Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1095, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Da Svein Estridsen døde våren 1074, etterlot han seg mange sønner, men ingen av disse var født i lovlig ekteskap. Faste regler for tronfølgen fantes ikke. Den nye kongen skulle velges innenfor kongeslekten av bøndene på landstingene, man man kunne ikke være sikker på at valgte samme konge. Derfor så man i 1074 fremtiden i møte med uro og spenning.

Erik herjet som ung i Østersjøen på mange vikingeferder.

Erik Eiegod efterfulgte sin bror Olav (Hunger) på tronen 1095. Eriks regjering var begunstiget av gode år; han var tapper og folkekjær. Erik kjempet mot venderne og erobret Holsten, Vagrien og Rügen. På et møte i Konghelle 1101 meglet Erik fred mellom Inge d.e. av Sverige og Magnus Barfot av Norge. Han fikk paven til å kanonisere broren Knut (den hellige) og arbeidet for opprettelse av et nordisk erkebispesæte i Lund. Erik døde på en pilgrimsferd til Palestina.

Videreførte sin bror Knut`s arbeid med å styrke kongedømmet i pakt med kirken, men viste større måtehold enn ham og ble likt av folket.
Trengte venderne tilbake og inntok Rügen. Meglet fred mellom Norge og Sverige i Konghelle i 1101.
Grunnla erkebispestolen i Lund og fikk utskilt Danmark fra erkestiftet i Bremen.
Reiste til Italia 1098 for å påvirke paven i spørsmålet om kanoniseringen av Knut.
Døde på Kypros under en reise til det hellige land.

Erik giftet seg med Bodil Trugotsdatter, datter av Thrugut Ulvsson og Thorgunna Vagnsdatter, før 1086, og tok opphold i Sverige.
Bodil Trugotsdatter døde i 1103 i Mount Of Olives, ved Jerusalem.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Kyrres saga:

5. Kong Svein Ulvsson døde sottedød ti år etter at begge Haralder hadde falt. Dernest var Harald Hein, hans sønn, konge i Danmark i 4 år, og så Knut, Sveins sønn, 8 år, og han er i sanning hellig. Så kom Olav, den tredje sønn til Svein, 8 år, så Eirik Gode, fjerde sønn til Svein, også i 8 år. Olav, Norges konge, ble gift med Ingerid, datter til Svein danekonge. Og Olav Sveinsson danekonge ble gift med Ingegjerd, datter til kong Harald, søster til Olav, Norges konge. Olav Haraldsson, som noen kalte Olav Kyrre (den rolige), og mange Olav bonde, fikk en sønn med Tora Jonsdatter. Han fikk navnet Magnus. Han var en vakker gutt og lovte godt; han vokste opp i hirden hos kongen.

Etter Oluf Hungers død i 1095 ble Erik valgt til konge av Danmark. I de voldsomme politiske kampene hadde Erik stått klart og åpent på Knud den Helliges side. Han hadde også vært med i forsvaret av Knud i kirken i Odense hvor Knud ble drept. Etter kongemordet hadde han flyktet til Sverige, han tilhørte jo det tapende partiet. Når han likevel så kort tid etter borgerkrigen kunne velges til konge, er forklaringen at mange hadde bøyd seg for den gudsdom, som forutspådde den hungersnøden som hadde plaget landet. For å sikre seg at det ikke skulle gå like galt som under Harald Hén og Oluf Hunger, måtte han avlegge ed på at han ville overholde. Erik lovet å straffe forbrytere og voldsmenn, og at skaffe hver mann hans rett. Derfor fikk han navnet Ejegod (ægóðr).

Han sørget for at kong Knut ble helgenforklart. Erik støttet også Lunds domkirke, slik at denne ble sentrum for det nyopprettede nordiske erkebispedømmet. Hans regjeringstid utmerktes av gode skjørdeår og ble i senere kilder beskrevet meget positivt. En mer samtidig berettelse omtaler ham imidlertid som opphovsmann til urettferdige lover.

I 1098 dro Erik på en lang pilgrimsreise til Syditalien. En islandsk skald skriver:

Bari i Apulien var takket være relikvier av den hellige Nikolaus blitt ett av tidens mest berømte valfardssteder.

Allerede i 1103 besluttet Erik seg overraskende til å dra på valfart igjen, og denne gang var det selve det Hellige Land som lokket. Det var en farefull og meget langvarig reise. Han reiste med sin dronning og ett betydelig følge. Reisen fulgte den vanlige handelsruten østpå, med skip over Østersjøen, opp Dvina-floden til Russland, og herfra videre til Byzans. Her var keiseren først meget betenkelig til å slippe den nordiske vikingekonge inn i byen, men det endte med at han mottok ham hjertelig. Fra Byzans gikk reisen videre, men han ble angrepet av feber og bragt i land ved Baffa på Kypros, hvor han døde.

Dronning Bodil sørget for sin manns begravelse og fortsatte deretter pilgrimsreisen, men nådde heller ikke Jerusalem. Like utenfor byen, på Oljeberget, bukket hun under for sykdom.

Kilde bl.a.:
Gyldendals konversasjonsleksikon.

Died:
Dør på Kypros på pilgrimsferd til det hellige land.

Erik married Bodil Thorgautsdatter about 1080. Bodil (daughter of Thorgaut (Thrugot) Ulvsen and Thorgunna Vagnsdatter) was born about 1056; died about 1103 in Jerusalem, Israel. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1134, Danmark; Anerkjent som konge av sin farbror Niels. Drept av broren Erik Emune.

Notes:

Occupation:
Harald Kesja (ca. 1080) var en dansk prins og rigsforstander. Han var søn af kong Erik Ejegod, konge af Danmark (1095-1103) og dronning Borghild Thorgatsdatter. Han var bror til adelsmanden Knud Lavard og kong Erik Emune.
Harald Kesja gjorde krav på kronen, men blev dræbt af sin bror, Erik. Erik dræbte også de fleste af Haralds sønner. Selv om han ikke fik tronen selv, fungerede han som rigsforstander 1103-1104 for sin far mens han er på pilgrimsfærd til Jerusalem. Som stedfortræder blev han kendt som hårhændet og grusom. Dette er stærkt medvirkende til at han ikke blev valgt som konge da faderen døde i 1103 på Cypern. De danske høvdinge valgte istedet Niels, en af Svend Estridsens sønner, til konge

Han och hans halvbror Erik Emune gjorde år 1130 uppror mot sin farbror, kung Nils. Han bytte emellertid sida efter ett tag och led nederlag tillsammans med Nils 1134. Han blev sedan gripen och avrättad av Erik Emune i Jylland 1135.

Harald Kesja (dvs. bredbladet spyd) ble innsatt som riksforestander (1103-1104) av sin far, Erik 1 Ejegod, mens denne var på pilgrimsreise.
Da Oluf 1 Hunger døde ble hans halvbror, Niels 1, hentet hjem fra fangenskap i Flandern. Stormennene ønsket ikke Harald Kesja som konge. De samlet derfor ledingsflåten oppe ved Isøre for å markere dette. Tilbake var det nå bare de 2 kongsemnene Niels og Ubbe. Og da Ubbe frafalt seg retten til å bli konge, ble Niels automatisk valgt.

Vi ser her den første tendens til at stormannsadelen har blitt en avgjørende maktfaktor, fremfor hirden.

Selv om Harald ble tvunget til å overgi kongetronen til fordel for Niels, ser det ut til at han forsøkte å beholde en nær forbindelse til kongeparet. Knytlingesagaens opplysning om at han hadde et godt forhold til kong Niels og hans sønn Magnus er vanskelig å vurdere. Vi vet imidlertid at Harald opprettet personlige bånd til dronning Margareta. Selv giftet han seg med Ragnhild, Magnus 3 Berrføtts datter og Margaretas stedatter.
Hans sønn, Bjørn Jernside, inngikk ekteskap med Margaretas søster, Katarina Ingesdotter.

En viktig ressurs for Harald var ifølge kildene hans mange barn. Roskildekrøniken beretter at han ikke hadde mindre enn 12 sønner.

Mange barn innbar en god grunn å bygge et omfattende sosialt nettverk på for å styrke sin egen maktposisjon. At mange barn ble betraktet som en viktig tilgang kommer til uttrykk i Roskildekrøniken, der forfatteren regner opp 3 faktorer til hvorfor Harald anså sin maktstilling for betydelsesfull til at han skulle akseptere å tjene sin yngre bror Erik Emune. I tillegg til hans alder og umåtelige rikdom, nevner roskildekaniken Haralds hop av sønner som en av hans viktigste tilganger.

En stor barneskare var imidlertid ikke bare positivt. De mange sønnene måtte dele på et minsket ressursunderlag og ble derfor tvunget til mer å se til sine egne interesser. Under stridighetene i årene 1131-1134 kjempet Haralds sønn, Bjørn Jernside, på Erik Emunes side mot sin egen far. Antagelig hadde hans personlige forbindelser med kongeparet opphørt efter dronning Margaretas død.

Saxo ønsket å forringe posisjonene til Knud Lavards brødre som kongeætlinger, da han betrakter disse som uektinger. Han fordømmer de danske kongenes frilleliv et flertall ganger. Svend Estridsens og Erik Ejegods utenom-ekteskapelige forbindelser nevnes i bitre ordelag. Verst av alle var Harald Kesja, som beflekket den ekteskapelige sengen gjennom å ligge med mange konkubiner.
Saxo representerer i denne sammenheng høymiddelalderens offisielle kirkesyn på ekteskapets hellighet. De horisontale relasjoner etablert gjennom frilleforhold fordømmes til fordel for de vertikale slektsbånd gjennom ekteskapets hellige bånd. Harald Kesja var derfor dobbelt flekket gjennom sin utenom ekteskapelige herkomst og sitt utuktige liv. Hans status var dermed ikke sammenlignbar med Magnus Nielsens eller Knud Lavards. Han reduseres til å være en fribytter i kongefamilienes periferi.

Harald Kesjas maktstilling var imidlertid sikkert meget betydelig fra da faren Erik 1 Ejegod forlot landet i 1102 (eventuelt i 1103) frem til sin død i 1135. Harald hadde formelt kongetittelen 2 ganger under sin politiske karriere.

Knud Lavardslegenden forteller at Erik Ejegod før sin pilgrimsreise utnevnte sin eldste sønn Harald til å vakte riket. Denne opplysning finnes også hos Saxo, som skriver at Erik Ejegod overlot utøvelsen av kongemakten til sin sønn Harald som da hadde oppnådd en ærbar alder.

Forfatteren til Knud Lavardsordinalet skriver at Knud Lavard da bare var en gutt som var betrodd til oppfostring hos Skjalm Hvide, som i Ordinalet betegnes som den handlingskraftigste mannen blandt danene (uirum uero inter Danos strenuissimum). Saxo bygger videre på denne informasjon fra legenden, men kompletterer med følgende opplysning:

Erik (Erik Emune) som var av ringere herkomst og hvilken han (Erik Ejegod) ikke kjente så mye omsorg for, overlot han til mindre ansette formyndere.

Denne opplysning fra Saxo må imidlertid betraktes med skepsis. Det ser ut til at Erik Emune hadde nære bånd til den Syd-Sjellandske Bodilslekten, så han ble sannsynligvis betrodd til denne familien eller muligens til Trudslekten. Antagelig ville Saxo med denne passasje forringe Erik Emunes status i forhold til Knud Lavards, da Erik var far til Valdemar 1 den Stores fiende, Svend 3 Grathe.

Forholdet til venderne ble etter hvert tilspisset. I 1113 led Niels nederlag i slaget ved Lütke. Han innsatte nå Knud Lavard som jarl over Sønderjylland, Knud drev venderne tilbake, og i 1129 beseiret han disse og fikk tittel av konge (over venderne). Den tyske konge og senere keiser, Lothar 3, anerkjente Knud som tysk vasal.

I tillegg til å opprette allianser var hærtåg, våld og plyndring hovedsysselsetningen for Harald som for de øvrige kongeætlingene. Saxo setter imidlertid Knud Lavards fremgangsrike utenrikspolitske karriere opp mot Haralds mindre lykkede politiske anstrengelser. Han viser konsist hvordan Harald mislykkes når det gjelder grunnpremissene for en kongeætlings muligheter til å skaffe seg en maktstilling i datidens Danmark. Etter at Saxo har beskrevet hvordan Knud Lavard forvervet herredømmet over obotritene går han over til å skildre Haralds politiske aktiviteter:

Under tiden hadde Harald mislykkes med å vinne anseelse hjemme eller vinne berømmelse utenlands, og han var derfor fast besluttet på å nå kompensasjon for sin brist på dådskraft (virtutis) gjennom sin store rikdom...
Han lot derfor sine menn røve og stjele til ham. Byttet fra hans naboer gikk til å føde hans håndlangere, deres levebrød fødte hans utgifter. Under sommeren praktiserte han piratvirksomhet (piratica), en plage for de innfødte som for utlendinger. Og for å kunne gjøre Roskilde så mye større skade lot han oppføre en borg utenfor byen, som han fylte med det verste røverpakk som kunne finnes, og han nøyde seg ikke bare med å røve og plyndre ute på landet, men lot sine treller utrette like stor skade bland byens innbyggere.

Saxo beretter videre at Haralds fremfart førte til at den tidligere så velstående byen Roskilde skal ha blitt kastet ned i dypeste armod. Innbygggerne oppgis senere å ha gjort opprør mot sin plageånd med sverd i hånd. Harald fremstår hos Saxo som en brutal utsuger, selv om hans handlinger påminner meget om Knud Lavards. Begge brødrene bedrev hærtåg og valgte å la en by utgjøre en fast lukrativ lokal maktbase. Haralds krigerske handlinger er imidlertid ikke like ærefulle som Knud Lavards eller Magnus Nielsens sett med Saxos øyne. Forfatteren ser ut til å ville fremholde at Harald bryter mot gjeldene spilleregler ved å bedrive hærtåg mot sitt eget folk og å bygge opp sin rikdom ved hjelp av godskonfiskasjoner fra sine naboer. Saxo lar sitt omdømme om Harald Kesja komme til uttrykk i en lignelse hvor han lar hans halvbror, Knud Lavard, uttale at Haralds lyst etter andres gods kan lignes ved en fugl som bygde sitt rede av hvilke fjær som helst.

Knytlingesagaen forteller at Erik Emune, i motsetning til Harald Kesja, også før 1131 hadde et fiendtlig forhold til kong Niels 1 og hans sønn, Magnus. Erik var henvist til å leve av sin farsarv i kombinasjon med utenlandske hærtog, da han savnet et betydelig giftemål. Det var først etter opprøret i 1131 som han inngikk ekteskap med Margaretas søsterdatter, Malmfrid, som tidligere hadde vært gift med kong Sigurd Jorsalfar.

Saxo beretter at Harald nektet Erik å få del av deres fars eiendommer med den begrunnelse at Erik var født i hor (adulterio ortum). Erik valgte da å tilegne seg sitt fedrenegods med vold gjennom å plyndre og herje Haralds eiendommer. Disse plyndringene skal ha gitt ham et omfattende bytte, som han senere mistet etter et overfall av Harald.

Saxo lar senere Knud Lavard agere dommer mellom de 2 og under trusler om vold innkalle dem til fredsforhandlinger i Slesvig. Ved dette møte oppgis Knud å ha stiftet rettferdighet gjennom å dele fedrenearvet likt mellom brødrene. Knuds overordnede rolle som dommer er imidlertid troligvis en konstruksjon av Saxo. Om møtet fant sted, er det mer trolig at Knud agerte som megler, ikke som dommer, mellom de stridende partene.

Kong Niels hadde etter hvert blitt en aldrende mann, og kampen om hvem som skulle etterfølge ham var allerede i gang. Den sto mellom Knud Lavard, Niels' sønn Magnus og deres fetter, Henrik Skadelår. Harald Kesja viste også sin interesse, sammen med sin halvbror, den senere Erik 2 Emune (ca.1090-1137).

Etter at Knud Lavard ble drept av Magnus og hans menn i skogen ved Haraldsted kongsgård nord for Ringsted i 1131, brøt det ut opprør mot kong Niels.

Både Aksel E. Christensen og Ole Fenger hevder at opprøret ble anstiftet og anført av Erik Ejegods sønner, Erik Emune og Harald Kesja. Saxo skriver imidlertid at det var en sammenslutning av potentater bestående av Erik Ejegods svigersønn, Håkon Sunnivasen, Peder Bodilsen og Skjalm Hvides sønner, som først tok initiativet til å reise opprørsfanen.

På landets ting argumenterte de for et væpnet opprør mot den regjerende kongen og hans sønn som hadde drept deres venn (amicus), dvs. Knud Lavard. Først deretter opptrer Erik og Harald som Knud Lavards hevnere. Den mektige stormannen Kristjern Svendsen, som tilhørte trundgrupperingen, sluttet seg til opprørsstyrkene sammen med et stort antall slektninger og venner. Men Erik og Harald ble igjen erkefiender etter av Harald gikk over til kong Niels og Magnus. Anledningen til at Harald byttet allianseparter oppgis av roskildekaniken å være at Harald ikke ville finne seg i å tjene sin yngre bror som under stridighetene med Niels hadde antatt kongenavn.

