Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1181, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.
• Occupation: Bef 1194, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Birkebeinernes høvding.

Notes:

Occupation:
Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.

Occupation:
Han talte blant sine forfedre folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98:
Kong Olav giftet ham (Skule Kongs-fostre) med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.

Senest fra 1181 fikk Kong Sverre støtte Bård, av en av landets aller mest fremstående og høyættede menn.
Fra hans sønn, den senere birkebeinerkongen Inge Bårdssons tid vet vi positivt at trønderne la stor vekt på at Bård Guttormsson nedstammet fra Trøndelags gamle ledere, ladejarlene og Einar Tambarskjelve.
Bård og hele hans farsætt hadde hørt til stormannspartiet omkring Sigurd Munn og Håkon Herdebrei. Dette er alene nok til å fortelle at reaksjonen i innflytelsesrike kretser i Trøndelag var meget langvarig og sterk, mot det kystaristokratiet som bar Magnus Erlingssons kongedømme oppe. Oppslutningen fra en mann som Baard på Rein må også ha bidratt avgjørende til at de bedre kretser i Trøndelag godtok Sverre.

Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.
Han var nå rimeligvis allerede enkemann etter sitt første ekteskap med Ulvhild. Allerede nå forteller Sverres saga at Baard møtte Sverres søster Cecilia, som hadde rømt fra sin mann Folkvid lagmann i Värmland. Da noenlunde mannjevn støtte fra minimum ett helt landskap som Trøndelag antagelig var nødvendig for Sverre om han skulle ha noen fremgang på lang sikt, må Baards tilslutning ha betydd noe av et vendepunkt for Sverre.
At han satset nærmest alt på denne forbindelsen viser seg også ved at han lot sin søster Cecilia si ekteskapet med Folkvid Lagmann ugyldig, og giftet henne med Baard.

Ekteskapet mellom Baard og Cecilia møtte imidlertid vanskeligheter fra geistlighetens side og synes først å ha funnet sted etter slaget i Norefjord i 1184. Også senere ble dets gyldighet anfektet, men sagaen om deres sønn, kong Inge, gjør naturligvis alt for å påvise at det var full ut legitimt. Cecilia må være død etter et ganske kort ekteskap.

Inges saga skildrer Baard i meget alminnelige ord:
Han var meget rik, vakker å se til, saktmodig og stille og holdt seg vel.
Han nevnes ofte i Sverressaga, men det fortelles bare om en enkelt personlig bedrift av ham, nemlig at han felte Vidkunn Erlingsson av Bjarkey.

I Sverres slag mot eyskjeggene i Florvåg ved Askøya i 1194 ble Baard såret og døde kort etter i Bergen. Liket ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 131-132.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334-335, Bind XIV (1940), side 22.
Cappelen's Norges Historie, Bind 3.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 832.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Buried:
Det står om Bård, at hans lik ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Cecilia Sigurdsdatter, "på Rein". Cecilia (daughter of Sigurd Haraldsen av Norge, "Sigurd 2") was born about 1155; died about 1186; was buried about 1186 in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Ragnhild Erlingsdatter på Kviden, "på Rein". Ragnhild (daughter of Erling Alvsen på Kviden and NN Skårvangsole) was born about 1165 in Valdres, Oppland, Innlandet, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1204, Norge; Norsk konge.

Notes:

Occupation:
Inge Bårdsen ble valgt til konge av birkebeinerne i 1204, og var konge i det trøndersk-vestnorske birkebeinerriket i den siste fasen av striden mellom birkebeinere og baglere. Han hadde kongesete i Trondheim, og hadde også herredømme over store deler av vestkysten.
Inge var øyensynlig en fredelig natur, som fant seg dårlig til rette i en tid fylt av kamp og intriger.

Borgerkrigsperioden i norsk historie varte fra 1130 til 1240. Stor indre spenning, uro og åpen strid, da halvbrødrene Håkon Galen jarl og Skule Bårdsson samt Filippus i Viken fikk stor makt og delvis overstyrte Inge.

Inge var sønn av kong Sverres søster Cecilia i ekteskapet med den trønderske lendmannen Bård Guttormsson. Da birkebeinerne tok den lille Guttorm Sigurdsson til konge over nyttår 1204, fikk Inge styret over hele Trøndelag. Halvbroren Håkon Galen, Cecilias sønn i det tidligere ekteskapet med den svenske Folkvid lagmann, ble utnevnt til jarl og leder av hird og hær, og han satt nå og senere mest i Bergen med styre over Vestlandet.

Etter Guttorms død samme år var Cecilias to sønner de mest aktuelle etterfølgerne. De ledende menn i hirden og hærfolkene foretrakk den krigsvante Håkon som konge i en situasjon da baglerflokken hadde reist seg på ny. Men trønderbøndenes oppslutning i samråd med erkebiskop Eirik førte til at det var Inge som ble kongehyllet på Øyrating; bøndene ville ikke ha en konge av gautsk (svensk) ætt. Håkon ble likevel på ny utnevnt til jarl og hærleder med halvparten av kongsinntektene.

Sommeren 1205 drog konge og jarl med leidangshær mot Viken, der Inge ble tatt til konge på Haugating og Borgarting. Baglerne fikk de likevel ikke bukt med.
April 1206 overrasket de Inge og birkebeinerne i Trondheim mens de sov rusen ut etter en bryllupsfeiring, Inge hos sin frille Gyrid. Han kom seg så vidt unna ved å svømme over Nidelva. I strid med baglerne i Oslo året etter viste han seg heller ikke som noen stor militær leder.

Da det med kirkelig mellomkomst ble sluttet forlik mellom birkebeinere og baglere på Kvitsøy i Ryfylke 1208 (Kvitesøyforliket), ble riket delt slik at baglerkongen Filippus Simonsson fikk herredømme over Østlandet øst til Svinesund og kong Sverres datter Kristin til ekte. Det fulgte nå en periode med fredelig sameksistens mellom det østnorske baglerriket og det trøndersk-vestnorske birkebeinerriket.

Kong Inge lot bygge opp igjen kongsgården i Bergen, som baglerne hadde brent, men han satt som før mest i Trondheim. Han stod i diplomatisk kontakt med både den engelske og den skotske kongen.

Jarlen Håkon Galen var ikke tilfreds med sin stilling og traktet etter kongsnavn. Inge avviste dette, men Håkon fikk med kirkelig støtte drevet igjennom en tronfølgeavtale, trolig 1212, som gikk ut på at den som levde lengst av ham og Inge skulle arve hele riket; etter begges død skulle den av deres arvinger som var ektefødt, være konge. Bakgrunnen var at Håkon hadde en ektefødt sønn, mens Inge bare hadde frillesønnen Guttorm. Avtalen ble likevel til Inges fordel, i og med at Håkon døde 1214.

Året før hadde trønderbøndene grepet til våpen mot Inge og drept syslemannen hans i Strinda, i protest mot kongelige krav om leidangsskatt og andre utredsler. Inge ville angivelig ikke stride mot sine egne bønder, men kongens yngre og krigerske halvbror Skule Bårdsson fikk ham til å slå bøndene tilbake. Året etter Håkon Galens død samlet Inge en stor leidangshær i Bergen og tvang trønderbøndene til å godta de omstridte ytelsene til kongedømmet, men lot dem ellers være i fred.

