Other Events and Attributes:

• Occupation: Danmark; Konge for Lejre. Stor kriger og hærmann.

Notes:

Occupation:
Helge ektet sin egen datter Yrsa etter hærferd til Svitjod mot kong Adils:

Kong Helge Halvdansson rådde den gang for Lejre, han kom til Svitjod med så stor hær at kong Adils ikke så seg annen råd enn å flykte unna.
Kong Helge gikk i land med hæren og herjet og tok svært bytte; han tok dronning Yrsa til fange og hadde henne med seg til Lejre og tok henne til kone; deres sønn var Rolv Krake.
Da Rolv var 3 år gammel, kom dronning Ålov til Danmark, hun fortalte Rolvs mor Yrsa at hennes mann, kong Helge, var Yrsas far og Ålov selv hennes mor.
Da vendte Yrsa tilbake til Svitjod til Adils og var dronning der så lenge hun levde.

Helge døde på hærferd da sønnen Rolv var 8 år.

Family/Spouse: Ålov av Saxland. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Yrsa Helgesdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Adils Ottarsen. Adils (son of Ottar Egilsen) was born about 0465; died about 0531 in Uppsala län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Helge Halvdansen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Danmark; Konge i Lejre.

Notes:

Occupation:
Da Rolv var 3 år gammel, kom dronning Ålov til Danmark, hun fortalte Rolvs mor Yrsa at hennes mann, kong Helge, var Yrsas far og Ålov selv hennes mor.
Da vendte Yrsa tilbake til Svitjod til Adils og var dronning der så lenge hun levde.

Kong Helge falt i hærferd. Rolv Krake var 8 år gammel da, og han ble tatt til konge i Lejre.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0564, Uppsala län, Sverige; Konge over Sveavelde.

Notes:

Occupation:
Øystein het Adils sønn, som deretter rådde over Sveavelde. I hans dager falt Rolv Krake i Lejre. Den tida var det mange konger som herjet i Svavelde, både daner og nordmenn. Mange av dem var sjøkonger, de hadde stor hær og ikke noe land. Bare den kunne med rette kalle seg sjøkonge som - aldri sov under sotet tak og aldri drakk i årekroken.

Solve het en sjøkonge som var sønn til Hogne på Nærøy, han herjet i austerveg da og hadde rike i Jylland. Han seilte til Svitjod med hæren. Kong Øystein var da på veitsle i ei bygd som heter Lovund, dit kom kong Solve uventet ei natt, han kringsatte huset kongen var i, og brente ham inne sammen med hele hirden.
Så seilte Solve til Sigtuna og krevde å bli mottatt som konge å få kongsnavn, men svearne samlet hær og ville verge landet, det ble et slag så stort at det er sagt at det ikke endte på 11 dager; kong Solve seiret, og så var han konge over Sveavelde i lang tid, helt til svearne sveik ham, og han ble drept.

Fra Ynglingesagaen:

30.
Øystein heitte son aat Adils, som deretter raadde for Sviavelde; i hans tid fall Rolv Krake i Leidra. I den tid herja kongar mykje i Sveivelde, baade danir og nordmenn. De var mange sjøkongar som raadde for mykje folk, men hadde ikkje land. Berre den totte dei med full rett heitte sjøkonge, som aldri sov under sotut aas og aldri drakk i peiskroken.

31.
Det var ein sjøkonge som heitte Solve, som hans Hogne paa Njardøy (100); han herja daa i Austerveg, men hadde eit rike i Jylland. Han styrde med folke sitt til Svitjod. Kong Øystein var nett i gjestebod i ei bygd som heiter Lovund (101); der kom kong Solve uventande paa han og kringsette huse og brende han inne med heile hirdi hans. So fór Solve til Sigtun og bad um kongsnamn og at dei skulde taka mot han, men sviane samla ein her og vilde verje lande mot han, og de vart so stort slag der, at de er fortalt, at de fekk ikkje slutt paa 11 døger. Daa vann kong Solve, og daa var han konge yvi Sviavelde ei lang tid, til dess sviane sveik han og han vart drepin der. So segjer Tjodolv:

Øystein veit eg
enden fann
paa live i Lovund,
so lagnaden vilde.
Og juten, kvad dei,
inne brende
stor-kongen
med svia-menn.
Den som skogen
snøyder av (102),
paa hovdingen fauk
i heimen hans eigin,
daa den trauste
timber-stogo,
av kjempur full
yvi kongen brann.

Forklaringer:
(100) Njardøy er Nærøyi utanfor Namdalen.
(101) Lovund er vel de same som Laghunda hundari i Fjardrundaland, der de var ein gamal kongsgard, Laghundsberg, no Landsberga.
(102) Elden.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Danmark; Konge i Lejre.

Notes:

Occupation:
Da Rolv var 3 år gammel, kom dronning Ålov til Danmark, hun fortalte Rolvs mor Yrsa at hennes mann, kong Helge, var Yrsas far og Ålov selv hennes mor.
Da vendte Yrsa tilbake til Svitjod til Adils og var dronning der så lenge hun levde.

Kong Helge falt i hærferd. Rolv Krake var 8 år gammel da, og han ble tatt til konge i Lejre.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0597, Uppsala län, Sverige; Konge over Sveavelde.

Notes:

Occupation:
Yngvar het kong Øysteins sønn; han ble så konge over Sveavelde. Han var en stor hærmann og lå mye ute på hærskip, for Svearike var den gang svært utsatt for herjinger både av daner og av folk i austerveg.

Kong Yngvar sluttet fred med danene og tok så til å herje i austerveg.

En sommer hadde han en hær ute og seilte til Estland og herjet der om sommeren; der det heter Stein. Da kom esterne innenfra landet med en stor hær, og det ble slag; landhæren var så svær at svearne ikke kunne stå imot; da falt kong Yngvar, og folket hans flyktet; han ble hauglagt der like ved sjøen, det er i Adalsysla (Øsel), på fastlandet.

Svearne seilte hjem etter denne useier.

Fra Ynglingesagaen:

32.
Yngvar heitte son hans Øystein, som daa vart konge yvi Sviavelde. Han var ein stor hermann og var tidt ute paa herskip, for di at Sviarike hadde vori mykje ute for her-flokkar, baade av danir og folk fraa Austerveg. Kong Yngvar gjorde fred med danine og tok daa til aa herja i Austerveg. Ein sumar hadde han ein her ute og fór til Eistland og herja der um sumaren ein staden som heiter Stein. Daa kom estane ned med ein stor her og heldt slag med han. Landsheren var so drjug, at sviane fekk ikkje verja seg; daa fall kong Yngvar, og heren hans flydde. Han er hauglagd der tett attmed sjøen i Adalsysla (103).Sviane fór heim etter dette tape. So segjer Tjodolv:

Kunnugt var de,
at konung Yngvar
for Sysla-folke
stupa laut.
Heren fraa Estland
ved havsens hjarta (104)
den ljosleitte hovdingen
i hel drap.
Auster-have
havgudens kvæde
syng ved haugen
aat sviakongen.

Forklaringer:
(103) Adalsysla (hovudsysla) var lande austanfor øyi Øsel (Eysysla); baae tilsaman, eller heile Estland, var kalla Sysla.
(104) Havsens hjarta er utlagt aa tyda de same som stein, og Snorre hev teki de som namn paa ein stad i Estland, Stein.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0630, Uppsala län, Sverige; Konge i Tinndaland i Svitjod.

Notes:

Occupation:
Anund het Yngvars sønn, som deretter fikk kongedømmet i Svitjod; i hans dager var det god fred i Svitjod, og han ble svært rik på gull og annet løsøre.

Kong Anund seilte med hæren til Estland for å hevne sin far; han gikk i land der med hæren og herjet rundt omkring i landet og tok stort hærfang, om høsten seilte han tilbake til Svitjod.

I hans dager var det gode åringer i Svitjod, Anund var en konge så vennesæl som få.

Svitjod har mange og store skoger, det er ødemarker der så store at det er mange dagsreiser over dem.
Kong Anund la stort arbeid og kostet mye på å rydde skogene og bygge langs rydningene; han lot også legge veger over ødemarkene, og da fant de mange steder i skogene bart land; der ble det store bygder; på denne måten ble landet bygd, for det var nok av folk i landet som ville bygge.
Kong Anund lot bryte veger over hele Svitjod gjennom både skog og myr, og fjellveger; der ble han kalt Braut-Anund.

Kong Anund hadde hus og gard i hver storbygd i Svitjod, og fór på veitsle over hele landet.

Kong Anund var på veg mellom gardene sine en høst med hirden, og kom til et sted som heter Himmelhei, det er noen trange fjelldaler med høye fjell på begge sider. Det regnet fælt, snøen hadde alt lagt seg på fjellene, og så gikk det et svært skred med stein og leire. Det kom over kong Anund og følget hans, og der fikk kongen bane og mange med ham.

Fra Ynglingesagaen:

33.
Onund heitte son hans Yngvar, som deretter tok kongsdøme i Svitjod. I hans tid var de god fred i Svitjod, og han vart rik paa lausøyre. Kong Onund fór med heren sin til Estland, till aa hemna far sin, og gjekk upp der med heren sin og herja vidt umkring i lande og fekk mykje herfang; um hausten fór han attende til Svitjod. I hans tid var de gode aaringar i Svitjod. Kong Onund var utifraa vensæl. Svitjod er eit stort skogland, og der ligg so store øydemarkir, at de er mange dagsleidir yvi. Kong Onund lagde mykje vinn og kostnad paa aa rydja skogane og dyrka upp rudningi. Han lét leggja vegir og yvi øydemarkine, og daa fann dei skoglaust land rundt umkring i skogane, og der vart de daa store bygdir. Paa denne maaten vart lande bygt, for di de var landsfolk nok til aa byggja. Kong Onund lét brjota vegir yvi heile Svitjod, baade i skogane og myrane og fjellvegir. Difor vart han kalla Braut-Onund. Kong Onund bygde seg ein gard i kvar storbygd i Svitjod og fór yvi heile lande i gjestebod.