Haralds sidebytte må forstås ut fra det forhold at om Erik Emune skulle seire og alene lykkes å bli konge i Danmark, skulle risikoen være stor for at Harald helt skulle bli frarøvet sitt fedrenearv. Saxo oppgir at Harald og Erik først og fremst anklaget Magnus Nielsen for mordet på deres bror. Kanskje var dette anledningen til at Harald Kesja anså det legitimt å slutte en pakt med Niels, da han utgikk fra at Niels hadde vært uvitende om mordplanene. Det ser ut til at opprørsmennene, ut fra Saxos perspektiv, fremst oppfattet Niels om en edsbryter og ikke som en morder, da han, til tross for en avlagt ed, lot kalle Magnus Nielsen tilbake fra hans exil i Götaland.

Eric Christiansen ser imidlertid dette argument som en konstruksjon av Saxo for å legitimere opprøret mot den regjerende kongen.

Saxo hevder videre at Niels lurte over Harald til sin side med lokkende løfter. Ingen kilde ser imidlertid ut til - på en tilfredsstillende måte - å kunne forklare årsakene til Haralds overgang. Saxo hevder at det var Haralds utuktige frilleliv som var årsaken til at folket under opprøret foredro Erik Emune som motkonge fremfor Harald. Forfatteren gjør seg altså til talsmann for kirkens negative innstilling til frillevesenet. Saxo oppgir at Niels, som takk for at Harald kjempet for hans sak på Sjelland, opphøyde ham til den høyeste æresposisjonen blandt sine venner (primis inter amicos).

Sannsynligvis kan Haralds overgang fremst betraktes som en fortsettelse av Haralds og Eriks personlige slektsfeide.

Erik Emune opptrådde fortsatt som Knud Lavards hevner. Skåningene reiste seg og valgte ham til konge. En rekke kamper fulgte nå mellom Erik Emune og Niels og Magnus. Det var Niels og Magnus som vant de fleste slagene, men i 1132 tilføyde Erik Magnus et sviende nederlag i farvannet uten for Seierø.

Harald Kesja hadde satt seg fast på Haraldsborg i Roskilde. I 1133 beleiret Erik borgen, men den var så sterk at Erik besluttet seg for å anvende et nytt kastevåpen - Bliderne - som hadde blitt utviklet nede i Europa. De var effektive, men så nye og anvendelsen så ukjent for Erik, at han måtte ha hjelp fra de saxerne som bodde i Roskilde. Borgen falt og ble aldrig befestet igjen.

Saxo: Om beleiring og inntagelse av Roskilde (omkring 1208):

(Erik Emune supplerede) sin hjemlige slagkraft med udenlandsk dygtighed (externum ingenium) og lærte sig blideteknik af de sachsere (Saxones), der boede i Roskilde. Folk her i landet (nostri) var nemlig stadig begyndere i krigskunsten og havde sjældent forstand på hvordan den slags fungerer...
(Erik Emune flygter og Niels og Harald Kesje indtager i stedet Roskilde) (Harald) forlangte at tyskerne (Theutonici) skulle straffes: han (Niels) stormede Roskilde og overlod alle de tyskere (Germani), der blev pågrebet i byen, til den klagende (Harald), som fik lov at straffe dem som han havde lyst. Og som straf for at de havde bygget bliderne, og også fordi han havde hørt, hvordan de løgnagtigt havde pralet af at have dræbt ham, skamferede Harald dem alle sammen ved at skære næsetippen af dem, mens han blev ved med at spørge dem, om det mon var deres spyd der havde dræbt Harald!

Gest. D. XIII.9.6; 11.2 - Overs. P. Zeeberg Saxos Danmarkshistorie. Viborg 2000 / lat. udg. J. Olrik et al. Saxonis Gesta Danorum, Kbh. 1931. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner.

Samme år led Erik på ny nederlag for Niels, og måtte flykte til Norge.

I 1134 mobiliserte Niels og Magnus ø-danskene og forsøkte en landstigning ved Fotevik i Skåne, men ble slått i et meget blodig slag der Magnus stupte. Niels klarte å ta seg ombort på en båt, men når han forsøkte å ta sin tilflukt til Hedeby på Jylland, ble han møtt av Knud Lavards tilhengere og drept. For seieren ved Fotevik fikk Erik navnet - Emune - som betyr den uforglemmelige.

Lund Domkirkes gavebok: Om slaget ved Fodevig (omkring 1145):

4 juni (1134). Af St. Laurentii hus døde Asser, diakon og provst. På den samme dag dræbtes Roskildebispen Peder og Brant subdiakon, vor broder, Magnus, kong Niels´ søn, berømt for dyd og ædel byrd, faldt i samme slag sammen med Danmarks stormænd, bisper og høvdinger og mange af folket (cum melioribus Daniæ, episcopis et principibus multoque populo), og opgav sin ånd til Gud, sin skaber.

Libri Datici Lundenses, udg. C. Weeke Lunde Domkapitels Gavebøger, 1973 (genoptr.) s.141. Overs. J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s. 34.

Harald ble godkjent som medkonge av sin farbror, kong Niels 1 Svendsson av Danmark, i 1134.
I januar 1135 var Harald på sin gård i Skibet ved Vejle. I ly av nattemørket omringet en stor gruppe bevepnede ryttere gården. De kanaler og kjerr som ellers var gårdens beste forsvar var tilfrosset og ingen oppdaget bruddet på julefreden før det var for sent. Overfallsmennene var fra Sjelland. Flere hadde vært med i den hær som 3 år tidligere hadde blitt slått av jydene og kong Niels ved Jelling, de var under kommando av deres konge, Erik Emune.

Harald ble halshugget og 8 av hans sønner som var på gården ble ført med til Skåne og her drept på en hellig øy. Av Haralds tilsammen 12 sønner ble 11 avlivet.

Han hadde følgede barn:

Erik Haraldsen - drept, antagelig avrettet ved drukning, i 1134.
Bjørn Jernside - gift med Katarina, datter til kong Inge 1 av Sverige - avrettet ved drukning i 1134.
Magnus Haraldsen - drept etter 1134.
Olaf Haraldsen, motkonge, falt i 1143 ved Tjuteå i Skåne. Harald Haraldsen - myrdet i 1135.
Knut Haraldsen - myrdet i 1135.
Sivard Haraldsen - myrdet i 1135.
Erik Haraldsen - myrdet i 1135.
Svend Haraldsen - myrdet i 1135.
Niels Haraldsen - myrdet i 1135.
Benedikt Haraldsen - myrdet i 1135.
Mistivint Haraldsen - myrdet i 1135.
Sønnen Olaf 2 var konge fra 1140 til 1143. Han var den eneste overlevende av Harald Kesjas sønner - de øvrige hadde Erik Emune myrdet. Oluf var i virkeligheten kun konge i Skåne. Han falt i slaget ved Tjuteå i 1143.

Erik 2 Emune var gift med Malmfrid, datter til Mstislav 1 av Novgorod og enke etter Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare. Han ble selv drept på et ting nær Ribe i 1137.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1134, Danmark; Konge.

Notes:

Birth:
Han var frillesønn av Erik Eiegod.

Occupation:
Han ble konge etter å ha drept konkurrentene Magnus den sterke og Harald Kesja.

Under et familiebesøk i Haraldsted ble Knud Lavard 7.januar 1131 drept av sin fetter, kong Nils' sin sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen.

Mordet utløset sinne hos Knud Lavards familie, venner og tilhengere. Knud Lavard hadde 2 halvbrødre, Harald Kesja og Erik Emune. Disse gikk i spissen i et opprør mot kong Nils. I løpet av de neste 3 årene utkjempes hver sommer regelrette slag. Først ved Ribe, så ved Hals i Jylland og endelig i 1133 i slaget ved Værebro på Sjælland. Kong Nils og Magnus vant hver gang, og Erik måtte flykte til Norge.

Sommeren etter gikk han i forbund med erkebiskop Asser i Lund og den tyske keiseren sendte en moderne rytterhær på 300 mann til Skåne. Andre pinsedag 1134 sto slaget ved Fodevig i det sydvestlige Skåne. Saxo har en meget dramatisk beskrivelse av slaget.

Den 4.juni 1134:
Slaget ved Fodevig (Foteviken), hvor Erik Emune beseirer sin onkel kong Niels. Kongens sønn, Magnus den sterke, er blant de som blir drept i slaget - og der flyder historisk meget bispeblod, da hele seks biskoper mister livet.

Etter den blodige danske borgerkrigen som kulminerte i slaget ved Fodevig ble seierherren Erik Emune hyllet som konge på Sankt Libers høyde ved Lund. Han tok Lund som sete og gjorde byen til Danmarks hovedstad. Han var hard og grusom.

Erik arbeidet for å få sin drepte halvbror Knud Lavard opphøyd til helgen, blant annet for å befeste slektens krav på tronen. Knud Lavards familie og tilhengere ønsket at han skulle begraves i Roskilde med pomp og prakt, men Erik Emune fikk igjennom at han skal gravlegges i Ringsted kirke. I nærheten grunnla Erik et kloster som skulle sørge for å fremskaffe de ønskede mirakler ved Knuds grav.

Der var store forventninger til den nye kongen. På Sjælland startet arbeidet med å nedskrive de lovene som senere ble til Den sjællandske lov. Erik forsøkte også å forsone de som tidligere hadde vært fiender.

I 1136 dro Erik Emune på korstog til Arkona på Rügen. Paven hadde på denne tiden oppfordret de kristne fyrstene i Europa å bekjempe de vantro, og den enkleste måten å oppfylle pavens bud var å angripe de hedningene som bodde nærmest. Soldatene hadde kors på skjoldene og skjortene sine. Den nye roskildebiskop Eskild holdt avskjedsgudstjeneste. Erik Emune lot soldatene grave en kanal tvers over den smale landforbindelsen som forbandt Arkona med Rügen og en etterfølgende sjakt inn i krittklippen under borgen slik at festningens brønn ble tømt for vann. Det førte til at Arkona måtte overgi seg. De innbyggerne som frivillig lot seg døpe fikk alle en fin, ny dåpsskjorte.

Seilte med hæren til Norge i 1136 for å hjelpe Magnus Blinde mot Inge. Brente Hallvardskirken i Oslo, men måtte gjøre vendereis med uforrettet sak. Følte seg lurt og sveket av Magnus og de skiltes som uvenner.

Hjemme i Danmark gikk det mindre godt for Erik Emune og han fikk flere og flere fiender. På Sjælland gjorde biskop Eskild og stormannen Peder Bodilsøn opprør mot ham, og snart ulmet opprøret overalt. Han måtte avstå fra å dra til Arkona den følgende sommeren.

Etter 3 år på tronen var det over. Den 18.september 1137 ble Erik Emune drept under et tingmøte på Urnehoved ved Ribe av en adelsmann som kaltes Sorteplov. Erik fikk tilnavnet Emune, som betyr den evig minneverdige.

Died:
Erik Emune ble drept under et tingmøte på Urnehoved ved Ribe av en mann som kaltes Sorteplov.

Erik Emune ligger begravet i Ribe domkirke.

Family/Spouse: Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev. Malmfrid (daughter of Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1" and Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev") was born about 1105 in Kiev, Ukraina; died after 1137. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1115, Jylland, Danmark; Adelsmann og jarl av Sønderjylland.

Notes:

Occupation:
Den hellige Knud (senere Lavard) ble født ca 12. mars 1096 i Roskilde i Danmark som andre sønn av kong Erik Eiegod og dronning Bodil, som var datter av en jysk stormann.

Knut ble oppkalt etter farens bror, kong Knut den Hellige. Begge foreldrene døde på en pilegrimsreise til Det hellige Land da Knut var seks år gammel. En annen av farens brødre, den svake og udyktige Niels, kom da på tronen med sin svenskfødte dronning, den - kloke og høysinnede - Margrete Fredkulla, det vil si fredspiken.

Knut kom i pleie hos jarl Skjalm Hvide og nøt også stor omsorg hos dronning Margrete.

Som 16-åring ble han sendt til videreutdannelse hos saksernes hertug Lothar, den senere tyske keiser. Ved hans hoff fikk han ikke bare en politisk og militær utdannelse, men ble også innført i en mer fremskreden europeisk kultur og livsstil.

Ca.1114 vendte han hjem og fant da sitt fedreland i en sørgelig forfatning. De hedenske venderne herjet Danmark, og sørgrensen ved elven Eider var truet av stadige plyndringstokt fra Henrik, vendernes (abodrittenes) konge, fordi han ikke kunne få utbetalt sin morsarv av kong Niels, sin morbror. Han beseiret til og med Niels og den danske hæren og angrep byen Slesvig. Følgen ble alminnelig kaos og ingen rettssikkerhet i landet.

Da ingen andre meldte seg, tilbød den unge Knut seg overfor kongen å overta det ledige jarledømmet i Sønderjylland og få situasjonen under kontroll.

Han giftet seg med Ingeborg, datter av en russisk storfyrste og niese avdronning Margrete. Det ble et harmonisk ekteskap med 3 døtre og 1 sønn, den senere kong Valdemar den Store.

Adelsmann og jarl av Sønderjylland, en posisjon han utnyttet til å føre erobringskriger mot det vendiske folk obodriterne i Holsten. Dette pasifiserte en kilde til uro i det tyske riket, og etter dette ble han utnevnt til hertug av Holsten, og tok også samme tittel for sitt danske len, som heretter ble kjent som Hertugdømmet Slesvig.

Under et familiebesøk i Haraldsted ble han 7.januar 1131 drept av sin fetter, kong Nils sin sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen.

Knud Lavard har mer eller mindre indirekte vært årsak til de stridigheter som senere oppsto i Slesvigområdet (1848 og 1864), da han samtidig var underlagt den danske kongen og den tyske keiseren.

Han var også konge av obodriterne, og hans tilnavn betyr Herre på saksisk og andre germanske språk, men opprinnelig betød tilnavnet Brødgiver, jf. engelsk lord.


Kongen utnevnte Knut til hertug av Slesvig, og han vant herredømmet over Sønderjylland, meglet mellom Henrik og kong Niels, ble æret som landetsredningsmann og fikk det angelsaksiske hederstilnavnet Lavard, som betyr husbond eller brødherre (eng. lord). Han styrte fra byen Slesvig, som han befestet.

Etter venderkongen Henriks død i 1127 kjøpte Knut seg herredømmet også over det vestlige venderriket av den tyske kong Lothar. Dermed ble det fred og orden blant Danmarks naboer mot sør, men kong Niels ble rasende og begynte å se Knut som en rival.

Knut var ikke bare en kraftfull og rettsindig hersker, men også en human kristen fyrste og Kirkens mann. Han søkte å trekke de slaviske folkene inn i et kristent og europeisk fellesskap og støttet den hellige Vicelin (d.1154; minnedag 12. desember), vendernes apostel, senere biskop av Staargard (nå Oldenburg) i Øst-Holstein. Han sørget for en verdig gudstjeneste og deltok selv i den på fest- og hverdager; og i hans tid ble flere kirker bygd i Sønderjylland.
Han var med rette elsket av Gud og mennesker, sier Ringstedordinalet.

Hans dobbeltstilling som tysk og dansk lensmann skaffet ham imidlertid fiender, og kong Niels' sønn Magnus fryktet ham som rival til Danmarks trone når Niels var død.
Da kongen julen 1130 innbød rikets stormenn til gilde i Roskilde, innfant Knut seg, full av tillit til sine kongelige slektninger. Men Magnus benyttet anledningen til et oppgjør med ham. Han satte Knut stevne på et avsidesliggende sted i skogen ved Haraldsted Kongsgård, nord for Ringsted.

Her tok han bladet fra munnen:
Alle løper etter deg, du tar land og folk fra oss. Nå skal det avgjøres hvem som skal arve land og rike.
Knut svarte:
Hva er det blitt av vår pakt, vår troskap og vår oppriktige broderkjærlighet! La Ham dømme mellom oss som vil gjengjelde enhver etter sin gjerning?(Ringstedordinalet).
Magnus svarte med å kløyve hans hode med sverdet. Det var den 7.januar 1131 ved fromessetid. Det ble sagt at der han falt, flommet det frem en liten kilde.

Det ble den blodige innledningen til 25 års borgerkrig om Danmarks kongetrone, hvor både Magnus og kong Niels ble drept.
En uke etter mordet på KnutLavard fødte hans hustru deres eneste sønn. Han ble i 1157 enehersker i Danmark som kong Valdemar den Store.

Valdemar var det også som sammen med Danmarks erkebiskop Eskil av Lund oppnådde sin fars helgenkåring hos pave Alexander 3 i 1169, støttet av de mange påfallende helbredelsene som skjedde ved hans grav, samt de vitnesbyrd som deputasjonen avla hos paven, ledet av den svenske erkebiskop Stefan.

