Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0986, Danmark; Konge.
• Occupation: Abt 1000, Norge; Konge.
• Occupation: 25 Dec 1013, England; Konge.

Notes:

Birth:
Man vet ikke når Svein ble født, men antar at han var i 50-årene da han døde.

Occupation:
Svein etterfulgte sin far kong Harald Blåtann som konge av Danmark, sannsynligvis på slutten av 986 eller tidlig i 987. Muligens gjorde han opprør mot sin egen far og tok kongsmakten, tiltvang seg makten, drepte eller fordrev faren fra riket. I tillegg erobret han senere England, skjønt han døde fem uker senere.

Harald Blåtann fikk sønnen Svein med en kvinne ved navn Gunhild. I noen gamle kilder opptrer Svein som en illegitim sønn av Harald Blåtann og ble oppfostret av den mytiske vikinghøvdingen Palnatoke, jarl av Jomsborg. Selv om det ikke er blitt bevist på noe vis, er det blitt hevdet at Svein ikke arvet kongedømmet etter sin far, men at han gjorde opprør og nedkjempet og drepte ham i et slag.
Det er kanskje ikke riktig, men det er indikasjoner på at Harald Blåtann ikke frivillig ga opp kronen for sønnen. Det eneste som vi vet med sikkerhet er at Svein kom på tronen etter farens død i 985, 986 eller 987. Snorre Sturlasson skriver i Heimskringla at Svein ville ha halvparten av kongsmakten, noe Harald Blåtann nektet. Svein gikk da sammen med Jomsvikingene til fosterfaren Palnatoke til strid mot faren. Det ble et voldsomt slag som gamlekongen vant, men han fikk sår som han døde av og Svein ble dermed likevel konge.

Historikerne mener at Svein regjerte på samme tid som Olof Skötkonung, som Svein var alliert med mot Olav Tryggvason. Olof var videre den første konge av det som tilsvarer hele Sverige, unntatt Skåne, mens Erik Seiersæl styrte en region rundt Uppsala.

Svein preget mynter med sitt eget bilde som den første danske konge og inskripsjonen lød:

Zven, Rex ad Dener (Svein, konge av danene).

Hans far, Harald Blåtann, aksepterte kristendommen en gang på 960-tallet. Da kongefamilien ble kristne ble det sagt at Svein også fikk det kristne navnet Otto for å ære den tyske keiseren. Men det finnes få opptegnelser som viser at Svein brukte dette navnet.

På dansk blir han kalt for Svend Tveskæg og på engelsk for Sweyn Forkbeard. Det norske tilnavnet Tjugeskjegg, som er mer korrekt på norsk enn på dansk, kommer ikke av at skjegget hans var delt, for han hadde sannsynligvis ikke fullskjegg. Tilnavnet kommer fra det norrøne ordet tjúgu-skegg på grunn av hans lange overskjegg eller mustasjer som hang ned og som lignet på en høygaffel. Tilnavnet var sannsynligvis i bruk allerede i hans levetid.

Occupation:
Kong Svein er Danmarks store vikingkonge. Han var med på å lokke norskekongen Olav Tryggvason i en felle og drepe ham i raseri over at kong Olav hadde gått til sengs med hans søster Tyra Haraldsdatter. Sigrid ble hånet av norskekongen Olav Trygvasson, og drev mann og sønn til kamp mot Olav. Svein seiret over Olav Tryggvesson i slaget ved Svolder år 1000 og hadde uinnskrenket makt over det sørlige Norge. Svein seiret senere over Edmund Jernside 1013 og la under seg deler av Danelagen.

Både før og etter Svein ble konge herjet han i viking.
I begynnelsen var han også alliert med norske Olav Tryggvason i England og kunne ved selvsyn se at nordmannen var en veldig slåsskjempe og grusom og ondskapsfull som fiende.

I henhold til Snorre Sturlasson var det Svein Tjugeskjegg som tok initiativ til å sende en stor dansk invasjonsflåte til Norge i 986 for få den norske herskeren Håkon jarl avsatt og drept. I slaget som sto i Hjørungavåg gikk danskene på et tungt nederlag den første gangen Norge som samlet nasjon hevdet selvstendighet mot Danmark i krig. Den danske hæren var forsterket med de fryktede Jomsvikingene, ledet av Sigvalde jarl, høvding av Jomsborg etter Palnatoke.

Et sagn, som Snorre gjentar, sier at Svein ble tatt til fange av Sigvalde, ført til Jomsborg og tvunget til å slutte fred med venderkongen Boleslaus den tapre. Nødtvunget gikk Svein med på avtalen. Sigvalde jarl var allerede gift med Boleslaus’ datter Astrid. Avtalen ble sikret ved at Svein ble gift med Gunhilda, en annen av Boleslaus’ døtre, og Boleslaus selv ble gift med Tyra Haraldsdatter, Svein søster. Med Gunhilda fikk Svein sønnene Harald Sveinsson og Knut den mektige.

I Norge ble Olav Tryggvason konge i 995 etter at han var blitt kristen, hvilket ikke hadde gjort ham mildere, snarere tvert imot. I henhold til Olav Tryggvasons saga forsøker han å fri til den svenske adelskvinnen Sigrid Storråde, men når hun ikke vil skifte tro slår han henne i ansiktet og kaller henne en hedensk hund. I Polen sitter Sveins søster Tyra Haraldsdatter og misliker sterkt at hun er blitt giftet bort til en gammel konge som i tillegg er hedning. Hun flykter derfra og helt til Norge, møter kong Olav og sørger for å gifte seg med ham.

I Danmark sitter Svein Tjugeskjegg og får høre at avtalen med den polske kongen er blitt brutt, og at søsteren i tillegg har gått til sengs med hans gamle våpenbror fra tiden i England. Svein har i mellomtiden giftet seg med Sigrid Storråde som kong Olav hadde forkastet, og i henhold til Snorre egger Sigrid opp Svein Tjugeskjegg, ved å si at norskekongen har ligget med søsteren hans uten å spørre deg om lov, og slikt ville ikke foreldrene dine ha funnet seg i.

I Norge driver Tyra med sitt eget renkespill og egger kong Olav ved å håne ham at han ikke tør stille opp mot Svein Tjugeskjegg. Olav blir rasende, ruster til leidang og sier:
Aldri skal vel jeg være redd for bror din, kong Svein. Og om vi to møtes, da skal han vike.

Den personlige striden mellom Svein og Olav som blir framprovosert av de to dronningene Sigrid og Tyra, er nok en litterær konstruksjon fra Snorres side, men resultatet er uansett at Olav Tryggvason i år 1000 faller i slaget ved Svolder. En av de som kjempet mot ham var sønnen til Håkon jarl, Eirik Håkonsson. Han er blitt gift med datteren til Svein, Gyda Sveinsdatter, og i henhold til Snorre ble det et godt vennskap mellom Eirik og Svein.

Eirik oppnår det han ønsket ved å bli Norges reelle hersker, selv om landet formelt er underlagt kong Svein.

Snorre sier for øvrig at Sveins første hustru Gunhilda av Polen ble syk og døde slik at han kunne gifte seg med svenske Sigrid Storråde. Det er nok feil for andre kilder vitner at Gunnhild dro til Vendland eller Polen og ble der til Svein døde i 1014 og at hun da vendte tilbake til Danmark for å være sammen med sønnen. Med Sigrid fikk Svein datteren Estrid Sveinsdatter som senere ble gift med Ulf Thorgilsson jarl (død 1026).

Svein selv var sannsynligvis realpolitiker nok til å holde seg til den religionen som passet den politikken han førte. Svein Tjugeskjegg var nok også oppmerksom på at straks erkebiskopen av Hamburg-Bremen fikk et fotfeste i Danmark ville den tyske keiseren Otto 3 ikke være langt unna. Hans slaviske naboer i sørøst, arvefiendene slaverne, var allerede underlagt det tyskromerske riket. Svein hadde ingen grunn til å ønske det samme for Danmark.

Etter år 1000 var Svein Tjugeskjegg den mektigste kongen i Norden. Sverige sørget for å holde avstand, og ekteskapet med Sigrid Storråde var å betrakte som en dynastisk fredsavtale med svenskene.
Norge var formelt underlagt Danmark og Eirik jarl stilte norske skip og hærmenn til danskekongens disposisjon.

Occupation:
Svein var ganske sikkert involvert i hærtokt mot England i årene 1003–1005, 1006–1007 og 1009–1012, som en følge av massakrene på Sankt Brictiusdagen (13.november) i England hvor alle danske og norrøne innbyggere i Nord-England ble mishandlet og drept i følge krønikene til John av Wallingford.
Det er antatt at Svein Tjugeskjegg hadde en personlig interesse i hærtoktene ettersom Gunhild, hans egen søster, var et av de mange ofrene. Massakrene var en storstilt etnisk utrenskning av dansker og norrøne bosettere i England og var initiert av den engelske kongen Ethelred den rådville.
Svein krevde Danegeld, en massiv skatt, og i 1013 ledet han personlig en mektig flåte av dansker og nordmenn i en storstilt invasjon av England. Sammen med ham var Eirik Håkonsson fra Norge.

