Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1910, Kristiania, Oslo, Norge; Pioner i norsk barneteater og drev et utstrakt sosialt arbeid for barn, eldre og fattige i hovedstaden.

Notes:

Occupation:
Inga Bjørnson var pioneren i norsk barneteater og drev et utstrakt sosialt arbeid for barn, eldre og fattige i Oslo.

Inga Bjørnson vokste opp på Bankplassen, rett overfor Christiania Theater, og fikk tidlig kjennskap til teater og skuespillere. Hun prøvde seg som skuespiller for sin fetter Bjørn Bjørnson og for Hans Wiers-Jenssen, men uten særlig hell. Hun leste så med Harald Stormoen, noe som resulterte i ekteskap og barn, men ingen ansettelse. En tid arbeidet hun som frilans journalist, og var også redaksjonssekretær i bladet Hver 8de dag.

Begeistringen for Oskar Braaten og lysten til å lære hans mennesker nærmere å kjenne fikk henne til å leie et værelse i Smalgangen på Grønland, hvor hun hadde tenkt å bo døgnet rundt, men måtte gi opp tanken da datteren Guri fikk lus. Men nærheten og kjennskapet til menneskene der førte til et arbeid hun ivret for hele livet, og som hun selv karakteriserte med dets motto:

Ut i solen!

I 1910 begynte hun å arrangere dagsturer for eldre og fattige ut av byen. Målet for utfluktene var eiendommen Solstua i Asker, som hun fikk disponere av eierne, kunstnerekteparet Otto og Tilla Valstad. Der ble gjestene møtt av festlig dekkede bord og servert de lekreste retter før de fikk kaffe ute i den blomstrende hagen. Så startet hun opp sommerturer for barn. Den første turen gikk til Frognerseteren med 159 barn. Senere gikk det slag i slag, med turer til Bygdøy og Dronningen. Det var gjennom dette arbeidet, som hun drev i 35 år, at hun fikk kjælenavnet - Inga Utflukt. Hun ivret også for opprettelse av feriekolonier som kunne tilby barn fra storbygatene et sommeropphold på landet.

I 1920 startet hun Inga Bjørnsons barneteater, det første teater i Skandinavia der barn spilte for barn. Barneteateret hadde et stort ensemble, og mange av våre senere kjente skuespillere trådte sine barnesko der, som f.eks. brødrene Iver, Henki og Lasse Kolstad, Randi og Harald Heide-Steen, Kari Diesen, Guri Stormoen, Annelise Tangstad, Lars Nordrum og Per Christensen. Teateret hadde eget orkester med kapellmestrene Kristian Hauger, Bjarne Amdahl og Gunnar Jensen. Barneorkesteret ble meget populært og fikk engasjement både på Casino og hos Ernst Rolf. Brødrene Rolf og Kjell Bækkelund ble oppdaget av Inga Bjørnson og introdusert som - Vidunderbarna Rolf og Kjell.

De første årene drev Inga Bjørnson også egen ballett og plastikkskole ved Barneteateret, med regelmessige timer ledet av dyktige instruktører som Per Aabel, Bergliot Vedène, Gudrun Clausen, Solveig Engelsgaard, Elsa Ramberg og Finn Mehlum. Balletten var en viktig del av barneteateret, og hun satte bl.a. opp forestillingen Prinsessen på erten som pantomime.

Barneteateret hadde et bredt repertoar. Åpningsforestillingen var Margrethe Munthes Askepott. Senere fulgte flere eventyrdramatiseringer av Margrethe Munthe (Ingrids jule-eventyr og Prinsessen og det halve kongeriket); H.C. Andersen ble representert med Svinedrengen, Snedronningen og Fyrtøyet, og Per Kvist dramatiserte Hans og Grete og Tyrihans. Det ble også oppført spennende dramatiseringer av Den siste mohikaner og Robinson Crusoe. C.P. Riis' Til sæters, det mest spilte stykke på norske scener, ble også satt opp på Inga Bjørnsons barneteater. Hvis stykkene var korte, vartet barna opp med en kabaret, hvor kjente revyartister deltok. Bokken Lasson, Einar Rose, Lalla Carlsen og Ernst Diesen var blant de mange som la repertoaret opp til å more både barn og voksne.

