Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1095, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Da Svein Estridsen døde våren 1074, etterlot han seg mange sønner, men ingen av disse var født i lovlig ekteskap. Faste regler for tronfølgen fantes ikke. Den nye kongen skulle velges innenfor kongeslekten av bøndene på landstingene, man man kunne ikke være sikker på at valgte samme konge. Derfor så man i 1074 fremtiden i møte med uro og spenning.

Erik herjet som ung i Østersjøen på mange vikingeferder.

Erik Eiegod efterfulgte sin bror Olav (Hunger) på tronen 1095. Eriks regjering var begunstiget av gode år; han var tapper og folkekjær. Erik kjempet mot venderne og erobret Holsten, Vagrien og Rügen. På et møte i Konghelle 1101 meglet Erik fred mellom Inge d.e. av Sverige og Magnus Barfot av Norge. Han fikk paven til å kanonisere broren Knut (den hellige) og arbeidet for opprettelse av et nordisk erkebispesæte i Lund. Erik døde på en pilgrimsferd til Palestina.

Videreførte sin bror Knut`s arbeid med å styrke kongedømmet i pakt med kirken, men viste større måtehold enn ham og ble likt av folket.
Trengte venderne tilbake og inntok Rügen. Meglet fred mellom Norge og Sverige i Konghelle i 1101.
Grunnla erkebispestolen i Lund og fikk utskilt Danmark fra erkestiftet i Bremen.
Reiste til Italia 1098 for å påvirke paven i spørsmålet om kanoniseringen av Knut.
Døde på Kypros under en reise til det hellige land.

Erik giftet seg med Bodil Trugotsdatter, datter av Thrugut Ulvsson og Thorgunna Vagnsdatter, før 1086, og tok opphold i Sverige.
Bodil Trugotsdatter døde i 1103 i Mount Of Olives, ved Jerusalem.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Kyrres saga:

5. Kong Svein Ulvsson døde sottedød ti år etter at begge Haralder hadde falt. Dernest var Harald Hein, hans sønn, konge i Danmark i 4 år, og så Knut, Sveins sønn, 8 år, og han er i sanning hellig. Så kom Olav, den tredje sønn til Svein, 8 år, så Eirik Gode, fjerde sønn til Svein, også i 8 år. Olav, Norges konge, ble gift med Ingerid, datter til Svein danekonge. Og Olav Sveinsson danekonge ble gift med Ingegjerd, datter til kong Harald, søster til Olav, Norges konge. Olav Haraldsson, som noen kalte Olav Kyrre (den rolige), og mange Olav bonde, fikk en sønn med Tora Jonsdatter. Han fikk navnet Magnus. Han var en vakker gutt og lovte godt; han vokste opp i hirden hos kongen.

Etter Oluf Hungers død i 1095 ble Erik valgt til konge av Danmark. I de voldsomme politiske kampene hadde Erik stått klart og åpent på Knud den Helliges side. Han hadde også vært med i forsvaret av Knud i kirken i Odense hvor Knud ble drept. Etter kongemordet hadde han flyktet til Sverige, han tilhørte jo det tapende partiet. Når han likevel så kort tid etter borgerkrigen kunne velges til konge, er forklaringen at mange hadde bøyd seg for den gudsdom, som forutspådde den hungersnøden som hadde plaget landet. For å sikre seg at det ikke skulle gå like galt som under Harald Hén og Oluf Hunger, måtte han avlegge ed på at han ville overholde. Erik lovet å straffe forbrytere og voldsmenn, og at skaffe hver mann hans rett. Derfor fikk han navnet Ejegod (ægóðr).

Han sørget for at kong Knut ble helgenforklart. Erik støttet også Lunds domkirke, slik at denne ble sentrum for det nyopprettede nordiske erkebispedømmet. Hans regjeringstid utmerktes av gode skjørdeår og ble i senere kilder beskrevet meget positivt. En mer samtidig berettelse omtaler ham imidlertid som opphovsmann til urettferdige lover.

I 1098 dro Erik på en lang pilgrimsreise til Syditalien. En islandsk skald skriver:

Bari i Apulien var takket være relikvier av den hellige Nikolaus blitt ett av tidens mest berømte valfardssteder.

Allerede i 1103 besluttet Erik seg overraskende til å dra på valfart igjen, og denne gang var det selve det Hellige Land som lokket. Det var en farefull og meget langvarig reise. Han reiste med sin dronning og ett betydelig følge. Reisen fulgte den vanlige handelsruten østpå, med skip over Østersjøen, opp Dvina-floden til Russland, og herfra videre til Byzans. Her var keiseren først meget betenkelig til å slippe den nordiske vikingekonge inn i byen, men det endte med at han mottok ham hjertelig. Fra Byzans gikk reisen videre, men han ble angrepet av feber og bragt i land ved Baffa på Kypros, hvor han døde.

Dronning Bodil sørget for sin manns begravelse og fortsatte deretter pilgrimsreisen, men nådde heller ikke Jerusalem. Like utenfor byen, på Oljeberget, bukket hun under for sykdom.

Kilde bl.a.:
Gyldendals konversasjonsleksikon.

Died:
Dør på Kypros på pilgrimsferd til det hellige land.

Erik married Bodil Thorgautsdatter about 1080. Bodil (daughter of Thorgaut (Thrugot) Ulvsen and Thorgunna Vagnsdatter) was born about 1056; died about 1103 in Jerusalem, Israel. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1134, Danmark; Anerkjent som konge av sin farbror Niels. Drept av broren Erik Emune.

Notes:

Occupation:
Harald Kesja (ca. 1080) var en dansk prins og rigsforstander. Han var søn af kong Erik Ejegod, konge af Danmark (1095-1103) og dronning Borghild Thorgatsdatter. Han var bror til adelsmanden Knud Lavard og kong Erik Emune.
Harald Kesja gjorde krav på kronen, men blev dræbt af sin bror, Erik. Erik dræbte også de fleste af Haralds sønner. Selv om han ikke fik tronen selv, fungerede han som rigsforstander 1103-1104 for sin far mens han er på pilgrimsfærd til Jerusalem. Som stedfortræder blev han kendt som hårhændet og grusom. Dette er stærkt medvirkende til at han ikke blev valgt som konge da faderen døde i 1103 på Cypern. De danske høvdinge valgte istedet Niels, en af Svend Estridsens sønner, til konge

Han och hans halvbror Erik Emune gjorde år 1130 uppror mot sin farbror, kung Nils. Han bytte emellertid sida efter ett tag och led nederlag tillsammans med Nils 1134. Han blev sedan gripen och avrättad av Erik Emune i Jylland 1135.

Harald Kesja (dvs. bredbladet spyd) ble innsatt som riksforestander (1103-1104) av sin far, Erik 1 Ejegod, mens denne var på pilgrimsreise.
Da Oluf 1 Hunger døde ble hans halvbror, Niels 1, hentet hjem fra fangenskap i Flandern. Stormennene ønsket ikke Harald Kesja som konge. De samlet derfor ledingsflåten oppe ved Isøre for å markere dette. Tilbake var det nå bare de 2 kongsemnene Niels og Ubbe. Og da Ubbe frafalt seg retten til å bli konge, ble Niels automatisk valgt.