34.
Braut-Onund hadde ein son som heitte Ingjald. Daa var Yngvar konge i Fjadrundaland (105). Han hadde tvo sønir med kona si, den eine heitte Alv og hin Agnar. Dei var mest jamgamle med Ingjald. Umkring i Svitjod var de paa den tidi herads-kongar under Braut-Onund, og for Tiundaland raadde Svipdag den blinde. Der ligg Uppsalir, og der er tingstaden aat alle sviar. Den gongen var det store blot der, og mange kongar fór dit ved midvetters-leite (106). Og ein vinter daa de var komi mykje folk til Uppsalir, var kong Yngvar og sønine hans der. Dei var 6 vetrar gamle, baade han Alv son til kong Yngvar, og han Ingjald, son til kong Onund. Dei stelte til ein guteleik, og kvar skulde raa yvi sin flokk. Men daa dei leika med kvarandre, var Ingjald veikare enn Alv, og dette totte han var so harmelegt, at han grét. Daa kom Gautvid, fosterbror hans, til, og leidde han burt til Svipdag Blinde, fosterfar hans, og sagde at de hadde gjengi ille med han, og at han var veikare og laakare i leiken enn Alv, son til kong Yngvar. Daa svara Svipdag, at de var stor skam. Dagen etter lét Svipdag taka hjarta or ein varg og steikja paa ein tein, og gav de so til Ingjald, kongssonen, at han skulde eta de; og fraa den tid vart han meir hardhjarta og illhaatta enn andre folk. Daa Ingjald vart vaksin, fridde Onund for han til Gauthild, dotter til kong Algaute. Han var son til kong Gautrek den milde, som var son hans Gaut, som Gautland (107) hev fengi namn etter. Kong Algaute tottest vita, at dotter hans vart godt gift, naar ho fekk son til kong Onund, soframt han hadde far sins huglynde, og gjenta vart send til Svitjod, og Ingjald heldt brudlaup med ho.
35. Ein haust fór kong Onund millom gardane sine med hirdi si og kom til ein stad som heiter Himinheid (108). Der er nokre tronge fjelldalar, med høge fjell paa baae sidur. De var eit ofsa regn-vér, men i fyrivegen hadde de snøa paa fjelli. Der gjekk de ut ei stor skridu med stein og leir. Kong Onund og heren hans kom ut for denne skrido, og kongen fekk sin bane, og mykje folk med honom. So segjer Tjodolv:

Som Jonakers sønir (109)
stein-slegne,
vart Onund heft
under Himilfjelli,
daa steinskrido
sturtande
Estlands
uven drap.
Han, som verjo hans Hogne (110)
veit aa bruka,
av urd og aur
vart yvi-breidd.

Forklaringer:
(105) Fjadrundaland er eit "folkland" i Uppland, lengst vest; ein kan sjaa av soga um Olav den heilage (kap. 77), at Snorre hev meint, at Fjadrundaland var de same som Vestmannland. Difor kjenner han (kap. 34) kongar i Fjardundaland, Tiundaland og Aattundaland (d.e. heile Uppland) og Nærike og Sudermannland, men ingin konge i Vestmannland.
(106) =: i midten av januar, daa dei heldt jol i heidning-tidi (sjaa soga um Haakon den gode, kap. 13).
(107) Gautland er Gøtaland, serleg Verstergøtland.
(108) Nokon stad med namne Himinsheid (Himilsheid) er ikkje kjend i Sverige.
(109) Sønine aat Jonaker vart drepne med steinkast, av di vaapn ikkje beit paa deim.
(110) Hogne er ein gamal namngjetin konge. Den som kan bruka hans verju er ein stor stridmann.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0668, Uppsala län, Sverige; Konge i Svitjod.

Notes:

Occupation:
Braut-Anund hadde en sønn som het Ingjald.

Da var det en konge i Fjadrundaland som het Yngvar, han hadde 2 sønner med sin kone, den ene het Alv, den andre Agnar; de og Ingjald var mest jevnaldrende. Det var bygdekonger mange steds omkring i Svitjod den gang.

Braut-Anund rådde i Tiundaland, der er Uppsala, og der er alle-svears-ting. Der var det store blot, og dit kom mange konger, især midtvinters.

En vinter det var kommet fullt av folk til Uppsala, var kong Yngvar og sønnene hans der også, de var 6 år gamle. Alv, kong Yngvars sønn, og Ingjald, sønn til kong Anund, fikk i stand en gutteleik, hver skulle rå for sin flokk; men da de leikte, var Ingjald mindre sterk enn Alv, og det syntes han var så ille at han storgråt; da kom Gautvid, fosterbror hans, til, og leide han bort til Svipdag Blinde, som var hans fosterfar, og sa til ham at det hadde gått så ille, og at Ingjald var ikke så sterk og så kraftig i leiken han som Alv, sønn til kong Yngvar; Svipdag svarte da at det var en stor skam.
Men neste dag lot Svipdag ta hjertet ut av en varg og steike det på spidd, og så gav han Ingjald kongssønn det å ete, og fra den stund av fikk han vondere og verre sinn enn noen andre.

Da nå Ingjald ble voksen, bad Anund om kone for ham, det var Gauthild, datter til kong Algaut; han var sønn til kong Gautrek den milde, sønn til Gaut, som Gautland har fått navn etter.
Kong Algaut var viss på at dattera måtte bli vel gift, når hun fikk sønn til kong Anund, om han hadde slikt lynne som faren; og så ble hun sendt til Svitjod, og Ingjald holdt bryllup med henne.

Ingjald, kong Anunds sønn, ble konge i Uppsala.

Uppsalakongene var de fremste av kongene i den gang det var mange bygdekonger; det var fra den tid Odin hadde vært høvding i Svitjod. De som satt i Uppsala, var høvdinger alene over hele Sveavelde helt til Agne døde; men da ble riket først delt mellom brødrene, slik som før er skrevet, og siden ble riket og kongedømmet spredt i ætta, ettersom den greinte seg ut; noen konger ryddet store skoger og bygde der og fikk større rike på den måten. Så da Ingjald fikk riket og kongedømmet, var det mange bygdekonger, som før er skrevet.

Kong Ingjald lot stelle til stort gjestebud i Uppsala og ville holde arveøl etter sin far kong Anund; han lot bygge en sal som var like stor og like gildt utstyrt som Uppsal, den kalte han Sjukongesalen, det var satt opp 7 høgseter i den.

Kong Ingjald sendte menn over hele Svitjod og bød til seg konger og jarler og andre stormenn; til dette arveølet kong Algaut, Ingjalds måg, og kong Yngvar fra Fjadrundaland og de 2 sønnene hans, Agnar og Alv, kong Sporsnjall fra Närike og kong Sigverk fra Åttundaland; men kong Granmar fra Södermannland kom ikke.

De 6 kongene fikk sete i den nye salen, ett høgsete stod tomt av dem som kong Ingjald hadde latt sette opp. Alt folk som var kommet, fikk sete i den nye salen. Kong Ingjald hadde gitt sin hird og alt sitt eget folk sete i Uppsal.

Det var skikk den gang at når en skulle holde arveøl etter konger og jarler, så skulle den som holdt det, og skulle ta imot arven, sitte på trinnet foran høgsetet helt til ei skål ble båret inn som de kalte Brageskåla; da skulle han stå opp og ta imot Brageskåla og gjøre et løfte, og så drikke ut skåla; så skulle de leie ham til høgsetet som hans far hadde hatt, da var han kommet til full arv etter faren.
Slik ble det gjort her òg; da Brageskåla kom inn, stod kong Ingjald opp og tok imot et svært dyrehorn; så gjorde han det løfte at han skulle øke riket så det ble én gang til så stort mot alle himmelhjørner eller også dø; så drakk han ut hornet.
Og da folk var blitt drukne om kvelden, sa kong Ingjald til Folkvid og Hulvid, Svipdags sønner, at de og deres menn skulle væpne seg om kvelden slik de hadde tenkt.
De gikk ut til den nye salen, de satte ild på den, også tok salen til å flamme opp, og der brant det inne 6 konger og alle deres menn, og de som prøvde å komme ut, ble straks drept.

Etter dette la kong Ingjald under seg alle de rikene som kongene hadde hatt, og fikk skatter av dem.

Kong Granmar fikk høre om dette, og han mente han kunne vite at samme lagnad var eslet ham også, om han ikke var på vakt.
Samme sommer kom kong Hjorvard, han som de kalte Ylving, til Svitjod med hæren sin, han la til i en fjord som heter Myrkvafjord. Da nå kong Granmar hørte det, sendte han menn til ham og bad ham til gjestebud med hele hæren; han tok imot dette, for han hadde ikke herjet i kong Granmars rike.
Da han kom til gjestebud, ble det stor glede. Om kvelden, når de skulle drikke skåler, var det skikk hos konger som satt hjemme i eget land og i gjestebud som de lot holde, at de skulle drikke tvimenning om kveldene, en mann og ei kvinne sammen så langt det rakk, de som ble til overs, skulle drikke hver for seg. Men det var vikinglov å drikke alle i en flokk, om det så var i gjestebud.
Kong Hjorvards høgsete var satt rett imot høgsetet til kong Granmar, alle hans menn satt på samme benken.

Da sa Granmar til Hildegunn, dattera si, at hun skulle bu seg og bære øl til vikingene, hun var den vakreste kvinne en kunne se. Hun tok en sølvkalk og fylte den, så gikk hun fram til kong Hjorvard og sa:

Alt godt for Ylvinger, ved Rolv Krakes minne! drakk kalken halvt ut og gav den til kong Hjorvard.

Han tok kalken og handa hennes med, og sa hun skulle komme og sitte hos ham; hun svarte at det var ikke vikingskikk å drikke tvimenning med kvinner. Hjorvard sa at det var ikke umulig at han kom til å skifte skikk, gi opp vikingloven og heller drikke tvimenning med henne. Da satte Hildegunn seg hos ham, og de drakk sammen og talte om mange ting om kvelden.

Dagen etter, da kongene Granmar og Hjorvard møttes, fridde Hjorvard og bad om Hildegunn. Kong Granmar talte saken for sin kone Hild, og for de andre stormennene, og sa at de ville få god hjelp av kong Hjorvard, og nå ble det høye rop, og alle mente dette var et godt råd, og det endte med at Hildegunn ble festet til kong Hjorvard, og han holdt bryllup med henne; kong Hjorvard skulle så bli hos kong Granmar, for han hadde ingen sønn til å ta vare på riket sammen med seg.

Samme høst samlet kong Ingjald en hær og ville gå mot kong Granmar og Hjorvard, mågen hans; han hadde hær ute fra alle de rikene han hadde lagt under seg før. Og da de 2 mågene hørte om dette, samlet de folk i sitt rike, og til hjelp kom kong Hogne og Hilde, sønn hans, de rådde for Östergötland. Hogne var far til Hild, som kong Granmar var gift med.

