Chrotrude married Karl av Franken before 0710. Karl (son of Pipin av Heristal, "Pipin 2" and Alpaida (Alpais) av Sachsen) died on 22 Oct 0741 in Chiersy, Frankrike; was buried after 22 Oct 0741 in Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 0741, Austrasia; Rikshovmester.

Notes:

Occupation:
Da faren Karl Martell døde i 741, etterfulgte han og hans bror Pipin den yngre sin fars embeter, Pipin i Neustria og Karloman i Austrasia. Han var medlem av familien som senere ble kalt karolingerne og det kan hevdes at han var viktig i konsolideringen av deres makt på bekostning av de herskende merovingerkongene til frankerne.
Han trakk seg tilbake fra det offentlige liv i 747 for å gå i kloster.

Etter at hans far døde, ble makten innledningsvis delt slik at den inkluderte Grifo, Karls uekte sønn. Dette var etter Karls ønske, og selv om Grifo krevde en del av rike fra sine brødre, nektet de ham dette. I løpet av 742 hadde Karloman og Pipin fjernet Grifo og tvunget ham i kloster, og begge vendte sin oppmerksomhet mot sitt eget innflytelsesområde som rikshovmestre, Pipin i vest og Karloman i øst.

De 2 rikshovmestrene hadde ennå ikke bevist noen ting på slagmarken i forsvar for riket slik hans far hadde, og innsatte derfor etter at Grifo var i forvaring, den merovingiske Childerik 3 som konge (743), selv om Martell hadde latt tronen stå tom etter Teoderik 4 som døde i 737. Karloman innså at før de hadde etablert seg som beskyttere av riket og troen, slik deres far hadde, trengte de marionettkongen som Karl hadde kvittet seg med.

I motsetning til de fleste middelalderske tilfeller av maktdeling, virket det som Karloman og Pipin i det minste var villig til å arbeide sammen uten å sette opp komplott mot hverandre, og noen kilder antyder at brødrene likte hverandre.
Sikkert er det at de iverksatte militære operasjoner som en enhet. Karloman sluttet seg til Pipin mot Hunold av Aquitaine sin oppkomst i 742 og igjen i 745. Pipin hjalp Karloman mot sakserne 742–743 og mot Odilo av Bayern i 742 og igjen i 744, da fred ble etablert mellom de 2 brødrene og deres svigerbror, for Odilo hadde giftet seg med deres søster Hiltrude.

I sitt eget rike, styrket Karloman sin autoritet delvis via hans støtte fra den anglosaksiske misjonæren Winfrid (senere sankt Boniface) -tyskernes apostel - som han gav ansvaret med å restrukturere kirken i Austrasia. Dette var delvis en fortsettelse av politikken som hans bestefar, Pipin av Herstal, satte i gang og som fortsatte i mindre grad under Karl Martell.

Karloman var viktig i sammenjallingen til Concilium Germanicum i 742, den første betydelige kirkesynoden som ble holdt i de østlige delene av det frankiske kongedømmet. Ledet av ham sammen med Boniface, bestemte synoden at prestene ikke skulle få bære våpen eller gi ly til kvinner i deres hus og at det var en av deres hovedoppgaver å utrydde hedensk tro.
Mens hans far med jevnlige mellomrom hadde konfiskert kirkens eiendommer for å belønne sine tilhengere og betale for den stående hæren som gav dem seier ved Poitiers, var karolingerne rike nok i 742 til å betale sine militære formål og samtidig støtte kirken.
For Karloman som var en dypt religiøs mann, var det en plikt av kjærlighet, for Pipin var det en praktisk plikt. Begge så nødvendigheten av å styrke båndene mellom deres familie og kirken. Derfor forsøkte Karloman å øke kirkens formue. Han donerte for eksempel området til en av Bonifaces viktigste grunnlegginger, klosteret i Fulda.

Til tross for hans fromhet, kunne Karloman være hensynsløs mot reelle eller oppfattede motstandere.
I 746 sammenkalte han en forsamling av tusenvis av alemanniske magnatene i Cannstatt og fikk dem så arrestert og henrettet for landsforræderi i bloddomstolen i Cannstatt. Dette utryddet nesten hele lederskapet til alemannistammen og gjorde slutt på uavhengigheten til hertugen av Alemannia som deretter ble styrt av grever utnevnt av deres frankiske overherrer.
Disse handlingene styrket Karlomans posisjon, og familiens totalt sett, særlig med tanke på deres rivalisering med andre barbarfamilier som de bayerske agilolfingerne.

Den 15.august 747 frasa Karloman seg posisjonen som major domus og trakk seg tilbake til klosterliv, etter å ha fått klippet en tonsur i Roma av pave Sakarias.
Han grunnla Monte Soracte og reiste så til Monte Cassino.

Alle kilder fra perioden indikerer at han virkelig trodde at hans bror kunne lede kongedømmet alene, og at hans kall var kirken. Han følte at han hadde gjort sin plikt for familien i 6 år i nådeløs eliminering av dens fiender og styrking av dynastiet. Etter å ha fullført det han følte var hans verdslige plikt, og siden han mente at - en hånd på sverdet holder det bedre enn to - trakk han seg tilbake til et kloster og tilbrakte resten av sitt liv i meditasjon og bønn.

Rundt tiden da Karloman trakk seg tilbake, flyktet Grifo fra sin varetekt og flyktet til Bayern, hvor hertug Odilo gav støtte og hjelp, men da Odilo døde 1 år senere og Grifo forsøkte å ta tittelen greve av Bayern, gikk Pipin som nå hadde blitt major domus alene og dux et princeps Fracorum, til invasjon av Bayern og innsatte Odilos sønn som bare var et spedbarn, Tassilo 3, som hertug under frankisk overherredømme. Grifo fortsatte sitt opprør, men ble til slutt drept i slaget ved Saint-Jean-de-Maurienne i 753.

