Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1026, Bjarkøy, Troms, Norge; Stormann på Bjarkøy.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Torodd Snorrason og Stein Skaftason var misnøyde med at de ikke fikk reise når og hvor de sjøl ville. Stein Skaftason var en mann vakrere enn de fleste og veløvd i alle idretter, en god skald, kledde seg staselig og holdt på sin verdighet. Skafte, far hans, hadde diktet en dråpa om kong Olav og hadde lært den til Stein; det var meningen han skulle si fram kvedet for kongen. Stein la ikke band på sine ord verken i vers eller tale når han klaget over kongen. Både han og Torodd var uvørne til å snakke, de sa at det skulle bli verre for kongen at han la slik ufrihet på dem, enn for dem som hadde stolt på ham og sendt ham sønnene sine.

Så var det en dag Stein Skaftason stod framfor kongen og spurte om lov til å tale, og om kongen ville høre på den dråpa som Skafte, far hans hadde diktet om kongen. Han svarte:

Først og fremst vil jeg nå at du skal kvede det du sjøl, Stein, har diktet om meg.

Stein sa det var ikke noe det han hadde laget:

Jeg er ikke skald, konge, sa han. Og om jeg hadde kunnet dikte, så ville De vel synes det hadde lite på seg, det som alt annet når det gjelder meg.

Så gikk Stein sin veg, men folk trodde de skjønte hva han mente med det han sa.

Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte garden hans i Orkdalen, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. Ei natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok vegen opp over Gaularåsen og utover helt til de kom ned i Orkdalen, og om kvelden kom de til den kongsgarden Torgeir rådde for; Torgeir bød Stein bli der natta over og spurte hva det var han var ute etter. Stein bad ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der.
Torgeir sa:

Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen.

Stein sa:

Om jeg ikke på noen måte rår meg sjøl for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans.

Han drog sverdet, og så drepte han årmannen; han tok hesten og bad sveinen sette seg opp på den, Stein sjøl satte seg i sleden, og så drog de i veg og kjørte hele natta. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk god hjelp overalt der de kom.

En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gard på Giske; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, kona hans, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før.

Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein kom fra Island - han eide sjøl skipet han kom med - og kom i land utenfor Giske og la til ved øya, da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest om bord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra Vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene bad presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og bad ham gå med. Presten svarte:

Jeg skal gå om du blir med meg ; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre.

Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så drog de opp til garden og dit Ragnhild var.
Litt seinere fødte hun et barn, det var ei jente, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt jenta over dåpen og kalte henne Tora. Stein gav henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette.

Men så var det kommet dit at Stein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongens unåde. Hun sa at hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og bad ham vente der til Torberg kom; hun gav ham plass ved siden av Øystein Orre, sønnen sin; han var 12 år den gang. Stein gav Ragnhild og Øystein gaver.

Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og bad ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa:

Jeg har hørt, sa han, at kongen har sendt budstikke og stevnt ting etter drapet på Torgeir, at Stein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen.

Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge 2 bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville.

Jeg tenker nok det, sa han, at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingen steder så mye å si som her.

Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette.

Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætta di, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier.

Ragnhild sa:

Om du synes det blir altfor mye for deg å ha Stein her, så følg sjøl med ham til Erling, far min, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred.

Torberg sa at han ville ikke sende Stein dit.

Erling har nok å svare for likevel som kongen er misnøyd med.

Stein ble der om vinteren.
Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midtfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og bad om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken stod, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til ikke å utsette ferden.

Litt seinere drog Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og bad ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for kona si.

Du kan jo la være å komme om du ikke vil, sa Finn, men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen.

De skiltes i sinne.
Så drog Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken stod, og bad ham følge med seg til kongen. Arne sa:

Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg sjøl og alle dine frender på spill.

Torberg sa:

Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, hvorledes det glapp for ham med sønnene, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætta vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror.

Så snudde Torberg seg og gikk, han drog hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord til Trondheimen til Kalv, bror sin, og bad han komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot.

Ragnhild sendte noen menn øst på jæren til sin far Erling og bad ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde ei tjuesesse med 90 mann om bord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også ei tjuesesse. De drog i veg nordover. Da de kom til Trondheims Mynne, så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med 2 tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa det var ikke ofte det trengtes med ham.
Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, han hadde ei tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natta over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne drog til kong Olav først og hadde få menn med.

Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa:

For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det er det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke by meg penger.

Da sa Finn:

Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige.

Da så kongen på ham og sa:

Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten jeg gir lov og samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene.

Så drog Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part ville ta imot dette vilkåret:

Jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger, sa han. Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er.

Da sa Kalv:

Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik.

Finn svarte:

Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss.

Arne Arnesson sa som så:

Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre veg. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere.

Så gikk de 3 brødrene, Torberg, Finn og Arne, om bord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham.

Men hos meg kan han ikke være mer, sa han.

Dermed fór Torberg og brødrene hans ut til hæren. Kalv tok inn til Egge, og Finn drog til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren drog han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der...

Under slaget på Stiklestad kjemper Arne på kong Olavs' side. Snorre skriver bl.a.:

...Da begge hærene stod stille, og folk kjente hverandre, sa kongen:

Hvorfor er du der, Kalv? Vi skiltes jo som venner sør på Møre. Det er lite sømmelig for deg å kjempe mot oss nå og skyte fiendeskudd mot vår hær, for her er 4 av brødrene dine.

Kalv svarte:

Det er mye nå som er annerledes enn det burde være, konge; De skiltes fra oss slik at vi var nødt til å søke fred med dem som var igjen. Nå får hver mann stå der han er, men om jeg fikk rå, skulle vi ennå forlikes.

Da svarte Finn:

Det skal en merke seg ved Kalv, at hvis han taler vel, da har han i sinne å gjøre vondt.

Kongen sa:

Det kan jo være at du vil ha forlik, Kalv, men jeg synes ikke bøndene ser fredelige ut.

Da svarte Torgeir fra Kvistad:

Nå skal De få slik fred som mange har fått av Dem før, og nå skal De få unngjelde for det.

Kongen svarte:

Du trenger ikke å lengte så etter at vi skal møtes, det er ikke så laga at du skal få seier over oss i dag; for jeg har hevet deg til makt da du var en liten mann.

Nå kom Tore Hund og gikk fram foran merket med sin flokk og ropte:

Fram, fram, bondemenn!