Kong Ingjald gikk i land med hele sin hær og hadde mange flere folk, hærene støtte sammen og kampen ble hard, men da de hadde kjempet en liten stund, flyktet de høvdingene som rådde i Fjadrundaland og for vestgøtene, og de fra Närike og Åttundaland og hele den hæren som kom fra disse landene, og de løp til skipene.
Nå var kong Ingjald kommet i stor nød etter dette og fikk mange sår og kom seg så vidt på flukt til skipene; men Svipdag Blinde falt der, fosterfaren hans, og begge Svipdags sønner, Gautvid og Hulvid.

Kong Ingjald vendte tilbake til Uppsala og var lite glad for denne ferden; han syntes han skjønte nå at en hær han fikk fra den delen av riket som var tatt med hærferd, ville være utro mot ham.
Deretter var det stor ufred mellom kong Ingjald og kong Granmar.

Da det var gått lange tider på denne måten, fikk deres venner demtil å forlike seg, og kongene satte stevne med hverandre og møttes og sluttet fred, det var kong Ingjald og kong Granmar og hans måg kong Hjorvard; den freden skulle vare så lenge alle 3 kongene levde; det ble bundet med ed og trygdemål.

Våren etter tok Granmar til Uppsala og blotet for fred om sommeren, som skikk var; da falt spådommen for ham slik at det så ut som om han ikke skulle leve lenge. Han vendte da hjem i riket sitt.

Høsten etter fór kong Granmar og mågen hans, kong Hjorvard, til ei øy som heter Sela og tok veitsle der på gardene sine, og mens de var der på veitsle, kom kong Ingjald dit ei natt med hæren, kringsatte huset og brente dem inne med hele følget.
Deretter la han under seg hele det riket som kongene hadde hatt, og satte høvdinger over det.

Kong Hogne og Hilde, sønn hans, rei ofte opp i Sveavelde og drepte kong Ingjalds menn, som han hadde satt over det riket kong Granmar, mågen deres, hadde hatt.

Den varte i lange tider denne ufreden mellom kong Ingjald og kong Hogne, men kong Hogne greide da likevel å holde riket sitt for kong Ingjald så lenge han levde.

Kong Ingjald hadde 2 barn med kona si, den eldste het Åsa, den andre Olav; Gauthild, kong Ingjalds kone, sendte gutten av sted til Bove i Västergötland, som var hennes fosterfar. Der vokste han opp sammen med Sakse, Boves sønn, som de kalte Flette.

Folk sier at kong Ingjald drepte 12 konger, og alle sveik han med løfte om fred; de kalte ham Ingjald Illråde, han var konge over størstedelen av Svitjod.

Åsa, sin datter, giftet han med kong Gudrød i Skåne, hun liknet sin far i sinn; det var Åsa som fikk Gudrød til å drepe sin bror Halvdan; Halvdan var far til Ivar Vidfavne. Åsa fikk også drept Gudrød, sin husbond.

Ivar Vidfavne kom til Skåne etter at farbroren Gudrød var falt, han drog straks sammen en stor hær og fór like opp i Svitjod. Åsa Illråde var kommet dit til sin far i forvegen.
Kong Ingjald var nettopp på veitsle på Räning da han fikk vite at kong Ivars hær var kommet der like ved; kong Ingjald skjønte at han ikke hadde noen styrke til å slåss med Ivar, han så også grant at om han la på flukt, ville fiendene hans komme drivende til fra alle kanter.

Da valgte han og Åsa en utveg som det går sagn om, de drakk alle folkene døddrukne, og så lot de tenne ild på hallen, og der brant hallen og alt folk som inne var, kong Ingjald med.

Ivar Vidfavne la under seg Sveavelde, han tok også hele Danevelde og en stor del av Saksland og hele Østrike og femtedelen av England. Av hans ætter de siden kommet de av danekongene og sveakongene som har vært enekonger.

Etter Ingjald Illråde gikk Uppsalavelde ut av ynglingeætta i rett linje, den som en kunne rekne fra far til sønn.

Fra Ynglingesagaen:

36.
Ingjald, son til kong Onund, vart konge i Uppsalir. Uppsala-kongane var dei høgste kongane i Svitjod, den tid daa de var mange herads-kongar der, alt fraa di Odin var hovding i Svitjod. Dei som sat i Uppsalir var einvaldshovdingar yvi heile Sviavelde, til dess Agne døydde. Men daa vart rike fyrst skilt millom brør, som fyrr er fortalt, men sidan vart rike og kongedøme smaabytt, etter som ættine greina seg; men sume kongar rudde store skogland og bygde der og auka soleis rike sitt. Men daa kong Ingjald tok rike og kongedøme, var de mange herads-kongar, som fyrr er fortalt. Kong Ingjald lét laga til eit stort gjestebod i Uppsalir og etla seg til aa gjera erve-drykkje etter kong Onund, far sin. Han lét stella til ein sal, som var likso stor og gild i alle maatar som Uppsalen var, og den kalla han Sjaukongesalen. Han gjorde sjau høgsæte i han. Kong Ingjald sende menn yvi heile Svtjod og baud til seg kongar og jarlar og andre stormenn. Til denne erve-drykkja kom kong Algaute, verfar hans Ingjald, og kong Yngvar fraa Fjadrundaland og dei tvo sønine hans, Alv og Agnar, kong Sporsnjall fraa Nærike, og kong Sigverk fraa Aattundaland; men kong Granmar fraa Sudermannland var ikkje komin. Desse seks kongane vart sessa i den nye salen. De stod eit høgsæte tomt av deim som kong Ingjald hadde lati gjera. Alle dei, som var komne dit, vart sessa i den nye salen, men si eigi hird og sitt eigi folk hadde kong Ingjald sessa i Uppsalen. De var skikk i den tidi, naar dei skulde gjera erve-drykkje etter kongar eller jarlar, at den, som gjorde erve-drykkja og skulde taka mot arven, skulde sitja paa troppestige framanfor høgsæte, alt til dess dei bar inn den skaali, som dei kalla Brage-skaali. Daa skulde han standa upp imot Brage-skaali og lova eitkvart og drikka ut skaali; so skulde dei leida han til høgsæte, som far hans hadde havt; daa hadde han fengi rett til all arven etter han. Soleis vart de gjort no med, og daa Brage-skaali kom inn stod kong Ingjald upp og tok mot eit stort dyrehorn, og lova at han skulde gjera rike sitt ein gong til so stort til alle fire himils-ættir, eller so døy; sidan drakk han av horne. Og daa dei vart drukne um kvelden, daa sagde kong Ingjald til Folkvid og Hulvid, sønine hans Svipdag, at dei skulde væpna seg og folke sitt, som dei hadde avgjort seg imillom um kvelden. Dei gjekk ut og burt til den nye salen og kveikte eld paa han, og strakst tok salen til aa loga upp. Der brann seks kongar inne og alt folke deira; men dei, som freista paa aa koma seg ut, vart radt drepne. Etter dette lagde kong Ingjald under seg alle dessa riki, som kongane hadde havt, og tok skattar av deim.

37.
Kong Granmar spurde alle desse hendingane, og han tottest vita, at de same var etla honom, soframt han ikkje agta seg. Same sumaren kjem kong Hjørvard, som dei kalla Ylving, med heren sin til Svitjod, og lagde inn i ein fjord som heiter Myrkvafjorden (111). Men daa kong Granmar spør de, sender han bod til han og bed han sjølv og heile heren hans til gjestebod. Han tok mot dette, av di han hadde ikkje herja paa rike til kong Granmar, og daa han kom til gjestebode, vart de stor glede. Um kvelden, daa dei skulde drikka skaalir, var de skikk hjaa dei kongane som sat heime og heldt gjestebod, at dei skulde drikka tvo og tvo i lag, ein mann og ei kvinne, so langt de rakk, men for seg sjøve dei som de var flest av. Men vikingane hadde den lovi, at dei skulde drikka alle i lag med kvarandre, endaa dei var i gjestebod. Høgsæte til kong Hjørvard var tilstelt gjegnt imot høgsæte til kong Granmar, og paa same benken sat alle mennane hans. Daa sagde kong Granmar ved Hildegunn, dotter si, at ho skulde laga seg til og bera øl aat vikingane. De var ei overlag væn gjente. Daa tok ho eit sylvstaup og fyllte og gjekk til kong Hjørvard og sagde: " Heile og sæle alle Ylvingar, til minne Rolv Krake", og drakk helvti og gav de til kong Hjørvard. No tok han staupe, og handi hennar med, og sagde at ho skulde setja seg hjaa han. Ho segjer, at de ikkje var viking-skikk aa drikka tvo og tvo i lag med kvende. Hjørvard sagde, at de var von um, at han heller vilde skifta skikk og slutta med viking-lovi og drikka i lag med henne. Daa sette Hildegunn seg hjaa han, og dei tvo drakk ihop og svalla um mangt og mykje um kvelden. Dagen etter, daa kongane Granmar og Hjørvard raakast, fridde Hjørvard og bad um Hildegunn. Kong Granmar bar denne saki fram for kona si, Hild, og andre stormenn, og sagde at de vilde vera god hjelp i kong Hjørvard. Alle ropte daa at dei samtykte og totte at dette var raadelegt, og enden vart, at Hildegunn vart trulova med kong Hjørvard, og han heldt brudlaup med ho. Kong Hjørvard skulde verta verande hjaa kong Granmar, for di han hadde ikkje nokon son til aa hjelpa seg med aa taka vare paa rike.

38.
Same hausten samla kong Ingjald seg folk og etla seg mot Granmar og Hjørvard, maagen hans. Han hadde ein her ute fraa alle dei riki, som han hadde lagt under seg. Daa Granmar og Hjørvard spør de, samlar dei folk i sitt rike, og kong Hogne og Hilde, son hans, som raadde for Øystre-Gautland, kjem til hjelp. Hogne var far hennar Hild, som var gift med kong Granmar. Kong Ingjald gjekk upp paa land med heile heren sin og hadde mykje meir folk. Daa seig herane ihop, og de vart eit hardt slag. Men daa dei hadde slegist ei liti stund, so flydde dei hovdingane, som raadde for Fjadrundaland, og for vest-gautane og dei fraa Nærike og Aattundaland, og heile den heren som var komin fraa desse landi, og fór til skipi sine. Dermed kom kong Ingjald i stor naud og fekk mange saar og kom seg undan og flydde til skipi sine. Men der fall Svipdag Blinde, fosterfar hans, og baae sønine hans, Gautvid og Hulvid. Kong Ingjald fór attende til Uppsalir etter dette og var ille nøgd med ferdi, og han tottest merka, at den heren var utru, som han hadde fraa de rike som han fekk med herferd. Etter dette var de stor ufred millom kong Ingjald og kong Granmar. Men daa de hadde gjengi ei lang stund paa den visi, fekk venine deira forlik i stand, og kongane sette stemnelag med kvarandre og møttest og gjorde fred med kvarandre, kongane Ingjald og Granmarr og Hjørvard, maagen hans; denne freden skulde standa ved lag so lengi dei tri kongane livde. Dette gjorde dei eiden sin paa og lova kvarandre truskap. Um vaaren etter fór kong Granmar til Uppsalir til aa blota for fred, som skikk var, naar de leid mot sumaren. Spaadommen (112) fall daa slik aat han, at han ikkje skulde liva lengi; sidan fór han heim til rike sitt.