Den 25.juni 1170 foretok erkebiskop Eskil den høytidelige skrinleggelse i benediktinernes St.Bendts kirke i Ringsted, med deltakelse av 8 danskebiskoper, Sveriges første erkebiskop Stefan av Uppsala og biskopen av Oslo samt en talløs allmue. De utbrøt:
Lovet være den Herre Jesus Kristus, som gjorde den hellige Knut til Sjællands vernehelgen.
Han ble betraktet som martyr i Danmark, antakelig for rettferdighet.

Knut Lavard hadde vært oldermann for byen Slesvigs vernegilde, derfor ble han gjort til skytshelgen for mange nordiske kjøpmannslaug.

I reformasjonstiden forsvant hans helgenskrin med alle kostbarhetene. Hans kranium ble fremvist som en museumsgjenstand og senere overført til Saint-Denis i Paris. Den tomme graven ble igjen nedlagt i gulvet foran høyalteret med en latinsk innskrift og Slesvigs våpen med de 2 løvene over gravstedet.
Den katolske sognekirken i Lyngby er oppkalt etter ham.
Hvert år avholdes det en valfart til ruinene av kapellet i Haraldsted til hans ære.

I 1970 ble 800-årsjubileet for hans martyrium feiret med en stor jubileumsfest.

Hans minnedag er 7.januar, translasjonsfest 25.juni.

Han blir avbildet med kongelige insignier, ofte med en kølle eller en øks, ved siden av ham ofte en kilde.

Kilde:
www.katolsk.no

Died:
Fra heimskringla.no:

7.januar 1131: Hertug Knud Lavard blir i Haraldsted Skov ved Ringsted myrdet av sine fettere, Magnus den sterke og Henrik den halte (Skadelår).

Der Knud ble drept skal det etter sagnet ha sprunget fram en kilde, og selv om vinteren holdt gresset seg grønt der.

Hans legeme ble tatt med til Ringsted kirke, og der kisten hans stod skal det også ha sprunget fram en kilde.

Etter dette ble Ringsted Valdemar-slektens kongssted og gravsted.

I 1169 fikk sønnen Valdemar paven til å oppta Knud Lavard som helgen.

Buried:
Fra heimskringla.no:

Den 25.juni 1170 blir den helgenkårede hertug Knud Lavard (d.1131) skrinlagt i den nyinviede St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig blir danmarkhistoriens første kjente kongekronging sted, da hertug Knuds sønnesønn Knud Valdemarsen krones til konge.

Knud married Ingeborg Mstislavsdatter av Kiev about 1117. Ingeborg (daughter of Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1" and Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev") was born after 1100; died after 1137. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Håkon Sunnivasen. [Group Sheet] [Family Chart]

Kristin married Magnus Sigurdsen av Norge, "Magnus 3" about 1133. Magnus (son of Sigurd Magnusen av Norge) was born about 1115; died about 1139 in Hvaler, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Margret married Stig Tokesen Hvitaled, "Hvide av Skåne" before 1151. Stig died in 1151 in Viborg, Jylland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Prislav av Lolland. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1157, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Valdemar den store (1131–1182) var dansk medkonge 1147-1157 og dansk enekonge 1157-1182. Valdemar sørget for kraftig oppsving for Danmark under hans regjeringstid.

Han var sønn av Knud Lavard og Ingeborg av Kiev. Valdemar ble født bare 8 dager etter at hans far ble myrdet og vokste opp hos den sjællandske høvdingen Asser Rig sammen med hans sønner Absalon og Esbern Snare.

Under stridighetene om retten til tronen mellom Svein Grathe og Knut, sluttet han seg til Svein, som i 1147 gjorde ham til hertug av Slesvig.

I 1154 skiftet Valdemar over til Knuts side og forlovet seg med hans halvsøster Sofie.
Valdemar ble konge i Jylland i 1157, da riket ble delt mellom Svein, Knut og Valdemar, og enekonge samme år, etter at Knut ble drept under det såkalte - Blodgildet i Roskilde - 9.august 1157. Kong Knud får kløyvet skallen, mens det lyktes den sårede kong Valdemar å unnslippe.

Etter å ha samlet en hær slo han fetteren Svein i Grathe Hede 23.oktober 1157, og ble enekonge over hele Danmark.

Valdemar bygde opp en sterk kongemakt og rettet flere slag mot venderne (slavisk folk), støttet av vennen Absalon, som han i 1158 utnevnte til biskop i Roskilde.
I 1159 samlet Valdemar en sjællandsk flåte og gjennomførte et tokt mot venderne. I de følgende årene gjennomførte han en rekke tokt, noe som kulminerte med at han inntok Rügen i 1169. I den forbindelse knuste de kjente gudebilder. Valdemar gikk i gang med å sikre rikets grense mot syd, dels ved å bygge Valdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved å bygge festningsanlegg flere steder i landet, bl.a. ved Korsør og Nyborg. Absalon bygde en festning på en liten øy utenfor handelsplassen Havn (København) ved Øresund; kjent som Absalons borg.

Den europeiske maktkampen mellom paven og keiseren nådde Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spissen støttet kongen, og erkebiskop Eskil måtte dra i landflyktighet i Frankrike. Kronen og kirken kom til forsoning, og det ble markert ved at Valdemars far, Knud Lavard, ble opphøyd til helgen av pave Alexander 3 og gravlagt i St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig ble Valdemars 7-årige sønn, Knut 6 kronet og salvet som medkonge for å sikre arvefølgen. Dermed kan man si at det var Valdemar den store som innførte arvekongedømme i Danmark.

I 1177 trakk Eskil seg tilbake og Absalon ble utnevnt til erkebiskop i Lund. Absalon innsatte flere venner på ledende poster og i 1180 brøt det ut et åpent opprør, og Absalon måtte flykte. Valdemar og Absalon vendte tilbake i 1181 med en hær og nedkjempet opprøret.

I Valdemars regjeringstid skjedde det store forandringer i det danske samfunnet.
Leidangplikten ble avløst av en leidangskatt, og for at de skulle kunne huse kongen når han reiste rundt i landet, skulle bønderne nå betale en skatt til kongens ombudsmenn (hele apparatet med ombudsmenn ble utbygget og vesentlig forbedret under Valdemar den store).
Kongen fikk også flere inntekter i form av kongens overtagelse av ingenmandsland; det ingen eier, eier kongen.
Valdemar tjente også godt på avgifter på det såkalte Skånemarkedet (sildemarkedet) i Skåne.

Valdemar døde på Vordingborg slott 12.mai 1182. Bøndene i området bar liket til St.Bendts kirke hvor han ble gravlagt. Sammen med ektefellen Sofie fikk han sønnene Knut og Valdemar Sejr, samt 6 døtre.

Family/Spouse: Sofia av Halicz. Sofia (daughter of Vladimir av Halicz and Richitza Swentoslawa) was born about 1140 in Polen; died on 05 May 1198 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1137, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Han var sønn av høvdingen Håkon Jyde (Håkon Nordmann) og kong Erik Eiegods datter Ragnhild Eriksdatter, samt at han var nevø av sin forgjenger Erik Emune.

Ved Erik Emunes død var hans sønn, Svein Grathe, mindreårig. Det samme var Magnus den sterkes sønn, Knut. Og endelig var Knud Lavards sønn Valdemar kun 6 år. Disse 3 arvingene ble senere kjent som Svein, Knut og Valdemar som delte landet mellom seg. Erik Lam var således det eneste kongsemne som var i myndig alder.

Erik Lam hadde stått ved Erik Emunes side under slaget ved Fodevig, og det har også blitt hevdet at det var ham som slo Magnus den sterke i hjel. Saxo Grammaticus forteller at den jyske stormannen Sorte Plov og hans kampanjer, som i 1137 slo Erik Emune i hjel på Urnehoved Ting i Sønderjylland, forsøkte å få Valdemar utlevert og således tvinge igjennom en form for arvefølge, men hans mor Ingeborg sa nei. Erik Lam ble valgt da det ikke fantes andre kongsemner som var gamle nok eller befant seg i Danmark.

Det lyktes Erik å få til et godt samarbeid med kirken som han skjenket rike gaver og privilegier. For eksempel fikk munkene ved St.Peders kloster i Næstved enerett på torghandel i tillegg til at munkene ved St.Knuds kloster i Odense fikk store pengegaver.

Kong Erik sørget for å få Danmark styrt ved embetsmenn plassert rundt om i riket.

Men i 1139 begynte problemene å melde seg. Olav Haraldsson, Harald Kesjas eneste overlevende sønn, og som i begynnelsen var mindreåring, gjorde opprør fra sin maktbase i Skåne. Det lyktes Olav å bli gjort til konge av landene i Skåne, og fordrev erkebiskop Assers etterfølger Eskil. Olav herjet på Sjælland og Erik tok kampen opp, men først i 1143 lyktes det Erik Lam å få bukt med Olav, som ble drept i slaget ved Glumstrup (Glumstorp) i nærheten av Helsingborg i Skåne.

I 1146 fikk Erik Lam en alvorlig febersykdom og som den eneste konge i Danmarks historie abdiserte han frivillig og uten ytre press.

Erik Lam var gift med Luitgard eller Lutgard av Salzwedel, datter av markgreve Rudolf av Salzwedel, og i henhold til Saxo ektet han den bremiske erkebiskop Hartvigs søster, som ganske vist var en høybåren kvinne, men som mer utmerket seg ved fornem slekt enn ved sin kyskhet. De fikk ingen barn, men han etterlot seg en frillesønn ved navn Magnus som senere ble en av Valdemar den stores motstandere.

Erik var den første danske konge som synes å ha vært meget påvirket av tysk kultur. Han tilbrakte den mest av sine unge år blant tyske riddere. Også hans hustru var tysk. Danmark synes å ha vært et stabilt og samlet land i løpet av hans kongedømme.
De samtidige kildene synes å sette ham høyt, men samme kildene er uenig om hans personlighet. Han blir stundom portrettert som en passiv og ubesluttsom konge, andre ganger som en ivrig og modig kriger. Det var ikke hans sykdom som var årsaken til hans tilnavn, Lam, som kan tolkes som veik og svak, men som en senere skribent, Sven Aggesen, på 1180-tallet skriver:

Det var en honningmild blidhed i hans væsen.

Died:
I 1146 fikk Erik Lam en alvorlig febersykdom, og som den eneste konge i Danmarks historie abdiserte han frivillig og uten ytre press.
Han endte sitt liv kort tid deretter, 27.august samme år, i St.Knuds kloster i Odense.

Sofie married Sigfried av Orlamünde, "Sigfried 3" about 1181. Sigfried (son of Herman av Orlamünde and Irmgard) was born about 1160; died about 1206. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1188, Schlesvig, Schleswig-Holstein, Tyskland; Hertug av Slesvig.
• Occupation: 25 Dec 1202, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Valdemar Sejr, Valdemar 2 av Danmark (1170 - 28.mars 1241 i Vordingborg), sønn av Valdemar 1 den store, var dansk konge fra 1202 til 1241. Han etterfulgte sin bror Knut, som døde barnløs.

I 1188 ble han hertug av Slesvig.

Kronet til konge av Danmark 1.juledag 1202 i domkirken i Lund (Kilde: heimskringla.no).

Valdemar drev kraftig utenrikspolitikk. Den danske ekspansjonen, som Valdemar den store hadde påbegynt ble videreført under Knut, og også under Valdemar Sejr.
I 1204 hadde han et resultatløst felttog mot Viken for å støtte baglerne.
En traktat med keiser Fredrik 2 i 1214, gjorde han til herre over en del av Nord-Tyskland. La under seg Holstein, Ditmarsken, Hamburg og Lübeck.

Erobret Estland 1219-1220 etter flere korstog og foretok flere erobringstog til Østersjø landene. Ingen av erobringene ble etterfulgt av dansk bosetning og flere gikk tapt da han ble fanget av en av sine lendmenn 1223.

Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven hadde oppfordret kong Valdemar til å iverksette et dansk korstog til Det hellige land eller føre et korstog mot de antatt hedenske balterne. Valdemar ville langt heller gjøre ferdig den mangeårige erobringspolitikken i Estland slik at sverdridderne (senere innlemmet i Den tyske orden) ikke ble for mektige på bekostning av det danske kongedømmet.
Med på korstoget var også Johanniter-ordenen, som siden rundt 1130 hadde hatt pavens velsignelse til å føre rødt-hvitt korsbanner. Det var et hvitt kors som delte den røde duken i fire kvadratiske felter. Det danske flagget Dannebrog har som bekjent to kvadratiske og to avlange felter.

Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring år 1500 det dramatiske slag hvor det lenge så ut som de kristne ville tape slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle erkebiskopen Anders Sunesen knelte i bønn på en bakketopp. Da han strakte armene mot himmelen rykket danskene fram og da armene av tretthet ble senket vek danskene tilbake. Det kom hjelpere til for å støtte den gamle erkebiskopens armer.
Denne delen av Roskilde-munk Peder Olsens beskrivelse fra omkring år 1500 kan tenkes å være inspirert av Bibel-fortellingen der Moses har omtrent samme rolle som Anders Sunesen, nemlig i 2. Mosebok 17:11-12.
Da kampen var på sitt kraftigste sendte Gud hjelp. Tegnet fra Gud var et rødt flagg med et hvitt kors som dalte ned fra himmelen. Dette ansporet danskene ytterligere, og de vant en stor seier. Kong Valdemar kunngjorde at dette korsbanner som ga danskene seieren skulle heretter være det danske riksbanner.

I 1217 sendte Valdemar sin nevø Albert av Orlamünde til Estland i håp om å erobre øya Øsel. Vinteren 1218–1219 var kald og hard nok til at man kunne sende tropper fra Riga over isen til Estland. Denne ekspedisjonen fikk i ettertid tilnavnet Det kalde korstog.
Sverdbroderordenen, tyske korsfarere og nyomvendte latviere og litauere bega seg i vinternattens mørke over isen til Suntaken og derfra over land til Reval. Frosten og den bitende vinden fikk ansiktshuden til slå sprekker og falle av. Mange forfrøs nese, hender og føtter i løpet av natten.
Om morgenen satte de i fortvilelse den første landsbyen de fant i brann for å skaffe seg varme, og de tilbrakte de neste dagene med å plyndre og drepe hedninger og deretter jagde de krigsfanger og kveg ut på isen ved Reval og gikk tilbake til Riga med byttet. I løpet av sommeren 1219 kom Valdemar selv. Hvis det er riktig at han hadde med seg 1500 skip hadde han også mobilisert de danske stormennenes egne styrker. Erkebiskop Sunesen var også med.
Danskene reiste nå den borgen som ble kalt for Danskeborgen, men som på estisk ble til Tallinn.

Esterne møtte fram hos Valdemar og overga seg til ham og kristendommen. Rørt ga Valdemar dem store gaver mens biskopene døpte dem. I virkeligheten var det en krigslist for esterne vendte tilbake tre dager senere og overfalt de danske styrkene. Danske satt og spiste kveldsmat og ble overrumplet. De ble reddet kun av at Vitslav av Rügen sto gjemt bak en sanddyne med sine ryttere og fikk drevet esterne på flukt.
Danskene og de tyske vasallene forfulgte de flyktende og skal ha drept mer enn et tusen av dem. Det ble holdt en takkegudstjeneste før Valdemar dro tilbake til Danmark. For sikkerhets skyld ble biskopene igjen med en tropp som hele året kjempet mot Revals beboere inntil de endelig modtok dåpens sakramente.

I løpet av en jakttur til Lyø i 1223 ble Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar tatt til fange av greve Henrik av Schwerin, kalt for Sorte Henrik. Greven avverget påfølgende angrep fra danskene og i 1225 ble Valdemar kjøpt fri for den store sum 45 000 mark, penger som han måtte låne av Henrik selv. Dessuten var det en betingelse at alle erobrede områder i Nord-Tyskland skulle bli gitt tilbake. Til sist måtte kong Valdemar sverge på å avstå fra hevn.

Alt håp om å gjenerobre de tapte områdene brast med nederlaget ved Bornhøved i Holstein 22.juli 1227 - Rex amisit victoriam (kongen mistet seieren).
Han tok parti for baglerne i den norske tronstriden, dog uten større kraft og engasjement.
Forsøkte, og mislyktes, å gjeninnsette fordrevne Sverker den yngre på Sveriges trone.
De tyske besittelser gikk også tapt.

Deretter gikk Valdemar i gang med rikets indre oppbygging. Kort tid før sin død stadfestet han Den Jyske Lov og Danmarks jordebok med fortegnelser over konge-og krongods, og som bærer navn etter han.
Sølibatet og tienden ble innført og trelldommen avskaffet.

På grunn av sine mange erobringstokt fikk han tilnavnet Sejr. Alle områder unntatt Estland gikk imidlertid tapt igjen allerede i hans egen tid etter konflikten med greve Henrik. Som sin far søkte Valdemar Sejr å sikre den kongelige arvefølgen ved å få kronet sin eldste sønn som medkonge, og de andre sønnene fikk hver et landområde i arvelig len. Dette førte i praksis til en svekkelse av kongemakten og innebar kimen til den kampen om tronen som sønnene utkjempet etter hans død.
I 1205 giftet Valdemar Sejr seg med Dagmar, født på Vyšehrad i Praha og datter av Ottokar 1 av Böhmen (Tsjekkia). Hun var i henhold til tradisjonen elsket av befolkningen. Hun døde i 1212 og hviler udi Ringsted. På sitt dødsleie skulle hun i henhold til folkevisen ha forsøkt å overtale Valdemar Sejr til å ekte Karl av Rises datter Liden Kirsten, og ikke den beske blomme Bengerd som hun kalles i visen.

