Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0865, Møre og Romsdal, Norge; Jarl på Møre og Orknøyene.

Notes:

Occupation:
Ragnvalds far skal ha vært Øystein Glumra, og levde på Harald Hårfagres tid, og ble av ham forlenet med Nordmøre, Romsdal og Sundmøre i 865.
Han var av sine samtidige høyt ansett for sin klokskap og ble kalt - den mektige.
Det var han som klipte Haralds hår, som da ikke var klippet på 10 år.

Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:

... Ragnvald Mørejarl, sønn til Øystein Glumra, var blitt kong Haralds mann da om sommeren. Kong Harald satte ham til høvding over disse to fylkene, Nordmøre og Romsdal, og ga ham rett til hjelp både av stormenn og bønder, likeså skip nok til å verge landet for ufred. Han ble kalt Ragnvald jarl den mektige eller den rådsnare, og de sier at begge navnene var sanne. Kong Harald var i Trondheimen vinteren som fulgte...

Kong Harald la under seg Sunnmøre. Vemund, kong Audbjørns bror, hadde ennå styret i Firdafylke. Dette var langt utpå høsten, og kong Harald og hans menn ble enige om at han ikke skulle seile sør om Stad seinhøstes. Så satte kong Harald Ragnvald jarl over Nordmøre og Sunnmøre og Romsdal, han hadde da mye folk omkring seg. Kong Harald vendte tilbake til Trondheimen.
Samme vinter tok Ragnvald jarl den indre vegen over Eid og derfra sør til Fjordane, han hadde speidere ute etter kong Vemund, og kom så om natta til et sted som heter Naustdal, der var kong Vemund på veitsle. Ragnvald jarl kringsatte huset og brente kongen inne med 90 mann. Etterpå kom Berle-Kåre til Ragnvald jarl med et langskip med fullt mannskap, de seilte begge 2 nord til Møre. Ragnvald jarl tok de skipene som kong Vemund hadde eid, og alt det løsøre han fikk tak på. Berle-Kåre reiste nordover til kong Harald og ble hans mann. Han var en stor berserk...

Kong Harald fikk høre at vikinger herjet over hele Vestlandet, de holdt til vest for havet om vinteren. Han hadde leidang ute hver sommer, og så vel etter på øyer og utskjær, men bare vikingene fikk øye på flåten hans, flyktet de alle sammen og de fleste rett til havs. Men kongen ble lei av det, og så var det en sommer at kong Harald seilte med hæren vest over havet. Han kom først til Hjaltland og drepte alle vikingene der, de som ikke rømte unna.
Så seilte han sør til Orknøyene og rensket helt for vikinger der. Etterpå seilte han helt til Suderøyene og herjet; han drepte mange vikinger, som før hadde hær å rå over; han hadde mang en strid og oftest seier. Så herjet han i Skottland, og hadde kamper der; men da han kom vest til Man, så hadde folk alt hørt der hvordan han hadde herjet rundt om, og så flyktet alle sammen inn til Skottland, og det var helt tomt for folk; alt de kunne flytte av gods var også tatt med, og da kong Harald og hans menn gikk i land, fikk de ikke noe hærfang. Så sier Hornklove:

Herskips-føraren, han som
Hoggstriden vann paa strandi,
inn i bygdi ved sjøen
sende drengir mange.
Fyriaat alt folke
flytt hadde lande
for honom som med herskjold
hadde Skotland gjesta.

Den gang falt Ivar, sønn til Ragnvald Mørejarl, og i vederlag gav kong Harald Ragnvald jarl Orknøyene og Hjaltland da han seilte østover igjen. Ragnvald gav begge landene til sin bror Sigurd, og han ble igjen der vest, da kongen seilte østover. Kongen gav først Sigurd jarledømme. Da kom Torstein Raud, sønn til Olav Kvite og Aud den djuptenkte, til Sigurd og slo seg i lag med ham. De herjet i Skottland og tok Katanes under seg, og Suderland, helt til Ekkjalsbakke. Siguird jarl drepte Melbridge Tann, en skotsk jarl; han bandt hodet hans ved salreima, og tanna som stakk ut av hodet, slo imot tjukkleggen på ham; det kom verk i såret og han døde av det; han er hauglagt på Ekkjalsbakke. Nå rådde Guttorm, sønn hans, for øyene 1 år, men så døde han barnløs. Siden slo vikinger seg ned på øyene, dansker og nordmenn...

Kong Harald var i gjestebud på Møre hos Ragnvald jarl; da hadde han lagt hele landet under seg. Da gikk kongen i bad der. Og nå lot kong Harald håret sitt greie, og Ragnvald jarl skar håret hans; da hadde det ikke vært skåret eller kjemmet på 10 år.
Før kalte de ham Harald Luva, men nå ga Ragnvald jarl ham nytt navn, og kalte ham Harald Hårfagre. Alle som så ham, sa at det var virkelig et sant navn, for han hadde et hår som var både stort og vakkert...

Ragnvald Mørejarl var den kjæreste venn kong Harald hadde, og kongen satte ham høyt. Ragnvald jarl var gift med Hild, datter til Rolv Nevja; deres sønner var Rolv og Tore. Ragnvald jarl hadde noen frillesønner også; en het Haddad; en annen Einar og en tredje Rollaug; de var voksne da de ektefødte brødrene deres var barn ennå. Rolv var en stor viking; han var så svær av vekst at ingen hest kunne bære ham, derfor gikk han til fots overalt. Han ble kalt Gange-Rolv. Han herjet ofte i austerveg.
En sommer han kom østfra til Viken fra vikingtog, hogg han strandhogg der. Kong Harald var i Viken; han ble alvorlig sint, da han fikk høre om dette, for han hadde strengt forbudt å rane innenlands. Kongen lyste på tinget at han gjorde Rolv fredløs i Norge. Da Hild, Rolvs mor, fikk vite dette, drog hun til kongen og bad om fred for Rolv, men kongen var så sint at det nyttet henne ikke å be. Da kvad Hild dette:

Jag ikkje namnen hans Nevjal!
No vil du gjævingen driva
or heimen, den hæve bonde;
kvi er du so hard, du konge?
Vondt for deg vil de vera
slik varg aa bitast med.
Rømer han til skogs, daa røvar
han radt av kongens kyr.

Gange-Rolv seilte siden vest over havet til Suderøyene; derfra seilte han vest til Valland og herjet der, og vant seg et stort jarlerike, som han bygde for en stor del med nordmenn, og det heter Normandi siden. Jarlene i Normandi er kommet av Rolvs ætt. Sønn til Gange-Rolv var Vilhjalm, far til Rikard, far til Rikard den andre, far til Robert Langspade, far til Vilhjalm Bastard, Englands konge. Fra ham er alle Englands-kongene ættet siden...

Ragnvald jarl på Møre fikk vite at hans bror Sigurd var falt, og at det nå satt vikinger der i landet. Da sendte han sønnen Hallad vestover; han fikk jarlsnavn og hadde med seg en stor hær vestover, og da han kom til Orknøyene, slo han seg ned på øyene, men både høst og vinter og vår dreiv vikinger rundt der, rante på nesene og hogg strandhogg. Da ble Hallad lei av å sitte der på øyene, han veltet sg ut av jarledømmet og tok odelsbonderett; siden seilte han hjem til Norge.
Da Ragnvald jarl hørte dette, brukte han seg fælt for det Hallad hadde gjort, sa at hans sønner liknet nok ikke på foreldrene. Da svarte Einar:

Du synes ikke jeg er videre verdt, og jeg har lite kjærlighet å skilles fra. Jeg kan dra vestover til øyene, om du vil gi meg litt hjelp. Jeg skal love deg en ting som du sikkert blir svært glad for, jeg skal aldri komme til Norge mer.

Ragnvald jarl sa at han likte godt at han likte godt det at han aldri ville komme igjen, for jeg har ikke større håp om at dine frender får ære av deg, for alle i morsætta di er trellebårne. Ragnvald jarl gav Einar et langskip og fant mannskap til det for ham. Så seilte Einar vest over havet...

Da kong Harald var 40 år gammel, var mange av sønnene hans voksne karer, de var tidlig modne alle sammen. Da gikk det etter hvert slik at de ble misnøyde med at kongen ikke gav dem noe rike, men satte en jarl i hvert fylke; de mente jarlene var av lavere ætt enn de sjøl var. En vår la de av sted, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, med en stor flokk og kom uventet over Ragnvald Mørejarl, kringsatte huset hans og brente ham inne med 60 mann. Så tok Halvdan 3 langskip, fant mannskap til dem og seilte vest over havet.
Gudrød satte seg fast i de landene som Ragnvald jarl hadde hatt før. Men da kong Harald hørte dette, drog han straks mot Gudrød med en stor hær, og Gudrød så ingen annen utveg enn å gi seg over til kong Harald, og kongen sendte ham øst til Agder. Kong Harald satte Tore, sønn til Ragnvald jarl, over Møre, og giftet ham med Ålov, dattera si, hun som ble kalt Årbot. Tore jarl Teiande fikk da samme riket som hans far Ragnvald hadde hatt.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga, avsnitt 10, 23-24.
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 96.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 278.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 50, 76.

Died:
Ragnvald ble innebrent på sin gård sammen med 60 mann av Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, to av Harald Hårfagres sønner, som ville være jarler over Møre.

Family/Spouse: Hild Rolvsdatter. Hild (daughter of Rolv) was born about 0845; died about 0886. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0892, Møre og Romsdal, Norge; Jarl over Møre etter farens død i 892.

Notes:

Occupation:
Tore tilbød seg ca. 874, som eldste sønn til Ragnvald Mørejarl, å dra til Orknøyene for å bekjempe de brysomme vikingene der. Hans far avslo imidlertid tilbudet, fordi han hadde bestemt at Tore skulle bli hans etterfølger. Den egentlige grunn var vel at Tore dengang enda ikke var voksen. Da Ragnvald i 892 brente inne, satt Harald Hårfagre Tore til jarl over Møre, og ga ham sin datter til ekte. Tore hadde, foruten hele Møre, også Romsdal.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:

30.
Da kong Harald var 40 år gammel, var mange av sønnene hans voksne karer, de var tidlig modne alle sammen. Da gikk det etter hvert slik at de ble misnøyde med at kongen ikke gav dem noe rike, men satte en jarl i hvert fylke; de mente jarlene var av lavere ætt enn de sjøl var. En vår la de av sted, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, med en stor flokk og kom uventet over Ragnvald Mørejarl, kringsatte huset hans og brente ham inne med 60 mann. Så tok Halvdan 3 langskip, fant mannskap til dem og seilte vest over havet.
Gudrød satte seg fast i de landene som Ragnvald jarl hadde hatt før. Men da kong Harald hørte dette, drog han straks mot Gudrød med en stor hær, og Gudrød så ingen annen utveg enn å gi seg over til kong Harald, og kongen sendte ham øst til Agder. Kong Harald satte Tore, sønn til Ragnvald jarl, over Møre, og giftet ham med Ålov, dattera si, hun som ble kalt Årbot. Tore jarl Teiande fikk da samme riket som hans far Ragnvald hadde hatt.

Tore jarl Teiande må være død straks før eller etter Håkon Adelstensfostres tronbestigelse i 935, da han som den mektige mann han var ikke nevnes under Håkons regjering.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga, avsnitt 30.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 535.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 50.

Tore married Ålov Haraldsdatter between 0892 and 0899. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0911, Normandie, Frankrike; Hertug av Normandie (som Robert 1 til 931), også kalt Gange-Rolv (Rollo, Rollon).

Notes:

Occupation:
Normandieslekten etter Rolv var hertuger av Normandie fra 911 til 1204 og senere konger av England. Slekten stammer ifølge Snorre fra Mørejarlene i Norge. Danske forskere mener imidlertid at Rolv var dansk.

Ifølge Snorre dro Rolv ca. 13 år gammel i viking til Østersjøen. Han gjorde deretter strandhugg i Viken i Norge, og ble erklært fredløs av Harald Hårfagre.
Han dro så til Orknøyene og Suderøyene. Han var da i 20-års alderen.

Senere dro han med andre vikinger til utløpet av Seine i Frankrike og herjet i Valland.

Valland er i den gammelnorske og -islandske litteraturen et alminnelig navn på den vestlige del av Frankrike, nemlig Poitou, Bretagne og særlig Normandie.
Benevnelsen kommer av folkenavnet valer, som i Wales, men ble siden brukt om keltere i alminnelighet. Navnet kunne dermed brukes om såvel Wales som om Belgia, Nord-Italia og Nord-Frankrike. Siden nordboerne med tiden kom mest i berøring med sistnevnte land, særlig gjennom erobringen av Normandie, ble det Frankrike som oftest omtaltes som Valland.

Han ble høvding for en flokk vikinger som stormet mot Paris i årene 900-911.

Den franske kannik Dudo skrev hundre år senere Normandies historie etter oppdrag av en normannisk hertug.
I år 911 hadde ryktet om at en veldig vikingflåte igjen hadde landet ved Seines munning spredt skrekk og forferdelse blant frankerne. Dudo gir oss et dramatisk og meget anskuelig bilde av den ånd som i det øyeblikket beskjelte henholdsvis nordboer og frankere. Den frankiske storvasallen som rådde over landet rundt Seine, kalte nok sammen sine tropper, men foretrakk likevel å forsøke seg med forhandlinger.
Han henvendte seg til den berømte krigeren Hastings, som selv en gang hadde vært en veldig viking, men nå hadde gått i den franske kongens tjeneste, og ba ham snakke pent med sine tidligere landsmenn. Nokså motstrebende påtok Hasting seg dette tillitsvervet, for han visste at vikingene ikke likte at han hadde gitt seg inn under en fremmed hersker.
Sammen med to frankiske riddere som kunne dansk, gikk han imidlertid ned til elvebredden, og der utspant det seg nå en samtale, som må kunne kalles klassisk i sitt slag.

Først ropte de tre mennene på frankernes side over elven:
Vi er riddere som er utsendt av frankernes konge og krever at Dere sier oss hvem Dere er, hvor Dere kommer fra og hva Dere ønsker.

Svaret lød:
Vi er dansker, kommer fra Danmark, og vi vil erobre Frankerriket. Hva heter Eders herre?
Ingen, lød svaret, for vi er alle like.

Da spurte Hasting:
Har Deres noen gang hørt tale om Hasting, som var Eders landsmann og seilte hit med mange krigere?

Ja, den mannen begynte godt, men sluttet dårlig, lød svaret.

Hasting fortsatte:
Vil Dere underkaste Dere Karl, frankernes konge, gå i hans tjeneste og få rike len av ham?

Men de svarte:
Vi vil aldri underkaste oss noen. Vi liker best den lønnen vi selv skaffer oss med våre våpen og bragder.
Hva vil Dere da gjøre?

Svaret ble:
Skynd Dere snarest mulig bort herfra! Vi liker ikke alt dette pratet; og vi vil heller ikke fortelle Dere hva vi har i sinne.

Der er, som den danske middelalderhistoriker Steenstrup bemerker, noe så ekte nordisk i denne scenen med de skarpe, rammende replikkene som krysser hverandre over Seine at den må være tatt direkte ut av den normanniske tradisjon som Dudo bygget sitt historiske verk på. Hadde dialogen flytt fra Dudos egen penn, hadde vi ganske sikkert fått en lang harang i mer klassisk toneart, men den historiske tonen her sikkert er helt ekte.

I 911, ved traktaten i St.Clair-sur-Epte, tilbød Karl den Enfoldige Rolv og hans menn landet omkring Seine ned til havet og ga Rolv sin datter Gisela til hustru.

Rolv ble nå hertug av Normandie som Karls vasall og lot seg døpe. Han fikk navnet Robert 1, og han ble en mektig mann der.

Ifølge Snorre skal Rolv ha vært så kjempestor at ingen hest orket å bære ham og derfor ble han kalt Gange-Rolv. Franske kilder kjenner imidlertid ikke dette navnet og minnes ham tvert imot som rytter, så dette er tvilsomt.

Det fortelles også om ham at da han skulle hylle sin lensherre, nektet han å bøye seg for den vanlige skikken å kysse kongens fot. Til slutt gikk han imidlertid med på at en av mennene i hans følge skulle utføre seremonien for ham. Men han var også for stolt til å bøye seg ned. Isteden løftet han Karl den Enfoldige's fot opp til munnen, med den følge at Hans Majestet ramlet baklengs.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:

24.
Ragnvald Mørejarl var den kjæreste venn kong Harald hadde, og kongen satte ham høyt. Ragnvald jarl var gift med Hild, datter til Rolv Nevja (Nese); deres sønner var Rolv og Tore. Ragnvald jarl hadde noen frillesønner også; én het Hallad; en annen Einar og en tredje Rollaug; de var voksne da de ektefødte brødrene deres var barn ennå. Rolv var en stor viking; Han var så svær av vekst at ingen hest kunne bære ham, derfor gikk han til fots overalt. Han ble kalt Gange-Rolv. Han herjet ofte i Austerveg. En sommer han kom østfra til Viken fra vikingtog, hogg han strandhogg der. Kong Harald var i Viken; han ble alvorlig sint, da han fikk høre om dette, for han hadde strengt forbudt å rane innenlands. Kongen lyste på tinget at han gjorde Rolv fredløs i Norge. Da Hild, Rolvs mor, fikk vite dette, dro hun til kongen på ba om fred for Rolv, men kongen var så sint at det nyttet henne ikke å be. ...Gange-Rolv seilte siden vest over havet til Suderøyene; derfra seilte han vest til Valland (Frankrike) og herjet der, og vant seg et stort jarlerike, som han bygde for en stor del med nordmenn, og det heter Normandi siden. Jarlene i Normandi er kommet av Rolvs ætt. Sønn til Gange-Rolv var Viljalm, far til Rikard, far til Rikard den andre, far til Robert Langspade, far til Viljalm Bastard, Englands konge. Fra ham er alle Englandskongene ættet siden.

Rolv var gift 1.gang i 886 med Popa og 2.gang i 911 med Gisela av Frankrike.

Rolv bodde i Rouen, hvor han døde i 931.

Kilder:
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 353-356.
Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga, avsnitt 24.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen. Leipzig 1935.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 277.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 14, 76.

Rolv married Poppa av Bayeux about 0886. Poppa (daughter of Berenger av Bayeux and NN Pipinsdatter av Vermandois) was born about 0872 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Rolv married Gisela av Frankrike about 0911. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Sigurd Håkonsen. Sigurd (son of Håkon Grjotgardsen) was born about 0890; died about 0962 in Stjørdal, Nord-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Picquigny, Frankrike?

William married Sprota (Sprote) av Burgund before 0933. Sprota (daughter of Herbert av Vermandois, "Herbert 1" and Bertha av Morvais) was born about 0880 in Bretagne, Frankrike; died about 0936 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

William married Luitgard av Vermandois before 0942. Luitgard (daughter of Herbert av Vermandois, "Herbert 2" and Luitgard (Liegard) av Paris) was born between 0915 and 0920 in Vermandois, Normandie, Frankrike; died on 09 Feb 0978. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Bayeux.

Gerlaug married William av Poitiers og Auvergne, "William 1" about 0945. William (son of Ebles Mancer av Aquataine and Aelgifu av Wessex) was born after 0930 in Frankrike; died on 03 Apr 0963 in Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0995, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl, og en stund Norges mektigste mann - del 1.
• Occupation: Bef 0995, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl, og en stund Norges mektigste mann - del 2.
• Occupation: Bef 0995, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl, og en stund Norges mektigste mann - del 3.
• Occupation: Bef 0995, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl, og en stund Norges mektigste mann - del 4.

Notes:

Occupation:
Håkon Ladejarl - den Mektige - var konge av Norge 974 - 994.

Eirikssønnene hadde greid å brenne inne sin verste motstander, Sigurd jarl på Lade, i 962. Men dermed vant de ikke nettopp trøndernes hjerter, og Sigurds sønn, Håkon, var mann for å ta opp kampen. Gjennom en årrekke greide han å holde Eirikssønnene stangen, riktignok slik at han fra tid til annen måtte flykte utenlands. Han kom imidlertid alltid igjen, og bare tidvis lyktes det for brødrene å sette seg fast i Trondheimen.

Sannsynligvis var det i en slik periode, da Håkon var drevet på defensiven, at Harald Gråfell greide å sikre seg herredømmet over Viken og ta livet av de 2 småkongene som regjerte der.
Harald Blåtann hadde opprinnelig støttet Eirikssønnene, men nå begynte de å bli for sterke til at han riktig likte det. Han begynte å låne øre til Håkon, som foreslo å lokke Harald Gråfell til Danmark og felle ham i et bakhold. Det ble også gjort.
Harald Gråfell falt for overmakten på Hals ved Limfjorden ca. 965, og de gjenlevende brødrene hans evnet ikke å holde seg i Norge, de måtte rømme landet.

Håkon kunne dra hjem til Norge i triumf. Han fikk hele det nordenfjeldske i len av Harald Blåtann, men i realiteten var det han som nå ble kyst-Norgeshersker.
Meget snart nektet han å anerkjenne Blåtann som Norges overherre.
Vi vet at Harald Blåtann gjorde et innfall i Tyskland da nyheten kom om at keiser Otto den store var død. Men den nye keiseren rustet seg til en straffeekspedisjon, og Håkon jarl kom Harald til hjelp for å forsvare Danevirke, vollen tvers over Sønderjylland. Dette var omkring 973-974, og kan ikke ha vært lenge etter drapet på Gråfell'en. De nordiske høvdingene led nederlag, og det kan ha vært nettopp dette nederlaget som fikk jarlen til å se sin sjanse og si seg fri fra Haralds overherredømme.
Han betalte aldri senere noen skatt eller ytet Harald noen form for hjelp.

I sitt store hyllingskvad, Vellekla, feiret Einar Skålaglamm Håkon jarl som den store fornyer av fedrenes religion. Eirikssønnene hadde ødet helligdommene, men Håkon gjorde snart alle Tors og gudenes herjede hovsland til sanne helligdommer for folket. Og nå vender de nådige guder seg til blotene, nå er jorden fruktbar som før; den gavmilde mann lar krigerne igjen glade befolke godenes hellige steder.
Det er som om skalden, og andre med ham, har opplevd noe som både har skremt og rystet dem. Ikke bare har hovene blitt vanhelliget, men folk har vendt seg fra dem, de er blitt likegyldige med de gamle guder. Det var en tid da det ikke var selvsagt at krigerne flokket seg i helligdommene. Eirkssønnenes helligdomsran var ikke hvilke som helst overgrep; de truet selve den religiøse orden. Men nå kan en endelig puste ut, jarlen har brakt alt i den rette skikk. En får tydelig inntrykk av at Håkon jarls religionsfornyelse har vært en bevisst reaksjon, og har vært følt slik. Det var en tid da mange fant gode grunner til å bli likegyldige med den gamle religion, var det mon ikke også allerede noen som fant veien til den nye?

Håkon jarl sverget til den hedenske tro, og styrte hensynsløst, og var derfor dårlig likt.
Bøndene støttet dermed Olav Tryggvasson i oppstand mot Håkon, som måtte rømme.

Håkon ble myrdet i februar 995 av sin trell, Kark.

Fra Snorre: Håkon den godes saga:

Da Håkon (den gode) var konge i Norge, var det god fred for bønder og kjøpmenn, ingen mann skadde en annen hverken på liv eller eiendom; det var gode år både på sjø og på land. Kong Håkon var en usedvanlig blid mann, veltalende og omgjengelig, han var svært klok og tok seg mye av lovgivningen. Han satte Gulatingsloven i samråd med Torleiv Spake, og han satte Frostatingsloven i samråd med Sigurd jarl og andre av de klokeste blandt trønderne. Heidsævesloven hadde alt Halvdan Svarte satt, som før skrevet.
Kong Håkon var i julegjestebud i Trondheimen, Sigurd jarl hadde stelt det til for ham på Lade. Første julenatten fødte konen til jarlen, Bergljot, en gutt. Dagen etter øste kong Håkon vann over gutten og ga ham navnet sitt; og den gutten vokste opp og ble siden en gjev og mektig mann. Sigurd jarl var kong Håkons kjæreste venn.

Fra Snorre: Eirikssønnenes saga:

...Bror til Sigurd jarl het Grjotgard, han var mye yngre og hadde mindre å si ; han hadde heller ikke noe verdighetsnavn, men han holt da et følge og var på vikingferd om sommeren og skaffet seg rikdom.
Kong Harald sendte noen menn inn i Trondheimen til Sigurd jarl med gaver og vennlige ord, han sa at kong Harald (Gråfell) ville gjerne komme i samme vennskap med Sigurd jarl som jarlen før hadde hatt med kong Håkon. Med denne ordsendingen fulgte det også at jarlen skulle komme til kong Harald, og dette vennskapet skulle de da binde fullt og fast.

Sigurd jarl tok godt imot sendemennene og kongens vennskap; han sa han kunne ikke komme til kongen for han hadde så mye å gjøre, men han sendte kongen vennegaver og gode, vennlige ord for hans vennskap. Sendemennene drog bort. De kom nå til Grjotgard og hadde samme ærend til ham, kong Haralds vennskap og spørsmål om han vil komme til ham, og gode gaver attpå. Og da sendemennene drog hjem, hadde Grjotgard lovt å komme.

På avtalt dag kommer nå Grjotgard til kong Harald og Gunnhild. Der ble han mottatt med stor glede ; han ble opptatt som en kjær venn, de tok Grjotgard til samtaler i enerom, og han fikk vite mange hemmelige saker. Til sist tok de til å tale om Sigurd jarl, og fortalte det de var blitt enige om før. De snakket for Grjotgard om hvordan jarlen hadde gjort ham til en liten mann. Men om han ville være med å hjelpe dem i denne saken, sa kongen at Grjotgard skulle bli hans jarl, og få hele det riket som Sigurd jarl hadde hatt. Dette gjorde de så en hemmelig avtale om, Grjotgard skulle holde utkik med når det var best å gå mot Sigurd jarl, og så skulle han sende bud til kong Harald. Etter disse avtalene drog Grjotgard hjem og fikk gode gaver av kongen.

Om høsten drog Sigurd jarl inn i Stjørdalen og var på veitsler der. Derfra tok han ut til Oglo og ville ta veitsler der. Jarlen hadde alltid hatt mange folk om seg, så lenge han var lite trygg på kongene. Men ettersom det nå hadde gått vennskapsord mellom ham og kong Harald, så hadde han ikke noen stor flokk med seg denne gangen.

Grjotgard varslet nå kong Harald, sa at det ville ikke bli lettere å gå mot jarlen en annen gang. Og straks samme natta drog kongene Harald og Erling inn etter Trondheimen, de hadde 4 skip og mye folk; de seilte om natta, det var stjernelyst. Så kom Grjotgard og møtte dem.
Seint på natta kom de til Oglo, hvor Sigurd jarl var på veitsle. De tente ild på huset og brente jarlen inne med hele hans følge. Tidlig samme morgen drog de bort ut etter fjorden og så sør til Møre, og der ble de en lang stund...

Fra Snorre: Håkon jarls saga:

1.
Håkon, sønn til Sigurd jarl, var inne i Trondheimen da han fikk høre om det som hadde hendt. Det samlet seg straks en stor hær fra hele Trondheimen, hvert skip som var hærført, ble satt på vannet. Da denne hæren var kommet sammen, tok de Håkon, Sigurd jarls sønn, til jarl og høvding over flåten. Så styrte de ut gjennom Trondheimen med hele flåten. Da Gunnhildssønnene fikk høre dette, tok de av sted sør til Romsdal og Sunnmøre. De 2 hærene lå nå og holdt utkikk etter hverandre.
Sigurd jarl ble drept 2 år etter at kong Håkon (den gode) var falt. Øyvind Skaldespille sier i Håløygjatal:

Og Sigurd
som skjenket ravnen,
Odins svane,
blodig øl,
mistet livet;
landets herre
ødela ham
ved Oglo.

Gullets øder,
den uredde,
livet lot
i luende ild,
da landkongene
brøt sitt løfte,
sveik i trygd
Tys ætling.

Med hjelp av frendene sine holdt Håkon jarl Trondheimen i 3 år, slik at Gunnhildssønnene ikke fikk noen inntekter i Trondheimen. Han hadde strid noen ganger med Gunnhildssønnene, og de drepte mange menn for hverandre. Dette taler Einar Skålaglam om i Vellekla, som han laget om Håkon jarl:

Fram gjennom uvær førte
han den breie flåten,
det spydvær Gondul reiste.
han spilte ikke tida.
Han bar skjold til striden,
heiste Hedins kampseil,
kongers lyst til kappleik
kunne slik han stille.

Neppe noen nekter
nok av piler suste.
I valkyrjens uvær
tørstet ikke ravnen.
Når han skaket skjoldet
skvatt det piler fra det,
fredløse menns fiende
frelste modig livet.

Mang en kamp ble kjempet
førenn krigeren sørpå
vant seg land og rike.
Rådende guder hjalp ham.

Einar taler også om hvordan Håkon tok hevn for faren:

Her jeg nevner hevnen
høvdingen tok for faren,
larmende drog han sverdet;
denne dåd må prises.

Våpen dreiv som skurer,
skylte over hæren,
kampglad økte jarlen
kraftig Odins følge.
Iskald sverdstorm reiste
han som sjøhester temte,
Odins uvær livet
ofte tok av bønder

Etterpå gikk begges venner imellom og bad dem forlike seg, for bøndene ble lei av hærferd og ufred innenlands. Stormennene fikk da laget det så at det ble sluttet forlik mellom dem. Håkon jarl skulle ha samme rike i Trondheimen som hans far, Sigurd jarl, hadde hatt, og kongene skulle ha det riket som kong Håkon hadde hatt før dem, og dette ble da trygt bundet med løfter. Nå ble det slik kjærlighet mellom Håkon jarl og Gunnhild; men ofte prøvde de å lure hverandre og se hvem var listigst. Slik gikk det 3 år til, og Håkon satt rolig i riket sitt.

2.
Kong Harald (Eiriksson) var mest i Hordaland og Rogaland, og slik var det med flere av brødrene. De var ofte i Hardanger.
Det var en sommer at det kom et havskip fra Island, det var islendinger som eide det. Det var lastet med skinnfeller og de seilte inn i Hardanger med skipet, for de fikk høre at der var det samlet flest folk. Men da folk kom for å handle med dem, var det ingen som ville kjøpe skinnfellene. Da gikk skipperen til kong Harald, for han kjente ham og hadde talt med ham før; han fortalte ham om vanskelighetene. Kongen sa han skulle komme til dem, og han kom.

Kong Harald var en snill mann og glad i moro. Han kom dit med et skip med fullt mannskap. Han så på varene deres og sa til skipperen:

Vil du gi meg en av gråfellene?

Ja gjerne, sa skipperen, og flere også om så var.

Så tok kongen en fell og hengte på seg som kappe, og gikk ned til skipet igjen. Og før de rodde bort, hadde hver eneste av mennene hans kjøpt en fell. Noen få dager seinere kom det så mange folk der som ville kjøpe seg fell, at ikke halvparten av de som ville ha, fikk noen. Siden ble han kalt Harald Gråfell.

3.
En vinter reiste Håkon jarl til Opplanda i et gjestebud; der lå han med ei kvinne; hun var av lav ætt. Men da det var gått ei tid, så var kvinna med barn, og da barnet ble født, var det en gutt; de øste vann over ham og kalte ham Eirik. Mora tok gutten med til Håkon jarl, og sa han var faren.
Jarlen lot gutten vokse opp hos en mann som het Torleiv Spake; han bodde i Meldal. Det var en mektig og rik mann, som var jarlens gode venn. Eirik så snart ut til å bli en kjekk kar, han var riktig vakker å se til, og var tidlig stor og sterk. Jarlen brydde seg lite om ham. Håkon jarl var også vakrere å se til enn folk flest, han var ikke høy, men svært sterk og god i idretter, klok og en stor hærmann.

4.
Det var en høst Håkon jarl drog til Opplanda. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Tryggve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enerom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver drog hjem til sitt rike.

Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene. De talte ofte om dette med hverandre.

Da våren kom, lyste kong Harald (Gråfell) og bror hans, kong Gudrød, at de ville dra på vikingferd om sommeren, slik de var vant til, enten vest over havet eller i austerveg. De samlet folk, satte skipene på sjøen og gjorde seg i stand. Da de nå drakk utferdsølet, var det svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken; til slutt ble det mannjamning, og det var kongene sjøl de talte om.

En mann sa at kong Harald var den fremste av brødrene i alle ting. Dette ble Gudrød svært sint for, han sa at han skulle ikke stå tilbake for Harald i noen ting, og det var han ferdig til å vise. Snart ble de så sinte begge 2 at de bød hverandre kamp og løp til våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre fulle, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip. Men det var ikke tale om at de kunne reise i følge alle sammen.

Gudrød seilte østover langs kysten, og Harald styrte rett til havs; han sa han ville seile vest over havet, men da han kom utenfor øyene, styrte han østover havleia langs landet.

Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Tryggve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i austerveg begge 2 og herje om sommeren.
Kong Tryggve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Tryggve kom da til ham med bare ei skute. De møttes øst for Sotenes ved Veggir. Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Tryggve og 12 mann. Han ligger der det nå heter Tryggvarøyr.

5.
Kong Harald seilte mest utaskjærs. Han styrte inn i Viken og kom til Tønsberg om natta. Der fikk han høre at kong Gudrød var på veitsle oppe i landet der like ved. Kong Harald og hans menn drog dit opp, de kom dit om natta og kringsatte husene for dem. Kong Gudrød og hans menn gikk ut, det ble en kort strid til kong Gudrød falt og mange mann med ham. Så drog kong Harald hjem og møtte kong Gudrød, bror sin. Nå la de under seg hele Viken.

6.
Kong Gudrød Bjørnson hadde tatt seg ei bra kone av god ætt slik som høvelig var. De hadde en sønn som het Harald, han ble sendt til oppfostring i Grenland hos Roe den kvite, en lendmann. Sønn til Roe var Rane den vidfarne; han og Harald var jamngamle på lag, og fosterbrødre.

Etter at faren Gudrød var falt, rømte Harald, som ble kalt Grenske, først til Opplanda; fosterbroren Rane og noen få mann ble med ham. Der bodde han en stund hos frendene sine.
Eirikssønnene var stadig ute etter de menn som hadde noe utestående med dem, og især etter slike som de kunne tenke seg ville reise seg mot dem. Frendene og vennene til Harald rådde ham derfor til at han skulle reise ut av landet. Derfor drog Harald Grenske øst til Svitjod og så til å komme om bord på et skip og få følge med noen som skulle på hærferd og skaffe seg rikdom. Harald var dugelig som få.

Det var en mann i Svitjod som het Toste, han var en av de mektigste og beste menn der i landet av dem som ikke hadde høvdingnavn. Han var en stor hærmann og var på hærferd i lange tider, de kalte ham Skoglar-Toste.
Harald Grenske slo seg i lag med ham og ble med Toste på vikingferd om sommeren. Alle syntes godt om Harald. Vinteren etter var Harald hos Toste.

Datter til Toste het Sigrid, hun var ung og vakker og ikke lite stor på det. Siden ble hun gift med sveakongen Eirik den seiersæle; deres sønn var Olav Svenske, som ble konge i Svitjod siden. Eirik døde sottedøden i Uppsala 10 år etter ar Styrbjørn var falt.

7.
Gunnhildssønnene bød ut en stor hær i Viken, så seilte de nordover langs kysten og fikk med seg folk og skip fra hvert fylke. De sa rett ut at de ville seile nord til Trondheimen med denne hæren, mot Håkon jarl.
Dette fikk jarlen greie på, han samlet sammen en hær og fikk seg skip. Men da han fikk høre hvor stor hær Gunnhildssønnene hadde, så seilte han med hæren sin sør til Møre, han herjet overalt der han kom og drepte en mengde mennesker. Så sendte han trønderhæren og alle bøndene hjem igjen, sjøl gikk han med hærskjold over begge Mørene og Romsdal og holdt speidere etter Gunnhildssønnenes hær helt til sør for Stad.

Da han hørte de var kommet i Fjordane og lå og ventet på bør for å seile nord forbi Stad, så seilte Håkon jarl sørover forbi Stad så langt ute at de ikke kunne se seilene hans fra land. Nå lot han det gå havleia østover langs landet og kom fram til Danmark, derfra seilte han i austerveg og herjet der om sommeren.

Gunnhildssønnene seilte med flåten nord til Trondheimen og ble der nokså lenge; de tok inn alle skatter og skylder. Da det lei på sommeren, slo Sigurd Sleva og Gudrød seg ned der, men Harald og de andre brødrene drog øst i landet og tok med seg den leidangshæren som hadde vært med om sommeren.

8.
Om høsten drog Håkon jarl til Helsingland og satte opp skipene sine der. Så tok han landvegen gjennom Helsingland og Jemtland og østfra over Kjølen og kom ned i Trondheimen. Straks gikk folk over til ham, og han fikk seg skip.
Da Gunnhildssønnene hørte det, gikk de om bord i skipene sine og seilte ut etter fjorden. Håkon jarl drog ut til Lade og var der om vinteren, men Gunnhildssønnene satt på Møre, og de dreiv og overfalt og drepte folk for hverandre.
Håkon jarl holdt fast på riket sitt i Trondheimen og var der som oftest om vinteren, men om sommeren drog han av og til øst i Helsingland, og der tok han skipene sine og seilte i austerveg, og herjet der om sommeren, men stundom ble han i Trondheimen også og hadde hæren ute, og da kunne ikke Gunnhildssønnene greie seg nord for Stad.

9.
En sommer drog Harald Gråfell nord til Bjarmeland med hæren og herjet der; han hadde en stor strid med bjarmene på elvebakken ved Dvina. Der vant kong Harald seier og drepte en mengde folk, han herjet rundt omkring i landet der, og tok svære rikdommer. Det taler Glum Geirason om:

I øst farget kongers
overmann sverdet blodrødt;
nord for byen som brente,
bjarmene så jeg renne.

Mennenes forliker
medbør fikk i striden
øst på Dvinas bredder.
Ord står av unge høvding!

Sigurd Sleva kom til Klypp herses gard. Klypp var sønn til Tord, sønn til Horda-Kåre, han var en mektig og ættstor mann. Klypp var ikke hjemme da; men Ålov, kona hans, tok godt imot kongen, det var et godt gjestebud og mye å drikke.

Ålov, som var gift med Klypp herse, var datter til Asbjørn og søster til Jernskjegge nord fra Ørlandet. Bror til Asbjørn var Reidar, far til Styrkår, far til Eindride, far til Einar Tambarskjelve.

Kongen gikk til Ålovs seng om natta og lå der mot hennes vilje. Etterpå reiste kongen sin veg.

Høsten etter drog kong Harald og Sigurd, bror hans, opp til Voss og lyste til ting med bøndene der. Men på tinget gikk bøndene mot dem og ville drepe dem; de kom seg unna, og så drog de bort. Kong Harald reiste til Hardanger og kong Sigurd til Ålrekstad.

Da Klypp herse hørte dette, samlet de seg, han og frendene, og gikk mot kongen. Det var Vemund Volurbrjot som var høvding på denne ferden. Da de kom til garden, gikk de på kongen, Klypp stakk sverdet igjennom ham, og det ble hans bane; men Erling Gamle drepte Klypp i samme stund.

10.
Kong Harald Gråfell og broren, kong Gudrød, fikk sammen en stor hær østfra landet, og med denne hæren styrte de nord til Trondheimen. Men da Håkon jarl fikk høre det, samlet han hær om seg og seilte sør til Møre og herjet. Der var farbroren Grjotgard da, han skulle holde landvern for Gunnhildssønnene. Han bød ut en hær, slik som kongene hadde sendt bud at han skulle. Håkon jarl styrte rett imot ham og la til strid. Der falt Grjotgard og foruten ham 2 jarler og mange andre menn. Det taler Einar Skålaglam om:

Jarlen slo med hjelmhagl
fiender i hjel. Kvadet
vokser voldsomt for meg,
et vell av Odinsmjøden.

Den gang i våpenskuren
stupte, ramt av sverdlyn,
tre sønner av jarler.
Glans ståt av folkets hjelper.

Etterpå seilte Håkon jarl ut til havs og så utaskjærs sørover langs landet. Han kom fram sør i Danmark, og drog til Harald Gormsson, danekongen; der ble han godt mottatt, og ble der vinteren over.

Der hos danekongen var det også en mann som het Harald, han var sønn til Knut Gormsson og brorsønn til kong Harald. Han var kommet hjem fra vikingferd, hadde vært ute og herjet lenge og fått seg svære rikdommer; de kalte ham Gull-Harald. Han mente han hadde god rett til å bli konge i Danmark.

11.
Kong Harald og brødrene hans seilte flåten nord til Trondheimen, og der møtte de ingen motstand. De tok inn skatter og skylder og alle kongsinntekter og lot bøndene greie ut store bøter; for da hadde kongene fått lite penger fra Trondheimen i lange tider, ettersom Håkon jarl hadde sittet der med en svær mengde folk og ligget i ufred med kongene.

Om høsten drog kong Harald sørover i landet med det meste av hæren som hørte til der, og kong Erling ble igjen med sitt følge. Da kom han fram med enda flere krav til bøndene og brukte hard rett mot dem. Bøndene knurret svært, de ville ikke finne seg i slike tap.

Utpå vinteren samlet bøndene seg, det ble en stor hær, og så drog de dit hvor kong Erling var på veitsle og kjempet med ham. Der falt kong Erling, og en stor flokk falt sammen med ham.

Da Gunnhildssønnene rådde i Norge, var det harde uår, og det ble verre og verre dess lenger de hadde styring over landet. Bøndene gav kongene skylden for det, og sa at de var pengegriske, og at de brukte hard rett mot bøndene. Til slutt var det slik at det skortet på korn og fisk mest alle steder i landet.
I Hålogaland var sulten og nøden størst; der vokste det nesten ikke korn, og det lå snø over alle jordene midtsommers, og all buskapen stod inne til midtsommers. Øyvind Skaldespille kvad slik, han kom ut engang i så fælt et snødrev:

Midtsommers skjuler snøen
jorda, Odins hustru.
Lik finnlappen må vi fòre
geita med kvist på fjøset.

Øyvind hadde laget ei dråpa om alle islendinger; de lønte ham på den måten at hver bonde gav en skattpenge, den skulle være verd 3 penger i veid sølv og være hvit i bruddet. Da sølvet kom fram på Alltinget, ble de enige om at de skulle få en smed til å rense sølvet, og siden lage ei kappespenne av det. Da smeden hadde fått sin lønn, veide spenna ennå 50 mark. Denne sendte de til Øyvind, men Øyvind lot spenna hogge opp og kjøpte seg buskap for den.

Om våren kom det engang en sildestim til et utvær der. Øyvind satte huskarene og busitterne sine på ei roferje og rodde dit silda stod. Han kvad:

Nå lar vi sjø-svarten
sparke nord i værene,
skodd med lange nøter;
sild har terna spådd om.

Få se om mine venner
kan finne, vakre jente,
sild, den iskalde sjøblomst
havsvinet roter fra bunnen.

Og alt det han eide av penger, hadde gått så helt med til å kjøpe inn til garden, at han måtte kjøpe sild for pilene sine.
Han kvad:

Spenne fikk jeg til fellen,
fe kjøpte jeg for den.
Ute fra øya sendte
islendinger den til meg.

Og sildene, de slanke,
som springer fra buestrengen,
byttet jeg bort for silda,
den blanke pil fra sjøen.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Håkon den godes saga.
Snorre Sturlasson: Eiriksønnenes saga.
Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga.
Snorre Sturlasson: Olav Tryggvassons saga.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 207-208, 211-212.
Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963), 244-248, 256-261, 266-267, 285, 301, 331.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 340.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 525.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17, 50.

Occupation:
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

9.
Håkon jarl Sigurdsson var hos Harald Gormsson, danekongen, vinteren etter at han hadde rømt fra Norge for Gunnhildssønnene. Håkon tenkte og grunnet på så mye den vinteren at han gikk til sengs og ble rent søvnløs, han åt og drakk bare så vidt han ikke mistet kreftene.
Så sendte han noen av sine menn nordover til Trondheimen til vennene han hadde der, han påla dem at de skulle drepe kong Erling om de kunne komme til, og sa at han skulle vende hjem igjen til riket sitt når sommeren kom.
Om vinteren drepte trønderne Erling som før skrevet.

Det var varmt vennskap mellom Håkon og Gull-Harald, Harald spurte Håkon om råd. Harald sa han ville slå seg ned på landjorda og ikke drive på hærskip lenger, han spurte Håkon hva han tenkte, om kong Harald kanskje ville dele riket med ham, hvis han krevde det.

Jeg skulle tro det, sa Håkon, at danekongen ikke ville nekte deg noe du har rett til. Men denne saken får du likevel ikke helt greie på uten du taler med kongen om den. Jeg tror ikke du får riket, om du ikke krever det.

Like etter denne samtalen talte Gull-Harald med kong Harald, mens det var mange stormenn til stede, venner til begge 2. Da krevde Gull-Harald av kong Harald at han skulle skifte riket og gi ham halvparten, slik som han hadde byrd og ætt til der i Danevelde. Kong Harald ble fælt harm for dette kravet; han sa at ingen mann hadde krevd av kong Gorm, far hans, at han skulle bli halvkonge i Danevelde, og heller ikke av far hans, Horda-Knut eller av Sigurd Orm-i-auga eller av Ragnar Lodbrok.
Han ble så vill og vred at det ikke var råd å snakke til ham.

10.
Nå var Gull-Harald enda mer misfornøyd enn før, han hadde ikke mer rike nå enn han hadde hatt, og i tillegg hadde han kongens unåde. Så kom han til vennen Håkon og klagde til ham over hvor vanskelig han hadde det, bad ham komme med et godt råd om det fantes noe, så han kunne få riket; han sa han hadde tenkt mest på å prøve å ta riket med makt og våpen. Håkon sa han måtte ikke snakke om dette til noen slik at det ble kjent, og så sa han:

Det gjelder livet for deg dette. Tenk over for deg sjøl, hvor mye du er i stand til å sette igjennom. I slike store saker trengs det en mann som er djerv og uredd, han må ikke spare verken på godt eller vondt, om det skal gå, det han har satt seg fore. Det går ikke å sette i gang store ting og så siden gi dem opp med skam.

Gull-Harald svarte:

Dette kravet tenker jeg å ta opp slik at jeg ikke engang skal spare hendene mine for å drepe kongen sjøl, om jeg kan komme til det, for han vil nekte meg det riket som jeg med rette skal ha.

Dermed sluttet samtalen.

Så kom kong Harald til Håkon, og de talte sammen. Kongen fortalte jarlen hvordan Gull-Harald hadde gjort krav på rike hos ham, og hva svar han hadde gitt ham, han sa at han ikke for noen pris ville gjøre riket sitt mindre.

Og hvis Gull-Harald holder fast på dette kravet, så gjør ikke jeg noe av å la ham drepe, for jeg kan ikke stole på ham, om han ikke vil holde opp med slikt.

Jarlen svarte:

Jeg tror nok at når nå Harald har gått så langt med dette kravet, så gir han det ikke opp igjen. Jeg skulle tro han kommer til å ha lett for å få folk om han reiser ufred her i landet, mest fordi far hans var så vennesæl. Og De kommer opp i et fælt uføre om de dreper Deres frende, alle kommer til å si han var sakesløs om De gjør det. Heller ikke vil jeg si jeg rår deg til å gjøre deg til en mindre konge enn far din, Gorm, var; han lot riket sitt vokse og minket det ikke noensteds.

Da sa kongen:

Hva rår du da til, Håkon? Skal jeg verken dele opp riket eller skaffe meg av med dette som volder meg slik uro?

Vi skal møtes igjen om noen dager, sier Håkon jarl; jeg vil tenke over denne vanskelige saken først, og så skal jeg gi deg et svar.

Kongen gikk bort med alle sine menn.

11.
Nå tok Håkon jarl til å tenke og grunne på råd igjen, og han lot ikke mange folk få være i huset hos seg.
Få dager seinere kom Harald til jarlen, og de talte sammen. Kongen spurte om han hadde tenkt noe mer over det de hadde talt om forrige dagen.

Nå har jeg våket både dag og natt siden, sa jarlen, og jeg er kommet til at det blir best du får ha og styre hele det riket som far din hadde, og som du fikk etter ham; men du må skaffe Harald, din frende, et annet kongerike som kan gjøre ham til en hedret mann.

Hva for et rike er det, sa kongen, som jeg kan ha rett til å gi Harald, og likevel ha Danevelde ubeskåret?

Jarlen sa:

Det er Norge. De kongene som er der, er vonde mot alle folk i landet, hver mann vil dem vondt, som rimelig er.

Kongen sa:

Norge er et stort land med et hardt folk, det er vrangt å ta for en utenlandsk hær. Det fikk vi merke da Håkon verget landet, vi mistet en mengde folk og vant ingen seier. Og Harald Eiriksson er min fostersønn, jeg har knesatt ham.

Da sa jarlen:

Jeg har lenge visst at De ofte har hjulpet Gunnhildssønnene, men de har da aldri takket Dem med annet enn vondt. Vi skal vinne Norge mye lettere enn ved å la hele danehæren slåss for det. Send bud til Harald, fostersønn din, by ham at han skal få land og len, slik som han og brødrene hadde før her i Danmark. Stevn ham hit til deg. Da kan Gull-Harald på en liten stund vinne Norges rike fra kong Harald Gråfell.

Kongen sa at dette kommer folk til å si var dårlig gjort, å svike fostersønn sin.

Danene kommer til å si det, sa jarlen, at når en skal velge, så er det bedre å drepe en norrøn viking, enn sin danske brorsønn.

Nå talte de om dette en lang stund, og til slutt ble de enige.

12.
Gull-Harald kom for å tale med Håkon igjen. Jarlen sa til ham, at nå hadde han arbeidd så med denne saken for ham at det så ut til at kongeriket i Norge skulle ligge ferdig til ham.

Da skal vi holde sams sak videre, sa han. Jeg kan være til stor støtte for deg i Norge da. Du kan ha det riket først. Kong Harald er svært gammel nå, og han har bare en sønn, og ham er han lite glad i, det er en frillesønn.

Jarlen snakket så lenge til Gull-Harald om dette at han sa han var svært nøyd med det. Siden talte de ofte med hverandre alle sammen, kongen, jarlen og Gull-Harald.

Nå sendte danekongen menn nord i Norge til Harald Gråfell. Det var en staselig sendeferd, den ble godt mottatt og kom til kong Harald. Der fortalte de slike tidender så at Håkon jarl var i Danmark og lå dødssjuk og nesten sanseløs; dernest sa de også at Harald danekonge bød Harald Gråfell fostersønn sin til seg, han skulle få de veitsler som han og brødrene hadde hatt før der i Danmark, og kongen bad Harald komme til Jylland og møte ham.
Harald Gråfell la saken fram for Gunnhild og de andre vennene sine. Det var svært delte meninger om den, noen syntes det var utrygt å reise, slike folk en fikk å gjøre med der. Men det var flere som ville han skulle reise, for det var slik sult i Norge dengang, at kongene knapt fikk mat til følget sitt. Det var dengang den fjorden som kongene oftest satt i, fikk navn, så de kalte den Hardanger.
Årsveksten i Danmark var ikke så verst, og så tenkte folk de skulle kunne få mat derfra, om kong Harald fikk len og styre der. Det ble avgjort før sendemennene drog bort, at kong Harald skulle komme til Danmark til sommeren og møte danekongen og ta imot det kong Harald hadde bydd.

13.
Om sommeren drog Harald Gråfell til Danmark, han hadde 3 langskip. Det ene styrte Arinbjørn herse fra Fjordane. Kong Harald seilte ut fra Viken og til Limfjorden og la til ved Hals. Det ble sagt at danekongen snart skulle komme dit.
Da Gull-Harald hørte det, seilte han dit med 9 skip, han hadde gjort klar den flåten før, som om han ville i viking.
Håkon jarl hadde også sin flåte og eslet seg i viking; han hadde 12 skip, store alle sammen.

Da Gull-Harald var borte, sa Håkon jarl til kongen:

Nå spørs det om vi ikke kommer både til å ro leidangen og betale forfallsbøter attpå. Nå dreper Gull-Harald Harald Gråfell, og siden tar han kongedømme i Norge. Tror du han kommer til å være trofast mot deg om du gir ham slik makt? Han sa til meg i vinter at han ville drepe deg, om han kunne komme til. Nå kan jeg vinne Norge for deg og drepe Gull-Harald, om du vil love meg at det skal bli lett for meg å få forlik med deg etterpå. Så skal jeg bli Deres jarl og sverge ed på det, jeg skal vinne Norge for Dem og med Deres hjelp, og siden holde landet i Deres makt og svare Dem skatter. Og da er du større konge enn far din, for da har du 2 folkland å rå over.

