Other Events and Attributes:

• Anecdote: 1743, Skien, Telemark, Norge
• Anecdote: Bef 30 Oct 1767, Skien, Telemark, Norge

Notes:

Anecdote:
Skatten 1743:

Bereigning over de ved Forordningen af 23de August 1743 Allernaadigst Paabudtne Formue, Kop- Hæste og Carosse Skatter af Skien og underliggende District Porsgrund Brevig og Langesund for samptlige Terminer.

Nevnes:

Margrethe, sal. Frans Cudrios, Har nogen Krambod Handel. Af Hendes Formue som er uskiftet endnu 900 rd = 18 rd. Self, 1 Dreng, 1 Pige, 1 Hæst, 1 Cariol = 21 rd. Summa 39 rd.

Anecdote:
Taxations-Forretning Over Scheen Byes Gaarde og Huuse med andre Bygninger Til Indtegning i den ved Kongelig Aller- Naadigst Forordning af 18de Augustii 1767 oprettede Brandforsikrings Casse for Kiøbstæderner i Norge, Begyndt den 22de og sluttet den 30te October 1767.

Anno 1767 den 22de October og følgende Dage, er i Allerunderdanigst følge Forordningen, dateret 18de Augustii dette Aar, saa og efter Hr. Kammer Herre og Stiftsbefalings Mand von Storms Ordre av 9 Octobr. Næstefter, foretaget Speciel Taxation paa de herudi Schiens Bye værende Gaarde, Huuse og Bygninger i den Stand samme nu forefindes, av de dertil av den Constituerede Bye-Foged, Velædle Hr. Skoug Inspecteur Søren Deugaard udmeldte 4re Mænd og Borgere her i Schien, nemlig:

Skiens gader Taxsation 1767 5te Qvartal Tellemarch Gaden No. 39. Frantz Cudrios Enke.

Forhuset bestaar af 1 Etage, deri 6 Værelser med 4 Kakelovne, grundmuret Kielder, Kramboed og Kammer med Kakelovn, wurderet for 500 rd.

Tværbygning paa Nordre Kandt, deri 3 Værelser, 2 Kakelovne, Bryggerhuus med udmuret Pande, Stald, Fæehuus og 3 Boeder, wurderet for 300 rd.

Margaretha married Frans Casparsen Cudrio on 16 Dec 1734 in Skien, Telemark, Norge. Frans (son of Caspar Frandsen Cudrio and Catharina Christophersdatter Flood, "Cudrio") was born on 20 Mar 1708 in Porsgrunn, Telemark, Norge; died on 08 Jun 1744 in Skien, Telemark, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1756, Porsgrunn, Telemark, Norge; Trelast- og alminnelig kjøpmannshandelsmann.

Notes:

Occupation:
Trelast- og alminnelig kjøpmannshandelsmann Simon Frandsøn Cudrio, og nevnt som kirkens værge og regnskapsfører Simon Frantzen Cudrio.

Simon Cudrio slo seg ned i Porsgrunn hvor han kjøpte Gunder Buers tidligere eiendom - Zimmermanngården - og drev trelast- og alminnelig kjøpmannshandel.

Det var uten tvil han som var hovedmannen for å få reist kirken og også ble dens første verge.

Porsgrunn, det største og fremmeligste av de 3 ladesteder, var likevel det som sist fikk sin egen kirke. Brevik hadde fått det allerede i 1670, og Langesund hadde fått tillatelse til å bygge i 1749 (men det ble ikke gjort før i 1765). Grunnen synes å måtte ha vært den for Breviks vedkommende, at folk der hadde en meget lengre vei til sin sognekirke enn folk i Østre og Vestre Porsgrunn. Brevik var dessuten et eldre ladested og i 1660-årene det folkerikeste.

Det kan ved første tanke synes underlig at da borgerne i Porsgrunn i 1750-årene tok initiativet til å få sine egne kirker, kan det ikke spores noe samvirke om dette mellom de 2 bydeler; de synes å ha handlet helt uavhengig av hverandre, og heller ikke kan det spores noen rivalisering mellom de 2 parter. Det ville det uten tvil ha blitt om man bare skulle ha hatt en kirke. Hvor skulle den ha ligget? Det er vel en av grunnene til at man fikk hver sin.
Av ansøkerne om å få bygge kirke var ikke nevnt tanken om å skille byen ut som eget kirkesogn; det var riktignok fremført i - Porsgrunns oppkomst - men da de endelige ansøkninger om kirkebygg ble sendt kongen, var det med den forutsetning at kirkene skulle betjenes av nærmeste sogneprest. Når Vestsiden var før ute enn Østsiden, har det uten tvil en sammenheng med at man der allerede hadde hatt et gudshus og sine egne kirkelige tjenester i mer enn 50 år.

Den 2.mars 1690 sendte Jens Rasmussen med flere på vegne av samtlige i Porsgrunn ansøkning til stattholderen om tillatelse til å få innvidd til kirkegård et stykke jord som grunnherren hadde overlatt dem, ettersom, om Gud forby, noen smittsom sykdom, på alle de avdøde så lang vei, nemlig 1/2 mil til sognekirken Solum, umulig å kunne bli henført.

Saken ble fort ekspedert; allerede 29.mars ga biskopen og 8.april stattholderen sitt samtykke, biskopen på betingelse av at plassen ble inngjerdet og innvidd, og at sognepresten ikke mistet noe av sine inntekter, men fikk det han tilkom for de avdødes begravelse. Solum med Melum var på denne tid (1628-1738) anneks til Skien.

Av denne begravelses plass utviklet seg etterhvert et kapell med regelmessige gudstjenester. Sogneprest Iver Hesselberg, Skien, forteller derom i sin kallsbok, at for å kunne stå under tak mens presten holdt sin likpreken, ble oppsatt en reisning av tømmer med deler omplantet. Siden er tid etter annen av begge prester holdt prediken for å lette den besværlige vei til Solum kirke for gamle, svake, seilende og fremmede.
Det ble således et uoffisielt kapell, idet det ikke kan sees noen gang å være innvidd til sådant utvidet kirkelig bruk.

Av Solums eldste kirkebok (begynner 1701) kan man se at det allerede da har vært i regelmessig bruk ikke bare til begravelse, men også til barnedåp og brudevielse; men 7.januar 1703 er første gang det uttrykkelig anmerkes at det var prediken ved Porsgrunn.
Siden synes det regelmessig hver 3.dag på de store høytider og ellers 3-4 ganger i året å ha vært prediken nede ved Porsgrunn.
Den 28.august 1709 var det visitas, og samme dag feiret Jens Jespersen Møller og Live Iversdatter sitt festenøl.

Presten har også hatt sine faste offerdager der. Etter hva Hesselberg forteller, sto det opprinnelige kapell til 1722, da det ble bygd et nytt. Innbyggerne traff den avtale med kapellanen, herr Anders Baar, at han skulle preke der hver 3.uke og nyte inntekten av offeret. Sognepresten prekte enkelte ganger i året og hver 3.dag på de store høytider, dog ikke forofferets skyld, ti han har ikkun hver jul sitt offer.

Hadde byfolkene før 1690 hatt tungvint kirkevei, fikk presten det nå. Anders Baar klaget ofte over at han ved sin reise til kapellet derved lider stor møye og besvær. Amtmann Bergh påla fogden å sette veien i stand mellom Solum kirke og Porsgrunns vestre side, da den var så miserabel at den neppe er fremkommelig uten ridende eller med chaise.
Kapellet ble leilighetsvis også søkt av folk fra Østsiden.

Den 29.september 1701 kommuniserte (gikk til alters) - en fattig mann heter Niels ved Osebakken - og i 1730-årene blir meldt at folk derfra dro til kapellet på Vestsiden når de på grunn av vanskelig føre ikke kunne komme til Gjerpen kirke.

Etter at befolkningen i Solum og Melum flere ganger forgjeves hadde søkt om å bli atskilt fra Skien, ble de endelig i 1738 igjen egne sogn, og kapellanen Anders Baar, ble den første sogneprest, en stilling han hadde til sin død 1759 etter å ha vært kapellan fra 1713.
Han ble etterfulgt av Knud Ramshard; under ham ble 5.juli 1766 innvidd den nye Solum kirke som stiftamtmann Fr. G. Adeler hadde latt bygge.

I 1756 var kapellet så skrøpelig at menigheten ikke kunne sitte der uten fare for at taket skulle falle over den. Kapellet ble revet, og materialene solgt for 177 rd.

Istedenfor å bygge et nytt kapell, ble borgerne enige om å reise en virkelig kirke.
Det første skritt på veien var å inngå avtale 6.mars 1756 med sogneprest Anders Baar om hans betjening av den nye kirke. Etter den oppsatte kontrakt forpliktet han seg til å ha høymesse der hver 3.søn- og helligdag. For dette garantertes han 30 rd. kontant pr. år; dessuten skulle han ha rett til offer på de 3 vanlige høytider, til fri skyss og til den alminnelige betaling for aparte forretninger.

Med gjenpart av denne kontrakt og Baars anbefaling ble ansøkning om - å bygge en liten kirke til deres Gudspåkallelse og Hans tjenestes øvelse - sendt kongen 5.juli på innbyggernes vegne av Simon Frandsøn Cudrio, Niels Gundersen, Laurs Jensøn Forbech, Peder Baar og Rasmus Clausøn (navnene slik som de selv skrev dem).

Simon Cudrio og hans bror Petter hørte til den fra Frankrike til Skien innvandrede slekt; deres far Franz Cudrio hadde oppholdt seg 14 år i London da han i 1726 vendte tilbake til fødebyen og tok borgerskap som handelsmann.
Simon Cudrio slo seg ned i Porsgrunn og drev trelast- og alminnelig kjøpmannshandel. Det var uten tvil han som var hovedmannen for å få reist kirken og også ble dens første verge.

Niels Gundersen Klyve har vi støtt på før som eier av endel av Klyve, sønn av Gunder Klyve og Marichen Hansdatter, som i sitt annet ekteskap var Gunder Buers 5.hustru. I dette ekteskap var datteren Inger, som ble gift med Laurs Jensøn Forbech. Han var på denne tid, i 50-årene, skipsfører for Niels Aall, men ble senere losoldermann i Brevik og flyttet dit.

Peder Baar var sønn av sognepresten i Solum; han var i 50-årene skipsfører.

Rasmus Clausøn lar seg ikke sikkert identifisere da han bare er anført under farsnavnet og ikke slektsnavnet. Det kan være en av samme navn på Vestsiden som i 1759 søkte om tillatelse til å destillere og selge fransk brennevin. Det var på denne tid en Rasmus Smed og en Rasmus Kasted bosatt på Vestsiden.

I motsetning til Østsiden, hvor en del interesserte hadde søkt om tillatelse til kirkebygg året før, men måtte vente i 4 år på svar, gikk saken på Vestsiden forbausende fort igjennom, allerede etter 2 1/2 måned, 24.september bifalt kongen ansøkningen.
Til byggingen ble antatt den dyktige og vidkjente byggmester i Skien Joen Jacobsen, som også er mester for Østsidens kirke og for Kammerherregården. Innredningen ble utført av snekker Søfren Nielsen, som bodde på Vestsiden.

Kirken ble påbegynt 28.mars 1757, grunnstenen ble nedlagt, ville vi si. Foruten de kontante bidrag (da gaveboken er tapt, kjennes ikke alle givernes navn) mottok man en rekke andre gaver:

Jørgen og Zacharias Simonsen (Wesseltoft), som en tid eide den nevnte Zimmermann-gård og på strandtomten der hadde sin lasteplass, skjenket kirkeklokken;

Zacharias' sønn, Simon Zachariassen, som på samme eiendom også drev utskipning av trelast og skipsbyggeri, ga kalk, disk og oblatfat av forgylt sølv, meget smukt arbeid.

Madame salig visitør Søren Aalborgs ga en damask alterduk.

Apoteker Hans Wølner (Skien) ga en stor bibel med mange smukke kobberstykker.

Simon Cudrio og hustru skjenket messeskjorte, døpefat og kanne av tinn samt et skilderi uti altertavlen (i regnskapet finnes også 26 rd. til Gotlieb Proys for et skilderi til altertavlen).

Petter Cudrios gave var 2 alterlysestaker av hvitmetall.

Lysekronen kom fra Peder Baars arvinger.

Kirkespiret var en gave fra smed Hans Christian Arweschoug (på Østsiden) som ellers utførte smiarbeid for 132,5 rd.

Niels Aall ga en del bord.

Etter ett år sto kirken ferdig til innvielse 16.mars 1758. Da biskop Dorph var syk, ble den foretatt av prost, sogneprest til Gjerpen Johan Frederik Monrad; og gitt, navnet Immanuel-kirken; en rekke av de omliggende sogns prester assisterte, bl.a. sogneprest til Eidanger, Jørgen Herman Monrad, som gjorde en meget smukk intimasjonstale.

