Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0759; Konge i Svitjod og i Danmark.

Notes:

Occupation:
Sigurd Ring (norrønt Sigurðr hringr) ca.759, var en delvis legendarisk konge i Svitjod (Sverige) og Danmark, og skal ha vært far til Ragnar Lodbrok.

Sigurd Ring er nevnt i blant annet Gesta Danorum, Hervors saga og Sögubrot af nokkurum fornkonungum í Dana- ok Svíaveldi?, I henhold til Bosi og Herrauds saga (Bósa saga ok Herrauðs) skal det ha vært en egen saga om Sigurd Ring, men denne saga er gått tapt. I de eldste kildene blir han æret for å ha vunnet slaget ved Bråvalla mot sin onkel Harald Hildetann og for å være far til den kjente vikinghøvdingen Ragnar Lodbrok.

Hervors saga forteller at da Valdar døde ble hans sønn Randver konge av Danmark mens broren Harald Hildetann ble konge av Gøtaland. Deretter erobret Harald alt land som tidligere hadde tilhørt hans morfar Ivar Vidfamne. Etter Randvers død ble hans sønn Sigurd Ring konge av Danmark, antagelig underkonge av Harald. Da Harald ble gammel møttes han og nevøen Sigurd Ring til et stort slag på vollene av Østergøtland hvor Harald Hildetann og mange av hans menn døde i slaget ved Bråvalla. Sigurd styrte deretter Danmark til han døde og ble etterfulgt av sin sønn Ragnar Lodbrok mens Harald Hildetanns sønn Eystein Bele, også kalt for «Ilråde», styrte Sverige inntil han ble drept av sønnene til Ragnar Lodbrok.

I det fragmentariske islandske skriftet Sögubrot af nokkurum fornkonungum í Dana- ok Svíaveldi er Sigurd Ring nevø på farssiden av den danske kongen Harald Hildetann og er antagelig (denne delen av Sögubrot er ikke bevart) sønn av Randver som var sønn av Haralds mor Aud Djupauga og hennes ektemann kong Radbart av Gardariket. Harald Hildetann begynte å føle seg gammel da han gjorde Sigurd Ring konge av Sverige og Vestergøtland. Sigurd Ring beseiret sin onkel i det store slaget ved Bråvalla, og ble da konge av Danmark også. Han gjorde ei skjoldmøy, valkyrjen Hed til dronning av Danmark, og i følge Lejrekrøniken grunnla hun handelsbyen Hedeby.

Sigurd Ring giftet seg med Alvhild, datter av kong Alv av Alvheim, og sammen med Alvhild fikk han sønnen Ragnar Lodbrok.

Etter som Sigurd ble eldre begynte mer fjerntliggende deler av hans rike å gjøre seg uavhengig, og det blir fortalt hvordan han tapte England grunnet alderdom. En dag da han var i Vestergøtland og besøkte sine svogere, sønnene til Gandalv, og de ba ham om å bli med og angripe kong Øystein i Vestfold i Norge. I Vestfold var det store blotgilder i Skiringssal, men ulykkeligvis ender Sögubrot her og den øvrige fortellingen har gått tapt. Man antar at Skjoldungesaga er den opprinnelige saga som Sögubrot har basert sin fortelling på, og som fortsetter fortellingen...

Skjoldungesaga forteller at Sigurd Ring var gift med Alvhild, datter av kong Alv av Alvheim, og at deres sønn var Ragnar Lodbrok. Når Sigurd Ring er en gammel mann er Alvhild død, og han kommer til Skiringssal for å delta i de store blotgilder. Der oppdager han en svært vakker kvinne ved navn Alvsol. Hun var datter av kong Alv av Vendel.

Sigurd Ring ville gifte seg med Alvsol, men hennes to brødre ville ikke tillate det. Sigurd slåss da med brødrene og drepte dem, men han tapte likevel Alvsol. Hun hadde tatt gift som brødrene hadde gitt henne slik at hun ikke skulle falle i Sigurd Rings vold. Da hennes lik ble vist fram til ham, tok han henne om bord i stort skip, la hennes brødre ved siden av henne, og ga dem en skipsbegravelse ved å la skipet seile ut mens det brant. Sigurd Ring skal selv ha blitt dødelig såret i kampen med brødrene, og det skal ha blitt opprettet en gravrøys på stranden Ringshaug i Tønsberg.

Ragnar Lodbrok etterfulgte sin far, men plasserte en underkonge på den svenske tronen, kong Eystein Bele, som senere ble drept av Ragnars sønner.

I henhold til Gesta Danorum (bok 7) av Saxo Grammaticus nevnes ham som - Ringo - og som sønn av den svenske kongen Ingjald (Ingild) og nevø på farsiden med den danske kongen Harald Hildetann. Hans far Ingjald skal ha voldtatt en søster av Harald, noe denne overså for å bevare vennskapet. Sigurd Ring bekjempet Harald Blåtann i slaget ved Bråvalla og ble da også konge av Danmark.

Saxo beskriver de ulike underkongene og deres hendelser. I bok 9 kommer han tilbake til Sigurd Ring og kaller ham da - Siwardus Ring - far av Ragnar Lodbrok.

I henhold til det islandske fornalderfragmentet Hvordan Norge ble bebodd (Hversu Noregr byggðist), som finnes i Flateybok, var Sigurd Ring sønn av Randver, bror av Harald Hildetann. Randver og Harald var sønner av Hrærekr slöngvanbaugi, det vil si Rørek av Vejle.

I Harald Hårfagres saga i Heimskringla lærer den store norske kongen Harald Hårfagre at den svenske kongen Erik Eymundsson hadde utvidet Sverige vestover og at det hadde fått samme størrelse som det hadde under kong Sigurd Ring og hans sønn Ragnar Lodbrok. Det skal da ha inkludert Romerike, Vestfold og Vingulmark.

I Ragnar Lodbroks saga blir det nevnt at Sigurd Ring og Harald Hildetann kjempet i slaget ved Bråvalla og at Harald falt. Etter slaget ble Sigurd Ring konge av Danmark og han var far til Ragnar Lodbrok.

Den korte fortellingen Tåtten om Ragnarsønnene (Ragnarssona þáttr) slår fast at Sigurd Ring var konge av Sverige og Danmark og far til Ragnar Lodbrok.

I Bosa og Herrauds saga blir det kun nevnt at Sigurd Ring, far til Ragnar Lodbrok, kjempet mot Harald Hildetann i slaget ved Bråvalla hvor Harald døde. Den legger til at det var en egen saga om Sigurd Ring, men denne eksisterer ikke lenger.

I henhold til Lejrekrøniken (Chronicon Lethrense) hadde Harald Hildetann fått alle land helt ned til Middelhavet til å betale skatt til ham, men da han dro til Sverige for å forlange skatt møtte den svenske kongen Sigurd Ring ham i slaget ved Bråvalla og Harald tapte og døde. Sigurd Ring gjorde valkyrjen Hed til dronning av Danmark (se Sögubrot af nokkrum fornkonungum ovenfor).

Gríms saga loðinkinna (Grim Lodenkinns saga) og den yngre versjonen av Orvar-Odds saga nevner Sigurd Ring kun i noen få setninger i forbindelse med slaget ved Bråvalla sammen med Harald Hildetann.

I Norna-Gests þáttr blir det sagt at Sigurd Ring var en svært gammel mann da hans svogere, sønnene til Gandalv, ba ham om hjelp for å bekjempe Sigurd Fåvnesbane og Gjoke (Gjúki). Han kunne dog ikke gi dem hjelp da han selv var opptatt av å bekjempe de herjende kuronianerne og kvener.

Family/Spouse: Alfhild Gandolfsdatter. Alfhild was born about 0728 in Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Ragnar Lodbroks saga.

Notes:

Occupation:
Ragnar Lodbroks saga (norrønt: Ragnars saga loðbrokar) er en nordisk fornaldersaga fra 1300-tallet som skildrer den mytiske kongen og helten Ragnar Lodbroks liv og død.

Sagaen skildrer Ragnars vikingtokter, ekteskap med først Tora Borgarhjort og deretter med Åslaug Sigurdsdatter og hans sønner med dem, videre hans herjinger og død i England, og hvordan sønnene Ivar Beinlause, Halvdan Kvitserk, Sigurd Orm-i-auga og Bjørn Jernside hevner ham etter hans død i ormegården hos kong Ella/Ælla i Northumbria i England.

Selv om Ragnar har gitt sitt navn til sagaen, er det i like stor grad hans andre kone Åslaug (med tilnavnet Kråka) som gir sagaen liv. Hun har blitt beskrevet som - en særtegnet personlighed, i langt højere grad end Ragnarr selv - og som den som - much more than her husband can be called the chief caracter of the saga. Åslaug er både den foreldreløse Askepott-karakteren, den selvbevisste hustruen og den hevnlystne valkyrien Randalín.

Teksten er bare kjent fra ett middelaldermanuskript, NKS 1824 b 4° (1824b) fra ca. år 1400, hvor sagaen er skrevet rett etter Volsungesagaen.
Det er Sigurds datter, og Ragnars kone, Åslaug som er forbindelsen mellom de 2 sagaene.
Andre tekster om Ragnar Lodbrok er Tåtten om Ragnarssønnene, som kjennes fra Hauksbok, og Krákumál et kvad fra 1100-tallet som foregir å være Ragnars dødssang. Sannsynligvis har det eksistert en eldre - Ragnars saga - fra omkring 1250 – som det vises til i þáttr af Ragnarssonum, og denne foreliggende sagaen er skrevet etter denne. Det er mulig at den eldre, tapte sagaen var mer innholdsrik enn den bevarte. Den foreliggende sagaen har et visst preg av å være - samanraska frå ymse kanter og knytte laust i hop - med flere episoder som kan gjenfinnes i flere middelalderske ridderromaner.

Ragnar Lodbrok (norrønt Ragnarr Loðbrók) var en delvis legendarisk svensk og dansk småkonge som levde en gang på 700- og 800-tallet.
I henhold til krønikeskriveren Saxo Grammaticus hørte Ragnar til den svenske Ynglingeætten. Både Saxo og islandske kilder har beskrevet ham som sønn av Sigurd Ring, en svensk konge som etter sigende skal ha erobret Danmark, men kildene strides om Ragnar bodde i Sverige eller i Danmark.

Selv om Ragnar Lodbrok ble betraktet som en helt i det norrøne Norden er troverdige opptegnelser om livet hans svært overfladiske og hviler tungt på legendariske fornaldersagaer. Selv en noenlunde datering av hans tid og liv hviler på stor usikkerhet:

Noen kilder nevner 750-794, mens andre kilder daterer betydelig senere fra 860-865. Antagelig var han en krigsherre fra antatt 835 til sin død i 865, og kanskje kun hersket som konge de siste få årene av livet. Den historiske Ragnar Lodbrok var muligens en jarl for den danske kong Hårek.

De viktigste kildene til kunnskap om Ragnar Lodbrok er Ragnar Lodbroks saga (Ragnars Saga Lodbrokar), den kortere og kanskje yngre Tåtten om Ragnarsønnenes saga (Þáttr af Ragnars sonum) og i Bosi og Herrauds saga. Han nevnes også i Volsungesaga og i Orknøyingenes saga som Snorre Sturlasson kaller jarlesagaen.
Det knyttes en forbindelse mellom Ragnar Lodbrok og Orknøyene. En runestein der bærer hans navn.
I henhold til De fragmentariske irske annaler ble Ragnars sønn Halvdan med sine 3 sønner fordrevet til Orknøyene. Det skjedde senest i 854.

Ragnar Lodbrok er også en sentral skikkelse i skaldekvadet Håttalykill (Háttalykill inn forni = Versemålnøkkelen), diktet av islendingen Hall Torarinsson og Ragnvald Orknøyjarl i fellesskap. Skaldekvadet Krákumál, som er skrevet på 1100-tallet, foregir å være Ragnars dødssang.

Lodbrok betyr - lodden bukse - kanskje fordi Ragnar laget seg en rustning av dyreskinn. Navnet - Lothbroc - finnes i verket Gesta Normannorum Ducum av William av Jumièges (ca. 1070) hvor denne blir nevnt som far til Bjørn Jernside, sistnevnte blir bekreftet av andre kilder. Ivar Beinlause er også blitt identifisert som sønn av Ragnar Lodbrok av Adam av Bremen som kalte Ivar sønn av Lodparchus.
Det er den islandske sagaskribenten Are Torgilsson Frode (1067–1148) som er den første kjente forfatteren som knytter Lodbrok med fornavnet Ragnar, eller knytter 2 personer sammen til en skikkelse, Ragnar og Lodbrok. I Irlands fragmentariske annaler finnes det en opptegnelse over en Ragnall (Ragnvald), sønn av Alpdan (Halvdan), konge av Norge, og hans bedrifter fram til York faller til danskene.
Det er et av de sterkeste argumenter for at Ragnall eller Ragnvald er den samme som Ragnar Lodbrok, og for krønikeskrivere på de britiske øyer var det vanskelig å skille mellom norsk eller dansk når de knapt nok gjorde det selv.

I fornaldersagaene ble Ragnar gjort til konge av Danmark og drar på fantastiske eventyr over hele verden. Blant annet møter han den enestående vakre og trolldomskyndige Åslaug Sigurdsdatter i Norge som blir hans andre kone. Hun føder ham fire sønner. Åslaug, som også blir kalt for «Kråka», skal være datter av Sigurd Fåvnesbane, en annen legendarisk helt fra fornaldersagaene. Som Kråka er Åslaug ei norrøn Askepott og blir hyllet i både Norge og Danmark, og hennes funksjon er å være en forbindelse mellom Odin og de norrøne fornalderkongene som krevde å nedstamme fra gudene.

Ragnar var en førkristen hedning som påsto at han var en direkte etterkommer av ingen ringere enn Odin selv. En av hans favorittstrategier var å angripe kristne byer på helligdager, vel vitende om at mange av soldatene da ville være i kirken.

Ragnar tilbrakte det meste av livet som pirat og viking, invaderte det ene landet etter det andre. Han ville vanligvis godta en høy betaling for å la være å angripe sine ofre, kun for å komme tilbake senere og forlange en enda høyere betaling for ikke å angripe. Omfanget av hans virksomhet tyder på at han må ha vært en dyktig hærfører.

Ravnen var Ragnar Lodbroks symbol. Han hadde fått sine døtre til å sy et banner med en ravn avbildet. Ravnen hadde i alle år vært en fugl knyttet til dårlige varsler lik Odin selv eide to ravner kalt Hugin og Munin som fortalte om det som skjedde i verden. Banneret kalte han «Reafan», og det ble sagt at når banneret flagret ville Ragnar seire, men om det hang livløst vil slaget være tapt. Også de norske kongene Harald Hårfagre og Harald Hardråde eide et tilsvarende ravnebanner.

I 845 var han tilsynelatende en mektig hersker og sannsynligvis samtidig med den første herskeren av Russland, den norrøne Rurik. Det er sagt at Ragnar alltid søkte nye eventyr ettersom han fryktet for at hans egne sønner ville utføre gjerninger som ville overskygge hans egne.

I dette året seilte han sørover med 120 skip og anslagsvis 5 000 krigere. Han gikk i land i dagens Frankrike, sannsynligvis ved munningen av elven Seine og herjet i - Vest-Francia - som den vestlige delen av det frankiske riket den gang var kjent som.

Det samme året ble Paris okkupert og holdt som gissel av norrøne menn, og som sagaene har identifisert som Ragnar Lodbrok. Den tradisjonelle datoen for dette er 28.mars. En fortelling forteller at de soldatene som var utplassert for å vokte Klosterkirken Saint-Denis flyktet da de danske vikingene henrettet sine fanger på en særdeles grusom måte. Kongen av Vest-Francia, Karl den stores sønnesønn Karl den skallete betalte Ragnar en enorm sum penger for ikke å ødelegge byen. Ragnar Lodbrok, i henhold til sagatradisjonen, var tilfreds med ikke mindre enn 7 000 pund sølv. Det forhindret dog ikke at Ragnar angrep andre deler av Frankrike, og det kostet mye tid og anstrengelser for frankerne å drive ham ut.

Etter at han var ferdig med Frankrike dro Ragnar tilbake til Danmark hvor han senere døde. Eller han var den som vendte sin oppmerksomhet mot England og i 865 gikk i land i Northumbria på nordøstkysten av England. Det er blitt sagt at han ble beseiret for første gang i slag av kong Ælla II av Northumbria. Ælles menn tok Ragnar til fange og den angelsaksiske kongen ga ordre om at han skulle kastes i et hull som var fylt med giftige slanger. Mens han langsomt ble bitt i hjel av slangene skal han etter sigende ha erklært:

Grynte ville grisene, om de visste hva galten led!

Diktet Krákumál som omtaler en rekke av hans bedrifter påstår å være diktet av ham selv den siste natten han var i live i ormegården.

Ragnars siste ord er selvsagt et litterært påfunn ettersom de ble profetiske. I henhold til sagaen fikk hans fire sønner høre om hans død: Halvdan Kvitserk som spilte Hnefatafl (et brettspill kalt - Kongens bord - eller Tablut) grep så hardt om en spillbrikke at blod tøt ut fra neglene; Bjørn Jernside grep så hardt om spydet at fingermerkene sto igjen om skaftet; og Sigurd Orm-i-auga som trimmet neglene kuttet seg med kniven rett inn til beinet.

Kun den fjerde sønnen, Ivar Beinlause, lyttet til alle detaljene om drapet og forberedte hevnen. Brødrene samlet sammen en enorm hærstyrke, dro til Northumbria, beseiret kong Ællas hær og torturerte denne i hjel ved å skjære blodørn på ham. Det vil si at de skar opp ryggen, brettet ribbeina til side og trakk ut lungene til offeret døde. Det er opplagt overdrevet at Ragnars død skulle få såpass store konsekvenser, men Ivar Beinløse er uten tvil en historisk skikkelse som i 866 erobret først York og deretter hele nordlige England.

Ragnar Lodbrok var gift eller fikk barn med en rekke kvinner, hans første Tora Borgarhjort, hans andre hustru Åslaug Sigurdsdatter (også kalt Kråka), hans tredje hustru Lathgertha, hans fjerde hustru Svanloga; og hans femte navnløse hustru (datter av Esbern).

Av de ulike fortellingene, feilkilder og overdrivelser inkludert, fikk han følgende sønner:

Ivar Beinlause, sønn av Åslaug
Halvdan Kvitserk Ragnarsson, sønn av Åslaug
Sigurd Orm-i-auga Ragnarsson, sønn av Åslaug
Bjørn Jernside Ragnarsson, sønn av Åslaug
Ubbe Ragnarsson, sønn av navnløse hustru, eller av Åslaug?
Agnar Ragnarsson, sønn av Tora
Eirik Vindhatt Ragnarsson, sønn av Tora
Regnald Ragnarsson, sønn av Svanloga
Rathbarth Ragnarsson, sønn av Tora (?)
Dunyat Ragnarsson, sønn av Tora (?)
Fridleiv Ragnarsson, sønn av Lathgertha.

Og følgende døtre:

Alof Ragnarsdatter
Ragnhild Ragnarsdatter

Ifølge Ragnar Lodbroks saga var sønnen hans, Sigurd Orm-i-auga, far til Ragnhild som igjen var mor til Harald Hårfagre. Men ifølge Halvdan Svartes saga hadde Sigurd Orm-i-auga datteren Åslaug som ble gift med Helge den kvasse. De fikk sønnen Sigurd Hjort som var konge på Hadeland. Hans datter var Ragnhild som ble gift med Halvdan Svarte og mor til Harald Hårfagre.

Family/Spouse: Aslaug Sigurdsdatter. Aslaug was born about 0765 in Spangereid, Lindesnes, Vest-Agder, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Heluna. Heluna was born about 0784 in England. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Uppsala län, Sverige

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Danmark

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Kiev
• Occupation: Russland

Family/Spouse: Efenda av Novgorod. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Uppsala län, Sverige

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: England; Forvekslet med tidligere Ragnar Lodbrok?

Notes:

Residence:
Without doubt, the most famous of the invading Vikings was Ragnar Lodbrok. A Norwegian who was associated with the ruling classes of Denmark atthat time. A pirate almost from birth, he spent most of his life invading one country or another. He was given the name hairy breeches because of thetrousers made from animal skin by his wife. By 845 he was a well established figure who was famous for his exploits. In that year, he invaded Paris, butwas beaten back. Not to be outdone he turned his attention to England. He landed in Northumbria on the north east coast of England. Unfortunately hewas captured by King Ella of Northumbria and thrown into a snake pit of adders, the only poisonous snake that exists in England. As he was slowly beingbitten to death, he was alleged to have exclaimed ' How the little pigs would grunt if they knew the situation of the old boar '. The story continues thatwhen his four sons heard the manner of his death, Hvitserk, who was playing chess gripped the piece so hard that blood issued from his finger nails.Bjorn gripped his spear so tightly that he left an impression in it and Sigurd who was trimming his nails cut straight through to the bone. Only the fourthson, Ivor the boneless collected all the details of his fathers death and prepared their revenge. The custom known as blood red eagle was to cut the ribsof the victim out and the lungs removed by grasping them and spreading them over the body. This justice was allegedly carried out on King Ella. Thestory above as obviously been exaggerated but the consequences of Ragnar Lodbrok's death had serious consequences. Ivor The boneless was themastermind behind the attacks on the mainland in the final quarter of the ninth century. In 866 he invaded East Anglia and the following year attackedYork. He was aided by the internal struggle for power in Northumbria. With no fleet and no defences of note, the Vikings wintered in England and werereinforced by more of their kind. In 869 Edmund the last king of East Anglia was slain for not renouncing his faith. Mercia which had been the foremostpower in the country since king Offa, reeled under the attacks. They appealed to Wessex for help. Wessex responded and Aethelred and the youngAlfred marched to their assistance only to see the Mercians surrender to the invaders. Fighting almost alone, the Vikings were pushed out of Mercia.They retreated back to York. It was only a temporary peace. It was not long before they returned, regaining most of the ground that was lost by them.The only kingdom of the heptarchy left with any say in its own affairs was Wessex. Soon, it would be their turn to suffer the invaders might.

Family/Spouse: Aslaug Sigurdsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Helge Olavsen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0913, Kiev, Ukraina; Fyrste, prins.

Notes:

Occupation:
Igor 1. besteg tronen 913. Han hadde hell i krig, blant annet mot Bysants.

Igor married Olga Helena av KievKiev, Ukraina. Olga was born about 0890 in Russland; died in 0969 in Novgorod, Russland. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Uppsala län, Sverige; Konge av Birka.

Notes:

Occupation:
Högarna vid Gamla Uppsala som var större än Hågahögen var förmodligen platsen för Anunds kungasäte eftersom denne kallas för Anund Uppsala i Hervararsagan och uppges ha varit Björn vid Högens medkung.
Nästa gång en sveakung nämns i Ansgarsvitan heter han också Anund och uppges ha blivit fördriven från Sveariket och levt i landsflykt i Danmark. Vilket dock gör Hervararsagans uppgift att de skulle ha varit medkungar tvivelaktig.

Omkring år 844 gjorde iallafall Anund ett försök att återta sitt förlorade rike med hjälp av 11 egna skepp samt 21 danska skepp som ställde upp mot löfte att få plundra Birka.
Anund överraskande den svenske kungen som var långt borta när han anlände till Birka. Trots att Birkas försvar var svagt lät Anund dock nöja sig med att de betalade 100 pund silver för att slippa plundring.
Danskarna blev rasade över uppgörelsen eftersom de ansåg summan så låg att varenda köpman i Birka ägde mer än det och ville därför plundra staden.

För att lösa tvisten mellan danskarna och Anund tog man till lottkastning för att rådfråga gudarna. Anund hade lyckats förmå danskarna till detta genom att hävda att Birka skyddades av flera gudar varav den mäktigaste var Kristus. Lottkastningen resulterade i att Birka slapp plundring och danskarna beslöt att plundra en stad i slavernas land istället. Anund stannade dock kvar och gav tillbaka de pengar han hade fått av Birkas invånare eftersom han ville försona sig med sitt folk.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0850, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; Stormann (konge) på Ringerike.

Family/Spouse: Tyrne Haraldsdatter. Tyrne (daughter of Harald Halvdansen) was born before 0846 in Jylland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Thorny Haraldsdatter. Thorny (daughter of Harald Halvdansen) was born before 0846. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0972, Kiev, Ukraina; Regent.

Notes:

Occupation:
Mor Olga den hellige styrte når Svetoslav var mindreårig.

Olgas sønn var kjent for sin tapperhet. Han beseiret Donau-bulgarerne, men falt senere i kamp med nomadene ved tilbakekomsten til Kiev.

Family/Spouse: Malusha av Kiev. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0900, Sverige; Stor kriger og hærmann.

Notes:

Occupation:
I en bilaga till Hervararsagan finns en regentlängd över Svearikets kungar från mitten av 600-talet till början av 1100-talet.

En svensk 800-tals kung som dock har fått mycket uppmärksamhet i sagorna är Anunds son Erik. Även om just Hervararsagan bara berättar att Erik efterträdde sin far som kung i Uppsala och regerade vid samma tid som Harald Hårfager enade Norge. Denna händelse dateras traditionellt till år 872, men betydligt mer källkritiska historiker hävdar att det skedde först omkring år 900. De flesta historiker tror dock numera att det skedde någon gång på 880-talet.

I Snorre Sturlassons Heimskringla har Erik fått efternamnet Emundsson, vilket är felaktigt ifall Anund Uppsala verkligen var hans far. Men Heimskringla innehåller i praktiken all kunskap vi har om honom och därför har efternamnet Emundsson blivit det hävdvunna. I den boken har Snorre en längre episod om hur det gick till när Värmland, Dalsland och Bohuslän erövrades av Harald Hårfager. Enligt Snorre hade sveakungen Erik Emundsson vid den tiden lagt under sig dessa landskap samt Västergötland. Utöver detta hade även flera hövdingar och annat folk längs Oslofjorden erkänt sveakungens överhöghet. Harald Hårfager återvände då till denna region för att återupprätta sitt välde där och bestraffade dem som hade svikit honom. Därefter var det Värmlands tur där den mäktigaste bonden hette Åke. Han hade tidigare varit trogen Haralds far Halvdan Svarte men hade nu gått över till sveakungens sida. När Harald var i antågande bestämde Åke sig för att bjuda in både honom och sveakungen Erik Emundsson till ett gästabud, och för detta ändamål lät han bygga ett nytt långhus där Harald och hans män skulle huseras medan svearna fick nöja sig med det gamla. På samma sätt serverades Harald och hans män med nya kärl och dryckeshorn medan svearna fick använda de gamla. Efter gästabudet erbjöd också Åke sin son Ubbe som tjänare till Harald. När Erik Emundsson sedan frågade Åke varför denne hade behandlat Harald bättre fick han svaret att det berodde på att Erik var gammal medan Harald var i sina fulla blomning. Erik Emundsson blev då så ilsken att han dödade honom med sitt svärd. När Harald fick höra detta ville han hämnas Åke och förföljde Erik Emundsson ända till gränsen till Götaland. Därefter vände Harald tillbaka och lade under sig Värmland och allt land väster om Göta älv samt dödade alla män som var trogna sveakungen.

Trovärdigheten i Snorres berättelse är väl högst tvivelaktig, men den rymmer en kärna av sanning. Det område som Harald och Erik stred om låg under 800-talet inom den danske kungens maktområde. Men en försvagning av den danska kungamakten i slutet av detta sekel hade tydligen skapat ett maktvakuum som gjorde det möjligt för Harald Hårfager att, med konkurrens från sveakungen, ena Norge. Den Erik Emundsson som nämns i Heimskringla är förmodligen identisk med den Erik Väderhatt som omnämns av Saxo Grammaticus och Olaus Magnus. Saxo anger dock att hans far var Ragnar Lodbrok. Tillnamnet Väderhatt ska ha syftat på att han hade god vind under sina vikingatåg på andra sidan östersjön. Snorre Sturlasson nämner även att Erik Emundsson dog tio år efter Norges enande, ifall det stämmer bör det ha skett omkring 895.

Kilde:
http://www.tacitus.nu/svenskhistoria/kungar/vikingatid/sveakungar2.htm

Erik Emundsson, kan även ha kallats för Erik Väderhatt. Tillnamnet syftar då på att han hade god vind under sina vikingatåg på andra sidan östersjön.

Erik som regerade i slutet av 800-talet härskade enligt Heimskringla också över Västergötland, Dalsland, Bohuslän och Värmland. Men enligt sagan förlorade han alla dessa landområden utom Västergötland till Harald Hårfager när denne enade Norge.

Han hadde leidang ute hver sommer og la under seg Finland, Kirjaland (Karelen), Estland og Kurland.
Han hadde også lagt under seg landet nord for Göta älv til Svinesund, men mistet dette igjen.
Skal ha kjempet med Harald Luva om Värmland, ifølge Snorre.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0870, Danmark

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Ragnhild married Halvdan Gudrødsen after 0820. Halvdan (son of Gudrød Halvdansen and Aasa Haraldsdatter) was born about 0821; died about 0860 in Randsfjorden, Oppland, Innlandet, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1015, Kiev, Ukraina; Regent.

Family/Spouse: Rogneda Rognvaldsdatter. Rogneda (daughter of Rognvald) died about 1002. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Sverige; Sveakonge.

Notes:

Occupation:
Björn Eriksson efterträdde sin far Erik Emundsson som kung och ska ha regerat i 50 år.

Stabilt styre, greide å beholde de erobrede områder.

Björn var enligt ett sent tillägg till Hervarar saga sveakung och far till Olof 2 Björnsson och Erik Segersäll. Tillägget innehåller en kungalängd med många uppenbara felaktigheter, tillägget tillhör alltså inte Hervarar saga utan lades till hundratals år efter sagan skrevs och har sedan kopierats tillsammans med Hervarar saga. Tillägget anger också att Björn var son till den Erik som krigade mot Harald Hårfager och efterträdde bröderna Björn på Håga och Anund Uppsale.

Adam av Bremen, som är en samtida troligtvis sekundär/tertiär historisk källa, anger istället för Björn kungen Emund Eriksson. Adam hade hyfsad koll på läget med tanke på att han satt i Bremen, men hans primärkällor har en tendens att misstolka information. Man kan gissa att hans primärkällor bestod av frankiska missionärer som fick sin information genom tolkar blandat med litteratur. Man bör behandla all information från den här tiden med stor källkritik, även relativt pålitliga källor som Adam av Bremen.

Det är mycket möjligt att Emund och Björn var bröder och delade tronen; Det fanns ett visst mått av tradition kring delad makt bröder emellan i det vikingatida samhället. Men deras existens måste ses som spekulation. Det finns ej tillräckligt mycket källmaterial för att kalla vare sig Emund eller Björn för historiska personer.

Torgny lagman tog till orda och sade:

Min fader Torgny var med kung Björn en lång tid och kände väl hans seder, och riket stod i Björns dagar i mycken styrka och makt och led aldrig minskning; dock var han vänlig mot sina män.

Kilde:
Den svenska historien s.80, Alf Henriksson.

I den svenska kungakrönikan som finns bifogad till den isländska Hervararsagan nämns Björn och Anund, söner till sveakungen Erik Björnsson.

Efter faderns död delade bröderna sveariket mellan sig, så att Björn satte sig vid Högen (at Haugi), en av de mäktiga gravhögarna i Hovgården på Adelsö, medan Anund, som i krönikan kallas Anund upsale, började residera i Gamla Uppsala. Björn var den kung som Ansgar mötte vid sitt första besök i Sverige, och Anund var den av svearna fördrivne kungen.

Kilde:
Tio uppsatser om Gamla Uppsala, Wladyslaw Duczko, 2000.

Björn hette den kung som regerade i Uppland under förra delen av 800-talet och som enligt Rimberts krönika om Ansgar skall ha bett Ludvig den fromme att sända missionärer till svearna.

Kilde:
Bra Böcker.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0934, Danmark; Konge. Rådde over Danevelde.

Notes:

Birth:
Gorm den Gamle omtales av Snorre Sturlason og Adam av Bremen. Snorre kaller ham for Gorm Hardeknutsson. Det er derfor man har gått ut ifra at Gorm var sønn av Hardeknut. Gorms forfedre kan ha sin opprinnelse hos danske herskere i East Anglia i England. En av disse het Guthrum, som er en form av navnet Gorm. Hans far kom til Danmark rundt 916 eller 917 og avsatte den unge kongen Sigtrygg Gnupasson. Da Hardeknut selv døde, arvet Gorm kongetronen. Antagelsen at han tok den med makt er sannsynligvis ikke riktig.

Occupation:
Gorm den Gamle var dansk konge i årene 934-940, med drottsete i Jelling på Jylland, og skal ha vært av Skjoldungeætten.

Gorm var sønn av den danske kongen Hardeknut og var selv far til Harald Blåtann, som etterfulgte ham som konge. Gorms senere slektning, Svein Estridsson, refererte til både Gorm og hans far som - konger av Danmark - men det er vanskelig å presisere Danmarks geografiske omfang under Gorm.

Moderne historikere mener at Gorm styrte fra Jelling og at han neppe var konge over hele Danmark, snarere over Jylland og Sønderjylland. Han regnes likevel ofte som den første konge i den danske kongerekken. Det skyldes at han er den første konge som nevnes i samtidige, danske kilder, det vil si de 2 runesteinene på Jelling.

Det ser ut som at Gorm kjempet seg frem til makten ved å riste av seg svenskene, som ville erobre Danmark. Gorm felte sin motstander Gnupa som hadde makten over grensestrøkene i sør.

Store erobringer fulgte i Gorms regjeringstid, deriblant Danelagen i England. Gorm la drottsetet til Jelling på Jylland.

Gorm er en av de mest misforståtte figurer i dansk historie. Han ble ofte svertet som en grusom og senil gamling og i tillegg en innbitt hedning. I virkeligheten var han verken gammel eller uklok. De tidligste kildene peker isteden på en pragmatisk og framsynt konge i forhold til Danmarks kristne naboer i syd.

Gorm nevnes en gang i tyske skrifter da han i 936 skal ha gitt erkebiskopen av Hamburg en kjølig mottakelse når erkebiskopen besøkte Danmark.

Tidligere historikere har ofte blandet sammen Gorm med hans far Hardeknut. Sistnevnte sto antagelig imot misjonering av kristendommen hele sitt liv. Dog kan den lille runesteinen på Jelling tolkes som om Gorm forsvarte Danmark mot kristendommen ettersom han upresist defineres som Danmarks beskytter. I den grad folk flest ble kristne skjedde det langsomt og møysommelig. I Gorms tid var det store flertallet hedninger, men under Harald Blåtann ble landet offisielt kristent. I løpet av kanskje de neste 2 generasjonene ble kristendommen også en naturlig del av hele befolkningens tro og tankesett.

Gorm ble gift med Tyre Danmarksbot (Danebod).

Idag er han mest kjent for den minste av Jellingesteinene som han reiste til minne over sin hustru Tyra.

Jelling var hovedsetet for danekongene i sen vikingtid. Minner etter disse ligger fortsatt og er noen av Danmarks mest kjente fortidsminner. Jelling kirke ligger midt mellom 2 store gravhauger, Danmarks største, hver på over 70 meter i diameter og opp mot 10 meter høye. Sagnet sier at det er Danmarks grunnleggere og første kongepar – Kong Gorm og dronning Tyra – som ligger begravet her i hver sin haug.

Ved kirken står 2 berømte runesteiner, de såkalte Jellingsteinene. Disse står ikke på opprinnelige sted, men de er sikkert opprinnelig reist i tilknytning til kongesetet.

Kong Gorms stein er minst, og eldst. Den er reist av kong Gorm den gamle til minne om hans dronning. Teksten lyder:

Kong Gorm gjorde disse kumler (minnesmerker) etter sin kone Danmarks bod.

Kong Haralds stein går i faglitteraturen ofte bare under navnet Jellingsteinen. Innskriften er spesiell, i og med at den er ordnet i vannrette linjer, ikke loddrette som er det vanlige ved runesteiner. Innskriften lyder:

Kong Harald bød gjøre disse kumler etter Gorm sin far og etter Thyre sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne.
Fortidsminnene ved Jelling; gravhaugene, kirken og runesteinene er nå oppført på UNESCOs liste over verdens kulturminner.

Buried:
Begravet i Nordhaugen omkring 958-959 i Jelling.

Died:
Det antas at Gorm ved sin død ble begravd i gravkammeret i den nordlige gravhaugen i Jelling, og at han senere ble flyttet til en grav i kirken. Trestokker fra gravkammeret er datert dendrokronologisk. Det viste seg at treet var hogd ned sent på året 958. Gorm må altså ha vært død dette året. Gorms skjelett er funnet ved en utgravning i kirken, og en undersøkelse av det har vist at han ved sin død var mellom 35 og 50 år gammel.

Gorm married Thyre Haraldsdatter before 0930. Thyre (daughter of Harald Halvdansen) was born between 0846 and 0900; died before 0958. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0872, Norge; Den første kongen over større deler av Norge - del 1 oppsummering.
• Occupation: Abt 0872, Norge; Den første kongen over større deler av Norge - del 2 diverse fakta og diskusjoner.
• Occupation: Abt 0872, Norge; Den første kongen over større deler av Norge - del 3 fra Heimskringla.

Notes:

Occupation:
Harald Hårfagre (870-933) var kongen som ikkje ville klippe eller kjemme seg før han hadde samla Noreg til eitt rike. Ved Hafrsfjord i Rogaland står tre sverd i stein til minne om at Harald Hårfagre greidde dette i 932.

Underla seg landsdel for landsdel og satte jarler etter seg for å styre. Tok odelen fra bøndene, skyldsatte og skattla hvert bruk etterhvert som han fór fram.
Enekonge etter det avgjørende slaget i Hafrsfjord et sted mellom 872 og 900. Han var hensynsløs, og mange stormenn rømte fra landet.

Hærtog mot vikingenes tilholdssteder i Skottland. Færøyene og Island ble bygd, videre Hjaltland, Orknøyene og Suderøyene som ble vikingreder somhan siden ryddet og satte jarler til å styre.

Forbund med engelskkongen Athelstan.

Døde sottedøden i Rogaland og er hauglagt på Haug ved Karmsund.

Gift (?) med:

1) Åsa, datter til Håkon Grjotgardsson, mor til:
Guttorm
Halvdan Kvite
Halvdan Svarte
Sigfred

2) Gyda den storlåtne møya, mor til:
Ålov
Rørek
Sigtrygg
Frode
Torgils

3) Ragnhild Eiriksdotter fra Jylland, mor til:
Eirik Blodøks

4) Svanhild, datter til Øystein jarl, mor til:
Olav Geirstadalv
Bjørn Farmann
Ragnar Rykkel.

5) Åshild, datter til Ring Dagsson, mor til:
Dag
Ring
Gudrød
Skirja
Ingegjerd (Ingeborg).

6) Snøfrid, datter til finnen Svåse, mor til:
Gudrød Ljome
Halvdan Hålegg
Sigurd Rise

7) Tora Mosterstong, tjenestejente, mor til:
Håkon 1 den gode.

Occupation:
Karmøy - vernet mot havet:

Når æsene skal til tings ved Urds brønn i Åsgard, må de krysse regnbue-broa Bifrost, alle sammen unntatt Tor.

Det gamle kvadet Grimnismål forteller at tordenguden hver dag først vasser over Kormt, så over Ormt og 2 store elver, før han kommer fram til livstreet Yggdrasil der gudene holder ting - derfor gløder det hellige vannet.

Kormt, det norrøne ordet for Karmøy, betyr vegg eller vern. Den langstrakte øya verner fastlandet innenfor mot nordsjøbrenningene og danner Karmsundet.
Strategisk plassert, der Karmsundet er på det smaleste ligger den gamle kongsgården Avaldsnes. Her satt herskerne og kontrollerte Nordvegen, skipsleia som har gitt navn til landet vårt. De krevde inn skatter fra skip som passerte langs norskekysten, holdt øye med strømmen av varer fra Hardangerfjorden og Boknafjorden, og sendte sine egne skip på vikingtokt eller handelsferder over Nordsjøen.

Avaldsnes blir kalt Norges eldste kongesete fordi Harald Hårfagre la hovedgården sin her etter slaget i Hafrsfjord ca 870. Det var her Harald endte sine dager, og han ble hauglagt på Haug ved Karmsund.

For erobreren Harald Hårfagre måtte det være politisk klokt å opprettholde de ærverdige tradisjoner som knyttet seg til kongsgården på Avaldsnes...
Med flid synes således Harald å ha valgt Avaldsnes på Karmøy - Vest-Norges Leire kunne man fristes til å kalle stedet - som sin egentlige residens...

Etter den fortid som sagn og gravfunn lar oss ane, er denne bygden ved Karmsund mer mer verdig enn noen til å danne bindeledd mellom oldtidens fylkeshistorie og middelalderens rikshistorie (Prof. Magnus Olsen).

Skipsgravene ved Karmsundet.

Storhaug (Gunnarshaug) og Grønhaug ble åpnet i 1886 og i 1902. Grønnhaug hadde vært utsatt for gravrøvere kort tid etter haugleggingen, mens Storhauggraven var blitt utsatt for jordhungrige bønder i nyere tid. Likevel viste det gravgodset som ennå fantes, at skipene hadde vært like rikt utstyrt som de mer kjente skipsbegravelsene Oseberg og Gokstad. Man tok det derfor som et tegn på at Harald Hårfagre hadde brakt ynglingeættens gravskikk med seg da han slo seg ned på Avaldsnes. Haakon Shetelig antydet til og med at Harald Hårfagre selv kunne være gravlagt i en av disse haugene. Et nylig avsluttet forskningsprosjekt viser at han kan ha hatt rett.

Grønhaugskipet.

Skipsgraven Grønhaug ligger i utkanten av Blodheia hvor Snorre plasserer slaget mellom Håkon den gode og sønnene til Eirik Blodøks. Haugen var ca. 30 meter i diameter og 4 meter høy. Den rommet et skip som var 15 meter langt og 3 meter bredt hvor høvdingen var lagt på dundyner. Ved å undersøke skjelettrestene har vi fått vite at den døde var en stor, kraftig mann. Vi vet ikke hvor gammel han var, kun at han ikke var ung. Graven hadde tydeligvis blitt forstyrret av gravplyndrere, men de gjenstandene som fremdeles fantes, slik som billedtepper og engelsk glass, viste at den opprinnelig må ha vært svært rik.

Grønhaugskipet er nylig datert til ca.930 e.Kr. Denne dateringen er en av årsakene til at forskerne nå ser Grønhaug som et mulig gravsted for Harald Hårfagre.
Snorre skriver at Harald ble gravlagt på Hauge op ad Kormtsund, og Grønhaug ligger nettopp ved garden Haugo på Torvastad.
Skipsgraven Grønhaug kan også være gravstedet for Harald Hårfagres sønnesønn Gutorm Eirikson, en av dem som kjempet mot Håkon den Gode i slaget på Blodeheia ved Avaldsnes ca.953. Historieskriveren Agrip forteller at 3 av Eirik Blodøks sine sønner ble drept i dette slaget, men Snorre nevner kun Guttorm.

Grønhauggraven hadde vært utsatt for haugbrott som fant sted langt tilbake i tida. Haugens plassering, i god synsavstand fra kongsgården på Avaldsnes, tilsier at ingen kunne ta seg inn i haugen for å røve i hemmelighet. Det så videre ut som om noen hadde forsøkt å trekke den døde med seg ut av gravhaugen, og bare deler av skjelettet ble funnet. Hva var så motivet bak dette haugbrottet?
Fra Jellinge i Danmark vet vi at Harald Blåtann tok foreldrene Gorm og Tyra ut av gravhaugene og gravla den inne i Jellinge kirke. Kanskje har noen villet gjøre det samme med den døde i Grønhaug, og slik kristne ham etter hans død?
Eller var det et nytt dynasti som gikk inn i gravhaugen for å markere sin makt over fortidas (hedenske?) herskere. Inne i Grønhaugen ble det funnet et vokslys, en tydelig kristen markør. Også i sagaene hører vi at vokslys ble brukt for å uskaldeliggjøre den døde under haugbrott.

I følge sagaen ble haugbrott foretatt for å hindre gjengangeri. Helt for seg selv står fortellingen hos Odd Munk om Olav Tryggvasons graving i kong Augvalds gravhaug på Avaldsnes. Da kongen bodde på Avaldsnes fikk han besøk av den forkledde Odin som fortalte om haugene der Augvald og hans hellige ku lå begravd. I den ene haugen fant Olav Tryggvason mannebein, i den andre fant han kubein.

Storhaugskipet.

Den andre skipsgraven, Storhaug eller Gunnarshaug, ligger et stykke nord for kongsgården. Før bøndene begynte å kjøre jord fra haugen, var den mellom 40 og 50 meter i diameter og 5 - 6 meter høy. Slik den lå, på et lite platå der Karmsundet er smalest, virket den enda høyere. Bøndenes gravinger hadde frambrakt flere ulike jernsaker, men av dette er det bare bevart et spyd og en sammenrustet bunt av 24 jernpiler i et kogger.
Også selve utgravingen ble foretatt i stort tempo, og funn så sent som i 1970 åra, vitner om at det fremdeles er rester igjen i haugen. Vi kan likevel si en del om Storhaugfyrsten og hans skip.

Da Storhaug ble åpnet i 1886, hadde fyrsten fremdeles 2 sverd og 1 spyd, fyrstål og en bronsering, tenger, filer og andre redskaper til fiske og matlaging. Han hadde også med seg i graven en vakker gullarmring og 2 sett kostbare brettspill eller Hnefatafl, 1 med spillebrikker av rav, 1 med spillebrikker av blått og gult glass. Høvdingen hadde i tillegg fått med seg en mindre båt og en hest.
Et interessant trekk er at vi inne i Storhauggraven finner det kristne korssymbolet prikket inn i et vokslys.

Selve skipet var mellom 23 - 27 meter langt, og skipsrestene fra Storhaug inneholder en rekke vesentlige data om konstruksjonsdetaljer som ikke kjennes annensteds fra. Det ble ikke funnet spor av mast eller mastefisk, noe som kan skyldes tidligere ødeleggelser. Det er likevel mest sannsynlig at dette varet stort roskip, en slags missing link mellom folkevandringstidas roskip og vikingtidas fullendte seilskip.

Nye dateringene viser at Storhaugskipet er Norges eldste kjente gravskip (690 - 730 e.Kr). Høvdingen er gravlagt i et nordisk skip, men han er utstyrt som en frankisk aristokrat. Bl.a. var hans 2 sverd av en type laget i området rundt Aachen, Karl den stores hovedsete. Storhauggraven har tegn på kristen innflytelse, mer enn 250 år før kristendommen ble innført i Norge. Graven bærer tydelige bud om at en mektig ætt med internasjonale kontakter, bodde på Avaldsnes i århundrene før rikssamlingen. Den viser også at man på Avaldsnes allerede rundt år 700 ser begynnelsen på en statssdannelse som senere ledet opp til samlingen av Norge.
(Les mer om skipsgravene på Karmøy i: De glemte skipsgravene. - Makt og myter på Avaldsnes, av Arnfrid Opedahl, AmS, 1998)

Rikssamling.

Det maktapparatet vi ser kimen til gjennom Storhaugbegravelsen, visste Harald Hårfagre å benytte seg av da han startet rikssamlingen med utgangspunkt i Nord-Rogaland/Sunnhordland. Det kraftige maktsenteret på Avaldsnes, med sine mange kontakter langs norskekysten og over Nordsjøen, skaper de politiske og økonomiske forholdene som la grunnlaget for at rikssamlingen hadde sitt utspring rundt dette området i vikingtida. Om Harald Hårfagre kom til Avaldsnes som erobrer eller om han fra før hadde odelsrett til dette området, er mer usikkert.
Historikere om tolker nå kildene om ynglingeætta og Harald Hårfagre. Det blir hevdet at Harald opprinnelig var en vestlandskonge, enten fra Sogn, Kvinnherad i Sunnhordland eller Avaldsnes i Rogaland. Haralds mor var Ragnhild, datter av sognekongen Harald Gullskjegg, men hvor kom så Haralds far fra? Alle Harald Hårfagres kongsgårder lå i Rogaland eller Hordaland. Andre steder i landet ble styrt av jarler på Haralds vegne, og siden sør-vestlandet var Haralds kjerneområde, virker det sannsynlig at han også har hatt slektsrøtter i Rogaland og Hordaland. I så fall kan Harald Hårfagre ha hatt sin maktbase på Avaldsnes allerede før han gjorde stedet til Norges eldste kongesete.

Konge av Norge fra før 900 til 932.

Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.
Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet - hårfagre - stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdsson, i norske kilder kalt - Hardråde - som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig - lufa - lurvehode.

De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen - dansk tunge (donsk tunga) - blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter.

Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen - nordmann - finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia.
I Haraldskvedet, som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket drottin norðmanna (nordmennenes herre).
Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-899). Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet.
Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover, der samene holdt til. Han skildrer - nordmennenes land - som det lange og smale kystlandet sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge (Norweg eller Norðwegr - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på 5 dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side Danmark og på styrbordside åpent hav i 3 dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og Sillende og mange øyer, og i 2 dager hadde han på babord side de øyene som hørte til Danmark.

Med andre ord:

Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i Vestfold. Nordmenn var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner:
Svear, daner, kvener, bjarmer og finner.
Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn.

På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin - danske tunge - utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover.

Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen.
Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet - Ynglingatal - til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet.

Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende rikskongene. Dette skulle kunne forklares utfra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt.

Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge Glymdråpa. Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene.
Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget.
Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er østkakser. Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjemover Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. Austmennenes konge kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som - austmenn - og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer.

Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder (haulder) og av profesjonelle krigere (berserker og ulvhedner), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud.

Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike - overherredømmer - var vanlige i Europa på denne tiden.

Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som danenes grenseområde (Dan-mark).
Danenes kjerneområde - danenes land - var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover.

Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet. Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra Englandviser.

I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet.

Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mestsannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler.

Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge.
Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten.
Disse 2 gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen - dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold.

Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby.

Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning.

Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser.

Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den - geografiske - innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster.

Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske - frode (vise) - menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet.

Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt folket gjennom P. A. Munchs historie.

Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlandsfant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet.

Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærdemenn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Haftsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-875. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Havsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste.

Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving.
Kongen var fysisk - allmektig - utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I - Glymdråþa - fortelles det at Harald straffet - tyver - noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra Danmark, England eller til og med Frankerriket.

Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han - tok odelen - fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen - høste landet - markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa.

Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et - veitslesystem - altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt.
I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med.

Occupation:
Harald Hårfagres saga er den tredje av kongesagaene i Snorre Sturlasons Heimskringla, etter Ynglingesagaen og Halvdan Svartes saga.
Snorres kongesagaer er skrevet på Island på 1220-tallet.

Islendingen Snorre var født i 1179 og hadde vært i Norge i to år fra 1218 til 1220. Han reiste på denne tida mye rundt i Norge og vi må anta at han skaffet seg mye kunnskap om norsk historie både fra muntlige og skriftlige kilder.

Skrivekunsten i Norge hadde fram til kristendommen ble innført bestått av runeinnskrifter som var dårlig egnet for skriving i større format. Med innføringen av det latinske alfabetet og pergamentet rundt årtusenskiftet ga det seg etter hvert tekniske muligheter til skriving av historiske verk.

Sagaen er inndelt i 44 kapitler. Den følger etter sagaen om hans far, Halvdan Svarte, og etterfølges av Håkon den godes saga – Haralds sønn.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:

1.
Harald fikk kongedømme etter faren da han var 10 år gammel. Han var stor og sterk og vakker som få, klok og kraftig i handlinger.
Hans morbror Guttorm ble fører for hirden og stod for hele landsstyringen; han var hertug for hæren.
Da Halvdan Svarte var død, var det mange høvdinger som gjorde innfall i det riket han etterlot seg. Først var det kong Gandalv, og så brødrene Hogne og Frode, sønner til kong Øystein på Hedmark.
Hogne Kåruson gikk over store deler av Ringerike. Og nå la Hake Gandalvsson i veg inn i Vestfold med 300 mann, han tok den øvre vegen gjennom noen daler og tenkte å komme uventet over kong Harald; kong Gandalv satt i Londe og derfra tenkte han å sette over fjorden til Vestfold.. Men Guttorm hertug fikk greie på dette, og han samlet hær og gikk med kong Harald; de vendte seg først opp i landet mot Hake, ham møtte de i en dal, og der ble det strid, kong Harald vant; der falt kong Hake og en stor del av hans menn. Siden heter det Hakedal der.
Etter dette vendte kong Harald og Guttorm hertug tilbake; men da var kong Gandalv kommet over til Vestfold, og nå gikk begge parter mot hverandre. Da de møttes, ble det hard strid, kong Gandalv flyktet, men mistet størsteparten av hæren, og slik kom han seg da inn i sitt eget rike. Da sønnene til kong Øystein på Hedmark fikk høre om dette, ventet de snart å få en hær imot seg de også. De sendte bud til Hogne Kåruson og Gudbrand herse, og satte dem stevne i Ringsaker på Hedmark.

2.
Etter disse kampene drog kong Harald og Guttorm hertug og alt det folk de kunne få, av sted; de ville til Opplanda, og tok vegen mest gjennom skogene. De fikk spurt hvor opplandskongene hadde satt hverandre stevne, og kom dit ved midnatt; vaktmennene merket ingen ting før hæren var kommet utenfor det huset Hogne Kåruson var i, og like ens utenfor der Gudbrand sov; de satte ild på begge husene, men Øysteinssønnene kom seg utmed sine menn, og det ble en kort strid hvor de falt begge 2, både Hogne og Frode.
Etter at disse 4 høvdingene hadde falt, tok kong Harald under seg med hjelp av sin frende Guttorm og med hans kraft og pågåenhet Ringerike og Hedmark, Gudbrandsdalen og Hadeland, Toten og Romerike og hele den nordre delen av Vingulmark. Etterpå hadde kong Harald og Guttorm hertug ufred og strid med kong Gandalv falt i den siste kampen, og kong Harald tok hele riket sør til Raumelv under seg.

3.
Kong Harald sendte sine menn etter ei jente som het Gyda, datter til kong Eirik fra Hordaland, hun var i Valdres hos en mektig bonde til oppfostring. Harald ville ha henne til frille, for hun var vakker, men nokså stor på det. Da sendemennene kom dit hun var, kom de fram med sitt ærend for henne; hun svarte som så at hun ville ikke kaste bort sin møydom på å ta til mann en konge som ikke hadde større rike å styre over enn noen få fylker; og jeg synes det er underlig, sier hun, at det ikke fins noen konge som vil vinne hele Norge og bli enekonge over det, slik som kong Gorm i Danmark eller Eirik i Uppsala. Sendemennene syntes hun svarte fælt overmodig, de spør henne hva hun kunne mene med å svare slik, og sier at Harald er en så mektig konge at han var fullt ut god nok for henne. Men da hun svarte dem på en helt annen måte enn de hadde tenkt, så de seg ingen utveg denne gang til å få henne med bort, når hun ikke sjøl ville det, og så gjorde de seg ferdige til å reise igjen. Da de skulle dra av sted, ble de fulgt ut. Da talte Gyda med sendemennene, bad dem ta de ord med til kong Harald at bare på ett vilkår ville hun samtykke i å bli hans kone; hvis han ville gjøre så mye for hennes skyld at han la under seg hele Norge og rådde for det riket like fritt som kong Eirik for Sveavelde eller kong Gorm for Danmark, først da, sa hun, mener jeg han med rette kan kalles en folkekonge.

4.
Sendemennene kom nå tilbake til kong Harald og sa ham hva jenta hadde svart; de sa hun var både frekk og uvettig, så det var til pass om kongen sendte en stor hær etter henne og tok henne så hun så hun fikk skam av det. Da svarte kong Harald at Gyda hadde ikke sagt noe galt eller gjort noe som burde hevnes, han sa hun skulle ha takk for de ord hun sendte, hun har mint meg om noe, sier han, som jeg nå synes det er underlig jeg ikke har tenkt på før. Og så sa han:

Jeg gjør det løfte, og jeg tar Gud til vitne, han som skapte meg og rår for alt, at aldri skal jeg skjære håret eller kjemme det før jeg har vunnet hele Norge med skatter og skylder og fullt styre, eller også dø.

For disse ordene takket Guttorm hertug ham, og sa det var kongelig verk å holde sitt ord.

5.
Nå samlet de to frendene en stor hær og dro av sted, først til Opplanda og så nordover gjennom Gudbrandsdalen, og videre nord over Dovrefjell. Da han kom ned i bygda der, lot han alle menn drepe og bygda brenne, og da folk fikk vite dette, flyktet alle som kunne, noen ned i Orkdalen, noen i Gauldalen og noen til skogs; noen bad om fred, og det fikk alle som kom til kongen og ble hans menn. De møtte ingen motstand før de kom til Orkdalen, der hadde folk samlet seg mot dem, og der hadde de sin første strid, med en konge som het Gryting. Kong Harald vant, og Gryting ble fanget en stor del av hæren hans ble drept; han sjøl gikk i kong Haralds tjeneste og svor troskapsed. Etterpå gikk hele folket i Orkdølafylket under kong Harald og ble hans menn.

6.
Kong Harald innførte den rett overalt hvor han vant rike under seg, at han tok all odel under seg som sin eiendom og lot alle bønder både store og små betale landskyld. I hvert fylke satt han en jarl, som skulle dømme etter lov og landsrett og kreve inn bøter og landskyld; jarlen skulle ha 1/3 av skatter og skylder til sitt hushold og andre utgifter. Hver jarl skulle ha under seg 4 herser eller flere, og hver av dem skulle ha 20 mark veitsle; hver jarl skulle stille 60 hærmenn i kongens hær, og hver herse 20 mann. Slik hadde kong Harald økt skatter og landskyld at jarlene hans hadde mer makt enn kongene hadde hatt før, og da dette ble kjent omkring i Trondheimen, kom mange stormenn til kong Harald og ble hans menn.

7.
Det blir fortalt at Håkon jarl Grjotgardsson kom til kong Harald ute på Ørlandet og hadde med mange folk til hjelp for kong Harald. Deretter drog kong Harald inn i Gauldalen og kjempet der og felte 2 konger og tok rikene deres, det var Gauldalafylke og Strindafylke. Han gav Håkon jarl herredømmeover Strindafylke. Så gikk kong Harald inn i Stjørdalen, og der hadde han den tredje kamp og seiret og tok det fylket.
Så samlet inntrønderne seg, der kom det sammen 4 konger med hver sin hær, den ene rådde for Verdalen, den andre for Skogn, den tredje for Sparbyggjafylke, den fjerde for Inderøy - han hadde Øynafylke. Disse 4 kongene gikk med hær mot kong Harald, han holdt slag med dem og vant, og noen av disse kongene falt, og andre flyktet. Kong Harald hadde til sammen 8 slag eller flere i Trondheimen, og da han hadde felt 8 konger, tok han hele Trondheimen under seg.

8.
Nord i Namdalen var det 2 brødre som var konger, Herlaug og Rollaug. De holdt på i 3 somrer å gjøre en stor haug, denne haugen var murt opp av stein og bygd med kalk og treverk. Da haugen var ferdig, fikk brødrene høre at kong Harald kom med en hær mot dem. Da lot kong Herlaug en mengde mat og drikke kjøre inn i haugen, så gikk han inn der sjøl tolvte. Siden lot han haugen kaste igjen.
Kong Rollaug gikk opp på en haug der kongene brukte å sitte, der lot han kongshøgsetet gjøre i stand og satte seg i det, så lot han legge dyner på fotpallen, der jarlene brukte sitte, og så veltet kongen seg ut av høgsetet og ned i jarlsetet og gav seg sjøl jarls navn. Etterpå gikk Rollaug og møtte kong Harald, gav ham hele sitt rike og bød seg til å bli hans mann og fortalte alt han hadde gjort. Da tok kong Harald et sverd og festet det i beltet hans, han hengte også et skjold om halsen på ham og gjorde ham til jarl og leide ham til høgsetet. Han gav ham så Namdølafylke og satte ham til jarl over det.

9.
Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardsson, kongen satte nå Håkon svært høyt.
Om våren lot kong Harald skip gjøre i stand. Han hadde latt bygge en stor drake om vinteren, staselig utstyrt, der satte han hirden og berserkene. Han var mest nøye i valg av stavnbuer, for de hadde kongens merke. Fra stavnen og bakover til øserommet het det rausn, der var berserkene. Ingen andre fikk være i kong Haralds hird enn slike som var bedre enn andre i kraft og mot i all sin ferd, bare de fikk være på hans skip; men så hadde han også godt utvalg, og kunne velge seg hirdmenn fra alle fylkene. Han hadde en stor hær og mange store skip, og mange stormenn fulgte ham.
Hornklove sier i Glymdråpa at kong Harald hadde kjempet med orkdølene på Oppdalsskogen før han hadde denne leidangen ute.

10.
Kong Harald seilte flåten ut av Trondheimen og vendte sørover mot Møre. Den kongen som rådde for Mørefylke, het Huntjov, sønnen hans het Solve Klove, de var store hærmenn. Kongen som rådde for Romsdal, het Nokkve, han var Solves morfar. Disse høvdingene drog sammen en stor hær da de fikk høre om Harald, og kom imot ham; de møttes ved Solskjel, der ble det et stort slag og kong Harald vant. Så sier Hornklove:

Soleis de høva skulde,
at skjold-beraren førde
nordantil her-skip og heldt til
hoggstrid med tvo kongar.
Hovdingar tri hugheilt
helsa daa kvarandre
utan ord, men ed skjoldljom
og oddgny drjugt lengi.

Begge kongene falt, men Solve kom seg unna ved flukt. Nå la kong Harald under seg disse 2 fylkene og ble der lenge om sommeren og satte lov og rett for folk, men om høsten brøt han opp og reiste nord til Trondheimen igjen.
Ragnvald Mørejarl, sønn til Øystein Glumra, var blitt kong Haralds mann da om sommeren. Kong Harald satte ham til høvding over disse 2 fylkene, Nordmøre og Romsdal, og gav ham rett til hjelp av både av stormenn og bønder, likeså skip nok til å verge landet for ufred. Han ble kalt Ragnvald jarl den mektige eller den rådsnare, og de sier at begge navnene var sanne. Kong Harald var i Trondheimen vinteren som fulgte.

11.
Våren etter rustet kong Harald en stor hær fra Trondheimen, og sa at med den ville han segle til Sunnmøre. Solve Klove hadde ligget ute på hærskip om vinteren og herjet omkring på Nordmøre, drept mange av kong Haralds menn, og ranet noen; ei tid på vinteren hadde han vært hos sin frende kong Arnvid på Sunnmøre også. Da de fikk høre at kong Harald kom, samlet de folk og fikk mange med seg, for det var mange som syntes de hadde noe å hevne på kong Harald.
Solve Klove reiste sør i Fjordane til kong Audbjørn, som rådde der, og bad han om hjelp, bad at han skulle komme med hæren sin og hjelpe ham og kong Arnvid; han sier:

Det er lett å se at vi nå alle bare har ett valg; vi kan reise oss mot kong Harald alle sammen, da har vi stor nok styrke, og skjebnen får rå for seieren, ellers må vi bli Haralds treller, og det er ikke et vilkår for menn som ikke har ringere navn enn Harald sjøl. Min far syntes det var bedre å falle i kamp for sitt kongedømme, enn å bli kong Haralds undermann.

