Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0940, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Regnes som Danmarks første reelle konge, som med utgangspunkt i en mindre region ble konge over hele det som i dag er Danmark. Harald Blåtann er også den første danske konge som trår ut av sagnkongenes halvmørke og blir en historisk figur dokumentert i skrift og stein.

Mens danskekongen måtte underkaste seg den tyskromerske keiseren i sør forsøkte han selv underkaste norske herskere i nord. Et maktmiddel i dette var å innføre kristendommen som offisiell religion.

Harald Blåtann ble konge i Danmark etter sin far, Gorm, 950-985. Regjerte sammen med Gorm den siste tiden faren levde, mest på den tyske keiser Otto 1's (Otto den store) nåde.

Harald Blåtann må ha vært en mektig konge. En konge med forståelse for strømningene i tiden. En konge med visjoner og drømmer, men også med klare ambisjoner om makt. Han samlet Danmark og hadde innflytelse i Norge, med klart overherredømme i Viken. Viken omfattet området rundt Oslofjorden, fra Grenland i vest til Bohuslän i øst. Bohuslän var den gang norsk område.

Kristendommen var på fremmarsj i Europa. Harald var selv blitt døpt rundt år 960. Misjon hadde det vært i Danmark så tidlig som før 800, men først nå var folket blitt mottagelig. Konge og folk gikk over til den kristne tro.

Harald var fra barnsben av oppdratt i den gamle hedenske Asa-troen, men skal i løpet av sin regjeringstid ha vaklet i denne troen. Trolig har han sett at kristendommen ga blant annet konger muligheter rikdom og makt. Kristendommen kunne ikke overvinnes. Ved at Harald bekjente sin kristne tro (omvendt av munken Poppo) skal også ha fratatt hans fiende keiser Otto 1. sin motivasjon for å innta Danmark.

Harald lot seg døpe ca.960 og bygde Trefoldighetskirken i Roskilde. Et keiserbrev er utstedt kort etter at kong Harald ble døpt.

En runesten i Vissing kirke gir viktige opplysninger om Harald som ikke kjennes fra andre kilder:

Denne innstrift forteller at Harald var gift med venderkongen Mistivojs datter, og at han har hatt sin svigermor boende ikke langt fra Jelling.

Harald var forøvrig gift flere ganger.

Adam av Bremen nevner at da kongen ble kristnet, gjorde hans dronning Gunhild det også.

Saxo nevner kun at Harald hadde vært gift med Gyrid, en søster til Styrbjørn, hun kjennes imidlertid ikke fra andre kilder.

Som hans barn nevnes Svend Tjugeskjegg hvis kristne navn var Otto, oppkalt etter den tyske keiser, Håkon som anla en koloni i Semland, datteren Tyra som først ble gift med Styrbjørn og senere med Olav Trygvesson, og til sist datteren Gunhild som ble gift i England.

Mogens Bugge oppgir i at Harald var gift med Gyrid Olavsdatter som døde ca.987. Hun var datter til Olav Björnsson, bror til kong Erik 7. Segersäll.

Dansk Biografisk Leksikon og Bent og Vidar Billing Hansen i oppgir at han først var gift med Gunhild og annen gang med Tove Mistivojsdatter.

De sikre opplysninger om Harald er ikke mange. Han nevnes første gang i 936, da erkebiskop Unni av Bremen gjorde en misjonsreise til Norden, og takket være Harald fikk adgang til å predike evangeliet på de danske øyer. Ved dette tidspunkt levde ennå kong Gorm, men ved hans død tok Harald riket i arv.

Hvorvidt han spilte en rolle ved fordrivelsen av den svenske fyrsteslekt fra Sønderjylland ca.940 vet man ikke.
Likeledes er det uklart hvordan forholdet mellom Harald og den tyske keisermakt formet seg i de nærmest følgende år. Muligens gjorde man fra tysk side gjeldende krav på overhøyhet over Danmark basert på den seier som kong Henrik i 934 vant over Gnupa.

Når det i 948 nevnes bisper i Slesvig, Ribe og Århus, byer som var underlagt Bremen, kan innvielsen av disse neppe ha funnet sted uten den tyske keisers medvirkning. Av et brev utstedt av Otto 1. den 26.juni 965, fremgår da også at han har følt seg berettiget til å gi de danske bispedømmenes kirker immunitet. Likevel savner vi ethvert vitnesbyrd om at kong Harald skulle ha følt seg som en avhengig fyrste, som måtte utrede skatt, stille mannskap til keiserens disposisjon osv.

Otto 1. dør i mai 973 og sønnen Otto 2. overtar som keiser av det tysk-romerske riket.

Otto 2. hadde ambisjoner og ville vise sin politiske og militære makt, og innfører en aggressiv utenrikspolitikk. Otto 2. angrep og ødela Danevirke 974 og bygde en borg på Eiderøya.

Harald angrep og ødela borgen 983 og erobret landet ved Hedeby og ble kvitt det tyske åk. Bygde Jomsborg ved Odermunningen til forsvar mot venderne. Innsatte lendmenn i Norge til forsvar mot Gunnhildsønnene; Harald Grenske i Viken og Håkon jarl vest- og nordafjells.

Omkring 975-981 oppførte Harald flere (minst 6) forsvarsverk rundt omkring i Danamrk, såkalte ringborger, inspirert av de nederlandske ringvollanlegg:

Aggersborg, Fyrkat, Trelleborg i Skåne, Nonnebakken og Vallø.

Disse ble forlatt og farsvant trolig en 10 års tid senere. Keiser Otto 2. døde i 983 under et felttog i Italia, og hans arving var da kun 3 år gammel. Den tyske trussel forsvant dermed og dermed også behovet for ringborgene.

Harald lot gjøre den største av Jellingesteinene, 2,43 meter, til minne om sin far Gorm trolig i år 963, i den lille byen Jelling, midt på Jylland. Innskriften er datert til vikingtid, Jelling, og er risset på en sten av granit, og lyder:

: haraltr : kunukR : baþ : kaurua
kubl : þausi : aft : kurm faþur sin
auk aft : þourui : muþur : sina : sa
haraltr (:) ias : soR * uan * tanmaurk
ala * auk nuruiak (*) auk t(a)ni (k)(a)(r)(þ)(i) kristno

Norrønt:
Haraldr konungr bað gera
kuml þessi ept Gorm, fôður sinn,
ok ept Þyrvé, móður sína, sá
Haraldr er sér vann Danmôrk
alla ok Norveg ok dani gerði kristna.

Oversettelse:
Harald konge bød gøre disse kumler (gravminner) efter Gorm sin fader og Thyra sin moder, den Harald der vandt sig hele Danmark og Norge og gjorde danerne kristne.

Jelling var hovedsetet for danekongene i sen vikingtid. Minner etter disse ligger fortsatt og er noen av Danmarks mest kjente fortidsminner. Jelling kirke ligger midt mellom 2 store gravhauger, Danmarks største, hver på over 70 meter i diameter og opp mot 10 meter høye. Sagnet sier at det er Danmarks grunnleggere og første kongepar – Kong Gorm og dronning Tyra – som ligger begravet her i hver sin haug.

Ved kirken står 2 berømte runesteiner, de såkalte Jellingsteinene. Disse står ikke på opprinnelige sted, men de er sikkert opprinnelig reist i tilknytning til kongesetet.

Kong Gorms stein er minst, og eldst. Den er reist av kong Gorm den gamle til minne om hans dronning.

Kong Haralds stein går i faglitteraturen ofte bare under navnet Jellingsteinen. Innskriften er spesiell, i og med at den er ordnet i vannrette linjer, ikke loddrette som er det vanlige ved runesteiner.

Fortidsminnene ved Jelling; gravhaugene, kirken og runesteinene er nå oppført på UNESCOs liste over verdens kulturminner.

Died:
Harald Blåtann døde den 1.november i enten 985, eller året etter, drept i strid mot sin sønn Svein.

Flere kilder hevder at hans sønn erobret kongsmakten fra sin gamle far. En av kildene er Snorre Sturlasson i Heimskringla som skriver:

Svein, sønn til kong Harald, han som siden ble kalt Tjugeskjegg, krevde rike av far sin kong Harald; men det gikk da som før, at kong Harald ville ikke dele Danevelde i to, og ville ikke gi ham noe rike. Da fikk Svein seg hærskip og sa at han ville i viking. Men da hele flåten hans var kommet sammen, og dessuten Palna-Toke av jomsvikingene hadde kommet for å hjelpe ham, så seilte Svein til Sjælland og inn i Isefjorden. Der lå kong Harald, far hans, med skipene sine, han skulle ut i leidang. Svein la til strid med ham, det ble et stort slag; folk gikk over til kong Harald, så Svein kom til å kjempe mot overmakt, og så flyktet han. Kong Harald fikk sår der, og døde av dem. Deretter ble Svein tatt til konge over Danmark.

Harald Blåtann ble begravet i Roskilde domkirke, hvor hans levninger fortsatt hviler, bygget inn i en av pilarene i koret.

Harald married Gyrid Olavsdatter about 0936. Gyrid (daughter of Olav Bjørnsen) was born about 0911; died about 0985. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Gunnhild. [Group Sheet] [Family Chart]

Gunnor married Richard av Normandie, "Richard 1" about 0951. Richard (son of William, "William 1" and Sprota (Sprote) av Burgund) was born about 28 Aug 0933 in Normandie, Frankrike; died about 20 Nov 0996 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Tyra married Styrbjørn Olavsen av Jomsborg about 0980. Styrbjørn (son of Olav Bjørnsen) was born about 0960; died about 0985 in Uppsala län, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Olav Trygvasen, "Olav 1". Olav (son of Trygve Olavsen) died about 1000 in Svolder, Östersund, Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0986, Danmark; Konge.
• Occupation: Abt 1000, Norge; Konge.
• Occupation: 25 Dec 1013, England; Konge.

Notes:

Birth:
Man vet ikke når Svein ble født, men antar at han var i 50-årene da han døde.

Occupation:
Svein etterfulgte sin far kong Harald Blåtann som konge av Danmark, sannsynligvis på slutten av 986 eller tidlig i 987. Muligens gjorde han opprør mot sin egen far og tok kongsmakten, tiltvang seg makten, drepte eller fordrev faren fra riket. I tillegg erobret han senere England, skjønt han døde fem uker senere.

Harald Blåtann fikk sønnen Svein med en kvinne ved navn Gunhild. I noen gamle kilder opptrer Svein som en illegitim sønn av Harald Blåtann og ble oppfostret av den mytiske vikinghøvdingen Palnatoke, jarl av Jomsborg. Selv om det ikke er blitt bevist på noe vis, er det blitt hevdet at Svein ikke arvet kongedømmet etter sin far, men at han gjorde opprør og nedkjempet og drepte ham i et slag.
Det er kanskje ikke riktig, men det er indikasjoner på at Harald Blåtann ikke frivillig ga opp kronen for sønnen. Det eneste som vi vet med sikkerhet er at Svein kom på tronen etter farens død i 985, 986 eller 987. Snorre Sturlasson skriver i Heimskringla at Svein ville ha halvparten av kongsmakten, noe Harald Blåtann nektet. Svein gikk da sammen med Jomsvikingene til fosterfaren Palnatoke til strid mot faren. Det ble et voldsomt slag som gamlekongen vant, men han fikk sår som han døde av og Svein ble dermed likevel konge.

Historikerne mener at Svein regjerte på samme tid som Olof Skötkonung, som Svein var alliert med mot Olav Tryggvason. Olof var videre den første konge av det som tilsvarer hele Sverige, unntatt Skåne, mens Erik Seiersæl styrte en region rundt Uppsala.

Svein preget mynter med sitt eget bilde som den første danske konge og inskripsjonen lød:

Zven, Rex ad Dener (Svein, konge av danene).

Hans far, Harald Blåtann, aksepterte kristendommen en gang på 960-tallet. Da kongefamilien ble kristne ble det sagt at Svein også fikk det kristne navnet Otto for å ære den tyske keiseren. Men det finnes få opptegnelser som viser at Svein brukte dette navnet.

På dansk blir han kalt for Svend Tveskæg og på engelsk for Sweyn Forkbeard. Det norske tilnavnet Tjugeskjegg, som er mer korrekt på norsk enn på dansk, kommer ikke av at skjegget hans var delt, for han hadde sannsynligvis ikke fullskjegg. Tilnavnet kommer fra det norrøne ordet tjúgu-skegg på grunn av hans lange overskjegg eller mustasjer som hang ned og som lignet på en høygaffel. Tilnavnet var sannsynligvis i bruk allerede i hans levetid.

Occupation:
Kong Svein er Danmarks store vikingkonge. Han var med på å lokke norskekongen Olav Tryggvason i en felle og drepe ham i raseri over at kong Olav hadde gått til sengs med hans søster Tyra Haraldsdatter. Sigrid ble hånet av norskekongen Olav Trygvasson, og drev mann og sønn til kamp mot Olav. Svein seiret over Olav Tryggvesson i slaget ved Svolder år 1000 og hadde uinnskrenket makt over det sørlige Norge. Svein seiret senere over Edmund Jernside 1013 og la under seg deler av Danelagen.

Både før og etter Svein ble konge herjet han i viking.
I begynnelsen var han også alliert med norske Olav Tryggvason i England og kunne ved selvsyn se at nordmannen var en veldig slåsskjempe og grusom og ondskapsfull som fiende.

I henhold til Snorre Sturlasson var det Svein Tjugeskjegg som tok initiativ til å sende en stor dansk invasjonsflåte til Norge i 986 for få den norske herskeren Håkon jarl avsatt og drept. I slaget som sto i Hjørungavåg gikk danskene på et tungt nederlag den første gangen Norge som samlet nasjon hevdet selvstendighet mot Danmark i krig. Den danske hæren var forsterket med de fryktede Jomsvikingene, ledet av Sigvalde jarl, høvding av Jomsborg etter Palnatoke.

Et sagn, som Snorre gjentar, sier at Svein ble tatt til fange av Sigvalde, ført til Jomsborg og tvunget til å slutte fred med venderkongen Boleslaus den tapre. Nødtvunget gikk Svein med på avtalen. Sigvalde jarl var allerede gift med Boleslaus’ datter Astrid. Avtalen ble sikret ved at Svein ble gift med Gunhilda, en annen av Boleslaus’ døtre, og Boleslaus selv ble gift med Tyra Haraldsdatter, Svein søster. Med Gunhilda fikk Svein sønnene Harald Sveinsson og Knut den mektige.