Vi ser her den første tendens til at stormannsadelen har blitt en avgjørende maktfaktor, fremfor hirden.

Selv om Harald ble tvunget til å overgi kongetronen til fordel for Niels, ser det ut til at han forsøkte å beholde en nær forbindelse til kongeparet. Knytlingesagaens opplysning om at han hadde et godt forhold til kong Niels og hans sønn Magnus er vanskelig å vurdere. Vi vet imidlertid at Harald opprettet personlige bånd til dronning Margareta. Selv giftet han seg med Ragnhild, Magnus 3 Berrføtts datter og Margaretas stedatter.
Hans sønn, Bjørn Jernside, inngikk ekteskap med Margaretas søster, Katarina Ingesdotter.

En viktig ressurs for Harald var ifølge kildene hans mange barn. Roskildekrøniken beretter at han ikke hadde mindre enn 12 sønner.

Mange barn innbar en god grunn å bygge et omfattende sosialt nettverk på for å styrke sin egen maktposisjon. At mange barn ble betraktet som en viktig tilgang kommer til uttrykk i Roskildekrøniken, der forfatteren regner opp 3 faktorer til hvorfor Harald anså sin maktstilling for betydelsesfull til at han skulle akseptere å tjene sin yngre bror Erik Emune. I tillegg til hans alder og umåtelige rikdom, nevner roskildekaniken Haralds hop av sønner som en av hans viktigste tilganger.

En stor barneskare var imidlertid ikke bare positivt. De mange sønnene måtte dele på et minsket ressursunderlag og ble derfor tvunget til mer å se til sine egne interesser. Under stridighetene i årene 1131-1134 kjempet Haralds sønn, Bjørn Jernside, på Erik Emunes side mot sin egen far. Antagelig hadde hans personlige forbindelser med kongeparet opphørt efter dronning Margaretas død.

Saxo ønsket å forringe posisjonene til Knud Lavards brødre som kongeætlinger, da han betrakter disse som uektinger. Han fordømmer de danske kongenes frilleliv et flertall ganger. Svend Estridsens og Erik Ejegods utenom-ekteskapelige forbindelser nevnes i bitre ordelag. Verst av alle var Harald Kesja, som beflekket den ekteskapelige sengen gjennom å ligge med mange konkubiner.
Saxo representerer i denne sammenheng høymiddelalderens offisielle kirkesyn på ekteskapets hellighet. De horisontale relasjoner etablert gjennom frilleforhold fordømmes til fordel for de vertikale slektsbånd gjennom ekteskapets hellige bånd. Harald Kesja var derfor dobbelt flekket gjennom sin utenom ekteskapelige herkomst og sitt utuktige liv. Hans status var dermed ikke sammenlignbar med Magnus Nielsens eller Knud Lavards. Han reduseres til å være en fribytter i kongefamilienes periferi.

Harald Kesjas maktstilling var imidlertid sikkert meget betydelig fra da faren Erik 1 Ejegod forlot landet i 1102 (eventuelt i 1103) frem til sin død i 1135. Harald hadde formelt kongetittelen 2 ganger under sin politiske karriere.

Knud Lavardslegenden forteller at Erik Ejegod før sin pilgrimsreise utnevnte sin eldste sønn Harald til å vakte riket. Denne opplysning finnes også hos Saxo, som skriver at Erik Ejegod overlot utøvelsen av kongemakten til sin sønn Harald som da hadde oppnådd en ærbar alder.

Forfatteren til Knud Lavardsordinalet skriver at Knud Lavard da bare var en gutt som var betrodd til oppfostring hos Skjalm Hvide, som i Ordinalet betegnes som den handlingskraftigste mannen blandt danene (uirum uero inter Danos strenuissimum). Saxo bygger videre på denne informasjon fra legenden, men kompletterer med følgende opplysning:

Erik (Erik Emune) som var av ringere herkomst og hvilken han (Erik Ejegod) ikke kjente så mye omsorg for, overlot han til mindre ansette formyndere.

Denne opplysning fra Saxo må imidlertid betraktes med skepsis. Det ser ut til at Erik Emune hadde nære bånd til den Syd-Sjellandske Bodilslekten, så han ble sannsynligvis betrodd til denne familien eller muligens til Trudslekten. Antagelig ville Saxo med denne passasje forringe Erik Emunes status i forhold til Knud Lavards, da Erik var far til Valdemar 1 den Stores fiende, Svend 3 Grathe.

Forholdet til venderne ble etter hvert tilspisset. I 1113 led Niels nederlag i slaget ved Lütke. Han innsatte nå Knud Lavard som jarl over Sønderjylland, Knud drev venderne tilbake, og i 1129 beseiret han disse og fikk tittel av konge (over venderne). Den tyske konge og senere keiser, Lothar 3, anerkjente Knud som tysk vasal.

I tillegg til å opprette allianser var hærtåg, våld og plyndring hovedsysselsetningen for Harald som for de øvrige kongeætlingene. Saxo setter imidlertid Knud Lavards fremgangsrike utenrikspolitske karriere opp mot Haralds mindre lykkede politiske anstrengelser. Han viser konsist hvordan Harald mislykkes når det gjelder grunnpremissene for en kongeætlings muligheter til å skaffe seg en maktstilling i datidens Danmark. Etter at Saxo har beskrevet hvordan Knud Lavard forvervet herredømmet over obotritene går han over til å skildre Haralds politiske aktiviteter:

Under tiden hadde Harald mislykkes med å vinne anseelse hjemme eller vinne berømmelse utenlands, og han var derfor fast besluttet på å nå kompensasjon for sin brist på dådskraft (virtutis) gjennom sin store rikdom...
Han lot derfor sine menn røve og stjele til ham. Byttet fra hans naboer gikk til å føde hans håndlangere, deres levebrød fødte hans utgifter. Under sommeren praktiserte han piratvirksomhet (piratica), en plage for de innfødte som for utlendinger. Og for å kunne gjøre Roskilde så mye større skade lot han oppføre en borg utenfor byen, som han fylte med det verste røverpakk som kunne finnes, og han nøyde seg ikke bare med å røve og plyndre ute på landet, men lot sine treller utrette like stor skade bland byens innbyggere.

Saxo beretter videre at Haralds fremfart førte til at den tidligere så velstående byen Roskilde skal ha blitt kastet ned i dypeste armod. Innbygggerne oppgis senere å ha gjort opprør mot sin plageånd med sverd i hånd. Harald fremstår hos Saxo som en brutal utsuger, selv om hans handlinger påminner meget om Knud Lavards. Begge brødrene bedrev hærtåg og valgte å la en by utgjøre en fast lukrativ lokal maktbase. Haralds krigerske handlinger er imidlertid ikke like ærefulle som Knud Lavards eller Magnus Nielsens sett med Saxos øyne. Forfatteren ser ut til å ville fremholde at Harald bryter mot gjeldene spilleregler ved å bedrive hærtåg mot sitt eget folk og å bygge opp sin rikdom ved hjelp av godskonfiskasjoner fra sine naboer. Saxo lar sitt omdømme om Harald Kesja komme til uttrykk i en lignelse hvor han lar hans halvbror, Knud Lavard, uttale at Haralds lyst etter andres gods kan lignes ved en fugl som bygde sitt rede av hvilke fjær som helst.

