Other Events and Attributes:

• Residence: Abt 1811, Hugås, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge

Notes:

Christened:
Faddere var Ole Øgdal og Berit Lille-Bordal.

Residence:
Faren Ingebrigt Arntsen Hugaas døde trolig i april 1791. Skiftebrev etter han der Hugaas 1 øre 9 marklag er utlagt til sønnen Arnt Ingebrigtsen for 116 riksdaler, er datert 3.mai og tinglyst 29.juli 1791.

Panteobligasjon fra Arnt Ingebrigtsen Hugaas til stefaren Peder Arntsen Hugaas for 300 riksdaler 33 skilling 1.prioritets pant i Hugaas 407, 1 øre 9 marklag. Datert 30.mars 1813, tinglyst 3.desember 1804. Avl. 3.februar 1825.

Skjøte fra Peder Arntsen Hugaas til stesønnen Arnt Ingebrigtsen Hugaas på Hugaas 407, 1 øre 9 marklag, før 1000 riksdaler. D.Cour. Datert 4.november, og tinglyst 4.desember 1811. Kårbrev datert likeså.

1816 sølvskatt til Norges Bank 25 sølv specier.

I 1825 var folketallet på Hugaas 7 husfolk og 3 tjenere. Dessuten hadde de 2 hester, 11 kuer og ungdyr, 12 sauer og 1 gris på gården.

Obligasjon fra Arnt Ingebrigtsen Hugaas til Jens Jensen Fossum for 300 speciedaler, pantsettes Hugaas 407, 1 øre 9 marklag. Datert og tinglyst 3.februar 1825. Transp. til Jens Jensen lodgaarden, datert 8.januar, tinglyst 23.februar 1827. Avl. 20.september 1827. Kvittert 30.juli 1827.

I en obligasjon fra Arnt Ingebrigtsen Hugaas til Bernt Nielsen Frøset, pantsettes Hugaas, matrikkelnummer 407, for 300 speciedaler. Gårdsnummer 57, bruksnummer 1, løpenummer 106 a. Denne tinglyst 20.september, og datert 25.september 1827.

I 1835 var der fortsatt 7 husfolk og 3 tjenere, i tillegg var der nå 7 husmannsfolk og 1 inderst / fattiglem.
Dette året var det 2 hester, 12 kuer og ungdyr, 12 sauer og 1 gris.
Avlingene dette året var 1/8 tønne rug, 1 1/8 tønne bygg, 5 tønner blandingskorn og 2 1/4 tønne poteter.

Ifølge Branntakstkommisjonen 1842 sto følgende hus på Hugaas:

Hovedbygningen bestående av 2 stuer og 1 sidekammer: 350 speciedaler.
Fjøset med høylem: 180 spd.
Småfehuset: 35 spd.
Hestestallen med høybod: 30 spd.
Kornladen med underhus: 120 spd.
Gammelstallen: 20 spd.
Det søndre stabbur: 25 spd.
Det nordre stabbur: 10 spd.
Størhuset med tilføyd vedbod: 13 spd.
Melkeboden: 3 spd.
I alt 786 speciedaler, redusert med 1/3 til 524 spd.

Rundt disse tider ble Hugaaslien, senere kalt Solberglien, gitt bort som faddergave til Gjerdet på Nord-Solberg ifølge tradisjonen.

I 1845 var det 12 husfolk, 1 tjener og 4 husmannsfolk på Hugaas.
Avlingene i 1845 var på 1 tønne bygg, 6 tønner blandingskorn og 3 tønner poteter.

Deling og skyldsetting der løpenummer 106, Hugaas, er fradelt det halve. Solgt til Ole Anfindsen Vagnild. Løpenummer 106 b av skyld 1 daler 2 ort 18 skilling. Arnt Ingebrigtsen Hugaas sitter igjen med løpenummer 106 a skyld 1 daler 3 ort 11 skilling. Datert 22.oktober 1851. Tinglyst 5.februar året etter.

Ole Vagnild kjøpte halve gården i 1852. Han og kona Siri var barnløse. Deling og skyldsetting der løpenummer 106 er fradelt det halve, solgt til Ole Anfindsen Vagnild, løpenummer 106 b av skyld 1 daler 2 ort 18 skilling. Arnt Ingebrigtsen sitter igjen med løpenummer 106 a skyld 1 daler 3 ort 11 skilling. Datert 22.oktober 1851. Tinglyst 5.februar 1852. Ditto deling mellom løpenummer 106 a og c. Datert 27.januar, tinglyst og avheimlet 5.februar 1853.
Skjøte fra Arnt Ingebrigtsen til Ole Anfindsen Vagnild for 850 speciedaler m.m. er datert og tinglyst 6.desember 1852.

Det er nevnt en gammel sætervold beliggende inden i et Eiendommen tilhørende Engeslette. Fra delingsforretningen er både Sætervoll og engeslætt full eiendom til gården.

I 1865 var der 8 husfolk, 2 tjenere, 7 husmannsfolk og 7 inderster, samt 2 hester, 13 kuer og ungdyr, 32 sauer og 2 griser på de to Hugaas-gårdene.
Dette året var avlingene 1 1/2 tønne bygg, en tønneblandingskorn, 3 tønner havre og 12 tønner poteter. Dette gjelder for to brukere.

I 1867 var tallene; 2 hester, 13 kuer, 1 ungdyr, 22 sauer og 2 griser.
Avlingene var på 12 mark rug, 2 1/4 tønne bygg, 4 tønner blandingskorn, 7 tønner poteter, 4 lod nepe, 24 bismerpund lin og 2267 vog høy. Også dette for to brukere.

Died:
Kaarmand Arnt Ingebrigtsen Hugaas 74,5 Aar.

Arnt married Marit Erichsdatter Solberg, "Hugås" on 17 Jun 1822 in Soknedal kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge. Marit (daughter of Erich Larsen Solberg and Kari (Karie) Nielsdatter Støver, "Solberg") was born before 9 Aug 1801 in Nord-Solberg, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 9 Aug 1801 in Soknedal kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; died on 09 Nov 1869 in Hugås, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 28 Nov 1869 in Soknedal kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 13 Aug 1837, Soknedal kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge
• Event-Misc: 2 Nov 1856, Støren kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Gudfar for sin nevø Sivert Johnsen Snøan.
• Event-Misc: 3 Jun 1860, Lade kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gudfar for brorens sønn Johan Arnt Pedersen Hugaas.
• Residence: 1865, Hugås, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge
• Residence: Aft 1867, Hospitalet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Hospitalsstiftelsen.
• Occupation: 1891, Hugås, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Ugift dagarbeider.
• Event-Misc: 25 May 1902, Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gudfar for sin brors datterdatter Clara Amalie Olsen.

Notes:

Residence:
Ingebrigt Arntsen, født 1822, forble ugift. Som odelsgutt overtok han farsgården Hugås.

Under folketellinga i 1865 er den 44 år gamle Ingebrigt nevnt som Husfader på Hugåsgården. Han er Gaardbruker og selveier og ugift.
På gården er det 1 hest, 5 stort kveg, 18 får, 2 svin, 0,5 bygg, 2,5 havre og 6 poteter.

Det er flere på gården, blant annet moren, 65 år gamle Marit Eriksdatter, nevnt som Føderaadskone og enke, samt hans 19 år gamle ugifte søster, Kjersti Arntsdatter.

Dessverre ble gården frasolgt han ved tvangsauksjon i 1867 for 560 speciedaler med kår. Ny eier var Ole Rasmussen Røe. Datert 27.september, tinglyst 14.oktober 1871.
Dermed var en lang slektsrekke med eie i Hugåsgården brutt.

Ingebrigt flyttet deretter til Trondheim.

Residence:
Etter å ha mistet Hugåsgården flyttet Ingebrigt etterhvert til Trondheim, hvor han står nevnt under folketellingen i 1900:

Ingebrigt Hugaas, Hospitalslem f.1822 i Soknedalen, Ekstrahusholdn. på Hospitalsstiftelsen.

Han døde på Hospitalet i 1915.

Died:
Forhenværende gårdbruker døde ugift på Hospitalet av alderdomssvakhet.

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 1840, Soknedal kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge
• Event-Misc: 14 Sep 1884, Lade kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gudmor for brorens sønnesønn Petter Marius Hugaas.

Klara married Anders Johnsen Metlie, "Medlie" on 20 Dec 1859 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Anders was born on 02 Aug 1817 in Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 17 Aug 1817 in Soknedal kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 23 Oct 1842, Soknedal kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge

Notes:

Christened:
Faddere var Ellev .... og Marit Solberg.

Died:
Kaarenke Kari Arntsdatter døde av lungebetennelse.

Kari married John Sivertsen Dragset, "Sneen" on 06 Jul 1854 in Soknedal kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge. John (son of Sivert Johnsen Dragset and Olaug Jensdatter Hoff, "Dragset") was born on 17 Apr 1828 in Dragset, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 27 Apr 1828 in Soknedal kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; died in 1887. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 20 Oct 1844, Soknedal kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge
• Event-Misc: 2 Nov 1856, Støren kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Gudmor for sin nevø Sivert Johnsen Snøan.
• Event-Misc: 26 Sep 1858, Støren kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Gudmor for nevøen Arnt Johnsen Snøan.
• Occupation: Bef 1859, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Seterjente.
• Occupation: 1900, Frøset, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Inderst Husgjerning, sommerbudeie.

Notes:

Occupation:
Marit ble nevnt som ugift seterjente da hun i 1859 fikk et uekte barn, en jente (Kari) med Sivert Evensen Moshaug.

Denne Kari dro til Amerika i 1867.

Occupation:
Marit er nevnt under folketellinga i 1900:

På Frøsetgården bor hun, Marit Arntsdatter Hugaas, ug Inderst Husgjerning. Sommerbudeie f.1829.

Died:
Forhenværende budeie Marit Arntsdatter Haukås bodde hos Sivert Johnsen Sneen i Støren da hun døde av alderdom. Opphold av sin bror fhv. håndv.sersjant.

Family/Spouse: Sivert Evensen Moshaug, "Sneen". [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Christened:
Hjemmedøpt.

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 14 Oct 1849, Soknedal kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge
• Education: 1852, Klæbu seminar, Klæbu, Sør-Trøndelag, Norge; Lærerskole. Opptatt i 1852.
• Occupation: 1855, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Skolelærer på Leren.
• Event-Misc: 26 Sep 1858, Støren kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Gudfar for nevøen Arnt Johnsen Snøan.
• Occupation: 1863, Steinaunet skole, Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Skolelærer.
• Illness: Abt 1876, Steinaunet skole, Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Epilepsi.
• Residence: Abt Sep 1876, Meråker, Nord-Trøndelag, Norge; Meråker militærleir.
• Event-Misc: 7 Sep 1876, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Bevilget pensjon på kr.120,- (kilde: Fædrelandet avis 24.mars 1877).
• Residence: 1885, Baklandet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Indherredsveien 56 i bydel Baklandet og Lademoen.
• Residence: 1889, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Fjæregata 3.
• Residence: 1891, Lademoen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Event-Misc: 1892, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Skattbar inntekt 600, skatteklasse 3.
• Residence: Bef 1895, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Grænsen.
• Residence: 1897, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Kleistsgate 8.
• Residence: 1900, Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norge; Bor hos sønnen Martin på Hjørnet af Torv & østre Gade.
• Residence: 1905, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Vollabakken 17.

Notes:

Education:
Klæbu seminar ble etablert i Klæbu i 1839. Det var mye strid om hvor denne lærerskolen skulle ligge, og Strinda var lenge en tung kandidat. Sogneprest Hans Jørgen Darre (27.september 1803- 1874) sto sentralt i etableringen. Klæbu prestegård fikk ny hovedbygning i 1839 med klasserom og boligrom for elevene/seminaristene ved skolen. Den første opptaksprøven begynte 4.januar 1839. 13 seminarister begynte med undervisningen 7.januar 1839.

Peder Arntsen Hugaas ble opptatt på Klæbu seminar i 1852. Senere ble han omgangsskolelærer på Strinda med årslønn 100 speciedaler uten kost.

Omgangskolene på 1800-tallet var ikke faste skolebygg. Opplæringen fant sted på gårdene. Den alminnelige folkeskolen (almueskolen) var basert på at ambullerende lærere, omgangsskolelærerne, reiste rundt og underviste elevene på disse gårdene.

Klæbu semninar utdannet mange lærere fram til det ble nedlagt 28.juni 1892. Etter at 45 stortingsmedlemmer stemte for at skolen skulle flytte til Strinda, og 69 for flytting til Levanger, var tiden ute for Klæbu som skolested.

Occupation:
I tidlige tider var skolene sterkt underlagt kirken, tilnærmet religionsskoler med konfirmasjonen som hovedmål. I 1827 var det viktigste å skaffe skolen forsvarlige husrom og brukbare lærere. I hvert prestegjeld skulle det ligge minst en fast skole, men loven krevde også en fast skole ved alle bruk og verker med minst 30 arbeidere. Forøvrig fikk man hjelpe seg med omgangsskoler. Fortsatt var målet for undervisningen at hvert barn skulle få såpass med kristelig kunnskap at presten med god samvittighet kunne konfirmere dem. Undervisningen var i religion, lesning, skrivning, regning og salmesang. Hvert barn skulle ha minst 2-3 måneders undervisning i året, fra 7-8 års alderen og frem til konfirmasjonen. Lærerlønnen lå på omkring 80 kroner i året, fri kost og pleie der hvor han holdt skole. For å skaffe dugelige lærere ble det satt i gang lærerskoler, i Trøndelag ble det Klæbu seminar, som kom i gang i 1838. Til disse lærerskolene måtte skolen sette sine største håp for fremtiden, for uten dyktige lærere kunne ingen av de ovennevnte mål nås. Skoleholderne som før hadde gått noen timer hos presten, fikk nå mulighet til å dyktiggjøre seg for gjerningen sin ved seminaret. Dette var et viktig fremskritt for skolen. Skolens overhode var Skolekommisjonen, bestående av presten, lensmannen, medhjelperne og prestegjeldets valgmenn, og Overtilsynet. Skolekommisjonen forsto å verdsette seminaristen. Flere ganger ble det gitt rentefrie lån til den fra bygden som gjennomgikk et kurs ved Klæbu seminar.

Ut gjennom 1850-årene ble kravet om en ny skolelov for landsbygdene sterkere og sterkere. Loven av 1827 krevde for lite. Skolen skulle ikke lenger bare være en religionsskole, men måtte også gi lærdom i borgelige fag. En almendannende skole hadde folket nå krav på.

Peder Hugaas startet som lærer i 1855 i Leren skoledistrikt (nytt i 1843) i Lade sokn. Omgangsskolelærer på Strinda med 100 Speciedaler uten kost (heter det i WikiStrinda/Klæbu seminar).

I 1859 leverte Hartvig Nissen inn et fullstendig utkast til ny skolelov, som i det vesentligste ble vedtatt ac Stortinget, og loven om almueskolevesenet på landet ble vedtatt 16.mai 1860. Den nye loven brøt med den gamle ordningen. Ved siden av religionsundervisning, skulle utvalgte stykker av leseboken gi kunnskap i geografi, historie og naturfag. I 1862 utkom den nye leseboken under tittelen Lesebok for folkeskolen og folkehjemmet. Videre skulle det undervises i regning, skrivning og sang, om mulig håndgjerningsskole for jentene og gymnastikk. Fagkretsen brøt også med omgangsskolene, og hver bygd skulle deles inn i skolekretser, med fast skole om skolekretsen hadde minst 30 elever. Fortsatt var skoleplikten fra 8-årsalderen og frem til konfirmasjonsalderen. Minst en av lærerne i hver skolekommune skulle ha fri bolig og et jordstykke stort nok til å fø på 2 kyr. Lærerlønnen ble fastsatt av Amtsformannskapet, og til grunnlønnen kom 2 alderstillegg, opptjent etter henholdsvis 7 og 15 års tjenestetid.
I Strinda skolekommisjoner ble lovutkastet diskutert i et fellesmøte 21.januar 1857, og de fant at den foreslåtte administrasjon av skolen ville bli både tungvint og lite effektiv. De var redde for at den nye ordningen ville føre til at skoleledelsen ikke kunne utøve slik kontroll som presten hadde etter den gamle ordningen. Likevel var det å erstatte omgangsskolen med fastskolen allerede i det store og hele blitt gjennomført i distriktet. Lærerne skulle nå holde skole hver dag i uken, fra mandag morgen til lørdag middag. Det skulle også være tilsynsmenn, ifølge den nye loven, som skulle hjelpe lærerne med å se til at uvillige barn virkelig møtte opp på skolen. Skoleforsømmelse hadde i lengre tid vært en stor plage både for skolen og lærerne.
Målet i den nye skolen ble også mest mulig klassedeling, men det fantes også på denne tiden skoler der alle barna gikk i samme klasse.

Da Steinaunet skole ble tatt i bruk i 1863 ble Peder Hugaas lærer der. Så lenge som skolen hadde bare en klasse, var han også lærer ved skolen på Leira (Leren).

Occupation:
En del lokale skoler ble lagt til gårder i skolekretsen. Steinaunet ble lagt til Blakkli gård. Generelt står det at det i kretsene ble leid lokale for skolene på gårdene, og det var en komite som skulle finne ut hva gårdeierne ville ha i leie for lokalet, og hva de forlangte for kosten til læreren. Erstatningen for kosthold ble satt til 1 Speciedaler per uke, og lokalleie ble betalt 4 ort. Denne ordningen kom i gang fra høsten 1861.

Sammen med budsjettsframlegget for 1862 sendte skolekommisjonen til formannskapet et motivert krav om at det måtte bli kjøpt inn 40 mål skolejord for 2 skolesteder, og at det måtte bli bygget 3 skolehus, hvorav 1 i nærheten av Steinaunet. Ved bygging av skolehus opp ved Steinaunet kunne skolen både på Stubban og Stendahl legges ned, og leie for 2 skolerom kunne spares inn.
Kommunestyrelsen gikk med på å kjøpe inn jord oppe ved Steinaunet, og å bygge skolehus både der og på Byåsen. Forhandlingen med eieren av Steinaunet, Nils Olsen Blakli, om kjøp av skolejord kunne starte. N.O.Blakli gikk med på å selge 8 mål jord for 495 Speciedaler, og brukeren av skolejorden skulle ha fri rett til hamning i utmarken til gården for de kyrne jorden kunne fø på. Skjøtet ble tinglyst i 1862. Parsellen ble skyldsatt til 2 ort 8 skilling og fikk løpenummer 22 b. Det ble så vedtatt å bygge uthus der snarest råd var, da det var nødvendig å sørge for plass til avlingen før vinteren kom. Det ble oppført for 200 Speciedaler, og ble ferdig høsten 1862. Lærer Peder Arntzen Hugaas kunne glede seg over å ha den første avlingen av skolejorden velberget i hus.
Selve skolehuset på Steinaunet ble bygget året etter, 12 meter langt, 7,3 meter bredt og 6 meter høyt. Bygningen inneholdt et klasserom og en leilighet på 2 rom og kjøkken til læreren. Inngangen til klasserommet og leiligheten var felles gjennom en liten forgang. På kvisten skulle det senere bli gjort i stand et lite soverom. Byggingen av skolehuset på Steinaunet kostet 730 Speciedaler, og selve innvielsen skjedde 27.september 1863.

Høsten 1863 ble altså Peder Hugaas den første lærer ved Steinaunet skole i Lade sokn, og familien flyttet inn i leiligheten i skolebygningen. Han var også lærer ved verksskolen på Leira, så lenge Steinaunet bare hadde en klasse. Ettermannen hans på Leira ble lærer Jens Rønning.
Det var stiftsdireksjonen (amtmannen, biskopen og skoledirektøren) som tilsatte lærerne etter 1860, men det var skolekommisjonen som mottok søknadene og som sendte sin innstilling videre til tilsetningsmyndighetene. I 1860 var det 8 lærere i Lade sokn, hvorav Peder var en av dem. Lærerlønnen til Peder Hugaas lå på omkring kr.400,- med et gratiale på kr.60,-. Familien bodde i bodelen på skolehuset og disponerte litt jord der også (kilde: Ei norsk bygd - Strinda, av H.N.Osnes).

Undervisningen i skolen ble hemmet ved at skolebarna var dårlig forsynt med lære- og lesebøker, og læremidlene var sparsomme. Mye penger var brukt til å sette opp skolehuset, ikke bare her, men i mange andre skolekretser i nærheten også, samt å kjøpe inn skolejord. Nødvendige eksemplarer av den nye leseboken ble kjøpt inn for skolekassens regning, men det var verre for læreren etterpå å kreve inn pengene for den hos foreldrene. Leseboken var også lærebok i historie, geografi og naturfag. Kart til bruk i undervisningen ble også kjøpt inn. Først kart over Palestina, deretter Europakartet osv. Junkers regnetabeller ble brukt ved siden av Kroghs regnebok for almueskolen. Regningen foregikk på steintavler, som hørte skolen til, med kritt, som elevene måtte holde selv. Pontoppidans forklaring måtte læres på rams av elevene, ofte med stort strev, og Bibelhistorien burde helst bli ordrett gjengitt.
Det var lærerne som i første rekke følte savnet av brukbare læremidler, og det var fra dem krav om mer hjelpemidler i skolen kom. Men, det gikk trått. Det tok tid å skaffe penger for kommunen.

Ved siden av leseskolen ble det satt i gang håndgjerningsskole for jenter. Som oftest var det hustruen til læreren som sto for denne undervisningen. Det kunne være uten betaling, og undervisningstiden var knapp, ikke mer enn 3 timer per uke fordelt på alle jentene. Senere økte dette til 2 dager i uka etter at leseskolen var ferdig med sin undervisning. Det ble undervist i strikking og søm, og elevene måtte selv stå for materialet i undervisningen.

I 1865 var elevtallet på Steinaunet skole: 46 barn i skolepliktig alder, 43 av dem gikk i fast skole, 3 var utenfor skolekretsen. På Leira var tallet 52 skolepliktige barn, hvorav 51 i fast skole og 1 utenfor skolekretsen.

Under folketellingen i 1865 er familien registrert boende på Steenaunet som Husf. og Lærer med Jord Peder A. Hugaas, 33 år, fødested Støren og Hans Kone Knerke A. Hugaas, 33 år, født i Trondhjem. Deres barn (alle med fødested Strinden) var Johan A. 6 år, Marthin 4 år og Klara 2 år.
På gården står oppført også: 1 stort kveg, 5 får, 1/4 bygg, 1/2 havre og 2 poteter.

En annen ting som tynget en stakkars, fattig lærer var familiens økonomi. Lærerlønnen var så liten at familien hadde vanskelig for å få den til å strekke til. Det var amtsformannskapet som etter loven fastsatte lavmålet av lønnen, og den ble satt til kr.6,- per uke. Dertil kom kostgodtgjørelse. Disse satsene bedret ikke lønnen for lærerne i Strinda, som etter dette tjente kr.400,- i året far 1857. For å rette litt på forholdet fikk hver lærer utbetalt et gratiale på kr.60,- i året, og hver lærer med lærerjord fikk en avsavnsgodtgjørelse på kr.48,-. Så trang som økonomien ble for lærerne var de ofte nødt til å skaffe seg ekstra inntekter, og flere lærere ble utslitte av mye ekstra arbeid. Et brev som en lærer skrev til kommunestyret om lønnsøkning gir et godt bilde av lønnsforholdene som rådet i Lade sokn. Her et utdrag:

Med den Løn som Lærerne har nu, er det umulig at klare sig, da enhver har en stor Familie paa 8-10 Medlemmer... For dette vil ikke engang Livets første Fornødenheder kunde tilveiebringes.

Fra Henrik Mathiesens håndskrevne register står det en beskrivelse av lærer Peder A. Hugaas, som En meget begavet og dykti men fattig og ulykkelig mand. HM. Vanked flere gange i ugen hos os, hvor han søgte opmuntring. Var stærkt literært interesseret nemlig (kilde: Gunnerus - Spesialsamlinger ved NTNU Universitetsbiblioteket).

I 1873 var elevtallet på Steinaunet skole: 53 barn fordelt på 2 klasser.

Fra folketellingen i 1875, krets 6 liste 21 under Matr.220 B Stenaudne står registrert Peder A. Hugaas, Husfader, Lærer og jordbruker, født 1833 i Soknedal, og Knerche A., Kone, født 1833 i Trondhjem. Deres barn, som alle var født på Hlade Strinden var de 2 døtrene Klara, født 1864, og Laura B., født 1866. Begge hjelper foreldrene. Dessuten de 3 sønnene Peder Andr., født 1868, Ingvald Høyem, født 1869 og Arne Edvard, født 1872.
De hadde også et pleiebarn, Ole Olufsen, født 1875.
Av dyr registrert på stedet var 2 kuer, 1 kalv, 3 får, og av avlinger var det registrert 1/4 bygg, 1 havre, 10 frø, 2 poteter, 1/4 rotfrukter.

Under Blaklid gård i samme folketellingen sto lærer og gårdbruker Johan Peter og Nicoline Løhre.

Peder Hugaas ble syk og fikk epilepsi (eller nedfallssyka som de kalte det på den tiden). Han måtte slutte som lærer av den grunn. Dette skjedde trolig rett etter 1875 (folketellingen). Ifølge Strinda bygdebok sluttet han i 1876. Lærer Okstad ble ettermannen hans på Steinaunet skole.

Han fikk bevilget ved Kongelig Resolution af 18.desember 1876 årlig pensjon kr.120,- fra 7.september 1876, men han står oppført med utbetalt kr.97,70 fra 7.september 1876 frem til 30.juni 1877. Revisjon fra 1.juli 1877 (kilde: Oversigt over Oplysningsvæsenets Fonds Indtægter og Udgifter i Aaret 1877. Udgiven af Departementet for Kirke- og Undervisningsvæsenet. Christiania 1878).

Residence:
Da Peder måtte slutte som lærer pga epilepsi - nedfallssyka - søkte Knerche Amalie arbeid/post ved Meråker militærleir. Dit flyttet de, men dit fikk de ikke ha med barna, så de ble plassert ut, hist og pist, på gårder i distriktet som pleiebarn.

Martin kom til Ranheim. Her ble han sparket av en okse, og ble halt - låghalt.

Klara og Laura måtte gå fra Meråker og inn til byen. Underveis lå de over på Ranheim en natt. Sent neste kveld kom de frem til Blakkli gård, hvor Klara skulle være. Laura dro videre dagen etter.

Laura skulle til et sted ut i fjorden til en prest. Dette var en - faens prest (et uttrykk Klaras datter Ruth sikkert hadde hørt av moren når historien ble fortalt) - som ikke lot henne være i fred, så Laura så seg nødt til å flykte til byen når hun var 15 år gammel.

På Blakklia var Klara til hun var 16 år. Her jobbet hun som budeie, passet kuene og sønnen i huset. På grunn av tungt arbeide og mange tungeløft, ble hun svak i ryggen og mer og mer bøyd. Hun fikk ikke sko, så i kalde perioder måtte hun fly fra den ene kuruka til den andre for å holde varmen på føttene. I 15-16 årsalderen forsto Klara at hun ikke ville få være i fred for herren på gården, Løhre het han. Som datteren Ruth sa det: De trodde de kunne gjøre hva de ville med slike jentunger. Som sin søster Laura, valgte Klara også å flykte til byen.

To av de andre guttene reiste til slutt til Malmø, hvor en av dem, Ingvald, ble gift med en vertinne på et hotel der.

Residence:
Forhenværende Skolelærer Peder Arntsen Hugaas og hustru Knerke Amalie Hugaas er registrert boende i Indherredsveien 56 på Bakke/Lademoen i Trondheim kjøpstad under folketellingen i 1885.

Her bor de sammen med barna (født i Strinden):

Laura Bernhardine Hugaas, f.1866.
Arne Edvard Hugaas, f.1872, midlertidig boende her.

Aagot Pauline Graven, f.1883, er nevnt som datter, men er datterdatter. Aagot Pauline var Laura Bernhardines første barn, født utenfor ekteskap.

Deres kommende svigersønn er også registrert på denne adressen, Oscar Bernhard Olsen, f.1861 i Trondhjem, Skomager og Hvalfanger. Han giftet seg med datteren Laura Bernhardine i november året etter.

Residence:
Her sto Peder oppført som forhenværende lærer.

Residence:
Under den kommunale folketellingen i 1891 er Peder og Knerche Amalie registrert boende i Lademoen krets. Der bor de sammen med datteren Laura Bernhardine og hennes mann d/s fyrbøter Oscar Olsen, og deres barn:

Aagot Pauline og Karl Birger.

Residence:
I Steinkjer finner vi under folketellingen i 1900 på Hjørnet af Torv & østre Gade:

Martin Hugaas, Bagermester for egen Regning, født 1862 i Strinden.
Johanne, hustru, født 1859 i Ørsten.

Barn:
Endre, født 1887 på Grong.
Peter, født 1889 på Grong.
Margy, født 1892 i Steinkjer.
Øistein, født 1896 i Steinkjer.
Olaf, født 1898 i Steinkjer.

No. 1s Fader førsørges af Sønnen:
Peter A. Hugaas, født 1833 i Soknedalen, og Alethe (feil skrevet) Hugaas, født 1833 i Trondhjem.

Nevnt er også:
Bagersvend Edvard Solberg (f.1875, Værdalen).
Bagerlærling Thormod Lorvig (f.1882, Sparbuen).
Tjenestepige Mathilde Forslund (f.1881, Inderøen).
Butikjomfru hos No 1, Edvarda Lyseth (f.1881, Byaasen).
Tjenestepige Dorthea Verdal (f.1870, Inderøen).

Residence:
Her bor skolelærer P. Hugaas, ifølge adressebøkene for Trondheim.

I 1910 er enke Amalie Hugaas registrert på denne adressen.

Died:
Fra Adresseavisen 21.desember:

Anmeldte døde i Ugen fra 14de - 21de Marts...

Skolelærer Peder Hugaas, 72 Aar...

Peder married Knerche Amalie Høyem, "Hugaas" on 16 Dec 1859 in Lade kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Knerche (daughter of Jonas Willman Høyem and Jentine Cathrine Moss, "Høyem") was born on 18 Dec 1833 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 26 Feb 1834 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 09 Jan 1912 in Ytterøya, Levanger, Nord-Trøndelag, Norge; was buried on 15 Jan 1912 in Ytterøya, Levanger, Nord-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 07 Nov 1852, Soknedal kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge
• Event-Misc: 2 Nov 1856, Støren kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Gudmor for sin nevø Sivert Johnsen Snøan.
• Event-Misc: 26 Sep 1858, Støren kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Gudmor for nevøen Arnt Johnsen Snøan.
• Event-Misc: 21 Dec 1863, Støren kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Gudmor for niesen Marit Johnsdatter Snøan.

Siri married Sivert Jonsen Gorset on 05 Nov 1863 in Soknedal kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge. Sivert was born in 1835 in Gorset, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; died after 1879 in Ålesund, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Sigrid married Knut Knutsen Vestad on 29 Nov 1861 in Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Knut was born on 25 Jun 1829 in Bud, Fræna, Møre og Romsdal, Norge; was christened on 9 Aug 1829 in Bud, Fræna, Møre og Romsdal, Norge; died on 14 Jun 1875 in Bud, Fræna, Møre og Romsdal, Norge; was buried on 19 Jun 1875 in Bud, Fræna, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: 26 Sep 1858, Støren kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Gudfar for nevøen Arnt Johnsen Snøan.
• Event-Misc: 23 Mar 1862, Lade kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gudfar for brorens sønn Martin Karelius Hugaas.
• Occupation: 1870, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Håndtverkssjersant, nevnt som sersjant.
• Emigration: 1871, USA
• Occupation: 1875, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Skræddermester eget Verksted.
• Residence: 1875, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Vestregade 14.
• Event-Misc: 14 Sep 1884, Lade kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gudfar for brorens sønnesønn Petter Marius.
• Occupation: 1891, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Skrædder, sergeant.
• Residence: 1891, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Aasveien 88.
• Residence: 1900, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Dyrborg.
• Event-Misc: 20 May 1900, Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gudfar for brorens dattersønn Gustav Charles Birger Olsen.
• Residence: 1917, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Nyveibakken 2.
• Probate: 4 Apr 1924, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Testamente av 4.april 1924.
• Residence: 1925, Baklandet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Singsakerbakken 25.

Notes:

Christened:
Faddere var Michel Solberg og Kari Støver.

Emigration:
Tjenestedreng Erik Hugaas, 30 år, fra Soknedalen står nevnt i emigrantprotokollene i 1871.

Residence:
Familien Hugås i Aasveien 88 i Trondheim under den kommunale folketellingen i 1891 var:

Skredder og sersjant Erik Hugås, hustru Marine og datter Helga, ugift butikkjomfru.

Residence:
Under Dyrborg finner vi:

Erik A. Hugaas, Haandværksergent og ..., født 21.desember 1841 i Soknedal.
Hustru Marine, født 1.august 1851 i Trondheim.

Daterdater og Skolebarn, Kaja, født 9.mai 1894 i Trondheim.

Residence:
Under Singsakerbakken 25, som er eiet av Marine Hugaas, på Baklandet finner vi pensjonist Erik og hustru Marine Johanne Hugaas.

Erich married Marine Johanne, "Hugås" in 1874. Marine was born on 01 Aug 1851 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 24 Sep 1944 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 11 Oct 1944 in Tilfredshet kapell, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 18 Sep 1859, Soknedal kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge
• Event-Misc: 6 Oct 1861, Støren kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Gudfar for sin niese Olaug (Oline) Johnsdatter Snøan.

Notes:

Died:
Død ungkarl Arnt Arntsen, gaardmandssøn på Hugaas, av tæring.

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 26 Oct 1862, Soknedal kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge
• Event-Misc: 21 Dec 1863, Støren kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Gudmor for niesen Marit Johnsdatter Snøan.

Kjersti married John Olsen Lyseth before 1870. John was born in 1845; died in 1921. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Bef 1875, Snøan (Sneen), Støren, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Innstu.

Notes:

Christened:
Faddere var onkel Ingebrigt Arntsen Hugaas, og tantene Marit Arntsdatter Hugaas og Siri Arntsdatter Hugaas.

Residence:
Sivert tok over farsgården, og er nevnt som Gaardbruger og Selveier under folketellingen i 1875, og skal ha fått 9 barn.

Sivert married Kjersti Andersdatter Nordli, "Sneen" on 16 Jun 1882 in Støren kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge. Kjersti was born in 1858 in Nordli, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; died before 1890. [Group Sheet] [Family Chart]

Sivert married Sigrid Sivertsdatter Aspeggen, "Sneen" after 1890. Sigrid was born in 1863 in Aspeggen, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; died in 1920. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Emigration: Aft 1875, USA

Notes:

Christened:
Faddere var tantene Siri Arntsdatter Hugaas og Marit Arntsdatter Hugaas, samt onklene Peder Arntzen Hugaas og Erich Arntsen Hugaas.

Notes:

Christened:
Fadder var onkel Arent Arntsen Hugaas.

Notes:

Christened:
Faddere var tantene Kjersti Arntsdatter Hugaas og Siri Arntsdatter Hugaas.

Notes:

Christened:
Hjemmedøpt.

Notes:

Christened:
Hjemmedøpt.

Other Events and Attributes:

• Emigration: 1867, USA

Notes:

Emigration:
Moren Marit ble nevnt som ugift seterjente da hun i 1859 fikk et uekte barn, en jente (Kari) med Sivert Evensen Moshaug.

Denne Kari dro til Amerika i 1867.

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 18 Oct 1874, Lade kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Occupation: 1875, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Visergut hos Handelsmand Halvor Jenssen.
• Residence: Bef 1888, Baklandet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Nedre Bakklandet 34 B. Arbeider Arnt Hugaas.
• Occupation: 1888, Rana, Nordland, Norge; Jernbanearbeider / Arbeiderformand Fagerjord.
• Occupation: 1889, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Stenarbeider ved Dokken.
• Residence: 1891, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gamle Kongevei 3.
• Occupation: 1892, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Bygningsstensminerer.
• Occupation: 1894, Lillehammer, Oppland, Innlandet, Norge; Jernbanearbeider.
• Occupation: 13 Apr 1895, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Baneformann (til 1915) og banemester ved NSB.
• Residence: 1900, Sjønstådal, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge
• Residence: Bef 1910, Vannstasjonen, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge
• Event-Misc: 2 Apr 1916, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Gudfar for sin sønnedatter Karen Helene Hugaas.
• Event-Misc: 25 May 1919, Fjell, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Fra Jenny Hugaas' bryllupsdag. Bror og far står foran toget.
• Event-Misc: 20 Jun 1920, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Gudfar til sin sønnesønn Joacim Adolf Hugaas.
• Event-Misc: 21 Jun 1925, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Gudfar for datterdatteren Eldbjørg Helene Stormo.
• Event-Misc: 1 Jan 1928, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Gudfar for dattersønnen Knut Stormo.
• Event-Misc: 27 Apr 1930; Omtale i avisen i forbindelse med 70-års dagen.
• Event-Misc: 1 Jul 1931; Tildelt kongens fortjenestemedalje i sølv.
• Retired: 1 Nov 1936, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; ...med ham vil en av alle reisende kjent skikkelse gå ut av Sulitjelmabilledet.
• Event-Misc: 18 Dec 1938, Vannstasjonen, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Johan og Anna feiret sin gullbryllupsdag.
• Event-Misc: Aft 20 Jul 1940; Gudfar for sønnesønnen Steinar Hugaas.
• Residence: Bef 1946, Fjell, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge

Notes:

Christened:
Faddere var onkel Ingebrigt Arntsen Hugaas, tante Hedevig Arentine Høyem, samt moren og faren.

Birth:
Født på Blaklie.

Occupation:
Under folketellingen i 1875 er Johan fortsatt registrert boende i Trondheim kjøpstad som Visergut hos Halvor Jenssen, Huseier og Handelsmand, i Dronningens Gade 14.

Occupation:
1891: Arbeider ved tørrdokken.

Residence:
Familien Hugaas i Gamle Kongevei 3 under den kommunale folketellingen i 1891 var:

Arbeider ved tørrdokken Johan Hugaas, hustru Anna og sønnen August Einar Georg (født 1889 i Ofoten Salten).

Occupation:
Johan Arnt var blant annet på Vandstasjonen i Sulitjelma.

Johan bror min (søsteren Klara fortalte), hadde en lang tjeneste bak seg i jernbanens tjeneste. Han begynte som 15-åring i 1875 på Meråkerbanen, og har arbeidet ved Vossebanen, Hamar-Selbanen, Setesdalsbanen m.fl.

Lengst tid var han ved Sulitjelmabanen, hvor han ble ansatt som banemester i 1895. Under Sulitjelmabanens oppbygging i 1912-1915 tjenestegjorde han også samtidig som oppsynsmann for 1.avdeling, og ble da banen ble åpnet ansatt som banemester for hele banen.

Ialt arbeidet Johan i samme etat i 55 år!

Med dyktighet og påpasselighet skjøttet han sin ofte krevende stilling til alles tilfredshet, heter det i annonsen på 70-årsdagen. Og han passet fortsatt sammestilling med samme omhu og interesse som før.

I 1914 var han blant stifterne av Sulitjelmabanens funksjonærforening.

Residence:
På Vandstation i Sulitjelma bor familien Hugaas under folketellingen i 1910:

Baneformand Joh. og Baneformands hustru Anna og deres ugifte barn, Banearbeider Thv., Svanhild, Jenny, Banearbeider Harald, Leif, Sverre, Astrid, Arne og Ingv.

Event-Misc:
For Kongen sto han 23.august 1932.

Retired:
Sitat fra Ofoten Folkeblad 19.desember 1938.

Buried:
Tekst på gravsten:

I takknemlig erindring vil minnet om mor og far bevares.

Johan married Anna Einarsen, "Hugaas" on 18 Dec 1888 in Ankenes kirke, Narvik, Nordland, Norge. Anna was born on 09 Jun 1867 in Alta, Finnmark, Norge; was christened after 9 Jun 1867 in Alta, Finnmark, Norge; died on 03 Nov 1948 in Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; was buried on 08 Nov 1948 in Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: 1875, Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Occupation: Bef 1879, Presthus, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Gårdsgutt på Presthus.
• Occupation: 1879; Baker.
• Residence: 1885, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Nordre Jonsgade 5 på Vollan og Øen.
• Residence: 1887, Grong, Nord-Trøndelag, Norge; Bopel: Seem.
• Residence: 1891, Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norge; Søndre gade 40.
• Residence: 1900, Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norge; Østre Nygade 8.
• Residence: 1902, Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norge; Nedre Torvegade 8.
• Residence: 1903, Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norge; Østre Nygade 8.
• Occupation: 1905, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Bageri & Conditori, Elisero, Tempe.
• Residence: 1910, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Strandveien 25 B.
• Residence: 1921, Lademoen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Innherredsveien 65 B.
• Event-Misc: 31 Jan 1932, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Martin feirer sin 70-års dag.
• Residence: Bef 1935, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Innherredsveien 67 B.
• Event-Misc: Bef 1936, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk hos søsteren Klara og svogeren Oskar Lorentzen.
• Residence: 1938, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Frostaveien 8.

Notes:

Christened:
Faddere:

Erik Solberg på Fenstad, kone Maud, Nils Olsen Blaklie, Madame Siri Arntsdatter Nerstad, onkel Erik A.Hugaas, pike Dorthea Johnsdatter Hage.

Birth:
Født på Blaklien.

Residence:
Farmorens bror, Erik Solberg, hadde Martin boende hos seg under tellinga i 1875. Martin sto oppnevnt som Tyende.

Occupation:
Da faren Peder måtte slutte som lærer pga epilepsi - nedfallssyka - søkte moren Knerche Amalie arbeid/post ved Meråker militærleir. Omkring 1876 flyttet de dit, men de fikk ikke ha med barna hit, så barna ble plassert ut - hist og pist - på gårder i distriktet som pleiebarn.

Det er blitt fortalt at Martin kom til Ranheim, hvor han ble sparket av en okse, og ble halt - låghalt.

Søstrene Klara og Laura måtte gå fra Meråker og inn til byen. Underveis lå de 2 søstrene over på Ranheim en natt. Sent neste kveld kom de frem til Blakkli gård, hvor Klara skulle være. Laura måtte dra videre dagen etter. Hun skulle til et sted ut i fjorden til en prest.
De 2 søstrenes videre historie sammenfaller. Når de nådde 15-16 årsalderen forsto begge at de ikke ville få være i fred for husbonden på gården, og begge valgte å flykte til byen.

Occupation:
Da Martin var 17 år gammel, sluttet han som gårdsgutt på Presthus og ble bakerlærling hos baker Ludvigsen, og arbeidet etter læretiden for bakerne Hoff og Horn i Trondheim.

Han er nevnt som bakersvenn ved sin førstefødtes dåp i september 1884.

Under folketellingen i 1885 er Marthin Hugaas nevnt som Bagersvend hos Bagermester Jørgen Ludvigsen, fra Namdalen, i Munkegaden 58 (lå i en del av Midtbyen (3. distrikt)).
Han er også registrert som Martin Carelius Hugaas registrert som Arbeider for Bagermester Ludviksen, bosatt i Nordre Jonsgade 5 i bydel Vollan/Øya.

Deretter var han 4 år i Grong, før han fikk sin egen bakerforretning i Steinkjer.

Under folketellinga 1900 er Martin Bagermester for egen Regning i Steinkjer.

Margot Hugaas, gift med sønnen Øistein, fortalte i 1993 at Martin fikk problemer med redde kunder etter at så mange av barna hans døde allerede som spedbarn.

Han returnerte noen år senere til Trondheim.
I adresseboka for Trondheim i 1905-06 står Martin oppført med Bageri & Conditori Elisero, Tempe.
I adresseboka for Trondheim i 1914 sto Martin oppført som bakersvenn.

I annonsen på 70-årsdagen står det at Martin var en arbeidets og slitets mann, og han blir av slekt og venner ønsket en god og rolig livskveld.

Residence:
Arbeider Martin Carelius Hugaas, Arbeidsgiver: Bager Ludviksen, og hustru Johane Petrine Hugaas er registrert i folketellingen i 1885 i bydel Vollan/Øya. Det er ikke registret noen barn.

Residence:
Under den kommunale folketellingen i 1891 (før august) er familien registrert boende i Søndre gade 40 i Steinkjer:

Bagermester Martin Karelius Hugaas, hustru Johanne Petrine og barna:

Margit Pauline Singberthe, Endre Isak, Peter Adolf og Aksel Edfrid.

Residence:
Fra tellingen i 1900:

Martin Hugaas, Bagermester for egen Regning, født 1862 i Strinden.
Johanne, hustru, født 1859 i Ørsten

Barn:
Endre, født 1887 på Grong.
Peter, født 1889 på Grong.
Margy, født 1892 i Steinkjer.
Øistein, født 1896 i Steinkjer.
Olaf, født 1898 i Steinkjer.

No. 1s Fader forsørges af Sønnen: Peter A. Hugaas, født 1833 i Soknedalen, og Alethe (feil skrevet) Hugaas, født 1833 i Trondhjem.

Nevnt er også:
Bagersvend Edvard Solberg (f.1875, Værdalen).
Bagerlærling Thormod Lorvig (f.1882, Sparbuen).
Tjenestepige Mathilde Forslund (f.1881, Inderøen).
Butikjomfru hos No 1, Edvarda Lyseth (f.1881, Byaasen).
Tjenestepige Dorthea Verdal (f.1870, Inderøen).

Residence:
Martin og Johanne fikk mange barn, men de fleste døde svært unge. Dette gikk også utover driften av bakeriet til Martin på Steinkjer. Martin mistet mange kunder som fryktet for denne spedbarnsdødeligheten.

De flyttet så tilbake til Trondheim.

I 1910 bodde de i Strandveien, bakersvend Martin og hustru Johanne, sammen med sønnen Adolf, som var ugift bakersvend, sønnen Øistein, konduktør ved Sporveien, samt deres pleiebarn Just Henry Endresen, født 4.august 1906 i Bergen.

Residence:
Her bor baker Martin og husmor Johanne sammen med sitt pleiebarn ugifte fabrikkarbeider Just Henry Endresen.

Residence:
Feiret gullbrullup 7.november 1935, og bosted nevnt som Innherredsveien 67 B i Arbeider-Avisa.

Event-Misc:
Erna Lorentzen fortalte at når Martin kom på besøk til Hommelvik, så hendte det at han lå under frukttrærne i hagen, og plukket frukt og bær for å ha med seg hjem.
Han pleide å bake brød for dem mens han var der, og Erna fortalte at hun var imponert over hvordan han bakte et brød med hver hånd.
Når han reiste hjem fikk han skråtobakk av svogeren Oskar, og noen kroner i reisepenger.

Buried:
Begravelse fra Lademoen kapell, onsdag 5.oktober kl.13.45.

Kranser bl.a. fra Baker- og Konditorvennenes forening.

Died:
Fra dødsannonsen i Adresseavisen og i Nidaros 30.september 1938:

Min kjære far, svigerfar og bestefar Baker Martin Hugaas hensov stille og rolig idag.
Trondhjem, 29/9 1938.

Øistein Hugås, Marie Hugås.
Barnebarn.
Just Endresen, pleiesønn.

Martin married Johanne Petrine Endresdatter Sporstøl, "Hugaas" on 7 Nov 1885 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Johanne was born on 15 Apr 1859 in Ørstavik, Ørsta, Møre og Romsdal, Norge; was christened on 15 Apr 1859 in Ørsta, Møre og Romsdal, Norge; died on 18 Jun 1938 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1876, Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Tjenestepike på Blakkli gård.
• Occupation: Abt 1880, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Tjenestepike hos en av byens fruer.
• Event-Misc: 14 Sep 1884, Lade kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gudmor til broren Martins sønn Petter Marius.
• Occupation: Abt 1885, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Barnepike på Harmonien.
• Occupation: 1885, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Tjenestepike. Arbeidsgiver: W. Haurowitz i Sverresgate 1.
• Event-Misc: Abt 1900, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Klara Lorentzen med venninner.
• Event-Misc: 27 Jan 1912, Melbu, Hadsel, Nordland, Norge; Brev fra Hedevig Høyem til sin niese Klara Lorentzen 27.januar 1912.
• Event-Misc: Aft 28 Jan 1912, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Hos fotograf.
• Event-Misc: 5 Dec 1919, Melbu, Hadsel, Nordland, Norge; Brev fra Hedevig Høyem til Karl og Klara Lorentzen, datert Ekeren 5.desember 1919.
• Event-Misc: Abt 1920, Oppdal, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk på Oppdal.
• Event-Misc: 2 May 1921, Melbu, Hadsel, Nordland, Norge; Brev fra Hedevig Høyem til niesen Klara Lorentzen, skrevet Ekeren 2.mai 1921.
• Event-Misc: 6 Aug 1922, Innset, Rennebu/Kvikne, Sør-Trøndelag, Norge; Fadder til sitt barnebarn Atle Røysing Aune.
• Event-Misc: Abt 1931, Sør-Trøndelag, Norge; Datteren Ruth på hjemmebesøk.
• Event-Misc: Abt 1933, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Birgit på besøk hos farmor og farfar Lorentzen.
• Event-Misc: Abt 1933, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Klara sammen med sin gode venninne Nicoline Løhre.
• Event-Misc: 11 Jun 1939, Oslo, Norge; Feiret sin 75-årsdag hjemme hos datteren Ruth i Fjellgata 15.
• Residence: 28 Aug 1939, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Flyttet fra Hommelvik inn til byen.
• Event-Misc: 1941, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Klara hos fotograf.
• Event-Misc: Aft 1940, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lorentzen/Eide samling trolig etter 1940.
• Event-Misc: 29 Apr 1941, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Hedvig og Olav Aunes bryllup.
• Event-Misc: Aft 7 Jul 1941, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Dåpen til oldebarnet Terje Johan Haugnæss.
• Event-Misc: Bef 1944; Klara Lorentzen og Gusta Loholt.
• Event-Misc: 11 Jun 1944, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Feiring av Klaras 80-årsdag.
• Event-Misc: 27 May 1945, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Da Karl Kristian kom hjem fra Sachsenhausen.
• Event-Misc: Abt 1946, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Samling med Eides.
• Event-Misc: Bef 1947; Klara Lorentzen og svigersønnen Johan Martin Eide.
• Event-Misc: Aft 1946; Klara med barnebarn.
• Event-Misc: 1947, Aukra, Møre og Romsdal, Norge; På slektsstevne som hedersgjest.
• Residence: Abt 1949, Rognheim, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Klara bodde hos sin sønn Sverre.
• Event-Misc: 11 Jun 1949, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Feires på 85-årsdagen.
• Event-Misc: 11 Jun 1952, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Klara har feiret sin 88-års dag.

Notes:

Christened:
Foreldrene er nevnt som skolelærer Peder Arntsen Hugaas og Kone Knerche Amalie, født Høiem, på Steenaunet.

Faddere var:

Handelssmed P. Dahl og kone Hedevig Susanne Høiem, gårdbruker Jakob Haugan på Stubban, kone Karen Jonsdtr, .... Lars Solberg på Fenstad og pige Dorthea Nilsdtr Blaklie.

Occupation:
Da faren Peder måtte slutte som lærer pga epilepsi - nedfallssyka - søkte moren Knerche Amalie arbeid/post ved Meråker militærleir. Dit flyttet de, men de fikk ikke ha med barna hit, så barna ble plassert ut - hist og pist - på gårder i distriktet som pleiebarn.

Broren Martin kom til Ranheim. Her ble han sparket av en okse, og ble halt - låghalt.

Klara og søsteren Laura måtte gå fra Meråker og inn til byen. Underveis lå de 2 søstrene over på Ranheim en natt. Sent neste kveld kom de frem til Blakkli gård, hvor Klara skulle være. Laura måtte dra videre dagen etter.

Søsteren Laura skulle til et sted ut i fjorden til en prest. Dette var en - faens prest (et uttrykk Klaras datter Ruth sikkert hadde hørt av moren når historien ble fortalt) - som ikke lot henne være i fred, så Laura så seg nødt til å flykte til byen når hun var 15 år gammel.

På Blakklia var Klara til hun var 16 år. Her jobbet hun som budeie, passet kuene og sønnen i huset. På grunn av tungt arbeide og mange tungeløft, ble hun svak i ryggen og mer og mer bøyd. Hun fikk ikke sko, så i kalde perioder måtte hun fly fra den ene kuruka til den andre for å holde varmen på føttene.
I 15-16 årsalderen forsto Klara at hun ikke ville få være i fred for herren på gården, Løhre het han. Som datteren Ruth sa det: De trodde de kunne gjøre hva de ville med slike jentunger. Som sin søster Laura, valgte Klara også å flykte til byen.