Laud-krøniken slår fast at før august måned kom kong Svein med hans flåte til Sandwich. Han dro svært hurtig til munning av Humber i East Anglia og deretter oppover Trent til han kom til Gainsborough. Uhtred jarl og alle northumbrianere bøyde seg raskt for ham, noe alt folk i Lindsey gjorde, deretter alt folk i de fem Boroughene. Han tok gisler i hvert shire (område). Da han forsto at alt folk hadde underkastet seg for ham, krevde han at hans styrker skulle bli gitt proviant og hester. Han dro deretter sørover med mesteparten av invasjonsstyrken mens noen av dem, sammen med gislene ble sammen med hans sønn Knut. Etter han dro over Watling Street dro de opp til Oxford, og byborgerne bøyde seg for ham og ga ham gisler. Derfra red de mot Winchester, og folket der gjorde det samme, deretter østover til London.

I London synes Svein å ha blitt møtt med motstand. Innbyggerne hadde brent ned alle broene over elven Thames.

Sangen London Bridge is falling down som blir sunget den dag i dag er et minne om denne hendelsen.

Svein led store tap da han forsøkte å komme seg over elven, og han måtte trekke seg tilbake. Krøniken forteller at kong Svein dro derfra til Wallingford, over Thames til Bath, og ble værende der med hærstyrken. Ealdorman Aethelmaer kom og de vestlige thegnene (høvdingene) med ham. De bøyde seg alle for Svein og ga ham gisler.

London hadde klart å stå imot Sveins angrep, men byen var nå alene, isolert i en nasjon som hadde overgitt seg. Svein Tjugeskjegg ble akseptert som konge over England etter at Ethelred 2 flyktet til Normandie på slutten av 1013. Med tillatelse fra Witenagemot, rådet for de vise menn, underkastet London seg og overga byen til Svein, og han ble erklært som konge på første juledag.

Svein hadde sitt hovedkvarter i Gainsborough i Lincolnshire og begynte å organisere sitt store kongedømme. Han rakk å gjøre Eirik Håkonsson til jarl over Northumbria før han døde den 3.februar 1014 i grevskapet Lincoln etter å ha styrt England i kun 5 uker, angivelig av slag.

I Danmark ble han etterfulgt av sin eldste sønn Harald Sveinsson. Den danske hæren erklærte at hans yngre sønn Knut var den nye kongen av England, men både flåten og Knut selv dro tilbake til Danmark og Ethelred kom tilbake fra Normandie og gjenopptok styringen ved å erklære for sine landsmenn at alt var tilgitt. Sveins sønn, Knut, ble nødt til å gjenerobre England for å kunne fortsette farens verk.

Died:
Døde angivelig av slag. Han ble begravet i York Minster, men liket ble senere fraktet til Danmark og gravlagt i Roskilde Domkirke, hvor han i dag ligger på en ukjent plass sammen med faren Harald.

Svein married Swietoslawa av Polen after 0994. Swietoslawa (daughter of Mieszko av Polen, "Mieszko 1" and Dobrawa (Doubravka) av Böhmen) was born about 0967; died about 1014. [Group Sheet] [Family Chart]

Svein married Sigrid Tostesdatter about 0996 in Danmark. Sigrid (daughter of Toste av Götaland) was born about 0967 in Sverige. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1014, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Regjerte i farens navn mens faren var på krigerferd og erobret det meste av England i 1013. Da faren døde året etter ble Harald konge også i navnet mens broren Knut Sveinsson, senere kalt for Knut den store, beholdt makten i England. Hjalp sin bror med å vinne England. Kun 4 år fikk Harald som regent før han døde, og da overtok broren Knut også Danmark.

Ettertiden vet svært lite om Svein Tjugeskjeggs sønn og arving.

I 1013 bød kong Svein på dansk leidang, seilte over Nordsjøen og begynte erobringen av England. I Danmark plasserte han sin sønn som regent i sitt fravær. Da England ble erobret flyktet den engelske kongen Ethelred den rådville til Normandie, hvor han søkte beskyttelse hos sin svoger Robert.
Da Svein Tjugeskjegg døde i februar 1014 valgte hans menn sønnen Knut til konge, men i Danmark hyllet høvdingene broren Harald som konge.

Ved Sveins død kalte det engelske riksrådet den fordrevne kong Ethelred hjem, og Knut måtte reise til Danmark for å samle støtte. I følge noen kilder anmodet han storebroren Harald om å få del styret av Danmark, men Harald avviste ham. Han skal likevel ha lovet Knut hærstyrker og hjelp til å gjenerobre England som åpenbart ble oppfattet som Svein Tjugeskjeggs arv til sønnen Knut. Muligens var det hele tiden Sveins intensjon at Danmark skulle ha en konge og England den andre slik at begge sønnene kunne konsentrere seg om hvert sitt rike.

Died:
Harald Sveinsson døde i 1018 uten at vi kjenner til årsaken. Danskene valgte derfor broren Knut til konge, visstnok i 1019.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1014, England; Konge i England da faren, Svein Tjugeskjegg, døde i 1014.
• Occupation: Abt 1019, Danmark; Konge.
• Occupation: Abt 1028, Norge; Konge. Nå er Daneveldet på sitt største.

Notes:

Birth:
Kong Knut ble døpt Lambart og omtalte seg selv som det. Tilnavnene den store eller den mektige fikk han fordi det lyktes ham å legge Norge og deler av Sverige inn under riket sitt.

Occupation:
Hæren utropte ham til konge av England, mens høvdingene i hjemlandet Danmark utropte den eldre broren Harald Sveinsson til konge av Danmark. Sannsynligvis hadde det vært kong Sveins intensjon at brødrene skulle arve hvert sitt rike. Da broren Harald døde 4 år senere arvet Knut også Danmark.

Som konge i England ble Knut førts kastet ut av engelske stormenn, men kom tilbake i 1015 med en stor hær. Han slo sin engelske rival, Edmund Jernside, og gjenerobret med det kongemakten i England i slaget ved Assatun i 18.oktober 1016.

I England skulle flere kamper til for å vinne makten over det meste av England da den forviste kong Ethelred den rådville kom tilbake ved Sveins død. I samarbeid med den senere Olav den hellige ble Knut konge av England i 1016.

I 1017 giftet han seg strategisk med kong Ethelreds enke, Emma av Normandie. Hun var datter av normannerhertugen Robert. Knuts søster, Estrid (datter av Svein og Sigrid Storråde), giftet seg med broren til hertugen, Richard.

Olav den hellige og Anund Jakob av Sverige i tillegg til svenske Ulf Jarl inngikk et forbund mot kong Knut.
I 1026 seiret Knut over dem i slaget ved Helgeå i Skåne. Samme år skal han ha latt Ulf jarl myrde i Roskilde domkirke (Ulf Jarl må ikke forveksles med en annen av samme navn i England).

Sluttet fred med sveakongen Anund Jakob og angrep Olav Digre sommeren 1028 med 50 skip, annen kilde sier 1.400 skip. Nordmennene sluttet opp om ham og tvang Olav Digre til å flykte. Han innsatte først sin søstersønn Håkon Eiriksson Ladejarl som konge. Da denne druknet innsatte Knut sin egen sønn, Svein Knutsen. Nå var Danevelde på sitt største.

Knut var da en mektig konge. Da han besøkte Roma for å se pave Johannes 19. krone den tyske kong Konrad til keiser av det hellige tysk-romeske riket, ble han hyllet som den nest mektigste kristne fyrsten. Knut så på seg selv mest som konge av England og var lite tid i de andre landene. Han tok seg særlig av England, hvor han førte et heldig indre styre.

Hardeknut Knutsson, konge etter sin far 1035-1042.
Mistet styret i England til sin bror Harald Harefot allerede 1035 og Norge til Magnus den gode samme år.
Fikk igjen styret i England 1039 da Harald døde. Forlikte seg med Magnus 1038, hvor de ble enige om at lengstlevende skulle arve begge riker.

Ifølge islandsk saga var Knut høy og flott, men hadde en krokete nese.

Died:
Han døde i 1035 i Shaftesbury, Dorset, og ble gravlagt i domkirken i Winchester.

Knut married Alfiva before 1015. [Group Sheet] [Family Chart]

Knut married Emma av Normandie about 1017. Emma (daughter of Richard av Normandie, "Richard 1" and Gunnor Haraldsdatter av Crepon) was born in Normandie, Frankrike; died about 1052. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Briaczeslav av Vendiske og Polen. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Andre kilder nevner ca.985

Estrid married Ulv Torkilson til Skåne about 1015. Ulv (son of Torkils Styrbjørnsen) was born about 0998 in Danmark; died on 25 Dec 1026 in Roskilde, Sjælland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Gyda married Eirik Håkonsen about 0996. Eirik (son of Håkon Sigurdsen, "Håkon jarl") was born about 0963; died about 1023. [Group Sheet] [Family Chart]

Gunnhild married Håkon Eiriksen about 1028. Håkon (son of Eirik Håkonsen and Gyda Sveinsdatter av Danmark) was born about 0996; died about 1030. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1042, Danmark; Jarl.
• Occupation: Abt 1047, Danmark; Konge.