Så satte de i med hærropet og skjøt både med piler og spyd. Nå ropte kongsmennene hærrop, og da ropet sluttet, skreik de til hverandre slik som de før hadde lært og sa:

Fram, fram, kristmenn, korsmenn, kongsmenn!

Men da de bøndene som stod ytterst i fylkingarmen hørte dette, ropte de det samme som de hørte de andre rope, og da de andre bøndene hørte det, trodde de det var kongsmenn og brukte våpen på dem, og så sloss de med seg sjøl, og det falt mange før de kjente hverandre igjen...

...Kalv og Olav het 2 av frendene til Kalv Arnesson. De stod på den ene sida av ham. Det var store, kjekke karer. Kalv var sønn til Arnfinn Armodsson og brorsønn til Arne Armodsson. På den andre sida av Kalv Arnesson gikk Tore Hund fram.

Kong Olav hogg til Tore Hund over akslene. Sverdet beit ikke, men det så ut som det røyk noe støv opp fra reinskinnskufta. Dette nevner Sigvat:

Gavmilde konge merket
hvordan kraftige galdrer
fra trollkyndige finner
fullt ut Tore berget;
da gullets herre hamret
Hunden over aksla
med gullprydet klinge -
den beit ikke på ham.

Tore hogg til kongen, og de skiftet noen hogg med hverandre, men sverdet til kongen beit ikke når det kom på reinskinnskufta. Men Tore ble likevel såret på handa.
Sigvat kvad:

Den tror feil som sier
Tore fryktet, det vet jeg.
Hvem har sett en hugstor
Hund gjøre større gjerning?
Kraftig skjoldkledd kjempe
søkte fram i striden,
han vågde heve sverdet
til hogg mot sjølve kongen.

Kongen sa til Bjørn stallare:

Slå du hunden som ikke jern biter på!

Bjørn snudde øksa i handa og slo med hammeren. Hogget kom i aksla på Tore. Det var et kraftig hogg, og Tore sjanglet under det. I det samme vendte kongen seg mot Kalv og frendene hans, og Kalvs frender gav Olav banesår. Da stakk Tore Hund til Bjørn stallare med spydet og traff ham i livet, og gav ham banesår. Tore sa da:

Slik spidder vi bjørnene.

Torstein Knarresmed hogg til kong Olav med øksa, og det hogget kom i venstre beinet ovenfor kneet. Finn Arnesson drepte straks Torstein.
Da kongen fikk det såret, lente han seg opp til en stein og kastet sverdet og bad Gud hjelpe seg. Nå stakk Tore Hund til ham med spydet. Stikket gikk inn nedenunder brynja og opp i magen. Da hogg Kalv til ham, og det hogget kom utenpå halsen på venstre side. Folk er ikke enige om hva det var for en Kalv som gav kongen det såret. Disse 3 sårene var det kong Olav døde av. Etter hans fall, falt også nesten hele den flokken som hadde gått fram sammen med kongen.
Bjarne Gullbråskald kvad dette om Kalv Arnesson:

Landet ville du stridsglad
verge imot Olav,
du gjorde motstand, vet jeg,
mot den beste konge.

Du gikk fram til stordåd
på Stiklestad foran merket,
sannelig sloss du modig
helt til falt var kongen.

Sigvat skald kvad dette om Bjørn stallare:

Bjørn, har jeg spurt, lærte
stallarer hos kongen
mot og hvordan en herre
bør holdes; fram gikk han.

Med trofaste hirdmenn
falt han der i hæren,
slik død ved hedret konges
hode må folk rose...

...Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Han fant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham og ville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding som hadde sveket sin konge.
Kalv brydde seg ikke om det og lot Finn bære bort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres undersøkt, og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av trøtthet under alle de våpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å flyttet brødrene sine ned til skipet og fulgte sjøl med dem.

Straks han var borte, drog også hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntatt de som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg av likene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn på garden, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt ute over noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville gjerne hjem igjen....

...Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunne slett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finn kom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrte ordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter å komme bort og hjem til garden sin.
Kalv gav brødrene sine et godt langskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reiste de hjem til gardene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men ble helt bra og fikk ingen mein av det. Han reiste sørover til garden sin seinere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo seg til ro hjemme...

Family/Spouse: Gjertrud Erlingsdatter på Sole, "på Bjarkøy". Gjertrud (daughter of Erling Skjalgsen på Sole and Astrid Trygvesdatter, "på Sole") was born about 1000. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Ranveig Sigurdsdatter Hund, "på Bjarkøy". Ranveig was born about 1078. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Tora Toresdatter Thornberg, "på Bjarkøy". [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Bjarne Bårdsen. Bjarne was born about 1140. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1263; Lendmann.

Family/Spouse: NN Gautesdatter, "på Bjarkøy". [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Giske, Møre og Romsdal, Norge
• Occupation: Bef 1313, Bjarkøy, Troms, Norge; Lendmann og baron.

Notes:

Residence:
Datter til Nikolaus Pålsson, Margaretha Nikolausdatter, var blitt gift med Bjarne Erlingsson, som var fra Bjarkøy i Nord-Norge. Margaretha og Bjarne var fjerne slektninger, ettersom han gjennom et kvinneledd stammet fra Arne Arnesson Giske.

Bjarne fikk etterhvert en svært framtredende plass i riksstyret. I 1277 ble han sammen med de andre lendmennene tildelt tittelen baron.
Fra 1280 og utover var han også formann i formynderstyret til den unge kong Eirik. Dette gjorde han til rikets mektigste mann.

Det var særlig 2 ting som opptok Bjarne. Det ene var å redusere makten til de katolske biskopene. Det andre var å fri Norge fra det strupetaket de tyske Hansakjøpmennene holdt på å få.

Når det gjaldt biskopene var det særlig den griske pengeutsugingen den katolske kirken sto for det ble kjempet mot. I denne kampen tok kirken til motaksjoner som bannlysing og interdikt, samtidig som de søkte hjelp hos sine internasjonale brødreorganisasjoner. Her møtte altså Bjarne en motstander som hadde sin styrke i organisasjon.

Kampen mot Hansakjøpmennene gikk ut på å begrense den økonomiske utsugingen de sto for. Også her møtte Bjarne en sterk motstander som hadde en godt utbygd organisasjon. Dette gjorde Hansabyene i stand til å treffe tiltak mot norsk krigsførsel som utførselsforbud, prispolitikk og andre økonomiske maktmidler.

Margaretha Nikolausdatter døde i 1307 og Bjarne Erlingsson i 1313. De hadde ett eneste barn, sønnen Anders Bjarnesson, som var død før dem.
Giske gikk dermed i arv til hans datter Kristin Andersdatter. Hun eide bare Giske i kort tid. Hun var barnløs og trolig ugift ved sin død.