Solve ordla seg slik at Audbjørn lovte å komme; han drog sammen en hær og seilte nord til kong Arnvid, og nå hadde de en svær hær.
Da fikk de vite at kong Harald var kommet nordfra. De møttes innenfor Solskjel. Det var skikk når man kjempet om bord at man skulle binde sammen skipene og kjempe om stavnene; slik ble det gjort her også. Kong Harald la sitt skip mot skipet til kong Arnvid, der ble kampen kvassest, og folk falt tett på begge sider, men til slutt ble kong Harald så vill og vred at han gikk fram i rausn på skipet sitt, og sloss der så hardt at alle frambyggene på Arnvids skip veik bakover helt til masta, og noen falt. Kong Harald gikk over på skipet, og kong Arnvids menn tok flukten, Arnvid sjøl falt på skipet sitt. Kong Audbjørn falt også, men Solve flyktet. Så sier Hornklove:

Gramen vekkte eitspjot-vér,
med gny av ljomande sverdslag,
piline regnde fraa lufti,
og raudt or saari saud blode.
Haugar av stridsmenn lagdest
Livlause framme i rausni,
men kongen hugdjerv vann siger,
med' hoggi skrall mot skjoldar.

Av kong Haralds menn falt Asgaut og Asbjørn, hans jarler, og mågene hans, Grjotgard og Herlaug, sønner til Håkon Ladejarl. Solve var i viking i lang tid etterpå og gjorde ofte stor skade i kong Haralds rike.

12.
Kong Harald la under seg Sunnmøre. Vemund, kong Audbjørns bror, hadde ennå styret i Firdafylke. Dette var langt utpå høsten, og kong Harald og hans menn ble enige om at han ikke skulle seile sør om Stad seinhøstes. Så satte kong Harald Ragnvald jarl over Nordmøre og Sunnmøre og Romsdal, han hadde da mye folk omkring seg. Kong Harald vendte tilbake til Trondheimen.
Samme vinter tok Ragnvald jarl den indre vegen over Eid og derfra sør til Fjordane, han hadde speidere ute etter kong Vemund, og kom så om natta til et sted som heter Naustdal, der var kong Vemund på veitsle. Ragnvald jarl kringsatte huset og brente kongen inne med 90 mann. Etterpå kom Berle-Kåre til Ragnvald jarl med et langskip med fullt mannskap, de seilte begge 2 nord til Møre. Ragnvald jarl tok de skipene som kong Vemund hadde eid, og alt det løsøre han fikk tak på. Berle-Kåre reiste nordover til kong Harald og ble hans mann. Han var en stor berserk.
Våren etter seilte Harald sørover langs kysten og la under seg Firdafylke. Siden seilte han østover langs land og kom fram øst i Viken; han satte Håkon jarl Grjotgardsson etter seg og gav ham styret i Firdafylke. Da sendte Håkon jarl bud til Atle den mjove, at han skulle dra bort fra Sogn og være jarl på Gaular som han før hadde vært, sa at kong Harald hadde gitt ham Sygnafylke. Atle jarl sendte det til svar at han ville beholde både Sygnafylke og Gaular til han fikk talt med kong Harald. Jarlene trettet om dette, til de begge samlet hær, de møttes på Fjaler i Stavnesvåg, og der hadde de en stor strid. Der falt Håkon jarl, og Atle jarl ble såret dødelig; de seilte inn til Atløy med ham, og der døde han.
Så sier Øyvind Skaldespille:

Vennen til Hlid,
Haakon, fekk
daude-saar,
daa djervt han stridde,
og sin alder
i odde-leiken
Frøys ætting
paa Fjalir enda.
Og vaagen vart
vidt ikring
blanda raud
med blod av menn,
dei gjæve som stupte
um Grjotgards-sonen
i store strids-gny
ved Stavanes.

13.
Kong Harald kom med hæren øst i Viken og la til i Tønsberg, der var det kjøpstad. Da hadde han vært 4 år i Trondheimen, og i den tid hadde han ikke kommet til Viken. Nå fikk han høre at sveakongen Eirik Emundsson hadde lagt under seg Värmland og tok skatter av alle skogbygdene der; han reknet det også for Västergøtland helt nord til Svinesund, og likeså hele landet i vest langs med havet der, alt dette reknet sveakongen for sitt rike og tok skatter av det.
Han hadde satt en jarl som het Rane Gautske over det; hans rike gikk fra Svinesund til Göta älv, det var en mektig jarl.
Kong Harald fikk høre at sveakongen hadde sagt, han skulle ikke gi seg før han hadde like stort rike i Viken som Sigurd Ring eller Ragnar Lodbrok, sønnen hans, hadde hatt før, og det var Romerike og Vestfold helt vest til Grenmar, og likeså Vingulmark og alt sønnafor der. I alle disse fylkene hadde folk så gått over til å lystre sveakongen. Dette likte Harald slett ikke; han stevnte straks ting med bøndene der i Folden og reiste sak mot dem for landssvik mot seg. Noen av bøndene fikk bevist sin uskyld, andre måtte ut med bøter, og noen fikk straff. Slik fór han over det fylket om sommeren. Om høsten reiste han opp på Romerike, og der gikk alt på samme måte. Da det ble vinter, fikk han vite at Eirik sveakonge rei omkring på veitsle i Värmland med hirden sin.

14.
Kong Harald tok av sted øst gjennom Eidskogen og kom fram til Värmland; der lot han folk gjøre veitsler for seg.
Det var en mann som het Åke, han var den mektigste bonden i Värmland, steinrik, men gammel dengang. Han sendte bud til kong Harald og bad ham til gjestebud, kongen lovte å komme til avtalt tid. Åke bad også kong Eirik til gjestebudet, og satte samme stevnedag for ham. Åke hadde ei stor gjestestue, men den var gammel; nå lot han bygge ei anna ny stue, som ikke var mindre, og la stor omhu i byggingen; hele denne stua lot han kle med nye åklær, men den gamle stua fikk gamle åklær.
Da nå kongene kom til gjestebudet, fikk Eirik og hans folk plass i den gamle stua, men Harald og hans folk i den nye. Hele bordbunaden var også delt slik at Eiriks menn hadde gamle kar og horn, men de var da forgylt og fint utstyrt; kong Haralds menn derimot fikk bare nye kar og horn og alle var gullbeslått. Men alt var pusset og blankt, og drikken var like god begge steder. Åke hadde før vært Halvdan Svartes mann.
Da nå dagen kom da gjestebudet var slutt, skulle kongene av sted, og hestene ble tatt fram. Da gikk Åke fram til Harald og leide med seg sin sønn, som var 12 år gammel og het Obbe. Åke sa:

Herre, om De synes den er vennskap verdt, den gode vilje jeg har vist Dem her i gjestebudet, så lønn min sønn for dette; jeg gir Dem ham til tjenestemann.

Kongen takket ham med mange vakre ord for gjestfriheten og lovte til gjengjeld sitt fulle vennskap. Deretter kom Åke fram med store gaver som han gav kongen.
Så gikk Åke til sveakongen; da var kong Eirik kledd og reiseferdig, han var ikke videre blid. Åke kom nå fram med gode kostbare ting og gav ham. Kongen svarte ikke stort og steig til hest. Åke fulgte ham på veg og talte med ham, det var en skog ikke langt borte, og vegen gikk gjennom den. Da Åke kom til skogen, spurte kongen ham:

Hvorfor gjorde du forskjell på den gjestfriheten du viste kong Harald og meg, slik at han skulle ha det beste av alle ting; du vet jo du er min mann.

Jeg trodde ikke, konge, sier Åke, at det skortet på gjestfrihet mot Dem og Deres menn her i dette gjestebudet; men når det var gammelt utstyr der hvor De drakk, så var det for det at De har blitt gammel nå; men kong Harald står i livets blomst, og derfor gav jeg ham nytt utstyr. Men siden du minte meg om at jeg skulle være din mann, så vet jeg ikke mer om det enn at du like mye er min mann.

Da drog kongen sverdet, hogg ham i hjel og rei så bort.
Da kong Harald var ferdig til å stige til hest, bad han folk kalle på Åke bonde. De lette etter ham, og noen løp dit hvor kong Eirik hadde ridd, der fant de Åke død. De kom tilbake og sa det til kongen. Da han fikk høre det, ropte han til sine menn at de skulle hevne Åke bonde; kong Harald rei etter samme veg som Eirik hadde ridd, til de fikk øye på hverandre; da rei begge så hardt de kunne til kong Eirik kom til den skogen som skiller mellom Götaland og Värmland. Da vendte kong Harald tilbake til til Värmland, la det landet under seg og drepte kong Eiriks menn hvor han kom over dem. Om vinteren tok kong Harald tilbake til Romerike.

15.
Kong Harald drog ut til Tønsberg til skipene sine om vinteren; han gjorde dem klare, seilte øst over fjorden, og la så hele Vingulmark under seg. Han var ute på hærskip hele vinteren og herjet i Ranrike.
Så sier Torbjørn Hornklove:

Kongen etlar seg
til ute jol aa drikka,
hovdingen den hæve
hastar til leiken hans Frøy.
Den unge vart leid av eldstad
og inne-setu,
av den varme stogo
og vottar dunute.

Gøtene hadde samlet seg over hele landet til forsvar.

16.
Om våren i isløsningen stengte gøtene Göta älv med staker, så kong Harald ikke skulle kunne komme opp i landet med skipene. Kong Harald seilte opp i elva med skipene og la til ved stakene, han herjet landet på begge elvesider og brente bygda. Så sier Hornklove:

Braatt ylvingen lagde
under seg lande og folke
sunnanfor have; hovdingen
hardleikin var i striden,
og den hugstore konge,
herda til ulreds-live,
tjora sin olme drake
trygt til paalar ved strandi.

Deretter rei gøtene ned med stor hær og kjempet mot kong Harald ; det ble stort mannefall, men kong Harald fikk seier. Så sier Hornklove:

Om var av økseslagi,
ulande spjoti svirra,
megtuge tjodkonungs mennar
fekk myrk-eggja sverd til aa bita, -
den gongen han tokst med gautom,
den gjæve sigervinnar,
og songen av vaapni sjoga[26]
slagdjerve menn um nakken.

17.
Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene:
Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.

18.
Det kom rykter sørfra om at horder og ryger, egder og teler samlet seg og gjorde reisning, de hadde både skip og våpen og mange folk; opphavsmennene var Eirik Hordalandskonge, Sulke konge på Rogaland og Sote jarl, bror hans, Kjøtve den rike, konge på Agder, og Tore Haklang, sønn hans; fra Telemark kom 2 brødre, Roald Rygg og Hadd den harde.
Da Harald fikk høre om dette, drog han sammen en hær, satte skip på sjøen og rustet seg og hæren, seilte så søretter langs land og fikk mange mann med seg fra hvert fylke. Da han kom sør for stad, fikk kong Eirik høre om det. Da hadde han også fått sammen den hær han kunne vente å få, han seilte så sørover for å møte den hæren som han visste skulle komme østfra og hjelpe ham. Hele hæren møttes nord for Jæren, og seilte inn i Hafrsfjord.
Der lå alt kong Harald med sin hær; det ble straks et stort slag; kampen var både hard og lang, men enden ble at kong Harald vant seier, og kong Eirik og kong Sulke og Sote jarl, bror hans, falt. Tore Haklang hadde lagt sitt skip mot kong Haralds, og Tore var en stor berserk; der ble det en skarp og hard strid før Tore Haklang falt; da var hele skipet hans ryddet. Da flyktet kong Kjøtve også, opp på en holme, der det var lett og verge seg. Siden flyktet hele hæren deres, noen om bord i skipene, men noen løp opp på land og tok landevegen sør over Jæren.

19.
Etter dette slaget fikk kong Harald ingen motstand i Norge; da var alle de verste fiendene hans falt. Men noen flyktet fra landet, og det var en svær mengde mennesker, og da ble store øde land bygd. Da ble Jemtland og Helsingland bygd, begge disse landene var forresten noe bygd av nordmenn før også.
I den ufreden som var da kong Harald la landet under seg i Norge, ble de funnet og bygd landene ute i havet, Færøyene og Island; da var det også utferd til Hjaltland. Mange stormenn i Norge flyktet fredløse for kong Harald og fór i vester-viking, de var på Orknøyene eller Suderøyene om vinteren, men om sommeren herjet de i Norge og gjorde stor skade på landet. Men det var mange av stormennene som gikk i kong Haralds tjeneste også, og ble hans menn og bygde landet med ham.

20.
Kong Harald var nå blitt enekonge over hele Norge. Da mintes han hva hun hadde sagt til ham, den storlåtmne møya. Han sendte menn etter henne og lot henne føre til seg, og giftet seg med henne. De fikk disse barna:
Ålov var eldst, så kom Rørek, så Sigtrygg, Frode og Torgils.

21.
Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks.
Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv, Bjørn og Ragnar Rykkel.
Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på 11 av konene sine. Så sier Hornklove:

Han vraket holmryger
og hordemøyer,
alle fra Hedmark
og av Håløygætt;
kongen den ættstore
tok kone fra Danmark.

Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der.

22.
Kong Harald fikk høre at vikinger herjet over hele Vestlandet, de holdt til vest for havet om vinteren. Han hadde leidang ute hver sommer, og så vel etter på øyer og utskjær, men bare vikingene fikk øye på flåten hans, flyktet de alle sammen og de fleste rett til havs. Men kongen ble lei av det, og så var det en sommer at kong Harald seilte med hæren vest over havet. Han kom først til Hjaltland og drepte alle vikingene der, de som ikke rømte unna.
Så seilte han sør til Orknøyene og rensket helt for vikinger der. Etterpå seilte han helt til Suderøyene og herjet; han drepte mange vikinger, som før hadde hær å rå over; han hadde mang en strid og oftest seier. Så herjet han i Skottland, og hadde kamper der; men da han kom vest til Man, så hadde folk alt hørt der hvordan han hadde herjet rundt om, og så flyktet alle sammen inn til Skottland, og det var helt tomt for folk; alt de kunne flytte av gods var også tatt med, og da kong Harald og hans menn gikk i land, fikk de ikke noe hærfang. Så sier Hornklove:

Herskips-føraren, han som
Hoggstriden vann paa strandi,
inn i bygdi ved sjøen
sende drengir mange.
Fyriaat alt folke
flytt hadde lande
for honom som med herskjold
hadde Skotland gjesta.

Den gang falt Ivar, sønn til Ragnvald Mørejarl, og i vederlag gav kong Harald Ragnvald jarl Orknøyene og Hjaltland da han seilte østover igjen. Ragnvald gav begge landene til sin bror Sigurd, og han ble igjen der vest, da kongen seilte østover. Kongen gav først Sigurd jarledømme. Da kom Torstein Raud, sønn til Olav Kvite og Aud den djuptenkte, til Sigurd og slo seg i lag med ham. De herjet i Skottland og tok Katanes under seg, og Suderland, helt til Ekkjalsbakke. Siguird jarl drepte Melbridge Tann, en skotsk jarl; han bandt hodet hans ved salreima, og tanna som stakk ut av hodet, slo imot tjukkleggen på ham; det kom verk i såret og han døde av det; han er hauglagt på Ekkjalsbakke. Nå rådde Guttorm, sønn hans, for øyene 1 år, men så døde han barnløs. Siden slo vikinger seg ned på øyene, dansker og nordmenn.

23.
Kong Harald var i gjestebud på Møre hos Ragnvald jarl; da hadde han lagt hele landet under seg. Da gikk kongen i bad der. Og nå lot kong Harald håret sitt greie, og Ragnvald jarl skar håret hans; da hadde det ikke vært skåret eller kjemmet på 10 år. Før kalte de ham Harald Luva, men nå gav Ragnvald jarl ham nytt navn, og kalte ham Harald Hårfagre. Alle som så ham, sa at det var virkelig sant navn, for han hadde et hår som var både stort og vakkert.

24.
Ragnvald Mørejarl var den kjæreste venn kong Harald hadde, og kongen satte ham høyt. Ragnvald jarl var gift med Hild, datter til Rolv Nevja; deres sønner var Rolv og Tore. Ragnvald jarl hadde noen frillesønner også; en het Haddad; en annen Einar og en tredje Rollaug; de var voksne da de ektefødte brødrene deres var barn ennå. Rolv var en stor viking; han var så svær av vekst at ingen hest kunne bære ham, derfor gikk han til fots overalt. Han ble kalt Gange-Rolv. Han herjet ofte i austerveg.
En sommer han kom østfra til Viken fra vikingtog, hogg han strandhogg der. Kong Harald var i Viken; han ble alvorlig sint, da han fikk høre om dette, for han hadde strengt forbudt å rane innenlands. Kongen lyste på tinget at han gjorde Rolv fredløs i Norge. Da Hild, Rolvs mor, fikk vite dette, drog hun til kongen og bad om fred for Rolv, men kongen var så sint at det nyttet henne ikke å be. Da kvad Hild dette:

Jag ikkje namnen hans Nevjal!
No vil du gjævingen driva
or heimen, den hæve bonde;
kvi er du so hard, du konge?
Vondt for deg vil de vera
slik varg aa bitast med.
Rømer han til skogs, daa røvar
han radt av kongens kyr.

Gange-Rolv seilte siden vest over havet til Suderøyene; derfra seilte han vest til Valland og herjet der, og vant seg et stort jarlerike, som han bygde for en stor del med nordmenn, og det heter Normandi siden. Jarlene i Normandi er kommet av Rolvs ætt. Sønn til Gange-Rolv var Vilhjalm, far til Rikard, far til Rikard den andre, far til Robert Langspade, far til Vilhjalm Bastard, Englands konge. Fra ham er alle Englands-kongene ættet siden.
Dronning Ragnhild levde i 3 år etter at hun kom til Norge; etter hennes død kom Eirik, hennes og kong Haralds sønn til oppfostring hos Tore Roaldsson herse i Fjordane, og der vokste han opp.

25.
En vinter var kong Harald og tok veitsler på Opplanda, da lot han gjøre julegjestebud for seg på Tofte. Julaften kom Svåse på døra mens kongen satt til bords, og sendte bud inn til kongen at han skulle komme ut til ham. Kongen ble sint for denne budsendingen, og samme mann som hadde båret budet inn, bar kongens vrede ut. Men Svåse bad ham likevel gå inn en gang til i samme ærend, og si at han var den finnen som kongen hadde gitt lov til å sette gammen sin på den andre siden av bakken der. Kongen gikk ut, og det ble til at han lovte å bli med finnen hjem; og så gikk han over bakken,enda noen av hans menn rådde til og andre ifra.
Da han kom dit, stod Snøfrid opp, datter til Svåse, den fagreste kvinne en kunne se; hun bød kongen en bolle full av mjød, han tok det alt sammen og handa hennes med, og straks var det som het ild kom i kroppen på ham, og han ville ligge med henne med en gang, samme natta. Men Svåse sa at det skulle det ikke bli noe av med hans gode vilje, uten kongen festet henne og giftet seg med henne på lovlig måte.
Kongen festet Snøfrid og giftet seg med henne, og elsket henne så bort i ørske at han gikk ifra all ting, riket og alt det han burde se etter der. De fikk 4 sønner, den ene var Sigurd Rise, så Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine. Så døde Snøfrid. Men hun skiftet ikke på noen måte farge, hun var like rød som da hun levde. Kongen satt alltid over henne, og trodde hun skulle komme til å livne opp igjen. Slik gikk det 3 år; han sørget over at hun var død, og alle folk i landet sørget over at han var gal.
For å lege denne galskapen kom Torleif Spake dit som lege, han var så klok at han leget galskapen med å snakke kongen etter munnen først, på denne måten:

Det er ikke så underlig, konge, at du minnes så vakker ei kvinne og så ættstor som hun var, og holder henne i ære på puter og skarlagen, slik hun bad deg om, men du ærer både henne og deg sjøl mindre enn det sømmer seg med dette at hun ligger så altfor lenge i de samme klærne, det var mye riktigere at hun ble flyttet, og klærne skiftet under henne.

Men straks de flyttet henne ut av senga, slo stank og vondlukt og alle slags fæle dunster opp fra kroppen; da fikk de gjort opp bål i en fart, og hun ble brent, men først ble hele kroppen blå, og ormer og øgler, frosker og padder veltet ut av den, alskens ekkelt kryp. Slik sank hun i aske, men kongen steig fra dårskap til vett og forstand, og styrte siden riket og ble sterk som før, hadde glede av sine menn og de av ham og riket av begge.

26.
Etter at kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer. Men Gudrød Ljome drog til Tjodolv den kvinværske, som var fosterfar hans, og bad han følge med seg til kongen, for Tjodolv var en kjær venn av kongen. Kongen var da på Opplanda. De drog av sted og kom til kongen seint på aftenen, satte seg ytterst ved døra, og lot ingen se hvem de var. Kongen gikk framme på golvet og så på benkene, han hadde et slags gjestebud, og mjøden var blandet. Da mumlet han dette fram for seg:

Graahærde mennar gamle
paa gaarden eg ser i mengd.
Kjempur mjød-huga kjem.
Kvi er De altfor mange?

Da svarte Tjodolv:

I hovude me hadde
hogg i sverde-leiken,
mennar aat milde kongen;
for mange me var ikkje daa.

Tjodolv slo ned hetta, og da kjente kongen ham og bød ham velkommen. Da bad Tjodolv at kongen ikke skulle slå vrak på sønnene sine; de ville nok gjerne hatt bedre morsætt om du hadde gitt dem det. Kongen lovte ham dette og bad ham ta Gudrød med seg hjem igjen, der han hadde vært før; Sigurd og Halvdan sendte han til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland. De gjorde som kongen bød, og ble sterke og modige karer alle sammen, vel opplært og kyndige i idretter. Kong Harald satt nå i ro hjemme i landet, og det var fred og gode år.

27.
Ragnvald jarl på Møre fikk vite at hans bror Sigurd var falt, og at det nå satt vikinger der i landet. Da sendte han sønnen Hallad vestover; han fikk jarlsnavn og hadde med seg en stor hær vestover, og da han kom til Orknøyene, slo han seg ned på øyene, men både høst og vinter og vår dreiv vikinger rundt der, rante på nesene og hogg strandhogg. Da ble Hallad lei av å sitte der på øyene, han veltet sg ut av jarledømmet og tok odelsbonderett; siden seilte han hjem til Norge.
Da Ragnvald jarl hørte dette, brukte han seg fælt for det Hallad hadde gjort, sa at hans sønner liknet nok ikke på foreldrene. Da svarte Einar:

Du synes ikke jeg er videre verdt, og jeg har lite kjærlighet å skilles fra. Jeg kan dra vestover til øyene, om du vil gi meg litt hjelp. Jeg skal love deg en ting som du sikkert blir svært glad for, jeg skal aldri komme til Norge mer.

Ragnvald jarl sa at han likte godt at han likte godt det at han aldri ville komme igjen, for jeg har ikke større håp om at dine frender får ære av deg, for alle i morsætta di er trellebårne. Ragnvald jarl gav Einar et langskip og fant mannskap til det for ham. Så seilte Einar vest over havet.
Da han kom til Orknøyene, lå det 2 skip med vikinger der, det var Tore Treskjegg og Kalv Skurva; Einar la straks til strid med dem og seiret; de falt begge to. Da ble dette sagt:

Treskjegg han sende til trolli,
Torv-Einar drap Skurva.

Han ble kalt Torv-Einar, fordi han lot skjære torv og brukte den til ved, for det var ingen skog på Orknøyene. Siden ble Einar jarl på øyene, og han varen mektig mann; han var stygg og enøyd; men han så likevel skarpere enn mange andre.

28.
Guttorm hertug satt oftest i Tønsberg og hadde styringen over hele Viken, når kongen ikke var til stede; han stod for landvernet der. Det var svært utsatt for vikinger, og det var ufred oppe i Götaland hele tida så lenge kong Eirik Emundsson levde. Han døde da kong Harald Hårfagre hadde vært konge i Norge i 10 år.

29.
Etter Eirik var Bjørn, sønn hans, konge i Svitjod i 50 år; han var far til Eirik den seiersæle og Olav, far til Styrbjørn. Guttorm hertug døde sottedød i Tønsberg; da gav kong Harald styringen over hele dette riket til sin sønn Guttorm, og satte ham til høvding der.

30.
Da kong Harald var 40 år gammel, var mange av sønnene hans voksne karer, de var tidlig modne alle sammen. Da gikk det etter hvert slik at de ble misnøyde med at kongen ikke gav dem noe rike, men satte en jarl i hvert fylke; de mente jarlene var av lavere ætt enn de sjøl var. En vår la de av sted, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, med en stor flokk og kom uventet over Ragnvald Mørejarl, kringsatte huset hans og brente ham inne med 60 mann. Så tok Halvdan 3 langskip, fant mannskap til dem og seilte vest over havet.
Gudrød satte seg fast i de landene som Ragnvald jarl hadde hatt før. Men da kong Harald hørte dette, drog han straks mot Gudrød med en stor hær, og Gudrød så ingen annen utveg enn å gi seg over til kong Harald, og kongen sendte ham øst til Agder. Kong Harald satte Tore, sønn til Ragnvald jarl, over Møre, og giftet ham med Ålov, dattera si, hun som ble kalt Årbot. Tore jarl Teiande fikk da samme riket som hans far Ragnvald hadde hatt.

31.
Halvdan Hålegg kom helt uventet vest til Orknøyene, og Einar jarl flyktet straks fra øyene; han kom tilbake samme høst og kom da uventet på Halvdan. De møttes, der ble det en kort kamp og Halvdan flyktet, da var det nesten natt. Einar og hans folk lå uten telt den natta, og om morgenen, da det tok til å lysne, lette de etter flyktninger rundt på øyene og drepte alle, der de fikk tak på dem. Da sa Einar:

Neimen om jeg vet hva det er jeg ser der ute på Rinansøy, om det er fugl eller mann, snart reiser det seg opp, og snart legger det seg ned.

Så drog de dit bort, og der fant de Halvdan Hålegg og tok ham til fange. Einar jarl kvad denne strofen om aftenen, før han gikk til kamp:

Eg ser 'kje fraa rauste Rolv
eller fraa Rollaug fljuga
spjot mot fiende-flokken
endaa far vaar me lyt hemna.
Men i kveld, naar kvast
kjempur gjeng i slage,
tegjande mjøden tappar
Tore jarl paa Møre.

Da gikk Einar bort til Halvdan; han ristet ørn på ryggen hans på denne måten: han stakk sverdet inn i brysthulen ved ryggraden og skar alle ribbeina over ned til lendene, og drog lungene ut der; det var Halvdans bane.
Da kvad Einar:

Min fjordepart eg fekk
far min, Rognvald, hemna.
No er drottnen drepin,
for dette nornir raadde.
Hiv no, hæve gutar,
paa Høgleggen Steinar,
hard skatt eg honom sender,
sigeren er vaar.

Etterpå satte Einar jarl seg fast igjen på Orknøyene, som han før hadde hatt. Da nå dette ble kjent i Norge, gremmet de seg, brødrene til Halvdan, og mente det var noe som burde hevnes, og mange andre sa at det var sant nok. Men da Einar jarl hørte det, så kvad han:

Etter meg er mange
mennar fraa alle kantar,
høgborne, hatige,
hev hemn yvi mangt aa taka.
Men ikkje veit dei visst,
fyrr dei vinn aa drepa meg,
kven under ørne-kloi
endar fyrst sitt liv.

32.
Kong Harald bød ut mannskap og drog sammen en stor hær og seilte siden vest til Orknøyene. Men da Einar jarl fikk høre at kongen var kommet østfra,tok han over til Katanes. Da kvad han en strofe:

Fagnfolk fredlause or lande
flyr, naar ein sau dei hev slagta,
men eg den unge kongsson
paa øyane drap i hel.
Paa meg vil hugstore hovding
hemna seg, vert de fortalt;
stygt skard eg i skjolden hans hogg,
skjelva eg gjer ikkje endaa.

Så gikk det menn og sendebud mellom kongen og jarlen, det kom da så langt at de satte hverandre stevne og møttes sjøl, og jarlen la alt under kongens dom. Kong Harald dømte Einar jarl og alle orknøyingene til å betale 60 mark i gull; bøndene syntes det var altfor stor bot, så tilbød jarlen dem at han skulle betale alt sammen alene, men så skulle all odel på øyene bli hans eiendom; dette gikk de med på, mest av den grunn at de fattige hadde ikke stort jord, og de rike tenkte de kunne vel løse odelen sin igjen så snart de ville. Jarlen greide ut hele bota til kongen, og kongen drog hjem igjen om høsten. Lenge etterpå var det slik på Orknøyene at jarlene eide all odel, helt til Sigurd Lodvesson gav odelen tilbake.

33.
Guttorm, kong Haralds sønn, hadde landvern ute i Viken, han seilte med hærskip ytre leia. Da han lå i Elvkvislene, kom Solve Klove dit og la til strid med ham, der falt Guttorm. Halvdan Svarte og Halvdan Kvite lå i viking og herjet rundt i austerveg. De hadde en stor strid i Estland, der falt Halvdan Kvite.
Eirik var til oppfostring hos hersen Tore Roaldsson i Fjordane; det var han Harald var mest glad i av sønnene sine, og ham satte han høyest. Da Eirik var 12 år gammel, gav kong Harald ham 5 langskip, og så drog han på hærferd, først i austerveg og så sørover omkring i Danmark og Frisland og i Saksland, han var borte i 3 år. Etterpå seilte han vest over havet og herjet omkring i Skottland og Bretland, Irland og Valland og var borte 4 år til. Etterpå drog han nord til Finnmark og helt til Bjarmeland, der hadde han en stor strid og vant seier. Da han kom tilbake til Finnmark, fant hans menn i en gamme ei kvinne så vakker at de aldri hadde sett noe liknende; hun sa til dem at hun het Gunnhild, og at far hennes bodde på Hålogaland og het Ossur Tote,

jeg har vært her, sa hun, for å lære trolldom av 2 finner, de viseste som er her i Finnmark; nå er de ute på veiding, men de vil ha meg begge 2, og begge er de så kloke at de kan følge spor som hunder både på tø og skare, og de er så gode på ski at ikke noe kan komme unna dem, verken dyr eller mennesker, og alt de skyter på, det treffer de. Slik har de gjort det av med alle som er kommet her i nærheten. Og om de blir sinte, så snur jorda seg opp ned når de ser på den, og om de setter øynene på noe levende, så faller det dødt ned. Nå må dere for all del ikke komme i vegen for dem, men jeg skal gjemme dere her i gammen, så får vi friste om vi skulle få drept dem.

De gikk med på dette, og hun gjemte dem. Hun tok en linsekk, som de syntes det var aske i; hun stakk handa ned i den og sådde med dette rundt gammen, både utenfor og inni.
Litt etter kom finnene hjem. De spør hva det er som er kommet dit, hun sier, det er ikke kommet noe; det syntes finnene var underlig, for de hadde fulgt spor helt til gammen, men så fant de ikke noe lenger. Så gjorde de opp ild og laget seg mat, og da de var mette, reidde Gunnhild opp senga si; men de 3 siste nettene hadde det gått slik for seg at Gunnhild hadde sovet, og de 2 hadde våket over hverandre av skinnsyke. Da sa hun: Kom nå hit og ligg en på hver side av meg. Det ville de gjerne, og gjorde så, hun holdt en arm om halsen på hver av dem.
De sovnet straks, men hun vekte dem, de sovnet fort igjen, og nå så fast at hun knapt fikk vekt dem; enda en gang sovnet de, og nå fikk hun slett ikke på noen måte vekt dem. Hun satte dem opp, og de sov videre. Da tok hun 2 selbelger og trakk over hodene på dem og bandt hardt og sterkt til nedenfor hendene. Nå gjorde hun tegn til kongsmennene; de sprang fram og brukte våpen på finnene og fikk drept dem og drog dem ut av gammen. Resten av natta ble det slikt tordenvær at de kunne ikke gå noe sted, men om morgenen drog de til skipet, de tok Gunnhild med seg og førte henne til Eirik. Nå seilte Eirik og hans menn sør til Hålogaland. Han stevnte Ossur Tote til seg; Eirik sa han ville ha datter hans til kone, det sa Ossur ja til. Eirik fikk så Gunnhild og tok henne med seg sør i landet.

34.
Kong Harald var nå 50 år gammel, og mange av sønnene hans var voksne og noen døde. Mange av dem var fælt ustyrlige å ha innenlands, og de var uforlikte seg imellom; de dreiv kongens jarler fra eiendommene deres, og drepte noen av dem. Kong Harald lyste da til stort ting øst i landet og stevnte opplendingene dit. Da gav han sønnene sine kongsnavn og gjorde det til lov at hans ættmenn skulle få kongedømme hver etter sin far, og jarledømme skulle den ha som var kommet av hans ætt på morsida. Han delte landet mellom dem, lot dem få Vingulmark, Romerike, Vestfold og Telemark; dette gav han til Olav, Bjørn, Sigtrygg, Frode og Torgils; Hedmark og Gudbrandsdalen gav han til Dag og Ring og Ragnar; til Snøfridssønnene gav han Ringerike, Hadeland og Toten og det som hører til der; Guttorm hadde han gitt styringen over Ranrike fra Göta älv til Svinesund; han hadde satt ham til landvern der øst ved landegrensa, som vi skreiv før. Kong Harald sjøl var oftest på Vestlandet, Rørek og Gudrød var mest i hirden hos kongen og hadde store veitsler i Hordaland og Sogn.
Eirik var hos kong Harald, far sin; det var ham han var mest glad i av sønnene, og han satte ham høyest; til ham gav han Hålogaland og Nordmøre og Romsdal. Nord i Trondheimen gav han styringen til Halvdan Svarte og Halvdan Kvite og Sigrød. Han gav sønnene sine det halve med seg i inntektene fra hvert av disse fylkene, dessuten skulle de sitte i et høgsete som var ett trinn høyere enn jarlenes og ett trinn lavere enn hans eget. Men det sete eslet hver eneste av sønnene seg etter hans dager; han sjøl eslet Eirik det, og trønderne eslet Halvdan Svarte det, og vikværingene og opplendingene unte dem det best som var hos dem i deres landsdel.
Av dette ble det ny ufred mellom brødrene igjen. Og ettersom de syntes de hadde for lite rike, så drog de på hærtog; slik er det alt sagt at Guttorm falt i Elvkvislene for Solve Klove. Siden fikk Olav det riket han hadde hatt. Halvdan Kvite falt i Estland, Halvdan Hålegg falt på Orknøyene. Til Torgils og Frode gav kong Harald hærskip, de dro i vesterviking og herjet omkring i Skottland og Bretland og Irland. De var de første nordmenn som tok Dublin. Det sies at noen gav Frode gift så han døde, men Torgils var konge i Dublin lenge, til han ble sveket av irerne og falt der.

35.
Eirik Blodøks tenkte å bli overkonge over alle brødrene sine, og slik ville kong Harald også at det skulle bli; far og sønn var mye sammen. Ragnvald Rettilbeine hadde Hadeland, han lærte trolldom og ble seidmann. Kong Harald kunne ikke like seidmenn. I Hordaland var det en seidmann som het Vitgeir, og kongen sendte bud til ham og bad ham slutte å seide. Han svarte og kvad:

De er 'kje mykje aa undrast,
at me seider,
born av bøndar
og bondekonur,
naar Rognvald seider,
Rettilbeine,
Haralds heiders-son
paa Hadaland.

Men da kong Harald hørte dette sagt, drog Eirik Blodøks på hans bud til Opplanda og kom til Hadeland. Han brente inne sin bror Ragnvald med 80 seidmenn. Den gjerningen fikk han stor ros for. Gudrød Ljome var gjest i Kvine for å hilse på sin fosterfar Tjodolv en vinter; han hadde ei skute med fulltmannskap og ville seile nordover til Rogaland. Da satte det inn med sterk storm, men Gudrød hadde hastverk og brukte seg for han måtte vente.
Da kvad Tjodolv:

Far 'kje fraa her, fyrr den flate
farveg aat skipi jamnast.
Den store sjøen steinar
upp paa strandi, Gudrød, slengjer.
Dryg, vidgjetne konge,
til vere seg betre lagar.
Bi her til dess me fær bør;
no er brim og brot um Jaren.

Gudrød drog likevel, hva så Tjodolv sa; men da de kom ut for Jæren, gikk skipet under med dem, og de druknet alle sammen.

36.
Bjørn, kong Haralds sønn, rådde da i Vestfold, han satt for det meste i Tønsberg, og var lite på hærferd. Til Tønsberg kom det mange kjøpmannsskip både der fra Viken og lenger nordfra landet, og sør fra Danmark og fra Saksland. Kong Bjørn hadde også kjøpskip ute i fart på andre land og skaffet seg på den måten kostbare saker og andre varer som han syntes han trengte. Brødrene hans kalte ham farmann eller kjøpmann. Bjørn var en klok mann, rolig og sindig, og så ut til å bli en god høvding, han fikk seg et godt og høvelig gifte, og han fikk en sønn som het Gudrød.
Eirik Blodøks kom fra austerveg med hærskip og stort følge. Han krevde at broren Bjørn skulle gi ham de skatter og skylder som kong Harald eide der i Vestfold; men før hadde det vært skikk at Bjørn sjøl førte skatten til kongen eller sendte menn med den. Slik ville han det skulle være nå også og ville ikke gi den fra seg. Men Eirik trengte mat og telter og drikk. Brødrene trettet om dette med strie ord, men Eirik fikk ingenting likevel og drog ut av byen. Bjørn drog også ut av byen om kvelden og opp til Sem. Eirik vendte tilbake, drog etter Bjørn opp til Sem om natta, og kom dit mens de satt over drikken; Eirik kringsatte huset, men Bjørn og hans menn gikk ut og kjempet; der falt Bjørn og mange menn med ham. Eirik tok stort hærfang, og drog nord i landet. Denne gjerningen var vikværingene fælt misnøyde med, og Eirik ble ille likt der; det gikk ord om at kong Olav nok ville hevne Bjørn, om han kunne komme til.
Kong Bjørn ligger i Farmannshaugen i Sem.

37.
Kong Eirik drog vinteren etter nord til Møre og tok veitsle på Selva innenfor Agdenes; men da Halvdan Svarte hørte om det, kom han dit med en hær og kringsatte huset. Eirik sov i et hus for seg, og kom seg ut og til skogs sjøl femte, men Halvdan og hans menn brente opp garden og alt folk som var der inne. Med disse tidender kom Eirik til kong Harald. Kongen ble styggelig sint for dette, han samlet en hær og drog mot trønderne, men da Halvdan Svarte fikk høre det, bød han ut folk og skip og fikk en stor hær og seilte ut til Stadsbygd innenfor Torshaug. Kong Harald lå da med sin hær ute ved Reinsletta. Nå sendte de menn til hverandre. Det var en gjæv mann som het Guttorm Sindre, han var nå i følge med Halvdan Svarte, men før hadde han vært hos kong Harald, og han var en kjær venn for begge 2.
Guttorm var en stor skald, han hadde laget et kvede om hver av kongene, både far og sønn; de hadde bydd ham lønn for det, han hadde ikke villet ha noen, men hadde bedt om at de skulle oppfylle en bønn for ham, og det hadde de lovt. Han gikk nå til kong Harald og talte om forlik mellom dem, han rettet en bønn til hver av dem, og det var at de skulle forlike seg, og så høyt satte kongene ham at på hans bønn ble de forlikt. Mange andre gjæve menn støttet ham i denne saken. Forliket gikk ut på at Halvdan skulle få hele det rike han før hadde hatt, men han skulle også la sin bror Eirik være i fred. Om det som er sagt her, har Jorunn Skaldmøy laget et vers i Sendebit:

Frett hev eg, Halvdan fekk høyra
um Harald Haarfagre, far sin,
kor tregin han var, og han totte
de teikna svart for han sjølv.

38.
Håkon Grjotgardsson Ladejarl hadde styringen over hele Trondheimen, når kong Harald var annensteds i landet, og Håkon var den mann kongen satte høyest i Trøndelag. Etter Håkons fall fikk hans sønn Sigurd riket og ble jarl i Trondheimen, han bodde på Lade. To av Haralds sønner, Halvdan Svarte og Sigrød, vokste opp hos ham, de hadde før vært hos Håkon, hans far. De var på lag jevnaldrende, Sigurd og Haraldssønnene. Sigurd jarl ble gift med Bergljot, datter av Tore jarl Teiande, hennes mor var Ålov Årbot, datter til Harald Hårfagre. Sigurd jarl var en usedvanlig klok mann.
Da kong Harald tok til å bli gammel, slo han seg ofte ned på en av de storgardene han hadde, Ålrekstad i Hordaland, eller på Seim eller Fitjar, eller Utstein, eller på Avaldsnes på Karmøy.
Da kong Harald var nesten 70 år gammel, fikk han en sønn med ei kvinne som het Tora og ble kalt Mosterstong; hennes ætt var fra Moster, og hun hadde gode frender, hun var skyld til Horda-Kåre. Hun var ei staut kvinne og svært vakker; hun ble reknet som kongens tjenestejente. Det var mange den gang som gjorde tjeneste hos kongen, enda de var av god ætt, både menn og kvinner. Når det gjaldt storfolks barn, var det skikk å være svært nøye med hvem som skulle øse vann over dem og gi dem navn. Da det nå lei mot den tid Tora ventet hun skulle føde barn, ville hun reise til kong Harald, han var da nord på Seim, og hun var på Moster. Hun seilte så nordover på Sigurd jarls skip. De lå ved land om natta, og der fødte Tora barnet oppe på hella ved landgangen; det ble en gutt. Sigurd jarl øste vann over gutten og kalte han opp etter sin egen far Håkon Ladejarl; gutten ble snart vakker og stor av vekst og liknet svært på sin far. Harald lot gutten følge mora, og de 2 var på kongsgarden mens gutten var liten.

39.
Kongen i England den gang het Adalstein, han hadde nettop overtatt kongedømme da; han ble kalt den seiersæle og den troende. Han sendte menn til Norge, de skulle gå til kong Harald med en sending som denne: sendemannen gikk fram for kongen; så rakte han kongen et sverd, det var prydet med gull på hjalt og handtak, og hele slira var også prydet med gull og sølv og innlagt med kostelige edelsteiner. Sendemannen holt sverdhjaltet fram mot kongen og sa:

Her er et sverd, som kong Adalstein bad deg ta imot.

Kongen tok om handtaket, og straks sa sendemannen:

Nå tok du slik som kongen vår ville, og nå skal du være hans undermann, siden du tok i sverdet hans.

Kong Harald skjønte nå at dette var gjort til spott og spe, og han ville ikke være noen annen manns undermann, men han sanset likevel å gå fram på sin vanlige måte: hver gang sinnet skjøt opp i ham, eller han ble vred, styrte han seg først og lot sinnet renne av seg, og siden så han på saken uten å være sint. Det gjorde han nå også, og talte med sine venner om det, og alle var enige om at det første som var å gjøre, var å la sendemennene reise hjem uskadde.

40.
Neste sommer sendte kong Harald et skip vest til England og satte Hauk Håbrok til styresmann. Han var ei stor kjempe og kongens kjære venn; han gav ham sønnen Håkon med seg. Hauk drog da vest til England til kong Adalstein og kom til ham i London; der var det gjestebud og stor stas. Da de kom tl hallen, sa Hauk til sine menn hvordan de skulle bære seg at når de gikk inn. Han sa at den som gikk først inn, skulle gå sist ut, og alle skulle stå i ei rekke foran bordet, og hver skulle ha et sverd på venstre side og feste kappa slik at en ikke kunne se sverdet. Så gikk de inn i hallen, det var 30 mann. Hauk gikk fram til kongen og hilste på ham. Kongen bød ham velkommen. Da tok Hauk gutten og satte ham på kneet hos kong Adalstein. Kongen så på gutten, og spurte Hauk hvorfor han gjorde dette. Hauk svarte:

Kong Harald bad om du ville ta et tjenestebarn til oppfostring for ham.

Kongen ble fælt sint og greip sverdet han hadde på seg og drog det, som han ville drepe gutten.

Du har nå iallfall knesatt ham, sa Hauk, og nå kan du myrde ham om du har lyst, men du rydder ikke alle Haralds sønner av vegen med det. Så gikk Hauk ut, og alle hans menn fulgte, de tok vegen til skipet og satte til havs, så snart de kunne, og kom tilbake til Norge og til kong Harald. Og nå var han vel nøyd, for folk bruker å si at den som har en annens barn til oppfostring, står under ham i verdighet. I slike sammenstøt mellom kongene kunne en merke det at hver av dem gjerne ville være større enn den andre, men ingen av dem mistet noe av sin verdighet for den saks skyld, og hver var overkonge i sitt rike til sin dødsdag.

41.
Kong Adalstein lot Håkon døpe, og lærte ham rett tro og gode seder og allslags høvisk opptreden. Kong Adalstein var meget glad i ham, mer enn i noen av sine frender, og likedan ble de glade i ham alle andre han kjente. Han ble siden kalt Adalsteinsfostre. Han kunne mye og var svær i idretter; han var større og sterkere og vakrere enn noen annen mann, klok og veltalende og en god kristen. Kong Adalstein gav Håkon et sverd, hjaltene var av gull på det og likeså handtaket, men klingen var likevel bedre; med den hogg Håkon en kvernstein igjennom helt inn til øyet; siden det ble sverdet kalt kvernbit. Det er det beste sverd som noen gang er kommet til Norge, det hadde Håkon til sin dødsdag.

42.
Kong Harald var nå 80 år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leide han Eirik, sønn sin, til høgsetet og gav ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg. Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Tryggve, Gudrød og han var fosterbrødre og nokså jevnaldrende, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Tryggve var større og sterkere enn noen annen.
Da nå vikværingene hørte at hordene hadde tatt Eirik til overkonge, tok de Olav til overkonge der i Viken, og han tok makten der. Dette likte slett ikke Eirik. To år seinere døde Halvdan Svarte plutselig i et gjestebud, inne i Trondheimen, og folk sa at Gunnhild kongemor hadde kjøpt ei trollkyndig kone til å gi ham gift i drikken. Etter dette tok trønderne Sigrød til konge.

43.
Kong Harald levde i 3 år etter at han hadde gitt Eirik enevelde over riket; da var han i Rogaland eller Hordaland, på de storgardene han hadde der. Eirik og Gunnhild hadde en sønn som kong Harald øste vann over og gav sitt navn, han sa at den gutten skulle være konge etter Eirik, sin far. Kong Harald giftet de fleste av døtrene sine med jarler innenlands, og fra dem er det kommet store ætter.
Kong Harald døde sottedød i Rogaland, han er hauglagt på Haug ved Karmsund. I Haugesund står en kirke, og like ved kirkegården i nordvest er kong Harald Hårfagres haug; vest for kirken ligger gravsteinen til kong Harald, den som lå over grava inne i haugen, og steinen er 13 og en halv fot lang og nesten 2 alen brei. Midt i haugen var kong Haralds grav; der stod det en stein ved hodet og en ved føttene og hella var lagt oppå dem, og så var det bygd en mur av stein på begge sider under. De steinene som var i haugen den gang, og som vi talte om her, de står nå på kirkegården der.
Lærde menn sier at Harald Hårfagre har vært en uvanlig vakker mann å se til, sterk og stor og gavmild på gull som få, vennesæl og godt likt av sine menn. Han var en stor stridsmann den første del av sitt liv, og man tyder det nå slik at det var dette som var meningen med det store treet hans mor drømte om før han ble født, og som var rødt som blod nede ved rota; når treleggen oppover var fager og grønn, så var det tegn på blomstringen i hans rike, men øverst var treet hvitt, og derav kunne en se at han skulle bli gammel og hvithåret; kvistene og greinene på treet varslet om hans avkom, som skulle bre seg over hele landet, og av hans ætt har alltid kongene i Norge vært siden.

44.
Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken. Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge 2. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt.
Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda.
Eirik var en stor mann, vakker, sterk og svært modig, en stor hærmann, og seiersæl; han hadde et ustyrlig sinn, var grusom, uvennlig og fåmælt. Kona hans, Gunnhild, var ei framifrå vakker kvinne, klok og trollkyndig, blid i sin tale, men full av baktanker og grusom. Barna til Eirik og Gunnhild var disse:
Gamle, som var eldst, så Guttorm, Harald, Ragnfrød, Ragnhild, Erling, Gudrød, Sigurd Sleva. Alle Eiriks barn var vakre og lovte godt.



Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et 2-3 barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre -som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde 8 brødre i Valhall. Det kan passe med at 9 er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin.
Det er uklart hvor stor makt Harald Hårfagre selv fikk i Trøndelag; jarlen Håkon Grjotgardsson falt allerede under rikssamlingskampene, og sønnen Sigurd må ha vært mindreårig da. Det kan ha bidratt til at Harald ble i stand til å utøve større innflytelse her enn opprinnelig forutsatt, og i Egils saga møter vi også hans menn på Hålogalandskysten med krav om skatt. Dermed kan det også være at Snorre har rett i å plassere Haralds sønn Halvdan (kalt Svarte etter farfaren) som underkonge i Trøndelag. Halvdan skal ha vært dattersønn av Håkon jarl. Med finnejenta Snefrid skal Harald ha hatt sønner som Sigurd Rise og Ragnvald Rettilbeine, som ble konger på Vest-Opplandene. Dessuten mener Snorre at det også var Harald-ætlinger som hersket på Hedemarken og i Gudbrandsdalen - han knytter tradisjonene om kongene Dag og Ring til ætten - men det er nok med mer tvilsom rett. I Viken satt Olav og Bjørn Farmann (kjøpmann). Eirik selv fikk Nordvestlandet i første omgang.
Harald ble gravlagt på gården Hauger (Gar) ved Haugesund.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 51, 54-60.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 339.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 457.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 27, 53, 93, 94.

Harald married Svanhild Øysteinsdatter about 0890. [Group Sheet] [Family Chart]

Harald married Ragnhild Eiriksdatter av Jylland about 0885. Ragnhild (daughter of Erik av Jylland, "Eirik 2." and Gisela) was born about 0870; died before 0900. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Gyda Eriksdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Harald married Snøfrid Svåsesdatter about 0880 in Oppland, Innlandet, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Åsa Håkonsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Åshild Ringsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Tora. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1019, Kiev, Ukraina; Storfyrste.

Notes:

Occupation:
Etter sin fars død i 1015 kjempet Jaroslav lenge mot sine brødre om tronen, og søkte støtte i Sverige. Han erobret med hjelp av væringene Kiev i 1019.

Han ble storfyrste av Kiev, ektet Olav Skötkonungs datter Ingegerd, og la under seg en stor del av Russland.

Under hans styre blomstret kirken, kulturen og den militære makten markant. Under Jaroslavs styre ble den første lovboken for riket utgitt, Russkaja pravda. Han lot også utarbeide kirkelover.

Jaroslav og Ingegerd var vertskap for Olav den hellige og hans følge da de dro i eksil til Russland før Olav returnerte til Norge og falt i slaget ved Stiklestad.

Jaroslav married Ingegjerd (Irina) Olofsdatter av Sverige, "av Kiev" about 1019. Ingegjerd (daughter of Olof Erikson av Sverige, "Olof 3" and Estrid av Mechlenburg) was born about 1001; died on 10 Feb 1050 in Kiev, Ukraina. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0940, Sverige; Konge.

Notes:

Occupation:
I samtiden den største og gjæveste blant de nordiske konger.

Ble utfordret av jomsvikingene under sin brorsønn Styrbjørn Olavson Sterke, men slo ham i slaget ved Fyrisvollene nær Uppsala i 980. Derav tilnavnet Segersäll.

Erik var også konge over Danmark.

Han døde sottedøden i Uppsala.

Family/Spouse: Sigrid Tostesdatter. Sigrid (daughter of Toste av Götaland) was born about 0967 in Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0940, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Regnes som Danmarks første reelle konge, som med utgangspunkt i en mindre region ble konge over hele det som i dag er Danmark. Harald Blåtann er også den første danske konge som trår ut av sagnkongenes halvmørke og blir en historisk figur dokumentert i skrift og stein.

Mens danskekongen måtte underkaste seg den tyskromerske keiseren i sør forsøkte han selv underkaste norske herskere i nord. Et maktmiddel i dette var å innføre kristendommen som offisiell religion.

Harald Blåtann ble konge i Danmark etter sin far, Gorm, 950-985. Regjerte sammen med Gorm den siste tiden faren levde, mest på den tyske keiser Otto 1's (Otto den store) nåde.

Harald Blåtann må ha vært en mektig konge. En konge med forståelse for strømningene i tiden. En konge med visjoner og drømmer, men også med klare ambisjoner om makt. Han samlet Danmark og hadde innflytelse i Norge, med klart overherredømme i Viken. Viken omfattet området rundt Oslofjorden, fra Grenland i vest til Bohuslän i øst. Bohuslän var den gang norsk område.

Kristendommen var på fremmarsj i Europa. Harald var selv blitt døpt rundt år 960. Misjon hadde det vært i Danmark så tidlig som før 800, men først nå var folket blitt mottagelig. Konge og folk gikk over til den kristne tro.

Harald var fra barnsben av oppdratt i den gamle hedenske Asa-troen, men skal i løpet av sin regjeringstid ha vaklet i denne troen. Trolig har han sett at kristendommen ga blant annet konger muligheter rikdom og makt. Kristendommen kunne ikke overvinnes. Ved at Harald bekjente sin kristne tro (omvendt av munken Poppo) skal også ha fratatt hans fiende keiser Otto 1. sin motivasjon for å innta Danmark.

Harald lot seg døpe ca.960 og bygde Trefoldighetskirken i Roskilde. Et keiserbrev er utstedt kort etter at kong Harald ble døpt.

En runesten i Vissing kirke gir viktige opplysninger om Harald som ikke kjennes fra andre kilder:

Denne innstrift forteller at Harald var gift med venderkongen Mistivojs datter, og at han har hatt sin svigermor boende ikke langt fra Jelling.

Harald var forøvrig gift flere ganger.

Adam av Bremen nevner at da kongen ble kristnet, gjorde hans dronning Gunhild det også.

Saxo nevner kun at Harald hadde vært gift med Gyrid, en søster til Styrbjørn, hun kjennes imidlertid ikke fra andre kilder.

Som hans barn nevnes Svend Tjugeskjegg hvis kristne navn var Otto, oppkalt etter den tyske keiser, Håkon som anla en koloni i Semland, datteren Tyra som først ble gift med Styrbjørn og senere med Olav Trygvesson, og til sist datteren Gunhild som ble gift i England.

Mogens Bugge oppgir i at Harald var gift med Gyrid Olavsdatter som døde ca.987. Hun var datter til Olav Björnsson, bror til kong Erik 7. Segersäll.

Dansk Biografisk Leksikon og Bent og Vidar Billing Hansen i oppgir at han først var gift med Gunhild og annen gang med Tove Mistivojsdatter.

De sikre opplysninger om Harald er ikke mange. Han nevnes første gang i 936, da erkebiskop Unni av Bremen gjorde en misjonsreise til Norden, og takket være Harald fikk adgang til å predike evangeliet på de danske øyer. Ved dette tidspunkt levde ennå kong Gorm, men ved hans død tok Harald riket i arv.

Hvorvidt han spilte en rolle ved fordrivelsen av den svenske fyrsteslekt fra Sønderjylland ca.940 vet man ikke.
Likeledes er det uklart hvordan forholdet mellom Harald og den tyske keisermakt formet seg i de nærmest følgende år. Muligens gjorde man fra tysk side gjeldende krav på overhøyhet over Danmark basert på den seier som kong Henrik i 934 vant over Gnupa.

Når det i 948 nevnes bisper i Slesvig, Ribe og Århus, byer som var underlagt Bremen, kan innvielsen av disse neppe ha funnet sted uten den tyske keisers medvirkning. Av et brev utstedt av Otto 1. den 26.juni 965, fremgår da også at han har følt seg berettiget til å gi de danske bispedømmenes kirker immunitet. Likevel savner vi ethvert vitnesbyrd om at kong Harald skulle ha følt seg som en avhengig fyrste, som måtte utrede skatt, stille mannskap til keiserens disposisjon osv.

Otto 1. dør i mai 973 og sønnen Otto 2. overtar som keiser av det tysk-romerske riket.

Otto 2. hadde ambisjoner og ville vise sin politiske og militære makt, og innfører en aggressiv utenrikspolitikk. Otto 2. angrep og ødela Danevirke 974 og bygde en borg på Eiderøya.

Harald angrep og ødela borgen 983 og erobret landet ved Hedeby og ble kvitt det tyske åk. Bygde Jomsborg ved Odermunningen til forsvar mot venderne. Innsatte lendmenn i Norge til forsvar mot Gunnhildsønnene; Harald Grenske i Viken og Håkon jarl vest- og nordafjells.

Omkring 975-981 oppførte Harald flere (minst 6) forsvarsverk rundt omkring i Danamrk, såkalte ringborger, inspirert av de nederlandske ringvollanlegg:

Aggersborg, Fyrkat, Trelleborg i Skåne, Nonnebakken og Vallø.

Disse ble forlatt og farsvant trolig en 10 års tid senere. Keiser Otto 2. døde i 983 under et felttog i Italia, og hans arving var da kun 3 år gammel. Den tyske trussel forsvant dermed og dermed også behovet for ringborgene.

Harald lot gjøre den største av Jellingesteinene, 2,43 meter, til minne om sin far Gorm trolig i år 963, i den lille byen Jelling, midt på Jylland. Innskriften er datert til vikingtid, Jelling, og er risset på en sten av granit, og lyder:

: haraltr : kunukR : baþ : kaurua
kubl : þausi : aft : kurm faþur sin
auk aft : þourui : muþur : sina : sa
haraltr (:) ias : soR * uan * tanmaurk
ala * auk nuruiak (*) auk t(a)ni (k)(a)(r)(þ)(i) kristno

Norrønt:
Haraldr konungr bað gera
kuml þessi ept Gorm, fôður sinn,
ok ept Þyrvé, móður sína, sá
Haraldr er sér vann Danmôrk
alla ok Norveg ok dani gerði kristna.

Oversettelse:
Harald konge bød gøre disse kumler (gravminner) efter Gorm sin fader og Thyra sin moder, den Harald der vandt sig hele Danmark og Norge og gjorde danerne kristne.

Jelling var hovedsetet for danekongene i sen vikingtid. Minner etter disse ligger fortsatt og er noen av Danmarks mest kjente fortidsminner. Jelling kirke ligger midt mellom 2 store gravhauger, Danmarks største, hver på over 70 meter i diameter og opp mot 10 meter høye. Sagnet sier at det er Danmarks grunnleggere og første kongepar – Kong Gorm og dronning Tyra – som ligger begravet her i hver sin haug.

Ved kirken står 2 berømte runesteiner, de såkalte Jellingsteinene. Disse står ikke på opprinnelige sted, men de er sikkert opprinnelig reist i tilknytning til kongesetet.

Kong Gorms stein er minst, og eldst. Den er reist av kong Gorm den gamle til minne om hans dronning.

Kong Haralds stein går i faglitteraturen ofte bare under navnet Jellingsteinen. Innskriften er spesiell, i og med at den er ordnet i vannrette linjer, ikke loddrette som er det vanlige ved runesteiner.

Fortidsminnene ved Jelling; gravhaugene, kirken og runesteinene er nå oppført på UNESCOs liste over verdens kulturminner.

Died:
Harald Blåtann døde den 1.november i enten 985, eller året etter, drept i strid mot sin sønn Svein.

Flere kilder hevder at hans sønn erobret kongsmakten fra sin gamle far. En av kildene er Snorre Sturlasson i Heimskringla som skriver:

Svein, sønn til kong Harald, han som siden ble kalt Tjugeskjegg, krevde rike av far sin kong Harald; men det gikk da som før, at kong Harald ville ikke dele Danevelde i to, og ville ikke gi ham noe rike. Da fikk Svein seg hærskip og sa at han ville i viking. Men da hele flåten hans var kommet sammen, og dessuten Palna-Toke av jomsvikingene hadde kommet for å hjelpe ham, så seilte Svein til Sjælland og inn i Isefjorden. Der lå kong Harald, far hans, med skipene sine, han skulle ut i leidang. Svein la til strid med ham, det ble et stort slag; folk gikk over til kong Harald, så Svein kom til å kjempe mot overmakt, og så flyktet han. Kong Harald fikk sår der, og døde av dem. Deretter ble Svein tatt til konge over Danmark.

Harald Blåtann ble begravet i Roskilde domkirke, hvor hans levninger fortsatt hviler, bygget inn i en av pilarene i koret.

Harald married Gyrid Olavsdatter about 0936. Gyrid (daughter of Olav Bjørnsen) was born about 0911; died about 0985. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Gunnhild. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Anecdote: Historien om Gunhild kongemor.

Notes:

Anecdote:
Gunhild Kongemor (levde første halvdel av 900-tallet) var norsk dronning, gift med Eirik Blodøks, og mor til Eirikssønnene: Harald Gråfell, Gamle, Gudrød og Sigurd Sleva.

Ifølge Ágrip, Fagerskinna og Heimskringla var hun datter av en høvding fra Hålogaland ved navn Ossur Tote. Fagerskinna og Heimskringla hevder at Gunhild ble oppfostret av samer, og opplært i trolldom av dem.

Heimskringla forteller at Eiriks menn i Finnmark kom over en gamme med en kvinne så vakker at de aldri hadde sett noe lignende. Hun forklarte at hun var der for å lære trolldom av 2 trollmenn, de viseste i Finnmark. Nå er de ute på veiding, men de vil ha meg begge 2, og begge er så dyktige at de kan følge spor som hunder, både i mildvær og på skare. Ingen unnslapp dem, og alt de skjøt på, traff de. Blir de sinte, snur jorden seg opp ned når de ser på den. Og om de setter øynene på noe levende, falder det dødt ned.
Hun tilbød å gjemme Eiriks følge i gammen, så får vi friste om vi kan få drept dem. Gunhild dro sekker over hodene på de hjemkomne trollmennene mens de sov, så de ikke kunne bruke trolldommen sin; dermed kunne Eirik og følget hans drepe dem. Eirik tok så med seg Gunhild sørover, men stanset på Helgeland for å be om tillatelse fra faren hennes.

Mer sannsynlige kilder som Historia Norwegiæ gjør Gunhild til datter av Gorm den gamle og Thyra Danebod, og dermed søster til Harald Blåtann.
Denne versjonen forklarer hvorfor Gunhild og Eirik kalte en av sønnene sine Gorm, som var et sjeldent navn med tilknytning til Jelling-ætten; og hvorfor Blåtann senere støttet Eiriks krigstokter, slik at Eiriks sønn Harald Gråfell vant tilbake makten i Norge, noe som var med på å gjenopprette et dansk overherredømme i deler av Sør-Norge.

Gunhild beskrives i sagaene som den vakreste blant kvinner, men liten av skikkelse. I Snorre Sturlasons framstilling i Heimskringla blir hun skildret som manipulerende, grådig og usympatisk, og hennes tilknytning til finnene gir henne magiske evner.

Idéen om ondskapsfulle kvinner som lokker menn på avveie, går imidlertid tilbake til Bibelens Adam og Eva, og var standardfigurer i middelalderens litteratur på den tiden da sagaene blev nedskrevet.

Historien om at Gunhild hadde lært trolldom nordpå, ligner påfallende på historien om Harald Hårfagres samiske kone, Snøfrid Svåsedatter, som trollbandt sin kongelige ektemann slik at han mistet både dømmekraft og autoritet fullstendig. Det er en type litterær gjentagelse som er typisk for sagaene, og reduserer deres verdi som historiske kilder.

