Other Events and Attributes:

• Name: 11 Apr 1838, Nesset, Møre og Romsdal, Norge; Barndommen på Nesset.
• Education: 1844, Molde, Møre og Romsdal, Norge; Middelskole.
• Education: Abt 1849, Universitetet, Kristiania, Oslo, Norge
• Occupation: 1857, Norge; Forfatter, dikter, journalist, teatersjef og Norges nasjonalskald.
• Residence: 1874, Aulestad, Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge; Bjørnstjerne Bjørnson kjøpte gården i 1874 for 16.000 spesidaler.

Notes:

Birth:
Født på gården Bjørgan.

Name:
Da Bjørn Martinius Bjørnson var 5 år gammel, ble faren Peder Bjørnson utnevnt til sogneprest i Nesset. Bjørnson-biograf Edvard Hoem skildrer Bjørnson-familiens ankomst til Nesset prestegård 11.april 1838 slik:

Dei køyrde inn på tunet på Nesset prestegard. I sonens minne skulle prestegarden alltid stå i eventyrglans...
Det er her diktaren Bjørnstjerne Bjørnson blir til.

I Nesset prestegjeld gikk Bjørnson på omgangsskolen, og han viste tidlig glede ved å skrive. Da han var 11 år var han vitne til en hendelse som skulle sette dype spor i ham. Faren tok ham med på en offentlig henrettelse av en ung gutt, en opplevelse som er beskrevet i - Et stygt barndomsminne.

Det var omkring denne tiden at han endret navn til Bjørnstjerne.

Education:
Samme året som Bjørnson fylte 12 år, reiste han til Molde hvor han gikk på middelskolen i årene 1844-1849. Snart stiftet han skoleavisen Friheten, og etter hvert våknet samfunnsengasjementet hans for alvor. I 1848, da Bjørnson var blitt 15 år, leste han om den franske februarrevolusjonen i Romsdals Budstikke. Inspirert av revolusjonen skrev han - Frihetens tale til moldenserne - som ble publisert i Romsdals Budstikke den 12. mai og var Bjørnsons første publiserte artikkel.
Barndomsårene på Nesset prestegård og skoletida i Molde preget Bjørnson så lenge han levde. Som 70-åring skrev han til Alexander Kielland: « ..jeg er Romsdøl. Der blev jeg til, av det land og folkefærd er jeg særpreget; – Mangfoldigheten i det og farven, farven; så det lever jeg med til min død.

Education:
Dro, 17 år gammel, til hovedstaden for å studere på Heltbergs studentfabrikk. Der traff han Henrik Ibsen, Jonas Lie og Aasmund Olavsson Vinje. Herfra gikk han ut i 1852 og begynte å arbeide som journalist. Han skrev da mest teateranmeldelser.

Occupation:
Bjørnstjerne Bjørnson var en av Norges og Europas viktigste forfattere i andre halvdel av 1800-tallet. Hans produksjon er svært omfattende og inkluderer romaner, noveller, teaterstykker og lyrikk. I tillegg til dette var han også journalist, debattant, teatersjef og politisk aktivist.

I Norden var han pioner i en rekke litterære sjangre, blant annet senromantiske fortellinger (Synnøve Solbakken), historisk drama (Sigurd Slembe), borgerlig drama (En fallit) og den moderne romanen. Han var både venn med og rival av Henrik Ibsen. Han var også en av de første nordiske forfatterne som fulgte opp kritikeren Georg Brandes' oppfordring om å skrive litteratur om datidens sosiale problemer.

I Norge var Bjørnson dypt involvert i den litterære og politiske debatten og fikk ord på seg som nasjonalskald. Det er han som har skrevet teksten til - Ja, vi elsker dette landet - Norges nasjonalsang. Han var også kjent i andre europeiske land, i det minste inntil sin død. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1903.

-

Bjørnson var sønn av presten Peder Bjørnson og Inger Elise Bjørnson, født Nordraak. Faren var prest i Kvikne, nå Tynset i Østerdalen, hvor Bjørnson ble født i 1832. Fra 1837 bodde han i Nesset i Romsdal etter at familien flyttet dit. I 1844 begynte Bjørnson på skolen i Molde og utviklet raskt et sosialt og politisk engasjement og en interesse for skriving. I kjølvannet av de internasjonale opprørene i 1848 skrev han 16 år gammel sin første artikkel, Frihedens Tale til Moldenserne, som viser mye av det ildfulle temperamentet som skulle karakterisere ham i årene som skulle komme.

-

I 1850 flyttet han til Kristiania, der han ble kjent med blant andre Henrik Ibsen, Jonas Lie og Aasmund Olavsson Vinje. Han tok artium i 1852, men forlot raskt studiene for å prøve seg på en karriere som forfatter og skribent.
Bjørnsons posisjonering i det norske litterære feltet kom i 1854, da han i en anmeldelse av en antologi over en rekke kjente norske diktere gikk til angrep på Johan Sebastian Welhaven og romantikerne og spådde at tiden var omme for - denne drømmende, sygelige måneskinsvandring - en anmeldelse som vakte stor debatt i Kristiania og gjorde Bjørnson til et kjent navn i byen.
I samme periode begynte han som teaterkritiker i Morgenbladet. Der ga han uttrykk for sine meninger i en av sine første nasjonale kamper, nemlig den mot danske skuespillere og dansk språk på Christiania Theater. Kampen kulminerte i 1856 med en berømt pipekonsert mot bruken av danske skuespillere. Kampen for det norske språket og norske skuespillere var typisk for den samme søken etter det nasjonale som han ga uttrykk for i Illustreret Folkeblad, tidsskriftet han grunnla samme år.

Bjørnsons forfatterdebut kom i 1857 med det historiske skuespillet - Mellem Slagene - som er satt i borgerkrigstiden. Her viser Bjørnson sin interesse for Norges nasjonale røtter, men også for det moderne samfunnet. Forholdet mellom krigeren Halvard og hans kone Inga er preget av mannens fravær, et fravær som undertrykker kvinnens rolle i familien.

Den samme spenningen mellom fortid og nåtid er synlig i Bjørnsons berømte bondefortelling - Synnøve Solbakke - også fra 1857, som balanserer en senromantisk fascinasjon for bondesamfunnet med en bevissthet om dets problemer som alkoholisme, skinnhellighet og ulykkelige ekteskap. Dannelses- og kjærlighetshistorien om bondegutten Torbjørn og Synnøve utfoldes i et miljø som er halvt idealisert og halvt realistisk skildret. Fortellingen er siden blitt en del av den norske litterære kanon og av den norske kulturarven generelt.

-

Bjørnson flyttet til Bergen i 1857, der han tok Ibsens plass som teatersjef ved Det Norske Theater, og der han ble fram til 1859. I Bergen fikk Bjørnson erfaring med teaterarbeid og satte opp sine og Ibsens skuespill. I tillegg satte han opp verker av Johann Wolfgang von Goethe og William Shakespeare samt av franske borgerlige dramatikere, noe som kom til å påvirke hans senere dramatiske produksjon.

I 1858 ble han også kjent med Karoline Reimers som han forlovet og giftet seg med samme år.

I samme periode skrev han også ferdig det historiske skuespillet - Halte-Hulda - fra 1858, andre bondefortellinger som - Arne - fra 1859 og - En glad gut - fra 1860 i tillegg til den første versjonen av nasjonalsangen - Ja, vi elsker dette landet - skrevet i Bergen sommeren 1859:

Den 1.oktober 1859 stod - Norsk Fædrelandssang - tilegnet Norges konge, Kong Carl, anonymt på trykk i Aftenbladet. Det var den første versjonen av det som siden skulle bli den norske nasjonalsangen.

Ja, vi ælsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, vejrbitt over vandet,
med de tusen hjæm, —
ælsker, ælsker det, og tænker

på vor far og mor
og den saganat, som sænker
drømme på vor jord.

Dette landet Harald bærget
med sin kjæmperad,
dette landet Håkon værget,
medens Øjvind kvad;
Olav på det land har malet
korset med sit blod,
fra dets høje Sverre talet
Roma midt imod.

Bønder sine økser brynte,
hvor en hær drog frem;
Tordenskjold langs kysten lynte,
så den lystes hjæm.
Kvinner selv stod op og strede,
som de vare mænn;
andre kunde bare græde,
men det kom igjæn!

Visstnok var vi ikke mange;
men vi strak dog til,
da vi prøvdes nogle gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brænte,
æn det kom til fall;
husker bare, hvad som hændte
ned på Fredrikshald!

Hårde tider har vi døjet,
blev tilsist forstøtt;
men i værste nød blåøjet
frihed blev os født.
Det gav faderkraft at bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære —
og det gav forlig.

Fienden sit våben kastet,
op visiret fór,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vor bror.

Drevne frem på stand av skammen
gik vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!

Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet vilde han beskytte,
skjønt det mørkt så ud.
Alt, hvad fædrene har kjæmpet,
mødrene har grætt,
har den Herre stille læmpet,
så vi vant vor ret.

Ja, vi ælsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, vejrbitt over vandet,
med de tusen hjæm.
Og som fædres kamp har hævet
det av nød til sejr,
også vi, når det blir krævet,
for dets fred slår lejr.

.
Sommeren 1860 reiste han til København, der han allerede hadde bodd mellom 1856 og 1857. Derfra reiste han videre til Roma. Her opplevde han de turbulente begivenhetene i den italienske samlingsprosessen, Risorgimento, et tema som kom til uttrykk i det historiske skuespillet - Kong Sverre - fra 1861. Stykket forener igjen borgerkrigstiden med en bevissthet om at Norge, i likhet med Italia, skulle danne - et historisk galleri - av personer for å kunne nå en kulturell og politisk frigjøring fra Sverige. Noen av disse temaene, forsterket av en dypere psykologisk skildring, utviklet han i den dramatiske trilogien om - Sigurd Slembe - fra 1862 og senere i fortellingen - Kaptejn Mansana - fra 1879. Fra denne perioden stammer også noen av Bjørnsons mest kjente dikt, som - Fra Monte Pincio - Brede Sejl over Nordsjø gaar - og - Bergljot.

Bjørnson kom tilbake til Norge i 1863 etter et opphold i Tyskland og Paris, og produksjonen hans begynte å ta nye retninger. Det historiske skuespillet - Maria Stuart - i Skottland fra 1864 er Bjørnsons eneste stykke der handlingen foregår i utlandet. I fortsatt nokså patetiske rammer forsøker han med lystspillet - De Nygifte - fra 1865 å nærme seg problemdiktningen han skulle komme til å utvikle et 10-år senere.