Dette ble kongen og jarlen enige om. Håkon drog med sin hær for å møte Gull-Harald.

14.
Gull-Harald kom til Hals ved Limfjorden, han bød straks Harald Gråfell til kamp, og enda Harald hadde mindre folk, gikk han straks i land og gjorde seg ferdig til strid, fylkte hæren. Før fylkingene støtte sammen, egget Harald Gråfell hæren sin hardt, bad dem dra sverdene; han løp straks fram fremst i fylkingen og hogg til begge sider. Så sier Glum Geirason i Gråfelldråpa:

Malmsterke klingers herre
kraftige ord talte
til folket, før han vågde
farge vollen i blodet.

Harald landets hersker,
bad hirden dra sverdet
og drepe. Det drottensordet
duger, mente hæren.

Harald Gråfell falt der. Så sier Glum Geirason:

Kongen fikk evig ligge
ved Limfjords vide strender,
han som hestekjær satte
skjoldgard om sjøhesten.

Gullgivende fyrste
falt ved Hals på sanden;
glatt.tunget venn av konger
voldte dette drapet.

Halve mitt håp om rikdom
med herrens liv jeg mistet.
Haralds død gir ikke
utsikt for meg til velstand.

Men jeg vet at begge
brødrene hans har gitt meg
gode løfter. Hirdmenn
håper hos dem på lykke.

De fleste av kong Haralds menn falt der med ham; det var der Arinbjørn herse falt. Da var det gått 15 år etter Håkon Adalsteinsfostres fall, og 13 år etter Sigurd Ladejarls fall. Are prest Torgilsson sier at Håkon jarl hadde sittet i Trondheimen over farsarven sin i 13 år før Harald Gråfell falt, men de siste 6 åra Harald Gråfell levde, sier Are at Håkon og Gunnhildssønnene lå i ufred og rømte fra landet skiftevis.


15.
Håkon jarl og Gull-Harald møttes litt etter at Harald Gråfell var falt. Da la Håkon jarl til strid mot Gull-Harald. Håkon jarl seiret, og Harald ble fanget, Håkon lot ham henge i en galge.
Etterpå drog Håkon jarl til danekongen, og han ble lett forlikt med ham for drapet på Gull-Harald, frenden hans

Så bød kong Harald ut hær over hele riket, han hadde 600 skip. Håkon jarl var med ham der da, og Harald Grenske, sønn til kong Gudrød, og mange andre stormenn som hadde rømt fra odelen sin for Gunnhildssønnene.

Danekongen kom sørfra med hæren til Viken, og der gikk hele folket under ham; da han kom til Tønsberg, kom det en mengde folk og gikk over til ham, og hele denne hæren som var kommet til ham i Norge, gav kong Harald over til Håkon jarl og gav ham dessuten styringen i Rogaland og Hordaland, Sogn, Firdafylke, Sunnmøre og Romsdal og Nord-Møre. Disse 7 fylkene gav kong Harald Håkon jarl, slik at han skulle rå for dem på de samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine; det var bare det som skilte at Håkon jarl skulle få alle kongsgårdene og all landskylden både der og i Trondheimen, han skulle også ha så mye han trengte av kongens andre inntekter, om det var hær i landet.
Kong Harald gav Harald Grenske Vingulmark, Vestfold og Agder til Lindesnes og dertil kongsnavn, han lot ham i ett og alt ha samme rike der som frendene hans hadde hatt fra gammelt, og som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine. Da var Harald Grenske 18 år gammel, og han ble siden en stor mann. Så drog Harald danekonge hjem med hele danehæren.

16.
Håkon jarl drog med flåten nordover langs landet. Da Gunnhild og sønnene hennes fikk høre om dette, samlet de hær, men de fikk dårlig med folk. Så gjorde de det samme som så ofte før, de seilte vest over havet med de menn som ville følge dem, først drog de til Orknøyene, og der ble de en stund. Der var det jarler i forvegen, sønnene til Torfinn Hausakljuv:
Lodve og Arnvid, Ljot og Skule.

Håkon jarl la hele landet under seg og ble i Trondheimen den vinteren. Det taler Einar Skålaglam om i Vellekla:

Han som silkebandet
bærer om sin panne
tok under seg sju fylker
Det var fryd for landet!

Da Håkon jarl seilte sørfra langs kysten om sommeren, og folk i landet gikk under ham, gav han påbud over hele riket sitt at de skulle holde hovene og blotene ved like, og det ble også gjort. Det er sagt i Vellekla:

Hærens kloke herre
lot det herjede hovsland
som Tor eide, atter
aktes som guders templer.
Sjøl en Tor bak skjoldet,
førte han over sjøen
til jotners vei kampens
ulv. Ham guder styrer.

Og de nyttige æser
atter kommer til bloting,
mektig stridsmann øker
slik sin egen heder.
Nå gror det igjen på jorda.
Atter gavmild herre
lar skjoldbærende hærmenn
få søke guders templer.

Alt nordafor Viken
ligger nå under jarlen.
Vidt går Håkons rike,
vunnet med hærskjoldet.

Første vinteren Håkon rådde over landet, gikk silda inn langs hele kysten, og høsten i forvegen hadde kornet vokst overalt hvor det var sådd. Og om våren skaffet folk seg såkorn, så de fleste bøndene fikk sådd til jordene sine, og det så snart ut til å bli godt år.


17.
Kong Ragnfrød, sønn til Gunnhild, og Gudrød, en annen sønn til Gunnhild, disse 2 var nå de eneste som var i live av Eiriks og Gunnhilds sønner. Glum Geirason sier i Gråfelldråpa:

...

Ragnfrød drog av sted om våren da han hadde vært en vinter på Orknøyene. Han seilte østover til Norge og hadde en bra hær og store skip. Da han kom til Norge, fikk han høre at Håkon jarl var i Trondheimen.

Ragnfrød seilte da nordover forbi Stad og herjet på Sunnmøre, og noen folk der gikk under ham, slik som det ofte går når det drar hær- flokker over et land ; de som er utsatt for dem, søker hjelp der det mest ser ut til at de kan få den.

Håkon jarl fikk høre om dette at det var ufred sør på Møre. Jarlen fikk straks sammen skip og lot skjære hærpil; han skyndte seg alt han kunne, og seilte ut gjennom fjorden. Han fikk godt med folk. Ragnfrød og Håkon jarl møttes på nordsida av Sunnmøre. Håkon jarl la straks til slag. Han hadde større hær, men mindre skip. Det ble en hard strid, og tyngst for Håkon, for de sloss om stavnene, det var skikken.
Det var strøm i sundet, og alle skipene dreiv sammen inn mot land. Jarlen lot dem skåte innover mot stranda, der han syntes det var best å gå i land. Da skipene tok bunn, gikk jarlen og hele hæren ut av skipene og drog dem opp, så at ikke uvenner skulle kunne dra dem ut igjen. Så fylkte jarlen på vollen og egget Ragnfrød til å komme i land. Ragnfrød la til utenfor, og de skjøt på hverandre en lang stund; men Ragnfrød ville ikke gå i land, og så skiltes de med dette.

Ragnfrød seilte med hæren sin sør om Stad, for han var redd for landhæren om den skulle gå over til Håkon jarl. Men jarlen la ikke til strid flere ganger, for han syntes Ragnfrøds skip var for store sammenliknet med hans.

Om høsten drog han nord til Trondheimen og ble der vinteren over. Kong Ragnfrød hadde da alt landet sør for Stad: Firdafylke, Sogn, Hordaland og Rogaland. Han hadde mye folk om seg om vinteren, og da våren kom, bød han ut leidang og fikk stor hær; så reiste han rundt i alle disse fylkene og skaffet seg folk og skip og forråd av annet han trengte.


18.
Da våren kom, bød Håkon jarl ut hær overalt nord i landet. Han fikk mye folk fra Hålogaland og Namdalen, og hele vegen mellom Bøle og Stad fikk han folk fra alle sjøbygdene; han drog også hær til seg fra hele Trøndelag og fra Romsdal. Det blir sagt at han hadde hær ute fra 4 folkland; 7 jarler fulgte ham, og til sammen hadde de så mye folk at det ikke var ende på det. Det er sagt i Vellekla:

Mere hendte. Mørers
mektige verge gjorde,
lysten på strid, utferd
nordfra til Sogn med hæren.
Fra fire folkland kom de,
fulgte ham til kampen.
Slik brukte han sverdet,
sloss for hele folket.

Og til møtet suste
sju jarler med fyrsten,
rente på myke vannski
i ravners sultne følge.
Hele Norge ga gjenklang
da heltene støtte sammen
til sverdkrig. Utfor neset
lå nok av lik og rekte.


Med denne hæren seilte Håkon jarl sør om Stad. Der fikk han høre at kong Ragnfrød hadde dradd inn i Sogn med sin hær, så styrte han flåten dit, og der møttes han og Ragnfrød. Jarlen la til land med skipene og haslet voll for kong Ragnfrød, og stilte opp til kamp. Det er sagt i Vellekla:

Venders fiende voldte
vidspurt mannefall siden
i den neste striden.
Sjøl han stred som hardest.
Sverdene skreik som hekser,
høvdingen snudde skipet,
ytterst i fylket la han
til land med havhesten.

Da ble det en veldig kamp der. Håkon jarl hadde mye større hær, og vant seier. Dette var på Dingenes, der hvor Sogn og Hordaland møtes. Kong Ragnfrød flyktet til skipene, men det falt 300 mann av hæren hans. Dette er sagt i Vellekla:

Kvass var kampen innen
likgribbene klemte
tre hundre mann i klørne,
dit dreiv dem kraftig kjempe.

Seierrik fyrste kunne
kjempende gå derfra
over sjøfolks hoder.
Slikt har folket gagn av.

Etter denne striden rømte kong Ragnfrød ut av Norge, og Håkon jarl trygget freden i landet. Den svære hæren som hadde fulgt ham om sommeren, lot han dra nordover igjen, men ble sjøl igjen der høsten og vinteren utover.


19.
Håkon jarl giftet seg med ei kvinne som het Tora, datter til Skage Skoftesson, en mektig mann. Tora var ei usedvanlig vakker kvinne. Sønnene deres het Svein og Heming, dattera het Bergljot, hun ble siden gift med Einar Tambarskjelve.

Håkon jarl var svært glad i kvinner, og han hadde mange barn. Ei datter het Ragnhild, han giftet henne bort til Skofte Skagesson, bror til Tora.

Jarlen var så glad i Tora at han holdt mye mer av Toras frender enn av noen andre; mågen Skofte var enda den han satte høyest av alle frendene hennes. Jarlen gav ham store veitsler på Møre. Hver gang de var ute i leidang, måtte Skofte legge sitt skip nærmest jarlens; det gikk ikke for noen annen å prøve på å legge skipet sitt mellom deres.

20.
Det var en sommer Håkon jarl hadde leidang ute. Da styrte Torleiv Spake et skip for ham, og der var Eirik også med, han var 10-11 år gammel. Når de lå i havn om kveldene, ville Eirik ikke finne seg i annet enn at de skulle ligge i natteleie nærmest skipet til jarlen.
Men da de kom sør til Møre, kom jarlens måg, Skofte, til med et langskip og godt mannskap. Og da Skofte kom roende mot flåten, ropte han til Torleiv at han skulle rømme havneplassen for ham og se å komme ut av leiet. Eirik svarte fort, han sa Skofte kunne legge seg et annet sted. Dette hørte Håkon jarl, at Eirik, sønn hans, nå syntes han var så mektig at han ikke ville vike for Skofte; jarlen ropte straks og sa de skulle flytte ut av leiet, sa at ellers skulle det gå dem verre og at de skulle få bank.
Da Torleiv hørte dette, ropte han på folkene sine og bad dem løse skipet av fortøyningene, og det ble gjort. Skofte la seg på den plassen han var vant til å ha nærmest skipet til jarlen. Skofte brukte alltid å fortelle jarlen alle nye tidender når de var sammen, og jarlen fortalte Skofte nytt, når det var noe han hadde hørt først. De kalte ham Tidende-Skofte.

Vinteren etter var Eirik hos fosterfaren Torleiv, og tidlig på våren fikk han seg følge. Torleiv gav ham ei skute, ei femtensesse med fullt utstyr, telter og kost. Eirik seilte ut gjennom fjorden og derfra sør til Møre. Der var Tidende-Skofte på veg mellom gardene sine med ei femtensesse og fullt mannskap. Eirik seilte mot ham og la til strid, der falt Skofte. Eirik gav grid til dem av mennene som ikke var falt. Dette sier Eyjolf Dådaskald i Bandadråpa:

Seint på kvelden seilte
den unge skipsfører
med like ungt mannskap
gjennom utvær mot hersen;
han svingte sverd som luet
mot skjoldets runde bue,
gledet ulv og ravner;
gav dem Skofte til åte.

Hard og mektig lot han
hersen segne i striden.
En gullrik herre tapte
livet før han trodde.
Han steig, stålsatt, aldri
fra en som slår på skjoldet,
før han var død og stille.
Han seirer ved guders vilje.

Siden seilte Eirik sørover langs land og kom fram i Danmark, der drog han til kong Harald Gormsson, og ble hos ham om vinteren.

Våren etter sendte danekongen Eirik nord til Norge og gav ham jarlsnavn og Vingulmark og Romerike å styre, på samme vilkår som skattkongene hadde hatt før. Dette sier Eyjolv Dådaskald:

Få år gammel bare
ferdes folkets styrer
sørover på sjøens
slange, drakeskipet,
før de gullglade fyrster
gav den unge stridsmann
jord, og ba ham hjelmkledd
eie Odins hustru.

Etter dette ble Eirik jarl en stor høvding.

...

23.
Håkon jarl rådde over Norge og svarte ingen skatter, for danekongen gav ham alle de skattene kongen skulle ha i Norge for strev og omkostninger som jarlen hadde med å verge landet mot Gunnhildssønnene.

24.
Dengang var Otto keiser i Saksland. Han sendte bud til Harald danekonge at han skulle ta imot dåpen og den rette tro, og det skulle folk i landet også; hvis han ikke ville det, sa keiseren at han ville gå med en hær imot ham.
Danekongen lot landvernet sette i stand, sa Danevirke skulle holdes ved like, og hærskipene skulle være ferdige. Så sendte kongen bud til Norge til Håkon jarl, sa han skulle komme til ham tidlig på våren med hele den hæren han kunne få tak på.
Håkon jarl bød ut hær om våren fra hele riket, han fikk en svær mengde folk, og med den hæren seilte han så til Danmark og møtte danekongen. Kongen tok imot ham med stor heder. Der hos danekongen var det mange andre høvdinger også da, som ville hjelpe ham. Han hadde en stor hær.

...

26.
Keiser Otto drog sammen en stor hær, han fikk folk fra Saksland, Frankland og Frisland, kong Burislav fulgte ham fra Vendland med en stor hær, og i følge med ham var Olav Tryggvason, mågen hans.
Keiseren hadde en stor hær av riddere og en enda større av fotfolk. Han fikk en stor hær fra Holstein også.

Harald danekonge sendte Håkon jarl med den hæren av nordmenn som fulgte ham, sør til Danevirke for å verge landet der. Dette er sagt i Vellekla:

Skipskjølene ilte
under kjempen nordfra,
sør til Danmark rente
øykene, slikt kan hende.

Med redselshjelm på hodet
søkte horders herre
Dovre-drotten, dengang
danske kongers møte

Og gavmilde konge
for mørke skogmarker
ville friste jarlen
som kom i frost nordfra;
fyrsten ba den sterke
brynjekledde stridsmann
verge Virket mot de
veldige skjoldkjemper.

Keiser Otto kom med hæren sørfra til Danevirke, og Håkon jarl verget borgmuren med folkene sine. Danevirke er laget slik:

Det går 2 fjorder inn i landet, en fra hver side, og mellom disse fjordene hadde danene bygd en stor borgmur av stein og torv og tømmer, gravd et bredt og dypt dike utenfor den og bygd kasteller ved borgportene.

Da ble det et stort slag. Det er nevnt i Vellekla:

Så djervt han enn stridde,
spydslyngeren, mot dem,
var det ikke grei framgang
å gå mot hæren deres,
da frankerkongen sørfra
i frisers og venders følge
kom til strid og krevde
kamp av flåtens fører

Håkon jarl satte fylkinger over alle borgportene, men det var likevel den største del av hæren, den han lot gå hele vegen langs muren og verge der det gikk hardest for seg. Der falt en mengde av keiserens folk, og de greide ikke å ta borgen. Så snudde keiseren og drog bort og prøvde ikke mer på det. Detter er sagt i Vellekla:

Luende sverd larmet
der Odins leikesveiner
la skjoldene sammen,
ørners venn gikk mot odder.
Sjøhelten fikk drevet
sakserne på flukten,
fyrsten og hans følge
verget Virket mot fienden.

Etter dette slaget drog Håkon jarl tilbake til skipene sine og tenkte å seile nordover til Norge igjen, men han fikk ikke bør. Derfor ble han liggende lenge ute i Limfjorden.

27.
Keiser Otto vendte seg nå mot Slien med hæren, han drog sammen en flåte der og satte hæren over fjorden til Jylland.
Da Harald danekonge fikk høre det, gikk han imot ham med sin hær; det ble et stort slag der og til slutt seiret keiseren, men danekongen rømte unna til Limfjorden og der satte han ut på øya Mors.
Så gikk det bud mellom kongen og keiseren, det ble satt grid og avtalt et møte. Keiser Otto og danekongen møttes på Mors. Da prekte en hellig biskop som het Poppo, troen for kong Harald, han bar gloende jern i handa og viste kong Harald at handa ikke var brent. Så lot kong Harald seg og hele danehæren døpe.

Kong Harald hadde sendt bud etter Håkon jarl før, mens kongen var på Mors, for at jarlen skulle komme å hjelpe ham. Jarlen var så kommet til øya etter at kongen hadde latt seg døpe, og nå sendte kongen bud at jarlen skulle komme til ham.
Da de møttes, tvang kongen jarlen til å la seg døpe; og Håkon jarl ble døpt der, og alle menn som fulgte ham også. Kongen gav ham prester med, og andre lærde menn, og sa at jarlen skulle la hele folket i Norge døpe. Så skiltes de.

Håkon jarl seilte ut til havs og lå og ventet på bør der. Da det ble slikt vær at han mente det kunne ta ham ut på havet, så satte han alle de lærde menn opp på land, og sjøl seilte han rett til havs. Vinden var vest-sørvest.

Så seilte jarlen østover gjennom Øresund, der herjet han landet på begge sider, deretter seilte han østover langs Skånesida og herjet der overalt hvor han kom i land. Da han kom øst utenfor Götaskjæra, la han i land, der gjorde han et stort blot. Da kom det flygende 2 ravner; de skreik høyt, og da trodde jarlen han kunne vite at Odin hadde tatt imot blotingen, og at nå var den rette tid for jarlen å kjempe.
Da brente jarlen alle skipene sine og gikk opp på land med hele hæren, han gikk med hærskjold der han kom.

Ottar jarl kom mot ham, han rådde over Götaland. De hadde en stor strid med hverandre, og Håkon jarl vant; Ottar jarl falt, og en stor del av hæren hans falt med ham.

Håkon jarl drog gjennom både østre og vestre Götaland og hele tiden med hærskjold, helt til han kom til Norge. Der tok han landevegen helt nord til Trondheimen. Dette er det fortalt om i Vellekla:

Han som flyktninger felte
frittet og blotet guder,
fikk vite tid for kampen,
var venn av valkyrjer.
Ramme ravner så han,
da bød han raskt til striden.
Laut-teinene hjalp ham
tyne livet av gøter.

Der hvor aldri hærskjold
herjet før, kom jarlen;
satte ting med sverdet,
det slo flammer av skjoldet.
Så langt har ingen båret
skjoldene opp fra sjøen,
gramen bar dem fra skipet
gjennom hele Götaland.

...

33.
Harald Gormsson danekonge fikk høre at Håkon jarl hadde kastet kristendommen og herjet omkring i danekongens land. Da bød Harald danekonge ut hær og drog til Norge. Og da han kom til det riket Håkon jarl hadde styring over, herjet han der, og ødela hele landet. Han kom med hæren til noen øyer som het Solund. Bare fem garder stod ubrente i Lærdal i Sogn, og alle mennesker rømte opp i fjell og skoger med alt de kunne få med seg.
Etterpå tenkte danekongen å seile flåten til Island, og hevne den skam at alle islendinger hadde diktet nid om ham...

Occupation:
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

34.
Svein, sønn til kong Harald, han som siden ble kalt Tjugeskjegg, krevde rike av far sin kong Harald; men det gikk da som før, at kong Harald ville ikke dele Danevelde i 2, og ville ikke gi ham noe rike...
...Svein la til strid med ham, det ble et stort slag ; folk gikk over til kong Harald, så Svein kom til å kjempe mot overmakt, og så flyktet han. Kong Harald fikk sår der, og døde av dem. Deretter ble Svein tatt til konge i Danmark...
...Den tid truet danene stadig med å dra med hær mot Håkon jarl i Norge.

35.
Kong Svein gjorde et svært gjestebud, han bad til seg alle høvdinger som var i riket, for han ville drikke arveøl etter Harald, faren. Like i forvegen var Strut-Harald i Skåne død, og Vesete på Bornholm, far til Bue Digre og Sigurd; og så sendte kongen bud til jomsvikingene at Sigvalde jarl og Bue og brødrene deres skulle komme dit og drikke arveøl etter fedrene i dette gjestebudet som kongen gjorde.
Jomsvikingene kom til gjestebudet med alle de modigste menn i hæren, de hadde til sammen førti skip fra Vendland og tjue fra Skåne, det ble en veldig mengde mennesker som kom sammen der.

Første dag i gjestebudet, før kong Svein steig opp i farens høgsete, drakk han minne etter ham, og lovte at før 3 år hadde gått, skulle han ha kommet til England med hæren sin og drept kong Adalråd eller drevet ham ut av landet. Den minneskåla måtte de drikke alle som var i arveølet, og for jomsvikingehøvdingene ble det skjenket de største hornene med den sterkeste drikken som var der.

Da dette minnet var drukket, skulle alle drikke Krists minne, og hele tiden bar de den sterkeste drikken for jomsvikingene.

Tredje minnet var for Mikael, og den drakk også alle. Og etter den drakk Sigvalde jarl sin fars minne, og han lovte at før 3 år hadde gått, skulle han ha kommet til Norge og drept Håkon jarl eller drevet ham ut av landet.

Så lovte Torkjell Høge, bror hans, at han skulle følge Sigvalde til Norge og ikke flykte fra noen kamp så lenge Sigvalde kjempet ennå.
Da lovte Bue Digre at han skulle dra til Norge sammen med dem og ikke flykte i noe slag for Håkon jarl.
Da lovte Sigurd, bror hans, at han skulle være med til Norge og ikke flykte så lenge størstedelen av jomsvikingene sloss ennå. Da lovte Vagn Åkesson at han skulle bli med dem til Norge og ikke komme igjen før han hadde drept Torkjell Leira og gått til sengs med Ingebjørg, datter hans.
Mange av de andre høvdingene lovte forskjellige andre ting.

Den dagen drakk de arveøl, men morgenen etter, da jomsvikingene ble edrue igjen, syntes de at de hadde tatt munnen lovlig full, og holdt møter og la råd opp om hva de nå skulle gjøre, hvordan de skulle ta fatt på denne ferdn. De ble enige om å gjøre seg i stand så fort de kunne, og så rustet de skip og mannskap. Dette ble allment kjent utover i landene.

36.
Eirik Håkonsson jarl fikk høre om dette, han var på Romerike dengang. Han samlet straks folk og drog til Opplanda og videre nord over fjellet til Trondheimen til Håkon jarl, far sin. Dette nevner Tord Kolbeinsson i Eiriksdråpa:

Sørfra kom det sanne
sagn om store hærer,
om kjemper med stålvåpen.
Bønder ble redd for striden.
Danenes lange skeider
i sør var dradd av lunnen
og satt på sjøen. Dette
hørte skipenes herre.

37.
Håkon jarl og Eirik jarl lot skjære hærpil over hele Trøndelag; de sendte bud til Nordmøre og Sunnmøre og Romsdal, likeså nord i Namdalen og til Hålogaland, og stevnte så ut full allmenning av folk og skip. Dette er sagt i Eiriksdråpa:

Skjoldbæreren sendte
snekker i brus av brenning,
og mange skeider og knarrer,
- skaldens lovkvad vokser-
da storkongen med hærskjold
og herdede odder herjet
hans fars land. Da lå det
mange skjold rundt landet.

Håkon jarl seilte straks sør til Møre for å speide og samle folk der, og Eirik jarl drog hæren sammen og førte den sørover.

38.
Jomsvikingene styrte flåten til Limfjorden og seilte derfra ut til havs. De hadde 60 skip og kom til land på Agder. Derfra seilte de flåten nord til Rogaland, og der tok de til å herje straks de kom inn i riket til Håkon jarl; slik drog de nordover langs kysten og fór med hærskjold overalt.

Det var en mann som het Geirmund, han tok av sted med ei skute, en skarpseiler, sammen med noen andre. Han kom fram til Møre, og der fant han Håkon jarl, han gikk inn framfor bordet og fortalte jarlen nytt som hadde hendt, det var hær sør i landet, og den var kommet fra Danmark. Jarlen spurte om han var viss på det var sant. Geirmund løftet opp den ene armen, handa var hogd av ved handleddet; der var vel merke på at det var hær i landet, sa han. Nå spurte jarlen ham nøye ut om denne hæren. Geirmund sa det var jomsvikinger, de hadde drept mange mennesker og ranet mange steder.

Men de seiler likevel fort og har hastverk, sa han. Jeg skulle tro det ikke vil vare lenge før de er her.

Da rodde jarlen gjennom alle fjordene, inn langs det ene landet og ut langs det andre; han reiste dag og natt og sendte speidere landvegen over Eid og likeså sør i Fjordane og nordetter, der Eirik var med hæren. Dette er nevnt i Eiriksdråpa:

Da Sigvalde truet, satte
jarlen de høye stavner
mot ham; kampklok hisset
han havets kjølskodde hester.
Da skalv vel mangen åre,
men ingen fryktet døden
av sårgribbenes venner,
som sleit i sjøen med åra.

Eirik jarl seilte nordfra med hæren så fort som råd var.

39.
Sigvalde jarl seilte flåten nord om Stad, og la først til ved Herøy. Folk i land sa aldri sannheten om hva jarlene hadde fore, når vikingene fikk tak i noen å spørre.

Vikingene herjet hvor de kom. De la til på utsida av Hod, der løp de opp og herjet, drog ned til skipene både folk og fe og drepte alle karfolk som kunne bære våpen. Men da de var på veg ned til skipene igjen, kom det en gammel bonde til dem, han kom like opp i flokken til Bue. Bonden sa:

Dere bærer dere ikke at som hærmenn, driver kuer og kalver til stranda; det var større jakt for dere å ta bjørnen, som nå er kommet like ved bjørnebåsen.

Hva sier du kall? sa de, kan du si oss noe om Håkon jarl?

Bonden svarte:

Han seilte inn i Hjørundfjord i går, jarlen hadde bare 1 eller 2 skip, iallfall ikke flere enn 3, og han visste ikke noe om dere.

Da tok Bue og hans flokk på sprang til skipene og slapp alt byttet. Bue sa:

Nå nytter vi ut det vi har fått greie på, og så blir vi de første i seieren!

Da de kom ned til skipene, rodde de straks ut. Sigvalde jarl ropte på dem og spurte hva som var på ferde, de sa at Håkon jarl var der inne i fjorden. Da løste jarlen flåten, de rodde nordenom øya Hod, og så inn forbi øya.

40.
Håkon jarl og Eirik jarl, sønn hans, lå i Hallkjellsvik, der var hele hæren deres kommet sammen, de hadde 150 skip, og de hadde fått greie på at jomsvikingene hadde lagt til på utsida av Hod. Nå rodde jarlene nordover for å finne dem, og da de kom der det heter Hjørungavåg, møttes de.
Så ordnet begge hærene seg til strid. I midten av hæren var merket til Sigvalde jarl, mot det la Håkon jarl seg til kamp. Sigvalde jarl hadde 20 skip og Håkon 60. Tore Hjort fra Hålogaland og Styrkår fra Gimsan var høvdinger i hæren hos Håkon jarl. I den ene armen på fylkingen lå Bue Digre og Sigurd, bror hans, med 20 skip. Mot dem la Eirik Håkonsson jarl 60 skip, hos ham var disse høvdingene:
Gudbrand Kvite fra Opplanda og Torkjell Leira, en vikværing.
I den andre armen på fylkingen la Vagn Åkesson seg fram med 20 skip, mot ham lå Svein Håkonsson sammen med Skjegge fra Opphaug på Ørlandet og Ragnvald fra Ervik på Stad og 60 skip. Dette er sagt i Eiriksdråpa:

Langveisfra langs landet
leidangen glei til kampen,
mens de slanke danske
skeider skrei imot den.
Jarlen ryddet de fleste
for rikt, gullsmykt mannskap;
med varme lik lastet
lå skip og dreiv rundt Møre.

Øyvind sier også dette i Håløygjatal:

Yngve-Frøys
uvenner
liten fryd
fikk av møtet

den morgenstund,
da mektig jorddrott
fór med flåten
mot øydaner,

og da sørfra
sverdsvingeren
kjørte havhest
mot hæren deres.

Nå la de flåtene sammen, og da ble det en hard og stygg strid, det falt mange på begge sider, men mange flere hos Håkon, for jomsvikingene sloss både djervt og modig og kvast og skjøt tvert gjennom skjoldene. Det var så mange våpen som traff Håkon jarl, at brynja hans ble slitt i filler og var til ingen nytte, og da kastet han den av seg. dette nevner Tind Hallkjellsson:

Det var ikke som når vakker
viv med myke armer
reier ei seng til jarlen,
- larmen steig med striden -,
dengang Odins-skjorta,
smidd av blanke ringer,
han reiv av seg. Ryddet
ble sjøkongens ridehester.

Der på sanden blåste
serken sund for jarlen,
vevd av sterke ringer.
Av slikt bærer han merke.

41.
Jomsvikingene hadde større og høyere skip, men begge hærene gikk på så djervt de kunne. Vagn Åkesson gikk så hardt fram mot skipet til Svein Håkonsson, at Svein lot folkene skåte med årene, og tok til å flykte.
Da la Eirik jarl skipet sitt dit, fram i fylkingen mot Vagn. Nå lot Vagn sige unna, og så lå skipene som de hadde ligget fra først av.
Eirik flyttet tilbake til sine egne folk igjen, da hadde hans menn rodd unna, og Bue hadde hogd over fortøyningene og skulle til å følge etter flyktningene.
Da la Eirik skipet sitt langskips opp til Bues skip, og nå ble det en hard og kvass nærkamp med hoggvåpen, på Eiriks skip var det 2 og 3 mot 1 hos Bue.
Da kom det et fælt uvær, ei haglbyge så svær at haglkorn veide en øre. Nå hogg Sigvalde fortøyningene, snudde skipene unna og ville flykte. Vagn Åkesson ropte til ham, at han skulle ikke flykte. Sigvalde jarl brydde seg ikke noe om hva han sa. Da kastet Vagn et spyd etter ham, og det slo ned den mannen som satt ved styret. Sigvalde jarl rodde bort med 70 skip, mens 25 lå igjen.

Nå la Håkon jarl sitt skip opp på den andre sida av Bues skip, da ble det ikke langt mellom hoggene for mennene til Bue. Vigfus Viga-Glumsson tok opp et nebbe-ste som lå der på tilja, en mann hadde nettopp brukt det til å klinke sammen handgrepet på sverdet sitt. Vigfus var en svært sterk kar, han tok ambolten i begge hender og slo den i hodet på Aslak Holmskalle, slik at nebbet stod langt inn i hjernen. Før hadde ikke våpen bitt på Aslak, og han hadde hogd til begge sider. Han var stavnbu hos Bue og fostersønn hans. En annen stavnbu var Håvard Hoggande, det var også en svært sterk kar, overmåte modig.

I denne striden gikk Eiriksmennene opp på skipet til Bue og bakover mot løftingen der Bue stod. Da hogg Torstein Midtlang til Bue tvert over nesa så neseryggen gikk sund, det ble et svært sår. Bue hogg til Torstein fra sida, så mannen gikk tvers av på midten. Så tok Bue opp 2 kister, fulle av gull, og ropte høyt:

Over bord, alle Bues menn!

Dermed stupte Bue over bord med begge kistene, og mange av hans menn sprang også over bord, men noen av dem falt på skipet, for det nyttet ikke stort å be om grid. Så ble Bues skip ryddet fra stavn til stavn, og siden det ene skipet etter det andre.

Nå la Eirik jarl seg mot skipet til Vagn, og da ble det et hardt basketak, men til slutt ble skipet ryddet, Vagn ble tatt til fange sammen med 30 andre, og de ble ført opp på land og bundet.
Da gikk Torkjell Leira bort til dem og sa dette:

Du lovte det, du Vagn, at du skulle drepe meg, men nå ser det mer ut til at jeg kommer til å drepe deg.

Vagn og hans menn satt på en tømmerstokk alle sammen. Torkjell hadde ei stor øks, han hogg den som satt ytterst på stokken. Vagn og de andre var bundet på den måten at det var snørt et tau om føttene på dem alle sammen, men hendene var fri. Da var det en som sa:

Jeg har ei nål i handa, den vil jeg stikke i jorda om jeg skjønner noe når hodet er av meg.

De hogg hodet av ham og nåla falt ut av hendene på ham. Så satt det en mann som var vakker og hadde stort hår; han sveipte håret fram over hodet, rakte fram halsen og sa:

Ikke søl blod i håret.

En mann tok håret i handa og holdt det fast. Torkjell løftet øksa og hogg; vikingen nappet til seg hodet så hardt at den som holdt håret gav etter, og øksa falt ned på begge hendene hans og tok dem av, øksa gikk rett ned i bakken. Da kom Eirik jarl til og spurte:

Hvem er denne vakre mannen?

De kaller meg Sigurd, sa han, og jeg går for å være sønn til Bue. Ennå er ikke alle jomsvikinger døde.

Eirik sa:

Du må sannelig være en sann sønn til Bue. Vil du ha grid?spør jarlen.

Det kommer an på hvem som byr, sa Sigurd.

Den byr som har makt til det, sa jarlen, det er Eirik jarl.

Ja da vil jeg, sa han.

Så ble han løst av tauet. Men da sa Torkjell Leira:

Jarl, om du så vil gi grid til alle disse mennene, så skal iallfall Vagn Åkesson aldri gå levende herfra, og så sprang han fram med løftet øks. Vikingen Skarde slengte seg overende i tauet og falt foran føttene på Torkjell. Torkjell falt så lang han var over ham, da grep Vagn øksa og løftet den høyt og hogg Torkjell i hjel. Nå sa jarlen:

Vagn, vil du ha grid?

Det vil jeg, sa han, om vi kan få det alle sammen.

Løs dem av tauet, sa jarlen. Det ble gjort ; da var 18 drept, og 12 fikk grid.

42.
Håkon jarl satt sammen med en del andre menn på en trestokk, da smalt det i en streng på Bues skip, pila traff Gissur fra Valdres, en lendmann, som satt ved siden av jarlen og var svært staselig kledd. Noen folk gikk ut på skipet, og der fant de Håvard Hoggande, han stod på knærne ute ved relinga, for føttene var hogd av ham; han hadde en bue i handa. Da de kom ut på skipet, spurte Håvard:

Hvem var det som falt ned av tømmerstokken?

De sa han het Gissur.

Da var lykken ikke så stor som jeg ønsket, sa han.

Ulykken var stor nok, sa de, og du skal ikke få gjort flere, og så drepte de ham.

Nå gikk de over valplassen og de falne, og bar sammen hærfanget til deling; 25 av jomsvikingenes skip var ryddet. Så sier Tind:

Dengang bar vender spor av
våpen. Sverdet beit dem
som ei bikkje i beinet.
Han dekker bord for ravnen.

25 lange
skeider fikk han ryddet;
han sloss med sverdet, farlig
for sjøfarende kjemper.

Nå løste de opp hæren. Håkon jarl drog til Trondheimen. Han var fælt misfornøyd med at Eirik hadde gitt Vagn Åkesson grid.

Det er noen som sier at i denne kampen hadde Håkon jarl ofret sønnen Erling og blotet ham for å få seier, og etter det hadde haglskuren kommet, og da hadde også mannefallet vendt seg og blitt størst hos jomsvikingene.

Eirik jarl drog nå til Opplanda og derfra øst i riket sitt, Vagn Åkesson fulgte ham. Eirik giftet Vagn med Ingebjørg, datter til Torkjell Leira, og gav ham et godt langskip med fullt utstyr og satte mannskap til det; de skiltes som de kjæreste venner. Vagn drog hjem, sør til Danmark; han ble en stor mann siden, og mange storfolk stammer fra ham.

Occupation:
Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga:

45.
Håkon jarl rådde over hele Norge langs kysten i vest, han styrte 16 fylker. Etter at Harald Hårfagre hadde ordnet det slik at det skulle være én jarl i hvert fylke, holdt dette seg lenge siden. Men Håkon jarl hadde 16 jarler under seg. Dette er sagt i Vellekla:

Hvor i verden ellers
vet man at én jorddrott
har land som 16 jarler?
Slik hæren lenge minnes.
Derfor rider et rykte
om rask leik med våpen,
leikt av gavmild fyrste,
mot 4 verdenshjørner.

Hauger av lik stablet
stridsmann opp på vollen,
æsers ætling seiret,
Odin fikk de falne.
Hvem tviler på guders styre
når han kan tyne konger?
Sterke makter, sier jeg,
styrker Håkons rike.

Så lenge Håkon jarl rådde i Norge, var det gode år i landet og god fred for bøndene innenlands. Jarlen var vennesæl blant bøndene det meste av tida han levde, men da det lei på, ble jarlen så lei med det at han ikke var sømmelig i omgang med kvinner. Det gikk så vidt at han lot døtrene til mektige menn ta og føre hjem til seg, og der lå han med dem ei uke eller to, og så sendte han dem hjem igjen. Dette skaffet ham mye uvennskap med kvinnenes frender; bøndene tok til å gi vondt fra seg, slik som trøndere har for skikk når det er noe de ikke liker.

46.
Håkon jarl fikk høre noe snakk om at det skulle være en mann vest over havet som kalte seg Åle, og der trodde de han var konge. Noe av det folk sa, gav jarlen en mistanke om at dette kanskje var en som hørte til den norske kongsætta. Han fikk høre at Åle sa han hadde ætta si i Gardarike, og jarlen hadde hørt at Tryggve Olavsson hadde hatt en sønn, som var reist øst til Gardarike og hadde vokst opp der hos kong Valdemar, og han het Olav. Jarlen hadde ofte spurt seg for om denne mannen, og han hadde en mistanke om at det var den samme som nå var kommet dit til Vesterlanda.

Det var en mann som het Tore Klakka, han var Håkon jarls gode venn. Han hadde vært i viking i lange tider, og stundom på kjøpmannsferd, og var kjent mange steder. Håkon jarl sendte denne mannen vest over havet, sa han skulle dra på kjøpmannsferd til Dublin, slik som folk ofte gjorde dengang; der skulle han få greie på hvem denne Åle var. Og når Tore fikk vite om det var sant at det var Olav Tryggvason eller noen annen av den norske kongsætta, så skulle han se om han kunne få i stand et svikråd mot ham.

47.
Nå drog Tore vestover til Irland og til Dublin, der fikk han spurt om Åle, han var der hos kong Olav Kvåran, mågen sin. Så stelte Tore seg så han fikk snakke med Åle, Tore hadde lett for å snakke. Da de hadde talt godt og lenge med hverandre, tok Åle til å spørre nytt fra Norge; først spurte han etter opplandskongene, hvem som var i live av dem og hva rike de hadde. Så spurte han etter Håkon jarl, om hvor vennesæl han var der i landet.
Tore sa:

Jarlen er en så mektig mann, at det ikke er noen som tør si annet enn det han vil; men det kommer bare av at det ikke er noen annen å gå til. Når jeg skal si deg det som sant er, så kjenner jeg sinnelaget hos mange av stormennene og hos allmuen med, og det er ikke noe de heller vil og ønsker enn at det skal komme en konge til riket av kong Harald Hårfagres ætt. Men vi ser ingen utveg til det nå, og grunnen er vel mest den at det har vist seg hvor ille det går den som vil kjempe mot Håkon jarl.

De talte flere ganger om dette med hverandre, og så lot Olav Tore få vite navnet sitt og hva ætt han var av, og spurte ham til råds; han spurte Tore hva han trodde: om Olav kom til Norge, ville bøndene da ta ham til konge? Tore støttet ham av alle krefter og sa han burde reise, han roste ham svært, og sa han var en dugelig mann. Olav fikk mer og mer lyst på å dra dit han hadde ættearven sin.

Så seilte Olav vestfra med 5 skip, først til Suderøyene. Tore var sammen med ham. Da lå Sigurd Lodvesson jarl i Åsmundarvåg ved Ragnvaldsøy med et langskip og tenkte seg over til Katanes. Olav seilte med skipene sine vestfra mot øyene og la til havn der, for Petlandsfjorden var ikke farbar. Da kongen fikk vite at jarlen lå der, lot han jarlen kalle til en samtale.
Jarlen kom og talte med kongen, og de hadde ikke talt lenge, før kongen sa at jarlen og hele folket hans skulle la seg døpe, og ville han ikke det, skulle han dø på flekken; kongen sa han ville gå med ild og brann over øyene og legge hele landet øde, om ikke folket ble kristent.
Slik som jarlen da var kommet opp i det, valgte han heller å ta imot dåpen. Så ble han døpt, og alt det folk som var hos jarlen også. Etterpå svor jarlen kongen troskapsed og ble hans mann, han gav ham en av sønnene med som gissel; han het Valp eller Hunde og Olav tok ham med seg til Norge.

Olav seilte øst over havet, og kom seilende av hav ytterst på Moster, der gikk han først i land i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land. Og siden ble det bygd en kirke på samme sted.
Tore Klakka sa til kongen at det eneste han hadde å gjøre, var å ikke la noen vite hvem han var, og ikke la det gå noe ord i forvegen om at han kom, men han skulle dra så fort han bare kunne til jarlen og komme helt uventet over ham.
Kong Olav gjorde så, han drog nordover natt og dag etter som han fikk bør, og sa ikke noe til folk i land om hvem som seilte der. Da han kom nord til Agdenes, fikk han høre at Håkon jarl var inne i fjorden, og dessuten at han var uforlikt med bøndene.
Men da Tore hørte dette, da skjønte han det hadde gått helt annerledes enn han hadde tenkt, for etter jomsvikingslaget hadde alle folk i Norge vært i fullkomment vennskap med Håkon jarl etter den seieren han hadde vunnet, og fordi han frelste hele landet for ufred. Men nå var det gått så ille at det var kommet en stor høvding til landet, og nettopp nå var bøndene uforlikt med jarlen.

48.
Håkon jarl var i gjestebud på Melhus i Gauldalen, og skipene hans lå ute ved Viggja. Det var en mann som het Orm Lyrgja, en mektig bonde som bodde på Bunes, han hadde ei kone som het Gudrun, datter til Bergtor på Lunde; hun ble kalt Lundesol, og var den vakreste kvinne en kunne se. Jarlen sendte noen av trellene sine til Orm i det ærend å hente Gudrun, Orms kone, til jarlen. Trellene kom fram med ærendet. Orm bad dem først få seg kveldsverd. Men før trellene var ferdig med maten, hadde det kommet en mengde menn fra bygda til Orm, som hadde sendt bud på dem. Nå sa Orm at det var ikke tale om at Gudrun skulle gå med trellene. Gudrun sa trellene kunne si til jarlen at hun ville ikke komme til ham med mindre han sendte Tora på Romol etter henne, det var ei mektig husfrue, en av kjærestene til jarlen. Trellene sa de skulle komme igjen en annen gang, og da skulle bonden og husfrua komme til å angre denne skammelige streken; trellene truet fælt, men drog da bort etter dette.

Men Orm sendte hærpil utover bygda til alle 4 kanter, og lot bud følge pila at alle skulle gå med våpen mot Håkon jarl og drepe ham. Han sendte også bud til Halldor på Skjerdingstad, og Halldor sendte straks ut hærpil. Like i forvegen hadde jarlen tatt kona fra en mann som het Brynjolv, og dette hadde vakt stor uvilje hos folk; da hadde det vært nære på det hadde samlet seg hær. Og da budstikka kom nå, løp de opp alle som èn og drog til Melhus.

Men jarlen fikk nyss om det og tok av sted fra garden med følget sitt inn i en dyp dal; det er den de siden kaller Jarlsdalen. Der gjemte de seg. Dagen etter fikk jarlen greie på alt om bondehæren. Bøndene sperret alle vegene, de tenkte seg helst at jarlen måtte ha dradd til skipene sine. Erlend, sønn hans, en usedvanlig staut ung mann, rådde for skipene da. Da natta kom, sendte jarlen følget sitt fra seg, sa de skulle ta vegen gjennom skogene ut til Orkdalen.

Ingen vil gjøre dere noe når ikke jeg er i nærheten. Send bud til Erlend at han skal seile ut gjennom fjorden, og at vi skal møtes på Møre. Jeg skal nok få gjemt meg for bøndene.

Så tok jarlen av sted sammen med en trell han hadde, som het Kark. Det var is på Gaula, og der kjørte jarlen hesten sin uti og lot kappa ligge igjen der; de 2 gikk inn i en heller, som siden blir kalt Jarlshelleren. De sovnet, og da Kark våknet, sa han hva han hadde drømt:

En svart og fæl mann kom framom helleren, og han ble redd han skulle gå inn, den mannen sa til ham at Ulle var død.

Jarlen sa at Erlend var visst drept. Tormod Kark sovnet igjen for annen gang og skreik stygt i søvne, da han våknet sa han at han hadde drømt han så samme mannen, han kom da tilbake og ned til dem og bad ham si til jarlen at nå var alle sund stengte. Kark fortalte drømmen, og jarlen sa han var redd slikt spådde han ikke hadde lenge igjen å leve.

Så sto han opp, og gikk til garden Romol, der sendte jarlen Kark inn til Tora og bad henne komme ut uten at noen så det. Hun gjorde det, og tok godt imot jarlen. Jarlen bad henne gjemme ham i noen dager til bøndene gikk fra hverandre igjen.

Her på garden min kommer de til å leite etter deg både ute og inne, sa hun, for det er mange som vet at jeg gjerne vil hjelpe deg alt jeg kan. Men det er ett eneste sted på garden min, der de ikke vil leite etter en slik mann, det er grisebingen.

De gikk dit, og jarlen sa:

Her får vi slå oss ned, nå må vi først og fremst berge livet.

Så gravde trellen ei stor grav og bar bort jorda og la noe tømmer over. Tora fortalte jarlen hun hadde hørt at Olav Tryggvason hadde kommet inn fjorden og hadde drept Erlend, sønn hans. Så gikk jarlen ned i grava sammen med Kark, og Tora dekket over med tømmeret, sopte møkk og jord utover og dreiv grisene utpå. Grisebingen lå innunder en stor stein.

49.
Olav Tryggvason seilte innover fjorden med fem langskip, og der kom Erlend, sønn til Håkon jarl, roende imot ham med 3 skip. Da de nærmet seg hverandre, fikk Erlend og folkene hans mistanke om at det nok ble ufred, og så styrte de mot land. Og da Olav så langskipene som kom roende mot ham utetter fjorden, trodde han det var Håkon jarl som kom, og sa de skulle ro etter dem så hardt de kunne. Da Erlend og hans folk var kommet nesten til lands, rodde de på grunn, de løp straks over bord og prøvde å komme i land. Nå kom Olavs skip til i full fart. Olav så en mann legge på svøm, en usedvanlig vakker kar. Olav tok styrvolen og kastet etter denne mannen, hogget kom i hodet på Erlend, sønn til jarlen, så hausen sprakk inn til hjernen. Der mistet Erlend livet. Olav og hans folk drepte mange, noen kom seg unna på flukt, og noen tok de og gav grid, og fikk vite nytt av dem. Da fortalte de Olav at bøndene hadde drevet bort Håkon jarl, at han hadde vært nødt til å rømme unna for dem, og at hele følget hans var spredt til alle kanter.

Nå kom bøndene til Olav, det ble glede over møtet på begge sider, og de slo seg straks sammen. Bøndene tok ham til konge over seg, og alle ble enige om èn ting: å leite etter Håkon jarl.
De drog opp i Gauldalen, for de syntes det var rimeligst at jarlen var på Romol, om han var på noen av gardene, Tora var den kjæreste vennen han hadde der i dalen. De kom dit og lette etter jarlen både ute og inne, men fant ham ikke. Så holdt Olav husting ute på garden, han stod oppe på den store steinen som var der like ved grisebingen. Da talte Olav, og i talen sa han at han ville skjenke den mann både gods og heder, som kunne skade Håkon jarl.
Denne talen hørte jarlen og Kark. De hadde lys hos seg. Jarlen sa:

Hvorfor er du så bleik, men stundom svart som jord? Det er vel ikke så at du vil svike meg?

Nei, sa Kark.

Vi ble født i samme natt, sa jarlen, det blir ikke langt mellom vår død heller.

Kong Olav drog bort da det ble kveld. Om natta holdt jarlen seg våken, Kark sovnet og skreik fælt i søvne. Da vekte jarlen ham og spurte hva han drømte. Han sa:

Jeg var på Lade nå, og Olav Tryggvason la en gullring om halsen på meg.

Jarlen svarte:

Det viser at Olav Tryggvason kommer til å lage en blodrød ring om halsen på deg om du møter ham. Ta deg i vare for det. Av meg skal du få bare godt som alltid før, svik meg nå ikke.

Etter dette våkte de begge 2, liksom den ene våkte over den andre. Men da det lei mot dag, sovnet jarlen, snart tok han til å skrike fælt, og det ble så mye av det at jarlen satte hælene og nakken innunder seg som om han ville reise seg opp, og skreik høyt og uhyggelig. Kark ble redd og fælen, han tok en svær kniv han hadde i beltet og kjørte den gjennom strupen på jarlen og skar den ut igjen. Det ble Håkon jarls død.

Etterpå skar Kark hodet av jarlen og løp sin veg; dagen etter kom han inn til Lade og gav jarlens hode til kong Olav. Han fortalte også alt det som hadde hendt mellom han og Håkon jarl, og som er skrevet her ovenfor.
Da lot kong Olav ham føre bort og lot hogge hodet av ham.

50.
Nå drog kong Olav sammen med en mengde bønder ut til Nidarholm og hadde med seg hodene til Håkon jarl og Kark. Denne holmen brukte de å drepe tjuver og røverpakk på, og der stod en galge. Dit lot han bære hodene til Håkon jarl og Kark. Så gikk hele hæren borttil og ropte og skreik og kastet stein på dem, de sa at der fikk den nidingen gå samme vegen som andre nidinger. Etterpå sendte de folk opp i Gauldalen, de tok kroppen og drog den bort og brente den.

Nå er det slik makt i det fiendskapet trønderne kjente for Håkon jarl at ingen fikk lov å nevne ham uten å kalle ham den vonde jarlen, og det navnet holdt seg lenge etterpå. Men en får si som sant er om Håkon jarl, at det var mange ting ved ham som gjorde ham til en dugelig høvding, først stor ætt, og så vett og kunnskaper til å bruke makten, mot i kampen og lykke til å vinne seier og drepe sine fiender. Så sier Torleiv Raudfellson:

Håkon! Vi vet ikke
under månens veger
større jarl enn du er.
Ved strid du steig til makten.

Ni edlinger har du
sendt til Odin. Ravnen
eter av lik du gav den
og du ble landrik herre.

Håkon jarl var gavmild som få, og det var en ren ulykke som førte slik høvding til den død han fikk. Men det som mest gjorde at det gikk som det gikk, det var at nå var tida kommet da blotskap og blotmenn skulle fordømmes, og hellig tro og gode seder skulle komme i stedet.


51.
Olav Tryggvason ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheimen, han skulle ha landet slik som Harald Hårfagre hadde hatt det. Da sprang de opp, hele den store allmuen som èn mann, og ville ikke høre tale om annet enn at Olav Tryggvason skulle være konge.
Olav drog omkring i hele landet og la det under seg. Alle folk i Norge gikk over til å vise ham lydighet. Høvdingene på Opplanda og i Viken også, de som før hadde fått landet av danekongen og holdt det for ham, de ble nå Olavs menn og fikk landet av ham. Slik drog han omkring i landet første vinteren og sommeren etter.