I Norge ble Olav Tryggvason konge i 995 etter at han var blitt kristen, hvilket ikke hadde gjort ham mildere, snarere tvert imot. I henhold til Olav Tryggvasons saga forsøker han å fri til den svenske adelskvinnen Sigrid Storråde, men når hun ikke vil skifte tro slår han henne i ansiktet og kaller henne en hedensk hund. I Polen sitter Sveins søster Tyra Haraldsdatter og misliker sterkt at hun er blitt giftet bort til en gammel konge som i tillegg er hedning. Hun flykter derfra og helt til Norge, møter kong Olav og sørger for å gifte seg med ham.

I Danmark sitter Svein Tjugeskjegg og får høre at avtalen med den polske kongen er blitt brutt, og at søsteren i tillegg har gått til sengs med hans gamle våpenbror fra tiden i England. Svein har i mellomtiden giftet seg med Sigrid Storråde som kong Olav hadde forkastet, og i henhold til Snorre egger Sigrid opp Svein Tjugeskjegg, ved å si at norskekongen har ligget med søsteren hans uten å spørre deg om lov, og slikt ville ikke foreldrene dine ha funnet seg i.

I Norge driver Tyra med sitt eget renkespill og egger kong Olav ved å håne ham at han ikke tør stille opp mot Svein Tjugeskjegg. Olav blir rasende, ruster til leidang og sier:
Aldri skal vel jeg være redd for bror din, kong Svein. Og om vi to møtes, da skal han vike.

Den personlige striden mellom Svein og Olav som blir framprovosert av de to dronningene Sigrid og Tyra, er nok en litterær konstruksjon fra Snorres side, men resultatet er uansett at Olav Tryggvason i år 1000 faller i slaget ved Svolder. En av de som kjempet mot ham var sønnen til Håkon jarl, Eirik Håkonsson. Han er blitt gift med datteren til Svein, Gyda Sveinsdatter, og i henhold til Snorre ble det et godt vennskap mellom Eirik og Svein.

Eirik oppnår det han ønsket ved å bli Norges reelle hersker, selv om landet formelt er underlagt kong Svein.

Snorre sier for øvrig at Sveins første hustru Gunhilda av Polen ble syk og døde slik at han kunne gifte seg med svenske Sigrid Storråde. Det er nok feil for andre kilder vitner at Gunnhild dro til Vendland eller Polen og ble der til Svein døde i 1014 og at hun da vendte tilbake til Danmark for å være sammen med sønnen. Med Sigrid fikk Svein datteren Estrid Sveinsdatter som senere ble gift med Ulf Thorgilsson jarl (død 1026).

Svein selv var sannsynligvis realpolitiker nok til å holde seg til den religionen som passet den politikken han førte. Svein Tjugeskjegg var nok også oppmerksom på at straks erkebiskopen av Hamburg-Bremen fikk et fotfeste i Danmark ville den tyske keiseren Otto 3 ikke være langt unna. Hans slaviske naboer i sørøst, arvefiendene slaverne, var allerede underlagt det tyskromerske riket. Svein hadde ingen grunn til å ønske det samme for Danmark.

Etter år 1000 var Svein Tjugeskjegg den mektigste kongen i Norden. Sverige sørget for å holde avstand, og ekteskapet med Sigrid Storråde var å betrakte som en dynastisk fredsavtale med svenskene.
Norge var formelt underlagt Danmark og Eirik jarl stilte norske skip og hærmenn til danskekongens disposisjon.

Occupation:
Svein var ganske sikkert involvert i hærtokt mot England i årene 1003–1005, 1006–1007 og 1009–1012, som en følge av massakrene på Sankt Brictiusdagen (13.november) i England hvor alle danske og norrøne innbyggere i Nord-England ble mishandlet og drept i følge krønikene til John av Wallingford.
Det er antatt at Svein Tjugeskjegg hadde en personlig interesse i hærtoktene ettersom Gunhild, hans egen søster, var et av de mange ofrene. Massakrene var en storstilt etnisk utrenskning av dansker og norrøne bosettere i England og var initiert av den engelske kongen Ethelred den rådville.
Svein krevde Danegeld, en massiv skatt, og i 1013 ledet han personlig en mektig flåte av dansker og nordmenn i en storstilt invasjon av England. Sammen med ham var Eirik Håkonsson fra Norge.

Laud-krøniken slår fast at før august måned kom kong Svein med hans flåte til Sandwich. Han dro svært hurtig til munning av Humber i East Anglia og deretter oppover Trent til han kom til Gainsborough. Uhtred jarl og alle northumbrianere bøyde seg raskt for ham, noe alt folk i Lindsey gjorde, deretter alt folk i de fem Boroughene. Han tok gisler i hvert shire (område). Da han forsto at alt folk hadde underkastet seg for ham, krevde han at hans styrker skulle bli gitt proviant og hester. Han dro deretter sørover med mesteparten av invasjonsstyrken mens noen av dem, sammen med gislene ble sammen med hans sønn Knut. Etter han dro over Watling Street dro de opp til Oxford, og byborgerne bøyde seg for ham og ga ham gisler. Derfra red de mot Winchester, og folket der gjorde det samme, deretter østover til London.

I London synes Svein å ha blitt møtt med motstand. Innbyggerne hadde brent ned alle broene over elven Thames.

Sangen London Bridge is falling down som blir sunget den dag i dag er et minne om denne hendelsen.

Svein led store tap da han forsøkte å komme seg over elven, og han måtte trekke seg tilbake. Krøniken forteller at kong Svein dro derfra til Wallingford, over Thames til Bath, og ble værende der med hærstyrken. Ealdorman Aethelmaer kom og de vestlige thegnene (høvdingene) med ham. De bøyde seg alle for Svein og ga ham gisler.

London hadde klart å stå imot Sveins angrep, men byen var nå alene, isolert i en nasjon som hadde overgitt seg. Svein Tjugeskjegg ble akseptert som konge over England etter at Ethelred 2 flyktet til Normandie på slutten av 1013. Med tillatelse fra Witenagemot, rådet for de vise menn, underkastet London seg og overga byen til Svein, og han ble erklært som konge på første juledag.

Svein hadde sitt hovedkvarter i Gainsborough i Lincolnshire og begynte å organisere sitt store kongedømme. Han rakk å gjøre Eirik Håkonsson til jarl over Northumbria før han døde den 3.februar 1014 i grevskapet Lincoln etter å ha styrt England i kun 5 uker, angivelig av slag.

I Danmark ble han etterfulgt av sin eldste sønn Harald Sveinsson. Den danske hæren erklærte at hans yngre sønn Knut var den nye kongen av England, men både flåten og Knut selv dro tilbake til Danmark og Ethelred kom tilbake fra Normandie og gjenopptok styringen ved å erklære for sine landsmenn at alt var tilgitt. Sveins sønn, Knut, ble nødt til å gjenerobre England for å kunne fortsette farens verk.

Died:
Døde angivelig av slag. Han ble begravet i York Minster, men liket ble senere fraktet til Danmark og gravlagt i Roskilde Domkirke, hvor han i dag ligger på en ukjent plass sammen med faren Harald.

Svein married Swietoslawa av Polen after 0994. Swietoslawa (daughter of Mieszko av Polen, "Mieszko 1" and Dobrawa (Doubravka) av Böhmen) was born about 0967; died about 1014. [Group Sheet] [Family Chart]

Svein married Sigrid Tostesdatter about 0996 in Danmark. Sigrid (daughter of Toste av Götaland) was born about 0967 in Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Beatrix married about 0998. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Fécamp, Seine Inferieure.

Emma married Aethelred (Æthelred) av Wessex about 1002. Aethelred was born about 968; died on 23 Apr 1016. [Group Sheet] [Family Chart]

Emma married Knut Sveinsen av Danmark, "Knut 2" about 1017. Knut (son of Svein Haraldsen, "Otto 1" and Swietoslawa av Polen) was born about 0995; died on 12 Nov 1035 in Shaftesbury, Dorset, England. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1015, Normandie, Frankrike; Greve av Eu og Brionne.

Notes:

Birth:
Bec-Crespin.

Died:
Brionne.

Gottfried married Hawise av Guisnes about 1007. Hawise (daughter of Sigfried av Danmark and Elstrude av Flandern) was born about 0958 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Fécamp, Seine Inferieure.

Died:
Fécamp, Seine Inferieure (28.august?).

Richard married Judith av Bretagne about 1000 in Bretagne, Frankrike. Judith (daughter of Conan av Bretagne, "Conan 1" and Ermengarde av Anjou) was born about 0982 in Bretagne, Frankrike; died about 1017 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1037; Erkebiskop og greve av Evreux.

Robert married about 0986. [Group Sheet] [Family Chart]

Mauger married about 0993. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Bretagne?

Hedwig married Gottfried (Godfrey) av Bretagne before 1008. Gottfried (son of Conan av Bretagne, "Conan 1" and Ermengarde av Anjou) was born about 0973 in Bretagne, Frankrike; died about 20 Nov 1008. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1014, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Regjerte i farens navn mens faren var på krigerferd og erobret det meste av England i 1013. Da faren døde året etter ble Harald konge også i navnet mens broren Knut Sveinsson, senere kalt for Knut den store, beholdt makten i England. Hjalp sin bror med å vinne England. Kun 4 år fikk Harald som regent før han døde, og da overtok broren Knut også Danmark.

Ettertiden vet svært lite om Svein Tjugeskjeggs sønn og arving.

I 1013 bød kong Svein på dansk leidang, seilte over Nordsjøen og begynte erobringen av England. I Danmark plasserte han sin sønn som regent i sitt fravær. Da England ble erobret flyktet den engelske kongen Ethelred den rådville til Normandie, hvor han søkte beskyttelse hos sin svoger Robert.
Da Svein Tjugeskjegg døde i februar 1014 valgte hans menn sønnen Knut til konge, men i Danmark hyllet høvdingene broren Harald som konge.

Ved Sveins død kalte det engelske riksrådet den fordrevne kong Ethelred hjem, og Knut måtte reise til Danmark for å samle støtte. I følge noen kilder anmodet han storebroren Harald om å få del styret av Danmark, men Harald avviste ham. Han skal likevel ha lovet Knut hærstyrker og hjelp til å gjenerobre England som åpenbart ble oppfattet som Svein Tjugeskjeggs arv til sønnen Knut. Muligens var det hele tiden Sveins intensjon at Danmark skulle ha en konge og England den andre slik at begge sønnene kunne konsentrere seg om hvert sitt rike.

Died:
Harald Sveinsson døde i 1018 uten at vi kjenner til årsaken. Danskene valgte derfor broren Knut til konge, visstnok i 1019.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1014, England; Konge i England da faren, Svein Tjugeskjegg, døde i 1014.
• Occupation: Abt 1019, Danmark; Konge.
• Occupation: Abt 1028, Norge; Konge. Nå er Daneveldet på sitt største.

Notes:

Birth:
Kong Knut ble døpt Lambart og omtalte seg selv som det. Tilnavnene den store eller den mektige fikk han fordi det lyktes ham å legge Norge og deler av Sverige inn under riket sitt.

Occupation:
Hæren utropte ham til konge av England, mens høvdingene i hjemlandet Danmark utropte den eldre broren Harald Sveinsson til konge av Danmark. Sannsynligvis hadde det vært kong Sveins intensjon at brødrene skulle arve hvert sitt rike. Da broren Harald døde 4 år senere arvet Knut også Danmark.

Som konge i England ble Knut førts kastet ut av engelske stormenn, men kom tilbake i 1015 med en stor hær. Han slo sin engelske rival, Edmund Jernside, og gjenerobret med det kongemakten i England i slaget ved Assatun i 18.oktober 1016.

I England skulle flere kamper til for å vinne makten over det meste av England da den forviste kong Ethelred den rådville kom tilbake ved Sveins død. I samarbeid med den senere Olav den hellige ble Knut konge av England i 1016.

I 1017 giftet han seg strategisk med kong Ethelreds enke, Emma av Normandie. Hun var datter av normannerhertugen Robert. Knuts søster, Estrid (datter av Svein og Sigrid Storråde), giftet seg med broren til hertugen, Richard.

Olav den hellige og Anund Jakob av Sverige i tillegg til svenske Ulf Jarl inngikk et forbund mot kong Knut.
I 1026 seiret Knut over dem i slaget ved Helgeå i Skåne. Samme år skal han ha latt Ulf jarl myrde i Roskilde domkirke (Ulf Jarl må ikke forveksles med en annen av samme navn i England).

Sluttet fred med sveakongen Anund Jakob og angrep Olav Digre sommeren 1028 med 50 skip, annen kilde sier 1.400 skip. Nordmennene sluttet opp om ham og tvang Olav Digre til å flykte. Han innsatte først sin søstersønn Håkon Eiriksson Ladejarl som konge. Da denne druknet innsatte Knut sin egen sønn, Svein Knutsen. Nå var Danevelde på sitt største.

Knut var da en mektig konge. Da han besøkte Roma for å se pave Johannes 19. krone den tyske kong Konrad til keiser av det hellige tysk-romeske riket, ble han hyllet som den nest mektigste kristne fyrsten. Knut så på seg selv mest som konge av England og var lite tid i de andre landene. Han tok seg særlig av England, hvor han førte et heldig indre styre.

Hardeknut Knutsson, konge etter sin far 1035-1042.
Mistet styret i England til sin bror Harald Harefot allerede 1035 og Norge til Magnus den gode samme år.
Fikk igjen styret i England 1039 da Harald døde. Forlikte seg med Magnus 1038, hvor de ble enige om at lengstlevende skulle arve begge riker.

Ifølge islandsk saga var Knut høy og flott, men hadde en krokete nese.

Died:
Han døde i 1035 i Shaftesbury, Dorset, og ble gravlagt i domkirken i Winchester.

Knut married Alfiva before 1015. [Group Sheet] [Family Chart]

Knut married Emma av Normandie about 1017. Emma (daughter of Richard av Normandie, "Richard 1" and Gunnor Haraldsdatter av Crepon) was born in Normandie, Frankrike; died about 1052. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Briaczeslav av Vendiske og Polen. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Andre kilder nevner ca.985

Estrid married Ulv Torkilson til Skåne about 1015. Ulv (son of Torkils Styrbjørnsen) was born about 0998 in Danmark; died on 25 Dec 1026 in Roskilde, Sjælland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Gyda married Eirik Håkonsen about 0996. Eirik (son of Håkon Sigurdsen, "Håkon jarl") was born about 0963; died about 1023. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1042, England; Konge.