I samme periode var han aktiv som teatersjef på Christiania Theater fra 1865 til 1867. Senere ledet han fra 1870 til 1872 de skuespillerne ved Det norske Theater som hadde sagt opp sine stillinger og dannet Møllergadens Theater. Andre del av 1860-tallet var dessuten en viktig periode for hans aktivisme i det radikale Venstre (han var redaktør for Norsk Folkeblad mellom 1866 og 1871) og for hans religiøse utvikling, som ble sterkt påvirket av lesningen av den danske teologen Nikolai Frederik Severin Grundtvig. Også romanen - Fiskerjenten - fra 1868, som skildrer livshistorien til Petra som vil bli kunstner, er en signal på at forfatterskapet til Bjørnson var i ferd til å fornye seg radikalt.

-

Det var i første rekke Henrik Wergeland som ved sine taler og dikt gjorde 17.mai til en virkelig nasjonaldag. Dette arbeidet fikk en ivrig forkjemper i Bjørnstjerne Bjørnson, og det var også på hans initiativ det første barnetoget kom i stand i 1870.

-

Fornyelsen kom endelig på 1870-tallet. I kjølvannet av Ibsens lystspill - De unges Forbund - fra 1869, som markerte begynnelsen av en lang periode med fiendtlighet mellom Ibsen og Bjørnson, og spesielt av Georg Brandes' berømte forelesningsrekke fra 1871, der han appellerte for en litteratur som satte - problemer under debatt - gjorde Bjørnson seg ferdig med den historiske diktningen - Arnljot Gelline - fra 1870 og - Sigurd Jorsalfar - fra 1872, og kastet seg over det moderne borgerlige dramaet.

Under et opphold i Roma i 1873–1875 kom han i kontakt med det nye europeiske åndslivet og forfattet tvillingdramaene - Redaktøren - og - En fallit - i 1875, der han skildrer borgerklassens intriger og hykleri i en forfriskende realistisk stil. Bjørnson driver riktignok ikke samfunnskritikk her (den svermeriske grossereren og den ondsinnede redaktøren er kun eksempler på dårlig kapitalisme og journalistikk som Bjørnson ikke kritiserer per se), men det er klart at disse dramaene forberedte veien for Ibsen, som alt i - Samfundets støtter - fra 1877 ville ta opp liknende problemstillinger på en mer aggressiv måte.
En fallit - markerte også begynnelsen på en suksessrik mottagelse i Tyskland, som kom til å spille en viktig rolle for spredningen av norsk litteratur i Europa.

I andre del av 1870-tallet, da han flyttet tilbake til Norge og kjøpte gården Aulestad, var Bjørnson ved fronten av norsk litteratur og var meget aktiv i samfunnsdebatten. I 1877 holdt han den berømte talen - Om at være i sandhed - der han appellerte til en sterkere etikkfølelse i både det offentlige og i privatlivet. Samme år ga han ut skuespillet - Kongen - som utløste stor debatt på grunn av dets republikanske undertone. Med romanen - Magnhild - som skildrer en kvinne som bryter ut av ekteskapet, forberedte han nok en gang veien for Ibsen og hans familiedrama - Et Dukkehjem - fra 1879.

Mot slutten av 1870-årene kastet han seg inn i en kamp for et rent norsk flagg uten unionsmerke, en kamp som representerte høydepunktet i hans radikale fremmarsj. I denne perioden ga han også ut de realistiske skuespillene - Det ny system - fra 1878 og - Leonarda - fra 1879.

-

Ved slutten av 1870-tallet beveget Bjørnson seg mer og mer bort fra barnetroen og Grundtvigs kristenlære. Dette kom først til uttrykk i den berømte - Salme II - fra 1880, så i fortellingen - Støv - fra 1882 og i et av hans beste skuespill - Over Ævne. Første stykke fra 1883. I sistnevnte drama viser Bjørnson sin skepsis overfor den kristne tro ved å skildre en pastor som tilsynelatende gjør mirakler, men som ikke klarer å helbrede den nervesyke konen sin, og som til slutt dør som følge av innsatsen. Disse verkene viser imidlertid at Bjørnson ikke kastet seg inn i en ateistisk nihilisme, men utviklet en slags - positivistisk - tro på mennesket og fremskrittet.

I 1882 spilte Bjørnson en nøkkelrolle i Venstres triumf i Stortinget, noe som førte til en hektisk atmosfære og til bestemmelsen om å flytte til utlandet, nemlig til Paris, der han ble boende i 5 år. I 1883 markerte Bjørnson seg også med skuespillet - En hanske - der han bidro til likestillingsdebatten ved å foreslå at verken mann eller kvinne burde ha sex før ekteskapet, noe som nok en gang vakte stor debatt og førte til brudd med radikale figurer som Georg Brandes og August Strindberg. I denne perioden skrev han den livlige komedien - Geografi og kærlighed - fra 1885 i tillegg til romanene - Det flager i byen og på havnen - fra 1884 og - På Guds veje - fra 1889, der han igjen tar opp sedelighetsdebatten og i tillegg forholdet mellom kristentro og utviklingslære.

.
I overgangen til 1890-årene var Bjørnson mer opptatt av politisk aktivisme enn skjønnlitteratur. Han skrev artikler og taler om mange emner, spesielt om unionsdebatten og fredssaken. Han støttet Venstre ved valget i 1888 og fyrstikkarbeiderskene i deres streik i 1889 og ga uttrykk for sympatier for praktisk sosialisme. Han trakk seg gradvis fra den aktive politikken, og mens han oppholdt seg i Roma, Paris og Østerrike i 1893–1895, fikk han også sitt gjennombrudd på franske og italienske scener. Han kom tilbake til dramaskrivning med - Over ævne. Andet stykke fra 1895, Norges første arbeiderklassedrama, der han tolker nettopp over evne-problematikken i en sosial kontekst. Mens presten Sang i første stykke gikk over evne ved å helbrede ved bønn, går sønnen Elias over evne ved å drepe en gruppe kapitalister (og seg selv) med sprengstoff. Håpet var å forbedre arbeidernes levevilkår, noe som ifølge Bjørnson kun kan nås gjennom forsoning mellom klassene. - Paul Lange og Tora Parsberg - fra 1898 er et annet dramastykke med en politisk undertone, inspirert av selvmordet til statsministeren Ole Jørgensen Richter i 1888 som Bjørnson følte seg delvis ansvarlig for.

-

På slutten av 1800- og i begynnelsen av 1900-tallet var det artikkelskriving og debattvirksomhet som igjen tok hoveddelen av tiden hans. Han skrev regelmessig i norske og europeiske aviser og markerte seg i noen brennende aktuelle saker, som Dreyfus-saken i 1898, og ved å tale minoritetens sak, som finnenes i 1903 og slovakenes i 1907. Han var blitt en kjent litterær figur i hele Europa, som blant annet førte til at han fikk Nobelprisen i litteratur i 1903.

Til tross for denne store anerkjennelsen klarte ikke Bjørnson å nå de tidligere litterære høydepunktene med verkene fra 1900-tallet, det vil si skuespillene - Laboremus - fra 1901, - På Storhove - fra 1902, - Daglannet - fra 1904, og - Når den ny vin blomstrer - fra 1909, i tillegg til romanen - Mary - fra 1906. Disse verkene, sammen med en kontinuerlig politisk aktivitet i perioden 1900–1905, viser imidlertid at han var aktiv som forfatter og skribent helt til slutten, da helsen gradvis svekket ham.

-

I 1903 ble Bjørnstjerne Bjørnson tildelt Nobelprisen i litteratur.

-

I 1909 ble han rammet av et slag, og han døde 26.april 1910 i Paris, 77 år gammel. Hans likferd og begravelse ble en nasjonal og internasjonal begivenhet. I 2 dager, fra 28. til 30.april, ble Bjørnsons båre fraktet med tog fra Paris til København. Her var det en stor markering, og et folkehav tok farvel med Bjørnson. Båren ble overført til panserskipet Norge.
Den 1. mai seilte Norge inn Kristianiafjorden. På Honnørbrygga ventet hele det offisielle Norge med kong Haakon VII og statsminister Wollert Konow i spissen. Båren ble transportert med vogn til Trefoldighetskirken hvor minnegudstjenesten ble holdt. Bjørnson er gravlagt på Vår frelsers gravlund i Oslo.

-

Etter sin død sto Bjørnstjerne Bjørnson som et opplagt forbilde for de nye generasjonene norske forfattere som på en eller annen måte måtte bli konfrontert med hans figur. Knut Hamsun var for eksempel kritisk til Bjørnson, men dette er også et tegn på at han ikke kunne unngå å måtte forholde seg til ham.

Interessen for Bjørnson sank gradvis i løpet av 1900-tallet. Det er mange grunner til dette, men minst 2 elementer spilte en stor rolle. For det første rakk ikke Bjørnson å oppleve de 2 verdenskrigene, som gjorde hans - positivistiske - tenkning noe utdatert. For det andre, som filosofen Claudio Magris skriver, fikk Bjørnsons rolle som - nasjonalskald - en negativ effekt. Hans rolle som nasjonens far har gradvis fått mindre plass i en offentlig debatt preget av det postnasjonale og det flerkulturelle. Derfor har Bjørnstjerne Bjørnson gjerne blitt opplevd som en det er vanskelig å aktualisere, og han er blitt fremstilt som en som ikke kan kommunisere med nye generasjoner nordmenn.

På 2000-tallet har forskningsmiljøer imidlertid vist en ny interesse for Bjørnstjerne Bjørnson gjennom nye biografier og monografier om hans tanker og verk. Jubileumsåret 2010 utløste en debatt om Bjørnsons aktualitet, men viste også gjennom konferanser og arrangementer landet rundt at Bjørnsons verk faktisk har relevans for nåtidens Norge, og at det er interessant å lese og analysere verkene på nytt.

.
Minnesmerker:

-Statue av Bjørnson foran Nationaltheatret. Utført av Stephan Sinding, avduket i 1899.

-Statue foran Den Nationale Scene i Bergen. Utført av Gustav Vigeland, reist i 1915.

-I Molde ble det i 1957, under hundreårsjubileet for Bjørnsons dikterdebut, avduket et monument utført av Hjalmar Hansen.

