Other Events and Attributes:

• Residence: Aft 1066

Notes:

Residence:
Etter at sønnene Toste og Harald Godwinesønner hadde falt i kamp om Englands trone i 1066, måtte hun på rømmen.

Gyda flyktet i 1067 til en klippeøy i Bristolfjorden sammen med flere høvdinger.
Hun måtte så flykte videre til St.Omer i Flandern, hvor hun døde.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 134, 152.
Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga, avsnitt 22.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 75.
Mogens Bugge: Våre forfedre, se nr. 560.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 45, 89.

Gyda married Godwin (Gudine) Wulfnothsen av Wessex before 1019. Godwin (son of Wulfnoth av Wessex) was born in Wessex, England; died about 15 Apr 1053. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1055, Northumberland, England; Jarl av Northumbria.

Notes:

Occupation:
Først litt om stedet, Northumberland, som har sin opprinnelse i kongedømmet Northumbria, og var et av de angelsaksiske kongedømmene i England i middelalderen. Navnet kommer av at området lå nord for elven Humber, opp til Firth of Forth. Det var et av kongedømmene i heptarkiet, de syv kongedømmene som i 10. århundre slo seg sammen og dannet England.

Kongedømmet Northumbria ble grunnlagt i 604, da de angelsaksiske kongedømmene Deira og Bernicia ble slått sammen. De to gamle rikene fortsatte å være en form for underkongedømmer, og i perioder i det 7. århundre var de selvstendige.

Riket var blant de første i England som tok imot kristendommen. Kongene Edwin og Oswald betydde spesielt mye i denne sammenheng; begge spredde kristendommen i eget og andre riker, og begge endte sine dager som martyrer. Blant viktige kristne sentra i riket er York (erkebispedømme), Lindisfarne (kloster) og Whitby (kloster, og vertskapssted for synoden i Whitby der den keltiske og den romerske kristne tradisjon ble forent).

Etter vikingenes invasjon i 866 mistet northumbrierne byen York, og bare det gamle Bernicia sto igjen. I det 10. århundre begynte de forskjellige angelsaksiske kongedømmene å knyttes stadig mer sammen, mens det samme skjedde med de skotske. Dette førte til dannelsen av de to nasjonalstatene England og Skottland.

Northumbria ble etter samlingen av England og Skottland et jarledømme, der jarlen hadde en viss uavhengighet. Det var allikevel perioder med åpen strid mellom konge og jarl. Grensen var uklar i lang tid, og Northumbria hørte i perioder til England og i andre perioder til Skottland.

I 1066 ble normanneren Vilhelm Erobreren konge av England. Han så raskt at det var viktig å kontrollere Northumbria, som hadde en strategisk plassering overfor både Skottland og Wales. Han ga privilegier og makt til både biskopen av Durham og jarlen av Northumbria, og lot dem beholde et visst selvstyre; slik søkte han å sikre seg deres lojalitet.

Northumberland har en lang og komplisert historie. Før romernes ankomst ble det utkjempet flere kriger mellom briter og skotter i området, noe som skulle fortsette i middelalderen. En rekke befestede slott ble bygget der, blant annet Bamburgh, Dunstanburgh, Warkworth og Alnwick.

Området kalles «kristendommens vugge» i England, fordi mange av de fremste misjonærene i angelsaksisk tid reiste ut fra klosteret på Lindisfarne, og fordi munkene fra Iona også virket i Northumberland.

Den historiske hovedstaden var Bamburgh, hvor kongen av Northumbria hadde sitt sete før England ble samlet til ett rike. Senere ble Alnwick en viktig by, fordi den var sete for hertugen av Northumberland.

Toste (Tostig) ble i 1055 utnevnt til jarl av Northumberland av kong Edvard, the Confessor.
Toste Godwinson var tredje sønn av den mektige angelsaksiske jarl Godwin av Wessex (død 15. april 1053) av Wessex og Kent og Gyda Torkelsdatter (død etter 1067).

I september 1051 giftet Toste seg med grevinne Judith av Flandern (død 5. mars 1094), datter av grev Balduin IV av Flandern, halvsøster til Balduin V av Flandern og dermed tante til Matilda som ble gift med Vilhelm Erobreren av Normandie - som igjen Judiths mor var tante til.

Det samme året som han ble gift ble Toste og hans far jaget fra Northumbria, men de kom sterkt tilbake året etter.

I 1061 reiste Toste med Judith som pilegrim til Roma og ble meget ærefullt mottatt av Paven.

I 1055 utnevnte kong Edvard Bekjenneren Toste til jarl av Northumbria etter at jarl Siward døde samme året. For å sikre sitt herredømme over de nordlige distriktene av Northumbria introduserte Toste den hensynsløse krigsloven (engelsk: Martial law). De som utfordret hans autoritet ble meget strengt straffet, og det gjorde ham ekstremt upopulær og forhatt.
Innbyggerne gjorde opprør, og han ble 1.november 1065 fordrevet, og erstattet med Morcar, bror av Edwin, jarl av Mercia. Morcar erklærte Toste for fredløs, og opprørerne tvang Toste på flukt sørover. De ble møtt av jarl Harald Godwinson ved Oxford som, på grunn av sine egne ambisjoner om den engelske tronen, aksepterte opprørernes krav til tross for kong Edvard Bekjennerens ønske. Toste fikk ikke høye tanker om broren Harald etter dette. Han flyktet med kone og barn til sin svoger Baldiun 5 i Flandern.

Toste fattet hat til sin bror Harald og søkte etter Edvards tronbestigning i 1066 å sette opp Wilhelm av Normandie, som holdt på å forberede en invasjon av England, og Sven Estridsen i Danmark mot Harald. Dette mislyktes.
Det rapporteres at Toste herjet på den engelske øya Wight og på kystene av Kent og Lincolnshire før han dro nordover mot Skottland, derfra dro han til Norge og ble tatt vel imot av kong Harald Hardråde.

Disse to gjorde felles planer om å invadere England. Harald Hardråde hadde en stor hær av erfarne og profesjonelle krigere, og de dro med en flåte til England.
Ved elven Tyne møtte Toste sin allierte kong Harald av Norge og med støtte fra norske krigere seilte han opp Humber, kom i slag med sin fiende Morcar og Edwin ved Fulford. Harald Hardrådes hær invaderte og tok den store byen Jorvik, nåværende York.

Tostes bror, kong Harald Godwinson, marsjerte med hæren nordover fra det sted hvor de ventet på normannernes invasjon. De møtte deler av den norske hæren overraskende ved Stamford bro den 25. september 1066. Både kong Harald Hardråde og Toste Godwinson ble drept i slaget, mens kong Harald Godwinson skyndte seg sørover for å møte normannerne ved Hastings hvor han falt den 14. oktober og ble den siste angelsaksiske konge i England.

Etter at Toste døde tok hans to sønner, Skule Tostesson Kongsfostre og Kjetil Krok, tilflukt i Norge under beskyttelse av kong Olav Kyrre. Tostes kone Judith (datter av Eleanora av Normandie) ble derimot igjen i England og giftet seg senere med hertug Welf 1 av Bayern.

Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
152. ... Ulv jarl var den mektigste mann i Danmark så snart kongen døde. Søster til Ulv jarl var Gyda som var gift med Gudine jarl Ulvnadsson, og deres sønner var Harald, Englands konge, Toste jarl, Valtjov jarl, Morukåre (Morkere) jarl, Svein jarl; Gyda var datter deres, hun som var gift med Edvard den gode (Edward Confessor), Englands konge.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
77. Da våren kom, gjorde Harald (Gudinesson) ferdig skipet sitt og tok bort. Han og jarlen (Vilhelm Erobreren) skiltes i stor vennskap. Harald satte over til England til kong Edvard, men kom ikke til Valland siden for å holde bryllup. Kong Edvard styrte over England i 23 år; han døde sott-døden i London 5.januar (1066) og ble jordet i Pålkirken (St. Pauls cathedral), og engelskmennene regner ham for hellig.
Sønnene til Gudine jarl var på den tid de mektigste menn i England. Toste var satt til høvding over hæren til den engelske kongen, og han var landvernsmann da kongen tok til å eldes. Han var satt over alle andre jarler. Harald, hans bror, var støtt den mann i hirden som sto kongen nærmest i all tjeneste, og han hadde tilsyn med alle skattkamrene til kongen. Det er fortalt at da det led mot døden med kongen, var Harald og noen få andre menn til stede. Da bøyde Harald seg over kongen og sa: Det tar jeg dere alle til vitne på at kongen nå ga meg kongedømmet og all makten i England. Kortetter ble kongen båret død ut av sin seng. Samme dag var det høvdingmøte, og det ble talt om kongevalget. Da lot Harald føre fram sine vitner på at kong Edvard ga ham riket på sin dødsdag. Møtet sluttet slik at Harald ble tatt til konge, og han fikk kongsvigsel trettendedagen (6. januar) i Pålskirken; da ga alle høvdinger og alt folket seg under ham.
Da Toste jarl, hans bror, fikk greie på det, likte han det ille. Han syntes at han var likså nær til å være konge. Jeg vil, sa han, at landshøvdingene skal velge den til konge som de synes høver best til det - og om dette gikk det ordsendinger mellom brødrene. Kong Harald sa da at han ville ikke gi opp kongedømmet, for han var blitt satt på den trone som kongen hadde, og var siden salvet og hadde fått kongsvigsel. Hele folkemengden sluttet seg også til ham, og han hadde også alle kongens inntekter.

78. Da Harald merket at hans bror Toste ville ta fra ham kongedømmet, trodde han ham ille, for Toste var en klok mann og en gjev mann og godt til venns med landshøvdingene. Da tok Harald fra Toste hærstyringen og all den makt som han før hadde hatt framfor de andre jarlene der i landet. Toste jarl ville ikke på noen måte finne seg i å være tjener for sin sambårne bror. Han fór da bort med sine folk mot sør over sjøen til Flæmingeland (Flandern) og ble der en kort stund. Så reiste han til Frisland og derfra til Danmark til kong Svein, som var hans frende. De var søsken Ulv jarl, far til kong Svein, og Gyda, mor til Toste jarl.
Jarlen ba kong Svein om støtte og folkehjelp. Kong Svein bød ham å være hos seg, og sa han skulle få et slikt jarledømme i Danmark at han kunnevære en gjev høvding der. Jarlen sa da: Det er det jeg ønsker, å få fare tilbake til England, til odelen min. Men om jeg ikke får noen hjelp til det av Dem, konge, vil jeg heller by Dem det at jeg vil gi Dem all den hjelp som jeg har høve til i England, om De vil fare med danehæren til England og vinne landet slik som Knut, Deres morbror.
Kongen svarte: Så mye mindre mann er jeg enn min frende, kong Knut, at jeg knapt kan verge Daneveldet mot nordmennene. Gamle Knut fikk Dane-riket ved arv, men vant England i hærferd og strid; likevel så det en tid ut til at han skulle miste livet sitt der. Norge fikk han uten kamp. Nå kan jeg holde så vidt måte at jeg heller retter meg etter mine egne små vilkår enn etter den framgang min frende Knut hadde.
Da sa jarlen: Mindre blir det jeg oppnår ved ærendet mitt hit enn jeg tenkte, når du som er så gjev en mann lar meg være i slik knipe. Det kan nå være at jeg søker vennskap der det er mindre rimelig. Men likevel kan det hende jeg finner en høvding som er mindre redd for å legge store planer enn De, konge. Så skiltes de, kongen og jarlen, og var ikke svært gode venner.

79. Nå vendte Toste ferden til en annen kant, og han kom fram til Norge og reiste til kong Harald, som var i Viken. Da de møttes, bar jarlen fram ærendet sitt for kongen; han fortalte ham alt om sin ferd fra det han fór fra England; han ba kongen om å få hjelp til å vinne riket sitt i England.
Kongen sa da at nordmennene ikke hadde noen lyst til å fare til England og herje når de hadde en engelsk høvding over seg. Folk sier det, sa han, at disse engelskmennene er ikke altfor mye å lite på.
Jarlen svarte: Mon det er sant det jeg hørte si i England? At kong Magnus, din frende, sendte menn til kong Edvard med den ordsending at kong Magnus eide England med samme rett som Danmark, og dette landet hadde han tatt i arv etter Hordaknut, slik som de med ed hadde lovt hverandre.
Kongen svarte: Hvorfor hadde han det ikke da, når han eide det? Jarlen sier: Hvorfor har ikke du Danmark slik som kong Magnus hadde det før deg? Kongen svarte: Ikke trenger danene å briske seg for oss nordmenn. Stor skade har vi gitt dem, disse frendene dine.
Da sa jarlen: Vil ikke du si meg det, så skal jeg si deg det. Derfor la kong Magnus Danmark under seg, fordi høvdingene der ga ham hjelp, og derfor fikk du det ikke, fordi hele landsfolket sto imot deg. Derfor kjempet ikke kong Magnus for å vinne England, fordi alt folket i landet ville ha Edvard til konge. Vil du få makt over England, kan jeg lage det slik at størsteparten av høvdingene i England blir dine venner og hjelpesmenn. Det er bare i kongsnavn jeg står tilbake for Harald, min bror. Det vet alle menn at det ikke har vært fødd noen slik hærmann som du i Nordlandene; det synes jeg er underlig at du kjempet i 15 år for å vinne Danmark, men England vil du ikke ha når det ligger åpent for deg.
Kong Harald tenkte nøye over det jarlen sa, og skjønte at det var mye sant i det, og dessuten fikk han også lyst til å vinne riket. Siden talte de sammen, kongen og jarlen, lenge og ofte, og de avtalte da at om sommeren skulle de fare til England og vinne landet. Kong Harald sendte et bud over hele Norge og bød ut leidang, halv almenning.
Overalt ble det nå talt om dette, og det var mange slags gissinger om hvorledes det ville gå på denne ferden. Noen regnet opp storverkene til Harald, og sa at ingenting ville være umulig for ham; noen sa at England ville det ikke være lett å vinne, der var mange folk, og så var det en hær der som ble kalt tingmannalid; i den hæren var mennene så djerve, at én av dem var bedre enn to av de beste hos Harald. ...

86. Toste jarl hadde kommet vest (sør) fra Flæmingland til kong Harald så snart han kom til England, og jarlen var med i alle disse slagene. Da gikk detsom han hadde sagt til Harald da de møttes forrige gang, at en mengde menn drev til dem i England; det var frender og venner til Toste jarl, og det ble til stor folkehjelp for kongen.
Etter det slaget som det nyss er fortalt om, gikk alt folket i de nærmeste bygdene under kong Harald, men noen rømte. Nå dro kong Harald av sted for å vinne byen og la hæren ved Stanford bro. Men fordi kongen hadde vunnet så stor seier mot store høvdinger og en veldig hær, var alle folk redde og mistvilte om å kunne gjøre motstand.
Da tok bymennene den utvei at de sendte bud til kong Harald og bød seg til å overgi både seg selv og byen til ham. Det gikk budsending om dette slik at søndag (24. september) fór kong Harald med hele hæren til byen; kongen og hans menn satte ting utenfor byen, og bymennene kom til tinget. Her samtykte hele folket i å gå inn under kong Harald og ga stormannssønner til gisler etter den kjennstap som Toste jarl hadde til alle i denne byen. Om kvelden fór kongen til skipene med en seier som hadde gjort seg selv, og han var lystig og glad. Det ble fastsatt ting i byen til tidlig om mandagen; da skulle kong Harald sette styresmenn i byen og gi len og rettigheter. Samme kvelden etter solnedgang kom kong Harald Gudinesson sør fra til byen med en veldig hær. Han red inn i byen med alle bymennenes vilje og samtykke. Det ble satt mannskap ved alle byportene og på alle veier, så nordmennene ikke skulle få nyss om det. Denne hæren var i byen om natten.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 152.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 75-79, 86-92.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 283-287. E
rich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 836.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.
Frank Barlow: The Godwins: The rise and fall of a noble dynasty, Harlow: Longman, 2002.
Emma Mason: The house of Godwine: The history of a dynasty, London: Hambledon, 2004.

Toste married Judith av Flandern in Sep 1051. Judith (daughter of Balduin (Baldwin) av Flandern, "Balduin 4" and Eleonore av Normandie) was born about 1033 in Flandern, Belgia; died on 05 Mar 1094 in England. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Jarl.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Jarl.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Jarl.

Other Events and Attributes:

• Anecdote: Gydas historie.

Notes:

Anecdote:
Edith av Wessex (ca.1029 – 19.desember 1075), også kalt Eadgythe, var gift med Edvard Bekjenneren, konge av England fra 1045 og til 1066.

Edith var datter av Godwin av Wessex og dennes andre hustru Gyda Torkelsdatter. Hun var således søster til Harald Godwinson, konge av England i 1066.

Den mektige jarlen Godwin støttet Edvards krav på den engelske tronen da han kom tilbake til England etter sitt eksil i Normandie. Godwin støttet opprinnelig den danske kongen Hardeknut, men da denne døde i 1042 vurderte han å gi sin støtte til den norske kongen Magnus den gode, et krav som også ble støttet av Emma av Normandie, mor til Edvard. Godwin ga til slutt sin støtte til Edvard.

Ekteskapet mellom Edvard og Godwins datter var derfor en politisk allianse.

Navnformen Edith er en engelsk normalisering av det angelsaksiske Eadgyth som var hennes egentlige dåpsnavn. Hennes mor Gyda var av høy dansk ætt, datter av Torkel Styrbjørnsson, sønnedatter av den legendariske svenske Styrbjørn Sterke og Tyra Haraldsdatter, datter av Harald Blåtann av Danmark. Hun var således i slekt med både den svenske som det danske kongehuset.

Faren Godwin var på denne tiden den mektigste jarlen i England, og stammet selv (muligens) ned fra broren til den engelske konge Alfred den store.

Ekteskapet mellom Edith og Edvard ga ingen barn. Senere geistlige skribenter har forsøkt å hevde at dette skyldes at Edvard hadde tatt en ed av å leve i sølibat, men moderne historikere har postulert alternative hypoteser som er mer rimelige, blant annet at forholdet mellom hustru og ektefelle ikke var varmt.
Ediths far Godwin ble hurtig en leder for opposisjonen når Edvard trakk til seg forbundsfeller fra Normandie. Godwin bekjempet den økende normanniske innflytelsen i England og det toppet seg i en maktkamp mellom jarl og konge.

Ved å alliere seg med andre jarler klarte Edvard å få Godwin og sønnene hans landsforvist fra riket i 1051, og Edvard sendte da dronning Edith av sted til et nonnekloster. Ni måneder senere kom Godwin tilbake med en flåte, seilte opp elven Thames til London og tvang kong Edvard til å akseptere at han ble gjeninnsatt med tidligere rettigheter, blant annet sitt store jarledømme i Wessex. Hustruen Edith fikk da komme tilbake fra nonneklosteret i 1052 og innta sin posisjon som dronning av England på nytt. Godwin jarl dør i 1053.

Ved Edvards død i januar 1066 ble han etterfulgt av Ediths bror Harald Godwinson da Edvard ikke hadde noen arving. Ved slaget ved Stamford Bridge og rett etterpå i slaget ved Hastings mistet Edith sin brødre Toste, Harald, Gyrth og Leofwine og hun ble derfor det eldste medlem av Godwins barn som overlevde den normanniske erobringen av England.
Haralds sønner flyktet til Irland og Tostes sønner dro til Norge. Av alle sine brødre var det vissnok Toste hun sto nærmest.

Etter at Vilhelm Erobreren ble konge av England ble Edith plassert på sidelinjen inntil hun døde i 1075.

Edith fikk bestilt et verk som nærmest helgenerklærte hennes avdøde mann Edvard:

Vita Edwardi Regis (Livet til kong Edvard som hviler ved Westminster).

Verket har gitt viktig informasjon om tiden før og under kong Edvards regjering. Det er i henhold til dette verket at Edvard fikk sitt tilnavn - Bekjenneren - ved at han trakk seg tilbake til en verden hvor bønn til Gud rådde og til veldedighetsarbeid. Ettersom Edvard hadde vært en ivrig jeger og soldat kan man anta at hans påståtte fromhet var kun et inntrykk som det passet kirken og hans hustru å kultivere.

Bayeux-teppet har tradisjonelt blitt tillagt Vilhelm Erobreren og hans hustru som Mathilda som beskyttere og oppdragsgivere, eller biskop Odo av Bayeux, Vilhelms halvbror.
Kunsthistorikeren Carola Hicks har i 2006 kommet opp med hypotesen at derimot Edith av Wessex var beskytter og oppdragsgiver av teppet for å sikre seg en posisjon i det nye hoffet til kong Vilhelm. Denne interessante hypotesen er dog ikke blitt bevist eller har fått gjennomgående anerkjennelse.

Gyda married Edvard (Eadweard) av England on 23 Jan 1045. Edvard (son of Aethelred (Æthelred) av Wessex and Emma av Normandie) was born about 1003; died on 5 Jan 1066. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 06 Jan 1066, England; Konge.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:

75.
Edvard Adalrådsson var konge i England etter Hordaknut, sin bror. Han ble kalt Edvard den gode (Edward Confessor, 1042-1066), og det var han også. Mor til kong Edvard var dronning Emma, datter til Rikard Rude-jarl (i Rouen). Hennes bror var Robert jarl, far til Viljalm Bastard (Wilhelm Erobreren), som da var hertug i Ruda i Normandi. Kong Edvard var gift med dronning Gyda, datter til jarlen Gudine (Godwin) Ulvnadsson. Brødrene til Gyda var Tostejarl - han var eldst -, den andre var Morukåre jarl, den tredje Valtjov jarl, den fjerde Svein jarl, den femte Harald - han var yngst. Han vokste opp i kong Edvards hird og var hans fostersønn; kongen elsket ham overmåte høyt og regnet ham som sin egen sønn, for kongen hadde ikke barn selv.

Det var mange liebhabere til den engelske kronen. I sør satt hertug Vilhelm av Normandie og hevdet at han hadde Edvards tilsagn om å få overta hans rike, og paven støttet hans krav. Den som i første omgang gikk av med seieren, var likevel en innfødt jarl, Harald Gudinesson.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:

77.
Da våren kom, gjorde Harald (Gudinesson) ferdig skipet sitt og tok bort. Han og jarlen (Vilhelm Erobreren) skiltes i stor vennskap. Harald satte over til England til kong Edvard, men kom ikke til Valland siden for å holde bryllup. Kong Edvard styrte over England i 23 år; han døde sott-døden i London 5.januar (1066) og ble jordet i Pålkirken (St. Pauls cathedral), og engelskmennene regner ham for hellig.
Sønnene til Gudine jarl var på den tid de mektigste menn i England. Toste var satt til høvding over hæren til den engelske kongen, og han var landvernsmann da kongen tok til å eldes. Han var satt over alle andre jarler. Harald, hans bror, var støtt den mann i hirden som sto kongen nærmest i all tjeneste, og han hadde tilsyn med alle skattkammerne til kongen. Det er fortalt at da det led mot døden med kongen, var Harald og noen få andre menn til stede. Da bøyde Harald seg over kongen og sa:
Det tar jeg dere alle til vitne på at kongen nå ga meg kongedømmet og all makten i England.
Kortetter ble kongen båret død ut av sin seng. Samme dag var det høvdingmøte, og det ble talt om kongevalget. Da lot Harald føre fram sine vitner på at kong Edvard ga ham riket på sin dødsdag. Møtet sluttet slik at Harald ble tatt til konge, og han fikk kongsvigsel trettendedagen (6. januar) i Pålskirken; da ga alle høvdinger og alt folket seg under ham.
Da Toste jarl, hans bror, fikk greie på det, likte han det ille. Han syntes at han var likså nær til å være konge. Jeg vil, sa han, at landshøvdingene skal velge den til konge som de synes høver best til det - og om dette gikk det ordsendinger mellom brødrene. Kong Harald sa da at han ville ikke gi opp kongedømmet, for han var blitt satt på den trone som kongen hadde, og var siden salvet og hadde fått kongsvigsel. Hele folkemengden sluttet seg også til ham, og han hadde også alle kongens inntekter.

Kong Edvard Confessoren overlot ham riket 5.januar 1066, da han var døende. Harald ble umiddelbart kronet i Westminster. Paven bannlyste nå Harald for brudd på ed.
Haralds angelsaksiske navn var Godwinson, han var konge av England i 1066.

Harald hadde en misunnelig bror, Tostig eller Toste, som syntes at han hadde like stor rett til kronen. Han søkte nå hjelp hos den norske kongen, og tilbød å støtte ham. Harald Hardråde hadde aldri glemt de arvekrav som også han kunne gjøre gjeldende på Englands trone. Og det var fristende å gripe sjansen. Danmark hadde han - iallfall tilsynelatende - oppgitt; han hadde fred med kong Svein, og ingen farer truet derfra. Men ble han herre over både England og Norge, ville ikke Svein Estridsson ha store mulighetene for å stå seg. Da ville kong Knuts gamle nordsjørike kunne gjenoppstå under norskekongens scepter. Og utsiktene til at en ekspedisjon til England skulle kunne føre fram, var slett ikke dårlige. Arvekravet ga toget et anstrøk av legitimitet, som nok kunne vinne endel tvilere for hans sak. Han kunne regne med en viss tilslutning i England, særlig i de nordøstlige områdene, der det nordiske islettet var sterkt.

Riktignok viste Toste seg her som en upålitelig informatør, oppslutningen om Harald ble langt dårligere enn det han forespeilet. Men Harald Gudinnesson kunne ikke mobilisere fullt ut mot Harald, han måtte holde et våkent øye med hertugen av Normandie, som gjorde åpenlyse forberedelser til en landgang.
Harald på sin side gjorde også omfattende forberedelser som viser at han regnet med et stort felttog. Han satte seg først fast på Orknøyene, noe som ble desto lettere fordi den mektige Torfinn jarl nylig var død. Her trakk han sammen folk, og her plasserte han sin dronning, den russiske Ellisiv, og hennes to døtre. Så gikk han i land på kysten av Northumbria og vant flere seire i mindre slag, byen York var i ferd med å åpne sine porter for ham, da han selvnådde fram.

86.
Toste jarl hadde kommet vest (sør) fra Flæmingland til kong Harald så snart han kom til England, og jarlen var med i alle disse slagene. Da gikk det som han hadde sagt til Harald da de møttes forrige gang, at en mengde menn drev til dem i England; det var frender og venner til Toste jarl, og det ble til stor folkehjelp for kongen.
Etter det slaget som det nyss er fortalt om, gikk alt folket i de nærmeste bygdene under kong Harald, men noen rømte. Nå dro kong Harald av sted for å vinne byen og la hæren ved Stanford bro. Men fordi kongen hadde vunnet så stor seier mot store høvdinger og en veldig hær, var alle folk redde og mistvilte om å kunne gjøre motstand.
Da tok bymennene den utvei at de sendte bud til kong Harald og bød seg til å overgi både seg selv og byen til ham. Det gikk budsending om dette slik at søndag (24. september) fór kong Harald med hele hæren til byen; kongen og hans menn satte ting utenfor byen, og bymennene kom til tinget. Her samtykte hele folket i å gå inn under kong Harald og ga stormannssønner til gisler etter den kjennstap som Toste jarl hadde til alle i denne byen. Om kvelden fór kongen til skipene med en seier som hadde gjort seg selv, og han var lystig og glad. Det ble fastsatt ting i byen til tidlig om mandagen; da skulle kong Harald sette styresmenn i byen og gi len og rettigheter. Samme kvelden etter solnedgang kom kong Harald Gudinesson sør fra til byen med en veldig hær. Han red inn i byen med alle bymennenes vilje og samtykke. Det ble satt mannskap ved alle byportene og på alle veier, så nordmennene ikke skulle få nyss om det. Denne hæren var i byen om natten.

Harald Hardråde lot seg overraske med en mindre avdeling og falt på jordene et stykke utenfor byen, ved Stanford bro den 25.september 1066.

Harald Gudinesson selv fulgte ham i døden et par uker senere. Straks etter Harald Hardrådes fall måtte han dra i ilmarsj med sine menn sørover for å ta imot normannerne på kanalkysten.
Det kom til slag ved Hastings den 14. oktober. Harald ble rammet av en pil i øyet og nedhugget.

Liket kjentes igjen av hans elskede Edgyth Svanehals. Han ble jordet der, men senere flyttet til Waltham kloster.

Harald var den siste anglosaksiske konge av England. Normannerhertugen Vilhelm Erobreren ble hans arvtager.

The Battle of Hastings:

The news of the coronation of Harold a few months earlier must have infuriated William. After Harold's oath of 1064 and the promise made to him by Edward the Confessor, he must have considered all his options until he was left with only one. To this end, he prepared himself for invasion. Duke William would have discussed this plan with his half brothers Odo and Robert to see if it was viable. With their support he called a council of war. This would be made up of his immediate family, vassals and advisers. The council of war took place at Lillebonne and included eminent members such as William of Poitiers, Robert de Mortain, Richard Count of Evreux, Roger of Beaumont and various others.
It was from these powerful men that owed fealty to their Lord, an army would be raised. Under the feudal system it would be expected that these men would supply the means to invade England. Not only would they be expected to supply the manpower but the ships required to traverse the English Channel and all other requirements that may be needed for Williams invasion plan. This was the penalty of their position.

When Williams plan was put before the council, it was met with derision. Even though understood their commitment, their was no provision for fighting overseas. As hard as William tried to persuade them, the council eventually broke up in disarray. This made William very angry. William being William however, did not give up. He was determined and resolute enough to get his way. If he could not persuade them at the council, he would try on a one to one basis. He would remind them of their duty and what riches awaited those who accompanied him. Eventually he gained support from his vassals.

William realised that he would have to turn this trip into a crusade. To do this he would need the blessing of the Pope. He managed this by persuading the Pope of Harold's promise and treachery. At first the Pope refused on political grounds because of the implications to the Church. Pope Alexander II was a pupil of Lanfranc who was now a trusted adviser to William. It was this fact that his blessing was eventually given. William now had the papal banner on his side. This made it much easier to rally his men to arms.

By the middle of August 1066, William was ready to set sail. Unfortunately, due to adverse weather conditions and unfavourable winds, the invasion was delayed. William decided that he should move his fleet closer to the English coast to ensure a safer crossing. On the 12th September 1066, he moved the fleet to St Valery sur Somme, as its name suggests, a port in the estuary of the river Somme. Moving the fleet here made the eventual crossing much shorter.
St Valery was under the control of Count Guy of Ponthieu who was sympathetic to William's cause. Now that William had moved his ships from the mouth of the Dives in Normandy to St Valery, it was important that the crossing was made as soon as possible.

Again the weather turned against him. He now had the problem of keeping a large force of men fed and ready for battle. By the 11th October 1066, the weather had become favourable. During the previous two weeks the morale of his men began to decrease. Without William's motivation and determination to claim the English throne which he rightfully thought belonged to him, the invasion may have floundered here.
By dusk, the ships were fully loaded and ready to depart. It was his plan to sail through the night and to land the following morning as day broke. William's ship the Mora would have given the command to set sail, possibly by the use of a light on the mast or by horn. William's flag ship became separated from the main fleet by day break. Un-perturbed he cast out his anchor and had breakfast and waited for the rest to catch up. Around 6:30 a.m. they were spotted. The fleet re grouped and continued towards the Englishcoast.

On disembarking, William would have sent out scouts to survey the area for the English and for a route out of Pevensey Bay. It is likely the local population would have scattered by now, with the word of William's landing speeding on its way to Harold. The Norman scouts would also have reported that it would be very difficult to unload the ships there if they wished to move quickly inland. William must have heeded their advice because he made the decision to re-board his boats and sail along the coast to Hastings. He would have left a small force to make their way along the coastal route on foot.

How much information William had received on the English position is unknown. He must have known that Harold had ordered the fleet back home. It is less certain that he knew of the Viking invasion of Harald Hardrada. Hastings was a good choice of base for William. The area along the South Downs between Hastings and Pevensey was difficult but had the advantage of security for William's troops. He knew he would not be invaded from the east coast side. William also knew that he was only a few tens of KM's from Dover where a Roman road stretches to London, his eventual goal. On arrival at Hastings, which probably by this time was virtually deserted, he unloaded his boats. He constructed a wooden fortress and waited for news of Harold. It would not be long.

The exact time that Harold heard of the landing of William is not known but was possibly on 30th September at the earliest assuming a rider immediately headed north to York as soon as the invasion fleet was observed. It would have been only five days after the Battle of Stamford Bridge. He knew William was coming, he never thought it would be this soon. He was now in a dilemma. He was three hundred miles from Hastings with a depleted if not defeated force. How was he too defend the country now? Whatever went through his mind, he decided by the 2nd October to march south again. In a historic march he arrived in London on the 6th October 1066. Harold stayed in London only until the 11th October 1066 before marching towards Hastings with his men. On the 13th October 1066 he camped on Caldbec Hill, 10 km north of Hastings. Here the most famous English battle would be fought.

Harold's men had been arriving all day in small groups on the 13th October 1066. These men had fought a battle on the 25th September, 260 miles to the north and were now expected to fight another only a few days later. Despite the hardship of it all, the troops morale must have been quite high. Having defeated Hardrada would have boosted their confidence, But not their numbers. Edwin and Morcar declined to help on this occasion, preferring to mind their business in the north. This lack of support severely reduced the numbers Harold would be able to use in the battle.

How many veterans of Stamford Bridge were at Hastings is not known. It is clear that he recruited many of his force on the trip south. His soldiers came from as far a field as Somerset and Devon in the west and from Essex and Kent in the south east. Harold knew that a battle was inevitable as no form of dialogue to end the dilemma seems to have been made. Harold made the decision to fight William before he could consolidate any further.

The location of the battle was chosen with careby Harold. Caldbec Hill was chosen for a number of reasons. Firstly it was well known in the area. It gave a natural advantage to anybody wishing to fight from there because of its natural all round visibility. It was easy to reach by road or track from London and was close (possibly too close) to William's position.

By nightfall, at least 7.500 men should have arrived. Made up of housecarls and fyrd, preparations were laid to challenge William as soon as possible. This would be indicative of Harold's impetuous nature.
Why Harold chose to fight William the next day has always been something of a mystery. If he had waited another day for his full force to arrive, the outcome may have been totally different. Many theories have been put forward for this. Harold always had a reputation for being impetuous and impatient. He may also have been informed of atrocities carried out by William on the population, so wanted to conclude this battle sooner rather than later. His hand may have been forced when William was informed of Harold's arrival and pre-empted his first move. If Harold was nothing else he was his fathers son, a patriot through and through. His father defied the king when be refused to punish the people of Dover when they were abused by Eustace of Boulogne, and paid the consequences. The Godwin family were for the people.

William had now been in Hastings for almost two weeks. Food must have been in short supply, so he had soon to make a decision. Should he wait for Harold to come to him, or should he break out and go on the offensive? The decision was made for him. He was not prepared to be trapped or starved into submission. No mention seems to have been made about re-provision by Sea. There was plenty of time for his ships to return home for supplies, conditions permitting.

A theory has been put forward that William may have had his ships burned to stop desertion. He left his men in no doubt that this was a do or die expedition. The morning of the 14th October 1066 would be the culmination of a battle between two men who had politically and mentally been at war for many years.

Both sides knew the location of the other. Harold on Caldbec Hill and its rallying point of the Old Hoare Apple Tree and William in Hastings. At first light, William assembled his men and informed them of what was expected of them through his generals. He would have had to send out his scouts to recall the foraging parties.

Many atrocities were committed in this area and we can assume that foraging and ransacking went hand in hand. Prayers would have been said throughout the night prior to setting out. Weapons would have been sharpened and wagons loaded with armour and provisions. William's men set off in a long column, due to the forest nature of the terrain at that time. William must have been relieved that the situation was coming to a conclusion as morale was possibly beginning to wane amongst the foot soldiers, who were less concerned about moral crusades and promises of wealth to the nobility, than staying alive.

Today, we try to analyse the logic behind the battle tactics of Harold and William. We wonder why Harold chose Caldbec Hill. It was very close to William's position in Hastings, which left himself open to counter attack. William seeing his opportunity, pounced upon it immediately. He knew what happened to Harald Hardrada and Harold's surprise attack. He was not going to be caught the same way. Harold therefore could be accused of naivet?
For the reason mentioned above, his choice was considered appropriate for the tactics he must have had in mind. Even today this area is still very forested. The decision of where to have the battle may have been academic. It may have been the only piece of open ground in the area at that time large enough for the battle. Comments were made by chroniclers after the battle about how cramped the area was to stage such a thing.
William's troops advanced to this open area, known today as Senlac Ridge. Located due south of Caldbec Hill, the natural terrain slopes south from Caldbec Hill to William's position. With natural depressions on either side and marshy ground and banks outside this area. It has always been considered an advantage to have the high ground, so Harold, in theory, was in the preferred location.

It would have taken William and his men about 1.5 to 2 hours to march the 10 km north to Senlac Ridge from Hastings. Harold would have known that William had departed, from information received from scouts he would have sent out. Harold prepared for battle. William's force consisted of three main forces. The Norman army, commanded by himself. The Bretons, commanded by Alan Fergant and the Flemish army commanded by Eustace of Boulogne and William fitzOsbern.

Seeing William take the initiative must have come as a surprise to Harold. He totally miscalculated the invasion in the first place by dismissing his ships for the winter. Now he was being forced into battle before he was really ready. Before William could arrange his battle formation, he had to negotiate two streams and marshy ground that was between himself and the open battlefield.
Once negotiated, his line was organized. Looking north, towards Caldbec Hill, the Bretons were on the left, the Flemish contingent were on the right and William's Normans were in the middle. Taking up normal battle ranks ofarchers in the front row. Depending on the length of the line, behind the archers would be six or seven rows of foot soldiers. Behind them, would be the cavalry. William would have set up his command post behind the cavalry.

To meet this challenge, Harold moved his men down from Caldbec Hill to within two hundred metres of William's position. The Saxon way of fighting was different to that of the Normans. The housecarls were in the front rank and were responsible for forming the shield wall. This would be particularly effective against the initial onslaught. Behind the housecarls were the fyrd or militia. Again, depending on the length of the line, would have been about ten deep. Harold set up his command post behind and centrally positioned to give him an elevated view of proceedings. The time would now have been about 09:30.

In many of the battles through history of this type, there seems to have been a level of protocol that was adhered to prior to proceedings. Similar to a lull before a storm, a short period of recollection seems to occur followed by taunting of the opposition. The Saxon war cry was Ut,ut (or out,out), Godemite (God Almighty) and Oli Crosse (Holy Cross). The Normans would have responded in kind. The battle was about to begin.