Etter at Eirik forlot Norge, egget hun sønnene sine til å kjempe mot Håkon den gode, og la opp råd sammen med Håkon jarl mot de andre småkongene. Hun konspirerte også for å ta livet av barnet til Tryggve Olavsson og dronning Astrid, den senere Olav Tryggvason.

Sammen med Eirik levde hun i eksil i York med tillatelse fra kong Adalstein av England, som hadde vært fosterfar for Håkon den gode. Ekteparet måtte godta å la seg døpe som en del av avtalen.

Gunhild og Eirik fikk en rekke barn sammen, men listene stemmer ikke overens.

Orknøyingenes saga forteller om datteren Ragnhild, oppkalt etter sin farmor, som fikk et like stygt rykte som sin mor.
Sønnenes navn er Harald Gråfell, Gamle, Guttorm, Erling, Ragnfrød og Sigurd.
Nevnt er også Gorm (Guttorm?), Halvdan, Gudrød, Øyvind, Sigvard (Sigurd?) og Gunrød (Gudrød?). Noen av navnene kjennes fra lister over Eiriks halvbrødre, så her kan det være en skjedd en forveksling av Eiriks brødre med sønnene hans.

Etter Eiriks død i slaget ved Stainmore i 954, ble Gunhild og barna sagt å ha søkt tilflukt hos Harald Blåtann i Danmark.
Ifølge Heimskringla og Orknøyingenes saga dro de først til Orknøyene, hvor de overtok makten etter Torfinn Skallekløyver, bror til jarlene Arnkjell og Erlend, som var blitt drept sammen med Eirik. De ble der i noen vintre, og herjet Skottland og Irland om somrene.
Her giftet datteren Ragnhild seg med Torfinns sønn Arnfinn, mens Gunhild og sønnene fortsatte til Danmark.

Historien om Ragnhilds giftermål finnes imidlertid ikke i andre sagaer, og Snorre har ikke tatt den med i Heimskringla, selv om det ellers er stor overensstemmelse mellem den og Orknøyingenes saga.

Ifølge sagaene ankom Gunhild og sønnene Danmark mens Blåtann var konge, og det ble han i 958, 4 år etter Eiriks død. Med hans hjelp igangsatte Eirikssønnene en serie hærtokter for å gjenerobre Norge fra farbroren Håkon den gode.
Gamle ble drept av Håkon i slaget ved Freidarberg, Guttorm døde i et slag i Østersjøen, mens Sigurd ble drept av hersen Klypp som hevn fordi han hadde bortført Klypps kone.

I Njåls saga gis et inntryk av Gunhild. Den døende Håkon den gode sendte menn til Harald Gråfell og tilbød ham den norske tronen, og bad sine egne tilhengere om å godkjenne brorsønnen hans. Gunhilds tjener Ogmund dro med en innbydelse fra henne til Rut og Ossur, som sa:

I det øyeblikket vi avviser hennes innbydelse, vil hun jage oss ut av landet, og beslaglegge alt vi eier. Godtar vi den, vil hun behandle oss anstendig, som hun har lovet.

Gunhild kan ha dødd hos datteren Ragnhild på Orknøyene, siden Ragnhild var gift der, angivelig først med Arnfinn og deretter 2 av hans brødre.

Ágrip forteller imidlertid at hun ble tatt til fange av Håkon jarl, og av danekongens menn søkket ned i en myr nær Vejle. Det samme angir Theodoricus Monachus.

Selv om Gunhild i virkeligheten var Blåtanns søster, kan han likevel ha ønsket henne død. Hun hadde rykte på seg for å oppmuntre sin sønn, kong Harald, til onde handlinger slik hun hadde gjort med sin mann, og for å bruke trolldom til å forføre islandske reisende.

Ca.970 fikk Harald Blåtann lurt Harald Gråfell til Danmark, hvor han ble drept i et bakhold. De gjenlevende sønnene etter Gunhild og Eirik Blodøks gjenvant aldri makten i Norge.

I oktober 1835 ble det funnet et myrlik i torvfeltene ved Haraldskær vest for Vejle. Kvinnen var vel bevart, og ble undersøkt ved Vejle sykehus, hvor man konkluderte med at det nok var tale om liket av dronning Gunhild.

Ifølge Ágrip skulle hun være narret til Danmark for å giftes med Harald Blåtann, og på hans ordre være druknet i en myr. Kong Frederik 6. bekostet en kiste, så dronningen kunne bli standsmessig gravlagt i et sidekapell i St.Nikolaj kirke i Vejle.

I virkeligheten dreier funnet seg seg om en kvinne i 30-årene som ble drept ca.490 f.Kr, enten ved en forbrytelse eller en ofring, siden liket ble festet til torvmosen ved hjelp av trekroker festet til kne- og albuledd, noe som er uvanlig hos myrlik.

Family/Spouse: Eirik Haraldsen, "Eirik 1". Eirik (son of Harald Halvdansen, "Harald 1" and Ragnhild Eiriksdatter av Jylland) was born about 0895; died about 0954. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0927, Vestfold, Norge; Jarl. Drev med handel.

Notes:

Occupation:
Bjørn Farmann (død 927) var ifølge Snorres kongesagaer en småkonge i Tønsberg i Vestfold og sønn av Harald Hårfagre. I sagaen om Harald Hårfagre i Heimskringla forteller Snorre Sturlason at kong Bjørn hadde kjøpskip i fart til andre land. Bjørn skal ha vært både en klok og omtykt mann, og var en god høvding.

Bjørn Farmann skal ha blitt drept av Eirik Blodøks på Sem kongsgård og gravlagt i Farmannshaugen der.
Ved utgravninger i 1917 og 1918 viste det seg imidlertid at haugen ikke inneholdt noen grav, men antakelig var en rituell haug fra jernalderen. Han hadde sønnen Gudrød, som ble far til Harald Grenske, som siden ble far til Olav den hellige.

Fra Harald Hårfagres saga, Snorre:

36.
Bjørn, kong Haralds sønn, rådde da i Vestfold, han satt for det meste i Tønsberg, og var lite på hærferd. Til Tønsberg kom det mange kjøpmannsskip både der fra Viken og lenger nordfra landet, og sør fra Danmark og fra Saksland. Kong Bjørn hadde også kjøpskip ute i fart på andre land og skaffet seg på den måten kostbare saker og andre varer som han syntes han trengte. Brødrene hans kalte ham farmann eller kjøpmann. Bjørn var en klok mann, rolig og sindig, og så ut til å bli en god høvding, han fikk seg et godt og høvelig gifte, og han fikk en sønn som het Gudrød.
Eirik Blodøks kom fra austerveg med hærskip og stort følge. Han krevde at broren Bjørn skulle gi ham de skatter og skylder som kong Harald eide der i Vestfold; men før hadde det vært skikk at Bjørn sjøl førte skatten til kongen eller sendte menn med den. Slik ville han det skulle være nå også og ville ikke gi den fra seg. Men Eirik trengte mat og telter og drikk. Brødrene trettet om dette med strie ord, men Eirik fikk ingenting likevel og drog ut av byen. Bjørn drog også ut av byen om kvelden og opp til Sem. Eirik vendte tilbake, drog etter Bjørn opp til Sem om natta, og kom dit mens de satt over drikken; Eirik kringsatte huset, men Bjørn og hans menn gikk ut og kjempet; der falt Bjørn og mange menn med ham. Eirik tok stort hærfang, og drog nord i landet. Denne gjerningen var vikværingene fælt misnøyde med, og Eirik ble ille likt der; det gikk ord om at kong Olav nok ville hevne Bjørn, om han kunne komme til.
Kong Bjørn ligger i Farmannshaugen i Sem.

Bjørn er også nevnt i Øyvind Skaldespillers kvad Hákonarmál.

Forfatteren av Fagerskinna omtaler Bjørn som Bjørn Farmann, som noen kalte Buna. Kanskje kan 2 Bjørn'er ha blitt forvekslet, for Bjørn Buna var ifølge blant andre Laksdøla saga en herse i Romsdalen. Are Frode omtaler Bjørn Farmann (også omtalt som Bjørn Buna) som herse i Sogn. Bjørn var igjen sønn til Vedrar-Grims, som også var herse i Sogn. Denne ætteopplysningene er satt opp av Are Frode kring år 1120 – omkring 100 år før Snorre. Det er derfor større grunn til å vektlegge denne opplysningen enn Snorres mye senere beretning.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0934, Vingulmark, Oslofjorden, Norge; Jarl.

Notes:

Occupation:
Olav Haraldsson (født ca. 890, død 934) var sønn av Harald Hårfagre og Svanhild Øysteinsdatter, datter av Øystein jarl. Han ble gjort til småkonge av Vingulmark av sin far, og arvet senere Vestfold etter at broren hans, Bjørn Farmann, ble drept av deres halvbror Eirik Blodøks.

Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Kong Harald var nå åtti år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leide han Eirik, sønn sin, til høgsetet og gav ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg.
Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Tryggve, Gudrød og han var fosterbrødre og nokså jevnaldrende, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Tryggve var større og sterkere enn noen annen...

Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge 2. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt.
Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda...

Kritisk:
Siden det var danskekongen som styrte Viken og Vestfold på denne tiden er opplysningene i Snorre ikke pålitelige, og kan være laget for å fremme den norske kongefamilienes politiske interesser. Are Frode omtaler Bjørn Farmann (også omtalt som Bjørn Buna) som herse i Sogn.

Etter Snorre skal Olav etter sin fars død utropte seg til konge av Østlandet, og allierte seg med halvbroren Sigrød Haraldsson mot Eirik Blodøks. De 3 kongene møttes i kamp utenfor Tønsberg. Olav og Sigrød tapte og ble begge drept der. Olavs sønn, Tryggve Olavsson, ble senere småkonge av Ranrike og Vingulmark. Tryggve ble far til Olav Tryggvason som ble konge av Norge i 995.


Vingulmark (norrønt Vingulm?rk) var det gamle navnet på et småkongedømme og senere jarledømme i norrøn tid og i middelalderen i området rundt Oslofjorden. Vingulmark var et av de tre (fire) fylkene under Borgartingsloven som til sammen utgjorde det gamle landskapet Viken. I dag er navnet Vingulmark ikke i bruk. Det gamle Vingulmark omfattet dagens Østfold, Follo, Oslo, Asker, Bærum, Røyken og Hurum, og en periode også Eiker og Lier, som ellers hørte til Vestfold. Ved inndelingen av landet i sysler ble Vingulmark delt i Oslosyssel og Borgarsyssel.

Første ledd i navnet, Vingul, er noe usikkert. Det kan være et eldre navn for den innerste delen av Oslofjorden fra før vikingtid av ukjent innhold, eller det kan ha sammenheng med vingle i betydningen svinge, bøye ustøtt. Navnets opprinnelige mening kan ha vært ment i overført betydning, på norrønt har vingul betydningen en hests fallos. Stedsnavnet kan da peke tilbake på hva landskapet lignet på, eksempelvis den delen av Oslofjorden.

Siste ledd i navnet, mark eller mork, hadde også fra gammel norrøn tid (tidlig jernalder) betydning grense, merke som grenseområde mellom bygder. Antagelig var en slik mark som skilte de to delene av det landskapet som i dag kalles Østfold.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 920, Gudbrandsdalen, Hedmark, Innlandet, Norge; Jarl. Hedmark og Gudbrandsdalen gav kong Harald til Dag og Ring og Ragnar...

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0930, Norge; Konge fra 930 til 935.
• Occupation: Aft 0935, Northumberland, England; Hersker her etter at Håkon den gode ble konge i Norge.

Notes:

Occupation:
Eirik 1. Blodøks, sønn til Harald 1. Luva og Ragnhild Eiriksdatter.

Fostret hos herse Tore Roaldsson i Fjordane.

Gift med Gunnhild, antakelig datter av den danske konge Gorm den gamle (?), som skal ha vært hans søskenbarn.

Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Eirik var til oppfostring hos hersen Tore Roaldsson i Fjordane; det var han Harald var mest glad i av sønnene sine, og ham satte han høyest. Da Eirik var 12 år gammel, gav kong Harald ham 5 langskip, og så drog han på hærferd, først i austerveg og så sørover omkring i Danmark og Frisland og i Saksland, han var borte i 3 år. Etterpå seilte han vest over havet og herjet omkring i Skottland og Bretland, Irland og Valland og var borte 4 år til. Etterpå drog han nord til Finnmark og helt til Bjarmeland, der hadde han en stor strid og vant seier. Da han kom tilbake til Finnmark, fant hans menn i en gamme ei kvinne så vakker at de aldri hadde sett noe liknende; hun sa til dem at hun het Gunnhild, og at far hennes bodde på Hålogaland og het Ossur Tote,

jeg har vært her, sa hun, for å lære trolldom av 2 finner, de viseste som er her i Finnmark; nå er de ute på veiding, men de vil ha meg begge 2, og begge er de så kloke at de kan følge spor som hunder både på tø og skare, og de er så gode på ski at ikke noe kan komme unna dem, verken dyr eller mennesker, og alt de skyter på, det treffer de. Slik har de gjort det av med alle som er kommet her i nærheten. Og om de blir sinte, så snur jorda seg opp ned når de ser på den, og om de setter øynene på noe levende, så faller det dødt ned. Nå må dere for all del ikke komme i vegen for dem, men jeg skal gjemme dere her i gammen, så får vi friste om vi skulle få drept dem.

De gikk med på dette, og hun gjemte dem. Hun tok en linsekk, som de syntes det var aske i; hun stakk handa ned i den og sådde med dette rundt gammen, både utenfor og inni.
Litt etter kom finnene hjem. De spør hva det er som er kommet dit, hun sier, det er ikke kommet noe; det syntes finnene var underlig, for de hadde fulgt spor helt til gammen, men så fant de ikke noe lenger. Så gjorde de opp ild og laget seg mat, og da de var mette, reidde Gunnhild opp senga si; men de 3 siste nettene hadde det gått slik for seg at Gunnhild hadde sovet, og de 2 hadde våket over hverandre av skinnsyke. Da sa hun: Kom nå hit og ligg en på hver side av meg. Det ville de gjerne, og gjorde så, hun holdt en arm om halsen på hver av dem.
De sovnet straks, men hun vekte dem, de sovnet fort igjen, og nå så fast at hun knapt fikk vekt dem; enda en gang sovnet de, og nå fikk hun slett ikke på noen måte vekt dem. Hun satte dem opp, og de sov videre. Da tok hun 2 selbelger og trakk over hodene på dem og bandt hardt og sterkt til nedenfor hendene. Nå gjorde hun tegn til kongsmennene; de sprang fram og brukte våpen på finnene og fikk drept dem og drog dem ut av gammen. Resten av natta ble det slikt tordenvær at de kunne ikke gå noe sted, men om morgenen drog de til skipet, de tok Gunnhild med seg og førte henne til Eirik. Nå seilte Eirik og hans menn sør til Hålogaland. Han stevnte Ossur Tote til seg; Eirik sa han ville ha datter hans til kone, det sa Ossur ja til. Eirik fikk så Gunnhild og tok henne med seg sør i landet...

Sagaskriverne har lite til overs for paret, og Egils saga omtaler kong Eirik som folkeundertrykker og lovbryter, og sier at dronning Gunnhild, som ble beskyldt for å være trollkvinne, står bak ugjerningene.

Ifølge Fagrskinna skal Gunnhild ha fått diktet kvadet Eiriksmál ved Eiriks død.
Krag antyder imidlertid at kvadet er nyere, og tilføyet til sagaen senere, etter mønster av Hákonarmál.
Halvdan Koht skriver om kvadet:

Det er sikkert urigtig at han gik i den engelske konges tjeneste og lot sig kristne; han levde og døde som en hedning, og ved hans død digtet en av hans skalder mindekvadet Eiriksmaal, som i levende billeder skildrer hans mottagelse i Valhall. Der hørte han ogsaa med fuld ret hjemme.

Gunnhild og barna ble tvunget til å søke tilflukt hos kong Harald Blåtann i Danmark.
Ifølge Heimskringla og Orknøyingenes saga dro de først til Orknøyene, hvor de tok over makten etter Torfinn Skallekløyver, bror til jarlene Arnkjell og Erlend som var blitt drept sammen med Erik. Der ble de noen vintre, og herjet derfra Skottland og Irland om somrene. Her giftet datteren Ragnhild seg med Torfinns sønn Arnfinn, mens Gunnhild og sønnene fortsatte til Danmark.

Historien om Ragnhilds giftermål finnes imidlertid ikke i andre sagaer, og Snorre Sturlason har ikke tatt den med i Heimskringla, selv om det ellers er stor overensstemmelse mellom den og Orknøyingenes saga.

Ifølge sagaene kom Gunnhild og sønnene til Danmark mens Harald Blåtann var konge, og det ble han i 958, 4 år etter Eriks død. Med hans hjelp iverksatte Eirikssønnene en serie hærtokter for å gjenerobre Norge fra farbroren Håkon den gode.
Gamle ble drept av Håkon i slaget ved Freidarberg, Guttorm døde i et slag i Østersjøen, mens Sigurd Sleva ble drept av hersen Klypp som hevn fordi han hadde bortført Klypps kone.

Eirik og Gunnhilds barn:

1. Gamle
2. Guttorm
3. Harald Gråfell
4. Ragnfred
5. Ragnhild
6. Erling
7. Gudrød
8. Sigurd Sleva

Eiriks far, kong Harald, forsøkte å videreføre sitt rike ved en kombinert løsning, hvor han på den ene side ga kongsnavn og deler av riket til flere av sønnene sine, og på den annen side innsatte Eirik som overkonge over dem.

Eirik ble altså foretrukket av faren foran sine brødre som konge og fikk fikk kongsmakt sammen med faren de 3 siste årene faren levde, og ble enekonge etter ham.

Eirik tok livet av flere av sine brødre, bl.a Bjørn Farmann.

Eirik ble i sin tur fordrevet av sin yngre bror Håkon den gode (Adalsteinsfostre) da Håkon kom hjem fra England. Historikeren Claus Krag peker på at sagaene er innbyrdes uenige om hvorvidt Håkons kongsnavn ble brukt av Sigurd Håkonsson Ladejarl i en maktkamp mot Eirik, eller om det var Håkon som utnyttet Sigurds maktbase i en kamp med broren. Eirik tapte maktkampen med Håkon og rømte fra landet.

Etter å ha veket for sin bror Håkon Adalsteinfostre, og dro til England hvor han fikk Northumberland i len av kong Adalstein.

Eirik lot seg og sin familie døpe og bosatte seg i Jorvik.
Han ble fordrevet fra Jorvik 941 av Edmund, bror til Adalstein, men herredømmet over Northumberland skiftet helt til han falt i 954 for Kong Eadred.

Historia Norvegiæ forteller at han dro til England, hvor kongen gjorde ham til greve over Northumberland. Han ble så fordrevet av beboerne og dro til Spania hvor han ble drept.

Theodricus forteller bare at han dro til England og døde der.

Ågrip forteller at han til Danmark og så til England. Han ble så jarl i Northumberland. Han dro på viking flere steder i Vest-Europa og falt i England.

Fagrskinna har en lengre beretning om hva som skjedde etter at han dro fra Norge.

Snorre forteller at han dro til Orknøyene, var i viking i Skottland og England før han overtok styringen med Northumberland.

Den angelsaksiske krønike versjon D omtaler først ham i 948, da Kong Eadred fordev ham fra Northumberland. Versjon E forteller at befolkningen i Northumberland i 952 tok i mot Eirik Blodøks, og at han ble fordrevet i 954.
En yngre kilde forteller at Eirik falt i et slag i Stainmoor mot kong Eadred i 954 (Einarsdóttir, 1968).

Avhengig av hvilke kilder en vektlegger kan hans liv i England beskrives forskjellig.

Noen mener at Eirik var hersker i Jorvik (York), men det er ikke stadfestet i engelske kilder. Det er uvisst når han kom til England, og om han var i Northumberland i 1 lang periode, 2 perioder eller en kort periode. Fra Eiriks tid som hersker i Northumberland, er det funnet mynter med innskriften Eric Rex.


Det gis 2 ulike forklaringer på tilnavnet Blodøks:

Dels forklares det, som i Ågrip, med at han tok livet av flere av brødrene sine.
I Fagrskinna forklares tilnavnet derimot med hans aktivitet på vikingferder. Eirik dro som 12-åring ut på sin tids dannelsesreise; i hærferd med 5 langskip som han fikk av faren sin. Han var 4 år i hærferd i austerveg og deretter 4 år i vesterveg:
Først til Baltikum, rundt Danmark og sørover til Friesland; deretter herjet han i 4 år i Skottland, Irland, Bretland (det vil si Cumbria eller Wales) og Bretagne.
Så styrte han nordover til Finnmark og Bjarmeland, hvor han skal ha vunnet et stort slag. Et kvad i Fagerskinna forteller at Eirik ble mottatt som en stor helt av de norrøne gudene i Valhall etter sin død. Samtidig beskriver sagaen ham som en veik og puslete ektemann, og selv om han vant flere slag, flyktet han like fullt fra Norge uten kamp da hans yngre halvbror Håkon den gode utfordret ham. Han ble også fordrevet fra kongedømmet sitt i Nord-England minst én gang før han falt.

Eirik var på den tiden et nokså vanlig navn i Sverige, men svært sjeldent i Danmark og Norge. Først senere ble navnet vanlig også her. Tilnavnet Blodøks kan vise til en drapsmann generelt, men blod brukes også som metafor for slektskap og familie, og kan ha blitt knyttet til ham fordi han hadde drept flere av slektningene sine. Eirik var på ingen måte den eneste av sin samtids herskere som kjempet med brødrene sine om makten; men ifølge Heimskringla stod han og konen hans ansvarlige for drapene på 5 av hans halvbrødre, og det var uvanlig.

Imidlertid var flere av de omtalte kanskje slett ikke halvbrødrene hans. En del av de som ettertiden listet opp som sønner av Harald Hårfagre, tjente riktignok som underkonger for ham, og så kan sagaforfatterne 300 år senere ha tenkt at de nok også var sønnene hans, selv om dette ikke nødvendigvis har vært tilfellet.
Noen kan ha blitt bevisst innlemmet i ætten hans på 1000-tallet, slik at konger som Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kunne legitimere sin rett til den norske tronen ved å føre ættelinjen tilbake til Harald Hårfagre og samlingen av riket.
Andre kan være innlemmet for å forverre inntrykket av Eiriks grusomhet. Drap på én bror kunne anses som en ulykke, mens drap på 5 fremstod som uhyrlig.


Eiríksmál, norrønt skaldekvad om Eirik Blodøks' fall (954), skal være diktet på oppfordring av dronning Gunnhild. Skalden er ukjent. Vi har bare en del av kvadet som er tatt med i Fagrskinna, der det skildres hvordan Eirik blir mottatt av Odin i Valhall.

Versemålet er det gamle ljodahått, innholdet hedensk-mytologisk. Øyvind Skaldaspiller har etterlignet Eiríksmál i Hákonarmál.

Occupation:
Eirik Blodøks var konge i Norge en kort tid i første halvdel av 900-tallet. Etter at han var blitt fordrevet fra landet på grunn av sitt harde styre, var han senere, i kortere eller lengre tid, konge av York (norrønt Jorvik) i Nordøst-England.

Eiriks samlede regjeringstid i Norge ble kort, ca. 5 år, det vil si bare 2-3 år i tillegg til årene han skal ha regjert sammen med faren.
Utover slike enkle kjensgjerninger – det kortvarige kongedømmet og fiendskapet med brødrene – vet vi lite om Eirik. De senere kongesagaene forteller ikke mye om ham, og beretningene er dessuten sprikende, særlig om de senere år av hans liv. Skaldekvad om Eiriks bedrifter er ikke bevart. Et kvad av Glum Geirason, som blant annet skal ha handlet om Eiriks vikingferder, er dessverre tapt, og H?fuðlausn av Egil Skallagrimsson gir ingen konkrete opplysninger om hendelser i Eiriks historie, bare malende beskrivelser av slagtummel og kamp i sin alminnelighet.

Usikkerheten gjelder også Eiriks ekteskap:

Enda så mye Eiriks dronning, Gunnhild, ruver i den senere overleveringen, kan vi ikke engang være sikre på hvem hun egentlig var. Ifølge de norrøne sagaene ættet hun fra Hålogaland, og hun fremstilles i den forbindelse som trolldomskyndig. Den latinske Historia Norvegiæ sier derimot at hun var datter av den danske kong Gorm.

Eirik ble etter det sagaene beretter, fordrevet fra Norge fordi han som konge førte videre farens harde linje og opptrådte som en undertrykkende konge. Kampen han førte mot brødrene sine, skal også ha vakt motvilje.
Hans etterfølger som norsk konge ble halvbroren Håkon, som særlig støttet seg på ladejarlen Sigurd Grjotgardsson. Dette må helst bety at Eirik er kommet i et motsetningsforhold til Sigurd. Men ellers varierer det en del om sagaene lar Håkon eller Sigurd være den mest aktive under maktskiftet. Bildet av Eirik som undertrykker er ellers særlig tydelig i Egilssaga som følge av fiendskapet mellom kongen og Egil Skallagrimsson.

Eirik tilbrakte de siste 20 årene av sitt liv utenfor Norge.
Fra slutten av denne perioden finnes det noen få opplysninger i utenlandske kilder. Dette stoffet har sagaforfatterne formodentlig kjent, direkte eller indirekte, men likevel ikke klart å få god form på eller å plassere i en riktig sammenheng, blant annet fordi de skriver som om Eirik døde allerede omkring 940.
I Den angelsaksiske krønike er Eirik nevnt som northumbrisk konge i York 948. For å få dette til å passe med de norrøne tekstene – og dessuten fylle en større del av tidsrommet etter Eiriks fordrivelse fra Norge – har enkelte historikere tenkt seg at Eirik var konge i York i flere omganger, men denne antakelsen savner et mer håndfast grunnlag.

I 948 ble vikingriket i York angrepet av Wessex-kongen Eadred, som hadde hatt kontroll over området tidligere i 940-årene, angivelig fordi northumbrerne nå hadde tatt Eirik til konge. Til slutt lyktes det for Eadred å erobre Northumbria idet Eirik falt 954.
Kronologien i de engelske kildene er likevel uklar, og det er mulig at Eirik bare var konge i York i tidsrommet 950–952, slik P. Sawyer har fremholdt. Det er bevart mynt – med innskriften Ericus Rex – som Eirik lot slå mens han var konge i York.

Samtidig som Eirik var opptatt i England – eller andre steder – tok sønnene hans opp kravet om kongedømme i Norge, som fiender av Håkon den gode og Sigurd jarl.
I denne sammenhengen lar sagaene moren, Gunnhild, spille en nøkkelrolle. Fra begynnelsen av 950-årene ble Eirikssønnenes fremstøt, som endte med seier over Håkon og etableringen av Harald Gråfells kongedømme 961, støttet av den danske kongen Harald Blåtann.

Etter Eirik Blodøks' død skal Gunnhild ha fått en ukjent skald til å lage et storslått dikt om den døde, Eiríksmál. Her skildres Eiriks inntog i Valhall etter at han var falt. Men av alle sagaene er det bare Fagrskinna som viser til kvadet, og flere trekk ved de siterte strofene taler for at det ikke er ekte, men laget senere etter mønster av et annet kvad, Hákonarmál, som ble diktet til minne om Eiriks etterfølger som norsk konge.

Family/Spouse: Gunhild Gormsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Ålov married Tore Ragnvaldsen between 0892 and 0899. Tore (son of Ragnvald Øysteinsen, "Mørejarl" and Hild Rolvsdatter) was born about 0862; died between 0935 and 0940. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Vestlandet, Norge; Kongssønn og tjente i hirden til sin far.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Harald hårfagres saga:

(Brødrene) Rørek og Gudrød var mest i hirden hos kongen og hadde store veitsler i Hordaland og Sogn....

Other Events and Attributes:

• Occupation: Norge; Jarl under sin far Harald.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Han (Harald Hårfagre) delte landet mellom dem (sønnene), lot dem få Vingulmark, Romerike, Vestfold og Telemark; dette gav han til Olav, Bjørn, Sigtrygg, Frode og Torgils...

Other Events and Attributes:

• Occupation: Jarl under sin far.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Han (Harald Hårfagre) delte landet mellom dem (sønnene), lot dem få Vingulmark, Romerike, Vestfold og Telemark; dette gav han til Olav, Bjørn, Sigtrygg, Frode og Torgils...

...Til Torgils og Frode gav kong Harald hærskip, de dro i vesterviking og herjet omkring i Skottland og Bretland og Irland. De var de første nordmenn som tok Dublin. Det sies at noen gav Frode gift så han døde, men Torgils var konge i Dublin lenge, til han ble sveket av irerne og falt der...

Other Events and Attributes:

• Occupation: Dublin, Irland; Konge?

Notes:

Occupation:
Haraldsønnene Frode og Torgils dro i viking til Irland og Torgils var, ifølge Snorre, den første norske konge i Dublin. Dette er neppe historisk korrekt, og beror på en sammenblanding av Torgils og vikinghøvdingen Turgeis som var konge der fra 830 til 845.

Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Han (Harald Hårfagre) delte landet mellom dem (sønnene), lot dem få Vingulmark, Romerike, Vestfold og Telemark; dette gav han til Olav, Bjørn, Sigtrygg, Frode og Torgils...

...Til Torgils og Frode gav kong Harald hærskip, de dro i vesterviking og herjet omkring i Skottland og Bretland og Irland. De var de første nordmenn som tok Dublin. Det sies at noen gav Frode gift så han døde, men Torgils var konge i Dublin lenge, til han ble sveket av irerne og falt der...

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0900, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; Konge over Hadafylke og i Vest-Opplandene.

Notes:

Occupation:
Sigurd var ca.900 konge over Hadafylke (Ringerike, Hadeland).

Sigurd Haraldsson Rise (død ca.950) var sønn av Harald Hårfagre og Snøfrid Svåsedotter, som skal ha fått 4 sønner.

Fra Snorre: Harald hårfagres saga:

...Kongen festet Snøfrid og giftet seg med henne, og elsket henne så bort i ørske at han gikk ifra all ting, riket og alt det han burde se etter der. De fikk 4 sønner, den ene var Sigurd Rise, så Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine...

Etter Snøfrids død sønnene ble sendt på oppfostring:

Gudrød til Tjodolv den kvinværske i Agder, Sigurd og Halvdan til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland.

...Etter at kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer. Men Gudrød Ljome drog til Tjodolv den kvinværske, som var fosterfar hans, og bad han følge med seg til kongen, for Tjodolv var en kjær venn av kongen. Kongen var da på Opplanda. De drog av sted og kom til kongen seint på aftenen, satte seg ytterst ved døra, og lot ingen se hvem de var. Kongen gikk framme på golvet og så på benkene, han hadde et slags gjestebud, og mjøden var blandet. Da mumlet han dette fram for seg:

Graahærde mennar gamle
paa gaarden eg ser i mengd.
Kjempur mjød-huga kjem.
Kvi er De altfor mange?

Da svarte Tjodolv:

I hovude me hadde
hogg i sverde-leiken,
mennar aat milde kongen;
for mange me var ikkje daa.

Tjodolv slo ned hetta, og da kjente kongen ham og bød ham velkommen. Da bad Tjodolv at kongen ikke skulle slå vrak på sønnene sine; de ville nok gjerne hatt bedre morsætt om du hadde gitt dem det. Kongen lovte ham dette og bad ham ta Gudrød med seg hjem igjen, der han hadde vært før; Sigurd og Halvdan sendte han til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland. De gjorde som kongen bød, og ble sterke og modige karer alle sammen, vel opplært og kyndige i idretter. Kong Harald satt nå i ro hjemme i landet, og det var fred og gode år...

Snorre hevder at Sigurd Rise var far til Halvdan som ca.960 var konge på Oplandene og far til Sigurd Syr.

Fra Snorre: Olav Trygvessons saga:

...Sigurd Syr var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre.

Halvdan Sigurdsson var sønn av Sigurd Haraldsson Rise, som regjerte som konge over Hadafylke omkring år 900. Ifølge sagalitteraturen var Halvdan Sigurdsson far til Sigurd Syr, konge på Ringerike, som ble gift med Åsta Gudbrandsdatter og dermed farfar til kong Harald Hardråde. Åsta Gudbrandsdatter hadde sønnen Olav, den senere kong Olav den hellige fra sitt første ekteskap med Harald Grenske.

Family/Spouse: NN Vebjørnsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Jarl og seidmann.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Det står om moren Snøfrid, etter hennes død:

...Etter at kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer. Men Gudrød Ljome drog til Tjodolv den kvinværske, som var fosterfar hans, og bad han følge med seg til kongen, for Tjodolv var en kjær venn av kongen. Kongen var da på Opplanda. De drog av sted og kom til kongen seint på aftenen, satte seg ytterst ved døra, og lot ingen se hvem de var. Kongen gikk framme på golvet og så på benkene, han hadde et slags gjestebud, og mjøden var blandet. Da mumlet han dette fram for seg:

Graahærde mennar gamle
paa gaarden eg ser i mengd.
Kjempur mjød-huga kjem.
Kvi er De altfor mange?

Da svarte Tjodolv:

I hovude me hadde
hogg i sverde-leiken,
mennar aat milde kongen;
for mange me var ikkje daa.

Tjodolv slo ned hetta, og da kjente kongen ham og bød ham velkommen. Da bad Tjodolv at kongen ikke skulle slå vrak på sønnene sine; de ville nok gjerne hatt bedre morsætt om du hadde gitt dem det. Kongen lovte ham dette og bad ham ta Gudrød med seg hjem igjen, der han hadde vært før; Sigurd og Halvdan sendte han til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland. De gjorde som kongen bød, og ble sterke og modige karer alle sammen, vel opplært og kyndige i idretter. Kong Harald satt nå i ro hjemme i landet...

Skal ha været konge på Vest-Opplandene sammen med sin bror Sigurd Rise, et område de ble tildelt å styre under sin far Harald Hårfagre.

Videre skriver Snorre:

Ragnvald Rettilbeine hadde Hadeland, han lærte trolldom og ble seidmann. Kong Harald kunne ikke like seidmenn. I Hordaland var det en seidmann som het Vitgeir, og kongen sendte bud til ham og bad ham slutte å seide. Han svarte og kvad:

De er 'kje mykje aa undrast,
at me seider,
born av bøndar
og bondekonur,
naar Rognvald seider,
Rettilbeine,
Haralds heiders-son
paa Hadaland.

Men da kong Harald hørte dette sagt, drog Eirik Blodøks på hans bud til Opplanda og kom til Hadeland. Han brente inne sin bror Ragnvald med 80 seidmenn. Den gjerningen fikk han stor ros for.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Jarl under faren.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Snorre skriver om moren Snøfrids død:

...Etter at kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer. Men Gudrød Ljome drog til Tjodolv den kvinværske, som var fosterfar hans, og bad han følge med seg til kongen, for Tjodolv var en kjær venn av kongen. Kongen var da på Opplanda. De drog av sted og kom til kongen seint på aftenen, satte seg ytterst ved døra, og lot ingen se hvem de var. Kongen gikk framme på golvet og så på benkene, han hadde et slags gjestebud, og mjøden var blandet. Da mumlet han dette fram for seg:

Graahærde mennar gamle
paa gaarden eg ser i mengd.
Kjempur mjød-huga kjem.
Kvi er De altfor mange?

Da svarte Tjodolv:

I hovude me hadde
hogg i sverde-leiken,
mennar aat milde kongen;
for mange me var ikkje daa.

Tjodolv slo ned hetta, og da kjente kongen ham og bød ham velkommen. Da bad Tjodolv at kongen ikke skulle slå vrak på sønnene sine; de ville nok gjerne hatt bedre morsætt om du hadde gitt dem det. Kongen lovte ham dette og bad ham ta Gudrød med seg hjem igjen, der han hadde vært før; Sigurd og Halvdan sendte han til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland. De gjorde som kongen bød, og ble sterke og modige karer alle sammen, vel opplært og kyndige i idretter. Kong Harald satt nå i ro hjemme i landet, og det var fred og gode år...

...Da kong Harald var 40 år gammel, var mange av sønnene hans voksne karer, de var tidlig modne alle sammen. Da gikk det etter hvert slik at de ble misnøyde med at kongen ikke gav dem noe rike, men satte en jarl i hvert fylke; de mente jarlene var av lavere ætt enn de sjøl var. En vår la de av sted, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, med en stor flokk og kom uventet over Ragnvald Mørejarl, kringsatte huset hans og brente ham inne med 60 mann. Så tok Halvdan 3 langskip, fant mannskap til dem og seilte vest over havet.

Gudrød satte seg fast i de landene som Ragnvald jarl hadde hatt før. Men da kong Harald hørte dette, drog han straks mot Gudrød med en stor hær, og Gudrød så ingen annen utveg enn å gi seg over til kong Harald, og kongen sendte ham øst til Agder. Kong Harald satte Tore, sønn til Ragnvald jarl, over Møre, og giftet ham med Ålov, dattera si, hun som ble kalt Årbot. Tore jarl Teiande fikk da samme riket som hans far Ragnvald hadde hatt...

...Halvdan Hålegg kom helt uventet vest til Orknøyene, og Einar jarl flyktet straks fra øyene; han kom tilbake samme høst og kom da uventet på Halvdan. De møttes, der ble det en kort kamp og Halvdan flyktet, da var det nesten natt. Einar og hans folk lå uten telt den natta, og om morgenen, da det tok til å lysne, lette de etter flyktninger rundt på øyene og drepte alle, der de fikk tak på dem. Da sa Einar:

Neimen om jeg vet hva det er jeg ser der ute på Rinansøy, om det er fugl eller mann, snart reiser det seg opp, og snart legger det seg ned.

Så drog de dit bort, og der fant de Halvdan Hålegg og tok ham til fange. Einar jarl kvad denne strofen om aftenen, før han gikk til kamp:

Eg ser 'kje fraa rauste Rolv
eller fraa Rollaug fljuga
spjot mot fiende-flokken
endaa far vaar me lyt hemna.
Men i kveld, naar kvast
kjempur gjeng i slage,
tegjande mjøden tappar
Tore jarl paa Møre.

Da gikk Einar bort til Halvdan; han ristet ørn på ryggen hans på denne måten: han stakk sverdet inn i brysthulen ved ryggraden og skar alle ribbeina over ned til lendene, og drog lungene ut der; det var Halvdans bane.
Da kvad Einar:

Min fjordepart eg fekk
far min, Rognvald, hemna.
No er drottnen drepin,
for dette nornir raadde.
Hiv no, hæve gutar,
paa Høgleggen Steinar,
hard skatt eg honom sender,
sigeren er vaar.

Etterpå satte Einar jarl seg fast igjen på Orknøyene, som han før hadde hatt. Da nå dette ble kjent i Norge, gremmet de seg, brødrene til Halvdan, og mente det var noe som burde hevnes, og mange andre sa at det var sant nok. Men da Einar jarl hørte det, så kvad han:

Etter meg er mange
mennar fraa alle kantar,
høgborne, hatige,
hev hemn yvi mangt aa taka.
Men ikkje veit dei visst,
fyrr dei vinn aa drepa meg,
kven under ørne-kloi
endar fyrst sitt liv.

Kong Harald bød ut mannskap og drog sammen en stor hær og seilte siden vest til Orknøyene. Men da Einar jarl fikk høre at kongen var kommet østfra,tok han over til Katanes. Da kvad han en strofe:

Fagnfolk fredlause or lande
flyr, naar ein sau dei hev slagta,
men eg den unge kongsson
paa øyane drap i hel.
Paa meg vil hugstore hovding
hemna seg, vert de fortalt;
stygt skard eg i skjolden hans hogg,
skjelva eg gjer ikkje endaa.

Så gikk det menn og sendebud mellom kongen og jarlen, det kom da så langt at de satte hverandre stevne og møttes sjøl, og jarlen la alt under kongens dom. Kong Harald dømte Einar jarl og alle orknøyingene til å betale 60 mark i gull; bøndene syntes det var altfor stor bot, så tilbød jarlen dem at han skulle betale alt sammen alene, men så skulle all odel på øyene bli hans eiendom; dette gikk de med på, mest av den grunn at de fattige hadde ikke stort jord, og de rike tenkte de kunne vel løse odelen sin igjen så snart de ville. Jarlen greide ut hele bota til kongen, og kongen drog hjem igjen om høsten. Lenge etterpå var det slik på Orknøyene at jarlene eide all odel, helt til Sigurd Lodvesson gav odelen tilbake.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Agder, Norge; Jarl under sin far.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Snorre skriver om moren Snøfrids død:

...Etter at kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer. Men Gudrød Ljome drog til Tjodolv den kvinværske, som var fosterfar hans, og bad han følge med seg til kongen, for Tjodolv var en kjær venn av kongen. Kongen var da på Opplanda. De drog av sted og kom til kongen seint på aftenen, satte seg ytterst ved døra, og lot ingen se hvem de var. Kongen gikk framme på golvet og så på benkene, han hadde et slags gjestebud, og mjøden var blandet. Da mumlet han dette fram for seg:

Graahærde mennar gamle
paa gaarden eg ser i mengd.
Kjempur mjød-huga kjem.
Kvi er De altfor mange?

Da svarte Tjodolv:

I hovude me hadde
hogg i sverde-leiken,
mennar aat milde kongen;
for mange me var ikkje daa.

Tjodolv slo ned hetta, og da kjente kongen ham og bød ham velkommen. Da bad Tjodolv at kongen ikke skulle slå vrak på sønnene sine; de ville nok gjerne hatt bedre morsætt om du hadde gitt dem det. Kongen lovte ham dette og bad ham ta Gudrød med seg hjem igjen, der han hadde vært før; Sigurd og Halvdan sendte han til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland. De gjorde som kongen bød, og ble sterke og modige karer alle sammen, vel opplært og kyndige i idretter. Kong Harald satt nå i ro hjemme i landet, og det var fred og gode år.

...Da kong Harald var 40 år gammel, var mange av sønnene hans voksne karer, de var tidlig modne alle sammen. Da gikk det etter hvert slik at de ble misnøyde med at kongen ikke gav dem noe rike, men satte en jarl i hvert fylke; de mente jarlene var av lavere ætt enn de sjøl var. En vår la de av sted, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, med en stor flokk og kom uventet over Ragnvald Mørejarl, kringsatte huset hans og brente ham inne med 60 mann. Så tok Halvdan 3 langskip, fant mannskap til dem og seilte vest over havet.

Gudrød satte seg fast i de landene som Ragnvald jarl hadde hatt før. Men da kong Harald hørte dette, drog han straks mot Gudrød med en stor hær, og Gudrød så ingen annen utveg enn å gi seg over til kong Harald, og kongen sendte ham øst til Agder.

Kong Harald satte Tore, sønn til Ragnvald jarl, over Møre, og giftet ham med Ålov, dattera si, hun som ble kalt Årbot. Tore jarl Teiande fikk da samme riket som hans far Ragnvald hadde hatt.

...Gudrød Ljome var gjest i Kvine for å hilse på sin fosterfar Tjodolv en vinter; han hadde ei skute med fulltmannskap og ville seile nordover til Rogaland. Da satte det inn med sterk storm, men Gudrød hadde hastverk og brukte seg for han måtte vente.
Da kvad Tjodolv:

Far 'kje fraa her, fyrr den flate
farveg aat skipi jamnast.
Den store sjøen steinar
upp paa strandi, Gudrød, slengjer.
Dryg, vidgjetne konge,
til vere seg betre lagar.
Bi her til dess me fær bør;
no er brim og brot um Jaren.

Gudrød drog likevel, hva så Tjodolv sa; men da de kom ut for Jæren, gikk skipet under med dem, og de druknet alle sammen.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Viken, Oslofjorden, Norge; Hærmann for sin far Harald.

Notes:

Birth:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der...

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Kong Harald seilte flåten ut av Trondheimen og vendte sørover mot Møre. Den kongen som rådde for Mørefylke, het Huntjov, sønnen hans het Solve Klove, de var store hærmenn. Kongen som rådde for Romsdal, het Nokkve, han var Solves morfar. Disse høvdingene drog sammen en stor hær da de fikk høre om Harald, og kom imot ham; de møttes ved Solskjel, der ble det et stort slag og kong Harald vant...

...Begge kongene falt, men Solve kom seg unna ved flukt. Nå la kong Harald under seg disse 2 fylkene og ble der lenge om sommeren og satte lov og rett for folk, men om høsten brøt han opp og reiste nord til Trondheimen igjen...

...Våren etter rustet kong Harald en stor hær fra Trondheimen, og sa at med den ville han segle til Sunnmøre. Solve Klove hadde ligget ute på hærskip om vinteren og herjet omkring på Nordmøre, drept mange av kong Haralds menn, og ranet noen; ei tid på vinteren hadde han vært hos sin frende kong Arnvid på Sunnmøre også. Da de fikk høre at kong Harald kom, samlet de folk og fikk mange med seg, for det var mange som syntes de hadde noe å hevne på kong Harald...

...Solve Klove reiste sør i Fjordane til kong Audbjørn, som rådde der, og bad han om hjelp, bad at han skulle komme med hæren sin og hjelpe ham og kong Arnvid...

...Solve ordla seg slik at Audbjørn lovte å komme; han drog sammen en hær og seilte nord til kong Arnvid, og nå hadde de en svær hær...

Da fikk de vite at kong Harald var kommet nordfra. De møttes innenfor Solskjel. Det var skikk når man kjempet om bord at man skulle binde sammen skipene og kjempe om stavnene; slik ble det gjort her også. Kong Harald la sitt skip mot skipet til kong Arnvid, der ble kampen kvassest, og folk falt tett på begge sider, men til slutt ble kong Harald så vill og vred at han gikk fram i rausn på skipet sitt, og sloss der så hardt at alle frambyggene på Arnvids skip veik bakover helt til masta, og noen falt. Kong Harald gikk over på skipet, og kong Arnvids menn tok flukten, Arnvid sjøl falt på skipet sitt. Kong Audbjørn falt også, men Solve flyktet...

...Av kong Haralds menn falt Asgaut og Asbjørn, hans jarler, og mågene hans, Grjotgard og Herlaug, sønner til Håkon Ladejarl. Solve var i viking i lang tid etterpå og gjorde ofte stor skade i kong Haralds rike...

...Guttorm, kong Haralds sønn, hadde landvern ute i Viken, han seilte med hærskip ytre leia. Da han lå i Elvkvislene, kom Solve Klove dit og la til strid med ham, der falt Guttorm...


Died:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Guttorm falt i Elvkvislene (Götaelvs munning) for Solve Klove.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Trøndelag, Norge; Jarl under sin far.

Notes:

Birth:
Tvilling med Halvdan Hvite.

Om dem og brødrene skriver Snorre:

...De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Eirik (Blodøks) var hos kong Harald, far sin; det var ham han var mest glad i av sønnene, og han satte ham høyest; til ham gav han Hålogaland og Nordmøre og Romsdal. Nord i Trondheimen gav han styringen til Halvdan Svarte og Halvdan Kvite og Sigrød. Han gav sønnene sine det halve med seg i inntektene fra hvert av disse fylkene, dessuten skulle de sitte i et høgsete som var ett trinn høyere enn jarlenes og ett trinn lavere enn hans eget. Men det sete eslet hver eneste av sønnene seg etter hans dager; han sjøl eslet Eirik det, og trønderne eslet Halvdan Svarte det, og vikværingene og opplendingene unte dem det best som var hos dem i deres landsdel.
Av dette ble det ny ufred mellom brødrene igjen. Og ettersom de syntes de hadde for lite rike, så drog de på hærtog...

...Halvdan Svarte og Halvdan Kvite lå i viking og herjet rundt i austerveg. De hadde en stor strid i Estland, der falt Halvdan Kvite...

...Kong Eirik dro vinteren etter nord til Møre og tok veitsle på Selven innenfor Agdenes; men da Halvdan Svarte hørte om det, kom han dit med en hær og kringsatte huset. Eirik sov i et hus for seg, og kom seg ut og til skogs selv femte, men Halvdan og hans menn brente opp gården og alt folk som var inne. Med disse nyhetene kom Eirik til kong Harald. Kongen ble styggelig sint for dette, han samlet en hær og dro mot trønderne, men da Halvdan Svarte fikk høre det, bød han ut folk og skip og fikk en stor hær og seilte ut til Stadsbygd innenfor Torsbjorg. Kong Harald lå da med sin hær ute ved Reinsletta (Reinskloster). Nå sendte de menn til hverandre. Det var en gjev mann som het Guttorm Sindre, han var nå i følge med Halvdan Svarte, men før hadde han vært hos kong Harald, og han var en kjær venn for begge to. Guttorm var stor skald, han hadde laget et kvede om hver av kongene, både far og sønn; de hadde bydd ham lønn for det, han hadde ikke villet ha noen, men hadde bedt at de skulle oppfylle en bønn for ham, og det hadde de lovt. Han gikk nå til kong Harald og talte om forlik mellom dem, han rettet en bønn til hver av dem, og det var at de skulle forlike seg, og så høyt satte kongene ham at på hans bønn ble de forlikt. Mange andre gjeve menn støttet ham i denne saken. Forliket gikk ut på at Halvdan skulle få hele det rike han før hadde hatt, men han skulle også la sin bror Eirik være i fred...

...To år etter at hordene hadde tatt Eirik til overkonge døde Halvdan Svarte plutselig i et gjestebud, inne i Trondheimen, folk sa at Gunnhild kongsmor hadde kjøpt en trollkyndig kone til å gi ham gift i drikken. Etter dette tok trønderne Sigrød til konge.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Trøndelag, Norge; Jarl under sin far.

Notes:

Birth:
Tvilling med Halvdan Svarte.

Om dem og brødrene skriver Snorre:

...De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Eirik (Blodøks) var hos kong Harald, far sin; det var ham han var mest glad i av sønnene, og han satte ham høyest; til ham gav han Hålogaland og Nordmøre og Romsdal. Nord i Trondheimen gav han styringen til Halvdan Svarte og Halvdan Kvite og Sigrød. Han gav sønnene sine det halve med seg i inntektene fra hvert av disse fylkene, dessuten skulle de sitte i et høgsete som var ett trinn høyere enn jarlenes og ett trinn lavere enn hans eget. Men det sete eslet hver eneste av sønnene seg etter hans dager; han sjøl eslet Eirik det, og trønderne eslet Halvdan Svarte det, og vikværingene og opplendingene unte dem det best som var hos dem i deres landsdel.
Av dette ble det ny ufred mellom brødrene igjen. Og ettersom de syntes de hadde for lite rike, så drog de på hærtog...

...Halvdan Svarte og Halvdan Kvite lå i viking og herjet rundt i austerveg. De hadde en stor strid i Estland, der falt Halvdan Kvite...

Other Events and Attributes:

• Occupation: Trøndelag, Norge; Jarl under sin far.

Notes:

Birth:
Om Sigfred og brødrene skriver Snorre:

...De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Eirik var hos kong Harald, far sin; det var ham han var mest glad i av sønnene, og han satte ham høyest; til ham gav han Hålogaland og Nordmøre og Romsdal. Nord i Trondheimen gav han styringen til Halvdan Svarte og Halvdan Kvite og Sigrød. Han gav sønnene sine det halve med seg i inntektene fra hvert av disse fylkene, dessuten skulle de sitte i et høgsete som var ett trinn høyere enn jarlenes og ett trinn lavere enn hans eget. Men det sete eslet hver eneste av sønnene seg etter hans dager; han sjøl eslet Eirik det, og trønderne eslet Halvdan Svarte det, og vikværingene og opplendingene unte dem det best som var hos dem i deres landsdel.
Av dette ble det ny ufred mellom brødrene igjen. Og ettersom de syntes de hadde for lite rike, så drog de på hærtog...

Other Events and Attributes:

• Occupation: Vestlandet, Norge; Kongssønn, og tjente i hirden til sin far.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Harald hårfagres saga:

(Brødrene) Rørek og Gudrød var mest i hirden hos kongen og hadde store veitsler i Hordaland og Sogn....

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Gudbrandsdalen, Hedmark, Innlandet, Norge; Jarl under sin far.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Kong Harald var nå 50 år gammel, og mange av sønnene hans var voksne og noen døde. Mange av dem var fælt ustyrlige å ha innenlands, og de var uforlikte seg imellom; de dreiv kongens jarler fra eiendommene deres, og drepte noen av dem. Kong Harald lyste da til stort ting øst i landet og stevnte opplendingene dit. Da gav han sønnene sine kongsnavn og gjorde det til lov at hans ættmenn skulle få kongedømme hver etter sin far, og jarledømme skulle den ha som var kommet av hans ætt på morsida. Han delte landet mellom dem, lot dem få...

...Hedmark og Gudbrandsdalen gav han til Dag og Ring og Ragnar...

Other Events and Attributes:

• Occupation: Gudbrandsdalen, Hedmark, Innlandet, Norge; Jarl under sin far.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Kong Harald var nå 50 år gammel, og mange av sønnene hans var voksne og noen døde. Mange av dem var fælt ustyrlige å ha innenlands, og de var uforlikte seg imellom; de dreiv kongens jarler fra eiendommene deres, og drepte noen av dem. Kong Harald lyste da til stort ting øst i landet og stevnte opplendingene dit. Da gav han sønnene sine kongsnavn og gjorde det til lov at hans ættmenn skulle få kongedømme hver etter sin far, og jarledømme skulle den ha som var kommet av hans ætt på morsida. Han delte landet mellom dem, lot dem få...

...Hedmark og Gudbrandsdalen gav han til Dag og Ring og Ragnar...

Other Events and Attributes:

• Occupation: 0935, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Håkon ble tatt til konge av stormennene i Trondheimen. La under seg resten av landet etter at Eirik Blodøks hadde flyktet fra landet.

Håkon sies å være den første kongen som prøvde å innføre kristendommen til landet.

Han satte Gulatingsloven i samråd med Torleiv Spake og Frostatingsloven i samråd med Sigurd jarl og andre stor- menn fra Trondheimen. Bøndene fikk tilbake odelsretten.

Håkon organiserte leidangen, og fikk istand vakthold med varder langs kysten.

Håkon ble såret i slag mot nevøen Harald 2 Gråfell (sønn til Eirik Blodøks) ved Fitjar (herred mellom Bergen og Haugesund), forblødde og døde på samme sted han var født.
Hauglagt ved kongsgården Seim, Nordhordaland.

HÅKON DEN GODE (934-961) var ein av sønene til Harald Hårfagre. Han vart oppfostra hos kong Adalstein i England. Der vart han døypt og opplært i den kristne trua. Då han høyrde at faren var død, for han attende til Noreg og ville kristne landet. Han møtte mykje motstand, og dette vart ei tid med mykje krig og ufred i landet. Folket ville halde fast på den gamle gudelæra, og dei reiv ned kyrkjer som Håkon fekk bygt. Mange ville også kjempe om makta i Noreg med Håkon, og tilslutt vart Håkon den gode drepen i eit slag utan å ha fått kristna landet slik han hadde sett seg som mål. Eiriksønene tok no makta i landet.

Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Da kong Harald var nesten 70 år gammel, fikk han en sønn med ei kvinne som het Tora og ble kalt Mosterstong; hennes ætt var fra Moster, og hun hadde gode frender, hun var skyld til Horda-Kåre. Hun var ei staut kvinne og svært vakker; hun ble reknet som kongens tjenestejente. Det var mange den gang som gjorde tjeneste hos kongen, enda de var av god ætt, både menn og kvinner. Når det gjaldt storfolks barn, var det skikk å være svært nøye med hvem som skulle øse vann over dem og gi dem navn. Da det nå lei mot den tid Tora ventet hun skulle føde barn, ville hun reise til kong Harald, han var da nord på Seim, og hun var på Moster. Hun seilte så nordover på Sigurd jarls skip. De lå ved land om natta, og der fødte Tora barnet oppe på hella ved landgangen; det ble en gutt. Sigurd jarl øste vann over gutten og kalte han opp etter sin egen far Håkon Ladejarl; gutten ble snart vakker og stor av vekst og liknet svært på sin far. Harald lot gutten følge mora, og de 2 var på kongsgarden mens gutten var liten.

Kongen i England den gang het Adalstein, han hadde nettop overtatt kongedømme da; han ble kalt den seiersæle og den troende. Han sendte menn til Norge, de skulle gå til kong Harald med en sending som denne: sendemannen gikk fram for kongen; så rakte han kongen et sverd, det var prydet med gull på hjalt og handtak, og hele slira var også prydet med gull og sølv og innlagt med kostelige edelsteiner. Sendemannen holt sverdhjaltet fram mot kongen og sa:

Her er et sverd, som kong Adalstein bad deg ta imot.

Kongen tok om handtaket, og straks sa sendemannen:

Nå tok du slik som kongen vår ville, og nå skal du være hans undermann, siden du tok i sverdet hans.

Kong Harald skjønte nå at dette var gjort til spott og spe, og han ville ikke være noen annen manns undermann, men han sanset likevel å gå fram på sin vanlige måte: hver gang sinnet skjøt opp i ham, eller han ble vred, styrte han seg først og lot sinnet renne av seg, og siden så han på saken uten å være sint. Det gjorde han nå også, og talte med sine venner om det, og alle var enige om at det første som var å gjøre, var å la sendemennene reise hjem uskadde.

Neste sommer sendte kong Harald et skip vest til England og satte Hauk Håbrok til styresmann. Han var ei stor kjempe og kongens kjære venn; han gav ham sønnen Håkon med seg. Hauk drog da vest til England til kong Adalstein og kom til ham i London; der var det gjestebud og stor stas. Da de kom tl hallen, sa Hauk til sine menn hvordan de skulle bære seg at når de gikk inn. Han sa at den som gikk først inn, skulle gå sist ut, og alle skulle stå i ei rekke foran bordet, og hver skulle ha et sverd på venstre side og feste kappa slik at en ikke kunne se sverdet. Så gikk de inn i hallen, det var 30 mann. Hauk gikk fram til kongen og hilste på ham. Kongen bød ham velkommen. Da tok Hauk gutten og satte ham på kneet hos kong Adalstein. Kongen så på gutten, og spurte Hauk hvorfor han gjorde dette. Hauk svarte:

Kong Harald bad om du ville ta et tjenestebarn til oppfostring for ham.

Kongen ble fælt sint og greip sverdet han hadde på seg og drog det, som han ville drepe gutten.

Du har nå iallfall knesatt ham, sa Hauk, og nå kan du myrde ham om du har lyst, men du rydder ikke alle Haralds sønner av vegen med det. Så gikk Hauk ut, og alle hans menn fulgte, de tok vegen til skipet og satte til havs, så snart de kunne, og kom tilbake til Norge og til kong Harald. Og nå var han vel nøyd, for folk bruker å si at den som har en annens barn til oppfostring, står under ham i verdighet. I slike sammenstøt mellom kongene kunne en merke det at hver av dem gjerne ville være større enn den andre, men ingen av dem mistet noe av sin verdighet for den saks skyld, og hver var overkonge i sitt rike til sin dødsdag.

Kong Adalstein lot Håkon døpe, og lærte ham rett tro og gode seder og allslags høvisk opptreden. Kong Adalstein var meget glad i ham, mer enn i noen av sine frender, og likedan ble de glade i ham alle andre han kjente. Han ble siden kalt Adalsteinsfostre. Han kunne mye og var svær i idretter; han var større og sterkere og vakrere enn noen annen mann, klok og veltalende og en god kristen. Kong Adalstein gav Håkon et sverd, hjaltene var av gull på det og likeså handtaket, men klingen var likevel bedre; med den hogg Håkon en kvernstein igjennom helt inn til øyet; siden det ble sverdet kalt kvernbit. Det er det beste sverd som noen gang er kommet til Norge, det hadde Håkon til sin dødsdag.

Året etter kong Haralds død tok kong Eirik (Blodøks) alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken. Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge 2. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt.
Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda...


Fra Snorre: Håkon den godes saga:

1.
Håkon Adalsteinsfostre var i England da han fikk høre at hans far, kong Harald, var død. Han gjorde seg straks ferdig til å reise. Kong Adalstein gav ham folk og gode skip og rustet ham staselig ut for ferden. Han kom til Norge om høsten. Der hørte han om brødrenes fall, og at kong Eirik var i Viken, og da seilte Håkon nord til Trondheimen og til Sigurd Ladejarl, som var den klokeste mann i Norge, og der fikk han god mottagelse; de sluttet forbund. Håkon lovte ham stor makt om han ble konge. Så lot de stevne til stort ting, og på tinget talte Sigurd jarl på Håkons vegne og bad bøndene ta ham til konge. Etterpå stod Håkon sjøl opp og talte.

Da talte folk seg imellom, og den ene sa til den andre at det måtte være Harald Hårfagre som var kommet og var blitt ung igjen for annen gang. Håkon åpnet talen sin med å be bøndene gi ham kongsnavn, og bad dem også om å følge ham og gi ham makt til å holde kongedømmet; han bød dem til gjengjeld å gjøre alle bønder til odelsbårne og gi odel til dem som bygslet. Etter denne talen ble det slikt bifall at hele bondemugen ropte og skreik at de ville ta ham til konge, og så ble gjort; trønderne tok Håkon til konge over hele landet. Da var han 15 år gammel, han fikk seg hird og drog omkring i landet.

Nå spurtes det på Opplanda, at trønderne hadde tatt seg en konge som var alldeles slik som Harald Hårfagre; det var bare ett som skilte, det, at Harald hadde trellbundet og kuet alle folk i landet, men denne Håkon ville hver mann vel, og bød seg til å gi bøndene odelen tilbake, den som kong Harald hadde tatt fra dem. Slike tidender ble alle glad for, og den ene sa til den andre, og det fór som ild i tørt gras helt øst til landegrensa. Mange bønder kom fra Opplanda for å møte kong Håkon, noen sendte menn og noen sendte bud og tegn, alt sammen fordi de ville bli hans menn. Kongen tok imot med takk.

2.
Da det lei mot vinteren, reiste kon Håkon til Opplanda; der lyste han til ting, og alt det folk som kunne, samlet seg da om ham. Han ble tatt til konge på alle ting der, og så reiste han øst i Viken. Der kom brorsønnene hans, Tryggve og Gudrød, til ham og mange andre, og de reknet opp all den ulykke som hadde kommet over dem fra Eirik, bror hans. Hatet mot Eirik vokste alt etter som alle mennesker ble mer glad i Håkon og fikk mer mot til å si det de tenkte.

Kong Håkon gav Tryggve og Gudrød kongsnavn, og samme makt som kong Harald hadde gitt fedrene deres ; han ga Ranrike og Vingulmark til Tryggve, og Vestfold til Gudrød. Men de var unge, bare barna ennå, derfor satte han gjæve og kloke menn til å styre landet med dem. Han ga dem landet med samme avtale som hadde vært før, de skulle ha halv- delen med ham av skylder og skatter. Da våren kom, drog kong Håkon nordover til Trondheimen, han tok landvegen gjennom Opplanda.

3.
Da det ble vår, samlet kong Håkon en stor hær i Trondheimen og skaffet seg skip. Vikværingene hadde også en stor hær ute, og tenkte å møte Håkon. Eirik også bød ut hær, på Vestlandet, men han fikk dårlig med folk, for mange av stormennene sviktet ham og drog til Håkon. Og da han ikke så seg noen utveg til å gjøre motstand mot Håkons hær, seilte han vest over havet med så mye folk som ville følge ham ; først kom han til Orknøyene og derfra fikk han med seg et stort følge; så seilte han sør til England og herjet hele Nord-England også.