Eirik Håkonsson jarl og Svein, bror hans, og de andre frendene og vennene deres rømte av landet og drog øst til kong Olav Svenske i Sveavelde, og der ble de godt mottatt. Så sier Tord Kolbeinsson:

Mennenes svik sendte
siden Håkon i døden,
fredløs varg det voldte,
lagnaden vil så meget.
Tryggves sønn var kommet
til det land han modig
vant bak lindeskjoldet
da han seilte vestfra.

Mere stod i Eiriks
sinn mot gullrik konge
enn han sa oss høylytt.
Slikt ventet vi av ham.
Trøndske jarlen søkte
råd hos svenskekongen,
vred på trassige trønder.
Det torde ingen hindre.

Family/Spouse: Tora Skagesdatter. Tora (daughter of Skage Toftesen) was born in 0936. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0966, Normandie, Frankrike; Hertug.

Notes:

Birth:
Fécamp, Seine Inferieure.

Died:
Fécamp, Seine Inferieure.

Richard married Gunnor Haraldsdatter av Crepon about 0951. Gunnor (daughter of Harald Gormsen av Danmark and Gyrid Olavsdatter) was born about 0936 in Normandie, Frankrike; died about 1031 in Roches, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Richard married Papia about 0980. Papia was born about 0935 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Aquitaine, Bordeaux.

Adelaide married Hugh Capet about 0968. Hugh was born about 0941 in Roches, Frankrike; died on 24 Oct 0996 in Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0995, Frankrike; Greve av Poitou.

William married Emma av Blois before 0995. Emma was born in Blois, Loiret, Centre, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Bergliot beskrives som en storsinnet kvinne.

Bergljot married Einar Eindridesen after 1000. Einar (son of Eindride Styrkarsen) was born about 0982 in Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; died about 1050. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Jarl.

Notes:

Occupation:
Svein Håkonsson (norrønt Sveinn Hákonarson; død ca. 1016) var sønn av Håkon Sigurdsson, Ladejarl og Norges reelle hersker fram til 995, og bror av Eirik Håkonsson som han delte regjeringen av Norge med fra år 1000 og til 1015.

Svein Håkonsson var halvbror til den eldre Eirik som Håkon jarl fikk med ei ukjent kvinne av lav ætt. Svein ble derimot født av Tora Skagesdatter, datter av lokal høvding som het Skage Skoftesson. Tora født også Heming Håkonsson og Bergljot Håkonsdatter som senere ble gift med Einar Tambarskjelve.

Snorre Sturlason forteller at Håkon jarl ikke var så begeistret for den eldste sønnen Eirik som måtte dra til Danmark etter at han hadde drept en av jarlens venner. Senere synes det som om jarlen og sønnen blir forsont, og de ledet sammen den norske leidangen mot en dansk invasjonshær i slaget ved Hjørungavåg.

Her er det også første gang sagaen nevner Svein, og det oppgis at også han ledet sine skip. En dansk høvding ved navn Vagn Åkesson gikk hardt mot Sveins skip. Svein lot folkene sine skåte med årene og ville ha flyktet om det ikke var for at broren Eirik kom ham til hjelp og tvang Vagn tilbake. Svein synes å stå i skyggen av den mer handlekraftige broren.

Etter slaget ved Svolder i år 1000, hvor Svein ikke deltok, men hvor broren Eirik var med på å beseire Olav Tryggvason, delte seierherrene Norge mellom seg. Snorre er den som gir flest detaljer, og beskriver en deling i 3 deler.
Tilsynelatende tok svenskekongen Olof Skötkonung 4 distrikter i Trøndelag foruten Møre, Romsdal og Ranrike som han overførte til Svein jarl som skattekonge.

Etter at Eirik jarl dro til Danmark i 1012 for å erobre England sammen med danskekongen Svein Tjugeskjegg styrte Svein Norge sammen med nevøen Håkon Eiriksson.

Året 1015, kom Olav Haraldsson til Norge og krevde den norske tronen.
I slaget ved Nesjar ble Svein Håkonsson beseiret av Olav. Svein klarte å flykte til Sverige for å kunne mønstre en ny hær som han kunne gjenerobre Norge med, men han dør av en sykdom før han kommer så langt. Kanskje ble han såret i kampen ved Nesjar?
Skalden Sigvat Tordsson diktet kvadet Nesjavísur om slaget.

Svein ble gift med Holmfrid som var søster eller kanskje helst datter av kong Olof Skötkonung av Sverige og dennes frille Edla.
Svein og Holmfrid fikk datteren Sigrid Sveinsdatter som ble gift med Aslak Erlingsson, sønn av Erling Skjalgsson. En annen datter, Gunnhild Sveinsdatter, ble gift med Svein Ulfsson, eller Svein Estridsson som han kjennes i Norge som, og som siden ble konge av Danmark.

Kun en hirdskald, Berse Skaldtorvuson, er nevnt for å vært i Sveins tjeneste, men svært lite av Berses skaldekvad er blitt bevart.

De skrevne kildene som har nevnt Svein, ble alle skrevet over 150 år etter hans død. Den svenske språkforskeren Staffan Hellberg mente i 1972 at han var i stand til å bevise at Svein var en fiktiv person og at han aldri hadde levd.
Debatten om dette dannet deler av en større debatt om den historiske verdien av sagalitteraturen og var i seg selv et uttrykk for en sagaskepsis som er spesielt utbredt i det svenske akademiske liv. Hallbergs konklusjoner har forblitt spekulative.

Family/Spouse: Holmfrid Olofsdatter av Sverige. Holmfrid (daughter of Olof Erikson av Sverige, "Olof 3" and Edla) was born about 1000. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Skjegge Asbjørnsen. Skjegge (son of Asbjørn) died about 0997. [Group Sheet] [Family Chart]

Ragnhild married Skofte Skagesen about 0996. Skofte (son of Skage Toftesen) was born about 0950. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Eiliv Torsteinsen. Eiliv died about 1050 in Giske, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1023, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Jarl.

Notes:

Occupation:
Eirik Håkonsson Ladejarl (født 957, død 1024) var jarl på Lade for Trøndelag og Hålogaland (ca.995–1012) og hersker av Norge ved å anerkjenne danskekongens overherredømme, sammen med broren Svein (1000–1012).

Eirik jarl fulgte danekongen Knut den mekige til England 1014 og fikk Northumberland i len. Var jarl av Northumbria (1016–1023).

Eirik Ladejarl var frillesønn (utenfor ekteskap) av Håkon Sigurdsson, også Ladejarl og ubestridt hersker av Norge.

Eirik deltok i 2 store slag som var avgjørende for norgeshistorien og han gikk seirende ut av begge:

1. Slaget ved Hjørungavåg (986):

Slaget ved Hjørungavåg var Eirik Håkonssons første betydelig konfrontasjon. Slaget var av like deler historisk som legendarisk betydning på slutten av 900-tallet mellom jarlene på Lade og en dansk invasjonsstyrke. Slaget var mer enn en strid mellom høvdinger og konger. Det var første gang Norge som nasjon verget seg mot dansk invasjon og dominans. Slaget er blitt beskrevet i de norske kongesagaene, først og fremst Heimskringla, foruten også Jomsvikingenes saga og Saxo Grammaticus' Gesta Danorum. Disse sene litterære opptegnelsene er fantasifulle, men historikerne mener at de inneholder en kjerne av sannhet, noe som blir bekreftet av skaldekvadene som omtaler slaget, blant annet av Tord Kolbeinsson og Tind Hallkjellsson.
I henhold til Snorre Sturlasson hadde Eirik tilsynelatende kommet til forsoning med faren og var til stede ved slaget som kommandant. Han ledet 60 skip og var seierrik til tross for at danskene, støttet av de fryktede jomsvikingene, hadde større skip, men et fryktelig uvær ga fordeler til nordmennene. Etter slaget ga Eirik grid til mange av jomsvikingene, blant annet Vagn Åkesson. Griden viste Eiriks storsinn og selvhevdelse.

2. Slaget ved Svolder (1000):

I slaget ved Svolder i år 1000, et sted i nærheten av Øresund, var svenskekongen, danskekongen og ikke minst Eirik Håkonsson klar til å ta imot Olav Tryggvason. I løpet av sommeren hadde kong Olav vært i den baltiske regionen, sannsynligvis i dagens Polen, og, i henhold til Snorre, for å hentet hjem rikdommer som tilhørte hans hustru Tyra Haraldsdatter. Han hadde med seg mange skip, men flere av dem tilhørte den svikefulle Sigvalde jarl, høvding for Jomsvikingene, som lurte den norske kongen i en felle. Olavs skip passerte i en lang rekke ankerplassen til den kombinerte hæren til Olof Skötkonung, Svein Tjugeskjegg og Eirik Håkonsson som lå på lur. Kong Olav stolte på Sigvalde jarl, ventet intet angrep og seilte selv helt sist i det største skipet «Ormen Lange». Den allierte hæren lot mesteparten av de norske skipene passere før de seilte ut og angrep kong Olav.
Olav Tryggvason kunne ha flyktet, men valgte å bli. For sagaforfatterne er det vel så mye ære i strålende nederlag som i seier (jfr. Vagn Åkesson). Han bant sammen sine 11 gjenværende skip til en flytende festning med Ormen Lange innerst og de andre utover i en lang rekke.
De islandske og norske forfatterne, som har gitt detaljer om slaget, gir all ære til de nordmennene som kjempet for Eirik Håkonsson, men også til de nordmenn som kjempet for Olav Tryggvason. Både svenskene som danskene kastet seg mot Olav Tryggvason og ble øyeblikkelig slengt tilbake. Eirik Håkonsson viste seg som strateg ved å gå metodisk til verks. Han angrep det ytterste skipet først, ryddet dette, kappet det løs og deretter det neste. De overlevende trakk seg innover helt til kun Ormen Lange var igjen, bemannet av trette og sårete menn. Til slutt var også Ormen Lange overmannet, Olav Tryggvason kastet seg over bord og ble aldri sett igjen.
Eirik Håkonsson sto igjen, akkurat som i slaget ved Hjørungavåg, som seierherren. Med det erobrete Ormen Lange kunne han, slik hans skald Halldor Ukristne har kvedet, seile fra kampplassen.

Eirik var også en hersker som anerkjente og støttet skaldekunsten.

Eirik Håkonsson, norrønt Eiríkr Hákonarson, ble nevnt som Eric av Hlathir, det vil si som Eirik av Norge, i England. I engelske charter er han oppført som vitne med skrivemåten Yric dux, men ble også referert til som Yric, Yrric, Iric, Eiric og Eric i latinske og gammelengelske kilder.

De viktigste skriftlige kildene om Eirik Ladejarl er de islandske og norske kongesagaer fra 1100- og 1200-tallet, deriblant Snorre Sturlassons Heimskringla, Fagrskinna, Ågrip, Knýtlinga saga, Historia Norvegiæ, Den legendariske saga om Olav den hellige, og skrifter av Odd Snorresson og Theodoricus monachus.

De angelsaksiske kildene er knappe og sparsommelige, men verdifulle ettersom de representerer samtidige vitnebevis. Den mest betydningsfulle er Den angelsaksiske krønike og Encomium Emmae.
I tillegg blir Eirik Ladejarl nevnt av historikere fra 1100-tallet som Florence av Worcester, William av Malmesbury, og Henry av Huntingdon.

En betydelig mengde skaldekvad og dikt av Eiriks skalder er bevart i kongesagaene og representerer samtidige vitnebevis. De mest betydningsfulle er drottekvadet Bandadråpa av Eyjolv Dådaskald, og kvad av Halldor Ukristne og Tord Kolbeinsson. Eirik hadde også Hallfred Vandrædaskald, Gunnlaug Ormstunge, Ravn Onundsson (Hrafn Önundarson), Skule Torsteinsson og Tord Sjåreksson som diktet for ham.

Fagrskinna og Heimskringla skriver om Eiriks ungdomsår og forteller at han var sønn av Håkon Sigurdsson og ei kvinne av lav ætt som Håkon gikk til sengs med under et opphold i Oppland.
I henhold til Fagrskinna var Håkon 15 år gammel, og som vanlig var lot jarlen gutten bli fostret hos Torleiv Spake i Meldal. Snorre Sturlasson forteller i Håkon jarls saga (side 113) at Eirik vokste opp og ble tidlig en kjekk kar, vakker å se til, og stor og sterk.

Håkon jarl giftet seg med ei datter til Skage Toftesson og han giftet sin egen datter bort til dennes sønn, Skofte Skagesson. Det ble tett vennskap mellom disse ættene, og det fortelles om en hendelse da Eirik var 11-12 år. Han og fosterfaren har lagt sitt skip nærmest Håkon jarls. Når så Skofte kommer ber han Eirik flytte sitt skip slik at han kan ankre nærmest jarlen slik han var vant til, noe Eirik nekter. Når Håkon jarl hører dette blir han rasende over sønnens stolthet og gir ham ordre om øyeblikkelig å flytte seg. Ydmyket har Eirik ikke noe valg, men neste vår får han et skip med 30 roere av fosterfaren. Han seiler til Møre, finner Skofte, legger til kamp og Skofte faller. Dette var den første gangen Eirik setter spor etter seg, og ble senere minnet av skalden Eyjolv Dådaskald i hans Bandadråpa:

Hard og mektig lot
hersen segne i striden.
en gullrik herre tapte
livet før han trodde.
Han steig, stålsatte, aldri
fra en som slår på skjoldet,
før han var død og stille.
Han seirer ved guders vilje.

Sagaen forteller at etter at Skofte er drept seiler Eirik sørover til Danmark hvor han blir mottatt av kong Harald Blåtann. Etter å ha blitt vinteren over hos danskekongen gir Harald Håkon jarls sønn et jarldømme over Ringerike og Vingulmark (Osloområdet), områder i sørøstlige Norge som skattet til Danmark i bytte for en viss uavhengighet. Dette viser at til tross for Eiriks ungdom, at han var en frillesønn og heller ikke sto på god fot med faren, hadde han posisjon i kraft av farsætten. Han var ikke hvem som helst.

I 995 kommer Olav Tryggvason til Norge og griper makten. Håkon jarl blir sviktet av trønderne og blir drept, mens Eirik Håkonsson blir tvunget til landflyktighet i Sverige. Han går i allianse med Olof Skötkonung av Sverige og Svein Tjugeskjegg av Danmark. Danskekongen lar Eirik bli gift med sin datter Gyda Sveinsdatter, noe som igjen understreker Eiriks posisjon. Han tilhører Ladejarlætten, den gamle ætten fra Hålogaland og fremste ætten med krav til Norges trone ved siden av Hårfagreætten som Olav Tryggvason tilhørte.

Med Sverige som base gjør Eirik flere hærtokt mot øst. Han herjer landområdene til kong Vladimir 1 av Kiev, røver, herjer og brenner ned byen som på norrønt ble kalt for - Aldeigja - og som i dag heter Staraya Ladoga. Det er ingen skrevne kilder fra kontinentet som bekrefter eller avkrefter dette angrepet, men russiske arkeologiske undersøkelser på 1980-tallet viser bevis på at byen ble brent en gang sent på 900-tallet.

Eirik plyndret også i vestlige Estland, norrønt Aðalsýsla, og øya Saaremaa, norrønt Eysýsla. I henhold til Fagrskinnas sammendrag av Bandadråpa kjempet han mot vikinger i Østersjøen og gjorde landgang i Østergøtland på denne tiden, som ikke desto mindre var Olof Skötkonungs område. Hensikten var åpenbart å skaffe seg en formue lik Olav Tryggvason hadde gjort i England tidligere, en formue som kunne benyttes til å bygge opp en hær som kunne settes inn mot Olav Tryggvason.

Etter slaget ved Svolder ble Eirik, sammen med sin halvbror Svein Håkonsson, hersker av Norge fra 1000 til 1012. Norge var formelt under kong Svein Tjugeskjegg, og Snorre Sturlasson som Hårfagreættens egen propagandist understreker at Eirik aldri tok kongsnavn. I prinsippet var han likevel - konge - av Norge ettersom han styrte som en.

Svein Tjugeskjeggs overherredømme av Norge skal ikke overdrives. I beste fall sendte Eirik gjæve gaver til danskekongen og aksepterte at hans lojalitet lå hos denne, men store deler av Norge ble styrt uavhengig av Danmark, spesielt de områdene som Eirik selv rådde over, hvilket antagelig tilsvarte de samme områdene som Harald Hårfagre i sin tid rådde over.
I henhold til Snorre var forholdene for folk flest bedre under Eirik Håkonsson enn under det voldsstyret som Olav Tryggvason hadde utøvet i sine knappe 5 år som konge, akkurat som det hadde vært under Håkon jarl:

Gode år i landet og god fred for bøndene innenlands.

Snorre sier om Håkon jarls sønner at:

Eirik og Svein jarl lot seg døpe begge 2 og tok den rette tro, men så lenge de rådde for Norge, lot de hver mann gjøre som han sjøl ville med å holde kristendommen. Sjøl holdt de godt de gamle lovene og landsens skikk og bruk, og de var vennesæle menn og styrte godt. Det var støtt Eirik jarl som var den første av brødrene i alt som hadde med styringen å gjøre.
Eiriks sønn med Gyda, Håkon Eiriksson, fortsatte farens posisjon fram til 1015 da Olav Haraldsson kom til landet. Eirik og Svein befestet sitt styre med å la deres søster Bergljot Håkonsdatter gifte seg med den mektige Einar Tambarskjelve, som hadde kjempet sammen Olav Tryggvason ved Svolder, og fikk således en betydningsfull rådgiver og alliert.

I løpet av den tiden som Eirik styrte Norge var hans eneste seriøse rival den mektige Erling Skjalgsson på Jæren som var gift med Olav Tryggvasons søster Astrid. Erling var altfor mektig til selv å bli rørt, men ikke mektig nok til at han gikk til åpen konfrontasjon mot brødrene. På samme måte som brødrene var formelt under danskekongen var Erling formelt under brødrene, men styrte stort sett på egen vegne over sine egne områder. Da Svein Håkonsson i brorens fravær samlet tropper for å møte Olav Haraldsson i slaget ved Nesjar var likevel Erling en av de som stilte opp og kjempet sammen med Ladejarlen.

I henhold til Grettes saga forbød Eirik holmgang og duell ved lov og landsforviste berserker fra riket kort tid før han seilte til England.

Olav Tryggvason var misjonskongen, men kampen mot kongen var ikke en kamp mot kristendommen. I henhold til Snorre Sturlasson var Eirik Håkonsson en realpolitiker med et pragmatisk syn på religion, i motsetning til faren Håkon jarl. Han lot seg døpe og lot deretter folk flest gjøre som de selv ville.
Theodoricus monachus derimot fremstiller Eirik noe usannsynlig slik at han ga et løfte om å bli kristen om han seiret ved Svolder.
Odd Snorressons saga om Olav Tryggvason har en mer utpenslet fortelling hvor Eirik erstatter et bilde av den norrøne guden Tor i forstavnen av skipet sitt med et kristent kors. Det er ingen skaldekvad som støtter dette, skjønt det er sannsynlig at Eirik lot seg døpe, i alle fall formelt, slik kongesagaene skriver. Kysten av Norge var kristen, men Trøndelag og i Oppland og innlandet var folk flest stort sett hedninger.
Fagrskinna nevner at i brødrene Eirik og Sveins dager ble kristendommen meget skadelidende, underforstått at brødrene ikke drev misjonsvirksomhet og tvangsdøpning med vold.

Å gå over til kristendommen var uten tvil en politisk fordel for brødrene ettersom de var allierte med de kristne kongene i Sverige og Danmark. Å akseptere toleranse og religionsfrihet var også et skarpsindig trekk etter Olav Tryggvasons voldelige misjonsaktivitet. Eiriks religiøse overbevisning var sannsynligvis ikke sterk.

Mens hirdskaldene til Eiriks rival Olav Tryggvason og Olav Haraldsson verget seg fra å bruke hedenske kjenninger i sine kvad og lovpriste kongen som en kristen herre, er alle bevarte skaldekvad som er viet Eirik Håkonsson diktet på tradisjonelt vis.
Bandadråpa som ble diktet en gang etter år 1000 er åpenbart hedensk ettersom det nevner Eirik som seierrik i henhold til guders vilje.
Begge de 2 norske historieverkene Historia Norvegiæ og Ågrip er fiendtlig innstilt til Eirik Håkonsson og mener at han kjempet aktivt for å rykke opp kristendommen med roten, men dette blir ikke bekreftet av andre kilder. I bestefall forveksler bøkene Eirik med faren Håkon, eller lyver bevisst for å sverte jarlen.

I 1014 eller 1015 forlot Eirik Håkonsson Norge og slo seg sammen med danskekongen Knut Sveinsson, sønn av Svein Tjugeskjegg, for dennes hærtog til England.
Eiriks deltagelse var sannsynligvis prisen for å styre Norge uavhengig av Danmark, og nå var tiden inne for at lojaliteten skulle betales. Å unnslå seg var ikke bare feighet, men også å erklære fiendskap med danskekongen. Antagelig var det likevel ikke en uvillig jarl som kom seilende med en norsk hær.

I henhold til Tord Kolbeinssons Eiriksdråpa møttes den norske og den danske flåten ved den engelske kysten i 1015, men kronologien i de ulike kildene er ikke samstemte, og noen forskere mener at møtet først skjedde i Danmark i 1014. På denne tiden var Knut en ung og uerfaren hersker som sto i skyggen av sin avdøde far Svein Tjugeskjegg som hadde erobret England i 1013, men døde 5 uker senere.
Eirik Håkonsson var på den annen side en erfaren krigsstrateg med en utprøvd intelligens og krigslykke, i henhold til Fagrskinna.
Forskeren Frank Stentons mening om Eirik var at han var den beste rådgiver som var å finne for en ung prins som var i ferd med å begynne sin erobring.

Den dansk-norske invasjonsstyrken tok landgang i Sandwich på midtsommeren 1015. De møtte liten motstand. Knuts styrker forflyttet seg inn i Wessex og plyndret i Dorset, Wiltshire og Somerset. Alderman Eadric Streona samlet en engelsk hærstyrke på 40 skip og underkastet seg deretter kong Knut. Encomium Emmae er den eneste engelske kilden som gir informasjon om Eiriks bevegelser på denne tiden, men opptegnelsene om hans antatte uavhengige hærtokt er vage og står ikke i samspill med andre kilder.

Tidlig i 1016 flyttet den norrøne styrken, kanskje forsterket med angelsaksiske medsammensvorne, seg over elven Thames og inn i Mercia, og plyndret omgivelsene etter hvert. Prins Edmund 2 av England, eller Edmund Jernside som han ble kalt, forsøkte å mønstre en hær til å stå imot invasjonen, men hans anstrengelser var ikke vellykket. Knut fortsatte uhindret inn i Northumbria hvor jarlen for Northumbria, Uchtred den modige, ble myrdet i kaoset. Da kontrollen var tatt i nord ble det store nordengelske jarldømmet gitt til Eirik Håkonsson slik at han kunne administrere det. Den store hæren beveget seg deretter sørover og mot London. Før den kom fram døde kong Ethelred den rådville den 23.april. Prins Edmund ble valgt til ny konge av England.

I kjølvannet av Ethelreds død beleiret de norrøne styrkene London. I henhold til Encomium Emmae ble beleiringen overvåket av Eirik Håkonsson. Den legendariske saga om Olav den hellige indikerer at Eirik var til stede ved beleiringen, og et vers av Tord Kolbeinsson sier at Eirik kjempet et slag med en Ulfkytel vest for London.

Etter flere slag kom Knut og Edmund til en enighet om å dele kongedømmet England, men Edmund dør noen få måneder senere.

I 1017 er Knut den udiskutable kongen over hele England, noe som ga ham tilnavnet den mektige eller den store. Han delte landet inn i 4 deler:

Wessex beholdt han selv, East Anglia ga han til Torkjell Høge, Northumbria til Eirik, og Mercia til angelsakseren Eadric – som ble henrettet som forræder i løpet av det samme året.
I henhold til Encomium Emmae befalte han Eirik å betale denne mannen hva vi skylder ham. Nordmannen skilte hodet hans fra kroppen med øksa.

Eirik Håkonsson forble jarl av Northumbria til han døde. Hans jarldømme er spesielt bemerkelsesverdig ved at det ikke er avtegnet at han kjempet et eneste slag mot Skottland eller Strathclyde som vanligvis truet Northumbria hele tiden.

Eirik er ikke nevnt i engelske dokumenter etter 1023. I henhold til engelske kilder ble han sendt i landflyktighet av kong Knut og dro tilbake til Norge. Det er svært lite sannsynlig og det er ingen norrøne kilder som bekrefter hans påståtte hjemreise. Hans arvtager til jarldømmet, en danske eller en engelskfødt av dansk opprinnelse, Sigurd Digre, som regel nevnt som Siward, kan ikke bekreftes at han overtok jarldømmet før 1033.

Eiriks død kan ikke bli plassert med sikkerhet mellom 1023 og 1033. Tradisjonelt blir hans død regnet for å ha skjedd i 1024. I henhold til norrøne kilder døde han av blødninger etter at drøvelen hans ble kuttet (en kjent prosedyre i middelalderens legekunst) enten akkurat før eller rett etter en pilegrimsreise til Roma.

Litteratur bl.a.:
Campbell, Alistar (redaktør og oversetter) og Simon Keynes (tilleggsintroduksjon): (1998). Encomium Emmae Reginae. Cambridge University Press.
Christiansen, Eric: (2002). The Norsemen in the Viking Age. Blackwell Publishing.
Driscoll, M. J. (redaktør): (1995). Ágrip af Nóregs konungasögum . Viking Society for Northern Research.
Ekrem, Inger (redaktør), Lars Boje Mortensen (redaktør) og Peter Fisher (oversetter): (2003). Historia Norwegie. Museum Tusculanum Press.
Faulkes, Anthony (redaktør): (1978). Two Icelandic Stories : Hreiðars þáttr : Orms þáttr. Viking Society for Northern Research.
Finlay, Alison (redaktør og oversetter): (2004). Fagrskinna, a Catalogue of the Kings of Norway. Brill Academic Publishers.
Finnur Jónsson: (1924). Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie. G. E. C. Gad.
Fox, Denton og Pálsson, Hermann (oversettere): (2001). Grettir's Saga. University of Toronto Press.
Henry av Huntingdon (oversatt av Diana Greenway): (2002). The History of the English People, 1000-1154.
Keyser, Rudolph og Carl Rikard Unger (red.): (1849). Olafs saga hins helga. Feilberg & Landmark.
Oddr Snorrason (oversatt av Theodore M. Andersson): (2003). The Saga of Olaf Tryggvason. Cornell University Press.
Snorre Sturlason: Heimskringla eller Snorres kongesagaer. Mange utgaver.
Stenton, Frank M.: (2001). Anglo-Saxon England. Oxford University Press.
Theodoricus monachus (oversatt og kommentert av David og Ian McDougall med en introduksjon av Peter Foote) (1998). The Ancient History of the Norwegian Kings. Viking Society for Northern Research.

Eirik married Gyda Sveinsdatter av Danmark about 0996. [Group Sheet] [Family Chart]

Beatrix married about 0998. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Fécamp, Seine Inferieure.

Emma married Aethelred (Æthelred) av Wessex about 1002. Aethelred was born about 968; died on 23 Apr 1016. [Group Sheet] [Family Chart]

Emma married Knut Sveinsen av Danmark, "Knut 2" about 1017. Knut (son of Svein Haraldsen, "Otto 1" and Swietoslawa av Polen) was born about 0995; died on 12 Nov 1035 in Shaftesbury, Dorset, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1015, Normandie, Frankrike; Greve av Eu og Brionne.

Notes:

Birth:
Bec-Crespin.

Died:
Brionne.

Gottfried married Hawise av Guisnes about 1007. Hawise (daughter of Sigfried av Danmark and Elstrude av Flandern) was born about 0958 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Fécamp, Seine Inferieure.

Died:
Fécamp, Seine Inferieure (28.august?).

Richard married Judith av Bretagne about 1000 in Bretagne, Frankrike. Judith (daughter of Conan av Bretagne, "Conan 1" and Ermengarde av Anjou) was born about 0982 in Bretagne, Frankrike; died about 1017 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1037; Erkebiskop og greve av Evreux.

Robert married about 0986. [Group Sheet] [Family Chart]

Mauger married about 0993. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Bretagne?

Hedwig married Gottfried (Godfrey) av Bretagne before 1008. Gottfried (son of Conan av Bretagne, "Conan 1" and Ermengarde av Anjou) was born about 0973 in Bretagne, Frankrike; died about 20 Nov 1008. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Fécamp, Seine Inferieure.

Papia married about 1007. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Tord Folesen på Aurland. Tord (son of Fole and Ranveig Tordsdatter) died on 29 Jul 1030 in Stiklestad, Verdal, Nord-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Anund Jakob Olofson av Sverige. Anund (son of Olof Erikson av Sverige, "Olof 3" and Estrid av Mechlenburg) was born between 1007 and 1009; died about 1050. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Aslak Erlingsen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1027, Oppland, Innlandet, Norge; Jarl, lendmann.

Notes:

Occupation:
Omtalt som lendmann til kong Olav den Hellige. Han hadde sin eiendom på Opplandene. Farsætten var opplandsk, stammet fra lendmenn og var sønn av Sigrid, datter av Håkon Ladejarl.
Han skal ha vært en vakker mann, hvit i både hud og hår, og en klok mann, glad i venner, rik på gods og gild og god av seg.

Fra Snorre: Harald Hardrådes saga:

39.
Ivar Kvite het en mann som var en gjæv lendmann. Han bodde på Opplanda; han var dattersønn til Håkon jarl den mektige.

Ivar var den vakreste mann som noen kunne se.

Sønn til Ivar het Håkon; om ham er det sagt at han stod over alle de menn som var i Norge den tid, i djervhet, styrke og dyktighet. Alt i unge år var han på hærferder og vant seg stor ære, og Håkon ble en mann med et stort navn.

Ivar Hvide nevnes som Ulv jarl Torkildsons banemann (Ulv født omkring 998, død 1027 i Roskilde, sønn av Torkild Sprakalegg).

...På vei hjem fra Østersjøtoget i 1022 kom det til forsoning mellom Knud den Mektige og Torkild den Høye, som ble innsatt som stattholder i Danmark. Få år senere døde Torkild, og den engelske stormannen Wulfsige, som var gift med Knuds halvsøster Estrid, overtok som stattholder under navnet Ulv Jarl. Hans far var angelsakseren Sprakling, etter islandske kilder, Torkilds Sprakelegg. I brev fra Knud den Mektiges tid nevnes Ulv og hans bror Eilif som jarler i England. Ulv var nest kong Knud den mektigste mann i Danmark.
Under et sjakkspill kom Ulv i trette med Knud den Mektige. Han ble deretter drept i Luciuskirken i Roskilde ca.1026 av hirdmannen Ivar Hvide på Knud den Mektiges befaling.

Fra Snorre: Olav den helliges saga:

152.
Kong Knut så dette at Norges konge og sveakongen styrte flåten sin østover langs land. Da sendte han straks en hær opp på land og lot sine menn ri landvegen dag og natt etter som kongenes hær seilte utenfor; andre speidere kom og drog videre når noen vendte tilbake. Kong Knut fikk hver dag høre nytt om hva kongene hadde fore, det var speidere i hæren hos kongene. Men da han fikk høre at en stor del av hæren hadde reist hjem, så styrte han tilbake til Sjælland med sin hær og la seg i Øresund med hele hæren. Noe av flåten lå ved Sjælland og noe ved Skåne.

Kong Knut rei opp til Roskilde dagen før mikkelsmess, og en stor flokk fulgte ham. Der hadde Ulv jarl, mågen hans, gjort gjestebud for ham; jarlen gav et storslått gilde og var glad og lystig. Kongen var fåmælt og ikke god å komme nær, jarlen prøvde å tale til ham og lette etter slike samtaleemner som han trodde kongen best likte. Kongen svarte ikke stort.
Så spurte jarlen om han ville spille sjakk; det sa han ja til, og så tok de sjakkbrikkene og spilte. Ulv jarl var flåkjeftet og uvøren både i ord og alle ting, en mann som fikk fram det han ville i riket sitt og en stor hærmann, det er en lang saga om ham.

Ulv jarl var den mektigste mann i Danmark nest etter kongen. Søster til Ulv jarl var Gyda som var gift med Gudine jarl Ulvnadsson, og deres sønner var Harald, Englands konge, Toste jarl, Valtjov jarl, Morukåre jarl, Svein jarl; Gyda var datter deres, hun som var gift med Edvard den gode, Englands konge.

153.
Mens de spilte sjakk, kong Knut og Ulv jarl, gjorde kongen et stygt feiltrekk, og så tok jarlen en springer fra ham. Kongen satte brikken hans tilbake og sa han skulle trekke om igjen. Jarlen ble sint, skubbet ned hele spillet, stod opp og gikk sin veg. Kongen sa:

Renner du nå, Ulv den redde!

Jarlen snudde seg i døra og sa:

Du hadde rent lenger i Helga å om du hadde kunnet komme til. Du kalte meg ikke Ulv den redde da jeg la inn til skipet og hjalp deg, mens svearne banket dere som hunder.

Så gikk jarlen ut og gikk til sengs. Litt etterpå gikk kongen for å sove. Morgenen etter da kongen kledde på seg, sa han til skosveinen:

Gå til Ulv jarl du, sa han, og drep ham.

Sveinen gikk og var borte en stund og kom igjen. Da sa kongen:

Har du drept jarlen?

Han svarte:

Nei, jeg har ikke drept ham, for han hadde gått i Luciuskirken.

Det var en mann som het Ivar Kvite, av norrøn ætt; han var hirdmann hos kong Knut dengang og sov i samme rom som kongen. Kongen sa til Ivar:

Gå og drep jarlen, du.

Ivar gikk til kirken og inn i koret og stakk sverdet gjennom jarlen; der døde Ulv jarl. Ivar gikk til kongen og holdt det blodige sverdet i handa. Kongen spurte:

Har du nå drept jarlen?

Ivar svarte:

Nå har jeg drept ham.

Det var godt gjort, sa kongen.

Men etterpå, da jarlen var drept, lot munkene låse kirken. Det ble sagt fra til kongen om dette. Han sendte bud til munkene og sa de skulle lukke opp kirken og la synge messer. De gjorde som kongen bød. Men da kongen kom til kirken, la han så mye jord til kirken at det er et stort herred, og siden har dette kirkestedet kommet seg svært opp. Derfor har dette jordegodset ligget til kirken der siden. Kong Knut rei ut til skipene sine etterpå, og ble der lenge utover høsten med en svær hær.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Gudrun married Olav Trygvasen, "Olav 1" about 0997. Olav (son of Trygve Olavsen) died about 1000 in Svolder, Östersund, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1015, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl etter faren.

Notes:

Occupation:
I 1015 dro faren Eirik jarl til England, og satte Håkon til å styre over en del av riket.

Håkon ble fanget av Olav Digre, og måtte love å ikke kjempe mot han. Da Olav måtte rømme landet i 1028, satte danekongen Knut den mektige Håkon til jarl over Norge.

Året etter druknet Håkon på hjemvei fra England.

Fra Snorre: Olav den helliges saga:

27.
Den sommeren Olav Haraldsson kom fra viking vestfra, kom kong Adalråds sønner også fra England til Ruda i Valland til morbrødrene sine, De var i Normandi alle sammen den vinteren, og der sluttet de forbund med hverandre og avtalte at kong Olav skulle ha Nordimbraland, om de fikk tatt England fra danene. Da sendte kong Olav fosterfaren Rane til England om høsten for å samle en hær der; Adalrådssønnene sendte ham til venner og frender som de hadde, med tegn at han kom fra dem, og kong Olav gav ham en mengde penger til å lokke folk over til dem. Rane ble i England vinteren over og fikk løfte om troskap av mange stormenn; folk i landet ville heller ha landsmenn som konger over seg, men danenes makt i England var da blitt så stor at de hadde brutt under seg alt folk i landet og hadde det i sin makt.

28.
Om våren seilte de vestfra alle sammen, kong Olav og sønnene til Adalråd, og de kom til England der det heter Jungufurda. Der gikk de i land med hæren og opp til borgen. Der møtte de mange av de menn som hadde lovt dem hjelp; de vant borgen og drepte mange menn. Men da kong Knuts folk merket dette, samlet de hær og ble fort mannsterke, så kong Adalråds sønner hadde ikke nok styrke til å stå imot, og så valgte de heller å seile bort og vestover tilbake til Ruda.

Da skilte kong Olav lag med dem, han ville ikke tilbake til Valland. Han seilte nordover langs England helt til Nordimbraland, og la til i ei havn som heter Furuvald, der kjempet han med bymennene og vant seier og stor rikdom.

29.
Der lot kong Olav langskipene bli igjen og rustet ut 2 knarrer; på dem hadde han 260 mann, utvalgte folk, i brynje og våpen. Han seilte til havs og nordover om høsten; de fikk svær storm i havet, så det så farlig ut, men ettersom de hadde godt mannskap og kongens lykke med seg, så gikk det godt.
Så sier Ottar:

På toknarrer tok du
turen vestfra, herre.
Skjoldungers skipsfelle,
du skyr aldri farer.

Strømmen, den strie, kunne
ha slukt kjøpmannsskipet,
og mannskapet over bølgen
stod mindre sterkt innabords.

Du fryktet ikke Ægir,
du fór over storhavet;
bedre karer får vel
aldri noen konge.

Haralds ætling! Ofte
øvde deg i sjøferd,
inntil med brott om baugen
du bautet mot Norges vestland.

Her er det sagt at kong Olav kom inn til Norge midt på Vestlandet. Den øya de kom i land på, het Sæla, den ligger utfor Stad. Da sa kongen han trodde det måtte være en lykkedag siden de hadde landet i Norge på Sæla, han sa det måtte være et godt varsel når dette hadde hendt. Så gikk de i land på øya. Der kom kongen til å gli med den ene foten i noe leire som var der, men han stødde seg på kneet. Da sa han:

Nå falt jeg.

Da sa Rane:

Du falt ikke, konge, nå fikk du fast fot i landet.

Kongen lo og sa:

Det kan nok være, om gud vil.

Så gikk de ned til skipene og seilte sør til Ulvesund. Der fikk de høre om Håkon jarl at han var sør i Sogn, men at de ventet ham nordover så snart det ble bør, og at han hadde bare 1 skip.

30.
Da kong Olav kom sør forbi Fjaler, styrte han skipene sine inn fra skipsleia og snudde inn Saudungssund og la seg der, de 2 skipene lå på hver side av sundet og hadde et tjukt tau mellom seg. I samme stund rodde Håkon Eiriksson jarl mot sundet med et langskip og fullt mannskap, han trodde det var 2 kjøpmannsskip som lå i sundet, og rodde fram mellom de 2 skipene. Da drog kong Olav og hans folk tauet opp midt under kjølen på langskipet og sveivde det inn med gangspill. Straks tauet fikk feste, gikk akterenden i været, og stavnen stupte framover så sjøen falt inn i saksene, langskipet ble fullt av vann og hvelvet. Kong Olav fisket opp Håkon der han lå og svømte, og likeså alle de mennene hans de fikk tak i; noen drepte de, og noen druknet.
Så sier Ottar:

Du fórer svarte ravner,
skatter har du nok av;
et staselig skip tok du
fra Håkon, ham sjøl attpå.

Du samlet kampens fugler,
søkte alt i din ungdom
hit til dine ættland;
for deg måtte jarlen vike.

Håkon jarl ble ført opp på kongens skip, han var den vakreste mann noen hadde sett; han hadde svart hår, så fint som silke, om hodet hadde han bundet et gullband. Han satte seg i forrommet. Da sa kong Olav:

Det er nok ikke løgn det som er sagt om dere frender, hvor vakre dere er å se på; men nå er det ute med lykken for dere.

Da sa Håkon:

Det er ikke noen ulykke, dette som har hendt oss. Det har vært slik lenge at seieren har skiftet, og med dine og mine frender har det også gått slik at vi har skiftes til å seire. Jeg er nå bare så vidt kommet ut av barneåra, og vi hadde ikke godt for å verge oss heller nå, for vi hadde ingen tanke på at det var ufred. En annen gang kan det hende det går bedre for oss enn nå.

Da svarte kong Olav:

Kunne du ikke tenke deg det, jarl, at slik som det har gått her, kommer du verken til å få seier eller nederlag heretter?

Jarlen sa:

Det er De som rår denne gangen, konge.

Da sa kong Olav:

Hva vil du gjøre, jarl, for at jeg skal la deg gå hvor du vil, hel og uskadd?

Jarlen spurte hva han krevde. Kongen sa:

Ikke annet enn at du drar ut av landet og gir opp riket og sverger en ed på at han aldri skal gå til kamp mot meg fra nå av.

Jarlen svarte at dette skulle han gjøre. Og så svor Håkon jarl kong Olav en ed på at han aldri mer skulle kjempe mot ham, og ikke verge Norge med ufred mot kong Olav og heller ikke gå mot ham. Så gav kong Olav grid til ham og alle hans menn. Jarlen fikk igjen det skipet han før hadde hatt, og så rodde de bort.
Dette nevner Sigvat skald:

Den mektige sa han måtte
møte Håkon dengang
i Saudungsund, det gamle;
han strevde etter framgang.

Der traff du harde konge
en jarl, av ætt den beste,
han ung ble bare nestbest
der dansk tunge tales.

31.
Etter dette så jarlen til å komme seg ut av landet så fort han kunne. Han seilte vest til England, og der gikk han til kong Knut, sin morbror, og fortalte ham alt, hvordan det hadde gått med ham og kong Olav; kong Knut tok særs godt imot ham, han satte Håkon i hirden hos seg og gav ham stor makt der i riket. Håkon jarl bodde der hos Knut i lang tid framover.

Da Svein og Håkon hadde rådd for Norge, hadde de gjort forlik med Erling Skjalgsson, forliket var blitt styrket på den måten at Aslak, sønn til Erling, ble gift med Sigrid, datter til Svein jarl. De 2, Erling og hans sønn Aslak, skulle ha de veitslene som Olav Tryggvason hadde gitt Erling. Etter dette ble Erling jarlens sikre venn, og de slo dette fast og svor hverandre eder.

130.
Knut den mektige, som noen kaller Knut den gamle, var konge både over England og over Danevelde på den tida. Knut den mektige var sønn til Svein Tjugeskjegg Haraldsson. Hans ætt hadde rådd over Danmark i lange tider. Harald Gormsson, farfar ti Knut, hadde tatt Norge etter Harald Gunnhildssons fall og hadde tatt skatter derfra og satt Håkon jarl den mektige til å styre landet. Svein danekonge, sønn til Harald, hadde også rådd over Norge og hadde satt Eirik Håkonsson jarl til å styre landet. Han og broren Svein Håkonsson rådde deretter landet, inntil Eirik jarl drog vest til England da Knut den mektige, mågen hans, sendte bud etter ham; han satte sin sønn Håkon jarl etter seg til å styre i Norge, Håkon var søstersønn til Knut den mektige, Eiriks måg.
Men da så Olav Digre kom til Norge, tok han først Håkon jarl til fange og avsatte ham fra styret, slik som før er skrevet. Da reiste Håkon til sin morbror Knut, og hos ham hadde han vært hele tida siden til vi er kommet så langt i sagaen.

Knut den mektige hadde vunnet England i strid og kjempet seg til det; og han hadde hatt et langt slit før folket i landet hadde blitt lydige mot ham. Da han nå mente han hadde fått full og hel styring der i landet, tok han til å tenke på det han mente å ha rett til i et rike han ikke sjøl hadde oppsyn med, og det var Norge.
Han mente han sjøl hadde arverett til hele Norge, og Håkon, søstersønn hans, til noe av det, og dertil kom at han syntes han hadde mistet det med skam. En av grunnene til at Knut og Håkon hadde latt det være stilt med kravene på Norge, var den at i førstningen da Olav Haraldsson kom til landet, løp den opp som én mann hele den store bondemugen og ville ikke høre tale om annet enn at Olav skulle være konge over hele landet.
Men siden, da folk syntes de ikke fikk rå seg sjøl under hans styre, var det noen som prøvde å komme seg ut av landet; da var det nokså mange stormenn som hadde reist til kong Knut, og sønner til mektige bønder også, de hadde gitt seg ett eller annet ærend. Og hver den som kom til kong Knut og ville bli hans mann, fikk alltid hendene fulle av gull. Der kunne en også se mye større prakt enn andre steder, både det at det var så mange folk der til daglig, og så utstyret ellers i de husene han hadde, og som han sjøl bodde i.

Knut den mektige fikk skatter og skylder fra de rikeste folkland i Norderlanda; og ettersom han hadde større inntekter enn andre konger, gav han også bort av dem i samme monn mer enn noen annen konge.
I hele riket hans var freden så sikker at ingen torde bryte den, og sjølve folket i landet hadde fred og gammel landsens rett. Slikt ble han kjent og æret for i alle land. Men av dem som kom fra Norge, var det mange som klagde over ufrihet, og la ut for Håkon jarl for det, og noen lot kongen sjøl få vite at nordmennene ville være ferdige til å vende tilbake under kong Knut og jarlen og få friheten sin igjen av dem. Dette snakket syntes jarlen godt om, han la det fram for kongen, og bad ham undersøke om kong Olav ville gi opp riket sitt til dem eller gå med på noe slags forlik om å dele det. Det var mange som støttet jarlen denne gangen.

146.
Kong Knut hadde fått høre vest i England at Olav, Norges konge, hadde leidang ute, og dessuten at han seilte med flåten til Danmark, og at det var ufred i Knuts rike. Da tok Knut til å samle hær; det kom snart sammen en stor hær og en mengde skip. Håkon jarl ble den andre høvdingen for hæren.
Den sommeren kom Sigvat skald til England vest fra Ruda i Valland, og sammen med ham var en mann som het Berg. De hadde seilt på kjøpmannsferd dit sommeren før. Sigvat diktet en flokk, som ble kalt Vestfararvisene, og her er første vers:

Berg! jeg minnes vi mang en
morgen på kjøpmannsferden
lot skipet ankre i vestre
armen ved Rudaborgen

Da Sigvat kom til England, drog han straks til kong Knut og ville be om lov til å reise til Norge. Kong Knut hadde lagt reiseforbud på alle kjøpmannsskip inntil han var ferdig med å ruste hæren. Da nå Sigvat kom til ham, gikk han til det rom kongen var i; men der var det låst, og han stod lenge utenfor. Men da han fikk tale med kongen, fikk han lov til det han bad om. Da kvad han:

Utenfor husdøra stod jeg
og spurte før jeg fikk komme
og tale med juters høvding,
huset var lukket for bønder.
Men da vi kom i salen
kunne jo Gorms ætling
lett gi svar på vårt ærend:
Jern-ermer bar jeg ofte.

Da Sigvat merket at kong Knut rustet seg til hærferd mot kong Olav, og da han fikk vite hvor stor styrke kong Knut hadde, da kvad Sigvat:

Den ødsle Knut og Håkon
vil prøve å velte Olav,
alt har han som fór ute;
for kongens død jeg engstes.
Må verneren leve, enda
ei Knut og jarlene vil det.
Godt blir et møte på fjellet
først når du slapp fra det.

Sigvat diktet enda flere strofer om Knuts og Håkons ferd. Han kvad dette også:

Den djerve jarlen skulle
søke forlik for Olav,
med de gamle bønder
som oftest reiste striden.
Eiriks ætt er mektig;
i større fiendskap handlet
de før om hoder, men Håkon
bare hatet minnes.

147.
Knut den mektige hadde rustet hæren sin til å fare fra landet; han hadde en diger hær og svære skip. Sjøl hadde han en drake som var så stor at det var 60 rom i den; hodene på den var gullagte.
Håkon jarl hadde en annen drake, den hadde 40 rom, der var også hodene forgylte, og alle seilene på begge var stripete med blått og grønt og rødt. Alle skipene var malt ovenfor vannlinja, og all redskapen på skipene var av fineste slag. Mange andre skip hadde de også, stor og godt rustet. Dette nevner Sigvat skald i Knutsdråpa:

Blå seil ved rå
bar de i blåsten,
kongens draker;
dyr var ferden.
Og skuter som kom
vestfra, seilte
den veg som ledet
gjennom Limfjords brenning.

Det blir fortalt at kong Knut seilte med denne store flåten vest fra England og kom vel fram til Danmark med hele hæren og la til i Limfjorden. Der møtte de en stor samling av landets menn.

161.
Erling Skjalgsson og alle sønnene hans hadde vært i kong Knuts hær om sommeren og i flokken til Håkon jarl; der var Tore Hund også og hadde mye og si. Men da kong Knut fikk høre at kong Olav hadde tatt landvegen til Norge, løste kong Knut opp leidangen og gav alle mann lov til å finne seg bosted for vinteren. Da var det en svær hær av utlendinger i Danmark, både engelskmenn og nordmenn og folk fra flere land som hadde kommet i hæren om sommeren.

Erling Skjalgsson reiste til Norge med følget sitt om høsten, han fikk store gaver av kong Knut. Sammen med Erling reiste det sendemenn fra kong Knut nord til Norge, de hadde med seg en mengde gull og sølv. Om vinteren drog de rundt omkring i landet og greidde ut de pengene kong Knut hadde lovt folk om høsten dersom de ville følge ham, og de gav også til mange andre som de fikk kjøpt med penger for å vise kong Knut vennskap. De hadde støtte av Erling da de reiste omkring. Så ble det til at en mengde menn gikk over til å bli kong Knuts venner og lovte ham sin tjeneste, og dessuten å gjøre motstand mot kong Olav; noen gjorde det åpenlyst, men det var mange flere som holdt det hemmelig for allmuen. Kong Olav fikk vite om dette; det var mange som kunne fortelle ham om det, og det ble talt mye om det der i hirden. Sigvat skald kvad om dette:

Kongens fiender farer
med løse pengepunger,
folk byr ofte det tunge
malm for kongens hode.

Jeg vet at hver som selger
for gull sin gode herre
en gang vandrer til svarte
helvete, og er verdt det.

Sørgelig lønn i himmelen
fikk han som her på jorda
dreiv med svik, han dømmes
i dypet av ildens konge.

Det ble ofte sagt og talt om hvor dårlig det var av Håkon jarl å føre hær mot kong Olav som hadde gitt ham livet dengang jarlen hadde kommet i hans makt. Men Sigvat var svært god venn til jarlen, og da nå Sigvat hørte jarlen ble baktalt igjen, kvad han:

Hordekongens hirdmenn
holdt seg for sterkt til jarlen
om de tok imot penger
for Olavs liv å røve,
det er ingen heder for hirden
at slik blir hørt om den,
best er for oss om alle
er uten svik og reine.

171.
Nå hadde kong Knut lagt under seg alt land i Norge. Så holdt han et stort ting av folk både fra hæren og fra landet. Der lyste kong Knut at han ville gi sin frende Håkon jarl styringen over alt det land han hadde vunnet på denne ferden; da han hadde gjort det, leidde han Horda-Knut, sønn sin, til høgsetet hos seg og gav ham kongsnavn og med det Danevelde. Kong Knut tok gisler av alle lendmenn og storbønder, han tok sønnene deres eller brødrene eller andre nære frender eller slike menn som de var mest glad i, og som han syntes høvde til det. På den måten som nå er fortalt, bandt kongen folk til å vise troskap mot seg.

Da Håkon jarl hadde overtatt makten i Norge, kom Einar Tambarskjelve, mågen hans, og slo seg i lag med ham. Han fikk igjen alle de veitslene han hadde hatt før mens jarlene rådde i landet. Kong Knut gav Einar store gaver og bandt ham til seg i nært vennskap, han lovte at så lenge hans makt stod i landet, skulle Einar få være den største og gjæveste av alle menn som ikke var av høvdingætt i Norge, og han føyde til det at han syntes at for ættas skyld var Einar, eller sønn hans Eindride, den som best kunne høve til å bære høvdingnavn i Norge, om de ikke hadde hatt jarlen. Disse løftene satte Einar stor pris på og lovte ham sin troskap til gjengjeld. Da ble Einar på nytt en stor og mektig mann.

184.
Den sommeren seilte Håkon jarl fra landet og vest til England, og da han kom dit, tok kong Knut godt imot ham. Jarlen hadde sin festemøy der i England, og han reiste for å hente henne, han hadde tenkt å holde bryllupet i Norge, men ville skaffe seg i England de sakene han trengte, og som han mente var verst å få tak på i Norge. Om høsten gjorde jarlen seg klar til å seile hjem, men han ble nokså seint ferdig. Da han var rede, seilte han til havs.
Men om reisen hans er det bare det å si, at det skipet gikk under, og ikke én mann ble berget. Det er noen som sier at skipet har vært sett nord for Katanes i en svær storm en dag mot kvelden, og været stod ut Petlandsfjorden. De som tror på dette, mener at skipet har drevet inn i Svelgen, men det er iallfall sant, at Håkon jarl kom bort på sjøen, og ikke noe av det som var på det skipet, kom til lands.
Samme høsten fortalte kjøpmenn at det gikk rykter omkring i landene om at folk trodde jarlen hadde druknet. Men alle visste at han kom ikke til Norge den høsten, og da var landet høvdingløst.

