Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Share Print Bookmark
Alfonso (Afonso Henriques) av Portugal, "Alfonso 1"

Alfonso (Afonso Henriques) av Portugal, "Alfonso 1"

Male 1109 - 1185  (76 years)

Generations:      Standard    |    Compact    |    Vertical    |    Text    |    Register    |    Tables    |    PDF

Generation: 1

  1. 1.  Alfonso (Afonso Henriques) av Portugal, "Alfonso 1"Alfonso (Afonso Henriques) av Portugal, "Alfonso 1" was born on 25 Jun 1109 in Portugal; died on 6 Dec 1185 in Portugal.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1112, Portugal; Greve av Burgund.
    • Occupation: Abt 1139, Portugal; Konge av Portugal.

    Notes:

    Occupation:
    Alfonso var sønnen til grev Henrik av Burgund og grevinne Teresa av Leon. I 1112 etterfulgte han sin far som greve av Portugal, og overtok 1128 selv regjeringen.

    Occupation:
    Alfonso 1 (25.juni 1109 – 6.desember 1185), mer kjent som D. Afonso Henriques, oppnavnet var Erobreren (portugisisk: o Conquistador), Grunnleggeren (portugisisk: o Fundador) eller Den store (portugisisk: o Grande) av portugiserne og El-Bortukali (Portugiseren) og Ibn-Arrik (sønn av Henrik, Henriques) av maurere (iberiske muslimene) som han kjempet imot.
    Han var den første konge av Portugal. Han skaffet seg uavhengighet for den sørlige delen av kongedømmet Galicia, et grevskap i Portugal, fra Galicias overherre, kongen av León, i 1139. Han etablerte et nytt kongedømme og deretter fordoblet sitt område med Reconquista, et mål som han fulgte fram til sin død i 1185, etter 46 år med kriger mot maurerne.

    Hans etterfølger var sønnen Sancho 1 av Portugal.

    Afonso 1 var sønn av Henrik av Burgund, greve av Portugal, og Theresa av León, datter av kong Afonso 6 av León Paret styrte sammen som greve og grevinne av Portugal fram til Henriks død. Deretter regjerte Theresa alene.

    Afonso, født i 1109, tok tittelen som prins etter å ha tatt tronen fra sin mor, støttet av flertallet av den portugisiske adelen som mislikte hva som hadde skjedd med alliansen mellom Galicia og Portugal. Theresa hadde giftet seg på nytt med en av de mektigste grevene i Galicia. I 1120 sluttet den unge prinsen seg til Paio Mendes da Maia, erkebiskop av Braga som var en politisk fiende av Theresa, og begge ble landsforvist på hennes ordre.

    I 1122 ble Afonso fjorten år, noe som ble betraktet som voksen på 1100-tallet. Han opphøyde seg selv til ridder på egenhånd i katedralen i Zamora, samlet en hær og begynte å ta kontroll over sin mors landområder. I nærheten av Guimarães, i slaget ved São Mamede i 1128, beseiret han hæren til stefar og allierte grev Fernando Peres de Trava av Galicia.[2] Deretter forviste han sin mor for alltid til et kloster i Galicia. Muligheten å legge Portugal (den gang kjent som sørlige Galicia) inn under kongeriket Portugal og Galicia ble avverget, og Afonso ble enehersker (hertug av Portugal) som følge av kravene på uavhengighet fra landets kirke og adel. Han beseiret også morens nevø, Alfonso 7 av León, som kom for å hjelpe henne, og således frigjorde han kongekommet fra den politiske avhengigheten til kongedømmet León. Den 6.april 1129 dikterte Afonso Henriques stevningen hvor han utropte seg selv til prins av Portugal.

    Afonso vendte deretter sin hær mot de vedvarende problemet med maurerne i sør. Hans krigføring var vellykket, og den 25.juli 1139 fikk han en overveldende seier i slaget ved Ourique. I feiringen av dette slaget ble det første portugisiske våpenskjold opprettet, bestående fem små skjold i blå farve som kanskje representerte de fem beseirede mauriske konger. Rett etter ble han utropt som konge av portugiserne av sin soldater, noe som etablerte han i lik rang og verdighet med de andre kongerikene på den iberiske halvøy. Det første statsråd ved Lamego hvor han skulle bli gitt kongekronen av erkebiskopen av Braga for å bekrefte hans uavhengighet, er forskjønnelse på 1600-tallet av portugisiske historie.

