Susanna married Arnulv av Flandern, "Arnulv 2" about 0968 in Flandern, Belgia. Arnulv (son of Balduin (Baldwin/Boudewijn) av Flandern, "Balduin 3" and Mathilde (Mathildis/Maud) av Sachsen) was born about Dec 0961 in Flandern, Belgia; died on 30 Mar 987 in Gent, Øst-Flandern, Flandern, Belgia. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0987, Flandern, Belgia; Greve av Flandern.

Notes:

Birth:
Luxemburg?

Occupation:
På 1000-tallet utvidet grevene Balduin 4 og Balduin 5 riket med fem land øst for Schelde, som opprinnelig hadde tilhørt det midtfrankiske riket, men som i 870 var blitt innlemmet i det østfrankiske riket (det tysk-romerske riket). Grevskapet bestod da av Kron-Flandern, len under den franske konge, og Riks-Flandern, len under den tyske keiser. På denne måten ble greven vasall under to lensherrer, noe som gav ham større selvstendighet og mulighet til å bygge grevskapet ut til en sterk politisk enhet.

Balduin 4 bemektiget seg Valenciennes og kom derved i strid med keiser Konrad 2 av Tyskland. Han var imidlertid heldig i kampene og ervervet seg endelbesittelser på høyre Seine-bredd i nærheten av Gent samt de Zeelandske øyer.
Etter den tid skiller man mellom det egentlige Flandern, Kronflandern som var et fransk len og Riksflandern som grevene hadde til len av det tyske rike.

Balduin var første gang gift ca. 1012 med Otgiva av Luxemburg (995-1031). Baldvin 5 var hans sønn i ekteskapet med Otgiva.

Han var annen gang gift etter 1031 med Eleonore(?) av Normandie, født ca. 1010. Hun var datter til Richard 2 - den Gode - av Normandie som døde 23.august 1027 og Judith av Bretagne (ca. 982-1017).

Hans datter, Judith av Flandern, skal være født i 1028 eller 1033, hvilket gjør at det er usikkert hvem som var hennes mor.

Kilder bl.a.:
Allgemeine deutsche Biographie.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 838.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre.


Died:
Buried in Chapel of St.Laurent, Abbey of St Pierre de Grand.

Balduin married Otgiva (Ogiva) av Luxemburg about 1012. Otgiva (daughter of Friedrich av Luxemburg, "Friedrich 1" and Ermentrude av Wettergau, "av Gleiberg") was born about 0995 in Luxemburg; died on 21 Feb 1030 in Luxemburg. [Group Sheet] [Family Chart]

Balduin married Eleonore av Normandie after 1031 in Flandern, Belgia. Eleonore (daughter of Richard av Normandie, "Richard 2" and Judith av Bretagne) was born about 1010 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1036, Flandern, Belgia; Greve av Flandern.

Notes:

Occupation:
Balduin 5 knyttet ved ekteskap for en kort tid Haunaut til sine andre besittelser. De zeelandske øyer gikk imidlertid tapt til greven av Holland. Han fikk tilnavnet Insulanus.

Kilder bl.a.:
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen. Leipzig 1935.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 1178.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 37.

Baldwin 5 of Flanders was Count of Flanders from 1035 until his death. He was the son of Baldwin 4, Count of Flanders.

In 1028 Baldwin married Adèle of France in Amiens, daughter of King Robert II of France; at her instigation he rebelled against his father but in 1030 peace was sworn and the old count continued to rule until his death.

During a long war (1046–1056) as an ally of Godfrey the Bearded, Duke of Lorraine, against the Holy Roman Emperor Henry 3, he initially lost Valenciennes to Hermann of Hainaut. However, when the latter died in 1051 Baldwin married his son Baldwin 6 to Herman's widow Richildis and arranged that the sons of her first marriage were disinherited, thus de facto uniting the County of Hainaut with Flanders.
Upon the death of Henry 3 this marriage was acknowledged by treaty by Agnes de Poitou, mother and regent of Henry 4.

Baldwin 5 played host to a grateful dowager queen Emma of England, during her enforced exile, at Bruges. He supplied armed security guards, entertainment, comprising a band of minstrels. Bruges was a bustling commercial centre, and Emma fittingly grateful to the citizens. She dispensed generously to the poor, making contact with the monastery of Saint Bertin at St Omer, and received her son, King Harthacnut of England at Bruges in 1039.

From 1060 to 1067 Baldwin was the co-Regent with Anne of Kiev for his nephew-by-marriage Philip 1 of France, indicating the importance he had acquired in international politics. As Count of Maine, Baldwin supported the King of France in most affairs. But he was also father-in-law to William of Normandy, who had married his daughter Matilda.

Flanders played a pivotal role in Edward the Confessor's foreign policy. As the King of England was struggling to find an heir: historians have argued that he may have sent Harold Godwinsson to negotiate the return of Edward the Atheling from Hungary, and passed through Flanders, on his way to Germany. Baldwin's half-sister had married Earl Godwin's third son, Tostig. The half-Viking Godwinsons had spent their exile in Dublin, at a time William of Normandy was fiercely defending his duchy. It is unlikely however that Baldwin intervened to prevent the duke's invasion plans of England, after the Count had lost the conquered province of Ponthieu.

By 1066, Baldwin was an old man, and died the following year.


Died:
Lille?

Balduin married about 1028 in Paris, Ile-de-France, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Judith married Toste Godwinson in Sep 1051. Toste (son of Godwin (Gudine) Wulfnothsen av Wessex and Gyda Torkilsdatter) died on 25 Sep 1066 in Stamford Bridge, Yorkshire, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Judith married Welf av Bayern in 1070. Welf died on 6 Nov 1101 in Pafos, Kypros. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1071, Flandern, Belgia; Greve av Flandern.

Robert married Gertrude av Sachsen after 28 Jun 1061. Gertrude (daughter of Bernhard av Sachsen, "Bernhard 2" and Elika av Schweinfurt) died on 03 Aug 1115 in Veurne, Vest-Flandern, Belgia. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 1066, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann, leder for hirden hos norske kong Olav Kyrre.

Notes:

Birth:
Det hevdes at Toste, jarl av Northumberland, var far til Skule Kongsfostre som fikk godset Rein og ble stamfar til blant annet kong Inge Bårdsson og Hertug Skule. Dette slektskapet tilbakevises av en del forskere.

Occupation:
Skule Kongsfostre (født 1052 i Wessex, England, død 1090 i Norge) hevdes å være sønn av Toste Godwinsson, jarl av Northumbria, som var bror av kong Harald 2 Godwinsson. Dette tilbakevises av flere engelske forskere som mener å ha full oversikt over Tostes barn, og ikke finner plass for Skule der, men det er også noen som mener det ikke er usannsynlig. Lars Løberg gjør oppmerksom på at den siste omtalen han har sett, refererer til de norrøne påstandene om dette slektskapet som helt utenkelige. Det hevdes også at Toste møtte Skule første gang i 1066.
Snorre Sturlason – som kjente Hertug Skule og derved skulle ha gode kilder, oppgir ikke noe slikt slektskap. Snorre sier kun at han var av god engelsk ætt. Skules bror, Ketil Krok, kom ifølge Snorre også til Norge, se slekten Krog.

Skule var med den norske flåte som etter Harald Hardrådes fall i slaget ved Stanford Bro i 1066 vendte fra England tilbake til Norge.
Skule Kongsfostre ble leder for hirden hos kong Olav Kyrre Haraldsson, og ble kongens nære venn og rådgiver.
Av kong Olav Kyrre fikk han også Gudrun Nevsteinsdatter til hustru. Skule og Gudrun fikk to barn:

1. Åsulf Skulesson på Rein.

2. Ragnhild Skulesdatter, som ble gift med Orm Svendsson, også kalt for Krypinge-Orm, og ble stamfar for Erling Skakke.

Han fikk også godset Rein (senere Reinskloster) på Fosen i Sør-Trøndelag. Han regnes som Reinsættens stamfar.

Etter Skules død var det sønnen Åsulv som satt med Rein. Han ble gift med Tora, som hadde mektige menn som Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson som sine nære forfedre. Etter han fulgte sønnen Guttorm, som igjen ble fulgt av sin sønn Bård.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
98. Olav, sønn til kong Harald, styrte bort fra England med hæren sin. De seilte ut fra Ravnsør (Ravenseer) og kom om høsten til Orknøyene. Der fikk de høre at Maria, datter til kong Harald Sigurdsson, hadde fått brådød samme dag og samme stund som hennes far kong Harald falt.
Olav ble der om vinteren. Men sommeren etter fór kong Olav øst til Norge, der ble han så tatt til konge sammen med Magnus, sin bror. Dronning Ellisiv dro østover sammen med Olav, sin stesønn, og Ingegjerd hennes datter fulgte også med.
Da kom også Skule sammen med Olav vestfra over havet, han som siden ble kalt Kongs-fostre, og Kjetil Krok, hans bror. De var begge gjeve og ættstore menn fra England, og begge var uvanlig kloke, og kjære venner til kongen. Kjetil Krok fór nord til Hålogaland; kong Olav fikk et godt giftermål istand for ham, og fra ham er det kommet mye storfolk.
Skule Kongs-fostre var en klok og kraftig mann og så vakker som noen. Han ble styresmann i hirden til kong Olav og talte på tingene; sammen med kongen greidde han med hele landsstyringen.
Kong Olav ville gi Skule et fylke i Norge, det som han syntes var best, med alle de inntekter og skylder som kongen hadde rett til. Skule takket ham for tilbudet, men sa at han heller ville be om noe annet, fordi - om det blir kongsskifte, da kan det være at gaven blir tatt tilbake. Jeg vil heller, sa han, ta mot noen eiendommer, som ligger nær de kjøpsteder hvor De, herre, er vant til å sitte og ta juleveitsler.
Kongen sa ja til dette og skjøtet til ham jordeiendommer øst ved Konghelle og ved Oslo, ved Tønsberg, ved Borg, ved Bergen og nord ved Nidaros. De var nesten de beste eiendommene på hvert sted, og de eiendommene har siden ligget under ættmenn som er kommet av Skules ætt.
Kong Olav giftet ham med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald.
Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Gutttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1936), side 334.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 835.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Family/Spouse: Gudrun Nevsteinsdatter. Gudrun (daughter of Nevstein Haldorsen and Ingrid Sigurdsdatter) was born about 1053. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Frederick Rocho av Diessen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1101, Bayern, Tyskland; Hertug av Bayern.

Notes:

Occupation:
Welf 2, or Welfhard, called Welf the Fat, was duke of Bavaria from 1101 until his death. In the Welf genealogy, he is counted as Welf 5.

Welf was the oldest son of Welf 1, Duke of Bavaria, and his wife Judith of Flanders.

In 1089, he was married to Matilda of Tuscany, who was 26 years older, in order to strengthen the relation between his family and the pope during the Investiture Controversy between king and pope. During King Henry 4's Italian campaign of 1090, Welf and Matilda fought against the King.

Since Matilda had secretly transferred her property to the Church before her marriage, Welf left her in 1095 and, together with his father, changed sides to King Henry 4, possibly in exchange for a promise of succeeding his father as duke of Bavaria.

After his father's death in 1101 Welf indeed inherited the office of duke of Bavaria. He continued his alliance with the kings; he did not remarry and died childless in 1120. Welf was buried at Weingarten Abbey.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1120, Bayern, Tyskland; Hertug av Bayern.

Notes:

Occupation:
Henry 9, called the Black, a member of the House of Welf, was Duke of Bavaria from 1120 to 1126.
Henry was the second son of Welf 1, Duke of Bavaria and Judith of Flanders.

As a young man, he administered the family's property south of the Alps. Through his marriage to Wulfhilde, daughter of Magnus, Duke of Saxony, he acquired part of the Billung property in Saxony.

In 1116, he joined Emperor Henry 5's Italian campaign. He succeeded his brother Welf 2, Duke of Bavaria, when the latter died childless in 1120.

In the royal election of 1125, he supported his son-in-law Frederick 2, Duke of Swabia, but switched his allegiance to Lothair, Duke of Saxony, after Lothair promised that Gertrud, his only daughter and heir, would marry Henry's son Henry.

After Lothair won the election and banned Frederick, in 1126 Henry abdicated as duke of Bavaria and retired to the family foundation of Weingarten Abbey so that he did not have to take part in the prosecution of his son-in-law. Henry died shortly thereafter and was buried in Weingarten.

Henry and Wulfhilde had the following children:
1. Judith, married Frederick 2, Duke of Swabia.

2. Conrad, died 17 March 1126.

3. Henry X the Proud.

4. Welf.

5. Sophia, married Berthold 3, Duke of Zähringen and Leopold 1, Duke of Styria.

6. Wulfhild, married Rudolf, Count of Bregenz
Mathilde, married Diepold 4, Margrave of Vohburg and Gebhard 3, Count of Sulzbach.

7. Adalbert, Abbot of Corvey.

Family/Spouse: Orm Sveinsen. Orm (son of Svein Sveinsen på Gjerde and Ragna Ormsdatter) died about 1140. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1150, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.

Family/Spouse: Tora Skoftesdatter på Giske, "på Rein". Tora (daughter of Skofte Ogmundsen på Giske and Gudrun Tordsdatter på Giske) was born about 1070 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died about 1135 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1115, Etne, Hordaland, Vestland, Norge
• Occupation: Bef 1179, Sunnhordaland, Hordaland, Vestland, Norge; Lendemann og kongsfar.

Notes:

Occupation:
Han var lendmann fra Sunnhordland, og i årene 1152-1155 hadde han vært med Orknøyjarlen på korstogsferd.
Han hadde vært i Palestina, Konstantinopel og Roma, og i kamp med araberne/maurerne på Sicilia fikk han et hogg over halsen. Såret grodde ikke godt, og slik ble det at hodet hans kom til å helle mot den ene siden. Dette ga Erling tilnavnet Skakke.

Erling Skakke støttet Inge mot Harald Gilles andre sønner.
Kong Inge hadde skaffet Erling Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin til hustru.

Erling viste seg å være en hensynsløs og begavet leder med evne til langsiktig strategisk planlegging, han greide å samle landets fremste stormenn om én konge. Det var flere mulige kongsemner som stammet fra Magnus Berrføtt gjennom kvinneledd, men man valgte å utpeke Magnus, Erlings 5 år gamle sønn med Kristin, til konge.
Han ble kongehyllet i Bergen våren 1161. Erling søkte støtte hos danskekongen Valdemar den store, sin hustrus fetter, og sommeren 1161 vendte han tilbake med en stor hær.
Håkon Herdebrei måtte rømme til Trøndelag, og sommeren etter ble han drept i et sjøslag i Romsdalen.

De følgende årene måtte Erling verge sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender.
At Magnus ikke var kongssønn, ble brukt mot ham av motstanderne. Men i kirkens øyne hadde Magnus det fortrinnet at han var ektefødt. Og det var til kirken Erling gikk for å styrke legaliteten av sønnens kongedømme.
For kirken var tiden etter opprettelsen av erkesetet 1152-1153 problematisk. Reformprogrammet lot seg vanskelig sette ut i livet under uroen borgerkrigene skapte. Også geistligheten ble splittet mellom de stridende partene, og kongene var lite villige til å respektere innrømmelsene fra 1152-1153. Mannen som kom til å videreføre kirkens program, var erkebiskop Øystein Erlendsson.

Øystein var av trøndersk stormannsætt og hadde vært kong Inges kapellan og skattmester. Som erkebiskop var han en sterk forkjemper for kirkens frihet, og for å oppnå dette støttet han Magnus Erlingssons kongedømme.
Magnus ble kronet i Bergen sensommeren 1163, eller i 1164, sannsynligvis av erkebiskop Øystein. Kroningen var den første i sitt slag i Norden. Gjennom den fikk Magnus Erlingssons kongedømme Guds og kirkens sanksjon, mens kirken gjennom - kroningseden - sikret seg viktige rettigheter.

Det er ikke alltid klart hvilke konkrete forpliktelser de generelle bestemmelsene i kroningseden sikter til, men de viktigste innrømmelsene synes å være at Magnus lovte å være trofast og lydig mot Romakirken og å holde bestemmelsene fra 1152-1153 om Peterspenger og forholdet mellom kongedømme og kirke. Han lovte å respektere kirkens rett i åndelige saker i samsvar med kanonisk rett (alminnelig kirkerett).

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 19.juni 1179 faller kongefaderen Erling Skakke i slaget på Kalvskinnet.

Vi møtes igjen på gledens dag, min far! sier kong Magnus og kysser sin døende far.

Erling married Kristina Sigurdsdatter av Norge in 1155. Kristina (daughter of Sigurd Magnusen av Norge and Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev) was born about 1124; died about 1178. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Erik (Eirik) Gryvel. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1183, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.

Notes:

Occupation:
Guttorm bodde på Rein og synes å ha levd meget lenge. Han var vel i 1183 overhode for Skule Tostessons høyt ansette ætt.
Han omtales som en av de lendermenn som etter Harald Gilles død i 1136 understøttet Haralds sønn, Sigurd Munn. Han var Sigurds formynder og fikk ham opphøyet til tronen. Guttorm og hele hans ætt var nær knyttet til trønderpartiet omkring Sigurd Mund og Haakon Herdebreid.

Fra Snorre Sturlasson: Inges Saga:
Da tiender kom nord til Trondheim at Kong Harald (Gille) var tatt av dage, ble Sigurd, sønn til Kong Harald, tatt til konge der, og med på dette vedtaket var Ottar Birting, Peter Saue-Ulvsson og brødrene Guttorm Åsolvsson fra Rein og Ottar Balle og mange andre høvdinger.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
Snorre Sturlasson: Inges saga, avsnitt 1.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 833.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 22, 84.

Family/Spouse: Eldrid Jonsdatter på Blindheim. Eldrid (daughter of Jon Smørbjalte) was born in Blindheim, Vigra, Giske, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Guttorm married Sigrid Torkelsdatter Fugl, "på Giske" about 1150. Sigrid (daughter of Torkjell på Fugl and Hallkatla Sveinsdatter) was born about 1120; died after 1150. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Jon Torbergsen på Randaberg. Jon (son of Living) was born in 1153 in Randaberg, Rogaland, Norge; died in 1179 in Kalvskinnet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1161, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Valgt til konge av stormennene på Vestlandet, som hadde fulgt kong Inge og Gregorius Dagsson, med Erling som formynder.
Stormennene ønsket ikke Sigurd Munns sønn, Håkon Herdebrei, som konge. Håkon Herdebrei ble drept av Erling Skakke i 1162.

Magnus ble, som den første konge i Norge, kronet i Bergen 1164 av erkebiskop Øystein Erlendsson med den romerske legaten, Stefanus, som vitne. Med dette fikk kirken innflytelse over hvem som skulle sitte med kongemakten i Norge.

Birkebeinerne under ledelse av Øystein Møyla gjorde oppstand i 1174. Men Magnus vant over dem i slag på Re ved Tønsberg i 1177.

Magnus falt selv i slag mot birkebeinerne, denne gangen under Sverre Sigurdssons ledelse, i sjøslaget ved Fimreite i Sogn i 1184 sammen med størstedelen av den gamle landadelen i Norge.
Sverre hadde først drept Magnus' far Erling Skakke på Kalvskinnet.

På austsida av innløpet til Sogndalsfjorden ligg Fimreite-gardane. Her er ingen fornminne som viser spor etter busetnad før det kjende slaget ved Fimreite i 1184. Men frå andre halvdel av 1300-talet kjenner ein til at omlag halve Fimreite var eigd av adelsmenn, medan resten var kyrkjegods.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 15.juni 1184 skrives kong Magnus Erlingson ud af sagaen, da han falder i slaget ved Fimreite.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Austrått, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge; "Jarlsfrende".

Notes:

Occupation:
Åsulv Eiriksson jarlsfrende på Austrått, var sønn av Eirik Gryvel (Gryfill) og Torbjørg Åsulvsdatter, sønnedatter av Guttorm Åsulvsson på Rein i dennes ekteskap med Bergljot, en ætling av kong Magnus den gode. Åsulv Eiriksson var gift med Baugeid Jonsdatter, datter av Jon Sigurdsson på Austrått.
Jon Sigurdsson var gift med Sigrid Bårdsdatter til Rein, hertug Skules søster og den første abbedissen på Rein kloster. Jon og Sigrids eneste barn var datteren Baugeid Jonsdatter. Hun ble gift med Åsulv Eriksson.

Da Skule hadde grunnlagt Rein kloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods.

Dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene. I 1239 reiste hertug Skule opprørsfanen mot kong Håkon Håkonsson, og etter å ha tapt slaget i Oslo i 1240 måtte Skule søke tilflukt i Elgeseter kloster ved Nidaros. Åsulv og hans birkebeinere satte ild på klosteret, og drepte deretter Skule og følget hans da han forsøkte å berge seg ut. Dette var å betrakte som en helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd.

Omkring år 1200 reiste Åsulvs slekt den kirke som senere skulle bli en del av slottet på Austrått.

Åsulv Eiriksson og Baugeid Jonsdatters barn var Steinar Herka Åsulvsson (1235–1263) som fulgte kong Håkon Håkonsson på Skottlandstoktet til Vesterhavet i 1263. Steinar var antagelig gift med Ragna Iversdatter Bjarkøy fra Bjarkøy i Troms. De fikk følgende barn:
1. Ægeleiv Steinarsdatter
2. Åsulv Steinarsson
3. Ivar Steinarsson

I den grad fødsel og dødsår stemmer oppnådde Åsulv Eiriksson en uvanlig høy alder for samtiden på 70 år.

Family/Spouse: Guttorm Austmannsen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1181, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.
• Occupation: Bef 1194, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Birkebeinernes høvding.

Notes:

Occupation:
Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.

Occupation:
Han talte blant sine forfedre folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98:
Kong Olav giftet ham (Skule Kongs-fostre) med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.

Senest fra 1181 fikk Kong Sverre støtte Bård, av en av landets aller mest fremstående og høyættede menn.
Fra hans sønn, den senere birkebeinerkongen Inge Bårdssons tid vet vi positivt at trønderne la stor vekt på at Bård Guttormsson nedstammet fra Trøndelags gamle ledere, ladejarlene og Einar Tambarskjelve.
Bård og hele hans farsætt hadde hørt til stormannspartiet omkring Sigurd Munn og Håkon Herdebrei. Dette er alene nok til å fortelle at reaksjonen i innflytelsesrike kretser i Trøndelag var meget langvarig og sterk, mot det kystaristokratiet som bar Magnus Erlingssons kongedømme oppe. Oppslutningen fra en mann som Baard på Rein må også ha bidratt avgjørende til at de bedre kretser i Trøndelag godtok Sverre.

Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.
Han var nå rimeligvis allerede enkemann etter sitt første ekteskap med Ulvhild. Allerede nå forteller Sverres saga at Baard møtte Sverres søster Cecilia, som hadde rømt fra sin mann Folkvid lagmann i Värmland. Da noenlunde mannjevn støtte fra minimum ett helt landskap som Trøndelag antagelig var nødvendig for Sverre om han skulle ha noen fremgang på lang sikt, må Baards tilslutning ha betydd noe av et vendepunkt for Sverre.
At han satset nærmest alt på denne forbindelsen viser seg også ved at han lot sin søster Cecilia si ekteskapet med Folkvid Lagmann ugyldig, og giftet henne med Baard.

Ekteskapet mellom Baard og Cecilia møtte imidlertid vanskeligheter fra geistlighetens side og synes først å ha funnet sted etter slaget i Norefjord i 1184. Også senere ble dets gyldighet anfektet, men sagaen om deres sønn, kong Inge, gjør naturligvis alt for å påvise at det var full ut legitimt. Cecilia må være død etter et ganske kort ekteskap.

Inges saga skildrer Baard i meget alminnelige ord:
Han var meget rik, vakker å se til, saktmodig og stille og holdt seg vel.
Han nevnes ofte i Sverressaga, men det fortelles bare om en enkelt personlig bedrift av ham, nemlig at han felte Vidkunn Erlingsson av Bjarkey.

I Sverres slag mot eyskjeggene i Florvåg ved Askøya i 1194 ble Baard såret og døde kort etter i Bergen. Liket ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 131-132.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334-335, Bind XIV (1940), side 22.
Cappelen's Norges Historie, Bind 3.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 832.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Buried:
Det står om Bård, at hans lik ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Cecilia Sigurdsdatter, "på Rein". Cecilia (daughter of Sigurd Haraldsen av Norge, "Sigurd 2") was born about 1155; died about 1186; was buried about 1186 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Ragnhild Erlingsdatter på Kviden, "på Rein". Ragnhild (daughter of Erling Alvsen på Kviden and NN Skårvangsole) was born about 1165 in Valdres, Oppland, Innlandet, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Nokve på Giske. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1204, Tønsberg, Vestfold, Norge; Konge i Viken for baglerne.

Notes:

Occupation:
Erling Steinvegg utga seg for å være sønn av Magnus Erlingsen. Etter å ha båret jernbyrd (bevise ved å bære glødene metall et bestemt antall skritt uten å vise smerte) ble han hyllet av baglerne som konge i Viken 1204.
Overfalt Nidaros i 1206, og døde i Tunsberg.
Sønnen Siggurd Ribbung (1204-1226) ble i 1219 valgt til konge av ribbungene (Østlandet).

Family/Spouse: Valdemar Valdemarsen av Danmark, "Valdemar 2". Valdemar (son of Valdemar Knutsen av Danmark, "Valdemar 1" and Sofia av Halicz) was born about 1170; died on 28 Mar 1241 in Vordingborg, Sjælland, Danmark; was buried after 28 Mar 1241 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1204, Norge; Norsk konge.

Notes:

Occupation:
Inge Bårdsen ble valgt til konge av birkebeinerne i 1204, og var konge i det trøndersk-vestnorske birkebeinerriket i den siste fasen av striden mellom birkebeinere og baglere. Han hadde kongesete i Trondheim, og hadde også herredømme over store deler av vestkysten.
Inge var øyensynlig en fredelig natur, som fant seg dårlig til rette i en tid fylt av kamp og intriger.

Borgerkrigsperioden i norsk historie varte fra 1130 til 1240. Stor indre spenning, uro og åpen strid, da halvbrødrene Håkon Galen jarl og Skule Bårdsson samt Filippus i Viken fikk stor makt og delvis overstyrte Inge.

Inge var sønn av kong Sverres søster Cecilia i ekteskapet med den trønderske lendmannen Bård Guttormsson. Da birkebeinerne tok den lille Guttorm Sigurdsson til konge over nyttår 1204, fikk Inge styret over hele Trøndelag. Halvbroren Håkon Galen, Cecilias sønn i det tidligere ekteskapet med den svenske Folkvid lagmann, ble utnevnt til jarl og leder av hird og hær, og han satt nå og senere mest i Bergen med styre over Vestlandet.

Etter Guttorms død samme år var Cecilias to sønner de mest aktuelle etterfølgerne. De ledende menn i hirden og hærfolkene foretrakk den krigsvante Håkon som konge i en situasjon da baglerflokken hadde reist seg på ny. Men trønderbøndenes oppslutning i samråd med erkebiskop Eirik førte til at det var Inge som ble kongehyllet på Øyrating; bøndene ville ikke ha en konge av gautsk (svensk) ætt. Håkon ble likevel på ny utnevnt til jarl og hærleder med halvparten av kongsinntektene.

Sommeren 1205 drog konge og jarl med leidangshær mot Viken, der Inge ble tatt til konge på Haugating og Borgarting. Baglerne fikk de likevel ikke bukt med.
April 1206 overrasket de Inge og birkebeinerne i Trondheim mens de sov rusen ut etter en bryllupsfeiring, Inge hos sin frille Gyrid. Han kom seg så vidt unna ved å svømme over Nidelva. I strid med baglerne i Oslo året etter viste han seg heller ikke som noen stor militær leder.

Da det med kirkelig mellomkomst ble sluttet forlik mellom birkebeinere og baglere på Kvitsøy i Ryfylke 1208 (Kvitesøyforliket), ble riket delt slik at baglerkongen Filippus Simonsson fikk herredømme over Østlandet øst til Svinesund og kong Sverres datter Kristin til ekte. Det fulgte nå en periode med fredelig sameksistens mellom det østnorske baglerriket og det trøndersk-vestnorske birkebeinerriket.

Kong Inge lot bygge opp igjen kongsgården i Bergen, som baglerne hadde brent, men han satt som før mest i Trondheim. Han stod i diplomatisk kontakt med både den engelske og den skotske kongen.

Jarlen Håkon Galen var ikke tilfreds med sin stilling og traktet etter kongsnavn. Inge avviste dette, men Håkon fikk med kirkelig støtte drevet igjennom en tronfølgeavtale, trolig 1212, som gikk ut på at den som levde lengst av ham og Inge skulle arve hele riket; etter begges død skulle den av deres arvinger som var ektefødt, være konge. Bakgrunnen var at Håkon hadde en ektefødt sønn, mens Inge bare hadde frillesønnen Guttorm. Avtalen ble likevel til Inges fordel, i og med at Håkon døde 1214.

Året før hadde trønderbøndene grepet til våpen mot Inge og drept syslemannen hans i Strinda, i protest mot kongelige krav om leidangsskatt og andre utredsler. Inge ville angivelig ikke stride mot sine egne bønder, men kongens yngre og krigerske halvbror Skule Bårdsson fikk ham til å slå bøndene tilbake. Året etter Håkon Galens død samlet Inge en stor leidangshær i Bergen og tvang trønderbøndene til å godta de omstridte ytelsene til kongedømmet, men lot dem ellers være i fred.

Böglunga sögur (sagaen om birkebeinere og baglere) fremstiller kong Inge som en fredelig og stillfarende mann, vennlig og god mot mennene sine. Han skal ha tatt godt imot den unge Håkon Håkonsson og moren hans da de søkte tilflukt i Trondheim 1206, og han lot senere Håkon gå i skole ved Kristkirken der sammen med sønnen Guttorm, til tross for at han var en potensiell tronrival.

Etter bagleroverfallet i Trondheim 1206 var Inge tungfør og hadde svak helse, og han trivdes best når han var på skip. Vinteren 1216–17 ble han syk, og han døde i Trondheim 23. april, etter at han hadde utnevnt broren Skule til jarl og leder av hird og hær. Kong Inge ble gravlagt i den søndre veggen i Kristkirken (Nidarosdomen) i en staselig prydet grav.

Arvefølgen etter Inge skulle vært avgjort av avtalen med Håkon Galen, slik at Knut Håkonsson jarl skulle blitt konge. Alternativet var Inges uektefødte sønn Guttorm Ingesson. Men arvefølgespørsmålet ble først og fremst en kamp mellom Skule Bårdsson og Håkon Håkonsson, med Sigurd Ribbung som en ekstra joker i leken. Spørsmålet ble avgjort da kirken støttet Håkon, til tross for at Knut var den eneste ektefødte blant kandidatene.

Etterfølgeren, Håkon 4 Håkonsson, ble anerkjent av både baglere og birkebeinere.

Kilder:
Soga om birkebeinar og baglar. B?glunga s?gur, utg. av H. Magerøy, Norrøne tekster 5, 1988.
Snorres kongesagaer, Håkon Håkonssons saga.
RN, bd. 1.
E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 6, 1934.
K. Helle: Omkring Böglungasögur, UiB Årbok. Hist.-antikv. rk. 1958 nr. 7, 1958.
d.s.: Norge blir en stat 1130–1319, bd. 3 i Handbok i Norges historie, 1974.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1230, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Abbedisse på Reinkloster.

Notes:

Occupation:
Årstallet for stiftelsen av klosteret er ikke kjent, men det må ha vært før 1230.
Skules halvsøster Sigrid ble den første abbedisse på Reinskloster.

I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse må han ha gitt et løfte. Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det.
Da Skule hadde grunnlagt Rein kloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods.

Dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene. I 1239 reiste hertug Skule opprørsfanen mot kong Håkon Håkonsson, og etter å ha tapt slaget i Oslo i 1240 måtte Skule søke tilflukt i Elgeseter kloster ved Nidaros. Åsulv og hans birkebeinere satte ild på klosteret, og drepte deretter Skule og følget hans da han forsøkte å berge seg ut. Dette var å betrakte som en helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd.

Det er uvisst hvilken ordenstilhørighet klosteret har hatt, men man antar at det har vært en augustinerstiftelse for fornemme kvinner. Rein nonnekloster lå på en dominerende høyde i det flate Rissalandskapet, med vid utsikt mot den ytre delen av Trondheimsfjorden.

Family/Spouse: Jon Sigurdsen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 24 Apr 1217, Norge; Jarl og hirdstyrer for kong Inge.
• Will: 1226, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Løfte avgitt når han lå farlig syk.
• Occupation: 1237, Norge; Hertug.

Notes:

Occupation:
Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson.

Kort før Kong Inges død 23.april 1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn.

Will:
I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse må han ha gitt et løfte.
Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det.
I denne forbindelse utspant det seg en prosess om Austrått, og førte til et bittert uvennskap mellom hertug Skule og Åsulv Eriksson til Austrått. Årstallet forstiftelsen av klosteret er ikke kjent, men det må ha vært før 1230. Skules halvsøster fru Sigrid ble den første abbedisse på Reinskloster.

Occupation:
Skule gjorde krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson, som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen.
Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sunnmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham.

I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler.

Da Skule hadde grunnlagt Reinskloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods. Men dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene.

I 1239 besluttet hertug Skule seg til å ta opp kampen om kongedømmet, og reiste opprørsfanen mot kong Håkon 4 Håkonsson. Skule tok kongsnavn på Øreting i 1239.

Den 6. november 1239 kom hertugen med mange folk til Kristkirken. Der kalte han sammen korsbrødrene og ba dem gi tillatelse til at St.Olavs skrin ble ført ut av kirken. Korsbrødrene kunne ikke komme til enighet i dette spørsmålet. Den korsbroren som på forhånd var innsatt som erkebiskopens stedfortreder i vanskelige saker, Eystein Syre, var imot at noe ble gjort i saken før erkebiskopen kom tilbake.
Da så hertugens menn ville føre skrinet bort med makt, lyste Eystein de menn i bann, som bar ut skrinet uten brødrenes samtykke. Dette ble likevel gjort og skrinet ble ført ut til Øyreting der Skule høytidelig ble tatt til konge. Etterpå fulgte Skule skrinet tilbake til Kristkirken, men han ble ikke møtt med prosesjon og klokkeklang. Bare to korsbrødre tok imot skrinet utenfor Kristkirken, de ledet også hertugen inn. En uhellsvanger og trist forestilling må dette ha vært. Korsbrødrenes holdning var et dårlig varsel for Skules kongedømme. Når geistligheten i hertugens egen del av riket stilte seg så klart imot det skrittet han nå tok, kunne han være sikker på at den overveiende storpart av den norske geistligheten ville gå inn for Håkon og imot hans eget kongedømme. Som konge var Skule da også fra første ferd i erkebiskopens bann.

Da erkebiskop Sigurd et stykke ut i november 1239 seilte inn Trondheimsfjorden, fikk han først høre nyheten da han kom til Leiranger. Han sendte da straks brev om disse tidender søretter til kongen, og tok deretter inn til Nidaros. En av Skules nærmeste rådgivere var abbed Bjørn til Nidarholm kloster. Erkebiskopen ga Bjørn en del av skylden for det som hadde hendt og lyste ham i bann sist på året 1239.

I februar 1240 dro Skule med en hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler. Han dro til Viken mens Håkon med en stor flåte kom nord til Nidaros. Erkebiskop Sigurd og korsbrødrene møtte kongen med prosesjon og fagnet ham vel. Kongen og erkebiskopen talte ofte om de store hendingene som gikk for seg i landet. Da det kom tidende til Nidaros at hertug Skule hadde slått birkebeinerne i et stort slag på Låka, tilbød erkebiskopen seg å reise sør til hertugen for å søke å få i stand et forlik.
Kong Håkon hadde ofte tidligere gjort klokt og rett i å følge erkebiskopens råd. Men i denne situasjonen viste han sin storhet ved å velge sin egen vei.

For å sikre kongedømmet for sitt dynasti, lot kongen sin ektefødte sønn Håkon ta til konge på Øyreting søndag den 1. april 1240. St.Olavs skrin ble båret ut og erkebiskop Sigurd var til stede på Øyretinget og i gjestebud hos kongen etterpå.

I 1240 led Skule nederlag i Oslo, og måtte dra nordover. Sammen med noen av mennene sine søkte Skule tilflukt i Elgeseter kloster, men birkebeinerne fikk rede på dette og søkte ut til klosteret for å ta seg selv til rette. Dette fikk erkebiskop Sigurd høre, og han tok straks av sted til Elgeseter og forbød birkebeinerne å gå til angrep på klosteret eller lage noen ufred der. Da birkebeinerne ikke ville høre på dette, tilbød erkebiskopen å betale en løsesum for hertugen så han kunne få høve til å fare til kongen i trygd. På tross av erkebiskopens ord satte Åsulv og birkebeinerne ild på klosteret og sørget for at Skule ble drept da han forsøkte å berge seg ut (24. mai 1240).

Dette var helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd. Denne slekten reiste sannsynligvis omkring 1200 den kirken som senere skulle bli en del av slottet på Austrått.

Skule ble kort etter gravlagt i Kristkirken og erkebiskop Sigurd, alle korsbrødrene, mange prester og byfolk og mange birkebeinere var til stede.

Skule var sagaskriveren og islandshøvdingen, Snorre Sturlasson, beste venn, er det sagt.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-131.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334, Bind XIV (1940), side 22-28.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 173.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 831.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Skule married Ragnhild Nokvesdatter på Giske about 1209. Ragnhild (daughter of Nokve på Giske and Ragnhild Jonsdatter på Randaberg, "på Giske") died about 1247. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeborg married Alv Erlingsen på Tornberg in 1221. Alv (son of Erling på Tornberg) was born about 1190 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died about 1240 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ragnhild married Skule Bårdsen på Rein about 1209. Skule (son of Bård Guttormsen på Rein and Ragnhild Erlingsdatter på Kviden, "på Rein") was born about 1189 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died on 24 May 1240 in Elgeseter, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1241, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Erik var dansk medkonge fra 1232, dansk enekonge fra 1241–1250. Hans regjeringstid var full av bitre kamper mellom Erik og brødrene hans, mest hertug Abel av Sønderjylland, som fikk Erik myrdet.

Det var til stor irritasjon for hans to brødre, Abel og Kristoffer, som begge ønsket å få del i makten. Erik og Abel lå i krig i flere år, hvor Abel, som var hertug av Slesvig, fikk støtte av sine holsteinske svogre.

I 1244 ble de forlikte til delta på et felles korstog mot Estland, men snart blusset kampen opp mellom dem igjen.

For å finansiere disse kampene la Erik i 1249 skatt på hver plog, noe som var en rettferdig skatt ettersom antallet ploger sto i forhold til den dyrkede jorden. En penning var såpass lite beløp at alle kunne betale, men harde inndrivelse av skatten skaffet ham tilnavnet Plogpenning. Skatten var ikke særlig populær, og i 1249 måtte han flykte fra rasende bønder i Skåne som nektet å betale.

I tillegg røk Erik også uklar med kirken og den mektige Hvide-slekten. På denne tiden var bispene meget offensive. I 1237 måtte Erik skaffe seg pavens brev mot de bisper som nektet å innsette prester som var utpekt av kongen i hans kirker. Erik var likevel en kirkens mann. For egen regning påbegynte han oppførelsen av Gråbrødre kloster i Roskilde, men krig og ufred forhindret ham i å fullføre arbeidet.
Dronning Jutta nevnes som et vitne i et brev hvor kong Erik få måneder etter sin fars død uttalte et ønske om å få dø i Franciskanenes (gråbrødrenes) ordensdrakt og begraves i deres klosterkirke i Roskilde.

I 1250 lykkes det for Erik å erobre størsteparten av Abels hertugdømme, Rendsburg, og de møttes hos Abel for å slutte forlik, etter megling av søsteren Sophie av Brandenburg. Under besøket, som fant sted på Sankt Laurentiis natt den 9. august 1250, ble Erik tatt til fange, og halshugget av en av Abels menn. Liket ble senket ned i Slien.

Erikskrøniken, Sveriges eldste historiske kildeskrift, kritisert for sin politiske subjektivitet som drar ned troverdigheten, men er ellers en fargeglad skildring av en periode som var full av kongedrap og politiske intriger i de samtlige nordiske landene Norge, Danmark og Sverige. Blant annet beskriver krøniken kong Erik av Danmarks voldsomme død (utdrag i original tekst):

Danmark thz fik digher skadha thz konung erik aff ringst han bleff swa jammerlika döder han var forradin aff sinom bröder Hans broder het hertugh abel han gaff sith rad ok vilia ther tell thz man honom nidh i slää sänkte Ve ward honom at han thz tenkte Fatighe fiskara hitto vpa hans liik hwar thz a grunden laa Ok fördot til landz i thera baat önkelika dödh ok illa waat Huar man honom förde eller baar ther brunno liwss ä hwar han war The gud nid aff hymelin sende oc the helgo ängla tände Gud hauer giort han swa säligh at han er i hymerike häligh Abel var tha konung en lithen riidh sidan vart han dräpin i strid han wart släghin i häll aff frisa Nw haffuer han i heluite engen lisa we er them swa jorderikis ödh...

I 1258 ble hans jordiske levninger overført til St. Bendts kirke i Ringsted hvor han ble gravlagt. På hvelvingene over Eriks grav kan man se kalkmalerier med scener fra hans liv og død.

Erik ble æret av folket som helgen.

Died:
I Rendsburg, mens han var på besøk hos sin bor Abel for å slutte forlik, ble Erik tatt til fange og halshugget av Laue Gudmundsen, en av bror Abels menn. Dette fant sted på Sankt Laurentiis natt den 9.august 1250.

Liket av kong Erik ble senket ned i Slien.
Et kalkmaleri i St.Bendts kirke i Ringsted skal vise denne siste hendelsen.

Family/Spouse: Judith av Sachsen. Judith (daughter of Albert av Sachsen and Agnes av Østerrike) was born in 1223; died on 02 Feb 1267. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Skules datter Margrete kom til klosteret i 1264, året etter at hennes mann, kong Håkon Håkonsson, var død på Orknøyene. Og hun ble boende der til sin død.

Margrete var norsk dronning. Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann.

Hun fremsto som en tragisk skikkelse på grunn av striden mellom hennes far og hennes kjære ektemann. Hun sto likevel trofast ved sin ektemanns side.

Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264.
Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-132, NST Bind XIV (194?), side 119-129, 262-263.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 830.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 84.

Margrethe married Håkon Håkonsen av Norge, "Håkon 4" on 09 May 1263. Håkon (son of Håkon Sverresen av Norge, "Håkon 3" and Inga Olavsdatter til Varteig) was born about 1204 in Eidsberg, Indre Østfold, Norge; died on 09 May 1263 in Orkenøyene, Skottland; was buried in 1264 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Olav Ingesen på Stein. Olav was born about 1200 in Stein, Hole, Buskerud, Viken, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Ragndid, eller Gudrun, var søskenbarn til dronning Margrete gift med Kong Håkon 4 Håkonsen.

Ragndid married Ivar Olavsen Skedjuhof about 1240. Ivar (son of Olav Ivarsen Mok and NN Dagsdatter, "Mok") was born about 1200 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1240. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1261, Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; Lendermann 1261, og baron. Sysselmann i Borgarsyssel 1275.

Notes:

Occupation:
Erling Alvsson var lendmann fra 1261, og baron fra 1277. Han tilhørte den mektige Tanbergslekten med setegård på Tanberg (Tornberg) på Ringerike. Han var sønn av lendmannen Alv Erlingsson (eldre) og Ingeborg Bårdsdatter som var Skule Bårdssons søster. Faren deltok som en av Skules nærmeste i opprøret mot Håkon Håkonsson. Det forhindret likevel ikke at Erling slo seg opp som en av rikets mest innflytelsesrike lendmenn etter farens død.

Erling deltok i Magnus Lagabøtes bryllup med Ingeborg Plovpenningsdatter, og den påfølgende kroningsseremonien i Bergen i 1261. I 1263 deltok han som en av de ledende lendmennene på Håkon Håkonssons skottetog. Han kjempet ved slaget ved Largs og var ved kong Håkons side da han døde på Orknøyene samme vinter. Sammen med lendmannen Andres Plytt førte Erling skipet med kongens lik tilbake til Bergen våren 1264.