Occupation:
Klara hadde fortalt sin datter Ruth at når hun flyktet fra Blakklia, så gikk turen mot byen. Der var det kanskje muligheter for sånne som henne til å få plass et sted som tjenestepike. Det var stort sett den muligheten som fantes den gang.

Først fikk Klara plass hos en frue i byen. Søsteren til fruen var gift med en sakfører og bodde i huset ved siden av. Denne sakførerfruen hjalp Klara med å stikke til henne ekstra matposer gjennom gjerdet som skilte de 2 husene, for fruen som Klara arbeidet for ga henne ikke nok mat.

Occupation:
Clara Hugaas var tjenestepike hos William Selly Haurowitz, som var Bryggeribestyrer og Dansk Consul, og hans hustru Marie Chatrine Haurowitz. De hadde 4 mindreårige barn født mellom 1879 og 1883.

Sverresgate 1 lå i en Del av Midtbyen (3. distrikt).

Occupation:
Det var på Harmonien at Klara traff og ble sjarmert av servitøren Oskar Lorentzen.

Event-Misc:
Kjære Clara
To dage før jeg fik dit Brev fik jeg Brev fra Caroline Wahl herom hun fortælte mig at din Moder var død. Det er vel tungt for dig, og mest for dig af alle Søskende, men det var godt at hun fik slippe af, for hun havde vel ingen glæde ... i vente, jeg ønsker at jeg snart fik komme efter, især hvis jeg skol blive her min tid.
Der døde en Mand forleden Aften som har været blind og bevistløs i Aarevis og Konen faldt forleden og brak Been saa hun ligger paa Sygehuset og saa er her et … som Manden er blind og Konen syg saa de ligger bestandig, som her er meget trist at see, men jeg for jo heldigvis Værelse alene og er frisk.
I forige Ugen stod jeg tre dage i Kjælderen og stegte Fladbrød, og det kan ikke de gjøre som er yngre enn mig. Men eller har jeg ikke noget huusarbeide her, saa jeg har for lidet at røre mig med, men hos dig var der jo ikke Mening for mig at blive. Du lad mig længe vente paa Smag af Grisen som jeg glædet mig til, men du havde vel nok at gjøre til Juul, naar Kirsten fik Barn igjen og kanske du tog Petra op.
Du maa hilse Kirsten og Eide og gratulere med datteren, saa maa du hilse Carl og vær allesammen hilset fra Hedevig.

Event-Misc:
Kjære Karl
Nu maa jeg henvende mig til dig, om du er saa at du lader høre fra dig. Jeg har skrevet to Brevkort til din Moder uden svar, saa jeg ved ikke hva jeg skal tænke. Jeg vet jo at Sverre med Famile er hjemme og Aasta og da har hun vel god hjælp. De gikk fort med Ingeleif Giftermaal, men jeg ved ikke hva jeg skal tænke derom. Hvis din Moder er hjemme og er frisk, ... du vil bede hende naar hun reiser til Byen og gaa ind paa ... Kontor og spørge Frøken Dahl om hun har sendt en Pakke til mig. Jeg fik en Pakke i Posten som blev liggende saa længe at her kom Bud om at hente den, og da jeg fikk see paa Føljeseddel var Afsenderens Navn saa utydelig at jeg ikke kunde see hvem det var fra og jeg tænkte det maatte vær Kort i Pakken, men det var der ikke, der var et Kjoletøi og en Pakke Cocolade, og her finder du Prøve af Tøiet, men nu ved ikke jeg hvem det er fra. Jeg tænkte om det var fra Frøkenerne Dahl og dersom det er saa maa din Moder takke for det til jeg faar vide hvem det er fra. Du maa tage Brevet med dig hjem saa maa vel en eller anden svare paa det. Her er godt Veir men her er saa mørkt, meget merkeligt Mørke, men her er saa mørkt i Huuset, ikke elektrisk Lys og sparsomt med Lamper. Jeg vantrives saa at hvis jeg er dømt til at blive her, bliver jeg vist Sindsyg, og derfor for vel ikke din Fader nogen om Samvittighed. Du skal tro det var fælt at komme hid, jeg blev næsten ikke modtaget. Jeg faar antagelig ikke Brev fra din Moder i dag heller og saaledes har jeg Brevet færdigt til Posten kommer. Hils din Kone og Børn og vær allesammen hilset fra Hedevig Høyem.

Kjære Karl Da Posten kom saa sent i dag, var dit Brev skrevet men ... modtog jeg din Moders Brev, men da her er saa mørkt fik jeg ikke saa meget du af det nu
Stakkels Clara hun har været syg, og ...
Jeg tænker paa din Mand, jeg er næsten færdig til at skrive til dem og bede dem om Tilgivelse hvis jeg har feilet med dem.

Kjære Clara Jeg kan ikke sige dig saa jeg vantrives her og hva dem er overgaaet mig kan jeg ikke sige dig her, jeg ønsker bare at jeg endnu engang maa faa tale med dig. Stakkels Ruth hun var saa rørt da jeg gikk i Toget, og du kan tro der rørte sig meget i mig, og det var ikke greit for mig at komme hid, jeg blev næsten ikke modtag.
Hedevig.

Event-Misc:
Kjære Clara
For Tidsfordriv kan jeg nu begynde at skrive til dig, men det bliver vel ikke meget interesant for jeg har lidet at skrive om. Du siger der tegner til Sommer for dere, men her er det fuld Vinter endnu, men det gaar fort naa det begynder. Ja her er lyse Nætter, men jeg holder mig paa Værelset endnu.
Du siger Kirsten har faaet en Søn, du maa hilse hende og ønske hende god Lykke men du siger ikke noget om Finn, han har vel begyndt paa Skole.
Du siger du har ... i Vinter og det er Tilfældet med mig og ..., det var Aarsagen til at jeg faldt.
Det er vel en tid siden jeg begynte paa dette Brev, men her har ikke indtruffet nog Nyt før igaar fik jeg en god Sending Brød fra Ingelev og det er deiligt Brød, det smager godt for jeg har det trist jeg holder endnu til paa mit Værelse, for jeg blev lidt daarlig i en ... Faldet ... jeg har ikke gaaet ned Trappen endnu, men jeg maa hjælpe mig meget selv for Pleiersken har mange at passe, her har end og saa været Pige som har faaet Barn og Pleiersken maatte passe hende da hun hører til Belægget.
Der var intet Brev fra Ingelev i gaar jeg skal faa Brev senere bare en liden lap i Pakken som jeg saa var hastværk.
I gaar første Mai var her noksaa godt Veir og bar Mark, men som jeg fant her og skulle skrive til dig om det gode Veir og som jeg skulle see du at Vinduet var her oversnet paa Gaarden, men i dag har her været god Sol for Sneen er borte igjen. Nu faar jeg vel slutte med mit Brev.
Hilsen til alle Hedevig.

Event-Misc:
Birgit fortalte at når jentungene begynte å gå med shorts i 1930-årene, så sa Mor (Klara Lorentzen), mens hun selv satt med hatt på og hendene under forkleet - Dokk' kjem te å sjå ut som no'n torvkjerringa - med henvisning til brunfargen huden fikk av solen. De skulle være bleike på den tiden.

Event-Misc:
Samme dagen var det dåp til hennes dattersønn (Ruth Zinows sønn) William Nicolay Zinow.

Fra Dagposten, Trønderen, lørdag 10.juni 1939:

Clara Lorentzen, enke efter overkonduktør O.Lorentzen, fyller 11.juni 75 år. Dagen. feires i Oslo hos hennes datter fru Ruth Zinow, Fjell 15.

Residence:
Etter ektemannen Oskars død solgte Klara Villa Fagerli og flyttet til Trondheim. Hun bodde først en stund sammen med barnebarnet Erna i 2.etasje hos Margit Karlsen, men det gikk ikke så bra. Deretter bodde hun vekselvis hos sine barn, i alle fall i perioder hos Aastas familie og hos Sverres familie.

I et brev datert torsdag 24.august 1939 skrev Klara at alt var pakket og klart for flytting fra Hommelvik til mandag. I samme brevet skrev hun at hun savner mannen sin, og at det blir tungt å flytte derfra. Hun hadde så mange gode minner etter Far fra Hommelvik.

Per 1940 bodde hun på Selsbakk hos familien til datteren Aasta Aune. Postadresse Selsbak stasjon. I mai 1945 bor hun fortsatt hos Aasta.

Event-Misc:
Da Karl Kristian kom hjem til Trondheim med toget med de frigitte konsentrasjonsleirfangene fra Sverige, var Ruth på besøk hos sin mor Klara. De 2 var på en liten spasertur ned til Kirsten da de møtte fru Paulsen. Hun spurte de 2 forbauset: Er du ikke i byen i dag da fru Lorentzen? Vet du ikke at Karl kommer hjem i dag?

Ruth gråt bestandig når hun fortalte denne historien. Det var fælt for - a' mor - å ikke vite at sønnen Karl skulle komme hjem, så lenge som de hadde levd i uvisshet om hvordan det gikk med han i fangeskapet i Tyskland.

Karl kom oppom sin mor Klara på besøk en søndag formiddag etterpå.

Event-Misc:
Slektsstevne for etterkommerne etter Anders Isaksen Høyem, prest til Agerø.

Residence:
Brev mottatt av datteren Aasta fra sin mor Klara - skrevet i et av hennes siste leveår, mens hun bodde hos sønnen Sverre og hans familie. Et ganske tøft brev, trolig skrevet rett etter en opprivende krangel mellom henne og sønnen Sverre.

Kjære Aasta

Jeg maa nu bede dig om at komme opover og hente mig straks, jeg vil ikke være her lenger og har ingen sted at gaa, han har bedt mig reise til Helvete med kofferten, kjære kom snart jeg reiser om jeg saa skal dø paa turen, kom snart

en kjærlig hilsen fra en ulykkelig mor.

Brev sendt fra Rognheim datert 22.august 1949 og 15.august 1951.

Det er blitt fortalt at hun satt ved kjøkkenvinduet og så Gråkallbanen etter kjente - var det noe besøk som kom?

Died:
.
Dødsfallsmeldingen i Nidaros, tirsdag 15.desember:

Enkefru Clara Lorentzen er død, nær 90 år gammel. For 18 år siden mistet hun sin mann, overkonduktør Oscar Lorentzen, umiddelbart før de skulle feiret sitt gullbryllup.
Fru Lorentzen var kjekk og åndsfrisk helt til slutten, og fulgte daglig med i avisene, selv om helsen ellers sviktet de senere årene. Hun har hatt en stor barneskare, hvorav det nå bare er seks i live. Hun etterlater seg videre hele 38 barnebarn og over 30 barnebarnsbarn, for hvem hennes bortgang vil bli et stort tap.

Buried:
Klara ble bisatt kl. 14.00 fredag 18.desember 1953.
Res.kapellan Winsnes sto for forettelsen (Størseth begravelsesbyrå).

De hadde minnestunden på kafe Ansgar bak Vår Frues kirke.

Omtalen av begravelsen i Nidaros, lørdag 19.desember:

Enkefru Clara Lorentzen ble i går bisatt i Krematoriet. På båren såes signert krans fra naboer i Hommelvik. Strykere innledet minnestunden med Grøndahls - Mot kveld - og en dametrio sang - Bedre kan jeg ikke fare. Res.kap. Vinsnes talte ved båren over Es.49, 15-16 og takket fra barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn. Etter talen sang forsamlingen - Jesus, det eneste. Det bla nedlagt krans fra Trondheim distrikts personalforening. Til bårens senkning spilte strykerne - Hjem, hjem - og til slutt sang forsamlingen - Nærmere deg, min Gud.

Klara married Oskar (Oscar) Lorentzen on 13 Feb 1887 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Oskar (son of Fredrik Christian Lorentzen and Karen Olsdatter Moe, "Lorentzen") was born on 22 Feb 1865 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 19 Mar 1865 in Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 28 Oct 1936 in Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 03 Nov 1936 in Lademoen kirkegård, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1876, Sør-Trøndelag, Norge; Tjenestepike hos en prest - ute i fjorden.

Notes:

Occupation:
Da faren Peder måtte slutte som lærer pga epilepsi - nedfallssyka - søkte moren Knerche Amalie arbeid/post ved Meråker militærleir. Dit flyttet de, men de fikk ikke ha med barna hit, så barna ble plassert ut - hist og pist - på gårder i distriktet som pleiebarn.

Broren Martin kom til Ranheim. Her ble han sparket av en okse, og ble halt - låghalt.

Laura og søsteren Klara måtte gå fra Meråker og inn til byen. Underveis lå de 2 søstrene over på Ranheim en natt. Sent neste kveld kom de frem til Blakkli gård, hvor søsteren skulle være. Laura måtte dra videre dagen etter.

Hun skulle til et sted ut i fjorden til en prest. Dette var en - faens prest (et uttrykk Klaras datter Ruth sikkert hadde hørt av moren når historien ble fortalt) - som ikke lot henne være i fred, så Laura så seg nødt til å flykte til byen når hun var 15 år gammel.

På Blakklia var det for Klara som for Laura. Husbonden, Løhre, ville ikke la henne i fred heller. Som hennes datter Ruth sa det: De trodde de kunne gjøre hva de ville med slike jentunger. Som sin søster Laura, valgte Klara også å flykte til byen når hun var omkring 16 år.

Died:
Anmeldt dødsfall i Trondhjems Adresseavis, tirsdag den 8de januar 1918:

Enke Laura Bernhardine Olsen, 52 aar.

Family/Spouse: Johan Arnt Sivertsen. [Group Sheet] [Family Chart]

Laura married Oscar Bernhard Olsen on 07 Nov 1886 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Oscar was born on 19 Jul 1861 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 01 Sep 1861 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died before 18 Sep 1910 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 20 Apr 1884, Støren kirke, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Bosted: Sneen.
• Occupation: Bef 1889, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Grubearbeider.
• Occupation: Bef 1890, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Akkordformann.
• Residence: Bef 1890, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Rønningsbakken.
• Occupation: 1897, Tromsø, Troms, Norge; Murer.
• Event-Misc: Dec 1897, Kristiania, Oslo, Norge; Etterlyst i polititidende for uteblivelse fra bataljonssamling.
• Event-Misc: 1910, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Politiarrestant, sitter i fengsel i Munkegaten 16.

Notes:

Residence:
Familien ble registrert på en - Plads under Skjønberg - under den kommunale folketellingen i 1891:

Gruvearbeider Peder Andreas Hugaas, hustru Anna Oline Larsdatter (f.1854 i Strinda). Barn som er registrert:

Ugift stedatter Klara Ovedie Pedersdatter, f.1875 i Strinda. Fabrikkarbeiderske.

Stesønn Lars Andreas Mathiassen, f.1879 i Strinda.

Sønn Emil Kristian, f.1890 i Strinda.

Event-Misc:
Landv. matr. no.1946 Petter Andreas Hugaas, f.16/1 68 paa Stenen i Strinden, mørkt haar, bl. ø., før, har været permittert til Tromsø, udeblev fra bataljonssamlingen 1897 og er savnet, hvorfor han bedes eftersøgt og mulige opl. om hans opholdssted meddelt hertil - Gudbrandsdalens landv. bataljon, Hægdehaugsveien 15, Kr.a.

Event-Misc:
Dagarbeider Peder Andreas Hugaas er nevnt som Politiarrestant under folketellingen i 1910.

Peder married Anna Oline Larsdatter Mathisen, "Hugaas" on 25 Nov 1889 in Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Anna was born on 11 Mar 1854 in Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 16 Apr 1854 in Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Amalie Pernille Pedersen. Amalie was born on 08 Mar 1868 in Dverberg, Andøy, Nordland, Norge; was christened on 09 Aug 1868 in Dverberg, Andøy, Nordland, Norge; died in 1946. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1885, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Tjener hos By- og Raadstuskriver Edvard Christie i Midtbyen.
• Occupation: 1891, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Hoteltjener.
• Residence: 1891, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Nordre gate 19.
• Event-Misc: Jun 1892, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Etterlyst av politiet for unnværelse av fremmøte til rekruttskolen.
• Event-Misc: Bef 1896, Marstrand, Kungälv, Västra Gotalands län, Sverige; Ingvald skrev brev til sin svoger Oskar Lorentzen.

Notes:

Occupation:
Ingvald Hugaas var tjener hos Edvard Christie, By- og Raadstuskriver, og hans hustru Anna Sofie Christie, født Knagenhjelm.

De holdt til i Munkegaden 22a, b, som var i en del av Midtbyen (3. distrikt).

Event-Misc:
Artillerist no.294 og hoteltjener Ingvald Høyem Hugaas, f.7/12 69 i Strindens pr.gj., 1,69, der har unddraget sig fremmøde til indev. aars rekrutskole og som for tiden skal opholde sig i Gøteborg, bedes eftersøgt. I det tilf. han maatte antræffes her i landet, bedes underretning sendt 3die feltartillerikorps i Tr.hjem.

Event-Misc:
Marstrand den 16de Juli.
Gode Svoger!
Det er nu lenge siden vi saaes og taltes ved, og jeg har paa den tiden siden september maaned forrige aar ikke hørt eller seet noge fra verken dig eller min Søster, uden mor har hilst en gang imellem, Eftersom jeg ei ved din adres saa kan jeg ei adresere brefvet til dig men du faar dette i mors bref, og jeg haaber du ei fortryder paa om jeg i all høflighed beder dig isåfald du kan, Hjelpe min Mor med nogle Kr. Ja jeg vet at hun behøver dem; Dette skulle jeg ei har bedt dig om isåfald, at jeg selv har haft, men da nu dette ei er tifeldet før øijeblikket, saa jorde du mig en tjeneste om du saa jorde; For ei at kreve dig, vilket ei er min mening beder jeg dig paa dette vis.
Jeg lever bra, vilket jeg haaber at faa høre fra dig og dine, jeg slutter med Hilsning til dig og Søster Klara og di små. Lev vell til vi sees Din Svoger Ingvald.

Died:
Mor Knerche Amalie skriver i et brev datert Trondhjem den 24de Juni 1904:

...jeg fik i dag Brev ifra Arne han ved endu ingen ting han for vel tidsnok vide dette stakkels Arne naar han faar vide at Ingvald er dø...

Hun skriver så i brev datert Trondhjem den 5te August 1904:

...ja de er nu i Dag to maaneder siden min kjiere Invald døde og de er riktig et stort Slag for mig han kom tidlig bort for at slæbe (?) for de andre, ja de har di jo alle sammen ... og Ingvald dem var saa kjærlig til alle sin baade til Forældre Sødskende og til Fremmede ja han er nu bort jeg for aldrig ham igjen om vi skul faa træffes i en anden værden dette har laget saa meget paa mig at jeg nu ikke vordan de bliver...

...de kan tro her er tungt og trist og værgang jeg har anledning til at nevne min Kjiere Ingvald...

...Jeg modtog i gaar Brev ifra min Svigerdatter i Malmøe, hun forteller at du min kjiere tænker paa at reis en tur til Malmøe og hun indbyder mig hun vil send mig Reispenge og mer til om jeg kan kom i Oktober og jeg har nu begynt at stelle mig de vil vel blive baade Sorg og Glæde for os, at mødes og skilles er ...
Jeg har nu noget Klæder og sko min Kaabe er hos sypigen, og hun vil send mig lit ... med for jeg reiser jeg er bestem om Gud vil, Far skal til Marit Øien og du ved at hun vil blive snil med ham
kjiere du maa se til at faa kom ivei du kommer antagelig her om saa vi fer følles om ikke saa reiser jeg allene
kan du faa nogen hjem hos dine smaa jeg sagde til Karen at hun for reis til dig at vær, du maa nu skriv snart saa jeg for høre noget, jeg skriver i dag til Malmøe og tager i mod bude...

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1891, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Tjener ved Kubben (klubben?).
• Residence: 1891, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Munkegaden 22.
• Event-Misc: Abt Aug 1899, Kongsberg, Buskerud, Viken, Norge; Etterlyst av politiet for bedrageri.
• Occupation: 1901; Sjømann.
• Event-Misc: 25 May 1902, Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gudfar for sin søsterdatter Clara Amalie Olsen.
• Occupation: Bef 1904, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Kelner.
• Emigration: 10 Feb 1904, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Immigration: Aft 10 Feb 1904, Chicago, Cook, Illinois, USA
• Residence: Bef 5 Aug 1904, Chicago, Cook, Illinois, USA; Bodde hos Laura Larsen. 1040 N. 43 Nort Ave.
• Residence: Bef 30 Apr 1906, Chicago, Cook, Illinois, USA; 47 W Van Buren Str.

Notes:

Event-Misc:
En person, der har oppgivet at være hoteltjener og at hede Arne Hugaas fra Tr.hjem, ca. 40 aar gl., af stor legemsbygn., br. ø., s.haar og mustacher, lidt skjægget, iført s.klæder (sid bonjour) og hvid straahat, er anmeldt for bedrageri hersteds ved at forlade sit logi uden at betale, hvorfor han bedes eftersøgt og i antræffelsestilf. anh. og transp. hertil. - Kongsberg politikam.

Occupation:
Mor Knerche skriver i et brev datert 13 mai 1901:

...Arne er hos Laura han gaar nu paa Sjøen hos Sigvart Olsen, ja bedre noget end intet....

Emigration:
Reg. dato og utreisedato 10.februar 1904:

Arne Edvard Hugaas, ugift kelner, født 1872.
Bopel: Thjem.
Reisemål: Chicago med skipet Salmo, Cunard linjen.
Billetter betalt i Trondhjem.
Fri al Militærtjeneste.

Residence:
Moren Knerche Amalie Hugaas skriver til sin datter Klara Lorentzen i et brev datert Trondhjem den 5te August 1904:

...Kjiere Datter August 16de
Du ser at jeg har lagt Breve bort til nu, jeg har nu faat Brev ifra min kjiere Arne han er nu flytted opper Landet og er hos en Engels Familie som tjener og for de vist godt der han skrev samme dag som han flytted han bode fremdeles hos Laura Larsen hun skriver og til mig og siger at Arne behøver jeg ikke at frygt for nu, og naar han kommer ned ifra Landet saa skal han fremdeles bo hos de...

...om du skriver til Arne saa er de samme Adr som til Laura

Adr
Larsen
1040 N. 43 Nort Ave
Chickago Ill. Amerika.


Died:
Døde ugift.

Olaf married Jakobine Beate Sunde, "Harøy" before 1911. Jakobine was born on 11 Apr 1877. [Group Sheet] [Family Chart]

Gyda married Solve Aanonsen Spinnangr on 18 Oct 1885 in Bud, Fræna, Møre og Romsdal, Norge. Solve was born on 4 Sep 1864; died on 27 Apr 1901. [Group Sheet] [Family Chart]

Magdalena married Anders Olaus Vestavik on 19 Jul 1896. Anders was born on 1 Oct 1867; died on 3 Nov 1946. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1891, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ugift butikkjomfru.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1913; Maskinist.

Ole married Hanna Louise Johannessen, "Lyseth" before 1904. Hanna was born in 1862; died in 1939. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 21 Jun 1903, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge
• Occupation: Bef 1908, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Kontorist/bokholder.
• Event-Misc: 1918, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Med i turntroppen.
• Residence: Bef 1920, Furulund, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge
• Event-Misc: 1 Jul 1953; Tildelt kongens fortjenestemedalje.
• Residence: Bef 1974, Fauske, Nordland, Norge; Sulitjelmaveien 3.

Notes:

Birth:
Ofoten

Christened:
Ofoten

August married Hilda Augusta Jensen, "Hugaas" on 08 Nov 1918. Hilda was born on 03 Sep 1892 in Bodø, Nordland, Norge; died on 24 Apr 1981 in Fauske, Nordland, Norge; was buried on 30 Apr 1981 in Fauske, Nordland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1905, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Ekstraarbeider.
• Confirmation: 25 Jun 1905, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge
• Occupation: 1910, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Banearbeider.
• Occupation: 1911; Arbeider ved Dovrebanen.
• Residence: Aft 25 Oct 1914, Furulund, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge
• Occupation: 1915, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Baneformann ved jernbanen.
• Event-Misc: 25 May 1919, Fjell, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Fra Jenny Hugaas' bryllupsdag. Bror og far står foran toget.
• Occupation: 1932, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Stasjonsmester ved Sulitjelmabanen 1932-1956.
• Occupation: 1956, Finneid, Fauske, Nordland, Norge; Stasjonsmester 1956-1958.
• Event-Misc2: 14 Jun 1957, Finneid, Fauske, Nordland, Norge; Sulitjelmabanens forlengelse til Finneid åpnet.
• Event-Misc: 01 Jul 1958; Tildelt Kongens Fortjenstmedalje.

Notes:

Occupation:
Fra et intervju med sønnen Thorvald:

Thorvald er født og oppvokst Sulitjelma som ligger rett innenfor Fauske i Nordland ikke langt fra svenskegrensen. Bestefaren som jobbet i gruvene var en av pionerene i kampen om å få starte fagforening for arbeiderne i gruvene.
Dette er jeg stolt av, for det var en hard kamp mot eierne av selskapet.

Faren jobbet først i gruvene, men etter hvert kom han over på jernbanen som var veldig viktig for transporten av malmen fra gruvene.

Husker veldig godt når far ble stasjonsmester, kan Thorvald fortelle. Da fikk vi lov til å flytte fra en treroms leilighet til en enebolig. Det var gruveselskapet som eide hele Sulitjelma og de bestemte hvor folk skulle bo.
Boligene fulgte stillingene og derfor fikk den store familien på sju flytte inn i en enebolig da faren ble stasjonsmester.

Occupation:
Utdannelse:
Teknisk aftenskole, Oslo elementærtekniske skole.

Verv etc:
Formann i foreningen i Sulitjelma 1926-1936. Utsendt til en rekke landsmøter.
Diverse styremedlem blant annet i likningsnemda og herredsstyret.
Bibliotekar i Sulitjelma folkebibliotek i 22 år.

FJELLVEIEN, av stasjonsmester Thorvald Hugaas (Tidligere publisert i CU-pressen) (Redigert av Wenche Spjelkavik):

Jeg vil gå tilbake til 1903 og se på forholdene den gang - særlig vinterstid. Jernbanen var en tertiærbane, som med sitt lette materiell ikke kunne holde det gående om vinteren. Når isen la seg på vannene og malmtransporten stoppet i desember, ble trafikken lagt om til hestetrafikk, såfremt det var snø nok.

Jernbanen snødde igjen, og trafikken ble lagt over fjellveien fra Sjønstå til Fossen dam. Derfra kjørte man langs jernbanelinjen forbi Osbakk og videre over bukten til Hellarmo. Det var totalt en strekning på 13 km, den ble inndelt i 5 roder med en mann på hver rode, som skulle passe veien og holde snø og skavler borte. Av og til måtte det også ekstrahjelp til.

Far var baneformann og hadde tilsyn med fjellveien om vinteren, og det ble mange basketak i storm og uvær. Trafikken fra Finneid til Sjønstå ble avviklet med hester -vesentlig fra Vatnbygd, Solvik og Engan. De kjørte bare til Sjønstå. Fra Sjønstå ble det kjørt med to hester fra Fjeld, fire fra Stormo, to fra Tveråmo og fire fra Sjønstå, av og til også med hester fra Laxå. Verket hadde også en hest på Sjønstå om vinteren. Det måtte være flere hester i kjøringen over fjellet enn på isen, da lassene her var mindre. I godt vær og føre kunne lassene bli fra 500 til 700 kilo.

Betalingen oppover var kr 0,70 pr. hundre kilo og nedover kr 0,50. Det var mest unggutter som kjørte. Lassene besto av matvarer, kjøtt og fisk samt utstyr for gruvedriften m. m. Nedover var det kobber. Kobberbarrene var 25-30 kilo den gang. Kobberpartiet for hver dag ble likt fordelt på antall hester. Det ble som regel små lass på 200 til 400 kilo.

Hestene kjørte fra Sjønstå i 7-8 tiden. Første stykke langs elven var flatt, men opp over Trolldalen var det en lang og tung stigning. Kjørerne var utstyrt med en tykk stav med flat, skarp pigg. Med denne stoppet de lasset når hestene skulle hvile. Slik gikk det opp bakkene 60-70 meter og så hvil. Det gikk ikke fort, men skulle det bli daglønn, måtte man laste så mye som hesten på noen måte kunne klare. Var føret dårlig og sledestålet iset, måtte man stadig legge et spett under for å rense isen bort. Kommet opp Trolldalen, ble det flatt og fint innover til Tveråmo, men her begynner oppstigningen til fjellet.

Veien går gjennom en stor sving, Krubbå, og videre opp rundt Snøveiberget (Sneaberget; av snett = skrått), hvor veien ligger høyt over Tverelven. Her er det smalt og bratt, og i Snøveiberget renner det ofte vann over veien og lager en farlig is, slik at det måtte hugges spor for sledemeien før man kunne kjøre over dette partiet.

Jeg var slemt ute her en gang. Ole Olsen Fjeld, som hadde hest og kjørte for verket, ble syk, og jeg som hadde drevet og kjørt en del på gården, skulle kjøre for ham. Jeg var glad i hester. Hoppen og jeg kjente hverandre så det skulle nok gå. Det var sist i mars, godt vær, men litt kaldt. Kramkaren Hammarin (Anders Andersson Hammarin f. 1843 d. 1915) skulle bli med meg nedover. Vi surret skreppa på lasset, 400 kg kobber, og dro avgårde, men vi gruet for Snøveiberget da vi visste det var farlig der, og så tidlig på dagen regnet vi ikke med at det var blitt hugget spor.
Vi kjørte fint nedover fjellet, men da vi kom til høyden ved Snøveiberget, stoppet vi og gikk nedover for å se hvordan det så ut. Jo, isen gikk skrått over veien, og her var intet som stoppet. Alle stabbesteinene var under isen.
Jeg husker at jeg sa til Hammarin:
Vi losser lasset her. Med tom slede kommer vi oss over.
Nei, jag har en god piggstav. Den setter jag for meien, sa Hammarin.
Men det holdt på å bli vår siste tur. Da sleden var forbi staven, begynte den å rase i vei, slo benene unna Hammarin, og jeg så ham seile utfor, 60-70 meter og rulle som en tønne helt ned på elvisen. Selv kastet jeg meg på lasset, ga hesten et slag med tømmen og svingte den mot fjellet. Sleden rutsjet. Halvparten av den var ute i luften til den stoppet mot en stabbestein på nedsiden av isensvullen. Så fikk jeg den på veien igjen.
Hammarin hadde ikke skadet seg og kom krabbende opp.
Er det bra med deg? sa jeg.
Ja, men er det bra med deg?
Jo, det svir litt i en fot, men det er nok ikke noe å bry seg om.
Jeg kledde av foten, og like under kneet var det et sår på 12-13 cm, men det blødde ikke.
Det måste du til läkaren med, sa Hammarin.
Vi kjørte til Tveråmo og losset og kjørte tilbake igjen. På Fjeld fikk jeg stelt meg litt og fikk med en som kusk, og kom meg til dr. Barth, som sydde igjen såret, og så nedover igjen. Jeg lå på Fjeld i 4 uker før jeg kom meg hjem. Hadde vi ikke hatt en så god og klok hest, kunne det blitt en stor tragedie. Kanskje vi slapp billig fra det. Heldigvis hørte slike hendelser til sjeldenhetene.

Vi skal igjen følge kjørerne oppover fjellet - med stadige hvilepauser hele formiddagen - til de passerer Storsnøskavlen og kommer opp i mot Barfjellet. Dette er en fjellrygg som går fra Skoffeldalen og rett syd mot Langvannselven. I stygt vær - særlig i østavind - kunne det være vanskelig å ta seg frem. På Barfjellet hendte det at hest og lass ble kastet av veien. Storsnøskavlen ligger like nedenfor og er en fryktelig sperre på veien. Skavlen kostet meget arbeid da den kunne bli syv - åtte meter.

Men herfra og innover tok kjørerne plass på lasset og kjørte i lett lende til ovenfor Fjeldgårdene der veien går i fall ned mot Fossen dam. På strekningen fra Fjeld er der et par meget farlige snøskredfar, og det var ikke sjelden at det kunne stå om liv. Likeså i Foslia hvor det er meget farlig for ras (stein og is) og hvor en av verkets fineste hester satte livet til da en stor isklump slo foten av hesten så den måtte avlives på stedet.
Fremme på Hellarmo fikk hestene sin havrepose og kjørerne sin kaffe og medbrakte mat på jernbanens venteværelse.
Ja, dette var i store trekk den viktigste trafikken, men det var også annen trafikk. Posten ble kjørt med hest fra verket. Den gikk direkte til Sjønstå hvor privat kjører overtok. Dag som natt kunne turen gå alt etter Saltensbåtens ankomst til Finneid. Postkjøreren hadde mang en strid jobb, ofte om natten i stygt vær. Han var også utstyrt med våpen.

Der var ingen offentlig kommunikasjon for publikum, men en del private skysskarer kjørte på bestilling. På Langvannsisen gikk fem hester to turer hver dag. De tok jo større lass og klarte som regel å holde unna for hestene over fjellet. Doktorskyss og verkets skyss utførtes med verkeshester. Verket hadde ca. 60 hester.
Dette skulle gi et inntrykk av Sulitjelmas kommunikasjoner den gang.

Om AS Sulitjelmabanen:

Gruveselskapet ble i 1933 omdannet til et norsk selskap, AS Sulitjelma Gruber, og kort tid etter ble spørsmålet om en bedre forbindelse til Finneid tatt opp.
Høsten 1934 foreslo stasjonsmester på Furulund, Thorvald Hugaas, at befolkningen i Sulitjelma burde gjøre noe for å skaffe stedet en bedre forbindelse med omverdenen. Han skrev en artikkel om saken i en av lokalavisene, og innkalte selv til et folkemøte 27.januar 1935. Det var stor interesse for saken, og møtet nedsatte en komite med stasjonsmester Thorvald Hugaas som formann.
Det vanskelige terrenget ved Øvrevann gjorde utbygging av jernbanen så dyrt at gruveselskapet alene ikke kunne greie den utgiften inne konsensjonstidens utløp i 1983. De utrygge og farlige transportveiene gjorde at Sulitjelmas innbyggere enkelte dager høst-vår var helt avskåret fra omverdenen. Baneforlengelse eller veiforbindelse til Finneid ble derfor et folkekrav fra Sulitjelmas innbyggere.
En betenkning fra komiteen (Sulitjelmas kommunikasjonskomite) ble i 1935 sendt til Fauske herredsstyre. De anmodet Stortinget om en bevilgning til planlegging og kostnadsberegning av baneforlengelse og veiforbindelse til Finneid. Arbeidsdepartementet var velvillig stemt og sendte sine ingeniører for å stikke banen.
Det gikk likevel lang tid før prosjektet ble realisert. Først i 1956 kunne trafikantene si farvel til båtene for godt.
Senere, i 1965, går de nye eierne for gruveselskapet inn for å erstatte jernbane med vei, og i juli 1972 går siste toget på Sulitjelmabanen. Tre uker senere åpner den nye riksveien.

Event-Misc2:
Sulitjelmabanen ble åpnet i 1892, men en viktig dato i banens historie er 14. juni 1957. Jernbanens forlengelse til Finneid, tatt i bruk like før jul 1956, ble høytidelig åpnet denne junidagen i 1957. Nå ble det helårs forbindelse på skinner. Tidligere var en avhengig av både båt og jernbane for å reise til Sulitjelma. Båtruten mellom Finneid og Sjønstå, som måtte innstilles når vannene frøs til vinterstid, kunne nå sløyfes. Staten var deleier i det nyetablerte A/S Sulitjelmabanen, som stod for byggingen av jernbanen til Finneid og den senere driften av banen. Tidligere var det gruveselskapet som alene stod for jernbanetrafikken. Jernbanen mellom Finneid og Sulitjelma var gruvesamfunnets eneste forbindelse med omverdenen frem til det i 1972 ble bygget veg på jernbanetraseen.

Kronprinsregenten Olav (som noen uker senere ble Norges konge, etter at Kong Haakon døde) besøkte i Sulitjelma i anledning av baneåpningen.

Den høytidelige åpningen:

Fredag 14.juni 1957 var dagen for den høytidelige åpningen av den nye banen, en stor dag for Sulitjelma, og spesielt for Thorvald Hugaas, som i over 20 år hadde arbeidet for en jernbane til Finneid.
Flere hundre mennesker var møtt fram på Finneid stasjon, da direktør J.H. Støre ønsket kronprinsregent Olav og en rekke innbudte gjester velkommen til åpningen. Blant gjestene var samferdselsminister Varmann og fylkesmannen i Nordland, Fjermeros. Medlemmer av Stortingets jernbanekomite var også til stede.
Direktør Kjell Lund i A/S Sulitjelma Gruber (også formann i jernbanens styre) redegjorde for jernbanens historie, og kronprinsregent Olav foretok selve åpningen. I kronprinsregentens tale ble det understreket at banen ville få stor betydning for distriktet, både for gruveselskapet og for menneskene som hadde sitt virke i gruvene og langs banen. Åpningshandlingen besto i at kronprinsregenten slo en kobberhammer mot et stålbor montert i en kisblokk. Med dette kuttet han kobberbåndet som var strukket over linjen.
Stasjonsmester Thorvald Hugaas blåste deretter klarsignal for åpningstoget, trukket av lokomotivet Saulo, som var pyntet med bar-girlandere, norske flagg og en bukett nelliker.
Da toget ankom Furulund, drønnet kraftige bergmannssalutter mellom fjellene. På stasjonen var det velkomshilsener, flagg og musikk.
På kvelden var de innbudte gjester samlet til en invielsesmiddag i den nyrestaurerte direksjonsvillaen til gruveselskapet.
Den påfølgende dagen var det stor folkefest for befolkningen.

Event-Misc:
Banestasjonsmester Thorvald Peder Waldemar Hugaas tildeles Kongens Fortjenstmedalje.

Peder married Olga Marie Olsen, "Hugaas" on 25 Oct 1914 in Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge. Olga was born on 22 Jul 1893 in Fauske, Nordland, Norge; was christened on 24 Jun 1894 in Fauske, Nordland, Norge; died on 10 Oct 1975 in Bodø, Nordland, Norge; was buried on 13 Oct 1975 in Bodin, Bodø, Nordland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 17 Jun 1906, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge

Svanhild married Kristian Marius Johansen before 1917. Kristian was born on 02 Apr 1887 in Medby, Saldalen, Nordland, Norge; was christened on 13 Apr 1887 in Saltdalen, Nordland, Norge; died before 1993. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 21 Jun 1908, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge
• Event-Misc: 2 Apr 1916, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Gudmor for sin niese Karen Helene Hugaas.
• Event-Misc: 20 Jun 1920, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Gudmor til sin nevø Joacim Adolf Hugaas.

Jenny married Daniel Johan Alfred Olsen Vatnan on 25 May 1919 in Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge. Daniel was born on 15 Sep 1889 in Fauske, Nordland, Norge; was christened on 13 Oct 1889 in Fauske, Nordland, Norge; died on 28 May 1975 in Fauske, Nordland, Norge; was buried on 04 Jun 1975 in Fauske, Nordland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 26 Jun 1910, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge
• Occupation: Aft 26 Jun 1910, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Banearbeider.
• Residence: 1919, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Vannstasjonen, Fagerlid.
• Occupation: Bef 25 Jun 1919, Sandnes, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Vaskeriarbeider.
• Occupation: Bef 01 Oct 1919, Fauske, Nordland, Norge; Anleggsarbeider.
• Occupation: 1947, Fauske, Nordland, Norge; Fiskehandler, fra forretning og salg fra bil.
• Occupation: 1971, Fauske, Nordland, Norge; Kjøpmann.
• Residence: Bef 1972, Erikstad, Skjerstad, Fauske, Nordland, Norge

Notes:

Christened:
Trolig hjemmedøpt. Stadfestet 19.juli 1896.

Family/Spouse: Rakel Bergljot Olsen. Rakel was born on 30 May 1895 in Moskenes, Nordland, Norge; was christened on 16 Jun 1895 in Moskenes, Nordland, Norge; died in 1974. [Group Sheet] [Family Chart]

Harald married Aslaug Tinglum, "Hugås" on 25 Jun 1919 in Fauske, Nordland, Norge, and was divorced before Oct 1953. Aslaug was born on 23 Mar 1897 in Erikstad, Skjerstad, Fauske, Nordland, Norge; was christened on 18 Jul 1897 in Skjerstad, Fauske, Nordland, Norge; died on 18 Jun 1983 in Fauske, Nordland, Norge; was buried on 23 Jun 1983 in Fauske, Nordland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Harald married Magda Lovise Sleipnes, "Hugaas" on 3 Oct 1953. Magda was born on 23 Sep 1902 in Rødøy, Nordland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1912, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Arbeidet ved NSB.

Notes:

Occupation:
Leif F. Hugaas begynte som stikn.hjelp 1912.
Banehjelp 1916.
Registrert som jernbanearbeider ved datterens dåp i oktober 1921.
Baneformann 1927.
Banemester 1937.
Kasserer i foreningen i 10 år, styremedlem i 3 år, revisor i 4 år.
Formann i Fauske forsorgsstyre.
Formann i Sulitjelma garantifond.

Leif married Åsta Hansen, "Hugaas" on 1 Jul 1921 in Fauske, Nordland, Norge. Åsta was born on 7 Jan 1900 in Fauske, Nordland, Norge; was christened on 12 Apr 1900 in Fauske, Nordland, Norge; died on 29 Aug 1976. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Død av hjernebetennelse.

Notes:

Died:
Død før hun ble døpt. Dødsårsak er oppgitt å være stivkrampe.

Buried:
Jordfestet 11.august.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1921, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Kontorist ved gruveanleggets materialkontor i 4 år.
• Event-Misc: Abt 1922; Aktiv turner i I.L. Malm.
• Occupation: Abt 1925, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Bokholder ved Sulitjelma Kooperative Selskap.
• Occupation: 1926, Verdal, Nord-Trøndelag, Norge; Bestyrer av samvirkelag fra sommeren 1926.
• Occupation: Mar 1930, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Samvirkelagsbestyrer.
• Occupation: Bef 1934, Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Handelsbestyrer.
• Residence: Bef 1934, Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Vegamot.
• Occupation: 1935, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Reisende selger for NKL's manufakturavdeling.
• Occupation: 1939, Ålesund, Møre og Romsdal, Norge; Arbeidet ved NKL's lager.
• Occupation: 1952, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Fabrikkreisende selger for NKL's produksjonsbedrifter.
• Event-Misc: 9 Jul 1977, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Hilsen i Adresseavisa på 75-års dagen.
• Residence: Bef 1983, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Viktor Baumanns vei 14 A. Telefonnummer 39937 (i 1977).

Notes:

Christened:
Hjemmedøpt. Stadfestet 7.september

Event-Misc:
Sverre Hugaas satt bl.a. i det første styret i I.L.Malms turngruppe.

Kilde:
IL Malm 100 år 1893-1993, Bernt Gøran Lund, 1993.

Occupation:
Samvirkelagsbestyrer både på Trones Handelslag i Verdal, Strinda Samvirkelag og Selsbakk Samvirkelag.

Occupation:
Fabrikkreisende selger i Møre og Romsdal og Trøndelagsfylkene, for NKL's produksjonsbedrifter.

Sverre hadde denne stillingen hos NKL til han gikk av med pensjon i 1968.

Sverre married Bertha Johanne Lillebø, "Hugaas" on 10 Aug 1927 in Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge. Bertha was born on 07 May 1905 in Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Sverre married Martine Hagetrø, "Hugaas" on 04 Feb 1939. Martine was born on 12 Jul 1901 in Leksvik, Indre Fosen, Nord-Trøndelag, Norge; died on 08 Jan 1995 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 16 Jan 1995 in Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 29 Jun 1919, Fauske, Nordland, Norge
• Event-Misc: 20 Jun 1920, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Gudmor til sin nevø Joacim Adolf Hugaas.

Notes:

Christened:
Hjemmedøpt. Stadfestelsesdato er satt til 26.juni 1905.

Astrid married Johan Magnus Olav Pedersen Stormo on 28 Jun 1924 in Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge. Johan was born on 02 Oct 1899 in Stormo, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; was christened on 12 Apr 1900 in Fauske, Nordland, Norge; died on 17 Jan 1957; was buried on 24 Oct 1957 in Fauske, Nordland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1929, Salten, Nordland, Norge; Kontorbetjent ved Salten sorenskriveri.
• Education: 1939; Juridisk embetseksamen.
• Occupation: Bef 1947, Narvik, Nordland, Norge; Politifullmektig.
• Occupation: 1947, Narvik, Nordland, Norge; Sorenskriver.
• Occupation: Mar 1957, Bodø, Nordland, Norge; Politimester.
• Occupation: 10 Jan 1963, Senja, Troms, Norge; Sorenskriver fram til 1973.
• Residence: Bef 1981, Fauske, Nordland, Norge; Sjåheiveien 31.

Notes:

Occupation:
Tekst gruppebilde:
Politietaten i Narvik, 35 uniformerte politimenn. Foranledningen til bildet var at politimesteren, Magne Steinholdt, var utnevnt til sorenskriver i Alstadhaug og sluttet etter å ha tjenestegjort i Narvik siden 1937, med unntak av krigsårene 1941-45, og at Olav Pettersen og Karl Strømsnes skulle pensjoneres etter omlag 35 års tjeneste. I 1954 kom nytt uniformsreglement. Enkelte tjenestemenn har skaffet seg ny uniform med åpen jakke og slips. Da hadde den gamle modellen vært gjeldende siden 1936.: Foran fra venstre: John Wasbak, Josef Sørfjord, Trygve Frantzvaag, Arne Hugaas, Magne Steinholdt (politimester)...

Occupation:
Sorenskriver - Administrasjonssted står i parentes.

1962-1973: Arne Edvard Hugaas (Hamnvik, fra 1966 Finnsnes).

Arne married Eline Charlotte Kristoffersen, "Hugaas" on 03 May 1941. Eline was born on 15 Aug 1907 in Narvik, Nordland, Norge; died on 01 Jul 1993 in Fauske, Nordland, Norge; was buried on 07 Jul 1993 in Fauske, Nordland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1927; Linjearbeider.
• Occupation: Bef 1929, Fauske, Nordland, Norge; Jernbanearbeider.
• Occupation: 1933, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; Gruvearbeider.
• Residence: Bef 1980, Glastunes, Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge

Notes:

Birth:
Vandstalivn.

Occupation:
NRK-program fra 1970:

Nå skal vi ta turen opp til Sulitjelma og få et innblikk i livet til gruvearbeider Ingvald Hugaas. Han har jobbet i gruven siden 1933 og mottatt medalje for lang og tro tjeneste. Han har vært med på store endringer både når det gjelder arbeidstid og arbeidsforhold og er en ivrig fagforeningsmann. Har vært kasserer i fagforeningen i nesten 30 år. Han forteller også om klasseskillet som var mellom funksjonærer og gruvearbeidere.
Asbjørn Larsen har fulgt ham gjennom et døgn med både arbeid og hvile.

Ingvald married Agnes Kristine Bjørkbom, "Hugaas" on 12 Jan 1929 in Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge. Agnes was born on 23 Jun 1905 in Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; was christened on 31 Dec 1905 in Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; died on 15 Mar 1983 in Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge; was buried on 21 Mar 1983 in Sulitjelma, Fauske, Nordland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Christened:
Hjemmedøpt.

Died:
Døde av en magesykdom hjemme på Vandstationen.

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel: Kolonien. Dette er foreldrenes 1'te leiermaal, anmeldt av Knerche Amalie Hugaas.

Mor er tjenestepike og far er baker.

Christened:
Fadderne er bestemor Knerche Amalie Hugaas, farfars søster Klara Arntsdatter Medlie, sergeant og farfars bror Erik Hugaas og jomfru Clara Hugaas (tante).

Died:
Døde i Vallabakken/Karlstad på Lademoen av kighoste.
I klokkerboka står dødsdato lik 19.desember.

Notes:

Christened:
Onkel Ingvald Hugaas var blant fadderene.

Died:
Døde av kikhoste og lungebetennelse.

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 7 Oct 1902, Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norge; Bopel: Nedre Torvegade 8.

Notes:

Birth:
Fødested Seem (Sem).

Died:
Døde av tæring hjemme på Tempe.

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 1897, Kristiansund, Møre og Romsdal, Norge; Hugaas-barn hos fotograf med kokkepike og butikkjomfru.
• Confirmation: 11 Oct 1903, Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norge; Bopel: Øvre Nygade 8.
• Residence: Bef Sep 1912, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Strandveien 25.
• Occupation: Bef 1925, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Bakersvend.
• Residence: Bef 1925, Lademoen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Østersundsgt.20.

Notes:

Birth:
Fødested Seem (Sem).

Residence:
Østersundsgt.20 på Lademoen var familiens adresse under kommunetellinga i 1925.

Familien var foruten bakersvend Peter Adolf og hustru Pauline Kristine, barna Minor Juel, Inger Agnes og Adle Synnøve.

Petter married Pauline Kristine Hansen, "Hugaas" on 30 Jun 1912 in Lademoen kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Pauline was born on 01 May 1890 in Nes, Bjugn, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 22 May 1890 in Nes, Bjugn, Sør-Trøndelag, Norge; died on 04 Apr 1934. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Døde av bronkitt.

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 1897, Kristiansund, Møre og Romsdal, Norge; Hugaas-barn hos fotograf med kokkepike og butikkjomfru.
• Event-Misc: Abt 1898, Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norge; Hos fotograf.
• Event-Misc: Bef 1900, Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norge; Hos fotograf med kokkepiken Dorthea.

Notes:

Died:
Dødsårsak: Trøske?

Notes:

Died:
Dødsårsak: Tarmkatar.

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 1897, Kristiansund, Møre og Romsdal, Norge; Hugaas-barn hos fotograf med kokkepike og butikkjomfru.
• Event-Misc: Abt 1898, Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norge; Hos fotograf.
• Occupation: 1919; Skinarbeider.
• Occupation: 1925, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Cykkelarbeider.
• Residence: 1925, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Wessels gt.5.
• Occupation: 1946; Sliper.
• Residence: 1971, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Mellomveien 17 A (også nevnt i 1976).
• Occupation: Bef 1978, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Jerndreier i Trondheim jernindustri.

Notes:

Occupation:
Øistein var her i mange år, i møbelavdelingen med blant annet stålrørsmøbler.

Died:
Fra dødsannonsen i Adresseavisen 28.mars 1978:

Min kjære mann, min oppofrende far, svigerfar, farfar, oldefar, bror og onkel Øistein Hugaas døde fra oss idag, 81 1/2 år gammel.
Trondheim, 23/3 1978.

Margot Hugaas.
Ørnulf Hugaas.
Emma ...

Øistein married Alvilde Marie Hansen, "Hugaas" on 31 May 1919 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Alvilde was born on 09 Oct 1898 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 28 Oct 1898 in Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 29 Dec 1943 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 05 Jan 1944 in Lademoen kirkegård, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Øistein married Margot Theodora Pedersen, "Hugaas" on 01 Jun 1946 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Margot was born on 01 Mar 1901 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 25 Mar 1996 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 06 May 1996 in Lademoen kirkegård, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Døde av Hjernebetendelse.

Notes:

Died:
Døde av Hjernebetendelse.

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 1908; Pleiebarn til Martin og Johanne Lorentzen.
• Residence: 1921, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Innherredsveien 65B, sammen med sine pleieforeldre.
• Confirmation: 8 May 1921, Lademoen kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Occupation: 1925, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Fabrikkarbeider.
• Occupation: 1931; Privatsjåfør, chauffør.

Notes:

Birth:
Foreldre var styrmann Just Endresen (f.1877) og skibstømmermannsdatter Hanna Gjertine Jakobsen (f.1876). Foreldrenes bopel står oppført ved dåpen som Kristiansund.

Event-Misc:
Just var født utenfor ekteskap, og moren hans var en god venninne av Klara Lorentzen (f.Hugaas) fra tiden de bodde i Bergen.
Moren til Just var syk, og Klara lovet sin venninne at hun skulle ta vare på Just for henne om hun gikk bort.
Moren til Just døde, og Just ble sendt til Linesøya i Fosen, og var der til han var circa 4 år gammel.
Kiresten Eide, Klaras eldste datter, som var gift med Johan Eide fra Linesøya, fikk vite om Just og at han ikke hadde det bra der han var.
Klara Lorentzen dro ut til Linesøya og hentet Just, men kunne ikke beholde han selv. De hadde for mange barn der de bodde på Hallsetmoen på Selsbakk.
Klara spurte derfor Martin og Johanne om de kunne ta seg av gutten, og det gjorde de.

Confirmation:
Foreldre står nevnt som styrmann Just Endresen og hustru Hanna Gjertine (f.Jacobsen).

Died:
Død av kreft.