-Byster av Bjørnson er utført blant andre av Herman Vilhelm Bissen, Walter Magnus Runeberg, Mathias Berntsen Skeibrok, Jo Visdal og Gustav Vigeland.

-I Košice, Slovakia ble det i 2018 reist et minnesmerke som hyller Bjørnson som de små lands beskytter. På monumentet står Bjørnsonsitater om krig og fred.

-Hans portrett er malt av blant andre Franz von Lenbach, Carl Bloch, Constantin Hansen, Peder Severin Krøyer, Eyolf Soot, Christian Meyer Ross og Erik Werenskiold.

-Til 100-årsdagen for Bjørnsons fødsel ble det utgitt en serie minnefrimerker.

-

Romaner og fortellinger:

Thrond, 1857
Synnøve Solbakken, 1857
Arne, 1859
En glad Gut, 1860
Faderen, 1861
Jernbanen og Kirkegaarden, 1866
Fiskerjenten, 1866
Arnljot Gelline, 1870
Brude-Slaatten, 1872
Magnhild, 1877
Kaptejn Mansana, 1879
Støv, 1882
Det flager i byen og på havnen, 1884
På guds veje, 1889
Mary, 1906

-

Skuespill:

Mellem Slagene, 1856
Halte-Hulda, 1858
Kong Sverre, 1861
Sigurd Slembe, 1862
Maria Stuart i Skottland, 1864
De Nygifte, 1865
Sigurd Jorsalfar, 1872
En fallit, 1875
Redaktøren, 1875
Kongen, 1877
Det ny system, 1878
Leonarda, 1879
En hanske, 1883
Over ævne 1, 1883
Geografi og kærlighed, 1885
Over ævne 2, 1895
Paul Lange og Tora Parsberg, 1898
Laboremus, 1901
På Storhove, 1902
Daglannet, 1904
Når den ny vin blomstrer, 1909

-

Et utvalg enkeltdikt:

Og Ræven laa under Birkerod (Ingrids vise fra Synnøve Solbakken), 1857
Nu tak for Alt ifra vi var smaa (Synnøves sang fra Synnøve Solbakken), 1857
Det ligger et Land, 1859
Over de høie Fjælde (fra Arne), 1859
Ingerid Sletten (fra Arne), 1859
Herre, tag i din stærke Haand (fra Arne), 1859

Ja, vi ælsker dette Landet (første versjon fra 1859, endelig versjon fra 1869), 1859

Elsk din Næste (fra En glad Gut), 1860
Løft dit Hoved du raske Gut (Øyvinds sang, fra En glad Gut), 1860
Bergliot, 1861
Valg (Jeg vælger mig April), 1866
Norsk sjømannssang (Den norske sjømann er et gjænnombarket folkefærd), 1868
Lyt nu du ludende Sanger, 1868
Gamle Heltberg, 1868
Fremad, 1868
Jeg vil værge mit land (fra Fiskerjænten), 1868
Jeg giver mit Digt til Vaaren (Petras sang fra Fiskerjænten), 1868
Mit Følge (Jeg kjører frem gjennom Straalefryd), 1869
For de sårede, 1871

Landkjænning (Og det var Olaf Tryggvason), 1872

Norrønafolket det vil fare (fra Sigurd Jorsalfar), 1872
Romsdalen (trykt i 1890), 1880
Salme II (Ære det evige Foraar i Livet), 1880
Nytaarsrim til Rektor Steen, 1886
Norge, Norge!, 1890
Syng mig Hjæm, 1891
Nils Henrik Abel, 1902
Siste smærte, 1906
Kantate for hundreårs-festen for Norges Vel, 1909

-

Øvrige utgivelser:

Artikler og taler (2 bind, 1912–1913) med innledning av J. E. Sars om Bjørnsons plass i Norges politiske historie

Aulestadbreve til fru Bergliot Ibsen (1911)

Brevsamlingene Grotid (2 bind, 1921)

Brytningsår (2 bind, 1921)

Kampliv (2 bind, 1932) alle utgitt ved Halvdan Koht

Breve til Alex. L. Kielland (1930)

Samlede digte (1926)

Tyrolersangen (1932), alle ved Francis Bull

B.B.s og Chr. Collins brevveksling 1889–1909 (1937)

B.B.s brevveksling med danske (6 bind, 1953–1974) ved Øyvind Anker

Francis Bull og Torben Nielsen.

Bjørnsons brevveksling med G. Gran i tidsskriftet Edda (bind 35, årgang 22)

Bjørnsons brev til datteren Dagny, Din venn far (1956)

Breve til Karoline (1957)

B.B.s brevveksling med svenske 1858–1909 (3 bind, 1960–1961)

B.B.s Briefwechsel mit Deutscher (2 bind, 1986–1987)

God morgen, Rosalinde! Brev til Rosalinde Thomsen (1990)

En stor samling brev i L.C. Nielsen: F.V. Hegel; et mindeskrift (2 bind)

Georg og Edv. Brandes' brevveksling (1939)

Residence:
Aulestad er en gård i Gausdal kommune, i Follebu, beliggende cirka 18 kilometer nord for Lillehammer. Gården var Karoline og Bjørnstjerne Bjørnsons hjem.

Bjørnstjerne Bjørnson kjøpte gården i 1874 for 16.000 spesidaler. Av gårdens samlede areal på 2.000 dekar var 150 dekar dyrket mark. Takket være Karoline Bjørnsons innsikt og interesse ble den gamle hovedbygningen fra omkring 1800 betydelig forandret og forbedret, blant annet med veranda som omgir 1.etasje på 3 kanter. Hovedbygningen ble - nasjonaleiendom - og ble fredet i 1923 og statseid museum i 1926. Selve gården tilhører fortsatt familien Bjørnson.

Fra 1965 ble ledelsen av Aulestad underlagt De Sandvigske samlinger på Lillehammer, Maihaugen. Miljøet er så vidt mulig bevart uforandret fra Bjørnsons tid. To tidligere gjesterom er omgjort til utstillingsværelser med en rekke Bjørnson-minner: manuskripter, hilsener, takkeadresser, fotografier med mer. Ellers rommer Aulestad samlinger av skulptur og malerier av norske og utenlandske kunstnere, sølvtøy, krystall og annet – for en stor del gaver til Bjørnson. Samlingene omfatter cirka 3.000 gjenstander.

Bjørnstjerne married Johanne Elisabet Karoline Reimers, "Bjørnson" on 11 Sep 1858 in Søgne, Vest-Agder, Norge. Johanne was born on 1 Dec 1835 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 27 Jun 1934 in Aulestad, Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge; was buried on 3 Jul 1934 in Vår frelsers gravlund, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1880, Kristiania, Oslo, Norge; Skuespiller og teatersjef.

Notes:

Occupation:
Bjørn Bjørnson fikk sin sceniske utdannelse i Wien, og gjorde sin debut i 1880 ved hertugen av Sachsen-Meiningens selskap.
I årene 1885 til 1893 hadde han som ledende instruktør det kunstneriske hovedansvar for Christiania Theater. Bjørnson moderniserte den gamle konservative institusjonen og ga personalet en ny og levende innstilling til kunsten - en realistisk menneskeskildring avløste deklamasjonen. Selv spilte han oppgaver som Peer Gynt, Sigurd Slembe og Richard III. Senere gjestet han i utlandet, og i 1895 var han fast instruktør ved Dagmarteatret i København.

-

Hans livs hovedverk var Nationaltheatrets reisning, som han gjennom sin pågående energi fremfor noen annen hadde æren for. I 1899–1907 var han dette teaterets første, vitale og inspirerende sjef. Han smeltet det unge, uensartede personale sammen til det ensemble som kom til å bære norsk scenekunst.

I nedgangstiden 1923–1927 satte han for annen gang sin begeistring og arbeidskraft inn som sjef. Også etter den tid støttet Bjørnson gang på gang teateret som instruktør, fra Når den ny vin blomstrer til operettesuksesser som Czardasfyrstinnen.

Under det altoppslukende arbeidet som sjef og instruktør trådte skuespilleren Bjørnson etter hvert mer i bakgrunnen. Med lange mellomrom møtte imidlertid Oslo ham på scenen, helt til 70-årsdagen i 1929. Her spente hans evner fra den fantasifulle professor Tygesen til den følsomme Paul Lange.

Det var alltid fest og strid, humør og uro omkring Bjørnson både som skuespiller, instruktør og sjef. Noen fast linje var det kanskje ikke i hans innsats, og hans litterære smak vakte ofte kritikk. Mens hans sjeldne positive teateregenskaper var det aldri uenighet om.

-

Av hans skuespill er Johanne, oppført på Christiania Theater i 1898, det betydeligste. Lystspillene Solen skinner jo (1913) og En tørstig kamel (1919) har vært spilt på Nationaltheatret.

Sin store fortellerevne tok han i bruk i sine erindringer Mit livs historier - fra barndommens dage (1922), Bjørnstjerne Bjørnson; hjemmet og vennerne (1932), Bare ungdom (1934) og Det gamle teater (1937). Disse bøkene betegner både en sterk personlig innsats og et stykke levende norsk kulturhistorie.

Hans siste iscenesettelse på Nationaltheatret var Kongsemnerne (1938) og Geografi og kjærlighet (1941).

Bjørn Bjørnson var sønn av Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson. Han er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Bjørn married Jenny Dahl, "Sandberg" / "Bjørnson" in 1886, and was divorced in 1890. Jenny was born on 4 Apr 1846 in Fredrikstad, Østfold, Norge; died on 4 Mar 1914 in Kristiania, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Bjørn married Ingeborg Mathilde Laura Aas, "Bjørnson" on 4 Dec 1893 in Kristiania, Oslo, Norge, and was divorced in 1909. Ingeborg was born on 19 Nov 1858 in Kristiania, Oslo, Norge; died on 4 May 1937 in Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Bjørn married Eileen Cohn (Kuhn), "Bendix" / "Bjørnson" in 1909. Eileen was born on 29 Jul 1883; died on 6 Jan 1944 in Alingsås, Västra Götalands län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Aft 1940, Norge; NS-mann.

Notes:

Event-Misc:
Den tyske okkupasjon av Norge førte til dyp splittelse i mange norske familier der noen sto på okkupantens side mens andre var aktive i motstandsbevegelsen. Så også blant barna til nasjonal ikonet Bjørnstjerne Bjørnson.