Den neste eieren ble Erling Vidkunsson, brorsønn av Bjarne Erlingsson. Han ble gift med Elin, datter av baron Tore Håkonsson.
Erling oppnådde, som de tidligere eierne, en framtredene plass i riksstyringen. Erling hadde en sønn, Bjarne Erlingsson, etterhvert ridder, riksråd og sysselmann i Jemtland.

Omkring denne tiden, første halvdel av 1300-tallet, sto riddervesnet i full blomst i Mellom- og Sør-Europa. I Nord-Europa var det også riddere, men færre i antall og med dårligere økonomi som fordret enklere utstyr. Dessuten var det mindre mulighet til å øve seg opp i turneringer, rytterkrig og tvekamper.

I 1339 var en veltrent tysk ridder kommet til Sverige, og der seiret han over alle sine svenske medtevlere i en turnering. Men da han møtte Bjarne Erlingsson fant han sin overmann.
Den svensk-norske kongen, Magnus 2. Eriksson, ble så oppglødd av seieren at han gav Bjarne sin slektning Rikitsa til kone.
Bjarne Erlingsson skulle med dette ha vilkår til å nå de høyeste stillingene i Norge, men døde forholdsvis ung. Han etterlot seg heller ingen barn. Dermed gikk Giske videre til Erlings datter Ingebjørg, gift med Sigurd Haftorsson.

Occupation:
Gift med Margrete Nikolasdatter (død senest 1307), datter av godseier og lendmann Nikolas Petersson (død 1265).

Bjarne var sin samtids mest ættstore og godsrike mann i Norge, og deltok i den nærmeste regjeringskretsen omkring kong Magnus Lagabøte og hans 2 sønner.
I Eirik Magnussons regjeringstid (1280–1299) var han sammen med Audun Hugleiksson den fremste i kongens råd, men beholdt i motsetning til Audun sin stilling under Håkon 5 Magnusson.

Bjarne kan være født omkring 1250 eller litt tidligere, og kunne som sønn av lendmannen Erling Ivarsson i Bjarkøy gjennom kvinneledd føre sin ætt tilbake til de navngjetne arnmødlingene. Etter faren overtok Bjarne det nordnorske Bjarkøy-godset, som da kan ha omfattet et godt tjuetall gårder. Senere fikk han hånd over Dønnes-godset på Helgeland. Den viktigste tilveksten til hans jordeiendommer kom likevel da han giftet seg med Margrete Nikolasdatter. Hun var enearving til arnmødlingenes Giske-gods, som den gang trolig omfattet et førtitall heleide gårder og en god del strøgods på Sunnmøre og i Romsdal og trolig var det største sammenhengende godskomplekset i Norge.

Særlig på Bjarkøy, men også på Dønnes og Giske, var inntektene av fiske og sjøfangst viktige, og eierne søkte derfor å sette seg fast i det ekspanderende eksportsenteret i Bergen. Bjarne bygde selv Bjarnegard eller Nygard i Vågsbotn i Bergen. Etter hustruen overtok han 3/4 av Giske-ættens gamle bygård Fatten på Bryggen og makeskiftet til seg resten mot Bjarnegard. Med fotfeste i Bergen kunne han også lettere delta i den sentrale regjeringskretsen.

Bjarne er først omtalt 1273, da han som lendmann deltok på riksmøtet i Bergen og medbeseglet kong Magnus' konkordat med den norske kirken. Hans senere KARRIERE som diplomat og forhandler tyder på at han i unge år hadde fått boklig opplæring og kanskje også studert utenlands. I samme retning peker den interessen han senere viste for den heroisk-romantiske oversettelseslitteraturen som det norske kongehuset fremmet fra Håkon Håkonssons dager. Fra sin sendeferd til Skottland 1286–87 tok han med seg tilbake en engelsk versjon av historien om Olif og Landres og fikk den oversatt til norrønt; den er bevart som en del av kompilasjonen Karlamagnús saga.

Etter Magnus Lagabøtes død 1280 ble Bjarne Erlingsson sammen med Audun Hugleiksson den ledende i formynder- og rådskretsen omkring kong Eirik Magnusson. Han må ha deltatt i de innledende forhandlingene om Eiriks giftermål med den skotske kongsdatteren Margareta, og avla som leder av den norske delegasjonen ed i kongens navn på den ekteskapstraktaten som ble sluttet i Roxburgh 1281. Samtidig var han førende i den antikirkelige politikken som i begynnelsen av 1280-årene brøt med kong Magnus' linje. Det var trolig etter kong Eiriks bryllup i Bergen 1281 at han - i kongens herberge - kalte tilbake den myntretten Magnus hadde stadfestet for erkebiskopen, og på ting i Vågan i Lofoten forbød han bl.a. de utvidede tiendeytelsene kirken var innvilget av Magnus. For dette ble han personlig lyst i bann av erkebiskop Jon Raude og så sent som 1290–91 stevnet av erkebiskop Jørund for å gjøre bot. Han etterkom ikke stevningen, men må likevel senere være blitt forlikt med Jørund.

Listen over Bjarnes virksomhet i kong Eiriks tjeneste er lang og imponerende. I 1280-årene hadde han stadig høyt betrodde oppdrag på kongens vegne, i første rekke som forhandler i utlandet. Han fortsatte å spille en viktig rolle i forbindelsene med Skottland og England, og drog 1284 sammen med broren Vidkunn til England for å fornye forbundet med den engelske kongen. Kanskje var det nå han fikk det gullbeltet av - den store Edvard - kongen av England, som han senere gav bort i sitt testament. Når han drog til Skottland 1286–1287, var det for å ivareta kongsdatteren jomfru Margaretas arveinteresser etter at morfaren, kong Alexander 3, var død.

Etter hvert ble også forholdet til Danmark og de tyske hansabyene et virkefelt for Bjarne. I den spente situasjonen i 1285, da de vendiske sjøstedene blokkerte Norge i forbund med Danmark, drog Bjarne sammen med biskop Narve av Bergen for å søke forlik med den svenske og danske kongen og samtidig utnytte mulighetene til å få i gang forhandlinger med de tyske stedene. Og under leidangen mot Danmark 1289 ledet han sammen med den islandske biskop Arne en forhandlingsdelegasjon til København.