For byens folkvar det en stor høytidsdag da kirkeklokken for første gang kalte dem til Guds hus som de ved sin offervilje selv hadde reist. Da kirkestolene på forhånd var leid og regnskapet nevner ved navn leierne av hver enkelt, kan man ikke bare i fantasien, men i virkeligheten plassere de av innbyggerne som denne dag, kvinnene på spinnesiden og mennene på sverdsiden, var de første som fikk være med å ære Gud i sin kirke.

Orgel hadde man visstnok ikke da, idet det først i 1775 sees å være utbetalt lønn til orgelmester og belgetreder og anført utgiftene til anskaffelse av instrumentet.

Kirken kostet som den sto i 1758 2.221 rd. 1 ort 12 skilling. Til dekning av dette disponerte man bare 1.539 rd.; man startet således med en ganske stor gjeld, som ytterligere ble økt med 394 rd. da kirken i 1766 fikk sin ytre bordkledning og maling.

Kirkens inntekter var stoleleie; den beløp seg til vel 16 rd. om året. Det var 15 stoler, de fleste med 6 plasser, på hver side, som kostet 1 ort om året pr. plass. Dertil kom de 3 pulpiturer til 3,5 rd pr. år. De var leid av skipper Ole Nielsen Vindholmen (gift med Gunder Buers datter Guri), Laurs Jensen Forbech og Niels Gundersen Klyve, og Simon Frandsøn Cudrio.
Av uvisse inntekter hadde kirken - blokk- og tavlepenger - (bøsse og kollekt), gaver ved dåp, begravelse og vielse og ellers andre gaver.
Regnskapet viste de første år stadig underskudd, og det falt vanskelig å få betalt smed Arweschoug hans 132,5 rd, og Simon Cudrio 549,5 rd. for materialer.

I 1766 tok man et lån på 350 rd. hos Petter Hoeman.
Under den store nordiske krig var han kommet som krigsfange fra Sverige til Norge hvor han hadde slått seg til og ble gift i Porsgrunn; der hadde han den meste tid vært tømmermerker ved Klosterbruket.
Det kan forbause en at han i denne stilling hadde klart å samle seg en så stor formue. Han etterga kirken siden dens skyld til ham, og da han døde 1769 som barnløs enkemann, skjenket han den ved testament sin etterlatte formue, ca.500 rd., således at kirken ikke bare ble gjeldfri, men fikk et overskudd på 100 rd. å sette på rente.

Ved testamentet av 1808 fra fru Mette Cathrine Lange fikk kirken 500 rd. Hun hadde vært gift med skipper David Ditlef Lange (sønn av tolder Thomas Lange) og var datter av Gunder Solvesen Buers datter Guri i hennes 1. ekteskap med skipper Jens Jensen Kiil, som også bodde på Vestsiden. Lange eide og bodde i Zimmermanngården fra 1771 til sin død i 1804. Man vil således se at en rekke av dem kirken står i takknemlighetsgjeld til, var knyttet til Gunder Buersslekt: Niels Gundersen, Forbech, Windholmen, Mette Lange.

Som nevnt hadde man i skriftet - Porsgrunns oppkomst - allerede i 1748 fremsatt ønsket om å få egen kirke også i Østre Porsgrunn. Niels Aall hadde liten tro på at det ville lykkes, især på grunn av motstand fra Skien. Til Løvenskiold i København skrev han:

Angående kirken derom venter vi likså lite medhold som at Skien flyttet til Porsgrunn, ennskjønt ingen stor umulighet derved var, i det minste vant publikum derved.

Aall fikk rett i sin formodning, for av borgermester Bentsen fikk ansøkningen i 1755 om kirkebygg denne påtegning:

Jeg fatter ikke at en kirkes oppbyggelse i forstaden Porsgrunn kan være fornøden uten for å redusere Skien, som er en av de eldste byer i landet, til en steinhop, men (og fortsettelsen lyder nokså spydig) jeg tror at det ville være til stor fornøyelse for innbyggerne i Porsgrunn i alminnelighet og en soulagement (lettelse) for de fattige og skrøpelige i særdeleshet om deres... ansøkning nøt... approbasjon.

For å vise regjeringen sin offervilje og derved øke utsikten til å få innvilget en ansøkning om kirkebygg, sendte 4 av byens mest fremtredende menn 9.august 1754 ut et - invitasjonsskrift - til sine medborgere med oppfordring til å yte bidrag. De 4 var brødrene kanselliråd Carl og kammerråd Wilhelm Deichman, som da levde nærmest som rentenister på (det senere) Frednes, jernverkseier og kanselliråd Ulrich Frederik Schnell, som da bodde i (den senere) Aallgården, og tolder Thomas Lange.
Det var, som man ser, ikke egentlig borgerskapet som tok initiativet denne gang, og at dette ikke tidligere hadde gjort det, ble meget skarpt dadlet av innbyderne:

Det hadde vært ønskelig om de første beboere på dette sted og de hvilke Gud hadde velsignet med en større formue, hadde deres tid vært betenkt på dette verk; da hadde dette sted uten all tvil vært av en annen anseende enn det nu er.

Denne bebreidelse mildnes dog noe ved at de snarere har manglet på anledning enn på god vilje og et godt hjerte til å understøtte et sådant foretagende.

Etter en alminnelig teologisk og geografisk innledning om forutsetningen for kirkebygg og om de besværlige kirkeveier i Norge, anførte innbyderne at det på stedet var mange gamle, skrøpelige og barn som på vanskelige tider av året ikke kunne komme i Guds hus.

I Porsgrunn var det over 400 kirkesøkende, hvorav dog de fleste ikke kunne gi større til en kirke; derfor ble alle som bodde i nærheten, oppfordret til å hjelpe, på grunn av at sådant kunne geråde måskje deres avkom til like fordel med oss etterdi dette sted av alle her innen Langesund synes dog det bekvemmeligste, hvor i sin tid, de fleste fornemmelig de handlende uten tvil vil søke deres bopel.

Innsamlingen fikk stor tilslutning; innen kort tid var gitt 4.000-5.000 rd. Schnell ga 1.000 rd., senere 431,5 rd. til, Niels Aall 250 rd. og senere altertavlen, som stet 246 rd. (ikke den som er i kirken nå, malt av Axel Ender og forært kirken 1889 av fru Gurine Knudsen. Den gamle altertavle henger i Østsidens bedehus).
Kammerherre (senere geheimeråd og baron) Severin Løvenskiold mintes fra Danmark sin fødeby med en gave på 1.000 rd. Med henvisning til de store bidrag kunne ansøkning sendes kongen 1755; men det tok 4 år før man fikk svar. Prost Joh. Fr. Monrad skrev i sin betenkning at Eidanger kirke ikke engang kunne romme landalmuen, langt mindre Porsgrunns folk; bare av den grunn burde de få bygge sin kirke.

Da det trakk så lenge ut, ble ny ansøkning sendt 23.oktober 1758, denne gang med 25 underskrifter; det var foruten de samme 4 som i 1754, nesten hele det samlede borgerskap.
Denne gang gikk det fort; med anbefaling 17.februar fra stattholder Benzon og biskop Nannestad, som spesielt pekte på at Schnell sto for byggingen og hadde gitt 1.000 rd., ble ansøkningen sendt kongen og 16.mars 1759 bifalt av ham.

Arbeidet ble øyeblikket satt i gang; 4.april ble holdt et menighetsmøte som til direksjon, byggekomité ville man nå si, valgte brødrene Deichman, Schnell (kasserer), Niels Aall, Søfren Nielsen, kaptein (senere generalkrigskommissær) Bartholomæus Rasch og kjøpmann Henrich Berggren, som påtok seg vervet som kirkeverge og regnskapsfører.

Ved et nærmere ettersyn viser det seg at disse personer var så beslektet og besvogret med hverandre at man kunne kalle byggingen av kirken et familieforetagende: brødrene C. og W. Deichmanns søster Anna (gift med rektor ved Christiania Katedralskole Jacob Rasch) var mor til både B. Rasch, til Anne Dorothea gift med Schnell, og til Frederikke Sophie gift med Niels Aall. Dette var hans 3.hustru, i sitt 2.ekteskap hadde han vært, gift, som nevnt, med Benedicta Bergh, hvis søster Constance var gift med Søfren Nielsen. Berggren var gift med Margrethe Fredrikke Bergh, en brordatter av de 2 nevnte søstre og oppfostret i huset hos sin onkel Søfren Nielsen.
Det kan tilføyes at Margrethes søster Constance var gift med Ditlev Rasch, bror av de 3 nevnte søsken.
Den femte av søskenflokken var (den senere) tolder Christian Rasch, som var gift med Niels Aalls datter Constance.
En sjette, Edle Margrethe, var med Bartholomæus Herman Løvenskiold, og dennes søster, Else Løvenskiold, var gift med Bartholomæus Rasch.
Når hertil ytterligere føyes at disse 2 Løvenskiolders far, Herman (Leopoldus) Løvenskiold var gift med brødrene C. og W. Deichmans søster Margrethe, kan man i sannhet tale om et dynasti, det Rasch-Deichmanske dynasti, hvis medlemmer behersket det meste av Bratsbergs næringsliv.

På grunn av senere tapt kildemateriale kjennes ikke den fullstendige liste over bidragsytere, men det må formodes at de fleste av den ovennevnte krets har vært med og at de har bestridd det vesentligste av utgiftene.

Da kirken sto ferdig, beløp disse seg til 5.836 rd. 3 ort 11 skilling; innsamlingen hadde gitt 5.405 rd. 1.2. Det var således en gjeld på 431 rd. 2.9., som Schnell edelmodig slo en strek over og forærte kirken.

Foruten kontanter fikk kirken andre verdifulle gaver, bl.a. døpefontens vakre sølvfat, forarbeidet av gullsmed Ole Pedersen Beckmann Skien og skjenket av jomfru Hedevig Eleonore Rasch, den åttende og yngste av søsknene (senere gift med landfysikus Hans Møller på Åkre).
Altertavlen forærte Niels Aall; slik må det vel forståes når det i hans hovedbok står under 1763:

Pr. farverier til Porsgrunns kirke med skipper Anders Ericsen hjemkommet.

De 2 utskårne figurer, Moses og Aron, var også en gave fra Nicolai Benjamin Aall.
Porsgrunns mestersmed Hans Christian Arweschoug, som hadde tegnet seg for et bidrag på 30 rd. og hadde laget spiret til Vestsidens kirke, utførte alt det vakre smiarbeid, også spiret til Østsidens kirke.
Ikke minst verdifull var den dominerende beliggenhet kirken fikk på Helleberget, en tomt skjenket av gården Jønholts daværende eier, tollkontrollør Friederich Biener; tomten var en del av gårdens hestehage.

I det hele hadde kirken et verdig og vakkert utstyr; men et stort savn måtte det være at man i de første årene ikke hadde orgel; det fikk man først i 1782.
Utlagt til orgelverket 400 rd. 31/12, står det i Aalls regnskaper.

Noen egentlig arkitekt har man neppe hatt; også denne kirke er uten tvil ikke bare bygget, men også tegnet av Joen Jacobsen. Etter vel 1 år var kirken ferdig, og 10.juli 1760 kunne den høytidelige innvielse finne sted ved Akershus nyutnevnte biskop Frederik Nannestad, som ga den navnet Jesu Kirke.

Den snart 200-årige kirke står den dag i dag, i det ytre slik den ble bygd. Det skulle derfor være unødvendig å beskrive den nærmere for byens borgere. Det tør heller være på sin plass å minne om at kirken står der som et håndgripelig uttrykk for borgernes vilje til å ofre noe for sin by. Vår tid har lett for og også en viss grunn til å dømme hardt om den tids overklasses mangel på sosial samvittighet overfor sine underordnede.

Det tjener dem kanskje ikke til unnskyldning at den handlet i sin tids ånd. Men man glemmer så lett at den også hadde en levende følelse av at noblesse oblige, at rikdom forplikter.
Det viste den ved å reise Porsgrunns kirker, særlig Østsidens, byens hovedkirke.

Denne gave var et uttrykk for en stolt glede over å være borgere av Porsgrunn, og med kirkens sentrale plass i datidens samfunnsliv, bidro den sikkert mer enn noe annet til å samle bybefolkningen og trekke den bort fra samhørigheten med Skien og de omliggende landsogn.

Ved siden av Løvenskiold'ene er jernverkseier Ulrich Frederik Schnell nesten blitt glemt i Porsgrunns historie. Kirken var først og fremst hans verk, både som dens ivrigste forkjemper og som dens største bidragsyter. Da han døde i 1770, ble hans lik nedsatt i kjelleren til den kirke han hadde reist. Det ble senere av hans sønn flyttet til Holt kirke ved Nes Jernverk, slektens eiendom.

Ved testamentarisk gave fra tolder Henrich Yberwasser fikk kirken i 1784 et legat på 832,5 rd.

Det hadde opprinnelig vært tanken at Østre Porsgrunns kirke skulle betjenes av sognepresten til Eidanger, som Vestsidens av sognepresten til Solum. Heri skjedde det en viktig forandring i 1763, og det var særlig forholdet til Eidanger kirke som bevirket det.

Da kongen i 1720-årene solgte en mengde kirker i Norge, hadde prost og sogneprest til Bamle, magister Peder Alstrup bl. a. kjøpt Gjerpen, Slemdal og Eidanger kirke.