Knytlingesagaen forteller at Erik Emune, i motsetning til Harald Kesja, også før 1131 hadde et fiendtlig forhold til kong Niels 1 og hans sønn, Magnus. Erik var henvist til å leve av sin farsarv i kombinasjon med utenlandske hærtog, da han savnet et betydelig giftemål. Det var først etter opprøret i 1131 som han inngikk ekteskap med Margaretas søsterdatter, Malmfrid, som tidligere hadde vært gift med kong Sigurd Jorsalfar.

Saxo beretter at Harald nektet Erik å få del av deres fars eiendommer med den begrunnelse at Erik var født i hor (adulterio ortum). Erik valgte da å tilegne seg sitt fedrenegods med vold gjennom å plyndre og herje Haralds eiendommer. Disse plyndringene skal ha gitt ham et omfattende bytte, som han senere mistet etter et overfall av Harald.

Saxo lar senere Knud Lavard agere dommer mellom de 2 og under trusler om vold innkalle dem til fredsforhandlinger i Slesvig. Ved dette møte oppgis Knud å ha stiftet rettferdighet gjennom å dele fedrenearvet likt mellom brødrene. Knuds overordnede rolle som dommer er imidlertid troligvis en konstruksjon av Saxo. Om møtet fant sted, er det mer trolig at Knud agerte som megler, ikke som dommer, mellom de stridende partene.

Kong Niels hadde etter hvert blitt en aldrende mann, og kampen om hvem som skulle etterfølge ham var allerede i gang. Den sto mellom Knud Lavard, Niels' sønn Magnus og deres fetter, Henrik Skadelår. Harald Kesja viste også sin interesse, sammen med sin halvbror, den senere Erik 2 Emune (ca.1090-1137).

Etter at Knud Lavard ble drept av Magnus og hans menn i skogen ved Haraldsted kongsgård nord for Ringsted i 1131, brøt det ut opprør mot kong Niels.

Både Aksel E. Christensen og Ole Fenger hevder at opprøret ble anstiftet og anført av Erik Ejegods sønner, Erik Emune og Harald Kesja. Saxo skriver imidlertid at det var en sammenslutning av potentater bestående av Erik Ejegods svigersønn, Håkon Sunnivasen, Peder Bodilsen og Skjalm Hvides sønner, som først tok initiativet til å reise opprørsfanen.

På landets ting argumenterte de for et væpnet opprør mot den regjerende kongen og hans sønn som hadde drept deres venn (amicus), dvs. Knud Lavard. Først deretter opptrer Erik og Harald som Knud Lavards hevnere. Den mektige stormannen Kristjern Svendsen, som tilhørte trundgrupperingen, sluttet seg til opprørsstyrkene sammen med et stort antall slektninger og venner. Men Erik og Harald ble igjen erkefiender etter av Harald gikk over til kong Niels og Magnus. Anledningen til at Harald byttet allianseparter oppgis av roskildekaniken å være at Harald ikke ville finne seg i å tjene sin yngre bror som under stridighetene med Niels hadde antatt kongenavn.

Haralds sidebytte må forstås ut fra det forhold at om Erik Emune skulle seire og alene lykkes å bli konge i Danmark, skulle risikoen være stor for at Harald helt skulle bli frarøvet sitt fedrenearv. Saxo oppgir at Harald og Erik først og fremst anklaget Magnus Nielsen for mordet på deres bror. Kanskje var dette anledningen til at Harald Kesja anså det legitimt å slutte en pakt med Niels, da han utgikk fra at Niels hadde vært uvitende om mordplanene. Det ser ut til at opprørsmennene, ut fra Saxos perspektiv, fremst oppfattet Niels om en edsbryter og ikke som en morder, da han, til tross for en avlagt ed, lot kalle Magnus Nielsen tilbake fra hans exil i Götaland.

Eric Christiansen ser imidlertid dette argument som en konstruksjon av Saxo for å legitimere opprøret mot den regjerende kongen.

Saxo hevder videre at Niels lurte over Harald til sin side med lokkende løfter. Ingen kilde ser imidlertid ut til - på en tilfredsstillende måte - å kunne forklare årsakene til Haralds overgang. Saxo hevder at det var Haralds utuktige frilleliv som var årsaken til at folket under opprøret foredro Erik Emune som motkonge fremfor Harald. Forfatteren gjør seg altså til talsmann for kirkens negative innstilling til frillevesenet. Saxo oppgir at Niels, som takk for at Harald kjempet for hans sak på Sjelland, opphøyde ham til den høyeste æresposisjonen blandt sine venner (primis inter amicos).

Sannsynligvis kan Haralds overgang fremst betraktes som en fortsettelse av Haralds og Eriks personlige slektsfeide.

Erik Emune opptrådde fortsatt som Knud Lavards hevner. Skåningene reiste seg og valgte ham til konge. En rekke kamper fulgte nå mellom Erik Emune og Niels og Magnus. Det var Niels og Magnus som vant de fleste slagene, men i 1132 tilføyde Erik Magnus et sviende nederlag i farvannet uten for Seierø.

Harald Kesja hadde satt seg fast på Haraldsborg i Roskilde. I 1133 beleiret Erik borgen, men den var så sterk at Erik besluttet seg for å anvende et nytt kastevåpen - Bliderne - som hadde blitt utviklet nede i Europa. De var effektive, men så nye og anvendelsen så ukjent for Erik, at han måtte ha hjelp fra de saxerne som bodde i Roskilde. Borgen falt og ble aldrig befestet igjen.

Saxo: Om beleiring og inntagelse av Roskilde (omkring 1208):

(Erik Emune supplerede) sin hjemlige slagkraft med udenlandsk dygtighed (externum ingenium) og lærte sig blideteknik af de sachsere (Saxones), der boede i Roskilde. Folk her i landet (nostri) var nemlig stadig begyndere i krigskunsten og havde sjældent forstand på hvordan den slags fungerer...
(Erik Emune flygter og Niels og Harald Kesje indtager i stedet Roskilde) (Harald) forlangte at tyskerne (Theutonici) skulle straffes: han (Niels) stormede Roskilde og overlod alle de tyskere (Germani), der blev pågrebet i byen, til den klagende (Harald), som fik lov at straffe dem som han havde lyst. Og som straf for at de havde bygget bliderne, og også fordi han havde hørt, hvordan de løgnagtigt havde pralet af at have dræbt ham, skamferede Harald dem alle sammen ved at skære næsetippen af dem, mens han blev ved med at spørge dem, om det mon var deres spyd der havde dræbt Harald!