Karloman dukket bare en gang til opp i historien, 7 år etter at han trakk seg tilbake, på kvelden da han døde. I 754 hadde pave Stefan 2 bønnfalt Pipin, nå konge, til å komme til hans unnsetning mot langobardenes konge, Aistulf. Karloman besøkte sin bror for å bønnfalle om å ikke føre krigen til Italia, i den tro at frankisk intervensjon der var mot familiens langtidsinteresser, men Pipin ville ikke høre og Karloman trakk seg tilbake til Vienne, hvor han døde 17.august.

Han ble gravlagt i Monte Cassino.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0741, Frankrike; Rikshovmester.
• Occupation: Abt 0751, Frankrike; Konge av Franken 751-768.

Notes:

Birth:
Pipins navn kan være kilde til forvirring. På fransk kalles han Pépin, tysk Pippin eller nederlandsk Pepijn.

Hans kallenavn er ofte misforstått. Han kalles vanligvis den lille, selv om dette er feil oversettelse. Han var ikke kort.
Hans kallenavn den yngre henviser til det faktum at han var yngre enn de 2 arnulfingerne som også het Pipin som hersket som rikshovmestre, Pipin av Landen og Pipin av Herstal.

Occupation:
Pipin den Lille var rikshovmester av Austrasia og Neustria 741-751. Da Pipins far, Karl Martell, døde i 741, ble makten overført til Karls legitime sønner, Pipin og Karloman som rikshovmestere av henholdsvis Neustria og Austrasia. Karls uekte sønn, Grifo, ble fengslet i et kloster av sine 2 halvbrødre.

Karloman, som var en dypt religiøs mann, trakk seg tilbake til et kloster i 747. Dette etterlot Frankia i hendene til Pipin som enslig rikshovmester og - dux et princeps Francorum - en tittel som oppstod med hans bestefar Pipin av Herstal. Under reorganiseringen til Karl Martell av Frankia, var dux et princeps Francorum kommandantene til kongedømmets arméer, i tillegg til deres administrative plikter som rikshovmestre og spesifikt kommandanter av den stående livvakten som Martell hadde begynt å opprettholde året rundt siden Toulouse i 721.

Da de tok makten innsatte Pipin og Karloman, som ikke hadde hevdet seg i slag til rikets forsvar slik deres far hadde, merovingerkongen Childerik 3 som konge i 742, selv om Martell hadde etterlatt tronen tom siden Teoderik 4's død.
Childerik hadde tittelen som konge, men han var en marionett. Ettersom tiden gikk, og hans bror Karloman forsvant ut av bildet, ble Pipin misfornøyd med nærværet av kongelig makt utover ham selv. Da Karloman trakk seg tilbake, flyktet Grifo fra sin varetekt og flyktet til hertug Odilo av Bayern som var gift med Hiltrude, Pipins søster.
Odilo ble tvunget av Pipin til å anerkjenne frankisk overherredømme, men døde kort tid etterpå (18.januar 748). Pipin invaderte Bayern og innsatte Tassilo 3 som hertug under frankisk herredømme.

Navnet -den Lille - skal han ha fått på grunn av en bedrift som minnet om Davids kamp med Goliath. For å vise sine menn hva han dugde til, ga han seg nemlig i kamp med en løve, som han først hadde latt anfalle en vill okse, og skilte hodet fra kroppen på dem begge med et eneste sverdhugg. Fra det øyeblikk var det ingen som våget å måle krefter med Pipin.

Occupation:
Et par år etter Karl Martells død var det på ny blitt plassert en konge av Klodvigs ætt på tronen, men meningen var bare å ha ham der - som et fugleskremsel - mot rovfuglsvermene mens Pipin selv var borte på felttog i fiendeland. Da Pipin vendte hjem som seierherre, syntes han imidlertid det varmeningsløst å ha en slik skyggekonge ved siden av seg, og for å få en anstendig slutt på den ynkelige komedien, bestemte han seg for at det var på tide å gjøre det som hans far aldri hadde brydd seg med: gjøre karlongernes navn kongelige i loven slik det allerede reelt sett var.

Han sendte . etter råd og godkjenning fra alle franker - et sendebud til pave Sakarias og lot forespørre hos Hans Hellighet om det var rett og riktig med konger som ikke hadde noen makt.
Hva pavens svar ville bli, kunne det ikke herske noen tvil om. Spørsmålet var blitt stilt ham på et tidspunkt som var meget gunstig for Pipin. Den hellige fader levde nemlig i stor redsel for de forhatte langobardene, som nettopp da var i full gang med å forsøke å gjøre seg til herrer over hele Italia. De hadde alt underlagt seg de keiserlige besittelsene ved Ravenna, det såkalte Eksarkatet, og når som helst kunne turen komme til Roma.
Paven trengte altså en beskytter. Fra keiseren var det ingen hjelp å vente, for hans stridskrefter var bundet i øst i kampen mot islam. Den hellige fader ville ha vært en meget dårlig statsmann hvis han i en slik situasjon ikke hadde innsett verdien av å få frankernes mektige hersker til venn.
Hans svar på Pipins spørsmål ble følgelig: Det er bedre at den som har makten også bærer kongenavnet.

I kraft av denne uttalelsen ble så Pipin valgt til konge av frankerne i 751 eller 752 på en riksforsamling i Soissons, innsatt kanskje av Boniface, erkebiskop av Mainz. Landets fornemste biskoper salvet ham med hellig olje til bekreftelse på hans nye verdighet - som Samuel hadde salvet Saul og David. Dermed hadde kirken gitt den nykronede kongen sin velsignelse, og den burde vel kunne oppveie savnet av fødselsretten til tronen. Den siste merovinger måtte gå i kloster sammen med sin sønn. Pipin fikk snart anledning til å gjøre paven en gjentjeneste ved å styrke pavedømmet.