Notes:

Birth:
Sven var sønn til Ulv jarl, men angis oftest med sin mors navn, Estrid, som var datter til danekongen Sven Tjugeskjegg.

Etternavnet Estridsson er svært uvanlig da det er et metronymikon, det vil si navn etter moren.

Han hadde blitt oppdratt i England, hvor Knud den store nærmest hadde holdt ham som gissel for hans far Ulv, mens denne var stattholder i Danmark.

Senere hadde han vært i Sverige hvor hans mor eide meget gods og gjorde tjeneste hos Anund Jakob i 12 år.

Svend hadde derfor slekt og venner i både Danmark, Sverige og England.

Occupation:
Svein var velhavende, men hadde ikke evne til å skape et parti som kunne støtte ham i hans arvekrav etter Hardeknud. Denne hadde utnevnt ham til jarl over Jylland.

Svend oppsøkte kong Magnus den Gode på møtestedet ved Göta elv og lovet ham troskap. Til gjengjeld innsatte Magnus Svend som jarl over Danmark, slik hans far Ulv i sin tid hadde vært.

Svein blir i år 1042 med kong Magnus på hærtog mot venderne sør i Østersjøen. De jevner med jorda den beryktede Jomsborg på øya Wolin ved munningen av Oder. Kong Magnus erobret borgen, og mye av folket i Vendland ga seg under den norske kongen.
Året etter utkjempet kong Magnus det berømte slaget på Lyrskoghede og satte med det en stopper for vendernes herjinger mot vest og nord.

Fra Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga:

22. Svein het en mann, sønn til Ulv jarl, som var sønn til Torgils Sprakalegg. Sveins mor var Astrid, datter til kong Svein Tjugeskjegg. Hun var søster til Knut den mektige på farssiden og til sveakongen Olav Eiriksson på morssiden; deres mor var dronning Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste. Svein Ulvsson hadde da lenge holdt seg hos sveakongene, frendene sine, helt siden Ulv jarl, hans far, falt, slik som det er fortalt i Knut den gamles saga at han lot drepe Ulv jarl, sin måg, i Roskilde; derfor hadde Svein ikke vært i Danmark siden. Svein Ulvsson var en framifrå vakker mann; han var stor og sterk, en stor idrettsmann, ordhag og veltalende. Alle som kjente ham, sa at han hadde alle de egenskaper som pryder en god høvding. Svein Ulvsson kom til kong Magnus da han lå i Götaelv som før er skrevet. Kongen tok vel imot ham. Det var mange som talte hans sak, for Svein var en vennesæl mann. Han talte også selv sin sak for kongen, fagert og ordhagt, og det ble til det at Svein gikk i tjeneste hos kong Magnus og ble hans mann. Siden talte kongen og Svein om mange ting i enrom.

Etter at Sveins lojalitet mot Magnus opphører lar han seg velge til Danmarks konge ved tinget i Viborg. Kong Magnus kom da fra Norge og drev opprøreren fra landet og på flukt til Sverige hvor Svein gjorde stadige forsøk på å ta Danmark. Krigen raste i flere år inntil Harald Hardråde kom tilbake fra Konstantinopel, rik på gull, og en farlig motstander.

Harald Hardråde allierte seg i Sverige med Svein Estridsson og sammen herjet de rundt i Danmark inntil kong Magnus tilbød sin onkel halve riket mot fred. Harald får det som han vil og overgir Svein til seg selv som da blir isolert.
Svein går på et tungt nederlag til sjøs, men Magnus forfølger ham over Sjælland. Ulykken skjer da Magnus rider omkull og blir dødelig såret. På sitt dødsleie i 1047 ble det sagt at Magnus hadde erklært at Svein skulle arve Danmark.

Occupation:
Sommeren 1047 hadde Magnus et rideuhell, han falt av hesten og slo hodet mot en trestubbe. Han forsto at han ikke skulle overleve, og kalte Harald Hardråde til seg. Han uttalte så som sin siste vilje at Svein skulle arve Danmark etter ham, og at Harald skulle nøye seg med Norge.
De skånske bønder sluttet seg straks til Svein og hyldet ham som konge. På Sjelland ble han utropt på Isøre Ting og på Viborg Ting ga også Torkil Gøse ham navn av konge. På landstinget ble både kong Harald Hardråde av Norge og Svein kåret til Danmarks konger.
Kong Harald Hardråde var derimot meget misfornøyd med ordningen og gjorde hærtokt mot Danmark og herjet blant annet Hedeby som blir ødelagt ved brann. Svein Estridsson flykter derimot aldri mer fra Danmark. Svein beholdt deretter tronen så lenge han levde.

Våren 1062 ble Slaget ved Niså utkjempet, ved elven Nissans munning i nærheten av Halmstad i Sverige. Svein hadde klart å mønstre en flåte på 300 skip, dobbelt så mange som Harald Hardrådes flåte. Overlegenheten i styrke hjalp likevel ikke – den danske opprøreren var ikke av samme klasse og støpning som den slu og harde norske krigerkongen.
I følge Snorre Sturlason gikk Harald Hardråde av seieren, og han trodde at Svein var blant de falne, men denne hadde klart å ta seg i land og ble tatt hånd om av en bonde ved navn Karl. Svein som ikke ble gjenkjent ble budt på mat og da de satt til bords talte han om at danskene hadde tapt kampen til sjøs. Da sa bondens hustru:
Ille har vi stelt oss til med kongen vår, han er både halt og feig!
Svein svarte da:
Feig er han ikke, men han er ikke seierrik.

Historien om bonden er nok en fiktiv dramatisering av Snorre, men har en interessant detalj: bondekvinnens påstand om at kongen er halt.

Først i 1064 sluttet de stridende fred ved at kong Harald oppga sine krav på Danmark. Harald Hardråde vender seg deretter mot England, men dør i slaget ved Stamford Bridge.

Med trusselen fra Norge unna og med Danmark i ryggen vendte også Svein Estridsson sin oppmerksomhet mot England, som hans onkel Knut hadde vært konge av, og forsøkte å gjøre krav på den engelske kronen. Han allierte seg med Edgar Ætheling da han forsøkte å gjenerobre England fra - Vilhelm Bastarden - også kalt for Vilhelm Erobreren.
Etter å ha erobret den plagete byen York aksepterte Svein betaling fra Vilhelm for å forlate England. Med pengene deserterte han Edgar som dro i eksil i Skottland. Den anglesaksiske England var da helt og holdent blitt normannisk.

Forholdet mellom Danmark og Sverige synes å ha vært godt. I kampene mot Norge fikk Svein stadig svensk støtte. Det finnes også opplysninger om at en grensesetting mellom begge rikene kom i stand. Det skal ha vært Svein og den svenske kongen Emund den gamle som kom overens om dette. Seks menn fra begge land skal ha gått gjennom villmarken i grenseområdene og reist 6 grensesteiner. Senere forskning har derimot betvilt på disse nedtegnelsene. Det kan neppe ha vært nødvendig å stake ut en grense på denne tid da bebyggelsen i Skåne, Småland og Västergötland ble skilt med utstrakt villmark.

Svein bygget opp et solid grunnlag for den danske kongsmakten, blant annet i et nært samarbeid med kirken og korresponderte med Den hellige stol.

Akkurat som den senere Olav Kyrre av Norge synes det som om Svein var i stand til å lese og skrive, og han er selv kilde for mye av vår kunnskap om Danmark på 800- og 900-tallet ved å fortelle om historien til sine forfedre til historikeren Adam av Bremen en gang rundt år 1070.

Adam skriver at han ble - meget vennlig mottatt - ved sitt besøk. Framfor alt fremholder han Sveins interesse for kristendommens utbredelse og påpeker at misjonen blant Nordens folk fikk gjennom kong Sveins medvirkning en betydelig større og lykkeligere framgang. Kongen sendte sine egne klerker for preke i hele Sverige og i nordmennenes land samt på øyene i denne delen av verden.

Svein Estridsson organiserte Danmark, som på dette tidspunkt omfattet Jylland, Slesvig, Fyn, Sjælland, Øyene, Skåne og Helland. Danske historikere betrakter ham som den danske konge som brakte Danmark fra vikingtiden og inn i middelalderen. Svein ønsket et godt forhold til kirken. Han forsøkte å få sin oldefar Harald Blåtann helgenkåret og sendte sin sønn Magnus til Roma for å få ham salvet og innviet som tronfølger, men til hans skuffelse døde sønnen på reisen.

Svein ga den danske kirke en fast organisasjon og innsatte biskoper i Ribe, Viborg, Aarhus og Vestervig (Børglum).
Svein ønsket en nasjonal kirke som var uavhengig av det tyske erkebispesete i Hamburg-Bremen.

I 1073 ble pave Gregor 7. utnevnt og denne søkte allierte mot den tysk-romerske keiser, blant for å begrense dennes muligheter til å utnevne geistlige i sine embeter. Paven var derfor imøtekommende for Sveins ønsker, men den danske kongen dør før det hans planer ble realisert.

Dødsfallet skjedde den 28. april 1076. Svein gravlegges i Roskilde domkirke.