Gest. D. XIII.9.6; 11.2 - Overs. P. Zeeberg Saxos Danmarkshistorie. Viborg 2000 / lat. udg. J. Olrik et al. Saxonis Gesta Danorum, Kbh. 1931. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner.

Samme år led Erik på ny nederlag for Niels, og måtte flykte til Norge.

I 1134 mobiliserte Niels og Magnus ø-danskene og forsøkte en landstigning ved Fotevik i Skåne, men ble slått i et meget blodig slag der Magnus stupte. Niels klarte å ta seg ombort på en båt, men når han forsøkte å ta sin tilflukt til Hedeby på Jylland, ble han møtt av Knud Lavards tilhengere og drept. For seieren ved Fotevik fikk Erik navnet - Emune - som betyr den uforglemmelige.

Lund Domkirkes gavebok: Om slaget ved Fodevig (omkring 1145):

4 juni (1134). Af St. Laurentii hus døde Asser, diakon og provst. På den samme dag dræbtes Roskildebispen Peder og Brant subdiakon, vor broder, Magnus, kong Niels´ søn, berømt for dyd og ædel byrd, faldt i samme slag sammen med Danmarks stormænd, bisper og høvdinger og mange af folket (cum melioribus Daniæ, episcopis et principibus multoque populo), og opgav sin ånd til Gud, sin skaber.

Libri Datici Lundenses, udg. C. Weeke Lunde Domkapitels Gavebøger, 1973 (genoptr.) s.141. Overs. J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s. 34.

Harald ble godkjent som medkonge av sin farbror, kong Niels 1 Svendsson av Danmark, i 1134.
I januar 1135 var Harald på sin gård i Skibet ved Vejle. I ly av nattemørket omringet en stor gruppe bevepnede ryttere gården. De kanaler og kjerr som ellers var gårdens beste forsvar var tilfrosset og ingen oppdaget bruddet på julefreden før det var for sent. Overfallsmennene var fra Sjelland. Flere hadde vært med i den hær som 3 år tidligere hadde blitt slått av jydene og kong Niels ved Jelling, de var under kommando av deres konge, Erik Emune.

Harald ble halshugget og 8 av hans sønner som var på gården ble ført med til Skåne og her drept på en hellig øy. Av Haralds tilsammen 12 sønner ble 11 avlivet.

Han hadde følgede barn:

Erik Haraldsen - drept, antagelig avrettet ved drukning, i 1134.
Bjørn Jernside - gift med Katarina, datter til kong Inge 1 av Sverige - avrettet ved drukning i 1134.
Magnus Haraldsen - drept etter 1134.
Olaf Haraldsen, motkonge, falt i 1143 ved Tjuteå i Skåne. Harald Haraldsen - myrdet i 1135.
Knut Haraldsen - myrdet i 1135.
Sivard Haraldsen - myrdet i 1135.
Erik Haraldsen - myrdet i 1135.
Svend Haraldsen - myrdet i 1135.
Niels Haraldsen - myrdet i 1135.
Benedikt Haraldsen - myrdet i 1135.
Mistivint Haraldsen - myrdet i 1135.
Sønnen Olaf 2 var konge fra 1140 til 1143. Han var den eneste overlevende av Harald Kesjas sønner - de øvrige hadde Erik Emune myrdet. Oluf var i virkeligheten kun konge i Skåne. Han falt i slaget ved Tjuteå i 1143.

Erik 2 Emune var gift med Malmfrid, datter til Mstislav 1 av Novgorod og enke etter Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare. Han ble selv drept på et ting nær Ribe i 1137.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1134, Danmark; Konge.

Notes:

Birth:
Han var frillesønn av Erik Eiegod.

Occupation:
Han ble konge etter å ha drept konkurrentene Magnus den sterke og Harald Kesja.

Under et familiebesøk i Haraldsted ble Knud Lavard 7.januar 1131 drept av sin fetter, kong Nils' sin sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen.

Mordet utløset sinne hos Knud Lavards familie, venner og tilhengere. Knud Lavard hadde 2 halvbrødre, Harald Kesja og Erik Emune. Disse gikk i spissen i et opprør mot kong Nils. I løpet av de neste 3 årene utkjempes hver sommer regelrette slag. Først ved Ribe, så ved Hals i Jylland og endelig i 1133 i slaget ved Værebro på Sjælland. Kong Nils og Magnus vant hver gang, og Erik måtte flykte til Norge.

Sommeren etter gikk han i forbund med erkebiskop Asser i Lund og den tyske keiseren sendte en moderne rytterhær på 300 mann til Skåne. Andre pinsedag 1134 sto slaget ved Fodevig i det sydvestlige Skåne. Saxo har en meget dramatisk beskrivelse av slaget.

Den 4.juni 1134:
Slaget ved Fodevig (Foteviken), hvor Erik Emune beseirer sin onkel kong Niels. Kongens sønn, Magnus den sterke, er blant de som blir drept i slaget - og der flyder historisk meget bispeblod, da hele seks biskoper mister livet.

Etter den blodige danske borgerkrigen som kulminerte i slaget ved Fodevig ble seierherren Erik Emune hyllet som konge på Sankt Libers høyde ved Lund. Han tok Lund som sete og gjorde byen til Danmarks hovedstad. Han var hard og grusom.

Erik arbeidet for å få sin drepte halvbror Knud Lavard opphøyd til helgen, blant annet for å befeste slektens krav på tronen. Knud Lavards familie og tilhengere ønsket at han skulle begraves i Roskilde med pomp og prakt, men Erik Emune fikk igjennom at han skal gravlegges i Ringsted kirke. I nærheten grunnla Erik et kloster som skulle sørge for å fremskaffe de ønskede mirakler ved Knuds grav.

Der var store forventninger til den nye kongen. På Sjælland startet arbeidet med å nedskrive de lovene som senere ble til Den sjællandske lov. Erik forsøkte også å forsone de som tidligere hadde vært fiender.

I 1136 dro Erik Emune på korstog til Arkona på Rügen. Paven hadde på denne tiden oppfordret de kristne fyrstene i Europa å bekjempe de vantro, og den enkleste måten å oppfylle pavens bud var å angripe de hedningene som bodde nærmest. Soldatene hadde kors på skjoldene og skjortene sine. Den nye roskildebiskop Eskild holdt avskjedsgudstjeneste. Erik Emune lot soldatene grave en kanal tvers over den smale landforbindelsen som forbandt Arkona med Rügen og en etterfølgende sjakt inn i krittklippen under borgen slik at festningens brønn ble tømt for vann. Det førte til at Arkona måtte overgi seg. De innbyggerne som frivillig lot seg døpe fikk alle en fin, ny dåpsskjorte.

Seilte med hæren til Norge i 1136 for å hjelpe Magnus Blinde mot Inge. Brente Hallvardskirken i Oslo, men måtte gjøre vendereis med uforrettet sak. Følte seg lurt og sveket av Magnus og de skiltes som uvenner.