Som ventet, ble nemlig Hans Hellighet hardt presset av langobardenes konge, som fordret at romerne skulle betale skatt til ham. Forgjeves sendte paven sine sendemenn til ham - kongen bare - brølte som en løve - og slynget ut de forferdeligste trusler mot Roma. Forgjeves skrev også Den hellige fader til keiseren i Konstantinopel og anropte ham om bistand. Paven måtte da i sin nød se seg om etter annen hjelp, og han vendte seg til frankernes konge. Enda det var sent på høsten, foretok han en besværlig reise over Alpene for å samrå seg med Pipin om hjelp.

Kongen sendte sin 12 år gamle sønn Karl - den senere Karl den Store - sammen med flere fornemme menn for å møte paven på frankisk jord og eskortere ham videre. Selv hilste kongen Den hellige fader med store æresbevisninger, gjorde ydmykt knefall for ham og gikk et langt stykke - som en annen stallkar - ved siden av Hans Hellighets hest. Den hellige fader nølte nå ikke med å legge St.Peters sak i kongens hender, og Pipin påtok seg oppgaven som pavens og den hellige kirkes beskytter.

Forbundet mellom den hellige fader og frankernes konge ble ifølge gamle beretninger beseglet under dramatiske, delvis bibelske scener i middelaldersk regi: paven og hans klerker i sekk og aske lå nesegrus og anropte kongen om hjelp, mens de påkalte Gud og apostlene. Og straks Den hellige fader reiste seg, rakte kongen, hans sønner og stormenn ham hendene til tegn på at de ville stå ham bi.

Deretter viste paven sin takknemlighet ved selv høytidelig å salve Pipin til konge i kirken i Saint-Denis, og dessuten ble også begge hans sønner innvidd til sin vordende kongeverdighet på samme måte.
Inntrykket av den høytidelige handling ble ytterligere forsterket ved den forbannelse paven uttalte over enhver som dristet seg til å velge en annen enn en av Pipins sønner til konge, når den tid kom. Så var da - den hellige Peters velsignelse blitt utøst over frankernes konge.
I og med kroningen var Pipin og hans frankere - blant alle konger og folk blitt utvalgt til Guds eget folk - og Pipin hadde også fått et sterkt overtak over alle sine medbeilere til kronen.

Pipin styrket sin makt etter at pave Stefan 3 reiste hele veien til Paris for å velsigne Pipin i en prangende seremoni i Basilique Saint-Denis og gav ham tilleggstittelen - patricius Romanorum - (romernes patrisier). Ettersom forventet levealder var lav i de dager og Pipin ønsket kontinuitet i familien, velsignet paven også Pipins sønner, Karl og Karloman.

Hans takk kom i form av 2 krigstog til Italia, hvor han beseiret langobarderkongen Aistulf i 756 og - sannsynligvis etter avtale - overleverte de italienske områdene som keiseren ikke hadde maktet å forsvare, til pavestolen. Ved denne gaven fra den frankiske konge ble grunnen lagt til den senere Kirkestaten som var helt uavhengig av Bysants og omfattet omtrent hele det gamle Latium og den sydlige delen av Etruria foruten Eksarkatet.

Tidligere hadde det materielle grunnlag for pavens makt bestått av de domener som hadde tilfalt kirken ved gavebrev og testamenter rundt omkring på hele Apenninerhalvøya, på Sicilia, Sardinia og Korsika, ja til og med i Nord-Afrika, Syd-Gallia og Illyria. Dette kirkelige arvegodset fortsatte hele tiden å bestå ved siden av selve Kirkestatsområdet og vokste stadig ved nye donasjoner. Pipin ble - Patricius - og dermed Romas skytsherre.

Etter å ha skjenket kirken en slik stor almisse mente Pipin at han hadde skaffet seg forlatelse for alle sine synder. I hvert fall fremstilte han saken slik for keiseren da denne gjorde krav på å få tilbake de områdene Pipin hadde forært bort.

Ingen skatter i verden ville kunne formå meg til å frata St. Peter detsom jeg en gang har gitt ham, bedyret han. Pipin hadde - som en gang Moses og David, reddet Guds folk fra fiendens vold - og paven velsignet ham, hans hus og hele hans land. Romerne hadde stilt seg under de frankiske kongers protektorat.
Roma tilhørte ikke lenger det romerske keiserdømme, men til det frankiske rike.
Inntil da hadde den romerske kirke vendt sitt ansikt mot øst, sier den estnisk-tyske historieforskeren Johannes Haller. Nå vender den ryggen mot Østen og kaster seg i armene på frankerne.
Det er i landene i vest paven har funnet sin store fremtidsoppgave, først og fremst takket være misjonsarbeidet og karolingernes kraftige beskyttelse. Grunnleggelsen av Kirkestaten har hatt umåtelig betydning for Italias skjebne. Langobarderriket ble på den måten berøvet enhver mulighet til å utvikle seg til en mektig og enhetlig stat, og Apenninerhalvøya var for århundrer fremover dømt til splittelse.

Om Pipins regjering er det forøvrig å fortelle at han styrte sitt rike med kraft og klokskap og med hell fortsatte sin fars bestrebelser for å verge rikets grenser mot fiendtlige angrep. Han hadde en lykkelig evne til å forene kraft og myndighet med mildhet og forsonlighet. Etter krigen med langobardene formidlet han et godt forhold mellom dem og paven. og selv med keiseren i Konstantinopel kom han etter en tids forløp på ganske god fot.

Hans italienske politikk hadde ingen vidtgående hensikter, han ville bare trygge pavens selvstendighet overfor langobarder og østromere og derved skaffe seg et støttepunkt i Roma. Noen tanke om selv å skaffe seg besittelser syd for Alpene, hadde han ikke. Det var tilstrekkelig med andre, mer nærliggende utenrikspolitiske oppgaver, som ga ham mer enn nok å gjøre. Det var først hans store etterfølger som kom til å slå inn på nye veier i sin italienske politikk. Men like lite som Pipin hadde egne planer med Italia, ville han gi sin støtte til å virkeliggjøre de høytflyvende ideene som pavemaktens fremvekst etter hvert hadde fremkalt i Roma. Der hadde man nemlig begynt å drømme om intet mindre enn det vestromerske rikes fornyelse gjennom pavedømmet.

