Other Events and Attributes:

• Occupation: 1882, Norge; Kunstmaler.

Notes:

Birth:
Foreldre var ingeniør Even Soot (1820–1865) og Ingeborg Birgitte Røring Lie (f.1836).

Occupation:
Eyolf Soot var en av 1880-tallsgenerasjonens overbeviste naturalister og friluftsmalere. Han huskes best for sine ungdomsverker, deriblant dobbeltportrettene av hans egne slektninger Jonas og Thomasine Lie og av ekteparet Bjørnstjerne og Karoline Bjørnson.

Soot tilbrakte deler av oppveksten i New York, hvor faren arbeidet som ingeniør. Da faren døde, flyttet enken med barna tilbake til Norge og bodde en tid på Lillehammer før de flyttet til Kristiania 1875.

Det var aldri tvil om at Eyolf skulle bli maler. Han begynte på Den kgl. Tegneskole og gikk på Bergsliens malerskole til 1878 før han tilbrakte fem måneder på kunstakademiet i Berlin under Karl Gussow og senere tre måneder 1881 under Gyula Benczur ved akademiet i München. Våren deretter var han en kort tid elev av Leon Bonnat i Paris, men oppholdene i utlandet ble kortvarige på grunn av pengemangel. Soot debuterte på kunstnernes første Høstutstilling 1882 med to sjangerbilder som ikke vakte stor oppmerksomhet, og året etter deltok han med En gammeldags Spikersmie og et dystert motiv fra Jonas Lies Livsslaven.

Det var i årene 1885–1895 Eyolf Soot skapte arbeider som sikret ham et varig omdømme i norsk kunsthistorie. Han malte bilder med lysfylte og harmoniske folkelivsskildringer, som Kjerring med flatbrød, en kvinne på vei over et solfylt tun, og Brudefølget drar forbi, hvor vi ikke ser noe av brudefølget, bare de 2 barna i svalgangen som er nysgjerrige tilskuere. Dette bildet er også malt i gnistrende sol, noe som var nytt og dristig den gang. Kontrasten mellom ute og inne ble dessuten et kjent trekk i flere av Soots bilder. Han malte også mørkstemte temaer, som det noe truende Tatere, med en gruppe sett i motlys i døråpningen. Et annet dystert tema er Nasjonalgalleriets store bilde Barnemordersken – i et mørkt hjørne i fjøset kneler en ung kvinne ved sitt døde spedbarn.

Soot mottok støtte fra et par legater, noe som 1887–89 gav ham mulighet til nye opphold i Paris, hvor han bl.a. malte dobbeltportrettet av sin tante og filleonkel, Thomasine og Jonas Lie. Selv om Soot brukte lang tid på bildet (Kitty Kielland syntes bl.a. at for mye av dikterens tid gikk til å sitte modell), gir det likevel inntrykk av å være en øyeblikksskildring – Thomasine kommer inn og avbryter sin mann i avislesningen. Bildet antyder også forholdet mellom ektefellene, den etter manges mening geskjeftige og bestemte Thomasine og den mer livsfjerne og drømmende forfatter. I Velkommen dveler Soot igjen ved kontrasten mellom halvmørket i gangen og den tindrende sommerdagen ute. De ankommende personer på bilder er ekteparet Skoug fra Skoug gård sør for Lillehammer, hvor Soot bodde 1888–1890 og bl.a. også malte det fine portrettet av gårdens eier Erik Skoug. Han var selv maler og fikk undervisning av Soot, og han samlet gjerne kunstnere på gården, bl.a. tilbrakte Lars Jorde og Halvdan Strøm mye tid der.

Gjennom sin kone, som var niese av Bjørnstjerne Bjørnson, kom Soot til Aulestad, hvor han bl.a. malte det imponerende dobbeltportrettet av dikteren og Karoline stående på verandaen med dalen og fjellene som bakgrunn.

Etter 1900 malte Soot stort sett portretter og landskaper, men nådde ikke det samme gjennomførte resultat, verken i fargeholdning eller skildring, som i arbeidene fra de yngre år. Bortsett fra flere glimrende portretter, som portrettet av vennen dr. Olav Johan (Olsen) Sopp og skildringen av samleren tannlege Anders Sandvig, maktet han ikke å videreutvikle sitt intense og krevende lysmaleri - han hørte dessuten til dem som ikke klarte å fornye seg i pakt med de nye kunstretninger utover i 1890-årene.