Inga Bjørnsons barneteater disponerte aldri et eget, fast teaterlokale. Åpningsforestillingen fant sted i den store Cirkusbygningen i Vika; senere gav teateret forestillinger på Centralteatret, Det Nye Teater, Bøndenes Hus og ikke minst på turneer. Under en turné til Stockholm fikk Inga Bjørnson Stockholms-Tidningens ærespris.

Inga Bjørnson ønsket seg et Barnas Hus i Oslo, med teatersal for barneteateret og for visning av gode barnefilmer, et hus med plass for barneorkester, barnesang og fest, med bibliotek og gymnastikksal, lekesal for de minste og verksteder for gutter og jenter, alt under kyndig veiledning og tilsyn. Et sted hvor foreldre trygt kunne sende sine barn og hvor barna ville føle at dette var deres hus. Ideen ble realisert, om enn i mindre målestokk enn hun hadde tenkt seg, i 1952, samme år som Inga Bjørnson døde, 81 år gammel.

Verker:

Dundor-Heikka og flere lappers historier fortalt av dem selv, 1916

Våre barnesanger. 12 sanger i tekst, musikk og billeder, 1926

30 år med barneteatret, 1950

Ut i solen med Inga Bjørnson, 1951

Inga married Eyolf Soot on 21 Jul 1892, and was divorced in 1900. Eyolf was born on 24 Apr 1859 in Aremark, Østfold, Norge; died on 30 Aug 1928 in Oslo, Norge; was buried after 30 Aug 1928 in Vår frelsers gravlund, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Inga married Harald Stormoen on 15 Oct 1900, and was divorced in 1909. Harald was born on 8 Sep 1872 in Nord-Odal, Hedmark, Innlandet, Norge; died on 14 Nov 1937 in Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1911, Kristiania, Oslo, Norge; Danser, sangerinne og omtalt som en av norsk revys djerveste og mest fantasifulle kunstnere.

Notes:

Occupation:
Botten Soot var en sterk personlighet, og hun ble i 1920-årene ofte omtalt som en av norsk revys djerveste og mest fantasifulle kunstnere, som gjorde sterkt inntrykk på både publikum og kritikere. Dagbladets Gunnar Larsen omtalte henne slik (en ganske ekstraordinær kritikk fra en teaterkritiker):

Hvor strålende vakkert hennes ansikt er! – som meislet i laste- og lidelsesfull passion.

Aftenposten skrev:

Hun er et eventyr, – temperament og eiendommelig charme.

De kunstneriske anlegg var sterke i både fars- og morsslekten, og teateret fikk hun nærmest inn med morsmelken. Moren hadde prøvd seg som skuespiller lenge før hun engasjerte seg i barneteater, og etter skilsmissen fra maleren Eyolf Soot (da Botten var 5 år gammel) giftet hun seg med skuespilleren Harald Stormoen.

Som barn var Botten elev ved Thora Hals Olsens ballettskole; senere studerte hun sang med Bergljot Ibsen, Wilhelm Kloed og von zur Mühlen og harmonilære med Carsten Carlsen. Hun debuterte 1911 som barfotdanserinne à la Isadora Duncan i Brødrene Hals' konsertlokale i Kristiania, et sted hun skulle bli godt kjent med senere. I 1914 debuterte hun som sanger på Nationaltheatret med den 16 år gamle Reimar Riefling som akkompagnatør. Etter et kort besøk på Chat Noir i 1913 ble hun fra 1915 fast knyttet til denne scenen, hvor hun ble størstedelen av sin kunstnerkarriere, bare avbrutt av kortere gjestespill ved andre revyteatre og turneer rundt omkring i landet.

Odd Bang-Hansen beskrev henne på denne måten:

Botten Soots genre var den vilt groteske. Hennes operaparodier og parodien på 'Svanens død' eller Gåsens endeligt, var så bisarr at Per Kvist en gang sa at hun vel mer hørte cirkuset enn kabaretscenen til.

Men kritikerne tok godt imot dikterhøvdingen Bjørnsons grandniese. Dagbladet skrev:

Hun er simpelthen et fandenivoldsk fruentimmer – i ordets beste betydning. Umiddelbar, lunefull og eksotisk, – uten tvil en sjelden kabaretfugl.