I 1737 forhandlet Hans Kierulf på vegne av en del borgere i Ø. Porsgrunn om å kjøpe Eidanger kirke. Alstrup forlangte 500 rd. for Slemdal og Eidanger kirker tilsammen; det var omtrent det dobbelte av det han hadde gitt for dem. Kierulf og hans venner bød 270 rd. for Eidanger; i de 14 år Alstrup hadde eid den, hadde han ikke gjort noe for å reparere den, og den var så dårlig at ikke almuen uten hasard av liv og helse kan sitte deruti under gudstjenesten.
Kjøpet har sannsynligvis kommet i stand, for i 1757 søkte Ulrich Schnell og Barth. Rasch med flere av Porsgrunn om (som vanlig var) å nyte til reparasjon 2 rd. av hver hovedkirke og 1 rd. av hver annekskirke. Det ble ikke innvilget.

Kirken skiftet senere ofte eier; i 1761 synes Niels Aall å ha eid den, idet kirkevergen Henrich Berggren (vel på vegne av Østsidens menighet) fikk skjøte på kirken og Niels Aall utbetalt 300 rd. for den.

I 1786 kjøpte Eidanger almue selv kirken og underkastet den en gjennomgripende reparasjon. Sammenhengen synes således å ha vært den at Østre Porsgrunn ved et par av borgerne en tid har vært eiere av Eidanger kirke (1737-1761), men at man ikke lenger hadde interesse av å beholde den etter at man hadde fått sin egen kirke.

For sognepresten i Eidanger, som foruten sin hovedkirke også, hadde Slemdal og Brevik som annekser, må det ha vært uoverkommelig også tilfredsstillende å kunne betjene den store menighet i Østre Porsgrunn.

Kort etter at kirken her var innvidd, ble ved kongelig reskript 10.oktober 1760 bestemt at når sognepresten i Eidanger, Jørgen Herman Monrad, avgikk ved døden, skulle kallet deles slik at Eidanger skulle ha egen sogneprest og Porsgrunn Østre og Vestre skulle være et atskilt prestekall med sin egen sogneprest.

Da Monrad døde 3 år senere, ble det ved reskript av 2.desember 1763 befalt at bestemmelsen av 1760 skulle tre i kraft; til sogneprest i Eidanger ble utnevnt sogneprest til Slidre, Herman Ruge, og til første sogneprest til - hele Porsgrunns menighet hvortil skal henhøre gårdene Bjørntvet og Jønholt samt Skrukkerø og Tollbodøen - ble utnevnt feltprest Jeremias Hagerup, som 2.påskedag 1764 ble innsatt i sitt embete av prost Johan Frederik Monrad.

Da Hagerup kom til Porsgrunn var han en 39 år gammel ungkar, men etter 10 år gjorde han et meget fordelaktig gifte idet han i 1774 ektet Niels Aalls datter Fransisca Margrethe som var 18 år yngre enn sin mann. Hagerup forble i sitt embete i 31 år til sin død 1795; hans hustru var etter et barnløst ekteskap død 1789 og bisatt i Ø. Porsgrunns kirkes kjeller.
De første år bodde Hagerup på Vestsiden, men kjøpte 1770 Lagmannsgården ved Østsidens ferjested. Ved sitt ekteskap overtok han, sin svigerfars eiendom Sømoegården og flyttet dit; den ble etter den tid oftest kalt prestegården.

I 1786 søkte kammerherre Severin (Søren) Løvenskiold, kammerjunker Jacob Løvenskiold og kjøpmann Jacob Aall om at de dem tilhørende 3 gårder Ravnes, Lille-Herre og Hellestvet, - på hvis grunn Herre jern- samt hammer-, sag- og møllebruk er beliggende og hvorved mer enn 200 arbeidere underholdes - måtte legges fra Bamle sogn til Porsgrunns menighet.
Til Bamle hadde de 1,5 mil til lands og til vanns, men til Porsgrunn bare 0,5. Herav reiser seg at de sjelden eller aldri kommer til kirken, med mindre de går til Herrens bord,... at ungdommen forsømmer å bli opplært i gudsfrykt, og de eldre har liten oppmuntring og forbyggelse til deres saligheds forarbeidelse.

For å gi disse 3 gårder, som førbare var bondegårder, men nå forvandlet til betydelige bruk, kortere kirkevei, ble det ved kgl. reskript 17.februar 1786 innvilget at de ble lagt til Porsgrunns menighet, mot at sognepresten der, Hagerup, betalte årlig 40 rd. til sognepresten i Bamle; men når denne og hans forgjenger, som ennå levde og hadde 250 rd. om året i pensjon av kallet, var døde, skulle avgiften fra Porsgrunn opphøre.

Som industristrøket ved Herreelven i lange tider hadde vært økonomisk nøye knyttet til Porsgrunn, ble det nå ett med den også i kirkelig henseende. Høst og vår, når fjorden ikke var roendes og isen ikke gåendes, kunne det bli en meget besværlig, for ikke å si umulig, kirkevei for folk på Herre. De 3 gårders samhørighet med Porsgrunn i geistlig henseende ble opphevd 1846.

Jacob Aall til Nes Jernverk, som selv var teolog, gir i sine ungdoms erindringer en nokså ubarmhjertig karakteristikk av sin onkel Hagerup, Porsgrunns menighets første sjelesørger:

Presten... var en lite begavet mann, der tok seg kuns lite av menigheten, men preket dog nesten alltid for fullt hus. Hans bønn var stadig den samme, og når han begynte å opplese den, var der en tydelig mumlen blant tilhørerne, som leste bønnen tillikemed presten. Min moder (Nicolai Benjamin Aalls hustru Amborg Jørgensdatter Wesseltoft) var nesten hver søndag hans andektige tilhører, men hennes andakt tilhørte mer Herrens hus enn den lite oppbyggelige prest hvis underlige tale endog stundom avtvang den religiøse kone et smil. Presten hadde makelige dager da fattigvesenet intet bryderi kostet ham. Skolen besørgedes av klokker Bloch. Kallet fødte ikke stort (den faste lønn var 300 rd. årlig), men Hagerup holdt et godt hus, og etterlot seg en formue av 10.000 rd. gode penger, hvilke han testamenterte sin kones familie, i hvilken han erklærte å ha samlet dem.

I sitt testament hadde Hagerup også betenkt andre; 3 av hans søsken fikk 400 rd. hver; Porsgrunns fattige 50 rd., hans husholderske, jomfru Karen Qvist 400 hr. og Reier Andersen Bjørntvet - som dro meg opp av vannet - 20 rd. Det fremgår også av testamentet at Nicolai Benjamin Aall hadde lønnet med 100 rd. årlig Preben Vandal Schyth som kapellan hos Hagerup, og at Aall skulle godtgjøres sitt utlegg av boets midler. Schyth fikk dessuten et gullur, et par gullknapper, 1 par gullklyper og et par gullnebb.

Årene omkring 1760 hadde vært en rik kirkebyggingens tid i distriktet; innen en avstand av 2,5 mil var reist 4 store, vakre gudshus:
Vestsiden 1758, Østsiden 1760, Langesund 1765 og Solum 1766.
Visstnok hadde pietismen på denne tid allerede glidd over i reasjonalismen, men tanken om å reise kirkene var sprunget frem allerede i den førstnevnte åndsretnings tid, så det er rettest å se dem som et utslag av denne.

I 1763 hadde ladestedet Porsgrunn fått sine egne kirker og var blitt en egen menighet som om den skulle være en skikkelig kjøpstad, og det var nå ikke meget som skilte den fra å være det.
I kirkelig henseende hadde den også fått et fortrinn fremfor de andre 2 ladesteder, som fremdeles fortsatte å sortere under nærmeste landsogn.

1763 er et meget viktig år i Porsgrunns selvstendighets historie, en viktig etappe på veien til kjøpstad.

Losseretten i 1737, egen menighet 1763, den verdslig-administrative frigjøring fra landet i 1807 peker frem mot den fulle selvrådighet i 1840-årene.

Skolen var nøye knyttet til kirken, og nettopp i den periode borgerne arbeidet for å få sine egne kirker, kom også et regulært skolevesen i gang.

I Skien finner en sporadiske spor av skole allerede tidlig i 1600-årene; i 1626 nevnes en viss - Christen Mortensen, forrige skolemester - og året etter Peder skolemester. Utenom elevene fra den lærde skole, latinskolen, var det bare et fåtall av bybefolkningen som kunne lese og skrive, og på landet selvsagt ennå færre.

Gang på gang hendte det i Skien at folk ba seg fritatt for offentlige tillitsverv med den begrunnelse at de ikke kunne lese og skrive, slik som f.eks. Gunder Solvesen Buer hadde gjort.
Helt uten undervisning synes almueskolebarna i Skien å ha vært etter brannen i 1671, da foruten rådhuset også skolen strøk med.
Over en mannsalder senere var de ennå ikke bygd opp igjen, da magistraten i 1708 skrev til kongen om hjelp til det, og om en årlig lønn kunne gies en dyktig skrive- og regnemester, og med tiden anordnes en navigasjonsskole for den oppvoksende ungdom, hvorav en stor mengde er i Skien og dets distrikt som mestendels har lyst til pennen og sjøen og enda mer skulle bekomme lyst dersom ungdommen kunne lære noe av skrivens, regnens og navigasjonens edle og fornødne vitenskaper, og da kunne Deres Majestet la seg forvente ved Guds nåde uti fremtiden fra dette fattige sted Skien og dets distrikt nyttige og dyktige personer uti en og annen tjeneste til lands eller til vanns.
Magistraten tenkte således ved å gi ungdommen boklig lærdom nærmest på å skaffe kongen skrive- og regnekyndige tjenere og navigasjonskyndige sjøfolk. Dette var kanskje sagt for lettere å oppnå det den ba om; men et visst hensyn til å skaffe kongen dyktige soldater synes også å ha vært en av hensiktene med å få i gang et ordnet skolevesen.

Magistratens skrivelse var undertegnet også av sognepresten til Skien, magister Peder Nyborg, prost til Bamle prosti. Han synes å ha vært meget interessert i ungdommens opplæring, først og fremst for å kunne lære sin kristendomskunnskap.
Til bruk for prestenes vanlige manntall laget han i 1712 et praktfullt, utfylt mønsterskjema over all mannlig ungdom i Gjerpen sogn, for av sådanne manntall der er innrettet etter denne invensjon kan en kristelig konge om sider få å vite alle sine undersåtters navn, alder og tilstand, til Guds ære og til rikenes forsvar.
I forskjellige rubrikker er gitt opplysninger om personenes kvalifikasjoner, bl. a. om - Profecten, (fremgangen) udi Saligheds Kundskab om Jesu Christo - og om deres boklige ferdighet; det viser seg at av bygdens 135 menn mellom 10 og 30 år er det bare 4 som kan lese og skrive og en av disse som også kan regne; men alle kunne de utenat et eller annet av katekismen.

Slik som forholdene var i Gjerpen, må vi ha lov å tenke oss at de også har vært i de andre sogn rundt Porsgrunn, og også blant strandsitterne der.
De velstående proprietærer holdt en privatlærer, praeceptor, for sine barn og en og annen fattig, skrivekyndig mann søkte seg et levebrød som skoleholder for almuens barn. Vi treffer på flere slike i begynnelsen av århundret.
I 1699 var det en Peder Hansen på Osebakken, om hvem naboene sa å være en fattig mann, har lest for noen barn til sitt livsopphold og holder ingen husholdning.
I 1712 oppga skipper Jens Jensen Kiil (på Vestsiden, gift med Gunder Solvesen Buers datter) å ha forhyrt på sitt skip Hvide Falch (reder Anders Nielsen, Brevik) Jens Jespersen, en jyde, leser for bønder på bygden om vinteren og har fart på reiser.
Skipper Niels Hafsund (også en av Gunder Solvesen Buers svigersønner) må på sine eldre dager ha slått seg på landjorden som lærer, for i 1725 opplyses om ham at han har intet å leve av, men lever i husarm. tilstand og holder skole for å subsistere. Da han døde (1726?), bodde han i nabohuset østenfor Sømoegården og har der sannsynligvis undervist byens barn.

I manntallene 1733-1740 oppføres hvert år som bosatt på (Gjerpen-) Osebakken Jens Roth, skoleholder, og i 1742 finnes i Eidanger-Porsgrunn Rasmus Glud, skoleholder.
I en besiktigelsesforretning over tollboden 1770 finnes anført i 2.etasje et lite kammers kalt skolen. Det har vel bare vært brukt av tolderens barn med deres privatlærer.

Det var således, som man ser, tilløp til skoler flere steder i og omkring Porsgrunn; men det synes, kanskje bortsett fra Roths skole på Osebakken, å ha vært små private tiltak. Det var først pietismens krav om større kristendomskunnskap hos ungdommen og innføringen av konfirmasjonen i 1736, som drev frem forordningen av 1739 om almueskolevesenet på landet.