Böglunga sögur (sagaen om birkebeinere og baglere) fremstiller kong Inge som en fredelig og stillfarende mann, vennlig og god mot mennene sine. Han skal ha tatt godt imot den unge Håkon Håkonsson og moren hans da de søkte tilflukt i Trondheim 1206, og han lot senere Håkon gå i skole ved Kristkirken der sammen med sønnen Guttorm, til tross for at han var en potensiell tronrival.

Etter bagleroverfallet i Trondheim 1206 var Inge tungfør og hadde svak helse, og han trivdes best når han var på skip. Vinteren 1216–17 ble han syk, og han døde i Trondheim 23. april, etter at han hadde utnevnt broren Skule til jarl og leder av hird og hær. Kong Inge ble gravlagt i den søndre veggen i Kristkirken (Nidarosdomen) i en staselig prydet grav.

Arvefølgen etter Inge skulle vært avgjort av avtalen med Håkon Galen, slik at Knut Håkonsson jarl skulle blitt konge. Alternativet var Inges uektefødte sønn Guttorm Ingesson. Men arvefølgespørsmålet ble først og fremst en kamp mellom Skule Bårdsson og Håkon Håkonsson, med Sigurd Ribbung som en ekstra joker i leken. Spørsmålet ble avgjort da kirken støttet Håkon, til tross for at Knut var den eneste ektefødte blant kandidatene.

Etterfølgeren, Håkon 4 Håkonsson, ble anerkjent av både baglere og birkebeinere.

Kilder:
Soga om birkebeinar og baglar. B?glunga s?gur, utg. av H. Magerøy, Norrøne tekster 5, 1988.
Snorres kongesagaer, Håkon Håkonssons saga.
RN, bd. 1.
E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 6, 1934.
K. Helle: Omkring Böglungasögur, UiB Årbok. Hist.-antikv. rk. 1958 nr. 7, 1958.
d.s.: Norge blir en stat 1130–1319, bd. 3 i Handbok i Norges historie, 1974.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1230, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Abbedisse på Reinkloster.

Notes:

Occupation:
Årstallet for stiftelsen av klosteret er ikke kjent, men det må ha vært før 1230.
Skules halvsøster Sigrid ble den første abbedisse på Reinskloster.

I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse må han ha gitt et løfte. Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det.
Da Skule hadde grunnlagt Rein kloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods.

Dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene. I 1239 reiste hertug Skule opprørsfanen mot kong Håkon Håkonsson, og etter å ha tapt slaget i Oslo i 1240 måtte Skule søke tilflukt i Elgeseter kloster ved Nidaros. Åsulv og hans birkebeinere satte ild på klosteret, og drepte deretter Skule og følget hans da han forsøkte å berge seg ut. Dette var å betrakte som en helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd.

Det er uvisst hvilken ordenstilhørighet klosteret har hatt, men man antar at det har vært en augustinerstiftelse for fornemme kvinner. Rein nonnekloster lå på en dominerende høyde i det flate Rissalandskapet, med vid utsikt mot den ytre delen av Trondheimsfjorden.

Family/Spouse: Jon Sigurdsen. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 24 Apr 1217, Norge; Jarl og hirdstyrer for kong Inge.
• Will: 1226, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Løfte avgitt når han lå farlig syk.
• Occupation: 1237, Norge; Hertug.

Notes:

Occupation:
Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson.

Kort før Kong Inges død 23.april 1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn.

Will:
I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse må han ha gitt et løfte.
Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det.
I denne forbindelse utspant det seg en prosess om Austrått, og førte til et bittert uvennskap mellom hertug Skule og Åsulv Eriksson til Austrått. Årstallet forstiftelsen av klosteret er ikke kjent, men det må ha vært før 1230. Skules halvsøster fru Sigrid ble den første abbedisse på Reinskloster.

Occupation:
Skule gjorde krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson, som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen.
Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sunnmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham.

I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler.

Da Skule hadde grunnlagt Reinskloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods. Men dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene.

I 1239 besluttet hertug Skule seg til å ta opp kampen om kongedømmet, og reiste opprørsfanen mot kong Håkon 4 Håkonsson. Skule tok kongsnavn på Øreting i 1239.

Den 6. november 1239 kom hertugen med mange folk til Kristkirken. Der kalte han sammen korsbrødrene og ba dem gi tillatelse til at St.Olavs skrin ble ført ut av kirken. Korsbrødrene kunne ikke komme til enighet i dette spørsmålet. Den korsbroren som på forhånd var innsatt som erkebiskopens stedfortreder i vanskelige saker, Eystein Syre, var imot at noe ble gjort i saken før erkebiskopen kom tilbake.
Da så hertugens menn ville føre skrinet bort med makt, lyste Eystein de menn i bann, som bar ut skrinet uten brødrenes samtykke. Dette ble likevel gjort og skrinet ble ført ut til Øyreting der Skule høytidelig ble tatt til konge. Etterpå fulgte Skule skrinet tilbake til Kristkirken, men han ble ikke møtt med prosesjon og klokkeklang. Bare to korsbrødre tok imot skrinet utenfor Kristkirken, de ledet også hertugen inn. En uhellsvanger og trist forestilling må dette ha vært. Korsbrødrenes holdning var et dårlig varsel for Skules kongedømme. Når geistligheten i hertugens egen del av riket stilte seg så klart imot det skrittet han nå tok, kunne han være sikker på at den overveiende storpart av den norske geistligheten ville gå inn for Håkon og imot hans eget kongedømme. Som konge var Skule da også fra første ferd i erkebiskopens bann.

Da erkebiskop Sigurd et stykke ut i november 1239 seilte inn Trondheimsfjorden, fikk han først høre nyheten da han kom til Leiranger. Han sendte da straks brev om disse tidender søretter til kongen, og tok deretter inn til Nidaros. En av Skules nærmeste rådgivere var abbed Bjørn til Nidarholm kloster. Erkebiskopen ga Bjørn en del av skylden for det som hadde hendt og lyste ham i bann sist på året 1239.

I februar 1240 dro Skule med en hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler. Han dro til Viken mens Håkon med en stor flåte kom nord til Nidaros. Erkebiskop Sigurd og korsbrødrene møtte kongen med prosesjon og fagnet ham vel. Kongen og erkebiskopen talte ofte om de store hendingene som gikk for seg i landet. Da det kom tidende til Nidaros at hertug Skule hadde slått birkebeinerne i et stort slag på Låka, tilbød erkebiskopen seg å reise sør til hertugen for å søke å få i stand et forlik.
Kong Håkon hadde ofte tidligere gjort klokt og rett i å følge erkebiskopens råd. Men i denne situasjonen viste han sin storhet ved å velge sin egen vei.

For å sikre kongedømmet for sitt dynasti, lot kongen sin ektefødte sønn Håkon ta til konge på Øyreting søndag den 1. april 1240. St.Olavs skrin ble båret ut og erkebiskop Sigurd var til stede på Øyretinget og i gjestebud hos kongen etterpå.

I 1240 led Skule nederlag i Oslo, og måtte dra nordover. Sammen med noen av mennene sine søkte Skule tilflukt i Elgeseter kloster, men birkebeinerne fikk rede på dette og søkte ut til klosteret for å ta seg selv til rette. Dette fikk erkebiskop Sigurd høre, og han tok straks av sted til Elgeseter og forbød birkebeinerne å gå til angrep på klosteret eller lage noen ufred der. Da birkebeinerne ikke ville høre på dette, tilbød erkebiskopen å betale en løsesum for hertugen så han kunne få høve til å fare til kongen i trygd. På tross av erkebiskopens ord satte Åsulv og birkebeinerne ild på klosteret og sørget for at Skule ble drept da han forsøkte å berge seg ut (24. mai 1240).