    Uavhengighet fra Alfonso 7 av Leóns overhøyhet var imidlertid ikke noe han kunne oppnå militært. Grevskapet Portugal måtte fortsatt bli anerkjent diplomatisk av nabolandene som et kongedømme og mest viktig av den katolske kirke og paven. Afonso giftet seg med Matilda av Savoie, datter av grev Amadeus 3 av Savoie, og sendte sine ambassadører til Roma for å forhandle med paven. Han lyktes å avverge Leóns overherredømme og ble isteden en vasall av pavedømmet, slik som kongene av Sicilia og Aragón hadde blitt før ham. I pavebullen Manifestis Probatum, datert til 23.mai 1179, aksepterte den nye kongen som vasall av paven.

    Alfonso 1 bygget flere klostre og ga betydelige privilegier til de religiøse ordrene. Blant de viktigste var klosteret i Alcobaça nord for Lisboa for cistercienserordenen til hans onkel Bernhard av Clairvaux i Burgund. I 1143 skrev han til pave Innocens 2 for å erklære at han selv og hans kongedømme var kirkens tjenere, og sverget at han ville fordrive de vantro ut av den iberiske halvøya. Ved å forbigå kongen i León erklærte Afonso seg som pavedømmets direkte lensherre. Han fortsatte å utmerke seg i kampene mot maurerne. Han erobret Santarém i 1147 og etter å ha beleiret Lisboa i 1147 ble byen frigjort fra maurernes herredømme samme år. Han fortsatte med å erobre viktige deler av landet sør for elven Tajo, skjønt det gikk tapt i følgende årene.

    Samtidig anså kong Alfonso 7 av León (Alfonsos fetter) den uavhengige herskeren av Portugal som ingenting annet enn en opprører. Konflikten mellom de to var konstant og bitter i de påfølgende årene. Afonso ble involvert i en krig hvor han allierte seg med kongen av Aragón, en fiende av kongedømmet Castilla. For å sikre denne alliansen ble Alfonsos sønn Sancho forlovet med Dulce, søster av greven av Barcelona og Infanta av Aragón. Til sist, i 1143, ble traktaten i Zamora etablert som sikret fred mellom fetterne og hvor kongeriket León anerkjente at Portugal var et uavhengig kongerike.

    I 1169 ble den nå gamle dom Alfonso skadd mens han drev krigføring i nærheten av Badajoz etter å ha falt av hesten. Han ble tatt til fange av soldatene til kong Ferdinand 2 av León, som også var hans svigersønn. For å få ham tilbakelevert måtte Portugal betalte i løsepenger bortimot alle de erobringer som Afonso hadde gjort i Galicia, nord for elven Miño, de senere år. I 1179 ble de privilegier og gunst gitt til den katolske kirke kompensert. I pavebullen Manifestis Probatum, anerkjente pave Alexander 3 Afonso som konge og Portugal som et uavhengig kongerike med rett til å erobre land fra maurerne. Med denne velsignelsen fra paven var Portugal til sist sikret som kongerike.

    I 1184, til tross for hans høye alder, hadde Afonso fortsatt nok energi til å hjelpe sin sønn dom Sancho som var beleiret i Santarém av maurerne. Afonso døde kort tid etter den 6.desember 1185. Portugiserne hedret ham som en helt, både for hans personlige karakter og som grunnleggeren av nasjonen. Det finnes mytiske fortellinger om at det trengtes ti menn for å bære sverdet hans og at Afonso ville utfordre andre monarker i tvekamp, men ingen turte å ta imot hans utfordring.

    I juli 2006 ble graven til kongen i Coimbra åpnet av forskere fra Universitetet i Coimbra og Universitetet i Granada. Åpningen av graven opprørte deler av det portugisisk samfunnet, og IPPAR (Instituto Português do Património Arquitectónico), det portugisisk byrået for arkitektonisk fedrenearv. Myndigheten stoppet undersøkelsene, krevde flere protokoller fra forskerne grunnet kongens betydning i nasjonens grunnleggelse.

    Died:
    Coimbra (lat. Conimbricae) er en by sentralt i Portugal ved elven Mondego, og er hovedsete for distriktet Coimbra og regionen Centro.

    Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 2. Sancho av Portugal, "Sancho 1"  Descendancy chart to this point was born about 1154; died about 1211.


