Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0934, Danmark; Konge. Rådde over Danevelde.

Notes:

Birth:
Gorm den Gamle omtales av Snorre Sturlason og Adam av Bremen. Snorre kaller ham for Gorm Hardeknutsson. Det er derfor man har gått ut ifra at Gorm var sønn av Hardeknut. Gorms forfedre kan ha sin opprinnelse hos danske herskere i East Anglia i England. En av disse het Guthrum, som er en form av navnet Gorm. Hans far kom til Danmark rundt 916 eller 917 og avsatte den unge kongen Sigtrygg Gnupasson. Da Hardeknut selv døde, arvet Gorm kongetronen. Antagelsen at han tok den med makt er sannsynligvis ikke riktig.

Occupation:
Gorm den Gamle var dansk konge i årene 934-940, med drottsete i Jelling på Jylland, og skal ha vært av Skjoldungeætten.

Gorm var sønn av den danske kongen Hardeknut og var selv far til Harald Blåtann, som etterfulgte ham som konge. Gorms senere slektning, Svein Estridsson, refererte til både Gorm og hans far som - konger av Danmark - men det er vanskelig å presisere Danmarks geografiske omfang under Gorm.

Moderne historikere mener at Gorm styrte fra Jelling og at han neppe var konge over hele Danmark, snarere over Jylland og Sønderjylland. Han regnes likevel ofte som den første konge i den danske kongerekken. Det skyldes at han er den første konge som nevnes i samtidige, danske kilder, det vil si de 2 runesteinene på Jelling.

Det ser ut som at Gorm kjempet seg frem til makten ved å riste av seg svenskene, som ville erobre Danmark. Gorm felte sin motstander Gnupa som hadde makten over grensestrøkene i sør.

Store erobringer fulgte i Gorms regjeringstid, deriblant Danelagen i England. Gorm la drottsetet til Jelling på Jylland.

Gorm er en av de mest misforståtte figurer i dansk historie. Han ble ofte svertet som en grusom og senil gamling og i tillegg en innbitt hedning. I virkeligheten var han verken gammel eller uklok. De tidligste kildene peker isteden på en pragmatisk og framsynt konge i forhold til Danmarks kristne naboer i syd.

Gorm nevnes en gang i tyske skrifter da han i 936 skal ha gitt erkebiskopen av Hamburg en kjølig mottakelse når erkebiskopen besøkte Danmark.

Tidligere historikere har ofte blandet sammen Gorm med hans far Hardeknut. Sistnevnte sto antagelig imot misjonering av kristendommen hele sitt liv. Dog kan den lille runesteinen på Jelling tolkes som om Gorm forsvarte Danmark mot kristendommen ettersom han upresist defineres som Danmarks beskytter. I den grad folk flest ble kristne skjedde det langsomt og møysommelig. I Gorms tid var det store flertallet hedninger, men under Harald Blåtann ble landet offisielt kristent. I løpet av kanskje de neste 2 generasjonene ble kristendommen også en naturlig del av hele befolkningens tro og tankesett.

Gorm ble gift med Tyre Danmarksbot (Danebod).

Idag er han mest kjent for den minste av Jellingesteinene som han reiste til minne over sin hustru Tyra.

Jelling var hovedsetet for danekongene i sen vikingtid. Minner etter disse ligger fortsatt og er noen av Danmarks mest kjente fortidsminner. Jelling kirke ligger midt mellom 2 store gravhauger, Danmarks største, hver på over 70 meter i diameter og opp mot 10 meter høye. Sagnet sier at det er Danmarks grunnleggere og første kongepar – Kong Gorm og dronning Tyra – som ligger begravet her i hver sin haug.

Ved kirken står 2 berømte runesteiner, de såkalte Jellingsteinene. Disse står ikke på opprinnelige sted, men de er sikkert opprinnelig reist i tilknytning til kongesetet.

Kong Gorms stein er minst, og eldst. Den er reist av kong Gorm den gamle til minne om hans dronning. Teksten lyder:

Kong Gorm gjorde disse kumler (minnesmerker) etter sin kone Danmarks bod.

Kong Haralds stein går i faglitteraturen ofte bare under navnet Jellingsteinen. Innskriften er spesiell, i og med at den er ordnet i vannrette linjer, ikke loddrette som er det vanlige ved runesteiner. Innskriften lyder:

Kong Harald bød gjøre disse kumler etter Gorm sin far og etter Thyre sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne.
Fortidsminnene ved Jelling; gravhaugene, kirken og runesteinene er nå oppført på UNESCOs liste over verdens kulturminner.

Buried:
Begravet i Nordhaugen omkring 958-959 i Jelling.

Died:
Det antas at Gorm ved sin død ble begravd i gravkammeret i den nordlige gravhaugen i Jelling, og at han senere ble flyttet til en grav i kirken. Trestokker fra gravkammeret er datert dendrokronologisk. Det viste seg at treet var hogd ned sent på året 958. Gorm må altså ha vært død dette året. Gorms skjelett er funnet ved en utgravning i kirken, og en undersøkelse av det har vist at han ved sin død var mellom 35 og 50 år gammel.

Gorm married Thyre Haraldsdatter before 0930. Thyre (daughter of Harald Halvdansen) was born between 0846 and 0900; died before 0958. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0940, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Regnes som Danmarks første reelle konge, som med utgangspunkt i en mindre region ble konge over hele det som i dag er Danmark. Harald Blåtann er også den første danske konge som trår ut av sagnkongenes halvmørke og blir en historisk figur dokumentert i skrift og stein.

Mens danskekongen måtte underkaste seg den tyskromerske keiseren i sør forsøkte han selv underkaste norske herskere i nord. Et maktmiddel i dette var å innføre kristendommen som offisiell religion.

Harald Blåtann ble konge i Danmark etter sin far, Gorm, 950-985. Regjerte sammen med Gorm den siste tiden faren levde, mest på den tyske keiser Otto 1's (Otto den store) nåde.

Harald Blåtann må ha vært en mektig konge. En konge med forståelse for strømningene i tiden. En konge med visjoner og drømmer, men også med klare ambisjoner om makt. Han samlet Danmark og hadde innflytelse i Norge, med klart overherredømme i Viken. Viken omfattet området rundt Oslofjorden, fra Grenland i vest til Bohuslän i øst. Bohuslän var den gang norsk område.

Kristendommen var på fremmarsj i Europa. Harald var selv blitt døpt rundt år 960. Misjon hadde det vært i Danmark så tidlig som før 800, men først nå var folket blitt mottagelig. Konge og folk gikk over til den kristne tro.

Harald var fra barnsben av oppdratt i den gamle hedenske Asa-troen, men skal i løpet av sin regjeringstid ha vaklet i denne troen. Trolig har han sett at kristendommen ga blant annet konger muligheter rikdom og makt. Kristendommen kunne ikke overvinnes. Ved at Harald bekjente sin kristne tro (omvendt av munken Poppo) skal også ha fratatt hans fiende keiser Otto 1. sin motivasjon for å innta Danmark.

Harald lot seg døpe ca.960 og bygde Trefoldighetskirken i Roskilde. Et keiserbrev er utstedt kort etter at kong Harald ble døpt.

En runesten i Vissing kirke gir viktige opplysninger om Harald som ikke kjennes fra andre kilder:

Denne innstrift forteller at Harald var gift med venderkongen Mistivojs datter, og at han har hatt sin svigermor boende ikke langt fra Jelling.

Harald var forøvrig gift flere ganger.

Adam av Bremen nevner at da kongen ble kristnet, gjorde hans dronning Gunhild det også.

Saxo nevner kun at Harald hadde vært gift med Gyrid, en søster til Styrbjørn, hun kjennes imidlertid ikke fra andre kilder.

Som hans barn nevnes Svend Tjugeskjegg hvis kristne navn var Otto, oppkalt etter den tyske keiser, Håkon som anla en koloni i Semland, datteren Tyra som først ble gift med Styrbjørn og senere med Olav Trygvesson, og til sist datteren Gunhild som ble gift i England.

Mogens Bugge oppgir i at Harald var gift med Gyrid Olavsdatter som døde ca.987. Hun var datter til Olav Björnsson, bror til kong Erik 7. Segersäll.

Dansk Biografisk Leksikon og Bent og Vidar Billing Hansen i oppgir at han først var gift med Gunhild og annen gang med Tove Mistivojsdatter.

De sikre opplysninger om Harald er ikke mange. Han nevnes første gang i 936, da erkebiskop Unni av Bremen gjorde en misjonsreise til Norden, og takket være Harald fikk adgang til å predike evangeliet på de danske øyer. Ved dette tidspunkt levde ennå kong Gorm, men ved hans død tok Harald riket i arv.

Hvorvidt han spilte en rolle ved fordrivelsen av den svenske fyrsteslekt fra Sønderjylland ca.940 vet man ikke.
Likeledes er det uklart hvordan forholdet mellom Harald og den tyske keisermakt formet seg i de nærmest følgende år. Muligens gjorde man fra tysk side gjeldende krav på overhøyhet over Danmark basert på den seier som kong Henrik i 934 vant over Gnupa.

Når det i 948 nevnes bisper i Slesvig, Ribe og Århus, byer som var underlagt Bremen, kan innvielsen av disse neppe ha funnet sted uten den tyske keisers medvirkning. Av et brev utstedt av Otto 1. den 26.juni 965, fremgår da også at han har følt seg berettiget til å gi de danske bispedømmenes kirker immunitet. Likevel savner vi ethvert vitnesbyrd om at kong Harald skulle ha følt seg som en avhengig fyrste, som måtte utrede skatt, stille mannskap til keiserens disposisjon osv.

Otto 1. dør i mai 973 og sønnen Otto 2. overtar som keiser av det tysk-romerske riket.

Otto 2. hadde ambisjoner og ville vise sin politiske og militære makt, og innfører en aggressiv utenrikspolitikk. Otto 2. angrep og ødela Danevirke 974 og bygde en borg på Eiderøya.

Harald angrep og ødela borgen 983 og erobret landet ved Hedeby og ble kvitt det tyske åk. Bygde Jomsborg ved Odermunningen til forsvar mot venderne. Innsatte lendmenn i Norge til forsvar mot Gunnhildsønnene; Harald Grenske i Viken og Håkon jarl vest- og nordafjells.

Omkring 975-981 oppførte Harald flere (minst 6) forsvarsverk rundt omkring i Danamrk, såkalte ringborger, inspirert av de nederlandske ringvollanlegg:

Aggersborg, Fyrkat, Trelleborg i Skåne, Nonnebakken og Vallø.

Disse ble forlatt og farsvant trolig en 10 års tid senere. Keiser Otto 2. døde i 983 under et felttog i Italia, og hans arving var da kun 3 år gammel. Den tyske trussel forsvant dermed og dermed også behovet for ringborgene.

Harald lot gjøre den største av Jellingesteinene, 2,43 meter, til minne om sin far Gorm trolig i år 963, i den lille byen Jelling, midt på Jylland. Innskriften er datert til vikingtid, Jelling, og er risset på en sten av granit, og lyder:

: haraltr : kunukR : baþ : kaurua
kubl : þausi : aft : kurm faþur sin
auk aft : þourui : muþur : sina : sa
haraltr (:) ias : soR * uan * tanmaurk
ala * auk nuruiak (*) auk t(a)ni (k)(a)(r)(þ)(i) kristno

Norrønt:
Haraldr konungr bað gera
kuml þessi ept Gorm, fôður sinn,
ok ept Þyrvé, móður sína, sá
Haraldr er sér vann Danmôrk
alla ok Norveg ok dani gerði kristna.

Oversettelse:
Harald konge bød gøre disse kumler (gravminner) efter Gorm sin fader og Thyra sin moder, den Harald der vandt sig hele Danmark og Norge og gjorde danerne kristne.

Jelling var hovedsetet for danekongene i sen vikingtid. Minner etter disse ligger fortsatt og er noen av Danmarks mest kjente fortidsminner. Jelling kirke ligger midt mellom 2 store gravhauger, Danmarks største, hver på over 70 meter i diameter og opp mot 10 meter høye. Sagnet sier at det er Danmarks grunnleggere og første kongepar – Kong Gorm og dronning Tyra – som ligger begravet her i hver sin haug.

Ved kirken står 2 berømte runesteiner, de såkalte Jellingsteinene. Disse står ikke på opprinnelige sted, men de er sikkert opprinnelig reist i tilknytning til kongesetet.

Kong Gorms stein er minst, og eldst. Den er reist av kong Gorm den gamle til minne om hans dronning.

Kong Haralds stein går i faglitteraturen ofte bare under navnet Jellingsteinen. Innskriften er spesiell, i og med at den er ordnet i vannrette linjer, ikke loddrette som er det vanlige ved runesteiner.

Fortidsminnene ved Jelling; gravhaugene, kirken og runesteinene er nå oppført på UNESCOs liste over verdens kulturminner.

Died:
Harald Blåtann døde den 1.november i enten 985, eller året etter, drept i strid mot sin sønn Svein.

Flere kilder hevder at hans sønn erobret kongsmakten fra sin gamle far. En av kildene er Snorre Sturlasson i Heimskringla som skriver:

Svein, sønn til kong Harald, han som siden ble kalt Tjugeskjegg, krevde rike av far sin kong Harald; men det gikk da som før, at kong Harald ville ikke dele Danevelde i to, og ville ikke gi ham noe rike. Da fikk Svein seg hærskip og sa at han ville i viking. Men da hele flåten hans var kommet sammen, og dessuten Palna-Toke av jomsvikingene hadde kommet for å hjelpe ham, så seilte Svein til Sjælland og inn i Isefjorden. Der lå kong Harald, far hans, med skipene sine, han skulle ut i leidang. Svein la til strid med ham, det ble et stort slag; folk gikk over til kong Harald, så Svein kom til å kjempe mot overmakt, og så flyktet han. Kong Harald fikk sår der, og døde av dem. Deretter ble Svein tatt til konge over Danmark.

Harald Blåtann ble begravet i Roskilde domkirke, hvor hans levninger fortsatt hviler, bygget inn i en av pilarene i koret.

Harald married Gyrid Olavsdatter about 0936. Gyrid (daughter of Olav Bjørnsen) was born about 0911; died about 0985. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Gunnhild. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Anecdote: Historien om Gunhild kongemor.

Notes:

Anecdote:
Gunhild Kongemor (levde første halvdel av 900-tallet) var norsk dronning, gift med Eirik Blodøks, og mor til Eirikssønnene: Harald Gråfell, Gamle, Gudrød og Sigurd Sleva.

Ifølge Ágrip, Fagerskinna og Heimskringla var hun datter av en høvding fra Hålogaland ved navn Ossur Tote. Fagerskinna og Heimskringla hevder at Gunhild ble oppfostret av samer, og opplært i trolldom av dem.

Heimskringla forteller at Eiriks menn i Finnmark kom over en gamme med en kvinne så vakker at de aldri hadde sett noe lignende. Hun forklarte at hun var der for å lære trolldom av 2 trollmenn, de viseste i Finnmark. Nå er de ute på veiding, men de vil ha meg begge 2, og begge er så dyktige at de kan følge spor som hunder, både i mildvær og på skare. Ingen unnslapp dem, og alt de skjøt på, traff de. Blir de sinte, snur jorden seg opp ned når de ser på den. Og om de setter øynene på noe levende, falder det dødt ned.
Hun tilbød å gjemme Eiriks følge i gammen, så får vi friste om vi kan få drept dem. Gunhild dro sekker over hodene på de hjemkomne trollmennene mens de sov, så de ikke kunne bruke trolldommen sin; dermed kunne Eirik og følget hans drepe dem. Eirik tok så med seg Gunhild sørover, men stanset på Helgeland for å be om tillatelse fra faren hennes.

Mer sannsynlige kilder som Historia Norwegiæ gjør Gunhild til datter av Gorm den gamle og Thyra Danebod, og dermed søster til Harald Blåtann.
Denne versjonen forklarer hvorfor Gunhild og Eirik kalte en av sønnene sine Gorm, som var et sjeldent navn med tilknytning til Jelling-ætten; og hvorfor Blåtann senere støttet Eiriks krigstokter, slik at Eiriks sønn Harald Gråfell vant tilbake makten i Norge, noe som var med på å gjenopprette et dansk overherredømme i deler av Sør-Norge.

Gunhild beskrives i sagaene som den vakreste blant kvinner, men liten av skikkelse. I Snorre Sturlasons framstilling i Heimskringla blir hun skildret som manipulerende, grådig og usympatisk, og hennes tilknytning til finnene gir henne magiske evner.

Idéen om ondskapsfulle kvinner som lokker menn på avveie, går imidlertid tilbake til Bibelens Adam og Eva, og var standardfigurer i middelalderens litteratur på den tiden da sagaene blev nedskrevet.

Historien om at Gunhild hadde lært trolldom nordpå, ligner påfallende på historien om Harald Hårfagres samiske kone, Snøfrid Svåsedatter, som trollbandt sin kongelige ektemann slik at han mistet både dømmekraft og autoritet fullstendig. Det er en type litterær gjentagelse som er typisk for sagaene, og reduserer deres verdi som historiske kilder.

Etter at Eirik forlot Norge, egget hun sønnene sine til å kjempe mot Håkon den gode, og la opp råd sammen med Håkon jarl mot de andre småkongene. Hun konspirerte også for å ta livet av barnet til Tryggve Olavsson og dronning Astrid, den senere Olav Tryggvason.

Sammen med Eirik levde hun i eksil i York med tillatelse fra kong Adalstein av England, som hadde vært fosterfar for Håkon den gode. Ekteparet måtte godta å la seg døpe som en del av avtalen.

Gunhild og Eirik fikk en rekke barn sammen, men listene stemmer ikke overens.

Orknøyingenes saga forteller om datteren Ragnhild, oppkalt etter sin farmor, som fikk et like stygt rykte som sin mor.
Sønnenes navn er Harald Gråfell, Gamle, Guttorm, Erling, Ragnfrød og Sigurd.
Nevnt er også Gorm (Guttorm?), Halvdan, Gudrød, Øyvind, Sigvard (Sigurd?) og Gunrød (Gudrød?). Noen av navnene kjennes fra lister over Eiriks halvbrødre, så her kan det være en skjedd en forveksling av Eiriks brødre med sønnene hans.

Etter Eiriks død i slaget ved Stainmore i 954, ble Gunhild og barna sagt å ha søkt tilflukt hos Harald Blåtann i Danmark.
Ifølge Heimskringla og Orknøyingenes saga dro de først til Orknøyene, hvor de overtok makten etter Torfinn Skallekløyver, bror til jarlene Arnkjell og Erlend, som var blitt drept sammen med Eirik. De ble der i noen vintre, og herjet Skottland og Irland om somrene.
Her giftet datteren Ragnhild seg med Torfinns sønn Arnfinn, mens Gunhild og sønnene fortsatte til Danmark.

Historien om Ragnhilds giftermål finnes imidlertid ikke i andre sagaer, og Snorre har ikke tatt den med i Heimskringla, selv om det ellers er stor overensstemmelse mellem den og Orknøyingenes saga.

Ifølge sagaene ankom Gunhild og sønnene Danmark mens Blåtann var konge, og det ble han i 958, 4 år etter Eiriks død. Med hans hjelp igangsatte Eirikssønnene en serie hærtokter for å gjenerobre Norge fra farbroren Håkon den gode.
Gamle ble drept av Håkon i slaget ved Freidarberg, Guttorm døde i et slag i Østersjøen, mens Sigurd ble drept av hersen Klypp som hevn fordi han hadde bortført Klypps kone.

I Njåls saga gis et inntryk av Gunhild. Den døende Håkon den gode sendte menn til Harald Gråfell og tilbød ham den norske tronen, og bad sine egne tilhengere om å godkjenne brorsønnen hans. Gunhilds tjener Ogmund dro med en innbydelse fra henne til Rut og Ossur, som sa:

I det øyeblikket vi avviser hennes innbydelse, vil hun jage oss ut av landet, og beslaglegge alt vi eier. Godtar vi den, vil hun behandle oss anstendig, som hun har lovet.

Gunhild kan ha dødd hos datteren Ragnhild på Orknøyene, siden Ragnhild var gift der, angivelig først med Arnfinn og deretter 2 av hans brødre.

Ágrip forteller imidlertid at hun ble tatt til fange av Håkon jarl, og av danekongens menn søkket ned i en myr nær Vejle. Det samme angir Theodoricus Monachus.

Selv om Gunhild i virkeligheten var Blåtanns søster, kan han likevel ha ønsket henne død. Hun hadde rykte på seg for å oppmuntre sin sønn, kong Harald, til onde handlinger slik hun hadde gjort med sin mann, og for å bruke trolldom til å forføre islandske reisende.

Ca.970 fikk Harald Blåtann lurt Harald Gråfell til Danmark, hvor han ble drept i et bakhold. De gjenlevende sønnene etter Gunhild og Eirik Blodøks gjenvant aldri makten i Norge.

I oktober 1835 ble det funnet et myrlik i torvfeltene ved Haraldskær vest for Vejle. Kvinnen var vel bevart, og ble undersøkt ved Vejle sykehus, hvor man konkluderte med at det nok var tale om liket av dronning Gunhild.

Ifølge Ágrip skulle hun være narret til Danmark for å giftes med Harald Blåtann, og på hans ordre være druknet i en myr. Kong Frederik 6. bekostet en kiste, så dronningen kunne bli standsmessig gravlagt i et sidekapell i St.Nikolaj kirke i Vejle.

I virkeligheten dreier funnet seg seg om en kvinne i 30-årene som ble drept ca.490 f.Kr, enten ved en forbrytelse eller en ofring, siden liket ble festet til torvmosen ved hjelp av trekroker festet til kne- og albuledd, noe som er uvanlig hos myrlik.

Family/Spouse: Eirik Haraldsen, "Eirik 1". Eirik (son of Harald Halvdansen, "Harald 1" and Ragnhild Eiriksdatter av Jylland) was born about 0895; died about 0954. [Group Sheet] [Family Chart]

Gunnor married Richard av Normandie, "Richard 1" about 0951. Richard (son of William, "William 1" and Sprota (Sprote) av Burgund) was born about 28 Aug 0933 in Normandie, Frankrike; died about 20 Nov 0996 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Tyra married Styrbjørn Olavsen av Jomsborg about 0980. Styrbjørn (son of Olav Bjørnsen) was born about 0960; died about 0985 in Uppsala län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Olav Trygvasen, "Olav 1". Olav (son of Trygve Olavsen) died about 1000 in Svolder, Östersund, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0986, Danmark; Konge.
• Occupation: Abt 1000, Norge; Konge.
• Occupation: 25 Dec 1013, England; Konge.

Notes:

Birth:
Man vet ikke når Svein ble født, men antar at han var i 50-årene da han døde.

Occupation:
Svein etterfulgte sin far kong Harald Blåtann som konge av Danmark, sannsynligvis på slutten av 986 eller tidlig i 987. Muligens gjorde han opprør mot sin egen far og tok kongsmakten, tiltvang seg makten, drepte eller fordrev faren fra riket. I tillegg erobret han senere England, skjønt han døde fem uker senere.

Harald Blåtann fikk sønnen Svein med en kvinne ved navn Gunhild. I noen gamle kilder opptrer Svein som en illegitim sønn av Harald Blåtann og ble oppfostret av den mytiske vikinghøvdingen Palnatoke, jarl av Jomsborg. Selv om det ikke er blitt bevist på noe vis, er det blitt hevdet at Svein ikke arvet kongedømmet etter sin far, men at han gjorde opprør og nedkjempet og drepte ham i et slag.
Det er kanskje ikke riktig, men det er indikasjoner på at Harald Blåtann ikke frivillig ga opp kronen for sønnen. Det eneste som vi vet med sikkerhet er at Svein kom på tronen etter farens død i 985, 986 eller 987. Snorre Sturlasson skriver i Heimskringla at Svein ville ha halvparten av kongsmakten, noe Harald Blåtann nektet. Svein gikk da sammen med Jomsvikingene til fosterfaren Palnatoke til strid mot faren. Det ble et voldsomt slag som gamlekongen vant, men han fikk sår som han døde av og Svein ble dermed likevel konge.

Historikerne mener at Svein regjerte på samme tid som Olof Skötkonung, som Svein var alliert med mot Olav Tryggvason. Olof var videre den første konge av det som tilsvarer hele Sverige, unntatt Skåne, mens Erik Seiersæl styrte en region rundt Uppsala.

Svein preget mynter med sitt eget bilde som den første danske konge og inskripsjonen lød:

Zven, Rex ad Dener (Svein, konge av danene).

Hans far, Harald Blåtann, aksepterte kristendommen en gang på 960-tallet. Da kongefamilien ble kristne ble det sagt at Svein også fikk det kristne navnet Otto for å ære den tyske keiseren. Men det finnes få opptegnelser som viser at Svein brukte dette navnet.

På dansk blir han kalt for Svend Tveskæg og på engelsk for Sweyn Forkbeard. Det norske tilnavnet Tjugeskjegg, som er mer korrekt på norsk enn på dansk, kommer ikke av at skjegget hans var delt, for han hadde sannsynligvis ikke fullskjegg. Tilnavnet kommer fra det norrøne ordet tjúgu-skegg på grunn av hans lange overskjegg eller mustasjer som hang ned og som lignet på en høygaffel. Tilnavnet var sannsynligvis i bruk allerede i hans levetid.

Occupation:
Kong Svein er Danmarks store vikingkonge. Han var med på å lokke norskekongen Olav Tryggvason i en felle og drepe ham i raseri over at kong Olav hadde gått til sengs med hans søster Tyra Haraldsdatter. Sigrid ble hånet av norskekongen Olav Trygvasson, og drev mann og sønn til kamp mot Olav. Svein seiret over Olav Tryggvesson i slaget ved Svolder år 1000 og hadde uinnskrenket makt over det sørlige Norge. Svein seiret senere over Edmund Jernside 1013 og la under seg deler av Danelagen.

Både før og etter Svein ble konge herjet han i viking.
I begynnelsen var han også alliert med norske Olav Tryggvason i England og kunne ved selvsyn se at nordmannen var en veldig slåsskjempe og grusom og ondskapsfull som fiende.

I henhold til Snorre Sturlasson var det Svein Tjugeskjegg som tok initiativ til å sende en stor dansk invasjonsflåte til Norge i 986 for få den norske herskeren Håkon jarl avsatt og drept. I slaget som sto i Hjørungavåg gikk danskene på et tungt nederlag den første gangen Norge som samlet nasjon hevdet selvstendighet mot Danmark i krig. Den danske hæren var forsterket med de fryktede Jomsvikingene, ledet av Sigvalde jarl, høvding av Jomsborg etter Palnatoke.

Et sagn, som Snorre gjentar, sier at Svein ble tatt til fange av Sigvalde, ført til Jomsborg og tvunget til å slutte fred med venderkongen Boleslaus den tapre. Nødtvunget gikk Svein med på avtalen. Sigvalde jarl var allerede gift med Boleslaus’ datter Astrid. Avtalen ble sikret ved at Svein ble gift med Gunhilda, en annen av Boleslaus’ døtre, og Boleslaus selv ble gift med Tyra Haraldsdatter, Svein søster. Med Gunhilda fikk Svein sønnene Harald Sveinsson og Knut den mektige.

I Norge ble Olav Tryggvason konge i 995 etter at han var blitt kristen, hvilket ikke hadde gjort ham mildere, snarere tvert imot. I henhold til Olav Tryggvasons saga forsøker han å fri til den svenske adelskvinnen Sigrid Storråde, men når hun ikke vil skifte tro slår han henne i ansiktet og kaller henne en hedensk hund. I Polen sitter Sveins søster Tyra Haraldsdatter og misliker sterkt at hun er blitt giftet bort til en gammel konge som i tillegg er hedning. Hun flykter derfra og helt til Norge, møter kong Olav og sørger for å gifte seg med ham.

I Danmark sitter Svein Tjugeskjegg og får høre at avtalen med den polske kongen er blitt brutt, og at søsteren i tillegg har gått til sengs med hans gamle våpenbror fra tiden i England. Svein har i mellomtiden giftet seg med Sigrid Storråde som kong Olav hadde forkastet, og i henhold til Snorre egger Sigrid opp Svein Tjugeskjegg, ved å si at norskekongen har ligget med søsteren hans uten å spørre deg om lov, og slikt ville ikke foreldrene dine ha funnet seg i.

I Norge driver Tyra med sitt eget renkespill og egger kong Olav ved å håne ham at han ikke tør stille opp mot Svein Tjugeskjegg. Olav blir rasende, ruster til leidang og sier:
Aldri skal vel jeg være redd for bror din, kong Svein. Og om vi to møtes, da skal han vike.

Den personlige striden mellom Svein og Olav som blir framprovosert av de to dronningene Sigrid og Tyra, er nok en litterær konstruksjon fra Snorres side, men resultatet er uansett at Olav Tryggvason i år 1000 faller i slaget ved Svolder. En av de som kjempet mot ham var sønnen til Håkon jarl, Eirik Håkonsson. Han er blitt gift med datteren til Svein, Gyda Sveinsdatter, og i henhold til Snorre ble det et godt vennskap mellom Eirik og Svein.

Eirik oppnår det han ønsket ved å bli Norges reelle hersker, selv om landet formelt er underlagt kong Svein.

Snorre sier for øvrig at Sveins første hustru Gunhilda av Polen ble syk og døde slik at han kunne gifte seg med svenske Sigrid Storråde. Det er nok feil for andre kilder vitner at Gunnhild dro til Vendland eller Polen og ble der til Svein døde i 1014 og at hun da vendte tilbake til Danmark for å være sammen med sønnen. Med Sigrid fikk Svein datteren Estrid Sveinsdatter som senere ble gift med Ulf Thorgilsson jarl (død 1026).

Svein selv var sannsynligvis realpolitiker nok til å holde seg til den religionen som passet den politikken han førte. Svein Tjugeskjegg var nok også oppmerksom på at straks erkebiskopen av Hamburg-Bremen fikk et fotfeste i Danmark ville den tyske keiseren Otto 3 ikke være langt unna. Hans slaviske naboer i sørøst, arvefiendene slaverne, var allerede underlagt det tyskromerske riket. Svein hadde ingen grunn til å ønske det samme for Danmark.

Etter år 1000 var Svein Tjugeskjegg den mektigste kongen i Norden. Sverige sørget for å holde avstand, og ekteskapet med Sigrid Storråde var å betrakte som en dynastisk fredsavtale med svenskene.
Norge var formelt underlagt Danmark og Eirik jarl stilte norske skip og hærmenn til danskekongens disposisjon.

Occupation:
Svein var ganske sikkert involvert i hærtokt mot England i årene 1003–1005, 1006–1007 og 1009–1012, som en følge av massakrene på Sankt Brictiusdagen (13.november) i England hvor alle danske og norrøne innbyggere i Nord-England ble mishandlet og drept i følge krønikene til John av Wallingford.
Det er antatt at Svein Tjugeskjegg hadde en personlig interesse i hærtoktene ettersom Gunhild, hans egen søster, var et av de mange ofrene. Massakrene var en storstilt etnisk utrenskning av dansker og norrøne bosettere i England og var initiert av den engelske kongen Ethelred den rådville.
Svein krevde Danegeld, en massiv skatt, og i 1013 ledet han personlig en mektig flåte av dansker og nordmenn i en storstilt invasjon av England. Sammen med ham var Eirik Håkonsson fra Norge.

Laud-krøniken slår fast at før august måned kom kong Svein med hans flåte til Sandwich. Han dro svært hurtig til munning av Humber i East Anglia og deretter oppover Trent til han kom til Gainsborough. Uhtred jarl og alle northumbrianere bøyde seg raskt for ham, noe alt folk i Lindsey gjorde, deretter alt folk i de fem Boroughene. Han tok gisler i hvert shire (område). Da han forsto at alt folk hadde underkastet seg for ham, krevde han at hans styrker skulle bli gitt proviant og hester. Han dro deretter sørover med mesteparten av invasjonsstyrken mens noen av dem, sammen med gislene ble sammen med hans sønn Knut. Etter han dro over Watling Street dro de opp til Oxford, og byborgerne bøyde seg for ham og ga ham gisler. Derfra red de mot Winchester, og folket der gjorde det samme, deretter østover til London.

I London synes Svein å ha blitt møtt med motstand. Innbyggerne hadde brent ned alle broene over elven Thames.

Sangen London Bridge is falling down som blir sunget den dag i dag er et minne om denne hendelsen.

Svein led store tap da han forsøkte å komme seg over elven, og han måtte trekke seg tilbake. Krøniken forteller at kong Svein dro derfra til Wallingford, over Thames til Bath, og ble værende der med hærstyrken. Ealdorman Aethelmaer kom og de vestlige thegnene (høvdingene) med ham. De bøyde seg alle for Svein og ga ham gisler.

London hadde klart å stå imot Sveins angrep, men byen var nå alene, isolert i en nasjon som hadde overgitt seg. Svein Tjugeskjegg ble akseptert som konge over England etter at Ethelred 2 flyktet til Normandie på slutten av 1013. Med tillatelse fra Witenagemot, rådet for de vise menn, underkastet London seg og overga byen til Svein, og han ble erklært som konge på første juledag.

Svein hadde sitt hovedkvarter i Gainsborough i Lincolnshire og begynte å organisere sitt store kongedømme. Han rakk å gjøre Eirik Håkonsson til jarl over Northumbria før han døde den 3.februar 1014 i grevskapet Lincoln etter å ha styrt England i kun 5 uker, angivelig av slag.

I Danmark ble han etterfulgt av sin eldste sønn Harald Sveinsson. Den danske hæren erklærte at hans yngre sønn Knut var den nye kongen av England, men både flåten og Knut selv dro tilbake til Danmark og Ethelred kom tilbake fra Normandie og gjenopptok styringen ved å erklære for sine landsmenn at alt var tilgitt. Sveins sønn, Knut, ble nødt til å gjenerobre England for å kunne fortsette farens verk.

Died:
Døde angivelig av slag. Han ble begravet i York Minster, men liket ble senere fraktet til Danmark og gravlagt i Roskilde Domkirke, hvor han i dag ligger på en ukjent plass sammen med faren Harald.

Svein married Swietoslawa av Polen after 0994. Swietoslawa (daughter of Mieszko av Polen, "Mieszko 1" and Dobrawa (Doubravka) av Böhmen) was born about 0967; died about 1014. [Group Sheet] [Family Chart]

Svein married Sigrid Tostesdatter about 0996 in Danmark. Sigrid (daughter of Toste av Götaland) was born about 0967 in Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 982, Norge; Medkonge (Eirikssønnene).

Notes:

Occupation:
Kong Eirik og Gunnhild hadde etter alt å dømme seks sønner: Gamle, Guttorm, Harald, Ragnfred, Erling, Gudrød og Sigurd. Det er mulig bare én skulle nevnes før Harald: Guttorm med tilnavnet - gamle - som én person.

Faren Eirik ble fordrevet fra Norge ca.934, og sønnene vokste opp utenlands. Alle fikk kongsnavn. Kongesagaene fremstiller likevel Gamle som - overkonge - til han falt (ca.954), og etter det skal Harald ha blitt overkonge. Men siden Eirikssønnene først og fremst var vikingkonger og førte krig – snart sammen, snart hver for seg – er det ikke godt å si hva et - overkongedømme - som Gamles og Haralds skal ha betydd. Vi kan heller ikke se bort ifra at sagaene har fremhevet overkongedømmet til Harald Gråfell for å gi inntrykk av at det fantes et nokså veldefinert norsk rikskongedømme i forlengelse av det Harald Hårfagre grunnla, også i 960-årene.

Eirikssønnene angrep Norge flere ganger utover i 950-årene, mens farbroren Håkon den gode regjerte. Under disse angrepene skal både Gamle og Guttorm ha falt. Angrepene kom fra Danmark, og de ble støttet av Harald Blåtand, som på dette tidspunkt ledet et gjenreist og etter hvert sterkt dansk kongedømme. I slaget ved Fitjar lyktes det så for Harald Gråfell og brødrene å felle Håkon den gode (ca.961). Det gjorde Eirikssønnene til konger i Norge, mens Harald Blåtand gjorde krav på et formelt overherredømme. Bare et års tid senere sørget Eirikssønnene for å få ryddet av veien Sigurd Ladejarl, som Håkon den gode hadde samarbeidet nært med.

Harald Blåtand fremstilte sitt norske overherredømme slik på Jellingsteinen:

...den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne.

Hans stilling i Norge var ikke bare en tom form. Det viste seg ikke minst da han senere vendte seg mot søstersønnene, med det resultat at Harald Gråfell ble drept og Eirikssønnene mistet makten. Vi kjenner ikke nærmere til de uoverensstemmelsene som lå bak. Sagaene fremstiller det hele som en følge av intriger fra Håkon, sønn av Sigurd Ladejarl, som ville hevne faren. Det vi kan si med sikkerhet, takket være samtidige skaldekvad, er at Harald falt i kamp i Limfjorden, og at Håkon Sigurdsson etter dette ble Harald Blåtands jarl over hele Sør-Norge fra Lindesnes og nordover. De gjenlevende Eirikssønnene rømte fra landet.

Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem.

Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson. Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.

Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.

Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason:

1. Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955.

2. Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953.

3. Harald Gråfell, kong Harald 2 av Norge, død 969.

4. Ragnfrød Eiriksson, død 982.

5. Erling Eiriksson, død 963.

6. Gudrød Eiriksson, død 966.

7. Sigurd Sleva, død 964.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Norge; Medkonge (Eirikssønnene).
• Occupation: Aft 961, Orkenøyene, Skottland; Jarl.

Notes:

Occupation:
Kong Eirik og Gunnhild hadde etter alt å dømme seks sønner: Gamle, Guttorm, Harald, Ragnfred, Erling, Gudrød og Sigurd. Det er mulig bare én skulle nevnes før Harald: Guttorm med tilnavnet - gamle - som én person.

Faren Eirik ble fordrevet fra Norge ca.934, og sønnene vokste opp utenlands. Alle fikk kongsnavn. Kongesagaene fremstiller likevel Gamle som - overkonge - til han falt (ca.954), og etter det skal Harald ha blitt overkonge. Men siden Eirikssønnene først og fremst var vikingkonger og førte krig – snart sammen, snart hver for seg – er det ikke godt å si hva et - overkongedømme - som Gamles og Haralds skal ha betydd. Vi kan heller ikke se bort ifra at sagaene har fremhevet overkongedømmet til Harald Gråfell for å gi inntrykk av at det fantes et nokså veldefinert norsk rikskongedømme i forlengelse av det Harald Hårfagre grunnla, også i 960-årene.

Eirikssønnene angrep Norge flere ganger utover i 950-årene, mens farbroren Håkon den gode regjerte. Under disse angrepene skal både Gamle og Guttorm ha falt. Angrepene kom fra Danmark, og de ble støttet av Harald Blåtand, som på dette tidspunkt ledet et gjenreist og etter hvert sterkt dansk kongedømme. I slaget ved Fitjar lyktes det så for Harald Gråfell og brødrene å felle Håkon den gode (ca.961). Det gjorde Eirikssønnene til konger i Norge, mens Harald Blåtand gjorde krav på et formelt overherredømme. Bare et års tid senere sørget Eirikssønnene for å få ryddet av veien Sigurd Ladejarl, som Håkon den gode hadde samarbeidet nært med.

Harald Blåtand fremstilte sitt norske overherredømme slik på Jellingsteinen:

...den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne.

Hans stilling i Norge var ikke bare en tom form. Det viste seg ikke minst da han senere vendte seg mot søstersønnene, med det resultat at Harald Gråfell ble drept og Eirikssønnene mistet makten. Vi kjenner ikke nærmere til de uoverensstemmelsene som lå bak. Sagaene fremstiller det hele som en følge av intriger fra Håkon, sønn av Sigurd Ladejarl, som ville hevne faren. Det vi kan si med sikkerhet, takket være samtidige skaldekvad, er at Harald falt i kamp i Limfjorden, og at Håkon Sigurdsson etter dette ble Harald Blåtands jarl over hele Sør-Norge fra Lindesnes og nordover. De gjenlevende Eirikssønnene rømte fra landet.

Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem.

Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson. Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.

Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.

Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason:

1. Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955.

2. Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953.

3. Harald Gråfell, kong Harald 2 av Norge, død 969.

4. Ragnfrød Eiriksson, død 982.

5. Erling Eiriksson, død 963.

6. Gudrød Eiriksson, død 966.

7. Sigurd Sleva, død 964.

Died:
Død 966?

Family/Spouse: Heirw av Islay. [Group Sheet] [Family Chart]

Beatrix married about 0998. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Fécamp, Seine Inferieure.

Emma married Aethelred (Æthelred) av Wessex about 1002. Aethelred was born about 968; died on 23 Apr 1016. [Group Sheet] [Family Chart]

Emma married Knut Sveinsen av Danmark, "Knut 2" about 1017. Knut (son of Svein Haraldsen, "Otto 1" and Swietoslawa av Polen) was born about 0995; died on 12 Nov 1035 in Shaftesbury, Dorset, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1015, Normandie, Frankrike; Greve av Eu og Brionne.

Notes:

Birth:
Bec-Crespin.

Died:
Brionne.

Gottfried married Hawise av Guisnes about 1007. Hawise (daughter of Sigfried av Danmark and Elstrude av Flandern) was born about 0958 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Fécamp, Seine Inferieure.

Died:
Fécamp, Seine Inferieure (28.august?).

Richard married Judith av Bretagne about 1000 in Bretagne, Frankrike. Judith (daughter of Conan av Bretagne, "Conan 1" and Ermengarde av Anjou) was born about 0982 in Bretagne, Frankrike; died about 1017 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1037; Erkebiskop og greve av Evreux.

Robert married about 0986. [Group Sheet] [Family Chart]

Mauger married about 0993. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Bretagne?

Hedwig married Gottfried (Godfrey) av Bretagne before 1008. Gottfried (son of Conan av Bretagne, "Conan 1" and Ermengarde av Anjou) was born about 0973 in Bretagne, Frankrike; died about 20 Nov 1008. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1014, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Regjerte i farens navn mens faren var på krigerferd og erobret det meste av England i 1013. Da faren døde året etter ble Harald konge også i navnet mens broren Knut Sveinsson, senere kalt for Knut den store, beholdt makten i England. Hjalp sin bror med å vinne England. Kun 4 år fikk Harald som regent før han døde, og da overtok broren Knut også Danmark.

Ettertiden vet svært lite om Svein Tjugeskjeggs sønn og arving.

I 1013 bød kong Svein på dansk leidang, seilte over Nordsjøen og begynte erobringen av England. I Danmark plasserte han sin sønn som regent i sitt fravær. Da England ble erobret flyktet den engelske kongen Ethelred den rådville til Normandie, hvor han søkte beskyttelse hos sin svoger Robert.
Da Svein Tjugeskjegg døde i februar 1014 valgte hans menn sønnen Knut til konge, men i Danmark hyllet høvdingene broren Harald som konge.

Ved Sveins død kalte det engelske riksrådet den fordrevne kong Ethelred hjem, og Knut måtte reise til Danmark for å samle støtte. I følge noen kilder anmodet han storebroren Harald om å få del styret av Danmark, men Harald avviste ham. Han skal likevel ha lovet Knut hærstyrker og hjelp til å gjenerobre England som åpenbart ble oppfattet som Svein Tjugeskjeggs arv til sønnen Knut. Muligens var det hele tiden Sveins intensjon at Danmark skulle ha en konge og England den andre slik at begge sønnene kunne konsentrere seg om hvert sitt rike.

Died:
Harald Sveinsson døde i 1018 uten at vi kjenner til årsaken. Danskene valgte derfor broren Knut til konge, visstnok i 1019.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1014, England; Konge i England da faren, Svein Tjugeskjegg, døde i 1014.
• Occupation: Abt 1019, Danmark; Konge.
• Occupation: Abt 1028, Norge; Konge. Nå er Daneveldet på sitt største.

Notes:

Birth:
Kong Knut ble døpt Lambart og omtalte seg selv som det. Tilnavnene den store eller den mektige fikk han fordi det lyktes ham å legge Norge og deler av Sverige inn under riket sitt.

Occupation:
Hæren utropte ham til konge av England, mens høvdingene i hjemlandet Danmark utropte den eldre broren Harald Sveinsson til konge av Danmark. Sannsynligvis hadde det vært kong Sveins intensjon at brødrene skulle arve hvert sitt rike. Da broren Harald døde 4 år senere arvet Knut også Danmark.

Som konge i England ble Knut førts kastet ut av engelske stormenn, men kom tilbake i 1015 med en stor hær. Han slo sin engelske rival, Edmund Jernside, og gjenerobret med det kongemakten i England i slaget ved Assatun i 18.oktober 1016.

I England skulle flere kamper til for å vinne makten over det meste av England da den forviste kong Ethelred den rådville kom tilbake ved Sveins død. I samarbeid med den senere Olav den hellige ble Knut konge av England i 1016.

I 1017 giftet han seg strategisk med kong Ethelreds enke, Emma av Normandie. Hun var datter av normannerhertugen Robert. Knuts søster, Estrid (datter av Svein og Sigrid Storråde), giftet seg med broren til hertugen, Richard.

Olav den hellige og Anund Jakob av Sverige i tillegg til svenske Ulf Jarl inngikk et forbund mot kong Knut.
I 1026 seiret Knut over dem i slaget ved Helgeå i Skåne. Samme år skal han ha latt Ulf jarl myrde i Roskilde domkirke (Ulf Jarl må ikke forveksles med en annen av samme navn i England).

Sluttet fred med sveakongen Anund Jakob og angrep Olav Digre sommeren 1028 med 50 skip, annen kilde sier 1.400 skip. Nordmennene sluttet opp om ham og tvang Olav Digre til å flykte. Han innsatte først sin søstersønn Håkon Eiriksson Ladejarl som konge. Da denne druknet innsatte Knut sin egen sønn, Svein Knutsen. Nå var Danevelde på sitt største.

Knut var da en mektig konge. Da han besøkte Roma for å se pave Johannes 19. krone den tyske kong Konrad til keiser av det hellige tysk-romeske riket, ble han hyllet som den nest mektigste kristne fyrsten. Knut så på seg selv mest som konge av England og var lite tid i de andre landene. Han tok seg særlig av England, hvor han førte et heldig indre styre.

Hardeknut Knutsson, konge etter sin far 1035-1042.
Mistet styret i England til sin bror Harald Harefot allerede 1035 og Norge til Magnus den gode samme år.
Fikk igjen styret i England 1039 da Harald døde. Forlikte seg med Magnus 1038, hvor de ble enige om at lengstlevende skulle arve begge riker.

Ifølge islandsk saga var Knut høy og flott, men hadde en krokete nese.

Died:
Han døde i 1035 i Shaftesbury, Dorset, og ble gravlagt i domkirken i Winchester.

Knut married Alfiva before 1015. [Group Sheet] [Family Chart]

Knut married Emma av Normandie about 1017. Emma (daughter of Richard av Normandie, "Richard 1" and Gunnor Haraldsdatter av Crepon) was born in Normandie, Frankrike; died about 1052. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Briaczeslav av Vendiske og Polen. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Andre kilder nevner ca.985

Estrid married Ulv Torkilson til Skåne about 1015. Ulv (son of Torkils Styrbjørnsen) was born about 0998 in Danmark; died on 25 Dec 1026 in Roskilde, Sjælland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Gyda married Eirik Håkonsen about 0996. Eirik (son of Håkon Sigurdsen, "Håkon jarl") was born about 0963; died about 1023. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Harald Gudrødsen. Harald (son of Gudrød Eiriksen and Heirw av Islay) was born about 980; died about 1046. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1040, Isle of Man, England; Jarl (konge?).

Family/Spouse: NN Ragnfrødsdatter. NN (daughter of Ragnfrød Eiriksen) was born about 975; died after 1030 in Isle of Man, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1042, England; Konge.

Notes:

Occupation:
Edvard bekjenneren (angelsaksisk: ?adweard Andettere, latin: Eduardus Confessor, engelsk: Edward the Confessor; 1003 – 5.januar 1066) var nest siste angelsaksiske konge av England, og betraktet som den siste konge som nedstammet fra kongene i Wessex. Han styrte fra 1042 og til 1066.

Som sønn av Æthelred 2 (med tilnavnet den rådville) og Emma av Normandie etterfulgte Edvard sønnen av Knut den mektige, og sin egen halvbror, Hardeknut, og således gjenopprettet en kongedømme basert på huset Wessex etter en periode med dansk styre siden Knut erobret England i 1016.
Da Edvard døde i 1066 ble han etterfulgt av Harald Godwinson, som deretter ble beseiret og drept det samme året av normannerne under Vilhelm Bastarden (siden kjent som Vilhelm Erobreren) ved slaget ved Hastings.
Edgar Ætheling, som også tilhørte huset Wessex, ble utropt som konge av England etter slaget ved Hastings i 1066, men han styrte aldri og ble avsatt etter rundt 8 uker.

Som diskutert nedenfor er historikerne ikke samstemte om Edvards ganske lange styre på 24 år. Hans tilnavn reflekterer den tradisjonelle oppfatningen av ham som from og uskyldig.
Bekjenneren (kort for bekjenne sin tro) reflekterer også hans omdømme som en helgen som ikke opplevde martyrdøden, i motsetning til kong Edvard Martyren. En del framstiller denne kongen som et styre som førte til forvitringen av den kongelige makt i England og framgangen for huset Godwins maktposisjon grunnet innbyrdesstridene etter hans død uten en arving.

Biografene Frank Barlow og Peter Rex har isteden framstilt Edvard som en vellykket konge som var energisk, ressursfull og tidvis nådeløs, og argumenterer for at den normanniske erobringen kort tid etter hans død kom til å ødelegge hans rykte.

Imidlertid har Richard Mortimer argumentert for at da familien Godwin kom tilbake fra deres landsforvisning i 1052 betydde det en effektiv avslutning av hans utøvelse av makt, og henviser til Edvards reduserte aktivitet som en klar antydning til at han trakk seg tilbake fra de statlige affærer.

Omtrent et århundre senere, i 1161, lot pave Alexander 3 den avdøde kongen bli helligkåret. Han fikk etter sin død tilnavnet - Bekjenneren - det vil si en som bekjenner sin tro på Jesus Kristus og helgen uten å være martyr, og for å skille ham fra hans onkel, den hellige Edvard martyren. Som sankt Edvard var han en av Englands nasjonale helgener fram til kong Edvard 3 adopterte sankt Georg som nasjonal skytshelgen en gang rundt 1350. Edvard bekjennerens festdag er den 13.oktober, feiret både av den katolske kirke i England og Wales, som Den engelske kirke.

Edvard var den sjuende sønnen til Æthelred 2 og den første sønnen til hans andre hustru Emma av Normandie. Edvard ble født en gang mellom 1003 og 1005 i Islip i Oxfordshire, og er første gang nedtegnet som et vitne på 2 chartere i 1005.
Han hadde en helbror, Alfred, og en søster, Godgifu.
I chartere er Edvard alltid listet etter sine eldre halvbrødre, noe som viste han var rangert etter dem.

I løpet av sin barndom var England utsatt for en rekke vikingangrep fra nordboere, og invasjon av den danske kongen Svein Tjugeskjegg og hans sønn Knut. Som følge av at Svein erobret den angelsaksiske tronen i 1013 flyktet Emma til Normandie, fulgt av Edvard og Alfred, og deretter av Æthelred.
Svein døde uventet den 3.februar 1014, kun måneder etter at England var erobret. Døden inntraff mens han var om bord på sitt skip som lå for anker ved elven Trent i Gainsborough i østlige England.

Kongens død snudde om på den politiske situasjonen. Det angelsaksiske rådet, witan, grep da sjansen på å invitere Æthelred tilbake, men kun på den betingelse at han lovte å styre mer rettferdig enn han hadde gjort tidligere. Æthelred aksepterte, og sendte først Edvard og andre talsmenn til England som sine sendebud.

Æthelred døde deretter i april 1016, og han ble etterfulgt av Edvards eldre halvbror Edmund Jernside, som fortsatte kampen mot Sveins sønn Knut. I henhold til norrøn tradisjon kjempet Edvard sammen med Edmund, men da Edvard var bortimot 13 år på denne tiden er det høyst tvilsomt. Muligens kan han ha vært med i de bakre rekker på felttoget, men deltok ikke aktivt.
Edmund Jernside døde i november 1016, og Knut ble den ubestridte kongen over angelsaksiske England. Edvard ble igjen tvunget å dra i landsforvisning til Normandie sammen med sin bror og søster. Hans mor Emma valgte det motsatte. Hun giftet seg i 1017 med Knut.

Det samme året lot Knut henrette Ædwig, den siste overlevende av Edvards halvbrødre. Det etterlot kun Alfred og Edvard som de gjenværende angelsaksiske kravene på tronen.

Edvard tilbrakte et kvart århundre i landsforvisning, antagelig hovedsakelig i Normandie, skjønt det er ingen bevis på hans lokalisering før tidlig på 1030-tallet. Han mottok antagelig støtte fra sin søster Godgifu, som giftet seg med Drogo av Mantes, greve av Valois og Vexin en gang rundt 1024.

Tidlig på 1030-tallet sto Edvard oppført som vitne på 4 chartere i Normandie, signerte 2 av dem som konge av England.

I henhold til den normanniske kronikøren William av Jumièges gjorde Robert 1, hertug av Normandie, et forsøk på invasjon av England en gang rundt 1034 for å plassere Edvard på den engelske tronen, men skipene ble blåst ut av kurs ved Jersey. Han mottok også støtte for sitt krav på tronen for et antall abbeder på det europeiske fastlandet, særskilt Robert, abbed av klosteret Jumièges. Han ble senere Edvards erkebiskop i Canterbury.

Det ble sagt om Edvard at han utviklet en intens personlig fromhet i løpet av denne perioden, men moderne historikere vurderer det som et produkt av senere kampanje i middelalderen for å få ham helgenerklært.
I Frank Barlows vurdering, hans livsstil synes å ha vært det som var typisk for et medlem av den rustikke adel. Han synes å ha hatt en mager sjanse å erobre den engelske tronen i denne perioden, og hans ambisiøse mor var langt mer interessert å støtte Hardeknut, hennes sønn med Knut.

Knut døde i 1035, og Hardeknut etterfulgte ham som konge av Danmark. Det er uklart om det var hensikten at han skulle være konge av England også, men var altfor opptatt av å forsvare sin posisjon i Danmark til å komme til England gjøre sitt krav gjeldende der. Det ble derfor besluttet at hans eldre halvbror Harald Harefot skulle fungere som regent mens Emma holdt Wessex på vegne av Hardeknut.

I 1036 kom Edvard og hans bror Alfred hver for seg til England. Emma hevdet senere at de kom som en reaksjon på et brev forfalsket av Harald som inviterte dem til å besøke henne, men historikerne mener at det er mest sannsynlig at hun faktisk hadde invitert dem i en anstrengelse å motvirke Haralds voksende popularitet.

Alfred ble tatt til fange av Godwin, jarl av Wessex, som overleverte ham til Harald Harefot, og som lot Alfred bli blindet ved å brenne ut øynene hans. Det gjorde Alfred effektivt ikke egnet som konge, men Alfred døde snart grunnet hans sår. Mordet er antatt å ha vært årsaken til Edvards senere hat og motvilje mot jarl Godwin, og den fremste årsaken til Godwin ble forvist høsten 1051.

Det ble hevdet at Edvard kjempet i en vellykket trefning i nærheten av Southampton, og slapp deretter unna til Normandie. Han viste således forsiktighet, men hadde en del erfaring som soldat i Normandie.

I 1037 ble Harald akseptert som konge, og det påfølgende året forviste han Emma, som trakk seg tilbake til Brugge i Flandern. Der tilkalte hun Edvard og krevde hans hjelp for Hardeknut, men han nektet; ikke hadde han noen ressurser for å sette i gang en invasjon, og avviste også at han hadde noen interesse selv for tronen.
Hardeknut hadde i mellomtiden sikret sin posisjon i Danmark, var i stand til å samle en dansk hær og foreberedte en invasjon, men da Harald døde brått og uventet i 1040, kun 24 år gammel, endret det situasjonen. Han kunne uhindret sammen med sin mor overta tronen i England.
Årsaken til Haralds død i Oxford er usikker, den ble tilskrevet en merkelig sykdom, og et angelsaksisk charter tilskrev sykdommen guddommelig dom.

I 1041 inviterte Hardeknut sin halvbror Edvard tilbake til England, antagelig som arving ettersom han selv innså at ikke hadde lenge igjen å leve.
Quadripartitus, en omfattende samling av juridisk materiale samlet på 1100-tallet, vurdert som overbevisende av historikeren John Maddicott, hevder at Edvard ble tilkalt ved mellomkomst av biskop Ælfwine av Winchester og jarl Godwin.

Edvard møtte thegnene fra hele England ved Hursteshever, antagelig Hurst Head, et sted på motsatt side av Isle of Wight hvor det senere ble reist en festning, Hurst Castle. Der ble han mottatt som en konge, forutsatt at han sverget på at han ville fortsette lovene som var blitt vedtatt under Knut.
I henhold til Den angelsaksiske krønike ble Edvard sverget inn som konge ved siden av Hardeknut, men et vitnemål som ble utstedt av Hardeknut i 1042 beskrev ham som kongens bror.

Som følge av Hardeknuts død den 8.juni 1042, den siste av Knut sønner, støttet Godwin, den mektigste av de angelsaksiske jarlene, Edvard som overtok tronen.
Den angelsaksiske krønike beskrev den popularitet han hadde ved troneskiftet:

...før han (Hardeknut) var gravlagt, valgte alle menneskene Edvard som konge i London.

Edvard ble kronet den 3.april 1043 i katedralen i Winchester, det gamle setet til kongene i Wessex.

I Danmark var de menn som sto nærmest i slekt med det danske kongehuset Harald Torkjellsson, sønn av Torkjell Høge, som var gift med en kusine av Knut den mektige, Gunhild fra Vendland, og Svein, sønn av jarl Ulf Thorgilsson fra Skåne og Knut den stores søster Estrid. Men før deres krav på den danske tronen ble avgjort, invaderte den norske kongen Magnus, sønn av Olav Digre for å gjøre krav på Danmark som han hadde rett til grunnet en avtale med Hardeknut.
I 1043 ble Harald Torkjellsson drept av Ordulf av Sachsen, som året før ble gift Ulvhild, søster av kong Magnus. Haralds enke og sønner søkte tilflukt i England (men ble avvist), mens Svein Estridsson ble den danske leder i opposisjon til den norske kongen.
Magnus gjorde også krav på England som en del av avtalen med Hardeknut, men hans død i 1047 førte til at hans planlagte invasjon aldri ble en virkelighet.

Edvards posisjon da han kom på tronen var svak. Effektiv styre krevde å holde på gode forhold til de 3 mektige jarlene, lojaliteten til det gamle kongehuset i Wessex hadde forvitret under den danske perioden, og kun Leofric nedstammet fra en familie som tjenestegjort under Æthelred 2. Siward var av dansk ætt, og selv om Godwin var angelsaksisk, hadde han vært en av Knuts nye menn, gift med Knuts tidligere svigerinne Gyda Torkelsdatter. Imidlertid hadde Edvard i sine første gjenopprettet det tradisjonelle sterke monarki, og viste seg i Frank Barlows syn som en sterk og ambisiøs mann, en sann sønn av den heftige Æthelred og den imponerende Emma.

I 1043 ble Godwins eldste sønn Svein utpekt som jarl av et jarldømme i sørvestlige Midlands, og den 23.januar 1045 ble Edvard gift med Godwins datter Edith.
Kort tid etter ble hennes bror Harald Godwinson og hennes dansk fetter Bjørn Estridsson (bror av Svein Estridsson) også gitt jarldømmer i sørlige England.
En annen bror, Osbern, levde godt i England, men uten noen offisiell tittel.
Med denne posisjoneringen styrte Godwin og hans familie i praksis hele sørlige England.

Den mektige gruppe av anglo-danske krigere og statsmenn som aksepterte Edvard som konge ved folkelig valg og fødselsrett, hadde ingen hengivenhet for den slekt han tilhørte.
Historikeren Frank Stenton er bestemt på at det aldri kan ha vært noe godt forhold mellom Godwin og Edvard. Godwin hadde overgitt hans bror Arthur til hans død. Selv om Edvard ble nødt til å gifte seg med Godwins datter ble det virkelige vesen av deres forhold vist ved den energi som viste ved å velte jarlen fra hans maktposisjon ved den første muligheten som dukket opp.

Første tilbakeslag for Godwins familie kom i 1047 da Svein ble forvist for å ha bortført abbedisse av Leominster.
Først i 1049 kom han tilbake for å forsøke å gjenvinne sitt jarldømme, men det ble sagt at det ble bekjempet av Harald og Bjørn, antagelig ettersom de hadde mottatt Sveins landområder i hans fravær. Svein drepte sin fetter Bjørn i et sammenstøt og måtte på nytt dra landflyktighet til Flandern, og Edvards nevø Ralf av Mantes (også kalt for Ralph med tilnavnet det fryktsomme) ble gitt Bjørns jarldømme.
Året etter greide imidlertid Godwin å sikre at Svein igjen ble tatt til nåde.

Da nyheten om drapet på Bjørn nådde kong Edvard samlet han hele hæren ved Sandwich og erklærte ham som en mann uten ære. Han brukte betegnelsen nithing, avledet fra det norrøne begrepet for det samme, niding.
Det interessante i denne historien er ikke forbrytelsen, i henhold til Frank Stenton, men handlingen i kjølvannet. Svein ble funnet skyldig i en handling av avskyelig forræderi fram kun simpelt mord. Å bli funnet skyld i nid var en norrøn praksis som ble etablert av Knuts danske styre og som fortsatt eksisterte etter ham, og til en viss grad fortsatte inn i normannisk tid som da Vilhelm Rufus overfor den engelske militsen i 1088 for å erklære at enhver som var ulydig mot kongens innkallelse skulle bli erklært nithing.

Edvard klagde at hans mor hadde gjort mindre for ham enn han hadde ønsket før han ble konge, og også etterpå.
I november 1043 red han til Winchester med sine 3 ledende jarler, Leofric av Mercia, Godwin, og Siward av Northumbria for å ta fra henne hennes eiendom, muligens ettersom hun satt på rikdommer som kunne hevdes tilhørte kongen. Hennes rådgiver, Stigand, ble fratatt sitt bispedømme i Elmham i East Anglia, men begge ble senere gjenopprettet til gunst.

Emma døde i 1052. Det er et av de uløste mysterier i Edvards styre at hans mor, dronning Emma, synes å ha støttet Magnus av Norges krav på den engelske tronen, skrev Frank Stenton.
I 24 år hadde Emma hengitt seg selv til interessene til Knut og hennes barn med ham. Hun snakket flytende dansk. Det er ikke umulig, mener Stenton, at etter dødsfallet av hennes sønn med Knut at hun vurderte å se det engelske riket overgitt til den norske kongen som et mindre onde enn at det ble revidert tilbake til det dynasti som Knut hadde styrtet.

Det var godt kjent at kong Magnus av Norge mente å ha rett til den engelske tronen. Avdøde Bjørns eldre bror Svein Estridsson i Danmark var hardt presset av nordmennene, og underkastet seg til Edvard som en sønn i håp om hjelp fra angelsakserne i kampen mot Magnus for kontrollen over Danmark.
Frykten for en norsk invasjon var reell og merkbar i England. I 1045 tok Edvard kommandoen over den engelske flåten på 35 skip ved Sandwich i Kent. Tolv måneder senere var en langt større flåte samlet ved samme sted i påvente av en norsk invasjon, men Magnus var altfor opptatt med å bekjempe Svein Estridsson. Svein ble slått på flukt og danene aksepterte Magnus som deres konge.

På høsten 1047 var England i større angst for norsk invasjon enn noen gang tidligere. Det var kun Magnus' død i oktober etter å ha ramlet ned av hesten som reddet England og samtidig gjorde det mulig for Svein å overta den danske tronen. Magnus ble etterfulgt av sin onkel, Harald Sigurdson, med tilnavnet Hardråde, som kom tilbake til Skandinavia samme år etter lang periode som leiesoldat i Konstantinopel. Hans første handling som konge var å inngå fred med England.

Helt siden 1012, da Torkjell Høge la sine 45 skip i Æthelreds tjeneste, hadde alle engelske konger hatt en stående marine, bestående av store krigsskip av norrønt mønster, bemannet med et profesjonelt mannskap som ble betalt fra det nasjonale skattesystemet.
Da trusselen fra Norge var tilsynelatende over aktet ikke Edvard å tynge skatteleggingen med disse skipene. I begynnelsen av 1049 besto flåten av 14 skip. Før året var over hadde han betalt av 9 av skipene og i 1050 ble de 5 gjenværende skipene til sist avviklet.
Året etter fjernet kongen den tunge skatten av heregeld som hadde eksistert siden Torkjells dager. Avviklingen av en stående flåte etterlot et hull i Englands forsvar som kom til å bidra til undergangen i 1066.

Rikdommen i Edvards landområder overgikk det til de mektige jarlene, men hans områder var spredt blant de sørlige jarldømmene. Han hadde ingen egen, personlige maktebase, og han synes ikke å ha forsøkt å skaffe seg en.
Imidlertid i kirkelige affærer og utenrikspolitikken var han i stand til å handle etter eget hode. Den tradisjonelle oppfatningen er at Edvard i stor grad innførte normanniske riddere og geistlige til England, og krenket angelsaksiske følelser å se disse fransktalende utlendingene overta viktige posisjoner i riket, særskilt i hans husholdning.
Den fremste av dem var Robert, abbed av det normanniske klosteret i Jumièges, og som hadde kjent Edvard fra 1030-tallet og kom til England med ham i 1041. Edvard gjorde ham til biskop av London i 1043. I henhold til Vita Edwardi ble han alltid den mektigste fortrolige rådgiver av kongen.
Moderne historikere har neddempet den tradisjonelle oppfatningen at Edvard ansatte hovedsakelig normanniske favoritter.
Frank Stenton slår fast at det var normanniske prester i hans kapell, men selv om det var et stort antall utenlandske prester, var det totale antallet normannere lite.
Det er sannsynlig at han viste gunst til mange av normannisk fødsel hvis navn ikke er nedtegnet, men at han utelukkende omga seg med normanniske favoritter kan ikke bevises ved vitnelistene av hans chartere. Det generelle vesen av hans hoff hadde derimot et stort norrønt element, og ikke alle fransktalende var av normannisk opprinnelse, eksempelvis var landeieren Robert fitz Wimarch bretonsk.

I utnevnelser av posisjoner i kirken viste Edvard og hans rådgivere en skjevhet mot kandidater med lokal tilknytning, og da presteskapet og munkene ved Canterbury valgte en slektning av Godwin som erkebiskop av Canterbury i 1051-1052, avviste Edvard ham og utnevnte isteden sin egen fortrolige, Robert av Jumièges, som hevdet at Godwin, rett eller urett, hadde ulovlig besittelse av en del eiendommer tilhørende erkebiskopen.

I september besøkte Edvard sin svoger, Eustace 2 av Boulogne, Godgifus andre ektemann. Hans menn havnet i klammeri i Dover, og Edvard beordret Godwin som jarl av Kent å straffe byens borgere, men han stilte seg på samme side som byen og nektet. Edvard grep da sjansen til tvinge den mektige jarlen å underkaste seg. Erkebiskop Robert anklaget Godwin for å ha konspirert for å drepe kongen, akkurat slik som han tidligere hadde drept hans bror Alfred i 1036.
Leofric og Siward besluttet å stille seg bak kongen og tilkalte sine vasaller. Svein og Harald tilkalte sine egne vasaller, men ingen på de 2 sidene ønsket en kamp. Det synes som om både Godwin og Svein ga fra seg en sønn som frivillige gisler, som ble sendt til Normandie. Familien Godwins posisjon ble forringet da deres egne menn ikke var villige til å gå til krig mot kongen. Da Stigand, som fungerte som mellommann, formidlet at Godwin kunne ha sin fred om han brakte Alfred tilbake i live, valgte Godwin og sønnene hans flykte fra landet og til Flandern og Irland.
Edvard fornektet sin hustru Edith og sendte henne til et nonnekloster, og erkebiskop krevde at hun ga kongen skilsmisse.