I Roskildekrøniken fra 1130-tallet står det at Svein Estridsson avlet sønner og døtre med adskillige kvinner.

Han hadde giftet seg med svenskekongen Anund Jakobs datter Gunhild Anundsdatter, men slektskapet mellom ekteparet var så nært at det var imot kirkens regler. Hamburgs erkebiskop Adalbert krevde skilsmisse, hvilket Svein måtte gå med på, og holdt seg deretter med den ene elskerinnen etter den andre i løpet av resten av sitt liv. Med disse fikk han rundt 19 barn, kanskje flere, både sønner og døtre, og for de fleste er moren ukjent.

Hele 5 av sønnene rakk å bli konger av Danmark:

Harald Hen, Knut den hellige, Olav Hunger, Erik Eiegod og Nils.

Enda en sønn, Svend Korsfarer var stort ry for sin modige kamp mot tyrkerne på det første korstog. Han var også gift med norske Gunnhild Sveinsdatter, datter av Ladejarlen Svein Håkonsson.

Sveins ekteskapelige forhold er meget uklare. Han synes å ha vært gift 3 ganger, med en svensk slektning som erkebisp Adalbert av Bremen tvang ham til å skille seg fra, med en Gunhild eller Gyda, og med en Thora.

Gyda kjennes kun fra Adam av Bremens beretning, hvor hun kalles Svend Estridssons rettmessige dronning. Om dette er riktig, eller om hun kun har vært kongens frille, vites ikke. Adam forteller også at hun ble drept med gift av en av Svends friller ved navn Thora.

Mor til Erik Ejegod var antagelig Rannveig Tordsdatter av Aurland, sønnedatter til Rannveig Tordsdatter d.e.

Ingerid og Svend var altså tremeninger. Hun var i alle fall mor til Ingerid, gift med kong Olav Kyrre og senere med Svein Brynjulfsson på Aurland. Svein synes ikke å ha etterlatt seg - ekte - sønner.

Kilder:
Wikipedia - Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963) og Bind 3 (1969).
Dansk Biografisk Leksikon, Bind 8 (1936), side 445 og 458, Bind 23 (1942), side 194-197.
Snorre Sturlasson: Olav den helligs saga, avsnitt 134, 148.
Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga, avsnitt 22-25, 29-36.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 18-22, 26-30, 34-35, 41, 49-53, 58, 61-63, 69-71, 74, 78, 101.
Snorre Sturlasson: Olav Kyrres saga,avsnitt 5.
Snorre Sturlasson: Magnussønnenes saga, avsnitt 20, 24.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 503.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 45.

Buried:
Svein Estridsson etterlevenskaper ble murt inn i søyle i Roskilde domkirke.

I 1911 ble graven åpnet og skjelettet undersøkt. Det viste at han var en høy mann som var kraftig bygd og som hadde en uregelbunden og vaggende gange når han gikk ettersom hans venstre hofte ikke var like godt utviklet som hans høyre.

Graven rett inntil trodde man lenge inneholdt restene etter hans mor Estrid, men en DNA-analyse i 2003 viste at det kunne utelukkes. Hvem kvinnen egentlig er vet man ikke, men har spekulert på at det er Margrethe Estrid, mor til Sveins sønn Harald Hen.

Died:
Tekst fra heimskringla.no:

Den 28.april 1074, eller 1076, dør kond Svend Estridsen (Ulfsen).
Almuen kaldte ham Kongefaderen, fordi han havde så stort et kuld sønner, af hvilke fem i rad bar Danmarks krone, skriver historikeren Sv. Aggesen.
De 5 sønnene var Harald Hén, Knut den hellige, Oluf Hunger, Eirik Ejegod og Nikolaus (Niels).

Family/Spouse: Ranveig Tordsdatter på Aurland. Ranveig (daughter of Tord Folesen på Aurland and Ålov Einarsdatter) was born in Aurland, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Svein married Gunhild Anundsdatter after 1050. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1015, Lade, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Ladejarl etter faren.

Notes:

Occupation:
I 1015 dro faren Eirik jarl til England, og satte Håkon til å styre over en del av riket.

Håkon ble fanget av Olav Digre, og måtte love å ikke kjempe mot han. Da Olav måtte rømme landet i 1028, satte danekongen Knut den mektige Håkon til jarl over Norge.

Året etter druknet Håkon på hjemvei fra England.

Fra Snorre: Olav den helliges saga:

27.
Den sommeren Olav Haraldsson kom fra viking vestfra, kom kong Adalråds sønner også fra England til Ruda i Valland til morbrødrene sine, De var i Normandi alle sammen den vinteren, og der sluttet de forbund med hverandre og avtalte at kong Olav skulle ha Nordimbraland, om de fikk tatt England fra danene. Da sendte kong Olav fosterfaren Rane til England om høsten for å samle en hær der; Adalrådssønnene sendte ham til venner og frender som de hadde, med tegn at han kom fra dem, og kong Olav gav ham en mengde penger til å lokke folk over til dem. Rane ble i England vinteren over og fikk løfte om troskap av mange stormenn; folk i landet ville heller ha landsmenn som konger over seg, men danenes makt i England var da blitt så stor at de hadde brutt under seg alt folk i landet og hadde det i sin makt.

28.
Om våren seilte de vestfra alle sammen, kong Olav og sønnene til Adalråd, og de kom til England der det heter Jungufurda. Der gikk de i land med hæren og opp til borgen. Der møtte de mange av de menn som hadde lovt dem hjelp; de vant borgen og drepte mange menn. Men da kong Knuts folk merket dette, samlet de hær og ble fort mannsterke, så kong Adalråds sønner hadde ikke nok styrke til å stå imot, og så valgte de heller å seile bort og vestover tilbake til Ruda.

Da skilte kong Olav lag med dem, han ville ikke tilbake til Valland. Han seilte nordover langs England helt til Nordimbraland, og la til i ei havn som heter Furuvald, der kjempet han med bymennene og vant seier og stor rikdom.

29.
Der lot kong Olav langskipene bli igjen og rustet ut 2 knarrer; på dem hadde han 260 mann, utvalgte folk, i brynje og våpen. Han seilte til havs og nordover om høsten; de fikk svær storm i havet, så det så farlig ut, men ettersom de hadde godt mannskap og kongens lykke med seg, så gikk det godt.
Så sier Ottar:

På toknarrer tok du
turen vestfra, herre.
Skjoldungers skipsfelle,
du skyr aldri farer.

Strømmen, den strie, kunne
ha slukt kjøpmannsskipet,
og mannskapet over bølgen
stod mindre sterkt innabords.

Du fryktet ikke Ægir,
du fór over storhavet;
bedre karer får vel
aldri noen konge.

Haralds ætling! Ofte
øvde deg i sjøferd,
inntil med brott om baugen
du bautet mot Norges vestland.

Her er det sagt at kong Olav kom inn til Norge midt på Vestlandet. Den øya de kom i land på, het Sæla, den ligger utfor Stad. Da sa kongen han trodde det måtte være en lykkedag siden de hadde landet i Norge på Sæla, han sa det måtte være et godt varsel når dette hadde hendt. Så gikk de i land på øya. Der kom kongen til å gli med den ene foten i noe leire som var der, men han stødde seg på kneet. Da sa han:

Nå falt jeg.

Da sa Rane:

Du falt ikke, konge, nå fikk du fast fot i landet.

Kongen lo og sa:

Det kan nok være, om gud vil.

Så gikk de ned til skipene og seilte sør til Ulvesund. Der fikk de høre om Håkon jarl at han var sør i Sogn, men at de ventet ham nordover så snart det ble bør, og at han hadde bare 1 skip.

30.
Da kong Olav kom sør forbi Fjaler, styrte han skipene sine inn fra skipsleia og snudde inn Saudungssund og la seg der, de 2 skipene lå på hver side av sundet og hadde et tjukt tau mellom seg. I samme stund rodde Håkon Eiriksson jarl mot sundet med et langskip og fullt mannskap, han trodde det var 2 kjøpmannsskip som lå i sundet, og rodde fram mellom de 2 skipene. Da drog kong Olav og hans folk tauet opp midt under kjølen på langskipet og sveivde det inn med gangspill. Straks tauet fikk feste, gikk akterenden i været, og stavnen stupte framover så sjøen falt inn i saksene, langskipet ble fullt av vann og hvelvet. Kong Olav fisket opp Håkon der han lå og svømte, og likeså alle de mennene hans de fikk tak i; noen drepte de, og noen druknet.
Så sier Ottar:

Du fórer svarte ravner,
skatter har du nok av;
et staselig skip tok du
fra Håkon, ham sjøl attpå.

Du samlet kampens fugler,
søkte alt i din ungdom
hit til dine ættland;
for deg måtte jarlen vike.

Håkon jarl ble ført opp på kongens skip, han var den vakreste mann noen hadde sett; han hadde svart hår, så fint som silke, om hodet hadde han bundet et gullband. Han satte seg i forrommet. Da sa kong Olav:

Det er nok ikke løgn det som er sagt om dere frender, hvor vakre dere er å se på; men nå er det ute med lykken for dere.