Det var likevel under Magnus Lagabøte han fremstår som mest innflytelsesrik, de to kan ha vært personlige venner. Han opptrer ved konges side i flere dokumenter og garanterte sættargjerden i Tønsberg på kongens side i 1277. Etter kong Magnus` død i 1280 var han en av baronene som uttøvde den kongelige antikirkelige politikken som gjorde at Eirik Magnusson fikk tilnavnet "Prestehater".

I 1275 fikk Erling den lukrative sysselmannsstillingen i Borgarsyssel (tidligere del av Vingulmark, var fra 1200-tallet og ut middelalderen navn på det embetsdistriktet som ble bestyrt av sysselmannen i Borg (Sarpsborg) og tilsvarer dagens Østfold), og holdt hovedsakelig til i Sarpsborg i resten av sin levetid.

Da kong Valdemar Birgersson av Sverige måtte flykte fra riket sitt i 1276, etter at broren, Magnus Birgersson (senere Ladulås) hadde gjort opprør, flyktet han til Sarpsborg og fikk Erlings beskyttelse. Senere deltok Erling sammen med sønnen, Alv Erlingsson (yngre) i forhandlingene mellom de to brødrene.

Erling må ha hatt en sterk selvstendig stilling som sysselmann. Da han døde i 1283 arvet nemlig sønnen Alv stillingen hans som sysselmann i Borgarsyssel, noe som egentlig gikk imot rikets lovverk.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Skules datter Margrete kom til klosteret i 1264, året etter at hennes mann, kong Håkon Håkonsson, var død på Orknøyene. Og hun ble boende der til sin død.

Margrete var norsk dronning. Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann.

Hun fremsto som en tragisk skikkelse på grunn av striden mellom hennes far og hennes kjære ektemann. Hun sto likevel trofast ved sin ektemanns side.

Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264.
Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-132, NST Bind XIV (194?), side 119-129, 262-263.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 830.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 84.

Margrethe married Håkon Håkonsen av Norge, "Håkon 4" on 09 May 1263. Håkon (son of Håkon Sverresen av Norge, "Håkon 3" and Inga Olavsdatter til Varteig) was born about 1204 in Eidsberg, Indre Østfold, Norge; died on 09 May 1263 in Orkenøyene, Skottland; was buried in 1264 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Olav Ingesen på Stein. Olav was born about 1200 in Stein, Hole, Buskerud, Viken, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Sofia married Valdemar Birgersson av Sverige in 1261 in Jönköping, Jönköpings län, Sverige. Valdemar was born in 1239; died on 26 Dec 1302 in Nyköping, Södermanlands län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1280, Danmark; Dronning.

Notes:

Occupation:
Ingeborg av Danmark øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280.

Ingeborg married Magnus Håkonsen av Norge, "Magnus 6" in 1261. Magnus (son of Håkon Håkonsen av Norge, "Håkon 4" and Margrethe Skulesdatter på Rein) was born on 01 May 1238 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 09 May 1280 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1284, Roskilde, Sjælland, Danmark; Abbedisse av Sankt Agneta.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1288, Roskilde, Sjælland, Danmark; Abbedisse av Sankt Agneta.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1240, Norge; Norsk konge.

Notes:

Occupation:
Håkon Håkonsson Unge, formelt norsk samkonge i årene 1240–1257. Håkon Unge var sønn av kong Håkon Håkonsson (1204–1263), som også ble kalt Håkon gamle, og dronning Margrete Skulesdatter (død 1270).

Den norske tronarvingen Håkon Unge fikk kongstittel på Øretinget i 1240 da hertug Skule gjorde opprør for å kreve den norske kongedømmet for seg selv, men mislykkes.

Håkon ble gift med Rikitsa Birgersdatter av Bjälboætten i Oslo i 1251. Rikitsa var datter av den mektige svenske riksforstanderen og jarlen Birger Magnusson, grunnleggeren av Stockholm, far til to sønner som begge ble konger av Sverige og styrte selv som Sveriges reelle hersker som formynderregent fra 1248 og til sin død i 1266.

Ekteskapet var en dynastisk allianse mellom det norske og det svenske kongedømmene og en forlengelse av fredsavtalen fra 1249 som sa at det skulle være fred mellom Norge og Sverige, uvenner av den ene eller den andre ikke trives eller tåles i den andres rike.

Deres eneste barn var Sverre Håkonsson (1252–1261). Normalt ville lille Sverre ha vært berettiget for den norske tronen etter at Håkon Unges altfor tidlige død, kun 25 år gammel. Det blir ikke aktuelt når Sverre dør som barn kun 9 år gammel. Den norske tronen gikk da uansett til Håkon Unges bror Magnus Håkonsson, kjent som Magnus Lagabøte og senere dennes sønner.

Han sendte i 1255 et gesandtskap (legasjon) til kong Alfons 10. av Kastilla (landskap i nordre og mellomste del av Spania).


Died:
Død i Tønsberg 30. april (eller 5. mai) 1257, begravd i St.Hallvards kirken i Oslo.

Håkon married Rikissa Birgersdotter before 1257. Rikissa was born about 1238; died on 13 Dec 1288. [Group Sheet] [Family Chart]

Kristin married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1257, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Da den eldre broren Håkon Unge ble konge sammen med sin far under hertug Skules opprør i 1240, ble Magnus hertug. Iflg. Håkon Håkonssons saga var det aktuelt å gi ham et hertugdømme som omfattet 1/3 av landet, men noen endelig avklaring fant aldri sted. Det synes likevel klart at han styrte over Sørvestlandet. Håkon Unge døde i 1257 og Magnus fikk da kongsnavn. Han ble kronet i 1261 og var enekonge fra årsskiftet 1263/64.

Broren kong Håkon la ut på krigstokt mot Skottland sommeren 1263 for å beskytte Sudrøyene (Hebridene og Man) som var en del av Norgesveldet. Felttoget endte uten noen klar avgjørelse, men kong Håkon døde på Orknøyene 17. desember 1263. Ettersom Magnus allerede var regjerende konge i farens fravær ble det intet brudd i den politiske kontinuiteten. Magnus var en målbevisst og velutrustet personlighet som tok grep om Norges indre og ytre forhold.

Kong Magnus innledet fredsforhandlinger med kong Alexander 3 av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 (Perth-traktaten) oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besittelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark sterling. Det er uklart hvor lenge skottene betalte avgiften. Bispedømmet Sodor fortsatte som en del av den norske kirkeprovinsen.
Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.

Under kong Magnus' styre holdt det politiske forholdet til England seg godt. Forholdet til Skottland var mer tvetydig. Magnus søkte å bedre forholdet gjennom en dynastisk allianse. Ekteskapet mellom hans sønn og tronarving Eirik og datteren til kong Alexander 3 av Skottland, Margareta, var et steg i denne retning.

Tilnavnet Lagabøte, det vil si Lovforbedreren, fikk han fordi han bøtte på lovene i Norge.
Først reviderte han de gamle landskapslovene, deretter ble en ny landslov, felles for hele landet, utarbeidet. Den ble vedtatt på tingene i årene 1274 (Landsloven) og 1276 (Byloven). Den ble også tillempet for Island og Færøyene.

Nye rangklasser og bestemmelser for riksembedsmenn og hird med adelige rettigheter og plikter. Nye titler for lendmenn og skutilsveiner (baron, ridder, væpner).
Adelen, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden, lendmenn og skutilsveiner, fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Landsloven var den første av sitt slag i Norden, og Norge ble dermed det andre landet i Europa, etter Kastilla (Castilla), med en lov som gjaldt for hele riket. Tidligere hadde hver landsdel hatt hver sin landskapslov. Magnus Lagabøte sto også for den første Allmenningsloven, som bokstavlig talt ryddet grunnen for vår tids offentlige territorium, frie områder til allmenn disposisjonsrett.

Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at Magnus også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom nasjonen på den ene side og kirkens egenrådighet på den andre siden, som imidlertid endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.

Til tross for stabiliseringspolitikken i vest og innad i riket var forholdet til de nordiske naboland mer problematisk. Det uløste spørsmålet om Plogpenningsdøtrenes arv holdt seg, men en pragmatisk konge av Magnus' støpning styrte riket trygt fra krig med Danmark. På 1270-tallet forsøkte han å megle i tronstriden i Sverige, men vant ikke fram.

Nordtyske handelsbyer var misfornøyde med at Byloven av 1276 behandlet utlendinger på lik linje med nordmenn. Magnus styrte igjen inn i et kompromiss som tillot gjestende handelsmenn en viss form for immunitet i Norge fra 1278.

Med den aktive utenrikspolitikken som Magnus førte, ble det for første gang bygget opp et norsk diplomatisk apparat med sendebud og brevveksling og gaver til utenlandske fyrster og kongehus. Diplomatiet førte til framveksten av en gruppe språkmektige og skriveføre menn. En viktig person her ble Lodin Lepp.

Han reformerte den tradisjonelle leidangen ved å bygge ut en profesjonell hær som i antall besto av 1200 mann. Styrken var ikke stående, men var en hurtigmobiliserende enhet. I en krigssituasjon ville antallet være større. Bruken av en elitestyrke førte også til at en ny sosial klasse av våpenføre menn oppstod.

Det ble gjennomført en omfattende myntreform i 1270-årene. Etter nærmere 170 år med små ensidige pregninger, såkalte brakteater, gjeninnførte Magnus Lagabøtes penning som hovedmynt i norsk mynthistorie. For første gang ble det utgitt fraksjoner av penningen, kvartpenninger.

Magnus Håkonsson er en av de første norske kongene som satte et tall bak sitt navn. Han kalte seg Magnus den fjerde i latinske dokumenter som Bergenstraktaten fra 1273 og Sættargjerden i Tønsberg fra 1277. Det hadde vært fem Magnus-konger før ham i henhold til kongesagaene, men to av dem var samkonger og førte ikke dynastiet videre. De gamle regnet dem derfor ikke inn i kongerekken.

Gift med Ingeborg, datter til Erik Plogpenning, konge av Danmark. Ingeborg av Danmark, født ca.1244, død 25.mars 1287. Hun øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280.

I mai 1280 døde den store reformatoren i Norge, 42 år gammel. Han lot seg begrave i Fransiskanerordenens kloster i Bergen. Tronfølgeren var Eirik Magnusson, kun 12 år gammel. Magnus Lagabøtes død ble, som ved faren Håkon Håkonssons død, et vendepunkt for den norske politikken både innad og utad i riket.

Magnus ble hovedperson i den siste kongesagaen som ble skrevet.

Magnus married Ingeborg Eriksdatter av Danmark in 1261. Ingeborg (daughter of Erik Valdemarsen av Danmark and Judith av Sachsen) was born in 1244 in Danmark; died on 25 Mar 1287. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Magnhild Hallkjellsdatter, "på Stein". Magnhild was born about 1250. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1295, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; Ridder og baron "hr. Jon Raud Ivarsson".

Notes:

Occupation:
Sudreim-ættens første med sikkerhet kjente mann er baronen hr. Jon Raud Ivarsson.
Tilnavnet Rauðr henspiller utvilsomt på hans hårfarge, og det er derfor liten grunn til å drøfte spørsmålet om mulig slektskap med andre som bærer det samme tilnavnet.

Slekten fra Sørum i Akershus fortsatte i Sverige under navnene Roos af Ervalla og Roos af Hjelmsäter.

Etter at Hårfagreslekten var dødd ut på mannsiden, var slekten arvinger til Norges trone. De fraskrev seg imidlertid arveretten.

Det er mulig at hr. Jon var gift med en datter til Tore Tinghatt d.e. Hans sønn, Tore Tinghatt Jonsson, kan ha vært oppkalt etter denne ane.

Hr. Jon nevnes i kildene første gang som medbesegler av våpentilstandsavtalen med Danmark, sluttet på Hindsgavl, Fyn, 25.september 1295. Han var da ridder og nevnes først blandt de herrer som medbesegler avtalen. Likeledes medbesegler han Kong Eriks privilegiebrev for Hamburg-borgere av 31.juli 1296(DN V 33).
Videre er han medutsteder av et brev av 25.februar 1299 angående gården Frogner Store, Ullensaker, (DN II 47).

I 1302 ble hans sønn Havtore trolovet med jomfru Agnes (Isl. Ann. IV, V) og senest ved denne anledning må hr. Jon være blitt utnevnt til baron, som sådan nevnes han i alle fall allerede 09.september 1302 (NGL III side 46).

I Jon Ivarsson Raud har kong Håkon 5. hatt en trofast mann i de stormfulle årene mens stormannsregjeringen førte landets styre i brorens navn.
Rent innenrikspolitiske forhold kan altså forklare giftermålet mellom Jons sønn Havtore Jonsson og kongsdatteren Agnes Håkonsdatter.

I brev av 14.september 1307 (DN I 111) skjenket Kong Håkon ham 1,5 øresbol i gården Duflá (Doblaug) på Hedmark.

Sommeren 1309 var hr. Jon til stede i Mariakirken i Oslo ved Kong Håkons ektefødte datter, jomfru Ingeborgs trolovelse med Junker Magnus Birgersson, sønn til Kong Birger av Sverige.

Endelig medbesegler han et makeskifte av 29.juni 1312 (DN IV 95) mellom Mariakirken i Oslo og Hovedø kloster.
Senere forekommer han ikke i kildene, og er formodentlig død ikke lenge etter.

Ifølge flere av de islandske annaler (Isl. ann. V, VIII, IX, X) skulle hr. Jon være død i 1306, men dette er ikke riktig. På grunn av barnas levetid må han antas å være født senest omkring 1245.
Hr. Jons hustru nevnes ikke i kildene, men også hun har sikkert tilhørt en fremtredende ætt, siden en av sønnene kunne bli valgt til ektefelle for kongensdatter.
Hr. Jon må antas å være dattersønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten.

I et brev av 18.desember 1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru Ragndid Jonsdatter, og Æsa Haakonsdatter, datter til ridderen og riksråden hr. Haakon Toresson til Manvik i Brunlanes og Leikvang i Eidsberg idet partene var beslektet i 4de grad.
Av dette er det mulig å dra nærmere slutninger om Sudreimsættens opprinnelse.

Allerede godsforholdene gjør det temmelig sikkert at hr. Torvald Toressons slekt må søkes på Hjaltland. Herdis-navnet er også praktisk talt ukjent i Norge. På den annen side er Æsas mor sikkert dansk av fødsel. Det er altså overveiende sannsynlig at det er fru Ragndid Jonsdatter og hr. Haakon Toresson som er beslektet. Nå foreligger det innen deres nærmeste slekt også en annen pavelig ekteskapstillatelse, idet fru Ragndids brorsønn hr.Sigurd Havtorsson den 29.september 1342 (DN VI 166) fikk tillatelse til å ekte hr. Håkons søsterdatter Ingeborg Erlingsdatter, datter av drottseten hr. Erling Vidkunnsson og fru Elin Toresdatter.

Også hr. Sigurd og Ingeborg oppgis å være firmeninger. Det kan derfor ikke være noen tvil om at fru Ragndid og hr. Havtore var tremenninger av hr.Håkon og fru Elin.
Dette betyr igjen at hr. Jon Raud Ivarsson, eller dennes hustru, må være søskenbarn enten av hr. Håkon og fru Elins far, baronen hr. Tore Håkonsson (Biskopsson) av Leikvang eller av deres mor, som også het fru Ingeborg Erlingsdatter. Forsåvidt foreligger det altså flere muligheter.

Om hr. Tores forfedre vites kun at han var sønn av erkebiskop Håkon og det foreligger i hvert fall intet som tyder på at han var av særlig fremtredende ætt, det skulle da være sønnens fornemme giftemål.
Hr. Tores hustru, fru Ingeborg Erlingsdatters slektskapsforhold er derimot bedre kjent. Hun var søster av den berømte jarl hr. Alv Erlingsson (Milder-Alv) og datter av baronen hr. Erling Alvsson til Tornberg (Tanberg) på Ringerike som igjen var sønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten, kong Inges og hertug Skules søster.

Jon hadde en datter med navnet Ragndid (egentlig Ragnfrid) og to av barnebarna het Gudrun. Begge navn forekommer nettopp i Reins-ætten, Ragndid sågar flere ganger. Ragndid er et så sjeldent navn at alene den omstendighet at det forekommer innen Sudreims-ætten gjør det overveiende sannsynlig at det må ha vært en eller annen forbindelse mellom denne og Reins-ætten.

Ser man nå de foreliggende momenter i sammenheng viser det seg at man vil oppnå en fullt tilfredsstillende forklaring både på de omtalte yngre slektskaps-oppgaver og på navneforholdene ved å anta at hr. Jon Rauds mor (Gudrun eller Ragndid?) var datter til Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter.
Dermed får man også den best mulige forklaring på Sudreims-ættens fremtredende sosiale posisjon og på den omstendighet at hr. Jons sønn blir utvalgt til ektefelle for kong Håkons datter.

Hr. Jon selv var lendbåren, det kan man på bakgrunn av slektens posisjon trygt ta for gitt.
I Håkon Håkonssons saga omtales imidlertid bare en lendmann med navnet Ivar, nemlig Ivar Nef, men han hørte hjemme i Hålogaland, nevnes allerede i 1198 og ble lendmann ved juletid 1217. Han kan derfor ikke komme i betraktning som mulig far til Hr. Jon Raud.

For fredstiden 1240-63 er imidlertid sagaens beretning meget lite utførlig, og da en rekke lendmenn døde ved denne periodes begynnelse, kan man med sikkerhet gå ut fra at flere av Kong Håkons fortjente, høyættede menn i denne tid har oppnådd lendmannsverdigheten, selv om dette ikke direkte er opplyst i sagaen.

En av de personer som det ligger nær å anta at må være blitt denne utmerkelse tildel er Ivar av Skedjuhof. Skedjuhof i Sørum tilhørte på 1300-tallet hr.Jon Havtorsson og var også hovedgården i hans store gods på Romerike!

Hr Jons eiendommer har, bortsett fra noen gårder i Østfold, tidligere ikke vært kjent, men kan nå fastslås på grunnlag av yngre godsforhold.
Da hr. Jons hustru, fru Birgitte Knutsdatter, var svensk, og da de eiendommer hans far fikk med sin hustru, kongedatteren fru Agnes, i hvert fall i hovedsak er kjent, er det etter omstendighetene ingen grunn til å tvile på at Skedjuhof med tilhørende gods er arv etter farfaren, hr. Jon Raud. At Hr. Jon som eldste sønn, velger Skedjuhof, og ikke Sudreim, til sin hovedgård på Romerike, peker også tydelig på at det er den førstnevnte eiendom som er ættens opprinnelige sæte.
Etter det foreliggende kan det derfor tas for gitt at hr. Jon Raud Ivarsson er sønn av Ivar av Skedjuhof.

Hirdskråen fra Magnus 6 Lagabøtes regjeringstid har et arkaisk preg ved at dens formelle ramme langt på vei viser tilbake til hirdens opprinnelige oppgave som daglig krigerfølge, og det trass i at hirdens karakter hadde endret seg betydelig. På slutten av 1200-tallet gjennomløp landets verdslige aristokrati en formell elitedannelse, en prosess som endte med at hirdorganisasjonen gikk i oppløsning i første halvdel av 1300-tallet.

Magnus Lagabøte besluttet i 1277 at lendmenn og skutilsveiner skulle ha rett til herretittel, samt at lendmennene heretter skulle tituleres baroner og skutilsveinene riddere.
Baron var tittelen på de engelske kronvasallene, det vil si de som hadde jord i forlening direkte av kongen tilsvarende de norske lendmennene.
Ridder var den høyeste rangen innen det europeiske riddervesenet som hadde utviklet seg fra 1000-tallet av. Den opprinnelige rene ryttersoldaten i Frankerriket med rustning, skjold og sverd eller lanse hadde gradvis blitt prototypen på det høybårne, aristokratiske medlemmet av vasallstanden i Europa. Ridderen var høytidelig tatt opp i et lukket fellesskap, ridderskapet, gjennom ridderslag og ridderløfte. For å kunne kvalifisere til ridderslag måtte en blant annet ha gjennomgått militær trening som væpner.

Utover i høymiddelalderen fikk væpnerklassen mindre entydig preg av å være en gruppe unge menn som trente til å bli riddere, og ble i stedet en fullverdig rangklasse av samme type som ridderklassen. Det fullt utviklete europeiske riddervesenet på 1100-tallet besto derfor av rangklassene riddere og væpnere, med den første som den gjeveste. Fremdeles var det slik at veien til ridderslag gikk via væpnerrangen, men ikke alle væpnere ble riddere.

Riddervesenet rommet en ridderideologi som bidro ytterligere til å heve medlemmene over resten av befolkningen, ikke minst fordi det i økende grad ble lagt vekt på byrd. Ridderideologien hadde tre hovedpilarer:
Det Militære broderskapet, kirkelige idealer, som å beskytte de fattige og svake, straffe de onde og forsvare kirken, og høvisk opptreden.
Til det militære brorskapet utviklet det seg en æreskodeks, det vil si regler alle medlemmer av ridderstanden var pliktig til å følge i krig dersom de ikke skulle forspille sin ære og dermed kanskje bli utstøtt av ridderstanden. Æreskodeksen var felles for alle medlemmene av ridderstanden uavhengig av lojalitetsbånd og dannet derfor et grunnlag for et visst fellesskap på tvers av konfliktlinjer, ikke minst i krig.

At riddervesenet ble innført i Norge på slutten av 1200-tallet, er et klart utslag av den elitedannelsen som skjedde i denne perioden, og viser samtidig hvordan det norske samfunnet ble overrislet av samtidens felles europeiske kultur- og samfunnsutvikling. Begge deler kom også til uttrykk ved at ikke-fyrstelige personer i Norge fra slutten av 1200-tallet av, begynte å bruke faste våpenmerker i skjold og segl.

Et annet ledd i eliteutviklingen var at kongemakten på slutten av 1200-tallet innrømmet hirdmedlemmene skattefrihet som motytelse for deres personlige militærtjeneste. Skattefriheten var opprinnelig knyttet til fritak for personer, men ble rundt 1300 i stedet gjort gjeldende for jord fordi leidangsskatten var blitt en skatt på jord. Det bevarte kildetilfanget er ikke stort nok til at vi kan følge utviklingen i nevneverdig detalj frem til at norske stormenn i 1370-årene hadde oppnådd skattefrihet for hele setegården, det vil si den jorda de drev for egen regning, et privilegium de beholdt resten av senmiddelalderen. Det skattefritaket norske stormenn oppnådde i høymiddelalderen, var svært beskjedent i europeisk målestokk. Deres nordiske standsbrødre fikk et tilsvarende, men betydelig mer omfattende privilegium omtrent samtidig, fritak fra kongelige skatter og pålegg for alt jordegods uansett rang.