Dette var helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd. Denne slekten reiste sannsynligvis omkring 1200 den kirken som senere skulle bli en del av slottet på Austrått.

Skule ble kort etter gravlagt i Kristkirken og erkebiskop Sigurd, alle korsbrødrene, mange prester og byfolk og mange birkebeinere var til stede.

Skule var sagaskriveren og islandshøvdingen, Snorre Sturlasson, beste venn, er det sagt.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-131.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334, Bind XIV (1940), side 22-28.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 173.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 831.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Skule married Ragnhild Nokvesdatter på Giske about 1209. Ragnhild (daughter of Nokve på Giske and Ragnhild Jonsdatter på Randaberg, "på Giske") died about 1247. [Group Sheet] [Family Chart]

Ingeborg married Alv Erlingsen på Tornberg in 1221. Alv (son of Erling på Tornberg) was born about 1190 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; died about 1240 in Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Skules datter Margrete kom til klosteret i 1264, året etter at hennes mann, kong Håkon Håkonsson, var død på Orknøyene. Og hun ble boende der til sin død.

Margrete var norsk dronning. Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann.

Hun fremsto som en tragisk skikkelse på grunn av striden mellom hennes far og hennes kjære ektemann. Hun sto likevel trofast ved sin ektemanns side.

Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264.
Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-132, NST Bind XIV (194?), side 119-129, 262-263.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 830.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 84.

Margrethe married Håkon Håkonsen av Norge, "Håkon 4" on 09 May 1263. Håkon (son of Håkon Sverresen av Norge, "Håkon 3" and Inga Olavsdatter til Varteig) was born about 1204 in Eidsberg, Indre Østfold, Norge; died on 09 May 1263 in Orkenøyene, Skottland; was buried in 1264 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Olav Ingesen på Stein. Olav was born about 1200 in Stein, Hole, Buskerud, Viken, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Ragndid, eller Gudrun, var søskenbarn til dronning Margrete gift med Kong Håkon 4 Håkonsen.

Ragndid married Ivar Olavsen Skedjuhof about 1240. Ivar (son of Olav Ivarsen Mok and NN Dagsdatter, "Mok") was born about 1200 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1240. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1261, Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; Lendermann 1261, og baron. Sysselmann i Borgarsyssel 1275.

Notes:

Occupation:
Erling Alvsson var lendmann fra 1261, og baron fra 1277. Han tilhørte den mektige Tanbergslekten med setegård på Tanberg (Tornberg) på Ringerike. Han var sønn av lendmannen Alv Erlingsson (eldre) og Ingeborg Bårdsdatter som var Skule Bårdssons søster. Faren deltok som en av Skules nærmeste i opprøret mot Håkon Håkonsson. Det forhindret likevel ikke at Erling slo seg opp som en av rikets mest innflytelsesrike lendmenn etter farens død.

Erling deltok i Magnus Lagabøtes bryllup med Ingeborg Plovpenningsdatter, og den påfølgende kroningsseremonien i Bergen i 1261. I 1263 deltok han som en av de ledende lendmennene på Håkon Håkonssons skottetog. Han kjempet ved slaget ved Largs og var ved kong Håkons side da han døde på Orknøyene samme vinter. Sammen med lendmannen Andres Plytt førte Erling skipet med kongens lik tilbake til Bergen våren 1264.

Det var likevel under Magnus Lagabøte han fremstår som mest innflytelsesrik, de to kan ha vært personlige venner. Han opptrer ved konges side i flere dokumenter og garanterte sættargjerden i Tønsberg på kongens side i 1277. Etter kong Magnus` død i 1280 var han en av baronene som uttøvde den kongelige antikirkelige politikken som gjorde at Eirik Magnusson fikk tilnavnet "Prestehater".

I 1275 fikk Erling den lukrative sysselmannsstillingen i Borgarsyssel (tidligere del av Vingulmark, var fra 1200-tallet og ut middelalderen navn på det embetsdistriktet som ble bestyrt av sysselmannen i Borg (Sarpsborg) og tilsvarer dagens Østfold), og holdt hovedsakelig til i Sarpsborg i resten av sin levetid.

Da kong Valdemar Birgersson av Sverige måtte flykte fra riket sitt i 1276, etter at broren, Magnus Birgersson (senere Ladulås) hadde gjort opprør, flyktet han til Sarpsborg og fikk Erlings beskyttelse. Senere deltok Erling sammen med sønnen, Alv Erlingsson (yngre) i forhandlingene mellom de to brødrene.

Erling må ha hatt en sterk selvstendig stilling som sysselmann. Da han døde i 1283 arvet nemlig sønnen Alv stillingen hans som sysselmann i Borgarsyssel, noe som egentlig gikk imot rikets lovverk.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1240, Norge; Norsk konge.

Notes:

Occupation:
Håkon Håkonsson Unge, formelt norsk samkonge i årene 1240–1257. Håkon Unge var sønn av kong Håkon Håkonsson (1204–1263), som også ble kalt Håkon gamle, og dronning Margrete Skulesdatter (død 1270).

Den norske tronarvingen Håkon Unge fikk kongstittel på Øretinget i 1240 da hertug Skule gjorde opprør for å kreve den norske kongedømmet for seg selv, men mislykkes.

Håkon ble gift med Rikitsa Birgersdatter av Bjälboætten i Oslo i 1251. Rikitsa var datter av den mektige svenske riksforstanderen og jarlen Birger Magnusson, grunnleggeren av Stockholm, far til to sønner som begge ble konger av Sverige og styrte selv som Sveriges reelle hersker som formynderregent fra 1248 og til sin død i 1266.

Ekteskapet var en dynastisk allianse mellom det norske og det svenske kongedømmene og en forlengelse av fredsavtalen fra 1249 som sa at det skulle være fred mellom Norge og Sverige, uvenner av den ene eller den andre ikke trives eller tåles i den andres rike.

Deres eneste barn var Sverre Håkonsson (1252–1261). Normalt ville lille Sverre ha vært berettiget for den norske tronen etter at Håkon Unges altfor tidlige død, kun 25 år gammel. Det blir ikke aktuelt når Sverre dør som barn kun 9 år gammel. Den norske tronen gikk da uansett til Håkon Unges bror Magnus Håkonsson, kjent som Magnus Lagabøte og senere dennes sønner.

Han sendte i 1255 et gesandtskap (legasjon) til kong Alfons 10. av Kastilla (landskap i nordre og mellomste del av Spania).


Died:
Død i Tønsberg 30. april (eller 5. mai) 1257, begravd i St.Hallvards kirken i Oslo.

Håkon married Rikissa Birgersdotter before 1257. Rikissa was born about 1238; died on 13 Dec 1288. [Group Sheet] [Family Chart]

Kristin married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1257, Norge; Konge av Norge.

Notes:

Occupation:
Da den eldre broren Håkon Unge ble konge sammen med sin far under hertug Skules opprør i 1240, ble Magnus hertug. Iflg. Håkon Håkonssons saga var det aktuelt å gi ham et hertugdømme som omfattet 1/3 av landet, men noen endelig avklaring fant aldri sted. Det synes likevel klart at han styrte over Sørvestlandet. Håkon Unge døde i 1257 og Magnus fikk da kongsnavn. Han ble kronet i 1261 og var enekonge fra årsskiftet 1263/64.