Den engelske konge Adalstein sendte bud og bød Eirik å få et rike av ham i England; han sa at kong Harald, far hans, hadde vært en god venn til kong Adalstein, så nå ville han lønne sønnen for det. Det gikk bud mellom kongene, og de ble forlikt og gjorde en avtale. Kong Eirik fikk Nordimbraland i len av kong Adalstein og skulle verge landet der mot daner og andre vikinger. Eirik skulle la seg døpe, og like ens hans kone og barn, og alle folkene som fulgte ham dit. Dette gikk Eirik med på; han ble døpt og fikk den rette tro. Nordimbraland blir reknet som 1/5 av England. Han hadde fast bosted i Jorvik, der som de sier Lodbroksønnene hadde sittet før. Nordimbraland var for det meste bygd av nordmenn siden den gang Lodbroksønnene hadde landet. Daner og nordmenn herjet der nå, etterat de hadde mistet makten i landet. Mange steder der har fått navn på norrønt mål, Grimsby og Hauksfljot og mange andre.

4.
Kong Eirik holdt mye folk omkring seg, han hadde hos seg storparten av de nordmenn som var kommet østfra med ham, og dessuten kom det siden mange av hans venner fra Norge. Han hadde lite land. Så drog han støtt på hærferd om sommeren, herjet i Skottland og på Suderøyene, i Irland og Bretland og vant seg rikdom på den måten.

Kong Adalstein ble sjuk og døde, han hadde vært konge 14 år, 8 uker og 3 dager. Etter ham ble hans bror Edmund konge i England, han likte ikke nordmenn. Kong Eirik stod seg ikke godt med ham, og det gikk til slutt ord om at kong Edmund visst ville sette en annen høvding over Nordimbraland.

Men da kong Eirik hørte det, drog han i vesterviking, han tok med seg Arnkjell og Erlend, Torv-Einars sønner, fra Orknøyene. Etterpå drog han til Suderøyene, der var mange vikinger og hærkonger, de slo seg nå sammen med kong Erik. Med denne hæren styrte han først til Irland, og derfra tok han også med seg alt det folk han kunne få, så drog han til Bretland og herjet. Så seilte han sørover langs England og herjet der som andre steder, og alle rømte unna der han kom. Og ettersom Eirik var svært vågal og dessuten hadde stor hær, stolte han så trygt på folkene sine at han gikk langt inn i landet og herjet og forfulgte folk.

Den kongen Edmund hadde satt til landvern der, het Olav; han fikk sammen en rent uovervinnelig hær og gikk mot kong Eirik. Det ble et stort slag; der falt mange av de engelske, men når en falt, kom det tre isteden innefra landet, og mot slutten av dagen snudde det seg og mannefallet ble størst hos nordmennene; der falt en mengde folk, og den dagen endte med at kong Eirik falt og 5 konger med ham; disse her blir nevnt:
Guttorm og hans 2 sønner, Ivar og Hårek; der falt Sigurd og Ragnvald også, og der falt Arnkjell og Erlend, Torv-Einars sønner. Det ble svært til mannefall hos nordmennene, men noen kom unna, og de drog til Nordimbraland og fortalte det som hadde hendt, til Gunnhild og hennes sønner.

5.
Da Gunnhild og sønnene fikk greie på at kong Eirik var falt, og at han først hadde herjet Englands-kongens land, mente de at de kunne være viss på det ikke ble videre fredelig for dem der; de skynte seg da straks bort fra Nordimbraland og tok med seg alle de skip kong Eirik hadde eid, de tok også med alt det folk som ville følge dem, og en mengde gull og annet løsøre, som var blitt dradd sammen der i skatter fra England; en del var tatt på hærferd også. De styrte med flåten nord til Orknøyene, der slo de seg ned for ei tid. Da var Torfinn Hausakljuv, sønn til Torv-Einar, jarl der. Eirikssønnene la Orknøyene og Hjaltland under seg og tok skatter. De var der om vinteren, og om sommeren drog de i vesterviking, herjet rundt i Skottland og Irland. Dette taler Glum Geirason om:

Derfra fór den unge
frode havhestrytter
ferd så god til Skånes
tunglastede ferje;
luende sverd svingte
han rådsnar i Skottland,
sendte mange sveiner
bitt av sverd til Odin.

Helters venn gav Irlands
hær til fryd for ravner,
valkyrjens fugler;
hele folket flyktet,
landets konge farget
klingen i manneblodet,
med sitt sverd han felte
folk, og hans var seieren.

6.
Kong Håkon Adalsteinsfostre la under seg hele Norge da Eirik, bror hans, hadde flyktet sin veg. Den første vinteren reiste kong Håkon vest i landet, deretter nord i Trondheimen og ble der. Men da han ikke kunne være viss på fred, om kong Eirik skulle komme vestfra over havet med sin hær, så holdt han seg av den grunn med hæren omkring på Vest- landet, i Firdafylke og Sogn, i Hordaland og Rogaland. Håkon satte Sigurd Ladejarl over hele Trøndelag, det hadde hans far, Håkon, også hatt av kong Harald Hårfagre før i tida.

Da kong Håkon hørte at broren kong Eirik hadde falt, og at kong Eiriks sønner ikke hadde noen støtte i England, mente han det ikke stod videre skrekk av dem lenger, og så seilte han en sommer med hæren øst i Viken. Den gang herjet danene mye i Viken og gjorde ofte stor skade; men da de hørte at kong Håkon var kommet dit med en stor hær, flyktet de unna alle sammen, noen sør til Halland, men de som var nærmest kong Håkon, satte rett til havs og sørover til Jylland. Da kong Håkon fikk greie på dette, seilte han etter dem med hele hæren; men da han kom til Jylland, og folk fikk se ham, samlet de sammen en stor hær, de ville verge landet sitt og rustet seg til strid med kong Håkon. Det ble en stor strid, kong Håkon kjempet så djervt at han stod framme foran merket og hadde verken hjelm eller brynje. Kong Håkon vant seier og fulgte etter flyktningene langt opp i landet Så sa Guttorm Sindre i Håkonsdråpa:

På havhest skodd med årer
over blåmyra steig kongen,
stablet jyder i hauger
mens stridens uvær raste,
flyktninger siden fulgte,
fødde Odins fjærkre,
blodet fløt i strømmer
ble til svir for ravnen.

7.
Etterpå styrte kong Håkon med hæren sørfra til Sjælland på jakt etter vikinger; han rodde fram i Øresund med 2 snekker, og der møtte han 11 vikingsnekker, og la straks til strid; det endte med at han seiret og ryddet alle vikingskipene. Så sier Guttorm Sindre:

Kongens sverd skjøt lynild,
på to snekker bare
med gravne trynesmykker
gjestet han grønne Sjælland,
ryddet fikk han alle
elleve danske skuter
vill og gal med våpen,
vidspurt ble han siden.

8.
Etterpå herjet kong Håkon mye omkring på Sjælland og rante de som bodde der, noen drepte han, og noen tok han til fange, av noen tok han store løsepenger. Han møtte ingen motstand.
Så sier Guttorm Sindre:

Sjælland tok han siden,
Skånes vide kyster,
Venders tilflukt kongen
veldig underla seg.

Siden seilte kong Håkon østover fram langs Skånesida og herjet overalt, tok løsepenger og skatter av landet og drepte alle vikinger hvor han fant dem, både daner og vendere. Han drog helt øst langs Götaland og herjet der og fikk store penger av landet der. Så sier Guttorm Sindre:

Seilskutenes skipper
skatter tok av gøter,
gavmild gulløder
rei spydstorm av på ferden.

Kong Håkon vendte hjem om høsten med hæren og hadde vunnet seg bunnløse rikdommer. Han ble sittende i Viken vinteren over, om daner eller gøter skulle gjøre innfall der.

9.
Den høsten kom kong Tryggve Olavsson fra vesterviking, da hadde han vært og herjet omkring i Irland og Skottland. Om våren drog kong Håkon nord i landet og satte sin brorsønn kong Tryggve over Viken, han skulle verge mot ufred der og få inn skattene fra de landene i Danmark som kong Håkon hadde gjort skattskyldige sommeren før.
Så sier Guttorm Sindre:

Over eikegrodde
marker øst i landet
satte hjelmkledd konge
en stolt og kraftig herre,
han som over dypet
dådrik kom fra Irland
kom med skjoldet løftet
seilende med hæren.

10.
Kong Harald Gormsson rådde i Danmark dengang. Han likte slett ikke at kong Håkon hadde herjet landet hans, og det gikk ord om at danekongen tenkte på å hevne seg, men det ble likevel ikke til noe så brått. Da nå Gunnhild og sønnene fikk høre dette at det var ufred mellom Norge og Danmark, så tok de av sted østover. De giftet Eiriks datter Ragnhild med Arnfinn, sønn til Torfinn Hausakljuv; Torfinn jarl satte seg fast på Orknøyene igjen, og Eirkssønnene drog bort. Den eldste, Gamle Eiriksson, var noe eldre enn de andre, men heller ikke han var voksen.

Da Gunnhild kom til Danmark med sønnene sine, søkte hun opp kong Harald, og der ble hun godt mottatt; kong Harald gav dem veitsler i riket sitt, så store at de kunne underholde seg og sine menn godt. Han tok Harald Eiriksson til fostersønn og knesatte ham, og han vokste opp der i hirden hos danekongen. Noen av Eirikssønnene drog på hærferd så snart de ble gamle nok til det, og vant seg rikdom, de herjet rundt i austerveg; de ble snart vakre menn; når en rekner etter styrke og dugelighet, var de voksne før en skulle vente det etter alderen deres. Dette taler Glum Geirason om i Gråfelldråpa:

Kongen i sin allmakt
herjet land i østen,
han som sverd har skjenket
mang en skald, fikk seier.

Sverdene sang i leiken
med skarpe sliretunger.
Svermer han sendte i land,
slenger om seg med gullet.

Eirikssønnene vendte seg nå også nordover mot Viken og herjet der, men kong Tryggve hadde hæren ute og gikk mot dem, de kjempet mange ganger og det var seier på begge sider. Eirikssønnene herjet stundom i Viken, og Tryggve stundom rundt i Halland og på Sjælland.

11.
Da Håkon var konge i Norge, var det god fred for bønder og kjøpmenn, ingen mann hadde en annen verken på liv eller eiendom; det var gode år både på sjø og land. Kong Håkon var en usedvanlig blid mann, veltalende og omgjengelig, han var svært klok og tok seg mye av lovgivningen. Han satte Gulatingsloven i samråd med Torleiv Spake, og han satte Frostatingsloven i samråd med Sigurd jarl og andre av de klokeste blant trønderne. Heidsævisloven hadde alt Halvdan Svarte satt, som før skrevet.

Kong Håkon var i julegjestebud i Trondheimen, Sigurd jarl hadde stelt det til for ham på Lade. Første julenatta fødte kona til jarlen, Bergljot, en gutt. Dagen etter øste kong Håkon vann over gutten og gav ham navnet sitt; og den gutten vokste opp og ble siden en gjæv og mektig mann. Sigurd jarl var kong Håkons kjæreste venn.

12.
Øystein, konge over opplendingene, som noen kaller den mektige og noen den vonde, herjet i Trondheimen og la under seg Øynafylke og Sparbyggjafylke; han satte sin sønn over dem, men trønderne drepte ham. Kong Øystein kom for annen gang på hærferd til Trondheimen og herjet vidt og bredt og la land under seg. Så spurte han trønderne hvem de helst ville ha til konge, trellen hans, som het Tore Fakse, eller en hund, som het Saur. De valgte hunden, for da tenkte de at de fikk rå seg mest sjøl. De lot seide 3 manns vett inn i hunden, og så gjødde han 2 ord og talte det tredje. Hand fikk halsband og lenke av gull og sølv, og når det var sølete, bar hirdmennene ham på akslene; de satte opp høgsete for ham, og han satt på haug som andre konger, han bodde på Inderøya og hadde gard der det heter Saurshaug. De sier han fikk sin død på den måten at det kom varger i buskapen hans, og hirdmennene ertet ham opp til å verge feet, han fór ned ned av haugen og dit vargene var, og de reiv ham i filler med en gang. Kong Øystein gjorde mange andre underlige ting også hos trønderne.

Mange høvdinger og andre folk flyktet fra odelen sin for denne herjingen og ufreden. Kjetil Jemte, sønn til Ånund jarl fra Sparbu, drog øst over Kjølen, en mengde mennesker fulgte ham, og de hadde buskap og alt med seg. De ryddet skogene og bygde store bygder, der heter det Jemtland siden. Sønnesønnen til Kjetil var Tore Helsing; han reiste fra Jemtland for et drap han hadde skyld i, og tok igjennom de skogene som ligger der i øst. Der bygde han, og en mengde mennesker flyttet dit med ham, der blir det kalt Helsingland, og det går helt ut til sjøen i øst. Den østre delen av Helsingland langs sjøen var det svear som bygde. Da nå kong Harald Hårfagre ryddet rike for seg, rømte det en mengde mennesker av landet for ham også, både trøndere og namdøler, og så ble det nye bygder øst i Jemtland igjen, og noen drog helt til Helsingland. Helsingene reiste på kjøpferd til Svitjod og hørte under det på alle måter, men da jemtene var på sett og vis midt imellom, og det var det ingen som la merke til før Håkon fikk i stand fred og kjøpferder til Jemtland og gjorde seg venner med stormennene der. Etterpå kom de til ham og lovte ham lydighet og skatter og ble hans menn, for de hørte bare godt om ham, og de ville heller gå under hans kongedømme enn under sveakongens, de var jo kommet av norsk ætt. Han satte lov og landsrett for dem. Alle de Helsingene som hadde sin ætt nord for Kjølen, gjorde det samme som jemtene.

13.
Kong Håkon var en god kristen da han kom til Norge. Men hele landet var hedensk, og det var mye bloting blandt mange stormenn, og han trengte vel til hjelp og vennskap hos folket, og derfor valgte han å la det være hemmelig med kristendommen, men holdt da søndager og fredagsfaste. Han gjorde det til lov at jula skulle ta til på samme tid som hos kristne folk, hver mann skulle holde øl av ett mål malt, eller også legge bøter, og helg skulle holdes så lenge ølet varte. Før hadde juleholdet tatt til hokunatt, det var midtvintersnatt, og så holdt de jul i 3 netter. Han tenkte seg at når han hadde fått fast fot i landet og hadde lagt hele landet trygt under seg, så ville han komme fram med budet om kristendom. Han gjorde det først slik at han lokket de menn som var hans beste venner, over til kristendommen, og fordi han var så vennesæl, var det mange som lot seg døpe, og andre holdt opp å blote. Han var ofte lange tider i Trondheimen, for der lå landets største styrke.

Da nå kong Håkon trodde han hadde fått støtte nok av noen stormenn til å få fram kristendommen, sendte han bud til England etter en biskop og noen andre prester, og da de kom til Norge, gjorde kong Håkon det kjent at han ville by kristendom over hele landet. Møringene og romsdølingene sa de ville gjøre som trønderne. Kong Håkon lot nå vie noen kirker og satte prester til dem. Da han kom til Trondheimen, stevnte han ting med bøndene og bød dem ta kristendom. De svarte at de ville skyte saken under Frostating, og ville at det skulle komme folk fra alle de fylker som var i Trøndelag, så skulle de svare på denne vanskelige saken, sa de.

14.
Sigurd Ladejarl var svær til å blote, og det var Håkon, far hans, også. Sigurd jarl holdt alle blotgildene på kongens vegne der i Trøndelag. Etter hedensk skikk skulle alle bøndene komme dit hvor hovet var når det skulle være blot, og de skulle ta med seg dit alt det de trengte av mat og drikke så lenge gildet stod på. Alle skulle ha med øl til dette gildet ; det ble også slaktet allslags småfe og likeså hester, og alt blodet som kom av dem, ble kalt laut, og det som de hadde blodet i, ble kalt lautboller; med lautteinene - de var gjort akkurat som vievannskoster - skulle de farge stallene helt røde av blod, og like ens veggene i hovet både innvendig og utvendig, og de skulle skvette med dem på menneskene ; slaktet skulle de koke til mat for gjestene. Det skulle være ildsteder langs midtgolvet i hovet og kjeler over dem. En drikk skulle bæres omkring ilden, og den som holdt gildet og var høvding, skulle signe drikken og all blotmaten, først skulle Odins skål komme - den drakk de til seier og makt for kongen sin - og så kom Njords skål og Frøys skål til godt år og fred. Det var mange som brukte å drikke Brage-skål etterpå; noen drakk også ei skål for sine frender, de som var døde og hauglagte, det ble kalt minne. Sigurd jarl var raus og gavmild ; han gjorde engang noe som det går stort ord av, han laget et svært gilde på Lade og bar sjøl alle omkostningene. Dette taler Kormak Ogmundsson om i Sigurdsdråpa:

Ask eller eske trenger
ingen med til gildet,
til den ødsle giver.
(Gudene sveik Tjatse)
Hvilken fattig stymper
står seg mot hovets herre,
når gullrik han fester?
(I kamp tok gram ringen)

15.
Kong Håkon kom til Frostatinget, og der hadde bøndene flokket seg i store mengder. Da tinget var satt, talte kong Håkon. Han åpnet talen med å si at det var hans bud og bønn til bønder og bumenn, store og små, og hele almuen, unge og gamle, rik og fattig, kvinner og karer, at alle mennesker skulle la seg døpe og tro på én gud, Kristus, Marias sønn, og vende seg bort fra all bloting og hedenske guder, holde helg hver sjuende dag for all slags arbeid og faste hver sjuende dag.
Men da kongen hadde kommet fram med dette for tingmugen, ble det straks høylytt motstand, bøndene ropte opp om at kongen ville ta arbeidet fra dem, og sa at slik kunne de ikke bygge landet; og arbeidsfolk og treller sa at de kunne ikke arbeide når de ikke skulle få mat, og så sa de at det var jo det lytet de hadde, kong Håkon og far hans og alle de frendene, at de var gjerrige på maten enda de var gavmilde nok på gull.

Asbjørn fra Medalhus i Gauldalen stod opp og svarte på talen, han sa:

Vi bønder. kong Håkon, trodde det, sa han,
dengang du hadde holdt ting første gang her i Trondheimen, og vi hadde tatt deg til konge og fått odelen vår av deg, at vi hadde grepet himmelen med hendene. Men nå vet vi ikke lenger hvordan det er, om vi har fått friheten av deg, eller om du nå har tenkt å trellbinde oss om igjen på denne underlige måten, at vi skulle gå fra den tro som fedrene har hatt før oss og alle våre forfedre, først i brennalderen og så nå i haugalderen; de var mye gjævere menn enn vi er, men denne troen har enda hjulpet oss også. Vi har vist deg så stor hengivenhet at vi har latt deg få rå med oss i alt som gjelder lover og landsrett. Det er nå vår vilje å holde de lover som de satte for oss her på Frostating, og som vi var enige i, og bøndene samtykker i dette; vi vil alle følge deg og ha deg til konge så lenge det lever én igjen av de bøndene som er her på tinget nå, hvis du konge, vil fare fram med måte og ikke kreve mer av oss enn det vi kan gjøre for deg, og som ikke er ugjørlig.
men dersom du setter så mye inn på denne saken at du vil bruke vold og makt mot oss, da er vi bønder blitt enige om at vi vil skille oss fra deg alle sammen og ta en annen høvding, som vil hjelpe oss til å få ha vår tro i fred slik som vi vil. Nå, konge, skal du velge her før tinget er slutt.

Til denne talen ropte bøndene høyt opp og sa at slik skulle det være.

16.
Da det ble lyd å få, svarte Sigurd jarl. Han sa:

Det er kong Håkons ønske å komme til enighet med dere bønder, og aldri la seg skille fra deres vennskap.

Bøndene sa de ville at kongen skulle blote til godt år og fred for dem, slik som far hans hadde gjort. Nå stanset misnøyen, og de oppløste tinget. Etterpå snakket Sigurd jarl med kongen og sa at han skulle ikke rent ut nekte å gjøre som bøndene ville, det nyttet ikke annet, sa han.

Som De sjøl kan høre, konge, er dette høvdingenes og dermed hele folkets ønske og faste vilje. Vi får finne på et godt råd her, konge, og dette ble kongen og jarlen enige om.

17.
Om høsten, første vinterdag, var det blotgilde på Lade, dit kom kongen. Før når han hadde vært til stede der det var blot, hadde han alltid brukt å få mat i et lite hus for seg sammen med noen få menn, men bøndene klaget på at kongen ikke satt i høgsetet sitt når det var best mat og størst glede; jarlensa han burde ikke gjøre det slik nå, og så ble det til at kongen satt i høgsetet.

Da hornet var fylt første gang, talte Sigurd jarl for drikken og signet den i Odins navn, og drakk kongen til av hornet. Kongen tok imot det, men gjorde korsets tegn over. Da sa Kår fra Gryting:

Hvorfor gjør kongen dette? Vil han ennå ikke blote?

Sigurd jarl svarte:

Kongen gjør som alle andre som tror på egen makt og styrke, han signer hornet i Tors navn. Han gjorde hammertegnet over det før han drakk.

Så var det rolig den kvelden. Men dagen etter, da folk gikk til bords, maste bøndene på kongen og sa han skulle ete hestekjøtt. Det ville ikke kongen for noen pris. Så bad de ham drikke av suppa. Det ville han ikke. Så bad de ham ete av suppefettet, men det ville han heller ikke, og da hadde de nær gått rett på ham. Sigurd jarl sa han ville forlike dem, og bad dem holde opp å storme slik; så bad han kongen gape over hanka på kjelen der dampen hadde steget opp fra suppa, så hanka var feit. Kongen gikk da bortil og la et linklede over hanka og gapte over den, så gikk han til høgsetet. Men ingen av partene var nøyd med det.

18.
Lenger utpå vinteren ble det stelt til jul for kongen inne på Mære, men da det lei mot jul, satte de hverandre stevne de 8 høvdingene som stod for blotene i hele Trøndelag. Det var 4 fra ytre Trondheimen:

Kår fra Gryting, Asbjørn fra Medalhus, Torberg fra Værnes, Orm fra Ljoksa, og av inntrønderne var det Blotolv fra Olveshaug, Narve fra Stav i Verdalen, Trond Haka fra Egge og Tore Skjegg fra Husabø på Inderøya.

Disse 8 mennene ble enige om at de 4 uttrønderne skulle ødelegge kristendommen, og de 4 inntrønderne skulle tvinge kongen til å blote.

Uttrønderne seilte med 4 skip sør til Møre, og der drepte de 3 prester og brente 3 kirker, og så seilte de hjem. Og da kong Håkon og Sigurd jarl kom inn til Mære med hæren, var bøndene kommet dit, meget mannsterke. Første dag i gjestebudet gikk bøndene på kongen og bad ham blote, og lovte at ellers skulle det gå ham ille. Sigurd jarl gikk imellom og meklet, det gikk da så langt at kong Håkon åt noen biter hestelever, og han drakk alle de minner som bøndene skjenket i for ham uten å slå kors over dem. Men da gjestebudet var slutt, drog kongen og jarlen like ut til Lade; kongen var svært lite glad og skyndte seg å komme ut av Trondheimen med hele hæren, han sa at en annen gang skulle han komme mannsterkere til Trondheimen, og trønderne skulle få igjen for den fiendskap de hadde vist ham.

Sigurd jarl bad kongen å ikke reise sak mot trønderne for dette, sa det nyttet ikke for kongen å legge seg ut med folk innenlands eller herje der, og aller minst i Trondheimen hvor landets største styrke lå. Kongen var så sint at det ikke nyttet å snakke til ham; han drog bort fra Trondheimen og sør til Møre, der ble han vinteren og våren over, men da det lei mot sommeren, drog han folk til seg, og det ble sagt at den hæren ville han gå mot trønderne med.

19.
Nå var kong Håkon kommet om bord på skipene og hadde en stor hær. Da fikk han høre nytt sør fra landet; Eiriks- sønnene var kommet sør fra Danmark til Viken, og det ble videre sagt at de hadde drevet kong Tryggve Olavsson av skipene hans øst ved Sotenes; de hadde så herjet store deler av Viken, og det var mange som hadde gitt seg under dem. Da kongen fikk høre dette, skjønte han at han trengte hjelp; så sendte han bud til Sigurd jarl at han skulle komme, og likeså til andre høvdinger som han trodde han kunne få hjelp av. Sigurd jarl kom til Håkon og hadde en svær hær med seg, der var de alle trønderne som hadde gått hardest på kongen om vinteren for å tvinge ham til å blote, nå gjorde han fred og forlik med dem alle sammen på Sigurd jarls forbønn.

Så drog kong Håkon sørover langs land, men da han kom sør forbi Stad, hørte han at Eirikssønnene var kommet til Nord-Agder, og nå seilte begge hærene mot hverandre. De møttes ved Karmøy. Der gikk begge hærene på land og kjempet ved Avaldsnes, begge var de meget mannsterke og det ble et stort slag; kong Håkon gikk hardt fram, mot ham stod Guttorm Eiriksson med sin flokk, og de skiftet hogg med hverandre. Der falt Guttorm, og merket hans ble hogd ned, det var mange som falt omkring ham, og så tok hæren til Eirikssønnene flukten, de flydde til skipene og rodde unna, de hadde mistet en mengde folk. Dette taler Guttorm Sindre om:

Snodde ringers giver
slengte nålekvasse
spyd drønnende over
døde kjempers hoder,
bort gikk han som talte
høytreiste skjold tale
der fra sverdets kjemper,
de såret lå i blodet.

Kong Håkon gikk om bord og styrte østover etter Gunnhildssønnene, begge seilte så hardt de kunne til de kom til Aust-Agder. Da seilte Eirikssønnene til havs og sør til Jylland. Dette taler Guttorm Sindre om:

Barn av bueskyttens
bror fikk ofte føle
sverdets herre styrke,
slik jeg vel kan minnes.
Om bord han strid søkte,
styrte til havs snekker,
unna dreiv han alle
Eiriks, sin brors, sønner.

Så drog kong Håkon nordover tilbake til Norge, og Eirikssønnene holdt seg i Danmark igjen i lang tid.

20.
Etter denne striden satte kong Håkon en lov for hele landet langs kysten og så langt inn i landet som det lengste laksen går, han gjorde en ordning her for alt bygd land, delte det i skipreider, og skipreidene delte han i fylker. I hvert fylke var det fastsatt hvor mange skip det skulle være, og hvor store skip de skulle greie ut fra hvert fylke når det var budt ut almenning, og almenning skulle de ha plikt til å greie ut, når det kom utenlandsk hær til landet. Med slikt oppbud fulgte det også at de skulle gjøre veter på de høye fjella, slik at en kunne se fra det ene til det andre. Og folk sier at på sju netter gikk hærbudet fra sørligste veten til det nordligste tinglaget på Hålogaland.

21.
Eirikssønnene var ofte på hærferd i austerveg, og stundom herjet de i Norge også, slik som vi skreiv før. Men kong Håkon rådde for Norge. Det var gode åringer i landet, og freden var god; han var også vennesæl som få.

22.
Da Håkon hadde vært konge i Norge i 20 år, kom Eirikssønnene sør fra Danmark og hadde en svær hær. Mye av dette var folk som hadde fulgt dem på hærferd, men det meste var likevel en danehær som Harald Gormsson hadde gitt dem. De fikk strykende bør og seilte ut fra Vendsyssel og kom av hav ved Agder, derfra styrte de nordover langs land og seilte dag og natt; vetene ble ikke tent, av den grunn at det brukte være slik at vetene ble tent østfra og gikk langs land, men der i øst hadde ingen merket noe til ferden. Men det gjorde også noe at kongen hadde lagt streng straff for den som ble funnet skyldig, om vetene ble tent uten grunn; for det var så at når det fór hærskip og vikinger omkring på utøyene og herjet, så trodde folk i land straks at der kom Eirikssønnene, og så ble vetene tent og det ble hærsamling over hele landet. Men Eirikssønnene drog tilbake til Danmark og hadde ikke hatt med seg noen danehær, men bare sine egne folk, og stundom var det andre slags vikinger også. Dette ble kong Håkon svært sint for, det ble arbeid og omkostninger og ikke noe gagn av det, bøndene gav også vondt fra seg når slikt hendte. Og dette var grunnen til at ingen visste noe om Eirikssønnene før de kom til Ulvesund. Der lå de i 7 dager og da gikk det bud landevegen over Eid nord til Møre; kong Håkon var da på Sunnmøre på ei øy som heter Frei på en av gardene sine der; den heter Birkestrand, og han hadde ikke fler folk om seg enn hirden og de bøndene som hadde vært i gjestebud hos ham.

23.
Speidere kom til kong Håkon og fortalte ham dette at Eirikssønnene lå med en stor hær sør for Stad; da lot han kalle til seg de klokeste menn som var der, og bad dem om råd, om han skulle ta kampen opp med Eirikssønnene, enda de hadde mye større hær, eller om han skulle holde unna sørover og se å få seg mer folk.

Det var en bonde der som het Egil Ullserk, han var blitt fælt gammel, men han hadde engang vært større og sterkere enn noen annen og en svær stridsmann. Han hadde båret merket for kong Harald Hårfagre i lang tid. Egil svarte på kongens tale:

Jeg var med i mang en strid hos kong Harald, Deres far; han kjempet snart med større hær og snart med mindre, han vant alltid seier. Aldri hørte jeg han søkte råd hos venner for at de skulle lære ham å flykte. Vi vil heller ikke lære deg det rådet, konge, for vi mener vi har en djerv høvding; De skal også få et trofast følge i oss.

Mange andre støttet ham også i dette. Kongen sa at han også heller ville kjempe med det folk han kunne få. Så lot kongen skjære hærpil og sendte den ut alle veger, lot dra sammen så mye folk han kunne få. Da sa Egil Ullserk:

Jeg var redd en stund, da denne lange freden var, at jeg skulle dø av alderdom inne i sengehalmen, men jeg vil heller falle i strid og følge min høvding. Nå kan det ennå være det går slik.

24.
Eirikssønnene styrte nordover forbi Stad straks de fikk bør. Men da de kom nord for Stad, fikk de greie på hvor kong Håkon var, og styrte mot ham. Kong Håkon hadde ni skip, han la seg nord under Freihaugen i Feøysund, og Eirikssønnene la til sør for berget. De hadde mer enn 20 skip. Kong Håkon sendte bud til dem og bad dem gå i land, han sa han hadde haslet voll for dem på Rastarkalv, der er det store, slette voller, og ovenfor går det en bakkeskrent, lang, men nokså lav. Eirikssønnene gikk i land fra skipene og nord over bakkehalsen innenfor Freihaugen og så fram til Rastarkalv.

Da gikk Egil og talte med kong Håkon, bad ham gi seg 10 mann og 10 merker. Kongen gjorde så, og Egil gikk med sine menn opp under bakken. Kong Håkon gikk opp på vollen med hæren. Han satte opp merket og fylkte og sa som så:

Vi skal lage en lang fylking, så de ikke får ringet oss inn, om de så har større hær.

De gjorde dette, det ble et stort slag der, og striden var kvass. Egil lot sette opp de ti merkene han hadde og stilte opp mennene som bar dem slik at de skulle gå så nær de kunne oppunder bakken, og la det være et stykke imellom hver mann. Slik gjorde de, gikk fram like oppunder bakken, som om de ville falle i ryggen på Eirikssønnene.

De som stod bakerst i fylkingen hos Eirikssønnene, så at det gikk fram mange merker som flagret vilt og stakk opp over bakkekanten, og så trodde de at det fulgte en stor hær med som ville komme i ryggen på dem, mellom dem og skipene. Da ble det et stort skrik, de ropte til hverandre hva som var på ferde. Og så tok hæren til å flykte, og da kongene så det, flyktet de også. Kong Håkon gikk hardt fram, fulgte etter flyktningene og felte en mengde folk.

25.
Da Gamle Eiriksson kom opp på bakkehalsen ovenfor berget, snudde han seg, og da så han at det var ikke større hær som fulgte etter dem enn den de før hadde hatt å kjempe med, og at dette var bare en strek. Da lot kong Gamle blåse hærblåst og satte opp merket og fikk i stand en fylking ; til denne sluttet alle nordmennene seg, men danene flyktet til skipene. Da kong Håkon og hans menn kom, ble det kamp for annen gang, og den ble enda kvassere.

Nå hadde kong Håkon flest folk. Det endte med at Eirikssønnene flyktet; de søkte å komme sørover og ned av bakken; men noen av folkene deres drog seg baklengs sørover berget, og etter dem fulgte kong Håkon. Østfra bakkehalsen og over berget mot vest er det en slett voll, men så ender den i bratte hamrer mot vest. Gamles menn drog seg baklengs unna opp over berget; men kong Håkon gikk på dem med slik kraft, at han drepte noen, og de andre sprang utfor berget i vest, og de ble drept enten de gjorde det ene eller det andre. Kongen gav seg ikke før hver eneste mann var død.

26.
Gamle Eiriksson flyktet fra bakkehalsen og ned på sletta sør for berget. Der vendte kong Gamle seg til motstand enda en gang og holdt striden gående, og da kom det folk til ham igjen; alle brødrene hans kom der med store flokker. Da var Egil Ullserk fører for Håkons menn, han gikk hardt på, og han og kong Gamle skiftet hogg. Kong Gamle fikk store sår, og Egil falt og mange andre med ham. Da kom kong Håkon til med flokkene som hadde fulgt ham, og så ble det ny strid igjen. Kong Håkon gikk nå hardt fram igjen og hogg folk ned til begge sider, felte den ene etter den andre.
Så sier Guttorm Sindre:

Redd og larmende hæren
rømte for jernets herre;
han bar flammende våpen
dristig foran merket.

Hvor valkyrjene uvær
vakte, han ly ei søkte,
mere mot han hadde
enn mang en annen konge.

Eirikssønnene så mennene sine falle alle vegne omkring seg; da rømte de unna og sprang til skipene. Men de som hadde flydd dit før, hadde alt skjøvet skipene ut, men noen var blitt liggende oppe i fjæra, for sjøen hadde falt. Da løp de på sjøen, alle Eirikssønnene og folkene som fulgte dem ; Gamle Eiriksson falt der, men de andre brødrene hans kom ut på skipene og seilte bort med alt det folk som var igjen, og siden styrte de sør til Danmark.

27.
Kong Håkon tok de skipene Eirikssønnene hadde hatt, og som var blitt liggende i fjæra, og lot dem dra opp på land. Der lot kong Håkon Egil Ullserk legge i et skip, og sammen med ham alle som var falt av hans flokk, så lot han bære jord og stein over. Kong Håkon lot også sette opp flere skip, og lot de som var falt, bære om bord i dem, og en kan se haugene sør for Freihaugen. Denne strofen laget Øyvind Skaldespille, da Glum Geirason skrøt i sin strofe av at kong Håkon var falt:

Før har fluktsky konge
farget sverd i Gamles
blod, mens motet svulmet;
- sverd fikk óg Fenrir føle -
dengang han ufortrøden
alle Eiriks sønner
dreiv på sjøen. Nå sørger
spydfolk over kongen.

28.
Da kong Håkon Adalsteinsfostre hadde vært konge i Norge i 26 år etter at broren Eirik hadde fart fra landet, hendte det en gang at kong Håkon var i Hordaland og tok veitsle på Fitjar på Stord. Han hadde hirden sin til gjestebud der, og mange bønder. Da kongen satt ved dugurdsborset, så vaktmennene som var ute, at det kom en mengde skip seilende sørfra, som ikke hadde langt igjen til øya. Da sa de til hverandre at de måtte visst si fra til kongen at de trodde det kom en hær mot dem, men de syntes ikke noen av dem at det var så greit å komme til kongen med hærsagn, for han hadde sattå strenge bud mot alle, som gjorde det. Likevel syntes de det var helt umulig at kongen ikke sklulle få vite om dette.

Da gikk en av dem inn i hallen og bad Øyvind Finnsson komme ut med én gang, sa at det var helt nødvendig. Da Øyvind kom ut, gikk han like dit hvor en kunne se skipene, da så han med en gang at det var en stor hær som kom, han gikk straks tilbake og fram for kongen og sa:

Liten tid har de farende, lang tid tar det å mates.

Kongen så på han og sa:

Hva er på ferde?

Øyvind kvad:

Blodøks`s hevnere ber om
barskt ting med kvasse
klinger; de oss levner
lita tid til sitting.

Vondt det er, men jeg vil jo
verge din ære, konge!
Hærsagn har jeg, grip nå
hastig velprøvd våpen!

Det sømmer seg ei en modig
mann å styre lenger
nord med skipene, fyrste;
en frist gjør det bare verre.

Nå er det Harald seiler
sørfra sin brede flåte
over sjøkongens veger.
Skjoldet må vi gripe.

Kongen sa:

Du er så kjekk kar, Øyvind, at du ville ikke komme med hærsagn, uten det var sant.

Kongen lot bordet ta ned, han gikk ut og så etter skipene, og så at det var hærskip; han spurte da sine menn hva det var best å gjøre, om de skulle kjempe med de folkene de hadde, eller de skulle gå til skipene og seile unna nordover.

Det er lett nok å se, sa kongen, at vi nå kommer til å kjempe mot en mye større overmakt enn vi noen gang før har gjort, enda vi ofte har ment at vi gikk til ulik kamp når vi skulle ha strid med Gunnhilssønnene.

Folk gav ikke noe svar på dette med en gang. Da sa Øyvind:

Bjørns bror fant de,
brynjekledd sto han,
den herlige kongen,
kommet under kampfanen;
spydene seg senket,
seiersmerket ristet,
så i gang kom kampen.

Han reiv av seg hærklærne,
heiv brynja i bakken,
hirdmenns herre,
før til hogg han tok;
leikte med mennene,
landet vil han verge,
gladlynte kongen
stod under gullhjelmen.

Han ropte til Håløyger
og til holmryger,
jarlers banemann
gikk til striden,
godt følge av nordmenn
fulgte den gavmilde;
øydaners skrekk
stod under eirhjelm.

Kongen svarte:

Dette var modig talt, og slik ville jeg sjøl gjøre, men jeg vil nå likevel høre hva flere har å si i denne saken.

Men nå trodde folk de skjønte hvordan kongen ville ha det, og så var det mange som svarte, sa at de heller ville falle som menn enn rømme for danene uten å ha prøvd seg; de sa de ofte hadde vunnet seier når de hadde kjempet med mindre folk enn nå. Kongen takket dem mye for slike ord, og bad dem væpne seg. Det gjorde de da. Kongen kastet på seg ei brynje og spente sverdet Kvernbit om livet, han satte en forgylt hjelm på hodet, tok spyd i handa og kjold ved sida; så stilte han hirden og bøndene i en fylking og satte opp merkene.

29.
Harald Eiriksson var høvding over brødrene nå etter at Gamle var falt. Brødrene hadde en stor hær med seg sør fra Danmark. Morbrødrene deres, Øyvind Skrøya og Alv Askmann var der i følge med dem; de var sterke karer, modige, og noen fæle manndrapere. Eirikssønnene seilte skipene sine inn til øya, gikk i land og fylkte. Det blir fortalt at overmakten var så stor at det var minst 6 mann mot 1, så mange flere folk hadde Eirikssønnene.

30.
Nå hadde kong Håkon fylket hæren, og folk sier han kastet brynja før striden kom i gang. Så sier Øyvind Skaldespille i Håkonarmål:

Så beit da sverdet
i stridsmanns hand
gjennom Odins krigsklær
som i klart vann,
brodder brakte,
brutt ble skjoldene,
klinger skranglet
mot hærmenns skaller

Gullringers gud
gikk over skjoldene
og nordmenns hauser
med harde sverdføtter;
det var kamprop på øya,
kongene rødfarget
skinnende skjoldborg
i stridsmenns blod.

Kong Håkon valgte menn til hirden sin mye etter den kraft og det mot de hadde, likesom kong Harald, far hans, hadde gjort. Toralv den sterke Skolmsson var der, han gikk ved siden av kongen, han hadde hjelm og skjold, spyd og et sverd som het Fotbrei. Kong Håkon og han gikk for å være jamnsterke. Det taler Tord Skjåreksson om i ei dråpa han laget om Toralv:

Mot de som kom fra sjøferd
kampharde og kjempet,
stred en hær med sverdet
glad på Stord ved Fitjar,
gnister stod av sverdet,
skjold han bar i striden,
han torde kjempe nærmest
nordmennenes konge.

Og da fylkingene støtte sammen, ble det en vill og blodig kamp; da de hadde kastet spydene, drog de sverdet; da gikk kong Håkon, og Toralv sammen med ham, fram foran merket og hogg til begge sider. Så sier Øyvind Skaldespille:

Valkyrjevær han vakte,
en venn for menn, ei for gullet,
bad så Skrøya aldri
snu seg, men rett fram stevne.

Kong Håkon var lett å kjenne, han var større enn andre, og det lyste dessuten av hjelmen som sola skinte på; mange våpen ble rettet mot ham. Da tok Øyvind Finnsson ei hette og drog over hjelmen på kongen.


31.
Men nå skreik Øyvind Skrøya høyt:

Gjemmer han seg nå, nordmannakongen, eller har han flyktet, eller hvor er det blitt av gullhjelmen?

Og så gikk Øyvind fram og med ham Alv, bror hans, og de hogg til begge sider og tedde seg som de var ville og gale. Kong Håkon ropte høyt til Øyvind:

Hold fram som du stevner, om du vil møte nordmannakongen!

Så sier Øvind Skaldespille:

Om du full av kamplyst
nordmenns konge vil finne
hold da fram mot den høye
høvding, svinger av sverdet.

Det varte nå ikke lenge før Øyvind kom dit, han svingte sverdet og hogg etter kongen. Toralv skjøv skjoldet mot ham, så Øyvind vaklet, og kongen tok sverdet Kvernbit i begge hender og hogg til Øyvind midt i hjelmen og kløyvde hjelmen og hodet helt ned til akslene. Og så drepte Toralv Alv Askmann.
Så sier Øyvind Skaldespille:

Fra begge kongens hender
beit, vet jeg, biske sverdet
ham, som måtelig modig
ved masta bor og bygger.

Uredd kongen kløyvde
med gullhjaltet klinge
hårvokst hode under
hjelmen, drepte danen.

Etter at brødrene hadde falt, gikk kong Håkon så hardt fram at alle folk veik unna for ham. Da kom det redsel over Eirikssønnenes hær, og så tok den flukten; kong Håkon var fremst i sin fylking, han fulgte tett etter flyktningene og hogg både hardt og ofte. Da kom det ei pil flygende, ei slik som kalles flein, den kom i armen på kong Håkon, i muskelen nedenfor aksla. Det er mange som sier at det var Gunnhilds skosvein, en som het Kisping, som løp fram i trengselen og ropte:

Gi plass for kongens bane!

og så skjøt han pila mot kong Håkon; men andre sier at ingen vet hvem som skjøt; og det kan godt være også, for piler og spyd og allslags kastevåpen fløy så tjukt som snøføyke.

En mengde av Eirikssønnenes menn falt, både på sjølve kampplassen og på vegen til skipene, og nede i fjæra. En mengde løp på sjøen og mange kom seg om bord, blant dem alle Eirikssønnene. De rodde unna, men Håkons menn rodde etter. Så sier Tord Sjåreksson:

Vargdreperen verget
vidt den fremste fylking,
må han eldes som konge,
de ønsket,men fred brøtes.
Gunnhilds arvinger sørfra,
gullskadende, var kommet,
fikk det dog tungt på flukten,
enda falt var kongen.

Trøtt de sårede bønder
satt seg til åra,
en etter annen, så man,
oppgav ånden av det.
En kraftig kjempe, vet jeg,
gikk kongen nest i kampen,
modig kar ga ravnen
rikelig tørstedrikke.

32.
Kong Håkon gikk ut på langskipet sitt og lot binde om det såret han hadde fått, men blodet rant slik av det at de ikke kunne få det stanset, og da det lei på dagen, ble kongen svakere; han sa da at han ville seile nordover til garden sin på Ålrekstad. Men da de kom nord til Håkonshella, la de til der, da var kongen nær døden. Nå kalte han på vennene sine, og sa til dem hvordan han ville de skulle ordne med riket. Han hadde ikke andre barn enn ei datter som het Tora, og ingen sønn, og så bad han dem at de skulle sende bud til Eirikssønnene at de skulle være konger i landet, men han bad dem være gode mot hans venner og frender.

Og sjøl om jeg skulle få leve, sa han, så vil jeg dra bort fra landet til kristne mennesker og bøte det som jeg har forbrutt mot Gud. Men om jeg dør her i hedensk land, gi meg da slik gravferd her som dere sjøl synes.

Og litt etter døde kong Håkon der på hella, samme sted som han var født.

Det var slik sorg over kong Håkon at både venner og uvenner gråt over hans død og sa at det aldri mer ville komme så god konge i Norge. Vennene hans flyttet liket nord til Seim i Nordhordland; der kastet de sammen en stor haug og la kongen i den i fulle våpen og de beste klærne, men uten annet gods. De talte over grava hans slik som hedninger bruker, og viste ham til Valhall.

Øyvind Skaldespille laget et kvede om kong Håkons fall og om hvordan han ble tatt imot; Det heter Håkonarmål, og det begynner slik:

Gautatyr sendte
Gondul og Skogul
for å kåre blant kongene,
hvem av Yngves ætt
skulle gå til Odin
og være i valhall.
Bjørns bror fant de,
brynjekledd stod han,
den herlige kongen,
kommet under kampfanen;
spydene seg senket,
seiersmerket ristet,
så i gang kom kampen.

Han ropte til håløyger
og til holmryger,
jarlers banemann
gikk til striden;
godt følge av nordmenn
fulgte den gavmilde,
øydaners skrekk
stod under eirhjelm.

Han reiv av seg hærklærne;
heiv brynja i bakken,
hirdmenns herre,
før til hogg han tok;
leikte med mennene,
landet vil han verge,
gladlynte kongen,
stod under gullhjelmen.

Så beit da sverdet
i stridsmanns hand
gjennom Odins stridsklær
som i klart vann;
brodder brakte,
brutt ble skjoldene,
klinger skranglet
mot hærmenns skaller.

Gullringers gud
gikk over skjoldene
og nordmenns hauser
med harde sverdføtter,
det var kamprop på øya,
kongene rødfarget
skinnende skjoldborg
i stridsmenns blod.

Sverdflammer brente
i blodige sår,
langspyd lutet
for liv å ta,
blodsjøen bruste
mot sverdneset,
flo av piler falt
i fjæra på Stord.

Skjoldene blandet seg
som røde skyer,
Skoguls vær leikte
mot sjølve himmelen,
blodelva stønnet
i Odins stormvær,
da segnet mange
i sverdstrømmen.

De satt der, heltene,
med dragne sverd,
med skar i skjoldet
og sundskutte brynjer.
Den hær var ikke
i hugen glad
som til Valhall gikk vegen.

Slik talte Gondul,
støttet til spydskaftet;
Nå vokser guders venneflokk,
for Håkon er
med hær så stor
bedt heim til bindende makter.

Vel hørte kongen
det valkyrjene sa,
de strålende, høyt fra hesten;
sindig de talte,
satt der hjelmkledd
og hadde skjold ved sida.

Håkon kvad:
Hvorfor skifter du slik
striden, Skogul?
vi er da verdige til seier fra guder.

Skogul kvad:
vi voldte det
at du vollen fikk holde,
og dine fiender flyktet.

Vi to må ride,
sa mektige Skogul;
til guders grønne heim,
og si til Odin
at nå vil storkongen
komme og se ham sjøl.

Hermod og Brage,
sa hærguden,
gå og møt gramen,
for nå en konge
som kjempe må kalles,
kommer hit til hallen.

Kongen talte,
fra kamp var han kommet,
stod der badet i blodet;
illsinnet synes jeg
Odin ser ut,
jeg er redd han er hard i hugen.

Alle einherjers
fred skal du eie,
drikk du av æsers øl;
jarlers uvenn,
her inne har du
åtte brødre, sa Brage

Klær og våpen,
sa den gode kongen,
vil vi sjøl ha hos oss;
hjelm og brynje
skal du vokte vel,
godt er å ha dem for handa.

Da fikk de vite
at fyrsten hadde
vernet hovene vel
da Håkon ble
hilst velkommen
av alle rådende æser.

I en god stund
den gram ble født
som fikk seg slik et sinn,
hans alder
alltid vil
minnes med det gode.

Ubunden
mot menneskers heim
vil Fenrisulven fare
før igjen det kommer
en jamngod konge
i hans øde fotspor.

Fe dør,
frender dør,
landet legges øde,
siden Håkon fór
til hedenske guder
er mang en mann blitt kuet.

Maria married Casimir Karol, "Casimir 1" about 1039. Casimir (son of Mieszko av Polen, "Mieszko 2" and Richiza av Saalfeld og Lothringen) was born on 17 Jun 1015 in Krakow, Polen; died on 28 Nov 1058 in Poznan, Polen. [Group Sheet] [Family Chart]

Ellisiv married Harald Sigurdsen av Norge, "Harald 3" about 1042. Harald (son of Sigurd Halvdansen and Åsta Gudbrandsdatter) was born about 1015 in Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died on 22 Sep 1066 in Stamford Bridge, Yorkshire, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Begravet i Villiers Abbey, La-Ferte-Alais, Essonne.

Anastasia married Andreas av Ungarn, "Andreas 1" about 1038. [Group Sheet] [Family Chart]

Anastasia married Henry Capet, "Henry 1" about 1050. Henry was born about Apr 1008 in Champagne-Ardenne, Frankrike; died on 04 Aug 1060 in Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Gertrud av Polen. Gertrud (daughter of Mieszko av Polen, "Mieszko 2" and Richiza av Saalfeld og Lothringen) died about 1107. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Kiev, Ukraina

Family/Spouse: Theodora Monomachus. Theodora (daughter of Konstatin Monomachu, "Konstatin 9") died about 1067. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0995, Sverige; Konge etter sin far, og den første konge over hele Sverige.

Notes:

Occupation:
Han var konge etter sin far Erik Segersäll, og den første konge over hele Sverige (Skötkonung = skattekonge, da han var den første konge som preget kongelig mynt og muligens den første med betaling for å slippe leidang, hvilket senere ble skatt).

Olof er den første kongen som beviselig regjerte over både Mälardalen og Västergötland, og han er også den første sveakongen som lot seg døpe, og forble kristen, og bidro til at Sverige ble kristent. Han var også med og prege mynt i Sverige.

Olof ble døpt i henhold til Sigfridlegenden i en kilde i Husaby i år 1008 av den engelske misjonsbiskopen Sigfrid, men denne opplysningen er usikker, og en misjonær ved navn Bernhard har også blitt nevnt som den som døpte Olof.
Kong Olof var således den første svenske kongen som var kristen til sin død, men siden folket stort sett holdt seg til tidligere tiders sed og skikk var kristningen av Sverige bare sporadisk og først og fremst i sør.

I tillegg var det blitt preget mynt med Olofs navn og kristne motiv i Sigtuna på slutten av 990-tallet. Det faktum at han lot prege Sveriges første mynt i Sigtuna vitner også om at han hadde sin maktbase i Mälardalen.

Olof Skötkonung er mest kjent for å være den som kristnet Sverige (på samme måte som Olav Tryggvason kristnet Norge). Et ledd i kristningen var at han tillot at landets første bispesete ble opprettet i Skara i 1014. Plasseringen av setet i Skara og ikke i Sigtuna, som hadde vært kristnet siden begynnelsen av 970-tallet, har blitt forklart med at Olof Skötkonung ikke ville underordne seg den tyske keiseren som erkebiskopen av Hamburg-Bremen var underlagt. Av samme anledningen støttet han også engelske misjonærer som den overnevnte Sigfrid.

I begynnelsen av hans styre var han i krig med danskekongen Svein Tjugeskjegg, hvis rike hans far Erik Segersäll hadde regjert over en kort tid, og som Olof gjorde krav på.
Men krigen avsluttes med at Olof erkjente Svein som konge av Danmark, og den seneres giftemål med Olofs mor som knyttet dem nærmere til hverandre.

Gikk i ledtog med danskekongen og ladejarlene Eirik og Svein, og sammen beseiret de den norske kongen Olav Tryggvason i slaget ved Svolder i år 1000. Som en følge av seieren ble Norge delt (som likevel fungerte stort sett uavhengig) mellom de 2 kongene. Olaf Skötkonung rykket inn mot Oslofjorden og besatte Båhuslen, og etter sigende også sørlige delen av Trøndelag. At svenskekongen kunne markere seg i Trøndelag er usannsynlig med tanke på den sterke posisjonen som trønderne hadde, og dessuten var herredømmet over Norge illusorisk ved at han uansett mistet områdene i senere stridigheter med nordmennene.

Olav Haraldsson bekjempet og drepte Olofs jarler i Bohuslän.

Da det norske kongedømmet ble reetablert i 1015 med Olav Haraldsson den digre brøt en ny krig ut med Norge. Mange menn i både Norge og i Sverige forsøkte å forsone de 2 kongene.

I 1018 kom Olofs jarl i Vestergøtland, Ragnvald Ulvsson, og den norske kongens utsendinger, Bjørn Stallare og Halte Skeggesson, til tinget i Uppsala i et forsøk på å overtale svenskekongen til å akseptere fred og signere freden med å la svenskekongens datter gifte seg med Olav Haraldsson. Olof Skötkonung ble rasende og truet med å bannlyse og forvise Ragnvald Ulvsson fra kongedømmet.
Ragnvald ble derimot støttet av sin fosterfar, Torgny Lagman, ansett som den klokeste og mest respekterte mannen i Sverige.
Torgny reiste seg og ga en mektig tale hvor han minnet kongen om de store hærtog i Østerled av de tidligere svenske kongene Erik Anundsson og Bjørn Eriksson, og hvor de ikke hadde det hovmod at de ikke lyttet til sine menns råd. Torgny hadde selv deltatt i mange vellykkede hærtokt med Olofs far Erik Seiersæl og selv Erik lyttet til sine menn. Den nåværende kongen ønsket ingenting annet enn Norge, noe ingen annen svensk konge før ham hadde ønsket. Dette ga misnøye til sveaerne som var ivrige etter å dra på hærtokt i østerled og vinne tilbake tapt land, og det var derfor folkets ønske at kongen inngikk fred med kongen av Norge og ga ham sin datter Ingegerd til dronning.
Torgny avsluttet sin tale ved å slå fast at om svenskekongen likevel ikke ønsket å gjøre som han hadde foreslått, da ville sveaerne angripe og drepe ham. Deres forfedre hadde gjort så ved tinget i Mula da de kastet fem konger i en brønn, konger som var like arrogant da som Olof Skötkonung var mot sveaerne nå!

Disse argumentene, og kanskje aller mest de utvetydige truslene, overbeviste kong Olof Skötkonung til å følge sitt folks råd, men han giftet sin datter til den russiske storfyrsten Jaroslav 1 av Kiev isteden.

Da folket ble rastløse og begynte å rasle med våpnene fikk han bilagt opprøret ved å akseptere å dele makten med sin sønn Anund Jakob. Han ble også tvunget til å akseptere en enighet med Olav Haraldsson ved Konghelle, som allerede var blitt gift med hans andre datter Astrid, men uten Olof Skötkonungs vitende, gjennom Ragnvald Ulfsson.

Overstående er den forklaringen som Snorre Sturlasson har gitt til at sveaerne avsatte Olof Skötkonung og i steden valgte hans (like kristne) sønn Anund Jakob. Den tyske kronikøren Adam av Bremen mente i steden at det var Olof Skötkonungs kristne tro som skulle ha ført til misnøye blant de hedenske sveaere.

Tidlig i sin karriere deltok han på et hærtokt til Vendland og hvor han tok til fange en kvinne ved navn Edla, visstnok en datter av vendisk høvding, og som han gikk til sengs med og fikk sønnen Emund og datteren Astrid.

Han giftet seg senere med Estrid av obotritterne, en kristen kvinne som også var av vendisk eller slavisk bakgrunn, og som fødte ham sønnen Anund Jakob og datteren Ingegjerd.
Hos Snorre Sturlasson får Estrid dårlig omtale som en vanskelig kvinne som behandlet stebarna så dårlig at de ble sendt vekk til fostring.

Died:
Døde vinteren 1021-1022.

Family/Spouse: Edla. Edla was born in Vendland. [Group Sheet] [Family Chart]

Olof married Estrid av Mechlenburg about 1000. Estrid was born about 0979. [Group Sheet] [Family Chart]

Gyrid married Harald Gormsen av Danmark about 0936. Harald (son of Gorm Knutsen av Danmark and Thyre Haraldsdatter) was born about 0930; died between 01 Nov 0985 and 01 Nov 0986 in Jomsborg, Pommern, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0985, Skåne län, Sverige; Svensk sagnkonge i Skåne og høvding over jomsvikingene.

Notes:

Occupation:
Styrbjørn blir omtalt i et islandsk skaldekvad (en lausavísa) fra ca. 985 av Torvald Hjaltasson, men hans eksistens er ikke historisk belagt.

Farið til Fýrisvallar,folka tungls, hverr's hungrar,vörðr, at virkis garðivestr kveldriðu hesta ;þar hefr hreggdrauga höggvit(hóllaust es þat) sólarelfar skíðs fyr ulfaEiríkr í dyn geira.
Ilt varð ölna fjallaörkveðjöndum beðjartil Svíþjóðar síðansveim víkinga heiman ;þat eitt lifir þeira,þeir höfðu lið fleira,(gótt vas) hers (at henda)hundmargs, es rann undan.

Det er blitt antatt at det en gang kan ha eksistert en saga om Styrbjørn, men det meste av denne er bevart i den korte fortellingen Styrbjarnar þáttr Svíakappa. Deler av sagaen blir gjenfortalt i Eyrbyggarnes saga (Eyrbyggja saga) og i Hervors saga. Styrbjørn blir også omtalt flere ganger i Snorre Sturlassons Heimskringla, og i den svenske fornaldersagaen Ingvar den vidfarnes saga (Yngvars saga víðförla) som foregår på 1000-tallet om Ingvar den vidfarne som blir sammenlignet med sin slektning Styrbjørn.

I henhold til tradisjonen skal Styrbjørn ha vært høvding over Jomsvikingene, og ble deretter beseiret av sin onkel kong Erik, som deretter ble omtalt som Seiersæl, i slaget ved Fyrisvall.
En eventuell historisk Styrbjørn Sterke skal ha vært en høvding i Skåne som utfordret Erik Seiersæl om makten i Svealand sammen med den danske kongen Harald Blåtann eller sønnen Svein Tjugeskjegg.

I henhold til de litterære kildene krevde Styrbjørn sin rett til halve riket da faren Olav, som var styrte sammen med broren Erik, brått falt død om da Styrbjørn var 12 år gammel. Kravet uttrykte han i henhold til tidens sedvane ved å sette seg på sin fars gravhaug. Erik anså nevøen for ung og tilbød ham å posisjonen som medregent om han ventet til han ble 16 år. I mellomtiden ble en annen utpekt som samkonge, noe Styrbjørn ikke fant seg i og stelte til med bråk. For å bli av med bråkmakeren utstyrte Erik sin nevø med det usannsynlige høye antallet av 60 skip og fikk ham sendt av gårde i viking.

Styrbjørn skal ha vært uvanlig stor og sterk, og hadde en iltert og besværlig vesen. En gang skal han ha slått i hjel en annen som ufrivillig hadde kommet borti nesen på gutten med mjødbegeret sitt.

På sin ferd som Styrbjørn innledet ved å bekjempe og beseire den nyvalgte medkongen, deretter seilte han rundt og herjet inntil han kom overraskende på festningen Jomsborg på øya Wollin og inntok borgen. Jomsborg hadde sitt navn etter Jomsvikingene som holdt til her og hvor en dansk jarl ved navn Palnatoke oppholdt seg etter at han var blitt drevet vekk av den danske kongen Harald Blåtann.

Enten beseiret Styrbjørn danskekongen i et slag i henhold til Styrbjarnar þáttr Svíakappa eller mer sannsynligvis ble hans allierte etter at danskekongen kom i takknemmelighetsgjeld til ham for å ha tatt den besværlige Jomsborgen.
Alliansen med danskekongen ble beseglet av at Styrbjørn fikk ekte Harald Blåtanns datter Tyra Haraldsdatter. Samtidig ektet Harald Blåtann Styrbjørns søster Gyrid Olavsdatter. Denne dynastiske forbindelsen tyder på at Styrbjørn ikke var en hvilken som helst landsflyktig vikinghøvding, men sannsynligvis en betydelig småkonge i Skåne.

Etter dette utrustet han, med støtte fra Harald Blåtann, en hær for å gå mot Sverige. De bega seg sjøvegen oppover Sverige og seilte inn i Mälaren. De tok landstigning ved Flottsund i Fyrisåns munning. For at mennene ikke skulle miste motet og seile vekk lot Styrbjørn alle skipene brenne. Her skal det seires eller dø. Ved synet av de brennende skipene og tankene om slaget mistet danskene interessen, vendte om, seilte hjem og lot Styrbjørn i stikken.

Styrbjørn og hæren marsjerte nordover mot Uppsala og på sletten Fyrisvall møtte han kong Erik som viste seg å ha være vel forberedt. Ved underrettelsen av Styrbjørns ankomst hadde han latt sende pilbud og mobilisere alle våpenføre menn. På Fyrisvall brøt det ut et sagnomsust slag som varte i 3 dager og som ble utmalt i sagaen. I løpet av de første 2 dagene var jevnlikt mellom de stridende. Om kvelden gikk Erik opp til Odins statue i tempelet på Uppsala og ofret til ham. Han lovte Odin at om han vant slaget skulle han være Odins mann og komme til Valhalla om 10 år. Den tredje dagen kastet Erik sitt spyd over fienden og sa:

Jeg ofrer dere alle til Odin.

I kampen som siden skjedde stupte Styrbjørn, og Erik seiret, hvilket ga ham navnet Seiersæl.

Slaget ved Fyrisvall har blitt diskutert av svenske historikere. Noen mener det er legendarisk slag som kun har eksistert i sagaene, mens andre er bestemt på at det har eksistert og henviser til en runestein i Skåne, runestein DR 295 i Hällestad, som sier:

Eskil reiste denne steinen etter Toke Gormsson, sin kjære herre. Han flyktet ikke ved Uppsala.

(A Æskel satti sten þænsi æftiR Toka Gorms sun, seR hullan drottin. SaR flo ægi at Upsalum).

En annen stein, runestein DR 279 i Sjörup, Scania, sier:

Han flyktet ikke ved Uppsala, men kjempet så lenge han hadde våpen.

På runesteinen i Högby star det:

Den gode frimann Gulli hadde 5 sønner. Den modige kjempen Åsmund falt ved Fyrisvall.

I henhold til Adam av Bremen skal Erik Seiersæl siden ha vendt seg mot angripernes hjemland og beseiret disse. Det må i så fall være småkongedømmer i Sverige. Slaget ved Fyrisvall synes å ha vært et legendarisk slag i samtiden, men med tiden synes det å ha blitt overgått av et annet sagnomsust slag som skjedde noen år senere, slaget ved Svolder.

Died:
Falt i slaget ved Fyrisvall mot onkelen Erik Sägersäll.