If the chronicler, Wace is to be believed, the battle commenced with a heroic but foolhardy one man attack on the English line by a minstrel named Taillefer. He was quickly cut down by the Saxon housecarls. This was the signal for the battle to begin in earnest. As was traditional in Norman assaults, the front row which consisted of archers, began to let loose their arrows in a concentrated barrage. This resulted in a limited success, due to the Saxontactic of using the shield wall. This tactic had been developed by Alfred the Great and had been used ever since. It protected the front row of housecarlsand the fyrd behind. The English had never used bows and arrows in battle and therefore could not return fire. This became a problem to William because it required an exchange of arrows to keep the ammunition levels up. The Normans, soon ran out of arrows. This reduced his efficiency somewhat. His archers were not attired for hand to hand conflict, nor were they trained or expected to.
Debate concerns whether crossbows were used by William in the front row. They did exist but none are shown in the Bayeux Tapestry. It is possible that they were used, but because they were sodeadly and accurate, they were frowned upon by the Church and were banned in battles against Christian enemies. If they were used here, it is notsurprising that they do not appear on the Tapestry as it was commissioned by Bishop Odo.

The English being on the high ground had the advantage. The Saxon line was virtually untouched. The arrows had done little damage. William ordered his foot soldiers forward. The English now responded. Not only were traditional weapons used but anything that could be collected in the vicinity. This would include rocks and home made slingshots which were particularly effective on the higher ground which afforded extra range. The barrage was very effective and caused serious problems to William's men. Heavy casualties were inflicted on them and forced William to use his cavalry probably earlier than he wanted to. Ordering them to charge on the still intact shield wall, their tactics would have been to advance as close as possible and release their spears whilst turning back down the slope where a fresh spear could be collected.
This was a difficult thing to achieve against a well drilled shield wall, especially on a slope as steep as this. Horses would have panicked or fallen under this onslaught by the Saxons who would have used their spears and axes to good advantage.

The cavalry and infantry charges continued. The Saxons still held the upper hand. As hard as the Normans tried, they could not break down the shield wall. The use of the large Danish battle axe particularly came into its own on the cavalry. This weapon had the ability to bring down the rider and the horse with a single blow. The housecarls were particularly well trained in its use. By about 12:00, the Normans were feeling the effect of the Saxon tactics. The Bretons on the left were having a particularly difficult time. They began to retreat back down the hill. William saw this from his command post and realised that this left his rear vulnerable from a pincer movement. Panic was now beginning to trickle from left to right. William had to do something or the battle would soon be over and his claim to the English throne in tatters.

Roumour started to spread along the ranks that William had been killed. If this was so the battle would have been over. The panic was now widespread amongst the Normans. The Bretons were now in full retreat back down the hill. The Saxons followed in hot pursuit inflicting carnage on them. The Bretons were slowed down on the lower slopes by the stream and marshy ground below them. This allowed the Saxons to inflict more casualties on them.

William made a bold decision. He decided to expose his face to his men to prove that he was still alive. Removing or lifting his helmet, he rode along the ranks that still existed to dispel the rumour. He was alleged to have reminded his men that there was no way back and that they were fighting for their lives. This seems to have had some effect. Odo seeing what was happening on the left flank, gathered up a number of his confused cavalry and rode to the area where the Saxons had advanced to. Seeing the horses advancing, they broke off battle and tried to return to their lines. The uphill trek was too far and they were cut down by the cavalry before they reached there. It is almost certain that this advance on the Saxon right was not sanctioned by Harold as it goes against all military strategy. He must have seen what was happening on the right and seems not to have taken up the challenge of a full frontal assault which would surely have defeated the Norman army. Harold's brothers Gyrth and Leofwin were possibly killed at this time. This is included in the Bayeux Tapestry. It may be they who ordered this counter attack and therefore paid the consequences.

That happened next is not completely clear. It would seem that there must have been a lull in the fighting. The Normans had begun to retreat and the advance Saxon force had been destroyed. There must have been some form of air gap between the forces. This would have given time for both sides and especially William to regroup, re-arm and to take some food and drink. The absurdity of the whole situation is highlighted by this episode. The time would have been around 14:00. Harold knew that he could win this battle if he just held on until darkness. William cold not stay in the area all night and would have to retreat. Harold knew that retreat meant defeat for William. William very well understood this also. Apart from his right flank, Harold and his men were in very good shape. William must have been at his lowest ebb at this time. He had to think of a new tactic to break down the Saxon defences.

William was rather stuck for ideas mostly because of the terrain. He could not try a flanking movement because of the trees and forest on either side. He was finding it difficult if not impossible to break the Saxon shield wall tactic, especially on a slope as steep as this. What he planned to do was to entice the Saxons forward using a tactic that has been discussed ever since. It has been called the feigned retreat.
Observing what had happened on his left flank with the Bretons. If he could simulate that, and draw the Saxons forward, he might have a chance.

Many historians have debated whether such a thing can possibly be pre-arranged in the heat of battle. Usually those that have had any military experience say in can't. But the fact is that it was supposed to have been the deciding factor in this battle. The English lost, so something drastic must have gone dreadfully wrong with Harold's tactics. Whatever was the truth, this is the story that survived nearly a thousand years.

William had to decide, if he was going to attempt the feigned retreat tactic. How could he draw the Saxons forward by giving the impression that it was a genuine retreat, and not what it actually was, a tactic?
To this end he resumed battle. His infantry advanced but with limited success. He had briefed his cavalry, who would be responsible for putting his plan into operation. There was no way his infantry could all have been informed of this plan and were probably used as cannon fodder to the overall picture. The cavalry advanced up the hill and engaged the Saxons and gave the impression that they were turning and running. How the Saxons came to this conclusion is still unclear in the melee. It must have been pre planned that they all turned away at the same time to make it seem as though some order to retreat had been given. Whatever the Norman cavalry did, it forced the Saxon army to break ranks and follow them down the slope.
Another question surrounds whether Harold gave the command to pursue them or not. If he did make this crucial decision, he could be accused of total stupidity. The true facts will never be known, only the result. The Saxon line broke and the Normans were followed down the hill. Many housecarls and fyrd were killed in their enthusiasm to finish the fight. Harold must have become very worried at this development.

Up until this stage in the late afternoon, things had been going very well for Harold but now were about to change. It is written that William used the feigned attack at least twice. Harold still held a reasonably strong position at the high point of the ridge.
It was at this point that William risked everything. It was getting late, and the battle had to be concluded one way or another. William decided to use another plan. His archers who had run out of arrows in the early stages, were brought up close to the battle lines where they could collect their arrows. Firing over the heads of their own men so that they would land on the rear English lines, caused a number of casualties.

It was at this point in the battle it is thought that a stray arrow killed or injured Harold by inflicting a wound in the eye. There is scant evidence to show that this is how Harold died. It is mainly taken from scene in the Bayeux Tapestry. The death of Harold soon spread amongst his men, causing derision.
William ordered his infantry to stage a full frontal attack on the Saxon line. Fighting to the point of impossibility, the Saxons retreated up the hill and into the forest on the other side, possibly in the direction of London taking any horses that had been withdrawn for safety. The battlefield was littered with the dead and injured of both sides and Norman horses. The Saxon line was now broken. All that was left was a mopping up operation and the Kings housecarls who were prepared to continue the fight. They valiantly surrounded their dead or dying king and with their battle-axes and swords, fought almost to the last man, as was their tradition.
The Normans finally broke through where they saw the King lying. A knight run his sword through his thigh or decapitated his leg. This so infuriated William that he stripped him of his knighthood and threw him out of the army. The ridge was captured. William had won against all the odds.

There remains one incident that occurred after the main battle had finished. It is known as the Malfosse incident.
It was becoming late in the afternoon and it was beginning to darken, so around 17:30, when in pursuit of fleeing Saxons they encountered a number of Saxons who obviously had not been involved in the battle but had arrived later. It would appear that these men taunted the Normans into charging them. If they chose where to stand beforehand it was a good choice because it was behind an invisible ditch or pit, which later became known as the Malfosse or evil pit.
Many of the horses and men tumbled into this pit where presumably they were finished off by the Saxons. This was a side issue that would have made no difference to the overall outcome of the battle. By 18:30 it would have been too dark to proceed with rounding up any more Saxons. The injured had to be tended and the dead buried. The Malfosse incident is strange because nobody has been able to locate its position or confirm that it ever really happened at all.
Harold's Standards of the Fighting Man and the Red Dragon were captured and sent to the Pope in Rome.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 152.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 75-78, 86, 90-92, 95-96.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 283-287.
Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963), side 245, 471-473.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 557.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 89.
http://www.battle1066.com/buildup.shtml

Family/Spouse: Edgyth. Edgyth (daughter of Elfgar) died after 1066. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Ealdgyth. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 1066, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann, leder for hirden hos norske kong Olav Kyrre.

Notes:

Birth:
Det hevdes at Toste, jarl av Northumberland, var far til Skule Kongsfostre som fikk godset Rein og ble stamfar til blant annet kong Inge Bårdsson og Hertug Skule. Dette slektskapet tilbakevises av en del forskere.

Occupation:
Skule Kongsfostre (født 1052 i Wessex, England, død 1090 i Norge) hevdes å være sønn av Toste Godwinsson, jarl av Northumbria, som var bror av kong Harald 2 Godwinsson. Dette tilbakevises av flere engelske forskere som mener å ha full oversikt over Tostes barn, og ikke finner plass for Skule der, men det er også noen som mener det ikke er usannsynlig. Lars Løberg gjør oppmerksom på at den siste omtalen han har sett, refererer til de norrøne påstandene om dette slektskapet som helt utenkelige. Det hevdes også at Toste møtte Skule første gang i 1066.
Snorre Sturlason – som kjente Hertug Skule og derved skulle ha gode kilder, oppgir ikke noe slikt slektskap. Snorre sier kun at han var av god engelsk ætt. Skules bror, Ketil Krok, kom ifølge Snorre også til Norge, se slekten Krog.

Skule var med den norske flåte som etter Harald Hardrådes fall i slaget ved Stanford Bro i 1066 vendte fra England tilbake til Norge.
Skule Kongsfostre ble leder for hirden hos kong Olav Kyrre Haraldsson, og ble kongens nære venn og rådgiver.
Av kong Olav Kyrre fikk han også Gudrun Nevsteinsdatter til hustru. Skule og Gudrun fikk to barn:

1. Åsulf Skulesson på Rein.

2. Ragnhild Skulesdatter, som ble gift med Orm Svendsson, også kalt for Krypinge-Orm, og ble stamfar for Erling Skakke.

Han fikk også godset Rein (senere Reinskloster) på Fosen i Sør-Trøndelag. Han regnes som Reinsættens stamfar.

Etter Skules død var det sønnen Åsulv som satt med Rein. Han ble gift med Tora, som hadde mektige menn som Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson som sine nære forfedre. Etter han fulgte sønnen Guttorm, som igjen ble fulgt av sin sønn Bård.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
98. Olav, sønn til kong Harald, styrte bort fra England med hæren sin. De seilte ut fra Ravnsør (Ravenseer) og kom om høsten til Orknøyene. Der fikk de høre at Maria, datter til kong Harald Sigurdsson, hadde fått brådød samme dag og samme stund som hennes far kong Harald falt.
Olav ble der om vinteren. Men sommeren etter fór kong Olav øst til Norge, der ble han så tatt til konge sammen med Magnus, sin bror. Dronning Ellisiv dro østover sammen med Olav, sin stesønn, og Ingegjerd hennes datter fulgte også med.
Da kom også Skule sammen med Olav vestfra over havet, han som siden ble kalt Kongs-fostre, og Kjetil Krok, hans bror. De var begge gjeve og ættstore menn fra England, og begge var uvanlig kloke, og kjære venner til kongen. Kjetil Krok fór nord til Hålogaland; kong Olav fikk et godt giftermål istand for ham, og fra ham er det kommet mye storfolk.
Skule Kongs-fostre var en klok og kraftig mann og så vakker som noen. Han ble styresmann i hirden til kong Olav og talte på tingene; sammen med kongen greidde han med hele landsstyringen.
Kong Olav ville gi Skule et fylke i Norge, det som han syntes var best, med alle de inntekter og skylder som kongen hadde rett til. Skule takket ham for tilbudet, men sa at han heller ville be om noe annet, fordi - om det blir kongsskifte, da kan det være at gaven blir tatt tilbake. Jeg vil heller, sa han, ta mot noen eiendommer, som ligger nær de kjøpsteder hvor De, herre, er vant til å sitte og ta juleveitsler.
Kongen sa ja til dette og skjøtet til ham jordeiendommer øst ved Konghelle og ved Oslo, ved Tønsberg, ved Borg, ved Bergen og nord ved Nidaros. De var nesten de beste eiendommene på hvert sted, og de eiendommene har siden ligget under ættmenn som er kommet av Skules ætt.
Kong Olav giftet ham med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald.
Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Gutttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1936), side 334.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 835.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Family/Spouse: Gudrun Nevsteinsdatter. Gudrun (daughter of Nevstein Haldorsen and Ingrid Sigurdsdatter) was born about 1053. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Vladimir Monomachus, "Vladimir 2". Vladimir (son of Vladimir av Kiev, "Vladimir 1" and Theodora Monomachus) was born about 1053 in Kiev, Ukraina; died about 1125. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Orm Sveinsen. Orm (son of Svein Sveinsen på Gjerde and Ragna Ormsdatter) died about 1140. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1150, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.

Family/Spouse: Tora Skoftesdatter på Giske, "på Rein". Tora (daughter of Skofte Ogmundsen på Giske and Gudrun Tordsdatter på Giske) was born about 1070 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died about 1135 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1125, Kiev, Ukraina; Storfyrste.

Notes:

Birth:
Han var eldste sønn av Vladimir Monomakh.

Mstislav married Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev" about 1095. Kristina (daughter of Inge Steinkjellson av Sverige, "Inge 1" and Ragnhild Torkilsdatter) died about 1122. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1115, Etne, Hordaland, Vestland, Norge
• Occupation: Bef 1179, Sunnhordaland, Hordaland, Vestland, Norge; Lendemann og kongsfar.

Notes:

Occupation:
Han var lendmann fra Sunnhordland, og i årene 1152-1155 hadde han vært med Orknøyjarlen på korstogsferd.
Han hadde vært i Palestina, Konstantinopel og Roma, og i kamp med araberne/maurerne på Sicilia fikk han et hogg over halsen. Såret grodde ikke godt, og slik ble det at hodet hans kom til å helle mot den ene siden. Dette ga Erling tilnavnet Skakke.

Erling Skakke støttet Inge mot Harald Gilles andre sønner.
Kong Inge hadde skaffet Erling Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin til hustru.

Erling viste seg å være en hensynsløs og begavet leder med evne til langsiktig strategisk planlegging, han greide å samle landets fremste stormenn om én konge. Det var flere mulige kongsemner som stammet fra Magnus Berrføtt gjennom kvinneledd, men man valgte å utpeke Magnus, Erlings 5 år gamle sønn med Kristin, til konge.
Han ble kongehyllet i Bergen våren 1161. Erling søkte støtte hos danskekongen Valdemar den store, sin hustrus fetter, og sommeren 1161 vendte han tilbake med en stor hær.
Håkon Herdebrei måtte rømme til Trøndelag, og sommeren etter ble han drept i et sjøslag i Romsdalen.

De følgende årene måtte Erling verge sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender.
At Magnus ikke var kongssønn, ble brukt mot ham av motstanderne. Men i kirkens øyne hadde Magnus det fortrinnet at han var ektefødt. Og det var til kirken Erling gikk for å styrke legaliteten av sønnens kongedømme.
For kirken var tiden etter opprettelsen av erkesetet 1152-1153 problematisk. Reformprogrammet lot seg vanskelig sette ut i livet under uroen borgerkrigene skapte. Også geistligheten ble splittet mellom de stridende partene, og kongene var lite villige til å respektere innrømmelsene fra 1152-1153. Mannen som kom til å videreføre kirkens program, var erkebiskop Øystein Erlendsson.

Øystein var av trøndersk stormannsætt og hadde vært kong Inges kapellan og skattmester. Som erkebiskop var han en sterk forkjemper for kirkens frihet, og for å oppnå dette støttet han Magnus Erlingssons kongedømme.
Magnus ble kronet i Bergen sensommeren 1163, eller i 1164, sannsynligvis av erkebiskop Øystein. Kroningen var den første i sitt slag i Norden. Gjennom den fikk Magnus Erlingssons kongedømme Guds og kirkens sanksjon, mens kirken gjennom - kroningseden - sikret seg viktige rettigheter.

Det er ikke alltid klart hvilke konkrete forpliktelser de generelle bestemmelsene i kroningseden sikter til, men de viktigste innrømmelsene synes å være at Magnus lovte å være trofast og lydig mot Romakirken og å holde bestemmelsene fra 1152-1153 om Peterspenger og forholdet mellom kongedømme og kirke. Han lovte å respektere kirkens rett i åndelige saker i samsvar med kanonisk rett (alminnelig kirkerett).

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 19.juni 1179 faller kongefaderen Erling Skakke i slaget på Kalvskinnet.

Vi møtes igjen på gledens dag, min far! sier kong Magnus og kysser sin døende far.

Erling married Kristina Sigurdsdatter av Norge in 1155. Kristina (daughter of Sigurd Magnusen av Norge and Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev) was born about 1124; died about 1178. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Erik (Eirik) Gryvel. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1183, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.

Notes:

Occupation:
Guttorm bodde på Rein og synes å ha levd meget lenge. Han var vel i 1183 overhode for Skule Tostessons høyt ansette ætt.
Han omtales som en av de lendermenn som etter Harald Gilles død i 1136 understøttet Haralds sønn, Sigurd Munn. Han var Sigurds formynder og fikk ham opphøyet til tronen. Guttorm og hele hans ætt var nær knyttet til trønderpartiet omkring Sigurd Mund og Haakon Herdebreid.

Fra Snorre Sturlasson: Inges Saga:
Da tiender kom nord til Trondheim at Kong Harald (Gille) var tatt av dage, ble Sigurd, sønn til Kong Harald, tatt til konge der, og med på dette vedtaket var Ottar Birting, Peter Saue-Ulvsson og brødrene Guttorm Åsolvsson fra Rein og Ottar Balle og mange andre høvdinger.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
Snorre Sturlasson: Inges saga, avsnitt 1.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 833.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 22, 84.

Family/Spouse: Eldrid Jonsdatter på Blindheim. Eldrid (daughter of Jon Smørbjalte) was born in Blindheim, Vigra, Giske, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Guttorm married Sigrid Torkelsdatter Fugl, "på Giske" about 1150. Sigrid (daughter of Torkjell på Fugl and Hallkatla Sveinsdatter) was born about 1120; died after 1150. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeborg married Knud Eriksen about 1117. Knud (son of Erik Sveinsen av Danmark, "Erik 1" and Bodil Thorgautsdatter) was born on 12 Mar 1096 in Roskilde, Sjælland, Danmark; died on 07 Jan 1131 in Haraldsted skov, Ringsted, Midtsjælland, Sjælland, Danmark; was buried after 07 Jan 1131 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Malmfrid married Sigurd Magnusen av Norge between 1116 and 1120. Sigurd (son of Magnus Olavsen av Norge, "Magnus 2" and Tora Saksesdatter Vik) was born about 1090 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 26 Mar 1130 in Oslo, Norge; was buried after 26 Mar 1130 in Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Erik Eriksen av Danmark, "Erik 2". Erik (son of Erik Sveinsen av Danmark, "Erik 1" and Bodil Thorgautsdatter) was born about 1090; died on 18 Sep 1137 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark; was buried after 18 Sep 1137 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Jon Torbergsen på Randaberg. Jon (son of Living) was born in 1153 in Randaberg, Rogaland, Norge; died in 1179 in Kalvskinnet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1161, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Valgt til konge av stormennene på Vestlandet, som hadde fulgt kong Inge og Gregorius Dagsson, med Erling som formynder.
Stormennene ønsket ikke Sigurd Munns sønn, Håkon Herdebrei, som konge. Håkon Herdebrei ble drept av Erling Skakke i 1162.

Magnus ble, som den første konge i Norge, kronet i Bergen 1164 av erkebiskop Øystein Erlendsson med den romerske legaten, Stefanus, som vitne. Med dette fikk kirken innflytelse over hvem som skulle sitte med kongemakten i Norge.

Birkebeinerne under ledelse av Øystein Møyla gjorde oppstand i 1174. Men Magnus vant over dem i slag på Re ved Tønsberg i 1177.

Magnus falt selv i slag mot birkebeinerne, denne gangen under Sverre Sigurdssons ledelse, i sjøslaget ved Fimreite i Sogn i 1184 sammen med størstedelen av den gamle landadelen i Norge.
Sverre hadde først drept Magnus' far Erling Skakke på Kalvskinnet.

På austsida av innløpet til Sogndalsfjorden ligg Fimreite-gardane. Her er ingen fornminne som viser spor etter busetnad før det kjende slaget ved Fimreite i 1184. Men frå andre halvdel av 1300-talet kjenner ein til at omlag halve Fimreite var eigd av adelsmenn, medan resten var kyrkjegods.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 15.juni 1184 skrives kong Magnus Erlingson ud af sagaen, da han falder i slaget ved Fimreite.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Austrått, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge; "Jarlsfrende".

Notes:

Occupation:
Åsulv Eiriksson jarlsfrende på Austrått, var sønn av Eirik Gryvel (Gryfill) og Torbjørg Åsulvsdatter, sønnedatter av Guttorm Åsulvsson på Rein i dennes ekteskap med Bergljot, en ætling av kong Magnus den gode. Åsulv Eiriksson var gift med Baugeid Jonsdatter, datter av Jon Sigurdsson på Austrått.
Jon Sigurdsson var gift med Sigrid Bårdsdatter til Rein, hertug Skules søster og den første abbedissen på Rein kloster. Jon og Sigrids eneste barn var datteren Baugeid Jonsdatter. Hun ble gift med Åsulv Eriksson.

Da Skule hadde grunnlagt Rein kloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods.

Dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene. I 1239 reiste hertug Skule opprørsfanen mot kong Håkon Håkonsson, og etter å ha tapt slaget i Oslo i 1240 måtte Skule søke tilflukt i Elgeseter kloster ved Nidaros. Åsulv og hans birkebeinere satte ild på klosteret, og drepte deretter Skule og følget hans da han forsøkte å berge seg ut. Dette var å betrakte som en helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd.

Omkring år 1200 reiste Åsulvs slekt den kirke som senere skulle bli en del av slottet på Austrått.

Åsulv Eiriksson og Baugeid Jonsdatters barn var Steinar Herka Åsulvsson (1235–1263) som fulgte kong Håkon Håkonsson på Skottlandstoktet til Vesterhavet i 1263. Steinar var antagelig gift med Ragna Iversdatter Bjarkøy fra Bjarkøy i Troms. De fikk følgende barn:
1. Ægeleiv Steinarsdatter
2. Åsulv Steinarsson
3. Ivar Steinarsson

I den grad fødsel og dødsår stemmer oppnådde Åsulv Eiriksson en uvanlig høy alder for samtiden på 70 år.

Family/Spouse: Guttorm Austmannsen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1181, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.
• Occupation: Bef 1194, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Birkebeinernes høvding.

Notes:

Occupation:
Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.

Occupation:
Han talte blant sine forfedre folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98:
Kong Olav giftet ham (Skule Kongs-fostre) med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.

Senest fra 1181 fikk Kong Sverre støtte Bård, av en av landets aller mest fremstående og høyættede menn.
Fra hans sønn, den senere birkebeinerkongen Inge Bårdssons tid vet vi positivt at trønderne la stor vekt på at Bård Guttormsson nedstammet fra Trøndelags gamle ledere, ladejarlene og Einar Tambarskjelve.
Bård og hele hans farsætt hadde hørt til stormannspartiet omkring Sigurd Munn og Håkon Herdebrei. Dette er alene nok til å fortelle at reaksjonen i innflytelsesrike kretser i Trøndelag var meget langvarig og sterk, mot det kystaristokratiet som bar Magnus Erlingssons kongedømme oppe. Oppslutningen fra en mann som Baard på Rein må også ha bidratt avgjørende til at de bedre kretser i Trøndelag godtok Sverre.

Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.
Han var nå rimeligvis allerede enkemann etter sitt første ekteskap med Ulvhild. Allerede nå forteller Sverres saga at Baard møtte Sverres søster Cecilia, som hadde rømt fra sin mann Folkvid lagmann i Värmland. Da noenlunde mannjevn støtte fra minimum ett helt landskap som Trøndelag antagelig var nødvendig for Sverre om han skulle ha noen fremgang på lang sikt, må Baards tilslutning ha betydd noe av et vendepunkt for Sverre.
At han satset nærmest alt på denne forbindelsen viser seg også ved at han lot sin søster Cecilia si ekteskapet med Folkvid Lagmann ugyldig, og giftet henne med Baard.

Ekteskapet mellom Baard og Cecilia møtte imidlertid vanskeligheter fra geistlighetens side og synes først å ha funnet sted etter slaget i Norefjord i 1184. Også senere ble dets gyldighet anfektet, men sagaen om deres sønn, kong Inge, gjør naturligvis alt for å påvise at det var full ut legitimt. Cecilia må være død etter et ganske kort ekteskap.

Inges saga skildrer Baard i meget alminnelige ord:
Han var meget rik, vakker å se til, saktmodig og stille og holdt seg vel.
Han nevnes ofte i Sverressaga, men det fortelles bare om en enkelt personlig bedrift av ham, nemlig at han felte Vidkunn Erlingsson av Bjarkey.

I Sverres slag mot eyskjeggene i Florvåg ved Askøya i 1194 ble Baard såret og døde kort etter i Bergen. Liket ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 131-132.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334-335, Bind XIV (1940), side 22.
Cappelen's Norges Historie, Bind 3.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 832.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Buried:
Det står om Bård, at hans lik ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Cecilia Sigurdsdatter, "på Rein". Cecilia (daughter of Sigurd Haraldsen av Norge, "Sigurd 2") was born about 1155; died about 1186; was buried about 1186 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Ragnhild Erlingsdatter på Kviden, "på Rein". Ragnhild (daughter of Erling Alvsen på Kviden and NN Skårvangsole) was born about 1165 in Valdres, Oppland, Innlandet, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Kristin married Magnus Sigurdsen av Norge, "Magnus 3" about 1133. Magnus (son of Sigurd Magnusen av Norge) was born about 1115; died about 1139 in Hvaler, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Margret married Stig Tokesen Hvitaled, "Hvide av Skåne" before 1151. Stig died in 1151 in Viborg, Jylland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Prislav av Lolland. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1157, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Valdemar den store (1131–1182) var dansk medkonge 1147-1157 og dansk enekonge 1157-1182. Valdemar sørget for kraftig oppsving for Danmark under hans regjeringstid.

Han var sønn av Knud Lavard og Ingeborg av Kiev. Valdemar ble født bare 8 dager etter at hans far ble myrdet og vokste opp hos den sjællandske høvdingen Asser Rig sammen med hans sønner Absalon og Esbern Snare.

Under stridighetene om retten til tronen mellom Svein Grathe og Knut, sluttet han seg til Svein, som i 1147 gjorde ham til hertug av Slesvig.

I 1154 skiftet Valdemar over til Knuts side og forlovet seg med hans halvsøster Sofie.
Valdemar ble konge i Jylland i 1157, da riket ble delt mellom Svein, Knut og Valdemar, og enekonge samme år, etter at Knut ble drept under det såkalte - Blodgildet i Roskilde - 9.august 1157. Kong Knud får kløyvet skallen, mens det lyktes den sårede kong Valdemar å unnslippe.

Etter å ha samlet en hær slo han fetteren Svein i Grathe Hede 23.oktober 1157, og ble enekonge over hele Danmark.

Valdemar bygde opp en sterk kongemakt og rettet flere slag mot venderne (slavisk folk), støttet av vennen Absalon, som han i 1158 utnevnte til biskop i Roskilde.
I 1159 samlet Valdemar en sjællandsk flåte og gjennomførte et tokt mot venderne. I de følgende årene gjennomførte han en rekke tokt, noe som kulminerte med at han inntok Rügen i 1169. I den forbindelse knuste de kjente gudebilder. Valdemar gikk i gang med å sikre rikets grense mot syd, dels ved å bygge Valdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved å bygge festningsanlegg flere steder i landet, bl.a. ved Korsør og Nyborg. Absalon bygde en festning på en liten øy utenfor handelsplassen Havn (København) ved Øresund; kjent som Absalons borg.

Den europeiske maktkampen mellom paven og keiseren nådde Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spissen støttet kongen, og erkebiskop Eskil måtte dra i landflyktighet i Frankrike. Kronen og kirken kom til forsoning, og det ble markert ved at Valdemars far, Knud Lavard, ble opphøyd til helgen av pave Alexander 3 og gravlagt i St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig ble Valdemars 7-årige sønn, Knut 6 kronet og salvet som medkonge for å sikre arvefølgen. Dermed kan man si at det var Valdemar den store som innførte arvekongedømme i Danmark.

I 1177 trakk Eskil seg tilbake og Absalon ble utnevnt til erkebiskop i Lund. Absalon innsatte flere venner på ledende poster og i 1180 brøt det ut et åpent opprør, og Absalon måtte flykte. Valdemar og Absalon vendte tilbake i 1181 med en hær og nedkjempet opprøret.

I Valdemars regjeringstid skjedde det store forandringer i det danske samfunnet.
Leidangplikten ble avløst av en leidangskatt, og for at de skulle kunne huse kongen når han reiste rundt i landet, skulle bønderne nå betale en skatt til kongens ombudsmenn (hele apparatet med ombudsmenn ble utbygget og vesentlig forbedret under Valdemar den store).
Kongen fikk også flere inntekter i form av kongens overtagelse av ingenmandsland; det ingen eier, eier kongen.
Valdemar tjente også godt på avgifter på det såkalte Skånemarkedet (sildemarkedet) i Skåne.

Valdemar døde på Vordingborg slott 12.mai 1182. Bøndene i området bar liket til St.Bendts kirke hvor han ble gravlagt. Sammen med ektefellen Sofie fikk han sønnene Knut og Valdemar Sejr, samt 6 døtre.

Family/Spouse: Sofia av Halicz. Sofia (daughter of Vladimir av Halicz and Richitza Swentoslawa) was born about 1140 in Polen; died on 05 May 1198 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Kristina married Erling Ormsen in 1155. Erling (son of Orm Sveinsen and Ragnhild Skulesdatter) was born about 1115 in Etne, Hordaland, Vestland, Norge; died on 19 Jun 1179 in Kalvskinnet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Nokve på Giske. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1204, Tønsberg, Vestfold, Norge; Konge i Viken for baglerne.

Notes:

Occupation:
Erling Steinvegg utga seg for å være sønn av Magnus Erlingsen. Etter å ha båret jernbyrd (bevise ved å bære glødene metall et bestemt antall skritt uten å vise smerte) ble han hyllet av baglerne som konge i Viken 1204.
Overfalt Nidaros i 1206, og døde i Tunsberg.
Sønnen Siggurd Ribbung (1204-1226) ble i 1219 valgt til konge av ribbungene (Østlandet).

Family/Spouse: Valdemar Valdemarsen av Danmark, "Valdemar 2". Valdemar (son of Valdemar Knutsen av Danmark, "Valdemar 1" and Sofia av Halicz) was born about 1170; died on 28 Mar 1241 in Vordingborg, Sjælland, Danmark; was buried after 28 Mar 1241 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1204, Norge; Norsk konge.

Notes:

Occupation:
Inge Bårdsen ble valgt til konge av birkebeinerne i 1204, og var konge i det trøndersk-vestnorske birkebeinerriket i den siste fasen av striden mellom birkebeinere og baglere. Han hadde kongesete i Trondheim, og hadde også herredømme over store deler av vestkysten.
Inge var øyensynlig en fredelig natur, som fant seg dårlig til rette i en tid fylt av kamp og intriger.

Borgerkrigsperioden i norsk historie varte fra 1130 til 1240. Stor indre spenning, uro og åpen strid, da halvbrødrene Håkon Galen jarl og Skule Bårdsson samt Filippus i Viken fikk stor makt og delvis overstyrte Inge.

Inge var sønn av kong Sverres søster Cecilia i ekteskapet med den trønderske lendmannen Bård Guttormsson. Da birkebeinerne tok den lille Guttorm Sigurdsson til konge over nyttår 1204, fikk Inge styret over hele Trøndelag. Halvbroren Håkon Galen, Cecilias sønn i det tidligere ekteskapet med den svenske Folkvid lagmann, ble utnevnt til jarl og leder av hird og hær, og han satt nå og senere mest i Bergen med styre over Vestlandet.

Etter Guttorms død samme år var Cecilias to sønner de mest aktuelle etterfølgerne. De ledende menn i hirden og hærfolkene foretrakk den krigsvante Håkon som konge i en situasjon da baglerflokken hadde reist seg på ny. Men trønderbøndenes oppslutning i samråd med erkebiskop Eirik førte til at det var Inge som ble kongehyllet på Øyrating; bøndene ville ikke ha en konge av gautsk (svensk) ætt. Håkon ble likevel på ny utnevnt til jarl og hærleder med halvparten av kongsinntektene.

Sommeren 1205 drog konge og jarl med leidangshær mot Viken, der Inge ble tatt til konge på Haugating og Borgarting. Baglerne fikk de likevel ikke bukt med.
April 1206 overrasket de Inge og birkebeinerne i Trondheim mens de sov rusen ut etter en bryllupsfeiring, Inge hos sin frille Gyrid. Han kom seg så vidt unna ved å svømme over Nidelva. I strid med baglerne i Oslo året etter viste han seg heller ikke som noen stor militær leder.

Da det med kirkelig mellomkomst ble sluttet forlik mellom birkebeinere og baglere på Kvitsøy i Ryfylke 1208 (Kvitesøyforliket), ble riket delt slik at baglerkongen Filippus Simonsson fikk herredømme over Østlandet øst til Svinesund og kong Sverres datter Kristin til ekte. Det fulgte nå en periode med fredelig sameksistens mellom det østnorske baglerriket og det trøndersk-vestnorske birkebeinerriket.

Kong Inge lot bygge opp igjen kongsgården i Bergen, som baglerne hadde brent, men han satt som før mest i Trondheim. Han stod i diplomatisk kontakt med både den engelske og den skotske kongen.

Jarlen Håkon Galen var ikke tilfreds med sin stilling og traktet etter kongsnavn. Inge avviste dette, men Håkon fikk med kirkelig støtte drevet igjennom en tronfølgeavtale, trolig 1212, som gikk ut på at den som levde lengst av ham og Inge skulle arve hele riket; etter begges død skulle den av deres arvinger som var ektefødt, være konge. Bakgrunnen var at Håkon hadde en ektefødt sønn, mens Inge bare hadde frillesønnen Guttorm. Avtalen ble likevel til Inges fordel, i og med at Håkon døde 1214.

Året før hadde trønderbøndene grepet til våpen mot Inge og drept syslemannen hans i Strinda, i protest mot kongelige krav om leidangsskatt og andre utredsler. Inge ville angivelig ikke stride mot sine egne bønder, men kongens yngre og krigerske halvbror Skule Bårdsson fikk ham til å slå bøndene tilbake. Året etter Håkon Galens død samlet Inge en stor leidangshær i Bergen og tvang trønderbøndene til å godta de omstridte ytelsene til kongedømmet, men lot dem ellers være i fred.

Böglunga sögur (sagaen om birkebeinere og baglere) fremstiller kong Inge som en fredelig og stillfarende mann, vennlig og god mot mennene sine. Han skal ha tatt godt imot den unge Håkon Håkonsson og moren hans da de søkte tilflukt i Trondheim 1206, og han lot senere Håkon gå i skole ved Kristkirken der sammen med sønnen Guttorm, til tross for at han var en potensiell tronrival.

Etter bagleroverfallet i Trondheim 1206 var Inge tungfør og hadde svak helse, og han trivdes best når han var på skip. Vinteren 1216–17 ble han syk, og han døde i Trondheim 23. april, etter at han hadde utnevnt broren Skule til jarl og leder av hird og hær. Kong Inge ble gravlagt i den søndre veggen i Kristkirken (Nidarosdomen) i en staselig prydet grav.

Arvefølgen etter Inge skulle vært avgjort av avtalen med Håkon Galen, slik at Knut Håkonsson jarl skulle blitt konge. Alternativet var Inges uektefødte sønn Guttorm Ingesson. Men arvefølgespørsmålet ble først og fremst en kamp mellom Skule Bårdsson og Håkon Håkonsson, med Sigurd Ribbung som en ekstra joker i leken. Spørsmålet ble avgjort da kirken støttet Håkon, til tross for at Knut var den eneste ektefødte blant kandidatene.

Etterfølgeren, Håkon 4 Håkonsson, ble anerkjent av både baglere og birkebeinere.

Kilder:
Soga om birkebeinar og baglar. B?glunga s?gur, utg. av H. Magerøy, Norrøne tekster 5, 1988.
Snorres kongesagaer, Håkon Håkonssons saga.
RN, bd. 1.
E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 6, 1934.
K. Helle: Omkring Böglungasögur, UiB Årbok. Hist.-antikv. rk. 1958 nr. 7, 1958.
d.s.: Norge blir en stat 1130–1319, bd. 3 i Handbok i Norges historie, 1974.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1230, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Abbedisse på Reinkloster.

Notes:

Occupation:
Årstallet for stiftelsen av klosteret er ikke kjent, men det må ha vært før 1230.
Skules halvsøster Sigrid ble den første abbedisse på Reinskloster.

I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse må han ha gitt et løfte. Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det.
Da Skule hadde grunnlagt Rein kloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods.

Dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene. I 1239 reiste hertug Skule opprørsfanen mot kong Håkon Håkonsson, og etter å ha tapt slaget i Oslo i 1240 måtte Skule søke tilflukt i Elgeseter kloster ved Nidaros. Åsulv og hans birkebeinere satte ild på klosteret, og drepte deretter Skule og følget hans da han forsøkte å berge seg ut. Dette var å betrakte som en helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd.

Det er uvisst hvilken ordenstilhørighet klosteret har hatt, men man antar at det har vært en augustinerstiftelse for fornemme kvinner. Rein nonnekloster lå på en dominerende høyde i det flate Rissalandskapet, med vid utsikt mot den ytre delen av Trondheimsfjorden.