I 1214 giftet Valdemar Sejr seg med Berengaria som var datter av kong Sancho 1 av Portugal. Hun ble mor til Erik, Abel og Kristoffer.
Med Helena Guttormsdatter (datter av Guttorm jarl; enke etter Esbern Snare) fikk han utenfor ekteskap sønnen Knut Valdemarsson av Danmark (1211 – 1260), hertug av Reval (Tallinn).

Med Margrethe Dragomir (Dagmar av Danmark) fikk han sønnen Valdemar (1209–1231).

Med Berengaria av Portugal fikk han barna:
Erik Plogpenning (1216–1250)
Sofie av Danmark (1217–1247)
Abel av Danmark (ca. 1218-1252)
Kristoffer av Danmark (ca. 1219-1259).

Valdemar Sejrs liv og kriger er hovedtema i B.S.Ingemanns bok med samme navn fra 1826.

Family/Spouse: Helena Guttormsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Valdemar married Berengaria av Portugal before 1216. Berengaria (daughter of Sancho av Portugal, "Sancho 1" and Dulce Berenguer Ramonsdatter av Barcelona) was born about 1194 in Portugal; died about 1221 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1170, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Knut 6 av Danmark (født 1163, død 12.november 1202), konge av Danmark fra 1182 til 1202. Knut var sønn av Valdemar den store og Sofia av Minsk.

Allerede, i 1170, som 7-åring ble Knut salvet og kronet som sin fars medkonge for å sikre at kongsmakten skulle bli i den samme kongsslekten.

Fra heimskringla.no:

Den 25.juni 1170 blir den helgenkårede hertug Knud Lavard (d.1131) skrinlagt i den nyinviede St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig blir danmarkhistoriens første kjente kongekronging sted, da hertug Knuds sønnesønn Knud Valdemarsen krones til konge.

Etter at faren døde i 1182 ble den 19-årige Knut formelt konge. I virkeligheten er det biskop Absalon som regjerer på hans vegne.

Sammen med sin yngre bror slo han ned et opprør i Skåne og erobret nye landområder i s.ø.

Knut nektet å avlegge lenseed til den tyske keiser Frederik Barbarossa. I stedet lyktes det i 1185 å beseire hertug Bugislav, den slaviske hersker over Vendland (Pommern), som ble tvunget til å anerkjenne dansk overherredømme. Derfor kalles Knut ikke bare for - danenes konge - men også - venderes konge. Danmarks grense ble da flyttet til elven Elben. Selv om herredømmet over Pommern opphørte i 1225 fortsatte danske konger til og med Frederik 9 av Danmark å titulere seg som venderes konge.

I 1197 ledet Knut personlig et korstog til Estland.

I 1177 giftet han seg med Gertrud, datter av hertug Henrik Løve av Sachsen og Bayern. Ekteskapet var barnløst.

Den første landskapsloven, Skånske Lov, ble utstedt under Knut 6.

Knut døde i 1202. Hans personlige innflytelse over kongedømmet har blitt diskutert. Han har ofte blitt sett på som en lojal støttespiller til den sterke biskop Absalons politikk. Livet igjennom sto Knut i skyggen av Absalon og broren Valdemar Seier. Samtidens kilder har beskrevet ham som en sterkt religiøs og ærlig mann.

Family/Spouse: Lambert av Gleichen, "Lambert 2". Lambert was born before 1160; died on 14 Sep 1227. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1241, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Erik var dansk medkonge fra 1232, dansk enekonge fra 1241–1250. Hans regjeringstid var full av bitre kamper mellom Erik og brødrene hans, mest hertug Abel av Sønderjylland, som fikk Erik myrdet.

Det var til stor irritasjon for hans to brødre, Abel og Kristoffer, som begge ønsket å få del i makten. Erik og Abel lå i krig i flere år, hvor Abel, som var hertug av Slesvig, fikk støtte av sine holsteinske svogre.

I 1244 ble de forlikte til delta på et felles korstog mot Estland, men snart blusset kampen opp mellom dem igjen.

For å finansiere disse kampene la Erik i 1249 skatt på hver plog, noe som var en rettferdig skatt ettersom antallet ploger sto i forhold til den dyrkede jorden. En penning var såpass lite beløp at alle kunne betale, men harde inndrivelse av skatten skaffet ham tilnavnet Plogpenning. Skatten var ikke særlig populær, og i 1249 måtte han flykte fra rasende bønder i Skåne som nektet å betale.

I tillegg røk Erik også uklar med kirken og den mektige Hvide-slekten. På denne tiden var bispene meget offensive. I 1237 måtte Erik skaffe seg pavens brev mot de bisper som nektet å innsette prester som var utpekt av kongen i hans kirker. Erik var likevel en kirkens mann. For egen regning påbegynte han oppførelsen av Gråbrødre kloster i Roskilde, men krig og ufred forhindret ham i å fullføre arbeidet.
Dronning Jutta nevnes som et vitne i et brev hvor kong Erik få måneder etter sin fars død uttalte et ønske om å få dø i Franciskanenes (gråbrødrenes) ordensdrakt og begraves i deres klosterkirke i Roskilde.

I 1250 lykkes det for Erik å erobre størsteparten av Abels hertugdømme, Rendsburg, og de møttes hos Abel for å slutte forlik, etter megling av søsteren Sophie av Brandenburg. Under besøket, som fant sted på Sankt Laurentiis natt den 9. august 1250, ble Erik tatt til fange, og halshugget av en av Abels menn. Liket ble senket ned i Slien.

Erikskrøniken, Sveriges eldste historiske kildeskrift, kritisert for sin politiske subjektivitet som drar ned troverdigheten, men er ellers en fargeglad skildring av en periode som var full av kongedrap og politiske intriger i de samtlige nordiske landene Norge, Danmark og Sverige. Blant annet beskriver krøniken kong Erik av Danmarks voldsomme død (utdrag i original tekst):

Danmark thz fik digher skadha thz konung erik aff ringst han bleff swa jammerlika döder han var forradin aff sinom bröder Hans broder het hertugh abel han gaff sith rad ok vilia ther tell thz man honom nidh i slää sänkte Ve ward honom at han thz tenkte Fatighe fiskara hitto vpa hans liik hwar thz a grunden laa Ok fördot til landz i thera baat önkelika dödh ok illa waat Huar man honom förde eller baar ther brunno liwss ä hwar han war The gud nid aff hymelin sende oc the helgo ängla tände Gud hauer giort han swa säligh at han er i hymerike häligh Abel var tha konung en lithen riidh sidan vart han dräpin i strid han wart släghin i häll aff frisa Nw haffuer han i heluite engen lisa we er them swa jorderikis ödh...

I 1258 ble hans jordiske levninger overført til St. Bendts kirke i Ringsted hvor han ble gravlagt. På hvelvingene over Eriks grav kan man se kalkmalerier med scener fra hans liv og død.

Erik ble æret av folket som helgen.

Died:
I Rendsburg, mens han var på besøk hos sin bor Abel for å slutte forlik, ble Erik tatt til fange og halshugget av Laue Gudmundsen, en av bror Abels menn. Dette fant sted på Sankt Laurentiis natt den 9.august 1250.

Liket av kong Erik ble senket ned i Slien.
Et kalkmaleri i St.Bendts kirke i Ringsted skal vise denne siste hendelsen.

Family/Spouse: Judith av Sachsen. Judith (daughter of Albert av Sachsen and Agnes av Østerrike) was born in 1223; died on 02 Feb 1267. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1232, Sønderjylland, Danmark; Hertug av Sønderjylland
• Occupation: 1 Nov 1250, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Abel, nest eldste sønn av Valdemar og Bengjerd, ble gift med Mechtilde, datter av Adolf 4 av Holstein.

Abel var innsatt av faren til hertug av Sønderjylland i 1232 og med ekteskapet med Mechthilde, som var inngått mot farens vilje, kom han i motsetningsforhold til Erik.

Det var i 1237 at Abel giftet seg med Mechthilde, datter aa grev Adolf 4. av Holsten.
Da Adolf 4. trakk seg tilbake til et franciskansk kloster samme år, var Abel i flere år formynder for sine mindreårige svogere Johan og Gerhard.

På grund af Mechthildes afstamning bidrog ægteskabet til stor holstensk indflydelse på Abels og den senere Abelslægts sønderjyske hertugdømme.

Som hertug af Slesvig kom Abel i strid med sin bror Erik Plogpenning.

Ved Valdemar Seiers død i 1241 ble Abels bror, Erik, konge etter deres far. I de følgende år lå Abel i strid med sin storebror for at oppnå større uavhengighet for sitt sønderjyske hertugdømme. Det var anledningen til en mangeårig borgerkrig, hvor blant andet Randers ble brent av Abels tropper.

Stridighetene fortsatte inntil Abel og Eriks søster Markgrevinde Sophie av Brandenburg forhandlet på plass en skrøpelig våpenhvile.

Kong Erik Plogpenning ble drept i 1250, under et besøk hos Abel, og Abel ble mistenkt for at stå bak. Abel bedyret sin uskyld i Erik`s død og avla ed sammen med 24 av sine riddere ved landstinget i Viborg. Deretter ble Abel hyllet som konge.

På grunn av mordet på broren ble følgende vers diktet om kong Abel:

Abel af navn,
Kain af gavn.

Occupation:
Abel ble valgt til konge og kronet sammen med sin dronning i Roskilde 1.november 1250.

Under en ekspedisjon mot friserne for å tvinge igjennom skattekrav, led Abel nederlag, og ble drept under flukt 29.juni 1252 ved Husum Bro ut for halvøya Ejdersted.

Da Abel ble drept oppholdt hans eldste og halvvoksne sønn Valdemar seg i Frankrike. Han skyndte seg hjem for å overta kronen, men ble arrestert av erkebiskopen av Køln, Konrad Lotharsen av Ahr-Hochstaden. Her ble han holdt som fange, inntil de schauenburgske grever av Holsten betalte løsepengene for ham i 1253.
Da han kom til Danmark, var Abels lillebror Kristoffer imidlertid blitt valgt til konge. Herved var grunnen lagt for en strid mellom den eldre og yngre linje av kongehuset, som kom til at vare i flere årtier.
Kristoffer ble kronet i Lund Domkirke 1.juledag 1252.

Etter Abels død gikk hans enke dronning Mechthilde i kloster, men forlot det senere igen.
I 1261 giftet hun seg på ny, denne gang med Birger Jarl av Sverige.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 29.juni 1252 faller kong Abel Valdemarsen i slaget ved Oldenswort i Nordfriesland, under et felttog mot friserne.

Han ble konge 1.november 1250, etter drapet på broren Erik Plogpenning, og er dermed den danske kongen som har hatt den korteste regjeringstid i historisk tid.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1252, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Kristoffer 1 av Danmark (født 1219, død 29.mai 1259) var dansk konge i 1252–1259, sønn av kong Valdemar Sejr, og yngste bror av Erik Plogpenning og Abel av Danmark, begge brødre var konge før ham.

Da kong Abel ble drept i et bondeopprør i 1252 var hans sønn i Valdemar av Slesvig i Frankrike. Han skyndte seg hjem for å gjøre krav på Danmarks krone som sin fars eldste sønn, men i Köln ble han arrestert av erkebiskop Konrad av Ahr-Hochstaden. Her ble holdt som fange inntil de schauenburgske grever av Holstein betalte løsepenger for ham i 1253. Da han nådde fram til Danmark, var onkelen Kristoffer allerede blitt valgt til konge. Dermed var grunnen lagt for en strid mellom den eldre og den yngre slektslinjen av kongehuset, som kom til å vare i årtier.
Kristoffer ble kronet til konge i Lund domkirke på juledagen 1252.

Kong Kristoffer satte i gang bestrebelser for å få sin bror Erik Plogpenning anerkjent som martyr eller helgen. Foruten at det alltid er heldig å ha en helgen i familien var den viktigste grunnen å få brennmerket Abel som brodermorder, og dermed utelukke hans slekt, først og fremst nevøen Valdemar, nå hertug av Slesvig, fra tronfølgen. Kristoffer samlet opplysninger om ulike undre som hadde skjedd ved Eriks grav. Abels tilhengere var imot forsøket og samtidig ble kongens forhold til kirken stadig forverret.

Ved å tillate Abels sønn Valdemar å bli hertug av Slesvig unngikk Kristoffer umiddelbart borgerkrig, men ble selv mål for intriger og forræderi. Både Slesvig som Holstein sto for en tid uavhengig av kongens styre.

Erkebiskop Jakob Erlandsen, som med pavens velsignelse var blitt innsatt på bispesetet i Lund, var tilhenger av en sterk og uavhengig kirke. Han kom i konflikt med kongen om blant annet de geistliges leidangsplikt og skatteplikt på lik linje med enhver annen jordeier. Biskop Jacob nektet og gikk så langt som å forby bønder som levde eller arbeidet på kirkens eiendommer om å yte militærtjeneste for kongen. Biskopen var kanskje den rikeste i hele kongedømmet og insisterte samtidig at et verdslig styre ikke hadde kontroll eller makt over kirken, dens eiendom eller kirkens ansatte. Han bannlyste kongen for å slå fast at han ikke ville bøye seg for kongens vilje.

Erkebiskopen kjempet dog ikke kun for kirken. På morssiden slektet han på den mektige Hvide-slekten som tilhørte avdøde kong Abels tilhengere. Det kom til uttrykk da Jakob Erlandsen nektet å krone Kristoffers sønn Erik Klipping som medkonge og tronfølger.

I 1256 samlet erkebiskopen rikets fremste til et møte i Vejle hvor de vedtok konstitusjonen Cum Ecclesia Daciana. Her står det at riket vil bli lyst i interdikt (det vil si forbud mot alle kirkelige handlinger) hvis kongen utsetter geistlige for overgrep. Jakob Erlandsen ville innføre kanonisk rett i Danmark, det vil si tvinge igjennom gyldigheten av pave Gregor 9's Liber Extra. Den danske kirkekamp hadde tilsvarende paralleller over hele Europa, blant grunnet pave-keiser-striden.

Vinteren 1257–1258 gikk de holstenske grever på anmodning fra Jakob Erlandsen, og for sikre deres nevøs arverett til hertugdømmet Slesvig i Sønderjylland, til angrep på Danmark, men angrepet ble avverget.

I februar 1259 ble Jakob Erlandsen arrestert av mecklenburgske soldater. I følge en beretning ble han til spott og spe iført en verdslig drakt med en lue av revehaler, deretter bundet og kastet i fengsel. Erkebispesetet i Lund, og kort tid etter også biskop Peder Bang i Roskilde (som var i familie med Jakob Erlandsen) lyste interdikt over kongen.

Sverige og Norge hadde inngått en politisk allianse mot Danmark allerede før Kristoffer var blitt konge ved at de var blitt provosert av kong Abels innblandinger.

I 1256 foretok Håkon 4 Håkonsson et plyndringstokt mot dansk land i Halland.
I 1257 ble det inngått forlik mellom Kristoffer og Håkon Håkonsson. Det samme året var det et bondeopprør i Danmark som brøt ut på nytt i 1258 som et resultat av Kristoffers nye eiendomsskatt, men danskekongen fikk slått disse ned.

I 1259 flyktet biskop Peder Bang av Roskilde til Rügen og overtalte fyrst Jaromar 2, prins av Rügen, som var Erik Abelssons svigerfar, til å gjøre landgang på Sjælland. Herfra inntok han København. Jarmers Tårn er oppkalt etter fyrsten.

Før Kristoffer rakk å reagere døde han den 29.mai 1259 i Ribe hvor han hadde dratt for å være hos biskopen. I følge et rykte skal han ha blitt forgiftet av abbed Arnfast fra Ryd kloster da han ga kongen nattverden. Året etter ble Arnfast gjort til biskop av Århus av erkebiskop Jakob Erlandsson, men paven omgjorde vedtaket.

Kristoffer ble gravlagt foran høyalteret i Ribe domkirke kort tid etter sin død av den lokale biskop til tross for interdiktet.

Det er mulig at kongen døde av naturlige årsaker, men hans tilhengere kalte ham Krist-Offer.

Kristoffer var gift med Margarete Sambiria Samborsdatter av Pommern. De fikk følgende barn:

Erik Klipping, konge av Danmark,
Valdemar,
Niels,
Mechthilde, eller Matilda (død 1311), gift med Albert 3, margreve av Brandenburg,
Margrete (død 1306), gift med greve Johan 2 av Holstein-Kiel,
Ingeborg.