Den økonomiske gevinsten av fritaket var såpass liten for norske stormenn at privilegiet i hovedsak må ha hatt en symbolsk-honorær betydning. Det ga stormennene i Norge mindre insitament til å øke sin private godsmengde, sammenliknet med kollegaene i Danmark og Sverige, ettersom nytt gods som de ikke drev selv, ble skattlagt. Jordeiendom ga riktignok prestisje, noe som var viktig i datidens samfunn, men fordi alt deres privatgods var fritatt fra kongelige skatter, kunne danske og svenske stormenn i en helt annen grad enn norske øke sine økonomiske ressurser, og dermed også sine politiske,gjennom å skaffe seg mer gods.

Hovedgrunnen til forskjellen mellom Norge og de andre nordiske rikene på dette området må være at riksstyret måtte balansere behovet for å opprettholde et levedyktig aristokrati som riksbærende elite opp mot det å bevare tilstrekkelig med riksinntekter. Kongedømmet i Norge hadde ikke råd til å gi fra seg en såpass stor inntektskilde som skatt fra aristokratiets samlede gods, fordi landets totale areal av dyrkbar jord, middelalderens viktigste kapital, var relativt lite.
Dette forklarer også de sterke interessene det norske verdslige aristokratiet hadde i kongedømmets forvaltningsapparat, ikke minst i inntekter fra kongstjeneste.

Tilsvarende må det betydelig større jordarealet som de to andre nordiske rikene hadde, særlig Danmark, være årsaken til at aristokratiet oppnådde et større skatteprivilegium og ikke hadde like sterk interesse av å styrke kongedømmets forvaltningsapparat. Aristokratiets skattefrihet betydde imidlertid en alvorlig økonomisk belastning for kongedømmets finanser i både Danmark og Sverige, en belastning som i perioder medførte økonomisk bankerott med alvorlige følger for riksstyret. Og i begge land ble det gjennomført tiltak for i størst mulig grad å begrense inntektstapet for kongedømmet, uten at skatteprivilegiet av den grunn ble opphevet.

Trass i forskjellen når det gjaldt grad av skattefrihet for stormennene, er det gode grunner til å tro at oppløsningen av hirdorganisasjonen og etableringen av en verdslig privilegert krigerstand, fulgte de samme hovedlinjene i alle tre rikene, men at hirden forsvant sist i Norge. Norske historikere har gjennomgående ment at hirdens oppløsning i Norge skyldtes kongefellesskapet med Sverige fra 1319 av, fordi oppgaven med å være kongens livvakt og væpnede følge forsvant etter hvert som felleskongen for det meste oppholdt seg utenfor Norges grenser. I både Danmark og Sverige derimot, forsvant kongshirden allerede på 1200-tallet, altså uten at noen av landene var i kongefellesskap med et annet land.

Det dominerende synet blant norske historikere overser imidlertid to viktige poeng. For det første at den unge Magnus Eriksson og hans mor ser ut til å ha oppholdt seg mer i Norge enn i Sverige i 1320-årene, og for det andre og viktigste det faktum at hirden lenge før 1319 først og fremst var blitt en organisasjon for landets verdslige aristokrati, og at denne funksjonen ikke forsvant, selv da landet fikk felles konge med et naboland. Dessuten er det relativt klare indikasjoner på at hirdorganisasjonen var i oppløsning alt i siste halvdel av Håkon 5's regjeringstid.

I den forbindelse har den store rettarbota som kong Håkon utstedte i juni 1308, fanget interessen hos historikerne. Rettarbota er blant de mest omdiskuterte dokumentene i norsk historie, det gjelder både dens innhold, motiv, legitimitetet og dens virkninger på kort og lang sikt. Bakgrunnen for rettarbota var utvilsomt de erfaringene kong Håkon hadde hatt i riksstyret frem til da. Som det heter innledningsvis i rettarbota:
Det har vært kjent for alle menn at på grunn av den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom og likedan nå ei tid siden ... så tar vi vår fedrearv, hele Norges konges rike, under vårt rådvelde.

Deretter bestemmer kongen detaljert om riksstyrets administrasjonsapparat og hirden, og bak det hele lå ønsket om å styrke kongens kontroll med riksstyret.
I den forbindelse har det særlig vært trukket frem at kongen for all fremtid avskaffet jarle- og lendmannsnavnet. Nye lendmenn skulle ikke utnevnes, og bare kongesønnen og jarlen av Orknøyene skulle for fremtiden ha rett til å bære tittelen jarl. Flere historikere har karakterisert rettarbota som antiaristokratisk og hevdet at den på lengre sikt bidro til at det norske aristokratiet som riksbærende gruppe ble sterkt svekket.

At kongen søkte å styrke sin egen innflytelse, forhindret imidlertid ikke at han samtidig ga innrømmelser til medlemmene av aristokratiet i sin alminnelighet ved å åpne for at sysselmannsombud i realiteten kunne bli arvelige. Det var en betydelig konsesjon ettersom sysla var aristokratiets fremste inntektskilde fra kongedømmet på dette tidspunktet. Det var svært få lendmenn i 1308, og krongodset var ikke lenger stort nok til å underholde en større gruppe av lendmenn. Det er derfor ikke grunnlag for å karakterisere rettarbota som generelt antiaristokratisk. Kongens hensikt var etter alt å dømme å reorganisere riksstyre og riksaristokrati som følge av grunnleggende samfunnsendringer, og det var en politikk der kongen måtte spille på lag med flertallet av det riksbærende aristokratiet.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116, 121, 129-132, 259-261, 263.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 184-187.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 826.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 95.

Family/Spouse: Åsa Haftorsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: NN Toresdatter Tinghatt. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Tore Håkonsen på Tandberg. Tore (son of Håkon) was born in 1247; died in 1317. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1276, Sarpsborg, Østfold, Norge; Lendmann, baron, jarl og sjørøver.
• Residence: Before 1276, Sarpsborg, Østfold, Norge; Valdisholmen, muligens også Isegran.

Notes:

Occupation:
Alv Erlingsson var kongelig sysselmann i Borgarsyssel og tjente kong Eirik Magnusson også på andre måter, men kom i unåde på grunn av kapervirksomhet og opprør mot hertug Håkon, kongens medstyrer.

Han var den siste av lendmannsætten fra Tornberg (Tanberg) på Ringerike. Faren Erling Alvsson var søstersønn til hertug Skule Bårdsson, og kongebrev kaller både Erling og Alv vår frende. Alv er først omtalt 1276, da han som lendmann deltok på det nordiske kongemøtet ved Elven (Göta älv). Han overtok som kongelig sysselmann i Borgarsyssel etter faren, senest da denne døde 1283, og hadde et borganlegg på Isegran i Glomma-munningen; ved siden av Audun Hugleikssons anlegg på Hegranes i Jølster er dette den eneste private stormannsborgen vi kjenner fra datidens Norge. Borgen og sysselmannsverdigheten gav ham en særlig maktstilling, desto mer som posisjonen ved utløpet av Glomma var strategisk i tidens sørøstvendte norske utenrikspolitikk, der det spente forholdet til en allianse av hanseatiske sjøsteder og Danmark dominerte.

Vinteren 1283–84 truet de vendisk-pommerske hansabyene Norge med blokade etter at rådsregjeringen i Bergen hadde gjort innskrenkninger i de tyske kjøpmenns handelsfrihet i byen. Regjeringen svarte våren 1284 med et imøtekommende brev i kong Eirik Magnussons navn, tilstrekkelig til at hansabyene som vanlig sendte skip til Norge da seilingssesongen begynte. På veien ble de overfalt av kapere som Alv Erlingsson hadde rustet ut; han herjet også samme år Skagen på Nordjylland og Skanör i Skåne (den gang en del av Damark). Resultatet var at de vendiske byene med Lübeck i spissen iverksatte en blokade av Norge 1285. Mens regjeringen om våren og sommeren søkte fred med Danmark og hansabyene, stakk Alv på ny til sjøs og herjet Horsens og Kalundborg, men trakk seg tilbake med sitt bytte for en overlegen styrke av vendiske kogger. Om høsten ble det sluttet fred mellom Norge og hansabyene gjennom en voldgiftsdom av den svenske kong Magnus Birgersson i Kalmar; et av fredsvilkårene var en norsk skadeserstatning på 6000 mark sølv, som nok ikke minst skyldtes Alvs piratvirksomhet.

Forliket med hansabyene gav den norske regjeringen frie hender i en aggressiv politikk overfor Danmark, og her var Alv brukbar. Sent i 1285 eller tidlig i 1286 ble han utnevnt til jarl, tydeligvis med et særlig militært ansvar, og han ivret visstnok for at islendingene skulle bidra til den norske militære innsatsen. Våren 1286 drog han som kongelig utsending til England for å oppta lån til krigføring mot Danmark; i England titulerte hans seg greve (jarl) av Sarpsborg (Comes de Saresburg) og vendte tilbake med 2000 mark sterling og krigsfolk fra the Five Ports. Forholdet mellom Alv og hertug Håkon Magnusson, kong Eiriks bror og medstyrer, var likevel ikke godt. Håkon fraskrev seg 1285 enhver andel i striden med de tyske hansabyene, og tok dermed implisitt avstand fra Alvs kapervirksomhet.

1287 gjorde Alv Erlingsson et gåtefullt opprør. Han angrep Oslo, fanget hertugens høvedsmann der, Hallkjell Krøkedans, og sperret ham inne på Isegran der han ble drept. Alv og hans følgesmenn ble nå lyst fredløse. Hele 220 av dem ble drept, mens Alv søkte tilflukt i et kloster i Sverige, der det ser ut til at han stod seg godt med kong Magnus.

Våren 1290 ble Alv fanget på kysten av Skåne av den danske kongens menn. Han var trolig på vei til England der han var ventet ved kong Edvards hoff. Den danske kongens lokale representant dømte Alv til døden, radbrukket og drept (henrettet på steile og hjul) ved Hälsingborg.

Med en stor klubbe av tre begynte man slå beinene i stykker. Besvimte den dømte stoppet man opp og gjenoppvekket ham til de kunne fortsette. Hvor lenge man kunne holde på varierte, men mange kunne holde ut i flere timer før livet gikk tapt. Det siste slaget ble gitt med en stor, firkantet klubbhammer som ble slått mot hjertet. Slik døde Alv Erlingsson i kongeriket Danmark.

Hans svoger, den tidligere kansleren Tore Håkonsson, førte 1292 hans levninger fra Hälsingborg til Tønsberg. Ett år etter hans død ble formuen hans delt, og det ble ikke noe til overs, skrev kong Håkon 5 mange år senere til den engelske kongen Edvard 2, som hadde aksjonert på vegne av enken etter en av Alvs kreditorer fra 1286.

Historikeren P. A. Munch oppfattet på 1800-tallet Alv Erlingsson som medlem av en klikk som under enkedronning Ingeborgs ledelse styrte Norge under den mindreårige og senere svake kong Eirik; han mistet sin ledende stilling da enkedronningen falt fra 1287. Denne oppfatningen har gått igjen i senere historieskrivning, der Alv gjerne har vært sett som den norske rådsregjeringens forlengede arm i tidens ærgjerrige og høyspente utenrikspolitikk. Den hendingsgangen som er beskrevet ovenfor, og som delvis bygger på revidert dokumentdatering (RN, bd. 2), tyder på noe annet. Alv var neppe medlem av kongsrådet, og hans provoserende piratvirksomhet i 1284–85 var ikke i tråd med rådsregjeringens offisielle linje. En annen sak er at hans militære ferdigheter og organisasjonsevne kom vel med da regjeringen senere la opp til krig mot Danmark. Alt i alt tyder mye på at Alv var en fribytter som i utgangspunktet handlet svært selvrådig og på den måten bandt opp norsk utenrikspolitikk.

Alv Erlingssons dramatiske opptreden og fall appellerte til folkefantasien og gav ham en eventyrlig stilling i en rik flora av senere sagn og viser både i Norge og Danmark. I Telemark sang de om krigeren som til slutt kledde steile og hjul saa høgt ivi Ørsund. Og i en dansk kjempevise hugger han løs til han står i femten ridderes blod:
Hr. Alf han hugg til han var mod,
Han sto i femten Ridderes Blod;
Så tog han alle de Kogger ni
Og sejlede dermed til Norge fri.
Og der kom tidende til Rostock ind,
Der blegned saa mangen Rosenkind.
Der græd Enker og der græd Børn,
Dem hadde gjort fattig den skadelige Ørn.

På grunn av sin dødsmåte ble Alv på folkemunne kalt Milde Alv, men dette ble senere forvansket til Mindre-Alv – en mann av liten vekst. På 1500-tallet regnet Absalon Pederssøn Beyer ham for en av de besynderlig krigsmenn fra Norges tidligere så stolte manndomsalder. Det er slik han senere har stått i den nasjonale og folkelige historieoppfatningen.

Alv Erlingssons segl er bare bevart som en tegning av et bjørnehode med grime, i et engelsk brevregister fra 1323 eller senere. En hel bjørn inngikk i Sarpsborgs eldste bysegl fra 1556, og senere i både Sarpsborgs og Fredrikstads kommunevåpen.

Kilder:
RN, bd. 2–3 registrerer alle dokumenter som nevner Alv Erlingsson i DN og andre kildeutgaver.
Isl.Ann.
Ann.Dan.
A. P. Beyer: Om Norgis Rige, i Historisk-topografiske Skrifter om Norge og norske Landsdele, utg. av G. Storm, 1895.
DNFH, del 4, bd. 1–2, 1858–59.
NHfNF, bd. 2, del 2, 1916.
E. Bull: biografi i NBL1, bd. 1, 1923.
K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972.
d.s.: Norge blir en stat. 1130–1319, bd. 3 i K. Mykland m.fl. (red.): Handbok i Norges historie, 1974.
Helle, Knut: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150-1319, Universitetsforlaget 1972.
Munch, Peder Andreas: Det norske folks historie, Christiania (Oslo) 1859.
Yrwing, Hugo: Alf Erlingssons olycköde. En studie kring et dokumentfynd. Samlinger och studier utgivna av svensk arkivsamfund. Stockholm 1956.
Skeie, Tore: Alv Erlingsson. En undersøkelse av en aktørs rolle i nordiske konflikter på 1280-tallet. Masteroppgave i historie, UiO 2006
Skeie, Tore: Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang, Oslo 2009. ISBN 9788202302122.

Residence:
Isegranhalvøya stikker ut fra Kråkerøy og deler Glommas utløp i to. Mange har hevdet at Alv hadde en liten festning her, bygget i tre og stein på slutten av 1200-tallet. En slik borg nevnes imidlertid ikke i noen kilder fra middelalderen, og det finnes heller ikke arkeologiske funn etter noe slikt anlegg. Navnet Isegran nevnes bare i en kilde fra middelalderen, nemlig i islendingen Gottskalks annaler. Gottskalk skrev at Alv lot Hallkjell Krøkedans drepe på Isegran, ikke at det lå en borg der.

Dersom Alv hadde en borg på Isegran, kan den ha blitt ødelagt av hertug Håkons styrker i 1287 eller under byggingen av Fredrikstads forsvarsverker på midten av 1600-tallet. Tårnet på Isegran ble bygd i tidsrommet 1674–1742 og senere betydelig restaurert. På 1670-tallet ble Isegran forsterket for moderne krigføring, og admiral Peter Wessel Tordenskjold brukte det som en viktig base under den store nordiske krig. Isegran var fram til 1680 også landets eneste orlogshavn. På Isegran står for øvrig Fredrikstads eldste trebygning – det over 300 år gamle «Empirehuset».

Om Alv ikke hadde en borg på Isegran, er sannsynligheten stor for at han kontrollerte borgen på Valdisholmen om lag fire mil lenger opp i Glomma. Den ble beviselig brukt av sysselmennene i Sarpsborg tidligere på 1200-tallet, og en lovforordning fra 1277 bestemmer at lovbrytere fra Østfold skal sitte fengslet der.

Sarpsborg byvåpen består av en bjørn og en borg, begge figurer er svarte og på gull bunn. Våpenet ble fastsatt i kongelig resolusjon den 11. mars 1966. Byvåpenet er basert på Sarpsborgs eldste bysegl fra 1556 med borg og bjørn. Denne bjørnen antas av heraldikeren Hallvard Trætteberg å ha sammenheng med bjørnehodet som er tegnet som merke for jarl Alv Erlingsson i et engelsk brevregister. Bjørn og borg i en endret sammenstilling og i andre farger kom også inn i Fredrikstads byvåpen under påvirkning av Sarpsborgs byvåpen.

Kilder bl.a.:
Trætteberg, Hallvard: Borg i segl, mynt og våpen, Universitetsforlaget 1967.

Died:
Våren 1290: En norsk adelsmann blir henrettet offentlig i en liten havneby i Skåne. Alv Erlingsson hadde vært Norges mektigste mann, men endte sitt liv som sjørøver.

På skafottet ventet bøddelen ved siden av et stort kjerrehjul som var plassert godt synlig. Etter at Alv var blitt ført opp dit og sto ved siden av hjulet, begynte seremonien. En av kongens lokale representanter sa noen ord. Noe om kongens og Guds rettferdighet og om den dømtes forbrytelser. Alvs klær ble skåret av ham, slik at han sto naken foran folkemengden. Armene ble flettet inn mellom eikene i hjulet, horisontalt ut fra kroppen. Håndleddene og anklene ble bundet fast, slik at han ikke kunne bevege seg. Med en stålforsterket kølle som redskap begynte bøddelen systematisk og tålmodig å knuse leddene i Alvs kropp. Ett etter ett. Dersom Alv besvimte, ventet han til han våknet. Så brakk han neste ledd.

Hvor lenge man kunne holde på varierte, men mange kunne holde ut i flere timer før livet gikk tapt. Det siste slaget ble gitt med en stor, firkantet klubbhammer som ble slått mot hjertet. Slik døde Alv Erlingsson i kongeriket Danmark.

Alv var overhodet i adelshuset Tornberg, den mektigste familien i Norge etter kongefamilien. Men gradvis viklet han seg inn i en indre maktkamp. Etter å ha blitt politisk utmanøvrert gjorde han opprør, tapte et stort feltslag og flyktet til Sverige. Siden bli han fredløs sjørøver. Nå startet en nådeløs jakt på ham.

Alvs livshistorie er en klassisk tragedie, en historie om en mann som ble fanget i et spill som var sterkere enn hans vilje. De samme kreftene som førte ham til maktens sentrum, forårsaket hans dype personlige fall, samt undergangen til et av Norges siste uavhengige adelshus.

Kilde:
Alv Erlingsson - Fortellingen om en adelsmanns undergang, av Tore Skeie.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1240, Norge; Norsk konge.

Notes:

Occupation:
Håkon Håkonsson Unge, formelt norsk samkonge i årene 1240–1257. Håkon Unge var sønn av kong Håkon Håkonsson (1204–1263), som også ble kalt Håkon gamle, og dronning Margrete Skulesdatter (død 1270).

Den norske tronarvingen Håkon Unge fikk kongstittel på Øretinget i 1240 da hertug Skule gjorde opprør for å kreve den norske kongedømmet for seg selv, men mislykkes.

Håkon ble gift med Rikitsa Birgersdatter av Bjälboætten i Oslo i 1251. Rikitsa var datter av den mektige svenske riksforstanderen og jarlen Birger Magnusson, grunnleggeren av Stockholm, far til to sønner som begge ble konger av Sverige og styrte selv som Sveriges reelle hersker som formynderregent fra 1248 og til sin død i 1266.

Ekteskapet var en dynastisk allianse mellom det norske og det svenske kongedømmene og en forlengelse av fredsavtalen fra 1249 som sa at det skulle være fred mellom Norge og Sverige, uvenner av den ene eller den andre ikke trives eller tåles i den andres rike.

Deres eneste barn var Sverre Håkonsson (1252–1261). Normalt ville lille Sverre ha vært berettiget for den norske tronen etter at Håkon Unges altfor tidlige død, kun 25 år gammel. Det blir ikke aktuelt når Sverre dør som barn kun 9 år gammel. Den norske tronen gikk da uansett til Håkon Unges bror Magnus Håkonsson, kjent som Magnus Lagabøte og senere dennes sønner.

Han sendte i 1255 et gesandtskap (legasjon) til kong Alfons 10. av Kastilla (landskap i nordre og mellomste del av Spania).


Died:
Død i Tønsberg 30. april (eller 5. mai) 1257, begravd i St.Hallvards kirken i Oslo.

Håkon married Rikissa Birgersdotter before 1257. Rikissa was born about 1238; died on 13 Dec 1288. [Group Sheet] [Family Chart]

Kristin married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1257, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Da den eldre broren Håkon Unge ble konge sammen med sin far under hertug Skules opprør i 1240, ble Magnus hertug. Iflg. Håkon Håkonssons saga var det aktuelt å gi ham et hertugdømme som omfattet 1/3 av landet, men noen endelig avklaring fant aldri sted. Det synes likevel klart at han styrte over Sørvestlandet. Håkon Unge døde i 1257 og Magnus fikk da kongsnavn. Han ble kronet i 1261 og var enekonge fra årsskiftet 1263/64.

Broren kong Håkon la ut på krigstokt mot Skottland sommeren 1263 for å beskytte Sudrøyene (Hebridene og Man) som var en del av Norgesveldet. Felttoget endte uten noen klar avgjørelse, men kong Håkon døde på Orknøyene 17. desember 1263. Ettersom Magnus allerede var regjerende konge i farens fravær ble det intet brudd i den politiske kontinuiteten. Magnus var en målbevisst og velutrustet personlighet som tok grep om Norges indre og ytre forhold.

Kong Magnus innledet fredsforhandlinger med kong Alexander 3 av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 (Perth-traktaten) oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besittelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark sterling. Det er uklart hvor lenge skottene betalte avgiften. Bispedømmet Sodor fortsatte som en del av den norske kirkeprovinsen.
Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.

Under kong Magnus' styre holdt det politiske forholdet til England seg godt. Forholdet til Skottland var mer tvetydig. Magnus søkte å bedre forholdet gjennom en dynastisk allianse. Ekteskapet mellom hans sønn og tronarving Eirik og datteren til kong Alexander 3 av Skottland, Margareta, var et steg i denne retning.