Family/Spouse: Jon Sigurdsen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 24 Apr 1217, Norge; Jarl og hirdstyrer for kong Inge.
• Will: 1226, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Løfte avgitt når han lå farlig syk.
• Occupation: 1237, Norge; Hertug.

Notes:

Occupation:
Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson.

Kort før Kong Inges død 23.april 1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn.

Will:
I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse må han ha gitt et løfte.
Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det.
I denne forbindelse utspant det seg en prosess om Austrått, og førte til et bittert uvennskap mellom hertug Skule og Åsulv Eriksson til Austrått. Årstallet forstiftelsen av klosteret er ikke kjent, men det må ha vært før 1230. Skules halvsøster fru Sigrid ble den første abbedisse på Reinskloster.

Occupation:
Skule gjorde krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson, som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen.
Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sunnmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham.

I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler.

Da Skule hadde grunnlagt Reinskloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods. Men dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene.

I 1239 besluttet hertug Skule seg til å ta opp kampen om kongedømmet, og reiste opprørsfanen mot kong Håkon 4 Håkonsson. Skule tok kongsnavn på Øreting i 1239.

Den 6. november 1239 kom hertugen med mange folk til Kristkirken. Der kalte han sammen korsbrødrene og ba dem gi tillatelse til at St.Olavs skrin ble ført ut av kirken. Korsbrødrene kunne ikke komme til enighet i dette spørsmålet. Den korsbroren som på forhånd var innsatt som erkebiskopens stedfortreder i vanskelige saker, Eystein Syre, var imot at noe ble gjort i saken før erkebiskopen kom tilbake.
Da så hertugens menn ville føre skrinet bort med makt, lyste Eystein de menn i bann, som bar ut skrinet uten brødrenes samtykke. Dette ble likevel gjort og skrinet ble ført ut til Øyreting der Skule høytidelig ble tatt til konge. Etterpå fulgte Skule skrinet tilbake til Kristkirken, men han ble ikke møtt med prosesjon og klokkeklang. Bare to korsbrødre tok imot skrinet utenfor Kristkirken, de ledet også hertugen inn. En uhellsvanger og trist forestilling må dette ha vært. Korsbrødrenes holdning var et dårlig varsel for Skules kongedømme. Når geistligheten i hertugens egen del av riket stilte seg så klart imot det skrittet han nå tok, kunne han være sikker på at den overveiende storpart av den norske geistligheten ville gå inn for Håkon og imot hans eget kongedømme. Som konge var Skule da også fra første ferd i erkebiskopens bann.

Da erkebiskop Sigurd et stykke ut i november 1239 seilte inn Trondheimsfjorden, fikk han først høre nyheten da han kom til Leiranger. Han sendte da straks brev om disse tidender søretter til kongen, og tok deretter inn til Nidaros. En av Skules nærmeste rådgivere var abbed Bjørn til Nidarholm kloster. Erkebiskopen ga Bjørn en del av skylden for det som hadde hendt og lyste ham i bann sist på året 1239.

I februar 1240 dro Skule med en hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler. Han dro til Viken mens Håkon med en stor flåte kom nord til Nidaros. Erkebiskop Sigurd og korsbrødrene møtte kongen med prosesjon og fagnet ham vel. Kongen og erkebiskopen talte ofte om de store hendingene som gikk for seg i landet. Da det kom tidende til Nidaros at hertug Skule hadde slått birkebeinerne i et stort slag på Låka, tilbød erkebiskopen seg å reise sør til hertugen for å søke å få i stand et forlik.
Kong Håkon hadde ofte tidligere gjort klokt og rett i å følge erkebiskopens råd. Men i denne situasjonen viste han sin storhet ved å velge sin egen vei.

For å sikre kongedømmet for sitt dynasti, lot kongen sin ektefødte sønn Håkon ta til konge på Øyreting søndag den 1. april 1240. St.Olavs skrin ble båret ut og erkebiskop Sigurd var til stede på Øyretinget og i gjestebud hos kongen etterpå.

I 1240 led Skule nederlag i Oslo, og måtte dra nordover. Sammen med noen av mennene sine søkte Skule tilflukt i Elgeseter kloster, men birkebeinerne fikk rede på dette og søkte ut til klosteret for å ta seg selv til rette. Dette fikk erkebiskop Sigurd høre, og han tok straks av sted til Elgeseter og forbød birkebeinerne å gå til angrep på klosteret eller lage noen ufred der. Da birkebeinerne ikke ville høre på dette, tilbød erkebiskopen å betale en løsesum for hertugen så han kunne få høve til å fare til kongen i trygd. På tross av erkebiskopens ord satte Åsulv og birkebeinerne ild på klosteret og sørget for at Skule ble drept da han forsøkte å berge seg ut (24. mai 1240).

Dette var helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd. Denne slekten reiste sannsynligvis omkring 1200 den kirken som senere skulle bli en del av slottet på Austrått.

Skule ble kort etter gravlagt i Kristkirken og erkebiskop Sigurd, alle korsbrødrene, mange prester og byfolk og mange birkebeinere var til stede.

Skule var sagaskriveren og islandshøvdingen, Snorre Sturlasson, beste venn, er det sagt.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-131.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334, Bind XIV (1940), side 22-28.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 173.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 831.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Skule married Ragnhild Nokvesdatter på Giske about 1209. Ragnhild (daughter of Nokve på Giske and Ragnhild Jonsdatter på Randaberg, "på Giske") died about 1247. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeborg married Alv Erlingsen på Tornberg in 1221. Alv (son of Erling på Tornberg) was born about 1190 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died about 1240 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Sofie married Sigfried av Orlamünde, "Sigfried 3" about 1181. Sigfried (son of Herman av Orlamünde and Irmgard) was born about 1160; died about 1206. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1188, Schlesvig, Schleswig-Holstein, Tyskland; Hertug av Slesvig.
• Occupation: 25 Dec 1202, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Valdemar Sejr, Valdemar 2 av Danmark (1170 - 28.mars 1241 i Vordingborg), sønn av Valdemar 1 den store, var dansk konge fra 1202 til 1241. Han etterfulgte sin bror Knut, som døde barnløs.

I 1188 ble han hertug av Slesvig.

Kronet til konge av Danmark 1.juledag 1202 i domkirken i Lund (Kilde: heimskringla.no).

Valdemar drev kraftig utenrikspolitikk. Den danske ekspansjonen, som Valdemar den store hadde påbegynt ble videreført under Knut, og også under Valdemar Sejr.
I 1204 hadde han et resultatløst felttog mot Viken for å støtte baglerne.
En traktat med keiser Fredrik 2 i 1214, gjorde han til herre over en del av Nord-Tyskland. La under seg Holstein, Ditmarsken, Hamburg og Lübeck.

Erobret Estland 1219-1220 etter flere korstog og foretok flere erobringstog til Østersjø landene. Ingen av erobringene ble etterfulgt av dansk bosetning og flere gikk tapt da han ble fanget av en av sine lendmenn 1223.

Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven hadde oppfordret kong Valdemar til å iverksette et dansk korstog til Det hellige land eller føre et korstog mot de antatt hedenske balterne. Valdemar ville langt heller gjøre ferdig den mangeårige erobringspolitikken i Estland slik at sverdridderne (senere innlemmet i Den tyske orden) ikke ble for mektige på bekostning av det danske kongedømmet.
Med på korstoget var også Johanniter-ordenen, som siden rundt 1130 hadde hatt pavens velsignelse til å føre rødt-hvitt korsbanner. Det var et hvitt kors som delte den røde duken i fire kvadratiske felter. Det danske flagget Dannebrog har som bekjent to kvadratiske og to avlange felter.

Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring år 1500 det dramatiske slag hvor det lenge så ut som de kristne ville tape slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle erkebiskopen Anders Sunesen knelte i bønn på en bakketopp. Da han strakte armene mot himmelen rykket danskene fram og da armene av tretthet ble senket vek danskene tilbake. Det kom hjelpere til for å støtte den gamle erkebiskopens armer.
Denne delen av Roskilde-munk Peder Olsens beskrivelse fra omkring år 1500 kan tenkes å være inspirert av Bibel-fortellingen der Moses har omtrent samme rolle som Anders Sunesen, nemlig i 2. Mosebok 17:11-12.
Da kampen var på sitt kraftigste sendte Gud hjelp. Tegnet fra Gud var et rødt flagg med et hvitt kors som dalte ned fra himmelen. Dette ansporet danskene ytterligere, og de vant en stor seier. Kong Valdemar kunngjorde at dette korsbanner som ga danskene seieren skulle heretter være det danske riksbanner.

I 1217 sendte Valdemar sin nevø Albert av Orlamünde til Estland i håp om å erobre øya Øsel. Vinteren 1218–1219 var kald og hard nok til at man kunne sende tropper fra Riga over isen til Estland. Denne ekspedisjonen fikk i ettertid tilnavnet Det kalde korstog.
Sverdbroderordenen, tyske korsfarere og nyomvendte latviere og litauere bega seg i vinternattens mørke over isen til Suntaken og derfra over land til Reval. Frosten og den bitende vinden fikk ansiktshuden til slå sprekker og falle av. Mange forfrøs nese, hender og føtter i løpet av natten.
Om morgenen satte de i fortvilelse den første landsbyen de fant i brann for å skaffe seg varme, og de tilbrakte de neste dagene med å plyndre og drepe hedninger og deretter jagde de krigsfanger og kveg ut på isen ved Reval og gikk tilbake til Riga med byttet. I løpet av sommeren 1219 kom Valdemar selv. Hvis det er riktig at han hadde med seg 1500 skip hadde han også mobilisert de danske stormennenes egne styrker. Erkebiskop Sunesen var også med.
Danskene reiste nå den borgen som ble kalt for Danskeborgen, men som på estisk ble til Tallinn.

Esterne møtte fram hos Valdemar og overga seg til ham og kristendommen. Rørt ga Valdemar dem store gaver mens biskopene døpte dem. I virkeligheten var det en krigslist for esterne vendte tilbake tre dager senere og overfalt de danske styrkene. Danske satt og spiste kveldsmat og ble overrumplet. De ble reddet kun av at Vitslav av Rügen sto gjemt bak en sanddyne med sine ryttere og fikk drevet esterne på flukt.
Danskene og de tyske vasallene forfulgte de flyktende og skal ha drept mer enn et tusen av dem. Det ble holdt en takkegudstjeneste før Valdemar dro tilbake til Danmark. For sikkerhets skyld ble biskopene igjen med en tropp som hele året kjempet mot Revals beboere inntil de endelig modtok dåpens sakramente.

I løpet av en jakttur til Lyø i 1223 ble Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar tatt til fange av greve Henrik av Schwerin, kalt for Sorte Henrik. Greven avverget påfølgende angrep fra danskene og i 1225 ble Valdemar kjøpt fri for den store sum 45 000 mark, penger som han måtte låne av Henrik selv. Dessuten var det en betingelse at alle erobrede områder i Nord-Tyskland skulle bli gitt tilbake. Til sist måtte kong Valdemar sverge på å avstå fra hevn.

Alt håp om å gjenerobre de tapte områdene brast med nederlaget ved Bornhøved i Holstein 22.juli 1227 - Rex amisit victoriam (kongen mistet seieren).
Han tok parti for baglerne i den norske tronstriden, dog uten større kraft og engasjement.
Forsøkte, og mislyktes, å gjeninnsette fordrevne Sverker den yngre på Sveriges trone.
De tyske besittelser gikk også tapt.

Deretter gikk Valdemar i gang med rikets indre oppbygging. Kort tid før sin død stadfestet han Den Jyske Lov og Danmarks jordebok med fortegnelser over konge-og krongods, og som bærer navn etter han.
Sølibatet og tienden ble innført og trelldommen avskaffet.

På grunn av sine mange erobringstokt fikk han tilnavnet Sejr. Alle områder unntatt Estland gikk imidlertid tapt igjen allerede i hans egen tid etter konflikten med greve Henrik. Som sin far søkte Valdemar Sejr å sikre den kongelige arvefølgen ved å få kronet sin eldste sønn som medkonge, og de andre sønnene fikk hver et landområde i arvelig len. Dette førte i praksis til en svekkelse av kongemakten og innebar kimen til den kampen om tronen som sønnene utkjempet etter hans død.
I 1205 giftet Valdemar Sejr seg med Dagmar, født på Vyšehrad i Praha og datter av Ottokar 1 av Böhmen (Tsjekkia). Hun var i henhold til tradisjonen elsket av befolkningen. Hun døde i 1212 og hviler udi Ringsted. På sitt dødsleie skulle hun i henhold til folkevisen ha forsøkt å overtale Valdemar Sejr til å ekte Karl av Rises datter Liden Kirsten, og ikke den beske blomme Bengerd som hun kalles i visen.

I 1214 giftet Valdemar Sejr seg med Berengaria som var datter av kong Sancho 1 av Portugal. Hun ble mor til Erik, Abel og Kristoffer.
Med Helena Guttormsdatter (datter av Guttorm jarl; enke etter Esbern Snare) fikk han utenfor ekteskap sønnen Knut Valdemarsson av Danmark (1211 – 1260), hertug av Reval (Tallinn).

Med Margrethe Dragomir (Dagmar av Danmark) fikk han sønnen Valdemar (1209–1231).

Med Berengaria av Portugal fikk han barna:
Erik Plogpenning (1216–1250)
Sofie av Danmark (1217–1247)
Abel av Danmark (ca. 1218-1252)
Kristoffer av Danmark (ca. 1219-1259).

Valdemar Sejrs liv og kriger er hovedtema i B.S.Ingemanns bok med samme navn fra 1826.

Family/Spouse: Helena Guttormsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Valdemar married Berengaria av Portugal before 1216. Berengaria (daughter of Sancho av Portugal, "Sancho 1" and Dulce Berenguer Ramonsdatter av Barcelona) was born about 1194 in Portugal; died about 1221 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1170, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Knut 6 av Danmark (født 1163, død 12.november 1202), konge av Danmark fra 1182 til 1202. Knut var sønn av Valdemar den store og Sofia av Minsk.

Allerede, i 1170, som 7-åring ble Knut salvet og kronet som sin fars medkonge for å sikre at kongsmakten skulle bli i den samme kongsslekten.

Fra heimskringla.no:

Den 25.juni 1170 blir den helgenkårede hertug Knud Lavard (d.1131) skrinlagt i den nyinviede St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig blir danmarkhistoriens første kjente kongekronging sted, da hertug Knuds sønnesønn Knud Valdemarsen krones til konge.

Etter at faren døde i 1182 ble den 19-årige Knut formelt konge. I virkeligheten er det biskop Absalon som regjerer på hans vegne.

Sammen med sin yngre bror slo han ned et opprør i Skåne og erobret nye landområder i s.ø.

Knut nektet å avlegge lenseed til den tyske keiser Frederik Barbarossa. I stedet lyktes det i 1185 å beseire hertug Bugislav, den slaviske hersker over Vendland (Pommern), som ble tvunget til å anerkjenne dansk overherredømme. Derfor kalles Knut ikke bare for - danenes konge - men også - venderes konge. Danmarks grense ble da flyttet til elven Elben. Selv om herredømmet over Pommern opphørte i 1225 fortsatte danske konger til og med Frederik 9 av Danmark å titulere seg som venderes konge.

I 1197 ledet Knut personlig et korstog til Estland.

I 1177 giftet han seg med Gertrud, datter av hertug Henrik Løve av Sachsen og Bayern. Ekteskapet var barnløst.

Den første landskapsloven, Skånske Lov, ble utstedt under Knut 6.

Knut døde i 1202. Hans personlige innflytelse over kongedømmet har blitt diskutert. Han har ofte blitt sett på som en lojal støttespiller til den sterke biskop Absalons politikk. Livet igjennom sto Knut i skyggen av Absalon og broren Valdemar Seier. Samtidens kilder har beskrevet ham som en sterkt religiøs og ærlig mann.

Family/Spouse: Jon Torbergsen på Randaberg. Jon (son of Living) was born in 1153 in Randaberg, Rogaland, Norge; died in 1179 in Kalvskinnet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1161, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Valgt til konge av stormennene på Vestlandet, som hadde fulgt kong Inge og Gregorius Dagsson, med Erling som formynder.
Stormennene ønsket ikke Sigurd Munns sønn, Håkon Herdebrei, som konge. Håkon Herdebrei ble drept av Erling Skakke i 1162.

Magnus ble, som den første konge i Norge, kronet i Bergen 1164 av erkebiskop Øystein Erlendsson med den romerske legaten, Stefanus, som vitne. Med dette fikk kirken innflytelse over hvem som skulle sitte med kongemakten i Norge.

Birkebeinerne under ledelse av Øystein Møyla gjorde oppstand i 1174. Men Magnus vant over dem i slag på Re ved Tønsberg i 1177.

Magnus falt selv i slag mot birkebeinerne, denne gangen under Sverre Sigurdssons ledelse, i sjøslaget ved Fimreite i Sogn i 1184 sammen med størstedelen av den gamle landadelen i Norge.
Sverre hadde først drept Magnus' far Erling Skakke på Kalvskinnet.

På austsida av innløpet til Sogndalsfjorden ligg Fimreite-gardane. Her er ingen fornminne som viser spor etter busetnad før det kjende slaget ved Fimreite i 1184. Men frå andre halvdel av 1300-talet kjenner ein til at omlag halve Fimreite var eigd av adelsmenn, medan resten var kyrkjegods.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 15.juni 1184 skrives kong Magnus Erlingson ud af sagaen, da han falder i slaget ved Fimreite.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Ragnhild married Skule Bårdsen på Rein about 1209. Skule (son of Bård Guttormsen på Rein and Ragnhild Erlingsdatter på Kviden, "på Rein") was born about 1189 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died on 24 May 1240 in Elgeseter, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1241, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Erik var dansk medkonge fra 1232, dansk enekonge fra 1241–1250. Hans regjeringstid var full av bitre kamper mellom Erik og brødrene hans, mest hertug Abel av Sønderjylland, som fikk Erik myrdet.

Det var til stor irritasjon for hans to brødre, Abel og Kristoffer, som begge ønsket å få del i makten. Erik og Abel lå i krig i flere år, hvor Abel, som var hertug av Slesvig, fikk støtte av sine holsteinske svogre.

I 1244 ble de forlikte til delta på et felles korstog mot Estland, men snart blusset kampen opp mellom dem igjen.

For å finansiere disse kampene la Erik i 1249 skatt på hver plog, noe som var en rettferdig skatt ettersom antallet ploger sto i forhold til den dyrkede jorden. En penning var såpass lite beløp at alle kunne betale, men harde inndrivelse av skatten skaffet ham tilnavnet Plogpenning. Skatten var ikke særlig populær, og i 1249 måtte han flykte fra rasende bønder i Skåne som nektet å betale.

I tillegg røk Erik også uklar med kirken og den mektige Hvide-slekten. På denne tiden var bispene meget offensive. I 1237 måtte Erik skaffe seg pavens brev mot de bisper som nektet å innsette prester som var utpekt av kongen i hans kirker. Erik var likevel en kirkens mann. For egen regning påbegynte han oppførelsen av Gråbrødre kloster i Roskilde, men krig og ufred forhindret ham i å fullføre arbeidet.
Dronning Jutta nevnes som et vitne i et brev hvor kong Erik få måneder etter sin fars død uttalte et ønske om å få dø i Franciskanenes (gråbrødrenes) ordensdrakt og begraves i deres klosterkirke i Roskilde.

I 1250 lykkes det for Erik å erobre størsteparten av Abels hertugdømme, Rendsburg, og de møttes hos Abel for å slutte forlik, etter megling av søsteren Sophie av Brandenburg. Under besøket, som fant sted på Sankt Laurentiis natt den 9. august 1250, ble Erik tatt til fange, og halshugget av en av Abels menn. Liket ble senket ned i Slien.

Erikskrøniken, Sveriges eldste historiske kildeskrift, kritisert for sin politiske subjektivitet som drar ned troverdigheten, men er ellers en fargeglad skildring av en periode som var full av kongedrap og politiske intriger i de samtlige nordiske landene Norge, Danmark og Sverige. Blant annet beskriver krøniken kong Erik av Danmarks voldsomme død (utdrag i original tekst):

Danmark thz fik digher skadha thz konung erik aff ringst han bleff swa jammerlika döder han var forradin aff sinom bröder Hans broder het hertugh abel han gaff sith rad ok vilia ther tell thz man honom nidh i slää sänkte Ve ward honom at han thz tenkte Fatighe fiskara hitto vpa hans liik hwar thz a grunden laa Ok fördot til landz i thera baat önkelika dödh ok illa waat Huar man honom förde eller baar ther brunno liwss ä hwar han war The gud nid aff hymelin sende oc the helgo ängla tände Gud hauer giort han swa säligh at han er i hymerike häligh Abel var tha konung en lithen riidh sidan vart han dräpin i strid han wart släghin i häll aff frisa Nw haffuer han i heluite engen lisa we er them swa jorderikis ödh...

I 1258 ble hans jordiske levninger overført til St. Bendts kirke i Ringsted hvor han ble gravlagt. På hvelvingene over Eriks grav kan man se kalkmalerier med scener fra hans liv og død.

Erik ble æret av folket som helgen.

Died:
I Rendsburg, mens han var på besøk hos sin bor Abel for å slutte forlik, ble Erik tatt til fange og halshugget av Laue Gudmundsen, en av bror Abels menn. Dette fant sted på Sankt Laurentiis natt den 9.august 1250.

Liket av kong Erik ble senket ned i Slien.
Et kalkmaleri i St.Bendts kirke i Ringsted skal vise denne siste hendelsen.

Family/Spouse: Judith av Sachsen. Judith (daughter of Albert av Sachsen and Agnes av Østerrike) was born in 1223; died on 02 Feb 1267. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Skules datter Margrete kom til klosteret i 1264, året etter at hennes mann, kong Håkon Håkonsson, var død på Orknøyene. Og hun ble boende der til sin død.

Margrete var norsk dronning. Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann.

Hun fremsto som en tragisk skikkelse på grunn av striden mellom hennes far og hennes kjære ektemann. Hun sto likevel trofast ved sin ektemanns side.

Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264.
Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-132, NST Bind XIV (194?), side 119-129, 262-263.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 830.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 84.

Margrethe married Håkon Håkonsen av Norge, "Håkon 4" on 09 May 1263. Håkon (son of Håkon Sverresen av Norge, "Håkon 3" and Inga Olavsdatter til Varteig) was born about 1204 in Eidsberg, Indre Østfold, Norge; died on 09 May 1263 in Orkenøyene, Skottland; was buried in 1264 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Olav Ingesen på Stein. Olav was born about 1200 in Stein, Hole, Buskerud, Viken, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Ragndid, eller Gudrun, var søskenbarn til dronning Margrete gift med Kong Håkon 4 Håkonsen.

Ragndid married Ivar Olavsen Skedjuhof about 1240. Ivar (son of Olav Ivarsen Mok and NN Dagsdatter, "Mok") was born about 1200 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1240. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1261, Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; Lendermann 1261, og baron. Sysselmann i Borgarsyssel 1275.

Notes:

Occupation:
Erling Alvsson var lendmann fra 1261, og baron fra 1277. Han tilhørte den mektige Tanbergslekten med setegård på Tanberg (Tornberg) på Ringerike. Han var sønn av lendmannen Alv Erlingsson (eldre) og Ingeborg Bårdsdatter som var Skule Bårdssons søster. Faren deltok som en av Skules nærmeste i opprøret mot Håkon Håkonsson. Det forhindret likevel ikke at Erling slo seg opp som en av rikets mest innflytelsesrike lendmenn etter farens død.

Erling deltok i Magnus Lagabøtes bryllup med Ingeborg Plovpenningsdatter, og den påfølgende kroningsseremonien i Bergen i 1261. I 1263 deltok han som en av de ledende lendmennene på Håkon Håkonssons skottetog. Han kjempet ved slaget ved Largs og var ved kong Håkons side da han døde på Orknøyene samme vinter. Sammen med lendmannen Andres Plytt førte Erling skipet med kongens lik tilbake til Bergen våren 1264.

Det var likevel under Magnus Lagabøte han fremstår som mest innflytelsesrik, de to kan ha vært personlige venner. Han opptrer ved konges side i flere dokumenter og garanterte sættargjerden i Tønsberg på kongens side i 1277. Etter kong Magnus` død i 1280 var han en av baronene som uttøvde den kongelige antikirkelige politikken som gjorde at Eirik Magnusson fikk tilnavnet "Prestehater".

I 1275 fikk Erling den lukrative sysselmannsstillingen i Borgarsyssel (tidligere del av Vingulmark, var fra 1200-tallet og ut middelalderen navn på det embetsdistriktet som ble bestyrt av sysselmannen i Borg (Sarpsborg) og tilsvarer dagens Østfold), og holdt hovedsakelig til i Sarpsborg i resten av sin levetid.

Da kong Valdemar Birgersson av Sverige måtte flykte fra riket sitt i 1276, etter at broren, Magnus Birgersson (senere Ladulås) hadde gjort opprør, flyktet han til Sarpsborg og fikk Erlings beskyttelse. Senere deltok Erling sammen med sønnen, Alv Erlingsson (yngre) i forhandlingene mellom de to brødrene.

Erling må ha hatt en sterk selvstendig stilling som sysselmann. Da han døde i 1283 arvet nemlig sønnen Alv stillingen hans som sysselmann i Borgarsyssel, noe som egentlig gikk imot rikets lovverk.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Lambert av Gleichen, "Lambert 2". Lambert was born before 1160; died on 14 Sep 1227. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1232, Sønderjylland, Danmark; Hertug av Sønderjylland
• Occupation: 1 Nov 1250, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Abel, nest eldste sønn av Valdemar og Bengjerd, ble gift med Mechtilde, datter av Adolf 4 av Holstein.

Abel var innsatt av faren til hertug av Sønderjylland i 1232 og med ekteskapet med Mechthilde, som var inngått mot farens vilje, kom han i motsetningsforhold til Erik.

Det var i 1237 at Abel giftet seg med Mechthilde, datter aa grev Adolf 4. av Holsten.
Da Adolf 4. trakk seg tilbake til et franciskansk kloster samme år, var Abel i flere år formynder for sine mindreårige svogere Johan og Gerhard.

På grund af Mechthildes afstamning bidrog ægteskabet til stor holstensk indflydelse på Abels og den senere Abelslægts sønderjyske hertugdømme.

Som hertug af Slesvig kom Abel i strid med sin bror Erik Plogpenning.

Ved Valdemar Seiers død i 1241 ble Abels bror, Erik, konge etter deres far. I de følgende år lå Abel i strid med sin storebror for at oppnå større uavhengighet for sitt sønderjyske hertugdømme. Det var anledningen til en mangeårig borgerkrig, hvor blant andet Randers ble brent av Abels tropper.

Stridighetene fortsatte inntil Abel og Eriks søster Markgrevinde Sophie av Brandenburg forhandlet på plass en skrøpelig våpenhvile.

Kong Erik Plogpenning ble drept i 1250, under et besøk hos Abel, og Abel ble mistenkt for at stå bak. Abel bedyret sin uskyld i Erik`s død og avla ed sammen med 24 av sine riddere ved landstinget i Viborg. Deretter ble Abel hyllet som konge.

På grunn av mordet på broren ble følgende vers diktet om kong Abel:

Abel af navn,
Kain af gavn.

Occupation:
Abel ble valgt til konge og kronet sammen med sin dronning i Roskilde 1.november 1250.

Under en ekspedisjon mot friserne for å tvinge igjennom skattekrav, led Abel nederlag, og ble drept under flukt 29.juni 1252 ved Husum Bro ut for halvøya Ejdersted.

Da Abel ble drept oppholdt hans eldste og halvvoksne sønn Valdemar seg i Frankrike. Han skyndte seg hjem for å overta kronen, men ble arrestert av erkebiskopen av Køln, Konrad Lotharsen av Ahr-Hochstaden. Her ble han holdt som fange, inntil de schauenburgske grever av Holsten betalte løsepengene for ham i 1253.
Da han kom til Danmark, var Abels lillebror Kristoffer imidlertid blitt valgt til konge. Herved var grunnen lagt for en strid mellom den eldre og yngre linje av kongehuset, som kom til at vare i flere årtier.
Kristoffer ble kronet i Lund Domkirke 1.juledag 1252.

Etter Abels død gikk hans enke dronning Mechthilde i kloster, men forlot det senere igen.
I 1261 giftet hun seg på ny, denne gang med Birger Jarl av Sverige.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 29.juni 1252 faller kong Abel Valdemarsen i slaget ved Oldenswort i Nordfriesland, under et felttog mot friserne.

Han ble konge 1.november 1250, etter drapet på broren Erik Plogpenning, og er dermed den danske kongen som har hatt den korteste regjeringstid i historisk tid.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1252, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Kristoffer 1 av Danmark (født 1219, død 29.mai 1259) var dansk konge i 1252–1259, sønn av kong Valdemar Sejr, og yngste bror av Erik Plogpenning og Abel av Danmark, begge brødre var konge før ham.

Da kong Abel ble drept i et bondeopprør i 1252 var hans sønn i Valdemar av Slesvig i Frankrike. Han skyndte seg hjem for å gjøre krav på Danmarks krone som sin fars eldste sønn, men i Köln ble han arrestert av erkebiskop Konrad av Ahr-Hochstaden. Her ble holdt som fange inntil de schauenburgske grever av Holstein betalte løsepenger for ham i 1253. Da han nådde fram til Danmark, var onkelen Kristoffer allerede blitt valgt til konge. Dermed var grunnen lagt for en strid mellom den eldre og den yngre slektslinjen av kongehuset, som kom til å vare i årtier.
Kristoffer ble kronet til konge i Lund domkirke på juledagen 1252.

Kong Kristoffer satte i gang bestrebelser for å få sin bror Erik Plogpenning anerkjent som martyr eller helgen. Foruten at det alltid er heldig å ha en helgen i familien var den viktigste grunnen å få brennmerket Abel som brodermorder, og dermed utelukke hans slekt, først og fremst nevøen Valdemar, nå hertug av Slesvig, fra tronfølgen. Kristoffer samlet opplysninger om ulike undre som hadde skjedd ved Eriks grav. Abels tilhengere var imot forsøket og samtidig ble kongens forhold til kirken stadig forverret.

Ved å tillate Abels sønn Valdemar å bli hertug av Slesvig unngikk Kristoffer umiddelbart borgerkrig, men ble selv mål for intriger og forræderi. Både Slesvig som Holstein sto for en tid uavhengig av kongens styre.

Erkebiskop Jakob Erlandsen, som med pavens velsignelse var blitt innsatt på bispesetet i Lund, var tilhenger av en sterk og uavhengig kirke. Han kom i konflikt med kongen om blant annet de geistliges leidangsplikt og skatteplikt på lik linje med enhver annen jordeier. Biskop Jacob nektet og gikk så langt som å forby bønder som levde eller arbeidet på kirkens eiendommer om å yte militærtjeneste for kongen. Biskopen var kanskje den rikeste i hele kongedømmet og insisterte samtidig at et verdslig styre ikke hadde kontroll eller makt over kirken, dens eiendom eller kirkens ansatte. Han bannlyste kongen for å slå fast at han ikke ville bøye seg for kongens vilje.

Erkebiskopen kjempet dog ikke kun for kirken. På morssiden slektet han på den mektige Hvide-slekten som tilhørte avdøde kong Abels tilhengere. Det kom til uttrykk da Jakob Erlandsen nektet å krone Kristoffers sønn Erik Klipping som medkonge og tronfølger.

I 1256 samlet erkebiskopen rikets fremste til et møte i Vejle hvor de vedtok konstitusjonen Cum Ecclesia Daciana. Her står det at riket vil bli lyst i interdikt (det vil si forbud mot alle kirkelige handlinger) hvis kongen utsetter geistlige for overgrep. Jakob Erlandsen ville innføre kanonisk rett i Danmark, det vil si tvinge igjennom gyldigheten av pave Gregor 9's Liber Extra. Den danske kirkekamp hadde tilsvarende paralleller over hele Europa, blant grunnet pave-keiser-striden.

Vinteren 1257–1258 gikk de holstenske grever på anmodning fra Jakob Erlandsen, og for sikre deres nevøs arverett til hertugdømmet Slesvig i Sønderjylland, til angrep på Danmark, men angrepet ble avverget.

I februar 1259 ble Jakob Erlandsen arrestert av mecklenburgske soldater. I følge en beretning ble han til spott og spe iført en verdslig drakt med en lue av revehaler, deretter bundet og kastet i fengsel. Erkebispesetet i Lund, og kort tid etter også biskop Peder Bang i Roskilde (som var i familie med Jakob Erlandsen) lyste interdikt over kongen.

Sverige og Norge hadde inngått en politisk allianse mot Danmark allerede før Kristoffer var blitt konge ved at de var blitt provosert av kong Abels innblandinger.

I 1256 foretok Håkon 4 Håkonsson et plyndringstokt mot dansk land i Halland.
I 1257 ble det inngått forlik mellom Kristoffer og Håkon Håkonsson. Det samme året var det et bondeopprør i Danmark som brøt ut på nytt i 1258 som et resultat av Kristoffers nye eiendomsskatt, men danskekongen fikk slått disse ned.

I 1259 flyktet biskop Peder Bang av Roskilde til Rügen og overtalte fyrst Jaromar 2, prins av Rügen, som var Erik Abelssons svigerfar, til å gjøre landgang på Sjælland. Herfra inntok han København. Jarmers Tårn er oppkalt etter fyrsten.

Før Kristoffer rakk å reagere døde han den 29.mai 1259 i Ribe hvor han hadde dratt for å være hos biskopen. I følge et rykte skal han ha blitt forgiftet av abbed Arnfast fra Ryd kloster da han ga kongen nattverden. Året etter ble Arnfast gjort til biskop av Århus av erkebiskop Jakob Erlandsson, men paven omgjorde vedtaket.

Kristoffer ble gravlagt foran høyalteret i Ribe domkirke kort tid etter sin død av den lokale biskop til tross for interdiktet.

Det er mulig at kongen døde av naturlige årsaker, men hans tilhengere kalte ham Krist-Offer.

Kristoffer var gift med Margarete Sambiria Samborsdatter av Pommern. De fikk følgende barn:

Erik Klipping, konge av Danmark,
Valdemar,
Niels,
Mechthilde, eller Matilda (død 1311), gift med Albert 3, margreve av Brandenburg,
Margrete (død 1306), gift med greve Johan 2 av Holstein-Kiel,
Ingeborg.

Dronningen og Jaromar var altså begge vendere fra Rügen, og den gylne, vendiske drage på rød bunn var tidligere med i det danske riksvåpen.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 29.mai 1259 dør kong Kristoffer 1. Valdemarsen av Danmark.
Et ondsindet rygte vil vide, at han blevet forgivet af abbed Arnfast fra Ryd Kloster.

Kristoffer married Margrethe (Sambiria) av Pommern about 1248. Margrethe (daughter of Sambor av Pommern, "Sambor 2" and Mechtild av Mecklenburg) was born about 1230 in Pommern, Tyskland; died on 01 Dec 1282. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Nokve på Giske. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1204, Tønsberg, Vestfold, Norge; Konge i Viken for baglerne.

Notes:

Occupation:
Erling Steinvegg utga seg for å være sønn av Magnus Erlingsen. Etter å ha båret jernbyrd (bevise ved å bære glødene metall et bestemt antall skritt uten å vise smerte) ble han hyllet av baglerne som konge i Viken 1204.
Overfalt Nidaros i 1206, og døde i Tunsberg.
Sønnen Siggurd Ribbung (1204-1226) ble i 1219 valgt til konge av ribbungene (Østlandet).

Notes:

Died:
Skules datter Margrete kom til klosteret i 1264, året etter at hennes mann, kong Håkon Håkonsson, var død på Orknøyene. Og hun ble boende der til sin død.

Margrete var norsk dronning. Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann.

Hun fremsto som en tragisk skikkelse på grunn av striden mellom hennes far og hennes kjære ektemann. Hun sto likevel trofast ved sin ektemanns side.

Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264.
Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-132, NST Bind XIV (194?), side 119-129, 262-263.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 830.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 84.

Margrethe married Håkon Håkonsen av Norge, "Håkon 4" on 09 May 1263. Håkon (son of Håkon Sverresen av Norge, "Håkon 3" and Inga Olavsdatter til Varteig) was born about 1204 in Eidsberg, Indre Østfold, Norge; died on 09 May 1263 in Orkenøyene, Skottland; was buried in 1264 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Olav Ingesen på Stein. Olav was born about 1200 in Stein, Hole, Buskerud, Viken, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Sofia married Valdemar Birgersson av Sverige in 1261 in Jönköping, Jönköpings län, Sverige. Valdemar was born in 1239; died on 26 Dec 1302 in Nyköping, Södermanlands län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1280, Danmark; Dronning.

Notes:

Occupation:
Ingeborg av Danmark øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280.

Ingeborg married Magnus Håkonsen av Norge, "Magnus 6" in 1261. Magnus (son of Håkon Håkonsen av Norge, "Håkon 4" and Margrethe Skulesdatter på Rein) was born on 01 May 1238 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 09 May 1280 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1284, Roskilde, Sjælland, Danmark; Abbedisse av Sankt Agneta.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1288, Roskilde, Sjælland, Danmark; Abbedisse av Sankt Agneta.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1240, Norge; Norsk konge.

Notes:

Occupation:
Håkon Håkonsson Unge, formelt norsk samkonge i årene 1240–1257. Håkon Unge var sønn av kong Håkon Håkonsson (1204–1263), som også ble kalt Håkon gamle, og dronning Margrete Skulesdatter (død 1270).

Den norske tronarvingen Håkon Unge fikk kongstittel på Øretinget i 1240 da hertug Skule gjorde opprør for å kreve den norske kongedømmet for seg selv, men mislykkes.

Håkon ble gift med Rikitsa Birgersdatter av Bjälboætten i Oslo i 1251. Rikitsa var datter av den mektige svenske riksforstanderen og jarlen Birger Magnusson, grunnleggeren av Stockholm, far til to sønner som begge ble konger av Sverige og styrte selv som Sveriges reelle hersker som formynderregent fra 1248 og til sin død i 1266.

Ekteskapet var en dynastisk allianse mellom det norske og det svenske kongedømmene og en forlengelse av fredsavtalen fra 1249 som sa at det skulle være fred mellom Norge og Sverige, uvenner av den ene eller den andre ikke trives eller tåles i den andres rike.

