Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1261, Tandberg, Norderhov, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; Lendermann 1261, og baron. Sysselmann i Borgarsyssel 1275.

Notes:

Occupation:
Erling Alvsson var lendmann fra 1261, og baron fra 1277. Han tilhørte den mektige Tanbergslekten med setegård på Tanberg (Tornberg) på Ringerike. Han var sønn av lendmannen Alv Erlingsson (eldre) og Ingeborg Bårdsdatter som var Skule Bårdssons søster. Faren deltok som en av Skules nærmeste i opprøret mot Håkon Håkonsson. Det forhindret likevel ikke at Erling slo seg opp som en av rikets mest innflytelsesrike lendmenn etter farens død.

Erling deltok i Magnus Lagabøtes bryllup med Ingeborg Plovpenningsdatter, og den påfølgende kroningsseremonien i Bergen i 1261. I 1263 deltok han som en av de ledende lendmennene på Håkon Håkonssons skottetog. Han kjempet ved slaget ved Largs og var ved kong Håkons side da han døde på Orknøyene samme vinter. Sammen med lendmannen Andres Plytt førte Erling skipet med kongens lik tilbake til Bergen våren 1264.

Det var likevel under Magnus Lagabøte han fremstår som mest innflytelsesrik, de to kan ha vært personlige venner. Han opptrer ved konges side i flere dokumenter og garanterte sættargjerden i Tønsberg på kongens side i 1277. Etter kong Magnus` død i 1280 var han en av baronene som uttøvde den kongelige antikirkelige politikken som gjorde at Eirik Magnusson fikk tilnavnet "Prestehater".

I 1275 fikk Erling den lukrative sysselmannsstillingen i Borgarsyssel (tidligere del av Vingulmark, var fra 1200-tallet og ut middelalderen navn på det embetsdistriktet som ble bestyrt av sysselmannen i Borg (Sarpsborg) og tilsvarer dagens Østfold), og holdt hovedsakelig til i Sarpsborg i resten av sin levetid.

Da kong Valdemar Birgersson av Sverige måtte flykte fra riket sitt i 1276, etter at broren, Magnus Birgersson (senere Ladulås) hadde gjort opprør, flyktet han til Sarpsborg og fikk Erlings beskyttelse. Senere deltok Erling sammen med sønnen, Alv Erlingsson (yngre) i forhandlingene mellom de to brødrene.

Erling må ha hatt en sterk selvstendig stilling som sysselmann. Da han døde i 1283 arvet nemlig sønnen Alv stillingen hans som sysselmann i Borgarsyssel, noe som egentlig gikk imot rikets lovverk.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Tore Håkonsen på Tandberg. Tore (son of Håkon) was born in 1247; died in 1317. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1276, Sarpsborg, Østfold, Norge; Lendmann, baron, jarl og sjørøver.
• Residence: Before 1276, Sarpsborg, Østfold, Norge; Valdisholmen, muligens også Isegran.

Notes:

Occupation:
Alv Erlingsson var kongelig sysselmann i Borgarsyssel og tjente kong Eirik Magnusson også på andre måter, men kom i unåde på grunn av kapervirksomhet og opprør mot hertug Håkon, kongens medstyrer.

Han var den siste av lendmannsætten fra Tornberg (Tanberg) på Ringerike. Faren Erling Alvsson var søstersønn til hertug Skule Bårdsson, og kongebrev kaller både Erling og Alv vår frende. Alv er først omtalt 1276, da han som lendmann deltok på det nordiske kongemøtet ved Elven (Göta älv). Han overtok som kongelig sysselmann i Borgarsyssel etter faren, senest da denne døde 1283, og hadde et borganlegg på Isegran i Glomma-munningen; ved siden av Audun Hugleikssons anlegg på Hegranes i Jølster er dette den eneste private stormannsborgen vi kjenner fra datidens Norge. Borgen og sysselmannsverdigheten gav ham en særlig maktstilling, desto mer som posisjonen ved utløpet av Glomma var strategisk i tidens sørøstvendte norske utenrikspolitikk, der det spente forholdet til en allianse av hanseatiske sjøsteder og Danmark dominerte.