Håkon married Gunnhild Vortigernsdatter av Vendland about 1028. Gunnhild (daughter of Briaczeslav av Vendiske og Polen and Gunnhild Sveinsdatter) was born in Vendland; died about 1070. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1042, England; Konge.

Notes:

Occupation:
Edvard bekjenneren (angelsaksisk: ?adweard Andettere, latin: Eduardus Confessor, engelsk: Edward the Confessor; 1003 – 5.januar 1066) var nest siste angelsaksiske konge av England, og betraktet som den siste konge som nedstammet fra kongene i Wessex. Han styrte fra 1042 og til 1066.

Som sønn av Æthelred 2 (med tilnavnet den rådville) og Emma av Normandie etterfulgte Edvard sønnen av Knut den mektige, og sin egen halvbror, Hardeknut, og således gjenopprettet en kongedømme basert på huset Wessex etter en periode med dansk styre siden Knut erobret England i 1016.
Da Edvard døde i 1066 ble han etterfulgt av Harald Godwinson, som deretter ble beseiret og drept det samme året av normannerne under Vilhelm Bastarden (siden kjent som Vilhelm Erobreren) ved slaget ved Hastings.
Edgar Ætheling, som også tilhørte huset Wessex, ble utropt som konge av England etter slaget ved Hastings i 1066, men han styrte aldri og ble avsatt etter rundt 8 uker.

Som diskutert nedenfor er historikerne ikke samstemte om Edvards ganske lange styre på 24 år. Hans tilnavn reflekterer den tradisjonelle oppfatningen av ham som from og uskyldig.
Bekjenneren (kort for bekjenne sin tro) reflekterer også hans omdømme som en helgen som ikke opplevde martyrdøden, i motsetning til kong Edvard Martyren. En del framstiller denne kongen som et styre som førte til forvitringen av den kongelige makt i England og framgangen for huset Godwins maktposisjon grunnet innbyrdesstridene etter hans død uten en arving.

Biografene Frank Barlow og Peter Rex har isteden framstilt Edvard som en vellykket konge som var energisk, ressursfull og tidvis nådeløs, og argumenterer for at den normanniske erobringen kort tid etter hans død kom til å ødelegge hans rykte.

Imidlertid har Richard Mortimer argumentert for at da familien Godwin kom tilbake fra deres landsforvisning i 1052 betydde det en effektiv avslutning av hans utøvelse av makt, og henviser til Edvards reduserte aktivitet som en klar antydning til at han trakk seg tilbake fra de statlige affærer.

Omtrent et århundre senere, i 1161, lot pave Alexander 3 den avdøde kongen bli helligkåret. Han fikk etter sin død tilnavnet - Bekjenneren - det vil si en som bekjenner sin tro på Jesus Kristus og helgen uten å være martyr, og for å skille ham fra hans onkel, den hellige Edvard martyren. Som sankt Edvard var han en av Englands nasjonale helgener fram til kong Edvard 3 adopterte sankt Georg som nasjonal skytshelgen en gang rundt 1350. Edvard bekjennerens festdag er den 13.oktober, feiret både av den katolske kirke i England og Wales, som Den engelske kirke.

Edvard var den sjuende sønnen til Æthelred 2 og den første sønnen til hans andre hustru Emma av Normandie. Edvard ble født en gang mellom 1003 og 1005 i Islip i Oxfordshire, og er første gang nedtegnet som et vitne på 2 chartere i 1005.
Han hadde en helbror, Alfred, og en søster, Godgifu.
I chartere er Edvard alltid listet etter sine eldre halvbrødre, noe som viste han var rangert etter dem.

I løpet av sin barndom var England utsatt for en rekke vikingangrep fra nordboere, og invasjon av den danske kongen Svein Tjugeskjegg og hans sønn Knut. Som følge av at Svein erobret den angelsaksiske tronen i 1013 flyktet Emma til Normandie, fulgt av Edvard og Alfred, og deretter av Æthelred.
Svein døde uventet den 3.februar 1014, kun måneder etter at England var erobret. Døden inntraff mens han var om bord på sitt skip som lå for anker ved elven Trent i Gainsborough i østlige England.

Kongens død snudde om på den politiske situasjonen. Det angelsaksiske rådet, witan, grep da sjansen på å invitere Æthelred tilbake, men kun på den betingelse at han lovte å styre mer rettferdig enn han hadde gjort tidligere. Æthelred aksepterte, og sendte først Edvard og andre talsmenn til England som sine sendebud.

Æthelred døde deretter i april 1016, og han ble etterfulgt av Edvards eldre halvbror Edmund Jernside, som fortsatte kampen mot Sveins sønn Knut. I henhold til norrøn tradisjon kjempet Edvard sammen med Edmund, men da Edvard var bortimot 13 år på denne tiden er det høyst tvilsomt. Muligens kan han ha vært med i de bakre rekker på felttoget, men deltok ikke aktivt.
Edmund Jernside døde i november 1016, og Knut ble den ubestridte kongen over angelsaksiske England. Edvard ble igjen tvunget å dra i landsforvisning til Normandie sammen med sin bror og søster. Hans mor Emma valgte det motsatte. Hun giftet seg i 1017 med Knut.

Det samme året lot Knut henrette Ædwig, den siste overlevende av Edvards halvbrødre. Det etterlot kun Alfred og Edvard som de gjenværende angelsaksiske kravene på tronen.

Edvard tilbrakte et kvart århundre i landsforvisning, antagelig hovedsakelig i Normandie, skjønt det er ingen bevis på hans lokalisering før tidlig på 1030-tallet. Han mottok antagelig støtte fra sin søster Godgifu, som giftet seg med Drogo av Mantes, greve av Valois og Vexin en gang rundt 1024.

Tidlig på 1030-tallet sto Edvard oppført som vitne på 4 chartere i Normandie, signerte 2 av dem som konge av England.

I henhold til den normanniske kronikøren William av Jumièges gjorde Robert 1, hertug av Normandie, et forsøk på invasjon av England en gang rundt 1034 for å plassere Edvard på den engelske tronen, men skipene ble blåst ut av kurs ved Jersey. Han mottok også støtte for sitt krav på tronen for et antall abbeder på det europeiske fastlandet, særskilt Robert, abbed av klosteret Jumièges. Han ble senere Edvards erkebiskop i Canterbury.

Det ble sagt om Edvard at han utviklet en intens personlig fromhet i løpet av denne perioden, men moderne historikere vurderer det som et produkt av senere kampanje i middelalderen for å få ham helgenerklært.
I Frank Barlows vurdering, hans livsstil synes å ha vært det som var typisk for et medlem av den rustikke adel. Han synes å ha hatt en mager sjanse å erobre den engelske tronen i denne perioden, og hans ambisiøse mor var langt mer interessert å støtte Hardeknut, hennes sønn med Knut.

Knut døde i 1035, og Hardeknut etterfulgte ham som konge av Danmark. Det er uklart om det var hensikten at han skulle være konge av England også, men var altfor opptatt av å forsvare sin posisjon i Danmark til å komme til England gjøre sitt krav gjeldende der. Det ble derfor besluttet at hans eldre halvbror Harald Harefot skulle fungere som regent mens Emma holdt Wessex på vegne av Hardeknut.

I 1036 kom Edvard og hans bror Alfred hver for seg til England. Emma hevdet senere at de kom som en reaksjon på et brev forfalsket av Harald som inviterte dem til å besøke henne, men historikerne mener at det er mest sannsynlig at hun faktisk hadde invitert dem i en anstrengelse å motvirke Haralds voksende popularitet.

Alfred ble tatt til fange av Godwin, jarl av Wessex, som overleverte ham til Harald Harefot, og som lot Alfred bli blindet ved å brenne ut øynene hans. Det gjorde Alfred effektivt ikke egnet som konge, men Alfred døde snart grunnet hans sår. Mordet er antatt å ha vært årsaken til Edvards senere hat og motvilje mot jarl Godwin, og den fremste årsaken til Godwin ble forvist høsten 1051.

Det ble hevdet at Edvard kjempet i en vellykket trefning i nærheten av Southampton, og slapp deretter unna til Normandie. Han viste således forsiktighet, men hadde en del erfaring som soldat i Normandie.

I 1037 ble Harald akseptert som konge, og det påfølgende året forviste han Emma, som trakk seg tilbake til Brugge i Flandern. Der tilkalte hun Edvard og krevde hans hjelp for Hardeknut, men han nektet; ikke hadde han noen ressurser for å sette i gang en invasjon, og avviste også at han hadde noen interesse selv for tronen.
Hardeknut hadde i mellomtiden sikret sin posisjon i Danmark, var i stand til å samle en dansk hær og foreberedte en invasjon, men da Harald døde brått og uventet i 1040, kun 24 år gammel, endret det situasjonen. Han kunne uhindret sammen med sin mor overta tronen i England.
Årsaken til Haralds død i Oxford er usikker, den ble tilskrevet en merkelig sykdom, og et angelsaksisk charter tilskrev sykdommen guddommelig dom.

I 1041 inviterte Hardeknut sin halvbror Edvard tilbake til England, antagelig som arving ettersom han selv innså at ikke hadde lenge igjen å leve.
Quadripartitus, en omfattende samling av juridisk materiale samlet på 1100-tallet, vurdert som overbevisende av historikeren John Maddicott, hevder at Edvard ble tilkalt ved mellomkomst av biskop Ælfwine av Winchester og jarl Godwin.

Edvard møtte thegnene fra hele England ved Hursteshever, antagelig Hurst Head, et sted på motsatt side av Isle of Wight hvor det senere ble reist en festning, Hurst Castle. Der ble han mottatt som en konge, forutsatt at han sverget på at han ville fortsette lovene som var blitt vedtatt under Knut.
I henhold til Den angelsaksiske krønike ble Edvard sverget inn som konge ved siden av Hardeknut, men et vitnemål som ble utstedt av Hardeknut i 1042 beskrev ham som kongens bror.

Som følge av Hardeknuts død den 8.juni 1042, den siste av Knut sønner, støttet Godwin, den mektigste av de angelsaksiske jarlene, Edvard som overtok tronen.
Den angelsaksiske krønike beskrev den popularitet han hadde ved troneskiftet:

...før han (Hardeknut) var gravlagt, valgte alle menneskene Edvard som konge i London.

Edvard ble kronet den 3.april 1043 i katedralen i Winchester, det gamle setet til kongene i Wessex.

I Danmark var de menn som sto nærmest i slekt med det danske kongehuset Harald Torkjellsson, sønn av Torkjell Høge, som var gift med en kusine av Knut den mektige, Gunhild fra Vendland, og Svein, sønn av jarl Ulf Thorgilsson fra Skåne og Knut den stores søster Estrid. Men før deres krav på den danske tronen ble avgjort, invaderte den norske kongen Magnus, sønn av Olav Digre for å gjøre krav på Danmark som han hadde rett til grunnet en avtale med Hardeknut.
I 1043 ble Harald Torkjellsson drept av Ordulf av Sachsen, som året før ble gift Ulvhild, søster av kong Magnus. Haralds enke og sønner søkte tilflukt i England (men ble avvist), mens Svein Estridsson ble den danske leder i opposisjon til den norske kongen.
Magnus gjorde også krav på England som en del av avtalen med Hardeknut, men hans død i 1047 førte til at hans planlagte invasjon aldri ble en virkelighet.

Edvards posisjon da han kom på tronen var svak. Effektiv styre krevde å holde på gode forhold til de 3 mektige jarlene, lojaliteten til det gamle kongehuset i Wessex hadde forvitret under den danske perioden, og kun Leofric nedstammet fra en familie som tjenestegjort under Æthelred 2. Siward var av dansk ætt, og selv om Godwin var angelsaksisk, hadde han vært en av Knuts nye menn, gift med Knuts tidligere svigerinne Gyda Torkelsdatter. Imidlertid hadde Edvard i sine første gjenopprettet det tradisjonelle sterke monarki, og viste seg i Frank Barlows syn som en sterk og ambisiøs mann, en sann sønn av den heftige Æthelred og den imponerende Emma.

I 1043 ble Godwins eldste sønn Svein utpekt som jarl av et jarldømme i sørvestlige Midlands, og den 23.januar 1045 ble Edvard gift med Godwins datter Edith.
Kort tid etter ble hennes bror Harald Godwinson og hennes dansk fetter Bjørn Estridsson (bror av Svein Estridsson) også gitt jarldømmer i sørlige England.
En annen bror, Osbern, levde godt i England, men uten noen offisiell tittel.
Med denne posisjoneringen styrte Godwin og hans familie i praksis hele sørlige England.

Den mektige gruppe av anglo-danske krigere og statsmenn som aksepterte Edvard som konge ved folkelig valg og fødselsrett, hadde ingen hengivenhet for den slekt han tilhørte.
Historikeren Frank Stenton er bestemt på at det aldri kan ha vært noe godt forhold mellom Godwin og Edvard. Godwin hadde overgitt hans bror Arthur til hans død. Selv om Edvard ble nødt til å gifte seg med Godwins datter ble det virkelige vesen av deres forhold vist ved den energi som viste ved å velte jarlen fra hans maktposisjon ved den første muligheten som dukket opp.

Første tilbakeslag for Godwins familie kom i 1047 da Svein ble forvist for å ha bortført abbedisse av Leominster.
Først i 1049 kom han tilbake for å forsøke å gjenvinne sitt jarldømme, men det ble sagt at det ble bekjempet av Harald og Bjørn, antagelig ettersom de hadde mottatt Sveins landområder i hans fravær. Svein drepte sin fetter Bjørn i et sammenstøt og måtte på nytt dra landflyktighet til Flandern, og Edvards nevø Ralf av Mantes (også kalt for Ralph med tilnavnet det fryktsomme) ble gitt Bjørns jarldømme.
Året etter greide imidlertid Godwin å sikre at Svein igjen ble tatt til nåde.

Da nyheten om drapet på Bjørn nådde kong Edvard samlet han hele hæren ved Sandwich og erklærte ham som en mann uten ære. Han brukte betegnelsen nithing, avledet fra det norrøne begrepet for det samme, niding.
Det interessante i denne historien er ikke forbrytelsen, i henhold til Frank Stenton, men handlingen i kjølvannet. Svein ble funnet skyldig i en handling av avskyelig forræderi fram kun simpelt mord. Å bli funnet skyld i nid var en norrøn praksis som ble etablert av Knuts danske styre og som fortsatt eksisterte etter ham, og til en viss grad fortsatte inn i normannisk tid som da Vilhelm Rufus overfor den engelske militsen i 1088 for å erklære at enhver som var ulydig mot kongens innkallelse skulle bli erklært nithing.

Edvard klagde at hans mor hadde gjort mindre for ham enn han hadde ønsket før han ble konge, og også etterpå.
I november 1043 red han til Winchester med sine 3 ledende jarler, Leofric av Mercia, Godwin, og Siward av Northumbria for å ta fra henne hennes eiendom, muligens ettersom hun satt på rikdommer som kunne hevdes tilhørte kongen. Hennes rådgiver, Stigand, ble fratatt sitt bispedømme i Elmham i East Anglia, men begge ble senere gjenopprettet til gunst.

Emma døde i 1052. Det er et av de uløste mysterier i Edvards styre at hans mor, dronning Emma, synes å ha støttet Magnus av Norges krav på den engelske tronen, skrev Frank Stenton.
I 24 år hadde Emma hengitt seg selv til interessene til Knut og hennes barn med ham. Hun snakket flytende dansk. Det er ikke umulig, mener Stenton, at etter dødsfallet av hennes sønn med Knut at hun vurderte å se det engelske riket overgitt til den norske kongen som et mindre onde enn at det ble revidert tilbake til det dynasti som Knut hadde styrtet.

Det var godt kjent at kong Magnus av Norge mente å ha rett til den engelske tronen. Avdøde Bjørns eldre bror Svein Estridsson i Danmark var hardt presset av nordmennene, og underkastet seg til Edvard som en sønn i håp om hjelp fra angelsakserne i kampen mot Magnus for kontrollen over Danmark.
Frykten for en norsk invasjon var reell og merkbar i England. I 1045 tok Edvard kommandoen over den engelske flåten på 35 skip ved Sandwich i Kent. Tolv måneder senere var en langt større flåte samlet ved samme sted i påvente av en norsk invasjon, men Magnus var altfor opptatt med å bekjempe Svein Estridsson. Svein ble slått på flukt og danene aksepterte Magnus som deres konge.

På høsten 1047 var England i større angst for norsk invasjon enn noen gang tidligere. Det var kun Magnus' død i oktober etter å ha ramlet ned av hesten som reddet England og samtidig gjorde det mulig for Svein å overta den danske tronen. Magnus ble etterfulgt av sin onkel, Harald Sigurdson, med tilnavnet Hardråde, som kom tilbake til Skandinavia samme år etter lang periode som leiesoldat i Konstantinopel. Hans første handling som konge var å inngå fred med England.

Helt siden 1012, da Torkjell Høge la sine 45 skip i Æthelreds tjeneste, hadde alle engelske konger hatt en stående marine, bestående av store krigsskip av norrønt mønster, bemannet med et profesjonelt mannskap som ble betalt fra det nasjonale skattesystemet.
Da trusselen fra Norge var tilsynelatende over aktet ikke Edvard å tynge skatteleggingen med disse skipene. I begynnelsen av 1049 besto flåten av 14 skip. Før året var over hadde han betalt av 9 av skipene og i 1050 ble de 5 gjenværende skipene til sist avviklet.
Året etter fjernet kongen den tunge skatten av heregeld som hadde eksistert siden Torkjells dager. Avviklingen av en stående flåte etterlot et hull i Englands forsvar som kom til å bidra til undergangen i 1066.

Rikdommen i Edvards landområder overgikk det til de mektige jarlene, men hans områder var spredt blant de sørlige jarldømmene. Han hadde ingen egen, personlige maktebase, og han synes ikke å ha forsøkt å skaffe seg en.
Imidlertid i kirkelige affærer og utenrikspolitikken var han i stand til å handle etter eget hode. Den tradisjonelle oppfatningen er at Edvard i stor grad innførte normanniske riddere og geistlige til England, og krenket angelsaksiske følelser å se disse fransktalende utlendingene overta viktige posisjoner i riket, særskilt i hans husholdning.
Den fremste av dem var Robert, abbed av det normanniske klosteret i Jumièges, og som hadde kjent Edvard fra 1030-tallet og kom til England med ham i 1041. Edvard gjorde ham til biskop av London i 1043. I henhold til Vita Edwardi ble han alltid den mektigste fortrolige rådgiver av kongen.
Moderne historikere har neddempet den tradisjonelle oppfatningen at Edvard ansatte hovedsakelig normanniske favoritter.
Frank Stenton slår fast at det var normanniske prester i hans kapell, men selv om det var et stort antall utenlandske prester, var det totale antallet normannere lite.
Det er sannsynlig at han viste gunst til mange av normannisk fødsel hvis navn ikke er nedtegnet, men at han utelukkende omga seg med normanniske favoritter kan ikke bevises ved vitnelistene av hans chartere. Det generelle vesen av hans hoff hadde derimot et stort norrønt element, og ikke alle fransktalende var av normannisk opprinnelse, eksempelvis var landeieren Robert fitz Wimarch bretonsk.

I utnevnelser av posisjoner i kirken viste Edvard og hans rådgivere en skjevhet mot kandidater med lokal tilknytning, og da presteskapet og munkene ved Canterbury valgte en slektning av Godwin som erkebiskop av Canterbury i 1051-1052, avviste Edvard ham og utnevnte isteden sin egen fortrolige, Robert av Jumièges, som hevdet at Godwin, rett eller urett, hadde ulovlig besittelse av en del eiendommer tilhørende erkebiskopen.

I september besøkte Edvard sin svoger, Eustace 2 av Boulogne, Godgifus andre ektemann. Hans menn havnet i klammeri i Dover, og Edvard beordret Godwin som jarl av Kent å straffe byens borgere, men han stilte seg på samme side som byen og nektet. Edvard grep da sjansen til tvinge den mektige jarlen å underkaste seg. Erkebiskop Robert anklaget Godwin for å ha konspirert for å drepe kongen, akkurat slik som han tidligere hadde drept hans bror Alfred i 1036.
Leofric og Siward besluttet å stille seg bak kongen og tilkalte sine vasaller. Svein og Harald tilkalte sine egne vasaller, men ingen på de 2 sidene ønsket en kamp. Det synes som om både Godwin og Svein ga fra seg en sønn som frivillige gisler, som ble sendt til Normandie. Familien Godwins posisjon ble forringet da deres egne menn ikke var villige til å gå til krig mot kongen. Da Stigand, som fungerte som mellommann, formidlet at Godwin kunne ha sin fred om han brakte Alfred tilbake i live, valgte Godwin og sønnene hans flykte fra landet og til Flandern og Irland.
Edvard fornektet sin hustru Edith og sendte henne til et nonnekloster, og erkebiskop krevde at hun ga kongen skilsmisse.

Svein Godwinson ble tvunget til å dra på pilegrimsreise til Jerusalem i et forsøk på å rense seg selv fra de anklager som var rettet mot ham. Han gikk barbeint for å vise sin soning og døde av sykdom på vei tilbake fra de strabaser som reisen påkostet ham. Godwin og hans andre sønner kom tilbake med en hær det påfølgende året og fikk betydelig støtte i England samtidig som Leofric og Siward unnlot å gi den nødvendige støtten til kongen. Begge sider var bekymret for at en innbyrdeskrig ville gjøre landet åpent for en utenlandsk invasjon. Kongen var rasende, men han ble tvunget til å gi etter og gi Godwin og Harald deres jarledømmer tilbake. Robert av Jumièges og andre fransktalende flyktet i redsel for Godwins hevn.

Edith ble gjeninnsatt som dronning, selv om forholdet mellom henne og kongen var iskaldt. Stigand, som igjen hadde fungert som mellommann mellom de 2 sidene i krisen, ble utnevnt til erkebiskop av Canterbury i Roberts fravær. Stigand beholdt sitt eksisterende bispedømme i Winchester, og hans pluralisme kom til bli en kilde for strid med paven.

Edvards nevø, jarl Ralf av Mantes, som hadde vært hans fremste støttespillere i krisen i årene 1051–1052, kan ha mottatt Svein Godwinsons jarldømme ved Hereford på denne tiden.

Fram til midten av 1050-tallet var Edvard i stand til å strukturere sine jarledømmer for å forhindre slekten til Godwin å bli for dominerende.
Godwin selv døde i 1053 og selv om Harald Godwinson overtok hans jarledømme i Wessex, var ingen av hans brødre jarler etter denne tiden. Hans slekt var deretter svakere enn det hadde vært siden Edvard ble konge, men en rekke av dødsfall i tiden 1055–1057 endret dette bildet.

I 1055 døde Siward, men hans sønn var for ung til styre Northumbria, og Haralds bror Tostig (i norsk tradisjon kalt Toste).
I 1057 døde Leofric og Ralf, og Leofrics sønn Ælfgar etterfulgte som jarl av Mercia, mens Haralds bror Gyrth etterfulgte Ælfgar som jarl av East Anglia. Den fjerde overlevende av Godwins sønner, Leofwine, ble gitt et jarledømme i sørøst som ble tatt fra Haralds område, men Harald fikk Ralfs område som erstatning. Ved 1057 kontrollerte sønnene til Godwin hele England med unntak av Mercia. Det er ikke kjent om Edvard faktisk aksepterte den endringen, eller om han ble tvunget til å godta den, men fra denne tiden synes han å ha begynt å trekke seg tilbake fra aktiv politikk, henga seg til å gå på jakt, noe han gjorde hver dag etter å ha vært i kirken.

På 1050-tallet forfulgte Edvard en aggressiv og stort sett vellykket politikk i forholdet til Skottland og Wales. Máel Coluim mac Donnchada (Malcolm 3) var landsforvist ved Edvards hoff etter at Mac Bethad mac Findláich (Macbeth) hadde drept hans far Donnchad mac Crínáin (Duncan 1) og overtatt den skotske tronen.

I 1054 sendte den engelske kongen Siward for å invadere Skottland. Han beseiret Macbeth, og Malcolm, som hadde vært med på invasjonen, fikk kontrollen over sørlige Skottland.
Ved 1058 ble Macbeth drept i kamp med Malcolm, og sistnevnte overtok den skotske tronen.
I 1059 besøkte han Edvard, men allerede i 1061 begynte han å angripe Northumbria med det mål for øye å legge dette området inn under sitt rike.

I 1053 beordret Edvard drapet på den sørwalisiske fyrste Rhys ap Rhydderch, konge av Deheubarth, som represalier for angrep på England, og waliserens hode ble overlevert til Edvard.

I 1055 etablerte Gruffydd ap Llywelyn seg som hersker over hele Wales, og allierte seg med Ælfgar av Mercia som var blitt lyst fredløs for forræderi.
Hvorfor dette skjedde er uklart, og omtalen av de hendelsene som førte til at han kom inn i varmen igjen er knappe. Den eneste angelsaksiske kronikøren sier:

Jarl Ælfgar ble drevet ut, men han kom snart tilbake igjen med vold via hjelpen til Griffin, og en flåte fra Norge.

Det synes som om at da Ælfgar måtte forlate landet skaffet han seg en flåte på 18 skip i Irland, kanskje fra den norrøne befolkningen i Dublin, og seilte til Wales ettersom hans datter var gift med Gruffydd.

De beseiret jarl Ralf ved Hereford, og Edvard beordret Harald til å gå til motangrep. Han måtte samle styrker fra bortimot hele England for å kunne drive angriperne tilbake til Wales.
Fred ble inngått ved at Ælfgar fikk tilbake sine rettighet, og kunne etterfølge sin far, som døde i 1057, som jarl av Mercia. Gruffydd sverget en ed på å være en trofast underkonge av Edvard. Ælfgar synes å ha dødd i 1062, og hans unge sønn Edwin fikk lov til å overta jarledømmet.

Harald Godwinson satt i gang et overraskende angrep på Gruffydd i 1062, som unnslapp, men da Harald og Tostig angrep på nytt året etter, trakk han seg tilbake og ble deretter drept av sine walisiske fiender. Edvard og Harald greide da å gjøre flere mindre walisiske fyrster til sine vasaller.

Ælfgars datter Ældgyth (anglifisert til Edith), som ble gift med Gruffydd, giftet seg senere med sin ektemanns fiende Harald Godwinson som hans andre hustru. Når det skjedde er ukjent, men antagelig en stund før 1066. Han var allerede gift mores danico - på dansk vis - med Ædgifu eller Edith Svannakke (også anglifisert til Edith, og derfor forveksles disse 2 jevnlig), som hadde gitt ham 6 barn, men det er uklart om han rakke å få barn med Ældgyth før hun ble enke for andre gang.

I oktober 1065 ble Haralds bror Tostig gjort til jarl av Northumbria, og var deretter på jakt med kongen da hans thegner i Northumbria gjorde opprør mot hans styre som de hevdet var undertrykkende. De drepte rundt 200 av hans tilhengere. De fremmet Morcar, bror av Edwin av Mercia, som jarl og inviterte de 2 brødrene til bli med mens de marsjerte sørover. De møtte Harald ved Northampton, og da Harald gikk med på å diskutere, ble Tostig rasende og anklaget sin bror foran kongen for å ha konspirert med opprørerne. Tostig synes å ha vært godt like av Edvard, som krevde at opprøret ble slått ned, men verken Harald eller noen annen ville kjempe for å støtte Tostig. Edvard ble da tvunget til å gå med på at Tostig ble forvist, og denne hendelsen var antagelig avgjørende til at Tostig oppfattet både Edvard og Harald som sine fiender.
Samtidig var det også en stor ydmykelse for kongen, og antagelig hva som var med på å utløse en rekke slag som til sist førte til hans død.

Han var for syk til å være tilstede ved innvielsen av Westminister Abbey den 28.desember 1065.
Edvard ble raskt sykere, og det synes som om han overlot kongeriket til Harald Godwinson kort tid før han døde den 5.januar 1066. Den 6.januar ble han gravlagt Westminster Abbey, og Harald ble kronet som Englands konge den samme dagen.

Edvard var barnløs. Han avskydde sin hustru som var påtvunget ham, og synes heller ikke å ha omgitt seg av friller. Han forble barnløs. Dette førte til et rykte om at han og dronningen levde sammen som bror og søster, noe som stemte med hans fromhet, men det er ingenting som tyder på at dette stemmer, og barnløsheten skyldes nok heller andre årsaker.

Spørsmålet hvem som skulle etterfølge ham framtvang krisen i 1066 med 2 invasjoner, en norsk ved Harald Hardråde og en normannisk ved Vilhelm Bastarden (ettersom han var sønn av den ugifte Robert 1 av Normandie med hans frille Herleva).

Normannerne ved det engelske hoffet informerte antagelig Vilhelm om etterfølgerkrisen. Med de tette forbindelsene må han kjent til det som var å vite om den politiske situasjonen, og at den eneste mannlige representanten av den angelsaksiske kongefamilien, bortsett fra Edvard selv, var Edvard Ætheling, sønn av Edmund Jernside, som levde i landflyktighet i Ungarn, utenfor rekkevidden av vanlig kommunikasjon. Vilhelm, jarl av Normandie, innså at den engelske tronen var innen rekkevidde, selv om han ikke hadde formelt krav på den.

Svein Estridsson i Danmark var for opptatt med å sikre sin posisjon i Danmark til at han kunne kreve retten til tronen.

En annen utenforstående var Harald Hardråde som mente at han hadde arvet retten fra sin nevø Magnus. Han hadde de økonomiske midlene og erfaringen som en hardbarket krigsherre i Konstantinopel.

Edvard styrket forbindelsene mellom den katolske kirke i England og Den hellige stol, blant annet ved å sende biskoper til pave Leo 9's konsiler i 1049–1050.
I 1061 mottok han pavelige legater. Han fikk også utnevnt sekularprester, mange av dem utenlandske, til biskoper, og reduserte dermed det tilnærmede monopol ordensprestene hadde hatt i bispestanden. Samtidig var han opptatt av å ha et sterkt klostervesen.

Da han var i Normandie som ung avla han løfte om at han skulle dra på pilegrimsferd til apostelen Peters grav i Roma dersom han fikk komme tilbake til England. Etter kroningen gjorde han dette kjent, men han ble på det sterkeste frarådet å reise fra landet på grunn av spenningen mellom angelsaksere og normannere. Han ba derfor Leo 9 om dispensasjon fra løftet, noe han fikk mot at han ga et beløp tilsvarende det reisen ville kostet til de fattige, og bygde eller restaurerte et kloster viet til St.Peter.

Han valgte et lite kloster på stedet Thorney, som den gang var rett utenfor London, og utvidet dette i den grad at han regnes som klosterets grunnlegger. Pave Nikolas 2 ble imponert, og ga klosteret flere privilegier. I en periode skal kongen ha brukt en tiendedel av sine inntekter på dette klosteret, og ga det en rekke eiendommer for å sikre framtidige inntekter.

Klosterkirken ble i første omgang gitt 300 fot land, og fikk tilnavnet West Minster (klosteret i vest) for å skille den fra den gamle sankt Pauls katedral øst i byen. Kirken, som nå er kjent som Westminster Abbey, ble senere kroningskirke for engelske monarker, og rommer også gravene til landets konger og dronninger. Like ved ble det etter hvert reist bygninger for den verdslige administrasjon, Westminster Hall og Parlamentet.

Edvards normanniske sympatier er mest åpenbart sett i det fremste byggeprosjektet under hans styre, Westminster Abbey, det første normannisk-romanske kirke i England. Denne ble ferdigstilt mellom 1042 og 1052 som en kongelig gravkirke, og revet i 1245 for å gjøre plass for Henrik 3's nye bygning, som fortsatt står.
Edvards kirke var svært lik Jumiègesklosteret som ble bygget på samme tid. Robert av Jumièges må ha vært tett involvert i begge byggeprosjektene, skjønt det er ikke klart hvem av bygningene som er originalen og hvem som er kopien, eller ingen av dem.
Kirken sto ferdig rett før Edvards død, og han var selv for syk til å delta da den ble konsekrert 28.desember 1065.

Edvard synes ikke å ha vært interessert i bøker og tilknyttede kunstarter, men hans kloster spilte en vesentlig rolle i uviklingen av engelsk-romansk arkitektur, og viste således at han var en nyskapende og sjenerøs beskytter av kirken.

Allerede mens han levde fikk Edvard ry på seg for å være hellig. Det ble snakket om flere mirakler; han skal blant annet ha helbredet skrofulose ved håndspåleggelse. Dette førte til en tradisjon senere i middelalderen om at en konges berøring kunne helbrede sykdommen.

Politisk ble hans kult viktig for England, ettersom han som halvt angelsaksisk og halvt normannisk var et bindeledd mellom de 2 gruppene. For normannerne, som hevdet at Vilhelm var utnevnt til tronarving av Edvard, var det han som berettiget deres maktposisjon i landet, og for angelsakserne var han den siste konge av den gamle angelsaksiske kongelinje.

I 1102 ble hans skrin åpnet, og man fant at liket ikke hadde gått i oppløsning. Han ble dermed flyttet til en ny grav.
I 1138 forsøkte kong Stefan å få istand en formell helligkåring. Innocent 2 utsatte avgjørelsen, og oppfordret munkene i Westminster til å samle med informasjon.
I 1160 tok Henrik 2 opp saken med Roma igjen. Han var gjennom sin oldemor, den hellige Margrete av Skottland, i slekt med Edvard. Ved å støtte Alexander 3 mot en motpave i 1161 fikk han gehør hos paven, og Edvard ble helligkåret.

Den 13.oktober 1163 ble Edvards levninger lagt i helgenskrinet av erkebiskopen av Canterbury, Thomas Becket. Prekenen ved anledningen ble holdt av Ailred av Rievaulx, som også skrev en biografi om Edvard. Begge de to geistlige ble selv senere helligkåret. Translasjonsdagen 13.oktober ble gjort til minnedag for ham.

Ved reformasjonen ble Westminster Abbey plyndret, og mange relikvier ble ødelagt. Men Edvard fikk ligge i fred, fordi Henrik 8 så faren i å tillate angrep på kongelige personer, enten de var døde eller levende. Bare helgenskrinet ble noe skadet. Under hans datter Maria Tudor, som var katolikk, ble Westminster igjen et kloster, og abbed Feckenham restaurerte skrinet.

Det forgylte treskrinet som vanligvis tilskrives abbeden, er antagelig eldre. Det ser ut til at det var en gave fra Henrik 7, og det er muligens laget av Torrigiano.

Edvard ble utropt til Englands vernehelgen sammen med Edmund av East Anglia. De ble senere fortrengt av St.Georg.

Hans opprinnelige helgenfest var på dødsdagen, 5.januar. Denne dagen sto gamle norske kalendere som Edvard Konge, mens translasjonsdagen 13.oktober sto som Edvardi translatio. I England ble translasjonsdagen raskt den viktigste, og i 1680 den eneste minnedagen.

Han er avbildet på Bayeux-teppet, så man har et samtidig portrett av ham (i den grad portretter fra perioden gir et korrekt bilde av en persons utseende). Han framstilles derfor i kunsten som en høy mann med langt ansikt, askeblondt hår og skjegg, rødlig ansiktsfarge og lange, tynne fingre. Mye av dette er nok like mye konvensjoner i kunsten som egentlige portrettdetaljer.

Han avbildes gjerne med en fremtredende fingerring, noe som viser til en legende om at han engang ga en ring til en tigger ved Westminster. To år senere møtte noen engelske pilegrimmer en mann i Det hellige land (eller i India ifølge en versjon av legenden), som sa at han var apostelen Johannes. Han ga dem ringen som Edvard hadde gitt til ham tidligere, og ba dem bringe den tilbake til ham og fortelle at han ville dø et halvt års tid senere.

Uansett hva man tror om slike legender virker den usannsynlig; pilegrimene kunne knapt ha kommet seg tilbake til England og fått adgang til kongen i løpet av et halvt år. Han avbildes også noen ganger bærende på en mann, noe som viser til legende om at han engang helbredet en giktsyk mann ved å bære ham.

Edvard married Gyda (Edith / Eadgythe) Godwinsdatter av Wessex on 23 Jan 1045. Gyda (daughter of Godwin (Gudine) Wulfnothsen av Wessex and Gyda Torkilsdatter) was born about 1029; died on 19 Dec 1075. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1028, Frankrike; Konge.

Notes:

Died:
Seine-Maritime.

Richard married about 1023. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1035, Frankrike; Hertug av Normandie og fransk konge.

Notes:

Birth:
Falaise Castle, Falaise, Calvados.

Robert married Alette about 1024. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Fécamp, Seine Inferieure.

Eleonore married Balduin (Baldwin) av Flandern, "Balduin 4" after 1031 in Flandern, Belgia. Balduin (son of Arnulv av Flandern, "Arnulv 2" and Susanna av Italia) was born about 0980 in Belgia; died on 30 May 1035 in Luxemburg. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Svein (Svend) Ulvsen av Danmark, "Svein 2 Estridsson". Svein (son of Ulv Torkilson til Skåne and Estrid Margrethe Sveinsdatter) was born about 1018 in Sjælland, Danmark; died on 29 Apr 1076 in Søderup, Jylland, Danmark; was buried after 29 Apr 1076 in Roskilde, Sjælland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
1025?

Family/Spouse: Skofte Ogmundsen på Giske. Skofte (son of Ogmund Torbergsen på Giske and NN Skoftesdatter) was born about 1049 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died about 1103 in Roma, Italia. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Steinkil Ragnvaldson. Steinkil (son of Ragnvald Ulvsson and Astrid Njålsdatter) died about 1066. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1065, Oppland, Innlandet, Norge; Jarl, lendmann.

Notes:

Occupation:
Håkon Ivarsson, norsk stormann, etter sagatradisjonen sønn av Olav den helliges lendmann Ivar Hvite i Viken og gift med Magnus den godes datter Ragnhild.
Dro ut i viking ca.1042 og vendte hjem først 5 år senere. Da er Magnus den gode død, og Harald Hardråde er enekonge i Norge.
Da kong Harald nektet å gjøre ham til jarl, drog han til Danmark og ble Svend Estridssøns landvernsmann og jarl i Halland (omkring 1051).
Omkring 1055 vender Håkon tilbake til Norge, og kong Harald gjør han til jarl på Opplandene og han får gifte seg med kongsdatteren Ragnhild Magnusdatter.
Kjempet på kong Haralds side mot danekongen Svein Estridsen i slaget ved Niså i 1062. Sies å ha hjulpet kong Svein å unnslippe etter at danene hadde tapt slaget, og måtte flykte for kong Haralds vrede til Sveariket.
Håkon Ivarsen går da i sveakongen Steinkjells tjeneste og blir den svenskekongens jarl i Vest-Gautland.
Kong Harald og kong Steinkjell forlikes i 1964, og Harald tar opp jakten på Håkon Ivarsen. Det står et slag ved Vänern omkring 1065, som Harald seirer ved, og han slår samtidig ned motstanden på Opplandene.
Senere lar Harald seg friste av tronen i England og drar dit på erobringstokt. Han faller i slaget ved Stamford Bridge i forsøket på å ta den Engelske kronen med makt.
Danekongen Svein ga Håkon Ivarsen jarledømme i Halland etter Finn Arnesen ca.1070.
Håkon Ivarsen returnerer til Norge omkring 1076.

Fra Harald Hardrådes saga:

39.

Ivar Kvite het en mann som var en gjæv lendmann. Han bodde på Opplanda; han var dattersønn til Håkon jarl den mektige.

Ivar var den vakreste mann som noen kunne se.

Sønn til Ivar het Håkon; om ham er det sagt at han stod over alle de menn som var i Norge den tid, i djervhet, styrke og dyktighet. Alt i unge år var han på hærferder og vant seg stor ære, og Håkon ble en mann med et stort navn.

44.

En dag ble det holdt tingmøte i byen, og kongen sjøl var på møtet. De hadde tatt en tjuv i byen, og han ble ført til tingmøtet. Mannen hadde før vært hos Einar, og han hadde vært vel nøyd med ham. Dette ble meldt til Einar, og han mente å vite at kongen ikke ville la mannen slippe unna om så Einar gjerne ville det. Da lot Einar sine menn væpne seg og gå til tingmøtet. Der tok Einar mannen fra tinget med makt. Etter dette la vennene til begge seg imellom og prøvde å få i stand forlik. Det ble da til at det ble avtalt et møte, og at de skulle møtes sjøl.

Det var ei målstue i kongsgården nede ved Nidelva; kongen gikk inn i den med noen få menn, men resten av folket hans stod ute i gården. Kongen lot dra fjøla over ljoren, så det bare var en liten åpning igjen. Da kom Einar inn i gården med sine folk; han sa til Eindride, sønnen sin:
Vær du ute med folkene, så er det ingen fare for meg.

Eindride ble stående ute ved inngangen. Da Einar kom inn i stua, sa han:
Mørkt er det i kongens målstue.

Med det samme løp folk på ham, noen stakk og noen hogg. Da Eindride hørte det, drog han sverdet og løp inn i stua. Han ble straks felt liksom faren. Da sprang kongsmennene til stua og stilte seg framfor inngangen, men bøndene stod handfalne, fordi de ikke hadde noen formann mer. De egget nok hverandre, og sa det var en skam at de ikke skulle hevne høvdingen sin; men likevel ble det ikke til det at de gikk på. Kongen gikk ut til mannskapet sitt, stilte mennene opp i fylking og satte opp merket sitt, men det ble ingenting av at bøndene gikk på. Kongen gikk ut på skipet med hele mannskapet. Så rodde de ut etter elva og fór sin veg ut på fjorden.

Bergljot, Einars kone, fikk vite om hans fall. Da var hun i det herberget som hun og Einar før hadde hatt ute i byen. Hun gikk straks opp i kongsgården der bondehæren var. Hun egget dem sterkt til kamp; men nettop da rodde kongen ut etter elva. Da sa Bergljot:
Nå sakner vi Håkon Ivarsson, frenden min. Ikke ville Eindrides banemenn ro her ut etter elva dersom Håkon stod her på elvebakken.

Så lot Bergljot stelle om likene til Einar og Eindride, og de ble jordet i Olavskirken ved grava til kong Magnus Olavsson. Etter Einars fall ble kong Harald så forhatt for denne gjerningen at den eneste grunn til at lendmenn og bønder ikke gikk imot ham og holdt slag med ham, var at det ikke var noen formann til å reise merket for bondehæren.

45.

Den gangen bodde Finn Arnesson på Austrått på Ørlandet; han var nå lendmann til kong Harald. Finn var gift med Bergljot, datter til Halvdan, som var Sigurd Syrs sønn. Halvdan var bror til kong Olav den hellige og til kong Harald. Tora, kong Haralds hustru, var brordatter til Finn Arnesson. Finn og alle brødrene hans var kjære venner til kongen. Finn Arnesson hadde vært noen somrer i vesterviking ; da hadde Finn og Guttorm Gunnhildsson og Håkon Ivarsson vært sammen på hærferd alle tre.

Kong Harald fór ut etter Trondheimsfjorden og ut til Austrått. Her ble han vel mottatt. Siden taltes de ved, kongen og Finn, og drøftet seg imellom det som nyss hadde hendt, at Einar og hans sønn var drept, og likeså den murringen og det bråket som trønderne gjorde mot kongen. Finn sier hastig:
Du farer ille åt i alt. Først gjør du all slags vondt, og etterpå er du så redd at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg.

Kongen svarte leende:
Måg, nå vil jeg sende deg inn til byen; jeg ønsker at du skal forlike bøndene med meg; men om dette ikke skulle gå, vil jeg at du farer til Opplanda og får Håkon Ivarsson til at han ikke går imot meg.

Finn svarte:
Hva vil du love meg om jeg farer denne vågelige ferden. For både trøndere og opplendinger er dine fiender så sterkt, at ingen sendemann fra deg kan komme dit dersom han ikke har seg sjøl å lite på.

Kongen svarte:
Far du, måg, denne sendeferden; for jeg vet at om noen kan få forlikt oss, så er det du, og be så sjøl om det du vil av oss.

Finn sa:
Hold da ditt ord, så skal jeg be om det jeg ønsker. Jeg ber om fred og landsvist for Kalv, min bror, og alle eiendommene hans, og det med at han skal ha samme rang og samme makt som han hadde før han fór fra landet.

Kongen sa ja til alt det Finn sa, og de tok vitner på det og gjorde handslag. Så sa Finn:
Hva skal jeg by Håkon for at han skal gå med på fred med deg. Han er den som har mest å si blant de frendene.

Kongen sa:
Først skal du høre hva Håkon krever for sin part for å gå med på forlik. Så får du fremme min sak så godt du kan; men til slutt skal du ikke nekte ham annet enn kongedømmet.

Siden fór kong Harald sør til Møre og drog til seg folk og ble mannsterk.

46.

Finn Arnesson fór inn til byen og hadde med seg huskarene sine, nær på åtti mann. Da han kom inn til byen, holdt han ting med bymennene. Finn talte på tinget lenge og veltalende og bad bymenn og bønder gjøre alle andre vedtak heller enn det å leve i ufred med kongen sin eller jage ham bort. Han minte dem om hvor mye vondt det hadde kommet over dem etter det de hadde gjort mot den hellige kong Olav. Han sa også at kongen ville bøte for disse drapene slik som de beste og klokeste menn ville dømme. Finn fikk satt det gjennom med talen sin at mennene lovte å la denne saken hvile til de sendemennene kom tilbake som Bergljot hadde sendt til Opplanda til Håkon Ivarsson. Så reiste Finn ut til Orkdalen med de menn som hadde fulgt ham til byen; deretter fór han opp til Dovrefjell og østover fjellet. Finn fór først til sin måg, Orm jarl - jarlen var gift med Sigrid, datter til Finn - og fortalte ham om ærendet sitt.

47.

Siden avtalte de møte med Håkon Ivarsson. Da de møttes, kom Finn fram med ærendet sitt for Håkon, det som kong Harald hadde gitt ham. Det var snart å skjønne på Håkons tale at han syntes han hadde stor plikt på seg til å hevne Eindride, frenden sin. Han sa at han hadde fått melding fra Trondheimen om at han ville få nok hjelp der til å gjøre oppstand mot kongen. Så la Finn fram for Håkon, hvor mye bedre det var for ham å få så stor heder av kongen som han sjøl ville kreve, enn å ta det vågespillet å reise strid mot den kongen som han i forvegen var pliktig til å tjene. Han sa at han nok ville få useier, og da har du forbrutt både gods og fred. Men om du vinner over kongen, da vil du hete drottensviker. Jarlen støttet Finn i denne talen.

Da Håkon hadde tenkt over dette, kom han fram med det han hadde tenkt ut, og han sa:
Jeg vil forlike meg med kong Harald dersom han vil gi meg til ekte sin frenke Ragnhild, datter til kong Magnus Olavsson, med slik medgift som det er sømmelig for henne, og som hun vil ha.

Finn sa at han ville gå med på dette på kongens vegne, og de stadfestet så denne saken seg imellom. Så farer Finn nord igjen til Trondheimen, og da la den seg denne ufreden og uroen, så kongen fikk ha riket sitt i fred innenlands; for nå var hele det forbund knekt som Eindrides frender hadde fått sammen til motstand mot kong Harald.

49.

Åsmund het en mann, som det blir sagt var søstersønn og fostersønn til kong Svein. Åsmund hadde vært så dugelig som noen, og kongen holdt mye av ham. Men da Åsmund ble voksen, ble han snart en stor villstyring og en drapsmann. Dette likte kongen ille og sendte ham ifra seg og gav ham et godt len, så han kunne holde seg og sine folk. Men så snart Åsmund hadde tatt imot kongens gods, drog han mange menn til seg. Da det godset han hadde fått, ikke strakk til for utgiftene hans, tok han mye mer gods som tilhørte kongen. Da kongen fikk greie på dette, stevnte han Åsmund til seg, og da de møttes, sa kongen at Åsmund skulle være i hirden hans, og ikke ha noe følge, og det ble som kongen ville. Da Åsmund hadde vært en liten stund hos kongen, likte han seg ikke der, men rømte derfra ei natt og kom tilbake til sine menn og gjorde enda mer vondt enn før.

Da kongen en gang rei omkring i landet og kom tett ved det sted hvor Åsmund var, sendte han folk som skulle ta Åsmund med makt. Og så lot kongen ham sette i jern og holdt ham slik en stund, og tenkte at på den måten skulle han spakne. Men da Åsmund slapp ut av jernet, rømte han med det samme igjen og fikk tak i folk og hærskip og tok til å herje både utenlands og innenlands; han gjorde et svært hærverk, drepte mange folk og plyndret vidt og bredt. De som var ute for denne ufreden, kom til kongen og klagde for ham over den skade de hadde lidd. Men han svarte:
Hvorfor sier deredette til meg? Hvorfor går dere ikke til Håkon Ivarsson? Han er min landvernsmann her, og han er satt til det å skaffe fred for dere bønder og til å holde vikinger i age. Det ble sagt meg at Håkon var en djerv og modig mann, men nå ser det ut til at han ikke vil komme noen steder hvor det synes å være noen fare på ferde.

Disse kongens ord ble båret til Håkon med mange tillegg.

Da fór Håkon med sine folk for å finne Åsmund, og de møttes med skip. Håkon la straks til kamp, og det ble et hardt og et stort slag. Håkon gikk opp på skipet til Åsmund og ryddet det. Her kom Håkon og Åsmund sjøl til å skifte hogg med hverandre, og der falt Åsmund ; Håkon hogg hodet av ham. Så skyndte Håkon seg til kong Svein og kom til ham nettopp som han satt til bords. Håkon gikk fram for bordet og la hodet på bordet foran kongen, og spurte om han kjente det. Kongen svarte ingenting, men ble blodrød å se på. Så gikk Håkon bort. Kort etter sendte kongen menn til ham og bad ham fare bort fra hans tjeneste.
Jeg vil ikke gjøre ham noe vondt, sa han, men ikke kan jeg passe på alle frendene våre.

50.

Deretter fór Håkon bort fra Danmark og nord til Norge til eiendommene sine. Da var hans frende, Orm jarl, død. Håkons frender og venner ble svært glade over at han kom, og mange gjæve menn gav seg til å arbeide for forlik mellom ham og kong Harald. Enden ble at de forliktes på den måten at Håkon fikk Ragnhild kongsdatter, og kong Harald gav Håkon jarledømme og slik makt som Orm hadde hatt. Håkon svor kong Harald troskapsed til den tjeneste han var skyldig til.

58.

Kong Harald lot reise en kjøpstad øst i Oslo, og der holdt han ofte til, for det var godt for tilførsel der og rik landsbygd omkring. Der satt han godt til for å vernge landet mot danene og likeså for å gjøre hærferd i Danmark. Han hadde ofte det for vane, om han så ikke hadde stor hær ute. Det hendte en sommer at kong Harald la ut med noen lette skip og lite mannskap. Han styrte sør i Viken, og da han fikk god bør, seilte han over havet og under Jylland. Her tok han til å herje, og folket i landet samlet seg og verget landet sitt.

Da styrte kong Harald til Limfjorden og la inn fjorden. Limfjorden er slik at innløpet er som ei smal elverenne, men når en kommer inn i fjorden, er det som et stort hav. Harald herjet der på begge sider, men overalt hadde danene samlet folk imot ham. Da la kong Harald til med skipene sine ved ei lita øy som det ikke bodde folk på. Da de lette etter vann fant de ingenting. Han bad dem leite om det skulle finnes en lyngorm der; da de fant en, kom de til kongen med den. Han lot dem føre ormen til en ild og varme og mase den ut for at den skulle tørste så mye som råd var. så ble en tråd bundet om halen på ormen, og den ble sloppet løs. Den rente da av sted med én gang, og tråden rekte seg av nøstet. Så gikk de etter ormen helt til den krøp ned i jorda. Der bad kongen dem grave etter vann. Så ble gjort, og de fant vann så det ikke skortet.

Kong Harald fikk vite det av sine speidere at kong Svein var kommet med en stor flåte til fjordmunningen; men det gikk seint for ham å komme inn, for bare ett skip kunne fare om gangen. Kong Harald styrte med skipene sine lenger inn i fjorden; der den er beiest, heter det Lusbrei. Der er det et smalt eid lengst inne i vika vest i havet. Dit rodde Harald og hans folk om kvelden. Om natta da det var blitt mørkt, losset de skipene og drog dem over eidet, og alt det hadde de greid før dag, og de hadde gjort skipene i stand for annen gang. Så styrte de nordetter langs Jylland. Da sa de:
Av danenes hender
Harald smatt.