Både av sogneprest Nyborgs nevnte skrift, av Solums kirkebok og andre kilder fremgår det at det allerede i begynnelsen av århundret var alminnelig at første gang almuebarna skulle gå til alters, ble de - publice examinerede - av presten om sine kunnskaper i katekismen og om de kunne lese.

For Porsgrunn falt ordningen av skolevesenet noe komplisert idet byen var fordelt på tre sogn. Alle 3 steder ordnet ladestedsbefolkningen sitt eget byskolevesen uten forbindelse med bøndene i sognene. Når dette skjedde, lar seg ikke helt sikkert fastslå; det synes å ha skjedd i Gjerpen- og Eidanger-Porsgrunn omkring 1740, i Solum atskillig senere.

Det ville ha vært underlig om ikke den driftige amtmann Bergh også hadde tatt seg av skolevesenet. Under henvisning til en kgl. forordning av 28.mars 1721 om skolene innrettelse sendte Bergh 14.september 1729 et skriv til foged Joachim Schweder og til samtlige sorenskrivere. Det heter her bl.a.:

Det er ei uvitterli hvor stor og beklagelig uvitenhet uti den rene og rette kristendomskunnskap hos den gemene almue daglig spørres,... hvorav flyter... at man under tiden må anta det unge mannskap til soldater som ei ennå har vært til Herrens bord skjønt de allerede er ved 20 år og derover,... ja ikke vet å gjøre forskjell på godt og ondt og hva plikt de er deres Gud og konge skyldig.

Sorenskriveren ble anmodet om på tinge å forestille for bøndene hvor høyst nødvendig et vel innrettet skolevesen var, og søke å overtale dem til - av et kristelig og vel intensjonert hjerte - å betale årlig 8 skilling av hver hud, og ellers frivillig materialer til å bygge et skolehus.
Amtmannen selv lovet å skaffe til veie et fond til bøker for de fattiges undervisning, og innen årets utgang ved biskopens assistanse å få brakt saken i havn.
Av tingbøkene kan sees at saken har vært forelagt almuen, som de fleste steder har gitt sin tilslutning.
For Gjerpen og Solum sies dog intet om hvordan forslaget ble mottatt. Fra det siste sogn rapporterte Schweder om en viss motvilje, mens sogneprest Meyer i Eidanger svarte at han skulle tale med almuen om å gi 8 sk. til en skolemesters lønn:

Å hjelpe til å få en skole oppbygd for fattigebarn, gjør jeg av mitt innerste hjerte.

Det synes ikke å ha kommet noe ut av Berghs tiltak.

I 1734 skrev Schweder til Berghs etterfølger, Eseman, at i Telemark og Bamle fogderier meg ei det aller ringeste er bekjent noen sådanne publikke ting (offentlige innretninger) at være uti fogderiet, unntagen hospitalet og fattigskolen uti Skiens by.

Om den skole som i 1730-årene nevnes på Osebakken i forbindelse med Roths navn, fortsatte siden uavbrutt som en fast byskole, lar seg ikke avgjøre; det synes ikke å ha vært så. Det ville eventuelt ha vært den første i Porsgrunn.
Osebakken synes ikke å ha fått fast skole før i 1780-årene.

Den 15.november 1782 ble det holdt et møte hos gjestgiver Jens Fischer på Osebakken for å foreta en skoleforretning. Til stede var foruten Fischer murmester Johan David Werner, smed Asle Nielsen med flere. Man besluttet å anta til skoleholder hele året rundt et dugelig menneske som kan opplære barna i deres kristendom samt å regne og skrive. Hans lønn ble satt til 40 rd. pr. år og 20 rd. til brensel og husleie for ham og skolen.
Disse og øvrige driftsutgifter skulle skaffes til veie ved utlikning på innbyggerne (ca. 0,5 rd. på hver) og ved tavlepenger i Gjerpen kirke; prost Monrad tilbød seg å legge til det disse hvert år måtte innbringe under 10 rd. En hel del borgere erklærte seg villige til å ha skoleholderen i kost hver sin uke, og andre til å levere en favn ved. Til skole tenkte man å kjøpe et hus i Storgt., og som første skolelærer ble ansatt Hans Wilsbeck, og Johan Werner ble beskikket til skoleforstander.

Det ser ut til å ha vært mange vanskeligheter forbundet med å få skole på Osebakken i normal gjenge, og særlig vanskelig var det med dugelige skoleholdere. Meget opplysende er sognepresten til Gjerpen, J. Monrads brev til amtmannen 1785:

Biskopen hadde først anvist en person ved navn Hel - men han var gift, hadde en del barn - og ville ikke ta tjenesten uten at han fikk så stort stykke jordvei at han kunne fø et par kuer, og det kunne ikke skaffes ham. Så var det en gammel student ved navn Løvdal; men han kunne nesten ikke regne og skrev dårlig, så innbyggerne fraba seg ham. Til slutt kom det en jydsk student, Inderop, men han var slett forsynt, hadde kone og barn med seg, og da jeg brakte ham ut med meg, fattet endel av stedets innvånere, i betraktning av hans og medhavende følges slette utseende, mistanke om ham, at en eller annen usømmelig oppførsel hadde brakt ham i så slette omstendigheter.

Det kjøp av skolehus som ble nevnt i 1782, er visstnok ikke kommet i stand, for en annen grunn til at man ikke får lærer, sier presten, er aller helst der er intet visst skolehus hvor en skikkelig person kunne ha noenlunde anstendig tilhold.

Det fremgår også av regnskapene at det f. eks. i 1790 er betalt 20 rd. i husleie for skolen.

Da Osebakkens innbyggere i 1802 søkte å få et fast skolehus, sa hr. ChristenBergh seg villig... å motta og anta seg skolehuset, besørge skolekontingenten innsamlet etc. Dette er sannsynligvis den fhv. skipper Chr. Bergh som bodde på Osebakken (i Storgt. 216), og det må vel forståes slik at han har påtatt seg å holde skolen i sitt hus.

Sikrest kan man fastslå at Eidanger-Porsgrunn hadde sitt skolehus med lærer i 1741, og at denne ordning begynte i 1738, idet prost J. F. Monrad i 1750 nevner den for 12 år siden innrettede bok over dette lille steds publikke skole.
Sannsynligvis tilskyndet av dette skrift fikk Porsgrunn i 1741 sitt første skolehus foræret byen nybygd som en gave vesentlig fra de 3 formående menn, tolder Nicolai Friesenberg og kjøpmennene Hans Kierulf og Niels Aall.
Til utgiftene hadde en innsamling gitt 67 rd., hvorav de 3 herrer ga 40. På en - sparebøsse - hadde de samlet 89 rd. Da huset kom på 303 rd., sto igjen 147 rd., som de 3 herrer dekket med 49 rd. hver. I huset var også praeceptoren Mr. Viddesløvs logements. Denne skolens første lærer.

Christopher Larsen Viddesløv, var bare 20 år i 1741 og hadde stillingen til sin død i 1756. Viddeslov klaget over at han ikke fikk sin lønn fordi så mange av dem beløpet var utliknet på, var motvillige til å betale. De - gemenes - andel var 0,5 rd. pr. år, mens de - fornemme - frivillig hadde pålagt seg å betale mer.

Hans etterfølger ble klokker Jens Ancher Bloch som i nesten et halvt hundre år, han døde i 1808, var betrodd å gi byens almuebarn de nødtørftigste boklige kunnskaper.

Skolen var en - fattigskole - og byens bedre familier fortsatte å gi sine barn undervisning ved huslærere, som Jacob Aall forteller om i sine barndomserindringer.

Denne første skole lå omtrent der hvor nå R. O. Helgesens forretningsgård ligger. Det var et nokså uanselig hus; branntaksten 1789 beskriver det som et 1.etasjes hus med 1 stue og 3 vinduer og en 2.etasjes kakkelovn, 1 kammer og 1 kjøkken med 1 vindu hver; det var skjultekt og malt med brunrød farge og tjære; verdien ble satt til 280 rd. Bloch bodde senere ikke i huset, idet han i 1773 kjøpte brovokterhuset ved Osebroen.
Den første skoleforstander var visstnok Ditlev Rasch, som i 1786 ble avløst av skipper Jeppe Andersen (som var gift med datter av Lars Wright og bodde i Riise-gården, den nedrevne Folkerestaurant).

Også for Bloch var det vanskelig å få inn sin lønn. For å bringe forholdet i endelig orden møttes 5.september 1767 i skolehuset en meget representativ forsamling:
Amtmann Adeler, prost Monrad, sogneprest Hagerup, foged Rougtvet, lensmann Muule, de 4 borgere Ditlev Rasch, Nicolai Benjamin Aall, Henrich Berggren og Povel Schioldborg, og de 2 strandsittere Knud Lauesen og Tiøstol Simensen. Bloch var til stede og foreviste skolens inventarliste:
1 sengested uten omheng, 1 overdyne, 3 underdyner, 3 hodeputer, 2 par laken med putevar, 3 trestoler, 2 lange benker og 1 lite trebord, hvorav sengklærne med laken og putevar var dels meget forslitte, dels ganske utslitte.
Den årlige lønn ble satt til 100 rd., hvilken, når en dugelig skoleholder forsvarlig skal oppvarte sitt embede, ikke kan være mindre.
Til inntekt hadde man rentene av Schnells legat på 1.000 rd., avgiften av innbyggerne (ca.33 rd. pr. år), tavlepenger og kollekt i kirken samt en bøsse som ved alle samlinger i husene ombæres til en frivillig hjelp,... liksom og formodes at fru justisrådinne Ancher heretter som tilforn forsyner skolen med brenneved.

Foruten å gi alle barna som begjærte det, undervisning, skulle læreren også, og det er et interessant lite stykke kulturhistorie, tilsi barna å møte og samles med dem i skolehuset hver søn- og helligdag betimelig før prediken for med dem å følges til kirken og likså fra kirken til skolehuset, da skoleholderen etter prediken lar seg underrette av skolebarna hva de av prediken har fattet, og for dem igjentar hva de kan behøve til undervisning samt iøvrig i liv og lærdom således foregå de unge at det kan tjene til Guds ære og de unges oppbyggelse og nytte.

Når man erindrer Jacob Aalls karakteristikk av Hagerups prekener, må man spørre seg hva mon barna fikk ut av dem. Av de senere regnskaper fremgår at Blochs lønn bare var 90 rd. + 4 rd. til ved.

Det ble ofte klaget over at Bloch forsømte skolen for sine andre funksjoner som klokker og bedemann, og han ble pålagt å stille en vikar, men nektet dette idet han påsto at barnas undervisning ikke ble vanskjøttet.

At skolehuset lå der som før nevnt, bekreftes av at amtskirurg Christian Radisch i 1787 beklaget seg over at skolens vedskjul sto ham til fornærmelse. Hvis det kunne bli revet, ville han skjenke skolen dobbelt så meget tomt på den andre siden (av) skolehuset... til en liten urtehage og på egen bekostning sette veggen i stand. Sogneprest Hagerup anbefalte ham å søke om - da den hele skolebygning sto ham til fornærmelse - å flytte skolen nedenfor veien (på nedsiden av Storgt.). Da ville skolehuset komme i bedre stand enn det nu befinnes, formedelst dets åpenhet og gjennomtrengende kulde, hvorover skoleholderen til tider har beklaget seg.
Det ble ikke gjort, og 3 år etter klages over at huset er meget gammelt og brystfeldig.

Naboskapet til Radischs hus, Storgt. 137 (nå kjøpmann Tollefsens) synes å bevise at skolen må ha ligget omtrent på hjørnet av Storgt. og Jernbanegt.
På Østsiden holdt fattigskolen til i dette lille uanselige hus til den i 1813 flyttet til den kombinerte almue- og borgerskolebygning på Kirkehaugen, det senere gamlehjem i Helleberggt. 21.

Østre Porsgrunns skole ble begavet med flere legater, først og fremst fra kirkens store donator, Ulrich Schnell.

I 1753 hadde Niels Gundersen Klyve pantsatt 1/2 av gårdens (V. Porsgrunns grunner) til Niels Aall for 900 rd.; denne hadde transportert pantobligasjonen til Schnell, som ved gavebrev av 24.februar 1762 overdro den til Ø. Porsgrunns skole, og av skifteretten i boet etter Niels Gundersen ble obligasjonen med renter, tils. ca. 1.000 rd., innfridd 1784.
Samme år fikk skolen ved testament fra - forpaktningstolder - Henrich Yberwasser 600 rd. Han ga som nevnt kirken 832,5 rd. og fattigvesenet samme beløp.

Blant skolens utgifter det år er 4 rd. 1 ort 12 sk. for å ha illuminert skolen ved Yberwassers begravelse i anledning av hans legatum til skolen.

Av kjøpmann Søfren Nielsen hadde skolen tidligere fått et legat på 200 rd. (og kirken et liknende beløp).

Det ble i Eidanger skolefundas av 1743 uttrykkelig fastslått at skolene i Porsgrunn og Brevik for fremtiden skulle være atskilt fra landsskolevesenet således at de selv besørger skolenes istandsettelse og vedlikeholdelse, som sogneprestens tilsyn det ernødiger.