Just married Kaspara Olinda Lyngøy on 1 Aug 1931 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Kaspara was born on 16 Jun 1904 in Brønnøy, Nordland, Norge; died on 27 Dec 1992; was buried after 27 Dec 1992 in Heimdal, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 1896, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Karl Kristian på besøk hos sin farmor Karen Lorentzen.
• Event-Misc: Abt 1896, Hamar, Hedmark, Innlandet, Norge; Kirsten Margit og Karl Kristian hos fotograf.
• Event-Misc: 31 Dec 1899, Johanneskirken, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Under prekestolen i kirken på nyttårsaften.
• Confirmation: 05 Oct 1902, Johanneskirken, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge
• Occupation: Aft 26 Nov 1902, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Jobbet på grustoget ved Bergen.
• Milit-Beg: Abt 1906
• Occupation: 1906; Kokk på Dampskibet Lindholmen, og senere på Hurtigruten.
• Occupation: 2 Apr 1907, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Var registrert som arbeider på Bergensbanen.
• Anecdote: 2 Mar 1908, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Karl Kristian skriver til sine foreldre.
• Anecdote: 11 Mar 1908, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Karl Kristians brev til sin mor datert 11.mars 1908.
• Occupation: 1 Dec 1908, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Jernbanebremser.
• Occupation: 1910, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Stasjonsbetjent ved jernbanen.
• Residence: 1910, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Kirkegaten 17.
• Residence: 1911, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Inherredsveien 70. Stasjonsbetjent Karl Lorentzen og frue Ragna.
• Occupation: 26 Dec 1912, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sporskifter ved jernbanen.
• Residence: Aft 26 Dec 1912, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Nedre Baklandet 5.
• Anecdote: 7 Mar 1913, Meråker, Nord-Trøndelag, Norge; Karl Kristian er på tjeneste i militæret og skriver til sin mor.
• Anecdote: 17 Sep 1913, Kristiania, Oslo, Norge; Karl Kristian skriver postkort til sin bror Arthur fra hovedstaden.
• Residence: Oct 1913, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Østersundsgata 13.
• Education: 02 Dec 1913; Ansatt 15.10.1909
• Occupation: 13 Dec 1913, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Underkonduktør under Trondhjem Trafikdistrikt.
• Residence: Aft 30 Jan 1914, Singsaker, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Strindveien, Grenda (Grema), Blusevoldsbakken.
• Anecdote: 1 Feb 1914, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Karl Kristian til broren Sverre.
• Event-Misc: Bef 1920; Lorentzen/Eide samling trolig før 1920.
• Residence: Abt 1920, Baklandet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lillegaardens grund 12.
• Anecdote: 22 Dec 1920, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Karl Kristian til foreldrene på Foynland.
• Event-Misc: 1922, Villa Bjerklund, Foynland, Nøtterøy, Færder, Vestfold, Norge; Besøk hos Lorentzens på Foynland.
• Occupation: 14 Sep 1922, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Overkonduktør ved jernbanen.
• Anecdote: 1 Feb 1929, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Postkort til søsteren Ruth i Chicago.
• Event-Misc: Abt 1930, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Karl Kristian og onkel Olaf i Hommelvik.
• Residence: Aug 1934, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Skyåsvegen no 1, Strinden.
• Anecdote: 29 Aug 1934, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Karl Kristian til søsteren Ruth Zinow i Chicago.
• Anecdote: 23 Aug 1936, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Mor Klara skriver til datteren Ruth i Chicago.
• Event-Misc: Bef 1939, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Skrogstad-arv fra Amerika.
• Event-Misc: 1 Mar 1943, Vollan fengsel, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Arrestert for kureervirksomhet, brev- og personsmugling, fra Norge til Sverige.
• Event-Misc: 30 Mar 1943, Falstad fangeleir, Ekne, Levanger, Nord-Trøndelag, Norge; Overført fra Vollan til Falstad fangeleir.
• Event-Misc: 8 Dec 1943, Oslo, Norge; På vei til Sachsenhausen i Tyskland, via Oslo og overfart med fangeskipet Donau.
• Event-Misc: 12 Dec 1943, Sachsenhausen, Oranienburg, Brandenburg, Tyskland; Fange nr. 73748 i arbeides- og konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
• Event-Misc: Abt Mar 1945, Sachsenhausen, Oranienburg, Brandenburg, Tyskland; Frigjøringen fra fangeskapet og De hvite bussene.
• Event-Misc: 27 May 1945, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Det første tog med nordmenn frigitt fra tysk fangeskap.
• Retired: 26 Nov 1947, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Pensjonist etter 42 års tjeneste ved NSB.
• Event-Misc: Aft Jun 1948, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Aspirant ved NSB og nevø Atle Aunes erindringer om sin onkel.
• Event-Misc: Aft 25 Mar 1949, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Karl Kristian sammen med datteren Asbjørg og hennes datter Bjørg.
• Event-Misc: Abt Jul 1951, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Siste gang søsteren Ruth så sin bror Karl.
• Event-Misc: Bef 1952, Oslo, Norge; På besøk i Oslo pga frimerkesamling.

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel ved fødselen var Innherredsveien 23.

Event-Misc:
Fortalt av Erland og Turid, barn til Karl Kristian:

Det var på den tiden familien bodde på Hamar. Karl var en ung gutt, og ble sendt alene med toget til Trondheim for å besøke sin farmor Karen. Når han kom fram dit hun bodde, gikk han bort til vinduet og kakket på vindusglasset. Farmor Karen ble forskrekket, men Karl svarte myndig og veslevoksent:

Det er Karl Kristian Lorentzen fra Hamar.

Event-Misc:
Karl Kristian fortalte barna sine at han på den spesielle nyttårsaften mellom 1899 og 1900 befant seg under prekestolen i Johanneskirken i Bergen. Han var den gang bare 12 år gammel, og mulig dette var en idé han hadde fått for seg, eller om det var fordi foreldrene hans var på gudstjeneste i kirken akkurat den kvelden.

Occupation:
Ifølge datteren Turid begynte Karl først å jobbe på grustoget i Bergen, og det allerede som 15-åring.

Flyttet til Trondheim i 1905.

Occupation:
Karl hadde opprinnelig et ønske om å jobbe på båter, som kokk ifølge datteren Turid. Han fikk seg bl.a. en skipskiste som han senere ga til eldstesønnen Knut.

En liten historie som han fortalte til barna sine:

Ombord i hurtigruta, Kong Sverre, sovnet han, og sov dypt. Han ble ikke vekket når han skulle av båten, og var de langt på vei nordover.

Han trivdes ikke så godt på sjøen, og ville prøve seg med arbeide på jernbanen isteden. Slik ble det.

.
Brev fra Karl til moren i Bergen:
Brevpapir fra Dampskibet Lindholmen, Arendals Dambskibsselskab.

Trondhjem den .....(ca.1906).

Kjære Forældre!

Nu er jeg her i Trondhjem igjen. Jeg har været oppe hos bestemor hun er meget bedrøvet. da jeg kom op saa laa hun og graad. Laura har nu skrevet til America for at faa rede paa dødsaarsagen. Fredrik og Bestemor har nu faat bilet til America de skal reise i midten af August.
Det gaar nogsaa bra her paa baaden det er meget arbeide og jeg kan ikke trives. baaden skal nu gaa og jeg har liden tid. igaar gav jeg bestemor lorntsen et spand erter.
Nu maa jeg slutte med at skrive. Du faar hilse alle kjendte.
hils Rutta Ingeleiv Aasta Ragna Sverre Arthur Kirsten.
Mest er du hilset fra din søn Carl
Hils Far

Senere skriver han (og er trolig på Hurtigruta nå):

Paa veien til Hamerfest den 17-6-06.

Kjære Moder!
Du har antagelig faat det brev jeg sendte fra Trondhjem. Det skrev jeg i al hast strakst før baaden skulde gaa. Jeg var i saant daarligt humør den dagen.Det er nogsaa trist her oppe i Nordland her ligger sneen lige ned i søkanten. Det er nogsaa koldt. Jeg har forlidet vidt før saa jeg maa nu vaske selv. Bedstemor vasket et sæt uldtøi og et sæt vit jeg gav hun de 50 ørene som jeg havde. Hvist du har faat brev fra Fredrik saa ved du vel at Bedstemor og Fredrik har faat bileter til America.
Du kan tro jeg har faat bestilling paa sprit fra Hamburg Olav og Gusta maa nu apsolut have sa de.
Jeg var ude hos Laura i sanden hun var meget daarlig humør over Arne. Bedstefar forstod vidst ikke at Arne var død, men han kjendte mig igjen fra forige gang.
Fredrik arbeider hos Brænne, nu er det forbi igjen med forlovelsen hans jeg skal gaa ud og snakke med jenta for hun har nogsaa gaat kaffebrød. Og saa skal jeg gjøre hvad jeg kan for at gjøre det godt igjen.
Du maa skrive til mig til Trondhjem og førtælle mig om di har bestemt dig at reise. det er marked i Trondhjem naar vi kommer did. Jeg kan ligesaa godt førtælle dig at jeg er lei hele Kogsmatsarbeidet her ombord er det meget at gjøre du kan selv sjønne naa der er imellem 20-30 paa 1ste Plads. Jeg har angret mangen gang paa at jeg sluted paa Lindholmen.
Du maa hils koka ifra mig vist hun kommer oppover. Hils Far i mig og bed ham at gjøre hvad han kan for at faa arbeide oppe i Rundalen eller et andetsted. I Narvik snakked jeg med en Jernbaneman og skulde varskue Sigurd Hansen om at jeg var med, saa paa sydgaaendes saa kanske jeg faar snakke med ham, jeg tænker paa at spørge ham om det kunde gaa an at komme ind paa Jernbanen.
Det er under farten at jeg skriver dette breve saadet er saa stykt skrevet.
Du maa hilse alle kjendte og saa alle mine sødskende og saa Utta mest er du Hilset fra din søn Carl.

Occupation:
Registrert blant arbeiderne på Bergensbanen Vest. Innmeldt til tjeneste 2.april 1907:

Karl Kristian Lorentzen, født 26.november 1887 i Trondhjem. Hjemsted er Bergen.

Med Bergensbanen kom helt nye yrkesgrupper til distriktene den skulle tjene. Lokalbefolkningens aller første kontakt med jernbanen var ingeniører og assistenter som skulle stikke ut linjen. Etter hvert fulgte anleggsfolk, banepersonale, stasjonsbetjening og togpersonale. Deres daglige virke ble fulgt med interesse og ledet kanskje også til tanken om en jobb på jernbanen for flere. En fast arbeidsplass ved statsbanene kunne absolutt være et fristende alternativ, spesielt for unge arbeidssøkere.

Det meste av anleggsdriften foregikk i et svært krevende terreng og et ugjestmildt værlag, og kraftanstrengelsene var store. Innsatsen ble belønnet med en brukbar dagsfortjeneste. Det meste av anleggsarbeidet var basert på akkord som basen på vegne av arbeidslaget avtalte med avdelingsingeniøren. Felles interesser på arbeidslaget fremmet samhold og solidaritet blant arbeiderne. I gjennomsnitt lå akkordlønnen på rundt 5 kroner, og på en god dag kunne den komme opp mot 8 kroner. I et knipetak stilte de gjerne opp for hverandre. Boforholdene på anleggene var enkle. Arbeidere med familier leide gjerne husrom privat hvis muligheten fantes i nærheten av arbeidsstedet. For øvrig var det bokollektiv i brakke som var alternativet.

.
En 17.mai, mens familien bodde i Bergen, hadde Mor Klara sydd opp nye klær til barna av noe gammelt stoff hun hadde liggende, men hun hadde ikke sko til dem. Da eldstegutten Karl Kristian kom hjem fra arbeidet på Bergensbanen, tok han moren med til byen og kjøpte sko til alle søsknene. Da ble det stor jubel i hjemmet.

Anecdote:
Brev fra Karl Kristian til mor Klara og far Oskar, datert Bergen den Mandag 2-3-1908:

Kjære Far & Mor!

Tak for deres brev som jeg har modtaget. Og hvoraf jeg ser at det er haab om at komme hjem igjen. Jeg vil haabe det maatte ske snarest. Du ved det er bra nok at være her og tjene penge; men det bliver ingenting udaf det. Jeg begyndte hos Bak idag. Vi var borte ved Turnhallen og stak det er nogsaa kjækt og være med paa stikningen.
Vad tid tror far at jeg faar plads. Er det sikkert at jeg faar. Jeg ser af deres brev at dere har baade dans og fest, men her er det ikke noget af delene. Det eneste som er fornøielse her er karneval og det koster penge og penge det har ikke jeg, ikke nu for øieblikket. Saa jeg maa slaa mig tilro.
Hos Rogne er alt med det gamle baade Anna og Marta gaar ligedan som før. De bliver hvist aldrig Forlovet.
Jeg var hjemme hos Berg igaar Borghild og madammen sad hjemme allene. Saa det ser trist du allesteds. Hos Evensen har jeg ogsaa været flere gange. Halftan er nu kommen igjen dere har vel læst af avisene. Han er den samme som han har været.
Jeg havde brev fra Emil Hugaas igaar han beklager at han ikke har faat svar fra Kirsten. Du maa bede hende skrive til ham. Hvorledes er det med hende hun er vel bra frisk ogsaa Rutha er hun All-Rikt. Hvorledes er det med Gusta Loholt – er hun bra synger hun fremdeles sine valser?
Hils Magnhild og alle kjendte.
Bed far at gjøre hva han kan - men det er vel ikke noget at gjøre med et jeg faar vel brev fra Driftsbestyreren i 4 Distrikt saafremst at jeg faar Plads. Men hva tid tror far at det bliver? Bliver det over en maaned? Hvis det bliver i denne maaned saa slap jeg at reise tilfjelds igjen.
I begge tilfælder saa maa jeg se at faa kjøbt mig en del undertøi. Ved første løning og saa har jeg en større udgift nu, som dere ikke har nogen – anelse hva det er - - - nu kan dere jætte hva det er.- Kanske du faar hvide det naar jeg kommer hjem. Jeg maa nu slutte med en kjærlig hilsen til dere alle. Men mest er du Mor hilset fra
Din sønn - Carl.

Du hilses fra Ingeborg hun har det saa travel med sine smaa.
Hildur gaar i Frelsesarmeen hver kvæld.

Hilsen Carl.

Anecdote:
Brev fra Karl Kristian til mor Klara, datert Bergen den 11-3-1908:

Bergen den 6-3-08

Kjære Mor!
Tak for dit brev som jeg har faaet idag, Hvoraf jeg ser at de alle er friske untagen Ruth. Og jeg ser ligeledes at du og Oskar har det godt samens. Det er jo bra at at det er noget ellernogen som har det godt. Jeg kan ikke skryde over jeg har det for bra nu ialfald. Jeg har det bra hos Ingeborg men det er saa daarligt arbeide, jeg maa være med paa alt mulig.
Du har vel faaet mit andre brev ogsaa nu. Har far hørt noget?
Jeg skal hilse dig fra Madame Rogne hun er fremdeles daarlig i Halsen. Foresten er alt bra. Hos Bergs er det hvist ogsaa med det gamle. Jeg var hos Berg i gaaraftes og spiste Flaksild. røget, den var meget god. Du hilses fra madammen og Borghild. Jeg skal nu fortælle dig at Peder har været her og reist igjen Emil er i Bergen han fik arbeide hos Sævig idag. Jeg spurgte for ham. Vi staar nu sammen og arbeider paa tomten. Det er bedre for Emil at han slaar sig til ro og arbeider paa et sted end og fare og flakke med ….
Peder er nemlig i Haugesund nu for tiden, men han kommer vel hid igjen. Emil spiser hos Ingeborg men ligger hos Amanda Fillyn (?) Han liker sig bra her nu. Vi er stadig sammen. Kjære mor dette er et rart brev. Jeg har sluttet og begyndt mange gange men er bleven afbrudt. Nu skal de snart begynde paa fjeldet igjen antagelig om en 14 dagers tid. Du maa bede Kirsten og skrive til Emil da han vendter paa brev fra hende, han snakker svært meget om Kirsten. Hils hend fra mig hils Far og alle smaa hils alle kjendte. Mest er du hilset fra din Carl.

Nu maa jeg slutte for nu kommer Olaf krybende henover bordet. Hilsen Carl.

Residence:
Fra folketellingen i 1910:

Stationsbetjent Jernbane Karl Kristian Lorentzen, f.26.november 1887 i Trondhjem.
Husmor Ragna Fredrikke Lorentzen, f.3.desember 1883 i Trondhjem.

Dessuten bor Ragnas mor Mary Rennemo, f.15.mai 1847 i Trondhjem på samme adresse.

De bodde i 1.etasje, og husleien var på kr.240,-. Her bodde stasjonsbetjent Karl og frue Ragna.

Dette var også adressen deres ved hennes død 4.januar 1911. I protokollen står det at det ikke var noe å skifte etter Ragna.

Residence:
Nygifte Karl og Aagot hadde sitt bo på Nedre Bakklandet 5.
Her står de også i adresseboka i 1913. Da bor også Karls bror, Sverre her.

Anecdote:
Brev fra Karl Kristian til mor Klara, datert Jensvold (?) 7.mars 1913:

Kjære Mor!

Ja nu har jeg snart uttjent min værneplikt ogsaa for denne gang. I morgentidlig begynder marsen over fjeldet til Meraker. Jeg er glad for at vi er komt saa langt det har været en tung tid her oppe – Snestorm og elendighed, men jeg har greiet mig utmærket. Jeg har haft nok mat og drikk penger har jeg endnu saa jeg kan kjøbe hva jeg vil. Jeg har ingen nød.
Jeg havde brev fra Aagot igaaraftes – hun er i godt humør, hun er nu sluttet hos Djønne (?), saa det bliver nu morsommere at komme hjem for mig. Hun har vist noget i bakhaanden for mig for hun er saa spisfindig i sine brev til mig.
Hvordan lever dere paa Selsbak. 14 dage siden var jeg i byen tænkte da at træffe dig hos Kirsten, men nei, dere var og blev borte! Vi fik en bedre middag og havde det hyggelig; men det havde vært morsomt at se dere ogsaa.
Hvorledes er det med Rut?
Næste Fredag er jeg i byen saa faar vi træffes, hvis du har tid saa kom op paa Baklandet saa kunde det blive en hyggelig aften Aagot har lovet at stelle til lidet gran.
Jeg har mangen gang ønsket mig hjem og hyggelig skal det blive at komme sig til byen igjen. Ja de gaar vel disse 8 dage ogsaa saa er det slut for denne gang saa er jeg fri i 4 aar.

Ja lev vel Mor!
Hils alle kjendte Rut og alle – mest er du Mor hilset fra din Søn Karl.
Vi skal være i Meraker Tirsdag – Hils Kirsten og lille – Klary –

Anecdote:
Postkort fra Karl Kristian Lorentzen til sin bror Arthur, datert Kristiania 17.september 1913:

Nu er jeg atter i fuld gang med skolen, masse lekser men det gaar nok.
Jeg sender dig dette kort det er av den park som vi bor ved jeg har sat et kryds over det hus hvor vi bor.

Lev da vel! hver hilset fra din Broder Karl.

Hils Mor og alle.

Occupation:
Nuhavende stilling fra 13.12.1913. Årslønn kr. 2.450,- fra 01.01.1918.

Residence:
Huset deres, kalt Grenda, lå i Strindveien ved Blusevollsbakken på Singsaker, bakenfor Oskar og Klara Lorentzens hus Bakkehell.

De solgte dette huset og flyttet til et selvbygget hus på Selsbakk. Deretter, i 1920, kjøpte de huset i Lillegårdsbakken.

Anecdote:
Brev fra Karl Kristian Lorentzen til sin bror Sverre, datert Trondhjem 1.februar 1914:

Kjære Broder!

Tak for kortet som jeg har faat du sier det er langsomt, men du maa finde paa noget saa at du ikke længes for da blir tiden for dig saa lang. Jeg tænker det blir bedre for dig naar du blir kjendt og kommer dig ut og kan gaa rundt og se dig om.
Her i Thjem er alt ved det gamle – mildt og regn paa Selsbak er det vist ogsaa bare bra. Kalven trives og hopper over galen saa den maatte bygges høiere. Jeg tænker det blir saa at Skrogstad kjøper Kalven for 12 Kroner og det er jo bra pris for en okskalv. Jeg skal underhandle med Far om kjøpet imorgen eller naar jeg træffer ham.
Idag har jeg og Aagot været langt oppover paa Tyholdt og seet paa hus, vi tænkte saa smaat paa flytte, men dem forlangte 35 kr per maaned for 3 værelser og kjøkken, men det var for langt og for dyrt saa vi maa vist betænke os. Men det hadde jo været prægtig at bod paa landet og saa var der anledning til at ha høns. Men vi faar tænke paa det for det blir saa langt for mig at gaa.
Den siste uge har jeg kjørt smaatog imellem Thjem – Heimdal til uken skal jeg kjøre godstog til Hommelvik saa du ser jeg driver mig bare paa livet løst.
Hjemme hos mig er alt godt - Knuten – trives og er stor og kjæk alle som ser ham tror han er minst 6 maaneder og han er jo bare 3. Og det er bare bra at han blir stor og stærk saa kan han snart ut at tjene for brødet.
Eidet & Co er nu i fuld gang med fiskhandelen igjen jeg skal nu prøve at faa solgt lidt for ham mens jeg kjøre, jeg fik solgt en 1/2 tønde igaar.

Residence:
Karl Kristian Lorentzen står som eier, og bor her med familien sin.

Søsteren Aasta og hennes mann Atle Aune med to barn står også nevnt her.

I tillegg huser Karl Kristian to studenter fra Vadsø:
Asbjørn Dahl, telegrafexp. og student, og Svein Brune, student, som begge har flyttet inn fra og med 15.oktober 1925.

Anecdote:
Brev fra Karl Kristian Lorentzen til foreldrene på Foynland, datert Trondhjem 22.desember 1920:

Kjære Far og Mor!

Glædelig Jul – Godt Nytår!
I år tegnet det til å bli en svart jul, men nei det lysnet op så nu kan vi julen trøstig imøte. Vi fik igår løning for 14 daga så vi greier os nu bra til jul – vi har kjøpt ind mat – plenty – dyresteg fiskeboller 6 hele bayer 6 halve bok diverse andet så dere ser vi greier os bra iår også.
Ragnar og jeg sendte igåraftes en boks til dere – dyresteken ifra mig osten fra Ragnar vi skulle ha sendt det før, men vi skulle da vendte for Kirsten skulle sende noget samtidig, men så fik hun fuldt op at gjøre med flytningen
Stakkars Kirsten hun får sandelig nu vite av at hun er gift. Flytte nu dagen før jul hun lå her igårnat da var her livlig- fik først opover sengene gåraftes – skal flytte resten idag så dere sjønner hun kommer neppe iorden til jul, men hun får det nu meget mere letvindt deroppe end hun hadde det ute i ila. Penge har dem nu så der er heldigvis ingen nød.
Vi har nu heldigvis gjort ifra os streiken og kommet os i gang med det gamle arbeide. Jeg har gjort en tur til Hamar hilste der på den nye togkontrolør S.O. Koppang. han var i den nye uniform allerede og tog sig fanden så godt ut han bad mig hilse dere.

Ja lev vel! Glædelig Jul Godt Nytår. Hilsen Karl.

Occupation:
Fra Jernbanekalenderen:

1929:
Medl. av pensjonskassen 15.10.1909. Årslønn kr. 4.400,- fra 01.01.1926.

1933/35:
Årslønn kr. 4.175,- fra 01.01.1930.

1939:
Årslønn kr. 4.250,- fra 01.07.1937.

Han pensjonerte seg 26.11.1947, etter 42 års tjeneste ved NSB.

Fra en annonse som sto i avisen i anledning av hans 60-årsdag i 1947:

Han begynte ved NSB som 15-åring. Flyttet i 1905 til Trondheims distrikt.
Gikk gjennom alle trinn på rangstigen til overkonduktør.

Strekninger han var på:
Nattog til Oslo, til Røros og på Meråkerbanen.
Under krigen på Meråkerbanen.
I den siste tiden på Nordlandsbanen.

Arrestert i 1943 av tyskerne, og ble sendt til Tyskland, hvor han satt i konsentrasjonsleir.
Etter frigjøringen trådte han inn i stillingen igjen.

Karl beskrives som en person med uslitelig humør og vinnende vesen.

Residence:
Fra den kommunale folketellingen i 1934:

Overkonduktør på Jernbanen Karl Kristian Lorentzen og hustru Aagot Karoline Lorentzen og deres barn:

Student Knut Arnljot, f.19.oktober 1913.
Turid, f.29.november 1914.
Butikkdame Asbjørg, f.8.mars 1917.
Rigmor, f.13.desember 1918.
Randi Aagot, f.30.juni 1920.
Erland, f.19.februar 1922.
Oscar, f.20.desember 1924.
Tordun, f.27.august 1926.

Anecdote:
P.t. Hommelvik 29/8-34.

Kjære søster og Svoger.

Jeg er idag en tur som du ser i Hommelvik. Jeg strever ivei om dagene med Knut han skal nu den 1ste begynde ved Høiskolen så dere skjønner der vil være endel klær og skolematriel for å få ham igjennom den siste skole, han går nu ind for maskinlinjen og om fire år er han nåd målet som maskininginiør - hvis du Ruth får se Knut nu kjenner du ham ikke igjen han har blit stor og sver kraftig og energisk gir sig ikke før målet er nåd. Han deltar i marskonkuranser og boksing så du skjønner han blir også legemlig utviklet i ferien iår syklet han gjennem Sverige Gevle-Sundsvall-Stokholm og dalarne til Røros og Guldalen hjem til Theim. Turen kostet ham 35 kr han hadde da mat med hjemmefra som du ser, han er som bestemor sa: svert mineserlig (?).
av de andre av mine barn er det kun Rigmor som vil lese hun går nu i 2den middel og vil svert gjerne ta artium for å bli lærerinde; men jeg tror ikke jeg greier det for du forstår det koster endel, men tiden kan jo forbedres om 2 år til den tid. Jeg har nu været hjemme hos far og mor og hos dem får atskillig som sparer mig for utgifter. Jeg har fåt mig en grå dress og hat og tobakspipe så jeg har helt utstyr. så jeg slipper å kjøpe og penge spart er penge tjent....
Lørdag den 1ste skal far og jeg på høiskolen og se og høre på immatrikuleringen av studenterne, om kvelden skal jeg holle en liten fest i anledning Knut så du forstår jeg ligger i det som en sagflis mu om dagene. Hjemme er alt bra, dykti langt mellem lønninga men det går. Iår er jeg skatlagt i Strinda men en formue på Kr.7700 så det går ret veien; men selv ser jeg ikke noe til formuen da den ligger hjemt i huset. så det blir bare Camourflage-Jou nou
Vis du husker og kan så tenk på Knut med mansgetskjorte og slips da det vil falle i god jord. Jeg sier som Per Gynt med mig for det være det samme jeg for stande ved slottets port.

Vær hilset Ruth og din Mand fra din broder Karl.
vor adresse: Skyåsveien no 1
Strinda
Norge

Anecdote:
Far Oskar er syk og barna, bl.a. Karl er der for å hjelpe til hjemme hos dem. Klara skriver:

..Far er bedre, han har sovet godt inat, og smerterne har git sig noget, Doktoren var her igaaraftes og han sa at han var meget bedre, men han sa at de tok nok en tid før han blev helt bra, for dette er jo en saan langvarig sykdom før dem blir helt bra, og heldigvis saa er den jo ikke dødelig uten at de støter noget andet til, Doktoren sa at vi ikke skulde være ræd, for Far har et godt hjerte siger han, men jeg blir træt af at gaa trappen hele dagen, vi tenkte at flytte ham ned i Spisestuen men de vilde han ikke, han ligger nu paa Altanværelset, og der synes han at han har de bra..

Karl har vært og hjulpet til med å bytte på han, og med å få byttet på sengen. Søster Olga fikk ikke komme og hjelpe til med dette - men de er da umulig til at faa ham med paa, du vet da af far de maa da ingen fremmede komme nær ham, du vet da han er saa skjenert..

Event-Misc:
Sønnen Knut fortalte at familien mottok en arv fra en Skrogstad som hadde flyttet til Amerika. Det var en anseelig sum, ca. kr.3.000,-, som familien blant annet brukte på å kjøpe klær til familiemedlemmene.

Knut fikk 100 kroner som han brukte til å utløse panten på et gullur som han hadde fått av faren. Uret ble pantsatt fordi faren trengte penger, og panten var på 50 kroner. Ja, faren hadde blitt så glad da postbudet kom med den endelige beskjeden om arven, at Knut også fikk beholde de 50 kronene som ble til overs etter at panten var betalt.

Event-Misc:
Karl Kristian ble arrestert 1.mars 1943 for kureervirksomhet, brev- og personsmugling, fra Norge til Sverige. Han jobbet som konduktør på NSB fra Trondheim til Storlien i Sverige (Meråkerbanen) under krigen.

Fra registreringen: Arrestasjon Trondheim 1.mars 1943 (Overført til Vollan). 6.mars 1943 er også oppgitt som arrestasjonsdato.
Sivilstatus: Gift.
Yrke: Overkonduktør.
Bosted: Skyåsvegen 1, Strinda.

Fangeopphold Vollan. Fangenummer: 322.
Fra 6.mars 1943 til 30.mars 1943 (Overført til Falstad).

Som konduktør på denne strekningen mot Sverige, var Karl Kristian involvert i både brev- og persontrafikk for motstandsbevegelsen. Sannsynligvis ble han avslørt av Rinnan-banden.
På Meråker hadde Karl Kristian hadde fått telefon hjemmefra. Kona Aagot fortalte han at Gestapo ventet hjemme hos dem på Singsaker for å arrestere han. Karl Kristian ville ikke flykte underveis uten familien. Han ville heller møte tyskerne/Gestapo og svare for sitt motstandsarbeid, enn å behøve frykte for represalier mot familien.
Barna Knut og Turid, søsteren Ruth, samt nevøen Atle Aune fortalte at tyske soldater (Gestapo) hadde stoppet toget hans ved Leangen denne skjebnesvangre dagen, og foretatt arrestasjoner. Karl Kristian skal visstnok ikke ha blitt arrestert med en gang, da han bar uniform, men de fulgte med han på toget inn til Trondheim, og videre på trikken hjem til Singsaker, der flere Gestapo-folk ventet for å sikre arrestasjonen.

Han satt først på Vollan og ventet på sin henrettelse, men henrettelsespapirene på Karl Kristian ble ikke signert. Derfor unngikk han denne skjebnen. Historier er fortalt at den som skulle signere papirene ble drept av motstandsbevegelsen like før, og da er også navnet Odd Wullum nevnt.

Vollan kretsfengsel var et fengsel i Klostergata 1, og ble benyttet av tyskerne under okkupasjonen som fengsel både for politiske fanger og krigsfanger. En av funksjonene var som en transittleir for politiske fanger. Det var også mange fanger der som ble tatt med og skutt på Kristiansten festning. Fangene på Vollan ble avhørt på Misjonshotellet i Trondheim, noen ble også avhørt av Rinnan og hans folk.

Motstandsmannen Frank Storm Johansen satt også en kort tid i Vollan fengsel, akkurat som Karl Kristian, og har beskrevet soningsforholdene der:

De var flere på hver celle, og lå på treullmadrasser om nettene. Ullteppe fikk de på deling. For trengende om natten, var det plassert en bøtte til det fornødne i hver celle. På morgenen stablet de treullmadrassene i en krok, stille på geledd, og så var det springmarsj ned i kjelleren, under ledelse av en vakt. Hver morgen måtte de ned i kjelleren for å vaske seg i kaldt vann, uten såpe og på et minimum av tid. Det ble aldri gitt noen opplysning av tyskerne. En del av straffen var at de måtte leve i uvisshet om sin skjebne som fange. Rykter var ikke en mangelvare, og man visste ikke hva man skulle tro.

Karl Kristian ble så overført til Falstad fangeleir 30.mars 1943.

Kilde:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.

Event-Misc:
Til Falstad fangeleir ble Karl Kristian overført fra Vollan fengsel. Datoen var 30.mars 1943.

Fra registreringen:

Fangeopphold Falstad. Fangenummer: 981.
Fra 30.mars 1943 til 8.desember 1943 (Overført til Sachsenhausen).

Frank Storm Johansens beskrivelse av oppholdet på Falstad er trolig mye sammenfallende med Karl Kristians opplevelser av fangetiden der.

Frank Storm Johansen ble av samme grunn som Karl arrestert for for sitt motstandsarbeid, og som senere skrev om krigsfangetiden i boken Tusen dager i fangeskap (2015) - som består av hans egen beretning, slik han skrev den ned i perioden 1945-1986, samt av brev og fotografier. Det unike kildematerialet gjør boken til en personlig, rørende og dramatisk tidsvitneskildring.

Han jobbet som telegrafist på Trofors stasjon under krigen, ble involvert i motstandsarbeidet på Helgeland, og ble arrestert på sin arbeidsplass på Trofors stasjon i september 1942. Etter avhør m.m. kom han til Falstad fangeleir sammen med flere andre arresterte motstandsmenn.

Han ankom Falstad tidligere enn Karl Kristian, og beskriver fangeforholdene der som brutale og uhyggelige, særlig i tiden fra rette etter arrestasjonen og frem til våren 1943. Deretter var det vaktskifte og de nye vaktene var ikke så ille.

Etter hans ankomst med bil til Falstad, ble han og de andre motstandsmennene samlet i turnhallen innenfor leirportene. Her ble de kommandert av vaktsjefen på snorrette geledder, urørlige i Stillgestanden! Slik ble de stående lenge, og det vanket brutale slag og spark på de som rørte seg.
Etter en kort undersøkelse hos leirlegen ble de beordret til Bekleidungskammer, hvor de fikk utdelt fangedrakten og treskoene, så bar det ut i gården til oppstilling og instruksjon i tyske kommandoord.
Straffeeksis var obligatorisk mottakelse for alle nye fanger. Det kunne eksempelvis være springmarsj ute på myra utenfor leiren - Hinlegen! Kriechen! Hüpfen! Rollen! Pumpen! - og tyske vakter passet på at eksisen ble utført raskt ved hjelp av sine geværkolber, som de brukte flittig på de nyankomne fangene. Sadistisk og hard lærdom, jo verre, jo bedre.

På nettene var de plassert i trange celler, 2 og 2, hvor de måtte hvile ut og samle krefter liggende i køyesenger. Kom Wachtmeisteren i døråpningen måtte de melde cellenummer etterfulgt av: ...mit 2 Mann belegt. Auf der Celle nichts Neues! Meldingen måtte læres, ellers ventet et forferdelig leven og juling.

Ifølge leirreglementet måtte en fange alltid stoppe og stå i giv akt når de møtte en Wachtmeister eller en annen tysker. Da måtte de spørre om å få gå forbi: Ich bitte vorbeigehen zu dürfen?

Kommandør i Trondheim, og ansvarlig for Falstad fangeleir, Oberststurmbannführer Gerhard Flesch (1909-1948) var ofte på besøk i leiren. Da var det alltid stort oppstyr. Det var stadig avrettinger i Falstadskogen. Norske motstandsmenn, russiske og serbiske fanger, som først ble avhørt, deretter satt på dødscelle, før de ble ført ut i Falstadskogen av bøddelgjengen fra Trondheim for å bli skutt. Stemningen i leiren var alltid uhyggelig på slike dager.

Hverdagslivet i fangeleiren kunne arte seg slik:

Klokken 5 lød kommandoen Aufstehen! Så frokost, 2 tørre brødskiver og kaffeerstatning. Klokken 6 var det appell/oppstilling og telling av fangene. Deretter kunne det være 1 times straffeeksis: Tyske marsjsanger skulle synges av full hals mens fangene trampet taktfast i søla med de tunge treskoene.
Så ble de delt opp i arbeidsgrupper - arbeid i potetåkeren, grøftegraving, gårdsarbeid, arbeid på saga, tømmerhogst for skolehjemmet, tømmer- og steinbæring m.m.
Arbeidstiden var klokken 7 til 13, så middag i spisesalen bestående av suppe (som kunne være kokt på poteter og bedervet pølse), og arbeid igjen klokken 14 til 19, med ny appell etter arbeidstidens slutt. Kveldsmaten var lik som frokosten, 2 tørre skiver med kaffeerstatning. Sulten gnog. Å kunne orge seg litt ekstra mat, rå poteter, litt pølse e.l. var avgjørende for å kunne overleve.

Det var vaktskifte ved Falstad våren 1943. Eldre reservister overtok vaktansvaret. De fleste av disse var for slepphentet og tillot litt for frie forhold for fangene. Derfor ble disse byttet ut med yngre soldater sommeren 1943. Det nye unge vaktstyrken var ikke av de verste de heller, men tillot ikke så mye som sine siste forgjengere.
Tilværelsen som fange på Falstad for likevel en stor belastning på nerver og humør. Stadige rykter om tysklandstransport tæret også på.

Frank Storm Johansen forteller at maten våren og sommeren 1943 ble noe bedre, forholdene tatt i betraktning. Mat ble smuglet inn, og familiebesøk kunne fangene ta imot en søndag i måneden. Familiene ble samlet inne i turnhallen.

Sønnen Knut og hans Ellinor fikk besøke han på Falstad, sommeren 1943. Under besøket måtte Knut, Ellinor og Karl Kristian stå i stram giv akt overfor hverandre, godt bevoktet av tyske soldater og norske nazister. Karl Kristian hadde begrensede muligheter for å svare med annet enn enstavelsesord.

Før de dro ut til Falstad, hadde Knut vært innom Gestapos hovedkvarter i Trondheim, for å søke om tillatelse til å besøke faren. Der fikk han beskjed om at han snart skulle frigis, men samtidig så Knut en bunke med noen røde merker. Disse omhandlet blant annet Karl Kristian, og Knut visste at disse røde merkene betydde at faren skulle skytes. Slik ble det heldigvis ikke, som tidligere fortalt ble det av en eller annen grunn ikke gjennomført.

Datteren Turid fortalte at hun, sønnen Arvid og moren Aagot også var på Falstad og besøkte faren i løpet av sommeren 1943.

Av hyggelige minner fra Falstad-oppholdet hørte det gode kameratskapet både i harde og i mindre harde perioder.
Eksempelvis på sin 56-årsdag 26.november 1943, fikk Karl Kristian denne hilsenen fra sine medfanger, skrevet av Bergenseren:

I din ungdom var du en farlig chamør,
som gjorde så mangen pikelill mør.
O minnes, minnes hin tåkefulle natt
da du på Finse gjennem sengebunnen datt!

I Falstad Lager som gartner du går omkring
og legger din elsk på gresskar, tomat og bring.
O stakkars, stakkars lille, spede ...
når du bliv ... av ...

Når solen skinner og det er varmt i veret
du ofte viser dig med trillebør stræve.
Men er det regnfullt, vått og kliss,
da går kun ... ut når han skal piss.

Så vit tilslutt jeg dig med dagen gratulere
og håper at du utenfor piggtråden får mange flere.
Skål, skål for din 56-års dag,
og takk for hver hyggestund i garten ilag.

Fra Falstad fangeleir ble Karl Kristian sendt videre til arbeides- og konsentrasjonsleiren Sachsenhausen 8.desember 1943.

Kilde:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.

.
Litt om Falstad:

Falstad konsentrasjonsleir var en transittleir for overføring av fanger til Tyskland. Mange ble også sendt hjem igjen, eller til andre leire eller fengsler i Norge, og mange mistet livet, ble henrettet på Falstad.

Falstad har stor historisk betydning, og stedet var under 2. verdenskrig skueplass for grove overgrep mot mennesker fra i alt 13 land. I Falstadskogen, like ved fangeleiren, ble vel 200 politiske krigsfanger henrettet i okkupasjonsårene. Falstadbygningen er i dag Norges best bevarte politiske fengsel og krigsfangeleir.

I krigsårene 1940-1945 etablerte tyskerne 5 leirer for politiske fanger i Norge. Hovedformålet med leirene var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet.
Falstadleiren ble tatt i bruk i oktober 1941, og var den nest største i Norge. Falstad var en viktig brikke i et svært omfattende leirsystem i Norge under krigen. Vel 250 leire var spredt over hele landet. I Norge ble ca.150.000 norske og utenlandske statsborgere fengslet og satt under tvang i løpet av krigsårene.

Man går ut fra at om lag 5.000 personer satt på Falstad fra november 1941 til frigjøringen i mai 1945. Fangebellegget på Falstad var under hele krigen dominert av nordmenn som var mistenkt eller domfelt for politiske motstand mot okkupasjonsmakten.
Antallet fanger i leiren varierte veldig mellom 1941 og 1945. De første månedene etter opprettelsen var det neppe mer enn ca.200 fanger på Falstad.
Utover vinteren og våren 1942 økte dette tallet noe, og lå de neste årene antakelig på mellom 259 og 500. Høsten 1943 ble leiren utvidet med 2 fangebrakker for å løse plassmangelen som hadde oppstått. Fra senhøsten 1944 og fram til kapitulasjonen steg antallet betraktelig. Det var stadig opprullinger og arrestasjoner i Trøndelagsdistriktet. Fangetransportene til Tyskland hadde stanset, samt at fanger fra leire i Nord-Norge ble evakuert og ført sørover, blant annet til Falstad.

Flere av fangene sonet lengre straffer i leiren, mens andre slapp unna med noen dager i fangenskap. For mange fungerte Falstad som gjennomgangsleir. Disse fangene ble etter et opphold i leiren sendt på transport, som regel til Grini eller Tyskland. Kildene viser at det ikke var uvanlig med større transporter.
I løpet av januar måned 1943 måtte 35.000 arbeidsdyktige fanger fra besatte områder transporteres til Tyskland. Behovet for arbeidskraft i den tyske rustningsindustrien var prekær.

Nazistenes leirsystem:

De omlag 260 fangeleirene som ble opprettet i Norge i perioden 1940-1945 var en videreføring av et system som nazistene i Tyskland hadde praktisert i hjemlandet gjennom mange år. Storparten var tvangsarbeidsleire hvor russere, jugoslaver og polakker utgjorde de største gruppene. De norske politiske fangene var fordelt i de 5 hovedleirene Grini, Falstad, Ulven/Espeland, Sydspissen og Arkivet.

I Tyskland ble konsentrasjonsleiren Dachau satt i driftallerede fra 1933, og i 1936 startet oppbyggingen av permanente leire i Det tredje Rike. Disse leirene var det mest ytterliggående uttrykk for terroren som SS-sjef Heinrich Himmler satte i system, hvor formålet var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet.

Politisk kamp mot opposisjonen:

Begrepet Schutzhaft (varetekt) ble selve symbolet på den politiske kampen mot opposisjonen i Tyskland. Hitler innførte Schutzhaft samtidig med nødforordningen til beskyttelse av folket og staten. Denne fjernet elementer i Weimar-konstitusjonen som vernet om den personlige frihet. Politiet fikk dermed anledning til å arrestere potensielle politiske fiender uten å måtte gå veien om rettsapparatet. Dette førte etter hvert til at hele landet ble kontrollert av nazistene.
Ikke alle som ble arrestert av det tyske maktapparatet endte opp i konsentrasjonsleire. Bare et begrenset antall hadde formell status som statlige KZ-leire. Disse utgjorde en del av et omfattende, overordnet system av leire, fengsler og tukthus både i Tyskland og i de okkuperte landene.

Leirsystemet videreført i Norge:

I Norge må etableringen av Falstad, Grini og de andre leirene forstås som en naturlig fortsettelse av et innarbeidet system som nazistene hadde praktisert i en årrekke. Her i landet hadde institusjonen BdS (Befählshaber der Sicherheitspolizei) forvaltningsansvar for de norske politiske fangene. Men også her fantes flere varianter.
De vel 250 leirene var inndelt i to hovedkategorier: Leire for politiske fanger og tvangsarbeidsleire. De nordmenn som var mistenkt eller domfelt for politiske forbrytelser havnet i den førstnevnte kategorien, i den andre finner vi en stor og broket samling av utenlandske fanger.

Nord-Norge i en særstilling:

Situasjonen i Nord-Norge må karakteriseres som helt spesiell med en leirtetthet som vi ikke finner maken til andre steder. På det meste var det for eksempel 50 leire mellom Korgen og Narvik med ca.30.000 fanger. Antallet fanger i Norge ved frigjøringen illustrerer omfanget av dette apparatet. Hele 80.000 utenlandske krigsfanger/tvangsarbeidere befant seg på norsk jord i mai 1945. Til sammenligning var det totalt ca.40.000 nordmenn i tysk fangenskap i krigsårene. Omtrent 1/4 av disse ble deportert til konsentrasjonsleirer, tukthus og tvangsarbeidsleire på kontinentet. Totalt regner vi med at ca.150.000 mennesker satt i fangenskap i Norge under okkupasjonen. Flere tusen døde som direkte følge av forholdene.

Mangelfull forskning og kunnskap:

Etter frigjøringen i 1945 er det kommet en flom av forskningslitteratur om okkupasjonsårene. Forskningen har behandlet en rekke temaer og emneområder, men mangelfull er litteraturen om de norske fangeleirene og de mange tusen leirfangene i Norge.
Mangelfull er også faghistoriske arbeider om Organisation Todt (OT) som organiserte tyskernes vei-/jernbaneutbygging og anleggsvirksomhet i Norge, og som samtidig benyttet seg av titusenvis av utenlandske tvangsarbeidere i dette arbeidet.
Falstadsenteret har drevet innsamling av beretninger blant tidligere Falstadfanger. Norges Hjemmefrontmuseum samlet i sin tid beretninger fra konsentrasjonsleirene Ravensbrück og Natzweiler. Videre har Kristian Ottosen drevet systematisk dokumentasjonsarbeid i forbindelse med sitt omfangsrike forfatterskap om de deporterte nordmenn som havnet i konsentrasjonsleire, fengsler og tukthus i Hitler-Tyskland.
Stiftelsen Hvite Busser til Auschwitz har i en tid stått bak et dokumentarfilmprosjekt med tidligere konsentrasjonsleirfanger. Alt dette er viktige bidrag til okkupasjonsforskningen.

Viktig informasjon har gått tapt. Spor etter det omfattende system av fange- og tvangsarbeidsleire som fortsatt eksisterer, er mange steder i ferd med å forsvinne. Ofte er leirbygningene blitt fjernet eller bygget om for å tjene nye formål. Dette har ført til at få levninger eksisterer i dag, og en viktig del av okkupasjonshistorien er i ferd med å gå tapt.

På Falstad i dag finner vi blant annet leirens hovedbygning og kommandantbolig noenlunde intakt.
Førstnevnte, en 2-etasjers ringbygning, hvit med sort tak, omkring en gårdsplass. På 3 av flæyene gikk det en balustrade, en overbygd gang, hvor 2.etasje skjøt litt fram. Bygningen inneholdt under okkupasjonen leiradministrasjon, turnhall, sovesaler, kjøkken og spisesal, dødsceller, revier, snekker- og skredderverksteder, vaskeri i kjelleren, kvinneavdeling og avdeling for de jødiske fangene (jødeloftet).

Arena for ettertanke:

Med utgangspunkt i den tidligere SS-leiren Falstad og i andre leire i okkupasjonsårene, er krigens fangehistorie, humanitær folkerett og menneskerettigheter 3 viktige elementer for Falstadsenterets virksomhet. Med bakgrunn i hendelsene på Falstad, er stedet en unik referanseramme for å studere og konkretisere dagsaktuelle konflikter i lys av brudd på menneskerettighetene.

Event-Misc:
Den 8.desember 1943 ble en gruppe Falstadfanger satt på transport til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Hele 150 fanger ble kommandert til oppstilling, yngstemann var 17 år.

Noen var fanger som hadde unngått dødsdommer i Majavatnsaken der 24 unge menn ble skutt i Falstadskogen. Andre var fra Wærdahl/Thingstad-gruppa der 18 kamerater var skutt på Kristiansten festning i løpet av 1943. Underlig nok følte noen en lettelse over å bli valgt ut, da de hadde saker som ikke var fullført og utfallet var uvisst.

De ble satt på tog til Oslo sammen med andre fanger, alle bundet på hender og føtter. Den videre ferden gikk med fangeskipet Donau til Stettin sammen med 1.000 fanger fra Grini. I Stettin ble fangene fordelt til forskjellige leire i Tyskland. Ingen visste hva en tysk KZ-leir var og mange kom aldri hjem igjen.

Avreisen fra Falstad, og transporten til Oslo:

Fra Frank Storm Johansens bok - Tusen dager i fangeskap - som også beskriver transporten fra Falstad via Oslo til Sachsenhausen i Tyskland:

Den 8.september fikk de navnene sine opplest på morgenappellen i leiren. Oppropet viste at Frank og Karl Kristian sto på listen over 150 fanger som skulle på transport. Reiseklare måtte de være klokken 13. De kledde seg og og pakket med seg det aller nødvendigste. Så var det å ta avskjed med kjente som skulle være igjen.

Før avreisen var det parade i gården foran kommandør Flesch, som på sin vanlige arrogante måte gikk fra mann til mann. Ekstra trusler ble gitt med på veien. Nå skulle jernbanefolkene få føle noe annet. De hadde ikke vost seg tyskernes tillit verdig.
Blant fangene som skulle ut på transport til Tyskland var nervøsiteten og usikkerheten til å ta og føle på, selv om de prøvde å skjule dette bak en maske av godt humør. Hva lå foran dem nå? Ingen av dem visste ennå på dette tidspunktet hva en KZ-leir i Tyskland var.

Tidlig, allerede klokken 3 på morgenen, ble det beordret oppstilling. Oppstilt med sin forpakning ved foten sto de og hutret og frøs i nattemørket. Nye navn ble ropt opp, og de fikk meget kort tid og ordne seg på. I puljer på 20 ble de kommandert inn i busser som sto klare utenfor gjerdet. Nå ble de nektet å ta med pakningen som hver og en av dem hadde pakket med stor omhu. De måtte reise som de sto og gikk. De ble kroppsvisitert av 2 politisoldater.
Bussene startet opp og de rullet gjennom en mørk og tilsynelatende sovende Ekne-bygd. Fangene prøvde å holde humøret oppe i bussene. Nå var de på vei til Tyskland.

I Trondheim var folk allerede underrettet, og mange hadde samlet seg bak sperringene rundt jernbanestasjonen. Bussene kjørte helt opp til porten, og gjennom en allé av politisoldater, norske og tyske, måtte fangene gå direkte inn i toget. Noen prøvde forgjeves å rope og få kontakt med folk bak sperringene. Det ble ropt navn når noen oppdaget kjenninger blant fangene.
En SD-mann kom snart inn i vognene og med lenker og silkesnorer i massevis, og snart satt fangene lenket på hender og føtter alle sammen.

Fra Trondheim gikk togturen sørover. Fangene satt trangt og ubehagelig. Først bakbundet, men etter protester ga tyskerne seg og bandt hendene foran istedet.
Nyheten om transporten gikk foran toget, og på noen stasjoner hvor toget stoppet, fikk fangene inn smørbrød, varm velling m.m. Fangene ble rørt av hvor omtenksomme og gavmilde folk utenfor var.

Sønnen Knut fortalte at turen fra Falstad/Trondheim gikk med tog, hvor fangene ble stuet inn i godsvogner. På Hamar fikk Karl Kristian øye på en bekjent (Heggelund) gjennom en glugge i vognen, og tilkalte han ved å plystre på han. Nå fikk Karl Kristian gitt beskjed til familien hjemme i Trondheim om at han var på vei til Tyskland.

Ut på natten endte togturen på en øde og forlatt Østbanestasjon i Oslo. Straks lød: Los! Los! og oppstilling i 5 geledder med ansiktet mot veggen, fremdeles bundet på hender og føtter. Slik måtte fangene stå til organisasjonstalentene hadde summet seg. Etter en lang stund kom ordren om avmarsj. Fremdeles bundet på hender og føtter, trippet fangene for fot i geleddet på 5 ut av Østbanehallen og ut i et mørklagt Oslo.
Fangene ble ledet over Stortorget gjennom Møllergata til nummer 19. Der var det opprop, fangene ble kvitt lenker og bånd på hender og føtter, som de da hadde hatt på seg i nesten 1 døgn.

Oppropet tok vel 1 time, så ble fangene kommandert i puljer ut i noen av de velkjente tyske politibilene. Turen gikk opp Grensen, over Karl Johan, forbi Vestbanen og Akers mekaniske verksted til Filipstadkaien. Her lå den store, ruvende Donau.

Her sammenfaller historien med gartner og motstandsmann fra Asker, Aksel Smith Sindings historie. Han ble sendt til fangeleir i Tyskland etter å ha sittet en stund på Grini. Han var med på samme reisen til Tyskland som Karl Kristian Lorentzen og forannevnte Frank Storm Johansen.
Aksel Smith Sindings historie (Minner fra en fangetid - erindringer 1943-1945) gir også et svært godt innblikk i hvordan Karl Kristian opplevde denne reisen og den første tiden i den tyske fangeleiren Sachsenhausen.