39.
Um hausten etter fór kongane Granmar og Hjørvard, maagen hans, i gjestebud paa gardane sine paa ei øy som heiter Sile (113). Daa dei var i gjestebode, kjem kong Ingjald dit ei natt med heren sin og kringsætte huse og brende deim inne med alt folke deira. Etter dette lagde han under seg heile de rike, som kongane hadde havt, og sette hovdingar yvi. Kong Hogne og Hilde, son hans, reid tidt upp i Sviavelde og drap mennane til kong Ingjald, som han hadde sett yvi de rike som kong Granmar, maagen hans, hadde aatt. De var lang stund stor uvenskap millom kongane Ingjald og Hogne, men kong Hogne fekk likevel hava rike sitt for kong Ingjald alt til sin døyande-dag. Kong Ingjald hadde tvo born med kona si, den eldste heitte Aasa og hin Olav Tretelgja; Gauthild, kona til kong Ingjald, sende guten til Vester-Gautland, til Bove, fosterfar sin; der vart han uppfødd baade han og Sakse, son hans Bove, som dei kalla Flette. Folk segjer, at kong Ingjald drap 12 kongar og sveik deim alle ihop, endaa han hadde lova deim fred, og han vart kalla Ingjald Illraade; han var konge yvi mesteparten av Svitjod. Aasa, dotter si, gifte han med Gudrød, konge i Skaane (114). Ho liktest far sin i huglynde. Aasa var skuld i at Gudrød drap Halvdan, bror sin. Halvdan var far hans Ivar Vidfamne. Aasa var skuld i de med, at husbonden hennar, kong Gudrød, vart drepin.

40.
Ivar Vidfamne kom til Skaane, etter Gudrød, farbror hans, var fallin, og drog straks ein stor her ihop og gjekk radt upp i Svitjod. Aasa Illraade var reist til far sin i fyrivegen. Kong Ingjald var nett i gjestebod paa Ræning (115), daa han spurde at heren til kong Ivar ikkje var langt undan. Ingjald totte ikkje han hadde magt til aa slaast med Ivar; han totte de var berrsynlegt og, at um han gav seg til aa fly, vilde fiendane hans driva til fraa alle leidir. Han og Aasa gjorde daa noko, som hev vorte vidgjeti; dei drakk alle folk dauddrukne, sidan lét dei leggja eld i halli. Daa brann halli upp og alt de folk som inne var, kong Ingjald med. So segjer Tjodolv:

Og fraa Ingjald
elden rjukande
skulde paa Ræning
røva live,
daa hus-tjuven (116)
med heite solar
gude-kongen (117)
gjenom tro.
Den hending totte
heile folke
sjeldsynt var
i Sviavelde,
daa den gjæve
gjeva vilde
utrædd aat elden
sitt eigi liv.

41.
Ivar Vidfamne lagde under seg heile Sviavelde; han eigna til seg Danavelde med, og ein stor lut av Saksland og heile Aust-rike (118) og femteparten av England (119). Av hans ætt er sidan danakongane og sviakongane komne, dei som hev havt einvelde der. Etter Ingjald Illraade kom Uppsala-velde ut or ætti til Ynglingane; so lenge styrde dei, son etter far.

Forklaringer:
(111) Myrkvafjorden, no Mørkøfjorden, gjeng inn mot nord til Sødertelje i Sødermanland.
(112) Dei spaadde paa den vis, at dei fellte blot-spon, d.v.s. spreidde sponar eller tre-pinnar (kanskje med runir innrista) paa fyriskrivin maate, og søkte med dette upplysningar hjaa gudane um framtidi.
(113) Sili, no Sela-øn i Mælaren, nordaust fraa Strengnes, høyrde til Sødermanland.
(114) Skáni eller Skáney, Skaane, høyrde den til med til Danmark.
(115) Gard paa Tosterøyi i Mælaren, vest for Sela-øn, høyrde like eins til Sødermanland.
(116) Elden, som øydelegg huse.
(117) Kongane var ætta fraa gudane.
(118) Aust-rike er Russland eller Øystresjø-landi her: de var ikkje fyrr i 9de hundrad-aare at svenskane fekk velde der.
(119) Med femteparten av England er meint Northumberland; de var likevel ikkje fyrr i 866 at danske vikingar vann de.

Ingjald married Gauthild Algautesdatter av Götaland before 0630. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Gudrød. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0710, Värmlands län, Sverige; Konge.

Notes:

Occupation:
...Da nå Olav, sønn til kong Ingjald, fikk høre at faren var død, reiste han sin veg og tok med seg alt det folk som ville følge ham, for hele sveamugen reiste seg som en mann for å jage ut kong Ingjalds ætt og alle hans venner. Olav fór først opp i Närike, men da svearne fikk spurlag på ham, kunne han ikke være der lenger.

Så reiste han vestover gjennom skogene til ei elv som faller nordfra ut i Vänern og heter Elv. Der slo de seg ned, de tok til å rydde i skogen, brente og bygde siden, det ble snart store bygder der, og det kalte de Värmland; det var stort og godt land. Men da det spurtes i Svitjod at Olav ryddet skoger, kalte de ham Tretelgja, de syntes det var skam for ham.

Olav giftet seg med ei kvinne som het Solveig eller Solva, datter til Halvdan Gulltann vest fra Solør.
Halvdan var sønn til Solve som var sønn til Solvar, sønn til Solve den gamle, han var den første som ryddet i Solør.

Mor til Olav Tretelgja het Gauthild, og hennes mor het Ålov, datter til Olav den klarsynte, konge i Närike.

Olav og Solva hadde 2 sønner, Ingjald og Halvdan.
Halvdan vokste opp i Solør hos morbroren Solve, og ble kalt Halvdan Kvitbein.

Det var en mengde mennesker som fór fredløse fra Svitjod for kong Ivar. De hørte at Olav Tretelgja hadde mye godt land i Värmland, og så kom de drivende til ham i slike flokker at landet ikke kunne tåle det, og det ble fælt uår og sult. Det gav de kongen skylden for, ettersom svearne alltid pleier å gi kongen skylden for både gode og dårlige år.
Kong Olav var ikke noen stor blotmann, og det likte ikke svearne, de trodde det var det uåret kom av. Så samlet svearne hær og gikk imot kong Olav, de kringsatte huset hans og brente ham inne og gav ham til Odin og blotet ham for godt år. Det var ved Vänern.

Fra Ynglingesagaen:

42.
Daa Olav, son til kong Ingjald, spurde far sins avferd, so fór han av med deim som vilde fylgja han; for heile aalmugen i Svitjod reiste seg som ein mann til aa jaga ut ætti til kong Ingjald og alle venine hans. Olav fór fyrst upp i Nærike. Men daa sviane fekk spurlag paa han, fekk han ikkje vera der og reiste skogleides vestetter til ei aa som kjem nordantil ut i Venern og heiter Elvi (120).

Der gav dei seg til og tok til aa rydja og brenna skogane og byggja. Der vart de snart store bygdir, som dei kalla det Vermeland, og de var godt for jord der. Men daa dei spurde i Svitjod, at Olav rudde skogane, kalla dei han Tretelgja og totte dette var svivyrdlegt.

Olav fekk seg ei kone, som heitte Solveig eller Solva, og var dotter hans Halvdan Gulltann vestantil Solør. Halvdan var son hans Solve Solvarsson, som var soneson hans Solve den gamle, som fyrst rudde Solør.

Mor hans Olav Tretelgja heitte Gauthild, og mor hennar heitte Olov, dotter hans Olav den skygne (121), som var konge i Nærike. Olav og Solveig hadde tvo sønir, Ingjald og Halvdan; Halvdan vart uppfødd i Solør hjaa Solve, morbror sin; han vart kalla Halvdan Kvitbein.

43.
De var mykje folk, som fór fredlause or Svitjod for kong Ivar. Dei spurde at Olav Tretelgja hadde godt for jord i Vermeland, og de dreiv dit so tjukt med folk til han, at lande kunde ikkje bera de, og de vart grøtelegt uaar og svult der. Dette gav dei kongen skuldi for, liksom sviane plar gjeva kongen skuldi baade for gode aaringer og uaar.

Kong Olav var ikkje nokon blotmann; dette mislika sviane, og trudde at uaare kunde koma av de; daa samla sviane ein her, drog imot kong Olav og kringsette huse og brende han inne og gav han til Odin og blota han for gode aaringar. Dette var ved Venern. So segjer Tjodolv:

Attmed vaagen
veit eg elden
Tretelgja
tok og gløypte,
og frasande
Fornjots-sonen (122)
klædi svidde
av svia-kongen.
Burt kvarv ætti
fraa Uppsalir,
Lovde-ætti (123),
longe sidan.

Dei vitugaste av sviane skyna daa, at uaare kom av de, at folkemengdi var større enn lande kunde bera, og at kongen ikkje var skuldi.
De vart til de, at dei fór med heile heren vestetter yvi Eidskogen (124) og kom fram i Solør reint uventande; dei drap kong Solve, men fanga Halvdan Kvitbein; dei tok han til hovding yvi seg og gav han kongsnamn, og han lagde under seg Solør. Sidan fór han med heren ut til Raumarike (125) og herja der og tok dette fylke med magt.

Forklaringer:
(120) Klar-elvi eller Gøtaelvi.
(121) Den gløggsynte.
(122) Fornjot var far til Loge (= eld).
(123) Lovde (lovði) er eit ord som diktarane brukar med same meining som konge.
(124) Eidskogen, grenseskogen millom Solør og Vermeland.
(125) Romerike.