På Vestsiden gikk det meget senere med å få skolen i gang. Man hadde ikke der så mange formående menn at de lett kunne reise et skolehus. På forespørsel fra stiftsdireksjonen 1739 svarte sogneprest Anders Baar:

Her finnes og i dette sogn et ladested kalt Porsgrunn vestre,... de fleste dette steds innbyggere er arbeidsfolk; her er heller ingen innrettet skole; ti holder enn en del av de beste undertiden deres barn noen uker i skole hos en og annen de kan anta, så går dog de fattige, som er de fleste, deres tid bort uten å få den sanne kunnskap om Gud.

Klokkeren var for gammel til å være lærer, og sognepresten kjente heller ingen studiosus som kunne påta seg det.
4 år senere skrev han til amtmannen at når det hadde drøyet så lenge med å få skolen i gang, skyldtes det så megen motsigelse og vranghet i dette i særdeleshet av Solums almue. Det bekrefter Schweders rapport i 1729.

I 1743 ble det av sognepresten i samråd med lensmannen og åtte bønder truffet den ordning at mens man på landet i Solum skuIle ha 1 omgangsskoleholder, når Porsgrunn som er et ladested under samme sogn, hvor en hop familier, ennskjønt mange meget fattige, forsyner seg etter den kgl. forordning så vel med skolehus som lærer deruti.

Selv etter dette synes ikke et regulært skolehold å være etablert, særlig fordi man ikke hadde skolehus.
En innsamling til dette av Anders Baar ga 50 rd.,og inntil 1765 var ytterligere innkommet 219 rd.
For disse penger ble ved skjøte av 13.desember 1764 solgt av Karen Usler (enke etter skipper og losoldermann Johan Giertsen Usler) til Porsgrunns innvånere et nyoppbygd skolehus beliggende nordenfor hr. Peder Baar.
Huset hadde 2 værelser med kakkelovner. Huset var ennå ikke ferdig; det manglet bord og benker, vedskjul o.a...

Dette fremgår av den overenskomst om skolens endelige ordning som 19.mars 1765 ble inngått mellom amtmannen, prosten, sognepresten, fogden, lensmannen, 2 borgere og 2 strandsittere. Først da synes Vestsiden endelig å ha fått en fast skoleorganisasjon - det så lenge fornødne verk - som den nevnte kommisjon sa. Den fastsatte lærerens årlige lønn til 50 rd. - en dugelig person kan ikke la seg nøye med ringere lønn - samt 10 rd. til brensel.

I 1785 ble skolehuset gitt en større reparasjon. Samme år nevnes som lærer - hr. Henningsen Mygind - som etterfulgte Lauritz Kiær. De årlige utgifter var 65 rd. 1 ort og 20 sk. som ble utliknet på beboerne. Listen over disse har 89 navn som hvert for seg uten tvil dekker en husstand og for så vidt kan brukes som et manntall, og som med et gjennomsnitt på 5,5 gir 490 innbyggere på Vestsiden i 1765.
Det var stadig vanskeligheter med å få inn den utliknede skoleskatt, og skoleforstanderen måtte ofte foreta utpantning for restanser.

Den ledende mann i skolearbeidet ved siden av sogneprest Hagerup synes å ha vært kjøpmann Lars Wright, som tegnet seg for det høyeste årlige bidrag med 8 rd. Havnefoged Hans Kiemler Leth lovte 4 rd., og etter ham Giert Lange, Petter Wright, Rasmus Helles og visitør Ebbe Holm 3 rd. hver; de øvrige 1-2,5 ort hver.

Den samme kommisjon som i 1782 i Fischers gjestgiveri ordnet forholdene for Østsiden, møttes samme sted 5.februar 1783 og satte opp regulativ for Vestsiden stort sett i overensstemmelse med bestemmelsen i 1765.
De første skoleforstandere var kjøpmennene Lars Wright og Petter Wright, og tolIskriverne Giert Lange og Frech Folkman.
Dette første skolehus lå der hvor Torggaten 12 er, og ble for 12-14 år siden revet (for å gi plass for det nye Samvirkelag). Her var skolen inntil skolekommisjonen i 1823 kjøpte det nåværende Vestregt. nr.1 (på hjørnet av denne gate og Fredbohavn) og flyttet skolen dit.
I dette hus, som fremdeles eksisterer, holdt skolen til i 13 år, inntil kommunen ved skolekommisjonen solgte det og kjøpte i 1836 huset tvers over gaten, Vestregt.2 (nå tilhørende kjøpmann Aasland), den vakre, gamle gård ved ferjestedet under Lysthusåsen.
Da skolelæreren som bodde der, også var klokker, ble gården siden hen gjerne kalt Klokkergården.

Da Porsgrunnsbroen ble åpnet 1891, ble alle Vestsidens barn henvist til Østsidens folkeskole. Men i mer enn 125 år, fra 1765 til 1891, hadde Vestsiden sin egen skole, hva den først i de senere år har fått igjen.

Om skoleforholdene får man et lite glimt ved et brev fra sogneprest Karl Hansen, Hagerups etterfølger, i 1801.

Enken etter Niels Nenseth, tidligere gjestgiver på Vestsiden, hadde tatt til seg en brorsønn fra Solum og satt ham i Vestsidens skole. Da enken utredet vanlig skoleskatt, nektet hun å betalede 8 rd. ekstra om året som læreren, Lassen, forlangte fordi gutten var utensogns og dessuten hadde hatt store besværinger med drengen både fordi han var et tungt nemme, og fordi han, da han skulle konfirmeres i Solums kirke, måtte ha privatundervisning i Pontoppidans forklaring istedenfor hvilken Balles lærebok ble brukt i V. Porsgrunns skole.

Sognepresten ga læreren medhold for å stanse det misbruk at folk fra Solum innlistet deres barn til den frie skolegang her... hvorved både stedets beboere og lærere måtte forfordeles, da dessuten skolebarnas antall er så stort at arbeidet er aldeles overlegent for én lærer.

Det er for historien om Porsgrunns utvikling til en kommune verd å stoppe opp litt ved dette at de 2 bydeler fikk hver sin kirke og hver sin skole, atskilt fra det omliggende landsogn.

Det er lett å peke på de 2 hovedårsaker til at det ble så:

Elven og den tungvinte kommunikasjon særlig vinterstid var en sterkt virkende desentraliserende faktor.

De 2 bydeler lå i hvert sitt tinglag og sogn, og med hensyn til lokal administrasjon og jurisdiksjon, både verdslig og geistlig, sorterte ladestedsbefolkningen, bortsett fra det fåtallige borgerskap, under forskjellige sorenskrivere og sogneprester, og selv om de 2 tidligere fogderier Telemark (med Solum) og Bamle (med Eidanger) i årene 1695-1745 ble lagt under en foged, ble de regnskapsmessig og rettslig holdt fra hverandre.
Å reise kirkene og skolene var en sognesak; hva det ene sogn i denne henseende foretok seg, var det andre sogn uvedkommende.

Foruten disse 2 faktorer, en geografisk og en administrativ, er det i saken et viktig moment til. Det er i alle akter angående reisingen av kirkene og skolene tale om 2 ladesteder, et på Vestsiden og et på Østsiden. Av den oppfatning har både det offentlige og ladestedenes befolkning vært; det fremgår med all tydelighet av de uttrykk som er brukt. Visstnok bidro de to institusjoner til å samle ladestedenes beboere og skille dem ut fra landsognet, men de måtte i samme grad bidra til å fjerne de to ladesteder fra hverandre, til å svekke samhørigheten mellom dem, til å aksentuere at Østsiden og Vestsiden var 2 bysamfunn. Riktignok ble begge sider 1 menighet med felles sogneprest, og det var den første betydningsfulle institusjon felles for begge bydeler, men folk behøvde ikke sette over elven for å komme i kirke og skole. En viss lokal motsetning mellom Øst og Vest, i våre dager under mer gemyttlige former, har man alltid kunnet spore. Men den ble overvunnet av det økonomiske fellesskap:

Begge bydeler hentet sin næring fra samme kilde, fra elven med dens trelasthandel og skipsfart.

Kilde:

Porsgrunns historie, b.1 (XII). Kommunikasjoner. Kirke og skole. Hus og folk av Joh. N. Tønnessen.

Other Events and Attributes:

• Anecdote: Aft 1726, Porsgrunn, Telemark, Norge; Porsgrunns kirke- og skolehistorie.

Notes:

Anecdote:
Porsgrunn, det største og fremmeligste av de 3 ladesteder, var likevel det som sist fikk sin egen kirke. Brevik hadde fått det allerede i 1670, og Langesund hadde fått tillatelse til å bygge i 1749 (men det ble ikke gjort før i 1765). Grunnen synes å måtte ha vært den for Breviks vedkommende, at folk der hadde en meget lengre vei til sin sognekirke enn folk i Østre og Vestre Porsgrunn. Brevik var dessuten et eldre ladested og i 1660-årene det folkerikeste.

Det kan ved første tanke synes underlig at da borgerne i Porsgrunn i 1750-årene tok initiativet til å få sine egne kirker, kan det ikke spores noe samvirke om dette mellom de 2 bydeler; de synes å ha handlet helt uavhengig av hverandre, og heller ikke kan det spores noen rivalisering mellom de 2 parter. Det ville det uten tvil ha blitt om man bare skulle ha hatt en kirke. Hvor skulle den ha ligget? Det er vel en av grunnene til at man fikk hver sin.
Av ansøkerne om å få bygge kirke var ikke nevnt tanken om å skille byen ut som eget kirkesogn; det var riktignok fremført i - Porsgrunns oppkomst - men da de endelige ansøkninger om kirkebygg ble sendt kongen, var det med den forutsetning at kirkene skulle betjenes av nærmeste sogneprest. Når Vestsiden var før ute enn Østsiden, har det uten tvil en sammenheng med at man der allerede hadde hatt et gudshus og sine egne kirkelige tjenester i mer enn 50 år.

Den 2.mars 1690 sendte Jens Rasmussen med flere på vegne av samtlige i Porsgrunn ansøkning til stattholderen om tillatelse til å få innvidd til kirkegård et stykke jord som grunnherren hadde overlatt dem, ettersom, om Gud forby, noen smittsom sykdom, på alle de avdøde så lang vei, nemlig 1/2 mil til sognekirken Solum, umulig å kunne bli henført.

Saken ble fort ekspedert; allerede 29.mars ga biskopen og 8.april stattholderen sitt samtykke, biskopen på betingelse av at plassen ble inngjerdet og innvidd, og at sognepresten ikke mistet noe av sine inntekter, men fikk det han tilkom for de avdødes begravelse. Solum med Melum var på denne tid (1628-1738) anneks til Skien.

Av denne begravelses plass utviklet seg etterhvert et kapell med regelmessige gudstjenester. Sogneprest Iver Hesselberg, Skien, forteller derom i sin kallsbok, at for å kunne stå under tak mens presten holdt sin likpreken, ble oppsatt en reisning av tømmer med deler omplantet. Siden er tid etter annen av begge prester holdt prediken for å lette den besværlige vei til Solum kirke for gamle, svake, seilende og fremmede.
Det ble således et uoffisielt kapell, idet det ikke kan sees noen gang å være innvidd til sådant utvidet kirkelig bruk.

Av Solums eldste kirkebok (begynner 1701) kan man se at det allerede da har vært i regelmessig bruk ikke bare til begravelse, men også til barnedåp og brudevielse; men 7.januar 1703 er første gang det uttrykkelig anmerkes at det var prediken ved Porsgrunn.
Siden synes det regelmessig hver 3.dag på de store høytider og ellers 3-4 ganger i året å ha vært prediken nede ved Porsgrunn.
Den 28.august 1709 var det visitas, og samme dag feiret Jens Jespersen Møller og Live Iversdatter sitt festenøl.

Presten har også hatt sine faste offerdager der. Etter hva Hesselberg forteller, sto det opprinnelige kapell til 1722, da det ble bygd et nytt. Innbyggerne traff den avtale med kapellanen, herr Anders Baar, at han skulle preke der hver 3.uke og nyte inntekten av offeret. Sognepresten prekte enkelte ganger i året og hver 3.dag på de store høytider, dog ikke forofferets skyld, ti han har ikkun hver jul sitt offer.

Hadde byfolkene før 1690 hatt tungvint kirkevei, fikk presten det nå. Anders Baar klaget ofte over at han ved sin reise til kapellet derved lider stor møye og besvær. Amtmann Bergh påla fogden å sette veien i stand mellom Solum kirke og Porsgrunns vestre side, da den var så miserabel at den neppe er fremkommelig uten ridende eller med chaise.
Kapellet ble leilighetsvis også søkt av folk fra Østsiden.

Den 29.september 1701 kommuniserte (gikk til alters) - en fattig mann heter Niels ved Osebakken - og i 1730-årene blir meldt at folk derfra dro til kapellet på Vestsiden når de på grunn av vanskelig føre ikke kunne komme til Gjerpen kirke.