Svein Godwinson ble tvunget til å dra på pilegrimsreise til Jerusalem i et forsøk på å rense seg selv fra de anklager som var rettet mot ham. Han gikk barbeint for å vise sin soning og døde av sykdom på vei tilbake fra de strabaser som reisen påkostet ham. Godwin og hans andre sønner kom tilbake med en hær det påfølgende året og fikk betydelig støtte i England samtidig som Leofric og Siward unnlot å gi den nødvendige støtten til kongen. Begge sider var bekymret for at en innbyrdeskrig ville gjøre landet åpent for en utenlandsk invasjon. Kongen var rasende, men han ble tvunget til å gi etter og gi Godwin og Harald deres jarledømmer tilbake. Robert av Jumièges og andre fransktalende flyktet i redsel for Godwins hevn.

Edith ble gjeninnsatt som dronning, selv om forholdet mellom henne og kongen var iskaldt. Stigand, som igjen hadde fungert som mellommann mellom de 2 sidene i krisen, ble utnevnt til erkebiskop av Canterbury i Roberts fravær. Stigand beholdt sitt eksisterende bispedømme i Winchester, og hans pluralisme kom til bli en kilde for strid med paven.

Edvards nevø, jarl Ralf av Mantes, som hadde vært hans fremste støttespillere i krisen i årene 1051–1052, kan ha mottatt Svein Godwinsons jarldømme ved Hereford på denne tiden.

Fram til midten av 1050-tallet var Edvard i stand til å strukturere sine jarledømmer for å forhindre slekten til Godwin å bli for dominerende.
Godwin selv døde i 1053 og selv om Harald Godwinson overtok hans jarledømme i Wessex, var ingen av hans brødre jarler etter denne tiden. Hans slekt var deretter svakere enn det hadde vært siden Edvard ble konge, men en rekke av dødsfall i tiden 1055–1057 endret dette bildet.

I 1055 døde Siward, men hans sønn var for ung til styre Northumbria, og Haralds bror Tostig (i norsk tradisjon kalt Toste).
I 1057 døde Leofric og Ralf, og Leofrics sønn Ælfgar etterfulgte som jarl av Mercia, mens Haralds bror Gyrth etterfulgte Ælfgar som jarl av East Anglia. Den fjerde overlevende av Godwins sønner, Leofwine, ble gitt et jarledømme i sørøst som ble tatt fra Haralds område, men Harald fikk Ralfs område som erstatning. Ved 1057 kontrollerte sønnene til Godwin hele England med unntak av Mercia. Det er ikke kjent om Edvard faktisk aksepterte den endringen, eller om han ble tvunget til å godta den, men fra denne tiden synes han å ha begynt å trekke seg tilbake fra aktiv politikk, henga seg til å gå på jakt, noe han gjorde hver dag etter å ha vært i kirken.

På 1050-tallet forfulgte Edvard en aggressiv og stort sett vellykket politikk i forholdet til Skottland og Wales. Máel Coluim mac Donnchada (Malcolm 3) var landsforvist ved Edvards hoff etter at Mac Bethad mac Findláich (Macbeth) hadde drept hans far Donnchad mac Crínáin (Duncan 1) og overtatt den skotske tronen.

I 1054 sendte den engelske kongen Siward for å invadere Skottland. Han beseiret Macbeth, og Malcolm, som hadde vært med på invasjonen, fikk kontrollen over sørlige Skottland.
Ved 1058 ble Macbeth drept i kamp med Malcolm, og sistnevnte overtok den skotske tronen.
I 1059 besøkte han Edvard, men allerede i 1061 begynte han å angripe Northumbria med det mål for øye å legge dette området inn under sitt rike.

I 1053 beordret Edvard drapet på den sørwalisiske fyrste Rhys ap Rhydderch, konge av Deheubarth, som represalier for angrep på England, og waliserens hode ble overlevert til Edvard.

I 1055 etablerte Gruffydd ap Llywelyn seg som hersker over hele Wales, og allierte seg med Ælfgar av Mercia som var blitt lyst fredløs for forræderi.
Hvorfor dette skjedde er uklart, og omtalen av de hendelsene som førte til at han kom inn i varmen igjen er knappe. Den eneste angelsaksiske kronikøren sier:

Jarl Ælfgar ble drevet ut, men han kom snart tilbake igjen med vold via hjelpen til Griffin, og en flåte fra Norge.

Det synes som om at da Ælfgar måtte forlate landet skaffet han seg en flåte på 18 skip i Irland, kanskje fra den norrøne befolkningen i Dublin, og seilte til Wales ettersom hans datter var gift med Gruffydd.

De beseiret jarl Ralf ved Hereford, og Edvard beordret Harald til å gå til motangrep. Han måtte samle styrker fra bortimot hele England for å kunne drive angriperne tilbake til Wales.
Fred ble inngått ved at Ælfgar fikk tilbake sine rettighet, og kunne etterfølge sin far, som døde i 1057, som jarl av Mercia. Gruffydd sverget en ed på å være en trofast underkonge av Edvard. Ælfgar synes å ha dødd i 1062, og hans unge sønn Edwin fikk lov til å overta jarledømmet.

Harald Godwinson satt i gang et overraskende angrep på Gruffydd i 1062, som unnslapp, men da Harald og Tostig angrep på nytt året etter, trakk han seg tilbake og ble deretter drept av sine walisiske fiender. Edvard og Harald greide da å gjøre flere mindre walisiske fyrster til sine vasaller.

Ælfgars datter Ældgyth (anglifisert til Edith), som ble gift med Gruffydd, giftet seg senere med sin ektemanns fiende Harald Godwinson som hans andre hustru. Når det skjedde er ukjent, men antagelig en stund før 1066. Han var allerede gift mores danico - på dansk vis - med Ædgifu eller Edith Svannakke (også anglifisert til Edith, og derfor forveksles disse 2 jevnlig), som hadde gitt ham 6 barn, men det er uklart om han rakke å få barn med Ældgyth før hun ble enke for andre gang.

I oktober 1065 ble Haralds bror Tostig gjort til jarl av Northumbria, og var deretter på jakt med kongen da hans thegner i Northumbria gjorde opprør mot hans styre som de hevdet var undertrykkende. De drepte rundt 200 av hans tilhengere. De fremmet Morcar, bror av Edwin av Mercia, som jarl og inviterte de 2 brødrene til bli med mens de marsjerte sørover. De møtte Harald ved Northampton, og da Harald gikk med på å diskutere, ble Tostig rasende og anklaget sin bror foran kongen for å ha konspirert med opprørerne. Tostig synes å ha vært godt like av Edvard, som krevde at opprøret ble slått ned, men verken Harald eller noen annen ville kjempe for å støtte Tostig. Edvard ble da tvunget til å gå med på at Tostig ble forvist, og denne hendelsen var antagelig avgjørende til at Tostig oppfattet både Edvard og Harald som sine fiender.
Samtidig var det også en stor ydmykelse for kongen, og antagelig hva som var med på å utløse en rekke slag som til sist førte til hans død.

Han var for syk til å være tilstede ved innvielsen av Westminister Abbey den 28.desember 1065.
Edvard ble raskt sykere, og det synes som om han overlot kongeriket til Harald Godwinson kort tid før han døde den 5.januar 1066. Den 6.januar ble han gravlagt Westminster Abbey, og Harald ble kronet som Englands konge den samme dagen.

Edvard var barnløs. Han avskydde sin hustru som var påtvunget ham, og synes heller ikke å ha omgitt seg av friller. Han forble barnløs. Dette førte til et rykte om at han og dronningen levde sammen som bror og søster, noe som stemte med hans fromhet, men det er ingenting som tyder på at dette stemmer, og barnløsheten skyldes nok heller andre årsaker.

Spørsmålet hvem som skulle etterfølge ham framtvang krisen i 1066 med 2 invasjoner, en norsk ved Harald Hardråde og en normannisk ved Vilhelm Bastarden (ettersom han var sønn av den ugifte Robert 1 av Normandie med hans frille Herleva).

Normannerne ved det engelske hoffet informerte antagelig Vilhelm om etterfølgerkrisen. Med de tette forbindelsene må han kjent til det som var å vite om den politiske situasjonen, og at den eneste mannlige representanten av den angelsaksiske kongefamilien, bortsett fra Edvard selv, var Edvard Ætheling, sønn av Edmund Jernside, som levde i landflyktighet i Ungarn, utenfor rekkevidden av vanlig kommunikasjon. Vilhelm, jarl av Normandie, innså at den engelske tronen var innen rekkevidde, selv om han ikke hadde formelt krav på den.

Svein Estridsson i Danmark var for opptatt med å sikre sin posisjon i Danmark til at han kunne kreve retten til tronen.

En annen utenforstående var Harald Hardråde som mente at han hadde arvet retten fra sin nevø Magnus. Han hadde de økonomiske midlene og erfaringen som en hardbarket krigsherre i Konstantinopel.

Edvard styrket forbindelsene mellom den katolske kirke i England og Den hellige stol, blant annet ved å sende biskoper til pave Leo 9's konsiler i 1049–1050.
I 1061 mottok han pavelige legater. Han fikk også utnevnt sekularprester, mange av dem utenlandske, til biskoper, og reduserte dermed det tilnærmede monopol ordensprestene hadde hatt i bispestanden. Samtidig var han opptatt av å ha et sterkt klostervesen.

Da han var i Normandie som ung avla han løfte om at han skulle dra på pilegrimsferd til apostelen Peters grav i Roma dersom han fikk komme tilbake til England. Etter kroningen gjorde han dette kjent, men han ble på det sterkeste frarådet å reise fra landet på grunn av spenningen mellom angelsaksere og normannere. Han ba derfor Leo 9 om dispensasjon fra løftet, noe han fikk mot at han ga et beløp tilsvarende det reisen ville kostet til de fattige, og bygde eller restaurerte et kloster viet til St.Peter.

Han valgte et lite kloster på stedet Thorney, som den gang var rett utenfor London, og utvidet dette i den grad at han regnes som klosterets grunnlegger. Pave Nikolas 2 ble imponert, og ga klosteret flere privilegier. I en periode skal kongen ha brukt en tiendedel av sine inntekter på dette klosteret, og ga det en rekke eiendommer for å sikre framtidige inntekter.

Klosterkirken ble i første omgang gitt 300 fot land, og fikk tilnavnet West Minster (klosteret i vest) for å skille den fra den gamle sankt Pauls katedral øst i byen. Kirken, som nå er kjent som Westminster Abbey, ble senere kroningskirke for engelske monarker, og rommer også gravene til landets konger og dronninger. Like ved ble det etter hvert reist bygninger for den verdslige administrasjon, Westminster Hall og Parlamentet.

Edvards normanniske sympatier er mest åpenbart sett i det fremste byggeprosjektet under hans styre, Westminster Abbey, det første normannisk-romanske kirke i England. Denne ble ferdigstilt mellom 1042 og 1052 som en kongelig gravkirke, og revet i 1245 for å gjøre plass for Henrik 3's nye bygning, som fortsatt står.
Edvards kirke var svært lik Jumiègesklosteret som ble bygget på samme tid. Robert av Jumièges må ha vært tett involvert i begge byggeprosjektene, skjønt det er ikke klart hvem av bygningene som er originalen og hvem som er kopien, eller ingen av dem.
Kirken sto ferdig rett før Edvards død, og han var selv for syk til å delta da den ble konsekrert 28.desember 1065.

Edvard synes ikke å ha vært interessert i bøker og tilknyttede kunstarter, men hans kloster spilte en vesentlig rolle i uviklingen av engelsk-romansk arkitektur, og viste således at han var en nyskapende og sjenerøs beskytter av kirken.

Allerede mens han levde fikk Edvard ry på seg for å være hellig. Det ble snakket om flere mirakler; han skal blant annet ha helbredet skrofulose ved håndspåleggelse. Dette førte til en tradisjon senere i middelalderen om at en konges berøring kunne helbrede sykdommen.

Politisk ble hans kult viktig for England, ettersom han som halvt angelsaksisk og halvt normannisk var et bindeledd mellom de 2 gruppene. For normannerne, som hevdet at Vilhelm var utnevnt til tronarving av Edvard, var det han som berettiget deres maktposisjon i landet, og for angelsakserne var han den siste konge av den gamle angelsaksiske kongelinje.

I 1102 ble hans skrin åpnet, og man fant at liket ikke hadde gått i oppløsning. Han ble dermed flyttet til en ny grav.
I 1138 forsøkte kong Stefan å få istand en formell helligkåring. Innocent 2 utsatte avgjørelsen, og oppfordret munkene i Westminster til å samle med informasjon.
I 1160 tok Henrik 2 opp saken med Roma igjen. Han var gjennom sin oldemor, den hellige Margrete av Skottland, i slekt med Edvard. Ved å støtte Alexander 3 mot en motpave i 1161 fikk han gehør hos paven, og Edvard ble helligkåret.

Den 13.oktober 1163 ble Edvards levninger lagt i helgenskrinet av erkebiskopen av Canterbury, Thomas Becket. Prekenen ved anledningen ble holdt av Ailred av Rievaulx, som også skrev en biografi om Edvard. Begge de to geistlige ble selv senere helligkåret. Translasjonsdagen 13.oktober ble gjort til minnedag for ham.

Ved reformasjonen ble Westminster Abbey plyndret, og mange relikvier ble ødelagt. Men Edvard fikk ligge i fred, fordi Henrik 8 så faren i å tillate angrep på kongelige personer, enten de var døde eller levende. Bare helgenskrinet ble noe skadet. Under hans datter Maria Tudor, som var katolikk, ble Westminster igjen et kloster, og abbed Feckenham restaurerte skrinet.

Det forgylte treskrinet som vanligvis tilskrives abbeden, er antagelig eldre. Det ser ut til at det var en gave fra Henrik 7, og det er muligens laget av Torrigiano.

Edvard ble utropt til Englands vernehelgen sammen med Edmund av East Anglia. De ble senere fortrengt av St.Georg.

Hans opprinnelige helgenfest var på dødsdagen, 5.januar. Denne dagen sto gamle norske kalendere som Edvard Konge, mens translasjonsdagen 13.oktober sto som Edvardi translatio. I England ble translasjonsdagen raskt den viktigste, og i 1680 den eneste minnedagen.

Han er avbildet på Bayeux-teppet, så man har et samtidig portrett av ham (i den grad portretter fra perioden gir et korrekt bilde av en persons utseende). Han framstilles derfor i kunsten som en høy mann med langt ansikt, askeblondt hår og skjegg, rødlig ansiktsfarge og lange, tynne fingre. Mye av dette er nok like mye konvensjoner i kunsten som egentlige portrettdetaljer.

Han avbildes gjerne med en fremtredende fingerring, noe som viser til en legende om at han engang ga en ring til en tigger ved Westminster. To år senere møtte noen engelske pilegrimmer en mann i Det hellige land (eller i India ifølge en versjon av legenden), som sa at han var apostelen Johannes. Han ga dem ringen som Edvard hadde gitt til ham tidligere, og ba dem bringe den tilbake til ham og fortelle at han ville dø et halvt års tid senere.

Uansett hva man tror om slike legender virker den usannsynlig; pilegrimene kunne knapt ha kommet seg tilbake til England og fått adgang til kongen i løpet av et halvt år. Han avbildes også noen ganger bærende på en mann, noe som viser til legende om at han engang helbredet en giktsyk mann ved å bære ham.

Edvard married Gyda (Edith / Eadgythe) Godwinsdatter av Wessex on 23 Jan 1045. Gyda (daughter of Godwin (Gudine) Wulfnothsen av Wessex and Gyda Torkilsdatter) was born about 1029; died on 19 Dec 1075. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1028, Frankrike; Konge.

Notes:

Died:
Seine-Maritime.

Richard married about 1023. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1035, Frankrike; Hertug av Normandie og fransk konge.

Notes:

Birth:
Falaise Castle, Falaise, Calvados.

Robert married Alette about 1024. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Fécamp, Seine Inferieure.

Eleonore married Balduin (Baldwin) av Flandern, "Balduin 4" after 1031 in Flandern, Belgia. Balduin (son of Arnulv av Flandern, "Arnulv 2" and Susanna av Italia) was born about 0980 in Belgia; died on 30 May 1035 in Luxemburg. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Inge Steinkjellson av Sverige, "Inge 1". Inge (son of Steinkil Ragnvaldson and NN Anundsdatter) died between 1103 and 1118 in Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Aft 1066

Notes:

Residence:
Etter at sønnene Toste og Harald Godwinesønner hadde falt i kamp om Englands trone i 1066, måtte hun på rømmen.

Gyda flyktet i 1067 til en klippeøy i Bristolfjorden sammen med flere høvdinger.
Hun måtte så flykte videre til St.Omer i Flandern, hvor hun døde.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 134, 152.
Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga, avsnitt 22.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 75.
Mogens Bugge: Våre forfedre, se nr. 560.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 45, 89.

Gyda married Godwin (Gudine) Wulfnothsen av Wessex before 1019. Godwin (son of Wulfnoth av Wessex) was born in Wessex, England; died about 15 Apr 1053. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1015, Danmark; Jarl og dansk statsmann.

Notes:

Occupation:
Ulf deltok i Knut den stores invasjon av England, og ble 1015 gift med hans søster Estrid.

Han ble utnevnt til jarl av Danmark og regjerte landet i Knuts fravær. Han var også fosterfar til Knuts sønn Hardeknut.

Svenskekongen Anund Jakob og den norske Olav den hellige utnyttet Knuts fravær til å angripe Danmark. Ulf fikk da overtalt de danske frimennene til å velge den unge Hardeknut til konge, siden de var misfornøyd med Knuts opphold utenfor Danmark. Som Knuts varetaker gjorde dette trekket Ulf til Danmarks egentlige hersker.

Da Knut i 1026 fikk høre om det som hadde skjedd dro han tilbake til Danmark. Med Ulfs hjelp slo han svenskene og nordmennene i slaget ved Helgeå. Dette var imidlertid ikke nok til at Knut kunne tilgi Ulf for kuppet.

Ved en fest i Roskilde spilte de 2 svogerne sjakk og kom i krangel. Dagen derpå, juledag 1026, lot Knut en av husmennene sine drepe Ulf jarl i Treenighetskirken i Roskilde. Beretninger om de 2 svogerne og drapet på Ulf er motstridende.

Ulf var far til Svend Estridson og ble således stamfar til Danmarks konger fra 1047 til 1375.

Stamfar til den Estridske ætt, som regjerte i Danmark 1047-1375 (Gyldendals store konversasjonsleksikon, 1972).


Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Det er sagt før at kong Olav var øst i Sarpsborg den vinteren Knut den mektige satt i Danmark. Anund sveakonge rei omkring i Västergötland den vinteren og hadde mer enn 3.000 mann. Det gikk menn og sendebud mellom ham og kong Olav; de satte hverandre stevne så de skulle møtes ved Konghelle om våren. Møtet ble utsatt av den grunn at de ville vite hva kong Knut hadde fore før de møttes.

Da det lei på våren, gjorde kong Knut seg ferdig med hæren til å reise vest til England; han satte Horda-Knut, sønnen sin, igjen i Danmark, og satte Ulv jarl, sønn til Torgils Sprakalegg, hos ham.

Ulv var gift med Astrid, datter til kong Svein og søster til Knut den mektige, deres sønn var Svein som siden ble konge i Danmark. Ulv jarl var en stor og mektig mann...

Ulv jarl Sprakaleggsson var blitt satt til landvernsmann i Danmark da kong Knut reiste til England; Knut hadde gitt sin sønn, som ble kalt Horda-Knut, i Ulv jarls varetekt. Dette var sommeren i forvegen, som før er skrevet. Men jarlen sa straks at kong Knut hadde gitt ham det ærend da de skiltes, at han ville de skulle ha Horda-Knut, sønn til kong Knut, til konge over Danevelde.

Det var derfor han gav ham i våre hender, sa han. Jeg og mange andre menn og høvdinger her i landet har ofte klaget til kong Knut over det at folk her i landet synes det er svært vondt å sitte kongeløse, her som danekongene før i tida syntes de hadde fullt ut nok med å holde kongedømmet over bare Danevelde. Og i gamle dager rådde det mange konger for dette riket. Likevel blir det nå enda mye verre her enn det før har vært, for hittil har vi fått sitte i fred for utenlandske konger, men nå får vi høre rykter om at Norges konge tenker å komme og herje hos oss, og det er dem som tror at sveakongen også blir med på den ferden. Men kong Knut er i England nå.

Så bar jarlen fram et brev fra kong Knut med hans innsegl på, og det stadfestet alt dette som jarlen sa. Denne talen var det mange andre høvdinger som støttet. Og ettersom alle disse talte for det, ble folk enige om å ta Horda-Knut til konge, og det ble gjort på samme tinget.

Det var dronning Emma som hadde vært opphavsmann til denne planen; hun hadde latt skrive brevet og hadde latt det innsegle; hun hadde fått tak på kongens innsegl med list, men han sjøl visste ikke noe om alt dette.

Da nå Horda-Knut og Ulv jarl fikk vite at kong Olav hadde kommet nord fra Norge med en stor hær, drog de til Jylland, for der var det Daneveldes største styrke lå; de sendte ut hærpil og stevnte sammen en stor hær. Men da de hørte at sveakongen også hadde kommet med sin hær, mente de at de ikke hadde stor nok styrke til å legge til kamp mot dem begge 2.
Så ble de liggende samlet i Jylland og mente å verge det landet mot kongene. Hele flåten drog de sammen i Limfjorden, og slik ventet de på kong Knut. Da de nå fikk høre at kong Knut hadde kommet vestfra til Limfjorden, sendte de sendemenn til ham og dronning Emma og bad om at hun skulle få greie på om kongen var sint på dem eller ikke, og så la dem få vite det.
Dronninga talte med kongen om saken, og sa at Horda-Knut, sønnen deres, var villig til å bøte på alle måter slik kongen ville, om han hadde gjort noe som kongen ikke var nøyd med. Han svarte med å si at Horda-Knut hadde ikke funnet på dette sjøl.

Det har gått som en måtte vente, sa han, når han som bare var et uvettig barn, ville kalles konge; om det kom noen vanskeligheter, ville hele dette landet ha blitt herjet med hærskjold og lagt under utenlandske høvdinger, hvis ikke vi kunne komme til hjelp. Om han nå vil ha noe forlik med meg, så får han komme hit til meg og holde opp med slikt oppspinn som at han har latt seg kalle konge.

Disse samme ordene sendte dronninga siden til Horda-Knut, og hun lot også si at hun bad Horda-Knut om ikke å vente med å komme; hun sa som sant var, at han ville ikke få noen hjelp til å stå imot sin far.
Da dette budet kom til Horda-Knut, rådførte han seg med jarlen og de andre høvdingene som var hos ham. Men da viste det seg snart at straks folk i landet fikk vite at Knut den gamle hadde kommet, så gikk hele mengden i landet over til ham, og mente han var den de hadde å sette sin lit til. Ulv jarl og de andre som var i lag med ham, så at de hadde 2 ting å velge mellom, enten måtte de gå til kongen og legge alt i hans hand, eller også reise ut av landet; men alle rådde de Horda-Knut til å reise til sin far. Han gjorde det. Og da de møttes, falt han på kne for sin far og la det innseglet som fulgte med kongsnavnet ned i hans fang. Kong Knut tok Horda-Knut i handa og gav ham sete så høyt som han før hadde sittet.

Ulv jarl sendte sønnen sin Svein til kong Knut. Svein var søstersønn til kong Knut. Han bad om grid for faren og om forlik med kongen og bød seg til å bli hos ham som gissel for jarlen. Svein og Horda-Knut var jevnaldrende. Kong Knut bad ham si til jarlen at han skulle samle hær og skip og komme til kongen, og så fikk de siden snakke om forliket. Jarlen gjorde dette.

Da kong Olav og kong Anund fikk høre at kong Knut hadde kommet vestfra (1027), og at han hadde en uovervinnelig hær, seilte de østover langs Skåne og tok til å herje og brenne i bygdene; slik drog de østover langs land henimot sveakongens rike. Men straks folk i landet hørte at kong Knut hadde kommet vestfra, ble det ikke noe mer av med å gi seg under kongene. Dette taler Sigvat skald om:

De tapre konger
fikk ikke tvunget
under seg Danmark
på denne hærferd,
dengang daners
drapsmenn herjet
skarpt på Skåne
den herligste konge.

Da styrte kongene østover langs land og la til der det heter Helga å; der lå de en stund. Nå fikk de høre at kong Knut kom etter dem med hæren sin. Da rådslo de med hverandre, og så fant de på den utveg at kong Olav med noe av sin hær skulle gå opp i landet og helt opp i skogene til det vannet Helga å faller ut av. Der i elveosen laget de en demning av tømmer og torv, og demte opp vannet på den måten; så grov de store grøfter og fikk flere vann til å renne sammen, og det ble store oversvømmelser; i elvefaret hogg de store trær. De holdt på i mange dager med dette arbeidet; og det var kong Olav som hadde funnet på alt og fått i stand denne list; kong Anund hadde styringen over hæren på skipene.

Kong Knut hørte om hvordan kongene fór fram, og om all den skade de hadde gjort i hans rike; han styrte mot dem der de lå i Helga å, og han hadde en stor hær, dobbelt så stor som de 2 andre til sammen. Dette nevner Sigvat:

Jyllands konge
her hjemme ingen
lot ete av arven,
det alle fikk merke.
Danenes verge
ville ei tåle
ran av sin jord.
den herligste konge.

Det var en dag mot kvelden at kong Anunds speidere så at kong Knut kom seilende, og da hadde han ikke langt igjen til dem. Da lot kong Anund blåse hærblåst. Så reiv folk ned teltene og væpnet seg; de rodde ut av havna og østover langs land, der la de skipene samlet og bandt dem sammen og gjorde seg ferdig til kamp. Kong Anund sendte speiderne på sprang opp i landet, de løp til kong Olav og fortalte ham nyheten. Da lot kong Olav bryte demningene, så elva rant tilbake i det gamle faret, og sjøl drog han ned til skipene om natta.

Kong Knut kom utenfor havna; da så han at kongenes hær lå ferdig til strid; han syntes det ble vel seint på dagen til å legge til kamp før hele hæren hans kunne være ferdig, for flåten hans trengte stor plass på sjøen til å seile, og det var langt mellom det første og det siste skipet, og likeså mellom det som seilte ytterst og det som var nærmest land. Det var liten vind. Da kong Knut så at svear og nordmenn hadde rømt havna, la han inn i havna, og med ham alle de skipene som fikk plass der; men hovedmassen av flåten lå likevel ute på havet.

Om morgenen da det ble lyst, var en stor del av folkene oppe på land, noen talte sammen, andre holdt moro. Da visste de ikke ord av før det kom vann flommende over dem som en foss; med flommen fulgte store trær som dreiv mot skipene deres, og skipene ble skadd av dem, og vannet fløt utover hele vollen. De folkene som var oppe på land, ble drept, og mange av dem som var om bord også. Alle som kunne komme til, hogg landfestet og så til å komme løs og ut, og skipene dreiv hver for seg utover. Den store draken som kongen sjøl var om bord på, dreiv ut med strømmen, det var ikke lett å få snudd den med årene, og den dreiv ut til kong Anunds flåte. Da de kjente skipet, la de seg straks omkring det, men skipet var høyt til relinga som en borg, og det hadde en mengde menn om bord, og det var utvalgte folk av beste slag og forsvarlig væpnet, og av den grunn var det ikke lett å ta skipet. Det varte heller ikke lenge før Ulv jarl kom til med sin hær, og så tok slaget til. Dernest kom kong Knuts hær til fra alle kanter. Da så kongene Olav og Anund at de hadde vunnet så stor seier som skjebnen ville den gangen, så lot de skåte om bord på skipene og kom seg løs og bort fra kong Knuts hær, og flåtene skiltes.

Men denne kampen hadde ikke gått slik fra først av som kong Knut hadde reknet med, og derfor hadde heller ikke skipene holdt fram slik som det var fastsatt, og så ble det ikke noen greie på roingen. Kong Knut og hans folk så over hæren igjen og tok til å ordne flåten og gjøre seg ferdige. Men da de var blitt skilt fra hverandre, og hver flåte seilte for seg, så kongene over hæren sin, og de fant at de ikke hadde mistet noen folk. Men det så de også, at om de ventet så lenge at kong Knut fikk ordnet hele den hæren han hadde, og så la mot dem, så ville overmakten bli så stor art det var lite håp om at de skulle få seier, og det var lett å skjønne at om det kom til kamp, så ville det bli svære mannefall. Så tok de heller det råd å ro hele flåten østover langs land. Men da de så at kong Knuts flåte ikke fulgte etter dem, reiste de mastene og seil...

...Kong Knut så dette at Norges konge og sveakongen styrte flåten sin østover langs land. Da sendte han straks en hær opp på land og lot sine menn ri landvegen dag og natt etter som kongenes hær seilte utenfor; andre speidere kom og drog videre når noen vendte tilbake. Kong Knut fikk hver dag høre nytt om hva kongene hadde fore, det var speidere i hæren hos kongene. Men da han fikk høre at en stor del av hæren hadde reist hjem, så styrte han tilbake til Sjælland med sin hær og la seg i Øresund med hele hæren. Noe av flåten lå ved Sjælland og noe ved Skåne.

Kong Knut rei opp til Roskilde dagen før mikkelsmess, og en stor flokk fulgte ham. Der hadde Ulv jarl, mågen hans, gjort gjestebud for ham; jarlen gav et storslått gilde og var glad og lystig. Kongen var fåmælt og ikke god å komme nær, jarlen prøvde å tale til ham og lette etter slike samtaleemner som han trodde kongen best likte. Kongen svarte ikke stort.
Så spurte jarlen om han ville spille sjakk; det sa han ja til, og så tok de sjakkbrikkene og spilte. Ulv jarl var flåkjeftet og uvøren både i ord og alle ting, en mann som fikk fram det han ville i riket sitt og en stor hærmann, det er en lang saga om ham.

Ulv jarl var den mektigste mann i Danmark nest etter kongen. Søster til Ulv jarl var Gyda som var gift med Gudine jarl Ulvnadsson, og deres sønner var Harald, Englands konge, Toste jarl, Valtjov jarl, Morukåre jarl, Svein jarl; Gyda var datter deres, hun som var gift med Edvard den gode, Englands konge.

Mens de spilte sjakk, kong Knut og Ulv jarl, gjorde kongen et stygt feiltrekk, og så tok jarlen en springer fra ham. Kongen satte brikken hans tilbake og sa han skulle trekke om igjen. Jarlen ble sint, skubbet ned hele spillet, stod opp og gikk sin veg. Kongen sa:

Renner du nå, Ulv den redde!

Jarlen snudde seg i døra og sa:

Du hadde rent lenger i Helga å om du hadde kunnet komme til. Du kalte meg ikke Ulv den redde da jeg la inn til skipet og hjalp deg, mens svearne banket dere som hunder.

Så gikk jarlen ut og gikk til sengs. Litt etterpå gikk kongen for å sove. Morgenen etter da kongen kledde på seg, sa han til skosveinen:

Gå til Ulv jarl du, sa han, og drep ham.

Sveinen gikk og var borte en stund og kom igjen. Da sa kongen:

Har du drept jarlen?

Han svarte:

Nei, jeg har ikke drept ham, for han hadde gått i Luciuskirken.

Det var en mann som het Ivar Kvite, av norrøn ætt; han var hirdmann hos kong Knut dengang og sov i samme rom som kongen. Kongen sa til Ivar:

Gå og drep jarlen, du.

Ivar gikk til kirken og inn i koret og stakk sverdet gjennom jarlen; der døde Ulv jarl. Ivar gikk til kongen og holdt det blodige sverdet i handa. Kongen spurte:

Har du nå drept jarlen?

Ivar svarte:

Nå har jeg drept ham.

Det var godt gjort, sa kongen.

Men etterpå, da jarlen var drept, lot munkene låse kirken. Det ble sagt fra til kongen om dette. Han sendte bud til munkene og sa de skulle lukke opp kirken og la synge messer. De gjorde som kongen bød. Men da kongen kom til kirken, la han så mye jord til kirken at det er et stort herred, og siden har dette kirkestedet kommet seg svært opp. Derfor har dette jordegodset ligget til kirken der siden. Kong Knut rei ut til skipene sine etterpå, og ble der lenge utover høsten med en svær hær...

Ulv married Estrid Margrethe Sveinsdatter about 1015. Estrid (daughter of Svein Haraldsen, "Otto 1" and Sigrid Tostesdatter) was born after 0996; died on 09 May 1074; was buried after 09 May 1074 in Roskilde, Sjælland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Gunnhild married Håkon Eiriksen about 1028. Håkon (son of Eirik Håkonsen and Gyda Sveinsdatter av Danmark) was born about 0996; died about 1030. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1042, Danmark; Jarl.
• Occupation: Abt 1047, Danmark; Konge.

Notes:

Birth:
Sven var sønn til Ulv jarl, men angis oftest med sin mors navn, Estrid, som var datter til danekongen Sven Tjugeskjegg.

Etternavnet Estridsson er svært uvanlig da det er et metronymikon, det vil si navn etter moren.

Han hadde blitt oppdratt i England, hvor Knud den store nærmest hadde holdt ham som gissel for hans far Ulv, mens denne var stattholder i Danmark.

Senere hadde han vært i Sverige hvor hans mor eide meget gods og gjorde tjeneste hos Anund Jakob i 12 år.

Svend hadde derfor slekt og venner i både Danmark, Sverige og England.

Occupation:
Svein var velhavende, men hadde ikke evne til å skape et parti som kunne støtte ham i hans arvekrav etter Hardeknud. Denne hadde utnevnt ham til jarl over Jylland.

Svend oppsøkte kong Magnus den Gode på møtestedet ved Göta elv og lovet ham troskap. Til gjengjeld innsatte Magnus Svend som jarl over Danmark, slik hans far Ulv i sin tid hadde vært.

Svein blir i år 1042 med kong Magnus på hærtog mot venderne sør i Østersjøen. De jevner med jorda den beryktede Jomsborg på øya Wolin ved munningen av Oder. Kong Magnus erobret borgen, og mye av folket i Vendland ga seg under den norske kongen.
Året etter utkjempet kong Magnus det berømte slaget på Lyrskoghede og satte med det en stopper for vendernes herjinger mot vest og nord.

Fra Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga:

22. Svein het en mann, sønn til Ulv jarl, som var sønn til Torgils Sprakalegg. Sveins mor var Astrid, datter til kong Svein Tjugeskjegg. Hun var søster til Knut den mektige på farssiden og til sveakongen Olav Eiriksson på morssiden; deres mor var dronning Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste. Svein Ulvsson hadde da lenge holdt seg hos sveakongene, frendene sine, helt siden Ulv jarl, hans far, falt, slik som det er fortalt i Knut den gamles saga at han lot drepe Ulv jarl, sin måg, i Roskilde; derfor hadde Svein ikke vært i Danmark siden. Svein Ulvsson var en framifrå vakker mann; han var stor og sterk, en stor idrettsmann, ordhag og veltalende. Alle som kjente ham, sa at han hadde alle de egenskaper som pryder en god høvding. Svein Ulvsson kom til kong Magnus da han lå i Götaelv som før er skrevet. Kongen tok vel imot ham. Det var mange som talte hans sak, for Svein var en vennesæl mann. Han talte også selv sin sak for kongen, fagert og ordhagt, og det ble til det at Svein gikk i tjeneste hos kong Magnus og ble hans mann. Siden talte kongen og Svein om mange ting i enrom.

Etter at Sveins lojalitet mot Magnus opphører lar han seg velge til Danmarks konge ved tinget i Viborg. Kong Magnus kom da fra Norge og drev opprøreren fra landet og på flukt til Sverige hvor Svein gjorde stadige forsøk på å ta Danmark. Krigen raste i flere år inntil Harald Hardråde kom tilbake fra Konstantinopel, rik på gull, og en farlig motstander.

Harald Hardråde allierte seg i Sverige med Svein Estridsson og sammen herjet de rundt i Danmark inntil kong Magnus tilbød sin onkel halve riket mot fred. Harald får det som han vil og overgir Svein til seg selv som da blir isolert.
Svein går på et tungt nederlag til sjøs, men Magnus forfølger ham over Sjælland. Ulykken skjer da Magnus rider omkull og blir dødelig såret. På sitt dødsleie i 1047 ble det sagt at Magnus hadde erklært at Svein skulle arve Danmark.

Occupation:
Sommeren 1047 hadde Magnus et rideuhell, han falt av hesten og slo hodet mot en trestubbe. Han forsto at han ikke skulle overleve, og kalte Harald Hardråde til seg. Han uttalte så som sin siste vilje at Svein skulle arve Danmark etter ham, og at Harald skulle nøye seg med Norge.
De skånske bønder sluttet seg straks til Svein og hyldet ham som konge. På Sjelland ble han utropt på Isøre Ting og på Viborg Ting ga også Torkil Gøse ham navn av konge. På landstinget ble både kong Harald Hardråde av Norge og Svein kåret til Danmarks konger.
Kong Harald Hardråde var derimot meget misfornøyd med ordningen og gjorde hærtokt mot Danmark og herjet blant annet Hedeby som blir ødelagt ved brann. Svein Estridsson flykter derimot aldri mer fra Danmark. Svein beholdt deretter tronen så lenge han levde.

Våren 1062 ble Slaget ved Niså utkjempet, ved elven Nissans munning i nærheten av Halmstad i Sverige. Svein hadde klart å mønstre en flåte på 300 skip, dobbelt så mange som Harald Hardrådes flåte. Overlegenheten i styrke hjalp likevel ikke – den danske opprøreren var ikke av samme klasse og støpning som den slu og harde norske krigerkongen.
I følge Snorre Sturlason gikk Harald Hardråde av seieren, og han trodde at Svein var blant de falne, men denne hadde klart å ta seg i land og ble tatt hånd om av en bonde ved navn Karl. Svein som ikke ble gjenkjent ble budt på mat og da de satt til bords talte han om at danskene hadde tapt kampen til sjøs. Da sa bondens hustru:
Ille har vi stelt oss til med kongen vår, han er både halt og feig!
Svein svarte da:
Feig er han ikke, men han er ikke seierrik.

Historien om bonden er nok en fiktiv dramatisering av Snorre, men har en interessant detalj: bondekvinnens påstand om at kongen er halt.

Først i 1064 sluttet de stridende fred ved at kong Harald oppga sine krav på Danmark. Harald Hardråde vender seg deretter mot England, men dør i slaget ved Stamford Bridge.

Med trusselen fra Norge unna og med Danmark i ryggen vendte også Svein Estridsson sin oppmerksomhet mot England, som hans onkel Knut hadde vært konge av, og forsøkte å gjøre krav på den engelske kronen. Han allierte seg med Edgar Ætheling da han forsøkte å gjenerobre England fra - Vilhelm Bastarden - også kalt for Vilhelm Erobreren.
Etter å ha erobret den plagete byen York aksepterte Svein betaling fra Vilhelm for å forlate England. Med pengene deserterte han Edgar som dro i eksil i Skottland. Den anglesaksiske England var da helt og holdent blitt normannisk.

Forholdet mellom Danmark og Sverige synes å ha vært godt. I kampene mot Norge fikk Svein stadig svensk støtte. Det finnes også opplysninger om at en grensesetting mellom begge rikene kom i stand. Det skal ha vært Svein og den svenske kongen Emund den gamle som kom overens om dette. Seks menn fra begge land skal ha gått gjennom villmarken i grenseområdene og reist 6 grensesteiner. Senere forskning har derimot betvilt på disse nedtegnelsene. Det kan neppe ha vært nødvendig å stake ut en grense på denne tid da bebyggelsen i Skåne, Småland og Västergötland ble skilt med utstrakt villmark.

Svein bygget opp et solid grunnlag for den danske kongsmakten, blant annet i et nært samarbeid med kirken og korresponderte med Den hellige stol.

Akkurat som den senere Olav Kyrre av Norge synes det som om Svein var i stand til å lese og skrive, og han er selv kilde for mye av vår kunnskap om Danmark på 800- og 900-tallet ved å fortelle om historien til sine forfedre til historikeren Adam av Bremen en gang rundt år 1070.

Adam skriver at han ble - meget vennlig mottatt - ved sitt besøk. Framfor alt fremholder han Sveins interesse for kristendommens utbredelse og påpeker at misjonen blant Nordens folk fikk gjennom kong Sveins medvirkning en betydelig større og lykkeligere framgang. Kongen sendte sine egne klerker for preke i hele Sverige og i nordmennenes land samt på øyene i denne delen av verden.

Svein Estridsson organiserte Danmark, som på dette tidspunkt omfattet Jylland, Slesvig, Fyn, Sjælland, Øyene, Skåne og Helland. Danske historikere betrakter ham som den danske konge som brakte Danmark fra vikingtiden og inn i middelalderen. Svein ønsket et godt forhold til kirken. Han forsøkte å få sin oldefar Harald Blåtann helgenkåret og sendte sin sønn Magnus til Roma for å få ham salvet og innviet som tronfølger, men til hans skuffelse døde sønnen på reisen.

Svein ga den danske kirke en fast organisasjon og innsatte biskoper i Ribe, Viborg, Aarhus og Vestervig (Børglum).
Svein ønsket en nasjonal kirke som var uavhengig av det tyske erkebispesete i Hamburg-Bremen.

I 1073 ble pave Gregor 7. utnevnt og denne søkte allierte mot den tysk-romerske keiser, blant for å begrense dennes muligheter til å utnevne geistlige i sine embeter. Paven var derfor imøtekommende for Sveins ønsker, men den danske kongen dør før det hans planer ble realisert.

Dødsfallet skjedde den 28. april 1076. Svein gravlegges i Roskilde domkirke.

I Roskildekrøniken fra 1130-tallet står det at Svein Estridsson avlet sønner og døtre med adskillige kvinner.

Han hadde giftet seg med svenskekongen Anund Jakobs datter Gunhild Anundsdatter, men slektskapet mellom ekteparet var så nært at det var imot kirkens regler. Hamburgs erkebiskop Adalbert krevde skilsmisse, hvilket Svein måtte gå med på, og holdt seg deretter med den ene elskerinnen etter den andre i løpet av resten av sitt liv. Med disse fikk han rundt 19 barn, kanskje flere, både sønner og døtre, og for de fleste er moren ukjent.

Hele 5 av sønnene rakk å bli konger av Danmark:

Harald Hen, Knut den hellige, Olav Hunger, Erik Eiegod og Nils.

Enda en sønn, Svend Korsfarer var stort ry for sin modige kamp mot tyrkerne på det første korstog. Han var også gift med norske Gunnhild Sveinsdatter, datter av Ladejarlen Svein Håkonsson.

Sveins ekteskapelige forhold er meget uklare. Han synes å ha vært gift 3 ganger, med en svensk slektning som erkebisp Adalbert av Bremen tvang ham til å skille seg fra, med en Gunhild eller Gyda, og med en Thora.

Gyda kjennes kun fra Adam av Bremens beretning, hvor hun kalles Svend Estridssons rettmessige dronning. Om dette er riktig, eller om hun kun har vært kongens frille, vites ikke. Adam forteller også at hun ble drept med gift av en av Svends friller ved navn Thora.

Mor til Erik Ejegod var antagelig Rannveig Tordsdatter av Aurland, sønnedatter til Rannveig Tordsdatter d.e.

Ingerid og Svend var altså tremeninger. Hun var i alle fall mor til Ingerid, gift med kong Olav Kyrre og senere med Svein Brynjulfsson på Aurland. Svein synes ikke å ha etterlatt seg - ekte - sønner.

Kilder:
Wikipedia - Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963) og Bind 3 (1969).
Dansk Biografisk Leksikon, Bind 8 (1936), side 445 og 458, Bind 23 (1942), side 194-197.
Snorre Sturlasson: Olav den helligs saga, avsnitt 134, 148.
Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga, avsnitt 22-25, 29-36.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 18-22, 26-30, 34-35, 41, 49-53, 58, 61-63, 69-71, 74, 78, 101.
Snorre Sturlasson: Olav Kyrres saga,avsnitt 5.
Snorre Sturlasson: Magnussønnenes saga, avsnitt 20, 24.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 503.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 45.

Buried:
Svein Estridsson etterlevenskaper ble murt inn i søyle i Roskilde domkirke.

I 1911 ble graven åpnet og skjelettet undersøkt. Det viste at han var en høy mann som var kraftig bygd og som hadde en uregelbunden og vaggende gange når han gikk ettersom hans venstre hofte ikke var like godt utviklet som hans høyre.

Graven rett inntil trodde man lenge inneholdt restene etter hans mor Estrid, men en DNA-analyse i 2003 viste at det kunne utelukkes. Hvem kvinnen egentlig er vet man ikke, men har spekulert på at det er Margrethe Estrid, mor til Sveins sønn Harald Hen.

Died:
Tekst fra heimskringla.no:

Den 28.april 1074, eller 1076, dør kond Svend Estridsen (Ulfsen).
Almuen kaldte ham Kongefaderen, fordi han havde så stort et kuld sønner, af hvilke fem i rad bar Danmarks krone, skriver historikeren Sv. Aggesen.
De 5 sønnene var Harald Hén, Knut den hellige, Oluf Hunger, Eirik Ejegod og Nikolaus (Niels).

Family/Spouse: Ranveig Tordsdatter på Aurland. Ranveig (daughter of Tord Folesen på Aurland and Ålov Einarsdatter) was born in Aurland, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Svein married Gunhild Anundsdatter after 1050. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1015, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl etter faren.

Notes:

Occupation:
I 1015 dro faren Eirik jarl til England, og satte Håkon til å styre over en del av riket.

Håkon ble fanget av Olav Digre, og måtte love å ikke kjempe mot han. Da Olav måtte rømme landet i 1028, satte danekongen Knut den mektige Håkon til jarl over Norge.

Året etter druknet Håkon på hjemvei fra England.

Fra Snorre: Olav den helliges saga:

27.
Den sommeren Olav Haraldsson kom fra viking vestfra, kom kong Adalråds sønner også fra England til Ruda i Valland til morbrødrene sine, De var i Normandi alle sammen den vinteren, og der sluttet de forbund med hverandre og avtalte at kong Olav skulle ha Nordimbraland, om de fikk tatt England fra danene. Da sendte kong Olav fosterfaren Rane til England om høsten for å samle en hær der; Adalrådssønnene sendte ham til venner og frender som de hadde, med tegn at han kom fra dem, og kong Olav gav ham en mengde penger til å lokke folk over til dem. Rane ble i England vinteren over og fikk løfte om troskap av mange stormenn; folk i landet ville heller ha landsmenn som konger over seg, men danenes makt i England var da blitt så stor at de hadde brutt under seg alt folk i landet og hadde det i sin makt.

28.
Om våren seilte de vestfra alle sammen, kong Olav og sønnene til Adalråd, og de kom til England der det heter Jungufurda. Der gikk de i land med hæren og opp til borgen. Der møtte de mange av de menn som hadde lovt dem hjelp; de vant borgen og drepte mange menn. Men da kong Knuts folk merket dette, samlet de hær og ble fort mannsterke, så kong Adalråds sønner hadde ikke nok styrke til å stå imot, og så valgte de heller å seile bort og vestover tilbake til Ruda.

Da skilte kong Olav lag med dem, han ville ikke tilbake til Valland. Han seilte nordover langs England helt til Nordimbraland, og la til i ei havn som heter Furuvald, der kjempet han med bymennene og vant seier og stor rikdom.

29.
Der lot kong Olav langskipene bli igjen og rustet ut 2 knarrer; på dem hadde han 260 mann, utvalgte folk, i brynje og våpen. Han seilte til havs og nordover om høsten; de fikk svær storm i havet, så det så farlig ut, men ettersom de hadde godt mannskap og kongens lykke med seg, så gikk det godt.
Så sier Ottar:

På toknarrer tok du
turen vestfra, herre.
Skjoldungers skipsfelle,
du skyr aldri farer.

Strømmen, den strie, kunne
ha slukt kjøpmannsskipet,
og mannskapet over bølgen
stod mindre sterkt innabords.

Du fryktet ikke Ægir,
du fór over storhavet;
bedre karer får vel
aldri noen konge.

Haralds ætling! Ofte
øvde deg i sjøferd,
inntil med brott om baugen
du bautet mot Norges vestland.

Her er det sagt at kong Olav kom inn til Norge midt på Vestlandet. Den øya de kom i land på, het Sæla, den ligger utfor Stad. Da sa kongen han trodde det måtte være en lykkedag siden de hadde landet i Norge på Sæla, han sa det måtte være et godt varsel når dette hadde hendt. Så gikk de i land på øya. Der kom kongen til å gli med den ene foten i noe leire som var der, men han stødde seg på kneet. Da sa han:

Nå falt jeg.

Da sa Rane:

Du falt ikke, konge, nå fikk du fast fot i landet.

Kongen lo og sa:

Det kan nok være, om gud vil.

Så gikk de ned til skipene og seilte sør til Ulvesund. Der fikk de høre om Håkon jarl at han var sør i Sogn, men at de ventet ham nordover så snart det ble bør, og at han hadde bare 1 skip.

30.
Da kong Olav kom sør forbi Fjaler, styrte han skipene sine inn fra skipsleia og snudde inn Saudungssund og la seg der, de 2 skipene lå på hver side av sundet og hadde et tjukt tau mellom seg. I samme stund rodde Håkon Eiriksson jarl mot sundet med et langskip og fullt mannskap, han trodde det var 2 kjøpmannsskip som lå i sundet, og rodde fram mellom de 2 skipene. Da drog kong Olav og hans folk tauet opp midt under kjølen på langskipet og sveivde det inn med gangspill. Straks tauet fikk feste, gikk akterenden i været, og stavnen stupte framover så sjøen falt inn i saksene, langskipet ble fullt av vann og hvelvet. Kong Olav fisket opp Håkon der han lå og svømte, og likeså alle de mennene hans de fikk tak i; noen drepte de, og noen druknet.
Så sier Ottar:

Du fórer svarte ravner,
skatter har du nok av;
et staselig skip tok du
fra Håkon, ham sjøl attpå.

Du samlet kampens fugler,
søkte alt i din ungdom
hit til dine ættland;
for deg måtte jarlen vike.

Håkon jarl ble ført opp på kongens skip, han var den vakreste mann noen hadde sett; han hadde svart hår, så fint som silke, om hodet hadde han bundet et gullband. Han satte seg i forrommet. Da sa kong Olav:

Det er nok ikke løgn det som er sagt om dere frender, hvor vakre dere er å se på; men nå er det ute med lykken for dere.

Da sa Håkon:

Det er ikke noen ulykke, dette som har hendt oss. Det har vært slik lenge at seieren har skiftet, og med dine og mine frender har det også gått slik at vi har skiftes til å seire. Jeg er nå bare så vidt kommet ut av barneåra, og vi hadde ikke godt for å verge oss heller nå, for vi hadde ingen tanke på at det var ufred. En annen gang kan det hende det går bedre for oss enn nå.

Da svarte kong Olav:

Kunne du ikke tenke deg det, jarl, at slik som det har gått her, kommer du verken til å få seier eller nederlag heretter?

Jarlen sa:

Det er De som rår denne gangen, konge.

Da sa kong Olav:

Hva vil du gjøre, jarl, for at jeg skal la deg gå hvor du vil, hel og uskadd?

Jarlen spurte hva han krevde. Kongen sa:

Ikke annet enn at du drar ut av landet og gir opp riket og sverger en ed på at han aldri skal gå til kamp mot meg fra nå av.

Jarlen svarte at dette skulle han gjøre. Og så svor Håkon jarl kong Olav en ed på at han aldri mer skulle kjempe mot ham, og ikke verge Norge med ufred mot kong Olav og heller ikke gå mot ham. Så gav kong Olav grid til ham og alle hans menn. Jarlen fikk igjen det skipet han før hadde hatt, og så rodde de bort.
Dette nevner Sigvat skald:

Den mektige sa han måtte
møte Håkon dengang
i Saudungsund, det gamle;
han strevde etter framgang.

Der traff du harde konge
en jarl, av ætt den beste,
han ung ble bare nestbest
der dansk tunge tales.

31.
Etter dette så jarlen til å komme seg ut av landet så fort han kunne. Han seilte vest til England, og der gikk han til kong Knut, sin morbror, og fortalte ham alt, hvordan det hadde gått med ham og kong Olav; kong Knut tok særs godt imot ham, han satte Håkon i hirden hos seg og gav ham stor makt der i riket. Håkon jarl bodde der hos Knut i lang tid framover.

Da Svein og Håkon hadde rådd for Norge, hadde de gjort forlik med Erling Skjalgsson, forliket var blitt styrket på den måten at Aslak, sønn til Erling, ble gift med Sigrid, datter til Svein jarl. De 2, Erling og hans sønn Aslak, skulle ha de veitslene som Olav Tryggvason hadde gitt Erling. Etter dette ble Erling jarlens sikre venn, og de slo dette fast og svor hverandre eder.

130.
Knut den mektige, som noen kaller Knut den gamle, var konge både over England og over Danevelde på den tida. Knut den mektige var sønn til Svein Tjugeskjegg Haraldsson. Hans ætt hadde rådd over Danmark i lange tider. Harald Gormsson, farfar ti Knut, hadde tatt Norge etter Harald Gunnhildssons fall og hadde tatt skatter derfra og satt Håkon jarl den mektige til å styre landet. Svein danekonge, sønn til Harald, hadde også rådd over Norge og hadde satt Eirik Håkonsson jarl til å styre landet. Han og broren Svein Håkonsson rådde deretter landet, inntil Eirik jarl drog vest til England da Knut den mektige, mågen hans, sendte bud etter ham; han satte sin sønn Håkon jarl etter seg til å styre i Norge, Håkon var søstersønn til Knut den mektige, Eiriks måg.
Men da så Olav Digre kom til Norge, tok han først Håkon jarl til fange og avsatte ham fra styret, slik som før er skrevet. Da reiste Håkon til sin morbror Knut, og hos ham hadde han vært hele tida siden til vi er kommet så langt i sagaen.

Knut den mektige hadde vunnet England i strid og kjempet seg til det; og han hadde hatt et langt slit før folket i landet hadde blitt lydige mot ham. Da han nå mente han hadde fått full og hel styring der i landet, tok han til å tenke på det han mente å ha rett til i et rike han ikke sjøl hadde oppsyn med, og det var Norge.
Han mente han sjøl hadde arverett til hele Norge, og Håkon, søstersønn hans, til noe av det, og dertil kom at han syntes han hadde mistet det med skam. En av grunnene til at Knut og Håkon hadde latt det være stilt med kravene på Norge, var den at i førstningen da Olav Haraldsson kom til landet, løp den opp som én mann hele den store bondemugen og ville ikke høre tale om annet enn at Olav skulle være konge over hele landet.
Men siden, da folk syntes de ikke fikk rå seg sjøl under hans styre, var det noen som prøvde å komme seg ut av landet; da var det nokså mange stormenn som hadde reist til kong Knut, og sønner til mektige bønder også, de hadde gitt seg ett eller annet ærend. Og hver den som kom til kong Knut og ville bli hans mann, fikk alltid hendene fulle av gull. Der kunne en også se mye større prakt enn andre steder, både det at det var så mange folk der til daglig, og så utstyret ellers i de husene han hadde, og som han sjøl bodde i.

Knut den mektige fikk skatter og skylder fra de rikeste folkland i Norderlanda; og ettersom han hadde større inntekter enn andre konger, gav han også bort av dem i samme monn mer enn noen annen konge.
I hele riket hans var freden så sikker at ingen torde bryte den, og sjølve folket i landet hadde fred og gammel landsens rett. Slikt ble han kjent og æret for i alle land. Men av dem som kom fra Norge, var det mange som klagde over ufrihet, og la ut for Håkon jarl for det, og noen lot kongen sjøl få vite at nordmennene ville være ferdige til å vende tilbake under kong Knut og jarlen og få friheten sin igjen av dem. Dette snakket syntes jarlen godt om, han la det fram for kongen, og bad ham undersøke om kong Olav ville gi opp riket sitt til dem eller gå med på noe slags forlik om å dele det. Det var mange som støttet jarlen denne gangen.

146.
Kong Knut hadde fått høre vest i England at Olav, Norges konge, hadde leidang ute, og dessuten at han seilte med flåten til Danmark, og at det var ufred i Knuts rike. Da tok Knut til å samle hær; det kom snart sammen en stor hær og en mengde skip. Håkon jarl ble den andre høvdingen for hæren.
Den sommeren kom Sigvat skald til England vest fra Ruda i Valland, og sammen med ham var en mann som het Berg. De hadde seilt på kjøpmannsferd dit sommeren før. Sigvat diktet en flokk, som ble kalt Vestfararvisene, og her er første vers:

Berg! jeg minnes vi mang en
morgen på kjøpmannsferden
lot skipet ankre i vestre
armen ved Rudaborgen

Da Sigvat kom til England, drog han straks til kong Knut og ville be om lov til å reise til Norge. Kong Knut hadde lagt reiseforbud på alle kjøpmannsskip inntil han var ferdig med å ruste hæren. Da nå Sigvat kom til ham, gikk han til det rom kongen var i; men der var det låst, og han stod lenge utenfor. Men da han fikk tale med kongen, fikk han lov til det han bad om. Da kvad han:

Utenfor husdøra stod jeg
og spurte før jeg fikk komme
og tale med juters høvding,
huset var lukket for bønder.
Men da vi kom i salen
kunne jo Gorms ætling
lett gi svar på vårt ærend:
Jern-ermer bar jeg ofte.

Da Sigvat merket at kong Knut rustet seg til hærferd mot kong Olav, og da han fikk vite hvor stor styrke kong Knut hadde, da kvad Sigvat:

Den ødsle Knut og Håkon
vil prøve å velte Olav,
alt har han som fór ute;
for kongens død jeg engstes.
Må verneren leve, enda
ei Knut og jarlene vil det.
Godt blir et møte på fjellet
først når du slapp fra det.

Sigvat diktet enda flere strofer om Knuts og Håkons ferd. Han kvad dette også:

Den djerve jarlen skulle
søke forlik for Olav,
med de gamle bønder
som oftest reiste striden.
Eiriks ætt er mektig;
i større fiendskap handlet
de før om hoder, men Håkon
bare hatet minnes.

147.
Knut den mektige hadde rustet hæren sin til å fare fra landet; han hadde en diger hær og svære skip. Sjøl hadde han en drake som var så stor at det var 60 rom i den; hodene på den var gullagte.
Håkon jarl hadde en annen drake, den hadde 40 rom, der var også hodene forgylte, og alle seilene på begge var stripete med blått og grønt og rødt. Alle skipene var malt ovenfor vannlinja, og all redskapen på skipene var av fineste slag. Mange andre skip hadde de også, stor og godt rustet. Dette nevner Sigvat skald i Knutsdråpa:

Blå seil ved rå
bar de i blåsten,
kongens draker;
dyr var ferden.
Og skuter som kom
vestfra, seilte
den veg som ledet
gjennom Limfjords brenning.

Det blir fortalt at kong Knut seilte med denne store flåten vest fra England og kom vel fram til Danmark med hele hæren og la til i Limfjorden. Der møtte de en stor samling av landets menn.

161.
Erling Skjalgsson og alle sønnene hans hadde vært i kong Knuts hær om sommeren og i flokken til Håkon jarl; der var Tore Hund også og hadde mye og si. Men da kong Knut fikk høre at kong Olav hadde tatt landvegen til Norge, løste kong Knut opp leidangen og gav alle mann lov til å finne seg bosted for vinteren. Da var det en svær hær av utlendinger i Danmark, både engelskmenn og nordmenn og folk fra flere land som hadde kommet i hæren om sommeren.

Erling Skjalgsson reiste til Norge med følget sitt om høsten, han fikk store gaver av kong Knut. Sammen med Erling reiste det sendemenn fra kong Knut nord til Norge, de hadde med seg en mengde gull og sølv. Om vinteren drog de rundt omkring i landet og greidde ut de pengene kong Knut hadde lovt folk om høsten dersom de ville følge ham, og de gav også til mange andre som de fikk kjøpt med penger for å vise kong Knut vennskap. De hadde støtte av Erling da de reiste omkring. Så ble det til at en mengde menn gikk over til å bli kong Knuts venner og lovte ham sin tjeneste, og dessuten å gjøre motstand mot kong Olav; noen gjorde det åpenlyst, men det var mange flere som holdt det hemmelig for allmuen. Kong Olav fikk vite om dette; det var mange som kunne fortelle ham om det, og det ble talt mye om det der i hirden. Sigvat skald kvad om dette:

Kongens fiender farer
med løse pengepunger,
folk byr ofte det tunge
malm for kongens hode.

Jeg vet at hver som selger
for gull sin gode herre
en gang vandrer til svarte
helvete, og er verdt det.

Sørgelig lønn i himmelen
fikk han som her på jorda
dreiv med svik, han dømmes
i dypet av ildens konge.

Det ble ofte sagt og talt om hvor dårlig det var av Håkon jarl å føre hær mot kong Olav som hadde gitt ham livet dengang jarlen hadde kommet i hans makt. Men Sigvat var svært god venn til jarlen, og da nå Sigvat hørte jarlen ble baktalt igjen, kvad han:

Hordekongens hirdmenn
holdt seg for sterkt til jarlen
om de tok imot penger
for Olavs liv å røve,
det er ingen heder for hirden
at slik blir hørt om den,
best er for oss om alle
er uten svik og reine.

171.
Nå hadde kong Knut lagt under seg alt land i Norge. Så holdt han et stort ting av folk både fra hæren og fra landet. Der lyste kong Knut at han ville gi sin frende Håkon jarl styringen over alt det land han hadde vunnet på denne ferden; da han hadde gjort det, leidde han Horda-Knut, sønn sin, til høgsetet hos seg og gav ham kongsnavn og med det Danevelde. Kong Knut tok gisler av alle lendmenn og storbønder, han tok sønnene deres eller brødrene eller andre nære frender eller slike menn som de var mest glad i, og som han syntes høvde til det. På den måten som nå er fortalt, bandt kongen folk til å vise troskap mot seg.

Da Håkon jarl hadde overtatt makten i Norge, kom Einar Tambarskjelve, mågen hans, og slo seg i lag med ham. Han fikk igjen alle de veitslene han hadde hatt før mens jarlene rådde i landet. Kong Knut gav Einar store gaver og bandt ham til seg i nært vennskap, han lovte at så lenge hans makt stod i landet, skulle Einar få være den største og gjæveste av alle menn som ikke var av høvdingætt i Norge, og han føyde til det at han syntes at for ættas skyld var Einar, eller sønn hans Eindride, den som best kunne høve til å bære høvdingnavn i Norge, om de ikke hadde hatt jarlen. Disse løftene satte Einar stor pris på og lovte ham sin troskap til gjengjeld. Da ble Einar på nytt en stor og mektig mann.

184.
Den sommeren seilte Håkon jarl fra landet og vest til England, og da han kom dit, tok kong Knut godt imot ham. Jarlen hadde sin festemøy der i England, og han reiste for å hente henne, han hadde tenkt å holde bryllupet i Norge, men ville skaffe seg i England de sakene han trengte, og som han mente var verst å få tak på i Norge. Om høsten gjorde jarlen seg klar til å seile hjem, men han ble nokså seint ferdig. Da han var rede, seilte han til havs.
Men om reisen hans er det bare det å si, at det skipet gikk under, og ikke én mann ble berget. Det er noen som sier at skipet har vært sett nord for Katanes i en svær storm en dag mot kvelden, og været stod ut Petlandsfjorden. De som tror på dette, mener at skipet har drevet inn i Svelgen, men det er iallfall sant, at Håkon jarl kom bort på sjøen, og ikke noe av det som var på det skipet, kom til lands.
Samme høsten fortalte kjøpmenn at det gikk rykter omkring i landene om at folk trodde jarlen hadde druknet. Men alle visste at han kom ikke til Norge den høsten, og da var landet høvdingløst.

Håkon married Gunnhild Vortigernsdatter av Vendland about 1028. Gunnhild (daughter of Briaczeslav av Vendiske og Polen and Gunnhild Sveinsdatter) was born in Vendland; died about 1070. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1079, Isle of Man, England; Konge av Man og Hebridene.

Notes:

Occupation:
Konge av Sudreys.

Kjempet sammen med sin svigerfar Harald Hardråde mot Harald Godwinson i slaget ved Stamford Brigde 1066. Svigerfar Harald falt i slaget, og Gudrød Crovan reiste til Isle of Man og bodde hos en slektning. Senere erobret han øya og tok makten der.

Family/Spouse: Ragnhild Haraldsdatter. Ragnhild (daughter of Harald Sigurdsen av Norge, "Harald 3" and Ellisiv Jaroslavsdatter av Kiev) was born about 1047; died after 1080 in Isle of Man, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1051, Normandie, Frankrike; Hertug.
• Occupation: 1066, England; Konge.

Notes:

Occupation:
Vilhelm - Guillaume - gjorde Normandie til en rik og mektig region.

Født ca.1027 i Falaise i Normandie der faren - Robert den praktfulle - var hertug og regjerte 1030-1035. Moren var Alette, en vanlig jente fra Falaise, som ikke var gift med Robert - derav kallenavnet Bastarden.

Robert dro på pilgrimsferd, og overlot makten i Normandie til sin 7 år gamle sønn Vilhelm. Da Robert døde på pilgrimsferden ville ikke alle adelsmennene i Normandie godta den unge Vilhelm som regent.

I ca.1045, i Valognes, prøvde noen adelsmenn å ta livet av Vilhelm, men han fikk nyss om planene deres og flyktet til Falaise, hvor han søkte tilflukt.

Vilhelm vendte seg så til kongen av Frankrike for hjelp, og sammen vant de over de opprørske baronene i et stort slag ved Val-es-Dunes, som ligger ved elven Orne. Det sies at elven var farget rød av blod etter slaget.

Vilhelm flyttet deretter til Caen, bygget et slott, for å gjøre byen til hovedstad i riket sitt, Basse-Normandie. Her omga han seg med intellektuelle og geistlige.

Hva vet vi om Vilhelm? Han skal ha vært ca.173-175 centimeter høy (antatt etter målene til lårbenet hans), en relativt høy mann for den tiden å være. Han hadde ikke skjegg, og håret var kort, som skikken var den gangen.

Vilhelm ble gift med Mathilde i Eu ca.1050-1051, et ekteskap som holdt livet ut. Hun var datter til greven av Flandern, en ætt med den franske kongen og karolingene.
Men, paven Leo 9. godtok ikke ekteskapet fordi Vilhelm og Mathilde var i slekt.
Den senere pave Nikolaus 2. aksepterte dog Vilhelm og hans ekteskap.

Halvbroren Odo gjorde han til biskop i Bayeux, som senere viste seg å være et ulykkelig valg for Vilhelm.

Vilhelm lot bygge munke- og nonnekloster. Klostrene var et samlingspunkt på denne tiden, og landsbyer vokste opp rundt disse av årsaker som:

Utdanningssenter.
Sykepleie.
Suppekjøkken.

En litt nærmere titt på Jumiègesklosteret:

Abbaye de Jumièges var et benediktinerkloster som lå i den franske kommunen Jumièges i departementet Seine-Maritime i Normandie.
Klosteret ble grunnlagt i 654 av sankt Philibert som hadde vært venner med Ouen og Wandrille (begge ble også helgenerklært senere) ved merovingenes hoff. Philibert ble første abbed, men ble senere tvunget til å forlate Jumièges, etter sigende på grunn av sjalusi fra sine fiender. Han grunnla et annet kloster ved Noirmoutier hvor han døde en gang rundt 685. Under den andre abbeden, sankt Achard, blomstret klosteret og hadde til sist bortimot tusen munker.
På 800-tallet ble klosteret plyndret og brent ned til grunnen av nordboere, men ble oppbygd i en enda større skala av Vilhelm Langsverd, hertug av Normandie (død 942). En ny kirke ble reist i 1067 i nærværet av Vilhelm Erobreren, året etter at han hadde erobret England med sverd og blod, og således hadde gode grunn til å takke Gud.
Under den gavemilde støtten fra hertugene av Normandie ble klosteret et stort læresenter for religion og undervisning. Dens skoler frambrakte blant mange lærde også den nasjonale historikeren William av Jumièges. Det nådde toppen av sin berømmelse på slutten av 1000-tallet og ble sett på som en modell for alle andre klostre i Normandie og andre steder. Det var kjent blant annet for sin veldedighet overfor fattige og ble derfor populært kalt for Jumièges l'Aumônier.