Family/Spouse: Solveig (Solva) Halvdansdatter. Solveig (daughter of Halvdan Solvesen, "Gulltann") was born about 0670 in Solør, Hof, Hedmark, Innlandet, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Värmlands län, Sverige; Konge.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0745, Värmlands län, Sverige; Konge, og den første Yngling i Norge.

Notes:

Occupation:
...De av svearne som hadde mer vett, skjønte nå at uåret kom av at det var flere mennesker der enn landet orket å bære, og at kongen ikke kunne noe for det. Så fant de på å gå med hele hæren vest over Eidskogen, de kom fram helt uventet i Solør; der drepte de kong Solve og fanget Halvdan Kvitbein, ham tok de til høvding over seg og gav ham kongsnavn. Han la under seg Solør, og siden gikk han inn på Romerike med hæren og herjet derog tok det fylket med hærferd.

Halvdan Kvitbein var en mektig konge; han var gift med Åsa, datter til opplandskongen Øystein Hardråde, som rådde på Hedmark. Halvdan og Åsa hadde 2 sønner, Øystein og Gudrød.
Halvdan tok mye av Hedmark og Toten og Hadeland, og mye av Vestfold.

Han ble en gammel mann og han døde sottedød på Toten, etterpå ble han flyttet ut i Vestfold og hauglagt der det het Skæreid i Skiringssal.

Ingjald, kong Halvdans bror, var konge i Värmland, men etter hans død la kong Halvdan Värmland under seg og fikk skatter der og satte jarler over det så lenge han levde.

Fra Ynglingesagaen:

44.
Halvdan Kvitbein var ein megtug konge; han var gift med Aasa, dotter hans Øystein den hardraade, kongen yvi upplendingane; han raadde for Heidmarki. Ho og Halvdan hadde tvo sønir, Øystein og Gudrød. Halvdan eigna til seg mykje av Heidmarki og Toten og Hadaland (126) og mykje av Vestfold (127). Han vart ein gamal mann og døyde straadaude paa Toten, og vart sidan flutt ut paa Vestfold og hauglagd ein stad som heiter Skæreid i Skiringssal (128). So segjer Tjodolv:

De hev alle høyrt gjeti,
at gjæve menn
skulde Halvdan
sakna faa,
og den løynske
Loke-dotter (129)
paa Toten hæve
hovdingen tok,
og Skæreid
i Skiringssal
i sorg yvi beini
aat den brynju-klædde luter.

45.
Ingjald, bror hans Halvdan, var konge i Vermeland; men daa han hadde slokna, lagde Halvdan Vermeland under seg og tok skattar og sette jarlar yvi de, medan han levde.

Forklaringer:
(126) Haðaland (Hadeland) lyder no oftast Haland.
(127) Vestfold var namne paa Jarlsbergs og Larviks amt med Eiker og Lier herad.
(128) Skiringssal var namne paa Tjølling sokn ved Larvik. Ved Kaupang der var i 9de hundrad-aare ei hamn og ein marknadsplass. Noko stelle med namn Skæreid er ikkje kjent.

Family/Spouse: Aasa Øysteinsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0770, Vestfold, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Gift med Hild, datter til Eirik Agnarson, konge i Vestfold.

Ble slått overbord av bommen på skipet han førte og døde, liket ble ført til Borre og hauglagt der.

Øystein, sønn til Halvdan Kvitbein, ble konge etter ham på Romerike og i Vestfold; han var gift med Hild, datter til Eirik Agnarsson, som var konge i Vestfold.

Agnar, Eiriks far, var sønn til kong Sigtrygg i Vendsyssel.

Kong Eirik hadde ingen sønn, han døde mens kong Halvdan Kvitbein ennå levde. Halvdan og sønnen Øystein fikk da hele Vestfold under seg, og Øystein rådde i Vestfold så lenge han levde.

Den gang var det en konge på Varna som het Skjold; han kunne all slags trolldom. Kong Øystein seilte med noen hærskip over til Varna og herjet; han tok det han fant, klær og annet som var verdt å ha, redskapen til bøndene, og så hogg de strandhogg, etterpå seilte de bort.

Kong Skjold kom ned til stranda med hæren sin, da var kong Øystein borte og kommet helt over fjorden, og Skjold så seilene deres; så tok han kappa si og sveivde og blåste med den.
Da de seilte inn forbi Jersøy, satt kong Øystein ved roret, et annet skip seilte like opp mot dem, det var litt sjøgang, og så slo bommen på skipet kongen over bord; det ble hans bane.

Mennene hans fikk tak i liket, de flyttet det inn i Borre, og der kastet de haug på raet ute ved sjøen ved Vadla.

Så sier Tjodolv:

Og Øystein
slått av bommen
fór til Hel,
Lokes datter,
og nå ligger
under steinrøys
rik høvding
på raets kant,
der hvor iskald
Vadla-elva
går i vågen
hos gøtske konge.

Fra Ynglingesagaen:

46.
Øystein, son hans Halvdan Kvitbein, var konge etter han paa Raumarike og Vestfold; han var gift med Hild, dotter hans Eirik Agnarsson, som var konge paa Vestfold. Agnar, far hans Eirik, var son hans Sigtrygg, som var konge i Vendil. Kong Eirik hadde ingin son, og døydde medan kong Halvdan Kvitbein livde. Halvdan og Øystein tok daa og lagde under seg heile Vestfold. Øystein raadde for Vestfold so lengi han livde. Den tid var de ein konge paa Varna (130), som heitte Skjold og var ein stor trollmann. Kong Øystein fór med nokre herskip yvi til Varna og herja der og tok de han raaka paa, klæde og andre eignelutir og reidskapen til bøndane, og hogg strandhogg; sidan fór dei burt. Kong Skjold kom til strandi med heren sin; daa var kong Øystein alt burte og komin yvi fjorden, og Skjold saag segli deira. Daa tok kappa si og veivde og blés. Daa dei siglde inn um Jarlsøy (131), sat kong Øystein ved styre; eit anna skip siglde tett attmed. De sjøa noko, og seglbommen paa de andre skipe slo kongen yvi bord, og de vart banen hans. Mennane hans fekk like upp og førde de inn til Borro (132) og kasta upp ein haug etter han paa Rae (133) ute ved sjøen ved Vadla. So segjer Tjodolv:

Men for seglbommen
stupte Øystein
og til brordotter
hans Byleist fór (134).
Paa kanten av Rae
kviler han
den storgjæve (135) kongen
under steinen gøymd.
Uvérs-kald,
der kongen ligg,
Vadle-straumen
ut i viki renn.

Forklaringer:
(129) Hel.
(130) Varna var Rygge herad paa Austfold (Smaaleni), der den store garden Værne var kongsgard seinare utetter og, til den ikring 1200 vart eit hospital der for gamle hirdmenn.
(131) Jarlsøy heiter no Jærsøy, ved innlaupe til Tunsberg.
(132) Borró, heiter no Borre, ved Horten.
(133) Rae (Ra'e) er ein jordrygg av stein og aur, ein gamal jøkulgard eller vór (moræne) som strekkjer seg gjenom Vestfold fraa Helgeraai til Horten. Snorre hev meint, at Vadla var namn paa ei elv i Borro; men der gjeng ingi elv ut i fjorden.
(134) Byleist var bror hans Loke, som var far til Hel.
(135) Gjevmild.

Died:
Kong Øistein Halvdanson omkommer ved Jarlsø etter å ha blitt slått over bord av bommen til et fiendtlig skip.

Øystein married Hild Eiriksdatter before 0770. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0800, Vestfold, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Gift med Liv, datter til Dag fra Vestmar.

Halvdan var en stor kriger og var på flere hærferder og hentet seg store rikdommer. Lønnet sine folk godt og var rundhåndet med penger, derav navnet.

Døde sottedød, hauglagt i Borre.

Halvdan het kong Øysteins sønn, som fikk kongedømmet etter ham; han ble kalt Halvdan den gavmilde og matille. De sier at han gav mennene sine i lønn like mange gullpenger som andre konger gav sølvpenger, men han sultet dem på mat.

Han var en stor hærmann og var lange tider i viking og hentet seg rikdom.

Han var gift med Liv, datter til kong Dag fra Vestmar.

Holtan i Vestfold var hovedgarden hans, der døde han sottedød, og han er hauglagt i Borre.

Så sier Tjodolv:

Og til møte
Lokes møy
tredje kongen
fra livet kalte,
da Halvdan
Holtanbonden,
hadde nytt
det norner bød.
Og seierens menn
siden gjemte
budlungen
der i Borre.

Fra Ynglingesagaen:

47.
Halvdan heitte son til kong Øystein, som tok kongedøme etter han; han vart kalla Halvdan den milde (135) og mat-ille. Dei segjer, at han gav mennane sine likso mange gullpengar i løn, som andre kongar gav sylvpengar, men at han svelte folk med kosten. Han var ein stor hermann og var lengi i viking og fekk seg rikdom. Han var gift med Liv, dotter til kong Dag paa Vestmar (136). Holtar (137) paa Vestfold var hovudgarden hans; der sottdøydde han og er hauglagd paa Borro. So segjer Tjodolv:

Og til tings
den tridje kongen (138)
løynske Hel
or heimen baud,
den gong daa Halvdan,
som paa Holtar budde,
lagnadens dom
lyda maate,
og paa Borro
dei beste kjempur
hovdingen
i haug ladge.

Forklaringer:
(136) Vestmar synest vera namn paa strandbygdine vestanfor Vestfold ikring Grenmar (Langesundsfjorden).
(137) Holtar, no Haltan i Borro herad paa Vest-fold.
(138) Den tridje fraa Halvdan Kvitbein.

Halvdan married Liv Dagsdatter av Vestmar before 0800. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0822, Norge; Konge i Alvheim (landet mellom Raumelv og Göta älv) og halve Vingulmark.

Notes:

Occupation:
Sagnkonge.

Angivelige foreldre:

Øystein Halvdansson, østnorsk småkonge, og Liv, datter av en viss kong Dag.

Gift med:

1) Alvhild.

2) Åsa, datter av agderkongen Harald Granraude.

Far til Olav Geirstadalv og Halvdan Svarte.

Gudrøds kongedømme skal ha omfattet deler av Østlandet. Gudrød ruver nok mer som sagnskikkelse enn de andre norske forfedrene til Halvdan Svarte og Harald Hårfagre. Men det går ingen entydige linjer fra denne sagntradisjonen og over til mer konkrete og påviselige historiske forhold.

Overleveringen om Gudrød finnes i den sene sagalitteraturen, særlig hos Snorre, som også siterer Ynglingatal, med 2 strofer om Gudrød.
Mens noen eldre tekster holder Gudrød for opplandskonge, gjør Snorre ham til vestfoldkonge.

