Family/Spouse: Hartnik Henningsen Rømer. Hartnik (son of Henning Henningsen Rømer and Elsebe) was born in 1330; died in 1389. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Henrik Jonsen Glømmen. Henrik was born about 1350. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Andre. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1407, Oslo, Norge; Biskop i Oslo.
• Occupation: 1408, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Biskop i Bergen.
• Occupation: 1428, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Erkebiskop i Nidaros.

Notes:

Occupation:
Allerede to dager etter biskop Eskills død postulerte domkapitlet i Nidaros Bergensbispen Aslak Bolt til erkebiskop. Aslak kom til Nidaros samme året, og det ble sendt melding til paven om valget. Han godtok domkapitlets postulering og providerte Aslak til erkebiskop etter å ha løst ham fra Bergen bispedømme.

Aslaks to representanter i Roma, korbrødrene Svein Eriksson og Torstein Nikolasson oppfylte hans økonomiske forpliktelser til kurien. De betalte med engang de foreskrevne 800 gylden i hovedavgift og de andre avgiftene. Aslak Bolt hørte til en av de mer fremtredende slekter i tiden, og etter å ha vært biskop i Bergen i 20 år hadde han vel midler nok til å betale.

Han må ha vært en mann med utpreget sans for orden og administrasjon. Aslak var en stormann både i kraft av det miljø han var utgått av og på grunn av sin stilling som biskop. Listen over hans løsøre bærer preg av det.
Aslaks bøker er med ett unntak alle av religiøs eller kirkelig karakter, i hans eie var intet mindre enn 19 teologiske verker. Dette må vel regnes blant de forholdsvis store boksamlinger på denne tiden.
Blant hans bøker finner vi to brevarier, det ene var et breviar for hele året etter praksis i Bergen. Videre har vi et teologisk skrift som Compendium theologice veritatis, en andaktsbok som Textus Boecii de consolacione, bøker som vel har vært ment til hjelp for utarbeidelse av prekener, som Summa virtutum og Sermones dominicales Jacobi de Voragine, og selvfølgelig også Liber revelacionum Birgitte.

Aslak ville fra første stund av som leder av den norske kirkeprovins ha orden i sakene. Han satte snarest i gang en opptegnelse over inntektene av erkesetets gods (Aslak Bolts Jordebog). I jordeboken oppregnes de steder erkebiskopen skal visitere, og lengden av hans opphold på de forskjellige stedene. I alt var det 34 hovedkirker og 4 klostre. Her ble det inngått avtaler og om hvordan visse avgifter skulle betales. I alle skrivelser om for eksempel mikkelskornet heter det at dette er en gammel avgift som i lengre tid ikke har vært betalt. Det nevnes også hva denne skulle gå til: Skal nå hvert alter ha så store inntekter ut over det som de før hadde, som her sies og som vi kom fram til med allmuens samtykke. Og så regnes det opp 14 altre i domkirken og de prestegjeld hver av dem skal ha denne inntekten fra. Hver korbror skulle ha sitt alter i domkirken, så det er sannsynlig at korbrødrene akkurat som erkebiskopen har fått sine inntekter forminsket på grunn av forskyvninger i jordverdier og mindre avkastning.

Erkebiskopen måtte selvsagt ha noe å tilby allmuen til gjengjeld. Sognemennene i Selbu gikk med på at mikkelskornet skal komme til Sanct Thomasalteret i Nidaros domkirke og den korbror som har det, for messehold og gode gjerninger, som skal gjøres på allmuens vegne både for levende og døde. Allmuen vil årlig gi en avgift til korbrødrene i domkirken til evigvarende eie for det messehold som de skulle ha i Nidaros domkirke, hver dag en sunget messe for alle levende mennesker, for fred og gode årringer, og den andre messen skal leses for sjelene til alle kristne som er døde.