Deres eneste barn var Sverre Håkonsson (1252–1261). Normalt ville lille Sverre ha vært berettiget for den norske tronen etter at Håkon Unges altfor tidlige død, kun 25 år gammel. Det blir ikke aktuelt når Sverre dør som barn kun 9 år gammel. Den norske tronen gikk da uansett til Håkon Unges bror Magnus Håkonsson, kjent som Magnus Lagabøte og senere dennes sønner.

Han sendte i 1255 et gesandtskap (legasjon) til kong Alfons 10. av Kastilla (landskap i nordre og mellomste del av Spania).


Died:
Død i Tønsberg 30. april (eller 5. mai) 1257, begravd i St.Hallvards kirken i Oslo.

Håkon married Rikissa Birgersdotter before 1257. Rikissa was born about 1238; died on 13 Dec 1288. [Group Sheet] [Family Chart]

Kristin married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1257, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Da den eldre broren Håkon Unge ble konge sammen med sin far under hertug Skules opprør i 1240, ble Magnus hertug. Iflg. Håkon Håkonssons saga var det aktuelt å gi ham et hertugdømme som omfattet 1/3 av landet, men noen endelig avklaring fant aldri sted. Det synes likevel klart at han styrte over Sørvestlandet. Håkon Unge døde i 1257 og Magnus fikk da kongsnavn. Han ble kronet i 1261 og var enekonge fra årsskiftet 1263/64.

Broren kong Håkon la ut på krigstokt mot Skottland sommeren 1263 for å beskytte Sudrøyene (Hebridene og Man) som var en del av Norgesveldet. Felttoget endte uten noen klar avgjørelse, men kong Håkon døde på Orknøyene 17. desember 1263. Ettersom Magnus allerede var regjerende konge i farens fravær ble det intet brudd i den politiske kontinuiteten. Magnus var en målbevisst og velutrustet personlighet som tok grep om Norges indre og ytre forhold.

Kong Magnus innledet fredsforhandlinger med kong Alexander 3 av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 (Perth-traktaten) oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besittelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark sterling. Det er uklart hvor lenge skottene betalte avgiften. Bispedømmet Sodor fortsatte som en del av den norske kirkeprovinsen.
Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.

Under kong Magnus' styre holdt det politiske forholdet til England seg godt. Forholdet til Skottland var mer tvetydig. Magnus søkte å bedre forholdet gjennom en dynastisk allianse. Ekteskapet mellom hans sønn og tronarving Eirik og datteren til kong Alexander 3 av Skottland, Margareta, var et steg i denne retning.

Tilnavnet Lagabøte, det vil si Lovforbedreren, fikk han fordi han bøtte på lovene i Norge.
Først reviderte han de gamle landskapslovene, deretter ble en ny landslov, felles for hele landet, utarbeidet. Den ble vedtatt på tingene i årene 1274 (Landsloven) og 1276 (Byloven). Den ble også tillempet for Island og Færøyene.

Nye rangklasser og bestemmelser for riksembedsmenn og hird med adelige rettigheter og plikter. Nye titler for lendmenn og skutilsveiner (baron, ridder, væpner).
Adelen, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden, lendmenn og skutilsveiner, fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Landsloven var den første av sitt slag i Norden, og Norge ble dermed det andre landet i Europa, etter Kastilla (Castilla), med en lov som gjaldt for hele riket. Tidligere hadde hver landsdel hatt hver sin landskapslov. Magnus Lagabøte sto også for den første Allmenningsloven, som bokstavlig talt ryddet grunnen for vår tids offentlige territorium, frie områder til allmenn disposisjonsrett.

Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at Magnus også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom nasjonen på den ene side og kirkens egenrådighet på den andre siden, som imidlertid endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.

Til tross for stabiliseringspolitikken i vest og innad i riket var forholdet til de nordiske naboland mer problematisk. Det uløste spørsmålet om Plogpenningsdøtrenes arv holdt seg, men en pragmatisk konge av Magnus' støpning styrte riket trygt fra krig med Danmark. På 1270-tallet forsøkte han å megle i tronstriden i Sverige, men vant ikke fram.

Nordtyske handelsbyer var misfornøyde med at Byloven av 1276 behandlet utlendinger på lik linje med nordmenn. Magnus styrte igjen inn i et kompromiss som tillot gjestende handelsmenn en viss form for immunitet i Norge fra 1278.

Med den aktive utenrikspolitikken som Magnus førte, ble det for første gang bygget opp et norsk diplomatisk apparat med sendebud og brevveksling og gaver til utenlandske fyrster og kongehus. Diplomatiet førte til framveksten av en gruppe språkmektige og skriveføre menn. En viktig person her ble Lodin Lepp.

Han reformerte den tradisjonelle leidangen ved å bygge ut en profesjonell hær som i antall besto av 1200 mann. Styrken var ikke stående, men var en hurtigmobiliserende enhet. I en krigssituasjon ville antallet være større. Bruken av en elitestyrke førte også til at en ny sosial klasse av våpenføre menn oppstod.

Det ble gjennomført en omfattende myntreform i 1270-årene. Etter nærmere 170 år med små ensidige pregninger, såkalte brakteater, gjeninnførte Magnus Lagabøtes penning som hovedmynt i norsk mynthistorie. For første gang ble det utgitt fraksjoner av penningen, kvartpenninger.

Magnus Håkonsson er en av de første norske kongene som satte et tall bak sitt navn. Han kalte seg Magnus den fjerde i latinske dokumenter som Bergenstraktaten fra 1273 og Sættargjerden i Tønsberg fra 1277. Det hadde vært fem Magnus-konger før ham i henhold til kongesagaene, men to av dem var samkonger og førte ikke dynastiet videre. De gamle regnet dem derfor ikke inn i kongerekken.

Gift med Ingeborg, datter til Erik Plogpenning, konge av Danmark. Ingeborg av Danmark, født ca.1244, død 25.mars 1287. Hun øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280.

I mai 1280 døde den store reformatoren i Norge, 42 år gammel. Han lot seg begrave i Fransiskanerordenens kloster i Bergen. Tronfølgeren var Eirik Magnusson, kun 12 år gammel. Magnus Lagabøtes død ble, som ved faren Håkon Håkonssons død, et vendepunkt for den norske politikken både innad og utad i riket.

Magnus ble hovedperson i den siste kongesagaen som ble skrevet.

Magnus married Ingeborg Eriksdatter av Danmark in 1261. Ingeborg (daughter of Erik Valdemarsen av Danmark and Judith av Sachsen) was born in 1244 in Danmark; died on 25 Mar 1287. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Magnhild Hallkjellsdatter, "på Stein". Magnhild was born about 1250. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1295, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; Ridder og baron "hr. Jon Raud Ivarsson".

Notes:

Occupation:
Sudreim-ættens første med sikkerhet kjente mann er baronen hr. Jon Raud Ivarsson.
Tilnavnet Rauðr henspiller utvilsomt på hans hårfarge, og det er derfor liten grunn til å drøfte spørsmålet om mulig slektskap med andre som bærer det samme tilnavnet.

Slekten fra Sørum i Akershus fortsatte i Sverige under navnene Roos af Ervalla og Roos af Hjelmsäter.

Etter at Hårfagreslekten var dødd ut på mannsiden, var slekten arvinger til Norges trone. De fraskrev seg imidlertid arveretten.

Det er mulig at hr. Jon var gift med en datter til Tore Tinghatt d.e. Hans sønn, Tore Tinghatt Jonsson, kan ha vært oppkalt etter denne ane.

Hr. Jon nevnes i kildene første gang som medbesegler av våpentilstandsavtalen med Danmark, sluttet på Hindsgavl, Fyn, 25.september 1295. Han var da ridder og nevnes først blandt de herrer som medbesegler avtalen. Likeledes medbesegler han Kong Eriks privilegiebrev for Hamburg-borgere av 31.juli 1296(DN V 33).
Videre er han medutsteder av et brev av 25.februar 1299 angående gården Frogner Store, Ullensaker, (DN II 47).

I 1302 ble hans sønn Havtore trolovet med jomfru Agnes (Isl. Ann. IV, V) og senest ved denne anledning må hr. Jon være blitt utnevnt til baron, som sådan nevnes han i alle fall allerede 09.september 1302 (NGL III side 46).

I Jon Ivarsson Raud har kong Håkon 5. hatt en trofast mann i de stormfulle årene mens stormannsregjeringen førte landets styre i brorens navn.
Rent innenrikspolitiske forhold kan altså forklare giftermålet mellom Jons sønn Havtore Jonsson og kongsdatteren Agnes Håkonsdatter.

I brev av 14.september 1307 (DN I 111) skjenket Kong Håkon ham 1,5 øresbol i gården Duflá (Doblaug) på Hedmark.

Sommeren 1309 var hr. Jon til stede i Mariakirken i Oslo ved Kong Håkons ektefødte datter, jomfru Ingeborgs trolovelse med Junker Magnus Birgersson, sønn til Kong Birger av Sverige.

Endelig medbesegler han et makeskifte av 29.juni 1312 (DN IV 95) mellom Mariakirken i Oslo og Hovedø kloster.
Senere forekommer han ikke i kildene, og er formodentlig død ikke lenge etter.

Ifølge flere av de islandske annaler (Isl. ann. V, VIII, IX, X) skulle hr. Jon være død i 1306, men dette er ikke riktig. På grunn av barnas levetid må han antas å være født senest omkring 1245.
Hr. Jons hustru nevnes ikke i kildene, men også hun har sikkert tilhørt en fremtredende ætt, siden en av sønnene kunne bli valgt til ektefelle for kongensdatter.
Hr. Jon må antas å være dattersønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten.

I et brev av 18.desember 1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru Ragndid Jonsdatter, og Æsa Haakonsdatter, datter til ridderen og riksråden hr. Haakon Toresson til Manvik i Brunlanes og Leikvang i Eidsberg idet partene var beslektet i 4de grad.
Av dette er det mulig å dra nærmere slutninger om Sudreimsættens opprinnelse.

Allerede godsforholdene gjør det temmelig sikkert at hr. Torvald Toressons slekt må søkes på Hjaltland. Herdis-navnet er også praktisk talt ukjent i Norge. På den annen side er Æsas mor sikkert dansk av fødsel. Det er altså overveiende sannsynlig at det er fru Ragndid Jonsdatter og hr. Haakon Toresson som er beslektet. Nå foreligger det innen deres nærmeste slekt også en annen pavelig ekteskapstillatelse, idet fru Ragndids brorsønn hr.Sigurd Havtorsson den 29.september 1342 (DN VI 166) fikk tillatelse til å ekte hr. Håkons søsterdatter Ingeborg Erlingsdatter, datter av drottseten hr. Erling Vidkunnsson og fru Elin Toresdatter.

Også hr. Sigurd og Ingeborg oppgis å være firmeninger. Det kan derfor ikke være noen tvil om at fru Ragndid og hr. Havtore var tremenninger av hr.Håkon og fru Elin.
Dette betyr igjen at hr. Jon Raud Ivarsson, eller dennes hustru, må være søskenbarn enten av hr. Håkon og fru Elins far, baronen hr. Tore Håkonsson (Biskopsson) av Leikvang eller av deres mor, som også het fru Ingeborg Erlingsdatter. Forsåvidt foreligger det altså flere muligheter.

Om hr. Tores forfedre vites kun at han var sønn av erkebiskop Håkon og det foreligger i hvert fall intet som tyder på at han var av særlig fremtredende ætt, det skulle da være sønnens fornemme giftemål.
Hr. Tores hustru, fru Ingeborg Erlingsdatters slektskapsforhold er derimot bedre kjent. Hun var søster av den berømte jarl hr. Alv Erlingsson (Milder-Alv) og datter av baronen hr. Erling Alvsson til Tornberg (Tanberg) på Ringerike som igjen var sønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten, kong Inges og hertug Skules søster.

Jon hadde en datter med navnet Ragndid (egentlig Ragnfrid) og to av barnebarna het Gudrun. Begge navn forekommer nettopp i Reins-ætten, Ragndid sågar flere ganger. Ragndid er et så sjeldent navn at alene den omstendighet at det forekommer innen Sudreims-ætten gjør det overveiende sannsynlig at det må ha vært en eller annen forbindelse mellom denne og Reins-ætten.

Ser man nå de foreliggende momenter i sammenheng viser det seg at man vil oppnå en fullt tilfredsstillende forklaring både på de omtalte yngre slektskaps-oppgaver og på navneforholdene ved å anta at hr. Jon Rauds mor (Gudrun eller Ragndid?) var datter til Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter.
Dermed får man også den best mulige forklaring på Sudreims-ættens fremtredende sosiale posisjon og på den omstendighet at hr. Jons sønn blir utvalgt til ektefelle for kong Håkons datter.

Hr. Jon selv var lendbåren, det kan man på bakgrunn av slektens posisjon trygt ta for gitt.
I Håkon Håkonssons saga omtales imidlertid bare en lendmann med navnet Ivar, nemlig Ivar Nef, men han hørte hjemme i Hålogaland, nevnes allerede i 1198 og ble lendmann ved juletid 1217. Han kan derfor ikke komme i betraktning som mulig far til Hr. Jon Raud.

For fredstiden 1240-63 er imidlertid sagaens beretning meget lite utførlig, og da en rekke lendmenn døde ved denne periodes begynnelse, kan man med sikkerhet gå ut fra at flere av Kong Håkons fortjente, høyættede menn i denne tid har oppnådd lendmannsverdigheten, selv om dette ikke direkte er opplyst i sagaen.

En av de personer som det ligger nær å anta at må være blitt denne utmerkelse tildel er Ivar av Skedjuhof. Skedjuhof i Sørum tilhørte på 1300-tallet hr.Jon Havtorsson og var også hovedgården i hans store gods på Romerike!

Hr Jons eiendommer har, bortsett fra noen gårder i Østfold, tidligere ikke vært kjent, men kan nå fastslås på grunnlag av yngre godsforhold.
Da hr. Jons hustru, fru Birgitte Knutsdatter, var svensk, og da de eiendommer hans far fikk med sin hustru, kongedatteren fru Agnes, i hvert fall i hovedsak er kjent, er det etter omstendighetene ingen grunn til å tvile på at Skedjuhof med tilhørende gods er arv etter farfaren, hr. Jon Raud. At Hr. Jon som eldste sønn, velger Skedjuhof, og ikke Sudreim, til sin hovedgård på Romerike, peker også tydelig på at det er den førstnevnte eiendom som er ættens opprinnelige sæte.
Etter det foreliggende kan det derfor tas for gitt at hr. Jon Raud Ivarsson er sønn av Ivar av Skedjuhof.

Hirdskråen fra Magnus 6 Lagabøtes regjeringstid har et arkaisk preg ved at dens formelle ramme langt på vei viser tilbake til hirdens opprinnelige oppgave som daglig krigerfølge, og det trass i at hirdens karakter hadde endret seg betydelig. På slutten av 1200-tallet gjennomløp landets verdslige aristokrati en formell elitedannelse, en prosess som endte med at hirdorganisasjonen gikk i oppløsning i første halvdel av 1300-tallet.

Magnus Lagabøte besluttet i 1277 at lendmenn og skutilsveiner skulle ha rett til herretittel, samt at lendmennene heretter skulle tituleres baroner og skutilsveinene riddere.
Baron var tittelen på de engelske kronvasallene, det vil si de som hadde jord i forlening direkte av kongen tilsvarende de norske lendmennene.
Ridder var den høyeste rangen innen det europeiske riddervesenet som hadde utviklet seg fra 1000-tallet av. Den opprinnelige rene ryttersoldaten i Frankerriket med rustning, skjold og sverd eller lanse hadde gradvis blitt prototypen på det høybårne, aristokratiske medlemmet av vasallstanden i Europa. Ridderen var høytidelig tatt opp i et lukket fellesskap, ridderskapet, gjennom ridderslag og ridderløfte. For å kunne kvalifisere til ridderslag måtte en blant annet ha gjennomgått militær trening som væpner.

Utover i høymiddelalderen fikk væpnerklassen mindre entydig preg av å være en gruppe unge menn som trente til å bli riddere, og ble i stedet en fullverdig rangklasse av samme type som ridderklassen. Det fullt utviklete europeiske riddervesenet på 1100-tallet besto derfor av rangklassene riddere og væpnere, med den første som den gjeveste. Fremdeles var det slik at veien til ridderslag gikk via væpnerrangen, men ikke alle væpnere ble riddere.

Riddervesenet rommet en ridderideologi som bidro ytterligere til å heve medlemmene over resten av befolkningen, ikke minst fordi det i økende grad ble lagt vekt på byrd. Ridderideologien hadde tre hovedpilarer:
Det Militære broderskapet, kirkelige idealer, som å beskytte de fattige og svake, straffe de onde og forsvare kirken, og høvisk opptreden.
Til det militære brorskapet utviklet det seg en æreskodeks, det vil si regler alle medlemmer av ridderstanden var pliktig til å følge i krig dersom de ikke skulle forspille sin ære og dermed kanskje bli utstøtt av ridderstanden. Æreskodeksen var felles for alle medlemmene av ridderstanden uavhengig av lojalitetsbånd og dannet derfor et grunnlag for et visst fellesskap på tvers av konfliktlinjer, ikke minst i krig.

At riddervesenet ble innført i Norge på slutten av 1200-tallet, er et klart utslag av den elitedannelsen som skjedde i denne perioden, og viser samtidig hvordan det norske samfunnet ble overrislet av samtidens felles europeiske kultur- og samfunnsutvikling. Begge deler kom også til uttrykk ved at ikke-fyrstelige personer i Norge fra slutten av 1200-tallet av, begynte å bruke faste våpenmerker i skjold og segl.

Et annet ledd i eliteutviklingen var at kongemakten på slutten av 1200-tallet innrømmet hirdmedlemmene skattefrihet som motytelse for deres personlige militærtjeneste. Skattefriheten var opprinnelig knyttet til fritak for personer, men ble rundt 1300 i stedet gjort gjeldende for jord fordi leidangsskatten var blitt en skatt på jord. Det bevarte kildetilfanget er ikke stort nok til at vi kan følge utviklingen i nevneverdig detalj frem til at norske stormenn i 1370-årene hadde oppnådd skattefrihet for hele setegården, det vil si den jorda de drev for egen regning, et privilegium de beholdt resten av senmiddelalderen. Det skattefritaket norske stormenn oppnådde i høymiddelalderen, var svært beskjedent i europeisk målestokk. Deres nordiske standsbrødre fikk et tilsvarende, men betydelig mer omfattende privilegium omtrent samtidig, fritak fra kongelige skatter og pålegg for alt jordegods uansett rang.

Den økonomiske gevinsten av fritaket var såpass liten for norske stormenn at privilegiet i hovedsak må ha hatt en symbolsk-honorær betydning. Det ga stormennene i Norge mindre insitament til å øke sin private godsmengde, sammenliknet med kollegaene i Danmark og Sverige, ettersom nytt gods som de ikke drev selv, ble skattlagt. Jordeiendom ga riktignok prestisje, noe som var viktig i datidens samfunn, men fordi alt deres privatgods var fritatt fra kongelige skatter, kunne danske og svenske stormenn i en helt annen grad enn norske øke sine økonomiske ressurser, og dermed også sine politiske,gjennom å skaffe seg mer gods.

Hovedgrunnen til forskjellen mellom Norge og de andre nordiske rikene på dette området må være at riksstyret måtte balansere behovet for å opprettholde et levedyktig aristokrati som riksbærende elite opp mot det å bevare tilstrekkelig med riksinntekter. Kongedømmet i Norge hadde ikke råd til å gi fra seg en såpass stor inntektskilde som skatt fra aristokratiets samlede gods, fordi landets totale areal av dyrkbar jord, middelalderens viktigste kapital, var relativt lite.
Dette forklarer også de sterke interessene det norske verdslige aristokratiet hadde i kongedømmets forvaltningsapparat, ikke minst i inntekter fra kongstjeneste.

Tilsvarende må det betydelig større jordarealet som de to andre nordiske rikene hadde, særlig Danmark, være årsaken til at aristokratiet oppnådde et større skatteprivilegium og ikke hadde like sterk interesse av å styrke kongedømmets forvaltningsapparat. Aristokratiets skattefrihet betydde imidlertid en alvorlig økonomisk belastning for kongedømmets finanser i både Danmark og Sverige, en belastning som i perioder medførte økonomisk bankerott med alvorlige følger for riksstyret. Og i begge land ble det gjennomført tiltak for i størst mulig grad å begrense inntektstapet for kongedømmet, uten at skatteprivilegiet av den grunn ble opphevet.

Trass i forskjellen når det gjaldt grad av skattefrihet for stormennene, er det gode grunner til å tro at oppløsningen av hirdorganisasjonen og etableringen av en verdslig privilegert krigerstand, fulgte de samme hovedlinjene i alle tre rikene, men at hirden forsvant sist i Norge. Norske historikere har gjennomgående ment at hirdens oppløsning i Norge skyldtes kongefellesskapet med Sverige fra 1319 av, fordi oppgaven med å være kongens livvakt og væpnede følge forsvant etter hvert som felleskongen for det meste oppholdt seg utenfor Norges grenser. I både Danmark og Sverige derimot, forsvant kongshirden allerede på 1200-tallet, altså uten at noen av landene var i kongefellesskap med et annet land.

Det dominerende synet blant norske historikere overser imidlertid to viktige poeng. For det første at den unge Magnus Eriksson og hans mor ser ut til å ha oppholdt seg mer i Norge enn i Sverige i 1320-årene, og for det andre og viktigste det faktum at hirden lenge før 1319 først og fremst var blitt en organisasjon for landets verdslige aristokrati, og at denne funksjonen ikke forsvant, selv da landet fikk felles konge med et naboland. Dessuten er det relativt klare indikasjoner på at hirdorganisasjonen var i oppløsning alt i siste halvdel av Håkon 5's regjeringstid.

I den forbindelse har den store rettarbota som kong Håkon utstedte i juni 1308, fanget interessen hos historikerne. Rettarbota er blant de mest omdiskuterte dokumentene i norsk historie, det gjelder både dens innhold, motiv, legitimitetet og dens virkninger på kort og lang sikt. Bakgrunnen for rettarbota var utvilsomt de erfaringene kong Håkon hadde hatt i riksstyret frem til da. Som det heter innledningsvis i rettarbota:
Det har vært kjent for alle menn at på grunn av den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom og likedan nå ei tid siden ... så tar vi vår fedrearv, hele Norges konges rike, under vårt rådvelde.

Deretter bestemmer kongen detaljert om riksstyrets administrasjonsapparat og hirden, og bak det hele lå ønsket om å styrke kongens kontroll med riksstyret.
I den forbindelse har det særlig vært trukket frem at kongen for all fremtid avskaffet jarle- og lendmannsnavnet. Nye lendmenn skulle ikke utnevnes, og bare kongesønnen og jarlen av Orknøyene skulle for fremtiden ha rett til å bære tittelen jarl. Flere historikere har karakterisert rettarbota som antiaristokratisk og hevdet at den på lengre sikt bidro til at det norske aristokratiet som riksbærende gruppe ble sterkt svekket.

At kongen søkte å styrke sin egen innflytelse, forhindret imidlertid ikke at han samtidig ga innrømmelser til medlemmene av aristokratiet i sin alminnelighet ved å åpne for at sysselmannsombud i realiteten kunne bli arvelige. Det var en betydelig konsesjon ettersom sysla var aristokratiets fremste inntektskilde fra kongedømmet på dette tidspunktet. Det var svært få lendmenn i 1308, og krongodset var ikke lenger stort nok til å underholde en større gruppe av lendmenn. Det er derfor ikke grunnlag for å karakterisere rettarbota som generelt antiaristokratisk. Kongens hensikt var etter alt å dømme å reorganisere riksstyre og riksaristokrati som følge av grunnleggende samfunnsendringer, og det var en politikk der kongen måtte spille på lag med flertallet av det riksbærende aristokratiet.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116, 121, 129-132, 259-261, 263.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 184-187.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 826.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 95.

Family/Spouse: Åsa Haftorsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: NN Toresdatter Tinghatt. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Tore Håkonsen på Tandberg. Tore (son of Håkon) was born in 1247; died in 1317. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1276, Sarpsborg, Østfold, Norge; Lendmann, baron, jarl og sjørøver.
• Residence: Before 1276, Sarpsborg, Østfold, Norge; Valdisholmen, muligens også Isegran.

Notes:

Occupation:
Alv Erlingsson var kongelig sysselmann i Borgarsyssel og tjente kong Eirik Magnusson også på andre måter, men kom i unåde på grunn av kapervirksomhet og opprør mot hertug Håkon, kongens medstyrer.

Han var den siste av lendmannsætten fra Tornberg (Tanberg) på Ringerike. Faren Erling Alvsson var søstersønn til hertug Skule Bårdsson, og kongebrev kaller både Erling og Alv vår frende. Alv er først omtalt 1276, da han som lendmann deltok på det nordiske kongemøtet ved Elven (Göta älv). Han overtok som kongelig sysselmann i Borgarsyssel etter faren, senest da denne døde 1283, og hadde et borganlegg på Isegran i Glomma-munningen; ved siden av Audun Hugleikssons anlegg på Hegranes i Jølster er dette den eneste private stormannsborgen vi kjenner fra datidens Norge. Borgen og sysselmannsverdigheten gav ham en særlig maktstilling, desto mer som posisjonen ved utløpet av Glomma var strategisk i tidens sørøstvendte norske utenrikspolitikk, der det spente forholdet til en allianse av hanseatiske sjøsteder og Danmark dominerte.

Vinteren 1283–84 truet de vendisk-pommerske hansabyene Norge med blokade etter at rådsregjeringen i Bergen hadde gjort innskrenkninger i de tyske kjøpmenns handelsfrihet i byen. Regjeringen svarte våren 1284 med et imøtekommende brev i kong Eirik Magnussons navn, tilstrekkelig til at hansabyene som vanlig sendte skip til Norge da seilingssesongen begynte. På veien ble de overfalt av kapere som Alv Erlingsson hadde rustet ut; han herjet også samme år Skagen på Nordjylland og Skanör i Skåne (den gang en del av Damark). Resultatet var at de vendiske byene med Lübeck i spissen iverksatte en blokade av Norge 1285. Mens regjeringen om våren og sommeren søkte fred med Danmark og hansabyene, stakk Alv på ny til sjøs og herjet Horsens og Kalundborg, men trakk seg tilbake med sitt bytte for en overlegen styrke av vendiske kogger. Om høsten ble det sluttet fred mellom Norge og hansabyene gjennom en voldgiftsdom av den svenske kong Magnus Birgersson i Kalmar; et av fredsvilkårene var en norsk skadeserstatning på 6000 mark sølv, som nok ikke minst skyldtes Alvs piratvirksomhet.

Forliket med hansabyene gav den norske regjeringen frie hender i en aggressiv politikk overfor Danmark, og her var Alv brukbar. Sent i 1285 eller tidlig i 1286 ble han utnevnt til jarl, tydeligvis med et særlig militært ansvar, og han ivret visstnok for at islendingene skulle bidra til den norske militære innsatsen. Våren 1286 drog han som kongelig utsending til England for å oppta lån til krigføring mot Danmark; i England titulerte hans seg greve (jarl) av Sarpsborg (Comes de Saresburg) og vendte tilbake med 2000 mark sterling og krigsfolk fra the Five Ports. Forholdet mellom Alv og hertug Håkon Magnusson, kong Eiriks bror og medstyrer, var likevel ikke godt. Håkon fraskrev seg 1285 enhver andel i striden med de tyske hansabyene, og tok dermed implisitt avstand fra Alvs kapervirksomhet.

1287 gjorde Alv Erlingsson et gåtefullt opprør. Han angrep Oslo, fanget hertugens høvedsmann der, Hallkjell Krøkedans, og sperret ham inne på Isegran der han ble drept. Alv og hans følgesmenn ble nå lyst fredløse. Hele 220 av dem ble drept, mens Alv søkte tilflukt i et kloster i Sverige, der det ser ut til at han stod seg godt med kong Magnus.

Våren 1290 ble Alv fanget på kysten av Skåne av den danske kongens menn. Han var trolig på vei til England der han var ventet ved kong Edvards hoff. Den danske kongens lokale representant dømte Alv til døden, radbrukket og drept (henrettet på steile og hjul) ved Hälsingborg.

Med en stor klubbe av tre begynte man slå beinene i stykker. Besvimte den dømte stoppet man opp og gjenoppvekket ham til de kunne fortsette. Hvor lenge man kunne holde på varierte, men mange kunne holde ut i flere timer før livet gikk tapt. Det siste slaget ble gitt med en stor, firkantet klubbhammer som ble slått mot hjertet. Slik døde Alv Erlingsson i kongeriket Danmark.

Hans svoger, den tidligere kansleren Tore Håkonsson, førte 1292 hans levninger fra Hälsingborg til Tønsberg. Ett år etter hans død ble formuen hans delt, og det ble ikke noe til overs, skrev kong Håkon 5 mange år senere til den engelske kongen Edvard 2, som hadde aksjonert på vegne av enken etter en av Alvs kreditorer fra 1286.

Historikeren P. A. Munch oppfattet på 1800-tallet Alv Erlingsson som medlem av en klikk som under enkedronning Ingeborgs ledelse styrte Norge under den mindreårige og senere svake kong Eirik; han mistet sin ledende stilling da enkedronningen falt fra 1287. Denne oppfatningen har gått igjen i senere historieskrivning, der Alv gjerne har vært sett som den norske rådsregjeringens forlengede arm i tidens ærgjerrige og høyspente utenrikspolitikk. Den hendingsgangen som er beskrevet ovenfor, og som delvis bygger på revidert dokumentdatering (RN, bd. 2), tyder på noe annet. Alv var neppe medlem av kongsrådet, og hans provoserende piratvirksomhet i 1284–85 var ikke i tråd med rådsregjeringens offisielle linje. En annen sak er at hans militære ferdigheter og organisasjonsevne kom vel med da regjeringen senere la opp til krig mot Danmark. Alt i alt tyder mye på at Alv var en fribytter som i utgangspunktet handlet svært selvrådig og på den måten bandt opp norsk utenrikspolitikk.

Alv Erlingssons dramatiske opptreden og fall appellerte til folkefantasien og gav ham en eventyrlig stilling i en rik flora av senere sagn og viser både i Norge og Danmark. I Telemark sang de om krigeren som til slutt kledde steile og hjul saa høgt ivi Ørsund. Og i en dansk kjempevise hugger han løs til han står i femten ridderes blod:
Hr. Alf han hugg til han var mod,
Han sto i femten Ridderes Blod;
Så tog han alle de Kogger ni
Og sejlede dermed til Norge fri.
Og der kom tidende til Rostock ind,
Der blegned saa mangen Rosenkind.
Der græd Enker og der græd Børn,
Dem hadde gjort fattig den skadelige Ørn.

På grunn av sin dødsmåte ble Alv på folkemunne kalt Milde Alv, men dette ble senere forvansket til Mindre-Alv – en mann av liten vekst. På 1500-tallet regnet Absalon Pederssøn Beyer ham for en av de besynderlig krigsmenn fra Norges tidligere så stolte manndomsalder. Det er slik han senere har stått i den nasjonale og folkelige historieoppfatningen.

Alv Erlingssons segl er bare bevart som en tegning av et bjørnehode med grime, i et engelsk brevregister fra 1323 eller senere. En hel bjørn inngikk i Sarpsborgs eldste bysegl fra 1556, og senere i både Sarpsborgs og Fredrikstads kommunevåpen.

Kilder:
RN, bd. 2–3 registrerer alle dokumenter som nevner Alv Erlingsson i DN og andre kildeutgaver.
Isl.Ann.
Ann.Dan.
A. P. Beyer: Om Norgis Rige, i Historisk-topografiske Skrifter om Norge og norske Landsdele, utg. av G. Storm, 1895.
DNFH, del 4, bd. 1–2, 1858–59.
NHfNF, bd. 2, del 2, 1916.
E. Bull: biografi i NBL1, bd. 1, 1923.
K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972.
d.s.: Norge blir en stat. 1130–1319, bd. 3 i K. Mykland m.fl. (red.): Handbok i Norges historie, 1974.
Helle, Knut: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150-1319, Universitetsforlaget 1972.
Munch, Peder Andreas: Det norske folks historie, Christiania (Oslo) 1859.
Yrwing, Hugo: Alf Erlingssons olycköde. En studie kring et dokumentfynd. Samlinger och studier utgivna av svensk arkivsamfund. Stockholm 1956.
Skeie, Tore: Alv Erlingsson. En undersøkelse av en aktørs rolle i nordiske konflikter på 1280-tallet. Masteroppgave i historie, UiO 2006
Skeie, Tore: Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang, Oslo 2009. ISBN 9788202302122.

Residence:
Isegranhalvøya stikker ut fra Kråkerøy og deler Glommas utløp i to. Mange har hevdet at Alv hadde en liten festning her, bygget i tre og stein på slutten av 1200-tallet. En slik borg nevnes imidlertid ikke i noen kilder fra middelalderen, og det finnes heller ikke arkeologiske funn etter noe slikt anlegg. Navnet Isegran nevnes bare i en kilde fra middelalderen, nemlig i islendingen Gottskalks annaler. Gottskalk skrev at Alv lot Hallkjell Krøkedans drepe på Isegran, ikke at det lå en borg der.

Dersom Alv hadde en borg på Isegran, kan den ha blitt ødelagt av hertug Håkons styrker i 1287 eller under byggingen av Fredrikstads forsvarsverker på midten av 1600-tallet. Tårnet på Isegran ble bygd i tidsrommet 1674–1742 og senere betydelig restaurert. På 1670-tallet ble Isegran forsterket for moderne krigføring, og admiral Peter Wessel Tordenskjold brukte det som en viktig base under den store nordiske krig. Isegran var fram til 1680 også landets eneste orlogshavn. På Isegran står for øvrig Fredrikstads eldste trebygning – det over 300 år gamle «Empirehuset».

Om Alv ikke hadde en borg på Isegran, er sannsynligheten stor for at han kontrollerte borgen på Valdisholmen om lag fire mil lenger opp i Glomma. Den ble beviselig brukt av sysselmennene i Sarpsborg tidligere på 1200-tallet, og en lovforordning fra 1277 bestemmer at lovbrytere fra Østfold skal sitte fengslet der.

Sarpsborg byvåpen består av en bjørn og en borg, begge figurer er svarte og på gull bunn. Våpenet ble fastsatt i kongelig resolusjon den 11. mars 1966. Byvåpenet er basert på Sarpsborgs eldste bysegl fra 1556 med borg og bjørn. Denne bjørnen antas av heraldikeren Hallvard Trætteberg å ha sammenheng med bjørnehodet som er tegnet som merke for jarl Alv Erlingsson i et engelsk brevregister. Bjørn og borg i en endret sammenstilling og i andre farger kom også inn i Fredrikstads byvåpen under påvirkning av Sarpsborgs byvåpen.

Kilder bl.a.:
Trætteberg, Hallvard: Borg i segl, mynt og våpen, Universitetsforlaget 1967.

Died:
Våren 1290: En norsk adelsmann blir henrettet offentlig i en liten havneby i Skåne. Alv Erlingsson hadde vært Norges mektigste mann, men endte sitt liv som sjørøver.

På skafottet ventet bøddelen ved siden av et stort kjerrehjul som var plassert godt synlig. Etter at Alv var blitt ført opp dit og sto ved siden av hjulet, begynte seremonien. En av kongens lokale representanter sa noen ord. Noe om kongens og Guds rettferdighet og om den dømtes forbrytelser. Alvs klær ble skåret av ham, slik at han sto naken foran folkemengden. Armene ble flettet inn mellom eikene i hjulet, horisontalt ut fra kroppen. Håndleddene og anklene ble bundet fast, slik at han ikke kunne bevege seg. Med en stålforsterket kølle som redskap begynte bøddelen systematisk og tålmodig å knuse leddene i Alvs kropp. Ett etter ett. Dersom Alv besvimte, ventet han til han våknet. Så brakk han neste ledd.

Hvor lenge man kunne holde på varierte, men mange kunne holde ut i flere timer før livet gikk tapt. Det siste slaget ble gitt med en stor, firkantet klubbhammer som ble slått mot hjertet. Slik døde Alv Erlingsson i kongeriket Danmark.

Alv var overhodet i adelshuset Tornberg, den mektigste familien i Norge etter kongefamilien. Men gradvis viklet han seg inn i en indre maktkamp. Etter å ha blitt politisk utmanøvrert gjorde han opprør, tapte et stort feltslag og flyktet til Sverige. Siden bli han fredløs sjørøver. Nå startet en nådeløs jakt på ham.

Alvs livshistorie er en klassisk tragedie, en historie om en mann som ble fanget i et spill som var sterkere enn hans vilje. De samme kreftene som førte ham til maktens sentrum, forårsaket hans dype personlige fall, samt undergangen til et av Norges siste uavhengige adelshus.

Kilde:
Alv Erlingsson - Fortellingen om en adelsmanns undergang, av Tore Skeie.

Adelheid married Ludvig av Eberstein, "Ludvig 1" in 1206 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland. Ludvig (son of Albrecht av Eberstein, "Albrecht 3" and Agnes av Bayern) was born in Nov 1206 in Eberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland; died in 1284. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1259, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Erik Klipping (født 1249, død 22.november 1286) var konge av Danmark i 1259–1286. Han var sønn av Kristoffer 1 av Danmark og dronning Margarete Sambiria (Sprænghest).

Fram til 1264 styrte han kun i navnet under beskyttelse av sin mor, den kompetente dronningenken Margrete Sambiria. I tidsrommet 1261–1262 var han fange i Holstein som følge av et militært nederlag, og etterpå vokste han opp i Brandenburg.

Erik Klipping ble født i Lolland. Ved farens plutselig død i 1259 hadde fyrst Jaromar 2 av Rügen sammen med hertug Erik 1 av Slesvig (sønn av kong Abel av Danmark) invadert Sjælland og inntatt København.

Etter et stort nederlag i 1261 ble både enkedronningen og Erik Klipping tatt til fange. De ble holdt i fangenskap i Hamburg, men dronning Margrete greide å skaffe seg hjelp fra hertug Albert av Braunschweig som gjorde det mulig for henne å vende tilbake til Danmark.
Her gjenvant hun initiativet og fikk hentet sin nå myndige sønn Erik hjem til en plass på tronen i 1264. Inntil da hadde hans mor, enkedronningen, fungert som hans formynder. Erik ble deretter kronet til konge, men farens uforsonlige fiende, den mektige erkebiskop Jakob Erlandsen, bannlyste etterpå alle de biskoper som hadde deltatt i kroningen.