Da sa Håkon:

Det er ikke noen ulykke, dette som har hendt oss. Det har vært slik lenge at seieren har skiftet, og med dine og mine frender har det også gått slik at vi har skiftes til å seire. Jeg er nå bare så vidt kommet ut av barneåra, og vi hadde ikke godt for å verge oss heller nå, for vi hadde ingen tanke på at det var ufred. En annen gang kan det hende det går bedre for oss enn nå.

Da svarte kong Olav:

Kunne du ikke tenke deg det, jarl, at slik som det har gått her, kommer du verken til å få seier eller nederlag heretter?

Jarlen sa:

Det er De som rår denne gangen, konge.

Da sa kong Olav:

Hva vil du gjøre, jarl, for at jeg skal la deg gå hvor du vil, hel og uskadd?

Jarlen spurte hva han krevde. Kongen sa:

Ikke annet enn at du drar ut av landet og gir opp riket og sverger en ed på at han aldri skal gå til kamp mot meg fra nå av.

Jarlen svarte at dette skulle han gjøre. Og så svor Håkon jarl kong Olav en ed på at han aldri mer skulle kjempe mot ham, og ikke verge Norge med ufred mot kong Olav og heller ikke gå mot ham. Så gav kong Olav grid til ham og alle hans menn. Jarlen fikk igjen det skipet han før hadde hatt, og så rodde de bort.
Dette nevner Sigvat skald:

Den mektige sa han måtte
møte Håkon dengang
i Saudungsund, det gamle;
han strevde etter framgang.

Der traff du harde konge
en jarl, av ætt den beste,
han ung ble bare nestbest
der dansk tunge tales.

31.
Etter dette så jarlen til å komme seg ut av landet så fort han kunne. Han seilte vest til England, og der gikk han til kong Knut, sin morbror, og fortalte ham alt, hvordan det hadde gått med ham og kong Olav; kong Knut tok særs godt imot ham, han satte Håkon i hirden hos seg og gav ham stor makt der i riket. Håkon jarl bodde der hos Knut i lang tid framover.

Da Svein og Håkon hadde rådd for Norge, hadde de gjort forlik med Erling Skjalgsson, forliket var blitt styrket på den måten at Aslak, sønn til Erling, ble gift med Sigrid, datter til Svein jarl. De 2, Erling og hans sønn Aslak, skulle ha de veitslene som Olav Tryggvason hadde gitt Erling. Etter dette ble Erling jarlens sikre venn, og de slo dette fast og svor hverandre eder.

130.
Knut den mektige, som noen kaller Knut den gamle, var konge både over England og over Danevelde på den tida. Knut den mektige var sønn til Svein Tjugeskjegg Haraldsson. Hans ætt hadde rådd over Danmark i lange tider. Harald Gormsson, farfar ti Knut, hadde tatt Norge etter Harald Gunnhildssons fall og hadde tatt skatter derfra og satt Håkon jarl den mektige til å styre landet. Svein danekonge, sønn til Harald, hadde også rådd over Norge og hadde satt Eirik Håkonsson jarl til å styre landet. Han og broren Svein Håkonsson rådde deretter landet, inntil Eirik jarl drog vest til England da Knut den mektige, mågen hans, sendte bud etter ham; han satte sin sønn Håkon jarl etter seg til å styre i Norge, Håkon var søstersønn til Knut den mektige, Eiriks måg.
Men da så Olav Digre kom til Norge, tok han først Håkon jarl til fange og avsatte ham fra styret, slik som før er skrevet. Da reiste Håkon til sin morbror Knut, og hos ham hadde han vært hele tida siden til vi er kommet så langt i sagaen.

Knut den mektige hadde vunnet England i strid og kjempet seg til det; og han hadde hatt et langt slit før folket i landet hadde blitt lydige mot ham. Da han nå mente han hadde fått full og hel styring der i landet, tok han til å tenke på det han mente å ha rett til i et rike han ikke sjøl hadde oppsyn med, og det var Norge.
Han mente han sjøl hadde arverett til hele Norge, og Håkon, søstersønn hans, til noe av det, og dertil kom at han syntes han hadde mistet det med skam. En av grunnene til at Knut og Håkon hadde latt det være stilt med kravene på Norge, var den at i førstningen da Olav Haraldsson kom til landet, løp den opp som én mann hele den store bondemugen og ville ikke høre tale om annet enn at Olav skulle være konge over hele landet.
Men siden, da folk syntes de ikke fikk rå seg sjøl under hans styre, var det noen som prøvde å komme seg ut av landet; da var det nokså mange stormenn som hadde reist til kong Knut, og sønner til mektige bønder også, de hadde gitt seg ett eller annet ærend. Og hver den som kom til kong Knut og ville bli hans mann, fikk alltid hendene fulle av gull. Der kunne en også se mye større prakt enn andre steder, både det at det var så mange folk der til daglig, og så utstyret ellers i de husene han hadde, og som han sjøl bodde i.

Knut den mektige fikk skatter og skylder fra de rikeste folkland i Norderlanda; og ettersom han hadde større inntekter enn andre konger, gav han også bort av dem i samme monn mer enn noen annen konge.
I hele riket hans var freden så sikker at ingen torde bryte den, og sjølve folket i landet hadde fred og gammel landsens rett. Slikt ble han kjent og æret for i alle land. Men av dem som kom fra Norge, var det mange som klagde over ufrihet, og la ut for Håkon jarl for det, og noen lot kongen sjøl få vite at nordmennene ville være ferdige til å vende tilbake under kong Knut og jarlen og få friheten sin igjen av dem. Dette snakket syntes jarlen godt om, han la det fram for kongen, og bad ham undersøke om kong Olav ville gi opp riket sitt til dem eller gå med på noe slags forlik om å dele det. Det var mange som støttet jarlen denne gangen.

146.
Kong Knut hadde fått høre vest i England at Olav, Norges konge, hadde leidang ute, og dessuten at han seilte med flåten til Danmark, og at det var ufred i Knuts rike. Da tok Knut til å samle hær; det kom snart sammen en stor hær og en mengde skip. Håkon jarl ble den andre høvdingen for hæren.
Den sommeren kom Sigvat skald til England vest fra Ruda i Valland, og sammen med ham var en mann som het Berg. De hadde seilt på kjøpmannsferd dit sommeren før. Sigvat diktet en flokk, som ble kalt Vestfararvisene, og her er første vers:

Berg! jeg minnes vi mang en
morgen på kjøpmannsferden
lot skipet ankre i vestre
armen ved Rudaborgen

Da Sigvat kom til England, drog han straks til kong Knut og ville be om lov til å reise til Norge. Kong Knut hadde lagt reiseforbud på alle kjøpmannsskip inntil han var ferdig med å ruste hæren. Da nå Sigvat kom til ham, gikk han til det rom kongen var i; men der var det låst, og han stod lenge utenfor. Men da han fikk tale med kongen, fikk han lov til det han bad om. Da kvad han:

Utenfor husdøra stod jeg
og spurte før jeg fikk komme
og tale med juters høvding,
huset var lukket for bønder.
Men da vi kom i salen
kunne jo Gorms ætling
lett gi svar på vårt ærend:
Jern-ermer bar jeg ofte.

Da Sigvat merket at kong Knut rustet seg til hærferd mot kong Olav, og da han fikk vite hvor stor styrke kong Knut hadde, da kvad Sigvat:

Den ødsle Knut og Håkon
vil prøve å velte Olav,
alt har han som fór ute;
for kongens død jeg engstes.
Må verneren leve, enda
ei Knut og jarlene vil det.
Godt blir et møte på fjellet
først når du slapp fra det.

Sigvat diktet enda flere strofer om Knuts og Håkons ferd. Han kvad dette også:

Den djerve jarlen skulle
søke forlik for Olav,
med de gamle bønder
som oftest reiste striden.
Eiriks ætt er mektig;
i større fiendskap handlet
de før om hoder, men Håkon
bare hatet minnes.

147.
Knut den mektige hadde rustet hæren sin til å fare fra landet; han hadde en diger hær og svære skip. Sjøl hadde han en drake som var så stor at det var 60 rom i den; hodene på den var gullagte.
Håkon jarl hadde en annen drake, den hadde 40 rom, der var også hodene forgylte, og alle seilene på begge var stripete med blått og grønt og rødt. Alle skipene var malt ovenfor vannlinja, og all redskapen på skipene var av fineste slag. Mange andre skip hadde de også, stor og godt rustet. Dette nevner Sigvat skald i Knutsdråpa:

Blå seil ved rå
bar de i blåsten,
kongens draker;
dyr var ferden.
Og skuter som kom
vestfra, seilte
den veg som ledet
gjennom Limfjords brenning.

Det blir fortalt at kong Knut seilte med denne store flåten vest fra England og kom vel fram til Danmark med hele hæren og la til i Limfjorden. Der møtte de en stor samling av landets menn.

161.
Erling Skjalgsson og alle sønnene hans hadde vært i kong Knuts hær om sommeren og i flokken til Håkon jarl; der var Tore Hund også og hadde mye og si. Men da kong Knut fikk høre at kong Olav hadde tatt landvegen til Norge, løste kong Knut opp leidangen og gav alle mann lov til å finne seg bosted for vinteren. Da var det en svær hær av utlendinger i Danmark, både engelskmenn og nordmenn og folk fra flere land som hadde kommet i hæren om sommeren.