Mens Vilhelm oppholdt seg i England og kjempet mot walisere og skotter, benyttet hertugdømmene rundt Normandie anledningen til å gjøre opprør mot Vilhelm.

1.november 1083 dør Mathilde i Caen. Hun ble begravet i nonneklosteret der.

På sine eldre dager var Vilhelm stadig i konflikt med franskekongen Filip 1, sønn av Henrik 1, på grunn av grenseområdet Vexin mellom Normandie og det daværende Frankrike. Filip 1's egentlige rike omfattet bare området fra Paris til Orléans, men han klarte ved hjelp av allianser å beskytte seg mot trusselen fra foreningen mellom Normandie og England etter 1066.

I 1087 prøver Vilhelm igjen å erobre Vexin, men faller av hesten på et tokt og får sadelknappen i magen. Han dør ca. en uke senere i Rouen. Han sies å ha vært klar i hodet til det siste og fordelte arven etter seg.
Vilhelm Rufus fikk den engelske kronen, ikke eldstesønnen Robert Curthose.
Vilhelm testamenterte sine herredømmer til sine 3 overlevende sønner (Vilhelm Erobrerens tredje sønn Rikard døde før sin far ved å bli drept i en jaktulykke i New Forest) i følgende orden:

Robert Curthose, den eldste sønnen, mottok Hertugdømmet Normandie og ble hertug Robert 2.
Vilhelm Rufus mottok kongedømmet England og ble kong Vilhelm 2.
Henry Beauclerc mottok 5 000 pund i sølv.

Det brøt ut panikk da Vilhelm lå for døden, og folk rundt han flyktet og lot han ligge igjen alene på dødsleiet.

Etter Vilhelms død ble liket fraktet til Caen, og han ble gravlagt i klosteret der.

Normandie mistet sin selvstendighet, og ble en del av Frankrike i 1204.

Occupation:
Edvard Bekjenneren (The Confessor) ble tatt imot i hoffet til Vilhelm. Han ble senere konge i England etter mange års eksiltid i Normandie. Edvard hadde ingen arvinger, og det sies at han utropte Vilhelm til sin arving av den engelske kronen, og ikke sin svoger Harald (Harold) Godwinson.

I 1064 reiste Harald seil og dro for å møte Vilhelm i Ponthieu nord i Normandie, men han ble tatt til fange. Vilhelm slapp han fri senere.

Vilhelm og Harald ble tilsynelatende gode venner og kriget sammen i Bretagne. Vilhelm fikk også Harald til å love han troskap i Bayeux-katedralen.

Dette er begynnelsen på Bayeux-teppet, laget i Kent i England, men har i ettertiden blitt stilt ut i Bayeux-katedralen hver juli måned.

Den 5.januar 1066 dør Edvard Bekjenneren i London med Harald tilstede. Edvard hadde vært svak og lovet bort kongemakten etter sin død til flere. Det tyder på at han også ga kongemakten til svogeren Harald på sitt dødsleie.
Allerede den 6.januar lar Harald seg krone til konge i England.

Dette er også vist på Bayeux-teppet.

Påskedag 1066 samlet Vilhelm sine normanniske baroner for å få de med å kjempe om den engelske kronen han mente han hadde rettmessig krav på. Han ville på felttog til England. Dette var baronene negative til. Å krysse havet slik vikingene hadde gjort var nå ute av tiden, kong Harald i England var også en dyktig hærfører, og ikke minst, baronene var fornøyde slik de hadde det i Normandie.
Vilhelm ga seg ikke med det, men forhandlet med hver og en av baronene, og fikk til slutt et flertall for et felttog til England.
seg fikk normannerne også fane og støtte av paven.

De mønstret en armada på omkring 1000-3000 skip, med ca.15.000 krigere, men Vilhelm ventet likevel lenge med å dra over kanalen. Ventetiden tok på, og folk begynte å murre, men så flyttet kong Harald sin hær nordover i England for å møte den norske invasjonshæren ledet av den norske kongen Harald Hardråde.
Circa 28.september snudde vinden og Vihelm gjorde seg klar til å seile over kanalen med hæren sin. Han selv ledet an på skipet Mora.

Vilhelm nådde England ved Pevensey i ro og mak, tok hæren sin til Hastings og satte i gang med å bygge forsvarsverker av trevirker tatt med over kanalen.

Dette fortelles også i Bayeux-teppet.

Ved Sanlac ventet den engelske hæren, oppildnet etter seieren over nordmennene ved Stamford Bridge.

Det dramatiske og betydningsfulle slaget ved Hastings begynte tidlig om morgenen 29.september, og varte i flere timer.

Ifølge Bayeux-teppet falle kong Harald enten ved en pil gjennom øyet, eller at en ridder på hest feller han ved et sverdslag, eller er det begge deler?
Da kongen dør, løser den engelske hæren seg opp, og dermed var skjebnen til England satt.

Som takk til Gud for seieren over engelskmennene, lot Vilhelm bygge et kloster på plassen hvor slaget sto.

Vilhelm tok sjøveien til London, og lot mennene fare hardt fram for å skremme londonerne til overgivelse. Mulig motstand, men dette er historikerne enige om.

Kroningen av Vilhelm som konge i England sto i Westminister Abbey, beskyttet av sine mest trofaste riddere. Vilhelm var nå ikke bare hertug og regent i Normandie, men også konge i England.

Hvorfor ville Vilhelm ta England?
England var et rikt land.
I England var det dyktige skatteinnkrevere, mye på grunn av innkrevingen av danegjelden.
London var en internasjonal havneby allerede på denne tiden.

I London lot Vilhelm bygge festningsverk, blant annet tårnet i Tower of London.
I løpet av de første årene lot Vilhelm å bygge mange borger rundt om i England, og adelen fulgte hans eksempel.

Hans kone Mathilde kom til England i 1068 og ble kronet til dronning. Hun fødte deres sønn Henrik i England, som ble konge i 1100 som Henrik 1.

Normannerne viste seg å være grufulle, og gikk hardt til verks både mot walisere og skotter. MAssakrer er omtalt, særlig i nord.
På grunn av Vihelms skrekkvelde i England, er England å regne som rolig i 1072.

Domesday Book:

Dommedagsboken, også kalt Domesday eller Book of Winchester, er nedtegningen av den store folke- og boligtellingen som ble foretatt i England i 1086 etter ordre fra Vilhelm Erobreren.
Vilhelm ønsket et fullstendig oversikt over befolkningen, eiendommer og verdier i landet han hadde erobret i 1066, og beordret derfor at det ble foretatt en undersøkelse av samme type som moderne folke- og boligtellinger. Et av hovedpoengene med å lage oversikten var å finne ut grunnlaget for utskriving av skatter. Det som ble nedtegnet i boken var endelig, og det fantes ingen ankemyndighet dersom man mente at noe var vurdert galt. Derfor fikk den navnet Domesday (mellomengelsk skrivemåte for moderne engelsk Doomsday) – den var gyldig til dommedag. Domesday book er blitt regnet som verdens eldste, virkelige matrikkel.

Domesday Book er egentlig to uavhengige arbeider. Den ene, kjent som Little Domesday, dekker Norfolk, Suffolk og Essex, mens Great Domesday dekker resten av England med unntak av områdene som senere ble Westmorland, Cumberland, Northumberland og Durham. Noen av disse områdene ble ikke med fordi de var under skotsk kontroll, mens Cumberland ikke ble erobret før noe senere og Durham kun ble skattlagt av biskop William av St.Carilef. London, Winchester og enkelte andre byer er også utelatt, antagelig fordi det var for komplisert å få oversikt over eiendomsforholdene innenfor de tidsrammene som var gitt. Deler av Durham bispedømme ble dekket i Boldon Book i 1183.

Little Domesday er, til tross for navnet, den største av de to bøkene. Den er langt mer detajert, blant annet fordi husdyr er talt opp. Det er mulig at det var meningen å utføre undersøkelsen på et så detaljert nivå for hele landet, men at man gav opp og gikk over til den enklere ordningen i Great Domesday.

Innholdet ble i begge bøker sortert etter len (fiefs) og ikke geografisk. Man valgte altså å ikke bruke byer eller hundreder som inndeling, men satte opp eiendommene etter hvilke baroner som kontrollerte dem på vegne av kronen.

Listene for hvert grevskap begynner med kongens egne eiendommer. Deretter følger kirkelige eiendommer, så baronene, kvinner, kongelige tjenere, de få angelsaksiske thegnene som fortsatt hadde eiendommer og til slutt eventuelle andre typer eiendom. I noen grevskap ble en eller flere større byer skilt ut i en egen seksjon. Enkelte omstridte eiendommer, clamores, ble også behandlet for seg. I Great Domesday har man ikke klart å gjennomføre dette systemet hele veien.

De fleste byer er tatt med i Domesday Book, men i mange av dem er det bare noen få eiendommer av spesiell interesse for kronen som er nevnt. Man finner blant annet fragmenter av eldre tollavtaler, opptegninger om militærtjeneste, markeder, myntslagerier og annet. Det er også nevnt enkelte tradisjonelle avgifter til kronen, som faste leveringer av honning fra flere byer og grevskap.

Det finnes en del informasjon i tillegg til det rent tallmessige materialet, om politiske forhold, personer, kirkelige forhold og sosialhistorie. Disse opptegningene er sporadiske, og skulle egentlig ikke vært med. Slik informasjon har vært til stor nytte for historikere, og ble blant annet gjennomgått av Edward Augustus Freeman da han skrev om invasjonen.

Ifølge Den angelsaksiske krønike ble undersøkelsen planlagt i 1085, og ifølge kolofonen ble den gjennomført i 1086. Det er usikkert når Domesday Book ble sammenstilt fra de mange rapportene, men det ser ut til at én person skrev hele manuskriptet.
Hvert grevskap ble besøkt av en gruppe kongelige tjenestemenn, legati, som holdt en offentlig utspørring. Dette skjedde antagelig i forsamlingen kjent som county court, hvor både lokal adel og representanter for byene deltok. Opplysningene ble hentet inn for hvert hundrede. Tolv lokale edsvorne gikk i hvert hundrede god for at opplysningene var korrekte; seks av dem var angelsaksere og seks normannere.
For hundredene i Cambridgeshire er det som ser ut til å være en komplett avskrift av utspørringen bevart. Inquisitio Eliensis og Exon Domesday som dekker Cornwall, Devon, Dorset, Somerset og Wiltshire inneholder også detaljer fra den opprinnelige undersøkelsen.
Ut fra sammenligninger av hva som er nedtegnet i ulike grevskap kan man identifisere seks regioner:

Berkshire, Hampshire, Kent, Surrey og Sussex.
Cornwall, Devon, Dorset, Somerset og Wiltshire (Exon Domesday).
Bedfordshire, Buckinghamshire, Cambridgeshire, Hertfordshire og Middlesex.
Leicestershire, Northamptonshire, Oxfordshire, Staffordshire og Warwickshire.
Cheshire, Gloucestershire, Herefordshire, Shropshire, Worcestershire og Welsh Marches.
Derbyshire, Huntingdonshire, Lincolnshire, Nottinghamshire og Yorkshire.

Det finnes tre kilder som forteller om formålet med undersøkelsen:

I Den angelsaksiske krønike fortelles det i oppføringen for 1085 hvorfor den ble bestilt:

Etter dette hadde kongen et stort møte, og en veldig grundig konsultasjon med sitt råd om dette landet; hvordan det var bebodd og av hva slags mennesker. Han sendte så sine menn over hele England inn i hvert shire, og gav dem i oppdrag å finne ut hvor mange hundre huder er det der, hvilke eiendommer har kongen selv og hva som finnes på eiendommene, eller hva bør kongen få årlig fra området.
Han bad dem også skrive ned hvor mye eiendom hans erkebiskoper hadde, og hans stiftsbiskoper, og hans abbeder og hans jarler, og, selv om jeg kan virke fiksert og kjedelig, hva, eller hvor mye, hver mann hadde som eide jord i England, enten i jordeiendom eller annet, og hvor mye penger de var verd. Så nøye bad han dem utføre det at ikke en enkelt hud, eller en meter med jord, ei heller (det er skamfullt å fortelle det, men han skammet seg ikke over å gjøre det) noen ku eller svin ble utelatt uten å bli skrevet ned. Og alle detaljer som var skrevet ned ble etterpå bragt til ham.
Listen over spørsmål som ble stilt til de edsvorne, som er bevart i Inquisitio Eliensis.
Innholdet i Domesday Book og bevarte undersøkelser
Det er ikke mulig å forene de tre kildene helt, men det er generelt akseptert at hovedformålet var å fastlå grunnlaget for kongens skattlegging. Skatteinntektene kom primært fra:

Eiendomsskatt (geldum) som ble betalt ut fra et overslag.
Diverse avgifter.
Inntekter fra kronens eiendommer.

Etter normannernes invasjon ble det meste av eiendommene til den angelsaksiske adelen beslaglagt og fordelt til normanniske baroner. Det var i kongens interesse å sikre at ikke kronen ble lidende i denne omfordelingen. Det står klart at de normanniske baronene hadde en tendens til å forsøke å unngå å betale de samme avgifter som deres angelsaksiske forgjengere hadde betalt. Undersøkelsen satte derfor opp en oversikt over navnene på jordeierne, og overslag som dannet grunnlag for skattlegging.
Men Domesday Book er mer enn bare et skattemanntall. Den er også et forsøk på å lage en oversikt over alle verdier i landet på tre tidspunkter: Da Edvard bekjenneren døde, da de nye eierne tok over og da undersøkelsen ble foretatt. Det ser også ut til at man ønsket å finne den potensielle fremtidige verdien, men dette er ikke grundig gjennomført. Det er ut fra dette åpenbart at Vilhelm ønsket å ha oversikt over sitt nye rikes økonomiske ressurser. Det fantes eldre, mindre omfattende oversikter som han antagelig sammenlignet sin egen undersøkelse med. For hver herregård er det oppgitt hvor mye dyrkbar mark som finnes, antallet ploglag (hver bestående av åtte okser), enger, skog, beitemark, fiskeplasser, vannmøller, saltkokerier på eiendommer ved kysten og andre inntektskilder. Bøndene telles i forskjellige klasser etter sin status, og til slutt ble verdien til hele herregården anslått. Det er tydelig at overslagene er nokså grove.

Fordi undersøkelsene, som ble foretatt på geografisk basis, ble omorganisert etter hvem som eide jorden, fikk kongen oversikt over hva hver enkelt av baronene eide. Han fikk også innsikt i om baronene hadde leid ut jorden videre og i så fall hvor mye de hadde delt den opp. Dette var viktig for ham fordi han ønsket å få leietagerne til å sverge en troskapsed direkte til kongen. Egentlig var de underlagt baronen og hadde dermed sverget troskap gjennom ham. Kun fornavn er oppgitt for leietagere, så det er ikke alltid mulig å finne ut hvem som var normannere, men det er gjort en del forskning på dette. En betydelig andel hadde normanniske fornavn.

I tillegg til den vanlige skattleggingen var også undersøkelsen viktig for at kongen skulle vite hvor han kunne henvende seg for å skaffe ekstraordinære midler.

Slott blir sjelden nevnt i undersøkelsen, fordi de var utgiftsposter og dermed ikke interessante for skattleggingen. Unntakene er der normanniske slott ble reist på eiendommer som tidligere gav inntekter, slik at forskjellene måtte forklares.

Domesday Book ble opprinnelig oppbevart i det kongelige skattkammeret i Winchester, som var normannerkongenes hovedstad. Den ble derfor kalt Book of Winchester, og i en sen utgave er dette navnet bruk i selve boken.

Vilhelm som var blitt gammel og tykk overlot til sin halbror Odo å styre England som sin visekonge.
Odo styrte England effektivt på en autoritær måte. Han var glad i rikdom og makt og tok seg friheter.
Til slutt (omkring 1082) ga Vilhelm ordre om at Odo skulle arresteres, og satte han i fengsel i Rouen, hvor han satt fram til Vilhelm døde i 1087.

Nevnes som konger i England etter Vilhelm:

1. Vilhelm 2 Rufus, sønn av Vilhelm 1 (Erobreren). Engelsk konge 1087-1100.

Vilhelm 2 Rufus' nøyaktige fødselsdato er ukjent, men det var en gang mellom 1056 og 1060, og var Vilhelm Erobreren og Matilda av Flanderns tredje sønn. Han ble født i sin fars hertugdømme Normandie som skulle arves av hans eldre bror Robert Curthose. I sin ungdom ble han utdannet under Lanfranc og tilsynelatende utpekt til en adelig posisjon, men ikke som konge. En brå død av en eldre bror plasserte han derimot i direkte linje for å etterfølge faren på den engelske tronen. Som sin fars favorittsønn ble Vilhelm engelske konge da Vilhelm Erobreren døde. Mellom Vilhelm Rufus og hans eldste bror var det alltid et fiendskap selv om de kom til en enighet i 1091 etter et kuppforsøk av deres yngste bror Henrik.
Forholdene mellom de tre brødrene ble aldri bra. Orderic Vitalis beskriver en hendelse som ble utspilt ved Laigle i 1077 da Vilhelm og Henrik ble trette av å spille terninger og besluttet å holde gjøn med storebroren og tømte illeluktende vann over ham fra etasjen over, noe som skjemte ham ut og gjorde ham rasende. Det oppsto et slagsmål mellom dem og faren, Vilhelm Erobreren, måtte gripe inn og skille dem.

I henhold til William av Malmesbury var Vilhelm Rufus - tykkfallen og muskuløs med en framskutt mage, en spradebasse kledd i den seneste moten, dog overdrevet, han bar sitt lange, blonde hår, delt på midten som lot pannen bli bar, og i hans røde, koleriske ansikt fantes det øyne i ombyttelige farger (Barlow).

Vilhelm Rufus (Vilhelm den røde) et tilnavn han kan ha fått for sitt utseende eller sitt blodige regime. På fransk ble han kalt Guillaume Le Roux.
Han fikk makt over Normandie og hadde en viss innflytelse over Skottland, men hadde mindre suksess med erobre Wales.
Selv om Vilhelm var en dyktig soldat, var han en hensynsløs hersker og lite likt av dem han styrte over, og i henhold til Den angelsaksiske krønike var han hatet av nesten alle i sitt folk. Det er dog ikke underlig at tidens historieskrivere hadde et negativt bilde å formidle av ham da de fleste av de skrivekyndige var kirkens menn som Vilhelm Rufus hadde kjempet hardt og hensynsløst mot, og i normannisk tradisjon forsøkte han å utrydde både angelsakserne og deres kultur. Hans regjeringstid var preget av hans krigerske temperament, han verken giftet seg eller hadde noen illegitime barn, hvilket har ført til spekulasjoner om han var homoseksuell. Hans favoritt var Ranulf Flambard som han gjorde til biskop av Durham i 1099, en utnevnelse som også var basert på politiske behov ettersom et bispesete på denne tiden var også et betydningsfullt føydalt område.

Oppdelingen av Vilhelm Erobrerens rike i to deler innebar et dilemma for de normanniske adelsmenn som hadde landområder på begge sider av kanalen. Ettersom de to brødrene Vilhelm og Robert var fiender og naturlige rivaler ble adelsmennene urolige for at de ikke kunne gjøre begge herrer til lags og risikerte å komme på kant med en av dem eller begge. Den eneste løsningen, slik de så det, var å forene England og Normandie atter en gang under en hersker. Streben mot dette målet fikk dem til å gjøre opprør i 1088 mot Vilhelm, og under lederskapet til den mektige biskop Odo av Bayeux, halvbror til Vilhelm Erobreren. Robert dro derimot ikke over til England for å støtte opprøret og broren Vilhelm vant engelsk støtte ved hjelp av sølv og løfter om bedre styre. Uten autoritet ble opprøret slått ned og i 1090 invaderte han Normandie, knuste Roberts soldater og tvang ham til å avgi en del av sitt land. Deretter klarte de å komme til en enighet og Vilhelm lovte Robert å hjelpe ham med få tilbake andre landområder som han tidligere hadde tapt til Frankrike, i særdeleshet Maine.

Således ble Vilhelm Rufus sikker i det mektigste kongedømmet i Europa etter at det Salianske dynastiet hadde kollapset. Som i Normandie var hans biskoper og abbeder bundet til ham ved føydale forpliktelser, og hans egen kongelige rett var i normannisk tradisjon var urokkelig. Det engelske kongedømmet, grunnlagt på de anglosaksiske ruiner og normanniske overtagelse, nådde en effektivitet som ikke hadde sitt motstykke i Europa. Kongens lov og kongens administrasjon forente kongedømmet og gjorde det bortimot uimottagelig for press eller fordømmelse fra Den hellige stol, noe Vilhelm Rufus’ styre demonstrerte.

Vilhelm Rufus arvet den anglo-normanniske bosetningen, dens detaljer er reflektert i «Dommedagsboken» (1086), en oversikt som ikke kunne ha blitt gjort noe annet sted i Europa på denne tiden og et signal på monarkiets makt, men han hadde ikke arvet Vilhelm Erobrerens karisma eller politiske kløkt. I løpet av noe få mistet Vilhelm Rufus sin fars rådgiver og fortrolige, den italiensk-normanniske erkebiskopen av Canterbury, Lanfranc, i 1089.

Store deler av Vilhelms regime ble benyttet til strid med kirken. Etter at Lanfranc døde utsatte og forhalte han å utnevne en ny biskop mens han i mellomtiden innkrevde de geistlige inntekter, noe som var ment å være beskyttet for kirken, og for dette ble han sterkt kritisert. I panikken da han var svært syk i 1093 ble en ny italiensk-normanner gjort til erkebiskop av Canterbury, Anselm av Bec, den største teologen i sin generasjon. Utnevnelsen førte til et stort fiendskap mellom kirken og staten. Anselm var en sterkere tilhenger av gregorianske reformer enn Lanfranc hadde vært. Vilhelm og Anselm var uenige om en rekke kirkelige spørsmål, og det engelske presteskapet som var avhengig av kongen for sine posisjoner var ute av stand til å støtte erkebiskopen offentlig. Vilhelm innkalte til et råd ved Rockingham i 1095 for bringe Anselm under hælen, men denne appellerte til Roma.

I 1097 dro Anselm i eksil og førte sin sak til Den hellige stol. Den nye paven var den diplomatiske og politisk fleksible franske Urban II som ikke var i en posisjon hvor han ønsket flere kongelige fiender. Herskeren i Tyskland støttet en motpave, og Urban kom til en overenskomst med Vilhelm Rufus: Den engelske kongen anerkjente Urban som pave og denne ga sin godkjennelse til å holde de geistlige spørsmål i England i status quo. Vilhelm kunne dessuten kreve inntektene av erkebispedømmet Canterbury så lenge Anselm forble i eksil, noe denne gjorde så lenge Vilhelm levde.

Vilhelm Rufus var mindre dyktig enn sin far å holde orden på de normanniske adelskapets tendens til vold og ulydighet.
I 1095 ville ikke jarlen av Northumbria, Robert de Mowbray, komme til Vilhelms Curia Regis, hans kongelige hoff hvor alle avgjørelsene ble foretatt. Vilhelm ledet deretter en hær mot Northumbria og beseiret jarlen som ble kastet i fengsel. En annen adelsmann, William av Eu, ble også anklaget for forræderi og straffet med kastrasjon og blindet. Det samme året gjorde Vilhelm et mislykket forsøk på å erobre Wales.
Han forsøkte på nytt i 1097 med samme mangel på suksess. Han dro tilbake til Normandie samme år og til 1099 dro han på hærtokt i Frankrike, sikret og holdt nordlige Maine, men mislykket med å overta det franskkontrollerte området Vexin. På den tiden da han døde planla han å erorbre Aquitaine i sørvestlige Frankrike.

Vilhelm hadde også en strid med den skotske kongen Máel Coluim 3, eller Malcolm 3, og tvang ham til betale skatt og underkaste seg i 1091, og han overtok grensebyene i Carlisle og Cumbria i 1092.
I slaget ved Alnwick den 13.november 1093 ble Malcolm og hans sønn Edvard drept og skottekongens bror Donald overtook den skotske tronen. Vilhelm støttet Malcolms sønn Duncan som klarte å overta den skotske tronen i en kort tid før han ble drept. Edgar av Skottland overtok da tronen og erobret Lothian i 1094 og fikk fjernet Donald i 1097 med Vilhelms støtte. Edgar anerkjente Vilhelms herredømme over Lothian og deltok ved Vilhelms hoff.

I 1096 deltok Vilhelms bror Robert Curthose i Det første korstoget. Han trengte penger for å finansiere sitt hærtokt og pantsatte sitt hertugdømme til Vilhelm for en utbetaling på 10 000 merker – en sum tilsvarende en fjerdedel av Vilhelms årlige inntekter. I en demonstrasjon av den normanniske skattleggingens effektivitet skaffet Vilhelm pengene ved å pålegge en ekstra og svært tung og forhatt skatt på hele England. Vilhelm styrte deretter Normandie som hersker i Roberts fravær. Robert kom ikke tilbake for september 1100, en måned etter at Vilhelm døde.

Vilhelm Rufus hadde en beryktet forakt for kirken og hans mest pasjonerte kritikere fantes naturlig nok blant kirkens menn. Eadmer beskriver to hendelser da kongen enten overtalte konverterte jøder til å gå tilbake til jødedommen, eller forsøkte å gjøre det. I løpet av sine strider med Anselm av Canterbury erklærte kongen at han hatet han mye i går, at han hatet mye i dag og at han skulle hate ham mer og mer i morgen og hver eneste dag.

William av Malmesbury beskrev Vilhelms hoff som fylt med feminine unge menn i ekstravagante klær med tilgjort gange med sko med bøyde tupper. Orderic Vitalis nevner de utuktige og sodomitter som hadde velvilje under Vilhelm Rufus’ regjeringstid, og påpekte at det første ordre som Henrik utførte som konge var å se til at hoffmennene klipte sitt lange hår.

Vilhelm 2 Rufus døde 2.august 1100.
Kanskje den mest minneverdige hendelsen i Vilhelm Rufus’ liv var hans død. Det skjedde mens han var på jakt i New Forest. Han ble drept av pil gjennom hjertet, men omstendighetene er fortsatt uklare.
På en klar augustdag i 1100 organiserte Vilhelm en jakttur. En opptegnelse av Orderic Vitalis beskriver forberedelsene til jakten:

...en våpensmed kom inn og viste ham (Rufus) seks piler. Kongen tok straks imot dem med stor tilfredsstillelse, berømmet håndverket og uklar på hva som skulle skje beholdt han fire av dem selv og ga to av dem til Walter Tyrrel... og sa Det er ikke mer enn rett at de skarpeste skal gis til den mann som kan skyte de dødeligste skuddene.

Under den påfølgende jakten spredte selskapet ut da de jagde sitt bytte og Vilhelm og Walter Tirel (eller Tyrell), lord av Poix, ble skilt fra de øvrige. Det var den siste gangen som Vilhelm Rufus ble sett i levende live.
Vilhelm ble gjenfunnet den neste dagen av en gruppe lokale bønder, liggende død i skogen med en pil gjennom brystkassen. Vilhelms lik var blitt etterlatt av adelsmannen hvor han hadde falt. Ettersom med kongens død døde også rikets lov og orden og alle flyktet hjem til sine gods for å sikre sine egne interesser. Legenden sier at det ble opp til en lokal trekullbrenner ved navn Purkis å dra kongens lik til katedralen i Winchester på sin kjerre.

I henhold til historieskriverne var Vilhelms død ikke et mord. Walter og Vilhelm hadde jaget sammen da en av Walters piler ved et ulykkestilfelle traff Vilhelms bryst istedenfor den kronhjort han hadde siktet på. Walter hadde forsøkt å hjelpe kongen, men kunne ikke gjøre noe. Redd for at han ville bli anklaget for mord fikk han panikk, kastet seg på hesten og flyktet. En versjon av denne hendelsen er blitt gitt av William av Malmesbury i Krøniken om engelskmennenes konger (ca. 1128):

Dagen før han døde drømte kongen om at han kom til himmelen. Han våknet brått. Han ga ordre om at lys skulle tennes og forbød sine tjenere om å forlate ham. Neste dag bega han seg til skogen... Han ble fulgt av få personer... Walter Tirel ble med ham mens de andre jagde. Solen var på veg til å gå ned da kongen spente sin bue og slapp av gårde en pil som lett skadet en passerende hjort... Hjorten sprang fortsatt. Kongen fulgte den lenge med øynene og holdt opp hånden for å ikke bli blendet av solen. I det øyeblikket besluttet Walter for å drepe en annen hjort. Herregud! Pilen gjennomboret kongens bryst.
Da han fikk pilen i brystet sa kongen ikke et eneste ord, men han brøt av pilskaftet... Dette påskyndet hans død. Walter kom øyeblikkelig springende, men da han fant ham livløs kastet han seg på sin hest og flyktet i all hast. Det var visselig ingen som forfulgte ham; noen hjalp ham under flukten; andre synes synd på ham.
Kongens kropp ble plassert på en kjerre og transportert til katedralen i Winchester... blod rant fra liket hele vegen. Han ble begravd i tårnet. Neste år raste tårnet sammen. Wilhelm Rufus døde 1100... førti år gammel. Han var en mann som foraktet presteskapet... han hadde en sjel som ikke kunne bli frelst... Han ble elsket av sine soldater, men hatet av folket som han hadde utsatt for plyndring.

For noen historieskrivere var en slik force majeure en rettferdig slutt for en ond konge. Gjennom århundrene har det dog flere ganger blitt antydet at noen av Vilhelms mange fiender var innblandet i den uvanlige hendelsen. Selv historieskrivere fra samtiden har påpekt at det ikke var sannsynlig at en dyktig bueskytter som Walter skulle ha vært i stand til avfyre et sådant dårlige og ulykksalig skudd. Vilhelms bror Henrik, som selv var med på jakten den dagen, dro direkte fordel av dødsfallet da han kort tid etter ble kronet som konge.

Abbed Suger, en annen historieskriver, var Walter Tirels venn og beskyttet ham i eksil i Frankrike. Han skrev senere:

En viss adelsmann, Walter Tirel, påstår å ha skutt kongen med en pil, men jeg har ofte hørt ham si at han ikke hadde vært redd for eller håpet på og høytidelig sverget på at ikke var i den delen av skogen der kongen jaget, eller en gang så ham i skogen hele den dagen.

2. Henrik 1 Vilhjalmsson (født ca. 1068, død 1. desember 1135), var den femte sønnen til Vilhelm Erobreren og det første barnet som ble født i England etter den normanniske erobringen i 1066. Han etterfulgte sin eldre bror Vilhelm 2 Rufus) som konge av England i 1100. Engelsk konge 1100-1135 .
Utstedte Charta Libertatum 1101 som er grunnlaget for den engelske forfatning.
Han beseiret sin eldste bror hertug Robert Curthose og erobret Normandie i 1106.
Henrik ble på 1300-tallet kalt for Beauclerc grunnet sine interesser i boklig kunnskap.

Henrik ble født mellom mai 1068 og mai 1069, sannsynligvis i Selby, Yorkshire i nordøstlige England. Hans mor, dronning Matilda av Flandern, var en etterkommer av Alfred den store, men ikke direkte gjennom den vestsaksiske kongelige linje. Dronning Matilda navnga prins Henrik etter hennes onkel Henrik I av Frankrike. Som den fjerde og yngste sønnen i familien var hans framtidsutsikter å bli biskop og ble derfor gitt en mer omfattende skolegang enn hva som var normalt for en ung adelsmann. Kronikøren William av Malmesbury hevdet at Henrik en gang bemerket at en konge som ikke var lesekyndig var en kronet esel. Han var bestemt den første normanniske konge som snakket engelsk flytende.

William av Malmesbury har gitt følgende samtidsbeskrivelse:

Han var av middels statur, hans hår var sort, men skrinn nær forhodet; hans øyne var mildt og klart, hans brystkasse kraftig, hans kropp muskuløs. Han var spøkefull i høvelige tider, hverken mangfoldighet i forretninger som fikk ham til å være mindre behagelig når han var blant folk. Ikke utstrakt for personlig bekjempende, han bekreftet et utsagn fra Scipio Africanus, - Min mor fødte som general, ikke som soldat - derfor var han ikke mindre i visdom enn til noen annen konge i moderne tid; stridende ved beslutninger heller enn ved sverd. Om han kunne erobret han uten blodsutgytelse; om det ikke var til å unngå, med så lite som mulig.

I 1086 ble Henrik gjort til ridder av sin far i Westminster, men før den tid er lite kjent om hans liv. Han skal ha vært en favoritt hos sin mor og hun testamenterte flere eiendommer til ham som han dog ikke fikk benytte i sin fars levetid.

Uten å arve noe landområdet utnyttet Henrik broren Roberts pengevanskeligheter og for en mindre sum fikk han kjøpt distriktet Cotentin i Normandie. Han forhandlet med sin andre bror, Vilhelm Rufus, om å få råde over arven etter sin mor, men det vekket kun hertugens mistenksomhet og som kastet ham i fengsel. I 1090 kunne Henrik vise sin lojalitet ved på vegne av Robert å slå ned et opprør i Rouen (som broren Vilhelm Rufus hadde oppmuntret). Begge de eldre brødrene ble forsont året etter og sammen fikk de Henrik jagd fra Cotentin. Henrik ble tvunget til å svelge denne fornærmelsen og levde i nær to år i den franske delen av Vexin i relativ fattigdom. Han aksepterte deretter fra borgerne i Domfront et tilbud om å forsvare dem mot den anglo-normanniske Robert av Bellême, 3. jarl av Shrewsbury. Det førte til at han igjen kom til en enighet med Vilhelm Rufus, og gikk da med i brorens krig mot den eldste broren Robert.

Henrik forsøkte å spille sine brødre opp mot hverandre, men til slutt, vaktsomme over Henriks manøvreringer, gikk Vilhelm Rufus og Robert sammen og undertegnet en avtale som var ment å forhindre at prins Henrik fikk tilgang til deres riker ved at de gjensidig forpliktet seg til at om enten kong Vilhelm eller hertug Robert døde uten en arving, skulle deres to herredømmer fra deres far igjen bli forent av den overlevende som den andre.

I 1096 dro hertug Robert for å delta i det første korstoget. På den tiden var han ekstremt pengelens og han pantsatte sitt hertugdømme Normandie til sin bror Vilhelm for en sum av 10 000 mark. Henrik var da i Vilhelms tjeneste, og han deltok i det kongelige jaktselskapet på den dagen da Vilhelm døde, den 2. august 1100. Hadde Robert vært i Normandie kunne han ha krevd den engelske tronen etter sin bror, men Robert kom først tilbake til sitt hertugdømme en måned etter Henriks kroning.

Henriks regime er bemerkelsesverdig for dens politiske opportunisme. Hans plass i rekkefølgen til tronen ble bekreftet mens han bror Robert var unna av vegen på det første korstoget og begynnelsen av hans kongedømme var opptatt med krigføring mot broren for kontroll over både England og Normandie etter deres atskillelse etter farens død i 1087. Da han ble kronet konge signerte han et historisk frihetsbrev som underla kongen loven. Dette frihetsbrevet bebudet Magna Carta.
Her lovte Henrik å sikre kirken og adels rettigheter og stille kongen inn under loven. Han fengslet den mislikte Ranulf Flambard, Vilhelm Rufus’ sjefsminister og fikk således populær støtte blant det engelske folk.

Henriks kongedømme var fylt med lovmessige og finansielle reformer og han var en dyktig administrator. Han etablerte et system av reisende dommere og et profesjonelt statsbyråkrati, med blant annet en finansminister, exchequer, for å håndtere kronens finansier. På mange måter var Henriks styre den spede begynnelsen på den moderne statsmakten England.

Ulikhetene og motsetningene mellom den engelske og normanniske befolkningene begynte å jevne seg ut i løpet av hans regime. Selv giftet Henrik seg med en datter av det gamle engelske kongehuset, noe som var en stor symbolhandling. Henrik kranglet med Anselm, erkebiskop av Canterbury, som hevdet at kongen ikke hadde rett til å utnevnte biskoper, og for en tid gikk Anselm i landflyktighet, men til slutt måtte Henrik bøye av og inngikk fred med kirken.

Henrik tilbakekalte også erkebiskop Anselm fra hans landflyktighet og Anselm ga prekener til kongens ære. Til tross for den nye alliansen mellom kirken og kronen kunne ikke Anselm komme tilbake uten bestemte betingelser. Anselm måtte motta fra Henrik, i egen person, innsettingen til hans tidligere posisjon som erkebiskop, noe som var i konflikt med pavens beordring. Henrik nektet å frafalle de privilegier som hans forgjengere hadde sittet med, at kongen hadde retten til å utnevne biskoper.
I drakampen mellom Anselm og Henrik førte til at det politiske spørsmålet skulle legges fram for paven. To ambassadører ble sent til Roma og pave Paschalis II med spørsmålet om berettigelsen av Henriks innsettingsrett. Paven dømte til fordel for sin erkebiskop, men Henrik holdt likevel fast på sin rett, og i 1103 dro Anselm selv og utsendinger fra kongen til Roma. Paven bestemte igjen til fordel for kirken, og truet med bannlysing for alle de som forhindret den.

Uten mulighet til å dra tilbake til England dro Anselm til Lyon for å vente på pavens neste handling.
I 1105 bannlyste paven den engelske kongen. Henrik ble nå tvunget til å reagere, fikk arrangert et møte med pave Paschalis 2 og en forsoning ble etablert. I 1106 fikk Anselm tillatelse til å komme tilbake til England og med pavens autoritet for å fjerne bannlysningen.
Først i 1107 ble den lange krangelen om innsettingsrett endelig løst med et kompromiss i et konkordat i London hvor Henrik hevdet hans rett til å innsette hans biskoper og abbeder, men uten at disse fulgte sedvanen å gi hyllest for temporalities (landområdene knyttet til bispedømmene), og de gjenstående årene av Anselms liv var da knyttet til hans arbeid ved sitt erkebispesete til han døde i 1109.

Den 11. november 1100 giftet Henrik seg med Edith, datter av kong Malcolm 3 av Skottland. Ettersom Edith også var niese av Edgar Ætheling og oldebarn av Edvard Bekjennerens halvbror på farsiden, Edmund 2 av England, var ekteskapet en forening av den normanniske slektslinjen med den gammelengelske kongeslekten. Ekteskapet var ikke noe som gledet de normanniske baronene og som en konsesjon av deres følsomhet endret Edith navn til Matilda da hun ble dronning. Den andre siden av den samme saken var at Henrik ble langt mer akseptabel for den angelsaksiske befolkningen.

Edith vise seg som en god og meget respektert dronning. Hun fulgte sin mors eksempel, den hellige Margaret av Skottland, og henga seg til gode gjerninger, og skal etter sigende ha vasket beina til de fattige. Selv om Henrik var notorisk utro til sin dronning, var deres ekteskap tilsynelatende lykkelig.

Dronning Matilda (Edith) døde den 1.mai 1119 ved palasset i Westminster. Hun ble gravlagt i Westminster Abbey. Henrik fikk 2 barn med sin dronning:

- Maud av England (Matilda) (ca.februar 1102 – 10.september 1167). Hun ble først gift med Henrik 5 av Det tysk-romerske rike, og andre gang med Geoffrey 5, greve av Anjou, og fikk en arving i andre ekteskap.

- William Adelin, (5.august 1103 – 25.november 1120). Han giftet seg med Matilda (død 1154), datter av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou. William døde i skipsulykken med Det hvite skip.

Ranulf Flambard, som satt fengslet i Tower of London, gjorde en dristig flykt, kom seg over Den engelske kanal og slo seg sammen med hertug Robert Curthose i Normandie i 1101. Robert, ved å være den eldre bror, betraktet England som hans farsarv og det brøt ut krig over spørsmålet.

I 1101 forsøkte Robert Curthose å erobre den engelske kronen fra kong Henrik, egget av Ranulf Flambard og andre anglo-normanniske baroner.
I juli samme år gjorde Robert invasjon ved Portsmouth. Robert av Bellême og andre normanniske baroner gikk over til Roberts side, men Vilhelm Rufus’ tidligere hoff ledet av Robert de Beaumont, 1. jarl av Leicester, sammen med kirken, støttet den innsatte kong Henrik. Beaumont og broren hadde vært tilstede ved New Forest da Vilhelm Rufus døde under mystiske omstendigheter, men sverget straks troskap til Henrik som belønnet ham med jarledømmet Leicester. Samtidig mistet han sine eiendommer i Normandie ved at disse ble konfiskert av Guillaume av Evreaux og Raoul de Tosny med makt under påskuddet at Beaumont hadde voldt dem skade gjennom sine råd til kongen.

Mot denne makten verget Robert Curthose og hans å møte disse i åpen kamp. Han manglet også populær støtte i England. Isteden ble det forhandlet en fredsavtale, den såkalte Alton-traktaten, hvor de to brødrene signert på at Robert anerkjente Henrik som konge av England i bytte for en årlig utbetaling på 2 000 mark og andre innrømmelser som at den engelske tronen overga sine normanniske landområder. Avtalen avsluttet den den truende krisen midlertidig. Robert og hans hær trakk seg tilbake til Normandie uten at et sverdslag var blitt utvekslet.

For Henrik var avtalen åpenbart kun ment for å skaffe seg et pusterom.
I 1105, for å få sluttet på utbetalingene til broren, ledet Henrik en invasjonsstyrke over den engelske kanal. Det var første gangen i historien at England invaderte det som siden skulle bli arvefienden Frankrike. Han erobret først Bayeux og Caen, men ble deretter personlig tvunget til avbryte felttoget grunnet de pressede politiske problemene med erkebiskop Anselm og innsettingsretten (se overfor). Med disse løst var han igjen tilbake i Normandie i løpet av sommeren 1106.

Etter hurtig å ha erobret det befestete klosteret i Saint-Pierre-sur-Dives i nærheten av Falaise vendte Henrik og hæren sørover og beleiret festningen Tinchebray på en høyde overfor byen av samme navn. Tinchebray lå på grensen av fylket Mortain i sørvestlige Normandie, og ble holdt av en av de få betydningsfulle grevene som fortsatt var lojale til hertug Robert.

Hertug Robert kom med sine styrker for å bryte Henriks beleiring, og etter noen fånyttige forhandlinger var kamp uunngåelig. Om morgenen den 28. september 1106, nøyaktig 40 år etter at Vilhelm Erobreren invaderte England, sto det avgjørende slaget mellom hans to sønner, Robert Curthose og Henry Beauclerc. Kampen var uventet og uforberedt. Henrik og hans arme kom marsjerende sørover fra Barfleur mot Domfront mens Robert marsjerte Falaise mot Mortain. De møttes ved vegkryssingen ved Tinchebray og slaget strakte seg ut over flere kilometer. Stedet hvor det meste av slaget foregikk er ved landsbyens idrettsplass i dag. Den viktigste delen av kampen i seg selv varte kun en time, og da Henrik lot en skjult reserveavdeling angripe fikk han overtaket. Robert forsøkte å ta til flukten, men ble tatt til fange ved et sted 3 km nord for Tinchebray. En bondegård ved navn - Prise - står i dag på samme sted ved motervegen D22 og en gravstein dekorert med tre riddere står ikke langt unna ved den samme vegen.

De fleste i Roberts hær ble tatt til fange eller drept. Foruten Robert Curthose selv ble også følgende tatt til fange: Edgar Ætheling, onkel av Henriks hustru og tidligere krevd Englands trone, og William, greve av Mortain, en uforsonlig fiende av Henrik.

De fleste av fangene ble løslatt, men Robert Curthose og William av Mortain tilbrakte resten av livet i fangenskap. I overmot lot Henrik brorens sønn, William Clito, bli satt i et behagelig forvaring som han senere rømte fra og siden bisto opposisjonen mot den engelske tronen. Robert Curthose ble derimot sittende innesperret resten av livet. Først ble han oppbevart i Tower of London, deretter overført til festningen Devizes Castle i den engelske byen Devizes i Wiltshire i de neste tyve årene før han ble flyttet til Cardiff Castle. Ved Cardiff gjorde han et forsøk på rømme. Mens han var ute og red gjorde han et desperat forsøk på å ri vekk, men hesten ble dratt ned i myr og han ble tatt til fange på nytt. For å forhindre nye rømningsforsøk fikk Henrik sin brors øyne brent ut. Robert døde ved Cardiff i 1134. Han var da i begynnelsen av 80-årene.

Henrik tok hertugdømmet Normandie som en besittelse under kongeriket England og forente således sin fars rike. Selv etter at han hatt tatt kontroll over hertugdømmet verget han seg fra å bruke tittelen hertug. Han styrte det som konge av England. Grunnen var at hertugen av Normandie var formelt en vasall under den franske krone, og den franske kongen presset på for at han skulle gi sin hyllest som vasall. Som konge i sin egen rett var Henrik uvillig til adlyde og fikk isteden sin sønn William Adelin utnevnt, om enn i navnet, som hertug i 1115 og den franske kongen aksepterte til slutt dette i 1120.

I 1131 i et forsøk på å redusere vanskelighetene i Normandie fikk han forlovet sin eldste sønn William Adelin til datteren av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou, den gang en bekymringsfull motstander. Ekteskapet ble inngått i 1119. Åtte år senere, etter Williams beklagelige død, ble en langt mer betydningsfull allianse inngått mellom Henriks datter Maud (Matilda) og Fulkos sønn Geoffrey Plantagenet, som til slutt førte til at de to rikene ble forent under av konge Huset Plantagenet.

Henrik var også kjent for å være hardhendt når det var behov for det. Han lot en gang en forrædersk borger ved navn Conan Pilatus bli kastet fra tårnet i Rouen, tårnet har siden blitt kjent som - Conan's Leap - eller - Conans sprang.
Ved en annen anledning som skjedde i 1119 utveksling Henriks svigersønn, Eustace de Pacy, og Ralph Harnec, constable av Ivry, gisler i form av den enes sønn og den andres døtre. Av en ukjent grunn lot Eustace den unge mannen bli blindet, og den rasende Ralph Harnec forlangte å gjøre det samme med pikene. Kong Henrik ga ham tillatelse til å gjøre dette mot de to pikene som også var hans egne barnebarn. Eustace og hans hustru Juliane ble rasende og truet med å gjøre opprør. Henrik arrangerte et møte med sin datter i Breteuil. Der forsøkte Juliane å rette en armbrøst mot sin far og myrde ham. Hun ble tatt til fange og holdt i forvaring i en festning, men unnslapp ved å hoppe ut av et vindu og ned i vollgraven.
Først noen år senere ble Henrik forsont med sin svigersønn og datter.

Tragedien rammet England og Henrik 1 som et sjokk da hans eneste legitime sønn William Adelin på veg tilbake fra Normandie druknet i Den engelske kanal, i tragedien med Det hvite skipet den 25.november 1120 Han var kun 17 år gammel da skipet grunnstøtte. Blant de omkomne var flere av Henriks slektninger og kremen av Englands unge adel. William hadde kommet seg ombord i livbåt, men snudde for å redde sin halvsøster, men de desperate skipbrudne kastet seg ombord i livbåten, veltet den og alle unntatt en druknet.

Her døde også med William, Richard, en annen av kongens sønner, som en kvinne uten rang før hans tiltredelse hadde født ham, en tapper ungdom, og kjær for sin far for sin lydighet; Richard d'Avranches, andre jarl av Chester, og hans bror Otheur; Geoffrey Ridel; Walter av Everci; Geoffrey, erkediakon av Hereford; grevinnen av Perche, kongens datter; grevinnen av Chester; kongens niese Lucia-Mahaut of Blois; og mange andre... Intet annet skip brakte så mye sorg til England, skrev William av Malmesbury.

Katastrofen var middelalderens utgave av Titanic-forliset. Henrik var overveldet av personlig sorg, men sto også overfor politiske problemer da han ikke lenger hadde en opplagt arving til det rike han møysommelig hadde fått konstruert ved hjelp av diplomatiske evner og allianser.

I et håp om å skaffe seg en ny mannlig arving giftet Henrik seg den 29.januar 1121 med den unge og vakre Adeliza av Louvain, født samme år som hans avdøde sønn, datter av Godefroid 1 av Louvain, hertug av Nedre Lorraine og landgreve av Brabant, men dette ekteskapet produserte ingen arving. Sittende uten en mannlig arving tok Henrik det hittil ukjente skritt å få sine baroner til å sverge troskap til hans datter keiserinne Maud av England, enke etter keiser Henrik 5, som hans arving og etterfølger.

Henrik besøkte Normandie i 1135 for besøke sine unge barnebarn, barna til Maud og Geoffrey. Han hadde store glede av sine barnebarn, men kom snart i krangel med sin datter og svigersønn, og disse stridene førte til at han ble lengre i Normandie enn han opprinnelig hadde planlagt.

Henrik døde den 1. desember 1135 fra matforgiftning etter - en forspising på niøyer - noe han var spesielt glad i, ved Saint-Denis-en-Lyons (i dag Lyons-la-Forêt) i Normandie. Liket ble sydd inn i en okse for å bevare legemet ved frakten til England, og ble gravlagt i Reading Abbey, som han hadde grunnlagt 14 år tidligere.

Hans testamente betinget at han skulle bli etterfulgt av sin datter, keiserinne Maud (Matilda). Selv om Henriks baroner hadde sverget troskap og lydighet til hans datter som deres dronning, var hennes kjønn og hennes ekteskap med Huset Anjou, en fiende av normannerne, et problem, og tillot Henriks nevø, Stefan av Blois, å komme til England og kreve tronen med populær støtte.

Mens England hadde hatt stort fredelige tider og vekst under Henrik, blant annet ved at han tok krigen og slagene i Normandie framfor England, betydde hans død en slutt på den innenlandske stabiliteten og til en opprivende strid mellom tidligere keiserinnen Maud og Stefan. Den førte til en lang borgerkrig som karakterisert som kaoset eller anarkiet - det engelske kaos under Stefan.

3. Stefan av Blois (født ca.1096, død 25.oktober 1154), dattersønn til Vilhelm 1. Engelsk konge 1135-1154, den eneste konge av England fra huset Blois.
Stefan ble født i Blois i Frankrike, og var sønn av grev Stefan av Blois og Adela av Normandie. Theobald 2 av Champagne og Henry av Blois, biskop av Winchester, var hans brødre.
Han ble i 1106, omkring 10 år gammel, sendt til det engelske hoffet for å oppdras his sin onkel, Henrik 1. Omkring 1115 ble han greve av Mortain, og omkring 1125 giftet han seg med Matilda av Boulogne som kort tid etter ble grevinne av Boulogne.
I 1128 ble Stefan hennes medhersker i Boulogne, noe som varte til 1150. Året etter ble grevskapet gitt til sønnen Eustace. Ettersom Eustace døde barnløs gikk tittelen videre til Stefans nest eldste sønn, William.

Stefan var altså barnebarn av Vilhelm Erobreren gjennom sin mor, og krevde derfor tronen ved Henrik 1's død.
For å støtte sitt krav hevdet han at onkelen Henrik 1 hadde skiftet mening på dødsleiet og ville ha ham som tronarving. Han oppnådde å bli kronet, og fikk da raskt støtte fra flertallet av baronene og fra pave Innocens 2.

De første årene av hans regjeringstid var fredelige, men innen 1139 hadde han fått ry for å være svak og ubesluttsom, og landet gikk mot en borgerkrigstid kjent som Kaoset under Stefan.

Stefan hadde en rekke egenskaper som på overflaten skulle gjort ham egnet som konge:

Høy byrd, avstamning fra Wilhelm Erobreren, godt utseende, mot og en vennlig natur.

Men han manglet den hensynsløsheten som kunne være nødvendig i det som var hensynsløse tider. Walter Map skrev om ham at han var dyktig i krigskunst, men i andre henseender var han enfoldig.

Stefan ble stilt overfor keiserinne Matildas styrker flere ganger, blant annet i slaget ved Lincoln og slaget om Beverston Castle.
Før slaget ved Lincoln den 2.februar 1141 opplevde han flere dårlige jærtegn. Han stod mot de opprørske baronene Robert, 1. jarl av Gloucester (keiserinne Matildas uektefødte halvbror) og Ranulph de Gernon, 2. jarl av Chester. Kongen kjempet så hardt i slaget at stridsøksen brast; han trakk et sverd og kjempet videre til det også brast. Deretter ble han tatt til fange av en ridder ved navn William de Cahagnes, og brakt til sin kusine, keiserinne Matilda.

Han ble fengslet i Bristol, men hans kone, grevinne Matilda, klarte å holde gløden oppe, og keiserinnen ble snart jaget fra London. Da jarlen av Gloucester, hennes beste kommandant i felten, ble tatt til fange, måtte hun slippe Stefan fri, og i november 1141 kunne han igjen sette seg på tronen. I desember 1142 ble keiserinnen beleiret i Oxford, men hun klarte å komme seg over snødekte jorder til Wallingford Castle, som ble kontrollert av hennes støttespiller Brian FitzCount.

I 1147 sluttet keiserinne Matildas mindreårige sønn Henrik Plantagenet seg til krigen. Han samlet en liten styrke av leiesoldater, og invaderte England. Ryktene om hans styrke skremte Stefans våpenbrødre, selv om det egentlig dreide som en en svært liten hær. Etter å ha tapt to slag, og uten penger til å betale leiesoldatene, måtte Henrik vende seg til sin onkel Robert for å få hjelp, men ble da avvist. Desperat vendte han seg i hemmelighet til Stefan for å få penger til å betale soldatene. Gesta Stephani forteller at da han fikk meldingen hørte kongen, som alltid var full av nåde og kjærlighet, på den unge mannen; kongen gav Henrik de midler han trengte. Det fantes rykter om at Stefan var guttens biologiske far, men til tross for den meget generøse gaven til en som nettopp hadde forsøkt å styrte ham finnes det ikke noe bevis for dette.

Stefan klamret seg til tronen resten av sin levetid. Etter et uavklart sammenstøt med Henrik Plantagenet ved Wallingford, og sønnen Eustaces død i 1153, ble han overtalt til å inngå en avtale med keiserinne Matilda. Ifølge Wallingford-traktaten (også kjent som Winchester-traktaten), skulle hennes sønn Henrik etterfølge ham som Henrik 2 av England.

Kongen døde i Dover Priory i Dover, og ble gravlagt i Faversham Abbey som han hadde grunnlagt sammen med sin kone grevinne Matilda i 1147.

Stefan ble etterfulgt av Henrik 2 fra huset Angevin.

4. Henrik 2 av England (født 5.mars 1133 i Le Mans, Frankrike, død 6.juli 1189) styrte som konge av England (1154–1189), greve av Anjou, hertug av Normandie, hertug av Aquitaine, hertug av Gascogne, greve av Nantes, lord av Irland og kontrollerte til ulike tider deler av Wales, Skottland og vestlige Frankrike.
Henrik var den første av Huset Plantagenet til å styre England, og var oldebarn av den normanniske Vilhelm Erobreren.
Henrik var den første som benyttet tittelen - konge av England – i motsetning til - konge av de engelske - , og og var en av de mest effektive av Englands monarker.
Han ble i sin samtid også kalt for Henrik Curtmantle (kortkåpe), fordi han benyttet en kåpe som var kortere enn hans forgjengere.

Den 18.mai 1152 ved Poitiers, da han var 19 år gammel, giftet han seg med Eleonore av Aquitaine, som var omtrent 12 år eldre enn Henrik, og bryllupet skjedde uten den pomp og prakt som var passende for deres rang. Grunnen var delvis at Eleonore kun seks uker tidligere hadde blitt skilt fra kong Ludvig 7 av Frankrike. Eleonore hadde fått 2 døtre med den franske kongen, men ingen sønn.

Ekteskapet mellom Eleonore og Henrik var basert på fornuft, og til tross for aldersforskjellen synes det som om det innledningsvis var basert på en viss grad av ømhet, og ekteskapet produserte hele 5 sønner og 3 døtre:

Vilhelm, Henrik, Rikard, Geoffrey, Johan, Matilda, Eleonore, og Johanna.

Etter hvert ble det derimot stadig kjøligere mellom ektefellene inntil det døde ut. En av årsakene til at det oppstod strid mellom ektefellene var at Eleonore oppmuntret sine sønner til å gå til væpnet opprør mot sin far i 1173. Henrik satte da Eleonore i et fangenskap som varte i 15 år.

Han overtok tronen i kjølvannet av kaoset som Stefans regime hadde ført til. Han var kun 21 år gammel, men var likevel en erfaren statsmann og hele livet var han preget av en rastløs energi. Som sin bestefar Henrik 1 av England hadde Henrik 2 en framstående kunnskap om lovverket. Han likte å omgås lærde, og var selv boklærd, språkmektig, og hadde blant annet en ypperlig latin. Når det var mulig deltok han i egen person i rådene. Hans interesser i økonomi var reflektert i hans egen måteholdne livsstil. Han kledde seg enkelt unntatt når tradisjonen dikterte noe annet og han spiste en sparsommelig kost.
Han var fordringsløs og menget seg like lett med alle klasser. Den samtidige Walter Map skrev at kongen - Han tok ikke på seg å tenke høye tanker, hans tunge svellet aldri av opprømt språk; han forherliget ikke seg selv som mer enn en mann.

Henrik overlevde kriger, opprør, strid til han kunne herske et av de mektigste europeiske kongedømmer i middelalderen. Han reformerte det normanniske styret og skapte en regjering og en administrasjon som var dyktig og selvgående, også i de tider da kongen var utenlands. Adelen hadde under Stefan manipulert føydal lov for å underminere kongelig autoritet, og Henrik 2 satte i gang mange reformer som svekket de tradisjonelle føydale båndene og styrket kongens posisjon. Festninger som var blitt reist under borgerkrigen ble revet. Økt beskatning erstattet stor grad militærtjeneste som vasallenes viktigste plikt, noe som gjorde kongen mindre avhengig av adelen, og som uansett var mindre interessert i å utkjempe en krig utenfor England.

Henrik utvidet sitt område på de britiske øyer på to måter. Først tok han Cumbria og Northumbria fra Malcolm 4 av Skottland, og fastsatte grensen i nord. Hans kampanjer i Wales var mindre vellykte og innebar ikke erobring, men han invaderte Irland og sikret engelsk tilstedeværelse og overherredømme på øya. De besittelser som han hersket over på kontinentet, og som han satte sine sønner til å herske over som sine vasaller innbefattet de følgende land: Bretagne, Maine, Poitou, Touraine, Gascogne, Anjou, Aquitaine, og Normandie. Henrik II var teknisk sett en føydal vasall av den franske kongen, men i virkeligheten eide han større områder, hadde større inntekter og var langt mektigere enn sin franske overherre.

Forsøket på å fordele sine besittelser og riker blant sine tallrike sønner resulterte i mange problemer for kong Henrik. Kongens plan om en velordnet overføring av makt til Henrik den unge konge var avhengig av i hvilken grad sønnen Henrik greide å styre, og i hvilken grad hans brødre ga ham hyllest for sine landområder. Imidlertid nektet den kanskje hardeste og mest ambisiøse av sønnene, Rikard Løvehjerte, å underkaste seg sin bror da de hadde samme mor og far og slektskap.

Henrik 2's plan om å dele sine omfattende besittelser og titler skapte sjalusi og vekket forræderi fra hans sønner. På oppmuntring fra blant annet deres mor, Eleonore av Aquitaine, gjorde de opprør mot sin far flere ganger, ofte med den franske kongen som alliert.
At to av dem døde, i 1183 og 1186, endret ikke opprørslysten og viljen til å gå imot faren.
Da Henrik 2 begynte å eldes ble han angrepet av sin dyktigste sønn, Rikard, som i fellesskap med Filip 2 August av Frankrike beseiret ham i 1189. Henrik 2 ble tvunget til en ydmykende fredsavtale og døde selv to dager etter.

Svak, syk og forlatt av alle, unntatt en sønn utenfor ekteskap, Geoffrey, døde Henrik i Chinon den 6.juli 1189, 56 år gammel. Hans legitime sønner, har krønikene latt ham si, var de virkelige bastardene.
Den seirende prins Rikard viste senere sin respekt for Henriks lik da det ble fraktet til Fontevraud-klosteret hvor det i henhold til Roger av Wendover - blod strømmet fra neseborene fra den avdøde som om... indignert over tilstedeværelsen av den man antok hadde medvirket til hans død.
Henriks eldste overlevende sønn og erobrer ble kronet - ved Guds nåde, kong Rikard 1 av England - ved Westminster den 1.september 1189. Hans første handling som konge var å sende bud om at moren, Henriks hustru, dronning Eleonore av Aquitaine, skulle bli løslatt fra det fangenskap som Henrik hadde sendt henne til de siste årene.



The founding of Normandy bears a similarity to the way Danelaw came into existence in England some years earlier. The possible founding of Normandy may have been a direct result of the difficulty they found themselves in when invading England, now that it was becoming more organized in resisting them.

By the early 900s, Viking raids were common place in northern Europe, including France. To allay these attacks, Charles the Simple, in 911 made apact with the leader of the Vikings. This Dane was known as Rollo. As a condition of the peace, he accepted baptism. In return he was given an areaoff the north eastern cost of France which later became known as Normandy, which loosely translates as North man. He was renamed Robert and married princess Gisele, who was the daughter of Charles the Simple.

When she died a few years later, he returned to a former mistress by the name of Poppa. Poppa's father was Count Beranger of Bayeux who he had killed in battle.

Rollo and Poppa had a son name William Longsword who later became William 1 Duke of Normandy. William married a woman named Luitgard and together had a son and heir who later inherited his fathers title.

Richard 1 or the fearless as he became known, married a French princess but maintained a mistress on the side. She was known as Gunnor. Gunnor bore all of Richard's children. Gunnor was from an important Danish family and eventually married him on the princess's death.

This meeting with Gunnor is steeped in French folklore. When Richard was out hunting, he stayed on the property of one of his subjects. It was normal in that period for the husband to offer his wife for the lords comfort. His quick thinking wife introduced her sister Gunnor to Richard. They immediately fell in love and were soon meeting on a regular basis. From this liaison came all Richard's children. How many children there were is uncertain but at least 4 are known.

Richard 2 who followed his father and was known as the Good. Emma, who eventually married Aethelred the Unready and Canute, who in turn became kings of England.

Grandson's to Richard 1 and Gunnor were Richard 3 who followed his father as Duke of Normandy then by his younger brother Robert 1 the magnificent.

Even more folklore surrounds how Robert met and fell in love with Arletta. Her real name was Herleva but became known as Arletta later.
The story goes that in 1027 Robert was returning to his castle in Falaise when he set eyes upon a girl washing her clothes in the river near by. When Robert saw her, he was immediately attracted by her beauty. Both would have been about 17 or 18 at the time. Unable to get her out of his mind, he sent a messenger to her to arrange a meeting. Expecting her to readily agree, it must of come as a shock when she refused unless she came in broad daylight, mounted, and through the main gate. When Robert was informed, he agreed.

Within one year a baby boy was born and was named William. The William who would later be known as the Conqueror and King William of England. Never would the father named Fulbert, a leather Tanner, have thought that he would have a daughter who would bear a son that would later become the King of England.

For some strange reason better known to himself, Robert decided that he needed to go to the Holy Land to do penance. He left the 8 year old William with trusted guardians until his return. In his own mind he knew he was not going to return.

When the death of Robert became known, the power struggle began. William had to be removed one way or another. It began with the murder of his guardian, Gilbert of Brionne followed by his tutor, Thurold. Osbern, his seneschal was the next to die. He was murdered with a knife in Le Vaundreuil castle while he slept. What the murderer didn't realize was that the boy William was sleeping in the same bed next to him.
William mysteriously disappeared for his own safety for five or six years. He possibly was entrusted to a common loyal family who brought him up as a their son so as not to allow his identity to become known. William never lost site of his position however, which seems to indicate he was still being kept in touch with events at court.

Around 1045, William now 17 was ready to recapture his birthright. With a band of loyal followers he returned to his home in Falaise. Here he appealed for the townsfolk's help to regain the castle. Reminding them of his origin and of his father, managed to rally their support. The castle was captured from the Dane, Toustain, who managed to escape with his life. The first stage of William's return was complete.

William's position was still not secure. The re-emergence of William sent shock waves through Normandy. Illegitimacy was the rule rather than the exception at this time in Normandy from William Longsword down. Family ties were not as strong as they were in England. Bearing this in mind it is no wonder that in 1046, his own cousin, Guy of Brionne plotted William's death.

Unfortunately for Guy, the plot was discovered by William's jester named Gollet. Gollet was possibly performing in Bayeux when he overheard their plans. He immediately left and rode to William in Valognes. Here William was intending to spend the night. When informed, he immediately rode to Bayeux, and passed the execution squad riding in the other direction. Passing straight through Bayeux, he met a knight who directed him home to Falaise. William learnt a lesson from this near miss that would make him much harder and less forgiving in the future. He appealed to King Henry 1 for support as the king had promised to care for the boy during Robert's penance.

William was now 20 years old and the struggle for power came to a head. Whoever won this battle would be unchallenged as the Duke of Normandy. William and the Kings men on one side and an Armada of his opponents on the other. The battle took place at Val-es-Dunes and William was victorious. He was immediately knighted by the king. Guy of Brionne was captured but later released and exiled to Burgundy. Normandy was again a strong force tobe reckoned with.

With year of 1051 heralded a strange period. During this year, it is thought, William used the exiling of Godwin to Flanders to visit Edward the Confessor in England. Edward spent most of his youth in France, so probably welcomed this visit. Why William chose to visit Edward at all is open to question. Did he have eyes on the English throne by appealing to a kingsman. Whatever happened on this trip, words were exchanged that gave William the impressionthat when Edward died, he would automatically become the new king of England. If that was his plan, he could not have picked a better time with the Godwins in disgrace.

William decided to get married and approached The amiable Count Balduin of Flanders, for the hand of his daughter, Matilda. Matilda flatly refused, saying that she would rather be a nun than to marry a bastard. On hearing this, William immediately rode to the Counts castle in Lille and a meeting with her. When she again refused, legend has it that he gave her a good beating. She seemed to respond to this.
They were married and remained faithful toeach other until William's death in 1087. If William and Matilda were happily married, the Pope was not happy about it. It was seen as a sin if there was any intermarrying of cousins. The relationship was so distant that there must have been other reasons for Pope Leo 9's action.

The result was excommunication for them along with the whole of Normandy. This must have been very disturbing to William and his subjects. William flatly refused to annul the marriage, so the ban stayed in force. William had a loyal friend named Lanfranc, who became the prior of Bec in 1045 and later, following the Norman Conquest, Archbishop of Canterbury in 1070. Lanfranc managed to persuade the new Pope named Nicholas 2 to rescind the order on the grounds that it would be politically unwise to return Matilda to her father, as it would be seen as a gross insult, and could possibly lead to war. It was not agreed to without cost.
For absolution, William was ordered to build a monastery and nunnery in Caen. These still stand today and are known as the Abbaye-aux-Hommes and the Abbaye-aux-Dames.
He was also ordered to build a number of hospitals in various locations.

William and Matilda had 4 sons and 4 daughters. Robert Shorthose, William Rufus, Henry Beauclerc, Richard, Constance, Adelisa, Adelaide and Adela.

It was not all plain sailing for William. Normandy was always the subject of attack from neighbours. William's leadership reigned supreme. He was not adverse to crossing over his own borders himself.

When in 1054, King Henry 1, who had so willingly supported him against Guy of Brionne, suddenly annulled the treaty made between Charles the Simple and Rollo in 911. William prepared for an attack. The king supported by Angevins and Gauls invaded Normandy and inflicted many casualties. William refused to admit defeat by going on the offensive. he crossed his border and captured those responsible.

He was now possibly the most powerful man in France beneath the king. By 1062 he had increased the size of his kingdom by capturing the area known as Maine to the south.

In 1064 news came from Guy of Ponthieu that he had captured someone that William might be interested to meet at the right price. That someone was Duke Harold Godwinson the future king of England. William would not pay Guy a ransom for Harold but used disguised threats which seemed to work, as Harold was handed over to him.