Erik Klipping blandet seg inn i den interne striden i Sverige hvor hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson kjempet om kongesmakten mot deres eldre bror, kong Birger Magnusson. Den danske kongen støttet først Magnus og siden Valdemar. I 1277 lot han danske styrker herje langt inne på svensk område. For å finansiere disse krigshandlingene foretok kongen en myntforringelse.
Hans pussige tilnavn kan antagelig stamme fra dette.

Klipping eller Glipping stammer antagelig fra hans klipping (devaluering) av landets mynt. Myntene ble klippet eller kuttet for å indikere devalueringen. En tidligere populær forklaring skal være at Erik blunket uvanlig med øynene som et tegn på svakhet, men denne betraktes som en ren spekulasjon.

Erik forsøkte som tidligere konger å tvinge kirken og adelen under sin makt. På 1270-tallet angrep han Småland. Kong Erik gikk så langt som å ta tvangslån hos kirken. Hans konflikt med kirken ble dog ført til et tilfredsstillende resultat ved hjelp av paven. Han hadde et dårlig rykte. Han gjorde sjelden det han sa han ville gjøre og holdt sjelden det han lovte. I tillegg sprang han etter kvinner uansett alder og status.

De utilfredse stormennene tvang i 1282 kongen til å avholde årlige møter med dem, det såkalte Danehoff. Kongen ble tvunget til å underskrive et dokument, som kan betraktes som Danmarks svar på Magna Carta, og som i stor grad begrenset hans autoritet. Her forpliktet kongen seg til regelmessig å rådføre seg med stormennene, og bøndenes rett skal sikres.
Kongen skal i henhold til dokumentet innkalle - rigets bedste mænd - til danehoff og regjere landet sammen med dem. De tradisjonelle landstingene hadde således utspilt sin rolle. Det var ikke lenger bøndene som valgte kongen, men man beholdt skikken med å hylle kongen på tinget.

Erik Klipping gifte seg den 11.november 1273 i Slesvig med Agnes av Brandenburg (død 1304). Paret fikk følgende barn:

1.Erik Menved (1274–1319), konge av Danmark.

2.Kristoffer 2 (1276–1332), konge av Danmark.

3.Margrete Eriksdatter av Danmark (død 1341), kalt for Märta, gift med kong Birger Magnusson av Sverige (død 1321).

4.Rikissa Eriksdatter av Danmark (død 1308), gift med fyrst Nikolaus II av Mecklenburg-Werle (død 1316).

5.Katarina Eriksdatter (død som spedbarn 1283).

6.Elisabet Eriksdotter (død som spedbarn 1283).

7.Valdemar Eriksson (død 1304).

Died:
I løpet av en jakttur den 22.november 1286 (St.Cecilias natt) søkte kong Erik og hans følge ly i en låve i den lille byen Finderup nord i Jylland.
Han ble myrdet av ukjente gjerningsmenn ved Finderup Lade.

Mordet skapte stor uro i Danmark, som i det siste århundret hadde opplevd flere kongemord. Rykteflommen gikk, og kilder fra tiden etter drapet fortalte at flere av kongens mest betrodde menn skal ha vært involvert. Ifølge ryktene skulle morderne ha kommet til åstedet forkledd som munker og drept kongen med 56 knivstikk før de satte låven i brann og red vekk.

En teori er at det var hertug Valdemar av Slesvig (bror av hertug Erik av Slesvig) som sto bak mordet. Da Erik Klipping var død, kunne hans unge sønn Erik Menved, som allerede i 1276 var blitt hyllet som konge, umiddelbart tiltre som konge. Erik Menved var dog kun 12 år gammel i 1286.

Kilder i samtiden viser at mordet ble gitt stor oppmerksomhet i de fleste nordiske og nordtyske annaler og krøniker på denne tiden. De eldste av disse er årbøkene fra Ryd kloster og årbøkene fra erkebispesetet i Lund. I sistnevnte heter det kortfattet at kong Erik ble St.Cecilie natt drept på sitt leie av sine egne menn. Årboken for Ryd kloster skriver det samme, men tilføyer at kongen ble drept av 56 knivstikk.
Senere overleveringer blir gradvis fyldigere, og en årbok fra Lübeck fra tidlig på 1300-tallet heveder at Erik Klipping ble drept av sine menn for sin ukyskhets skyld.

Det som synes klart er at dynastiets motstandere hadde dermed en gyllen mulighet til å fremtvinge et regimeskifte.

Etter drapet på kongen hadde enkedronning Agnes av Brandenburg raskt tatt styringen som formynder for sin 12 år gamle sønn Erik Menved. De mest betrodde menn fra tiden under kong Erik Klipping ble hurtig fjernet og nye menn kom til. Blant annet fikk nettopp hertug Valdemar av Slesvig en sentral posisjon.

Ved domsmøtet i Nyborg pinsen 1287 sto den mektige grev Jakob av Nord-Halland, kongens tidligere marsk Stig Andersen Hvide og flere andre stormenn, som alle hadde vært sentrale i kretsen rundt kongen, på tiltalebenken. Om disse egentlig hadde noe å gjøre med mordet eller ikke er uklart. Stig Andersen Hvide flyktet fra landet og som lovløs ga han seg på piratvirksomhet. De dømte fikk ved domsavsigelsen heller ikke mulighet til å sverge seg fri, slik de ifølge loven hadde anledning til. På dette grunnlaget nektet både den norske kongen Eirik 2 Magnusson og erkebiskopen i Lund, Jens Grand, å anse dommen som rettskraftig. Historikeren Erik Arup har derfor argumentert for at dommen i Nyborg var et justismord. Mange av de danske stormennene søkte tilflukt i Norge i tiden etter dommen.

Erik Klipping ble gravlagt i krypten i Viborg domkirke. Etter kirkens brann i 1726 ble kongens jordiske rester overført til en muret grav bak alteret.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Ragnhild married Skule Bårdsen på Rein about 1209. Skule (son of Bård Guttormsen på Rein and Ragnhild Erlingsdatter på Kviden, "på Rein") was born about 1189 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died on 24 May 1240 in Elgeseter, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1240, Norge; Norsk konge.

Notes:

Occupation:
Håkon Håkonsson Unge, formelt norsk samkonge i årene 1240–1257. Håkon Unge var sønn av kong Håkon Håkonsson (1204–1263), som også ble kalt Håkon gamle, og dronning Margrete Skulesdatter (død 1270).

Den norske tronarvingen Håkon Unge fikk kongstittel på Øretinget i 1240 da hertug Skule gjorde opprør for å kreve den norske kongedømmet for seg selv, men mislykkes.

Håkon ble gift med Rikitsa Birgersdatter av Bjälboætten i Oslo i 1251. Rikitsa var datter av den mektige svenske riksforstanderen og jarlen Birger Magnusson, grunnleggeren av Stockholm, far til to sønner som begge ble konger av Sverige og styrte selv som Sveriges reelle hersker som formynderregent fra 1248 og til sin død i 1266.

Ekteskapet var en dynastisk allianse mellom det norske og det svenske kongedømmene og en forlengelse av fredsavtalen fra 1249 som sa at det skulle være fred mellom Norge og Sverige, uvenner av den ene eller den andre ikke trives eller tåles i den andres rike.

Deres eneste barn var Sverre Håkonsson (1252–1261). Normalt ville lille Sverre ha vært berettiget for den norske tronen etter at Håkon Unges altfor tidlige død, kun 25 år gammel. Det blir ikke aktuelt når Sverre dør som barn kun 9 år gammel. Den norske tronen gikk da uansett til Håkon Unges bror Magnus Håkonsson, kjent som Magnus Lagabøte og senere dennes sønner.

Han sendte i 1255 et gesandtskap (legasjon) til kong Alfons 10. av Kastilla (landskap i nordre og mellomste del av Spania).


Died:
Død i Tønsberg 30. april (eller 5. mai) 1257, begravd i St.Hallvards kirken i Oslo.

Håkon married Rikissa Birgersdotter before 1257. Rikissa was born about 1238; died on 13 Dec 1288. [Group Sheet] [Family Chart]

Kristin married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1257, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Da den eldre broren Håkon Unge ble konge sammen med sin far under hertug Skules opprør i 1240, ble Magnus hertug. Iflg. Håkon Håkonssons saga var det aktuelt å gi ham et hertugdømme som omfattet 1/3 av landet, men noen endelig avklaring fant aldri sted. Det synes likevel klart at han styrte over Sørvestlandet. Håkon Unge døde i 1257 og Magnus fikk da kongsnavn. Han ble kronet i 1261 og var enekonge fra årsskiftet 1263/64.

Broren kong Håkon la ut på krigstokt mot Skottland sommeren 1263 for å beskytte Sudrøyene (Hebridene og Man) som var en del av Norgesveldet. Felttoget endte uten noen klar avgjørelse, men kong Håkon døde på Orknøyene 17. desember 1263. Ettersom Magnus allerede var regjerende konge i farens fravær ble det intet brudd i den politiske kontinuiteten. Magnus var en målbevisst og velutrustet personlighet som tok grep om Norges indre og ytre forhold.

Kong Magnus innledet fredsforhandlinger med kong Alexander 3 av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 (Perth-traktaten) oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besittelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark sterling. Det er uklart hvor lenge skottene betalte avgiften. Bispedømmet Sodor fortsatte som en del av den norske kirkeprovinsen.
Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.

Under kong Magnus' styre holdt det politiske forholdet til England seg godt. Forholdet til Skottland var mer tvetydig. Magnus søkte å bedre forholdet gjennom en dynastisk allianse. Ekteskapet mellom hans sønn og tronarving Eirik og datteren til kong Alexander 3 av Skottland, Margareta, var et steg i denne retning.

Tilnavnet Lagabøte, det vil si Lovforbedreren, fikk han fordi han bøtte på lovene i Norge.
Først reviderte han de gamle landskapslovene, deretter ble en ny landslov, felles for hele landet, utarbeidet. Den ble vedtatt på tingene i årene 1274 (Landsloven) og 1276 (Byloven). Den ble også tillempet for Island og Færøyene.

Nye rangklasser og bestemmelser for riksembedsmenn og hird med adelige rettigheter og plikter. Nye titler for lendmenn og skutilsveiner (baron, ridder, væpner).
Adelen, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden, lendmenn og skutilsveiner, fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Landsloven var den første av sitt slag i Norden, og Norge ble dermed det andre landet i Europa, etter Kastilla (Castilla), med en lov som gjaldt for hele riket. Tidligere hadde hver landsdel hatt hver sin landskapslov. Magnus Lagabøte sto også for den første Allmenningsloven, som bokstavlig talt ryddet grunnen for vår tids offentlige territorium, frie områder til allmenn disposisjonsrett.

Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at Magnus også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom nasjonen på den ene side og kirkens egenrådighet på den andre siden, som imidlertid endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.

Til tross for stabiliseringspolitikken i vest og innad i riket var forholdet til de nordiske naboland mer problematisk. Det uløste spørsmålet om Plogpenningsdøtrenes arv holdt seg, men en pragmatisk konge av Magnus' støpning styrte riket trygt fra krig med Danmark. På 1270-tallet forsøkte han å megle i tronstriden i Sverige, men vant ikke fram.

Nordtyske handelsbyer var misfornøyde med at Byloven av 1276 behandlet utlendinger på lik linje med nordmenn. Magnus styrte igjen inn i et kompromiss som tillot gjestende handelsmenn en viss form for immunitet i Norge fra 1278.

Med den aktive utenrikspolitikken som Magnus førte, ble det for første gang bygget opp et norsk diplomatisk apparat med sendebud og brevveksling og gaver til utenlandske fyrster og kongehus. Diplomatiet førte til framveksten av en gruppe språkmektige og skriveføre menn. En viktig person her ble Lodin Lepp.

Han reformerte den tradisjonelle leidangen ved å bygge ut en profesjonell hær som i antall besto av 1200 mann. Styrken var ikke stående, men var en hurtigmobiliserende enhet. I en krigssituasjon ville antallet være større. Bruken av en elitestyrke førte også til at en ny sosial klasse av våpenføre menn oppstod.

Det ble gjennomført en omfattende myntreform i 1270-årene. Etter nærmere 170 år med små ensidige pregninger, såkalte brakteater, gjeninnførte Magnus Lagabøtes penning som hovedmynt i norsk mynthistorie. For første gang ble det utgitt fraksjoner av penningen, kvartpenninger.

Magnus Håkonsson er en av de første norske kongene som satte et tall bak sitt navn. Han kalte seg Magnus den fjerde i latinske dokumenter som Bergenstraktaten fra 1273 og Sættargjerden i Tønsberg fra 1277. Det hadde vært fem Magnus-konger før ham i henhold til kongesagaene, men to av dem var samkonger og førte ikke dynastiet videre. De gamle regnet dem derfor ikke inn i kongerekken.

Gift med Ingeborg, datter til Erik Plogpenning, konge av Danmark. Ingeborg av Danmark, født ca.1244, død 25.mars 1287. Hun øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280.

I mai 1280 døde den store reformatoren i Norge, 42 år gammel. Han lot seg begrave i Fransiskanerordenens kloster i Bergen. Tronfølgeren var Eirik Magnusson, kun 12 år gammel. Magnus Lagabøtes død ble, som ved faren Håkon Håkonssons død, et vendepunkt for den norske politikken både innad og utad i riket.

Magnus ble hovedperson i den siste kongesagaen som ble skrevet.

Magnus married Ingeborg Eriksdatter av Danmark in 1261. Ingeborg (daughter of Erik Valdemarsen av Danmark and Judith av Sachsen) was born in 1244 in Danmark; died on 25 Mar 1287. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Magnhild Hallkjellsdatter, "på Stein". Magnhild was born about 1250. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1280, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Eirik 2 Magnusen var konge av Norge i perioden 1280–1299. Eirik var eldste sønn av Magnus Lagabøte. Et fall fra hesteryggen påførte ham muligens en hjerneskade.

Siden han bare var et barn da han ble utropt til konge, ble riket ledet av et formynderstyre bestående av moren Ingeborg og de fornemste stormennene.
Disse kom i kamp mot kirken med den mektige erkebiskop Jon Raude for å få minsket kirkens stadig voksende makt over nasjonens verdslige områder (kirkens særrettigheter). Eirik hadde ingen del i konflikten, men fikk likevel tilnavnet prestehater.

Som myndig ble Eirik selv en del av den norske utenrikspolitikken hvor det norske monarkiet forsøkte å knytte dynastiske bånd, først og fremst til Skottland hvor Norge lenge hadde hatt interesser. Han ble først gift med Margaret av Skottland, datter av kong Alexander 3 av Skottland (d.1286). De fikk datteren Margrete, som ble dronning av Skottland i 1286, bare tre år gammel.
Det var avtalt ekteskap mellom henne og den engelske prinsen Edward (senere Edward 2), men Margrethe døde under overfarten til Skottland 1290, trolig på Orknøyene.

Etter datterens død fire år senere var Eirik en av de tretten som hevdet arverett til den skotske tronen. Hans kone døde i barselseng i 1283, og han giftet seg senere med Isobel Bruce, søster av Robert Bruce, den senere store skotske kongen.

Eirik førte en uheldig krig mot Danmark og hansaforbundet i det nordlige Tyskland som endte med at han måtte gi store innrømmelser til de tyske hansaene.

Kongeætten hadde brukt en oppreist løve som slektsvåpen. I 1280 eller noe seinere utstyrte Eirik Magnusson løven med øksa. Mens øksa var et nasjonalt symbol gikk løven tilbake til Eiriks stridbare forgjenger, Magnus Berrføtt. Fellessymbolet av øks og løve kalles i dag for Riksvåpenet og brukes som det overordnede visuelle symbol for den norske stat.

Ettersom Eirik døde sønneløs, ble han etterfulgt av sin bror, hertug Håkon.

Etter Eiriks død påsto ei Margareta å være datter av kong Eirik Magnusson. Det passet Håkon Magnusson dårlig, og hun ble dømt til døden. Etter sin død ble hun dyrket som en helgen.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1299, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Håkon var sønn av Magnus 6 Haakonsson Lagabøte og Ingeborg Eriksdatter av Danmark. Magnus Lagabøte delte kongeriket mellom sine to sønner Eirik og Håkon. Erik som var eldst, ble konge i 1280, mens den yngre broren, Håkon, fikk hertugtittel allerede i 1273, over Oppland, Oslo, Ryfylke, Færøyene og Hjaltland. Håkons hertugvelde var formynderstyrt fram til 1284 da den 14 år gamle Håkon fikk regjeringsmakt.

Hertug Håkon utviklet Oslo betydelig. Det gamle Oslos sentrum ble utvidet på sørøstsida av Alna da fransiskanerne, etter invitasjon fra hertugen, etablerte kloster på sørøstsida av Alna, i skyggen av Ekebergskrenten. Visstnok skal det allerede ha ligget en kirke i området som Fransiskanerne overtok. Grunnsteinen til Akershus festning ble lagt noe senere på 1290-tallet.

Da broren, kong Eirik 2 Magnusson, døde og Håkon overtok kongemakten over hele Norgesveldet 1. november 1299, overtok Oslo som kongssete etter Bergen. Håkon 5 ble den første konge som ble kronet i Oslo, som regnes som hovedstad heretter. I 1314 ble også det politiske tyngdepunktet flyttet til Oslo i og med at Håkon gav prosten i Mariakirken rikets segl til evig tid. Oslo var nå blitt Norgesveldets nye rikshovedstad.

Han ble omtalt som Hákon Háleggr på norrønt (i Flateyjarbók), og Håkon Langben på dansk.

Bygde Akershus (dvs. påbegynte arbeidet av anlegget på Akersneset (Akershus festning)), Båhus, og Vardøhus festninger.
Håkon innførte faste årlige inspeksjoner av sysselmennenes embedsførsel, og førte en kraftig politikk mot stormennene. Utstedte retterbot 1308 somavskaffet jarle- og lendmannsverdighet og inndro alle sysler og gavebrev på jordegods etter innehaverens død.

Håkon 5 Magnusson så sin kongsgjerning i et kristent perspektiv. Han gikk til daglig enkelt kledd, ga strenge påbud til sine sysselmenn om rettferdig behandling av sine undersåtter og straffet strengt overgrep som ble begått. Han ga påbud om å lage overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros, stimulerte misjonsarbeidet og glemte aldri å regulere arbeidsfolkets lønninger. Han ga store gaver til kirkene og bygde Mariakirken i Oslo. Samtidig var han europeisk orientert, og særlig gjennom dronning Eufemia hadde hoffet nær kontakt med europeisk kultur- og åndsliv.

Det fortelles at hele Oslo sørget da han døde, og at det skal ha skjedd flere mirakler ved hans båre. I Mariakirken fantes et Håkons-alter, og det fortelles at kongen helt frem til det 16. århundre ble holdt for å være hellig. Det var krefter i gang for en helligkåring, noe som resulterte i at pave Leo 10 formelt anerkjente hans kult i 1520 og godkjente at helgenmesse ble feiret ved et alter i Mariakirken. Men dette ble stoppet av reformasjonen i 1537.

At Håkon V Magnusson ble æret som helgen, ikke bare i Oslo og på Østlandet, men også utenlands, viser denne folkevisen:
Der kom Bud for Oslo ind
og ingen Mand dem kjende:
død var hellig Haakon Konning
Sankt Olaf Kongens Frende.
Død var hellig Haakon Konning
og Gud kaldte ham af dage:
han blev ført i Oslo ind,
i Mariekirke lagdes han i Graven
(Dansk håndskrift fra ca. 1560).

Håkon støttet svensk hertug Erik Magnussons strid mot broren.

Med ham døde den siste av det gamle norske kongehus på mannssiden.

Gift med Eufemia av Arnstein. Datter: Ingeborg, gift med hertug Erik Magnusson. Deres sønn Magnus ble senere både svensk og norsk konge.
Hans eldste datter, Agnes Håkonsdatter, (1290–1319) var hans uekte barn som giftet seg i 1302 med lendmannen Havtore Jonsson til Sudrheim og Borregård (1275–1320), og deres to sønner Jon og Sigurd ble senere sentrale i norsk politikk.

Håkon regjerte landet til sin død på Tunsberghus 8. mai 1319. Han ble begravet i Mariakirken i Oslo. Graven er markert med en steinplate.
Med Håkon døde Sverre-ætten ut på mannssiden, og Eriks og Ingebjørgs sønn Magnus ble i 1319 konge både i Norge og Sverige.

Kong Håkon 5 Magnussons og hans dronning Eufemias levninger ble funnet ved arkeologiske undersøkelser i Mariakirken på slutten av 1960-tallet. De ble senere identifisert av dr.med. Per Holck, og ble endelig overført til Det kongelige mausoleum på Akershus slott i 1982.

Family/Spouse: Catharina Ivarsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Håkon married Eufemia av Rügen in May 1299 in Mariakirken, Oslo, Norge. Eufemia was born about 1280; died in 1312. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Henning van Rome. Henning was born in 1280 in Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1307, Norge; Ridder og baron.
• Occupation: Bef 1319, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; Medlem av formynderregjeringen i 1319. Spilte en stor politisk rolle under Magnus Eriksson.

Notes:

Occupation:
Antagelig var det i forbindelse med bryllupsfestlighetene at hr. Havtore fikk ridderslaget, og sannsynligvis samtidig må han være blitt utnevnt til baron.

I en artikkel om Sudrheimsætten og Romerike diskuterer Eldbjørg Arnesen teoriene om Havtores slektsskapsforhold:
Andreas Holmsen har påvist at en mengde jordegods ble konfiskert på Romerike av rikskongen, både i forbindelse med slittungenes og ribbungenes opprør i 1220-årene og i rikssamlingstiden nesten 200 år tidligere. Holmsen mener videre at den første lendmannen som ble etablert fra Sudrheimsætten på Romerike tidligst kom i 1237 (Andreas Holmsen: Nye studier i gammel historie, s. 121-124, 140-146).

Vi vet at det satt en meget fremstående sysselmann på Romerike så sent som i 1238 - brorsønnen til baglerkongen Filippus (Håkonar saga, kap. 276,285).
Det ser videre ut til å ha manglet lokal øvrighet her under vårbelgenes opprør. Det er derfor mye som tyder på at tiden etter hertug Skules nederlag må bli det tidligste tidspunkt for etablering av en lendmann her.
Men etter den tid var altså Romerike et område som var pasifisert under kongens sterke ombudsmann.
Ikke minst dette har vist Håkon 5 at en forbindelse mellom kongehuset og Sudrheimsætten var en gunstig allianse.
Og i Jon Ivarsson Raud har han hatt en trofast mann i de stormfulle årene mens stormannsregjeringen førte landets styre i brorens navn.

Rent innenrikspolitiske forhold kan altså forklare giftermålet mellom Havtore Jonsson og Agnes Håkonsdatter.
Det er likevel et spørsmål om Jon Ivarssons sønn var ættstor nok til at forbindelsen kunne forsvares fra et dynastisk synspunkt. I og med at ekteskapet kom i stand, blir svaret selvfølgelig ja, men det kan være interessant å se litt nærmere på Havtore Jonssons sannsynlige avstamning.

Henning Sollied har studert dette spørsmålet. Han mener Jon Rauds far må være Ivar av Skedjuhof, som nevnes flere ganger i Håkon Håkonssons saga som kongens sveithøvding, både i kampen mot ribbungene og senere i kampen mot vårbeigene og hertug Skule. Han nevnes riktignok aldri som lendmann, men det er intet bevis for at han ikke har blitt utnevnt til en slik verdighet i den rolige perioden etter hertug Skules fall.
Det sterkeste indisium for at Ivar av Skedjuhof virkelig var Jon Ivarssons far, er imidlertid selve den gården som er knyttet til hans navn. Flere gårder i Norge kan ha hatt dette navnet i høymiddelalderen. Men Skea i Sørum, som også er avledet av Skedjuhof, gjenfinnes senere i Romeriksgodset til Jon Havtoresson.

Gården var like høyt skyldsatt som Sørum i 1647, så mye taler for at den også kan ha vært herresete på 1200-tallet og at det var Ivar av Skedjuhof som hadde den. Denne mannen er derfor svært sannsynlig som Havtore Jonsons farfar.

Sollied har gjettet på at Ivars far var Olav Måk, sysselmannen som ble overfalt av ribbungene da han var i bryllup på Løren og senere falt i kampen mot dem.
Håkon Håkonssons saga forteller at lendmannen Ale Varg var Olav Måks bestefar. Ale var gift med en datter til Harald Gille, og ifølge denne teorien ville Ivar av Skedjuhof være av kongeætt.

Derimot er det bedre belegg for Henning Sollieds teori om en sammenheng mellom Sudrheimsætten og Reinsætten.
Konstruksjonen bygger på at to av Jon Ivarson Rauds barnebarn og to av baron Tore Håkonssons barnebarn var firemenninger og måtte ha pavelig dispensasjon for å inngå ekteskap. Det er imidlertid mange muligheter for en felles stamfar.

Vi vet intet om Agnes Håkonsdatters morsslekt. Vi vet heller intet om Havtore Jonssons mor, mormor og farmor. Dessuten vet vi ikke hvem som var baron Tore Håkonsons mor og besteforeldre - faren var erkebiskop Håkon. Det er derfor mange muligheter for søskenforbindelser blant ekteskapskandidatenes oldeforeldre.
Men det faktum at det blant deres oldeforeldre fantes noen som var søsken er i seg selv et godt nok bevis på at de alle var av fremstående slekter. Blant den norske høyadelen giftet man seg standsmessig.

Jon Ivarssons avstamning var god nok til at hans sønn kunne bli en konges svigersønn og fremtidige kongers far.

Antagelig var det i forbindelse med bryllupsfestlighetene at hr. Havtore fikk ridderslaget, og sannsynligvis samtidig må han være blitt utnevnt til baron. Han nevnes vel i kildene aldri uttrykkelig som baron, men i et brev av 29.juni 1312 (DN IV 95) som han medutsteder, nevnes han foran hr. Snare Aslaksson, som gis baron-tittel i et brev av 20.mars 1308 (DN IX 79). Sistnevnte datum blir altså terminus ante quem også for hr. Havtores utnevnelse.

Ved den kongelige forordning av 17.juni 1308 ble det nemlig bl.a. bestemt at baron- (lendmann-) tittelen for framtiden ikke skulle utdeles.

Navnene Hafþórir og Hafþórr synes i begynnelsen av 1300-tallet å gå over i hverandre. Hr. Havtores navn gis som regel førstnevnte form, mens hans to sønner ofte bruker den kortere form i farsnavnet. Bortsett fra et tilfelle fra Härjedalen ved midten av 1200-tallet er hr. Havtore den første bærer av navnet i Norge. Derimot forekommer det på Island allerede på 900-tallet og i de følgende århundrer, om enn meget sjeldent. Navnet ble imidlertid også brukt i Sverige, og det sannsynligste er vel at det er kommet inn i Sudreims-ætten gjennom inngifte i en svensk ætt.

Sammen med faren var han tilstede i Mariakirken i Oslo i august 1309 ved hustruens halvsøsters trolovelse.
I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men i brev av 09.januar 1312 (DN I 132) tilbakekalte kongen denne disposisjon og skjenket i stedet hr. Havtore og fru Agnes 6 markebol i Sorknes i Solør, antagelig hele denne gården.
Selv om medgiften således ikke var helt ubetydelig var det altså ikke akkurat det halve kongerike hr. Havtore fikk med hustruen.

Det var kanskje også på grunn av dette at kongen et par dager senere, i brev datert Bergen 13.januar 1312, skjenket sin måg tuft ok gard varn j Sarpsborgh med lyckiuni ok fossenum allt vt i mitt arennar sua bræitt lyckian gjengr bræitt ofuan til (DN III 97):
Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs sændir allum monnum þæim sæm þetta bref sea eða hœyra q. g. ok sina. ver vilium atþer vitir. at firir hollrar þionostu saker. er ver hafum jamfnan rœynt af herra Hafþore Jons syni maghe vaarom þa hafum ver gefuet hanom ok hanslogleghom ærfingia æftir hann till æfuenlegrar [æig]nar tuft ok garð varn j Sarpsborgh með lyckiunni ok fossenom allt vt i mitt arennar sua bræitt semlyckian gengr bræitt ofuan till, skal hann þessa sama tuft ok foss vpp lata byggia ser til handa ok sinom ærfuingium, af þui firirbiodom ver huærium manneþessa vara (giof at) hindra eða talma firir hanom eða hans ærfingium, j nockorom lut. nema huæ(rr sem þat gerer) vili sæta vare sannre ræiði. Var þettabref gort j Biargvinn s(iau) nattom æftir þrettanda dagh jola a þrettanda are rikis vars, herra Biarne Auðunar son jnsiglaðe en Thorgæir klærkr ritaðe.

Sammendrag:
Kong Haakon Magnussön giver Hafthor Jonssön og Arvinger sin Gaard og Tomt i Sarpsborg (Borregaard) med Lykken og (Sarp-) Fossen til midt i Aaen langs Lykkens Bredde.

Kilde:
Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv.
Ved senere Segl forbundet medkgl. Stadfæst. af 1447, 1470, 1474 og 1507. Fra Regesta Norvegica, Bind III 1301-1319, nr. 757:
Gavebrev fra kong Håkon Magnusson til svigersønnen Havtore Jonsson: For de tjenestene han har ytt kongen, får han og hans lovlige arvinger kongens tomt og gård i Sarpsborg med jordstykket og fossen.
Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir klerk skrev.
Av senere kongers stadfestelsesbrev og en riksråds dom av 01.februar 1474 fremgår at gaven gjelder Borregård med tilhørende fossefall, en eiendom som forble i hr. Havtores etterslekts eie til inn på 1600-tallet (DN III 903):
Wij Hans meth gudz nade hoghboren førstis konningh Cristierns son karad kung til Danmarck retter arffwinge til Noriges rige hærtogh i Sleszwigh greffuej Holsten Stormaren Oldenborg oc Delmenhorsth gøre alle witherligt anno domini mcdlxx quarto ath skicket wor for oss oc for wort elskeligt radhkyndermøsse affthen j communet i Oslo her Swen Galle poo then ene sidhe oc Hans Eder poo then andre sidhee poo sin husfrwes weghne. kerde forne Hans Edher till her Swen Galle om en gardh som Borgergardh hether oc qwern oc qwernefoss meth som ther til ligger liggendes i Sarsborgh oc en annen qwernefoss som hether Steenbeck. thede forne Hans Edher oss breff som lwder poo forne Borgergardh oc qwernefoss som thette wort breff er wederfestfwnne wij for retthe ath forne Hans Eder poo sin husfrwes weghne [Her er i Originalen udeglemt: skall beholde eller noget lignende] Borgergardh oc qwernefoss til ewerdeligh eye henne oc hennes arffwinge en Steinbecks qwerne bruge oc beholde swo lenge som wor nadige herres kunges breffvt wiser en hwat som her (Swen) Galle haffuer vpboret aff renthen aff forne qwerne sidhen the komme j qwersethningh thet skall han j geen giffue jnnenthette oc poske. ther meth wore the wenner oc welsothe om alt thet som them j mellom haffwer waret. Jn cuius rei testimonium secretum nostrumpresentibus impensum. Datum die et loco quibus supradictis.

Sammendrag:
Den udvalgte Konge Hans og Norges Rigsraad paadömme en Sag mellem Hr. Svein Galle og Hans Eder angaaende Borgegaard i Sarpsborg med Kvernog Fos samt Stenbek Fos, hvilket alt tildömmes Hans Eder paa hans Hustrus Vegne i Henhold til de vedheftede ældre Kongebreve.

Kilde:
Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv. Sigillat. forbundet med No. 97,794, 886 og Kongebrev af 20 April 1507 nedenfor.
Hr. Havtore omtales som medutsteder av et par brev av 29.juni 1312 (DN IV 95) og 3.mai 1314 (DN IV 107). Under sistnevnte er hans segl bevart.
Tiden omkring 1300 var mer en tid for jurister enn for historikere.
Om Håkon 5 på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer.

Den 20.april 1319, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål Eiriksson, kongens svigersønn Havtore og fem andre fremtredende menn et dokument (DN I 156) i Tunsberg.
De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors og mange andre helligdommer at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv og formynderstyre.
Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige og ikke dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er fullmyndig.
Dette er siste gang Hr. Havtore nevnes i live.
Kongen døde 8.mai 1319 og hans svigersønn hr. Havtore kort tid senere.

Ifølge Gottskalks annaler døde hr. Havtore i 1319, ifølge Flatø-annalene i 1320 (Isl Ann. VIII og IX). I et brev utstedt i Tønsberg mellom 08.05.1319 og08.05.1320 omtales hr. Havtore som død.
At hr. Havtore ikke medbesegler unionstraktaten med Sverige som ble utstedt i Oslo omkring 28.juni 1319 (DN VIII 50) kan tyde på at han da allerede var død eller ihvertfall for syk til å avgi møte.

Hr. Havtore var sysselmann på Romerike (DN I 213) og ihvertfall i 1319 medlem av Riksrådet.
Foruten Sudreim og tallrike andre gårder på Romerike og i Solør må han ha eid adskillig gods i Borgesyssel.
Enda i 1400 hadde således Idd, Rokke og Eidsbergs kirker gamle tiendekrav på hr. Havtores arvinger (RB side 545 f, 565).

Som sysselmann på Romerike, og han bygsle bort bort kongens jordegods.
Et vitne attesterer i 1331 den praksis Havtore fulgte. Vitnet sier:
Jeg gjør kjent for dere at jeg var tilstede da Gisle på Odinshov lovet å sende ett skippund malt av hvert bruk på Odinshov til herr Havtore, og godt havremalt, og det skulle føres til Sudreim hvert år mens han (dsv. Havtore) hadde sysla, i stedet for den pliktveitsle som sysselmannen hvert år hadde rett til på Odenshov.

Den avløste pliktveitsla hadde vært holdt hvert år mellom jul og Kyndelsmesse (dvs. 2.februar) for sysselmannen og fem tjenere og fem mynder, gjennom et helt døgn med full kost slik at sysselmannen ikke syntes å mangle noe.

Det var som bortbygsler av kongens to bruk på Odingshov sysselmannen tok denne pliktveitsla, og avløsningen. Om han hadde tatt den i egenskap av kongens ombudsmann i alminnelighet, ville dette ellers vært like ulovlig, etter Landsloven og senere forordninger.
Ombudsmannens ulovlige tilleggsytelser blir i dette dokumentet betraktet som ordinære, noe det gjelder å vitnefeste. De må altså ha vært utbredt.

Fra hans to sønner Jon og Sigurd nedstammer en tallrik etterslekt.

Det sto ikke den norske kongen fritt å fatte avgjørelser i riksstyret. Først og fremst måtte han gjøre vedtak i samråd med det riksbærende aristokratiet.
Ettersom hirden var den organisatoriske rammen for landets verdslige aristokrati i størstedelen av perioden 1240-1350, fattet hirdstevnet, hirdens eget korporasjonsorgan, ikke bare vedtak for selve hirdorganisasjonen, men også for riksstyret.
Hirdkorporasjonens betydning for kongedømmets politikk kommer tydelig frem både i den bevarte hirdskråen, korporasjonens egen lov, og i tronfølgelovene av 1260 og 1273.

Hirdskråen omtaler kongens høyeste rådgivere blant hirdmedlemmene, og tronfølgelovene bestemte at lendmennene (de senere baronene) og andre hirdstjorer (hirdoffiserer) skulle avlegge en ed ved konungstekja som ikke bare forpliktet dem til å styrke kongen med sine råd, men som også gjorde disse hirdmennene medansvarlig for at kongen holdt eden sin til undersåttene om å holde lovene.
Edsavleggelsen plasserte de nevnte hirdmennene i en posisjon mellom konge og undersåtter, med forpliktelser til begge sider. Eden uttrykte de fremste hirdmennenes kontrollerende, avbalanserende funksjon i forhold til den personlige kongemakten.
Det nye, og det som pekte fremover, var altså at de fremstående hirdmennene ble tilkjent denne kontrolloppgaven ikke bare på egne og hirdkorporasjonens vegne, men også på vegne av alle kongens undersåtter.

Dette er ett av flere vitnesbyrd om at hirden i løpet av 1200-tallet hadde utviklet seg fra å være et relativt begrenset militærfølge for kongen til å bli en riksomfattende organisasjon for landets maktelite og dermed en helt grunnleggende del av det norske kongedømmets forvaltningsapparat.
At hirdorganisasjonen ble riksomfattende med medlemmer spredt rundt omkring, medførte imidlertid at hirdstevnet ikke kunne fungere som et daglig råd for den ambulerende kongen.

Den norske kongen hadde rådgivere rundt seg helt fra det norske kongedømmet ble etablert, men det er umulig å fiksere et tidspunkt for når vi kan regne med en rådsinstitusjon.
Under Håkon Håkonsson og sønnen Magnus ble en rådgiverkrets øyensynlig et mer fast element i styret av riket, bestående av en mindre gruppe kongsfrender, hirdmedlemmer, enkelte nærstående lendmenn og en eller flere biskoper.
Sammensetningen kunne variere etter tid og sted, og kretsen kunne bli supplert med prelater og lokale hirdmedlemmer fra steder der kongen reiste.
Den økende betydningen til den mer snevre kretsen av rådgivere kom ikke minst tydelig frem i samband med det aktive lovgivingsarbeidet under Magnus Lagabøte.

Et viktig steg på veien frem mot en rådsinstitusjon ble tatt under Eirik Magnussons umyndighetstid. Situasjonen tvang frem et mer organisert kollegium av fremstående verdslige stormenn som styrte i kongens sted og navn. Denne rådgiverkretsen fortsatte å øve en dominerende innflytelse under hele kong Eiriks regjeringstid, også etter at han var blitt myndig.

Etterfølgeren, Håkon 5 Magnusson, var provosert av rådsherrenes posisjon og politikk under broren Eiriks regjering og omtalte i negative ordelag den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom og likedan nå en tid siden.
Kong Håkon forsøkte derfor på ulike måter å styrke kongens kontroll over riksstyret for som han sa å ta vår fedrearv, hele Norges konges rike under vårt rådvelde.
Blant annet fengslet og henrettet han fremstående rådgivere fra brorens regjeringstid.

Aristokratiets nøkkelrolle for kongedømmets eksistens og funksjoner tilsa imidlertid at kongen ikke kunne regjere uten et råd av stormenn. Kongsrådet spilte derfor en sentral rolle også i Håkon 5's regjeringstid, særlig innen rettsvesenet og i utenrikspolitikken, men det tok også del i politiske beslutninger generelt.