For Aksel Smith Sinding startet turen fra Grini den 9.desember 1943, i bil nedover mot Oslo og Kontraskjæret, hvor fangeskipet Donau ventet ved kaien. De var omkring 800 fanger fra Grini, og det viste seg at det kom mange mann fra andre leirer også - fra Falstad, Møllergaten, Bergen osv., motstandsmenn, arresterte politifolk og studenter.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.

.
Ombord i slaveskipet Donau:

Langs en lang rekke med vaktposter ble fangene først kommandert ombord. Under skrik og skrål, med spark og slag med geværkolbene jaget tyskerne fangene ombord i fangeskipet, og deretter straks videre ned gjennom lastelukene og nedenunder i skipet.

Nede i lasterommet ventet dem et trist syn. Halmmadrasser lå strødd utover gulvet, ellers fantes intet annet utstyr. Fangene fra Grini var allerede kommet ombord. Mange av dem hadde soveposer, som hjalp godt i kulden. Fangene fra Falstad hadde ingenting. De var jo blitt fratatt pakningene sine av de tyske fangevokterne på Falstad. Det sto en gufs av isende kald desemberluft ned fra den store dekksluken.
Falstadfangene var de siste som var blitt ført ombord, og båten la fra kai.

Etter at Donau var kommet i rom sjø, ble fangene kommandert opp på dekk. Oppstilt i rekker på dekk fikk de instukser om reglement og disiplin om bord av en gestapist. De fikk også utdelt et redningsbelte hver, med beskjed om å ha den på til enhver tid. Under ingen omstendigheter måtte de ta redningsvesten av, verken dag eller natt.

Denne tidlige morgenen, i gråværet på fjorden, seg Donau fremover på sin ferd mot Tyskland. Foran og på begge sider gikk flere skip, ytterst og forrest krigsskip, og over kretset 2 jagere.

Etter tur fikk fangene lov til å gå på Aborten (do). Var de heldige med vakten som var der i øyeblikket, fikk de stå oppe en 5-10 minutter og ta en røyk.

Diskusjonstemaet blant fangene i lasterommet var selvfølgelig destinasjonen. Hva ventet dem? Hva gikk de til? De skulle bare visst!

I Øresund fikk de igjen gå på dekk. Været var blitt bedre, sola tittet frem. Ikke langt unna lå svenskekysten. Et fritt land så nær, men likevel så fjernt. Parallelt med Donau, på den svenske siden av territorialgrensen gikk et svensk kystbevoktningsfartøy. Følget deres, de andre båtene og krigsskipene, hadde forlatt dem lenger nord.
Utenfor København ble Donau liggende i ro en times tid, før reisen fortsatte videre sørover. Det mørknet igjen.

Akterut, i det bakre lasterommet var det lunere. Varmen fra maskinen gjorde det lunt i rommet, og her var det til og med køyer. Det var her de fleste av Falstadfangene etter hvert hadde sitt opphold ombord.

Mat fikk ikke fangene den første dagen, bare en kopp kaffeerstatning. Fangene brukte tiden så godt de kunne og organiserte litt underholdning. En prest holdt en manende tale, noen fortalte historier og et provisorisk sangkor gjorde lykke.

Neste morgen, den 11.desember, så de kysten av Tyskland. Et grått og trist landskap som strakte seg flatt og endeløst sørover.
Med sneglefart seg Donau innover mot elven Oder og kanalen mot Stettin. Båten virket voldsomt stor i den trange kanalen, slept av taubåter gjennom en stadig tettere bebyggelse.

På fallrepet fikk fangene nå en solid middag, ertesuppe servert fra et dampende feltkjøkken på dekk. Før det hadde fangene bare fått brød, 2 mann på 1 brød, og en boks sardiner i svartblikk.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.

.
Mottakelsen i Tyskland:

Donau klappet til kai i Stettin. På land vrimlet det av soldater og politi - grå, grønne og sorte uniformer om hverandre - som gjorde seg klare til å ta imot over 1.000 fanger. Havnen var trolig sperret av for anledningen, for sivile folk var ikke å se.
Mens det ble gjort forberedelser på land, ble om lag 60 fanger ropt opp på dekk. Disse ble skilt fra resten av fangene, stilt opp til avmarsj, og sendt til Elsass, en Nacht und Nebel leir. Mange av disse døde der.

Opprop for de andre fangene hadde det vært et par ganger allerede, men nå gikk det løs igjen. Fangene ble kommandert ned landgangen og straks etter begynte endeløse opprop nede på kaien også. Her ble de ulike gruppene med fanger skilt - politiene for seg, studentene for seg og de politiske fangene i en tredje gruppe. Det tok lang tid, og kaldt var det. Spenningen var stor og spekulasjonene mange - hvor skulle de forskjellige gruppene? Ingen visste noe.

Først ut på ettermiddagen var oppropet endelig ferdig. Etter en del timers ventetid ble det gitt ordre om avmarsj. Fangene merket nå en tydelig forskjell med hensyn til behandlingen. Vaktpostene var iltre, og lederne deres - offiserene - var hundre ganger verre. Det var rent sånn at de søkte leilighet til å slå, skrike og bære seg som ville.

På skiftetomten, ikke langt unna ventet det tog med en lang rekke lukkede godsvogner (såkalte kuvogner). Det ble det neste transportmiddelet for denne fangetransporten.
Under skrik, slag og trusler ble fangene jaget i springmarsj bort til de ventende kuvognene, hvor de hurtigst mulig måtte klatre opp og dumpe inn i trengselen med sine medfanger. Det var alvorlig trangt i kuvognene, og med opp mot mer en 60-70 mann i hver vogn, ble skyvedørene slått igjen. Da ble det selvsagt bekmørkt.

Da, som et løfte om samhold, lød plutselig sangen - Bedre og bedre dag for dag - fra en av vognene, og straks var alle med på sangen.

Det var råkaldt, og stå der stuet inne i de trekkfulle vognene. Det var langt fra behagelig. Fortsatt skulle det gå timer før toget beveget på seg.
Tett sammenstuet, nesten uten å kunne røre seg, sto fangene i vognene. Alle kunne ikke sitte på en gang, det var det ikke plass til. Halmballer ble kastet inn i vognene. Fangene rev opp og drysset halm ned mellom seg. Det lunet litt.

Det var blitt natt og mørkt igjen ute før toget begynte å bevege seg. Hvor de skulle visste de ikke. Fort gikk det ikke. Flere ganger stanset toget ved stasjoner for skifting, frem og tilbake, til dels så hardhendt skifting at fangene skaket mot hverandre i trengselen i mørket. I trengselen hutret de og frøs, det var for kaldt og for urolig til å få sove. Armer og ben stivnet til av kulden og mangelen på bevegelse.

Noen ganger når toget stanset, fikk noen få som sto nærmest dørene gå ut og gjøre sitt fornødne. De andre - hva de gjorde? Noen fant en blikkboks, eller det ble ofret en gummistøvel, som ble sendt rundt på omgang, og innholdet ble tømt ut av gluggene. Løsningen for andre igjen ble å la det stå til, og la alt gå i buksene.

Vann hadde de ikke fått på over et døgn, og tørsten plaget fangene. Frank Storm Johansen opplevde det slik:

På en stasjon hvor vi stoppet, ropte jeg til vaktposten av vi måtte ha vann. En kald latter var svaret og et spørsmål om jeg var gal, det var jo 10 kuldegrader. Jeg sa vi ikke hadde smakt vann på over et døgn, men han bare ba meg holde kjeft.

At det begynte å lysne av dag, så fangene igjennom sprekkene i vognene. Utenfor var et flatt og ensformig landskap, dekket av et tynt lag med snø. Stasjoner med ukjente landsens navn ble passert. Hjulene klapret monotont mot skinneskjøtene, og til plage for fangene trakk det en isende vind igjennom de utette veggene til vognene. Samtalene fangene imellom hadde for lengst gått i stå. Stort verre enn dette kunne det vel ikke bli.

Utpå kvelden var de endelig fremme, etter om lag 28 timer i sardintilværelsen i vognene. Døren ble slått opp med brak, og sirkuset begynte igjen.
De første som sto nærmest dørene, som stive og støle skulle hoppe ned på plattformen, ble brutalt grepet og hivd ut. Heraus, Mensch! Los, los! De tyske vaktene skrek og kommanderte, slo med geværkolber mot forsvarsløse rygger og ellers hvor det måtte falle seg. Tunge militærstøvler spente på måfå inn i fangeflokken. Aufgehen zu fünfen! Los, los, ihre Schweine, ihr Drecksäcke! Eder og forbannelser haglet over fangene.

I mørket kunne fangene skimte en liten grå stasjonsbygning med navnet Sachsenhausen under en blendet lampe.

Aksel Smith Sinding skrev:

...vi hadde jo hørt og lest om slike transporter, men vi trodde jo ikke at nettopp vi skulle havne i en slik redselstransport... ja, det ville nok gå mange år før minnet om denne turen fra Stettin til Sachsenhausen vil forsvinne...

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.

Event-Misc:
Ankomst Konzentrationslager Sachsenhausen am Rande der Stadt Oranienburg:

Det var kveld 12.desember 1943. På togstasjonen i Sachsenhausen sto de døstrette, utkjørte, frosne, stive og støle fangene oppstilt 5 og 5. Så lød kommandoen: Im Gleischritt, Marsch!
Enkelte nysgjerrige sivile kikket på da de trampet ut av stasjonsporten. Noen av fangene oppfattet kommentarer som: Wahrscheinlich ausländische Gefangene. Verdammte Schweine! Noen fanger opplevde å bli spyttet på.

Selv om veien ikke var lang å gå til leiren, så virket den mye lenger. Vaktene maste på så det ble noe halveis mellom gange og løp. Kom en eller annen aldri så lite ut av rekken så skrek de iltre vaktene opp: Seitenrichtung! Aufgehen! På grunn av blendingen kunne ikke fangene se i mørket. Først bar det gjennom villabebyggelse, senere forbi små brakker, til slutt gjennom en gate med høye murgjerder på begge sider. De velkjente vakttårnene og de høye elektriske gjerdene.
Plutselig dreide de første til høyre, gjennom en port, så gjennom en kort bygning. Marsjen gjennom den store smijernsporten Eingangs-Gebäude med skinnende hvite bokstaver: Arbeit macht frei! Så ut på en stor åpen plass. En lyskaster ble satt på og lyste opp hele plassen, rundt hvilken brakker var ordnet i en stor halvsirkel. De var fremme.

Transporten fra Norge var på 1.000 mann, hvorav 378 kom til Sachsenhausen, resten ble sendt til andre leirer fra Stettin.

Til Sachsenhausen kom Karl Kristian inn gjennom portene med påskriften - Arbeit macht frei - sent på kvelden 12.desember 1943, og han fikk fangenummer 73748. Karl Kristians kommende svigersønn (gift i juni 1946 med datteren Randi), Arnfinn Nedrelid, fikk fangenummer 73749.

* Tidligere nevnte motstandsmenn, Aksel Smith Sindings historie (Minner fra en fangetid) og Frank Storm Johansens historie (Tusen dager i fangeskap) gir sannsynligvis et svært godt innblikk i hvordan Karl Kristian opplevde den første tiden i Sachsenhausen. Aksel Smith Sinding fikk fangenummer 73999, Frank Storm Johansen fikk fangenummer 73742, begge ikke så langt unna Karl Kristian sitt nummer.

* Velger også å ta med skildringer fra Odd Nansens dagbok skrevet under hans opphold i Sachsenhausen (fra oktober 1943 til mars 1945). Dagboksbladene av tynt papir, med liten skrift, som ble gjemt i uthulte brødfjøler som han laget i leirens snekkerverksted. Brødfjølene ble fordelt til medfanger og samlet inn ved frigjøringen. Fra dag til dag er en sterk personlig beskrivelse av opplevelsene i konsentrasjonsleiren og er et enestående tidsvitnedokument.
Fridtjof Nansens arkitektsønn hadde fangenummer 72060.

Vel inne i leiren, på den store appellplassen, kunne de se Heinrich Himmlers læresetning skrevet på gavlveggene på de omkringliggende brakkene:

Es gibt nur einen Weg zur Freiheit Seine Mielepfeilen heissen Ehrlichkeit Wahrhaftigkeit Gehorsam Fleiss Nüchternkeit Zauberkeit und Liebe zum Vaterlande!

Rundt de nyankomnene samlet det seg en del fanger. Mange var kledd i blå- og hvitstripete sebratøy som pyjamaser. Andre var kledd i sivile klær innsydd med røde kors eller kryss i ryggen, for å kunne se at de var fanger. De spurte hvor de nyankomne kom fra. Ach, Norweger! De kjente til nordmenn, ja.
For noen arealer det var her innenfor, som en hel liten by! Brakker overalt, rekke etter rekke.

I sluttet tropp bar det med de nyankomne fangene til avlusningsbrakken, hvor de slitne sto og ventet på deres tur. På badet gikk det bare noen få av gangen. Når det så ble deres tur gikk det slag i slag - bokstavelig!
Rundt dem var det ordenspoliti bestående av mer erfarne fanger, og mange av dem gikk inn i oppgaven med iver og nytelse. De kunne slå og slå, rett og slett bare for å se fangene lide. De nyankomne, utslitte fangene var et lett bytte.
Alle klær skulle av. Tøy måtte avleveres, pakker og verdisaker, ingenting kunne beholdes. Lagerälteste sa at alt ville ble merket med navn og tatt vare på. Å lure noe unna ble straffet: Fünfundzwanzig auf den Arsch! Særlig undertøyet som ble avlevert var nok et herlig syne etter togturen fra Stettin. Så bar det inn på badet nakne alle mann på tur.

Her ventet menn med store elektriske klippemaskiner og sløve barberhøvler - alt av kroppshår, hår og barter forsvant - så en varm dusj. Innsåpningen måtte skje raskt, likeså å skylle dette av i dusjen. De som var for sene måtte gå videre med all såpen på seg. Det hjalp ikke å protestere til bademesteren. Derfra var svaret et likegyldig og høylydt: Halt deine Schnauze! Så bar det inn i neste rom for avlusning. Lusesalve fikk de kastet på seg under hver arm og i det hårløse skrittet. Så måtte de kline denne svarte sviende salven utover det hele med fingrene. Det luktet stramt.

Så kom øyeblikket da de nakne nyankomne med de blanke hodene fikk utdelt og skulle påføre seg fangedraktene, grå- og blåstripete. En tynn skjorte og underbukse, en bukse og en jakke av et tynt og dårlig stoff. Et par fotkluter, og til slutt et par kjempestore tresko - Füsslinge. Om klær og sko passet var ikke så nøye, fangene måtte ta det de fikk der og da, og kle seg som best med det.

Så var det oppstilling, Fertig! Im Gleischritt Marsch! Fangene frøs, og den mangelfulle påkledningen hjalp ikke stort i den isende vinterkulden. Marsjen gikk til karanteneblokken - Zugangsblock, Block 37 - hvor nykomlinger var strengt adskilt fra hovedleiren, i de første par ukene. De måtte ikke blandes med de andre fangene og spre eventuelle smittsomme sykdommer, som tyfus, difteri og dysenteri.

På Zugangsblock ble de trette nykomlingene mottatt av Stubenälteste og de frosne fangene fikk utdelt et enkelt ullteppe, og kunne endelig stupe i de tomme køyene. De krøp tett inntil hverandre i køyene for å holde varmen, for varmt var det heller ikke på Zugangsblock.
Lenge fikk de ikke sove, for klokken 4 var det vekking. Da måtte alle i leiren stå opp, uten unntak. Et krus med lunken kaffeerstatning var alt de fikk til forkost, før de ble jaget ut i kulden av Blockälteste, som var sjef og diktator på brakken.

Odd Nansen beskrev i dagboken sin hans opplevelse av ankomsten til de nye norske fangene fra Norge:

Alt sto stort sett bra til med dem, bortsett fra at de alle sammen fryser som bare fanden. En større innsamling av undertøy foregår i norskeblokkene... De trenger det sårt...

I den første tiden var de inne på det sperrede område rundt Block 37 og straffebrakken Block 38, som sto rett ovenfor dem. Her fikk de en rik anledning, ved de daglige appellene, til å se mye elendighet. En samling av fanger som var drevet ned i den største nød, ved sult og ytterst dårlig behandling, som ble slått, sparket og hundset på alle måter. Det var påminnelser og trusler om at nøyaktig slik ville de også få det, om de fant på noe sprell og brøt leirreglementet.

Leirprogrammet var vekking klokken 4, vasking og spising, appell 5.30, arbeid til 12, middag, arbeid fra 12.30 til 18, appell, spising og rosignal klokken 21.

I karantenetiden ble nykomlingene stadig jaget ut i kulden. Arbeid var det ikke i karentene, men tiden gikk med til å lære seg å bli Anständigen Häftlinge:
Gymnastikk, marsjere, gjøre vendinger, hilse eller rett og slett bare straffeeksis. Leirregler og leirdisiplin måtte læres, ikke minst de mange tyske gloser og tyske kommandoer som ble brukt i leiren.
Innimellom skjellsord, eder og forbannelser lød maset fra Blockälteste: Aufgehen zu fünfen! Seitenrichtung! Vordermann! Stillgestanden! Im Gleischritt, Marsch! Mützen ab!
Fangene trampet frem og tilbake i sine store tresko, som gnagde på heler og tær, og de frøs bitterlig i sine tynne klær hele tiden. På brakken var det kaldt, ingen fyring, og de hadde ingenting å foreta seg på tiden der. De bare satt.

Man måtte læres seg å bli et massemenneske, lære seg å innordne seg under en takt, en felles reaksjon for de ting man ble utsatt for, lære seg å bli et nummer, bli usunlig og ubemerket.

De fikk høre om mange tidligere kameraters skjebner, de som ikke hadde orket mer, ikke holdt ut, de som hadde bukket under for sykdom., mistet peppen og - gått i pipa. Dette utrykket ledsaget av en liten bevegelse med hånden i spiral oppover, men løftet tommelfinger, ble flittig brukt. Tommelfingeren og bevegelsen markerte røyken fra krematoriepipen.

En dag var de på Politische Abteilung for å bli ført i kartotek. Deres data ble nedskrevet, arrestasjonsårsak, pårørende som skulle underrettes ved død m.m. De ble fotografert, ansiktsbilde og profilbilde.

De fikk etter hvert kontakt med norske fanger som hadde vært der lenger enn dem, og som hadde erfaring nok til å rettlede de nyankomne for at gjøre det lettere for dem. Den første tiden i ny leir var alltid kritisk og vanskelig, før en ble kjent. De gamle fangene visste hvordan å stelle seg sånn noenlunde fornuftig, hvordan oppnå fordeler, og ikke minst de hadde forbindelse med hjemmet og Røde Kors, så de regelmessig fikk brev og pakker.
Det var mange nordmenn fra før i Sachsenhausen, opptil 1.500-2.000, og de organiserte en masse gamle klær til de nyankomne, som undertøy, pullovere, strømper m.m.

Den 18.desember fikk de lov til å skrive hjem. Hva de kunne skrive om var nærmest bestemt på forhånd. Retningslinjene mptte følges og sensuren var streng!

Det nærmet seg jul.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946.

.
Julefeiring 1943:

Før de var ferdige med zugangstiden, kom julen. Det var Karl Kristians første jul i fangeskap. Denne julen ble en særegen opplevelse.

Blant de norske fangene var det flere malere og tegnere som fikk lov til å lage dekorasjoner inn mot julen 1943. Enkelte var med gode tvetydige norske tekster på. De hadde også et sangkor som ble riktig flinke etter noen øvelser.

Kristian Ottosen skrev at når julen 1943 nærmet seg, var det ønske om at Arnulf Øverland skulle skrive et juledikt til sine medfanger. Dette var han ikke uinteressert i.
Han svarte:
Hvis jeg orker det skal jeg prøve å få til et juledikt. Men dere skjønner vel at dette ikke er det rette stedet for å konsentrere seg om sine dikteriske gjerninger.
Det ble organisert slik at Øverland fikk en papirbit og en blyant med seg på arbeidsplassen, og så kunne han begynne å forberede sitt juledikt.
Nå var det selvsagt ikke tillatt å feire julekvelden blant fangene i Sachsenhausen, men høsten 1943 var det blitt så romslig blant de norske fangene at man hadde et visst overskudd nettopp takket være matpakkene. Det ble aldri gitt noen formell tillatelse til det, men leirledelsen lot skinne igjennom at den var kjent med den norske juleskikken, og at det ikke ville bli møtt med represalier om nordmenn markerte julen på en eller annen måte innenfor brakken.

Bakgrunnen for diktet var at han feiret julen på en annen måte. Han ville ha fram at julen ikke bare handler om presanger, og at høytiden kanskje ikke er like trygg for alle. Han skriver mye om at det ikke hjelper å hevne seg på ting som allerede er skjedd. Han skriver om trygghet, og hvor viktig det er. På slutten av diktet skriver han at dersom det blir krig igjen, skal Norges land kjempe, og ikke la seg knekke av en fremmed hær.

Den kålsuppen fangene fikk til middag hver dag, var ikke til å bli mett av. Denne julaften og juledagen var zugängerne så heldige å få potetskrelling alle mann i hovedkjøkkenet fra klokke 6 til 18. I julen skulle det være Salzkartoffeln og ikke Pellkartoffeln, nok til 2 middager for vel 25.000 mann. Maten var litt bedre og rasjonene litt større i juledagene. Zugängerne ble passet på så de ikke spiste rå poteter under arbeidet, men de dristet seg likevel til å spise så mye de turte av rå poteter. Det var jo også mat.

På selve julekvelden var det program med julesang og diktopplesning blant de nye norske fangene. Nordmennene satt pakket som sild i en tønne. En prest, Dahle fra Bergen, leste juleevangeliet.

Fra høytalerne tonte de frommeste julesanger ut av de hese metalltromlene og ga en viss påminnelse om jul.

Julekvelden 1943 steg Arnulf Øverland opp på en krakk i B-fløyen på brakke 1 i Sachsenhausen. Rommet var fylt til trengsel. Alle visste at Øverland hadde sitt juledikt ferdig. Forventningsfulle satt vi der, ved bordene, på gulvet, langs veggene, i døråpningene. Dikteren myste mot arket han holdt i hånden. Så lød det ut over forsamlingen med fast røst:

Jul i Sachsenhausen.

Et juletre er tendt på galgebakken!
Vi sitter benket ved vår suppeskål
og dufter stille av den sure kål,
og har det hyggelig her i barakken.

Vi feirer dagen, da en mann blev født,
som bar så underlige frihetsdrømme:
Han vilde vekke liv, der alt var dødt.
Han vilde fri fra fremmed herredømme
og egne landsmenns fariseerklasse
en voldtatt, våpenløs og rådløs masse.

Han vilde rense tempelet for svik
og fjerne skillet mellom arm og rik
og fri fra slavedom sitt folk og land,
- den altfor drømmerike, unge mann!

Og samme folk er det, en bok forteller,
det satt i babylonisk fangenskap.
Men det er samme lov, som ennu gjelder,
dens bud er det totale folkedrap:
Gå hen og gjør allverdens folk til treller!

År strømmer hen, årtusener forbi,
her sitter vi!

Nu har vi vasket våre suppekrus,
og vi lar synke våre slitte never,
mens våre lengselssyke tanker svever
om brente tomter og forlatte hus.
Der var vårt hjem!

Og våre kjære, hvordan går det dem?
Vi håper, og vi tror jo, at de lever,
vi skriver brever
der kommer alltid et og annet frem
med kvalte utbrudd, ord som bare tier.
Vi går i måneder og venter svar,
og himlen gråner, selv om den er klar;
til slutt får vi et svar som intet sier!

Vi går og håper, snart må noget hende,
et tegn må skje...
Selv disse år må engang ta en ende!

Vi lytter til et flaut kommunikè;
og jorden vender sig mot frost og mørke,
mot natt og sne.
En mann blir løslatt,
inn kommer der en hundretallig flokk.
Når blir det nok?

Der går en vei til frihet - skorstenspipen!
Det er et hverdagsblad av vår historie,
en allfarvei: Revier og krematoriet!

Men det skal hevnes! hørte vi fra nogen.
Da kom det fra en mann fra Telavågen,
fra en av dem, som hadde mistet sine sønner,
det falt så stille, med det gav et sjokk:
Kva skal vel eg med hemn? Og mannen stønner:
Nei, me frå Telavåg hev fenge nok!

Og kan vi tenke slik, da blir det fred.
Men vil du slukke ild med hatets flamme,
da får du ennu engang se det samme:
Slekt efter slekt skal stille på geled
til marsch i mørket og mot ukjent sted!
De skyldige, dem kan du ikke ramme
ved å la barn og kvinner trampe ned!

Det kommer for mig noget jeg fikk høre,
som Martin sa: Det første jeg skal gjøre,
det er å sette op igjen en stue,
selv om den ikke blir så grom og stor;
men det er greit å vite, hvor en bor,
og godt å sitte på sin egen tue.
På denne bakken ned mot havn og brygge,
der vil jeg bo, den stuen vil jeg bygge!

Der tendes vinduer i vårblek kveld.
Det skinner i den nye låveveggen.
Nede i bekkefaret dufter heggen,
og lien lysner under sneblå fjell.

Men neste gang, vi hører dyreskriket
og motorbrølet fra en fremmed hær,
da kjenner vi dem. vet vi, hvem de er,
og vi skal møte dem og ikke vike!
Ukrenkelig er Norges land og rike!

Da applausen hadde lagt seg brøytet en fange fra en av de andre brakkene seg frem gjennom flokken rundt dikteren: Arnulf, du må komme til oss også. Du må lese diktet ditt for oss alle.
Slik ble det. I den sene julekvelden ble Arnulf Øverland leiet fra brakke til brakke der de norske fangene holdt til, nattblind og fysisk sterkt svekket. Men hans intellekt var klarnet i månedene og ukene han hadde slitt med å sette diktet sammen, ord for ord, linje for linje, vers for vers.

Kvelden etter kom de gamle guttene for å underholde de nye. Overraskende for de nye fangene fikk de høre det frie ord frimodig tolket av fremragende krefter, og selveste Arnulf Øverland møtte også opp og leste egne dikt, blant annet Jul i Sachsenhausen: Et juletre er tent på galgebakken.

Og det var sant nok, for der hvor juletreet var reist, pleide de å reise galgen når noen skulle henges.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946.

.
Hvordan var så dagliglivet i Sachsenhausen for de norske fangene?

Tiden i karanteneblokken nærmet seg slutten, og den 25.desember 1943 var den siste og avgjørende marsjen på appellplassen før de stilte for SS-Arbeidseinsatzführer. Det var viktig å gjøre et godt inntrykk. Han hadde arbeidskort med opplysninger gitt til Politische Abteilung tidligere. Nykomlingene ble fordelt på ulike arbeidskommandoer. De som var fagarbeidere ble tatt ut til arbeid i SS-verksteder og fabrikker. Noen ble i Sachsenhausen, andre kom til KZ Lichterfelde (en satelittleir til Sachsenhausen), og mange ble sendt til arbeid i Heinkel Flugwerke utenfor Oranienburg (sistnevnte ble ødelagt av allierte bombefly sommeren 1944).

Så var de blitt ordentlige fanger.

I nærheten av revier lå det 5 norskebrakker, de såkalte Norwegerblocks. Nordmennene var så heldige å få bo samlet i Sachsenhausen-leiren. Brakkene, eller blokkene, de bodde på var inndelt hver seg i 2 fløyer, med vaskerom og toalettrom i midten. Hver av fløyene var oppdelt i 4 store rom, 2 spise- og oppholdsrom og 2 sovesaler - kanskje store nok til 40-50 mann, men her var de 100-120 mann, så det var trangt.
I sovesalene sto det rekke på rekke med køyer, 3 køyer i høyden, og det var svært lite luft oppunder taket. Så trangt var det mellom rekkene at de ikke greide å gå forbi hverandre, men en måtte da krype inn i underkøyen med hele overkroppen, 2 mann i hver køye.

Hver morgen var det opp klokken 4: Aufstehen! så re opp seng (bygge Betten), ut i vaskerommet: Hemd aus!
Frokosten var kaffeerstatning og 2,5 skive brød. Spising skjedde i 2 spiselag.

Tenk for et sirkus når det ble skreket til appell, kanskje halvparten var i sovesalen og som stormet ut, mens en del satt i matsalen. De siste måtte tilbake til sovesalen for å hente tøyet sitt før de gikk ut. Sengene res opp riktig, ellers...
Kollisjoner med de førstnevnte i de mikroskopiske og trange gangene mellom køyene var ikke til å unngå. Mange skulle opp og ut av sengene samtidig, ta på seg på beina, kle på seg og re sengene. For et ubehjelpelig kaos, en fortvilet trengsel og livsfarlig atmosfære mellom morgengrette, trøtte og sultne fanger. Skrik og banning, for ingen ville komme sist ut. Det var for risikabelt, for dem ventet slag og spark. Los, los!

Så lød signalet: Antreten zum Appell! Det var oppstilling foran hver block, og marsjering ut på den store appellplassen blockvis. Mange tusen fanger oppstilt på en gang, et hav av mennesker, alle slags nasjonaliteter og mennesker under lyskasterne. Summing av samtaler, avbrutt av tyske kommandobjeff: Stillgestanden! Augen gerade aus! Augen rechts! Augen links! Richt euch! Rührt euch!

SS-Blockführer kontrollerte antall fanger for brakken de hadde ansvaret for, fikk overlevert rapport med riktig antall og underskrev på denne. Blockälteste måtte løpe frem og tilbake og levere rapportene til Raportführer midt på plassen. Det tok tid før totaltallet stemte, ikke så rart når fangetallet var på 25.000. Morgenappellen varte stort sett i en knapp time. Hele tiden svingte 3 lyskastere i hovedtårnet frem og tilbake for å kontrollere havet av loslitte, ofte frysende fanger.

Stemte fangetallet kommanderte Rapportführer: Zum Arbeitskommando antreten! og hele appellplassen ble et yrende liv av skrikende, fektende og kjempende fanger som skulle finne frem til, ja endog slå seg frem til, sine respektive arbeidskommandoers faste plasser på kortest mulig tid.

Så var det å vente på tur til å marsjere ut til arbeidsplassen. Oppstilling med venting var det flere ganger om dagen, vente på plass ved spisebordet, vente på plass på do m.m.
Marsjen til arbeidsplassen gikk forbi Rapportführer, mens Vorarbeiter nokså hardhendt hold styr på rekkene. Det lød Mützen ab! Augen links! Hände angelegt!

Arbeidstempoet på arbeidsplassene var høyt. Nåde den som ikke arbeidet fort nok!

Hele 12 timers arbeid hver dag, bare avbrutt av 20 minutters middagspause. Alle måtte ha sin Schüssel med 3/4 liter kålsuppe (Stechribben). Pausetiden var dyrebar. Mens de slukte suppen, måtte de passe på å få med seg fløytesignalet fra Vorarbeiteren om at pausen var over og de måtte tilbake til arbeidet. Var de ikke raske nok vanket det slag og skrik.

Den første vinteren i Sachsenhausen var ikke lett. Hardt arbeid, utilstrekkelig og dårlig mat, og tynne, dårlige klær. Klimaet var svært rått og uvant for nordboerne. Det blåste surt og kaldt hele vinteren. Frøs gjorde de om dagen, og frøs gjorde de i søvne om natten. Det samme helvete dag ut og dag inn. Dag for dag ble de slappere, og gikk ned i vekt.

...det føltes som om morgenlufta krøp under våre tynne klær og la seg kald og klam rett inn på kroppen...
...forkjølelsen er det umulig å bli kvitt. ...etter å ha stått og frosset og hostet på appellene i timevis. ..et elendig vått og råkaldt vær, med en evig isende vind inn på ryggmargen daglig...
...Det er bitende kaldt, og vi fryser som bikkjer.

Av og til falt det snø, men den lå aldri lenge. Som oftest regnet det. Snø og søle kladdet under treskoene og gnagsår og vonde ben var et stort problem.

Nattesøvn var også et problem. Klærne var alltid fuktige, og det var ingen mulighet til å få tørket dem. I sovesalen var det ikke tillatt å ha på seg mer enn undertøy. Yttertøyet måtte fangene ha liggende pent buntet sammen på plassen i spiserommet. Dette ble kontrollert. Over seg hadde de bare et tynnslitt ullteppe. I sovesalen var det trent sammen 200 mennesker, og for å få nok frisk luft måtte enkelte vinduer stå åpne, uansett vær.

Kveldsappellene var slitsomme. Etter en lang og hard arbeidsdag, var det oppstilling i geledder på 5 og 5 for å bli telt, rette inn og ta luen av og på etter idiotiske ritualer - stå til tellingen var avsluttet, fangetallet stemte og overlevert til Lagerführer. Det kunne i verste fall ta timer.

Av og til ble kveldsappellen forlenget med kunngjøringer eller offentlige avstraffelser som Fünfundzwansig auf den Arsch. Femogtyve på ræva var et stående uttrykk, og det risikeres for hva som helst. Disse prylingene ble foretatt av utvalgte egnede blant fangene selv.
Ofrene ble bundet fast med remmer, bøyd fremover på magen over en slags bukk. Så gikk det løs. Tunge forferdelige slag på offerets lår og ende. Høre stønn og smerteskrik fra offeret mens bøddelen slo av all makt, skrik som døde hen når offeret mistet bevisstheten.

Var det henrettelser på gang, sto galgen midt på plassen når de kom fra arbeidet. Demonstrasjonshenrettelsene var for å sette skrekk i fangene og gjaldt helst fanger som hadde forsøkt å flykte eller sabotere. Etter henrettelsen måtte resten av fangene marsjere kolonnevis forbi, tett opp til offeret, som nå han livløs i repet. SS-vakter kontrollerte at alle fangene så opp på den hengte.
Disse kveldene ble lange og uhyggelige, før de kunne komme inn på brakken hvor dagsrasjonen med brød ventet.

Mer erfarne fanger, mange med opp til 10 års fangetid, og som regel tyskere eller polakker, fungerte som Vorarbeitere. At fanger kunne være så rå og brutale mot sine medfanger, som de fleste av Vorarbeiterne var, var forferdelig å oppleve. At de kunne rope og skrike, slå og plage sine fangekamerater for litt ekstra matrasjoner - suppe eller brød, og litt mer plass for seg selv i fangeblokken. Vorarbeteren trengte ikke arbeide selv, men hadde et visst ansvar for at arbeidet ble gjort i tide, så de fleste brukte seg, maste og skrek, slo og sparket når det passet for at arbeidet skulle gå unna, særlig hvis det var noen tyske soldater i nærheten.

Berlin-distriktet ble ofte rammet av allierte bombeangrep, dag som natt. Leiren hadde ingen beskyttelsesanordninger, og fangene ble beordret til å bli på brakka i ro under angrepene. All forkortning av arbeidsøkter, oppstillinger, pine og slit var kjærkommen for fangene.

Samholdet nordmennene i mellom var god, og de benyttet enhver anledning til å diskutere eller fortelle fra bedre ager for å glemme tid og sted. Det ble mye snakk om mat og diskusjoner om forskjellige matretter.

Tross alle grusomhetene skrev Frank Storm Johansen om det gode kameratskapet fangene i mellom:

...Mer kunne sikkert vært tatt med. Men samme hvor mye man forteller om, er det vanskelig, for ikke å si umulig, å gi andre et virkelig bilde av t.eks. hva en tysk konsentrasjonsleir var. Hvordan kan man beskrive atmosfæren eller håpløsheten i en slik avstengt, absurd verden? Eller hvordan kan man få andre til å kjenne lukten av brent menneskekjøtt fra krematoriepipa, der røyken sto til værs dagen lang?
Men tross alt, det er noe annet som også sitter igjen i hukommelsen, minst like tydelig, nemlig kameratskapet fangene i mellom, hjelpsomheten, at man delte det man hadde, i det hele tatt samholdet uansett sosiale eller andre skiller. I nøden lærer man hva venner er. Det gjør at jeg på en måte faktisk ikke ville vært fangeskapet foruten...

Historiene som Karl Kristian fortalte fra oppholdet sitt i konsentrasjonsleiren var ikke mange, for han ville helst ikke snakke om dette.

Datteren Turid fortalte at han ble svært dårlig under oppholdet i konsentrasjonleiren, ja så dårlig at det sto om livet. Karl Kristian skal blant annet ha fått - Rosen - en type bakterieinfeksjon som rammer de øvre lagene i huden.
Brakkekameratene på den norske brakken reddet Karl Kristian. De ga han ekstra med mat, og holdt han oppreist under oppstillingen på appellplassen, som kunne vare i flere timer, og hjalp han med arbeidsoppgavene hans.
Han skal også ha fått hjelp av en russer som han arbeidet sammen med, som overtok en betydelig del av Karl Kristians del av arbeidet for å hjelpe han til å bli bedre. Deres arbeid besto i å fjerne isolasjonen på elektriske ledninger, slik at tyskerne kunne få kobberet som var inne i ledningene.

Søsteren Ruth fortalte også om at Karl Kristian hadde opplevd at en kamerat av han, en jernbanemann, hadde blitt så dårlig at han ble lagt på likhaugen. Kameratene på brakken hentet han i skjul fra likhaugen, smuglet han inn igjen på brakken, og tok hånd om han til han ble sterk nok til å greie seg selv. Ifølge historien kom kameraten også hjem til Trondheim etter krigen.

En kan lure på likheten i disse 2 historiene. Er de egentlig samme historie? Var det dette som skjedde med Karl Kristian, med kameraten eller begge?

Søsteren Ruth fortalte at hun hadde hørt at Karl Kristian også måtte lete i søppelhaugene etter noe spiselig. Her kunne det hende at han fant noe gammel sild som han måtte spise - han som ikke spiste sild hjemme.

Utover i året 1944 skjedde det mye i leiren. Tilstrømmingen av fanger til leiren økte på. Transport etter transport med fanger fra andre leire lenger østpå, hvor russerne var i ferd med å ta seg frem mot Tyskland. De allerede kummerlige og trange forholdene i leiren ble enda verre.

Krigen var i en brutal sluttfase. Stadig oftere bombeangrep mot Berlin fra allierte fly, og en tysk ledelse som økte omfanget av likvideringer.

Avstraffelser på appellplassen skjedde stadig, og fanger ble hengt for det tyskerne kalte forbrytelser, men som ofte kunne vise seg å være bagateller. Redselsfulle historier hvor fanger ble hengt med for kort tau, eller for langt tau, og som ikke døde øyeblikkelig, men som tvertimot måtte kjempe en håpløs kamp mot døden ved langsom kvelning. Alt mens tusener på tusener av medfanger fortvilet måtte stå og se på de grusomme ugjerningene.
Müssen ab! når dommen ble lest opp. Müssen auf! når bøddelen skred til verket. Ingen dødsdømt skulle bli hedret med blottede hoder av kameratene.
Men, hva betydde en død fange fra eller til etter hvert? Mange ble følelsesmessig avstumpet, for de hadde mer enn nok med å kjempe sin egen kamp mot sult, kulde og livstruende sykdommer.

Fanger fra andre leire østpå fortsatte å strømme på vinteren 1945. Det var ikke uvanlig at mange av disse fangene allerede var døde ved ankomst Sachsenhausen eller Oranienburg, av sult, kulde eller sykdom. Vintertransport i åpne kuvogner eller lange etapper til fots (såkalte dødsmarsjer), var det mange som ikke tålte.
Fangebrakkene ble fylt opp, og de kunne ligge opp til 3 fanger i hver seng, og være mer enn 400 fanger i hver brakke.

I februar 1945 var det evakueringsstemning i leiren, og ryktene gikk om transport vestover for både den ene og den andre. Flere tusen fanger ble sendt videre, men ikke nordmennene. Krematoriet var i full virksomhet dag som natt for å få fjernet like fra leiren, fra de ankomne flyktningtransportene fra andre leire og fra gasskamrene, hvor jøder ble gasset ihjel.

Utenfor leiren var situasjonen ganske kaotisk. Fronten nærmet seg, russerne nærmet seg, og sivile flyktninger var også synlige i hopetall utenfor piggtrådgjerdet.

Mot slutten av februar kom det store nyheter til normennene i Sachsenhausen. Det svenske Røde Kors var i forhandlinger med Tyskland om evakuering av de skandinaviske fangene. Hva var sannheten i dette?

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946.

.
Kontakt med omverdenen:

Karl Kristian, som de andre norske fangene, fikk lov til å skrive og motta brev hjemmefra. Selvfølgelig under meget streng sensur. Og motta pakker hjemmefra eller fra Røde Kors. Dette hadde mer å si enn noen aner.

Den 18.desember fikk de lov til å skrive hjem. En tillitsmann kom og ga en orientering om hva de måtte og ikke måtte skrive. Brevet måtte skrives etter en bestemt mal og på tysk. For å få brevet gjennom sensuren måtte fangene begynne brevene med: Ich bin immer gesund und bei guter Laune.
Det ble noen kjedelige og ensformige brev, men de fikk i alle fall vist et lite livstegn til de som ventet hjemme. De som ikke kunne tysk, fikk hjelp av de om kunne det.

Det lille standardarket fangene måtte benytte til brevskrivingen hadde en trykt tekst øverst: Leiren har kantine hvor forskjellige matvarer kan fåes kjøpt. Det var løgn. Det var også opplyst om at penger kunne sendes fangene, noe de fleste hjemme gjorde. Alt fangene så til disse var en personlig beskjed fra Deutsche Reichsbank om at beløpene var satt inn på deres konto der.

Utdrag fra Frank Storm Johansens brev datert 19.desember 1943 (oversatt til norsk):

...jeg sender mine beste hilsener hjem. Det går meg godt og jeg er frisk. Jeg trenger følgende ting: Strømper, undertøy, ulljakke, sovepose og toalettsaker... Matvarer kan jeg motta i postpakke, og hver måned 30 riksmark per postanvisning. Henvend dere til Røde Kors, da får dere beskjed. Skriv til meg så snart som mulig på tysk. Jeg ønsker dere alle en god jul og et godt nytt år...

Ut på vinteren og våren 1944, da disse pakkene begynte å komme, ga de nordmennene bedre mulighet til å kunne holde seg i live. Både ved at de kunne spe på sitt eget kosthold, og ved at de nå kunne kjøpe seg litt bedre behandling fra den mest brutale tyske Vorarbeiter med et stykke pølse eller litt tobakk.
Mange andre sultne fanger fulgte interessert med når nordmennene fikk pakker med mat og tobakk m.m., og det varte ikke lenge før nordmennene fikk tilbud om å få vasket eller reparert sitt tøy, stoppet sine sokker osv. i bytte mot å dele av innholdet i pakkene.
Innholdet i pakkene var for mange verdifullt betalingsmiddel på svartebørsen i leiren. Til tross for all risiko foregikk det en utstrakt orging og smugling inn i leiren.

Pakkene hjemmefra og fra Røde Kors berget mang en nordmanns liv i Sachsenhausen. Die Norweger fikk en særstilling i leiren, og mange utnyttet dette til sin fordel. Som oftest ble det ikke gitt noen ting til andre fanger, uten at Die Norweger fikk noe tilbake. Kjøp av tjenester, fordeler, ekstra hvile, medisiner osv ble for mange måten å overleve i leiren.

Samtidig med pakkene kom også brev hjemmefra. Ordene fra familien og de kjære der hjemme ble lest igjen og igjen, og fangene gjorde seg stor flid når de skrev brev tilbake til Norge - på tysk selvfølgelig, og sensurert!

Brevene fra Karl var opplysende, få ord med hentydninger.

I et brev datert 21.januar 1945 skriver Karl:

Liebe Aagot!
Besten Dank für deinen Brief von 3/1, es freut mich sehr, dass ihr eine Weinachten von alter Sille höltet. Ich hatte auch eine gute Hoehgeit, es hat mir auch milts gefehlt, kleine Kuchen, Weinachtsbaum und Bingekochtes (Sylte). Ich gratuliere dich sehr mit deinen grossen Tag am 17 Februar, oh, ich habe manchmals gewünscht, au diesen Tag wieder bei dir zu sein, aber wir werden den Tag wiedernehmen, wenn ich endlich eines schönen Tages komme. Ich danke euch allen für alles das, was ich zu Weichnachten und dem Neuer Jahre bekommen habe, es wird eine bessere Stimmung, wenn man etwas von zu Hause hat. Grüsse Rostad und Len. Dank der Sofie für das Paket. Grüsse alle Kinderskinden. Am mesten bist du von deinem Mann gegrüsst.
Karl.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946.

.
Fra Heinkel:

Aksel Smith Sindings historie (Minner fra en fangetid) beskriver sin tid i Sachsenhausen, hvor han blant annet jobbet i Heinkel-leiren (fangenummer 73999).

Etter karantenetiden ble de sendt til Heinkel. De ble jaget opp i lastebiler, tettpakket og trangt satt de sammen på bilene, dyttet og trykket tett sammen med geværkolbene. Straks lastebilene stoppet innenfor fabrikkområdet ved en av de store flyhallene lød kommandoene: Raus! Schnell, Schnell!
Dette forferdelige hastverket var typisk, men også eiendommelig på sin måte. Først timevis ventetid, så plutselig: Schnell, schnell!

Nye, nøye undersøkelser og gjennomroting i deres fattige eiendeler. Noen småting hadde de fått beholde, som ikke var av verdi for tyskerne. Så ble de stuet sammen i Block 11 - Zugangsblock (ankomstbrakken) - og ble så fordelt på de forskjellige hallene.
De var 8 kjempemessige haller, og tett inntil hver hall lå de vanlige fangeblokkene. Dessuten var det underjordiske sovesaler og vaskehaller. Mellom de 6.000-7.000 fangene (fra mange europeiske nasjoner) som jobbet på Heinkel, var en del tyske sivilarbeidere som fungerte som arbeidsledere.

...det hjalp så lite å tenke at dette var arbeid for fienden, direkte krigsnyttig mot våre allierte, vi var her og Gud skal vite at vi satt godt fast i saksen...

Hele 12 timers arbeid hver dag, bare avbrutt av 20 minutters middagspause. Den var i korteste laget, med tanke på at 600-700 fanger stormet ut av hallen for å komme først når signalet lød.

Etter arbeidsdagens slutt var det appell igjen, og dagens forordninger ble kunngjort. Etter appellen var så vanligvis de fleste fri og kunne gå på blokken og få brød og til tider litt suppe.

Besøk fra luften fikk de på Heinkel. Engelske og amerikanske fly fløy med sine store formasjoner over dem på sin vei mot Berlin, som bare lå ca.35 kilometer unna. Det var en oppmuntring for fangene når alarmsignalet gikk i fabrikkhallen, og de måtte slippe det de holdt på med og springe til tilfluktsrommene. Der var det å stå tett i tett nede i kjelleren og vente i 2-3 timer. Det gjorde ikke noe på dagen, da det var et kjærkommet avbrekk i arbeidet.
Noe annet var det når alarmen gikk om natten. Da måtte de opp av køyene sine og løpe til blokken de skulle samle seg i, og stå der i timevis halvsovende til faren-over signalet gikk igjen.

Den 18.april 1944 kom det et voldsomt bombeangrep som rammet selve leiren hardt. Mange fanger ble drept av bombene som flyene slapp over leiren.

Kilde:
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.

.
Julefeiring 1944:

Når det nærmet seg julen 1944, kom beskjeden om at all julefeiring skulle være forbudt. Søknaden til leirledelsen om tillatelse til å feire jul ble blankt avslått. Tykke, røde streker over hver eneste programpost på søknaden, samt et rødt NEIN! skrevet i sinne og ergrelse, var svaret. Intet juleevangelium, ingen taler, ingen underholdning. Bare tyske sanger ble tillat sunget.

Brakkene ble av ivrige norske fanger - nattarbeidere - dekorert innvendig med malerier av norske landskap, nisser o.l. Juleprogrammet ble gjennomført likevel, så nær som presten med juleevangeliet. Det var god mat til fellesmåltidet, Lagerbier, kjeks, knekkebrød og røyk. Det var allsang og enkeltsang, opplesning og prolog og alskens løyer.
Høydepunktet ble, som året før, at Arnulf Øverland leste et storartet dikt, med dramatiske kontrastvirkninger, store syner, inderlighet, varme, hat, kulde - et mesterverk.

Tyskernes høysinn strekte seg til at de først måtte være i seng 22.30, og at appellen dagen etter først var 8.45. Denne appellen ble lang, i bitende kulde. Visstnok var det 2 fanger som frøs ihjel under denne appellen. Hvor mange var det som fikk dødsstøtet?

På kvelden 1.juledag fortsatte nordmennene med sitt juleprogram med sang, talekor, prologer, og sammen med fanger fra andre brakker ble det litt julestemning, mat og drikke.

Kilde:
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946.

.
Om Sachsenhausen:
Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen ble bygd av fanger fra Nord-Tyskland sommeren 1936. Det var den første konsentrasjonsleir som ble anlagt etter at Heinrich Himmler, Reichsführer i SS, i juli 1936 var blitt utnevnt til sjef for tysk politi. Anlegget var utarbeidet på tegnebrett og skulle være mønster for konsentrasjonsleirer. Samtidig skulle det vise den absolutte makt som SS hadde over sine fanger.

Sommeren 1936 ble det i furuskogen ved Oranienburg, ca 35 km. fra Berlin, felt noen trær og bygget en brakke. En forkommando på 50 fanger fra KZ -leiren Esterwegen i Emsmoor ble innkvartert, og de følgende seks uker kom ytterligere tre transporter på hver 300. Fangene selv bygde opp konsentrasjonsleiren, det var også fangene selv som i praksis drev konsentrasjonsleiren.
Med sin plassering nær rikshovedstaden Berlin hadde Sachsenhausen en særstilling i systemet av nazistiske konsentrasjonsleirer. Dette ble understreketi 1938 da den sentrale administrasjonen for alle leirene ble flyttet fra Berlin til Oranienburg.

Fra 1936 til 1945 ble mer enn 200.000 mennesker sendt til Sachsenhausen. I den første tiden var det politiske motstandere av naziregimet, men etterhvert ble det stadig flere av de grupper som nazistene anså som rasemessig eller biologisk mindreverdige. Fra 1939 kom en stadig voksende strøm av mennesker fra de stater som ble okkupert av de tyske styrker.
Titusener av fanger døde i leiren på grunn av sult, sykdommer, tvangsarbeid og mishandling, mens andre ble offer for massemyrderier, satt i system av SS. Da leiren ble evakuert i slutten av april 1945, døde enda noen tusen fanger under dødsmarsjene. Ca.3.000 som var blitt igjen i leiren - syke, leger og pleiere - ble 22.april 1945 befridd av russiske og polske enheter av Den røde armé.

Det var i Sachsenhausen flest nordmenn satt fanget. De første ankom våren 1941. Forholdene var gjennom hele 1941, 1942 og første halvår 1943 svært vanskelige. De første dødsfallene blant norske fanger kom tidlig i 1942. Fra sommeren 1942 ble de norske fangene samlet på en egen brakke. Det fortsatte å komme nye nordmenn, slik at det ved utgangen av 1943 var hele 5 norske brakker. Forholdene på sykebrakka ble også bedre i løpet av 1943. Flere norske leger blant fangene gjorde en stor innsats. Det hjalp også at det lyktes å få inn viktige medisiner fra Danmark og Røde Kors. Det som kom til å bety mest for at så mange norske greide seg gjennom oppholdet i Sachsenhausen, var imidlertid at det fra sommeren 1943, etter påtrykk fra det internasjonale Røde Kors, som i samarbeid med sivilinternerte nordmenn i Tyskland hadde klart å lokalisere dem, ble gitt tillatelse til å motta matpakker fra Røde Kors. Fra høsten 1943 kom det fart i forsendelsene, og de kom fra flere hold. Det kom standard matpakker fra Danmark og Sverige, og fra Røde Kors i Sveits, hvor den norske diplomat Peter Anker var koordinatoren. Og ikke minst småpakker hjemmefra. De norske fangene kom dermed i en bedre situasjon enn mange av medfangene. De sivilinternerte nordmennene tilhørte familiene Hjort og Seip og levde i Gross Kreutz i Brandenburg omlag 100 km syd for Sachsenhausen.

I alt 3.240 nordmenn kom til Sachsenhausen, men mange av dem ble sendt videre til andre konsentrasjonsleirer. Ca. 2.000 nordmenn satt her i lengre tid, blant annet de overlevende fra Telavåg og Kvarstad-båtene. Tilsammen døde ca.200 nordmenn i Sachsenhausen.