Broren kong Håkon la ut på krigstokt mot Skottland sommeren 1263 for å beskytte Sudrøyene (Hebridene og Man) som var en del av Norgesveldet. Felttoget endte uten noen klar avgjørelse, men kong Håkon døde på Orknøyene 17. desember 1263. Ettersom Magnus allerede var regjerende konge i farens fravær ble det intet brudd i den politiske kontinuiteten. Magnus var en målbevisst og velutrustet personlighet som tok grep om Norges indre og ytre forhold.

Kong Magnus innledet fredsforhandlinger med kong Alexander 3 av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 (Perth-traktaten) oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besittelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark sterling. Det er uklart hvor lenge skottene betalte avgiften. Bispedømmet Sodor fortsatte som en del av den norske kirkeprovinsen.
Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.

Under kong Magnus' styre holdt det politiske forholdet til England seg godt. Forholdet til Skottland var mer tvetydig. Magnus søkte å bedre forholdet gjennom en dynastisk allianse. Ekteskapet mellom hans sønn og tronarving Eirik og datteren til kong Alexander 3 av Skottland, Margareta, var et steg i denne retning.

Tilnavnet Lagabøte, det vil si Lovforbedreren, fikk han fordi han bøtte på lovene i Norge.
Først reviderte han de gamle landskapslovene, deretter ble en ny landslov, felles for hele landet, utarbeidet. Den ble vedtatt på tingene i årene 1274 (Landsloven) og 1276 (Byloven). Den ble også tillempet for Island og Færøyene.

Nye rangklasser og bestemmelser for riksembedsmenn og hird med adelige rettigheter og plikter. Nye titler for lendmenn og skutilsveiner (baron, ridder, væpner).
Adelen, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden, lendmenn og skutilsveiner, fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Landsloven var den første av sitt slag i Norden, og Norge ble dermed det andre landet i Europa, etter Kastilla (Castilla), med en lov som gjaldt for hele riket. Tidligere hadde hver landsdel hatt hver sin landskapslov. Magnus Lagabøte sto også for den første Allmenningsloven, som bokstavlig talt ryddet grunnen for vår tids offentlige territorium, frie områder til allmenn disposisjonsrett.

Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at Magnus også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom nasjonen på den ene side og kirkens egenrådighet på den andre siden, som imidlertid endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.

Til tross for stabiliseringspolitikken i vest og innad i riket var forholdet til de nordiske naboland mer problematisk. Det uløste spørsmålet om Plogpenningsdøtrenes arv holdt seg, men en pragmatisk konge av Magnus' støpning styrte riket trygt fra krig med Danmark. På 1270-tallet forsøkte han å megle i tronstriden i Sverige, men vant ikke fram.

Nordtyske handelsbyer var misfornøyde med at Byloven av 1276 behandlet utlendinger på lik linje med nordmenn. Magnus styrte igjen inn i et kompromiss som tillot gjestende handelsmenn en viss form for immunitet i Norge fra 1278.

Med den aktive utenrikspolitikken som Magnus førte, ble det for første gang bygget opp et norsk diplomatisk apparat med sendebud og brevveksling og gaver til utenlandske fyrster og kongehus. Diplomatiet førte til framveksten av en gruppe språkmektige og skriveføre menn. En viktig person her ble Lodin Lepp.

Han reformerte den tradisjonelle leidangen ved å bygge ut en profesjonell hær som i antall besto av 1200 mann. Styrken var ikke stående, men var en hurtigmobiliserende enhet. I en krigssituasjon ville antallet være større. Bruken av en elitestyrke førte også til at en ny sosial klasse av våpenføre menn oppstod.

Det ble gjennomført en omfattende myntreform i 1270-årene. Etter nærmere 170 år med små ensidige pregninger, såkalte brakteater, gjeninnførte Magnus Lagabøtes penning som hovedmynt i norsk mynthistorie. For første gang ble det utgitt fraksjoner av penningen, kvartpenninger.

Magnus Håkonsson er en av de første norske kongene som satte et tall bak sitt navn. Han kalte seg Magnus den fjerde i latinske dokumenter som Bergenstraktaten fra 1273 og Sættargjerden i Tønsberg fra 1277. Det hadde vært fem Magnus-konger før ham i henhold til kongesagaene, men to av dem var samkonger og førte ikke dynastiet videre. De gamle regnet dem derfor ikke inn i kongerekken.

Gift med Ingeborg, datter til Erik Plogpenning, konge av Danmark. Ingeborg av Danmark, født ca.1244, død 25.mars 1287. Hun øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280.

I mai 1280 døde den store reformatoren i Norge, 42 år gammel. Han lot seg begrave i Fransiskanerordenens kloster i Bergen. Tronfølgeren var Eirik Magnusson, kun 12 år gammel. Magnus Lagabøtes død ble, som ved faren Håkon Håkonssons død, et vendepunkt for den norske politikken både innad og utad i riket.

Magnus ble hovedperson i den siste kongesagaen som ble skrevet.

Magnus married Ingeborg Eriksdatter av Danmark in 1261. Ingeborg (daughter of Erik Valdemarsen av Danmark and Judith av Sachsen) was born in 1244 in Danmark; died on 25 Mar 1287. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Magnhild Hallkjellsdatter, "på Stein". Magnhild was born about 1250. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1295, Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; Ridder og baron "hr. Jon Raud Ivarsson".

Notes:

Occupation:
Sudreim-ættens første med sikkerhet kjente mann er baronen hr. Jon Raud Ivarsson.
Tilnavnet Rauðr henspiller utvilsomt på hans hårfarge, og det er derfor liten grunn til å drøfte spørsmålet om mulig slektskap med andre som bærer det samme tilnavnet.

Slekten fra Sørum i Akershus fortsatte i Sverige under navnene Roos af Ervalla og Roos af Hjelmsäter.

Etter at Hårfagreslekten var dødd ut på mannsiden, var slekten arvinger til Norges trone. De fraskrev seg imidlertid arveretten.

Det er mulig at hr. Jon var gift med en datter til Tore Tinghatt d.e. Hans sønn, Tore Tinghatt Jonsson, kan ha vært oppkalt etter denne ane.

Hr. Jon nevnes i kildene første gang som medbesegler av våpentilstandsavtalen med Danmark, sluttet på Hindsgavl, Fyn, 25.september 1295. Han var da ridder og nevnes først blandt de herrer som medbesegler avtalen. Likeledes medbesegler han Kong Eriks privilegiebrev for Hamburg-borgere av 31.juli 1296(DN V 33).
Videre er han medutsteder av et brev av 25.februar 1299 angående gården Frogner Store, Ullensaker, (DN II 47).

I 1302 ble hans sønn Havtore trolovet med jomfru Agnes (Isl. Ann. IV, V) og senest ved denne anledning må hr. Jon være blitt utnevnt til baron, som sådan nevnes han i alle fall allerede 09.september 1302 (NGL III side 46).

I Jon Ivarsson Raud har kong Håkon 5. hatt en trofast mann i de stormfulle årene mens stormannsregjeringen førte landets styre i brorens navn.
Rent innenrikspolitiske forhold kan altså forklare giftermålet mellom Jons sønn Havtore Jonsson og kongsdatteren Agnes Håkonsdatter.