Generation: 2

  1. 2.  Sancho av Portugal, "Sancho 1"Sancho av Portugal, "Sancho 1" Descendancy chart to this point (1.Alfonso1) was born about 1154; died about 1211.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1185, Portugal; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Sancho I av Portugal (født 1154, død 1211) var konge av Portugal i årene 1185 til 1211.

    Han var sønn av sin forgjenger kong Alfonso 1, og ble etterfulgt av sin sønn Alfonso 2.

    Sancho hadde tilnavnet Povoador, fordi han søkte å befolke avfolkede omrøder og grunnla nye byer.

    Sancho married Dulce Berenguer Ramonsdatter av Barcelona about 1174. Dulce (daughter of Ramon) died about 1198. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 3. Berengaria av Portugal  Descendancy chart to this point was born about 1194 in Portugal; died about 1221 in Danmark.

    Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]



Generation: 3

  1. 3.  Berengaria av Portugal Descendancy chart to this point (2.Sancho2, 1.Alfonso1) was born about 1194 in Portugal; died about 1221 in Danmark.

    Notes:

    Died:
    Bilde:

    Dronning Berengarias flette fra graven i St. Bendts kirke i Ringsted (ca. 1221).

    Berengaria married Valdemar Valdemarsen av Danmark, "Valdemar 2" before 1216. Valdemar (son of Valdemar Knutsen av Danmark, "Valdemar 1" and Sofia av Halicz) was born about 1170; died on 28 Mar 1241 in Vordingborg, Sjælland, Danmark; was buried after 28 Mar 1241 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 4. Abel Valdemarsen av Danmark  Descendancy chart to this point was born about 1218; died on 29 Jun 1252 in Friesland, Schleswig-Holstein, Tyskland.
    2. 5. Kristoffer Valdemarsen av Danmark, "Kristoffer 1"  Descendancy chart to this point was born about 1219; died on 29 May 1259 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark.


Generation: 4

  1. 4.  Abel Valdemarsen av Danmark Descendancy chart to this point (3.Berengaria3, 2.Sancho2, 1.Alfonso1) was born about 1218; died on 29 Jun 1252 in Friesland, Schleswig-Holstein, Tyskland.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: 1232, Sønderjylland, Danmark; Hertug av Sønderjylland
    • Occupation: 1 Nov 1250, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Abel, nest eldste sønn av Valdemar og Bengjerd, ble gift med Mechtilde, datter av Adolf 4 av Holstein.

    Abel var innsatt av faren til hertug av Sønderjylland i 1232 og med ekteskapet med Mechthilde, som var inngått mot farens vilje, kom han i motsetningsforhold til Erik.

    Det var i 1237 at Abel giftet seg med Mechthilde, datter aa grev Adolf 4. av Holsten.
    Da Adolf 4. trakk seg tilbake til et franciskansk kloster samme år, var Abel i flere år formynder for sine mindreårige svogere Johan og Gerhard.

    På grund af Mechthildes afstamning bidrog ægteskabet til stor holstensk indflydelse på Abels og den senere Abelslægts sønderjyske hertugdømme.

    Som hertug af Slesvig kom Abel i strid med sin bror Erik Plogpenning.

    Ved Valdemar Seiers død i 1241 ble Abels bror, Erik, konge etter deres far. I de følgende år lå Abel i strid med sin storebror for at oppnå større uavhengighet for sitt sønderjyske hertugdømme. Det var anledningen til en mangeårig borgerkrig, hvor blant andet Randers ble brent av Abels tropper.

    Stridighetene fortsatte inntil Abel og Eriks søster Markgrevinde Sophie av Brandenburg forhandlet på plass en skrøpelig våpenhvile.

    Kong Erik Plogpenning ble drept i 1250, under et besøk hos Abel, og Abel ble mistenkt for at stå bak. Abel bedyret sin uskyld i Erik`s død og avla ed sammen med 24 av sine riddere ved landstinget i Viborg. Deretter ble Abel hyllet som konge.

    På grunn av mordet på broren ble følgende vers diktet om kong Abel:

    Abel af navn,
    Kain af gavn.

    Occupation:
    Abel ble valgt til konge og kronet sammen med sin dronning i Roskilde 1.november 1250.

    Under en ekspedisjon mot friserne for å tvinge igjennom skattekrav, led Abel nederlag, og ble drept under flukt 29.juni 1252 ved Husum Bro ut for halvøya Ejdersted.