Ifølge Snorre var Gudrød først gift med Alvhild fra Alvheim. De hadde sønnen Olav Geirstadalv.

Etter Alvhilds død bad Gudrød kong Harald Granraude på Agder om å få hans datter, Åsa, men fikk nei. Som hevn drepte Gudrød Harald og tok Åsa med makt. De fikk sønnen Halvdan Svarte.

Gudrød døde året etter da han, nokså drukken, ble snikmyrdet ved Stivlesund. Gjerningsmannen var Åsas tjener, og hun skal ikke ha lagt skjul på at det var hun som stod bak.
Den samme historien om hans død fortelles også i Ynglingatal.

Snorre opplyser ellers at Gudrød ble kalt både den gjeve og veidekonge. I Ynglingatal kalles han bare for den gjeve.

Det finnes få holdepunkter for å plassere Gudrød i en mer konkret historisk sammenheng. Historikere som har forsøkt, har kommet til nokså sprikende resultater.

Forsøkene kaster likevel lys over hva slags sagnskikkelse Gudrød var.
Sekvensen Gudrød–Olav forekommer ikke bare i de norrøne kildene, men også – som Godfraidh–Amhlaeibh – i en genealogi for norske vikingkonger i Dublin.
Amhlaeibh skal 871 ha dratt til Norge for å hjelpe faren Godfraidh, hvis kongedømme var truet.
Enkelte historikere har villet sette likhetstegn mellom Gudrød i den norrøne tradisjonen og Godfraidh i den irske. Som historisk identifikasjon – og sammenkobling av kilder – strander dette likevel på et alvorlig kronologisk sprik. Gudrød kan ikke godt ha vært i full vigør som norsk konge samtidig som hans angivelige sønnesønn, Harald Hårfagre, opptrådte som erobrer. Derfor er denne identifikasjonen blitt avvist.

Andre har i Gudrøds tilnavn ment å se 2 historiske skikkelser, en vestfoldkonge (den gjeve) og en opplandskonge (veidekongen), som man senere ikke holdt fra hverandre. Dette blir også misvisende. Gudrød svarer nemlig dessuten i betydelig grad til den danske kongen Godfred (Godofridus), død 810. I frankiske kilder er han omtalt som en av Karl den stores mer fryktede motstandere.

Én av de frankiske kildene sier at Godfred/Gudrød ble snikmyrdet, drept av en underordnet, på en måte som kan minne om Gudrøds død hos Snorre.
I en annen frankisk kilde foreligger en alternativ versjon som leder tanken hen på veidekongen:

Godfred ble drept på jakt, angrepet av sin egen sønn, da han ville hevne seg på faren som hadde forskutt hans mor og tatt en annen kvinne. Dette betyr at den gjeve og veidekongen glir over i hverandre som skikkelser allerede i de eldste kildene.

P. A. Munch identifiserte Gudrød Veidekonge med Godfred, og regnet med at de norske ynglingekongene hadde opptrådt som erobrerkonger i Danmark, men synspunktet fikk liten tilslutning.

Knapt i noe tilfelle blir det mulig å konstatere annet eller mer enn at Gudrød er en mangfoldig sagnskikkelse som kan ha lånt trekk fra flere historiske personer, og som i tillegg synes å være satt inn i flere ulike sammenhenger.

Kilder og litteratur:
Historia Norvegiæ
Heimskringla.
E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931.
P. H. Blair: Olaf the White and the Three Fragments of Irish Annals, i Viking, bd. 3, 1939, s. 1–39.
Jón Jóhannesson: Ólafur konungur Goðröðarson, i Skírnir, bd. 130, Reykjavík 1956, s. 51–63.
C. Krag: Ynglingatal og ynglingesaga, 1991.


Gudrød Halvdansson den stormodige:

Gift med Alvhild, datter til Alvarin, konge i Alvheim. En sønn; Olav.

Alvhild døde før Gudrød, og han tok Åsa, datter til Harald Granraude, konge i Agder til kone.
Harald sa nei til giftermålet, men ble drept av Gudrød som tok Åsa med makt. Åsa fikk en sønn med Gudrød; Halvdan.

Åsa fikk Gudrød drept av en av sine tjenere.

Gudrød het Halvdans sønn som fikk kongedømmet etter ham. Han ble kalt Gudrød den stormodige, og noen kalte ham Veidekonge.
Han hadde ei kone som het Alvhild, datter til kong Alvarin fra Alvheim, og med henne fikk han halve Vingulmark.
Deres sønn var Olav, som siden ble kalt Geirstadalv. Alvheim kalte de den gang landet mellom Raumelv og Göta älv.

Da Alvhild var død, sendte Gudrød menn vest til Agder til den kongen som rådde der, Han het Harald Granraude; de skulle fri til Åsa, dattera hans, for kongen; men Harald sa nei.
Sendemennene kom tilbake og sa kongen hvordan det var gått. Men en stund etter satte kong Gudrød skip på vannet, og så seilte han med stor flåte vest til Agder, han kom helt uventet på dem, gjorde landgang og kom til Haralds gard om natta; da Harald merket at en hær var kommet over ham, gikk han ut med alt det folk han hadde, det ble kamp, men overmakten var for stor. Der falt Harald og Gyrd, sønn hans.
Kong Gudrød tok stort hærfang, han tok Åsa, datter til kong Harald, med seg hjem og holdt bryllup med henne. De hadde en sønn som het Halvdan.

Den høsten Halvdan var årsgammel, fór kong Gudrød på veitsler; han lå med skipene sine i Stivlesund. Det var mye å drikke der, kongen ble svært drukken, og om kvelden da det var mørkt, ville kongen i land; men da han kom på landgangen, løp det en mann mot ham og stakk spydet gjennom ham, det ble hans bane. Mannen ble drept straks, og om morgenen, da det ble lyst, kjente de ham igjen, det var dronning Åsas skosvein. Hun la heller ikke skjul på at det var henne som hadde stått bak.

Så sier Tjodolv:

Gudrød ble,
den gjeve konge,
felt med svik
for lenge siden;
mot høvdingen
hevnsjukt hode
dødsråd la,
da han var drukken.
Og Åsas'
ærendsvein
snikmyrdet
hjelmkledd konge.
Budlungen
ble på bredden
av Stivlesund
stukket ned.

Fra Ynglingesagaen:

48.
Gudrød heitte son hans Halvdan, som tok kongedøme etter han; han vart kalla Gudrød den storlaatne, men sume kalla han Veidekonge. Kona hans heitte Alvhild, dotter til kong Alvarin fraa Alvheim, og han fekk halve Vingulmark (1) med henne. Son deira heitte Olav, som sidan vart kalla Geirstadalv.
Alvheim kalla dei den gongen lande millom Raumelvi og Gautelvi (2).
Men daa Alvhild hadde slokna, sende kong Gudrød sendemenn vest til Agdir, til den kongen som raadde der, som heitte Harald Granraude (3).
Dei skulde fri for kongen til Aasa, dotter hans; men Harald sagde nei, og sendemennane kom heim og fortalde korleis de hadde gjengi.
Ei tid etter skuva kong Gudrød skipi sine paa vatne og fór sidan med ein stor her ut til Agdir og kom reint uventande og gjekk i land. Han kom ved nattetidir til garden aat kong Harald. Daa han vart var, at de hadde komi ein her mot han, so gjekk han ut med de mannskape han hadde; de kom til slag, men folkemunen var stor; der fall kong Harald og Gyrd, son hans.
Kong Gudrød tok mykje herfang. Han hadde heim med seg Aasa, dotter til kong Harald, og heldt brudlaup med ho; dei fekk ein son, som heitte Halvdan.
Daa Halvdan var aarsgamal, fór kong Gudrød same hausten i gjestebod. Han laag med skipe sitt i Stivlesund (4); der var de eit stort drykkjelag, og kongen vart dugeleg full. Um kvelden, daa de var myrkt, gjekk kongen i land; men daa han kom til bryygje-sporden, flaug de ein mann paa han og stakk igjenom han med eit spjot; de vart banen hans.
Mannen vart drepin paa flekken. Men morgonen etter, daa det vart ljost, bar dei kjensel paa karen, og de var skosveinen til dronning Aasa. Og ho dulde ikkje heller for, at de var ho som hadde raadt til de.

So segjer Tjodolv:

Gudrød,
den gode kongen,
dei lurde seg paa,
longe sidan.
Daude-raad
mot den drukne kongen
hemnefust
hovud fann paa.
Løyn-siger
den løynske tenaren
hennar Aasa vann
yvi kongen,
og paa Stivlesunds
seng den gamle
drap han i hel
hovdingen gjæve.

Forklaringer:

(1) Vingulmörk var de meste av Smaaleni, Follo, Aker, Bærum og Asker, Røken og Hurum. I aust laag Alfheimar, i nord Raumariki og Hringariki, og i vest laag Vestfold, paa den andre sida av fjorden.

(2) Raumaelvi er Glaama, og Gautelvi er Gøtaelv.

(3) Raudskjegg.

(4) Kor Stivlesund skulde vera helst, er ikkje kjent.

Died:
Gudrød døde da han, nokså drukken, ble snikmyrdet ved Stivlesund. Gjerningsmannen var Åsas tjener, og hun skal ikke ha lagt skjul på at det var hun som stod bak.

Den samme historien om hans død fortelles også i Ynglingatal.

Stivlesunds beliggenhet kjennes ikke.

Family/Spouse: Alvhild Alvarinsdatter av Alvheim. [Group Sheet] [Family Chart]

Gudrød married Aasa Haraldsdatter before 0820. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Vestfold, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Fra Ynglingesagaen:

49.
Olav tok kongedøme etter far sin; han var ein megtug mann og ein stor hermann og utifraa væn og ein storvaksin kar. Han hadde berre Vestfold, av di kong Alvgeirr lagde under seg heile Vingulmark og sette kong Gandalv, son sin, yvi de. Dermed tok Alvgeir og Gandalv paa Raumarike og eigna til seg mesteparten av dette rike og fylke. Hogne heitte son hans Øystein den megtuge, som var kongen til upplendingane. Han lagde under seg heile Heidmarki og Toten og Hadaland. Daa snudde Vermeland seg og fraa Gudrødssønine og gav seg til aa leggja skatt til sviakongen. Olav var i tjugeaars-alderen, daa Gudrød døydde; men daa Halvdan, bror hans, vart med i styringi, so skifte dei rike millom seg; Olav fekk den øystre luten, og Halvdan synste luten. Kong Olav budde paa Geirstad (143). Han fekk verk i foten og døydde av de, og er hauglagd paa Geirstad.