Fra omkring 1290 ser det ut til at Bjarne som kongelig rådgiver kom i bakgrunnen for den mer spektakulære Audun Hugleiksson, som nå overtok føringen i det vestvendte diplomatiet. Fra 1294 og ut gjennom resten av Eirik Magnussons regjeringstid var Bjarne likevel tilbake i betrodde utenrikspolitiske oppdrag, dels som sendemann til England, og dels som forhandler i forholdet til Danmark. Samtidig hadde han som kongelig rådgiver innenrikspolitiske oppgaver, blant annet å MEGLE i striden mellom erkebiskop Jørund og hans domkapittel 1297. Han var til stede ved Eirik Magnussons dødsleie i Bergen 12. juli 1299, dagen før kongen gikk bort.

Etter kong Eiriks død fortsatte Bjarne å tjene broren og etterfølgeren Håkon 5. Mens Audun Hugleiksson ble fengslet og henrettet, var Bjarne nå ikke bare den fremste i rang i den sentrale regjeringskretsen; han er også den baron som i Håkons regjeringstid blir hyppigst nevnt som rådgiver og i andre betydelige regjeringsoppdrag. Fortsatt kunne han dra i viktige sendeferder, som da han i Kolsätter i Sverige 1305 beseglet forliksavtalen mellom kong Birger Magnusson og hans hertuglige brødre, og da han 1312–13 var i Skottland og på Orknøyene og bl.a. fornyet Perth-traktaten av 1266 med den skotske kongen.

Men det gikk lenger mellom de diplomatiske oppdragene enn tidligere, muligens fordi han var begynt å trekke på årene. Ved alle store og viktige avgjørelser i den hjemlige riksstyringen var han fortsatt en selvskreven deltaker, og det ser ut til at det ikke minst ble trukket på hans dyktighet og erfaring i utenrikspolitiske spørsmål. Men han fulgte neppe lenger kongen daglig i samme grad som han hadde gjort i deler av Eirik Magnussons regjeringstid. I stedet holdt han mye til i Bergen, der han spilte en fremtredende rolle i den stasjonære rådsavdelingen som tok form fra omkring 1303, med en overordnet og overvåkende funksjon i håndhevelsen av lov og rett.

Bjarnes sendeferd til Skottland og Orknøyene 1312–1313 var hans siste store kongelige oppdrag. Med den fullførte han sitt fjerde tiår i sammenhengende kongstjeneste. De mange glimtene dokumentariske kilder gir av Bjarnes virksomhet, forteller ikke direkte om hans personlighet, men de summerer seg opp til et bilde av en mann som forente høy ætt og uvanlig rikdom med stor dyktighet, lojalitet og integritet i sitt virke på høyeste regjeringsnivå. Dette, sammen med den store politiske erfaringen han etter hvert satt inne med, forklarer at han aldri tapte tillit hos 3 så forskjellige konger som Magnus Lagabøte og hans 2 sønner.

Etter sin død 7.juli 1313 ble Bjarne gravlagt i Kristkirken (Domkirken) i Trondheim, der han hadde valgt seg hvilested i sitt testament og der det er funnet et bruddstykke av det som trolig var hans gravstein. Ikke bare hans hustru, men også hans eneste sønn, Andres, var gått bort før ham. Til sjelehjelp for dem begge og seg selv skjenket han store gaver til kirker, klostre og hospitaler i landets viktigste byer og i de områdene der han hadde jordegods, og betenkte fremstående og nærstående personer med dronning Eufemia i spissen med kostelige gaver.

Kildene er uklare på hvem han donerte gården Giske til; det kan ha vært hans sønnedatter Kristine, som må ha dødd omtrent samtidig med han, eller hans svigerdatter Kristin Toresdatter. Den som videre kom til å arve det meste av hans store jordegods, var brorsønnen Vidkunn Erlingsson. Han skulle komme til å stå enda mer sentralt i den norske riksstyringen enn Bjarne selv hadde gjort.

Kilder:
RN bd. 2–3 registrerer alle dokumenter som omtaler Bjarne Erlingsson i DN og andre kildeutgaver.
Árna saga biskups, utg. av Þ. Hauksson, 1972.
Isl.Ann.
Íslenzkar Ártiðaskrár, utg. av J. Þorkelsson, 1893–96.
Karlamagnús saga ok kappa hans, utg. av C. R. Unger, 1860.
NFH del 4, bd. 1–2, 1858–59.
G. Storm: Om Lendermandsklassens Talrighed i 12. og 13. Aarhundrede, i HT, rk. 2, bd. 4, 1884.
E. Bull: biografi i NBL1, bd. 1, 1923.
K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972.
A. Holmsen: Gård og gods i Norge i eldre tid, 1980.
A. Dybdahl: Bjarne Erlingssons testamente og Giskeættens jordegods, i HT, bd. 77, 1998.

Notes:

Died:
Tjalge. 1305?

Family/Spouse: Erling Omundsen Hildugard. Erling was born about 1250 in Ornes, Luster, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge; died about 1319. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1302; Ridder, baron og sysselmann i Viken.

Notes:

Occupation:
Ridder fra 1282, og noen år før 1300 ble han baron.

Vidkun married Gyrid Andersdatter på Stovrheim in 1291. Gyrid was born in 1270 in Stårheim, Eid, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge; died on 25 Oct 1323. [Group Sheet] [Family Chart]

Holmfrid married Erlend before 1295. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Håkon Gautesen Reve. Håkon was born about 1262; died about 1304. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Aft 1313, Giske, Møre og Romsdal, Norge; Godseier.
• Occupation: 1316; Ridder.
• Occupation: Abt 1323, Giske, Møre og Romsdal, Norge; Norsk ridder, sysselmann, riksråd og riksforstander (drottsete).

Notes:

Residence:
Erling Vidkunnsson var sin samtids mest ættstore og godsrike mann i Norge. I årene 1323–31 ledet han det norske riksstyret med kongelig myndighet og tittel som drottsete.

Gjennom farfaren Erling Vidkunnsson i Bjarkøy kunne Erling føre sin ætt tilbake til arnmødlingene. Etter farbroren Bjarne Erlingsson arvet Erling det meste av det omfattende Bjarkøy-Giske-godset. Kildene er uklare på hvem Bjarne Erlingsson testamenterte Setegården Giske til. Det kan ha vært hans sønnedatter Kristine, eller til sønnekonen Kristine Toresdatter (som også var søster av Erlings hustru), slik at Erling først overtok Giske etter hennes død, trolig omkring 1340.