Dronningen og Jaromar var altså begge vendere fra Rügen, og den gylne, vendiske drage på rød bunn var tidligere med i det danske riksvåpen.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 29.mai 1259 dør kong Kristoffer 1. Valdemarsen av Danmark.
Et ondsindet rygte vil vide, at han blevet forgivet af abbed Arnfast fra Ryd Kloster.

Kristoffer married Margrethe (Sambiria) av Pommern about 1248. Margrethe (daughter of Sambor av Pommern, "Sambor 2" and Mechtild av Mecklenburg) was born about 1230 in Pommern, Tyskland; died on 01 Dec 1282. [Group Sheet] [Family Chart]

Adelheid married Ludvig av Eberstein, "Ludvig 1" in 1206 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland. Ludvig (son of Albrecht av Eberstein, "Albrecht 3" and Agnes av Bayern) was born in Nov 1206 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland; died in 1284. [Group Sheet] [Family Chart]

Sofia married Valdemar Birgersson av Sverige in 1261 in Jönköping, Jönköpings län, Sverige. Valdemar was born in 1239; died on 26 Dec 1302 in Nyköping, Södermanlands län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1280, Danmark; Dronning.

Notes:

Occupation:
Ingeborg av Danmark øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280.

Ingeborg married Magnus Håkonsen av Norge, "Magnus 6" in 1261. Magnus (son of Håkon Håkonsen av Norge, "Håkon 4" and Margrethe Skulesdatter på Rein) was born on 01 May 1238 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 09 May 1280 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1284, Roskilde, Sjælland, Danmark; Abbedisse av Sankt Agneta.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1288, Roskilde, Sjælland, Danmark; Abbedisse av Sankt Agneta.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1259, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Erik Klipping (født 1249, død 22.november 1286) var konge av Danmark i 1259–1286. Han var sønn av Kristoffer 1 av Danmark og dronning Margarete Sambiria (Sprænghest).

Fram til 1264 styrte han kun i navnet under beskyttelse av sin mor, den kompetente dronningenken Margrete Sambiria. I tidsrommet 1261–1262 var han fange i Holstein som følge av et militært nederlag, og etterpå vokste han opp i Brandenburg.

Erik Klipping ble født i Lolland. Ved farens plutselig død i 1259 hadde fyrst Jaromar 2 av Rügen sammen med hertug Erik 1 av Slesvig (sønn av kong Abel av Danmark) invadert Sjælland og inntatt København.

Etter et stort nederlag i 1261 ble både enkedronningen og Erik Klipping tatt til fange. De ble holdt i fangenskap i Hamburg, men dronning Margrete greide å skaffe seg hjelp fra hertug Albert av Braunschweig som gjorde det mulig for henne å vende tilbake til Danmark.
Her gjenvant hun initiativet og fikk hentet sin nå myndige sønn Erik hjem til en plass på tronen i 1264. Inntil da hadde hans mor, enkedronningen, fungert som hans formynder. Erik ble deretter kronet til konge, men farens uforsonlige fiende, den mektige erkebiskop Jakob Erlandsen, bannlyste etterpå alle de biskoper som hadde deltatt i kroningen.

Erik Klipping blandet seg inn i den interne striden i Sverige hvor hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson kjempet om kongesmakten mot deres eldre bror, kong Birger Magnusson. Den danske kongen støttet først Magnus og siden Valdemar. I 1277 lot han danske styrker herje langt inne på svensk område. For å finansiere disse krigshandlingene foretok kongen en myntforringelse.
Hans pussige tilnavn kan antagelig stamme fra dette.

Klipping eller Glipping stammer antagelig fra hans klipping (devaluering) av landets mynt. Myntene ble klippet eller kuttet for å indikere devalueringen. En tidligere populær forklaring skal være at Erik blunket uvanlig med øynene som et tegn på svakhet, men denne betraktes som en ren spekulasjon.

Erik forsøkte som tidligere konger å tvinge kirken og adelen under sin makt. På 1270-tallet angrep han Småland. Kong Erik gikk så langt som å ta tvangslån hos kirken. Hans konflikt med kirken ble dog ført til et tilfredsstillende resultat ved hjelp av paven. Han hadde et dårlig rykte. Han gjorde sjelden det han sa han ville gjøre og holdt sjelden det han lovte. I tillegg sprang han etter kvinner uansett alder og status.

De utilfredse stormennene tvang i 1282 kongen til å avholde årlige møter med dem, det såkalte Danehoff. Kongen ble tvunget til å underskrive et dokument, som kan betraktes som Danmarks svar på Magna Carta, og som i stor grad begrenset hans autoritet. Her forpliktet kongen seg til regelmessig å rådføre seg med stormennene, og bøndenes rett skal sikres.
Kongen skal i henhold til dokumentet innkalle - rigets bedste mænd - til danehoff og regjere landet sammen med dem. De tradisjonelle landstingene hadde således utspilt sin rolle. Det var ikke lenger bøndene som valgte kongen, men man beholdt skikken med å hylle kongen på tinget.

Erik Klipping gifte seg den 11.november 1273 i Slesvig med Agnes av Brandenburg (død 1304). Paret fikk følgende barn:

1.Erik Menved (1274–1319), konge av Danmark.

2.Kristoffer 2 (1276–1332), konge av Danmark.

3.Margrete Eriksdatter av Danmark (død 1341), kalt for Märta, gift med kong Birger Magnusson av Sverige (død 1321).

4.Rikissa Eriksdatter av Danmark (død 1308), gift med fyrst Nikolaus II av Mecklenburg-Werle (død 1316).

5.Katarina Eriksdatter (død som spedbarn 1283).

6.Elisabet Eriksdotter (død som spedbarn 1283).

7.Valdemar Eriksson (død 1304).

Died:
I løpet av en jakttur den 22.november 1286 (St.Cecilias natt) søkte kong Erik og hans følge ly i en låve i den lille byen Finderup nord i Jylland.
Han ble myrdet av ukjente gjerningsmenn ved Finderup Lade.

Mordet skapte stor uro i Danmark, som i det siste århundret hadde opplevd flere kongemord. Rykteflommen gikk, og kilder fra tiden etter drapet fortalte at flere av kongens mest betrodde menn skal ha vært involvert. Ifølge ryktene skulle morderne ha kommet til åstedet forkledd som munker og drept kongen med 56 knivstikk før de satte låven i brann og red vekk.

En teori er at det var hertug Valdemar av Slesvig (bror av hertug Erik av Slesvig) som sto bak mordet. Da Erik Klipping var død, kunne hans unge sønn Erik Menved, som allerede i 1276 var blitt hyllet som konge, umiddelbart tiltre som konge. Erik Menved var dog kun 12 år gammel i 1286.

Kilder i samtiden viser at mordet ble gitt stor oppmerksomhet i de fleste nordiske og nordtyske annaler og krøniker på denne tiden. De eldste av disse er årbøkene fra Ryd kloster og årbøkene fra erkebispesetet i Lund. I sistnevnte heter det kortfattet at kong Erik ble St.Cecilie natt drept på sitt leie av sine egne menn. Årboken for Ryd kloster skriver det samme, men tilføyer at kongen ble drept av 56 knivstikk.
Senere overleveringer blir gradvis fyldigere, og en årbok fra Lübeck fra tidlig på 1300-tallet heveder at Erik Klipping ble drept av sine menn for sin ukyskhets skyld.

Det som synes klart er at dynastiets motstandere hadde dermed en gyllen mulighet til å fremtvinge et regimeskifte.

Etter drapet på kongen hadde enkedronning Agnes av Brandenburg raskt tatt styringen som formynder for sin 12 år gamle sønn Erik Menved. De mest betrodde menn fra tiden under kong Erik Klipping ble hurtig fjernet og nye menn kom til. Blant annet fikk nettopp hertug Valdemar av Slesvig en sentral posisjon.

Ved domsmøtet i Nyborg pinsen 1287 sto den mektige grev Jakob av Nord-Halland, kongens tidligere marsk Stig Andersen Hvide og flere andre stormenn, som alle hadde vært sentrale i kretsen rundt kongen, på tiltalebenken. Om disse egentlig hadde noe å gjøre med mordet eller ikke er uklart. Stig Andersen Hvide flyktet fra landet og som lovløs ga han seg på piratvirksomhet. De dømte fikk ved domsavsigelsen heller ikke mulighet til å sverge seg fri, slik de ifølge loven hadde anledning til. På dette grunnlaget nektet både den norske kongen Eirik 2 Magnusson og erkebiskopen i Lund, Jens Grand, å anse dommen som rettskraftig. Historikeren Erik Arup har derfor argumentert for at dommen i Nyborg var et justismord. Mange av de danske stormennene søkte tilflukt i Norge i tiden etter dommen.

Erik Klipping ble gravlagt i krypten i Viborg domkirke. Etter kirkens brann i 1726 ble kongens jordiske rester overført til en muret grav bak alteret.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Albert married Marianne AlbertsdatterEberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland. Marianne was born in 1250; died in 1295. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1280, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Eirik 2 Magnusen var konge av Norge i perioden 1280–1299. Eirik var eldste sønn av Magnus Lagabøte. Et fall fra hesteryggen påførte ham muligens en hjerneskade.

Siden han bare var et barn da han ble utropt til konge, ble riket ledet av et formynderstyre bestående av moren Ingeborg og de fornemste stormennene.
Disse kom i kamp mot kirken med den mektige erkebiskop Jon Raude for å få minsket kirkens stadig voksende makt over nasjonens verdslige områder (kirkens særrettigheter). Eirik hadde ingen del i konflikten, men fikk likevel tilnavnet prestehater.

Som myndig ble Eirik selv en del av den norske utenrikspolitikken hvor det norske monarkiet forsøkte å knytte dynastiske bånd, først og fremst til Skottland hvor Norge lenge hadde hatt interesser. Han ble først gift med Margaret av Skottland, datter av kong Alexander 3 av Skottland (d.1286). De fikk datteren Margrete, som ble dronning av Skottland i 1286, bare tre år gammel.
Det var avtalt ekteskap mellom henne og den engelske prinsen Edward (senere Edward 2), men Margrethe døde under overfarten til Skottland 1290, trolig på Orknøyene.

Etter datterens død fire år senere var Eirik en av de tretten som hevdet arverett til den skotske tronen. Hans kone døde i barselseng i 1283, og han giftet seg senere med Isobel Bruce, søster av Robert Bruce, den senere store skotske kongen.

Eirik førte en uheldig krig mot Danmark og hansaforbundet i det nordlige Tyskland som endte med at han måtte gi store innrømmelser til de tyske hansaene.

Kongeætten hadde brukt en oppreist løve som slektsvåpen. I 1280 eller noe seinere utstyrte Eirik Magnusson løven med øksa. Mens øksa var et nasjonalt symbol gikk løven tilbake til Eiriks stridbare forgjenger, Magnus Berrføtt. Fellessymbolet av øks og løve kalles i dag for Riksvåpenet og brukes som det overordnede visuelle symbol for den norske stat.

Ettersom Eirik døde sønneløs, ble han etterfulgt av sin bror, hertug Håkon.

Etter Eiriks død påsto ei Margareta å være datter av kong Eirik Magnusson. Det passet Håkon Magnusson dårlig, og hun ble dømt til døden. Etter sin død ble hun dyrket som en helgen.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1299, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Håkon var sønn av Magnus 6 Haakonsson Lagabøte og Ingeborg Eriksdatter av Danmark. Magnus Lagabøte delte kongeriket mellom sine to sønner Eirik og Håkon. Erik som var eldst, ble konge i 1280, mens den yngre broren, Håkon, fikk hertugtittel allerede i 1273, over Oppland, Oslo, Ryfylke, Færøyene og Hjaltland. Håkons hertugvelde var formynderstyrt fram til 1284 da den 14 år gamle Håkon fikk regjeringsmakt.

Hertug Håkon utviklet Oslo betydelig. Det gamle Oslos sentrum ble utvidet på sørøstsida av Alna da fransiskanerne, etter invitasjon fra hertugen, etablerte kloster på sørøstsida av Alna, i skyggen av Ekebergskrenten. Visstnok skal det allerede ha ligget en kirke i området som Fransiskanerne overtok. Grunnsteinen til Akershus festning ble lagt noe senere på 1290-tallet.

Da broren, kong Eirik 2 Magnusson, døde og Håkon overtok kongemakten over hele Norgesveldet 1. november 1299, overtok Oslo som kongssete etter Bergen. Håkon 5 ble den første konge som ble kronet i Oslo, som regnes som hovedstad heretter. I 1314 ble også det politiske tyngdepunktet flyttet til Oslo i og med at Håkon gav prosten i Mariakirken rikets segl til evig tid. Oslo var nå blitt Norgesveldets nye rikshovedstad.

Han ble omtalt som Hákon Háleggr på norrønt (i Flateyjarbók), og Håkon Langben på dansk.

Bygde Akershus (dvs. påbegynte arbeidet av anlegget på Akersneset (Akershus festning)), Båhus, og Vardøhus festninger.
Håkon innførte faste årlige inspeksjoner av sysselmennenes embedsførsel, og førte en kraftig politikk mot stormennene. Utstedte retterbot 1308 somavskaffet jarle- og lendmannsverdighet og inndro alle sysler og gavebrev på jordegods etter innehaverens død.

Håkon 5 Magnusson så sin kongsgjerning i et kristent perspektiv. Han gikk til daglig enkelt kledd, ga strenge påbud til sine sysselmenn om rettferdig behandling av sine undersåtter og straffet strengt overgrep som ble begått. Han ga påbud om å lage overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros, stimulerte misjonsarbeidet og glemte aldri å regulere arbeidsfolkets lønninger. Han ga store gaver til kirkene og bygde Mariakirken i Oslo. Samtidig var han europeisk orientert, og særlig gjennom dronning Eufemia hadde hoffet nær kontakt med europeisk kultur- og åndsliv.

Det fortelles at hele Oslo sørget da han døde, og at det skal ha skjedd flere mirakler ved hans båre. I Mariakirken fantes et Håkons-alter, og det fortelles at kongen helt frem til det 16. århundre ble holdt for å være hellig. Det var krefter i gang for en helligkåring, noe som resulterte i at pave Leo 10 formelt anerkjente hans kult i 1520 og godkjente at helgenmesse ble feiret ved et alter i Mariakirken. Men dette ble stoppet av reformasjonen i 1537.

At Håkon V Magnusson ble æret som helgen, ikke bare i Oslo og på Østlandet, men også utenlands, viser denne folkevisen:
Der kom Bud for Oslo ind
og ingen Mand dem kjende:
død var hellig Haakon Konning
Sankt Olaf Kongens Frende.
Død var hellig Haakon Konning
og Gud kaldte ham af dage:
han blev ført i Oslo ind,
i Mariekirke lagdes han i Graven
(Dansk håndskrift fra ca. 1560).

Håkon støttet svensk hertug Erik Magnussons strid mot broren.

Med ham døde den siste av det gamle norske kongehus på mannssiden.

Gift med Eufemia av Arnstein. Datter: Ingeborg, gift med hertug Erik Magnusson. Deres sønn Magnus ble senere både svensk og norsk konge.
Hans eldste datter, Agnes Håkonsdatter, (1290–1319) var hans uekte barn som giftet seg i 1302 med lendmannen Havtore Jonsson til Sudrheim og Borregård (1275–1320), og deres to sønner Jon og Sigurd ble senere sentrale i norsk politikk.

Håkon regjerte landet til sin død på Tunsberghus 8. mai 1319. Han ble begravet i Mariakirken i Oslo. Graven er markert med en steinplate.
Med Håkon døde Sverre-ætten ut på mannssiden, og Eriks og Ingebjørgs sønn Magnus ble i 1319 konge både i Norge og Sverige.

Kong Håkon 5 Magnussons og hans dronning Eufemias levninger ble funnet ved arkeologiske undersøkelser i Mariakirken på slutten av 1960-tallet. De ble senere identifisert av dr.med. Per Holck, og ble endelig overført til Det kongelige mausoleum på Akershus slott i 1982.

Family/Spouse: Catharina Ivarsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Håkon married Eufemia av Rügen in May 1299 in Mariakirken, Oslo, Norge. Eufemia was born about 1280; died in 1312. [Group Sheet] [Family Chart]

Richitza married Nikolaus av Werle, "Nikolaus 2" before 1303. Nikolaus was born before 1275; died about 18 Feb 1316 in Güstrow, Mecklenburg-Vorpommern, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Elsebe Pedersdatter. Elsebe was born in 1275; died in 1333. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

I en artikkel om Sudrheimsætten og Romerike diskuterer Eldbjørg Arnesen teoriene om Havtores slektsskapsforhold:
Jomfru Agnes var Kong Håkon 5's eldste naturlige datter. Hennes mor kjennes ikke.

Hun ble trolovet med hr. Havtore i 1302. (Isl. Ann. IV, V). Hun var den gang neppe stort mer enn 10 år gammel. Ekteskapet mellom dem kan derfor først være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307.
I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men kongen tilbakekalte denne disposisjon.
I stedet skjenket han 6 markebol i Sorknes i Solør til hr. Havtore og fru Agnes, antagelig hele denne gården.