Hjemme i Danmark gikk det mindre godt for Erik Emune og han fikk flere og flere fiender. På Sjælland gjorde biskop Eskild og stormannen Peder Bodilsøn opprør mot ham, og snart ulmet opprøret overalt. Han måtte avstå fra å dra til Arkona den følgende sommeren.

Etter 3 år på tronen var det over. Den 18.september 1137 ble Erik Emune drept under et tingmøte på Urnehoved ved Ribe av en adelsmann som kaltes Sorteplov. Erik fikk tilnavnet Emune, som betyr den evig minneverdige.

Died:
Erik Emune ble drept under et tingmøte på Urnehoved ved Ribe av en mann som kaltes Sorteplov.

Erik Emune ligger begravet i Ribe domkirke.

Family/Spouse: Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev. Malmfrid (daughter of Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1" and Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev") was born about 1105 in Kiev, Ukraina; died after 1137. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1115, Jylland, Danmark; Adelsmann og jarl av Sønderjylland.

Notes:

Occupation:
Den hellige Knud (senere Lavard) ble født ca 12. mars 1096 i Roskilde i Danmark som andre sønn av kong Erik Eiegod og dronning Bodil, som var datter av en jysk stormann.

Knut ble oppkalt etter farens bror, kong Knut den Hellige. Begge foreldrene døde på en pilegrimsreise til Det hellige Land da Knut var seks år gammel. En annen av farens brødre, den svake og udyktige Niels, kom da på tronen med sin svenskfødte dronning, den - kloke og høysinnede - Margrete Fredkulla, det vil si fredspiken.

Knut kom i pleie hos jarl Skjalm Hvide og nøt også stor omsorg hos dronning Margrete.

Som 16-åring ble han sendt til videreutdannelse hos saksernes hertug Lothar, den senere tyske keiser. Ved hans hoff fikk han ikke bare en politisk og militær utdannelse, men ble også innført i en mer fremskreden europeisk kultur og livsstil.

Ca.1114 vendte han hjem og fant da sitt fedreland i en sørgelig forfatning. De hedenske venderne herjet Danmark, og sørgrensen ved elven Eider var truet av stadige plyndringstokt fra Henrik, vendernes (abodrittenes) konge, fordi han ikke kunne få utbetalt sin morsarv av kong Niels, sin morbror. Han beseiret til og med Niels og den danske hæren og angrep byen Slesvig. Følgen ble alminnelig kaos og ingen rettssikkerhet i landet.

Da ingen andre meldte seg, tilbød den unge Knut seg overfor kongen å overta det ledige jarledømmet i Sønderjylland og få situasjonen under kontroll.

Han giftet seg med Ingeborg, datter av en russisk storfyrste og niese avdronning Margrete. Det ble et harmonisk ekteskap med 3 døtre og 1 sønn, den senere kong Valdemar den Store.

Adelsmann og jarl av Sønderjylland, en posisjon han utnyttet til å føre erobringskriger mot det vendiske folk obodriterne i Holsten. Dette pasifiserte en kilde til uro i det tyske riket, og etter dette ble han utnevnt til hertug av Holsten, og tok også samme tittel for sitt danske len, som heretter ble kjent som Hertugdømmet Slesvig.

Under et familiebesøk i Haraldsted ble han 7.januar 1131 drept av sin fetter, kong Nils sin sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen.

Knud Lavard har mer eller mindre indirekte vært årsak til de stridigheter som senere oppsto i Slesvigområdet (1848 og 1864), da han samtidig var underlagt den danske kongen og den tyske keiseren.

Han var også konge av obodriterne, og hans tilnavn betyr Herre på saksisk og andre germanske språk, men opprinnelig betød tilnavnet Brødgiver, jf. engelsk lord.


Kongen utnevnte Knut til hertug av Slesvig, og han vant herredømmet over Sønderjylland, meglet mellom Henrik og kong Niels, ble æret som landetsredningsmann og fikk det angelsaksiske hederstilnavnet Lavard, som betyr husbond eller brødherre (eng. lord). Han styrte fra byen Slesvig, som han befestet.

Etter venderkongen Henriks død i 1127 kjøpte Knut seg herredømmet også over det vestlige venderriket av den tyske kong Lothar. Dermed ble det fred og orden blant Danmarks naboer mot sør, men kong Niels ble rasende og begynte å se Knut som en rival.

Knut var ikke bare en kraftfull og rettsindig hersker, men også en human kristen fyrste og Kirkens mann. Han søkte å trekke de slaviske folkene inn i et kristent og europeisk fellesskap og støttet den hellige Vicelin (d.1154; minnedag 12. desember), vendernes apostel, senere biskop av Staargard (nå Oldenburg) i Øst-Holstein. Han sørget for en verdig gudstjeneste og deltok selv i den på fest- og hverdager; og i hans tid ble flere kirker bygd i Sønderjylland.
Han var med rette elsket av Gud og mennesker, sier Ringstedordinalet.

Hans dobbeltstilling som tysk og dansk lensmann skaffet ham imidlertid fiender, og kong Niels' sønn Magnus fryktet ham som rival til Danmarks trone når Niels var død.
Da kongen julen 1130 innbød rikets stormenn til gilde i Roskilde, innfant Knut seg, full av tillit til sine kongelige slektninger. Men Magnus benyttet anledningen til et oppgjør med ham. Han satte Knut stevne på et avsidesliggende sted i skogen ved Haraldsted Kongsgård, nord for Ringsted.

Her tok han bladet fra munnen:
Alle løper etter deg, du tar land og folk fra oss. Nå skal det avgjøres hvem som skal arve land og rike.
Knut svarte:
Hva er det blitt av vår pakt, vår troskap og vår oppriktige broderkjærlighet! La Ham dømme mellom oss som vil gjengjelde enhver etter sin gjerning?(Ringstedordinalet).
Magnus svarte med å kløyve hans hode med sverdet. Det var den 7.januar 1131 ved fromessetid. Det ble sagt at der han falt, flommet det frem en liten kilde.

Det ble den blodige innledningen til 25 års borgerkrig om Danmarks kongetrone, hvor både Magnus og kong Niels ble drept.
En uke etter mordet på KnutLavard fødte hans hustru deres eneste sønn. Han ble i 1157 enehersker i Danmark som kong Valdemar den Store.

Valdemar var det også som sammen med Danmarks erkebiskop Eskil av Lund oppnådde sin fars helgenkåring hos pave Alexander 3 i 1169, støttet av de mange påfallende helbredelsene som skjedde ved hans grav, samt de vitnesbyrd som deputasjonen avla hos paven, ledet av den svenske erkebiskop Stefan.

Den 25.juni 1170 foretok erkebiskop Eskil den høytidelige skrinleggelse i benediktinernes St.Bendts kirke i Ringsted, med deltakelse av 8 danskebiskoper, Sveriges første erkebiskop Stefan av Uppsala og biskopen av Oslo samt en talløs allmue. De utbrøt:
Lovet være den Herre Jesus Kristus, som gjorde den hellige Knut til Sjællands vernehelgen.
Han ble betraktet som martyr i Danmark, antakelig for rettferdighet.