Jordeboken gir oss også andre opplysninger om Aslaks ordnende virksomhet. Like etter at han ble valgt, sendte han sin kapellan til Sverige for å kjøpe kobber til kirkens behov på taket over Hellig Olavs skrin. Han har også gitt forordninger for erkesetets leilendinger, og han har nøyaktige bestemmelser om hvordan en skal få kirkelig ombud. Aslak må ha lagt an på å organisere sin administrasjon i bestemte former. Alt skulle han ha oppskrevet og ordnet,alle skulle gjennom skriftlige avtaler og fullmakter vite hva de hadde å holde seg til. Den systematiske orden som Aslak tilstrebet og gjennomførte, har kanskje ikke hans forgjengere hatt sans for, og det kan vel forklare at vi vet så lite om deres virksomhet som erkebiskoper.

Han gjenoppbygget Nidarosdomen etter brann i 1432.

Aslak holdt er provinskonsil i Bergen i august 1345. Han kalte sammen til nytt konsil, denne gang i Oslo. Her møtte alle de norske biskopene unntatt biskopen av Oslo. Statuttene ble forkynt offentlig på møte i provinskonsilet den 20. desember 1436. En gruppe bestemmelser i Aslak statutt er alle de som medfører kirkestraff, som ekskommunikasjon og bannlysning, og alle manndrapere i kirkeprovinsen. Bare pønitentiaren ved katedralen kan løse disse siste, og de geistlige som våger å gjøre dette uten tillatelse fra biskopen, blir bannlyst ved selve gjerningen. Ekteskapssaker og større saker som simoni, sakrilegium og lignende kan prestene på landet ikke behandle, de må overlates til biskopene og deres officialer med domkapitlenes samtykke.
Dersom noen ugift lever i offentlig frilleliv, skal presten i sin kirke nevne dem ved navn tre ganger i året, for at de enten skal gå fra hverandre eller gifte seg. Dersom de ikke ville høre på denne gagnlige påminnelsen innen et år, skal de utelukkes fra altergangen. Konsilet i Oslo i 1436 må ha vært det siste provinskonsilet som har vært holdt i Norge. Statuttene må følgelig ha vært det siste kirkelige statuttet for det katolske Norge med dets biland.

Aslak var nå en eldre mann med mangfoldige plikter, det er ikke alltid det kan ha vært lett for en enkelt mann å overholde, idet vi skriver 1442. Vi skal ikke her komme inn på Aslaks virksomhet som medlem av det norske riksrådet. Hans autoritet kan vi forstå, og det er nokså klart at han burde ha særskilte forutsetninger som fredsstifter. Men samtidig kunne han pleie sin kirkes ve og vel. Sammen med biskop Olav og hans kapitel avtalte han med engelske kjøpmenn at de skulle sørge for at det kunne komme en dyktig klokkestøper til Bergen for at han kunne lage kirkeklokker til domkirkene i Nidaros og Bergen. Begge steder skulle ha tre klokker, én stor og to mindre.

Aslak må ha vært forbausende aktiv, han må alltid ha vært på farten, det kan vi slå fast fordi vi i diplomene kan følge ham fra år til år. Øyensynlig har han vært våken og påpasselig til det siste.

Karl Knutsson Bonde ble kronet til norsk konge i Nidaros i november 1449 av Aslak.

Vi har omtalt Aslak som administrator og ordensmann og påpekt hans evner og interesser på disse områdene. Men hvordan var Aslak Bolt som prest og overhyrde?
Våre kilder forteller om avtaler og forskrifter, men om det som hørte en prests eller biskops alminnelige gjerning, har ikke skriftene noen opplysninger om. Vi vet at Aslak har vært på visitas i sitt bispedømme, og vi må følgelig slutte at han har meddelt fermingen til de unge. Vi må videre kunne regne med at han har lest sin messe, at han har viet prester og kirker, og at han som en god hyrde har hatt omtanke for sin menighets ve og vel.
Våre kilder kan gi et skjevt inntrykk all den tid de praktisk talt ikke berører denne siste og viktigste siden av en katolsk kirkefyrstes virksomhet. For Aslak som for hans forgjengere var deres virke på denne jord en forberedelse til det hinsidige, de trodde og visste at de som hyrder og overhyrder ikke bare måtte stå til ansvar for sitt eget liv, men også for hvordan de hadde ledet sin hjord på den vei som fører til Guds rike. Her kan det til slutt være på sin plass å gjengi en setning som godt kan ha vært formet og uttalt av Aslak Bolt selv: Alt som er verd å minnes og ikke glemme, er Guds signede nåde og ikke menneskenes snille.