Det var betydelig forskjell mellom Bjørnson-sønnene i hvordan de forholdt seg til nazismen. De var delvis oppvokst i Tyskland, men mens Erling var aktiv og agiterte for nazismen, var Einar passiv.

Broren Erling var et aktivt NS-medlem som i skrift og tale søkte å bruke farens navn og pan-germanistiske synspunkter til støtte for politikken til tyskerne og Quisling-regimet.
Eldstebroren, teatermannen Bjørn, var derimot en uredd motstander av de tyske okkupanter og deres norske medløpere, og ikke nok med det så var han i tillegg gift med jødiske Eileen Cohn.

Einar married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Education: 1887, Romedal, Stange, Hedmark, Innlandet, Norge; Jordbruksutdanning ved Jønsberg landbruksskole.
• Residence: 4 Apr 1890, Aulestad, Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge; Overtok driften av farsgården.
• Event-Misc: Aft 1890, Østre Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge; Politisk aktiv i hjembygden.
• Event-Misc: 1940, Norge; NS-mann.
• Event-Misc: 24 Jan 1946, Hamar, Hedmark, Innlandet, Norge; Dømt for landssvik.

Notes:

Residence:
Etter å ha tatt jordbruksutdannelse, tok han 4.april 1890 over gårdsdriften på Aulestad. I sin brukstid forbedret han gården kraftig, bygde nye hus og fordoblet det dyrkede arealet. Faren måtte imidlertid ta gården tilbake i 1901 da sønnen ikke maktet å drive den.

Event-Misc:
Bjørnson var politisk aktiv i hjembygda, og satt fra 1925 til 1931 som medlem av herredsstyret i Østre Gausdal. Også på 1890-tallet skal han ha vært herredsstyremedlem, dessuten var han en periode formann i fattigstyret.
Innenfor bondebevegelsen hadde Bjørnson mange tillitsverv - han var landsstyremedlem i Bondelaget og formann i kretslaget i Søndre Gudbrandsdalen. Han skreiv også mange artikler om landbruksspørsmål i avisene.

Fra 1934 til okkupasjonen var Bjørnson Bondeparti-representant for Oppland på Stortinget, etter at han fra 1931 hadde vært suppleant.
I 1934-1936 var han medlem av Justiskomiteen.
I 1937-1940 var han med i Finans- og tollkomiteen.

Trass i til dels ulike politiske sympatier var han en god venn av Arbeiderdemokratenes stortingsmann Alf Mjøen fra Gjøvik. I 1931 var begge blant gjestene i rasehygienikeren Jon Alfred Mjøens jubileumsfest for Vinderen Laboratorium - 5 år seinere samarbeidet Bjørnson og Alf Mjøen også politisk, da de foreslo den tyske rasebiologen Alfred Ploetz som kandidat til Nobels fredspris, sannsynligvis med Jon Alfred Mjøen som aktiv bakmann.
I mai 1934 var Bjørnson saksordfører for steriliseringsloven som Stortinget vedtok mot én stemme (Gjert E. Bondes stemme), en lov som åpnet for tvangssteriliseringer.

Event-Misc:
Under krigen ble Erling Bjørnson et svært aktivt medlem av NS.

Den tyske okkupasjon av Norge førte til dyp splittelse i mange norske familier der noen sto på okkupantens side mens andre var aktive i motstandsbevegelsen. Så også blant barna til nasjonal ikonet Bjørnstjerne Bjørnson. Bjørnson-brødrene hadde bodd deler av oppveksten i Tyskland, men de hadde svært ulikt syn på Hitler og nasjonalsosialismen.
På den ene siden sto eldstebror Bjørn, som var jødisk gift, var en uredd motstander av de tyske okkupanter og deres norske medløpere, og som holdt appeller mot nazismen.
På den andre siden av skillelinjen sto Bjørns 2 yngre brødre Erling og Einar. Særlig den yngste broren, Erling, var et aktivt NS-medlem som i skrift og tale søkte å bruke farens navn og pan-germanistiske synspunkter til støtte for politikken til tyskerne og Quisling-regimet. Den nest yngste, Einar Bjørnson, var passivt medlem i NS.

Troen på Tyskland og på nasjonalsosialismen som manifestasjoner av fedrelandskjærlighet og som bolverk mot kommunismen, går igjen i de mange foredragene Erling Bjørnson holdt i radioen, på møter rundt omkring og på foredragsturné i regi av NS’ presse- og propagandaavdeling. Radiotalene ble senere trykt i aviser som Laagen (organ for Norges Bondelag i Gudbrandsdalen), Nationen og Aftenposten.

Svigerinnen Eileen Bjørnson var en tysk-jødisk skuespillerinne som giftet seg med eldstebroren Bjørn Bjørnson i 1909. Mens foreldrene Bjørnstjerne og Karoline var glade for Bjørns ekteskap med Eileen, var Erling fiendtlig innstilt fra første stund. Broren Bjørn døde imidlertid i april 1942. Hans jødiske svigerinne Eileen var nå alene, tynget av sorg etter tapet av sin mann og vitne til en dramatisk økning i jødeforfølgelsen med arrestasjoner i oktober og november. Samtidig vedtok Quisling-regjeringen en lov om inndragning av jødenes formuer.
Det tok ikke lang tid etter at Bjørn var død før Erling Bjørnson og datteren Aslaug meldte seg på banen for å slå kloen i arven etter Bjørn. Etter deres mening skulle arven ikke tilfalle jødinnen Eileen, men tilfalle slekten, nærmere bestemt Erling. Ifølge et gjensidig testament tilfalt Bjørns etterlatte midler Eileen. Det kunne ikke Erling akseptere. Over det hele hang usikkerheten knyttet til Eileens status som jøde.
Presset mot Eileen økte utover i 1942. I juli ble hun innkalt til et møte hos NS’ justisminister Sverre Riisnæs. Hun møtte alene på hans kontor og temaet for møtet var Bjørns rettigheter til en andel av forfatterrettighetene etter faren. Disse tilhørte nå Eileen. Riisnæs forlangte at Eileen måtte si fra seg sin rett til Bjørns andel av forfatterrettighetene etter Bjørnstjerne Bjørnson fordi hun ikke var av arisk rase. Et ferdig utskrevet dokument ble forelagt Eileen til undertegning. Eileen nektet. Etter all sannsynlighet var det svogeren Erling som hadde tatt initiativet til kravet fra Riisnæs at Eileen skulle gi fra seg rettighetene.

I desember 1942 besluttet Eileen etter råd fra sine venner i i Oslos teater- og forfattermiljø å flykte til Sverige. I Norge ble hennes eiendeler og formue i Norge inndratt og overlatt til Likvidasjonsstyret som hadde som oppgave å realisere jødenes formuer om til rede penger som tilfalt statskassen. Erling Bjørnson ble utpekt som medlem av styret for boet til Eileen. Han kom fort i en dobbeltrolle idet han var lite interessert at verdiene skulle tilfalle staten. Han la ikke skjul på at hans mål var at verdiene skulle tilfalle slekten.

Frem til 2.verdenskrig var hjemstedet for Bjørnson-familien Aulestad synonymt med et - godviljens høvdingsete - men under okkupasjonen omgjorde dikterens yngste sønn gården Aulestad nærmest til en propagandasentral for NS, med agitasjon for Tyskland og nasjonalsosialismen på møter, i radioforedrag og avisartikler som ble trykt over hele landet. Erling Bjørnson brukte Aulestad og sitt berømte navn i propagandavirksomheten og hevdet at faren ville ha tiltrådt hans syn.

I - Quo vadis - august 1941, etterlyser sønnen i sterke ordelag hvor kristenfolket blir av i den pågående kampen mot bolsjevismen, og oppfordrer til korstog. Han appellerer spesielt til Johan Falkberget som en dikter nær knyttet til folket og nasjonen og viser til den plikt en annen stor skald i Norge følte en gang det var påkrevet. Her peker han indirekte på faren.
Nærmere undersøkelser viser at versjoner av Laagen-artikkelen sto på trykk i en serie aviser omtrent på samme tid, enten under den latinske overskriften - Quo vadis - eller med tittelen - Hvor blir dere av? Enkelte pekte på Fritt Folk som kilde, andre på NTB. Bjørnson siterer òg eksplisitt fra farens verk, som 3 strofer av diktet - Norge, Norge! - i et radioforedrag (18.mai 1944) om et av sine favorittemner - de tyske tropper er de eneste på jorden som kan gi oss håp om å bevare Norge for nordmenn. Han tyr til samme dikt, og siterer de 5 siste verselinjene i nok en Aftenposten-artikkel, rettet mot forræderiet han mener regjeringen i London står for, som hadde bedt folket ta godt imot den røde armé. Så runder han av med første linje av Ja, vi elsker.

Dikteren dukker også opp som støttespiller i et foredrag sønnen holdt i NRK så sent som 2.mai 1945, og som trykkes i aviser de følgende dagene. Erling Bjørnson kritiserer prestestanden spesielt for ikke å ha stilt seg helhjertet i kampgeledd med oss i NS, og han priser det nye Tyskland under Hitlers geniale ledelse. Lesere av Aftenposten kan ha fått noen assosiasjoner da de 7.mai så Hamsuns hyllende nekrolog over Hitler. I Nationen (3.mai 1945) står Erling Bjørnsons - På Guds veger - plassert sammen med artikler om - Der Führers etterfølger - og -Ved Adolf Hitlers død. I Bergens Tidende står foredraget ved siden av et oppslag om de siste kampene i Berlin og en henstilling til NS-medlemmer om å bevare ro og orden. Tittelen på Erling Bjørnsons artikkel er en intertekstuell referanse til farens roman, - Paa Guds Veje - (1889). Dermed plasseres dikteren i tekstlig naboskap med Hitler.

Særlige veksler trekker Erling på farens autoritet som støtte for egne synspunkter i - B.B. og den nye tid - holdt som tale på Tolga i august 1944. Han hevdet at det ikke var vanskelig å vite hvordan faren ville stilt seg til tidens spørsmål. Ja, sønnen er helt overbevist om at han selv som troende nazist sto i pakt med far og hans livsinnstilling. Dikteren var nemlig i alle deler nasjonalsosialistisk innstilt. En type som Hitler ville bent frem ha henrykt ham og øket hans tillit til framtiden – til rettferdigheten! Det var utenkelig at han ville deltatt i den forræderske kampen mot Tyskland, verdens dyktigste og mest siviliserte – vår egen stamme, en kamp som jødene over hele verden bidro til.