Datter til Nikolaus Pålsson, Margaretha Nikolausdatter, var blitt gift med Bjarne Erlingsson. Han var fra Bjarkøy i Nord-Norge. Margaretha og Bjarne var fjerne slektninger, ettersom han gjennom et kvinneledd stammet fra Arne Arnesson. Bjarne fikk etterhvert en svært framtredende plass i riksstyret. I 1277 ble han sammen med de andre lendmennene tildelt tittelen baron. Fra 1280 og utover var han også formann i formynderstyret til den unge kong Eirik. Dette gjorde han til rikets mektigste mann. Det var særlig to ting som opptok Bjarne. Det ene var å redusere makten til de katolske biskopene. Det andre var å fri Norge fra det strupetaket de tyske Hansa-kjøpmennene holdt på å få. Når det gjaldt biskopene var det særlig den griske pengeutsugingen den katolske kirken sto for det ble kjempet mot. I denne kampen tok kirken til motaksjoner som bannlysing og interdikt, samtidig som de søkte hjelp hos sine internasjonale brødreorganisasjoner. Her møtte altså Bjarne en motstander som hadde sin styrke i organisasjon. Kampen mot Hansa-kjøpmennene gikk utpå å begrense den økonomiske utsugingen de sto for. Også her møtte Bjarne en sterk motstander som hadde en godt utbygd organisasjon. Dette gjorde Hansa-byene i stand til å treffe tiltak mot norsk krigsførsel som utførselsforbud, prispolitikk og andre økonomiske maktmidler.

Margaretha Nikolausdatter døde i 1307 og Bjarne Erlingsson i 1313. De hadde ett eneste barn, sønnen Anders Bjarnesson, som var død før dem. Giske gikk dermed i arv til hans datter Kristin Andersdatter. Hun eide bare Giske i kort tid. Hun var barnløs og trolig ugift ved sin død.

Den neste eieren ble Erling Vidkunsson, brorsønn av Bjarne Erlingsson. Han ble gift med Elin, datter av baron Tore Håkonsson. Erling oppnådde, som de tidligere eierne, en framtredene plass i riksstyringen. Erling hadde en sønn, Bjarne Erlingsson, etterhvert ridder, riksråd og sysselmann i Jemtland.

Omkring denne tiden, førstehalvdel av 1300-tallet, sto riddervesnet i full blomst i Mellom- og Sør-Europa. I Nord-Europa var det også riddere, men færre i antall og med dårligere økonomi som fordret enklere utstyr. Dessuten var det mindre mulighet til å øve seg opp i turneringer, rytterkrig og tvekamper. I 1339 var en veltrent tysk ridder kommet til Sverige, og der seiret han over alle sine svenske medtevlere i en turnering. Men da han møtte Bjarne Erlingsson fant han sin overmann.Den svensk-norske kongen, Magnus 2 Eriksson, ble så oppglødd av seieren at han gav Bjarne sin slektning Rikitsa til kone. Bjarne Erlingsson skulle med dette ha vilkår til å nå de høyeste stillingene i Norge, men døde forholdsvis ung. Han etterlot seg heller ingen barn. Dermed gikk Giske videre til Erlings datter Ingebjørg, gift med Sigurd Havtorsson.

Erlings mor var av Ståreimsætten fra Nordfjord, i slekt med kongehuset og de østnorske Tornberg-mennene (Erling Alvsson og Alv Erlingsson). Etter henne var Erling odelsmann til Ståreim med tilliggende gods og trolig også noe av Tornberg-ættens tidligere jord. Gjennom sin hustru fikk han tilgang til hennes arvelodd i farens jord på Østlandet og Orknøyene, senere også arven etter søsteren Kristine og brorsønnen Stig Håkonsson. I tillegg skaffet Erling seg ny jord gjennom kjøp og andre transaksjoner. Samlet er det anslått at jordeiendommene hans utgjorde minst 7 prosent av alt adelsgods i Norge. Det gjorde ham til landets uten sammenligning største private godseier.

Erling Vidkunnsson opptrådte siste kjente gang som riksråd da han på Båhus 1353 var garantist og medbesegler ved kongens omskifting av dronning Blancas morgengavelen. Samme år døde trolig sønnen Bjarne, for det var etter hans bønn på dødsleiet at Erling januar 1354 skjenket Giske til datteren Ingebjørg. Under 1355 melder en islandsk annal at Erling selv gikk bort etter et liv som hadde ført ham til uvanlig rikdom og en høyere offentlig posisjon en noen annen norsk adelsmann i samtiden.


Occupation:
I 1316 var Erling blitt ridder, men det ser ikke ut til at han gjorde seg særlig gjeldende politisk i Håkon 5's regjeringstid.
Etter kongens død 1319 rangerte han langt fremme blant de 30 lendmennene og ridderne som samme år inngikk Oslo-avtalen om kongefellesskap med Sverige.

Occupation:
Det store spranget i Erlings politiske karriere kom 1323, da biskoper og håndgangne menn på alminnelig hirdstevne i Oslo valgte ham til formann for riksråd og riksstyring med kongelig myndighet. Hensikten var å bøte på det angivelige vanstyret etter Håkon 5's død ved å trenge kongens datter, hertuginne Ingebjørg, til side i regjeringen for hennes mindreårige sønn, kong Magnus Eriksson. Det svenske riksrådet hadde året i forveien nøytralisert hertuginnen og hennes krets, og det var også etter svensk mønster Erling tok tittelen drottsete, som i Norge tidligere hadde vært et hirdembete (kjøgemester) uten klare administrative oppgaver, men heretter kom til å betegne en riksforstander i kongens sted.

Erling Vidkunsson av Bjarkøy og Giske, norsk ridder, riksråd og riksforstander (drottsete). Drottsete = opprinnelig den hirdmann som sto for kongens hushold. I senere middelalder betød drottsete den høyeste sivile embetsmann med hele den indre forvaltning under seg.

Han var i sin tid Norges rikeste og fornemste mann, eier av Giske-, Bjarkøy- og Stovreim-godsene, fikk dessuten med sin hustru, Elin Toresdatter, datter til kansleren Tore Håkonsson, store eiendommer på Østlandet. Han ble ridder 1316. Drottsete mens Magnus Eriksson var umyndig (1323–32); tronskiftet i 1319 medførte behov for et formynderstyre for den treårige kong Magnus.
Brevet som ble satt opp i forbindelsen med avtalen mellom nordmenn og svensker i Oslo i 1319, ble da også fra norsk side beseglet med det alminnelige seglet til rikets råd i Norge. Likevel oppfylte ikke det formynderstyret som ble etablert under Erling Vidkunsens lederskap i 1323, fullt ut bestemmelsene fra 1302. Dermed styrte i virkeligheten Erling Vidkunsen landet under Magnus' umyndighetstid 1323-1332.