Notes:

Occupation:
Edvard bekjenneren (angelsaksisk: ?adweard Andettere, latin: Eduardus Confessor, engelsk: Edward the Confessor; 1003 – 5.januar 1066) var nest siste angelsaksiske konge av England, og betraktet som den siste konge som nedstammet fra kongene i Wessex. Han styrte fra 1042 og til 1066.

Som sønn av Æthelred 2 (med tilnavnet den rådville) og Emma av Normandie etterfulgte Edvard sønnen av Knut den mektige, og sin egen halvbror, Hardeknut, og således gjenopprettet en kongedømme basert på huset Wessex etter en periode med dansk styre siden Knut erobret England i 1016.
Da Edvard døde i 1066 ble han etterfulgt av Harald Godwinson, som deretter ble beseiret og drept det samme året av normannerne under Vilhelm Bastarden (siden kjent som Vilhelm Erobreren) ved slaget ved Hastings.
Edgar Ætheling, som også tilhørte huset Wessex, ble utropt som konge av England etter slaget ved Hastings i 1066, men han styrte aldri og ble avsatt etter rundt 8 uker.

Som diskutert nedenfor er historikerne ikke samstemte om Edvards ganske lange styre på 24 år. Hans tilnavn reflekterer den tradisjonelle oppfatningen av ham som from og uskyldig.
Bekjenneren (kort for bekjenne sin tro) reflekterer også hans omdømme som en helgen som ikke opplevde martyrdøden, i motsetning til kong Edvard Martyren. En del framstiller denne kongen som et styre som førte til forvitringen av den kongelige makt i England og framgangen for huset Godwins maktposisjon grunnet innbyrdesstridene etter hans død uten en arving.

Biografene Frank Barlow og Peter Rex har isteden framstilt Edvard som en vellykket konge som var energisk, ressursfull og tidvis nådeløs, og argumenterer for at den normanniske erobringen kort tid etter hans død kom til å ødelegge hans rykte.

Imidlertid har Richard Mortimer argumentert for at da familien Godwin kom tilbake fra deres landsforvisning i 1052 betydde det en effektiv avslutning av hans utøvelse av makt, og henviser til Edvards reduserte aktivitet som en klar antydning til at han trakk seg tilbake fra de statlige affærer.

Omtrent et århundre senere, i 1161, lot pave Alexander 3 den avdøde kongen bli helligkåret. Han fikk etter sin død tilnavnet - Bekjenneren - det vil si en som bekjenner sin tro på Jesus Kristus og helgen uten å være martyr, og for å skille ham fra hans onkel, den hellige Edvard martyren. Som sankt Edvard var han en av Englands nasjonale helgener fram til kong Edvard 3 adopterte sankt Georg som nasjonal skytshelgen en gang rundt 1350. Edvard bekjennerens festdag er den 13.oktober, feiret både av den katolske kirke i England og Wales, som Den engelske kirke.

Edvard var den sjuende sønnen til Æthelred 2 og den første sønnen til hans andre hustru Emma av Normandie. Edvard ble født en gang mellom 1003 og 1005 i Islip i Oxfordshire, og er første gang nedtegnet som et vitne på 2 chartere i 1005.
Han hadde en helbror, Alfred, og en søster, Godgifu.
I chartere er Edvard alltid listet etter sine eldre halvbrødre, noe som viste han var rangert etter dem.

I løpet av sin barndom var England utsatt for en rekke vikingangrep fra nordboere, og invasjon av den danske kongen Svein Tjugeskjegg og hans sønn Knut. Som følge av at Svein erobret den angelsaksiske tronen i 1013 flyktet Emma til Normandie, fulgt av Edvard og Alfred, og deretter av Æthelred.
Svein døde uventet den 3.februar 1014, kun måneder etter at England var erobret. Døden inntraff mens han var om bord på sitt skip som lå for anker ved elven Trent i Gainsborough i østlige England.

Kongens død snudde om på den politiske situasjonen. Det angelsaksiske rådet, witan, grep da sjansen på å invitere Æthelred tilbake, men kun på den betingelse at han lovte å styre mer rettferdig enn han hadde gjort tidligere. Æthelred aksepterte, og sendte først Edvard og andre talsmenn til England som sine sendebud.

Æthelred døde deretter i april 1016, og han ble etterfulgt av Edvards eldre halvbror Edmund Jernside, som fortsatte kampen mot Sveins sønn Knut. I henhold til norrøn tradisjon kjempet Edvard sammen med Edmund, men da Edvard var bortimot 13 år på denne tiden er det høyst tvilsomt. Muligens kan han ha vært med i de bakre rekker på felttoget, men deltok ikke aktivt.
Edmund Jernside døde i november 1016, og Knut ble den ubestridte kongen over angelsaksiske England. Edvard ble igjen tvunget å dra i landsforvisning til Normandie sammen med sin bror og søster. Hans mor Emma valgte det motsatte. Hun giftet seg i 1017 med Knut.

Det samme året lot Knut henrette Ædwig, den siste overlevende av Edvards halvbrødre. Det etterlot kun Alfred og Edvard som de gjenværende angelsaksiske kravene på tronen.

Edvard tilbrakte et kvart århundre i landsforvisning, antagelig hovedsakelig i Normandie, skjønt det er ingen bevis på hans lokalisering før tidlig på 1030-tallet. Han mottok antagelig støtte fra sin søster Godgifu, som giftet seg med Drogo av Mantes, greve av Valois og Vexin en gang rundt 1024.

Tidlig på 1030-tallet sto Edvard oppført som vitne på 4 chartere i Normandie, signerte 2 av dem som konge av England.

I henhold til den normanniske kronikøren William av Jumièges gjorde Robert 1, hertug av Normandie, et forsøk på invasjon av England en gang rundt 1034 for å plassere Edvard på den engelske tronen, men skipene ble blåst ut av kurs ved Jersey. Han mottok også støtte for sitt krav på tronen for et antall abbeder på det europeiske fastlandet, særskilt Robert, abbed av klosteret Jumièges. Han ble senere Edvards erkebiskop i Canterbury.

Det ble sagt om Edvard at han utviklet en intens personlig fromhet i løpet av denne perioden, men moderne historikere vurderer det som et produkt av senere kampanje i middelalderen for å få ham helgenerklært.
I Frank Barlows vurdering, hans livsstil synes å ha vært det som var typisk for et medlem av den rustikke adel. Han synes å ha hatt en mager sjanse å erobre den engelske tronen i denne perioden, og hans ambisiøse mor var langt mer interessert å støtte Hardeknut, hennes sønn med Knut.

Knut døde i 1035, og Hardeknut etterfulgte ham som konge av Danmark. Det er uklart om det var hensikten at han skulle være konge av England også, men var altfor opptatt av å forsvare sin posisjon i Danmark til å komme til England gjøre sitt krav gjeldende der. Det ble derfor besluttet at hans eldre halvbror Harald Harefot skulle fungere som regent mens Emma holdt Wessex på vegne av Hardeknut.

I 1036 kom Edvard og hans bror Alfred hver for seg til England. Emma hevdet senere at de kom som en reaksjon på et brev forfalsket av Harald som inviterte dem til å besøke henne, men historikerne mener at det er mest sannsynlig at hun faktisk hadde invitert dem i en anstrengelse å motvirke Haralds voksende popularitet.

Alfred ble tatt til fange av Godwin, jarl av Wessex, som overleverte ham til Harald Harefot, og som lot Alfred bli blindet ved å brenne ut øynene hans. Det gjorde Alfred effektivt ikke egnet som konge, men Alfred døde snart grunnet hans sår. Mordet er antatt å ha vært årsaken til Edvards senere hat og motvilje mot jarl Godwin, og den fremste årsaken til Godwin ble forvist høsten 1051.

Det ble hevdet at Edvard kjempet i en vellykket trefning i nærheten av Southampton, og slapp deretter unna til Normandie. Han viste således forsiktighet, men hadde en del erfaring som soldat i Normandie.

I 1037 ble Harald akseptert som konge, og det påfølgende året forviste han Emma, som trakk seg tilbake til Brugge i Flandern. Der tilkalte hun Edvard og krevde hans hjelp for Hardeknut, men han nektet; ikke hadde han noen ressurser for å sette i gang en invasjon, og avviste også at han hadde noen interesse selv for tronen.
Hardeknut hadde i mellomtiden sikret sin posisjon i Danmark, var i stand til å samle en dansk hær og foreberedte en invasjon, men da Harald døde brått og uventet i 1040, kun 24 år gammel, endret det situasjonen. Han kunne uhindret sammen med sin mor overta tronen i England.
Årsaken til Haralds død i Oxford er usikker, den ble tilskrevet en merkelig sykdom, og et angelsaksisk charter tilskrev sykdommen guddommelig dom.

I 1041 inviterte Hardeknut sin halvbror Edvard tilbake til England, antagelig som arving ettersom han selv innså at ikke hadde lenge igjen å leve.
Quadripartitus, en omfattende samling av juridisk materiale samlet på 1100-tallet, vurdert som overbevisende av historikeren John Maddicott, hevder at Edvard ble tilkalt ved mellomkomst av biskop Ælfwine av Winchester og jarl Godwin.

Edvard møtte thegnene fra hele England ved Hursteshever, antagelig Hurst Head, et sted på motsatt side av Isle of Wight hvor det senere ble reist en festning, Hurst Castle. Der ble han mottatt som en konge, forutsatt at han sverget på at han ville fortsette lovene som var blitt vedtatt under Knut.
I henhold til Den angelsaksiske krønike ble Edvard sverget inn som konge ved siden av Hardeknut, men et vitnemål som ble utstedt av Hardeknut i 1042 beskrev ham som kongens bror.

Som følge av Hardeknuts død den 8.juni 1042, den siste av Knut sønner, støttet Godwin, den mektigste av de angelsaksiske jarlene, Edvard som overtok tronen.
Den angelsaksiske krønike beskrev den popularitet han hadde ved troneskiftet:

...før han (Hardeknut) var gravlagt, valgte alle menneskene Edvard som konge i London.

Edvard ble kronet den 3.april 1043 i katedralen i Winchester, det gamle setet til kongene i Wessex.

I Danmark var de menn som sto nærmest i slekt med det danske kongehuset Harald Torkjellsson, sønn av Torkjell Høge, som var gift med en kusine av Knut den mektige, Gunhild fra Vendland, og Svein, sønn av jarl Ulf Thorgilsson fra Skåne og Knut den stores søster Estrid. Men før deres krav på den danske tronen ble avgjort, invaderte den norske kongen Magnus, sønn av Olav Digre for å gjøre krav på Danmark som han hadde rett til grunnet en avtale med Hardeknut.
I 1043 ble Harald Torkjellsson drept av Ordulf av Sachsen, som året før ble gift Ulvhild, søster av kong Magnus. Haralds enke og sønner søkte tilflukt i England (men ble avvist), mens Svein Estridsson ble den danske leder i opposisjon til den norske kongen.
Magnus gjorde også krav på England som en del av avtalen med Hardeknut, men hans død i 1047 førte til at hans planlagte invasjon aldri ble en virkelighet.

Edvards posisjon da han kom på tronen var svak. Effektiv styre krevde å holde på gode forhold til de 3 mektige jarlene, lojaliteten til det gamle kongehuset i Wessex hadde forvitret under den danske perioden, og kun Leofric nedstammet fra en familie som tjenestegjort under Æthelred 2. Siward var av dansk ætt, og selv om Godwin var angelsaksisk, hadde han vært en av Knuts nye menn, gift med Knuts tidligere svigerinne Gyda Torkelsdatter. Imidlertid hadde Edvard i sine første gjenopprettet det tradisjonelle sterke monarki, og viste seg i Frank Barlows syn som en sterk og ambisiøs mann, en sann sønn av den heftige Æthelred og den imponerende Emma.

I 1043 ble Godwins eldste sønn Svein utpekt som jarl av et jarldømme i sørvestlige Midlands, og den 23.januar 1045 ble Edvard gift med Godwins datter Edith.
Kort tid etter ble hennes bror Harald Godwinson og hennes dansk fetter Bjørn Estridsson (bror av Svein Estridsson) også gitt jarldømmer i sørlige England.
En annen bror, Osbern, levde godt i England, men uten noen offisiell tittel.
Med denne posisjoneringen styrte Godwin og hans familie i praksis hele sørlige England.

Den mektige gruppe av anglo-danske krigere og statsmenn som aksepterte Edvard som konge ved folkelig valg og fødselsrett, hadde ingen hengivenhet for den slekt han tilhørte.
Historikeren Frank Stenton er bestemt på at det aldri kan ha vært noe godt forhold mellom Godwin og Edvard. Godwin hadde overgitt hans bror Arthur til hans død. Selv om Edvard ble nødt til å gifte seg med Godwins datter ble det virkelige vesen av deres forhold vist ved den energi som viste ved å velte jarlen fra hans maktposisjon ved den første muligheten som dukket opp.

Første tilbakeslag for Godwins familie kom i 1047 da Svein ble forvist for å ha bortført abbedisse av Leominster.
Først i 1049 kom han tilbake for å forsøke å gjenvinne sitt jarldømme, men det ble sagt at det ble bekjempet av Harald og Bjørn, antagelig ettersom de hadde mottatt Sveins landområder i hans fravær. Svein drepte sin fetter Bjørn i et sammenstøt og måtte på nytt dra landflyktighet til Flandern, og Edvards nevø Ralf av Mantes (også kalt for Ralph med tilnavnet det fryktsomme) ble gitt Bjørns jarldømme.
Året etter greide imidlertid Godwin å sikre at Svein igjen ble tatt til nåde.

Da nyheten om drapet på Bjørn nådde kong Edvard samlet han hele hæren ved Sandwich og erklærte ham som en mann uten ære. Han brukte betegnelsen nithing, avledet fra det norrøne begrepet for det samme, niding.
Det interessante i denne historien er ikke forbrytelsen, i henhold til Frank Stenton, men handlingen i kjølvannet. Svein ble funnet skyldig i en handling av avskyelig forræderi fram kun simpelt mord. Å bli funnet skyld i nid var en norrøn praksis som ble etablert av Knuts danske styre og som fortsatt eksisterte etter ham, og til en viss grad fortsatte inn i normannisk tid som da Vilhelm Rufus overfor den engelske militsen i 1088 for å erklære at enhver som var ulydig mot kongens innkallelse skulle bli erklært nithing.