Vi kjenner ikke til om det eksisterte en grad av formell organisering når det gjaldt medlemmer, medlemstall og oppgaver, men av kildene ser vi at både verdslige og geistlige menn opptrådte som kongelige rådgivere. Betegnelsen rikets råd i stedet for kongens råd dukker første gang opp i det norske kildematerialet i Håkon 5's rettarbot fra 1302 om en mulig fremtidig organisering av et formynderstyre.
Rettarbota hadde etter alt å dømme samband med at datteren Ingeborg skulle troloves med hertug Erik, og inneholdt faste regler for rådets sammensetning og oppgaver.

At et eventuelt fremtidig formynderråd ble kalt rikets råd i stedet for kongens råd, kom sannsynligvis av at et slikt råd nødvendigvis ville få en mer selvstendig funksjon under en umyndig konge.
Av totalantallet på tolv skulle fire av rådgiverne, deriblant kansleren som leder og merkesmann, ta seg av det daglige riksstyret med utgangspunkt frak ongsgården.
De resterende åtte skulle være spredt rundt i landet og føre tilsyn med kongedømmets lokale ombudsmenn.
Én gang i året skulle hele rådet samles med to biskoper for å drøfte rikets anliggender. De to biskopene skulle dessuten ha som særlig oppgave å føre tilsyn med rikets skattkammer sammen med de fire rådgiverne i kongsgården og motta årlig regnskap for kronens inntekter og utgifter.

Tronskiftet i 1319 medførte behov for et formynderstyre for den treårige kong Magnus.
Brevet som ble satt opp i forbindelsen med avtalen mellom nordmenn og svensker i Oslo i 1319, ble da også fra norsk side beseglet med det alminnelige seglet til rikets råd i Norge.
Likevel oppfylte ikke det formynderstyret som ble etablert under Erling Vidkunnssons lederskap i 1323, fullt ut bestemmelsene fra 1302.
Formynderrådet med drottseten i spissen var mer dominert av de verdslige stormennene enn hva kong Håkon 5 hadde lagt opp til, og gjenspeilte etter alt å dømme det verdslige aristokratiets styrke i 1320-årene.
Magnus Erikssons umyndighetstid ga dermed rom for de norske stormennene til å omdanne og konsolidere kretsen av rådgivere rundt kongen til et riksråd.

Også det at hirdorganisasjonen med hirdstevnet forsvant i samme periode, bidro til at de verdslige stormennene hadde behov for å bygge ut et politisk organ som kunne artikulere aristokratiets interesser i riksstyret og balansere kongens personlige makt.

Som myndig konge forsøkte Magnus Eriksson illustrerende nok å holde rådet utenfor deler av riksstyret i både Norge og Sverige. Det var en fåfengt politikk på lang sikt fordi aristokratiet hadde for sterke maktpolitiske interesser knyttet til rådets eksistens til at det var mulig for kongen å neglisjere rådets deltakelse i beslutninger. Riksrådet var allerede veletablert i den norske riksforvaltningen, der det hadde funksjon som aristokratisk interesseorgan, samtidig som det var et samarbeidsorgan for kongen i styret av landet.

På tross av dette fortsatte samarbeidet mellom konge og riksråd å variere i den daglige politikken. Ikke minst skyldtes dette at middelalderen sammenliknet med vår tid ikke hadde sans for formelt å avgrense politiske organ og deres myndighetsområde, noe som igjen blant annet hang sammen med det nevnte fraværet av atskilte samfunnssfærer.

Denne mangelen på klare formelle grenser for å utøve myndighet kommer til uttrykk i den svenske landslovens bestemmelser om riksrådet fra rundt 1350. Her het det at kongen skulle velge rådet, som skulle bestå av erkebiskopen foruten et hensiktsmessig antall biskoper, samt tolv verdslige menn. Imidlertid presiserte loven karakteristisk nok ikke rådets kompetanse i riksstyret.
Den rådseden som den svenske landsloven foreskrev for riksrådene, uttrykte klarere enn de tilsvarende norske edene fra slutten av 1200-tallet at rådsherrene hadde en kontrollerende funksjon både overfor konge og overfor befolkning. Riksrådet ble foreskrevet å skulle stå i en meklerstilling mellom konge og undersåtter ved å representere riket, et begrep som i loven var løsrevet fra begrepene konge og allmue og gitt en egen eksistens og betydning uavhengig av disse.

Utviklingen av et riksråd løp noenlunde parallelt i de tre nordiske rikene. I alle landene var formynderperioder grunnleggende for utviklingen mot et riksråd, men svenske og danske historikere har i tillegg lagt stor vekt på at henholdsvis Sverige og Danmark var valgriker. Valgsituasjonen krevde etterhvert et organ med valg- og kontrollrett overfor kongen, og et slikt organ måtte ut fra datidens maktpolitiske grunnstrukturer være et aristokratisk organ.

Trass i at Norge ikke var et valgkongedømme, eksisterte det imidlertid også her i landet elementer av valg i tronfølgen, ikke minst i forholdet mellom hirden og kongen.
Da hirden forsvant på begynnelsen av 1300-tallet, fremsto riksrådet, i kraft av å være aristokratiets fremste politiske organ, som hirdstevnets arvtaker i rikspolitiske vedtak, for eksempel om tronfølgen.

Forskjellen i innhold mellom de norske 1200-talls-edene og den rundt 80 år yngre svenske eden, må derfor hovedsakelig gjenspeile den mellomliggende utviklingen av kongens råd til et etablert riksråd i de respektive landene.

Også i Norge ble det formelt anerkjent at riksrådet representerte det norske riket.
Etableringen av riksrådet er samtidig uttrykk for en sterkere grad av institusjonalisering av riksstyret, noe som igjen ga den politiske organisasjonen i Norge et sterkere elitistisk preg, med klarere skillelinje mellom den daglige styringseliten og resten av befolkningen, enten det gjaldt medlemmer av aristokratiet eller bønder. Hirdorganisasjonens forsvinning kan koples til denne utviklingen. Et annet utslag av det samme var at antallet riksmøter ble færre etter 1280.

Utover på 1300-tallet kom større møter av geistlige og verdslige stormenn aldri opp mot 1200-tallets når det gjaldt antall, deltakere og omfang.
Folkets aksept av riksstyret skjedde primært ved tronskifter, mens det ikke lenger var samme behov for styringseliten til å konsultere bredere lag av undersåttene, både aristokrater og bønder, i det daglige styret.
Det økende elitepreget og avstanden til befolkningen fra riksstyret side kom også til uttrykk ved at det ble reist stenborger som støttepunkt i kongedømmets riksomfattende styringsapparat.

Kilder:
Eldbjørg Arnesen: Sudrheimsætten og Romerike, artikkel i Romerike Historielags årbok 1982, bind XII, side 19-21.
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116-118.
Cappelen's Norges Historie, Bind 3, side 275, 458.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 173-176.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind V (1931), side 546-547.
Aschehougs Leksikon 1974, Sudreim.
Axel Coldevin: Elingaard, Et gammelt herresete og dets historie, side 11.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 825, 827.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 391.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 95.

Havtore married Agnes Håkonsdatter about 1307. Agnes (daughter of Håkon Magnusen, "Håkon 5" and Catharina Ivarsdatter) was born in 1292; died in 1319 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ragndid married Torvald Toresen av Papøy in etter 1292. Torvald was born about 1250 in Shetlandsøyene, Skottland; died after 1309. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Erling Vidkunsen på Bjarkøy, "på Giske". Erling (son of Vidkun Erlingsen på Bjarkøy and Gyrid Andersdatter på Stovrheim) was born about 1292 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died about 1355 in Giske, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Albert married Marianne AlbertsdatterEberstein, Braunschweig, Niedersachsen, Tyskland. Marianne was born in 1250; died in 1295. [Group Sheet] [Family Chart]

Richitza married Nikolaus av Werle, "Nikolaus 2" before 1303. Nikolaus was born before 1275; died about 18 Feb 1316 in Güstrow, Mecklenburg-Vorpommern, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Skules datter Margrete kom til klosteret i 1264, året etter at hennes mann, kong Håkon Håkonsson, var død på Orknøyene. Og hun ble boende der til sin død.

Margrete var norsk dronning. Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann.

Hun fremsto som en tragisk skikkelse på grunn av striden mellom hennes far og hennes kjære ektemann. Hun sto likevel trofast ved sin ektemanns side.

Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264.
Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-132, NST Bind XIV (194?), side 119-129, 262-263.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 830.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 84.

Margrethe married Håkon Håkonsen av Norge, "Håkon 4" on 09 May 1263. Håkon (son of Håkon Sverresen av Norge, "Håkon 3" and Inga Olavsdatter til Varteig) was born about 1204 in Eidsberg, Indre Østfold, Norge; died on 09 May 1263 in Orkenøyene, Skottland; was buried in 1264 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Olav Ingesen på Stein. Olav was born about 1200 in Stein, Hole, Buskerud, Viken, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1280, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Eirik 2 Magnusen var konge av Norge i perioden 1280–1299. Eirik var eldste sønn av Magnus Lagabøte. Et fall fra hesteryggen påførte ham muligens en hjerneskade.

Siden han bare var et barn da han ble utropt til konge, ble riket ledet av et formynderstyre bestående av moren Ingeborg og de fornemste stormennene.
Disse kom i kamp mot kirken med den mektige erkebiskop Jon Raude for å få minsket kirkens stadig voksende makt over nasjonens verdslige områder (kirkens særrettigheter). Eirik hadde ingen del i konflikten, men fikk likevel tilnavnet prestehater.

Som myndig ble Eirik selv en del av den norske utenrikspolitikken hvor det norske monarkiet forsøkte å knytte dynastiske bånd, først og fremst til Skottland hvor Norge lenge hadde hatt interesser. Han ble først gift med Margaret av Skottland, datter av kong Alexander 3 av Skottland (d.1286). De fikk datteren Margrete, som ble dronning av Skottland i 1286, bare tre år gammel.
Det var avtalt ekteskap mellom henne og den engelske prinsen Edward (senere Edward 2), men Margrethe døde under overfarten til Skottland 1290, trolig på Orknøyene.

Etter datterens død fire år senere var Eirik en av de tretten som hevdet arverett til den skotske tronen. Hans kone døde i barselseng i 1283, og han giftet seg senere med Isobel Bruce, søster av Robert Bruce, den senere store skotske kongen.

Eirik førte en uheldig krig mot Danmark og hansaforbundet i det nordlige Tyskland som endte med at han måtte gi store innrømmelser til de tyske hansaene.

Kongeætten hadde brukt en oppreist løve som slektsvåpen. I 1280 eller noe seinere utstyrte Eirik Magnusson løven med øksa. Mens øksa var et nasjonalt symbol gikk løven tilbake til Eiriks stridbare forgjenger, Magnus Berrføtt. Fellessymbolet av øks og løve kalles i dag for Riksvåpenet og brukes som det overordnede visuelle symbol for den norske stat.

Ettersom Eirik døde sønneløs, ble han etterfulgt av sin bror, hertug Håkon.

Etter Eiriks død påsto ei Margareta å være datter av kong Eirik Magnusson. Det passet Håkon Magnusson dårlig, og hun ble dømt til døden. Etter sin død ble hun dyrket som en helgen.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1299, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Håkon var sønn av Magnus 6 Haakonsson Lagabøte og Ingeborg Eriksdatter av Danmark. Magnus Lagabøte delte kongeriket mellom sine to sønner Eirik og Håkon. Erik som var eldst, ble konge i 1280, mens den yngre broren, Håkon, fikk hertugtittel allerede i 1273, over Oppland, Oslo, Ryfylke, Færøyene og Hjaltland. Håkons hertugvelde var formynderstyrt fram til 1284 da den 14 år gamle Håkon fikk regjeringsmakt.

Hertug Håkon utviklet Oslo betydelig. Det gamle Oslos sentrum ble utvidet på sørøstsida av Alna da fransiskanerne, etter invitasjon fra hertugen, etablerte kloster på sørøstsida av Alna, i skyggen av Ekebergskrenten. Visstnok skal det allerede ha ligget en kirke i området som Fransiskanerne overtok. Grunnsteinen til Akershus festning ble lagt noe senere på 1290-tallet.

Da broren, kong Eirik 2 Magnusson, døde og Håkon overtok kongemakten over hele Norgesveldet 1. november 1299, overtok Oslo som kongssete etter Bergen. Håkon 5 ble den første konge som ble kronet i Oslo, som regnes som hovedstad heretter. I 1314 ble også det politiske tyngdepunktet flyttet til Oslo i og med at Håkon gav prosten i Mariakirken rikets segl til evig tid. Oslo var nå blitt Norgesveldets nye rikshovedstad.

Han ble omtalt som Hákon Háleggr på norrønt (i Flateyjarbók), og Håkon Langben på dansk.

Bygde Akershus (dvs. påbegynte arbeidet av anlegget på Akersneset (Akershus festning)), Båhus, og Vardøhus festninger.
Håkon innførte faste årlige inspeksjoner av sysselmennenes embedsførsel, og førte en kraftig politikk mot stormennene. Utstedte retterbot 1308 somavskaffet jarle- og lendmannsverdighet og inndro alle sysler og gavebrev på jordegods etter innehaverens død.

Håkon 5 Magnusson så sin kongsgjerning i et kristent perspektiv. Han gikk til daglig enkelt kledd, ga strenge påbud til sine sysselmenn om rettferdig behandling av sine undersåtter og straffet strengt overgrep som ble begått. Han ga påbud om å lage overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros, stimulerte misjonsarbeidet og glemte aldri å regulere arbeidsfolkets lønninger. Han ga store gaver til kirkene og bygde Mariakirken i Oslo. Samtidig var han europeisk orientert, og særlig gjennom dronning Eufemia hadde hoffet nær kontakt med europeisk kultur- og åndsliv.

Det fortelles at hele Oslo sørget da han døde, og at det skal ha skjedd flere mirakler ved hans båre. I Mariakirken fantes et Håkons-alter, og det fortelles at kongen helt frem til det 16. århundre ble holdt for å være hellig. Det var krefter i gang for en helligkåring, noe som resulterte i at pave Leo 10 formelt anerkjente hans kult i 1520 og godkjente at helgenmesse ble feiret ved et alter i Mariakirken. Men dette ble stoppet av reformasjonen i 1537.

At Håkon V Magnusson ble æret som helgen, ikke bare i Oslo og på Østlandet, men også utenlands, viser denne folkevisen:
Der kom Bud for Oslo ind
og ingen Mand dem kjende:
død var hellig Haakon Konning
Sankt Olaf Kongens Frende.
Død var hellig Haakon Konning
og Gud kaldte ham af dage:
han blev ført i Oslo ind,
i Mariekirke lagdes han i Graven
(Dansk håndskrift fra ca. 1560).

Håkon støttet svensk hertug Erik Magnussons strid mot broren.

Med ham døde den siste av det gamle norske kongehus på mannssiden.

Gift med Eufemia av Arnstein. Datter: Ingeborg, gift med hertug Erik Magnusson. Deres sønn Magnus ble senere både svensk og norsk konge.
Hans eldste datter, Agnes Håkonsdatter, (1290–1319) var hans uekte barn som giftet seg i 1302 med lendmannen Havtore Jonsson til Sudrheim og Borregård (1275–1320), og deres to sønner Jon og Sigurd ble senere sentrale i norsk politikk.

Håkon regjerte landet til sin død på Tunsberghus 8. mai 1319. Han ble begravet i Mariakirken i Oslo. Graven er markert med en steinplate.
Med Håkon døde Sverre-ætten ut på mannssiden, og Eriks og Ingebjørgs sønn Magnus ble i 1319 konge både i Norge og Sverige.

Kong Håkon 5 Magnussons og hans dronning Eufemias levninger ble funnet ved arkeologiske undersøkelser i Mariakirken på slutten av 1960-tallet. De ble senere identifisert av dr.med. Per Holck, og ble endelig overført til Det kongelige mausoleum på Akershus slott i 1982.

Family/Spouse: Catharina Ivarsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Håkon married Eufemia av Rügen in May 1299 in Mariakirken, Oslo, Norge. Eufemia was born about 1280; died in 1312. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Henning van Rome. Henning was born in 1280 in Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

I en artikkel om Sudrheimsætten og Romerike diskuterer Eldbjørg Arnesen teoriene om Havtores slektsskapsforhold:
Jomfru Agnes var Kong Håkon 5's eldste naturlige datter. Hennes mor kjennes ikke.

Hun ble trolovet med hr. Havtore i 1302. (Isl. Ann. IV, V). Hun var den gang neppe stort mer enn 10 år gammel. Ekteskapet mellom dem kan derfor først være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307.
I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men kongen tilbakekalte denne disposisjon.
I stedet skjenket han 6 markebol i Sorknes i Solør til hr. Havtore og fru Agnes, antagelig hele denne gården.

Diplomet er datert Bergen 09.januar 1312 (DN I 132):
Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs. sændir allum monnum þæim sem þetta bref sia eða hœyra Q. G. ok sina. ver vilium atþer vitir, þo at ver gæfuem þessar jarðer hæiman með Aghnæisi dottor vare, er ver giptum herra Hafþore Jons syni, er sua hæita, j vestra gardenum jSmiðz ruði, þriu sponn ok œyre; j Frœyhofs sokn af Borgyn tuau sponn; j Vlloom vestra gardenom, fiughur sponn; j Laðu engi tuæir aurar; j Þriukstaðum,halfan setta œyre, j Lundz sokn af Vittale nœrdre, halfuan œyre; af sydra Vittale, halfan annan œyre, j Hof sokn (af) Birkiflætj. tuaura; j Enda j Matlausa grænjatta œrtogar; j Skia þuæit, fiughur sponn; j Eindriða rudi halfan þridia œyre; jtem j Siofuarlijd j Nes sokn. halft timbr skinna; j Auðunar ruði þriu sponn ok halfrþridi œyrir; j Haugha lijð hæfsællda; j Læm. af Olstadum. þriu sponn; þa hafum ver þær aftr tækit vndir konongdomen, til æfuenlegar æignar. En þæimherra Hafþore ok Agnæisi dottor vare, hafum ver gefuet aftr j mot með sama skilorðe sæx marka bol j Surku nese j Solœyium; með allum þæim lunnyndomsem till hennar liggia, eða leghet hafua at forno ok nyiu; með þessom skilmala, at þau skulu þersa iorð hafua frialslegha firir huærium manne, æ meðan erhon lifuir, ok þæira loglegr arfue af henni niðrkomen, eftir hana, en ef þau æigu æi loglegan arfua sem nu er sagt, þa skal þerse jorð aftr vndirkonongdomen falla; af þui firirbioðom ver huærium manne þersa jorð. eða þær aðrar sem ver hafum hæiman gefuet með henni, hindra, eða talma. firirþæim, nema sa er þat gerer, vili sæta logleghom ræfsingum. Var þetta bref gort j Bjargvinn þrim nattom æftir þrettanda dagh jola, a þtrettanda are rikisvars; herra Biarne Auð unar son jnsiglaðe; en Thorgæir klærkr ritaðe. Tillegg: Bagpaa med senere Haand: bref vm Sarku næss j Soløyom.

Sammendrag:
Kong Haakon Magnussön lægger det Jordegods, han havde givet sin Datter Agnes i Medgift, da hun ægtede Hr.Hafthor Jonssön, atter under Kongedömmet, og giver dem i Stedet Gaarden Sorknes i Solöer, som skal gaa i Arv til hendes Börn; men lever ingen Börn efter hende, skal Gaarden falde tilbage til Kongen.

Kilde:
Efter Orig. p. Perg. i Dipl. Arn. Magn. i Kbhvn. fasc. 51. No. 9. Kongens Segl vedhænger noget beskadiget.
Fra Regesta Norvegica, Bind III 1301-1319, nr. 756:
Makeskiftebrev mellom kong Håkon Magnusson og hans datter Agnes:
Kongen skal ha tilbake følgende gårder eller gårdparter som han ga Agnes da hun giftet seg med herr Havtore Jonsson: Smedsrud, Borgyn i Frøyhov sogn, Uller, Løding, Trøgstad, Nedre Vettal i Lund sogn, Søndre Vettal, Bjørkeflåtten i Hof sogn, Endi i Matlaus grend, Skjatvet, Enderud, Sjøli, Audunarrud, Haugli og Olstad i Lem. Agnes og Havtore og deres barn skal ha 6 markebol i Sorknes. Dersom ekteskapet blir barnløst, skal eiendommene falle tilbake til kongen når Agnes dør.
Herr Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir [Tovesson] klerk skrev.
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116-117.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 391.
Aschehougs Leksikon, 1994, Sudreim.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 827.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 95.

Agnes married Havtore Jonsen på Sudrheim about 1307. Havtore (son of Jon Ivarsen på Sudrheim and Åsa Haftorsdatter) was born in 1275 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1320 in Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeborg married Eirik Magnusson in 1312 in Oslo, Norge. Eirik was born about 1282; died on 16 Feb 1318 in Nyköping, Södermanlands län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1389, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge

Family/Spouse: Elsebe. Elsebe was born about 1290. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1320, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; Etter faren arvet han hovedgården Sudrheim (Sørum) på Romerike med tilhørende gods.
• Occupation: Aft 1333, Sarpsborg, Østfold, Norge; Norsk ridder, lagmann og riksråd. Kongens sysselmann i Borgasysla, og norsk stormann.
• Residence: Abt 1354, Giske, Møre og Romsdal, Norge; Før sin død i 1354 innsatte Erling Vidkunsson Sigurd som arving til Giske.

Notes:

Occupation:
Sigurd kan ikke ha vært mer enn høyst 20 år gammel da han blir nevnt første gang i 1333 sammen med broren Jon. Havtoresønnene sammen med Erling Vidkunnsson og Ulv Sakseson blir sagt å ha holdt Tunsberghus for kong Magnus, men siden ga seg i hans vold.
Den føydale selvrådigheten som her fikk uttrykk, møter vi igjen hos Sigurd ved flere anledninger opp gjennom 1330-årene, og for hans del var den vel også utslag av ungdommelig overmot.
Det har kanskje sammenheng med oppsetsigheten i 1333 som vi hører om i et pavebrev fra 25.juni 1334, da han ble løst fra det bann han var lyst i for å ha fanget bisp Hallvard av Hamar og tvunget ham til for en tid å overlate ham et av bispens faste slott, sikkert Mjøskastellet. Det er mulig at dette gjelder den notis som finnes i en enkelt islandsk årbok under året 1339, at biskopene Salomon (av Oslo) og Hallvard ble fanget og ranet for gods av Roar (ellers ukjent), Sigurd og Ulv.

Den 29.september 1342 fikk han pavelig dispensasjon til å gifte seg med Ingebjørg, datter til herr Erling Vidkunnsson. Han ble dermed en av arvingene til det største jordegods i Norge, og da Erlings eneste sønn Bjarne døde barnløs i 1353 ble han i virkeligheten hovedarvingen.
Allerede før sin død i 1354 innsatte Erling Sigurd som arving til Giske, og etter Erlings død fikk han dessuten Bjarkøy. Derved ble han uten tvil den rikeste godseieren i Norge.
I 1353 var han også blitt medarving til Sundbugodset, og i 1363 fikk han dom for medarverett etter sitt søskenbarn fru Herdis Torvaldsdatter.
Han øket sitt gods ved jordkjøp både nordenfjells og vestenfjells, og han hadde også gods i Värmland.

Mens broren, herr Jon, mer og mer holdt seg til Sverige, ble Sigurd den fremste adelsmann i Norge.

Kong Magnus ble myndig en gang i løpet av 1331-32. Rett etter kom det første av i alt to opprør av norske stormenn mot kongen som vi kjenner til. Det andre skjedde i 1338-39. Kildematerialet er for tynt til at en kan rekonstruere konfliktenes omfang og innhold i større detalj, men begge gangene var det fremstående verdslige stormenn som gikk i åpen konfrontasjon med kongen, typisk nok blant annet ved å kontrollere festninger, datidens viktigste politisk-administrative støttepunkt, henholdsvis Tunsberghus og Akershus.

Under det første opprøret deltok blant annet den avgåtte drottseten Erling Vidkunnsson. Om dette opprøret heter det uttrykkelig i det bevarte kildematerialet at opprørerne underkastet seg kongen, unntatt én.

Fra den andre konflikten vet vi at det ble inngått en våpenstillstand og avtalt forhandlinger, uten at vi kjenner til om disse ble holdt. Noen ensidig seier for kongen kan det imidlertid ikke ha vært snakk om i siste omgang. Kongens fetter, Sigurd Havtoresson, tok del i begge reisningene, og han fortsatte å spille en fremtredende rolle i norsk politikk utover på 1300-tallet. Det samme gjaldt også andre av opprørerne.

Flesteparten av norske historikere har tolket de to opprørene som utslag av unionsmotvilje hos nordmennene og ønske om å oppløse kongefellesskapet med Sverige. Denne uviljen som skal ha gått tilbake til siste del av Håkon 5's regjeringstid, da norske stormenn opplevde at de var blitt utmanøvrert i den nordiske politikken og slik heller søkte å isolere seg.
I tråd med dette har norske historikere ment at en unionskonflikt mellom konge og aristokrati i Norge ble løst da nordmennene presset kong Magnus til å la sin yngste sønn Håkon bli hyllet som norsk konge av riksrådet i 1343 og av en allmueforsamling året etter. Samtidig ble den eldste sønnen Erik utpekt til farens etterfølger i Sverige.

Svenske historikere har på sin side gjennomgående avvist den norske forklaringen på hyllingen av Håkon som norsk konge. De har ment at kong Magnus tok initiativet til hyllingene både i Norge og i Sverige av hensyn til freden innen dynastiet.
Ved å tildele sine to sønner hvert sitt kongerike, kunne kong Magnus håpe på at en unngikk en brødrestrid, lik den som hadde herjet innen det svenske dynastiet i farens levetid.
Den svenske teorien forklarer en del av hendelsesforløpet, men gir ikke tilfredsstillende svar på hvorfor norske stormenn hadde gjort opprør, eller på at Håkon - i motsetning til broren - skulle tiltre som konge straks han ble myndig. Den norske teorien forklarer også bare en del av hendelsesforløpet i Norge og ikke hva som samtidig skjedde i Sverige.

Ingen av de konkurrerende teoriene kan derfor i sin mest rendyrkete form gi en overbevisende tolkning av det samlete bevarte kildematerialet. Vi skal derfor se kritisk på de to forklaringene i lys av det vi vet om hendelsene i Norge og Sverige i de ti første årene av Magnus Erikssons regjeringstid som myndig konge. Det gir samtidig mulighet for å avdekke de grunnleggende trekkene ved norsk riksstyre i perioden.

Hvis vi legger til grunn tilstanden i Sverige i samme periode, riksstyrets funksjon i formynderperioden forut og det at kongen nettopp hadde tiltrådt som myndig konge, er det liten grunn til å tro at opprøret i 1332-33 bunnet i misnøye med kongens personlige politikk. Det er lite trolig at den 16-årige kong Magnus alt høsten 1332 hadde rukket å utfordre norske stormenn i den grad at de skulle gjøre opprør.
Sannsynligvis bunnet det første opprøret i en konflikt innad i det norske aristokratiet om innflytelse på riksstyret i den nye situasjonen da kongen var erklært myndig. Dette var en konflikt som hadde forbindelseslinjer bakover til formyndertiden. Som toppfiguren i riksstyret, måtte kongen likevel nødvendigvis bli opprørets formelle motpart.
Derimot er det ingen grunn til å betvile at opprøret i 1338-39 var en reaksjon på kong Magnus' egne handlinger.

Nyere forskning har imidlertid trukket i tvil det tradisjonelle synet om at norske stormenn i perioden var styrt av en allmenn unionsmotvilje. Kong Magnus Eriksson videreførte på mange måter den politikken som hadde vært ført av riksstyret i begge land mens han var umyndig, og han bekreftet i sin praktiske politikk den manglende vilje hos både konge og stormenn til å utvikle kongefellesskapet mellom de to rikene tettere enn høyst nødvendig. Kongen startet ikke noen bevisst forsvenskning av norsk styringsapparat eller tok inititativ til å etablere felles styringsorgan for de to landene.

De få eksemplene en har på at kong Magnus overførte elementer fra et lands politiske tradisjoner til et annet, er ikke mer enn en måtte vente når landene hadde felles konge. Impulsene gikk dessuten begge veier, der de norske elementene særlig var knyttet til lovarbeid og geistlige i kongens tjeneste. Grunnstrukturene i det norske kongedømmets forvaltningsapparat ble derfor opprettholdt og til dels videreutviklet under Magnus Eriksson.

Kong Magnus utfordret imidlertid maktbalansen og samarbeidet mellom konge og aristokrati i begge rikene. Kongen søkte i både Norge og Sverige dels å regjere uten rådets medvirkning i flere saker og dels å knytte til seg rådgivere utenfor topparistokratiet, det vil si menn som gjennomgående var mer avhengig av kongens gunst for å gjøre karriere. Samtidig gjennomførte han i begge land administrative reformer som skulle styrke kongens makt på bekostning av rådet. Det var en provoserende politikk overfor stormennene som på lengre sikt skulle koste kong Magnus dyrt i Sverige. Det var likevel i Norge at den åpne motstanden kom først, og grunnen var at kongefellesskapet her i denne perioden forsterket konfliktpotensialet mellom konge og riksbærende aristokrati.

Kongefellesskapet og det faktum at Magnus Eriksson var fraværende fra Norge i lange perioder, opptatt med gjøremål som svensk konge, reduserte nemlig i betydelig grad norske stormenns innflytelse på norsk utenrikspolitikk og forvaltningen av rikets ressurser. Ikke minst var faren der for at landets ressurser ble brukt til utenrikspolitikk som ikke tjente det norske kongedømmets og aristokratiets interesser.
En hovedårsak til kongens fravær fra Norge var at han svært tidlig ble opptatt med å sikre seg Skåne, noe som bandt mye av hans tid og ressurser. Dessuten øynet han muligheter for ytterligere ekspansjon i Danmark og Østersjøområdet. Alt dette skjedde med utgangspunkt i det svenske kongedømmets interesser og ble støttet av det svenske aristokratiet.

Fra Norge hadde ikke kong Magnus de samme mulighetene for å ekspandere, og følgelig ble den norske komponenten i utenrikspolitikken hans betydelig mindre enn den svenske. Norske stormenn hadde tidligere vist at de kunne støtte en ekspansjonspolitikk, men nordmennene hadde liten grunn til å la norske ressurser bli brukt til å oppnå utenrikspolitiske mål som utelukkende tjente det svenske kongedømmets interesser, som for eksempelkontrollen over Skåne.
Kongen hadde i sin tid kjøpt panteretten til Skåne og Blekinge av en holsteinsk greve for formidable 34.000 mark sølv, kølnsk vekt, en sum kong Magnus hadde store problemer med å reise.
Som viktig grunn til at norske stormenn gjorde opprør, har derfor norske historikere trukket frem frykten for at kong Magnus skulle bruke norske riksinntekter til å finansiere sin Skånepolitikk.
Kongefellesskapet gjorde dermed spørsmålet om kontrollen med riksinntektene ekstra følsomt i Norge.

Alt i Osloavtalen fra 1319 ble det uttrykt bekymring for statsinntektene fra norsk side, og kuppet i 1323 ble blant annet begrunnet med hensynet til rikets finanser. Spørsmålet ble ikke mindre aktuelt da kong Magnus grep til ulike tiltak for å styrke de norske riksinntektene og sin direkte kontroll med bruken av dem. Typisk for kongens politikk i disse årene var at han la to av Norges tre festninger i det sønnafjelske direkte under kongehuset, henholdsvis Tunsberghus og Båhus. Dette innebar at det norske rådsaristokratiet ble avskåret fra å øve innflytelse på besettelsen av høvedsmannsposten og på bruken av inntektene fra de nevnte festningene. Det styrket kongens kontroll over blant annet finansene på bekostning av aristokratiet, ettersom festningene var periodens viktigste administrative støttepunkt for riksstyret. Med datidens forvaltningssystem måtte dessuten kongens lange fravær fra landet uten at det var oppnevnt noen som kunne fylle kongens plass i styringsverket, medføre problemer for det daglige riksstyret.

Sett under ett var det derfor nordmennene som hadde opplevd både de største og de fleste negative følgene av kongefellesskapet i løpet av 1330-årene. Situasjonen ble øyensynlig vurdert som så alvorlig at norske stormenn i 1338 gikk til det drastiske skritt å reise opprørsfanen mot kong Magnus. Derfor kan vi si at opprøret virkelig har bunnet i unionsmotstand dersom en med det mener motstand mot de konkrete negative følgene som den felleskongen hadde hatt for det norske riksstyret og den riksbærende elitens interesser. Hyllingen av Håkon Magnusson som norsk konge og vedtaket om at han skulle ta over etter faren når han ble myndig, må ha vært et forsøk på å bøte på dette. Det var en løsning som bokstavelig talt kan ha sett dagens lys i kjølvannet av det siste norske opprøret. Kongens to sønner ble nemlig født i rask rekkefølge, Erik senest i begynnelsen av 1339 og Håkon i 1340. At den yngste sønnen fikk navnet Håkon, et navn helt ukjent i det svenske dynastiet, men desto mer typisk for det norske, og vokste opp i Norge, peker dessuten klart mot at han var tiltenkt den norske tronen.
Det er imidlertid ytterst tvilsomt at kong Magnus frivillig gikk med på å abdisere til fordel for sønnen. Det ville være et for stort maktpolitisk tap for Magnus Eriksson.
Videre overbeviser ikke argumentet fra enkelte historikere om at forskjellsbehandlingen mellom Håkon og broren Erik var et tiltak for å sikre freden mellom de to i fremtiden, ved at Håkon skulle sitte trygt på den norske tronen før broren Erik ble svensk konge.
Et mye enklere og mindre vidtfavnende vedtak i den forbindelse ville ha vært å la Erik som eldste fødte sønn arve Norge, og la Håkon bli valgt i Sverige. Beslutningen om at Håkon Magnusson skulle ta over regjeringsmakten i Norge etter faren når han ble myndig, må derfor ha blitt presset frem av de norske stormennene.
I hyllingsbrevet for Håkon fra 1343 uttalte de da også at den vedtatte løsningen var noe de på forhånd hadde tenkt å be kongen om.

Ut fra en styrket posisjon både i Sverige og utenrikspolitisk ser det imidlertid ut til at kong Magnus under prosessen lyktes i å omgjøre det opprinnelige vedtaket om fremtidig full abdikasjon til bare en delvis.
I hyllingsbrevet fra bønder og bymenn fra 1344 het det ikke lenger at Håkon skulle ta over hele Norge, men en del. Og det var trolig representanter for Håkons fremtidige riksdel som hyllet ham. Både kong Magnus og norske stormenn kunne akseptere en fremtidig riksdeling som løsning.
Sistnevnte hadde vunnet en betydelig seier ved at landet igjen ville få en konge som oppholdt seg mer i riket, med de maktpolitiske gevinstene det ville innebære for stormennene. Kongen på sin side hadde greid å bevare dynastiets kontroll med Norge.

Også det alminnelige politiske klimaet åpnet for en kompromissløsning med riksdeling. Det er ikke mulig å spore et unionsønske verken hos kongen eller hos de svenske stormennene. Men det er også vanskelig å tillegge norske stormenn en særskilt motstand mot unionstanken som sådan.
Innbakt i hyllingen av Håkon Magnusson lå nemlig muligheten for et nytt kongefellesskap med Sverige i fremtiden. I bymenns og bønders hyllingsbrev fra 1344 het det at dersom Håkon døde uten sønner, skulle den gamle arvefølgen tre i kraft. I klartekst betydde det en åpning for at Erik eller en sønn av ham kunne bestige den norske tronen. Passusen avdekker altså nordmennenes lojalitet til dynastiet.

Hyllingene i Norge og Sverige i 1343-44 var derfor i tråd med politikken som de ledende gruppene i begge land, inkludert kongen, hadde ført siden 1319, at det norsk-svenske kongefellesskapet var et dynastisk nødvendig intermesso som på lang sikt måtte avvikles. Folkungene var anerkjent som det rettmessige dynastiet i begge rikene, samtidig som en innenfor denne dynastiske rammen ønsket å gjenopprette det innenlandske kongedømmet både i Norge og Sverige.

Maktbalansen mellom konge og aristokrati innen det norske riksstyret så langt på vei ut til å være gjenopprettet etter 1344. Kong Magnus slo inn på e nmer samarbeidspreget politikk overfor stormennene i Norge og oppholdt seg mer regelmessig i landet. Samtidig overlot han flere styringsoppgaver til det norske riksrådet. Med forholdet til kongen og Sverige avklart, var det vilkårene for de tyske kjøpmennene i Norge som sto sentralt i norsk utenrikspolitikk i 1340-årene.

Kong Magnus forsøkte å utnytte den kaotiske situasjonen i Danmark til omsider å få stadfestet herredømmet sitt over Skåne og eventuelt vinne enda mer dansk land. Den nye danske kongen fra 1340 av, Valdemar Atterdag (1340-75), arbeidet imidlertid målbevisst for å gjenreise den danske kongemakten over så mye av det opprinnelige danske territoriet som mulig.
Resultatet var en krig i 1342 mellom på den ene siden kong Magnus og holsteinerne og på den andre siden kong Valdemar og de vendiske byene med Lübeck i spissen. I samband med fredsoppgjøret stadfestet kong Magnus i 1343 de tyske kjøpmennenes privilegier i Norge og avskaffet samtidig den nye tollen Håkon 5 hadde pålagt dem. I stedet skulle tollprivilegiet fra 1294, som var mer gunstig for de tyske sjøbyene, gjelde. Et viktig motiv for kongens innrømmelse overfor de tyske sjøbyene var utvilsomt kong Magnus' behov for støtte fra dem - ikke minst finansielt - for å kunne oppnå en endelig og varig overføring av Skåne, fra den danske til den svenske kronen.

Stadfestingen var et brudd med hovedlinjene i Håkon 5's og formynderstyrets politikk overfor de tyske kjøpmennene, en politikk som kong Magnus hadde fulgt frem til 1343. Norske historikere har oppfattet privilegiebrevet fra 1343 som et knefall for hanseatene fra kongens side og et brudd med den nasjonale handelspolitikken. Kongen avslørte imidlertid i sin videre politikk at han ikke hadde til hensikt å gi de tyske kjøpmennene frie tøyler i Norge.