Da sa kongen at neste gang han kom til Danmark, skulle han ha mer folk og større skip. Så seilte kongen nord til Trondheimen.

59.

Om vinteren satt kong Harald i Nidaros. Han lot bygge et skip den vinteren ute på Ørene. Det var et busseskip. Dette skipet ble gjort etter mønster av Ormen lange og utført på alle måter så omhyggelig som mulig. Det var et drakehode forut og krok akter, og nakkene var helt gull-lagte. Det hadde 35 rom og var stort i forhold til det, og det var framifrå vakkert. Kongen lot gjøre all redskapen til skipet av beste slag, både seil og rigg, anker og ankertau. Kong Harald sendte bud om vinteren sør til Danmark til kong Svein at han skulle komme nord til Elv våren etter og møte ham der og slåss, så kunne de siden skifte landene slik at én av dem fikk begge kongerikene.

60.

Den vinteren bød kong Harald ut full leidang fra Norge. Da det ble vår, samlet det seg en stor hær. Da lot kong Harald sette ut det store skipet på Nidelva ; så lot han sette på drakehodene.
Da kvad Tjodolv skald:

Fagre møy! Jeg skipet
så ført fra elv til havet.
Se hvor den ligger for landet
den lange, herlige draken.
Fakset på skinnende ormen
stråler ut over lasta
siden den glei av lunnen.
Gullet på nakkene glimrer.

Så rustet kong Harald skipet og gjorde seg i stand. Da han var ferdig, styrte han ut av elva med skipet. Roingen ble gjort på den aller fineste måten.
Så sier Tjodolv:

Hærføreren kaster lørdag
det lange tjeldet av seg.
Fra byen de fagre kvinner
kunne se ormens side.
Fra Nid den unge kongen
det nye hærskip styrte
vestover, og i sjøen
sveiner med årer plasker.

Kongens hærmenn fører
fast årer i sjøen.
Kvinner som et under
den åreføring finner.
De sterke tjærede årer
ikke går lett i stykker;
i fred kan vi ro skipet.
Slikt roser gjerne kvinner.

Sorg vil mange kjenne
før menn tilbake vender
og løfter sytti årer
i keipene opp av sjøen.
På draken med jernnagler
nordmenn ror på sjøen
i haglvær; der ute var det
som så du en ørnevinge.

Kong Harald styrte med hæren søretter langs land, og han hadde ute full leidang både av mannskap og av skip. Da de vendte øst mot Viken, fikk de sterk motvind, og flåten lå omkring i havnene både ved utøyer og inne i fjordene. Så sier Tjodolv:

Le og ly av skogen
søker skipets glatte stavner.
Med hærskip rundt om landet
leidangs høvding det stenger.
I hver vik bak skjær og øyer
skip fra flåten ligger.
Ly må høybrynjet skipsstavn
bak lave eidene søke.

I disse sterke stormene som kom på dem, trengte det store skipet gode ankergreier.
Så sier Tjodolv:

Kongen lar stavnen bryte
mot høye bølger ved Læsø.
Han nytter ut skipets trosser
til de ikke mer det klarer.
Ankerne lider i stormen;
aldri så stor en jernkrok
blir gnagd opp av harde steiner;
stygge uvær den tærer.

Da de så fikk bør, styrte kong Harald med hæren øst til Elv og kom dit om kvelden.
Så sier Tjodolv:

Djervt til Gautelv Harald
haster fram å komme.
Om natta nær ved grensa
Norges konge ligger.
Ved Tumla kongen holder
et ting; der Svein og Harald
til glede for ravnen skal møtes,
med mindre danene svikter.

61.

Da danene fikk vite at nordmannshæren var kommet, rømte de alle som kunne komme til. Nordmennene fikk høre at danekongen også hadde en hær ute, og at han lå sør ved Fyn og Smålanda. Da kong Harald spurte at kong Svein ikke ville møtes med ham eller holde kamp med ham slik det var avtalt, gjorde han på samme måte som før, lot bondehæren fare hjem, men hadde mannskap på halvannet hundre skip ; med denne hæren seilte han sør langs Halland og herjet vidt omkring. Han la med hæren sin inn i Lovefjorden og herjet opp i landet der. Kort etter kom Svein mot dem med daneflåten, han hadde trehundre skip. Da nordmennene så hæren, lot kong Harald blåse sammen sin hær. Mange sa det at de skulle rømme unna, og at det var uråd å slåss. Da svarte kongen:
Før skal vi falle alle sammen, den ene oppå den andre, før vi skal rømme.

Så sier Stein Herdisson:

Høvding med haukemotet
høyt sa det han tenkte.
Her kan vi ikke vente
videre skånsel, sa kongen.
Så, ropte navngjetne høvding,
heller enn gi oss vi faller
den ene oppå den andre.
Alle mann greip til våpen.

Siden lot kong Harald ordne flåten til å gå mot fienden ; og han la fram den store draken midt i flåten.
Så sier Tjodolv:

Vennegavenes giver
som gjerne gav ulven føde,
fram lot føre draken
fremst i spissen for hæren.

Dette skipet hadde et stort og ypperlig mannskap.
Så sier Tjodolv:

Fyrsten, vyrk om trygghet,
bad fylkingen stå modig.
Hærmenn skjold langs sida
som i skjoldborg stilte.
Manndåds modige leder
lukket den sterke draken
med skjold der utenfor Nissan;
det ene tok i det andre.

Ulv stallare la skipet sitt på den ene sida av kongsskipet; han sa til mennene sine at de skulle legge skipet vel fram. Stein Herdisson var på skipet til Ulv. Han kvad:

Ulv, stallar hos kongen,
egget oss alle kraftig
da langspyd ristet der ute,
og hærskip rodde til striden.
Da bad den uredde vennen
til vise kongen oss legge
skipet hans godt fram med kongen;
karene svarte med jarop.

Håkon Ivarsson jarl lå ytterst i den ene fylkingarmen, og mange skip fulgte ham, og mannskapet der var vel rustet. Ytterst i den andre armen lå trønderhøvdingene; det var også en stor og vakker hær.

62.

Kong Svein ordnet også sin flåte. Han la skipet sitt imot kong Haralds skip midt i flåten, og nærmest ham la Finn jarl fram skipet sitt. Nærmest ham satte danene alt det mannskap som var modigst og best væpnet. Siden bandt de sammen skipene midt i flåten på begge sider. Men fordi flåten var så stor, var det en mengde skip som fór løse, og da la hver og en fram sitt skip som han hadde mot til ; og dette var svært ujamt. Enda forskjellen i folke- styrke var svært stor, hadde likevel begge parter en veldig hær. Kong Svein hadde seks jarler i sin hær.
Stein Herdisson sier så:

I fare hersedrotten
hugsterk ut seg kastet,
med halvannet hundre langskip
han på danene ventet.
Og så kom Lejre-kongen
lysten etter striden,
tre hundre hærskip fulgte
ham over sjøen til slaget.

63.

Kong Harald lot blåse hærblåst så snart han hadde gjort ferdig skipene, og så lot han mennene sine ro fram til strid. Så sier Stein Herdisson:

For Svein la Harald
en hindring ved elveosen.
Motstand gjorde fyrsten,
om fred bad han ikke.
Med sverd ved side kongsmenn
til kamp ved Halland rodde.
Fra heite sår fikk blodet
fosse ut i sjøen.

Så tok kampen til, og den ble hard og kvass. Begge konger egget folkene sine.
Så sier Stein Herdisson:

Begge de djerve konger
brydde seg ikke om skjoldvern,
de bad hærmenn skyte
og hogge;
hær tett ved hær var fylket.
I lufta fløy piler og steiner,
og sverdet av blod dryppet.
For menn som var kåret
til døden,
gjorde dette ende på livet.

Det var seint på dag slaget tok til, og det holdt på hele natta. Kong Harald skjøt lenge med bue.
Så sier Tjodolv:

Almbuen natta igjennom
opplandske kongen spente.
Piler lot djerve kongen
drive mot skjoldene hvite.
Dødssår gav der til bønder
den blodige odden på pila.
Der piler sto fast i skjoldet,
spydkast fra kongen økte.

Håkon jarl og den styrke som fulgte ham, bandt ikke sammen skipene sine, men rodde imot de danske skipene som lå løse. Han ryddet hvert skip som han hengte seg fast ved. Da danene skjønte det, drog hver av dem sitt skip bort derifra hvor jarlen kom, men han fulgte etter danene når de veik unna, og det var nær ved at de ville ta flukten. Da rodde det ei skute bort til jarlsskipet, og fra den ble det ropt på jarlen og sagt at den ene fylkingen til kong Harald holdt på å gi seg, og at mange av deres folk hadde falt. Da rodde jarlen dit og gikk hardt på, så danene måtte dra seg tilbake.
Slik fór jarlen hele natta og var med der det trengtes mest, og hvor han så kom, kunne ingenting stå seg imot ham. Håkon rodde ytterst mens slaget stod på. Mot slutten av natta tok hovedmengden av danene til å flykte; for da hadde kong Harald med sitt følge gått opp på skipet til kong Svein, og han ryddet skipet så fullstendig at alle mann falt unntatt de som hoppet over bord.
Så sier Arnor Jarlaskald:

Den uredde Svein gikk ikke
uten grunn ifra snekka;
på hjelmen kom harde malmen;
slik mener jeg at det gikk til.
Ordsnare jute-venns farkost
folketom først måtte flyte,
før høvdingen tok til å flykte
fra sine falne hirdmenn.

Da kong Sveins merke hadde falt, og skipet var tomt for folk, flyktet alle hans menn, og noen falt. Men på de skipene som var bundet sammen, hoppet mannskapet over bord. Somme kom seg over på andre skip, som var løse. Da rodde de bort alle de av Sveins menn som kunne. Det ble et forferdelig mannefall. Der kongene sjøl hadde kjempet, og de fleste skipene var bundet i hop, der lå det, igjen mer enn sytti av skipene til kong Svein.
Så sier Tjodolv:

Den gjæve Sognekongen
skal i en snartur på èn gang
Sveins menns herlige langskip
sytti i tallet ha ryddet.

Kong Harald rodde etter danene og forfulgte dem. Men det var ikke lett, for båtene lå så tett at det var så vidt en kunne komme fram. Finn jarl ville ikke flykte, og han ble tatt til fange. Han hadde svakt syn.
Så sier Tjodolv:

Svein vant ikke seier
skjønt seks danske jarler
i én og samme kampen
kraftig kjempet for ham.
Finn Arnesson, kampsterk,
midt i fylkingen fanget
ble, fordi han uredd
ikke sitt liv ville berge.

64.

Håkon jarl lå etter med skipet sitt mens kongen og resten av hæren dreiv på å forfølge fienden, for jarlsskipet kunne ikke komme fram for de skipene som lå i vegen. Da kom det roende en mann med en vid hatt. Han ropte opp på skipet:
Hvor er jarlen?

Jarlen var i forrommet og stoppet blodet på en mann. Jarlen så på mannen med hatten og spurte ham hva han het. Vandråd er her; tal du med meg, jarl.

Jarlen bøyde seg utover relinga til ham. Da sa mannen i båten:
Jeg vil ta imot livet av deg om du vil gi meg det.

Jarlen reiste seg opp og ropte på to av sine menn, som begge var hans kjære venner, og sa:
Gå i båten og før Vandråd til lands; følg ham så til Karl bonde, min venn. Si ham det til kjenningstegn at han skal la Vandråd få den hesten som jeg gav Karl i forgårs, og at han skal gi ham sin egen sal og sin sønn til følge.

Så gikk de ned i båten og tok til årene, Vandråd styrte.
Dette var i grålysningen. Da var også ferdselen størst av skip, som rodde til lands, og somme ut på havet, både små og store skip. Vandråd styrte der han syntes det var rommeligst mellom båtene. Når et av nordmennenes skip rodde nær dem, sa jarlsmennene hvem de var, og alle lot dem da fare dit de ville. Vandråd styrte fram langs med stranda og la ikke til lands før de kom forbi den store mengden av skip. Så gikk de opp til Karls gard, og da tok det til å lysne. De gikk inn i stua; der var Karl nettopp på kledd. Jarlsmennene fortalte ham ærendet sitt. Karl sa at de først skulle få seg mat, han lot sette bord fram til dem og gav dem vann til å vaske seg. Da kom kona inn i stua og sa straks:
Det er da underlig også at vi aldri skal få søvn eller ro i natt for skrik og ståk.

Karl svarte:
Vet du ikke at kongene har holdt slag i natt?

Hun spurte: Hvem har vunnet?

Karl svarte:
Nordmennene har fått seier.

Da har han nok flyktet, kongen vår, sier hun.

Karl svarte:
Folk vet ikke om han har fløyktet eller falt.

Hun sa:
Det er en stakkar til konge vi har; han er både halt og redd.

Da sa Vandråd:
Kongen er nok ikke redd, men han er ikke seiersæl.

Vandråd vasket seg sist; og da han tok handkledet, tørket han seg midt på det. Kona i huset tok handkledet og reiv det fra ham og sa:
Lite folkeskikk har du; det er bare en bondetamp som væter hele duken på én gang.

Vandråd svarte:
Slik får jeg det nok en gang igjen, at jeg kan tørke meg midt på handkledet.

Så satte Karl et bord for dem, og Vandråd satte seg i midten. De spiste en stund, og så gikk de ut. Da var hesten ferdig, og sønn til Karl skulle følge med, og han hadde en annen hest. Så rei de bort til skogen, men jarlsmennene gikk til båten sin og rodde ut til jarlsskipet.

65.

Kong Harald og hans folk forfulgte ikke langt, men rodde tilbake til skipene som lå der uten folk. Da undersøkte de alle som hadde falt. På kongsskipet var det en mengde døde menn, men ikke fant de liket av kongen, enda de mente å vite at han hadde falt. Kong Harald lot stelle om likene til, mennene sine, og binde om sårene hos dem som trengte det. Etterpå lot han føre til lands likene til Sveins menn, og han sendte bud til bøndene at de skulle jorde likene. Så lot han skifte hærfanget; han ble der ei tid. Så fikk han høre at kong Svein var kommet til Sjælland, og at hele den hæren som hadde flyktet fra slaget, var kommet til ham, og mye annet folk, så han hadde fått en veldig stor hær.

68.

Kong Harald satt i Oslo vinteren etter Nissan slaget. Om høsten da flåten kom sør fra, ble det snakket og fortalt mye om det slaget som hadde vært ved Nissan om høsten. Hver og en som hadde vært med, syntes han hadde noe å fortelle. Det var en gang at det satt noen menn i ei lita stue og drakk og var svært pratsomme. De talte om Nissan-slaget og om hvem som hadde vunnet størst ære der. Alle var enige om at det at ingen mann hadde vært slik der som Håkon jarl, han var våpendjervest, og han var modigst, han hadde mest lykke med seg, og det ble til størst hjelp det han gjorde, og han vant seieren! Kong Harald var der ute i gården og talte med noen menn. Da gikk han bort til stuedøra og sa:
Her vil nok noen hver hete Håkon, og så gikk han sin veg.

69.

Om høsten fór Håkon jarl til Opplanda og var der om vinteren i riket sitt. Han var meget vennesæl blant opplendingene. Da det lei utpå våren, satt det en gang noen menn og drakk, og talen gikk på ny om Nissan-slaget; noen roste Håkon jarl svært, men noen drog fram andre ikke mindre. Da de hadde talt sammen en stund, var det en mann som svarte:

Det kan nok være at flere menn har kjempet djervere ved Nissan enn Håkon jarl; men likevel har det ikke vært noen der som har hatt lykken med seg slik som han, etter det jeg forstår. De sa at det største hell han hadde, var det at han hadde fått jagd på flukt så mange av danene.

Da svarte den samme mannen:
Enda større hell hadde han i det at han gav kong Svein livet.

Da svarte en:
Det vet du ikke noe visst om, det du der sier.

Han svarte:
Det har jeg god greie på, for han har fortalt meg det sjøl, han som satte kongen i land.

Men da var det som det ofte er sagt, at mange er kongens ører.

Dette ble fortalt til kongen, og med en eneste gang lot kongen ta mange hester og rei straks om natta med to hundre mann. Han rei hele natta og dagen etterpå. Da kom det ridende mot dem noen menn som skulle til Oslo med mjøl og malt. Det var en mann som het Gamal som var i følget til kongen. Han rei bort til en bonde som han kjente. De talte sammen alene, og Gamal sa:
Jeg skal betale deg for at du rir så hardt du kan på de korteste lønnvegene som du kjenner, like til Håkon jarl. Si til ham at kongen vil drepe ham, fordi kongen nå har greie på at jarlen har hjulpet kong Svein i land ved Nissan.

De gjorde avtale om dette.

Denne bonden rei og kom til jarlen, som satt og drakk og ikke hadde gått til sengs. Da bonden hadde sagt ærendet sitt, stod jarlen straks opp med alle sine menn. Jarlen lot føre bort alt løsøre fra garden til skogen; alle mennene var også borte fra garden da kongen kom. Han ble der om natta. Men Håkon jarl rei sin veg og kom fram øst i Sveavelde til kong Steinkjell og var hos ham om sommeren. Siden vendte kong Harald tilbake til byen. Om sommeren fór han nord til Trondheimen og var der om sommeren ut, men om høsten fór han øst i Viken igjen.

70.

Håkon jarl reiste straks om sommeren tilbake til Opplanda da han hadde fått greie på at kongen hadde reist nordover. Han ble der helt til kongen kom sørover. Så fór jarlen øst til Värmland og var lenge der om vinteren. Kong Steinkjell gav jarlen styringen der. Da det lei utpå vinteren, fór han vest til Romerike, og han hadde en stor hær som gøter og vermer hadde gitt ham.
Da tok han inn sine landskylder og de skatter av opplendingene som han hadde rett til. Så tok han øst igjen til Götaland og var der om våren. Kong Harald satt i Oslo om vinteren og sendte menn til Opplanda for at de skulle kreve inn skatter og landskyld og bøter til kongen. Men opplendingene sa at all den skyld som de hadde plikt å betale, ville de betale og gi til Håkon jarl så lenge han var i live, og han ikke hadde forbrutt liv eller rike, og kongen fikk ingen landskyld derfra den vinteren.

72.

Kong Harald var i Viken om sommeren, men han sendte menn til Opplanda etter skatt og skyld som han skulle ha der. Bøndene ville ikke betale, men sa at de ville la alt vente til Håkon jarl kom til dem. Da var Håkon jarl oppe i Götaland og hadde en stor hær. Da det lei på sommeren, styrte kong Harald sør til Konghelle. Der tok han alle de lette skipene han kunne få tak i, og styrte opp etter Göta älv. Han lot dra skipene over land ved fossene og førte dem opp i innsjøen Vänern. Siden rodde han øst over innsjøen dit han hadde fått greie på at Håkon jarl var. Men da jarlen hadde fått nyss om kongens ferd, drog han nedover fra landet, og ville ikke at kongen skulle herje skulle herje der. Håkon jarl hadde en stor hær som gøtene hadde gitt ham.
Kong Harald la opp i ei elv med skipene sine, og så gjorde han landgang, men han lot noe av hæren bli igjen til å holde vakt ved skipene. Kongen sjøl rei og noen til, men mange flere gikk. De måtte fare over en skog, og så var det noen myrer fulle av kratt, og så et holt. Da de kom opp i holtet, fikk de se hæren til jarlen. Da var det ei myr imellom dem. De fylkte da hæren på begge sider. Da sa kongen at hans hær skulle bli oppe på bakken.
La oss først prøve om de vil falle over oss. Håkon har ikke lyst til å vente, sier han.

Det var frost i været og noe snødrev. Harald og hans folk satt under skjoldene sine, men gøtene hadde lite klær på, og det ble kaldt for dem. Jarlen bad dem vente til kongen gikk på, og de alle stod jevnhøyt. Håkon jarl hadde de merker som kong Magnus Olavsson hadde hatt.

Lagmannen hos gøtene het Torvid; han satt til hest, og tømmen var bundet til en påle som stod i myra. Han talte og sa:
Det vet Gud at vi har en stor hær og djerve karer. La kong Steinkjell få høre at vi har hjulpet den gode jarlen vel. Det vet jeg at om nordmennene går på oss, vil vi ta traust imot dem. Men om ungguttene murrer og ikke vil bli stående, så la oss ikke renne lenger enn hit til bekken. Om ungguttene skulle murre enda mer, som jeg vet at de nok ikke gjør, la oss da ikke renne lenger enn til haugen her.

I det samme sprang nordmannshæren opp og satte i hærrop og slo på skjoldene sine. Da toh gøtehæren til å rope. Men hesten til lagmannen ble skremt av hærropet, og rykte til så hardt at pålen røk opp og fór forbi hodet til lagmannen. Han ropte:
Måtte du få ei ulykke slik du skyter, nordmann!

Og dermed rei lagmannen av sted i trav.

Kong Harald hadde før talt til mennene slik:
Vi skal nok gjøre bråk og skrik om oss, men likevel skal vi ikke gå utfor bakken før de kommer hit til oss,

og slik gjorde de. Men så snart hærropet tok til, lot jarlen bære fram merket sitt. Da de kom under bakken, veltet kongsmennene seg ned på dem. Da falt med én gang en del av jarlens hær, og en del flyktet. Nordmennene forfulgte dem ikke langt fordi det var i kveldinga. Der tok de Håkon jarls merke og så mye våpen og klær som de kunne få tak i. Kongen lot bære framfor seg begge merkene da han gikk ned bakken. De talte seg imellom om jarlen kanskje hadde falt; men da de rei gjennom skogen, kunne de bare ri en og en. Da kom det en mann ridende over vegen og kjørte et kastespyd gjennom ham som bar merket til jarlen. Han greip merkestanga og rei av sted med merket i fullt trav den andre vegen i skogen.
Da dette ble meldt til kongen, sa han:
Jarlen lever; gi meg brynja mi.

Kongen rei om natta til skipene sine; mange sa at jarlen hadde hevnet seg.
Da kvad Tjodolv:

Steinkjells menn som skulle
den stridsglade jarlen hjelpe,
til Hel er gitt; det voldte
den veldige, sterke kongen.
Da Håkon helt måtte gi opp
håpet om hjelpen derfra,
drog han seg fort tilbake,
sier de som vil pynte på saken.

Resten av natta var kong Harald om bord på skipene sine, men om morgenen da det ble lyst, hadde isen lagt seg så tjukk alle steder omkring skipene at en kunne gå rundt omkring dem. Da bad kongen mennene sine at de skulle hogge i stykker isen fra båtene og ut til vannet. Det gikk da noen og tok til med å hogge i stykker isen. Magnus, sønn til kong Harald, styrte det skipet som lå nederst i elveosen og nærmest ut til vannet. Da de hadde hogd i stykker isen nesten helt ut, sprang det en mann ut etter isen der som de skulle hogge, og han tok til å hogge i isen som han skulle være vill eller gal. Da sa en mann:
Det er nå som så ofte før at det er ingen det er så god hjelp i, hva han så tar seg til, som Hall Kodrånsbane; se bare hvordan han hogger isen.

På skipet til Magnus var det en mann som het Tormod Eindridason. Da han hørte nevne Kodrånsbane, sprang han på Hall og hogg ham banehogg. Kodrån var sønn til Gudmund Eyjolvsson, og Valgjerd, søster til Gudmund, var mor til Jorunn, som igjen var mor til Tormod. Tormod var årsgammel da Kodrån ble drept, og han hadde aldri sett Hall Otryggsson før da. Da var isen hogd opp ut til vannet, og Magnus la ut til skipet sitt og satte straks seil vestover vannet, men kongsskipet lå innerst i råka og kom ut sist. Hall hadde vært i kongens følge, og kongen holdt mye av ham; nå var han svært harm. Det varte lenge før kongen kom til havn; da hadde Magnus sloppet drapsmannen til skogs og bød bøter for ham. Det var nær ved at kongen hadde gått imot Magnus og hans menn, før vennene deres kom og fikk dem forlikt.

Håkon married Ragnhild Magnusdatter about 1062. Ragnhild (daughter of Magnus Olavsen, "Magnus 1") was born about 1038; died after 1070 in Orkenøyene, Skottland. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Ulv. Ulv died after 1062. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Eiliv Torsteinsen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1051, Normandie, Frankrike; Hertug.
• Occupation: 1066, England; Konge.

Notes:

Occupation:
Vilhelm - Guillaume - gjorde Normandie til en rik og mektig region.

Født ca.1027 i Falaise i Normandie der faren - Robert den praktfulle - var hertug og regjerte 1030-1035. Moren var Alette, en vanlig jente fra Falaise, som ikke var gift med Robert - derav kallenavnet Bastarden.

Robert dro på pilgrimsferd, og overlot makten i Normandie til sin 7 år gamle sønn Vilhelm. Da Robert døde på pilgrimsferden ville ikke alle adelsmennene i Normandie godta den unge Vilhelm som regent.

I ca.1045, i Valognes, prøvde noen adelsmenn å ta livet av Vilhelm, men han fikk nyss om planene deres og flyktet til Falaise, hvor han søkte tilflukt.

Vilhelm vendte seg så til kongen av Frankrike for hjelp, og sammen vant de over de opprørske baronene i et stort slag ved Val-es-Dunes, som ligger ved elven Orne. Det sies at elven var farget rød av blod etter slaget.

Vilhelm flyttet deretter til Caen, bygget et slott, for å gjøre byen til hovedstad i riket sitt, Basse-Normandie. Her omga han seg med intellektuelle og geistlige.

Hva vet vi om Vilhelm? Han skal ha vært ca.173-175 centimeter høy (antatt etter målene til lårbenet hans), en relativt høy mann for den tiden å være. Han hadde ikke skjegg, og håret var kort, som skikken var den gangen.

Vilhelm ble gift med Mathilde i Eu ca.1050-1051, et ekteskap som holdt livet ut. Hun var datter til greven av Flandern, en ætt med den franske kongen og karolingene.
Men, paven Leo 9. godtok ikke ekteskapet fordi Vilhelm og Mathilde var i slekt.
Den senere pave Nikolaus 2. aksepterte dog Vilhelm og hans ekteskap.

Halvbroren Odo gjorde han til biskop i Bayeux, som senere viste seg å være et ulykkelig valg for Vilhelm.

Vilhelm lot bygge munke- og nonnekloster. Klostrene var et samlingspunkt på denne tiden, og landsbyer vokste opp rundt disse av årsaker som:

Utdanningssenter.
Sykepleie.
Suppekjøkken.

En litt nærmere titt på Jumiègesklosteret:

Abbaye de Jumièges var et benediktinerkloster som lå i den franske kommunen Jumièges i departementet Seine-Maritime i Normandie.
Klosteret ble grunnlagt i 654 av sankt Philibert som hadde vært venner med Ouen og Wandrille (begge ble også helgenerklært senere) ved merovingenes hoff. Philibert ble første abbed, men ble senere tvunget til å forlate Jumièges, etter sigende på grunn av sjalusi fra sine fiender. Han grunnla et annet kloster ved Noirmoutier hvor han døde en gang rundt 685. Under den andre abbeden, sankt Achard, blomstret klosteret og hadde til sist bortimot tusen munker.
På 800-tallet ble klosteret plyndret og brent ned til grunnen av nordboere, men ble oppbygd i en enda større skala av Vilhelm Langsverd, hertug av Normandie (død 942). En ny kirke ble reist i 1067 i nærværet av Vilhelm Erobreren, året etter at han hadde erobret England med sverd og blod, og således hadde gode grunn til å takke Gud.
Under den gavemilde støtten fra hertugene av Normandie ble klosteret et stort læresenter for religion og undervisning. Dens skoler frambrakte blant mange lærde også den nasjonale historikeren William av Jumièges. Det nådde toppen av sin berømmelse på slutten av 1000-tallet og ble sett på som en modell for alle andre klostre i Normandie og andre steder. Det var kjent blant annet for sin veldedighet overfor fattige og ble derfor populært kalt for Jumièges l'Aumônier.

Mens Vilhelm oppholdt seg i England og kjempet mot walisere og skotter, benyttet hertugdømmene rundt Normandie anledningen til å gjøre opprør mot Vilhelm.

1.november 1083 dør Mathilde i Caen. Hun ble begravet i nonneklosteret der.

På sine eldre dager var Vilhelm stadig i konflikt med franskekongen Filip 1, sønn av Henrik 1, på grunn av grenseområdet Vexin mellom Normandie og det daværende Frankrike. Filip 1's egentlige rike omfattet bare området fra Paris til Orléans, men han klarte ved hjelp av allianser å beskytte seg mot trusselen fra foreningen mellom Normandie og England etter 1066.

I 1087 prøver Vilhelm igjen å erobre Vexin, men faller av hesten på et tokt og får sadelknappen i magen. Han dør ca. en uke senere i Rouen. Han sies å ha vært klar i hodet til det siste og fordelte arven etter seg.
Vilhelm Rufus fikk den engelske kronen, ikke eldstesønnen Robert Curthose.
Vilhelm testamenterte sine herredømmer til sine 3 overlevende sønner (Vilhelm Erobrerens tredje sønn Rikard døde før sin far ved å bli drept i en jaktulykke i New Forest) i følgende orden:

Robert Curthose, den eldste sønnen, mottok Hertugdømmet Normandie og ble hertug Robert 2.
Vilhelm Rufus mottok kongedømmet England og ble kong Vilhelm 2.
Henry Beauclerc mottok 5 000 pund i sølv.

Det brøt ut panikk da Vilhelm lå for døden, og folk rundt han flyktet og lot han ligge igjen alene på dødsleiet.

Etter Vilhelms død ble liket fraktet til Caen, og han ble gravlagt i klosteret der.

Normandie mistet sin selvstendighet, og ble en del av Frankrike i 1204.

Occupation:
Edvard Bekjenneren (The Confessor) ble tatt imot i hoffet til Vilhelm. Han ble senere konge i England etter mange års eksiltid i Normandie. Edvard hadde ingen arvinger, og det sies at han utropte Vilhelm til sin arving av den engelske kronen, og ikke sin svoger Harald (Harold) Godwinson.

I 1064 reiste Harald seil og dro for å møte Vilhelm i Ponthieu nord i Normandie, men han ble tatt til fange. Vilhelm slapp han fri senere.

Vilhelm og Harald ble tilsynelatende gode venner og kriget sammen i Bretagne. Vilhelm fikk også Harald til å love han troskap i Bayeux-katedralen.

Dette er begynnelsen på Bayeux-teppet, laget i Kent i England, men har i ettertiden blitt stilt ut i Bayeux-katedralen hver juli måned.

Den 5.januar 1066 dør Edvard Bekjenneren i London med Harald tilstede. Edvard hadde vært svak og lovet bort kongemakten etter sin død til flere. Det tyder på at han også ga kongemakten til svogeren Harald på sitt dødsleie.
Allerede den 6.januar lar Harald seg krone til konge i England.

Dette er også vist på Bayeux-teppet.

Påskedag 1066 samlet Vilhelm sine normanniske baroner for å få de med å kjempe om den engelske kronen han mente han hadde rettmessig krav på. Han ville på felttog til England. Dette var baronene negative til. Å krysse havet slik vikingene hadde gjort var nå ute av tiden, kong Harald i England var også en dyktig hærfører, og ikke minst, baronene var fornøyde slik de hadde det i Normandie.
Vilhelm ga seg ikke med det, men forhandlet med hver og en av baronene, og fikk til slutt et flertall for et felttog til England.
seg fikk normannerne også fane og støtte av paven.

De mønstret en armada på omkring 1000-3000 skip, med ca.15.000 krigere, men Vilhelm ventet likevel lenge med å dra over kanalen. Ventetiden tok på, og folk begynte å murre, men så flyttet kong Harald sin hær nordover i England for å møte den norske invasjonshæren ledet av den norske kongen Harald Hardråde.
Circa 28.september snudde vinden og Vihelm gjorde seg klar til å seile over kanalen med hæren sin. Han selv ledet an på skipet Mora.

Vilhelm nådde England ved Pevensey i ro og mak, tok hæren sin til Hastings og satte i gang med å bygge forsvarsverker av trevirker tatt med over kanalen.

Dette fortelles også i Bayeux-teppet.

Ved Sanlac ventet den engelske hæren, oppildnet etter seieren over nordmennene ved Stamford Bridge.

Det dramatiske og betydningsfulle slaget ved Hastings begynte tidlig om morgenen 29.september, og varte i flere timer.

Ifølge Bayeux-teppet falle kong Harald enten ved en pil gjennom øyet, eller at en ridder på hest feller han ved et sverdslag, eller er det begge deler?
Da kongen dør, løser den engelske hæren seg opp, og dermed var skjebnen til England satt.

Som takk til Gud for seieren over engelskmennene, lot Vilhelm bygge et kloster på plassen hvor slaget sto.

Vilhelm tok sjøveien til London, og lot mennene fare hardt fram for å skremme londonerne til overgivelse. Mulig motstand, men dette er historikerne enige om.

Kroningen av Vilhelm som konge i England sto i Westminister Abbey, beskyttet av sine mest trofaste riddere. Vilhelm var nå ikke bare hertug og regent i Normandie, men også konge i England.

Hvorfor ville Vilhelm ta England?
England var et rikt land.
I England var det dyktige skatteinnkrevere, mye på grunn av innkrevingen av danegjelden.
London var en internasjonal havneby allerede på denne tiden.

I London lot Vilhelm bygge festningsverk, blant annet tårnet i Tower of London.
I løpet av de første årene lot Vilhelm å bygge mange borger rundt om i England, og adelen fulgte hans eksempel.

Hans kone Mathilde kom til England i 1068 og ble kronet til dronning. Hun fødte deres sønn Henrik i England, som ble konge i 1100 som Henrik 1.

Normannerne viste seg å være grufulle, og gikk hardt til verks både mot walisere og skotter. MAssakrer er omtalt, særlig i nord.
På grunn av Vihelms skrekkvelde i England, er England å regne som rolig i 1072.

Domesday Book:

Dommedagsboken, også kalt Domesday eller Book of Winchester, er nedtegningen av den store folke- og boligtellingen som ble foretatt i England i 1086 etter ordre fra Vilhelm Erobreren.
Vilhelm ønsket et fullstendig oversikt over befolkningen, eiendommer og verdier i landet han hadde erobret i 1066, og beordret derfor at det ble foretatt en undersøkelse av samme type som moderne folke- og boligtellinger. Et av hovedpoengene med å lage oversikten var å finne ut grunnlaget for utskriving av skatter. Det som ble nedtegnet i boken var endelig, og det fantes ingen ankemyndighet dersom man mente at noe var vurdert galt. Derfor fikk den navnet Domesday (mellomengelsk skrivemåte for moderne engelsk Doomsday) – den var gyldig til dommedag. Domesday book er blitt regnet som verdens eldste, virkelige matrikkel.

Domesday Book er egentlig to uavhengige arbeider. Den ene, kjent som Little Domesday, dekker Norfolk, Suffolk og Essex, mens Great Domesday dekker resten av England med unntak av områdene som senere ble Westmorland, Cumberland, Northumberland og Durham. Noen av disse områdene ble ikke med fordi de var under skotsk kontroll, mens Cumberland ikke ble erobret før noe senere og Durham kun ble skattlagt av biskop William av St.Carilef. London, Winchester og enkelte andre byer er også utelatt, antagelig fordi det var for komplisert å få oversikt over eiendomsforholdene innenfor de tidsrammene som var gitt. Deler av Durham bispedømme ble dekket i Boldon Book i 1183.

Little Domesday er, til tross for navnet, den største av de to bøkene. Den er langt mer detajert, blant annet fordi husdyr er talt opp. Det er mulig at det var meningen å utføre undersøkelsen på et så detaljert nivå for hele landet, men at man gav opp og gikk over til den enklere ordningen i Great Domesday.

Innholdet ble i begge bøker sortert etter len (fiefs) og ikke geografisk. Man valgte altså å ikke bruke byer eller hundreder som inndeling, men satte opp eiendommene etter hvilke baroner som kontrollerte dem på vegne av kronen.

Listene for hvert grevskap begynner med kongens egne eiendommer. Deretter følger kirkelige eiendommer, så baronene, kvinner, kongelige tjenere, de få angelsaksiske thegnene som fortsatt hadde eiendommer og til slutt eventuelle andre typer eiendom. I noen grevskap ble en eller flere større byer skilt ut i en egen seksjon. Enkelte omstridte eiendommer, clamores, ble også behandlet for seg. I Great Domesday har man ikke klart å gjennomføre dette systemet hele veien.

De fleste byer er tatt med i Domesday Book, men i mange av dem er det bare noen få eiendommer av spesiell interesse for kronen som er nevnt. Man finner blant annet fragmenter av eldre tollavtaler, opptegninger om militærtjeneste, markeder, myntslagerier og annet. Det er også nevnt enkelte tradisjonelle avgifter til kronen, som faste leveringer av honning fra flere byer og grevskap.

Det finnes en del informasjon i tillegg til det rent tallmessige materialet, om politiske forhold, personer, kirkelige forhold og sosialhistorie. Disse opptegningene er sporadiske, og skulle egentlig ikke vært med. Slik informasjon har vært til stor nytte for historikere, og ble blant annet gjennomgått av Edward Augustus Freeman da han skrev om invasjonen.

Ifølge Den angelsaksiske krønike ble undersøkelsen planlagt i 1085, og ifølge kolofonen ble den gjennomført i 1086. Det er usikkert når Domesday Book ble sammenstilt fra de mange rapportene, men det ser ut til at én person skrev hele manuskriptet.
Hvert grevskap ble besøkt av en gruppe kongelige tjenestemenn, legati, som holdt en offentlig utspørring. Dette skjedde antagelig i forsamlingen kjent som county court, hvor både lokal adel og representanter for byene deltok. Opplysningene ble hentet inn for hvert hundrede. Tolv lokale edsvorne gikk i hvert hundrede god for at opplysningene var korrekte; seks av dem var angelsaksere og seks normannere.
For hundredene i Cambridgeshire er det som ser ut til å være en komplett avskrift av utspørringen bevart. Inquisitio Eliensis og Exon Domesday som dekker Cornwall, Devon, Dorset, Somerset og Wiltshire inneholder også detaljer fra den opprinnelige undersøkelsen.
Ut fra sammenligninger av hva som er nedtegnet i ulike grevskap kan man identifisere seks regioner:

Berkshire, Hampshire, Kent, Surrey og Sussex.
Cornwall, Devon, Dorset, Somerset og Wiltshire (Exon Domesday).
Bedfordshire, Buckinghamshire, Cambridgeshire, Hertfordshire og Middlesex.
Leicestershire, Northamptonshire, Oxfordshire, Staffordshire og Warwickshire.
Cheshire, Gloucestershire, Herefordshire, Shropshire, Worcestershire og Welsh Marches.
Derbyshire, Huntingdonshire, Lincolnshire, Nottinghamshire og Yorkshire.

Det finnes tre kilder som forteller om formålet med undersøkelsen:

I Den angelsaksiske krønike fortelles det i oppføringen for 1085 hvorfor den ble bestilt:

Etter dette hadde kongen et stort møte, og en veldig grundig konsultasjon med sitt råd om dette landet; hvordan det var bebodd og av hva slags mennesker. Han sendte så sine menn over hele England inn i hvert shire, og gav dem i oppdrag å finne ut hvor mange hundre huder er det der, hvilke eiendommer har kongen selv og hva som finnes på eiendommene, eller hva bør kongen få årlig fra området.
Han bad dem også skrive ned hvor mye eiendom hans erkebiskoper hadde, og hans stiftsbiskoper, og hans abbeder og hans jarler, og, selv om jeg kan virke fiksert og kjedelig, hva, eller hvor mye, hver mann hadde som eide jord i England, enten i jordeiendom eller annet, og hvor mye penger de var verd. Så nøye bad han dem utføre det at ikke en enkelt hud, eller en meter med jord, ei heller (det er skamfullt å fortelle det, men han skammet seg ikke over å gjøre det) noen ku eller svin ble utelatt uten å bli skrevet ned. Og alle detaljer som var skrevet ned ble etterpå bragt til ham.
Listen over spørsmål som ble stilt til de edsvorne, som er bevart i Inquisitio Eliensis.
Innholdet i Domesday Book og bevarte undersøkelser
Det er ikke mulig å forene de tre kildene helt, men det er generelt akseptert at hovedformålet var å fastlå grunnlaget for kongens skattlegging. Skatteinntektene kom primært fra:

Eiendomsskatt (geldum) som ble betalt ut fra et overslag.
Diverse avgifter.
Inntekter fra kronens eiendommer.

Etter normannernes invasjon ble det meste av eiendommene til den angelsaksiske adelen beslaglagt og fordelt til normanniske baroner. Det var i kongens interesse å sikre at ikke kronen ble lidende i denne omfordelingen. Det står klart at de normanniske baronene hadde en tendens til å forsøke å unngå å betale de samme avgifter som deres angelsaksiske forgjengere hadde betalt. Undersøkelsen satte derfor opp en oversikt over navnene på jordeierne, og overslag som dannet grunnlag for skattlegging.
Men Domesday Book er mer enn bare et skattemanntall. Den er også et forsøk på å lage en oversikt over alle verdier i landet på tre tidspunkter: Da Edvard bekjenneren døde, da de nye eierne tok over og da undersøkelsen ble foretatt. Det ser også ut til at man ønsket å finne den potensielle fremtidige verdien, men dette er ikke grundig gjennomført. Det er ut fra dette åpenbart at Vilhelm ønsket å ha oversikt over sitt nye rikes økonomiske ressurser. Det fantes eldre, mindre omfattende oversikter som han antagelig sammenlignet sin egen undersøkelse med. For hver herregård er det oppgitt hvor mye dyrkbar mark som finnes, antallet ploglag (hver bestående av åtte okser), enger, skog, beitemark, fiskeplasser, vannmøller, saltkokerier på eiendommer ved kysten og andre inntektskilder. Bøndene telles i forskjellige klasser etter sin status, og til slutt ble verdien til hele herregården anslått. Det er tydelig at overslagene er nokså grove.

Fordi undersøkelsene, som ble foretatt på geografisk basis, ble omorganisert etter hvem som eide jorden, fikk kongen oversikt over hva hver enkelt av baronene eide. Han fikk også innsikt i om baronene hadde leid ut jorden videre og i så fall hvor mye de hadde delt den opp. Dette var viktig for ham fordi han ønsket å få leietagerne til å sverge en troskapsed direkte til kongen. Egentlig var de underlagt baronen og hadde dermed sverget troskap gjennom ham. Kun fornavn er oppgitt for leietagere, så det er ikke alltid mulig å finne ut hvem som var normannere, men det er gjort en del forskning på dette. En betydelig andel hadde normanniske fornavn.

I tillegg til den vanlige skattleggingen var også undersøkelsen viktig for at kongen skulle vite hvor han kunne henvende seg for å skaffe ekstraordinære midler.

Slott blir sjelden nevnt i undersøkelsen, fordi de var utgiftsposter og dermed ikke interessante for skattleggingen. Unntakene er der normanniske slott ble reist på eiendommer som tidligere gav inntekter, slik at forskjellene måtte forklares.

Domesday Book ble opprinnelig oppbevart i det kongelige skattkammeret i Winchester, som var normannerkongenes hovedstad. Den ble derfor kalt Book of Winchester, og i en sen utgave er dette navnet bruk i selve boken.

Vilhelm som var blitt gammel og tykk overlot til sin halbror Odo å styre England som sin visekonge.
Odo styrte England effektivt på en autoritær måte. Han var glad i rikdom og makt og tok seg friheter.
Til slutt (omkring 1082) ga Vilhelm ordre om at Odo skulle arresteres, og satte han i fengsel i Rouen, hvor han satt fram til Vilhelm døde i 1087.

Nevnes som konger i England etter Vilhelm:

1. Vilhelm 2 Rufus, sønn av Vilhelm 1 (Erobreren). Engelsk konge 1087-1100.

Vilhelm 2 Rufus' nøyaktige fødselsdato er ukjent, men det var en gang mellom 1056 og 1060, og var Vilhelm Erobreren og Matilda av Flanderns tredje sønn. Han ble født i sin fars hertugdømme Normandie som skulle arves av hans eldre bror Robert Curthose. I sin ungdom ble han utdannet under Lanfranc og tilsynelatende utpekt til en adelig posisjon, men ikke som konge. En brå død av en eldre bror plasserte han derimot i direkte linje for å etterfølge faren på den engelske tronen. Som sin fars favorittsønn ble Vilhelm engelske konge da Vilhelm Erobreren døde. Mellom Vilhelm Rufus og hans eldste bror var det alltid et fiendskap selv om de kom til en enighet i 1091 etter et kuppforsøk av deres yngste bror Henrik.
Forholdene mellom de tre brødrene ble aldri bra. Orderic Vitalis beskriver en hendelse som ble utspilt ved Laigle i 1077 da Vilhelm og Henrik ble trette av å spille terninger og besluttet å holde gjøn med storebroren og tømte illeluktende vann over ham fra etasjen over, noe som skjemte ham ut og gjorde ham rasende. Det oppsto et slagsmål mellom dem og faren, Vilhelm Erobreren, måtte gripe inn og skille dem.

I henhold til William av Malmesbury var Vilhelm Rufus - tykkfallen og muskuløs med en framskutt mage, en spradebasse kledd i den seneste moten, dog overdrevet, han bar sitt lange, blonde hår, delt på midten som lot pannen bli bar, og i hans røde, koleriske ansikt fantes det øyne i ombyttelige farger (Barlow).

Vilhelm Rufus (Vilhelm den røde) et tilnavn han kan ha fått for sitt utseende eller sitt blodige regime. På fransk ble han kalt Guillaume Le Roux.
Han fikk makt over Normandie og hadde en viss innflytelse over Skottland, men hadde mindre suksess med erobre Wales.
Selv om Vilhelm var en dyktig soldat, var han en hensynsløs hersker og lite likt av dem han styrte over, og i henhold til Den angelsaksiske krønike var han hatet av nesten alle i sitt folk. Det er dog ikke underlig at tidens historieskrivere hadde et negativt bilde å formidle av ham da de fleste av de skrivekyndige var kirkens menn som Vilhelm Rufus hadde kjempet hardt og hensynsløst mot, og i normannisk tradisjon forsøkte han å utrydde både angelsakserne og deres kultur. Hans regjeringstid var preget av hans krigerske temperament, han verken giftet seg eller hadde noen illegitime barn, hvilket har ført til spekulasjoner om han var homoseksuell. Hans favoritt var Ranulf Flambard som han gjorde til biskop av Durham i 1099, en utnevnelse som også var basert på politiske behov ettersom et bispesete på denne tiden var også et betydningsfullt føydalt område.

Oppdelingen av Vilhelm Erobrerens rike i to deler innebar et dilemma for de normanniske adelsmenn som hadde landområder på begge sider av kanalen. Ettersom de to brødrene Vilhelm og Robert var fiender og naturlige rivaler ble adelsmennene urolige for at de ikke kunne gjøre begge herrer til lags og risikerte å komme på kant med en av dem eller begge. Den eneste løsningen, slik de så det, var å forene England og Normandie atter en gang under en hersker. Streben mot dette målet fikk dem til å gjøre opprør i 1088 mot Vilhelm, og under lederskapet til den mektige biskop Odo av Bayeux, halvbror til Vilhelm Erobreren. Robert dro derimot ikke over til England for å støtte opprøret og broren Vilhelm vant engelsk støtte ved hjelp av sølv og løfter om bedre styre. Uten autoritet ble opprøret slått ned og i 1090 invaderte han Normandie, knuste Roberts soldater og tvang ham til å avgi en del av sitt land. Deretter klarte de å komme til en enighet og Vilhelm lovte Robert å hjelpe ham med få tilbake andre landområder som han tidligere hadde tapt til Frankrike, i særdeleshet Maine.

Således ble Vilhelm Rufus sikker i det mektigste kongedømmet i Europa etter at det Salianske dynastiet hadde kollapset. Som i Normandie var hans biskoper og abbeder bundet til ham ved føydale forpliktelser, og hans egen kongelige rett var i normannisk tradisjon var urokkelig. Det engelske kongedømmet, grunnlagt på de anglosaksiske ruiner og normanniske overtagelse, nådde en effektivitet som ikke hadde sitt motstykke i Europa. Kongens lov og kongens administrasjon forente kongedømmet og gjorde det bortimot uimottagelig for press eller fordømmelse fra Den hellige stol, noe Vilhelm Rufus’ styre demonstrerte.

Vilhelm Rufus arvet den anglo-normanniske bosetningen, dens detaljer er reflektert i «Dommedagsboken» (1086), en oversikt som ikke kunne ha blitt gjort noe annet sted i Europa på denne tiden og et signal på monarkiets makt, men han hadde ikke arvet Vilhelm Erobrerens karisma eller politiske kløkt. I løpet av noe få mistet Vilhelm Rufus sin fars rådgiver og fortrolige, den italiensk-normanniske erkebiskopen av Canterbury, Lanfranc, i 1089.

Store deler av Vilhelms regime ble benyttet til strid med kirken. Etter at Lanfranc døde utsatte og forhalte han å utnevne en ny biskop mens han i mellomtiden innkrevde de geistlige inntekter, noe som var ment å være beskyttet for kirken, og for dette ble han sterkt kritisert. I panikken da han var svært syk i 1093 ble en ny italiensk-normanner gjort til erkebiskop av Canterbury, Anselm av Bec, den største teologen i sin generasjon. Utnevnelsen førte til et stort fiendskap mellom kirken og staten. Anselm var en sterkere tilhenger av gregorianske reformer enn Lanfranc hadde vært. Vilhelm og Anselm var uenige om en rekke kirkelige spørsmål, og det engelske presteskapet som var avhengig av kongen for sine posisjoner var ute av stand til å støtte erkebiskopen offentlig. Vilhelm innkalte til et råd ved Rockingham i 1095 for bringe Anselm under hælen, men denne appellerte til Roma.

I 1097 dro Anselm i eksil og førte sin sak til Den hellige stol. Den nye paven var den diplomatiske og politisk fleksible franske Urban II som ikke var i en posisjon hvor han ønsket flere kongelige fiender. Herskeren i Tyskland støttet en motpave, og Urban kom til en overenskomst med Vilhelm Rufus: Den engelske kongen anerkjente Urban som pave og denne ga sin godkjennelse til å holde de geistlige spørsmål i England i status quo. Vilhelm kunne dessuten kreve inntektene av erkebispedømmet Canterbury så lenge Anselm forble i eksil, noe denne gjorde så lenge Vilhelm levde.

Vilhelm Rufus var mindre dyktig enn sin far å holde orden på de normanniske adelskapets tendens til vold og ulydighet.
I 1095 ville ikke jarlen av Northumbria, Robert de Mowbray, komme til Vilhelms Curia Regis, hans kongelige hoff hvor alle avgjørelsene ble foretatt. Vilhelm ledet deretter en hær mot Northumbria og beseiret jarlen som ble kastet i fengsel. En annen adelsmann, William av Eu, ble også anklaget for forræderi og straffet med kastrasjon og blindet. Det samme året gjorde Vilhelm et mislykket forsøk på å erobre Wales.
Han forsøkte på nytt i 1097 med samme mangel på suksess. Han dro tilbake til Normandie samme år og til 1099 dro han på hærtokt i Frankrike, sikret og holdt nordlige Maine, men mislykket med å overta det franskkontrollerte området Vexin. På den tiden da han døde planla han å erorbre Aquitaine i sørvestlige Frankrike.

Vilhelm hadde også en strid med den skotske kongen Máel Coluim 3, eller Malcolm 3, og tvang ham til betale skatt og underkaste seg i 1091, og han overtok grensebyene i Carlisle og Cumbria i 1092.
I slaget ved Alnwick den 13.november 1093 ble Malcolm og hans sønn Edvard drept og skottekongens bror Donald overtook den skotske tronen. Vilhelm støttet Malcolms sønn Duncan som klarte å overta den skotske tronen i en kort tid før han ble drept. Edgar av Skottland overtok da tronen og erobret Lothian i 1094 og fikk fjernet Donald i 1097 med Vilhelms støtte. Edgar anerkjente Vilhelms herredømme over Lothian og deltok ved Vilhelms hoff.

I 1096 deltok Vilhelms bror Robert Curthose i Det første korstoget. Han trengte penger for å finansiere sitt hærtokt og pantsatte sitt hertugdømme til Vilhelm for en utbetaling på 10 000 merker – en sum tilsvarende en fjerdedel av Vilhelms årlige inntekter. I en demonstrasjon av den normanniske skattleggingens effektivitet skaffet Vilhelm pengene ved å pålegge en ekstra og svært tung og forhatt skatt på hele England. Vilhelm styrte deretter Normandie som hersker i Roberts fravær. Robert kom ikke tilbake for september 1100, en måned etter at Vilhelm døde.