Edvard klagde at hans mor hadde gjort mindre for ham enn han hadde ønsket før han ble konge, og også etterpå.
I november 1043 red han til Winchester med sine 3 ledende jarler, Leofric av Mercia, Godwin, og Siward av Northumbria for å ta fra henne hennes eiendom, muligens ettersom hun satt på rikdommer som kunne hevdes tilhørte kongen. Hennes rådgiver, Stigand, ble fratatt sitt bispedømme i Elmham i East Anglia, men begge ble senere gjenopprettet til gunst.

Emma døde i 1052. Det er et av de uløste mysterier i Edvards styre at hans mor, dronning Emma, synes å ha støttet Magnus av Norges krav på den engelske tronen, skrev Frank Stenton.
I 24 år hadde Emma hengitt seg selv til interessene til Knut og hennes barn med ham. Hun snakket flytende dansk. Det er ikke umulig, mener Stenton, at etter dødsfallet av hennes sønn med Knut at hun vurderte å se det engelske riket overgitt til den norske kongen som et mindre onde enn at det ble revidert tilbake til det dynasti som Knut hadde styrtet.

Det var godt kjent at kong Magnus av Norge mente å ha rett til den engelske tronen. Avdøde Bjørns eldre bror Svein Estridsson i Danmark var hardt presset av nordmennene, og underkastet seg til Edvard som en sønn i håp om hjelp fra angelsakserne i kampen mot Magnus for kontrollen over Danmark.
Frykten for en norsk invasjon var reell og merkbar i England. I 1045 tok Edvard kommandoen over den engelske flåten på 35 skip ved Sandwich i Kent. Tolv måneder senere var en langt større flåte samlet ved samme sted i påvente av en norsk invasjon, men Magnus var altfor opptatt med å bekjempe Svein Estridsson. Svein ble slått på flukt og danene aksepterte Magnus som deres konge.

På høsten 1047 var England i større angst for norsk invasjon enn noen gang tidligere. Det var kun Magnus' død i oktober etter å ha ramlet ned av hesten som reddet England og samtidig gjorde det mulig for Svein å overta den danske tronen. Magnus ble etterfulgt av sin onkel, Harald Sigurdson, med tilnavnet Hardråde, som kom tilbake til Skandinavia samme år etter lang periode som leiesoldat i Konstantinopel. Hans første handling som konge var å inngå fred med England.

Helt siden 1012, da Torkjell Høge la sine 45 skip i Æthelreds tjeneste, hadde alle engelske konger hatt en stående marine, bestående av store krigsskip av norrønt mønster, bemannet med et profesjonelt mannskap som ble betalt fra det nasjonale skattesystemet.
Da trusselen fra Norge var tilsynelatende over aktet ikke Edvard å tynge skatteleggingen med disse skipene. I begynnelsen av 1049 besto flåten av 14 skip. Før året var over hadde han betalt av 9 av skipene og i 1050 ble de 5 gjenværende skipene til sist avviklet.
Året etter fjernet kongen den tunge skatten av heregeld som hadde eksistert siden Torkjells dager. Avviklingen av en stående flåte etterlot et hull i Englands forsvar som kom til å bidra til undergangen i 1066.

Rikdommen i Edvards landområder overgikk det til de mektige jarlene, men hans områder var spredt blant de sørlige jarldømmene. Han hadde ingen egen, personlige maktebase, og han synes ikke å ha forsøkt å skaffe seg en.
Imidlertid i kirkelige affærer og utenrikspolitikken var han i stand til å handle etter eget hode. Den tradisjonelle oppfatningen er at Edvard i stor grad innførte normanniske riddere og geistlige til England, og krenket angelsaksiske følelser å se disse fransktalende utlendingene overta viktige posisjoner i riket, særskilt i hans husholdning.
Den fremste av dem var Robert, abbed av det normanniske klosteret i Jumièges, og som hadde kjent Edvard fra 1030-tallet og kom til England med ham i 1041. Edvard gjorde ham til biskop av London i 1043. I henhold til Vita Edwardi ble han alltid den mektigste fortrolige rådgiver av kongen.
Moderne historikere har neddempet den tradisjonelle oppfatningen at Edvard ansatte hovedsakelig normanniske favoritter.
Frank Stenton slår fast at det var normanniske prester i hans kapell, men selv om det var et stort antall utenlandske prester, var det totale antallet normannere lite.
Det er sannsynlig at han viste gunst til mange av normannisk fødsel hvis navn ikke er nedtegnet, men at han utelukkende omga seg med normanniske favoritter kan ikke bevises ved vitnelistene av hans chartere. Det generelle vesen av hans hoff hadde derimot et stort norrønt element, og ikke alle fransktalende var av normannisk opprinnelse, eksempelvis var landeieren Robert fitz Wimarch bretonsk.

I utnevnelser av posisjoner i kirken viste Edvard og hans rådgivere en skjevhet mot kandidater med lokal tilknytning, og da presteskapet og munkene ved Canterbury valgte en slektning av Godwin som erkebiskop av Canterbury i 1051-1052, avviste Edvard ham og utnevnte isteden sin egen fortrolige, Robert av Jumièges, som hevdet at Godwin, rett eller urett, hadde ulovlig besittelse av en del eiendommer tilhørende erkebiskopen.

I september besøkte Edvard sin svoger, Eustace 2 av Boulogne, Godgifus andre ektemann. Hans menn havnet i klammeri i Dover, og Edvard beordret Godwin som jarl av Kent å straffe byens borgere, men han stilte seg på samme side som byen og nektet. Edvard grep da sjansen til tvinge den mektige jarlen å underkaste seg. Erkebiskop Robert anklaget Godwin for å ha konspirert for å drepe kongen, akkurat slik som han tidligere hadde drept hans bror Alfred i 1036.
Leofric og Siward besluttet å stille seg bak kongen og tilkalte sine vasaller. Svein og Harald tilkalte sine egne vasaller, men ingen på de 2 sidene ønsket en kamp. Det synes som om både Godwin og Svein ga fra seg en sønn som frivillige gisler, som ble sendt til Normandie. Familien Godwins posisjon ble forringet da deres egne menn ikke var villige til å gå til krig mot kongen. Da Stigand, som fungerte som mellommann, formidlet at Godwin kunne ha sin fred om han brakte Alfred tilbake i live, valgte Godwin og sønnene hans flykte fra landet og til Flandern og Irland.
Edvard fornektet sin hustru Edith og sendte henne til et nonnekloster, og erkebiskop krevde at hun ga kongen skilsmisse.

Svein Godwinson ble tvunget til å dra på pilegrimsreise til Jerusalem i et forsøk på å rense seg selv fra de anklager som var rettet mot ham. Han gikk barbeint for å vise sin soning og døde av sykdom på vei tilbake fra de strabaser som reisen påkostet ham. Godwin og hans andre sønner kom tilbake med en hær det påfølgende året og fikk betydelig støtte i England samtidig som Leofric og Siward unnlot å gi den nødvendige støtten til kongen. Begge sider var bekymret for at en innbyrdeskrig ville gjøre landet åpent for en utenlandsk invasjon. Kongen var rasende, men han ble tvunget til å gi etter og gi Godwin og Harald deres jarledømmer tilbake. Robert av Jumièges og andre fransktalende flyktet i redsel for Godwins hevn.

Edith ble gjeninnsatt som dronning, selv om forholdet mellom henne og kongen var iskaldt. Stigand, som igjen hadde fungert som mellommann mellom de 2 sidene i krisen, ble utnevnt til erkebiskop av Canterbury i Roberts fravær. Stigand beholdt sitt eksisterende bispedømme i Winchester, og hans pluralisme kom til bli en kilde for strid med paven.

Edvards nevø, jarl Ralf av Mantes, som hadde vært hans fremste støttespillere i krisen i årene 1051–1052, kan ha mottatt Svein Godwinsons jarldømme ved Hereford på denne tiden.

Fram til midten av 1050-tallet var Edvard i stand til å strukturere sine jarledømmer for å forhindre slekten til Godwin å bli for dominerende.
Godwin selv døde i 1053 og selv om Harald Godwinson overtok hans jarledømme i Wessex, var ingen av hans brødre jarler etter denne tiden. Hans slekt var deretter svakere enn det hadde vært siden Edvard ble konge, men en rekke av dødsfall i tiden 1055–1057 endret dette bildet.

I 1055 døde Siward, men hans sønn var for ung til styre Northumbria, og Haralds bror Tostig (i norsk tradisjon kalt Toste).
I 1057 døde Leofric og Ralf, og Leofrics sønn Ælfgar etterfulgte som jarl av Mercia, mens Haralds bror Gyrth etterfulgte Ælfgar som jarl av East Anglia. Den fjerde overlevende av Godwins sønner, Leofwine, ble gitt et jarledømme i sørøst som ble tatt fra Haralds område, men Harald fikk Ralfs område som erstatning. Ved 1057 kontrollerte sønnene til Godwin hele England med unntak av Mercia. Det er ikke kjent om Edvard faktisk aksepterte den endringen, eller om han ble tvunget til å godta den, men fra denne tiden synes han å ha begynt å trekke seg tilbake fra aktiv politikk, henga seg til å gå på jakt, noe han gjorde hver dag etter å ha vært i kirken.

På 1050-tallet forfulgte Edvard en aggressiv og stort sett vellykket politikk i forholdet til Skottland og Wales. Máel Coluim mac Donnchada (Malcolm 3) var landsforvist ved Edvards hoff etter at Mac Bethad mac Findláich (Macbeth) hadde drept hans far Donnchad mac Crínáin (Duncan 1) og overtatt den skotske tronen.

I 1054 sendte den engelske kongen Siward for å invadere Skottland. Han beseiret Macbeth, og Malcolm, som hadde vært med på invasjonen, fikk kontrollen over sørlige Skottland.
Ved 1058 ble Macbeth drept i kamp med Malcolm, og sistnevnte overtok den skotske tronen.
I 1059 besøkte han Edvard, men allerede i 1061 begynte han å angripe Northumbria med det mål for øye å legge dette området inn under sitt rike.

I 1053 beordret Edvard drapet på den sørwalisiske fyrste Rhys ap Rhydderch, konge av Deheubarth, som represalier for angrep på England, og waliserens hode ble overlevert til Edvard.

I 1055 etablerte Gruffydd ap Llywelyn seg som hersker over hele Wales, og allierte seg med Ælfgar av Mercia som var blitt lyst fredløs for forræderi.
Hvorfor dette skjedde er uklart, og omtalen av de hendelsene som førte til at han kom inn i varmen igjen er knappe. Den eneste angelsaksiske kronikøren sier:

Jarl Ælfgar ble drevet ut, men han kom snart tilbake igjen med vold via hjelpen til Griffin, og en flåte fra Norge.

Det synes som om at da Ælfgar måtte forlate landet skaffet han seg en flåte på 18 skip i Irland, kanskje fra den norrøne befolkningen i Dublin, og seilte til Wales ettersom hans datter var gift med Gruffydd.

De beseiret jarl Ralf ved Hereford, og Edvard beordret Harald til å gå til motangrep. Han måtte samle styrker fra bortimot hele England for å kunne drive angriperne tilbake til Wales.
Fred ble inngått ved at Ælfgar fikk tilbake sine rettighet, og kunne etterfølge sin far, som døde i 1057, som jarl av Mercia. Gruffydd sverget en ed på å være en trofast underkonge av Edvard. Ælfgar synes å ha dødd i 1062, og hans unge sønn Edwin fikk lov til å overta jarledømmet.

Harald Godwinson satt i gang et overraskende angrep på Gruffydd i 1062, som unnslapp, men da Harald og Tostig angrep på nytt året etter, trakk han seg tilbake og ble deretter drept av sine walisiske fiender. Edvard og Harald greide da å gjøre flere mindre walisiske fyrster til sine vasaller.

Ælfgars datter Ældgyth (anglifisert til Edith), som ble gift med Gruffydd, giftet seg senere med sin ektemanns fiende Harald Godwinson som hans andre hustru. Når det skjedde er ukjent, men antagelig en stund før 1066. Han var allerede gift mores danico - på dansk vis - med Ædgifu eller Edith Svannakke (også anglifisert til Edith, og derfor forveksles disse 2 jevnlig), som hadde gitt ham 6 barn, men det er uklart om han rakke å få barn med Ældgyth før hun ble enke for andre gang.

I oktober 1065 ble Haralds bror Tostig gjort til jarl av Northumbria, og var deretter på jakt med kongen da hans thegner i Northumbria gjorde opprør mot hans styre som de hevdet var undertrykkende. De drepte rundt 200 av hans tilhengere. De fremmet Morcar, bror av Edwin av Mercia, som jarl og inviterte de 2 brødrene til bli med mens de marsjerte sørover. De møtte Harald ved Northampton, og da Harald gikk med på å diskutere, ble Tostig rasende og anklaget sin bror foran kongen for å ha konspirert med opprørerne. Tostig synes å ha vært godt like av Edvard, som krevde at opprøret ble slått ned, men verken Harald eller noen annen ville kjempe for å støtte Tostig. Edvard ble da tvunget til å gå med på at Tostig ble forvist, og denne hendelsen var antagelig avgjørende til at Tostig oppfattet både Edvard og Harald som sine fiender.
Samtidig var det også en stor ydmykelse for kongen, og antagelig hva som var med på å utløse en rekke slag som til sist førte til hans død.

Han var for syk til å være tilstede ved innvielsen av Westminister Abbey den 28.desember 1065.
Edvard ble raskt sykere, og det synes som om han overlot kongeriket til Harald Godwinson kort tid før han døde den 5.januar 1066. Den 6.januar ble han gravlagt Westminster Abbey, og Harald ble kronet som Englands konge den samme dagen.

Edvard var barnløs. Han avskydde sin hustru som var påtvunget ham, og synes heller ikke å ha omgitt seg av friller. Han forble barnløs. Dette førte til et rykte om at han og dronningen levde sammen som bror og søster, noe som stemte med hans fromhet, men det er ingenting som tyder på at dette stemmer, og barnløsheten skyldes nok heller andre årsaker.