Vinteren 1283–84 truet de vendisk-pommerske hansabyene Norge med blokade etter at rådsregjeringen i Bergen hadde gjort innskrenkninger i de tyske kjøpmenns handelsfrihet i byen. Regjeringen svarte våren 1284 med et imøtekommende brev i kong Eirik Magnussons navn, tilstrekkelig til at hansabyene som vanlig sendte skip til Norge da seilingssesongen begynte. På veien ble de overfalt av kapere som Alv Erlingsson hadde rustet ut; han herjet også samme år Skagen på Nordjylland og Skanör i Skåne (den gang en del av Damark). Resultatet var at de vendiske byene med Lübeck i spissen iverksatte en blokade av Norge 1285. Mens regjeringen om våren og sommeren søkte fred med Danmark og hansabyene, stakk Alv på ny til sjøs og herjet Horsens og Kalundborg, men trakk seg tilbake med sitt bytte for en overlegen styrke av vendiske kogger. Om høsten ble det sluttet fred mellom Norge og hansabyene gjennom en voldgiftsdom av den svenske kong Magnus Birgersson i Kalmar; et av fredsvilkårene var en norsk skadeserstatning på 6000 mark sølv, som nok ikke minst skyldtes Alvs piratvirksomhet.

Forliket med hansabyene gav den norske regjeringen frie hender i en aggressiv politikk overfor Danmark, og her var Alv brukbar. Sent i 1285 eller tidlig i 1286 ble han utnevnt til jarl, tydeligvis med et særlig militært ansvar, og han ivret visstnok for at islendingene skulle bidra til den norske militære innsatsen. Våren 1286 drog han som kongelig utsending til England for å oppta lån til krigføring mot Danmark; i England titulerte hans seg greve (jarl) av Sarpsborg (Comes de Saresburg) og vendte tilbake med 2000 mark sterling og krigsfolk fra the Five Ports. Forholdet mellom Alv og hertug Håkon Magnusson, kong Eiriks bror og medstyrer, var likevel ikke godt. Håkon fraskrev seg 1285 enhver andel i striden med de tyske hansabyene, og tok dermed implisitt avstand fra Alvs kapervirksomhet.

1287 gjorde Alv Erlingsson et gåtefullt opprør. Han angrep Oslo, fanget hertugens høvedsmann der, Hallkjell Krøkedans, og sperret ham inne på Isegran der han ble drept. Alv og hans følgesmenn ble nå lyst fredløse. Hele 220 av dem ble drept, mens Alv søkte tilflukt i et kloster i Sverige, der det ser ut til at han stod seg godt med kong Magnus.

Våren 1290 ble Alv fanget på kysten av Skåne av den danske kongens menn. Han var trolig på vei til England der han var ventet ved kong Edvards hoff. Den danske kongens lokale representant dømte Alv til døden, radbrukket og drept (henrettet på steile og hjul) ved Hälsingborg.

Med en stor klubbe av tre begynte man slå beinene i stykker. Besvimte den dømte stoppet man opp og gjenoppvekket ham til de kunne fortsette. Hvor lenge man kunne holde på varierte, men mange kunne holde ut i flere timer før livet gikk tapt. Det siste slaget ble gitt med en stor, firkantet klubbhammer som ble slått mot hjertet. Slik døde Alv Erlingsson i kongeriket Danmark.

Hans svoger, den tidligere kansleren Tore Håkonsson, førte 1292 hans levninger fra Hälsingborg til Tønsberg. Ett år etter hans død ble formuen hans delt, og det ble ikke noe til overs, skrev kong Håkon 5 mange år senere til den engelske kongen Edvard 2, som hadde aksjonert på vegne av enken etter en av Alvs kreditorer fra 1286.