The news of the coronation of Harold a few months earlier must have infuriated William. After Harold's oath of 1064 and the promise made to him by Edward the Confessor, he must have considered all his options until he was left with only one.

To this end, he prepared

Family/Spouse: Mathilda av Flandern. Mathilda died about 1083. [Group Sheet] [Family Chart]

Judith married Toste Godwinson in Sep 1051. Toste (son of Godwin (Gudine) Wulfnothsen av Wessex and Gyda Torkilsdatter) died on 25 Sep 1066 in Stamford Bridge, Yorkshire, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Judith married Welf av Bayern in 1070. Welf died on 6 Nov 1101 in Pafos, Kypros. [Group Sheet] [Family Chart]

Kristina married Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1" about 1095. Mstislav (son of Vladimir Monomachus, "Vladimir 2" and Gyda Haraldsdatter) was born on 01 Jun 1076 in Turiv, Ukraina; died on 14 Apr 1132. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1125, Sverige; Konge av uppsveaerne og østgøtene.

Notes:

Occupation:
Ragnvald Knaphøvde (Knapphode) var konge av Sverige i 1125-1126 og blir bare nevnt i vestgøtalovens kongeliste.

Hans foreldre er ukjent, men det har vært antydet at han kan ha vært en sønn av en Olof Nøskonung eller Inge Stenkilsson den eldre, men han var uansett i slekt med den stenkilske ætten eller med de gamle kongene fra Uppsala for å kunne bli valgt til konge.

I og med kong Inge den yngres død på begynnelsen av 1120-tallet kom Sverige inn i en urolig tid. Det historiske kildegrunnlaget for perioden er magert, men en av de personer som navnes er kong Ragnvald Knaphøvde.
Han ble på midten av 1120-tallet valgt til konge av uppsveaerne og østgøtene. Vestgøtene hadde derimot valgt den danske prinsen Magnus den sterke til sin konge.

Da Ragnvald hadde blitt valgt til konge ved Morasteinen bega han seg ut på den obligatoriske reisen rundt i Sverige, den såkalte - Eriksgata - for å bli akseptert som konge ved de lokale tingene.
Da han kom til Vestergøtaland, men uten å ha sikret seg gisler i henhold til gammel sed og skikk ble han overfalt av lagmannen og bøndene og slått i hjel ved Karleby i nærheten av dagens Falkøping i 1126.

Tilnavnet knaphøvde kommer av at Ragnvald skal ha hatt et særdeles lite og rundt hode.

Hans datter Ingrid Ragnvaldsdatter (død en gang etter 1161) ble gift med kong Harald Gille, konge av Norge i tiden 1130-1136, og hun fødte ham Inge Haraldsson, også kalt for Inge Krokrygg (1135-1161).

Died:
Ragnvald skal ha blitt overfalt av lagmannen og bøndene og slått i hjel ved Karleby i nærheten av dagens Falköping.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1055, Northumberland, England; Jarl av Northumbria.

Notes:

Occupation:
Først litt om stedet, Northumberland, som har sin opprinnelse i kongedømmet Northumbria, og var et av de angelsaksiske kongedømmene i England i middelalderen. Navnet kommer av at området lå nord for elven Humber, opp til Firth of Forth. Det var et av kongedømmene i heptarkiet, de syv kongedømmene som i 10. århundre slo seg sammen og dannet England.

Kongedømmet Northumbria ble grunnlagt i 604, da de angelsaksiske kongedømmene Deira og Bernicia ble slått sammen. De to gamle rikene fortsatte å være en form for underkongedømmer, og i perioder i det 7. århundre var de selvstendige.

Riket var blant de første i England som tok imot kristendommen. Kongene Edwin og Oswald betydde spesielt mye i denne sammenheng; begge spredde kristendommen i eget og andre riker, og begge endte sine dager som martyrer. Blant viktige kristne sentra i riket er York (erkebispedømme), Lindisfarne (kloster) og Whitby (kloster, og vertskapssted for synoden i Whitby der den keltiske og den romerske kristne tradisjon ble forent).

Etter vikingenes invasjon i 866 mistet northumbrierne byen York, og bare det gamle Bernicia sto igjen. I det 10. århundre begynte de forskjellige angelsaksiske kongedømmene å knyttes stadig mer sammen, mens det samme skjedde med de skotske. Dette førte til dannelsen av de to nasjonalstatene England og Skottland.

Northumbria ble etter samlingen av England og Skottland et jarledømme, der jarlen hadde en viss uavhengighet. Det var allikevel perioder med åpen strid mellom konge og jarl. Grensen var uklar i lang tid, og Northumbria hørte i perioder til England og i andre perioder til Skottland.

I 1066 ble normanneren Vilhelm Erobreren konge av England. Han så raskt at det var viktig å kontrollere Northumbria, som hadde en strategisk plassering overfor både Skottland og Wales. Han ga privilegier og makt til både biskopen av Durham og jarlen av Northumbria, og lot dem beholde et visst selvstyre; slik søkte han å sikre seg deres lojalitet.

Northumberland har en lang og komplisert historie. Før romernes ankomst ble det utkjempet flere kriger mellom briter og skotter i området, noe som skulle fortsette i middelalderen. En rekke befestede slott ble bygget der, blant annet Bamburgh, Dunstanburgh, Warkworth og Alnwick.

Området kalles «kristendommens vugge» i England, fordi mange av de fremste misjonærene i angelsaksisk tid reiste ut fra klosteret på Lindisfarne, og fordi munkene fra Iona også virket i Northumberland.

Den historiske hovedstaden var Bamburgh, hvor kongen av Northumbria hadde sitt sete før England ble samlet til ett rike. Senere ble Alnwick en viktig by, fordi den var sete for hertugen av Northumberland.

Toste (Tostig) ble i 1055 utnevnt til jarl av Northumberland av kong Edvard, the Confessor.
Toste Godwinson var tredje sønn av den mektige angelsaksiske jarl Godwin av Wessex (død 15. april 1053) av Wessex og Kent og Gyda Torkelsdatter (død etter 1067).

I september 1051 giftet Toste seg med grevinne Judith av Flandern (død 5. mars 1094), datter av grev Balduin IV av Flandern, halvsøster til Balduin V av Flandern og dermed tante til Matilda som ble gift med Vilhelm Erobreren av Normandie - som igjen Judiths mor var tante til.

Det samme året som han ble gift ble Toste og hans far jaget fra Northumbria, men de kom sterkt tilbake året etter.

I 1061 reiste Toste med Judith som pilegrim til Roma og ble meget ærefullt mottatt av Paven.

I 1055 utnevnte kong Edvard Bekjenneren Toste til jarl av Northumbria etter at jarl Siward døde samme året. For å sikre sitt herredømme over de nordlige distriktene av Northumbria introduserte Toste den hensynsløse krigsloven (engelsk: Martial law). De som utfordret hans autoritet ble meget strengt straffet, og det gjorde ham ekstremt upopulær og forhatt.
Innbyggerne gjorde opprør, og han ble 1.november 1065 fordrevet, og erstattet med Morcar, bror av Edwin, jarl av Mercia. Morcar erklærte Toste for fredløs, og opprørerne tvang Toste på flukt sørover. De ble møtt av jarl Harald Godwinson ved Oxford som, på grunn av sine egne ambisjoner om den engelske tronen, aksepterte opprørernes krav til tross for kong Edvard Bekjennerens ønske. Toste fikk ikke høye tanker om broren Harald etter dette. Han flyktet med kone og barn til sin svoger Baldiun 5 i Flandern.

Toste fattet hat til sin bror Harald og søkte etter Edvards tronbestigning i 1066 å sette opp Wilhelm av Normandie, som holdt på å forberede en invasjon av England, og Sven Estridsen i Danmark mot Harald. Dette mislyktes.
Det rapporteres at Toste herjet på den engelske øya Wight og på kystene av Kent og Lincolnshire før han dro nordover mot Skottland, derfra dro han til Norge og ble tatt vel imot av kong Harald Hardråde.

Disse to gjorde felles planer om å invadere England. Harald Hardråde hadde en stor hær av erfarne og profesjonelle krigere, og de dro med en flåte til England.
Ved elven Tyne møtte Toste sin allierte kong Harald av Norge og med støtte fra norske krigere seilte han opp Humber, kom i slag med sin fiende Morcar og Edwin ved Fulford. Harald Hardrådes hær invaderte og tok den store byen Jorvik, nåværende York.

Tostes bror, kong Harald Godwinson, marsjerte med hæren nordover fra det sted hvor de ventet på normannernes invasjon. De møtte deler av den norske hæren overraskende ved Stamford bro den 25. september 1066. Både kong Harald Hardråde og Toste Godwinson ble drept i slaget, mens kong Harald Godwinson skyndte seg sørover for å møte normannerne ved Hastings hvor han falt den 14. oktober og ble den siste angelsaksiske konge i England.

Etter at Toste døde tok hans to sønner, Skule Tostesson Kongsfostre og Kjetil Krok, tilflukt i Norge under beskyttelse av kong Olav Kyrre. Tostes kone Judith (datter av Eleanora av Normandie) ble derimot igjen i England og giftet seg senere med hertug Welf 1 av Bayern.

Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
152. ... Ulv jarl var den mektigste mann i Danmark så snart kongen døde. Søster til Ulv jarl var Gyda som var gift med Gudine jarl Ulvnadsson, og deres sønner var Harald, Englands konge, Toste jarl, Valtjov jarl, Morukåre (Morkere) jarl, Svein jarl; Gyda var datter deres, hun som var gift med Edvard den gode (Edward Confessor), Englands konge.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
77. Da våren kom, gjorde Harald (Gudinesson) ferdig skipet sitt og tok bort. Han og jarlen (Vilhelm Erobreren) skiltes i stor vennskap. Harald satte over til England til kong Edvard, men kom ikke til Valland siden for å holde bryllup. Kong Edvard styrte over England i 23 år; han døde sott-døden i London 5.januar (1066) og ble jordet i Pålkirken (St. Pauls cathedral), og engelskmennene regner ham for hellig.
Sønnene til Gudine jarl var på den tid de mektigste menn i England. Toste var satt til høvding over hæren til den engelske kongen, og han var landvernsmann da kongen tok til å eldes. Han var satt over alle andre jarler. Harald, hans bror, var støtt den mann i hirden som sto kongen nærmest i all tjeneste, og han hadde tilsyn med alle skattkamrene til kongen. Det er fortalt at da det led mot døden med kongen, var Harald og noen få andre menn til stede. Da bøyde Harald seg over kongen og sa: Det tar jeg dere alle til vitne på at kongen nå ga meg kongedømmet og all makten i England. Kortetter ble kongen båret død ut av sin seng. Samme dag var det høvdingmøte, og det ble talt om kongevalget. Da lot Harald føre fram sine vitner på at kong Edvard ga ham riket på sin dødsdag. Møtet sluttet slik at Harald ble tatt til konge, og han fikk kongsvigsel trettendedagen (6. januar) i Pålskirken; da ga alle høvdinger og alt folket seg under ham.
Da Toste jarl, hans bror, fikk greie på det, likte han det ille. Han syntes at han var likså nær til å være konge. Jeg vil, sa han, at landshøvdingene skal velge den til konge som de synes høver best til det - og om dette gikk det ordsendinger mellom brødrene. Kong Harald sa da at han ville ikke gi opp kongedømmet, for han var blitt satt på den trone som kongen hadde, og var siden salvet og hadde fått kongsvigsel. Hele folkemengden sluttet seg også til ham, og han hadde også alle kongens inntekter.

78. Da Harald merket at hans bror Toste ville ta fra ham kongedømmet, trodde han ham ille, for Toste var en klok mann og en gjev mann og godt til venns med landshøvdingene. Da tok Harald fra Toste hærstyringen og all den makt som han før hadde hatt framfor de andre jarlene der i landet. Toste jarl ville ikke på noen måte finne seg i å være tjener for sin sambårne bror. Han fór da bort med sine folk mot sør over sjøen til Flæmingeland (Flandern) og ble der en kort stund. Så reiste han til Frisland og derfra til Danmark til kong Svein, som var hans frende. De var søsken Ulv jarl, far til kong Svein, og Gyda, mor til Toste jarl.
Jarlen ba kong Svein om støtte og folkehjelp. Kong Svein bød ham å være hos seg, og sa han skulle få et slikt jarledømme i Danmark at han kunnevære en gjev høvding der. Jarlen sa da: Det er det jeg ønsker, å få fare tilbake til England, til odelen min. Men om jeg ikke får noen hjelp til det av Dem, konge, vil jeg heller by Dem det at jeg vil gi Dem all den hjelp som jeg har høve til i England, om De vil fare med danehæren til England og vinne landet slik som Knut, Deres morbror.
Kongen svarte: Så mye mindre mann er jeg enn min frende, kong Knut, at jeg knapt kan verge Daneveldet mot nordmennene. Gamle Knut fikk Dane-riket ved arv, men vant England i hærferd og strid; likevel så det en tid ut til at han skulle miste livet sitt der. Norge fikk han uten kamp. Nå kan jeg holde så vidt måte at jeg heller retter meg etter mine egne små vilkår enn etter den framgang min frende Knut hadde.
Da sa jarlen: Mindre blir det jeg oppnår ved ærendet mitt hit enn jeg tenkte, når du som er så gjev en mann lar meg være i slik knipe. Det kan nå være at jeg søker vennskap der det er mindre rimelig. Men likevel kan det hende jeg finner en høvding som er mindre redd for å legge store planer enn De, konge. Så skiltes de, kongen og jarlen, og var ikke svært gode venner.

79. Nå vendte Toste ferden til en annen kant, og han kom fram til Norge og reiste til kong Harald, som var i Viken. Da de møttes, bar jarlen fram ærendet sitt for kongen; han fortalte ham alt om sin ferd fra det han fór fra England; han ba kongen om å få hjelp til å vinne riket sitt i England.
Kongen sa da at nordmennene ikke hadde noen lyst til å fare til England og herje når de hadde en engelsk høvding over seg. Folk sier det, sa han, at disse engelskmennene er ikke altfor mye å lite på.
Jarlen svarte: Mon det er sant det jeg hørte si i England? At kong Magnus, din frende, sendte menn til kong Edvard med den ordsending at kong Magnus eide England med samme rett som Danmark, og dette landet hadde han tatt i arv etter Hordaknut, slik som de med ed hadde lovt hverandre.
Kongen svarte: Hvorfor hadde han det ikke da, når han eide det? Jarlen sier: Hvorfor har ikke du Danmark slik som kong Magnus hadde det før deg? Kongen svarte: Ikke trenger danene å briske seg for oss nordmenn. Stor skade har vi gitt dem, disse frendene dine.
Da sa jarlen: Vil ikke du si meg det, så skal jeg si deg det. Derfor la kong Magnus Danmark under seg, fordi høvdingene der ga ham hjelp, og derfor fikk du det ikke, fordi hele landsfolket sto imot deg. Derfor kjempet ikke kong Magnus for å vinne England, fordi alt folket i landet ville ha Edvard til konge. Vil du få makt over England, kan jeg lage det slik at størsteparten av høvdingene i England blir dine venner og hjelpesmenn. Det er bare i kongsnavn jeg står tilbake for Harald, min bror. Det vet alle menn at det ikke har vært fødd noen slik hærmann som du i Nordlandene; det synes jeg er underlig at du kjempet i 15 år for å vinne Danmark, men England vil du ikke ha når det ligger åpent for deg.
Kong Harald tenkte nøye over det jarlen sa, og skjønte at det var mye sant i det, og dessuten fikk han også lyst til å vinne riket. Siden talte de sammen, kongen og jarlen, lenge og ofte, og de avtalte da at om sommeren skulle de fare til England og vinne landet. Kong Harald sendte et bud over hele Norge og bød ut leidang, halv almenning.
Overalt ble det nå talt om dette, og det var mange slags gissinger om hvorledes det ville gå på denne ferden. Noen regnet opp storverkene til Harald, og sa at ingenting ville være umulig for ham; noen sa at England ville det ikke være lett å vinne, der var mange folk, og så var det en hær der som ble kalt tingmannalid; i den hæren var mennene så djerve, at én av dem var bedre enn to av de beste hos Harald. ...

86. Toste jarl hadde kommet vest (sør) fra Flæmingland til kong Harald så snart han kom til England, og jarlen var med i alle disse slagene. Da gikk detsom han hadde sagt til Harald da de møttes forrige gang, at en mengde menn drev til dem i England; det var frender og venner til Toste jarl, og det ble til stor folkehjelp for kongen.
Etter det slaget som det nyss er fortalt om, gikk alt folket i de nærmeste bygdene under kong Harald, men noen rømte. Nå dro kong Harald av sted for å vinne byen og la hæren ved Stanford bro. Men fordi kongen hadde vunnet så stor seier mot store høvdinger og en veldig hær, var alle folk redde og mistvilte om å kunne gjøre motstand.
Da tok bymennene den utvei at de sendte bud til kong Harald og bød seg til å overgi både seg selv og byen til ham. Det gikk budsending om dette slik at søndag (24. september) fór kong Harald med hele hæren til byen; kongen og hans menn satte ting utenfor byen, og bymennene kom til tinget. Her samtykte hele folket i å gå inn under kong Harald og ga stormannssønner til gisler etter den kjennstap som Toste jarl hadde til alle i denne byen. Om kvelden fór kongen til skipene med en seier som hadde gjort seg selv, og han var lystig og glad. Det ble fastsatt ting i byen til tidlig om mandagen; da skulle kong Harald sette styresmenn i byen og gi len og rettigheter. Samme kvelden etter solnedgang kom kong Harald Gudinesson sør fra til byen med en veldig hær. Han red inn i byen med alle bymennenes vilje og samtykke. Det ble satt mannskap ved alle byportene og på alle veier, så nordmennene ikke skulle få nyss om det. Denne hæren var i byen om natten.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 152.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 75-79, 86-92.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 283-287. E
rich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 836.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.
Frank Barlow: The Godwins: The rise and fall of a noble dynasty, Harlow: Longman, 2002.
Emma Mason: The house of Godwine: The history of a dynasty, London: Hambledon, 2004.

Toste married Judith av Flandern in Sep 1051. Judith (daughter of Balduin (Baldwin) av Flandern, "Balduin 4" and Eleonore av Normandie) was born about 1033 in Flandern, Belgia; died on 05 Mar 1094 in England. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Jarl.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Jarl.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Jarl.

Other Events and Attributes:

• Anecdote: Gydas historie.

Notes:

Anecdote:
Edith av Wessex (ca.1029 – 19.desember 1075), også kalt Eadgythe, var gift med Edvard Bekjenneren, konge av England fra 1045 og til 1066.

Edith var datter av Godwin av Wessex og dennes andre hustru Gyda Torkelsdatter. Hun var således søster til Harald Godwinson, konge av England i 1066.

Den mektige jarlen Godwin støttet Edvards krav på den engelske tronen da han kom tilbake til England etter sitt eksil i Normandie. Godwin støttet opprinnelig den danske kongen Hardeknut, men da denne døde i 1042 vurderte han å gi sin støtte til den norske kongen Magnus den gode, et krav som også ble støttet av Emma av Normandie, mor til Edvard. Godwin ga til slutt sin støtte til Edvard.

Ekteskapet mellom Edvard og Godwins datter var derfor en politisk allianse.

Navnformen Edith er en engelsk normalisering av det angelsaksiske Eadgyth som var hennes egentlige dåpsnavn. Hennes mor Gyda var av høy dansk ætt, datter av Torkel Styrbjørnsson, sønnedatter av den legendariske svenske Styrbjørn Sterke og Tyra Haraldsdatter, datter av Harald Blåtann av Danmark. Hun var således i slekt med både den svenske som det danske kongehuset.

Faren Godwin var på denne tiden den mektigste jarlen i England, og stammet selv (muligens) ned fra broren til den engelske konge Alfred den store.

Ekteskapet mellom Edith og Edvard ga ingen barn. Senere geistlige skribenter har forsøkt å hevde at dette skyldes at Edvard hadde tatt en ed av å leve i sølibat, men moderne historikere har postulert alternative hypoteser som er mer rimelige, blant annet at forholdet mellom hustru og ektefelle ikke var varmt.
Ediths far Godwin ble hurtig en leder for opposisjonen når Edvard trakk til seg forbundsfeller fra Normandie. Godwin bekjempet den økende normanniske innflytelsen i England og det toppet seg i en maktkamp mellom jarl og konge.

Ved å alliere seg med andre jarler klarte Edvard å få Godwin og sønnene hans landsforvist fra riket i 1051, og Edvard sendte da dronning Edith av sted til et nonnekloster. Ni måneder senere kom Godwin tilbake med en flåte, seilte opp elven Thames til London og tvang kong Edvard til å akseptere at han ble gjeninnsatt med tidligere rettigheter, blant annet sitt store jarledømme i Wessex. Hustruen Edith fikk da komme tilbake fra nonneklosteret i 1052 og innta sin posisjon som dronning av England på nytt. Godwin jarl dør i 1053.

Ved Edvards død i januar 1066 ble han etterfulgt av Ediths bror Harald Godwinson da Edvard ikke hadde noen arving. Ved slaget ved Stamford Bridge og rett etterpå i slaget ved Hastings mistet Edith sin brødre Toste, Harald, Gyrth og Leofwine og hun ble derfor det eldste medlem av Godwins barn som overlevde den normanniske erobringen av England.
Haralds sønner flyktet til Irland og Tostes sønner dro til Norge. Av alle sine brødre var det vissnok Toste hun sto nærmest.

Etter at Vilhelm Erobreren ble konge av England ble Edith plassert på sidelinjen inntil hun døde i 1075.

Edith fikk bestilt et verk som nærmest helgenerklærte hennes avdøde mann Edvard:

Vita Edwardi Regis (Livet til kong Edvard som hviler ved Westminster).

Verket har gitt viktig informasjon om tiden før og under kong Edvards regjering. Det er i henhold til dette verket at Edvard fikk sitt tilnavn - Bekjenneren - ved at han trakk seg tilbake til en verden hvor bønn til Gud rådde og til veldedighetsarbeid. Ettersom Edvard hadde vært en ivrig jeger og soldat kan man anta at hans påståtte fromhet var kun et inntrykk som det passet kirken og hans hustru å kultivere.

Bayeux-teppet har tradisjonelt blitt tillagt Vilhelm Erobreren og hans hustru som Mathilda som beskyttere og oppdragsgivere, eller biskop Odo av Bayeux, Vilhelms halvbror.
Kunsthistorikeren Carola Hicks har i 2006 kommet opp med hypotesen at derimot Edith av Wessex var beskytter og oppdragsgiver av teppet for å sikre seg en posisjon i det nye hoffet til kong Vilhelm. Denne interessante hypotesen er dog ikke blitt bevist eller har fått gjennomgående anerkjennelse.

Gyda married Edvard (Eadweard) av England on 23 Jan 1045. Edvard (son of Aethelred (Æthelred) av Wessex and Emma av Normandie) was born about 1003; died on 5 Jan 1066. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 06 Jan 1066, England; Konge.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:

75.
Edvard Adalrådsson var konge i England etter Hordaknut, sin bror. Han ble kalt Edvard den gode (Edward Confessor, 1042-1066), og det var han også. Mor til kong Edvard var dronning Emma, datter til Rikard Rude-jarl (i Rouen). Hennes bror var Robert jarl, far til Viljalm Bastard (Wilhelm Erobreren), som da var hertug i Ruda i Normandi. Kong Edvard var gift med dronning Gyda, datter til jarlen Gudine (Godwin) Ulvnadsson. Brødrene til Gyda var Tostejarl - han var eldst -, den andre var Morukåre jarl, den tredje Valtjov jarl, den fjerde Svein jarl, den femte Harald - han var yngst. Han vokste opp i kong Edvards hird og var hans fostersønn; kongen elsket ham overmåte høyt og regnet ham som sin egen sønn, for kongen hadde ikke barn selv.

Det var mange liebhabere til den engelske kronen. I sør satt hertug Vilhelm av Normandie og hevdet at han hadde Edvards tilsagn om å få overta hans rike, og paven støttet hans krav. Den som i første omgang gikk av med seieren, var likevel en innfødt jarl, Harald Gudinesson.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:

77.
Da våren kom, gjorde Harald (Gudinesson) ferdig skipet sitt og tok bort. Han og jarlen (Vilhelm Erobreren) skiltes i stor vennskap. Harald satte over til England til kong Edvard, men kom ikke til Valland siden for å holde bryllup. Kong Edvard styrte over England i 23 år; han døde sott-døden i London 5.januar (1066) og ble jordet i Pålkirken (St. Pauls cathedral), og engelskmennene regner ham for hellig.
Sønnene til Gudine jarl var på den tid de mektigste menn i England. Toste var satt til høvding over hæren til den engelske kongen, og han var landvernsmann da kongen tok til å eldes. Han var satt over alle andre jarler. Harald, hans bror, var støtt den mann i hirden som sto kongen nærmest i all tjeneste, og han hadde tilsyn med alle skattkammerne til kongen. Det er fortalt at da det led mot døden med kongen, var Harald og noen få andre menn til stede. Da bøyde Harald seg over kongen og sa:
Det tar jeg dere alle til vitne på at kongen nå ga meg kongedømmet og all makten i England.
Kortetter ble kongen båret død ut av sin seng. Samme dag var det høvdingmøte, og det ble talt om kongevalget. Da lot Harald føre fram sine vitner på at kong Edvard ga ham riket på sin dødsdag. Møtet sluttet slik at Harald ble tatt til konge, og han fikk kongsvigsel trettendedagen (6. januar) i Pålskirken; da ga alle høvdinger og alt folket seg under ham.
Da Toste jarl, hans bror, fikk greie på det, likte han det ille. Han syntes at han var likså nær til å være konge. Jeg vil, sa han, at landshøvdingene skal velge den til konge som de synes høver best til det - og om dette gikk det ordsendinger mellom brødrene. Kong Harald sa da at han ville ikke gi opp kongedømmet, for han var blitt satt på den trone som kongen hadde, og var siden salvet og hadde fått kongsvigsel. Hele folkemengden sluttet seg også til ham, og han hadde også alle kongens inntekter.

Kong Edvard Confessoren overlot ham riket 5.januar 1066, da han var døende. Harald ble umiddelbart kronet i Westminster. Paven bannlyste nå Harald for brudd på ed.
Haralds angelsaksiske navn var Godwinson, han var konge av England i 1066.

Harald hadde en misunnelig bror, Tostig eller Toste, som syntes at han hadde like stor rett til kronen. Han søkte nå hjelp hos den norske kongen, og tilbød å støtte ham. Harald Hardråde hadde aldri glemt de arvekrav som også han kunne gjøre gjeldende på Englands trone. Og det var fristende å gripe sjansen. Danmark hadde han - iallfall tilsynelatende - oppgitt; han hadde fred med kong Svein, og ingen farer truet derfra. Men ble han herre over både England og Norge, ville ikke Svein Estridsson ha store mulighetene for å stå seg. Da ville kong Knuts gamle nordsjørike kunne gjenoppstå under norskekongens scepter. Og utsiktene til at en ekspedisjon til England skulle kunne føre fram, var slett ikke dårlige. Arvekravet ga toget et anstrøk av legitimitet, som nok kunne vinne endel tvilere for hans sak. Han kunne regne med en viss tilslutning i England, særlig i de nordøstlige områdene, der det nordiske islettet var sterkt.

Riktignok viste Toste seg her som en upålitelig informatør, oppslutningen om Harald ble langt dårligere enn det han forespeilet. Men Harald Gudinnesson kunne ikke mobilisere fullt ut mot Harald, han måtte holde et våkent øye med hertugen av Normandie, som gjorde åpenlyse forberedelser til en landgang.
Harald på sin side gjorde også omfattende forberedelser som viser at han regnet med et stort felttog. Han satte seg først fast på Orknøyene, noe som ble desto lettere fordi den mektige Torfinn jarl nylig var død. Her trakk han sammen folk, og her plasserte han sin dronning, den russiske Ellisiv, og hennes to døtre. Så gikk han i land på kysten av Northumbria og vant flere seire i mindre slag, byen York var i ferd med å åpne sine porter for ham, da han selvnådde fram.

86.
Toste jarl hadde kommet vest (sør) fra Flæmingland til kong Harald så snart han kom til England, og jarlen var med i alle disse slagene. Da gikk det som han hadde sagt til Harald da de møttes forrige gang, at en mengde menn drev til dem i England; det var frender og venner til Toste jarl, og det ble til stor folkehjelp for kongen.
Etter det slaget som det nyss er fortalt om, gikk alt folket i de nærmeste bygdene under kong Harald, men noen rømte. Nå dro kong Harald av sted for å vinne byen og la hæren ved Stanford bro. Men fordi kongen hadde vunnet så stor seier mot store høvdinger og en veldig hær, var alle folk redde og mistvilte om å kunne gjøre motstand.
Da tok bymennene den utvei at de sendte bud til kong Harald og bød seg til å overgi både seg selv og byen til ham. Det gikk budsending om dette slik at søndag (24. september) fór kong Harald med hele hæren til byen; kongen og hans menn satte ting utenfor byen, og bymennene kom til tinget. Her samtykte hele folket i å gå inn under kong Harald og ga stormannssønner til gisler etter den kjennstap som Toste jarl hadde til alle i denne byen. Om kvelden fór kongen til skipene med en seier som hadde gjort seg selv, og han var lystig og glad. Det ble fastsatt ting i byen til tidlig om mandagen; da skulle kong Harald sette styresmenn i byen og gi len og rettigheter. Samme kvelden etter solnedgang kom kong Harald Gudinesson sør fra til byen med en veldig hær. Han red inn i byen med alle bymennenes vilje og samtykke. Det ble satt mannskap ved alle byportene og på alle veier, så nordmennene ikke skulle få nyss om det. Denne hæren var i byen om natten.

Harald Hardråde lot seg overraske med en mindre avdeling og falt på jordene et stykke utenfor byen, ved Stanford bro den 25.september 1066.

Harald Gudinesson selv fulgte ham i døden et par uker senere. Straks etter Harald Hardrådes fall måtte han dra i ilmarsj med sine menn sørover for å ta imot normannerne på kanalkysten.
Det kom til slag ved Hastings den 14. oktober. Harald ble rammet av en pil i øyet og nedhugget.

Liket kjentes igjen av hans elskede Edgyth Svanehals. Han ble jordet der, men senere flyttet til Waltham kloster.

Harald var den siste anglosaksiske konge av England. Normannerhertugen Vilhelm Erobreren ble hans arvtager.

The Battle of Hastings:

The news of the coronation of Harold a few months earlier must have infuriated William. After Harold's oath of 1064 and the promise made to him by Edward the Confessor, he must have considered all his options until he was left with only one. To this end, he prepared himself for invasion. Duke William would have discussed this plan with his half brothers Odo and Robert to see if it was viable. With their support he called a council of war. This would be made up of his immediate family, vassals and advisers. The council of war took place at Lillebonne and included eminent members such as William of Poitiers, Robert de Mortain, Richard Count of Evreux, Roger of Beaumont and various others.
It was from these powerful men that owed fealty to their Lord, an army would be raised. Under the feudal system it would be expected that these men would supply the means to invade England. Not only would they be expected to supply the manpower but the ships required to traverse the English Channel and all other requirements that may be needed for Williams invasion plan. This was the penalty of their position.

When Williams plan was put before the council, it was met with derision. Even though understood their commitment, their was no provision for fighting overseas. As hard as William tried to persuade them, the council eventually broke up in disarray. This made William very angry. William being William however, did not give up. He was determined and resolute enough to get his way. If he could not persuade them at the council, he would try on a one to one basis. He would remind them of their duty and what riches awaited those who accompanied him. Eventually he gained support from his vassals.

William realised that he would have to turn this trip into a crusade. To do this he would need the blessing of the Pope. He managed this by persuading the Pope of Harold's promise and treachery. At first the Pope refused on political grounds because of the implications to the Church. Pope Alexander II was a pupil of Lanfranc who was now a trusted adviser to William. It was this fact that his blessing was eventually given. William now had the papal banner on his side. This made it much easier to rally his men to arms.

By the middle of August 1066, William was ready to set sail. Unfortunately, due to adverse weather conditions and unfavourable winds, the invasion was delayed. William decided that he should move his fleet closer to the English coast to ensure a safer crossing. On the 12th September 1066, he moved the fleet to St Valery sur Somme, as its name suggests, a port in the estuary of the river Somme. Moving the fleet here made the eventual crossing much shorter.
St Valery was under the control of Count Guy of Ponthieu who was sympathetic to William's cause. Now that William had moved his ships from the mouth of the Dives in Normandy to St Valery, it was important that the crossing was made as soon as possible.

Again the weather turned against him. He now had the problem of keeping a large force of men fed and ready for battle. By the 11th October 1066, the weather had become favourable. During the previous two weeks the morale of his men began to decrease. Without William's motivation and determination to claim the English throne which he rightfully thought belonged to him, the invasion may have floundered here.
By dusk, the ships were fully loaded and ready to depart. It was his plan to sail through the night and to land the following morning as day broke. William's ship the Mora would have given the command to set sail, possibly by the use of a light on the mast or by horn. William's flag ship became separated from the main fleet by day break. Un-perturbed he cast out his anchor and had breakfast and waited for the rest to catch up. Around 6:30 a.m. they were spotted. The fleet re grouped and continued towards the Englishcoast.

On disembarking, William would have sent out scouts to survey the area for the English and for a route out of Pevensey Bay. It is likely the local population would have scattered by now, with the word of William's landing speeding on its way to Harold. The Norman scouts would also have reported that it would be very difficult to unload the ships there if they wished to move quickly inland. William must have heeded their advice because he made the decision to re-board his boats and sail along the coast to Hastings. He would have left a small force to make their way along the coastal route on foot.

How much information William had received on the English position is unknown. He must have known that Harold had ordered the fleet back home. It is less certain that he knew of the Viking invasion of Harald Hardrada. Hastings was a good choice of base for William. The area along the South Downs between Hastings and Pevensey was difficult but had the advantage of security for William's troops. He knew he would not be invaded from the east coast side. William also knew that he was only a few tens of KM's from Dover where a Roman road stretches to London, his eventual goal. On arrival at Hastings, which probably by this time was virtually deserted, he unloaded his boats. He constructed a wooden fortress and waited for news of Harold. It would not be long.

The exact time that Harold heard of the landing of William is not known but was possibly on 30th September at the earliest assuming a rider immediately headed north to York as soon as the invasion fleet was observed. It would have been only five days after the Battle of Stamford Bridge. He knew William was coming, he never thought it would be this soon. He was now in a dilemma. He was three hundred miles from Hastings with a depleted if not defeated force. How was he too defend the country now? Whatever went through his mind, he decided by the 2nd October to march south again. In a historic march he arrived in London on the 6th October 1066. Harold stayed in London only until the 11th October 1066 before marching towards Hastings with his men. On the 13th October 1066 he camped on Caldbec Hill, 10 km north of Hastings. Here the most famous English battle would be fought.

Harold's men had been arriving all day in small groups on the 13th October 1066. These men had fought a battle on the 25th September, 260 miles to the north and were now expected to fight another only a few days later. Despite the hardship of it all, the troops morale must have been quite high. Having defeated Hardrada would have boosted their confidence, But not their numbers. Edwin and Morcar declined to help on this occasion, preferring to mind their business in the north. This lack of support severely reduced the numbers Harold would be able to use in the battle.

How many veterans of Stamford Bridge were at Hastings is not known. It is clear that he recruited many of his force on the trip south. His soldiers came from as far a field as Somerset and Devon in the west and from Essex and Kent in the south east. Harold knew that a battle was inevitable as no form of dialogue to end the dilemma seems to have been made. Harold made the decision to fight William before he could consolidate any further.

The location of the battle was chosen with careby Harold. Caldbec Hill was chosen for a number of reasons. Firstly it was well known in the area. It gave a natural advantage to anybody wishing to fight from there because of its natural all round visibility. It was easy to reach by road or track from London and was close (possibly too close) to William's position.

By nightfall, at least 7.500 men should have arrived. Made up of housecarls and fyrd, preparations were laid to challenge William as soon as possible. This would be indicative of Harold's impetuous nature.
Why Harold chose to fight William the next day has always been something of a mystery. If he had waited another day for his full force to arrive, the outcome may have been totally different. Many theories have been put forward for this. Harold always had a reputation for being impetuous and impatient. He may also have been informed of atrocities carried out by William on the population, so wanted to conclude this battle sooner rather than later. His hand may have been forced when William was informed of Harold's arrival and pre-empted his first move. If Harold was nothing else he was his fathers son, a patriot through and through. His father defied the king when be refused to punish the people of Dover when they were abused by Eustace of Boulogne, and paid the consequences. The Godwin family were for the people.

William had now been in Hastings for almost two weeks. Food must have been in short supply, so he had soon to make a decision. Should he wait for Harold to come to him, or should he break out and go on the offensive? The decision was made for him. He was not prepared to be trapped or starved into submission. No mention seems to have been made about re-provision by Sea. There was plenty of time for his ships to return home for supplies, conditions permitting.

A theory has been put forward that William may have had his ships burned to stop desertion. He left his men in no doubt that this was a do or die expedition. The morning of the 14th October 1066 would be the culmination of a battle between two men who had politically and mentally been at war for many years.

Both sides knew the location of the other. Harold on Caldbec Hill and its rallying point of the Old Hoare Apple Tree and William in Hastings. At first light, William assembled his men and informed them of what was expected of them through his generals. He would have had to send out his scouts to recall the foraging parties.

Many atrocities were committed in this area and we can assume that foraging and ransacking went hand in hand. Prayers would have been said throughout the night prior to setting out. Weapons would have been sharpened and wagons loaded with armour and provisions. William's men set off in a long column, due to the forest nature of the terrain at that time. William must have been relieved that the situation was coming to a conclusion as morale was possibly beginning to wane amongst the foot soldiers, who were less concerned about moral crusades and promises of wealth to the nobility, than staying alive.

Today, we try to analyse the logic behind the battle tactics of Harold and William. We wonder why Harold chose Caldbec Hill. It was very close to William's position in Hastings, which left himself open to counter attack. William seeing his opportunity, pounced upon it immediately. He knew what happened to Harald Hardrada and Harold's surprise attack. He was not going to be caught the same way. Harold therefore could be accused of naivet?
For the reason mentioned above, his choice was considered appropriate for the tactics he must have had in mind. Even today this area is still very forested. The decision of where to have the battle may have been academic. It may have been the only piece of open ground in the area at that time large enough for the battle. Comments were made by chroniclers after the battle about how cramped the area was to stage such a thing.
William's troops advanced to this open area, known today as Senlac Ridge. Located due south of Caldbec Hill, the natural terrain slopes south from Caldbec Hill to William's position. With natural depressions on either side and marshy ground and banks outside this area. It has always been considered an advantage to have the high ground, so Harold, in theory, was in the preferred location.

It would have taken William and his men about 1.5 to 2 hours to march the 10 km north to Senlac Ridge from Hastings. Harold would have known that William had departed, from information received from scouts he would have sent out. Harold prepared for battle. William's force consisted of three main forces. The Norman army, commanded by himself. The Bretons, commanded by Alan Fergant and the Flemish army commanded by Eustace of Boulogne and William fitzOsbern.

Seeing William take the initiative must have come as a surprise to Harold. He totally miscalculated the invasion in the first place by dismissing his ships for the winter. Now he was being forced into battle before he was really ready. Before William could arrange his battle formation, he had to negotiate two streams and marshy ground that was between himself and the open battlefield.
Once negotiated, his line was organized. Looking north, towards Caldbec Hill, the Bretons were on the left, the Flemish contingent were on the right and William's Normans were in the middle. Taking up normal battle ranks ofarchers in the front row. Depending on the length of the line, behind the archers would be six or seven rows of foot soldiers. Behind them, would be the cavalry. William would have set up his command post behind the cavalry.

To meet this challenge, Harold moved his men down from Caldbec Hill to within two hundred metres of William's position. The Saxon way of fighting was different to that of the Normans. The housecarls were in the front rank and were responsible for forming the shield wall. This would be particularly effective against the initial onslaught. Behind the housecarls were the fyrd or militia. Again, depending on the length of the line, would have been about ten deep. Harold set up his command post behind and centrally positioned to give him an elevated view of proceedings. The time would now have been about 09:30.

In many of the battles through history of this type, there seems to have been a level of protocol that was adhered to prior to proceedings. Similar to a lull before a storm, a short period of recollection seems to occur followed by taunting of the opposition. The Saxon war cry was Ut,ut (or out,out), Godemite (God Almighty) and Oli Crosse (Holy Cross). The Normans would have responded in kind. The battle was about to begin.

If the chronicler, Wace is to be believed, the battle commenced with a heroic but foolhardy one man attack on the English line by a minstrel named Taillefer. He was quickly cut down by the Saxon housecarls. This was the signal for the battle to begin in earnest. As was traditional in Norman assaults, the front row which consisted of archers, began to let loose their arrows in a concentrated barrage. This resulted in a limited success, due to the Saxontactic of using the shield wall. This tactic had been developed by Alfred the Great and had been used ever since. It protected the front row of housecarlsand the fyrd behind. The English had never used bows and arrows in battle and therefore could not return fire. This became a problem to William because it required an exchange of arrows to keep the ammunition levels up. The Normans, soon ran out of arrows. This reduced his efficiency somewhat. His archers were not attired for hand to hand conflict, nor were they trained or expected to.
Debate concerns whether crossbows were used by William in the front row. They did exist but none are shown in the Bayeux Tapestry. It is possible that they were used, but because they were sodeadly and accurate, they were frowned upon by the Church and were banned in battles against Christian enemies. If they were used here, it is notsurprising that they do not appear on the Tapestry as it was commissioned by Bishop Odo.

The English being on the high ground had the advantage. The Saxon line was virtually untouched. The arrows had done little damage. William ordered his foot soldiers forward. The English now responded. Not only were traditional weapons used but anything that could be collected in the vicinity. This would include rocks and home made slingshots which were particularly effective on the higher ground which afforded extra range. The barrage was very effective and caused serious problems to William's men. Heavy casualties were inflicted on them and forced William to use his cavalry probably earlier than he wanted to. Ordering them to charge on the still intact shield wall, their tactics would have been to advance as close as possible and release their spears whilst turning back down the slope where a fresh spear could be collected.
This was a difficult thing to achieve against a well drilled shield wall, especially on a slope as steep as this. Horses would have panicked or fallen under this onslaught by the Saxons who would have used their spears and axes to good advantage.

The cavalry and infantry charges continued. The Saxons still held the upper hand. As hard as the Normans tried, they could not break down the shield wall. The use of the large Danish battle axe particularly came into its own on the cavalry. This weapon had the ability to bring down the rider and the horse with a single blow. The housecarls were particularly well trained in its use. By about 12:00, the Normans were feeling the effect of the Saxon tactics. The Bretons on the left were having a particularly difficult time. They began to retreat back down the hill. William saw this from his command post and realised that this left his rear vulnerable from a pincer movement. Panic was now beginning to trickle from left to right. William had to do something or the battle would soon be over and his claim to the English throne in tatters.

Roumour started to spread along the ranks that William had been killed. If this was so the battle would have been over. The panic was now widespread amongst the Normans. The Bretons were now in full retreat back down the hill. The Saxons followed in hot pursuit inflicting carnage on them. The Bretons were slowed down on the lower slopes by the stream and marshy ground below them. This allowed the Saxons to inflict more casualties on them.

William made a bold decision. He decided to expose his face to his men to prove that he was still alive. Removing or lifting his helmet, he rode along the ranks that still existed to dispel the rumour. He was alleged to have reminded his men that there was no way back and that they were fighting for their lives. This seems to have had some effect. Odo seeing what was happening on the left flank, gathered up a number of his confused cavalry and rode to the area where the Saxons had advanced to. Seeing the horses advancing, they broke off battle and tried to return to their lines. The uphill trek was too far and they were cut down by the cavalry before they reached there. It is almost certain that this advance on the Saxon right was not sanctioned by Harold as it goes against all military strategy. He must have seen what was happening on the right and seems not to have taken up the challenge of a full frontal assault which would surely have defeated the Norman army. Harold's brothers Gyrth and Leofwin were possibly killed at this time. This is included in the Bayeux Tapestry. It may be they who ordered this counter attack and therefore paid the consequences.

That happened next is not completely clear. It would seem that there must have been a lull in the fighting. The Normans had begun to retreat and the advance Saxon force had been destroyed. There must have been some form of air gap between the forces. This would have given time for both sides and especially William to regroup, re-arm and to take some food and drink. The absurdity of the whole situation is highlighted by this episode. The time would have been around 14:00. Harold knew that he could win this battle if he just held on until darkness. William cold not stay in the area all night and would have to retreat. Harold knew that retreat meant defeat for William. William very well understood this also. Apart from his right flank, Harold and his men were in very good shape. William must have been at his lowest ebb at this time. He had to think of a new tactic to break down the Saxon defences.

William was rather stuck for ideas mostly because of the terrain. He could not try a flanking movement because of the trees and forest on either side. He was finding it difficult if not impossible to break the Saxon shield wall tactic, especially on a slope as steep as this. What he planned to do was to entice the Saxons forward using a tactic that has been discussed ever since. It has been called the feigned retreat.
Observing what had happened on his left flank with the Bretons. If he could simulate that, and draw the Saxons forward, he might have a chance.

Many historians have debated whether such a thing can possibly be pre-arranged in the heat of battle. Usually those that have had any military experience say in can't. But the fact is that it was supposed to have been the deciding factor in this battle. The English lost, so something drastic must have gone dreadfully wrong with Harold's tactics. Whatever was the truth, this is the story that survived nearly a thousand years.

William had to decide, if he was going to attempt the feigned retreat tactic. How could he draw the Saxons forward by giving the impression that it was a genuine retreat, and not what it actually was, a tactic?
To this end he resumed battle. His infantry advanced but with limited success. He had briefed his cavalry, who would be responsible for putting his plan into operation. There was no way his infantry could all have been informed of this plan and were probably used as cannon fodder to the overall picture. The cavalry advanced up the hill and engaged the Saxons and gave the impression that they were turning and running. How the Saxons came to this conclusion is still unclear in the melee. It must have been pre planned that they all turned away at the same time to make it seem as though some order to retreat had been given. Whatever the Norman cavalry did, it forced the Saxon army to break ranks and follow them down the slope.
Another question surrounds whether Harold gave the command to pursue them or not. If he did make this crucial decision, he could be accused of total stupidity. The true facts will never be known, only the result. The Saxon line broke and the Normans were followed down the hill. Many housecarls and fyrd were killed in their enthusiasm to finish the fight. Harold must have become very worried at this development.

Up until this stage in the late afternoon, things had been going very well for Harold but now were about to change. It is written that William used the feigned attack at least twice. Harold still held a reasonably strong position at the high point of the ridge.
It was at this point that William risked everything. It was getting late, and the battle had to be concluded one way or another. William decided to use another plan. His archers who had run out of arrows in the early stages, were brought up close to the battle lines where they could collect their arrows. Firing over the heads of their own men so that they would land on the rear English lines, caused a number of casualties.

It was at this point in the battle it is thought that a stray arrow killed or injured Harold by inflicting a wound in the eye. There is scant evidence to show that this is how Harold died. It is mainly taken from scene in the Bayeux Tapestry. The death of Harold soon spread amongst his men, causing derision.
William ordered his infantry to stage a full frontal attack on the Saxon line. Fighting to the point of impossibility, the Saxons retreated up the hill and into the forest on the other side, possibly in the direction of London taking any horses that had been withdrawn for safety. The battlefield was littered with the dead and injured of both sides and Norman horses. The Saxon line was now broken. All that was left was a mopping up operation and the Kings housecarls who were prepared to continue the fight. They valiantly surrounded their dead or dying king and with their battle-axes and swords, fought almost to the last man, as was their tradition.
The Normans finally broke through where they saw the King lying. A knight run his sword through his thigh or decapitated his leg. This so infuriated William that he stripped him of his knighthood and threw him out of the army. The ridge was captured. William had won against all the odds.

There remains one incident that occurred after the main battle had finished. It is known as the Malfosse incident.
It was becoming late in the afternoon and it was beginning to darken, so around 17:30, when in pursuit of fleeing Saxons they encountered a number of Saxons who obviously had not been involved in the battle but had arrived later. It would appear that these men taunted the Normans into charging them. If they chose where to stand beforehand it was a good choice because it was behind an invisible ditch or pit, which later became known as the Malfosse or evil pit.
Many of the horses and men tumbled into this pit where presumably they were finished off by the Saxons. This was a side issue that would have made no difference to the overall outcome of the battle. By 18:30 it would have been too dark to proceed with rounding up any more Saxons. The injured had to be tended and the dead buried. The Malfosse incident is strange because nobody has been able to locate its position or confirm that it ever really happened at all.
Harold's Standards of the Fighting Man and the Red Dragon were captured and sent to the Pope in Rome.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 152.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 75-78, 86, 90-92, 95-96.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 283-287.
Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963), side 245, 471-473.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 557.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 89.
http://www.battle1066.com/buildup.shtml

Family/Spouse: Edgyth. Edgyth (daughter of Elfgar) died after 1066. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Ealdgyth. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1042, Danmark; Jarl.
• Occupation: Abt 1047, Danmark; Konge.

Notes:

Birth:
Sven var sønn til Ulv jarl, men angis oftest med sin mors navn, Estrid, som var datter til danekongen Sven Tjugeskjegg.

Etternavnet Estridsson er svært uvanlig da det er et metronymikon, det vil si navn etter moren.

Han hadde blitt oppdratt i England, hvor Knud den store nærmest hadde holdt ham som gissel for hans far Ulv, mens denne var stattholder i Danmark.

Senere hadde han vært i Sverige hvor hans mor eide meget gods og gjorde tjeneste hos Anund Jakob i 12 år.

Svend hadde derfor slekt og venner i både Danmark, Sverige og England.

Occupation:
Svein var velhavende, men hadde ikke evne til å skape et parti som kunne støtte ham i hans arvekrav etter Hardeknud. Denne hadde utnevnt ham til jarl over Jylland.

Svend oppsøkte kong Magnus den Gode på møtestedet ved Göta elv og lovet ham troskap. Til gjengjeld innsatte Magnus Svend som jarl over Danmark, slik hans far Ulv i sin tid hadde vært.

Svein blir i år 1042 med kong Magnus på hærtog mot venderne sør i Østersjøen. De jevner med jorda den beryktede Jomsborg på øya Wolin ved munningen av Oder. Kong Magnus erobret borgen, og mye av folket i Vendland ga seg under den norske kongen.
Året etter utkjempet kong Magnus det berømte slaget på Lyrskoghede og satte med det en stopper for vendernes herjinger mot vest og nord.

Fra Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga:

22. Svein het en mann, sønn til Ulv jarl, som var sønn til Torgils Sprakalegg. Sveins mor var Astrid, datter til kong Svein Tjugeskjegg. Hun var søster til Knut den mektige på farssiden og til sveakongen Olav Eiriksson på morssiden; deres mor var dronning Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste. Svein Ulvsson hadde da lenge holdt seg hos sveakongene, frendene sine, helt siden Ulv jarl, hans far, falt, slik som det er fortalt i Knut den gamles saga at han lot drepe Ulv jarl, sin måg, i Roskilde; derfor hadde Svein ikke vært i Danmark siden. Svein Ulvsson var en framifrå vakker mann; han var stor og sterk, en stor idrettsmann, ordhag og veltalende. Alle som kjente ham, sa at han hadde alle de egenskaper som pryder en god høvding. Svein Ulvsson kom til kong Magnus da han lå i Götaelv som før er skrevet. Kongen tok vel imot ham. Det var mange som talte hans sak, for Svein var en vennesæl mann. Han talte også selv sin sak for kongen, fagert og ordhagt, og det ble til det at Svein gikk i tjeneste hos kong Magnus og ble hans mann. Siden talte kongen og Svein om mange ting i enrom.

Etter at Sveins lojalitet mot Magnus opphører lar han seg velge til Danmarks konge ved tinget i Viborg. Kong Magnus kom da fra Norge og drev opprøreren fra landet og på flukt til Sverige hvor Svein gjorde stadige forsøk på å ta Danmark. Krigen raste i flere år inntil Harald Hardråde kom tilbake fra Konstantinopel, rik på gull, og en farlig motstander.

Harald Hardråde allierte seg i Sverige med Svein Estridsson og sammen herjet de rundt i Danmark inntil kong Magnus tilbød sin onkel halve riket mot fred. Harald får det som han vil og overgir Svein til seg selv som da blir isolert.
Svein går på et tungt nederlag til sjøs, men Magnus forfølger ham over Sjælland. Ulykken skjer da Magnus rider omkull og blir dødelig såret. På sitt dødsleie i 1047 ble det sagt at Magnus hadde erklært at Svein skulle arve Danmark.

Occupation:
Sommeren 1047 hadde Magnus et rideuhell, han falt av hesten og slo hodet mot en trestubbe. Han forsto at han ikke skulle overleve, og kalte Harald Hardråde til seg. Han uttalte så som sin siste vilje at Svein skulle arve Danmark etter ham, og at Harald skulle nøye seg med Norge.
De skånske bønder sluttet seg straks til Svein og hyldet ham som konge. På Sjelland ble han utropt på Isøre Ting og på Viborg Ting ga også Torkil Gøse ham navn av konge. På landstinget ble både kong Harald Hardråde av Norge og Svein kåret til Danmarks konger.
Kong Harald Hardråde var derimot meget misfornøyd med ordningen og gjorde hærtokt mot Danmark og herjet blant annet Hedeby som blir ødelagt ved brann. Svein Estridsson flykter derimot aldri mer fra Danmark. Svein beholdt deretter tronen så lenge han levde.

Våren 1062 ble Slaget ved Niså utkjempet, ved elven Nissans munning i nærheten av Halmstad i Sverige. Svein hadde klart å mønstre en flåte på 300 skip, dobbelt så mange som Harald Hardrådes flåte. Overlegenheten i styrke hjalp likevel ikke – den danske opprøreren var ikke av samme klasse og støpning som den slu og harde norske krigerkongen.
I følge Snorre Sturlason gikk Harald Hardråde av seieren, og han trodde at Svein var blant de falne, men denne hadde klart å ta seg i land og ble tatt hånd om av en bonde ved navn Karl. Svein som ikke ble gjenkjent ble budt på mat og da de satt til bords talte han om at danskene hadde tapt kampen til sjøs. Da sa bondens hustru:
Ille har vi stelt oss til med kongen vår, han er både halt og feig!
Svein svarte da:
Feig er han ikke, men han er ikke seierrik.

Historien om bonden er nok en fiktiv dramatisering av Snorre, men har en interessant detalj: bondekvinnens påstand om at kongen er halt.

Først i 1064 sluttet de stridende fred ved at kong Harald oppga sine krav på Danmark. Harald Hardråde vender seg deretter mot England, men dør i slaget ved Stamford Bridge.

Med trusselen fra Norge unna og med Danmark i ryggen vendte også Svein Estridsson sin oppmerksomhet mot England, som hans onkel Knut hadde vært konge av, og forsøkte å gjøre krav på den engelske kronen. Han allierte seg med Edgar Ætheling da han forsøkte å gjenerobre England fra - Vilhelm Bastarden - også kalt for Vilhelm Erobreren.
Etter å ha erobret den plagete byen York aksepterte Svein betaling fra Vilhelm for å forlate England. Med pengene deserterte han Edgar som dro i eksil i Skottland. Den anglesaksiske England var da helt og holdent blitt normannisk.

Forholdet mellom Danmark og Sverige synes å ha vært godt. I kampene mot Norge fikk Svein stadig svensk støtte. Det finnes også opplysninger om at en grensesetting mellom begge rikene kom i stand. Det skal ha vært Svein og den svenske kongen Emund den gamle som kom overens om dette. Seks menn fra begge land skal ha gått gjennom villmarken i grenseområdene og reist 6 grensesteiner. Senere forskning har derimot betvilt på disse nedtegnelsene. Det kan neppe ha vært nødvendig å stake ut en grense på denne tid da bebyggelsen i Skåne, Småland og Västergötland ble skilt med utstrakt villmark.

Svein bygget opp et solid grunnlag for den danske kongsmakten, blant annet i et nært samarbeid med kirken og korresponderte med Den hellige stol.

Akkurat som den senere Olav Kyrre av Norge synes det som om Svein var i stand til å lese og skrive, og han er selv kilde for mye av vår kunnskap om Danmark på 800- og 900-tallet ved å fortelle om historien til sine forfedre til historikeren Adam av Bremen en gang rundt år 1070.

Adam skriver at han ble - meget vennlig mottatt - ved sitt besøk. Framfor alt fremholder han Sveins interesse for kristendommens utbredelse og påpeker at misjonen blant Nordens folk fikk gjennom kong Sveins medvirkning en betydelig større og lykkeligere framgang. Kongen sendte sine egne klerker for preke i hele Sverige og i nordmennenes land samt på øyene i denne delen av verden.

Svein Estridsson organiserte Danmark, som på dette tidspunkt omfattet Jylland, Slesvig, Fyn, Sjælland, Øyene, Skåne og Helland. Danske historikere betrakter ham som den danske konge som brakte Danmark fra vikingtiden og inn i middelalderen. Svein ønsket et godt forhold til kirken. Han forsøkte å få sin oldefar Harald Blåtann helgenkåret og sendte sin sønn Magnus til Roma for å få ham salvet og innviet som tronfølger, men til hans skuffelse døde sønnen på reisen.

Svein ga den danske kirke en fast organisasjon og innsatte biskoper i Ribe, Viborg, Aarhus og Vestervig (Børglum).
Svein ønsket en nasjonal kirke som var uavhengig av det tyske erkebispesete i Hamburg-Bremen.

I 1073 ble pave Gregor 7. utnevnt og denne søkte allierte mot den tysk-romerske keiser, blant for å begrense dennes muligheter til å utnevne geistlige i sine embeter. Paven var derfor imøtekommende for Sveins ønsker, men den danske kongen dør før det hans planer ble realisert.

Dødsfallet skjedde den 28. april 1076. Svein gravlegges i Roskilde domkirke.

I Roskildekrøniken fra 1130-tallet står det at Svein Estridsson avlet sønner og døtre med adskillige kvinner.

Han hadde giftet seg med svenskekongen Anund Jakobs datter Gunhild Anundsdatter, men slektskapet mellom ekteparet var så nært at det var imot kirkens regler. Hamburgs erkebiskop Adalbert krevde skilsmisse, hvilket Svein måtte gå med på, og holdt seg deretter med den ene elskerinnen etter den andre i løpet av resten av sitt liv. Med disse fikk han rundt 19 barn, kanskje flere, både sønner og døtre, og for de fleste er moren ukjent.

Hele 5 av sønnene rakk å bli konger av Danmark:

Harald Hen, Knut den hellige, Olav Hunger, Erik Eiegod og Nils.

Enda en sønn, Svend Korsfarer var stort ry for sin modige kamp mot tyrkerne på det første korstog. Han var også gift med norske Gunnhild Sveinsdatter, datter av Ladejarlen Svein Håkonsson.

Sveins ekteskapelige forhold er meget uklare. Han synes å ha vært gift 3 ganger, med en svensk slektning som erkebisp Adalbert av Bremen tvang ham til å skille seg fra, med en Gunhild eller Gyda, og med en Thora.

Gyda kjennes kun fra Adam av Bremens beretning, hvor hun kalles Svend Estridssons rettmessige dronning. Om dette er riktig, eller om hun kun har vært kongens frille, vites ikke. Adam forteller også at hun ble drept med gift av en av Svends friller ved navn Thora.

Mor til Erik Ejegod var antagelig Rannveig Tordsdatter av Aurland, sønnedatter til Rannveig Tordsdatter d.e.

Ingerid og Svend var altså tremeninger. Hun var i alle fall mor til Ingerid, gift med kong Olav Kyrre og senere med Svein Brynjulfsson på Aurland. Svein synes ikke å ha etterlatt seg - ekte - sønner.

Kilder:
Wikipedia - Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963) og Bind 3 (1969).
Dansk Biografisk Leksikon, Bind 8 (1936), side 445 og 458, Bind 23 (1942), side 194-197.
Snorre Sturlasson: Olav den helligs saga, avsnitt 134, 148.
Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga, avsnitt 22-25, 29-36.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 18-22, 26-30, 34-35, 41, 49-53, 58, 61-63, 69-71, 74, 78, 101.
Snorre Sturlasson: Olav Kyrres saga,avsnitt 5.
Snorre Sturlasson: Magnussønnenes saga, avsnitt 20, 24.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 503.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 45.

Buried:
Svein Estridsson etterlevenskaper ble murt inn i søyle i Roskilde domkirke.

I 1911 ble graven åpnet og skjelettet undersøkt. Det viste at han var en høy mann som var kraftig bygd og som hadde en uregelbunden og vaggende gange når han gikk ettersom hans venstre hofte ikke var like godt utviklet som hans høyre.

Graven rett inntil trodde man lenge inneholdt restene etter hans mor Estrid, men en DNA-analyse i 2003 viste at det kunne utelukkes. Hvem kvinnen egentlig er vet man ikke, men har spekulert på at det er Margrethe Estrid, mor til Sveins sønn Harald Hen.

Died:
Tekst fra heimskringla.no:

Den 28.april 1074, eller 1076, dør kond Svend Estridsen (Ulfsen).
Almuen kaldte ham Kongefaderen, fordi han havde så stort et kuld sønner, af hvilke fem i rad bar Danmarks krone, skriver historikeren Sv. Aggesen.
De 5 sønnene var Harald Hén, Knut den hellige, Oluf Hunger, Eirik Ejegod og Nikolaus (Niels).

Family/Spouse: Ranveig Tordsdatter på Aurland. Ranveig (daughter of Tord Folesen på Aurland and Ålov Einarsdatter) was born in Aurland, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Svein married Gunhild Anundsdatter after 1050. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Ulv. Ulv died after 1062. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Ingrid var datter til kong Svein 2 Estridsen av Danmark. Hennes mor var antagelig Rannveig, datter til Tord på Aurland.

Family/Spouse: Olav Haraldsen av Norge, "Olav 3". Olav (son of Harald Sigurdsen av Norge, "Harald 3" and Tora Torbergsdatter på Giske) was born in 1050; died on 23 Sep 1093 in Bohuslän, Sverige; was buried in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Svein Brynjulvsen på Aurland. Svein (son of Brynjulv Helgesen på Aurland) was born before 1080; died after 1093. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1095, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Da Svein Estridsen døde våren 1074, etterlot han seg mange sønner, men ingen av disse var født i lovlig ekteskap. Faste regler for tronfølgen fantes ikke. Den nye kongen skulle velges innenfor kongeslekten av bøndene på landstingene, man man kunne ikke være sikker på at valgte samme konge. Derfor så man i 1074 fremtiden i møte med uro og spenning.

Erik herjet som ung i Østersjøen på mange vikingeferder.

Erik Eiegod efterfulgte sin bror Olav (Hunger) på tronen 1095. Eriks regjering var begunstiget av gode år; han var tapper og folkekjær. Erik kjempet mot venderne og erobret Holsten, Vagrien og Rügen. På et møte i Konghelle 1101 meglet Erik fred mellom Inge d.e. av Sverige og Magnus Barfot av Norge. Han fikk paven til å kanonisere broren Knut (den hellige) og arbeidet for opprettelse av et nordisk erkebispesæte i Lund. Erik døde på en pilgrimsferd til Palestina.

Videreførte sin bror Knut`s arbeid med å styrke kongedømmet i pakt med kirken, men viste større måtehold enn ham og ble likt av folket.
Trengte venderne tilbake og inntok Rügen. Meglet fred mellom Norge og Sverige i Konghelle i 1101.
Grunnla erkebispestolen i Lund og fikk utskilt Danmark fra erkestiftet i Bremen.
Reiste til Italia 1098 for å påvirke paven i spørsmålet om kanoniseringen av Knut.
Døde på Kypros under en reise til det hellige land.

Erik giftet seg med Bodil Trugotsdatter, datter av Thrugut Ulvsson og Thorgunna Vagnsdatter, før 1086, og tok opphold i Sverige.
Bodil Trugotsdatter døde i 1103 i Mount Of Olives, ved Jerusalem.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Kyrres saga:

5. Kong Svein Ulvsson døde sottedød ti år etter at begge Haralder hadde falt. Dernest var Harald Hein, hans sønn, konge i Danmark i 4 år, og så Knut, Sveins sønn, 8 år, og han er i sanning hellig. Så kom Olav, den tredje sønn til Svein, 8 år, så Eirik Gode, fjerde sønn til Svein, også i 8 år. Olav, Norges konge, ble gift med Ingerid, datter til Svein danekonge. Og Olav Sveinsson danekonge ble gift med Ingegjerd, datter til kong Harald, søster til Olav, Norges konge. Olav Haraldsson, som noen kalte Olav Kyrre (den rolige), og mange Olav bonde, fikk en sønn med Tora Jonsdatter. Han fikk navnet Magnus. Han var en vakker gutt og lovte godt; han vokste opp i hirden hos kongen.

Etter Oluf Hungers død i 1095 ble Erik valgt til konge av Danmark. I de voldsomme politiske kampene hadde Erik stått klart og åpent på Knud den Helliges side. Han hadde også vært med i forsvaret av Knud i kirken i Odense hvor Knud ble drept. Etter kongemordet hadde han flyktet til Sverige, han tilhørte jo det tapende partiet. Når han likevel så kort tid etter borgerkrigen kunne velges til konge, er forklaringen at mange hadde bøyd seg for den gudsdom, som forutspådde den hungersnøden som hadde plaget landet. For å sikre seg at det ikke skulle gå like galt som under Harald Hén og Oluf Hunger, måtte han avlegge ed på at han ville overholde. Erik lovet å straffe forbrytere og voldsmenn, og at skaffe hver mann hans rett. Derfor fikk han navnet Ejegod (ægóðr).

Han sørget for at kong Knut ble helgenforklart. Erik støttet også Lunds domkirke, slik at denne ble sentrum for det nyopprettede nordiske erkebispedømmet. Hans regjeringstid utmerktes av gode skjørdeår og ble i senere kilder beskrevet meget positivt. En mer samtidig berettelse omtaler ham imidlertid som opphovsmann til urettferdige lover.

I 1098 dro Erik på en lang pilgrimsreise til Syditalien. En islandsk skald skriver:

Bari i Apulien var takket være relikvier av den hellige Nikolaus blitt ett av tidens mest berømte valfardssteder.

Allerede i 1103 besluttet Erik seg overraskende til å dra på valfart igjen, og denne gang var det selve det Hellige Land som lokket. Det var en farefull og meget langvarig reise. Han reiste med sin dronning og ett betydelig følge. Reisen fulgte den vanlige handelsruten østpå, med skip over Østersjøen, opp Dvina-floden til Russland, og herfra videre til Byzans. Her var keiseren først meget betenkelig til å slippe den nordiske vikingekonge inn i byen, men det endte med at han mottok ham hjertelig. Fra Byzans gikk reisen videre, men han ble angrepet av feber og bragt i land ved Baffa på Kypros, hvor han døde.

Dronning Bodil sørget for sin manns begravelse og fortsatte deretter pilgrimsreisen, men nådde heller ikke Jerusalem. Like utenfor byen, på Oljeberget, bukket hun under for sykdom.

Kilde bl.a.:
Gyldendals konversasjonsleksikon.

Died:
Dør på Kypros på pilgrimsferd til det hellige land.

Erik married Bodil Thorgautsdatter about 1080. Bodil (daughter of Thorgaut (Thrugot) Ulvsen and Thorgunna Vagnsdatter) was born about 1056; died about 1103 in Jerusalem, Israel. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1076, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Harald Sveinsson Hein, eldste sønn til Svein.

Tilnavnet Den bløte brynesten.

Godmodig, lat og ettergivende, men fikk et godt ettermæle for gode lover.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1080, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Danmarks nasjonalhelgen, Scs. Canutus Rex Danorum.

Den hellige Knut (dk: Knud; lat: Canutus; eng: Canute) ble født ca år 1043 (1040?). Han var sønn av kong Svein 2 Estridsøn (1047-1076) og en ukjent frille - en av kongens 13 uekte sønner. Kong Svein ble suksessivt etterfulgt på tronen av 5 av sine sønner, hvorav Knut var nummer 2 etter Harald 3 Hein (1076-1080).