Styrbjørn married Tyra Haraldsdatter av Danmark about 0980. Tyra (daughter of Harald Gormsen av Danmark and Gyrid Olavsdatter) was born about 0958; died about 1000. [Group Sheet] [Family Chart]

Gunnor married Richard av Normandie, "Richard 1" about 0951. Richard (son of William, "William 1" and Sprota (Sprote) av Burgund) was born about 28 Aug 0933 in Normandie, Frankrike; died about 20 Nov 0996 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Tyra married Styrbjørn Olavsen av Jomsborg about 0980. Styrbjørn (son of Olav Bjørnsen) was born about 0960; died about 0985 in Uppsala län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Olav Trygvasen, "Olav 1". Olav (son of Trygve Olavsen) died about 1000 in Svolder, Östersund, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0986, Danmark; Konge.
• Occupation: Abt 1000, Norge; Konge.
• Occupation: 25 Dec 1013, England; Konge.

Notes:

Birth:
Man vet ikke når Svein ble født, men antar at han var i 50-årene da han døde.

Occupation:
Svein etterfulgte sin far kong Harald Blåtann som konge av Danmark, sannsynligvis på slutten av 986 eller tidlig i 987. Muligens gjorde han opprør mot sin egen far og tok kongsmakten, tiltvang seg makten, drepte eller fordrev faren fra riket. I tillegg erobret han senere England, skjønt han døde fem uker senere.

Harald Blåtann fikk sønnen Svein med en kvinne ved navn Gunhild. I noen gamle kilder opptrer Svein som en illegitim sønn av Harald Blåtann og ble oppfostret av den mytiske vikinghøvdingen Palnatoke, jarl av Jomsborg. Selv om det ikke er blitt bevist på noe vis, er det blitt hevdet at Svein ikke arvet kongedømmet etter sin far, men at han gjorde opprør og nedkjempet og drepte ham i et slag.
Det er kanskje ikke riktig, men det er indikasjoner på at Harald Blåtann ikke frivillig ga opp kronen for sønnen. Det eneste som vi vet med sikkerhet er at Svein kom på tronen etter farens død i 985, 986 eller 987. Snorre Sturlasson skriver i Heimskringla at Svein ville ha halvparten av kongsmakten, noe Harald Blåtann nektet. Svein gikk da sammen med Jomsvikingene til fosterfaren Palnatoke til strid mot faren. Det ble et voldsomt slag som gamlekongen vant, men han fikk sår som han døde av og Svein ble dermed likevel konge.

Historikerne mener at Svein regjerte på samme tid som Olof Skötkonung, som Svein var alliert med mot Olav Tryggvason. Olof var videre den første konge av det som tilsvarer hele Sverige, unntatt Skåne, mens Erik Seiersæl styrte en region rundt Uppsala.

Svein preget mynter med sitt eget bilde som den første danske konge og inskripsjonen lød:

Zven, Rex ad Dener (Svein, konge av danene).

Hans far, Harald Blåtann, aksepterte kristendommen en gang på 960-tallet. Da kongefamilien ble kristne ble det sagt at Svein også fikk det kristne navnet Otto for å ære den tyske keiseren. Men det finnes få opptegnelser som viser at Svein brukte dette navnet.

På dansk blir han kalt for Svend Tveskæg og på engelsk for Sweyn Forkbeard. Det norske tilnavnet Tjugeskjegg, som er mer korrekt på norsk enn på dansk, kommer ikke av at skjegget hans var delt, for han hadde sannsynligvis ikke fullskjegg. Tilnavnet kommer fra det norrøne ordet tjúgu-skegg på grunn av hans lange overskjegg eller mustasjer som hang ned og som lignet på en høygaffel. Tilnavnet var sannsynligvis i bruk allerede i hans levetid.

Occupation:
Kong Svein er Danmarks store vikingkonge. Han var med på å lokke norskekongen Olav Tryggvason i en felle og drepe ham i raseri over at kong Olav hadde gått til sengs med hans søster Tyra Haraldsdatter. Sigrid ble hånet av norskekongen Olav Trygvasson, og drev mann og sønn til kamp mot Olav. Svein seiret over Olav Tryggvesson i slaget ved Svolder år 1000 og hadde uinnskrenket makt over det sørlige Norge. Svein seiret senere over Edmund Jernside 1013 og la under seg deler av Danelagen.

Både før og etter Svein ble konge herjet han i viking.
I begynnelsen var han også alliert med norske Olav Tryggvason i England og kunne ved selvsyn se at nordmannen var en veldig slåsskjempe og grusom og ondskapsfull som fiende.

I henhold til Snorre Sturlasson var det Svein Tjugeskjegg som tok initiativ til å sende en stor dansk invasjonsflåte til Norge i 986 for få den norske herskeren Håkon jarl avsatt og drept. I slaget som sto i Hjørungavåg gikk danskene på et tungt nederlag den første gangen Norge som samlet nasjon hevdet selvstendighet mot Danmark i krig. Den danske hæren var forsterket med de fryktede Jomsvikingene, ledet av Sigvalde jarl, høvding av Jomsborg etter Palnatoke.

Et sagn, som Snorre gjentar, sier at Svein ble tatt til fange av Sigvalde, ført til Jomsborg og tvunget til å slutte fred med venderkongen Boleslaus den tapre. Nødtvunget gikk Svein med på avtalen. Sigvalde jarl var allerede gift med Boleslaus’ datter Astrid. Avtalen ble sikret ved at Svein ble gift med Gunhilda, en annen av Boleslaus’ døtre, og Boleslaus selv ble gift med Tyra Haraldsdatter, Svein søster. Med Gunhilda fikk Svein sønnene Harald Sveinsson og Knut den mektige.

I Norge ble Olav Tryggvason konge i 995 etter at han var blitt kristen, hvilket ikke hadde gjort ham mildere, snarere tvert imot. I henhold til Olav Tryggvasons saga forsøker han å fri til den svenske adelskvinnen Sigrid Storråde, men når hun ikke vil skifte tro slår han henne i ansiktet og kaller henne en hedensk hund. I Polen sitter Sveins søster Tyra Haraldsdatter og misliker sterkt at hun er blitt giftet bort til en gammel konge som i tillegg er hedning. Hun flykter derfra og helt til Norge, møter kong Olav og sørger for å gifte seg med ham.

I Danmark sitter Svein Tjugeskjegg og får høre at avtalen med den polske kongen er blitt brutt, og at søsteren i tillegg har gått til sengs med hans gamle våpenbror fra tiden i England. Svein har i mellomtiden giftet seg med Sigrid Storråde som kong Olav hadde forkastet, og i henhold til Snorre egger Sigrid opp Svein Tjugeskjegg, ved å si at norskekongen har ligget med søsteren hans uten å spørre deg om lov, og slikt ville ikke foreldrene dine ha funnet seg i.

I Norge driver Tyra med sitt eget renkespill og egger kong Olav ved å håne ham at han ikke tør stille opp mot Svein Tjugeskjegg. Olav blir rasende, ruster til leidang og sier:
Aldri skal vel jeg være redd for bror din, kong Svein. Og om vi to møtes, da skal han vike.

Den personlige striden mellom Svein og Olav som blir framprovosert av de to dronningene Sigrid og Tyra, er nok en litterær konstruksjon fra Snorres side, men resultatet er uansett at Olav Tryggvason i år 1000 faller i slaget ved Svolder. En av de som kjempet mot ham var sønnen til Håkon jarl, Eirik Håkonsson. Han er blitt gift med datteren til Svein, Gyda Sveinsdatter, og i henhold til Snorre ble det et godt vennskap mellom Eirik og Svein.

Eirik oppnår det han ønsket ved å bli Norges reelle hersker, selv om landet formelt er underlagt kong Svein.

Snorre sier for øvrig at Sveins første hustru Gunhilda av Polen ble syk og døde slik at han kunne gifte seg med svenske Sigrid Storråde. Det er nok feil for andre kilder vitner at Gunnhild dro til Vendland eller Polen og ble der til Svein døde i 1014 og at hun da vendte tilbake til Danmark for å være sammen med sønnen. Med Sigrid fikk Svein datteren Estrid Sveinsdatter som senere ble gift med Ulf Thorgilsson jarl (død 1026).

Svein selv var sannsynligvis realpolitiker nok til å holde seg til den religionen som passet den politikken han førte. Svein Tjugeskjegg var nok også oppmerksom på at straks erkebiskopen av Hamburg-Bremen fikk et fotfeste i Danmark ville den tyske keiseren Otto 3 ikke være langt unna. Hans slaviske naboer i sørøst, arvefiendene slaverne, var allerede underlagt det tyskromerske riket. Svein hadde ingen grunn til å ønske det samme for Danmark.

Etter år 1000 var Svein Tjugeskjegg den mektigste kongen i Norden. Sverige sørget for å holde avstand, og ekteskapet med Sigrid Storråde var å betrakte som en dynastisk fredsavtale med svenskene.
Norge var formelt underlagt Danmark og Eirik jarl stilte norske skip og hærmenn til danskekongens disposisjon.

Occupation:
Svein var ganske sikkert involvert i hærtokt mot England i årene 1003–1005, 1006–1007 og 1009–1012, som en følge av massakrene på Sankt Brictiusdagen (13.november) i England hvor alle danske og norrøne innbyggere i Nord-England ble mishandlet og drept i følge krønikene til John av Wallingford.
Det er antatt at Svein Tjugeskjegg hadde en personlig interesse i hærtoktene ettersom Gunhild, hans egen søster, var et av de mange ofrene. Massakrene var en storstilt etnisk utrenskning av dansker og norrøne bosettere i England og var initiert av den engelske kongen Ethelred den rådville.
Svein krevde Danegeld, en massiv skatt, og i 1013 ledet han personlig en mektig flåte av dansker og nordmenn i en storstilt invasjon av England. Sammen med ham var Eirik Håkonsson fra Norge.

Laud-krøniken slår fast at før august måned kom kong Svein med hans flåte til Sandwich. Han dro svært hurtig til munning av Humber i East Anglia og deretter oppover Trent til han kom til Gainsborough. Uhtred jarl og alle northumbrianere bøyde seg raskt for ham, noe alt folk i Lindsey gjorde, deretter alt folk i de fem Boroughene. Han tok gisler i hvert shire (område). Da han forsto at alt folk hadde underkastet seg for ham, krevde han at hans styrker skulle bli gitt proviant og hester. Han dro deretter sørover med mesteparten av invasjonsstyrken mens noen av dem, sammen med gislene ble sammen med hans sønn Knut. Etter han dro over Watling Street dro de opp til Oxford, og byborgerne bøyde seg for ham og ga ham gisler. Derfra red de mot Winchester, og folket der gjorde det samme, deretter østover til London.

I London synes Svein å ha blitt møtt med motstand. Innbyggerne hadde brent ned alle broene over elven Thames.

Sangen London Bridge is falling down som blir sunget den dag i dag er et minne om denne hendelsen.

Svein led store tap da han forsøkte å komme seg over elven, og han måtte trekke seg tilbake. Krøniken forteller at kong Svein dro derfra til Wallingford, over Thames til Bath, og ble værende der med hærstyrken. Ealdorman Aethelmaer kom og de vestlige thegnene (høvdingene) med ham. De bøyde seg alle for Svein og ga ham gisler.

London hadde klart å stå imot Sveins angrep, men byen var nå alene, isolert i en nasjon som hadde overgitt seg. Svein Tjugeskjegg ble akseptert som konge over England etter at Ethelred 2 flyktet til Normandie på slutten av 1013. Med tillatelse fra Witenagemot, rådet for de vise menn, underkastet London seg og overga byen til Svein, og han ble erklært som konge på første juledag.

Svein hadde sitt hovedkvarter i Gainsborough i Lincolnshire og begynte å organisere sitt store kongedømme. Han rakk å gjøre Eirik Håkonsson til jarl over Northumbria før han døde den 3.februar 1014 i grevskapet Lincoln etter å ha styrt England i kun 5 uker, angivelig av slag.

I Danmark ble han etterfulgt av sin eldste sønn Harald Sveinsson. Den danske hæren erklærte at hans yngre sønn Knut var den nye kongen av England, men både flåten og Knut selv dro tilbake til Danmark og Ethelred kom tilbake fra Normandie og gjenopptok styringen ved å erklære for sine landsmenn at alt var tilgitt. Sveins sønn, Knut, ble nødt til å gjenerobre England for å kunne fortsette farens verk.

Died:
Døde angivelig av slag. Han ble begravet i York Minster, men liket ble senere fraktet til Danmark og gravlagt i Roskilde Domkirke, hvor han i dag ligger på en ukjent plass sammen med faren Harald.

Svein married Swietoslawa av Polen after 0994. Swietoslawa (daughter of Mieszko av Polen, "Mieszko 1" and Dobrawa (Doubravka) av Böhmen) was born about 0967; died about 1014. [Group Sheet] [Family Chart]

Svein married Sigrid Tostesdatter about 0996 in Danmark. Sigrid (daughter of Toste av Götaland) was born about 0967 in Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 982, Norge; Medkonge (Eirikssønnene).

Notes:

Occupation:
Kong Eirik og Gunnhild hadde etter alt å dømme seks sønner: Gamle, Guttorm, Harald, Ragnfred, Erling, Gudrød og Sigurd. Det er mulig bare én skulle nevnes før Harald: Guttorm med tilnavnet - gamle - som én person.

Faren Eirik ble fordrevet fra Norge ca.934, og sønnene vokste opp utenlands. Alle fikk kongsnavn. Kongesagaene fremstiller likevel Gamle som - overkonge - til han falt (ca.954), og etter det skal Harald ha blitt overkonge. Men siden Eirikssønnene først og fremst var vikingkonger og førte krig – snart sammen, snart hver for seg – er det ikke godt å si hva et - overkongedømme - som Gamles og Haralds skal ha betydd. Vi kan heller ikke se bort ifra at sagaene har fremhevet overkongedømmet til Harald Gråfell for å gi inntrykk av at det fantes et nokså veldefinert norsk rikskongedømme i forlengelse av det Harald Hårfagre grunnla, også i 960-årene.

Eirikssønnene angrep Norge flere ganger utover i 950-årene, mens farbroren Håkon den gode regjerte. Under disse angrepene skal både Gamle og Guttorm ha falt. Angrepene kom fra Danmark, og de ble støttet av Harald Blåtand, som på dette tidspunkt ledet et gjenreist og etter hvert sterkt dansk kongedømme. I slaget ved Fitjar lyktes det så for Harald Gråfell og brødrene å felle Håkon den gode (ca.961). Det gjorde Eirikssønnene til konger i Norge, mens Harald Blåtand gjorde krav på et formelt overherredømme. Bare et års tid senere sørget Eirikssønnene for å få ryddet av veien Sigurd Ladejarl, som Håkon den gode hadde samarbeidet nært med.

Harald Blåtand fremstilte sitt norske overherredømme slik på Jellingsteinen:

...den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne.

Hans stilling i Norge var ikke bare en tom form. Det viste seg ikke minst da han senere vendte seg mot søstersønnene, med det resultat at Harald Gråfell ble drept og Eirikssønnene mistet makten. Vi kjenner ikke nærmere til de uoverensstemmelsene som lå bak. Sagaene fremstiller det hele som en følge av intriger fra Håkon, sønn av Sigurd Ladejarl, som ville hevne faren. Det vi kan si med sikkerhet, takket være samtidige skaldekvad, er at Harald falt i kamp i Limfjorden, og at Håkon Sigurdsson etter dette ble Harald Blåtands jarl over hele Sør-Norge fra Lindesnes og nordover. De gjenlevende Eirikssønnene rømte fra landet.

Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem.

Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson. Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.

Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.

Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason:

1. Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955.

2. Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953.

3. Harald Gråfell, kong Harald 2 av Norge, død 969.

4. Ragnfrød Eiriksson, død 982.

5. Erling Eiriksson, død 963.

6. Gudrød Eiriksson, død 966.

7. Sigurd Sleva, død 964.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Norge; Medkonge (Eirikssønnene).
• Occupation: Aft 961, Orkenøyene, Skottland; Jarl.

Notes:

Occupation:
Kong Eirik og Gunnhild hadde etter alt å dømme seks sønner: Gamle, Guttorm, Harald, Ragnfred, Erling, Gudrød og Sigurd. Det er mulig bare én skulle nevnes før Harald: Guttorm med tilnavnet - gamle - som én person.

Faren Eirik ble fordrevet fra Norge ca.934, og sønnene vokste opp utenlands. Alle fikk kongsnavn. Kongesagaene fremstiller likevel Gamle som - overkonge - til han falt (ca.954), og etter det skal Harald ha blitt overkonge. Men siden Eirikssønnene først og fremst var vikingkonger og førte krig – snart sammen, snart hver for seg – er det ikke godt å si hva et - overkongedømme - som Gamles og Haralds skal ha betydd. Vi kan heller ikke se bort ifra at sagaene har fremhevet overkongedømmet til Harald Gråfell for å gi inntrykk av at det fantes et nokså veldefinert norsk rikskongedømme i forlengelse av det Harald Hårfagre grunnla, også i 960-årene.

Eirikssønnene angrep Norge flere ganger utover i 950-årene, mens farbroren Håkon den gode regjerte. Under disse angrepene skal både Gamle og Guttorm ha falt. Angrepene kom fra Danmark, og de ble støttet av Harald Blåtand, som på dette tidspunkt ledet et gjenreist og etter hvert sterkt dansk kongedømme. I slaget ved Fitjar lyktes det så for Harald Gråfell og brødrene å felle Håkon den gode (ca.961). Det gjorde Eirikssønnene til konger i Norge, mens Harald Blåtand gjorde krav på et formelt overherredømme. Bare et års tid senere sørget Eirikssønnene for å få ryddet av veien Sigurd Ladejarl, som Håkon den gode hadde samarbeidet nært med.

Harald Blåtand fremstilte sitt norske overherredømme slik på Jellingsteinen:

...den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne.

Hans stilling i Norge var ikke bare en tom form. Det viste seg ikke minst da han senere vendte seg mot søstersønnene, med det resultat at Harald Gråfell ble drept og Eirikssønnene mistet makten. Vi kjenner ikke nærmere til de uoverensstemmelsene som lå bak. Sagaene fremstiller det hele som en følge av intriger fra Håkon, sønn av Sigurd Ladejarl, som ville hevne faren. Det vi kan si med sikkerhet, takket være samtidige skaldekvad, er at Harald falt i kamp i Limfjorden, og at Håkon Sigurdsson etter dette ble Harald Blåtands jarl over hele Sør-Norge fra Lindesnes og nordover. De gjenlevende Eirikssønnene rømte fra landet.

Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem.

Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson. Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.

Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.

Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason:

1. Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955.

2. Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953.

3. Harald Gråfell, kong Harald 2 av Norge, død 969.

4. Ragnfrød Eiriksson, død 982.

5. Erling Eiriksson, død 963.

6. Gudrød Eiriksson, død 966.

7. Sigurd Sleva, død 964.

Died:
Død 966?

Family/Spouse: Heirw av Islay. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Vestfold, Norge; Jarl. Fikk Vestfold i len av kong Håkon den gode.

Notes:

Occupation:
Gudrød Bjørnsson var sønn av Bjørn Farmann, småkonge i Vestfold, og sønnesønn av Harald Hårfagre.

Gudrød ble far til Harald Grenske og bestefar til Olav Digre, den senere Olav den hellige.

Etter at Gudrøds far Bjørn ble drept av Eirik Blodøks ble Gudrød boende hos sin onkel Olav Haraldsson Geirstadalf, småkonge i Vingulmark. Olav gjorde opprør mot Eirik Blodøks, men ble drept i kamp. Gudrød måtte flykte opp i Opplandene sammen med fosterbroren sin, Olav Geirstadalfs sønn Tryggve Olavsson.

Da Håkon den gode ble konge fikk Gudrød Vestfold, hans fars område, som len av kongen. Da Harald Gråfell ble konge var det mange menn i Norge som mente at de var av vel så stor ætt som Harald. I følge Håkon jarls saga var det en gang mange menn samlet for å drikke utferdsøl, og det ble et svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken. En hevdet at Harald var den fremste av alle, og da ble Gudrød sint og sa at han ikke sto tilbake for Harald i noe. Snart ble begge sint og grep etter våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre full, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip, sier sagaen.

Hendelsen var nok til at Harald og Gudrød ikke kunne stole på hverandre. Kort tid etter kom Harald Gråfell seilende inn Viken, omringet huset til Gudrød og da han kom ut sammen med mennene sine ble det en kort kamp før han ble drept.

Det nevnes ikke hvem Gudrød ble gift med, annet enn at hun var av god ætt slik som høvelig var, og at de fikk en sønn som het Harald.

Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Bjørn, kong Haralds sønn, rådde da i Vestfold, han satt for det meste i Tønsberg, og var lite på hærferd. Til Tønsberg kom det mange kjøpmannsskip både der fra Viken og lenger nordfra landet, og sør fra Danmark og fra Saksland. Kong Bjørn hadde også kjøpskip ute i fart på andre land og skaffet seg på den måten kostbare saker og andre varer som han syntes han trengte. Brødrene hans kalte ham farmann eller kjøpmann. Bjørn var en klok mann, rolig og sindig, og så ut til å bli en god høvding, han fikk seg et godt og høvelig gifte, og han fikk en sønn som het Gudrød...

...Kong Harald var nå 80 år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leide han Eirik, sønn sin, til høgsetet og gav ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg.
Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Tryggve, Gudrød og han var fosterbrødre og nokså jevnaldrende, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Tryggve var større og sterkere enn noen annen...

Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge 2. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt.
Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda...

Fra Snorre: Håkon den godes saga:

...Da det lei mot vinteren, reiste kon Håkon (den gode) til Opplanda; der lyste han til ting, og alt det folk som kunne, samlet seg da om ham. Han ble tatt til konge på alle ting der, og så reiste han øst i Viken. Der kom brorsønnene hans, Tryggve og Gudrød, til ham og mange andre, og de reknet opp all den ulykke som hadde kommet over dem fra Eirik, bror hans. Hatet mot Eirik vokste alt etter som alle mennesker ble mer glad i Håkon og fikk mer mot til å si det de tenkte.
Kong Håkon gav Tryggve og Gudrød kongsnavn, og samme makt som kong Harald hadde gitt fedrene deres; han ga Ranrike og Vingulmark til Tryggve, og Vestfold til Gudrød. Men de var unge, bare barna ennå, derfor satte han gjæve og kloke menn til å styre landet med dem. Han ga dem landet med samme avtale som hadde vært før, de skulle ha halv- delen med ham av skylder og skatter...

Fra Snorre: Eirikssønnenes saga:

...Eirikssønnene fikk kongedømme i Norge etter at kong Håkon var falt. Harald var den som førte blant dem, og han hadde størst verdighet; han var også den eldste av dem som levde dengang. Mora, Gunnhild, hjalp dem mye med styringen av landet, hun ble kalt kongemor. Disse mennene var høvdinger i landet den gang:

Tryggve Olavsson øst i landet og Gudrød Bjørnsson i Vestfold, Sigurd Ladejarl i Trondheimen, og Gunnhildssønnene hadde Vestlandet.

Første vinteren gikk det bud og sendemenn mellom Gunnhildssønnene og Tryggve og Gudrød; da de ble helt forlikt om det at de skulle ha like stor del av riket under Gunnhildssønnene som de hadde hatt under kong Håkon...

...Gunnhild kongemor og sønnene hennes talte ofte sammen og holdt møter hvor de rådslo om landsstyringen. En gang spurte Gunnhild sønnene:

Hva har dere tenkt å gjøre med riket i Trondheimen ? Dere har kongsnavn som forfedrene deres hadde, men dere har lite land og er mange om det. Tryggve og Gudrød har Viken i øst, og de har også et slags krav på det, siden de er av ætta; men hele Trøndelag har Sigurd jarl, og jeg skjønner ikke hva det er som får dere til å la en jarl ta et så stort rike fra dere. Det er underlig, synes jeg, at dere hver sommer drar på vikingferd til andre land, og så lar en jarl ta farsarven fra dere innenlands. Din farfar, Harald, som du er oppkalt etter, ville ikke syned det var noen sak å la en jarl miste liv og rike, han som vant hele Norge under seg og rådde for det til han ble en gammel mann...

Fra Snorre: Håkon jarls saga:

...Det var en høst Håkon jarl drog til Opplanda. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Tryggve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enerom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver drog hjem til sitt rike.

Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene. De talte ofte om dette med hverandre.

Da våren kom, lyste kong Harald (Gråfell) og bror hans, kong Gudrød (Eiriksson), at de ville dra på vikingferd om sommeren, slik de var vant til, enten vest over havet eller i austerveg. De samlet folk, satte skipene på sjøen og gjorde seg i stand. Da de nå drakk utferdsølet, var det svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken ; til slutt ble det mannjamning, og det var kongene sjøl de talte om.
En mann sa at kong Harald var den fremste av brødrene i alle ting. Dette ble Gudrød (Eiriksson) svært sint for, han sa at han skulle ikke stå tilbake for Harald i noen ting, og det var han ferdig til å vise. Snart ble de så sinte begge to at de bød hverandre kamp og løp til våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre fulle, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip. Men det var ikke tale om at de kunne reise i følge alle sammen. Gudrød (Eiriksson) seilte østover langs kysten, og Harald styrte rett til havs; han sa han ville seile vest over havet, men da han kom utenfor øyene, styrte han østover havleia langs landet.
Kong Gudrød (Eiriksson) seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Tryggve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i austerveg begge 2 og herje om sommeren. Kong Tryggve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød (Eiriksson) hadde få folk, kong Tryggve kom da til ham med bare ei skute. De møttes øst for Sotenes ved Veggir. Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds (Eiriksson) menn til og drepte kong Tryggve og 12 mann. Han ligger der det nå heter Tryggvarøyr.

Kong Harald seilte mest utaskjærs. Han styrte inn i Viken og kom til Tønsberg om natta. Der fikk han høre at kong Gudrød (Bjørnsson) var på veitsle oppe i landet der like ved. Kong Harald og hans menn drog dit opp, de kom dit om natta og kringsatte husene for dem. Kong Gudrød (Bjørnsson) og hans menn gikk ut, det ble en kort strid til kong Gudrød (Bjørnsson) falt og mange mann med ham. Så drog kong Harald hjem og møtte kong Gudrød (Eiriksson), bror sin. Nå la de under seg hele Viken.

Kong Gudrød Bjørnson hadde tatt seg ei bra kone av god ætt slik som høvelig var. De hadde en sønn som het Harald, han ble sendt til oppfostring i Grenland hos Roe den kvite, en lendmann. Sønn til Roe var Rane den vidfarne; han og Harald var jamngamle på lag, og fosterbrødre.
Etter at faren Gudrød var falt, rømte Harald, som ble kalt Grenske, først til Opplanda; fosterbroren Rane og noen få mann ble med ham. Der bodde han en stund hos frendene sine. Eirikssønnene var stadig ute etter de menn som hadde noe utestående med dem, og især etter slike som de kunne tenke seg ville reise seg mot dem. Frendene og vennene til Harald rådde ham derfor til at han skulle reise ut av landet. Derfor drog Harald Grenske øst til Svitjod og så til å komme om bord på et skip og få følge med noen som skulle på hærferd og skaffe seg rikdom. Harald var dugelig som få.

Det var en mann i Svitjod som het Toste, han var en av de mektigste og beste menn der i landet av dem som ikke hadde høvdingnavn. Han var en stor hærmann og var på hærferd i lange tider, de kalte ham Skoglar-Toste. Harald Grenske slo seg i lag med ham og ble med Toste på vikingferd om sommeren. Alle syntes godt om Harald...

Family/Spouse: Cecilie. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0963, Oslo, Norge; Jarl, eller småkonge i Viken.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

...Kong Harald var nå 80 år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leide han Eirik, sønn sin, til høgsetet og gav ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg.
Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Tryggve, Gudrød og han var fosterbrødre og nokså jevnaldrende, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Tryggve var større og sterkere enn noen annen...

Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge 2. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt.
Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda...

Fra Snorre: Håkon den godes saga:

...Da det lei mot vinteren, reiste kon Håkon (den gode) til Opplanda; der lyste han til ting, og alt det folk som kunne, samlet seg da om ham. Han ble tatt til konge på alle ting der, og så reiste han øst i Viken. Der kom brorsønnene hans, Tryggve og Gudrød, til ham og mange andre, og de reknet opp all den ulykke som hadde kommet over dem fra Eirik, bror hans. Hatet mot Eirik vokste alt etter som alle mennesker ble mer glad i Håkon og fikk mer mot til å si det de tenkte.
Kong Håkon gav Tryggve og Gudrød kongsnavn, og samme makt som kong Harald hadde gitt fedrene deres; han ga Ranrike og Vingulmark til Tryggve, og Vestfold til Gudrød. Men de var unge, bare barna ennå, derfor satte han gjæve og kloke menn til å styre landet med dem. Han ga dem landet med samme avtale som hadde vært før, de skulle ha halv- delen med ham av skylder og skatter...

...Kong Håkon vendte hjem om høsten med hæren og hadde vunnet seg bunnløse rikdommer. Han ble sittende i Viken vinteren over, om daner eller gøter skulle gjøre innfall der.

Den høsten kom kong Tryggve Olavsson fra vesterviking, da hadde han vært og herjet omkring i Irland og Skottland. Om våren drog kong Håkon nord i landet og satte sin brorsønn kong Tryggve over Viken, han skulle verge mot ufred der og få inn skattene fra de landene i Danmark som kong Håkon hadde gjort skattskyldige sommeren før.
Så sier Guttorm Sindre:

Over eikegrodde
marker øst i landet
satte hjelmkledd konge
en stolt og kraftig herre,
han som over dypet
dådrik kom fra Irland
kom med skjoldet løftet
seilende med hæren.

...Eirikssønnene vendte seg nå også nordover mot Viken og herjet der, men kong Tryggve hadde hæren ute og gikk mot dem, de kjempet mange ganger og det var seier på begge sider. Eirikssønnene herjet stundom i Viken, og Tryggve stundom rundt i Halland og på Sjælland...

...Men da gjestebudet var slutt, drog kongen og jarlen like ut til Lade ; kongen var svært lite glad og skyndte seg å komme ut av Trondheimen med hele hæren, han sa at en annen gang skulle han komme mannsterkere til Trondheimen, og trønderne skulle få igjen for den fiendskap de hadde vist ham.
Sigurd jarl bad kongen å ikke reise sak mot trønderne for dette, sa det nyttet ikke for kongen å legge seg ut med folk innenlands eller herje der, og aller minst i Trondheimen hvor landets største styrke lå. Kongen var så sint at det ikke nyttet å snakke til ham; han drog bort fra Trondheimen og sør til Møre, der ble han vinteren og våren over, men da det lei mot sommeren, drog han folk til seg, og det ble sagt at den hæren ville han gå mot trønderne med.

Nå var kong Håkon kommet om bord på skipene og hadde en stor hær. Da fikk han høre nytt sør fra landet; Eirikssønnene var kommet sør fra Danmark til Viken, og det ble videre sagt at de hadde drevet kong Tryggve Olavsson av skipene hans øst ved Sotenes; de hadde så herjet store deler av Viken, og det var mange som hadde gitt seg under dem...

Fra Snorre: Eirikssønnenes saga:

...Eirikssønnene fikk kongedømme i Norge etter at kong Håkon var falt. Harald var den som førte blant dem, og han hadde størst verdighet; han var også den eldste av dem som levde dengang. Mora, Gunnhild, hjalp dem mye med styringen av landet, hun ble kalt kongemor. Disse mennene var høvdinger i landet den gang:

Tryggve Olavsson øst i landet og Gudrød Bjørnsson i Vestfold, Sigurd Ladejarl i Trondheimen, og Gunnhildssønnene hadde Vestlandet.

Første vinteren gikk det bud og sendemenn mellom Gunnhildssønnene og Tryggve og Gudrød; da de ble helt forlikt om det at de skulle ha like stor del av riket under Gunnhildssønnene som de hadde hatt under kong Håkon...

...Gunnhild kongemor og sønnene hennes talte ofte sammen og holdt møter hvor de rådslo om landsstyringen. En gang spurte Gunnhild sønnene:

Hva har dere tenkt å gjøre med riket i Trondheimen ? Dere har kongsnavn som forfedrene deres hadde, men dere har lite land og er mange om det. Tryggve og Gudrød har Viken i øst, og de har også et slags krav på det, siden de er av ætta; men hele Trøndelag har Sigurd jarl, og jeg skjønner ikke hva det er som får dere til å la en jarl ta et så stort rike fra dere. Det er underlig, synes jeg, at dere hver sommer drar på vikingferd til andre land, og så lar en jarl ta farsarven fra dere innenlands. Din farfar, Harald, som du er oppkalt etter, ville ikke syned det var noen sak å la en jarl miste liv og rike, han som vant hele Norge under seg og rådde for det til han ble en gammel mann...

Fra Snorre: Håkon jarls saga:

...Det var en høst Håkon jarl drog til Opplanda. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Tryggve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enerom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver drog hjem til sitt rike.

Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene. De talte ofte om dette med hverandre.

Da våren kom, lyste kong Harald og bror hans, kong Gudrød, at de ville dra på vikingferd om sommeren, slik de var vant til, enten vest over havet eller i austerveg. De samlet folk, satte skipene på sjøen og gjorde seg i stand. Da de nå drakk utferdsølet, var det svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken; til slutt ble det mannjamning, og det var kongene sjøl de talte om.
En mann sa at kong Harald var den fremste av brødrene i alle ting. Dette ble Gudrød svært sint for, han sa at han skulle ikke stå tilbake for Harald i noen ting, og det var han ferdig til å vise. Snart ble de så sinte begge to at de bød hverandre kamp og løp til våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre fulle, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip. Men det var ikke tale om at de kunne reise i følge alle sammen. Gudrød seilte østover langs kysten, og Harald styrte rett til havs; han sa han ville seile vest over havet, men da han kom utenfor øyene, styrte han østover havleia langs landet.

Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Tryggve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i austerveg begge 2 og herje om sommeren. Kong Tryggve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Tryggve kom da til ham med bare ei skute. De møttes øst for Sotenes ved Veggir. Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Tryggve og 12 mann. Han ligger der det nå heter Tryggvarøyr...

Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

...Astrid het den kona kong Tryggve Olavsson hadde vært gift med; hun var datter til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Obrestad, det var en mektig mann.
Etter at Tryggve var falt, kom Astrid seg unna i all hemmelighet med alt det løsøre hun kunne få med seg. Fosterfar hennes, som het Torolv Luseskjegg, fulgte henne. Han gikk aldri fra henne; men de andre trofaste menn hun hadde, var rundt og speidet og fikk vite nytt om uvennene hennes, og hvor de var.

Astrid gikk med barnet til kong Tryggve. Hun lot dem ro seg ut på et vann, og der gjemte hun seg på en holme sammen med noen få folk. Der fødte hun et barn, det var en gutt. Da de øste vann over ham, kalte de ham Olav etter farfaren.

Hun holdt seg gjemt der om sommeren. Men da nettene ble mørke og dagene stuttere og været kaldt, tok Astrid av sted igjen; Torolv og noen få menn fulgte henne. De reiste bare om natta gjennom bygdene, slik at de holdt seg skjult og møtte ingen. En dag mot kvelden kom de fram til Eirik på Obrestad, far til Astrid. De gikk varsomt fram, Astrid sendte folk opp til garden som skulle si fra til Eirik, og han lot noen følge dem til ei lita stue og dekke bord for dem med beste slags mat. Da Astrid og folkene hennes hadde vært der en stund, tok følget bort, og hun ble igjen sammen med 2 tjenestejenter og sønnen Olav, Torolv Luseskjegg og sønn hans, Torgils, som da var 6 år gammel. De ble der vinteren over.

Da de hadde drept Tryggve Olavsson, drog Harald Gråfell og Gudrød, bror hans, til de gardene Tryggve hadde eid ; men da var Astrid borte, og de kunne ikke få spurlag på henne. De fikk høre folk ymtet om at hun skulle gå med kong Tryggves barn. Om høsten drog de nord i landet, som før er skrevet. Da de kom til Gunnhild, mor si, fortalte de henne hvordan alt var gått for seg, og hva som hadde hendt dem på ferden. Hun spurte dem nøye ut om alt som hadde med Astrid og gjøre. Da fortalte de henne om det snakket de hadde hørt. Men samme høst fikk Gunnhildssønnene strid med Håkon jarl og likeså vinteren etter, som før er skrevet, og av samme grunn ble det ikke satt i gang noen leting etter Astrid og sønnen hennes den vinteren.

Våren etter sendte Gunnhild speidere til Opplanda og over hele Viken, de skulle få greie på hvordan det hadde seg med Astrid. Da sendemennene kom tilbake, kunne de fortelle Gunnhild at Astrid nok var hos Eirik, far sin, og dessuten at det visst var så at hun fostret opp sin og kong Tryggves sønn der. Da sendte Gunnhild straks menn ut og gav dem godt med våpen og hester; det var tretti mann, og føreren for dem var en mektig mann som het Håkon, en av Gunnhilds venner. Hun bad dem reise til Eirik på Obrestad og få med seg sønn til kong Tryggve derfra, og føre ham til Gunnhild.

Så reiste alle sendemennene av sted. Da de ikke hadde langt igjen til Obrestad, fikk Eiriks venner se dem komme, de gikk og varslet ham om kvelden at sendemennene var på veg. Straks samme natta lot Eirik Astrid dra bort, han gav henne en god fører på vegen og sendte henne øst til Svitjod til Håkon den gamle, en venn og en mektig mann. De tok av sted mens det ennå var langt igjen av natta. Mot kvelden neste dag kom de til ei bygd som heter Skaun, der så de en stor gard og gikk dit og bad om husvær for natta. De sa ikke hvem de var og hadde dårlige klær. Bonden der het Bjørn Eiterkveise, han var rik, men ingen bra mann, han jagde dem vekk, og de gikk samme kvelden til en annen gard like ved, som heter Vitskar. Der het bonden Torstein, han gav dem hus og godt stell om natta; de sov i gode senger.

Håkon og de andre mennene til Gunnhild kom til Obrestad tidlig på morgenen og spurte etter Astrid og sønnen hennes. Eirik sa hun ikke var der. Håkon og de andre ransakte garden og ble der lenge utover dagen, og så fikk de vite noe om hvor Astrid hadde tatt vegen. Da rei de samme veg og kom seint på kvelden til Bjørn Eiterkveise i Skaun, der tok de inn. Håkon spurte Bjørn om han visste noe å fortelle om Astrid. Han svarte at det hadde kommet noen folk der om dagen som hadde bedt om husvær, men jeg jagde dem bort. De har vel fått hus et annet sted i bygda.

En av arbeidskarene til Torstein kom fra skogen om kvelden, han kom innom hos Bjørn, for det var på vegen for ham. Han så det var gjester der og hørte hva ærend de kom i, og fortalte det til Torstein bonde. Og mens det ennå var en tredjedel igjen av natta, vekte Torstein gjestene sine, og bad dem se å komme seg vekk, og snakket stygt og hardt til dem. Men da de vel var kommet på veg og ute av garden, sa Torstein til dem at Gunnhilds sendemenn var hos Bjørn og fõr og lette etter dem. De bad ham om litt hjelp, han gav dem med en til å vise vegen, og noe mat. Mannen fulgte dem framover i skogen til de kom til et vann, der var det en holme som var overgrodd med siv. De kunne vasse ut til holmen, og der gjemte de seg i sivet.

Tidlig neste dag rei Håkon fra Bjørn og ut i bygda; hvor han kom spurte han etter Astrid. Da han kom til Torstein, spurte han om de var kommet dit. Han svarte at det hadde vært noen folk der, men de drog østover mot skogen ved daggry. Håkon bad Torstein om følge, siden han var kjent både med vegen og gjemmestedene. Torstein fulgte dem, men da han kom til skogen, viste han veg tvert imot der Astrid var. De dreiv og lette hele dagen, men fant dem ikke.Så reiste de hjem igjen og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått. Astrid og følget hennes reiste sin veg videre, de kom fram til Håkon Gamle i Svitjod. Der bodde Astrid og Olav, sønnen hennes, en lang stund og hadde det godt.

Gunnhild kongemor fikk høre ar Astrid og Olav, sønn hennes, var i Sveavelde. Da sendte hun Håkon ut igjen med godt følge, han skulle øst til Eirik sveakonge med gode gaver og løfter om vennskap. Sendemennene ble godt mottatt der, det ble vist dem all vennlighet. Så kom Håkon fram med ærendet sitt for sveakongen. Han sa at Gunnhild hadde sendt bud og bedt om at kongen skulle støtte ham, så han kunne få med seg Olav Tryggvason til Norge. Gunnhild vil ta ham til oppfostring, sa han.

Kongen gav ham menn med, og de rei til Håkon Gamle. Håkon bad med mange vennlige ord Olav om å bli med seg. Håkon Gamle svarte pent, men sa at mora fikk rå for om han skulle bli med, og Astrid ville ikke for noen pris at gutten skulle reise. Sendemennene fór sin veg, og sa til kong Eirik hvordan det hadde gått.

Nå gjorde sendemennene seg ferdige til å reise hjem. Men de bad kongen enda en gang om han ville hjelpe dem så de kunne få gutten med, enten Håkon Gamle ville eller ikke. Kongen gav dem en flokk menn igjen. Sendemennene kom til Håkon Gamle og krevde at han skulle la gutten følge med dem. Da han ikke var villig til dette, brukte de grove ord, lovte at han skulle få svi for det og var fælt sinte. Da løp det fram en trell som het Burste og ville slå til Håkon, og det var så vidt de kom seg av sted uten å bli banket av trellen. Så reiste de hjem til Norge og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått dem, men at de hadde da sett Olav Tryggvason...

Tryggve Olavsson (født mellom 925-935, død 963) var sønn av Olav Geirstadalv Haraldsson og far til Olav Tryggvason, norsk konge 995-1000. Han var en lokal stormann på Østlandet.

Helt frem til ca. 1020 fantes det flere småkonger på Østlandet, og om de aller fleste mangler vi sikker kunnskap ut over selve navnet. Slik er det også i Tryggve Olavssons tilfelle. Men som far til heltekongen Olav Tryggvason kom Tryggve til å spille en viss rolle i kongesagaene, selv om omfanget av det som fortelles, er beskjedent. Tradisjonen om ham var også vag, og det som sies, varierer ikke så lite på sentrale punkter.

Det aller viktigste sagaene måtte få frem om Tryggve Olavsson, var at han var ætling av Harald Hårfagre. Det heter således at hans far, Olav, var en sønn Harald hadde med en ellers ukjent Svanhild; hun skal ha vært datter av en jarl på Opplandene ved navn Øystein. Men etter alt å dømme omfattet ikke Harald Hårfagres kongedømme disse delene av Norge, og sagaenes bilde av ættens herredømme på Østlandet virker som en konstruksjon i ettertid. Vi ser da også at rekken av østlandske hårfagreætlinger som nevnes i sagaene, danner et mønster, for å få ætten etablert i de forskjellige distriktene, både i innlandet og ved kysten.

Den angivelige hårfagresønnen Olav identifiseres dessuten i noen av sagaene med Olav Digerbein eller Olav Geirstadalv, som ellers sies å ha vært Halvdan Svartes halvbror – skjønt det også på et usikkert grunnlag. Noen av sagaene, særlig de eldste, opplyser videre at Tryggve Olavssons rike lå i innlandet, på Romerike, mens de senere sagaene, som Fagrskinna og Snorre, sier at det var Ranrike (Båhuslen). Alt dette viser at vi neppe har å gjøre med noen særlig fast eller pålitelig historisk tradisjon.

Ågrip forteller at Tryggve bodde på Ranrike.
Forfatteren av Historia Norvegiæ skriver at han ble oppfostret på Romerike.
Forfatteren av Fagrskinna har ingen opplysninger om hvor han bodde.
Snorre forteller at kong Håkon lot brorsønnene Tryggve Olavsson og Gudrød Bjørnsson sitte med styret i Viken. I realiteten var dette dansk område på denne tiden, og det er lite trolig at Snorres beretning har noe for seg.

De sene sagaene lar Tryggve få kongetittelen og riket som en forlening av Håkon den gode. Dette, sammen med lokaliseringen av herredømmet hans til de strategisk viktige kystområdene opp mot danske farvann, skal åpenbart fremheve Hårfagreættens herredømme i Norge rent generelt. Dessuten er hensikten mer spesielt å høyne Tryggves status og gi ham økt betydning.

Snorre forteller at da det i 952 brøt ut krig mot Danmark, var Tryggve i vesterviking i Irland og Skottland. Han kom hjem samme vinter og fikk da overdratt kongedømmet i Viken med plikt til å forsvare landet mot ufred. Deretter hersket han i følge Snorre uavhengig i Viken. Men han rådet også i Østfold og på Raumarike.

Eirikssønnene angrep ham, men måtte vike. Etter Håkons død i 961 hersket han fremdeles i Viken.

I Vestfold hersket hans unge søskenbarn, Gudrød Bjørnsson, men Tryggve var overkonge og den som styrte. I 962 inngikk han forbund med Håkon jarl, og Snorre beretter han han deltok i Håkon jarls konspirasjon mot Eirikssønnene sammen Gudrød Bjørnsson og Dale-Gudbrand.

Også når det gjelder Tryggves død spriker materialet. Den vanlige versjonen lar fiendskapet med Eirikssønnene bli bestemmende for hans skjebne. Dette passer med at Eirikssønnene allerede figurerte som de onde forfølgere under Olav Tryggvasons barndom, kort tid senere. Eirikssønnene skulle ha lokket Tryggve i en felle:
De lot som om de ville ha ham med på vikingferd, men hugde ham ned da han møtte opp. Imidlertid gjengir en av de eldre sagaene (Ágrip) i tillegg en annen forklaring på Tryggves død: Han skulle ha blitt drept av bøndene på et ting fordi han var en hardstyrer; det heter videre at noen sier det ene og noen det andre. Begge forklaringer kan være like sikre – eller usikre.

Alle sagaene oppgir Sotenäs i Båhuslen som stedet hvor Eirikssønnene drepte Tryggve. Den døde kongen skal så ha blitt hauglagt på Tryggö (like nord for nåværende Kungshamn). Her finnes en gravrøys, som imidlertid er langt eldre.
Snorre beretter videre at Tryggve skal ha blitt drept øst for Sotenäs ved Veggir i Båhuslen i et bakhold av Gudrød Eiriksson, bror til kong Harald Gråfell.

Tryggves hustru Astrid Eiriksdatter skal ha vært fra en gård sagahåndskriftene benevner som Offrustaðir eller Oprustaðir, og som sies å ligge på Opplandene. I nyere tid har norske historikere gjettet på at dette må være Obrestad på Jæren, men uten å ha noe egentlig holdepunkt.
Astrid Eiriksdatter var ifølge sagaen datter av Eirik Bjodaskalle på Obrestad.

Astrid fødte sønnen Olav Tryggvason kort tid etter Tryggves død.

Family/Spouse: Astrid Eriksdatter, "Obrestad". [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Sigurd Håkonsen. Sigurd (son of Håkon Grjotgardsen) was born about 0890; died about 0962 in Stjørdal, Nord-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0960, Oppland, Innlandet, Norge; Konge på Opplandene.

Notes:

Occupation:
Han var Halvdan var angivelig sønn til Sigurd Rise og sønnesønn til Harald Hårfagre.

Han var ca.960 konge på Opplandene.

I Håkon jarls tid fikk han Hadafylke sammen med sine helbrødre og synes å ha overlevet dem alle.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:

Samme vinter dro kong Olav opp på Ringerike og kristnet der. Åsta Gudbrandsdatter giftet seg snart igjen etter Harald Grenskes død, med en mann som het Sigurd Syr (Sugge); han var konge på Ringerike. Sigurd var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre.

Det fortelles at han var gift med en datter til Nerid jarl. Dette kan ikke være riktig, da Nerid levde så tidlig som ved 800. Derimot kan hans hustru ha stammet fra ham.

Kilder:

Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 60.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 107.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 344.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 794.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.

Family/Spouse: NN Neridsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1102, Polen; Hertug, konge.

Notes:

Occupation:
Wladyslaw 1 Herman (c. 1044 – 4 June 1102) was a Duke of Poland from 1079 until his death.

He was the second son of Casimir 1 the Restorer by his wife Maria Dobroniega, daughter of Vladimir the Great, Grand Duke of Kiev.

As the second son, Wladyslaw was not destined for the throne. However, due to the flight from Poland of his older brother Boleslaw 2 the Bold in 1079, he was elevated to the rank of Duke of Poland. Opinions vary on whether Wladyslaw played an active role in the plot to depose his brother or whether he was handed the authority simply because he was the most proper person, being the next in line in the absence of the king and his son Mieszko Boleslawowic.

In 1080, in order to improve the relations between Poland and Bohemia, Wladyslaw married Judith, the daughter of the Duke (and first King from 1085) Vratislaus 2. After this, the foreign policy of the Duke gravitated strongly towards appeasement of the Holy Roman Empire.

He accepted overlordship of the Empire, and when in 1085 while in Mainz the Holy Roman Emperor Henry 4 announced that his brother-in-law Vratislaus 2 to be King of Bohemia and Poland, Wladyslaw did not object. He also never pursued the Royal crown due to his subservient status. Soon after, he was forced by the barons of Poland to recall from exile in Hungary his nephew and rightful heir to the Polish throne, Mieszko Boleslawowic. The young prince accepted the overlordship of his uncle and gave up his hereditary claims in exchange for becoming first in line of succession. Wladyslaw was forced to accept the terms of his nephew, because his eldest and only son at that time, Zbigniew, was illegitimate because he had been born from a union not recognized by the church. Wladyslaw's relations with the Emperor were considerably improved after his second marriage with his sister Judith (also Dowager Queen of Hungary) in 1089.

Wladyslaw abandoned the alliance with Hungary favored by his deposed brother, and joined the anti-Papal camp. Also, he resumed paying tribute for Silesia to Bohemia. In addition Kraków and Cieszyn were ceded to Bohemia, Lubusz Land was lost to Germany while Przemysl Land in the east was lost to Halych-Ruthenia. Wladyslaw did make attempts to regain the control of Pomerania, and through numerous expeditions was temporarily (1090–1091) able to do so.

Although Wladyslaw was formally Dux and an Overlord of Poland, in reality the barons who banished his brother used this victory to strengthen their position. It's not surprising therefore, that within a short time the Duke was forced to give up the government to his Count Palatine, (Polish: wojewoda) a high born noble named Sieciech. Sieciech's administration of the realm was negatively perceived by those of the barons who were not the beneficiaries of the power shift.

The birth of the future Boleslaw 3 completely changed the political situation in Poland. Mieszko Boleslawowic was already 17 at that time and was, by the previous agreement made after his return, the first in line to succeed. In 1089 Mieszko died under mysterious circumstances, probably poisoned on the orders of Sieciech and Duchess Judith-Sophia. Almost immediately, Zbigniew was sent to Germany and placed in the Quedlinburg Abbey. With the idea of forcing his first-born son to take the holy vows, Wladyslaw intended to deprive him of any chance of succession.

In 1090 Sieciech, with help of Polish forces under his command, managed to gain control of Gdansk Pomerania, albeit for a short time. Major towns were garrisoned by Polish troops, the rest were burned, in order to thwart any future resistance. Several months later, however, a rebellion of native elites led to the restoration of the region’s independence from Poland.

Sieciech's tyrannical rule reflected negatively on Wladyslaw, causing a massive political migration out of Poland. In 1093 Silesia rebelled, and the comes Magnus with the assistance of the Bohemian and Polish knights welcomed Zbigniew after he escaped from Germany; however, soon Sieciech captured the prince and imprisoned him. The increasing dissatisfaction in the country forced the release of Zbigniew in 1097. Immediately after this Wladyslaw (after an unsuccessfully retaliatory expedition against Silesia and forced to recognize Zbigniew as the legitimate heir) appointed his sons as commanders of the army which was formed in order to recapture Gdansk Pomerania.

Simultaneously a great migration of Jews from Western Europe to Poland began circa 1096, around the time of the First Crusade. Wladyslaw, a tolerant ruler, attracted the Jews into his domains, and permitted to settle throughout the entire country without restriction.

Soon Zbigniew and Boleslaw decided to join forces and demanded that the reigns of the government should be handed over to them. Wladyslaw agreed to divide the realm between the brothers, each to be granted his own province while he himself kept control of Mazovia and its capital at Plock. Wladyslaw also retained control of the most important cities i.e. Wroclaw, Kraków and Sandomierz. Zbigniew’s province encompassed Greater Poland including Gniezno, Kuyavia, Leczyca and Sieradz. Boleslaw’s territory included Lesser Poland, Silesia and Lubusz Land.

However, Sieciech, alarmed by the evident diminution of his power, began to intrigue against the brothers. Wladyslaw decided to support him against his own sons. Defeated, in 1101 and after the mediation of the Archbishop of Gniezno Martin, the Duke was forced to confiscate Sieciech's properties and exiled him.

Wladyslaw died on 4 June 1102, without resolving the issue of succession, leaving his sons to struggle for supremacy. His body was interned in the Plock Cathedral.

Wladyslaw founded several churches in Poland. Most notably he was the founder of the Romanesque Wawel Cathedral of which the Silver Bells Tower still remains standing. He was also very fond of Saint Giles (Polish: Idzi) to whom he founded no less than 3 churches: in Kraków, Inowlodz and Giebultow. This is attributed to the fact that while his first wife was finally pregnant after six years of childless marriage, the Duke sent rich gifts to the Benedictine monastery of Saint Gilles in southern France, begging for a healthy child. When a boy was born, Wladyslaw began building churches in his honor. According to legend, he also founded a church - on the sand - dedicated to the Virgin Mary, which was later granted to the Carmelites.

Before Wladyslaw took the title of Duke of Poland, probably during the 1070s, he had a relationship with a certain Przeclawa, whose exact origins are unknown, although some sources stated that she belonged to the Prawdzic clan. Her status is also a matter of dispute among the historians: some believed that she only was W?adyslaw's mistress and others asserted that she was his wife, but this union was performed under pagan rituals and in consequence not recognized by the Church as a valid marriage. By 1080, one year after Wladyslaw ascended to the Polish throne, Przeclawa either died or was sent away; it's believed by some sources that after she was dismissed by the Duke, Przeclawa took the veil under the name of Christina (Polish: Krystyna) and died around 1092. This union produced a son:

1. Zbigniew (b. c. 1070/73 – d. c. 1112/14), who was considered illegitimate.

In 1080 Wladyslaw married firstly with Judith (b. c. 1056 – d. 25 December 1086), daughter of Duke (and since 1085 King) Vratislaus 2 of Bohemia. They had one son:

2. Boleslaw 3 Wrymouth (b. 20 August 1086 – d. 28 October 1138).

In 1089 Wladyslaw married secondly with Judith (b. 9 April 1054 – d. 14 March c. 1105), daughter of Henry 3, Holy Roman Emperor and widow of King Solomon of Hungary. They had 4 daughters:

3. Sophia (b. c. 1089 – d. bef. 12 May 1112), married bef. 1108 to Yaroslav Sviatopolkovich, Prince of Volhynia, son of Sviatopolk 2 of Kiev.

4. Agnes (b. c. 1090 – d. 29 December 1127), Abbess of Quedlinburg (1110) and Gandersheim (1111).

5. Adelaide (b. c. 1091 – d. 25/26 March 1127), married bef. 1118 to Dietrich 3, Count of Vohburg and Margrave of the Northern March.

6. NN (b. c. 1092 – d. bef. 1111), married c. 1111 with a Polish lord.

Vladislav married Judith av Böhmen about 1083. Judith (daughter of Vratislav av Böhmen, "Vratislav 2" and Adelheide av Ungarn) was born about 1055; died about 1086. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Gudrød Crovan Haraldsen, "Godred 3". Gudrød (son of Harald Gudrødsen and NN Ragnfrødsdatter) was born about 1030; died about 1095 in Hebridene, Storbritannia. [Group Sheet] [Family Chart]

Adelheide married Vratislav av Böhmen, "Vratislav 2" about 1055. Vratislav (son of Bretislav av Böhmen, "Bretislav 1" and Judith av Böhmen) was born about 1035; died on 14 Jan 1092. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Vermandois

Died:
Tarsus, Cilicie.

Hugh married Adelaide av Vermandois about 1080. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Kiev, Ukraina

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Kiev, Ukraina

Family/Spouse: Gyda Haraldsdatter. Gyda (daughter of Harald Godwinson, "Harald 2" and Edgyth) was born in England. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 1035, Sigtuna, Stockholm, Sverige; Astrid taler for sin stesønn Magnus Olavsen.

Notes:

Birth:
Astrid er det navnet som vi kjenner fra Snorre Sturlasson, og på grunn av dennes autoritet er det norske navnet som hun kjennes under, men sannsynligvis het hun nok Estrid som sin tante i Danmark og sin stemor i Sverige.

Det fortelles at stemoren, dronning Estrid, ikke var vennlig innstilt til sine stebarn og kong Olof fikk derfor sendt barna til fostring hos fremmede slik skikken var den gang.

Astrid kom til en fremstående mann i Västergötland som het Egil.

Event-Misc:
Fra Snorre: Magnus den godes saga:

1.
Magnus Olavsson gav seg etter jul på veg østfra Holmgard ned til Aldeigjuborg, og de tok til å gjøre ferdig skipene sine da isen gikk opp om våren. Dette nevner Arnor Jarlaskald i Magnusdråpa:

Fram jeg tenker å føre
frasagn om stridssnare kriger
fordi jeg kjenner dem nøye;
nå må mennene tie!

Ikke var gullets uvenn
elleve vintrer gammel
da gjæve horde-vennen
hærskip førte fra Gardar

Om våren (1035) styrte kong Magnus vest til Svitjod. Så sier Arnor:

Den unge djerve kriger
til kampferd folk bød samles.
Snart sin plass fant hirden
hærkledd da på tofta.

Med is om stavnen kongskip
skar den salte sjøen;
østfra helt til Sigtun
stormvind førte fyrsten.

Her blir fortalt at da kong Magnus fór østfra Gardarike, seilte han først til Svitjod og opp til Sigtuna. Da var Emund Olavsson konge i Svitjod; der var da også dronning Astrid, som hadde vært gift med kong Olav den hellige. Hun tok særdeles vel imot Magnus, stesønnen sin, og lot straks stevne et mangment ting et sted som blir kalt Hangrar. På det tinget talte Astrid og sa så:

Til oss er nå kommet kong Olav den helliges sønn, som heter Magnus. Han vil fare til Norge og kreve farsarven sin. Jeg har stor skyldighet til å hjelpe ham til denne ferden; for han er min stesønn, slik som det er kjent for alle, både svear og nordmenn. Jeg skal ikke spare på noe som jeg har i min makt for at hans styrke kan bli så stor som råd er, verken folkemakt, som jeg rår for, eller penger. Og alle de som gir seg i lag med ham på denne ferden, skal være visse på fullt vennskap av meg. Jeg vil óg kunngjøre at jeg vil gi meg i lag med ham på denne ferden. Da vil det være lett å se for alle at jeg heller ikke sparer på noe annet av det som jeg kan gi ham til hjelp.

Slik talte hun lenge og klokt; men da hun sluttet, svarte mange og sa at svearne hadde vunnet lite ære av sin ferd til Norge da de fulgte kong Olav, far hans:

Og ikke er her bedre å vente med denne kongen, sier de, og derfor har folk liten hug på denne ferden.

Astrid svarer:

Alle de som vil være manndoms menn, lar seg ikke skremme av slikt. Og har noen mistet frender med den hellige kong Olav eller sjøl fått sår, så er det nå manndoms verk å fare til Norge og hevne det.

Astrid fikk laget det så med sine ord og sin hjelp, at hun fikk mye folk med seg til å følge ham til Norge. Om det taler Sigvat skald:

Nå vil jeg rikt lønne
med lovkvad Olavs datter,
som digre kongen ektet,
for alle dyre gaver.
Til ting på Hangrar møtte
mannsterk sveahæren
den gang Astrid østpå
for Olavssønnen talte.

Hun tinget slik med svear
at større framgang ikke
hun ville hatt for Magnus,
om mor til ham hun sjøl var.
Nest mektige Kristus
mest til det hun virket
at Magnus Haralds ættland
vant helt og fullt tilbake.

Den milde Magnus skylder
Astrid for mektige hjelpen;
velde fikk seg vidlendt
mennenes venn ved dette.
Den kloke kvinna sin stesønn
støttet som ingen andre;
med sanningsord vil jeg hedre
henne, den fagre kvinne.

Estrid married Olav Haraldsen av Norge, "Olav 2" about 01 Feb 1019 in Sarpsborg, Østfold, Norge. Olav (son of Harald Gudrødsen and Åsta Gudbrandsdatter) was born about 0995; died on 29 Jul 1030 in Stiklestad, Verdal, Nord-Trøndelag, Norge; was buried after 29 Jul 1030 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1050, Sverige; Konge.

Notes:

Occupation:
Overtok kronen etter sin bror Anund Jakob.

Tilnavnet - den gamle - fikk Emund sannsynligvis for at han var rundt 50 år da han ble konge, en betydelig alder under jernalderen og middelalderen.

Han var sønn til Olof Skötkonung, og halvbror til sin forgjenger Anund Jakob.

Emund den gamle er først og fremst kjent via de opplysninger som Adam av Bremen har oppgitt i sitt latinske historieverk om de nordiske folkene.

Edmund var døpt, men i følge Adam tok han ikke sin kristne dåp seriøst og var ingen riktig troende. Adams informasjon kan forstås på flere måter:

Dels at Emund aktivt støttet den engelske misjonsvirksomheten på bekostning av erkebispestolen i Hamburg-Bremen, og dels i at Emund forsøkte å la den nye kristne troen eksistere ved siden av den gamle, tradisjonelle åsatroen.

Denne religiøse toleransen kan ha blitt forsøkt av den selvutnevnte erkebiskopen Osmund eller Osmundus i et forsøk på å ikke virke truende på folk flest og åsatroene spesielt. Emund avviste setet i Hamburg-Bremens krav om å få skiftet ut Osmundus med deres egen biskop.

Man mener at Emund den gamle sammen med den danske kongen Svein Estridsson kan ha hatt ansvaret for den første formaliserte grensesettingen mellom Sverige og Danmark.

Det sies også at Emund sendte sin sønn Anund Emundsson til kvenernes land hvor sønnen skal ha dødd av forgiftet vann. Da Emund ikke hadde andre barn ble han ettertrådd av en stormann fra Vestergøtland ved navn Stenkil. Edmund den gamle ble således den siste kongen av Munsöætten

I følge Snorre var Emund konge i Svitjod da norskekongen Magnus ble hentet fra Gardarike 1035, kfr. Magnus den godes saga 1.kptl.

Family/Spouse: Svein Håkonsen. Svein (son of Håkon Sigurdsen, "Håkon jarl" and Tora Skagesdatter) was born about 0950; died about 1015. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Ingegjerds levninger hviler ifølge enkelt kilder sammen med maken i en sarkofag i St.Sofia-katedralen, mens Sofia-katedralen i Novgorod også hevder å ha hennes relikvier.
Denne kirken med samme navn som katedralen i Kiev hadde Jaroslav og Ingegjerds sønn Vladimir som byggherre. Novgorod er da også stedet hvor helgenkulten oppstod. Sovjetiske forskere åpnet sarkofagen i Kiev i 1939 og undersøkte innholdet.

Det velbevarte kraniet som antas å være Ingegjerds var hva frenologene noe tvilsomt kalte for en nordisk type, massivt og tungt med en elliptisk form. Pannen var ikke særskilt høy og hadde en gjennomsnittlig helning. Nesen var sterkt framtredende med en smal neserot. Haken var av gjennomsnittlig storhet, men markant framtredende. Tennene ble bedømt som ganske godt bevart.
Jaroslav ble målt til ha vært ca.172 cm og Ingegjerd ca.162 cm lang.