Chat Noir, som i årene 1919–1927 hadde tilholdssted i det tidligere Brødrene Hals' konsertlokale, fikk i starten en noe blandet mottakelse. Det ble især nevnt at det gamle konsertlokalet nå var blitt et ordinært forlystelsessted, der - Per Krohgs sorte kjempekatter hadde jaget de olympiske musene på flukt. I begynnelsen bestod ensemblet blant annet av Botten Soot, hennes gode venninne Lalla Carlsen, Per Kvist, Egil Hjorth-Jenssen og Victor Bernau. Førstnevntes glansnummer var som danserinnen Exotina BortiNata. Både Botten og halvsøsteren Guri Stormoen medvirket 1920 i revyen Spiritus og 1922 i Per Kvists og Arne Svendsens revy Midt i Planeten. En av datidens landeplager ble Botten Soots og Lalla Carlsens versjon av Ernst Rolfs vise om Maggedutti.

Etter hvert ble konkurransen mellom revyscenene sterkere. Mayol-teateret, hvor Botten Soot opptrådte sammen med Einar Rose og Harald Heide Steen, måtte innstille alt julen 1925. Kritikerne savnet sin Botten, og det tok ikke lang tid før hun var tilbake på revyscenen. Finn Bøs revy For fulle Seil ble 1926 oppført på Casino, og det ble en ny seier for Botten Soot som Gretchen i hennes Faust-parodi. Men tidene hadde forandret seg, og både billettprisene og honorarene gikk ned. Revyscenene Maxim, Casino og Den røde Lykte med flere forsvant, og det ble en kamp om engasjementene. Chat Noir flyttet 1927 til Tivoli, hvor den ble frem til 1937. Nå var det utstyrsrevyene som dominerte, med et ballettkorps på 20 Bernau-girls. Bestevennene Botten og Lalla fulgte med, og de ble stadig fremhevet i kritikken for sin visekunst.

Botten opptrådte også sammen med Ernst og Tutta Rolf på Bygdøynes sommeren 1932, men året etter var det sønnen Svend Soot von Dürings (1915–1969) tur til å debutere. Kritikken var god:

...en slags mannlig Botten Soot i lommeformat. Det groteske syn gjorde kolossal furore.

Revyscenen Scala åpnet 1934 under ledelse av Victor Bernau og Einar Rose, og Botten var med, sammen med den senere Leif Juster og Arvid Nilssen. Krigsåret 1941 stod hun på Søilen Teaters scene i revyen Mot lysere tider. Nå ble det dessuten skuespillerstreik i protest mot nazimyndighetene. De siste krigsårene ble det mer tilfeldige engasjementer. Stedet var som regel Folkets Hus, som nå kalte seg Maxim. Her spilte hun mot Per Kvist og senere mot Otto Nielsen.

Etter krigen turnerte Botten Soot med sitt one-woman-show landet rundt, og hun kan gjerne kalles Norges første kvinnelige stand up-artist. På denne tiden beredte hun dessuten sitt publikum en annen og sjelden begivenhet – en forestilling der ikke bare Botten Soot selv, men også hennes mor Inga Bjørnson, datteren Berit Soot Kløvig (1920–1975) – som senere ble billedkunstner, og sønnen Svend Soot von Düring opptrådte. I nyere tid har 4.generasjon overtatt på scenen - Inga Bjørnsons oldebarn og Bottens dattersønn Eyolf Soot Kløvig (1947–) er også skuespiller.

Botten Soot var blant de første kvinnelige revykunstnere som selv skrev deler av sitt eget materiale. Mest kjent er hennes Vårvise og De gammeldagse Piger. Hun utgav også boken Mamma i fint selskap (1946).

Ingeborg married Anders Trygve Wittenstrøm Thorsen before 1924, and was divorced before 1924. Anders was born on 15 Jan 1892; died on 24 Oct 1965. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeborg married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1921, Norge; Skuespiller.

Notes:

Occupation:
Guri Stormoen ble landskjent gjennom sine mange filmroller, men hun var også en fremtredende skikkelse ved Oslos revyscener og senere ved Rogaland Teater.

Guri Stormoen ble født inn i et skuespillerdynasti. Begge foreldrene var aktive innen teateret, i likhet med halvsøsteren Botten Soot og nevøen Svend von Düring.