Tilnavnet Lagabøte, det vil si Lovforbedreren, fikk han fordi han bøtte på lovene i Norge.
Først reviderte han de gamle landskapslovene, deretter ble en ny landslov, felles for hele landet, utarbeidet. Den ble vedtatt på tingene i årene 1274 (Landsloven) og 1276 (Byloven). Den ble også tillempet for Island og Færøyene.

Nye rangklasser og bestemmelser for riksembedsmenn og hird med adelige rettigheter og plikter. Nye titler for lendmenn og skutilsveiner (baron, ridder, væpner).
Adelen, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden, lendmenn og skutilsveiner, fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Landsloven var den første av sitt slag i Norden, og Norge ble dermed det andre landet i Europa, etter Kastilla (Castilla), med en lov som gjaldt for hele riket. Tidligere hadde hver landsdel hatt hver sin landskapslov. Magnus Lagabøte sto også for den første Allmenningsloven, som bokstavlig talt ryddet grunnen for vår tids offentlige territorium, frie områder til allmenn disposisjonsrett.

Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at Magnus også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom nasjonen på den ene side og kirkens egenrådighet på den andre siden, som imidlertid endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.

Til tross for stabiliseringspolitikken i vest og innad i riket var forholdet til de nordiske naboland mer problematisk. Det uløste spørsmålet om Plogpenningsdøtrenes arv holdt seg, men en pragmatisk konge av Magnus' støpning styrte riket trygt fra krig med Danmark. På 1270-tallet forsøkte han å megle i tronstriden i Sverige, men vant ikke fram.

Nordtyske handelsbyer var misfornøyde med at Byloven av 1276 behandlet utlendinger på lik linje med nordmenn. Magnus styrte igjen inn i et kompromiss som tillot gjestende handelsmenn en viss form for immunitet i Norge fra 1278.

Med den aktive utenrikspolitikken som Magnus førte, ble det for første gang bygget opp et norsk diplomatisk apparat med sendebud og brevveksling og gaver til utenlandske fyrster og kongehus. Diplomatiet førte til framveksten av en gruppe språkmektige og skriveføre menn. En viktig person her ble Lodin Lepp.

Han reformerte den tradisjonelle leidangen ved å bygge ut en profesjonell hær som i antall besto av 1200 mann. Styrken var ikke stående, men var en hurtigmobiliserende enhet. I en krigssituasjon ville antallet være større. Bruken av en elitestyrke førte også til at en ny sosial klasse av våpenføre menn oppstod.

Det ble gjennomført en omfattende myntreform i 1270-årene. Etter nærmere 170 år med små ensidige pregninger, såkalte brakteater, gjeninnførte Magnus Lagabøtes penning som hovedmynt i norsk mynthistorie. For første gang ble det utgitt fraksjoner av penningen, kvartpenninger.

Magnus Håkonsson er en av de første norske kongene som satte et tall bak sitt navn. Han kalte seg Magnus den fjerde i latinske dokumenter som Bergenstraktaten fra 1273 og Sættargjerden i Tønsberg fra 1277. Det hadde vært fem Magnus-konger før ham i henhold til kongesagaene, men to av dem var samkonger og førte ikke dynastiet videre. De gamle regnet dem derfor ikke inn i kongerekken.

Gift med Ingeborg, datter til Erik Plogpenning, konge av Danmark. Ingeborg av Danmark, født ca.1244, død 25.mars 1287. Hun øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280.

I mai 1280 døde den store reformatoren i Norge, 42 år gammel. Han lot seg begrave i Fransiskanerordenens kloster i Bergen. Tronfølgeren var Eirik Magnusson, kun 12 år gammel. Magnus Lagabøtes død ble, som ved faren Håkon Håkonssons død, et vendepunkt for den norske politikken både innad og utad i riket.

Magnus ble hovedperson i den siste kongesagaen som ble skrevet.

Magnus married Ingeborg Eriksdatter av Danmark in 1261. Ingeborg (daughter of Erik Valdemarsen av Danmark and Judith av Sachsen) was born in 1244 in Danmark; died on 25 Mar 1287. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Magnhild Hallkjellsdatter, "på Stein". Magnhild was born about 1250. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1280, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Eirik 2 Magnusen var konge av Norge i perioden 1280–1299. Eirik var eldste sønn av Magnus Lagabøte. Et fall fra hesteryggen påførte ham muligens en hjerneskade.

Siden han bare var et barn da han ble utropt til konge, ble riket ledet av et formynderstyre bestående av moren Ingeborg og de fornemste stormennene.
Disse kom i kamp mot kirken med den mektige erkebiskop Jon Raude for å få minsket kirkens stadig voksende makt over nasjonens verdslige områder (kirkens særrettigheter). Eirik hadde ingen del i konflikten, men fikk likevel tilnavnet prestehater.

Som myndig ble Eirik selv en del av den norske utenrikspolitikken hvor det norske monarkiet forsøkte å knytte dynastiske bånd, først og fremst til Skottland hvor Norge lenge hadde hatt interesser. Han ble først gift med Margaret av Skottland, datter av kong Alexander 3 av Skottland (d.1286). De fikk datteren Margrete, som ble dronning av Skottland i 1286, bare tre år gammel.
Det var avtalt ekteskap mellom henne og den engelske prinsen Edward (senere Edward 2), men Margrethe døde under overfarten til Skottland 1290, trolig på Orknøyene.

Etter datterens død fire år senere var Eirik en av de tretten som hevdet arverett til den skotske tronen. Hans kone døde i barselseng i 1283, og han giftet seg senere med Isobel Bruce, søster av Robert Bruce, den senere store skotske kongen.

Eirik førte en uheldig krig mot Danmark og hansaforbundet i det nordlige Tyskland som endte med at han måtte gi store innrømmelser til de tyske hansaene.

Kongeætten hadde brukt en oppreist løve som slektsvåpen. I 1280 eller noe seinere utstyrte Eirik Magnusson løven med øksa. Mens øksa var et nasjonalt symbol gikk løven tilbake til Eiriks stridbare forgjenger, Magnus Berrføtt. Fellessymbolet av øks og løve kalles i dag for Riksvåpenet og brukes som det overordnede visuelle symbol for den norske stat.

Ettersom Eirik døde sønneløs, ble han etterfulgt av sin bror, hertug Håkon.

Etter Eiriks død påsto ei Margareta å være datter av kong Eirik Magnusson. Det passet Håkon Magnusson dårlig, og hun ble dømt til døden. Etter sin død ble hun dyrket som en helgen.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1299, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Håkon var sønn av Magnus 6 Haakonsson Lagabøte og Ingeborg Eriksdatter av Danmark. Magnus Lagabøte delte kongeriket mellom sine to sønner Eirik og Håkon. Erik som var eldst, ble konge i 1280, mens den yngre broren, Håkon, fikk hertugtittel allerede i 1273, over Oppland, Oslo, Ryfylke, Færøyene og Hjaltland. Håkons hertugvelde var formynderstyrt fram til 1284 da den 14 år gamle Håkon fikk regjeringsmakt.

Hertug Håkon utviklet Oslo betydelig. Det gamle Oslos sentrum ble utvidet på sørøstsida av Alna da fransiskanerne, etter invitasjon fra hertugen, etablerte kloster på sørøstsida av Alna, i skyggen av Ekebergskrenten. Visstnok skal det allerede ha ligget en kirke i området som Fransiskanerne overtok. Grunnsteinen til Akershus festning ble lagt noe senere på 1290-tallet.

Da broren, kong Eirik 2 Magnusson, døde og Håkon overtok kongemakten over hele Norgesveldet 1. november 1299, overtok Oslo som kongssete etter Bergen. Håkon 5 ble den første konge som ble kronet i Oslo, som regnes som hovedstad heretter. I 1314 ble også det politiske tyngdepunktet flyttet til Oslo i og med at Håkon gav prosten i Mariakirken rikets segl til evig tid. Oslo var nå blitt Norgesveldets nye rikshovedstad.

Han ble omtalt som Hákon Háleggr på norrønt (i Flateyjarbók), og Håkon Langben på dansk.

Bygde Akershus (dvs. påbegynte arbeidet av anlegget på Akersneset (Akershus festning)), Båhus, og Vardøhus festninger.
Håkon innførte faste årlige inspeksjoner av sysselmennenes embedsførsel, og førte en kraftig politikk mot stormennene. Utstedte retterbot 1308 somavskaffet jarle- og lendmannsverdighet og inndro alle sysler og gavebrev på jordegods etter innehaverens død.

Håkon 5 Magnusson så sin kongsgjerning i et kristent perspektiv. Han gikk til daglig enkelt kledd, ga strenge påbud til sine sysselmenn om rettferdig behandling av sine undersåtter og straffet strengt overgrep som ble begått. Han ga påbud om å lage overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros, stimulerte misjonsarbeidet og glemte aldri å regulere arbeidsfolkets lønninger. Han ga store gaver til kirkene og bygde Mariakirken i Oslo. Samtidig var han europeisk orientert, og særlig gjennom dronning Eufemia hadde hoffet nær kontakt med europeisk kultur- og åndsliv.

Det fortelles at hele Oslo sørget da han døde, og at det skal ha skjedd flere mirakler ved hans båre. I Mariakirken fantes et Håkons-alter, og det fortelles at kongen helt frem til det 16. århundre ble holdt for å være hellig. Det var krefter i gang for en helligkåring, noe som resulterte i at pave Leo 10 formelt anerkjente hans kult i 1520 og godkjente at helgenmesse ble feiret ved et alter i Mariakirken. Men dette ble stoppet av reformasjonen i 1537.

At Håkon V Magnusson ble æret som helgen, ikke bare i Oslo og på Østlandet, men også utenlands, viser denne folkevisen:
Der kom Bud for Oslo ind
og ingen Mand dem kjende:
død var hellig Haakon Konning
Sankt Olaf Kongens Frende.
Død var hellig Haakon Konning
og Gud kaldte ham af dage:
han blev ført i Oslo ind,
i Mariekirke lagdes han i Graven
(Dansk håndskrift fra ca. 1560).

Håkon støttet svensk hertug Erik Magnussons strid mot broren.

Med ham døde den siste av det gamle norske kongehus på mannssiden.

Gift med Eufemia av Arnstein. Datter: Ingeborg, gift med hertug Erik Magnusson. Deres sønn Magnus ble senere både svensk og norsk konge.
Hans eldste datter, Agnes Håkonsdatter, (1290–1319) var hans uekte barn som giftet seg i 1302 med lendmannen Havtore Jonsson til Sudrheim og Borregård (1275–1320), og deres to sønner Jon og Sigurd ble senere sentrale i norsk politikk.

Håkon regjerte landet til sin død på Tunsberghus 8. mai 1319. Han ble begravet i Mariakirken i Oslo. Graven er markert med en steinplate.
Med Håkon døde Sverre-ætten ut på mannssiden, og Eriks og Ingebjørgs sønn Magnus ble i 1319 konge både i Norge og Sverige.

Kong Håkon 5 Magnussons og hans dronning Eufemias levninger ble funnet ved arkeologiske undersøkelser i Mariakirken på slutten av 1960-tallet. De ble senere identifisert av dr.med. Per Holck, og ble endelig overført til Det kongelige mausoleum på Akershus slott i 1982.

Family/Spouse: Catharina Ivarsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Håkon married Eufemia av Rügen in May 1299 in Mariakirken, Oslo, Norge. Eufemia was born about 1280; died in 1312. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Henning van Rome. Henning was born in 1280 in Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1307, Norge; Ridder og baron.
• Occupation: Bef 1319, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; Medlem av formynderregjeringen i 1319. Spilte en stor politisk rolle under Magnus Eriksson.

Notes:

Occupation:
Antagelig var det i forbindelse med bryllupsfestlighetene at hr. Havtore fikk ridderslaget, og sannsynligvis samtidig må han være blitt utnevnt til baron.

I en artikkel om Sudrheimsætten og Romerike diskuterer Eldbjørg Arnesen teoriene om Havtores slektsskapsforhold:
Andreas Holmsen har påvist at en mengde jordegods ble konfiskert på Romerike av rikskongen, både i forbindelse med slittungenes og ribbungenes opprør i 1220-årene og i rikssamlingstiden nesten 200 år tidligere. Holmsen mener videre at den første lendmannen som ble etablert fra Sudrheimsætten på Romerike tidligst kom i 1237 (Andreas Holmsen: Nye studier i gammel historie, s. 121-124, 140-146).

Vi vet at det satt en meget fremstående sysselmann på Romerike så sent som i 1238 - brorsønnen til baglerkongen Filippus (Håkonar saga, kap. 276,285).
Det ser videre ut til å ha manglet lokal øvrighet her under vårbelgenes opprør. Det er derfor mye som tyder på at tiden etter hertug Skules nederlag må bli det tidligste tidspunkt for etablering av en lendmann her.
Men etter den tid var altså Romerike et område som var pasifisert under kongens sterke ombudsmann.
Ikke minst dette har vist Håkon 5 at en forbindelse mellom kongehuset og Sudrheimsætten var en gunstig allianse.
Og i Jon Ivarsson Raud har han hatt en trofast mann i de stormfulle årene mens stormannsregjeringen førte landets styre i brorens navn.

Rent innenrikspolitiske forhold kan altså forklare giftermålet mellom Havtore Jonsson og Agnes Håkonsdatter.
Det er likevel et spørsmål om Jon Ivarssons sønn var ættstor nok til at forbindelsen kunne forsvares fra et dynastisk synspunkt. I og med at ekteskapet kom i stand, blir svaret selvfølgelig ja, men det kan være interessant å se litt nærmere på Havtore Jonssons sannsynlige avstamning.

Henning Sollied har studert dette spørsmålet. Han mener Jon Rauds far må være Ivar av Skedjuhof, som nevnes flere ganger i Håkon Håkonssons saga som kongens sveithøvding, både i kampen mot ribbungene og senere i kampen mot vårbeigene og hertug Skule. Han nevnes riktignok aldri som lendmann, men det er intet bevis for at han ikke har blitt utnevnt til en slik verdighet i den rolige perioden etter hertug Skules fall.
Det sterkeste indisium for at Ivar av Skedjuhof virkelig var Jon Ivarssons far, er imidlertid selve den gården som er knyttet til hans navn. Flere gårder i Norge kan ha hatt dette navnet i høymiddelalderen. Men Skea i Sørum, som også er avledet av Skedjuhof, gjenfinnes senere i Romeriksgodset til Jon Havtoresson.

Gården var like høyt skyldsatt som Sørum i 1647, så mye taler for at den også kan ha vært herresete på 1200-tallet og at det var Ivar av Skedjuhof som hadde den. Denne mannen er derfor svært sannsynlig som Havtore Jonsons farfar.

Sollied har gjettet på at Ivars far var Olav Måk, sysselmannen som ble overfalt av ribbungene da han var i bryllup på Løren og senere falt i kampen mot dem.
Håkon Håkonssons saga forteller at lendmannen Ale Varg var Olav Måks bestefar. Ale var gift med en datter til Harald Gille, og ifølge denne teorien ville Ivar av Skedjuhof være av kongeætt.

Derimot er det bedre belegg for Henning Sollieds teori om en sammenheng mellom Sudrheimsætten og Reinsætten.
Konstruksjonen bygger på at to av Jon Ivarson Rauds barnebarn og to av baron Tore Håkonssons barnebarn var firemenninger og måtte ha pavelig dispensasjon for å inngå ekteskap. Det er imidlertid mange muligheter for en felles stamfar.

Vi vet intet om Agnes Håkonsdatters morsslekt. Vi vet heller intet om Havtore Jonssons mor, mormor og farmor. Dessuten vet vi ikke hvem som var baron Tore Håkonsons mor og besteforeldre - faren var erkebiskop Håkon. Det er derfor mange muligheter for søskenforbindelser blant ekteskapskandidatenes oldeforeldre.
Men det faktum at det blant deres oldeforeldre fantes noen som var søsken er i seg selv et godt nok bevis på at de alle var av fremstående slekter. Blant den norske høyadelen giftet man seg standsmessig.

Jon Ivarssons avstamning var god nok til at hans sønn kunne bli en konges svigersønn og fremtidige kongers far.

Antagelig var det i forbindelse med bryllupsfestlighetene at hr. Havtore fikk ridderslaget, og sannsynligvis samtidig må han være blitt utnevnt til baron. Han nevnes vel i kildene aldri uttrykkelig som baron, men i et brev av 29.juni 1312 (DN IV 95) som han medutsteder, nevnes han foran hr. Snare Aslaksson, som gis baron-tittel i et brev av 20.mars 1308 (DN IX 79). Sistnevnte datum blir altså terminus ante quem også for hr. Havtores utnevnelse.

Ved den kongelige forordning av 17.juni 1308 ble det nemlig bl.a. bestemt at baron- (lendmann-) tittelen for framtiden ikke skulle utdeles.

Navnene Hafþórir og Hafþórr synes i begynnelsen av 1300-tallet å gå over i hverandre. Hr. Havtores navn gis som regel førstnevnte form, mens hans to sønner ofte bruker den kortere form i farsnavnet. Bortsett fra et tilfelle fra Härjedalen ved midten av 1200-tallet er hr. Havtore den første bærer av navnet i Norge. Derimot forekommer det på Island allerede på 900-tallet og i de følgende århundrer, om enn meget sjeldent. Navnet ble imidlertid også brukt i Sverige, og det sannsynligste er vel at det er kommet inn i Sudreims-ætten gjennom inngifte i en svensk ætt.

Sammen med faren var han tilstede i Mariakirken i Oslo i august 1309 ved hustruens halvsøsters trolovelse.
I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men i brev av 09.januar 1312 (DN I 132) tilbakekalte kongen denne disposisjon og skjenket i stedet hr. Havtore og fru Agnes 6 markebol i Sorknes i Solør, antagelig hele denne gården.
Selv om medgiften således ikke var helt ubetydelig var det altså ikke akkurat det halve kongerike hr. Havtore fikk med hustruen.

Det var kanskje også på grunn av dette at kongen et par dager senere, i brev datert Bergen 13.januar 1312, skjenket sin måg tuft ok gard varn j Sarpsborgh med lyckiuni ok fossenum allt vt i mitt arennar sua bræitt lyckian gjengr bræitt ofuan til (DN III 97):
Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs sændir allum monnum þæim sæm þetta bref sea eða hœyra q. g. ok sina. ver vilium atþer vitir. at firir hollrar þionostu saker. er ver hafum jamfnan rœynt af herra Hafþore Jons syni maghe vaarom þa hafum ver gefuet hanom ok hanslogleghom ærfingia æftir hann till æfuenlegrar [æig]nar tuft ok garð varn j Sarpsborgh með lyckiunni ok fossenom allt vt i mitt arennar sua bræitt semlyckian gengr bræitt ofuan till, skal hann þessa sama tuft ok foss vpp lata byggia ser til handa ok sinom ærfuingium, af þui firirbiodom ver huærium manneþessa vara (giof at) hindra eða talma firir hanom eða hans ærfingium, j nockorom lut. nema huæ(rr sem þat gerer) vili sæta vare sannre ræiði. Var þettabref gort j Biargvinn s(iau) nattom æftir þrettanda dagh jola a þrettanda are rikis vars, herra Biarne Auðunar son jnsiglaðe en Thorgæir klærkr ritaðe.

Sammendrag:
Kong Haakon Magnussön giver Hafthor Jonssön og Arvinger sin Gaard og Tomt i Sarpsborg (Borregaard) med Lykken og (Sarp-) Fossen til midt i Aaen langs Lykkens Bredde.

Kilde:
Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv.
Ved senere Segl forbundet medkgl. Stadfæst. af 1447, 1470, 1474 og 1507. Fra Regesta Norvegica, Bind III 1301-1319, nr. 757:
Gavebrev fra kong Håkon Magnusson til svigersønnen Havtore Jonsson: For de tjenestene han har ytt kongen, får han og hans lovlige arvinger kongens tomt og gård i Sarpsborg med jordstykket og fossen.
Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir klerk skrev.
Av senere kongers stadfestelsesbrev og en riksråds dom av 01.februar 1474 fremgår at gaven gjelder Borregård med tilhørende fossefall, en eiendom som forble i hr. Havtores etterslekts eie til inn på 1600-tallet (DN III 903):
Wij Hans meth gudz nade hoghboren førstis konningh Cristierns son karad kung til Danmarck retter arffwinge til Noriges rige hærtogh i Sleszwigh greffuej Holsten Stormaren Oldenborg oc Delmenhorsth gøre alle witherligt anno domini mcdlxx quarto ath skicket wor for oss oc for wort elskeligt radhkyndermøsse affthen j communet i Oslo her Swen Galle poo then ene sidhe oc Hans Eder poo then andre sidhee poo sin husfrwes weghne. kerde forne Hans Edher till her Swen Galle om en gardh som Borgergardh hether oc qwern oc qwernefoss meth som ther til ligger liggendes i Sarsborgh oc en annen qwernefoss som hether Steenbeck. thede forne Hans Edher oss breff som lwder poo forne Borgergardh oc qwernefoss som thette wort breff er wederfestfwnne wij for retthe ath forne Hans Eder poo sin husfrwes weghne [Her er i Originalen udeglemt: skall beholde eller noget lignende] Borgergardh oc qwernefoss til ewerdeligh eye henne oc hennes arffwinge en Steinbecks qwerne bruge oc beholde swo lenge som wor nadige herres kunges breffvt wiser en hwat som her (Swen) Galle haffuer vpboret aff renthen aff forne qwerne sidhen the komme j qwersethningh thet skall han j geen giffue jnnenthette oc poske. ther meth wore the wenner oc welsothe om alt thet som them j mellom haffwer waret. Jn cuius rei testimonium secretum nostrumpresentibus impensum. Datum die et loco quibus supradictis.

Sammendrag:
Den udvalgte Konge Hans og Norges Rigsraad paadömme en Sag mellem Hr. Svein Galle og Hans Eder angaaende Borgegaard i Sarpsborg med Kvernog Fos samt Stenbek Fos, hvilket alt tildömmes Hans Eder paa hans Hustrus Vegne i Henhold til de vedheftede ældre Kongebreve.