Kildene til Ingegjerds liv er fåtallige og opplysningene om hennes opphøyelse til helgen er ikke entydige, men ifølge Den ortodokse kirkes tradisjon ble Ingegjerd etter sin død opphøyd til helgen, som den hellige Anna av Novgorod. Navnet Anna fikk hun da hun på sine gamle dager gikk i kloster; det er nemlig vanlig at den som tonsureres, får et nytt navn.
Ingegjerd ansees som Sveriges første ortodokse helgen og som landets skytshelgen. Det finnes en svensk-ortodoks menighet som er virksom i Linköping, Norrköping og Örebro, og som kalles Heliga Annas ortodoxa församling.
En bit av hennes relikvier er i år 2009 overført fra Russland til Sverige. Hennes kirkelige festdager er 10.februar og 4.oktober. En liturgisk hymne som synges i forbindelse med feiringen lyder:

Som en himmelskt lysande stjärna framträdde du från Västern. Du förunnades antaga den ortodoxa tron och i den frambragte du en välsignad frukt åt det heliga, ryska landet, heliga, rättrogna furstinna Anna. Du älskade Kristus av allt ditt hjärta och du bevarade hans rättfärdighet och lagar. Då vi i dag firar ditt allraheligaste minne, mottager vi därför genom dina förböner syndernas förlåtelse.

Fra en historisk synsvinkel synes det som om Ingegjerd er blitt forvekslet med Jaroslavs første hustru Anna og som senere ble erklært som en lokal helgen i Novgorod ettersom det var på hennes initiativ man skal igangsatt byggingen av den lokale Sofiakatedralen. Hennes levninger ble også undersøkt av sovjetiske forskere som avgjorde at de tilhørte en yngre kvinne enn Ingegjerd som må ha dødd da hun var rundt 50.

Ingegjerd married Jaroslav av Kiev, "Jaroslav 1" about 1019. Jaroslav (son of Vladimir Basilius av Kiev and Rogneda Rognvaldsdatter) was born about 0978; died about 1054. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1022, Sverige; Konge over svearne.

Notes:

Birth:
Ifølge Snorre Sturlasson født på den 25. juli (selveste Jakobsdagen).

Occupation:
Valgt til konge på tinget før faren var gått av og gitt navnet Anund. Forlikte seg med faren og lot ham styre til faren døde.

Den tyske kronikøren Adam av Bremen forklarer dobbelnavnet med at da sveaerne på tinget valgte ham som medkonge kunne de akseptere at han var kristen, men ikke at han hadde et kristent navn.
Anund var ofte det navnet sveaerne ga de som hadde et slikt fremmedartet navn at det var vanskelig å uttale (jf. Anund Gårdske). Jakob skal dog ha vært dåpsnavnet.

Anund Jakob hadde ambisjoner om å markere seg i nabolandene i Norden og han støttet den norske kongen Olav Haraldsson. Forbundet var nok ikke så alvorlig ment fra Anunds side for det kom ikke til noe mer enn støtte av en liten hær på 400 mann da Olav prøvde å gjenvinne landet i 1030, i dennes strid mot den danske kongen Knut den store i slaget ved Helgå, som danskekongen likevel vant.

I perioden etter dette slaget er det uklart om Anund Jakob hadde noen egentlig makt over det svenske riket. I Sigtuna ble det presset mynt med Knut den stores navn. Sveaerne hadde valgt danskekongen som sin konge, skjønt det var nok mest i navnet, i håp om å få være i fred.

Under Anund Jakobs tid ble det organisert en berømt ferd i østerled, det såkalte Ingvarstoget.

Ingvar den vidfarne var en svensk høvding som ledet et mislykket hærtog mot Svartehavets kyster i årene 1036–1042. Ingvar var antagelig fra Svitjod, kanskje også forbundet, til og med i slekt, med den svenske kongsætten. Ferden var kanskje også støttet av den svenske kongen, enten den daværende kongen Anund Jakob eller hans bror og etterfølger Emund den gamle. Ingvar den vidfarne fikk sin egen saga, den svenske fornaldersagaen Yngvar den vidfarnes saga (Yngvars saga víðförla) hvor det meste av kunnskapen om Ingvar finnes, men er også bevitnet av utallige runesteiner. Hele 24 av 26 runesteiner, såkalte Ingvarssteiner, finnes i daværende Svealand, og to i Gøtaland. Områdene antyder de stedene som sendte folk med på ferden.
Attundaland, et av de upplendske folkelandene (navnet betyr de åtte hundre), dagens områder rundt Stockholm, deltok ikke, kanskje for å kunne reise en hær mens de øvrige var utenlands. I henhold til den islandske sagaen om Ingvar var det kun ett skip av rundt 30 som kom tilbake.

Tola var mor til Harald og Ingvar og gift med Eymund. Ingvars farmor kan ha vært søster av kong Olof Skötkonung og han kan ha nedstammet fra en betydelig ætt i områdene rundt Uppsala. Kan hende ønsket Ingvar å åpne nye handelsveger i øst foruten å vinne ære. Ingvar rustet et trettitalls skip og dro til kong Jaroslav I av Novgorod. Jaroslav var gift med Ingegjerd Olofsdatter som var søster av Anund Jakob. Av den grunn kan svenskekongen ha bidratt til hærtoget.

Jaroslav erobret den viktige byen Kiev i dagens Ukraina fra sin bror Sviatopolk i 1019. Erobringen ble gjort med støtte av væringene. I henhold til Ingvars saga var disse ledet av hans far Eymund. Senere fikk Yaroslav problemer med nomadisk stamme som ble kalt for pechenegene. Hæren ble noen stående noen år i Kiev og kjempet mot pechenegene før de med rundt 500 mann fortsatte i 1042 sørover mot Serkland, det vil si arabernes land. Ingvars hensikt var å følge kysten fra Svartehavet til han nådde floden Rioni. Ved å ro mot strømmen og siden dra skipene over de transkaukasiske fjellene og deretter sjøsette skipene på elven Kura skulle han etter noen uker nå Kaspihavet (Det kaspiske havet) og således komme til det rike sarasenernes land, kalifatet av Bagdad ved Kaspihavet.

I begynnelsen hadde Ingvartoget en viss framgang. De herjet og røvet kysten rundt Kaspihavet en stund, skaffet seg gull, sølv, våpen og andre kostbarheter til hjemferden. Turen tilbake synes å ha gått tråere. De besværlige, fuktige og sumpaktige områdene rundt elven Rionis nedre løp trakk mennene på seg sykdommer, kanskje dysenteri. Mange døde, blant dem Ingvar selv. Hvor mange som døde eller overlevde vet vi ikke, bare at et fåtall synes å kommet tilbake til Sverige igjen.

I Vestergøtalovens kongeliste kalles han for - Emund - og nevnes for å ha opprettholdt lov og orden med en uvanlig strenghet, blant annet ved å la lovbryternes hus brenne ned til kull, og ble derfor kjent som - Kullbrenneren - (svensk Kolbränna).

Anund Jakob ble etterfulgt av sin halvbror Emund den gamle.

Family/Spouse: Gunhild Sveinsdatter. Gunhild (daughter of Svein Håkonsen and Holmfrid Olofsdatter av Sverige) was born about 1015; died about 1056. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Gunnor married Richard av Normandie, "Richard 1" about 0951. Richard (son of William, "William 1" and Sprota (Sprote) av Burgund) was born about 28 Aug 0933 in Normandie, Frankrike; died about 20 Nov 0996 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Tyra married Styrbjørn Olavsen av Jomsborg about 0980. Styrbjørn (son of Olav Bjørnsen) was born about 0960; died about 0985 in Uppsala län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Olav Trygvasen, "Olav 1". Olav (son of Trygve Olavsen) died about 1000 in Svolder, Östersund, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Beatrix married about 0998. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Fécamp, Seine Inferieure.

Emma married Aethelred (Æthelred) av Wessex about 1002. Aethelred was born about 968; died on 23 Apr 1016. [Group Sheet] [Family Chart]

Emma married Knut Sveinsen av Danmark, "Knut 2" about 1017. Knut (son of Svein Haraldsen, "Otto 1" and Swietoslawa av Polen) was born about 0995; died on 12 Nov 1035 in Shaftesbury, Dorset, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1015, Normandie, Frankrike; Greve av Eu og Brionne.

Notes:

Birth:
Bec-Crespin.

Died:
Brionne.

Gottfried married Hawise av Guisnes about 1007. Hawise (daughter of Sigfried av Danmark and Elstrude av Flandern) was born about 0958 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Fécamp, Seine Inferieure.

Died:
Fécamp, Seine Inferieure (28.august?).

Richard married Judith av Bretagne about 1000 in Bretagne, Frankrike. Judith (daughter of Conan av Bretagne, "Conan 1" and Ermengarde av Anjou) was born about 0982 in Bretagne, Frankrike; died about 1017 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1037; Erkebiskop og greve av Evreux.

Robert married about 0986. [Group Sheet] [Family Chart]

Mauger married about 0993. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Bretagne?

Hedwig married Gottfried (Godfrey) av Bretagne before 1008. Gottfried (son of Conan av Bretagne, "Conan 1" and Ermengarde av Anjou) was born about 0973 in Bretagne, Frankrike; died about 20 Nov 1008. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1014, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Regjerte i farens navn mens faren var på krigerferd og erobret det meste av England i 1013. Da faren døde året etter ble Harald konge også i navnet mens broren Knut Sveinsson, senere kalt for Knut den store, beholdt makten i England. Hjalp sin bror med å vinne England. Kun 4 år fikk Harald som regent før han døde, og da overtok broren Knut også Danmark.

Ettertiden vet svært lite om Svein Tjugeskjeggs sønn og arving.

I 1013 bød kong Svein på dansk leidang, seilte over Nordsjøen og begynte erobringen av England. I Danmark plasserte han sin sønn som regent i sitt fravær. Da England ble erobret flyktet den engelske kongen Ethelred den rådville til Normandie, hvor han søkte beskyttelse hos sin svoger Robert.
Da Svein Tjugeskjegg døde i februar 1014 valgte hans menn sønnen Knut til konge, men i Danmark hyllet høvdingene broren Harald som konge.

Ved Sveins død kalte det engelske riksrådet den fordrevne kong Ethelred hjem, og Knut måtte reise til Danmark for å samle støtte. I følge noen kilder anmodet han storebroren Harald om å få del styret av Danmark, men Harald avviste ham. Han skal likevel ha lovet Knut hærstyrker og hjelp til å gjenerobre England som åpenbart ble oppfattet som Svein Tjugeskjeggs arv til sønnen Knut. Muligens var det hele tiden Sveins intensjon at Danmark skulle ha en konge og England den andre slik at begge sønnene kunne konsentrere seg om hvert sitt rike.

Died:
Harald Sveinsson døde i 1018 uten at vi kjenner til årsaken. Danskene valgte derfor broren Knut til konge, visstnok i 1019.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1014, England; Konge i England da faren, Svein Tjugeskjegg, døde i 1014.
• Occupation: Abt 1019, Danmark; Konge.
• Occupation: Abt 1028, Norge; Konge. Nå er Daneveldet på sitt største.

Notes:

Birth:
Kong Knut ble døpt Lambart og omtalte seg selv som det. Tilnavnene den store eller den mektige fikk han fordi det lyktes ham å legge Norge og deler av Sverige inn under riket sitt.

Occupation:
Hæren utropte ham til konge av England, mens høvdingene i hjemlandet Danmark utropte den eldre broren Harald Sveinsson til konge av Danmark. Sannsynligvis hadde det vært kong Sveins intensjon at brødrene skulle arve hvert sitt rike. Da broren Harald døde 4 år senere arvet Knut også Danmark.

Som konge i England ble Knut førts kastet ut av engelske stormenn, men kom tilbake i 1015 med en stor hær. Han slo sin engelske rival, Edmund Jernside, og gjenerobret med det kongemakten i England i slaget ved Assatun i 18.oktober 1016.

I England skulle flere kamper til for å vinne makten over det meste av England da den forviste kong Ethelred den rådville kom tilbake ved Sveins død. I samarbeid med den senere Olav den hellige ble Knut konge av England i 1016.

I 1017 giftet han seg strategisk med kong Ethelreds enke, Emma av Normandie. Hun var datter av normannerhertugen Robert. Knuts søster, Estrid (datter av Svein og Sigrid Storråde), giftet seg med broren til hertugen, Richard.

Olav den hellige og Anund Jakob av Sverige i tillegg til svenske Ulf Jarl inngikk et forbund mot kong Knut.
I 1026 seiret Knut over dem i slaget ved Helgeå i Skåne. Samme år skal han ha latt Ulf jarl myrde i Roskilde domkirke (Ulf Jarl må ikke forveksles med en annen av samme navn i England).

Sluttet fred med sveakongen Anund Jakob og angrep Olav Digre sommeren 1028 med 50 skip, annen kilde sier 1.400 skip. Nordmennene sluttet opp om ham og tvang Olav Digre til å flykte. Han innsatte først sin søstersønn Håkon Eiriksson Ladejarl som konge. Da denne druknet innsatte Knut sin egen sønn, Svein Knutsen. Nå var Danevelde på sitt største.

Knut var da en mektig konge. Da han besøkte Roma for å se pave Johannes 19. krone den tyske kong Konrad til keiser av det hellige tysk-romeske riket, ble han hyllet som den nest mektigste kristne fyrsten. Knut så på seg selv mest som konge av England og var lite tid i de andre landene. Han tok seg særlig av England, hvor han førte et heldig indre styre.

Hardeknut Knutsson, konge etter sin far 1035-1042.
Mistet styret i England til sin bror Harald Harefot allerede 1035 og Norge til Magnus den gode samme år.
Fikk igjen styret i England 1039 da Harald døde. Forlikte seg med Magnus 1038, hvor de ble enige om at lengstlevende skulle arve begge riker.

Ifølge islandsk saga var Knut høy og flott, men hadde en krokete nese.

Died:
Han døde i 1035 i Shaftesbury, Dorset, og ble gravlagt i domkirken i Winchester.

Knut married Alfiva before 1015. [Group Sheet] [Family Chart]

Knut married Emma av Normandie about 1017. Emma (daughter of Richard av Normandie, "Richard 1" and Gunnor Haraldsdatter av Crepon) was born in Normandie, Frankrike; died about 1052. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Briaczeslav av Vendiske og Polen. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Andre kilder nevner ca.985

Estrid married Ulv Torkilson til Skåne about 1015. Ulv (son of Torkils Styrbjørnsen) was born about 0998 in Danmark; died on 25 Dec 1026 in Roskilde, Sjælland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Gyda married Eirik Håkonsen about 0996. Eirik (son of Håkon Sigurdsen, "Håkon jarl") was born about 0963; died about 1023. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Harald Gudrødsen. Harald (son of Gudrød Eiriksen and Heirw av Islay) was born about 980; died about 1046. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1040, Isle of Man, England; Jarl (konge?).

Family/Spouse: NN Ragnfrødsdatter. NN (daughter of Ragnfrød Eiriksen) was born about 975; died after 1030 in Isle of Man, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0995, Viken, Oslofjorden, Norge; Jarl under danskekongen Harald Blåtann.

Notes:

Occupation:
I Olav Tryggvasons saga forteller Snorre at Harald ble konge over landskapene i Viken; Vingulmark, Vestfold og Agder. Disse områdene fikk han av den danske kongen Harald Blåtann, som ble konge i Viken da Harald Grenske var 18 år gammel. Harald Blåtann fikk via samarbeid med med Håkon Jarl også kontrollen over Norge.

Forfatteren av Historia Norvegiæ skriver derimot bare at Harald Grenske hersket i Grenland, og nevner ikke Harald Blåtann. Harald Grenske ble gift med Åsta, datteren til Gudbrand Kula.

Harald Grenske (født mellom 952 og 957, død 995) var far til Olav den hellige. Tradisjonelt har det blitt krevd at Harald Grenske stammet fra Harald Hårfagre via faren Gudrød Bjørnsson. Tilnavnet Grenske kommer av at han var fra Grenland.

Harald omtales i Snorres Heimskringla, først i Håkon jarls saga, som forteller om at faren Gudrød døde, hvorpå Harald rømte til Opplandene, sammen med blant annet sin fosterbror Rane. Eirikssønnene, sønnene til Eirik Blodøks, var stadig ute etter å kvitte seg med alle som kunne utgjøre en trussel mot dem, og Harald forlot derfor Norge og reiste til Svitjod (Sverige). Der møtte han den svenske hærmannen Skoguls-Toste, far til Sigrid Storråde. De dro på noen viking-tokter sammen, blant annet til Baltikum.
Harald Grenske nevnes også i både Fagerskinna og Ågrip, men disse sagaene har ingen opplysninger om ham utover at han var Olav den helliges far.

Snorre forteller også om Haralds død. Under en reise i Sverige fridde Harald Grenske til dronning Sigrid Storråde, men hun sa nei. Sigrid var datter av Skoguls-Toste, og var nå enke. Hun var velstående, og eide mange gårder i Svitjod. Sigrid mente at Harald var godt nok gift som han var, men Harald svarte at Åsta var en god kone, dog ikke av like stor ætt som han selv. Deretter red Sigrid fra ham. Senere dro Harald tilbake til Sigrid for å prøve igjen, og samme kveld kom det enda en frier; Vissevald (Wsevolod) fra Gardarike (Russland). Begge frierne og følget deres fikk plass i en stor stue. De drakk tett om kvelden, og vaktene sovnet. Da lot Sigrid stuen tenne på, og alle døde, enten i brannen eller de ble drept da de forsøkte å rømme.

Sigrid skal da ha sagt at dette skulle vende småkonger av med å komme fra andre land og fri til henne. Etter dette ble hun kalt Sigrid Storråde.

Haralds kone i Norge, Åsta, var gravid og ventet det guttebarnet som senere skulle bli Olav den hellige. Hun giftet seg senere med Sigurd Syr og fødte blant annet sønnen Harald Sigurdsson som også skulle bli Norges konge.

Harald Grenske er også omtalt i flere av skaldekvadene om sønnen Olav og andre konger tilknyttet ham. Snorre gjengir flere av dem i Olav den helliges saga. De fleste er diktet av skaldene Sigvat skald og Ottar Svarte.

Fra Snorre: Håkon jarls saga:

...Kong Gudrød Bjørnson hadde tatt seg ei bra kone av god ætt slik som høvelig var. De hadde en sønn som het Harald, han ble sendt til oppfostring i Grenland hos Roe den kvite, en lendmann. Sønn til Roe var Rane den vidfarne; han og Harald var jamngamle på lag, og fosterbrødre.
Etter at faren Gudrød var falt, rømte Harald, som ble kalt Grenske, først til Opplanda; fosterbroren Rane og noen få mann ble med ham. Der bodde han en stund hos frendene sine.
Eirikssønnene var stadig ute etter de menn som hadde noe utestående med dem, og især etter slike som de kunne tenke seg ville reise seg mot dem. Frendene og vennene til Harald rådde ham derfor til at han skulle reise ut av landet. Derfor drog Harald Grenske øst til Svitjod og så til å komme om bord på et skip og få følge med noen som skulle på hærferd og skaffe seg rikdom. Harald var dugelig som få.

Det var en mann i Svitjod som het Toste, han var en av de mektigste og beste menn der i landet av dem som ikke hadde høvdingnavn. Han var en stor hærmann og var på hærferd i lange tider, de kalte ham Skoglar-Toste. Harald Grenske slo seg i lag med ham og ble med Toste på vikingferd om sommeren. Alle syntes godt om Harald. Vinteren etter var Harald hos Toste.
Datter til Toste het Sigrid, hun var ung og vakker og ikke lite stor på det. Siden ble hun gift med sveakongen Eirik den seiersæle ; deres sønn var Olav Svenske, som ble konge i Svitjod siden. Eirik døde sottedøden i Uppsala ti år etter ar Styrbjørn var falt...

Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

...Så bød kong Harald ut hær over hele riket, han hadde 600 skip. Håkon jarl var med ham der da, og Harald Grenske, sønn til kong Gudrød, og mange andre stormenn som hadde rømt fra odelen sin for Gunnhildssønnene.
Danekongen kom sørfra med hæren til Viken, og der gikk hele folket under ham; da han kom til Tønsberg, kom det en mengde folk og gikk over til ham, og hele denne hæren som var kommet til ham i Norge, gav kong Harald over til Håkon jarl og gav ham dessuten styringen i Rogaland og Hordaland, Sogn, Firdafylke, Sunnmøre og Romsdal og Nord- Møre. Disse 7 fylkene gav kong Harald Håkon jarl, slik at han skulle rå for dem på de samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine; det var bare det som skilte at Håkon jarl skulle få alle kongsgårdene og all landskylden både der og i Trondheimen, han skulle også ha så mye han trengte av kongens andre inntekter, om det var hær i landet.

Kong Harald gav Harald Grenske Vingulmark, Vestfold og Agder til Lindesnes og dertil kongsnavn, han lot ham i ett og alt ha samme rike der som frendene hans hadde hatt fra gammelt, og som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine. Da var Harald Grenske 18 år gammel, og han ble siden en stor mann. Så drog Harald danekonge hjem med hele danehæren...

...Haral Grenske var konge i Vestfold, som før skrevet. Han ble gift med Åsta, datter til Gudbrand Kula.

En sommer da Harald Grenske var på hærferd i austerveg og fikk seg rikdommer, kom han til Svitjod. Der var Olav Svenske konge, han var sønn til kong Eirik den seiersæle og Sigrid, datter til Skoglar-Toste. Sigrid var enke dengang og hadde mange store garder i Svitjod. Og da hun fikk høre at Harald Grenske, fosterbror hennes, var kommet i land der like ved, sendte hun bud til ham og bad ham til gjestebud. Han lot seg ikke be 2 ganger, men dog av sted med stort følge. Der var alt stelt i stand på det beste for å ta imot dem, kongen og dronninga satt i høgsetet, og de 2 drakk sammen om kvelden, og det ble skjenket flittig i for alle mennene hans. Da kongen skulle gå og legge seg om kvelden, var senga hans dekket med kostbare tepper og reidd opp med dyrt klede; det var bare noen få andre i samme rommet. Da nå kongen hadde kledd av seg og gått til sengs, kom dronninga til ham; hun skjenket sjøl for ham og fikk ham til å drikke mye og var svært blid og god. Kongen ble helt full, og det ble de begge 2, til slutt sovnet han, og da gikk dronninga også til sengs. Sigrid var ei klok kvinne, hun var framsynt om mange ting.
Morgenen etter var gjestebudet like storslått igjen. Nå gikk det som det bruker gå når folk blir svært fulle, neste dag er de varsommere med drikken. Men dronninga var like lystig. Hun og kongen talte med hverandre, og da sa hun at hun satte like stor pris på de eiendommene og det riket hun hadde i Svitjod, som på kongedømmet hans i Norge og de eiendommene han hadde der. Da hun sa dette, ble kongen sturen, han brydde seg ikke om noe mer, og ville reise; han var helt ute av seg. Men dronninga var like lystig og glad, hun fulgte ham ut og gav ham store gaver.

Om høsten drog Harald tilbake til Norge, han var hjemme vinteren over og var nokså uglad.

Sommeren etter drog han i austerveg med følget sitt, da seilte han til Svitjod og sendte bud til dronning Sigrid at han gjerne ville møte henne. Hun rei ned til ham, og de talte sammen. Han kom snart til saken, og spurte om Sigrid ville gifte seg med ham. Hun sa det var bare et påfunn av ham, og at han var så vel gift før at det var fullt ut godt nok for ham. Harald sa at Åsta er nok ei god og gild kone,

men hun er ikke av så stor ætt som jeg er.

Sigrid sa:

Det kan vel være at du er av større ætt enn hun. Men jeg skulle likevel tro at den lykke dere begge 2 eier, er hos henne nå.

De sa ikke stort flere ord til hverandre, og så rei dronninga bort.
Nå var kong harald nokså tung til sinns; han ville ri opp i landet og tale med dronning Sigrid enda en gang. Mange av hans menn rådde ham fra det, men han tok likevel av sted med et stort følge, og kom til garden som dronninga eide. Samme kveld kom det en annen konge dit; han het Vissavald (Wsevolod) og var østfra Gardarike; han kom for å fri til henne.
Kongene og hele følget deres fikk plass i ei stor og gammel stue, all bunaden i rommet var også deretter. Men det skortet ikke på drikk om kvelden, og den var så sterk at alle ble fulle, og både hovedvakten og vaktene utenfor sovnet.
Så lot dronning Sigrid folk gå på dem om natta, både med ild og våpen, huset brant og alle menn som var inne i det, og de som kom seg ut, ble drept. Sigrid sa at slik skulle hun venne småkonger av med å komme fra andre land og fri til henne. Etter dette ble hun kalt Sigrid Storråde.

Året før dette var det jomsvikingslaget i Hjørungavåg stod. Rane hadde blitt igjen ved skipene mens Harald gikk opp i landet, han hadde styringen over den del av hæren som var igjen der.
Da de nå fikk høre at Harald var tatt av dage, skyndte de seg av sted så fort de kunne tilbake til Norge og fortalte det som hadde hendt. Rane kom til Åsta og sa henne hvordan alt hadde gått for seg på ferden, og hva ærend Harald hadde hatt hos dronning Sigrid.

Åsta reiste til far sin på Opplanda med en gang hun hadde fått høre dette, og faren tok godt imot henne; men begge 2 var svært harme over det giftermålet som hadde vært påtenkt i Svitjod, og over at Harald hadde ment å gå fra henne.

Åsta Gudbrandsdotter fikk en gutt den sommeren; gutten ble kalt Olav da de øste vann over ham. Det var Rane som øste vann over ham. Gutten vokste opp der hos Gudbrand og Åsta, sin mor.

Family/Spouse: Åsta Gudbrandsdatter. Åsta (daughter of Gudbrand and Ulvhild Torasdatter) was born about 0970 in Gudbrandsdalen, Hedmark, Innlandet, Norge; was christened about 0998; died about 1020. [Group Sheet] [Family Chart]

Astrid married Erling Skjalgsen på Sole in 0997. Erling (son of Torolv Ogmundsen Skjalg) was born about 0963 in Sola, Rogaland, Norge; died on 21 Dec 1027 in Soknasundet, Rennesøy, Rogaland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0995, Norge; Konge - del 1 oppsummering.
• Occupation: Abt 0995, Norge; Konge - del 2 Olav Tryggvassons saga.
• Occupation: Abt 0995, Norge; Konge - del 3 Olav Tryggvassons saga.
• Occupation: Abt 0995, Norge; Konge - del 4 Olav Tryggvassons saga.
• Occupation: Abt 0995, Norge; Konge - del 5 Olav Tryggvassons saga.
• Occupation: Abt 0995, Norge; Konge - del 6 Olav Tryggvassons saga.
• Occupation: Abt 0995, Norge; Konge - del 7 Olav Tryggvassons saga.

Notes:

Occupation:
Det er noe uvisst når Olav ble født. Snorre Sturlason skriver at han ble født like etter at hans far ble drept i 963, mens andre kilder hevder at det skjedde en gang mellom 964 og 969. Hvis Olav var født i de seneste av disse årene setter dette tvil om Olavs herkomst, som oldebarn av Harald Hårfagre, noe som legitimerte hans krav til kronen.

Snorre skriver at mor til Olav Tryggvason Astrid Eiriksdatter, datter av Eirik Bjodaskalle, som var gift med kong Trygve Olavsson, kom seg unna i hemmelighet da Trygve falt. Både fiender og uvenner var etter henne. Dessuten bar hun barnet til kong Trygve. Hun ble rodd ut på et vann – det blir ikke angitt hvilket vann – og gjemte seg på en holme. Der ble Olav født.

Astrid og Olav flyktet først til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Oprekstad, som muligens er identisk med Obrestad i Hå, Jæren, og var der over vinteren.
Så fór de til Håkon Gamle i Svitjod.

Etter 2 år hos Håkon Gamle ville Astrid dra med 3 år gamle Olav til Gardarrike hvor Astrids bror Sigurd var i tjeneste hos kong Valdemar. Men på vei over Østersjøen ble de kapret av Estiske vikinger, og alle ombord ble enten drept eller tatt som treller. Der ble Olav skilt fra sin mor.

En ester som het Klerkon, fikk både Olav, fosterfaren til Astrid Torolv Luseskjegg og hans sønn Torgils. Klerkon syntes Torolv var for gammel trell, syntes ikke han gjorde nok nytte for seg og drepte ham. Men guttene tok han med seg og solgte dem til en som het Klerk, han fikk en god bukk for dem. Enda en tredje mann, Reas, kjøpte Olav. Han gav ei god kappe for ham, et slags reiseplagg. Der var Olav lenge og hadde det godt, bonden var svært glad i ham. Olav var 6 år i Estland i slik utlegd.

Sigurd Eiriksson, bror til Astrid kom til Estland på en sendeferd for kong Valdemar i Holmgard, da han skulle kreve inn skatt for kongen der i landet. Sigurd som var en svært ansett mann hos kongen kom som en mektig mann med stort følge og mye gods.
På torget fikk han se en gutt som var svært vakker, han skjønte at han måtte være utlending og spurte ham om navn og ætt. Da fikk han vite at han het Olav, sønn av Tryggve Olavsson og Astrid, datter til Eirik Bjodaskalle. Da fikk Sigurd kjøpt både Olav og Torgils av Reas og tok dem med seg til Holmgard.

Olav Tryggvason stod en dag på torget, det var en mengde mennesker der så fikk han øye på en han kjente igjen, ifølge Snorre;

Da fikk han se Klerkon, som hadde drepte fosterfar hans, Torolv Luseskjegg. Olav holdt ei lita øks i handa, og den satte han i hodet på Klerkon, så den stod langt inn i hjernen...

Etter dette sprang han til sin frende Sigurd, som tok han med til dronning Allogia, for å søke tilflukt. En mobb hadde samlet seg for å ta gutten. Ikke før dronningen betalte blodpenger gav mobben seg. Kong Valdemar og dronning Allogia fikk da vite Olavs hærkomst som kongssønn, og de tok seg godt av ham. Olav var 9 år da han kom til Gardarike, og han ble der ytterligere 9 år.

Olav var den vakreste, største og sterkeste mann en kunne se, og i idretter var han bedre enn noen annen nordmann det går frasagn om. Kong Valdemar satte ham til høvding over den hæren han sendte for å verge landet. Han holdt en stor flokk hærmenn selv også, og lønte dem av det han fikk av kongen. Olav var rundhåndet mot sine menn, og derfor ble han vennesæl.
Valdemar ble da redd for sin egen trone og gjorde seg til uvenn med Olav. Olav forlot da dronningen og Holmgard for å søke lykken andre steder, etterhvert til Norge.

Han seilte vestover, da kom han innom Bornholm. Der gjorde han landgang og herjet, folk i landet kom ned og holdt strid med ham, men Olav vant seier og et stort bytte.
Olav seilte så syd, til Vendland. Kongen i Vendland het Burislav. Hans datter Geira styrte og hadde makten der hvor Olav kom i land. Diksin, en av kongsdatterens rådgivere kom Olav i møte og skjønte straks at dette var en mann som var av gjæv ætt og et vakkert åsyn. Diksin sa til dem at dronninga bad dem hjem til seg og bød sitt vennskap. Olav tok imot tilbudet, og drog til dronning Geira om vinteren. De 2 likte hverandre svært godt og Olav fridde til dronning Geira. Dermed fikk han styringen over dette riket sammen med henne.
Han plyndret også både i Skåne og på Gotland.

Keiser Otto 1. av det tysk-romerske rike hadde krevd at danskekongen Harald Blåtann skulle ta den rette tro, noe Harald nektet. Dermed dro Keiser Otto sammen en stor hær. Han mobiliserte folk fra Saksland, Frankland og Friesland, kong Burislav fulgte ham fra Vendland med en stor hær, og i følge med ham var Olav Tryggvason, mågen hans.
Keiseren hadde en stor hær av riddere og en enda større av fotfolk. Slaget stod ved Danevirke hvor Harald danekonge hadde sendt Håkon jarl sammen med den hæren av nordmenn som fulgte ham. Harald og Håkon jarl vant slaget, og mange av keiserens menn falt.
Otto seilte da rundt Danmark og jaget Harald danekonge ut på Morsø i Limfjorden hvor han til slutt lot seg kristne sammen med alle sine menn.

Etter bare 3 år i Vendland, ble Geira så syk at hun døde. Olav sørget så over å ha mistet henne at han ikke likte seg i Vendland mer.
Han skaffet seg hærskip igjen, og dro på hærferd, først til Friesland og så til Saksland og Flandern.

I 4 år var han ute i Viking helt til han kom til Syllingene. Da Olav Tryggvason lå ved Syllingene fikk han høre om en dyktig kristen med profetisk nådegave. Olav oppsøkte profeten og spurte om han kunne forutsi hvordan det ville gå med ham. Eneboeren svarte med en hellig profeti:

Du skal bli en stor konge og utrette store ting. Du skal omvende mange mennesker til troen og dåpen, og med dette skal du hjelpe både deg sjøl og mange andre. Og for at du ikke skal tvile på det svaret mitt, så skal du ta dette til merke: Når du kommer til skipene dine, skal du møte svik og flokker mot deg, og det skal bli kamp, og du kommer til å miste noen folk; sjøl skal du bli såret og holde på å dø av såret, du skal bli båret på skjold om bord i skipet. Men av dette såret skal du bli bra igjen innen sju dager, og like etter skal du la deg døpe.

Det gikk som eneboeren hadde profetert. Da Olav vende tilbake, ble mennene hans overfalt av irske røvere. Olav ble selv såret, men etter 7 dager ble han frisk.
Etter dette ble Olav så nysgjerrig at han vendte tilbake til den gamle, ble da døpt av ham og lærte om Gud og kristendommen av ham.

Om høsten 988 seilte Olav fra Syllingene til England, hvor han nå fór med fred, for England var kristnet og han var også kristen. Der gikk det tingbud over landet og da tinget var satt, kom dronning Gyda dit. Hun var søster til Olav Kvåran som var konge i Dublin på Irland. Hun hadde vært gift med en mektig jarl i England, som nå var død, og hun hadde riket etter ham. Hun ville se seg ut en ny mann ved tinget, og Olav stakk seg ut med sin størrelse og sitt vakre ytre. Hun spurte Olav hvem han var, og han kalte seg - Åle - et navn han hadde ofte brukt på reise. Gyda sa til ham at hun ville velge ham hvis han ville ha henne, til det svarte Olav:

Jeg sier ikke nei til det.

Slåsskjempen Alvine bød Olav Tryggvason til holmgang på grunn av dette giftemålet, Olav vant over Alvine og hans menn. Olav giftet seg med Gyda og ble i England og Irland.

(Det heter seg at Olav først var Håkon Adalsteinfostres underkonge i Viken. At han og 2 andre vikhøvdinger i 991 sluttet forlik med engelskkongen og fikk 10.000 pund. Og at han og Svein Tjugeskjegg i 994 angrep London med 94 skip. Det ble inngått nytt forlik og de fikk 16.000 pund.)

I år 995 gikk ryktet om en nordmann i vest med kongelig blod av Harald Hårfagres ætt. Tiden var moden for at Olav kunne reise til Norge og kreve kronen. Olav seilte øst over havet, og kom seilende inn til land ytterst på Moster. Det var det første stedet han gikk i land i i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land. Siden ble det bygd en kirke på samme sted.

Bøndene hadde allerede startet å gjøre opprør mot Håkon, som var på flukt. Olav så noen skip som kom seilende og trodde det var Håkon jarl, men det var Erlend, sønn til Håkon jarl, som kom med tre skip. Erlend fryktet at skipene som kom mot ham bragte ufred mot ham, og han hoppet overbord og la på svøm. Olav tok styrvolen (styreåren) og kastet etter ham, og den traff Erlend i hodet så han døde.

Håkon jarl hørte at Olav Tryggvason hadde kommet inn fjorden og hadde drept Erlend, sønnen hans. Da søkte Håkon ly i en grav (hule) under en grisebinge sammen med trellen Kark. Da Olav traff bøndene, tok de ham til konge over seg, og alle ble enige om èn ting: å lete etter Håkon jarl. Da de kom til gården hvor Håkon og Kark gjemte seg ble begge urolig. Det endte med at Kark drepte Håkon jarl ved å kjøre kniven i halsen på ham. Kark skar hodet av jarlen og løp sin vei. Dagen etter kom han inn til Lade og gav jarlens hode til kong Olav. Da lot kong Olav ham føre bort og lot hogge hodet av ham. Olav så på Karks svik mot sin herre som så alvorlig at det ikke kunne oppveie at han forærte ham Håkon Jarls hode. Etter dette var Olav konge over Norge.

Olav Tryggvason ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheimen. Han reiste så videre til områdene som før hadde vært under danskekongen, slik som Opplandene og Viken. Overfor sine nærmeste frender og rådgivere sa han at enten skulle han få satt igjennom å kristne hele Norge, eller også dø. Etterhvert lyste kong Olav for allmuen at han ville by kristendom til alle mennesker i riket. De som før var gått med på dette, var nå straks de første til å støtte saken, og sa de ville følge dette budet. Han startet kristningen i Viken. Kongen dro nå rundt og bød alle mennesker der å ta kristendommen, og de som talte imot, straffet han hardt. Noen drepte han, noen lot han lemleste, og noen drev han ut av landet.

Kong Olav dro vest til Agder, og hvor enn han kom og han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen, for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom.
I Hordaland var det mange gjeve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt 4 sønner. Den ene var Torleiv Spake, den andre var Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola. Den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjell, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjeveste ætten i Hordaland.
Stormennene diskuterte om hva som ville skje. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der.

Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Der hadde de plukket ut de 3 mest veltalende bøndene til å tale Olav imot. Den første fikk ikke sagt et ord, da han ble rammet av hoste. Den andre ble plutselig stum og den siste ble så hes at ingen hørte ham, dermed ble det ingen motstand mot Olav. Da ble alle på tinget døpt før de dro sin vei.

Ved Gulating var stormennene samlet, og de ville ikke la seg tvinge til dåp hvis ikke de fikk noe igjen for det. Kong Olav spurte stormennene hva de ville kreve av ham for å få et best mulig forlik. De ville at Olav skulle gifte bort Astrid, søsteren sin, til Erling Skjalgsson, noe Olav gikk med på fordi han visste Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar. Men han sa også at Astrid selv måtte svare på dette.

Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn, men Erling ville ikke ha noe høyere enn tittelen Herse mot at han blir den største i landet med det navnet. Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine.

Olav lyste ut 4-fylkersting nord på Dragseid på Stad, og dit skulle det komme sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdøler. De så hæren til Olav, som nå også bestod av mennene fra Hordaland og Rogaland. Kong Olav drog videre til Nordmøre med hæren, og kristnet dét fylket.

Olav seilte inn til Lade og lot hovet rive ned og tok alt gullet og pynten av guden og ut av hovet. Da bøndene fikk vite dette, lot de hærpil gå ut over alle fylkene og stevnte ut hær og ville gå mot kongen. Kong Olav tok flåten og seilte ut gjennom fjorden og ville nord til Hålogaland og kristne der, men da han kom nord til Bjørnør fikk han høre fra Hålogaland, at der hadde de hæren ute og tenkte å verge landet mot kongen. Høvdingene for denne hæren var Hårek fra Tjøtta, Tore Hjort fra Vågan og Øyvind Kinnriva. Da han fikk vite det, dro han heller sydover igjen.

Fra hovet på Lade hadde Olav tatt vekk en gullring som han sendte til Dronning Sigrid i Svitjod, hun som ble kalt Storråde, for å fri til henne. Dronning Sigrid fant ut at ringen var falsk og at den var fylt med kobber inni, dette gjorde henne vred og hun lurte på hva Olav mente med dette. Da de møttes for å avtale giftemålet, krevde Olav at hun skulle la seg døpe. Dronningen nektet å gi opp sin tro, men sa at hun kunne leve med at de hadde forskjellig tro. Da ble kong Olav fælt harm og svarte nokså brått:

Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund, og slo henne i ansiktet med hansken, som han holdt i handa.
Da svarte Sigrid:

Dette kunne vel bli din bane.

Kongen drog da nord i Viken, og dronninga øst i Sveavelde.

Kong Olav dro med sin hær om sommeren til Trondheimen, og styrte først inn til Nidaros. Så lot han det gå tingbud over hele fjorden og lyste ting på Frosta. Da kongen kom til tinget hadde mange bønder møtt opp, sterkt bevæpnet. De begynte å rope og sa han skulle tie stille, ellers ville de gå på ham og jage ham bort slik som de hadde gjort med Håkon Adelstensfostre.
Olav forstod at bøndene hadde en større hær og gikk da med på forlik om at han skulle bli med dem til det største blotsstedet og se hvordan de dyrket sin tro. Skjegge, som ble kalt Jernskjegge, var bøndenes leder og det var han som talte mot kongen og fikk bøndene til å reise seg mot kristendommen. Da tiden var kommet for blotet, reiste kong Olav til Mære. Der gikk kong Olav inn i hovet sammen med noen få av sine egne menn og noen få av bøndene.

Inne i hovet var det en statue av guden Tor som var prydet med gull og sølv. Olav tok opp en gullslått piggstav med øks på som Tor hadde i hendene, og slo i stykker statuen og veltet de andre gudebildene. Utenfor drepte kongsmennene Jernskjegge. Med Jernskjegge død var det ingen som kunne lede bøndene, og da ble alle der døpt og trønderne tok kristendommen.

I 997 dro Kong Olav med hæren ut til Nidaros. Der lot han bygge hus på bakken ved Nidelv, og han ordnet det slik at det skulle være kjøpstad der. Han gav folk tomter til å bygge seg hus på, og så lot han bygge kongsgård oppe ved Skipakrok.
Om høsten lot han føre dit alt det han trengte av kost og annet til vinteren. Han hadde samlet mange folk rundt seg, og både hoffet og hirden var der.

For å komme til forlik med Jernskjegge sine frender, ble det avtalt at kongen skulle gifte seg med Gudrun, hans datter. Men på bryllupsnatten dro hun frem en kniv og ville drepe ham. Olav oppdaget dette og fikk henne sendt vekk.

Samme høst lot kong Olav bygge et stort langskip på øra ved Nidelv. Det var en snekke, som hadde tretti rom, det var høyt i stavnene. Dette skipet kalte kongen Tranen.

Hos kong Olav Tryggvason var det en saksisk prest som het Tangbrand. Tangbrand var en villstyring og slåsskjempe, men ifølge sagaene ellers en vellært klerk og en kjekk kar. Kongen ville ikke ha ham hos seg og sendte ham ut til Island for å kristne landet. Tangbrand prekte kristendom på Island. Noen høvdinger lot seg døpe på hans ord, men det var mange flere som talte mot ham. Tangbrand var 2 år på Island, og drepte 3 menn før han drog bort.
Da Tangbrand kom tilbake fra Island fortalte han til kong Olav at det ikke hadde gått så godt på Island, og at islendingene ikke ville la seg kristne, men heller lagde nidviser om Tangbrand og ønsket ham død. Kongen ble så vill og vred at han samlet alle islendingene som var i byen, og så sa han at de skulle bli drept, alle sammen. Han ble overtalt til å la dem leve og la dem døpe.

Våren 998 lot kong Olav sette i stand skipene og rustet opp hæren sin. Selv reiste han i Tranen, for å kristne Hålogaland. Langs hele kysten, hvor enn han kom i land, holdt han ting, og der bød han alle mennesker å ta dåpen og den rette tro. Ingen hadde makt og menn nok til å sette seg opp mot kongen. Kong Olav tok inn hos Hårek på Tjøtta, og da ble Hårek og alle folkene hans døpt. Hårek gav kongen store gaver, og da de skiltes var han blitt kongens mann og han hadde fått veitsler av kongen og lendmanns rett.

Raud den ramme og Tore Hjort var 2 hedenske høvdinger som tok til våpen da de hørte at kongen kom nordover. De fikk samlet mange menn og utrustet skip. Raud hadde en stor drake med forgylt hode på skipet, som hadde 30 rom og var stort i forhold til romtallet. Tore Hjort hadde også et stort skip. Det ble et stort slag der de 2 flåtene møttes, og snart ble det mannefall, men mest hos håløygene og skipene deres ble ryddet. Tore Hjort sprang i land, og ble drept av kongens spyd, mens Raud lot skipet seile vekk.

Raud den ramme flyktet til sin gård på Godøy i Saltfjorden. Kongen og hans menn overrasket Raud som lå og sov, da de kom. Olav ville være mild mot ham hvis han ville la seg døpe, men Raud spottet heller Gud på det styggeste. Da ble kongen sint og sa Raud skulle få den verste død som fantes. Han stakk en pinne i munnen på Raud, og tvang en orm ned halsen på ham, denne spiste seg ut siden på Raud.
Den draken som Raud hadde eid, tok kong Olav og styrte selv, for det var et mye større og finere skip enn Tranen. Framme hadde det et drakehode, og akter en krok som så ut som en hale. Begge nakkene og hele stavnen var belagt med gull. Dette skipet kalte kongen Ormen, for når seilene var oppe, kunne de gå for å være vingene på draken, og det var det fineste skipet i hele Norge. Dette skipet, tidvis kalt Ormen lange, kan ha vært en av sin tids største og mest effektive krigsmaskiner.

Kong Olav falt ifølge kildene i sjøslaget ved Svolder ca. år 1000 (nær Rügen - Öresund).
Han var på vei hjem fra et tokt til Vendland da han gikk i et bakhold arrangert av sine største politiske motstandere, Svein Tjugeskjegg, konge av Danmark, Olof Skötkonung, konge av Sverige, og Eirik Håkonsson, ladejarl fra Trøndelag.
Kildene forteller at Olavs menn var tallmessig underlegne, og at han selv hoppet i sjøen etter at det ble klart at slaget var tapt.

Olav Tryggvason regnes som en av de sentrale og innflytelsesrike kongene, og holdes i norsk historietradisjon for å være en av de viktigste skikkelsene i norgeshistorien. Han har i ettertiden fått en høy stjerne, både hos Snorre, og hos senere historikere.
Dette kan delvis være på grunn av hans innsats for å få innført kristendommen, men det kan også være motstanden han ytte mot utenlandske konger. Slik motstand kan ha blitt tolket positivt, og derfor fremhevet, under nasjonsbyggingsprosessen.
Olav Tryggvason regnes som en viktig nasjonsbygger i Norge – hans mål har øyensynlig vært å bygge en moderne, det vil si kristen sentralstat på tuftene av det hedenske høvdinge- og tingsamfunnet. Hans regjeringstid preges derfor både av rikssamling og kristning.

Kong Olav kom i motsetningsforhold til det trønderske aristokrati, grunnet sin misjonsvirksomhet for kristendommen. Han bygget Norges eldste kirke på Moster i 995 og grunnla Trondheim i 997.
Han hadde sine fiender i de danske og svenske konger, og i Håkon jarls sønner. Olav søkte allianse med sin frende, den mektige polske konge Boleslav, som i 990-årene hadde erobret landene sør for Østersjøen.

Olav var gift med:

1. Geira Burislavsdotter av Vendland, død 977.

2. Gyda Olavsdotter av Irland, Irland i 995.

3. Astrid Erlingsdatter.

4. Gudrun Skjeggesdatter.

Kilder:
Rolf Edberg (1961). Fridtjof Nansen: Europeeren: En studie i vilje og godvilje. Oslo: Aschehoug. s. 9.
Per Sveaas Andersen (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet: 800–1130. Universitetsforlaget. ISBN 8200024121.
Den islandske munken Odd Snorresson skrev ca. 1190 den eldste sagaen om Olav; denne er skrevet på latin, og var kilde for flere av de senere sagaene.
Theodoricus monachus' kongekrønike, Ågrip og Historia Norvegiæ er noenlunde samtidige.
De islandske diktet Dråpa om Olav Tryggvason fra ca. år 1200 er bare delvis bevart.
Snorre Sturlasons Olav Tryggvasons saga i Heimskringla er skrevet ca. år 1230.
Den større saga om Olav Tryggvason er fra ca. år 1300, og samler Snorres arbeid, andre tekster, og muligens muntlig tradisjon.

Occupation:
Fra Snorre: Håkon jarls saga:

...Det var en høst Håkon jarl drog til Opplanda. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Tryggve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enerom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver drog hjem til sitt rike.

Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene. De talte ofte om dette med hverandre.

Da våren kom, lyste kong Harald og bror hans, kong Gudrød, at de ville dra på vikingferd om sommeren, slik de var vant til, enten vest over havet eller i austerveg. De samlet folk, satte skipene på sjøen og gjorde seg i stand. Da de nå drakk utferdsølet, var det svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken; til slutt ble det mannjamning, og det var kongene sjøl de talte om.
En mann sa at kong Harald var den fremste av brødrene i alle ting. Dette ble Gudrød svært sint for, han sa at han skulle ikke stå tilbake for Harald i noen ting, og det var han ferdig til å vise. Snart ble de så sinte begge to at de bød hverandre kamp og løp til våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre fulle, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip. Men det var ikke tale om at de kunne reise i følge alle sammen. Gudrød seilte østover langs kysten, og Harald styrte rett til havs; han sa han ville seile vest over havet, men da han kom utenfor øyene, styrte han østover havleia langs landet.

Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Tryggve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i austerveg begge 2 og herje om sommeren. Kong Tryggve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Tryggve kom da til ham med bare ei skute. De møttes øst for Sotenes ved Veggir. Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Tryggve og 12 mann. Han ligger der det nå heter Tryggvarøyr...

Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

1.
Astrid het den kona kong Tryggve Olavsson hadde vært gift med; hun var datter til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Obrestad, det var en mektig mann.
Etter at Tryggve var falt, kom Astrid seg unna i all hemmelighet med alt det løsøre hun kunne få med seg. Fosterfar hennes, som het Torolv Luseskjegg, fulgte henne. Han gikk aldri fra henne; men de andre trofaste menn hun hadde, var rundt og speidet og fikk vite nytt om uvennene hennes, og hvor de var.

Astrid gikk med barnet til kong Tryggve. Hun lot dem ro seg ut på et vann, og der gjemte hun seg på en holme sammen med noen få folk. Der fødte hun et barn, det var en gutt. Da de øste vann over ham, kalte de ham Olav etter farfaren.

Hun holdt seg gjemt der om sommeren. Men da nettene ble mørke og dagene stuttere og været kaldt, tok Astrid av sted igjen; Torolv og noen få menn fulgte henne. De reiste bare om natta gjennom bygdene, slik at de holdt seg skjult og møtte ingen. En dag mot kvelden kom de fram til Eirik på Obrestad, far til Astrid. De gikk varsomt fram, Astrid sendte folk opp til garden som skulle si fra til Eirik, og han lot noen følge dem til ei lita stue og dekke bord for dem med beste slags mat. Da Astrid og folkene hennes hadde vært der en stund, tok følget bort, og hun ble igjen sammen med 2 tjenestejenter og sønnen Olav, Torolv Luseskjegg og sønn hans, Torgils, som da var 6 år gammel. De ble der vinteren over.

2.
Da de hadde drept Tryggve Olavsson, drog Harald Gråfell og Gudrød, bror hans, til de gardene Tryggve hadde eid ; men da var Astrid borte, og de kunne ikke få spurlag på henne. De fikk høre folk ymtet om at hun skulle gå med kong Tryggves barn. Om høsten drog de nord i landet, som før er skrevet. Da de kom til Gunnhild, mor si, fortalte de henne hvordan alt var gått for seg, og hva som hadde hendt dem på ferden. Hun spurte dem nøye ut om alt som hadde med Astrid og gjøre. Da fortalte de henne om det snakket de hadde hørt. Men samme høst fikk Gunnhildssønnene strid med Håkon jarl og likeså vinteren etter, som før er skrevet, og av samme grunn ble det ikke satt i gang noen leting etter Astrid og sønnen hennes den vinteren.

3.
Våren etter sendte Gunnhild speidere til Opplanda og over hele Viken, de skulle få greie på hvordan det hadde seg med Astrid. Da sendemennene kom tilbake, kunne de fortelle Gunnhild at Astrid nok var hos Eirik, far sin, og dessuten at det visst var så at hun fostret opp sin og kong Tryggves sønn der. Da sendte Gunnhild straks menn ut og gav dem godt med våpen og hester; det var tretti mann, og føreren for dem var en mektig mann som het Håkon, en av Gunnhilds venner. Hun bad dem reise til Eirik på Obrestad og få med seg sønn til kong Tryggve derfra, og føre ham til Gunnhild.

Så reiste alle sendemennene av sted. Da de ikke hadde langt igjen til Obrestad, fikk Eiriks venner se dem komme, de gikk og varslet ham om kvelden at sendemennene var på veg. Straks samme natta lot Eirik Astrid dra bort, han gav henne en god fører på vegen og sendte henne øst til Svitjod til Håkon den gamle, en venn og en mektig mann. De tok av sted mens det ennå var langt igjen av natta. Mot kvelden neste dag kom de til ei bygd som heter Skaun, der så de en stor gard og gikk dit og bad om husvær for natta. De sa ikke hvem de var og hadde dårlige klær. Bonden der het Bjørn Eiterkveise, han var rik, men ingen bra mann, han jagde dem vekk, og de gikk samme kvelden til en annen gard like ved, som heter Vitskar. Der het bonden Torstein, han gav dem hus og godt stell om natta; de sov i gode senger.

4.
Håkon og de andre mennene til Gunnhild kom til Obrestad tidlig på morgenen og spurte etter Astrid og sønnen hennes. Eirik sa hun ikke var der. Håkon og de andre ransakte garden og ble der lenge utover dagen, og så fikk de vite noe om hvor Astrid hadde tatt vegen. Da rei de samme veg og kom seint på kvelden til Bjørn Eiterkveise i Skaun, der tok de inn. Håkon spurte Bjørn om han visste noe å fortelle om Astrid. Han svarte at det hadde kommet noen folk der om dagen som hadde bedt om husvær, men jeg jagde dem bort. De har vel fått hus et annet sted i bygda.

En av arbeidskarene til Torstein kom fra skogen om kvelden, han kom innom hos Bjørn, for det var på vegen for ham. Han så det var gjester der og hørte hva ærend de kom i, og fortalte det til Torstein bonde. Og mens det ennå var en tredjedel igjen av natta, vekte Torstein gjestene sine, og bad dem se å komme seg vekk, og snakket stygt og hardt til dem. Men da de vel var kommet på veg og ute av garden, sa Torstein til dem at Gunnhilds sendemenn var hos Bjørn og fõr og lette etter dem. De bad ham om litt hjelp, han gav dem med en til å vise vegen, og noe mat. Mannen fulgte dem framover i skogen til de kom til et vann, der var det en holme som var overgrodd med siv. De kunne vasse ut til holmen, og der gjemte de seg i sivet.

Tidlig neste dag rei Håkon fra Bjørn og ut i bygda; hvor han kom spurte han etter Astrid. Da han kom til Torstein, spurte han om de var kommet dit. Han svarte at det hadde vært noen folk der, men de drog østover mot skogen ved daggry. Håkon bad Torstein om følge, siden han var kjent både med vegen og gjemmestedene. Torstein fulgte dem, men da han kom til skogen, viste han veg tvert imot der Astrid var. De dreiv og lette hele dagen, men fant dem ikke.Så reiste de hjem igjen og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått. Astrid og følget hennes reiste sin veg videre, de kom fram til Håkon Gamle i Svitjod. Der bodde Astrid og Olav, sønnen hennes, en lang stund og hadde det godt.

5.
Gunnhild kongemor fikk høre ar Astrid og Olav, sønn hennes, var i Sveavelde. Da sendte hun Håkon ut igjen med godt følge, han skulle øst til Eirik sveakonge med gode gaver og løfter om vennskap. Sendemennene ble godt mottatt der, det ble vist dem all vennlighet. Så kom Håkon fram med ærendet sitt for sveakongen. Han sa at Gunnhild hadde sendt bud og bedt om at kongen skulle støtte ham, så han kunne få med seg Olav Tryggvason til Norge. Gunnhild vil ta ham til oppfostring, sa han.

Kongen gav ham menn med, og de rei til Håkon Gamle. Håkon bad med mange vennlige ord Olav om å bli med seg. Håkon Gamle svarte pent, men sa at mora fikk rå for om han skulle bli med, og Astrid ville ikke for noen pris at gutten skulle reise. Sendemennene fór sin veg, og sa til kong Eirik hvordan det hadde gått.

Nå gjorde sendemennene seg ferdige til å reise hjem. Men de bad kongen enda en gang om han ville hjelpe dem så de kunne få gutten med, enten Håkon Gamle ville eller ikke. Kongen gav dem en flokk menn igjen. Sendemennene kom til Håkon Gamle og krevde at han skulle la gutten følge med dem. Da han ikke var villig til dette, brukte de grove ord, lovte at han skulle få svi for det og var fælt sinte. Da løp det fram en trell som het Burste og ville slå til Håkon, og det var så vidt de kom seg av sted uten å bli banket av trellen. Så reiste de hjem til Norge og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått dem, men at de hadde da sett Olav Tryggvason.

6.
Bror til Astrid het Sigurd, han var sønn til Eirik Bjodaskalle. Han hadde vært borte fra landet lenge, han hadde vært øst i Gardarike hos kong Valdemar, der hadde Sigurd mye å si. Astrid ville gjerne reise dit til Sigurd, bror sin. Håkon Gamle gav henne godt følge og godt tilfang av alt; hun reiste sammen med noen kjøpmenn. Da hadde hun vært 2 år hos Håkon Gamle, og Olav var 3 år gammel. Men da de seilte østover havet, kom det vikinger over dem, det var estere. De røvet både folk og gods, noen drepte de, og de andre delte de mellom seg til treller.
Der ble Olav skilt fra mora. En mann som het Klerkon, en ester, fikk både ham og Torolv og Torgils. Klerkon syntes Torolv var for gammel til trell, syntes ikke han gjorde nok nytte for seg og drepte ham. Men guttene tok han med seg og solgte dem til en som het Klerk, han fikk en god bukk for dem. Enda en tredje mann kjøpte Olav, han gav ei god kappe for ham, et slags reiseplagg; han het Reas. Kona hans het Rekon og sønnen Rekone. Der var Olav lenge og hadde det godt, bonden var svært glad i ham. Olav var 6 år i Estland i slik utlegd.

7.
Sigurd Eiriksson kom til Estland på en sendeferd for kong Valdemar i Holmgard, han skulle ta inn skattene for kongen der i landet. Sigurd kom som en mektig mann med stort følge og mye gods. På torget fikk han se en gutt som var svært vakker, han skjønte at han måtte være utlending og spurte ham om navn og ætt. Han sa han het Olav, at Tryggve Olavsson var far hans, og at mor hans var Astrid, datter til Eirik Bjodaskalle. Da kjentes Sigurd ved gutten, skjønte han var søstersønn hans. Sigurd spurte gutten hvordan han var kommet dit. Olav fortalte ham hvordan alt hadde gått til for ham. Sigurd bad ham følge seg til Reas bonde, og da han kom dit, kjøpte han begge guttene, både Olav og Torgils, og tok dem med seg til Holmgard. Han lot det ikke bli kjent hva ætt Olav var av, men sørget godt for ham.

8.
Olav Tryggvason stod en dag på torget, det var en mengde mennesker der. Da fikk han se Klerkon, som hadde drept fosterfar hans, Torolv Luseskjegg. Olav holdt ei lita øks i handa, og den satte han i hodet på Klerkon, så den stod langt inn i hjernen, og så satte han på sprang hjem der han bodde og fortalte det til Sigurd, frenden sin. Sigurd fikk med en gang Olav med inn i huset til dronninga og fortalte henne det som hadde hendt. Hun het Allogia. Sigurd bad henne hjelpe gutten. Hun så på gutten og svarte; hun sa at det gikk da ikke an å drepe slik en vakker gutt, og bad dem tilkalle folk, fullt væpnet.
I Holmgard var freden så hellig at etter loven der skulle en drepe hver den som drepte en annen uten dom, og som skikken var, og loven bød, skyndte alle mennesker seg å leite etter gutten, hvor det var blitt av ham. Da ble det sagt at han var i garden til dronninga, og at der var det en hær av folk i fulle våpen. Dette ble fortalt til kongen, og så kom han til med sitt følge, han ville ikke det skulle bli strid. Han fikk først i stand grid, og så forlik; kongen dømte bøtene og dronninga greidde dem ut. Siden ble Olav hos dronninga, og hun var god og kjærlig mot ham.

I Gardarike var det en lov at kongebårne menn ikke måtte være der uten at kongen gav samtykke til det. Nå fortalte Sigurd dronninga hva ætt Olav var av, og hvorfor han var kommet dit, og at han ikke kunne være hjemme i sitt eget land for ufred, han bad henne tale med kongen om dette. Hun gjorde det, bad kongen hjelpe denne kongesønnen, så hardtsom folk hadde fart med ham, og hun talte så godt for seg at kongen lovte henne dette. Han tok Olav til seg og sørget for ham på stormannsvis, slik som det sømmer seg for en kongssønn å ha det.
Olav var 9 år da han kom til Gardarike, og han var hos kong Valdemar de neste 9 åra. Olav var den vakreste, største og sterkeste mann en kunne se, og i idretter var han bedre enn noen annen nordmann det går frasagn om.

...

Occupation:
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

21.
Hele denne tida var Olav Tryggvason i Gardarike, kong Valdemar sørget for ham på det beste, og dronninga var svært glad i ham. Kong Valdemar satte ham til høvding over den hæren han sendte for å verge landet. Der kom Olav ut i strid noen ganger, og hærstyret var i gode hender. Han holdt en stor flokk hærmenn sjøl også, og lønte dem av det han fikk av kongen. Olav var rundhåndet mot sine menn, og derfor ble han vennesæl.

Men det gikk som det så ofte går når en utlending kommer til makt, eller til så stor ære at han går foran folk i landet; mange ble misunnelige på ham fordi han var så godt likt av kongen og ikke mindre av dronninga. Folk sa til kongen at han skulle vare seg, og ikke la Olav få bli for stor:

For en slik mann kan bli svært farlig for Dem, om han skulle finne på å la seg bruke til skade for Dem eller Deres rike, så godt som han er utstyrt; han er både dugelig og vennesæl. Vi vet ikke hva det er han og dronninga alltid snakker om heller.

Det var ofte skikk hos mektige konger at dronninga hadde halve hirden og holdt den på sin bekostning; da fikk hun så mye av skatter og skylder som trengtes til dette. Slik var det hos kong Valdemar også, dronninga hadde ikke mindre hird enn kongen, og de kappet med hverandre om hvem som kunne få de dugeligste folkene, begge ville ha dem til seg. Nå gikk det slik at kongen festet tiltro til det snakket folk kom til ham med; han ble litt stutt og tverr mot Olav.
Da Olav merket dette, sa han det til dronninga; han la til at han gjerne ville til Norderlanda. Frendene hans hadde hatt rike der før, sa han, og han trodde det var mest likt til at han kunne komme seg opp der. Dronninga bad farvel med ham, og sa at han ville nok folk synes var en gjæv mann, hvor han så kom hen. Så drog Olav av sted; han gikk om bord og seilte ut i Østersjøen. På vegen da han seilte vestover, kom han innom Bornholm, der gjorde han landgang og herjet; folk i landet kom ned og holdt strid med ham, men Olav vant seier og et stort bytte.

