Other Events and Attributes:

• Occupation: 1895, Kristiania, Oslo, Norge; Skuespiller.

Notes:

Birth:
Foreldre var gårdbruker Marius Stormoen (f.1845) og Thea Tannes (f.1849).

Occupation:
Harald Stormoen var en av sin generasjons ledende skuespillere og en bærende kraft ved Nationaltheatret i en årrekke.

Stormoen var nestor i et av Norges mest kjente skuespillerdynastier. Han var 2 ganger gift med skuespillerinner, og den eldste datteren Guri gikk også til scenen. Hans yngre halvbror Hans var likeledes skuespiller, og en 3.bror var far og farfar til henholdsvis Kjell Stormoen (1921–) og Even Stormoen (1955–), begge skuespillere.

Stormoen tok examen artium 1890 og var deretter et år ved Krigsskolen, før han 1891 drog til USA, hvor han var innom en rekke yrker. Det ble også debut som skuespiller, i Chicago i en dansk-amerikansk teatertrupp som Herløv i Jens Christian Hostrups Eventyr paa fodrejsen, men uten særlig suksess.

Etter å ha returnert til Norge fikk han høsten 1895 engasjement hos Fredrik Garmann på Grønlands Folketheater, bedre kjent som Olympen. Sesongen 1896-1897 var han ved Det Norske Teaterselskab under Harald Ottos ledelse. På turné i Trondheim gjorde han sin debut i rollen som Seladon Andrisen i Hans Aanruds folkekomedie Storken. Denne rollen ble nærmest en signatur for Stormoen, og han fremstilte samme rollefigur i Aanruds Høit til hest våren 1902 på Nationaltheatret. Han hadde da i perioden 1897–1899 vært ansatt ved Fahlstrøms Centralteater, hvor han beviste sitt talent som karakterskuespiller bl.a. som Engstrand i Ibsens Gengangere.

Det var nettopp hans store spennvidde, fra komedie til mørkeste drama, som førte til at han 1899 ble medlem av Nationaltheatrets første ensemble. Her følte han seg hjemme, og med få avbrudd ble han her til sin død. Det lengste mellomspillet var 1928–1935, da han var den ledende kraft ved Det Nye Teater.

Einar Skavlan skrev etter premieren på Gerhart Hauptmanns Før solnedgang november 1932:

Harald Stormoen spiller geheimeråd Clausen, den store forrretningsmann og åndfulle tenker, – høyere enn her er den store skuespiller aldri nådd... Den store virkelighet er her den store kunst.

Stormoens repertoar inkluderte en rekke klassiske Ibsen-roller, bl.a. Knappestøperen i Peer Gynt, Pastor Manders og Engstrand i Gengangere, Krogstad i Et Dukkehjem og Morten Kill i En Folkefiende. Blant Bjørnson-rollene var Piene i Paul Lange og Tora Parsberg og Falk i Over Ævne I, dertil Iago i Shakespeares Othello. Dessuten spilte han en rekke roller innen komedierepertoaret, f.eks. de klassiske Holberg-roller som Peer Degn i Erasmus Montanus og, kanskje spesielt, Vielgeschrei i Den stundesløse, som i hans tolkning ikke bare ble komisk, men fikk en sår og tragisk undertone. Sørensen i Vilhelm Krags komedie Baldevins bryllup ble også en rolle som ofte stod på repertoaret. Han var ellers en fremragende Thiers i Nordahl Griegs Nederlaget.

Stormoen gjorde også en rekke turneer. Sesongen 1904-1905 hadde han permisjon for å gjennomføre en opplesningsturné i USA, og 1907 deltok han i Johanne Dybwad-turneen som gjestet en rekke norske og danske byer i tillegg til Berlin, Hannover og Hamburg. I 1918 gjennomførte han en Strindberg-turné hvor han spilte Kapteinen i Dødsdansen. I årene 1925–1932 medvirket han også i flere norske filmer, bl.a. i Glomdalsbruden og i En glad gutt (som Bård Skolemester).

Anton Rønneberg beskriver Stormoen som en fanatisk naturalist, som helst ville fremstille hverdagsmennesker og som som stilte sin djerve fantasi helt i realismens tjeneste. Men ikke minst hadde han evnen til å tolke de mørke og skjulte kreftene i menneskesinnet. Rønneberg omtaler to av hans rolletolkninger, Kersjenzev i Andrejevs Tanken og Clausen i Hauptmanns Før solnedgang, som monumental kunst. Han sier også at i de senere år kom det undertrykte temperamentet sterkere og sterkere frem hos Stormoen. Med en eruptiv voldsomhet kunne det sprenge de grensene naturalismen hadde satt for hans kunst.

Harald Stormoen var en høyt anerkjent scenekunstner. Han var formann i Norsk Skuespillerforbund i 3 perioder (1913–1915, 1921–1924 og 1925–1928).

I 1932 ble han utnevnt til ridder av 1.klasse av St.Olavs Orden.