Og til et slikt forræderi mot kulturen, mot utviklingen, tror man virkelig at min store far, min hederlige far – vilde ha sluttet seg! Bare tanken er en forbrytelse.

Sønnen tar farens langvarige beundring for Tyskland og advarsler mot Russland allerede i 1892 til inntekt for sitt syn. I ettertid kan vi undre oss ikke bare over Erling Bjørnsons skjønnmaling av Hitler og hans regime, men også over grunnlaget for så skråsikkert å hevde at dikteren ville ha bifalt de fremsatte vurderingene.

Samlet bidro at flere familiemedlemmer hadde tilknytning til NS til å skape et inntrykk av at hele Bjørnson-familien støttet okkupantmakten, spesielt fordi Erling var en mye brukt agitator, ikke minst i radio.
I 1944 skreiv han en artikkel i Ragnarok, der han postulerte at faren ville ha vært NS-mann om han hadde levd. Erlings propagandavirksomhet ble drevet med Aulestad som base.

Erlings datter, Aslaug Bjørnson, ble i 1947 idømt 6 måneders fengsel for å ha vært kretsleder for Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon (NSK) i Sør-Gudbrandsdal og deretter redaksjonssekretær i NSK-organet Heim og Ætt sammen med Olga Bjoner. Aslaug slapp å sone på grunn av dårlige nerver. Av hennes 4 barn var datteren Bergljot Bjørnson Braadland aktiv i NS og angiver som lot statspolitiet vite at en av beboerne på pensjonatet som hun og moren bodde på, lyttet til BBC.

Erling Bjørnson og andre nære familiemedlemmer med Aulestad som adresse ble dømt for landssvik i etterkrigsoppgjøret.

Event-Misc:
.Etter frigjøringen ble Erling Bjørnson tiltalt og dømt for landssvik.
Tiltaltes navn og familietilknytning gjorde alene at rettssaken på Hamar i januar 1946 skilte seg ut blant nærmere 93.000 landssviksaker som ble etterforsket i årene etter 2.verdenskrig. Men også posisjonen tiltalte hadde hatt i lokalsamfunnet, som dalens stortingsmann, gjorde saken ekstra pikant. Tiltalte het Erling Bjørnson. Han var sønn av Bjørnstjerne Bjørnson, dikteren som hadde gitt landet Ja, vi elsker.

Under rettssaken anførte den tiltalte på sin side at han elsket det tyske folk, hos hvem han hadde tilbragt sin barndom sammen med sin far. I forsvarstalen la Erling Bjørnson ut om sin angst for kommunismen og faren fra øst, som Tyskland angivelig var alene om å stå opp mot. Han hadde ikke lenger tiltro til demokratiet, som ifølge ham var blitt den rake vei ind i kommunismen, og han holdt stadig fast ved nasjonalsosialismen. Det avgjørende for ham var at NS ville verge heim og ætt mot den kommunistiske fare og bevare samfunnet for kristen tro og kultur.

Under et avhør ble følgende protokollert:

Han (Erling Bjørnson) er motstander av jødene idet han mener at disse er meget skyld i den sociale urettferdighet som består overfor de mindre i samfunnet. Han er derfor til dels enig i den forfølgelsen av jødene som er ført i Tyskland og her oppe, men ikke i den terror som har vært benyttet og som han er blitt kjent med i den senere tid.

Overfor riksadvokaten begrunnet statsadvokaten i landssviksaker i Oppland, O. Trampe Kindt, påstanden om fengselsstraff på 10 år for den da 77 år gamle Erling Bjørnson med hans sterke innsats i skrift og tale for vepnet frontinnsats samt hans arbeide for å få bøndene med i NS. I tillegg trekker Trampe Kindt frem den tiltaltes fraternisering med tyskerne og hyldest til Terboven og ... hans simple adferd overfor svigerinnen. Etter brorens død minnet Erling i brev til justisminister Sverre Riisnæs om hennes jødiske identitet og sørget for at hun ikke fikk sin rettmessige royaltyinntekt av svigerfarens forfatterskap.
Riksadvokaten samstemte i vurderingene, samtidig som han minnet om at Erling Bjørnson i kraft av å være stortingsmann objektivt sett kvalifiserte til mer enn 10 års fengsel. På initiativ av Stortingets presidentskap vurderte man til og med om det var grunnlag for å reise riksrettstiltale mot ham sammen med Jens Hunseid og Peter Edvard Vorum, men konkluderte negativt.

I selve dommen, avsagt av Eidsiva lagstol, landssvikavdelingen, og datert 24.januar 1946, siteres det fra høyesterettsdommen mot Quisling og vises til formuleringen opprørende landsforrædersk ferd. Retten betvilte ikke at Erling Bjørnson var fullt klar over at han gjennom sin propagandistiske virksomhet ydet fienden bistand, og over at han søkte å endre Norges statsforfatning ved tyskernes hjelp. Blant premissene for straffutmålingen påpeker retten at den tiltalte må regnes blant de førende i Nasjonal Samling og vektlegger hans opphav, bostedsadresse og stilling:

Det må antas at tiltaltes avisartikler, særlig i lokalbladet for Gudbrandsdalen, hvor navnene Bjørnson og Aulestad omfattes med særlig venerasjon, har hatt skjebnesvangre følger... Han var dalens stortingsmann, valgt av bondepartiet, og bærer av et stort og ansett navn. Nevnes må det også at det er dokumentert skrivelser, som viser at tiltalte sto på kordial fot med en flerhet av de nazistiske ministre, men også med Terboven, til hvem han i 1943 bl.a. sendte hilsningstelegram med de beste ønsker for vår felles sak.

Retten fant at hverken Bjørnsons alder eller påståtte åreforkalkning kunne anses som formildende omstendigheter, og han ble idømt 10 års fengsel med fratrekk av 164 dager utholdt varetektsarrest. Påstanden om at den tiltalte skulle betale en erstatning på kr.20.000,-, ble i dommen omgjort til kr.15.000,- (tilsvarende ca. kr.314.000,- i 2017).

Han sonet svært lite av fengselsstraffen, begrunnet med hans sviktende helse.

.
Erling Bjørnson anket dommen til Høyesterett og søkte om benådning med henvisning til dårlig helse. Begge søknader ble avvist. Saken verserte i systemet i årevis som følge av utallige søknader om utsatt straffullbyrdelse. Høy alder og sviktende helse er trumfkortet Bjørnson og hans advokater spiller ut, med legeerklæringer som belegg. Legene bekrefter på den ene siden tidsavgrensede sykdomsproblemer og svekket allmenntilstand, og på den andre siden viser de til en permanent hjertelidelse som angivelig kunne medføre døden dersom fengselsdommen skulle bli iverksatt. Slik var situasjonen da innsenderen i Friheten så Bjørnson på Aulestad høsten 1946.

Erling Bjørnson prøvde uten hell å få ettergitt deler av erstatningsbeløpet han var idømt, og betalte med tiden inn hele summen. Faktisk gikk hans del av farens forfatterinntekter med til nedbetalingen.

Etter 3 år etter domfellelsen og stadig uten at fengselsstraffen var påbegynt, markerte han seg i offentligheten igjen. Kanskje følte han seg trygg for at lovens lange arm ikke ville nå ham på Aulestad? Uansett skrev han en artikkel i NS-organet - 8.mai - og hevdet at landssvikoppgjøret fortonte seg som en regelrett klassekamp, når det eneste han og meningsfellene ønsket seg, var forståelse og kjærlighet. Som en privilegert eiendomsbesitter må Erling Bjørnsons forståelse av klassekamp være en annen enn for eksempel blant Frihetens lesere. Også her viser han til sitt kjente navn og til Aulestad, og varsler en planlagt artikkelserie.

Dagbladet slo opp saken på forsiden 23.mars 1949 og kommenterte det provoserende i at Bjørnson tross sin landssvikdom kunne vandre fri og frank omkring på Aulestad og rette sjofelt angrep på samfunn og myndigheter. Avisen fant det påfallende hvor mange gamle nazister som reddet seg med legeattest, og at Erling Bjørnson kunne leve herrens glade dager på gamle Aulestad.
Den omtalte artikkelen i - 8.mai - tydet hverken på at han led av svakhet eller sykdom, ifølge Dagbladet, som henvendte seg til politimesteren i Gudbrandsdalen, Simon Østmoe, for å få en forklaring.
Andre aviser fulgte opp og gjenga en melding fra NTB om at landssvikeren gikk fritt omkring og fortsatte der han slapp 8.mai 1945. Lillehammer Tilskuer hevdet at (s)in gamle vane tro kan Erling Bjørnson selvsagt ikke la være å misbruke Bjørnstjerne Bjørnsons navn. I løpet av en uke spres saken til aviser over hele landet og når over til Nordisk Tidende. Østmoe involverer det lokale lensmannskontoret, som melder tilbake fra en samtale de har hatt med Bjørnson:

Han aktet ikke å stoppe sine skriverier, for nå skulle sannheten frem. Og hvis de ville arrestere ham, måtte det gjøres med makt (30.mars 1949).

Politimesteren rapporterer videre til statsadvokaten for landssviksaker i Hedmark og Oppland. Østmoe antok at Bjørnson søkte oppmerksomhet på grunn av sin store forfengelighet og sikkert var henrykt over å ende i Dagbladet. Hvis myndighetene nå skulle hente ham til soning, ville Bjørnson gjerne være martyr. Politimesteren trodde at det ikke var noen i landsdelen som tok ham alvorlig (brev av 31.mars 1949).