Erling Skjalgsson reiste til Norge med følget sitt om høsten, han fikk store gaver av kong Knut. Sammen med Erling reiste det sendemenn fra kong Knut nord til Norge, de hadde med seg en mengde gull og sølv. Om vinteren drog de rundt omkring i landet og greidde ut de pengene kong Knut hadde lovt folk om høsten dersom de ville følge ham, og de gav også til mange andre som de fikk kjøpt med penger for å vise kong Knut vennskap. De hadde støtte av Erling da de reiste omkring. Så ble det til at en mengde menn gikk over til å bli kong Knuts venner og lovte ham sin tjeneste, og dessuten å gjøre motstand mot kong Olav; noen gjorde det åpenlyst, men det var mange flere som holdt det hemmelig for allmuen. Kong Olav fikk vite om dette; det var mange som kunne fortelle ham om det, og det ble talt mye om det der i hirden. Sigvat skald kvad om dette:

Kongens fiender farer
med løse pengepunger,
folk byr ofte det tunge
malm for kongens hode.

Jeg vet at hver som selger
for gull sin gode herre
en gang vandrer til svarte
helvete, og er verdt det.

Sørgelig lønn i himmelen
fikk han som her på jorda
dreiv med svik, han dømmes
i dypet av ildens konge.

Det ble ofte sagt og talt om hvor dårlig det var av Håkon jarl å føre hær mot kong Olav som hadde gitt ham livet dengang jarlen hadde kommet i hans makt. Men Sigvat var svært god venn til jarlen, og da nå Sigvat hørte jarlen ble baktalt igjen, kvad han:

Hordekongens hirdmenn
holdt seg for sterkt til jarlen
om de tok imot penger
for Olavs liv å røve,
det er ingen heder for hirden
at slik blir hørt om den,
best er for oss om alle
er uten svik og reine.

171.
Nå hadde kong Knut lagt under seg alt land i Norge. Så holdt han et stort ting av folk både fra hæren og fra landet. Der lyste kong Knut at han ville gi sin frende Håkon jarl styringen over alt det land han hadde vunnet på denne ferden; da han hadde gjort det, leidde han Horda-Knut, sønn sin, til høgsetet hos seg og gav ham kongsnavn og med det Danevelde. Kong Knut tok gisler av alle lendmenn og storbønder, han tok sønnene deres eller brødrene eller andre nære frender eller slike menn som de var mest glad i, og som han syntes høvde til det. På den måten som nå er fortalt, bandt kongen folk til å vise troskap mot seg.

Da Håkon jarl hadde overtatt makten i Norge, kom Einar Tambarskjelve, mågen hans, og slo seg i lag med ham. Han fikk igjen alle de veitslene han hadde hatt før mens jarlene rådde i landet. Kong Knut gav Einar store gaver og bandt ham til seg i nært vennskap, han lovte at så lenge hans makt stod i landet, skulle Einar få være den største og gjæveste av alle menn som ikke var av høvdingætt i Norge, og han føyde til det at han syntes at for ættas skyld var Einar, eller sønn hans Eindride, den som best kunne høve til å bære høvdingnavn i Norge, om de ikke hadde hatt jarlen. Disse løftene satte Einar stor pris på og lovte ham sin troskap til gjengjeld. Da ble Einar på nytt en stor og mektig mann.

184.
Den sommeren seilte Håkon jarl fra landet og vest til England, og da han kom dit, tok kong Knut godt imot ham. Jarlen hadde sin festemøy der i England, og han reiste for å hente henne, han hadde tenkt å holde bryllupet i Norge, men ville skaffe seg i England de sakene han trengte, og som han mente var verst å få tak på i Norge. Om høsten gjorde jarlen seg klar til å seile hjem, men han ble nokså seint ferdig. Da han var rede, seilte han til havs.
Men om reisen hans er det bare det å si, at det skipet gikk under, og ikke én mann ble berget. Det er noen som sier at skipet har vært sett nord for Katanes i en svær storm en dag mot kvelden, og været stod ut Petlandsfjorden. De som tror på dette, mener at skipet har drevet inn i Svelgen, men det er iallfall sant, at Håkon jarl kom bort på sjøen, og ikke noe av det som var på det skipet, kom til lands.
Samme høsten fortalte kjøpmenn at det gikk rykter omkring i landene om at folk trodde jarlen hadde druknet. Men alle visste at han kom ikke til Norge den høsten, og da var landet høvdingløst.

Håkon married Gunnhild Vortigernsdatter av Vendland about 1028. Gunnhild (daughter of Briaczeslav av Vendiske og Polen and Gunnhild Sveinsdatter) was born in Vendland; died about 1070. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Ulv. Ulv died after 1062. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Ingrid var datter til kong Svein 2 Estridsen av Danmark. Hennes mor var antagelig Rannveig, datter til Tord på Aurland.

Family/Spouse: Olav Haraldsen av Norge, "Olav 3". Olav (son of Harald Sigurdsen av Norge, "Harald 3" and Tora Torbergsdatter på Giske) was born in 1050; died on 23 Sep 1093 in Bohuslän, Sverige; was buried in Nidaros domkirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Svein Brynjulvsen på Aurland. Svein (son of Brynjulv Helgesen på Aurland) was born before 1080; died after 1093. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1095, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Da Svein Estridsen døde våren 1074, etterlot han seg mange sønner, men ingen av disse var født i lovlig ekteskap. Faste regler for tronfølgen fantes ikke. Den nye kongen skulle velges innenfor kongeslekten av bøndene på landstingene, man man kunne ikke være sikker på at valgte samme konge. Derfor så man i 1074 fremtiden i møte med uro og spenning.

Erik herjet som ung i Østersjøen på mange vikingeferder.

Erik Eiegod efterfulgte sin bror Olav (Hunger) på tronen 1095. Eriks regjering var begunstiget av gode år; han var tapper og folkekjær. Erik kjempet mot venderne og erobret Holsten, Vagrien og Rügen. På et møte i Konghelle 1101 meglet Erik fred mellom Inge d.e. av Sverige og Magnus Barfot av Norge. Han fikk paven til å kanonisere broren Knut (den hellige) og arbeidet for opprettelse av et nordisk erkebispesæte i Lund. Erik døde på en pilgrimsferd til Palestina.

Videreførte sin bror Knut`s arbeid med å styrke kongedømmet i pakt med kirken, men viste større måtehold enn ham og ble likt av folket.
Trengte venderne tilbake og inntok Rügen. Meglet fred mellom Norge og Sverige i Konghelle i 1101.
Grunnla erkebispestolen i Lund og fikk utskilt Danmark fra erkestiftet i Bremen.
Reiste til Italia 1098 for å påvirke paven i spørsmålet om kanoniseringen av Knut.
Døde på Kypros under en reise til det hellige land.

Erik giftet seg med Bodil Trugotsdatter, datter av Thrugut Ulvsson og Thorgunna Vagnsdatter, før 1086, og tok opphold i Sverige.
Bodil Trugotsdatter døde i 1103 i Mount Of Olives, ved Jerusalem.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Kyrres saga:

5. Kong Svein Ulvsson døde sottedød ti år etter at begge Haralder hadde falt. Dernest var Harald Hein, hans sønn, konge i Danmark i 4 år, og så Knut, Sveins sønn, 8 år, og han er i sanning hellig. Så kom Olav, den tredje sønn til Svein, 8 år, så Eirik Gode, fjerde sønn til Svein, også i 8 år. Olav, Norges konge, ble gift med Ingerid, datter til Svein danekonge. Og Olav Sveinsson danekonge ble gift med Ingegjerd, datter til kong Harald, søster til Olav, Norges konge. Olav Haraldsson, som noen kalte Olav Kyrre (den rolige), og mange Olav bonde, fikk en sønn med Tora Jonsdatter. Han fikk navnet Magnus. Han var en vakker gutt og lovte godt; han vokste opp i hirden hos kongen.

Etter Oluf Hungers død i 1095 ble Erik valgt til konge av Danmark. I de voldsomme politiske kampene hadde Erik stått klart og åpent på Knud den Helliges side. Han hadde også vært med i forsvaret av Knud i kirken i Odense hvor Knud ble drept. Etter kongemordet hadde han flyktet til Sverige, han tilhørte jo det tapende partiet. Når han likevel så kort tid etter borgerkrigen kunne velges til konge, er forklaringen at mange hadde bøyd seg for den gudsdom, som forutspådde den hungersnøden som hadde plaget landet. For å sikre seg at det ikke skulle gå like galt som under Harald Hén og Oluf Hunger, måtte han avlegge ed på at han ville overholde. Erik lovet å straffe forbrytere og voldsmenn, og at skaffe hver mann hans rett. Derfor fikk han navnet Ejegod (ægóðr).