Slike fantasterier stilte Pipin seg kjølig avvistende til. I stedet rakte han keiseren hånden til forsoning ved å sende en utsending til Konstantinopel. Resultatet ble at de to fyrstene "lovet hverandre vennskap og troskap" og sendte gaver til hverandre. Blant gavene fra keiseren var det et orgel, et musikkinstrument som ingen hadde sett før i frankernes land, og de undret seg umåtelig da "orgelpipene ble beskjelet av belgenes åndedrett og etterlignet tordenens drønn, lyrens tone og cymballenes klang". Keiseren innledet også forhandlinger om ekteskap mellom sin sønn og en av Pipins døtre. Men kongen ville ikke høre på det øret. Han unnskyldte seg med at han ikke ville gifte bort barna sine til fremmede land og forøvrig ikke kunne love noe i denne forbindelse uten pavens samtykke.

Også med El-Mansur, kaliffen i Bagdad, innledet Pipin diplomatiske forbindelser, og de to fyrstene utvekslet sendemenn og ga hverandre gaver. Dehadde jo felles interesser overfor kalifatet i Cordoba. Men til noe samarbeid mellom øst og vest mot omajjadene i Spania kom det ikke.

Pipin døde i 768. Han hadde gjort begge sine sønner og etterkommere til regenter, men den yngste av dem døde snart etter, og Karl "den store" ble konge alene.

Historisk ser det ofte ut til at han er regnet som en mindre sønn og en mindre far av 2 store menn, selv om han var en stor mann etter sine egne bedrifter.

Han fortsatte å bygge opp det tunge kavaleriet som hans far satte i gang. Han opprettholdt den stående hæren som hans far grunnla for å beskytte riket og som dannet kjernen i hans regulære hær i krigstid. Han ikke bare opprettholdt sin fars politikk i å begrense maurerne til sine områder, men drev dem tilbake over Pyreneene da han tok Narbonne. Han fortsatte sin fars ekspansjon av den frankiske kirken (misjon i Tyskland og Skandinavia) og infrastrukturen (føydalisme) som ville bli ryggraden i middelalderens Europa. Hans styre var riktignok ikke like strålende som hans fars eller hans sønns, men det var historisk viktig og av stor fordel for den frankiske folk. Det kan hevdes at Pipins overtagelse av tronen og tittelen patrisier av Roma var forløpere til hans sønns keiserlige kroning som vanligvis blir sett på som grunnleggelsen av det tysk-romerske riket. Han gjorde karolingerne de jure, der hans far gjorde dem de facto, det herskende dynastiet av frankerne og den fremste makten i Europa. Mens han ikke var kjent som en stor general, var han ubeseiret i sin livstid.

Kilder:
Wikipedia.
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 258-263, 279.
Allgemeine deutsche Biographie.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 77.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 61.

Died:
Pipin døde i Saint Denis i 768 og er gravlagt der sammen med sin kone Bertrada.

Pepin married Bertrada av Laon, "Bertrada 2" about 0740. Bertrada (daughter of Charibert av Laon and Gisele, "Bertrade") was born about 0720 in Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; died on 13 Jul 0783 in Choisy, Paris, Ile-de-France, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Sigrande (Sigramine) av Haspengau. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 0768, Frankrike; Enekonge av frankerne, konge av Lombardia, og tysk-romersk keiser.

Notes:

Birth:
Karl den stores fødselsdag er antatt å være 1 eller 4.april 742. Men flere faktorer har ført til revurdering av denne tradisjonelle datoen.
For det første ble 742 utregnet av hans alder da han døde, mer enn attestert med primærkilder.
For det andre dateres hans fødsel i 742 før foreldrenes ekteskap i 749, men der er ingen indikasjoner på at Karl den store ble født utenfor ekteskapet og han arvet sine foreldre.

En annen dato er gitt i Annales Petariensis, 1.april 747. Det året var 1.april i påsken. Fødselen av en keiser i påsken er et sammenfall som burde føre til kommentarer, men der er ingen slike kommentarer dokumentert i 747, som har fått noen til å mistenke at påskefødselen var en from fiksjon som skulle ære keiseren.

For tiden er det umulig å være sikker på datoen da Karl den store ble født. Den neste gjetningen inkluderer 1.april 747, etter 15.april 747 eller 1.april 748, antagelig i Herstal eller Jupille, hvor hans far ble født, begge nær Liége hvor en viktig del av det karolingske og merovingiske dynastiet bodde.
Men andre byer er også nevnt: Prüm, Düren eller Aachen.

Occupation:
Han var enekonge av frankerne fra år 771, konge av Lombardia fra 774, og tysk-romersk keiser fra 800.

Karl 1 den Store (Charlemagne/Carolus Magnus) var konge av Franken 768-800 og tysk-romersk keiser 800-814. Han regjerte først sammen med sin bror Karlmann og var, etter dennes død i 771, enehersker.
Navngitt som middelalderens største keiser, erobrer og nyskaper. Han gjennomførte bedre rettspleie og forvaltning. Opprettet større markgreveskap ved rikets grenser.

Karl var idealet av en herskerskikkelse, en veldig mann, både legemlig og sjelelig. En kjempeskikkelse var han, når han viste seg til hest i spissen forsine paladinere, en utvalgt skare av panserkledte ryttere, med hjelm, panser og benskinner av jern og med hånden på festet til det tunge slagsverdet. Det fortelles at han var så sterk at han kunne rette ut en hestesko med hendene. Dessuten var han en dyktig rytter og svømmer og en ivrig jeger. Jordbruk interesserte han seg også sterkt for og gjorde sine krongods til rene mønstergårder.