Men både i og utenfor landsdelen klistres Aulestad fortsatt til nazistisk ideologi. Heller ikke våren 1949 ble det aktuelt å initiere fullbyrdelse av straffen, til tross for at avisene meldte om at han skulle til ny medisinsk undersøkelse. Igjen legges legeattest frem. Østmoe ber likevel lensmannen i Østre Gausdal om å følge med på om Bjørnson fremsto som aggressiv eller på annen måte vekket almen forargelse med skrift eller tale (13.mai 1949).
Det hadde han imidlertid allerede gjort med artikkelen i - 8.mai - og det i den grad at først kommenterte pressen saken på bred basis, så ble den tatt opp i Stortingets spørretime av Arne Strøm (Ap). Dernest skrev en kollega av Strøm, stortingsrepresentant Sverre Løberg (Ap), et innlegg i Arbeiderbladet (9.mai 1949) som også ble gjengitt i andre Ap-organer.
Motstandsmannen Løberg, som store deler av krigen satt i tyske tukthus og konsentrasjonsleire, stilte spørsmål ved at man fortsatt – etter at det offentlige hadde forlangt Bjørnson undersøkt på ny – fritok ham for soning, basert på den medisinske vurderingen til legen som hadde uttalt seg tidligere. Løberg trakk ikke selv frem sine krigserfaringer, men det er ikke urimelig å tenke at lesere var kjent med dem, og at innlegget hans virket desto sterkere. Hvorfor koblet man ikke inn ny og mer kompetent ekspertise som forsto seg på Bjørnsons tilfelle, undret han.

I Erling Bjørnsons landssvikmappe ligger det flere erklæringer av leger som skriver at arrestasjon og fengselsopphold ville kunne medføre den sikre død. Dårlig helse er et tema med variasjoner som går igjen når han selv eller hans advokater prøver å oppnå fordeler for ham. Da Erling Bjørnson omsider døde, vel 91 år gammel, 7.desember 1959, publiserte Folk og Land en innlevende nekrolog av Arne Bergsvik. Den avdøde beskrives som en rakrygget mann som sto ved sine meninger, men var bitter over behandlingen han fikk. Følgende apostrofering kan leses som et uttrykk for NS-miljøets selv- og virkelighetsforståelse:

Kjære Erling, aldri har noen trodd at du var en sviker, aller minst de som dømte deg.

Men det var jo som landssviker han ble dømt etter samfunnets lover. Også Bergsvik finner vi i landssvikarkivet. Den 14.juni 1948 dømte Notodden byrett ham til tvangsarbeid i 4 år og til inndragning av kr.5.000,- av hans inntekter som ordfører. Grunnlaget for tiltale og dom var medlemskap i NS og i kamporganisasjonen og verv som propagandaleder i Notodden. Bergsvik arbeidet iherdig for å nazifisere hele byen, og tilegnet seg for egen vinning flyktningers konfiskerte eiendom. I likhet med Bjørnson hevdet Bergsvik at han ikke forsto at det var krig mellom Norge og Tyskland, at han bare handlet i Norges interesser og for øvrig hadde både dårlig helse og dårlig økonomi.

Kilde:
https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1504-2944-2018-04-02

Erling married Anna Thora Mæhlum, "Bjørnson" in 1890, and was divorced in 1898. Anna was born on 7 May 1859 in Heidal, Sel, Oppland, Innlandet, Norge; died on 23 Jul 1955 in Øyer, Oppland, Innlandet, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Erling married Tekla Jensen, "Bjørnson" before 1910. Tekla was born on 10 Sep 1869 in Aalborg, Jylland, Danmark; died on 14 Feb 1948 in Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1888, Paris, Ile-de-France, Frankrike; Operasangerinne.

Notes:

Birth:
Bergljot var nest yngst i en søskenflokk på 5. Hun var født i Kristiania, og vokste opp i Italia, på Aulestad (1875–1882) og i Paris (1882–1887).

Occupation:
I Paris begynte Bergljot å ta sangtimer, og vendte etter 1887 også tilbake til Paris for videre sangundervisning. Hun debuterte i Paris i 1888, og sang gjerne Halfdan Kjerulfs og Edvard Griegs melodier til blant annet farens dikt.

Gjennom 1890-årene hadde hun konsertturnéer både i Norge og Danmark, gjerne sammen med sin far, som da leste oversettelser av Victor Hugos Århundredernes legende.

Etter århundreskiftet opptrådte hun nesten utelukkende i veldedige sammenhenger.

Mens hun i årene 1942–1945 oppholdt seg i Syd-Tirol, begynte hun arbeidet med memoarboken - De tre - hvor hun skildrer sine svigerforeldre og sin ektemann, og deres innbyrdes forhold. Boken ble utgitt i 1948 og gjenutgitt i 1964.

I 1932 mottok hun den danske medaljen Ingenio et arti.

Died:
Fra dødsannonsen i Arbeiderbladet, mandag 16.februar 1953:

Vår elskede mor Bergliot Ibsen døde i München 2.februar 1953.

Irene og Josias Bille.
Eleonora Ibsen.
Lillebil og Tancred Ibsen.

Barnebarn og barnebarnsbarn.

Bisettes fra Vår Frelsers kirke torsdag 19.februar kl.12.

Bergliot married Sigurd Ibsen on 11 Oct 1892 in Aulestad, Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge. Sigurd was born on 23 Dec 1859 in Kristiania, Oslo, Norge; died on 14 Apr 1930 in Lausanne, Sveits; was buried after 14 Apr 1930 in Vår frelsers gravlund, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1909, Paris, Ile-de-France, Frankrike; Mesén (velgjører) for det satiriske tidsskriftet Le Témoin.

Notes:

Occupation:
tter å ha blitt separert fra Langen flyttet Dagny Bjørnson til Paris, hvor hun var mesén for det satiriske tidsskriftet Le Témoin, redigert av Paul Iribe. Her traff hun den franske litteraten Georges Sautreau (1875–1952), og giftet seg med ham på Aulestad i 1913.

Dagny married Albert Langen about 1895, and was divorced before 1909. Albert was born on 8 Jul 1869 in Antwerpen, Flandern, Belgia; died on 30 Apr 1909 in München, Bayern, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Dagny married Georges Sautreau in 1913 in Aulestad, Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge. Georges was born on 23 Oct 1875 in Bourgogne, Frankrike; died on 7 Apr 1952 in Paris, Ile-de-France, Frankrike; was buried after 7 Apr 1952 in Vår frelsers gravlund, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Bjørn married Augusta Kristine Meidell, "Heyerdahl" / "Bjørnson" on 29 Sep 1932 in Aulestad, Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge. Augusta was born on 17 Jan 1900 in Kristiania, Oslo, Norge; died on 6 May 1979 in Oslo, Norge; was buried on 10 Jul 1979 in Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Olaf (Leonard) Gulbrandsson. Olaf was born on 26 May 1873 in Kristiania, Oslo, Norge; died on 18 Sep 1958 in Tegnersee, Bayern, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: 1940, Norge; NS-kvinne.
• Event-Misc: 29 Jan 1943; Brev til ministerpresident Vidkun Quisling.

Notes:

Event-Misc:
Aslaug Bjørnson ble i 1947 idømt 6 måneders fengsel for å ha vært kretsleder for Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon (NSK) i Sør-Gudbrandsdal og deretter redaksjonssekretær i NSK-organet Heim og Ætt sammen med Olga Bjoner.
Hun redigerte kvinnesiden i det nazistiske Norsk Arbeidsliv, holdt foredrag og publiserte propagandaartikkelen - Våkn opp - i Fritt Folk (30.oktober 1940). Der forherliget hun ifølge statsadvokaten for landssviksaker tyskernes angrep den 9.april 1940 og oppfordret til innlemmelse i Nasjonal Samling.
En studietur til den tyske kvinneorganisasjonen Reichsfrauenführung resulterte i et henrykt reisebrev gjengitt i Norske røster. Inntrykk fra Tyskland (1942). Boken inneholder bidrag av blant andre Marie Hamsun, Finn Halvorsen og Leif Sinding. Aslaug Bjørnsons beretning avrundes på moralstyrkende vis:

I forrige krig seiret den tyske armé. I dag seirer ikke bare arméen, men også heimefronten, fordi hele det tyske folk tror på kampens mål. Folket har en ufattelig offervilje, som vi andre har uendelig meget å lære av.

Saksmappen hennes inneholder dessuten opplysninger om at hun på kontoret i Heim og Ætt oppbevarte den bjørnsonske familiebibel og andre eiendeler fra sin onkel Bjørn Bjørnsons dødsbo. En rapport til bruk for Forsvarsdepartementets E-kontor refererer vitneobservasjoner av Aslaug Bjørnson som noterte ned anti-tyske samtaler hun overhørte på bussen. Hvorvidt dette resulterte i vansker for noen av medpassasjerene, vites ikke.

Aslaug Bjørnson klaget høsten 1940 til Lillehammer kommunale høgre almueskole ved rektor over at datteren Bergljot, som opptrådde i hirduniform, skulle ha blitt sjikanert og behandlet ukameratslig av medelever. Det fremgår av brevet at avsenderen og mottakeren i sin tid hadde gått på skole sammen. Forholdene var små, og lokale NS-folk kunne få stor makt. Da plagingen tydeligvis ikke opphørte, meldte Aslaug at hun tok datteren ut av skolen, og at hennes far hadde indrapportert forholdet til Undervisningsminister Schanke. Dermed ble det opprettet sak. Hr Mytting i N.S. ble involvert, og rektor måtte innkalle en rekke elever for å undersøke anklagene. Han redegjør for avhørene i en egen rapport og prøver etter beste evne å avdramatisere saken. Ingen hadde sett, hørt eller gjort noe.
Som følge av familien Bjørnsons aktivitet utferdiget Sjefinspektøren for Skolevesenet, ved Kirke- og undervisningsdepartementets statsrådskontor, et skriv som understreket at sjikane og uhøflighet elevene imellom ikke ville bli tålt. Forhånelse mot Det tyske rike eller mot Nasjonal Samlings Fører eller Nasjonal Samlings medlemmer var likeledes strengt forbudt. Det samme gjaldt enhver propaganda for regjeringen Nygaardsvold. Elever som forgikk seg mot disse bestemmelsene, risikerte straks å bli tatt ut av skolen og sendt på en særskilt oppdragelsesanstalt. Det var dette medelevene risikerte.

I forbindelse med rettsoppgjøret kom det frem at Aslaug Bjørnson deretter oppholdt seg lite på Aulestad på grunn av sin søster frk. Else Bjørnsons steile holdning overfor N.S. Hun flyttet i stedet til Oslo og ble ansatt i Heim og Ætt.