Etter at befolkningen i Solum og Melum flere ganger forgjeves hadde søkt om å bli atskilt fra Skien, ble de endelig i 1738 igjen egne sogn, og kapellanen Anders Baar, ble den første sogneprest, en stilling han hadde til sin død 1759 etter å ha vært kapellan fra 1713.
Han ble etterfulgt av Knud Ramshard; under ham ble 5.juli 1766 innvidd den nye Solum kirke som stiftamtmann Fr. G. Adeler hadde latt bygge.

I 1756 var kapellet så skrøpelig at menigheten ikke kunne sitte der uten fare for at taket skulle falle over den. Kapellet ble revet, og materialene solgt for 177 rd.

Istedenfor å bygge et nytt kapell, ble borgerne enige om å reise en virkelig kirke.
Det første skritt på veien var å inngå avtale 6.mars 1756 med sogneprest Anders Baar om hans betjening av den nye kirke. Etter den oppsatte kontrakt forpliktet han seg til å ha høymesse der hver 3.søn- og helligdag. For dette garantertes han 30 rd. kontant pr. år; dessuten skulle han ha rett til offer på de 3 vanlige høytider, til fri skyss og til den alminnelige betaling for aparte forretninger.

Med gjenpart av denne kontrakt og Baars anbefaling ble ansøkning om - å bygge en liten kirke til deres Gudspåkallelse og Hans tjenestes øvelse - sendt kongen 5.juli på innbyggernes vegne av Simon Frandsøn Cudrio, Niels Gundersen, Laurs Jensøn Forbech, Peder Baar og Rasmus Clausøn (navnene slik som de selv skrev dem).

Simon Cudrio og hans bror Petter hørte til den fra Frankrike til Skien innvandrede slekt; deres far Franz Cudrio hadde oppholdt seg 14 år i London da han i 1726 vendte tilbake til fødebyen og tok borgerskap som handelsmann.
Simon Cudrio slo seg ned i Porsgrunn og drev trelast- og alminnelig kjøpmannshandel. Det var uten tvil han som var hovedmannen for å få reist kirken og også ble dens første verge.

Niels Gundersen Klyve har vi støtt på før som eier av endel av Klyve, sønn av Gunder Klyve og Marichen Hansdatter, som i sitt annet ekteskap var Gunder Buers 5.hustru. I dette ekteskap var datteren Inger, som ble gift med Laurs Jensøn Forbech. Han var på denne tid, i 50-årene, skipsfører for Niels Aall, men ble senere losoldermann i Brevik og flyttet dit.

Peder Baar var sønn av sognepresten i Solum; han var i 50-årene skipsfører.

Rasmus Clausøn lar seg ikke sikkert identifisere da han bare er anført under farsnavnet og ikke slektsnavnet. Det kan være en av samme navn på Vestsiden som i 1759 søkte om tillatelse til å destillere og selge fransk brennevin. Det var på denne tid en Rasmus Smed og en Rasmus Kasted bosatt på Vestsiden.

I motsetning til Østsiden, hvor en del interesserte hadde søkt om tillatelse til kirkebygg året før, men måtte vente i 4 år på svar, gikk saken på Vestsiden forbausende fort igjennom, allerede etter 2 1/2 måned, 24.september bifalt kongen ansøkningen.
Til byggingen ble antatt den dyktige og vidkjente byggmester i Skien Joen Jacobsen, som også er mester for Østsidens kirke og for Kammerherregården. Innredningen ble utført av snekker Søfren Nielsen, som bodde på Vestsiden.

Kirken ble påbegynt 28.mars 1757, grunnstenen ble nedlagt, ville vi si. Foruten de kontante bidrag (da gaveboken er tapt, kjennes ikke alle givernes navn) mottok man en rekke andre gaver:

Jørgen og Zacharias Simonsen (Wesseltoft), som en tid eide den nevnte Zimmermann-gård og på strandtomten der hadde sin lasteplass, skjenket kirkeklokken;

Zacharias' sønn, Simon Zachariassen, som på samme eiendom også drev utskipning av trelast og skipsbyggeri, ga kalk, disk og oblatfat av forgylt sølv, meget smukt arbeid.

Madame salig visitør Søren Aalborgs ga en damask alterduk.

Apoteker Hans Wølner (Skien) ga en stor bibel med mange smukke kobberstykker.

Simon Cudrio og hustru skjenket messeskjorte, døpefat og kanne av tinn samt et skilderi uti altertavlen (i regnskapet finnes også 26 rd. til Gotlieb Proys for et skilderi til altertavlen).

Petter Cudrios gave var 2 alterlysestaker av hvitmetall.

Lysekronen kom fra Peder Baars arvinger.

Kirkespiret var en gave fra smed Hans Christian Arweschoug (på Østsiden) som ellers utførte smiarbeid for 132,5 rd.

Niels Aall ga en del bord.

Etter ett år sto kirken ferdig til innvielse 16.mars 1758. Da biskop Dorph var syk, ble den foretatt av prost, sogneprest til Gjerpen Johan Frederik Monrad; og gitt, navnet Immanuel-kirken; en rekke av de omliggende sogns prester assisterte, bl.a. sogneprest til Eidanger, Jørgen Herman Monrad, som gjorde en meget smukk intimasjonstale.

For byens folkvar det en stor høytidsdag da kirkeklokken for første gang kalte dem til Guds hus som de ved sin offervilje selv hadde reist. Da kirkestolene på forhånd var leid og regnskapet nevner ved navn leierne av hver enkelt, kan man ikke bare i fantasien, men i virkeligheten plassere de av innbyggerne som denne dag, kvinnene på spinnesiden og mennene på sverdsiden, var de første som fikk være med å ære Gud i sin kirke.

Orgel hadde man visstnok ikke da, idet det først i 1775 sees å være utbetalt lønn til orgelmester og belgetreder og anført utgiftene til anskaffelse av instrumentet.

Kirken kostet som den sto i 1758 2.221 rd. 1 ort 12 skilling. Til dekning av dette disponerte man bare 1.539 rd.; man startet således med en ganske stor gjeld, som ytterligere ble økt med 394 rd. da kirken i 1766 fikk sin ytre bordkledning og maling.

Kirkens inntekter var stoleleie; den beløp seg til vel 16 rd. om året. Det var 15 stoler, de fleste med 6 plasser, på hver side, som kostet 1 ort om året pr. plass. Dertil kom de 3 pulpiturer til 3,5 rd pr. år. De var leid av skipper Ole Nielsen Vindholmen (gift med Gunder Buers datter Guri), Laurs Jensen Forbech og Niels Gundersen Klyve, og Simon Frandsøn Cudrio.
Av uvisse inntekter hadde kirken - blokk- og tavlepenger - (bøsse og kollekt), gaver ved dåp, begravelse og vielse og ellers andre gaver.
Regnskapet viste de første år stadig underskudd, og det falt vanskelig å få betalt smed Arweschoug hans 132,5 rd, og Simon Cudrio 549,5 rd. for materialer.

I 1766 tok man et lån på 350 rd. hos Petter Hoeman.
Under den store nordiske krig var han kommet som krigsfange fra Sverige til Norge hvor han hadde slått seg til og ble gift i Porsgrunn; der hadde han den meste tid vært tømmermerker ved Klosterbruket.
Det kan forbause en at han i denne stilling hadde klart å samle seg en så stor formue. Han etterga kirken siden dens skyld til ham, og da han døde 1769 som barnløs enkemann, skjenket han den ved testament sin etterlatte formue, ca.500 rd., således at kirken ikke bare ble gjeldfri, men fikk et overskudd på 100 rd. å sette på rente.

Ved testamentet av 1808 fra fru Mette Cathrine Lange fikk kirken 500 rd. Hun hadde vært gift med skipper David Ditlef Lange (sønn av tolder Thomas Lange) og var datter av Gunder Solvesen Buers datter Guri i hennes 1. ekteskap med skipper Jens Jensen Kiil, som også bodde på Vestsiden. Lange eide og bodde i Zimmermanngården fra 1771 til sin død i 1804. Man vil således se at en rekke av dem kirken står i takknemlighetsgjeld til, var knyttet til Gunder Buersslekt: Niels Gundersen, Forbech, Windholmen, Mette Lange.

Som nevnt hadde man i skriftet - Porsgrunns oppkomst - allerede i 1748 fremsatt ønsket om å få egen kirke også i Østre Porsgrunn. Niels Aall hadde liten tro på at det ville lykkes, især på grunn av motstand fra Skien. Til Løvenskiold i København skrev han:

Angående kirken derom venter vi likså lite medhold som at Skien flyttet til Porsgrunn, ennskjønt ingen stor umulighet derved var, i det minste vant publikum derved.

Aall fikk rett i sin formodning, for av borgermester Bentsen fikk ansøkningen i 1755 om kirkebygg denne påtegning:

Jeg fatter ikke at en kirkes oppbyggelse i forstaden Porsgrunn kan være fornøden uten for å redusere Skien, som er en av de eldste byer i landet, til en steinhop, men (og fortsettelsen lyder nokså spydig) jeg tror at det ville være til stor fornøyelse for innbyggerne i Porsgrunn i alminnelighet og en soulagement (lettelse) for de fattige og skrøpelige i særdeleshet om deres... ansøkning nøt... approbasjon.

For å vise regjeringen sin offervilje og derved øke utsikten til å få innvilget en ansøkning om kirkebygg, sendte 4 av byens mest fremtredende menn 9.august 1754 ut et - invitasjonsskrift - til sine medborgere med oppfordring til å yte bidrag. De 4 var brødrene kanselliråd Carl og kammerråd Wilhelm Deichman, som da levde nærmest som rentenister på (det senere) Frednes, jernverkseier og kanselliråd Ulrich Frederik Schnell, som da bodde i (den senere) Aallgården, og tolder Thomas Lange.
Det var, som man ser, ikke egentlig borgerskapet som tok initiativet denne gang, og at dette ikke tidligere hadde gjort det, ble meget skarpt dadlet av innbyderne:

Det hadde vært ønskelig om de første beboere på dette sted og de hvilke Gud hadde velsignet med en større formue, hadde deres tid vært betenkt på dette verk; da hadde dette sted uten all tvil vært av en annen anseende enn det nu er.

Denne bebreidelse mildnes dog noe ved at de snarere har manglet på anledning enn på god vilje og et godt hjerte til å understøtte et sådant foretagende.

Etter en alminnelig teologisk og geografisk innledning om forutsetningen for kirkebygg og om de besværlige kirkeveier i Norge, anførte innbyderne at det på stedet var mange gamle, skrøpelige og barn som på vanskelige tider av året ikke kunne komme i Guds hus.

I Porsgrunn var det over 400 kirkesøkende, hvorav dog de fleste ikke kunne gi større til en kirke; derfor ble alle som bodde i nærheten, oppfordret til å hjelpe, på grunn av at sådant kunne geråde måskje deres avkom til like fordel med oss etterdi dette sted av alle her innen Langesund synes dog det bekvemmeligste, hvor i sin tid, de fleste fornemmelig de handlende uten tvil vil søke deres bopel.

Innsamlingen fikk stor tilslutning; innen kort tid var gitt 4.000-5.000 rd. Schnell ga 1.000 rd., senere 431,5 rd. til, Niels Aall 250 rd. og senere altertavlen, som stet 246 rd. (ikke den som er i kirken nå, malt av Axel Ender og forært kirken 1889 av fru Gurine Knudsen. Den gamle altertavle henger i Østsidens bedehus).
Kammerherre (senere geheimeråd og baron) Severin Løvenskiold mintes fra Danmark sin fødeby med en gave på 1.000 rd. Med henvisning til de store bidrag kunne ansøkning sendes kongen 1755; men det tok 4 år før man fikk svar. Prost Joh. Fr. Monrad skrev i sin betenkning at Eidanger kirke ikke engang kunne romme landalmuen, langt mindre Porsgrunns folk; bare av den grunn burde de få bygge sin kirke.

Da det trakk så lenge ut, ble ny ansøkning sendt 23.oktober 1758, denne gang med 25 underskrifter; det var foruten de samme 4 som i 1754, nesten hele det samlede borgerskap.
Denne gang gikk det fort; med anbefaling 17.februar fra stattholder Benzon og biskop Nannestad, som spesielt pekte på at Schnell sto for byggingen og hadde gitt 1.000 rd., ble ansøkningen sendt kongen og 16.mars 1759 bifalt av ham.

Arbeidet ble øyeblikket satt i gang; 4.april ble holdt et menighetsmøte som til direksjon, byggekomité ville man nå si, valgte brødrene Deichman, Schnell (kasserer), Niels Aall, Søfren Nielsen, kaptein (senere generalkrigskommissær) Bartholomæus Rasch og kjøpmann Henrich Berggren, som påtok seg vervet som kirkeverge og regnskapsfører.