Fangenes første møte med leiren var brutalt. De ble fratatt alle klær og eiendeler, ble klippet og barbert der det fantes hår på kroppen og de ble dusjet med desinfiserende væske.
Fangene kom så til en Zugangslager (gjennomgangsleir), denne besto i den såkalte Skomarsjen, som betydde at fangene måtte gå inn sko som skulle benyttes av de tyske soldatene. Dette var en enorm påkjenning. Hver dag måtte fangene gå 42 kilometer (tilsvarende en maraton) på varierende underlag som grus, stein, gress og asfalt. Det var vanskelig å finne riktig skonummer og mange fikk store gnagsår på føttene av skomarsjen i tillegg virket dette svært utmattende på fangene, som ikke kunne sette seg ned for å ta en hvil.

Fangene måtte også lære seg tyske gloser da de kom til leiren. Dette var kommando ord som høyre (rechts) og venstre (links), det medførte straff dersom man ikke lød ordre, dermed var det viktig å forstå ordrene som ble gitt på nettopp tysk.

Det snakkes som regel om den harde og den gode tida for nordmenn i Sachsenhausen. Skillet kan settes til årsskiftet 1942-1943. De nordmennene som kom til leiren i 1941 og 1942 møtte en hard tilværelse med sult og sykdom. Dessuten var leirlivet preget av en brutalitet som de ikke kjente fra fangelivet i Norge. I juni 1942 fikk imidlertid de norske fangene sin første norskebrakke (brakke 3, senere omdøpt til brakke 1) og slapp dermed å bo spredt rundt i leiren slik de andre fangene måtte. At nordmennene fikk bo sammen på en egen brakke – selv om brakkesjefen var tysk – markerte en forbedring i levevilkårene fordi samholdet var godt og de kunne støtte og hjelpe hverandre bedre enn før. De slapp også å være redd for mishandlinger og tyveri fra andre fangers side. Etter hvert som det kom flere nordmenn til leiren, fikk nordmennene også flere brakker og å slutten av 1943 var brakkene nr. 1, 2, 23, 24, 25 norskebrakker (også danske fanger ble innkvartert her). I de siste månedene før oppløsningen av leiren skjedde det imidlertid en del omrokkeringer.

I brakkene bodde man veldig tett, sengene var bygget i 3 etasjer og man bodde 2 og 2 i hver etasje. Slike tette forhold sammen med dårlig kost og hygiene, lite søvn og kulde førte til at sykdommene florerte. Senere ble forholdene noe bedre, i og med at man ble tilsendt pakker fra Røde Kors som inneholdt mat.
Selv om livet i leiren var hardt, var dette en av leirene hvor det var nogenlunde ordnede forhold, man hadde spiseplasser i brakkene og også skap hvor man kunne legge inn i de få eiendelene man hadde. Fanger som ble sendt videre til andre leire, som Majdanek og Auschwitz, begge i Polen, ønsket seg tilbake til Sachsenhausen nettopp på grunn av disse ordnede forholdene, dessuten følte man seg tryggere her, hvor enn utrolig det høres ut.

Fra soloppgang og til mørket falt på arbeidet fangene under de mest ekstreme forhold. Trær ble felt og slept vekk og bygningsarbeider utført i et voldsomt tempo under skrik og slag fra SS-vaktenes side. Arbeidet krevet blod og svette, krøplinger og døde. Oppførelsen av KZ-leiren Sachsenhausen var preget av umenneskelige arbeidsforhold, utilstrekkelig kost og ren terror.

På grunn av den lave produktiviteten i tvangsarbeidet fikk tyske (ikke-jødiske) fanger lov til å motta matpakker fra slutten av oktober 1942 og rundt årsskiftet 1942-1943 ble denne tillatelsen utvidet også til å gjelde en del andre fanger, deriblant nordmennene. Nordmennene (ikke NN-fangene) fikk pakker hjemmefra og fra Røde Kors. Dessuten fikk de nordmennene som ikke var NN-fanger lov til å skrive ett brev hver 14.dag. Brevet måtte skrives etter en bestemt mal og på tysk, dessuten var det underlagt streng sensur, men likevel; fangene fikk mulighet til å skrive hjem, noe som var veldig viktig for å holde motet og humøret oppe. Dette markerte begynnelsen på den gode tida (relativt sett!) for nordmennene sin del. At de fikk bo på egne brakker og fikk tilsendt mat bedret levevilkårene betraktelig.

Flere norske kjente fanger satt i leiren. Blant dem var forfatteren Arnulf Øverland som ble sendt hit fra Grini, og Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli, begge ble senere statsminister i Norge. 70 fanger fra Telavåg ble også sendt til Sachsenhausen i mai 1942, av disse døde 25 i løpet av den følgende vinteren. Tilsammen døde 200 nordmenn i Sachsenhausen.

Angiveri var en metode som førte til belønning for de fangene som anga sine medfanger. Straffene som fulgte var harde, blant annet ble det benyttet piskeslag til avstraffelse, 25 piskeslag var den mildeste straffen i så henseende. Det var fangene selv som utførte piskeslagene, og straffen var ikke bare smertefull, det var også nedverdigende å bli slått av en medfange.
Andre avstraffelsmetoder var fengsel eller jordcelle. Jordcella var en celle under jorda som var rundt 2 kvadratmeter stort, her satt fangen uten lys og ofte uten mat. Henrettelser forekom ofte som ved strangulering (kvelning) og ved skyting som foregikk i skyttergraven som fantes i leiren. Dersom en fange ble hengt, måtte de andre fangene være vitne til denne hendelsen.

Fangeleiren med kommandantur og Industrie und Bauhof var til å begynne med omgitt av et piggtrådgjerde, men allerede i løpet av 1937 ble dette leirområdet firedoblet med blant annet - boliger for SS-vaktene og industribygninger. Selve leiren ble liggende i utkanten av Oraninenburg.

I form av en trekant, en kjempestor trekant, ble de i de følgende år bygget en KZ-leir med 68 fangebrakker til foreløpig 10.000 mann. I tillegg kom SS-kaserner og annet.

Selve fangeleiren ble anlagt slik at fangebrakkene spredte seg vifteformet ut i fire rekker omkring en halvsirkelformet appellplass. Denne oppbyggingen sikret full kontroll over området fra vaktenes side.
Hele fangeleiren var omgitt av en høy mur med 9 vakttårn og et piggtrådgjerde som var ladet med 1000 volt. Kontakt med gjerdet, medførte døden.
Foran fangeleiren lå kommandanturet og en rekke tjenesteboliger for SS-staben.
Rundt leiren lå en rekke fabrikker og verksteder som tyske firmaer hadde anlagt og hvor de for en billig penge leide arbeidskraft fra leiren, mange kjente firmaer var med på dette.

På Industriehofs område lå også krematoriet, bygget i 1940 med 2 ovner, en brakke som var ombygget til masseutryddelsessted. Her ble blant annet 18.000 sovjetiske krigsfanger myrdet.
I tillegg kom den såkalte Station Z, et beryktet tillintetgjørelsessted med et nakkeskuddsanlegg, et gasskammer og fire krematorieovner. Ved siden av lå skytegraven med fire galger i tillegg. Ufattelige lidelser for fanger fra de okkuperte landene fant sted her. Dette området var også omgitt av en høy mur med ni vaktktårn.

I et skogsområde lå også et lager hvor SS oppbevarte en del av det byttet som var tatt fra de okkuperte land.
I en stor gård holdt man hunder som var dressert til flere oppgaver. En var til å passe på fanger under marsj utenfor det indre gjerdet, andre oppgaver var ved fronten.

Etter krigens slutt, opphørte ikke Sachsenhausens status som konsentrasjonsleire. Leiren ble da brukt som interneringsleir for krigsforbryterne, det vil si nazistene.

Man kan besøke Sachsenhausen i dag, men det er ikke mye som står igjen av leiren. Nærmest alle brakkene er borte av ulike årsaker, men de manglende brakkene er markert med en stein og et nummer hver. En av brakkene som fortsatt står og som er brukt som utstillingsbrakke, ble for noen år siden tent på av nynazistene, men man har valgt å la brakka stå slik, med tydlige brannskader fordi man vil vise at det dessverre fortsatt finnes mennesker med nazistisk tilknytning.

Event-Misc:
Karl Kristian var blant de fangene som ble reddet av De hvite bussene fra Sverige.

Meldingen fra Røde Kors om hjemtransport av skandinaviske fanger kom i mars 1945. I Sachsenhausen hadde fangene fått beskjed om å gjøre seg klare og pakke sitt pikk-pakk i starten av mars. Lørdag 10.mars var det oppbruddstemning i alle norskebrakkene på ettermiddagen. Tidlig søndags morgen var det appell som vanlig med etterfølgende morgensjau.

Appellen for kommandanten fant sted klokken 10 og utover dagen. Beskjeden fra kommandanten var at ingen skulle reise i sebratøy eller være dårlig skodd. Der Norweger skulle ha på gode sivile klær, være nybarberte og ha rent tøy når de skulle avgårde - en av de første dagene - ble det sagt. Bussene som skulle hente dem hadde plass til 30 fanger i hver.
Lørdag kveld ble de avluset, kledd nakne og og soveposer og klær sendt i - gassen - mens hver fange ble sjekket med lupe under magen etter badet.
Ventetiden frem til avreise var nok lang for fangene, og en stor prøvelse - så nær friheten.

Den første Røde Kors-kolonnen til Sachsenhausen, bestående av 35 busser med tilhørende hjelpebiler og ordonnanser på motorsykler, forlot hovedkvarteret (til det svenske Røde Kors) Friedrichsruhe klokken 7 torsdag 15.mars 1945.
Stadige allierte flyangrep gjorde turen vanskelig, men frem skulle den svenske hjelpeekspedisjonen.

Avhentingen skjedde alfabetisk. Fanger med bokstavene fra A til F i etternavnet hadde allerede gjort seg klare da den første Røde Kors-kolonnen ankom Sachsenhausen 16.mars.
Pulje 2 ofattet fanger med etternavn til og med J (Jensen), den dro avgårde natten 17-18.mars. De fangene som lå på Revier (sykehuset i leiren) ble prioritert også.
Mandag aften 19.mars Ble listen over norske fanger til og med N lest opp, og gjorde seg klare til avreise. Som de andre reisende ble det en stund venting på badet, stuet sammen som sild i en tønne, før de klokken 4 tirsdags morgen fikk beskjed om at de skulle marsjere av. Da lød flyalarmen, og gruppen måtte vente ennå en times tid på badet før de kunne marsjere ut av portene mot bussene som ventet på dem.

Evakueringen fortsatte, natt etter natt. De hvite bussene kom til Sachsenhausen i flere omganger for å hente ut de skandinaviske fangene. Alt i alt skjedde evakueringen av Sachsenhausen i 7 puljer. Den 24.mars 1945 hadde De hvite bussene hentet i alt 1.942 nordmenn, 217 dansker og svensker og kjørt dem fra Sachsenhausen til Neuengamme.

Frank Storm Johansen beskriver følelsen blant de norske fangene i Sachsenhausen mens de ventet på hjemtransporten:

Stemningen kan vanskelig beskrives og vel aldri glemmes av oss som var med. Puljevis slapp vi gjennom porten... det var helt stille, noe som var uvant for oss når SS var tilstede. Utenfor porten hørte vi plutselig: Lugna er, karar... Det var som en røst fra en annen og bedre verden. Vi kunne nesten ikke tro det var sant... SS-offiserer bare sto og så på. De måtte vel forundre seg over at alt kunne gå så raskt og knirkefritt, når det ikke ble sagt et overflødig ord, langt fra skreket og brølt, ikke brukt skjellsord og sjikane, ikke sparket og slått... Svenskene hjalp oss vennlig og bestemt og uten unødige ord... På hvert sete inne i bussen sto en Røde Kors-pakke med mat. En elskelig svensk sykesøster tittet inn og spurte om vi hadde det bra, hvorpå vi svarte at det var lenge siden vi hadde hatt det så bra.

Etter ordre fra tyskerne hadde de hvite bussene fått alle vinduene tildekket - blendet - med treplater når de kjørte gjennom restene av Det tredje riket.
I noen busser var det også med en tysk gestapomann, i andre var det svenske gruppeførere.
Ferden gikk fra Sachsenhausen til Neuengamme ved elven Elben 2 mil sørvest for Hamburg, en oppsamlingsleir for de skandinaviske fangene. De svenske bussene måtte stoppe vel en kilometer utenfor selve leiren. På ny måtte de marsjere inn bak piggtråd og elektriske gjerder i en leir i Nazi-Tyskland.

Det første som ventet dem i Neuengamme var en stank av søppel og kloakk, og en stor mangel på orden og renslighet. De kom inn på en middels stor betongert appellplass omgitt av brakker, som igjen var omgitt av piggtrådgjerder. Bak disse skimtet de kameratene som hadde ankommet fra de foregående transportene.
Mottakelsen var som ellers, opprop - Seitenrichtung! Zu fünfen! - innlevering av eiendeler, beordring om bading m.m.

Dette var en gammel leir, som var brukt til engelske krigsfanger under 1.verdenskrig. Brakkene med skandinaviske fanger var adskilt fra resten av leiren. De overfylte, skitne og illeluktende brakkene hadde gammeldagse doer, mangel på køyer gjorde at mange måtte ligge på gulvet.

Det ble dem fortalt at under betongdekket på appellplassen lå det ca.50.000 jøder begravet. Gårdsplassene mellom brakkene var nærmest som en åpen kloakk, og stinket enda verre enn det gjorde inne i brakkene. Skitten lå over alt i tykke lag. Over alt det samme griseriet, samme stanken og skitten.

Adskilt fra norskebrakkene sto brakker fylt med muselmenn, som døde som fluer i den ytterste elendighet. Lusete, syke og døende muselmenn som slepte seg avgårde og som hang på piggtrådgjerdene rundt norskebrakkene, tiggende om mat, sigarettstumper og annet. Enorme likhauger av muselmenn, som krematoriet hadde problemer med å brenne. Det var et trøstesløst syn.

I Neuengamme fikk etterhvert grev Folke Bernadotte med sin stab lov til å komme på besøk. Han fikk full informasjon om de ille forholdene som rådet i leiren. Han beklaget, men mente at det var godt håp om å få de skandinaviske fangene nordover snart. Da han gikk over appellplassen, sto de skandinaviske fangene og vinket, tett i tett bak piggtråden. Bernadotte vinket tilbake.

Det ble etter hvert slutt på at de ble beordret ut på mer arbeid. I denne lediggangsperioden fikk nordmennene fra Sachsenhausen høre redselshistorier fra andre leire, som langt overgikk det de selv hadde opplevd i Sachsenhausen. Historier om lidelser og slit, om kamerater som bukket under, om systematiske massedrap og andre grusomme redselsskildringer.

Det ble delt ut pakker fra Røde Kors, og brød fra Danmark - men bare til de skandinaviske fangene.

Under aprildagene i Neuengamme fikk de norske fangene stadig nyheter om krigens gang, om den store offensiven fra vest, som snart ville møte den fra øst. Krigen var uten tvil i sin sluttfase i Europa.

...så mektige er alle de nyheter og alle de inntrykk og begivenheter som strømmer inn over oss i disse dager, at vi ikke makter å fordøye dem... Røyk stiger mot himlen fra krematoriepipa der bakom Revier; det er den virkelighet som vi tross alt ennå lever midt oppi... Kan det være sant at dette marerittet snart skal være slutt?

Den 3.april ble det kunngjort at de ikke lenger var Schützhäftlinge, men sivilinternerte, og dermed bortfalt også arbeidsplikten. Men, på appellen hver dag måtte nordmennene stille - der måtte de fortsatt stå lenge - helt til opptellingen av fangene stemte - og det var fortsatt en lang, kald og våt prøvelse å stå på geledd i mange timer.

Nyankomne nordmenn fra Nacht und Nebel-leire viste at det var mange som hadde hatt det ennå verre enn de som - bare - satt i Sachsenhausen. Skinnmagre, avkreftede skjelettskikkelser, med tomme blikk og drag av tretthet og utmattelse i ansiktet, fortalte mer enn ord hva de hadde måttet gjennomgå - hva de hadde sett og opplevd av nød, lidelse og undergang:

...hadde svenskene kommet bare en uke senere...

I Neuengamme fikk disse nå smake - velstanden - de andre norske fangene hadde med sine pakker med mat som nå kunne nytes med forsiktighet. De måtte tilvennes å spise normalt, måtte samle krefter til turen videre mot friheten.

Sent om kvelden den 19.april fikk fangene ordre om å stille seg opp på appellplassen. De skulle evakueres. Engelskmennene nærmet seg, og de måtte være klare til å marsjere fra leiren. Utover dagen og kvelden 20.april ble de hentet ut av Neuengamme av De hvite bussene, danske og svenske.

På ferden nordover, gjennom de nordlige delene av Tyskland, fikk de se krigens ødeleggelser på nært hold, resultatet av systematisk alliert bombing av tyske byer og strategiske mål.

Ved grensen til Danmark ble bussene møtt av begeistrede dansker som ønsket dem velkommen. Det var jubel, og det var gråt. Fangene var hjemme i Norden. Men, Danmark var fortsatt et okkupert land, så fangene kom snart tilbake igjen til virkeligheten.
Igjen ble de overlevert til tyske SS-soldater, og etter en kort marsj var de på nytt på vei inn bak dobbelte piggtrådgjerder i den danske konsentrasjonsleiren Frøslev. Andre havnet et sted som het Møgelkær utenfor Horsens.

Statsfengslet Møgelkær var et av Kriminalomsorgens åpne fengsler, beliggende på Møgelkær i Juelsminde. Møgelkær var tidligere en herregård, så arbeidsleir for unge arbeidsløse, og fra 1945 til 1973 ble stedet brukt som ungdomsfengsel.

Frøslev (tysk: Fröslee) var en politifangeleir i Sønderjylland ved den dansk-tyske grense som ble åpnet i august 1944. Leiren hadde både mannlige og kvinnelige fanger og bestod som fangeleir frem til 5.mai 1945. Forholdene i leiren skal ha vært tilnærmet bra, i hvertfall sammenlignet med leirene i Danmark.
Leiren fikk en spesiell betydning for de norske fangene. Mange av de norske fangene som ble reddet av De hvite bussene tilbrakte noen dager i denne leiren på vei fra Neuengamme til Sverige.

I Frøslev ventet på nytt oppstilling, opprop og kontroll, som tok timer, som de var vant til fra før. Deretter inn i brakker, og igjen sove 2 og 2 i køyesender med ullteppe over seg. Frokosten i leiren bød på en stor overraskelse. Den besto av brød, loff, godt smør, sukker, pålegg, kaffe og melk. Det var vanskelig for Tysklandsfangene å tro på dette. Og som Frank Storm Johansen opplevde: Hans første middag i Frøslev var svinestek!

Nordmennene måtte bidra med litt arbeid i Frøslev, men bare hver tredje dag. Arbeidstempoet var behagelig. Til Frøslev kom også Folke Bernadotte på besøk, som alltid i uniform merket med Røde Kors-flagget. Besøket skapte nytt håp og optimisme blant fangene, nå som krigens slutt og tyskernes nederlag nærmet seg. Etter en ukes opphold i Danmark kom beskjeden om at Tysklandsfangene skulle overføres til Sverige.

Snart kom De hvite bussene på ny og hentet dem. På veien gjennom Danmark sto det massevis av mennesker flere steder og vinket til dem når de passerte. De mottok blomster, godterier, mat og tobakk av folkemengdene vinkende med danske, svenske og norske flagg! Tyskerne som observerte dette foretok seg ingenting.

Snart kom de til København og fergeleiet i Frihavnen, hvor Malmöfergen ventet. Snart var de virkelig i Sverige som frie mennesker! Om bord i fergen fikk fangene utdelt egne midlertidige pass. Så seg fergen inn til kaien i Malmö.

I Malmö ventet en ny marsj, mellom svenske soldater med gevær i anlegg. En liten nedtur blant nordmennene. Marsjen endte direkte ombord i et tog. Dette toget fraktet dem til en mottakssentral i Hälsingborg og Ramlösa, hvor det var avlusing, bading og utdeling av nye klær. Legeundersøkelser, røntgenfotografering, vaksinasjoner m.m. Overalt var det hjelpsomme, vennlige mennesker som ga dem god mat og godt stell.

Derifra ble nordmennene sendt i små puljer videre innover til andre steder i Sverige. Da var det blitt mai, og freden hadde kommet også til Norge. Matmangelen var stor i Norge, og de var mange som skulle hjem. Det var ikke lov til å reise på egen hånd, så ordren var å holde seg i ro inntil videre, ta til seg god mat og godt stell. Utålmodige måtte nordmennene vente på hjemreisen, så 17.mai ble feiret sammen med fangekamerater i Sverige.

Statsansatte fikk 60% lønn så lenge de var i Sverige, så Karl Kristian var ikke helt blakk da han skulle returnere til Trondheim.

Dagen før Tysklands kapitulasjon, den 7.mai 1945, ble en navneliste over de nordmenn som til da var kommet til Sverige, oversendt til Norges Røde Kors. Fra Oslo ble listen videresendt til lokalavdelinger over hele landet, og offentliggjort i norske aviser i dagene etter Frigjøringsdagen, den 8.mai 1945. På denne måten fikk de pårørende informasjon om fangene som var i Sverige og som ventet på transport hjem til Norge. Karl Kristian var på den listen som ble offentliggjort i Trondheims aviser i maidagene.

Sønnen Knut, som var aktivt med i BEORG, fikk høre at faren hadde kommet med de hvite bussene til Sverige, og prøvde å ringe han. Knut hadde tilgang til telefon gjennom sin posisjon i BEORG, som var en motstandsorganisasjon som skulle ødelegge for industrien under de tyske okkupantene.
Han fikk ta i faren per telefon, og hadde en lang samtale med han. Knut sa det var en rar føelse å kunne snakke med faren sin igjen, etter alt faren hadde vært igjennom i fangeskapet.

Så kom endelig beskjeden om at det var klart for hjemreisen med tog til Trondheim 27.mai 1945.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Redningen, veien ut av fangeskapet våren 1945, av Kristian Ottosen. 1998.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946.

.
Kort om De hvite bussene:

Etter hvert som de allierte styrkene i 1944 nærmet seg Tyskland ble det fra SHAEF (de alliertes hovedkvarter) bestemt hva som skulle skje med fangene. I den norske eksilregjeringen hadde major Johan Koren Christie den 23.september utarbeidet et PM om dette. Fangene skulle bli inntil de ble befridd av de allierte. Familiene Hjort og Seip på Gross Kreutz fikk kjennskap til dette måneden etter og reagerte raskt. Johan Bernhard Hjort skrev en rapport i oktober 1944 hvor han sterkt frarådet forslaget. Han argumenterte for at fangene risikerte å bli likvidert, og at de derfor måtte reddes ut av Tyskland før landet ble okkupert.
Hjorts rapport fra oktober 1944 er første gang et forslag om en svensk aksjon for de skandinaviske fangene luftes. Sverige var, som det eneste nordiske landet, nøytralt under andre verdenskrig.

I Stockholm nektet Ditleff å godta retningslinjene fra London-regjeringen og fortsatte med å bearbeide svensker og det svenske utenriksdepartementet for å redde ut skandinaviske fanger. Ditleff tok også i september 1944 opp spørsmålet om evakuering med greve Folke Bernadotte som umiddelbart stilte seg positiv. Ditleff overleverte så den 30.november notatet - Momenter til svensk aksjon for fangehjelp - til svensk UD. Men han handlet fremdeles på eget initiativ.
Den 29.desember 1944 snudde imidlertid den norske regjeringen i London og gav ambassaden i Stockholm klarsignal til å diskutere muligheten for en svensk aksjon til fordel for de skandinaviske fangene.

Da krigen nærmet seg slutten var det en reell frykt for at fangene i konsentrasjonsleirene ville bli likvidert.
Den 5.februar 1945 oversendte Ditleff et nytt PM til svensk UD, nå som en offisiell norsk anmodning. Sverige ble anmodet om å sende en Røde Kors-delegasjon til Berlin for å forhandle om de skandinaviske fangene, for deretter å sende en svensk hjelpeekspedisjon. Folke Bernadotte fløy til Berlin den 16.februar 1945 og hadde møter med en rekke naziledere. Den 6.mars landet Folke Bernadotte nok en gang i Berlin og fortsatte sine forhandlinger for å sikre transport av skandinaviske fanger.

Transportene startet 15.mars 1945, avstanden var om lag 540 kilometer og med i alt 7 reiser ble 2.200 dansker og nordmenn overført til Neuengamme. Sven Frykmann som ledet en av transportene skriver om fangene og turen:

I allmänhet var de i relativt god kondition i jämförelse med andra fångar jag sett och på hygienen kunde man inte klaga. De berättade att de livsmedelspaket som de fått från Norge och Danmark hade hållit dem uppe, och på sista tiden hade behandlingen blivit märkbart bättre. De var alla rörande tacksamma och glada. Jag tror att alla vi som har haft förmånen att få hjälpa dessa stackars människor i Tyskland fått erfara en så överväldigande tacksamhet att det räcker för vårt återstående liv.

Etter hvert som fangene ble hentet i Sachsenhausen ble listen kontrollert med kretsen fra Gross Kreutz, så ingen ble glemt.
Den andre gruppen, tropp 2 og 3 fikk ansvaret for å hente fanger fra Sydtyskland.

I Neuengamme ble det ved de svenske transportene stadig flere fanger, og den samling av skandinaviske fanger som Bernadotte hadde blitt lovet av Himmler drøyde. Det svenske helsepersonellet fikk heller ikke umiddelbar tilgang til leiren. I den første perioden av transportene fikk heller ikke bussene kjøre inn i leiren; fangene måtte selv marsjere det siste stykket da tyskerne ikke ville la svenskene se leiren.
Den 29.mars fikk endelig svensk Røde Kors-personell adgang til Neuengamme, det ble fraktet inn medikamenter, tepper, sanitærartikler og mat. En skandinavisk avdeling ble etablert og forholdene ble såpass bra at fanger fra andre nasjoner fikk en negativ innstilling til de privilegerte, skandinaviske fangene.

Folke Bernadotte ankom Berlin fra Stockholm den 28.mars for nye forhandlinger med Himmler. Han skulle presse på for å få tillatelse til å overføre de skandinaviske fangene fra Neuengamme til Sverige, få tilgang til hele leiren, og hvis mulig; også ta med jødiske fanger til Sverige. Den 30.mars fikk Folke Bernadotte for første gang besøke Neuengamme.
I begynnelsen av april var de fleste skandinaviske fangene i Tyskland samlet i Neuengamme.

Bernadotte hadde nå ved nye forhandlinger fått klarsignal for evakuering av alvorlig syke, den første transporten gikk den 9.april fra Neuengamme, 12 svenske busser og 8 danske ambulanser. 153 fanger, de fleste sengeliggende ble kjørt til grensen mot Danmark og lastet av i Padborg hvor danskene hadde en karantenestasjon. Her fikk fangene ytterligere hvile og behandling, før de med danske busser og tog ble fraktet gjennom Danmark til København og sendt med fergen over til Malmö.
Frem til den 18.april hadde 1.216 syke danske og norske fanger blitt sendt til Sverige, og 2 dager etter, den 20.april ble alle skandinaviske fanger evakuert fra Neuengamme.

I alt 4.255 danske og norske fanger ble evakuert, av 120 busser var 20 svenske og 100 danske. Etter noen dager i Danmark ble så fangene sendt videre med ferge til Malmö i Sverige.

Reisen til Sverige gikk med ferge fra København til Malmö, og der overtok Länsstyrelsen og Civilförsvaret. Ved ankomst Sverige ble alle plassert i karantene, grunnet faren for smitte. Det var totalt 23 forlegninger, de fleste i Malmö län, med 11.000 senger. Ambulerende helsesentraler, stort sett bemannet av norske og danske leger og sykepleiere som hadde flyktet tok seg av fangene. For noen av fangene kom hjelpen for sent, 110 døde etter ankomst til Sverige; de fleste var polske fanger.

---

De hvite bussene var en aksjon ledet av den svenske greven Folke Bernadotte på slutten av andre verdenskrig for å redde skandinaver (dansker og nordmenn) som satt i tyske konsentrasjonsleirer. Navnet kom av at bussene som ble samlet til oppdraget, var malt helhvite. På taket, siden, foran og bak var det påmalt røde kors og svenske flagg, for at bussene ikke skulle bli tatt for militære mål, noe som også var årsaken til den hvite fargen.

Etter dansk og norsk påtrykk og planlegging ble det i regi av det svenske Røde Kors i mars og april 1945 reddet i overkant av 15 000 skandinaver og personer med annen nasjonalitet fra konsentrasjonsleirene i tyskkontrollerte områder.

Skandinaviske politiske fanger hadde første prioritet, men også svenske kvinner og barn som bodde i Tyskland skulle hentes ut. Hvis det var mulig kunne man, i tillegg til disse, ta med andre. Aksjonen var en stor humanitær suksess og reddet livet til mange fanger, men den er òg blitt kritisert for å være for ensidig rettet mot skandinaver, for at den ikke i samme grad hjalp fanger av andre nasjonaliteter, og for dens transporthjelp til det tyske SS.

For Sverige var aksjonen med de hvite bussene en triumf som ga landet mye velvilje i fredsdagene, returferden gjennom Danmark var ekstatisk, og den 17.mai 1945 sto grev Folke Bernadotte af Wisborg på slottsbalkongen i Oslo sammen med den norske kronprinsen.

Event-Misc:
Fra Adresseavisa mandag 28.mai 1945:

Reddet - til friheten og livet.
Tilbake fra konsentrasjonsleirenes og fengslenes gru i Tyskland. Beveget og hjertelig gjensynsglede i Trondheim.

Det første tog med nordmenn frigitt fra tysk fangeskap i Tyskland, etter at det svenske Røde Kors hadde reddet dem ut fra konsentrasjonsleirene og fengslene, kom til Trondheim i går over Storlien, og fikk en mottagelse som var både verdig og vakker. Heimreisen formet seg som en sammenhengende hyldest fra Storlien til Trondheim.

Ankomsten ble kjent av noen få først på lørdag ettermiddag, men nyhetene viser seg å ha den samme evne til hurtig og effektiv utbredelse nu som før, og tusener av mennesker møtte fram på stasjonen i går ettermiddag for å hilse guttene velkommen heim.

Den offisielle høytideligheten inne på stasjonsområdet ble dagens og reisens absolutte clou, gleden over gjensynet og hjerteligheten i velkomsten slo imot alle med en varme som gjør stunden uforglemmelig for dem som var til stede, og i særlig for dem som var høytidelighetens årsak.

Slik innledes artikkelen, som også nevner følgende:
Redning i siste øyeblikk.

..meddelelser om det svenske Røde Kors' innsats ved å hente innesperrede nordmenn fra tyske fangeleirer..
De frigitte har imidlertid ikke lovord som er sterke nok overfor sine redningsmenn. Den alminnelige mening er at om aksjonen var satt ut i livet bare en uke seinere, vilde mange av dem som vender friske og kjekke tilbake i dag ikke vært i live.
Takket være en måneds rekreasjon i Sverige, med en helt ypperlig pleie og forpleining, minnet guttene ved ankomsten mer om turister enn om frigitte fanger, muntre og glade som de uten unntagelse var, og sunne og sterke som de aller fleste så ut. Og velkledte. Ved ankomsten til Sverige ble alle de gamle klærne tilintetgjort, og hver enkelt ble kledd opp fra topp til tå..

For øvrig hadde ingen av dem lyst til å berette noe videre akkurat i går, og ikke gikk noen hardere inn på dem for å framkalle mørke og triste minner heller..

På Storlien.. Og ved siden av toget, i egenskap av reisefører, kommer overkonduktør Lorentzen, som også bare på et hengende hår unngikk dødsdom i sin tid. En av hans kamerater som ble arrestert samtidig ble skutt..

I alt er det et belegg på 138 mann.. hører mellom 70 og 80 heime i Trondheim.. Praktisk talt alle er ungdom i sin beste alder, gjennomsnittet ligger kanskje omkring 25 år. Bare noen ganske få har passert 50-årene..

Og så nærmer vi oss Norge.. norsk jord under føttene, for første gang på årevis, og det frie Norges jord for første gang på mer enn fem år. Blikket glir over skog og fjell, over Fongens majestetiske hvite silhuett med dunlette sommerskyer, vårblå himmelen. Solen lyser over hvitveis og grønne skudd, over nysprunget lauv og over vinterens siste, skitne snø. Gran og bjørk, furu i liene, en måltrost på topp. I et vindu utenfor en av kupeene står en ungdom alene og synger Gud signe Norigs land.

Den rene triumfferd fra grensen ned til Trondheim.
På Trondheim stasjon.. Over alt hang det norske flagg.. På selve stasjonen og utenfor stasjonen og de nedre bygatene var det møtt fram tusener og atter tusener av mennesker i den herlige mai-ettermiddagen, kanskje den skjønneste vårdagen vi har hatt hittil i år. Det var som om byen riktig haddepyntet seg til fest..

Det var stor spenning og forventning før toget kom - og det var tydelig å se at mange av de pårørende var helt bleke av spenning.. Og så: Endelig! Der borte på brua kom toget sakte sigende inn mot stasjonen. Divisjonsmusikken satte i med Ja, vi elsker, og det var mangt et øye som var vått både blant publikum og blant de heimvendte. Og snart var de oppe i de mest rørende gjensynsscener.. Omfavnelser og tårer, av glede. Men det var også andre tårer.. og der var det sorgens og vemodets bitre tårer som fikk fritt løp mens jubelen bruste omkring dem. Hvilket register av stemninger og følelser opplever vi ikke om dagene..

Fra en talerstol reist over utgangen fra perrongen rettet ordfører Skjånes de første velkomsord til de frigitte.
Ord blir for fattige når vi skal tolke hva vi føler for dere, sa ordføreren bl.a. Med et sinn fylt av den høyeste takknemlighet ønsker vi dere velkommen heim til et frit og selvstendig Norge. Det falt i deres lodd å hevde retten mot uretten. No er tvangsbåndene slitt over, vi er fri, og går mot dag og sol..

Journalist Alf Sjursen takket på de heimkomnes vegne for mottagelsen.
Vi har lengtet og drømt om denne dagen, sa han, og lengselen etter våre kjære og vårt land ble enda sterkere da vi ble sendt ut av landet. Men vissheten om at dere kjempet videre styrket oss til å motstå enhver tanke om kapitulasjon. Taleren minnet om at mange ikke kommer tilbake, og bad deres minne høytidelig holdt med et øyeblikks stillhet. Til slutt rettet han en takk, fram for alt til det svenske Røde Kors og til alle organisasjoner og enkeltpersoner som hadde muliggjort heimreisen og lagt fest over den, og først og sist, sluttet han, takker vi heimefronten for at den holdt ut til seiren var vår. La oss no hjelpes ad med å bygge vårt land sterkere, rikere og lykkeligere enn før..

...under musikk toget de frigitte bak fanene inn i byen, mens en mur av mennesker kranset gatene der de gikk.

.
Ved hjemkomsten veide Karl Kristian 44 kg, mot ca.75-80 normalt. Han var svært sliten og avkreftet, og hentet seg aldri helt inn igjen.

Event-Misc:
Atle Røising Aune jobbet med sin onkel Karl Kristian Lorentzen mens han var ung aspirant.
Han karakteriserte Karl som ganske lik type som faren Oskar Lorentzen, men ikke fullt så stram.

Karl hadde humor, noe Atle fikk merke den første tiden. Atle fortalte et par historier fra han var fersk ved NSB:

Som aspirant var Atle svært nervøs foran sin onkel Karl Kristian Lorentzen, som var overkonduktør.
En gang hadde Karl spurt han strengt: Spell du kort?
Ikke noe svar fra den nervøse og usikre unge aspiranten.
Karl fortsatte like strengt: Svar da! Spell du poker?
Atle forsøkte seg på et forsiktig: Mmmmmm.
Karl fortsatte: Er det et ja? Det er det likaste du gjør!

En annen gang hadde Karl spurt om Atle hadde lyst på et slag kort. Svaret fra Atle var ja.
Ka fanken nøler du etter, sa Karl, og trakk bordet inntil seg.

Event-Misc:
Det var på Byåsen stasjon på Gråkallbanen som søsteren Ruth så sin bror Karl for siste gang. Hun fortalte senere at hun hadde sett han når han gikk og trillet barnevogna for sin datter Tordun,

Event-Misc:
Niesen Ruth Eva fortalte at hun husket at Karl Kristian kom på besøk til søsteren Ruths familie i Sorgenfrigata 29B på Majorstua. Han var da et ærend i Oslo for å se på frimerker på en salgsutstilling.

Died:
Karl døde i sitt hjem i Trondheim. Årsaken var at han hadde kreft i magen.

Buried:
Tilfredshet kapell, fredag kl. 14.00 ved Størseth begravelsesbyrå. Kranser bl.a. fra Trodheim distrikts konduktørpersonalforening, Berg og Valene arbeiderlag, AS Rustfritt stål og AS Strinden Teglverk. Res. kapellan Winsnes forrettet.

Ligger begravet på Lademoen.

Karl married Ragna Fredrikke Rennesmo, "Lorentzen" on 01 Dec 1908 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Ragna was born on 03 Dec 1882 in Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 10 Jun 1883 in Lade kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 04 Jan 1911 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 12 Jan 1911 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Aagot Karoline Skrogstad, "Lorentzen" on 26 Dec 1912 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Aagot (daughter of Erland Sivertsen Skrogstad and Hansine Sørensdatter Vensetval, "Skrogstad") was born on 17 Feb 1895 in Baklandet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 15 Apr 1895 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 24 Mar 1985 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried after 24 Mar 1985 in Lademoen kirkegård, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel var Nedre Møllenberggade 38.

Christened:
Blant fadderen er Arne Hugaas og Johan Loholt.

Died:
Fra Adresseavisa, torsdag 2.november 1893:

Dødsfald. Det bekjendtgjøres herved for Slægt og Venner at vor kjære Søn Paul Arthur døde igaar paa Difteritlaxarettet, 4 1/2 Aar gammel.
Trondhjem 2den November 1893.

Clara Lorentzen. Osc. Lorentzen. Konductør.

Buried:
Paul Arthur ble begravet der det nå er park, ved siden av Studentersamfunnet.

Fra Adresseavisa, tirsdag 7.november 1893:

Paul Arthur Lorentzens Begravelse foregaar fra Elgesæter Ligkapel Torsdag den 9de Novbr. Kl.12 1/2.

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 1896, Hamar, Hedmark, Innlandet, Norge; Kirsten Margit og Karl Kristian hos fotograf.
• Confirmation: Abt 1906, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge
• Event-Misc: Aft 28 Jan 1912, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Hos fotograf.
• Event-Misc: Abt 1918, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Lorentzen hos fotograf.
• Event-Misc: 1919, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Lorentzen på besøk hos slektninger i Soknedal.
• Illness: Bef 1921; Diabetes/sukkersyke.
• Anecdote: 29 Apr 1921, Tønsberg, Vestfold, Norge; Postkort fra Kirsten til moren på Foynland.
• Event-Misc: Abt 1926; Lorentzen samling.
• Event-Misc: Aft 1925, Lademoen kirkegård, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På Karen Lorentzens gravsted på Lademoen.
• Event-Misc: Bef 2 Apr 1931, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Lorentzen samlet ved Ruths hjemmebesøk (fra Chicago).
• Event-Misc: Bef 16 Apr 1931, Agle, Snåsa, Nord-Trøndelag, Norge; På besøk hos sin søster Aasta på Agle.
• Illness: 04 Dec 1935, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sukkersyke og blødninger.
• Illness: 1936, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Kirsten skriver brev til sin søster Ruth i Chicago.
• Event-Misc: 28 Mar 1955; Kirsten skriver i minneboka til sin niese Ruth Eva Skøien.
• Event-Misc: Bef 1957, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gusta Petersen og niesen Kirsten Eide hos fotografen.
• Event-Misc: Bef 1957; Søstrene Ruth og Kirsten hos fotograf.

Notes:

Birth:
Ifølge kirkeboka ved dåpen er fødselsdatoen 16.september.

I kommunetellinga 1925 er datoen nevnt som 8.september.

Illness:
Svigerdatteren Elly Eide fortalte at Kirsten spiste ofte, men veldig lite om gangen. Hun spiste som en fugl, beskrev hun.

Illness:
Moren Klara skriver i et brev, til sin datter Ruth i Amerika, datert 1.desember 1935:

Hun og Oskar har vært i barnebarnet Randis konfirmasjon (Karl Kristians datter).
Etter konfirmasjonen hadde de dratt ned til datteren Kirsten som lå syk. Datteren Aasta hadde kommet på besøk med sine 3 barn, Atle, Liv og Halvard. Aasta, som skulle ordne klær til guttene, varsler sin mor om at søsteren Kirsten har blitt alvorlig syk, og har hatt legebesøk.

Kirsten har sukkersyke og har også hatt blødninger, og det bekymrer hennes mor Klara.

Den 5.desember skriver Klara et nytt brev til Amerika:

..tirsdags morgen reiste Aasta og lille Atle til byen for at reise til Heimdahl men da hun kom til byen fik hun høre af Ingeleiv at Kirsten var meget syk gik saa op til hende og da har dem netop sent bud after Doktoren saa Aasta blev der hele dagen.

Doktor Halse kunne ikke gjøre noget alene saa maatte dem ringe op Doktor Brant, saa dem var da to, og om kvelden var hun da lidt bedre men hun skal nu ligge og alt maa være stille om hende, Sukkersyken har tat sig op saa nu maa hun begynde med fuld og streng diæt ijen, og dertil en voldsom blødning saa de stod nok om livet ijen, og de er da ikke at undres over saa megen motgang som hun har. idag skal jeg ned for at se om hende, jeg har ikke fred før jeg for se hende ijen, Aasta reiste hjem igaaraftes, men hun kommer snart en tur ijen for at se om Kirsten...

Den 30.januar 1936 skriver Klara at Kirsten har vært veldig syk igjen, og måtte overføre blod (?)

Illness:
I brev av 7.juni 1936, fra Kirsten til søsteren Ruth i Chicago, forteller hun at hun har hatt nervesmerter i høyre arm i lenger tid.
Samtidig beklager hun at hun aldri har noe gledelig å fortelle om seg og sine.

Mor betegner noe i armen til Kirsten som - nervegigt - i sitt brev til Ruth 17.juni 1936.

Event-Misc:
Svigerdatteren Elly Eide hadde sine tanker og betraktninger om sin svigermor. Hun sa at Kirsten kanskje var litt stolt, og ville være en fin dame, kanskje bedre enn andre - en liten frue. Hun ble glad når hun fikk nye klær og pynteting.

Kirsten hadde liten omgangskrets, mye fordi hun hadde så mange barn å ta vare på.

Kirsten married Johan Martin Eide on 09 Nov 1908 in Lademoen kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Johan was born on 27 Dec 1884 in Stoksund, Åfjord, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 01 Feb 1885 in Stoksund, Åfjord, Sør-Trøndelag, Norge; died on 03 Dec 1947 in Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 09 Dec 1947 in Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Anecdote: Bef 19 Jun 1908, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Hendelse på båten fra Bergen til Trondheim.
• Confirmation: 04 Oct 1908, Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Bosted Gyldenløvesgate 25.
• Occupation: 1910, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Telegrafbud.
• Residence: 1910, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Øvre Møllenberggate 24.
• Event-Misc: Sep 1913, Halsetmoen, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Anecdote: 17 Sep 1913, Kristiania, Oslo, Norge; Karl Kristian skriver postkort til sin bror Arthur fra hovedstaden.

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel var Fjæregaden 1 A.

Christened:
Faddere var Fyrvogter Thorset.. og Hustr., Arbeidsmand Kristian Lorntsen og Hustr. og Arb. Sofus Lorntsen ug.

Anecdote:
Da de skulle flytte fra Bergen, dro Mor Klara i forveien med barna, og skrev blant annet dette i brevet den 19. juni 1908 til sin Oskar etter ankomsten til Trondheim:

Ja nu er vi da kommem os vel og vakkert frem. Vi kom frem Mandags aften kl. 11 og da var Bestemor Fredrik Gusta og Karen paa kaien, og det var rigtig godt for da var vi trætte af turen allesammen, det gik foresten meget godt, den eneste som var lidt syg var Ragnar han var lidt daarlig da vi gik over Stat, foresten var alla rigtig kjække, og det var ogsaa stille veir men rigtig kolt..

Carl var saa snil til at hjelpe mig paa turen Arthur og Sverre mistet begge sine Huer paa søen Arthurs blaaste af ham og Sverre kastet sin efter saa jeg ved nu ikke hvad jeg skal have paa dem til de nye klær om Søndagen, men det bliver vel en raad,..

Residence:
Enkefru Lorentzen bor sammen med sitt barnebarn telegrafbud Arthur Lorentzen under folketellingen i 1910.

De bor i 1.etasje og betaler kr. 108,- i året i husleie.

Anecdote:
Postkort fra Karl Kristian Lorentzen til sin bror Arthur, datert Kristiania 17.september 1913:

Nu er jeg atter i fuld gang med skolen, masse lekser men det gaar nok.
Jeg sender dig dette kort det er av den park som vi bor ved jeg har sat et kryds over det hus hvor vi bor.

Lev da vel! hver hilset fra din Broder Karl.

Hils Mor og alle.

Died:
Paul Arthur døde av tæring/tuberkulose hjemme i sin seng på Selsbakk, nesten 20 år gammel.

Fra dødsannonsen i Trondhjems Adresseavis 22.september 1913:

Vor kjære Søn og Broder Arthur døde idag, nær 20 Aar gammel.
Selsbak den 20de Septbr. 1913.

Clara Lorentzen, født Hugaas.
Osc. Lorentzen, Overkonduktør.
Søskende.

Den 25.september tillegges:

Begravelsen foregaar fra Hjemmet Fredag førstk. kl.11 1/2. Indbydelsen kun herved.

Buried:
Etter begravelsen, annonsert i Trondhjems Adresseavis mandag 29.september 1913, takker Oscar og Clara for deltakelse ved begravelsen:

For al deltagelse ved vor kjære Arthurs sygdom, død og begravelse takkes hjerteligst.

Clara Lorentzen, født Hugaas.
Osc. Lorentzen, overkonduktør.

Family/Spouse: Hildur Olea Sandmo, "Lorentzen". Hildur was born on 19 Sep 1895 in Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 17 Nov 1895 in Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 7 Dec 1980 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 12 Dec 1980 in Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 1899; Ragnar og Sverre hos fotograf.
• Event-Misc: Bef 1908, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Falt fra 2.etasje og traff en jernkasse. Hadde en litt sjanglete gange etter denne hendelsen.
• Anecdote: Bef 19 Jun 1908, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; En historie fra hjemturen fra Bergen til Trondheim.
• Education: 1910, Byåsen skole, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Avgangsklassen 1910.
• Occupation: 1910, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Kjørergut.
• Confirmation: 25 Sep 1910, Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Bosted Halsetmoen, Selsbak.
• Occupation: 1913, Baklandet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Smedlærling.
• Residence: 1913, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Nedre Bakklandet 5.
• Event-Misc: Aft 1913, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brødrene Ragnar, Karl Kristian og Sverre.
• Occupation: 1914, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Maskinist på båt.
• Anecdote: 30 Jan 1914, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Aasta Lorentzen til broren Sverre, datert Trondhjem 30.januar 1914.
• Anecdote: 1 Feb 1914, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Karl Kristian til broren Sverre.
• Occupation: 1916, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Fyrbøter.
• Occupation: Bef 1917, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sjømand.
• Occupation: 1917, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sporskifter ved jernbanen.
• Residence: 1917, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Øvre Møllenberggate 43 D.
• Residence: Bef Nov 1917, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Halsetdalen.
• Residence: Aft Apr 1920, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sandvikshuset.
• Event-Misc: 11 Jun 1928, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Feiring av Klara Lorentzens 64-årsdag.
• Event-Misc: Abt 1929, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Kortspill var en aktivitet som var populær i Lorentzen-familien.
• Event-Misc: 1931, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sverre sammen med sin søster Kirsten og 2 av hennes barn.
• Event-Misc: Aft May 1933, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gusta var på besøk hjemme i gamlelandet i 1933.
• Residence: Bef 1 Nov 1934, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Heim.
• Event-Misc: 22 Mar 1935, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Fest for 40-års jubilanten. Sverres 40-års feiring ble holdt på Harmonien i Trondheim.
• Anecdote: 02 Mar 1936, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Oskar, Klara og Sverre til Ruth i Chicago.
• Anecdote: 22 Apr 1936, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Søsteren Aasta nevner Sverre i et brev til Ruth i Chicago.
• Anecdote: 10 May 1936, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Sverre til søsteren Ruth i Chicago, datert 10.mai 1936.
• Occupation: Abt 1940, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lagerarbeider i svogerens firma Joh. Eide & Co. i krigsårene.
• Event-Misc: Abt 1946; Morfar Sverre med sitt barnebarn Bjørg.
• Residence: Abt 1949, Rognheim, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Residence: Bef 1957, Munkvoll, Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Nordre Hallsetveg 88 B, 3.etasje.
• Occupation: Bef 1971, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Vaktmann ved Trondheim Mekaniske Verksted (TMV).
• Event-Misc: Abt Jul 1973, Flatåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Aasta på besøk hos bror Sverre.
• Anecdote: Bef 1975, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Fotballspill med barnebarnet Bjørn Sverre Aune.
• Residence: Bef 1975, Flatåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Øvre Flatås vei 9 A. Telefonnummer 075-57406.

Notes:

Event-Misc:
Brødrene Sverre og Ragnar fikk begge tuberkulose som barn, og måtte bli sendt bort på hjem for å bli bra igjen.

Datteren Erna fortalte at Sverre selv også trodde at han hadde hatt TBC, men da sønnen hans lille-Sverre pratet med legen hans mange år senere, fikk han høre at Sverre aldri hadde hatt TBC. Derimot hadde han noe med en blodåre - blodsirkning - som gjorde at han kastet opp blod når han var forkjølet.

Som Erna sa det:

Hvis doktoran hadde behandla'n orntli, så koinn hatt en god jobb, hain pappa.

Sverres niese Birgit Lorentzen (gift Børmark) fortalte at hun husket at Sverre alltid ba om at de kokte koppen hans etter at han hadde drukket av den. Han var så redd for å smitte andre.

Anecdote:
Mor Klara dro i forveien med barna, og skrev blant annet dette i brevet den 19. juni 1908 til sin Oskar etter ankomsten til Trondheim:

Ja nu er vi da kommem os vel og vakkert frem. Vi kom frem Mandags aften kl. 11 og da var Bestemor Fredrik Gusta og Karen paa kaien, og det var rigtig godt for da var vi trætte af turen allesammen, det gik foresten meget godt, den eneste som var lidt syg var Ragnar han var lidt daarlig da vi gik over Stat, foresten var alla rigtig kjække, og det var ogsaa stille veir men rigtig kolt..

Carl var saa snil til at hjelpe mig paa turen Arthur og Sverre mistet begge sine Huer paa søen Arthurs blaaste af ham og Sverre kastet sin efter saa jegved nu ikke hvad jeg skal have paa dem til de nye klær om Søndagen, men det bliver vel en raad,..


Occupation:
Etter å ha jobbet på Skanse-tomta med Ragnar, dro Sverre til sjøs.

Først kjørte han på båt i rute innover mot Steinkjer med Fosen D/S, senere kjørte han utenriks, til Hamburg og Amerika.

Søsteren Ruth fortalte at det var mens han var på sjøen at Sverre hugget av seg den ene pekefingeren. Datteren Erna mente at han mistet pekefingeren når en luke smalt over fingeren. Visstnok skal skipskameratene hans ha besvimt tvert når han kom opp på dekk med den løse fingeren. Fingeren var kappet av før det øverste leddet.

Stumpen han hadde igjen brukte han senere til å skremme unger med. Han puttet den opp i nesen, så det så ut som om han hadde hele fingeren i nesen. Han hadde mye moro av det.

Nevøen Per Arne Johnsen fortalte om en gang da Sverre sto vakt i en bod på dokken, så kom en mann og spurte etter telefon, og om det var dyrt å ringe riks.
Ja, hvis du stammer så, svarte Sverre.

Å kjøre i utenriksfart var ikke helt ufarlig, særlig ikke i årene omkring første verdenskrig 1914 - 1918. Selv om Norge da var nøytralt, hendte det stadig at norske handelsskip ble torpedert og sank med mann og mus.

Familien Lorentzen hadde flere ganger opplevd redsel for at Sverre ikke skulle komme hjem igjen.

Ved utbruddet av krigen var Sverre ute på sjøen, og de hjemme var redde for torpedering. Mor drømte en natt at sønnen skulle komme hjem igjen, og - morran - etter var han der.