Diplomet er datert Bergen 09.januar 1312 (DN I 132):
Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs. sændir allum monnum þæim sem þetta bref sia eða hœyra Q. G. ok sina. ver vilium atþer vitir, þo at ver gæfuem þessar jarðer hæiman með Aghnæisi dottor vare, er ver giptum herra Hafþore Jons syni, er sua hæita, j vestra gardenum jSmiðz ruði, þriu sponn ok œyre; j Frœyhofs sokn af Borgyn tuau sponn; j Vlloom vestra gardenom, fiughur sponn; j Laðu engi tuæir aurar; j Þriukstaðum,halfan setta œyre, j Lundz sokn af Vittale nœrdre, halfuan œyre; af sydra Vittale, halfan annan œyre, j Hof sokn (af) Birkiflætj. tuaura; j Enda j Matlausa grænjatta œrtogar; j Skia þuæit, fiughur sponn; j Eindriða rudi halfan þridia œyre; jtem j Siofuarlijd j Nes sokn. halft timbr skinna; j Auðunar ruði þriu sponn ok halfrþridi œyrir; j Haugha lijð hæfsællda; j Læm. af Olstadum. þriu sponn; þa hafum ver þær aftr tækit vndir konongdomen, til æfuenlegar æignar. En þæimherra Hafþore ok Agnæisi dottor vare, hafum ver gefuet aftr j mot með sama skilorðe sæx marka bol j Surku nese j Solœyium; með allum þæim lunnyndomsem till hennar liggia, eða leghet hafua at forno ok nyiu; með þessom skilmala, at þau skulu þersa iorð hafua frialslegha firir huærium manne, æ meðan erhon lifuir, ok þæira loglegr arfue af henni niðrkomen, eftir hana, en ef þau æigu æi loglegan arfua sem nu er sagt, þa skal þerse jorð aftr vndirkonongdomen falla; af þui firirbioðom ver huærium manne þersa jorð. eða þær aðrar sem ver hafum hæiman gefuet með henni, hindra, eða talma. firirþæim, nema sa er þat gerer, vili sæta logleghom ræfsingum. Var þetta bref gort j Bjargvinn þrim nattom æftir þrettanda dagh jola, a þtrettanda are rikisvars; herra Biarne Auð unar son jnsiglaðe; en Thorgæir klærkr ritaðe. Tillegg: Bagpaa med senere Haand: bref vm Sarku næss j Soløyom.

Sammendrag:
Kong Haakon Magnussön lægger det Jordegods, han havde givet sin Datter Agnes i Medgift, da hun ægtede Hr.Hafthor Jonssön, atter under Kongedömmet, og giver dem i Stedet Gaarden Sorknes i Solöer, som skal gaa i Arv til hendes Börn; men lever ingen Börn efter hende, skal Gaarden falde tilbage til Kongen.

Kilde:
Efter Orig. p. Perg. i Dipl. Arn. Magn. i Kbhvn. fasc. 51. No. 9. Kongens Segl vedhænger noget beskadiget.
Fra Regesta Norvegica, Bind III 1301-1319, nr. 756:
Makeskiftebrev mellom kong Håkon Magnusson og hans datter Agnes:
Kongen skal ha tilbake følgende gårder eller gårdparter som han ga Agnes da hun giftet seg med herr Havtore Jonsson: Smedsrud, Borgyn i Frøyhov sogn, Uller, Løding, Trøgstad, Nedre Vettal i Lund sogn, Søndre Vettal, Bjørkeflåtten i Hof sogn, Endi i Matlaus grend, Skjatvet, Enderud, Sjøli, Audunarrud, Haugli og Olstad i Lem. Agnes og Havtore og deres barn skal ha 6 markebol i Sorknes. Dersom ekteskapet blir barnløst, skal eiendommene falle tilbake til kongen når Agnes dør.
Herr Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir [Tovesson] klerk skrev.
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116-117.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 391.
Aschehougs Leksikon, 1994, Sudreim.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 827.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 95.

Agnes married Havtore Jonsen på Sudrheim about 1307. Havtore (son of Jon Ivarsen på Sudrheim and Åsa Haftorsdatter) was born in 1275 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1320 in Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeborg married Eirik Magnusson in 1312 in Oslo, Norge. Eirik was born about 1282; died on 16 Feb 1318 in Nyköping, Södermanlands län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Sophia married Gerhard av Holstein-Rendsburg, "Gerhard 3" before 1317. Gerhard was born about 1292; died on 01 Apr 1340 in Randers, Aarhus, Jylland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1320, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; Etter faren arvet han hovedgården Sudrheim (Sørum) på Romerike med tilhørende gods.
• Occupation: Aft 1333, Sarpsborg, Østfold, Norge; Norsk ridder, lagmann og riksråd. Kongens sysselmann i Borgasysla, og norsk stormann.
• Residence: Abt 1354, Giske, Møre og Romsdal, Norge; Før sin død i 1354 innsatte Erling Vidkunsson Sigurd som arving til Giske.

Notes:

Occupation:
Sigurd kan ikke ha vært mer enn høyst 20 år gammel da han blir nevnt første gang i 1333 sammen med broren Jon. Havtoresønnene sammen med Erling Vidkunnsson og Ulv Sakseson blir sagt å ha holdt Tunsberghus for kong Magnus, men siden ga seg i hans vold.
Den føydale selvrådigheten som her fikk uttrykk, møter vi igjen hos Sigurd ved flere anledninger opp gjennom 1330-årene, og for hans del var den vel også utslag av ungdommelig overmot.
Det har kanskje sammenheng med oppsetsigheten i 1333 som vi hører om i et pavebrev fra 25.juni 1334, da han ble løst fra det bann han var lyst i for å ha fanget bisp Hallvard av Hamar og tvunget ham til for en tid å overlate ham et av bispens faste slott, sikkert Mjøskastellet. Det er mulig at dette gjelder den notis som finnes i en enkelt islandsk årbok under året 1339, at biskopene Salomon (av Oslo) og Hallvard ble fanget og ranet for gods av Roar (ellers ukjent), Sigurd og Ulv.

Den 29.september 1342 fikk han pavelig dispensasjon til å gifte seg med Ingebjørg, datter til herr Erling Vidkunnsson. Han ble dermed en av arvingene til det største jordegods i Norge, og da Erlings eneste sønn Bjarne døde barnløs i 1353 ble han i virkeligheten hovedarvingen.
Allerede før sin død i 1354 innsatte Erling Sigurd som arving til Giske, og etter Erlings død fikk han dessuten Bjarkøy. Derved ble han uten tvil den rikeste godseieren i Norge.
I 1353 var han også blitt medarving til Sundbugodset, og i 1363 fikk han dom for medarverett etter sitt søskenbarn fru Herdis Torvaldsdatter.
Han øket sitt gods ved jordkjøp både nordenfjells og vestenfjells, og han hadde også gods i Värmland.

Mens broren, herr Jon, mer og mer holdt seg til Sverige, ble Sigurd den fremste adelsmann i Norge.

Kong Magnus ble myndig en gang i løpet av 1331-32. Rett etter kom det første av i alt to opprør av norske stormenn mot kongen som vi kjenner til. Det andre skjedde i 1338-39. Kildematerialet er for tynt til at en kan rekonstruere konfliktenes omfang og innhold i større detalj, men begge gangene var det fremstående verdslige stormenn som gikk i åpen konfrontasjon med kongen, typisk nok blant annet ved å kontrollere festninger, datidens viktigste politisk-administrative støttepunkt, henholdsvis Tunsberghus og Akershus.

Under det første opprøret deltok blant annet den avgåtte drottseten Erling Vidkunnsson. Om dette opprøret heter det uttrykkelig i det bevarte kildematerialet at opprørerne underkastet seg kongen, unntatt én.

Fra den andre konflikten vet vi at det ble inngått en våpenstillstand og avtalt forhandlinger, uten at vi kjenner til om disse ble holdt. Noen ensidig seier for kongen kan det imidlertid ikke ha vært snakk om i siste omgang. Kongens fetter, Sigurd Havtoresson, tok del i begge reisningene, og han fortsatte å spille en fremtredende rolle i norsk politikk utover på 1300-tallet. Det samme gjaldt også andre av opprørerne.

Flesteparten av norske historikere har tolket de to opprørene som utslag av unionsmotvilje hos nordmennene og ønske om å oppløse kongefellesskapet med Sverige. Denne uviljen som skal ha gått tilbake til siste del av Håkon 5's regjeringstid, da norske stormenn opplevde at de var blitt utmanøvrert i den nordiske politikken og slik heller søkte å isolere seg.
I tråd med dette har norske historikere ment at en unionskonflikt mellom konge og aristokrati i Norge ble løst da nordmennene presset kong Magnus til å la sin yngste sønn Håkon bli hyllet som norsk konge av riksrådet i 1343 og av en allmueforsamling året etter. Samtidig ble den eldste sønnen Erik utpekt til farens etterfølger i Sverige.

Svenske historikere har på sin side gjennomgående avvist den norske forklaringen på hyllingen av Håkon som norsk konge. De har ment at kong Magnus tok initiativet til hyllingene både i Norge og i Sverige av hensyn til freden innen dynastiet.
Ved å tildele sine to sønner hvert sitt kongerike, kunne kong Magnus håpe på at en unngikk en brødrestrid, lik den som hadde herjet innen det svenske dynastiet i farens levetid.
Den svenske teorien forklarer en del av hendelsesforløpet, men gir ikke tilfredsstillende svar på hvorfor norske stormenn hadde gjort opprør, eller på at Håkon - i motsetning til broren - skulle tiltre som konge straks han ble myndig. Den norske teorien forklarer også bare en del av hendelsesforløpet i Norge og ikke hva som samtidig skjedde i Sverige.

Ingen av de konkurrerende teoriene kan derfor i sin mest rendyrkete form gi en overbevisende tolkning av det samlete bevarte kildematerialet. Vi skal derfor se kritisk på de to forklaringene i lys av det vi vet om hendelsene i Norge og Sverige i de ti første årene av Magnus Erikssons regjeringstid som myndig konge. Det gir samtidig mulighet for å avdekke de grunnleggende trekkene ved norsk riksstyre i perioden.

Hvis vi legger til grunn tilstanden i Sverige i samme periode, riksstyrets funksjon i formynderperioden forut og det at kongen nettopp hadde tiltrådt som myndig konge, er det liten grunn til å tro at opprøret i 1332-33 bunnet i misnøye med kongens personlige politikk. Det er lite trolig at den 16-årige kong Magnus alt høsten 1332 hadde rukket å utfordre norske stormenn i den grad at de skulle gjøre opprør.
Sannsynligvis bunnet det første opprøret i en konflikt innad i det norske aristokratiet om innflytelse på riksstyret i den nye situasjonen da kongen var erklært myndig. Dette var en konflikt som hadde forbindelseslinjer bakover til formyndertiden. Som toppfiguren i riksstyret, måtte kongen likevel nødvendigvis bli opprørets formelle motpart.
Derimot er det ingen grunn til å betvile at opprøret i 1338-39 var en reaksjon på kong Magnus' egne handlinger.

Nyere forskning har imidlertid trukket i tvil det tradisjonelle synet om at norske stormenn i perioden var styrt av en allmenn unionsmotvilje. Kong Magnus Eriksson videreførte på mange måter den politikken som hadde vært ført av riksstyret i begge land mens han var umyndig, og han bekreftet i sin praktiske politikk den manglende vilje hos både konge og stormenn til å utvikle kongefellesskapet mellom de to rikene tettere enn høyst nødvendig. Kongen startet ikke noen bevisst forsvenskning av norsk styringsapparat eller tok inititativ til å etablere felles styringsorgan for de to landene.

De få eksemplene en har på at kong Magnus overførte elementer fra et lands politiske tradisjoner til et annet, er ikke mer enn en måtte vente når landene hadde felles konge. Impulsene gikk dessuten begge veier, der de norske elementene særlig var knyttet til lovarbeid og geistlige i kongens tjeneste. Grunnstrukturene i det norske kongedømmets forvaltningsapparat ble derfor opprettholdt og til dels videreutviklet under Magnus Eriksson.

Kong Magnus utfordret imidlertid maktbalansen og samarbeidet mellom konge og aristokrati i begge rikene. Kongen søkte i både Norge og Sverige dels å regjere uten rådets medvirkning i flere saker og dels å knytte til seg rådgivere utenfor topparistokratiet, det vil si menn som gjennomgående var mer avhengig av kongens gunst for å gjøre karriere. Samtidig gjennomførte han i begge land administrative reformer som skulle styrke kongens makt på bekostning av rådet. Det var en provoserende politikk overfor stormennene som på lengre sikt skulle koste kong Magnus dyrt i Sverige. Det var likevel i Norge at den åpne motstanden kom først, og grunnen var at kongefellesskapet her i denne perioden forsterket konfliktpotensialet mellom konge og riksbærende aristokrati.

Kongefellesskapet og det faktum at Magnus Eriksson var fraværende fra Norge i lange perioder, opptatt med gjøremål som svensk konge, reduserte nemlig i betydelig grad norske stormenns innflytelse på norsk utenrikspolitikk og forvaltningen av rikets ressurser. Ikke minst var faren der for at landets ressurser ble brukt til utenrikspolitikk som ikke tjente det norske kongedømmets og aristokratiets interesser.
En hovedårsak til kongens fravær fra Norge var at han svært tidlig ble opptatt med å sikre seg Skåne, noe som bandt mye av hans tid og ressurser. Dessuten øynet han muligheter for ytterligere ekspansjon i Danmark og Østersjøområdet. Alt dette skjedde med utgangspunkt i det svenske kongedømmets interesser og ble støttet av det svenske aristokratiet.

Fra Norge hadde ikke kong Magnus de samme mulighetene for å ekspandere, og følgelig ble den norske komponenten i utenrikspolitikken hans betydelig mindre enn den svenske. Norske stormenn hadde tidligere vist at de kunne støtte en ekspansjonspolitikk, men nordmennene hadde liten grunn til å la norske ressurser bli brukt til å oppnå utenrikspolitiske mål som utelukkende tjente det svenske kongedømmets interesser, som for eksempelkontrollen over Skåne.
Kongen hadde i sin tid kjøpt panteretten til Skåne og Blekinge av en holsteinsk greve for formidable 34.000 mark sølv, kølnsk vekt, en sum kong Magnus hadde store problemer med å reise.
Som viktig grunn til at norske stormenn gjorde opprør, har derfor norske historikere trukket frem frykten for at kong Magnus skulle bruke norske riksinntekter til å finansiere sin Skånepolitikk.
Kongefellesskapet gjorde dermed spørsmålet om kontrollen med riksinntektene ekstra følsomt i Norge.

Alt i Osloavtalen fra 1319 ble det uttrykt bekymring for statsinntektene fra norsk side, og kuppet i 1323 ble blant annet begrunnet med hensynet til rikets finanser. Spørsmålet ble ikke mindre aktuelt da kong Magnus grep til ulike tiltak for å styrke de norske riksinntektene og sin direkte kontroll med bruken av dem. Typisk for kongens politikk i disse årene var at han la to av Norges tre festninger i det sønnafjelske direkte under kongehuset, henholdsvis Tunsberghus og Båhus. Dette innebar at det norske rådsaristokratiet ble avskåret fra å øve innflytelse på besettelsen av høvedsmannsposten og på bruken av inntektene fra de nevnte festningene. Det styrket kongens kontroll over blant annet finansene på bekostning av aristokratiet, ettersom festningene var periodens viktigste administrative støttepunkt for riksstyret. Med datidens forvaltningssystem måtte dessuten kongens lange fravær fra landet uten at det var oppnevnt noen som kunne fylle kongens plass i styringsverket, medføre problemer for det daglige riksstyret.

Sett under ett var det derfor nordmennene som hadde opplevd både de største og de fleste negative følgene av kongefellesskapet i løpet av 1330-årene. Situasjonen ble øyensynlig vurdert som så alvorlig at norske stormenn i 1338 gikk til det drastiske skritt å reise opprørsfanen mot kong Magnus. Derfor kan vi si at opprøret virkelig har bunnet i unionsmotstand dersom en med det mener motstand mot de konkrete negative følgene som den felleskongen hadde hatt for det norske riksstyret og den riksbærende elitens interesser. Hyllingen av Håkon Magnusson som norsk konge og vedtaket om at han skulle ta over etter faren når han ble myndig, må ha vært et forsøk på å bøte på dette. Det var en løsning som bokstavelig talt kan ha sett dagens lys i kjølvannet av det siste norske opprøret. Kongens to sønner ble nemlig født i rask rekkefølge, Erik senest i begynnelsen av 1339 og Håkon i 1340. At den yngste sønnen fikk navnet Håkon, et navn helt ukjent i det svenske dynastiet, men desto mer typisk for det norske, og vokste opp i Norge, peker dessuten klart mot at han var tiltenkt den norske tronen.
Det er imidlertid ytterst tvilsomt at kong Magnus frivillig gikk med på å abdisere til fordel for sønnen. Det ville være et for stort maktpolitisk tap for Magnus Eriksson.
Videre overbeviser ikke argumentet fra enkelte historikere om at forskjellsbehandlingen mellom Håkon og broren Erik var et tiltak for å sikre freden mellom de to i fremtiden, ved at Håkon skulle sitte trygt på den norske tronen før broren Erik ble svensk konge.
Et mye enklere og mindre vidtfavnende vedtak i den forbindelse ville ha vært å la Erik som eldste fødte sønn arve Norge, og la Håkon bli valgt i Sverige. Beslutningen om at Håkon Magnusson skulle ta over regjeringsmakten i Norge etter faren når han ble myndig, må derfor ha blitt presset frem av de norske stormennene.
I hyllingsbrevet for Håkon fra 1343 uttalte de da også at den vedtatte løsningen var noe de på forhånd hadde tenkt å be kongen om.