Han sørget for at kong Knut ble helgenforklart. Erik støttet også Lunds domkirke, slik at denne ble sentrum for det nyopprettede nordiske erkebispedømmet. Hans regjeringstid utmerktes av gode skjørdeår og ble i senere kilder beskrevet meget positivt. En mer samtidig berettelse omtaler ham imidlertid som opphovsmann til urettferdige lover.

I 1098 dro Erik på en lang pilgrimsreise til Syditalien. En islandsk skald skriver:

Bari i Apulien var takket være relikvier av den hellige Nikolaus blitt ett av tidens mest berømte valfardssteder.

Allerede i 1103 besluttet Erik seg overraskende til å dra på valfart igjen, og denne gang var det selve det Hellige Land som lokket. Det var en farefull og meget langvarig reise. Han reiste med sin dronning og ett betydelig følge. Reisen fulgte den vanlige handelsruten østpå, med skip over Østersjøen, opp Dvina-floden til Russland, og herfra videre til Byzans. Her var keiseren først meget betenkelig til å slippe den nordiske vikingekonge inn i byen, men det endte med at han mottok ham hjertelig. Fra Byzans gikk reisen videre, men han ble angrepet av feber og bragt i land ved Baffa på Kypros, hvor han døde.

Dronning Bodil sørget for sin manns begravelse og fortsatte deretter pilgrimsreisen, men nådde heller ikke Jerusalem. Like utenfor byen, på Oljeberget, bukket hun under for sykdom.

Kilde bl.a.:
Gyldendals konversasjonsleksikon.

Died:
Dør på Kypros på pilgrimsferd til det hellige land.

Erik married Bodil Thorgautsdatter about 1080. Bodil (daughter of Thorgaut (Thrugot) Ulvsen and Thorgunna Vagnsdatter) was born about 1056; died about 1103 in Jerusalem, Israel. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1076, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Harald Sveinsson Hein, eldste sønn til Svein.

Tilnavnet Den bløte brynesten.

Godmodig, lat og ettergivende, men fikk et godt ettermæle for gode lover.

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1080, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Danmarks nasjonalhelgen, Scs. Canutus Rex Danorum.

Den hellige Knut (dk: Knud; lat: Canutus; eng: Canute) ble født ca år 1043 (1040?). Han var sønn av kong Svein 2 Estridsøn (1047-1076) og en ukjent frille - en av kongens 13 uekte sønner. Kong Svein ble suksessivt etterfulgt på tronen av 5 av sine sønner, hvorav Knut var nummer 2 etter Harald 3 Hein (1076-1080).

Svein lot sønnen få en grundig undervisning av dyktige lærere både i den kristne religion og i alle andre vitenskaper. Han må ikke forveksles med Knut den Store av Danmark og England (1016-1035), hans grandonkel, eller den hellige hertug Knut Lavard (1096-1131).

Knut betraktet den normanniske invasjonen av England som en usurpasjon, og flere ganger prøvde han å bryte Vilhelm Erobrerens grep om landet slik at England og Danmark igjen kunne forenes.
I 1069 eller 1070 seilte han med en vikingflåte for å hjelpe engelske opprørere, og han dro til England igjen i 1075 som en del av kong Svends invasjon for å gjøre krav på den engelske tronen, da 3 jarler som gjorde opprør mot kong Vilhelm Erobreren, ba om hjelp.
Han seilte av gårde med 200 skip, men de rakk bare et angrep på York før opprøret var slått ned og han måtte trekke seg tilbake.

Han forsøkte å tiltre den danske tronen ved farens død i 1076, og fikk da broren Harald Hein (den dovne) til fiende. Men etter Haralds død ble han konge i 1080 som Knut 4 - han skrev selv - ego Cnuto quartus - men i dagens danske kongerekke står han oppført som Knut 2.

Knut giftet seg med Edel (Adèle, Eltha, Alice) (ca.1065-1115), søster av grev Robert av Flandern. Rundt 1082 fikk de sin eneste sønn, den salige Karl den Gode, som senere ble grev Karl 1, den 13. greve av Flandern. De fikk også datteren Cecilie (Ingegerd?) Knudsdatter.

Knut var konge i overgangen mellom vikingtid og middelalder, en tid som ikke bare var preget av krigstokter mot England og Estland, hvor han gjorde danske krav gjeldende, men også av indre spenninger mellom kongemakt og Kirke på den ene siden og rikets stormenn og bønder på den andre.
Det var kongens oppgave å beskytte Kirken, og Kirkens oppgave å beskytte de små og svake, humanisere et primitivt samfunn hvor hedenskapet vel var fortrengt, men kristendommen ennå ikke riktig slått igjennom.

De første litterære og historiske verk som ble skrevet i Danmark var - Passio - om Knuts død fra ca. år 1095 og munken Ælnoths krønike fra ca. år 1120 med Knuts biografi.
Både disse eldre og nyere historieforskning vurderer Knut ikke bare som en vikingkonge, men som Kirkens mann. Han gikk med fasthet inn for de idealer om rettferdighet og barmhjertighet som den hellige pave Gregor 7 (1073-1085) i noen brev hadde fremholdt for hans bror Harald Hein. Det viste Knut i sin sosiallovgivning for de svakt stilte i datidens samfunn: Kvinner, frigitte og frikjøpte treller, utenlandske innvandrere og andre. Og det viste han fremfor alt ved å styrke den svakt stilte Kirken. Han var den første danske konge som forbedret Kirkens rettslige særstilling og geistlighetens økonomiske uavhengighet. Det gjorde han for eksempel med et stort privilegiebrev til Lund domkirke i 1078 som ga den eiendomsrett til en rekke gårder i Skåne og på Sjælland, som kunne høyne geistlighetens status og sikre dem økonomisk. Det gjorde han også med gaver til andre kirker, for eksempel i Roskilde og i Odense. Kirken i Roskilde ga han sin krone, og den ble begravelseskirke for de danske kongene. Til Odense brakte han også den hellige Albans relikvier fra England.

Til Kirkens opprettholdelse ville han også, ved hjelp av skatteoppkrevere, drive inn tiende (en skatt som utgjorde 10% av bøndenes høst), men det gjorde jydene opprør mot. De var dessuten sinte over at et stort anlagt Englandstokt fra Limfjorden mot Vilhelm Erobreren i 1085 ikke ble til noe, selv om Knut samlet en enorm flåte ved hjelp av sine allierte i Norge og Flandern. Trusselen var så alvorlig at Vilhelm Erobreren hentet utallige leiesoldater og fjernet lagre fra kystbyene. Men toktet ble avblåst, noe Knut etter alt å dømme hadde sine politiske grunner til. Han kunne vanskelig forlate Danmark på et tidspunkt hvor det var krise sør for grensen, nemlig mellom den tyske keiser Henrik 4 (1056-1105) og pavestolen om retten til å innsette biskoper, den såkalte investiturstriden.
Keiseren fordrev tyske pavetro biskoper, deriblant kom erkebiskopen av Magdeburg i 1085 til Slesvig, hvor kong Knut oppholdt seg.

De jyske bønder følte imidlertid, på samme måte som rikets stormenn, sine egne interesser trådt for nær. De så på seg selv etter gammel germansk rett som småkonger, og holdt det ikke for nødvendig med en hersker over seg. Konflikten mellom dem ble trappet opp, og på sommeren i 1086 brøt opprøret ut i Vendsyssel. Jarlene tok Knuts bror Olav Hunger (1086-1095) som leder. Knut flyktet til Odense på Fyn for å bli herre over situasjonen, men ble forfulgt dit. Han ble hardt trengt og sammen med sin bror Benedikt (Bent) søkte han tilflukt i St.Albani kirke, Odenses første sognekirke, mens lojale menn forsvarte kirkeporten mot rasende bønder. Knut forberedte seg til døden med skriftemål og kommunion, mens bøndene knuste vinduene og hogde hull i veggen. De traff først kongen med en stein mens hans satt der og sang salmer. Til slutt ble han rammet av et spydkast gjennom korvinduet og døde på altertrinnet. Sammen med ham ble broren Benedikt og 17 ledsagere drept; deres navn var:
Asmund, Blakke, Svend, Agge, Thurgot, Bernhard, Gudmer, Æskil, Toke, Palne, Atte, Sune, Rosten, Milo, Radulf, en annen Thurgot og Vilgrip.

Kongen ble umiddelbart gravlagt i kirken sammen med sin bror, og mange jærtegn viste seg for de troende. Broren Olav med tilnavnet Hunger ble konge, for Gud straffet de opprørske danskene med en fryktelig hungersnød som varte i 8 år og krevde skrekkelige ofre.

I 1095 ble Knuts relikvier overført tilen sarkofag i domkirken, den nåværende St.Knuts kirke, som han selv hadde påbegynt byggingen av, og der befinner de seg stadig. Få år etter oppnådde hans bror kong Erik 3 Eiegod (1095-1103) tillatelse hos pave Paschalis 2 (1099-1118) til en offentlig kult. Deretter fant den egentlige skrinleggelsen sted den 19.april 1100, da kirken var ferdig og det nylagede helgenskrinet ble plassert på alteret. Kirken ble viet til Vår Frue og de hellige Alban og Knut.