Eyolf Soot var en varmhjertet og elskverdig mann, meget musikalsk og munter og spøkefull blant gode venner. Men han hadde et nervøst sinn og gikk så intenst opp i arbeidet med hvert enkelt bilde at det kostet ham en enorm energiutfoldelse. Han var derfor ikke særlig produktiv og stilte lite ut, og var dessuten de senere år plaget av sykdom.

Malerier (et utvalg):

En gammeldags spikersmie, 1883, p.e.
Tatere, 1884, p.e.
Kjerring med flatbrød, 1885, p.e.
Brudefølget drar forbi, 1886, p.e.
Dikteren Jonas Lie og hans hustru Thomasine, 1889, NG
Fra St. Cloud, 1889, NG
Velkommen, 1890, NG
Erik Skoug, 1891, p.e.
Barnemordersken, 1895, NG
Sigøynerleiren, 1895, LKM
Smien, 1895, LKM
Dikteren Bjørnstjerne Bjørnson og hans hustru Karoline på Aulestad, 1897, NG
Dr. Olav Johan Olsen Sopp, 1898, p.e.
Bjørnstjerne Bjørnson, 1903, BKM
Tannlege Anders Sandvig, 1904, De Sandvigske Samlinger, Lillehammer
Generalmajor Trygve Olafssøn Klingenberg, 1925, Oslo Militære Samfund

Eyolf married Inga Bjørnson on 21 Jul 1892, and was divorced in 1900. Inga (daughter of Petter Elias Bjørnson and Laura Marie Mathilde Riiser Larsen, "Bjørnson") was born on 4 Mar 1871 in Kristiania, Oslo, Norge; died on 8 Mar 1952 in Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1911, Kristiania, Oslo, Norge; Danser, sangerinne og omtalt som en av norsk revys djerveste og mest fantasifulle kunstnere.

Notes:

Occupation:
Botten Soot var en sterk personlighet, og hun ble i 1920-årene ofte omtalt som en av norsk revys djerveste og mest fantasifulle kunstnere, som gjorde sterkt inntrykk på både publikum og kritikere. Dagbladets Gunnar Larsen omtalte henne slik (en ganske ekstraordinær kritikk fra en teaterkritiker):

Hvor strålende vakkert hennes ansikt er! – som meislet i laste- og lidelsesfull passion.

Aftenposten skrev:

Hun er et eventyr, – temperament og eiendommelig charme.

De kunstneriske anlegg var sterke i både fars- og morsslekten, og teateret fikk hun nærmest inn med morsmelken. Moren hadde prøvd seg som skuespiller lenge før hun engasjerte seg i barneteater, og etter skilsmissen fra maleren Eyolf Soot (da Botten var 5 år gammel) giftet hun seg med skuespilleren Harald Stormoen.

Som barn var Botten elev ved Thora Hals Olsens ballettskole; senere studerte hun sang med Bergljot Ibsen, Wilhelm Kloed og von zur Mühlen og harmonilære med Carsten Carlsen. Hun debuterte 1911 som barfotdanserinne à la Isadora Duncan i Brødrene Hals' konsertlokale i Kristiania, et sted hun skulle bli godt kjent med senere. I 1914 debuterte hun som sanger på Nationaltheatret med den 16 år gamle Reimar Riefling som akkompagnatør. Etter et kort besøk på Chat Noir i 1913 ble hun fra 1915 fast knyttet til denne scenen, hvor hun ble størstedelen av sin kunstnerkarriere, bare avbrutt av kortere gjestespill ved andre revyteatre og turneer rundt omkring i landet.

Odd Bang-Hansen beskrev henne på denne måten:

Botten Soots genre var den vilt groteske. Hennes operaparodier og parodien på 'Svanens død' eller Gåsens endeligt, var så bisarr at Per Kvist en gang sa at hun vel mer hørte cirkuset enn kabaretscenen til.