Spørsmålet hvem som skulle etterfølge ham framtvang krisen i 1066 med 2 invasjoner, en norsk ved Harald Hardråde og en normannisk ved Vilhelm Bastarden (ettersom han var sønn av den ugifte Robert 1 av Normandie med hans frille Herleva).

Normannerne ved det engelske hoffet informerte antagelig Vilhelm om etterfølgerkrisen. Med de tette forbindelsene må han kjent til det som var å vite om den politiske situasjonen, og at den eneste mannlige representanten av den angelsaksiske kongefamilien, bortsett fra Edvard selv, var Edvard Ætheling, sønn av Edmund Jernside, som levde i landflyktighet i Ungarn, utenfor rekkevidden av vanlig kommunikasjon. Vilhelm, jarl av Normandie, innså at den engelske tronen var innen rekkevidde, selv om han ikke hadde formelt krav på den.

Svein Estridsson i Danmark var for opptatt med å sikre sin posisjon i Danmark til at han kunne kreve retten til tronen.

En annen utenforstående var Harald Hardråde som mente at han hadde arvet retten fra sin nevø Magnus. Han hadde de økonomiske midlene og erfaringen som en hardbarket krigsherre i Konstantinopel.

Edvard styrket forbindelsene mellom den katolske kirke i England og Den hellige stol, blant annet ved å sende biskoper til pave Leo 9's konsiler i 1049–1050.
I 1061 mottok han pavelige legater. Han fikk også utnevnt sekularprester, mange av dem utenlandske, til biskoper, og reduserte dermed det tilnærmede monopol ordensprestene hadde hatt i bispestanden. Samtidig var han opptatt av å ha et sterkt klostervesen.

Da han var i Normandie som ung avla han løfte om at han skulle dra på pilegrimsferd til apostelen Peters grav i Roma dersom han fikk komme tilbake til England. Etter kroningen gjorde han dette kjent, men han ble på det sterkeste frarådet å reise fra landet på grunn av spenningen mellom angelsaksere og normannere. Han ba derfor Leo 9 om dispensasjon fra løftet, noe han fikk mot at han ga et beløp tilsvarende det reisen ville kostet til de fattige, og bygde eller restaurerte et kloster viet til St.Peter.

Han valgte et lite kloster på stedet Thorney, som den gang var rett utenfor London, og utvidet dette i den grad at han regnes som klosterets grunnlegger. Pave Nikolas 2 ble imponert, og ga klosteret flere privilegier. I en periode skal kongen ha brukt en tiendedel av sine inntekter på dette klosteret, og ga det en rekke eiendommer for å sikre framtidige inntekter.

Klosterkirken ble i første omgang gitt 300 fot land, og fikk tilnavnet West Minster (klosteret i vest) for å skille den fra den gamle sankt Pauls katedral øst i byen. Kirken, som nå er kjent som Westminster Abbey, ble senere kroningskirke for engelske monarker, og rommer også gravene til landets konger og dronninger. Like ved ble det etter hvert reist bygninger for den verdslige administrasjon, Westminster Hall og Parlamentet.

Edvards normanniske sympatier er mest åpenbart sett i det fremste byggeprosjektet under hans styre, Westminster Abbey, det første normannisk-romanske kirke i England. Denne ble ferdigstilt mellom 1042 og 1052 som en kongelig gravkirke, og revet i 1245 for å gjøre plass for Henrik 3's nye bygning, som fortsatt står.
Edvards kirke var svært lik Jumiègesklosteret som ble bygget på samme tid. Robert av Jumièges må ha vært tett involvert i begge byggeprosjektene, skjønt det er ikke klart hvem av bygningene som er originalen og hvem som er kopien, eller ingen av dem.
Kirken sto ferdig rett før Edvards død, og han var selv for syk til å delta da den ble konsekrert 28.desember 1065.

Edvard synes ikke å ha vært interessert i bøker og tilknyttede kunstarter, men hans kloster spilte en vesentlig rolle i uviklingen av engelsk-romansk arkitektur, og viste således at han var en nyskapende og sjenerøs beskytter av kirken.

Allerede mens han levde fikk Edvard ry på seg for å være hellig. Det ble snakket om flere mirakler; han skal blant annet ha helbredet skrofulose ved håndspåleggelse. Dette førte til en tradisjon senere i middelalderen om at en konges berøring kunne helbrede sykdommen.

Politisk ble hans kult viktig for England, ettersom han som halvt angelsaksisk og halvt normannisk var et bindeledd mellom de 2 gruppene. For normannerne, som hevdet at Vilhelm var utnevnt til tronarving av Edvard, var det han som berettiget deres maktposisjon i landet, og for angelsakserne var han den siste konge av den gamle angelsaksiske kongelinje.

I 1102 ble hans skrin åpnet, og man fant at liket ikke hadde gått i oppløsning. Han ble dermed flyttet til en ny grav.
I 1138 forsøkte kong Stefan å få istand en formell helligkåring. Innocent 2 utsatte avgjørelsen, og oppfordret munkene i Westminster til å samle med informasjon.
I 1160 tok Henrik 2 opp saken med Roma igjen. Han var gjennom sin oldemor, den hellige Margrete av Skottland, i slekt med Edvard. Ved å støtte Alexander 3 mot en motpave i 1161 fikk han gehør hos paven, og Edvard ble helligkåret.

Den 13.oktober 1163 ble Edvards levninger lagt i helgenskrinet av erkebiskopen av Canterbury, Thomas Becket. Prekenen ved anledningen ble holdt av Ailred av Rievaulx, som også skrev en biografi om Edvard. Begge de to geistlige ble selv senere helligkåret. Translasjonsdagen 13.oktober ble gjort til minnedag for ham.

Ved reformasjonen ble Westminster Abbey plyndret, og mange relikvier ble ødelagt. Men Edvard fikk ligge i fred, fordi Henrik 8 så faren i å tillate angrep på kongelige personer, enten de var døde eller levende. Bare helgenskrinet ble noe skadet. Under hans datter Maria Tudor, som var katolikk, ble Westminster igjen et kloster, og abbed Feckenham restaurerte skrinet.

Det forgylte treskrinet som vanligvis tilskrives abbeden, er antagelig eldre. Det ser ut til at det var en gave fra Henrik 7, og det er muligens laget av Torrigiano.

Edvard ble utropt til Englands vernehelgen sammen med Edmund av East Anglia. De ble senere fortrengt av St.Georg.

Hans opprinnelige helgenfest var på dødsdagen, 5.januar. Denne dagen sto gamle norske kalendere som Edvard Konge, mens translasjonsdagen 13.oktober sto som Edvardi translatio. I England ble translasjonsdagen raskt den viktigste, og i 1680 den eneste minnedagen.

Han er avbildet på Bayeux-teppet, så man har et samtidig portrett av ham (i den grad portretter fra perioden gir et korrekt bilde av en persons utseende). Han framstilles derfor i kunsten som en høy mann med langt ansikt, askeblondt hår og skjegg, rødlig ansiktsfarge og lange, tynne fingre. Mye av dette er nok like mye konvensjoner i kunsten som egentlige portrettdetaljer.

Han avbildes gjerne med en fremtredende fingerring, noe som viser til en legende om at han engang ga en ring til en tigger ved Westminster. To år senere møtte noen engelske pilegrimmer en mann i Det hellige land (eller i India ifølge en versjon av legenden), som sa at han var apostelen Johannes. Han ga dem ringen som Edvard hadde gitt til ham tidligere, og ba dem bringe den tilbake til ham og fortelle at han ville dø et halvt års tid senere.

Uansett hva man tror om slike legender virker den usannsynlig; pilegrimene kunne knapt ha kommet seg tilbake til England og fått adgang til kongen i løpet av et halvt år. Han avbildes også noen ganger bærende på en mann, noe som viser til legende om at han engang helbredet en giktsyk mann ved å bære ham.

Edvard married Gyda (Edith / Eadgythe) Godwinsdatter av Wessex on 23 Jan 1045. Gyda (daughter of Godwin (Gudine) Wulfnothsen av Wessex and Gyda Torkilsdatter) was born about 1029; died on 19 Dec 1075. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1028, Frankrike; Konge.

Notes:

Died:
Seine-Maritime.

Richard married about 1023. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1035, Frankrike; Hertug av Normandie og fransk konge.

Notes:

Birth:
Falaise Castle, Falaise, Calvados.

Robert married Alette about 1024. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Fécamp, Seine Inferieure.

Eleonore married Balduin (Baldwin) av Flandern, "Balduin 4" after 1031 in Flandern, Belgia. Balduin (son of Arnulv av Flandern, "Arnulv 2" and Susanna av Italia) was born about 0980 in Belgia; died on 30 May 1035 in Luxemburg. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Inge Steinkjellson av Sverige, "Inge 1". Inge (son of Steinkil Ragnvaldson and NN Anundsdatter) died between 1103 and 1118 in Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Aft 1066

Notes:

Residence:
Etter at sønnene Toste og Harald Godwinesønner hadde falt i kamp om Englands trone i 1066, måtte hun på rømmen.

Gyda flyktet i 1067 til en klippeøy i Bristolfjorden sammen med flere høvdinger.
Hun måtte så flykte videre til St.Omer i Flandern, hvor hun døde.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 134, 152.
Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga, avsnitt 22.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 75.
Mogens Bugge: Våre forfedre, se nr. 560.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 45, 89.

Gyda married Godwin (Gudine) Wulfnothsen av Wessex before 1019. Godwin (son of Wulfnoth av Wessex) was born in Wessex, England; died about 15 Apr 1053. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1015, Danmark; Jarl og dansk statsmann.

Notes:

Occupation:
Ulf deltok i Knut den stores invasjon av England, og ble 1015 gift med hans søster Estrid.

Han ble utnevnt til jarl av Danmark og regjerte landet i Knuts fravær. Han var også fosterfar til Knuts sønn Hardeknut.

Svenskekongen Anund Jakob og den norske Olav den hellige utnyttet Knuts fravær til å angripe Danmark. Ulf fikk da overtalt de danske frimennene til å velge den unge Hardeknut til konge, siden de var misfornøyd med Knuts opphold utenfor Danmark. Som Knuts varetaker gjorde dette trekket Ulf til Danmarks egentlige hersker.

Da Knut i 1026 fikk høre om det som hadde skjedd dro han tilbake til Danmark. Med Ulfs hjelp slo han svenskene og nordmennene i slaget ved Helgeå. Dette var imidlertid ikke nok til at Knut kunne tilgi Ulf for kuppet.

Ved en fest i Roskilde spilte de 2 svogerne sjakk og kom i krangel. Dagen derpå, juledag 1026, lot Knut en av husmennene sine drepe Ulf jarl i Treenighetskirken i Roskilde. Beretninger om de 2 svogerne og drapet på Ulf er motstridende.

Ulf var far til Svend Estridson og ble således stamfar til Danmarks konger fra 1047 til 1375.

Stamfar til den Estridske ætt, som regjerte i Danmark 1047-1375 (Gyldendals store konversasjonsleksikon, 1972).


Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Det er sagt før at kong Olav var øst i Sarpsborg den vinteren Knut den mektige satt i Danmark. Anund sveakonge rei omkring i Västergötland den vinteren og hadde mer enn 3.000 mann. Det gikk menn og sendebud mellom ham og kong Olav; de satte hverandre stevne så de skulle møtes ved Konghelle om våren. Møtet ble utsatt av den grunn at de ville vite hva kong Knut hadde fore før de møttes.

Da det lei på våren, gjorde kong Knut seg ferdig med hæren til å reise vest til England; han satte Horda-Knut, sønnen sin, igjen i Danmark, og satte Ulv jarl, sønn til Torgils Sprakalegg, hos ham.

Ulv var gift med Astrid, datter til kong Svein og søster til Knut den mektige, deres sønn var Svein som siden ble konge i Danmark. Ulv jarl var en stor og mektig mann...

Ulv jarl Sprakaleggsson var blitt satt til landvernsmann i Danmark da kong Knut reiste til England; Knut hadde gitt sin sønn, som ble kalt Horda-Knut, i Ulv jarls varetekt. Dette var sommeren i forvegen, som før er skrevet. Men jarlen sa straks at kong Knut hadde gitt ham det ærend da de skiltes, at han ville de skulle ha Horda-Knut, sønn til kong Knut, til konge over Danevelde.

Det var derfor han gav ham i våre hender, sa han. Jeg og mange andre menn og høvdinger her i landet har ofte klaget til kong Knut over det at folk her i landet synes det er svært vondt å sitte kongeløse, her som danekongene før i tida syntes de hadde fullt ut nok med å holde kongedømmet over bare Danevelde. Og i gamle dager rådde det mange konger for dette riket. Likevel blir det nå enda mye verre her enn det før har vært, for hittil har vi fått sitte i fred for utenlandske konger, men nå får vi høre rykter om at Norges konge tenker å komme og herje hos oss, og det er dem som tror at sveakongen også blir med på den ferden. Men kong Knut er i England nå.

Så bar jarlen fram et brev fra kong Knut med hans innsegl på, og det stadfestet alt dette som jarlen sa. Denne talen var det mange andre høvdinger som støttet. Og ettersom alle disse talte for det, ble folk enige om å ta Horda-Knut til konge, og det ble gjort på samme tinget.

Det var dronning Emma som hadde vært opphavsmann til denne planen; hun hadde latt skrive brevet og hadde latt det innsegle; hun hadde fått tak på kongens innsegl med list, men han sjøl visste ikke noe om alt dette.

Da nå Horda-Knut og Ulv jarl fikk vite at kong Olav hadde kommet nord fra Norge med en stor hær, drog de til Jylland, for der var det Daneveldes største styrke lå; de sendte ut hærpil og stevnte sammen en stor hær. Men da de hørte at sveakongen også hadde kommet med sin hær, mente de at de ikke hadde stor nok styrke til å legge til kamp mot dem begge 2.
Så ble de liggende samlet i Jylland og mente å verge det landet mot kongene. Hele flåten drog de sammen i Limfjorden, og slik ventet de på kong Knut. Da de nå fikk høre at kong Knut hadde kommet vestfra til Limfjorden, sendte de sendemenn til ham og dronning Emma og bad om at hun skulle få greie på om kongen var sint på dem eller ikke, og så la dem få vite det.
Dronninga talte med kongen om saken, og sa at Horda-Knut, sønnen deres, var villig til å bøte på alle måter slik kongen ville, om han hadde gjort noe som kongen ikke var nøyd med. Han svarte med å si at Horda-Knut hadde ikke funnet på dette sjøl.