I brev av 14.september 1307 (DN I 111) skjenket Kong Håkon ham 1,5 øresbol i gården Duflá (Doblaug) på Hedmark.

Sommeren 1309 var hr. Jon til stede i Mariakirken i Oslo ved Kong Håkons ektefødte datter, jomfru Ingeborgs trolovelse med Junker Magnus Birgersson, sønn til Kong Birger av Sverige.

Endelig medbesegler han et makeskifte av 29.juni 1312 (DN IV 95) mellom Mariakirken i Oslo og Hovedø kloster.
Senere forekommer han ikke i kildene, og er formodentlig død ikke lenge etter.

Ifølge flere av de islandske annaler (Isl. ann. V, VIII, IX, X) skulle hr. Jon være død i 1306, men dette er ikke riktig. På grunn av barnas levetid må han antas å være født senest omkring 1245.
Hr. Jons hustru nevnes ikke i kildene, men også hun har sikkert tilhørt en fremtredende ætt, siden en av sønnene kunne bli valgt til ektefelle for kongensdatter.
Hr. Jon må antas å være dattersønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten.

I et brev av 18.desember 1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru Ragndid Jonsdatter, og Æsa Haakonsdatter, datter til ridderen og riksråden hr. Haakon Toresson til Manvik i Brunlanes og Leikvang i Eidsberg idet partene var beslektet i 4de grad.
Av dette er det mulig å dra nærmere slutninger om Sudreimsættens opprinnelse.

Allerede godsforholdene gjør det temmelig sikkert at hr. Torvald Toressons slekt må søkes på Hjaltland. Herdis-navnet er også praktisk talt ukjent i Norge. På den annen side er Æsas mor sikkert dansk av fødsel. Det er altså overveiende sannsynlig at det er fru Ragndid Jonsdatter og hr. Haakon Toresson som er beslektet. Nå foreligger det innen deres nærmeste slekt også en annen pavelig ekteskapstillatelse, idet fru Ragndids brorsønn hr.Sigurd Havtorsson den 29.september 1342 (DN VI 166) fikk tillatelse til å ekte hr. Håkons søsterdatter Ingeborg Erlingsdatter, datter av drottseten hr. Erling Vidkunnsson og fru Elin Toresdatter.

Også hr. Sigurd og Ingeborg oppgis å være firmeninger. Det kan derfor ikke være noen tvil om at fru Ragndid og hr. Havtore var tremenninger av hr.Håkon og fru Elin.
Dette betyr igjen at hr. Jon Raud Ivarsson, eller dennes hustru, må være søskenbarn enten av hr. Håkon og fru Elins far, baronen hr. Tore Håkonsson (Biskopsson) av Leikvang eller av deres mor, som også het fru Ingeborg Erlingsdatter. Forsåvidt foreligger det altså flere muligheter.

Om hr. Tores forfedre vites kun at han var sønn av erkebiskop Håkon og det foreligger i hvert fall intet som tyder på at han var av særlig fremtredende ætt, det skulle da være sønnens fornemme giftemål.
Hr. Tores hustru, fru Ingeborg Erlingsdatters slektskapsforhold er derimot bedre kjent. Hun var søster av den berømte jarl hr. Alv Erlingsson (Milder-Alv) og datter av baronen hr. Erling Alvsson til Tornberg (Tanberg) på Ringerike som igjen var sønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten, kong Inges og hertug Skules søster.

Jon hadde en datter med navnet Ragndid (egentlig Ragnfrid) og to av barnebarna het Gudrun. Begge navn forekommer nettopp i Reins-ætten, Ragndid sågar flere ganger. Ragndid er et så sjeldent navn at alene den omstendighet at det forekommer innen Sudreims-ætten gjør det overveiende sannsynlig at det må ha vært en eller annen forbindelse mellom denne og Reins-ætten.

Ser man nå de foreliggende momenter i sammenheng viser det seg at man vil oppnå en fullt tilfredsstillende forklaring både på de omtalte yngre slektskaps-oppgaver og på navneforholdene ved å anta at hr. Jon Rauds mor (Gudrun eller Ragndid?) var datter til Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter.
Dermed får man også den best mulige forklaring på Sudreims-ættens fremtredende sosiale posisjon og på den omstendighet at hr. Jons sønn blir utvalgt til ektefelle for kong Håkons datter.

Hr. Jon selv var lendbåren, det kan man på bakgrunn av slektens posisjon trygt ta for gitt.
I Håkon Håkonssons saga omtales imidlertid bare en lendmann med navnet Ivar, nemlig Ivar Nef, men han hørte hjemme i Hålogaland, nevnes allerede i 1198 og ble lendmann ved juletid 1217. Han kan derfor ikke komme i betraktning som mulig far til Hr. Jon Raud.

For fredstiden 1240-63 er imidlertid sagaens beretning meget lite utførlig, og da en rekke lendmenn døde ved denne periodes begynnelse, kan man med sikkerhet gå ut fra at flere av Kong Håkons fortjente, høyættede menn i denne tid har oppnådd lendmannsverdigheten, selv om dette ikke direkte er opplyst i sagaen.

En av de personer som det ligger nær å anta at må være blitt denne utmerkelse tildel er Ivar av Skedjuhof. Skedjuhof i Sørum tilhørte på 1300-tallet hr.Jon Havtorsson og var også hovedgården i hans store gods på Romerike!

Hr Jons eiendommer har, bortsett fra noen gårder i Østfold, tidligere ikke vært kjent, men kan nå fastslås på grunnlag av yngre godsforhold.
Da hr. Jons hustru, fru Birgitte Knutsdatter, var svensk, og da de eiendommer hans far fikk med sin hustru, kongedatteren fru Agnes, i hvert fall i hovedsak er kjent, er det etter omstendighetene ingen grunn til å tvile på at Skedjuhof med tilhørende gods er arv etter farfaren, hr. Jon Raud. At Hr. Jon som eldste sønn, velger Skedjuhof, og ikke Sudreim, til sin hovedgård på Romerike, peker også tydelig på at det er den førstnevnte eiendom som er ættens opprinnelige sæte.
Etter det foreliggende kan det derfor tas for gitt at hr. Jon Raud Ivarsson er sønn av Ivar av Skedjuhof.

Hirdskråen fra Magnus 6 Lagabøtes regjeringstid har et arkaisk preg ved at dens formelle ramme langt på vei viser tilbake til hirdens opprinnelige oppgave som daglig krigerfølge, og det trass i at hirdens karakter hadde endret seg betydelig. På slutten av 1200-tallet gjennomløp landets verdslige aristokrati en formell elitedannelse, en prosess som endte med at hirdorganisasjonen gikk i oppløsning i første halvdel av 1300-tallet.

Magnus Lagabøte besluttet i 1277 at lendmenn og skutilsveiner skulle ha rett til herretittel, samt at lendmennene heretter skulle tituleres baroner og skutilsveinene riddere.
Baron var tittelen på de engelske kronvasallene, det vil si de som hadde jord i forlening direkte av kongen tilsvarende de norske lendmennene.
Ridder var den høyeste rangen innen det europeiske riddervesenet som hadde utviklet seg fra 1000-tallet av. Den opprinnelige rene ryttersoldaten i Frankerriket med rustning, skjold og sverd eller lanse hadde gradvis blitt prototypen på det høybårne, aristokratiske medlemmet av vasallstanden i Europa. Ridderen var høytidelig tatt opp i et lukket fellesskap, ridderskapet, gjennom ridderslag og ridderløfte. For å kunne kvalifisere til ridderslag måtte en blant annet ha gjennomgått militær trening som væpner.