Ut fra en styrket posisjon både i Sverige og utenrikspolitisk ser det imidlertid ut til at kong Magnus under prosessen lyktes i å omgjøre det opprinnelige vedtaket om fremtidig full abdikasjon til bare en delvis.
I hyllingsbrevet fra bønder og bymenn fra 1344 het det ikke lenger at Håkon skulle ta over hele Norge, men en del. Og det var trolig representanter for Håkons fremtidige riksdel som hyllet ham. Både kong Magnus og norske stormenn kunne akseptere en fremtidig riksdeling som løsning.
Sistnevnte hadde vunnet en betydelig seier ved at landet igjen ville få en konge som oppholdt seg mer i riket, med de maktpolitiske gevinstene det ville innebære for stormennene. Kongen på sin side hadde greid å bevare dynastiets kontroll med Norge.

Også det alminnelige politiske klimaet åpnet for en kompromissløsning med riksdeling. Det er ikke mulig å spore et unionsønske verken hos kongen eller hos de svenske stormennene. Men det er også vanskelig å tillegge norske stormenn en særskilt motstand mot unionstanken som sådan.
Innbakt i hyllingen av Håkon Magnusson lå nemlig muligheten for et nytt kongefellesskap med Sverige i fremtiden. I bymenns og bønders hyllingsbrev fra 1344 het det at dersom Håkon døde uten sønner, skulle den gamle arvefølgen tre i kraft. I klartekst betydde det en åpning for at Erik eller en sønn av ham kunne bestige den norske tronen. Passusen avdekker altså nordmennenes lojalitet til dynastiet.

Hyllingene i Norge og Sverige i 1343-44 var derfor i tråd med politikken som de ledende gruppene i begge land, inkludert kongen, hadde ført siden 1319, at det norsk-svenske kongefellesskapet var et dynastisk nødvendig intermesso som på lang sikt måtte avvikles. Folkungene var anerkjent som det rettmessige dynastiet i begge rikene, samtidig som en innenfor denne dynastiske rammen ønsket å gjenopprette det innenlandske kongedømmet både i Norge og Sverige.

Maktbalansen mellom konge og aristokrati innen det norske riksstyret så langt på vei ut til å være gjenopprettet etter 1344. Kong Magnus slo inn på e nmer samarbeidspreget politikk overfor stormennene i Norge og oppholdt seg mer regelmessig i landet. Samtidig overlot han flere styringsoppgaver til det norske riksrådet. Med forholdet til kongen og Sverige avklart, var det vilkårene for de tyske kjøpmennene i Norge som sto sentralt i norsk utenrikspolitikk i 1340-årene.

Kong Magnus forsøkte å utnytte den kaotiske situasjonen i Danmark til omsider å få stadfestet herredømmet sitt over Skåne og eventuelt vinne enda mer dansk land. Den nye danske kongen fra 1340 av, Valdemar Atterdag (1340-75), arbeidet imidlertid målbevisst for å gjenreise den danske kongemakten over så mye av det opprinnelige danske territoriet som mulig.
Resultatet var en krig i 1342 mellom på den ene siden kong Magnus og holsteinerne og på den andre siden kong Valdemar og de vendiske byene med Lübeck i spissen. I samband med fredsoppgjøret stadfestet kong Magnus i 1343 de tyske kjøpmennenes privilegier i Norge og avskaffet samtidig den nye tollen Håkon 5 hadde pålagt dem. I stedet skulle tollprivilegiet fra 1294, som var mer gunstig for de tyske sjøbyene, gjelde. Et viktig motiv for kongens innrømmelse overfor de tyske sjøbyene var utvilsomt kong Magnus' behov for støtte fra dem - ikke minst finansielt - for å kunne oppnå en endelig og varig overføring av Skåne, fra den danske til den svenske kronen.

Stadfestingen var et brudd med hovedlinjene i Håkon 5's og formynderstyrets politikk overfor de tyske kjøpmennene, en politikk som kong Magnus hadde fulgt frem til 1343. Norske historikere har oppfattet privilegiebrevet fra 1343 som et knefall for hanseatene fra kongens side og et brudd med den nasjonale handelspolitikken. Kongen avslørte imidlertid i sin videre politikk at han ikke hadde til hensikt å gi de tyske kjøpmennene frie tøyler i Norge.

Kort etter innrømmelsen til tyskerne ble Bergen bys privilegier fornyet, og i 1346 fikk Oslo sitt første privilegiebrev. Meningen var tydeligvis å styrke den norske kjøpmannsstanden og hindre de tyske kjøpmennene i å tøye privilegiene lenger enn deres nøyaktige ordlyd. Denne politikken som har blitt kalt motbrev-politikken, og som fortsatte utover i senmiddelalderen, kan selvsagt i første rekke ha vært et resultat av stormennenes innflytelse på kongens politikk, ettersom de hadde økonomisk interesse av den mer restriktive politikken som var fulgt frem til 1343.
Men også kongen ville ha interesse av å holde hanseatene i tømme. Det er derfor ikke vanskelig å se at konge og stormenn her kunne møtes i en grunnleggende enighet. En skal dessuten huske at Håkon 5 også hadde måttet stadfeste hansaprivilegiene trass i sitt forsett om å føre en restriktiv politikk på området.

Uavhengig av om han hadde et formelt ombud eller ikke, var en kongsmann forpliktet overfor kongen til å ta del i forvaltningsoppgaver i det området han befant seg, dersom kongen eller ombudsmannen hans der ba om hjelp. Det viser manglende formalisering av administrative handlinger og hvor personbasert periodens styringsapparat var.
De formelle ombudene utviklet seg imidlertid i takt med kongedømmets økende oppgaver i samfunnet, og det viktigste lokalombudet i kongedømmets landsomfattende administrasjonsapparat i perioden hadde sysselmannen.

Sysselmannsombudet dukket opp omtrent samtidig med byggingen av de første stenborgene og var enda et uttrykk for økt spesialisering og institusjonalisering av riksstyringsappartet. Sysselmannen hadde større ansvarsområde, autoritet og prestisje enn hva årmannen hadde hatt, samtidig som de fleste ser ut til å ha manglet lendmannens geografiske tilknytning til distriktet der han representerte kongen. Sysselmannen opptrådte som representant for kongemakten i sin syssel og hadde myndighet i kraft av det.

Hele landet så langt nord som til og med Hålogaland var delt i ca. femti sysler, av vekslende utstrekning og med varierende folketall. Så langt vi kan bedømme, skiftet sysselmennene relativt ofte ombudsdistrikt. Det finnes eksempler på at bestemte sysler ble forlent bort til slekter, og Håkon 5 åpnet, som nevnt, for et arveelement i sysselforvaltningen.

Da kongens fettere, Jon og Sigurd Havtoressønner, ønsket å få stadfestet retten til Borgarsysla (dagens Østfold), som Håkon 5 hadde forlent dem med, avsa imidlertid en forsamling av riksrådsmedlemmer og lagmenn en dom i januar 1347 om at en norsk konge ikke kunne forlene eller gi bort en så stor del av riket for lengre tid enn sine egne levedager. Et viktig premiss i dommen var altså at den til enhver tid regjerende kongen i sin levetid, i utgangspunktet fritt forvaltet kongedømmets styringsapparat og undersåtter, uavhengig av hva forgjengerne på tronen hadde bestemt.

En nyutnevnt sysselmann skulle avlegge en skriftlig ed for kongen, den såkalte syslemannsreversen. Her skulle sysselmannen love blant annet å være hensynsfull mot kongens leilendinger, å bygsle bort og la huse kongens eiendommer vel, og ikke personlig dra fordeler av embetet, verken i form av gaver eller i form av underhold. Videre lovte han at kongens visse øre, det vil si faste kongsinntekter som skatt og avgifter, skulle komme inn på den tid og det sted som kongen bestemte, og på rett måte og med rette fradrag for sysselmannen. Sistnevnte skulle gjøre fullt rede for kongens visse øre hver tolvte måned, enten den vokste eller minket, det samme gjaldt for veitsler, og også her skulle det gjøres med rett utregning.

Syslemannsreversens påbud om regnskap har fått enkelte historikere til å mene at sysla var en form for regnskapslen, langt på vei lik senmiddelalderens regnskapslen. Betegnelsen len brukes da også noen få ganger om sysle i dokumenter fra høymiddelalderen, men det er ikke helt klart hva samtidens nordmenn la i dette.

Andreas Holmsens hypotese var at i denne sammenheng betegnet len inntektene fra sysla, mens sysle betydde sysla som administrasjonsenhet. Samtiden manglet de tekniske forutsetningene for regnskapsføring og kontroll i moderne forstand, det gjaldt både tallbruk og allmenn lese- og skrivekyndighet, selv om en god del kongelige ombudsmenn må ha kunnet lese og skrive.

Selve regnskapsavleveringen i perioden kunne foregå muntlig der flere personer deltok, noe som gjorde at også menn som verken kunne lese eller skrive kunne følge prosessen. Regnskapsplikten var pålagt først og fremst for at kongen skulle kunne kontrollere ombudsmannen, ikke for å skape oversikt over finansene. På tross av at datidens riksstyre hadde tilstrekkelig administrative ferdigheter til å utvikle et system med skyldsetting av alle landets gårder og til å fastsette deres leidangsskatt, må vi derfor ikke overvurdere kongens mulighet for å kontrollere de inntektene som kom inn i hver enkelt sysle.

Selv om det ble presisert i syslemannsreversen at kongens faste inntekt kunne variere, ser systemet i praksis ut til å ha bygd på at den visse øre i utgangspunkt var en forventet fast sum. Dersom sysselmannen hver tolvte måned kunne avlevere en sum lik den forventede, var det neppe særlig mye kongen kunne gjøre for å ettergå sysselmannens regnskap og sjekke om denne hadde underslått noen av kongens inntekter.

Sysselmannen skulle bli lønnet gjennom en andel av kongsbøtene. Bøtene var blant de uvisse kongsinntektene ettersom de kunne variere i størrelse. Dertil kom at sysselmannen hadde flere måter å øke inntektene sine på, noe som ikke minst bevitnes av samtidige kongebrev med klager om at sysselmenn urettmessig tilegnet seg kongsinntekter.

På tross av at sysselmannsombudet betydde en økt profesjonalisering av kongedømmets styringsapparat, var ombudet likevel tidstypisk gjennom sin flerfunksjonelle karakter, i motsetning til dagens tjenestemenn som gjennomgående har én grunnleggende funksjon. Sysselmannen hadde karakteristisk nok både fiskale, rettslige og militære oppgaver, og til å hjelpe seg på enkelte felt hadde han lensmannen.

Lensmannen skulle i utgangspunktet ikke være en kongens håndgangne mann, med mindre lokalbefolkningen aksepterte det, men velges blant forstandige bønder ... slike som ætter fra og er kjent for god oppførsel i bygdelaget, som det heter i en rettarbot fra 1293.
Tanken var åpenbart at sysselmannen skulle ha en assistent i sysla som hadde lokalkjennskap og tillit hos lokalbefolkningen. I de eldste kildene ser det ut til at lensmannen først og fremst skulle opptre som sysselmannens stedfortreder i rettshåndhevelsen, men senere ser vi at han også deltok i oppebørselen av kongens inntekter.

Etter forsoning 1339 er det ingen direkte vitnemål om konflikt mellom kongen og Sigurd, men ting tyder på at kong Magnus den første tida heldt Sigurd noko på avstand. På Varberg slott 1343, då kong Magnus gjorde junker Håkon til norsk konge, var Sigurd, Bjarne Erlingsson og Ogmund Finnsson til stades med væpnarstatus. Fire år seinare, då testamentet til kong Magnus og dronning Blanca vart oppsett, hadde Ogmund vorte riddar, og Sigurd er plassert som nummer to av væpnarane, etter Bjarne. Sigurd og Bjarne må ha fått riddarslaget like etter at testamentet vart oppsett (mellom 15.7.1347 og 16.2.1348). For Sigurd kan det ha skjedd samtidig med at han vart lagmann i Oslo (nemnd første gong som lagmann 18.8.1347). Den om lag to år eldre broren Jon hadde då vore riddar i 10 år. Lagmannsombodet hadde Sigurd truleg til noko etter 1350, og deretter var han nokre år syslemann på Søre Hedmark.

Dei sterke godsinteressene Sigurd fekk på Vestlandet og i Nord-Noreg, kan forklåre at han overtok den prestisjetunge stillinga som høvedsmann på Bergenhus. Han var i open konflikt med hanseatane 1365 og 1366, og 1370 blir hanseatiske overgrep mot herr Sigurd omtala. Dette året hadde han tilhald i Oslo, og under pesten som herja byen, døydde etter alt å døme fru Ingebjørg. Truleg var Sigurd då syslemann på Romerike; han hadde ein lensmann her 1376.

I den følgjande tida ser det ut til at Sigurd konsentrerte seg om administreringa av den svære godssamlinga, som vart sterkt råka i krisetida etter Svartedauden. Men han hadde ein framskoten plass i kongens råd. I fredsavtalen med hanseatane 1369 er han som einaste stormann ved sida av drottseten nemnd som kongens rådgjevar, og i fleire samanhengar, m.a. 1381 då barnekongen Olav 4 vart hylla på Øyratinget, er han omtala som kongens frende. Derimot oppnådde han aldri å bli drottsete. Eit brev frå 1390, som galdt fornying av ei tidlegare jordegodsgåve, må helst tolkast slik at Sigurd då var død.

Sigurd Havtoresson og fru Ingebjørg etterlet seg to born, sonen Håkon, som døydde utan livsarvingar 1407, og dottera Agnes. Ho vart gift med den svenskfødde Jon Marteinsson, og det var deira son, riksforstandar Sigurd Jonsson, som vart sitjande med den svære jordegodssamlinga etter morfaren.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST VIII (1942), s. 112–132, 259–280 og 384–402.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 524-525.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 161-165, 190-192.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind XIII (1938), side 308-310. Odd Ottesen:
Slekten Botner i Høland, side 10.
Akershusregisteret af 1622, 1916.
DN, bd. 1–8, 13–14 og 19.
Isl.Ann.
NgL, bd. 3 og rk. 2, bd. 1, 1904–12.
RN, bd. 4–7.
G. Munthe: Heraldisk-historiske Optegnelser, i SNFSH, bd. 4, 1836, s. 128–131.
NFH, 2. Hovedafd., del 1, 1862.
NHfNF, bd. 2:2, 1916.
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958.
G. Authén Blom: Norge i union på 1300-tallet, bd. 1–2, 1992.
H. Bjørkvik: Ogmund Finnsson til Hestbø og arven etter han, i Ætt og heim 2001, 2002, s. 7–34.

Sigurd married Ingebjørg Erlingsdatter on 29 Sep 1342. Ingebjørg (daughter of Erling Vidkunsen på Bjarkøy, "på Giske" and Elin Toresdatter på Tandberg) was born about 1320 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died in 1400. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Elingård, Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge
• Residence: Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge
• Occupation: Bef 1337, Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge; Norsk riksråd, ridder og stormann. Kongens sysselmann i Borgasysla.

Notes:

Occupation:
Jon Havtoresson, eldste sønn av Havtore Jonsson til Sørum (Sudrheim) på Romerike og kong Hakon 5 Magnussons uekte datter Agnes; norsk ridder og riksråd, en av landets største jordegodseiere (bl.a. Borregård) og i fremste rekke blant kongens rådgivere under Magnus Eriksson og Håkon 6. Deltok sammen med broren Sigurd og Erling Vidkunnsson i det første opprøret mot kong Magnus Eriksson i 1330-årene, men, i motsetning til broren, trolig ikke i det andre. Selv om Jon siden framstår som lojal mot kongehuset i kildematerialet, var forholdet åpenbart ikke uten gnisninger. Jon og broren gjorde bl.a. krav på å beholde Borgarsysla i henhold til et brev av kong Håkon 5, som Magnus ikke ville anerkjenne som bindende for seg. En riksrådsdom 1347 gav kong Magnus rett. Jon ser likevel ut til å ha sittet med Borgarsysla livet ut. For øvrig samarbeidet Jon godt både med kong Magnus og kong Håkon 6. Han medbeseglet bl.a. Magnus' norske testament 1347 og var hans fremste rådgiver under forliket med sønnen kong Erik i Lödöse 1357. Etterlot seg minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjulv, men hadde også trolig en fjerde, Ivar, og en datter, Cecilia.