Historikeren P. A. Munch oppfattet på 1800-tallet Alv Erlingsson som medlem av en klikk som under enkedronning Ingeborgs ledelse styrte Norge under den mindreårige og senere svake kong Eirik; han mistet sin ledende stilling da enkedronningen falt fra 1287. Denne oppfatningen har gått igjen i senere historieskrivning, der Alv gjerne har vært sett som den norske rådsregjeringens forlengede arm i tidens ærgjerrige og høyspente utenrikspolitikk. Den hendingsgangen som er beskrevet ovenfor, og som delvis bygger på revidert dokumentdatering (RN, bd. 2), tyder på noe annet. Alv var neppe medlem av kongsrådet, og hans provoserende piratvirksomhet i 1284–85 var ikke i tråd med rådsregjeringens offisielle linje. En annen sak er at hans militære ferdigheter og organisasjonsevne kom vel med da regjeringen senere la opp til krig mot Danmark. Alt i alt tyder mye på at Alv var en fribytter som i utgangspunktet handlet svært selvrådig og på den måten bandt opp norsk utenrikspolitikk.

Alv Erlingssons dramatiske opptreden og fall appellerte til folkefantasien og gav ham en eventyrlig stilling i en rik flora av senere sagn og viser både i Norge og Danmark. I Telemark sang de om krigeren som til slutt kledde steile og hjul saa høgt ivi Ørsund. Og i en dansk kjempevise hugger han løs til han står i femten ridderes blod:
Hr. Alf han hugg til han var mod,
Han sto i femten Ridderes Blod;
Så tog han alle de Kogger ni
Og sejlede dermed til Norge fri.
Og der kom tidende til Rostock ind,
Der blegned saa mangen Rosenkind.
Der græd Enker og der græd Børn,
Dem hadde gjort fattig den skadelige Ørn.

På grunn av sin dødsmåte ble Alv på folkemunne kalt Milde Alv, men dette ble senere forvansket til Mindre-Alv – en mann av liten vekst. På 1500-tallet regnet Absalon Pederssøn Beyer ham for en av de besynderlig krigsmenn fra Norges tidligere så stolte manndomsalder. Det er slik han senere har stått i den nasjonale og folkelige historieoppfatningen.

Alv Erlingssons segl er bare bevart som en tegning av et bjørnehode med grime, i et engelsk brevregister fra 1323 eller senere. En hel bjørn inngikk i Sarpsborgs eldste bysegl fra 1556, og senere i både Sarpsborgs og Fredrikstads kommunevåpen.

Kilder:
RN, bd. 2–3 registrerer alle dokumenter som nevner Alv Erlingsson i DN og andre kildeutgaver.
Isl.Ann.
Ann.Dan.
A. P. Beyer: Om Norgis Rige, i Historisk-topografiske Skrifter om Norge og norske Landsdele, utg. av G. Storm, 1895.
DNFH, del 4, bd. 1–2, 1858–59.
NHfNF, bd. 2, del 2, 1916.
E. Bull: biografi i NBL1, bd. 1, 1923.
K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972.
d.s.: Norge blir en stat. 1130–1319, bd. 3 i K. Mykland m.fl. (red.): Handbok i Norges historie, 1974.
Helle, Knut: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150-1319, Universitetsforlaget 1972.
Munch, Peder Andreas: Det norske folks historie, Christiania (Oslo) 1859.
Yrwing, Hugo: Alf Erlingssons olycköde. En studie kring et dokumentfynd. Samlinger och studier utgivna av svensk arkivsamfund. Stockholm 1956.
Skeie, Tore: Alv Erlingsson. En undersøkelse av en aktørs rolle i nordiske konflikter på 1280-tallet. Masteroppgave i historie, UiO 2006
Skeie, Tore: Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang, Oslo 2009. ISBN 9788202302122.

Residence:
Isegranhalvøya stikker ut fra Kråkerøy og deler Glommas utløp i to. Mange har hevdet at Alv hadde en liten festning her, bygget i tre og stein på slutten av 1200-tallet. En slik borg nevnes imidlertid ikke i noen kilder fra middelalderen, og det finnes heller ikke arkeologiske funn etter noe slikt anlegg. Navnet Isegran nevnes bare i en kilde fra middelalderen, nemlig i islendingen Gottskalks annaler. Gottskalk skrev at Alv lot Hallkjell Krøkedans drepe på Isegran, ikke at det lå en borg der.