Knut Lavard hadde vært oldermann for byen Slesvigs vernegilde, derfor ble han gjort til skytshelgen for mange nordiske kjøpmannslaug.

I reformasjonstiden forsvant hans helgenskrin med alle kostbarhetene. Hans kranium ble fremvist som en museumsgjenstand og senere overført til Saint-Denis i Paris. Den tomme graven ble igjen nedlagt i gulvet foran høyalteret med en latinsk innskrift og Slesvigs våpen med de 2 løvene over gravstedet.
Den katolske sognekirken i Lyngby er oppkalt etter ham.
Hvert år avholdes det en valfart til ruinene av kapellet i Haraldsted til hans ære.

I 1970 ble 800-årsjubileet for hans martyrium feiret med en stor jubileumsfest.

Hans minnedag er 7.januar, translasjonsfest 25.juni.

Han blir avbildet med kongelige insignier, ofte med en kølle eller en øks, ved siden av ham ofte en kilde.

Kilde:
www.katolsk.no

Died:
Fra heimskringla.no:

7.januar 1131: Hertug Knud Lavard blir i Haraldsted Skov ved Ringsted myrdet av sine fettere, Magnus den sterke og Henrik den halte (Skadelår).

Der Knud ble drept skal det etter sagnet ha sprunget fram en kilde, og selv om vinteren holdt gresset seg grønt der.

Hans legeme ble tatt med til Ringsted kirke, og der kisten hans stod skal det også ha sprunget fram en kilde.

Etter dette ble Ringsted Valdemar-slektens kongssted og gravsted.

I 1169 fikk sønnen Valdemar paven til å oppta Knud Lavard som helgen.

Buried:
Fra heimskringla.no:

Den 25.juni 1170 blir den helgenkårede hertug Knud Lavard (d.1131) skrinlagt i den nyinviede St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig blir danmarkhistoriens første kjente kongekronging sted, da hertug Knuds sønnesønn Knud Valdemarsen krones til konge.

Knud married Ingeborg Mstislavsdatter av Kiev about 1117. Ingeborg (daughter of Mstislav (Harald) Vladimirovitj av Kiev, "Mstislav 1" and Kristina Ingesdatter av Sverige, "av Kiev") was born after 1100; died after 1137. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Håkon Sunnivasen. [Group Sheet] [Family Chart]

Kristin married Magnus Sigurdsen av Norge, "Magnus 3" about 1133. Magnus (son of Sigurd Magnusen av Norge) was born about 1115; died about 1139 in Hvaler, Østfold, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Margret married Stig Tokesen Hvitaled, "Hvide av Skåne" before 1151. Stig died in 1151 in Viborg, Jylland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Prislav av Lolland. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1157, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Valdemar den store (1131–1182) var dansk medkonge 1147-1157 og dansk enekonge 1157-1182. Valdemar sørget for kraftig oppsving for Danmark under hans regjeringstid.

Han var sønn av Knud Lavard og Ingeborg av Kiev. Valdemar ble født bare 8 dager etter at hans far ble myrdet og vokste opp hos den sjællandske høvdingen Asser Rig sammen med hans sønner Absalon og Esbern Snare.

Under stridighetene om retten til tronen mellom Svein Grathe og Knut, sluttet han seg til Svein, som i 1147 gjorde ham til hertug av Slesvig.

I 1154 skiftet Valdemar over til Knuts side og forlovet seg med hans halvsøster Sofie.
Valdemar ble konge i Jylland i 1157, da riket ble delt mellom Svein, Knut og Valdemar, og enekonge samme år, etter at Knut ble drept under det såkalte - Blodgildet i Roskilde - 9.august 1157. Kong Knud får kløyvet skallen, mens det lyktes den sårede kong Valdemar å unnslippe.

Etter å ha samlet en hær slo han fetteren Svein i Grathe Hede 23.oktober 1157, og ble enekonge over hele Danmark.

Valdemar bygde opp en sterk kongemakt og rettet flere slag mot venderne (slavisk folk), støttet av vennen Absalon, som han i 1158 utnevnte til biskop i Roskilde.
I 1159 samlet Valdemar en sjællandsk flåte og gjennomførte et tokt mot venderne. I de følgende årene gjennomførte han en rekke tokt, noe som kulminerte med at han inntok Rügen i 1169. I den forbindelse knuste de kjente gudebilder. Valdemar gikk i gang med å sikre rikets grense mot syd, dels ved å bygge Valdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved å bygge festningsanlegg flere steder i landet, bl.a. ved Korsør og Nyborg. Absalon bygde en festning på en liten øy utenfor handelsplassen Havn (København) ved Øresund; kjent som Absalons borg.

Den europeiske maktkampen mellom paven og keiseren nådde Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spissen støttet kongen, og erkebiskop Eskil måtte dra i landflyktighet i Frankrike. Kronen og kirken kom til forsoning, og det ble markert ved at Valdemars far, Knud Lavard, ble opphøyd til helgen av pave Alexander 3 og gravlagt i St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig ble Valdemars 7-årige sønn, Knut 6 kronet og salvet som medkonge for å sikre arvefølgen. Dermed kan man si at det var Valdemar den store som innførte arvekongedømme i Danmark.

I 1177 trakk Eskil seg tilbake og Absalon ble utnevnt til erkebiskop i Lund. Absalon innsatte flere venner på ledende poster og i 1180 brøt det ut et åpent opprør, og Absalon måtte flykte. Valdemar og Absalon vendte tilbake i 1181 med en hær og nedkjempet opprøret.

I Valdemars regjeringstid skjedde det store forandringer i det danske samfunnet.
Leidangplikten ble avløst av en leidangskatt, og for at de skulle kunne huse kongen når han reiste rundt i landet, skulle bønderne nå betale en skatt til kongens ombudsmenn (hele apparatet med ombudsmenn ble utbygget og vesentlig forbedret under Valdemar den store).
Kongen fikk også flere inntekter i form av kongens overtagelse av ingenmandsland; det ingen eier, eier kongen.
Valdemar tjente også godt på avgifter på det såkalte Skånemarkedet (sildemarkedet) i Skåne.

Valdemar døde på Vordingborg slott 12.mai 1182. Bøndene i området bar liket til St.Bendts kirke hvor han ble gravlagt. Sammen med ektefellen Sofie fikk han sønnene Knut og Valdemar Sejr, samt 6 døtre.

Family/Spouse: Sofia av Halicz. Sofia (daughter of Vladimir av Halicz and Richitza Swentoslawa) was born about 1140 in Polen; died on 05 May 1198 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1137, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Han var sønn av høvdingen Håkon Jyde (Håkon Nordmann) og kong Erik Eiegods datter Ragnhild Eriksdatter, samt at han var nevø av sin forgjenger Erik Emune.