Kort etter innrømmelsen til tyskerne ble Bergen bys privilegier fornyet, og i 1346 fikk Oslo sitt første privilegiebrev. Meningen var tydeligvis å styrke den norske kjøpmannsstanden og hindre de tyske kjøpmennene i å tøye privilegiene lenger enn deres nøyaktige ordlyd. Denne politikken som har blitt kalt motbrev-politikken, og som fortsatte utover i senmiddelalderen, kan selvsagt i første rekke ha vært et resultat av stormennenes innflytelse på kongens politikk, ettersom de hadde økonomisk interesse av den mer restriktive politikken som var fulgt frem til 1343.
Men også kongen ville ha interesse av å holde hanseatene i tømme. Det er derfor ikke vanskelig å se at konge og stormenn her kunne møtes i en grunnleggende enighet. En skal dessuten huske at Håkon 5 også hadde måttet stadfeste hansaprivilegiene trass i sitt forsett om å føre en restriktiv politikk på området.

Uavhengig av om han hadde et formelt ombud eller ikke, var en kongsmann forpliktet overfor kongen til å ta del i forvaltningsoppgaver i det området han befant seg, dersom kongen eller ombudsmannen hans der ba om hjelp. Det viser manglende formalisering av administrative handlinger og hvor personbasert periodens styringsapparat var.
De formelle ombudene utviklet seg imidlertid i takt med kongedømmets økende oppgaver i samfunnet, og det viktigste lokalombudet i kongedømmets landsomfattende administrasjonsapparat i perioden hadde sysselmannen.

Sysselmannsombudet dukket opp omtrent samtidig med byggingen av de første stenborgene og var enda et uttrykk for økt spesialisering og institusjonalisering av riksstyringsappartet. Sysselmannen hadde større ansvarsområde, autoritet og prestisje enn hva årmannen hadde hatt, samtidig som de fleste ser ut til å ha manglet lendmannens geografiske tilknytning til distriktet der han representerte kongen. Sysselmannen opptrådte som representant for kongemakten i sin syssel og hadde myndighet i kraft av det.

Hele landet så langt nord som til og med Hålogaland var delt i ca. femti sysler, av vekslende utstrekning og med varierende folketall. Så langt vi kan bedømme, skiftet sysselmennene relativt ofte ombudsdistrikt. Det finnes eksempler på at bestemte sysler ble forlent bort til slekter, og Håkon 5 åpnet, som nevnt, for et arveelement i sysselforvaltningen.

Da kongens fettere, Jon og Sigurd Havtoressønner, ønsket å få stadfestet retten til Borgarsysla (dagens Østfold), som Håkon 5 hadde forlent dem med, avsa imidlertid en forsamling av riksrådsmedlemmer og lagmenn en dom i januar 1347 om at en norsk konge ikke kunne forlene eller gi bort en så stor del av riket for lengre tid enn sine egne levedager. Et viktig premiss i dommen var altså at den til enhver tid regjerende kongen i sin levetid, i utgangspunktet fritt forvaltet kongedømmets styringsapparat og undersåtter, uavhengig av hva forgjengerne på tronen hadde bestemt.

En nyutnevnt sysselmann skulle avlegge en skriftlig ed for kongen, den såkalte syslemannsreversen. Her skulle sysselmannen love blant annet å være hensynsfull mot kongens leilendinger, å bygsle bort og la huse kongens eiendommer vel, og ikke personlig dra fordeler av embetet, verken i form av gaver eller i form av underhold. Videre lovte han at kongens visse øre, det vil si faste kongsinntekter som skatt og avgifter, skulle komme inn på den tid og det sted som kongen bestemte, og på rett måte og med rette fradrag for sysselmannen. Sistnevnte skulle gjøre fullt rede for kongens visse øre hver tolvte måned, enten den vokste eller minket, det samme gjaldt for veitsler, og også her skulle det gjøres med rett utregning.

Syslemannsreversens påbud om regnskap har fått enkelte historikere til å mene at sysla var en form for regnskapslen, langt på vei lik senmiddelalderens regnskapslen. Betegnelsen len brukes da også noen få ganger om sysle i dokumenter fra høymiddelalderen, men det er ikke helt klart hva samtidens nordmenn la i dette.

Andreas Holmsens hypotese var at i denne sammenheng betegnet len inntektene fra sysla, mens sysle betydde sysla som administrasjonsenhet. Samtiden manglet de tekniske forutsetningene for regnskapsføring og kontroll i moderne forstand, det gjaldt både tallbruk og allmenn lese- og skrivekyndighet, selv om en god del kongelige ombudsmenn må ha kunnet lese og skrive.

Selve regnskapsavleveringen i perioden kunne foregå muntlig der flere personer deltok, noe som gjorde at også menn som verken kunne lese eller skrive kunne følge prosessen. Regnskapsplikten var pålagt først og fremst for at kongen skulle kunne kontrollere ombudsmannen, ikke for å skape oversikt over finansene. På tross av at datidens riksstyre hadde tilstrekkelig administrative ferdigheter til å utvikle et system med skyldsetting av alle landets gårder og til å fastsette deres leidangsskatt, må vi derfor ikke overvurdere kongens mulighet for å kontrollere de inntektene som kom inn i hver enkelt sysle.

Selv om det ble presisert i syslemannsreversen at kongens faste inntekt kunne variere, ser systemet i praksis ut til å ha bygd på at den visse øre i utgangspunkt var en forventet fast sum. Dersom sysselmannen hver tolvte måned kunne avlevere en sum lik den forventede, var det neppe særlig mye kongen kunne gjøre for å ettergå sysselmannens regnskap og sjekke om denne hadde underslått noen av kongens inntekter.

Sysselmannen skulle bli lønnet gjennom en andel av kongsbøtene. Bøtene var blant de uvisse kongsinntektene ettersom de kunne variere i størrelse. Dertil kom at sysselmannen hadde flere måter å øke inntektene sine på, noe som ikke minst bevitnes av samtidige kongebrev med klager om at sysselmenn urettmessig tilegnet seg kongsinntekter.

På tross av at sysselmannsombudet betydde en økt profesjonalisering av kongedømmets styringsapparat, var ombudet likevel tidstypisk gjennom sin flerfunksjonelle karakter, i motsetning til dagens tjenestemenn som gjennomgående har én grunnleggende funksjon. Sysselmannen hadde karakteristisk nok både fiskale, rettslige og militære oppgaver, og til å hjelpe seg på enkelte felt hadde han lensmannen.

Lensmannen skulle i utgangspunktet ikke være en kongens håndgangne mann, med mindre lokalbefolkningen aksepterte det, men velges blant forstandige bønder ... slike som ætter fra og er kjent for god oppførsel i bygdelaget, som det heter i en rettarbot fra 1293.
Tanken var åpenbart at sysselmannen skulle ha en assistent i sysla som hadde lokalkjennskap og tillit hos lokalbefolkningen. I de eldste kildene ser det ut til at lensmannen først og fremst skulle opptre som sysselmannens stedfortreder i rettshåndhevelsen, men senere ser vi at han også deltok i oppebørselen av kongens inntekter.

Etter forsoning 1339 er det ingen direkte vitnemål om konflikt mellom kongen og Sigurd, men ting tyder på at kong Magnus den første tida heldt Sigurd noko på avstand. På Varberg slott 1343, då kong Magnus gjorde junker Håkon til norsk konge, var Sigurd, Bjarne Erlingsson og Ogmund Finnsson til stades med væpnarstatus. Fire år seinare, då testamentet til kong Magnus og dronning Blanca vart oppsett, hadde Ogmund vorte riddar, og Sigurd er plassert som nummer to av væpnarane, etter Bjarne. Sigurd og Bjarne må ha fått riddarslaget like etter at testamentet vart oppsett (mellom 15.7.1347 og 16.2.1348). For Sigurd kan det ha skjedd samtidig med at han vart lagmann i Oslo (nemnd første gong som lagmann 18.8.1347). Den om lag to år eldre broren Jon hadde då vore riddar i 10 år. Lagmannsombodet hadde Sigurd truleg til noko etter 1350, og deretter var han nokre år syslemann på Søre Hedmark.

Dei sterke godsinteressene Sigurd fekk på Vestlandet og i Nord-Noreg, kan forklåre at han overtok den prestisjetunge stillinga som høvedsmann på Bergenhus. Han var i open konflikt med hanseatane 1365 og 1366, og 1370 blir hanseatiske overgrep mot herr Sigurd omtala. Dette året hadde han tilhald i Oslo, og under pesten som herja byen, døydde etter alt å døme fru Ingebjørg. Truleg var Sigurd då syslemann på Romerike; han hadde ein lensmann her 1376.

I den følgjande tida ser det ut til at Sigurd konsentrerte seg om administreringa av den svære godssamlinga, som vart sterkt råka i krisetida etter Svartedauden. Men han hadde ein framskoten plass i kongens råd. I fredsavtalen med hanseatane 1369 er han som einaste stormann ved sida av drottseten nemnd som kongens rådgjevar, og i fleire samanhengar, m.a. 1381 då barnekongen Olav 4 vart hylla på Øyratinget, er han omtala som kongens frende. Derimot oppnådde han aldri å bli drottsete. Eit brev frå 1390, som galdt fornying av ei tidlegare jordegodsgåve, må helst tolkast slik at Sigurd då var død.

Sigurd Havtoresson og fru Ingebjørg etterlet seg to born, sonen Håkon, som døydde utan livsarvingar 1407, og dottera Agnes. Ho vart gift med den svenskfødde Jon Marteinsson, og det var deira son, riksforstandar Sigurd Jonsson, som vart sitjande med den svære jordegodssamlinga etter morfaren.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST VIII (1942), s. 112–132, 259–280 og 384–402.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 524-525.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 161-165, 190-192.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind XIII (1938), side 308-310. Odd Ottesen:
Slekten Botner i Høland, side 10.
Akershusregisteret af 1622, 1916.
DN, bd. 1–8, 13–14 og 19.
Isl.Ann.
NgL, bd. 3 og rk. 2, bd. 1, 1904–12.
RN, bd. 4–7.
G. Munthe: Heraldisk-historiske Optegnelser, i SNFSH, bd. 4, 1836, s. 128–131.
NFH, 2. Hovedafd., del 1, 1862.
NHfNF, bd. 2:2, 1916.
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958.
G. Authén Blom: Norge i union på 1300-tallet, bd. 1–2, 1992.
H. Bjørkvik: Ogmund Finnsson til Hestbø og arven etter han, i Ætt og heim 2001, 2002, s. 7–34.

Sigurd married Ingebjørg Erlingsdatter on 29 Sep 1342. Ingebjørg (daughter of Erling Vidkunsen på Bjarkøy, "på Giske" and Elin Toresdatter på Tandberg) was born about 1320 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died in 1400. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Elingård, Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge
• Residence: Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge
• Occupation: Bef 1337, Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge; Norsk riksråd, ridder og stormann. Kongens sysselmann i Borgasysla.

Notes:

Occupation:
Jon Havtoresson, eldste sønn av Havtore Jonsson til Sørum (Sudrheim) på Romerike og kong Hakon 5 Magnussons uekte datter Agnes; norsk ridder og riksråd, en av landets største jordegodseiere (bl.a. Borregård) og i fremste rekke blant kongens rådgivere under Magnus Eriksson og Håkon 6. Deltok sammen med broren Sigurd og Erling Vidkunnsson i det første opprøret mot kong Magnus Eriksson i 1330-årene, men, i motsetning til broren, trolig ikke i det andre. Selv om Jon siden framstår som lojal mot kongehuset i kildematerialet, var forholdet åpenbart ikke uten gnisninger. Jon og broren gjorde bl.a. krav på å beholde Borgarsysla i henhold til et brev av kong Håkon 5, som Magnus ikke ville anerkjenne som bindende for seg. En riksrådsdom 1347 gav kong Magnus rett. Jon ser likevel ut til å ha sittet med Borgarsysla livet ut. For øvrig samarbeidet Jon godt både med kong Magnus og kong Håkon 6. Han medbeseglet bl.a. Magnus' norske testament 1347 og var hans fremste rådgiver under forliket med sønnen kong Erik i Lödöse 1357. Etterlot seg minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjulv, men hadde også trolig en fjerde, Ivar, og en datter, Cecilia.

Som sønner av Håkon 5s uekte datter Agnes og ridderen Havtore Jonsson av Sudrheimsætten (Sørumsætten), var Jon Havtoresson og broren Sigurd i sin tid Norges mest høyættede menn nest etter kongen. Brødrenes ættebakgrunn gav dem en sentral rolle i norsk politikk og forvaltning under Magnus 7 og Håkon 6, men Jon var mindre i forgrunnen enn Sigurd. At ingen av brødrene ble drottsete, kan sammen med andre opplysninger indikere at forholdet mellom Sudrheimsætten og kongehuset ikke var uten friksjoner. I motsetning til mange av sine standsfeller etterlot Jon seg flere voksne barn, og sønnene Ulv og Brynjolv ble stamfedre til hver sin gren av den svenske adelsslekten Roos.

Sudrheimsætten var trolig etterkommere av Bård Guttormsson på Rein – muligens også Harald Gille – og dermed i slekt med kongehuset. Det kan i så fall være én grunn til ættens fremtredende posisjon og til at Havtore Jonsson ektet Agnes. Både Havtore og faren, baronen Jon Ivarsson Raud, var sentrale blant Håkon 5s menn. Ætten var knyttet til Romerike med Sørum som hovedsete. At Jon som trolig den eldste valgte Skea som hovedgård på Romerike da han og Sigurd delte godset, peker imidlertid mot at Skea var ættens opprinnelige sete. Romeriksgodset, inkludert eiendommer i Solør og Odalen, var den ene hovedkomponenten i Jons godskompleks. Den andre lå i Østfold, med Borregård i Tune, skjenket av Håkon 5 til Havtore, og Huseby i Onsøy som hovedgårder. Sistnevnte var Jons fremste residens. I Østfold forpaktet han Rygge kirkes tiende. Jon hadde også eierpart i en bygård i Tønsberg. Ekteskapet med Birgitta, datter til den svenske ridder, riksråd og lagmann Knut Magnusson, gav ham tilgang til gods i Uppland, Södermanland, Västmanland, Närke, Östergötland, Småland og Värmland. Jon og Sigurd arvet også gods på Shetland etter søskenbarnet fru Herdis Torvaldsdatter, men det er neppe riktig at de arvet Ogmund Finnsson, sønn av deres søskenbarn fru Gudrun Sæbjørnsdatter, slik det har vært hevdet.

Jon hadde minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjolv, trolig også en fjerde, Ivar. Alle de tre første ble riksråder. Selv om all kjent politisk opptreden for Ulv og Brynjolv er knyttet til Norge, bandt deres svenske godsinteresser dem åpenbart såpass sterkt til Sverige at deres etterkommere etablerte seg der. Jons datter Cecilia ble gift med den svenskfødte ridder og riksråd Ulv Holmgeirsson.

Jon trer frem i kildene sammen med Sigurd blant opprørsmennene 1332–33. I motsetning til broren var han derimot trolig ikke med i opprøret mot kongen 1338–39. Som riksråd 1343–79 fremstår han som lojal overfor kongemakten. Han mottok ridderslaget før november 1337, muligens av kong Magnus under kroningen i Stockholm 1336. Jon kan ha fulgt kongen fra Sverige gjennom Jemtland til Nidaros senvinteren 1350 og videre til møtet i Bergen om sommeren. Jon og Orm Øysteinsson var de norske som på kong Magnus' side medbeseglet voldgiftsbrevet 1357 for hertug Albrekt av Mecklenburg og grev Adolf av Holstein under tronstriden mellom Magnus og sønnen Erik i Sverige. 1370 var han en av Håkon 6s utsendinger til å forhandle om fred med det svensk-mecklenburgske partiet og løslatelse av kong Magnus.

Jons forhold til kongemakten var trolig likevel ikke uten gnisninger. Riksråder og lagmenn fradømte Håkon 5's forleningsbrev på Borgarsysle for Jon og Sigurd fortsatt gyldighet 1347, noe som begunstiget kong Magnus på Havtoresønnenes bekostning. 1366, da kong Magnus satt fengslet i Sverige, ble Jon beskyldt for å ha tatt tilbake med makt gods i Värmland som var makeskiftet til kongen, som igjen hadde gitt det til dekanatet i Skara. Trass i dommen 1347 satt Jon trolig med Borgarsysle hele livet. Sannsynligvis i 1370 krevde han militær leidang der, i så fall en forberedelse til Håkon 6s svenske felttog 1371. 1350 kan han ha vært kongens øverste representant i Jemtland.

Jon døde etter kona, en gang mellom våren 1388 og juli 1395. Begge ønsket å bli gravlagt i Mariakirken i Oslo.
Gjennom sønnen Brynjolv stammer den nålevende svenske adelslekten Roos av Hjelmsäter i direkte mannslinje fra Jon.

Kilder:
DN, bd. 1 nr. 132 og 640, bd. 2 nr. 835–836, bd. 4 nr. 549–550 og 649, bd. 21 nr 133.
Diplomatarium Suecanum, bd. 6 nr. 4564.
Biskop Eysteins Jordebog (Den Røde Bog), 1879.
Isl.Ann., s. 154, 207, 348 og 398.
RN, bd. 4–7.
NFH, 2. hovedavd., 1862–63, s. 155 note 1.
Närkes medeltida urkunder nr. 209, utg. av K. G. Grandinson, Stockholm 1935.
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 7, 1936.
H. Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, Sudrheims-ætten, i NST, bd. 8, 1942, s. 112–132, 259–280 og 384–402.
N. Ahnlund: Jämtlands och Härjedalens historia, bd. 1, Stockholm 1948, s. 243.
K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972, s. 587.
G. A. Blom: Norge i union på 1300-tallet, del 1 og 2, Trondheim 1992.
G. I. Leistad: Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig ny tid, i Asker og Bærums historielags skrifter 37, 1997, s. 311–346.
H. Gillingstam: Roos, i SBL, bd. 30, hf. 148, Stockholm 1999, s. 348–354.

Family/Spouse: Birgitta Knudsdatter Lejon. Birgitta (daughter of Knud Magnusson Lejon and Cecilia Røriksdatter Gipshovud) died in 1395 in Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

I et brev av 18.desember 1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru.

Notes:

Died:
Gottskalks annaler (Isl. Ann. VIII) beretter under året 1363 etter omtalen av kongssønnen Håkon Magnussons giftermål med Margrete Valdemarsdatterav Danmark:

Var þetta hof j Kaufmannahofn, var þar svikin frv Blancia drottning og frv Herdis Þorvaldsdotter og hertugi Christoforus son Valldimars kongs.

Opplysningen om at dronning Blanche, fru Herdis og hertug Christopher skulle være tatt av dage beror vel bare på et rykte, det er sikkert ikke historisk. Sannsynligvis har imidlertid fru Herdis ledsaget dronningen til Danmark og at hun døde der eller kort etter hjemkomsten til Norge.

Sikkert er at fru Herdis var død noen tid før 26.september 1363. Denne dag lot nemlig hr. Sigurd Havtorsson ved sin ombudsmann føre vidner for lagmannen i Bergen om sitt slektskapsforhold til fru Herdis (DN II 375).
Det opplyses herunder at hr. Havtore og fru Ragndid var fullsøsken og lagmannen tildømte deretter hr. Sigurd arven etter fru Herdis inntil noen annen kunne bevise seg å være nærmere arveberettiget.

At Havtoressønnene virkelig var fru Herdis' nærmeste arvinger er sikkert riktig, og hennes søsken og deres eventuelle etterkommere må altså være døde før henne.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 126-129.

Notes:

I et brev av 18.desember 1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru.

Family/Spouse: Eiliv Eilivsson på Naustdal. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1339, Jämtlands län, Sverige; Ridder.

Notes:

Occupation:
Omkring denne tiden, første halvdel av 1300-tallet, sto riddervesnet i full blomst i Mellom- og Sør-Europa.
I Nord-Europa var det også riddere, men færre i antall og med dårligere økonomi som fordret enklere utstyr. Dessuten var det mindre mulighet til å øve segopp i turneringer, rytterkrig og tvekamper.
I 1339 var en veltrent tysk ridder kommet til Sverige, og der seiret han over alle sine svenske medtevlere i en turnering. Men da han møtte Bjarne Erlingsson fant han sin overmann.
Den svensk-norske kongen, Magnus 2. Eriksson, ble så oppglødd av seieren at han gav Bjarne sin slektning Rikitsa til kone.

Bjarne Erlingsson skulle med dette ha vilkår til å nå de høyeste stillingene i Norge, men døde forholdsvis ung. Han etterlot seg heller ingen barn.

Bjarne Erlingsen eide Elingård, eller Elin / Ælin som det opprinnelige navnet var, på Onsøy.
Han eide også Ornesgården i Luster i 1309 (Hallvard Magerøy 1991). Han bodde i 1333 på Tønsberg, Vestfold, Norge.

En islandsk annalist forteller under året 1333 at Erling Vidkunsson, Havtoresønnene og Ulv Saxesson hadde inntatt Tunsberghus og nektet å utlevere borgen til dens rette herre. Dette var opprør.
Noe senere gjorde de imidlertid avbikt og oppnådde kongens nåde.
Bare Ulv Saxesson unnlot å gå kong Magnus til hånde, istedet flyktet han fra landet.
15.08.1343 utstedte Erling Vidkunsson, Sigurd og Jon Havtoresssønner, Ivar Ogmundsson, Håkon Ogmundsson, Ogmund Guttormsson, Ulv Saxesson,Bjarne Erlingsson (Erling Vidkunsens sønn), Ogmund Finnsson, Gert Smidsson og Eilif Eilifsson, alle de verdslige riksrådsmedlemmene, følgende brev:
Herved vil vi gjøre kjent at i året 1343 etter Herrens fødsel på jomfru Marias himmelfartsdag var vi samlet til drøftinger på Varberg slott med vår herre Magnus, Norges, Sveriges, Skånes og Hallands konge.
Han lot oss vite at han ville gjøre sin yngre sønn junker Håkon til konge over Norge. Dette hadde vi selv tenkt å be ham om.
Derfor beskikket kong Magnus, ledet av den himmelske nåde og for å trygge freden mellom sine sønner og Norge og Sverige, Håkon til konge over Norge og Skattlandene med all den heder og alle de rettigheter som tilkommer Norges konge.
Vi sluttet oss med glede til kong Magnus' avgjørelse og tok junker Håkon til vår konge, likesom vi ved dette brevet tar ham til konge over hele Norgesrike.

Family/Spouse: Torstein. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Giske, Møre og Romsdal, Norge

Ingebjørg married Sigurd Havtoresen på Sudrheim on 29 Sep 1342. Sigurd (son of Havtore Jonsen på Sudrheim and Agnes Håkonsdatter) was born about 1315 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1390 in Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Gjertrud married Otte Svalesen Røymare in 1360. Otte (son of Svale Olfvirsen Røymare and Elsebe) was born about 1330; died about 1411 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Elsebe Pedersdatter. Elsebe was born in 1275; died in 1333. [Group Sheet] [Family Chart]

Sophia married Gerhard av Holstein-Rendsburg, "Gerhard 3" before 1317. Gerhard was born about 1292; died on 01 Apr 1340 in Randers, Aarhus, Jylland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1240, Norge; Norsk konge.

Notes:

Occupation:
Håkon Håkonsson Unge, formelt norsk samkonge i årene 1240–1257. Håkon Unge var sønn av kong Håkon Håkonsson (1204–1263), som også ble kalt Håkon gamle, og dronning Margrete Skulesdatter (død 1270).

Den norske tronarvingen Håkon Unge fikk kongstittel på Øretinget i 1240 da hertug Skule gjorde opprør for å kreve den norske kongedømmet for seg selv, men mislykkes.

Håkon ble gift med Rikitsa Birgersdatter av Bjälboætten i Oslo i 1251. Rikitsa var datter av den mektige svenske riksforstanderen og jarlen Birger Magnusson, grunnleggeren av Stockholm, far til to sønner som begge ble konger av Sverige og styrte selv som Sveriges reelle hersker som formynderregent fra 1248 og til sin død i 1266.

Ekteskapet var en dynastisk allianse mellom det norske og det svenske kongedømmene og en forlengelse av fredsavtalen fra 1249 som sa at det skulle være fred mellom Norge og Sverige, uvenner av den ene eller den andre ikke trives eller tåles i den andres rike.

Deres eneste barn var Sverre Håkonsson (1252–1261). Normalt ville lille Sverre ha vært berettiget for den norske tronen etter at Håkon Unges altfor tidlige død, kun 25 år gammel. Det blir ikke aktuelt når Sverre dør som barn kun 9 år gammel. Den norske tronen gikk da uansett til Håkon Unges bror Magnus Håkonsson, kjent som Magnus Lagabøte og senere dennes sønner.

Han sendte i 1255 et gesandtskap (legasjon) til kong Alfons 10. av Kastilla (landskap i nordre og mellomste del av Spania).


Died:
Død i Tønsberg 30. april (eller 5. mai) 1257, begravd i St.Hallvards kirken i Oslo.

Håkon married Rikissa Birgersdotter before 1257. Rikissa was born about 1238; died on 13 Dec 1288. [Group Sheet] [Family Chart]

Kristin married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1257, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Da den eldre broren Håkon Unge ble konge sammen med sin far under hertug Skules opprør i 1240, ble Magnus hertug. Iflg. Håkon Håkonssons saga var det aktuelt å gi ham et hertugdømme som omfattet 1/3 av landet, men noen endelig avklaring fant aldri sted. Det synes likevel klart at han styrte over Sørvestlandet. Håkon Unge døde i 1257 og Magnus fikk da kongsnavn. Han ble kronet i 1261 og var enekonge fra årsskiftet 1263/64.

Broren kong Håkon la ut på krigstokt mot Skottland sommeren 1263 for å beskytte Sudrøyene (Hebridene og Man) som var en del av Norgesveldet. Felttoget endte uten noen klar avgjørelse, men kong Håkon døde på Orknøyene 17. desember 1263. Ettersom Magnus allerede var regjerende konge i farens fravær ble det intet brudd i den politiske kontinuiteten. Magnus var en målbevisst og velutrustet personlighet som tok grep om Norges indre og ytre forhold.

Kong Magnus innledet fredsforhandlinger med kong Alexander 3 av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 (Perth-traktaten) oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besittelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark sterling. Det er uklart hvor lenge skottene betalte avgiften. Bispedømmet Sodor fortsatte som en del av den norske kirkeprovinsen.
Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.

Under kong Magnus' styre holdt det politiske forholdet til England seg godt. Forholdet til Skottland var mer tvetydig. Magnus søkte å bedre forholdet gjennom en dynastisk allianse. Ekteskapet mellom hans sønn og tronarving Eirik og datteren til kong Alexander 3 av Skottland, Margareta, var et steg i denne retning.

Tilnavnet Lagabøte, det vil si Lovforbedreren, fikk han fordi han bøtte på lovene i Norge.
Først reviderte han de gamle landskapslovene, deretter ble en ny landslov, felles for hele landet, utarbeidet. Den ble vedtatt på tingene i årene 1274 (Landsloven) og 1276 (Byloven). Den ble også tillempet for Island og Færøyene.

Nye rangklasser og bestemmelser for riksembedsmenn og hird med adelige rettigheter og plikter. Nye titler for lendmenn og skutilsveiner (baron, ridder, væpner).
Adelen, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden, lendmenn og skutilsveiner, fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Landsloven var den første av sitt slag i Norden, og Norge ble dermed det andre landet i Europa, etter Kastilla (Castilla), med en lov som gjaldt for hele riket. Tidligere hadde hver landsdel hatt hver sin landskapslov. Magnus Lagabøte sto også for den første Allmenningsloven, som bokstavlig talt ryddet grunnen for vår tids offentlige territorium, frie områder til allmenn disposisjonsrett.

Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at Magnus også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom nasjonen på den ene side og kirkens egenrådighet på den andre siden, som imidlertid endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.

Til tross for stabiliseringspolitikken i vest og innad i riket var forholdet til de nordiske naboland mer problematisk. Det uløste spørsmålet om Plogpenningsdøtrenes arv holdt seg, men en pragmatisk konge av Magnus' støpning styrte riket trygt fra krig med Danmark. På 1270-tallet forsøkte han å megle i tronstriden i Sverige, men vant ikke fram.

Nordtyske handelsbyer var misfornøyde med at Byloven av 1276 behandlet utlendinger på lik linje med nordmenn. Magnus styrte igjen inn i et kompromiss som tillot gjestende handelsmenn en viss form for immunitet i Norge fra 1278.

Med den aktive utenrikspolitikken som Magnus førte, ble det for første gang bygget opp et norsk diplomatisk apparat med sendebud og brevveksling og gaver til utenlandske fyrster og kongehus. Diplomatiet førte til framveksten av en gruppe språkmektige og skriveføre menn. En viktig person her ble Lodin Lepp.

Han reformerte den tradisjonelle leidangen ved å bygge ut en profesjonell hær som i antall besto av 1200 mann. Styrken var ikke stående, men var en hurtigmobiliserende enhet. I en krigssituasjon ville antallet være større. Bruken av en elitestyrke førte også til at en ny sosial klasse av våpenføre menn oppstod.

Det ble gjennomført en omfattende myntreform i 1270-årene. Etter nærmere 170 år med små ensidige pregninger, såkalte brakteater, gjeninnførte Magnus Lagabøtes penning som hovedmynt i norsk mynthistorie. For første gang ble det utgitt fraksjoner av penningen, kvartpenninger.

Magnus Håkonsson er en av de første norske kongene som satte et tall bak sitt navn. Han kalte seg Magnus den fjerde i latinske dokumenter som Bergenstraktaten fra 1273 og Sættargjerden i Tønsberg fra 1277. Det hadde vært fem Magnus-konger før ham i henhold til kongesagaene, men to av dem var samkonger og førte ikke dynastiet videre. De gamle regnet dem derfor ikke inn i kongerekken.

Gift med Ingeborg, datter til Erik Plogpenning, konge av Danmark. Ingeborg av Danmark, født ca.1244, død 25.mars 1287. Hun øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280.

I mai 1280 døde den store reformatoren i Norge, 42 år gammel. Han lot seg begrave i Fransiskanerordenens kloster i Bergen. Tronfølgeren var Eirik Magnusson, kun 12 år gammel. Magnus Lagabøtes død ble, som ved faren Håkon Håkonssons død, et vendepunkt for den norske politikken både innad og utad i riket.

Magnus ble hovedperson i den siste kongesagaen som ble skrevet.

Magnus married Ingeborg Eriksdatter av Danmark in 1261. Ingeborg (daughter of Erik Valdemarsen av Danmark and Judith av Sachsen) was born in 1244 in Danmark; died on 25 Mar 1287. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Magnhild Hallkjellsdatter, "på Stein". Magnhild was born about 1250. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

I en artikkel om Sudrheimsætten og Romerike diskuterer Eldbjørg Arnesen teoriene om Havtores slektsskapsforhold:
Jomfru Agnes var Kong Håkon 5's eldste naturlige datter. Hennes mor kjennes ikke.

Hun ble trolovet med hr. Havtore i 1302. (Isl. Ann. IV, V). Hun var den gang neppe stort mer enn 10 år gammel. Ekteskapet mellom dem kan derfor først være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307.
I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men kongen tilbakekalte denne disposisjon.
I stedet skjenket han 6 markebol i Sorknes i Solør til hr. Havtore og fru Agnes, antagelig hele denne gården.

Diplomet er datert Bergen 09.januar 1312 (DN I 132):
Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs. sændir allum monnum þæim sem þetta bref sia eða hœyra Q. G. ok sina. ver vilium atþer vitir, þo at ver gæfuem þessar jarðer hæiman með Aghnæisi dottor vare, er ver giptum herra Hafþore Jons syni, er sua hæita, j vestra gardenum jSmiðz ruði, þriu sponn ok œyre; j Frœyhofs sokn af Borgyn tuau sponn; j Vlloom vestra gardenom, fiughur sponn; j Laðu engi tuæir aurar; j Þriukstaðum,halfan setta œyre, j Lundz sokn af Vittale nœrdre, halfuan œyre; af sydra Vittale, halfan annan œyre, j Hof sokn (af) Birkiflætj. tuaura; j Enda j Matlausa grænjatta œrtogar; j Skia þuæit, fiughur sponn; j Eindriða rudi halfan þridia œyre; jtem j Siofuarlijd j Nes sokn. halft timbr skinna; j Auðunar ruði þriu sponn ok halfrþridi œyrir; j Haugha lijð hæfsællda; j Læm. af Olstadum. þriu sponn; þa hafum ver þær aftr tækit vndir konongdomen, til æfuenlegar æignar. En þæimherra Hafþore ok Agnæisi dottor vare, hafum ver gefuet aftr j mot með sama skilorðe sæx marka bol j Surku nese j Solœyium; með allum þæim lunnyndomsem till hennar liggia, eða leghet hafua at forno ok nyiu; með þessom skilmala, at þau skulu þersa iorð hafua frialslegha firir huærium manne, æ meðan erhon lifuir, ok þæira loglegr arfue af henni niðrkomen, eftir hana, en ef þau æigu æi loglegan arfua sem nu er sagt, þa skal þerse jorð aftr vndirkonongdomen falla; af þui firirbioðom ver huærium manne þersa jorð. eða þær aðrar sem ver hafum hæiman gefuet með henni, hindra, eða talma. firirþæim, nema sa er þat gerer, vili sæta logleghom ræfsingum. Var þetta bref gort j Bjargvinn þrim nattom æftir þrettanda dagh jola, a þtrettanda are rikisvars; herra Biarne Auð unar son jnsiglaðe; en Thorgæir klærkr ritaðe. Tillegg: Bagpaa med senere Haand: bref vm Sarku næss j Soløyom.

Sammendrag:
Kong Haakon Magnussön lægger det Jordegods, han havde givet sin Datter Agnes i Medgift, da hun ægtede Hr.Hafthor Jonssön, atter under Kongedömmet, og giver dem i Stedet Gaarden Sorknes i Solöer, som skal gaa i Arv til hendes Börn; men lever ingen Börn efter hende, skal Gaarden falde tilbage til Kongen.

Kilde:
Efter Orig. p. Perg. i Dipl. Arn. Magn. i Kbhvn. fasc. 51. No. 9. Kongens Segl vedhænger noget beskadiget.
Fra Regesta Norvegica, Bind III 1301-1319, nr. 756:
Makeskiftebrev mellom kong Håkon Magnusson og hans datter Agnes:
Kongen skal ha tilbake følgende gårder eller gårdparter som han ga Agnes da hun giftet seg med herr Havtore Jonsson: Smedsrud, Borgyn i Frøyhov sogn, Uller, Løding, Trøgstad, Nedre Vettal i Lund sogn, Søndre Vettal, Bjørkeflåtten i Hof sogn, Endi i Matlaus grend, Skjatvet, Enderud, Sjøli, Audunarrud, Haugli og Olstad i Lem. Agnes og Havtore og deres barn skal ha 6 markebol i Sorknes. Dersom ekteskapet blir barnløst, skal eiendommene falle tilbake til kongen når Agnes dør.
Herr Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir [Tovesson] klerk skrev.
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116-117.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 391.
Aschehougs Leksikon, 1994, Sudreim.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 827.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 95.

Agnes married Havtore Jonsen på Sudrheim about 1307. Havtore (son of Jon Ivarsen på Sudrheim and Åsa Haftorsdatter) was born in 1275 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1320 in Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeborg married Eirik Magnusson in 1312 in Oslo, Norge. Eirik was born about 1282; died on 16 Feb 1318 in Nyköping, Södermanlands län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1389, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge

Family/Spouse: Elsebe. Elsebe was born about 1290. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1320, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; Etter faren arvet han hovedgården Sudrheim (Sørum) på Romerike med tilhørende gods.
• Occupation: Aft 1333, Sarpsborg, Østfold, Norge; Norsk ridder, lagmann og riksråd. Kongens sysselmann i Borgasysla, og norsk stormann.
• Residence: Abt 1354, Giske, Møre og Romsdal, Norge; Før sin død i 1354 innsatte Erling Vidkunsson Sigurd som arving til Giske.

Notes:

Occupation:
Sigurd kan ikke ha vært mer enn høyst 20 år gammel da han blir nevnt første gang i 1333 sammen med broren Jon. Havtoresønnene sammen med Erling Vidkunnsson og Ulv Sakseson blir sagt å ha holdt Tunsberghus for kong Magnus, men siden ga seg i hans vold.
Den føydale selvrådigheten som her fikk uttrykk, møter vi igjen hos Sigurd ved flere anledninger opp gjennom 1330-årene, og for hans del var den vel også utslag av ungdommelig overmot.
Det har kanskje sammenheng med oppsetsigheten i 1333 som vi hører om i et pavebrev fra 25.juni 1334, da han ble løst fra det bann han var lyst i for å ha fanget bisp Hallvard av Hamar og tvunget ham til for en tid å overlate ham et av bispens faste slott, sikkert Mjøskastellet. Det er mulig at dette gjelder den notis som finnes i en enkelt islandsk årbok under året 1339, at biskopene Salomon (av Oslo) og Hallvard ble fanget og ranet for gods av Roar (ellers ukjent), Sigurd og Ulv.

Den 29.september 1342 fikk han pavelig dispensasjon til å gifte seg med Ingebjørg, datter til herr Erling Vidkunnsson. Han ble dermed en av arvingene til det største jordegods i Norge, og da Erlings eneste sønn Bjarne døde barnløs i 1353 ble han i virkeligheten hovedarvingen.
Allerede før sin død i 1354 innsatte Erling Sigurd som arving til Giske, og etter Erlings død fikk han dessuten Bjarkøy. Derved ble han uten tvil den rikeste godseieren i Norge.
I 1353 var han også blitt medarving til Sundbugodset, og i 1363 fikk han dom for medarverett etter sitt søskenbarn fru Herdis Torvaldsdatter.
Han øket sitt gods ved jordkjøp både nordenfjells og vestenfjells, og han hadde også gods i Värmland.

Mens broren, herr Jon, mer og mer holdt seg til Sverige, ble Sigurd den fremste adelsmann i Norge.

Kong Magnus ble myndig en gang i løpet av 1331-32. Rett etter kom det første av i alt to opprør av norske stormenn mot kongen som vi kjenner til. Det andre skjedde i 1338-39. Kildematerialet er for tynt til at en kan rekonstruere konfliktenes omfang og innhold i større detalj, men begge gangene var det fremstående verdslige stormenn som gikk i åpen konfrontasjon med kongen, typisk nok blant annet ved å kontrollere festninger, datidens viktigste politisk-administrative støttepunkt, henholdsvis Tunsberghus og Akershus.