    Da Abel ble drept oppholdt hans eldste og halvvoksne sønn Valdemar seg i Frankrike. Han skyndte seg hjem for å overta kronen, men ble arrestert av erkebiskopen av Køln, Konrad Lotharsen av Ahr-Hochstaden. Her ble han holdt som fange, inntil de schauenburgske grever av Holsten betalte løsepengene for ham i 1253.
    Da han kom til Danmark, var Abels lillebror Kristoffer imidlertid blitt valgt til konge. Herved var grunnen lagt for en strid mellom den eldre og yngre linje av kongehuset, som kom til at vare i flere årtier.
    Kristoffer ble kronet i Lund Domkirke 1.juledag 1252.

    Etter Abels død gikk hans enke dronning Mechthilde i kloster, men forlot det senere igen.
    I 1261 giftet hun seg på ny, denne gang med Birger Jarl av Sverige.

    Died:
    Fra heimskringla.no:

    Den 29.juni 1252 faller kong Abel Valdemarsen i slaget ved Oldenswort i Nordfriesland, under et felttog mot friserne.

    Han ble konge 1.november 1250, etter drapet på broren Erik Plogpenning, og er dermed den danske kongen som har hatt den korteste regjeringstid i historisk tid.


  2. 5.  Kristoffer Valdemarsen av Danmark, "Kristoffer 1"Kristoffer Valdemarsen av Danmark, "Kristoffer 1" Descendancy chart to this point (3.Berengaria3, 2.Sancho2, 1.Alfonso1) was born about 1219; died on 29 May 1259 in Ribe, Esbjerg, Jylland, Danmark.

    Other Events and Attributes:

    • Occupation: Abt 1252, Danmark; Konge.

    Notes:

    Occupation:
    Kristoffer 1 av Danmark (født 1219, død 29.mai 1259) var dansk konge i 1252–1259, sønn av kong Valdemar Sejr, og yngste bror av Erik Plogpenning og Abel av Danmark, begge brødre var konge før ham.

    Da kong Abel ble drept i et bondeopprør i 1252 var hans sønn i Valdemar av Slesvig i Frankrike. Han skyndte seg hjem for å gjøre krav på Danmarks krone som sin fars eldste sønn, men i Köln ble han arrestert av erkebiskop Konrad av Ahr-Hochstaden. Her ble holdt som fange inntil de schauenburgske grever av Holstein betalte løsepenger for ham i 1253. Da han nådde fram til Danmark, var onkelen Kristoffer allerede blitt valgt til konge. Dermed var grunnen lagt for en strid mellom den eldre og den yngre slektslinjen av kongehuset, som kom til å vare i årtier.
    Kristoffer ble kronet til konge i Lund domkirke på juledagen 1252.

    Kong Kristoffer satte i gang bestrebelser for å få sin bror Erik Plogpenning anerkjent som martyr eller helgen. Foruten at det alltid er heldig å ha en helgen i familien var den viktigste grunnen å få brennmerket Abel som brodermorder, og dermed utelukke hans slekt, først og fremst nevøen Valdemar, nå hertug av Slesvig, fra tronfølgen. Kristoffer samlet opplysninger om ulike undre som hadde skjedd ved Eriks grav. Abels tilhengere var imot forsøket og samtidig ble kongens forhold til kirken stadig forverret.

    Ved å tillate Abels sønn Valdemar å bli hertug av Slesvig unngikk Kristoffer umiddelbart borgerkrig, men ble selv mål for intriger og forræderi. Både Slesvig som Holstein sto for en tid uavhengig av kongens styre.

    Erkebiskop Jakob Erlandsen, som med pavens velsignelse var blitt innsatt på bispesetet i Lund, var tilhenger av en sterk og uavhengig kirke. Han kom i konflikt med kongen om blant annet de geistliges leidangsplikt og skatteplikt på lik linje med enhver annen jordeier. Biskop Jacob nektet og gikk så langt som å forby bønder som levde eller arbeidet på kirkens eiendommer om å yte militærtjeneste for kongen. Biskopen var kanskje den rikeste i hele kongedømmet og insisterte samtidig at et verdslig styre ikke hadde kontroll eller makt over kirken, dens eiendom eller kirkens ansatte. Han bannlyste kongen for å slå fast at han ikke ville bøye seg for kongens vilje.