Vilhelm Rufus hadde en beryktet forakt for kirken og hans mest pasjonerte kritikere fantes naturlig nok blant kirkens menn. Eadmer beskriver to hendelser da kongen enten overtalte konverterte jøder til å gå tilbake til jødedommen, eller forsøkte å gjøre det. I løpet av sine strider med Anselm av Canterbury erklærte kongen at han hatet han mye i går, at han hatet mye i dag og at han skulle hate ham mer og mer i morgen og hver eneste dag.

William av Malmesbury beskrev Vilhelms hoff som fylt med feminine unge menn i ekstravagante klær med tilgjort gange med sko med bøyde tupper. Orderic Vitalis nevner de utuktige og sodomitter som hadde velvilje under Vilhelm Rufus’ regjeringstid, og påpekte at det første ordre som Henrik utførte som konge var å se til at hoffmennene klipte sitt lange hår.

Vilhelm 2 Rufus døde 2.august 1100.
Kanskje den mest minneverdige hendelsen i Vilhelm Rufus’ liv var hans død. Det skjedde mens han var på jakt i New Forest. Han ble drept av pil gjennom hjertet, men omstendighetene er fortsatt uklare.
På en klar augustdag i 1100 organiserte Vilhelm en jakttur. En opptegnelse av Orderic Vitalis beskriver forberedelsene til jakten:

...en våpensmed kom inn og viste ham (Rufus) seks piler. Kongen tok straks imot dem med stor tilfredsstillelse, berømmet håndverket og uklar på hva som skulle skje beholdt han fire av dem selv og ga to av dem til Walter Tyrrel... og sa Det er ikke mer enn rett at de skarpeste skal gis til den mann som kan skyte de dødeligste skuddene.

Under den påfølgende jakten spredte selskapet ut da de jagde sitt bytte og Vilhelm og Walter Tirel (eller Tyrell), lord av Poix, ble skilt fra de øvrige. Det var den siste gangen som Vilhelm Rufus ble sett i levende live.
Vilhelm ble gjenfunnet den neste dagen av en gruppe lokale bønder, liggende død i skogen med en pil gjennom brystkassen. Vilhelms lik var blitt etterlatt av adelsmannen hvor han hadde falt. Ettersom med kongens død døde også rikets lov og orden og alle flyktet hjem til sine gods for å sikre sine egne interesser. Legenden sier at det ble opp til en lokal trekullbrenner ved navn Purkis å dra kongens lik til katedralen i Winchester på sin kjerre.

I henhold til historieskriverne var Vilhelms død ikke et mord. Walter og Vilhelm hadde jaget sammen da en av Walters piler ved et ulykkestilfelle traff Vilhelms bryst istedenfor den kronhjort han hadde siktet på. Walter hadde forsøkt å hjelpe kongen, men kunne ikke gjøre noe. Redd for at han ville bli anklaget for mord fikk han panikk, kastet seg på hesten og flyktet. En versjon av denne hendelsen er blitt gitt av William av Malmesbury i Krøniken om engelskmennenes konger (ca. 1128):

Dagen før han døde drømte kongen om at han kom til himmelen. Han våknet brått. Han ga ordre om at lys skulle tennes og forbød sine tjenere om å forlate ham. Neste dag bega han seg til skogen... Han ble fulgt av få personer... Walter Tirel ble med ham mens de andre jagde. Solen var på veg til å gå ned da kongen spente sin bue og slapp av gårde en pil som lett skadet en passerende hjort... Hjorten sprang fortsatt. Kongen fulgte den lenge med øynene og holdt opp hånden for å ikke bli blendet av solen. I det øyeblikket besluttet Walter for å drepe en annen hjort. Herregud! Pilen gjennomboret kongens bryst.
Da han fikk pilen i brystet sa kongen ikke et eneste ord, men han brøt av pilskaftet... Dette påskyndet hans død. Walter kom øyeblikkelig springende, men da han fant ham livløs kastet han seg på sin hest og flyktet i all hast. Det var visselig ingen som forfulgte ham; noen hjalp ham under flukten; andre synes synd på ham.
Kongens kropp ble plassert på en kjerre og transportert til katedralen i Winchester... blod rant fra liket hele vegen. Han ble begravd i tårnet. Neste år raste tårnet sammen. Wilhelm Rufus døde 1100... førti år gammel. Han var en mann som foraktet presteskapet... han hadde en sjel som ikke kunne bli frelst... Han ble elsket av sine soldater, men hatet av folket som han hadde utsatt for plyndring.

For noen historieskrivere var en slik force majeure en rettferdig slutt for en ond konge. Gjennom århundrene har det dog flere ganger blitt antydet at noen av Vilhelms mange fiender var innblandet i den uvanlige hendelsen. Selv historieskrivere fra samtiden har påpekt at det ikke var sannsynlig at en dyktig bueskytter som Walter skulle ha vært i stand til avfyre et sådant dårlige og ulykksalig skudd. Vilhelms bror Henrik, som selv var med på jakten den dagen, dro direkte fordel av dødsfallet da han kort tid etter ble kronet som konge.

Abbed Suger, en annen historieskriver, var Walter Tirels venn og beskyttet ham i eksil i Frankrike. Han skrev senere:

En viss adelsmann, Walter Tirel, påstår å ha skutt kongen med en pil, men jeg har ofte hørt ham si at han ikke hadde vært redd for eller håpet på og høytidelig sverget på at ikke var i den delen av skogen der kongen jaget, eller en gang så ham i skogen hele den dagen.

2. Henrik 1 Vilhjalmsson (født ca. 1068, død 1. desember 1135), var den femte sønnen til Vilhelm Erobreren og det første barnet som ble født i England etter den normanniske erobringen i 1066. Han etterfulgte sin eldre bror Vilhelm 2 Rufus) som konge av England i 1100. Engelsk konge 1100-1135 .
Utstedte Charta Libertatum 1101 som er grunnlaget for den engelske forfatning.
Han beseiret sin eldste bror hertug Robert Curthose og erobret Normandie i 1106.
Henrik ble på 1300-tallet kalt for Beauclerc grunnet sine interesser i boklig kunnskap.

Henrik ble født mellom mai 1068 og mai 1069, sannsynligvis i Selby, Yorkshire i nordøstlige England. Hans mor, dronning Matilda av Flandern, var en etterkommer av Alfred den store, men ikke direkte gjennom den vestsaksiske kongelige linje. Dronning Matilda navnga prins Henrik etter hennes onkel Henrik I av Frankrike. Som den fjerde og yngste sønnen i familien var hans framtidsutsikter å bli biskop og ble derfor gitt en mer omfattende skolegang enn hva som var normalt for en ung adelsmann. Kronikøren William av Malmesbury hevdet at Henrik en gang bemerket at en konge som ikke var lesekyndig var en kronet esel. Han var bestemt den første normanniske konge som snakket engelsk flytende.

William av Malmesbury har gitt følgende samtidsbeskrivelse:

Han var av middels statur, hans hår var sort, men skrinn nær forhodet; hans øyne var mildt og klart, hans brystkasse kraftig, hans kropp muskuløs. Han var spøkefull i høvelige tider, hverken mangfoldighet i forretninger som fikk ham til å være mindre behagelig når han var blant folk. Ikke utstrakt for personlig bekjempende, han bekreftet et utsagn fra Scipio Africanus, - Min mor fødte som general, ikke som soldat - derfor var han ikke mindre i visdom enn til noen annen konge i moderne tid; stridende ved beslutninger heller enn ved sverd. Om han kunne erobret han uten blodsutgytelse; om det ikke var til å unngå, med så lite som mulig.

I 1086 ble Henrik gjort til ridder av sin far i Westminster, men før den tid er lite kjent om hans liv. Han skal ha vært en favoritt hos sin mor og hun testamenterte flere eiendommer til ham som han dog ikke fikk benytte i sin fars levetid.

Uten å arve noe landområdet utnyttet Henrik broren Roberts pengevanskeligheter og for en mindre sum fikk han kjøpt distriktet Cotentin i Normandie. Han forhandlet med sin andre bror, Vilhelm Rufus, om å få råde over arven etter sin mor, men det vekket kun hertugens mistenksomhet og som kastet ham i fengsel. I 1090 kunne Henrik vise sin lojalitet ved på vegne av Robert å slå ned et opprør i Rouen (som broren Vilhelm Rufus hadde oppmuntret). Begge de eldre brødrene ble forsont året etter og sammen fikk de Henrik jagd fra Cotentin. Henrik ble tvunget til å svelge denne fornærmelsen og levde i nær to år i den franske delen av Vexin i relativ fattigdom. Han aksepterte deretter fra borgerne i Domfront et tilbud om å forsvare dem mot den anglo-normanniske Robert av Bellême, 3. jarl av Shrewsbury. Det førte til at han igjen kom til en enighet med Vilhelm Rufus, og gikk da med i brorens krig mot den eldste broren Robert.

Henrik forsøkte å spille sine brødre opp mot hverandre, men til slutt, vaktsomme over Henriks manøvreringer, gikk Vilhelm Rufus og Robert sammen og undertegnet en avtale som var ment å forhindre at prins Henrik fikk tilgang til deres riker ved at de gjensidig forpliktet seg til at om enten kong Vilhelm eller hertug Robert døde uten en arving, skulle deres to herredømmer fra deres far igjen bli forent av den overlevende som den andre.

I 1096 dro hertug Robert for å delta i det første korstoget. På den tiden var han ekstremt pengelens og han pantsatte sitt hertugdømme Normandie til sin bror Vilhelm for en sum av 10 000 mark. Henrik var da i Vilhelms tjeneste, og han deltok i det kongelige jaktselskapet på den dagen da Vilhelm døde, den 2. august 1100. Hadde Robert vært i Normandie kunne han ha krevd den engelske tronen etter sin bror, men Robert kom først tilbake til sitt hertugdømme en måned etter Henriks kroning.

Henriks regime er bemerkelsesverdig for dens politiske opportunisme. Hans plass i rekkefølgen til tronen ble bekreftet mens han bror Robert var unna av vegen på det første korstoget og begynnelsen av hans kongedømme var opptatt med krigføring mot broren for kontroll over både England og Normandie etter deres atskillelse etter farens død i 1087. Da han ble kronet konge signerte han et historisk frihetsbrev som underla kongen loven. Dette frihetsbrevet bebudet Magna Carta.
Her lovte Henrik å sikre kirken og adels rettigheter og stille kongen inn under loven. Han fengslet den mislikte Ranulf Flambard, Vilhelm Rufus’ sjefsminister og fikk således populær støtte blant det engelske folk.

Henriks kongedømme var fylt med lovmessige og finansielle reformer og han var en dyktig administrator. Han etablerte et system av reisende dommere og et profesjonelt statsbyråkrati, med blant annet en finansminister, exchequer, for å håndtere kronens finansier. På mange måter var Henriks styre den spede begynnelsen på den moderne statsmakten England.

Ulikhetene og motsetningene mellom den engelske og normanniske befolkningene begynte å jevne seg ut i løpet av hans regime. Selv giftet Henrik seg med en datter av det gamle engelske kongehuset, noe som var en stor symbolhandling. Henrik kranglet med Anselm, erkebiskop av Canterbury, som hevdet at kongen ikke hadde rett til å utnevnte biskoper, og for en tid gikk Anselm i landflyktighet, men til slutt måtte Henrik bøye av og inngikk fred med kirken.

Henrik tilbakekalte også erkebiskop Anselm fra hans landflyktighet og Anselm ga prekener til kongens ære. Til tross for den nye alliansen mellom kirken og kronen kunne ikke Anselm komme tilbake uten bestemte betingelser. Anselm måtte motta fra Henrik, i egen person, innsettingen til hans tidligere posisjon som erkebiskop, noe som var i konflikt med pavens beordring. Henrik nektet å frafalle de privilegier som hans forgjengere hadde sittet med, at kongen hadde retten til å utnevne biskoper.
I drakampen mellom Anselm og Henrik førte til at det politiske spørsmålet skulle legges fram for paven. To ambassadører ble sent til Roma og pave Paschalis II med spørsmålet om berettigelsen av Henriks innsettingsrett. Paven dømte til fordel for sin erkebiskop, men Henrik holdt likevel fast på sin rett, og i 1103 dro Anselm selv og utsendinger fra kongen til Roma. Paven bestemte igjen til fordel for kirken, og truet med bannlysing for alle de som forhindret den.

Uten mulighet til å dra tilbake til England dro Anselm til Lyon for å vente på pavens neste handling.
I 1105 bannlyste paven den engelske kongen. Henrik ble nå tvunget til å reagere, fikk arrangert et møte med pave Paschalis 2 og en forsoning ble etablert. I 1106 fikk Anselm tillatelse til å komme tilbake til England og med pavens autoritet for å fjerne bannlysningen.
Først i 1107 ble den lange krangelen om innsettingsrett endelig løst med et kompromiss i et konkordat i London hvor Henrik hevdet hans rett til å innsette hans biskoper og abbeder, men uten at disse fulgte sedvanen å gi hyllest for temporalities (landområdene knyttet til bispedømmene), og de gjenstående årene av Anselms liv var da knyttet til hans arbeid ved sitt erkebispesete til han døde i 1109.

Den 11. november 1100 giftet Henrik seg med Edith, datter av kong Malcolm 3 av Skottland. Ettersom Edith også var niese av Edgar Ætheling og oldebarn av Edvard Bekjennerens halvbror på farsiden, Edmund 2 av England, var ekteskapet en forening av den normanniske slektslinjen med den gammelengelske kongeslekten. Ekteskapet var ikke noe som gledet de normanniske baronene og som en konsesjon av deres følsomhet endret Edith navn til Matilda da hun ble dronning. Den andre siden av den samme saken var at Henrik ble langt mer akseptabel for den angelsaksiske befolkningen.

Edith vise seg som en god og meget respektert dronning. Hun fulgte sin mors eksempel, den hellige Margaret av Skottland, og henga seg til gode gjerninger, og skal etter sigende ha vasket beina til de fattige. Selv om Henrik var notorisk utro til sin dronning, var deres ekteskap tilsynelatende lykkelig.

Dronning Matilda (Edith) døde den 1.mai 1119 ved palasset i Westminster. Hun ble gravlagt i Westminster Abbey. Henrik fikk 2 barn med sin dronning:

- Maud av England (Matilda) (ca.februar 1102 – 10.september 1167). Hun ble først gift med Henrik 5 av Det tysk-romerske rike, og andre gang med Geoffrey 5, greve av Anjou, og fikk en arving i andre ekteskap.

- William Adelin, (5.august 1103 – 25.november 1120). Han giftet seg med Matilda (død 1154), datter av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou. William døde i skipsulykken med Det hvite skip.

Ranulf Flambard, som satt fengslet i Tower of London, gjorde en dristig flykt, kom seg over Den engelske kanal og slo seg sammen med hertug Robert Curthose i Normandie i 1101. Robert, ved å være den eldre bror, betraktet England som hans farsarv og det brøt ut krig over spørsmålet.

I 1101 forsøkte Robert Curthose å erobre den engelske kronen fra kong Henrik, egget av Ranulf Flambard og andre anglo-normanniske baroner.
I juli samme år gjorde Robert invasjon ved Portsmouth. Robert av Bellême og andre normanniske baroner gikk over til Roberts side, men Vilhelm Rufus’ tidligere hoff ledet av Robert de Beaumont, 1. jarl av Leicester, sammen med kirken, støttet den innsatte kong Henrik. Beaumont og broren hadde vært tilstede ved New Forest da Vilhelm Rufus døde under mystiske omstendigheter, men sverget straks troskap til Henrik som belønnet ham med jarledømmet Leicester. Samtidig mistet han sine eiendommer i Normandie ved at disse ble konfiskert av Guillaume av Evreaux og Raoul de Tosny med makt under påskuddet at Beaumont hadde voldt dem skade gjennom sine råd til kongen.

Mot denne makten verget Robert Curthose og hans å møte disse i åpen kamp. Han manglet også populær støtte i England. Isteden ble det forhandlet en fredsavtale, den såkalte Alton-traktaten, hvor de to brødrene signert på at Robert anerkjente Henrik som konge av England i bytte for en årlig utbetaling på 2 000 mark og andre innrømmelser som at den engelske tronen overga sine normanniske landområder. Avtalen avsluttet den den truende krisen midlertidig. Robert og hans hær trakk seg tilbake til Normandie uten at et sverdslag var blitt utvekslet.

For Henrik var avtalen åpenbart kun ment for å skaffe seg et pusterom.
I 1105, for å få sluttet på utbetalingene til broren, ledet Henrik en invasjonsstyrke over den engelske kanal. Det var første gangen i historien at England invaderte det som siden skulle bli arvefienden Frankrike. Han erobret først Bayeux og Caen, men ble deretter personlig tvunget til avbryte felttoget grunnet de pressede politiske problemene med erkebiskop Anselm og innsettingsretten (se overfor). Med disse løst var han igjen tilbake i Normandie i løpet av sommeren 1106.

Etter hurtig å ha erobret det befestete klosteret i Saint-Pierre-sur-Dives i nærheten av Falaise vendte Henrik og hæren sørover og beleiret festningen Tinchebray på en høyde overfor byen av samme navn. Tinchebray lå på grensen av fylket Mortain i sørvestlige Normandie, og ble holdt av en av de få betydningsfulle grevene som fortsatt var lojale til hertug Robert.

Hertug Robert kom med sine styrker for å bryte Henriks beleiring, og etter noen fånyttige forhandlinger var kamp uunngåelig. Om morgenen den 28. september 1106, nøyaktig 40 år etter at Vilhelm Erobreren invaderte England, sto det avgjørende slaget mellom hans to sønner, Robert Curthose og Henry Beauclerc. Kampen var uventet og uforberedt. Henrik og hans arme kom marsjerende sørover fra Barfleur mot Domfront mens Robert marsjerte Falaise mot Mortain. De møttes ved vegkryssingen ved Tinchebray og slaget strakte seg ut over flere kilometer. Stedet hvor det meste av slaget foregikk er ved landsbyens idrettsplass i dag. Den viktigste delen av kampen i seg selv varte kun en time, og da Henrik lot en skjult reserveavdeling angripe fikk han overtaket. Robert forsøkte å ta til flukten, men ble tatt til fange ved et sted 3 km nord for Tinchebray. En bondegård ved navn - Prise - står i dag på samme sted ved motervegen D22 og en gravstein dekorert med tre riddere står ikke langt unna ved den samme vegen.

De fleste i Roberts hær ble tatt til fange eller drept. Foruten Robert Curthose selv ble også følgende tatt til fange: Edgar Ætheling, onkel av Henriks hustru og tidligere krevd Englands trone, og William, greve av Mortain, en uforsonlig fiende av Henrik.

De fleste av fangene ble løslatt, men Robert Curthose og William av Mortain tilbrakte resten av livet i fangenskap. I overmot lot Henrik brorens sønn, William Clito, bli satt i et behagelig forvaring som han senere rømte fra og siden bisto opposisjonen mot den engelske tronen. Robert Curthose ble derimot sittende innesperret resten av livet. Først ble han oppbevart i Tower of London, deretter overført til festningen Devizes Castle i den engelske byen Devizes i Wiltshire i de neste tyve årene før han ble flyttet til Cardiff Castle. Ved Cardiff gjorde han et forsøk på rømme. Mens han var ute og red gjorde han et desperat forsøk på å ri vekk, men hesten ble dratt ned i myr og han ble tatt til fange på nytt. For å forhindre nye rømningsforsøk fikk Henrik sin brors øyne brent ut. Robert døde ved Cardiff i 1134. Han var da i begynnelsen av 80-årene.

Henrik tok hertugdømmet Normandie som en besittelse under kongeriket England og forente således sin fars rike. Selv etter at han hatt tatt kontroll over hertugdømmet verget han seg fra å bruke tittelen hertug. Han styrte det som konge av England. Grunnen var at hertugen av Normandie var formelt en vasall under den franske krone, og den franske kongen presset på for at han skulle gi sin hyllest som vasall. Som konge i sin egen rett var Henrik uvillig til adlyde og fikk isteden sin sønn William Adelin utnevnt, om enn i navnet, som hertug i 1115 og den franske kongen aksepterte til slutt dette i 1120.

I 1131 i et forsøk på å redusere vanskelighetene i Normandie fikk han forlovet sin eldste sønn William Adelin til datteren av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou, den gang en bekymringsfull motstander. Ekteskapet ble inngått i 1119. Åtte år senere, etter Williams beklagelige død, ble en langt mer betydningsfull allianse inngått mellom Henriks datter Maud (Matilda) og Fulkos sønn Geoffrey Plantagenet, som til slutt førte til at de to rikene ble forent under av konge Huset Plantagenet.

Henrik var også kjent for å være hardhendt når det var behov for det. Han lot en gang en forrædersk borger ved navn Conan Pilatus bli kastet fra tårnet i Rouen, tårnet har siden blitt kjent som - Conan's Leap - eller - Conans sprang.
Ved en annen anledning som skjedde i 1119 utveksling Henriks svigersønn, Eustace de Pacy, og Ralph Harnec, constable av Ivry, gisler i form av den enes sønn og den andres døtre. Av en ukjent grunn lot Eustace den unge mannen bli blindet, og den rasende Ralph Harnec forlangte å gjøre det samme med pikene. Kong Henrik ga ham tillatelse til å gjøre dette mot de to pikene som også var hans egne barnebarn. Eustace og hans hustru Juliane ble rasende og truet med å gjøre opprør. Henrik arrangerte et møte med sin datter i Breteuil. Der forsøkte Juliane å rette en armbrøst mot sin far og myrde ham. Hun ble tatt til fange og holdt i forvaring i en festning, men unnslapp ved å hoppe ut av et vindu og ned i vollgraven.
Først noen år senere ble Henrik forsont med sin svigersønn og datter.

Tragedien rammet England og Henrik 1 som et sjokk da hans eneste legitime sønn William Adelin på veg tilbake fra Normandie druknet i Den engelske kanal, i tragedien med Det hvite skipet den 25.november 1120 Han var kun 17 år gammel da skipet grunnstøtte. Blant de omkomne var flere av Henriks slektninger og kremen av Englands unge adel. William hadde kommet seg ombord i livbåt, men snudde for å redde sin halvsøster, men de desperate skipbrudne kastet seg ombord i livbåten, veltet den og alle unntatt en druknet.

Her døde også med William, Richard, en annen av kongens sønner, som en kvinne uten rang før hans tiltredelse hadde født ham, en tapper ungdom, og kjær for sin far for sin lydighet; Richard d'Avranches, andre jarl av Chester, og hans bror Otheur; Geoffrey Ridel; Walter av Everci; Geoffrey, erkediakon av Hereford; grevinnen av Perche, kongens datter; grevinnen av Chester; kongens niese Lucia-Mahaut of Blois; og mange andre... Intet annet skip brakte så mye sorg til England, skrev William av Malmesbury.

Katastrofen var middelalderens utgave av Titanic-forliset. Henrik var overveldet av personlig sorg, men sto også overfor politiske problemer da han ikke lenger hadde en opplagt arving til det rike han møysommelig hadde fått konstruert ved hjelp av diplomatiske evner og allianser.

I et håp om å skaffe seg en ny mannlig arving giftet Henrik seg den 29.januar 1121 med den unge og vakre Adeliza av Louvain, født samme år som hans avdøde sønn, datter av Godefroid 1 av Louvain, hertug av Nedre Lorraine og landgreve av Brabant, men dette ekteskapet produserte ingen arving. Sittende uten en mannlig arving tok Henrik det hittil ukjente skritt å få sine baroner til å sverge troskap til hans datter keiserinne Maud av England, enke etter keiser Henrik 5, som hans arving og etterfølger.

Henrik besøkte Normandie i 1135 for besøke sine unge barnebarn, barna til Maud og Geoffrey. Han hadde store glede av sine barnebarn, men kom snart i krangel med sin datter og svigersønn, og disse stridene førte til at han ble lengre i Normandie enn han opprinnelig hadde planlagt.

Henrik døde den 1. desember 1135 fra matforgiftning etter - en forspising på niøyer - noe han var spesielt glad i, ved Saint-Denis-en-Lyons (i dag Lyons-la-Forêt) i Normandie. Liket ble sydd inn i en okse for å bevare legemet ved frakten til England, og ble gravlagt i Reading Abbey, som han hadde grunnlagt 14 år tidligere.

Hans testamente betinget at han skulle bli etterfulgt av sin datter, keiserinne Maud (Matilda). Selv om Henriks baroner hadde sverget troskap og lydighet til hans datter som deres dronning, var hennes kjønn og hennes ekteskap med Huset Anjou, en fiende av normannerne, et problem, og tillot Henriks nevø, Stefan av Blois, å komme til England og kreve tronen med populær støtte.

Mens England hadde hatt stort fredelige tider og vekst under Henrik, blant annet ved at han tok krigen og slagene i Normandie framfor England, betydde hans død en slutt på den innenlandske stabiliteten og til en opprivende strid mellom tidligere keiserinnen Maud og Stefan. Den førte til en lang borgerkrig som karakterisert som kaoset eller anarkiet - det engelske kaos under Stefan.

3. Stefan av Blois (født ca.1096, død 25.oktober 1154), dattersønn til Vilhelm 1. Engelsk konge 1135-1154, den eneste konge av England fra huset Blois.
Stefan ble født i Blois i Frankrike, og var sønn av grev Stefan av Blois og Adela av Normandie. Theobald 2 av Champagne og Henry av Blois, biskop av Winchester, var hans brødre.
Han ble i 1106, omkring 10 år gammel, sendt til det engelske hoffet for å oppdras his sin onkel, Henrik 1. Omkring 1115 ble han greve av Mortain, og omkring 1125 giftet han seg med Matilda av Boulogne som kort tid etter ble grevinne av Boulogne.
I 1128 ble Stefan hennes medhersker i Boulogne, noe som varte til 1150. Året etter ble grevskapet gitt til sønnen Eustace. Ettersom Eustace døde barnløs gikk tittelen videre til Stefans nest eldste sønn, William.

Stefan var altså barnebarn av Vilhelm Erobreren gjennom sin mor, og krevde derfor tronen ved Henrik 1's død.
For å støtte sitt krav hevdet han at onkelen Henrik 1 hadde skiftet mening på dødsleiet og ville ha ham som tronarving. Han oppnådde å bli kronet, og fikk da raskt støtte fra flertallet av baronene og fra pave Innocens 2.

De første årene av hans regjeringstid var fredelige, men innen 1139 hadde han fått ry for å være svak og ubesluttsom, og landet gikk mot en borgerkrigstid kjent som Kaoset under Stefan.

Stefan hadde en rekke egenskaper som på overflaten skulle gjort ham egnet som konge:

Høy byrd, avstamning fra Wilhelm Erobreren, godt utseende, mot og en vennlig natur.

Men han manglet den hensynsløsheten som kunne være nødvendig i det som var hensynsløse tider. Walter Map skrev om ham at han var dyktig i krigskunst, men i andre henseender var han enfoldig.

Stefan ble stilt overfor keiserinne Matildas styrker flere ganger, blant annet i slaget ved Lincoln og slaget om Beverston Castle.
Før slaget ved Lincoln den 2.februar 1141 opplevde han flere dårlige jærtegn. Han stod mot de opprørske baronene Robert, 1. jarl av Gloucester (keiserinne Matildas uektefødte halvbror) og Ranulph de Gernon, 2. jarl av Chester. Kongen kjempet så hardt i slaget at stridsøksen brast; han trakk et sverd og kjempet videre til det også brast. Deretter ble han tatt til fange av en ridder ved navn William de Cahagnes, og brakt til sin kusine, keiserinne Matilda.

Han ble fengslet i Bristol, men hans kone, grevinne Matilda, klarte å holde gløden oppe, og keiserinnen ble snart jaget fra London. Da jarlen av Gloucester, hennes beste kommandant i felten, ble tatt til fange, måtte hun slippe Stefan fri, og i november 1141 kunne han igjen sette seg på tronen. I desember 1142 ble keiserinnen beleiret i Oxford, men hun klarte å komme seg over snødekte jorder til Wallingford Castle, som ble kontrollert av hennes støttespiller Brian FitzCount.

I 1147 sluttet keiserinne Matildas mindreårige sønn Henrik Plantagenet seg til krigen. Han samlet en liten styrke av leiesoldater, og invaderte England. Ryktene om hans styrke skremte Stefans våpenbrødre, selv om det egentlig dreide som en en svært liten hær. Etter å ha tapt to slag, og uten penger til å betale leiesoldatene, måtte Henrik vende seg til sin onkel Robert for å få hjelp, men ble da avvist. Desperat vendte han seg i hemmelighet til Stefan for å få penger til å betale soldatene. Gesta Stephani forteller at da han fikk meldingen hørte kongen, som alltid var full av nåde og kjærlighet, på den unge mannen; kongen gav Henrik de midler han trengte. Det fantes rykter om at Stefan var guttens biologiske far, men til tross for den meget generøse gaven til en som nettopp hadde forsøkt å styrte ham finnes det ikke noe bevis for dette.

Stefan klamret seg til tronen resten av sin levetid. Etter et uavklart sammenstøt med Henrik Plantagenet ved Wallingford, og sønnen Eustaces død i 1153, ble han overtalt til å inngå en avtale med keiserinne Matilda. Ifølge Wallingford-traktaten (også kjent som Winchester-traktaten), skulle hennes sønn Henrik etterfølge ham som Henrik 2 av England.

Kongen døde i Dover Priory i Dover, og ble gravlagt i Faversham Abbey som han hadde grunnlagt sammen med sin kone grevinne Matilda i 1147.

Stefan ble etterfulgt av Henrik 2 fra huset Angevin.

4. Henrik 2 av England (født 5.mars 1133 i Le Mans, Frankrike, død 6.juli 1189) styrte som konge av England (1154–1189), greve av Anjou, hertug av Normandie, hertug av Aquitaine, hertug av Gascogne, greve av Nantes, lord av Irland og kontrollerte til ulike tider deler av Wales, Skottland og vestlige Frankrike.
Henrik var den første av Huset Plantagenet til å styre England, og var oldebarn av den normanniske Vilhelm Erobreren.
Henrik var den første som benyttet tittelen - konge av England – i motsetning til - konge av de engelske - , og og var en av de mest effektive av Englands monarker.
Han ble i sin samtid også kalt for Henrik Curtmantle (kortkåpe), fordi han benyttet en kåpe som var kortere enn hans forgjengere.

Den 18.mai 1152 ved Poitiers, da han var 19 år gammel, giftet han seg med Eleonore av Aquitaine, som var omtrent 12 år eldre enn Henrik, og bryllupet skjedde uten den pomp og prakt som var passende for deres rang. Grunnen var delvis at Eleonore kun seks uker tidligere hadde blitt skilt fra kong Ludvig 7 av Frankrike. Eleonore hadde fått 2 døtre med den franske kongen, men ingen sønn.

Ekteskapet mellom Eleonore og Henrik var basert på fornuft, og til tross for aldersforskjellen synes det som om det innledningsvis var basert på en viss grad av ømhet, og ekteskapet produserte hele 5 sønner og 3 døtre:

Vilhelm, Henrik, Rikard, Geoffrey, Johan, Matilda, Eleonore, og Johanna.

Etter hvert ble det derimot stadig kjøligere mellom ektefellene inntil det døde ut. En av årsakene til at det oppstod strid mellom ektefellene var at Eleonore oppmuntret sine sønner til å gå til væpnet opprør mot sin far i 1173. Henrik satte da Eleonore i et fangenskap som varte i 15 år.

Han overtok tronen i kjølvannet av kaoset som Stefans regime hadde ført til. Han var kun 21 år gammel, men var likevel en erfaren statsmann og hele livet var han preget av en rastløs energi. Som sin bestefar Henrik 1 av England hadde Henrik 2 en framstående kunnskap om lovverket. Han likte å omgås lærde, og var selv boklærd, språkmektig, og hadde blant annet en ypperlig latin. Når det var mulig deltok han i egen person i rådene. Hans interesser i økonomi var reflektert i hans egen måteholdne livsstil. Han kledde seg enkelt unntatt når tradisjonen dikterte noe annet og han spiste en sparsommelig kost.
Han var fordringsløs og menget seg like lett med alle klasser. Den samtidige Walter Map skrev at kongen - Han tok ikke på seg å tenke høye tanker, hans tunge svellet aldri av opprømt språk; han forherliget ikke seg selv som mer enn en mann.

Henrik overlevde kriger, opprør, strid til han kunne herske et av de mektigste europeiske kongedømmer i middelalderen. Han reformerte det normanniske styret og skapte en regjering og en administrasjon som var dyktig og selvgående, også i de tider da kongen var utenlands. Adelen hadde under Stefan manipulert føydal lov for å underminere kongelig autoritet, og Henrik 2 satte i gang mange reformer som svekket de tradisjonelle føydale båndene og styrket kongens posisjon. Festninger som var blitt reist under borgerkrigen ble revet. Økt beskatning erstattet stor grad militærtjeneste som vasallenes viktigste plikt, noe som gjorde kongen mindre avhengig av adelen, og som uansett var mindre interessert i å utkjempe en krig utenfor England.

Henrik utvidet sitt område på de britiske øyer på to måter. Først tok han Cumbria og Northumbria fra Malcolm 4 av Skottland, og fastsatte grensen i nord. Hans kampanjer i Wales var mindre vellykte og innebar ikke erobring, men han invaderte Irland og sikret engelsk tilstedeværelse og overherredømme på øya. De besittelser som han hersket over på kontinentet, og som han satte sine sønner til å herske over som sine vasaller innbefattet de følgende land: Bretagne, Maine, Poitou, Touraine, Gascogne, Anjou, Aquitaine, og Normandie. Henrik II var teknisk sett en føydal vasall av den franske kongen, men i virkeligheten eide han større områder, hadde større inntekter og var langt mektigere enn sin franske overherre.

Forsøket på å fordele sine besittelser og riker blant sine tallrike sønner resulterte i mange problemer for kong Henrik. Kongens plan om en velordnet overføring av makt til Henrik den unge konge var avhengig av i hvilken grad sønnen Henrik greide å styre, og i hvilken grad hans brødre ga ham hyllest for sine landområder. Imidlertid nektet den kanskje hardeste og mest ambisiøse av sønnene, Rikard Løvehjerte, å underkaste seg sin bror da de hadde samme mor og far og slektskap.

Henrik 2's plan om å dele sine omfattende besittelser og titler skapte sjalusi og vekket forræderi fra hans sønner. På oppmuntring fra blant annet deres mor, Eleonore av Aquitaine, gjorde de opprør mot sin far flere ganger, ofte med den franske kongen som alliert.
At to av dem døde, i 1183 og 1186, endret ikke opprørslysten og viljen til å gå imot faren.
Da Henrik 2 begynte å eldes ble han angrepet av sin dyktigste sønn, Rikard, som i fellesskap med Filip 2 August av Frankrike beseiret ham i 1189. Henrik 2 ble tvunget til en ydmykende fredsavtale og døde selv to dager etter.

Svak, syk og forlatt av alle, unntatt en sønn utenfor ekteskap, Geoffrey, døde Henrik i Chinon den 6.juli 1189, 56 år gammel. Hans legitime sønner, har krønikene latt ham si, var de virkelige bastardene.
Den seirende prins Rikard viste senere sin respekt for Henriks lik da det ble fraktet til Fontevraud-klosteret hvor det i henhold til Roger av Wendover - blod strømmet fra neseborene fra den avdøde som om... indignert over tilstedeværelsen av den man antok hadde medvirket til hans død.
Henriks eldste overlevende sønn og erobrer ble kronet - ved Guds nåde, kong Rikard 1 av England - ved Westminster den 1.september 1189. Hans første handling som konge var å sende bud om at moren, Henriks hustru, dronning Eleonore av Aquitaine, skulle bli løslatt fra det fangenskap som Henrik hadde sendt henne til de siste årene.



The founding of Normandy bears a similarity to the way Danelaw came into existence in England some years earlier. The possible founding of Normandy may have been a direct result of the difficulty they found themselves in when invading England, now that it was becoming more organized in resisting them.

By the early 900s, Viking raids were common place in northern Europe, including France. To allay these attacks, Charles the Simple, in 911 made apact with the leader of the Vikings. This Dane was known as Rollo. As a condition of the peace, he accepted baptism. In return he was given an areaoff the north eastern cost of France which later became known as Normandy, which loosely translates as North man. He was renamed Robert and married princess Gisele, who was the daughter of Charles the Simple.

When she died a few years later, he returned to a former mistress by the name of Poppa. Poppa's father was Count Beranger of Bayeux who he had killed in battle.

Rollo and Poppa had a son name William Longsword who later became William 1 Duke of Normandy. William married a woman named Luitgard and together had a son and heir who later inherited his fathers title.

Richard 1 or the fearless as he became known, married a French princess but maintained a mistress on the side. She was known as Gunnor. Gunnor bore all of Richard's children. Gunnor was from an important Danish family and eventually married him on the princess's death.

This meeting with Gunnor is steeped in French folklore. When Richard was out hunting, he stayed on the property of one of his subjects. It was normal in that period for the husband to offer his wife for the lords comfort. His quick thinking wife introduced her sister Gunnor to Richard. They immediately fell in love and were soon meeting on a regular basis. From this liaison came all Richard's children. How many children there were is uncertain but at least 4 are known.

Richard 2 who followed his father and was known as the Good. Emma, who eventually married Aethelred the Unready and Canute, who in turn became kings of England.

Grandson's to Richard 1 and Gunnor were Richard 3 who followed his father as Duke of Normandy then by his younger brother Robert 1 the magnificent.

Even more folklore surrounds how Robert met and fell in love with Arletta. Her real name was Herleva but became known as Arletta later.
The story goes that in 1027 Robert was returning to his castle in Falaise when he set eyes upon a girl washing her clothes in the river near by. When Robert saw her, he was immediately attracted by her beauty. Both would have been about 17 or 18 at the time. Unable to get her out of his mind, he sent a messenger to her to arrange a meeting. Expecting her to readily agree, it must of come as a shock when she refused unless she came in broad daylight, mounted, and through the main gate. When Robert was informed, he agreed.

Within one year a baby boy was born and was named William. The William who would later be known as the Conqueror and King William of England. Never would the father named Fulbert, a leather Tanner, have thought that he would have a daughter who would bear a son that would later become the King of England.

For some strange reason better known to himself, Robert decided that he needed to go to the Holy Land to do penance. He left the 8 year old William with trusted guardians until his return. In his own mind he knew he was not going to return.

When the death of Robert became known, the power struggle began. William had to be removed one way or another. It began with the murder of his guardian, Gilbert of Brionne followed by his tutor, Thurold. Osbern, his seneschal was the next to die. He was murdered with a knife in Le Vaundreuil castle while he slept. What the murderer didn't realize was that the boy William was sleeping in the same bed next to him.
William mysteriously disappeared for his own safety for five or six years. He possibly was entrusted to a common loyal family who brought him up as a their son so as not to allow his identity to become known. William never lost site of his position however, which seems to indicate he was still being kept in touch with events at court.

Around 1045, William now 17 was ready to recapture his birthright. With a band of loyal followers he returned to his home in Falaise. Here he appealed for the townsfolk's help to regain the castle. Reminding them of his origin and of his father, managed to rally their support. The castle was captured from the Dane, Toustain, who managed to escape with his life. The first stage of William's return was complete.

William's position was still not secure. The re-emergence of William sent shock waves through Normandy. Illegitimacy was the rule rather than the exception at this time in Normandy from William Longsword down. Family ties were not as strong as they were in England. Bearing this in mind it is no wonder that in 1046, his own cousin, Guy of Brionne plotted William's death.

Unfortunately for Guy, the plot was discovered by William's jester named Gollet. Gollet was possibly performing in Bayeux when he overheard their plans. He immediately left and rode to William in Valognes. Here William was intending to spend the night. When informed, he immediately rode to Bayeux, and passed the execution squad riding in the other direction. Passing straight through Bayeux, he met a knight who directed him home to Falaise. William learnt a lesson from this near miss that would make him much harder and less forgiving in the future. He appealed to King Henry 1 for support as the king had promised to care for the boy during Robert's penance.

William was now 20 years old and the struggle for power came to a head. Whoever won this battle would be unchallenged as the Duke of Normandy. William and the Kings men on one side and an Armada of his opponents on the other. The battle took place at Val-es-Dunes and William was victorious. He was immediately knighted by the king. Guy of Brionne was captured but later released and exiled to Burgundy. Normandy was again a strong force tobe reckoned with.

With year of 1051 heralded a strange period. During this year, it is thought, William used the exiling of Godwin to Flanders to visit Edward the Confessor in England. Edward spent most of his youth in France, so probably welcomed this visit. Why William chose to visit Edward at all is open to question. Did he have eyes on the English throne by appealing to a kingsman. Whatever happened on this trip, words were exchanged that gave William the impressionthat when Edward died, he would automatically become the new king of England. If that was his plan, he could not have picked a better time with the Godwins in disgrace.

William decided to get married and approached The amiable Count Balduin of Flanders, for the hand of his daughter, Matilda. Matilda flatly refused, saying that she would rather be a nun than to marry a bastard. On hearing this, William immediately rode to the Counts castle in Lille and a meeting with her. When she again refused, legend has it that he gave her a good beating. She seemed to respond to this.
They were married and remained faithful toeach other until William's death in 1087. If William and Matilda were happily married, the Pope was not happy about it. It was seen as a sin if there was any intermarrying of cousins. The relationship was so distant that there must have been other reasons for Pope Leo 9's action.

The result was excommunication for them along with the whole of Normandy. This must have been very disturbing to William and his subjects. William flatly refused to annul the marriage, so the ban stayed in force. William had a loyal friend named Lanfranc, who became the prior of Bec in 1045 and later, following the Norman Conquest, Archbishop of Canterbury in 1070. Lanfranc managed to persuade the new Pope named Nicholas 2 to rescind the order on the grounds that it would be politically unwise to return Matilda to her father, as it would be seen as a gross insult, and could possibly lead to war. It was not agreed to without cost.
For absolution, William was ordered to build a monastery and nunnery in Caen. These still stand today and are known as the Abbaye-aux-Hommes and the Abbaye-aux-Dames.
He was also ordered to build a number of hospitals in various locations.

William and Matilda had 4 sons and 4 daughters. Robert Shorthose, William Rufus, Henry Beauclerc, Richard, Constance, Adelisa, Adelaide and Adela.

It was not all plain sailing for William. Normandy was always the subject of attack from neighbours. William's leadership reigned supreme. He was not adverse to crossing over his own borders himself.

When in 1054, King Henry 1, who had so willingly supported him against Guy of Brionne, suddenly annulled the treaty made between Charles the Simple and Rollo in 911. William prepared for an attack. The king supported by Angevins and Gauls invaded Normandy and inflicted many casualties. William refused to admit defeat by going on the offensive. he crossed his border and captured those responsible.

He was now possibly the most powerful man in France beneath the king. By 1062 he had increased the size of his kingdom by capturing the area known as Maine to the south.

In 1064 news came from Guy of Ponthieu that he had captured someone that William might be interested to meet at the right price. That someone was Duke Harold Godwinson the future king of England. William would not pay Guy a ransom for Harold but used disguised threats which seemed to work, as Harold was handed over to him.

The news of the coronation of Harold a few months earlier must have infuriated William. After Harold's oath of 1064 and the promise made to him by Edward the Confessor, he must have considered all his options until he was left with only one.

To this end, he prepared

Family/Spouse: Mathilda av Flandern. Mathilda died about 1083. [Group Sheet] [Family Chart]

Judith married Toste Godwinson in Sep 1051. Toste (son of Godwin (Gudine) Wulfnothsen av Wessex and Gyda Torkilsdatter) died on 25 Sep 1066 in Stamford Bridge, Yorkshire, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Judith married Welf av Bayern in 1070. Welf died on 6 Nov 1101 in Pafos, Kypros. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Ingrid var datter til kong Svein 2 Estridsen av Danmark. Hennes mor var antagelig Rannveig, datter til Tord på Aurland.

Family/Spouse: Olav Haraldsen av Norge, "Olav 3". Olav (son of Harald Sigurdsen av Norge, "Harald 3" and Tora Torbergsdatter på Giske) was born in 1050; died on 23 Sep 1093 in Bohuslän, Sverige; was buried in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Svein Brynjulvsen på Aurland. Svein (son of Brynjulv Helgesen på Aurland) was born before 1080; died after 1093. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1095, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Da Svein Estridsen døde våren 1074, etterlot han seg mange sønner, men ingen av disse var født i lovlig ekteskap. Faste regler for tronfølgen fantes ikke. Den nye kongen skulle velges innenfor kongeslekten av bøndene på landstingene, man man kunne ikke være sikker på at valgte samme konge. Derfor så man i 1074 fremtiden i møte med uro og spenning.

Erik herjet som ung i Østersjøen på mange vikingeferder.

Erik Eiegod efterfulgte sin bror Olav (Hunger) på tronen 1095. Eriks regjering var begunstiget av gode år; han var tapper og folkekjær. Erik kjempet mot venderne og erobret Holsten, Vagrien og Rügen. På et møte i Konghelle 1101 meglet Erik fred mellom Inge d.e. av Sverige og Magnus Barfot av Norge. Han fikk paven til å kanonisere broren Knut (den hellige) og arbeidet for opprettelse av et nordisk erkebispesæte i Lund. Erik døde på en pilgrimsferd til Palestina.

Videreførte sin bror Knut`s arbeid med å styrke kongedømmet i pakt med kirken, men viste større måtehold enn ham og ble likt av folket.
Trengte venderne tilbake og inntok Rügen. Meglet fred mellom Norge og Sverige i Konghelle i 1101.
Grunnla erkebispestolen i Lund og fikk utskilt Danmark fra erkestiftet i Bremen.
Reiste til Italia 1098 for å påvirke paven i spørsmålet om kanoniseringen av Knut.
Døde på Kypros under en reise til det hellige land.

Erik giftet seg med Bodil Trugotsdatter, datter av Thrugut Ulvsson og Thorgunna Vagnsdatter, før 1086, og tok opphold i Sverige.
Bodil Trugotsdatter døde i 1103 i Mount Of Olives, ved Jerusalem.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Kyrres saga:

5. Kong Svein Ulvsson døde sottedød ti år etter at begge Haralder hadde falt. Dernest var Harald Hein, hans sønn, konge i Danmark i 4 år, og så Knut, Sveins sønn, 8 år, og han er i sanning hellig. Så kom Olav, den tredje sønn til Svein, 8 år, så Eirik Gode, fjerde sønn til Svein, også i 8 år. Olav, Norges konge, ble gift med Ingerid, datter til Svein danekonge. Og Olav Sveinsson danekonge ble gift med Ingegjerd, datter til kong Harald, søster til Olav, Norges konge. Olav Haraldsson, som noen kalte Olav Kyrre (den rolige), og mange Olav bonde, fikk en sønn med Tora Jonsdatter. Han fikk navnet Magnus. Han var en vakker gutt og lovte godt; han vokste opp i hirden hos kongen.

Etter Oluf Hungers død i 1095 ble Erik valgt til konge av Danmark. I de voldsomme politiske kampene hadde Erik stått klart og åpent på Knud den Helliges side. Han hadde også vært med i forsvaret av Knud i kirken i Odense hvor Knud ble drept. Etter kongemordet hadde han flyktet til Sverige, han tilhørte jo det tapende partiet. Når han likevel så kort tid etter borgerkrigen kunne velges til konge, er forklaringen at mange hadde bøyd seg for den gudsdom, som forutspådde den hungersnøden som hadde plaget landet. For å sikre seg at det ikke skulle gå like galt som under Harald Hén og Oluf Hunger, måtte han avlegge ed på at han ville overholde. Erik lovet å straffe forbrytere og voldsmenn, og at skaffe hver mann hans rett. Derfor fikk han navnet Ejegod (ægóðr).

Han sørget for at kong Knut ble helgenforklart. Erik støttet også Lunds domkirke, slik at denne ble sentrum for det nyopprettede nordiske erkebispedømmet. Hans regjeringstid utmerktes av gode skjørdeår og ble i senere kilder beskrevet meget positivt. En mer samtidig berettelse omtaler ham imidlertid som opphovsmann til urettferdige lover.

I 1098 dro Erik på en lang pilgrimsreise til Syditalien. En islandsk skald skriver:

Bari i Apulien var takket være relikvier av den hellige Nikolaus blitt ett av tidens mest berømte valfardssteder.

Allerede i 1103 besluttet Erik seg overraskende til å dra på valfart igjen, og denne gang var det selve det Hellige Land som lokket. Det var en farefull og meget langvarig reise. Han reiste med sin dronning og ett betydelig følge. Reisen fulgte den vanlige handelsruten østpå, med skip over Østersjøen, opp Dvina-floden til Russland, og herfra videre til Byzans. Her var keiseren først meget betenkelig til å slippe den nordiske vikingekonge inn i byen, men det endte med at han mottok ham hjertelig. Fra Byzans gikk reisen videre, men han ble angrepet av feber og bragt i land ved Baffa på Kypros, hvor han døde.

Dronning Bodil sørget for sin manns begravelse og fortsatte deretter pilgrimsreisen, men nådde heller ikke Jerusalem. Like utenfor byen, på Oljeberget, bukket hun under for sykdom.

Kilde bl.a.:
Gyldendals konversasjonsleksikon.

Died:
Dør på Kypros på pilgrimsferd til det hellige land.

Erik married Bodil Thorgautsdatter about 1080. Bodil (daughter of Thorgaut (Thrugot) Ulvsen and Thorgunna Vagnsdatter) was born about 1056; died about 1103 in Jerusalem, Israel. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Åsulv Skulesen på Rein. Åsulv (son of Skule Tostesen på Rein and Gudrun Nevsteinsdatter) was born about 1075 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died after 1150 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Døde av matforgiftning på korsfarerferd i Roma.

Notes:

Died:
Døde av matforgiftning på korsfarerferd i Roma.

Family/Spouse: Sigrid Torkelsdatter Fugl, "på Giske". Sigrid (daughter of Torkjell på Fugl and Hallkatla Sveinsdatter) was born about 1120; died after 1150. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1080, Sverige; Konge.

Notes:

Occupation:
Inge Stenkilson tilbrakte mye av sin ungdom i Russland ved Staraja Ladoga, hvor han giftet seg med sin hustru Helena.
Hennes opprinnelse er ukjent, men hun var kanskje russisk eller gresk. Hun var i så fall ikke søster av Blot-Svein.

Det blir oppgitt at sveaerne avsatte Inge rundt år 1084 fordi han ikke ville blote ved tinget, og han ble da erstattet av Blot-Svein.

Inge Stenkilsson skal ha vært en troende kristen og forsøkte å kristne sveaerne, hvilket de ikke satte særlig pris på.

Omkring år 1087 skal Inge ha reist med sine menn gjennom Småland og Østergøtland, ridd både natt og dag, inntil han kom til gamle Uppsala. Han lot mennene sine omringe hallen til Blot-Svein og satte den i brann. Da kongen kom springende ut ble han øyeblikkelig drept. Dette er antagelig datoen for ødeleggelsen av det berømte tempelet i Uppsala. Med denne dåden tok Inge makten i Sverige. En av de få kildene om og fra denne tiden, Hervors saga, sier:

Inge var lenge konge og vennesæl og en god kristen; han avskaffet bloting i Svitjod og påbød at folk skulle kristnes.

En annen som var dypt engasjert i den samtidige kampen mot hedenskapen var den engelske munken Sankt Eskil.

På oppfordring fra paven grunnla Inge Vreta kloster og lot Vreta kirke bygge. Det finnes en gammel opptegnelse som taler om at kong Inge og dronning Helena eide store eiendommer i disse traktene og at de skal gitt bort rundt 20 bondegårder til et kloster som ble lagt ved den nye kirken. Det skal ha skjedd rundt år 1100.
En del vil ha det til at denne hendelsen betydde at kong Inge kom fra Østgøtland, men trolig var det Helena som kom herfra. De 20 gårdene var i så fall en del av hennes bryllupspresang. Det kan også ha vært gårder som de overtok ved å drepe Blot-Svein som antagelig hadde sin ætt i området.

Pavens brev om dette emnet er et av de få skriftlige bevis på Inge som svensk konge:

Ingo gloriosus Suetonum Rex – Inge, svearnes ærerike konge.

I et annet brev fra pave Gregorius 7 i 1081 nevnes han derimot ikke som konge av Sverige, kun som konge av Vestgøtland:

Rege wisigothorum.

En annen historisk hendelse var det såkalte trekongemøtet i 1101 i Konghelle i norske Båhuslen, nå svenske Kungälv hvor Erik Eiegod, konge av Danmark, Magnus Berrføtt, konge av Norge, og Inge den eldre, konge av Sverige, skal ha kommet sammen for utarbeide en fredsavtale. Dette møtet er blitt beskrevet av Snorre Sturlason i Magnus Berrføtts saga.