Bergljot – oppkalt etter sin grandtante og Bjørnstjernes eldste datter – fulgte med sin mor til hovedstaden. Da teatrene ble nazifisert, begynte Bergljot først som elev og så som skuespiller på Nationaltheatret, hvor grandonkel Bjørn hadde vært teatersjef i 2 omganger.
I saksmappen inngår en forklaring Bergljot avga 6.mai 1942 til statspolitiet fordi hun hadde innrapportert en av de andre pensjonærene der hun og moren bodde på Bygdøy:

Mannen hadde et radioapparat og lyttet på engelsk radio (BBC). Dermed ble han innkalt til avhør. Etter krigen nektet Bergljot for å ha hatt noen befatning med Gestapo. Hun ble dømt til bot og rettighetstap etter landssvikanordningen på samme måte som moren og morfaren.

Aslaug Bjørnson vedtok dommen hun ble ilagt på 6 måneder, men sonte den ikke. Hun viste til dårlige nerver for egen del og til pleieforpliktelser overfor familien, og søkte om benådning.

Event-Misc:
Den 29.januar 1943, skriver Aslaug Bjørnson, datter av Bjørn Bjørnsons bror, Erling Bjørnson, et brev til ministerpresident Vidkun Quisling der hun mellom annet skriver:

Det har alltid vært en skamplett på familien at hun (Eileen) som jødinne kom inn i familien, og vi har heller ikke brydd oss videre om henne, men min onkel var glad i henne, og det har vi prøvd å respektere.

Den som omtales er Eileen Bjørnson, enken etter teatersjef Bjørn Bjørnson, eldste sønn av Bjørnstjerne Bjørnson, som er hadde flyktet til Sverige:

En desember natt i 1942 stamper en 59-årig kvinne (Eileen) seg gjennom snøen over grensen til Sverige. Hun er i likhet med mange andre jøder på flukt fra jødeforfølgelsen som har nådd klimaks med arrestasjoner og deportasjon. Hun bærer på en koffert og er i følge med flere fra kultur- og teatermiljøet i Oslo.

Den tyske okkupasjon av Norge førte til dyp splittelse i mange norske familier der noen sto på okkupantens side mens andre var aktive i motstandsbevegelsen. Så også blant barna til nasjonal ikonet Bjørnstjerne Bjørnson. Bjørn Bjørnson var en uredd motstander av de tyske okkupanter og deres norske medløpere. Uredd gikk han til politiminister Jonas Lie og skjelte ham ut i forbindelse med at en av Bjørns bekjente skulle stilles for den nazistiske folkedomstolen.

På den andre siden av skillelinjen sto Bjørns 2 brødre Erling og Einar. Særlig Erling var et aktivt NS-medlem som i skrift og tale søkte å bruke farens navn og pan-germanistiske synspunkter til støtte for politikken til tyskerne og Quisling-regimet.

Family/Spouse: Ommund Braadland. Ommund was born on 28 Mar 1887 in Stavanger, Rogaland, Norge; died on 6 Jun 1967 in Stavanger, Rogaland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Christian Stephen Salvesen. Christian was born on 25 Jan 1892 in Haapakosken saha, Jyväskylä, Finland; died on 12 Dec 1943 in Helsinki, Finland. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Harald married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Milit-Beg: 1914, Norge; Militær karriere startet med krigsskolen i 1914.
• Occupation: 1920, Kristiania, Oslo, Norge; Flyver/gründer i flyselskapet A/S Aero.
• Residence: 1923, New York, USA; Reiste med hustruen Lillebil til Amerika.
• Occupation: Aft 1923, Hollywood, Los Angeles, California, USA; Arbeidet seg opp i filmmiljøet i Hollywood.
• Occupation: Abt 1927, Oslo, Norge; Filmregissør, manusforfatter, skribent, dramatiker.
• Milit-Beg: Aft 9 Apr 1940, Stange, Hedmark, Innlandet, Norge; Rittmester ved Oppland dragonregiment nr.2 (DR 2) under felttoget i Norge.

Notes:

Birth:
Født på gården Øvre Toft. Han var sønn av Sigurd Ibsen og Bergliot Ibsen (født Bjørnson), og var dermed barnebarn av både Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson.

Tancred Ibsen vokste opp i Kristiania, i Stockholm 1903–1905 mens faren var norsk statsminister der, og i Italia 1906–1907 etter at inntektene fra Henrik Ibsens verker ved dennes død gjorde foreldrene i stand til å bosette seg der.

Milit-Beg:
På Aars og Voss' skole og i gymnaset på Frogner viste han seg ikke som noe skolelys. Dette ble en belastning, litterært dobbeltbarnebarn som han jo var. Men, karakterene holdt i 1914 til opptak som infanterikadett på Krigsskolen hvor han fant igjen selvtilliten.

Han begynte i 1917 som flyver i Hærens flyvevesen på Kjeller, og som flyver ble han i 1918 overført til kavaleriet, der han nådde graden dragonløytnant. Han utmerket seg som en dristig flyver og satte norske høyde- og distanserekorder:

Under prøvene til militært flysertifikat, satte han skandinavisk høyderekord på 5.100 meter, en prestasjon som vel krevde mer dristighet enn dyktighet. Som instruktør på Kjeller forsøkte han en solo øvelsesflyging med et norskbygd fly til Trondheim, men i lavt skydekke endte det med nødlanding på et jorde i Romsdalen. Under luftfartsutstillingen i København våren 1919 fikk han stor oppmerksomhet som oppvisningsflyger.

Occupation:
I 1920 etablerte Tancred Ibsen flyselskapet A/S Aero (med 5 sjøfly kjøpt i Tyskland) for å tilby sightseeing over Kristiania, noe som var en kommersiell suksess et par år.

Piloter var Oskar Omdal og Tancred Ibsen selv, flyene var tyske sjøfly og virksomheten ble drevet fra Bestumkilen. Den 19.–21.juni 1920 ble selskapet det første som drev med charterflyging over lengre strekninger i Norge, da de fraktet passasjerer og avisen Nationen fra Kristiania til Norsk Landmandsforbunds årsmøte i Kristiansand.

Residence:
I 1923 fulgte Tancred Ibsen sin hustru Lillebil til USA.
I New York tilbragte han mange timer i kinosalene der han stort sett ikke ble imponert over kvaliteten. Ibsen fikk virkelig interessen for film da han så David Wark Griffiths - De to foreldreløse - i New York. Han bestemte seg for å bli værende i USA en stund for å dyrke sin interesse for film.

Occupation:
Tancred Ibsen opprettet en del kontakter i USAs og Hollywoods filmmiljø, og endte først opp som kabelbærer og elektriker på settet til Victor Sjöströms - Tower of Lies. Senere ble han forfremmet til altmuligmann på settet til King Vidors film - His Hour - og i 1924 ble han en del av manusskriptavdelingen hos Metro-Goldwyn-Mayer Studios Inc. (MGM).

MGM er et amerikansk filmselskap grunnlagt i 1924 da forretningsmagnaten og filmpioneren Marcus Loew skaffet seg kontroll over Metro Pictures Corporation (grunnlagt 1916), Goldwyn Picture Corporation (grunnlagt 1917) og Louis B. Mayer Pictures (grunnlagt 1918).

Men prosjektene viste intet utpreget talent for å skape meningsfylte historier og skikkelser, og Tancred Ibsen fikk avskjed i unåde.

Occupation:
Etter å ha returnert til Norge, skrev Tancred Ibsen en rekke artikler om film og arbeidet med å få støtte til egne filmproduksjoner.

I 1927 laget Ibsen i samarbeid med George Schneevoigt en lang dokumentarfilm, en propagandafilm om Norge beregnet på det utenlandske markedet, kalt Norges-Filmen.

Han debuterte med spillefilmen - Den store barnedåpen - i 1931 etter Oskar Braatens skuespill, som også regnes for å være Norges første lydfilm. Tross lavt budsjett, kummerlige innspillingsforhold og uprøvd teknologi ble denne ildprøven vendt til stor suksess på kinoer over hele landet. Ibsen og medregissør Einar Sissener lyktes kanskje først og fremst i å motivere skuespillerne, som var hentet fra Nationaltheatrets oppsetning, til bevisst innsats i dette nye mediet.

Med sine filmer i 1930-årene startet hans mest produktive tid, og han satte standarden for norsk film og bidro til en bra økning av antall norske spillefilmer mot slutten av denne perioden. Han regisserte da en rekke spillefilmer både i Norge og Sverige.

AB Irefilm i Sverige henvendte seg til Ibsen med ønske om en nyinnspilling av filmen - Synnøve Solbakken - i 1934. Etter den svenske produksjonen Synnøve Solbakken, som ble tatt opp i Vågå, og lystspillet - Du har lovet mig en kone! - laget han sammen med regissøren og skuespilleren Ragnar Arvedsson 4 lette komedier for Ire-film i Stockholm, alle lansert i løpet av 18 måneder 1935–1936.

I mellomtiden hadde Norsk Film fått sine atelierer på Jar i Bærum, og her ble Ibsen sentral i det som har vært kalt en gullalder i norsk film.

Av nazi-regimet fikk Tancred Ibsen tilbud om sjefsstillingen på Nationaltheatret, men han takket nei. I 1943 ble han, som mange andre norske offiserer, arrestert og internert i fangeleir i Polen frem til freden.


Filmografi:

1931 – Den store barnedåpen (regi) – Den første norske lydfilmen.
1933 – Vi som går kjøkkenveien (manus, regi).
1934 – Synnøve Solbakken (regi) – Første svenske filminnspilling av Ibsen.
1934 – Op med hodet (regi).
1935 – Kanskje en gentleman (regi).
1935 – Du har lovet mig en kone! (manus, regi, klipp).
1936 – Er vi gifte? (manus, regi).
1936 – Stakkars millionærer (manus, regi).
1936 – Spøkelset på Bragehus (regi).
1937 – Fant (regi).
1937 – To levende og en død (manus, regi, klipp).
1939 – Valfångare (regi).
1939 – Gjest Baardsen (manus, regi).
1940 – Tørres Snørtevold (regi).
1942 – Den farlige leken (regi).
1943 - Som du vil ha meg (maus).
1946 – Et spøkelse forelsker seg (regi og manus).
1948 – Den hemmelighetsfulle leiligheten (regi og manus).
1950 – To mistenkelige personer (regi og manus) – Etter Gunnar Larsens bok om det såkalte lensmannsmordet 1926. Den yngre av gjerningsmennene, som hadde sonet sin dom, anla sak for å få stanset filmen. Et visningsforbud ble stadfestet i Høyesterett.
1951 – Storfolk og småfolk (regi).
1952 - De VI Olympiske Vinterleker i Oslo 1952 (regi) - dokumentarfilm om vinter-OL i Oslo.
1955 - Savnet siden mandag (regi). Inkluderer en del opptak fra To mistenkelige personer (se 1950).
1959 - Kampen om Ørnefjellet (regi og manus).
1960 – Venner (regi).
1963 – Vildanden (regi) - en konvensjonell utgave av farfarens skuespill Vildanden, ble Tancred Ibsens siste.