Ved Erik Emunes død var hans sønn, Svein Grathe, mindreårig. Det samme var Magnus den sterkes sønn, Knut. Og endelig var Knud Lavards sønn Valdemar kun 6 år. Disse 3 arvingene ble senere kjent som Svein, Knut og Valdemar som delte landet mellom seg. Erik Lam var således det eneste kongsemne som var i myndig alder.

Erik Lam hadde stått ved Erik Emunes side under slaget ved Fodevig, og det har også blitt hevdet at det var ham som slo Magnus den sterke i hjel. Saxo Grammaticus forteller at den jyske stormannen Sorte Plov og hans kampanjer, som i 1137 slo Erik Emune i hjel på Urnehoved Ting i Sønderjylland, forsøkte å få Valdemar utlevert og således tvinge igjennom en form for arvefølge, men hans mor Ingeborg sa nei. Erik Lam ble valgt da det ikke fantes andre kongsemner som var gamle nok eller befant seg i Danmark.

Det lyktes Erik å få til et godt samarbeid med kirken som han skjenket rike gaver og privilegier. For eksempel fikk munkene ved St.Peders kloster i Næstved enerett på torghandel i tillegg til at munkene ved St.Knuds kloster i Odense fikk store pengegaver.

Kong Erik sørget for å få Danmark styrt ved embetsmenn plassert rundt om i riket.

Men i 1139 begynte problemene å melde seg. Olav Haraldsson, Harald Kesjas eneste overlevende sønn, og som i begynnelsen var mindreåring, gjorde opprør fra sin maktbase i Skåne. Det lyktes Olav å bli gjort til konge av landene i Skåne, og fordrev erkebiskop Assers etterfølger Eskil. Olav herjet på Sjælland og Erik tok kampen opp, men først i 1143 lyktes det Erik Lam å få bukt med Olav, som ble drept i slaget ved Glumstrup (Glumstorp) i nærheten av Helsingborg i Skåne.

I 1146 fikk Erik Lam en alvorlig febersykdom og som den eneste konge i Danmarks historie abdiserte han frivillig og uten ytre press.

Erik Lam var gift med Luitgard eller Lutgard av Salzwedel, datter av markgreve Rudolf av Salzwedel, og i henhold til Saxo ektet han den bremiske erkebiskop Hartvigs søster, som ganske vist var en høybåren kvinne, men som mer utmerket seg ved fornem slekt enn ved sin kyskhet. De fikk ingen barn, men han etterlot seg en frillesønn ved navn Magnus som senere ble en av Valdemar den stores motstandere.

Erik var den første danske konge som synes å ha vært meget påvirket av tysk kultur. Han tilbrakte den mest av sine unge år blant tyske riddere. Også hans hustru var tysk. Danmark synes å ha vært et stabilt og samlet land i løpet av hans kongedømme.
De samtidige kildene synes å sette ham høyt, men samme kildene er uenig om hans personlighet. Han blir stundom portrettert som en passiv og ubesluttsom konge, andre ganger som en ivrig og modig kriger. Det var ikke hans sykdom som var årsaken til hans tilnavn, Lam, som kan tolkes som veik og svak, men som en senere skribent, Sven Aggesen, på 1180-tallet skriver:

Det var en honningmild blidhed i hans væsen.

Died:
I 1146 fikk Erik Lam en alvorlig febersykdom, og som den eneste konge i Danmarks historie abdiserte han frivillig og uten ytre press.
Han endte sitt liv kort tid deretter, 27.august samme år, i St.Knuds kloster i Odense.

Sofie married Sigfried av Orlamünde, "Sigfried 3" about 1181. Sigfried (son of Herman av Orlamünde and Irmgard) was born about 1160; died about 1206. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1188, Schlesvig, Schleswig-Holstein, Tyskland; Hertug av Slesvig.
• Occupation: 25 Dec 1202, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Valdemar Sejr, Valdemar 2 av Danmark (1170 - 28.mars 1241 i Vordingborg), sønn av Valdemar 1 den store, var dansk konge fra 1202 til 1241. Han etterfulgte sin bror Knut, som døde barnløs.

I 1188 ble han hertug av Slesvig.

Kronet til konge av Danmark 1.juledag 1202 i domkirken i Lund (Kilde: heimskringla.no).

Valdemar drev kraftig utenrikspolitikk. Den danske ekspansjonen, som Valdemar den store hadde påbegynt ble videreført under Knut, og også under Valdemar Sejr.
I 1204 hadde han et resultatløst felttog mot Viken for å støtte baglerne.
En traktat med keiser Fredrik 2 i 1214, gjorde han til herre over en del av Nord-Tyskland. La under seg Holstein, Ditmarsken, Hamburg og Lübeck.

Erobret Estland 1219-1220 etter flere korstog og foretok flere erobringstog til Østersjø landene. Ingen av erobringene ble etterfulgt av dansk bosetning og flere gikk tapt da han ble fanget av en av sine lendmenn 1223.

Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven hadde oppfordret kong Valdemar til å iverksette et dansk korstog til Det hellige land eller føre et korstog mot de antatt hedenske balterne. Valdemar ville langt heller gjøre ferdig den mangeårige erobringspolitikken i Estland slik at sverdridderne (senere innlemmet i Den tyske orden) ikke ble for mektige på bekostning av det danske kongedømmet.
Med på korstoget var også Johanniter-ordenen, som siden rundt 1130 hadde hatt pavens velsignelse til å føre rødt-hvitt korsbanner. Det var et hvitt kors som delte den røde duken i fire kvadratiske felter. Det danske flagget Dannebrog har som bekjent to kvadratiske og to avlange felter.

Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring år 1500 det dramatiske slag hvor det lenge så ut som de kristne ville tape slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle erkebiskopen Anders Sunesen knelte i bønn på en bakketopp. Da han strakte armene mot himmelen rykket danskene fram og da armene av tretthet ble senket vek danskene tilbake. Det kom hjelpere til for å støtte den gamle erkebiskopens armer.
Denne delen av Roskilde-munk Peder Olsens beskrivelse fra omkring år 1500 kan tenkes å være inspirert av Bibel-fortellingen der Moses har omtrent samme rolle som Anders Sunesen, nemlig i 2. Mosebok 17:11-12.
Da kampen var på sitt kraftigste sendte Gud hjelp. Tegnet fra Gud var et rødt flagg med et hvitt kors som dalte ned fra himmelen. Dette ansporet danskene ytterligere, og de vant en stor seier. Kong Valdemar kunngjorde at dette korsbanner som ga danskene seieren skulle heretter være det danske riksbanner.