Han lot skrive Aslak Bolts jordebok, et viktig kildetidsskrift. Det er den første omfattende jordeboken etter svartedauden, og oppgir både gammel landskyld og det som reelt ble betalt (gammel og ny landskyld). Dette gir en god pekepinn på fallet i landskylda etter pestens herjinger. Aslak registrerte kun eiendommer der erkebispestolen hadde eierinterresser (parter), men er svært nitid ført, i den forstand at også eiendommer med svært liten avkastning er tatt med.
I leilendingstida var så og si all eiendom skyldsatt, dvs. at det var satt en landskyld på eiendommen, den tidens eiendomstakst. Denne landskylda var grunnlag for skatter (som alle måtte betale) til krone (f.eks. leidang) og kirke (f.eks. tiende). Den var også grunnlag for den leia (bøksel) leilendingen måtte betale til grunneieren. Enkelte gårder var delt opp i parter, med flere grunneiere å betale til, og grunneierne byttet parter seg i mellom villig vekk. I jordeboken er ført kun bispesetets parter i hver gård, det kan ligge høyere total landskyld på noen gårder. Dette var et svært komplisert system, som ikke kan utredes i en håndvenning.
Jordeboken er landskylda oppgitt i penger, smør, korn, malt eller mel. Inndelingen var omtrent slik:
Arealgr.lag: 1 markebol = 8 øresbol = 8 tønner land = ca. 32 da.
Penger: 1 mark forngild = 8 øre/aurar = 24 ørtuger/ertogar.
Smør: 1 spann = 3 bismerpund = 72 merker = 15,43 kg.
Korn: 1 vett = 6 våg = 18 lispund = 432 merker = 111,1 kg.
Korn: 1 landslovskippund = 148 kg.

Når det gjelder gammel skyld i jordeboken hadde 1 mark penger (1 markebol) samme verdi som 3 spann smør. Slik ble landskylda av ett øresbol (1 øre i penger) likt med 27 merker smør. Eitt øresbol tilsvarte trolig ca. 4 da innmark, av dette skulle 1 da etter loven ligge som havning. Ett spann smør tilsvarte omtrent hele årsproduksjonen til ei ku den gangen, og man regner med at det lå ca. 2 (1,5 - 3) øresbol innmark bak hver melkeku, av disse 8 da ble det dyrket korn eller andre matvekster på 6 da. i 1428 på Nidaros, Sør-Trøndelag, Norge.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1442, Norge; Norsk riksråd og væpner.

Notes:

Occupation:
Væpner og riksråd Harnikt Henriksson er nevnt første gang 1400–1410, og er død før 10.juli 1442.

Hartnikt married Jorunn Sunnulvsdatter before 1410. Jorunn died before 10 Jul 1442. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1450, Austrått, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge; Ridder og riksråd.

Family/Spouse: Eline Nilsdatter Kane. Eline (daughter of Nils (Nicolaus) Gunnarsen Kane) was born about 1420; died about 1478. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Between 1438 and 1440, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Biskop i Bergen og norsk riksråd.

Notes:

Occupation:
Både som biskop i Bergen og som riksråd sette Olav Harniktsson kraft inn på å styrkje makta og autoriteten til kyrkja, i tråd med ideane frå Basel-konsilet (1432–38). På lokalplanet tok han oppgjer med hanseatane og var sentral i arbeidet med å sikre engelske kjøpmenn rett til handel i Bergen.