Som sønner av Håkon 5s uekte datter Agnes og ridderen Havtore Jonsson av Sudrheimsætten (Sørumsætten), var Jon Havtoresson og broren Sigurd i sin tid Norges mest høyættede menn nest etter kongen. Brødrenes ættebakgrunn gav dem en sentral rolle i norsk politikk og forvaltning under Magnus 7 og Håkon 6, men Jon var mindre i forgrunnen enn Sigurd. At ingen av brødrene ble drottsete, kan sammen med andre opplysninger indikere at forholdet mellom Sudrheimsætten og kongehuset ikke var uten friksjoner. I motsetning til mange av sine standsfeller etterlot Jon seg flere voksne barn, og sønnene Ulv og Brynjolv ble stamfedre til hver sin gren av den svenske adelsslekten Roos.

Sudrheimsætten var trolig etterkommere av Bård Guttormsson på Rein – muligens også Harald Gille – og dermed i slekt med kongehuset. Det kan i så fall være én grunn til ættens fremtredende posisjon og til at Havtore Jonsson ektet Agnes. Både Havtore og faren, baronen Jon Ivarsson Raud, var sentrale blant Håkon 5s menn. Ætten var knyttet til Romerike med Sørum som hovedsete. At Jon som trolig den eldste valgte Skea som hovedgård på Romerike da han og Sigurd delte godset, peker imidlertid mot at Skea var ættens opprinnelige sete. Romeriksgodset, inkludert eiendommer i Solør og Odalen, var den ene hovedkomponenten i Jons godskompleks. Den andre lå i Østfold, med Borregård i Tune, skjenket av Håkon 5 til Havtore, og Huseby i Onsøy som hovedgårder. Sistnevnte var Jons fremste residens. I Østfold forpaktet han Rygge kirkes tiende. Jon hadde også eierpart i en bygård i Tønsberg. Ekteskapet med Birgitta, datter til den svenske ridder, riksråd og lagmann Knut Magnusson, gav ham tilgang til gods i Uppland, Södermanland, Västmanland, Närke, Östergötland, Småland og Värmland. Jon og Sigurd arvet også gods på Shetland etter søskenbarnet fru Herdis Torvaldsdatter, men det er neppe riktig at de arvet Ogmund Finnsson, sønn av deres søskenbarn fru Gudrun Sæbjørnsdatter, slik det har vært hevdet.

Jon hadde minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjolv, trolig også en fjerde, Ivar. Alle de tre første ble riksråder. Selv om all kjent politisk opptreden for Ulv og Brynjolv er knyttet til Norge, bandt deres svenske godsinteresser dem åpenbart såpass sterkt til Sverige at deres etterkommere etablerte seg der. Jons datter Cecilia ble gift med den svenskfødte ridder og riksråd Ulv Holmgeirsson.

Jon trer frem i kildene sammen med Sigurd blant opprørsmennene 1332–33. I motsetning til broren var han derimot trolig ikke med i opprøret mot kongen 1338–39. Som riksråd 1343–79 fremstår han som lojal overfor kongemakten. Han mottok ridderslaget før november 1337, muligens av kong Magnus under kroningen i Stockholm 1336. Jon kan ha fulgt kongen fra Sverige gjennom Jemtland til Nidaros senvinteren 1350 og videre til møtet i Bergen om sommeren. Jon og Orm Øysteinsson var de norske som på kong Magnus' side medbeseglet voldgiftsbrevet 1357 for hertug Albrekt av Mecklenburg og grev Adolf av Holstein under tronstriden mellom Magnus og sønnen Erik i Sverige. 1370 var han en av Håkon 6s utsendinger til å forhandle om fred med det svensk-mecklenburgske partiet og løslatelse av kong Magnus.

Jons forhold til kongemakten var trolig likevel ikke uten gnisninger. Riksråder og lagmenn fradømte Håkon 5's forleningsbrev på Borgarsysle for Jon og Sigurd fortsatt gyldighet 1347, noe som begunstiget kong Magnus på Havtoresønnenes bekostning. 1366, da kong Magnus satt fengslet i Sverige, ble Jon beskyldt for å ha tatt tilbake med makt gods i Värmland som var makeskiftet til kongen, som igjen hadde gitt det til dekanatet i Skara. Trass i dommen 1347 satt Jon trolig med Borgarsysle hele livet. Sannsynligvis i 1370 krevde han militær leidang der, i så fall en forberedelse til Håkon 6s svenske felttog 1371. 1350 kan han ha vært kongens øverste representant i Jemtland.

Jon døde etter kona, en gang mellom våren 1388 og juli 1395. Begge ønsket å bli gravlagt i Mariakirken i Oslo.
Gjennom sønnen Brynjolv stammer den nålevende svenske adelslekten Roos av Hjelmsäter i direkte mannslinje fra Jon.

Kilder:
DN, bd. 1 nr. 132 og 640, bd. 2 nr. 835–836, bd. 4 nr. 549–550 og 649, bd. 21 nr 133.
Diplomatarium Suecanum, bd. 6 nr. 4564.
Biskop Eysteins Jordebog (Den Røde Bog), 1879.
Isl.Ann., s. 154, 207, 348 og 398.
RN, bd. 4–7.
NFH, 2. hovedavd., 1862–63, s. 155 note 1.
Närkes medeltida urkunder nr. 209, utg. av K. G. Grandinson, Stockholm 1935.
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 7, 1936.
H. Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, Sudrheims-ætten, i NST, bd. 8, 1942, s. 112–132, 259–280 og 384–402.
N. Ahnlund: Jämtlands och Härjedalens historia, bd. 1, Stockholm 1948, s. 243.
K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972, s. 587.
G. A. Blom: Norge i union på 1300-tallet, del 1 og 2, Trondheim 1992.
G. I. Leistad: Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig ny tid, i Asker og Bærums historielags skrifter 37, 1997, s. 311–346.
H. Gillingstam: Roos, i SBL, bd. 30, hf. 148, Stockholm 1999, s. 348–354.

Family/Spouse: Birgitta Knudsdatter Lejon. Birgitta (daughter of Knud Magnusson Lejon and Cecilia Røriksdatter Gipshovud) died in 1395 in Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1367, Holstein, Tyskland; Hertug av Holstein-Rendsburg.

Notes:

Occupation:
Count Henry 2 of Holstein-Rendsburg (nickname Iron Henry; c.1317 c.1384) was count of Holstein-Rendsburg and pledge lord of Southern Schleswig. He ruled jointly with his younger brother, Count Nicholas (d. 1397).

Henry was the elder son of Count Gerhard 3 and Sophia of Werle.

Henry was a major European player as a mercenary leader and a typical representative of the late medieval knighthood. He fought in Italy, Russia, Estonia and France. He served in the English and Swedish armies. In 1367, he was commander of a fleet of the Hanseatic League and in 1368, he conquered Copenhagen. Count Henry II and his brother Nicholas vigorously defended their claims in Holstein and Schleswig, against Denmark and against the Frisians.

His seal had the inscription:
S (IGILLUM) HINRICI D (E) I GRA (TIA) COMIT (IS) HOLTZACIE STORM ARIA
(Seal of Henry by the grace of God Duke of Holstein, (and) Stormarn).

Henry was married twice:

1.Matilda (d.1365), the daughter of Bernard 5, Lord of Lippe. They had 1 daughter:
Matilda (documented on March 12, 1365).

2.1366 Ingeborg (d.c.1398), daughter of Albert 2, Duke of Mecklenburg-Schwerin. They had 4 children:
Gerhard 6.
Albert 2.
Henry 3. (d.1421), Prince-Bishop of Osnabrück as Henry 1
Sophia of Holstein (born: 1375 in Lübeck), married Bogislaw 8 of Pomerania-Stargard.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Foreldre også nevnt som Ludvig Albertsen von Eberstein (Everstein) (1270-1328) og Else Pedersdatter (1275-1333).

Videre:

Albert (Albrect) Ludvigsen von Everstein (1245-1289) og Marianne Esbernsdatter Vognsen (1250-1295).

Ludvig 1 av Everstein (1196-1284) og Adelheid Lambertsdatter av Gleichen (1220-1267).

Lambert 2 av Gleichen (1160-14.september 1227) og Sofie Sigfriedsdatter von Weimar Orlamunde (1190-3.september 1244),
Sigfried Hermansen av Orlamunde (ca.1160-1206) og Sofie av Danmark (1160-).

Herman Albrechtsen av Orlamunde (1130-1176) og Irmgard (ca.1140).

Albrecht Ottosen Bjøn av Brandenburg (1100-1170) og Sophie av Winzenberg (1107-1160).

Otto den rike av Sachsen (1075-9.2.1122/23) og Elica Magnusdatter av Sachsen (1080-1142).

Magnus Ottosen av Sachsen (1045-1106) og Sophia av Ungarn (ca.1040-18.juni 1095).

OrdulfOtto av Sachsen (1020-28.mars 1072) og Ulvhild Olavsdatter (-28.mai 1071), datter av Olav den Hellige og Astrid Olavsdatter.

Family/Spouse: Jens Jensen Grubbe. Jens was born in 1310. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Jon Marteinsson Stjerne. Jon was born before 1345 in Sverige; died in 1405. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: 1387, Norge; Kongsemne?

Notes:

Event-Misc:
Etter Olav Håkonsens død i 1387 var Jon Havtorsen av Sudrheims sønn Håkon på tale som konge i Norge.
Men det ble ikke slik at han fikk denne tittelen.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Sverige; Svensk riksråd.
• Occupation: Solør, Hof, Hedmark, Innlandet, Norge; Sysselmann.
• Residence: Ervalla, Örebro, ôrebro län, Sverige
• Residence: Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge
• Occupation: 1379., Värmlands län, Sverige; Ombudsmann.

Notes:

Residence:
Den vanligaste tolkningen av ortnamnet Ervalla, som år 1415 skrevs Ærwala, är att namnets förled syftar på det fornsvenska ordet ær (god skörd) eller på det fornsvenska ærdh (gröda, årsväxt), och att efterleden syftar på dialektordet val, som betyder röjning m.m.

Ervalla herrgård ligger 500 m öster om Ervalla kyrka. Den första mangårdsbyggnaden var ett medeltida stenhus, som till viss del påminde om Glimmingehus och Tyresöhus och kallades Ervalla hus. Byggnaden antas vara uppfört omkring år 1500 av den rike jorddrotten Jöns Ulfsson Roos.

Förste kände ägare var den norske riddaren Jon Hafthorsson, kusin till kung Magnus Eriksson. Sonen Ulf Jonsson (Roos), sedermera riksråd, flyttade till Ervalla. Sedermera har den tillhört en mängd ätter av den högre adeln, Roos, Liljehök, Leijonhufvud, von Horn, Bielke, Piper, Rudbeck, Åkerhielm, m. fl.

Ulf benevntes i Sverige Roos av Ervalla.

Hans søster, Cecilia, var gift med Herr Ulf Holmgeirsson Løvebjelke.
Før Herr Ulf bosatte seg i Sverige på Ervalla i Närke (Nerike) var han sysselmann over Solør og antagelig også Värmland hvor han som ombudsmann 1379-1400 hadde Hallstein Halvardsson Kaliber som bodde på Valstad i Nes på Romerike.

Med sin første kone har han hatt sterk tilknytning til Romerike, og Ullensaker i særdeleshet. Antagelig var hun datter til lagmannen i Hålogaland, Amund Arnsteinssøn, som eide gods på Romerike, bla. Blekstad i Eidsvoll og Rud i Hurdal. Han var sønn til Arnstein (Torkildsson) Broka som var lensman i Bjørke i Nannestad og hans siste hustru, Aase Salmondsdatter som antagelig var fra Hærset i Trøgstad.

Herr Ulf har sannsynligvis hatt enda flere gifter, kanskje nettopp med en søster eller datter til Hallstein Kaliber på Valstad i Nes.

I sitt siste ekteskap var han gift med Fru Mette, død 1415, antagelig en Pedersdatter av slekten Bonde. De hadde barna:
Peder, gift med Gjertrud Amundsdatter Bolt, døde i 1438.
Birgitta gift med Jens Eriksson Lykke, død i 1443.
Katarina, gift med Tord Pedersson Bonde.

Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon, Bind VII (1936), side 105. Ludvig Algrim: Litt om Sudreim, Bolt, Kamp, Gyldenhorn og Rosensverd, Runar 1/1982, side 95-97.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Mette Pedersdatter Bonde. Mette died in 1415. [Group Sheet] [Family Chart]

Sophie married Bogislaw av Pommern, "Bogislaw 8" before 1407. Bogislaw was born about 1364; died on 11 Feb 1418. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Tyge Steensen Basse. Tyge was born in 1350 in Nielstrup, Vaabenstad, Maribo, Lolland, Danmark; died in 1408. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Giske, Møre og Romsdal, Norge

Notes:

Residence:
Håkon Sigurdsson var gift med Sigrid Erlendsdatter av Losnaætten. Han etterlot seg ingen direkte arvinger. Enken giftet seg opp igjen 1410 med svensken Magnus Magnusson, han ble også den nye eieren av Giske.
Med dette startet også en arvestrid mellom Magnus og de rettmessige arvingene med Sigurd Jonsson i spissen. Sigurd var sønn av svensken Jon Martinsson og Agnes, søster av Håkon Sigurdsson.

Først i 1425 kom det til en rettslig avklaring, og det var Sigurd som trakk det lengste strået.
Han fikk dermed hånd om sin rettmessige arv Giske.

Sigurd Jonsson kom etterhvert i riksstyrets fremste rekke. Han ble drottsete, og var også en tid riksforstander med full kongelig myndighet. I 1448 var det til og med på tale å velge Sigurd til ny norsk konge, men dette nektet han. Bakgrunnen for dette ønsket var han, gjennom kvinneledd, stammet fra Håkon 5. Sigurd ble dessuten gift med Filippa, datter av den tyske grev Hans von Everstein-Polle.
Etter at Sigurd Jonsson var død gikk Giske over til sønnen Hans Sigurdsson.

Other Events and Attributes:

• Will: 1482

Notes:

Will:
Katarina etterlot seg et testament i 1482.

Enke fru Katarina Jonsdatter lever fremdeles i 25.april 1455, da hun gir igjen tiende markebol jordegods, som hun har arvet av sine foreldre, til myn doterson Alv Knutsson (DN II nr.810).

P.A.Munch skriver at skiftet etter henne var i 1482 (Munch 1863, slektstavle 2, ætten Bolt).

Family/Spouse: Alv Haraldsen Bolt. Alv was born in 1336; died on 13 Mar 1412. [Group Sheet] [Family Chart]

Katarina married Jöns Johansson Hjärne after 25 Apr 1420. Jöns was born before 1417; died after 1425. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge

Family/Spouse: Olav (Oluf) Torsteinsen Gyldenhammer, "Gyldenhorn". [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Tønsberg, Vestfold, Norge

Other Events and Attributes:

• Residence: Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge

Family/Spouse: Gjertrud Agmundsdatter Bolt. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1418, Pommern, Tyskland; Hertug av Pommern.

Notes:

Occupation:
Boguslaw 9; 1407/1410 – 7 December 1446) was a duke of Pomerania in Pomerania-Stolp, whose residence was Stargard. His cousin Eric of Pomerania tried in vain to have him recognized as King of the Kalmar Union.

Boguslaw was the son of Bogislaw 8, Duke of Pomerania, and Sophia of Holstein.

On June 24, 1432 in Poznan he married Maria of Masovia, daughter of Siemowit 4, Duke of Masovia and Alexandra of Lithuania. They had daughters:

Sophia, who married Eric 2, Duke of Pomerania.

Alexandra.

And at least one of unknown name.

During the Polish–Teutonic War (1431–1435), Bogislaw opposed the Teutonic Knights and supported the Kingdom of Poland. He was later involved in struggles related to Pomeranian bishops.

Boguslaw was succeeded by Eric of Pomerania.

Bogislaw married Maria av Masovia before 1435. [Group Sheet] [Family Chart]

Adelheid married Bernard av Sachsen-Lauenburg, "Bernard 2" about 1428. Bernard was born between 1385 and 1392; died about 16 Jul 1463. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Ove Jacobsen Lunge. Ove (son of Jacob Olufsen Lunge and Maren Myndel) was born in 1369 in Højstrup, Lyderslev, Stevn, Præstø, Danmark; died on 25 Aug 1460 in Højstrup, Lyderslev, Stevn, Præstø, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Mads (Mats) Jacobsen Rømer. Mads (son of Jacob (Jep) Fastulvsen Grip and Elsebe Ottesdatter Rømer) was born in 1400; died in 1455. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Oslo, Norge

Family/Spouse: Tormod Eyvindsen Kamp. Tormod (son of Eyvind Tormodsen Kamp) was born before 1400 in Borge, Fredrikstad, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1470, Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge

Sophia married Erich av Pommern-Wolgast, "Erich 2" about 1451. Erich was born between 1418 and 1425; died about 05 Jul 1474. [Group Sheet] [Family Chart]