Ved et nærmere ettersyn viser det seg at disse personer var så beslektet og besvogret med hverandre at man kunne kalle byggingen av kirken et familieforetagende: brødrene C. og W. Deichmanns søster Anna (gift med rektor ved Christiania Katedralskole Jacob Rasch) var mor til både B. Rasch, til Anne Dorothea gift med Schnell, og til Frederikke Sophie gift med Niels Aall. Dette var hans 3.hustru, i sitt 2.ekteskap hadde han vært, gift, som nevnt, med Benedicta Bergh, hvis søster Constance var gift med Søfren Nielsen. Berggren var gift med Margrethe Fredrikke Bergh, en brordatter av de 2 nevnte søstre og oppfostret i huset hos sin onkel Søfren Nielsen.
Det kan tilføyes at Margrethes søster Constance var gift med Ditlev Rasch, bror av de 3 nevnte søsken.
Den femte av søskenflokken var (den senere) tolder Christian Rasch, som var gift med Niels Aalls datter Constance.
En sjette, Edle Margrethe, var med Bartholomæus Herman Løvenskiold, og dennes søster, Else Løvenskiold, var gift med Bartholomæus Rasch.
Når hertil ytterligere føyes at disse 2 Løvenskiolders far, Herman (Leopoldus) Løvenskiold var gift med brødrene C. og W. Deichmans søster Margrethe, kan man i sannhet tale om et dynasti, det Rasch-Deichmanske dynasti, hvis medlemmer behersket det meste av Bratsbergs næringsliv.

På grunn av senere tapt kildemateriale kjennes ikke den fullstendige liste over bidragsytere, men det må formodes at de fleste av den ovennevnte krets har vært med og at de har bestridd det vesentligste av utgiftene.

Da kirken sto ferdig, beløp disse seg til 5.836 rd. 3 ort 11 skilling; innsamlingen hadde gitt 5.405 rd. 1.2. Det var således en gjeld på 431 rd. 2.9., som Schnell edelmodig slo en strek over og forærte kirken.

Foruten kontanter fikk kirken andre verdifulle gaver, bl.a. døpefontens vakre sølvfat, forarbeidet av gullsmed Ole Pedersen Beckmann Skien og skjenket av jomfru Hedevig Eleonore Rasch, den åttende og yngste av søsknene (senere gift med landfysikus Hans Møller på Åkre).
Altertavlen forærte Niels Aall; slik må det vel forståes når det i hans hovedbok står under 1763:

Pr. farverier til Porsgrunns kirke med skipper Anders Ericsen hjemkommet.

De 2 utskårne figurer, Moses og Aron, var også en gave fra Nicolai Benjamin Aall.
Porsgrunns mestersmed Hans Christian Arweschoug, som hadde tegnet seg for et bidrag på 30 rd. og hadde laget spiret til Vestsidens kirke, utførte alt det vakre smiarbeid, også spiret til Østsidens kirke.
Ikke minst verdifull var den dominerende beliggenhet kirken fikk på Helleberget, en tomt skjenket av gården Jønholts daværende eier, tollkontrollør Friederich Biener; tomten var en del av gårdens hestehage.

I det hele hadde kirken et verdig og vakkert utstyr; men et stort savn måtte det være at man i de første årene ikke hadde orgel; det fikk man først i 1782.
Utlagt til orgelverket 400 rd. 31/12, står det i Aalls regnskaper.

Noen egentlig arkitekt har man neppe hatt; også denne kirke er uten tvil ikke bare bygget, men også tegnet av Joen Jacobsen. Etter vel 1 år var kirken ferdig, og 10.juli 1760 kunne den høytidelige innvielse finne sted ved Akershus nyutnevnte biskop Frederik Nannestad, som ga den navnet Jesu Kirke.

Den snart 200-årige kirke står den dag i dag, i det ytre slik den ble bygd. Det skulle derfor være unødvendig å beskrive den nærmere for byens borgere. Det tør heller være på sin plass å minne om at kirken står der som et håndgripelig uttrykk for borgernes vilje til å ofre noe for sin by. Vår tid har lett for og også en viss grunn til å dømme hardt om den tids overklasses mangel på sosial samvittighet overfor sine underordnede.

Det tjener dem kanskje ikke til unnskyldning at den handlet i sin tids ånd. Men man glemmer så lett at den også hadde en levende følelse av at noblesse oblige, at rikdom forplikter.
Det viste den ved å reise Porsgrunns kirker, særlig Østsidens, byens hovedkirke.

Denne gave var et uttrykk for en stolt glede over å være borgere av Porsgrunn, og med kirkens sentrale plass i datidens samfunnsliv, bidro den sikkert mer enn noe annet til å samle bybefolkningen og trekke den bort fra samhørigheten med Skien og de omliggende landsogn.

Ved siden av Løvenskiold'ene er jernverkseier Ulrich Frederik Schnell nesten blitt glemt i Porsgrunns historie. Kirken var først og fremst hans verk, både som dens ivrigste forkjemper og som dens største bidragsyter. Da han døde i 1770, ble hans lik nedsatt i kjelleren til den kirke han hadde reist. Det ble senere av hans sønn flyttet til Holt kirke ved Nes Jernverk, slektens eiendom.

Ved testamentarisk gave fra tolder Henrich Yberwasser fikk kirken i 1784 et legat på 832,5 rd.

Det hadde opprinnelig vært tanken at Østre Porsgrunns kirke skulle betjenes av sognepresten til Eidanger, som Vestsidens av sognepresten til Solum. Heri skjedde det en viktig forandring i 1763, og det var særlig forholdet til Eidanger kirke som bevirket det.

Da kongen i 1720-årene solgte en mengde kirker i Norge, hadde prost og sogneprest til Bamle, magister Peder Alstrup bl. a. kjøpt Gjerpen, Slemdal og Eidanger kirke.

I 1737 forhandlet Hans Kierulf på vegne av en del borgere i Ø. Porsgrunn om å kjøpe Eidanger kirke. Alstrup forlangte 500 rd. for Slemdal og Eidanger kirker tilsammen; det var omtrent det dobbelte av det han hadde gitt for dem. Kierulf og hans venner bød 270 rd. for Eidanger; i de 14 år Alstrup hadde eid den, hadde han ikke gjort noe for å reparere den, og den var så dårlig at ikke almuen uten hasard av liv og helse kan sitte deruti under gudstjenesten.
Kjøpet har sannsynligvis kommet i stand, for i 1757 søkte Ulrich Schnell og Barth. Rasch med flere av Porsgrunn om (som vanlig var) å nyte til reparasjon 2 rd. av hver hovedkirke og 1 rd. av hver annekskirke. Det ble ikke innvilget.

Kirken skiftet senere ofte eier; i 1761 synes Niels Aall å ha eid den, idet kirkevergen Henrich Berggren (vel på vegne av Østsidens menighet) fikk skjøte på kirken og Niels Aall utbetalt 300 rd. for den.

I 1786 kjøpte Eidanger almue selv kirken og underkastet den en gjennomgripende reparasjon. Sammenhengen synes således å ha vært den at Østre Porsgrunn ved et par av borgerne en tid har vært eiere av Eidanger kirke (1737-1761), men at man ikke lenger hadde interesse av å beholde den etter at man hadde fått sin egen kirke.

For sognepresten i Eidanger, som foruten sin hovedkirke også, hadde Slemdal og Brevik som annekser, må det ha vært uoverkommelig også tilfredsstillende å kunne betjene den store menighet i Østre Porsgrunn.

Kort etter at kirken her var innvidd, ble ved kongelig reskript 10.oktober 1760 bestemt at når sognepresten i Eidanger, Jørgen Herman Monrad, avgikk ved døden, skulle kallet deles slik at Eidanger skulle ha egen sogneprest og Porsgrunn Østre og Vestre skulle være et atskilt prestekall med sin egen sogneprest.

Da Monrad døde 3 år senere, ble det ved reskript av 2.desember 1763 befalt at bestemmelsen av 1760 skulle tre i kraft; til sogneprest i Eidanger ble utnevnt sogneprest til Slidre, Herman Ruge, og til første sogneprest til - hele Porsgrunns menighet hvortil skal henhøre gårdene Bjørntvet og Jønholt samt Skrukkerø og Tollbodøen - ble utnevnt feltprest Jeremias Hagerup, som 2.påskedag 1764 ble innsatt i sitt embete av prost Johan Frederik Monrad.

Da Hagerup kom til Porsgrunn var han en 39 år gammel ungkar, men etter 10 år gjorde han et meget fordelaktig gifte idet han i 1774 ektet Niels Aalls datter Fransisca Margrethe som var 18 år yngre enn sin mann. Hagerup forble i sitt embete i 31 år til sin død 1795; hans hustru var etter et barnløst ekteskap død 1789 og bisatt i Ø. Porsgrunns kirkes kjeller.
De første år bodde Hagerup på Vestsiden, men kjøpte 1770 Lagmannsgården ved Østsidens ferjested. Ved sitt ekteskap overtok han, sin svigerfars eiendom Sømoegården og flyttet dit; den ble etter den tid oftest kalt prestegården.

I 1786 søkte kammerherre Severin (Søren) Løvenskiold, kammerjunker Jacob Løvenskiold og kjøpmann Jacob Aall om at de dem tilhørende 3 gårder Ravnes, Lille-Herre og Hellestvet, - på hvis grunn Herre jern- samt hammer-, sag- og møllebruk er beliggende og hvorved mer enn 200 arbeidere underholdes - måtte legges fra Bamle sogn til Porsgrunns menighet.
Til Bamle hadde de 1,5 mil til lands og til vanns, men til Porsgrunn bare 0,5. Herav reiser seg at de sjelden eller aldri kommer til kirken, med mindre de går til Herrens bord,... at ungdommen forsømmer å bli opplært i gudsfrykt, og de eldre har liten oppmuntring og forbyggelse til deres saligheds forarbeidelse.

For å gi disse 3 gårder, som førbare var bondegårder, men nå forvandlet til betydelige bruk, kortere kirkevei, ble det ved kgl. reskript 17.februar 1786 innvilget at de ble lagt til Porsgrunns menighet, mot at sognepresten der, Hagerup, betalte årlig 40 rd. til sognepresten i Bamle; men når denne og hans forgjenger, som ennå levde og hadde 250 rd. om året i pensjon av kallet, var døde, skulle avgiften fra Porsgrunn opphøre.

Som industristrøket ved Herreelven i lange tider hadde vært økonomisk nøye knyttet til Porsgrunn, ble det nå ett med den også i kirkelig henseende. Høst og vår, når fjorden ikke var roendes og isen ikke gåendes, kunne det bli en meget besværlig, for ikke å si umulig, kirkevei for folk på Herre. De 3 gårders samhørighet med Porsgrunn i geistlig henseende ble opphevd 1846.

Jacob Aall til Nes Jernverk, som selv var teolog, gir i sine ungdoms erindringer en nokså ubarmhjertig karakteristikk av sin onkel Hagerup, Porsgrunns menighets første sjelesørger:

Presten... var en lite begavet mann, der tok seg kuns lite av menigheten, men preket dog nesten alltid for fullt hus. Hans bønn var stadig den samme, og når han begynte å opplese den, var der en tydelig mumlen blant tilhørerne, som leste bønnen tillikemed presten. Min moder (Nicolai Benjamin Aalls hustru Amborg Jørgensdatter Wesseltoft) var nesten hver søndag hans andektige tilhører, men hennes andakt tilhørte mer Herrens hus enn den lite oppbyggelige prest hvis underlige tale endog stundom avtvang den religiøse kone et smil. Presten hadde makelige dager da fattigvesenet intet bryderi kostet ham. Skolen besørgedes av klokker Bloch. Kallet fødte ikke stort (den faste lønn var 300 rd. årlig), men Hagerup holdt et godt hus, og etterlot seg en formue av 10.000 rd. gode penger, hvilke han testamenterte sin kones familie, i hvilken han erklærte å ha samlet dem.

I sitt testament hadde Hagerup også betenkt andre; 3 av hans søsken fikk 400 rd. hver; Porsgrunns fattige 50 rd., hans husholderske, jomfru Karen Qvist 400 hr. og Reier Andersen Bjørntvet - som dro meg opp av vannet - 20 rd. Det fremgår også av testamentet at Nicolai Benjamin Aall hadde lønnet med 100 rd. årlig Preben Vandal Schyth som kapellan hos Hagerup, og at Aall skulle godtgjøres sitt utlegg av boets midler. Schyth fikk dessuten et gullur, et par gullknapper, 1 par gullklyper og et par gullnebb.

Årene omkring 1760 hadde vært en rik kirkebyggingens tid i distriktet; innen en avstand av 2,5 mil var reist 4 store, vakre gudshus:
Vestsiden 1758, Østsiden 1760, Langesund 1765 og Solum 1766.
Visstnok hadde pietismen på denne tid allerede glidd over i reasjonalismen, men tanken om å reise kirkene var sprunget frem allerede i den førstnevnte åndsretnings tid, så det er rettest å se dem som et utslag av denne.

I 1763 hadde ladestedet Porsgrunn fått sine egne kirker og var blitt en egen menighet som om den skulle være en skikkelig kjøpstad, og det var nå ikke meget som skilte den fra å være det.
I kirkelig henseende hadde den også fått et fortrinn fremfor de andre 2 ladesteder, som fremdeles fortsatte å sortere under nærmeste landsogn.

1763 er et meget viktig år i Porsgrunns selvstendighets historie, en viktig etappe på veien til kjøpstad.