I 1324–27 synes han også å ha fungert som kansler. Han organiserte forsvaret mot russernes angrep på Finnmark og sluttet freds- og grensetraktat med Novgorod 1326. Arbeidet med å utbygge kong Håkon 5's lovgivning mot tyskernes handelsovergrep, særlig i Bergen.

Formynderrådet med drottseten i spissen var mer dominert av de verdslige stormennene enn hva kong Håkon 5 hadde lagt opp til, og gjenspeilte etter altå dømme det verdslige aristokratiets styrke i 1320-årene.
Magnus Erikssons umyndighetstid ga dermed rom for de norske stormennene til å omdanne og konsolidere kretsen av rådgivere rundt kongen til et riksråd.
Også det at hirdorganisasjonen med hirdstevnet forsvant i samme periode, bidro til at de verdslige stormennene hadde behov for å bygge ut et politiskorgan som kunne artikulere aristokratiets interesser i riksstyret og balansere kongens personlige makt.

Som myndig konge forsøkte Magnus Eriksson illustrerende nok å holde rådet utenfor deler av riksstyret i både Norge og Sverige. Det var en fåfengt politikk på lang sikt fordi aristokratiet hadde for sterke maktpolitiske interesser knyttet til rådets eksistens til at det var mulig for kongen å neglisjere rådets deltakelse i beslutninger. Riksrådet var allerede veletablert i den norske riksforvaltningen, der det hadde funksjon som aristokratisk interesseorgan,samtidig som det var et samarbeidsorgan for kongen i styret av landet.
På tross av dette fortsatte samarbeidet mellom konge og riksråd å variere i den daglige politikken. Ikke minst skyldtes dette at middelalderen sammenliknet med vår tid ikke hadde sans for formelt å avgrense politiske organ og deres myndighetsområde, noe som igjen blant annet hang sammen med det nevnte fraværet av atskilte samfunnssfærer.
Denne mangelen på klare formelle grenser for å utøve myndighet kommer til uttrykk i den svenske landslovens bestemmelser om riksrådet fra rundt 1350.Her het det at kongen skulle velge rådet, som skulle bestå av erkebiskopen foruten et hensiktsmessig antall biskoper, samt tolv verdslige menn.Imidlertid presiserte loven karakteristisk nok ikke rådets kompetanse i riksstyret.
Den rådseden som den svenske landsloven foreskrev for riksrådene, uttrykte klarere enn de tilsvarende norske edene fra slutten av 1200-tallet at rådsherrene hadde en kontrollerende funksjon både overfor konge og overfor befolkning. Riksrådet ble foreskrevet å skulle stå i en meklerstilling mellomkonge og undersåtter ved å representere riket, et begrep som i loven var løsrevet fra begrepene konge og allmue og gitt en egen eksistens og betydning uavhengig av disse.

Rett etter at kong Magnus hadde tiltrådt som myndig konge, gjorde Erling sammen med Jon og Sigurd Havtoressønner, opprør mot kongen fra Tunsberghus. Årsakene ligger i mørke, men opprøret bunnet sannsynligvis i en konflikt om innflytelse på riksstyret. Opprørerne underkastet seg kongen, og Erling ser ikke ut til å ha gått åpent ut mot kongen senere.

En islandsk annalist forteller under året 1333 at Erling Vidkunsson, Havtoresønnene og Ulv Saxesson hadde inntatt Tunsberghus og nektet å utlevere borgen til dens rette herre. Dette var opprør.
Noe senere gjorde de imidlertid avbikt og oppnådde kongens nåde.
Bare Ulv Saxesson unnlot å gå kong Magnus til hånde, istedet flyktet han fra landet.

15.august 1343 utstedte Erling Vidkunsson, Sigurd og Jon Havtoresssønner, Ivar Ogmundsson, Håkon Ogmundsson, Ogmund Guttormsson, Ulv Saxesson, Bjarne Erlingsson (Erling Vidkunsens sønn), Ogmund Finnsson, Gert Smidsson og Eilif Eilifsson, alle de verdslige riksrådsmedlemmene, følgende brev:
Herved vil vi gjøre kjent at i året 1343 etter Herrens fødsel på jomfru Marias himmelfartsdag var vi samlet til drøftinger på Varberg slott med vår herre Magnus, Norges, Sveriges, Skånes og Hallands konge.
Han lot oss vite at han ville gjøre sin yngre sønn junker Håkon til konge over Norge. Dette hadde vi selv tenkt å be ham om.
Derfor beskikket kong Magnus, ledet av den himmelske nåde og for å trygge freden mellom sine sønner og Norge og Sverige, Håkon til konge over Norge og Skattlandene med all den heder og alle de rettigheter som tilkommer Norges konge.
Vi sluttet oss med glede til kong Magnus' avgjørelse og tok junker Håkon til vår konge, likesom vi ved dette brevet tar ham til konge over hele Norgesrike.

I 1340-årene var han sysselmann på Sunnmøre. Etter mannedauden gjorde han (1350) en pilegrimsferd til Roma, ble på tilbakeveien tatt til fange i England, men utløst av sin venn erkebiskop Olav.

Family/Spouse: Elin Toresdatter på Tandberg. Elin (daughter of Tore Håkonsen på Tandberg and Ingeborg Erlingsdatter på Tornberg) was born about 1287 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died in Giske, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Ingebjørg Holmfridsdatter.

Died:
ca.1371?

Family/Spouse: Filippus Erlendsen på Osland, "på Odensland". Filippus (son of Erlend Arnesen and Ingeborg Erlandsdatter) was born between 1270 and 1290; died in 1340 in Osland, Kyrkjebø, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Eiliv Eilivsson på Naustdal. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1339, Jämtlands län, Sverige; Ridder.

Notes:

Occupation:
Omkring denne tiden, første halvdel av 1300-tallet, sto riddervesnet i full blomst i Mellom- og Sør-Europa.
I Nord-Europa var det også riddere, men færre i antall og med dårligere økonomi som fordret enklere utstyr. Dessuten var det mindre mulighet til å øve segopp i turneringer, rytterkrig og tvekamper.
I 1339 var en veltrent tysk ridder kommet til Sverige, og der seiret han over alle sine svenske medtevlere i en turnering. Men da han møtte Bjarne Erlingsson fant han sin overmann.
Den svensk-norske kongen, Magnus 2. Eriksson, ble så oppglødd av seieren at han gav Bjarne sin slektning Rikitsa til kone.