Til daglig levde han meget enkelt. Som keiser Augustus brukte han helst klær som hans hustru og døtre hadde vevet. Men ved festlige anledninger opptrådte han med imponerende pomp og prakt. De som da ble invitert til hoffet, kunne være sikre på at stemningen i gjestebudet ville bli munter, for deres høye vert elsket spøk og lystighet når så skullevære. God kost vanket det også. Kongens eget veldige korpus krevde mye mat. Han klaget over at han ikke hadde godt av de kirkelige fastene. Ville drikkelag ville han imidlertid ikke vite noe av. Når det gjaldt drikkevarer var Karl for sin egen del meget måteholden og forsøkte også å oppdra andre i samme retning ved formaninger og straffer. I sine krigsartikler bestemte han for eksempel at den som opptrådte beruset i leiren, bare fikk vann å drikke til han hadde forbedret seg, og den som kom for sent til en hærsamlig, måtte unnvære både kjøtt og vin i like mange dager som han hadde forsømt.

Karl var engasjert i nesten konstant krigføring gjennom hele sitt styre med sitt legendariske sverd - Joyeuse - i hånden. Karls politikk var fra første stund mer vidtfavnende enn farens. Et uttrykk for det var hans innblanding i Italias affærer. Til å begynne med sto Karl på god fot med langobardenes konge Desiderius (Italia) og giftet seg med hans datter. Paven var naturligvis opprørt over - det djevelens verk som førte til denne avskyelige forbindelse mellom den edle frankiske kongeslekt og de troløse og stinkende langobardene.
Men det lyktes ham ikke å forhindre ekteskapet, til tross for at han forbød det i kraft av apostelen Peters autoritet, ja truet med evig forbannelse.

Allerede et år senere forskjøt imidlertid Karl sin dronning. Grunnene til det kjenner man ikke, men de har vel snarere vært av politisk enn av personlig art. Desiderius forsøkte å ta hevn ved å spille ut Karls brorsønner mot ham. Samtidig åpnet langobarderkongen fiendtligheter mot paven og rykket inn på romersk område. Da vendte paven seg til frankernes konge med bønn om hjelp, og Karl grep med glede denne anledningen til å få en slutt på Desiderius' lumske anslag mot sin forhenværende svigersønn. Med en sterk hær dro han over Alpene og gjorde slutt på langobardenes rike. Kongen ble tatt til fange og forsvant i et frankisk kloster, og landet ble et lydrike under Karl.

Fra nå av, fra 774, kalte han seg - frankernes og langobardenes konge - og innlemmet landet i det frankiske riket. Senere dro Karl flere ganger til Italia for åskape ordnede forhold der og avskaffe misbruk som hadde vokset fram både i stat og kirke.

Karl den store underla seg også deler av Spania. Han forsøkte å gjenerobre Spania, men klarte aldri helt å nå dette målet. Det var under en av hans mislykkete invasjoner i det nordlige Spania at lederen for hans baktropp, grev Roland, ble drept, noe som inspirerte til skapelsen av Rolandskvadet.

Hovedoppgaven for Karls utenrikspolitikk lå imidlertid ved en annen grense, den nordlige og nordøstlige. Der fortsatte han den kamp som allerede hans farfar hadde begynt mot de ville sakserne. Det var nødvendig å få en slutt på deres ustanselige plyndringstog inn på frankisk område, og etterhånden satte Karl seg også større mål enn bare å holde dette hedenske folket i sjakk. Han ønsket å innlemme det i den germansk-kristne kulturverden.

I 772 rykket Karl for første gang inn i saksernes land. Noe av det første han gjorde var å ødelegge den eldgamle, berømte helligdommen Irminsul eller Irminsäule, i Westfalen, nordøst for Paderborn, som var viet til den germanske krigsguden Irmin.
Det var en veldig trestamme eller stolpe som sto inne i en hellig lund og etter tradisjonen bar hele verdensaltet oppe.
Irminsul med tilhørende templer og andre bygninger ble jevnet med jorden av Karl, gull- og sølvskattene i helligdommen ble bortført og den hellige lunden brent.

Det var Karls gjengjeldelse for de frankiske kirkene som sakserne hadde plyndret og brent. I de 3 dagene ødeleggelsesverket sto på, var det så brennende varmt at alle kilder tørket ut og soldatene led forferdelig av tørst, men så snart hedningenes offerplass var ødelagt, skjedde det et under; i et uttørret bekkeleie i nærheten av frankernes leir sprudlet vannet plutselig så rikelig fram at hele hæren kunne få slukket tørsten. Underet har imidertid senere fått sin naturlige forklaring. Ved Altenbochum i nærheten av Lippespring fantes det ennå på 1600-tallet en kilde som kaltes Bullerborn og som hadde den merkelige egenskap at den med stort bulder og brak ga rikelig vann 6 timer avgangen og så tørret helt inn i de neste 6 timer.

Kampene mot sakserne fortsatt fram til 804. Han førte også seierrike kamper fra 791 til 797 mot Avarere og 801 i Spanien. Karl utvidet derved sitt rike i nord helt til Eider, i øst til Saale, Elben og Raab, og i syd til Volturno og Ebro.

Juldagen i år 800 fant en av verdenshistoriens mest betydningsfulle begivenheter sted i Peterskirken. Karl overvar den dagen messen i kristenhetens fornemste tempel. Da han reiste seg opp etter å ha forrettet sine bønner foran alteret, trådte pave Leo 3 fram og satte en gyllen krone på kongens hode, mens hele menigheten ropte: Hill deg, Carolus Augustus, den av Gud kronede, fredsæle romerskekeiser!