So segjer Tjodolv:

Ei grein voks ut
paa gude-tree (144),
i Norigs rike
de retteleg treivst.
Sterkt kong Olav
styrde lande,
vidt og breidt
han i Vestmar raadde,
til dess fotverken
paa Foldar-strandi (145)
røva live
fraa rauste kongen.

No ligg paa Geirstad
gjæve stridsmann,
her-kongen
under haugen gøymd.

50.
Rognvald heitte son til kong Olav, som var konge paa Vestfold etter far sin. Han vart kalla Heidum-hære (146). Um honom dikta Tjodolv fraa Kvine Ynglinga-tal; der segjer han soleis:

Aldri eg høyrde
under himilen blaa,
at konge bar
betre namn,
enn daa Rognvald,
ror-styraren,
Heidum-hære
heita fekk.

Forklaringer:

(143) Geirstaðir, no Gjerstad i Tjølling sokn.
(144) De same som kongsætti.
(145) Folden er Kristianiafjorden.
(146) Snorre gjev i teksti heiðumhæri, som skulde tyda: "høgre enn heidane", men i verse heiðum-hárr, som S. Bugge tyder med "høithædret, ærerig". på Vestfold, Norge.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0860, Oppland, Innlandet, Norge; Østnorsk konge.

Notes:

Occupation:
Foreldre: Gudrød Veidekonge og Åsa, datter av Agder-kongen Harald Granraude.

Ifølge sen tradisjon gift med:

1) Ragnhild, datter av kong Harald Gullskjegg i Sogn.
2) Ragnhild, datter av Sigurd Hjort; i eldre tradisjon antakelig bare 1 ekteskap (det første).

Far til Harald 1 Hårfagre; halvbror av Olav Geirstadalv.

I den historiske overleveringen spiller Halvdan Svarte først og fremst en rolle som far til riksgrunnleggeren Harald Hårfagre. Det foreligger ingen beretninger om ham som kan spores lenger tilbake enn til lærde genealogier fra første halvdel av 1100-tallet. Her var slektslinjene til gamle kongeslekter hovedtema. Halvdan befinner seg i overgangen mellom 2 ætter, Ynglingeætten og Hårfagreætten, som halvbror av ynglingekongen Olav Geirstadalv og far til Harald Hårfagre. Han fikk en fast plass i de følgende kongesagaene, som ble skrevet senere på 1100-tallet og 1200-tallet, til tross for at sagaskriverne hadde lite å fortelle.

Ingen samtidige kilder gir opplysninger om Halvdan eller sier direkte at han var far til Harald Hårfagre, om vi ser bort fra at Harald kalles for Halvdanssønnen i en enkelt strofe i Haraldskvæði, som ble diktet kort etter slaget i Hafrsfjord.
Halvdan var et vanlig navn i vikingtiden, og den senere tradisjonen opererer også med en annen Halvdan Svarte, som gjøres til sønn av Harald Hårfagre.
Alt i alt kan man derfor ikke gå ut fra som sikkert at den litterære tradisjonen om Halvdan Svarte svarer til historiske realiteter, selv om den godt kan gjøre det.

Snorres bilde av Halvdan har en klar tendens: Det gjelder å gjøre Halvdans rike til en prototyp for sønnens senere og enda mer omfattende rikssamling. Derfor lar Snorre Halvdan – med utgangspunkt i Vestfold, som han skulle ha overtatt etter faren – gjøre omfattende erobringer på Østlandet, først i Viken og deretter i det indre østlandsområdet. I tillegg skulle Halvdan ha overtatt kongedømmet på Agder, der moren var kongedatter og han selv hadde sin oppvekst. Han skulle også ha fått fotfeste på Vestlandet gjennom arv etter sin første hustru, Ragnhild, som var datter av kong Harald Gullskjegg i Sogn.

Så vidt vi kan se, er dette et noe annet bilde enn det som forelå i den første fasen av norsk-islandsk historieskrivning, rundt 1130.
I den latinske Historia Norvegiæ (ca. 1180), som bygger på Are Frodes eldre verk om de norske kongene (nå tapt), omtales Halvdan som opplandskonge, med et regnum in montanis (kongerike i fjellene), i likhet med faren Gudrød Veidekonge.
Den samme innlandstilknytningen synes å være hovedsaken i kvadet Nóregs konungatal (ca. 1190), som er en kongehistorie på vers bygd på et verk av Ares forgjenger Sæmund Frode (heller ikke bevart).
Mye taler også for at det først var de senere sagaskriverne som fant på å la Halvdan Svarte være gift 2 ganger – med kvinner som begge het Ragnhild og som begge fikk sønner som het Harald. Den siste ble Harald Hårfagre, og siden Ragnhild nummer 2 ble fremstilt som ætling av den danske sagnkongen Ragnar Lodbrok, fikk Harald dermed en like fornem ættlinje på morssiden som han angivelig hadde på farssiden.

Alle kilder er samstemte når det gjelder omstendighetene rundt Halvdans død – at han gikk gjennom isen på Randsfjorden og druknet.
Ifølge Nóregs konungatal ble han gravlagt på gården Stein i Hole på Ringerike. Senere sagaskrivere, som tilskriver Halvdan et stort rike, sier imidlertid at kongens lik ble delt og gravlagt flere steder, siden alle ville ha sin del av den døde kongen. Den såkalte Halvdanshaugen på Stein, som Halvdan Svarte særlig er blitt knyttet til, er aldri gravd ut, men undersøkelser 1998–1999 tyder så langt på at haugen er betydelig eldre enn 800-tallet.

Kilder og litteratur:
Heimskringla.
Historie Norvegiæ.
Fagrskinna.
H. Koht: Innhogg og utsyn, 1921.
d.s.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931.
Ólafia Einarsdóttir: Harald Dovrefostre af Sogn, i HT, bd. 50, 1971, s. 131–166.
C. Krag: Ynglingatal og ynglingesaga, 1991.
d.s.: Vikingtid og rikssamling 800–1130, bd. 2 i ANH, 1995.

Vi har kun Snorres ord for at Halvdan Svarte hørte til Ynglingeætten. Han skal ha vært sønn til Gudrød Veidekonge og Åsa, og dermed en yngre halvbror av Olav Geirstadalv.

Geirstad er antagelig Gjekstad i Sandar. Dette er nabogården til Gokstad, der en svær skipshaug ble gravd ut i 1880, og grunnen der haugen lå, har antagelig i sin tid tilhørt Gjekstad. En høvding i 50-60 års alderen lå i skipet, og dateringen kan passe, slik at det kan være fristende å tenke på Olav. Tradisjonen kaller ham Geirstadalv.

Det er merkelig lite i overleveringen som knytter Harald Hårfagre til Vestfold. Vi må likevel bli stående ved, som det rimeligste, siden det ikke finnes spor av noen annen opprinnelse i overleveringen, at Halvdan Svarte virkelig var et skudd på Ynglingeætten i Vestfold. Men han kan ha tilhørt en nordligere gren.

Saga og sagn knytter ham først og fremst til Ringerike og Hadeland, og den sikreste tradisjonen om hans grav er den som sier at han ble hauglagt på Stein på Ringerike. Vi regner altså med at han rådde for et ikke ubetydelig rike på Vest-Opplandene, men at han også har fått Vestfold i sin makt, vel etter at Ragnvald Olavsson på en eller annen måte er forsvunnet ut av bildet.

Halvdan Svarte skal ha vært gift med Ragnhild, datter av en kong Harald Gullskjegg i Sogn.

Halvdan var årsgammel da faren falt og Åsa tok ham med til Agder og tok riket etter sin far. Fikk kongedømme på Agder 18 år gammel.

Halvdan var en stor kriger og la under seg Vingulmark, Romerike, Hedmark og andre deler av Opplanda.

Gift med Ragnhild, datter til Sigurd Hjort, konge på Ringerike. Mor til Ragnhild var Tyrne, datter til Klakk-Harald, konge på Jylland. Tyrne var søster til Tyre Danmarksbot som var gift med Gorm den gamle.
Ragnhild og Halvdan fikk sønnen Harald.

Halvdan kjørte gjennom isen på Randsfjorden ved Røykenvik og druknet på vårparten 860. Liket ble delt i 4 og hauglagt i hver sin landsdel.

Snorre skriver:

Halvdan var årsgammel da faren falt. Åsa, mor hans, reiste straks vest til Agder med ham, slo seg ned der og tok det rike som far hennes hadde hatt.
Der vokste Halvdan opp, han ble snart stor og sterk, han var svart i håret, og ble kalt Halvdan Svarte. Da han var 18 år gammel, fikk han kongedømme på Agder, like etter reiste han til Vestfold og delte riket der med broren Olav.
Samme høst drog han med en hær til Vingulmark mot kong Gandalv, de hadde mang en strid og det var seier på begge sider, men til slutt ble de forlikt; Halvdan skulle ha halve Vingulmark, slik som Gudrød, far hans hadde hatt før.
Etterpå tok kong Halvdan opp på Romerike og la det under seg. Dette fikk kong Sigtrygg greie på, sønn til Øystein; han holdt til på Hedmark og hadde lagt Romerike under seg. Så gikk kong Sigtrygg med en hær mot kong Halvdan, det ble et stort slag, og Halvdan vant; men da flukten begynte, traff ei pil kong Sigtrygg under venstre armen, og så falt han der. Nå la Halvdan hele Romerike under seg.
En annen sønn til kong Øystein het Øystein, han var kong Sigtryggs bror og konge på Hedmark. Og da Halvdan hadde reist ut til Vestfold igjen, kom kong Øystein med hæren sin ut på Romerike, og la store deler av landet der under seg.
Halvdan Svarte fikk vite at det var ufred på Romerike; han samlet da en hær og drog mot kong Øystein; det kom til strid, og Halvdan seiret; Øystein flyktet opp til Hedmark.
Kong Halvdan fulgte etter ham med sin hær opp til Hedmark, der hadde de enda en strid, og Halvdan seiret; Øystein flyktet nord til Gudbrandsdalen til Gudbrand herse, og samlet seg en hær igjen der oppe. Lenger utpå vinteren kom han ned til Hedmark. Han møtte Halvdan Svarte på den store øya som ligger i Mjøsa, der ble det slag, der falt mange på begge sider, men Halvdan seiret. Guttorm falt, sønn til Gudbrand herse, han var den beste unge mannen de hadde på Opplanda.
Øystein flyktet nord i Gudbrandsdalen igjen. Nå sendte han en frende, Hallvard Skalk, til kong Halvdan for å be om forlik, og for frendskaps skyld gav Halvdan fra seg halve Hedmark til kong Øystein. Halvdan la under seg Toten og det som heter Land; så tok han Hadeland også, og nå var han en mektig konge.