22.
Mens Olav lå ved Bornholm, fikk han kvast vær og stormsjø, så han kunne ikke holde seg der; så seilte de derfra og sør under Vendland, og der fikk de god havn. Der gikk alt fredelig for seg, og de ble der en stund. Kongen i Vendland het Burislav, døtrene hans var Geira, Gunnhild og Astrid. Der hvor Olav kom i land, var det Geira kongsdatter som styrte og hadde makten. Den mann som hadde mest å si hos dronning Geira og hjalp med styringen, het Diksin. Da de fikk høre at det var kommet i land noen ukjente folk, som så ut som stormenn og kom med fred, kom Diksin ned med bud fra dronning Geira om at hun ville spørre dem som var kommet, om de ville være der vinteren over, for det var langt på sommeren alt, og været var hardt med svære stormer. Da Diksin kom, skjønte han straks at her rådde en mann som var gjæv både av ætt og åsyn. Diksin sa til dem at dronninga bad dem hjem til seg og bød sitt vennskap. Olav tok imot tilbudet, og drog til dronning Geira om vinteren. De 2 likte hverandre særs godt, så Olav fridde til dronning Geira samme vinteren. Så fikk han styringen over dette riket sammen med henne. Hallfred Vandrædaskald nevner dette i den dråpa han laget om kong Olav.

Høvdingen ved Holmen
herdet sverd i blodet,
øst i Gardar også.
Nekt det ikke, bønder!
Etter kampene på Gotland:

23.
Håkon jarl rådde over Norge og svarte ingen skatter, for danekongen gav ham alle de skattene kongen skulle ha i Norge for strev og omkostninger som jarlen hadde med å verge landet mot Gunnhildssønnene.

24.
Dengang var Otto keiser i Saksland. Han sendte bud til Harald danekonge at han skulle ta imot dåpen og den rette tro, og det skulle folk i landet også; hvis han ikke ville det, sa keiseren at han ville gå med en hær imot ham.
Danekongen lot landvernet sette i stand, sa Danevirke skulle holdes ved like, og hærskipene skulle være ferdige. Så sendte kongen bud til Norge til Håkon jarl, sa han skulle komme til ham tidlig på våren med hele den hæren han kunne få tak på.
Håkon jarl bød ut hær om våren fra hele riket, han fikk en svær mengde folk, og med den hæren seilte han så til Danmark og møtte danekongen. Kongen tok imot ham med stor heder. Der hos danekongen var det mange andre høvdinger også da, som ville hjelpe ham. Han hadde en stor hær.

25.
Olav Tryggvason hadde vært i Vendland om vinteren, som før skrevet. Den vinteren drog han rundt i Vendland til noen bygder der, som før hadde hørt under dronning Geira; men nå hadde de holdt helt opp med å vise lydighet og gi skatter. Der herjet Olav og drepte mange, han brente for noen og tok mye gods og la under seg disse rikene. Siden drog han hjem til borgen sin.

Tidlig på våren fikk Olav i stand skipene og seilte så ut på havet. Han seilte langs Skåne og gjorde landgang der; men folk i landet samlet seg og gikk til kamp. Olav seiret og tok stort bytte. Siden seilte han øst til Gotland, der tok han et kjøpmannsskip som noen jemter eide. De verget seg vel og lenge, men det endte med at Olav ryddet skipet, drepte en mengde folk og tok alle varene. Tredje kampen hadde han ved Gotland, der fikk Olav seier og stort bytte. Så sier Hallfred Vandrædaskald:

Flokker av jemter og vender
felte kongen i striden.
Slikt ble snart hans vane,
stridbar mot alt hellig.

Djervt dro herser herre
drepende sverd mot goter,
delte gull, og sendte
spydvær fra sør mot Skåne.

26.
Keiser Otto drog sammen en stor hær, han fikk folk fra Saksland, Frankland og Frisland, kong Burislav fulgte ham fra Vendland med en stor hær, og i følge med ham var Olav Tryggvason, mågen hans.
Keiseren hadde en stor hær av riddere og en enda større av fotfolk. Han fikk en stor hær fra Holstein også.

Harald danekonge sendte Håkon jarl med den hæren av nordmenn som fulgte ham, sør til Danevirke for å verge landet der. Dette er sagt i Vellekla:

Skipskjølene ilte
under kjempen nordfra,
sør til Danmark rente
øykene, slikt kan hende.

Med redselshjelm på hodet
søkte horders herre
Dovre-drotten, dengang
danske kongers møte

Og gavmilde konge
for mørke skogmarker
ville friste jarlen
som kom i frost nordfra;
fyrsten ba den sterke
brynjekledde stridsmann
verge Virket mot de
veldige skjoldkjemper.

Keiser Otto kom med hæren sørfra til Danevirke, og Håkon jarl verget borgmuren med folkene sine. Danevirke er laget slik:

Det går 2 fjorder inn i landet, en fra hver side, og mellom disse fjordene hadde danene bygd en stor borgmur av stein og torv og tømmer, gravd et bredt og dypt dike utenfor den og bygd kasteller ved borgportene.

Da ble det et stort slag. Det er nevnt i Vellekla:

Så djervt han enn stridde,
spydslyngeren, mot dem,
var det ikke grei framgang
å gå mot hæren deres,
da frankerkongen sørfra
i frisers og venders følge
kom til strid og krevde
kamp av flåtens fører

Håkon jarl satte fylkinger over alle borgportene, men det var likevel den største del av hæren, den han lot gå hele vegen langs muren og verge der det gikk hardest for seg. Der falt en mengde av keiserens folk, og de greide ikke å ta borgen. Så snudde keiseren og drog bort og prøvde ikke mer på det. Detter er sagt i Vellekla:

Luende sverd larmet
der Odins leikesveiner
la skjoldene sammen,
ørners venn gikk mot odder.
Sjøhelten fikk drevet
sakserne på flukten,
fyrsten og hans følge
verget Virket mot fienden.

Etter dette slaget drog Håkon jarl tilbake til skipene sine og tenkte å seile nordover til Norge igjen, men han fikk ikke bør. Derfor ble han liggende lenge ute i Limfjorden.

27.
Keiser Otto vendte seg nå mot Slien med hæren, han drog sammen en flåte der og satte hæren over fjorden til Jylland.
Da Harald danekonge fikk høre det, gikk han imot ham med sin hær; det ble et stort slag der og til slutt seiret keiseren, men danekongen rømte unna til Limfjorden og der satte han ut på øya Mors.
Så gikk det bud mellom kongen og keiseren, det ble satt grid og avtalt et møte. Keiser Otto og danekongen møttes på Mors. Da prekte en hellig biskop som het Poppo, troen for kong Harald, han bar gloende jern i handa og viste kong Harald at handa ikke var brent. Så lot kong Harald seg og hele danehæren døpe.

Kong Harald hadde sendt bud etter Håkon jarl før, mens kongen var på Mors, for at jarlen skulle komme å hjelpe ham. Jarlen var så kommet til øya etter at kongen hadde latt seg døpe, og nå sendte kongen bud at jarlen skulle komme til ham.
Da de møttes, tvang kongen jarlen til å la seg døpe; og Håkon jarl ble døpt der, og alle menn som fulgte ham også. Kongen gav ham prester med, og andre lærde menn, og sa at jarlen skulle la hele folket i Norge døpe. Så skiltes de.

Håkon jarl seilte ut til havs og lå og ventet på bør der. Da det ble slikt vær at han mente det kunne ta ham ut på havet, så satte han alle de lærde menn opp på land, og sjøl seilte han rett til havs. Vinden var vest-sørvest.

Så seilte jarlen østover gjennom Øresund, der herjet han landet på begge sider, deretter seilte han østover langs Skånesida og herjet der overalt hvor han kom i land. Da han kom øst utenfor Götaskjæra, la han i land, der gjorde han et stort blot. Da kom det flygende 2 ravner; de skreik høyt, og da trodde jarlen han kunne vite at Odin hadde tatt imot blotingen, og at nå var den rette tid for jarlen å kjempe.
Da brente jarlen alle skipene sine og gikk opp på land med hele hæren, han gikk med hærskjold der han kom.

Ottar jarl kom mot ham, han rådde over Götaland. De hadde en stor strid med hverandre, og Håkon jarl vant; Ottar jarl falt, og en stor del av hæren hans falt med ham.

Håkon jarl drog gjennom både østre og vestre Götaland og hele tiden med hærskjold, helt til han kom til Norge. Der tok han landevegen helt nord til Trondheimen. Dette er det fortalt om i Vellekla:

Han som flyktninger felte
frittet og blotet guder,
fikk vite tid for kampen,
var venn av valkyrjer.
Ramme ravner så han,
da bød han raskt til striden.
Laut-teinene hjalp ham
tyne livet av gøter.

Der hvor aldri hærskjold
herjet før, kom jarlen;
satte ting med sverdet,
det slo flammer av skjoldet.
Så langt har ingen båret
skjoldene opp fra sjøen,
gramen bar dem fra skipet
gjennom hele Götaland.

28.
Keiser Otto drog tilbake til riket sitt i Saksland, han og danekongen skiltes i vennskap. Folk sier at keiser Otto var gudfar for Svein, sønn til kong Harald, og at han gav ham navnet sitt, så han ble døpt Otto Svein. Harald danekonge holdt kristendommen godt, helt til han døde. Kong Burislav drog nå til Vendland og Olav, mågen hans, ble med ham. Denne kampen taler Hallfred Vandrædaskald om i Olavsdråpa:

Sør for Hedeby skrelte
skipenes herre brynja
av krigsfolket i Danmark,
som en flår bark av bjørka.

29.
Olav Tryggvason ble 3 år i Vendland. Da ble Geira, kona hans, så sjuk at hun døde. Olav sørget så over å ha mistet henne at han ikke likte seg i Vendland mer. Så skaffet han seg hærskip igjen, og drog på hærferd, først til Frisland og så til Saksland og Flandern. Så sier Hallfred Vandrædaskald:

Kongen, sønn til Tryggve,
titt hogg i hjel sakser;
likene fikk ligge
for leie, stygge ulver.
Vennekjær høvding ofte
lot ulvene få drikke,
vannet hekse-blakken
med brunt blod av friser.

Mektig hærleder laget
lik av valkererne,
han lot ravnene hakke
holdet av menn fra Flandern.

30.
Siden seilte Olav Tryggvason til England og herjet mange steder der i landet; han seilte helt nord til Nordimbraland og herjet, derfra drog han nord til Skottland og herjet mange steder der. Så seilte han til Suderøyene og holdt noen slag.
Etterpå drog han sør til Man og kjempet. Han herjet også omkring i Irland, og så styrte han til Bretland og herjet mange steder der i landet, og likeså der det heter Kumraland.
Derfra seilte han vestover til Valland og herjet, og så østover og tenkte seg til England; da kom han til noen øyer som het Syllingene ute i havet vest for England.
Så sier Hallfred Vandrædaskald:

Tungt det falt for angler
å trosse kongen, den unge,
i regn av piler røvet
han raskt nordimbrer livet;
drepte skotter med sverdet,
mettet sultne ulver;
gullets stridsglade giver
leikte på Man sin sverdleik.

Den dristige bueskytter
lot øyfolkets hær drepe,
irernes også, slynget
spydene, lysten på ære.
Kongen hogg ned bønder
som bygger bretske jorder,
slo Kumraland-folket,
ravnens sult ble stillet.

Olav Tryggvason var på hærferd i 4 år fra han drog fra Vendland til han kom til Syllingene.

31.
Da Olav Tryggvason lå ved Syllingene, fikk han høre at det var en spåmann der på øya som kunne forutsi ting som skulle hende, og mange mente at det gikk ofte som han sa. Olav ble nysgjerrig etter å prøve spådomsgavene til denne mannen. Han tok ut den vakreste og største av mennene sine, kledde på ham det staseligste, sendte ham så av sted og sa han skulle si han var kongen, for Olav var blitt kjent for det i alle land nå, at han var vakrere og gjævere og større enn noen annen mann. Etter at han hadde reist fra Gardarike, brukte han ikke sitt eget navn mer, han kalte seg Åle og sa han var fra Gardarike.
Da sendemannen kom til spåmannen og sa han var kongen, fikk han dette svaret:

Du er ikke konge. Men jeg rår deg til å være trofast mot kongen din.

Og mere sa han ikke til mannen. Sendemannen kom tilbake og fortalte Olav dette. Nå fikk han enda større lyst til å møte denne mannen siden han hørte han hadde svart slik, og han tvilte ikke lenger på at han virkelig var spåmann.
Så gikk Olav til spåmannen og talte med ham, spurte hva han kunne forutsi om Olav, hvordan det skulle gå ham med å få et rike eller annen lykke. Eneboeren svarte med en hellig spådom:

Du skal bli en stor konge og utrette store ting. Du skal omvende mange mennesker til troen og dåpen, og med dette skal du hjelpe både deg sjøl og mange andre. Og for at du ikke skal tvile på det svaret mitt, så skal du ta dette til merke:
Når du kommer til skipene dine, skal du møte svik og flokker mot deg, og det skal bli kamp, og du kommer til å miste noen folk; sjøl skal du bli såret og holde på å dø av såret, du skal bli båret på skjold om bord i skipet. Men av dette såret skal du bli bra igjen innen 7 dager, og like etter skal du la deg døpe.

Nå gikk Olav ned til skipene igjen, og der møtte han ufredsmenn som ville drepe ham og folkene hans. I striden gikk det slik som eneboeren hadde sagt, Olav ble båret såret om bord i skipet, og han ble også bra igjen på 7 dager. Da mente Olav han kunne vite at denne mannen hadde sagt sant til ham, og at han virkelig var spåmann, hvor han nå kunne få spådommene fra.

Så gikk Olav for å treffe denne mannen en gang til, han talte lenge med ham, spurte ham nøye ut om hvordan han hadde fått slik visdom at han kunne forutsi ting som skulle hende. Eneboeren sa at det var sjølve kristenfolkets gud som lot ham vite det han gjerne ville vite; han fortalte Olav om mange av Guds store tegn, og etter disse fortellingene samtykte Olav i å la seg døpe. Slik hendte det at Olav ble døpt der, og hele følget hans også. Han ble der nokså lenge og lærte den rette tro, og fikk med seg prester og andre lærde menn derfra.

32.
Om høsten seilte Olav fra Syllingene til England. Han lå i ei havn der, og nå fór han med fred, for England var kristnet og han var også kristen. Der gikk det tingbud over landet, at alle skulle komme til tings. Og da tinget var satt, kom det ei dronning dit som het Gyda, søster til Olav Kvåran som var konge i Dublin i Irland. Hun hadde vært gift med en mektig jarl i England, nå var han død, og hun hadde riket etter ham. Det var en mann som het Alvine i riket hennes, en svær slåsskjempe som dreiv og bød folk holmgang. Han hadde fridd til henne, men hun svarte at hun ville velge sjøl hvem hun ville ha av de mennene som var i riket hennes. Og nå var da tinget kalt sammen forat Gyda skulle velge seg en mann. Der var Alvine kommet, kledd i de beste klærne sine, og det var mange andre der også i gode klær. Olav kom også, han hadde hverdagsklærne sine og ytterst ei lodden kappe, han stod med følget sitt litt borte fra de andre.
Gyda gikk og så på hver enkelt mann som hun syntes så ut til å være noe til mann. Da hun kom der Olav stod, så hun opp i ansiktet på ham og spurte hva han var for en kar. Han kalte seg Åle.

Jeg er utlending her, sa han.

Gyda sa:

Jeg vil velge deg om du vil ha meg.

Jeg sier ikke nei ti det, sa han.

Så spurte han hva navn hun hadde denne kvinna, hva ætt hun var av, og hvor hun hørte hjemme.

Jeg er ei kongsdatter fra Irland, sa hun. Jeg ble gift med den jarlen som rådde over riket her. Nå siden han døde, har jeg styrt riket. Det har vært menn som har fridd til meg, men ingen som jeg ville gifte meg med. Jeg heter Gyda.

Det var ei ung og vakker kone, de talte med hverandre om saken og ble enige. Olav festet Gyda.

Alvine likte nå slett ikke dette. Det var skikk i England at om det var 2 som lå i kappestrid om en ting, så skulle det være holmgang. Alvine bød Olav Tryggvason til holmgang om denne saken. De avtalte tid og sted for kampen, og at det skulle være 12 mann på hver side. Da de møttes, sa Olav til sine menn at de skulle gjøre som han. Han hadde ei stor øks. Og da Alvine ville hogge til ham med sverdet, slo han sverdet ut av handa på ham, og i neste hogg slo han Alvine sjøl slik at han falt. Så bandt Olav ham fast. Slik gikk det alle Alvines menn, de ble banket og bundet og så ført hjem til huset der Olav bodde. Nå sa han til Alvine at han skulle dra ut av landet og aldri komme igjen mer, og Olav tok alt det han eide.

Olav giftet seg med Gyda og ble der i England, noen ganger var han i Irland.
Engang Olav var i Irland, var han ute på hærferd. De hadde skip; og engang de trengte å hogge strandhogg, gikk noen mann opp på land og dreiv ned en mengde buskap. Da kom det en bonde etter dem og bad Olav gi ham de kuene han eide. Olav sa han kunne få ta kuene sine om han kunne kjenne dem, men heft oss ikke bort. Bonden hadde en stor buhund der. Han sendte hunden inn i kuflokken, det var mange hundre kuer som var drevet sammen der. Hunden løp omkring i alle kuflokkene og dreiv ut nettopp så mange kuer som bonden sa han eide, og de var merket på samme måte alle sammen. Da skjønte de at hunden sikkert hadde kjent dem riktig. De syntes dette var en merkelig klok hund, og så spurte Olav om bonden ville gi ham hunden.

Ja gjerne, sa bonden.

Olav gav ham straks en gullring isteden, og lovte ham vennskap. Hunden het Vige, og det var en rent framifrå hund. Olav hadde den lenge.

...

Occupation:
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

45.
Håkon jarl rådde over hele Norge langs kysten i vest, han styrte 16 fylker. Etter at Harald Hårfagre hadde ordnet det slik at det skulle være én jarl i hvert fylke, holdt dette seg lenge siden. Men Håkon jarl hadde 16 jarler under seg. Dette er sagt i Vellekla:

Hvor i verden ellers
vet man at én jorddrott
har land som 16 jarler?
Slik hæren lenge minnes.
Derfor rider et rykte
om rask leik med våpen,
leikt av gavmild fyrste,
mot 4 verdenshjørner.

Hauger av lik stablet
stridsmann opp på vollen,
æsers ætling seiret,
Odin fikk de falne.
Hvem tviler på guders styre
når han kan tyne konger?
Sterke makter, sier jeg,
styrker Håkons rike.

Så lenge Håkon jarl rådde i Norge, var det gode år i landet og god fred for bøndene innenlands. Jarlen var vennesæl blant bøndene det meste av tida han levde, men da det lei på, ble jarlen så lei med det at han ikke var sømmelig i omgang med kvinner. Det gikk så vidt at han lot døtrene til mektige menn ta og føre hjem til seg, og der lå han med dem ei uke eller to, og så sendte han dem hjem igjen. Dette skaffet ham mye uvennskap med kvinnenes frender; bøndene tok til å gi vondt fra seg, slik som trøndere har for skikk når det er noe de ikke liker.

46.
Håkon jarl fikk høre noe snakk om at det skulle være en mann vest over havet som kalte seg Åle, og der trodde de han var konge. Noe av det folk sa, gav jarlen en mistanke om at dette kanskje var en som hørte til den norske kongsætta. Han fikk høre at Åle sa han hadde ætta si i Gardarike, og jarlen hadde hørt at Tryggve Olavsson hadde hatt en sønn, som var reist øst til Gardarike og hadde vokst opp der hos kong Valdemar, og han het Olav. Jarlen hadde ofte spurt seg for om denne mannen, og han hadde en mistanke om at det var den samme som nå var kommet dit til Vesterlanda.

Det var en mann som het Tore Klakka, han var Håkon jarls gode venn. Han hadde vært i viking i lange tider, og stundom på kjøpmannsferd, og var kjent mange steder. Håkon jarl sendte denne mannen vest over havet, sa han skulle dra på kjøpmannsferd til Dublin, slik som folk ofte gjorde dengang; der skulle han få greie på hvem denne Åle var. Og når Tore fikk vite om det var sant at det var Olav Tryggvason eller noen annen av den norske kongsætta, så skulle han se om han kunne få i stand et svikråd mot ham.

47.
Nå drog Tore vestover til Irland og til Dublin, der fikk han spurt om Åle, han var der hos kong Olav Kvåran, mågen sin. Så stelte Tore seg så han fikk snakke med Åle, Tore hadde lett for å snakke. Da de hadde talt godt og lenge med hverandre, tok Åle til å spørre nytt fra Norge; først spurte han etter opplandskongene, hvem som var i live av dem og hva rike de hadde. Så spurte han etter Håkon jarl, om hvor vennesæl han var der i landet.
Tore sa:

Jarlen er en så mektig mann, at det ikke er noen som tør si annet enn det han vil; men det kommer bare av at det ikke er noen annen å gå til. Når jeg skal si deg det som sant er, så kjenner jeg sinnelaget hos mange av stormennene og hos allmuen med, og det er ikke noe de heller vil og ønsker enn at det skal komme en konge til riket av kong Harald Hårfagres ætt. Men vi ser ingen utveg til det nå, og grunnen er vel mest den at det har vist seg hvor ille det går den som vil kjempe mot Håkon jarl.

De talte flere ganger om dette med hverandre, og så lot Olav Tore få vite navnet sitt og hva ætt han var av, og spurte ham til råds; han spurte Tore hva han trodde: om Olav kom til Norge, ville bøndene da ta ham til konge? Tore støttet ham av alle krefter og sa han burde reise, han roste ham svært, og sa han var en dugelig mann. Olav fikk mer og mer lyst på å dra dit han hadde ættearven sin.

Så seilte Olav vestfra med 5 skip, først til Suderøyene. Tore var sammen med ham. Da lå Sigurd Lodvesson jarl i Åsmundarvåg ved Ragnvaldsøy med et langskip og tenkte seg over til Katanes. Olav seilte med skipene sine vestfra mot øyene og la til havn der, for Petlandsfjorden var ikke farbar. Da kongen fikk vite at jarlen lå der, lot han jarlen kalle til en samtale.
Jarlen kom og talte med kongen, og de hadde ikke talt lenge, før kongen sa at jarlen og hele folket hans skulle la seg døpe, og ville han ikke det, skulle han dø på flekken; kongen sa han ville gå med ild og brann over øyene og legge hele landet øde, om ikke folket ble kristent.
Slik som jarlen da var kommet opp i det, valgte han heller å ta imot dåpen. Så ble han døpt, og alt det folk som var hos jarlen også. Etterpå svor jarlen kongen troskapsed og ble hans mann, han gav ham en av sønnene med som gissel; han het Valp eller Hunde og Olav tok ham med seg til Norge.

Olav seilte øst over havet, og kom seilende av hav ytterst på Moster, der gikk han først i land i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land. Og siden ble det bygd en kirke på samme sted.
Tore Klakka sa til kongen at det eneste han hadde å gjøre, var å ikke la noen vite hvem han var, og ikke la det gå noe ord i forvegen om at han kom, men han skulle dra så fort han bare kunne til jarlen og komme helt uventet over ham.
Kong Olav gjorde så, han drog nordover natt og dag etter som han fikk bør, og sa ikke noe til folk i land om hvem som seilte der. Da han kom nord til Agdenes, fikk han høre at Håkon jarl var inne i fjorden, og dessuten at han var uforlikt med bøndene.
Men da Tore hørte dette, da skjønte han det hadde gått helt annerledes enn han hadde tenkt, for etter jomsvikingslaget hadde alle folk i Norge vært i fullkomment vennskap med Håkon jarl etter den seieren han hadde vunnet, og fordi han frelste hele landet for ufred. Men nå var det gått så ille at det var kommet en stor høvding til landet, og nettopp nå var bøndene uforlikt med jarlen.

48.
Håkon jarl var i gjestebud på Melhus i Gauldalen, og skipene hans lå ute ved Viggja. Det var en mann som het Orm Lyrgja, en mektig bonde som bodde på Bunes, han hadde ei kone som het Gudrun, datter til Bergtor på Lunde; hun ble kalt Lundesol, og var den vakreste kvinne en kunne se. Jarlen sendte noen av trellene sine til Orm i det ærend å hente Gudrun, Orms kone, til jarlen. Trellene kom fram med ærendet. Orm bad dem først få seg kveldsverd. Men før trellene var ferdig med maten, hadde det kommet en mengde menn fra bygda til Orm, som hadde sendt bud på dem. Nå sa Orm at det var ikke tale om at Gudrun skulle gå med trellene. Gudrun sa trellene kunne si til jarlen at hun ville ikke komme til ham med mindre han sendte Tora på Romol etter henne, det var ei mektig husfrue, en av kjærestene til jarlen. Trellene sa de skulle komme igjen en annen gang, og da skulle bonden og husfrua komme til å angre denne skammelige streken; trellene truet fælt, men drog da bort etter dette.

Men Orm sendte hærpil utover bygda til alle 4 kanter, og lot bud følge pila at alle skulle gå med våpen mot Håkon jarl og drepe ham. Han sendte også bud til Halldor på Skjerdingstad, og Halldor sendte straks ut hærpil. Like i forvegen hadde jarlen tatt kona fra en mann som het Brynjolv, og dette hadde vakt stor uvilje hos folk; da hadde det vært nære på det hadde samlet seg hær. Og da budstikka kom nå, løp de opp alle som èn og drog til Melhus.

Men jarlen fikk nyss om det og tok av sted fra garden med følget sitt inn i en dyp dal; det er den de siden kaller Jarlsdalen. Der gjemte de seg. Dagen etter fikk jarlen greie på alt om bondehæren. Bøndene sperret alle vegene, de tenkte seg helst at jarlen måtte ha dradd til skipene sine. Erlend, sønn hans, en usedvanlig staut ung mann, rådde for skipene da. Da natta kom, sendte jarlen følget sitt fra seg, sa de skulle ta vegen gjennom skogene ut til Orkdalen.

Ingen vil gjøre dere noe når ikke jeg er i nærheten. Send bud til Erlend at han skal seile ut gjennom fjorden, og at vi skal møtes på Møre. Jeg skal nok få gjemt meg for bøndene.

Så tok jarlen av sted sammen med en trell han hadde, som het Kark. Det var is på Gaula, og der kjørte jarlen hesten sin uti og lot kappa ligge igjen der; de 2 gikk inn i en heller, som siden blir kalt Jarlshelleren. De sovnet, og da Kark våknet, sa han hva han hadde drømt:

En svart og fæl mann kom framom helleren, og han ble redd han skulle gå inn, den mannen sa til ham at Ulle var død.

Jarlen sa at Erlend var visst drept. Tormod Kark sovnet igjen for annen gang og skreik stygt i søvne, da han våknet sa han at han hadde drømt han så samme mannen, han kom da tilbake og ned til dem og bad ham si til jarlen at nå var alle sund stengte. Kark fortalte drømmen, og jarlen sa han var redd slikt spådde han ikke hadde lenge igjen å leve.

Så sto han opp, og gikk til garden Romol, der sendte jarlen Kark inn til Tora og bad henne komme ut uten at noen så det. Hun gjorde det, og tok godt imot jarlen. Jarlen bad henne gjemme ham i noen dager til bøndene gikk fra hverandre igjen.

Her på garden min kommer de til å leite etter deg både ute og inne, sa hun, for det er mange som vet at jeg gjerne vil hjelpe deg alt jeg kan. Men det er ett eneste sted på garden min, der de ikke vil leite etter en slik mann, det er grisebingen.

De gikk dit, og jarlen sa:

Her får vi slå oss ned, nå må vi først og fremst berge livet.

Så gravde trellen ei stor grav og bar bort jorda og la noe tømmer over. Tora fortalte jarlen hun hadde hørt at Olav Tryggvason hadde kommet inn fjorden og hadde drept Erlend, sønn hans. Så gikk jarlen ned i grava sammen med Kark, og Tora dekket over med tømmeret, sopte møkk og jord utover og dreiv grisene utpå. Grisebingen lå innunder en stor stein.

49.
Olav Tryggvason seilte innover fjorden med fem langskip, og der kom Erlend, sønn til Håkon jarl, roende imot ham med 3 skip. Da de nærmet seg hverandre, fikk Erlend og folkene hans mistanke om at det nok ble ufred, og så styrte de mot land. Og da Olav så langskipene som kom roende mot ham utetter fjorden, trodde han det var Håkon jarl som kom, og sa de skulle ro etter dem så hardt de kunne. Da Erlend og hans folk var kommet nesten til lands, rodde de på grunn, de løp straks over bord og prøvde å komme i land. Nå kom Olavs skip til i full fart. Olav så en mann legge på svøm, en usedvanlig vakker kar. Olav tok styrvolen og kastet etter denne mannen, hogget kom i hodet på Erlend, sønn til jarlen, så hausen sprakk inn til hjernen. Der mistet Erlend livet. Olav og hans folk drepte mange, noen kom seg unna på flukt, og noen tok de og gav grid, og fikk vite nytt av dem. Da fortalte de Olav at bøndene hadde drevet bort Håkon jarl, at han hadde vært nødt til å rømme unna for dem, og at hele følget hans var spredt til alle kanter.

Nå kom bøndene til Olav, det ble glede over møtet på begge sider, og de slo seg straks sammen. Bøndene tok ham til konge over seg, og alle ble enige om èn ting: å leite etter Håkon jarl.
De drog opp i Gauldalen, for de syntes det var rimeligst at jarlen var på Romol, om han var på noen av gardene, Tora var den kjæreste vennen han hadde der i dalen. De kom dit og lette etter jarlen både ute og inne, men fant ham ikke. Så holdt Olav husting ute på garden, han stod oppe på den store steinen som var der like ved grisebingen. Da talte Olav, og i talen sa han at han ville skjenke den mann både gods og heder, som kunne skade Håkon jarl.
Denne talen hørte jarlen og Kark. De hadde lys hos seg. Jarlen sa:

Hvorfor er du så bleik, men stundom svart som jord? Det er vel ikke så at du vil svike meg?

Nei, sa Kark.

Vi ble født i samme natt, sa jarlen, det blir ikke langt mellom vår død heller.

Kong Olav drog bort da det ble kveld. Om natta holdt jarlen seg våken, Kark sovnet og skreik fælt i søvne. Da vekte jarlen ham og spurte hva han drømte. Han sa:

Jeg var på Lade nå, og Olav Tryggvason la en gullring om halsen på meg.

Jarlen svarte:

Det viser at Olav Tryggvason kommer til å lage en blodrød ring om halsen på deg om du møter ham. Ta deg i vare for det. Av meg skal du få bare godt som alltid før, svik meg nå ikke.

Etter dette våkte de begge 2, liksom den ene våkte over den andre. Men da det lei mot dag, sovnet jarlen, snart tok han til å skrike fælt, og det ble så mye av det at jarlen satte hælene og nakken innunder seg som om han ville reise seg opp, og skreik høyt og uhyggelig. Kark ble redd og fælen, han tok en svær kniv han hadde i beltet og kjørte den gjennom strupen på jarlen og skar den ut igjen. Det ble Håkon jarls død.

Etterpå skar Kark hodet av jarlen og løp sin veg; dagen etter kom han inn til Lade og gav jarlens hode til kong Olav. Han fortalte også alt det som hadde hendt mellom han og Håkon jarl, og som er skrevet her ovenfor.
Da lot kong Olav ham føre bort og lot hogge hodet av ham.

50.
Nå drog kong Olav sammen med en mengde bønder ut til Nidarholm og hadde med seg hodene til Håkon jarl og Kark. Denne holmen brukte de å drepe tjuver og røverpakk på, og der stod en galge. Dit lot han bære hodene til Håkon jarl og Kark. Så gikk hele hæren borttil og ropte og skreik og kastet stein på dem, de sa at der fikk den nidingen gå samme vegen som andre nidinger. Etterpå sendte de folk opp i Gauldalen, de tok kroppen og drog den bort og brente den.

Nå er det slik makt i det fiendskapet trønderne kjente for Håkon jarl at ingen fikk lov å nevne ham uten å kalle ham den vonde jarlen, og det navnet holdt seg lenge etterpå. Men en får si som sant er om Håkon jarl, at det var mange ting ved ham som gjorde ham til en dugelig høvding, først stor ætt, og så vett og kunnskaper til å bruke makten, mot i kampen og lykke til å vinne seier og drepe sine fiender. Så sier Torleiv Raudfellson:

Håkon! Vi vet ikke
under månens veger
større jarl enn du er.
Ved strid du steig til makten.

Ni edlinger har du
sendt til Odin. Ravnen
eter av lik du gav den
og du ble landrik herre.

Håkon jarl var gavmild som få, og det var en ren ulykke som førte slik høvding til den død han fikk. Men det som mest gjorde at det gikk som det gikk, det var at nå var tida kommet da blotskap og blotmenn skulle fordømmes, og hellig tro og gode seder skulle komme i stedet.


51.
Olav Tryggvason ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheimen, han skulle ha landet slik som Harald Hårfagre hadde hatt det. Da sprang de opp, hele den store allmuen som èn mann, og ville ikke høre tale om annet enn at Olav Tryggvason skulle være konge.
Olav drog omkring i hele landet og la det under seg. Alle folk i Norge gikk over til å vise ham lydighet. Høvdingene på Opplanda og i Viken også, de som før hadde fått landet av danekongen og holdt det for ham, de ble nå Olavs menn og fikk landet av ham. Slik drog han omkring i landet første vinteren og sommeren etter.

Eirik Håkonsson jarl og Svein, bror hans, og de andre frendene og vennene deres rømte av landet og drog øst til kong Olav Svenske i Sveavelde, og der ble de godt mottatt. Så sier Tord Kolbeinsson:

Mennenes svik sendte
siden Håkon i døden,
fredløs varg det voldte,
lagnaden vil så meget.
Tryggves sønn var kommet
til det land han modig
vant bak lindeskjoldet
da han seilte vestfra.

Mere stod i Eiriks
sinn mot gullrik konge
enn han sa oss høylytt.
Slikt ventet vi av ham.
Trøndske jarlen søkte
råd hos svenskekongen,
vred på trassige trønder.
Det torde ingen hindre.

Occupation:
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

52.
Det var en mann som het Lodin, han var vikværing, rik og av god ætt. Han var ofte ute på kjøpmannsferd, og imellom på hærferd også. Det var en sommer Lodin drog på kjøpmannsferd i austerveg, han eide skipet alene og hadde mye å selge. Han seilte til Estland, der var det kjøpstevne om sommeren. Så lenge det var marked, ble det ført alle slags varer dit; det kom mange treller som var til salgs. Der så Lodin ei kvinne som hadde vært solgt til trell, og da han så nærmere på henne, kjente han henne igjen, det var Astrid Eirikssdotter, som hadde vært gift med kong Tryggve; men hun var ikke videre lik seg sjøl, slik hun var sist han så henne; nå var hun bleik og mager og dårlig kledd.

Han gikk bort til henne og spurte hvordan hun hadde det. Hun sa:

Det er tungt det jeg har å fortelle. Jeg er blitt solgt til trell, og de har tatt meg med hit for å selge meg igjen.

Nå gav de seg til kjenne for hverandre, og Astrid hadde god greie på hvem han var. Hun bad ham om han ville kjøpe henne og ta henne med seg hjem til frendene hennes.

Jeg skal gjøre det på ett vilkår, sa han, jeg skal ta deg med til Norge om du vil gifte deg med meg.

Og etter som nå Astrid var kommet i nød, og dessuten visste at Lodin var av stor ætt, og kjekk og rik, så lovte hun ham dette for at han skulle løse henne ut.

Så kjøpte Lodin Astrid og tok henne med hjem til Norge og giftet seg med henne med samtykke av hennes frender.

Barna deres var Torkjell Nevja, Ingerid og Ingegjerd.

Astrid og kong Tryggve hadde døtrene Ingebjørg og Astrid.

Sønnene til Eirik Bjodaskalle var Sigurd, Karlshode, Jostein og Torkjell Dyrdil, de var rike stormenn alle sammen og hadde garder der på Østlandet. Det var 2 brødre som bodde øst i Viken, den ene het Torgeir og den andre Hyrning; de ble gift med døtrene til Lodin og Astrid.

53.
Da Harald Gormsson danekonge hadde gått over til kristendommen, sendte han bud ut over hele riket sitt at alle skulle la seg døpe og omvende seg til den rette tro. Han hadde sjøl tilsyn med at budet ble fulgt, og brukte makt og refset når ikke annet hjalp. Han sendte 2 jarler til Norge med en stor hær. De skulle innføre kristendommen i Norge. Det gikk i Viken, der Harald hadde overmakten; der ble de fleste folk i landet døpt. Men etter Haralds død drog sønn hans, Svein Tjugeskjegg, snart på hærferd både til Saksland og Frisland og til slutt til England. Og de folk i Norge som hadde tatt imot kristendommen, gikk da tilbake til å blote igjen som før, og som folk gjorde nord i landet.

Da nå Olav Tryggvason var blitt konge i Norge, var han lenge i Viken om sommeren; der kom det mange av frendene hans til ham, og noen av mågene og mange som hadde vært gode venner med far hans, og de tok imot ham som en kjær venn. Nå kalte Olav morbrødrene sine til seg til en samtale, og stefaren Lodin og mågene Torgeir og Hyrning, og så la han fram denne saken for dem og la hele sin hug i den:

Først og fremst skulle de sjøl være med ham, og siden støtte ham av all kraft i det han ville, og det var å komme med påbud om kristendom over hele riket. Han sa at enten skulle han få satt igjennom å kristne hele Norge, eller også dø.

Jeg skal gjøre dere til store og mektige menn alle sammen, for jeg har mest tiltro til dere, etter som vi er frender eller bundet sammen på annen måte.

De gikk alle sammen med på å gjøre som han sa, og følge ham i alt han ville, og det skulle også alle gjøre som ville følge deres råd.

Nå lyste kong Olav med èn gang for almuen at han ville by kristendom til alle mennesker i riket. De som før var gått med på dette, var nå straks de første til å støtte saken, og sa de ville følge dette budet. De var også de mektigste av dem som var der, og alle andre gjorde som dem. Så ble alle mennesker døpt øst i Viken.

Nå drog kongen nord i Viken og bød alle mennesker der å ta kristendommen, og de som talte imot, straffet han hardt, noen drepte han, noen lot han lemleste, og noen dreiv han ut av landet. Det endte med at i hele det riket som kong Tryggve, far hans, hadde styrt før, og likeså i det som frenden hans, Harald Grenske, hadde hatt, der gikk alle folk over til kristendommen, slik som Olav bød dem, og den sommeren og vinteren etter ble hele Viken kristnet.

54.
Tidlig på våren drog kong Olav utover i Viken og hadde mye folk med. Han drog vest til Agder, og hvor han han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen; for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom.

I Hordaland var det mange gjæve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt 4 sønner; den ene var Torleiv Spake, den andre var Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola; den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjell, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjæveste ætta i Hordaland.
Nå fikk disse frendene høre hva for ei lei knipe de var kommet i. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der.

55.
Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Da tingbudet kom til bøndene, samlet de seg mannsterke, de kom i fulle våpen. Da de vel var kommet sammen, talte de med hverandre og la opp råd; de ble enige om at de 3 menn som var mest veltalende i flokken, skulle svare kong Olav på tinget og tale mot ham. Dessuten ble de forlikt om at de tok ikke imot annet enn lov og rett, om det så var kongen som bød.

Da nå bøndene var kommet til tingstedet, og tinget var satt, stod kong Olav opp og talte til bøndene, først med blide ord. Men det kom likevel tydelig fram i talen, at han ville de skulle ta ved kristendommen. Han bad dem først med gode ord, men til slutt føyde han til at de som talte imot ham og ikke ville gjøre som han sa, de måtte finne seg i hans unåde, og han ville gi dem straff og harde vilkår overalt der han kunne komme til.

Da kongen var ferdig med å tale, stod den bonden opp som var mest veltalende, og som de hadde valgt til å svare kong Olav først. Men da han skulle til å tale, fikk han slik hoste og åndenød at han ikke kunne få fram et ord, og måtte sette seg ned igjen. Så stod den andre bonden opp, han ville ikke la det skorte på svar sjøl om den første ikke hadde vært så heldig med det. Men da han skulle til å tale, var han blitt så stam at han ikke fikk sagt et ord; alle som hørte på, slo opp en latter, og bonden måtte sette seg igjen. Nå stod den tredje opp og ville tale mot kong Olav, men da han tok til orde, var han så hes og krimfull at ingen kunne høre hva han sa, og så satte han seg ned.

Og nå var det ikke flere av bøndene som kom seg til å tale mot kongen. Da nå bøndene ikke fikk svart kongen, ble det ikke noe av at de reiste seg til motstand mot ham. Så ble det til at alle gikk med på det kongen bød. Alle folk på tinget der var døpt før kongen skiltes fra dem.

56.
Kong Olav drog til Gulating med hæren, for bøndene hadde sendt bud til ham at de ville svare på saken der. Da begge parter var kommet til tinget, ville kongen først ha en samtale med høvdingene i landet.
Da alle var kommet til stede, kom kongen fram med ærendet sitt; han bad dem ta imot dåpen, slik som han hadde bydd dem. Da sa Olmod den gamle:

Vi frender har talt om denne saken med hverandre, og alle vi kommer til å holde sammen om ett råd. Hvis det er så, konge, at du tenker å tvinge oss frender til slikt som å bryte med lovene våre, og om du vil bryte oss under deg med noen slags tvang, da kommer vi til å stå imot deg av all vår makt, og så får den seire som skjebnen vil. Men om du, konge, ville gjøre oss så vel og gi oss frender noe til gjengjeld, som kunne være til nytte for oss da vil vi gå over til deg alle sammen og love deg vår tjeneste fullt og helt.

Kongen sa:

Hva vil dere kreve av meg for at vi skal bli best forlikt?

Da sa Olmod:

Det var for det første at du ville gifte Astrid, søster di, med Erling Skjalgsson, vår frende. Ham regner vi nå for å være den av alle unge menn i Norge en kan vente seg mest av.

Kong Olav sa han syntes dette var rimelig, og at det visst var et godt gifte; han sa at Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar; men han sa også at Astrid sjøl måtte svare på dette. Kongen talte om dette med søstera.

Nå er det ikke stor nytte jeg har av at jeg er en konges datter og en konges søster, sa hun når du vil gifte meg bort med en mann som ikke engang har høvdingnavn. Jeg vil heller vente noen år på et bedre gifte.

Og så sluttet samtalen for den gangen.

57.
Kong Olav lot ta en hauk som Astrid eide, og lot alle fjøra plukke av den, og så sendte han den til henne, Da sa Astrid:

Nå er bror min vred.

Så reiste hun seg og gikk til kongen, han bød henne velkommen. Astrid talte nå, hun sa hun ville kongen skulle rå og gifte henne med hvem han ville.

Jeg har tenkt, sa kongen, jeg skulle få makt til å gjøre den mann jeg ville til høvding her i landet.

Så lot kongen Olmod og Erling og alle frendene deres kalle til seg til en samtale. Der ble talt om frieriet, og det endte med at Astrid ble festet til Erling.

Nå lot kongen sette ting, han bød bøndene la seg kristne, da var Olmod og Erling de første til å tale kongens sak i dette, og alle frendene deres gikk med dem. Ingen dristet seg nå til å tale imot, og så ble hele denne tingalmuen døpt og kristnet.

58.
Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren, og dit kom det en svær mengde mennesker. Kong Olav var der også. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn. Erling svarte slik:

Herser har frendene mine vært, og jeg vil ikke ha høyere navn enn de. Men jeg vil gjerne få ta imot det av dem, konge, at De lar meg bli den største i landet med det navnet.

Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine, og som før er skrevet.

59.
Samme høsten lyste kong Olav 4-fylkersting nord på Dragseid på Stad. Dit skulle det komme sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdøler. Kong Olav kom dit med et svært følge som han hadde med østfra landet, og dessuten den hæren som hadde kommet til ham fra Rogaland og Hordaland.

Da kong Olav kom på tinget, bød han kristendommen der som andre steder. Og kongen hadde slik styrke i denne hæren, så de ble redde for den. Enden på saken ble at kongen bød dem velge 1 av 2, enten fikk de gå over til kristendommen og la seg døpe, eller også skulle de få holde strid med ham. Og da bøndene ikke så noen utveg til å kjempe med kongen, så valgte de heller det andre, og hele folket ble kristnet.
Kong Olav drog videre til Nordmøre med hæren, og kristnet det fylket. Så seilte han inn til Lade og lot hovet rive ned og tok alt gullet og pynten av guden og ut av hovet. Fra døra på hovet tok han en stor gullring, som Håkon jarl hadde latt gjøre. Så lot kong Olav hovet brenne.
Da bøndene fikk vite dette, lot de hærpil gå ut over alle fylkene og stevnte ut hær og ville gå mot kongen. Kong Olav tok flåten og seilte ut gjennom fjorden og ville nord til Hålogaland og kristne der; men da han kom nord til Bjørnør fikk han høre fra Hålogaland, at der hadde de hæren ute og tenkte å verge landet mot kongen. Høvdingene for denne hæren var Hårek fra Tjøtta, Tore Hjort fra Vågan og Øyvind Kinnriva. Da Olav hørte dette, snudde han og seilte sørover langs landet. Og da han kom sør for Stad, seilte han makeligere, men kom likevel fram helt øst i Viken først på vinteren.

60.
Dronning Sigrid i Svitjod, hun som ble kalt Storråde, holdt seg på gardene sine. Den vinteren gikk det bud mellom kong Olav og dronning Sigrid. Kong Olav fridde til dronning Sigrid, og hun svarte vennlig på det, saken ble avtalt, og alt gikk greit. Så sendte kong Olav den store gullringen til dronning Sigrid, den han hadde tatt av døra på hovet på Lade, og den skulle være et rent praktstykke. De skulle møtes våren etter ved landegrensa ved Elv for å tale nærmere om dette giftermålet.

Denne ringen som kong Olav hadde sendt til dronning Sigrid, ble rost svært av alle mennesker. Det var 2 smeder der hos dronninga, 2 brødre; de tok ringen og løftet på den og veide den med hendene og hvisket noe til hverandre. Da lot dronninga dem kalle til seg og spør hva de hadde å utsette på ringen. De ville ikke ut med det, men hun sa de måtte for all del la henne få vite det om de hadde merket noe. De sa ringen var falsk. Da lot hun dem bryte sund ringen, og så fant de kobber inni. Nå ble dronninga sint; hun sa det kunne hende Olav sveik henne i mer enn dette.

Samme vinter drog kong Olav opp på Ringerike og kristnet der.
Åsta Gudbrandsdotter giftet seg snart igjen etter Harald Grenskes død med en mann som het Sigurd Syr: han var konge på Ringerike. Sigurd var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre. Olav, sønn til Åsta og Harald Grenske, var der hos henne, han vokste opp i ungdommen hos stefaren Sigurd Syr.
Og da kong Olav Tryggvason kom til Ringerike for å by kristendom, lot de seg døpe, Sigurd Syr og kona hans Åsta, og Olav, sønn hennes. Da stod Olav Tryggvason fadder for Olav Haraldsson, som var 3 år den gang. Kong Olav drog vest i Viken igjen og ble der om vinteren. Det var tredje året han var konge i Norge.

61.
Tidlig på våren drog kong Olav øst til Konghelle for å møte dronning Sigrid. Da de møttes, talte de om den saken som hadde vært på tale før om vinteren, at de skulle gifte seg med hverandre, og dette så ut til å gå greit. Da sa kong Olav at Sigrid måtte ta dåpen og den rette tro.
Hun svarte slik:

Jeg vil ikke gå fra den tro jeg har før, og som frendene mine har hatt før meg. Men jeg skal heller ikke si noe på det om du tror på den gud du har hug til.

Da ble kong Olav fælt harm og svarte nokså brått:

Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund! og slo henne i ansiktet med hansken, som han holdt i handa.

Så stod han opp og hun også. Da sa Sigrid:

Dette kunne vel bli din bane!

Så skiltes de. Kongen drog nord i Viken, og dronninga øst i Sveavelde.

62.
Kong Olav drog til Tønsberg, og der holdt han ting igjen. På dette tinget talte han, og sa at alle som gjorde seg skyldige å drive med galdrer og trollkunster, eller var seidmenn, de skulle reise ut av landet, alle sammen. Så lot kongen ransake etter slike folk omkring i bygdene der i nærheten, og bød dem komme til seg alle sammen. De kom dit, og da var en av dem en mann som het Øyvind Kelda, han var sønnesønn til Ragnvald Rettilbeine, sønn til Harald Hårfagre. Øyvind var seidmann og kunne fælt mye trolldom.

Kong Olav lot alle disse mennene få plass i ei stue, han lot dem få bra stell, gjorde gjestebud for dem og lot dem få mye sterkt å drikke. Og da de var blitt fulle, lot Olav sette ild på stua, og stua brant og alle som var inne i den, uten Øyvind Kelda, han kom seg ut gjennom ljoren og slapp bort. Da han hadde kommet, møtte han noen folk på vegen, som tenkte seg til kongen. Han bad dem fortelle kongen det, at Øyvind Kelda hadde kommet seg unna fra brannen, at han aldri mer skulle komme i kong Olavs makt, og at han ville drive på som før med alle kunstene sine. Da disse mennene kom til kong Olav, sa de alt det Øyvind hadde bedt dem om. Kongen sa det var ille at Øyvind ikke var død.

63.
Da det ble vår, drog Olav vestover i Viken og gjestet på storgardene sine; han sendte bud over hele Viken at han ville ha hær ute om sommeren og dra nord i landet. Siden drog han nord til Agder. Da det lei ut i langfasta, tok han nord til Rogaland og kom til Avaldsnes på Karmøy påskeaften. Der var det laget påskegjestebud for ham, han hadde nesten 300 mann.

Samme natt kom Øyvind Kelda dit til øya, han hadde et langskip med fullt mannskap, det var bare seidmenn og annet trollpakk alt i hop. Øyvind og flokken hans gikk i land fra skipet og tok til å trolle av alle krefter. Øyvind gjorde dem usynlige, og laget slik svart tåke at kongen og hans folk ikke skulle kunne se dem.
Men da de kom like opp til garden på Avaldsnes, ble det lys dag. Da gikk det helt annerledes enn Øyvind hadde tenkt; det mørket, som han hadde fått laget med trolldommen, kom over ham sjøl og kameratene hans, slik at de så ikke mer med øynene enn med nakken, og gikk bare rundt i ring hele tida. Vaktmennene til kongen så dem, de kunne ikke skjønne hva dette var for slags folk. Det ble sagt fra til kongen, og han og følget hans stod opp og kledde på seg. Da kongen fikk se Øyvind og folkene hans gå der, sa han til mennene sine at de skulle ta våpen og gå bort og finne ut hva dette var for folk. Kongsmennene kjente igjen Øyvind, og så tok de ham til fange, ham og alle de andre, og leidde dem til kongen. Så måtte Øyvind fortelle hvordan alt hadde gått for ham. Etterpå lot kongen ta alle sammen og sette dem ut på et skjær som sjøen gikk over i flotid, og lot dem binde der. Slik mistet Øyvind og alle disse folkene livet. Siden heter skjæret Skratteskjær.

Occupation:
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

64.
Det blir fortalt at engang kong Olav var i gjestebud på Avaldsnes, kom det en gammel mann til ham en kveld; han talte overmåte klokt for seg, hadde ei sid hette og var enøyd. Han visste å fortelle fra alle land. Han fikk tale med kongen ; kongen syntes det var moro med fortellingene hans og spurte ham om mange ting, gjesten kunne svare på alt mulig, og kongen ble sittende lenge utover kvelden. Så spurte kongen om han visste hvem den Ogvald hadde vært, som neset og garden var oppkalt etter. Gjesten sa at Ogvald hadde vært konge og en stor hærmann. Mest dyrket han ei ku, og hadde henne med seg overalt hvor han kom; han trodde det var helsebot å drikke mjølka hennes.

Kong Ogvald sloss med en konge som het Varin, i den kampen falt kong Ogvald, og han ble hauglagt like ved garden, der ble satt bautasteiner, og de står her ennå. Kua ble hauglagt et annet sted ikke langt herfra.

Dette og mye annet fortalte han om konger og gamle hendinger. Da de hadde sittet til langt på natt, minte biskopen kongen om at nå var det på tide å gå og legge seg, og så gjorde kongen det. Men da han hadde kledd av seg og lagt seg til sengs, satte gjesten seg på fottrinnet og snakket med kongen lenge ennå. Når et ord var sagt, stundet kongen etter neste.
Da talte biskopen til kongen og sa at nå var det på tide å sove; og kongen gjorde så, og gjesten gikk ut. Litt seinere våknet kongen og spurte etter gjesten, bad folk kalle ham til seg, men gjesten var ikke å finne noen steder.
Morgenen etter lot kongen kalle til seg kokken og han som stelte med drikken, og spurte om det var kommet noen fremmed mann til dem. De sa at da de skulle stelle til maten, kom det en mann og sa at det var fælt så dårlig slakt de kokte til kongens bord, og så gav han dem 2 digre feite oksesider, som de hadde kokt sammen med det andre kjøttet. Da sa kongen at all denne maten skulle de ødelegge, han sa at dette hadde nok ikke vært noe menneske, det måtte ha vært Odin, som hedenske folk hadde trodd på så lenge; han sa at Odin skulle ikke komme noen veg med å få sveket dem.

65.
Kong Olav fikk sammen en svær hær østfra landet om sommeren; med den hæren seilte han nord til Trondheimen og styrte først inn til Nidaros. Så lot han det gå tingbud over hele fjorden og lyste til 8-fylkersting på Frosta. Men bøndene gjorde tingbudet om til hærpil og stevnte samme tegn og trell fra hele Trondheimen. Og da kongen kom til tinget, var bondemugen alt kommet der fullt væpnet.
Da tinget var satt, talte kongen til folket og bad dem gå over til kristendommen. Men han hadde ikke talt lenge før bøndene ropte opp og sa han skulle tie stille, de sa at ellers ville de gå på ham og jage ham bort.

Det gjorde vi med Håkon Adalsteinsfostre, sa de, da han kom og bød oss slikt, og vi vører ikke deg mer enn ham.

Da kong Olav så hvor ville bøndene ble, og at de dessuten hadde så stor hær at han ikke kunne stå seg mot dem, gav han etter i talen og lot som han var enig med bøndene. Han sa:

Jeg vil vi skal være forlikte igjen, slik som vi avtalte med hverandre før. Jeg vil bli med dere dit dere har det største blotstedet, og se på skikkene der. Så kan vi siden rådslå om hva for skikk og tro vi skal velge å ha, og så kan vi bli enige alle sammen.

Da nå kongen var så spak og talte mildt til bøndene, ble de mykere til sinns, og siden gikk det greit og fredelig med alle rådslagningene. Til slutt ble det avtalt at det skulle være midtsommersblot inne på Mære, og dit skulle alle høvdinger og mektige bønder komme, slik som skikken var. Der skulle også kong Olav komme.

66.
Det var en mektig bonde som het Skjegge, han ble kalt Jernskjegge. Han bodde på Opphaug på Ørlandet. Skjegge var den første på tinget som talte mot kong Olav, og det var han som mest fikk bøndene til å sette seg mot kristendommen. Slik stod saken da de oppløste tinget. Bøndene drog hjem, og kongen til Lade.

67.
Kong Olav hadde skipene sine liggende i Nidelva, han hadde 30 skip og mye godt folk. Kongen sjøl var oftest på Lade med hirden. Da det tok til å li mot den tid blotet skulle være inne på Mære, gjorde kong Olav i stand et stort gjestebud på Lade; han sendte bud inn på Strinda og opp i Gauldalen og bad til seg høvdinger og andre storbønder. Da gjestebudet var ferdig stelt til, og gjestene var kommet, ble det et godt og staselig lag der første kvelden, og det ble skjenket svært så flittig. Folk ble grundig drukne. Etterpå sov de alle sammen i ro der om natta.
Morgenen etter, da kongen var kledd, lot han synge messe for seg, og da messen var slutt, lot kongen blåse til husting. Alle hans menn gikk fra skipene og kom til tinget.
Da tinget var satt, stod kongen opp og talte; han sa:

Vi hadde ting inne på Frosta; jeg bød bøndene at de skulle la seg døpe, de bød meg derimot at jeg skulle omvende meg og blote sammen med dem, slik som kong Håkon Adalsteinsfostre hadde gjort. Vi ble enige om at vi skulle møtes på Mære og stelle til et stort blot der. Men skal jeg omvende meg og blote i lag med dere, da vil jeg stelle til det største blot som er brukelig, jeg vil ofre mennesker. Og jeg vil ikke velge treller eller uslinger til det. Nei, vi skal velge de største menn som er her, til det, og gi dem til gudene; jeg nevner Orm Lyrgja fra Melhus og Styrkår fra Gimsan, Kår fra Gryting, Asbjørn Torbergsson fra Værnes, Orm fra Ljoksa, Halldor fra Skjerdingstad,

og dessuten nevnte han 5 andre av de største der; han sa at dem ville han ofre for godt år og fred, og så lot han straks folk gå mot dem.
Da bøndene så at de ikke hadde stor nok flokk til å stå imot kongen, bad de om fred og gav seg helt over i kongens makt. De ble forlikte om dette at alle bønder som var der, skulle la seg døpe og sverge kongen at de ville holde den rette tro og gi opp all blotskap. Kongen holdt alle disse mennene i gjestebud hos seg helt til de gav sønnene sine eller brødre eller andre nære frender som gisler til kongen.

68.
Kong Olav drog inn i Trondheimen med hele hæren. Da han kom inn på Mære, var alle trønderhøvdingene kommet dit, de som stod mest imot kristendommen; de hadde med seg alle de storbøndene som før hadde hatt med blotene der på stedet. Det var en mengde folk der, slik som det hadde vært på Frostatinget forrige gang. Så lot kongen kreve ting, og begge flokkene gikk til tinget i fulle våpen. Da tinget var satt, talte kongen og bød folk ta kristendommen.
Jernskjegge svarte for bøndene på kongens tale; han sa at bøndene ville nå som før at kongen ikke skulle bryte lovene for dem.

Vi vil du skal blote, konge, sa han, slik har andre konger gjort her før deg.

Bøndene ropte opp og gav ham medhold, de sa at de ville alt skulle være som Skjegge sa. Da sa kongen han ville gå til hovet og se hvordan de bar seg når de blotet. Dette var bøndene nøyd med, og de gikk til hovet begge flokkene.

69.
Nå gikk kong Olav inn i hovet sammen med noen få av sine egne menn og noen få av bøndene. Kongen kom inn der gudene var, der satt Tor og var høvding for alle gudene, prydet med gull og sølv. Kong Olav løftet opp en gullslått piggstav med øks på som han hadde i handa, og slo til Tor så han falt ned av stallen han stod på, og så løp kongsmennene bort og skubbet alle gudene ned av stallene. Og mens kongen var inne i hovet, ble Jernskjegge drept utenfor hovsdøra, og det gjorde kongsmennene.
Da kongen kom ut til folket, bød han bøndene å velge 1 av 2, enten skulle de alle sammen gå over til kristendommen, eller også kjempe med ham. Men nå da Jernskjegge var død, var det ingen til å gå foran i bondehæren og reise merke mot kong Olav. Derfor valgte de heller å gå over til kongen og gjøre det han bød dem. Så lot kong Olav alt det folket som var der døpe, og han fikk gisler av bøndene for at de skulle holde ved kristendommen. Etterpå lot kong Olav sine menn reise rundt i alle fylkene i Trondheimen; nå talte ingen imot kristendommen, og så ble hele folket i Trøndelag døpt.

70.
Kong Olav drog med hæren ut til Nidaros. Der lot han bygge hus på bakken ved Nidelv, og han ordnet det slik at det skulle være kjøpstad der. Han gav folk tomter til å bygge seg hus på, og så lot han bygge kongsgård oppe ved Skipakrok Om høsten lot han føre dit alt det han trengte av kost og annet til vinteren. Han hadde en mengde folk hos seg.

71.
Kong Olav satte stevne med frendene til Jernskjegge og bød dem bøter, og der var det mange store og gjæve menn til å svare kongen. Jernskjegge hadde ei datter som het Gudrun, og til slutt ble de forlikt om at kong Olav skulle gifte seg med Gudrun. Bryllupet ble holdt, og de gikk da i éi seng, kong Olav og Gudrun. Men første natta de lå sammen, drog hun fram en kniv straks kongen hadde sovnet, og ville stikke ham. Da kongen merket det, tok han kniven fra henne, stod opp av senga og gikk til sine menn og sa hva som hadde hendt. Gudrun tok også klærne sine, og alle de som hadde fulgt henne dit også; de drog sin veg, og Gudrun kom aldri mer i samme seng som kong Olav.

72.
Samme høst lot kong Olav bygge et stort langskip på øra ved Nidelv. Det var ei snekke, han hadde en mengde håndverkere der til det. Mot vinteren var skipet fullt ferdig, da hadde det 30 rom, det var høyt i stavnene, men var ikke stort ellers. Kongen kalte dette skipet for Tranen.
Da Jernskjegge var drept, ble liket hans ført ut på Ørlandet; han ligger i Skjeggehaugen ved Austrått.

73.
Da kong Olav Tryggvason hadde vært konge i Norge i 2 år, var det en saksisk prest hos ham som het Tangbrand. Han var en fæl villstyring og slåsskjempe, men ellers vellært klerk og en kjekk kar ; men han var så ustyrlig at kongen ville ikke ha ham hos seg, og derfor sendte han ham ut i det ærende at han skulle dra til Island og kristne landet. Han fikk et kjøpskip, og om reisen er det bare å si at han kom til Island i søndre Alptafjord i Austfjordene, og der var han hos Hall på Sida vinteren som fulgte. Tangbrand prekte kristendom på Island, og Hall og hele hans husstand og mange andre høvdinger lot seg døpe på hans ord ; men det var mange flere som talte mot ham. Torvald Veile og Vetrlide skald laget nidviser om Tangbrand, og han drepte begge to. Tangbrand var 2 år på Island, og drepte 3 menn før han drog bort.

74.
Det var en mann som het Sigurd og en som het Hauk; de var håløyger og dreiv mye i kjøpmannsferd. En sommer hadde de vært vest i England. Da de kom tilbake til Norge, seilte de nordover langs land; og på Nordmøre støtte de på kong Olavs folk. Det ble sagt til kongen at det var kommet noen håløyger der, og at de var hedninger; da lot kongen skipperne kalle til seg; han spurte dem om de ville la seg døpe, men det sa de nei til.
Så snakket kongen for dem på mange måter, men det hjalp ikke; da lovte han dem død eller lemlesting, men de gav seg ikke for det. Så lot han dem sette i lenker og hadde dem hos seg en tid, de ble alltid holdt bundet. Kongen snakket ofte for dem, men det nyttet ikke, og ei natt ble de borte uten at noen hørte noe til dem, eller visste hvordan de var kommet unna. Men om høsten kom de seg fram nord hos Hårek på Tjøtta; han tok godt imot dem, og de ble der om vinteren hos ham og hadde det godt.