Olav Harniktsson hadde ein slektsbakgrunn som i utgangspunktet sikra han ein framskoten plass i samfunnet. På farssida var han i slekt med erkebiskop Aslak Bolt og kunne som han føre lina til adelsætta Rømer. Ættesamanhengen er ikkje klårlagd, men namnelikskapen er påfallande, og det er gissa på at biskop Olavs farfar var syskenbarn til Aslaks far Harnikt Henningsson.
Som våpenmerke hadde både faren og broren ein fugl, same merket som også riddaren Nils Henriksson til Austrått opphavleg førde.
Morfar til biskop Olav, Sunnulv Ivarsson, høyrde til ei austnorsk stormannsætt og var ei tid syslemann på Hedmark. Sonen Arnbjørn, onkel til Olav, vart biskop i Hamar (1420–30).

Olavs bror Benkt Harniktsson var riddar og syslemann i Gudbrandsdalen og vart slått i hel i ein bondeoppreist 1445. Slektsgodset som dei to brørne delte 1442, femnde om ca. 60 eigedomar, dei fleste i Gudbrandsdalen, og viser to mellomstore adelege godskompleks, som før Svartedauden kan ha hatt eit samla boltal på ca. 100 markebol.

Olav vart innvia til biskop i Bergen mellom 4. januar 1438 og 14. mai 1440. Føremannen heitte også Olav (Nilsson), og det er uvisst kven av dei to som er omtala i brev 1438 og 1439. Det er ikkje kjent noko om hans geistlege karriere og korleis han vart biskop, men truleg vart han oppnemnd innanlands, på same vis som den samtidige biskop Gunnar i Stavanger (vald av domkapitlet der 1445). Det er grunn til å tru at det var erkebiskop Aslak som sikra den unge frenden sin eit ettertrakta geistleg embete; Olav kan ikkje ha vore mykje over 30 år 1439.

På alle norske bispestolar, bortsett frå Oslo der dansken Jens Jakobssøn residerte, sat det i 1440-åra menn frå sosialgruppa lågadel/storbønder: Aslak Bolt i Trondheim, Olav i Bergen, Audun Eivindsson og Gunnar Eiriksson i Stavanger og Gunnar Torgardsson i Hamar; til same sosialgruppe høyrde også prosten ved Apostelkyrkja i Bergen og seinare biskop i Stavanger Alv Torgardsson. Det gav det norske riksrådet tyngd og gjorde at det kunne hevde seg godt i innanlandske saker.
Biskop Olav var til stades i riksrådssamlingane 1440–42 då Erik av Pommern vart oppsagd og Christoffer av Bayern vald til ny konge, like eins seinare i 1440-åra. Men vi finn ikkje namnet hans i dei viktige rådssamlingane 1449 i interregnet etter at kong Christoffer døydde, kanskje fordi han då var sjuk.

Det var mange som fekk merke den myndige biskopen. 1447 bannsette han tyske valdsmenn som med våpen hadde trengt seg inn i Munkeliv kloster og myrda ein av lensherrens tenarar. Same år greip han inn mot to personar som hadde brote seg inn i domkyrkja, og kravde at dei gjorde bot før dei på ny kunne få tilgang til kyrkja og sakramenta. Moralsk forfall ved Munkeliv kloster gjorde at han, truleg 1449, vende seg til Vadstena kloster i Sverige for å få hjelp til å normalisere tilhøva ved klosteret.

Det var ofte gnissingar mellom hanseatane og bymennene i Bergen, og motsetningane toppa seg i 1440-åra. Målet til lensherren Olav Nilsson var å avgrense privilegia og tvinge dei tyske – både kjøpmenn og handverkarar – inn under norsk lov, og han hadde biskopen og kapellmagistraten som gode hjelparar. Dei tre – biskop Olav, Alv Torgardsson og Olav Nilsson – gav 1442 engelske kjøpmenn fripass til å drive handel på Bergen. Biskop Olav var også med i den kommisjonen som 1444 vart sett ned for å granske stridane, og som gav grunnlag for ein oppfølgjande kongeleg skipan om rettane til hanseatane.