Kilde:
Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv. Sigillat. forbundet med No. 97,794, 886 og Kongebrev af 20 April 1507 nedenfor.
Hr. Havtore omtales som medutsteder av et par brev av 29.juni 1312 (DN IV 95) og 3.mai 1314 (DN IV 107). Under sistnevnte er hans segl bevart.
Tiden omkring 1300 var mer en tid for jurister enn for historikere.
Om Håkon 5 på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer.

Den 20.april 1319, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål Eiriksson, kongens svigersønn Havtore og fem andre fremtredende menn et dokument (DN I 156) i Tunsberg.
De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors og mange andre helligdommer at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv og formynderstyre.
Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige og ikke dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er fullmyndig.
Dette er siste gang Hr. Havtore nevnes i live.
Kongen døde 8.mai 1319 og hans svigersønn hr. Havtore kort tid senere.

Ifølge Gottskalks annaler døde hr. Havtore i 1319, ifølge Flatø-annalene i 1320 (Isl Ann. VIII og IX). I et brev utstedt i Tønsberg mellom 08.05.1319 og08.05.1320 omtales hr. Havtore som død.
At hr. Havtore ikke medbesegler unionstraktaten med Sverige som ble utstedt i Oslo omkring 28.juni 1319 (DN VIII 50) kan tyde på at han da allerede var død eller ihvertfall for syk til å avgi møte.

Hr. Havtore var sysselmann på Romerike (DN I 213) og ihvertfall i 1319 medlem av Riksrådet.
Foruten Sudreim og tallrike andre gårder på Romerike og i Solør må han ha eid adskillig gods i Borgesyssel.
Enda i 1400 hadde således Idd, Rokke og Eidsbergs kirker gamle tiendekrav på hr. Havtores arvinger (RB side 545 f, 565).

Som sysselmann på Romerike, og han bygsle bort bort kongens jordegods.
Et vitne attesterer i 1331 den praksis Havtore fulgte. Vitnet sier:
Jeg gjør kjent for dere at jeg var tilstede da Gisle på Odinshov lovet å sende ett skippund malt av hvert bruk på Odinshov til herr Havtore, og godt havremalt, og det skulle føres til Sudreim hvert år mens han (dsv. Havtore) hadde sysla, i stedet for den pliktveitsle som sysselmannen hvert år hadde rett til på Odenshov.

Den avløste pliktveitsla hadde vært holdt hvert år mellom jul og Kyndelsmesse (dvs. 2.februar) for sysselmannen og fem tjenere og fem mynder, gjennom et helt døgn med full kost slik at sysselmannen ikke syntes å mangle noe.

Det var som bortbygsler av kongens to bruk på Odingshov sysselmannen tok denne pliktveitsla, og avløsningen. Om han hadde tatt den i egenskap av kongens ombudsmann i alminnelighet, ville dette ellers vært like ulovlig, etter Landsloven og senere forordninger.
Ombudsmannens ulovlige tilleggsytelser blir i dette dokumentet betraktet som ordinære, noe det gjelder å vitnefeste. De må altså ha vært utbredt.

Fra hans to sønner Jon og Sigurd nedstammer en tallrik etterslekt.

Det sto ikke den norske kongen fritt å fatte avgjørelser i riksstyret. Først og fremst måtte han gjøre vedtak i samråd med det riksbærende aristokratiet.
Ettersom hirden var den organisatoriske rammen for landets verdslige aristokrati i størstedelen av perioden 1240-1350, fattet hirdstevnet, hirdens eget korporasjonsorgan, ikke bare vedtak for selve hirdorganisasjonen, men også for riksstyret.
Hirdkorporasjonens betydning for kongedømmets politikk kommer tydelig frem både i den bevarte hirdskråen, korporasjonens egen lov, og i tronfølgelovene av 1260 og 1273.

Hirdskråen omtaler kongens høyeste rådgivere blant hirdmedlemmene, og tronfølgelovene bestemte at lendmennene (de senere baronene) og andre hirdstjorer (hirdoffiserer) skulle avlegge en ed ved konungstekja som ikke bare forpliktet dem til å styrke kongen med sine råd, men som også gjorde disse hirdmennene medansvarlig for at kongen holdt eden sin til undersåttene om å holde lovene.
Edsavleggelsen plasserte de nevnte hirdmennene i en posisjon mellom konge og undersåtter, med forpliktelser til begge sider. Eden uttrykte de fremste hirdmennenes kontrollerende, avbalanserende funksjon i forhold til den personlige kongemakten.
Det nye, og det som pekte fremover, var altså at de fremstående hirdmennene ble tilkjent denne kontrolloppgaven ikke bare på egne og hirdkorporasjonens vegne, men også på vegne av alle kongens undersåtter.

Dette er ett av flere vitnesbyrd om at hirden i løpet av 1200-tallet hadde utviklet seg fra å være et relativt begrenset militærfølge for kongen til å bli en riksomfattende organisasjon for landets maktelite og dermed en helt grunnleggende del av det norske kongedømmets forvaltningsapparat.
At hirdorganisasjonen ble riksomfattende med medlemmer spredt rundt omkring, medførte imidlertid at hirdstevnet ikke kunne fungere som et daglig råd for den ambulerende kongen.

Den norske kongen hadde rådgivere rundt seg helt fra det norske kongedømmet ble etablert, men det er umulig å fiksere et tidspunkt for når vi kan regne med en rådsinstitusjon.
Under Håkon Håkonsson og sønnen Magnus ble en rådgiverkrets øyensynlig et mer fast element i styret av riket, bestående av en mindre gruppe kongsfrender, hirdmedlemmer, enkelte nærstående lendmenn og en eller flere biskoper.
Sammensetningen kunne variere etter tid og sted, og kretsen kunne bli supplert med prelater og lokale hirdmedlemmer fra steder der kongen reiste.
Den økende betydningen til den mer snevre kretsen av rådgivere kom ikke minst tydelig frem i samband med det aktive lovgivingsarbeidet under Magnus Lagabøte.

Et viktig steg på veien frem mot en rådsinstitusjon ble tatt under Eirik Magnussons umyndighetstid. Situasjonen tvang frem et mer organisert kollegium av fremstående verdslige stormenn som styrte i kongens sted og navn. Denne rådgiverkretsen fortsatte å øve en dominerende innflytelse under hele kong Eiriks regjeringstid, også etter at han var blitt myndig.

Etterfølgeren, Håkon 5 Magnusson, var provosert av rådsherrenes posisjon og politikk under broren Eiriks regjering og omtalte i negative ordelag den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom og likedan nå en tid siden.
Kong Håkon forsøkte derfor på ulike måter å styrke kongens kontroll over riksstyret for som han sa å ta vår fedrearv, hele Norges konges rike under vårt rådvelde.
Blant annet fengslet og henrettet han fremstående rådgivere fra brorens regjeringstid.

Aristokratiets nøkkelrolle for kongedømmets eksistens og funksjoner tilsa imidlertid at kongen ikke kunne regjere uten et råd av stormenn. Kongsrådet spilte derfor en sentral rolle også i Håkon 5's regjeringstid, særlig innen rettsvesenet og i utenrikspolitikken, men det tok også del i politiske beslutninger generelt.

Vi kjenner ikke til om det eksisterte en grad av formell organisering når det gjaldt medlemmer, medlemstall og oppgaver, men av kildene ser vi at både verdslige og geistlige menn opptrådte som kongelige rådgivere. Betegnelsen rikets råd i stedet for kongens råd dukker første gang opp i det norske kildematerialet i Håkon 5's rettarbot fra 1302 om en mulig fremtidig organisering av et formynderstyre.
Rettarbota hadde etter alt å dømme samband med at datteren Ingeborg skulle troloves med hertug Erik, og inneholdt faste regler for rådets sammensetning og oppgaver.

At et eventuelt fremtidig formynderråd ble kalt rikets råd i stedet for kongens råd, kom sannsynligvis av at et slikt råd nødvendigvis ville få en mer selvstendig funksjon under en umyndig konge.
Av totalantallet på tolv skulle fire av rådgiverne, deriblant kansleren som leder og merkesmann, ta seg av det daglige riksstyret med utgangspunkt frak ongsgården.
De resterende åtte skulle være spredt rundt i landet og føre tilsyn med kongedømmets lokale ombudsmenn.
Én gang i året skulle hele rådet samles med to biskoper for å drøfte rikets anliggender. De to biskopene skulle dessuten ha som særlig oppgave å føre tilsyn med rikets skattkammer sammen med de fire rådgiverne i kongsgården og motta årlig regnskap for kronens inntekter og utgifter.

Tronskiftet i 1319 medførte behov for et formynderstyre for den treårige kong Magnus.
Brevet som ble satt opp i forbindelsen med avtalen mellom nordmenn og svensker i Oslo i 1319, ble da også fra norsk side beseglet med det alminnelige seglet til rikets råd i Norge.
Likevel oppfylte ikke det formynderstyret som ble etablert under Erling Vidkunnssons lederskap i 1323, fullt ut bestemmelsene fra 1302.
Formynderrådet med drottseten i spissen var mer dominert av de verdslige stormennene enn hva kong Håkon 5 hadde lagt opp til, og gjenspeilte etter alt å dømme det verdslige aristokratiets styrke i 1320-årene.
Magnus Erikssons umyndighetstid ga dermed rom for de norske stormennene til å omdanne og konsolidere kretsen av rådgivere rundt kongen til et riksråd.

Også det at hirdorganisasjonen med hirdstevnet forsvant i samme periode, bidro til at de verdslige stormennene hadde behov for å bygge ut et politisk organ som kunne artikulere aristokratiets interesser i riksstyret og balansere kongens personlige makt.

Som myndig konge forsøkte Magnus Eriksson illustrerende nok å holde rådet utenfor deler av riksstyret i både Norge og Sverige. Det var en fåfengt politikk på lang sikt fordi aristokratiet hadde for sterke maktpolitiske interesser knyttet til rådets eksistens til at det var mulig for kongen å neglisjere rådets deltakelse i beslutninger. Riksrådet var allerede veletablert i den norske riksforvaltningen, der det hadde funksjon som aristokratisk interesseorgan, samtidig som det var et samarbeidsorgan for kongen i styret av landet.

På tross av dette fortsatte samarbeidet mellom konge og riksråd å variere i den daglige politikken. Ikke minst skyldtes dette at middelalderen sammenliknet med vår tid ikke hadde sans for formelt å avgrense politiske organ og deres myndighetsområde, noe som igjen blant annet hang sammen med det nevnte fraværet av atskilte samfunnssfærer.

Denne mangelen på klare formelle grenser for å utøve myndighet kommer til uttrykk i den svenske landslovens bestemmelser om riksrådet fra rundt 1350. Her het det at kongen skulle velge rådet, som skulle bestå av erkebiskopen foruten et hensiktsmessig antall biskoper, samt tolv verdslige menn. Imidlertid presiserte loven karakteristisk nok ikke rådets kompetanse i riksstyret.
Den rådseden som den svenske landsloven foreskrev for riksrådene, uttrykte klarere enn de tilsvarende norske edene fra slutten av 1200-tallet at rådsherrene hadde en kontrollerende funksjon både overfor konge og overfor befolkning. Riksrådet ble foreskrevet å skulle stå i en meklerstilling mellom konge og undersåtter ved å representere riket, et begrep som i loven var løsrevet fra begrepene konge og allmue og gitt en egen eksistens og betydning uavhengig av disse.

Utviklingen av et riksråd løp noenlunde parallelt i de tre nordiske rikene. I alle landene var formynderperioder grunnleggende for utviklingen mot et riksråd, men svenske og danske historikere har i tillegg lagt stor vekt på at henholdsvis Sverige og Danmark var valgriker. Valgsituasjonen krevde etterhvert et organ med valg- og kontrollrett overfor kongen, og et slikt organ måtte ut fra datidens maktpolitiske grunnstrukturer være et aristokratisk organ.

Trass i at Norge ikke var et valgkongedømme, eksisterte det imidlertid også her i landet elementer av valg i tronfølgen, ikke minst i forholdet mellom hirden og kongen.
Da hirden forsvant på begynnelsen av 1300-tallet, fremsto riksrådet, i kraft av å være aristokratiets fremste politiske organ, som hirdstevnets arvtaker i rikspolitiske vedtak, for eksempel om tronfølgen.

Forskjellen i innhold mellom de norske 1200-talls-edene og den rundt 80 år yngre svenske eden, må derfor hovedsakelig gjenspeile den mellomliggende utviklingen av kongens råd til et etablert riksråd i de respektive landene.

Også i Norge ble det formelt anerkjent at riksrådet representerte det norske riket.
Etableringen av riksrådet er samtidig uttrykk for en sterkere grad av institusjonalisering av riksstyret, noe som igjen ga den politiske organisasjonen i Norge et sterkere elitistisk preg, med klarere skillelinje mellom den daglige styringseliten og resten av befolkningen, enten det gjaldt medlemmer av aristokratiet eller bønder. Hirdorganisasjonens forsvinning kan koples til denne utviklingen. Et annet utslag av det samme var at antallet riksmøter ble færre etter 1280.

Utover på 1300-tallet kom større møter av geistlige og verdslige stormenn aldri opp mot 1200-tallets når det gjaldt antall, deltakere og omfang.
Folkets aksept av riksstyret skjedde primært ved tronskifter, mens det ikke lenger var samme behov for styringseliten til å konsultere bredere lag av undersåttene, både aristokrater og bønder, i det daglige styret.
Det økende elitepreget og avstanden til befolkningen fra riksstyret side kom også til uttrykk ved at det ble reist stenborger som støttepunkt i kongedømmets riksomfattende styringsapparat.

Kilder:
Eldbjørg Arnesen: Sudrheimsætten og Romerike, artikkel i Romerike Historielags årbok 1982, bind XII, side 19-21.
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116-118.
Cappelen's Norges Historie, Bind 3, side 275, 458.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 173-176.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind V (1931), side 546-547.
Aschehougs Leksikon 1974, Sudreim.
Axel Coldevin: Elingaard, Et gammelt herresete og dets historie, side 11.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 825, 827.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 391.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 95.

Havtore married Agnes Håkonsdatter about 1307. Agnes (daughter of Håkon Magnusen, "Håkon 5" and Catharina Ivarsdatter) was born in 1292; died in 1319 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ragndid married Torvald Toresen av Papøy in etter 1292. Torvald was born about 1250 in Shetlandsøyene, Skottland; died after 1309. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Erling Vidkunsen på Bjarkøy, "på Giske". Erling (son of Vidkun Erlingsen på Bjarkøy and Gyrid Andersdatter på Stovrheim) was born about 1292 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died about 1355 in Giske, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1280, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Eirik 2 Magnusen var konge av Norge i perioden 1280–1299. Eirik var eldste sønn av Magnus Lagabøte. Et fall fra hesteryggen påførte ham muligens en hjerneskade.

Siden han bare var et barn da han ble utropt til konge, ble riket ledet av et formynderstyre bestående av moren Ingeborg og de fornemste stormennene.
Disse kom i kamp mot kirken med den mektige erkebiskop Jon Raude for å få minsket kirkens stadig voksende makt over nasjonens verdslige områder (kirkens særrettigheter). Eirik hadde ingen del i konflikten, men fikk likevel tilnavnet prestehater.

Som myndig ble Eirik selv en del av den norske utenrikspolitikken hvor det norske monarkiet forsøkte å knytte dynastiske bånd, først og fremst til Skottland hvor Norge lenge hadde hatt interesser. Han ble først gift med Margaret av Skottland, datter av kong Alexander 3 av Skottland (d.1286). De fikk datteren Margrete, som ble dronning av Skottland i 1286, bare tre år gammel.
Det var avtalt ekteskap mellom henne og den engelske prinsen Edward (senere Edward 2), men Margrethe døde under overfarten til Skottland 1290, trolig på Orknøyene.

Etter datterens død fire år senere var Eirik en av de tretten som hevdet arverett til den skotske tronen. Hans kone døde i barselseng i 1283, og han giftet seg senere med Isobel Bruce, søster av Robert Bruce, den senere store skotske kongen.

Eirik førte en uheldig krig mot Danmark og hansaforbundet i det nordlige Tyskland som endte med at han måtte gi store innrømmelser til de tyske hansaene.

Kongeætten hadde brukt en oppreist løve som slektsvåpen. I 1280 eller noe seinere utstyrte Eirik Magnusson løven med øksa. Mens øksa var et nasjonalt symbol gikk løven tilbake til Eiriks stridbare forgjenger, Magnus Berrføtt. Fellessymbolet av øks og løve kalles i dag for Riksvåpenet og brukes som det overordnede visuelle symbol for den norske stat.

Ettersom Eirik døde sønneløs, ble han etterfulgt av sin bror, hertug Håkon.

Etter Eiriks død påsto ei Margareta å være datter av kong Eirik Magnusson. Det passet Håkon Magnusson dårlig, og hun ble dømt til døden. Etter sin død ble hun dyrket som en helgen.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1299, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Håkon var sønn av Magnus 6 Haakonsson Lagabøte og Ingeborg Eriksdatter av Danmark. Magnus Lagabøte delte kongeriket mellom sine to sønner Eirik og Håkon. Erik som var eldst, ble konge i 1280, mens den yngre broren, Håkon, fikk hertugtittel allerede i 1273, over Oppland, Oslo, Ryfylke, Færøyene og Hjaltland. Håkons hertugvelde var formynderstyrt fram til 1284 da den 14 år gamle Håkon fikk regjeringsmakt.

Hertug Håkon utviklet Oslo betydelig. Det gamle Oslos sentrum ble utvidet på sørøstsida av Alna da fransiskanerne, etter invitasjon fra hertugen, etablerte kloster på sørøstsida av Alna, i skyggen av Ekebergskrenten. Visstnok skal det allerede ha ligget en kirke i området som Fransiskanerne overtok. Grunnsteinen til Akershus festning ble lagt noe senere på 1290-tallet.

Da broren, kong Eirik 2 Magnusson, døde og Håkon overtok kongemakten over hele Norgesveldet 1. november 1299, overtok Oslo som kongssete etter Bergen. Håkon 5 ble den første konge som ble kronet i Oslo, som regnes som hovedstad heretter. I 1314 ble også det politiske tyngdepunktet flyttet til Oslo i og med at Håkon gav prosten i Mariakirken rikets segl til evig tid. Oslo var nå blitt Norgesveldets nye rikshovedstad.

Han ble omtalt som Hákon Háleggr på norrønt (i Flateyjarbók), og Håkon Langben på dansk.

Bygde Akershus (dvs. påbegynte arbeidet av anlegget på Akersneset (Akershus festning)), Båhus, og Vardøhus festninger.
Håkon innførte faste årlige inspeksjoner av sysselmennenes embedsførsel, og førte en kraftig politikk mot stormennene. Utstedte retterbot 1308 somavskaffet jarle- og lendmannsverdighet og inndro alle sysler og gavebrev på jordegods etter innehaverens død.

Håkon 5 Magnusson så sin kongsgjerning i et kristent perspektiv. Han gikk til daglig enkelt kledd, ga strenge påbud til sine sysselmenn om rettferdig behandling av sine undersåtter og straffet strengt overgrep som ble begått. Han ga påbud om å lage overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros, stimulerte misjonsarbeidet og glemte aldri å regulere arbeidsfolkets lønninger. Han ga store gaver til kirkene og bygde Mariakirken i Oslo. Samtidig var han europeisk orientert, og særlig gjennom dronning Eufemia hadde hoffet nær kontakt med europeisk kultur- og åndsliv.

Det fortelles at hele Oslo sørget da han døde, og at det skal ha skjedd flere mirakler ved hans båre. I Mariakirken fantes et Håkons-alter, og det fortelles at kongen helt frem til det 16. århundre ble holdt for å være hellig. Det var krefter i gang for en helligkåring, noe som resulterte i at pave Leo 10 formelt anerkjente hans kult i 1520 og godkjente at helgenmesse ble feiret ved et alter i Mariakirken. Men dette ble stoppet av reformasjonen i 1537.

At Håkon V Magnusson ble æret som helgen, ikke bare i Oslo og på Østlandet, men også utenlands, viser denne folkevisen:
Der kom Bud for Oslo ind
og ingen Mand dem kjende:
død var hellig Haakon Konning
Sankt Olaf Kongens Frende.
Død var hellig Haakon Konning
og Gud kaldte ham af dage:
han blev ført i Oslo ind,
i Mariekirke lagdes han i Graven
(Dansk håndskrift fra ca. 1560).

Håkon støttet svensk hertug Erik Magnussons strid mot broren.

Med ham døde den siste av det gamle norske kongehus på mannssiden.

Gift med Eufemia av Arnstein. Datter: Ingeborg, gift med hertug Erik Magnusson. Deres sønn Magnus ble senere både svensk og norsk konge.
Hans eldste datter, Agnes Håkonsdatter, (1290–1319) var hans uekte barn som giftet seg i 1302 med lendmannen Havtore Jonsson til Sudrheim og Borregård (1275–1320), og deres to sønner Jon og Sigurd ble senere sentrale i norsk politikk.

Håkon regjerte landet til sin død på Tunsberghus 8. mai 1319. Han ble begravet i Mariakirken i Oslo. Graven er markert med en steinplate.
Med Håkon døde Sverre-ætten ut på mannssiden, og Eriks og Ingebjørgs sønn Magnus ble i 1319 konge både i Norge og Sverige.

Kong Håkon 5 Magnussons og hans dronning Eufemias levninger ble funnet ved arkeologiske undersøkelser i Mariakirken på slutten av 1960-tallet. De ble senere identifisert av dr.med. Per Holck, og ble endelig overført til Det kongelige mausoleum på Akershus slott i 1982.

Family/Spouse: Catharina Ivarsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Håkon married Eufemia av Rügen in May 1299 in Mariakirken, Oslo, Norge. Eufemia was born about 1280; died in 1312. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Henning van Rome. Henning was born in 1280 in Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

I en artikkel om Sudrheimsætten og Romerike diskuterer Eldbjørg Arnesen teoriene om Havtores slektsskapsforhold:
Jomfru Agnes var Kong Håkon 5's eldste naturlige datter. Hennes mor kjennes ikke.

Hun ble trolovet med hr. Havtore i 1302. (Isl. Ann. IV, V). Hun var den gang neppe stort mer enn 10 år gammel. Ekteskapet mellom dem kan derfor først være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307.
I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men kongen tilbakekalte denne disposisjon.
I stedet skjenket han 6 markebol i Sorknes i Solør til hr. Havtore og fru Agnes, antagelig hele denne gården.