Knut den Hellige var Danmarks første martyr og rundt den tiende helgen som overhodet fikk sin kult godkjent utenfor lokalkirken, av paven selv. Pilegrimsstrømmen til Odense fortsatte hele middelalderen gjennom.

Mordet skjedde 10.juli, som i dag er hans minnedag, mens hans andre minnedag 13.januar antakelig var overføringen av hans hellige ben til den nye katedralen under bygging til hans ære i Odense. Der har relikvieskrinet til den hellige kongen fortsatt sin æresplass.
19.januar nevnes også som minnedag, det var den dagen han ble feiret i Evesham i England, moderklosteret for Odense, og denne datoen har gått inn i engelske kalendere. Hans minnedager 10.juli og 13.januar er også avmerket på den norske primstaven. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Etter kalenderreformen i 1969 æres han bare i lokale kalendere, som i Norden. Han fremstilles som nordisk konge med lanse eller pil. Han er avbildet i Odenses byvåpen.

I fødselskirken i Betlehem lot en biskop på 1100-tallet søylene i hovedskipet bemale med store helgenbilder, blant annet Knut den Hellige med krone på hodet, i høyre hånd en lanse og et korsmerket skjold på venstre arm:
Scs Canutus Rex Danorum.

På neste søyle er Olav den Hellige avbildet; Scs Olavus Rex Norvegiae.

I 1641 opprettet konvertitten Christian Payngk i Roma St.Knuts kapell i kirken Santa Maria in Traspontina. Og da den første katolske kirken etter reformasjonen kunne bygges i Fredericia i 1687, ble den viet til kong Knut den Hellige.

Kilde:
www.katolsk.no

Died:
Drept i St. Albani kirke.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1086, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Kong Svein ble suksessivt etterfulgt på tronen av 5 av sine sønner, Harald 3 Hein (1076-1080), Knut 4 (2) den hellige (1080-1086), Olav 1 Hunger (1086-1095)...

De jyske bønder følte på samme måte som rikets stormenn, sine egne interesser trådt for nær ved Knuts tilnærming til kirken. De så på seg selv etter gammel germansk rett som småkonger, og holdt det ikke for nødvendig med en hersker over seg. Konflikten mellom dem ble trappet opp, og på sommeren i 1086 brøt opprøret ut i Vendsyssel. Jarlene tok Knuts bror Olav Hunger (1086-1095) som leder. Knut flyktet til Odense på Fyn for å bli herre over situasjonen, men ble forfulgt dit. Han ble hardt trengt og sammen med sin bror Benedikt (Bent) søkte han tilflukt i St.Albani kirke, Odenses første sognekirke, mens lojale menn forsvarte kirkeporten mot rasende bønder. Knut forberedte seg til døden med skriftemål og kommunion, mens bøndene knuste vinduene og hogde hull i veggen. De traff først kongen med en stein mens hans satt der og sang salmer. Til slutt ble han rammet av et spydkast gjennom korvinduet og døde på altertrinnet. Sammen med ham ble broren Benedikt og 17 ledsagere drept; deres navn var:
Asmund, Blakke, Svend, Agge, Thurgot, Bernhard, Gudmer, Æskil, Toke, Palne, Atte, Sune, Rosten, Milo, Radulf, en annen Thurgot og Vilgrip.

Kongen ble umiddelbart gravlagt i kirken sammen med sin bror, og mange jærtegn viste seg for de troende.

Broren Olav med tilnavnet Hunger ble konge, for Gud straffet de opprørske danskene med en fryktelig hungersnød som varte i 8 år og krevde skrekkelige ofre.

Broren Knut fikk helgenstatus.

Kilde:
www.katolsk.no

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1104, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Nils lot seg lede av hustru Margrethe Fredkulla og sin sønn Magnus, som i 1131 lot myrde Knut Lavard. Nils falt i den påfølgende borgerkrigen mot Erik Emune ved Fodevik.

Kong Nils etterfulgte sin bror Erik Eiegod etter at Erik døde på Kypros på pilegrimsreise. I sitt fravær har Erik utnevnt frillesønnen Harald Kesja som sin stedsfortreder, men da stormennene kom sammen valgte de isteden den femte av Svein Estridssons sønner, den 40-årige Nils, til konge.

De første 25 årene av Nils’ regjeringstid var fredelige. Både kongsmakten og kirken, ved erkebiskop Asser, fant sine posisjoner i forhold til hverandre. Nils innførte tiendebetaling til kirken. Som den første danske konge kalte Nils seg for konge av Guds nåde. Nils innskrenket også antallet hirdmenn som hittil har fungert som kongens livvakter. I stedet ble hirdmennene utplassert rundt om i kongeriket som en form for embetsmenn som kreve bøter, legge beslag på vrak og vrakgods, samt inndra arv som skal tilfalle kronen om det ikke finnes en naturlig arving.

Erik Eiegods sønn, Knud, ble oppfostret hos den mektige sjællandske Hvideætten. Senere var han hos hertugen av Sachsen, Lothar som ble tysk konge i 1125. Knud ble utnevnt til jarl over de sydlige områdene i 1115 og hvor han med stort hell bekjempet venderne og nød stor anseelse. Han fikk den utenlandske tittelen hertug med hedersnavnet Lavard (fra engelske Lord = herre), blant annet for sin handlekraftige opptreden. Knud Lavard er åpenbart meget populær hos slesvigerne som senere, omkring 1150, utnevner Knud som deres skytsherre.

Magnus den sterke, sønn av den aldrende kong Nils, begynte derimot å se på Knud som en farlig konkurrent til kongsmakten. I begynnelsen av januar 1131 var Knud på besøk på en kongsgård hos sin frenka Cecilia, datter av Knut den hellige. I et tilsynelatende vennskapelig møte med Magnus i Haraldsted-skogen utenfor Ringsted, den 7.januar, dagen etter Hellige tre konger, begikk Magnus Danmarkhistoriens mest omtalte mord ved å drepe sin fetter.

Liket av Knud Lavard ble først brakt til Haraldsted kirke og deretter til klosterkirken i Ringstad. Snart begynte det å oppstå undere ved graven, sannsynligvis ved dyktig markedsføring av Hviteætten, og i følge tradisjonen sprang det opp en kilde på det sted hvor han ble stukket ned med en lanse, og enda en kilde et stykke fra Haraldsted kirke hvor likbærerne hadde stanset på vegen.

Dette mordet ble innledningen til en borgerkrig som strakte seg over flere år mellom Nils og Magnus på den ene side, og Erik Emune, Knud Lavards halvbror, på den andre siden.

I 1134 opphevet pave Innocens 2 den danske kirkens selvstendighet og la den på nytt inn under bispedømmet Hamburg-Bremen. Det fikk erkebiskop Asser til å slutte seg til Erik Emune, og det samme gjorde den mektige Hviteætten.

Kirken og tilsynelatende det meste av befolkningen støttet fortsatt gamlekongen Nils, og Erik Emune fikk liten framgang og ble tvunget til å flykte til Sverige i 1134. Da Nils og Magnus gikk i land i Skåne ved Fodevig rett før midtsommeren var de fast bestemt på å gjøre slutt på Erik Emune en gang for alle. Isteden ble de overrasket av et angrep av tyske ryttere, og den danske hæren ble slaktet ned før den fikk tid til å omgruppere seg. Magnus ble drept og med ham 5 bisper som har tatt parti med kongen.

Kong Nils greide å flykte, men uforklarlig nok valgte han å ri sørover til Slesvig hvor borgerne hadde holdt Knud Lavard høy i aktelse. Nils kom til byen den 25.juni 1134, byens prest løp ut for å møte kongen, advarte ham og rådet ham til å søke tilflukt i katedralen, men gamlekongen avviste tilbudet.

Skal jeg frykte kjeleflikkere og skreddere?, skal han ha sagt og begynte å spasere nedover hovedgaten til fots, kun i følge med sin personlige vaktstyrke.

I nærheten av det kongelige palasset angrep borgerne vaktstyrken og drepte dem en etter en mens vaktene forsøkte å beskytte kongen, men forgjeves – kongen ble stukket ned. Med ham døde den siste av Svein Estridssons sønner.

Han og hans brødrene hadde styrt Danmark i over 60 år, og selv om de alle satte sitt preg på landet var kanskje den siste av dem, som hadde tronen i 30 år, den beste kongen.

Han var en dyktig administrator og en pragmatiker som fullførte den kongsgjerning hans far hadde påbegynt.

Died:
Nils kom til Slesvig den 25.juni 1134, hvor han ble advart mot mulig overfall.

Skal jeg frykte kjeleflikkere og skreddere?, skal han ha sagt og begynte å spasere nedover hovedgaten til fots, kun i følge med sin personlige vaktstyrke.

I nærheten av det kongelige palasset angrep borgerne vaktstyrken og drepte dem en etter en mens vaktene forsøkte å beskytte kongen, men forgjeves – kongen ble stukket ned.

Med ham døde den siste av Svein Estridssons sønner.

Niels married Margrethe (Margareta) Ingesdotter about 1104. Margrethe (daughter of Inge Steinkjellson av Sverige, "Inge 1") died before 1130. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Eiliv Torsteinsen. [Group Sheet] [Family Chart]