Utover i høymiddelalderen fikk væpnerklassen mindre entydig preg av å være en gruppe unge menn som trente til å bli riddere, og ble i stedet en fullverdig rangklasse av samme type som ridderklassen. Det fullt utviklete europeiske riddervesenet på 1100-tallet besto derfor av rangklassene riddere og væpnere, med den første som den gjeveste. Fremdeles var det slik at veien til ridderslag gikk via væpnerrangen, men ikke alle væpnere ble riddere.

Riddervesenet rommet en ridderideologi som bidro ytterligere til å heve medlemmene over resten av befolkningen, ikke minst fordi det i økende grad ble lagt vekt på byrd. Ridderideologien hadde tre hovedpilarer:
Det Militære broderskapet, kirkelige idealer, som å beskytte de fattige og svake, straffe de onde og forsvare kirken, og høvisk opptreden.
Til det militære brorskapet utviklet det seg en æreskodeks, det vil si regler alle medlemmer av ridderstanden var pliktig til å følge i krig dersom de ikke skulle forspille sin ære og dermed kanskje bli utstøtt av ridderstanden. Æreskodeksen var felles for alle medlemmene av ridderstanden uavhengig av lojalitetsbånd og dannet derfor et grunnlag for et visst fellesskap på tvers av konfliktlinjer, ikke minst i krig.

At riddervesenet ble innført i Norge på slutten av 1200-tallet, er et klart utslag av den elitedannelsen som skjedde i denne perioden, og viser samtidig hvordan det norske samfunnet ble overrislet av samtidens felles europeiske kultur- og samfunnsutvikling. Begge deler kom også til uttrykk ved at ikke-fyrstelige personer i Norge fra slutten av 1200-tallet av, begynte å bruke faste våpenmerker i skjold og segl.

Et annet ledd i eliteutviklingen var at kongemakten på slutten av 1200-tallet innrømmet hirdmedlemmene skattefrihet som motytelse for deres personlige militærtjeneste. Skattefriheten var opprinnelig knyttet til fritak for personer, men ble rundt 1300 i stedet gjort gjeldende for jord fordi leidangsskatten var blitt en skatt på jord. Det bevarte kildetilfanget er ikke stort nok til at vi kan følge utviklingen i nevneverdig detalj frem til at norske stormenn i 1370-årene hadde oppnådd skattefrihet for hele setegården, det vil si den jorda de drev for egen regning, et privilegium de beholdt resten av senmiddelalderen. Det skattefritaket norske stormenn oppnådde i høymiddelalderen, var svært beskjedent i europeisk målestokk. Deres nordiske standsbrødre fikk et tilsvarende, men betydelig mer omfattende privilegium omtrent samtidig, fritak fra kongelige skatter og pålegg for alt jordegods uansett rang.

Den økonomiske gevinsten av fritaket var såpass liten for norske stormenn at privilegiet i hovedsak må ha hatt en symbolsk-honorær betydning. Det ga stormennene i Norge mindre insitament til å øke sin private godsmengde, sammenliknet med kollegaene i Danmark og Sverige, ettersom nytt gods som de ikke drev selv, ble skattlagt. Jordeiendom ga riktignok prestisje, noe som var viktig i datidens samfunn, men fordi alt deres privatgods var fritatt fra kongelige skatter, kunne danske og svenske stormenn i en helt annen grad enn norske øke sine økonomiske ressurser, og dermed også sine politiske,gjennom å skaffe seg mer gods.

Hovedgrunnen til forskjellen mellom Norge og de andre nordiske rikene på dette området må være at riksstyret måtte balansere behovet for å opprettholde et levedyktig aristokrati som riksbærende elite opp mot det å bevare tilstrekkelig med riksinntekter. Kongedømmet i Norge hadde ikke råd til å gi fra seg en såpass stor inntektskilde som skatt fra aristokratiets samlede gods, fordi landets totale areal av dyrkbar jord, middelalderens viktigste kapital, var relativt lite.
Dette forklarer også de sterke interessene det norske verdslige aristokratiet hadde i kongedømmets forvaltningsapparat, ikke minst i inntekter fra kongstjeneste.

Tilsvarende må det betydelig større jordarealet som de to andre nordiske rikene hadde, særlig Danmark, være årsaken til at aristokratiet oppnådde et større skatteprivilegium og ikke hadde like sterk interesse av å styrke kongedømmets forvaltningsapparat. Aristokratiets skattefrihet betydde imidlertid en alvorlig økonomisk belastning for kongedømmets finanser i både Danmark og Sverige, en belastning som i perioder medførte økonomisk bankerott med alvorlige følger for riksstyret. Og i begge land ble det gjennomført tiltak for i størst mulig grad å begrense inntektstapet for kongedømmet, uten at skatteprivilegiet av den grunn ble opphevet.

Trass i forskjellen når det gjaldt grad av skattefrihet for stormennene, er det gode grunner til å tro at oppløsningen av hirdorganisasjonen og etableringen av en verdslig privilegert krigerstand, fulgte de samme hovedlinjene i alle tre rikene, men at hirden forsvant sist i Norge. Norske historikere har gjennomgående ment at hirdens oppløsning i Norge skyldtes kongefellesskapet med Sverige fra 1319 av, fordi oppgaven med å være kongens livvakt og væpnede følge forsvant etter hvert som felleskongen for det meste oppholdt seg utenfor Norges grenser. I både Danmark og Sverige derimot, forsvant kongshirden allerede på 1200-tallet, altså uten at noen av landene var i kongefellesskap med et annet land.

Det dominerende synet blant norske historikere overser imidlertid to viktige poeng. For det første at den unge Magnus Eriksson og hans mor ser ut til å ha oppholdt seg mer i Norge enn i Sverige i 1320-årene, og for det andre og viktigste det faktum at hirden lenge før 1319 først og fremst var blitt en organisasjon for landets verdslige aristokrati, og at denne funksjonen ikke forsvant, selv da landet fikk felles konge med et naboland. Dessuten er det relativt klare indikasjoner på at hirdorganisasjonen var i oppløsning alt i siste halvdel av Håkon 5's regjeringstid.

I den forbindelse har den store rettarbota som kong Håkon utstedte i juni 1308, fanget interessen hos historikerne. Rettarbota er blant de mest omdiskuterte dokumentene i norsk historie, det gjelder både dens innhold, motiv, legitimitetet og dens virkninger på kort og lang sikt. Bakgrunnen for rettarbota var utvilsomt de erfaringene kong Håkon hadde hatt i riksstyret frem til da. Som det heter innledningsvis i rettarbota:
Det har vært kjent for alle menn at på grunn av den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom og likedan nå ei tid siden ... så tar vi vår fedrearv, hele Norges konges rike, under vårt rådvelde.