26. februar 1450 godkjende paven, etter søknad frå biskop Olav, at erkediakonatet i Bergen vart slått saman med augustinarklosteret i byen. Slik brevet er forma, er det grunn til å tru at biskopen var i live då. Men han må ha døydd like etter, ikkje mykje over 40 år.

Kilder:
DN, bd. 1 nr. 713 og 783, bd. 2 nr. 848, bd. 3 nr. 721, bd. 5 nr. 566 og 646, bd. 7 nr. 737, bd. 8 nr. 276 og 284, bd. 10 nr. 175, bd. 17 nr. 590.
NgL, rk. 2, bd. 1, 1912.
O. Kolsrud: Den Norske Kirkes Erkebiskoper og Biskoper indtil reformationen, i DN, bd. 17B, 1913, s. 177–360.
L. Daae: Om Bergens Bispedømme i Middelalderen, i HT, rk. 4, bd. 2, 1904, s. 66–70.
NHfNF, bd. 3, del 2, 1917.
H. Sollied: Nogen oplysninger om bondearistokratiet i Gudbrandsdalen og Hedemarken, i NST, bd. 6, 1938, s. 145–148.
d.s.: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter. 1. Rømer-Gyldenløve, sst., s. 245–279.
O. Kolsrud: biografi i NBL1, bd. 10, 1949.
K. Helle: Kongesete og Kjøpstad. Fra opphavet til 1536, bd. 1 i Bergen bys historie, 1982.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 02 Jul 1442, Oslo, Norge; Norsk riksråd og ridder.
• Occupation: Bef 1445, Gudbrandsdalen, Hedmark, Innlandet, Norge; Sysselmann.

Notes:

Occupation:
Under kong Christophers kroning i Oslo 2.juli 1442, ble Beinkt Hartniktsen slått til ridder.

Ridder og riksråd herr Benkt Harniktsson (d. 1445) hadde byttet bort to eiendommer til Aslak Bolt (på vegne av erkebispestolen), disse var halve Julset i Leksdal skiprede i Stjørdal (Lånke nr. 188) samt en av gårdene på Listad i Fron i Gudbrandsdalen (Sør-Fron nr. 58-61). Herr Benkt hadde fått tilbake gården Trosset i Fåberg (Fåberg, dvs nå Lillehammer kommune, gnr. 115), som ved makeskiftets tid skyldte 3 huder. (Se Aslak Bolts jordebok, utg. Jørgensen, Riksarkivet Oslo 1997), s. 63 og 178). Denne samme gården Trosset skyldte 4 huder i 1647 (Skattematrikkelen 1647, bd. IV, s. 100). Gården Trosset ble gitt av herr Bengt Harniktsson som morgengave til fru Magnild Oddsdotter (DN II 843), og gården har dermed umulig vært hennes gård fra før av.

Herr Bengt arvet sin far, Harnikt Henriksson, først på våren eller forsommeren 1442, en god tid etter at han hadde giftet seg med fru Magnild. (Skiftet etter hans far og stemor, se orig. Cirographvs på perg. i RA, trykt i DN I nr. 783, med rettelser DN XI, s. 908, XVI s. 908 og XVIII, s. ; Carl Lundh & Jan H. Olstad (utg.), Skiftebrev mellem Biskop Olav av Bergen og ridder Benkt Harniktsson av 10. juli 1942 (Oslo, 1942, med foto).)

Occupation:
Benkt Harniktsson var ridder og sysselmann i Gudbrandsdalen og ble slått i hjel i et bondeopprør i 1445.

Died:
Benkt Harniktsson ble slått i hjel i et bondeopprør i 1445.