Harald married Inga Bjørnson on 15 Oct 1900, and was divorced in 1909. Inga (daughter of Petter Elias Bjørnson and Laura Marie Mathilde Riiser Larsen, "Bjørnson") was born on 4 Mar 1871 in Kristiania, Oslo, Norge; died on 8 Mar 1952 in Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1921, Norge; Skuespiller.

Notes:

Occupation:
Guri Stormoen ble landskjent gjennom sine mange filmroller, men hun var også en fremtredende skikkelse ved Oslos revyscener og senere ved Rogaland Teater.

Guri Stormoen ble født inn i et skuespillerdynasti. Begge foreldrene var aktive innen teateret, i likhet med halvsøsteren Botten Soot og nevøen Svend von Düring.

Hun fikk sin utdannelse ved Nationaltheatrets ballettskole under ledelse av Gyda Christensen, senere i København, hvor hun studerte sceneplastikk med Emilie Walbom fra Den Kgl. Danske Ballet og ved Sofie Bernhofts teaterskole. Hun fikk også veiledning av faren og debuterte 1918 under en av hans turneer som Hulda i Peter Egges Kjærlighed og venskab.

Filmkarrieren begynte beskjedent med stumfilmen Felix 1921, men skjøt fart 1937 med To levende og én død, og spesielt med rollen som fantekjerringa Mathilde i Fant samme år. Senere medvirket hun blant annet i filmene Ungen (1938), En herre med bart (1942), Vigdis (1943), Storfolk og småfolk (1951), Ung frue forsvunnet (1953) og Toya (1956).

Det var særlig revyscenen som fikk glede av den unge frøken Stormoen. Etter et kort intermesso på Grünerløkkens Parkteater kom hun 1920 til Chat Noir i revyen Spiritus, hvor hennes halvsøster Botten Soot var Tidens Ånd, og hvor både hun og Lalla Carlsen medvirket som ånder under en spiritistseanse. Hennes parodi på den nye dansen shimmy i Kálmán-operetten Bajaderen på Mayol-teateret sesongen 1923-1924 ble en stor suksess. Men teateret fikk bråk med politimester Grung i Kristiania, som syntes at damene på scenen var for lett påkledd.

Guri Stormoen opptrådte ved de fleste av revyteatrene i Oslo. I 1929 var hun med i Chat Noir Kabareten på Cirkus Verdens-teater før kveldens filmforestilling og med Einar Rose som konferansier. I 1932 medvirket hun i Baldevins bryllup på Casino, og i 1935 spilte hun på Scala med Einar Sissener og Fridtjof Mjøen. Fra mars 1940 var hun ved Carl Johan Teatret med Arne Svendsens revy Mannfolk vil ha det sånn, men den fikk kort levetid på grunn av krigsutbruddet.

I august 1941 gjestet Guri Stormoen Søilen Teater, det senere Edderkoppen, i Alf Fehns revy Med megen aktelse, som var iscenesatt av Lalla Carlsen. Revyen ble allerede etter 2 kvelder stoppet av NS-myndighetene, og Fehn havnet i fengsel. I 1944 spilte hun igjen på Chat Noir i operetten Tre gamle jomfruer, og senere spilte hun sin gamle filmrolle som Fante-Mathilde i revyen Det smaker av fugl.

Så kom freden, med Book Jenssens revy Når katten er borte danser Book'en på bordet. Det ble også flere revyer og filmroller, men fra 1953-1954 ble Rogaland Teater Guri Stormoens nye hjem. Her fikk hun vist at hun hadde flere strenger å spille på enn bare de lystige. Roller som Hønse-Lovisa i Oskar Braathens Ungen og, ikke minst, tittelrollen i Brechts Mutter Courage ble på mange måter et nytt gjennombrudd og et nytt bevis på hennes store og omfattende talent. Hun overbeviste også i store roller innen Holberg-repertoaret, som fru Peachum i Brechts Tolvskillingsoperaen og som Thabita i Arthur Millers Heksejakt, og i de mer komiske som Abby i Arsenikk og gamle kniplinger 1960 og tittelrollen i Alle elsker Opal 1966.

I 1969 kunne Guri Stormoen feire sitt 50-årsjubileum som skuespiller, og teateret hyllet henne med en egen aften, en skuespillerkabaret laget og fremført av hennes egne kolleger. Da Rogaland Teater i 1972 feiret sitt 25-årsjubileum, medvirket hun i jubileumsforestillingen, Tsjekhovs Onkel Vanja.

Hun ble etter hvert plaget av sykdom og fikk vondt for å bevege seg, noe som gjorde at hun opptrådte sjeldnere enn før. Hennes siste rolle ble koblersken i Molières Den gjerrige. Men da hun døde 1974, var det som en av Rogalands Teater bærende krefter.

Gudrun married Leiv Eyvinn Dahl on 14 Dec 1920, and was divorced in 1924. Leiv was born on 5 Nov 1894 in Kongsvinger, Hedmark, Innlandet, Norge; died on 24 Apr 1994 in Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Gudrun married Living [Group Sheet] [Family Chart]