Men kritikerne tok godt imot dikterhøvdingen Bjørnsons grandniese. Dagbladet skrev:

Hun er simpelthen et fandenivoldsk fruentimmer – i ordets beste betydning. Umiddelbar, lunefull og eksotisk, – uten tvil en sjelden kabaretfugl.

Chat Noir, som i årene 1919–1927 hadde tilholdssted i det tidligere Brødrene Hals' konsertlokale, fikk i starten en noe blandet mottakelse. Det ble især nevnt at det gamle konsertlokalet nå var blitt et ordinært forlystelsessted, der - Per Krohgs sorte kjempekatter hadde jaget de olympiske musene på flukt. I begynnelsen bestod ensemblet blant annet av Botten Soot, hennes gode venninne Lalla Carlsen, Per Kvist, Egil Hjorth-Jenssen og Victor Bernau. Førstnevntes glansnummer var som danserinnen Exotina BortiNata. Både Botten og halvsøsteren Guri Stormoen medvirket 1920 i revyen Spiritus og 1922 i Per Kvists og Arne Svendsens revy Midt i Planeten. En av datidens landeplager ble Botten Soots og Lalla Carlsens versjon av Ernst Rolfs vise om Maggedutti.

Etter hvert ble konkurransen mellom revyscenene sterkere. Mayol-teateret, hvor Botten Soot opptrådte sammen med Einar Rose og Harald Heide Steen, måtte innstille alt julen 1925. Kritikerne savnet sin Botten, og det tok ikke lang tid før hun var tilbake på revyscenen. Finn Bøs revy For fulle Seil ble 1926 oppført på Casino, og det ble en ny seier for Botten Soot som Gretchen i hennes Faust-parodi. Men tidene hadde forandret seg, og både billettprisene og honorarene gikk ned. Revyscenene Maxim, Casino og Den røde Lykte med flere forsvant, og det ble en kamp om engasjementene. Chat Noir flyttet 1927 til Tivoli, hvor den ble frem til 1937. Nå var det utstyrsrevyene som dominerte, med et ballettkorps på 20 Bernau-girls. Bestevennene Botten og Lalla fulgte med, og de ble stadig fremhevet i kritikken for sin visekunst.

Botten opptrådte også sammen med Ernst og Tutta Rolf på Bygdøynes sommeren 1932, men året etter var det sønnen Svend Soot von Dürings (1915–1969) tur til å debutere. Kritikken var god:

...en slags mannlig Botten Soot i lommeformat. Det groteske syn gjorde kolossal furore.

Revyscenen Scala åpnet 1934 under ledelse av Victor Bernau og Einar Rose, og Botten var med, sammen med den senere Leif Juster og Arvid Nilssen. Krigsåret 1941 stod hun på Søilen Teaters scene i revyen Mot lysere tider. Nå ble det dessuten skuespillerstreik i protest mot nazimyndighetene. De siste krigsårene ble det mer tilfeldige engasjementer. Stedet var som regel Folkets Hus, som nå kalte seg Maxim. Her spilte hun mot Per Kvist og senere mot Otto Nielsen.

Etter krigen turnerte Botten Soot med sitt one-woman-show landet rundt, og hun kan gjerne kalles Norges første kvinnelige stand up-artist. På denne tiden beredte hun dessuten sitt publikum en annen og sjelden begivenhet – en forestilling der ikke bare Botten Soot selv, men også hennes mor Inga Bjørnson, datteren Berit Soot Kløvig (1920–1975) – som senere ble billedkunstner, og sønnen Svend Soot von Düring opptrådte. I nyere tid har 4.generasjon overtatt på scenen - Inga Bjørnsons oldebarn og Bottens dattersønn Eyolf Soot Kløvig (1947–) er også skuespiller.

Botten Soot var blant de første kvinnelige revykunstnere som selv skrev deler av sitt eget materiale. Mest kjent er hennes Vårvise og De gammeldagse Piger. Hun utgav også boken Mamma i fint selskap (1946).

Ingeborg married Anders Trygve Wittenstrøm Thorsen before 1924, and was divorced before 1924. Anders was born on 15 Jan 1892; died on 24 Oct 1965. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeborg married Living [Group Sheet] [Family Chart]