Det har gått som en måtte vente, sa han, når han som bare var et uvettig barn, ville kalles konge; om det kom noen vanskeligheter, ville hele dette landet ha blitt herjet med hærskjold og lagt under utenlandske høvdinger, hvis ikke vi kunne komme til hjelp. Om han nå vil ha noe forlik med meg, så får han komme hit til meg og holde opp med slikt oppspinn som at han har latt seg kalle konge.

Disse samme ordene sendte dronninga siden til Horda-Knut, og hun lot også si at hun bad Horda-Knut om ikke å vente med å komme; hun sa som sant var, at han ville ikke få noen hjelp til å stå imot sin far.
Da dette budet kom til Horda-Knut, rådførte han seg med jarlen og de andre høvdingene som var hos ham. Men da viste det seg snart at straks folk i landet fikk vite at Knut den gamle hadde kommet, så gikk hele mengden i landet over til ham, og mente han var den de hadde å sette sin lit til. Ulv jarl og de andre som var i lag med ham, så at de hadde 2 ting å velge mellom, enten måtte de gå til kongen og legge alt i hans hand, eller også reise ut av landet; men alle rådde de Horda-Knut til å reise til sin far. Han gjorde det. Og da de møttes, falt han på kne for sin far og la det innseglet som fulgte med kongsnavnet ned i hans fang. Kong Knut tok Horda-Knut i handa og gav ham sete så høyt som han før hadde sittet.

Ulv jarl sendte sønnen sin Svein til kong Knut. Svein var søstersønn til kong Knut. Han bad om grid for faren og om forlik med kongen og bød seg til å bli hos ham som gissel for jarlen. Svein og Horda-Knut var jevnaldrende. Kong Knut bad ham si til jarlen at han skulle samle hær og skip og komme til kongen, og så fikk de siden snakke om forliket. Jarlen gjorde dette.

Da kong Olav og kong Anund fikk høre at kong Knut hadde kommet vestfra (1027), og at han hadde en uovervinnelig hær, seilte de østover langs Skåne og tok til å herje og brenne i bygdene; slik drog de østover langs land henimot sveakongens rike. Men straks folk i landet hørte at kong Knut hadde kommet vestfra, ble det ikke noe mer av med å gi seg under kongene. Dette taler Sigvat skald om:

De tapre konger
fikk ikke tvunget
under seg Danmark
på denne hærferd,
dengang daners
drapsmenn herjet
skarpt på Skåne
den herligste konge.

Da styrte kongene østover langs land og la til der det heter Helga å; der lå de en stund. Nå fikk de høre at kong Knut kom etter dem med hæren sin. Da rådslo de med hverandre, og så fant de på den utveg at kong Olav med noe av sin hær skulle gå opp i landet og helt opp i skogene til det vannet Helga å faller ut av. Der i elveosen laget de en demning av tømmer og torv, og demte opp vannet på den måten; så grov de store grøfter og fikk flere vann til å renne sammen, og det ble store oversvømmelser; i elvefaret hogg de store trær. De holdt på i mange dager med dette arbeidet; og det var kong Olav som hadde funnet på alt og fått i stand denne list; kong Anund hadde styringen over hæren på skipene.

Kong Knut hørte om hvordan kongene fór fram, og om all den skade de hadde gjort i hans rike; han styrte mot dem der de lå i Helga å, og han hadde en stor hær, dobbelt så stor som de 2 andre til sammen. Dette nevner Sigvat:

Jyllands konge
her hjemme ingen
lot ete av arven,
det alle fikk merke.
Danenes verge
ville ei tåle
ran av sin jord.
den herligste konge.

Det var en dag mot kvelden at kong Anunds speidere så at kong Knut kom seilende, og da hadde han ikke langt igjen til dem. Da lot kong Anund blåse hærblåst. Så reiv folk ned teltene og væpnet seg; de rodde ut av havna og østover langs land, der la de skipene samlet og bandt dem sammen og gjorde seg ferdig til kamp. Kong Anund sendte speiderne på sprang opp i landet, de løp til kong Olav og fortalte ham nyheten. Da lot kong Olav bryte demningene, så elva rant tilbake i det gamle faret, og sjøl drog han ned til skipene om natta.

Kong Knut kom utenfor havna; da så han at kongenes hær lå ferdig til strid; han syntes det ble vel seint på dagen til å legge til kamp før hele hæren hans kunne være ferdig, for flåten hans trengte stor plass på sjøen til å seile, og det var langt mellom det første og det siste skipet, og likeså mellom det som seilte ytterst og det som var nærmest land. Det var liten vind. Da kong Knut så at svear og nordmenn hadde rømt havna, la han inn i havna, og med ham alle de skipene som fikk plass der; men hovedmassen av flåten lå likevel ute på havet.

Om morgenen da det ble lyst, var en stor del av folkene oppe på land, noen talte sammen, andre holdt moro. Da visste de ikke ord av før det kom vann flommende over dem som en foss; med flommen fulgte store trær som dreiv mot skipene deres, og skipene ble skadd av dem, og vannet fløt utover hele vollen. De folkene som var oppe på land, ble drept, og mange av dem som var om bord også. Alle som kunne komme til, hogg landfestet og så til å komme løs og ut, og skipene dreiv hver for seg utover. Den store draken som kongen sjøl var om bord på, dreiv ut med strømmen, det var ikke lett å få snudd den med årene, og den dreiv ut til kong Anunds flåte. Da de kjente skipet, la de seg straks omkring det, men skipet var høyt til relinga som en borg, og det hadde en mengde menn om bord, og det var utvalgte folk av beste slag og forsvarlig væpnet, og av den grunn var det ikke lett å ta skipet. Det varte heller ikke lenge før Ulv jarl kom til med sin hær, og så tok slaget til. Dernest kom kong Knuts hær til fra alle kanter. Da så kongene Olav og Anund at de hadde vunnet så stor seier som skjebnen ville den gangen, så lot de skåte om bord på skipene og kom seg løs og bort fra kong Knuts hær, og flåtene skiltes.

Men denne kampen hadde ikke gått slik fra først av som kong Knut hadde reknet med, og derfor hadde heller ikke skipene holdt fram slik som det var fastsatt, og så ble det ikke noen greie på roingen. Kong Knut og hans folk så over hæren igjen og tok til å ordne flåten og gjøre seg ferdige. Men da de var blitt skilt fra hverandre, og hver flåte seilte for seg, så kongene over hæren sin, og de fant at de ikke hadde mistet noen folk. Men det så de også, at om de ventet så lenge at kong Knut fikk ordnet hele den hæren han hadde, og så la mot dem, så ville overmakten bli så stor art det var lite håp om at de skulle få seier, og det var lett å skjønne at om det kom til kamp, så ville det bli svære mannefall. Så tok de heller det råd å ro hele flåten østover langs land. Men da de så at kong Knuts flåte ikke fulgte etter dem, reiste de mastene og seil...

...Kong Knut så dette at Norges konge og sveakongen styrte flåten sin østover langs land. Da sendte han straks en hær opp på land og lot sine menn ri landvegen dag og natt etter som kongenes hær seilte utenfor; andre speidere kom og drog videre når noen vendte tilbake. Kong Knut fikk hver dag høre nytt om hva kongene hadde fore, det var speidere i hæren hos kongene. Men da han fikk høre at en stor del av hæren hadde reist hjem, så styrte han tilbake til Sjælland med sin hær og la seg i Øresund med hele hæren. Noe av flåten lå ved Sjælland og noe ved Skåne.

Kong Knut rei opp til Roskilde dagen før mikkelsmess, og en stor flokk fulgte ham. Der hadde Ulv jarl, mågen hans, gjort gjestebud for ham; jarlen gav et storslått gilde og var glad og lystig. Kongen var fåmælt og ikke god å komme nær, jarlen prøvde å tale til ham og lette etter slike samtaleemner som han trodde kongen best likte. Kongen svarte ikke stort.
Så spurte jarlen om han ville spille sjakk; det sa han ja til, og så tok de sjakkbrikkene og spilte. Ulv jarl var flåkjeftet og uvøren både i ord og alle ting, en mann som fikk fram det han ville i riket sitt og en stor hærmann, det er en lang saga om ham.

Ulv jarl var den mektigste mann i Danmark nest etter kongen. Søster til Ulv jarl var Gyda som var gift med Gudine jarl Ulvnadsson, og deres sønner var Harald, Englands konge, Toste jarl, Valtjov jarl, Morukåre jarl, Svein jarl; Gyda var datter deres, hun som var gift med Edvard den gode, Englands konge.

Mens de spilte sjakk, kong Knut og Ulv jarl, gjorde kongen et stygt feiltrekk, og så tok jarlen en springer fra ham. Kongen satte brikken hans tilbake og sa han skulle trekke om igjen. Jarlen ble sint, skubbet ned hele spillet, stod opp og gikk sin veg. Kongen sa:

Renner du nå, Ulv den redde!

Jarlen snudde seg i døra og sa:

Du hadde rent lenger i Helga å om du hadde kunnet komme til. Du kalte meg ikke Ulv den redde da jeg la inn til skipet og hjalp deg, mens svearne banket dere som hunder.

Så gikk jarlen ut og gikk til sengs. Litt etterpå gikk kongen for å sove. Morgenen etter da kongen kledde på seg, sa han til skosveinen:

Gå til Ulv jarl du, sa han, og drep ham.

Sveinen gikk og var borte en stund og kom igjen. Da sa kongen:

Har du drept jarlen?

Han svarte:

Nei, jeg har ikke drept ham, for han hadde gått i Luciuskirken.

Det var en mann som het Ivar Kvite, av norrøn ætt; han var hirdmann hos kong Knut dengang og sov i samme rom som kongen. Kongen sa til Ivar:

Gå og drep jarlen, du.

Ivar gikk til kirken og inn i koret og stakk sverdet gjennom jarlen; der døde Ulv jarl. Ivar gikk til kongen og holdt det blodige sverdet i handa. Kongen spurte:

Har du nå drept jarlen?

Ivar svarte:

Nå har jeg drept ham.

Det var godt gjort, sa kongen.

Men etterpå, da jarlen var drept, lot munkene låse kirken. Det ble sagt fra til kongen om dette. Han sendte bud til munkene og sa de skulle lukke opp kirken og la synge messer. De gjorde som kongen bød. Men da kongen kom til kirken, la han så mye jord til kirken at det er et stort herred, og siden har dette kirkestedet kommet seg svært opp. Derfor har dette jordegodset ligget til kirken der siden. Kong Knut rei ut til skipene sine etterpå, og ble der lenge utover høsten med en svær hær...

Ulv married Estrid Margrethe Sveinsdatter about 1015. Estrid (daughter of Svein Haraldsen, "Otto 1" and Sigrid Tostesdatter) was born after 0996; died on 09 May 1074; was buried after 09 May 1074 in Roskilde, Sjælland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Gunnhild married Håkon Eiriksen about 1028. Håkon (son of Eirik Håkonsen and Gyda Sveinsdatter av Danmark) was born about 0996; died about 1030. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1042, Danmark; Jarl.
• Occupation: Abt 1047, Danmark; Konge.

Notes:

Birth:
Sven var sønn til Ulv jarl, men angis oftest med sin mors navn, Estrid, som var datter til danekongen Sven Tjugeskjegg.

Etternavnet Estridsson er svært uvanlig da det er et metronymikon, det vil si navn etter moren.

Han hadde blitt oppdratt i England, hvor Knud den store nærmest hadde holdt ham som gissel for hans far Ulv, mens denne var stattholder i Danmark.

Senere hadde han vært i Sverige hvor hans mor eide meget gods og gjorde tjeneste hos Anund Jakob i 12 år.

Svend hadde derfor slekt og venner i både Danmark, Sverige og England.

Occupation:
Svein var velhavende, men hadde ikke evne til å skape et parti som kunne støtte ham i hans arvekrav etter Hardeknud. Denne hadde utnevnt ham til jarl over Jylland.

Svend oppsøkte kong Magnus den Gode på møtestedet ved Göta elv og lovet ham troskap. Til gjengjeld innsatte Magnus Svend som jarl over Danmark, slik hans far Ulv i sin tid hadde vært.

Svein blir i år 1042 med kong Magnus på hærtog mot venderne sør i Østersjøen. De jevner med jorda den beryktede Jomsborg på øya Wolin ved munningen av Oder. Kong Magnus erobret borgen, og mye av folket i Vendland ga seg under den norske kongen.
Året etter utkjempet kong Magnus det berømte slaget på Lyrskoghede og satte med det en stopper for vendernes herjinger mot vest og nord.

Fra Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga:

22. Svein het en mann, sønn til Ulv jarl, som var sønn til Torgils Sprakalegg. Sveins mor var Astrid, datter til kong Svein Tjugeskjegg. Hun var søster til Knut den mektige på farssiden og til sveakongen Olav Eiriksson på morssiden; deres mor var dronning Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste. Svein Ulvsson hadde da lenge holdt seg hos sveakongene, frendene sine, helt siden Ulv jarl, hans far, falt, slik som det er fortalt i Knut den gamles saga at han lot drepe Ulv jarl, sin måg, i Roskilde; derfor hadde Svein ikke vært i Danmark siden. Svein Ulvsson var en framifrå vakker mann; han var stor og sterk, en stor idrettsmann, ordhag og veltalende. Alle som kjente ham, sa at han hadde alle de egenskaper som pryder en god høvding. Svein Ulvsson kom til kong Magnus da han lå i Götaelv som før er skrevet. Kongen tok vel imot ham. Det var mange som talte hans sak, for Svein var en vennesæl mann. Han talte også selv sin sak for kongen, fagert og ordhagt, og det ble til det at Svein gikk i tjeneste hos kong Magnus og ble hans mann. Siden talte kongen og Svein om mange ting i enrom.

Etter at Sveins lojalitet mot Magnus opphører lar han seg velge til Danmarks konge ved tinget i Viborg. Kong Magnus kom da fra Norge og drev opprøreren fra landet og på flukt til Sverige hvor Svein gjorde stadige forsøk på å ta Danmark. Krigen raste i flere år inntil Harald Hardråde kom tilbake fra Konstantinopel, rik på gull, og en farlig motstander.