Priser:

1955 – Aamot-statuetten.
1961 - Utnevnt til Ridder av St.Olavs Orden.

Bok:

1976 - Tro det eller ei - Selvbiografi med uttrykk for atskillig bitterhet overfor Norsk Film og NRK, som ikke lot ham realisere nye prosjekter og som han mente behandlet den kunstneriske arven etter tre generasjoner Ibsen lemfeldig.

Milit-Beg:
Norge ble med i 2.verdenskrig da Tysklands angrep på Norge, operasjon Weserübung, begynte 9.april 1940. Angrepet ble ledet av general Nikolaus von Falkenhorst. Etter at tyske styrker hadde gått i land og okkupert flere av de største byene i Norge 9.april, begynte de militære kampene 12.april. Kampene mellom tyske og norske soldater i Sør-Norge pågikk fra 12.april til begynnelsen av mai 1940.

Da det tyske angrepet på Norge kom 1940, drog Tancred Ibsen i tråd med sin mobiliseringordre til Hamar. Som Rittmester ved Oppland dragonregiment nr. 2 (DR 2), ledet han en eskadron under kampene i Gudbrandsdalen, delvis i samarbeid med de britiske avdelingene som var kommet til hjelp. Han var involvert i kampene ved Strandlykkja og Tangen (i Stange kommune i Innlandet fylke).

I1943 ble han i likhet med de øvrige norske offiserer arrestert og satt internert i Schildberg (Ostrzeszow) i Polen til freden kom. På hjemveien via Luckenwalde sør for Berlin opplevde han det tyske sammenbruddet på nært hold.

Tancred Ibsen ble senere tildelt Military Cross for sin innsats.

-

Kampene ved Strandløkka/Strandlykkja.

De varte fra den 14. til 17.april 1940, da de norske styrkene trakk seg tilbake. Dette var de første oppholdende kampene som ble åpnet under den tyske framrykkingen opp gjennom Hedmarken mot Gudbrandsdalen.

Den 10.april 1940 fikk kaptein Sigvardt Pran kommandoen over 20 militærarbeidere. Disse var egentlig ikke-stridende, men hadde kvelden før fått en kort instruksjon i våpenbruk, og hadde tidlig på morgenen deltatt som stridende i kampen ved Midtskogen. Pran og hans folk ble så sendt til Strandløkka for å kontrollere togtrafikken.
Den 11.april ble jernbanetunellen ved Bøn sprengt, og togtrafikken ble blokkert. Samme dag ankom løytnant Sven Holmsen med 25 kadetter.
Den 13.april ble kadettene sendt nordover og ble erstattet med 38 dragoner, men Holmsen ble igjen.

Den 14.april kom de siste norske styrkene sørfra, de ble liggende ved veisperringene ved Strandløkka, og man ventet på den tyske framrykkingen.
Den kom omtrent kl.18.00, og tyskerne gikk uten videre til angrep langs veien og jernbanelinjen. Holmsen lå med en mitraljøse i framskutt stilling ved Mostue, og ble nødt til å trekke seg et stykke tilbake. Fra nye stillinger holdt de tyskerne nede og framrykkingen stoppet opp. Ca. kl.21.00 trakk tyskerne seg bakover.

Tidlig på morgenen den 15.april gikk Holmsen fram i sin gamle stilling ved Mostue, og sendte en oppklaringspatrulje sørover. Patruljen kom på tyskerne og trakk seg tilbake under kraftig ildgivning fra begge sider. Omtrent kl.12.00 ankom kaptein Arne Hagtvedt med et gardekompani. Han mente stillingen ved Mostue var for utsatt, og trakk Holmsen og hans menn tilbake. Tyskerne angrep omtrent samtidig med dette, men da var Holmsen allerede ute av stillingene. Kampene raste ved Strandløkka ettermiddagen igjennom, men de norske stillingene holdt. Tyskerne forsøkte med en omgående bevegelse på østsiden, men de kom ikke langt i den råtne snøen. Tyskerne trakk seg da tilbake ca. kl.22.00, men kom tilbake med et nytt angrep kl.01.00. Også dette gikk i stå.

Den 16. april gikk med kraftig tysk bombardement med bombekastere.

Den 17. april prøvde tyskerne en ny taktikk, som viste seg å virke. De gikk på isen over Mjøsa fra østsiden opp mot nordsiden av de norske stillingene. Pran hadde ikke annet å gjøre enn å trekke seg ut, men de siste norske soldatene ble liggende i stilling fram til ved femtiden om ettermiddagen.

Det var 5 norske og 17 tyske soldater som falt under kampene.

Tancred married Sofie Parelius Monrad Krohn, "Ibsen" on 25 Aug 1919. Sofie was born on 6 Aug 1899 in Kristiania, Oslo, Norge; died on 22 Aug 1989 in Oslo, Norge; was buried after 22 Aug 1989 in Vår frelsers gravlund, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 1930, Danmark; Forfatter og dramatiker.

Notes:

Occupation:
Hun utgav sitt første dramatiske verk, Uten ansikt, i Danmark. I 1965 utgav hun Kysset og samme år romanen Det leende vindu.

Family/Spouse: Mario Rocco. Mario was born in 1893 in Napoli, Campania, Italia; died on 5 May 1975 in Nairobi, Kenya. [Group Sheet] [Family Chart]

Irene married Steen Andersen Christopher Josias Bille on 3 Sep 1930 in Beldringe, Vordingborg, Præstø, Danmark. Steen was born on 1 Oct 1882 in København, Sjælland, Danmark; died on 4 Dec 1961 in Hellerup, Gentofte, Sjælland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Eleonora married Svend Borberg on 15 Jan 1932 in Helsingør, Sjælland, Danmark, and was divorced in 1945. Svend was born on 4 Apr 1888 in København, Sjælland, Danmark; died on 7 Oct 1947 in København, Sjælland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Aft 1945, Norge; Dømt for landssvik.

Notes:

Event-Misc:
Mor Aslaug Bjørnson klaget høsten 1940 til Lillehammer kommunale høgre almueskole ved rektor over at datteren Bergljot, som opptrådde i hirduniform, skulle ha blitt sjikanert og behandlet ukameratslig av medelever. Det fremgår av brevet at avsenderen og mottakeren i sin tid hadde gått på skole sammen. Forholdene var små, og lokale NS-folk kunne få stor makt. Da plagingen tydeligvis ikke opphørte, meldte Aslaug at hun tok datteren ut av skolen, og at hennes far hadde indrapportert forholdet til Undervisningsminister Schanke. Dermed ble det opprettet sak. Hr Mytting i N.S. ble involvert, og rektor måtte innkalle en rekke elever for å undersøke anklagene. Han redegjør for avhørene i en egen rapport og prøver etter beste evne å avdramatisere saken. Ingen hadde sett, hørt eller gjort noe.
Som følge av familien Bjørnsons aktivitet utferdiget Sjefinspektøren for Skolevesenet, ved Kirke- og undervisningsdepartementets statsrådskontor, et skriv som understreket at sjikane og uhøflighet elevene imellom ikke ville bli tålt. Forhånelse mot Det tyske rike eller mot Nasjonal Samlings Fører eller Nasjonal Samlings medlemmer var likeledes strengt forbudt. Det samme gjaldt enhver propaganda for regjeringen Nygaardsvold. Elever som forgikk seg mot disse bestemmelsene, risikerte straks å bli tatt ut av skolen og sendt på en særskilt oppdragelsesanstalt. Det var dette medelevene risikerte.

I forbindelse med rettsoppgjøret kom det frem at moren Aslaug Bjørnson flyttet til Oslo og ble ansatt i Heim og Ætt. Bergljot – oppkalt etter sin grandtante og Bjørnstjernes eldste datter – fulgte med sin mor til hovedstaden. Da teatrene ble nazifisert, begynte Bergljot først som elev og så som skuespiller på Nationaltheatret, hvor grandonkel Bjørn hadde vært teatersjef i 2 omganger.
I saksmappen inngår en forklaring Bergljot avga 6.mai 1942 til statspolitiet fordi hun hadde innrapportert en av de andre pensjonærene der hun og moren bodde på Bygdøy:

Mannen hadde et radioapparat og lyttet på engelsk radio (BBC). Dermed ble han innkalt til avhør. Etter krigen nektet Bergljot for å ha hatt noen befatning med Gestapo. Hun ble dømt til bot og rettighetstap etter landssvikanordningen på samme måte som moren og morfaren.

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 1945, Norge; Diplomat.

Notes:

Occupation:
Etter examen artium fra Oslo handelsgymnasium i 1939 ble han cand.oecon. i 1943 og cand.jur. i 1946.

I 1945 jobbet han for Registreringsdirektoratet med registrering av bankinnskudd og verdipapirer i forbindelse med en sanering av pengevesenet. Året etter var han forflyttet til Kirkedepartementet.

Fra 1947 jobbet han for Utenriksdepartementet (UD), stasjonert ved Kairo-legasjonen som sekretær i 1948, visekonsul i New York i 1950, sekretær i UD fra 1952, og ambassaderåd ved Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OEEC) i Paris fra 1956.
Fra 1960 var han medlem av sekretariatet til European Free Trade Association (EFTA), samtidig som han i 1960 ble utnevnt til byråsjef i UD.
I 1962 ble han ambassaderåd ved delegasjonen til EF i Brussel, i 1963 Norges faste delegat i Genève, og efter å ha kommet tilbake til Norge i 1965, underdirektør i departementet.
Han ble siden utnevnt til Norges ambassadør i Ungarn i 1968, Egypt i 1973, Kina i 1979, India i 1982 (med sideakkreditering til Maldivene, Nepal og Sri Lanka) og Hellas i 1986, og gikk av med pensjon 1989.

Han ble utnevnt til kommandør av St.Olavs Orden i 1972.

Tancred married Liv Ellinor Brandstrup, "Ibsen" in 1945. Liv was born on 11 Dec 1922; died on 13 Jun 2019; was buried after 13 Jun 2019 in Vår frelsers gravlund, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]