Diplomet er datert Bergen 09.januar 1312 (DN I 132):
Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs. sændir allum monnum þæim sem þetta bref sia eða hœyra Q. G. ok sina. ver vilium atþer vitir, þo at ver gæfuem þessar jarðer hæiman með Aghnæisi dottor vare, er ver giptum herra Hafþore Jons syni, er sua hæita, j vestra gardenum jSmiðz ruði, þriu sponn ok œyre; j Frœyhofs sokn af Borgyn tuau sponn; j Vlloom vestra gardenom, fiughur sponn; j Laðu engi tuæir aurar; j Þriukstaðum,halfan setta œyre, j Lundz sokn af Vittale nœrdre, halfuan œyre; af sydra Vittale, halfan annan œyre, j Hof sokn (af) Birkiflætj. tuaura; j Enda j Matlausa grænjatta œrtogar; j Skia þuæit, fiughur sponn; j Eindriða rudi halfan þridia œyre; jtem j Siofuarlijd j Nes sokn. halft timbr skinna; j Auðunar ruði þriu sponn ok halfrþridi œyrir; j Haugha lijð hæfsællda; j Læm. af Olstadum. þriu sponn; þa hafum ver þær aftr tækit vndir konongdomen, til æfuenlegar æignar. En þæimherra Hafþore ok Agnæisi dottor vare, hafum ver gefuet aftr j mot með sama skilorðe sæx marka bol j Surku nese j Solœyium; með allum þæim lunnyndomsem till hennar liggia, eða leghet hafua at forno ok nyiu; með þessom skilmala, at þau skulu þersa iorð hafua frialslegha firir huærium manne, æ meðan erhon lifuir, ok þæira loglegr arfue af henni niðrkomen, eftir hana, en ef þau æigu æi loglegan arfua sem nu er sagt, þa skal þerse jorð aftr vndirkonongdomen falla; af þui firirbioðom ver huærium manne þersa jorð. eða þær aðrar sem ver hafum hæiman gefuet með henni, hindra, eða talma. firirþæim, nema sa er þat gerer, vili sæta logleghom ræfsingum. Var þetta bref gort j Bjargvinn þrim nattom æftir þrettanda dagh jola, a þtrettanda are rikisvars; herra Biarne Auð unar son jnsiglaðe; en Thorgæir klærkr ritaðe. Tillegg: Bagpaa med senere Haand: bref vm Sarku næss j Soløyom.

Sammendrag:
Kong Haakon Magnussön lægger det Jordegods, han havde givet sin Datter Agnes i Medgift, da hun ægtede Hr.Hafthor Jonssön, atter under Kongedömmet, og giver dem i Stedet Gaarden Sorknes i Solöer, som skal gaa i Arv til hendes Börn; men lever ingen Börn efter hende, skal Gaarden falde tilbage til Kongen.

Kilde:
Efter Orig. p. Perg. i Dipl. Arn. Magn. i Kbhvn. fasc. 51. No. 9. Kongens Segl vedhænger noget beskadiget.
Fra Regesta Norvegica, Bind III 1301-1319, nr. 756:
Makeskiftebrev mellom kong Håkon Magnusson og hans datter Agnes:
Kongen skal ha tilbake følgende gårder eller gårdparter som han ga Agnes da hun giftet seg med herr Havtore Jonsson: Smedsrud, Borgyn i Frøyhov sogn, Uller, Løding, Trøgstad, Nedre Vettal i Lund sogn, Søndre Vettal, Bjørkeflåtten i Hof sogn, Endi i Matlaus grend, Skjatvet, Enderud, Sjøli, Audunarrud, Haugli og Olstad i Lem. Agnes og Havtore og deres barn skal ha 6 markebol i Sorknes. Dersom ekteskapet blir barnløst, skal eiendommene falle tilbake til kongen når Agnes dør.
Herr Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir [Tovesson] klerk skrev.
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116-117.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 391.
Aschehougs Leksikon, 1994, Sudreim.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 827.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 95.

Agnes married Havtore Jonsen på Sudrheim about 1307. Havtore (son of Jon Ivarsen på Sudrheim and Åsa Haftorsdatter) was born in 1275 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1320 in Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeborg married Eirik Magnusson in 1312 in Oslo, Norge. Eirik was born about 1282; died on 16 Feb 1318 in Nyköping, Södermanlands län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1389, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge

Family/Spouse: Elsebe. Elsebe was born about 1290. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1320, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; Etter faren arvet han hovedgården Sudrheim (Sørum) på Romerike med tilhørende gods.
• Occupation: Aft 1333, Sarpsborg, Østfold, Norge; Norsk ridder, lagmann og riksråd. Kongens sysselmann i Borgasysla, og norsk stormann.
• Residence: Abt 1354, Giske, Møre og Romsdal, Norge; Før sin død i 1354 innsatte Erling Vidkunsson Sigurd som arving til Giske.

Notes:

Occupation:
Sigurd kan ikke ha vært mer enn høyst 20 år gammel da han blir nevnt første gang i 1333 sammen med broren Jon. Havtoresønnene sammen med Erling Vidkunnsson og Ulv Sakseson blir sagt å ha holdt Tunsberghus for kong Magnus, men siden ga seg i hans vold.
Den føydale selvrådigheten som her fikk uttrykk, møter vi igjen hos Sigurd ved flere anledninger opp gjennom 1330-årene, og for hans del var den vel også utslag av ungdommelig overmot.
Det har kanskje sammenheng med oppsetsigheten i 1333 som vi hører om i et pavebrev fra 25.juni 1334, da han ble løst fra det bann han var lyst i for å ha fanget bisp Hallvard av Hamar og tvunget ham til for en tid å overlate ham et av bispens faste slott, sikkert Mjøskastellet. Det er mulig at dette gjelder den notis som finnes i en enkelt islandsk årbok under året 1339, at biskopene Salomon (av Oslo) og Hallvard ble fanget og ranet for gods av Roar (ellers ukjent), Sigurd og Ulv.

Den 29.september 1342 fikk han pavelig dispensasjon til å gifte seg med Ingebjørg, datter til herr Erling Vidkunnsson. Han ble dermed en av arvingene til det største jordegods i Norge, og da Erlings eneste sønn Bjarne døde barnløs i 1353 ble han i virkeligheten hovedarvingen.
Allerede før sin død i 1354 innsatte Erling Sigurd som arving til Giske, og etter Erlings død fikk han dessuten Bjarkøy. Derved ble han uten tvil den rikeste godseieren i Norge.
I 1353 var han også blitt medarving til Sundbugodset, og i 1363 fikk han dom for medarverett etter sitt søskenbarn fru Herdis Torvaldsdatter.
Han øket sitt gods ved jordkjøp både nordenfjells og vestenfjells, og han hadde også gods i Värmland.

Mens broren, herr Jon, mer og mer holdt seg til Sverige, ble Sigurd den fremste adelsmann i Norge.

Kong Magnus ble myndig en gang i løpet av 1331-32. Rett etter kom det første av i alt to opprør av norske stormenn mot kongen som vi kjenner til. Det andre skjedde i 1338-39. Kildematerialet er for tynt til at en kan rekonstruere konfliktenes omfang og innhold i større detalj, men begge gangene var det fremstående verdslige stormenn som gikk i åpen konfrontasjon med kongen, typisk nok blant annet ved å kontrollere festninger, datidens viktigste politisk-administrative støttepunkt, henholdsvis Tunsberghus og Akershus.

Under det første opprøret deltok blant annet den avgåtte drottseten Erling Vidkunnsson. Om dette opprøret heter det uttrykkelig i det bevarte kildematerialet at opprørerne underkastet seg kongen, unntatt én.

Fra den andre konflikten vet vi at det ble inngått en våpenstillstand og avtalt forhandlinger, uten at vi kjenner til om disse ble holdt. Noen ensidig seier for kongen kan det imidlertid ikke ha vært snakk om i siste omgang. Kongens fetter, Sigurd Havtoresson, tok del i begge reisningene, og han fortsatte å spille en fremtredende rolle i norsk politikk utover på 1300-tallet. Det samme gjaldt også andre av opprørerne.

Flesteparten av norske historikere har tolket de to opprørene som utslag av unionsmotvilje hos nordmennene og ønske om å oppløse kongefellesskapet med Sverige. Denne uviljen som skal ha gått tilbake til siste del av Håkon 5's regjeringstid, da norske stormenn opplevde at de var blitt utmanøvrert i den nordiske politikken og slik heller søkte å isolere seg.
I tråd med dette har norske historikere ment at en unionskonflikt mellom konge og aristokrati i Norge ble løst da nordmennene presset kong Magnus til å la sin yngste sønn Håkon bli hyllet som norsk konge av riksrådet i 1343 og av en allmueforsamling året etter. Samtidig ble den eldste sønnen Erik utpekt til farens etterfølger i Sverige.

Svenske historikere har på sin side gjennomgående avvist den norske forklaringen på hyllingen av Håkon som norsk konge. De har ment at kong Magnus tok initiativet til hyllingene både i Norge og i Sverige av hensyn til freden innen dynastiet.
Ved å tildele sine to sønner hvert sitt kongerike, kunne kong Magnus håpe på at en unngikk en brødrestrid, lik den som hadde herjet innen det svenske dynastiet i farens levetid.
Den svenske teorien forklarer en del av hendelsesforløpet, men gir ikke tilfredsstillende svar på hvorfor norske stormenn hadde gjort opprør, eller på at Håkon - i motsetning til broren - skulle tiltre som konge straks han ble myndig. Den norske teorien forklarer også bare en del av hendelsesforløpet i Norge og ikke hva som samtidig skjedde i Sverige.

Ingen av de konkurrerende teoriene kan derfor i sin mest rendyrkete form gi en overbevisende tolkning av det samlete bevarte kildematerialet. Vi skal derfor se kritisk på de to forklaringene i lys av det vi vet om hendelsene i Norge og Sverige i de ti første årene av Magnus Erikssons regjeringstid som myndig konge. Det gir samtidig mulighet for å avdekke de grunnleggende trekkene ved norsk riksstyre i perioden.

Hvis vi legger til grunn tilstanden i Sverige i samme periode, riksstyrets funksjon i formynderperioden forut og det at kongen nettopp hadde tiltrådt som myndig konge, er det liten grunn til å tro at opprøret i 1332-33 bunnet i misnøye med kongens personlige politikk. Det er lite trolig at den 16-årige kong Magnus alt høsten 1332 hadde rukket å utfordre norske stormenn i den grad at de skulle gjøre opprør.
Sannsynligvis bunnet det første opprøret i en konflikt innad i det norske aristokratiet om innflytelse på riksstyret i den nye situasjonen da kongen var erklært myndig. Dette var en konflikt som hadde forbindelseslinjer bakover til formyndertiden. Som toppfiguren i riksstyret, måtte kongen likevel nødvendigvis bli opprørets formelle motpart.
Derimot er det ingen grunn til å betvile at opprøret i 1338-39 var en reaksjon på kong Magnus' egne handlinger.

Nyere forskning har imidlertid trukket i tvil det tradisjonelle synet om at norske stormenn i perioden var styrt av en allmenn unionsmotvilje. Kong Magnus Eriksson videreførte på mange måter den politikken som hadde vært ført av riksstyret i begge land mens han var umyndig, og han bekreftet i sin praktiske politikk den manglende vilje hos både konge og stormenn til å utvikle kongefellesskapet mellom de to rikene tettere enn høyst nødvendig. Kongen startet ikke noen bevisst forsvenskning av norsk styringsapparat eller tok inititativ til å etablere felles styringsorgan for de to landene.

De få eksemplene en har på at kong Magnus overførte elementer fra et lands politiske tradisjoner til et annet, er ikke mer enn en måtte vente når landene hadde felles konge. Impulsene gikk dessuten begge veier, der de norske elementene særlig var knyttet til lovarbeid og geistlige i kongens tjeneste. Grunnstrukturene i det norske kongedømmets forvaltningsapparat ble derfor opprettholdt og til dels videreutviklet under Magnus Eriksson.

Kong Magnus utfordret imidlertid maktbalansen og samarbeidet mellom konge og aristokrati i begge rikene. Kongen søkte i både Norge og Sverige dels å regjere uten rådets medvirkning i flere saker og dels å knytte til seg rådgivere utenfor topparistokratiet, det vil si menn som gjennomgående var mer avhengig av kongens gunst for å gjøre karriere. Samtidig gjennomførte han i begge land administrative reformer som skulle styrke kongens makt på bekostning av rådet. Det var en provoserende politikk overfor stormennene som på lengre sikt skulle koste kong Magnus dyrt i Sverige. Det var likevel i Norge at den åpne motstanden kom først, og grunnen var at kongefellesskapet her i denne perioden forsterket konfliktpotensialet mellom konge og riksbærende aristokrati.

Kongefellesskapet og det faktum at Magnus Eriksson var fraværende fra Norge i lange perioder, opptatt med gjøremål som svensk konge, reduserte nemlig i betydelig grad norske stormenns innflytelse på norsk utenrikspolitikk og forvaltningen av rikets ressurser. Ikke minst var faren der for at landets ressurser ble brukt til utenrikspolitikk som ikke tjente det norske kongedømmets og aristokratiets interesser.
En hovedårsak til kongens fravær fra Norge var at han svært tidlig ble opptatt med å sikre seg Skåne, noe som bandt mye av hans tid og ressurser. Dessuten øynet han muligheter for ytterligere ekspansjon i Danmark og Østersjøområdet. Alt dette skjedde med utgangspunkt i det svenske kongedømmets interesser og ble støttet av det svenske aristokratiet.

Fra Norge hadde ikke kong Magnus de samme mulighetene for å ekspandere, og følgelig ble den norske komponenten i utenrikspolitikken hans betydelig mindre enn den svenske. Norske stormenn hadde tidligere vist at de kunne støtte en ekspansjonspolitikk, men nordmennene hadde liten grunn til å la norske ressurser bli brukt til å oppnå utenrikspolitiske mål som utelukkende tjente det svenske kongedømmets interesser, som for eksempelkontrollen over Skåne.
Kongen hadde i sin tid kjøpt panteretten til Skåne og Blekinge av en holsteinsk greve for formidable 34.000 mark sølv, kølnsk vekt, en sum kong Magnus hadde store problemer med å reise.
Som viktig grunn til at norske stormenn gjorde opprør, har derfor norske historikere trukket frem frykten for at kong Magnus skulle bruke norske riksinntekter til å finansiere sin Skånepolitikk.
Kongefellesskapet gjorde dermed spørsmålet om kontrollen med riksinntektene ekstra følsomt i Norge.

Alt i Osloavtalen fra 1319 ble det uttrykt bekymring for statsinntektene fra norsk side, og kuppet i 1323 ble blant annet begrunnet med hensynet til rikets finanser. Spørsmålet ble ikke mindre aktuelt da kong Magnus grep til ulike tiltak for å styrke de norske riksinntektene og sin direkte kontroll med bruken av dem. Typisk for kongens politikk i disse årene var at han la to av Norges tre festninger i det sønnafjelske direkte under kongehuset, henholdsvis Tunsberghus og Båhus. Dette innebar at det norske rådsaristokratiet ble avskåret fra å øve innflytelse på besettelsen av høvedsmannsposten og på bruken av inntektene fra de nevnte festningene. Det styrket kongens kontroll over blant annet finansene på bekostning av aristokratiet, ettersom festningene var periodens viktigste administrative støttepunkt for riksstyret. Med datidens forvaltningssystem måtte dessuten kongens lange fravær fra landet uten at det var oppnevnt noen som kunne fylle kongens plass i styringsverket, medføre problemer for det daglige riksstyret.

Sett under ett var det derfor nordmennene som hadde opplevd både de største og de fleste negative følgene av kongefellesskapet i løpet av 1330-årene. Situasjonen ble øyensynlig vurdert som så alvorlig at norske stormenn i 1338 gikk til det drastiske skritt å reise opprørsfanen mot kong Magnus. Derfor kan vi si at opprøret virkelig har bunnet i unionsmotstand dersom en med det mener motstand mot de konkrete negative følgene som den felleskongen hadde hatt for det norske riksstyret og den riksbærende elitens interesser. Hyllingen av Håkon Magnusson som norsk konge og vedtaket om at han skulle ta over etter faren når han ble myndig, må ha vært et forsøk på å bøte på dette. Det var en løsning som bokstavelig talt kan ha sett dagens lys i kjølvannet av det siste norske opprøret. Kongens to sønner ble nemlig født i rask rekkefølge, Erik senest i begynnelsen av 1339 og Håkon i 1340. At den yngste sønnen fikk navnet Håkon, et navn helt ukjent i det svenske dynastiet, men desto mer typisk for det norske, og vokste opp i Norge, peker dessuten klart mot at han var tiltenkt den norske tronen.
Det er imidlertid ytterst tvilsomt at kong Magnus frivillig gikk med på å abdisere til fordel for sønnen. Det ville være et for stort maktpolitisk tap for Magnus Eriksson.
Videre overbeviser ikke argumentet fra enkelte historikere om at forskjellsbehandlingen mellom Håkon og broren Erik var et tiltak for å sikre freden mellom de to i fremtiden, ved at Håkon skulle sitte trygt på den norske tronen før broren Erik ble svensk konge.
Et mye enklere og mindre vidtfavnende vedtak i den forbindelse ville ha vært å la Erik som eldste fødte sønn arve Norge, og la Håkon bli valgt i Sverige. Beslutningen om at Håkon Magnusson skulle ta over regjeringsmakten i Norge etter faren når han ble myndig, må derfor ha blitt presset frem av de norske stormennene.
I hyllingsbrevet for Håkon fra 1343 uttalte de da også at den vedtatte løsningen var noe de på forhånd hadde tenkt å be kongen om.

Ut fra en styrket posisjon både i Sverige og utenrikspolitisk ser det imidlertid ut til at kong Magnus under prosessen lyktes i å omgjøre det opprinnelige vedtaket om fremtidig full abdikasjon til bare en delvis.
I hyllingsbrevet fra bønder og bymenn fra 1344 het det ikke lenger at Håkon skulle ta over hele Norge, men en del. Og det var trolig representanter for Håkons fremtidige riksdel som hyllet ham. Både kong Magnus og norske stormenn kunne akseptere en fremtidig riksdeling som løsning.
Sistnevnte hadde vunnet en betydelig seier ved at landet igjen ville få en konge som oppholdt seg mer i riket, med de maktpolitiske gevinstene det ville innebære for stormennene. Kongen på sin side hadde greid å bevare dynastiets kontroll med Norge.

Også det alminnelige politiske klimaet åpnet for en kompromissløsning med riksdeling. Det er ikke mulig å spore et unionsønske verken hos kongen eller hos de svenske stormennene. Men det er også vanskelig å tillegge norske stormenn en særskilt motstand mot unionstanken som sådan.
Innbakt i hyllingen av Håkon Magnusson lå nemlig muligheten for et nytt kongefellesskap med Sverige i fremtiden. I bymenns og bønders hyllingsbrev fra 1344 het det at dersom Håkon døde uten sønner, skulle den gamle arvefølgen tre i kraft. I klartekst betydde det en åpning for at Erik eller en sønn av ham kunne bestige den norske tronen. Passusen avdekker altså nordmennenes lojalitet til dynastiet.

Hyllingene i Norge og Sverige i 1343-44 var derfor i tråd med politikken som de ledende gruppene i begge land, inkludert kongen, hadde ført siden 1319, at det norsk-svenske kongefellesskapet var et dynastisk nødvendig intermesso som på lang sikt måtte avvikles. Folkungene var anerkjent som det rettmessige dynastiet i begge rikene, samtidig som en innenfor denne dynastiske rammen ønsket å gjenopprette det innenlandske kongedømmet både i Norge og Sverige.

Maktbalansen mellom konge og aristokrati innen det norske riksstyret så langt på vei ut til å være gjenopprettet etter 1344. Kong Magnus slo inn på e nmer samarbeidspreget politikk overfor stormennene i Norge og oppholdt seg mer regelmessig i landet. Samtidig overlot han flere styringsoppgaver til det norske riksrådet. Med forholdet til kongen og Sverige avklart, var det vilkårene for de tyske kjøpmennene i Norge som sto sentralt i norsk utenrikspolitikk i 1340-årene.

Kong Magnus forsøkte å utnytte den kaotiske situasjonen i Danmark til omsider å få stadfestet herredømmet sitt over Skåne og eventuelt vinne enda mer dansk land. Den nye danske kongen fra 1340 av, Valdemar Atterdag (1340-75), arbeidet imidlertid målbevisst for å gjenreise den danske kongemakten over så mye av det opprinnelige danske territoriet som mulig.
Resultatet var en krig i 1342 mellom på den ene siden kong Magnus og holsteinerne og på den andre siden kong Valdemar og de vendiske byene med Lübeck i spissen. I samband med fredsoppgjøret stadfestet kong Magnus i 1343 de tyske kjøpmennenes privilegier i Norge og avskaffet samtidig den nye tollen Håkon 5 hadde pålagt dem. I stedet skulle tollprivilegiet fra 1294, som var mer gunstig for de tyske sjøbyene, gjelde. Et viktig motiv for kongens innrømmelse overfor de tyske sjøbyene var utvilsomt kong Magnus' behov for støtte fra dem - ikke minst finansielt - for å kunne oppnå en endelig og varig overføring av Skåne, fra den danske til den svenske kronen.

Stadfestingen var et brudd med hovedlinjene i Håkon 5's og formynderstyrets politikk overfor de tyske kjøpmennene, en politikk som kong Magnus hadde fulgt frem til 1343. Norske historikere har oppfattet privilegiebrevet fra 1343 som et knefall for hanseatene fra kongens side og et brudd med den nasjonale handelspolitikken. Kongen avslørte imidlertid i sin videre politikk at han ikke hadde til hensikt å gi de tyske kjøpmennene frie tøyler i Norge.

Kort etter innrømmelsen til tyskerne ble Bergen bys privilegier fornyet, og i 1346 fikk Oslo sitt første privilegiebrev. Meningen var tydeligvis å styrke den norske kjøpmannsstanden og hindre de tyske kjøpmennene i å tøye privilegiene lenger enn deres nøyaktige ordlyd. Denne politikken som har blitt kalt motbrev-politikken, og som fortsatte utover i senmiddelalderen, kan selvsagt i første rekke ha vært et resultat av stormennenes innflytelse på kongens politikk, ettersom de hadde økonomisk interesse av den mer restriktive politikken som var fulgt frem til 1343.
Men også kongen ville ha interesse av å holde hanseatene i tømme. Det er derfor ikke vanskelig å se at konge og stormenn her kunne møtes i en grunnleggende enighet. En skal dessuten huske at Håkon 5 også hadde måttet stadfeste hansaprivilegiene trass i sitt forsett om å føre en restriktiv politikk på området.