Bjarne Erlingsson skulle med dette ha vilkår til å nå de høyeste stillingene i Norge, men døde forholdsvis ung. Han etterlot seg heller ingen barn.

Bjarne Erlingsen eide Elingård, eller Elin / Ælin som det opprinnelige navnet var, på Onsøy.
Han eide også Ornesgården i Luster i 1309 (Hallvard Magerøy 1991). Han bodde i 1333 på Tønsberg, Vestfold, Norge.

En islandsk annalist forteller under året 1333 at Erling Vidkunsson, Havtoresønnene og Ulv Saxesson hadde inntatt Tunsberghus og nektet å utlevere borgen til dens rette herre. Dette var opprør.
Noe senere gjorde de imidlertid avbikt og oppnådde kongens nåde.
Bare Ulv Saxesson unnlot å gå kong Magnus til hånde, istedet flyktet han fra landet.
15.08.1343 utstedte Erling Vidkunsson, Sigurd og Jon Havtoresssønner, Ivar Ogmundsson, Håkon Ogmundsson, Ogmund Guttormsson, Ulv Saxesson,Bjarne Erlingsson (Erling Vidkunsens sønn), Ogmund Finnsson, Gert Smidsson og Eilif Eilifsson, alle de verdslige riksrådsmedlemmene, følgende brev:
Herved vil vi gjøre kjent at i året 1343 etter Herrens fødsel på jomfru Marias himmelfartsdag var vi samlet til drøftinger på Varberg slott med vår herre Magnus, Norges, Sveriges, Skånes og Hallands konge.
Han lot oss vite at han ville gjøre sin yngre sønn junker Håkon til konge over Norge. Dette hadde vi selv tenkt å be ham om.
Derfor beskikket kong Magnus, ledet av den himmelske nåde og for å trygge freden mellom sine sønner og Norge og Sverige, Håkon til konge over Norge og Skattlandene med all den heder og alle de rettigheter som tilkommer Norges konge.
Vi sluttet oss med glede til kong Magnus' avgjørelse og tok junker Håkon til vår konge, likesom vi ved dette brevet tar ham til konge over hele Norgesrike.

Family/Spouse: Torstein. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Giske, Møre og Romsdal, Norge

Ingebjørg married Sigurd Havtoresen på Sudrheim on 29 Sep 1342. Sigurd (son of Havtore Jonsen på Sudrheim and Agnes Håkonsdatter) was born about 1315 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1390 in Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Gjertrud married Otte Svalesen Røymare in 1360. Otte (son of Svale Olfvirsen Røymare and Elsebe) was born about 1330; died about 1411 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1366; Riksråd og lagmann.

Notes:

Occupation:
Nevnt 1366.

Gift med NN Svalesdatter Smør. Han er stamfar til den gren av slegten, som utdøde paa mandssiden ca. 1452 med hans sønnesøn Ridderen og Riksraaden Erling Endridssøn til Losna.

Datter Sigrid Erlendsdatter g. 1 m. Haakon Sigurdssøn til Giske og Slinde død 1407. Gift 2 m. Magnus Magnussøn (Henning Sollied og P. R. Sollied. Losna-ætten. Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind I s. 16).

Sønn: Eindride Erlendson til Losna, d.1438. Riksråd og fehirde.

Family/Spouse: Sira Haldor Jonsen. [Group Sheet] [Family Chart]

Margreta married Arnald Josteinsen in 1322. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Død ca.1400 i en alder av omkring 85 år.

Family/Spouse: NN Fredriksdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Jon Marteinsson Stjerne. Jon was born before 1345 in Sverige; died in 1405. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1411, Myklebust, Nordfjordeid, Eid, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge; Godseier.
• Occupation: Abt 1415, Norge; Norsk riksråd.

Notes:

Residence:
Kongen gav Nordfjordgodset til lensherren i Bjørgvin, Otte Svaleson Rømer i 1361. Sonen, riksråd Svale Otteson Rømer, arva garden på Nordfjordeid. Men Rømer-ætta døydde ut, og garden kom på andre hender.

I et brev av 1.september 1435 bevitnet erkebiskop Aslak Bolt at han, mens han var biskop i Bergen, ble kallet til velbaarne Mand Swale Remarsson,som på sitt dødsleie etter søster Cecilias bønn, ville gi bort Myklebolstad i Øie (Eid) Skibrede i Nordfjord, men at hans søster Fru Elsebe motsatte seg dette, da gården av kong Magnus ble gitt hennes Fader og Moder, således at den skulle følge barn etter barn.

Other Events and Attributes:

• Residence: Austrått, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge
• Residence: 01 Sep 1435

Notes:

Residence:
Omkring 1388 satt riksråd Jakob Fastulvsøn som herre på Austrått.
Han hadde sannsynligvis fått Austrått med sin hustru Elsebe Ottesdatter Rømer. Hun ble stammor til den yngre Rømer-ætten.

Jakob og Elsebes sønn Narve Jakobssøn Rømer overtok etter dem.

Etter Narve overtok datteren Gertrud Narvesdatter, men først etter å ha ført en prosess mot stefaren Henrik Jenssøn Gyldenløve.
Gertrud ble gift i Sverige med ridderen Magnus Green, men døde uten livsarvinger.

Austrått gikk da over til hennes fetter ridder Otte Madssøn Rømer, gift med Ingeborg Lydersdatter Struds.
Han var blant de rikeste i Norge på den tiden. Han var også en av hovedarvingene i det store skiftet etter junker Hans Sigurdsson, sammen med ridder Alv Knutsson Tre Rosor og væpner Arald Gautesson Kane.

Residence:
I et brev av 1.september 1435 bevitnet erkebiskop Aslak Bolt at han, mens han var biskop i Bergen, ble kallet til velbaarne Mand Swale Remarsson, som på sitt dødsleie etter søster Cecilias bønn, ville gi bort Myklebolstad i Øie (Eid) Skibrede i Nordfjord, men at hans søster Fru Elsebe motsatte seg dette, da gården av kong Magnus ble gitt hennes Fader og Moder, således at den skulle følge barn etter barn.

Family/Spouse: Jacob (Jep) Fastulvsen Grip. Jacob was born in 1360; died in 1426. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1411, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Ombudsmann.