75.
En vakker vårdag hendte det at Hårek var hjemme, og det var lite folk på garden; han syntes han hadde det kjedelig. Sigurd spurte ham om han ville de skulle ro ut litt for moro skyld, og det ville Hårek gjerne. Så gikk de ned til stranda og drog fram en seksæring. Sigurd gikk i naustet og tok seil og redskap som de pleide; de hadde ofte seil med når de var ute for moro skyld. Hårek gikk ut i båten og la roret i lag. Sigurd og Hauk var fullt væpnet, slik brukte de alltid å gå hjemme hos bonden; de var riktig sterke karer begge 2. Før de gikk om bord, kastet de ut i båten noen smørlauper og ei kasse brød, og så bar de ei stor bøtte øl mellom seg ut i båten. Så rodde de ut fra land.
De var ikke kommet langt fra øya før brødrene fikk opp seilene. Hårek styrte. Nå gikk det fort ut fra øya. Da gikk de 2 brødrene akterover dit Hårek satt. Sigurd sa til Hårek bonde:

Nå skal du få noen vilkår her å velge mellom. Det første er at du lar oss brødre få rå for hvor denne ferden skal gå hen; det andre er at du lar oss binde deg, og det tredje at vi dreper deg.

Hårek skjønte hvordan saken stod for ham; om han hadde vært like godt væpnet som de, kunne han likevel ikke ha stått seg mot mer enn én av brødrene; derfor valgte han det han syntes var det likeste, han lot dem rå for hvor de skulle hen. Dette bandt han seg til med eder og gav dem sitt ord på det.
Så gikk Sigurd til roret og styrte sørover langs land. Brødrene så seg vel for at de ikke møtte folk noen steder, og de hadde fin bør. De stanset ikke før de kom sør til Trondheimen og inn til Nidaros, og der gikk de til kong Olav. Nå lot kong Olav Hårek kalle til samtale med seg, og sa han skulle la seg døpe. Hårek sa nei, og dette snakket de om i mange dager, kongen og Hårek, noen ganger så mange hørte på, og noen ganger på tomannshånd; men de ble ikke forlikte.
Men til slutt sa kongen til Hårek:

Nå kan du seile hjem, og jeg skal ikke gjøre deg noe denne gangen. For det første er vi nære frender, og for det andre kom du til å si at jeg hadde tatt deg med svik. Men det kan du være viss på, at i sommer kommer jeg nordover og ser til dere håløyger. Da skal dere få se at jeg kan straffe dem som ikke vil ha kristendommen.

Hårek sa han var glad han kom derfra så snart som mulig. Kong Olav gav Hårek ei god skute, 10-12 mann rodde den; han lot skipet utruste på det beste med alt som trengtes. Kongen gav Hårek 30 mann med, kjekke karer og vel rustet.

76.
Hårek fra Tjøtta skyndte seg ut av byen og bort så snart han kunne, men Hauk og Sigurd ble igjen hos kongen og lot seg døpe begge 2. Hårek seilte av sted til han kom hjem til Tjøtta. Han sendte bud til sin venn Øyvind Kinnriva, og sa de skulle si fra Hårek på Tjøtta at han hadde vært hos kong Olav, men at han ikke hadde latt seg true til å gå over til kristendommen; dernest skulle de si at kong Olav tenkte å komme med en hær mot dem til sommeren. Hårek sa at dette måtte de være på vakt mot, og bad Øyvind komme så snart han kunne. Da dette budskapet kom fram til Øyvind, skjønte han at her var det helt nødvendig å finne råd, så ikke kongen skulle få tak på dem. Øyvind drog av sted på ei lita lett skute så fort han kunne, og hadde ikke mange folk med seg. Da han kom til Tjøtta, tok Hårek godt imot ham, og Hårek og Øyvind gikk med en gang bort på den andre sida av garden for å snakke sammen. Men de hadde ikke snakket lenge før kong Olavs menn kom dit, de som hadde fulgt Hårek nordover. De tok Øyvind til fange og førte ham med seg ned til skipet, og så seilte de bort med Øyvind.
De stanset ikke før de kom til Trondheimen og til kong Olav i Nidaros. Der ble Øyvind ført til en samtale med kong Olav. Kongen bød ham som andre å ta imot dåpen. Øyvind sa nei. Kongen bad ham med milde ord å gå over til kristendommen, og gav ham mange grunner for det, det samme gjorde biskopen. Øyvind brydde seg ikke noe om det. Så bød kongen ham gaver og store veitsler, men Øyvind sa nei til alt sammen. Da truet kongen ham med død eller lemlesting. Øyvind brydde seg ikke om det heller. Nå lot kongen bære inn et vaskefat fullt av glør, og det ble satt på magen til Øyvind. Snart etter sprakk magen sund. Da sa Øyvind:

Ta fatet av meg, jeg vil si noen ord før jeg dør.

Det ble gjort. Da spurte kongen:

Nå Øyvind, vil du tro på Krist?

Nei, sa han, jeg kan ikke ta noen dåp, for jeg er en ånd som finnene har gjort levende med trolldom i en menneskekropp; far og mor min hadde ikke kunnet få noen barn før.

Så døde Øyvind, han hadde kunnet mer trolldom enn de fleste.

77.
Våren etter lot kong Olav sette i stand skipene og rustet ut hæren sin. Han tok sjøl Tranen. Kongen hadde stor og vakker hær.
Da han var ferdig, seilte han flåten ut etter fjorden, og så nordover forbi Bøle og nord til Hålogaland. Hvor han kom i land, holdt han ting, og der bød han alle mennesker å ta dåpen og den rette tro. Ingen dristet seg til å si ham imot, og slik ble hele landet kristnet der han kom. Kong Olav tok inn hos Hårek på Tjøtta; og da ble Hårek og alle folkene hans døpt. Hårek gav kongen store gaver da de skiltes og ble hans mann, han fikk veitsler av kongen og lendmanns rett.

78.
Det var en bonde som het Raud den ramme; han bodde på Godøy i fjorden som heter Saltfjorden. Raud var en steinrik mann og holdt mange huskarer; han var mektig, en svær flokk finner hjalp ham straks når han trengte det. Raud var svær til å blote og kunne mye trolldom. Han var en god venn til en mann som er nevnt før, Tore Hjort; de var store høvdinger begge 2.

Da disse 2 fikk høre at kong Olav var på veg sørfra gjennom Hålogaland med en stor hær, samlet de hær om seg de også; de bød ut skip og fikk mye folk. Raud hadde en stor drake med forgylt hode på; skipet hadde 30 rom og var stort i forhold til romtallet. Tore Hjort hadde også et stort skip. De styrte sørover med flåten mot kong Olav. Da de møttes, la de til kamp mot kong Olav; det ble et stort slag der, og snart ble det mannefall, men mest hos håløygene, skipene deres ble ryddet, og da kom det over dem både skrekk og redsel. Raud rodde ut til havs med draken sin, og så lot han heise seil. Raud hadde alltid bør hvor han så ville seile, det kom av trolldommen hans.

Det er snart sagt hvordan det gikk Raud, han seilte hjem til Godøy. Tore Hjort flyktet inn mot land, der sprang de ut av skipene, men kong Olav fulgte etter dem og jagde og drepte dem. Kongen var den fremste igjen, som alltid ellers, når slikt skulle fristes. Han så Tore Hjort som løp, Tore var snarere til beins enn alle andre. Kongen rente etter ham, og Vige, hunden hans, fulgte. Da ropte kongen:

Vige, ta hjorten!

Vige løp fram og etter Tore, og hoppet opp på ham. Tore ble stående. Da kastet kongen et spyd mot Tore, Tore stakk hunden med sverdet og gav den et stort sår, men i det samme fløy spydet til kongen inn under armen på Tore, så det kom ut igjen på den andre sida. Der mistet Tore livet, og Vige ble båret såret om bord. Kong Olav gav grid til alle som bad om det, og som ville gå over til kristendommen.

79.
Kong Olav styrte flåten nordover langs landet og kristnet alle mennesker der han kom. Da han kom nord til Saltfjorden, ville han seile inn fjorden og finne Raud. Men et forrykende uvær og hard storm stod ut etter fjorden; kongen lå der ei uke, og samme uværet holdt seg inne i fjorden, men utenfor blåste det fin bør til å seile nordover langs landet med. Så seilte kongen helt nord til Omd, og der gikk alle folk over til kristendommen. Etterpå snudde kongen og drog sørover igjen. Men da han kom utenfor Saltfjorden, stod stormen og sjørøyken utetter fjorden igjen. Kongen lå der noen dager, og det var samme været. Da gikk kongen til biskop Sigurd og spurte om han kunne gi ham noe råd for dette. Biskopen sa han ville prøve om gud ville låne dem noe av sin styrke så de kunne seire over denne djevelsmakt.

80.
Biskop Sigurd tok hele messeskrudet sitt med seg og gikk fram i stavnen på kongeskipet; han lot tenne lys og svinge røkelse, satte opp et krusifiks der i stavnen, leste evangeliet og mange andre bønner, og skvettet vievann utover hele skipet. Så sa han de skulle ta ned skipsteltene og ro innover fjorden. Kongen lot rope til de andre skipene at de skulle ro etter ham. Og da de kom i gang med å ro på Tranen, gikk den inn fjorden, og de som rodde skipet, kjente ingen vind mot seg; men kjølvannet, der skipet hadde gått, stod som merke etter det, slik at der var det stille, men sjørøyken stod på begge sider slik at en kunne ikke se fjella for den. Så rodde det ene skipet etter det andre innover der i stilla, slik gikk det hele dagen og natta som fulgte, og litt før dag kom de til Godøy. Da de kom utenfor garden til Raud, så de den store draken hans som lå og fløt der ved land.

Kong Olav gikk straks opp til garden med følget, de gikk til det loftet Raud sov i, brøt det opp og løp inn der. Raud ble tatt til fange og bundet, og av de andre som var der inne, ble noen drept og noen tatt til fange. Så gikk kongsmennene til det huset som huskarene til Raud sov i, der ble noen drept, noen bundet og noen banket. Nå lot kongen Raud føre fram for seg og bød ham å la seg døpe.

Da skal jeg ikke ta fra deg det du eier, sa kongen, men jeg skal være din venn, om du kan stelle deg slik.

Raud ropte og skreik mot ham, han sa han aldri ville tro på Krist, og spottet Gud fælt. Da ble kongen sint og sa Raud skulle få den verste død som var.
Så lot kongen folk ta og binde ham med ryggen mot en stokk, han lot dem sette en pinne mellom tennene på ham, slik at munnen stod åpen. Så lot kongen ta en lyngorm og sette foran munnen på ham, men ormen ville ikke inn i munnen, den krøkte seg bort, for Raud blåste mot den. Da lot kongen ta en kvannstilk som var som et rør, og sette i munnen på Raud, noen sier forresten at det var luren sin kongen lot sette i munnen på ham. Så slapp han ormen inn der og kjørte ei gloende jernstang inn etter den. Da krøkte ormen seg inn i munnen på Raud, og videre ned gjennom halsen og skar seg ut i sida. Slik mistet Raud livet.

Kong Olav tok svære rikdommer i gull og sølv der og mye annet løsøre, våpen og mange slags kostbarheter. Og alle de mennene som hadde fulgt Raud, dem lot kongen døpe, og når de ikke ville det, lot han dem drepe eller pine. Den draken som Raud hadde eid, tok kong Olav og styrte sjøl, for det var et mye større og finere skip enn Tranen; framme hadde det et drakehode, og akter en krok som så ut som en hale; begge nakkene og hele stavnen var lagt med gull. Dette skipet kalte kongen Ormen, for når seilene var oppe, kunne de gå for å være vingene på draken, og det var det fineste skipet i hele Norge.

De øyene Raud bodde på, heter Gylling og Hæring, og alle sammen heter de Godøyene, og strømmen i nord mellom dem og fastlandet heter Godøystraumen. Kong Olav kristnet hele fjorden, siden drog han sørover langs med landet, og på den ferden hendte det mye som det går sagn om, troll og vonde vetter eglet seg inn på mennene hans og stundom på ham sjøl óg. Men vi vil heller skrive om hvordan det gikk til da kong Olav kristnet Norge og de andre landene som han førte kristendommen til. Samme høsten kom kong Olav til Trondheimen med hæren, og styrte til Nidaros og gjorde seg i stand til å bli der om vinteren.
Det neste jeg nå vil skrive om, handler om islendinger.

81.
Samme høsten kom Kjartan Olavsson til Nidaros fra Island; Kjartan var sønn til Olav, sønn til Hoskuld, og han var dattersønn til Egil Skallagrimsson; folk sier han har vært den aller beste unge mann som noen gang er blitt født på Island. Der var Halldor også, sønn til Gudmund på Mødruvellir, og Kolbein, sønn til Tord Frøysgode og bror til Brenne-Flose; den fjerde var Sverting, sønn til Runolv gode. Alle disse var hedninger, og det var mange andre med dem, noen mektige og noen småfolk. Samtidig kom det også noen andre stormenn fra Island, folk som hadde lært kristendom av Tangbrand; det var Gissur Kvite, sønn til Teit Kjetilbjørnsson, mor hans var Ålov, datter til Bodvar herse, Viking-Kåres sønn. Bror til Bodvar var Sigurd, far til Eirik Bjodaskalle so var far til Astrid, mor til kong Olav. En av islendingene het Hjalte Skeggjason, han var gift med Vilborg, datter til Gissur Kvite. Hjalte var også kristen, og kong Olav tok svært godt imot disse mågene Gissur og Hjalte, og de bodde hos ham der.

Men de islendingene som var hedninger, og som styrte skip, de prøvde å seile sin veg, så snart kongen kom til byen, for de hadde hørt at kongen tvang alle mennesker til å bli kristne. Men været var imot dem, og så dreiv de tilbake inn under Nidarholm. De som styrte disse skipene, var Torarin Nevjolvsson, Hallfred Ottarsson skald, Brand den gavmilde og Torleik Brandsson. Det ble sagt fra til kong Olav om dette, at det var noen skip der med islendinger som var hedninger alle sammen, og nå ville de rømme for ikke å møte kongen. Da sendte kongen bud til dem og nektet dem å seile, han sa de skulle styre inn til byen, og det gjorde de, men de bar ikke noe i land fra skipene sine.

82.
Nå ble det Mikkelsmess. Den dagen lot kongen feire høytidelig, han lot synge høytidsmesse. Islendingene gikk til messen og hørte på den vakre sangen og lyden fra klokkene. Da de kom tilbake til skipene, sa hver av dem hvordan de hadde likt dette som kristenfolket dreiv på med. Kjartan syntes godt om det, men de fleste av de andre hadde bare vondord. Men det er sant som det er sagt, at mange er kongens ører, kongen fikk høre om det, og så sendte han straks samme bud etter Kjartan og bad ham komme til seg.
Kjartan gikk til kongen sammen med noen andre, og kongen tok godt imot ham. Kjartan var en usedvanlig stor og vakker mann, og talte godt for seg. Kongen og han hadde ikke talt mange ordene med hverandre, før kongen bød Kjartan ta kristendommen. Kjartan sa han ville ikke si nei til det, om han kunne få kongens vennskap for det. Kongen lovte ham sitt fulle vennskap, og så ble han og kongen enige om dette med hverandre. Dagen etter ble Kjartan døpt, og Bolle Torlaksson, frenden hans, og hele følget deres også. Kjartan og Bolle var gjester hos kongen så lenge de var i hvite dåpsklær, og kongen viste dem stor godhet.

83.
Det var en dag kong Olav var ute og gikk på stretet, da kom det noen menn gående mot ham, og den som gikk først, hilste på kongen. Kongen spurte mannen hva han het, og han sa han het Hallfred. Da sa kongen:

Er det du som er skald?

Han sa:

Jeg kan da dikte.

Da sa kongen:

Kanskje du vil gå over til kristendommen, og så siden bli min mann?

Han sa:

Jeg setter ett vilkår; jeg skal la meg døpe dersom du, konge, sjøl vil være gudfar for meg; det vil jeg ikke ta imot av noen annen mann.

Kongen sa:

Det skal jeg være.

Så ble Hallfred døpt, og kongen holdt ham under dåpen.
Etterpå spurte kongen Hallfred:

Vil du nå bli min mann?

Hallfred sa:

Jeg har vært hirdmann hos Håkon jarl før. Og nå vil jeg ikke bli handgangen verken hos deg eller noen annen høvding, uten du lover meg at du aldri skal jage meg fra deg, hva det så skulle komme til å hende meg.

Jeg har ikke hørt annet av deg, Hallfred, sa kongen, enn at du nok verken er så vettug eller så vis at jeg ikke må vente annet enn at du kommer til å gjøre ting som jeg ikke for noen pris kan finne meg i.

Da får du drepe meg, sa Hallfred.

Kongen sa:

Du er en vandrædaskald. Men du skal være min skald fra nå av.

Hallfred svarte:

Hva gir du meg i navnefeste da, konge, når jeg skal hete Vandrædaskald?

Kongen gav ham et sverd, men det fulgte ingen skjede med. Kongen sa:

Nå kan du lage ei strofe om sverdet, og la ordet sverd komme i hver linje.

Hallfred kvad:

Ett sverdenes sverd var det
som sverdrik meg gjorde.
For sverdsvingere blir det
nå sverdete å leve.
Sverdet ble ikke verre
om utstyr fulgte sverdet,
en vakker farget skjede.
Jeg er verd 3 ganger sverdet.

Da gav kongen ham skjede til og sa:

Ordet sverd står ikke i hver linje.

Hallfred svarer:

Det er én linje det er 2 i.

Slik er det, sa kongen
Fra kvadene til Hallfred har vi fått kunnskap og visshet om det som er fortalt om kong Olav Tryggvason.


84.
Samme høsten kom Tangbrand prest fra Island til kong Olav. Han fortalte at det hadde ikke gått så glatt for ham; islendingene hadde laget nid om ham, sa han, og noen av dem ville drepe ham, og han trodde ikke det var noen utsikt til at landet skulle bli kristent. Kong Olav ble så vill og vred at han lot blåse i luren, og kalte sammen alle de islendingene som var i byen, og så sa han de skulle bli drept alle sammen. Men Kjartan og Gissur og Hjalte og de andre som hadde gått over til kristendommen, gikk til ham og sa:

Konge, du kan ikke ville gå tilbake på dine egne ord, og du sier jo at ingen mann skal ha gjort så mye som kunne gjøre deg vred, at du ikke skulle tilgi ham alt om han lot seg døpe og gav opp hedenskapen. Nå vil alle disse islendingene som er her, la seg døpe, og vi skal nok finne på en list så kristendommen skal få framgang på Island. Det er mange her som er sønner til mektige menn på Island, og fedrene deres vil være til stor hjelp for denne saken. Og Tangbrand fór fram med råskap og manndrap der som her hos deg, og det ville ikke folk finne seg i av ham.

Kongen tok nå til å høre på det de hadde å si. Og så ble de døpt alle de islendingene som var der.

85.
Kong Olav var den beste i alle slags idretter av alle de menn det er fortalt om i Norge; han var sterkere og smidigere enn noen annen mann, og det er skrevet mange frasagn om det.
Ett av dem er om at han gikk opp på Smalsarhorn og festet skjoldet sitt på toppen av fjellet, et annet om hvordan han hjalp en av hirdmennene sine som først hadde klyvd opp der i berget slik at han verken kunne komme opp eller ned; kongen gikk opp til ham og tok ham under armen og bar ham ned på sletta.
Kong Olav kunne gå på årene utabords mens mennene hans rodde på Ormen; han lekte med 3 sverd slik at det ene alltid var i lufta, og tok dem alltid igjen i handgrepet. Han hogg alltid med begge hender og kastet 2 spyd på én gang.
Kong Olav var glad i moro og likte godt leik, han var blid og liketil; han dreiv hardt med alle ting, og var rent storveies til å gi bort, han var svært nøye på klærne; han var foran alle andre menn når det gjaldt å være djerv i kamp; stygg og grusom som få når han ble sint, og pinte uvennene sine fælt; noen brente han med ild, noen lot han olme hunder rive i filler, og noen lemlestet han, eller lot dem kaste utfor høye fjell. Derfor var vennene hans glade i ham, men uvennene var redd ham, og når han hadde slik framgang, var det fordi noen gjorde det han ville av godhet og vennskap, og noen fordi de var redde.

86.
Leiv, sønn til Eirik Raude som først bygde på Grønland, kom til Norge fra Grønland denne sommeren. Han kom til kong Olav og tok imot kristendommen og ble vinteren over hos kong Olav.

87.
Gudrød, sønn til Eirik Blodøks og Gunnhild, hadde vært og herjet i Vesterlanda etter han hadde rømt fra landet for Håkon jarl. Men denne sommeren som det ble fortalt om nå her foran, da kong Olav Tryggvason hadde rådd for Norge i 4 år, da kom Gudrød til Norge og hadde med seg mange hærskip. Han hadde seilt ut fra England, og da han kom så langt at han snart skulle se land i Norge, så styrte han sørover langs kysten, dit han tenkte det minst rimelig å støte på kong Olav.
Gudrød seilte sør til Viken. Og straks han kom i land, tok han til å herje og tvinge folk i landet under seg; han krevde de skulle ta ham til konge. Da de som bodde der, så at det var kommet en stor hær over dem, bad de om fred og forlik, og de tilbød kongen å la det gå tingbud over landet; de bød seg til å ta ham til konge heller enn å få hæren hans over seg. Så ble det satt en frist så lenge tingbudet gikk. Kongen krevde kosthold så lenge ventetiden varte, men bøndene valgte heller å gjøre veitsler for kongen, all den stund han trengte til det, og det tok kongen imot; han drog omkring i landet på veitsler med noen av mennene sine, og de andre så etter skipene.
Da de 2 brødrene Hyrning og Torgeir, mågene til kong Olav, hørte dette, samlet de folk om seg og fikk seg skip, deretter drog de nord i Viken, og kom ei natt med flokken sin der Gudrød var på veitsle. De gikk mot ham der med ild og våpen. Der falt kong Gudrød og det meste av hæren hans, og av de folkene som hadde blitt igjen ved skipene, ble noen drept og noen kom seg unna og rømte lange veger.
Nå var de døde alle sønnene til Eirik og Gunnhild.

88.
Den vinteren etter at kong Olav var kommet fra Hålogaland, lot han bygge et stort skip inne under Ladehammeren; det var mye større enn noen av de andre skipene som fantes i landet den gang, bakkestokkene er der ennå, så en kan se hvor stort skipet var. En mann som het Torberg Skavhogg bygde stavnene på skipet, men det var mange andre som arbeidde på det, noen til å sette det sammen, noen til å telje, noen til å slå søm og noen til å kjøre tømmeret. Alt på det ble svært omhyggelig og fint forseggjort. Skipet var både langt og bredt, det var høyt opp til relinga og bygd av svært tømmer.
Men da de skulle legge den øverste bordkledningen, måtte Torberg nødvendigvis et ærend hjem til garden sin, og der ble han nokså lenge. Da han kom tilbake, var bordkledningen lagt. Kongen gikk ut straks om kvelden sammen med Torberg og så på skipet, hvordan det var blitt. Alle sa de aldri hadde sett så stort og vakkert langskip. Så gikk kongen tilbake til byen.

Tidlig neste morgen gikk kongen og Torberg ut til skipet igjen. Da var handverkerne alt kommet dit, de sto der alle sammen og gjorde ingen ting. Kongen spurte hvorfor de stod slik. De sa at skipet var ødelagt; en mann måtte ha gått fra framstavnet til løftingen og sneid det ene hogget etter det andre inn i det øverste bordet. Kongen gikk bort og så det var sant. Da sa han med én gang, og svor på det, at om han, kongen, fikk greie på hvem det var som hadde ødelagt skipet for ham slik av misunnelse, da skulle den mannen få dø.

Men den som kan si meg hvem det er, skal jeg gjøre mye godt for.

Da sa Torberg:

Jeg skulle nok si Dem hvem som har gjort dette her, konge.

Det er heller ikke noen annen mann jeg venter det mer av enn deg, sa kongen, at du skulle ha lykke til å finne ut dette og fortelle meg det.

Konge, sa han, jeg skal si deg hvem som har gjort det. Jeg har gjort det.

Da sa kongen:

Da skal du bøte det igjen slik at det blir like godt som det var før. Og du setter livet på spill med dette.

Nå gikk Torberg bort og telgde bordet slik at alle sneihoggene ble borte. Da sa kongen og alle de andre at skipet var mye vakrere på den sida som Torberg hadde skåret i. Kongen bad ham gjøre slik på den andre sida også, og sa han skulle ha så mange takk for det.
Nå ble Torberg førstemann i arbeidet på skipet helt til det var ferdig.
Det var en drake, bygd slik som Ormen, som kongen hadde hatt med fra Hålogaland; men dette skipet var mye større og mer forseggjort på alle måter. Han kalte det Ormen lange og det andre Ormen stutte. Det var 34 rom på Ormen lange. Hodet og kroken var helt forgylte; og det var like høyt til relinga som et havskip. Det er det beste skip som har vært bygd i Norge og det som har kostet mest.

89.

Eirik Håkonsson jarl og brødrene hans og mange andre av de gjæve frendene deres, drog bort og ut av landet etter at Håkon jarl var falt. Eirik jarl drog øst til Svitjod til Olav sveakonge, og der ble han godt mottatt. Kong Olav gav jarlen land og fred der og gav ham store veitsler, så han kunne holde seg og sine menn godt der i landet.
Dette taler Tord Kolbeinsson om:

Mennenes svik sendte
siden Håkon i døden,
fredløs varg det voldte,
lagnaden vil så meget.
Tryggves sønn var kommet
til det land han modig
vant bak lindeskjoldet
da han seilte vestfra.

Mere stod i Eiriks
sinn mot gullrik konge
enn han sa oss høylytt.
Slikt ventet vi av ham.
Trøndske jarlen søkte
råd hos svenskekongen,
vred på trassige trønder.
Det torde ingen hindre.

Det kom mye folk fra Norge til Eirik jarl, menn som hadde blitt landflyktige for kong Olav Tryggvason. Eirik jarl fant da på å skaffe seg skip og drog på hærferd etter gods til seg og følget sitt.
Han seilte først til Gotland, og der lå han lenge om sommeren og kapret kjøpmannsskip som kom seilende dit til landet, eller om det var vikinger. Stundom gikk han opp på land og herjet rundt omkring langs sjøkanten.
Dette er sagt i Bandadråpa:

Siden vant jarlen mange
andre seirer med våpen,
spydværet spørs ennå.
Med spyd vant Eirik landet -
Skjoldbærende herre
herjetokter gjorde
rundt på Gotlands strender:
glad i kampens stormvær.

Etterpå seilte Eirik jarl sør til Vendland, og der utenfor Stauren møtte han noen vikingskip og la til kamp mot dem. Eirik jarl fikk seier der, og drepte vikingene. Dette er sagt i Bandadråpa:

Med list styrte kongen
skip til Stauren. Der fikk
mannehodene ligge.
Kampglad rår nå jarlen -
Sårfuglen sleit på øra
i sverdenes harde møte,
hud av vikingers hoder.
landet, som guder vokter.

90.
Om høsten seilte Eirik jarl tilbake til Svitjod og ble der en vinter til. Men om våren rustet jarlen hæren og seilte i austerveg. Da han kom i kong Valdemars rike, tok han til å herje og drepe folk, brente og ødela landet overalt der han kom. Han kom til Aldeigjuborg, og kringsatte den og lå der til han vant byen; han drepte mange og brøt ned og brente hele borgen. Etterpå drog han med hærskjold rundt omkring i Gardarike.
Dette er sagt i Bandadråpa:

Siden sverdets herre
i voksende storm av odder
herjet Valdemars rike
veldig med sverd som flammer.
Aldeigjuborg brøt du,
hærfolks herre, vi vet det.
Hard ble Hild mot bønder
da du kom øst i Gardar.

Eirik jarl var ute i alle disse hærferdene i 5 somrer til sammen, og da han kom hjem fra Gardarike, fór han med hærskjold over hele Adalsysla og Øysysla. Der tok han 4 store vikingskip fra danene og drepte alle som var på dem. Dette er sagt i Bandadråpa:

Jeg har hørt piler suse
der blodig strid han vakte
dengang i øysundet.
Med spyd vant Eirik landet -
Folkets gavmilde fører
ryddet fire skeider,
for danene. Det vet vi.
glad i kampens stormvær.

Kraftige rytter av havhest,
i byen der bønder rente,
fikk du kamp med gøter.
Kampglad rår nå jarlen -
Som en hærgud fòr han
med hærskjold i alle sysler.
Han gikk mot folkefreden.
landet, som guder vokter.

Da Eirik jarl hadde vært 1 år i Sveavelde, drog han til Danmark. Han drog til danekongen Svein Tjugeskjegg og fridde til Gyda, datter hans; giftermålet ble avtalt, og Eirik jarl fikk Gyda. Året etter fikk de en sønn som het Håkon. Om vinteren var Eirik jarl i Danmark og noen ganger i Sveavelde, men om sommeren var han på hærferd.

91.
Svein Tjugeskjegg danekonge var gift med Gunnhild, datter til Burislav venderkonge. Men ved den tid det er fortalt om her foran, hendte det at Gunnhild ble sjuk og døde. Og litt seinere ble kong Svein gift med Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste og mor til sveakongen Olav Svenske. Med mågskapen kom det stort vennskap mellom kongene og mellom dem og Eirik Håkonsson jarl.

92.
Burislav venderkonge klagde for mågen sin, Sigvalde jarl, over at det var brutt det forliket som Sigvalde jarl hadde fått i stand mellom kong Svein og kong Burislav. Kong Burislav skulle ha Tyre Haraldsdotter, søster til kong Svein, til ekte, men dette giftermålet hadde ikke kommet i stand, for Tyre sa tvert nei; hun ville ikke gifte seg med en hedensk mann, som attpå var gammel. Nå sa kong Burislav til jarlen at han ville kreve avtalen holdt, og bad jarlen dra til Danmark og hente dronning Tyre til ham.
Sigvalde jarl lot seg ikke be 2 ganger, han drog til Svein danekonge og la fram saken for ham; og jarlen fikk overtalt kong Svein slik at han gav søstera Tyre over til jarlen; noen kvinner fulgte henne, dessuten fosterfaren hennes som het Ossur Agesson, en mektig mann, og noen andre. Kongen og jarlen avtalte at de eiendommene som dronning Gunnhild hadde hatt i Vendland, skulle Tyre ha i medgift og særeie, og dessuten andre store eiendommer som hun skulle ha av brudgommen. Tyre gråt sårt og ville svært nødig reise.

Da nå jarlen kom til Vendland med henne, holdt kong Burislav bryllup og giftet seg med dronning Tyre. Men ettersom hun var hos hedenske mennesker, ville hun verken ta imot mat eller drikke av dem, og slik gikk det i 7 dager.
Men så ei natt løp dronning Tyre og Ossur bort i mørke om natta og tok til skogs. Det er ikke langt å fortelle om hvordan det gikk dem, de kom fram til Danmark, men der torde ikke Tyre være for noen pris, for hun visste at om kong Svein, bror hennes, fikk høre at hun var der, ville han sende henne tilbake til Vendland snarest. Så drog de videre, hele tida uten å gi seg til kjenne, helt til de kom til Norge.
Tyre stanset ikke før de kom til kong Olav; han tok godt imot dem, og de var der og hadde det godt. Tyre fortalte kongen alt om den vanskelige stilling hun var kommet i, bad ham om råd og hjelp, og om fred i hans rike. Tyre talte godt for seg, og kongen likte godt det hun sa, han så det var ei vakker kvinne, og så falt det ham inn at dette måtte være et godt gifte.
Han vendte samtalen inn på dette, og spurte om hun ville gifte seg med ham. Og slik som sakene stod for henne, syntes hun det var vondt å komme ut av det igjen, og dessuten så hun for et heldig gifte dette var, å få en slik navngjeten konge til mann, og så sa hun han fikk rå for henne og giftet hennes. Da de nå hadde talt mer om dette, fikk kong Olav dronning Tyre til hustru. Dette bryllupet stod den høsten kongen hadde kommet nordfra fra Hålogaland. Kong Olav og dronning Tyre ble i Nidaros den vinteren.

Våren etter klagde dronning Tyre stadig for kong Olav og gråt sårt over at hun som hadde så store eiendommer i Vendland, ikke hadde noen rikdom der i landet, som kunne sømme seg for ei dronning. Imellom bad hun kongen så vakkert at han skulle hente det hun eide til henne; hun sa at kong Burislav og kong Olav var så gode venner at Olav ville få alt han krevde, så snart de 2 møttes. Kong Olavs venner hørte om det hun sa, og de rådde alle sammen kongen fra å reise.

Men så var det en dag tidlig på våren kongen gikk gjennom stretet, og ved torget kom det en mann imot ham med en mengde kvanner, de var merkelig store for den årstida. Kongen tok med seg en stor kvannstilk og gikk hjem i huset til dronning Tyre med den. Tyre satt i stua og gråt da kongen kom inn. Kongen sa:

Se her skal du få en stor kvannstilk!

Hun slo til den med handa, og sa:

Det var større gaver de Harald Gormsson gav, men så kvidde han seg heller ikke så mye for å dra ut av landet og hente sin eiendom, som du gjør nå. Det viste seg, dengang han kom hit til Norge og la størstedelen av landet her øde, og tok alt under seg med skylder og skatter. Men du tør ikke reise gjennom Danevelde for kong Svein, bror min.

Kong Olav fór opp da hun sa dette. Han ropte høyt og svor på det:

Aldri skal vel jeg være redd for bror din, kong Svein. Og om vi to møtes, da skal han vike.

93.
Litt seinere lyste kong Olav til ting i byen. Da gjorde han det kjent for hele folket at han ville ha leidang ut utenfor landet om sommeren. Han ville ha fast utgreiing fra hvert fylke, både av skip og folk, og sa med én gang hvor mange skip han ville ha der fra fjorden. Så sendte han bud både i nord og sør langs kysten både ytre og indre leia, og lot by ut hær.
Kong Olav fikk satt fram Ormen lange og alle de andre skipene sine, både store og små; sjøl styrte han Ormen lange. Da de skulle sette mannskap på skipene, ble det valgt ut så omhyggelig at på Ormen lange fikk ingen mann være som var over 60 år eller under 20, og de var utvalgte folk når det gjaldt mot og styrke også. Det var først og fremst kong Olavs hirdmenn, for til hirden var det valgt ut alle de som var de sterkeste og djerveste både av innenlandske og utenlandske folk.

94.
Ulv Raude het den mannen som bar merket for kong Olav, han var i stavnen på Ormen. De andre der het Kolbjørn stallare, Torstein Oksefot og Vikar fra Tiundaland, bror til Arnljot Gelline.
I saksene på rausn stod disse: Vak Raumesson fra Elv, Berse den sterke, Ån skytte fra Jemtland, Trond Ramme fra Telemark og Utyrme, bror hans; av håløyger var det Trond Skjalge, Ogmund Sande, Lodve Lange fra Saltvik og Hårek Kvasse. Av inntrønderne: Kjetil Høge, Torfinn Eisle, Håvard og brødrene hans fra Orkdalen.
I forrommet stod Bjørn fra Støle, Torgrim fra Kvine, sønn til Tjodolv, Asbjørn og Orm, Tord fra Njardarlog, Torstein Kvite fra Obrestad, Arnor fra Møre, Hallstein og Hauk fra Fjordane, Øyvind Snåk, Bergtor Bestil, Hallkjell fra Fjaler, Olav Dreng, Arnfinn fra Sogn, Sigurd Bild, Einar fra Hordaland og Finn, Kjetil fra Rogaland og Grjotgard Raske.
Disse stod i krapperommet: Einar Tambarskjelve, han syntes de ikke var full kar, for han var bare 18 år gammel, Hallstein Livsson, Torolv, Ivar Smetta, Orm Skogarnev.
Det var også mange andre store og vidgjetne menn på Ormen, om vi ikke kan navnene på flere. Det var 8 mann i hvert halvrom på Ormen, og de var valgt ut enkeltvis hver eneste mann; i forrommet var det 30. Folk brukte å si at mannskapet om bord i Ormen stod like mye over alle andre menn som Ormen over andre skip, så vakkert og sterkt og djervt var det.
Torkjell Nevja, bror til kongen, styrte Ormen stutte; Torkjell Dyrdil og Jostein, morbrødrene til kongen, hadde Tranen, og begge disse skipene hadde også godt mannskap. Kong Olav hadde 11 store skip med seg fra Trondheimen, foruten tjuesesser og mindre skip.

95.
Da kong Olav hadde gjort hæren klar i Nidaros, satte han menn i sysler og årmannsembeder over hele Trøndelag. Da sendte han Gissur Kvite og Hjalte Skeggjason til Island for å by kristendom også der, han gav dem en prest med, som het Tormod, og en del andre prestevigde menn; men de 4 han syntes var de gjæveste av islendingene, holdt han tilbake som gisler, der var Kjartan Olavsson, Halldor Gudmundsson, Kolbein Tordsson og Sverting Runolvsson. Det er fortalt om Gissur og Hjalte at de kom ut til Island før Alltinget, og drog til ting. Og på det tinget ble kristendommen innført ved lov på Island, og om sommeren ble alle mennesker døpt.

96.
Samme vår sendte kong Olav også Leiv Eiriksson til Grønland for at han skulle by kristendom der, og han seilte til Grønland samme sommer. I havet berget han et skipsmannskap, de var hjelpeløse og lå og dreiv på et vrak.
Da fant han Vinland det gode også, og kom til Grønland utpå sommeren. Han hadde med seg prest og lærere dit og drog til faren Eirik i Brattalid og bodde der. Folk kalte ham siden Leiv den hepne, men Eirik, far hans, sa at de 2 tingene gikk opp i opp, at Leiv hadde berget et skip fullt av folk, og så at han hadde hatt med hykleren til Grønland - det var presten.

97.
Kong Olav drog sørover langs kysten med flåten. Da kom det til ham mange av vennene hans, stormenn som var ferdige til å dra med kongen.
Første mann der var Erling Skjalgsson, mågen hans, han hadde den store skeiden, den hadde 30 rom, og det var et skip med bare godt mannskap.
Så kom kongens måger, Hyrning og Torgeir, til ham også, de styrte hvert sitt store skip.
Mange andre stormenn fulgte ham, han hadde 60 langskip da han seilte fra landet.

Han seilte sørover forbi Danmark gjennom Øresund, og ferden gikk like til Vendland; der satte kong Olav stevne med kong Burislav. Kongene møttes, de talte sammen om de eiendommene kong Olav gjorde krav på. Alle samtaler gikk glatt mellom kongene, og de kravene kong Olav mente å ha der, fikk han godt og greit ordnet. Kong Olav ble der lenge utover sommeren og søkte opp mange av vennene sine.

98.
Kong Svein Tjugeskjegg var nå gift med Sigrid Storråde, som før skrevet. Sigrid var kong Olav Tryggvasons verste uvenn, grunnen var at kong Olav hadde brutt avtale med henne og slått henne i ansiktet, som før skrevet.
Hun dreiv og egget opp kong Svein til å føre krig mot kong Olav Tryggvason; hun sa han hadde grunn nok til strid med kong Olav, for han hadde ligget med Tyre, søster hans, uten å spørre deg om lov, og slikt ville ikke foreldrene dine ha funnet seg i. Slik snakk førte Sigrid støtt i munnen, og til slutt fikk hun det så langt ved overtalelsene sine, at kong Svein ble helt oppsatt på dette.

Tidlig på våren sendte kong Svein bud øst i Svitjod til mågen Olav sveakonge og til Eirik jarl; han lot dem få vite at Olav Norges konge hadde leidang ute og tenkte seg til Vendland om sommeren. Sendebudene skulle videre si at sveakongen og jarlen skulle by ut hær og komme og møte kong Svein. Så skulle de alle sammen legge til kamp mot kong Olav. Sveakongen og Eirik jarl var straks ferdige, de samlet en svær flåte fra Sveavelde, og med denne flåten seilte de sør til Danmark, og kom dit da Olav Tryggvason nettopp hadde seilt østover. Dette taler Halldor Ukristne om i den dråpa han laget om Eirik jarl:

Kongers knusende fiende
bød kamplysten hæren,
den store,ut fra Svitjod.
Jarlen drog sør til striden.
Hver eneste mann av bønder
som mesker likfugler,
fulgte Eirik. På sjøen
ravn i sår seg lesket.

Sveakongen og Eirik jarl seilte og møtte danekongen, og alle 3 til sammen hadde de en hær så stor at det ikke var ende på det.

99.
Da kong Svein hadde sendt bud etter hæren, sendte han Sigvalde jarl til Vendland, han skulle holde utkik med kong Olav Tryggvason og lage en felle, slik at kong Svein og kong Olav kunne møtes.
Sigvalde jarl drog av sted og kom fram til Vendland; han kom til Jomsborg og drog derfra til kong Olav Tryggvason. Det var stort vennskap mellom dem fra før, og nå ble jarlen en riktig kjær venn hos kongen. Astrid, datter til kong Burislav, hun som var gift med jarlen, var en god venn til kong Olav; det var mye fordi de engang hadde vært skyldfolk, dengang Olav var gift med Geira, søster hennes.
Sigvalde var en klok mann og underfundig, og ettersom han nå var inne i alt kong Olav hadde fore, heftet han ham lenge så han ikke kom til å seile vestover, han fant på mange forskjellige ting. Kong Olavs folk brukte seg fælt for dette, mennene ville endelig hjem, de lå der fullt ferdige, og det så ut på været som det skulle bli god bør.
Sigvalde jarl fikk hemmelig bud fra Danmark om at nå var danekongens hær kommet østfra og Eirik jarl hadde også hæren sin ferdig, og høvdingene skulle komme sammen øst under Vendland; de hadde avtalt at de skulle vente på kong Olav ved den øya som het Svolder. Og så skulle jarlen stelle det slik at de kom til å møte kong Olav der.

100.
Det kom et rykte til Vendland om at Svein danekonge hadde hær ute, og snart tok folk til å mumle om at det visst var kong Olav Svein ville møte. Men Sigvalde jarl sa til kongen:

Kong Svein kan ikke tenke på å legge til kamp med deg med bare danehæren, så stor hær som du har. Men hvis du har noen mistanke om at det skulle være ufred i vente for deg, så skal jeg følge deg med min flokk, og hittil har det alltid gått for å være styrke i det at jomsvikingene fulgte en høvding. Jeg skal gi deg 11 skip med godt mannskap.

Kongen tok imot tilbudet. Det var liten, men stø og god vind.
Nå lot kongen flåten løse og blåste til bortferd, og så heiste folk seil. Alle småskipene gikk fortere enn de andre, og seilte i forvegen ut til havs. Jarlen seilte inn til kongsskipet, han ropte til det, og sa kongen skulle seile etter ham.

Jeg vet best hvor sunda er dypest mellom øyene, sa han og det kommer du til å trenge med de store skipene.

Så seilte jarlen først med sine skip, det var 11 av dem, og kongen seilte etter ham med storskipene sine. Han hadde også 11 skip der, hele resten av hæren hadde seilt ut på havet. Da Sigvalde jarl seilte inn mot Svolder, kom det ei skute roende ut til ham. Der sa de til jarlen at hæren til danekongen lå i havna foran dem. Da lot Sigvalde jarl seilene falle og rodde inn under øya.
Så sier Halldor Ukristne:

Øyners store konge
seilte skeider sørfra,
syttien i tallet.
Sverd ble farget røde.
Jarlen fikk fra Skåne
de skuter som han krevde,
havdypets raske reiner.
Da røk nok folkefreden.

Her er det sagt at kong Olav og Sigvalde jarl hadde 71 skip da de seilte sørfra.

Occupation:
101.
Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl var der med hele hæren sin. Det var fint vær og klart solskinn; alle høvdingene gikk opp på holmen, hver med sitt følge. Og nå så de at et skip kom seilende, det var stort og staselig, da sa begge kongene:

Det var et svært skip, også så vakkert, det må være Ormen lange.

Eirik jarl svarte; han sa:

Dette er ikke Ormen lange, og det var som han sa, for det var Eindride fra Gimsan som eide det skipet.

Litt seinere så de et annet skip komme seilende, mye større enn det første. Da sa kong Svein:

Han er redd, Olav Tryggvason, nå; han tør ikke seile med hodet på skipet sitt.

Men Eirik jarl sa:

Dette er ikke kongsskipet. Jeg kjenner skipet og seilet, det har stripete seil. Dette er Erling Skjalgsson, ham lar vi seile. Det er bedre for oss å sakne det skipet i flåten til kong Olav; det blir skår der etter det, slik det er rustet.

Noe seinere så de skipene til Sigvalde jarl og kjente dem; de skipene styrte dit inn til holmen. Så fikk de se at 3 skip kom seilende, og det ene var et stort et. Da ropte kong Svein opp og sa de skulle gå til skipene, han sa at der kom Ormen lange. Eirik jarl sa:

De har mange andre store og staselige skip enn Ormen lange, vi venter ennå.

Da var det mange som som sa:

Nå vil ikke Eirik jarl kjempe og hevne far sin. Dette er så stor skam at det kommer til å spørres utover alle land, her ligger vi med så stor hær som vi har, og så seiler kong Olav til havs rett for nesa på oss.

Da de hadde snakket om dette en stund, så de 4 skip som kom seilende, ett av dem var en svær drake med mye gull på. Da reiste kong Svein seg og sa:

Høyt skal Ormen løfte meg i kveld; ham skal jeg styre.

Nå var det mange som sa at Ormen var et veldig stort skip, og så vakkert, og det var en raus kar som hadde latt bygge et slikt skip. Da sa Eirik jarl, slik at bare noen få hørte det:

Om kong Olav ikke hadde større skip enn dette, så kunne likevel kong Svein aldri ta det fra ham med bare danehæren.

Nå dreiv folk ned til skipene og tok til å rive av skipsteltene. Men mens høvdingene stod og talte med hverandre om dette vi fortalte nå, da fikk de øye på 3 veldige skip og det fjerde kom sist etter de andre, og det var Ormen lange. De 2 andre store skipene som hadde seilt før, og som de hadde trodd var Ormen, det var først Tranen og så Ormen stutte. Men da de fikk se Ormen lange, da kjente de det alle sammen, og nå var det ingen som sa imot; der seilte Olav Tryggvason. Nå gikk de til skipene og gjorde seg ferdig til kamp.

Det var en avtale mellom høvdingene at hver av dem, kong Svein og kong Olav og Eirik jarl, skulle få sin 1/3 av Norge, om de drepte kong Olav Tryggvason. Og den av høvdingene som gikk først opp på Ormen, skulle ha hele hærfanget de fikk der, og ellers skulle hver ha de skipene han ryddet:
Eirik jarl hadde en uhorvelig stor barde, som han brukte ha i viking; det var jernkam på den øverst på hver av stavnene, og nedover fra den et jernspant så tjukt og så bredt som sjølve kjølen, og det gikk helt ned i sjøen.

102.
Da Sigvalde jarl og hæren hans rodde inn under holmen, så Torkjell Dyrdil på Tranen det, og likedan styresmennene på de andre skipene som fulgte dem. De så at jarlen styrte skipene sine inn under holmen, og så lot de også seilene falle og rodde etter ham. De ropte til ham og spurte hvorfor han gjorde dette. Jarlen sa han ville vente på kong Olav.

Det ser nesten ut som det er ufred på ferde her.

Så lot de skipene ligge og drive til Torkjell Nevja kom med Ormen stutte og de 3 skipene som fulgte den; de fikk høre samme nyheten, de lot da også seilene falle, og ble liggende og vente på kong Olav. Men da kongen seilte innefra mot holmen, rodde hele hæren ut i sundet foran dem. Da de så det, bad de kongen seile sin veg og ikke legge til kamp mot en så stor hær. Kongen svarte høyt, han stod oppe i løftingen:

Ta ned seilet. Mine menn skal ikke tenke på flukt. Jeg har aldri flyktet i noen kamp. Gud rår for mitt liv, men på flukt kommer jeg aldri.

Så ble det gjort som kongen sa.
Så sier Hallfred:

Her skal I høre ordet
som hærkongen talte
djervt til sine drenger
dengang i våpentretten;
hærfreden brøt han,
bad så sine karer
aldri tenke på flukten.
Slike fyndord lever.

103.
Kong Olav lot blåse sammen alle skipene sine. De ble lagt slik at kongsskipet lå midt i flåten, og på den ene siden av det lå Ormen stutte, på den andre Tranen. Da de tok til å binde sammen stavnene, ville de binde sammen stavnene på Ormen lange og Ormen stutte. Men da kongen så det, ropte han høyt og sa de skulle legge det store skipet bedre fram og ikke la det være det bakerste skipet i hele flåten.
Da svarte Ulv Raude:

Om vi skal legge Ormen så mye lenger fram som den er lengre enn de andre skipene, så blir det tungt arbeid i saksene.

Kongen sa:

Jeg visste ikke at jeg hadde en stavnbu som var både rau og redd.

Ulv sa:

Vis bare ikke baken mer når du verger løftingen du, enn jeg når jeg verger stavnen.

Kongen hadde en bue i handa, nå la han ei pil på strengen og siktet på Ulv. Ulv sa:

Skyt den andre vegen, konge, der trengs det mer. Det jeg gjør, gjør jeg for deg.

104.
Kong Olav stod i løftingen på Ormen, han stod høyt over de andre. Han hadde et forgylt skjold og rød gullhjelm, han var lett å kjenne fra de andre; utenpå brynja hadde han en rød kjortel. Da kong Olav så flokkene ordne seg, og merkene kom opp foran høvdingene, spurte han:

Hvem er høvding for den hæren som er beint mot oss?

De sa ham at der var kong Svein Tjugeskjegg med danehæren. Kongen svarte:

De blautingene er jeg ikke redd for, det er ikke noe mot i danene. Men hva er det for en høvding som følger merket der ute på høyre hånd?

De svarte at det var kong Olav med sveahæren. Kong Olav sa:

Det var bedre for svearne om de satt hjemme og slikket blotbollene sine, enn at de går her mot Ormen under våpnene til dere. Men hvem eier de store skipene som ligger der ute til babord for danene?

Der, sa de, der er Eirik Håkonsson jarl.

Da svarte kong Olav:

Han synes vel han har god grunn til å møte oss, og der kan vi vente oss en kvass strid. De er nordmenn som vi sjøl.

105.
Nå rodde kongene mot dem. Kong Svein la sitt skip mot Ormen lange, og kong Olav Svenske la til på sida og stakk stavnene mot det ytterste skipet til kong Olav Tryggvason; på den andre sida la Eirik jarl seg. Nå ble det en hard kamp. Sigvalde jarl skåtet unna og la ikke til kamp. Så sier Skule Torsteinsson, han var hos Eirik jarl dengang:

Ung fulgte jeg frisers
fiende og Sigvalde.
Der spyd sang, fikk jeg leve.
Nå synes folk jeg eldes.
Dengang sør ved Svolder
bar vi sverd så røde
mot den mektige kriger,
der våpen møttes til tinge.

Hallfred sier også noe av det samme:

Kongen sårt fikk sakne
støtte av kjekke trønder
da han gikk til striden.
Store flokker tok flukten.
Storkongen stod alene
mot 2 stridbare konger,
jarl var den tredje. Slikt gjør
lett skaldenes yrke.

106.
Denne kampen ble mer enn vanlig kvass, og det falt en mengde menn. Frambyggene på Ormen lange og Ormen stutte og Tranen slengte anker og entrehaker ned på skipene til kong Svein, og de kunne bruke våpnene mot dem ovenfra og ned under føttene på seg. De ryddet alle de skip de fikk tak på, og kong Svein og de menn som kom seg unna, rømte over på andre skip, og så la de seg utenfor skuddhold; den hæren gjorde nettopp slik som Olav Tryggvason hadde spådd. Da la Olav sveakonge til der isteden, men straks de kom nær storskipene, gikk det dem som de andre, de mistet en mengde folk og noen av skipene sine, og dermed drog de seg unna.

Men Eirik jarl la barden langskips inntil det ytterste av skipene til kong Olav og ryddet det, så hogg han av fortøyningene og la seg inntil det neste som kom, og sloss til det var ryddet. Da tok hæren til å løpe bort fra småskipene over på de større skipene, og jarlen hogg over fortøyningene etter hvert som skipene ble ryddet. Nå la danene og svearne seg fra alle kanter inn i skuddhold omkring kong Olavs skip. Men Eirik jarl lå hele tiden langskips med skipene og dreiv nærkamp med hoggvåpen, og etter som folk falt på hans skip, kom det andre opp der isteden, daner og svear.
Så sier Halldor:

Det ble kamp med skarpe
sverd rundt Ormen lange,
drengene sloss lenge,
det gylne spyd gjallet.
De sier at svenske karer
og danske stridsmenn fulgte
med ham der sør, der blanke
leggbitende sverd kjeklet.

Nå ble striden kvass som aldri før, det falt en mengde folk, og til slutt gikk det slik at alle skipene til kong Olav ble ryddet, uten Ormen lange. Da hadde de kommet opp der alle de av folkene hans som ennå var våpenføre. Da la Eirik jarl barden langskips med Ormen, og nå ble det kamp med hoggvåpen der.
Så sier Halldor:

Ormen lange hadde
hard seilas dengang;
blodige sverd brakte,
skjold fikk skar i stavnen.
Som en spydets Regin
la han stavnhøy barde
ved Fåvnes-Ormens side.
Jarlen seiret ved holmen.

107.
Eirik jarl stod i forrommet på skipet sitt, og det var fylket i skjoldborg. Der ble det kamp både med hogg og med spyd, og de kastet med alt som til var av våpen, og noen skjøt med bue eller kastet med håndspyd. Da fløy det så mange våpen mot Ormen at en snaut kunne holde skjold for seg, så tjukt var det av spyd og piler; for nå la de hærskip mot Ormen fra alle kanter. Kong Olavs menn var så ville og gale at de sprang opp på relinga for å nå å drepe folk med sverdene, men det var ikke mange som ville legge seg så tett oppunder Ormen at de kom i nærkamp. Og Olavsmennene gikk rett ut fra relinga mange av dem, og sanset ikke annet enn at de sloss på slette vollen, og så gikk de til bunns med våpnene sine.
Så sier Hallfred:

Høyt ropte da jarlen,
hisset sine drenger;
folk skvatt over tofta
akterover til Olav,
da de gullrike herrer
hadde kringsatt kongen
med sine skeider. Venders
fiender fikk våpen mot seg.

108.
Einar Tambarskjelve stod bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik jarl, og pila smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til surrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det ei ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom sida og armen på ham, og så inn i hodefjøla bak ham, slik at brodden stod langt ut på den andre sida. Da sa jarlen til en mann som noen sier het Finn, men andre sier han var av finsk ætt, det var en stor bueskytter:

Skyt den store mannen i krapperommet, du.

Finn skjøt, og pila traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da brast buen i 2 stykker. Da sa kong Olav:

Hva brast så høyt der?

Einar svarte:

Norge av di hand, konge.

Det var vel ikke så stor brist, sa kongen, ta min bue og skyt med den, og så kastet han buen sin til ham.
Einar tok buen, drog den straks ut forbi odden på pila, og sa:

For veik, for veik er kongens bue!

Så slengte han buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.

109.
Kong Olav Tryggvason stod i løftingen på Ormen og skjøt det meste av dagen, snart med bue og snart med små kastespyd, og alltid 2 på en gang. Han så framover skipet og så mennene svinge sverd og hogge tett, men så også at det beit dårlig for dem. Da ropte han:

Hvorfor svinger dere sverdene så sløvt? Jeg ser de biter ikke for dere.

Det var en som sa:

Sverdene våre er blitt sløve, og mange er brukket.

Da tok kongen ned i forrommet og lukket opp høgsetekista og tok ut mange kvasse sverd og gav dem. Men da han tok nedi kista med høyre hand, så de at det rant blod ned under brynjeermet. Ingen vet hvor han var såret.

110.
De på Ormen som verget seg best og drepte flest, var folk i forrommet og så stavnbuene; der var det mest utvalgte menn og dessuten var skipet høyest der. Da først folk tok til å falle midtskips, og det stod få igjen av mennene omkring masta, prøvde Eirik jarl å gå opp på Ormen, og kom seg opp med 15 mann. Da kom Hyrning, kong Olavs måg, mot ham med en flokk, og det ble en veldig hard strid, det endte med at jarlen drog seg tilbake og ned igjen på barden, og av de som fulgte ham, falt noen, og noen ble såret. Dette nevner Tord Kolbeinsson:

Der hvor hæren hjelmkledd
fikk blodig skjold i kampen,
vant Hyrning seg heder,
sin høvding han verget
med blåblankt sverd. Himmelen
styrter før slikt glemmes.

Nå ble det kvass strid igjen, og det falt mange på Ormen. Og da rekkene av dem som verget Ormen, tok til å tynnes, prøvde Eirik for annen gang å gå opp på Ormen. Det ble et hardt basketak igjen. Da stavnbuene på Ormen så dette, gikk de akterover og snudde seg mot jarlen for å verge skipet, og gjorde kraftig motstand. Men nå hadde det falt så mange på Ormen at det mange steder var tomt langs relinga, og så tok jarlsmennene til å gå opp mange steder. Og alt det folk som ennå stod og kunne verge seg på Ormen, drog seg akterover på skipet, dit kongen stod. Halldor Ukristne sier at da egget Eirik jarl sine menn:

Venderskip seig til striden.
Sverd, de tynne udyr
Fra Odins land, gapte
med jernmunn mot folket.
Sverdgny det ble på sjøen;
ørn og ulv stilte sulten,
mektig jarlen kjempet,
mang en mann tok flukten.

111.
Kolbjørn stallare gikk opp i løftingen til kongen, de 2 var svært like i klær og våpen. Kolbjørn var også en usedvanlig stor og vakker mann. Så ble det en skarp strid igjen i forrommet. Men nå var det kommet opp på Ormen så mange av jarlens folk som det var plass til der på skipet, og skipene hans la seg mot Ormen fra alle kanter, og på Ormen var det ikke mange folk igjen til å verge seg mot en så stor hær ; og enda de var både sterke og djerve menn, så varte det ikke lenge før de falt nesten alle sammen.

Kong Olav sjøl og Kolbein sprang over bord begge 2 på hver si side av skipet. Jarlsmennene hadde lagt seg rundt omkring med småskuter og drepte alle de som sprang på sjøen, og da kongen sjøl hadde sprunget på sjøen, ville de ta ham til fange og føre ham til Eirik jarl. Kong Olav holdt skjoldet over seg da han stupte på sjøen. Men Kolbjørn stallare skjøv skjoldet under seg til vern mot spydene som de kastet mot ham fra skipene nedenfor, og han falt i sjøen slik at skjoldet var under ham; derfor kom han ikke så fort under, og så ble han tatt og dradd opp på ei skute; der trodde de han var kongen. Han ble ført fram for jarlen; men da jarlen så at dette var Kolbjørn og ikke kong Olav, så gav han Kolbjørn grid. Mens dette stod på, sprang de over bord fra Ormen alle de av kong Olavs menn som ennå var i live. Hallfred sier at kongens bror Torkjell Nevja var den siste av alle som sprang over bord:

Sårede sank de av Ormen
der pilene skadde skjoldet,
de brydde seg ikke om noe,
de brynjekledde kjemper.
Slike drenger vil Ormen
alltid sakne, om enn
herlig konge den styrer,
der den skrider med hærmenn.

Armringenes fiende
farget spyd røde;
begge Ormer og Tranen
tomme så han drive,
før enn Torkjell søkte
på svøm bort fra skipet;
han vågde kjempe modig
i verste stridslarmen.

112.
Det er skrevet her før at Sigvalde jarl kom og fulgte kong Olav fra Vendland; jarlen hadde 10 skip, og på det 11 var Astrid kongsdatters folk, hun var gift med Sigvalde. Og da kong Olav hadde sprunget over bord, ropte hele hæren seiersrop, og da satte de årene i sjøen, jarlen og hans menn, og rodde til kamp.
Dette nevner Halldor Ukristne:

Til kamp Ormen lange
bar en hjelmkledd konge,
til ting med skarpe ringsverd;
skeiden strålte med hærmenn.
Men sør i larm av våpen
en lystig jarl tok Ormen.
Den ættstore bror av Heming
først fikk farge sverdet.

Men den vendersnekka som Astrids menn var om bord på, rodde bort, tilbake til Vendland, og det ble straks alminnelig snakk om at kong Olav skulle ha vrengt av seg brynja under vannet og så svømt under vannet bort fra langskipene og derfra til vendersnekka, og så skulle Astrids menn ha ført ham i land. Og det er noen som har laget frasagn siden om kong Olavs videre liv ; men Hallfred sier nå dette : Se kvad

Hvordan det nå kan ha seg med dette, så kom Olav Tryggvason iallfall aldri mer til riket sitt i Norge. Likevel sier Hallfred Vandrædaskald dette også:

Jeg vet ei om den jeg priser
er død eller i live,
ofte hans blinkende økser
døyvde ørnens hunger;
folk sier begge deler
og sverger på det er sannhet.
Såret var han i hvert fall;
vondt er å vite mere.

Menn som kom fra kampen
sa at kongen levde;
de fører dunkel tale
om svikløs sønn til Tryggve.
Olav, sier de, slapp vel
ut av våpenstormen;
folk taler langt fra sannhet,
verre var det enn dette.

Hør det kvad jeg kveder.
Dengang kjempene søkte
mot den kraftige konge
kunne lagnaden ikke
slippe ham av striden,
den sølvrike herre,
elsket av mange. Annet
kan jeg ikke tro på.

Enda sier meg somme
menn at såret var han,
at kongen kom seg unna
fra kampen der i østen.
Men nå har jeg sannspurt sørfra,
han falt i storslaget.
Jeg kan ikke med å fylle
folk med løse rykter.

113.
Eirik Håkonsson jarl fikk Ormen lange til eie etter seieren, og han fikk mye gods med den; han styrte Ormen lange bort etter slaget.
Så sier Halldor:

Til kamp Ormen lange
bar en hjelmkledd konge,
til ting med skarpe ringsverd;
skeiden strålte med hærmenn.
Men sør i larm av våpen
en lystig jarl tok Ormen.
Den ættstore bror av Heming
først fikk farge sverdet.

Da hadde Svein, sønn til Håkon jarl, festet Holmfrid, datter til Olav sveakonge. De delte Norgesvelde mellom seg, Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl, så fikk kong Olav 4 fylker i Trondheimen, begge Mørene, Romsdal og Ranrike i øst fra Göta älv til Svinesund. Dette riket gav kong Olav til Svein jarl på slike vilkår som skattkonger eller jarler hadde brukt å ha før hos overkonger. Eirik jarl fikk 4 fylker i Trondheimen, Hålogaland og Namdalen, Fjordane, Fjaler, Sogn, Hordaland og Rogaland, og Agder sør til Lindesnes.
Så sier Tord Kolbeinsson:

Jeg vet at alle herser,
uten Erling, dengang
snart ble jarlens venner.
Den gullrike jeg priser.
Etter striden ligger
landet nord for Vega
sør til Agder og lenger
under jarlen. Så er det.

Folket elsket fyrsten,
alle liker slikt styre.
Han vil holde, sa han,
hand over folk i Norge.
Men nå meldes det sørfra
at død er Svein konge.
Øde står hans garder.
Lagnaden sparer ingen.

Svein danekonge fikk igjen Viken, som han hadde hatt før, og han gav Romerike og Hedmark til Eirik jarl. Svein Håkonsson ble jarl under kong Olav Svenske. Svein jarl var den vakreste mann folk noen gang har sett. Eirik og Svein jarl lot seg døpe begge to og tok den rette tro, men så lenge de rådde for Norge, lot de hver mann gjøre som han sjøl ville med å holde kristendommen. Sjøl holdt de godt de gamle lovene og landsens skikk og bruk, og de var vennesæle menn og styrte godt. Det var støtt Eirik jarl som var den første av brødrene i alt som hadde med styringen å gjøre.