Svein lot sønnen få en grundig undervisning av dyktige lærere både i den kristne religion og i alle andre vitenskaper. Han må ikke forveksles med Knut den Store av Danmark og England (1016-1035), hans grandonkel, eller den hellige hertug Knut Lavard (1096-1131).

Knut betraktet den normanniske invasjonen av England som en usurpasjon, og flere ganger prøvde han å bryte Vilhelm Erobrerens grep om landet slik at England og Danmark igjen kunne forenes.
I 1069 eller 1070 seilte han med en vikingflåte for å hjelpe engelske opprørere, og han dro til England igjen i 1075 som en del av kong Svends invasjon for å gjøre krav på den engelske tronen, da 3 jarler som gjorde opprør mot kong Vilhelm Erobreren, ba om hjelp.
Han seilte av gårde med 200 skip, men de rakk bare et angrep på York før opprøret var slått ned og han måtte trekke seg tilbake.

Han forsøkte å tiltre den danske tronen ved farens død i 1076, og fikk da broren Harald Hein (den dovne) til fiende. Men etter Haralds død ble han konge i 1080 som Knut 4 - han skrev selv - ego Cnuto quartus - men i dagens danske kongerekke står han oppført som Knut 2.

Knut giftet seg med Edel (Adèle, Eltha, Alice) (ca.1065-1115), søster av grev Robert av Flandern. Rundt 1082 fikk de sin eneste sønn, den salige Karl den Gode, som senere ble grev Karl 1, den 13. greve av Flandern. De fikk også datteren Cecilie (Ingegerd?) Knudsdatter.

Knut var konge i overgangen mellom vikingtid og middelalder, en tid som ikke bare var preget av krigstokter mot England og Estland, hvor han gjorde danske krav gjeldende, men også av indre spenninger mellom kongemakt og Kirke på den ene siden og rikets stormenn og bønder på den andre.
Det var kongens oppgave å beskytte Kirken, og Kirkens oppgave å beskytte de små og svake, humanisere et primitivt samfunn hvor hedenskapet vel var fortrengt, men kristendommen ennå ikke riktig slått igjennom.

De første litterære og historiske verk som ble skrevet i Danmark var - Passio - om Knuts død fra ca. år 1095 og munken Ælnoths krønike fra ca. år 1120 med Knuts biografi.
Både disse eldre og nyere historieforskning vurderer Knut ikke bare som en vikingkonge, men som Kirkens mann. Han gikk med fasthet inn for de idealer om rettferdighet og barmhjertighet som den hellige pave Gregor 7 (1073-1085) i noen brev hadde fremholdt for hans bror Harald Hein. Det viste Knut i sin sosiallovgivning for de svakt stilte i datidens samfunn: Kvinner, frigitte og frikjøpte treller, utenlandske innvandrere og andre. Og det viste han fremfor alt ved å styrke den svakt stilte Kirken. Han var den første danske konge som forbedret Kirkens rettslige særstilling og geistlighetens økonomiske uavhengighet. Det gjorde han for eksempel med et stort privilegiebrev til Lund domkirke i 1078 som ga den eiendomsrett til en rekke gårder i Skåne og på Sjælland, som kunne høyne geistlighetens status og sikre dem økonomisk. Det gjorde han også med gaver til andre kirker, for eksempel i Roskilde og i Odense. Kirken i Roskilde ga han sin krone, og den ble begravelseskirke for de danske kongene. Til Odense brakte han også den hellige Albans relikvier fra England.

Til Kirkens opprettholdelse ville han også, ved hjelp av skatteoppkrevere, drive inn tiende (en skatt som utgjorde 10% av bøndenes høst), men det gjorde jydene opprør mot. De var dessuten sinte over at et stort anlagt Englandstokt fra Limfjorden mot Vilhelm Erobreren i 1085 ikke ble til noe, selv om Knut samlet en enorm flåte ved hjelp av sine allierte i Norge og Flandern. Trusselen var så alvorlig at Vilhelm Erobreren hentet utallige leiesoldater og fjernet lagre fra kystbyene. Men toktet ble avblåst, noe Knut etter alt å dømme hadde sine politiske grunner til. Han kunne vanskelig forlate Danmark på et tidspunkt hvor det var krise sør for grensen, nemlig mellom den tyske keiser Henrik 4 (1056-1105) og pavestolen om retten til å innsette biskoper, den såkalte investiturstriden.
Keiseren fordrev tyske pavetro biskoper, deriblant kom erkebiskopen av Magdeburg i 1085 til Slesvig, hvor kong Knut oppholdt seg.

De jyske bønder følte imidlertid, på samme måte som rikets stormenn, sine egne interesser trådt for nær. De så på seg selv etter gammel germansk rett som småkonger, og holdt det ikke for nødvendig med en hersker over seg. Konflikten mellom dem ble trappet opp, og på sommeren i 1086 brøt opprøret ut i Vendsyssel. Jarlene tok Knuts bror Olav Hunger (1086-1095) som leder. Knut flyktet til Odense på Fyn for å bli herre over situasjonen, men ble forfulgt dit. Han ble hardt trengt og sammen med sin bror Benedikt (Bent) søkte han tilflukt i St.Albani kirke, Odenses første sognekirke, mens lojale menn forsvarte kirkeporten mot rasende bønder. Knut forberedte seg til døden med skriftemål og kommunion, mens bøndene knuste vinduene og hogde hull i veggen. De traff først kongen med en stein mens hans satt der og sang salmer. Til slutt ble han rammet av et spydkast gjennom korvinduet og døde på altertrinnet. Sammen med ham ble broren Benedikt og 17 ledsagere drept; deres navn var:
Asmund, Blakke, Svend, Agge, Thurgot, Bernhard, Gudmer, Æskil, Toke, Palne, Atte, Sune, Rosten, Milo, Radulf, en annen Thurgot og Vilgrip.

Kongen ble umiddelbart gravlagt i kirken sammen med sin bror, og mange jærtegn viste seg for de troende. Broren Olav med tilnavnet Hunger ble konge, for Gud straffet de opprørske danskene med en fryktelig hungersnød som varte i 8 år og krevde skrekkelige ofre.

I 1095 ble Knuts relikvier overført tilen sarkofag i domkirken, den nåværende St.Knuts kirke, som han selv hadde påbegynt byggingen av, og der befinner de seg stadig. Få år etter oppnådde hans bror kong Erik 3 Eiegod (1095-1103) tillatelse hos pave Paschalis 2 (1099-1118) til en offentlig kult. Deretter fant den egentlige skrinleggelsen sted den 19.april 1100, da kirken var ferdig og det nylagede helgenskrinet ble plassert på alteret. Kirken ble viet til Vår Frue og de hellige Alban og Knut.

Knut den Hellige var Danmarks første martyr og rundt den tiende helgen som overhodet fikk sin kult godkjent utenfor lokalkirken, av paven selv. Pilegrimsstrømmen til Odense fortsatte hele middelalderen gjennom.

Mordet skjedde 10.juli, som i dag er hans minnedag, mens hans andre minnedag 13.januar antakelig var overføringen av hans hellige ben til den nye katedralen under bygging til hans ære i Odense. Der har relikvieskrinet til den hellige kongen fortsatt sin æresplass.
19.januar nevnes også som minnedag, det var den dagen han ble feiret i Evesham i England, moderklosteret for Odense, og denne datoen har gått inn i engelske kalendere. Hans minnedager 10.juli og 13.januar er også avmerket på den norske primstaven. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Etter kalenderreformen i 1969 æres han bare i lokale kalendere, som i Norden. Han fremstilles som nordisk konge med lanse eller pil. Han er avbildet i Odenses byvåpen.

I fødselskirken i Betlehem lot en biskop på 1100-tallet søylene i hovedskipet bemale med store helgenbilder, blant annet Knut den Hellige med krone på hodet, i høyre hånd en lanse og et korsmerket skjold på venstre arm:
Scs Canutus Rex Danorum.

På neste søyle er Olav den Hellige avbildet; Scs Olavus Rex Norvegiae.

I 1641 opprettet konvertitten Christian Payngk i Roma St.Knuts kapell i kirken Santa Maria in Traspontina. Og da den første katolske kirken etter reformasjonen kunne bygges i Fredericia i 1687, ble den viet til kong Knut den Hellige.

Kilde:
www.katolsk.no

Died:
Drept i St. Albani kirke.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1086, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Kong Svein ble suksessivt etterfulgt på tronen av 5 av sine sønner, Harald 3 Hein (1076-1080), Knut 4 (2) den hellige (1080-1086), Olav 1 Hunger (1086-1095)...

De jyske bønder følte på samme måte som rikets stormenn, sine egne interesser trådt for nær ved Knuts tilnærming til kirken. De så på seg selv etter gammel germansk rett som småkonger, og holdt det ikke for nødvendig med en hersker over seg. Konflikten mellom dem ble trappet opp, og på sommeren i 1086 brøt opprøret ut i Vendsyssel. Jarlene tok Knuts bror Olav Hunger (1086-1095) som leder. Knut flyktet til Odense på Fyn for å bli herre over situasjonen, men ble forfulgt dit. Han ble hardt trengt og sammen med sin bror Benedikt (Bent) søkte han tilflukt i St.Albani kirke, Odenses første sognekirke, mens lojale menn forsvarte kirkeporten mot rasende bønder. Knut forberedte seg til døden med skriftemål og kommunion, mens bøndene knuste vinduene og hogde hull i veggen. De traff først kongen med en stein mens hans satt der og sang salmer. Til slutt ble han rammet av et spydkast gjennom korvinduet og døde på altertrinnet. Sammen med ham ble broren Benedikt og 17 ledsagere drept; deres navn var:
Asmund, Blakke, Svend, Agge, Thurgot, Bernhard, Gudmer, Æskil, Toke, Palne, Atte, Sune, Rosten, Milo, Radulf, en annen Thurgot og Vilgrip.

Kongen ble umiddelbart gravlagt i kirken sammen med sin bror, og mange jærtegn viste seg for de troende.

Broren Olav med tilnavnet Hunger ble konge, for Gud straffet de opprørske danskene med en fryktelig hungersnød som varte i 8 år og krevde skrekkelige ofre.

Broren Knut fikk helgenstatus.

Kilde:
www.katolsk.no

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1104, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Nils lot seg lede av hustru Margrethe Fredkulla og sin sønn Magnus, som i 1131 lot myrde Knut Lavard. Nils falt i den påfølgende borgerkrigen mot Erik Emune ved Fodevik.

Kong Nils etterfulgte sin bror Erik Eiegod etter at Erik døde på Kypros på pilegrimsreise. I sitt fravær har Erik utnevnt frillesønnen Harald Kesja som sin stedsfortreder, men da stormennene kom sammen valgte de isteden den femte av Svein Estridssons sønner, den 40-årige Nils, til konge.

De første 25 årene av Nils’ regjeringstid var fredelige. Både kongsmakten og kirken, ved erkebiskop Asser, fant sine posisjoner i forhold til hverandre. Nils innførte tiendebetaling til kirken. Som den første danske konge kalte Nils seg for konge av Guds nåde. Nils innskrenket også antallet hirdmenn som hittil har fungert som kongens livvakter. I stedet ble hirdmennene utplassert rundt om i kongeriket som en form for embetsmenn som kreve bøter, legge beslag på vrak og vrakgods, samt inndra arv som skal tilfalle kronen om det ikke finnes en naturlig arving.

Erik Eiegods sønn, Knud, ble oppfostret hos den mektige sjællandske Hvideætten. Senere var han hos hertugen av Sachsen, Lothar som ble tysk konge i 1125. Knud ble utnevnt til jarl over de sydlige områdene i 1115 og hvor han med stort hell bekjempet venderne og nød stor anseelse. Han fikk den utenlandske tittelen hertug med hedersnavnet Lavard (fra engelske Lord = herre), blant annet for sin handlekraftige opptreden. Knud Lavard er åpenbart meget populær hos slesvigerne som senere, omkring 1150, utnevner Knud som deres skytsherre.

Magnus den sterke, sønn av den aldrende kong Nils, begynte derimot å se på Knud som en farlig konkurrent til kongsmakten. I begynnelsen av januar 1131 var Knud på besøk på en kongsgård hos sin frenka Cecilia, datter av Knut den hellige. I et tilsynelatende vennskapelig møte med Magnus i Haraldsted-skogen utenfor Ringsted, den 7.januar, dagen etter Hellige tre konger, begikk Magnus Danmarkhistoriens mest omtalte mord ved å drepe sin fetter.

Liket av Knud Lavard ble først brakt til Haraldsted kirke og deretter til klosterkirken i Ringstad. Snart begynte det å oppstå undere ved graven, sannsynligvis ved dyktig markedsføring av Hviteætten, og i følge tradisjonen sprang det opp en kilde på det sted hvor han ble stukket ned med en lanse, og enda en kilde et stykke fra Haraldsted kirke hvor likbærerne hadde stanset på vegen.

Dette mordet ble innledningen til en borgerkrig som strakte seg over flere år mellom Nils og Magnus på den ene side, og Erik Emune, Knud Lavards halvbror, på den andre siden.

I 1134 opphevet pave Innocens 2 den danske kirkens selvstendighet og la den på nytt inn under bispedømmet Hamburg-Bremen. Det fikk erkebiskop Asser til å slutte seg til Erik Emune, og det samme gjorde den mektige Hviteætten.

Kirken og tilsynelatende det meste av befolkningen støttet fortsatt gamlekongen Nils, og Erik Emune fikk liten framgang og ble tvunget til å flykte til Sverige i 1134. Da Nils og Magnus gikk i land i Skåne ved Fodevig rett før midtsommeren var de fast bestemt på å gjøre slutt på Erik Emune en gang for alle. Isteden ble de overrasket av et angrep av tyske ryttere, og den danske hæren ble slaktet ned før den fikk tid til å omgruppere seg. Magnus ble drept og med ham 5 bisper som har tatt parti med kongen.

Kong Nils greide å flykte, men uforklarlig nok valgte han å ri sørover til Slesvig hvor borgerne hadde holdt Knud Lavard høy i aktelse. Nils kom til byen den 25.juni 1134, byens prest løp ut for å møte kongen, advarte ham og rådet ham til å søke tilflukt i katedralen, men gamlekongen avviste tilbudet.

Skal jeg frykte kjeleflikkere og skreddere?, skal han ha sagt og begynte å spasere nedover hovedgaten til fots, kun i følge med sin personlige vaktstyrke.

I nærheten av det kongelige palasset angrep borgerne vaktstyrken og drepte dem en etter en mens vaktene forsøkte å beskytte kongen, men forgjeves – kongen ble stukket ned. Med ham døde den siste av Svein Estridssons sønner.

Han og hans brødrene hadde styrt Danmark i over 60 år, og selv om de alle satte sitt preg på landet var kanskje den siste av dem, som hadde tronen i 30 år, den beste kongen.

Han var en dyktig administrator og en pragmatiker som fullførte den kongsgjerning hans far hadde påbegynt.

Died:
Nils kom til Slesvig den 25.juni 1134, hvor han ble advart mot mulig overfall.

Skal jeg frykte kjeleflikkere og skreddere?, skal han ha sagt og begynte å spasere nedover hovedgaten til fots, kun i følge med sin personlige vaktstyrke.

I nærheten av det kongelige palasset angrep borgerne vaktstyrken og drepte dem en etter en mens vaktene forsøkte å beskytte kongen, men forgjeves – kongen ble stukket ned.

Med ham døde den siste av Svein Estridssons sønner.

Niels married Margrethe (Margareta) Ingesdotter about 1104. Margrethe (daughter of Inge Steinkjellson av Sverige, "Inge 1") died before 1130. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Eiliv Torsteinsen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1103, Isle of Man, England; Konge Isle of Man & the Isles 1103-1153.

Notes:

Occupation:
Olaf 1 Bitling the Red was the last born child of Godred Crovan (Orry). To be the youngest is not necessarily to be a dwarf.

Óláfr Guðrøðarson (died 29 June 1153) was a twelfth-century King of the Isles. As a younger son of Guðrøðr Crovan, King of Dublin and the Isles, Óláfr witnessed a vicious power struggle between his elder brothers in the aftermath of their father's death.
At some point, the young Óláfr was entrusted to the care of Henry 1, King of England, and like the contemporaneous Scottish monarchs, Alexander 1 and David 1, Óláfr appears to have been a protégé of the English king.

As King of the Isles, Óláfr contracted marital alliances with neighbouring maritime rulers. Although he appears to have overseen successful military operations to reclaim the northern-most territories once controlled by his father, he may have witnessed the loss of authority in Galloway as well. Like his counterpart David 1, Óláfr was a reformer and moderniser of his realm. However, his four-decade reign ended in abrupt disaster when he was assassinated by 3 nephews in 1153. Following the ensuing power struggle, Óláfr's son Guðrøðr overcame the kin-slayers, and assumed the kingship of the Kingdom of the Isles.

The Isles—an archipelagic region roughly incorporating the Hebrides and Mann—was ruled by Guðrøðr Crovan for over 2 decades until his death in 1095, whereupon his eldest son Logmaðr assumed control. Warring soon broke out between factions supporting Logmaðr's younger brother Haraldr, which led to the intervention and encroachment of Irish power into the region. After a short period of Irish domination, the region lapsed into further conflict which was capitalised on by Magnús Óláfsson, King of Norway, who led two military campaigns throughout the Isles and surrounding Irish Sea region at about the turn of the twelfth century. Magnús dominated these regions until his death in 1103, whereupon control of the Isles appears to have fragmented into chaos once again.

Rather than allow ambitious Irish powers fill the power vacuum, Henry 1 appears to have installed Óláfr on the throne at some point between 1112 and 1115, about the time that Domnall mac Taidc relocated from the Isles to Ireland. Óláfr is recorded to have spent his youth at Henry 1's court, and Óláfr's later religious foundations reveal that he was greatly influenced by his English upbringing. In the second quarter of the eleventh century, Óláfr founded the abbey of St Mary of Rushen, a reformed religious house on Mann. He further oversaw the formation of the Diocese of the Isles, the territorial extent of which appears to reveal the boundaries of his realm. Óláfr is recorded to have had at least two wives: Ingibjørg, daughter of Hákon Pálsson, Earl of Orkney; and Affraic, daughter of Fergus, Lord of Galloway. The unions seem to reveal that Óláfr shifted from an alliance with Orkney to that with Galloway. Not long after his marriage to Affraic, one of Óláfr's daughters married Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll, an emerging power in the region.

Although Óláfr's reign is recorded to have been peaceful, there is reason to suspect that his own succession was uncertain.
In 1152, Guðrøðr travelled to Norway and rendered homage to Ingi Haraldsson, King of Norway. At about this time, the Diocese of the Isles was incorporated within the recently elevated Archdiocese of Niðaróss. Whilst this strengthened Norwegian links with the Isles, it secured the ecclesiastical independence of Óláfr's domain, and safeguard his secular authority in the region. Nevertheless before Guðrøðr returned to the Isles, three sons of Haraldr confronted Óláfr, and demanded a share of the kingdom before slaying him. Although the three men appear to have taken significant steps to counter military intervention from Galloway, they were soon after crushed by Guðrøðr, who returned to the region enstrengthened by Norwegian military might. Óláfr's descendants went on to reign as kings of the Isles for over a century.

Óláfr was a member of the Crovan dynasty, and 1 of 3 sons of this family's eponymous ancestor, Guðrøðr Crovan, King of Dublin and the Isles (died 1095). The latter appears to have secured the kingship of the Isles in the late 1070s, and to have seized the kingship of Dublin in the early 1090s. Guðrøðr Crovan's downfall came in 1094 when he was forced from Ireland altogether by Muirchertach Ua Briain, King of Munster (died 1119). There is reason to suspect that Guðrøðr Crovan was driven from Mann as well, since he is recorded to have died on Islay the following year.

According to the thirteenth–fourteenth-century Chronicle of Mann, Guðrøðr Crovan's eldest son, Logmaðr, succeeded to the kingship of the Isles. The chronicle further reveals that Logmaðr faced opposition from within his own family in the form of a rebellion by his brother, Haraldr. Logmaðr eventually overcame Haraldr, however, and is stated to have had him blinded and emasculated. Afterwards, Logmaðr appears to have faced further opposition in the form of a faction supporting his youngest brother, Óláfr. Apparently unable to overthrow Logmaðr on their own, the dissidents turned to Muirchertach, whose recent conquest of Dublin gave him control of that realm's dominating naval forces.

If the chronicle is to be believed, Óláfr's supporters petitioned Muirchertach to provide a regent from his own kin—the Uí Briain—to govern the Isles until Óláfr was old enough to assume control himself. Such a clause may well have been a condition of Muirchertach's involvement, rather than a request. Nevertheless, the chronicle indicates that Muirchertach installed his nephew, Domnall mac Taidc (died 1115), upon the throne. Although Domnall had previously opposed Muirchertach over the kingship of Munster, he was the son of Muirchertach's brother, and further possessed strong familial connections with the Isles through his maternal descent from Echmarcach mac Ragnaill, King of Dublin and the Isles (died 1064/1065). Regardless, the death of Domnall's brother, Amlaíb, recorded by the seventeenth-century Annals of the Four Masters in 1096, suggests that Domnall and the rest of the Meic Taidc faced significant opposition in the Isles, possibly in the form of Logmaðr's adherents. Domnall's reign appears to have been brief. The chronicle's account of warfare on the island in about 1097–1098 fails to mention him at all, a fact which seems to be evidence that he had lost control by then.

Probably late in 1097, Magnús Óláfsson, King of Norway (died 1103) turned his attention towards the Isles, and sent a certain Ingimundr into the region to take control on his behalf. Unfortunately for Magnús, Ingimundr was soon after slain on Lewis and Harris by leading Islesmen. The following year Magnús took matters into his own hands, and led an invasion-fleet of his into the area. As the invaders successfully carved their way through the Isles towards Mann, Logmaðr was evidently overcome and captured. From Mann, the Norwegians campaigned against the English in Anglesey. Although Magnúss saga berfœtts, within the thirteenth century Heimskringla, places this particular episode in the context of Norwegian conquest, it is likely that Magnús had merely assumed the same protector role that Óláfr's father had once filled with Gruffudd ap Cynan, King of Gwynedd (died 1137). Magnús gained the submission of Galloway, and may have consolidated his campaign through a treaty with Edgar, King of Scotland (died 1107).

Magnús overwintered in the Isles, and left for Norway in the summer. He made his return to the region, nearly four years later, in 1102 or 1103. After reestablishing himself on Mann, Magnús entered into an marital alliance with Muirchertach formalised through the marriage between Magnús's young son, Sigurðr (died 1130), and Muirchertach's young daughter, Bjaðmunjo (fl. 1102/1103). The fact that Magnús intended to return to Norway reveals that Muirchertach benefited to most from the arrangement, although the alliance appears to have bound the kings against a common enemy in the region, Domnall Mac Lochlainn, King of Cenél nEógain (died 1121). Unfortunately for Muirchertach, and his long-term ambitions in the Isles, Magnús was slain in Ulster in 1103, and Sigurðr immediately repudiated his bride and returned to Norway. Although Muirchertach was able to regain control of Dublin and still had held considerable influence in the Isles, Magnús' death left a vacuum which neither Muirchertach nor Domnall Mac Lochlainn could fill.

If the Chronicle of Mann is to be believed, at one point in his career Logmaðr repented the cruelty that he had inflicted upon Haraldr, and remorsefully resigned his kingdom before setting off to Jerusalem where he died. The particular terminology employed by the chronicle—that Logmaðr departed the kingdom - marked with the sign of the Lord's cross — suggests that he participated in a crusade. On the other hand, since the chronicle was compiled in the thirteenth century, during a period when the idea of a cross-bearing pilgrim was well established, it is possible that this depiction of L?gmaðr has been contaminated by anachronistic conceptions.

If Logmaðr was indeed a crusader, it is uncertain which particular crusade he undertook. One possibility is that he took part in the First Crusade, a movement that reached its climax with the successful siege and capture of Jerusalem in mid 1099. Logmaðr could have embarked upon this enterprise in about 1096, the year the pope's calls reached England. Alternately, in light of Logmaðr's capture by the Norwegians in 1098, it is conceivable that his release from custody was made conditional upon his exile and participation in the First Crusade. On the other hand, it is not impossible that Logmaðr originally undertook a pilgrimage before catching wind of the crusade en route.

Another possibility is that Logmaðr regained some form of control in the Isles following Magnús' death, and afterwards joined Sigurðr's expedition to Holy Land in the first decade of the twelfth century. The precise chronology of this enterprise is uncertain, although the Norwegian fleet certainly reached England before the end of the first decade of the twelfth century. It may have been at this point, whilst Sigurðr overwintered at the English royal court, that Logmaðr joined up with him. If Logmaðr and Sigurðr indeed rendezvoused in England, this may have been the time when Óláfr was entrusted to the safekeeping of the English king. Certainly, the chronicle reveals that Óláfr was brought up at the English court. The reason why he was entrusted into the care of the English may have been because Henry 1 was thought to have been the only monarch who could guarantee Óláfr's safety.

A probable tenth-century ancestor of Óláfr was the Uí Ímair dynast Óláfr kváran, King of Northumbria and Dublin (died 980/981), This man was likely the prototype of the mediaeval literary character variously known as Havelok the Dane. The earliest surviving source detailing Havelok is the twelfth-century Estoire des Engleis. The catalyst for Óláfr kváran's incorporation into twelfth-century English literature may have been Óláfr's stay at the court of Henry 1. Conceivably, writers may have sought out the patronage of the young Óláfr by borrowing tales of his famous like-named forebear.

According to the twelfth-century Historia regum, Alexander 1, King of Scotland (died 1124) struggled to maintain control of his kingdom. One region which may have caused the Scots some concern was the Isles. In 1111, Domnall mac Taidc seized the kingship of the region, possibly with the aid of Muirchertach's northern opponent, Domnall Mac Lochlainn. This encroachment of competing Irish factions into the Isles may well have been as unpalatable to the English and Scots as the power vacuum left in the wake of Magnús' demise. The chronicle accords Óláfr a reign spanning forty years. His accession to the kingship of the Isles, therefore, appears to date to about 1112, 1113, 1114, or 1115. As such, Óláfr's accession dates to about the time of Muirchertach's faltering authority in 1114. Domnall may have been driven out of the Isles by force, or he could have been drawn back to Ireland in an attempt to capitalise upon his uncle's failing health and fleeting authority.

Óláfr's return to the Isles from England appears to have been the work of Henry 1, who would have likely welcomed a steadfast dependent in control a region of strategic importance. Although the English and Scottish kings were certainly at odds over Cumbria at about this time, it is likely that they would have cooperated to combat the extension of Uí Briain and Meic Lochlainn influence in the Isles. In fact, the Scottish king's participation in the 1114 English expedition against Gruffudd—a man who seems to have been an associate of Muirchertach—may have been undertaken in this context. Furthermore, Muirchertach was closely associated with the Bellême-Montgomery family that had risen in a failed revolt against the English Crown in the first decade of the century. According to the twelfth-century Gesta regum Anglorum, the English imposed a trade embargo against Muirchertach at some point during the reign of Henry 1. Whilst it is possible that this action was a consequence of Muirchertach's familial relationship with his son-in-law Arnulf de Montgomery (died 1118-1122) — and Muirchertach's possible part in the Bellême-Montgomery insurrection—another possibility is that the sanctions concerned Muirchertach's ambitions in the Irish Sea region, especially since Óláfr had been entrusted into Henry 1's care. By establishing Óláfr in the Isles, Henry 1 may have sought to mitigate the extension of Irish influence in the Isles, and escalate the expansion of English authority into the Irish Sea region.

According to the Chronicle of Mann, Óláfr married Affraic, daughter of Fergus, Lord of Galloway (died 1161). Although the union is not dated by contemporary sources, it appears to have been arranged in the 1130s or 1140s. Affraic is specifically identified as the mother of Guðrøðr by the chronicle. The fact that he is recorded to have travelled to Norway on a diplomatic mission in 1152 suggests that he was an adult by this date, and may indicate that Óláfr and Affraic's union commenced in the 1130s. Several contemporary sources concerning Fergus' descendants suggest that he had married an illegitimate daughter of Henry 1 in about the 1120s, and that this woman was the mother of at least some of Fergus' offspring, including Affraic herself. In fact, the shared kinship between Guðrøðr and Henry 1's succeeding grandson, Henry 2, King of England (died 1189), is noted by the twelfth-century Chronica of Robert de Torigni, Abbot of Mont Saint-Michel (died 1186). The marital alliance forged between Óláfr and Fergus gave the Crovan dynasty valuable familial-connections with the English king, one of the most powerful rulers in western Europe. Fergus profited from the marriage pact as well, since it bound Galloway more tightly to the Isles, a neighbouring realm from which Galloway had been invaded during the time of Magnús' overlordship. The union also ensured Fergus the protection of one of Britain's most formidable fleets, and gave him a valuable ally then outwith the orbit of the Scottish king.

Óláfr's dealings with the abbey of St Mary of Furness—a religious house founded by the Lord of Lancaster, Stephen of Blois (died 1154) — could be evidence that Óláfr and Stephen enjoyed amiable relations in the first third of the twelfth century, and may indicate that Óláfr supported Stephen as King of England after 1135. At about this time, David 1 appears to have consolidated his overlordship of Argyll, a region located on the western periphery of the Scottish realm. By about 1140, not only had Óláfr and Fergus bound themselves together, but Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll (died 1164) married one of Óláfr's illegitimate daughters. Although the name of this woman is not recorded by the Chronicle of Mann, she is identified as Ragnhildr by the thirteenth-century Orkneyinga saga. The marital binding of Óláfr with 2 of David 1's dependants — Fergus and Somairle — roughly coincided with the Scottish king's endeavour to establish control of Cumbria in the 1130s and 1140s. During this period, David's authority extended southwards along the Cumbrian coast through Copeland, Furness, into Stephen's former honour of Lancaster, thereby making him a principal power in the northern Irish Sea region. The martial alliances concerning Óláfr, therefore, may have formed part of a Scottish strategy to not only isolate him from an English alliance, but to project Scottish authority into the Irish Sea, and draw Óláfr into David 1's sphere of influence.

Besides his wife Affraic, the chronicle states that Óláfr had many concubines by whom he had several daughters and three sons: Ragnvaldr (fl. 1164), Logmaðr, and Haraldr. The B-text of the thirteenth-century Fagrskinna records that Óláfr married Ingibjørg, daughter of Hákon Pálsson, Earl of Orkney (died c.1126). Whilst Ingibjørg is not referred to by the chronicle, she is certainly linked to Óláfr by Orkneyinga saga, although this source also incorrectly states — in a passage concerning Guðrøðr's son and successor, Ragnvaldr (died 1229) — that Ingibjørg was Guðrøðr's mother. As a consequence of this error, there is reason to suspect that the saga has conflated Guðrøðr's son with Somairle's like-named son, Ragnall (died 1191/1192–c.1210/1227). The saga's confused entry, therefore, may be evidence that Ingibjørg was the mother of Óláfr's daughter, Ragnhildr. The terminology employed by the sources documenting Affraic and Ingibjørg reveal that the latter's relationship with Óláfr came to be viewed differently in Orkney than the Isles. Although Orkneyinga saga acknowledges that the union between Ingibj?rg's own parents was not a canonical marriage either, the coupling formed the basis for her family's claim to the earldom. Whatever the case, Óláfr's union with Ingibjørg likely predates his marriage to Affraic. Accordingly, Óláfr appears to have turned from an alliance with Ingibjørg's brother and Norwegian dependant, Páll Hákonarson, Earl of Orkney (died 1137), to establish an alliance with Fergus, who was then a rising power in the Irish Sea region. The end result of this shift may be alluded to by the chronicle which states that Óláfr held peaceful alliances with Irish and Scottish kings so that none - dared disturbed - the Kingdom of the Isles.

Whilst at the English royal court, Óláfr could well have met members of the Scottish monarchy. For example, Henry 1's wife was Matilda (died 1118), whose royal brothers, Alexander 1 and the future David 1, King of Scotland (died 1153), both resided in England before the onset of their reigns (the brothers respectively reigned in 1102–1124 and 1124–1153). Óláfr would have certainly been exposed to Henry 1's efforts to reform the English Church. Both Matilda and her husband were renowned patrons of religious orders, the Augustinians in particular. Although Óláfr's stay at Henry's court predated the arrival of the Savignac and Cisterian orders in England, Óláfr's experiences in England clearly influenced his decision to introduce reformed monastic orders into his own realm. In fact, the ecclesiastical actions of Óláfr's Scottish contemporaries—David I, and his predecessing Alexander 1 — were similarly influenced by their time spent in England. Óláfr's interest in religious reform is alluded to by the Chronicle of Mann, which declares:

He was devout and enthusiastic in matters of religion and was welcome both to God and men.

The ecclesiastical jurisdiction within Óláfr's kingdom was the Diocese of the Isles. Little is known of its early history, although its origins may well lie with the Uí Ímair imperium. Ecclesiastical interconnection between the Isles and Dublin seems to have been severed during a period of Irish overlordship of Dublin, at about the beginning of Guðrøðr Crovan's reign in the Isles. By the time of Óláfr's reign, the diocese appears to have encompassed the islands that had formerly been claimed by Magnús, and may well have included territory in western Galloway. In a letter that appears to date to about 1113, at about start of his reign, Óláfr presented an unnamed bishop for consecration to an Archbishop of York. Although the letter identifies the bishop with the initial - G - which potentially could represent Gerald (died 1108), whose tenure dates to 1100–1108, the fact that Óláfr's reign appears to have commenced several years later suggests that the initial is erroneous, and that the initial - T - was intended, perhaps in reference to either archbishop Thomas (died 1114), or the Thomas' successor, Thurstan (died 1140). No consecration is recorded in English sources, and Óláfr's candidate is not recorded in the chronicle.

In about 1134, the chronicle reveals that Óláfr founded the abbey of St Mary of Rushen on Mann by granting Ivo, Abbot of Furness land to establish the house. As a Savignac daughter house of the nearby abbey of St Mary of Furness—a religious house seated just across the Irish Sea in Lancashire — the abbey of Rushen was the first reformed house in the Isles, and its foundation partly evidences the importance of links between Mann and northern England. The abbey's foundation charter reveals that Óláfr granted the monks of Furness the right to elect the Bishop of the Isles, a provision that further emphasised Óláfr's royal prerogative. The charter implies that episcopal authority within his realm had fallen to outsiders, and expresses the king's desire that the Isles be administered by its own bishop. This could be evidence that the former diocesan bishop, Hamond, died several years previous, and that a period of vacancy ensued in which neighbouring bishops took up the slack. The reestablishment of the Diocese of Whithorn in 1128, may have been undertaken in this context, and may also signal the loss of western Galloway from the Kingdom of the Isles.

In a letter that probably dates not long after his foundation, Óláfr wrote to Thurstan, and confirmed the candidate elected by the monks of Furness. Hamond's successor appears to have been the shadowy Wimund, Bishop of the Isles (fl. c.1130–c.1150). According to the twelfth-century Historia rerum Anglicarum, Wimund began his ecclesiastical career at Furness before removing to Rushen. Although a twelfth-century chronicle of the ecclesiastical history of York states that Wimund professed obedience to Thomas, this archbishop's early tenure (1109–1114) suggests he has been confused with Thurstan. The fact that this source identifies Wimund's see as sancta ecclesia de Schith ("the holy Church of Skye") seems to be evidence that the diocesan seat had not yet been permanently centred on Mann, and that Wimund was seated at the site of the later mediaeval Snizort Cathedral. As a monk of Furness, Wimund may have originally relocated to Mann in the context of Óláfr's foundation of Rushen. He appears to have been the first Bishop of the Isles elected by the monks of Furness, and seems to have been consecrated by Thurstan. Wimund appears to have used his elevated position to violently seek the inheritance of an Earl of Moray in the late 1140s. Wimund's warring against the Scots eventually forced David 1 to cede him lands near Furness before his capture and mutilation in 1152. It is likely that Wimund's campaigning led to the abandonment of his diocesan see, and that his actions posed a serious threat to Óláfr's authority.

The fact that Wimund is not listed amongst other diocesan bishops by the Chronicle of Mann could be evidence that Óláfr eventually came to repudiate him. A letter from Óláfr to the chapter of York suggests that the king unsuccessfully attempted to have a replacement, a certain Nicholas (fl. 1147-1152), consecrated by Robert de Ghent, Dean of York (died c.1158). The fact that Óláfr interacted with the dean suggests that the correspondence dates between the 1147 deposition of William fitz Herbert, Archbishop of York (died 1154) and the 1152 consecration of Henry Murdac, Archbishop of York (died 1153). Óláfr's inability to have his man consecrated may have been due to the Wimund episode being unresolved at the time. According to Robert de Torigni's Chronica and the thirteenth-century Flores historiarum, Henry Murdac consecrated John (fl. 1152), a Benedictine monk from Normandy, as Bishop of the Isles in 1152. The fact that the Chronicle of Mann fails to record John's name amongst other diocesan bishops appears to indicate that he was an unacceptable candidate to Óláfr and the Islesmen, and that John never occupied his see.

By way of his ecclesiastical actions, Óláfr firmly established the Diocese of the Isles to correspond to the territorial borders of his kingdom, and seems to have initiated the transfer the ecclesiastical obedience of the Isles from the Archdiocese of Canterbury to Archdiocese of York. Such changes may have been orchestrated as a means to further distance his diocese from that of Dublin, where diocesan bishops were consecrated by the Archbishop of Canterbury. In 1152, steps were undertaken by the papacy to elevate the Diocese of Dublin to an archdiocese. Dublin's political and economic ties with the Isles could have meant that the Bishop of the Isles was now in danger of becoming subordinate to the Archbishop of Dublin. For Óláfr, such an event would have threatened to undermine both his ecclesiastical authority and secular power within his own realm. As a result of Óláfr's inability to have Nicholas formally consecrated, and his refusal to accept John as bishop, the episcopal see of the Isles appears to have been vacant at the same time of Dublin's ecclesiastical ascendancy. In consequence, without a consecrated bishop of its own, Óláfr's diocese seems to have been in jeopardy of falling under Dublin's increasing authority. Moreover, in 1152, David 1 attempted to have the dioceses of Orkney and the Isles included within the prospective Scottish Archdiocese of St Andrews.

It may have been in the context of this ecclesiastical crisis in the Isles that Guðrøðr undertook his journey to Norway in 1152. Guðrøðr's overseas objective, therefore, may have been to secure the patronage of a Scandinavian metropolitan willing to protect the Diocese of the Isles. Certainly, Guðrøðr's stay in Norway coincided with the Scandinavian visit of the papal legate Nicholas Breakspeare, Cardinal-Bishop of Albano (died 1159), a man who had been tasked to create Norwegian and Swedish ecclesiastical provinces in order to further extend the papacy's authority into the northern European periphery. Eventually the newly created Norwegian province—the Archdiocese of Niðaróss—encompassed eleven dioceses within and outwith mainland Norway. One such overseas diocese was that of the Isles, officially incorporated within the province in November 1154. Although Óláfr did not live long enough to witness the latter formality, it is evident that the remarkable overseas statecraft undertaken by Óláfr and Guðrøðr secured their kingdom's ecclesiastical and secular independence from nearby Dublin. The establishment of the Norwegian archdiocese bound outlying Norse territories closer to Norwegian royal power. In effect, the political reality of the Diocese of the Isles — its territorial borders and nominal subjection to far-off Norway — appears to have mirrored that of the Kingdom of the Isles.

In some respects, Óláfr's kingship may be comparable to that of David 1, who has come to regarded by modern historiography as a significant moderniser of the Scottish realm. have introduced modern forms of feudalism into his realm, and to have developed manorialism on Mann. He seems to have introduced the parochial system into the Isles; and like David 1, Óláfr transformed the church within his realm, creating a territorially defined diocese. His establishment of a more modern territorial kingship, which came to be associated with its demesne on Mann, may have led to the alienation of outlying areas. Although climatic conditions in the Isles improved in the eleventh century, and agricultural production appears to have increased as a result, there appears to have been a decrease in manufacturing by the twelfth century. Evidence of an eleventh-century mint on Mann exists prior to Guðrøðr Crovan's rule, but there is no evidence of one during Óláfr's reign, and no coins bearing the names of any of the members of his dynasty have been found.

The acclamation or election of a king was an important component of kingship in northern mediaeval Europe. There are several examples of the role played by chieftains in the kingship of the Isles during Óláfr's floruit. For instance, the leading men of the realm are recorded to have brokered the deal to have Muirchertach provide a regent until Óláfr was old enough to reign, whilst disaffected chieftains are reported to have brought about the dramatic end of Ingimundr's regency, and chieftains are said to have accompanied Óláfr from England to begin his reign. Even in the immediate aftermath of Óláfr's demise, the Chronicle of Mann reveals that the chieftains of the Isles (principes insularum) gathered together and unanimously elected Guðrøðr as king.

There is surviving evidence of only twenty royal charters dating from the reign of the Crovan dynasty. Of these, only one dates to the reign of Óláfr. Óláfr styled himself rex insularum, a Latin equivalent of a Gaelic title first accorded to his 10th century predecessor, Guðrøðr Haraldsson, King of the Isles (died 989). Surviving sources indicate that Óláfr was the first of several kings from his dynasty to claim to rule dei gratia (by the grace of God). The use of this formula was common amongst contemporary European monarchs but its use by the kings of the Isles, like the kings of Scotland, appears to have been adopted in imitation of the charters issued by the Angevin kings of England. Like the Scots, Óláfr and his successors appear to have adopted the formula to emphasise their sovereign right to kingship, to take their place amongst the leading monarchs of their time. Óláfr's use of the formula exemplifies the fact that — in comparison to his royal predecessors in the Isles — he was a new kind of ruler and the real founder of later Manx kingship. The fact that Óláfr was brought up at the English royal court could suggest that he, like David 1, was knighted by the English king. Certainly, several of Óláfr's thirteenth-century royal successors were knighted by their English counterpart.

Óláfr appears to have been an energetic king who consolidated his rule in the northern portion of the Isles by way of military force. There is reason to suspect that this region had fallen under Orcadian influence before being reclaimed by the Islesmen under Óláfr. According to Hebridean tradition preserved by the seventeenth-century Sleat History, he was aided by Somairle in military operations (otherwise unrecorded in contemporary sources) against the ancient Danes north of Ardnamurchan. Together with its claim that Óláfr also campaigned on North Uist, this source may be evidence that the bitter struggle between Guðrøðr and Somairle (fought after Óláfr's demise) took place in the context of Somairle taking back territories that he had originally helped secure into Óláfr's kingdom. Somairle first emerges into the historical record in the 1130s supporting an unsuccessful rival branch of the Scottish royal family against David 1. By about the time of Somairle's marriage to Óláfr's daughter, David 1 seems to have successfully imposed his authority over Argyll. As a result of this apparent overlorship, Somairle may have been encouraged to redirect his energies from Scotland into the Isles.

There is reason to suspect that the Kingdom of the Isles lost control of territories in Galloway during Óláfr's floruit. Earlier in the mid eleventh century, the Rhinns of Galloway may have been ruled by Guðrøðr Crovan's predecessor, Echmarcach. By the last years of the century, the region was ruled by Mac Congail, King of the Rhinns (died 1094), who may have been a descendant of Guðrøðr Crovan's immediate predecessor, Fingal mac Gofraid. Whether Mac Congail ruled independently or subordinate to Guðrøðr Crovan is unknown. The installation of Gilla Aldan (died 1151-1154) as Bishop of Whithorn, in the third decade of the twelfth century, may mark the date when the Rhinns finally separated from the Kingdom of the Isles. Although support from the rulers of Galloway and Scotland may well have strengthened Óláfr's position in the Isles, and the chronicle portrays his reign as one of peacefulness, other sources vaguely recount the mainland depredations wrought by Wimund. The latter's warring against the Scots suggests that Óláfr may have struggled to maintain control of his far-flung kingdom.

It is uncertain how the Diocese of the Isles was organised during Óláfr's reign. There may well have been several regional centres where diocesan bishops, accompanied by retinues of clerics and warriors, would have visited each successive region, living off the rendered tithes. In time however, the ecclesiastical endowments on Mann, commenced by Óláfr and further developed by his successors, would have reduced the need for such peripatetic diocesan bishops. As the kings of the Isles became more identified with their seat on Mann, so too were the bishops of the Isles, which may have resulted in the alienation of outlying areas.

The now-ruinous ecclesiastical site of Cille Donnain, near Loch Kildonan on South Uist, could well have been a bishop's seat and twelfth-century power-centre in the Isles. Its precise place in the organisation of the Isles is uncertain. Certainly, L?gmaðr is associated with the Uists by a particular verse of poetry, attributed to the contemporary skald Gísl Illugason, preserved by the early thirteenth-century Morkinskinna. This contemporary composition could be evidence of a connection between him, or an associated bishop, with the Uist chain of islands. It is possible that, at a later date, the Cille Donnain site could have formed a residence for the peripatetic diocesan bishops of the Isles during their periodic visitations in the Uists.

The year 1153 was a watershed in the history of the Kingdom of the Isles. Not only did David 1 die late in May, but Óláfr himself was assassinated about a month later on 29 June, whilst Guðrøðr was still absent in Norway. According to the Chronicle of Mann, Óláfr had been confronted by three Dublin-based nephews—the Haraldssonar—the sons of his exiled brother, Haraldr. After hearing the demands of these men — that half of the kingdom should be handed over to them — a formal council was convened in which one of the Haraldssonar — a man named Ragnvaldr — approached Óláfr, raised his axe as if to salute the king, and decapitated him in a single stroke. In the resulting aftermath, the chronicle relates that the Haraldssonar partitioned the island amongst themselves. Whether the men attained any form of authority in the rest of the Isles is unknown. Once in control of Mann, the chronicle reveals that the men fortified themselves against forces loyal to Guðrøðr, the kingdom's legitimate heir, by launching a preemptive strike against his maternal grandfather, Fergus. Although the invasion of Galloway was repulsed with heavy casualties, once the Haraldssonar returned to Mann the chronicle records that they slaughtered and expelled all resident Gallovidians that they could find. This ruthless reaction evidently reveals an attempt to uproot local factions adhering to Guðrøðr and his mother.

Within months of his father's assassination, Guðrøðr executed his vengeance. According to the chronicle, he journeyed from Norway to Orkney, enstrengthened by Norwegian military support, and was unanimously acclaimed as king by the leading Islesmen. He is then stated to have continued on to Mann where he overcame his three kin-slaying cousins, putting one to death whilst blinding the other two, and successfully secured the kingship for himself. Guðrøðr's reliance upon Norwegian assistance, instead of support from his maternal-grandfather, could suggest that the attack upon Galloway was more successful than the compiler of the chronicle cared to admit. Additionally, the account of incessant inter-dynastic strife amongst the ruling family of Galloway, recorded in the twelfth-century Vita Ailredi, suggests that Fergus may have struggled to maintain control of his lordship by the mid 1150s, and may also explain his failure to come to Guðrøðr's aid following Óláfr's death.

The fact that Óláfr sent Guðrøðr to Norway in 1152 could suggest there had been anxiety over the succession of the Kingdom of the Isles, and that Guðrøðr rendered homage to Ingi Haraldsson, King of Norway (died 1161) in an effort secure assistance in safeguarding the kingship. The chronicle's account of Guðrøðr's return from Norway notes that he arrived with a fleet of five ships, which could indicate that overseas support was indeed obtained. The earlier episode of conflict between Óláfr's elder brothers, his own slaying at the hands of his nephews, and the later internecine struggles endured by his descendants, reveal that competition for the kingship of the Isles was incredibly competitive and exceptionally violent. The turn to Ingi occurred at about the same time that Norwegian encroachment superseded roughly thirty years of Scottish influence in Orkney and Caithness,[280] and could be evidence of a perceived wane in Scottish royal authority in the first years of the 1150s. In November 1153, following the death of David 1, Somairle seized the initiative and rose in revolt against the recently inaugurated Malcolm 4, King of Scotland (died 1165). The dynastic challenges faced by Malcolm, and the ebb of Scottish influence in the Isles, may partly account for Guðrøðr's success in consolidating control of the kingdom, and may be perceptible in the seemingly more aggressive policy he pursued as king in comparison to his father.

Through Guðrøðr, Óláfr was the patrilineal-ancestor of later rulers of the Crovan dynasty, a kindred whose tenure of power in the Isles lasted until the second half of the thirteenth century. Through Ragnhildr, Óláfr was an important ancestor of the rulers of Clann Somairle, the descendants of Ragnhildr's husband Somairle. Whilst the union certainly testifies to Somairle's esteemed status, the key to his successful career may well have been the marriage itself. In fact, the chronicle and Orkneyinga saga reveal that the early rulers of Clann Somairle owed their claim to the kingship of the Isles by right of their genealogical link to Óláfr through Ragnhildr.

Although the burial place of Óláfr is unrecorded and unknown, by the second quarter of the thirteenth century St Mary of Rushen appears to have filled the role of royal mausoleum for the Crovan dynasty. Guðrøðr was himself buried on Iona, an island upon which the oldest intact building is St Oran's Chapel. Certain Irish influences in this building's architecture indicate that it dates to about the mid twelfth century. The chapel could well have been erected by Óláfr or Guðrøðr. Certainly, their family's remarkable ecclesiastical activities during this period suggest that patronage of Iona is probable.

Family/Spouse: Affraic av Galloway. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: England; Konge.

Notes:

Occupation:
Henrik 1 Vilhjalmsson (født ca. 1068, død 1. desember 1135), var den femte sønnen til Vilhelm Erobreren og det første barnet som ble født i England etter den normanniske erobringen i 1066. Han etterfulgte sin eldre bror Vilhelm 2 Rufus) som konge av England i 1100. Engelsk konge 1100-1135 .
Utstedte Charta Libertatum 1101 som er grunnlaget for den engelske forfatning.
Han beseiret sin eldste bror hertug Robert Curthose og erobret Normandie i 1106.
Henrik ble på 1300-tallet kalt for Beauclerc grunnet sine interesser i boklig kunnskap.

Henrik ble født mellom mai 1068 og mai 1069, sannsynligvis i Selby, Yorkshire i nordøstlige England. Hans mor, dronning Matilda av Flandern, var en etterkommer av Alfred den store, men ikke direkte gjennom den vestsaksiske kongelige linje. Dronning Matilda navnga prins Henrik etter hennes onkel Henrik I av Frankrike. Som den fjerde og yngste sønnen i familien var hans framtidsutsikter å bli biskop og ble derfor gitt en mer omfattende skolegang enn hva som var normalt for en ung adelsmann. Kronikøren William av Malmesbury hevdet at Henrik en gang bemerket at en konge som ikke var lesekyndig var en kronet esel. Han var bestemt den første normanniske konge som snakket engelsk flytende.

William av Malmesbury har gitt følgende samtidsbeskrivelse:

Han var av middels statur, hans hår var sort, men skrinn nær forhodet; hans øyne var mildt og klart, hans brystkasse kraftig, hans kropp muskuløs. Han var spøkefull i høvelige tider, hverken mangfoldighet i forretninger som fikk ham til å være mindre behagelig når han var blant folk. Ikke utstrakt for personlig bekjempende, han bekreftet et utsagn fra Scipio Africanus, - Min mor fødte som general, ikke som soldat - derfor var han ikke mindre i visdom enn til noen annen konge i moderne tid; stridende ved beslutninger heller enn ved sverd. Om han kunne erobret han uten blodsutgytelse; om det ikke var til å unngå, med så lite som mulig.

I 1086 ble Henrik gjort til ridder av sin far i Westminster, men før den tid er lite kjent om hans liv. Han skal ha vært en favoritt hos sin mor og hun testamenterte flere eiendommer til ham som han dog ikke fikk benytte i sin fars levetid.

Uten å arve noe landområdet utnyttet Henrik broren Roberts pengevanskeligheter og for en mindre sum fikk han kjøpt distriktet Cotentin i Normandie. Han forhandlet med sin andre bror, Vilhelm Rufus, om å få råde over arven etter sin mor, men det vekket kun hertugens mistenksomhet og som kastet ham i fengsel. I 1090 kunne Henrik vise sin lojalitet ved på vegne av Robert å slå ned et opprør i Rouen (som broren Vilhelm Rufus hadde oppmuntret). Begge de eldre brødrene ble forsont året etter og sammen fikk de Henrik jagd fra Cotentin. Henrik ble tvunget til å svelge denne fornærmelsen og levde i nær to år i den franske delen av Vexin i relativ fattigdom. Han aksepterte deretter fra borgerne i Domfront et tilbud om å forsvare dem mot den anglo-normanniske Robert av Bellême, 3. jarl av Shrewsbury. Det førte til at han igjen kom til en enighet med Vilhelm Rufus, og gikk da med i brorens krig mot den eldste broren Robert.

Henrik forsøkte å spille sine brødre opp mot hverandre, men til slutt, vaktsomme over Henriks manøvreringer, gikk Vilhelm Rufus og Robert sammen og undertegnet en avtale som var ment å forhindre at prins Henrik fikk tilgang til deres riker ved at de gjensidig forpliktet seg til at om enten kong Vilhelm eller hertug Robert døde uten en arving, skulle deres to herredømmer fra deres far igjen bli forent av den overlevende som den andre.

I 1096 dro hertug Robert for å delta i det første korstoget. På den tiden var han ekstremt pengelens og han pantsatte sitt hertugdømme Normandie til sin bror Vilhelm for en sum av 10 000 mark. Henrik var da i Vilhelms tjeneste, og han deltok i det kongelige jaktselskapet på den dagen da Vilhelm døde, den 2. august 1100. Hadde Robert vært i Normandie kunne han ha krevd den engelske tronen etter sin bror, men Robert kom først tilbake til sitt hertugdømme en måned etter Henriks kroning.

Henriks regime er bemerkelsesverdig for dens politiske opportunisme. Hans plass i rekkefølgen til tronen ble bekreftet mens han bror Robert var unna av vegen på det første korstoget og begynnelsen av hans kongedømme var opptatt med krigføring mot broren for kontroll over både England og Normandie etter deres atskillelse etter farens død i 1087. Da han ble kronet konge signerte han et historisk frihetsbrev som underla kongen loven. Dette frihetsbrevet bebudet Magna Carta.
Her lovte Henrik å sikre kirken og adels rettigheter og stille kongen inn under loven. Han fengslet den mislikte Ranulf Flambard, Vilhelm Rufus’ sjefsminister og fikk således populær støtte blant det engelske folk.

Henriks kongedømme var fylt med lovmessige og finansielle reformer og han var en dyktig administrator. Han etablerte et system av reisende dommere og et profesjonelt statsbyråkrati, med blant annet en finansminister, exchequer, for å håndtere kronens finansier. På mange måter var Henriks styre den spede begynnelsen på den moderne statsmakten England.

Ulikhetene og motsetningene mellom den engelske og normanniske befolkningene begynte å jevne seg ut i løpet av hans regime. Selv giftet Henrik seg med en datter av det gamle engelske kongehuset, noe som var en stor symbolhandling. Henrik kranglet med Anselm, erkebiskop av Canterbury, som hevdet at kongen ikke hadde rett til å utnevnte biskoper, og for en tid gikk Anselm i landflyktighet, men til slutt måtte Henrik bøye av og inngikk fred med kirken.

Henrik tilbakekalte også erkebiskop Anselm fra hans landflyktighet og Anselm ga prekener til kongens ære. Til tross for den nye alliansen mellom kirken og kronen kunne ikke Anselm komme tilbake uten bestemte betingelser. Anselm måtte motta fra Henrik, i egen person, innsettingen til hans tidligere posisjon som erkebiskop, noe som var i konflikt med pavens beordring. Henrik nektet å frafalle de privilegier som hans forgjengere hadde sittet med, at kongen hadde retten til å utnevne biskoper.
I drakampen mellom Anselm og Henrik førte til at det politiske spørsmålet skulle legges fram for paven. To ambassadører ble sent til Roma og pave Paschalis II med spørsmålet om berettigelsen av Henriks innsettingsrett. Paven dømte til fordel for sin erkebiskop, men Henrik holdt likevel fast på sin rett, og i 1103 dro Anselm selv og utsendinger fra kongen til Roma. Paven bestemte igjen til fordel for kirken, og truet med bannlysing for alle de som forhindret den.

Uten mulighet til å dra tilbake til England dro Anselm til Lyon for å vente på pavens neste handling.
I 1105 bannlyste paven den engelske kongen. Henrik ble nå tvunget til å reagere, fikk arrangert et møte med pave Paschalis 2 og en forsoning ble etablert. I 1106 fikk Anselm tillatelse til å komme tilbake til England og med pavens autoritet for å fjerne bannlysningen.
Først i 1107 ble den lange krangelen om innsettingsrett endelig løst med et kompromiss i et konkordat i London hvor Henrik hevdet hans rett til å innsette hans biskoper og abbeder, men uten at disse fulgte sedvanen å gi hyllest for temporalities (landområdene knyttet til bispedømmene), og de gjenstående årene av Anselms liv var da knyttet til hans arbeid ved sitt erkebispesete til han døde i 1109.

Den 11. november 1100 giftet Henrik seg med Edith, datter av kong Malcolm 3 av Skottland. Ettersom Edith også var niese av Edgar Ætheling og oldebarn av Edvard Bekjennerens halvbror på farsiden, Edmund 2 av England, var ekteskapet en forening av den normanniske slektslinjen med den gammelengelske kongeslekten. Ekteskapet var ikke noe som gledet de normanniske baronene og som en konsesjon av deres følsomhet endret Edith navn til Matilda da hun ble dronning. Den andre siden av den samme saken var at Henrik ble langt mer akseptabel for den angelsaksiske befolkningen.

Edith vise seg som en god og meget respektert dronning. Hun fulgte sin mors eksempel, den hellige Margaret av Skottland, og henga seg til gode gjerninger, og skal etter sigende ha vasket beina til de fattige. Selv om Henrik var notorisk utro til sin dronning, var deres ekteskap tilsynelatende lykkelig.

Dronning Matilda (Edith) døde den 1.mai 1119 ved palasset i Westminster. Hun ble gravlagt i Westminster Abbey. Henrik fikk 2 barn med sin dronning:

- Maud av England (Matilda) (ca.februar 1102 – 10.september 1167). Hun ble først gift med Henrik 5 av Det tysk-romerske rike, og andre gang med Geoffrey 5, greve av Anjou, og fikk en arving i andre ekteskap.

- William Adelin, (5.august 1103 – 25.november 1120). Han giftet seg med Matilda (død 1154), datter av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou. William døde i skipsulykken med Det hvite skip.

Ranulf Flambard, som satt fengslet i Tower of London, gjorde en dristig flykt, kom seg over Den engelske kanal og slo seg sammen med hertug Robert Curthose i Normandie i 1101. Robert, ved å være den eldre bror, betraktet England som hans farsarv og det brøt ut krig over spørsmålet.

I 1101 forsøkte Robert Curthose å erobre den engelske kronen fra kong Henrik, egget av Ranulf Flambard og andre anglo-normanniske baroner.
I juli samme år gjorde Robert invasjon ved Portsmouth. Robert av Bellême og andre normanniske baroner gikk over til Roberts side, men Vilhelm Rufus’ tidligere hoff ledet av Robert de Beaumont, 1. jarl av Leicester, sammen med kirken, støttet den innsatte kong Henrik. Beaumont og broren hadde vært tilstede ved New Forest da Vilhelm Rufus døde under mystiske omstendigheter, men sverget straks troskap til Henrik som belønnet ham med jarledømmet Leicester. Samtidig mistet han sine eiendommer i Normandie ved at disse ble konfiskert av Guillaume av Evreaux og Raoul de Tosny med makt under påskuddet at Beaumont hadde voldt dem skade gjennom sine råd til kongen.

Mot denne makten verget Robert Curthose og hans å møte disse i åpen kamp. Han manglet også populær støtte i England. Isteden ble det forhandlet en fredsavtale, den såkalte Alton-traktaten, hvor de to brødrene signert på at Robert anerkjente Henrik som konge av England i bytte for en årlig utbetaling på 2 000 mark og andre innrømmelser som at den engelske tronen overga sine normanniske landområder. Avtalen avsluttet den den truende krisen midlertidig. Robert og hans hær trakk seg tilbake til Normandie uten at et sverdslag var blitt utvekslet.

For Henrik var avtalen åpenbart kun ment for å skaffe seg et pusterom.
I 1105, for å få sluttet på utbetalingene til broren, ledet Henrik en invasjonsstyrke over den engelske kanal. Det var første gangen i historien at England invaderte det som siden skulle bli arvefienden Frankrike. Han erobret først Bayeux og Caen, men ble deretter personlig tvunget til avbryte felttoget grunnet de pressede politiske problemene med erkebiskop Anselm og innsettingsretten (se overfor). Med disse løst var han igjen tilbake i Normandie i løpet av sommeren 1106.

Etter hurtig å ha erobret det befestete klosteret i Saint-Pierre-sur-Dives i nærheten av Falaise vendte Henrik og hæren sørover og beleiret festningen Tinchebray på en høyde overfor byen av samme navn. Tinchebray lå på grensen av fylket Mortain i sørvestlige Normandie, og ble holdt av en av de få betydningsfulle grevene som fortsatt var lojale til hertug Robert.

Hertug Robert kom med sine styrker for å bryte Henriks beleiring, og etter noen fånyttige forhandlinger var kamp uunngåelig. Om morgenen den 28. september 1106, nøyaktig 40 år etter at Vilhelm Erobreren invaderte England, sto det avgjørende slaget mellom hans to sønner, Robert Curthose og Henry Beauclerc. Kampen var uventet og uforberedt. Henrik og hans arme kom marsjerende sørover fra Barfleur mot Domfront mens Robert marsjerte Falaise mot Mortain. De møttes ved vegkryssingen ved Tinchebray og slaget strakte seg ut over flere kilometer. Stedet hvor det meste av slaget foregikk er ved landsbyens idrettsplass i dag. Den viktigste delen av kampen i seg selv varte kun en time, og da Henrik lot en skjult reserveavdeling angripe fikk han overtaket. Robert forsøkte å ta til flukten, men ble tatt til fange ved et sted 3 km nord for Tinchebray. En bondegård ved navn - Prise - står i dag på samme sted ved motervegen D22 og en gravstein dekorert med tre riddere står ikke langt unna ved den samme vegen.

De fleste i Roberts hær ble tatt til fange eller drept. Foruten Robert Curthose selv ble også følgende tatt til fange: Edgar Ætheling, onkel av Henriks hustru og tidligere krevd Englands trone, og William, greve av Mortain, en uforsonlig fiende av Henrik.

De fleste av fangene ble løslatt, men Robert Curthose og William av Mortain tilbrakte resten av livet i fangenskap. I overmot lot Henrik brorens sønn, William Clito, bli satt i et behagelig forvaring som han senere rømte fra og siden bisto opposisjonen mot den engelske tronen. Robert Curthose ble derimot sittende innesperret resten av livet. Først ble han oppbevart i Tower of London, deretter overført til festningen Devizes Castle i den engelske byen Devizes i Wiltshire i de neste tyve årene før han ble flyttet til Cardiff Castle. Ved Cardiff gjorde han et forsøk på rømme. Mens han var ute og red gjorde han et desperat forsøk på å ri vekk, men hesten ble dratt ned i myr og han ble tatt til fange på nytt. For å forhindre nye rømningsforsøk fikk Henrik sin brors øyne brent ut. Robert døde ved Cardiff i 1134. Han var da i begynnelsen av 80-årene.

Henrik tok hertugdømmet Normandie som en besittelse under kongeriket England og forente således sin fars rike. Selv etter at han hatt tatt kontroll over hertugdømmet verget han seg fra å bruke tittelen hertug. Han styrte det som konge av England. Grunnen var at hertugen av Normandie var formelt en vasall under den franske krone, og den franske kongen presset på for at han skulle gi sin hyllest som vasall. Som konge i sin egen rett var Henrik uvillig til adlyde og fikk isteden sin sønn William Adelin utnevnt, om enn i navnet, som hertug i 1115 og den franske kongen aksepterte til slutt dette i 1120.

I 1131 i et forsøk på å redusere vanskelighetene i Normandie fikk han forlovet sin eldste sønn William Adelin til datteren av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou, den gang en bekymringsfull motstander. Ekteskapet ble inngått i 1119. Åtte år senere, etter Williams beklagelige død, ble en langt mer betydningsfull allianse inngått mellom Henriks datter Maud (Matilda) og Fulkos sønn Geoffrey Plantagenet, som til slutt førte til at de to rikene ble forent under av konge Huset Plantagenet.

Henrik var også kjent for å være hardhendt når det var behov for det. Han lot en gang en forrædersk borger ved navn Conan Pilatus bli kastet fra tårnet i Rouen, tårnet har siden blitt kjent som - Conan's Leap - eller - Conans sprang.
Ved en annen anledning som skjedde i 1119 utveksling Henriks svigersønn, Eustace de Pacy, og Ralph Harnec, constable av Ivry, gisler i form av den enes sønn og den andres døtre. Av en ukjent grunn lot Eustace den unge mannen bli blindet, og den rasende Ralph Harnec forlangte å gjøre det samme med pikene. Kong Henrik ga ham tillatelse til å gjøre dette mot de to pikene som også var hans egne barnebarn. Eustace og hans hustru Juliane ble rasende og truet med å gjøre opprør. Henrik arrangerte et møte med sin datter i Breteuil. Der forsøkte Juliane å rette en armbrøst mot sin far og myrde ham. Hun ble tatt til fange og holdt i forvaring i en festning, men unnslapp ved å hoppe ut av et vindu og ned i vollgraven.
Først noen år senere ble Henrik forsont med sin svigersønn og datter.

Tragedien rammet England og Henrik 1 som et sjokk da hans eneste legitime sønn William Adelin på veg tilbake fra Normandie druknet i Den engelske kanal, i tragedien med Det hvite skipet den 25.november 1120 Han var kun 17 år gammel da skipet grunnstøtte. Blant de omkomne var flere av Henriks slektninger og kremen av Englands unge adel. William hadde kommet seg ombord i livbåt, men snudde for å redde sin halvsøster, men de desperate skipbrudne kastet seg ombord i livbåten, veltet den og alle unntatt en druknet.

Her døde også med William, Richard, en annen av kongens sønner, som en kvinne uten rang før hans tiltredelse hadde født ham, en tapper ungdom, og kjær for sin far for sin lydighet; Richard d'Avranches, andre jarl av Chester, og hans bror Otheur; Geoffrey Ridel; Walter av Everci; Geoffrey, erkediakon av Hereford; grevinnen av Perche, kongens datter; grevinnen av Chester; kongens niese Lucia-Mahaut of Blois; og mange andre... Intet annet skip brakte så mye sorg til England, skrev William av Malmesbury.

Katastrofen var middelalderens utgave av Titanic-forliset. Henrik var overveldet av personlig sorg, men sto også overfor politiske problemer da han ikke lenger hadde en opplagt arving til det rike han møysommelig hadde fått konstruert ved hjelp av diplomatiske evner og allianser.

I et håp om å skaffe seg en ny mannlig arving giftet Henrik seg den 29.januar 1121 med den unge og vakre Adeliza av Louvain, født samme år som hans avdøde sønn, datter av Godefroid 1 av Louvain, hertug av Nedre Lorraine og landgreve av Brabant, men dette ekteskapet produserte ingen arving. Sittende uten en mannlig arving tok Henrik det hittil ukjente skritt å få sine baroner til å sverge troskap til hans datter keiserinne Maud av England, enke etter keiser Henrik 5, som hans arving og etterfølger.

Henrik besøkte Normandie i 1135 for besøke sine unge barnebarn, barna til Maud og Geoffrey. Han hadde store glede av sine barnebarn, men kom snart i krangel med sin datter og svigersønn, og disse stridene førte til at han ble lengre i Normandie enn han opprinnelig hadde planlagt.

Henrik døde den 1. desember 1135 fra matforgiftning etter - en forspising på niøyer - noe han var spesielt glad i, ved Saint-Denis-en-Lyons (i dag Lyons-la-Forêt) i Normandie. Liket ble sydd inn i en okse for å bevare legemet ved frakten til England, og ble gravlagt i Reading Abbey, som han hadde grunnlagt 14 år tidligere.