Dersom Alv hadde en borg på Isegran, kan den ha blitt ødelagt av hertug Håkons styrker i 1287 eller under byggingen av Fredrikstads forsvarsverker på midten av 1600-tallet. Tårnet på Isegran ble bygd i tidsrommet 1674–1742 og senere betydelig restaurert. På 1670-tallet ble Isegran forsterket for moderne krigføring, og admiral Peter Wessel Tordenskjold brukte det som en viktig base under den store nordiske krig. Isegran var fram til 1680 også landets eneste orlogshavn. På Isegran står for øvrig Fredrikstads eldste trebygning – det over 300 år gamle «Empirehuset».

Om Alv ikke hadde en borg på Isegran, er sannsynligheten stor for at han kontrollerte borgen på Valdisholmen om lag fire mil lenger opp i Glomma. Den ble beviselig brukt av sysselmennene i Sarpsborg tidligere på 1200-tallet, og en lovforordning fra 1277 bestemmer at lovbrytere fra Østfold skal sitte fengslet der.

Sarpsborg byvåpen består av en bjørn og en borg, begge figurer er svarte og på gull bunn. Våpenet ble fastsatt i kongelig resolusjon den 11. mars 1966. Byvåpenet er basert på Sarpsborgs eldste bysegl fra 1556 med borg og bjørn. Denne bjørnen antas av heraldikeren Hallvard Trætteberg å ha sammenheng med bjørnehodet som er tegnet som merke for jarl Alv Erlingsson i et engelsk brevregister. Bjørn og borg i en endret sammenstilling og i andre farger kom også inn i Fredrikstads byvåpen under påvirkning av Sarpsborgs byvåpen.

Kilder bl.a.:
Trætteberg, Hallvard: Borg i segl, mynt og våpen, Universitetsforlaget 1967.

Died:
Våren 1290: En norsk adelsmann blir henrettet offentlig i en liten havneby i Skåne. Alv Erlingsson hadde vært Norges mektigste mann, men endte sitt liv som sjørøver.

På skafottet ventet bøddelen ved siden av et stort kjerrehjul som var plassert godt synlig. Etter at Alv var blitt ført opp dit og sto ved siden av hjulet, begynte seremonien. En av kongens lokale representanter sa noen ord. Noe om kongens og Guds rettferdighet og om den dømtes forbrytelser. Alvs klær ble skåret av ham, slik at han sto naken foran folkemengden. Armene ble flettet inn mellom eikene i hjulet, horisontalt ut fra kroppen. Håndleddene og anklene ble bundet fast, slik at han ikke kunne bevege seg. Med en stålforsterket kølle som redskap begynte bøddelen systematisk og tålmodig å knuse leddene i Alvs kropp. Ett etter ett. Dersom Alv besvimte, ventet han til han våknet. Så brakk han neste ledd.

Hvor lenge man kunne holde på varierte, men mange kunne holde ut i flere timer før livet gikk tapt. Det siste slaget ble gitt med en stor, firkantet klubbhammer som ble slått mot hjertet. Slik døde Alv Erlingsson i kongeriket Danmark.

Alv var overhodet i adelshuset Tornberg, den mektigste familien i Norge etter kongefamilien. Men gradvis viklet han seg inn i en indre maktkamp. Etter å ha blitt politisk utmanøvrert gjorde han opprør, tapte et stort feltslag og flyktet til Sverige. Siden bli han fredløs sjørøver. Nå startet en nådeløs jakt på ham.

Alvs livshistorie er en klassisk tragedie, en historie om en mann som ble fanget i et spill som var sterkere enn hans vilje. De samme kreftene som førte ham til maktens sentrum, forårsaket hans dype personlige fall, samt undergangen til et av Norges siste uavhengige adelshus.