Halvdan Svarte fikk ei kone som het Ragnhild, hun var datter til Harald Gullskjegg, som var konge i Sogn. De fikk en sønn, og kong Harald gav ham sitt eget navn; denne gutten vokste opp i Sogn hos morfaren kong Harald. Harald var blitt gammel og skral og dertil sønneløs, og så gav han riket til dattersønnen Harald og lot ham ta til konge. Litt seinere døde Harald Gullskjegg. Samme vinter døde datter hans, Ragnhild også. Våren etter ble kong Harald den unge sjuk og døde i Sogn; han var da 10 år gammel.
Straks Halvdan Svarte fikk vite om sønnens død, tok han av sted med stort følge og reiste nord til Sogn, der tok de godt imot ham. Han krevde rike og arv etter sin sønn, og det var ingen motstand; han la under seg riket der. Da kom Atle jarl den mjove fra Gaular til ham; han var venn til kong Halvdan. Kongen satte Atle jarl over Sygnafylke til å dømme der etter landslov og kreve inn skatter. Kong Halvdan vendte tilbake til Opplanda igjen.

Om høsten tok kong Halvdan ned til Vingulmark. Så var det ei natt, Halvdan var på veitsle, og midt på natta kom den mannen som hadde hatt hestevakt, til ham og sa at en hær var kommet og var like ved garden; kongen stod opp med en gang, og bad mennene væpne seg, og går så straks ut og fylker. I det samme kom Gandalvssønnene Hysing og Helsing med stor hær. Det ble et stort slag, men kong Halvdan måtte gi seg for overmakten, og derfor flyktet han til skogs, men mistet mange av sine menn; Olve den spake, kong Halvdans fosterfar, falt der.

Etterpå samlet det seg folk om kong Halvdan igjen, og han fulgte etter Gandalvssønnene og nådde dem på Eid ved Øyeren, der kjempet de; Hysing og Helsing falt, og broren Hake kom unna ved flukt. Siden la kong Halvdan under seg hele Vingulmark, og Hake flyktet til Alvheim.

Sigurd Hjort het en konge på Ringerike, han var større og sterkere enn noen annen mann, vakrere var han også enn alle andre. Far hans var Helge den kvasse, og mor hans Åslaug, datter til Sigurd Orm-i-auga, Ragnar Lodbroks sønn. De sier han var 12 år gammel, drepte han i enekamp Hildebrann Berserk og 11 mann av samme slag, han gjorde mange andre karstykker, og det er en lang saga om ham. Han hadde 2 barn; Ragnhild het dattera, ei ualminnelig gjæv og vakker kvinne, hun var i 20-årsalderen den gang, og broren hennes Guttorm, var halvvoksen.

Om hvordan Sigurd døde, er det fortalt slik:
Han rei alene ut i ville skogen som han brukte, han jagde store og farlige dyr, det hadde han lagt seg etter og gjorde det ofte. Da han hadde ridd langt av sted, kom han fram til en rydning et sted bort imot Hadeland, der kom Hake berserk mot ham med 30 mann, de sloss og der falt Sigurd Hjort og 12 av Hakes menn, og han sjøl mistet en arm og fikk 3 andre sår.

Etterpå rei Hake til Sigurds gard og tok Ragnhild, datter hans, og Guttorm, hennes bror; han førte dem bort og tok mye gull og sølv og mange dyre saker og hadde med seg hjem til Hadeland, der hadde han store garder. Så lot han stelle til gjestebud og tenkte å holde bryllup med Ragnhild, men det drog ut, for sårene hans blei verre. Hake Hadelendings-berserk lå til sengs av sårene hele høsten og første del av vinteren.

Ved juletider kom kong Halvdan til Hedmark, han hadde hørt om alt dette. Tidlig en morgen da kongen hadde kledd på seg, kalte han til seg Hårek Gand, og sa at han skulle ta over til Hadeland og hente Ragnhild til ham, datter til Sigurd Hjort. Hårek gjorde seg i stand og tok med seg 100 mann; han stelte det så han kom over fjorden i grålysningen og fram til Hakes gard; der satte han vakt ved alle dørene på gjestehuset, hvor alle folkene sov, og så gikk de til buret der Hake lå, og brøt det opp, de tok med seg Ragnhild og Guttorm broren hennes, og alt som fantes av gull og sølv; gjestehuset brente de, og alle som var inne i det. Så tok de ei stor og gild vogn, slo et tjeld over den og satte Ragnhild og Guttorm oppi, så drog de ned mot isen. Hake stod opp og gikk etter dem en stund, men da han kom til isen på fjorden, vendte han sverdhjaltet ned og la seg på odden så sverdet stod gjennom ham; der fikk han bane og ble hauglagt på stranda.

Kong Halvdan så at de kom over fjorden på isen, han var så skarpsynt; og da han så ei vogn med tjeld, skjønte han det hadde gått som han ville med utsendingene. Da lot han sette fram bord og sendte bud rundt om i bygda og bad mange mennesker til seg, og den dagen ble det stort gjestebud og i det gjestebudet fikk Halvdan Ragnhild, og siden ble hun ei mektig dronning.

Mor til Ragnhild var Tyrne, datter til kong Klakk-Harald i Jylland; hun var søster til Tyre Danmarksbot, som var gift med Gorm den gamle som rådde for Danevelde den gang.

Dronning Ragnhild drømte store drømmer. Hun var ei klok kvinne. En gang drømte hun at hun syntes hun stod ute i hagen sin og tok en torn ut av serken. Og mens hun stod og holdt på den tornen, vokste den slik at den ble en lang tein, og den ene enden nådde jorda og ble straks rotfast, og like etter var den andre enden av treet høyt oppe i lufta; så syntes hun treet var så stort at hun nesten ikke kunne se toppen på det, og det var et under så tjukt som det var; nederste delen av treet var rød som blod, og treleggen oppover var fager og grønn, men oppe i greinene var det snøhvitt; det var mange store greiner på treet, noen langt oppe og noen langt nede, og greinene var så store at hun syntes de bredde seg over hele Norge og enda lenger.

Kong Halvdan drømte aldri. Han syntes det var merkelig, og gikk til en mann som het Torleiv Spake og fortalte det og bad om råd, spurte om han kunne gjøre noe med det. Torleiv sa hva han sjøl brukte gjøre når det var noe han gjerne ville vite; han la seg til å sove i et grisehus, og da slo det aldri feil at han drømte.
Kongen gjorde dette, og så hadde han denne drømmen; han syntes han hadde fått langt hår, og hele håret hang i lokker, noen lokker var så lange at de rakk til jorda, andre til midt på leggen, noen til knes, noen til hoftene, noen til midt på livet, noen til halsen og noen var ikke mer enn så vidt kommet opp av hausen, likesom små horn. Lokkene hadde alle farger, men en lokk vant over alle de andre, så fager og lys og stor var den.
Han fortalte Torleiv denne drømmen, og han tydet den slik: ei stor ætt skulle komme av ham, og den skulle rå land og rike med stor heder, men ikke alle av ætta med like stor. Og én skulle komme av hans æt, som skulle bli større og gjævere enn alle de andre, og det tror folk for visst at den lokken betydde Olav den hellige.

Kong Halvdan var en klok, sannferdig og rettvis, han satte lover og holdt dem sjøl, og han lot andre holde dem, slik at ingen kunne velte lov med makt; han satte også faste bøter for hver sak, og rettet bøtene etter hver manns byrd og stilling.

Dronning Ragnhild fikk en sønn, de øste vann over ham og kalte ham Harald. Han ble fort stor og svært vakker; han vokste opp der og lærte snart mange idretter; han hadde godt vett. Hans mor var svært glad i ham, men hans far mindre.

Kong Halvdan var i julegjestebud på Hadeland. Det hendte noe så underlig der julaften; da folk hadde gått til bords, og det var en mengde mennesker der, så ble all maten borte fra bordene og alt ølet også; kongen satt sørgmodig igjen og alle andre gikk hvert til sitt. Men kongen ville ha greie på hva alt dette kom av, og så lot han fange en finn som hadde kjennskap til litt av hvert, og ville tvinge ham til å si det, og pinte ham, men fikk ikke noe ut av ham likevel. Finnen vendte seg til Harald, kongens sønn, og bad ham innstendig om hjelp, og Harald bad om nåde for ham, men det nyttet ikke; og så hjalp Harald ham å løpe bort mot kongens vilje og fulgte sjøl med. De drog av sted og kom til et sted hvor en høvding holdt et stort gjestebud, og der var de nok velkomne, så det ut for.

Da de hadde vært der til utpå våren, var det en dag høvdingen sa til Harald:

Det var svært så faren din tok seg nær av at jeg tok litt mat fra ham her i vinter; men deg skal jeg lønne med et gledelig budskap. Far din er nå død, og nå skal du reise hjem, da skal du få hele riket han har hatt, og dessuten skal du vinne hele Norge.

Halvdan Svarte kjørte fra veitsle på Hadeland, og vegen hans falt slik at han kjørte over Randsfjorden; det var på våren; det var varmt av sola og det tinte godt. Og så kjørte de over Røykenvik, der hadde de brukt å vanne buskapen om vinteren, og der det var kommet møkk på isen, hadde det gravd seg hull av solvarmen. Da nå kongen kjørte over der, brast isen under ham, og der druknet kong Halvdan og en mengde mennesker. Da var han 40 år gammel.

Han hadde vært så årsæl en konge. Folk sørget så over ham, at da det ble kjent at han var død, og at liket var ført til Ringerike og skulle gravlegges der, kom det stormenn fra Romerike og Vestfold og Hedmark, og alle krevde de å få liket med seg og hauglegge det i sitt fylke; alle trodde at de skulle få godt år om de fikk det. De ble forlikt på den måten at de delte liket i 4 deler; hodet ble lagt i haug på Stein på Ringerike, og hver av de andre tok sin del med seg hjem og haugla den der, og alle disse haugene heter Halvdanshauger.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Halvdan Svartes saga.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 339.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 458.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 54.

Halvdan married Ragnhild Sigurdsdatter after 0820. [Group Sheet] [Family Chart]