En bysantisk historieskriver fra denne tiden gjør følgende refleksjon i sin beretning om Karls kroning:

Da brast det bånd som lenge hadde forenet Roma med Konstantinopel, det siste bånd mellom kristenhetens to hovedsteder. Den verdenshistoriskebegivenhet i år 800 leder tanken hen på det som skjedde anno 476.

I Bysants ble keiserinne Irene som regjerte i sin sønns navn, styrtet og landsforvist i 802. Under hennes etterfølger ble forholdet mellom Østens og Vestens keisere direkte fiendtlig. I Bysants betraktet man Karl som en usurpator som ikke hadde noen som helst rett til keisernavnet. Karl svarte med å underlegge seg de østromerske besittelsene rundt nordkysten av Adriaterhavet i 809. Den viktigste av dem var Venezia, som takket være sin innbringende handel med Orienten hadde tilført Bysants en ustanselig strøm av gull. Da den østromerske keiseren dessuten til stadighet var utsatt for et sterkt press fra bulgarere og arabere, bestemte han seg derfor tross alt for å underhandle med - usurpatoren - og i 812 anerkjente han ham omsider som Vestens keiser, mot at det østromerske rike fikk tilbake Venezia og Dalmatia. Fra da av eksisterte det altså på ny et vestromersk keiserdømme, sideordnet med det østromerske og formelt anerkjent av dette etter gjeldende diplomatiske regler. Karl behøvde ikke lenger å føle seg i takknemlighetsgjeld til paven for sin høye verdighet.

Karls ry nådde imidlertid enda lenger enn til Bysants. Også med Østens mektigste hersker, Harun al-Rasjid, sto han i diplomatisk forbindelse. Kaliffen beundret den store frankerfyrsten og - foretrakk hans vennskap for alle andre kongers.
Den vennskapelige forbindelse mellom dem ble innledet i 797 da 3 fornemme frankere kom som utsendinger til - perserkongen Aron - som kaliffen ble kalt i frankiske beretninger. Etter 5 års fravær vendte den eneste overlevende av sendemennene tilbake med rike gaver, deriblant en elefant. Karl hadde ønsket seg nettopp en slik gave, og Harun sendte ham den eneste elefant han i øyeblikket eide. Mer kan man jo ikke forlange.
Det trofaste dyret, som lød navnet Abu-l-Abbas, kom til Aachen i 802. Keiser Karl satte meget stor pris på det, og elefanten ble tatt hånd om på bestemåte til den døde 8 år senere.

Han opprettet til rikets beskyttelse forskjellige markgrevskaper, schlesvigsk, thüringsk, avarisk, spansk osv. Videre skapte han i alle stammer en fellesrett, kapitularier. Han fremmet handel og industru. Almindelig dannelse og kunnskaper fremmet han ved tilkallelse av lærde menn. Han hadde særlig omsorg for det tyske språk og for dikterkunsten.

Karl organiserte imperiet sitt i 350 grevskap, hvert ledet av en oppnevnt greve. Grevene tjente som dommere, administratorer og de opprettholdt capitularier. For å opprettholde lojalitet, satte han opp et system av - missi dominici - som betyr Herrens utsendinger.
I dette systemet ville en representant fra kirken og en representant for keiseren lede de forskjellige grevskapene og hvert år rapportere tilbake til Karl om deres status.

Karl fulgte opp sin fars reformer og fjernet pengesystemet basert på gull sou. Både han og kong Offa av Mercia tok opp systemet innført av Pippin. Han satte opp en ny standard, livre (pund), både som mynt og vektenhet, som var verdt 20 sous (som solidus og senere skilling) eller 240 denierer (som denarius og til slutt penny). I denne perioden var livre og sou tellende enheter, bare denier var rikets mynt. Karl innførte systemet i store deler av det europeiske kontinentet, og Offas standard ble frivillig adoptert av store deler av England.

Karl var gift 4 eller 5 ganger. 14 barn - enkelte kilder oppgir 18 eller 20 - ble resultatet av hans forskjellige ekteskap og andre forbindelser.
Karl den store hadde en lang rekke barn fra og utenfor ekteskap. Hans livsførsel i så måte avvek betydelig fra tidens kristelige etikk. I tillegg til at han inngikk minst én såkalt Friedelehe, en samlivsordning som ikke var så juridisk bindende for noen av partene som tradisjonelt ekteskap, hadde han er rekke sidekoner, som inntok en stilling mellom fullverdig ektefrue og konkubine. Sin sterke sanselighet maktet nemlig den veldige frankerfyrsten aldri å tøyle.

Helt til Karl nærmet seg 70-årsalderen fikk han beholde sin jernhelse usvekket. Men de siste 4 årene han levde, var den svære, kraftige mannen ofte plaget av feber, og en halting på den ene foten tydet på gikt.
Sorgen over å miste 3 av barna, som døde i sin kraftigste alder i løpet av årene 810 og 811, bidro også til å undergrave hans motstandskraft.
I 810 døde de 2 eldste og uten sammenligning mest lovende av sønnene. Tyngst var nok tapet av den førstefødte, yndlingssønnen Pipin, som Karl hadde satt alt sitt håp til. Aldri hadde man sett den gamle keiseren så beveget som etter dette dødsfallet.

I januar 814 ble Karl angrepet av en voldsom feber. Etter 1 ukes forløp følte han at hans timeglass var runnet ut. Med lukkede øyne og armene korslagt over brystet begynte han med svak stemme å synge salmen Herre, i dine hender overgir jeg min ånd.

Han døde den 28.januar etter å ha regjert i 45 år.

I alminnelighet blir hans fødselsår satt til 742, og han skulle altså da ha vært 72 år ved sin død, men det er også enkelte som hevder at han først ble født i 747 og bare var 67 år da han døde.

Karl døde i sin yndlingsby Aachen og ble begravet i domkirken der.