Anecdote:
Kjære Sverre!
Jeg maa skrive nogle ord til dig. Tusen tak for kortet vi fik ifra dig. Vi fik det idag. Aagot og Karl er i stiørdalen, og kommer igjen ikvæld kl 8. Knut er frisk og kjæk. Mor har faat sig nyt skind og muffe. Jeg skal slutte skolen den 16 februar, og da skal jeg reise hjem. Karl og Aagot skal flytte til Blussevoldsbakken i en villa. Jeg hører du er frisk, og det er bra. Kirsten er bare frisk og det er Petra , Klary og Gerd ogsaa. Mor er bare frisk. Jeg var hjemme om Mandag og da gav jeg kalven melk, han er stor og kjæk. Ru har vært daar- et par dage. Hønsene verper 6 og 10 egg om dagen. Jeg skal hilse dig fra Hildur Sandmo. Jeg har ikke mere at skrive om nu, men jeg skal sende kort senere. Jeg tenkte at lægge et 10 øres frimerke indi brevet, men saa har jeg bare et.
Du maa skrive og svare. Nu vaakner Knut og da maa jeg ta ham op. Han holder paa at faa den første tand saa han er noksaa grætten.
Olaf Gisvold har lungebetændelse. Jeg skal hilse dig fra Ansgar, og H.H. og A.G. Gurine M. Mor sige at jeg ogsaa maa hilse dig. Men mest er du hilset fra din søster Aasta.
Lev vel! Skriv snart. Du hilses fra Rut og Ingeleiv

Karl skal ogsaa skrive

Anecdote:
Brev fra Karl Kristian Lorentzen til sin bror Sverre, datert Trondhjem 1.februar 1914:

Kjære Broder!

Tak for kortet som jeg har faat du sier det er langsomt, men du maa finde paa noget saa at du ikke længes for da blir tiden for dig saa lang. Jeg tænker det blir bedre for dig naar du blir kjendt og kommer dig ut og kan gaa rundt og se dig om.
Her i Thjem er alt ved det gamle – mildt og regn paa Selsbak er det vist ogsaa bare bra. Kalven trives og hopper over galen saa den maatte bygges høiere. Jeg tænker det blir saa at Skrogstad kjøper Kalven for 12 Kroner og det er jo bra pris for en okskalv. Jeg skal underhandle med Far om kjøpet imorgen eller naar jeg træffer ham.
Idag har jeg og Aagot været langt oppover paa Tyholdt og seet paa hus, vi tænkte saa smaat paa flytte, men dem forlangte 35 kr per maaned for 3 værelser og kjøkken, men det var for langt og for dyrt saa vi maa vist betænke os. Men det hadde jo været prægtig at bod paa landet og saa var der anledning til at ha høns. Men vi faar tænke paa det for det blir saa langt for mig at gaa.
Den siste uge har jeg kjørt smaatog imellem Thjem – Heimdal til uken skal jeg kjøre godstog til Hommelvik saa du ser jeg driver mig bare paa livet løst.
Hjemme hos mig er alt godt - Knuten – trives og er stor og kjæk alle som ser ham tror han er minst 6 maaneder og han er jo bare 3. Og det er bare bra at han blir stor og stærk saa kan han snart ut at tjene for brødet.
Eidet & Co er nu i fuld gang med fiskhandelen igjen jeg skal nu prøve at faa solgt lidt for ham mens jeg kjøre, jeg fik solgt en 1/2 tønde igaar.

Event-Misc:


Residence:
På Heim på Byåsen er familien registrert under den kommunale folketellingen i 1934:

Tidl. Fyrbøter. Fort,. Arbeidsløs Sverre Lorentzen og hustru Hildur Olea Lorentzen, sammen med barna (alle født i Strinda):

Klara, f.12.oktober 1917.
Hedvig Amalie, f.25.april 1920.
Ragnhild Sofie, f.26.oktober 1922.
Sverre Hilmar, f.27.august 1927.
Jørund, f.10.august 1928.
Margrethe Oline, f.15.juni 1934. Hennes navn står ikke i tellingen.

Anecdote:
Dette brevet har Klara og Oskar, sammen med sønnen Sverre, skrevet til Ruth og hennes ektemann Einar i Chicago.

- Far Oskar skriver først:

Hallo Ruth og Einar!

Mange tak for brevet og de 3 dollar, - er nu færdig med 71 årsdagen - den gik av i stilhed, Åsta - Dutte og Tuppa kom kvelden før - fra Byen kom kun Karl - flere var her ikke Søndagen den 23de.
Sverre kom Mandagen og er her endnu - han har hjulpet mig med forskjellig - skal reise igjen imorgen men kommer hit igjen senere - da det er meget å gjøre både med hus og have, - noget nyt er ikke at fortælle om alt er med det gamle her.
Sendte brev for 8 dage siden om de sidst modtagne penge... Du har fåt - når Du modtar dette brev.
Mor skriver nogle ord - så jeg slutter nu en hilsen til Dere begge to fra Eders Far.

- Sverre åpner sitt bidrag med:

Hallo godtfolk - partifeller!

Jeg skriver denne overskrift da jeg går ut fra at dere tilhører arbeiderpartiet. Som dere kanske vet går det nu ut på politikk alt mulig her. Vi skal nu ha en stor salgkamp til høsten, og går da ut fra at ialfall en av vor familie kommer på tinget, Aune, Härdis å Ragnar er blandt aspirantene, ja jeg og Hildur er også med, men er ennu bare menige.

Har nu vært her i 8 dage, skal nu reise hjem en tur, men skal snart innom igjen, som jeg forstår så blir det meget å gjøre.
Jeg skulde absolutt ha vært hjemme igår på Søndag, da jeg skulde ha vært med i gaukerennet på Selsbak, men da Erikson er her om kveldene måtte jeg heller være her å spille casino.

Idag har Marry Erikson vært her å vasket klær, med det er så dårlig med klætørker, å lite vann i brønnen.

Jeg venter snart svar på de brev jeg sendte forrige lørdag, å da skal jeg skrive et langt realt brev til dere.

Må nu slutte da kaffen blir kald, far synes vist det går hårdt på kaffen, for kaffe drikkes helle dagen.
Mange hilsener deres bror.

Den 22de d m blir jeg 40 år, selskapet skal holdes i "Harmonien".

Hommelvik 2/3-36.

Sverre

- Mor Klara avslutter brevet:

Nu har jo baade far og Sverre skrevet, saa jeg vet næsten ikke noget nyt,

Igaar var Carl og Aagodt og lille Oskar og Tordun her, dem kom Lørdag kveld, og reiste igaaraftes, alt var bra der, alle er friske
Kirsten er bedre men ikke sterk, jeg vet ikke noget nyt fra byen da jeg ikke har vert i byen paa en maaned,

her har vert saa kold vind at jeg ikke har dristet mig ut saameget, jeg er ræd for Lungebætendelse jeg vil være forsiktig om jeg kunne faa leve til jeg faar se eder ijen

Kjærlig hilsen mor

alt vi nu snakker om er hvorledes vi skal ordne de paa de beste til di kommer

Anecdote:
Det opplyses om at Mor og Far Lorentzen holder på å male huset hjemme på Hommelvik, og at Sverre hjelper dem med det.

Anecdote:
Utdrag fra brevet:

Sverre skriver blant annet at datteren Erna har vært og pyntet bestemors grav (dvs Karen Lorentzens grav) på Lademoen på bestemors 95-årsdag 9.mai.

Han skriver også at han anbefaler dem (søsteren Ruth og mannen Einar Zinow) å kjøpe en bil når de returnerer hjem fra Amerika. Han tilbyr seg å ordne kjøpet for dem - kan få brukte pene vogne til 3-400 kroner - skriver han.

Residence:
Mor Klara bodde hos sin sønn Sverre sine siste leveår.

Det var ikke alltid de kom overens, som ofte skjer når en mor skal bo i samme huset som sin sønn og hans familie. Klara skriver til sin datter Aasta trolig en gang omkring 1949:

Kjære Aasta
Jeg maa nu bede dig om at komme opover og hente mig straks, jeg vil ikke være her lenger og har ingen sted at gaa, han har bedt mig reise til Helvete med kofferten, kjære kom snart
jeg reiser om jeg saa skal dø paa turen. Kom snart
en kjærlig hilsen fra en ulykkelig mor.

En dramatisk hendelse beskrives også:

Søndag morgen
Ja idag er her en trist dag
for 4 dager siden fikk Sverre Blødning saa nat til Torsdag maatte vi ringe efter Doktor Kl 3 om natten og da var de frygtelig, og igaar fik han atter en blødning saa vi maatte ringe op Doktor igjen, og inat var de lidt roligere men idag er han saa daarlig og han kan ikke snakke og nu venter vi Carl og Ragnar, lille Sverre var her igaar og kommer nu igjen
jeg var netop inne hos ham men han sa at ingen maatte komme ind til han idag saa her er en alvorlig dag
nu maa du straks sende bud til Ruth men skrem hende ikke
Jeg er bra og er nu oppe og sitter nu og venter paa Carl. Ja de var vel dette jeg skulde opleve før jeg fik død. Jeg fik brev fra Kirsten igaar, hun trives ikke i Norland, skal nu reise til Lille Kirsten men jeg tror at hun kommer snart hjem
du hilses fra Ingeleiv nu er hun her hver dag for at se om Sverre, stakels Sverre. Hildur er flink til at passe ham.
hils Aune og min kjære Halvard.
en kjærlig hilsen
mor
Du hilses fra Hildur.

Anecdote:
Bjørn Sverre:

Husker godt da jeg lå over til bestemor og bestafar på Munkvoll.

Jeg hadde med meg fotballspillet mitt. Bestefar skulle bestandig være HAMKAM. Han sa hver eneste gang: Du vet at jeg er født på Hamar.
Jeg var selvsagt RBK. Da han scoret lo han så han ristet.

Bestemor var som vanlig på kjøkkenet. Smurte brød med bondesmør!!

....Han ramset opp lagoppstillingen til HAMKAM helt utrolig!


Buried:
Bisettelsen var fra Havstein kirke tirsdag 23.september klokka ett.

Havstein kirke var vakkert pyntet med levende lys og blomster. Hans båre var dekorert med blomster fra nærmeste familie, og det var signerte kranser fra øvrige familie, Jern- og Metallarbeiderforeningen.

Strykere og organist spilte Sibelius' - Stjernesangen, og Thor Grønnesby sang - Eg veit i himmerik ei borg. Sogneprest Solbu forrettet, og brakte hilsen og takk fra hustru Hildur, barna og deres familier.
Solbu knyttet sin andakt til 1.Joh.4,9. Solisten sang - Blott en dag, før Jan Åsmul la krans på båren fra Jern- og Metallarbeiderforeningen.

Minnestunden på Havstein ble avrundet med at musikerne spilte Nordraaks - Melodi, og sørgeskaren sang - Så ta da mine hender.

Died:
Sverre døde stille og rolig fra familien i sitt hjem på Nordre Hallsetveg 88 B på Byåsen. Dødsårsaken var alderdom/lungebetennelse.

Sverre married Hildur Olea Sandmo, "Lorentzen" on 17 Oct 1915 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Hildur was born on 19 Sep 1895 in Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 17 Nov 1895 in Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 7 Dec 1980 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 12 Dec 1980 in Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 1899; Ragnar og Sverre hos fotograf.
• Event-Misc: 27 May 1900, Voss, Hordaland, Vestland, Norge; Søstrene Aasta og Ingeleiv ble døpt samtidig.
• Anecdote: Bef 1910; En liten spøkelseshistorie....
• Confirmation: 8 Dec 1912, Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Event-Misc: Aft 1913, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brødrene Ragnar, Karl Kristian og Sverre.
• Anecdote: 8 Mar 1914, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Ragnar til broren Sverre.
• Event-Misc: 1918, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søskensamling.
• Occupation: Bef 1921, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lagerbetjent.
• Residence: Aft 15 Oct 1921, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Bosted i Gammellina i villa Solvoll.
• Residence: Bef 1922, Lademoen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Aslak Bolts gate 3, 6 etasje.
• Occupation: 1925, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lagerarbeider.
• Event-Misc: Abt 1929, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Kortspill var en aktivitet som var populær i Lorentzen-familien.
• Event-Misc: Bef 1933, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Selsbakk Arbeiderlags formann.
• Event-Misc: 1933, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Klaus med mormor, onkel Finn og grandonkel Ragnar.
• Residence: 1934, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Skoggløtt.
• Occupation: Mar 1936, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Arbeidsmann på brygga.
• Occupation: 1939, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ragnars månedslønn var kroner 300.
• Occupation: Bef 1944, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lagersjef.
• Event-Misc: 1944, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Flukt til Sverige.
• Event-Misc: 7 Aug 1944, Ramundberget, Härjedalen, Jämtlands län, Sverige; Telegram fra Ragnar, Härdis og Birgit til Ruth om at de hadde ankommet Sverige.
• Event-Misc: 10 Aug 1944, Kjesæter, Vingåker, Södermanlands län, Sverige; Avhør på flyktningmottaket av Ragnar, Härdis og Birgit.
• Occupation: Bef 1946, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lagerformann.
• Event-Misc: 11 Apr 1955; Ragnar skriver i sin niese Ruth Evas minnebok.
• Residence: Abt Sep 1962, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Holemshåggån/Rimolshåggån.
• Event-Misc: Aft 1962, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Ragnar og dattersønnen Tellef.
• Event-Misc: Jun 1970, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Besøk hos Sverre og Hildur på Byåsen.
• Event-Misc: Apr 1971, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ruth sammen med bror Ragnar og hans datter Birgit.
• Event-Misc: Jun 1971, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Ragnar hjemme på tunet.
• Event-Misc: 1973, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Sommerbesøk på Rimolshagan.
• Event-Misc: Abt Aug 1973, Moholt, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk hos Aasta i Fjøsmesterveien 1 A.
• Event-Misc: 1975, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ragnar med Selsbak kvinnearbeidslag.
• Event-Misc: Abt Jul 1975, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Trondheimsbesøk i Sande.
• Event-Misc: Abt Jul 1976, Villa Bjerklund, Foynland, Nøtterøy, Færder, Vestfold, Norge; På besøk der Oskar og Klara Lorentzen bodde i begynnelsen av 1920-årene.
• Event-Misc: Abt Jul 1976, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Sommerbesøk i Sande.
• Event-Misc: Abt Jul 1979, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Besøk på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1980, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1981, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1982, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1982, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Tante og onkelbesøk hjemme hos Kjell og Elsa.
• Event-Misc: 10 Dec 1982, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Ragnar feiret sin 85-årsdag.
• Event-Misc: Oct 1983, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff hjemme hos Ragnar Lorentzen.

Notes:

Christened:
Stadfestet i kirken (Vang) 17.juli 1898.

Event-Misc:
Brødrene Sverre og Ragnar fikk begge tuberkulose som barn, og måtte bli sendt bort på hjem for å bli bra igjen.

Anecdote:
Ruth Lorentzen (gift Zinow/Skøien) fortalte om sin tante Hedevig at hun hadde det med å stå opp og gå rundt om nettene for å kikke etter om alle sov, og da tok hun rundturen om barna også. En gang hadde Ruths bror, Ragnar, ligget og lest spøkelseshistorier på sengen før han la seg til for å sove. Han våknet på natten av en lyd i rommet, og så et langt rekkel i hvitt fra topp til tå stå ved sengeenden sin. Han ble skremt og tok boken fra nattbordet sitt og hev rett i hode på reklet. Og reklet, eller Hedevig, vræla og Far (Oskar Lorentzen) kom springende til for å se hva som skapte det forferdelige bråket i huset midt på natten. Da han så Hedevig, og skjønte hva som hadde skjedd, så holdt han på å le seg skakk.

Anecdote:
Brev fra Ragnar Lorentzen til broren Sverre, datert Selsbak 8.mars 1914:

Kjære Sverre

Jeg maa nu til at skrive til dig. Mor har ikke tid til at skrive i dag, men hun skal skrive en anden dag. Jeg er nu begyndt som laborantgut i Ilens apothek for 8 kr uken, der er hyggelig at være i gaard var det første dag, jeg vasket flasker og morter, jeg har middag fra 12 til ½ 2 og spiser hos Laura, i gaard eftermiddag fik jeg the paa apotheket.
Vi har det morsomt i logen nu, Ingeleiv skal gaa ind paa næste møte, logen har nu 56 medlemmer.
Skal hilse dig fra Ansgar og Harald og brødrene Gellein.
Vi er alle friske, en du?
Sidste søndag var jeg paa Graakallen og saa paa rendet, Ole Kroppan var en av de bedste hoppere, der var meget krangling deroppe. Det er ikke noget at skrive om.
I kveld skal jeg i kinomatograf.

Hilser dig fra Karl, Aagot og Knut, og familien Eide. Hilsen fra mor og far og Aasta, Ingeleiv og Rut. Skriv snart.

Hilsen Ragnar

Karl skal bygge opi Bergsbakkene oppenfor Lilligaarden.

Alt vell
Se Baksiden

Jeg skulde høre fra Far om du hadde lyst til at reise til Soknedalen i sommer, for hvis du vilde det saa skulde Far og Mor opover og snakke med Ola Hugaas om plads. Svar næste brev.

Vi fyrer med høi til april

Residence:
I 6.etasje i Aslak Bolts gate 3 på Lademoen som eies av Henrik Eklund bor:

Lagerarbeider Ragnar Lorentzen og hustru Härdis Kristine, husmor, samt deres barn Ruth Kristine.

Event-Misc:
Fra Arbeider-Avisa, fredag 8.november 1963:

...allerede våren 1925 ble stiftet en kvinnegruppe på Selsbakk. og den første formannen i denne var Mari Hollum. Laget arbeidet godt en tid, men så dabbet interessen etter hvert av, og man så til slutt ingen grunn til å fortsette. I 1933, da så mange andre kvinnegrupper ble stiftet, kom det liv i arbeiderkvinnene på Selsbakk også, og etter initiativ av den daværende formannen i Selsbakk Arbeiderlag, Ragnar Lorentzen, ble det dannet en ny gruppe. På det første møtet valgte man Hærdis Lorentzen som formann. Under krigen ble det mer og mindre slutt på all foreningsvirksomhet, men i 1945 var det igjen Mari Hollum som tok fatt for å reorganisere laget...

Residence:
Under den kommunale folketellingen i 1934 bor Ragnar med sin familie på Skoggløtt på Byåsen:

Lagerarbeider Ragnar Lorentzen og hustru Hardis Kristine Lorentzen, sammen med barna:

Ruth Kristine, f.18.mars 1922.
Birgit Ingeborg, f.1.oktober 1926.

Pleiebarn Tore Stoltz, f.1.april 1934.

Event-Misc:
Ragnars søster Ruth fortalte:
Senere under krigen var situasjonen så prekær for de aktive Arbeiderpartipolitikerne Ragnar og Härdis, at de måtte flykte til Sverige. Ragnars mor og søsteren Aasta så at de dro avsted, og vinket til dem. Ingen sa noe, for jo mindre de visste jo mindre farlig var det for dem som ble igjen.

Birgit fortalte:
Ragnar og Härdis flyktet til Sverige i 1944, og Ragnar ble politisoldat ved den norske forlegningen Ekerstad.

I 1944 måtte Ragnar og Härdis flykte til Sverige med barna.
De pakket kofferter og dro avsted i de små natterstimer.

Mor og Ragnars søster Aasta så dem dra og vinka til dem, men ingen sa noe.

På Ekerstad norske politiforlegning ble Ragnar politisoldat.

Occupation:
Ragnar jobbet i en årrekke som lagermann hos Rieber & co. i Trondheim.

Residence:
Den 10.september 1962 nevner broren Sverre Lorentzen i et brev til søsteren Ruth Skøien i Oslo:

...Ragnar har kjøpt en liten gård i Melhus med 20 mål jord, han skal begynde med hønseri...

Telefonnummer 084-70403 (i 1977).

Died:
Død av kreft.

Ragnar røykte mange cigarillos om dagen (40-60 stk), og hadde svært grøtete stemme på grunn av dette. Dette var nok årsaken til at han fikk kreft på slutten.

Fra dødsannonsen i Adresseavisen, fredag 20.januar 1984:

Vår kjære far, svigerfar, bestefar, oldefar, bror, svoger og onkel Ragnar Lorentzen døde fra oss i dag, 86 år gammel.

Melhus, 19.januar 1984.

Ruth.
Birgit, Rudolf.

Hasse, Tove.
Ragnar, Kirsti.
Ella.
Matts, Grete.
Tellef.
Ragni.

Øvrige familie.

Begraves fra Melhus kirke fredag 27.januar kl.11.00. Alle som vil følge ham til graven er velkommen i kirken og minnesamvær på Vertshuset Høvdingen.

Ragnar married Härdis Kristine Eklund, "Lorentzen" on 15 Oct 1921 in Lademoen kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Härdis was born on 25 Jan 1901 in Bodø, Nordland, Norge; died on 11 Jul 1970 in Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 16 Jul 1970 in Melhus kirke, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Anecdote: 30 Jan 1914, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Aasta Lorentzen til broren Sverre, datert Trondhjem 30.januar 1914.
• Confirmation: 04 Oct 1914, Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Bosted Halsetmoen, Selsbak.
• Event-Misc: Abt 1917, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lorentzen-samling (trolig fra tiden de bodde i Blusevollsbakken).
• Event-Misc: 1918, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søskensamling.
• Event-Misc: 1919, Midtsand, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; En nydelig samling på Midtsand.
• Event-Misc: 1919, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Lorentzen på besøk hos slektninger i Soknedal.
• Event-Misc: Abt 1920, Oppdal, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk på Oppdal.
• Event-Misc: 1920; Sommeren 1920.
• Event-Misc: Abt Apr 1920, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Aasta og Ruth sammen med venner.
• Event-Misc: Bef 1921, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På teater.
• Event-Misc: 1931, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Aasta sammen med sin søster Kirsten og 5 av hennes barn.
• Event-Misc: Bef 2 Apr 1931, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Lorentzen samlet ved Ruths hjemmebesøk (fra Chicago).
• Event-Misc: Aft May 1933, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gusta var på besøk hjemme i gamlelandet i 1933.
• Anecdote: Bef 1945, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Det store sirupsslaget.
• Anecdote: 1951, Marnardal, Vest-Agder, Norge; Mannen og fløtemugga.
• Event-Misc: Aft 1952, Marnardal, Vest-Agder, Norge; Ruth på besøk hos sin søster Aasta.
• Event-Misc: 14 Mar 1955; Aasta skriver i sin niese Ruth Evas minnebok.
• Event-Misc: Abt 1960, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk på Rimolshagan.
• Event-Misc: Abt Jul 1960, Voss, Hordaland, Vestland, Norge; Sommerbesøk hos Møllers på Voss.
• Event-Misc: Abt Nov 1960, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Gudmor for sin søster Ingeleivs dattersønn John Arne Olsen.
• Event-Misc: 1965, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Tone og mormor koser seg ute.
• Event-Misc: 6 Oct 1966, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Besøk på Rimolshagan.
• Event-Misc: Feb 1969, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Aasta feirer sin 70-års dag.
• Event-Misc: Bef 1970, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Loholt og Lorentzen-søstre samlet.
• Event-Misc: Apr 1970, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff i forbindelse med Ingeleivs 70-årsdag.
• Event-Misc: Jul 1971, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Hyttebesøk hos Ruth og Einar i Sande.
• Residence: Bef 1973, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Fjøsmesterveien 1 A. Telefonnummer 079-16739.
• Event-Misc: Abt Aug 1973, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Aasta på besøk hos bror Sverre.
• Event-Misc: Abt Aug 1973, Moholt, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk hos Aasta i Fjøsmesterveien 1 A.
• Event-Misc: Abt Aug 1973, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Sommerbesøk på Rimolshagan.
• Event-Misc: Abt Jul 1975, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Trondheimsbesøk i Sande.
• Event-Misc: Abt 1976; Passfoto.
• Event-Misc: Abt Jul 1976, Villa Bjerklund, Foynland, Nøtterøy, Færder, Vestfold, Norge; På besøk der Oskar og Klara Lorentzen bodde i begynnelsen av 1920-årene.
• Event-Misc: Abt Jul 1976, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Sommerbesøk i Sande.
• Event-Misc: Abt Jul 1978, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Aasta og Ruth på besøk hos sin svigerinne Hildur.
• Event-Misc: Sep 1978, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk hos mor, mormor og oldemor Aasta Aune i Fjøsmesterveien 1A.
• Event-Misc: 16 Feb 1979, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Aasta feirer sin 80-års dag.
• Event-Misc: Abt Jul 1979, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Besøk på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1979, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Tantebesøk hos Ellen Olsen.
• Event-Misc: Abt Jul 1980, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1981, Lademoen kirkegård, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På farmor Karen Lorentzens gravsted på Lademoen.
• Event-Misc: Abt Jul 1981, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1982, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1982, Moholt, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Ingeleiv og Ruth på besøk hos Aasta.
• Event-Misc: Abt Jul 1982, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Tante og onkelbesøk hjemme hos Kjell og Elsa.
• Event-Misc: Oct 1983, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff hjemme hos Ragnar Lorentzen.
• Event-Misc: Jul 1985, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk hos Lisbeth og Sverre Lorentzen.
• Event-Misc: 19 Jul 1987, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Slektsstevne for etterkommere etter Oskar og Klara Lorentzen.
• Event-Misc: 18 Jul 1988, Ammerudkollen, Ammerud, Oslo, Norge; Tor Kristians opplevelse omkring grandtante Aasta Aunes død.

Notes:

Christened:
Hjemmedøpt.

Registrert i kirkeboka 27.mai 1900.

Anecdote:
Kjære Sverre!
Jeg maa skrive nogle ord til dig. Tusen tak for kortet vi fik ifra dig. Vi fik det idag. Aagot og Karl er i stiørdalen, og kommer igjen ikvæld kl 8. Knut er frisk og kjæk. Mor har faat sig nyt skind og muffe. Jeg skal slutte skolen den 16 februar, og da skal jeg reise hjem. Karl og Aagot skal flytte til Blussevoldsbakken i en villa. Jeg hører du er frisk, og det er bra. Kirsten er bare frisk og det er Petra , Klary og Gerd ogsaa. Mor er bare frisk. Jeg var hjemme om Mandag og da gav jeg kalven melk, han er stor og kjæk. Ru har vært daar- et par dage. Hønsene verper 6 og 10 egg om dagen. Jeg skal hilse dig fra Hildur Sandmo. Jeg har ikke mere at skrive om nu, men jeg skal sende kort senere. Jeg tenkte at lægge et 10 øres frimerke indi brevet, men saa har jeg bare et.
Du maa skrive og svare. Nu vaakner Knut og da maa jeg ta ham op. Han holder paa at faa den første tand saa han er noksaa grætten.
Olaf Gisvold har lungebetændelse. Jeg skal hilse dig fra Ansgar, og H.H. og A.G. Gurine M. Mor sige at jeg ogsaa maa hilse dig. Men mest er du hilset fra din søster Aasta.
Lev vel! Skriv snart. Du hilses fra Rut og Ingeleiv

Karl skal ogsaa skrive

Event-Misc:
Aasta jobbet hos dem som drev teateret i byen (senere Trøndelag teater). Hun og søsteren Ingeleiv fikk billetter til et teaterstykke, en komedie. Billettene var på 2.rad midt foran scenen. Stykket var morsomt, og Aasta lo så mye at hun dunket til fyren som satt foran dem i ryggen. Løstennene for ut av munnen på mannen. Han snudde seg og sa: Farken ta deg vetj (=jente).

Event-Misc:


Anecdote:
En fortelling fra krigens dager:

Under krigen (eller under frigjøringsdagene 1945) skulle tyskerne kjøre sirupstønner fra matvarelagerte sitt på Selsbak, fra Magasinet. Underveis falt et par tønner av vogna, og dette gikk ikke upåakta hen hos kjerringene på Selsbak. De kom styrtende til med sleiver og spann, ja, alt som de kunne bruke til å frakte de dyrebare sirupen i. Det var ikke bare ren sirup de fikk med seg, nei, her fulgte både grus, stein og gress med i det de plukket med seg opp.

Det ble kalt det store sirupsslaget fordi kjerringene begynte å sloss om de edle dråpene, til tyskernes store fornøyelse. Hvem var med på dette slaget? Jo, Aasta.


Anecdote:
Det kom en mann til stasjonskafeen på Marnardal, som Aasta drev. Han skulle ha kaffe. Fløtemugga tok han med seg bort til bordet han satt seg ved. Litt om litt gikk Aasta bort til mannen og spurte om å få igjen fløtemugga, da andre gjester også skulle få forsyne seg med fløte i kaffen. Mannen helte dermed all fløten opp i kaffekoppen sin, så det rant utover asjetten og bordet.

Event-Misc:
Det var kort tid før Anne og Tor Kristian Zinow skulle gifte seg sommeren 1988, mer presist skjedde dette mandag den 18.juli.

Det var en varm sommerdag, veldig varm, og Tor Kristian hadde kommet hjem til leiligheten på Ammerud etter jobb. Han var alene i leiligheten og oppholdt seg på rommet sitt, da han merket at det plutselig ble så guffent kaldt og rart i leiligheten omkring han. Det var ubehagelig, for det var jo skikkelig varmt vær ute egentlig. Han syntes også at han kunne høre den karakteristiske hosten til sin mormor Ruth (Aastas søster) fra hennes soverom vegg i vegg. Men, hun hadde jo vært død siden august 1984. Det hang også en lukt i luften omkring Tor Kristian slik som han syntes han kjente igjen etter sin mormor. Først avfeide han dette som fantasier, slik han hadde forestilt seg ved tidligere anledninger. Likevel, var dette annerledes. Dessuten forsvant ikke kulden, lydene eller lukten heller.

Tor Kristian ble urolig og litt redd. Han tittet inn på soverommet til sin mormor, og i de andre rommene, men så ingenting. Da gikk han ut i stuen og satte seg i stress-lessen til sin morfar, skrudde på TV-en, prøvde å lese litt, men det hjalp ikke. Det var fortsatt en urolighet i leiligheten, særlig ute i entreen og utenfor soverommene. Det var akkurat som om lufta var litt tåkete, uklar. Nå begynte han å bli mer redd, og ville ut av leiligheten. For sikkerhets skyld ringte han først Anne og fortalte henne om dette merkelige som skjedde, og at han måtte ut en tur, så hun ville ikke kunne nå han på telefonen med det første.

Men, Tor Kristian gikk likevel ikke ut av leiligheten. Derimot gikk han inn på stuen igjen og satte seg i stress-lessen og tittet ut mot entreen gjennom glasset i døren som var lukket mellom stuen og entreen. Slik ble han sittende en liten stund og lytte, se og føle på det merkelige som skjedde i leiligheten.

Så ringte telefonen. Tor Kristian gikk ut i entreen og svarte. Det var Atle Aune som ringte, Aastas sønn. Han fortalte da at hans mor døde for en halvtime siden.
Det var en rar følelse som for igjennom Tor Kristian. Det var som om en stein falt fra hans bryst, og urolighetene , ja, de var plutselig borte. Det var varmt i rommet igjen, rolig og stille.
Om han tenkte eller sa det høyt er ikke sikkert, men han sa noe sånn som at: Var det derfor. Var det dette du prøvde å fortelle meg, mormor.

Ruth og Aasta hadde et veldig nært forhold og et sterkt søster-bånd dem imellom, så det var vel ikke så rart likevel at mormor prøvde å fortelle sin dattersønn om at Aasta nå døde.

Buried:
Aasta ble begravet ved siden av sin mann på Havsten kirkegård mandag 25.juli 1988. Sermonien i kirken startet klokka 13.

Aasta married Atle Aune on 15 Oct 1921 in Lademoen kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Atle was born on 17 Feb 1898 in Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norge; died on 24 Jul 1959 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 29 Jul 1959 in Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Education: 1915, Byåsen skole, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Confirmation: 03 Oct 1915, Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Event-Misc: 1918, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søskensamling.
• Event-Misc: 1919, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Lorentzen på besøk hos slektninger i Soknedal.
• Event-Misc: Abt Apr 1919, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ingeleiv og Ruth sammen med venner.
• Event-Misc: Apr 1920; Ingeleiv og datteren Ellen påsken 1920.
• Anecdote: 4 Jul 1921, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ingeleiv skriver til sin mor på Foynland, Nøtterøy.
• Event-Misc: 1922, Villa Bjerklund, Foynland, Nøtterøy, Færder, Vestfold, Norge; Besøk hos Lorentzens på Foynland.
• Occupation: 1924, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Akvisitør.
• Event-Misc: 11 Mar 1924, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ingeleiv og datteren Ellen hos fotograf.
• Event-Misc: 1925, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk hos Mor og Far.
• Event-Misc: Bef 1928, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Lorentzen-samling, trolig i Hommelvik.
• Event-Misc: 11 Jun 1928, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Feiring av mor Klara Lorentzens 64-årsdag.
• Event-Misc: Jul 1930; Ingeleiv og datteren Anny Marie Johnsen.
• Event-Misc: Bef 2 Apr 1931, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Lorentzen samlet ved Ruths hjemmebesøk (fra Chicago).
• Event-Misc: 1933, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk hos besteforeldre i Hommelvik.
• Event-Misc: 1934, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ingeleiv med Thor Helge og Anny Marie, og ny barnevogn.
• Event-Misc: 1935, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ingeleiv hos fotograf med barna.
• Anecdote: 5 Feb 1936, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Mor Klara skriver til datteren Ruth i Chicago.
• Anecdote: 25 Apr 1936, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Mor Klara nevner Ingeleiv i brev til Ruth i Chicago.
• Residence: May 1936, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Villa Bekkestua på Ugla.
• Event-Misc: 9 Apr 1940, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Frivillig i Kvinnelig Arbeidshjelp (under Røde Kors) for å hjelpe med evakueringen av Trondheim.
• Anecdote: 28 Apr 1940, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Mor Klara skriver til datteren Ruth i Oslo.
• Event-Misc: 7 Aug 1940, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Medlem nr.4408 i N.S. F.O. 16, krets 70, lag 30.
• Occupation: Bef 7 Mar 1946, Innherad fangeleir, Falstad, Ekne, Levanger, Nord-Trøndelag, Norge; Kokke.
• Event-Misc: Abt Sep 1947, Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Dømt for landssvik for NS-medlemsskap (lagleder) og angiveri av mann for radiobesittelse.
• Event-Misc: 11 Apr 1955; Ingeleiv skriver i sn niese Ruth Evas minnebok.
• Event-Misc: 9 Apr 1960, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ingeleiv feirer 60-årsdagen sin.
• Anecdote: Bef 10 Aug 1963, Heimdal, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Elly Eide fikset kjole til Ingeleiv før Per Arnes bryllup.
• Event-Misc: Bef 1969, Heimdal, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søskenkrangel i hageselskap hos Elly og Finn Eide.
• Name: Bef 1969; Inger Vidlyng
• Event-Misc: Jun 1969, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Trondheimsbesøk på Furulund av Ingeleiv og John Arne.
• Event-Misc: Bef 1970, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Loholt og Lorentzen-søstre samlet.
• Residence: Abt 1970, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Havstadv. 15C.
• Event-Misc: Apr 1970, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff i forbindelse med Ingeleivs 70-årsdag.
• Event-Misc: 23 Sep 1975, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ingeleiv i broren Sverres begravelse.
• Residence: Aft 1977, Munkvoll, Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Vestre Halsetvangen 52 I. Telefonnummer 075-59679 (i 1977).
• Event-Misc: Abt Jul 1981, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1982, Moholt, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Ingeleiv og Ruth på besøk hos Aasta.
• Event-Misc: Oct 1983, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff hjemme hos Ragnar Lorentzen.
• Event-Misc: Bef 9 Oct 1984, St.Olavs hospital, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Per Arne og Ellen besøker sin mor på sykehuset.

Notes:

Christened:
Bilde fra dåpen:

Oskar og Klara med barna Ragnar og Aasta (på Fars fang) og dåpsbarnet Ingeleiv (på Mors fang).

Bildet er tatt på Voss.

Confirmation:
En liten historie fra konfirmasjonen. Ingeleiv fikk pengegaver, og hun fikk lov å beholde litt av disse av foreldrene sine. For disse pengene kjøpte hun seg parfyme, og dynket seg med det til hun kastet opp av lukten.

Event-Misc:
Søsteren Ruth fortalte om Ingeleiv i ungdommen, at hun blant annet skulle lære seg å spille fiolin. Men, sa Ruth, det ble ikke noe resultat av det. Hu tok bare omkring fyran, sa Ruth. Ingeleiv gjorde seg til, til stadighet.

En gang ble Ingeleiv spådd, og fikk da vite at hun ville bli gift 6 ganger. Ja, hun gjorde så godt hun kunne. Typisk nok kom det fra henne selv: Forandring hver vår eller forandring fryder.

Anecdote:
Kjære Mor.

Jeg maa nu skrive til dig og takke for brev og penger. Kjære mama du kan ikke tro vor glad jeg blev naar jeg fik brevet og fandt pengene. Jeg fik dem 2den markedsdag om morgenen, din drøm mor er sand, for i den sidste tid har jeg været forfærdelig modløs. Jeg eide ikke et øre den morgenen jeg fik penge, saa du kan tænke dig hvor glad jeg blev.
Jeg har skrevet til Tante Hedvik, og jeg sagde at hun fik komme til mig ivinter. Jeg synes det er saa fryktelig at tænke paa at hun skal være saa forladt og bare vente paa at faa dø. Jeg fik brev fra hende den 22 Juni. Halfdan er selfølgelig imot dette men han har jeg saa liten hygge av allikevel, saa om han er sint gjør ingen ting. Jeg lægger tantes brev indi dette. Du mor maa skrive, og give mig et lite raad andgaaende dette med tante. Jeg synes ikke at jeg kan skrive, og sige t hun ikke skal komme. For det vil gjøre hende ondt. Nu har vi da det værelse staaende til ingen nytte. Og den maten ante spiser er saa lite at vi merker det knapt.
Vi holder nu paa at steller os, og skal reise til Kr.sund den 7 August. Haaber du kommer hit i mitten av Juli saa jeg faar snakke med dig.
Ellen er nu blidt lit tykkere siden sidst du var her.
Jeg maa nu vist slutte mit brev for denne gang. Ja mor du skal nu have tusen tak for brev og penger. Du vet mor og gjøre en glad en gang iblandt.

Du hilses paa det kjærligste fra Ingeleiv og Ellen
Du hilses fra Halfdan
Skriv snart

Occupation:
Ingeleiv jobbet som akvisitør fra 1924.

I sitt brev til datteren Ruth i Chicago, skriver Mor Klara i 1936 at Ingeleiv har fått jobb som akvisitør for gasovner på Gasværket. Det hadde vært 87 søkere til jobben, men som Mor skriver: Ingeleiv har talegaver.

Vaskemaskiner i patrisierstuen.
I Kongens gate 27 stilles vi overfor et ganske merkelig møte mellom gammel og ny tid. De mest moderne husholdningsmaskiner en kan tenke seg, er satt inn i et interiør fra et helt annet århundre. Virkningen kan få hvilken som helst husmor til å prise seg lykkelig over at hun lever i vår tidsalder der mulighetene for rasjonalisering er nesten utrolig..
..Elisabeth Kathenkamp, og det er en av hennes stuer, gårdens nåværende eier, A.s Maskinagentur, har villet gjenskape i sin nye salgsavdeling for moderne husholdningsmaskiner..
..På veggene henger gamle kobberstikk, og vi finner noen møbler fra en svunnen tid. Gardiner og tapeter er holdt i samme stil. Mens langs veggene står vaskemaskiner, kjøleskap, elektriske ruller, strykejern og mye annet og frister en ganske alminnelig husmor nesten litt for sterkt..
..har sitt daglige arbeid i Elisabeth Kathenkamps stuer,.. Ingeleiv Lenes Olsen.

Event-Misc:
Teksten bak bildet lyder som følger:

Her ser du min flotte Landam. Dette er den største og flotteste vogn i Thjem. Den er som en stor bil. Jeg kjøpte den av Konsul Jensen. Det er lille Ingrid som sitter ved mig. Anny var paa Hommelvik.

Hilsen Ingeleiv.
Thor beundrer sin vogn.

Anecdote:
Om Ingeleiv skriver mor Klara at alt er bra:

..lille Annymarry er nu her.. hun er saa snild naar hun er hos os, hun er stor og tyk som et lite fjeld..

Anecdote:
Mor og Far Lorentzen har vært en tur hos datteren Ingeleiv, og derfra tok de med seg bursdagsbarnet (6 år) Anny hjem til Villa Fagerli i Hommelvik. Mens Klara skriver brevet er Oskar nede i kjelleren med lille Anny og hugger ved.

Residence:
I brev fra Mor til datteren Ruth fra 20.april skriver hun at Ingeleiv har kjøpt en hytte på Byåsen ved Kystad. Det var et møblert dødsbo hun fikk for kr.2.000,- inklusive 3 maal jord. Hun skulle flytte dit først i mai.

Fra Arbeider-Avisa, torsdag 7.november 1940:

Eiendomssalg:
Skjøte fra Solveig Hansen v/verje Inga Aalberg til Arne Margido Johnsen på Bekkestuen 1 Strinda for 4.500 kr.

Fra Adresseavisen, onsdag 27.september 1950:

Skjøte fra Arne M. Johnsen til Ingeleiv Johnsen Lorentzen på Bekkestuen i Strinda for 8.000 kroner.

I annonse i forbindelse med Ingeleivs 60-årsdag, nevnes fortsatt Bekkestua som hennes bosted.

Dette stedet solget Ingeleiv senere, og hun angret svært på at hun gjorde akkurat det.

Event-Misc:
Den 9.april 1940 meldte Ingeleiv seg frivillig til Kvinnelig Arbeidshjelp (under Røde Kors) for å hjelpe med evakueringen av Trondheim. Som beboende på Byåsen ble hennes oppgave å ta imot flyktningene som strømmet opp i bymarka, og sørge for at de ble innkvartert i hyttene rundt om i bymarka. Dette holdt hun på med i circa 1 måneds tid.

Anecdote:
Klara skriver fra Selsbakk den 28.april 1940, bare noen dager etter at den dramatiske tyske invasjonen av Norge startet. Hun skriver til datteren Ruth i Oslo for å fortelle hvordan det går med alle i familien i Trondheim, og nevner Ingeleiv også i dette brevet:

..lille Per Arne er stor og kjæk rigtig en røveronge Ingeleiv er bra Ellen er nu hos mama ijen hun er bra frisk nu..


Occupation:
Brev fra Härdis Lorentzen til datteren Ruth, fange nr.1419 på Innherad Fangeleir. Poststemplet 3.mars 1946, hvor Ingeleiv Johnsen ble nevnt:

...I familien fortelles det at tante Ingeleiv Johnsen skal reise til Falstad som kok, i neste uke. Jeg kan ikke tro at det er sandt. Med hennes meritter gjennom hele livet og NS medlemskap fra 1940 m.m. synes jeg det er udelukket at hun kan få ansettelse der. Men du får jo se om det er sandt...

-

Et avhør av Ingeleiv 7.mars samme år i Innherad fangeleir, ble hun nevnt som - for tiden kokke - i leiren.

Event-Misc:
.
Fra avisen Nidaros, mandag 22.september 1947:

Ingeleiv Johnsen, Strinda, ble i sin tid forelagt en bot på 2.000 kr- for medlemskap i NS, for å ha vært lagleder og for at hun hadde anmeldt at en mann hadde radio. Radioen ble beslaglagt. Forelegget nektet hun å vedta. Retten dømte henne imidlertid overensstemmende med forelegget, men boten ble nedsatt til 1.500 kroner. Dertil kommer rettighetstap i 10 år og 10 kroner i saksomkostninger.

Anecdote:
Før Ingeleiv skulle i bryllupet til sønnen Per Arne Johnsen og hans Kirsten, måtte hun ordne seg ny kjole. Det hjalp Elly Eide henne med. Hun var flink til å sy og fikse på klær, og hun var gift med Ingeleivs nevø Finn Eide. Mens de holdt på med å prøve og ordne på kjolen fikk Elly høre mye rart fra Ingeleiv. Man kunne ikke tro på alt hun sa, fortalte Elly, og når jeg sa så til henne, så bare lo hun av det (og seg selv). Humor hadde Ingeleiv plenty av.

Ingeleiv kunne ha vært skuespiller, ble det sagt. Hun kunne vært på sirkus! Hun laget liv og røre der hun var buden inn, sang og leste dikt og laget mangt et show for de som var tilstede i selskapet. Hun kunne bare dra ut løstennene og starte med sang og morsom mimikk.

No må æ byn' å lær' mæ tekstan', sa Ingeleiv ofte når hun hadde satt i gang med sine lystne sanger. Ofte ble det med startstrofen, første vers eller bare refrenget før hun utbrøt dette. Hvor mange ganger begynte hun ikke å synge på Steinkjersannan for å bråstoppe med rungende latter når teksten ikke satt lenger. Det ble som regel med første verset.

Steinkjersannan gjengis her i sin helhet:

Mitt livs erfaring du akta på,
og skriftemålet du ei forsmå:
:/:det er om elskov og hjertesår,
om Steinkjersannan i ungdoms vår.:/:

I Maimåna når snø’n e reist,
i leir’n hos vakta bli’ flage’ heist;
:/: rekruten vandrer i solens skinn
på Steinkjersannan med vennen sin :/:

Men han æ møtte den ene gang
av lua så man hans høie rang.
:/: Og æ forstod da han var mig nær
at han var offesjer i Frelsens hær:/:

I Furuskogen den sommerstund
han fikk mitt ja-ord med hånd og mund
:/: Han spurd’ så ømt om æ villa ha’n;
så vart det kjærligheit å sea ba’n. :/:

Vår uskylds lykke bag skåvens trær
den rapportertes til Frelsens hær.
:/: Og han som hadde så brei ei rand
mått’ by’n på neafra som menig mand. :/:

Event-Misc:
Elly Eide fortalte om en gang de holdt hageselskap hjemme hos seg. Alle Lorentzen-søsknene var buden, og Ingeleiv var der sammen med sin mann John Olsen. Under selskapet startet Ingeleiv en diskusjon med sin bror Sverre, som hun ikke gikk så altfor godt sammen med. Diskusjonen ble opphetet, og med Lorentzen-temperamentet i orden hos dem begge, så utviklet dette seg etterhvert til en krangel. Da reiste Ingeleiv seg brått opp og sa til sin mann John, Kom, så går vi til Britannia!, og så dro de to avgårde. De som ble igjen mente nok at Ingeleiv med vilje hadde startet denne badaljen, fordi hun og John allerede trolig hadde en avtale på Britannia.

Name:
Da Ingeleiv var gift med John Olsen, skiftet de navn fra Olsen til Lernes-Olsen. Senere skiftet de igjen navn til Vidlyng. Ideen til navnet Vidlyng fikk Ingeleiv da hun en gang satt og nøt synet av åpne vidder med lyng. Da bestemte hun seg for å en gang ta navnet Vidlyng.

Hun endret samtidig sitt fornavn til Inger.

Event-Misc:
Nok en artig historie om Ingeleiv, fortalt av Tor Kristian Zinow (dattersønn til hennes søster Ruth):

Det var på minnesamværet etter seremonien i kirken. Etter å ha spist snitter m.m. ble det servert kaffe og kaker. I tillegg gikk noen rundt med serveringsfat med sigaretter til de som røyket. Ja, slik var det den gangen! Ingeleiv likte å vise seg litt frem, og var en av dem som forsynte seg med en sigarett. Det må nok sies her at hun så absolutt ikke røyet til vanlig, så dette var nok mer for å vise seg litt. Men, så skjedde det at når hun skulle tenne på sigaretten, så tok det skikkelig fyr i sigaretten. Ja, det brant med skikkelig flamme. Ingeleiv ble forferdet og overrasket, og det skapte latter blant de som satt ved de nærmeste bordene. Ingeleiv hadde rett og slett puttet sigaretten inn i munnen feil vei, med filteret ytterst. Ikke rart det brant!

Event-Misc:
Ingeleiv var kjapp i replikken, og ofte var det mye humor i den også. Når hun lå på det siste på sykehuset, fikk hun besøk av sønnen Per Arne og datteren Ellen. Ellen satt på en stol ved siden av sengen til moren. Da hun skulle reise seg for å gå, ba hun Per Arne om hjelp til å reise seg. Da kom det umiddelbart fra mor Ingeleiv i sengen siden av: Per Arne, nå tar du på deg litt av en oppgave!

Died:
Døde kl.07.50.

Buried:
Begravelsen startet kl.13.00.