Deretter bestemmer kongen detaljert om riksstyrets administrasjonsapparat og hirden, og bak det hele lå ønsket om å styrke kongens kontroll med riksstyret.
I den forbindelse har det særlig vært trukket frem at kongen for all fremtid avskaffet jarle- og lendmannsnavnet. Nye lendmenn skulle ikke utnevnes, og bare kongesønnen og jarlen av Orknøyene skulle for fremtiden ha rett til å bære tittelen jarl. Flere historikere har karakterisert rettarbota som antiaristokratisk og hevdet at den på lengre sikt bidro til at det norske aristokratiet som riksbærende gruppe ble sterkt svekket.

At kongen søkte å styrke sin egen innflytelse, forhindret imidlertid ikke at han samtidig ga innrømmelser til medlemmene av aristokratiet i sin alminnelighet ved å åpne for at sysselmannsombud i realiteten kunne bli arvelige. Det var en betydelig konsesjon ettersom sysla var aristokratiets fremste inntektskilde fra kongedømmet på dette tidspunktet. Det var svært få lendmenn i 1308, og krongodset var ikke lenger stort nok til å underholde en større gruppe av lendmenn. Det er derfor ikke grunnlag for å karakterisere rettarbota som generelt antiaristokratisk. Kongens hensikt var etter alt å dømme å reorganisere riksstyre og riksaristokrati som følge av grunnleggende samfunnsendringer, og det var en politikk der kongen måtte spille på lag med flertallet av det riksbærende aristokratiet.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116, 121, 129-132, 259-261, 263.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 184-187.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 826.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 95.

Family/Spouse: Åsa Haftorsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: NN Toresdatter Tinghatt. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Tore Håkonsen på Tandberg. Tore (son of Håkon) was born in 1247; died in 1317. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1276, Sarpsborg, Østfold, Norge; Lendmann, baron, jarl og sjørøver.
• Residence: Before 1276, Sarpsborg, Østfold, Norge; Valdisholmen, muligens også Isegran.

Notes:

Occupation:
Alv Erlingsson var kongelig sysselmann i Borgarsyssel og tjente kong Eirik Magnusson også på andre måter, men kom i unåde på grunn av kapervirksomhet og opprør mot hertug Håkon, kongens medstyrer.

Han var den siste av lendmannsætten fra Tornberg (Tanberg) på Ringerike. Faren Erling Alvsson var søstersønn til hertug Skule Bårdsson, og kongebrev kaller både Erling og Alv vår frende. Alv er først omtalt 1276, da han som lendmann deltok på det nordiske kongemøtet ved Elven (Göta älv). Han overtok som kongelig sysselmann i Borgarsyssel etter faren, senest da denne døde 1283, og hadde et borganlegg på Isegran i Glomma-munningen; ved siden av Audun Hugleikssons anlegg på Hegranes i Jølster er dette den eneste private stormannsborgen vi kjenner fra datidens Norge. Borgen og sysselmannsverdigheten gav ham en særlig maktstilling, desto mer som posisjonen ved utløpet av Glomma var strategisk i tidens sørøstvendte norske utenrikspolitikk, der det spente forholdet til en allianse av hanseatiske sjøsteder og Danmark dominerte.

Vinteren 1283–84 truet de vendisk-pommerske hansabyene Norge med blokade etter at rådsregjeringen i Bergen hadde gjort innskrenkninger i de tyske kjøpmenns handelsfrihet i byen. Regjeringen svarte våren 1284 med et imøtekommende brev i kong Eirik Magnussons navn, tilstrekkelig til at hansabyene som vanlig sendte skip til Norge da seilingssesongen begynte. På veien ble de overfalt av kapere som Alv Erlingsson hadde rustet ut; han herjet også samme år Skagen på Nordjylland og Skanör i Skåne (den gang en del av Damark). Resultatet var at de vendiske byene med Lübeck i spissen iverksatte en blokade av Norge 1285. Mens regjeringen om våren og sommeren søkte fred med Danmark og hansabyene, stakk Alv på ny til sjøs og herjet Horsens og Kalundborg, men trakk seg tilbake med sitt bytte for en overlegen styrke av vendiske kogger. Om høsten ble det sluttet fred mellom Norge og hansabyene gjennom en voldgiftsdom av den svenske kong Magnus Birgersson i Kalmar; et av fredsvilkårene var en norsk skadeserstatning på 6000 mark sølv, som nok ikke minst skyldtes Alvs piratvirksomhet.

Forliket med hansabyene gav den norske regjeringen frie hender i en aggressiv politikk overfor Danmark, og her var Alv brukbar. Sent i 1285 eller tidlig i 1286 ble han utnevnt til jarl, tydeligvis med et særlig militært ansvar, og han ivret visstnok for at islendingene skulle bidra til den norske militære innsatsen. Våren 1286 drog han som kongelig utsending til England for å oppta lån til krigføring mot Danmark; i England titulerte hans seg greve (jarl) av Sarpsborg (Comes de Saresburg) og vendte tilbake med 2000 mark sterling og krigsfolk fra the Five Ports. Forholdet mellom Alv og hertug Håkon Magnusson, kong Eiriks bror og medstyrer, var likevel ikke godt. Håkon fraskrev seg 1285 enhver andel i striden med de tyske hansabyene, og tok dermed implisitt avstand fra Alvs kapervirksomhet.

1287 gjorde Alv Erlingsson et gåtefullt opprør. Han angrep Oslo, fanget hertugens høvedsmann der, Hallkjell Krøkedans, og sperret ham inne på Isegran der han ble drept. Alv og hans følgesmenn ble nå lyst fredløse. Hele 220 av dem ble drept, mens Alv søkte tilflukt i et kloster i Sverige, der det ser ut til at han stod seg godt med kong Magnus.

Våren 1290 ble Alv fanget på kysten av Skåne av den danske kongens menn. Han var trolig på vei til England der han var ventet ved kong Edvards hoff. Den danske kongens lokale representant dømte Alv til døden, radbrukket og drept (henrettet på steile og hjul) ved Hälsingborg.

Med en stor klubbe av tre begynte man slå beinene i stykker. Besvimte den dømte stoppet man opp og gjenoppvekket ham til de kunne fortsette. Hvor lenge man kunne holde på varierte, men mange kunne holde ut i flere timer før livet gikk tapt. Det siste slaget ble gitt med en stor, firkantet klubbhammer som ble slått mot hjertet. Slik døde Alv Erlingsson i kongeriket Danmark.

Hans svoger, den tidligere kansleren Tore Håkonsson, førte 1292 hans levninger fra Hälsingborg til Tønsberg. Ett år etter hans død ble formuen hans delt, og det ble ikke noe til overs, skrev kong Håkon 5 mange år senere til den engelske kongen Edvard 2, som hadde aksjonert på vegne av enken etter en av Alvs kreditorer fra 1286.

Historikeren P. A. Munch oppfattet på 1800-tallet Alv Erlingsson som medlem av en klikk som under enkedronning Ingeborgs ledelse styrte Norge under den mindreårige og senere svake kong Eirik; han mistet sin ledende stilling da enkedronningen falt fra 1287. Denne oppfatningen har gått igjen i senere historieskrivning, der Alv gjerne har vært sett som den norske rådsregjeringens forlengede arm i tidens ærgjerrige og høyspente utenrikspolitikk. Den hendingsgangen som er beskrevet ovenfor, og som delvis bygger på revidert dokumentdatering (RN, bd. 2), tyder på noe annet. Alv var neppe medlem av kongsrådet, og hans provoserende piratvirksomhet i 1284–85 var ikke i tråd med rådsregjeringens offisielle linje. En annen sak er at hans militære ferdigheter og organisasjonsevne kom vel med da regjeringen senere la opp til krig mot Danmark. Alt i alt tyder mye på at Alv var en fribytter som i utgangspunktet handlet svært selvrådig og på den måten bandt opp norsk utenrikspolitikk.