Under det første opprøret deltok blant annet den avgåtte drottseten Erling Vidkunnsson. Om dette opprøret heter det uttrykkelig i det bevarte kildematerialet at opprørerne underkastet seg kongen, unntatt én.

Fra den andre konflikten vet vi at det ble inngått en våpenstillstand og avtalt forhandlinger, uten at vi kjenner til om disse ble holdt. Noen ensidig seier for kongen kan det imidlertid ikke ha vært snakk om i siste omgang. Kongens fetter, Sigurd Havtoresson, tok del i begge reisningene, og han fortsatte å spille en fremtredende rolle i norsk politikk utover på 1300-tallet. Det samme gjaldt også andre av opprørerne.

Flesteparten av norske historikere har tolket de to opprørene som utslag av unionsmotvilje hos nordmennene og ønske om å oppløse kongefellesskapet med Sverige. Denne uviljen som skal ha gått tilbake til siste del av Håkon 5's regjeringstid, da norske stormenn opplevde at de var blitt utmanøvrert i den nordiske politikken og slik heller søkte å isolere seg.
I tråd med dette har norske historikere ment at en unionskonflikt mellom konge og aristokrati i Norge ble løst da nordmennene presset kong Magnus til å la sin yngste sønn Håkon bli hyllet som norsk konge av riksrådet i 1343 og av en allmueforsamling året etter. Samtidig ble den eldste sønnen Erik utpekt til farens etterfølger i Sverige.

Svenske historikere har på sin side gjennomgående avvist den norske forklaringen på hyllingen av Håkon som norsk konge. De har ment at kong Magnus tok initiativet til hyllingene både i Norge og i Sverige av hensyn til freden innen dynastiet.
Ved å tildele sine to sønner hvert sitt kongerike, kunne kong Magnus håpe på at en unngikk en brødrestrid, lik den som hadde herjet innen det svenske dynastiet i farens levetid.
Den svenske teorien forklarer en del av hendelsesforløpet, men gir ikke tilfredsstillende svar på hvorfor norske stormenn hadde gjort opprør, eller på at Håkon - i motsetning til broren - skulle tiltre som konge straks han ble myndig. Den norske teorien forklarer også bare en del av hendelsesforløpet i Norge og ikke hva som samtidig skjedde i Sverige.

Ingen av de konkurrerende teoriene kan derfor i sin mest rendyrkete form gi en overbevisende tolkning av det samlete bevarte kildematerialet. Vi skal derfor se kritisk på de to forklaringene i lys av det vi vet om hendelsene i Norge og Sverige i de ti første årene av Magnus Erikssons regjeringstid som myndig konge. Det gir samtidig mulighet for å avdekke de grunnleggende trekkene ved norsk riksstyre i perioden.

Hvis vi legger til grunn tilstanden i Sverige i samme periode, riksstyrets funksjon i formynderperioden forut og det at kongen nettopp hadde tiltrådt som myndig konge, er det liten grunn til å tro at opprøret i 1332-33 bunnet i misnøye med kongens personlige politikk. Det er lite trolig at den 16-årige kong Magnus alt høsten 1332 hadde rukket å utfordre norske stormenn i den grad at de skulle gjøre opprør.
Sannsynligvis bunnet det første opprøret i en konflikt innad i det norske aristokratiet om innflytelse på riksstyret i den nye situasjonen da kongen var erklært myndig. Dette var en konflikt som hadde forbindelseslinjer bakover til formyndertiden. Som toppfiguren i riksstyret, måtte kongen likevel nødvendigvis bli opprørets formelle motpart.
Derimot er det ingen grunn til å betvile at opprøret i 1338-39 var en reaksjon på kong Magnus' egne handlinger.

Nyere forskning har imidlertid trukket i tvil det tradisjonelle synet om at norske stormenn i perioden var styrt av en allmenn unionsmotvilje. Kong Magnus Eriksson videreførte på mange måter den politikken som hadde vært ført av riksstyret i begge land mens han var umyndig, og han bekreftet i sin praktiske politikk den manglende vilje hos både konge og stormenn til å utvikle kongefellesskapet mellom de to rikene tettere enn høyst nødvendig. Kongen startet ikke noen bevisst forsvenskning av norsk styringsapparat eller tok inititativ til å etablere felles styringsorgan for de to landene.

De få eksemplene en har på at kong Magnus overførte elementer fra et lands politiske tradisjoner til et annet, er ikke mer enn en måtte vente når landene hadde felles konge. Impulsene gikk dessuten begge veier, der de norske elementene særlig var knyttet til lovarbeid og geistlige i kongens tjeneste. Grunnstrukturene i det norske kongedømmets forvaltningsapparat ble derfor opprettholdt og til dels videreutviklet under Magnus Eriksson.

Kong Magnus utfordret imidlertid maktbalansen og samarbeidet mellom konge og aristokrati i begge rikene. Kongen søkte i både Norge og Sverige dels å regjere uten rådets medvirkning i flere saker og dels å knytte til seg rådgivere utenfor topparistokratiet, det vil si menn som gjennomgående var mer avhengig av kongens gunst for å gjøre karriere. Samtidig gjennomførte han i begge land administrative reformer som skulle styrke kongens makt på bekostning av rådet. Det var en provoserende politikk overfor stormennene som på lengre sikt skulle koste kong Magnus dyrt i Sverige. Det var likevel i Norge at den åpne motstanden kom først, og grunnen var at kongefellesskapet her i denne perioden forsterket konfliktpotensialet mellom konge og riksbærende aristokrati.

Kongefellesskapet og det faktum at Magnus Eriksson var fraværende fra Norge i lange perioder, opptatt med gjøremål som svensk konge, reduserte nemlig i betydelig grad norske stormenns innflytelse på norsk utenrikspolitikk og forvaltningen av rikets ressurser. Ikke minst var faren der for at landets ressurser ble brukt til utenrikspolitikk som ikke tjente det norske kongedømmets og aristokratiets interesser.
En hovedårsak til kongens fravær fra Norge var at han svært tidlig ble opptatt med å sikre seg Skåne, noe som bandt mye av hans tid og ressurser. Dessuten øynet han muligheter for ytterligere ekspansjon i Danmark og Østersjøområdet. Alt dette skjedde med utgangspunkt i det svenske kongedømmets interesser og ble støttet av det svenske aristokratiet.

Fra Norge hadde ikke kong Magnus de samme mulighetene for å ekspandere, og følgelig ble den norske komponenten i utenrikspolitikken hans betydelig mindre enn den svenske. Norske stormenn hadde tidligere vist at de kunne støtte en ekspansjonspolitikk, men nordmennene hadde liten grunn til å la norske ressurser bli brukt til å oppnå utenrikspolitiske mål som utelukkende tjente det svenske kongedømmets interesser, som for eksempelkontrollen over Skåne.
Kongen hadde i sin tid kjøpt panteretten til Skåne og Blekinge av en holsteinsk greve for formidable 34.000 mark sølv, kølnsk vekt, en sum kong Magnus hadde store problemer med å reise.
Som viktig grunn til at norske stormenn gjorde opprør, har derfor norske historikere trukket frem frykten for at kong Magnus skulle bruke norske riksinntekter til å finansiere sin Skånepolitikk.
Kongefellesskapet gjorde dermed spørsmålet om kontrollen med riksinntektene ekstra følsomt i Norge.

Alt i Osloavtalen fra 1319 ble det uttrykt bekymring for statsinntektene fra norsk side, og kuppet i 1323 ble blant annet begrunnet med hensynet til rikets finanser. Spørsmålet ble ikke mindre aktuelt da kong Magnus grep til ulike tiltak for å styrke de norske riksinntektene og sin direkte kontroll med bruken av dem. Typisk for kongens politikk i disse årene var at han la to av Norges tre festninger i det sønnafjelske direkte under kongehuset, henholdsvis Tunsberghus og Båhus. Dette innebar at det norske rådsaristokratiet ble avskåret fra å øve innflytelse på besettelsen av høvedsmannsposten og på bruken av inntektene fra de nevnte festningene. Det styrket kongens kontroll over blant annet finansene på bekostning av aristokratiet, ettersom festningene var periodens viktigste administrative støttepunkt for riksstyret. Med datidens forvaltningssystem måtte dessuten kongens lange fravær fra landet uten at det var oppnevnt noen som kunne fylle kongens plass i styringsverket, medføre problemer for det daglige riksstyret.

Sett under ett var det derfor nordmennene som hadde opplevd både de største og de fleste negative følgene av kongefellesskapet i løpet av 1330-årene. Situasjonen ble øyensynlig vurdert som så alvorlig at norske stormenn i 1338 gikk til det drastiske skritt å reise opprørsfanen mot kong Magnus. Derfor kan vi si at opprøret virkelig har bunnet i unionsmotstand dersom en med det mener motstand mot de konkrete negative følgene som den felleskongen hadde hatt for det norske riksstyret og den riksbærende elitens interesser. Hyllingen av Håkon Magnusson som norsk konge og vedtaket om at han skulle ta over etter faren når han ble myndig, må ha vært et forsøk på å bøte på dette. Det var en løsning som bokstavelig talt kan ha sett dagens lys i kjølvannet av det siste norske opprøret. Kongens to sønner ble nemlig født i rask rekkefølge, Erik senest i begynnelsen av 1339 og Håkon i 1340. At den yngste sønnen fikk navnet Håkon, et navn helt ukjent i det svenske dynastiet, men desto mer typisk for det norske, og vokste opp i Norge, peker dessuten klart mot at han var tiltenkt den norske tronen.
Det er imidlertid ytterst tvilsomt at kong Magnus frivillig gikk med på å abdisere til fordel for sønnen. Det ville være et for stort maktpolitisk tap for Magnus Eriksson.
Videre overbeviser ikke argumentet fra enkelte historikere om at forskjellsbehandlingen mellom Håkon og broren Erik var et tiltak for å sikre freden mellom de to i fremtiden, ved at Håkon skulle sitte trygt på den norske tronen før broren Erik ble svensk konge.
Et mye enklere og mindre vidtfavnende vedtak i den forbindelse ville ha vært å la Erik som eldste fødte sønn arve Norge, og la Håkon bli valgt i Sverige. Beslutningen om at Håkon Magnusson skulle ta over regjeringsmakten i Norge etter faren når han ble myndig, må derfor ha blitt presset frem av de norske stormennene.
I hyllingsbrevet for Håkon fra 1343 uttalte de da også at den vedtatte løsningen var noe de på forhånd hadde tenkt å be kongen om.

Ut fra en styrket posisjon både i Sverige og utenrikspolitisk ser det imidlertid ut til at kong Magnus under prosessen lyktes i å omgjøre det opprinnelige vedtaket om fremtidig full abdikasjon til bare en delvis.
I hyllingsbrevet fra bønder og bymenn fra 1344 het det ikke lenger at Håkon skulle ta over hele Norge, men en del. Og det var trolig representanter for Håkons fremtidige riksdel som hyllet ham. Både kong Magnus og norske stormenn kunne akseptere en fremtidig riksdeling som løsning.
Sistnevnte hadde vunnet en betydelig seier ved at landet igjen ville få en konge som oppholdt seg mer i riket, med de maktpolitiske gevinstene det ville innebære for stormennene. Kongen på sin side hadde greid å bevare dynastiets kontroll med Norge.

Også det alminnelige politiske klimaet åpnet for en kompromissløsning med riksdeling. Det er ikke mulig å spore et unionsønske verken hos kongen eller hos de svenske stormennene. Men det er også vanskelig å tillegge norske stormenn en særskilt motstand mot unionstanken som sådan.
Innbakt i hyllingen av Håkon Magnusson lå nemlig muligheten for et nytt kongefellesskap med Sverige i fremtiden. I bymenns og bønders hyllingsbrev fra 1344 het det at dersom Håkon døde uten sønner, skulle den gamle arvefølgen tre i kraft. I klartekst betydde det en åpning for at Erik eller en sønn av ham kunne bestige den norske tronen. Passusen avdekker altså nordmennenes lojalitet til dynastiet.

Hyllingene i Norge og Sverige i 1343-44 var derfor i tråd med politikken som de ledende gruppene i begge land, inkludert kongen, hadde ført siden 1319, at det norsk-svenske kongefellesskapet var et dynastisk nødvendig intermesso som på lang sikt måtte avvikles. Folkungene var anerkjent som det rettmessige dynastiet i begge rikene, samtidig som en innenfor denne dynastiske rammen ønsket å gjenopprette det innenlandske kongedømmet både i Norge og Sverige.

Maktbalansen mellom konge og aristokrati innen det norske riksstyret så langt på vei ut til å være gjenopprettet etter 1344. Kong Magnus slo inn på e nmer samarbeidspreget politikk overfor stormennene i Norge og oppholdt seg mer regelmessig i landet. Samtidig overlot han flere styringsoppgaver til det norske riksrådet. Med forholdet til kongen og Sverige avklart, var det vilkårene for de tyske kjøpmennene i Norge som sto sentralt i norsk utenrikspolitikk i 1340-årene.

Kong Magnus forsøkte å utnytte den kaotiske situasjonen i Danmark til omsider å få stadfestet herredømmet sitt over Skåne og eventuelt vinne enda mer dansk land. Den nye danske kongen fra 1340 av, Valdemar Atterdag (1340-75), arbeidet imidlertid målbevisst for å gjenreise den danske kongemakten over så mye av det opprinnelige danske territoriet som mulig.
Resultatet var en krig i 1342 mellom på den ene siden kong Magnus og holsteinerne og på den andre siden kong Valdemar og de vendiske byene med Lübeck i spissen. I samband med fredsoppgjøret stadfestet kong Magnus i 1343 de tyske kjøpmennenes privilegier i Norge og avskaffet samtidig den nye tollen Håkon 5 hadde pålagt dem. I stedet skulle tollprivilegiet fra 1294, som var mer gunstig for de tyske sjøbyene, gjelde. Et viktig motiv for kongens innrømmelse overfor de tyske sjøbyene var utvilsomt kong Magnus' behov for støtte fra dem - ikke minst finansielt - for å kunne oppnå en endelig og varig overføring av Skåne, fra den danske til den svenske kronen.

Stadfestingen var et brudd med hovedlinjene i Håkon 5's og formynderstyrets politikk overfor de tyske kjøpmennene, en politikk som kong Magnus hadde fulgt frem til 1343. Norske historikere har oppfattet privilegiebrevet fra 1343 som et knefall for hanseatene fra kongens side og et brudd med den nasjonale handelspolitikken. Kongen avslørte imidlertid i sin videre politikk at han ikke hadde til hensikt å gi de tyske kjøpmennene frie tøyler i Norge.

Kort etter innrømmelsen til tyskerne ble Bergen bys privilegier fornyet, og i 1346 fikk Oslo sitt første privilegiebrev. Meningen var tydeligvis å styrke den norske kjøpmannsstanden og hindre de tyske kjøpmennene i å tøye privilegiene lenger enn deres nøyaktige ordlyd. Denne politikken som har blitt kalt motbrev-politikken, og som fortsatte utover i senmiddelalderen, kan selvsagt i første rekke ha vært et resultat av stormennenes innflytelse på kongens politikk, ettersom de hadde økonomisk interesse av den mer restriktive politikken som var fulgt frem til 1343.
Men også kongen ville ha interesse av å holde hanseatene i tømme. Det er derfor ikke vanskelig å se at konge og stormenn her kunne møtes i en grunnleggende enighet. En skal dessuten huske at Håkon 5 også hadde måttet stadfeste hansaprivilegiene trass i sitt forsett om å føre en restriktiv politikk på området.

Uavhengig av om han hadde et formelt ombud eller ikke, var en kongsmann forpliktet overfor kongen til å ta del i forvaltningsoppgaver i det området han befant seg, dersom kongen eller ombudsmannen hans der ba om hjelp. Det viser manglende formalisering av administrative handlinger og hvor personbasert periodens styringsapparat var.
De formelle ombudene utviklet seg imidlertid i takt med kongedømmets økende oppgaver i samfunnet, og det viktigste lokalombudet i kongedømmets landsomfattende administrasjonsapparat i perioden hadde sysselmannen.

Sysselmannsombudet dukket opp omtrent samtidig med byggingen av de første stenborgene og var enda et uttrykk for økt spesialisering og institusjonalisering av riksstyringsappartet. Sysselmannen hadde større ansvarsområde, autoritet og prestisje enn hva årmannen hadde hatt, samtidig som de fleste ser ut til å ha manglet lendmannens geografiske tilknytning til distriktet der han representerte kongen. Sysselmannen opptrådte som representant for kongemakten i sin syssel og hadde myndighet i kraft av det.

Hele landet så langt nord som til og med Hålogaland var delt i ca. femti sysler, av vekslende utstrekning og med varierende folketall. Så langt vi kan bedømme, skiftet sysselmennene relativt ofte ombudsdistrikt. Det finnes eksempler på at bestemte sysler ble forlent bort til slekter, og Håkon 5 åpnet, som nevnt, for et arveelement i sysselforvaltningen.

Da kongens fettere, Jon og Sigurd Havtoressønner, ønsket å få stadfestet retten til Borgarsysla (dagens Østfold), som Håkon 5 hadde forlent dem med, avsa imidlertid en forsamling av riksrådsmedlemmer og lagmenn en dom i januar 1347 om at en norsk konge ikke kunne forlene eller gi bort en så stor del av riket for lengre tid enn sine egne levedager. Et viktig premiss i dommen var altså at den til enhver tid regjerende kongen i sin levetid, i utgangspunktet fritt forvaltet kongedømmets styringsapparat og undersåtter, uavhengig av hva forgjengerne på tronen hadde bestemt.

En nyutnevnt sysselmann skulle avlegge en skriftlig ed for kongen, den såkalte syslemannsreversen. Her skulle sysselmannen love blant annet å være hensynsfull mot kongens leilendinger, å bygsle bort og la huse kongens eiendommer vel, og ikke personlig dra fordeler av embetet, verken i form av gaver eller i form av underhold. Videre lovte han at kongens visse øre, det vil si faste kongsinntekter som skatt og avgifter, skulle komme inn på den tid og det sted som kongen bestemte, og på rett måte og med rette fradrag for sysselmannen. Sistnevnte skulle gjøre fullt rede for kongens visse øre hver tolvte måned, enten den vokste eller minket, det samme gjaldt for veitsler, og også her skulle det gjøres med rett utregning.

Syslemannsreversens påbud om regnskap har fått enkelte historikere til å mene at sysla var en form for regnskapslen, langt på vei lik senmiddelalderens regnskapslen. Betegnelsen len brukes da også noen få ganger om sysle i dokumenter fra høymiddelalderen, men det er ikke helt klart hva samtidens nordmenn la i dette.

Andreas Holmsens hypotese var at i denne sammenheng betegnet len inntektene fra sysla, mens sysle betydde sysla som administrasjonsenhet. Samtiden manglet de tekniske forutsetningene for regnskapsføring og kontroll i moderne forstand, det gjaldt både tallbruk og allmenn lese- og skrivekyndighet, selv om en god del kongelige ombudsmenn må ha kunnet lese og skrive.

Selve regnskapsavleveringen i perioden kunne foregå muntlig der flere personer deltok, noe som gjorde at også menn som verken kunne lese eller skrive kunne følge prosessen. Regnskapsplikten var pålagt først og fremst for at kongen skulle kunne kontrollere ombudsmannen, ikke for å skape oversikt over finansene. På tross av at datidens riksstyre hadde tilstrekkelig administrative ferdigheter til å utvikle et system med skyldsetting av alle landets gårder og til å fastsette deres leidangsskatt, må vi derfor ikke overvurdere kongens mulighet for å kontrollere de inntektene som kom inn i hver enkelt sysle.

Selv om det ble presisert i syslemannsreversen at kongens faste inntekt kunne variere, ser systemet i praksis ut til å ha bygd på at den visse øre i utgangspunkt var en forventet fast sum. Dersom sysselmannen hver tolvte måned kunne avlevere en sum lik den forventede, var det neppe særlig mye kongen kunne gjøre for å ettergå sysselmannens regnskap og sjekke om denne hadde underslått noen av kongens inntekter.

Sysselmannen skulle bli lønnet gjennom en andel av kongsbøtene. Bøtene var blant de uvisse kongsinntektene ettersom de kunne variere i størrelse. Dertil kom at sysselmannen hadde flere måter å øke inntektene sine på, noe som ikke minst bevitnes av samtidige kongebrev med klager om at sysselmenn urettmessig tilegnet seg kongsinntekter.

På tross av at sysselmannsombudet betydde en økt profesjonalisering av kongedømmets styringsapparat, var ombudet likevel tidstypisk gjennom sin flerfunksjonelle karakter, i motsetning til dagens tjenestemenn som gjennomgående har én grunnleggende funksjon. Sysselmannen hadde karakteristisk nok både fiskale, rettslige og militære oppgaver, og til å hjelpe seg på enkelte felt hadde han lensmannen.

Lensmannen skulle i utgangspunktet ikke være en kongens håndgangne mann, med mindre lokalbefolkningen aksepterte det, men velges blant forstandige bønder ... slike som ætter fra og er kjent for god oppførsel i bygdelaget, som det heter i en rettarbot fra 1293.
Tanken var åpenbart at sysselmannen skulle ha en assistent i sysla som hadde lokalkjennskap og tillit hos lokalbefolkningen. I de eldste kildene ser det ut til at lensmannen først og fremst skulle opptre som sysselmannens stedfortreder i rettshåndhevelsen, men senere ser vi at han også deltok i oppebørselen av kongens inntekter.

Etter forsoning 1339 er det ingen direkte vitnemål om konflikt mellom kongen og Sigurd, men ting tyder på at kong Magnus den første tida heldt Sigurd noko på avstand. På Varberg slott 1343, då kong Magnus gjorde junker Håkon til norsk konge, var Sigurd, Bjarne Erlingsson og Ogmund Finnsson til stades med væpnarstatus. Fire år seinare, då testamentet til kong Magnus og dronning Blanca vart oppsett, hadde Ogmund vorte riddar, og Sigurd er plassert som nummer to av væpnarane, etter Bjarne. Sigurd og Bjarne må ha fått riddarslaget like etter at testamentet vart oppsett (mellom 15.7.1347 og 16.2.1348). For Sigurd kan det ha skjedd samtidig med at han vart lagmann i Oslo (nemnd første gong som lagmann 18.8.1347). Den om lag to år eldre broren Jon hadde då vore riddar i 10 år. Lagmannsombodet hadde Sigurd truleg til noko etter 1350, og deretter var han nokre år syslemann på Søre Hedmark.

Dei sterke godsinteressene Sigurd fekk på Vestlandet og i Nord-Noreg, kan forklåre at han overtok den prestisjetunge stillinga som høvedsmann på Bergenhus. Han var i open konflikt med hanseatane 1365 og 1366, og 1370 blir hanseatiske overgrep mot herr Sigurd omtala. Dette året hadde han tilhald i Oslo, og under pesten som herja byen, døydde etter alt å døme fru Ingebjørg. Truleg var Sigurd då syslemann på Romerike; han hadde ein lensmann her 1376.

I den følgjande tida ser det ut til at Sigurd konsentrerte seg om administreringa av den svære godssamlinga, som vart sterkt råka i krisetida etter Svartedauden. Men han hadde ein framskoten plass i kongens råd. I fredsavtalen med hanseatane 1369 er han som einaste stormann ved sida av drottseten nemnd som kongens rådgjevar, og i fleire samanhengar, m.a. 1381 då barnekongen Olav 4 vart hylla på Øyratinget, er han omtala som kongens frende. Derimot oppnådde han aldri å bli drottsete. Eit brev frå 1390, som galdt fornying av ei tidlegare jordegodsgåve, må helst tolkast slik at Sigurd då var død.

Sigurd Havtoresson og fru Ingebjørg etterlet seg to born, sonen Håkon, som døydde utan livsarvingar 1407, og dottera Agnes. Ho vart gift med den svenskfødde Jon Marteinsson, og det var deira son, riksforstandar Sigurd Jonsson, som vart sitjande med den svære jordegodssamlinga etter morfaren.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST VIII (1942), s. 112–132, 259–280 og 384–402.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 524-525.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 161-165, 190-192.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind XIII (1938), side 308-310. Odd Ottesen:
Slekten Botner i Høland, side 10.
Akershusregisteret af 1622, 1916.
DN, bd. 1–8, 13–14 og 19.
Isl.Ann.
NgL, bd. 3 og rk. 2, bd. 1, 1904–12.
RN, bd. 4–7.
G. Munthe: Heraldisk-historiske Optegnelser, i SNFSH, bd. 4, 1836, s. 128–131.
NFH, 2. Hovedafd., del 1, 1862.
NHfNF, bd. 2:2, 1916.
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958.
G. Authén Blom: Norge i union på 1300-tallet, bd. 1–2, 1992.
H. Bjørkvik: Ogmund Finnsson til Hestbø og arven etter han, i Ætt og heim 2001, 2002, s. 7–34.

Sigurd married Ingebjørg Erlingsdatter on 29 Sep 1342. Ingebjørg (daughter of Erling Vidkunsen på Bjarkøy, "på Giske" and Elin Toresdatter på Tandberg) was born about 1320 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died in 1400. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Elingård, Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge
• Residence: Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge
• Occupation: Bef 1337, Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge; Norsk riksråd, ridder og stormann. Kongens sysselmann i Borgasysla.

Notes:

Occupation:
Jon Havtoresson, eldste sønn av Havtore Jonsson til Sørum (Sudrheim) på Romerike og kong Hakon 5 Magnussons uekte datter Agnes; norsk ridder og riksråd, en av landets største jordegodseiere (bl.a. Borregård) og i fremste rekke blant kongens rådgivere under Magnus Eriksson og Håkon 6. Deltok sammen med broren Sigurd og Erling Vidkunnsson i det første opprøret mot kong Magnus Eriksson i 1330-årene, men, i motsetning til broren, trolig ikke i det andre. Selv om Jon siden framstår som lojal mot kongehuset i kildematerialet, var forholdet åpenbart ikke uten gnisninger. Jon og broren gjorde bl.a. krav på å beholde Borgarsysla i henhold til et brev av kong Håkon 5, som Magnus ikke ville anerkjenne som bindende for seg. En riksrådsdom 1347 gav kong Magnus rett. Jon ser likevel ut til å ha sittet med Borgarsysla livet ut. For øvrig samarbeidet Jon godt både med kong Magnus og kong Håkon 6. Han medbeseglet bl.a. Magnus' norske testament 1347 og var hans fremste rådgiver under forliket med sønnen kong Erik i Lödöse 1357. Etterlot seg minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjulv, men hadde også trolig en fjerde, Ivar, og en datter, Cecilia.

Som sønner av Håkon 5s uekte datter Agnes og ridderen Havtore Jonsson av Sudrheimsætten (Sørumsætten), var Jon Havtoresson og broren Sigurd i sin tid Norges mest høyættede menn nest etter kongen. Brødrenes ættebakgrunn gav dem en sentral rolle i norsk politikk og forvaltning under Magnus 7 og Håkon 6, men Jon var mindre i forgrunnen enn Sigurd. At ingen av brødrene ble drottsete, kan sammen med andre opplysninger indikere at forholdet mellom Sudrheimsætten og kongehuset ikke var uten friksjoner. I motsetning til mange av sine standsfeller etterlot Jon seg flere voksne barn, og sønnene Ulv og Brynjolv ble stamfedre til hver sin gren av den svenske adelsslekten Roos.

Sudrheimsætten var trolig etterkommere av Bård Guttormsson på Rein – muligens også Harald Gille – og dermed i slekt med kongehuset. Det kan i så fall være én grunn til ættens fremtredende posisjon og til at Havtore Jonsson ektet Agnes. Både Havtore og faren, baronen Jon Ivarsson Raud, var sentrale blant Håkon 5s menn. Ætten var knyttet til Romerike med Sørum som hovedsete. At Jon som trolig den eldste valgte Skea som hovedgård på Romerike da han og Sigurd delte godset, peker imidlertid mot at Skea var ættens opprinnelige sete. Romeriksgodset, inkludert eiendommer i Solør og Odalen, var den ene hovedkomponenten i Jons godskompleks. Den andre lå i Østfold, med Borregård i Tune, skjenket av Håkon 5 til Havtore, og Huseby i Onsøy som hovedgårder. Sistnevnte var Jons fremste residens. I Østfold forpaktet han Rygge kirkes tiende. Jon hadde også eierpart i en bygård i Tønsberg. Ekteskapet med Birgitta, datter til den svenske ridder, riksråd og lagmann Knut Magnusson, gav ham tilgang til gods i Uppland, Södermanland, Västmanland, Närke, Östergötland, Småland og Värmland. Jon og Sigurd arvet også gods på Shetland etter søskenbarnet fru Herdis Torvaldsdatter, men det er neppe riktig at de arvet Ogmund Finnsson, sønn av deres søskenbarn fru Gudrun Sæbjørnsdatter, slik det har vært hevdet.

Jon hadde minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjolv, trolig også en fjerde, Ivar. Alle de tre første ble riksråder. Selv om all kjent politisk opptreden for Ulv og Brynjolv er knyttet til Norge, bandt deres svenske godsinteresser dem åpenbart såpass sterkt til Sverige at deres etterkommere etablerte seg der. Jons datter Cecilia ble gift med den svenskfødte ridder og riksråd Ulv Holmgeirsson.

Jon trer frem i kildene sammen med Sigurd blant opprørsmennene 1332–33. I motsetning til broren var han derimot trolig ikke med i opprøret mot kongen 1338–39. Som riksråd 1343–79 fremstår han som lojal overfor kongemakten. Han mottok ridderslaget før november 1337, muligens av kong Magnus under kroningen i Stockholm 1336. Jon kan ha fulgt kongen fra Sverige gjennom Jemtland til Nidaros senvinteren 1350 og videre til møtet i Bergen om sommeren. Jon og Orm Øysteinsson var de norske som på kong Magnus' side medbeseglet voldgiftsbrevet 1357 for hertug Albrekt av Mecklenburg og grev Adolf av Holstein under tronstriden mellom Magnus og sønnen Erik i Sverige. 1370 var han en av Håkon 6s utsendinger til å forhandle om fred med det svensk-mecklenburgske partiet og løslatelse av kong Magnus.

Jons forhold til kongemakten var trolig likevel ikke uten gnisninger. Riksråder og lagmenn fradømte Håkon 5's forleningsbrev på Borgarsysle for Jon og Sigurd fortsatt gyldighet 1347, noe som begunstiget kong Magnus på Havtoresønnenes bekostning. 1366, da kong Magnus satt fengslet i Sverige, ble Jon beskyldt for å ha tatt tilbake med makt gods i Värmland som var makeskiftet til kongen, som igjen hadde gitt det til dekanatet i Skara. Trass i dommen 1347 satt Jon trolig med Borgarsysle hele livet. Sannsynligvis i 1370 krevde han militær leidang der, i så fall en forberedelse til Håkon 6s svenske felttog 1371. 1350 kan han ha vært kongens øverste representant i Jemtland.

Jon døde etter kona, en gang mellom våren 1388 og juli 1395. Begge ønsket å bli gravlagt i Mariakirken i Oslo.
Gjennom sønnen Brynjolv stammer den nålevende svenske adelslekten Roos av Hjelmsäter i direkte mannslinje fra Jon.

Kilder:
DN, bd. 1 nr. 132 og 640, bd. 2 nr. 835–836, bd. 4 nr. 549–550 og 649, bd. 21 nr 133.
Diplomatarium Suecanum, bd. 6 nr. 4564.
Biskop Eysteins Jordebog (Den Røde Bog), 1879.
Isl.Ann., s. 154, 207, 348 og 398.
RN, bd. 4–7.
NFH, 2. hovedavd., 1862–63, s. 155 note 1.
Närkes medeltida urkunder nr. 209, utg. av K. G. Grandinson, Stockholm 1935.
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 7, 1936.
H. Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, Sudrheims-ætten, i NST, bd. 8, 1942, s. 112–132, 259–280 og 384–402.
N. Ahnlund: Jämtlands och Härjedalens historia, bd. 1, Stockholm 1948, s. 243.
K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972, s. 587.
G. A. Blom: Norge i union på 1300-tallet, del 1 og 2, Trondheim 1992.
G. I. Leistad: Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig ny tid, i Asker og Bærums historielags skrifter 37, 1997, s. 311–346.
H. Gillingstam: Roos, i SBL, bd. 30, hf. 148, Stockholm 1999, s. 348–354.

Family/Spouse: Birgitta Knudsdatter Lejon. Birgitta (daughter of Knud Magnusson Lejon and Cecilia Røriksdatter Gipshovud) died in 1395 in Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Elsebe. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Sigrid Aslaksdatter Bolt, "Rømer". Sigrid (daughter of Aslak Kolbeinsen Bolt) was born in 1330. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Jon Marteinsson Stjerne. Jon was born before 1345 in Sverige; died in 1405. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: 1387, Norge; Kongsemne?

Notes:

Event-Misc:
Etter Olav Håkonsens død i 1387 var Jon Havtorsen av Sudrheims sønn Håkon på tale som konge i Norge.
Men det ble ikke slik at han fikk denne tittelen.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Sverige; Svensk riksråd.
• Occupation: Solør, Hof, Hedmark, Innlandet, Norge; Sysselmann.
• Residence: Ervalla, Örebro, ôrebro län, Sverige
• Residence: Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge
• Occupation: 1379., Värmlands län, Sverige; Ombudsmann.

Notes:

Residence:
Den vanligaste tolkningen av ortnamnet Ervalla, som år 1415 skrevs Ærwala, är att namnets förled syftar på det fornsvenska ordet ær (god skörd) eller på det fornsvenska ærdh (gröda, årsväxt), och att efterleden syftar på dialektordet val, som betyder röjning m.m.

Ervalla herrgård ligger 500 m öster om Ervalla kyrka. Den första mangårdsbyggnaden var ett medeltida stenhus, som till viss del påminde om Glimmingehus och Tyresöhus och kallades Ervalla hus. Byggnaden antas vara uppfört omkring år 1500 av den rike jorddrotten Jöns Ulfsson Roos.

Förste kände ägare var den norske riddaren Jon Hafthorsson, kusin till kung Magnus Eriksson. Sonen Ulf Jonsson (Roos), sedermera riksråd, flyttade till Ervalla. Sedermera har den tillhört en mängd ätter av den högre adeln, Roos, Liljehök, Leijonhufvud, von Horn, Bielke, Piper, Rudbeck, Åkerhielm, m. fl.

Ulf benevntes i Sverige Roos av Ervalla.

Hans søster, Cecilia, var gift med Herr Ulf Holmgeirsson Løvebjelke.
Før Herr Ulf bosatte seg i Sverige på Ervalla i Närke (Nerike) var han sysselmann over Solør og antagelig også Värmland hvor han som ombudsmann 1379-1400 hadde Hallstein Halvardsson Kaliber som bodde på Valstad i Nes på Romerike.

Med sin første kone har han hatt sterk tilknytning til Romerike, og Ullensaker i særdeleshet. Antagelig var hun datter til lagmannen i Hålogaland, Amund Arnsteinssøn, som eide gods på Romerike, bla. Blekstad i Eidsvoll og Rud i Hurdal. Han var sønn til Arnstein (Torkildsson) Broka som var lensman i Bjørke i Nannestad og hans siste hustru, Aase Salmondsdatter som antagelig var fra Hærset i Trøgstad.

Herr Ulf har sannsynligvis hatt enda flere gifter, kanskje nettopp med en søster eller datter til Hallstein Kaliber på Valstad i Nes.

I sitt siste ekteskap var han gift med Fru Mette, død 1415, antagelig en Pedersdatter av slekten Bonde. De hadde barna:
Peder, gift med Gjertrud Amundsdatter Bolt, døde i 1438.
Birgitta gift med Jens Eriksson Lykke, død i 1443.
Katarina, gift med Tord Pedersson Bonde.

Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon, Bind VII (1936), side 105. Ludvig Algrim: Litt om Sudreim, Bolt, Kamp, Gyldenhorn og Rosensverd, Runar 1/1982, side 95-97.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Mette Pedersdatter Bonde. Mette died in 1415. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1411, Myklebust, Nordfjordeid, Eid, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge; Godseier.
• Occupation: Abt 1415, Norge; Norsk riksråd.

Notes:

Residence:
Kongen gav Nordfjordgodset til lensherren i Bjørgvin, Otte Svaleson Rømer i 1361. Sonen, riksråd Svale Otteson Rømer, arva garden på Nordfjordeid. Men Rømer-ætta døydde ut, og garden kom på andre hender.

I et brev av 1.september 1435 bevitnet erkebiskop Aslak Bolt at han, mens han var biskop i Bergen, ble kallet til velbaarne Mand Swale Remarsson,som på sitt dødsleie etter søster Cecilias bønn, ville gi bort Myklebolstad i Øie (Eid) Skibrede i Nordfjord, men at hans søster Fru Elsebe motsatte seg dette, da gården av kong Magnus ble gitt hennes Fader og Moder, således at den skulle følge barn etter barn.

Other Events and Attributes:

• Residence: Austrått, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge
• Residence: 01 Sep 1435

Notes:

Residence:
Omkring 1388 satt riksråd Jakob Fastulvsøn som herre på Austrått.
Han hadde sannsynligvis fått Austrått med sin hustru Elsebe Ottesdatter Rømer. Hun ble stammor til den yngre Rømer-ætten.

Jakob og Elsebes sønn Narve Jakobssøn Rømer overtok etter dem.

Etter Narve overtok datteren Gertrud Narvesdatter, men først etter å ha ført en prosess mot stefaren Henrik Jenssøn Gyldenløve.
Gertrud ble gift i Sverige med ridderen Magnus Green, men døde uten livsarvinger.

Austrått gikk da over til hennes fetter ridder Otte Madssøn Rømer, gift med Ingeborg Lydersdatter Struds.
Han var blant de rikeste i Norge på den tiden. Han var også en av hovedarvingene i det store skiftet etter junker Hans Sigurdsson, sammen med ridder Alv Knutsson Tre Rosor og væpner Arald Gautesson Kane.

Residence:
I et brev av 1.september 1435 bevitnet erkebiskop Aslak Bolt at han, mens han var biskop i Bergen, ble kallet til velbaarne Mand Swale Remarsson, som på sitt dødsleie etter søster Cecilias bønn, ville gi bort Myklebolstad i Øie (Eid) Skibrede i Nordfjord, men at hans søster Fru Elsebe motsatte seg dette, da gården av kong Magnus ble gitt hennes Fader og Moder, således at den skulle følge barn etter barn.

Family/Spouse: Jacob (Jep) Fastulvsen Grip. Jacob was born in 1360; died in 1426. [Group Sheet] [Family Chart]