Uavhengig av om han hadde et formelt ombud eller ikke, var en kongsmann forpliktet overfor kongen til å ta del i forvaltningsoppgaver i det området han befant seg, dersom kongen eller ombudsmannen hans der ba om hjelp. Det viser manglende formalisering av administrative handlinger og hvor personbasert periodens styringsapparat var.
De formelle ombudene utviklet seg imidlertid i takt med kongedømmets økende oppgaver i samfunnet, og det viktigste lokalombudet i kongedømmets landsomfattende administrasjonsapparat i perioden hadde sysselmannen.

Sysselmannsombudet dukket opp omtrent samtidig med byggingen av de første stenborgene og var enda et uttrykk for økt spesialisering og institusjonalisering av riksstyringsappartet. Sysselmannen hadde større ansvarsområde, autoritet og prestisje enn hva årmannen hadde hatt, samtidig som de fleste ser ut til å ha manglet lendmannens geografiske tilknytning til distriktet der han representerte kongen. Sysselmannen opptrådte som representant for kongemakten i sin syssel og hadde myndighet i kraft av det.

Hele landet så langt nord som til og med Hålogaland var delt i ca. femti sysler, av vekslende utstrekning og med varierende folketall. Så langt vi kan bedømme, skiftet sysselmennene relativt ofte ombudsdistrikt. Det finnes eksempler på at bestemte sysler ble forlent bort til slekter, og Håkon 5 åpnet, som nevnt, for et arveelement i sysselforvaltningen.

Da kongens fettere, Jon og Sigurd Havtoressønner, ønsket å få stadfestet retten til Borgarsysla (dagens Østfold), som Håkon 5 hadde forlent dem med, avsa imidlertid en forsamling av riksrådsmedlemmer og lagmenn en dom i januar 1347 om at en norsk konge ikke kunne forlene eller gi bort en så stor del av riket for lengre tid enn sine egne levedager. Et viktig premiss i dommen var altså at den til enhver tid regjerende kongen i sin levetid, i utgangspunktet fritt forvaltet kongedømmets styringsapparat og undersåtter, uavhengig av hva forgjengerne på tronen hadde bestemt.

En nyutnevnt sysselmann skulle avlegge en skriftlig ed for kongen, den såkalte syslemannsreversen. Her skulle sysselmannen love blant annet å være hensynsfull mot kongens leilendinger, å bygsle bort og la huse kongens eiendommer vel, og ikke personlig dra fordeler av embetet, verken i form av gaver eller i form av underhold. Videre lovte han at kongens visse øre, det vil si faste kongsinntekter som skatt og avgifter, skulle komme inn på den tid og det sted som kongen bestemte, og på rett måte og med rette fradrag for sysselmannen. Sistnevnte skulle gjøre fullt rede for kongens visse øre hver tolvte måned, enten den vokste eller minket, det samme gjaldt for veitsler, og også her skulle det gjøres med rett utregning.

Syslemannsreversens påbud om regnskap har fått enkelte historikere til å mene at sysla var en form for regnskapslen, langt på vei lik senmiddelalderens regnskapslen. Betegnelsen len brukes da også noen få ganger om sysle i dokumenter fra høymiddelalderen, men det er ikke helt klart hva samtidens nordmenn la i dette.

Andreas Holmsens hypotese var at i denne sammenheng betegnet len inntektene fra sysla, mens sysle betydde sysla som administrasjonsenhet. Samtiden manglet de tekniske forutsetningene for regnskapsføring og kontroll i moderne forstand, det gjaldt både tallbruk og allmenn lese- og skrivekyndighet, selv om en god del kongelige ombudsmenn må ha kunnet lese og skrive.

Selve regnskapsavleveringen i perioden kunne foregå muntlig der flere personer deltok, noe som gjorde at også menn som verken kunne lese eller skrive kunne følge prosessen. Regnskapsplikten var pålagt først og fremst for at kongen skulle kunne kontrollere ombudsmannen, ikke for å skape oversikt over finansene. På tross av at datidens riksstyre hadde tilstrekkelig administrative ferdigheter til å utvikle et system med skyldsetting av alle landets gårder og til å fastsette deres leidangsskatt, må vi derfor ikke overvurdere kongens mulighet for å kontrollere de inntektene som kom inn i hver enkelt sysle.

Selv om det ble presisert i syslemannsreversen at kongens faste inntekt kunne variere, ser systemet i praksis ut til å ha bygd på at den visse øre i utgangspunkt var en forventet fast sum. Dersom sysselmannen hver tolvte måned kunne avlevere en sum lik den forventede, var det neppe særlig mye kongen kunne gjøre for å ettergå sysselmannens regnskap og sjekke om denne hadde underslått noen av kongens inntekter.

Sysselmannen skulle bli lønnet gjennom en andel av kongsbøtene. Bøtene var blant de uvisse kongsinntektene ettersom de kunne variere i størrelse. Dertil kom at sysselmannen hadde flere måter å øke inntektene sine på, noe som ikke minst bevitnes av samtidige kongebrev med klager om at sysselmenn urettmessig tilegnet seg kongsinntekter.

På tross av at sysselmannsombudet betydde en økt profesjonalisering av kongedømmets styringsapparat, var ombudet likevel tidstypisk gjennom sin flerfunksjonelle karakter, i motsetning til dagens tjenestemenn som gjennomgående har én grunnleggende funksjon. Sysselmannen hadde karakteristisk nok både fiskale, rettslige og militære oppgaver, og til å hjelpe seg på enkelte felt hadde han lensmannen.

Lensmannen skulle i utgangspunktet ikke være en kongens håndgangne mann, med mindre lokalbefolkningen aksepterte det, men velges blant forstandige bønder ... slike som ætter fra og er kjent for god oppførsel i bygdelaget, som det heter i en rettarbot fra 1293.
Tanken var åpenbart at sysselmannen skulle ha en assistent i sysla som hadde lokalkjennskap og tillit hos lokalbefolkningen. I de eldste kildene ser det ut til at lensmannen først og fremst skulle opptre som sysselmannens stedfortreder i rettshåndhevelsen, men senere ser vi at han også deltok i oppebørselen av kongens inntekter.

Etter forsoning 1339 er det ingen direkte vitnemål om konflikt mellom kongen og Sigurd, men ting tyder på at kong Magnus den første tida heldt Sigurd noko på avstand. På Varberg slott 1343, då kong Magnus gjorde junker Håkon til norsk konge, var Sigurd, Bjarne Erlingsson og Ogmund Finnsson til stades med væpnarstatus. Fire år seinare, då testamentet til kong Magnus og dronning Blanca vart oppsett, hadde Ogmund vorte riddar, og Sigurd er plassert som nummer to av væpnarane, etter Bjarne. Sigurd og Bjarne må ha fått riddarslaget like etter at testamentet vart oppsett (mellom 15.7.1347 og 16.2.1348). For Sigurd kan det ha skjedd samtidig med at han vart lagmann i Oslo (nemnd første gong som lagmann 18.8.1347). Den om lag to år eldre broren Jon hadde då vore riddar i 10 år. Lagmannsombodet hadde Sigurd truleg til noko etter 1350, og deretter var han nokre år syslemann på Søre Hedmark.

Dei sterke godsinteressene Sigurd fekk på Vestlandet og i Nord-Noreg, kan forklåre at han overtok den prestisjetunge stillinga som høvedsmann på Bergenhus. Han var i open konflikt med hanseatane 1365 og 1366, og 1370 blir hanseatiske overgrep mot herr Sigurd omtala. Dette året hadde han tilhald i Oslo, og under pesten som herja byen, døydde etter alt å døme fru Ingebjørg. Truleg var Sigurd då syslemann på Romerike; han hadde ein lensmann her 1376.

I den følgjande tida ser det ut til at Sigurd konsentrerte seg om administreringa av den svære godssamlinga, som vart sterkt råka i krisetida etter Svartedauden. Men han hadde ein framskoten plass i kongens råd. I fredsavtalen med hanseatane 1369 er han som einaste stormann ved sida av drottseten nemnd som kongens rådgjevar, og i fleire samanhengar, m.a. 1381 då barnekongen Olav 4 vart hylla på Øyratinget, er han omtala som kongens frende. Derimot oppnådde han aldri å bli drottsete. Eit brev frå 1390, som galdt fornying av ei tidlegare jordegodsgåve, må helst tolkast slik at Sigurd då var død.

Sigurd Havtoresson og fru Ingebjørg etterlet seg to born, sonen Håkon, som døydde utan livsarvingar 1407, og dottera Agnes. Ho vart gift med den svenskfødde Jon Marteinsson, og det var deira son, riksforstandar Sigurd Jonsson, som vart sitjande med den svære jordegodssamlinga etter morfaren.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST VIII (1942), s. 112–132, 259–280 og 384–402.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 524-525.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 161-165, 190-192.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind XIII (1938), side 308-310. Odd Ottesen:
Slekten Botner i Høland, side 10.
Akershusregisteret af 1622, 1916.
DN, bd. 1–8, 13–14 og 19.
Isl.Ann.
NgL, bd. 3 og rk. 2, bd. 1, 1904–12.
RN, bd. 4–7.
G. Munthe: Heraldisk-historiske Optegnelser, i SNFSH, bd. 4, 1836, s. 128–131.
NFH, 2. Hovedafd., del 1, 1862.
NHfNF, bd. 2:2, 1916.
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958.
G. Authén Blom: Norge i union på 1300-tallet, bd. 1–2, 1992.
H. Bjørkvik: Ogmund Finnsson til Hestbø og arven etter han, i Ætt og heim 2001, 2002, s. 7–34.

Sigurd married Ingebjørg Erlingsdatter on 29 Sep 1342. Ingebjørg (daughter of Erling Vidkunsen på Bjarkøy, "på Giske" and Elin Toresdatter på Tandberg) was born about 1320 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died in 1400. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Elingård, Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge
• Residence: Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge
• Occupation: Bef 1337, Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge; Norsk riksråd, ridder og stormann. Kongens sysselmann i Borgasysla.

Notes:

Occupation:
Jon Havtoresson, eldste sønn av Havtore Jonsson til Sørum (Sudrheim) på Romerike og kong Hakon 5 Magnussons uekte datter Agnes; norsk ridder og riksråd, en av landets største jordegodseiere (bl.a. Borregård) og i fremste rekke blant kongens rådgivere under Magnus Eriksson og Håkon 6. Deltok sammen med broren Sigurd og Erling Vidkunnsson i det første opprøret mot kong Magnus Eriksson i 1330-årene, men, i motsetning til broren, trolig ikke i det andre. Selv om Jon siden framstår som lojal mot kongehuset i kildematerialet, var forholdet åpenbart ikke uten gnisninger. Jon og broren gjorde bl.a. krav på å beholde Borgarsysla i henhold til et brev av kong Håkon 5, som Magnus ikke ville anerkjenne som bindende for seg. En riksrådsdom 1347 gav kong Magnus rett. Jon ser likevel ut til å ha sittet med Borgarsysla livet ut. For øvrig samarbeidet Jon godt både med kong Magnus og kong Håkon 6. Han medbeseglet bl.a. Magnus' norske testament 1347 og var hans fremste rådgiver under forliket med sønnen kong Erik i Lödöse 1357. Etterlot seg minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjulv, men hadde også trolig en fjerde, Ivar, og en datter, Cecilia.

Som sønner av Håkon 5s uekte datter Agnes og ridderen Havtore Jonsson av Sudrheimsætten (Sørumsætten), var Jon Havtoresson og broren Sigurd i sin tid Norges mest høyættede menn nest etter kongen. Brødrenes ættebakgrunn gav dem en sentral rolle i norsk politikk og forvaltning under Magnus 7 og Håkon 6, men Jon var mindre i forgrunnen enn Sigurd. At ingen av brødrene ble drottsete, kan sammen med andre opplysninger indikere at forholdet mellom Sudrheimsætten og kongehuset ikke var uten friksjoner. I motsetning til mange av sine standsfeller etterlot Jon seg flere voksne barn, og sønnene Ulv og Brynjolv ble stamfedre til hver sin gren av den svenske adelsslekten Roos.

Sudrheimsætten var trolig etterkommere av Bård Guttormsson på Rein – muligens også Harald Gille – og dermed i slekt med kongehuset. Det kan i så fall være én grunn til ættens fremtredende posisjon og til at Havtore Jonsson ektet Agnes. Både Havtore og faren, baronen Jon Ivarsson Raud, var sentrale blant Håkon 5s menn. Ætten var knyttet til Romerike med Sørum som hovedsete. At Jon som trolig den eldste valgte Skea som hovedgård på Romerike da han og Sigurd delte godset, peker imidlertid mot at Skea var ættens opprinnelige sete. Romeriksgodset, inkludert eiendommer i Solør og Odalen, var den ene hovedkomponenten i Jons godskompleks. Den andre lå i Østfold, med Borregård i Tune, skjenket av Håkon 5 til Havtore, og Huseby i Onsøy som hovedgårder. Sistnevnte var Jons fremste residens. I Østfold forpaktet han Rygge kirkes tiende. Jon hadde også eierpart i en bygård i Tønsberg. Ekteskapet med Birgitta, datter til den svenske ridder, riksråd og lagmann Knut Magnusson, gav ham tilgang til gods i Uppland, Södermanland, Västmanland, Närke, Östergötland, Småland og Värmland. Jon og Sigurd arvet også gods på Shetland etter søskenbarnet fru Herdis Torvaldsdatter, men det er neppe riktig at de arvet Ogmund Finnsson, sønn av deres søskenbarn fru Gudrun Sæbjørnsdatter, slik det har vært hevdet.

Jon hadde minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjolv, trolig også en fjerde, Ivar. Alle de tre første ble riksråder. Selv om all kjent politisk opptreden for Ulv og Brynjolv er knyttet til Norge, bandt deres svenske godsinteresser dem åpenbart såpass sterkt til Sverige at deres etterkommere etablerte seg der. Jons datter Cecilia ble gift med den svenskfødte ridder og riksråd Ulv Holmgeirsson.

Jon trer frem i kildene sammen med Sigurd blant opprørsmennene 1332–33. I motsetning til broren var han derimot trolig ikke med i opprøret mot kongen 1338–39. Som riksråd 1343–79 fremstår han som lojal overfor kongemakten. Han mottok ridderslaget før november 1337, muligens av kong Magnus under kroningen i Stockholm 1336. Jon kan ha fulgt kongen fra Sverige gjennom Jemtland til Nidaros senvinteren 1350 og videre til møtet i Bergen om sommeren. Jon og Orm Øysteinsson var de norske som på kong Magnus' side medbeseglet voldgiftsbrevet 1357 for hertug Albrekt av Mecklenburg og grev Adolf av Holstein under tronstriden mellom Magnus og sønnen Erik i Sverige. 1370 var han en av Håkon 6s utsendinger til å forhandle om fred med det svensk-mecklenburgske partiet og løslatelse av kong Magnus.

Jons forhold til kongemakten var trolig likevel ikke uten gnisninger. Riksråder og lagmenn fradømte Håkon 5's forleningsbrev på Borgarsysle for Jon og Sigurd fortsatt gyldighet 1347, noe som begunstiget kong Magnus på Havtoresønnenes bekostning. 1366, da kong Magnus satt fengslet i Sverige, ble Jon beskyldt for å ha tatt tilbake med makt gods i Värmland som var makeskiftet til kongen, som igjen hadde gitt det til dekanatet i Skara. Trass i dommen 1347 satt Jon trolig med Borgarsysle hele livet. Sannsynligvis i 1370 krevde han militær leidang der, i så fall en forberedelse til Håkon 6s svenske felttog 1371. 1350 kan han ha vært kongens øverste representant i Jemtland.

Jon døde etter kona, en gang mellom våren 1388 og juli 1395. Begge ønsket å bli gravlagt i Mariakirken i Oslo.
Gjennom sønnen Brynjolv stammer den nålevende svenske adelslekten Roos av Hjelmsäter i direkte mannslinje fra Jon.

Kilder:
DN, bd. 1 nr. 132 og 640, bd. 2 nr. 835–836, bd. 4 nr. 549–550 og 649, bd. 21 nr 133.
Diplomatarium Suecanum, bd. 6 nr. 4564.
Biskop Eysteins Jordebog (Den Røde Bog), 1879.
Isl.Ann., s. 154, 207, 348 og 398.
RN, bd. 4–7.
NFH, 2. hovedavd., 1862–63, s. 155 note 1.
Närkes medeltida urkunder nr. 209, utg. av K. G. Grandinson, Stockholm 1935.
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 7, 1936.
H. Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, Sudrheims-ætten, i NST, bd. 8, 1942, s. 112–132, 259–280 og 384–402.
N. Ahnlund: Jämtlands och Härjedalens historia, bd. 1, Stockholm 1948, s. 243.
K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972, s. 587.
G. A. Blom: Norge i union på 1300-tallet, del 1 og 2, Trondheim 1992.
G. I. Leistad: Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig ny tid, i Asker og Bærums historielags skrifter 37, 1997, s. 311–346.
H. Gillingstam: Roos, i SBL, bd. 30, hf. 148, Stockholm 1999, s. 348–354.

Family/Spouse: Birgitta Knudsdatter Lejon. Birgitta (daughter of Knud Magnusson Lejon and Cecilia Røriksdatter Gipshovud) died in 1395 in Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

I et brev av 18.desember 1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru.

Notes:

Died:
Gottskalks annaler (Isl. Ann. VIII) beretter under året 1363 etter omtalen av kongssønnen Håkon Magnussons giftermål med Margrete Valdemarsdatterav Danmark:

Var þetta hof j Kaufmannahofn, var þar svikin frv Blancia drottning og frv Herdis Þorvaldsdotter og hertugi Christoforus son Valldimars kongs.

Opplysningen om at dronning Blanche, fru Herdis og hertug Christopher skulle være tatt av dage beror vel bare på et rykte, det er sikkert ikke historisk. Sannsynligvis har imidlertid fru Herdis ledsaget dronningen til Danmark og at hun døde der eller kort etter hjemkomsten til Norge.

Sikkert er at fru Herdis var død noen tid før 26.september 1363. Denne dag lot nemlig hr. Sigurd Havtorsson ved sin ombudsmann føre vidner for lagmannen i Bergen om sitt slektskapsforhold til fru Herdis (DN II 375).
Det opplyses herunder at hr. Havtore og fru Ragndid var fullsøsken og lagmannen tildømte deretter hr. Sigurd arven etter fru Herdis inntil noen annen kunne bevise seg å være nærmere arveberettiget.

At Havtoressønnene virkelig var fru Herdis' nærmeste arvinger er sikkert riktig, og hennes søsken og deres eventuelle etterkommere må altså være døde før henne.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 126-129.

Notes:

I et brev av 18.desember 1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru.

Family/Spouse: Eiliv Eilivsson på Naustdal. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1339, Jämtlands län, Sverige; Ridder.

Notes:

Occupation:
Omkring denne tiden, første halvdel av 1300-tallet, sto riddervesnet i full blomst i Mellom- og Sør-Europa.
I Nord-Europa var det også riddere, men færre i antall og med dårligere økonomi som fordret enklere utstyr. Dessuten var det mindre mulighet til å øve segopp i turneringer, rytterkrig og tvekamper.
I 1339 var en veltrent tysk ridder kommet til Sverige, og der seiret han over alle sine svenske medtevlere i en turnering. Men da han møtte Bjarne Erlingsson fant han sin overmann.
Den svensk-norske kongen, Magnus 2. Eriksson, ble så oppglødd av seieren at han gav Bjarne sin slektning Rikitsa til kone.

Bjarne Erlingsson skulle med dette ha vilkår til å nå de høyeste stillingene i Norge, men døde forholdsvis ung. Han etterlot seg heller ingen barn.

Bjarne Erlingsen eide Elingård, eller Elin / Ælin som det opprinnelige navnet var, på Onsøy.
Han eide også Ornesgården i Luster i 1309 (Hallvard Magerøy 1991). Han bodde i 1333 på Tønsberg, Vestfold, Norge.

En islandsk annalist forteller under året 1333 at Erling Vidkunsson, Havtoresønnene og Ulv Saxesson hadde inntatt Tunsberghus og nektet å utlevere borgen til dens rette herre. Dette var opprør.
Noe senere gjorde de imidlertid avbikt og oppnådde kongens nåde.
Bare Ulv Saxesson unnlot å gå kong Magnus til hånde, istedet flyktet han fra landet.
15.08.1343 utstedte Erling Vidkunsson, Sigurd og Jon Havtoresssønner, Ivar Ogmundsson, Håkon Ogmundsson, Ogmund Guttormsson, Ulv Saxesson,Bjarne Erlingsson (Erling Vidkunsens sønn), Ogmund Finnsson, Gert Smidsson og Eilif Eilifsson, alle de verdslige riksrådsmedlemmene, følgende brev:
Herved vil vi gjøre kjent at i året 1343 etter Herrens fødsel på jomfru Marias himmelfartsdag var vi samlet til drøftinger på Varberg slott med vår herre Magnus, Norges, Sveriges, Skånes og Hallands konge.
Han lot oss vite at han ville gjøre sin yngre sønn junker Håkon til konge over Norge. Dette hadde vi selv tenkt å be ham om.
Derfor beskikket kong Magnus, ledet av den himmelske nåde og for å trygge freden mellom sine sønner og Norge og Sverige, Håkon til konge over Norge og Skattlandene med all den heder og alle de rettigheter som tilkommer Norges konge.
Vi sluttet oss med glede til kong Magnus' avgjørelse og tok junker Håkon til vår konge, likesom vi ved dette brevet tar ham til konge over hele Norgesrike.

Family/Spouse: Torstein. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Giske, Møre og Romsdal, Norge

Ingebjørg married Sigurd Havtoresen på Sudrheim on 29 Sep 1342. Sigurd (son of Havtore Jonsen på Sudrheim and Agnes Håkonsdatter) was born about 1315 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1390 in Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Gjertrud married Otte Svalesen Røymare in 1360. Otte (son of Svale Olfvirsen Røymare and Elsebe) was born about 1330; died about 1411 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]