Alv Erlingssons dramatiske opptreden og fall appellerte til folkefantasien og gav ham en eventyrlig stilling i en rik flora av senere sagn og viser både i Norge og Danmark. I Telemark sang de om krigeren som til slutt kledde steile og hjul saa høgt ivi Ørsund. Og i en dansk kjempevise hugger han løs til han står i femten ridderes blod:
Hr. Alf han hugg til han var mod,
Han sto i femten Ridderes Blod;
Så tog han alle de Kogger ni
Og sejlede dermed til Norge fri.
Og der kom tidende til Rostock ind,
Der blegned saa mangen Rosenkind.
Der græd Enker og der græd Børn,
Dem hadde gjort fattig den skadelige Ørn.

På grunn av sin dødsmåte ble Alv på folkemunne kalt Milde Alv, men dette ble senere forvansket til Mindre-Alv – en mann av liten vekst. På 1500-tallet regnet Absalon Pederssøn Beyer ham for en av de besynderlig krigsmenn fra Norges tidligere så stolte manndomsalder. Det er slik han senere har stått i den nasjonale og folkelige historieoppfatningen.

Alv Erlingssons segl er bare bevart som en tegning av et bjørnehode med grime, i et engelsk brevregister fra 1323 eller senere. En hel bjørn inngikk i Sarpsborgs eldste bysegl fra 1556, og senere i både Sarpsborgs og Fredrikstads kommunevåpen.

Kilder:
RN, bd. 2–3 registrerer alle dokumenter som nevner Alv Erlingsson i DN og andre kildeutgaver.
Isl.Ann.
Ann.Dan.
A. P. Beyer: Om Norgis Rige, i Historisk-topografiske Skrifter om Norge og norske Landsdele, utg. av G. Storm, 1895.
DNFH, del 4, bd. 1–2, 1858–59.
NHfNF, bd. 2, del 2, 1916.
E. Bull: biografi i NBL1, bd. 1, 1923.
K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972.
d.s.: Norge blir en stat. 1130–1319, bd. 3 i K. Mykland m.fl. (red.): Handbok i Norges historie, 1974.
Helle, Knut: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150-1319, Universitetsforlaget 1972.
Munch, Peder Andreas: Det norske folks historie, Christiania (Oslo) 1859.
Yrwing, Hugo: Alf Erlingssons olycköde. En studie kring et dokumentfynd. Samlinger och studier utgivna av svensk arkivsamfund. Stockholm 1956.
Skeie, Tore: Alv Erlingsson. En undersøkelse av en aktørs rolle i nordiske konflikter på 1280-tallet. Masteroppgave i historie, UiO 2006
Skeie, Tore: Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang, Oslo 2009. ISBN 9788202302122.

Residence:
Isegranhalvøya stikker ut fra Kråkerøy og deler Glommas utløp i to. Mange har hevdet at Alv hadde en liten festning her, bygget i tre og stein på slutten av 1200-tallet. En slik borg nevnes imidlertid ikke i noen kilder fra middelalderen, og det finnes heller ikke arkeologiske funn etter noe slikt anlegg. Navnet Isegran nevnes bare i en kilde fra middelalderen, nemlig i islendingen Gottskalks annaler. Gottskalk skrev at Alv lot Hallkjell Krøkedans drepe på Isegran, ikke at det lå en borg der.

Dersom Alv hadde en borg på Isegran, kan den ha blitt ødelagt av hertug Håkons styrker i 1287 eller under byggingen av Fredrikstads forsvarsverker på midten av 1600-tallet. Tårnet på Isegran ble bygd i tidsrommet 1674–1742 og senere betydelig restaurert. På 1670-tallet ble Isegran forsterket for moderne krigføring, og admiral Peter Wessel Tordenskjold brukte det som en viktig base under den store nordiske krig. Isegran var fram til 1680 også landets eneste orlogshavn. På Isegran står for øvrig Fredrikstads eldste trebygning – det over 300 år gamle «Empirehuset».

Om Alv ikke hadde en borg på Isegran, er sannsynligheten stor for at han kontrollerte borgen på Valdisholmen om lag fire mil lenger opp i Glomma. Den ble beviselig brukt av sysselmennene i Sarpsborg tidligere på 1200-tallet, og en lovforordning fra 1277 bestemmer at lovbrytere fra Østfold skal sitte fengslet der.

Sarpsborg byvåpen består av en bjørn og en borg, begge figurer er svarte og på gull bunn. Våpenet ble fastsatt i kongelig resolusjon den 11. mars 1966. Byvåpenet er basert på Sarpsborgs eldste bysegl fra 1556 med borg og bjørn. Denne bjørnen antas av heraldikeren Hallvard Trætteberg å ha sammenheng med bjørnehodet som er tegnet som merke for jarl Alv Erlingsson i et engelsk brevregister. Bjørn og borg i en endret sammenstilling og i andre farger kom også inn i Fredrikstads byvåpen under påvirkning av Sarpsborgs byvåpen.

Kilder bl.a.:
Trætteberg, Hallvard: Borg i segl, mynt og våpen, Universitetsforlaget 1967.

Died:
Våren 1290: En norsk adelsmann blir henrettet offentlig i en liten havneby i Skåne. Alv Erlingsson hadde vært Norges mektigste mann, men endte sitt liv som sjørøver.

På skafottet ventet bøddelen ved siden av et stort kjerrehjul som var plassert godt synlig. Etter at Alv var blitt ført opp dit og sto ved siden av hjulet, begynte seremonien. En av kongens lokale representanter sa noen ord. Noe om kongens og Guds rettferdighet og om den dømtes forbrytelser. Alvs klær ble skåret av ham, slik at han sto naken foran folkemengden. Armene ble flettet inn mellom eikene i hjulet, horisontalt ut fra kroppen. Håndleddene og anklene ble bundet fast, slik at han ikke kunne bevege seg. Med en stålforsterket kølle som redskap begynte bøddelen systematisk og tålmodig å knuse leddene i Alvs kropp. Ett etter ett. Dersom Alv besvimte, ventet han til han våknet. Så brakk han neste ledd.

Hvor lenge man kunne holde på varierte, men mange kunne holde ut i flere timer før livet gikk tapt. Det siste slaget ble gitt med en stor, firkantet klubbhammer som ble slått mot hjertet. Slik døde Alv Erlingsson i kongeriket Danmark.

Alv var overhodet i adelshuset Tornberg, den mektigste familien i Norge etter kongefamilien. Men gradvis viklet han seg inn i en indre maktkamp. Etter å ha blitt politisk utmanøvrert gjorde han opprør, tapte et stort feltslag og flyktet til Sverige. Siden bli han fredløs sjørøver. Nå startet en nådeløs jakt på ham.

Alvs livshistorie er en klassisk tragedie, en historie om en mann som ble fanget i et spill som var sterkere enn hans vilje. De samme kreftene som førte ham til maktens sentrum, forårsaket hans dype personlige fall, samt undergangen til et av Norges siste uavhengige adelshus.

Kilde:
Alv Erlingsson - Fortellingen om en adelsmanns undergang, av Tore Skeie.