Ingeleiv married Halvdan Marius Hågensen on 26 Jul 1919 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge, and was divorced on 16 Mar 1924 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Halvdan was born on 19 Aug 1896 in Kristiansund, Møre og Romsdal, Norge; was christened on 6 Dec 1896 in Kristiansund, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Peter Andreas Haugan. Peter was born on 23 Feb 1892 in Ørland, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 24 Apr 1892 in Ørland, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Thomas Troøien. Thomas was born on 8 Jul 1884 in Singsås, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; died on 28 Dec 1969 in Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeleiv married Arne Margido Johnsen on 27 Oct 1928 in Bakke kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge, and was divorced on 19 Apr 1944 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Arne was born on 28 Dec 1898 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 26 Feb 1899 in Ilen kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 28 Nov 1972 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 2 Dec 1972 in Tilfredshet kapell, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeleiv married John Gunerius Olsen, "Lernes-Olsen" / "Vidlyng" on 23 Aug 1952 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. John was born on 11 Jul 1897; died on 24 Apr 1969 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 30 Apr 1969 in Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeleiv married Emil Sophus Lorch-Falch on 31 Oct 1970 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Emil was born on 31 Dec 1895 in Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norge; was christened on 14 Feb 1896 in Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norge; died on 9 Aug 1974 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 14 Aug 1974 in Tilfredshet kapell, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeleiv married Odd Peder Solbu after 1974 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. Odd was born on 13 Jan 1919; died on 8 Aug 1987 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 14 Aug 1987 in Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Education: Abt 1910, Byåsen skole, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Barneskole.
• Residence: Bef Sep 1910, Halsetmoen, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Event-Misc: 23 Sep 1914, Strinda, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Vaksinasjon.
• Education: Abt Oct 1916, Singsaker skole, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ruth gikk siste året på barneskole på Singsaker.
• Residence: Abt May 1917, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Haugan.
• Event-Misc: Abt 1918, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Noen tidlige bilder.
• Confirmation: 29 Sep 1918, Havstein kirke, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
• Event-Misc: 1919, Midtsand, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; En nydelig samling på Midtsand.
• Event-Misc: 1919, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Lorentzen på besøk hos slektninger i Soknedal.
• Event-Misc: Abt Apr 1919, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ingeleiv og Ruth sammen med venner.
• Event-Misc: Bef 1920; Lorentzen/Eide samling trolig før 1920.
• Occupation: Abt 1920, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Hushjelp og barnepike.
• Event-Misc: Abt Apr 1920, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ruth sammen med venner.
• Event-Misc: Abt May 1920, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lorentzens samlet i pinsen.
• Residence: Aft Apr 1920, Villa Bjerklund, Foynland, Nøtterøy, Færder, Vestfold, Norge
• Event-Misc: 6 Aug 1922, Innset, Rennebu/Kvikne, Sør-Trøndelag, Norge; Gudmor for sin nevø Atle Røysing Aune.
• Residence: Abt 1923, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Leide hus av Gellein på Gammellina.
• Residence: Abt Aug 1923, Villa Utsikten, Midtsand, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge
• Illness: Bef Sep 1923, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Trakk alle tennene. Herfra var det gebiss.
• Residence: Abt Sep 1925, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge
• Event-Misc: 11 Apr 1928, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Besøk Lorentzens i forbindelse med Ruths avreise til Amerika.
• Emigration: 15 Apr 1928, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Reisemål: Chicago.
• Immigration: Bef 17 May 1928, Chicago, Cook, Illinois, USA; Ruth ankom Amerika før 17.mai.
• Event-Misc: 17 May 1928, Chicago, Cook, Illinois, USA; Den 17.mai 1928 er Ruth sammen med venninner hos fotograf i Chicago.
• Occupation: Abt Jun 1928, Chicago, Cook, Illinois, USA; Hushjelp (maid).
• Event-Misc: 29 Jul 1928, Chicago, Cook, Illinois, USA; Ruth Lorentzen og Aasta Loholt på tur med venner.
• Event-Misc: 5 Aug 1928, Chicago, Cook, Illinois, USA; Ruth Lorentzen og Ingrid Loholt på tur med venner.
• Residence: Bef Nov 1928, Chicago, Cook, Illinois, USA; 3314 Sheridan Road.
• Residence: Bef Dec 1928, Winnetka, Cook, Illinois, USA; 352 Ridge Avenue.
• Event-Misc: 1929, Chicago, Cook, Illinois, USA; Ruth med slekt og venner.
• Anecdote: 1 Feb 1929, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Postkort til søsteren Ruth i Chicago.
• Event-Misc: Aug 1929, Chicago, Cook, Illinois, USA; Ruth og søstrene Loholt (Ingrid og Aasta).
• Residence: Bef Nov 1929, Chicago, Cook, Illinois, USA; 3314 Sheridan Road.
• Event-Misc: 19 Jun 1930, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk i gamlelandet.
• Event-Misc: Abt Dec 1930, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Ruth er på besøk i gamlelandet i julen.
• Event-Misc: 1931, Chicago, Cook, Illinois, USA; Ruth og søstrene Loholt (Ingrid og Aasta).
• Event-Misc: Bef 16 Apr 1931, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk i gamlelandet.
• Occupation: 09 Jun 1931, Chicago, Cook, Illinois, USA; Hushjelp (maid) og kokk.
• Residence: Aug 1931, Chicago, Cook, Illinois, USA; 3236 Hirsch Street, West Chicago township.
• Residence: Dec 1931, Chicago, Cook, Illinois, USA; 4609 Woodlawn Ave var Mrs. R.R. Donnelley sin bostedsadresse.
• Anecdote: Jul 1932, Lake Forest, Lake, Illinois, USA; Brev fra Ruth til sine foreldre i gamlelandet.
• Occupation: 12 Sep 1933, Chicago, Cook, Illinois, USA; Hushjelp (maid) og kokk.
• Occupation: 27 Jan 1934, Chicago, Cook, Illinois, USA; Hushjelp (maid) og kokk.
• Event-Misc: 3 Mar 1934, Chicago, Cook, Illinois, USA; Ruth fikk sertifikat for bil.
• Occupation: Jun 1934, Chicago, Cook, Illinois, USA; Hushjelp (maid).
• Anecdote: 29 Aug 1934, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra Karl Kristian til søsteren Ruth Zinow i Chicago.
• Occupation: 01 Oct 1934, Chicago, Cook, Illinois, USA; Hushjelp (maid).
• Event-Misc: 1935, Illinois, USA; Bilder fra Fox River.
• Anecdote: 22 Nov 1935, Glencoe, Cook, Illinois, USA; Brev fra Ruth til foreldrene i Hommelvik.
• Anecdote2: Bef 1936; Interesse for håndarbeid (sy, strikke, hekle).
• Event-Misc: 17 May 1936, Chicago, Cook, Illinois, USA; Lorentzen-Loholt samling, trolig 17.mai 1936.
• Anecdote: 6 Aug 1936, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Brev fra niesen Ruth og hennes mor Härdis Lorentzen.
• Emigration: 01 Oct 1936, Chicago, Cook, Illinois, USA; Returen til gamlelandet (denne gang for godt).
• Event-Misc: 1937, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ruth på besøk hos familie, slekt og venner.
• Illness: Jun 1939, Oslo, Norge; Migreneanfall.
• Event-Misc: Aft 9 Apr 1940, Oslo, Norge; Historier fra krigen.
• Event-Misc: Aft 1940, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Lorentzen/Eide samling trolig etter 1940.
• Event-Misc: Bef 1945, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; En liten historie fra krigen...
• Event-Misc: Bef 1945, Oslo, Norge; Flere historier fra okkupasjonsårene.
• Event-Misc: 27 May 1945, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Da Karl Kristian kom hjem fra Sachsenhausen.
• Event-Misc: Abt 1946, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På tur med søsteren Kirsten Eide.
• Occupation: Abt 1946, Oslo, Norge; Hjemmeværende husmor, og hushjelp for andre familier.
• Name: 15 Mar 1946, Oslo, Norge; Slektsnavnsendring fra Zinow til Skøien.
• Event-Misc: 5 Jul 1948, Oslo, Norge; Ruths pass utskrevet 5.juli 1948.
• Event-Misc: Abt Jul 1951, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Siste gang søsteren Ruth så sin bror Karl.
• Event-Misc: 30 Jul 1951, Oslo, Norge; Ruth Skøien og Aasta Christensen på Oslotur.
• Event-Misc: 17 Dec 1952, Oslo, Norge; Annonsering av Ruths 50-årsdag i Aftenposten.
• Event-Misc: Aft 1952, Marnardal, Vest-Agder, Norge; Ruth på besøk hos sin søster Aasta.
• Event-Misc: Abt Nov 1954, Majorstua, Oslo, Norge; Ruth skriver i barnas minnebok.
• Event-Misc: Dec 1954, Oslo, Norge; Siameserkatten Seretete av Samarang, kalt Tete.
• Occupation: Bef 1955, Oslo, Norge; Sydde vesker for Brødrene Ljungberg.
• Event-Misc: 1955, Fredrikstad, Østfold, Norge; Ruth i Fredrikstad i forbindelse med en katteutstilling.
• Event-Misc: Bef 1957; Søstrene Ruth og Kirsten hos fotograf.
• Event-Misc: 1962, Oslo, Norge; Ruth hos fotograf.
• Event-Misc: 17 Dec 1962, Persaunet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Feiring av Ruths 60-årsdag.
• Event-Misc2: Abt May 1966, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Øistein og Margot på besøk hos Skøiens på Furulund.
• Event-Misc: 6 Oct 1966, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Besøk på Rimolshagan.
• Event-Misc: Bef 1968, Oslo, Norge; Ruth og venninnen Aagot Schønning Larsen i Sorgenfrigaten.
• Event-Misc: Abt Jul 1968, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff hjemme hos Sverre og Hildur på Byåsen.
• Event-Misc: Jun 1969, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Trondheimsbesøk på Furulund av Ingeleiv og John Arne.
• Event-Misc: 8 Aug 1969, Chicago, Cook, Illinois, USA; Ruth på Amerika-besøk.
• Event-Misc: Bef 1970, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Loholt og Lorentzen-søstre samlet.
• Event-Misc: Apr 1970, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff i forbindelse med Ingeleivs 70-årsdag.
• Event-Misc: Jun 1970, Selsbakk, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Åsta og Kirsten med sin tante Ruth på besøk fra Oslo.
• Event-Misc: 19 Aug 1970, Chicago, Cook, Illinois, USA; Ruth på Amerika-besøk.
• Event-Misc: Apr 1971, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ruth sammen med bror Ragnar og hans datter Birgit.
• Event-Misc: Apr 1971, Heimdal, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Tante Ruth på besøk hos Elly og Finn Eide.
• Event-Misc: Jul 1971, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Hyttebesøk hos Ruth og Einar i Sande.
• Event-Misc: 17 Dec 1972, Oslo, Norge; Annonsering 16.desember i Aftenposten av Ruths 70-årsdag.
• Event-Misc: Abt Aug 1973, Moholt, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk hos Aasta i Fjøsmesterveien 1 A.
• Event-Misc: 1974, Ammerud, Oslo, Norge; Sydde bærevesker og håndklær til kjøkkenet.
• Event-Misc: Abt Jul 1975, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Trondheimsbesøk i Sande.
• Event-Misc: Apr 1976, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Påskeferien 1976.
• Event-Misc: Abt Jul 1976, Villa Bjerklund, Foynland, Nøtterøy, Færder, Vestfold, Norge; På besøk der Oskar og Klara Lorentzen bodde i begynnelsen av 1920-årene.
• Event-Misc: Aug 1976, Verran, Nord-Trøndelag, Norge; På besøk hos Erna Berg i Verrabotn.
• Event-Misc: 25 Oct 1977, Oslo, Norge; Ruths nye identitetskort hos Postverket.
• Event-Misc: Abt Jul 1978, Byåsen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Søstrene Aasta og Ruth på besøk hos sin svigerinne Hildur.
• Illness: Bef 1979, Oslo, Norge; Kreft i tynntarmen.
• Illness: 1979, Oslo, Norge; Lungeemfysem.
• Event-Misc: Abt Jul 1979, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Trondheimstur sommeren 1979.
• Event-Misc: Abt Jul 1980, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1981, Lademoen kirkegård, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På farmor Karen Lorentzens gravsted på Lademoen.
• Event-Misc: Abt Jul 1981, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff på Melhus.
• Event-Misc: Abt Jul 1982, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Trondheimstur sommeren 1982.
• Event-Misc: 17 Dec 1982, Ammerudkollen, Ammerud, Oslo, Norge; Ruth på sin 80-årsdag.
• Event-Misc: Oct 1983, Rimolshagan, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Søskentreff hjemme hos Ragnar Lorentzen.
• Event-Misc: Jul 1984, Aker sykehus, Sinsen, Oslo, Norge; Besøk av bestevenninne Gjertrud Øien.
• Event-Misc: 30 Jul 1984, Furulund, Gyltesø gård, Sande, Vestfold, Norge; Ruths siste tur til hytta i Sande.
• Event-Misc: 27 Aug 1984, Ammerudkollen, Ammerud, Oslo, Norge; Ruths siste døgn.

Notes:

Birth:
Personnummer: 170202-40056

Christened:
Faddere for lille Ruth var:
Kontorist Anders Rogne og Martha Rogne, samt konduktør Ole Olsen.
Foreldrenes bostedssadresse var Vestre jernbanegade 23.

Familiebilde fra Ruths dåpsdag i Bergen 1903:
Paul Arthur, Kirsten, Far Oskar, Karl Kristian.
Aasta, Mor Klara, lille Ruth, Ingeleiv, Ragnar, Sverre.

Kilde:
SSB s. 6995, nr. 85, folkemengdens bevegelse pk. 14/1903.

Education:
Ruth gikk på Byåsen skole og fikk mange venner i årene der. En venninne betydde mye og knyttet et meget nært bånd til Ruth. Det var Gjertrud Hollum.

Ruth begynte først på skolen når hun var 8 år. Hun ville ikke begynne da hun var 7 år, for hun ville vente på de 1 år yngre venninnene sine Gjertrud Hollum, Alfrida Hess og Louise Okkenhaug.
Ruth gikk på Byåsen skole i 1 år, deretter sendte foreldrene henne til Ila skole isteden, fordi de syntes Byåsen skole lå så langt unna. Faren, Oskar Lorentzen, måtte betale for Ruth på Ila skole, men det ville ikke Ruth ha noe av. Hun ville tilbake til Byåsen skole og venninnene sine, så derfor ble det bare 1 år på Ila skole før hun var tilbake på Byåsen skole igjen. Her gikk Ruth til og med 6.klasse.

Gjertrud fortalte om sitt førsteinntrykk av Ruth. Hun var jo alldeles kortklipt som en guttunge når hun kom til Selsbakk med familien sin. Gjertrud syntes det var rart med unger som måtte klippe av seg håret.

Gjertrud var så lang og tynn, og - gutoingan var så troillat - de sto bare og puffet Gjertrud over ende, men Ruth gikk imellom.

En gang var de 2 bestevenninnene uvenner. Men, det ble for - langsomt - for Gjertrud, så hun gikk til Ruth og sa at hun ikke ville at de skulle være uvenner mer. Ruth knakk da sammen og lo og gråt om hverandre. Så glad var hun også for at de skulle bli venner igjen. Siden den gangen var de aldri mer uvenner.

Gjertrud var en meget rolig også som barn, mens Ruth i den andre ytterlighet, kunne være både snarsint og langsint. Men, Gjertrud påpekte at Ruth var en meget snill jente, omtenksom og god venninne. Som alle de andre jentene, sa Gjertrud, at også Ruth var alminnelig flink på skolen.
Lærerne gjorde forskjell på hvordan de behandlet ungene på skolen. På den ene siden hadde de ungene til storbøndene, mens Ruth og venninnene tilhørte almuen/fattigfolket på Selsbakk. Vi var bare rampen vi, fortalte Gjertrud, unger til vanlige, fattige arbeidsfolk.

På skolen gikk de annenhver dag, og på vinteren brukte de ski eller kjelke til og fra skolen.
Det var en vintermorgen at det var Ruth som skulle være hjemme, mens Ingeleiv skulle på skolen. Da Ingeleiv skulle gå hjemmefra, tyvlånte hun kjelken til Ruth, og det likte Ruth dårlig. Når hun så at kjelken var borte, ante hun hvem som hadde tyvlånt den. Ruth kledde på seg og gikk hele den lange veien opp til Byåsen skole. Ganske riktig, der sto kjelken opp mot skoleveggen. Hun tok så kjelken og skulle til å dra hjemover med den, da hun fikk se at i skolevinduet sto Ingeleiv forskrekket og så på at hun dro av gårde hjem igjen med kjelken.

Fra Byaasens skole og krets, utgitt i 1988, fortalt av Gjertrud Øien (altså samme Gjertrud som over):

En skoledag i 1911 - Skoleveien gikk fra Magasinet, ovenfor Gammellina, over den daværende jernbanelinja (som ble nedlagt i 1918), og opp til den første svingen ovenfor jernbanelinjen som den ligger i dag. Det gikk en snarvei rett oppover jordene, forbi husmannsplassen Fuggelsangen, der Hallset skole ligger i dag.
Fra 1913 var Gudrun Veiseth lærerinne på Byåsen skole. Hun var streng, men rettferdig og tålte ikke sladder. Da måtte hele klassen stå og synge sladresangen, mens sladrehanken satt på pulten og vel hadde mest lyst til å forsvinne igjennom gulvet.
De strevde med bibelhistorie, katekismus, forklaring og salmevers. Alt skulle læres på rams, og på kommando skulle leksen lires av elevene, som de kanskje hadde forstått svært lite av. I friminuttene lekte særlig jentene balleker m.m. Både guttene og jentene var med på - fisken i fatet - hvor de minste og letteste måtte være fisk.

1.lærer 1902 til 1927 på Byåsen skole var Olaus Jonsen Aalmo. Han var streng. Fra 1907 var også Arnt Bonesvoll lærer der.

Om Byåsen skole står det i bygdeboken at skolebygningen i 1890 var i en så elendig forfatning at den dette året ble satt i stand og utvidet med et ekstra klasserom, som senere ble omdannet til lærerinnebolig. Skolebygningen var i 2 etasjer, men boligdelen i 2.etasje. Den neste skolebygningen fikk Byåsen skole i 1909, med 4 klasserom. Den kostet kr.7.700,- å oppføre.

Residence:
Fra Strinda og Selbu sorenskriveri. Panteregisteret:

Halsetmoen:
G.nr. 100 Halset
B.nr. 10
Matrikkel nr. 18

Den 31.mars 1909 selger banemester/-vokter Andreas Skjetne eiendommen Halsetmoen til overkonduktør Oskar Lorentzen for kr. 4.600,-. Tinglyst 3.april samme år.

Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Johan Lorentzen og Peer Tangen for kr. 2.400,-. Datert 31.mars 1909 og tinglyst 3.april samme år. Avløst 24.september 1913.

Erklæring hvorved Oskar Lorentzen som eier av denne eiendom vedtar forskjellige betingelser i anledning erholdt tillatelse til at anbringe et ... i jernbanens gjærde ved ... 554.59. Datert 25.september, tinglyst 8.oktober 1910.

Obligasjon fra overkonduktør Oskar Lorentzen til Tønset Sparebank for kr. 2.000,-. Datert 12.september og tinglyst 24.september 1913. Avløst 1.august 1916.

Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Strindens Sparebank for 700 Kroner, datert 28.oktober, tinglyst 2.november 1915. Avløst 1.august 1916.

Skjøte fra Oskar Lorentzen til Ludvig Kroglund for kr. 10.200,-. Datert 15.juli, tinglyst 1.august 1916. Iøvrig paa vilkaar opsat i kjøpekontrakt av 12.juli 1916.

.
Familien bor på Halsetmoen da sønnen Sverre blir konfirmert på Byåsen 25.september 1910.

Fra Folketelling 1910 for 1660 Strinda herred, Halsetmoen i Byaasen tellingkrets, Strinden prestegjeld og herred:

Overkonduktør jernb. Oskar Lorentzen, f.23.februar 1865 i Trondhjem.
Forregaaendes hustru Klara Lorentzen, f.11.juni 1864 i Strinden.

Barn:

Kjørergut Sverre Lorentzen, f.22.mars 1896 på Hamar.

Ragnar Lorentzen, 10.desember 1898 på Hamar.

Aasta Lorentzen, f.16.februar 1899 i Bergen.

Rut Lorentzen, f.19.desember 1902 i Bergen.

.
Datteren Ruth fortalte historier fra denne tiden de bodde i dette huset:

De hadde 7 mål jord, og husdyr som en ku, høner og griser.

Hver lørdag hadde de huset fullt av gjester. De som ikke fikk soveplass i huset, lå på låven.

Det var en gang at Oskar og broren Fredrik skulle ta seg en tur til Leirfossen en søndag formiddag. Hvem møtte de ikke på turen, om ikke de 2 grisene til Oskar og Klara, som hadde gått seg en liten tur på egenhånd.

Ruth fortalte at Mor var snillheten selv, og det var Far også. Men, Far var litt snarsint av seg, og tålte ikke mye sprell fra barna. Samme inntrykket hadde Ruths venninne Gjertrud Hollum også. Hun sa at Klara var en meget snill dame. Oskar var også snill, men han var også snarsint og streng. Som Ruth uttrykte det:

Far tålte itj at oingan sa no.

En gang sloss døtrene Aasta og Ingeleiv om en strikkepinne, og fektet med den. Far kom for å gripe tak i dem, men de bare gled unna. Så fikk han tak i forkleet til Ingeleiv, men hun skyndet seg da å ta opp knappen bak, vrengte av seg forkleet og sprang nedover veien, vekk fra huset og en forfjamset Far.
Dermed slapp hun juling den kvelden, sa Ruth.

Ruth fortalte også om en gang Far sto på stigen og malte huset hvitt. Far sto på stabburstrappen og rørte i malingen. Ruth som var nysgjerrig, hang over kanten på malingspannet og så på, mens hun blåste med - nermunnen - opp i nesen. Plutselig begynte hun å blø neseblod, rett opp i malingspannet med den hvite malingen. Hun ble forskrekket, og Far ble forskrekket, og Far ble sint - vart forbainna - og løp etter Ruth, som forsvant så fort benene kunne klare - nedover bakkan.

Det var også en gang at de var alene hjemme; Aasta, Ingeleiv, Ragnar og Ruth. De hadde vært oppe på loftet og hentet et stort speil ned til soverommet. De la speilet oppe i sengn. Nå sto de rundt sengen og de veddet, og sa at de skulle se hvem som turte å hoppe opp i speilglasset først. Den som gjorde det var minstejenta Ruth. Glasset knuste. Da Far kom hjem senere og så hva som hadde skjedd, trodde han det var Ingeleiv som hadde gjort det, og hun fikk juling.

Til jul fikk alle ungene nøtter og en halv appelsin hver dag. Dette husket Ruth godt og sa de var så glade for dette og koste seg.

Education:
Familien solgte Halsetmoen på Selsbakk og flyttet til villa Bakkehelll på Tyholt i Blusevolllsbakken ovenfor Singsaker skole. Ruth gikk derfor siste året av barneskolen der. Men, Ruth lengtet tilbake til Selsbak. Tiden der var en lykkelig tid i livet hennes, og hun trivdes så godt på Selsbakk. Der hadde hun venninner fra hun var liten, og noen av disse vennskapene holdt livet ut.

Residence:
Fra Strinda og Selbu sorenskriveri. Panteregisteret:

Haugan:
G.nr. 100 Halset
B.nr. 13
Matrikkel nr. 18.

Skjøte fra Randi Haugan til Oskar Lorentzen på bruket for kr. 5.000,-. Datert 19.mai, tinglyst 29.mai 1917.

Panteobligasjon fra Oskar Lorentzen til Randi Haugan for kr. 1.000,-. Datert 15.mai, tinglyst 29.mai 1917. Avløst 27.mai 1919.

Skifteattest anm. at Randi Haugan hersitter i uskiftet bo etter avdøde mann Gunnerius Haugan. Datert 11.mai, tinglyst 29.mai 1917.

Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Strindens Sparebank for kr. 3.500,-. Datert 20.august, tinglyst 21(?).august 1917. Avløst 3.desember 1918.

Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Melhus Sparebank for kr. 7.500 med 3 parts prioritet og opsjonsrett etter kr. 1.200,- til Realkreditbanken (?) og kr. 1.000 til Randi Haugan. Datert 21.november, tinglyst 3.desember 1918.

Notater:
Banken hvirved frafaldes pant i parcellerne br.nr 31 og 32, dat. 19, tingl. 22/7 19.
Banken hvorved viker prioritet til fordel for et laan i Statsbanenes pensjonskasse stort 12.000 kr, d. 28/9 1920.

Skylddelingsforretninger hvorved er fraskilt parcell:
Bergheim, b.nr. 31 av skyld mark 0,11
Lunden, b.nr. 32 av skyld mark 0,05
Datert 26.november, tinglyst 3.desember 1918.

Skjøte fra Oskar Lorentzen til vognvisitør Ole Hognes (?) for 18.000 kr. Datert 29.mai, tinglyst 8.juni 1920.

Obligasjon fra Ole Hognes til Oskar Lorentzen for kr. 7.800,-. Datert 29.mai, tinglyst 8.juni 1920.

Oskar gikk av med pensjon i 1920, 55 år gammel, som den gang var aldersgrensen.

Oskar Lorentzen solgte sin eiendom Haugan ved Selsbak til hr. vognvisitør Ole Hogness, ble det annonsert i Trondhjems Adresseavis 4.mai 1920.

Dette gamle Haugan-huset lå ganske langt inn på Selsbak. Senere har Ruth Eva og Tor Kristian kjørt bort til dette huset som da var gult, og med litt spist tak.

Confirmation:
Samtidig med Ruth ble mange av hennes venninner også konfirmert i Byaasen sogn. Vi nevner Lovise Okkenhaug, Alfrida Hess og Gjertrud Hollum.

Sistnevnte var nok hennes beste venninne. Ruth fortalte mang en gang at hun ventet 1 år med å stå konfirmant fordi hun ville konfirmeres sammen med bestevenninnen Gjertrud.

Selve konfirmasjonen ble holdt i Havstein kirke, men de gikk for presten på Lade kirke, fortalte Ruth.

Selskap holdt 6,oktober? Det er datoen på gratulasjonskortene.

Event-Misc:
Ruth fortalte at broren Ragnar tok med seg søstrene sine, Aasta, Ingeleiv og Ruth, når det var dans på lokalet. Der danset de pols, reinlender, vals osv.

Gjertrud, Ruths venninne gjennom barneårene og livet ut, fortalte at de 2 ikke var så mye sammen daglig i de siste ungdomsårene. Familien til Ruth flyttet så ofte, og da de flyttet til Tønsberg i 1920 så var det vanskelig å treffes. De holdt likevel kontakt med hverandre via brevveksling, og Ruth kom jo alltid innom Selsbak og venninnene sine når hun var i Trondheim på besøk.

Alltid når Ruth var i Trondheim, så var hun innom venninnene sine også, ikke bare familien og slekten. Dette var også tilfelle når Ruth senere flyttet til Chicago for noen år. Når hun var hjemme i gamlelandet besøkte hun også venninnene sine - Gjertrud, Alfrida og Louise.

Gjertrud fortalte at Ruth ikke hadde tid til å være med venninnene sine så mye på dans - hu hadd' itj tia til å verra me på dains, hu - Ruth skulle bare dra rundt son au-pair og stelle for og hjelpe til rundt omkring. Ruth hadde flere voksne søsken som da hadde småbarn som de trengte hjelp til å få passet.

Occupation:
Ruth jobbet gjennom sine ungdomsår, fram til hun reiste til Amerika, som barnepike for barna til sin eldre bror Karl Kristian og hans kone Aagot, dvs. at hun passet sin nevø Knut og sin niese Turid.

Passet som ble utskrevet i Trondheim 17.februar 1928 sier yrke: Hushjelp (maid).

Ruth var også en tid hushjelp og barnepike hos kaptein Dorsruds familie, som vi leser av søsteren Aastas brev datert 30.desember 1935:

Like før jul døde kaptein Dorsrud. De du var hos. Hun sitter nu igjen med 3 barn 2 gutter og en pike. De holder nu i Oslo.

Residence:
Oskar gikk av med pensjon i 1920, 55 år gammel. Da kjøpte de villa Bjerklund på Foynland ved Tønsberg, og bodde her sammen med sin datter Ruth. Det var meningen at de 2 gamle skulle nyte sin siste gamle dager her.

Selv om Oskar nå var blitt pensjonist, så kjørte han også på jernbanen etter det. Først et år på Dovrebanen inntil åpningen av denne på høsten 1921, så et par år på Sunnan-Grongbanen.

Far Oskar jobbet tidvis som konduktør på Oddal-Dombåsbanen - på gruvtogan oppi der - og Ruth var også med dit.
En morgen hadde Ruth laget i stand nistematen som faren skulle ha med seg. Hun hadde stekt kjøttkaker og brunet løk. Faren fikk nisten og dro på arbeidet. Da han kom hjem viste det seg at han ikke hadde rørt nisten i det hele tatt - han hadd' itj smakt maten - den var jo full av fluer, sa han til Ruth. Nei, det var nok bare Ruth som hadde stekt løken for mye.

Det var mens Ruth var på Oppdal og stelte for faren sin, kom venninnen Gjertrud Hollum på besøk. Gjertrud var circa 17 år den gangen, og det var første gangen hun reiste så langt med toget.
Hun trodde at Ruth skulle møte henne på stasjonen, men ingen Ruth var møtt frem. Gjertrud hadde på forhånd fått vite hvor hun skulle gå hen, og at hun skulle følge hovedveien til hun kom frem til en skomakerforretning. Hun gikk og gikk i kullmørkeret. Det var ingen gatelykter, så det var beksvart. Jeg hadd' itj gått han idag, nei, sa Gjertrud. Da hun kom frem hadde Ruth møtt henne og sagt: Kjem du?

Ruth pleide også å lage i stand et lokkfat med smørbrød til sin mor og fra, som de hadde stående ved sengen sin om natten. Når de 2 våknet om natten, satt de i sengen og koste seg med det.

Det hendte også at mor Klara måtte på sykehuset. Der fikk hun lungebetennelse, så Ruth tok moren med hjem til villa Bjerkelund isteden for å kunne stelle godt med henne der, når sykehuset ikke kunne ta godt nok vare på henne.

I denne tiden var både Ruth og foreldrene på en del turer nordover til Trøndelag for å besøke familie og venner der. En gang mens Ruth var overnattingsgjest hos sin søster Kirsten Eide, var det en dag at Kirstens mann Johan Martin kom til Ruth med en flaske brennevin. Han hadde alkoholproblemer, og sa til Ruth at hun måtte gjemme flasken for han, og at hun ikke måtte gi han flasken når han kom hjem igjen, samme hva han sa om det da. Ruth så gjorde.
Da Johan Eide kom hjem igjen var han sterkt påvirket av p ha drukket på byen. Han ba Ruth om å gi han flasken hun hadde fått av han, men hun nektet. Dermed ble han sint og vill ta tak i henne. Ruth forsøkte så godt hun kunne å komme seg bort fra han, men han løp etter henne og fikk tak i fletten hennes og slo henne i hodet med spaserstokken sin. Ruth greide å vri seg løs, kom seg ut av huset, hoppet over gjerdet og sprang vekk. En skuespiller som het Holter som hadde sett opptrinnet sa siden at han aldri hadde sett en jentunge som hadde hoppet så høyt før.
Ruth var svimmel og medtatt etter slaget i hodet, og helt nummen på ene siden, fortalte hun selv etterpå. Trolig fikk hun hjernerystelse. Hun hadde siden varige fysiske merke etter spaserstokken, som et søkk i kraniet.

Datteren Ruth fortalte at de trivdes meget bra på Foynland. Når hun tenkte tilbake på den tiden de hadde der, omtalte hun dette stedet, Villa Bjerklund, som et paradis på jord.
Men, lengselen og avstanden tilbake til Trondheim ble etter hvert for stor for familien i Villa Bjerklund.

Nevnt som Birkelund i telegram 17.desember 1922.

Residence:
Lengselen tilbake til Trondheim og resten av familien der ble for stor for dem som bodde på Foynland ved Tønsberg, og de bestemte seg derfor for å flytte hjem igjen. De solgte villa Bjerklund, og leide en stund huset til Gellein på Gammellina på Selsbakk.

Deretter kjøpte de villa Utsikten på Midtsand.

Residence:
De kjøpte de villa Utsikten på Midtsand og bodde der ca. 1 år, før de igjen solgte og kjøpte Villa Fagerli i Hommelvik.

Fra Strinda og Selbu sorenskriveri. Panteregisteret:

Lillesanden:
G.nr. 44 Utsikten 1
B.nr. 13

Skjøte fra Olaf Kvitsand til Oskar Lorentzen for kr. 12.000,-. Datert 1.august, tinglyst 7.august 1923.

Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Strindens sparebank for kr. 9.000,-. Datert 2.august, tinglyst 7.augist 1923. 1.prioritet.
Notat: hvorved Karl Stav som ny hjemmelsinnehaver samtykker i pantestillelsen. Tinglyst 9.september 1924.
Avlyst 28.februar 1930.

Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Strindens sparebank for kr. 2.500,-. Datert 2.august, tinglyst 7.august 1923.
Prioritet med opprykksrett etter kr. 9.000,- til Strindens sparebank.
Notat: hvorved Karl Stav som ny hjemmelsinnehaver samtykker i pantestillelsen. Tinglyst 9.september 1924.
Annet notat: Utgår her.

Skjøte fra Oskar Lorentzen til Karl Stav for kr. 14.500,-. Datert 30.august, tinglyst 26.september 1924.

.
Det var i denne tiden på Midtsand hvor Ruth begynte å få lysten på å dra til Amerika.

Hver helg var det mange som kom på besøk til villa Utsikten, og mange lå over også. Ruth ryddet som regel opp etter gjestene. Barn skulle klippes og det ble satt igjen tøy som skulle fikses på.

Ruth fortalte at hun før hver jul, så satt hun hjemme hos broren Karl Kristian og hans Aagot og klipte og sydde til barna, samt at hun var barnepike for dem.

Til slutt gikk hun lei, og tanken om å reise til slektningene hun hadde i Amerika meldte seg. Hun hadde jo både onkel og tanter med deres familier som allerede bodde i Chicago.

I et brev datert 13.april 1924 fra Svanhild Andersen (postet fra Staten Island, New York) skriver hun:

Kjæreste Ruth!

Tusin tak for brevet som jeg motok torsdag, ser derav at du har Amerikalyst, det var en stor overraskelse, det var en ting jeg aldrig hadde tenkt.
Det motte bli rigti morro om du vilde komme hit over. Du behøver ikke at sørge for plas for de er de i masse vis av. Det er ingen sak at faa plas bare en har andeledning til at komme hit over. Haaper at du gjør alvor av at komme. Jeg fortalte det til di her og du skulde bare ha hørt hvad guttene sa, di vilde alle være med for at ta i mot dig...

Haaper du vil bestemme dig til at komme, du behøver ikke at bekymmere dig for plass, for di kan du faa i masvis av. Skriv og si hvad tid du kommer, jeg vil komme og møte dig...

Hjertelig hilsen din Svanhild.

Illness:
I et brev datert 3.september 1923 skriver Ruths gode venninne Alfrida:

...Hører at du har trækt tænder, jeg skal gjøre det samme, men når det blir det vet jeg ikke. Synes det er så vemmelig og gå tandløs...

Residence:
Fra Strinda og Selbu sorenskriveri. Panteregisteret:

Grønberg:
G.nr. 48 Fagerli
B.nr. 16

Skjøte fra Karl Olsen til Oskar Lorentzen for kr. 11.000,-. Datert 5.februar, tinglyst 24.februar 1925.

Obligasjon fra Oskar Lorentzen til Strindens Sparebank for kr. 6.500,-. Datert 20.februar, tinglyst 24.februar.
Kr. 2.500,- ble slettet 31.oktober 1938.

Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til overkonduktør Karl Lorentzen for kr. 2.800,-. Datert 19.oktober, tinglyst 8.desember 1925. Avløst 21.juni 1927.

Oskar døde 28.oktober 1936. Notert i panteregisteret:
Klara Lorentzen sitter i uskifte efter sin avdøde mann Oscar Lorentzen.

Skjøte fra Klara Lorentzen til Thomas Buaas f.22.mai 1909 for kr. 5.750,-. Datert 15.oktober, grbf. 24.november 1938.

.
I Hommelvik hadde de det godt. Ruth beskrev hagen deres der som et sted med masse blomster, flotte hekker, epletrær, ripsbusker, solbærbusker, og med benker og bord i hagen hvor de drakk kaffe på ettermiddagene.
Godt naboskap var det også i Solihaugs, Røsægs m.fl.

Ruth fortalte at Oskar pleide å stå på verandaen hver lørdag ettermiddag og speide nedover mot veien og stasjonen: Kjem det itt'no besøk den her helga? Joda, som regel kom det besøk, masse besøk. Ruth fortalte at de ofte hadde mange på besøk samtidig, opp til 15-20 personer. Huset var fullt, men de hadde det veldig koselig, mimret Ruth.
Da ble det dekket langbord med mat som de hadde handlet inn for helgen. Gjestene var ofte så mange at de sov på - flatsenga - rundt omkring i huset.

Ruth fikk jobben med å rydde opp etter de besøkende. Når de var der så fikk Ruth også oppgaven med å klippe barna på håret, det skulle sys og fikses på klær. Alle satte satte igjen tøy som skulle fikses på.

Ved 6-7 årsalderen fikk datterdatteren Erna plusitt (lungesykdom) og var veldig dårlig. Hun ble da sendt til besteforeldrene Oskar og Klara i Hommelvik for å bo hos dem.

.
Kortspill var en aktivitet som var populær i Lorentzen-familien.

Oskars barnebarn, Finn Eide, fortalte en gang da han og Far (Oskar ble bare kalt for Far, også av barnebarna) spilte Casino. Det var stor stas å spille med Far, for kortspill var forholdsvis alvorlige greier for Lorentzens.

Finn var ikke gamle karen, og til overmål hadde han fått en fingerbøl med dram av Far. Finn følte seg stor.
Så hendte det at Finn satt i hell, og vant. Dessuten ble han litt overmodig i lykkerusen.
Far derimot likte ikke å tape, og ble muttere og muttere.
Så oppdaget Finn at Mor ga han kvikke øyekast og hint om at burde være litt forsiktig i hellet. Dermed begynte Finn å tape med vilje.
Dette oppdaget Far, og ble irritert. Han, Finn, skulle ikke behøve å gjøre seg til for å tape, nei. Dette gikk på æren løs for Far Lorentzen.

På bildet ser vi Sverre og Ragnar sammen med Oskar (mulig det er Karl Kr. som sitter med ryggen til) spiller kort.

Emigration:
Kvittering fra Cunard Line vedrørende utreisen er pålydende kr.582,- som fuld passagerfrakt til Chicago Ill. Datert Trondhjem den 12.april 1928. For S/S Lucania med avgang fra byen 15.april.

I Digitalarkivet er ugifte hushjelp Ruth Lorentzen registrert som emigrant med reisedato 14.april 1928. Reisemålet var Amerika, nærmere bestemt Chicago, hvor hun hadde slektninger som ventet på henne. Formålet med reisen ble opplyst var arbeid.
Hun reiste med Cunardlinjen via Bergen, og hadde betalt kontant (cash) for billetten over.
Hennes bopel i gamlelandet står nevnt som Malvik, dvs hos foreldrene i Villa Fagerli i Hommelvik.

Reisetillatelse: pass Uttrøndelag pkm 17.februar 1928.

Beskrivelse av henne i passet (utstedt 17.februar 1928 i Trondhjem):
Høide 161 cm, smalt ovalt ansikt og øiefarve brun.

Via England? Stempel i pass per 19.april 1928.

Båten gikk til New York, deretter tok hun tog til Chicago, fortalte hun selv om turen.

Niesen Erna Lorentzen (gift Berg) fortalte at mor Klara og far Oskar hørte på radiosendingen fra når Amerikabåten gikk fra norsk jord. Da fikk de høre en radiohilsen til dem fra datteren Ruth, og etterpå ble Fedrelandssalmen spilt. Far Oskar gråt.

Ruth fortalte selv:
Da hun reiste fra Norge til Amerika hadde hun nydelig langt rødt hår. Som oftest var dette knyttet sammen i en kjempelang flette.
Da hun kom til Chicago klippet hun håret kort, til stor sorg for hennes foreldre i gamlelandet. Men, hun tok vare på fletta si, og den var siden med henne dit hun flyttet.

På bildet ser vi Ruth med sitt lange hår bak til venstre. Ved siden av henne står søsteren Ingeleiv.
På benken foran sitter hennes foreldre Oskar og Klara, samt hennes svigerinne Aagot Lorentzen.

Ruth reiste fra Trondheim til Chicago for å komme seg bort fra barnepass og mas hjemme i gamlelandet. Hun var blitt lei av dette. Dessuten lokket onkler og tanter med jobbmuligheter i det store og spennende Amerika. Dermed ble beslutningen tatt, og Ruth reiste over dit med båt for å søke lykken der, og for å treffe sine nære slektninger i Chicago.

I Chicago ble Ruth møtt på stasjonen av kusinen Aasta Christensen (født Loholt) og ektemannen hennes, Christ. De dro hjem til Aasta og Christ., hvor hun fikk servert salt kjøtt, flesk og ertesuppe. De skulle overraske Ruth med norsk mat.

Hun ble et par dager hos Aasta, som arbeidet på et hotel. Deretter flyttet hun til sin tante Laura.

Occupation:
Ruth bodde hos sin tante Laura Larsen til å begynne med en stund. hjalp Ruth i gang med å søke etter arbeid.

I den norsk/svensk/dansk-språklige avisen Scandinavian så de annonse på en ledig jobb, som tante Laura ringte på. Der passet det fint, for fruen som hadde annonsert, skulle kjøre den andre hushjelpen som sluttet inn til Chicago.
Dermed ble det slik at hun hentet Ruth før hun slapp av den avtroppende hushjelpen.
Den avtroppende hushjelpen var en Solveig, som kom fra Skien, og hun og Ruth ble gode venninner.

Ruth arbeidet for denne fruen i circa 1 år. I fritiden var hun mye sammen med Solveig. Det var gjennom Solveig at Ruth møtte sin kommende ektemann Einar Zinow fra Oslo.

Event-Misc:
Ruth reiser hjem til gamlelandet i slutten av juni for å besøke sine foreldre og søsken, men hun var også på Selsbakk for å hilse på bestevenninnene Alfrida og Gjertrud.

Stempel i pass, Nidaros 7.juli 1930.

Event-Misc:
Ruth var en tur hjem til gamlelandet for å besøke familien sin våren 1931. Da var hun på rundtur rundt i Trøndelag for å treffe alle sammen. Både hos søsteren Aasta og familien på Agle, hos søsteren Kirsten og familien i Trondheim osv, og selvfølgelig hos foreldrene sine i Hommelvik.

Hun returnerte fra Norge med S/S Bergensfjord, Den Norske Amerikalinje fra Oslo til New York:

Avgang 16.april 1931 i lugar 43, køie A

Kilde:
Billetten fra S/S Bergensfjord.

Occupation:
Ruth arbeidet som hushjelp og kokkerske hos flere herskapsfamilier i Chicago i løpet av den tiden hun (og Einar) var i Amerika. Hun fikk gode skussmål for sine matlagingskunnskaper.

I denne tiden førte Ruth nøye ned hvor hun (og Einar) arbeidet (for hvem og adresser), hva de tjente og hvilke utgifter de hadde. Dette kan sees av regnskapsbøkene hun førte:

Ruth startet hos Mrs. R.R.Donnelly 9.juni 1931 med $18 i uka. Lønnen steg til $19 i uka fra 23.juni, og til $19,50 i uka fra 28.september 1931.

Så arbeidet Ruth hos Miss Donnelly (datter?) fra 16.oktober 1931 med $17 i uka.

Lønna fra 25.februar 1932 er på $16 i uka og fra 9.mars 1933 $14 i uka.

Ruth ser ut til å ha hatt bijobber også:
For Mrs. Erdmann, Mrs. Cock, Mrs. Rysdorp og Hateley.

Inkomst 1931: $551,50.
Utbetalt: $477,34.

Inkomst 1932: $832.
Utbetalt: $741,49.

I brev av 24.august 1932 blir kursen på dollar oppgitt til kr. 3,78.

Mye (penger og gaver) ble sendt hjem til Ruths familie og slekt i gamlelandet, men også egen sparing ble sendt hjem via far Oskar Lorentzen, som satte dette i banken for dem.

Ruth og Einar jobbet også sammen for Mrs. R.R.Donnelly, og fikk tilsammen $60 i måneden ($30 på hver) pr. 1.juni 1933. Da var Ruth var maid og kokkerske, Einar var sjåfør, Driving for Miss Donnelly, tjener og oppasser.

Mye penger ble sendt hjem til Norge fra Ruth (og Einar), nevnt blant annet:

-til Ruths mor og fra 1-2 ganger per måned.
-til søster Aasta, blant annet til baby Liv Ruth august 1931.
-til søster Ingeleiv, og hennes døtre Ellen og Anny-Mary, 2-3 ganger i året.
-til søster Kirsten og hennes familie, blant annet til datteren Clary.
-til bror Ragnar og hustru Härdis.
-til bror Sverre og hustru Hildur, og til datteren Erna.
-til bror Karl Kristian og hustru Aagot, og deres barn Knut.
-til venninnen Gjertrud.
-til egen sparing, som Ruths far satte i banken for dem.

Residence:
Fra Lake Forest begynner Ruth på sitt brev til foreldrene sine i Hommelvik. Brevet er påbegynt 2.juli 1932. Her står det bl.a.:

Jeg var fri igår istedenfor torsdag, og jeg tok å kjørte benest over til tante Laura, kom dit kl 1/2 2 og var der til 3.. Jeg gik derfra kl 3 og det er bare en 15-20 min fra hende og over dit hvor Zinow arbeider, så jeg gik over dit, og stod utenfor, da han kom ut fra arbeide. Dere skulle set ansiktet på ham da han så mig stå der, det blev så langt som herfra å hjem. Vi spaserte da hele veien herfra å hjem dit hvor Zinow bor, det tok over en time. Jeg spiste da bif med dampede poteter og beer og desert der, det smakte så godt efter den lange marchen..
Håndvesken var ny til siste jul, Miss Donnelly kunde ikke få håndtaket reparert så det holt, så hun gav vesken til mig. Jeg syntes at den passet akurat til dig mor, så du skal ha den..

Idag er det Onsdag 13 july og så varmt at svetten render av mig, her er over 90 grader efter målestokken her. Vi har idag havt 8te for lunch, og jeg er aldeles våt av svette. Serveringspiken har ferie - reiste fredag den 8de july og blir borte til 22nd july, så jeg er alene til å servere og gjøre mit eget atbeide. Idag havde vi fruen til chaufføren til å hjelpe os, hun hjelper bestandig til når vi har fremmede. Og hun vasker klærne, nu mens jeg har så meget andet..

Jeg vil forsøke å få ferie nu samtidig som Zinow har - han har fra 23 juli til 8 aug. så jeg skal forsøke å få fra 25de huli til 1.aug og da kunde vi gifte os 25de juli og da reise med noen norsker, - til en farm langt op i Wisconsin.
Hvis jeg ikke får ferie, blir vi gift torsdag 28th juli på min dag av..

15.juli fortsetter Ruth på brevet:

Endnu er brevet ikke sendt. Jeg havde det med mig til Chicago igår, men det var så varmt at jeg orket ikke å skrive det færdig. Her har været fryktilig varmt nu de siste dage, det har været nesten uutholdelig, jeg svetter verre.
Idag efter at jeg var færdig med husrengjøringen ovenpå, sa fruen at vi alle kunde få gå ned til sjøen å bade, og alle av os chafføren - fruen - gutten - kokken og jeg kjørte dit ned, å dere kan tro at det var godt å bli avkjølt. Jeg holder mig bare ved bredden men de andre svømmer langt ut. Jeg kan heldigvis ikke svømme..

Anecdote:
Fra Lake Forest begynner Ruth på sitt brev til foreldrene sine i Hommelvik. Brevet er påbegynt 2.juli 1932. Her står det bl.a.:

Jeg var fri igår istedenfor torsdag, og jeg tok å kjørte benest over til tante Laura, kom dit kl 1/2 2 og var der til 3.. Jeg gik derfra kl 3 og det er bare en 15-20 min fra hende og over dit hvor Zinow arbeider, så jeg gik over dit, og stod utenfor, da han kom ut fra arbeide. Dere skulle set ansiktet på ham da han så mig stå der, det blev så langt som herfra å hjem. Vi spaserte da hele veien herfra å hjem dit hvor Zinow bor, det tok over en time. Jeg spiste da bif med dampede poteter og beer og desert der, det smakte så godt efter den lange marchen..
Håndvesken var ny til siste jul, Miss Donnelly kunde ikke få håndtaket reparert så det holt, så hun gav vesken til mig. Jeg syntes at den passet akurat til dig mor, så du skal ha den..

Idag er det Onsdag 13 july og så varmt at svetten render av mig, her er over 90 grader efter målestokken her. Vi har idag havt 8te for lunch, og jeg er aldeles våt av svette. Serveringspiken har ferie - reiste fredag den 8de july og blir borte til 22nd july, så jeg er alene til å servere og gjøre mit eget atbeide. Idag havde vi fruen til chaufføren til å hjelpe os, hun hjelper bestandig til når vi har fremmede. Og hun vasker klærne, nu mens jeg har så meget andet..

Jeg vil forsøke å få ferie nu samtidig som Zinow har - han har fra 23 juli til 8 aug. så jeg skal forsøke å få fra 25de huli til 1.aug og da kunde vi gifte os 25de juli og da reise med noen norsker, - til en farm langt op i Wisconsin.
Hvis jeg ikke får ferie, blir vi gift torsdag 28th juli på min dag av..

15.juli fortsetter Ruth på brevet:

Endnu er brevet ikke sendt. Jeg havde det med mig til Chicago igår, men det var så varmt at jeg orket ikke å skrive det færdig. Her har været fryktilig varmt nu de siste dage, det har været nesten uutholdelig, jeg svetter verre.
Idag efter at jeg var færdig med husrengjøringen ovenpå, sa fruen at vi alle kunde få gå ned til sjøen å bade, og alle av os chafføren - fruen - gutten - kokken og jeg kjørte dit ned, å dere kan tro at det var godt å bli avkjølt. Jeg holder mig bare ved bredden men de andre svømmer langt ut. Jeg kan heldigvis ikke svømme..

Occupation:
Ruth arbeidet som hushjelp (maid) og kokkerske, og Einar som sjåfør for Mr. & Mrs. Dallstream til litt ute i november samme år.

Ruth og Einar jobbet sammen i 1362 Astor Street også, og fikk tilsammen $75 i måneden.

I sluttattesten får både Ruth og Einar et meget godt skussmål:

To Whom it may Concern.
Einar Zinow and his wife, Ruth, were in my employ during the months of September, October + part of November 1933 performing the services usually performed by a couple in a small household.
Einar serves well, is a good cleaner and drives a car carefully and efficiently. Ruth is a good cook and an usually good maid. Both are honest.
I am pleased to recommend their employment by anyone needing the services of a couple.
Mrs Andrew John Dallstream.

Det var nok tøft likevel å få seg fast jobb med god og stabil inntekt. I Ruths regnskapsbøker står det - out of work between - fra 15.januar 1933 til 27.januar 1934.

Occupation:
Ruth var hushjelp (maid) og kokkerske, Einar var sjåfør for Dr. William Nicolay Senn. Dette engasjementet varte til juni 1934.

Dr. William Nicolay Senn betalte Ruth og Einar $75 den første hver måned i 5 måneder.

Ruth og Einars førstefødte ble oppkalt etter denne arbeidsgiveren, så han må ha gitt et dypt inntrykk på dem.

I søk på nettet på Find a grave finnes en William Nicholas Senn (juni 1875 - 2.januar 1947) begravet på Graceland Cemetery i Chicago.
Registrert Rush Medical College graduate i år 1900. Han var sønn av kirurg Nicolas Senn.

Event-Misc:
Fra sertifikatet:

Ruth Zinow
c/o Dr. William Nicolay Senn
1242 Astor Street
Chicago
Illinois

Biltype: Chrysler 1927 Coach 21,6 hestekrefter.

Occupation:
Ruth var hushjelp (maid), og Einar var sjåfør for Hymans.

Ruth og Einar startet hos Mrs. R.Hyman, 1430 Lake Shore Drive, for $75 i måneden, utbetalt $37,50 hver 1. og 15.

I denne tiden sender Ruth en del ting til familien i Norge, blant annet kjoletøi, kjoler, tøi til fruene, bukser, penger og dragt til guttene.

Her jobbet de til 15.august samme år.

Deretter er det notert i Ruths regnskapsbøker - out of work - fra 15.august til 1.oktober 1934.


Anecdote:
P.t. Hommelvik 29/8-34.

Kjære søster og Svoger.

Jeg er idag en tur som du ser i Hommelvik. Jeg strever ivei om dagene med Knut han skal nu den 1ste begynde ved Høiskolen så dere skjønner der vil være endel klær og skolematriel for å få ham igjennom den siste skole, han går nu ind for maskinlinjen og om fire år er han nåd målet som maskininginiør - hvis du Ruth får se Knut nu kjenner du ham ikke igjen han har blit stor og sver kraftig og energisk gir sig ikke før målet er nåd. Han deltar i marskonkuranser og boksing så du skjønner han blir også legemlig utviklet i ferien iår syklet han gjennem Sverige Gevle-Sundsvall-Stokholm og dalarne til Røros og Guldalen hjem til Theim. Turen kostet ham 35 kr han hadde da mat med hjemmefra som du ser, han er som bestemor sa: svert mineserlig (?).
av de andre av mine barn er det kun Rigmor som vil lese hun går nu i 2den middel og vil svert gjerne ta artium for å bli lærerinde; men jeg tror ikke jeg greier det for du forstår det koster endel, men tiden kan jo forbedres om 2 år til den tid. Jeg har nu været hjemme hos far og mor og hos dem får atskillig som sparer mig for utgifter. Jeg har fåt mig en grå dress og hat og tobakspipe så jeg har helt utstyr. så jeg slipper å kjøpe og penge spart er penge tjent....
Lørdag den 1ste skal far og jeg på høiskolen og se og høre på immatrikuleringen av studenterne, om kvelden skal jeg holle en liten fest i anledning Knut så du forstår jeg ligger i det som en sagflis mu om dagene. Hjemme er alt bra, dykti langt mellem lønninga men det går. Iår er jeg skatlagt i Strinda men en formue på Kr.7700 så det går ret veien; men selv ser jeg ikke noe til formuen da den ligger hjemt i huset. så det blir bare Camourflage-Jou nou
Vis du husker og kan så tenk på Knut med mansgetskjorte og slips da det vil falle i god jord. Jeg sier som Per Gynt med mig for det være det samme jeg for stande ved slottets port.

Vær hilset Ruth og din Mand fra din broder Karl.
vor adresse: Skyåsveien no 1
Strinda
Norge

Occupation:
Ruth var hushjelp (maid) og Einar var sjåfør for Mrs. J. Simpson, 275 Sheridan Road.
For dette fikk Ruth og Einar $100 i måneden.

Med et opphold igjen som arbeidsledige fra 14.mai 1935, fikk de igjen jobb hos Mrs. J. Simpson, med samme betaling, fra 1.oktober 1935. Her er de ansatt frem til 1.august 1936.

Her jobbet de 2 også på herskapets landsted i Glencoe, et sted hvor de trivdes meget godt og fortalte mye om i ettertid.

I oktober 1935 får de 2 brev fra Ruths far Oskar Lorentzen:

Mor Klara og barnebarnet Erna har reist til byen for et par dager og han sitter alene hjemme i Villa Fagerli:

Jeg er således alene hjemme og da det er nokså ensomt - fandt jeg på å skrive nogle ord. Han er opptatt av hvordan de har det, sparing og venter utålmodig på at de skal komme hjem til gamlelandet for godt:
Jeg må først ønske tillykke med den nye jobben - det er meget bra hvis De nu blir stående der entid så ordner det sig nok med hjemreisen, - Mor begynte å tape troen herpå - da De skiftet plads så ofte. Jeg ser av Dit brev at De nu vil gjøre alvor av å spare - ja det må vistnok til, - jeg vil komme med et forslag: - av 100 dollar pr: Md: betales det 25 av på Billetter - 50 sendes hit og settes i Bank av mig - resten 25 - må De klare Dere med til eget behov, dette forutsætter standhaftighet samt tillit til mig. Den 1ste april vil De - altså efter 6 Md:- ha nedbetalt på billetter 150 dollar og hjemme i Norge ha 300 dl: eller 1200 kr:- regnet efter kursen idag 4 kr: pr: Dl. Så har De hele Sommeren efter 1ste april - da vil den fortsatte sparing gå så mye lettere da De har et rygstø fra Vinteren at øke på .... penger godt å ha - til å starte et eller andet - hvis De skal stoppe her - eller til reisepenge hvis De skal dra over igjen. Ja dette er kun mit forslag - som jeg håper ikke faller i fisk og blir tat unådig op. Jaja - færdig me de - Det blir ikke rart dette brevet men Mor skrev jo igår - så det blir bare drøvtygging hvis jeg skulde fortsætte..
Han signerer med Far.

