vant krigen og ble Norges evige konge.
Slaget på Stiklestad og Olavs fall representerer innføringen av kristendommen i Norge.