Hans testamente betinget at han skulle bli etterfulgt av sin datter, keiserinne Maud (Matilda). Selv om Henriks baroner hadde sverget troskap og lydighet til hans datter som deres dronning, var hennes kjønn og hennes ekteskap med Huset Anjou, en fiende av normannerne, et problem, og tillot Henriks nevø, Stefan av Blois, å komme til England og kreve tronen med populær støtte.

Mens England hadde hatt stort fredelige tider og vekst under Henrik, blant annet ved at han tok krigen og slagene i Normandie framfor England, betydde hans død en slutt på den innenlandske stabiliteten og til en opprivende strid mellom tidligere keiserinnen Maud og Stefan. Den førte til en lang borgerkrig som karakterisert som kaoset eller anarkiet - det engelske kaos under Stefan.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 1066, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann, leder for hirden hos norske kong Olav Kyrre.

Notes:

Birth:
Det hevdes at Toste, jarl av Northumberland, var far til Skule Kongsfostre som fikk godset Rein og ble stamfar til blant annet kong Inge Bårdsson og Hertug Skule. Dette slektskapet tilbakevises av en del forskere.

Occupation:
Skule Kongsfostre (født 1052 i Wessex, England, død 1090 i Norge) hevdes å være sønn av Toste Godwinsson, jarl av Northumbria, som var bror av kong Harald 2 Godwinsson. Dette tilbakevises av flere engelske forskere som mener å ha full oversikt over Tostes barn, og ikke finner plass for Skule der, men det er også noen som mener det ikke er usannsynlig. Lars Løberg gjør oppmerksom på at den siste omtalen han har sett, refererer til de norrøne påstandene om dette slektskapet som helt utenkelige. Det hevdes også at Toste møtte Skule første gang i 1066.
Snorre Sturlason – som kjente Hertug Skule og derved skulle ha gode kilder, oppgir ikke noe slikt slektskap. Snorre sier kun at han var av god engelsk ætt. Skules bror, Ketil Krok, kom ifølge Snorre også til Norge, se slekten Krog.

Skule var med den norske flåte som etter Harald Hardrådes fall i slaget ved Stanford Bro i 1066 vendte fra England tilbake til Norge.
Skule Kongsfostre ble leder for hirden hos kong Olav Kyrre Haraldsson, og ble kongens nære venn og rådgiver.
Av kong Olav Kyrre fikk han også Gudrun Nevsteinsdatter til hustru. Skule og Gudrun fikk to barn:

1. Åsulf Skulesson på Rein.

2. Ragnhild Skulesdatter, som ble gift med Orm Svendsson, også kalt for Krypinge-Orm, og ble stamfar for Erling Skakke.

Han fikk også godset Rein (senere Reinskloster) på Fosen i Sør-Trøndelag. Han regnes som Reinsættens stamfar.

Etter Skules død var det sønnen Åsulv som satt med Rein. Han ble gift med Tora, som hadde mektige menn som Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson som sine nære forfedre. Etter han fulgte sønnen Guttorm, som igjen ble fulgt av sin sønn Bård.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
98. Olav, sønn til kong Harald, styrte bort fra England med hæren sin. De seilte ut fra Ravnsør (Ravenseer) og kom om høsten til Orknøyene. Der fikk de høre at Maria, datter til kong Harald Sigurdsson, hadde fått brådød samme dag og samme stund som hennes far kong Harald falt.
Olav ble der om vinteren. Men sommeren etter fór kong Olav øst til Norge, der ble han så tatt til konge sammen med Magnus, sin bror. Dronning Ellisiv dro østover sammen med Olav, sin stesønn, og Ingegjerd hennes datter fulgte også med.
Da kom også Skule sammen med Olav vestfra over havet, han som siden ble kalt Kongs-fostre, og Kjetil Krok, hans bror. De var begge gjeve og ættstore menn fra England, og begge var uvanlig kloke, og kjære venner til kongen. Kjetil Krok fór nord til Hålogaland; kong Olav fikk et godt giftermål istand for ham, og fra ham er det kommet mye storfolk.
Skule Kongs-fostre var en klok og kraftig mann og så vakker som noen. Han ble styresmann i hirden til kong Olav og talte på tingene; sammen med kongen greidde han med hele landsstyringen.
Kong Olav ville gi Skule et fylke i Norge, det som han syntes var best, med alle de inntekter og skylder som kongen hadde rett til. Skule takket ham for tilbudet, men sa at han heller ville be om noe annet, fordi - om det blir kongsskifte, da kan det være at gaven blir tatt tilbake. Jeg vil heller, sa han, ta mot noen eiendommer, som ligger nær de kjøpsteder hvor De, herre, er vant til å sitte og ta juleveitsler.
Kongen sa ja til dette og skjøtet til ham jordeiendommer øst ved Konghelle og ved Oslo, ved Tønsberg, ved Borg, ved Bergen og nord ved Nidaros. De var nesten de beste eiendommene på hvert sted, og de eiendommene har siden ligget under ættmenn som er kommet av Skules ætt.
Kong Olav giftet ham med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald.
Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Gutttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1936), side 334.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 835.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Family/Spouse: Gudrun Nevsteinsdatter. Gudrun (daughter of Nevstein Haldorsen and Ingrid Sigurdsdatter) was born about 1053. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Frederick Rocho av Diessen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1101, Bayern, Tyskland; Hertug av Bayern.

Notes:

Occupation:
Welf 2, or Welfhard, called Welf the Fat, was duke of Bavaria from 1101 until his death. In the Welf genealogy, he is counted as Welf 5.

Welf was the oldest son of Welf 1, Duke of Bavaria, and his wife Judith of Flanders.

In 1089, he was married to Matilda of Tuscany, who was 26 years older, in order to strengthen the relation between his family and the pope during the Investiture Controversy between king and pope. During King Henry 4's Italian campaign of 1090, Welf and Matilda fought against the King.

Since Matilda had secretly transferred her property to the Church before her marriage, Welf left her in 1095 and, together with his father, changed sides to King Henry 4, possibly in exchange for a promise of succeeding his father as duke of Bavaria.

After his father's death in 1101 Welf indeed inherited the office of duke of Bavaria. He continued his alliance with the kings; he did not remarry and died childless in 1120. Welf was buried at Weingarten Abbey.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1120, Bayern, Tyskland; Hertug av Bayern.

Notes:

Occupation:
Henry 9, called the Black, a member of the House of Welf, was Duke of Bavaria from 1120 to 1126.
Henry was the second son of Welf 1, Duke of Bavaria and Judith of Flanders.

As a young man, he administered the family's property south of the Alps. Through his marriage to Wulfhilde, daughter of Magnus, Duke of Saxony, he acquired part of the Billung property in Saxony.

In 1116, he joined Emperor Henry 5's Italian campaign. He succeeded his brother Welf 2, Duke of Bavaria, when the latter died childless in 1120.

In the royal election of 1125, he supported his son-in-law Frederick 2, Duke of Swabia, but switched his allegiance to Lothair, Duke of Saxony, after Lothair promised that Gertrud, his only daughter and heir, would marry Henry's son Henry.

After Lothair won the election and banned Frederick, in 1126 Henry abdicated as duke of Bavaria and retired to the family foundation of Weingarten Abbey so that he did not have to take part in the prosecution of his son-in-law. Henry died shortly thereafter and was buried in Weingarten.

Henry and Wulfhilde had the following children:
1. Judith, married Frederick 2, Duke of Swabia.

2. Conrad, died 17 March 1126.

3. Henry X the Proud.

4. Welf.

5. Sophia, married Berthold 3, Duke of Zähringen and Leopold 1, Duke of Styria.

6. Wulfhild, married Rudolf, Count of Bregenz
Mathilde, married Diepold 4, Margrave of Vohburg and Gebhard 3, Count of Sulzbach.

7. Adalbert, Abbot of Corvey.

Ingeborg married Knud Eriksen about 1117. Knud (son of Erik Sveinsen av Danmark, "Erik 1" and Bodil Thorgautsdatter) was born on 12 Mar 1096 in Roskilde, Sjælland, Danmark; died on 07 Jan 1131 in Haraldsted skov, Ringsted, Midtsjælland, Sjælland, Danmark; was buried after 07 Jan 1131 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Malmfrid married Sigurd Magnusen av Norge between 1116 and 1120. Sigurd (son of Magnus Olavsen av Norge, "Magnus 2" and Tora Saksesdatter Vik) was born about 1090 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 26 Mar 1130 in Oslo, Norge; was buried after 26 Mar 1130 in Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Erik Eriksen av Danmark, "Erik 2". Erik (son of Erik Sveinsen av Danmark, "Erik 1" and Bodil Thorgautsdatter) was born about 1090; died on 18 Sep 1137 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark; was buried after 18 Sep 1137 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Sønnen, bisp Nikolas Arnesons, skip Bokskreppa leigde mora dronning Ingrid ein gong til ei Bergens-ferd. I Skatestraumen ytst i Nordfjord vart skipet angripe av birkebeinarar og søkkt, og dronning Ingrid drukna.

Ingrid married Henrik Svendsen before 1134. Henrik died about 1134. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingrid married Harald Magnusen av Norge, "Harald 4" in 1134. Harald (son of Magnus Olavsen av Norge, "Magnus 2" and Bethoc Gille-Adomhnan) was born about 1103 in Irland; died on 13 Dec 1136 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingrid married Ottar Birting after 1136. Ottar died about 1145. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingrid married Arne Ivarsen på Stodrheim about 1147. Arne was born in 1106 in Stårheim, Eid, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingrid married Ivar after 1145. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Vladimir Monomachus, "Vladimir 2". Vladimir (son of Vladimir av Kiev, "Vladimir 1" and Theodora Monomachus) was born about 1053 in Kiev, Ukraina; died about 1125. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Ingrid var datter til kong Svein 2 Estridsen av Danmark. Hennes mor var antagelig Rannveig, datter til Tord på Aurland.

Family/Spouse: Olav Haraldsen av Norge, "Olav 3". Olav (son of Harald Sigurdsen av Norge, "Harald 3" and Tora Torbergsdatter på Giske) was born in 1050; died on 23 Sep 1093 in Bohuslän, Sverige; was buried in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Svein Brynjulvsen på Aurland. Svein (son of Brynjulv Helgesen på Aurland) was born before 1080; died after 1093. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1095, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Da Svein Estridsen døde våren 1074, etterlot han seg mange sønner, men ingen av disse var født i lovlig ekteskap. Faste regler for tronfølgen fantes ikke. Den nye kongen skulle velges innenfor kongeslekten av bøndene på landstingene, man man kunne ikke være sikker på at valgte samme konge. Derfor så man i 1074 fremtiden i møte med uro og spenning.

Erik herjet som ung i Østersjøen på mange vikingeferder.

Erik Eiegod efterfulgte sin bror Olav (Hunger) på tronen 1095. Eriks regjering var begunstiget av gode år; han var tapper og folkekjær. Erik kjempet mot venderne og erobret Holsten, Vagrien og Rügen. På et møte i Konghelle 1101 meglet Erik fred mellom Inge d.e. av Sverige og Magnus Barfot av Norge. Han fikk paven til å kanonisere broren Knut (den hellige) og arbeidet for opprettelse av et nordisk erkebispesæte i Lund. Erik døde på en pilgrimsferd til Palestina.

Videreførte sin bror Knut`s arbeid med å styrke kongedømmet i pakt med kirken, men viste større måtehold enn ham og ble likt av folket.
Trengte venderne tilbake og inntok Rügen. Meglet fred mellom Norge og Sverige i Konghelle i 1101.
Grunnla erkebispestolen i Lund og fikk utskilt Danmark fra erkestiftet i Bremen.
Reiste til Italia 1098 for å påvirke paven i spørsmålet om kanoniseringen av Knut.
Døde på Kypros under en reise til det hellige land.

Erik giftet seg med Bodil Trugotsdatter, datter av Thrugut Ulvsson og Thorgunna Vagnsdatter, før 1086, og tok opphold i Sverige.
Bodil Trugotsdatter døde i 1103 i Mount Of Olives, ved Jerusalem.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Kyrres saga:

5. Kong Svein Ulvsson døde sottedød ti år etter at begge Haralder hadde falt. Dernest var Harald Hein, hans sønn, konge i Danmark i 4 år, og så Knut, Sveins sønn, 8 år, og han er i sanning hellig. Så kom Olav, den tredje sønn til Svein, 8 år, så Eirik Gode, fjerde sønn til Svein, også i 8 år. Olav, Norges konge, ble gift med Ingerid, datter til Svein danekonge. Og Olav Sveinsson danekonge ble gift med Ingegjerd, datter til kong Harald, søster til Olav, Norges konge. Olav Haraldsson, som noen kalte Olav Kyrre (den rolige), og mange Olav bonde, fikk en sønn med Tora Jonsdatter. Han fikk navnet Magnus. Han var en vakker gutt og lovte godt; han vokste opp i hirden hos kongen.

Etter Oluf Hungers død i 1095 ble Erik valgt til konge av Danmark. I de voldsomme politiske kampene hadde Erik stått klart og åpent på Knud den Helliges side. Han hadde også vært med i forsvaret av Knud i kirken i Odense hvor Knud ble drept. Etter kongemordet hadde han flyktet til Sverige, han tilhørte jo det tapende partiet. Når han likevel så kort tid etter borgerkrigen kunne velges til konge, er forklaringen at mange hadde bøyd seg for den gudsdom, som forutspådde den hungersnøden som hadde plaget landet. For å sikre seg at det ikke skulle gå like galt som under Harald Hén og Oluf Hunger, måtte han avlegge ed på at han ville overholde. Erik lovet å straffe forbrytere og voldsmenn, og at skaffe hver mann hans rett. Derfor fikk han navnet Ejegod (ægóðr).

Han sørget for at kong Knut ble helgenforklart. Erik støttet også Lunds domkirke, slik at denne ble sentrum for det nyopprettede nordiske erkebispedømmet. Hans regjeringstid utmerktes av gode skjørdeår og ble i senere kilder beskrevet meget positivt. En mer samtidig berettelse omtaler ham imidlertid som opphovsmann til urettferdige lover.

I 1098 dro Erik på en lang pilgrimsreise til Syditalien. En islandsk skald skriver:

Bari i Apulien var takket være relikvier av den hellige Nikolaus blitt ett av tidens mest berømte valfardssteder.

Allerede i 1103 besluttet Erik seg overraskende til å dra på valfart igjen, og denne gang var det selve det Hellige Land som lokket. Det var en farefull og meget langvarig reise. Han reiste med sin dronning og ett betydelig følge. Reisen fulgte den vanlige handelsruten østpå, med skip over Østersjøen, opp Dvina-floden til Russland, og herfra videre til Byzans. Her var keiseren først meget betenkelig til å slippe den nordiske vikingekonge inn i byen, men det endte med at han mottok ham hjertelig. Fra Byzans gikk reisen videre, men han ble angrepet av feber og bragt i land ved Baffa på Kypros, hvor han døde.

Dronning Bodil sørget for sin manns begravelse og fortsatte deretter pilgrimsreisen, men nådde heller ikke Jerusalem. Like utenfor byen, på Oljeberget, bukket hun under for sykdom.

Kilde bl.a.:
Gyldendals konversasjonsleksikon.

Died:
Dør på Kypros på pilgrimsferd til det hellige land.

Erik married Bodil Thorgautsdatter about 1080. Bodil (daughter of Thorgaut (Thrugot) Ulvsen and Thorgunna Vagnsdatter) was born about 1056; died about 1103 in Jerusalem, Israel. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1076, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Harald Sveinsson Hein, eldste sønn til Svein.

Tilnavnet Den bløte brynesten.

Godmodig, lat og ettergivende, men fikk et godt ettermæle for gode lover.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1080, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Danmarks nasjonalhelgen, Scs. Canutus Rex Danorum.

Den hellige Knut (dk: Knud; lat: Canutus; eng: Canute) ble født ca år 1043 (1040?). Han var sønn av kong Svein 2 Estridsøn (1047-1076) og en ukjent frille - en av kongens 13 uekte sønner. Kong Svein ble suksessivt etterfulgt på tronen av 5 av sine sønner, hvorav Knut var nummer 2 etter Harald 3 Hein (1076-1080).

Svein lot sønnen få en grundig undervisning av dyktige lærere både i den kristne religion og i alle andre vitenskaper. Han må ikke forveksles med Knut den Store av Danmark og England (1016-1035), hans grandonkel, eller den hellige hertug Knut Lavard (1096-1131).

Knut betraktet den normanniske invasjonen av England som en usurpasjon, og flere ganger prøvde han å bryte Vilhelm Erobrerens grep om landet slik at England og Danmark igjen kunne forenes.
I 1069 eller 1070 seilte han med en vikingflåte for å hjelpe engelske opprørere, og han dro til England igjen i 1075 som en del av kong Svends invasjon for å gjøre krav på den engelske tronen, da 3 jarler som gjorde opprør mot kong Vilhelm Erobreren, ba om hjelp.
Han seilte av gårde med 200 skip, men de rakk bare et angrep på York før opprøret var slått ned og han måtte trekke seg tilbake.

Han forsøkte å tiltre den danske tronen ved farens død i 1076, og fikk da broren Harald Hein (den dovne) til fiende. Men etter Haralds død ble han konge i 1080 som Knut 4 - han skrev selv - ego Cnuto quartus - men i dagens danske kongerekke står han oppført som Knut 2.

Knut giftet seg med Edel (Adèle, Eltha, Alice) (ca.1065-1115), søster av grev Robert av Flandern. Rundt 1082 fikk de sin eneste sønn, den salige Karl den Gode, som senere ble grev Karl 1, den 13. greve av Flandern. De fikk også datteren Cecilie (Ingegerd?) Knudsdatter.

Knut var konge i overgangen mellom vikingtid og middelalder, en tid som ikke bare var preget av krigstokter mot England og Estland, hvor han gjorde danske krav gjeldende, men også av indre spenninger mellom kongemakt og Kirke på den ene siden og rikets stormenn og bønder på den andre.
Det var kongens oppgave å beskytte Kirken, og Kirkens oppgave å beskytte de små og svake, humanisere et primitivt samfunn hvor hedenskapet vel var fortrengt, men kristendommen ennå ikke riktig slått igjennom.

De første litterære og historiske verk som ble skrevet i Danmark var - Passio - om Knuts død fra ca. år 1095 og munken Ælnoths krønike fra ca. år 1120 med Knuts biografi.
Både disse eldre og nyere historieforskning vurderer Knut ikke bare som en vikingkonge, men som Kirkens mann. Han gikk med fasthet inn for de idealer om rettferdighet og barmhjertighet som den hellige pave Gregor 7 (1073-1085) i noen brev hadde fremholdt for hans bror Harald Hein. Det viste Knut i sin sosiallovgivning for de svakt stilte i datidens samfunn: Kvinner, frigitte og frikjøpte treller, utenlandske innvandrere og andre. Og det viste han fremfor alt ved å styrke den svakt stilte Kirken. Han var den første danske konge som forbedret Kirkens rettslige særstilling og geistlighetens økonomiske uavhengighet. Det gjorde han for eksempel med et stort privilegiebrev til Lund domkirke i 1078 som ga den eiendomsrett til en rekke gårder i Skåne og på Sjælland, som kunne høyne geistlighetens status og sikre dem økonomisk. Det gjorde han også med gaver til andre kirker, for eksempel i Roskilde og i Odense. Kirken i Roskilde ga han sin krone, og den ble begravelseskirke for de danske kongene. Til Odense brakte han også den hellige Albans relikvier fra England.

Til Kirkens opprettholdelse ville han også, ved hjelp av skatteoppkrevere, drive inn tiende (en skatt som utgjorde 10% av bøndenes høst), men det gjorde jydene opprør mot. De var dessuten sinte over at et stort anlagt Englandstokt fra Limfjorden mot Vilhelm Erobreren i 1085 ikke ble til noe, selv om Knut samlet en enorm flåte ved hjelp av sine allierte i Norge og Flandern. Trusselen var så alvorlig at Vilhelm Erobreren hentet utallige leiesoldater og fjernet lagre fra kystbyene. Men toktet ble avblåst, noe Knut etter alt å dømme hadde sine politiske grunner til. Han kunne vanskelig forlate Danmark på et tidspunkt hvor det var krise sør for grensen, nemlig mellom den tyske keiser Henrik 4 (1056-1105) og pavestolen om retten til å innsette biskoper, den såkalte investiturstriden.
Keiseren fordrev tyske pavetro biskoper, deriblant kom erkebiskopen av Magdeburg i 1085 til Slesvig, hvor kong Knut oppholdt seg.

De jyske bønder følte imidlertid, på samme måte som rikets stormenn, sine egne interesser trådt for nær. De så på seg selv etter gammel germansk rett som småkonger, og holdt det ikke for nødvendig med en hersker over seg. Konflikten mellom dem ble trappet opp, og på sommeren i 1086 brøt opprøret ut i Vendsyssel. Jarlene tok Knuts bror Olav Hunger (1086-1095) som leder. Knut flyktet til Odense på Fyn for å bli herre over situasjonen, men ble forfulgt dit. Han ble hardt trengt og sammen med sin bror Benedikt (Bent) søkte han tilflukt i St.Albani kirke, Odenses første sognekirke, mens lojale menn forsvarte kirkeporten mot rasende bønder. Knut forberedte seg til døden med skriftemål og kommunion, mens bøndene knuste vinduene og hogde hull i veggen. De traff først kongen med en stein mens hans satt der og sang salmer. Til slutt ble han rammet av et spydkast gjennom korvinduet og døde på altertrinnet. Sammen med ham ble broren Benedikt og 17 ledsagere drept; deres navn var:
Asmund, Blakke, Svend, Agge, Thurgot, Bernhard, Gudmer, Æskil, Toke, Palne, Atte, Sune, Rosten, Milo, Radulf, en annen Thurgot og Vilgrip.

Kongen ble umiddelbart gravlagt i kirken sammen med sin bror, og mange jærtegn viste seg for de troende. Broren Olav med tilnavnet Hunger ble konge, for Gud straffet de opprørske danskene med en fryktelig hungersnød som varte i 8 år og krevde skrekkelige ofre.

I 1095 ble Knuts relikvier overført tilen sarkofag i domkirken, den nåværende St.Knuts kirke, som han selv hadde påbegynt byggingen av, og der befinner de seg stadig. Få år etter oppnådde hans bror kong Erik 3 Eiegod (1095-1103) tillatelse hos pave Paschalis 2 (1099-1118) til en offentlig kult. Deretter fant den egentlige skrinleggelsen sted den 19.april 1100, da kirken var ferdig og det nylagede helgenskrinet ble plassert på alteret. Kirken ble viet til Vår Frue og de hellige Alban og Knut.

Knut den Hellige var Danmarks første martyr og rundt den tiende helgen som overhodet fikk sin kult godkjent utenfor lokalkirken, av paven selv. Pilegrimsstrømmen til Odense fortsatte hele middelalderen gjennom.

Mordet skjedde 10.juli, som i dag er hans minnedag, mens hans andre minnedag 13.januar antakelig var overføringen av hans hellige ben til den nye katedralen under bygging til hans ære i Odense. Der har relikvieskrinet til den hellige kongen fortsatt sin æresplass.
19.januar nevnes også som minnedag, det var den dagen han ble feiret i Evesham i England, moderklosteret for Odense, og denne datoen har gått inn i engelske kalendere. Hans minnedager 10.juli og 13.januar er også avmerket på den norske primstaven. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Etter kalenderreformen i 1969 æres han bare i lokale kalendere, som i Norden. Han fremstilles som nordisk konge med lanse eller pil. Han er avbildet i Odenses byvåpen.

I fødselskirken i Betlehem lot en biskop på 1100-tallet søylene i hovedskipet bemale med store helgenbilder, blant annet Knut den Hellige med krone på hodet, i høyre hånd en lanse og et korsmerket skjold på venstre arm:
Scs Canutus Rex Danorum.

På neste søyle er Olav den Hellige avbildet; Scs Olavus Rex Norvegiae.

I 1641 opprettet konvertitten Christian Payngk i Roma St.Knuts kapell i kirken Santa Maria in Traspontina. Og da den første katolske kirken etter reformasjonen kunne bygges i Fredericia i 1687, ble den viet til kong Knut den Hellige.

Kilde:
www.katolsk.no

Died:
Drept i St. Albani kirke.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1086, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Kong Svein ble suksessivt etterfulgt på tronen av 5 av sine sønner, Harald 3 Hein (1076-1080), Knut 4 (2) den hellige (1080-1086), Olav 1 Hunger (1086-1095)...

De jyske bønder følte på samme måte som rikets stormenn, sine egne interesser trådt for nær ved Knuts tilnærming til kirken. De så på seg selv etter gammel germansk rett som småkonger, og holdt det ikke for nødvendig med en hersker over seg. Konflikten mellom dem ble trappet opp, og på sommeren i 1086 brøt opprøret ut i Vendsyssel. Jarlene tok Knuts bror Olav Hunger (1086-1095) som leder. Knut flyktet til Odense på Fyn for å bli herre over situasjonen, men ble forfulgt dit. Han ble hardt trengt og sammen med sin bror Benedikt (Bent) søkte han tilflukt i St.Albani kirke, Odenses første sognekirke, mens lojale menn forsvarte kirkeporten mot rasende bønder. Knut forberedte seg til døden med skriftemål og kommunion, mens bøndene knuste vinduene og hogde hull i veggen. De traff først kongen med en stein mens hans satt der og sang salmer. Til slutt ble han rammet av et spydkast gjennom korvinduet og døde på altertrinnet. Sammen med ham ble broren Benedikt og 17 ledsagere drept; deres navn var:
Asmund, Blakke, Svend, Agge, Thurgot, Bernhard, Gudmer, Æskil, Toke, Palne, Atte, Sune, Rosten, Milo, Radulf, en annen Thurgot og Vilgrip.

Kongen ble umiddelbart gravlagt i kirken sammen med sin bror, og mange jærtegn viste seg for de troende.

Broren Olav med tilnavnet Hunger ble konge, for Gud straffet de opprørske danskene med en fryktelig hungersnød som varte i 8 år og krevde skrekkelige ofre.

Broren Knut fikk helgenstatus.

Kilde:
www.katolsk.no

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1104, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Nils lot seg lede av hustru Margrethe Fredkulla og sin sønn Magnus, som i 1131 lot myrde Knut Lavard. Nils falt i den påfølgende borgerkrigen mot Erik Emune ved Fodevik.

Kong Nils etterfulgte sin bror Erik Eiegod etter at Erik døde på Kypros på pilegrimsreise. I sitt fravær har Erik utnevnt frillesønnen Harald Kesja som sin stedsfortreder, men da stormennene kom sammen valgte de isteden den femte av Svein Estridssons sønner, den 40-årige Nils, til konge.

De første 25 årene av Nils’ regjeringstid var fredelige. Både kongsmakten og kirken, ved erkebiskop Asser, fant sine posisjoner i forhold til hverandre. Nils innførte tiendebetaling til kirken. Som den første danske konge kalte Nils seg for konge av Guds nåde. Nils innskrenket også antallet hirdmenn som hittil har fungert som kongens livvakter. I stedet ble hirdmennene utplassert rundt om i kongeriket som en form for embetsmenn som kreve bøter, legge beslag på vrak og vrakgods, samt inndra arv som skal tilfalle kronen om det ikke finnes en naturlig arving.

Erik Eiegods sønn, Knud, ble oppfostret hos den mektige sjællandske Hvideætten. Senere var han hos hertugen av Sachsen, Lothar som ble tysk konge i 1125. Knud ble utnevnt til jarl over de sydlige områdene i 1115 og hvor han med stort hell bekjempet venderne og nød stor anseelse. Han fikk den utenlandske tittelen hertug med hedersnavnet Lavard (fra engelske Lord = herre), blant annet for sin handlekraftige opptreden. Knud Lavard er åpenbart meget populær hos slesvigerne som senere, omkring 1150, utnevner Knud som deres skytsherre.

Magnus den sterke, sønn av den aldrende kong Nils, begynte derimot å se på Knud som en farlig konkurrent til kongsmakten. I begynnelsen av januar 1131 var Knud på besøk på en kongsgård hos sin frenka Cecilia, datter av Knut den hellige. I et tilsynelatende vennskapelig møte med Magnus i Haraldsted-skogen utenfor Ringsted, den 7.januar, dagen etter Hellige tre konger, begikk Magnus Danmarkhistoriens mest omtalte mord ved å drepe sin fetter.

Liket av Knud Lavard ble først brakt til Haraldsted kirke og deretter til klosterkirken i Ringstad. Snart begynte det å oppstå undere ved graven, sannsynligvis ved dyktig markedsføring av Hviteætten, og i følge tradisjonen sprang det opp en kilde på det sted hvor han ble stukket ned med en lanse, og enda en kilde et stykke fra Haraldsted kirke hvor likbærerne hadde stanset på vegen.

Dette mordet ble innledningen til en borgerkrig som strakte seg over flere år mellom Nils og Magnus på den ene side, og Erik Emune, Knud Lavards halvbror, på den andre siden.

I 1134 opphevet pave Innocens 2 den danske kirkens selvstendighet og la den på nytt inn under bispedømmet Hamburg-Bremen. Det fikk erkebiskop Asser til å slutte seg til Erik Emune, og det samme gjorde den mektige Hviteætten.

Kirken og tilsynelatende det meste av befolkningen støttet fortsatt gamlekongen Nils, og Erik Emune fikk liten framgang og ble tvunget til å flykte til Sverige i 1134. Da Nils og Magnus gikk i land i Skåne ved Fodevig rett før midtsommeren var de fast bestemt på å gjøre slutt på Erik Emune en gang for alle. Isteden ble de overrasket av et angrep av tyske ryttere, og den danske hæren ble slaktet ned før den fikk tid til å omgruppere seg. Magnus ble drept og med ham 5 bisper som har tatt parti med kongen.

Kong Nils greide å flykte, men uforklarlig nok valgte han å ri sørover til Slesvig hvor borgerne hadde holdt Knud Lavard høy i aktelse. Nils kom til byen den 25.juni 1134, byens prest løp ut for å møte kongen, advarte ham og rådet ham til å søke tilflukt i katedralen, men gamlekongen avviste tilbudet.

Skal jeg frykte kjeleflikkere og skreddere?, skal han ha sagt og begynte å spasere nedover hovedgaten til fots, kun i følge med sin personlige vaktstyrke.

I nærheten av det kongelige palasset angrep borgerne vaktstyrken og drepte dem en etter en mens vaktene forsøkte å beskytte kongen, men forgjeves – kongen ble stukket ned. Med ham døde den siste av Svein Estridssons sønner.

Han og hans brødrene hadde styrt Danmark i over 60 år, og selv om de alle satte sitt preg på landet var kanskje den siste av dem, som hadde tronen i 30 år, den beste kongen.

Han var en dyktig administrator og en pragmatiker som fullførte den kongsgjerning hans far hadde påbegynt.

Died:
Nils kom til Slesvig den 25.juni 1134, hvor han ble advart mot mulig overfall.

Skal jeg frykte kjeleflikkere og skreddere?, skal han ha sagt og begynte å spasere nedover hovedgaten til fots, kun i følge med sin personlige vaktstyrke.

I nærheten av det kongelige palasset angrep borgerne vaktstyrken og drepte dem en etter en mens vaktene forsøkte å beskytte kongen, men forgjeves – kongen ble stukket ned.

Med ham døde den siste av Svein Estridssons sønner.

Niels married Margrethe (Margareta) Ingesdotter about 1104. Margrethe (daughter of Inge Steinkjellson av Sverige, "Inge 1") died before 1130. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1070, Danmark; Jarl.

Notes:

Occupation:
Thrugot var en stormann fra Jylland som var kong Svein Estridssons hirdstyrer. Thrugot var sammen med kongen i slaget utenfor Halmstad i 1062, og senere sto han blant Knut den helliges tilhengere.

Thrugot knyttes noe vagt til Galicia, en historisk region i østlige Sentral-Europa, i dag delt mellom Polen og Ukraina. Antagelig er denne forbindelsen grunnet hans far Ulv som hviler på en legendarisk grunn. På moderne dansk kalles Thrugot eksempelvis Thrugot Ulfsen Fagerskind af Galizia. Hans betydning ligger i at han er stamfar til Thrugotslekten. Han nevnes i flere middelalderkilder, blant annet i den norrøne Knytlinga saga og hos Saxos fortellinger.

Thrugot ble gift med Torgunna Vagnsdatter, datter av Vagn Åkesson og Ingeborg Torkelsdatter. Hans datter var Bodil Thrugotsdatter som ble gift med kong Erik Eiegod. Han også minst to sønner, Astrad Thrugotsson og Svend Thrugotsson, begge knyttet til Erik den helliges hird.

Fra Svend nedstammer de senere mektige biskopene i Lund. Han var far til Asser og farfar til Eskil. Også historikeren Sven Aggesen tilhørte slekten som Eskils nevø.

Både middelalderens og moderne historikere har problematisert slektskapet.
Saxo fjernet Vagn Åkessons navn fra omtalen av Slaget ved Hjørungavåg. Grunnen var antagelig at han var et symbol på Thrugotslekten som i sin tid besto av betydningsfulle motstandere av erkebiskop Absalon. Saxos oppdragsgiver var Absalon.
Lars Hermanson ser den politiske maktkampen i 1100-tallets danske samfunn som en kamp mellom ulike sosiale nettverk innenfor et avgrenset politisk elitesjikt. Bodil Thrugotsdatters slektskap tilbake til Thrugot kan således også betviles:

Saxos Thrugotus och Knytlingas Thorgot (eller Thorgaut) behøver följaktligen inte ha något att göra med trundsläkten. Bodils ädla härkomst måste således sökas på annat håll. Bodil beskrivs i abbot Wilhelms Genealogia som Botilde regina de nobilissima Danorum prosapia orta.

Thorgaut married Thorgunna Vagnsdatter before 1056. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Torkjell på Fugl. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1134, Danmark; Anerkjent som konge av sin farbror Niels. Drept av broren Erik Emune.

Notes:

Occupation:
Harald Kesja (ca. 1080) var en dansk prins og rigsforstander. Han var søn af kong Erik Ejegod, konge af Danmark (1095-1103) og dronning Borghild Thorgatsdatter. Han var bror til adelsmanden Knud Lavard og kong Erik Emune.
Harald Kesja gjorde krav på kronen, men blev dræbt af sin bror, Erik. Erik dræbte også de fleste af Haralds sønner. Selv om han ikke fik tronen selv, fungerede han som rigsforstander 1103-1104 for sin far mens han er på pilgrimsfærd til Jerusalem. Som stedfortræder blev han kendt som hårhændet og grusom. Dette er stærkt medvirkende til at han ikke blev valgt som konge da faderen døde i 1103 på Cypern. De danske høvdinge valgte istedet Niels, en af Svend Estridsens sønner, til konge

Han och hans halvbror Erik Emune gjorde år 1130 uppror mot sin farbror, kung Nils. Han bytte emellertid sida efter ett tag och led nederlag tillsammans med Nils 1134. Han blev sedan gripen och avrättad av Erik Emune i Jylland 1135.

Harald Kesja (dvs. bredbladet spyd) ble innsatt som riksforestander (1103-1104) av sin far, Erik 1 Ejegod, mens denne var på pilgrimsreise.
Da Oluf 1 Hunger døde ble hans halvbror, Niels 1, hentet hjem fra fangenskap i Flandern. Stormennene ønsket ikke Harald Kesja som konge. De samlet derfor ledingsflåten oppe ved Isøre for å markere dette. Tilbake var det nå bare de 2 kongsemnene Niels og Ubbe. Og da Ubbe frafalt seg retten til å bli konge, ble Niels automatisk valgt.

Vi ser her den første tendens til at stormannsadelen har blitt en avgjørende maktfaktor, fremfor hirden.

Selv om Harald ble tvunget til å overgi kongetronen til fordel for Niels, ser det ut til at han forsøkte å beholde en nær forbindelse til kongeparet. Knytlingesagaens opplysning om at han hadde et godt forhold til kong Niels og hans sønn Magnus er vanskelig å vurdere. Vi vet imidlertid at Harald opprettet personlige bånd til dronning Margareta. Selv giftet han seg med Ragnhild, Magnus 3 Berrføtts datter og Margaretas stedatter.
Hans sønn, Bjørn Jernside, inngikk ekteskap med Margaretas søster, Katarina Ingesdotter.

En viktig ressurs for Harald var ifølge kildene hans mange barn. Roskildekrøniken beretter at han ikke hadde mindre enn 12 sønner.

Mange barn innbar en god grunn å bygge et omfattende sosialt nettverk på for å styrke sin egen maktposisjon. At mange barn ble betraktet som en viktig tilgang kommer til uttrykk i Roskildekrøniken, der forfatteren regner opp 3 faktorer til hvorfor Harald anså sin maktstilling for betydelsesfull til at han skulle akseptere å tjene sin yngre bror Erik Emune. I tillegg til hans alder og umåtelige rikdom, nevner roskildekaniken Haralds hop av sønner som en av hans viktigste tilganger.

En stor barneskare var imidlertid ikke bare positivt. De mange sønnene måtte dele på et minsket ressursunderlag og ble derfor tvunget til mer å se til sine egne interesser. Under stridighetene i årene 1131-1134 kjempet Haralds sønn, Bjørn Jernside, på Erik Emunes side mot sin egen far. Antagelig hadde hans personlige forbindelser med kongeparet opphørt efter dronning Margaretas død.

Saxo ønsket å forringe posisjonene til Knud Lavards brødre som kongeætlinger, da han betrakter disse som uektinger. Han fordømmer de danske kongenes frilleliv et flertall ganger. Svend Estridsens og Erik Ejegods utenom-ekteskapelige forbindelser nevnes i bitre ordelag. Verst av alle var Harald Kesja, som beflekket den ekteskapelige sengen gjennom å ligge med mange konkubiner.
Saxo representerer i denne sammenheng høymiddelalderens offisielle kirkesyn på ekteskapets hellighet. De horisontale relasjoner etablert gjennom frilleforhold fordømmes til fordel for de vertikale slektsbånd gjennom ekteskapets hellige bånd. Harald Kesja var derfor dobbelt flekket gjennom sin utenom ekteskapelige herkomst og sitt utuktige liv. Hans status var dermed ikke sammenlignbar med Magnus Nielsens eller Knud Lavards. Han reduseres til å være en fribytter i kongefamilienes periferi.

Harald Kesjas maktstilling var imidlertid sikkert meget betydelig fra da faren Erik 1 Ejegod forlot landet i 1102 (eventuelt i 1103) frem til sin død i 1135. Harald hadde formelt kongetittelen 2 ganger under sin politiske karriere.

Knud Lavardslegenden forteller at Erik Ejegod før sin pilgrimsreise utnevnte sin eldste sønn Harald til å vakte riket. Denne opplysning finnes også hos Saxo, som skriver at Erik Ejegod overlot utøvelsen av kongemakten til sin sønn Harald som da hadde oppnådd en ærbar alder.

Forfatteren til Knud Lavardsordinalet skriver at Knud Lavard da bare var en gutt som var betrodd til oppfostring hos Skjalm Hvide, som i Ordinalet betegnes som den handlingskraftigste mannen blandt danene (uirum uero inter Danos strenuissimum). Saxo bygger videre på denne informasjon fra legenden, men kompletterer med følgende opplysning:

Erik (Erik Emune) som var av ringere herkomst og hvilken han (Erik Ejegod) ikke kjente så mye omsorg for, overlot han til mindre ansette formyndere.

Denne opplysning fra Saxo må imidlertid betraktes med skepsis. Det ser ut til at Erik Emune hadde nære bånd til den Syd-Sjellandske Bodilslekten, så han ble sannsynligvis betrodd til denne familien eller muligens til Trudslekten. Antagelig ville Saxo med denne passasje forringe Erik Emunes status i forhold til Knud Lavards, da Erik var far til Valdemar 1 den Stores fiende, Svend 3 Grathe.

Forholdet til venderne ble etter hvert tilspisset. I 1113 led Niels nederlag i slaget ved Lütke. Han innsatte nå Knud Lavard som jarl over Sønderjylland, Knud drev venderne tilbake, og i 1129 beseiret han disse og fikk tittel av konge (over venderne). Den tyske konge og senere keiser, Lothar 3, anerkjente Knud som tysk vasal.

I tillegg til å opprette allianser var hærtåg, våld og plyndring hovedsysselsetningen for Harald som for de øvrige kongeætlingene. Saxo setter imidlertid Knud Lavards fremgangsrike utenrikspolitske karriere opp mot Haralds mindre lykkede politiske anstrengelser. Han viser konsist hvordan Harald mislykkes når det gjelder grunnpremissene for en kongeætlings muligheter til å skaffe seg en maktstilling i datidens Danmark. Etter at Saxo har beskrevet hvordan Knud Lavard forvervet herredømmet over obotritene går han over til å skildre Haralds politiske aktiviteter:

Under tiden hadde Harald mislykkes med å vinne anseelse hjemme eller vinne berømmelse utenlands, og han var derfor fast besluttet på å nå kompensasjon for sin brist på dådskraft (virtutis) gjennom sin store rikdom...
Han lot derfor sine menn røve og stjele til ham. Byttet fra hans naboer gikk til å føde hans håndlangere, deres levebrød fødte hans utgifter. Under sommeren praktiserte han piratvirksomhet (piratica), en plage for de innfødte som for utlendinger. Og for å kunne gjøre Roskilde så mye større skade lot han oppføre en borg utenfor byen, som han fylte med det verste røverpakk som kunne finnes, og han nøyde seg ikke bare med å røve og plyndre ute på landet, men lot sine treller utrette like stor skade bland byens innbyggere.

Saxo beretter videre at Haralds fremfart førte til at den tidligere så velstående byen Roskilde skal ha blitt kastet ned i dypeste armod. Innbygggerne oppgis senere å ha gjort opprør mot sin plageånd med sverd i hånd. Harald fremstår hos Saxo som en brutal utsuger, selv om hans handlinger påminner meget om Knud Lavards. Begge brødrene bedrev hærtåg og valgte å la en by utgjøre en fast lukrativ lokal maktbase. Haralds krigerske handlinger er imidlertid ikke like ærefulle som Knud Lavards eller Magnus Nielsens sett med Saxos øyne. Forfatteren ser ut til å ville fremholde at Harald bryter mot gjeldene spilleregler ved å bedrive hærtåg mot sitt eget folk og å bygge opp sin rikdom ved hjelp av godskonfiskasjoner fra sine naboer. Saxo lar sitt omdømme om Harald Kesja komme til uttrykk i en lignelse hvor han lar hans halvbror, Knud Lavard, uttale at Haralds lyst etter andres gods kan lignes ved en fugl som bygde sitt rede av hvilke fjær som helst.

Knytlingesagaen forteller at Erik Emune, i motsetning til Harald Kesja, også før 1131 hadde et fiendtlig forhold til kong Niels 1 og hans sønn, Magnus. Erik var henvist til å leve av sin farsarv i kombinasjon med utenlandske hærtog, da han savnet et betydelig giftemål. Det var først etter opprøret i 1131 som han inngikk ekteskap med Margaretas søsterdatter, Malmfrid, som tidligere hadde vært gift med kong Sigurd Jorsalfar.

Saxo beretter at Harald nektet Erik å få del av deres fars eiendommer med den begrunnelse at Erik var født i hor (adulterio ortum). Erik valgte da å tilegne seg sitt fedrenegods med vold gjennom å plyndre og herje Haralds eiendommer. Disse plyndringene skal ha gitt ham et omfattende bytte, som han senere mistet etter et overfall av Harald.

Saxo lar senere Knud Lavard agere dommer mellom de 2 og under trusler om vold innkalle dem til fredsforhandlinger i Slesvig. Ved dette møte oppgis Knud å ha stiftet rettferdighet gjennom å dele fedrenearvet likt mellom brødrene. Knuds overordnede rolle som dommer er imidlertid troligvis en konstruksjon av Saxo. Om møtet fant sted, er det mer trolig at Knud agerte som megler, ikke som dommer, mellom de stridende partene.

Kong Niels hadde etter hvert blitt en aldrende mann, og kampen om hvem som skulle etterfølge ham var allerede i gang. Den sto mellom Knud Lavard, Niels' sønn Magnus og deres fetter, Henrik Skadelår. Harald Kesja viste også sin interesse, sammen med sin halvbror, den senere Erik 2 Emune (ca.1090-1137).

Etter at Knud Lavard ble drept av Magnus og hans menn i skogen ved Haraldsted kongsgård nord for Ringsted i 1131, brøt det ut opprør mot kong Niels.

Både Aksel E. Christensen og Ole Fenger hevder at opprøret ble anstiftet og anført av Erik Ejegods sønner, Erik Emune og Harald Kesja. Saxo skriver imidlertid at det var en sammenslutning av potentater bestående av Erik Ejegods svigersønn, Håkon Sunnivasen, Peder Bodilsen og Skjalm Hvides sønner, som først tok initiativet til å reise opprørsfanen.

På landets ting argumenterte de for et væpnet opprør mot den regjerende kongen og hans sønn som hadde drept deres venn (amicus), dvs. Knud Lavard. Først deretter opptrer Erik og Harald som Knud Lavards hevnere. Den mektige stormannen Kristjern Svendsen, som tilhørte trundgrupperingen, sluttet seg til opprørsstyrkene sammen med et stort antall slektninger og venner. Men Erik og Harald ble igjen erkefiender etter av Harald gikk over til kong Niels og Magnus. Anledningen til at Harald byttet allianseparter oppgis av roskildekaniken å være at Harald ikke ville finne seg i å tjene sin yngre bror som under stridighetene med Niels hadde antatt kongenavn.

Haralds sidebytte må forstås ut fra det forhold at om Erik Emune skulle seire og alene lykkes å bli konge i Danmark, skulle risikoen være stor for at Harald helt skulle bli frarøvet sitt fedrenearv. Saxo oppgir at Harald og Erik først og fremst anklaget Magnus Nielsen for mordet på deres bror. Kanskje var dette anledningen til at Harald Kesja anså det legitimt å slutte en pakt med Niels, da han utgikk fra at Niels hadde vært uvitende om mordplanene. Det ser ut til at opprørsmennene, ut fra Saxos perspektiv, fremst oppfattet Niels om en edsbryter og ikke som en morder, da han, til tross for en avlagt ed, lot kalle Magnus Nielsen tilbake fra hans exil i Götaland.

Eric Christiansen ser imidlertid dette argument som en konstruksjon av Saxo for å legitimere opprøret mot den regjerende kongen.

Saxo hevder videre at Niels lurte over Harald til sin side med lokkende løfter. Ingen kilde ser imidlertid ut til - på en tilfredsstillende måte - å kunne forklare årsakene til Haralds overgang. Saxo hevder at det var Haralds utuktige frilleliv som var årsaken til at folket under opprøret foredro Erik Emune som motkonge fremfor Harald. Forfatteren gjør seg altså til talsmann for kirkens negative innstilling til frillevesenet. Saxo oppgir at Niels, som takk for at Harald kjempet for hans sak på Sjelland, opphøyde ham til den høyeste æresposisjonen blandt sine venner (primis inter amicos).

Sannsynligvis kan Haralds overgang fremst betraktes som en fortsettelse av Haralds og Eriks personlige slektsfeide.

Erik Emune opptrådde fortsatt som Knud Lavards hevner. Skåningene reiste seg og valgte ham til konge. En rekke kamper fulgte nå mellom Erik Emune og Niels og Magnus. Det var Niels og Magnus som vant de fleste slagene, men i 1132 tilføyde Erik Magnus et sviende nederlag i farvannet uten for Seierø.

Harald Kesja hadde satt seg fast på Haraldsborg i Roskilde. I 1133 beleiret Erik borgen, men den var så sterk at Erik besluttet seg for å anvende et nytt kastevåpen - Bliderne - som hadde blitt utviklet nede i Europa. De var effektive, men så nye og anvendelsen så ukjent for Erik, at han måtte ha hjelp fra de saxerne som bodde i Roskilde. Borgen falt og ble aldrig befestet igjen.

Saxo: Om beleiring og inntagelse av Roskilde (omkring 1208):

(Erik Emune supplerede) sin hjemlige slagkraft med udenlandsk dygtighed (externum ingenium) og lærte sig blideteknik af de sachsere (Saxones), der boede i Roskilde. Folk her i landet (nostri) var nemlig stadig begyndere i krigskunsten og havde sjældent forstand på hvordan den slags fungerer...
(Erik Emune flygter og Niels og Harald Kesje indtager i stedet Roskilde) (Harald) forlangte at tyskerne (Theutonici) skulle straffes: han (Niels) stormede Roskilde og overlod alle de tyskere (Germani), der blev pågrebet i byen, til den klagende (Harald), som fik lov at straffe dem som han havde lyst. Og som straf for at de havde bygget bliderne, og også fordi han havde hørt, hvordan de løgnagtigt havde pralet af at have dræbt ham, skamferede Harald dem alle sammen ved at skære næsetippen af dem, mens han blev ved med at spørge dem, om det mon var deres spyd der havde dræbt Harald!

Gest. D. XIII.9.6; 11.2 - Overs. P. Zeeberg Saxos Danmarkshistorie. Viborg 2000 / lat. udg. J. Olrik et al. Saxonis Gesta Danorum, Kbh. 1931. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner.

Samme år led Erik på ny nederlag for Niels, og måtte flykte til Norge.

I 1134 mobiliserte Niels og Magnus ø-danskene og forsøkte en landstigning ved Fotevik i Skåne, men ble slått i et meget blodig slag der Magnus stupte. Niels klarte å ta seg ombort på en båt, men når han forsøkte å ta sin tilflukt til Hedeby på Jylland, ble han møtt av Knud Lavards tilhengere og drept. For seieren ved Fotevik fikk Erik navnet - Emune - som betyr den uforglemmelige.

Lund Domkirkes gavebok: Om slaget ved Fodevig (omkring 1145):

4 juni (1134). Af St. Laurentii hus døde Asser, diakon og provst. På den samme dag dræbtes Roskildebispen Peder og Brant subdiakon, vor broder, Magnus, kong Niels´ søn, berømt for dyd og ædel byrd, faldt i samme slag sammen med Danmarks stormænd, bisper og høvdinger og mange af folket (cum melioribus Daniæ, episcopis et principibus multoque populo), og opgav sin ånd til Gud, sin skaber.

Libri Datici Lundenses, udg. C. Weeke Lunde Domkapitels Gavebøger, 1973 (genoptr.) s.141. Overs. J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s. 34.

Harald ble godkjent som medkonge av sin farbror, kong Niels 1 Svendsson av Danmark, i 1134.
I januar 1135 var Harald på sin gård i Skibet ved Vejle. I ly av nattemørket omringet en stor gruppe bevepnede ryttere gården. De kanaler og kjerr som ellers var gårdens beste forsvar var tilfrosset og ingen oppdaget bruddet på julefreden før det var for sent. Overfallsmennene var fra Sjelland. Flere hadde vært med i den hær som 3 år tidligere hadde blitt slått av jydene og kong Niels ved Jelling, de var under kommando av deres konge, Erik Emune.

Harald ble halshugget og 8 av hans sønner som var på gården ble ført med til Skåne og her drept på en hellig øy. Av Haralds tilsammen 12 sønner ble 11 avlivet.

Han hadde følgede barn:

Erik Haraldsen - drept, antagelig avrettet ved drukning, i 1134.
Bjørn Jernside - gift med Katarina, datter til kong Inge 1 av Sverige - avrettet ved drukning i 1134.
Magnus Haraldsen - drept etter 1134.
Olaf Haraldsen, motkonge, falt i 1143 ved Tjuteå i Skåne. Harald Haraldsen - myrdet i 1135.
Knut Haraldsen - myrdet i 1135.
Sivard Haraldsen - myrdet i 1135.
Erik Haraldsen - myrdet i 1135.
Svend Haraldsen - myrdet i 1135.
Niels Haraldsen - myrdet i 1135.
Benedikt Haraldsen - myrdet i 1135.
Mistivint Haraldsen - myrdet i 1135.
Sønnen Olaf 2 var konge fra 1140 til 1143. Han var den eneste overlevende av Harald Kesjas sønner - de øvrige hadde Erik Emune myrdet. Oluf var i virkeligheten kun konge i Skåne. Han falt i slaget ved Tjuteå i 1143.

Erik 2 Emune var gift med Malmfrid, datter til Mstislav 1 av Novgorod og enke etter Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare. Han ble selv drept på et ting nær Ribe i 1137.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1134, Danmark; Konge.

Notes:

Birth:
Han var frillesønn av Erik Eiegod.

Occupation:
Han ble konge etter å ha drept konkurrentene Magnus den sterke og Harald Kesja.

Under et familiebesøk i Haraldsted ble Knud Lavard 7.januar 1131 drept av sin fetter, kong Nils' sin sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen.

Mordet utløset sinne hos Knud Lavards familie, venner og tilhengere. Knud Lavard hadde 2 halvbrødre, Harald Kesja og Erik Emune. Disse gikk i spissen i et opprør mot kong Nils. I løpet av de neste 3 årene utkjempes hver sommer regelrette slag. Først ved Ribe, så ved Hals i Jylland og endelig i 1133 i slaget ved Værebro på Sjælland. Kong Nils og Magnus vant hver gang, og Erik måtte flykte til Norge.

Sommeren etter gikk han i forbund med erkebiskop Asser i Lund og den tyske keiseren sendte en moderne rytterhær på 300 mann til Skåne. Andre pinsedag 1134 sto slaget ved Fodevig i det sydvestlige Skåne. Saxo har en meget dramatisk beskrivelse av slaget.

Den 4.juni 1134:
Slaget ved Fodevig (Foteviken), hvor Erik Emune beseirer sin onkel kong Niels. Kongens sønn, Magnus den sterke, er blant de som blir drept i slaget - og der flyder historisk meget bispeblod, da hele seks biskoper mister livet.

Etter den blodige danske borgerkrigen som kulminerte i slaget ved Fodevig ble seierherren Erik Emune hyllet som konge på Sankt Libers høyde ved Lund. Han tok Lund som sete og gjorde byen til Danmarks hovedstad. Han var hard og grusom.

Erik arbeidet for å få sin drepte halvbror Knud Lavard opphøyd til helgen, blant annet for å befeste slektens krav på tronen. Knud Lavards familie og tilhengere ønsket at han skulle begraves i Roskilde med pomp og prakt, men Erik Emune fikk igjennom at han skal gravlegges i Ringsted kirke. I nærheten grunnla Erik et kloster som skulle sørge for å fremskaffe de ønskede mirakler ved Knuds grav.

Der var store forventninger til den nye kongen. På Sjælland startet arbeidet med å nedskrive de lovene som senere ble til Den sjællandske lov. Erik forsøkte også å forsone de som tidligere hadde vært fiender.

I 1136 dro Erik Emune på korstog til Arkona på Rügen. Paven hadde på denne tiden oppfordret de kristne fyrstene i Europa å bekjempe de vantro, og den enkleste måten å oppfylle pavens bud var å angripe de hedningene som bodde nærmest. Soldatene hadde kors på skjoldene og skjortene sine. Den nye roskildebiskop Eskild holdt avskjedsgudstjeneste. Erik Emune lot soldatene grave en kanal tvers over den smale landforbindelsen som forbandt Arkona med Rügen og en etterfølgende sjakt inn i krittklippen under borgen slik at festningens brønn ble tømt for vann. Det førte til at Arkona måtte overgi seg. De innbyggerne som frivillig lot seg døpe fikk alle en fin, ny dåpsskjorte.

Seilte med hæren til Norge i 1136 for å hjelpe Magnus Blinde mot Inge. Brente Hallvardskirken i Oslo, men måtte gjøre vendereis med uforrettet sak. Følte seg lurt og sveket av Magnus og de skiltes som uvenner.

Hjemme i Danmark gikk det mindre godt for Erik Emune og han fikk flere og flere fiender. På Sjælland gjorde biskop Eskild og stormannen Peder Bodilsøn opprør mot ham, og snart ulmet opprøret overalt. Han måtte avstå fra å dra til Arkona den følgende sommeren.

Etter 3 år på tronen var det over. Den 18.september 1137 ble Erik Emune drept under et tingmøte på Urnehoved ved Ribe av en adelsmann som kaltes Sorteplov. Erik fikk tilnavnet Emune, som betyr den evig minneverdige.

Died:
Erik Emune ble drept under et tingmøte på Urnehoved ved Ribe av en mann som kaltes Sorteplov.

Erik Emune ligger begravet i Ribe domkirke.

Family/Spouse: Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev. Malmfrid (daughter of Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1" and Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev") was born about 1105 in Kiev, Ukraina; died after 1137. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1115, Jylland, Danmark; Adelsmann og jarl av Sønderjylland.

Notes:

Occupation:
Den hellige Knud (senere Lavard) ble født ca 12. mars 1096 i Roskilde i Danmark som andre sønn av kong Erik Eiegod og dronning Bodil, som var datter av en jysk stormann.

Knut ble oppkalt etter farens bror, kong Knut den Hellige. Begge foreldrene døde på en pilegrimsreise til Det hellige Land da Knut var seks år gammel. En annen av farens brødre, den svake og udyktige Niels, kom da på tronen med sin svenskfødte dronning, den - kloke og høysinnede - Margrete Fredkulla, det vil si fredspiken.

Knut kom i pleie hos jarl Skjalm Hvide og nøt også stor omsorg hos dronning Margrete.

Som 16-åring ble han sendt til videreutdannelse hos saksernes hertug Lothar, den senere tyske keiser. Ved hans hoff fikk han ikke bare en politisk og militær utdannelse, men ble også innført i en mer fremskreden europeisk kultur og livsstil.

Ca.1114 vendte han hjem og fant da sitt fedreland i en sørgelig forfatning. De hedenske venderne herjet Danmark, og sørgrensen ved elven Eider var truet av stadige plyndringstokt fra Henrik, vendernes (abodrittenes) konge, fordi han ikke kunne få utbetalt sin morsarv av kong Niels, sin morbror. Han beseiret til og med Niels og den danske hæren og angrep byen Slesvig. Følgen ble alminnelig kaos og ingen rettssikkerhet i landet.

Da ingen andre meldte seg, tilbød den unge Knut seg overfor kongen å overta det ledige jarledømmet i Sønderjylland og få situasjonen under kontroll.

Han giftet seg med Ingeborg, datter av en russisk storfyrste og niese avdronning Margrete. Det ble et harmonisk ekteskap med 3 døtre og 1 sønn, den senere kong Valdemar den Store.

Adelsmann og jarl av Sønderjylland, en posisjon han utnyttet til å føre erobringskriger mot det vendiske folk obodriterne i Holsten. Dette pasifiserte en kilde til uro i det tyske riket, og etter dette ble han utnevnt til hertug av Holsten, og tok også samme tittel for sitt danske len, som heretter ble kjent som Hertugdømmet Slesvig.

Under et familiebesøk i Haraldsted ble han 7.januar 1131 drept av sin fetter, kong Nils sin sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen.

Knud Lavard har mer eller mindre indirekte vært årsak til de stridigheter som senere oppsto i Slesvigområdet (1848 og 1864), da han samtidig var underlagt den danske kongen og den tyske keiseren.

Han var også konge av obodriterne, og hans tilnavn betyr Herre på saksisk og andre germanske språk, men opprinnelig betød tilnavnet Brødgiver, jf. engelsk lord.


Kongen utnevnte Knut til hertug av Slesvig, og han vant herredømmet over Sønderjylland, meglet mellom Henrik og kong Niels, ble æret som landetsredningsmann og fikk det angelsaksiske hederstilnavnet Lavard, som betyr husbond eller brødherre (eng. lord). Han styrte fra byen Slesvig, som han befestet.

Etter venderkongen Henriks død i 1127 kjøpte Knut seg herredømmet også over det vestlige venderriket av den tyske kong Lothar. Dermed ble det fred og orden blant Danmarks naboer mot sør, men kong Niels ble rasende og begynte å se Knut som en rival.

Knut var ikke bare en kraftfull og rettsindig hersker, men også en human kristen fyrste og Kirkens mann. Han søkte å trekke de slaviske folkene inn i et kristent og europeisk fellesskap og støttet den hellige Vicelin (d.1154; minnedag 12. desember), vendernes apostel, senere biskop av Staargard (nå Oldenburg) i Øst-Holstein. Han sørget for en verdig gudstjeneste og deltok selv i den på fest- og hverdager; og i hans tid ble flere kirker bygd i Sønderjylland.
Han var med rette elsket av Gud og mennesker, sier Ringstedordinalet.

Hans dobbeltstilling som tysk og dansk lensmann skaffet ham imidlertid fiender, og kong Niels' sønn Magnus fryktet ham som rival til Danmarks trone når Niels var død.
Da kongen julen 1130 innbød rikets stormenn til gilde i Roskilde, innfant Knut seg, full av tillit til sine kongelige slektninger. Men Magnus benyttet anledningen til et oppgjør med ham. Han satte Knut stevne på et avsidesliggende sted i skogen ved Haraldsted Kongsgård, nord for Ringsted.

Her tok han bladet fra munnen:
Alle løper etter deg, du tar land og folk fra oss. Nå skal det avgjøres hvem som skal arve land og rike.
Knut svarte:
Hva er det blitt av vår pakt, vår troskap og vår oppriktige broderkjærlighet! La Ham dømme mellom oss som vil gjengjelde enhver etter sin gjerning?(Ringstedordinalet).
Magnus svarte med å kløyve hans hode med sverdet. Det var den 7.januar 1131 ved fromessetid. Det ble sagt at der han falt, flommet det frem en liten kilde.

Det ble den blodige innledningen til 25 års borgerkrig om Danmarks kongetrone, hvor både Magnus og kong Niels ble drept.
En uke etter mordet på KnutLavard fødte hans hustru deres eneste sønn. Han ble i 1157 enehersker i Danmark som kong Valdemar den Store.

Valdemar var det også som sammen med Danmarks erkebiskop Eskil av Lund oppnådde sin fars helgenkåring hos pave Alexander 3 i 1169, støttet av de mange påfallende helbredelsene som skjedde ved hans grav, samt de vitnesbyrd som deputasjonen avla hos paven, ledet av den svenske erkebiskop Stefan.

Den 25.juni 1170 foretok erkebiskop Eskil den høytidelige skrinleggelse i benediktinernes St.Bendts kirke i Ringsted, med deltakelse av 8 danskebiskoper, Sveriges første erkebiskop Stefan av Uppsala og biskopen av Oslo samt en talløs allmue. De utbrøt:
Lovet være den Herre Jesus Kristus, som gjorde den hellige Knut til Sjællands vernehelgen.
Han ble betraktet som martyr i Danmark, antakelig for rettferdighet.

Knut Lavard hadde vært oldermann for byen Slesvigs vernegilde, derfor ble han gjort til skytshelgen for mange nordiske kjøpmannslaug.

I reformasjonstiden forsvant hans helgenskrin med alle kostbarhetene. Hans kranium ble fremvist som en museumsgjenstand og senere overført til Saint-Denis i Paris. Den tomme graven ble igjen nedlagt i gulvet foran høyalteret med en latinsk innskrift og Slesvigs våpen med de 2 løvene over gravstedet.
Den katolske sognekirken i Lyngby er oppkalt etter ham.
Hvert år avholdes det en valfart til ruinene av kapellet i Haraldsted til hans ære.

I 1970 ble 800-årsjubileet for hans martyrium feiret med en stor jubileumsfest.

Hans minnedag er 7.januar, translasjonsfest 25.juni.

Han blir avbildet med kongelige insignier, ofte med en kølle eller en øks, ved siden av ham ofte en kilde.

Kilde:
www.katolsk.no

Died:
Fra heimskringla.no:

7.januar 1131: Hertug Knud Lavard blir i Haraldsted Skov ved Ringsted myrdet av sine fettere, Magnus den sterke og Henrik den halte (Skadelår).

Der Knud ble drept skal det etter sagnet ha sprunget fram en kilde, og selv om vinteren holdt gresset seg grønt der.

Hans legeme ble tatt med til Ringsted kirke, og der kisten hans stod skal det også ha sprunget fram en kilde.

Etter dette ble Ringsted Valdemar-slektens kongssted og gravsted.

I 1169 fikk sønnen Valdemar paven til å oppta Knud Lavard som helgen.

Buried:
Fra heimskringla.no:

Den 25.juni 1170 blir den helgenkårede hertug Knud Lavard (d.1131) skrinlagt i den nyinviede St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig blir danmarkhistoriens første kjente kongekronging sted, da hertug Knuds sønnesønn Knud Valdemarsen krones til konge.

Knud married Ingeborg Mstislavsdatter av Kiev about 1117. Ingeborg (daughter of Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1" and Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev") was born after 1100; died after 1137. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Håkon Sunnivasen. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingegerd married Folke Ingvaldesson about 1098. Folke (son of Ingvald Folkesson) was born between 1075 and 1082 in Maine-et-Loire, Pays de la Loire, Frankrike; died about 1145 in Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 1000, Oppland, Innlandet, Norge; Jarl.

Family/Spouse: Sigrid Finnsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1187, Dublin, Irland; Konge av Dublin og øyene mot England-Skottland (del 1).
• Occupation: Bef 1187, Dublin, Irland; Konge av Dublin og øyene mot England-Skottland (del 2).

Notes:

Occupation:
Guðrøðr Óláfsson (died 10 November 1187) was a twelfth-century ruler of the kingdoms of Dublin and the Isles. Guðrøðr was a son of Óláfr Guðrøðarson, King of the Isles and Affraic, daughter of Fergus, Lord of Galloway. Throughout his career, Guðrøðr battled rival claimants to the throne, permanently losing about half of his realm to a rival dynasty in the process. Although dethroned for nearly a decade, Guðrøðr clawed his way back to regain control of a partitioned kingdom, and proceeded to project power into Ireland. Although originally opposed to the English invasion of Ireland, Guðrøðr adeptly recognised the English ascendancy in the Irish Sea region and aligned himself with the English. All later kings of the Crovan dynasty descended from Guðrøðr.

In the last year of his father's reign, Guðrøðr was absent at the court of Ingi Haraldsson, King of Norway, forging closer ties with the Kingdom of Norway. When Óláfr was assassinated by rival members of the Crovan dynasty in 1153, Guðrøðr returned to the Isles, overthrew his usurping cousins, and seized the throne for himself. Guðrøðr evidently pursued a more aggressive policy than his father, and the following year appears to have lent military assistance to Muirchertach Mac Lochlainn, King of Cenél nEógain in the latter's bid for the high-kingship of Ireland. Not long afterwards, Guðrøðr faced a dynastic challenge from his brother-in-law, Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll, whose son, as a grandson of Óláfr, possessed a claim to the throne. Late in 1156, Guðrøðr and Somaile fought an inconclusive sea-battle and partitioned the kingdom of the Isles between them. Two years later Somairle stuck again and forced Guðrøðr from the Isles altogether.

Guðrøðr appears to have spent his exile in the kingdoms of England and Scotland before journeying to Norway. In about 1161, Guðrøðr distinguished himself in the ongoing Norwegian civil wars at the final downfall of Ingi. Guðrøðr made his return to the Isles in 1164, in the aftermath of Somairle's defeat and death at the hands of the Scots. Although he regained the kingship itself, the territories ceded to Somairle in 1156 were retained by the latter's descendants. At some point in his career, Guðrøðr briefly held the kingship of Dublin. Although he was initially successful in fending off Muirchertach, the Dubliners eventually settled with the latter, and Guðrøðr returned to the Isles. This episode may have bearing on Guðrøðr's marriage to Findguala ingen Néill, Muirchertach's granddaughter. In 1170, Dublin fell to an Anglo-Irish alliance. The following year the ousted King of Dublin attempted to retake the town, and Ruaidrí Ua Conchobair, King of Connacht attempted to dislodge the English from Dublin. In both cases, Guðrøðr appears to have provided military assistance against the English. In succeeding years, however, Guðrøðr aligned himself with one of the most powerful English conquerors, John de Courcy. Guðrøðr's assistance to John, who had married Guðrøðr's daughter, Affrica, may have played a critical role in John's successful conquest of the Kingdom of Ulaid. Guðrøðr died in 1187 and was succeeded by his eldest son, R?gnvaldr. Although Guðrøðr may have attempted to avert any succession disputes between his descendants, R?gnvaldr and his younger brother, Óláfr svarti, eventually fought each over the throne, and the resulting conflict carried on into later generations.