Harald Hardråde allierte seg i Sverige med Svein Estridsson og sammen herjet de rundt i Danmark inntil kong Magnus tilbød sin onkel halve riket mot fred. Harald får det som han vil og overgir Svein til seg selv som da blir isolert.
Svein går på et tungt nederlag til sjøs, men Magnus forfølger ham over Sjælland. Ulykken skjer da Magnus rider omkull og blir dødelig såret. På sitt dødsleie i 1047 ble det sagt at Magnus hadde erklært at Svein skulle arve Danmark.

Occupation:
Sommeren 1047 hadde Magnus et rideuhell, han falt av hesten og slo hodet mot en trestubbe. Han forsto at han ikke skulle overleve, og kalte Harald Hardråde til seg. Han uttalte så som sin siste vilje at Svein skulle arve Danmark etter ham, og at Harald skulle nøye seg med Norge.
De skånske bønder sluttet seg straks til Svein og hyldet ham som konge. På Sjelland ble han utropt på Isøre Ting og på Viborg Ting ga også Torkil Gøse ham navn av konge. På landstinget ble både kong Harald Hardråde av Norge og Svein kåret til Danmarks konger.
Kong Harald Hardråde var derimot meget misfornøyd med ordningen og gjorde hærtokt mot Danmark og herjet blant annet Hedeby som blir ødelagt ved brann. Svein Estridsson flykter derimot aldri mer fra Danmark. Svein beholdt deretter tronen så lenge han levde.

Våren 1062 ble Slaget ved Niså utkjempet, ved elven Nissans munning i nærheten av Halmstad i Sverige. Svein hadde klart å mønstre en flåte på 300 skip, dobbelt så mange som Harald Hardrådes flåte. Overlegenheten i styrke hjalp likevel ikke – den danske opprøreren var ikke av samme klasse og støpning som den slu og harde norske krigerkongen.
I følge Snorre Sturlason gikk Harald Hardråde av seieren, og han trodde at Svein var blant de falne, men denne hadde klart å ta seg i land og ble tatt hånd om av en bonde ved navn Karl. Svein som ikke ble gjenkjent ble budt på mat og da de satt til bords talte han om at danskene hadde tapt kampen til sjøs. Da sa bondens hustru:
Ille har vi stelt oss til med kongen vår, han er både halt og feig!
Svein svarte da:
Feig er han ikke, men han er ikke seierrik.

Historien om bonden er nok en fiktiv dramatisering av Snorre, men har en interessant detalj: bondekvinnens påstand om at kongen er halt.

Først i 1064 sluttet de stridende fred ved at kong Harald oppga sine krav på Danmark. Harald Hardråde vender seg deretter mot England, men dør i slaget ved Stamford Bridge.

Med trusselen fra Norge unna og med Danmark i ryggen vendte også Svein Estridsson sin oppmerksomhet mot England, som hans onkel Knut hadde vært konge av, og forsøkte å gjøre krav på den engelske kronen. Han allierte seg med Edgar Ætheling da han forsøkte å gjenerobre England fra - Vilhelm Bastarden - også kalt for Vilhelm Erobreren.
Etter å ha erobret den plagete byen York aksepterte Svein betaling fra Vilhelm for å forlate England. Med pengene deserterte han Edgar som dro i eksil i Skottland. Den anglesaksiske England var da helt og holdent blitt normannisk.

Forholdet mellom Danmark og Sverige synes å ha vært godt. I kampene mot Norge fikk Svein stadig svensk støtte. Det finnes også opplysninger om at en grensesetting mellom begge rikene kom i stand. Det skal ha vært Svein og den svenske kongen Emund den gamle som kom overens om dette. Seks menn fra begge land skal ha gått gjennom villmarken i grenseområdene og reist 6 grensesteiner. Senere forskning har derimot betvilt på disse nedtegnelsene. Det kan neppe ha vært nødvendig å stake ut en grense på denne tid da bebyggelsen i Skåne, Småland og Västergötland ble skilt med utstrakt villmark.

Svein bygget opp et solid grunnlag for den danske kongsmakten, blant annet i et nært samarbeid med kirken og korresponderte med Den hellige stol.

Akkurat som den senere Olav Kyrre av Norge synes det som om Svein var i stand til å lese og skrive, og han er selv kilde for mye av vår kunnskap om Danmark på 800- og 900-tallet ved å fortelle om historien til sine forfedre til historikeren Adam av Bremen en gang rundt år 1070.

Adam skriver at han ble - meget vennlig mottatt - ved sitt besøk. Framfor alt fremholder han Sveins interesse for kristendommens utbredelse og påpeker at misjonen blant Nordens folk fikk gjennom kong Sveins medvirkning en betydelig større og lykkeligere framgang. Kongen sendte sine egne klerker for preke i hele Sverige og i nordmennenes land samt på øyene i denne delen av verden.

Svein Estridsson organiserte Danmark, som på dette tidspunkt omfattet Jylland, Slesvig, Fyn, Sjælland, Øyene, Skåne og Helland. Danske historikere betrakter ham som den danske konge som brakte Danmark fra vikingtiden og inn i middelalderen. Svein ønsket et godt forhold til kirken. Han forsøkte å få sin oldefar Harald Blåtann helgenkåret og sendte sin sønn Magnus til Roma for å få ham salvet og innviet som tronfølger, men til hans skuffelse døde sønnen på reisen.

Svein ga den danske kirke en fast organisasjon og innsatte biskoper i Ribe, Viborg, Aarhus og Vestervig (Børglum).
Svein ønsket en nasjonal kirke som var uavhengig av det tyske erkebispesete i Hamburg-Bremen.

I 1073 ble pave Gregor 7. utnevnt og denne søkte allierte mot den tysk-romerske keiser, blant for å begrense dennes muligheter til å utnevne geistlige i sine embeter. Paven var derfor imøtekommende for Sveins ønsker, men den danske kongen dør før det hans planer ble realisert.

Dødsfallet skjedde den 28. april 1076. Svein gravlegges i Roskilde domkirke.

I Roskildekrøniken fra 1130-tallet står det at Svein Estridsson avlet sønner og døtre med adskillige kvinner.

Han hadde giftet seg med svenskekongen Anund Jakobs datter Gunhild Anundsdatter, men slektskapet mellom ekteparet var så nært at det var imot kirkens regler. Hamburgs erkebiskop Adalbert krevde skilsmisse, hvilket Svein måtte gå med på, og holdt seg deretter med den ene elskerinnen etter den andre i løpet av resten av sitt liv. Med disse fikk han rundt 19 barn, kanskje flere, både sønner og døtre, og for de fleste er moren ukjent.

Hele 5 av sønnene rakk å bli konger av Danmark:

Harald Hen, Knut den hellige, Olav Hunger, Erik Eiegod og Nils.

Enda en sønn, Svend Korsfarer var stort ry for sin modige kamp mot tyrkerne på det første korstog. Han var også gift med norske Gunnhild Sveinsdatter, datter av Ladejarlen Svein Håkonsson.

Sveins ekteskapelige forhold er meget uklare. Han synes å ha vært gift 3 ganger, med en svensk slektning som erkebisp Adalbert av Bremen tvang ham til å skille seg fra, med en Gunhild eller Gyda, og med en Thora.

Gyda kjennes kun fra Adam av Bremens beretning, hvor hun kalles Svend Estridssons rettmessige dronning. Om dette er riktig, eller om hun kun har vært kongens frille, vites ikke. Adam forteller også at hun ble drept med gift av en av Svends friller ved navn Thora.

Mor til Erik Ejegod var antagelig Rannveig Tordsdatter av Aurland, sønnedatter til Rannveig Tordsdatter d.e.

Ingerid og Svend var altså tremeninger. Hun var i alle fall mor til Ingerid, gift med kong Olav Kyrre og senere med Svein Brynjulfsson på Aurland. Svein synes ikke å ha etterlatt seg - ekte - sønner.

Kilder:
Wikipedia - Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963) og Bind 3 (1969).
Dansk Biografisk Leksikon, Bind 8 (1936), side 445 og 458, Bind 23 (1942), side 194-197.
Snorre Sturlasson: Olav den helligs saga, avsnitt 134, 148.
Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga, avsnitt 22-25, 29-36.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 18-22, 26-30, 34-35, 41, 49-53, 58, 61-63, 69-71, 74, 78, 101.
Snorre Sturlasson: Olav Kyrres saga,avsnitt 5.
Snorre Sturlasson: Magnussønnenes saga, avsnitt 20, 24.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 503.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 45.

Buried:
Svein Estridsson etterlevenskaper ble murt inn i søyle i Roskilde domkirke.

I 1911 ble graven åpnet og skjelettet undersøkt. Det viste at han var en høy mann som var kraftig bygd og som hadde en uregelbunden og vaggende gange når han gikk ettersom hans venstre hofte ikke var like godt utviklet som hans høyre.

Graven rett inntil trodde man lenge inneholdt restene etter hans mor Estrid, men en DNA-analyse i 2003 viste at det kunne utelukkes. Hvem kvinnen egentlig er vet man ikke, men har spekulert på at det er Margrethe Estrid, mor til Sveins sønn Harald Hen.

Died:
Tekst fra heimskringla.no:

Den 28.april 1074, eller 1076, dør kond Svend Estridsen (Ulfsen).
Almuen kaldte ham Kongefaderen, fordi han havde så stort et kuld sønner, af hvilke fem i rad bar Danmarks krone, skriver historikeren Sv. Aggesen.
De 5 sønnene var Harald Hén, Knut den hellige, Oluf Hunger, Eirik Ejegod og Nikolaus (Niels).

Family/Spouse: Ranveig Tordsdatter på Aurland. Ranveig (daughter of Tord Folesen på Aurland and Ålov Einarsdatter) was born in Aurland, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Svein married Gunhild Anundsdatter after 1050. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1015, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl etter faren.

Notes:

Occupation:
I 1015 dro faren Eirik jarl til England, og satte Håkon til å styre over en del av riket.

Håkon ble fanget av Olav Digre, og måtte love å ikke kjempe mot han. Da Olav måtte rømme landet i 1028, satte danekongen Knut den mektige Håkon til jarl over Norge.

Året etter druknet Håkon på hjemvei fra England.

Fra Snorre: Olav den helliges saga:

27.
Den sommeren Olav Haraldsson kom fra viking vestfra, kom kong Adalråds sønner også fra England til Ruda i Valland til morbrødrene sine, De var i Normandi alle sammen den vinteren, og der sluttet de forbund med hverandre og avtalte at kong Olav skulle ha Nordimbraland, om de fikk tatt England fra danene. Da sendte kong Olav fosterfaren Rane til England om høsten for å samle en hær der; Adalrådssønnene sendte ham til venner og frender som de hadde, med tegn at han kom fra dem, og kong Olav gav ham en mengde penger til å lokke folk over til dem. Rane ble i England vinteren over og fikk løfte om troskap av mange stormenn; folk i landet ville heller ha landsmenn som konger over seg, men danenes makt i England var da blitt så stor at de hadde brutt under seg alt folk i landet og hadde det i sin makt.

28.
Om våren seilte de vestfra alle sammen, kong Olav og sønnene til Adalråd, og de kom til England der det heter Jungufurda. Der gikk de i land med hæren og opp til borgen. Der møtte de mange av de menn som hadde lovt dem hjelp; de vant borgen og drepte mange menn. Men da kong Knuts folk merket dette, samlet de hær og ble fort mannsterke, så kong Adalråds sønner hadde ikke nok styrke til å stå imot, og så valgte de heller å seile bort og vestover tilbake til Ruda.

Da skilte kong Olav lag med dem, han ville ikke tilbake til Valland. Han seilte nordover langs England helt til Nordimbraland, og la til i ei havn som heter Furuvald, der kjempet han med bymennene og vant seier og stor rikdom.

29.
Der lot kong Olav langskipene bli igjen og rustet ut 2 knarrer; på dem hadde han 260 mann, utvalgte folk, i brynje og våpen. Han seilte til havs og nordover om høsten; de fikk svær storm i havet, så det så farlig ut, men ettersom de hadde godt mannskap og kongens lykke med seg, så gikk det godt.
Så sier Ottar:

På toknarrer tok du
turen vestfra, herre.
Skjoldungers skipsfelle,
du skyr aldri farer.

Strømmen, den strie, kunne
ha slukt kjøpmannsskipet,
og mannskapet over bølgen
stod mindre sterkt innabords.

Du fryktet ikke Ægir,
du fór over storhavet;
bedre karer får vel
aldri noen konge.

Haralds ætling! Ofte
øvde deg i sjøferd,
inntil med brott om baugen
du bautet mot Norges vestland.

Her er det sagt at kong Olav kom inn til Norge midt på Vestlandet. Den øya de kom i land på, het Sæla, den ligger utfor Stad. Da sa kongen han trodde det måtte være en lykkedag siden de hadde landet i Norge på Sæla, han sa det måtte være et godt varsel når dette hadde hendt. Så gikk de i land på øya. Der kom kongen til å gli med den ene foten i noe leire som var der, men han stødde seg på kneet. Da sa han:

Nå falt jeg.

Da sa Rane:

Du falt ikke, konge, nå fikk du fast fot i landet.

Kongen lo og sa:

Det kan nok være, om gud vil.

Så gikk de ned til skipene og seilte sør til Ulvesund. Der fikk de høre om Håkon jarl at han var sør i Sogn, men at de ventet ham nordover så snart det ble bør, og at han hadde bare 1 skip.

30.
Da kong Olav kom sør forbi Fjaler, styrte han skipene sine inn fra skipsleia og snudde inn Saudungssund og la seg der, de 2 skipene lå på hver side av sundet og hadde et tjukt tau mellom seg. I samme stund rodde Håkon Eiriksson jarl mot sundet med et langskip og fullt mannskap, han trodde det var 2 kjøpmannsskip som lå i sundet, og rodde fram mellom de 2 skipene. Da drog kong Olav og hans folk tauet opp midt under kjølen på langskipet og sveivde det inn med gangspill. Straks tauet fikk feste, gikk akterenden i været, og stavnen stupte framover så sjøen falt inn i saksene, langskipet ble fullt av vann og hvelvet. Kong Olav fisket opp Håkon der han lå og svømte, og likeså alle de mennene hans de fikk tak i; noen drepte de, og noen druknet.
Så sier Ottar:

Du fórer svarte ravner,
skatter har du nok av;
et staselig skip tok du
fra Håkon, ham sjøl attpå.