I 1217 sendte Valdemar sin nevø Albert av Orlamünde til Estland i håp om å erobre øya Øsel. Vinteren 1218–1219 var kald og hard nok til at man kunne sende tropper fra Riga over isen til Estland. Denne ekspedisjonen fikk i ettertid tilnavnet Det kalde korstog.
Sverdbroderordenen, tyske korsfarere og nyomvendte latviere og litauere bega seg i vinternattens mørke over isen til Suntaken og derfra over land til Reval. Frosten og den bitende vinden fikk ansiktshuden til slå sprekker og falle av. Mange forfrøs nese, hender og føtter i løpet av natten.
Om morgenen satte de i fortvilelse den første landsbyen de fant i brann for å skaffe seg varme, og de tilbrakte de neste dagene med å plyndre og drepe hedninger og deretter jagde de krigsfanger og kveg ut på isen ved Reval og gikk tilbake til Riga med byttet. I løpet av sommeren 1219 kom Valdemar selv. Hvis det er riktig at han hadde med seg 1500 skip hadde han også mobilisert de danske stormennenes egne styrker. Erkebiskop Sunesen var også med.
Danskene reiste nå den borgen som ble kalt for Danskeborgen, men som på estisk ble til Tallinn.

Esterne møtte fram hos Valdemar og overga seg til ham og kristendommen. Rørt ga Valdemar dem store gaver mens biskopene døpte dem. I virkeligheten var det en krigslist for esterne vendte tilbake tre dager senere og overfalt de danske styrkene. Danske satt og spiste kveldsmat og ble overrumplet. De ble reddet kun av at Vitslav av Rügen sto gjemt bak en sanddyne med sine ryttere og fikk drevet esterne på flukt.
Danskene og de tyske vasallene forfulgte de flyktende og skal ha drept mer enn et tusen av dem. Det ble holdt en takkegudstjeneste før Valdemar dro tilbake til Danmark. For sikkerhets skyld ble biskopene igjen med en tropp som hele året kjempet mot Revals beboere inntil de endelig modtok dåpens sakramente.

I løpet av en jakttur til Lyø i 1223 ble Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar tatt til fange av greve Henrik av Schwerin, kalt for Sorte Henrik. Greven avverget påfølgende angrep fra danskene og i 1225 ble Valdemar kjøpt fri for den store sum 45 000 mark, penger som han måtte låne av Henrik selv. Dessuten var det en betingelse at alle erobrede områder i Nord-Tyskland skulle bli gitt tilbake. Til sist måtte kong Valdemar sverge på å avstå fra hevn.

Alt håp om å gjenerobre de tapte områdene brast med nederlaget ved Bornhøved i Holstein 22.juli 1227 - Rex amisit victoriam (kongen mistet seieren).
Han tok parti for baglerne i den norske tronstriden, dog uten større kraft og engasjement.
Forsøkte, og mislyktes, å gjeninnsette fordrevne Sverker den yngre på Sveriges trone.
De tyske besittelser gikk også tapt.

Deretter gikk Valdemar i gang med rikets indre oppbygging. Kort tid før sin død stadfestet han Den Jyske Lov og Danmarks jordebok med fortegnelser over konge-og krongods, og som bærer navn etter han.
Sølibatet og tienden ble innført og trelldommen avskaffet.

På grunn av sine mange erobringstokt fikk han tilnavnet Sejr. Alle områder unntatt Estland gikk imidlertid tapt igjen allerede i hans egen tid etter konflikten med greve Henrik. Som sin far søkte Valdemar Sejr å sikre den kongelige arvefølgen ved å få kronet sin eldste sønn som medkonge, og de andre sønnene fikk hver et landområde i arvelig len. Dette førte i praksis til en svekkelse av kongemakten og innebar kimen til den kampen om tronen som sønnene utkjempet etter hans død.
I 1205 giftet Valdemar Sejr seg med Dagmar, født på Vyšehrad i Praha og datter av Ottokar 1 av Böhmen (Tsjekkia). Hun var i henhold til tradisjonen elsket av befolkningen. Hun døde i 1212 og hviler udi Ringsted. På sitt dødsleie skulle hun i henhold til folkevisen ha forsøkt å overtale Valdemar Sejr til å ekte Karl av Rises datter Liden Kirsten, og ikke den beske blomme Bengerd som hun kalles i visen.

I 1214 giftet Valdemar Sejr seg med Berengaria som var datter av kong Sancho 1 av Portugal. Hun ble mor til Erik, Abel og Kristoffer.
Med Helena Guttormsdatter (datter av Guttorm jarl; enke etter Esbern Snare) fikk han utenfor ekteskap sønnen Knut Valdemarsson av Danmark (1211 – 1260), hertug av Reval (Tallinn).

Med Margrethe Dragomir (Dagmar av Danmark) fikk han sønnen Valdemar (1209–1231).

Med Berengaria av Portugal fikk han barna:
Erik Plogpenning (1216–1250)
Sofie av Danmark (1217–1247)
Abel av Danmark (ca. 1218-1252)
Kristoffer av Danmark (ca. 1219-1259).

Valdemar Sejrs liv og kriger er hovedtema i B.S.Ingemanns bok med samme navn fra 1826.

Family/Spouse: Helena Guttormsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Valdemar married Berengaria av Portugal before 1216. Berengaria (daughter of Sancho av Portugal, "Sancho 1" and Dulce Berenguer Ramonsdatter av Barcelona) was born about 1194 in Portugal; died about 1221 in Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1170, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Knut 6 av Danmark (født 1163, død 12.november 1202), konge av Danmark fra 1182 til 1202. Knut var sønn av Valdemar den store og Sofia av Minsk.

Allerede, i 1170, som 7-åring ble Knut salvet og kronet som sin fars medkonge for å sikre at kongsmakten skulle bli i den samme kongsslekten.

Fra heimskringla.no:

Den 25.juni 1170 blir den helgenkårede hertug Knud Lavard (d.1131) skrinlagt i den nyinviede St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig blir danmarkhistoriens første kjente kongekronging sted, da hertug Knuds sønnesønn Knud Valdemarsen krones til konge.

Etter at faren døde i 1182 ble den 19-årige Knut formelt konge. I virkeligheten er det biskop Absalon som regjerer på hans vegne.

Sammen med sin yngre bror slo han ned et opprør i Skåne og erobret nye landområder i s.ø.

Knut nektet å avlegge lenseed til den tyske keiser Frederik Barbarossa. I stedet lyktes det i 1185 å beseire hertug Bugislav, den slaviske hersker over Vendland (Pommern), som ble tvunget til å anerkjenne dansk overherredømme. Derfor kalles Knut ikke bare for - danenes konge - men også - venderes konge. Danmarks grense ble da flyttet til elven Elben. Selv om herredømmet over Pommern opphørte i 1225 fortsatte danske konger til og med Frederik 9 av Danmark å titulere seg som venderes konge.

I 1197 ledet Knut personlig et korstog til Estland.

I 1177 giftet han seg med Gertrud, datter av hertug Henrik Løve av Sachsen og Bayern. Ekteskapet var barnløst.

Den første landskapsloven, Skånske Lov, ble utstedt under Knut 6.

Knut døde i 1202. Hans personlige innflytelse over kongedømmet har blitt diskutert. Han har ofte blitt sett på som en lojal støttespiller til den sterke biskop Absalons politikk. Livet igjennom sto Knut i skyggen av Absalon og broren Valdemar Seier. Samtidens kilder har beskrevet ham som en sterkt religiøs og ærlig mann.