Guðrøðr was a son of Óláfr Guðrøðarson, King of the Isles (died 1153) and his wife Affraic ingen Fergusa. The men were members of the Crovan dynasty, a Norse-Gaelic kindred descended from Guðrøðr Crovan, King of Dublin and the Isles (died 1095). Following Guðrøðr Crovan's death in 1095, there is a period of uncertainty in the history of the Kingdom of the Isles. Although the latter's eldest son, Logmaðr, appears to have succeeded to the kingship, he was soon forced to content with factions supporting his younger brothers: Haraldr, and Óláfr. Although he successfully dealt with Haraldr, foreign powers from Ireland intruded into the Isles, and Magnús Óláfsson, King of Norway (died 1103) seized control of the kingdom. At some point, Óláfr was entrusted to the protection of Henry 1, King of England (died 1135), and spent his youth in England before his eventual restoration as King of the Isles in the second decade of the twelfth century.

The thirteenth–fourteenth-century Chronicle of Mann reveals that Guðrøðr's mother, Affraic, was a daughter of Fergus, Lord of Galloway (died 1161). Several contemporary sources concerning Fergus' descendants suggest that he was married to an illegitimate daughter of Henry I, and that this woman was the mother of at least some of his offspring, including Affraic herself. Although the union between Guðrøðr's parents is not dated in contemporary sources, it appears to have been arranged in the 1130s or 1140s. The marital alliance forged between Óláfr and Fergus gave the Crovan dynasty valuable familial-connections with the English Crown, one of the most powerful monarchies in western Europe. As for Fergus, the union bound Galloway more tightly to a neighbouring kingdom from which an invasion had been launched during the overlordsship of Magnús. The alliance with Óláfr also ensured Fergus the protection of one of Britain's most formidable fleets, and further gave him a valuable ally outwith the orbit of the Scottish Crown.

Another alliance involving Óláfr was that with Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll (died 1164). Perhaps at about 1140, during a period when the latter was an apparent dependant of David 1, King of Scotland (died 1153), Somairle married Ragnhildr, one of Óláfr's illegitimate daughters. There is reason to suspect that the alliance was an after effect of the Scottish Crown's advancing overlordship. The marriage itself had severe repercussions on the later history of the Isles, as it gave the Meic Somairle—the descendants of Somairle and Ragnhildr—a claim to the kingship through Ragnhildr's royal descent. In the words of the chronicle, the union was the cause of the collapse of the entire Kingdom of the Isles.

Although the Chronicle of Mann portrays Óláfr's reign as one of tranquillity, a more accurate evaluation of his reign may be that he adeptly managed to navigate an uncertain political climate. By the mid part of the twelfth century, however, the ageing king's realm may well have begun to buckle under the strain, as perhaps evidenced by the depredations wrought on the Scottish mainland by Óláfr's leading ecclesiast, Wimund, Bishop of the Isles (fl. c.1130–c.1150). Confirmation of Óláfr's concern over the royal succession may well be preserved by the Chronicle of Mann, which states that Guðrøðr journeyed to the court of Ingi Haraldsson, King of Norway (died 1161) in 1152, where Guðrøðr rendered homage to the Norwegian king, and seemingly secured recognition of the royal inheritance of the Isles. According to Robert's Chronica, the kings of the Isles owed the kings of Norway a tribute of ten gold marks upon the accession of a new Norwegian king. This statement could indicate that Guðrøðr rendered Ingi such a payment upon his visit to the Norwegian court in 1152.

The following year marked a watershed in the history for the Kingdom of the Isles. For not only did David die late in May, but Óláfr himself was assassinated about a month later, on 29 June, whilst Guðrøðr was still absent in Norway. According to the chronicle, Óláfr had been confronted by three Dublin-based nephews—the Haraldssonar—the sons of his exiled brother, Haraldr. After hearing the demands of these men—that half of the kingdom should be handed over to them—a formal council was convened in which one of the Haraldssonar slew Óláfr himself. In the resulting aftermath, the chronicle relates that the Haraldssonar partitioned the island amongst themselves. Once in control, the chronicle reveals that the men fortified themselves against forces loyal to Guðrøðr, the kingdom's legitimate heir, by launching a preemptive strike against his maternal grandfather, Fergus. Although the invasion of Galloway was repulsed with heavy casualties, once the Haraldssonar returned to Mann the chronicle records that they slaughtered and expelled all resident Gallovidians that they could find. This ruthless reaction evidently reveals an attempt to uproot local factions adhering to Guðrøðr and his mother. Whatever the case, within months of his father's assassination, Guðrøðr executed his vengeance. According to the chronicle, he journeyed from Norway to Orkney, enstrengthened by Norwegian military support, and was unanimously acclaimed as king by the leading Islesmen. He is then stated to have continued on to Mann where he overcame his three kin-slaying cousins, putting one to death whilst blinding the other 2, and successfully secured the kingship for himself. Whether Guðrøðr succeeded to the throne in 1153 or 1154 is uncertain. The chronicle itself states that he overcame the Haraldssonar in the autumn following their coup.

Guðrøðr's reliance upon Norwegian assistance, instead of support from his maternal-grandfather, could suggest that the attack upon Galloway was more successful than the compiler of the chronicle cared to admit. Additionally, the account of incessant inter-dynastic strife amongst the ruling family of Galloway, as recorded by the twelfth-century Vita Ailredi, suggests that Fergus may have struggled to maintain control of his lordship by the mid 1150s, and may also explain his failure to come to Guðrøðr's aid following Óláfr's death. Óláfr and Guðrøðr's turn to Ingi occurred at about the same time that Norwegian encroachment superseded roughly thirty years of Scottish influence in Orkney and Caithness, and could be evidence of a perceived wane in Scottish royal authority in the first years of the 1150s. In November 1153, following the death of David, Somairle seized the initiative and rose in revolt against the recently inaugurated Malcolm 4, King of Scotland (died 1165). The dynastic-challenges faced by Malcolm, and the ebb of Scottish influence in the Isles, may partly account for Guðrøðr's success in consolidating control of the kingdom, and may be perceptible in the seemingly more aggressive policy he pursued as king in comparison to his father.

Midway through the twelfth-century, Muirchertach Mac Lochlainn, King of Cenél nEógain (died 1166) pressed forth to claim to the high-kingship of Ireland, an office then held by the elderly Toirrdelbach Ua Conchobair, King of Connacht (died 1156). In 1154, the forces of Toirrdelbach and Muirchertach met in a major conflict fought off the Inishowen coast, in what was perhaps one of the greatest naval battles of the twelfth century. According to the seventeenth-century Annals of the Four Masters, Muirchertach's maritime forces were mercenaries drawn from Galloway, Arran, Kintyre, Mann, and the territories of Scotland. This record appears to be evidence that Guðrøðr, Fergus, and perhaps Somairle, provided ships to Muirchertach's cause. Although Toirrdelbach's forces obtained a narrow victory, his northern maritime power seems to have been virtually nullified by the severity of the contest, and Muirchertach soon after marched on Dublin, gained overlordship over the Dubliners, and effectively secured himself the high-kingship of Ireland for himself.

The defeat of forces drawn from the Isles, and Muirchertach's subsequent spread of power into Dublin, may have had severe repercussions concerning Guðrøðr's career. In 1155 or 1156, the Chronicle of Mann reveals that Somairle precipitated a coup against Guðrøðr, specifying that Þorfinnr Óttarsson, one of the leading men of the Isles, produced Somairle's son, Dubgall, as a replacement to Guðrøðr's rule. Somairle's stratagem does not appear to have received unanimous support, however, as the chronicle specifies that the leading Islesmen were made to render pledges and surrender hostages unto him.

Late in 1156, on the night of 5-6 January, Somairle and Guðrøðr finally clashed in a bloody but inconclusive sea-battle. According to the chronicle, Somairle's fleet numbered eighty ships, and when the fighting concluded, the men divided the Kingdom of the Isles between themselves. Although the precise partitioning is unrecorded and uncertain, the allotment of lands seemingly held by Somairle's descendants in the twelfth- and thirteenth centuries could be evidence that he and his son gained the southern-most islands of the Hebrides, whilst Guðrøðr retained the northern-most. Two years later the chronicle reveals that Somairle, with a fleet of fifty-three ships, attacked Mann and drove Guðrøðr from the kingship and into exile. According to the thirteenth-century Orkneyinga saga, the contemporary Orcadian warlord Sveinn Ásleifarson (died 1171?) had connections in the Isles, and overcame Somairle in battle at some point in the twelfth century. Although this source's account of Sveinn and Somairle is clearly somewhat garbled, it could be evidence that Sveinn aided Guðrøðr in his struggle against Somairle. Although the young Dubgall may well have been the nominal King of the Isles following Guðrøðr's final defeat, the chronicle makes it clear that it was Somairle who possessed the real power, and certain Irish source regarded Somairle as king by the end of his career. Why Somairle's son was selected in his place is uncertain; it may have been because Somairle himself was somehow an unacceptable candidate to the Islesmen, and that Ragnhildr's ancestry lent credibility to Dubgall that Somairle lacked himself.

Contemporaneous sources reveal that, upon his expulsion, Guðrøðr attempted to garner royal support in England and Scotland. For example, the English Pipe rolls record that, in 1158, the sheriffs of Worcester and Gloucester received allowances for payments made to Guðrøðr for arms and equipment. Guðrøðr may have arrived in England by way of Wales. The English Crown's recent use of naval forces off the Gwynedd coast, as well as Guðrøðr's own familial links with the king himself, may account for the Guðrøðr's attempts to secure English assistance. Whatever the case, Guðrøðr was unable to gain Henry 2's help, and the latter proceeded to busy himself in Normandy. Guðrøðr next appears on record in Scotland, the following year, when he witnessed a charter of Malcolm to Kelso Abbey. The fact that the Scottish Crown had faced opposition from Somairle in 1153 could suggest that Malcolm was sympathetic to Guðrøðr's plight. Although the latter was certainly honourably treated by the Scots, as revealed by his prominent place amongst the charter's other witnesses, he was evidently unable to secure military support against Somairle.

It is uncertain why Guðrøðr did not turn to his grandfather, Fergus, for aid. One possibility is that the defeat of the Gallovidian fleet in 1154 severely weakened the latter's position in Galloway. In fact, there is evidence to suggest that Galloway endured a bitter power struggle later that decade. According to the twelfth–thirteenth-century Chronicle of Holyrood, Malcolm overcame certain - confederate enemies - in Galloway in 1160. Although the exact identities of these opponents are unknown, it is possible that this source documents a Scottish victory over an alliance between Somairle and Fergus. Before the end of the year, Fergus retired to Holyrood Abbey, and Somairle came into the king's peace. Although the concordat between the Scottish Crown and Somairle may have taken place after the Malcolm's subjugation of Somairle and Fergus, an alternate possibility is that the agreement was concluded in the context of Somairle having aided the Scots in their overthrow of Fergus. Somairle's deal with Scottish Crown may also have been undertaken not only in an effort to ensure that his own authority in the Isles was recognised by Malcolm, but to limit any chance of Guðrøðr receiving future royal support from the Scots.

Having failed to secure substantial support in England and Scotland, Guðrøðr appears to have turned to Ingi, his nominal Norwegian overlord. In late 1160 or early 1161, Guðrøðr distinguished himself in the ongoing civil war in the Norwegian realm, as evidenced by Hákonar saga herðibreiðs within the thirteenth-century saga-compilation Heimskringla. The fact that the Icelandic Annals allege that Guðrøðr assumed the kingship of the Isles in 1160 could be evidence that, whilst in Norway, Ingi formally recognised Guðrøðr as king in a public ceremony. There is reason to suspect that Guðrøðr's support of Ingi may have been undertaken in the context of fulfilling military obligations as a vassal. Be that as it may, Hákonar saga herðibreiðs reveals that Guðrøðr played an important part in Ingi's final downfall in battle at Oslo in 1161. Up until 1155, Ingi had shared the kingship with his brothers Sigurðr (died 1155) and Eysteinn (died 1157). With both of these brothers dead by 1157, Ingi was forced to contend with Hákon Sigurðarson (died 1162), who had been elected to the kingship within the year. In regard to Guðrøðr himself, the saga relates that during this final battle against Hákon, Guðrøðr, at the head of fifteen-hundred men, went over to Hákon's side. Guðrøðr's decision to abandon his embattled overlord tipped the scales in favour of Hákon, and directly contributed to Ingi's defeat and death. The young Magnús Erlingsson (died 1184) was elected king after Ingi's death, and following the fall of Hákon, was crowned king in 1163-1164. It is likely that Guðrøðr was present at Magnús Erlingsson's coronation, and possible that Guðrøðr rendered homage to him as well.

Somairle was slain in an unsuccessful invasion of mainland Scotland in 1164. The declaration in the fifteenth–sixteenth-century Annals of Ulster, of Somairle's forces being drawn from Argyll, Kintyre, Dublin, and the Isles, reveals the climax of Somairle's authority and further confirms his usurpation of power from Guðrøðr. Despite the record preserved by the Icelandic Annals—that Guðrøðr regained the kingship of the Isles in 1160—it appears that Guðrøðr made his actual return to the region after Somairle's fall. Although it is possible that Dubgall was able to secure power following his father's demise, it is evident from the Chronicle of Mann that the kingship was seized by Guðrøðr's brother, R?gnvaldr (fl. 1164), before the end of the year. Almost immediately afterwards, Guðrøðr is said by the same source to have arrived on Mann, ruthlessly overpowered his brother, and regained the kingship once and for all. Upon Guðrøðr's reestablishment in the Isles, the realm was partitioned between two closely related rival kindreds: the Meic Somairle and Crovan dynasty.

In an entry dated 1172, the chronicle states that Mann was invaded by a certain Ragnall mac Echmarcacha, a man who slaughtered a force of Manx coast-watchers before being slain himself in a later engagement on the island. Although the chronicle claims that Ragnall was of - royal stock - his identity is otherwise uncertain. One possibility is that this man's final adventure was somehow related to the dramatic fall of Norse-Gaelic Dublin in the preceding years. He could have possessed a connection with the former rulers of the town, as a distant relative of Echmarcach mac Ragnaill, King of Dublin and the Isles (died 1064-1065). Another possibility is that the attack was somehow related to events in northern Ireland, where the Meic Lochlainn lost hold of the Cenél nEógan kingship to Áed Méith. In fact, it is possible that the invader himself was a member of the Uí Catháin, a branch of the Uí Néill who were opponents of John de Courcy (died c. 1219), Guðrøðr's English ally and son-in-law.

Occupation:
For a brief duration of his career, Guðrøðr appears to have possessed the kingship of Dublin. The chronology of his rule is unclear, however, as surviving sources concerning this episode are somewhat contradictory. According to the Chronicle of Mann, the Dubliners invited Guðrøðr to rule over them as king in the third year of his reign in the Isles. If correct, such an arrangement would have almost certainly provoked Muirchertach, the Dubliners' Irish overlord. In fact, the chronicle reveals that Muirchertach indeed took exception to such overtures, and marched on Dublin with a massive host before forming up at Cortcelis. Whilst in control of Dublin, Guðrøðr and the defending Dubliners are stated to have repulsed a force of 3.000 horsemen under the command of a certain Osiblen. After the latter's fall, Muirchertach and his remaining host retired from the region.

The chronicle's version of events appears to be corroborated by the Annals of Ulster. Unlike the previous source, however, this one dates the episode to 1162. Specifically, Muirchertach's forces are recorded to have devastated the Ostman lands of - Magh Fitharta - before his host of horsemen were repulsed. Despite the difference in their chronologies, both accounts refer to similar military campaigns, and the uncertain place names of - Cortcelis - and - Magh Fitharta - may well refer to nearby locations roughly in the Boyne Valley. Another source documenting the conflict is the Annals of the Four Masters. According this account preserved by this source, after Muirchertach's setback at Dublin and subsequent withdrawal in 1162, he left the forces of Leinster and Mide to campaign against the Dubliners. In time, the source states that a peace was concluded between the Irish and the Dubliners in which the latter rendered a tribute of one hundred forty ounces of gold to Muirchertach. The payment reveals that the Dubliners recognised Muirchertach as their overlord, which in turn suggests that the price for peace was Guðrøðr's removal from the kingship.

In the winter of 1176-1177, the chronicle reveals that Guðrøðr was formally married to Muirchertach's granddaughter, Findguala Nic Lochlainn, in a ceremony conducted under the auspices of the visiting papal legate, Vivian, Cardinal priest of St Stephen in Celio Monte. The precise date when Guðrøðr and Findguala commenced their liaison is unknown, and the two could have been a couple for some time before their formal marriage. It is possible that the union was originally brokered as a compromise on Muirchertach's part, as a means to placate Guðrøðr for withdrawing from Dublin. The demonstrable unreliability of the chronicle's chronology, and the apparent corroboration of events by the Annals of the Four Masters and the Annals of Ulster, suggests that the Guðrøðr's adventure in Dublin date to about 1162. Such a date, however, appears to contradict the fact that Guðrøðr seems to have endured Norwegian exile in 1160-1161, and apparently only returned to the Isles in 1164. If the chronicle's date is indeed correct, Guðrøðr's inability to incorporate Dublin into the Kingdom of the Isles could well have contributed to his loss of status to Somairle.

There may be reason to suspect that Guðrøðr's defeat to Somairle was partly enabled by an alliance between Muirchertach and Somairle. For example, Argyllmen formed part of the mercenary fleet utilised by Muirchertach in 1154, and it is possible that the commander of the fleet, a certain Mac Scelling (fl. 1154–1173/1174), was a relation of Somairle himself. If Muirchertach and Somairle were indeed allied at this point in time it may have meant that Guðrøðr faced a united front of opposition. If correct, it could also be possible that Þorfinnr participated in Somairle's insurrection as an agent of Muirchertach. On the other hand, the fact that Somairle and Muirchertach jostled over ecclesiastical affairs in the 1160s suggests that these two were in fact rivals. Furthermore, the fact that Þorfinnr may have been related to a previous King of Dublin could reveal that Þorfinnr himself was opposed to Muirchertach's foreign overlordship. If Guðrøðr's difficulties in Dublin indeed date to a period just before Somairle's coup, the cooperation of men like Þorfinnr could be evidence that Dubgall, on account of his maternal ancestry and powerful father, was advanced as a potential candidate to the united kingship of Dublin and the Isles.

Later in his reign, Guðrøðr again involved himself in the affairs of Dublin. In 1166, the slaying of Muirchertach meant that 2 men made bids for the high-kingship of Ireland: Ruaidrí Ua Conchobair, King of Connacht (died 1198) and Diarmait Mac Murchada, King of Leinster (died 1171). The latter had possessed the overlordship of Dublin since Muirchertach's actions there in 1162. Within the same year as Muirchertach's fall, however, Diarmait was overcome by Ruaidrí and his allies, and forced him from Ireland altogether. Although Ruaidrí thereupon gained the high-kingship for himself, Diarmait made his return the following year enstrengthened with English mercenaries, and reclaimed the core of his lands. In 1170 even more English troops flocked to Diarmait's cause, including Richard de Clare, Earl of Pembroke (died 1176), who successfully stormed the Norse-Gaelic enclave of Waterford. Richard soon after married Diarmait's daughter, Aífe, and effectively became heir to kingship of Leinster and the overlordship of Dublin. Later that year, the combined forces of Diarmait and Richard marched on Dublin, and drove out the reigning Ascall mac Ragnaill, King of Dublin (died 1171).

According to the twelfth-century Expugnatio Hibernica, Ascall and many of the Dubliners managed to escape by fleeing to the northern islands. On one hand, this term could well refer to Orkney. On the other hand, it is also possible that the term refers to the Hebrides or Mann. If so, this source would appear to be evidence that the Dubliners had retained close links with the Isles. Whatever the case, within weeks of Diarmait's death early in May 1171, Ascall made his return to Dublin. The account of events recorded by Expugnatio Hibernica and the twelfth–thirteenth-century La Geste des Engleis en Yrlande indicate that Ascall's forces consisted of heavily armoured Islesmen and Norwegians. The invasion itself was an utter failure, however, and Ascall himself was captured and executed. Amongst the slain appears to have been Sveinn himself, Guðrøðr's apparent ally in arms.

The successive deaths of Diarmait and Ascall left a power vacuum in Dublin that others sought to fill. Almost immediately after Ascall's fall, for example, Ruaidrí had the English-controlled town besieged. Expugnatio Hibernica records that he and Lorcán Ua Tuathail, Archbishop of Dublin (died 1180) sent for Guðrøðr, and others in the Isles, asking them to blockade Dublin by sea. Whilst it is possible that Guðrøðr may have been enticed to assist the Irish through the promise of financial compensation, and perhaps the possession of any vessel his fleet captured in the operation, there is reason to suspect that the Islesmen were disquieted by prospect of permanent English authority in the region. Certainly, Expugnatio Hibernica states that:

The threat of English domination, inspired by the successes of the English, made the men of the Isles act all the more quickly, and with the wind in the north-west they immediately sailed about thirty ships full of warriors into the harbour of the Liffey.

Although the operation was one of the greatest military mobilisations that the Irish mustered in the twelfth century, the blockade was ultimately a failure, and Dublin remained firmly in the hands of the English. Ascall was the last Norse-Gaelic King of Dublin; and before the end of the year, Clare relinquished possession of Dublin to his own liege lord, Henry 2, who converted it into an English royal town.

With Dublin's defeat at the hands of English adventurers, and the ongoing entrenchment of the English throughout Ireland itself, the Crovan dynasty found itself surrounded by a threatening, rising new power in the Irish Sea zone. Despite his original opposition to the English in Dublin, Guðrøðr did not take long to realign himself with this new power, as exemplified though the marital alliance between his daughter, Affrica (died 1219-), and one of the most powerful incoming Englishmen, John de Courcy.

In 1177, John led an invasion of Ulaid (an area roughly encompassing what is today County Antrim and County Down). He reached Down (modern day Downpatrick), drove off Ruaidrí Mac Duinn Sléibe, King of Ulaid (died 1201), consolidated his conquest, and ruled with a certain amount of independence for about a quarter of a century. Although the precise date of the marriage between John and Affrica is unknown, the union itself may well have attributed to his stunning successes in Ireland. Certainly, decades later in the reign of Guðrøðr's son and successor, R?gnvaldr (died 1229), John received significant military support from the Crovan dynasty, and it is not improbable that Guðrøðr himself supplied similar assistance. In the 1190s, John also received military assistance from Guðrøðr's kinsman Donnchad mac Gilla Brigte, Earl of Carrick (died 1250). Like Guðrøðr, Donnchad was a grandson of Fergus, and it possible that John's marriage to Affrica accounts for Donnchad's cooperation with him.

Although the promise of maritime military support could well have motivated John to align himself with Guðrøðr, there may have been a more significant aspect to their alliance. The rulers of Ulaid and those of Mann had a bitter past-history between them, and it is possible that the binding of John to the Crovan dynasty was actually the catalyst of his assault upon the Ulaid. In fact, Guðrøðr formalised his own marriage to Findguala in 1176/1177, and it was by this union that Guðrøðr bound his own dynasty with the Meic Lochlainn, another traditional foe of the Ulaid. Another contributing factor to the alliance between Guðrøðr and John may have been the Meic Lochlainn's loss of the Cenél nEógain kingship to the rival Uí Néill dynast Áed Méith Ua Néill (died 1230) in 1177. The latter certainly clashed with John before the end of the century, and the strife between the Uí Néill and Meic Lochlainn continued on for decades. Whatever the case, the unions meant that John was protected on his right flank by Guðrøðr, through whom John shared a common interest with the Meic Lochlainn, situated on his left flank. John would have almost certainly attempted to use such alignments to his advantage, whilst Guðrøðr may have used John's campaigning against the Ulaid as a means of settling old scores.

There is reason to regard Óláfr, like his Scottish counterpart David, as a reforming monarch. Guðrøðr continued Óláfr's modernising policies, as evidenced by surviving sources documenting the ecclesiastical history of the Isles. For example, Guðrøðr confirmed his father's charter to the abbey of St Mary of Furness, in which the monks of this Cistercian house were granted the right to select the Bishop of the Isles. Guðrøðr granted the English priory of St Bees the lands of Escheddala (Dhoon Glen) and Asmundertoftes (Ballellin) in exchange for the church of St Óláfr and the lands of Euastad (perhaps near Ballure). In the reigns of Guðrøðr's succeeding sons, the Benedictine priory of St Bees continued to receive royal grants of Manx lands. The Chronicle of Mann reveals that Guðrøðr gave lands at Myroscough to the Cistercian abbey of Rievaulx in England. The chronicle also notes that a monastery was constructed on these lands, and that the lands eventually passed into the possession of the abbey of St Mary of Rushen. Guðrøðr also granted certain commercial rights and protections to the monks of the monastery of Holm Cultram, another Cistercian house in England.

The ecclesiastical jurisdiction within Guðrøðr's kingdom was the Diocese of the Isles. Little is known of its early history, although its origins may well lie with the Uí Ímair imperium. Ecclesiastical interconnection between the Isles and Dublin seems to have been severed during a period of Irish overlordship of Dublin, at about the beginning of Guðrøðr Crovan's reign in the Isles. Before the mid point of the twelfth century, Óláfr firmly established the Diocese of the Isles to correspond to the territorial borders of his kingdom, and seems to have initiated the transfer the ecclesiastical obedience of the Isles from the Archdiocese of Canterbury to Archdiocese of York. Such changes may have been orchestrated as a means to further distance his diocese from that of Dublin, where diocesan bishops were consecrated by the Archbishop of Canterbury. In 1152, steps were undertaken by the papacy to elevate the Diocese of Dublin to an archdiocese. Dublin's political and economic ties with the Isles could have meant that the Bishop of the Isles was now in danger of becoming subordinate to the Archbishop of Dublin. For Óláfr, such an event would have threatened to undermine both his ecclesiastical authority and secular power within his own realm. As a result of Óláfr's inability to have an ecclesiast of his own choice formally consecrated as bishop, and his own refusal to accept one favoured by the Archbishop of York, the episcopal see of the Isles appears to have been vacant at the same time of Dublin's ecclesiastical ascendancy. In consequence, without a consecrated bishop of its own, Óláfr's diocese seems to have been in jeopardy of falling under Dublin's increasing authority. Moreover, in 1152, David 1 attempted to have the dioceses of Orkney and the Isles included within the prospective Scottish Archdiocese of St Andrews.

It may have been in the context of this ecclesiastical crisis in the Isles that Guðrøðr undertook his journey to Norway in 1152. Guðrøðr's overseas objective, therefore, may have been to secure the patronage of a Scandinavian metropolitan willing to protect the Diocese of the Isles. Certainly, Guðrøðr's stay in Norway coincided with the Scandinavian visit of the papal legate Nicholas Breakspeare, Cardinal-Bishop of Albano (died 1159), a man who had been tasked to create Norwegian and Swedish ecclesiastical provinces in order to further extend the papacy's authority into the northern European periphery. Eventually the newly created Norwegian province—the Archdiocese of Niðaróss—encompassed eleven dioceses within and outwith mainland Norway. One such overseas diocese was that of the Isles, officially incorporated within the province in November 1154. Although Óláfr did not live long enough to witness the latter formality, it is evident that the remarkable overseas statecraft undertaken by Óláfr and Guðrøðr secured their kingdom's ecclesiastical and secular independence from nearby Dublin. The establishment of the Norwegian archdiocese bound outlying Norse territories closer to Norwegian royal power. In effect, the political reality of the Diocese of the Isles—its territorial borders and nominal subjection to far-off Norway—appears to have mirrored that of the Kingdom of the Isles.

Despite the ecclesiastical reorientation, the next Bishop of the Isles known from Manx sources was consecrated by Roger de Pont l'Evêque, Archbishop of York (died 1181). This bishop, an Englishman named Gamaliel, may have been consecrated between October 1154 and early 1155, possibly before news of the diocesesan realignment reached the Isles. Although it is possible that Gamaliel was consecrated without Guðrøðr's approval, the bishop appears to have witnessed at least one of the latter's charters. The fact that Gamaliel was buried in Peterborough could suggest that he was removed from his see at some point.

The next known bishop was Reginald (died c.1170), a Norwegian who witnessed the bitter struggles between Guðrøðr and Somairle, and who seems to have died in about 1170. It is possible that Reginald was consecrated in Norway in 1153/1154, and that the York-backed Gamaliel was compelled to resign the see to him. Reginald is the first Bishop of the Isles to be attested by the Icelandic Annals, which could indicate that he was the first such bishop to recognise the authority of Niðaróss. Either Gamaliel or Reginald could have been the unnamed Bishop of the Isles who is stated by Robert's Chronica to have met with William 1, King of Scotland and Henry 2 at Mont St Michel. Robert's account of the meeting indicates that the kings of the Isles were obligated to render tribute to newly crowned kings of Norway. It is possible that Reginald followed Guðrøðr into exile after the latter's defeat to Somairle. Reginald's successor was Cristinus, an Argyllman who appears to have been appointed by either Somairle or his descendants. The fact that Cristinus did not receive acknowledgement from the Archbishop of Niðaróss could be evidence that Reginald remained in Norway. The apparent antipathy between Guðrøðr and Cristinus may be evidenced by the fact that it was Silvanus, Abbot of Rievaulx — and not Cristinus — who conducted the marriage ceremony of Guðrøðr and Findguala during Vivian's visit in 1176.

According to the Chronicle of Mann, Guðrøðr had 4 children: Affrica, Ragnvaldr, Ívarr, and Óláfr svarti (died 1237). Although the chronicle specifically states that Findguala was Óláfr svarti's mother, and that he had been born before his parent's formalised marriage, the mothers of the other three children are unknown or uncertain. According to the anonymous praise-poem Baile suthach síth Emhna, Ragnvaldr's mother was Sadb, an otherwise unknown Irishwoman who may have been a wife or concubine of Guðrøðr. As for Ívarr, nothing further is recorded of him, although it is possible that his mother was also the product of an uncanonical liaison. There may be evidence to suggest that Guðrøðr had another son, Ruaidrí (fl. 1188-1190), who appears in a royal charter recorded as Ragnvaldr's brother (Rotherico, fratre meo).

Guðrøðr died on 10 November 1187 on St Patrick's Isle. The following year, he was finally laid to rest on Iona, an island upon which the oldest intact building is St Oran's Chapel. Certain Irish influences in this building's architecture indicate that it dates to about the mid twelfth century. The chapel could well have been erected by Óláfr or Guðrøðr. Certainly, their family's remarkable ecclesiastical activities during this period suggest that patronage of Iona is probable. Whatever the case, upon Guðrøðr's death the chronicle claims that he left instructions for his younger son, Óláfr svarti, to succeed to the kingship since he had been born in lawful wedlock.

On one hand, this record could be evidence that Guðrøðr continued to advance the institution of kingship in the Isles. For example, this episode appears to be the earliest record of a ruling member of the Crovan dynasty designating a royal successor. If so, such an arrangement may have been borne out of Guðrøðr's own bitter difficulties with rival claimants to the throne.

On the other hand, it is uncertain if the chronicle has preserved an accurate account of events, as the Islesmen are stated to have chosen Ragnvaldr to rule instead, because unlike Óláfr svarti, who was only a child at the time, Ragnvaldr was a hardy young man fully capable to reign as king. One possibility is that Guðrøðr may have intended for Ragnvaldr to temporarily rule as a lieutenant of sorts until Óláfr svarti was able to hold sway himself. Although Ragnvaldr appears to have later forged an alliance with the Meic Somairle, and may have temporarily reunited the entire Kingdom of the Isles under his own leadership, he was later opposed by Óláfr svarti, and the ensuing violent conflict between Guðrøðr's descendants carried on to further generations.

Family/Spouse: Findguala Nic Lochlainn. Findguala (daughter of Muirchertach Mac Lochlainn) was born about 1150 in Ulster, Nord-Irland; died about 1187. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Fergus av Galloway. Fergus died about 12 May 1161. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Orm Sveinsen. Orm (son of Svein Sveinsen på Gjerde and Ragna Ormsdatter) died about 1140. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1150, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.

Family/Spouse: Tora Skoftesdatter på Giske, "på Rein". Tora (daughter of Skofte Ogmundsen på Giske and Gudrun Tordsdatter på Giske) was born about 1070 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died about 1135 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Kristin married Magnus Sigurdsen av Norge, "Magnus 3" about 1133. Magnus (son of Sigurd Magnusen av Norge) was born about 1115; died about 1139 in Hvaler, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Margret married Stig Tokesen Hvitaled, "Hvide av Skåne" before 1151. Stig died in 1151 in Viborg, Jylland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Prislav av Lolland. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1157, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Valdemar den store (1131–1182) var dansk medkonge 1147-1157 og dansk enekonge 1157-1182. Valdemar sørget for kraftig oppsving for Danmark under hans regjeringstid.

Han var sønn av Knud Lavard og Ingeborg av Kiev. Valdemar ble født bare 8 dager etter at hans far ble myrdet og vokste opp hos den sjællandske høvdingen Asser Rig sammen med hans sønner Absalon og Esbern Snare.

Under stridighetene om retten til tronen mellom Svein Grathe og Knut, sluttet han seg til Svein, som i 1147 gjorde ham til hertug av Slesvig.

I 1154 skiftet Valdemar over til Knuts side og forlovet seg med hans halvsøster Sofie.
Valdemar ble konge i Jylland i 1157, da riket ble delt mellom Svein, Knut og Valdemar, og enekonge samme år, etter at Knut ble drept under det såkalte - Blodgildet i Roskilde - 9.august 1157. Kong Knud får kløyvet skallen, mens det lyktes den sårede kong Valdemar å unnslippe.

Etter å ha samlet en hær slo han fetteren Svein i Grathe Hede 23.oktober 1157, og ble enekonge over hele Danmark.

Valdemar bygde opp en sterk kongemakt og rettet flere slag mot venderne (slavisk folk), støttet av vennen Absalon, som han i 1158 utnevnte til biskop i Roskilde.
I 1159 samlet Valdemar en sjællandsk flåte og gjennomførte et tokt mot venderne. I de følgende årene gjennomførte han en rekke tokt, noe som kulminerte med at han inntok Rügen i 1169. I den forbindelse knuste de kjente gudebilder. Valdemar gikk i gang med å sikre rikets grense mot syd, dels ved å bygge Valdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved å bygge festningsanlegg flere steder i landet, bl.a. ved Korsør og Nyborg. Absalon bygde en festning på en liten øy utenfor handelsplassen Havn (København) ved Øresund; kjent som Absalons borg.

Den europeiske maktkampen mellom paven og keiseren nådde Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spissen støttet kongen, og erkebiskop Eskil måtte dra i landflyktighet i Frankrike. Kronen og kirken kom til forsoning, og det ble markert ved at Valdemars far, Knud Lavard, ble opphøyd til helgen av pave Alexander 3 og gravlagt i St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig ble Valdemars 7-årige sønn, Knut 6 kronet og salvet som medkonge for å sikre arvefølgen. Dermed kan man si at det var Valdemar den store som innførte arvekongedømme i Danmark.

I 1177 trakk Eskil seg tilbake og Absalon ble utnevnt til erkebiskop i Lund. Absalon innsatte flere venner på ledende poster og i 1180 brøt det ut et åpent opprør, og Absalon måtte flykte. Valdemar og Absalon vendte tilbake i 1181 med en hær og nedkjempet opprøret.

I Valdemars regjeringstid skjedde det store forandringer i det danske samfunnet.
Leidangplikten ble avløst av en leidangskatt, og for at de skulle kunne huse kongen når han reiste rundt i landet, skulle bønderne nå betale en skatt til kongens ombudsmenn (hele apparatet med ombudsmenn ble utbygget og vesentlig forbedret under Valdemar den store).
Kongen fikk også flere inntekter i form av kongens overtagelse av ingenmandsland; det ingen eier, eier kongen.
Valdemar tjente også godt på avgifter på det såkalte Skånemarkedet (sildemarkedet) i Skåne.

Valdemar døde på Vordingborg slott 12.mai 1182. Bøndene i området bar liket til St.Bendts kirke hvor han ble gravlagt. Sammen med ektefellen Sofie fikk han sønnene Knut og Valdemar Sejr, samt 6 døtre.

Family/Spouse: Sofia av Halicz. Sofia (daughter of Vladimir av Halicz and Richitza Swentoslawa) was born about 1140 in Polen; died on 05 May 1198 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Kristina married Erling Ormsen in 1155. Erling (son of Orm Sveinsen and Ragnhild Skulesdatter) was born about 1115 in Etne, Hordaland, Vestland, Norge; died on 19 Jun 1179 in Kalvskinnet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1160, Sverige; Konge i Sverige.

Notes:

Occupation:
Ble konge i Sverige etter at han drepte kong Erik 9 den hellige i 1160.

Magnus Henriksson, tidigast omnämnd 1148, död 1161, var dansk furste och kung av Sverige 1160–1161, son till den danske prinsen Henrik Skadelår och Ingrid Ragnvaldsdotter, som tillhörde den stenkilska ätten.

Magnus gifte sig med sin styvsyster Birgitta (även kallad Brigida), som var utomäktenskaplig dotter till kung Harald Gille, i det andra av hennes tre äktenskap. Han tog makten 1160 genom att överfalla och döda Erik den helige. Redan påföljande år blev han själv besegrad och dödad i slaget vid Örebro och efterträddes av motståndarsidans ledare Karl Sverkersson.

Enligt Bengt R. Jansson dödades Erik först 1162, vilket skulle komplicera Magnus' ställning i historien som svensk kung.

Magnus och Birgitta hade inga kända barn.

Enligt Nils Ahnlund, som även citerar Sture Bolin om det, tyder mycket på att gravstenen på ett monument i Vreta kloster över kung Magnus Nilsson, hans fars kusin, egentligen avser denne kung Magnus och att hans grav finns någonstans inom klostret. Gravkoret uppkallat efter Magnus Nilsson är emellertid troligen familjegrav åt riddaren Magnus Bengtsson den äldre (död 1263) eller dennes sonson Magnus Bengtsson den yngre.

Magnus Henriksson, d 1161 efter 4 febr vid Örebro. Föräldrar: den danske kungaättlingen Henrik skatelar (i isländska källor kallad Henrik halte) och Ingrid av Sverige. Konung av Sverige omkring 1160.

G m sin styvsyster Brigida (bd 6), utomäktenskaplig dtr till konung Harald gille av Norge, änka efter jarlen Karl Sunesson (bd 20) o omg med jarlen Birger Brosa (bd 4); Snorre Sturlassons uppgift, att hon också var änka efter Inge d y (bd 19), är kronologiskt orimlig (bd 20, s 721; Toll).

M:s livsöde måste ses i belysning av hans internordiska släktförbindelser. Han tillhörde den minst framgångsrika av de tre agnatiska grenar av den danske konungen Sven Estridssons ättlingar som fortlevde på manssidan ännu vid mitten av 1100-talet. Fem av hans farfar Svens bröder — alla liksom denne födda utom äktenskap — blev konungar av Danmark. Då budet om brodern konung Erik Ejegods död på Cypern nådde Danmark 1104, skyndade Sven enligt Saxo till tinget i Viborg för att låta sig väljas till dennes efterträdare men sjuknade och dog på vägen dit. M:s halte far Henrik stupade 1134 i slaget vid Foteviken (Sogur Danakonunga) efter att ha deltagit i sin kusin Magnus Nilssons (s 645) dråp på Erik Ejegods son Knut Lavard 1131. Magnus Nilssons mor Margareta Fredkulla, dotter till konung Inge d ä av Sverige, skall enligt Saxo ha arrangerat Henriks äktenskap med hennes bror Ragnvalds dotter Ingrid, som kom att bli den sista medlemmen av den stenkilska kungaätten. Ingrid gifte om sig med konung Harald Gille av Norge och blev mor till en av dennes söner och efterträdare, Inge Krokrygg. Sedan Harald 1136 mördats, gifte hon om sig ytterligare två gånger, först med den norske hövdingen Ottar Birting och, sedan även han blivit dräpt, med den västnorske stormannen Arne på Staareim.

M har identifierats (Westman 1954; Skyum-Nielsen) med den Magnus filius Henrici som 1148 i Haraldsted på Själland bevittnade Erik Ejegods sonson konung Sven Grades privilegiebrev för benediktinklostret i Ringsted. I övrigt vet man ingenting om M:s verksamhet förrän vid mitten av 1150-talet. Enligt Saxo skall han då av iver att bli konung ha anstiftat att Sverker d ä av Sverige en natt i sömnen blev mördad av en tjänare. Västgötalagens kungakrönika uppger också, att Sverker blev mördad av en tjänare (hästesven) och preciserar, att detta skulle ha hänt, då han skulle fara till julottan, men nämner intet om M:s roll i detta sammanhang.

Enligt den tidigast på 1270-talet utredigerade erikslegenden besegrade en dansk kungason Magnus, åberopande möderneanspråk på Sverige, den sv konungen Erik den helige (bd 14) vid Östra Aros (Uppsala) 18 maj 1160, varvid denne stupade. M har identifierats med denne danske Magnus. Snorre Sturlasson, vilken, liksom Saxo ej nämner Erik den helige, uppger, att M:s halvbror Orm konungsbroder, moderns utomäktenskaplige son, flydde till sin bror konung M av Sverige, sedan deras halvbror konung Inge Krokrygg av Norge stupat 4 febr 1161. Därvid meddelas också, att M:s helbroder Ragnvald, tydligen uppkallad efter deras morfar, var M:s jarl.

Sistnämnda notis gör, att man med M måste identifiera den konung Magnus som (i 1500-talsexcerpter ur en uppteckning om Vreta kloster) uppges ha till detta donerat jord i Brunneby vid Vreta för sin avlidne broder hertig (i den latinska versionen dux) Ragnvald, som i sin tur skall ha donerat jord i Vallby i samma socken för sin avlidne broder hertig Johan (saknas i den latinska versionen; jfr bd 20, s 360). M skall enligt samma uppteckning också ha donerat jord i själva Vreta.

Enligt västgötalagens kungakrönika avdagatogs M i Örebro av Sverker d ä:s son Karl Sverkersson (bd 20). Samma uppgift finns hos Saxo. Enligt en annal hände detta 1161. Både av annalen och av Saxo framgår, att det inte var fråga om dråp utan om inbördeskrig (in bello i annalen, in conflictu hos Saxo).

M:s återstående helbröder Knut (d 1162) och Buris (d tidigast 1167) avlöste varandra som jarlar hos Knut Lavards son konung Valdemar den store av Danmark enligt brev från slutet av 1150-talet och början av 1160-talet. Den mest betydande av halvbröderna var den som Erik den heliges svärson konung Sverres motståndare bekante biskop Nikolaus Arnesson (d 1225) i Oslo.

Kilde:
http://sok.riksarkivet.se/sbl/Presentation.aspx?id=10155

Magnus married Brigida (Birgitta) Haraldsdatter before 1160. Brigida (daughter of Harald Magnusen av Norge, "Harald 4" and Tora Guttormsdatter) was born after 1130; died about 1209. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1136, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Valgt til konge på Borgarting 2 år gammel i 1136, samtidig som hans bror Sigurd ble valgt på Øreting.

Broren Øystein kom fra Skottland i 1142, og fikk også ta del i styret av Norge.

Øystein og Sigurd søkte senere sammen og prøvde å styrte Inge, men falt begge i slag med han.

Inge fikk vanhelsen under slaget ved Minne 1136 mot Magnus Blinde. Han ble båret i kjortelposen til Tjostolv Ålesson mens slaget sto på og ble vel ikke akkurat handtert med så stor forsiktighet.

Hadde flere slag under sin regjeringstid og hadde en dyktig hærfører i Gregorius Dagsson.

Falt i slag på isen ved Grønnlia i Oslo (Trælaborg) mot broren Sigurds sønn, Håkon Herdebrei 1161.

Died:
Fra heimskringla.no:

Den 4.februar 1161 faller kong Inge Krokrygg i slaget mot Håkon Herdebrei ved Ekeberg.

Gud må råde for, hvor langt mitt liv skal bli, men jeg vil aldri flykte, sier kongen før slaget.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Oslo, Norge; Biskop, kalt Baglerbispen.

Notes:

Occupation:
Nikolaus Arneson (d. 1225) også kalla Baglarbispen fordi han under borgarkrigstida på 1100-1200-talet var leiar for baglarane, som kjempa om makta med Magnus Erlingsen mot Kong Sverre og Birkebeinarane.

Likevel var det han som kronet kong Sverre i Bergen i 1194.

Nikolaus var son av Dronning Ingrid og Arne på Stodrheim.

Nikolaus vart utdanna som prest m.a. i Danmark og Paris.

Nikolaus vart utnemnt til bisp i Stavanger 1189, og i Vika (Oslo) 1190.

Sjølv om Nikolaus Arneson var leiar for baglarane, var han kjend som ein særs dyktig statsmann og diplomat.

Dro til Danmark i 1195, og stiftet Baglerpartiet.
Forsont med Håkon etter Sverres død, men fortsatt strid. Underkastet seg Håkon i 1217.
Då kong Sverre døydde, var det Nikolaus som heldt gravtalen. Og då Nikolaus sjølv døydde i 1225, helt kong Håkon Håkonson minnetalen over ein mann som ingen overgjekk i klokskap og vyrdnad.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1125, Kiev, Ukraina; Storfyrste.

Notes:

Birth:
Han var eldste sønn av Vladimir Monomakh.

Mstislav married Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev" about 1095. Kristina (daughter of Inge Steinkjellson av Sverige, "Inge 1" and Ragnhild Torkilsdatter) died about 1122. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Torkjell på Fugl. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1134, Danmark; Anerkjent som konge av sin farbror Niels. Drept av broren Erik Emune.

Notes:

Occupation:
Harald Kesja (ca. 1080) var en dansk prins og rigsforstander. Han var søn af kong Erik Ejegod, konge af Danmark (1095-1103) og dronning Borghild Thorgatsdatter. Han var bror til adelsmanden Knud Lavard og kong Erik Emune.
Harald Kesja gjorde krav på kronen, men blev dræbt af sin bror, Erik. Erik dræbte også de fleste af Haralds sønner. Selv om han ikke fik tronen selv, fungerede han som rigsforstander 1103-1104 for sin far mens han er på pilgrimsfærd til Jerusalem. Som stedfortræder blev han kendt som hårhændet og grusom. Dette er stærkt medvirkende til at han ikke blev valgt som konge da faderen døde i 1103 på Cypern. De danske høvdinge valgte istedet Niels, en af Svend Estridsens sønner, til konge

Han och hans halvbror Erik Emune gjorde år 1130 uppror mot sin farbror, kung Nils. Han bytte emellertid sida efter ett tag och led nederlag tillsammans med Nils 1134. Han blev sedan gripen och avrättad av Erik Emune i Jylland 1135.

Harald Kesja (dvs. bredbladet spyd) ble innsatt som riksforestander (1103-1104) av sin far, Erik 1 Ejegod, mens denne var på pilgrimsreise.
Da Oluf 1 Hunger døde ble hans halvbror, Niels 1, hentet hjem fra fangenskap i Flandern. Stormennene ønsket ikke Harald Kesja som konge. De samlet derfor ledingsflåten oppe ved Isøre for å markere dette. Tilbake var det nå bare de 2 kongsemnene Niels og Ubbe. Og da Ubbe frafalt seg retten til å bli konge, ble Niels automatisk valgt.

Vi ser her den første tendens til at stormannsadelen har blitt en avgjørende maktfaktor, fremfor hirden.

Selv om Harald ble tvunget til å overgi kongetronen til fordel for Niels, ser det ut til at han forsøkte å beholde en nær forbindelse til kongeparet. Knytlingesagaens opplysning om at han hadde et godt forhold til kong Niels og hans sønn Magnus er vanskelig å vurdere. Vi vet imidlertid at Harald opprettet personlige bånd til dronning Margareta. Selv giftet han seg med Ragnhild, Magnus 3 Berrføtts datter og Margaretas stedatter.
Hans sønn, Bjørn Jernside, inngikk ekteskap med Margaretas søster, Katarina Ingesdotter.

En viktig ressurs for Harald var ifølge kildene hans mange barn. Roskildekrøniken beretter at han ikke hadde mindre enn 12 sønner.

Mange barn innbar en god grunn å bygge et omfattende sosialt nettverk på for å styrke sin egen maktposisjon. At mange barn ble betraktet som en viktig tilgang kommer til uttrykk i Roskildekrøniken, der forfatteren regner opp 3 faktorer til hvorfor Harald anså sin maktstilling for betydelsesfull til at han skulle akseptere å tjene sin yngre bror Erik Emune. I tillegg til hans alder og umåtelige rikdom, nevner roskildekaniken Haralds hop av sønner som en av hans viktigste tilganger.

En stor barneskare var imidlertid ikke bare positivt. De mange sønnene måtte dele på et minsket ressursunderlag og ble derfor tvunget til mer å se til sine egne interesser. Under stridighetene i årene 1131-1134 kjempet Haralds sønn, Bjørn Jernside, på Erik Emunes side mot sin egen far. Antagelig hadde hans personlige forbindelser med kongeparet opphørt efter dronning Margaretas død.

Saxo ønsket å forringe posisjonene til Knud Lavards brødre som kongeætlinger, da han betrakter disse som uektinger. Han fordømmer de danske kongenes frilleliv et flertall ganger. Svend Estridsens og Erik Ejegods utenom-ekteskapelige forbindelser nevnes i bitre ordelag. Verst av alle var Harald Kesja, som beflekket den ekteskapelige sengen gjennom å ligge med mange konkubiner.
Saxo representerer i denne sammenheng høymiddelalderens offisielle kirkesyn på ekteskapets hellighet. De horisontale relasjoner etablert gjennom frilleforhold fordømmes til fordel for de vertikale slektsbånd gjennom ekteskapets hellige bånd. Harald Kesja var derfor dobbelt flekket gjennom sin utenom ekteskapelige herkomst og sitt utuktige liv. Hans status var dermed ikke sammenlignbar med Magnus Nielsens eller Knud Lavards. Han reduseres til å være en fribytter i kongefamilienes periferi.

Harald Kesjas maktstilling var imidlertid sikkert meget betydelig fra da faren Erik 1 Ejegod forlot landet i 1102 (eventuelt i 1103) frem til sin død i 1135. Harald hadde formelt kongetittelen 2 ganger under sin politiske karriere.

Knud Lavardslegenden forteller at Erik Ejegod før sin pilgrimsreise utnevnte sin eldste sønn Harald til å vakte riket. Denne opplysning finnes også hos Saxo, som skriver at Erik Ejegod overlot utøvelsen av kongemakten til sin sønn Harald som da hadde oppnådd en ærbar alder.

Forfatteren til Knud Lavardsordinalet skriver at Knud Lavard da bare var en gutt som var betrodd til oppfostring hos Skjalm Hvide, som i Ordinalet betegnes som den handlingskraftigste mannen blandt danene (uirum uero inter Danos strenuissimum). Saxo bygger videre på denne informasjon fra legenden, men kompletterer med følgende opplysning:

Erik (Erik Emune) som var av ringere herkomst og hvilken han (Erik Ejegod) ikke kjente så mye omsorg for, overlot han til mindre ansette formyndere.

Denne opplysning fra Saxo må imidlertid betraktes med skepsis. Det ser ut til at Erik Emune hadde nære bånd til den Syd-Sjellandske Bodilslekten, så han ble sannsynligvis betrodd til denne familien eller muligens til Trudslekten. Antagelig ville Saxo med denne passasje forringe Erik Emunes status i forhold til Knud Lavards, da Erik var far til Valdemar 1 den Stores fiende, Svend 3 Grathe.

Forholdet til venderne ble etter hvert tilspisset. I 1113 led Niels nederlag i slaget ved Lütke. Han innsatte nå Knud Lavard som jarl over Sønderjylland, Knud drev venderne tilbake, og i 1129 beseiret han disse og fikk tittel av konge (over venderne). Den tyske konge og senere keiser, Lothar 3, anerkjente Knud som tysk vasal.

I tillegg til å opprette allianser var hærtåg, våld og plyndring hovedsysselsetningen for Harald som for de øvrige kongeætlingene. Saxo setter imidlertid Knud Lavards fremgangsrike utenrikspolitske karriere opp mot Haralds mindre lykkede politiske anstrengelser. Han viser konsist hvordan Harald mislykkes når det gjelder grunnpremissene for en kongeætlings muligheter til å skaffe seg en maktstilling i datidens Danmark. Etter at Saxo har beskrevet hvordan Knud Lavard forvervet herredømmet over obotritene går han over til å skildre Haralds politiske aktiviteter:

Under tiden hadde Harald mislykkes med å vinne anseelse hjemme eller vinne berømmelse utenlands, og han var derfor fast besluttet på å nå kompensasjon for sin brist på dådskraft (virtutis) gjennom sin store rikdom...
Han lot derfor sine menn røve og stjele til ham. Byttet fra hans naboer gikk til å føde hans håndlangere, deres levebrød fødte hans utgifter. Under sommeren praktiserte han piratvirksomhet (piratica), en plage for de innfødte som for utlendinger. Og for å kunne gjøre Roskilde så mye større skade lot han oppføre en borg utenfor byen, som han fylte med det verste røverpakk som kunne finnes, og han nøyde seg ikke bare med å røve og plyndre ute på landet, men lot sine treller utrette like stor skade bland byens innbyggere.

Saxo beretter videre at Haralds fremfart førte til at den tidligere så velstående byen Roskilde skal ha blitt kastet ned i dypeste armod. Innbygggerne oppgis senere å ha gjort opprør mot sin plageånd med sverd i hånd. Harald fremstår hos Saxo som en brutal utsuger, selv om hans handlinger påminner meget om Knud Lavards. Begge brødrene bedrev hærtåg og valgte å la en by utgjøre en fast lukrativ lokal maktbase. Haralds krigerske handlinger er imidlertid ikke like ærefulle som Knud Lavards eller Magnus Nielsens sett med Saxos øyne. Forfatteren ser ut til å ville fremholde at Harald bryter mot gjeldene spilleregler ved å bedrive hærtåg mot sitt eget folk og å bygge opp sin rikdom ved hjelp av godskonfiskasjoner fra sine naboer. Saxo lar sitt omdømme om Harald Kesja komme til uttrykk i en lignelse hvor han lar hans halvbror, Knud Lavard, uttale at Haralds lyst etter andres gods kan lignes ved en fugl som bygde sitt rede av hvilke fjær som helst.

Knytlingesagaen forteller at Erik Emune, i motsetning til Harald Kesja, også før 1131 hadde et fiendtlig forhold til kong Niels 1 og hans sønn, Magnus. Erik var henvist til å leve av sin farsarv i kombinasjon med utenlandske hærtog, da han savnet et betydelig giftemål. Det var først etter opprøret i 1131 som han inngikk ekteskap med Margaretas søsterdatter, Malmfrid, som tidligere hadde vært gift med kong Sigurd Jorsalfar.

Saxo beretter at Harald nektet Erik å få del av deres fars eiendommer med den begrunnelse at Erik var født i hor (adulterio ortum). Erik valgte da å tilegne seg sitt fedrenegods med vold gjennom å plyndre og herje Haralds eiendommer. Disse plyndringene skal ha gitt ham et omfattende bytte, som han senere mistet etter et overfall av Harald.

Saxo lar senere Knud Lavard agere dommer mellom de 2 og under trusler om vold innkalle dem til fredsforhandlinger i Slesvig. Ved dette møte oppgis Knud å ha stiftet rettferdighet gjennom å dele fedrenearvet likt mellom brødrene. Knuds overordnede rolle som dommer er imidlertid troligvis en konstruksjon av Saxo. Om møtet fant sted, er det mer trolig at Knud agerte som megler, ikke som dommer, mellom de stridende partene.

Kong Niels hadde etter hvert blitt en aldrende mann, og kampen om hvem som skulle etterfølge ham var allerede i gang. Den sto mellom Knud Lavard, Niels' sønn Magnus og deres fetter, Henrik Skadelår. Harald Kesja viste også sin interesse, sammen med sin halvbror, den senere Erik 2 Emune (ca.1090-1137).

Etter at Knud Lavard ble drept av Magnus og hans menn i skogen ved Haraldsted kongsgård nord for Ringsted i 1131, brøt det ut opprør mot kong Niels.

Både Aksel E. Christensen og Ole Fenger hevder at opprøret ble anstiftet og anført av Erik Ejegods sønner, Erik Emune og Harald Kesja. Saxo skriver imidlertid at det var en sammenslutning av potentater bestående av Erik Ejegods svigersønn, Håkon Sunnivasen, Peder Bodilsen og Skjalm Hvides sønner, som først tok initiativet til å reise opprørsfanen.

På landets ting argumenterte de for et væpnet opprør mot den regjerende kongen og hans sønn som hadde drept deres venn (amicus), dvs. Knud Lavard. Først deretter opptrer Erik og Harald som Knud Lavards hevnere. Den mektige stormannen Kristjern Svendsen, som tilhørte trundgrupperingen, sluttet seg til opprørsstyrkene sammen med et stort antall slektninger og venner. Men Erik og Harald ble igjen erkefiender etter av Harald gikk over til kong Niels og Magnus. Anledningen til at Harald byttet allianseparter oppgis av roskildekaniken å være at Harald ikke ville finne seg i å tjene sin yngre bror som under stridighetene med Niels hadde antatt kongenavn.

Haralds sidebytte må forstås ut fra det forhold at om Erik Emune skulle seire og alene lykkes å bli konge i Danmark, skulle risikoen være stor for at Harald helt skulle bli frarøvet sitt fedrenearv. Saxo oppgir at Harald og Erik først og fremst anklaget Magnus Nielsen for mordet på deres bror. Kanskje var dette anledningen til at Harald Kesja anså det legitimt å slutte en pakt med Niels, da han utgikk fra at Niels hadde vært uvitende om mordplanene. Det ser ut til at opprørsmennene, ut fra Saxos perspektiv, fremst oppfattet Niels om en edsbryter og ikke som en morder, da han, til tross for en avlagt ed, lot kalle Magnus Nielsen tilbake fra hans exil i Götaland.

Eric Christiansen ser imidlertid dette argument som en konstruksjon av Saxo for å legitimere opprøret mot den regjerende kongen.

Saxo hevder videre at Niels lurte over Harald til sin side med lokkende løfter. Ingen kilde ser imidlertid ut til - på en tilfredsstillende måte - å kunne forklare årsakene til Haralds overgang. Saxo hevder at det var Haralds utuktige frilleliv som var årsaken til at folket under opprøret foredro Erik Emune som motkonge fremfor Harald. Forfatteren gjør seg altså til talsmann for kirkens negative innstilling til frillevesenet. Saxo oppgir at Niels, som takk for at Harald kjempet for hans sak på Sjelland, opphøyde ham til den høyeste æresposisjonen blandt sine venner (primis inter amicos).

Sannsynligvis kan Haralds overgang fremst betraktes som en fortsettelse av Haralds og Eriks personlige slektsfeide.

Erik Emune opptrådde fortsatt som Knud Lavards hevner. Skåningene reiste seg og valgte ham til konge. En rekke kamper fulgte nå mellom Erik Emune og Niels og Magnus. Det var Niels og Magnus som vant de fleste slagene, men i 1132 tilføyde Erik Magnus et sviende nederlag i farvannet uten for Seierø.

Harald Kesja hadde satt seg fast på Haraldsborg i Roskilde. I 1133 beleiret Erik borgen, men den var så sterk at Erik besluttet seg for å anvende et nytt kastevåpen - Bliderne - som hadde blitt utviklet nede i Europa. De var effektive, men så nye og anvendelsen så ukjent for Erik, at han måtte ha hjelp fra de saxerne som bodde i Roskilde. Borgen falt og ble aldrig befestet igjen.

Saxo: Om beleiring og inntagelse av Roskilde (omkring 1208):

(Erik Emune supplerede) sin hjemlige slagkraft med udenlandsk dygtighed (externum ingenium) og lærte sig blideteknik af de sachsere (Saxones), der boede i Roskilde. Folk her i landet (nostri) var nemlig stadig begyndere i krigskunsten og havde sjældent forstand på hvordan den slags fungerer...
(Erik Emune flygter og Niels og Harald Kesje indtager i stedet Roskilde) (Harald) forlangte at tyskerne (Theutonici) skulle straffes: han (Niels) stormede Roskilde og overlod alle de tyskere (Germani), der blev pågrebet i byen, til den klagende (Harald), som fik lov at straffe dem som han havde lyst. Og som straf for at de havde bygget bliderne, og også fordi han havde hørt, hvordan de løgnagtigt havde pralet af at have dræbt ham, skamferede Harald dem alle sammen ved at skære næsetippen af dem, mens han blev ved med at spørge dem, om det mon var deres spyd der havde dræbt Harald!

Gest. D. XIII.9.6; 11.2 - Overs. P. Zeeberg Saxos Danmarkshistorie. Viborg 2000 / lat. udg. J. Olrik et al. Saxonis Gesta Danorum, Kbh. 1931. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner.

Samme år led Erik på ny nederlag for Niels, og måtte flykte til Norge.

I 1134 mobiliserte Niels og Magnus ø-danskene og forsøkte en landstigning ved Fotevik i Skåne, men ble slått i et meget blodig slag der Magnus stupte. Niels klarte å ta seg ombort på en båt, men når han forsøkte å ta sin tilflukt til Hedeby på Jylland, ble han møtt av Knud Lavards tilhengere og drept. For seieren ved Fotevik fikk Erik navnet - Emune - som betyr den uforglemmelige.

Lund Domkirkes gavebok: Om slaget ved Fodevig (omkring 1145):

4 juni (1134). Af St. Laurentii hus døde Asser, diakon og provst. På den samme dag dræbtes Roskildebispen Peder og Brant subdiakon, vor broder, Magnus, kong Niels´ søn, berømt for dyd og ædel byrd, faldt i samme slag sammen med Danmarks stormænd, bisper og høvdinger og mange af folket (cum melioribus Daniæ, episcopis et principibus multoque populo), og opgav sin ånd til Gud, sin skaber.

Libri Datici Lundenses, udg. C. Weeke Lunde Domkapitels Gavebøger, 1973 (genoptr.) s.141. Overs. J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s. 34.

Harald ble godkjent som medkonge av sin farbror, kong Niels 1 Svendsson av Danmark, i 1134.
I januar 1135 var Harald på sin gård i Skibet ved Vejle. I ly av nattemørket omringet en stor gruppe bevepnede ryttere gården. De kanaler og kjerr som ellers var gårdens beste forsvar var tilfrosset og ingen oppdaget bruddet på julefreden før det var for sent. Overfallsmennene var fra Sjelland. Flere hadde vært med i den hær som 3 år tidligere hadde blitt slått av jydene og kong Niels ved Jelling, de var under kommando av deres konge, Erik Emune.

Harald ble halshugget og 8 av hans sønner som var på gården ble ført med til Skåne og her drept på en hellig øy. Av Haralds tilsammen 12 sønner ble 11 avlivet.

Han hadde følgede barn:

Erik Haraldsen - drept, antagelig avrettet ved drukning, i 1134.
Bjørn Jernside - gift med Katarina, datter til kong Inge 1 av Sverige - avrettet ved drukning i 1134.
Magnus Haraldsen - drept etter 1134.
Olaf Haraldsen, motkonge, falt i 1143 ved Tjuteå i Skåne. Harald Haraldsen - myrdet i 1135.
Knut Haraldsen - myrdet i 1135.
Sivard Haraldsen - myrdet i 1135.
Erik Haraldsen - myrdet i 1135.
Svend Haraldsen - myrdet i 1135.
Niels Haraldsen - myrdet i 1135.
Benedikt Haraldsen - myrdet i 1135.
Mistivint Haraldsen - myrdet i 1135.
Sønnen Olaf 2 var konge fra 1140 til 1143. Han var den eneste overlevende av Harald Kesjas sønner - de øvrige hadde Erik Emune myrdet. Oluf var i virkeligheten kun konge i Skåne. Han falt i slaget ved Tjuteå i 1143.

Erik 2 Emune var gift med Malmfrid, datter til Mstislav 1 av Novgorod og enke etter Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare. Han ble selv drept på et ting nær Ribe i 1137.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1134, Danmark; Konge.

Notes:

Birth:
Han var frillesønn av Erik Eiegod.

Occupation:
Han ble konge etter å ha drept konkurrentene Magnus den sterke og Harald Kesja.

Under et familiebesøk i Haraldsted ble Knud Lavard 7.januar 1131 drept av sin fetter, kong Nils' sin sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen.

Mordet utløset sinne hos Knud Lavards familie, venner og tilhengere. Knud Lavard hadde 2 halvbrødre, Harald Kesja og Erik Emune. Disse gikk i spissen i et opprør mot kong Nils. I løpet av de neste 3 årene utkjempes hver sommer regelrette slag. Først ved Ribe, så ved Hals i Jylland og endelig i 1133 i slaget ved Værebro på Sjælland. Kong Nils og Magnus vant hver gang, og Erik måtte flykte til Norge.

Sommeren etter gikk han i forbund med erkebiskop Asser i Lund og den tyske keiseren sendte en moderne rytterhær på 300 mann til Skåne. Andre pinsedag 1134 sto slaget ved Fodevig i det sydvestlige Skåne. Saxo har en meget dramatisk beskrivelse av slaget.

Den 4.juni 1134:
Slaget ved Fodevig (Foteviken), hvor Erik Emune beseirer sin onkel kong Niels. Kongens sønn, Magnus den sterke, er blant de som blir drept i slaget - og der flyder historisk meget bispeblod, da hele seks biskoper mister livet.

Etter den blodige danske borgerkrigen som kulminerte i slaget ved Fodevig ble seierherren Erik Emune hyllet som konge på Sankt Libers høyde ved Lund. Han tok Lund som sete og gjorde byen til Danmarks hovedstad. Han var hard og grusom.

Erik arbeidet for å få sin drepte halvbror Knud Lavard opphøyd til helgen, blant annet for å befeste slektens krav på tronen. Knud Lavards familie og tilhengere ønsket at han skulle begraves i Roskilde med pomp og prakt, men Erik Emune fikk igjennom at han skal gravlegges i Ringsted kirke. I nærheten grunnla Erik et kloster som skulle sørge for å fremskaffe de ønskede mirakler ved Knuds grav.

Der var store forventninger til den nye kongen. På Sjælland startet arbeidet med å nedskrive de lovene som senere ble til Den sjællandske lov. Erik forsøkte også å forsone de som tidligere hadde vært fiender.

I 1136 dro Erik Emune på korstog til Arkona på Rügen. Paven hadde på denne tiden oppfordret de kristne fyrstene i Europa å bekjempe de vantro, og den enkleste måten å oppfylle pavens bud var å angripe de hedningene som bodde nærmest. Soldatene hadde kors på skjoldene og skjortene sine. Den nye roskildebiskop Eskild holdt avskjedsgudstjeneste. Erik Emune lot soldatene grave en kanal tvers over den smale landforbindelsen som forbandt Arkona med Rügen og en etterfølgende sjakt inn i krittklippen under borgen slik at festningens brønn ble tømt for vann. Det førte til at Arkona måtte overgi seg. De innbyggerne som frivillig lot seg døpe fikk alle en fin, ny dåpsskjorte.

Seilte med hæren til Norge i 1136 for å hjelpe Magnus Blinde mot Inge. Brente Hallvardskirken i Oslo, men måtte gjøre vendereis med uforrettet sak. Følte seg lurt og sveket av Magnus og de skiltes som uvenner.

Hjemme i Danmark gikk det mindre godt for Erik Emune og han fikk flere og flere fiender. På Sjælland gjorde biskop Eskild og stormannen Peder Bodilsøn opprør mot ham, og snart ulmet opprøret overalt. Han måtte avstå fra å dra til Arkona den følgende sommeren.

Etter 3 år på tronen var det over. Den 18.september 1137 ble Erik Emune drept under et tingmøte på Urnehoved ved Ribe av en adelsmann som kaltes Sorteplov. Erik fikk tilnavnet Emune, som betyr den evig minneverdige.

Died:
Erik Emune ble drept under et tingmøte på Urnehoved ved Ribe av en mann som kaltes Sorteplov.

Erik Emune ligger begravet i Ribe domkirke.