Notes:

Occupation:
Fra Bergen 7.september 1411 utsteder Filippus Fartegnson et brev sammen med Aslak Bjørnsson, der de bekrefter at ærlig og velbåren mann og ridder Diderik (Tideke) Wystenakker ba velboren mann Olav Håkonsson, på egne og herr Alvs vegne, om å reise til lagtinget i Nordland for å dele et gods med han (DN IIInr.603).

Filippus hadde her et offentlig ombud. Men hvilken instans han representerte er vanskelig å si.

Ombudsmannsrollen er tydeligere i den neste kilden, et dokument datert 12.november 1415. Her utsteder han et dokument sammen med sønnen, Fartegn, som beviser at en kvinne Gygrid Sigurdsdatter ga 3 huder i Råstad i Vanse på Lista til Munkelivs kloster i Bergen, mot gravsted i klosteret. Eiendommen ble lagt inn under klosterets ombudsmann og forvalter Einar på Lunde. Dokumentet stammer fra Munkeliv klosters arkiv. Filippus opptrer her på vegne av klosteret.

Et interessant gammelt diplom:

I det ovenfor nevnte domsutdrag heter det på mellomnorsk:

Eitleigenn.
Frederick oc Philippus vor thou sambornne Brøder. Frederich aadte sig Hustru hed Vndene, och mett hende Bornn heidt Tuordt. Døde først Frederick, och saa Tuore. Saad tha Vndena y Vurdning effter Bornn sit vdj henis Lijfs Dage mett henis Husbunds Broders Philippus sinn Samtøcke. Siden bleff Vndenna anden Gang gifft, och fick Mandt heidt Holthe paa Faffnne, och mett hannom otte Datter heidt Gudrid, och thenne Gudridt arffuidt eller følgede sidenn vlougligh thette forne Gods, som Vndene saad j Vurdning vdj effter henis første gifftings Sønn Tuore, Och effter Gudridt, henis Sønn Enndre Rustung och hans Datter Hustru Sønuæ, och henis Sønner Niels och Goutthe.

Menn paa then anden greinn Philippus aadte Sønn heidt Farthinn, aadte seg thre Dotter, Margretta, Anna och Gudriedt och Margretta aadte ein Sønn heidt Oluff Bagge, Jomiru Magdalins fader, Anna aadte Tuordt Matzønn, och hans Brødre, Gudridt otte ein Sønn heidt Jenns Andersønn. Tha effter thiltale och giensuar, Breffue och Beuijsning paa Baade sider, som for oss i Retten var laugd, och effter som Siette Capitell y Odals Brigdenn vetter och siger, Adt odals Jorder þeir aller, som Moder erffuer effter Barnn sit, eller afflaga er gangett vndann Manna, Der schall aldrig Fyrnnske a falle, medenn skillrickere ere vitner till. Item effter Hagenn Konges Sønn Magnus Sønn Rettrbodt, som hand gaff paa sit fiordtende Aars Riggis Regemente, alle Norgis Mendt adt Fader eller Moder Arffuer icke Barnn sit ydj Odals gods. Menn sidr aldeniste y Vurdning theris Lijffs Dage, och effter theris Lijffs Dage, schall neste Barnns Odals Mendt effter barnet samme odel thage. Sagde vij saa aff, och endelige dømthe for rette, Adt huis Gods och Arff som thømtts och faldt effter forne Tuoris Dødt, faldt till forne Philippus Faderbroder sinn, och hanns affkomme. Endog hans Moder Vndena saadt y Vurdning y samme gods, henijs Lijffs tijdt. Och effter henis lijffs Dage, haffde ingen aff henis affkomme ther rett till i nogenn Maade. Menn forne Jomfru Magdalinn vdj henis faders stedt, Schulle haffue aff forne gods ein threiding,Tuord Madtzøn och hans Brøder en anden Threidding, Jenns Anderssønn thill Odall, och Effuendelig Eyge, Alle Parthene Magelige skiffte i alle maade, Till ythermere etc.

Dette ytterst interessante diplomet, som riktignok ikke angir tid og sted, og heller ikke dommerens navn, gir mange opplysninger om ætta.

Died:
Nevnes 1411 og 1415.

Family/Spouse: Gyrid Sigurdsdatter på Torsnes. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Ulvarna (Undene) Jogeirsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Giske, Møre og Romsdal, Norge

Notes:

Residence:
Håkon Sigurdsson var gift med Sigrid Erlendsdatter av Losnaætten. Han etterlot seg ingen direkte arvinger. Enken giftet seg opp igjen 1410 med svensken Magnus Magnusson, han ble også den nye eieren av Giske.
Med dette startet også en arvestrid mellom Magnus og de rettmessige arvingene med Sigurd Jonsson i spissen. Sigurd var sønn av svensken Jon Martinsson og Agnes, søster av Håkon Sigurdsson.

Først i 1425 kom det til en rettslig avklaring, og det var Sigurd som trakk det lengste strået.
Han fikk dermed hånd om sin rettmessige arv Giske.

Sigurd Jonsson kom etterhvert i riksstyrets fremste rekke. Han ble drottsete, og var også en tid riksforstander med full kongelig myndighet. I 1448 var det til og med på tale å velge Sigurd til ny norsk konge, men dette nektet han. Bakgrunnen for dette ønsket var han, gjennom kvinneledd, stammet fra Håkon 5. Sigurd ble dessuten gift med Filippa, datter av den tyske grev Hans von Everstein-Polle.
Etter at Sigurd Jonsson var død gikk Giske over til sønnen Hans Sigurdsson.

Other Events and Attributes:

• Will: 1482

Notes:

Will:
Katarina etterlot seg et testament i 1482.

Enke fru Katarina Jonsdatter lever fremdeles i 25.april 1455, da hun gir igjen tiende markebol jordegods, som hun har arvet av sine foreldre, til myn doterson Alv Knutsson (DN II nr.810).

P.A.Munch skriver at skiftet etter henne var i 1482 (Munch 1863, slektstavle 2, ætten Bolt).

Family/Spouse: Alv Haraldsen Bolt. Alv was born in 1336; died on 13 Mar 1412. [Group Sheet] [Family Chart]

Katarina married Jöns Johansson Hjärne after 25 Apr 1420. Jöns was born before 1417; died after 1425. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Austrått, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1455, Norge; Sysselmann og norsk riksråd

Family/Spouse: Gro Alvsdatter Bolt, "Rømer". Gro (daughter of Alv Haraldsen Bolt and Katarina Jonsdatter) was born in 1400; died in 1472. [Group Sheet] [Family Chart]