Fra regnskapsbøkene til Ruth:

Income per august er $100. Av dette sendte Ruth hjem $40,40. Deres utgifter var i samme måned på $48,54.

September: Income $100, utgifter $95,80.
Oktober: Income $100, utgifter $88,70, og $10 sendt hjem.
November: Income $100, utgifter $90, og $15 sendt hjem.
Desember: Income $100, utgifter $75.

Anecdote:
Ruth skriver hjem til foreldrene fra Glencoe, Illinois. Brevet er datert 22.november 1935:

Kjæreste mora å faren min å Erna dear!

Vil nu svare på deres siste brev å samtidig fortelle dere at igår sendte jeg to pakker til dere, i Gustas adr, å en pakke med billedbøker for barna sendte jeg ind til dere i H.vik. Aa en anden pakke for Aastas barn sendte jeg direkte ind til hende. Nu ville jeg gjerne, om Erna ville pakke hver enkelt bom (navnene står på bøkerne) i pent papir å sette navn på dem utenpå så dem er færdige til å legges under juletreet. Ikke pak bøkerne ind før dere har fåt de store pakkerne fra Gusta, da det er et par bøker i de pakkene som også går sammen med de andre til Sverre.

Jeg havde desverre ikke råd til å kjøpe noe særlig til hver enkelt i familien, så jeg bare kjøpte noe til dig mor å faren. Håper at dere liker hvad jeg kjøpte, dere får se når pakkene kommer. Den kommer lit tidligere iår, men det er så mye bedre for dere, så slipper dere at gå rundt å dele ut gammelt i siste liten.

Det er en 5-6 par gamle sko der, jeg satte navn på et par der som vi fik sat nye gummiheler på å som jeg håper at du mor kan bruke. De er efter fruen her alle, så nær som de brune det er et par efter mig, det er vel altis noen der som kan bruke dem. La Kirsten få et par som hun liker.
Hvis de skoene passer dig mor, da har jeg et ordentlig par pene mørkeblå semsket skinsko med rem over vristen, som jeg skal tage med mig hjem selv når vi kommer. Jeg ville ikke sende dem for da kanske at du ikke fik beholde dem selv.

Jeg havde ikke mye å sende Erna, det er et armbånd der som jeg håper hun bliver fornøiet med, hvis det er noe andet i pakket som hun kan bruke så lad hende få det.

Nu vil jeg ikke at du å far skal give bort hvad jeg sender dere, behold det selv, jeg blir høilig fornermet hvis jeg kommer hjem å ikke ser at dere har det. Hvis ikke dere kan bruke det da kan vi bruke det selv når vi engang kommer hjem.

Jeg fik desverre ikke ivei alt som jeg havde liggende denne gang hellere, så jeg lar det ligge nu til reiser hjem selv, det er for kostbart å sende det i en båt (?) for sig selv - det er altis noen da også som kan bruke hvad vi bringer.

Jeg sendte brev til Ragnar forrige uke, å jeg skrev da om at jeg sender to par arbeidshansker vet du at jeg glemte å kjøpe dem siste gang jeg var fri så dem blev ikke med i pakken. Jeg må nu kjøpe dem neste gang vi er fri, å jeg vil da pakke dem i en pakke for sig selv å sende dem direkte til Ragnar.
Det ene paret skulle være fra tante Gusta, hun gav mig penge til å kjøpe dem for.
Aasta var med mig i byen sist, så hun begyndte å handle å før vi viste ordet av, så var kl så mange at butikkene skulle stenges. Hun kjøpte sig trekk for to tepper å 2 senge tepper å postierer å div, hun har ikke kjøpt noe på så lenge at hun trængte det høiligen.

Ja, som dere har hørt om - så er Ingrid også gåt av stabelen, vi har da hørt rykter av at hun skulle være gift, men vi ville ikke tro det før, men når hun har telegrafert hjem om det, så må det vel være noe i det. Håper at hun får det som hun har planlagt.

Jeg mottok brevet fra Aasta, skrevet i H.vik, angående onkel Martins å Johannes bryllupsdag, å jeg er så glad over at alt der blev så vellykket å dem var så fornøiet med alt. Det var så morsomt å høre at det var så mange av familien samlet om dem den dagen. Håper at vi får se dem når vi engang kommer hjem.

I kvell tirsdag den 26 nov.

Hallo igjen!
Ja, vi har nu alt færdig for os til å gå ut imorgen, så jeg vil nu i all hast avslutte dette brev så jeg får det sendt imorgen når vi går ut.
Igår kvell tok vi en tur ind til Fred, der er bare bra med dem vi havde med os lit godt til dem.

Nu førstkommende torsdag er det en såkalt takke dag (tanksgiving) å da har alle som har råd, kalkun for middag. Vi vet ikke om herskapet kommer hit ut enda, men vist dem kommer da bliver det både kalkun å alt andet tilbehør for os å fikse. Vi må ringe ind til byen imorgen tidlig før vi går ind, for hvis dem kommer hit ut, da kan ikke vi gå ut imorgen for da må vi ha alt færdig til torsdags middag. Håper at dem ikke kommer så vi kan gå ut.

Det er antagelig brev til mig inne hos Aasta imorgen når vi kommer dit.

Hils alle kjendte - Sollihaugs å alle der - Vær endelig forsigtige så dere ikke blir syke.

Jeg vil nu slutte dette, å få avsendt imorgen. Hvor skal dere være denne julehelg? Ser av datoen at det idag er Carls gebursdag. Håper han har en hyggelig dag er han 47 - eller 48 år?

Lev nu vel kjæreste mor å far, de kjærligste hilsener fra mig å Einar.

Deres egen Ruth.

Ruth fortalte om en gang de var på landstedet til herskapet, og at de når de fikk beskjed om at herskapet skulle komme dit, hadde kjøpt inn mat til dem for helgen. Da det viste seg at herskapet likevel ikke kom, ba Einar og Ruth inn venner isteden til landstedet på et kjempeflott middagsselskap.

I perioder kunne Ruth og Einar være alene på landstedet, i påvente at herskapet skulle komme dit i helgene, vekk fra jobb og ansvar i storbyen Chicago. Det var stas å ha landstedet for seg selv, og de koste seg og nøt dagene alene.

Anecdote2:
Ruths hobby, som til dels også var noe hun gjorde i arbeidet sitt, var å sy, strikke og hekle.

Anecdote:
I brev av 6.august 1936 til sin tante Ruth i Chicago forteller Lille-Ruth fra sin konfirmasjon:

Kjære dere!

Jeg er endelig kommet til det resultat at jeg burde skrive til dere. Sender brev sammen med mamma.

Først og fremst må jeg få takke dig, tante Ruth, for alt jeg fikk av dig til konfirmationen. Du må også bringe takken videre til tante Gusta og Åsta for mig.

Vi var 60 konfirmanter i Havstein kirke iår. Det er det meste som hittil har vært der.
Jeg hørte mange si at av alle 25 jenter hadde jeg den peneste kjole. Jeg er ordentlig glad for at du sendte kremgult tøi. Av billedene ser du fasongen på kjolen og hvor mange gjester vi hadde. Det var ikke noget stort selskap.

Bestefar Eklund var også buden, men han hadde ikke anledning til å komme. Han sendte en presang til mig i posten. Det var et yndig grønt silkeundersett.
Fra mor og far fikk jeg en stor rumkake, samt 10 kr. Fra Karls fikk jeg 10 kr. og fra fam. E.Eriksen 5 kr. Fra Erna og Håkon 3 kr., og av en arbeidskamerat av pappa 1 krone.
Av andre presanter fikk jeg 4-fire ringer og et halssmykke i sølv, et negleetui, to flasker solbadolje, et stort, vakkert glass. Si-ko talkum, og en eske Eau De Cologne, såpe og parfyme.
Av Hedvik fikk jeg et pent armbånd. Du vet hun har arbeid nu, barnepike hos fru Tuun.
Av fru Tuun, som er en barndomsveninde av mamma, fikk jeg permanentkrøll og en kringle. Hun er jo frisørdame.
Fra Gjertrud og Olav Garnes fikk jeg en stor bløtkake.

Dette blev nu vel bare en tørr opramsing av alt jeg har fått, tross av at jeg har spedd med bløte kaker. Jeg vet desværre ingen annen måte å fortelle dig det på.

Vi har vært på 14 dages ferie i Frol til Hognes. Du vet den familjen som kjøpte det siste huset far hadde på Selsbakk.
Efterpå var vi i Hommelvik i 5 dager. Det vi si jeg og Birgit, mamma og pappa i to dager.

En gang i denne måned skal jeg begynne middelskolen. Jeg har nettop begynt i en tramgjeng he. Vi, tramgjengen altså, har allerede flere angasemant. Den er nystartet. Draktene skal være rød bluse med sølvgrå benklær.

Du kan tro jeg glær mig til at du og onkel Einar skal komme hjem.

Skriv snart til mig, for det er svært morsomt å få brev fra dere derover.

Tusen helsinga frå Ruth.

Mor Härdis skriver også noen ord i brevet fra Ruth:

Jeg undres på om du aner hvad en tramgjeng er for noe rart? Neppe.
En del unge gutter og jenter som reiser rundt å snakker i kor, med solister e.t.c. De er gripende, rørende o.s.v. brukes under agitasjon foran valgene, og nu er det stortingsvalg i høst å da gjelder det som det aldrig har gjullet før.
Mor sa at hendes svigersønner og døtre kom enten på bodsfengselet eller også på stortinget, ergo må vel Atle eller jeg i ilden i høst. Ja dette er leven forstås. Kommer nogen av oss på listen blir det så langt ut at vi ikke rekker så langt som til Storting.

H.L.

Emigration:
At Ruth og Einar skulle flytte hjem igjen til Norge, var planlagt i lang tid.
I slutten av august får datteren Ruth i Chicago beskjed om at Fars tilstand blitt verre. Han har hatt smerter og doktoren måtte komme hjem til dem i Hommelvik.
Hjemreisen ble framskyndet da de to fikk telegram fra hjemlandet om at Ruths far, Oskar Lorentzen lå for døden, og ønsket å se sin kjære datter før han døde.

Ruth og Einar reiste fra New York med S/S Gripsholm til Göteborg, hvor de ankom 10.oktober (stempel i pass).

Da de 2 ankom Oslo, på vei nordover mot Trondheim, var hele Zinow-familien samlet hjemme hos Fredrikke, Einars søster, og mannen hennes Karl Hansen.

Deretter bar det opp til Trøndelag. Stempel i pass, Hommelvik 23.oktober.

Da de ankom Trondheim hadde Ruths nevø Oscar Eide skrevet et dikt til henne:

I 1930 du reiste derhen. Nu har du atter kommet hjem.
Vi har dig nu atter i Norge igjen. Vi hilser dig velkommen til dit barndomshjem.
Nu du til Fagerli vil fare, vi ber da Gud dig bevare.

De ankom villa Fagerli i Hommelvik - ått'daga - før Oskar Lorentzen døde hjemme i sin seng, tirsdag den 27.oktober, 71,5 år gammel. Ruth sa senere at faren - hadd' logge å venta på mæ. Stadig den siste tiden hadde han spurt: Er dere sikre på at dere har sendt bud på Ruth?

Etter at far Oskar Lorentzen var død, reiste Einar sørover til Oslo for å ordne leilighet til dem, mens Ruth ble igjen en tid i Trøndelag. Hun måtte ordne en del omkring begravelsen og arven.

Illness:
Ruth fikk også erfare hvordan hennes far, Oskar Lorentzen, hadde hatt det med migrene. Bare - trevekka - etter at hun fødte sønnen William fikk Ruth migrene for første gang.

Siden skulle denne sykdommen følge henne livet ut.

Event-Misc:
Da tyskerne kom til Norge tidlig om morgenen 9.april 1940, var Ruth og Einar, som de fleste andre norske borgere, totalt uvitende om dette før de hørte de tyske flyene som tordnet inn over Oslo. Ruth fortalte at hun satt i kjøkkenvinduet med William på fanget, og så opp mot himmelen der de tyske flyene passerte over dem.

Dette hendte mens Ruth gikk gravid med Ruth Eva. Det var krig og Norge var okkupert av tyskerne. Ruth ramlet, og så kom det en hjelpsom arm imot henne som ville dra henne opp igjen. Da hun fikk se armen og uniformen på den, så skal hun ha sagt - Ha dæ bort ditt hælvetes tysk-svin - og slått han på fingrene. Det skal ha vært en tysk offiser, en feltprest, som prøvde å hjelpe henne.

Event-Misc:
Det er blitt fortalt flere historier om tiden i Oslo under okkupasjonsårene. Ruth likte ikke de tyske okkupantene og var ikke redd for å gi uttrykk for det alltid. Det var farlig å si negative ting om dem og om de norske nazistene så barna hørte det, og det kunne blitt skjebnesvangert:

En gang de kjørte med trikken i Oslo, Ruth og sønnen William, så kom det noen norske NS-folk på trikken i uniform. Da sa William høyt: Er det tysker-jævla, mamma? Ruth hysjet på William og var redd for at NS-folkene hørte dette. Men, det gikk bra.
Slik fortalte Ruth selv historien.

Hennes søster Aasta fortalte den på denne måten:
De var på kafe i Trondheim, Aasta, Ruth og William. På et bord ved siden av dem satt det noen tyskere eller NS-folk. William hadde da sagt høyt og tydelig: Er det der tyskerjævlan, mamma? Ruth hadde da svart, til søsteren Aastas store forferdelse: Ja, det er tyskerjævla.
Heldigvis skjedde det ikke noe fra tyskernes side.

Ruth fortalte også om en gang hun og venninnen Signe Røsæg var ute og trillet William i vogn. Da de holdt på å krysse gaten, skar det plutselig en tysk offisersbil i full fart rundt svingen, som holdt på å kjøre på dem. Ruth ble redd og sint, knyttet neven, huttet i luften, og ropte noe amerikanske gloser etter bilen med de tyske offiserene i. Bilen stoppet, offiserene gikk ut, og de så tilbake mot Ruth og barnevognen. Da ble Ruth redd og fortsatte videre så raskt hun bare kunne vekk fra bilen. Offiserene bare ristet på hodet, gikk inn i bilen igjen og kjørte vekk. Heldigvis!

Under krigen var det rasjonering og derfor dårlig tilgang på mat og råvarer til å lage mat med. Ruth dro rundt omkring med William i vogna, på de ulike stoppestedene for båten til øyene i Oslofjorden. Hun gikk også rundt på gårder i omegn omkring Oslo for å kjøpe og bytte til seg mat/råvarer mot penger og håndarbeid hun kunne tilby tilbake. Blant annet kjøpte hun og sydde om silkestrimler til undertøy, som hun igjen solgte eller brukte som byttemiddel for å få tak i mat.

Da Einar arbeidet i Årdal, bodde han på en gård, og derfra sendte han mat og annet han kunne skaffe til familien sin.

Ofte sendte Ruth både mat/råvarer (eksempelvis smør, plommer og epler) og diverse håndarbeid og klær nordover til familie og slekt i Trøndelag, for å hjelpe dem som best hun kunne. I Trondheim ventet de på pakkene fra Ruth, og når en pakke kom ble det fest.
Dette ble det satt stor pris på, og mange fortalte nettopp om denne gavmildheten og generøsiteten til Ruth i årene etter okkupasjonen.
Ruth selv sa: Æ va jo hjæm bare med de små oingan så vi greid oss.

Selv om det var krig og nød i landet, prøvde Ruth å reise til familien sin i Trondheim når anledningen bød seg. Moren og søsknene hennes sto henne meget nært, og det var derfor viktig for Ruth å treffe dem og hjelpe dem i dagliglivet.

Når hennes bror, Karl Kristian, ble arrestert for motstandsarbeid mot okkupantene var hun også veldig bekymret for hans skjebne. Hun holdt kontakt med hans nærmeste familie, og fikk opplysninger om hvor han satt fengslet, blant annet på Falstad. Deretter fikk hun også beskjed om at han var blitt sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, Sachsenhausen. Da prøvde hun å sende pakker med mat, tobakk og nødvendige ting til han der, for de norske fangene fikk lov til å motta dette hjemmefra.

Utenfor leiligheten hadde de kaniner i bur, men de ble stjålet fra dem før de fikk slaktet dem til mat.
En gris hadde de også i kjelleren, husket Ruth Eva. Særlig var det skrikene til grisen da den ble slaktet som hadde satt seg fast i hukommelsen.

Det hendte også en gang at det ble stjålet epler fra dem som de hadde lagret i kjelleren. Ruth fortalte at hun hadde tittet ut av vinduet deres, og sett en mann som spiste på et rødt eple. Da hadde hun tenkt: Er det flere enn meg som har fått tak i epler? Nei, det var nok bare tyven hun hadde sett.

Datteren Ruth Eva fortalte at hun husket at når flyalarmen gikk, måtte de skyndte seg ned i kjelleren.

Event-Misc:
Datteren til Härdis og Ragnar, Birgit, fotalte en historie fra okkupasjonen hvor familien plutselig fikk besøk av en tysk soldat på dørstokken deres. Härdis åpnet døren da han banket på, og han spurte så etter frøken Lorentzen (det vil si en av døtrene i huset, Ruth eller Birgit). Härdis ville ha han vekk, og forsto kanskje at her var det noe, og ba han følge med henne til Selsbakkeggen. Hun pekte på et hus og sa at der bodde frøken Lorentzen, og gikk sin vei. Tyskeren banket på døren til huset, og den som åpnet døren var Härdis' svigerinne Ruth Zinow (tidligere frøken Lorentzen som ugift). Denne Ruth, som bare var på besøk fra Oslo, ville ikke ha noe med tyskeren å gjøre og jaget han vekk.

Event-Misc:
Da Karl Kristian kom hjem til Trondheim med toget med de frigitte konsentrasjonsleirfangene fra Sverige, var Ruth på besøk hos sin mor Klara. De 2 var på en liten spasertur ned til Kirsten da de møtte fru Paulsen. Hun spurte de 2 forbauset: Er du ikke i byen i dag da fru Lorentzen? Vet du ikke at Karl kommer hjem i dag?

Ruth gråt bestandig når hun fortalte denne historien. Det var fælt for - a' mor - å ikke vite at sønnen Karl skulle komme hjem, så lenge som de hadde levd i uvisshet om hvordan det gikk med han i fangeskapet i Tyskland.

Karl kom oppom sin mor Klara på besøk en søndag formiddag etterpå.

Occupation:
Etter krigens slutt, og etter at familien hadde flyttet til Sorgenfrigata, fikk Ruth arbeidsoppdrag som hushjelp og kokkerske for noen finere amerikanske familier i Oslo. Ved siden av å være husmor i sin egen husholdning, laget hun også mat for disse familiene og serverte i selskaper. Hun hjalp også til med annet husarbeide, barnepass, sying m.m.

Familier hun arbeidet for kan nevnes:

Fra omkring 1946-1947, familien O'Donnell. Direktøren for Moore-McCormack-rederiet, hvor Einar arbeidet, het Frank O'Donnell. Han var amerikansk, og bodde med kone og 4 døtre (Sandra, Jean, Kathrine og Maureen) i et stort gammelt tømmerhus i Fritjof Nansens vei 1 på Lysaker. Her begynte Ruth å arbeide med rengjøring, barnepass, diverse husarbeid og med matlaging og servering i store selskaper. Dette helt fram til O'Donnells flyttet til Stockholm noen år senere. Siden flyttet de tilbake til Amerika. Ruth Eva var innom og besøkte dem der når hun var der i 1968.

Ruth begynte først å jobbe for en onkel av Gunnar Christensen som bodde et kvartal lenger ned i Sorgenfrigata, omkring 1947-1948. Hun drev med søm, husarbeid, rengjøring, matlaging og servering i selskaper. De hadde hadde også en voksen datter som Ruth hjalp til hos også. Dette var fra omkring 1949-1950.

Gjennom disse ble hun kjent med faren til Gunnar Christensen, og begynte å jobbe for dem på Smestad fast 1-2 ganger i uken. Mye de samme oppgavene som for Christensen-familien i Sorgenfrigata, i tillegg til å passe huset deres når de var bortreist.
Dette pågikk så lenge foreldrene til Gunnar Christensen levde. Mor Christensen var russisk er det blitt fortalt.

Etter at foreldrene døde, solgte Gunnar Christensen huset på Smestad. Gunnar dro til Amerika, der han giftet seg med sin Betty (født i Chicago). Da de kom hjem til Norge igjen, fikk Ruth arbeid for dem i deres leilighet på Majorstua (Hoffsveien). Det ble både husarbeid og barnepass, og datteren Ruth Eva var også med som barnepike for Christensen-barna, John Gunnar (Tøffi), Mette og Anne (kalt Ann).

Senere flyttet denne familien Christensen til Melkeveien 21 på Vettakollen, men Ruth fortsatte å ta arbeidsoppdrag for dem i mange år til, helt fram til slutten av 1970-tallet.
Ruth laget i stand store middager til deres selskaper, sydde for dem og passet barna, ja, det var ikke mye hun ikke gjorde i huset deres. Det var mang en sommeruke som familien Skøien nærmest bodde på Vettakollen, mens Christensens var på en av sine reiser til Amerika. Av Christensen-barna ble Ruth kalt - mamma Skøien - mens Einar ble kalt - pappa Skøien. De satte stor pris på den arbeidsomme familien Skøien.

Datteren Ruth Eva også etter hvert med på flere av arbeidsoppdragene, ikke bare som barnepike, men hjalp til med servering i selskapene. Ruth Eva ble godt kjent med flere av familiene som Ruth jobbet for.

Mang en gang ble Anne Christensen med til hytta i Sande, som Ruth og Einar bygde i 1961-1962.

Siste gangen Ruth og Ruth Eva serverte i et selskap hos Christensens på Vettakollen, kalte Gunnar de 2 inn til selskapet. Blant sine venner som satt rundt middagsbordet, holdt han en pen tale for Ruth - mamma Skøien - og takket for alt hun hadde gjort for familien i mange år.

Hver jul kom Gunnar Christensen til familien Skøien med julegaver, ikke bare til Einar, Ruth og Ruth Eva, men også til Ruth Evas sønn, Tor Kristian.

Ved bisettelsen av Ruth 3.september 1984, lå det en bårebukett fra familien Christensen. Det var et nydelig hjerte av gule og hvite blomster, og på sløyfen sto det: Takk for alt mamma Skøien.

Name:
Einar fikk ikke jobb etter krigen, fordi folk trodde han var tysk. Derfor søkte familien om å å ta Skøien til slektsnavn.

Skøien var Einars mor sitt pikenavn, selv om navnet da ble skrevet mer som Schøyen.

Event-Misc:
Opplysninger fra passet:

Stilling: Husmor.
Høyde: Under middels.
Øynenes farge: Brune.
Særlige kjennetegn: Litet arr under nesen, høyre side.

Event-Misc:
Det var på Byåsen stasjon på Gråkallbanen som søsteren Ruth så sin bror Karl for siste gang. Hun fortalte senere at hun hadde sett han når han gikk og trillet barnevogna for sin datter Tordun,

Event-Misc:
Her er svarene fra den 51-årige Ruth på noen av spørsmålene:

Glad i? Pappa, Ruth Eva og William og hele min familie
Min hobby? Alt mulig
Vil bli? Danserinne
Favorittfilmstjerne? Fernando Lamas
Har husdyr? Ja, 2 selskapspapegøyer
Venn/venninne? Alfrida Hess
Livrett? Kylling
Beste film? Tatt av vinden
Beste gave? Pappa i 1932
Beste sted i verden? Trondheim
Beste ukeblad? Illustrert
Søstre og brødre? 3 søstre (Kirste, 62- Aasta, 55- Ingeleiv, 54 år), 3 brødre (Sverre, 58- Ragnar, 56 år) (Bror Karl Kristian var død)

Event-Misc:
Siameserkatten Tete ble kjøpt for 75 kroner på en utstilling i Håndverkeren i Oslo i desember 1954.

Tete døde av røykforgiftning i brannen i Sorgenfrigata i 1968. Da hadde hun først varslet sin familie ved å kaste seg på døra, så de våknet av dunkingen og oppdaget at det brant.

Occupation:
Ruth sydde vesker for Brødrene Ljungberg. Denne jobben fikk hun gjennom sin venninne Signe Røsæg. Gjennom denne jobben fikk Ruth plager med smerter i skuldrene, da det var tunge materialer å jobbe med når hun sydde.

Nevnt i adresseboka i 1955, 1960/1961 og i 1965/1966.

Event-Misc:
Avreise med fly fra Fornebu 8.august. Retur til Fornebu 31.august.

Event-Misc:
Fly fra Fornebu til Flesland 19.august, deretter til Montreal og så til Chicago.

Hun besøkte slekt og venner, blant annet Leif og Margaret Larsen i Chicago.

Ruth skulle også hjelpe sin slektning Aasta Christensen å returnere til Norge. Bodde hos E. C3217 W. Beach Avenue, Chicago.

Oppholdet varte nesten 1 måned denne gangen, og var hjemme i Oslo 18.september.

Event-Misc:
Ruth var veldig kjær i Trondheim, ja Trøndelag i sin helhet. Hun nynnet stadig på trønderske viser hun hadde kjær, og de kom ofte frem når hun var på vei nordover til familien sin.

Her gjengis noen store favoritter:

Trondhjæm, Trondhjæm

Æ e født i Trondhjæm uti Sanden
Og siden har æ bodd der aill mi ti,
At Trondhjæm e en by som ingen annen,
Det trur æ ganske trygt at æ kan si.

Æ e så grænselaust taknæmli'
Forde at æ e fødd i slik en by,
Der e no alt så koseli og hjæmli,
Der som den ligg der trøgt og godt i ly.

Trondhjæm, Trondhjæm, at æ reist ifra dæ,
At æ koinne finn på nokka slekt!
Når æ tænke på ka godt du ga mæ,
E de' som æ ha læst et dekt!

Trondhjæm, Trondhjæm, no æ rætt forstår dæ,
Du min barndoms ailler største vænn!
Oindres på korless det går dæ,
Ka som heinne einn,
Aildri reise æ fra dæ igjæn!

Nei, bætterdø, æ tar den første båten
Å sjer å kom mæ hjæm så fort æ kainn.
Æ længte jo så æ e reint på gråten,
Å ka æ gjør, så e de' likedan!
Æ e så gla i aillt som e der hjæmme
Fra Ilevollen og til Lade gård:
Og Elsterparken kainn æ aildri glæmme
Den va' jo ailti' leikeplassen vår!

Trondhjæm, Trondhjæm, at æ reist ifra dæ,
At æ koinne finn på nokka slekt!
Når æ tænke på ka godt du ga mæ,
E de' som æ ha læst et dekt!
Trondhjæm, Trondhjæm, no æ rætt forstår dæ,
Du min barndoms ailler største vænn!
Oindres på korless det går dæ,
Ka som heinne einn,
Aildri reise æ fra dæ igjæn!

-

Nidelven

Nidelven stile, og vakker du er
Her hvor jeg går å drømmer
Drømmer om henne jeg hadde så kjær
Nu er det bare minner

Den gamle bybro er lykkens portal
Sammen vi seiler i stjerners korall

Nidelven, stille og vakker du er
Her hvor jeg går å drømmer

Langt i det fjerne, bak fjellene blå
Ligger et sted jeg har kjær
Dit mine tanker og drømmer vil gå
Alltid du er meg så nær

Nidelven stile, og vakker du er
Her hvor jeg går å drømmer
Drømmer om henne jeg hadde så kjær
Nu er det bare minner

Den gamle bybro er lykkens protal
Sammen vi seiler i stjerners korall

Nidelven, stille og vakker du er
Her hvor jeg går å drømmer

-

Husker du dengang i måneskinn

Husker du dengang i måneskinn
at bladene skjelvende drysset?
Rødmende strøk de ditt lubne kinn!
Var det av angst kun for skogens vind,
eller fordi jeg tok deg inn
varmt og ditt øyepar kysset?

Tåreblankt smilte du mot meg øm.
Var det da bare en drøm?
Jeg vet det ikke mere, du dåret helt mitt sinn!
Men hjertet bever ennu hver kveld i måneskinn.

Husker du alt hva du den gang sa
med leben så ømt til mitt øre?
Måneskinnshvisk , ja, hvor kom du fra?
Var det ei hjertet som talte da,
fikk jeg ei heller ditt eget ja, - kunne så feil jeg da høre?
Rødmende sto du i løvets dryss, møttes vi ikke i kyss?

Husker du ikke ditt hjertes slag,
er dine minner da fløyne?
Hvirvlet de bort alt den neste dag,
liksom bladhengets viltre jag
bare det blæste et høstelig drag? Var det kun måneskinnsløgne?
Lo dine leber av fryd på skrømt, har jeg så grusomt da drømt?

Event-Misc:
Ruth sydde vesker (handlevesker) og hånklær med oppheng til å henge på f.eks. komfyrhåndtaket på kjøkkenet. Dette hadde hun med seg til alle hun besøkte som gaver.

I et brev datert 21.november 1974 skriver hennes søster Aasta Aune:

...Hører du syr vesker. Er det bærenett så vil jeg ha to kjøpe likeså skulle jeg hatt 2 eller fire håndkler som du syr til å tørke av hendene...

Illness:
Ruth ble operert for på Aker sykehus i Oslo og ble helt frisk. De fjernet tynntarmen, og operasjonen var vellykket. Hun fikk aldri kreft igjen.

Illness:
Dette året begynte Ruth å gå merkbart ned i vekt. Hosten for å få opp slim av lungene førte ofte til at maten også kom opp. Kreftene forsvant gradvis, som kiloene.

Ifølge legen hennes Astrid Lian utviklet hun også bulemi som følge av emfysemen og hostingen.

Den 2.april 1980 sendte datteren Ruth Eva, på vegne av sin syke mor, avgårde en søknad til Televerket i Oslo Teledistrikt om å få telefon hjemme. Den søknaden ble godtatt og det ble kort tid etter telefon på familien som bodde i Ammerudveien 70. Telefonnummeret var 16 32 31.

Når vi kom til 1984, året hun døde, hadde hun mistet over 30 kilo. Alt som var igjen av Ruth var bare skinn og bein. At hun levde så lenge med denne sykdommen skyldtes ene og alene hennes utrolige viljestyrke.

Event-Misc:
Fortalt av barnebarnet Tor Kristian:

Sommeren 1984 dro mamma og jeg til Trondheim på en ukes ferie. Dette likte mormor dårlig, da hun var innlagt på sosialmedisinsk avdeling på Akers sykehus, og kunne ikke være med på turen. Hun følte at vi forlot henne, og lot henne ligge igjen der alene. Det var sårt å forlate henne, men vi trengte et lite avbrudd i hverdagsproblemene, og få besøkt kjære slektninger i Trondheim.
Men, under vårt opphold i Trondheim lyktes vi i å overtale mormors gamle barndomsvenninne, Gjertrud Øien, til å være med oss sørover til Oslo. Dermed ble det et hjertelig, siste gjensyn, og en stor overraskelse for mormor å få treffe Gjertrud igjen. Det betydde mye for henne.
Alt i alt kom det mye glede ut av Trondheimsturen vår, og det var så utrolig godt å se gleden mormor følte over å få se og treffe sin aller beste venninne igjen.

Event-Misc:
Ruth ble hentet på Aker sykehus 27.juli av Ruth Eva og Tor Kristian. Mandag 30.juli dro de ut til hytta, og var der frem til 12.august.

På hytta ble det besøk av William og Berit & co. 31.juli, og Eilif og Synøve Gundersen 11.august.

Den 13.august måtte Ruth tilbake på sykehuset (Aker). Der var hun noen dager frem til 21.august, da hun kom hjem til Ammerud igjen.

Event-Misc:
Barnebarnet Tor Kristian forteller:

Natten før mormor døde ble jeg vekket av at mamma kjeftet på mormor fordi hun hadde tisset på seg i sengen. Jeg ble veldig sint på mamma på grunn av dette, for mormor var jo veldig renslig av seg. Hun ville for enhver pris gå på do selv.

For å hjelpe og bistå mormor hadde mamma for lengst byttet sengeplass med bestepappa ved siden av mormor.

Denne natten hadde mamma blitt vekket av mormor flere ganger fordi mormor ville ha hjelp til å gå på do, men hver gang endte det opp med at hun ikke greide å gjøre noe der. Mamma var sliten, trøtt og fortvilet, så hun var nok mer enn unnskyldt når hun nå ble sint egentlig.

Jeg ba mamma gå vekk, for så å hjelpe mormor selv på do. Det var en trist mormor jeg hjaøp på do. Hun var veldig lei seg for at mamma var sint, men jeg sa til henne at vi jo bare var så veldig glade i henne, og ønsket å hjelpe henne. Det hadde bare blitt litt for mye for mamma. Det skjønte hun godt.
Jeg husker at jeg satt på kne foran henne inne på do, holdt henne oppe, mens hun satt der naken, tynn og avkreftet, og prøvde å gjøre sitt fornødne. Det er et bilde jeg aldri kommer til å glemme. På en måte var det et så vakkert minne av henne, denne stolte, iherdige og elskverdige mormoren som hadde gjort alt for meg og for oss. Denne gangen var det min tur å hjelpe henne, være tilstede og trøste henne, fortelle henne hvor glade vi var i henne. Hvor hun prøvde å holde verdigheten, alltid, selv så avkreftet hun hadde blitt. I mine øyne greide hun dette med glans.

Mandag 28.august var det min første dag som student på Blindern, universitetet i Oslo. Jeg var i gang med de forberedende studiene til Examen Philosophicum. Da jeg kom hjem etter endt dag på Blindern, var også bestepappa kommet hjem fra jobb. Mormor lå i sengen sin og ba meg gå ned på nærbutikken, Olimb's matsenter, for å handle noe vi trengte til middag.

Jeg var ikke borte så lenge, men mens jeg var ute og handlet hadde mamma også kommet hjem fra jobb, mormor hadde begynt å føle seg dårligere og fått pustevansker. Mamma hadde ringt etter ambulanse, og i leiligheten var det oppjaget stemning. Inne fra soverommet hvor mormor la i sengen sin, var det en stram lukt av slim, slik lukt som det var fra det slimet som mormor pleide å hoste opp fra lungene sine. Vi ringte til onkel William og informerte han om situasjonen.

Jeg gikk inn til mormor før ambulansen kom. Hun var svak, men fortsatt bevisst når jeg satt ved sengen hos henne. Hun prøvde anstrengt å si noe til meg, men det var ikke lett å forstå det hun prøvde å si til meg. Jeg hadde veldig vondt av henne, der hun lå, sliten og avkreftet, og nesten forgjeves prøvde å gjøre seg forstått.

Jeg har det for meg at hun prøvde å si noe som - Takk for alt dere har gjort for meg - eller noe liknende. Jeg fortalte henne også om hvor mye hun hadde betydd for meg og oss. Hun forsto nok at tiden var kommet for å forlate oss. Det var den siste samtalen jeg hadde med min kjære mormor, for da kom ambulansefolkene like etter.

Mamma og jeg kjørte straks etter ambulansen til Aker sykehus. Jeg husker det var mye trafikk og kø inn mot Sinsenkrysset, som vi måtte igjennom for å komme til sykehuset. Vi kjørte med nødlys på og tutet for å kunne komme oss raskere igjennom køen. Jeg husker ikke om det hjalp noe særlig.

Da vi kom fram til sykehuset var ikke lenger mormor ved bevissthet. Det var et styr med leger og sykepleiere omkring oss, og vi ble henvist til et venterom for pårørende. Vi ble fortalt nå, etter at de hadde undersøkt henne, at mormor var så svak at hun nok ikke kom til å leve natten over. Dette kunne jeg ikke fatte. Det hele var så uvirkelig. Mormor med sin sterke vilje til å leve, og hun var jo akkurat her hvor de hadde ekspertise til å få henne opp igjen. Min fasade utad viste nok at jeg liksom aksepterte at hun skulle dø. men inne i meg rådet kaos og fornektelse. Min mormor var jo det kjæreste og nærmeste jeg hadde, og jeg var jo så uendelig glad i henne. Det var utenkelig å skulle miste henne.

Jeg tok på meg jobben med å ringe øvrig familie og nærmeste slektninger. Mamma var sønderknust, og hadde nok med å være sammen med mormor i hennes siste stund. Jeg ringte onkel William, og sa det som vi hadde fått vite av legene. Mormor ville dø snart, så de måtte komme til Aker sykehus de også. Deretter ringte jeg kjære tante Aasta i Trondheim.

William, Berit, Anders og Kjersti kom til sykehuset. Ventetiden ble lang, og rapportene fra leger og sykepleiere var uforandret. Vi visste ingenting om hvor lang tid det kunne ta før noe endret seg. Akkurat i disse dagene var det klubbmesterskap i tennis på Abildsø, så William og jeg dro for å spille kampene våre denne ettermiddagen. Det var merkelig, men vi dro tilbake igjen til sykehuset så fort vi kunne.

Situasjonen til mormor var uforandret da jeg kom tilbake. Hun lå fortsatt ubevisst på overvåkningen med diverse apparater tilsluttet seg. Jeg syntes ikke jeg hadde fått sagt ordentlig adjø til henne, ei heller fått fortalt hvor mye hun betydde for meg og hvor glad jeg var i henne. Alene gikk jeg inn til henne for å si det som jeg følte så mye for å si til henne. Selv om hun ikke var ved bevissthet, så hadde jeg hørt at en likevel kunne høre og oppfatte hva som ble sagt rundt seg, derfor ville jeg prøve. Jeg begynte, men ble raskt avbrutt av en lege som kom inn i rommet, og jeg gjennomførte ikke, jeg var redd jeg ville virke for dum på legen. Det hele endte med at jeg gikk tilbake til venterommet uten å få sagt noe mer. Jeg angret dypt på dette siden, at jeg ikke gjennomførte det jeg ville si til henne.

Natten nærmet seg, og William og co. dro hjem til seg. Mamma og jeg ble enige om at jeg og bestepappa skulle dra hjem vi også. Jeg hadde ny skoledag på universitetet dagen etter, og bestepappa trengte også å få seg litt søvn. Mamma ble igjen alene hos mormor, og skulle ringe oss om noe skjedde.

Ved 2-tiden på natten ringte hun til oss og fortalte at mormor var død. Jeg tok bilen og kjørte ned til Aker sykehus for å være sammen med mamma. Min kjæreste mormor var død, uten at jeg hadde fått tatt ordentlig farvel med henne.

Died:
Som vanlig med eldre mennesker som har en alvorlig sykdom som gjør dem svake mot slutten, fikk også Ruth lungebetennelse. Denne lungebetennelsen greide ikke kroppen å hjelpe henne igjennom, og hun døde av hjertesvikt.
Selve utløsende dødsårsak var derfor lungebetennelse, men selve grunnen til hennes sviktende helse var mangeårige angina-plager, og tøffe år med lungeemfysem hennes siste leveår.

Hun døde 01.59 natt til 28.august. Datteren Ruth Eva var hos henne da hun sovnet inn.

Fra dødsannonsen i Aftenposten 30.august 1984:

Min kjære hustru, vår umistelige mamma, svigermor og snille farmor, mormor og søster Ruth Skøien f.Lorentzen sovnet stille inn idag.
Oslo, 28.august 1984.

Einar.
William, Berit.
Ruth Eva.
Tor Kristian, Anders og Kjersti.
Aasta og Ingeleiv.
Øvrige familie.

Bisettes i Østre krematorium, store kapell, mandag 3.september kl. 10.00

Buried:
Ruth ble bisatt fra Østre krematorium kl.10.00.
Til hennes bisettelse kom søsteren Aasta med sin sønn Halvard fra Trondheim, samt nevøen Finn Eide fra Heimdal og niesen Birgit Børmark fra Melhus. Nevøen Per Arne Johnsen kom fra Kristiansand, og hennes beste venninne gjennom livet, Gjertrud Øien, kom fra Selsbakk.
Etter bisettelsen var det minnestund hjemme i leiligheten på Ammerud, og det ble servert smørbrød fra Christiania Dampkjøkken, kaffe og kaker.

Ruths siste hvilested ble så på Alfaset gravlund på Alnabru i Oslo, hvor urnenedsettelsen fant sted 5.oktober 1984.

Family/Spouse: Rudolf. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Per. [Group Sheet] [Family Chart]

Ruth married Einar Zinow, "Skøien" on 24 Jul 1932 in Chicago, Cook, Illinois, USA. Einar (son of August Zinow and Inga Marie Laurentze Schøyen, "Zinow") was born on 21 Oct 1902 in Kristiania, Oslo, Norge; was christened on 18 Dec 1904 in Paulus kirke, Kristiania, Oslo, Norge; died on 28 Jan 1990 in Ammerudhjemmet, Ammerud, Oslo, Norge; was cremated on 02 Feb 1990 in Ammerudhjemmet, Ammerud, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Christened:
Hjemmedøpt i Johanneskirkens sokn.

Died:
Lille Ingvald ble født uten endetarmsåpning.

Fra Bergens Aftenblad og Bergens Adressecontoirs Efterretninger, mandag 29.mai 1905:

Anmeldte Dødsfald i Ugen fra 20de til 27de Mai 1905.

...Overkonduktørs Søn Ingvald Lorentzen 1 Uge...

Buried:
Søsteren Ruth husker at Mor sto og strøk likskjorta til baby Ingvald, mens hun gråt.

Notes:

Birth:
Mor, pike Laura, står nevnt med adresse Reina i Trondheim. Far var enkemann Johan Arnt Sivertsen.

Ågot married Otto Bernhard Israelsson before 1903. Otto was born on 18 Jan 1883; died on 24 Nov 1946; was buried on 30 Nov 1946 in Lademoen kirkegård, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel: Lillegårdsbakken.

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel: Voldsminde.

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel: Sandgata 89.

Died:
Dødfødt guttebarn.

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel: Sandgata 89.

Fødsel og død anmeldt av bestemor Amalie Hugaas.

Died:
Dødfødt jentebarn.

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel: Sandgata 89.

Died:
Dødfødt guttebarn.

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel: Sandgata 89.

Died:
Dødfødt guttebarn.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1968, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Budformann ved Telegrafverket.

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel: Sandgata 89.

Christened:
Faddere var bl.a. morfars bror Erich Arntsen Hugaas.

Gustav married Margit Olsen before 1930. Margit was born on 19 Sep 1903. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel: Sandgata 89.

Christened:
Faddere var morfars bror Ingebrigt Arntsen Hugaas, onkel Arne Edvard Hugaas, og mormor Knerche Amalie Hugaas.

Died:
Mormor Knerche Amalie Hugaas skriver i et brev datert Trondhjem den 24de Juni 1904:

...jeg skal i dag skriv for din Søster Laura hun misted sin lille datter Klara Amalie ved et ulykkestilfelde hun blev overkjørt at Jernbanetoget derud ved Stationen knus hode og Ben, døde dagen efter alsaa den 20de skal begraves paa førstkommende Tirsdag alsaa den 1te juli vad synnes du vad Sorg her er...

...ja Laura er ganske ifra de og lille Aagodt med vi vind ikke mere end at trøste saa godt vi kan
Præsten var hos Laura i gaar jeg gaar imellem vær Dag...

Notes:

Birth:
Foreldrenes bopel: Sandgata 89.

Buried:
Solheim.

Clara married Magnus Jenssen Hauge before 1942. Magnus was born on 26 Jun 1904 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 3 Aug 1993; was buried after 3 Aug 1993 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: 1900, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Bromset søndre.
• Confirmation: 01 Oct 1905, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge
• Residence: Bef 1910, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; Bromset søndre
• Emigration: 26 Jul 1919, Kristiania, Oslo, Norge
• Immigration: Aft 26 Jul 1919, New York, USA
• Residence: Bef 1926, Brooklyn, New York, USA

Notes:

Residence:
Emil Kristian Hugaas, født 1890, er registrert som tjenestegutt og Forsørges af Fattigvæsenet på gården Bromset søndre på Malvik.

Confirmation:
Emil Kristian Hugaas på Bromseth ble konfirmert til Maadeligt den 1ste oktober 1905 i Malvik. Foreldre står nevnt som akkordformann Peder Andreas Hugaas og hustru Oline Larsdatter.

Emil Kristians koppervaksinasjon var 16.juli 1896.

Residence:
Under folketellingen 1910 er Emil Kristian registrert under gården Bromset søndre som ugift tjener, som forsørges av fattigvæsenet.

Emigration:
Om Emil Kristian står det at han er ugift fyrbøter, som er innvilget permisjon i 1 år.

Bostedsadressen hans var Trondheim, og oppgitt årsak for å emigrere var bedre fortjeneste.

Han reiste med Bergensfjord med destinasjon New York.

Died:
Omkom da skipet han var på ble torpedert av en tysk ubåt utenfor Brasils kyst.

Emil Kristian var blant besetningen (med rank: Oiler) på den amerikanske oljetankeren William Boyce Thompson (tonnasje: 7.061 tonn), som ble senket av den tyske ubåten U-185 under kapteinløytnant August Maus.
Skipets posisjon når den ble truffet var 4° 05'S, 35° 58'W - Grid FC 7179., og den var en del av konvoien BT-18 på vei fra Bahia i Brasil til Trinidad. Om lasten står det water ballast.

Historien:

At 00.53 hours on 23 May 1942, the unescorted and unarmed William Boyce Thompson (Master Hjalmus V. Rasmussen), en route in ballast from New York to Curaçao, was hit on the starboard side by one torpedo from U-558 while steaming on a nonevasive course at 10.5 knots about 120 miles south of Kingston, Jamaica in 16°26N/77°51W (grid EB 3855). The torpedo hit at #4 tank and opened a hole of 20 feet on the starboard and several small holes on the port side and the weather deck. While the #3 tank and the pump room flooded slowly, the tanker escaped northwards zigzagging at full speed in a smoke screen. The eight officers, 29 crewmen and two Navy signalmen on board reported no injuries. On 24 May, she arrived at Guantanamo Bay, Cuba and returned to service after being repaired.

At 06.07 hours on 7 July 1943, U-185 attacked the convoy BT-18 about 175 miles east of Fortaleza, Brazil for a first time and reported two ships sunk and another damaged. In fact, the William Boyce Thompson and the James Robertson were sunk. The William Boyce Thompson (Master Fred Charles Vosloh) was the ship of the convoy commodore in station #41. The tanker was hit by one torpedo on the starboard side at the engine room, destroying the engine and the steering gear and killed one officer and two crewmen on watch below. As the ship began settling by the stern rapidly, twelve men panicked and abandoned ship in a lifeboat without orders. Three of them were later picked up by Jaguarão (CS 55) together with survivors from the other torpedoed ship, while the remaining men were picked up by USS Surprise (PG 63). Most of the eight officers, 32 crewmen, eleven armed guards (the ship was armed with one 4in and two .50 cal guns), the convoy commodore and five naval staff members abandoned ship after seven hours in two lifeboats and a raft and were also picked up by the corvette, which landed them at Recife on 10 July. One crewman later died of wounds ashore. The wreck of William Boyce Thompson remained afloat and had to be sunk by gunfire and depth charges from the escort vessels.

The master, Fred Charles Vosloh, had only 4 months earlier lost a ship to the same U-boat and commander when Virginia Sinclair was sunk by U-185 (Maus) on 10 March 1943.

Om skjebnen til ubåten:

Sunk 24 Aug 1943 in the mid-Atlantic, in position 27.00N, 37.06W, by depth charges from 3 Avenger and Wildcat aircraft of the American escort carrier USS Core. 29 dead and 22 survivors.

Kilde:
Fra en nettside med Crew list of Ships hit by U-boats.

Other Events and Attributes:

• Residence: 1910, Tromsø, Troms, Norge; Sjøgate 1.
• Confirmation: 25 Apr 1911, Tromsø, Troms, Norge

Notes:

Birth:
Far er nevnt som ungkar og murer Peder Hugaas og mor er pike Amalie Pedersen.

Residence:
Under folketellingen i 1910 bor disse i Sjøgate 1 i Tromsø:

Løsarbeider Ole Andreas Pedersen (født 24.april 1843 i Kvædfjord) og hustru Jakobine Mariane Pedersen (født 16.november 1846 i Kvædfjord) sammen med sin datter Amalie Pernille og hennes datter Petra Eline Hugaas, og datterdatter Hjørdis Ottelie Pedersen (født 3.februar 1902). Sistnevnte var datter av ugift syerske Ingeborg Anna Pedersen og gift mann maskinist Knud Nicolai Nilsen (døpt 20.april 1902 i Tromsø).

Ved Petra Emilies konfirmasjon i april året etter er bostedsadressen den samme.

Petra married Egil Johan Jacobsen before 1925. Egil was born on 11 Mar 1900; died on 03 Oct 1983 in Kristiansand, Vest-Agder, Norge; was buried on 11 Oct 1983 in Kristiansand, Vest-Agder, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Sigurd Schjelderup. Sigurd was born on 18 Dec 1896 in Kristiania, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1921; Ansatt ved trelastkontor.
• Occupation: 1929, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Journalist i Ny Tid 1929-1936.
• Occupation: 1931, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Medlem av bystyret til 1934.
• Anecdote1: Bef 1933, Ila, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Svømmer for svømmeklubben Ørnulf.
• Occupation: 1936, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Journalist i Arbeider-Avisa.
• Event-Misc: Bef 1945; Satt i tysk fangeskap under krigen.
• Occupation: 1945, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Journalist og idrettsredaktør Arbeider-Avisa 1945-1950.
• Occupation: 1945, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Medlem av formannskapet i byen til 1954.
• Occupation: 1945, Oslo, Norge; Vararepresentant i Stortinget for Arbeiderpartiet.
• Occupation: 1950, Oslo, Norge; Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet.
• Occupation: 1952; Redaktør Norsk idrett til 1957.
• Occupation: 1957, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sosialrådmann til 1974.

Notes:

Anecdote1:
Reidar var var en meget dyktig svømmer, tilsluttet svømmeklubben Ørnulf, som hadde tilholdsted på Ila.

Occupation:
Vararepresentant nr.2 i Stortinget for kjøpstedene i Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag fylker (Levanger, Trondheim), fra 1945 til 1949. Representerte Arbeiderpartiet.

Occupation:
Stortingsrepresentant nr.4 for kjøpstedene i Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag fylker (Levanger, Trondheim), 1950 - 1953, Arbeiderpartiet.

Representant nr.7 for Sør-Trøndelag, 1954 - 1957, Arbeiderpartiet.

Medlemskap i stortingskomiteer:

Sekretær, Protokollkomiteen, 23.januar 1950 - 10.januar 1954.

Sekretær, Den hemmelige protokollkomiteen, 11.januar 1950 - 10.januar 1954.

Varamedlem, Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomite, 27.januar 1954 - 10.januar 1958.

Sekretær, Samferdselskomiteen, 22.januar 1954 - 10.januar 1958.

Medlemskap i spesialkomiteer, interne styrer og utvalg m.m.

Nestformann, Spesialkomite om Statsselskapskommisjonen av 1955, 15.november 1955 - 17.juni 1957.

Ansiennitet:

8 år, 24 dager. Møtte sist som representant for Sør-Trøndelag 1954-1957.

Occupation:
Reidar hadde også mange andre verv opp i gjennom årene. Her er en liste:

Formann Bad- og idrettsutvalget, Trondheim 1946-1951.

Formann Styret for Trondheim sporveier 1948-1951.

Formann Styret for Trondhjem hospital 1957-1976.

Medlem Statens samferdselsråd 1957-1963.

Formann Styret for sosialskolen, Trondheim 1960-1970.

Formann Styret for Sentralsykehuset i Trondheim 1963-1972.

Nestformann Styret for Trøndelag psykiatriske sykehus 1964-1972, formann 1965-1972.

Nestformann Styret for Statens attføringsinstitutt i Trondheim 1968-1977.

Tillitsverv i organisasjoner:

Formann Trøndelag arbeideridrettskrets 1928-1929, 1931-1932.

Reisesekretær Arbeidernes idrettsforbund 1937-1940.

Medlem Styret i Arbeidernes idrettsforbund 1938-1939.

Formann Trondhjem og Omegns idrettskrets 1945-1948.

Medlem Styret i Norges idrettsforbund 1946-1957.

Nestformann Trøndelag Krets av Norsk Presseforbund 1947-1948.

President Norges Handikapidrettsforbund 1960-1962.

Formann Styret i Vanføres Vel, Trøndelag 1977-1978.

Medlem Representantskapet for Det Norske Luftfartsselskap 1958-1963.

Died:
1.mars?

Family/Spouse: Henny Michaelsen, "Lyseth". Henny was born on 14 Oct 1909; died on 30 Nov 1978; was buried after 30 Nov 1978 in Stavne, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]