Hun fikk sin utdannelse ved Nationaltheatrets ballettskole under ledelse av Gyda Christensen, senere i København, hvor hun studerte sceneplastikk med Emilie Walbom fra Den Kgl. Danske Ballet og ved Sofie Bernhofts teaterskole. Hun fikk også veiledning av faren og debuterte 1918 under en av hans turneer som Hulda i Peter Egges Kjærlighed og venskab.

Filmkarrieren begynte beskjedent med stumfilmen Felix 1921, men skjøt fart 1937 med To levende og én død, og spesielt med rollen som fantekjerringa Mathilde i Fant samme år. Senere medvirket hun blant annet i filmene Ungen (1938), En herre med bart (1942), Vigdis (1943), Storfolk og småfolk (1951), Ung frue forsvunnet (1953) og Toya (1956).

Det var særlig revyscenen som fikk glede av den unge frøken Stormoen. Etter et kort intermesso på Grünerløkkens Parkteater kom hun 1920 til Chat Noir i revyen Spiritus, hvor hennes halvsøster Botten Soot var Tidens Ånd, og hvor både hun og Lalla Carlsen medvirket som ånder under en spiritistseanse. Hennes parodi på den nye dansen shimmy i Kálmán-operetten Bajaderen på Mayol-teateret sesongen 1923-1924 ble en stor suksess. Men teateret fikk bråk med politimester Grung i Kristiania, som syntes at damene på scenen var for lett påkledd.

Guri Stormoen opptrådte ved de fleste av revyteatrene i Oslo. I 1929 var hun med i Chat Noir Kabareten på Cirkus Verdens-teater før kveldens filmforestilling og med Einar Rose som konferansier. I 1932 medvirket hun i Baldevins bryllup på Casino, og i 1935 spilte hun på Scala med Einar Sissener og Fridtjof Mjøen. Fra mars 1940 var hun ved Carl Johan Teatret med Arne Svendsens revy Mannfolk vil ha det sånn, men den fikk kort levetid på grunn av krigsutbruddet.

I august 1941 gjestet Guri Stormoen Søilen Teater, det senere Edderkoppen, i Alf Fehns revy Med megen aktelse, som var iscenesatt av Lalla Carlsen. Revyen ble allerede etter 2 kvelder stoppet av NS-myndighetene, og Fehn havnet i fengsel. I 1944 spilte hun igjen på Chat Noir i operetten Tre gamle jomfruer, og senere spilte hun sin gamle filmrolle som Fante-Mathilde i revyen Det smaker av fugl.

Så kom freden, med Book Jenssens revy Når katten er borte danser Book'en på bordet. Det ble også flere revyer og filmroller, men fra 1953-1954 ble Rogaland Teater Guri Stormoens nye hjem. Her fikk hun vist at hun hadde flere strenger å spille på enn bare de lystige. Roller som Hønse-Lovisa i Oskar Braathens Ungen og, ikke minst, tittelrollen i Brechts Mutter Courage ble på mange måter et nytt gjennombrudd og et nytt bevis på hennes store og omfattende talent. Hun overbeviste også i store roller innen Holberg-repertoaret, som fru Peachum i Brechts Tolvskillingsoperaen og som Thabita i Arthur Millers Heksejakt, og i de mer komiske som Abby i Arsenikk og gamle kniplinger 1960 og tittelrollen i Alle elsker Opal 1966.

I 1969 kunne Guri Stormoen feire sitt 50-årsjubileum som skuespiller, og teateret hyllet henne med en egen aften, en skuespillerkabaret laget og fremført av hennes egne kolleger. Da Rogaland Teater i 1972 feiret sitt 25-årsjubileum, medvirket hun i jubileumsforestillingen, Tsjekhovs Onkel Vanja.

Hun ble etter hvert plaget av sykdom og fikk vondt for å bevege seg, noe som gjorde at hun opptrådte sjeldnere enn før. Hennes siste rolle ble koblersken i Molières Den gjerrige. Men da hun døde 1974, var det som en av Rogalands Teater bærende krefter.

Gudrun married Leiv Eyvinn Dahl on 14 Dec 1920, and was divorced in 1924. Leiv was born on 5 Nov 1894 in Kongsvinger, Hedmark, Innlandet, Norge; died on 24 Apr 1994 in Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Gudrun married Living [Group Sheet] [Family Chart]