I 1165 ble han, i nærvær av keiser Fredrik Barbarossa, høytidelig erklært for helgen, og samtidig ble hans ben flyttet fra den marmorsarkofag hvor de hadde hvilt i 350 år, til en kiste av tre. Senere ble denne byttet ut med et relikvieskrin av gull, som hvert syvende år vises fram til dem som valfarter til domkirken.
Skrinet ble åpnet i 1481 etter ønske av Karls beundrer Ludvig 11 av Frankrike, og siden også 2 ganger på 1800-tallet, siste gang i 1861, da det ualminnelig kraftige skjelettet ble målt og viste seg å ha en lengde av 1.92 meter.
Hodeskallen oppbevares for seg, i et mindre skrin av sølv.

Kilder:
Wikipedia.
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 279-327.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen. Leipzig 1935.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 76.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 60, 99.

Died:
Begravet i katedralen i Aachen.

Karl married Himiltrude about 0768. Himiltrude was born about 0742; died about 0780. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Desiderata av Langobardia, (Gerperga) about 0769. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Hildegard av Schwaben og Vinzgau about 30 Apr 0771 in Austrasia. Hildegard (daughter of Gerald (Gerold) av Vinzgau, "Gerald 1" and Emma av Alemannia og Swabia) was born about 0758 in Aachen, Nordrhein-Westfalen, Tyskland; died on 30 Apr 0783 in Dudenhofen, Rhein-Pfalz, Rheinland-Pfalz, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Fastrada av Franconia about Oct 0783. Fastrada was born about 0765 in Tyskland; died on 10 Aug 0794 in Frankfurt, Darmstadt, Hessen, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Luitgard about 0794. Luitgard died on 04 Jun 0800. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Regina about 0800. Regina was born in Aachen, Nordrhein-Westfalen, Tyskland. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Adelind about 0806. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Madelgard before 0814. [Group Sheet] [Family Chart]

Karl married Gerswind before 0814. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0768, Frankrike; Konge.

Notes:

Birth:
Døpt i Reims.

Occupation:
Karloman var frankernes konge fra 768 til 771. Sammen med sin bror Karl (senere kjent som den store) ble han velsignet som konge av pave Stefan 2 i 754.

Etter far Pipins død i 768 delte Karloman og Karl kongedømmet mellom seg, hvor Karloman tok den østlige delen, Austrasia.

Der var betydelig spenning mellom brødrene som kan være grunnen til at hans kone Gerberge flyktet med sine sønner til hoffet til Desiderius, langobardenes konge, da Karloman døde. På grunn av at noen kilder hevder at Gerberge var Desiderius datter, er det vanskelig å vurdere graden av spenningen. Krøniker antyder at Karl moret seg over Gerberges handling.

Da Karloman døde, ble hans kongedømme absorbert i Karls rike som så fordelte delene blant sine egne sønner.

Notes:

Birth:
Chelles

Other Events and Attributes:

• Occupation: Hesbania, Liege, Vallonia, Belgia; Greve av Haspengau.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0781, Italia; Konge.

Notes:

Birth:
f.770? April 773?

Occupation:
Helt til faren Karl den store nærmet seg 70-årsalderen fikk han beholde sin jernhelse usvekket. Men de siste 4 årene han levde, var den svære, kraftige mannen ofte plaget av feber, og en halting på den ene foten tydet på gikt. Sorgen over å miste 3 av barna, som døde i sin kraftigste alder i løpet av årene 810 og 811, bidro også til å undergrave hans motstandskraft. I 810 døde de 2 eldste og uten sammenligning mest lovende av sønnene. Tyngst var nok tapet av den førstefødte, yndlingssønnen Pipin, som Karl hadde satt alt sitt håp til. Aldri hadde man sett den gamle keiseren så beveget som etter dette dødsfallet.

Kilder:
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 322.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 249.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 61, 99.

Died:
d.811?

Pipin married Bertha av Toulouse before 0797. Bertha (daughter of William av Toulouse) was born about 0777 in Toulouse, Haute-Garonne, Midi-Pyrenees, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0788, Neustria; Konge.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0810, Italia; Konge.

Notes:

Birth:
Chasseneuil

Died:
Poitiers

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0781, Aquitaine, Frankrike; Konge.
• Occupation: Abt 0814, Frankrike; Keiser og enehersker.

Notes:

Birth:
Ludvig den fromme (fransk Louis le Débonnier), var den tredje sønnen til Karl den store og hans tredje gemalinne Hildegard.

Occupation:
Han ble innsatt av sin far som konge i Aquitaine i 781. I tidligere tider var Aquitania navnet på Frankrike sør for Garonne.

Occupation:
Etterfulgte faren Karl den store som enehersker over frankerne i 814 etter å ha vært medregent i 1 år. Han ble medkeiser 813 da faren lot ham krone seg selv i Aachen.

Han fjernet straks sin fars dyktigste minister – Karl Martells barnebarn Mala, og lot seg krone på nytt i Reims av pave Stefan 4. Ødslet bort sine krongods, og sin nevø, Bernhard av Italia, som følte seg tilsidesatt ved å ha blitt forbigått ved delingen av riket i 817 og gjorde opprør, lot han blinde. Det året hadde han nemlig innsatt sin eldste sønn Lothar som medkeiser.

Av hans 2 andre, yngre sønner, ble Pippin konge over Aquitaine, mens Ludvig fikk seg tildelt Bayern. Senere endret han imidlertid dette til fordel for en sønn han hadde med sin andre gemalinne, Judith. Hun fødte ham en fjerde sønn, Karl den skallete, og han ble i 829 innsatt som hersker over Allemain. Men med dette fikk han sine 3 eldste sønner mot seg. De gjorde opprør og fratok ham all makt.

Da Ludvig i 832 overlot Aquitain til sin sønn Karl, sendte de 3 eldre sønnene faren til Coiffons, etter å ha beseiret ham på Rotfeld ved Colmar i 833. I Coiffons ble han i oktober 833 tvunget av Lothar til offentlig kirketukt (pønitens). Denne skammelige behandling av faren gjorde Pippin så forbitret at han slo seg sammen med Ludvig mot Lothar, og i 834 ble faren innsatt som hersker igjen. Lothar fikk bare beholde sin del av Italia.