    Erkebiskopen kjempet dog ikke kun for kirken. På morssiden slektet han på den mektige Hvide-slekten som tilhørte avdøde kong Abels tilhengere. Det kom til uttrykk da Jakob Erlandsen nektet å krone Kristoffers sønn Erik Klipping som medkonge og tronfølger.

    I 1256 samlet erkebiskopen rikets fremste til et møte i Vejle hvor de vedtok konstitusjonen Cum Ecclesia Daciana. Her står det at riket vil bli lyst i interdikt (det vil si forbud mot alle kirkelige handlinger) hvis kongen utsetter geistlige for overgrep. Jakob Erlandsen ville innføre kanonisk rett i Danmark, det vil si tvinge igjennom gyldigheten av pave Gregor 9's Liber Extra. Den danske kirkekamp hadde tilsvarende paralleller over hele Europa, blant grunnet pave-keiser-striden.

    Vinteren 1257–1258 gikk de holstenske grever på anmodning fra Jakob Erlandsen, og for sikre deres nevøs arverett til hertugdømmet Slesvig i Sønderjylland, til angrep på Danmark, men angrepet ble avverget.

    I februar 1259 ble Jakob Erlandsen arrestert av mecklenburgske soldater. I følge en beretning ble han til spott og spe iført en verdslig drakt med en lue av revehaler, deretter bundet og kastet i fengsel. Erkebispesetet i Lund, og kort tid etter også biskop Peder Bang i Roskilde (som var i familie med Jakob Erlandsen) lyste interdikt over kongen.

    Sverige og Norge hadde inngått en politisk allianse mot Danmark allerede før Kristoffer var blitt konge ved at de var blitt provosert av kong Abels innblandinger.

    I 1256 foretok Håkon 4 Håkonsson et plyndringstokt mot dansk land i Halland.
    I 1257 ble det inngått forlik mellom Kristoffer og Håkon Håkonsson. Det samme året var det et bondeopprør i Danmark som brøt ut på nytt i 1258 som et resultat av Kristoffers nye eiendomsskatt, men danskekongen fikk slått disse ned.

    I 1259 flyktet biskop Peder Bang av Roskilde til Rügen og overtalte fyrst Jaromar 2, prins av Rügen, som var Erik Abelssons svigerfar, til å gjøre landgang på Sjælland. Herfra inntok han København. Jarmers Tårn er oppkalt etter fyrsten.

    Før Kristoffer rakk å reagere døde han den 29.mai 1259 i Ribe hvor han hadde dratt for å være hos biskopen. I følge et rykte skal han ha blitt forgiftet av abbed Arnfast fra Ryd kloster da han ga kongen nattverden. Året etter ble Arnfast gjort til biskop av Århus av erkebiskop Jakob Erlandsson, men paven omgjorde vedtaket.

    Kristoffer ble gravlagt foran høyalteret i Ribe domkirke kort tid etter sin død av den lokale biskop til tross for interdiktet.

    Det er mulig at kongen døde av naturlige årsaker, men hans tilhengere kalte ham Krist-Offer.

    Kristoffer var gift med Margarete Sambiria Samborsdatter av Pommern. De fikk følgende barn:

    Erik Klipping, konge av Danmark,
    Valdemar,
    Niels,
    Mechthilde, eller Matilda (død 1311), gift med Albert 3, margreve av Brandenburg,
    Margrete (død 1306), gift med greve Johan 2 av Holstein-Kiel,
    Ingeborg.

    Dronningen og Jaromar var altså begge vendere fra Rügen, og den gylne, vendiske drage på rød bunn var tidligere med i det danske riksvåpen.

    Died:
    Fra heimskringla.no:

    Den 29.mai 1259 dør kong Kristoffer 1. Valdemarsen av Danmark.
    Et ondsindet rygte vil vide, at han blevet forgivet af abbed Arnfast fra Ryd Kloster.

    Kristoffer married Margrethe (Sambiria) av Pommern about 1248. Margrethe (daughter of Sambor av Pommern, "Sambor 2" and Mechtild av Mecklenburg) was born about 1230 in Pommern, Tyskland; died on 01 Dec 1282. [Group Sheet] [Family Chart]

    Children:
    1. 6. Erik Kristoffersen av Danmark, "Erik 5"  Descendancy chart to this point was born about 1249 in Lolland, Danmark; died on 22 Nov 1286 in Finderup, Jylland, Danmark.


This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0, written by Darrin Lythgoe © 2001-2024.

Maintained by Tor Kristian Zinow.