Family/Spouse: Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev. Malmfrid (daughter of Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1" and Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev") was born about 1105 in Kiev, Ukraina; died after 1137. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1115, Jylland, Danmark; Adelsmann og jarl av Sønderjylland.

Notes:

Occupation:
Den hellige Knud (senere Lavard) ble født ca 12. mars 1096 i Roskilde i Danmark som andre sønn av kong Erik Eiegod og dronning Bodil, som var datter av en jysk stormann.

Knut ble oppkalt etter farens bror, kong Knut den Hellige. Begge foreldrene døde på en pilegrimsreise til Det hellige Land da Knut var seks år gammel. En annen av farens brødre, den svake og udyktige Niels, kom da på tronen med sin svenskfødte dronning, den - kloke og høysinnede - Margrete Fredkulla, det vil si fredspiken.

Knut kom i pleie hos jarl Skjalm Hvide og nøt også stor omsorg hos dronning Margrete.

Som 16-åring ble han sendt til videreutdannelse hos saksernes hertug Lothar, den senere tyske keiser. Ved hans hoff fikk han ikke bare en politisk og militær utdannelse, men ble også innført i en mer fremskreden europeisk kultur og livsstil.

Ca.1114 vendte han hjem og fant da sitt fedreland i en sørgelig forfatning. De hedenske venderne herjet Danmark, og sørgrensen ved elven Eider var truet av stadige plyndringstokt fra Henrik, vendernes (abodrittenes) konge, fordi han ikke kunne få utbetalt sin morsarv av kong Niels, sin morbror. Han beseiret til og med Niels og den danske hæren og angrep byen Slesvig. Følgen ble alminnelig kaos og ingen rettssikkerhet i landet.

Da ingen andre meldte seg, tilbød den unge Knut seg overfor kongen å overta det ledige jarledømmet i Sønderjylland og få situasjonen under kontroll.

Han giftet seg med Ingeborg, datter av en russisk storfyrste og niese avdronning Margrete. Det ble et harmonisk ekteskap med 3 døtre og 1 sønn, den senere kong Valdemar den Store.

Adelsmann og jarl av Sønderjylland, en posisjon han utnyttet til å føre erobringskriger mot det vendiske folk obodriterne i Holsten. Dette pasifiserte en kilde til uro i det tyske riket, og etter dette ble han utnevnt til hertug av Holsten, og tok også samme tittel for sitt danske len, som heretter ble kjent som Hertugdømmet Slesvig.

Under et familiebesøk i Haraldsted ble han 7.januar 1131 drept av sin fetter, kong Nils sin sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen.

Knud Lavard har mer eller mindre indirekte vært årsak til de stridigheter som senere oppsto i Slesvigområdet (1848 og 1864), da han samtidig var underlagt den danske kongen og den tyske keiseren.

Han var også konge av obodriterne, og hans tilnavn betyr Herre på saksisk og andre germanske språk, men opprinnelig betød tilnavnet Brødgiver, jf. engelsk lord.


Kongen utnevnte Knut til hertug av Slesvig, og han vant herredømmet over Sønderjylland, meglet mellom Henrik og kong Niels, ble æret som landetsredningsmann og fikk det angelsaksiske hederstilnavnet Lavard, som betyr husbond eller brødherre (eng. lord). Han styrte fra byen Slesvig, som han befestet.

Etter venderkongen Henriks død i 1127 kjøpte Knut seg herredømmet også over det vestlige venderriket av den tyske kong Lothar. Dermed ble det fred og orden blant Danmarks naboer mot sør, men kong Niels ble rasende og begynte å se Knut som en rival.

Knut var ikke bare en kraftfull og rettsindig hersker, men også en human kristen fyrste og Kirkens mann. Han søkte å trekke de slaviske folkene inn i et kristent og europeisk fellesskap og støttet den hellige Vicelin (d.1154; minnedag 12. desember), vendernes apostel, senere biskop av Staargard (nå Oldenburg) i Øst-Holstein. Han sørget for en verdig gudstjeneste og deltok selv i den på fest- og hverdager; og i hans tid ble flere kirker bygd i Sønderjylland.
Han var med rette elsket av Gud og mennesker, sier Ringstedordinalet.

Hans dobbeltstilling som tysk og dansk lensmann skaffet ham imidlertid fiender, og kong Niels' sønn Magnus fryktet ham som rival til Danmarks trone når Niels var død.
Da kongen julen 1130 innbød rikets stormenn til gilde i Roskilde, innfant Knut seg, full av tillit til sine kongelige slektninger. Men Magnus benyttet anledningen til et oppgjør med ham. Han satte Knut stevne på et avsidesliggende sted i skogen ved Haraldsted Kongsgård, nord for Ringsted.

Her tok han bladet fra munnen:
Alle løper etter deg, du tar land og folk fra oss. Nå skal det avgjøres hvem som skal arve land og rike.
Knut svarte:
Hva er det blitt av vår pakt, vår troskap og vår oppriktige broderkjærlighet! La Ham dømme mellom oss som vil gjengjelde enhver etter sin gjerning?(Ringstedordinalet).
Magnus svarte med å kløyve hans hode med sverdet. Det var den 7.januar 1131 ved fromessetid. Det ble sagt at der han falt, flommet det frem en liten kilde.

Det ble den blodige innledningen til 25 års borgerkrig om Danmarks kongetrone, hvor både Magnus og kong Niels ble drept.
En uke etter mordet på KnutLavard fødte hans hustru deres eneste sønn. Han ble i 1157 enehersker i Danmark som kong Valdemar den Store.

Valdemar var det også som sammen med Danmarks erkebiskop Eskil av Lund oppnådde sin fars helgenkåring hos pave Alexander 3 i 1169, støttet av de mange påfallende helbredelsene som skjedde ved hans grav, samt de vitnesbyrd som deputasjonen avla hos paven, ledet av den svenske erkebiskop Stefan.

Den 25.juni 1170 foretok erkebiskop Eskil den høytidelige skrinleggelse i benediktinernes St.Bendts kirke i Ringsted, med deltakelse av 8 danskebiskoper, Sveriges første erkebiskop Stefan av Uppsala og biskopen av Oslo samt en talløs allmue. De utbrøt:
Lovet være den Herre Jesus Kristus, som gjorde den hellige Knut til Sjællands vernehelgen.
Han ble betraktet som martyr i Danmark, antakelig for rettferdighet.

Knut Lavard hadde vært oldermann for byen Slesvigs vernegilde, derfor ble han gjort til skytshelgen for mange nordiske kjøpmannslaug.

I reformasjonstiden forsvant hans helgenskrin med alle kostbarhetene. Hans kranium ble fremvist som en museumsgjenstand og senere overført til Saint-Denis i Paris. Den tomme graven ble igjen nedlagt i gulvet foran høyalteret med en latinsk innskrift og Slesvigs våpen med de 2 løvene over gravstedet.
Den katolske sognekirken i Lyngby er oppkalt etter ham.
Hvert år avholdes det en valfart til ruinene av kapellet i Haraldsted til hans ære.

I 1970 ble 800-årsjubileet for hans martyrium feiret med en stor jubileumsfest.

Hans minnedag er 7.januar, translasjonsfest 25.juni.

Han blir avbildet med kongelige insignier, ofte med en kølle eller en øks, ved siden av ham ofte en kilde.

Kilde:
www.katolsk.no

Died:
Fra heimskringla.no:

7.januar 1131: Hertug Knud Lavard blir i Haraldsted Skov ved Ringsted myrdet av sine fettere, Magnus den sterke og Henrik den halte (Skadelår).

Der Knud ble drept skal det etter sagnet ha sprunget fram en kilde, og selv om vinteren holdt gresset seg grønt der.

Hans legeme ble tatt med til Ringsted kirke, og der kisten hans stod skal det også ha sprunget fram en kilde.

Etter dette ble Ringsted Valdemar-slektens kongssted og gravsted.

I 1169 fikk sønnen Valdemar paven til å oppta Knud Lavard som helgen.

Buried:
Fra heimskringla.no:

Den 25.juni 1170 blir den helgenkårede hertug Knud Lavard (d.1131) skrinlagt i den nyinviede St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig blir danmarkhistoriens første kjente kongekronging sted, da hertug Knuds sønnesønn Knud Valdemarsen krones til konge.

Knud married Ingeborg Mstislavsdatter av Kiev about 1117. Ingeborg (daughter of Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1" and Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev") was born after 1100; died after 1137. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Håkon Sunnivasen. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingegerd married Folke Ingvaldesson about 1098. Folke (son of Ingvald Folkesson) was born between 1075 and 1082 in Maine-et-Loire, Pays de la Loire, Frankrike; died about 1145 in Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Hun dro sammen med sin mann på pilegrimsreise til Det hellige land da de begge begynte å trekke på årene.

Erik Eiegod døde på Kypros, men hun selv skal ha nådd fram og døde deretter av sykdom på Oljeberget i 1103.

Hun nevnes i den islandske Knytlinga saga fra 1200-tallet, men disse fortellingene om henne må regnes som upålitelige, blant annet blir hun i denne versjon gjort til en halvsøster av tyske keiser Henrik.

Bodil married Erik Sveinsen av Danmark, "Erik 1" about 1080. Erik (son of Svein (Svend) Ulvsen av Danmark, "Svein 2 Estridsson" and Ranveig Tordsdatter på Aurland) was born about 1056 in Slangerup, Sjælland, Danmark; died on 10 Jul 1103 in Kypros. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 1150; Kvadet om Sigrid den stolte.

Notes:

Event-Misc:
Om Sigrid kvad kongeskalden Einar Skulesson da han så henne styre et langskip i storm:

Ferda heim den frue frøysekavl på havet pløyer.
Båror bryt, og segla bulnar innom Ulsteinfjordens øyar.
Aldri bar ei skute betre bør enn henne heim i hamn.

Sigrid married Guttorm Åsulvsen på Rein about 1150. Guttorm (son of Åsulv Skulesen på Rein and Tora Skoftesdatter på Giske, "på Rein") was born about 1120 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died about 1183. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Pål Skoftesen på Giske. Pål (son of Skofte Ogmundsen på Giske and Gudrun Tordsdatter på Giske) was born about 1070 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died about 1150 in Sykkylven, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1137, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Han var sønn av høvdingen Håkon Jyde (Håkon Nordmann) og kong Erik Eiegods datter Ragnhild Eriksdatter, samt at han var nevø av sin forgjenger Erik Emune.

Ved Erik Emunes død var hans sønn, Svein Grathe, mindreårig. Det samme var Magnus den sterkes sønn, Knut. Og endelig var Knud Lavards sønn Valdemar kun 6 år. Disse 3 arvingene ble senere kjent som Svein, Knut og Valdemar som delte landet mellom seg. Erik Lam var således det eneste kongsemne som var i myndig alder.

Erik Lam hadde stått ved Erik Emunes side under slaget ved Fodevig, og det har også blitt hevdet at det var ham som slo Magnus den sterke i hjel. Saxo Grammaticus forteller at den jyske stormannen Sorte Plov og hans kampanjer, som i 1137 slo Erik Emune i hjel på Urnehoved Ting i Sønderjylland, forsøkte å få Valdemar utlevert og således tvinge igjennom en form for arvefølge, men hans mor Ingeborg sa nei. Erik Lam ble valgt da det ikke fantes andre kongsemner som var gamle nok eller befant seg i Danmark.

Det lyktes Erik å få til et godt samarbeid med kirken som han skjenket rike gaver og privilegier. For eksempel fikk munkene ved St.Peders kloster i Næstved enerett på torghandel i tillegg til at munkene ved St.Knuds kloster i Odense fikk store pengegaver.

Kong Erik sørget for å få Danmark styrt ved embetsmenn plassert rundt om i riket.

Men i 1139 begynte problemene å melde seg. Olav Haraldsson, Harald Kesjas eneste overlevende sønn, og som i begynnelsen var mindreåring, gjorde opprør fra sin maktbase i Skåne. Det lyktes Olav å bli gjort til konge av landene i Skåne, og fordrev erkebiskop Assers etterfølger Eskil. Olav herjet på Sjælland og Erik tok kampen opp, men først i 1143 lyktes det Erik Lam å få bukt med Olav, som ble drept i slaget ved Glumstrup (Glumstorp) i nærheten av Helsingborg i Skåne.

I 1146 fikk Erik Lam en alvorlig febersykdom og som den eneste konge i Danmarks historie abdiserte han frivillig og uten ytre press.

Erik Lam var gift med Luitgard eller Lutgard av Salzwedel, datter av markgreve Rudolf av Salzwedel, og i henhold til Saxo ektet han den bremiske erkebiskop Hartvigs søster, som ganske vist var en høybåren kvinne, men som mer utmerket seg ved fornem slekt enn ved sin kyskhet. De fikk ingen barn, men han etterlot seg en frillesønn ved navn Magnus som senere ble en av Valdemar den stores motstandere.

Erik var den første danske konge som synes å ha vært meget påvirket av tysk kultur. Han tilbrakte den mest av sine unge år blant tyske riddere. Også hans hustru var tysk. Danmark synes å ha vært et stabilt og samlet land i løpet av hans kongedømme.
De samtidige kildene synes å sette ham høyt, men samme kildene er uenig om hans personlighet. Han blir stundom portrettert som en passiv og ubesluttsom konge, andre ganger som en ivrig og modig kriger. Det var ikke hans sykdom som var årsaken til hans tilnavn, Lam, som kan tolkes som veik og svak, men som en senere skribent, Sven Aggesen, på 1180-tallet skriver:

Det var en honningmild blidhed i hans væsen.

Died:
I 1146 fikk Erik Lam en alvorlig febersykdom, og som den eneste konge i Danmarks historie abdiserte han frivillig og uten ytre press.
Han endte sitt liv kort tid deretter, 27.august samme år, i St.Knuds kloster i Odense.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Sverige; Jarl.

Notes:

Occupation:
Bengt Folkesson, känd som Bengt Snivil eller Bengt Snivel, var en svensk högreståndsperson tillhörande Folkungaätten som ska ha levat på 1100-talet.

Enligt den danska historikern Saxo var han son till Folke den tjocke och prinsessan Ingegärd Knutsdotter av Danmark.

Den svenska så kallade Genealogia folkungorum, som är trehundra år yngre än Saxo men åberopar sig på en gammal uppteckning i Varnhem, är källan till tillnamnet Snivil och uppgiften att Bengt skall ha varit fader till Birger Brosa, Magnus Minnisköld och Karl Döve samt farfar till Birger Jarl.

Tillnamnet Snivil kan enligt Lagerqvist och Åberg tolkas antingen som den lille eller som näsvis bängel eller ha syftat på snor.

Family/Spouse: NN Bjørnsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Svein Sveinsen på Gjerde. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1229, Isle of Man, England; King of the Isles (del 1).
• Occupation: Bef 1229, Isle of Man, England; King of the Isles (del 2).

Notes:

Occupation:
Ragnvaldr Guðrøðarson (died 14 February 1229) ruled as King of the Isles from 1187 to 1226. He was the eldest son of Guðrøðr Óláfsson, King of Dublin and the Isles. Although the latter may have intended for his younger son, Óláfr, to succeed to the kingship, the Islesmen chose Ragnvaldr, who was likely Óláfr's half-brother. Ragnvaldr went on to rule the Kingdom of the Isles for almost forty years before losing control to Óláfr.

Acclaimed in one near contemporary Scandinavian source as - the greatest warrior in the western lands - Ragnvaldr lent military aid to William 1, King of Scotland against the disaffected Haraldr Maddaðarson, Earl of Orkney and Caithness, and occupied Caithness for a short period of time at about the turn of the thirteenth century. Like his predecessors, Ragnvaldr was closely associated with the rulers of northern Wales. An unnamed daughter of his was betrothed to Rhodri ab Owain, a dynast of the ruling family of Gwynedd. In 1193, Ragnvaldr lent military aid to Rhodri against his rivals. Ragnvaldr was also involved in Irish affairs, as he was the brother-in-law of John de Courcy, one of the most powerful of the incoming Englishmen. With Courcy's eventual fall from power in the first decade of the thirteenth century, Ragnvaldr aided him in an unsuccessful attack on Courcy's rivals.

On numerous occasions from 1205 to 1219, Ragnvaldr bound himself to the English Crown by rendering homage to John, King of England and his successor, Henry 3, King of England. In return for his vassalage, these English rulers promised to assist Ragnvaldr against any threats to his realm, whilst Ragnvaldr pledged to protect English interests in the Irish Sea zone. With the strengthening of Norwegian kingship in the first half of the century, the Norwegian Crown began to look towards the Isles, and in 1210 the region fell prey to a destructive military expedition. In consequence, R?gnvaldr rendered homage to Ingi Bårðarson, King of Norway. The resurgence of Norwegian authority threat may well have been the reason why R?gnvaldr submitted to Pope Honorius 3 in 1219, and promised to pay a perpetual tribute for the protection of his realm.

Óláfr's allotment in Ragnvaldr's island-kingdom appears to have been Lewis and Harris. When confronted by Óláfr for more territory, Ragnvaldr had him seized and incarcerated by the Scots. After almost seven years in captivity, Óláfr was released in 1214, and Ragnvaldr arranged for him to marry the sister of his own wife. Óláfr was able to have this marriage annulled, sometime after 1217, whereupon he married the daughter of a rising Scottish magnate. Outright warfare broke out between the half-brothers in the 1220s, and Óláfr's gains forced Ragnvaldr to turn to the powerful Alan fitz Roland, Lord of Galloway. Ragnvaldr and Alan bound themselves through the marriage of an unnamed daughter of Ragnvaldr to Alan's illegitimate son, Thomas. The prospect of a future Gallovidian king prompted the Manxmen to depose Ragnvaldr in favour of Óláfr. Although Ragnvaldr was initially aided against Óláfr by Alan and his family, Gallovidian military support dramatically diminished over time. On 14 February 1229, the forces of Ragnvaldr and Óláfr clashed for the last time, and Ragnvaldr himself was slain. His body was conveyed to St Mary's Abbey, Furness and buried.

The main source for Ragnvaldr and his reign is the thirteenth–fourteenth-century Chronicle of Mann, a historical account of the rulers of the Hebrides and Mann—the Crovan dynasty in particular—which survives in a Latin manuscript dating to the mid fourteenth century.

Ragnvaldr was a son of Guðrøðr Óláfsson, King of Dublin and the Isles (died 1187), and a member of the Crovan dynasty. In the mid twelfth century, Guðrøðr Óláfsson inherited the kingship of the Isles, a region comprising the Hebrides and Mann. He soon faced internal opposition from his brother-in-law, Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll (died 1164), who seized the Inner Hebridean portion of the kingdom in 1153. Three years later, Somairle seized the entire kingdom, and ruled the entirety of the Isles until his death in 1164. Although Guðrøðr Óláfsson regained the kingship, the territories lost to his brother-in-law in 1153 were retained by the latter's descendants, the Meic Somairle (or Clann Somairle).

Guðrøðr Óláfsson had one daughter and at least three sons: Affrica (died 1219-), Ívarr, Óláfr, and Ragnvaldr himself. Although nothing else is certain of Ívarr, Óláfr's mother appears to have been Findguala Nic Lochlainn, an Irishwoman whose marriage to Guðrøðr Óláfsson was formalised in 1176-1177, about the time of Óláfr's birth. When Guðrøðr Óláfsson died in 1187, the Chronicle of Mann claims that he left instructions for Óláfr to succeed to the kingship since the latter had been born in lawful wedlock. Whether this is an accurate record of events is uncertain, as the Islesmen are stated to have chosen Ragnvaldr to rule instead, because unlike Óláfr, who was only a child at the time, Ragnvaldr was a hardy young man fully capable to reign as king.

Although the chronicle seems to imply that Findguala was also Ragnvaldr's mother, at no point does the source state as much. In fact, there is evidence which strongly suggests that Ragnvaldr was the son of another woman. For example, the surviving fragments of a letter sent from Óláfr to Henry 3, King of England (died 1272) in about 1228 reveal that Óláfr described Ragnvaldr as a bastard son of his father. Furthermore, the contemporary Gaelic praise-poem, Baile suthach síth Emhna, declares that he was a son of Sadb, an otherwise unknown Irishwoman who may have been an unrecorded wife or concubine of Guðrøðr. The likelihood that Ragnvaldr and Óláfr had different mothers may well explain the intense conflict between the 2 men in the years that followed. This continuing kin-strife is one of the main themes of Ragnvaldr's long reign.

According to the Chronicle of Mann, Ragnvaldr gave Óláfr possession of a certain island called Lodhus. The chronicle disparagingly describes the island as being mountainous and rocky, completely unsuitable for cultivation, and declares that its small population lived mostly by hunting and fishing.
In fact, Lewis is the northern part of the Outer Hebridean island of Lewis and Harris. Whilst the southern part — Harris — is somewhat mountainous, the aforesaid northern part – Lewis - is rather flat and boggy. The chronicle, therefore, seems to have conflated the northern and southern parts of the island.
Whatever the case, the chronicle claims that, because of the impoverishment of his lands, Óláfr was unable to support himself and his followers, and that in consequence he led a sorry life. The chronicle's otherwise perceptible prejudice against Ragnvaldr's branch of the Crovan dynasty, and its apparent bias in favour of Mann over the northern-most reaches of the realm, may also account for the such a denigrating depiction of the lands allotted to Óláfr.

In consequence of this supposed poverty, the chronicle claims that Óláfr went to Ragnvaldr, who was also living in the Hebrides, and confronted him for more land. Ragnvaldr's stated response was to have Óláfr seized and sent to William 1, King of Scotland (died 1214), who kept him imprisoned for almost seven years. It may be more probable, however, that Ragnvaldr had taken action against Óláfr because the latter had approached the Norwegian Crown, and offered himself as a more palatable vassal-king in return for Norwegian support in deposing Ragnvaldr.

Whatever the case, the chronicle states that William died during the seventh year of Óláfr's captivity, and that William had ordered the release of all his political prisoners before his passing. Since William died in December 1214, Óláfr's incarceration appears to have spanned between about 1207 and 2014 or early 1215. Upon Óláfr's release, the chronicle reveals that the half-brothers met on Mann, after which Óláfr set off on a pilgrimage to Santiago de Compostela.

At roughly this period, in 1209, the fifteenth–sixteenth-century Annals of Ulster reports that the sons of Ragnall mac Somairle (died 1191-1192 – c.1210-1227) attacked Skye and slaughtered many of the Skyemen. It is unknown if this invasion of Ragnvaldr's realm was any way related to the slaying of Ragnall's brother, Áengus mac Somairle, and the latter's three sons, in the following year. What is certain, however, is that these, and other records concerning the Meic Somairle, reveal that the Crovan dynasty was not alone in introducing instability into the Isles. In fact, the elimination of Áengus and his sons appears to have had serious repercussions on not only the Meic Somairle succession, but Ragnvaldr's kingship in the Isles.

There is earlier evidence of amicable relations between Ragnvaldr and William. The latter faced a series of revolts during his reign, with one particular problem being Haraldr Maddaðarson, Earl of Orkney and Caithness (died 1206). At some point in the last half of the twelfth century, Haraldr Maddaðarson put aside his first wife, and married Hvarfl?ð, described by the thirteenth-centuryOrkneyinga saga as the daughter of an Earl of Moray named Máel Coluim. It may well have been through Hvarfl?ð that Haraldr Maddaðarson was drawn into conflict with the Scottish Crown. Whatever the case, a major continuing theme of Haraldr Maddaðarson's career was the constant assertion of Scottish and Norwegian royal authority into is domain, and his remarkable resistance to such interference.

In 1196, Haraldr Maddaðarson appears to have gained control of Moray. Although William was able to reassert authority in the north, and hand Caithness over to Haraldr Eiríksson (died 1197-1198), a more amiable applicant, Haraldr Maddaðarson managed to overcome the latter, and regained control of the earldom.

It may have been at this point where Ragnvaldr entered the fray. According to Orkneyinga saga, once William learned that Haraldr Maddaðarson had taken control of Caithness, Ragnvaldr was tasked to intervene on behalf of the Scottish Crown. Having received the king's message, the saga records that Ragnvaldr gathered an armed host from the Isles, Kintyre, and Ireland, and went forth into Caithness, where he subdued the region. With the coming of winter, the saga records that Ragnvaldr returned to the Isles after having left three stewards in Caithness. When Haraldr Maddaðarson later had one of these stewards murdered, the saga states that William forced him into submission. The fact that Haraldr Maddaðarson only reasserted his authority action after Ragnvaldr's return to the Isles, coupled with the punishing fine that the former former imposed upon the Caithnessmen once regaining control, suggests that Ragnvaldr had enjoyed support in the region.

Ragnvaldr's involvement in Caithness is also noted by the contemporary English chronicler Roger de Hoveden (died 1201-1202). According to Roger's Chronica, after two rounds of negotiations between Haraldr Maddaðarson and William failed, Ragnvaldr intervened and bought Caithness from William. The precise date of Ragnvaldr's venture is uncertain, although it appears to have occurred in about 1200.
Just prior to Ragnvaldr's involvement, Roger records that Haraldr Maddaðarson ventured into the Isles where he reinforced himself with an armed fleet, before returning to Orkney and Caithnes, and defeating Haraldr Eiríksson at Wick. If this part of Roger's account refers to military aid being received from Ragnvaldr's realm, the fact that Ragnvaldr and Haraldr Maddaðarson later became opponents would appear to reveal the fragility of certain of alliances.
On the other hand, if Roger's account refers to the domain of the Meic Somairle, it could be evidence that Haraldr Maddaðarson was able to garner support from Ragnvaldr's rivals.

Although not descended from previous Orcadian earls, Ragnvaldr could perhaps be considered related to these Norwegian magnates by right of his paternal grandfather's marriage to Ingibj?rg, daughter of Páll Hákonarson, Earl of Orkney (died 1137). If this was indeed the case, William's act of using Ragnvaldr in Caithness may have been an example of the king playing one member of the jarlsaetten against another.

The jarlsaetten were people who possessed a claim to an earldom, in accordance with Norse custom, by right of their descent from previous earls. In fact, William made use of the jarlsaetten when he had earlier granted Caithness to Haraldr Eiríksson, a grandson of Ragnvaldr Kali Kolsson, Earl of Orkney (died 1158). On the other hand, the fact that Ragnvaldr possessed no known blood relationship with the earls could conversely be evidence that he was the first Scottish-backed ruler of Caithness without a personal connection to the Orcadian jarlsaetten.

Whatever the case, although it is not impossible that Ragnvaldr ruled as Earl of Caithness for a short
Ragnvaldr's participation in league with the Scottish Crown could have stemmed from his kinship with the Constable of Scotland, Roland fitz Uhtred, Lord of Galloway (died 1200), or perhaps resulted from a shared enmity towards the Meic Somairle.

There is much confusion surrounding two twelfth-century magnates named Máel Coluim. One was Máel Coluim mac Áeda, Earl of Ross (died c. 1168), whilst the other was Máel Coluim mac Alasdair (fl. 1134), an illegitimate son of Alexander I, King of Scotland (died 1124).

The latter Máel Coluim attempted to seize the Scottish throne earlier in the twelfth century, and appears to have been related in marriage to Somairle's family. If Hvarfl?ð's father was this Máel Coluim, it could explain an alliance between Haraldr Maddaðarson and the Meic Somairle.[112]Such an alliance with Ragnvaldr's rivals could also explain the Scottish Crown's use of him against Haraldr Maddaðarson.

From its earliest years, the Crovan dynasty forged alliances with the northern Welsh rulers of the Kingdom of Gwynedd. Some of the earliest evidence of Ragnvaldr's kingship concerns his involvement in northern Wales. During the late twelfth century, the region was wracked by vicious interdynastic warring. In 1190, one of Gruffudd's grandsons, Rhodri ab Owain Gwynedd (died 1195), was ejected from Anglesey apparently by the sons of his own brother, Cynan ab Owain Gwynedd (died 1174).

The thirteenth/fourteenth-century Brenhinedd y Saesson and the thirteenth/fourteenth-century Brut y Tywysogyon reveal that Ragnvaldr militarily supported Rhodri in his successful re-acquisition of Anglesey 3 years later.

Another mediaeval Welsh text, the fourteenth-century O Oes Gwrtheyrn Gwrtheneu, refers to the year 1193 as haf y Gwyddyl (the summer of the Gaels), which appears to
Ragnvaldr and Rhodri were also bound together by a marital alliance, as a papal letter, dated November 1199, indicates that an unnamed daughter of Ragnvaldr was betrothed to Rhodri.
Although the precise date of the marriage is unknown, Ragnvaldr's military support of Rhodri in 1193 was almost certainly related to it. Rhodri died in 1195, and the same papal letter indicates that his widow was arranged to marry his nephew, Llywelyn ap Iorwerth, Prince of Gwynedd (died 1240). The arrangement appears to have taken place in the context of Llywelyn's consolidation in Gwynedd. Like his uncle, Llywelyn appears to have intended to establish an alliance with the Islesmen in order strengthen his position in Wales.
Although the arrangement may well evidence Ragnvaldr's power and influence in the region, Llywelyn clearly extricated himself from the arrangement in order to bind himself in marriage to a much stronger and more influential superpower, the English Crown.
Although certain correspondence with the papacy reveals that the marriage between Llywelyn and Ragnvaldr's daughter had received papal approval in April 1203, another letter shows that the ratification was reversed on a technicality in February 1205. This ruling was clearly one of convenience for Llywelyn, as the latter was by this time married to Joan (died 1237), an illegitimate daughter of John, King of England (died 1216).

This may have been about the time when Ragnvaldr himself first entered into what would be an enduring relationship with the English Crown.
There may be further evidence of Ragnvaldr's Welsh connections. According to several non-contemporary Welsh genealogical tracts, the mother of Llywelyn ap Gruffudd, Prince of Wales (died 1282) was an otherwise unknown daughter of Ragnvaldr named Rhanullt.
If correct, these sources could indicate that Llywelyn's father, Gruffydd ap Llywelyn Fawr (died 1244) married a daughter of Ragnvaldr in about 1220. Contemporary sources, however, show that Llywelyn's mother was Senana, an undoubted wife of Gruffydd.
In yet another Welsh pedigree — one compiled by the herald and poet Lewys Dwnn (died 1616-) — Ragnvaldr is stated have had an otherwise unknown son named Hywel. Although the reliability of such late genealogical sources is suspect, Ragnvaldr's known dealings with leading Welsh dynasts could lend weight to the possibility that he had an otherwise unknown Welsh wife or concubine.

Ragnvaldr was also responsible for the Welsh translation of mediaeval texts dealing with Charlemagne and Roland. There are ten surviving manuscripts, dating no later than the seventeenth century, which preserve the thirteenth-century Cân Rolant, the Welsh version of La chanson de Roland. Along with the Welsh versions of the twelfth-century texts Historia Karoli Magni et Rotholandi and Le Pèlerinage de Charlemagne, Cân Rolant comprises part of the Welsh Charlemagne cycle.
All but 1 of the 10 manuscripts contain a colophon noting that Ragnvaldr was responsible for the translation. The work appears to have taken place at some point after his accession, and possibly following the marriage of his daughter to Rhodri. The catalyst for the translations is uncertain. During the reign of his contemporary, Hákon Hákonarson, King of Norway (died 1263), many Anglo-Norman manuscripts were translated into Old Norse, including those that became the thirteenth-century Karlamagnús saga.
Historia Karoli Magni et Rotholandi and Le Pèlerinage de Charlemagne appear to have been known in Scandinavia by the twelfth century, and it is possible that Ragnvaldr became familiar with them whilst in Norway, leading him to commission a translation of his own. On the other hand, he could have also become familiar with the tales whilst in England. Ragnvaldr's aforesaid familial links with the Welsh, and perhaps Cistercian connections between Mann and Wales, may account for his part in the translations into Welsh. The work itself was seemingly carried out at the Ceredigion monastery of Llanbadarn Fawr, once a centre of Welsh scholarship.

Although Ragnvaldr is completely ignored by the Irish annals, other historical sources indicate that he indeed had Irish connections. For example, Orkneyinga saga notes that, when he lent military support to William 1n Caithness, Ragnvaldr led a large army drawn from Ireland. Also linking Ragnvaldr to Ireland is Henry 3's summons to Ragnvaldr, dated 16 January 1218, commanding him to explain the excesses committed upon the people of our Lord the King, as well in England as in Ireland. Baile suthach síth Emhna also reveals connections with the island. Although the poem undoubtedly exaggerates Ragnvaldr's feats, its claims of devastating raids into Ireland may not be complete fantasy, as evidenced by the aforesaid summons.

The poem also alludes to Ragnvaldr's claim to kingship in Ireland, and appears to evince the prospect of seizing power in Dublin. Ragnvaldr's antecessors were certainly closely associated with the Norse-Gaelic Kingdom of Dublin. However, with the kingdom's collapse at the hands of English adventurers in 1170, and the ongoing entrenchment of the English throughout Ireland itself, the Crovan dynasty found itself surrounded by this threatening, rising new power in the Irish Sea zone. Despite the dynasty's original opposition to the English in Dublin, it did not take long to realign itself with this new power, as exemplified through a marital alliance between Ragnvaldr's sister, Affrica, and one of the most powerful incoming Englishmen, John de Courcy (died c. 1219).
In 1177, Courcy led an invasion of Ulaid (an area roughly encompassing what is today County Antrim and County Down). He reached Down (modern day Downpatrick), drove off Ruaidrí Mac Duinn Sléibe, King of Ulaid (died 1201), consolidated his conquest, and ruled his lands with a certain amount of independence for about a quarter of a century. Although the date of the marriage between Courcy and Affrica is uncertain, the union may well have attributed to his stunning successes in Ireland. The rulers of Ulaid and those of Mann had a bitter past-history between them, and it is possible that Courcy's marital alliance with the Crovan dynasty was the catalyst of his assault upon the Ulaid. In fact, Guðrøðr Óláfsson formalised his marriage to Findguala in 1176-1177, and thereby bound his dynasty with the Meic Lochlainn of Cenél nEógain, another traditional foe of the Ulaid. Courcy would have almost certainly attempted to use such alignments to his advantage, whilst Guðrøðr Óláfsson would have used Courcy's campaigning against the Ulaid as a means of settling old scores.

Courcy's fall from power occurred in a series of conflicts with the English Crown between 1201 and 1204. By 1205 he was forced from Ireland altogether, and his lands were awarded to Hugh de Lacy (died 1242). During Courcy's subsequent revolt within the year, he received military support from Ragnvaldr, his brother-in-law. The Chronicle of Mann specifies that Courcy's massive force was reinforced by Ragnvaldr with one hundred ships, and states that they laid siege to a certain castle of Roth, before being beaten back with the arrival of Walter de Lacy (died 1241).
The expedition is also recorded by the sixteenth-century Annals of Loch Cé, which states that Courcy brought a fleet from the Isles to battle the Lacys. Although the expedition ultimately proved a failure, the source indicates that the surrounding countryside was plundered and destroyed by the invaders. The identity of the castle named by the chronicle is almost certainly Dundrum Castle, which was possibly constructed by Courcy before 1203. The defeat of 1205 marks the downfall of Courcy, who never regained his Irish lands.

Ragnvaldr's involvement in Ireland, and his connection with Courcy, may have led to contact with the English kings John and Henry 3. In fact, Courcy's final downfall may have been somewhat of a relief to Ragnvaldr, since it meant that he was no longer caught between conflicting loyalties he would owe to both the English Crown and brother-in-law.

On 8 February 1205, the year of the aforesaid attack on Dundrum, John took Ragnvaldr under his protection. Exactly a year later, John issued Ragnvaldr safe conduct for fifteen days to come to England for Easter (22 April 1206). A further record dated 28 April reveals that Ragnvaldr rendered homage to John during this Easter sojourn, and states that the latter ordered the Sheriff of Lancaster to assign thirty marcates of land to Ragnvaldr. Accordingly, the Lancashire Pipe Rolls reveal that the sheriff associated twenty librates of land with Ragnvaldr during the year spanning Michaelmas 1205 and Michaelmas 1206. Since the rolls do not name any estate associated with Ragnvaldr, he does not appear to have been assigned any lands, but rather a charge upon the ferm of the county. On 29 April, John ordered his treasurer to pay thirty marks to Ragnvaldr.
About a year later, on 17 June 1207, John ordered the sheriff to assign Ragnvaldr with twenty liberates of land, a payment which is also confirmed by the Lancashire Pipe Rolls.

Ragnvaldr's increasing interaction with the English Crown after Courcy's fall suggests that the English king not only orchestrated Courcy's undoing, but purposely detached Ragnvaldr from the latter. Such an act not only considerably weakened Courcy, but lessened the chance of a Lacy counterstroke against Ragnvaldr that could potentially destabilise the Irish Sea region. In fact, the aforesaid collapse of Ragnvaldr's marital alliance with Llywelyn ap Iorwerth took place at about the same time, and it is possible that this breakup was masterminded by the English as well.

In 1210, the Chronicle of Mann reports that John led five hundred ships to Ireland. Whilst Ragnvaldr and his men were absent from Mann, part of John's forces are recorded to have landed and ravaged it for a fortnight before departing with hostages. There is does not appear to be any other evidence of possibly poor relations between Ragnvaldr and John at this time. Since the men were clearly on friendly terms between 1205 and 1207, John's assault on the island does not appear to connected to Ragnvaldr's earlier campaigning with (the then-disgraced) Courcy. Instead, it is likely that the devastation was related to John's souring relations with the Lacy and the Briouze families. In 1208, William de Briouze (died 1211), with his wife and family, fled from John to Ireland, where they were harboured by the Lacys. When John arrived in Ireland in 1210, the Briouzes fled towards Scotland, and were apprehended in Galloway by Courcy's close associate and Ragnvaldr's kinsman Donnchad mac Gilla Brigte, Earl of Carrick (died 1250).

A link between the flight of the Briouzes and Ragnvaldr appears in the thirteenth-century Histoire des ducs de Normandie et des rois d'Angleterre, which states that, whilst en route to Scotland just before their capture, the Briouzes stayed on Mann for four days. Although it is impossible to know for certain whether Ragnvaldr sanctioned the arrival of the fleeing Briouzes, their close connection with the Lacys, and Ragnvaldr's close connection with Courcy — a man who had been forced from his Irish lands by the Lacys — both strongly suggest that cooperation between Ragnvaldr and Briouze is unlikely. Whatever the case, English depredations on Mann are corroborated by other sources, such as the Annals of Loch Cé, and the continuation of William de Newburgh's (died 1198-) Historia rerum Anglicarum. In his own account of events, John declared that he had learned of the capture of Briouze's wife and children whilst at Carrickfergus, a statement which may hint that the attack on Mann was punitive in nature.

If the attack was indeed a case of retaliation it may not have been due to Ragnvaldr's own involvement with enemies of the English Crown. The fleeing Briouzes were also accompanied by Hugh himself, but unlike them he managed to elude capture, and was temporarily harboured in Scotland by Ailín 2, Earl of Lennox (died 1217). The Lacys' previous connections with Dublin and Ulster suggest that Hugh may have had supporters on Mann. In fact, his stay-over in Ragnvaldr's absence may have been enabled due to the fraternal discord between Ragnvaldr and Óláfr.

Occupation:
In the years between the death of Magnús Óláfsson, King of Norway (died 1103) and the reign of Hákon, Norwegian power in the Isles was negligible due to an ongoing civil war in Norway In the mid twelfth century, however, during his visit to Norway, Ragnvaldr's father appears to have become a vassal of Ingi Haraldsson, King of Norway (died 1161) Certainly the twelfth-century Norman chronicler Robert de Torigni, Abbot of Mont Saint-Michel (died 1186) reported a mid-century meeting between Henry 2, King of England (died 1189), William, and the Bishop of the Isles, where it was stated that the kings of the Isles were obliged to pay the kings of Norway ten marks of gold upon the latter's accession.

Whilst bound to the English Crown in 1210, Ragnvaldr appears to have found himself the target of renewed Norwegian hegemony in the Isles.
Specifically, the Icelandic annals reveal that a military expedition from Norway to the Isles was in preparation in 1209. The following year, the same source notes warfare in the Isles, and reveals that Iona was pillaged. These reports are corroborated by B?glunga s?gur, a thirteenth-century saga-collection that survives in 2 versions. Both versions reveal that a fleet of Norwegians plundered in the Isles, and the shorter version notes how men of the Birkibeinar and the Baglar — 2 competing sides of the Norwegian civil war — decided to recoup their financial losses with a twelve-ship raiding expedition into the Isles.
The longer version states that Ragnwald (styled Konge aff Möen i Syderö) and Gudroder (styled Konge paa Manö) had not paid their taxes due to the Norwegian kings. In consequence, the source records that the Isles were ravaged until the two travelled to Norway and reconciled themselves with Ingi Bárðarson, King of Norway (died 1217), whereupon the two took their lands from Ingi as a lén (or fief).

The aforesaid kings of B?glunga s?gur almost most likely represent Ragnvaldr and his son, Guðrøðr Dond (died 1231). The skattr (or tax) that Ragnvaldr and his son rendered to Ingi appears to be the same tribute that Robert noted in his aforesaid account. The submission of the Islesmen appears to have been undertaken in the context of the strengthening position of the Norwegian Crown following the settlement between the Birkibeinar and Baglar, and the simultaneous weakening of the Crovan dynasty due to internal infighting. The destructive Norse activity in the Isles may have been some sort of officially sanctioned punishment from Norway due to Ragnvaldr's recalcitrance in terms of, not only his Norwegian obligations, but his recent reorientation towards the English Crown. The fact that Ingi turned his attention to the Isles so soon after peace was brokered in Norway may well indicate the importance that he placed on his relations with Ragnvaldr and his contemporaries in the Isles.

Ragnvaldr may have also used his journey as a means to safeguard the kingship against the claims of Óláfr. His presence there may explain his absence from Mann during the aforesaid ravaging of the island by the English. In fact, Ragnvaldr's submission to Ingi could have been contributed to the English attack, as it may have given the English an incentive to devastate Ragnvaldr's lands because he had bound himself to John only a few years previous. Although John had originally installed Hugh as Earl of Ulster, he proceeded to dismantle the lordship after Hugh gave refuge to the Briouzes. The ravaging of Mann, therefore, may have been a further demonstration of English royal power directed at a disloyal vassal. If this was indeed the case, Ragnvaldr's submission to the Norwegian Crown—although apparently undertaken to safeguard his kingdom—clearly resulted in severe repercussions.

Numerous sources reveal that, in the years following the aforesaid ravaging of Mann and plundering of the Isles, Ragnvaldr bound himself closer to the English Crown. Whilst at Lambeth on 16 May 1212, for instance, during what was likely his second visit to England in six years, Ragnvaldr formally swore that he was John's liegeman. Ragnvaldr's visit to England is corroborated by a record, dated 20 May, regarding the English Crown's payment of ten marks for conducting Ragnvaldr home. Further corroboration is provided by the record, dated 16 May, concerning the release of some of Ragnvaldr's men who had been held in custody at Porchester and Dover.

In another record, also dated 16 May, John authorised his seneschals, governors, and bailiffs in Ireland to come to Ragnvaldr's aid in the event that his territory was threatened by Wikini or others, since Ragnvaldr had bound himself to do the same against John's own enemies. The record of Wikini or Vikings in this order may refer to the Norwegian raiders, like those who plundered the Isles in 1210. This particular source reveals that, not only was Ragnvaldr protected by John, but that he was also obligated to defend John's interests in the Irish Sea region.

Yet another transaction dated 16 May, in return for the homage and service that he rendered to the English Crown, Ragnvaldr and his heirs received a grant consisting of one knight's fee of land at Carlingford, and one hundred measures of corn to be paid yearly at Drogheda for the service of a knight. The grant gave Ragnvaldr a valuable foothold in Ireland, and provided his powerful galley-fleet with an additional safe haven. The precise location of the territory granted to Ragnvaldr is unrecorded and unknown. Carlingford had until recently been a power centre of the aforesaid Hugh, and Ragnvaldr's grant may fit into the context of filling the power vacuum following the destruction of the Lacy lordship.

Ragnvaldr's gifts from the English Crown may fit into the context of John attempting to offset interference from the Philip Augustus, King of France (died 1223). At about this time, the French Crown had orchestrated a Franco-Welsh alliance in an attempt to divert the English to deal with a Welsh uprising rather than focus their forces upon the Continent and France in particular. In fact, there is evidence that Norman ships were active off Wales in 1210. Although John had come to terms with Llywelyn ap Iorwerth in 1211, the following year the latter formed a concord with Philip.
By May 1212, John succeeded in gaining the support of several foreign lords, such as the counts of Bar, Boulogne, and Flanders, the dukes of Brabant and Limburg, the Holy Roman Emperor, and Ragnvaldr himself. Despite these overtures, however, the Welsh uprisings of 1211 and 1212, as well as an English revolt in 1212, all succeeded in keeping English forces from invading France.

As a consequence of Ragnvaldr's vassalage to the English Crown, and his role as guardian of the English seaways, it is probable that Islesmen were involved in far fewer predatory actions along the English and Irish coasts. At about the same time, several south-western Scottish magnates received grants in the north of Ireland. These included three of Ragnvaldr's Meic Fergusa kinsmen: Alan fitz Roland, Lord of Galloway (died 1234), Alan's brother Thomas fitz Roland, Earl of Atholl (died 1231), and Donnchad. Such grants appear to have been part of a coordinated campaign of the English and Scottish kings to gain authority over outlying territories where royal influence was limited.

A record dated 3 January 1214 appears to confirm the English Crown's intentions of protecting the Islesmen, as it prohibits certain mariners of Ireland from entering Ragnvaldr's territories at his loss. The English pledges of protection of Ragnvaldr and his Irish holdings suggest that he was under immediate pressure at this period. It is possible, therefore, that the 1211-1212 seaborne devastation of Derry by Thomas fitz Roland, and the unnamed sons of Ragnall—apparently Ruaidrí (died 1247?) and Domnall—was undertaken in support of Ragnvaldr's interests in Ireland.
In fact, Thomas fitz Roland and Ruaidrí ransacked Derry again in 1213-1214, and it is also possible that the raids were conducted in the interests of both the Scottish and English Crowns, and specifically aimed at limiting Irish support of the Meic Uilleim dissidents. If these attacks were indeed directed against political enemies of the Scottish and English Crowns, it is not improbable that Ragnvaldr and his forces were also involved.

John died in October 1216, and was succeeded by his young son, Henry 3. The English summons of Ragnvaldr, dated 16 January 1218, in which he was ordered to amend certain excesses committed upon Henry 3's men in Ireland and England, could be evidence that Islesmen took advantage of the somewhat fractured English realm by plundering the coasts of England and Ireland. If this was indeed the case, there is no further evidence of any such depredations.
Later in May, the English Crown commanded that Ragnvaldr was to be given safe passage to England in order account for the aforesaid misconduct of his men.

Whether Ragnvaldr actually travelled there that year is unknown, although various records reveal that he certainly did so the following year. For example, he was granted safe passage by the English Crown on 24 September 1219. Evidence of Ragnvaldr's activity in England survives in references of homage rendered to Henry 3. One such record shows that, in late September, Ragnvaldr rendered homage to Henry 3, and received the same fief that John had given him.
In another record of his homage the English Crown added the qualification: But if our enemies, or his, shall rebel against us, and him, to the loss of our or his land, then you are to be earnest in your help, for the defence of our land and of his, to our safety and convenience, so long as he shall keep himself faithful towards us.
Therefore, whatever excesses Ragnvaldr's men had committed in the past, the surviving evidence reveals that by 1219 he was again amicably allied to the English king.

In the autumn of 1219, whilst in London at the Temple Church, Ragnvaldr surrendered Mann to the papacy, swore to perform homage for the island, and promised to pay 12 marks sterling in perpetuity as tribute. Ragnvaldr's submission was accepted, on behalf of Pope Honorius 3 (died 1227), by the papal legate to England, Pandulf, Bishop-elect of Norwich (died 1226). Such a submission was not unprecedented at the time. For example, John had surrendered his kingdom to the papacy through Pandulf about six years beforehand, whilst facing not only a major crisis from within his own realm, but an imminent invasion by Louis 8, King of France (died 1226) from without.

The precise impetus behind Ragnvaldr's submission is uncertain, although it may well have been related to the threat of ever-strengthening Norwegian kingship. Certainly Hákon had only acceded to the Norwegian kingship two years previously, and by the early part of his reign the civil warring within his realm began to wane.
In his submission, Ragnvaldr stated that the kingdom was his by hereditary right, and that he held it without any obligation to anyone. This contradicts the aforesaid statement by B?glunga s?gur, which declare that he and his son swore loyalty to Hákon and took his kingdom in fief of the latter.
The submission, therefore, may have been a means by which Ragnvaldr attempted to release himself from Norwegian overlordship. Furthermore, a royal order addressed to Henry 3's administrators in Ireland, dated 4 November 1220, commanded Henry 3's men to render military aid to Ragnvaldr, since the latter had provided evidence that Hákon was plotting to invade his island-kingdom.
Not long after this enlistment of English support, the Annals of Loch Cé and the seventeenth-century Annals of the Four Masters report the death of Diarmait Ua Conchobair at the hands of Thomas fitz Roland in 1221. These sources state that Diarmait was in the process of assembling a fleet in the Isles to reclaim the kingship of Connacht.
There is a possibility, however, that his actions in the Isles were connected to the aforesaid Norwegian threat feared by Ragnvaldr. In fact, Diarmait's kinsman, Áed na nGall Ua Conchobair (died 1274), appears to have attempted the procurement of Hákon's assistance at a later date.

Ragnvaldr's papal submission may have also been linked to his feud with Óláfr. For example, in the last hours of his life, John appealed to Pope Innocent 3 (died 1216) to ensure the succession of his young son, Henry 3.
Although the chronology of Ragnvaldr and Óláfr's feud is not entirely clear, the hostilities which entangled Ragnvaldr's son broke out in the 1220s. Ragnvaldr, therefore, may have intended to secure, not only his own kingship, but also the future succession of his son.
Whatever the case, it is unknown how well Ragnvaldr kept his obligations to the papacy. The limited surviving evidence of communications between Mann and Rome appear to show that his commitments were not taken up by his successors.
Nevertheless, centuries after his death, Ragnvaldr's deal with the papacy was commemorated by a fresco in the Vatican Archives.

Upon Óláfr's return from his pilgrimage, the Chronicle of Mann records that Ragnvaldr had him marry Lauon, the sister of his own wife. Ragnvaldr then granted Lewis and Harris back to Óláfr, where the newly-weds proceeded to live until the arrival of Reginaldus, Bishop of the Isles (died c. 1226). The chronicle claims that the bishop disapproved of the marriage on the grounds that Óláfr had formerly had a concubine who was a cousin of Lauon. A synod was then assembled, after which the marriage is stated to have been nullified.
Although the chronicle alleges that Óláfr's marriage was doomed for being within a prohibited degree of kinship, there is evidence to suggest that the real reason for its demise was the animosity between the half-brothers. For example, Reginaldus and Óláfr appear to have been closely associated, as the chronicle notes that, not only was Reginaldus was a son of Óláfr's sister, but that Óláfr had warmly greeted Reginaldus when the latter arrived on Lewis and Harris.
Furthermore, it was Reginaldus who had instigated the annulment. In fact, after the previous Bishop of the Isles died in 1217, Reginaldus and Nicholas de Meaux, Abbot of Furness (died 1217) had vied for the office of bishop. Whilst Reginaldus appears to have enjoyed the support of Óláfr, Ragnvaldr appears to have supported the bid of Reginaldus' rival, Nicholas.

The precise identity of the half-brothers' shared father-in-law is uncertain. The chronicle describes him as a nobleman from Kintyre, which suggests that he was a member of the Meic Somairle, since sources concerning this kindred link them with Kintyre more than any other region. The father-in-law, therefore, may well have been Ragnvaldr's aforesaid first cousin Ragnall, or Ragnall's son Ruaidrí — both of whom appear to have been styled Lord of Kintyre in contemporary sources — or possibly Ragnall's younger son, Domnall. It is conceivable that the first union was undertaken before 1210,[289] perhaps not long after 1200 considering the age of Guðrøðr Dond, Ragnvaldr's aforesaid son.

The unions themselves appear to have been orchestrated in an effort to patch up relations between the Meic Somairle and the Crovan dynasty, neighbouring kindreds who had bitterly contested the kingship of the Isles for about sixty years.
In fact, it is possible that Ragnvaldr's kingship was formally recognised by Ruaidrí, the apparent leading Meic Somairle dynast since Áengus' death in 1210, who thereby established himself as a leading magnate within a reunified Kingdom of the Isles.
Since the majority of Ruaidrí's territories appear to have been mainland possessions, it is very likely that the Scottish Crown regarded this reunification as a threat to its own claims of overlordship of Argyll. In fact, it is possible that the Scots' aforesaid release of Óláfr in 1214 was intended to cause dynastic discord in the Isles. If that was indeed the case, then the Scottish Crown's machinations had temporarily come to nought because of Óláfr's reconciliation and arraigned marriage.

Once freed from his arranged marriage, the Chronicle of Mann states that Óláfr proceeded to marry Cristina, daughter of Ferchar, Earl of Ross (died c. 1251).
The latter emerges from historical obscurity in 1215; and by the mid 1220s, about the time of the Cristina and Óláfr's marriage, Ferchar was rewarded with the Earldom of Ross for remarkable services to the Scottish Crown.
As for Óláfr, control of the Skye and Lewis and Harris island groups—archipelagos that bordered the expansive territory of the Meic Somairle—could well have made himself a valuable potential ally of the Scottish Crown.
In fact, the collapse of Óláfr's previous Meic Somairle marriage took place at about the time that Ruaidrí was seemingly ejected from Kintyre by the forces of Alexander 2, King of Scotland (died 1249) in 1221–1222. Óláfr's subsequent realignment with Ferchar—Alexander's protégé—not only appears to evince Óláfr's recognition of the shift of power in north-western Scotland,[296] but may also signal Ragnvaldr's loss of support from the Scottish Crown.

If the chronicle is to be believed, Óláfr's separation from Lauon enraged her sister, who surreptitiously tricked her son, Guðrøðr Dond, into attacking Óláfr. Following what he thought were his father's orders, Guðrøðr Dond gathered a force on Skye and proceeded to Lewis and Harris, where the chronicle records that he laid waste to most of the island. Óláfr is said to have only narrowly escaped with a few men, and to have fled to the protection of his father-in-law on the mainland in Ross. Óláfr is stated to have been followed into exile by Páll Bálkason (died 1231), a sheriff on Skye who refused to take up arms against Óláfr.
The chronicle then indicates that the two landed on Skye, and learned where Guðrøðr Dond was stationed, and defeated him in battle. The latter's captured followers were put to death, whilst Guðrøðr Dond himself was blinded and castrated. Although the chronicle maintains that Óláfr was unable to prevent this torture, the Icelandic annals record that Óláfr was indeed responsible for his nephew's plight.

The vicious mutilation and killing of high status kinsmen during power-struggles was not an unknown phenomenon in the peripheral-regions of the British Isles during the High Middle Ages. In fact, in only the century-and-a-half of its existence, at least nine members of the Crovan dynasty perished from mutilation or assassination.
In fact, Guðrøðr Dond's plight may well have been used as a means to reveal that Óláfr intended to wrest his perceived birthright from Ragnvaldr's bloodline. It is unknown why Ragnvaldr had not neutralised Óláfr the same way when he had the chance years before in 1208, although it may have had something to do with international relations. For example, it is possible that his act of showing leniency to Óláfr had garnered Scottish support against the aforesaid threat of Norwegian overlordship.[290] Whatever the case, the neutralisation of Guðrøðr Dond appears to mark a turning point in the struggle between the Óláfr and Ragnvaldr.

Roughly about this point in time, correspondence between Joan, Queen of Scotland (died 1238) and her brother, Henry 3, reveals that the Norwegian Crown was rumoured to have been planning a naval expedition west over sea. Although Joan's letter places this campaign in the context of a threat to English interests in Ireland, it may be more likely that Hákon's attention was focused upon the escalating situation in the Isles.
One possibility is that the queen's correspondence is evidence that Óláfr had appealed to Hákon for supported against Ragnvaldr.

The aforesaid kin-strife largely took place on Skye and Lewis and Harris, islands that were clearly important within the kingdom.
In fact, there is evidence to suggest that the kingdom's northern territories were granted by reigning kings to their heir-apparent. For example, during the eleventh-century reign of the dynasty's founder, Guðrøðr Crovan, the northern portion of his realm may have been governed by his son, L?gmaðr. Ragnvaldr's grant of Lewis and Harris to Óláfr, therefore, may indicate that Óláfr was then regarded as Ragnvaldr's rightful successor.
Furthermore, the fact that Ragnvaldr was residing in the Hebrides when his father died in 1187 may indicate that, despite the chronicle's claims to the contrary, Ragnvaldr was indeed the rightful heir to the kingship. Additionally, since Ragnvaldr's son is recorded on Skye, the possibility exists that he resided there as heir-apparent. This could indicate that portions of the Hebrides were allotted to members of the dynasty who were passed-over for the kingship.
In any event, it is apparent that such territorial fragmentation would have severely weakened the realm.

The ecclesiastical jurisdiction within Ragnvaldr's realm was the far-flung Diocese of the Isles. Like the Kingdom of the Isles itself, the origins of the diocese may well lie with the Uí Ímair imperium.
In the mid twelfth century, during the reign of Ragnvaldr's father, the diocese came to be incorporated into the newly established Norwegian Archdiocese of Niðaróss.
In effect, the political reality of the Diocese of the Isles—its territorial borders and nominal subjection to Norway—appears to have mirrored that of the Kingdom of the Isles.
Before the close of the twelfth century, however, evidence of a new ecclesiastical jurisdiction—the Diocese of Argyll—begins to emerge during ongoing contentions between the Meic Somairle and the Crovan dynasty.

In the early 1190s, the Chronicle of Mann reveals that Cristinus, Bishop of the Isles, an Argyllman who was probably a Meic Somairle candidate, was deposed and replaced by Michael (died 1203), a Manxman who appears to have been backed by Ragnvaldr.
The tenure of Cristinus seems to have spanned at least two decades during a sustained period of Meic Somairle power in the Isles. His downfall, however, came about at the time of the Crovan dynasty's resurgence under the then-recently enthroned Ragnvaldr.

After Michael's death in 1203, a certain Koli is recorded to have been consecrated in 1210. The situation between this span of years is uncertain.
On one hand, it is possible that the see was vacant between these years. On the other hand, Koli could have been elected bishop in 1203, but only consecrated in 1210. Another possibility is that the see was administered from Lismore—the future seat of the Diocese of Argyll—under the ultimate authority of Áengus, the aforementioned Meic Somairle dynast slain in 1210.
There is also a possibility that Koli's consecration was connected to the aforesaid attack on Iona in 1209-1210.
Not only does the Norwegian expedition appear to have compelled Ragnvaldr and his son to submit to the Norwegian Crown in 1210, but it also made landfall in Orkney, and brought back to Norway the joint Orcadian earls and their bishop. The entire undertaking, therefore, may have been designed to reassert Norwegian overlordship over both secular and ecclesiastical authorities in Norwegian satellites overseas.
If correct, the voyage would seem to have been orchestrated by both Ingi and his chief prelate, Þórir Guðmundarson, Archbishop of Niðaróss (died 1214). Although the Meic Somairle controversially refounded Iona at the turn of the century, and further secured its independence from the Diocese of the Isles by placing it under the protection of the papacy, the Norwegian sack of the island may not have been a sanctioned act One possibility is that a visit to the island by the Norwegian delegation disastrously deteriorated into otherwise unplanned violence.

The next bishop after Koli was the aforesaid Reginaldus. Although Reginaldus' aforesaid rival for the episcopate, Nicholas, is recorded to have gained the support of the communities of Furness and Rushen, he does not appear to have ever occupied the see.
In fact, Nicholas appears to have spent much of his time in Rome, since correspondence from the papacy to Walter de Gray, Archbishop of York (died 1255), concerning Nicholas' final resignation, states that the latter had long been exiled from his see because the lord of the land and others were altogether opposed to him.
As early as November 1219, papal correspondence reveals that the pope had urged the leading men of the Isles to accept Nicholas' episcopacy.

Ragnvaldr's remarkably warm relations with the papacy, and his deteriorating relationship with Óláfr, could be evidence that the papal correspondence in support of Nicholas was directed at Óláfr instead of Ragnvaldr. Further indication of Ragnvaldr's support of Nicholas may be his renewal of the rights of Furness Abbey to elect the Bishop of the Isles.
The English Crown's aforesaid warning to Óláfr about harming the monks of Furness could betray some sort of grievance with the community, whilst Ragnvaldr's burial at Furness appears show evidence his own affinity with the community. The controversy over the appointment of bishops, therefore, appears to have been yet another aspect of ongoing kin-strife within the Crovan dynasty. In fact, the final resignation of Nicholas in 1224 corresponds to the realignment of the kingdom between Ragnvaldr and Óláfr, and the whole dispute coincides with the Óláfr's gradual successes against Ragnvaldr.
Whatever the case, Reginaldus' successor was a man named John who apparently died in an accident not long afterwards. The next bishop was Simon (died 1248), a man consecrated in 1226 by the Archbishop of Niðaróss, and whose tenure outlived both Ragnvaldr and Óláfr.

In 1224, the year following the aforesaid defeat of Ragnvaldr's son, the chronicle reveals that Óláfr took hostages from the leading men of the Hebridean portion of the realm, and with a fleet of 32 ships, landed on Mann at Ronaldsway, where he confronted Ragnvaldr directly. It was then agreed that the kingdom would be split between the 2; with Ragnvaldr keeping Mann itself along with the title of king, and Óláfr retaining the Hebridean portion.
With Óláfr's rise at Ragnvaldr expense, the latter turned to Alan, one of Scotland's most powerful magnates.

Alan and Ragnvaldr were certainly closely connected. Both were great-grandsons of Fergus, Lord of Galloway (died 1161);[348]both had received Ulster lands from the English at about the same time; and it is possible that connections between the Isles and Galloway had led to Ragnvaldr's aforesaid involvement with the Scottish Crown in Caithness.
Whatever the case, in a letter from Alan to Henry 3, dated the year of the partitioning between the half-brothers, Alan mentioned that he was preoccupied with his army and fleet, travelling from island to island. This statement may well evince the beginning of the joint military operations, conducted by Alan and Ragnvaldr against Óláfr, assigned by the chronicle to the following year. According to the latter source, however, the campaigning came to nought because the Manx were unwilling to battle against Óláfr and the Hebrideans.

According to the thirteenth-century Hákonar saga Hákonarsonar, 1224 was also the year in which Hákon was visited by Gillikristr, Óttar Snækollsson, and many Islesmen, who presented the king with letters concerning certain needs of their lands.
If these so-called needs refer to the bitter conflict between Ragnvaldr and Óláfr, it is possible that the visiting men were representatives of either man, or perhaps neutral chieftains caught in the middle.
Another factor may have been fears of Scottish aggression, in the aftermath of the aforesaid invasion of Kintyre, that unnerved the Islesmen. Further attempts to quell the infighting by way of the Norwegian Crown may have been undertaken in 1226, when the aforesaid Simon was consecrated in Norway.

A short time later, perhaps in about 1225 or 1226, the chronicle reveals that Ragnvaldr oversaw the marriage of a daughter of his to Alan's young illegitimate son, Thomas (died 1296-). Unfortunately for Ragnvaldr, this marital alliance appears to have cost him the kingship, since the chronicle records that the Manxmen had him removed from power and replaced with Óláfr.
The recorded resentment of the union could indicate that Alan's son was intended to eventually succeed Ragnvaldr, who was perhaps about sixty years-old at the time, and whose grandchildren were still very young.
In fact, it is possible that, in light of Ragnvaldr's advanced age and his son's mutilation, a significant number of the Islesmen regarded Óláfr as the rightful heir. Such a view could well account for the lack of enthusiasm the Manxmen had for Alan and Ragnvaldr's campaign into the Hebrides.
Since Thomas was likely little more than a teenager at the time probably meant that it was obvious to observers that Alan was the one who would hold the real power in the kingdom.
From the perspective of the Scottish Crown, it is conceivable that Alan's ambitions in the Isles were encouraged since the prospect of his son on the throne had the potential to further extend and strengthen Scottish royal authority along the western seaboard, and bring stability to the war-torn region.
As for Alan—a man who faced the probability that Galloway would be partitioned between his legitimate daughters on his eventual death—the marital alliance may have been conducted as a means to ensure a power base for Thomas, whose illegitimacy threatened to exclude him from inheriting his father's domain under the feudal laws of the English and Scottish realms.

At this low point of his career, the deposed Ragnvaldr appears to have gone into exile at Alan's court in Galloway.
In 1228, whilst Óláfr and his chieftains were absent in Hebrides, the chronicle records of an invasion of Mann by Ragnvaldr, Alan, and Thomas fitz Roland. The attack appears to have resulted in the complete devastation of the southern half of the island, since the chronicle declares that it was almost reduced to a desert.
The chronicle's report that Alan installed bailiffs on Mann, with instructions to collect tribute from the island and send it back to Galloway, may reveal the price Ragnvaldr had to pay for Alan's support in the affair.
In fact, Ragnvaldr's role in the takeover is unrecorded. Suffering serious setbacks at the hands of his enemies, Óláfr reached out for English assistance against his half-brother, as evidenced from the aforesaid correspondence dating to the same year, between Henry 3 and Óláfr, in which the latter alluded to aggression dealt from Alan.
Eventually, after Alan vacated Mann for home, Óláfr and his forces reappeared on the island, and routed the remaining Gallovidians; and thus, the chronicle declares, peace was restored to Mann.

In the same year, English records reveal that Henry 3 attempted to broker a peace between the half-brothers, and gave Óláfr safe passage to England. This correspondence may have led to Óláfr's temporary absence from Mann that year. It could also roughly mark the point when Ragnvaldr finally lost English support.
Although the English Crown technically recognised Óláfr's kingship in correspondence sent to him the year before, the aggressive tone directed at him suggests that the preferred dynast may well have Ragnvaldr at that point in time.

In what was likely early January 1229, the chronicle records that Ragnvaldr caught the forces of Óláfr unaware, as Ragnvaldr sailed from Galloway with five ships, and launched a nocturnal raid upon the harbour at St Patrick's Isle, near what is today the town of Peel. During this daring assault, the chronicle records that Ragnvaldr had all of the ships of Óláfr and his chieftains destroyed. Although the chronicle's description of the attack alludes to Gallovidian involvement, as it states that the expedition originated from Galloway, the fact that Ragnvaldr commanded only five ships suggests that this support may have been waning. This does not necessary indicate that Alan abandoned Ragnvaldr's cause, however, as Alan may well have been engaged in campaigning against the ongoing Meic Uilleim insurrection against the Scottish Crown. Even if this was the case, Ragnvaldr may have also considered Alan's involvement a detriment at this stage.

Ragnvaldr followed up on his assault by establishing himself in the southern part of Mann, as the chronicle records that he won over the support of the southerners. Meanwhile, Óláfr is stated to have assembled his forces in the north of Mann, indicating that the island was divided between the two men for much of January and February, before what would be their final confrontation. According to the chronicle, Ragnvaldr and Óláfr led their armies to Tynwald.
The derivation of this place name—from the Old Norse elements þing (assembly) and vallr (field, meadow) —reveals that it was an assembly site, which in turn suggests that negotiations may have been intended.

On 14 February, the festival of St Valentine, the chronicle records that Óláfr's forces launched an attack upon Ragnvaldr at Tynwald, where Ragnvaldr's troops were routed and he himself was slain.
Ragnvaldr's fall is laconically corroborated by the Icelandic annals.
Other sources appear to suggest that his death was due to treachery. The fourteenth-century Chronicle of Lanercost, for example, states that Ragnvaldr fell a victim to the arms of the wicked; whilst the Chronicle of Mann states that, although Óláfr grieved at his half-brother's death, he never exacted vengeance upon his killers.
The chronicle states that the monks of Rushen took Ragnvaldr's body to St Mary's Abbey, Furness, where he was buried in a place that he had chosen beforehand.
A particular sandstone effigy of an armed, mail-clad warrior, found in the north aisle of the abbey, has been associated with Ragnvaldr since the first half of the nineteenth century. Such an association, however, is dubious at best.