Da Ludvig etter Pippins død i 838 ville foreta en ny fordeling av makt slik at hans sønn Ludvig av Bayern fikk sitt herredømme innskrenket, drog denne i hærtog mot sin far. Men allerede før slaget skulle stå, døde Ludvig.

Ludvig var strengt religiøs og kom under kirkens innflytelse, bl.a. lot han paven krone seg i Reims 816, og pavene gjorde seg helt fri fra avhengigheten av keiseren.

I 831 opprettet han erkebispestolen i Hamburg som ledd i misjonsvirksomheten i de nordiske land. Kirken ble også nå den sterkeste makt til å holde riket sammen. Ludvig planla selv tidlig en riksdeling mellom sine 3 sønner. Disse gjorde imidlertid stadig opprør; han selv måtte en tid si fra seg keisermakten til fordel for sin sønn Lothar.
Da Ludvig døde, var det ikke kommet til noen ordning mellom arvingene, og krigen mellom dem varte til Verdunforliket 843. Fra Ludvigs tid startet den føydale oppløsning av Frankerriket.

I løpet av styret til frankerkongen Ludvig den fromme (Ludvig 1 av det tysk-romerske rike) hadde det tysk-romerske riket ingen effektiv flåte, og det gjorde kysten av Friesland sårbart for angrep fra sporadiske danske vikingangrep.

I 826 innledet kong Ludvig forhandlinger med Harald Klakk og tilbød å gi denne deler av Friesland som len ved at Harald til gjengjeld forsvarte den frisiske kysten mot framtidige vikingangrep.
Harald tok imot og senteret for lenet var lokalisert i nordvestlige Tyskland, vest for Oldenburg.

Died:
Gravlagt i kirken hvor en gang Arnulf av Metz var blitt bisatt.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Louis married Irmengard (Ermengarde / Augusta) av Haspengau about 0794 in Roches, Frankrike. Irmengard (daughter of Ingram (Ingeramne) av Haspengau) was born about 0778 in Hesbania, Liege, Vallonia, Belgia; died on 03 Oct 0818 in Angers, Maine-et-Loire, Pays de la Loire, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Louis married Judith av Bayern about Feb 0819 in Austrasia. Judith (daughter of Welfhard (Welf) av Alemannia, "Welf 1" and Heilwig (Eigilwich) av Franken) was born about 0800 in Bayern, Tyskland; died on 19 Apr 0843 in Tours, Indre-et-Loire, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 0814; Utvist fra hoffet.

Notes:

Died:
Nevnt også etter 14.januar 828.

Bertha married Angilbert av Ponthieu before 0814. Angilbert was born about 0776 in Normandie, Frankrike; died on 18 Feb 0814. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
eller 853?

Family/Spouse: Luitfride av Alsace, "Luitfride 2". Luitfride was born about 0740 in Alsace-Lorraine, Frankrike; died about 0802. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0834; Erkekansler hos sin bror Ludvig den fromme fra 834-840.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 0818; Prest.
• Occupation: 0820, Bourgogne, Frankrike; Abbed i Luxeuil kloster.
• Occupation: 0823, Metz, Moselle, Lorraine, Frankrike; Biskop.
• Occupation: 0834, Metz, Moselle, Lorraine, Frankrike; Erkebiskop.

Notes:

Birth:
Dreux eller Drogo/Drogon, var en uekte sønn til den frankiske kongen Karl den store. Hans mor var Regina, en såkalt sidekone.

Occupation:
Drogo var en stor kunstelsker. Han fikk katedralen i Metz utsmykket med kunstverk som er blant det ypperste av karolingsk kunst, bl.a. 3 håndskriftsmanuskript, hvorav det yngste og kanskje peneste er Drogon-sakramentet.

Sakramentboken ble skrevet og malt for personlig bruk av Karl den stores sønn Drogon de Metz, biskop av Metz.

Bispesetet var fremstående i middelalderens Frankrike.
Biskop Drogons posisjon tillot ham å bli en av de store patroner av 800-tallets kunstfremstilling. Han prydet sin katedral i Metz med verker som står fram som høydepunkter i karolingst kunst i henhold til skjønnhet og kostelighet. Blant dem er 3 bevarte manuskripter fra hoffskolen hvor Drogon-sakramentet var det mest modne og mest forseggjorte.

Denne sakramentboken er ikke et produkt av et scriptorium, klosterskrivestue, men avslører en opprinnelse i hoffskolen. Det inneholder kune de liturgiske seksjonene som en biskop prekte.
Et eksempel av de individuelle figurene i dens ikonografi er initialen O for bønnene for palmesøndag som inneholder en korsfestelse av en ny ikonografisk type, et som har blitt kalt for christus patiens framfor den triumferende Kristus på korset (christus triumphans) som hadde vært normen.
I bildet er den døde og lemlestede kroppen til Kristus rennende av vann og blod som blir samlet opp av en kvinnelig figur gjenkjennbar som allegoriske Ecclesia, kirken selv, i et beger som ville bli tilknyttet den framtidige legenden om Den hellige gral. Slangen fletter seg rundt korsets støttepunkt og figurene representerer solen og månen som er vitne ovenfra. Manuskriptets stil er også betraktet som påvirket av patronens innflytelse ved å være et uvanlig forent verk av en liten gruppe håndverkere som har arbeidet i nært samarbeid.

Verkets størrelse er 264 mm ganger 214 mm, og består av 130 folioblader som alle er rikt illuminert.

Died:
Drogo døde ved et uhell og er begravet i Sankt Arnulfs kirke i Metz.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Hesbania, Liege, Vallonia, Belgia; Greve.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]