De nøyaktige detaljene om hvorfor og hvor møtet ble holdt er ukjent, men resultatet ble at de ikke skulle føre krig mot hverandre, og at de skulle la grensene være slik de var hos deres forfedre.

I følge Snorre giftet Inge bort sin datter Margret (svensk Margareta) til kong Magnus for å bekrefte freden.
Etter dette fikk hun navnet -Margret Fredkulla. Det siste betyr Fredskvinne.

Died:
Årstallet for Inge den eldres død og når han fratrådte tronen er svært uklare. Kildene nevner alt fra 1103 til 1118, og det er heller ikke sikkert at de 2 hendelsene inntraff samtidig.

Hervarars sagaen forteller at:

Inge styrte riket til sin dødsdag og ble sottedød.

Han skal ha blitt gravlagt på Hångers ødekirkegård, men en gang før år 1234 ble levningene flyttet til Varnhems klosterkirke hvor han skal ligge under en umerket stein i midtgangen.
I kirken finnes det en stein med inskripsjonen som Johan 3 av Sverige skal ha latt sette opp. Steinen forteller at Inge skal ha blitt drept av dansker i Skåne i år 1064. Den ansvarlige for steinen, Rasmus Ludvigsson, virker å ha fått sin informasjon direkte fra Lilla rimkrøniken som ikke stemmer spesielt godt overens med andre kilder. Det handler antagelig om en sammenblanding med en annen svensk eller vestgøtisk konge eller høvding.

Family/Spouse: Ragnhild Torkilsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Helena. [Group Sheet] [Family Chart]

Ragnhild married Poul (Pål) Torfinnsen av Orkenøyene about 1070. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1070, Danmark; Jarl.

Notes:

Occupation:
Thrugot var en stormann fra Jylland som var kong Svein Estridssons hirdstyrer. Thrugot var sammen med kongen i slaget utenfor Halmstad i 1062, og senere sto han blant Knut den helliges tilhengere.

Thrugot knyttes noe vagt til Galicia, en historisk region i østlige Sentral-Europa, i dag delt mellom Polen og Ukraina. Antagelig er denne forbindelsen grunnet hans far Ulv som hviler på en legendarisk grunn. På moderne dansk kalles Thrugot eksempelvis Thrugot Ulfsen Fagerskind af Galizia. Hans betydning ligger i at han er stamfar til Thrugotslekten. Han nevnes i flere middelalderkilder, blant annet i den norrøne Knytlinga saga og hos Saxos fortellinger.

Thrugot ble gift med Torgunna Vagnsdatter, datter av Vagn Åkesson og Ingeborg Torkelsdatter. Hans datter var Bodil Thrugotsdatter som ble gift med kong Erik Eiegod. Han også minst to sønner, Astrad Thrugotsson og Svend Thrugotsson, begge knyttet til Erik den helliges hird.

Fra Svend nedstammer de senere mektige biskopene i Lund. Han var far til Asser og farfar til Eskil. Også historikeren Sven Aggesen tilhørte slekten som Eskils nevø.

Både middelalderens og moderne historikere har problematisert slektskapet.
Saxo fjernet Vagn Åkessons navn fra omtalen av Slaget ved Hjørungavåg. Grunnen var antagelig at han var et symbol på Thrugotslekten som i sin tid besto av betydningsfulle motstandere av erkebiskop Absalon. Saxos oppdragsgiver var Absalon.
Lars Hermanson ser den politiske maktkampen i 1100-tallets danske samfunn som en kamp mellom ulike sosiale nettverk innenfor et avgrenset politisk elitesjikt. Bodil Thrugotsdatters slektskap tilbake til Thrugot kan således også betviles:

Saxos Thrugotus och Knytlingas Thorgot (eller Thorgaut) behøver följaktligen inte ha något att göra med trundsläkten. Bodils ädla härkomst måste således sökas på annat håll. Bodil beskrivs i abbot Wilhelms Genealogia som Botilde regina de nobilissima Danorum prosapia orta.

Thorgaut married Thorgunna Vagnsdatter before 1056. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 1000, Oppland, Innlandet, Norge; Jarl.

Family/Spouse: Sigrid Finnsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: England; Konge.

Notes:

Occupation:
Henrik 1 Vilhjalmsson (født ca. 1068, død 1. desember 1135), var den femte sønnen til Vilhelm Erobreren og det første barnet som ble født i England etter den normanniske erobringen i 1066. Han etterfulgte sin eldre bror Vilhelm 2 Rufus) som konge av England i 1100. Engelsk konge 1100-1135 .
Utstedte Charta Libertatum 1101 som er grunnlaget for den engelske forfatning.
Han beseiret sin eldste bror hertug Robert Curthose og erobret Normandie i 1106.
Henrik ble på 1300-tallet kalt for Beauclerc grunnet sine interesser i boklig kunnskap.

Henrik ble født mellom mai 1068 og mai 1069, sannsynligvis i Selby, Yorkshire i nordøstlige England. Hans mor, dronning Matilda av Flandern, var en etterkommer av Alfred den store, men ikke direkte gjennom den vestsaksiske kongelige linje. Dronning Matilda navnga prins Henrik etter hennes onkel Henrik I av Frankrike. Som den fjerde og yngste sønnen i familien var hans framtidsutsikter å bli biskop og ble derfor gitt en mer omfattende skolegang enn hva som var normalt for en ung adelsmann. Kronikøren William av Malmesbury hevdet at Henrik en gang bemerket at en konge som ikke var lesekyndig var en kronet esel. Han var bestemt den første normanniske konge som snakket engelsk flytende.

William av Malmesbury har gitt følgende samtidsbeskrivelse:

Han var av middels statur, hans hår var sort, men skrinn nær forhodet; hans øyne var mildt og klart, hans brystkasse kraftig, hans kropp muskuløs. Han var spøkefull i høvelige tider, hverken mangfoldighet i forretninger som fikk ham til å være mindre behagelig når han var blant folk. Ikke utstrakt for personlig bekjempende, han bekreftet et utsagn fra Scipio Africanus, - Min mor fødte som general, ikke som soldat - derfor var han ikke mindre i visdom enn til noen annen konge i moderne tid; stridende ved beslutninger heller enn ved sverd. Om han kunne erobret han uten blodsutgytelse; om det ikke var til å unngå, med så lite som mulig.

I 1086 ble Henrik gjort til ridder av sin far i Westminster, men før den tid er lite kjent om hans liv. Han skal ha vært en favoritt hos sin mor og hun testamenterte flere eiendommer til ham som han dog ikke fikk benytte i sin fars levetid.

Uten å arve noe landområdet utnyttet Henrik broren Roberts pengevanskeligheter og for en mindre sum fikk han kjøpt distriktet Cotentin i Normandie. Han forhandlet med sin andre bror, Vilhelm Rufus, om å få råde over arven etter sin mor, men det vekket kun hertugens mistenksomhet og som kastet ham i fengsel. I 1090 kunne Henrik vise sin lojalitet ved på vegne av Robert å slå ned et opprør i Rouen (som broren Vilhelm Rufus hadde oppmuntret). Begge de eldre brødrene ble forsont året etter og sammen fikk de Henrik jagd fra Cotentin. Henrik ble tvunget til å svelge denne fornærmelsen og levde i nær to år i den franske delen av Vexin i relativ fattigdom. Han aksepterte deretter fra borgerne i Domfront et tilbud om å forsvare dem mot den anglo-normanniske Robert av Bellême, 3. jarl av Shrewsbury. Det førte til at han igjen kom til en enighet med Vilhelm Rufus, og gikk da med i brorens krig mot den eldste broren Robert.

Henrik forsøkte å spille sine brødre opp mot hverandre, men til slutt, vaktsomme over Henriks manøvreringer, gikk Vilhelm Rufus og Robert sammen og undertegnet en avtale som var ment å forhindre at prins Henrik fikk tilgang til deres riker ved at de gjensidig forpliktet seg til at om enten kong Vilhelm eller hertug Robert døde uten en arving, skulle deres to herredømmer fra deres far igjen bli forent av den overlevende som den andre.

I 1096 dro hertug Robert for å delta i det første korstoget. På den tiden var han ekstremt pengelens og han pantsatte sitt hertugdømme Normandie til sin bror Vilhelm for en sum av 10 000 mark. Henrik var da i Vilhelms tjeneste, og han deltok i det kongelige jaktselskapet på den dagen da Vilhelm døde, den 2. august 1100. Hadde Robert vært i Normandie kunne han ha krevd den engelske tronen etter sin bror, men Robert kom først tilbake til sitt hertugdømme en måned etter Henriks kroning.

Henriks regime er bemerkelsesverdig for dens politiske opportunisme. Hans plass i rekkefølgen til tronen ble bekreftet mens han bror Robert var unna av vegen på det første korstoget og begynnelsen av hans kongedømme var opptatt med krigføring mot broren for kontroll over både England og Normandie etter deres atskillelse etter farens død i 1087. Da han ble kronet konge signerte han et historisk frihetsbrev som underla kongen loven. Dette frihetsbrevet bebudet Magna Carta.
Her lovte Henrik å sikre kirken og adels rettigheter og stille kongen inn under loven. Han fengslet den mislikte Ranulf Flambard, Vilhelm Rufus’ sjefsminister og fikk således populær støtte blant det engelske folk.

Henriks kongedømme var fylt med lovmessige og finansielle reformer og han var en dyktig administrator. Han etablerte et system av reisende dommere og et profesjonelt statsbyråkrati, med blant annet en finansminister, exchequer, for å håndtere kronens finansier. På mange måter var Henriks styre den spede begynnelsen på den moderne statsmakten England.

Ulikhetene og motsetningene mellom den engelske og normanniske befolkningene begynte å jevne seg ut i løpet av hans regime. Selv giftet Henrik seg med en datter av det gamle engelske kongehuset, noe som var en stor symbolhandling. Henrik kranglet med Anselm, erkebiskop av Canterbury, som hevdet at kongen ikke hadde rett til å utnevnte biskoper, og for en tid gikk Anselm i landflyktighet, men til slutt måtte Henrik bøye av og inngikk fred med kirken.

Henrik tilbakekalte også erkebiskop Anselm fra hans landflyktighet og Anselm ga prekener til kongens ære. Til tross for den nye alliansen mellom kirken og kronen kunne ikke Anselm komme tilbake uten bestemte betingelser. Anselm måtte motta fra Henrik, i egen person, innsettingen til hans tidligere posisjon som erkebiskop, noe som var i konflikt med pavens beordring. Henrik nektet å frafalle de privilegier som hans forgjengere hadde sittet med, at kongen hadde retten til å utnevne biskoper.
I drakampen mellom Anselm og Henrik førte til at det politiske spørsmålet skulle legges fram for paven. To ambassadører ble sent til Roma og pave Paschalis II med spørsmålet om berettigelsen av Henriks innsettingsrett. Paven dømte til fordel for sin erkebiskop, men Henrik holdt likevel fast på sin rett, og i 1103 dro Anselm selv og utsendinger fra kongen til Roma. Paven bestemte igjen til fordel for kirken, og truet med bannlysing for alle de som forhindret den.

Uten mulighet til å dra tilbake til England dro Anselm til Lyon for å vente på pavens neste handling.
I 1105 bannlyste paven den engelske kongen. Henrik ble nå tvunget til å reagere, fikk arrangert et møte med pave Paschalis 2 og en forsoning ble etablert. I 1106 fikk Anselm tillatelse til å komme tilbake til England og med pavens autoritet for å fjerne bannlysningen.
Først i 1107 ble den lange krangelen om innsettingsrett endelig løst med et kompromiss i et konkordat i London hvor Henrik hevdet hans rett til å innsette hans biskoper og abbeder, men uten at disse fulgte sedvanen å gi hyllest for temporalities (landområdene knyttet til bispedømmene), og de gjenstående årene av Anselms liv var da knyttet til hans arbeid ved sitt erkebispesete til han døde i 1109.

Den 11. november 1100 giftet Henrik seg med Edith, datter av kong Malcolm 3 av Skottland. Ettersom Edith også var niese av Edgar Ætheling og oldebarn av Edvard Bekjennerens halvbror på farsiden, Edmund 2 av England, var ekteskapet en forening av den normanniske slektslinjen med den gammelengelske kongeslekten. Ekteskapet var ikke noe som gledet de normanniske baronene og som en konsesjon av deres følsomhet endret Edith navn til Matilda da hun ble dronning. Den andre siden av den samme saken var at Henrik ble langt mer akseptabel for den angelsaksiske befolkningen.

Edith vise seg som en god og meget respektert dronning. Hun fulgte sin mors eksempel, den hellige Margaret av Skottland, og henga seg til gode gjerninger, og skal etter sigende ha vasket beina til de fattige. Selv om Henrik var notorisk utro til sin dronning, var deres ekteskap tilsynelatende lykkelig.

Dronning Matilda (Edith) døde den 1.mai 1119 ved palasset i Westminster. Hun ble gravlagt i Westminster Abbey. Henrik fikk 2 barn med sin dronning:

- Maud av England (Matilda) (ca.februar 1102 – 10.september 1167). Hun ble først gift med Henrik 5 av Det tysk-romerske rike, og andre gang med Geoffrey 5, greve av Anjou, og fikk en arving i andre ekteskap.

- William Adelin, (5.august 1103 – 25.november 1120). Han giftet seg med Matilda (død 1154), datter av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou. William døde i skipsulykken med Det hvite skip.

Ranulf Flambard, som satt fengslet i Tower of London, gjorde en dristig flykt, kom seg over Den engelske kanal og slo seg sammen med hertug Robert Curthose i Normandie i 1101. Robert, ved å være den eldre bror, betraktet England som hans farsarv og det brøt ut krig over spørsmålet.

I 1101 forsøkte Robert Curthose å erobre den engelske kronen fra kong Henrik, egget av Ranulf Flambard og andre anglo-normanniske baroner.
I juli samme år gjorde Robert invasjon ved Portsmouth. Robert av Bellême og andre normanniske baroner gikk over til Roberts side, men Vilhelm Rufus’ tidligere hoff ledet av Robert de Beaumont, 1. jarl av Leicester, sammen med kirken, støttet den innsatte kong Henrik. Beaumont og broren hadde vært tilstede ved New Forest da Vilhelm Rufus døde under mystiske omstendigheter, men sverget straks troskap til Henrik som belønnet ham med jarledømmet Leicester. Samtidig mistet han sine eiendommer i Normandie ved at disse ble konfiskert av Guillaume av Evreaux og Raoul de Tosny med makt under påskuddet at Beaumont hadde voldt dem skade gjennom sine råd til kongen.

Mot denne makten verget Robert Curthose og hans å møte disse i åpen kamp. Han manglet også populær støtte i England. Isteden ble det forhandlet en fredsavtale, den såkalte Alton-traktaten, hvor de to brødrene signert på at Robert anerkjente Henrik som konge av England i bytte for en årlig utbetaling på 2 000 mark og andre innrømmelser som at den engelske tronen overga sine normanniske landområder. Avtalen avsluttet den den truende krisen midlertidig. Robert og hans hær trakk seg tilbake til Normandie uten at et sverdslag var blitt utvekslet.

For Henrik var avtalen åpenbart kun ment for å skaffe seg et pusterom.
I 1105, for å få sluttet på utbetalingene til broren, ledet Henrik en invasjonsstyrke over den engelske kanal. Det var første gangen i historien at England invaderte det som siden skulle bli arvefienden Frankrike. Han erobret først Bayeux og Caen, men ble deretter personlig tvunget til avbryte felttoget grunnet de pressede politiske problemene med erkebiskop Anselm og innsettingsretten (se overfor). Med disse løst var han igjen tilbake i Normandie i løpet av sommeren 1106.

Etter hurtig å ha erobret det befestete klosteret i Saint-Pierre-sur-Dives i nærheten av Falaise vendte Henrik og hæren sørover og beleiret festningen Tinchebray på en høyde overfor byen av samme navn. Tinchebray lå på grensen av fylket Mortain i sørvestlige Normandie, og ble holdt av en av de få betydningsfulle grevene som fortsatt var lojale til hertug Robert.

Hertug Robert kom med sine styrker for å bryte Henriks beleiring, og etter noen fånyttige forhandlinger var kamp uunngåelig. Om morgenen den 28. september 1106, nøyaktig 40 år etter at Vilhelm Erobreren invaderte England, sto det avgjørende slaget mellom hans to sønner, Robert Curthose og Henry Beauclerc. Kampen var uventet og uforberedt. Henrik og hans arme kom marsjerende sørover fra Barfleur mot Domfront mens Robert marsjerte Falaise mot Mortain. De møttes ved vegkryssingen ved Tinchebray og slaget strakte seg ut over flere kilometer. Stedet hvor det meste av slaget foregikk er ved landsbyens idrettsplass i dag. Den viktigste delen av kampen i seg selv varte kun en time, og da Henrik lot en skjult reserveavdeling angripe fikk han overtaket. Robert forsøkte å ta til flukten, men ble tatt til fange ved et sted 3 km nord for Tinchebray. En bondegård ved navn - Prise - står i dag på samme sted ved motervegen D22 og en gravstein dekorert med tre riddere står ikke langt unna ved den samme vegen.

De fleste i Roberts hær ble tatt til fange eller drept. Foruten Robert Curthose selv ble også følgende tatt til fange: Edgar Ætheling, onkel av Henriks hustru og tidligere krevd Englands trone, og William, greve av Mortain, en uforsonlig fiende av Henrik.

De fleste av fangene ble løslatt, men Robert Curthose og William av Mortain tilbrakte resten av livet i fangenskap. I overmot lot Henrik brorens sønn, William Clito, bli satt i et behagelig forvaring som han senere rømte fra og siden bisto opposisjonen mot den engelske tronen. Robert Curthose ble derimot sittende innesperret resten av livet. Først ble han oppbevart i Tower of London, deretter overført til festningen Devizes Castle i den engelske byen Devizes i Wiltshire i de neste tyve årene før han ble flyttet til Cardiff Castle. Ved Cardiff gjorde han et forsøk på rømme. Mens han var ute og red gjorde han et desperat forsøk på å ri vekk, men hesten ble dratt ned i myr og han ble tatt til fange på nytt. For å forhindre nye rømningsforsøk fikk Henrik sin brors øyne brent ut. Robert døde ved Cardiff i 1134. Han var da i begynnelsen av 80-årene.

Henrik tok hertugdømmet Normandie som en besittelse under kongeriket England og forente således sin fars rike. Selv etter at han hatt tatt kontroll over hertugdømmet verget han seg fra å bruke tittelen hertug. Han styrte det som konge av England. Grunnen var at hertugen av Normandie var formelt en vasall under den franske krone, og den franske kongen presset på for at han skulle gi sin hyllest som vasall. Som konge i sin egen rett var Henrik uvillig til adlyde og fikk isteden sin sønn William Adelin utnevnt, om enn i navnet, som hertug i 1115 og den franske kongen aksepterte til slutt dette i 1120.

I 1131 i et forsøk på å redusere vanskelighetene i Normandie fikk han forlovet sin eldste sønn William Adelin til datteren av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou, den gang en bekymringsfull motstander. Ekteskapet ble inngått i 1119. Åtte år senere, etter Williams beklagelige død, ble en langt mer betydningsfull allianse inngått mellom Henriks datter Maud (Matilda) og Fulkos sønn Geoffrey Plantagenet, som til slutt førte til at de to rikene ble forent under av konge Huset Plantagenet.

Henrik var også kjent for å være hardhendt når det var behov for det. Han lot en gang en forrædersk borger ved navn Conan Pilatus bli kastet fra tårnet i Rouen, tårnet har siden blitt kjent som - Conan's Leap - eller - Conans sprang.
Ved en annen anledning som skjedde i 1119 utveksling Henriks svigersønn, Eustace de Pacy, og Ralph Harnec, constable av Ivry, gisler i form av den enes sønn og den andres døtre. Av en ukjent grunn lot Eustace den unge mannen bli blindet, og den rasende Ralph Harnec forlangte å gjøre det samme med pikene. Kong Henrik ga ham tillatelse til å gjøre dette mot de to pikene som også var hans egne barnebarn. Eustace og hans hustru Juliane ble rasende og truet med å gjøre opprør. Henrik arrangerte et møte med sin datter i Breteuil. Der forsøkte Juliane å rette en armbrøst mot sin far og myrde ham. Hun ble tatt til fange og holdt i forvaring i en festning, men unnslapp ved å hoppe ut av et vindu og ned i vollgraven.
Først noen år senere ble Henrik forsont med sin svigersønn og datter.

Tragedien rammet England og Henrik 1 som et sjokk da hans eneste legitime sønn William Adelin på veg tilbake fra Normandie druknet i Den engelske kanal, i tragedien med Det hvite skipet den 25.november 1120 Han var kun 17 år gammel da skipet grunnstøtte. Blant de omkomne var flere av Henriks slektninger og kremen av Englands unge adel. William hadde kommet seg ombord i livbåt, men snudde for å redde sin halvsøster, men de desperate skipbrudne kastet seg ombord i livbåten, veltet den og alle unntatt en druknet.

Her døde også med William, Richard, en annen av kongens sønner, som en kvinne uten rang før hans tiltredelse hadde født ham, en tapper ungdom, og kjær for sin far for sin lydighet; Richard d'Avranches, andre jarl av Chester, og hans bror Otheur; Geoffrey Ridel; Walter av Everci; Geoffrey, erkediakon av Hereford; grevinnen av Perche, kongens datter; grevinnen av Chester; kongens niese Lucia-Mahaut of Blois; og mange andre... Intet annet skip brakte så mye sorg til England, skrev William av Malmesbury.

Katastrofen var middelalderens utgave av Titanic-forliset. Henrik var overveldet av personlig sorg, men sto også overfor politiske problemer da han ikke lenger hadde en opplagt arving til det rike han møysommelig hadde fått konstruert ved hjelp av diplomatiske evner og allianser.

I et håp om å skaffe seg en ny mannlig arving giftet Henrik seg den 29.januar 1121 med den unge og vakre Adeliza av Louvain, født samme år som hans avdøde sønn, datter av Godefroid 1 av Louvain, hertug av Nedre Lorraine og landgreve av Brabant, men dette ekteskapet produserte ingen arving. Sittende uten en mannlig arving tok Henrik det hittil ukjente skritt å få sine baroner til å sverge troskap til hans datter keiserinne Maud av England, enke etter keiser Henrik 5, som hans arving og etterfølger.

Henrik besøkte Normandie i 1135 for besøke sine unge barnebarn, barna til Maud og Geoffrey. Han hadde store glede av sine barnebarn, men kom snart i krangel med sin datter og svigersønn, og disse stridene førte til at han ble lengre i Normandie enn han opprinnelig hadde planlagt.

Henrik døde den 1. desember 1135 fra matforgiftning etter - en forspising på niøyer - noe han var spesielt glad i, ved Saint-Denis-en-Lyons (i dag Lyons-la-Forêt) i Normandie. Liket ble sydd inn i en okse for å bevare legemet ved frakten til England, og ble gravlagt i Reading Abbey, som han hadde grunnlagt 14 år tidligere.

Hans testamente betinget at han skulle bli etterfulgt av sin datter, keiserinne Maud (Matilda). Selv om Henriks baroner hadde sverget troskap og lydighet til hans datter som deres dronning, var hennes kjønn og hennes ekteskap med Huset Anjou, en fiende av normannerne, et problem, og tillot Henriks nevø, Stefan av Blois, å komme til England og kreve tronen med populær støtte.

Mens England hadde hatt stort fredelige tider og vekst under Henrik, blant annet ved at han tok krigen og slagene i Normandie framfor England, betydde hans død en slutt på den innenlandske stabiliteten og til en opprivende strid mellom tidligere keiserinnen Maud og Stefan. Den førte til en lang borgerkrig som karakterisert som kaoset eller anarkiet - det engelske kaos under Stefan.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 1066, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann, leder for hirden hos norske kong Olav Kyrre.

Notes:

Birth:
Det hevdes at Toste, jarl av Northumberland, var far til Skule Kongsfostre som fikk godset Rein og ble stamfar til blant annet kong Inge Bårdsson og Hertug Skule. Dette slektskapet tilbakevises av en del forskere.

Occupation:
Skule Kongsfostre (født 1052 i Wessex, England, død 1090 i Norge) hevdes å være sønn av Toste Godwinsson, jarl av Northumbria, som var bror av kong Harald 2 Godwinsson. Dette tilbakevises av flere engelske forskere som mener å ha full oversikt over Tostes barn, og ikke finner plass for Skule der, men det er også noen som mener det ikke er usannsynlig. Lars Løberg gjør oppmerksom på at den siste omtalen han har sett, refererer til de norrøne påstandene om dette slektskapet som helt utenkelige. Det hevdes også at Toste møtte Skule første gang i 1066.
Snorre Sturlason – som kjente Hertug Skule og derved skulle ha gode kilder, oppgir ikke noe slikt slektskap. Snorre sier kun at han var av god engelsk ætt. Skules bror, Ketil Krok, kom ifølge Snorre også til Norge, se slekten Krog.

Skule var med den norske flåte som etter Harald Hardrådes fall i slaget ved Stanford Bro i 1066 vendte fra England tilbake til Norge.
Skule Kongsfostre ble leder for hirden hos kong Olav Kyrre Haraldsson, og ble kongens nære venn og rådgiver.
Av kong Olav Kyrre fikk han også Gudrun Nevsteinsdatter til hustru. Skule og Gudrun fikk to barn:

1. Åsulf Skulesson på Rein.

2. Ragnhild Skulesdatter, som ble gift med Orm Svendsson, også kalt for Krypinge-Orm, og ble stamfar for Erling Skakke.

Han fikk også godset Rein (senere Reinskloster) på Fosen i Sør-Trøndelag. Han regnes som Reinsættens stamfar.

Etter Skules død var det sønnen Åsulv som satt med Rein. Han ble gift med Tora, som hadde mektige menn som Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson som sine nære forfedre. Etter han fulgte sønnen Guttorm, som igjen ble fulgt av sin sønn Bård.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
98. Olav, sønn til kong Harald, styrte bort fra England med hæren sin. De seilte ut fra Ravnsør (Ravenseer) og kom om høsten til Orknøyene. Der fikk de høre at Maria, datter til kong Harald Sigurdsson, hadde fått brådød samme dag og samme stund som hennes far kong Harald falt.
Olav ble der om vinteren. Men sommeren etter fór kong Olav øst til Norge, der ble han så tatt til konge sammen med Magnus, sin bror. Dronning Ellisiv dro østover sammen med Olav, sin stesønn, og Ingegjerd hennes datter fulgte også med.
Da kom også Skule sammen med Olav vestfra over havet, han som siden ble kalt Kongs-fostre, og Kjetil Krok, hans bror. De var begge gjeve og ættstore menn fra England, og begge var uvanlig kloke, og kjære venner til kongen. Kjetil Krok fór nord til Hålogaland; kong Olav fikk et godt giftermål istand for ham, og fra ham er det kommet mye storfolk.
Skule Kongs-fostre var en klok og kraftig mann og så vakker som noen. Han ble styresmann i hirden til kong Olav og talte på tingene; sammen med kongen greidde han med hele landsstyringen.
Kong Olav ville gi Skule et fylke i Norge, det som han syntes var best, med alle de inntekter og skylder som kongen hadde rett til. Skule takket ham for tilbudet, men sa at han heller ville be om noe annet, fordi - om det blir kongsskifte, da kan det være at gaven blir tatt tilbake. Jeg vil heller, sa han, ta mot noen eiendommer, som ligger nær de kjøpsteder hvor De, herre, er vant til å sitte og ta juleveitsler.
Kongen sa ja til dette og skjøtet til ham jordeiendommer øst ved Konghelle og ved Oslo, ved Tønsberg, ved Borg, ved Bergen og nord ved Nidaros. De var nesten de beste eiendommene på hvert sted, og de eiendommene har siden ligget under ættmenn som er kommet av Skules ætt.
Kong Olav giftet ham med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald.
Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Gutttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1936), side 334.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 835.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Family/Spouse: Gudrun Nevsteinsdatter. Gudrun (daughter of Nevstein Haldorsen and Ingrid Sigurdsdatter) was born about 1053. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Frederick Rocho av Diessen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1101, Bayern, Tyskland; Hertug av Bayern.

Notes:

Occupation:
Welf 2, or Welfhard, called Welf the Fat, was duke of Bavaria from 1101 until his death. In the Welf genealogy, he is counted as Welf 5.

Welf was the oldest son of Welf 1, Duke of Bavaria, and his wife Judith of Flanders.

In 1089, he was married to Matilda of Tuscany, who was 26 years older, in order to strengthen the relation between his family and the pope during the Investiture Controversy between king and pope. During King Henry 4's Italian campaign of 1090, Welf and Matilda fought against the King.

Since Matilda had secretly transferred her property to the Church before her marriage, Welf left her in 1095 and, together with his father, changed sides to King Henry 4, possibly in exchange for a promise of succeeding his father as duke of Bavaria.

After his father's death in 1101 Welf indeed inherited the office of duke of Bavaria. He continued his alliance with the kings; he did not remarry and died childless in 1120. Welf was buried at Weingarten Abbey.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1120, Bayern, Tyskland; Hertug av Bayern.

Notes:

Occupation:
Henry 9, called the Black, a member of the House of Welf, was Duke of Bavaria from 1120 to 1126.
Henry was the second son of Welf 1, Duke of Bavaria and Judith of Flanders.

As a young man, he administered the family's property south of the Alps. Through his marriage to Wulfhilde, daughter of Magnus, Duke of Saxony, he acquired part of the Billung property in Saxony.

In 1116, he joined Emperor Henry 5's Italian campaign. He succeeded his brother Welf 2, Duke of Bavaria, when the latter died childless in 1120.

In the royal election of 1125, he supported his son-in-law Frederick 2, Duke of Swabia, but switched his allegiance to Lothair, Duke of Saxony, after Lothair promised that Gertrud, his only daughter and heir, would marry Henry's son Henry.

After Lothair won the election and banned Frederick, in 1126 Henry abdicated as duke of Bavaria and retired to the family foundation of Weingarten Abbey so that he did not have to take part in the prosecution of his son-in-law. Henry died shortly thereafter and was buried in Weingarten.

Henry and Wulfhilde had the following children:
1. Judith, married Frederick 2, Duke of Swabia.

2. Conrad, died 17 March 1126.

3. Henry X the Proud.

4. Welf.

5. Sophia, married Berthold 3, Duke of Zähringen and Leopold 1, Duke of Styria.

6. Wulfhild, married Rudolf, Count of Bregenz
Mathilde, married Diepold 4, Margrave of Vohburg and Gebhard 3, Count of Sulzbach.

7. Adalbert, Abbot of Corvey.

Family/Spouse: Torkjell på Fugl. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1134, Danmark; Anerkjent som konge av sin farbror Niels. Drept av broren Erik Emune.

Notes:

Occupation:
Harald Kesja (ca. 1080) var en dansk prins og rigsforstander. Han var søn af kong Erik Ejegod, konge af Danmark (1095-1103) og dronning Borghild Thorgatsdatter. Han var bror til adelsmanden Knud Lavard og kong Erik Emune.
Harald Kesja gjorde krav på kronen, men blev dræbt af sin bror, Erik. Erik dræbte også de fleste af Haralds sønner. Selv om han ikke fik tronen selv, fungerede han som rigsforstander 1103-1104 for sin far mens han er på pilgrimsfærd til Jerusalem. Som stedfortræder blev han kendt som hårhændet og grusom. Dette er stærkt medvirkende til at han ikke blev valgt som konge da faderen døde i 1103 på Cypern. De danske høvdinge valgte istedet Niels, en af Svend Estridsens sønner, til konge

Han och hans halvbror Erik Emune gjorde år 1130 uppror mot sin farbror, kung Nils. Han bytte emellertid sida efter ett tag och led nederlag tillsammans med Nils 1134. Han blev sedan gripen och avrättad av Erik Emune i Jylland 1135.

Harald Kesja (dvs. bredbladet spyd) ble innsatt som riksforestander (1103-1104) av sin far, Erik 1 Ejegod, mens denne var på pilgrimsreise.
Da Oluf 1 Hunger døde ble hans halvbror, Niels 1, hentet hjem fra fangenskap i Flandern. Stormennene ønsket ikke Harald Kesja som konge. De samlet derfor ledingsflåten oppe ved Isøre for å markere dette. Tilbake var det nå bare de 2 kongsemnene Niels og Ubbe. Og da Ubbe frafalt seg retten til å bli konge, ble Niels automatisk valgt.

Vi ser her den første tendens til at stormannsadelen har blitt en avgjørende maktfaktor, fremfor hirden.

Selv om Harald ble tvunget til å overgi kongetronen til fordel for Niels, ser det ut til at han forsøkte å beholde en nær forbindelse til kongeparet. Knytlingesagaens opplysning om at han hadde et godt forhold til kong Niels og hans sønn Magnus er vanskelig å vurdere. Vi vet imidlertid at Harald opprettet personlige bånd til dronning Margareta. Selv giftet han seg med Ragnhild, Magnus 3 Berrføtts datter og Margaretas stedatter.
Hans sønn, Bjørn Jernside, inngikk ekteskap med Margaretas søster, Katarina Ingesdotter.

En viktig ressurs for Harald var ifølge kildene hans mange barn. Roskildekrøniken beretter at han ikke hadde mindre enn 12 sønner.

Mange barn innbar en god grunn å bygge et omfattende sosialt nettverk på for å styrke sin egen maktposisjon. At mange barn ble betraktet som en viktig tilgang kommer til uttrykk i Roskildekrøniken, der forfatteren regner opp 3 faktorer til hvorfor Harald anså sin maktstilling for betydelsesfull til at han skulle akseptere å tjene sin yngre bror Erik Emune. I tillegg til hans alder og umåtelige rikdom, nevner roskildekaniken Haralds hop av sønner som en av hans viktigste tilganger.

En stor barneskare var imidlertid ikke bare positivt. De mange sønnene måtte dele på et minsket ressursunderlag og ble derfor tvunget til mer å se til sine egne interesser. Under stridighetene i årene 1131-1134 kjempet Haralds sønn, Bjørn Jernside, på Erik Emunes side mot sin egen far. Antagelig hadde hans personlige forbindelser med kongeparet opphørt efter dronning Margaretas død.

Saxo ønsket å forringe posisjonene til Knud Lavards brødre som kongeætlinger, da han betrakter disse som uektinger. Han fordømmer de danske kongenes frilleliv et flertall ganger. Svend Estridsens og Erik Ejegods utenom-ekteskapelige forbindelser nevnes i bitre ordelag. Verst av alle var Harald Kesja, som beflekket den ekteskapelige sengen gjennom å ligge med mange konkubiner.
Saxo representerer i denne sammenheng høymiddelalderens offisielle kirkesyn på ekteskapets hellighet. De horisontale relasjoner etablert gjennom frilleforhold fordømmes til fordel for de vertikale slektsbånd gjennom ekteskapets hellige bånd. Harald Kesja var derfor dobbelt flekket gjennom sin utenom ekteskapelige herkomst og sitt utuktige liv. Hans status var dermed ikke sammenlignbar med Magnus Nielsens eller Knud Lavards. Han reduseres til å være en fribytter i kongefamilienes periferi.

Harald Kesjas maktstilling var imidlertid sikkert meget betydelig fra da faren Erik 1 Ejegod forlot landet i 1102 (eventuelt i 1103) frem til sin død i 1135. Harald hadde formelt kongetittelen 2 ganger under sin politiske karriere.

Knud Lavardslegenden forteller at Erik Ejegod før sin pilgrimsreise utnevnte sin eldste sønn Harald til å vakte riket. Denne opplysning finnes også hos Saxo, som skriver at Erik Ejegod overlot utøvelsen av kongemakten til sin sønn Harald som da hadde oppnådd en ærbar alder.

Forfatteren til Knud Lavardsordinalet skriver at Knud Lavard da bare var en gutt som var betrodd til oppfostring hos Skjalm Hvide, som i Ordinalet betegnes som den handlingskraftigste mannen blandt danene (uirum uero inter Danos strenuissimum). Saxo bygger videre på denne informasjon fra legenden, men kompletterer med følgende opplysning:

Erik (Erik Emune) som var av ringere herkomst og hvilken han (Erik Ejegod) ikke kjente så mye omsorg for, overlot han til mindre ansette formyndere.

Denne opplysning fra Saxo må imidlertid betraktes med skepsis. Det ser ut til at Erik Emune hadde nære bånd til den Syd-Sjellandske Bodilslekten, så han ble sannsynligvis betrodd til denne familien eller muligens til Trudslekten. Antagelig ville Saxo med denne passasje forringe Erik Emunes status i forhold til Knud Lavards, da Erik var far til Valdemar 1 den Stores fiende, Svend 3 Grathe.

Forholdet til venderne ble etter hvert tilspisset. I 1113 led Niels nederlag i slaget ved Lütke. Han innsatte nå Knud Lavard som jarl over Sønderjylland, Knud drev venderne tilbake, og i 1129 beseiret han disse og fikk tittel av konge (over venderne). Den tyske konge og senere keiser, Lothar 3, anerkjente Knud som tysk vasal.

I tillegg til å opprette allianser var hærtåg, våld og plyndring hovedsysselsetningen for Harald som for de øvrige kongeætlingene. Saxo setter imidlertid Knud Lavards fremgangsrike utenrikspolitske karriere opp mot Haralds mindre lykkede politiske anstrengelser. Han viser konsist hvordan Harald mislykkes når det gjelder grunnpremissene for en kongeætlings muligheter til å skaffe seg en maktstilling i datidens Danmark. Etter at Saxo har beskrevet hvordan Knud Lavard forvervet herredømmet over obotritene går han over til å skildre Haralds politiske aktiviteter:

Under tiden hadde Harald mislykkes med å vinne anseelse hjemme eller vinne berømmelse utenlands, og han var derfor fast besluttet på å nå kompensasjon for sin brist på dådskraft (virtutis) gjennom sin store rikdom...
Han lot derfor sine menn røve og stjele til ham. Byttet fra hans naboer gikk til å føde hans håndlangere, deres levebrød fødte hans utgifter. Under sommeren praktiserte han piratvirksomhet (piratica), en plage for de innfødte som for utlendinger. Og for å kunne gjøre Roskilde så mye større skade lot han oppføre en borg utenfor byen, som han fylte med det verste røverpakk som kunne finnes, og han nøyde seg ikke bare med å røve og plyndre ute på landet, men lot sine treller utrette like stor skade bland byens innbyggere.

Saxo beretter videre at Haralds fremfart førte til at den tidligere så velstående byen Roskilde skal ha blitt kastet ned i dypeste armod. Innbygggerne oppgis senere å ha gjort opprør mot sin plageånd med sverd i hånd. Harald fremstår hos Saxo som en brutal utsuger, selv om hans handlinger påminner meget om Knud Lavards. Begge brødrene bedrev hærtåg og valgte å la en by utgjøre en fast lukrativ lokal maktbase. Haralds krigerske handlinger er imidlertid ikke like ærefulle som Knud Lavards eller Magnus Nielsens sett med Saxos øyne. Forfatteren ser ut til å ville fremholde at Harald bryter mot gjeldene spilleregler ved å bedrive hærtåg mot sitt eget folk og å bygge opp sin rikdom ved hjelp av godskonfiskasjoner fra sine naboer. Saxo lar sitt omdømme om Harald Kesja komme til uttrykk i en lignelse hvor han lar hans halvbror, Knud Lavard, uttale at Haralds lyst etter andres gods kan lignes ved en fugl som bygde sitt rede av hvilke fjær som helst.

Knytlingesagaen forteller at Erik Emune, i motsetning til Harald Kesja, også før 1131 hadde et fiendtlig forhold til kong Niels 1 og hans sønn, Magnus. Erik var henvist til å leve av sin farsarv i kombinasjon med utenlandske hærtog, da han savnet et betydelig giftemål. Det var først etter opprøret i 1131 som han inngikk ekteskap med Margaretas søsterdatter, Malmfrid, som tidligere hadde vært gift med kong Sigurd Jorsalfar.

Saxo beretter at Harald nektet Erik å få del av deres fars eiendommer med den begrunnelse at Erik var født i hor (adulterio ortum). Erik valgte da å tilegne seg sitt fedrenegods med vold gjennom å plyndre og herje Haralds eiendommer. Disse plyndringene skal ha gitt ham et omfattende bytte, som han senere mistet etter et overfall av Harald.

Saxo lar senere Knud Lavard agere dommer mellom de 2 og under trusler om vold innkalle dem til fredsforhandlinger i Slesvig. Ved dette møte oppgis Knud å ha stiftet rettferdighet gjennom å dele fedrenearvet likt mellom brødrene. Knuds overordnede rolle som dommer er imidlertid troligvis en konstruksjon av Saxo. Om møtet fant sted, er det mer trolig at Knud agerte som megler, ikke som dommer, mellom de stridende partene.

Kong Niels hadde etter hvert blitt en aldrende mann, og kampen om hvem som skulle etterfølge ham var allerede i gang. Den sto mellom Knud Lavard, Niels' sønn Magnus og deres fetter, Henrik Skadelår. Harald Kesja viste også sin interesse, sammen med sin halvbror, den senere Erik 2 Emune (ca.1090-1137).

Etter at Knud Lavard ble drept av Magnus og hans menn i skogen ved Haraldsted kongsgård nord for Ringsted i 1131, brøt det ut opprør mot kong Niels.

Både Aksel E. Christensen og Ole Fenger hevder at opprøret ble anstiftet og anført av Erik Ejegods sønner, Erik Emune og Harald Kesja. Saxo skriver imidlertid at det var en sammenslutning av potentater bestående av Erik Ejegods svigersønn, Håkon Sunnivasen, Peder Bodilsen og Skjalm Hvides sønner, som først tok initiativet til å reise opprørsfanen.

På landets ting argumenterte de for et væpnet opprør mot den regjerende kongen og hans sønn som hadde drept deres venn (amicus), dvs. Knud Lavard. Først deretter opptrer Erik og Harald som Knud Lavards hevnere. Den mektige stormannen Kristjern Svendsen, som tilhørte trundgrupperingen, sluttet seg til opprørsstyrkene sammen med et stort antall slektninger og venner. Men Erik og Harald ble igjen erkefiender etter av Harald gikk over til kong Niels og Magnus. Anledningen til at Harald byttet allianseparter oppgis av roskildekaniken å være at Harald ikke ville finne seg i å tjene sin yngre bror som under stridighetene med Niels hadde antatt kongenavn.

Haralds sidebytte må forstås ut fra det forhold at om Erik Emune skulle seire og alene lykkes å bli konge i Danmark, skulle risikoen være stor for at Harald helt skulle bli frarøvet sitt fedrenearv. Saxo oppgir at Harald og Erik først og fremst anklaget Magnus Nielsen for mordet på deres bror. Kanskje var dette anledningen til at Harald Kesja anså det legitimt å slutte en pakt med Niels, da han utgikk fra at Niels hadde vært uvitende om mordplanene. Det ser ut til at opprørsmennene, ut fra Saxos perspektiv, fremst oppfattet Niels om en edsbryter og ikke som en morder, da han, til tross for en avlagt ed, lot kalle Magnus Nielsen tilbake fra hans exil i Götaland.

Eric Christiansen ser imidlertid dette argument som en konstruksjon av Saxo for å legitimere opprøret mot den regjerende kongen.

Saxo hevder videre at Niels lurte over Harald til sin side med lokkende løfter. Ingen kilde ser imidlertid ut til - på en tilfredsstillende måte - å kunne forklare årsakene til Haralds overgang. Saxo hevder at det var Haralds utuktige frilleliv som var årsaken til at folket under opprøret foredro Erik Emune som motkonge fremfor Harald. Forfatteren gjør seg altså til talsmann for kirkens negative innstilling til frillevesenet. Saxo oppgir at Niels, som takk for at Harald kjempet for hans sak på Sjelland, opphøyde ham til den høyeste æresposisjonen blandt sine venner (primis inter amicos).

Sannsynligvis kan Haralds overgang fremst betraktes som en fortsettelse av Haralds og Eriks personlige slektsfeide.

Erik Emune opptrådde fortsatt som Knud Lavards hevner. Skåningene reiste seg og valgte ham til konge. En rekke kamper fulgte nå mellom Erik Emune og Niels og Magnus. Det var Niels og Magnus som vant de fleste slagene, men i 1132 tilføyde Erik Magnus et sviende nederlag i farvannet uten for Seierø.

Harald Kesja hadde satt seg fast på Haraldsborg i Roskilde. I 1133 beleiret Erik borgen, men den var så sterk at Erik besluttet seg for å anvende et nytt kastevåpen - Bliderne - som hadde blitt utviklet nede i Europa. De var effektive, men så nye og anvendelsen så ukjent for Erik, at han måtte ha hjelp fra de saxerne som bodde i Roskilde. Borgen falt og ble aldrig befestet igjen.

Saxo: Om beleiring og inntagelse av Roskilde (omkring 1208):

(Erik Emune supplerede) sin hjemlige slagkraft med udenlandsk dygtighed (externum ingenium) og lærte sig blideteknik af de sachsere (Saxones), der boede i Roskilde. Folk her i landet (nostri) var nemlig stadig begyndere i krigskunsten og havde sjældent forstand på hvordan den slags fungerer...
(Erik Emune flygter og Niels og Harald Kesje indtager i stedet Roskilde) (Harald) forlangte at tyskerne (Theutonici) skulle straffes: han (Niels) stormede Roskilde og overlod alle de tyskere (Germani), der blev pågrebet i byen, til den klagende (Harald), som fik lov at straffe dem som han havde lyst. Og som straf for at de havde bygget bliderne, og også fordi han havde hørt, hvordan de løgnagtigt havde pralet af at have dræbt ham, skamferede Harald dem alle sammen ved at skære næsetippen af dem, mens han blev ved med at spørge dem, om det mon var deres spyd der havde dræbt Harald!

Gest. D. XIII.9.6; 11.2 - Overs. P. Zeeberg Saxos Danmarkshistorie. Viborg 2000 / lat. udg. J. Olrik et al. Saxonis Gesta Danorum, Kbh. 1931. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner.

Samme år led Erik på ny nederlag for Niels, og måtte flykte til Norge.

I 1134 mobiliserte Niels og Magnus ø-danskene og forsøkte en landstigning ved Fotevik i Skåne, men ble slått i et meget blodig slag der Magnus stupte. Niels klarte å ta seg ombort på en båt, men når han forsøkte å ta sin tilflukt til Hedeby på Jylland, ble han møtt av Knud Lavards tilhengere og drept. For seieren ved Fotevik fikk Erik navnet - Emune - som betyr den uforglemmelige.

Lund Domkirkes gavebok: Om slaget ved Fodevig (omkring 1145):

4 juni (1134). Af St. Laurentii hus døde Asser, diakon og provst. På den samme dag dræbtes Roskildebispen Peder og Brant subdiakon, vor broder, Magnus, kong Niels´ søn, berømt for dyd og ædel byrd, faldt i samme slag sammen med Danmarks stormænd, bisper og høvdinger og mange af folket (cum melioribus Daniæ, episcopis et principibus multoque populo), og opgav sin ånd til Gud, sin skaber.

Libri Datici Lundenses, udg. C. Weeke Lunde Domkapitels Gavebøger, 1973 (genoptr.) s.141. Overs. J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s. 34.

Harald ble godkjent som medkonge av sin farbror, kong Niels 1 Svendsson av Danmark, i 1134.
I januar 1135 var Harald på sin gård i Skibet ved Vejle. I ly av nattemørket omringet en stor gruppe bevepnede ryttere gården. De kanaler og kjerr som ellers var gårdens beste forsvar var tilfrosset og ingen oppdaget bruddet på julefreden før det var for sent. Overfallsmennene var fra Sjelland. Flere hadde vært med i den hær som 3 år tidligere hadde blitt slått av jydene og kong Niels ved Jelling, de var under kommando av deres konge, Erik Emune.

Harald ble halshugget og 8 av hans sønner som var på gården ble ført med til Skåne og her drept på en hellig øy. Av Haralds tilsammen 12 sønner ble 11 avlivet.

Han hadde følgede barn:

Erik Haraldsen - drept, antagelig avrettet ved drukning, i 1134.
Bjørn Jernside - gift med Katarina, datter til kong Inge 1 av Sverige - avrettet ved drukning i 1134.
Magnus Haraldsen - drept etter 1134.
Olaf Haraldsen, motkonge, falt i 1143 ved Tjuteå i Skåne. Harald Haraldsen - myrdet i 1135.
Knut Haraldsen - myrdet i 1135.
Sivard Haraldsen - myrdet i 1135.
Erik Haraldsen - myrdet i 1135.
Svend Haraldsen - myrdet i 1135.
Niels Haraldsen - myrdet i 1135.
Benedikt Haraldsen - myrdet i 1135.
Mistivint Haraldsen - myrdet i 1135.
Sønnen Olaf 2 var konge fra 1140 til 1143. Han var den eneste overlevende av Harald Kesjas sønner - de øvrige hadde Erik Emune myrdet. Oluf var i virkeligheten kun konge i Skåne. Han falt i slaget ved Tjuteå i 1143.

Erik 2 Emune var gift med Malmfrid, datter til Mstislav 1 av Novgorod og enke etter Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare. Han ble selv drept på et ting nær Ribe i 1137.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1134, Danmark; Konge.

Notes:

Birth:
Han var frillesønn av Erik Eiegod.

Occupation:
Han ble konge etter å ha drept konkurrentene Magnus den sterke og Harald Kesja.

Under et familiebesøk i Haraldsted ble Knud Lavard 7.januar 1131 drept av sin fetter, kong Nils' sin sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen.

Mordet utløset sinne hos Knud Lavards familie, venner og tilhengere. Knud Lavard hadde 2 halvbrødre, Harald Kesja og Erik Emune. Disse gikk i spissen i et opprør mot kong Nils. I løpet av de neste 3 årene utkjempes hver sommer regelrette slag. Først ved Ribe, så ved Hals i Jylland og endelig i 1133 i slaget ved Værebro på Sjælland. Kong Nils og Magnus vant hver gang, og Erik måtte flykte til Norge.

Sommeren etter gikk han i forbund med erkebiskop Asser i Lund og den tyske keiseren sendte en moderne rytterhær på 300 mann til Skåne. Andre pinsedag 1134 sto slaget ved Fodevig i det sydvestlige Skåne. Saxo har en meget dramatisk beskrivelse av slaget.

Den 4.juni 1134:
Slaget ved Fodevig (Foteviken), hvor Erik Emune beseirer sin onkel kong Niels. Kongens sønn, Magnus den sterke, er blant de som blir drept i slaget - og der flyder historisk meget bispeblod, da hele seks biskoper mister livet.

Etter den blodige danske borgerkrigen som kulminerte i slaget ved Fodevig ble seierherren Erik Emune hyllet som konge på Sankt Libers høyde ved Lund. Han tok Lund som sete og gjorde byen til Danmarks hovedstad. Han var hard og grusom.

Erik arbeidet for å få sin drepte halvbror Knud Lavard opphøyd til helgen, blant annet for å befeste slektens krav på tronen. Knud Lavards familie og tilhengere ønsket at han skulle begraves i Roskilde med pomp og prakt, men Erik Emune fikk igjennom at han skal gravlegges i Ringsted kirke. I nærheten grunnla Erik et kloster som skulle sørge for å fremskaffe de ønskede mirakler ved Knuds grav.

Der var store forventninger til den nye kongen. På Sjælland startet arbeidet med å nedskrive de lovene som senere ble til Den sjællandske lov. Erik forsøkte også å forsone de som tidligere hadde vært fiender.

I 1136 dro Erik Emune på korstog til Arkona på Rügen. Paven hadde på denne tiden oppfordret de kristne fyrstene i Europa å bekjempe de vantro, og den enkleste måten å oppfylle pavens bud var å angripe de hedningene som bodde nærmest. Soldatene hadde kors på skjoldene og skjortene sine. Den nye roskildebiskop Eskild holdt avskjedsgudstjeneste. Erik Emune lot soldatene grave en kanal tvers over den smale landforbindelsen som forbandt Arkona med Rügen og en etterfølgende sjakt inn i krittklippen under borgen slik at festningens brønn ble tømt for vann. Det førte til at Arkona måtte overgi seg. De innbyggerne som frivillig lot seg døpe fikk alle en fin, ny dåpsskjorte.

Seilte med hæren til Norge i 1136 for å hjelpe Magnus Blinde mot Inge. Brente Hallvardskirken i Oslo, men måtte gjøre vendereis med uforrettet sak. Følte seg lurt og sveket av Magnus og de skiltes som uvenner.

Hjemme i Danmark gikk det mindre godt for Erik Emune og han fikk flere og flere fiender. På Sjælland gjorde biskop Eskild og stormannen Peder Bodilsøn opprør mot ham, og snart ulmet opprøret overalt. Han måtte avstå fra å dra til Arkona den følgende sommeren.