Du samlet kampens fugler,
søkte alt i din ungdom
hit til dine ættland;
for deg måtte jarlen vike.

Håkon jarl ble ført opp på kongens skip, han var den vakreste mann noen hadde sett; han hadde svart hår, så fint som silke, om hodet hadde han bundet et gullband. Han satte seg i forrommet. Da sa kong Olav:

Det er nok ikke løgn det som er sagt om dere frender, hvor vakre dere er å se på; men nå er det ute med lykken for dere.

Da sa Håkon:

Det er ikke noen ulykke, dette som har hendt oss. Det har vært slik lenge at seieren har skiftet, og med dine og mine frender har det også gått slik at vi har skiftes til å seire. Jeg er nå bare så vidt kommet ut av barneåra, og vi hadde ikke godt for å verge oss heller nå, for vi hadde ingen tanke på at det var ufred. En annen gang kan det hende det går bedre for oss enn nå.

Da svarte kong Olav:

Kunne du ikke tenke deg det, jarl, at slik som det har gått her, kommer du verken til å få seier eller nederlag heretter?

Jarlen sa:

Det er De som rår denne gangen, konge.

Da sa kong Olav:

Hva vil du gjøre, jarl, for at jeg skal la deg gå hvor du vil, hel og uskadd?

Jarlen spurte hva han krevde. Kongen sa:

Ikke annet enn at du drar ut av landet og gir opp riket og sverger en ed på at han aldri skal gå til kamp mot meg fra nå av.

Jarlen svarte at dette skulle han gjøre. Og så svor Håkon jarl kong Olav en ed på at han aldri mer skulle kjempe mot ham, og ikke verge Norge med ufred mot kong Olav og heller ikke gå mot ham. Så gav kong Olav grid til ham og alle hans menn. Jarlen fikk igjen det skipet han før hadde hatt, og så rodde de bort.
Dette nevner Sigvat skald:

Den mektige sa han måtte
møte Håkon dengang
i Saudungsund, det gamle;
han strevde etter framgang.

Der traff du harde konge
en jarl, av ætt den beste,
han ung ble bare nestbest
der dansk tunge tales.

31.
Etter dette så jarlen til å komme seg ut av landet så fort han kunne. Han seilte vest til England, og der gikk han til kong Knut, sin morbror, og fortalte ham alt, hvordan det hadde gått med ham og kong Olav; kong Knut tok særs godt imot ham, han satte Håkon i hirden hos seg og gav ham stor makt der i riket. Håkon jarl bodde der hos Knut i lang tid framover.

Da Svein og Håkon hadde rådd for Norge, hadde de gjort forlik med Erling Skjalgsson, forliket var blitt styrket på den måten at Aslak, sønn til Erling, ble gift med Sigrid, datter til Svein jarl. De 2, Erling og hans sønn Aslak, skulle ha de veitslene som Olav Tryggvason hadde gitt Erling. Etter dette ble Erling jarlens sikre venn, og de slo dette fast og svor hverandre eder.

130.
Knut den mektige, som noen kaller Knut den gamle, var konge både over England og over Danevelde på den tida. Knut den mektige var sønn til Svein Tjugeskjegg Haraldsson. Hans ætt hadde rådd over Danmark i lange tider. Harald Gormsson, farfar ti Knut, hadde tatt Norge etter Harald Gunnhildssons fall og hadde tatt skatter derfra og satt Håkon jarl den mektige til å styre landet. Svein danekonge, sønn til Harald, hadde også rådd over Norge og hadde satt Eirik Håkonsson jarl til å styre landet. Han og broren Svein Håkonsson rådde deretter landet, inntil Eirik jarl drog vest til England da Knut den mektige, mågen hans, sendte bud etter ham; han satte sin sønn Håkon jarl etter seg til å styre i Norge, Håkon var søstersønn til Knut den mektige, Eiriks måg.
Men da så Olav Digre kom til Norge, tok han først Håkon jarl til fange og avsatte ham fra styret, slik som før er skrevet. Da reiste Håkon til sin morbror Knut, og hos ham hadde han vært hele tida siden til vi er kommet så langt i sagaen.

Knut den mektige hadde vunnet England i strid og kjempet seg til det; og han hadde hatt et langt slit før folket i landet hadde blitt lydige mot ham. Da han nå mente han hadde fått full og hel styring der i landet, tok han til å tenke på det han mente å ha rett til i et rike han ikke sjøl hadde oppsyn med, og det var Norge.
Han mente han sjøl hadde arverett til hele Norge, og Håkon, søstersønn hans, til noe av det, og dertil kom at han syntes han hadde mistet det med skam. En av grunnene til at Knut og Håkon hadde latt det være stilt med kravene på Norge, var den at i førstningen da Olav Haraldsson kom til landet, løp den opp som én mann hele den store bondemugen og ville ikke høre tale om annet enn at Olav skulle være konge over hele landet.
Men siden, da folk syntes de ikke fikk rå seg sjøl under hans styre, var det noen som prøvde å komme seg ut av landet; da var det nokså mange stormenn som hadde reist til kong Knut, og sønner til mektige bønder også, de hadde gitt seg ett eller annet ærend. Og hver den som kom til kong Knut og ville bli hans mann, fikk alltid hendene fulle av gull. Der kunne en også se mye større prakt enn andre steder, både det at det var så mange folk der til daglig, og så utstyret ellers i de husene han hadde, og som han sjøl bodde i.

Knut den mektige fikk skatter og skylder fra de rikeste folkland i Norderlanda; og ettersom han hadde større inntekter enn andre konger, gav han også bort av dem i samme monn mer enn noen annen konge.
I hele riket hans var freden så sikker at ingen torde bryte den, og sjølve folket i landet hadde fred og gammel landsens rett. Slikt ble han kjent og æret for i alle land. Men av dem som kom fra Norge, var det mange som klagde over ufrihet, og la ut for Håkon jarl for det, og noen lot kongen sjøl få vite at nordmennene ville være ferdige til å vende tilbake under kong Knut og jarlen og få friheten sin igjen av dem. Dette snakket syntes jarlen godt om, han la det fram for kongen, og bad ham undersøke om kong Olav ville gi opp riket sitt til dem eller gå med på noe slags forlik om å dele det. Det var mange som støttet jarlen denne gangen.

146.
Kong Knut hadde fått høre vest i England at Olav, Norges konge, hadde leidang ute, og dessuten at han seilte med flåten til Danmark, og at det var ufred i Knuts rike. Da tok Knut til å samle hær; det kom snart sammen en stor hær og en mengde skip. Håkon jarl ble den andre høvdingen for hæren.
Den sommeren kom Sigvat skald til England vest fra Ruda i Valland, og sammen med ham var en mann som het Berg. De hadde seilt på kjøpmannsferd dit sommeren før. Sigvat diktet en flokk, som ble kalt Vestfararvisene, og her er første vers:

Berg! jeg minnes vi mang en
morgen på kjøpmannsferden
lot skipet ankre i vestre
armen ved Rudaborgen

Da Sigvat kom til England, drog han straks til kong Knut og ville be om lov til å reise til Norge. Kong Knut hadde lagt reiseforbud på alle kjøpmannsskip inntil han var ferdig med å ruste hæren. Da nå Sigvat kom til ham, gikk han til det rom kongen var i; men der var det låst, og han stod lenge utenfor. Men da han fikk tale med kongen, fikk han lov til det han bad om. Da kvad han:

Utenfor husdøra stod jeg
og spurte før jeg fikk komme
og tale med juters høvding,
huset var lukket for bønder.
Men da vi kom i salen
kunne jo Gorms ætling
lett gi svar på vårt ærend:
Jern-ermer bar jeg ofte.

Da Sigvat merket at kong Knut rustet seg til hærferd mot kong Olav, og da han fikk vite hvor stor styrke kong Knut hadde, da kvad Sigvat:

Den ødsle Knut og Håkon
vil prøve å velte Olav,
alt har han som fór ute;
for kongens død jeg engstes.
Må verneren leve, enda
ei Knut og jarlene vil det.
Godt blir et møte på fjellet
først når du slapp fra det.

Sigvat diktet enda flere strofer om Knuts og Håkons ferd. Han kvad dette også:

Den djerve jarlen skulle
søke forlik for Olav,
med de gamle bønder
som oftest reiste striden.
Eiriks ætt er mektig;
i større fiendskap handlet
de før om hoder, men Håkon
bare hatet minnes.

147.
Knut den mektige hadde rustet hæren sin til å fare fra landet; han hadde en diger hær og svære skip. Sjøl hadde han en drake som var så stor at det var 60 rom i den; hodene på den var gullagte.
Håkon jarl hadde en annen drake, den hadde 40 rom, der var også hodene forgylte, og alle seilene på begge var stripete med blått og grønt og rødt. Alle skipene var malt ovenfor vannlinja, og all redskapen på skipene var av fineste slag. Mange andre skip hadde de også, stor og godt rustet. Dette nevner Sigvat skald i Knutsdråpa:

Blå seil ved rå
bar de i blåsten,
kongens draker;
dyr var ferden.
Og skuter som kom
vestfra, seilte
den veg som ledet
gjennom Limfjords brenning.

Det blir fortalt at kong Knut seilte med denne store flåten vest fra England og kom vel fram til Danmark med hele hæren og la til i Limfjorden. Der møtte de en stor samling av landets menn.

161.
Erling Skjalgsson og alle sønnene hans hadde vært i kong Knuts hær om sommeren og i flokken til Håkon jarl; der var Tore Hund også og hadde mye og si. Men da kong Knut fikk høre at kong Olav hadde tatt landvegen til Norge, løste kong Knut opp leidangen og gav alle mann lov til å finne seg bosted for vinteren. Da var det en svær hær av utlendinger i Danmark, både engelskmenn og nordmenn og folk fra flere land som hadde kommet i hæren om sommeren.

Erling Skjalgsson reiste til Norge med følget sitt om høsten, han fikk store gaver av kong Knut. Sammen med Erling reiste det sendemenn fra kong Knut nord til Norge, de hadde med seg en mengde gull og sølv. Om vinteren drog de rundt omkring i landet og greidde ut de pengene kong Knut hadde lovt folk om høsten dersom de ville følge ham, og de gav også til mange andre som de fikk kjøpt med penger for å vise kong Knut vennskap. De hadde støtte av Erling da de reiste omkring. Så ble det til at en mengde menn gikk over til å bli kong Knuts venner og lovte ham sin tjeneste, og dessuten å gjøre motstand mot kong Olav; noen gjorde det åpenlyst, men det var mange flere som holdt det hemmelig for allmuen. Kong Olav fikk vite om dette; det var mange som kunne fortelle ham om det, og det ble talt mye om det der i hirden. Sigvat skald kvad om dette:

Kongens fiender farer
med løse pengepunger,
folk byr ofte det tunge
malm for kongens hode.

Jeg vet at hver som selger
for gull sin gode herre
en gang vandrer til svarte
helvete, og er verdt det.

Sørgelig lønn i himmelen
fikk han som her på jorda
dreiv med svik, han dømmes
i dypet av ildens konge.

Det ble ofte sagt og talt om hvor dårlig det var av Håkon jarl å føre hær mot kong Olav som hadde gitt ham livet dengang jarlen hadde kommet i hans makt. Men Sigvat var svært god venn til jarlen, og da nå Sigvat hørte jarlen ble baktalt igjen, kvad han:

Hordekongens hirdmenn
holdt seg for sterkt til jarlen
om de tok imot penger
for Olavs liv å røve,
det er ingen heder for hirden
at slik blir hørt om den,
best er for oss om alle
er uten svik og reine.

171.
Nå hadde kong Knut lagt under seg alt land i Norge. Så holdt han et stort ting av folk både fra hæren og fra landet. Der lyste kong Knut at han ville gi sin frende Håkon jarl styringen over alt det land han hadde vunnet på denne ferden; da han hadde gjort det, leidde han Horda-Knut, sønn sin, til høgsetet hos seg og gav ham kongsnavn og med det Danevelde. Kong Knut tok gisler av alle lendmenn og storbønder, han tok sønnene deres eller brødrene eller andre nære frender eller slike menn som de var mest glad i, og som han syntes høvde til det. På den måten som nå er fortalt, bandt kongen folk til å vise troskap mot seg.

Da Håkon jarl hadde overtatt makten i Norge, kom Einar Tambarskjelve, mågen hans, og slo seg i lag med ham. Han fikk igjen alle de veitslene han hadde hatt før mens jarlene rådde i landet. Kong Knut gav Einar store gaver og bandt ham til seg i nært vennskap, han lovte at så lenge hans makt stod i landet, skulle Einar få være den største og gjæveste av alle menn som ikke var av høvdingætt i Norge, og han føyde til det at han syntes at for ættas skyld var Einar, eller sønn hans Eindride, den som best kunne høve til å bære høvdingnavn i Norge, om de ikke hadde hatt jarlen. Disse løftene satte Einar stor pris på og lovte ham sin troskap til gjengjeld. Da ble Einar på nytt en stor og mektig mann.

184.
Den sommeren seilte Håkon jarl fra landet og vest til England, og da han kom dit, tok kong Knut godt imot ham. Jarlen hadde sin festemøy der i England, og han reiste for å hente henne, han hadde tenkt å holde bryllupet i Norge, men ville skaffe seg i England de sakene han trengte, og som han mente var verst å få tak på i Norge. Om høsten gjorde jarlen seg klar til å seile hjem, men han ble nokså seint ferdig. Da han var rede, seilte han til havs.
Men om reisen hans er det bare det å si, at det skipet gikk under, og ikke én mann ble berget. Det er noen som sier at skipet har vært sett nord for Katanes i en svær storm en dag mot kvelden, og været stod ut Petlandsfjorden. De som tror på dette, mener at skipet har drevet inn i Svelgen, men det er iallfall sant, at Håkon jarl kom bort på sjøen, og ikke noe av det som var på det skipet, kom til lands.
Samme høsten fortalte kjøpmenn at det gikk rykter omkring i landene om at folk trodde jarlen hadde druknet. Men alle visste at han kom ikke til Norge den høsten, og da var landet høvdingløst.

Håkon married Gunnhild Vortigernsdatter av Vendland about 1028. Gunnhild (daughter of Briaczeslav av Vendiske og Polen and Gunnhild Sveinsdatter) was born in Vendland; died about 1070. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]