Kilde:
Alv Erlingsson - Fortellingen om en adelsmanns undergang, av Tore Skeie.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Erling Vidkunsen på Bjarkøy, "på Giske". Erling (son of Vidkun Erlingsen på Bjarkøy and Gyrid Andersdatter på Stovrheim) was born about 1292 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died about 1355 in Giske, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

I et brev av 18.desember 1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru.

Family/Spouse: Eiliv Eilivsson på Naustdal. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1339, Jämtlands län, Sverige; Ridder.

Notes:

Occupation:
Omkring denne tiden, første halvdel av 1300-tallet, sto riddervesnet i full blomst i Mellom- og Sør-Europa.
I Nord-Europa var det også riddere, men færre i antall og med dårligere økonomi som fordret enklere utstyr. Dessuten var det mindre mulighet til å øve segopp i turneringer, rytterkrig og tvekamper.
I 1339 var en veltrent tysk ridder kommet til Sverige, og der seiret han over alle sine svenske medtevlere i en turnering. Men da han møtte Bjarne Erlingsson fant han sin overmann.
Den svensk-norske kongen, Magnus 2. Eriksson, ble så oppglødd av seieren at han gav Bjarne sin slektning Rikitsa til kone.

Bjarne Erlingsson skulle med dette ha vilkår til å nå de høyeste stillingene i Norge, men døde forholdsvis ung. Han etterlot seg heller ingen barn.

Bjarne Erlingsen eide Elingård, eller Elin / Ælin som det opprinnelige navnet var, på Onsøy.
Han eide også Ornesgården i Luster i 1309 (Hallvard Magerøy 1991). Han bodde i 1333 på Tønsberg, Vestfold, Norge.

En islandsk annalist forteller under året 1333 at Erling Vidkunsson, Havtoresønnene og Ulv Saxesson hadde inntatt Tunsberghus og nektet å utlevere borgen til dens rette herre. Dette var opprør.
Noe senere gjorde de imidlertid avbikt og oppnådde kongens nåde.
Bare Ulv Saxesson unnlot å gå kong Magnus til hånde, istedet flyktet han fra landet.
15.08.1343 utstedte Erling Vidkunsson, Sigurd og Jon Havtoresssønner, Ivar Ogmundsson, Håkon Ogmundsson, Ogmund Guttormsson, Ulv Saxesson,Bjarne Erlingsson (Erling Vidkunsens sønn), Ogmund Finnsson, Gert Smidsson og Eilif Eilifsson, alle de verdslige riksrådsmedlemmene, følgende brev:
Herved vil vi gjøre kjent at i året 1343 etter Herrens fødsel på jomfru Marias himmelfartsdag var vi samlet til drøftinger på Varberg slott med vår herre Magnus, Norges, Sveriges, Skånes og Hallands konge.
Han lot oss vite at han ville gjøre sin yngre sønn junker Håkon til konge over Norge. Dette hadde vi selv tenkt å be ham om.
Derfor beskikket kong Magnus, ledet av den himmelske nåde og for å trygge freden mellom sine sønner og Norge og Sverige, Håkon til konge over Norge og Skattlandene med all den heder og alle de rettigheter som tilkommer Norges konge.
Vi sluttet oss med glede til kong Magnus' avgjørelse og tok junker Håkon til vår konge, likesom vi ved dette brevet tar ham til konge over hele Norgesrike.

Family/Spouse: Torstein. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Giske, Møre og Romsdal, Norge

Ingebjørg married Sigurd Havtoresen på Sudrheim on 29 Sep 1342. Sigurd (son of Havtore Jonsen på Sudrheim and Agnes Håkonsdatter) was born about 1315 in Sørum, Lillestrøm, Akershus, Norge; died in 1390 in Borregård, Sarpsborg, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Gjertrud married Otte Svalesen Røymare in 1360. Otte (son of Svale Olfvirsen Røymare and Elsebe) was born about 1330; died about 1411 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]