Etter 3 år på tronen var det over. Den 18.september 1137 ble Erik Emune drept under et tingmøte på Urnehoved ved Ribe av en adelsmann som kaltes Sorteplov. Erik fikk tilnavnet Emune, som betyr den evig minneverdige.

Died:
Erik Emune ble drept under et tingmøte på Urnehoved ved Ribe av en mann som kaltes Sorteplov.

Erik Emune ligger begravet i Ribe domkirke.

Family/Spouse: Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev. Malmfrid (daughter of Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1" and Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev") was born about 1105 in Kiev, Ukraina; died after 1137. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1115, Jylland, Danmark; Adelsmann og jarl av Sønderjylland.

Notes:

Occupation:
Den hellige Knud (senere Lavard) ble født ca 12. mars 1096 i Roskilde i Danmark som andre sønn av kong Erik Eiegod og dronning Bodil, som var datter av en jysk stormann.

Knut ble oppkalt etter farens bror, kong Knut den Hellige. Begge foreldrene døde på en pilegrimsreise til Det hellige Land da Knut var seks år gammel. En annen av farens brødre, den svake og udyktige Niels, kom da på tronen med sin svenskfødte dronning, den - kloke og høysinnede - Margrete Fredkulla, det vil si fredspiken.

Knut kom i pleie hos jarl Skjalm Hvide og nøt også stor omsorg hos dronning Margrete.

Som 16-åring ble han sendt til videreutdannelse hos saksernes hertug Lothar, den senere tyske keiser. Ved hans hoff fikk han ikke bare en politisk og militær utdannelse, men ble også innført i en mer fremskreden europeisk kultur og livsstil.

Ca.1114 vendte han hjem og fant da sitt fedreland i en sørgelig forfatning. De hedenske venderne herjet Danmark, og sørgrensen ved elven Eider var truet av stadige plyndringstokt fra Henrik, vendernes (abodrittenes) konge, fordi han ikke kunne få utbetalt sin morsarv av kong Niels, sin morbror. Han beseiret til og med Niels og den danske hæren og angrep byen Slesvig. Følgen ble alminnelig kaos og ingen rettssikkerhet i landet.

Da ingen andre meldte seg, tilbød den unge Knut seg overfor kongen å overta det ledige jarledømmet i Sønderjylland og få situasjonen under kontroll.

Han giftet seg med Ingeborg, datter av en russisk storfyrste og niese avdronning Margrete. Det ble et harmonisk ekteskap med 3 døtre og 1 sønn, den senere kong Valdemar den Store.

Adelsmann og jarl av Sønderjylland, en posisjon han utnyttet til å føre erobringskriger mot det vendiske folk obodriterne i Holsten. Dette pasifiserte en kilde til uro i det tyske riket, og etter dette ble han utnevnt til hertug av Holsten, og tok også samme tittel for sitt danske len, som heretter ble kjent som Hertugdømmet Slesvig.

Under et familiebesøk i Haraldsted ble han 7.januar 1131 drept av sin fetter, kong Nils sin sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen.

Knud Lavard har mer eller mindre indirekte vært årsak til de stridigheter som senere oppsto i Slesvigområdet (1848 og 1864), da han samtidig var underlagt den danske kongen og den tyske keiseren.

Han var også konge av obodriterne, og hans tilnavn betyr Herre på saksisk og andre germanske språk, men opprinnelig betød tilnavnet Brødgiver, jf. engelsk lord.


Kongen utnevnte Knut til hertug av Slesvig, og han vant herredømmet over Sønderjylland, meglet mellom Henrik og kong Niels, ble æret som landetsredningsmann og fikk det angelsaksiske hederstilnavnet Lavard, som betyr husbond eller brødherre (eng. lord). Han styrte fra byen Slesvig, som han befestet.

Etter venderkongen Henriks død i 1127 kjøpte Knut seg herredømmet også over det vestlige venderriket av den tyske kong Lothar. Dermed ble det fred og orden blant Danmarks naboer mot sør, men kong Niels ble rasende og begynte å se Knut som en rival.

Knut var ikke bare en kraftfull og rettsindig hersker, men også en human kristen fyrste og Kirkens mann. Han søkte å trekke de slaviske folkene inn i et kristent og europeisk fellesskap og støttet den hellige Vicelin (d.1154; minnedag 12. desember), vendernes apostel, senere biskop av Staargard (nå Oldenburg) i Øst-Holstein. Han sørget for en verdig gudstjeneste og deltok selv i den på fest- og hverdager; og i hans tid ble flere kirker bygd i Sønderjylland.
Han var med rette elsket av Gud og mennesker, sier Ringstedordinalet.

Hans dobbeltstilling som tysk og dansk lensmann skaffet ham imidlertid fiender, og kong Niels' sønn Magnus fryktet ham som rival til Danmarks trone når Niels var død.
Da kongen julen 1130 innbød rikets stormenn til gilde i Roskilde, innfant Knut seg, full av tillit til sine kongelige slektninger. Men Magnus benyttet anledningen til et oppgjør med ham. Han satte Knut stevne på et avsidesliggende sted i skogen ved Haraldsted Kongsgård, nord for Ringsted.

Her tok han bladet fra munnen:
Alle løper etter deg, du tar land og folk fra oss. Nå skal det avgjøres hvem som skal arve land og rike.
Knut svarte:
Hva er det blitt av vår pakt, vår troskap og vår oppriktige broderkjærlighet! La Ham dømme mellom oss som vil gjengjelde enhver etter sin gjerning?(Ringstedordinalet).
Magnus svarte med å kløyve hans hode med sverdet. Det var den 7.januar 1131 ved fromessetid. Det ble sagt at der han falt, flommet det frem en liten kilde.

Det ble den blodige innledningen til 25 års borgerkrig om Danmarks kongetrone, hvor både Magnus og kong Niels ble drept.
En uke etter mordet på KnutLavard fødte hans hustru deres eneste sønn. Han ble i 1157 enehersker i Danmark som kong Valdemar den Store.

Valdemar var det også som sammen med Danmarks erkebiskop Eskil av Lund oppnådde sin fars helgenkåring hos pave Alexander 3 i 1169, støttet av de mange påfallende helbredelsene som skjedde ved hans grav, samt de vitnesbyrd som deputasjonen avla hos paven, ledet av den svenske erkebiskop Stefan.

Den 25.juni 1170 foretok erkebiskop Eskil den høytidelige skrinleggelse i benediktinernes St.Bendts kirke i Ringsted, med deltakelse av 8 danskebiskoper, Sveriges første erkebiskop Stefan av Uppsala og biskopen av Oslo samt en talløs allmue. De utbrøt:
Lovet være den Herre Jesus Kristus, som gjorde den hellige Knut til Sjællands vernehelgen.
Han ble betraktet som martyr i Danmark, antakelig for rettferdighet.

Knut Lavard hadde vært oldermann for byen Slesvigs vernegilde, derfor ble han gjort til skytshelgen for mange nordiske kjøpmannslaug.

I reformasjonstiden forsvant hans helgenskrin med alle kostbarhetene. Hans kranium ble fremvist som en museumsgjenstand og senere overført til Saint-Denis i Paris. Den tomme graven ble igjen nedlagt i gulvet foran høyalteret med en latinsk innskrift og Slesvigs våpen med de 2 løvene over gravstedet.
Den katolske sognekirken i Lyngby er oppkalt etter ham.
Hvert år avholdes det en valfart til ruinene av kapellet i Haraldsted til hans ære.

I 1970 ble 800-årsjubileet for hans martyrium feiret med en stor jubileumsfest.

Hans minnedag er 7.januar, translasjonsfest 25.juni.

Han blir avbildet med kongelige insignier, ofte med en kølle eller en øks, ved siden av ham ofte en kilde.

Kilde:
www.katolsk.no

Died:
Fra heimskringla.no:

7.januar 1131: Hertug Knud Lavard blir i Haraldsted Skov ved Ringsted myrdet av sine fettere, Magnus den sterke og Henrik den halte (Skadelår).

Der Knud ble drept skal det etter sagnet ha sprunget fram en kilde, og selv om vinteren holdt gresset seg grønt der.

Hans legeme ble tatt med til Ringsted kirke, og der kisten hans stod skal det også ha sprunget fram en kilde.

Etter dette ble Ringsted Valdemar-slektens kongssted og gravsted.

I 1169 fikk sønnen Valdemar paven til å oppta Knud Lavard som helgen.

Buried:
Fra heimskringla.no:

Den 25.juni 1170 blir den helgenkårede hertug Knud Lavard (d.1131) skrinlagt i den nyinviede St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig blir danmarkhistoriens første kjente kongekronging sted, da hertug Knuds sønnesønn Knud Valdemarsen krones til konge.

Knud married Ingeborg Mstislavsdatter av Kiev about 1117. Ingeborg (daughter of Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1" and Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev") was born after 1100; died after 1137. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Håkon Sunnivasen. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Erik (Eirik) Gryvel. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1183, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.

Notes:

Occupation:
Guttorm bodde på Rein og synes å ha levd meget lenge. Han var vel i 1183 overhode for Skule Tostessons høyt ansette ætt.
Han omtales som en av de lendermenn som etter Harald Gilles død i 1136 understøttet Haralds sønn, Sigurd Munn. Han var Sigurds formynder og fikk ham opphøyet til tronen. Guttorm og hele hans ætt var nær knyttet til trønderpartiet omkring Sigurd Mund og Haakon Herdebreid.

Fra Snorre Sturlasson: Inges Saga:
Da tiender kom nord til Trondheim at Kong Harald (Gille) var tatt av dage, ble Sigurd, sønn til Kong Harald, tatt til konge der, og med på dette vedtaket var Ottar Birting, Peter Saue-Ulvsson og brødrene Guttorm Åsolvsson fra Rein og Ottar Balle og mange andre høvdinger.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
Snorre Sturlasson: Inges saga, avsnitt 1.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 833.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 22, 84.

Family/Spouse: Eldrid Jonsdatter på Blindheim. Eldrid (daughter of Jon Smørbjalte) was born in Blindheim, Vigra, Giske, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Guttorm married Sigrid Torkelsdatter Fugl, "på Giske" about 1150. Sigrid (daughter of Torkjell på Fugl and Hallkatla Sveinsdatter) was born about 1120; died after 1150. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Kolbjørn Olavsen. Kolbjørn was born about 1110. [Group Sheet] [Family Chart]

Kristina married Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1" about 1095. Mstislav (son of Vladimir Monomachus, "Vladimir 2" and Gyda Haraldsdatter) was born on 01 Jun 1076 in Turiv, Ukraina; died on 14 Apr 1132. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1125, Sverige; Konge av uppsveaerne og østgøtene.

Notes:

Occupation:
Ragnvald Knaphøvde (Knapphode) var konge av Sverige i 1125-1126 og blir bare nevnt i vestgøtalovens kongeliste.

Hans foreldre er ukjent, men det har vært antydet at han kan ha vært en sønn av en Olof Nøskonung eller Inge Stenkilsson den eldre, men han var uansett i slekt med den stenkilske ætten eller med de gamle kongene fra Uppsala for å kunne bli valgt til konge.

I og med kong Inge den yngres død på begynnelsen av 1120-tallet kom Sverige inn i en urolig tid. Det historiske kildegrunnlaget for perioden er magert, men en av de personer som navnes er kong Ragnvald Knaphøvde.
Han ble på midten av 1120-tallet valgt til konge av uppsveaerne og østgøtene. Vestgøtene hadde derimot valgt den danske prinsen Magnus den sterke til sin konge.

Da Ragnvald hadde blitt valgt til konge ved Morasteinen bega han seg ut på den obligatoriske reisen rundt i Sverige, den såkalte - Eriksgata - for å bli akseptert som konge ved de lokale tingene.
Da han kom til Vestergøtaland, men uten å ha sikret seg gisler i henhold til gammel sed og skikk ble han overfalt av lagmannen og bøndene og slått i hjel ved Karleby i nærheten av dagens Falkøping i 1126.

Tilnavnet knaphøvde kommer av at Ragnvald skal ha hatt et særdeles lite og rundt hode.

Hans datter Ingrid Ragnvaldsdatter (død en gang etter 1161) ble gift med kong Harald Gille, konge av Norge i tiden 1130-1136, og hun fødte ham Inge Haraldsson, også kalt for Inge Krokrygg (1135-1161).

Died:
Ragnvald skal ha blitt overfalt av lagmannen og bøndene og slått i hjel ved Karleby i nærheten av dagens Falköping.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Margrethe married Magnus Olavsen av Norge, "Magnus 2" about 1101. Magnus (son of Olav Haraldsen av Norge, "Olav 3" and Tora Jonsdatter) was born about 1073 in Namur, Vallonia, Belgia; died on 24 Aug 1103 in Ulster, Nord-Irland. [Group Sheet] [Family Chart]

Margrethe married Niels (Nikolas) Sveinsen av Danmark, "Niels 1" about 1104. Niels (son of Svein (Svend) Ulvsen av Danmark, "Svein 2 Estridsson") was born about 1064; died on 25 Jun 1134 in Schlesvig, Schleswig-Holstein, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1120, Romerike, Akershus, Norge; Lendermann på Romerike og kongens måg.

Notes:

Occupation:
Lendmann Aale på Romerike levde omkring 1120.

Ifølge sagaen het Olav Moks farfar Aale Varg og var lendmann på Romerike. Hans levetid må falle i begynnelsen og midten av 1100-tallet, men omtales ikke ellers i sagaene.
Som lendmann og kongens måg må han imidlertid ha tilhørt en gammel og fremtredende ætt.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 114, 261-263.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 95.

Family/Spouse: NN Haraldsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Danmark; Kongetro jarl ved sydgrensen.

Family/Spouse: Ragnhild Eriksdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Hun dro sammen med sin mann på pilegrimsreise til Det hellige land da de begge begynte å trekke på årene.

Erik Eiegod døde på Kypros, men hun selv skal ha nådd fram og døde deretter av sykdom på Oljeberget i 1103.

Hun nevnes i den islandske Knytlinga saga fra 1200-tallet, men disse fortellingene om henne må regnes som upålitelige, blant annet blir hun i denne versjon gjort til en halvsøster av tyske keiser Henrik.

Bodil married Erik Sveinsen av Danmark, "Erik 1" about 1080. Erik (son of Svein (Svend) Ulvsen av Danmark, "Svein 2 Estridsson" and Ranveig Tordsdatter på Aurland) was born about 1056 in Slangerup, Sjælland, Danmark; died on 10 Jul 1103 in Kypros. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Svein Sveinsen på Gjerde. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Fergus av Galloway. Fergus died about 12 May 1161. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Orm Sveinsen. Orm (son of Svein Sveinsen på Gjerde and Ragna Ormsdatter) died about 1140. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1150, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.

Family/Spouse: Tora Skoftesdatter på Giske, "på Rein". Tora (daughter of Skofte Ogmundsen på Giske and Gudrun Tordsdatter på Giske) was born about 1070 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died about 1135 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 1150; Kvadet om Sigrid den stolte.

Notes:

Event-Misc:
Om Sigrid kvad kongeskalden Einar Skulesson da han så henne styre et langskip i storm:

Ferda heim den frue frøysekavl på havet pløyer.
Båror bryt, og segla bulnar innom Ulsteinfjordens øyar.
Aldri bar ei skute betre bør enn henne heim i hamn.

Sigrid married Guttorm Åsulvsen på Rein about 1150. Guttorm (son of Åsulv Skulesen på Rein and Tora Skoftesdatter på Giske, "på Rein") was born about 1120 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died about 1183. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Pål Skoftesen på Giske. Pål (son of Skofte Ogmundsen på Giske and Gudrun Tordsdatter på Giske) was born about 1070 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died about 1150 in Sykkylven, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Kristin married Magnus Sigurdsen av Norge, "Magnus 3" about 1133. Magnus (son of Sigurd Magnusen av Norge) was born about 1115; died about 1139 in Hvaler, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Margret married Stig Tokesen Hvitaled, "Hvide av Skåne" before 1151. Stig died in 1151 in Viborg, Jylland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Prislav av Lolland. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1157, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Valdemar den store (1131–1182) var dansk medkonge 1147-1157 og dansk enekonge 1157-1182. Valdemar sørget for kraftig oppsving for Danmark under hans regjeringstid.

Han var sønn av Knud Lavard og Ingeborg av Kiev. Valdemar ble født bare 8 dager etter at hans far ble myrdet og vokste opp hos den sjællandske høvdingen Asser Rig sammen med hans sønner Absalon og Esbern Snare.

Under stridighetene om retten til tronen mellom Svein Grathe og Knut, sluttet han seg til Svein, som i 1147 gjorde ham til hertug av Slesvig.

I 1154 skiftet Valdemar over til Knuts side og forlovet seg med hans halvsøster Sofie.
Valdemar ble konge i Jylland i 1157, da riket ble delt mellom Svein, Knut og Valdemar, og enekonge samme år, etter at Knut ble drept under det såkalte - Blodgildet i Roskilde - 9.august 1157. Kong Knud får kløyvet skallen, mens det lyktes den sårede kong Valdemar å unnslippe.

Etter å ha samlet en hær slo han fetteren Svein i Grathe Hede 23.oktober 1157, og ble enekonge over hele Danmark.

Valdemar bygde opp en sterk kongemakt og rettet flere slag mot venderne (slavisk folk), støttet av vennen Absalon, som han i 1158 utnevnte til biskop i Roskilde.
I 1159 samlet Valdemar en sjællandsk flåte og gjennomførte et tokt mot venderne. I de følgende årene gjennomførte han en rekke tokt, noe som kulminerte med at han inntok Rügen i 1169. I den forbindelse knuste de kjente gudebilder. Valdemar gikk i gang med å sikre rikets grense mot syd, dels ved å bygge Valdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved å bygge festningsanlegg flere steder i landet, bl.a. ved Korsør og Nyborg. Absalon bygde en festning på en liten øy utenfor handelsplassen Havn (København) ved Øresund; kjent som Absalons borg.

Den europeiske maktkampen mellom paven og keiseren nådde Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spissen støttet kongen, og erkebiskop Eskil måtte dra i landflyktighet i Frankrike. Kronen og kirken kom til forsoning, og det ble markert ved at Valdemars far, Knud Lavard, ble opphøyd til helgen av pave Alexander 3 og gravlagt i St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig ble Valdemars 7-årige sønn, Knut 6 kronet og salvet som medkonge for å sikre arvefølgen. Dermed kan man si at det var Valdemar den store som innførte arvekongedømme i Danmark.

I 1177 trakk Eskil seg tilbake og Absalon ble utnevnt til erkebiskop i Lund. Absalon innsatte flere venner på ledende poster og i 1180 brøt det ut et åpent opprør, og Absalon måtte flykte. Valdemar og Absalon vendte tilbake i 1181 med en hær og nedkjempet opprøret.

I Valdemars regjeringstid skjedde det store forandringer i det danske samfunnet.
Leidangplikten ble avløst av en leidangskatt, og for at de skulle kunne huse kongen når han reiste rundt i landet, skulle bønderne nå betale en skatt til kongens ombudsmenn (hele apparatet med ombudsmenn ble utbygget og vesentlig forbedret under Valdemar den store).
Kongen fikk også flere inntekter i form av kongens overtagelse av ingenmandsland; det ingen eier, eier kongen.
Valdemar tjente også godt på avgifter på det såkalte Skånemarkedet (sildemarkedet) i Skåne.

Valdemar døde på Vordingborg slott 12.mai 1182. Bøndene i området bar liket til St.Bendts kirke hvor han ble gravlagt. Sammen med ektefellen Sofie fikk han sønnene Knut og Valdemar Sejr, samt 6 døtre.

Family/Spouse: Sofia av Halicz. Sofia (daughter of Vladimir av Halicz and Richitza Swentoslawa) was born about 1140 in Polen; died on 05 May 1198 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1137, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Han var sønn av høvdingen Håkon Jyde (Håkon Nordmann) og kong Erik Eiegods datter Ragnhild Eriksdatter, samt at han var nevø av sin forgjenger Erik Emune.

Ved Erik Emunes død var hans sønn, Svein Grathe, mindreårig. Det samme var Magnus den sterkes sønn, Knut. Og endelig var Knud Lavards sønn Valdemar kun 6 år. Disse 3 arvingene ble senere kjent som Svein, Knut og Valdemar som delte landet mellom seg. Erik Lam var således det eneste kongsemne som var i myndig alder.

Erik Lam hadde stått ved Erik Emunes side under slaget ved Fodevig, og det har også blitt hevdet at det var ham som slo Magnus den sterke i hjel. Saxo Grammaticus forteller at den jyske stormannen Sorte Plov og hans kampanjer, som i 1137 slo Erik Emune i hjel på Urnehoved Ting i Sønderjylland, forsøkte å få Valdemar utlevert og således tvinge igjennom en form for arvefølge, men hans mor Ingeborg sa nei. Erik Lam ble valgt da det ikke fantes andre kongsemner som var gamle nok eller befant seg i Danmark.

Det lyktes Erik å få til et godt samarbeid med kirken som han skjenket rike gaver og privilegier. For eksempel fikk munkene ved St.Peders kloster i Næstved enerett på torghandel i tillegg til at munkene ved St.Knuds kloster i Odense fikk store pengegaver.

Kong Erik sørget for å få Danmark styrt ved embetsmenn plassert rundt om i riket.

Men i 1139 begynte problemene å melde seg. Olav Haraldsson, Harald Kesjas eneste overlevende sønn, og som i begynnelsen var mindreåring, gjorde opprør fra sin maktbase i Skåne. Det lyktes Olav å bli gjort til konge av landene i Skåne, og fordrev erkebiskop Assers etterfølger Eskil. Olav herjet på Sjælland og Erik tok kampen opp, men først i 1143 lyktes det Erik Lam å få bukt med Olav, som ble drept i slaget ved Glumstrup (Glumstorp) i nærheten av Helsingborg i Skåne.

I 1146 fikk Erik Lam en alvorlig febersykdom og som den eneste konge i Danmarks historie abdiserte han frivillig og uten ytre press.

Erik Lam var gift med Luitgard eller Lutgard av Salzwedel, datter av markgreve Rudolf av Salzwedel, og i henhold til Saxo ektet han den bremiske erkebiskop Hartvigs søster, som ganske vist var en høybåren kvinne, men som mer utmerket seg ved fornem slekt enn ved sin kyskhet. De fikk ingen barn, men han etterlot seg en frillesønn ved navn Magnus som senere ble en av Valdemar den stores motstandere.

Erik var den første danske konge som synes å ha vært meget påvirket av tysk kultur. Han tilbrakte den mest av sine unge år blant tyske riddere. Også hans hustru var tysk. Danmark synes å ha vært et stabilt og samlet land i løpet av hans kongedømme.
De samtidige kildene synes å sette ham høyt, men samme kildene er uenig om hans personlighet. Han blir stundom portrettert som en passiv og ubesluttsom konge, andre ganger som en ivrig og modig kriger. Det var ikke hans sykdom som var årsaken til hans tilnavn, Lam, som kan tolkes som veik og svak, men som en senere skribent, Sven Aggesen, på 1180-tallet skriver:

Det var en honningmild blidhed i hans væsen.

Died:
I 1146 fikk Erik Lam en alvorlig febersykdom, og som den eneste konge i Danmarks historie abdiserte han frivillig og uten ytre press.
Han endte sitt liv kort tid deretter, 27.august samme år, i St.Knuds kloster i Odense.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Austrått, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge; "Jarlsfrende".

Notes:

Occupation:
Åsulv Eiriksson jarlsfrende på Austrått, var sønn av Eirik Gryvel (Gryfill) og Torbjørg Åsulvsdatter, sønnedatter av Guttorm Åsulvsson på Rein i dennes ekteskap med Bergljot, en ætling av kong Magnus den gode. Åsulv Eiriksson var gift med Baugeid Jonsdatter, datter av Jon Sigurdsson på Austrått.
Jon Sigurdsson var gift med Sigrid Bårdsdatter til Rein, hertug Skules søster og den første abbedissen på Rein kloster. Jon og Sigrids eneste barn var datteren Baugeid Jonsdatter. Hun ble gift med Åsulv Eriksson.

Da Skule hadde grunnlagt Rein kloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods.

Dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene. I 1239 reiste hertug Skule opprørsfanen mot kong Håkon Håkonsson, og etter å ha tapt slaget i Oslo i 1240 måtte Skule søke tilflukt i Elgeseter kloster ved Nidaros. Åsulv og hans birkebeinere satte ild på klosteret, og drepte deretter Skule og følget hans da han forsøkte å berge seg ut. Dette var å betrakte som en helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd.

Omkring år 1200 reiste Åsulvs slekt den kirke som senere skulle bli en del av slottet på Austrått.

Åsulv Eiriksson og Baugeid Jonsdatters barn var Steinar Herka Åsulvsson (1235–1263) som fulgte kong Håkon Håkonsson på Skottlandstoktet til Vesterhavet i 1263. Steinar var antagelig gift med Ragna Iversdatter Bjarkøy fra Bjarkøy i Troms. De fikk følgende barn:
1. Ægeleiv Steinarsdatter
2. Åsulv Steinarsson
3. Ivar Steinarsson

I den grad fødsel og dødsår stemmer oppnådde Åsulv Eiriksson en uvanlig høy alder for samtiden på 70 år.

Family/Spouse: Guttorm Austmannsen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1181, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.
• Occupation: Bef 1194, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Birkebeinernes høvding.

Notes:

Occupation:
Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.

Occupation:
Han talte blant sine forfedre folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98:
Kong Olav giftet ham (Skule Kongs-fostre) med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.

Senest fra 1181 fikk Kong Sverre støtte Bård, av en av landets aller mest fremstående og høyættede menn.
Fra hans sønn, den senere birkebeinerkongen Inge Bårdssons tid vet vi positivt at trønderne la stor vekt på at Bård Guttormsson nedstammet fra Trøndelags gamle ledere, ladejarlene og Einar Tambarskjelve.
Bård og hele hans farsætt hadde hørt til stormannspartiet omkring Sigurd Munn og Håkon Herdebrei. Dette er alene nok til å fortelle at reaksjonen i innflytelsesrike kretser i Trøndelag var meget langvarig og sterk, mot det kystaristokratiet som bar Magnus Erlingssons kongedømme oppe. Oppslutningen fra en mann som Baard på Rein må også ha bidratt avgjørende til at de bedre kretser i Trøndelag godtok Sverre.

Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.
Han var nå rimeligvis allerede enkemann etter sitt første ekteskap med Ulvhild. Allerede nå forteller Sverres saga at Baard møtte Sverres søster Cecilia, som hadde rømt fra sin mann Folkvid lagmann i Värmland. Da noenlunde mannjevn støtte fra minimum ett helt landskap som Trøndelag antagelig var nødvendig for Sverre om han skulle ha noen fremgang på lang sikt, må Baards tilslutning ha betydd noe av et vendepunkt for Sverre.
At han satset nærmest alt på denne forbindelsen viser seg også ved at han lot sin søster Cecilia si ekteskapet med Folkvid Lagmann ugyldig, og giftet henne med Baard.

Ekteskapet mellom Baard og Cecilia møtte imidlertid vanskeligheter fra geistlighetens side og synes først å ha funnet sted etter slaget i Norefjord i 1184. Også senere ble dets gyldighet anfektet, men sagaen om deres sønn, kong Inge, gjør naturligvis alt for å påvise at det var full ut legitimt. Cecilia må være død etter et ganske kort ekteskap.

Inges saga skildrer Baard i meget alminnelige ord:
Han var meget rik, vakker å se til, saktmodig og stille og holdt seg vel.
Han nevnes ofte i Sverressaga, men det fortelles bare om en enkelt personlig bedrift av ham, nemlig at han felte Vidkunn Erlingsson av Bjarkey.

I Sverres slag mot eyskjeggene i Florvåg ved Askøya i 1194 ble Baard såret og døde kort etter i Bergen. Liket ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 131-132.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334-335, Bind XIV (1940), side 22.
Cappelen's Norges Historie, Bind 3.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 832.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Buried:
Det står om Bård, at hans lik ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Cecilia Sigurdsdatter, "på Rein". Cecilia (daughter of Sigurd Haraldsen av Norge, "Sigurd 2") was born about 1155; died about 1186; was buried about 1186 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Ragnhild Erlingsdatter på Kviden, "på Rein". Ragnhild (daughter of Erling Alvsen på Kviden and NN Skårvangsole) was born about 1165 in Valdres, Oppland, Innlandet, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Jon Asgautsen. Jon was born about 1140. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeborg married Knud Eriksen about 1117. Knud (son of Erik Sveinsen av Danmark, "Erik 1" and Bodil Thorgautsdatter) was born on 12 Mar 1096 in Roskilde, Sjælland, Danmark; died on 07 Jan 1131 in Haraldsted skov, Ringsted, Midtsjælland, Sjælland, Danmark; was buried after 07 Jan 1131 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Malmfrid married Sigurd Magnusen av Norge between 1116 and 1120. Sigurd (son of Magnus Olavsen av Norge, "Magnus 2" and Tora Saksesdatter Vik) was born about 1090 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 26 Mar 1130 in Oslo, Norge; was buried after 26 Mar 1130 in Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Erik Eriksen av Danmark, "Erik 2". Erik (son of Erik Sveinsen av Danmark, "Erik 1" and Bodil Thorgautsdatter) was born about 1090; died on 18 Sep 1137 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark; was buried after 18 Sep 1137 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Sønnen, bisp Nikolas Arnesons, skip Bokskreppa leigde mora dronning Ingrid ein gong til ei Bergens-ferd. I Skatestraumen ytst i Nordfjord vart skipet angripe av birkebeinarar og søkkt, og dronning Ingrid drukna.

Ingrid married Henrik Svendsen before 1134. Henrik died about 1134. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingrid married Harald Magnusen av Norge, "Harald 4" in 1134. Harald (son of Magnus Olavsen av Norge, "Magnus 2" and Bethoc Gille-Adomhnan) was born about 1103 in Irland; died on 13 Dec 1136 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingrid married Ottar Birting after 1136. Ottar died about 1145. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingrid married Arne Ivarsen på Stodrheim about 1147. Arne was born in 1106 in Stårheim, Eid, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingrid married Ivar after 1145. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingebjørg married Olav about 1117. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1134, Danmark; Anerkjent som konge av sin farbror Niels. Drept av broren Erik Emune.

Notes:

Occupation:
Harald Kesja (ca. 1080) var en dansk prins og rigsforstander. Han var søn af kong Erik Ejegod, konge af Danmark (1095-1103) og dronning Borghild Thorgatsdatter. Han var bror til adelsmanden Knud Lavard og kong Erik Emune.
Harald Kesja gjorde krav på kronen, men blev dræbt af sin bror, Erik. Erik dræbte også de fleste af Haralds sønner. Selv om han ikke fik tronen selv, fungerede han som rigsforstander 1103-1104 for sin far mens han er på pilgrimsfærd til Jerusalem. Som stedfortræder blev han kendt som hårhændet og grusom. Dette er stærkt medvirkende til at han ikke blev valgt som konge da faderen døde i 1103 på Cypern. De danske høvdinge valgte istedet Niels, en af Svend Estridsens sønner, til konge

Han och hans halvbror Erik Emune gjorde år 1130 uppror mot sin farbror, kung Nils. Han bytte emellertid sida efter ett tag och led nederlag tillsammans med Nils 1134. Han blev sedan gripen och avrättad av Erik Emune i Jylland 1135.

Harald Kesja (dvs. bredbladet spyd) ble innsatt som riksforestander (1103-1104) av sin far, Erik 1 Ejegod, mens denne var på pilgrimsreise.
Da Oluf 1 Hunger døde ble hans halvbror, Niels 1, hentet hjem fra fangenskap i Flandern. Stormennene ønsket ikke Harald Kesja som konge. De samlet derfor ledingsflåten oppe ved Isøre for å markere dette. Tilbake var det nå bare de 2 kongsemnene Niels og Ubbe. Og da Ubbe frafalt seg retten til å bli konge, ble Niels automatisk valgt.

Vi ser her den første tendens til at stormannsadelen har blitt en avgjørende maktfaktor, fremfor hirden.

Selv om Harald ble tvunget til å overgi kongetronen til fordel for Niels, ser det ut til at han forsøkte å beholde en nær forbindelse til kongeparet. Knytlingesagaens opplysning om at han hadde et godt forhold til kong Niels og hans sønn Magnus er vanskelig å vurdere. Vi vet imidlertid at Harald opprettet personlige bånd til dronning Margareta. Selv giftet han seg med Ragnhild, Magnus 3 Berrføtts datter og Margaretas stedatter.
Hans sønn, Bjørn Jernside, inngikk ekteskap med Margaretas søster, Katarina Ingesdotter.

En viktig ressurs for Harald var ifølge kildene hans mange barn. Roskildekrøniken beretter at han ikke hadde mindre enn 12 sønner.

Mange barn innbar en god grunn å bygge et omfattende sosialt nettverk på for å styrke sin egen maktposisjon. At mange barn ble betraktet som en viktig tilgang kommer til uttrykk i Roskildekrøniken, der forfatteren regner opp 3 faktorer til hvorfor Harald anså sin maktstilling for betydelsesfull til at han skulle akseptere å tjene sin yngre bror Erik Emune. I tillegg til hans alder og umåtelige rikdom, nevner roskildekaniken Haralds hop av sønner som en av hans viktigste tilganger.

En stor barneskare var imidlertid ikke bare positivt. De mange sønnene måtte dele på et minsket ressursunderlag og ble derfor tvunget til mer å se til sine egne interesser. Under stridighetene i årene 1131-1134 kjempet Haralds sønn, Bjørn Jernside, på Erik Emunes side mot sin egen far. Antagelig hadde hans personlige forbindelser med kongeparet opphørt efter dronning Margaretas død.

Saxo ønsket å forringe posisjonene til Knud Lavards brødre som kongeætlinger, da han betrakter disse som uektinger. Han fordømmer de danske kongenes frilleliv et flertall ganger. Svend Estridsens og Erik Ejegods utenom-ekteskapelige forbindelser nevnes i bitre ordelag. Verst av alle var Harald Kesja, som beflekket den ekteskapelige sengen gjennom å ligge med mange konkubiner.
Saxo representerer i denne sammenheng høymiddelalderens offisielle kirkesyn på ekteskapets hellighet. De horisontale relasjoner etablert gjennom frilleforhold fordømmes til fordel for de vertikale slektsbånd gjennom ekteskapets hellige bånd. Harald Kesja var derfor dobbelt flekket gjennom sin utenom ekteskapelige herkomst og sitt utuktige liv. Hans status var dermed ikke sammenlignbar med Magnus Nielsens eller Knud Lavards. Han reduseres til å være en fribytter i kongefamilienes periferi.

Harald Kesjas maktstilling var imidlertid sikkert meget betydelig fra da faren Erik 1 Ejegod forlot landet i 1102 (eventuelt i 1103) frem til sin død i 1135. Harald hadde formelt kongetittelen 2 ganger under sin politiske karriere.

Knud Lavardslegenden forteller at Erik Ejegod før sin pilgrimsreise utnevnte sin eldste sønn Harald til å vakte riket. Denne opplysning finnes også hos Saxo, som skriver at Erik Ejegod overlot utøvelsen av kongemakten til sin sønn Harald som da hadde oppnådd en ærbar alder.

Forfatteren til Knud Lavardsordinalet skriver at Knud Lavard da bare var en gutt som var betrodd til oppfostring hos Skjalm Hvide, som i Ordinalet betegnes som den handlingskraftigste mannen blandt danene (uirum uero inter Danos strenuissimum). Saxo bygger videre på denne informasjon fra legenden, men kompletterer med følgende opplysning:

Erik (Erik Emune) som var av ringere herkomst og hvilken han (Erik Ejegod) ikke kjente så mye omsorg for, overlot han til mindre ansette formyndere.

Denne opplysning fra Saxo må imidlertid betraktes med skepsis. Det ser ut til at Erik Emune hadde nære bånd til den Syd-Sjellandske Bodilslekten, så han ble sannsynligvis betrodd til denne familien eller muligens til Trudslekten. Antagelig ville Saxo med denne passasje forringe Erik Emunes status i forhold til Knud Lavards, da Erik var far til Valdemar 1 den Stores fiende, Svend 3 Grathe.

Forholdet til venderne ble etter hvert tilspisset. I 1113 led Niels nederlag i slaget ved Lütke. Han innsatte nå Knud Lavard som jarl over Sønderjylland, Knud drev venderne tilbake, og i 1129 beseiret han disse og fikk tittel av konge (over venderne). Den tyske konge og senere keiser, Lothar 3, anerkjente Knud som tysk vasal.

I tillegg til å opprette allianser var hærtåg, våld og plyndring hovedsysselsetningen for Harald som for de øvrige kongeætlingene. Saxo setter imidlertid Knud Lavards fremgangsrike utenrikspolitske karriere opp mot Haralds mindre lykkede politiske anstrengelser. Han viser konsist hvordan Harald mislykkes når det gjelder grunnpremissene for en kongeætlings muligheter til å skaffe seg en maktstilling i datidens Danmark. Etter at Saxo har beskrevet hvordan Knud Lavard forvervet herredømmet over obotritene går han over til å skildre Haralds politiske aktiviteter:

Under tiden hadde Harald mislykkes med å vinne anseelse hjemme eller vinne berømmelse utenlands, og han var derfor fast besluttet på å nå kompensasjon for sin brist på dådskraft (virtutis) gjennom sin store rikdom...
Han lot derfor sine menn røve og stjele til ham. Byttet fra hans naboer gikk til å føde hans håndlangere, deres levebrød fødte hans utgifter. Under sommeren praktiserte han piratvirksomhet (piratica), en plage for de innfødte som for utlendinger. Og for å kunne gjøre Roskilde så mye større skade lot han oppføre en borg utenfor byen, som han fylte med det verste røverpakk som kunne finnes, og han nøyde seg ikke bare med å røve og plyndre ute på landet, men lot sine treller utrette like stor skade bland byens innbyggere.

Saxo beretter videre at Haralds fremfart førte til at den tidligere så velstående byen Roskilde skal ha blitt kastet ned i dypeste armod. Innbygggerne oppgis senere å ha gjort opprør mot sin plageånd med sverd i hånd. Harald fremstår hos Saxo som en brutal utsuger, selv om hans handlinger påminner meget om Knud Lavards. Begge brødrene bedrev hærtåg og valgte å la en by utgjøre en fast lukrativ lokal maktbase. Haralds krigerske handlinger er imidlertid ikke like ærefulle som Knud Lavards eller Magnus Nielsens sett med Saxos øyne. Forfatteren ser ut til å ville fremholde at Harald bryter mot gjeldene spilleregler ved å bedrive hærtåg mot sitt eget folk og å bygge opp sin rikdom ved hjelp av godskonfiskasjoner fra sine naboer. Saxo lar sitt omdømme om Harald Kesja komme til uttrykk i en lignelse hvor han lar hans halvbror, Knud Lavard, uttale at Haralds lyst etter andres gods kan lignes ved en fugl som bygde sitt rede av hvilke fjær som helst.

Knytlingesagaen forteller at Erik Emune, i motsetning til Harald Kesja, også før 1131 hadde et fiendtlig forhold til kong Niels 1 og hans sønn, Magnus. Erik var henvist til å leve av sin farsarv i kombinasjon med utenlandske hærtog, da han savnet et betydelig giftemål. Det var først etter opprøret i 1131 som han inngikk ekteskap med Margaretas søsterdatter, Malmfrid, som tidligere hadde vært gift med kong Sigurd Jorsalfar.

Saxo beretter at Harald nektet Erik å få del av deres fars eiendommer med den begrunnelse at Erik var født i hor (adulterio ortum). Erik valgte da å tilegne seg sitt fedrenegods med vold gjennom å plyndre og herje Haralds eiendommer. Disse plyndringene skal ha gitt ham et omfattende bytte, som han senere mistet etter et overfall av Harald.

Saxo lar senere Knud Lavard agere dommer mellom de 2 og under trusler om vold innkalle dem til fredsforhandlinger i Slesvig. Ved dette møte oppgis Knud å ha stiftet rettferdighet gjennom å dele fedrenearvet likt mellom brødrene. Knuds overordnede rolle som dommer er imidlertid troligvis en konstruksjon av Saxo. Om møtet fant sted, er det mer trolig at Knud agerte som megler, ikke som dommer, mellom de stridende partene.

Kong Niels hadde etter hvert blitt en aldrende mann, og kampen om hvem som skulle etterfølge ham var allerede i gang. Den sto mellom Knud Lavard, Niels' sønn Magnus og deres fetter, Henrik Skadelår. Harald Kesja viste også sin interesse, sammen med sin halvbror, den senere Erik 2 Emune (ca.1090-1137).

Etter at Knud Lavard ble drept av Magnus og hans menn i skogen ved Haraldsted kongsgård nord for Ringsted i 1131, brøt det ut opprør mot kong Niels.

Både Aksel E. Christensen og Ole Fenger hevder at opprøret ble anstiftet og anført av Erik Ejegods sønner, Erik Emune og Harald Kesja. Saxo skriver imidlertid at det var en sammenslutning av potentater bestående av Erik Ejegods svigersønn, Håkon Sunnivasen, Peder Bodilsen og Skjalm Hvides sønner, som først tok initiativet til å reise opprørsfanen.

På landets ting argumenterte de for et væpnet opprør mot den regjerende kongen og hans sønn som hadde drept deres venn (amicus), dvs. Knud Lavard. Først deretter opptrer Erik og Harald som Knud Lavards hevnere. Den mektige stormannen Kristjern Svendsen, som tilhørte trundgrupperingen, sluttet seg til opprørsstyrkene sammen med et stort antall slektninger og venner. Men Erik og Harald ble igjen erkefiender etter av Harald gikk over til kong Niels og Magnus. Anledningen til at Harald byttet allianseparter oppgis av roskildekaniken å være at Harald ikke ville finne seg i å tjene sin yngre bror som under stridighetene med Niels hadde antatt kongenavn.

Haralds sidebytte må forstås ut fra det forhold at om Erik Emune skulle seire og alene lykkes å bli konge i Danmark, skulle risikoen være stor for at Harald helt skulle bli frarøvet sitt fedrenearv. Saxo oppgir at Harald og Erik først og fremst anklaget Magnus Nielsen for mordet på deres bror. Kanskje var dette anledningen til at Harald Kesja anså det legitimt å slutte en pakt med Niels, da han utgikk fra at Niels hadde vært uvitende om mordplanene. Det ser ut til at opprørsmennene, ut fra Saxos perspektiv, fremst oppfattet Niels om en edsbryter og ikke som en morder, da han, til tross for en avlagt ed, lot kalle Magnus Nielsen tilbake fra hans exil i Götaland.

Eric Christiansen ser imidlertid dette argument som en konstruksjon av Saxo for å legitimere opprøret mot den regjerende kongen.

Saxo hevder videre at Niels lurte over Harald til sin side med lokkende løfter. Ingen kilde ser imidlertid ut til - på en tilfredsstillende måte - å kunne forklare årsakene til Haralds overgang. Saxo hevder at det var Haralds utuktige frilleliv som var årsaken til at folket under opprøret foredro Erik Emune som motkonge fremfor Harald. Forfatteren gjør seg altså til talsmann for kirkens negative innstilling til frillevesenet. Saxo oppgir at Niels, som takk for at Harald kjempet for hans sak på Sjelland, opphøyde ham til den høyeste æresposisjonen blandt sine venner (primis inter amicos).

Sannsynligvis kan Haralds overgang fremst betraktes som en fortsettelse av Haralds og Eriks personlige slektsfeide.

Erik Emune opptrådde fortsatt som Knud Lavards hevner. Skåningene reiste seg og valgte ham til konge. En rekke kamper fulgte nå mellom Erik Emune og Niels og Magnus. Det var Niels og Magnus som vant de fleste slagene, men i 1132 tilføyde Erik Magnus et sviende nederlag i farvannet uten for Seierø.

Harald Kesja hadde satt seg fast på Haraldsborg i Roskilde. I 1133 beleiret Erik borgen, men den var så sterk at Erik besluttet seg for å anvende et nytt kastevåpen - Bliderne - som hadde blitt utviklet nede i Europa. De var effektive, men så nye og anvendelsen så ukjent for Erik, at han måtte ha hjelp fra de saxerne som bodde i Roskilde. Borgen falt og ble aldrig befestet igjen.

Saxo: Om beleiring og inntagelse av Roskilde (omkring 1208):

(Erik Emune supplerede) sin hjemlige slagkraft med udenlandsk dygtighed (externum ingenium) og lærte sig blideteknik af de sachsere (Saxones), der boede i Roskilde. Folk her i landet (nostri) var nemlig stadig begyndere i krigskunsten og havde sjældent forstand på hvordan den slags fungerer...
(Erik Emune flygter og Niels og Harald Kesje indtager i stedet Roskilde) (Harald) forlangte at tyskerne (Theutonici) skulle straffes: han (Niels) stormede Roskilde og overlod alle de tyskere (Germani), der blev pågrebet i byen, til den klagende (Harald), som fik lov at straffe dem som han havde lyst. Og som straf for at de havde bygget bliderne, og også fordi han havde hørt, hvordan de løgnagtigt havde pralet af at have dræbt ham, skamferede Harald dem alle sammen ved at skære næsetippen af dem, mens han blev ved med at spørge dem, om det mon var deres spyd der havde dræbt Harald!

Gest. D. XIII.9.6; 11.2 - Overs. P. Zeeberg Saxos Danmarkshistorie. Viborg 2000 / lat. udg. J. Olrik et al. Saxonis Gesta Danorum, Kbh. 1931. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner.

Samme år led Erik på ny nederlag for Niels, og måtte flykte til Norge.

I 1134 mobiliserte Niels og Magnus ø-danskene og forsøkte en landstigning ved Fotevik i Skåne, men ble slått i et meget blodig slag der Magnus stupte. Niels klarte å ta seg ombort på en båt, men når han forsøkte å ta sin tilflukt til Hedeby på Jylland, ble han møtt av Knud Lavards tilhengere og drept. For seieren ved Fotevik fikk Erik navnet - Emune - som betyr den uforglemmelige.

Lund Domkirkes gavebok: Om slaget ved Fodevig (omkring 1145):

4 juni (1134). Af St. Laurentii hus døde Asser, diakon og provst. På den samme dag dræbtes Roskildebispen Peder og Brant subdiakon, vor broder, Magnus, kong Niels´ søn, berømt for dyd og ædel byrd, faldt i samme slag sammen med Danmarks stormænd, bisper og høvdinger og mange af folket (cum melioribus Daniæ, episcopis et principibus multoque populo), og opgav sin ånd til Gud, sin skaber.

Libri Datici Lundenses, udg. C. Weeke Lunde Domkapitels Gavebøger, 1973 (genoptr.) s.141. Overs. J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s. 34.

Harald ble godkjent som medkonge av sin farbror, kong Niels 1 Svendsson av Danmark, i 1134.
I januar 1135 var Harald på sin gård i Skibet ved Vejle. I ly av nattemørket omringet en stor gruppe bevepnede ryttere gården. De kanaler og kjerr som ellers var gårdens beste forsvar var tilfrosset og ingen oppdaget bruddet på julefreden før det var for sent. Overfallsmennene var fra Sjelland. Flere hadde vært med i den hær som 3 år tidligere hadde blitt slått av jydene og kong Niels ved Jelling, de var under kommando av deres konge, Erik Emune.

Harald ble halshugget og 8 av hans sønner som var på gården ble ført med til Skåne og her drept på en hellig øy. Av Haralds tilsammen 12 sønner ble 11 avlivet.

Han hadde følgede barn:

Erik Haraldsen - drept, antagelig avrettet ved drukning, i 1134.
Bjørn Jernside - gift med Katarina, datter til kong Inge 1 av Sverige - avrettet ved drukning i 1134.
Magnus Haraldsen - drept etter 1134.
Olaf Haraldsen, motkonge, falt i 1143 ved Tjuteå i Skåne. Harald Haraldsen - myrdet i 1135.
Knut Haraldsen - myrdet i 1135.
Sivard Haraldsen - myrdet i 1135.
Erik Haraldsen - myrdet i 1135.
Svend Haraldsen - myrdet i 1135.
Niels Haraldsen - myrdet i 1135.
Benedikt Haraldsen - myrdet i 1135.
Mistivint Haraldsen - myrdet i 1135.
Sønnen Olaf 2 var konge fra 1140 til 1143. Han var den eneste overlevende av Harald Kesjas sønner - de øvrige hadde Erik Emune myrdet. Oluf var i virkeligheten kun konge i Skåne. Han falt i slaget ved Tjuteå i 1143.

Erik 2 Emune var gift med Malmfrid, datter til Mstislav 1 av Novgorod og enke etter Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare. Han ble selv drept på et ting nær Ribe i 1137.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1134, Danmark; Konge.

Notes:

Birth:
Han var frillesønn av Erik Eiegod.

Occupation:
Han ble konge etter å ha drept konkurrentene Magnus den sterke og Harald Kesja.

Under et familiebesøk i Haraldsted ble Knud Lavard 7.januar 1131 drept av sin fetter, kong Nils' sin sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen.

Mordet utløset sinne hos Knud Lavards familie, venner og tilhengere. Knud Lavard hadde 2 halvbrødre, Harald Kesja og Erik Emune. Disse gikk i spissen i et opprør mot kong Nils. I løpet av de neste 3 årene utkjempes hver sommer regelrette slag. Først ved Ribe, så ved Hals i Jylland og endelig i 1133 i slaget ved Værebro på Sjælland. Kong Nils og Magnus vant hver gang, og Erik måtte flykte til Norge.

Sommeren etter gikk han i forbund med erkebiskop Asser i Lund og den tyske keiseren sendte en moderne rytterhær på 300 mann til Skåne. Andre pinsedag 1134 sto slaget ved Fodevig i det sydvestlige Skåne. Saxo har en meget dramatisk beskrivelse av slaget.

Den 4.juni 1134:
Slaget ved Fodevig (Foteviken), hvor Erik Emune beseirer sin onkel kong Niels. Kongens sønn, Magnus den sterke, er blant de som blir drept i slaget - og der flyder historisk meget bispeblod, da hele seks biskoper mister livet.

Etter den blodige danske borgerkrigen som kulminerte i slaget ved Fodevig ble seierherren Erik Emune hyllet som konge på Sankt Libers høyde ved Lund. Han tok Lund som sete og gjorde byen til Danmarks hovedstad. Han var hard og grusom.

Erik arbeidet for å få sin drepte halvbror Knud Lavard opphøyd til helgen, blant annet for å befeste slektens krav på tronen. Knud Lavards familie og tilhengere ønsket at han skulle begraves i Roskilde med pomp og prakt, men Erik Emune fikk igjennom at han skal gravlegges i Ringsted kirke. I nærheten grunnla Erik et kloster som skulle sørge for å fremskaffe de ønskede mirakler ved Knuds grav.

Der var store forventninger til den nye kongen. På Sjælland startet arbeidet med å nedskrive de lovene som senere ble til Den sjællandske lov. Erik forsøkte også å forsone de som tidligere hadde vært fiender.

I 1136 dro Erik Emune på korstog til Arkona på Rügen. Paven hadde på denne tiden oppfordret de kristne fyrstene i Europa å bekjempe de vantro, og den enkleste måten å oppfylle pavens bud var å angripe de hedningene som bodde nærmest. Soldatene hadde kors på skjoldene og skjortene sine. Den nye roskildebiskop Eskild holdt avskjedsgudstjeneste. Erik Emune lot soldatene grave en kanal tvers over den smale landforbindelsen som forbandt Arkona med Rügen og en etterfølgende sjakt inn i krittklippen under borgen slik at festningens brønn ble tømt for vann. Det førte til at Arkona måtte overgi seg. De innbyggerne som frivillig lot seg døpe fikk alle en fin, ny dåpsskjorte.

Seilte med hæren til Norge i 1136 for å hjelpe Magnus Blinde mot Inge. Brente Hallvardskirken i Oslo, men måtte gjøre vendereis med uforrettet sak. Følte seg lurt og sveket av Magnus og de skiltes som uvenner.

Hjemme i Danmark gikk det mindre godt for Erik Emune og han fikk flere og flere fiender. På Sjælland gjorde biskop Eskild og stormannen Peder Bodilsøn opprør mot ham, og snart ulmet opprøret overalt. Han måtte avstå fra å dra til Arkona den følgende sommeren.

Etter 3 år på tronen var det over. Den 18.september 1137 ble Erik Emune drept under et tingmøte på Urnehoved ved Ribe av en adelsmann som kaltes Sorteplov. Erik fikk tilnavnet Emune, som betyr den evig minneverdige.

Died:
Erik Emune ble drept under et tingmøte på Urnehoved ved Ribe av en mann som kaltes Sorteplov.

Erik Emune ligger begravet i Ribe domkirke.