Losseretten i 1737, egen menighet 1763, den verdslig-administrative frigjøring fra landet i 1807 peker frem mot den fulle selvrådighet i 1840-årene.

Skolen var nøye knyttet til kirken, og nettopp i den periode borgerne arbeidet for å få sine egne kirker, kom også et regulært skolevesen i gang.

I Skien finner en sporadiske spor av skole allerede tidlig i 1600-årene; i 1626 nevnes en viss - Christen Mortensen, forrige skolemester - og året etter Peder skolemester. Utenom elevene fra den lærde skole, latinskolen, var det bare et fåtall av bybefolkningen som kunne lese og skrive, og på landet selvsagt ennå færre.

Gang på gang hendte det i Skien at folk ba seg fritatt for offentlige tillitsverv med den begrunnelse at de ikke kunne lese og skrive, slik som f.eks. Gunder Solvesen Buer hadde gjort.
Helt uten undervisning synes almueskolebarna i Skien å ha vært etter brannen i 1671, da foruten rådhuset også skolen strøk med.
Over en mannsalder senere var de ennå ikke bygd opp igjen, da magistraten i 1708 skrev til kongen om hjelp til det, og om en årlig lønn kunne gies en dyktig skrive- og regnemester, og med tiden anordnes en navigasjonsskole for den oppvoksende ungdom, hvorav en stor mengde er i Skien og dets distrikt som mestendels har lyst til pennen og sjøen og enda mer skulle bekomme lyst dersom ungdommen kunne lære noe av skrivens, regnens og navigasjonens edle og fornødne vitenskaper, og da kunne Deres Majestet la seg forvente ved Guds nåde uti fremtiden fra dette fattige sted Skien og dets distrikt nyttige og dyktige personer uti en og annen tjeneste til lands eller til vanns.
Magistraten tenkte således ved å gi ungdommen boklig lærdom nærmest på å skaffe kongen skrive- og regnekyndige tjenere og navigasjonskyndige sjøfolk. Dette var kanskje sagt for lettere å oppnå det den ba om; men et visst hensyn til å skaffe kongen dyktige soldater synes også å ha vært en av hensiktene med å få i gang et ordnet skolevesen.

Magistratens skrivelse var undertegnet også av sognepresten til Skien, magister Peder Nyborg, prost til Bamle prosti. Han synes å ha vært meget interessert i ungdommens opplæring, først og fremst for å kunne lære sin kristendomskunnskap.
Til bruk for prestenes vanlige manntall laget han i 1712 et praktfullt, utfylt mønsterskjema over all mannlig ungdom i Gjerpen sogn, for av sådanne manntall der er innrettet etter denne invensjon kan en kristelig konge om sider få å vite alle sine undersåtters navn, alder og tilstand, til Guds ære og til rikenes forsvar.
I forskjellige rubrikker er gitt opplysninger om personenes kvalifikasjoner, bl. a. om - Profecten, (fremgangen) udi Saligheds Kundskab om Jesu Christo - og om deres boklige ferdighet; det viser seg at av bygdens 135 menn mellom 10 og 30 år er det bare 4 som kan lese og skrive og en av disse som også kan regne; men alle kunne de utenat et eller annet av katekismen.

Slik som forholdene var i Gjerpen, må vi ha lov å tenke oss at de også har vært i de andre sogn rundt Porsgrunn, og også blant strandsitterne der.
De velstående proprietærer holdt en privatlærer, praeceptor, for sine barn og en og annen fattig, skrivekyndig mann søkte seg et levebrød som skoleholder for almuens barn. Vi treffer på flere slike i begynnelsen av århundret.
I 1699 var det en Peder Hansen på Osebakken, om hvem naboene sa å være en fattig mann, har lest for noen barn til sitt livsopphold og holder ingen husholdning.
I 1712 oppga skipper Jens Jensen Kiil (på Vestsiden, gift med Gunder Solvesen Buers datter) å ha forhyrt på sitt skip Hvide Falch (reder Anders Nielsen, Brevik) Jens Jespersen, en jyde, leser for bønder på bygden om vinteren og har fart på reiser.
Skipper Niels Hafsund (også en av Gunder Solvesen Buers svigersønner) må på sine eldre dager ha slått seg på landjorden som lærer, for i 1725 opplyses om ham at han har intet å leve av, men lever i husarm. tilstand og holder skole for å subsistere. Da han døde (1726?), bodde han i nabohuset østenfor Sømoegården og har der sannsynligvis undervist byens barn.

I manntallene 1733-1740 oppføres hvert år som bosatt på (Gjerpen-) Osebakken Jens Roth, skoleholder, og i 1742 finnes i Eidanger-Porsgrunn Rasmus Glud, skoleholder.
I en besiktigelsesforretning over tollboden 1770 finnes anført i 2.etasje et lite kammers kalt skolen. Det har vel bare vært brukt av tolderens barn med deres privatlærer.

Det var således, som man ser, tilløp til skoler flere steder i og omkring Porsgrunn; men det synes, kanskje bortsett fra Roths skole på Osebakken, å ha vært små private tiltak. Det var først pietismens krav om større kristendomskunnskap hos ungdommen og innføringen av konfirmasjonen i 1736, som drev frem forordningen av 1739 om almueskolevesenet på landet.

Både av sogneprest Nyborgs nevnte skrift, av Solums kirkebok og andre kilder fremgår det at det allerede i begynnelsen av århundret var alminnelig at første gang almuebarna skulle gå til alters, ble de - publice examinerede - av presten om sine kunnskaper i katekismen og om de kunne lese.

For Porsgrunn falt ordningen av skolevesenet noe komplisert idet byen var fordelt på tre sogn. Alle 3 steder ordnet ladestedsbefolkningen sitt eget byskolevesen uten forbindelse med bøndene i sognene. Når dette skjedde, lar seg ikke helt sikkert fastslå; det synes å ha skjedd i Gjerpen- og Eidanger-Porsgrunn omkring 1740, i Solum atskillig senere.

Det ville ha vært underlig om ikke den driftige amtmann Bergh også hadde tatt seg av skolevesenet. Under henvisning til en kgl. forordning av 28.mars 1721 om skolene innrettelse sendte Bergh 14.september 1729 et skriv til foged Joachim Schweder og til samtlige sorenskrivere. Det heter her bl.a.:

Det er ei uvitterli hvor stor og beklagelig uvitenhet uti den rene og rette kristendomskunnskap hos den gemene almue daglig spørres,... hvorav flyter... at man under tiden må anta det unge mannskap til soldater som ei ennå har vært til Herrens bord skjønt de allerede er ved 20 år og derover,... ja ikke vet å gjøre forskjell på godt og ondt og hva plikt de er deres Gud og konge skyldig.

Sorenskriveren ble anmodet om på tinge å forestille for bøndene hvor høyst nødvendig et vel innrettet skolevesen var, og søke å overtale dem til - av et kristelig og vel intensjonert hjerte - å betale årlig 8 skilling av hver hud, og ellers frivillig materialer til å bygge et skolehus.
Amtmannen selv lovet å skaffe til veie et fond til bøker for de fattiges undervisning, og innen årets utgang ved biskopens assistanse å få brakt saken i havn.
Av tingbøkene kan sees at saken har vært forelagt almuen, som de fleste steder har gitt sin tilslutning.
For Gjerpen og Solum sies dog intet om hvordan forslaget ble mottatt. Fra det siste sogn rapporterte Schweder om en viss motvilje, mens sogneprest Meyer i Eidanger svarte at han skulle tale med almuen om å gi 8 sk. til en skolemesters lønn:

Å hjelpe til å få en skole oppbygd for fattigebarn, gjør jeg av mitt innerste hjerte.

Det synes ikke å ha kommet noe ut av Berghs tiltak.

I 1734 skrev Schweder til Berghs etterfølger, Eseman, at i Telemark og Bamle fogderier meg ei det aller ringeste er bekjent noen sådanne publikke ting (offentlige innretninger) at være uti fogderiet, unntagen hospitalet og fattigskolen uti Skiens by.

Om den skole som i 1730-årene nevnes på Osebakken i forbindelse med Roths navn, fortsatte siden uavbrutt som en fast byskole, lar seg ikke avgjøre; det synes ikke å ha vært så. Det ville eventuelt ha vært den første i Porsgrunn.
Osebakken synes ikke å ha fått fast skole før i 1780-årene.

Den 15.november 1782 ble det holdt et møte hos gjestgiver Jens Fischer på Osebakken for å foreta en skoleforretning. Til stede var foruten Fischer murmester Johan David Werner, smed Asle Nielsen med flere. Man besluttet å anta til skoleholder hele året rundt et dugelig menneske som kan opplære barna i deres kristendom samt å regne og skrive. Hans lønn ble satt til 40 rd. pr. år og 20 rd. til brensel og husleie for ham og skolen.
Disse og øvrige driftsutgifter skulle skaffes til veie ved utlikning på innbyggerne (ca. 0,5 rd. på hver) og ved tavlepenger i Gjerpen kirke; prost Monrad tilbød seg å legge til det disse hvert år måtte innbringe under 10 rd. En hel del borgere erklærte seg villige til å ha skoleholderen i kost hver sin uke, og andre til å levere en favn ved. Til skole tenkte man å kjøpe et hus i Storgt., og som første skolelærer ble ansatt Hans Wilsbeck, og Johan Werner ble beskikket til skoleforstander.

Det ser ut til å ha vært mange vanskeligheter forbundet med å få skole på Osebakken i normal gjenge, og særlig vanskelig var det med dugelige skoleholdere. Meget opplysende er sognepresten til Gjerpen, J. Monrads brev til amtmannen 1785:

Biskopen hadde først anvist en person ved navn Hel - men han var gift, hadde en del barn - og ville ikke ta tjenesten uten at han fikk så stort stykke jordvei at han kunne fø et par kuer, og det kunne ikke skaffes ham. Så var det en gammel student ved navn Løvdal; men han kunne nesten ikke regne og skrev dårlig, så innbyggerne fraba seg ham. Til slutt kom det en jydsk student, Inderop, men han var slett forsynt, hadde kone og barn med seg, og da jeg brakte ham ut med meg, fattet endel av stedets innvånere, i betraktning av hans og medhavende følges slette utseende, mistanke om ham, at en eller annen usømmelig oppførsel hadde brakt ham i så slette omstendigheter.

Det kjøp av skolehus som ble nevnt i 1782, er visstnok ikke kommet i stand, for en annen grunn til at man ikke får lærer, sier presten, er aller helst der er intet visst skolehus hvor en skikkelig person kunne ha noenlunde anstendig tilhold.

Det fremgår også av regnskapene at det f. eks. i 1790 er betalt 20 rd. i husleie for skolen.

Da Osebakkens innbyggere i 1802 søkte å få et fast skolehus, sa hr. ChristenBergh seg villig... å motta og anta seg skolehuset, besørge skolekontingenten innsamlet etc. Dette er sannsynligvis den fhv. skipper Chr. Bergh som bodde på Osebakken (i Storgt. 216), og det må vel forståes slik at han har påtatt seg å holde skolen i sitt hus.

Sikrest kan man fastslå at Eidanger-Porsgrunn hadde sitt skolehus med lærer i 1741, og at denne ordning begynte i 1738, idet prost J. F. Monrad i 1750 nevner den for 12 år siden innrettede bok over dette lille steds publikke skole.
Sannsynligvis tilskyndet av dette skrift fikk Porsgrunn i 1741 sitt første skolehus foræret byen nybygd som en gave vesentlig fra de 3 formående menn, tolder Nicolai Friesenberg og kjøpmennene Hans Kierulf og Niels Aall.
Til utgiftene hadde en innsamling gitt 67 rd., hvorav de 3 herrer ga 40. På en - sparebøsse - hadde de samlet 89 rd. Da huset kom på 303 rd., sto igjen 147 rd., som de 3 herrer dekket med 49 rd. hver. I huset var også praeceptoren Mr. Viddesløvs logements. Denne skolens første lærer.

Christopher Larsen Viddesløv, var bare 20 år i 1741 og hadde stillingen til sin død i 1756. Viddeslov klaget over at han ikke fikk sin lønn fordi så mange av dem beløpet var utliknet på, var motvillige til å betale. De - gemenes - andel var 0,5 rd. pr. år, mens de - fornemme - frivillig hadde pålagt seg å betale mer.

Hans etterfølger ble klokker Jens Ancher Bloch som i nesten et halvt hundre år, han døde i 1808, var betrodd å gi byens almuebarn de nødtørftigste boklige kunnskaper.

Skolen var en - fattigskole - og byens bedre familier fortsatte å gi sine barn undervisning ved huslærere, som Jacob Aall forteller om i sine barndomserindringer.

Denne første skole lå omtrent der hvor nå R. O. Helgesens forretningsgård ligger. Det var et nokså uanselig hus; branntaksten 1789 beskriver det som et 1.etasjes hus med 1 stue og 3 vinduer og en 2.etasjes kakkelovn, 1 kammer og 1 kjøkken med 1 vindu hver; det var skjultekt og malt med brunrød farge og tjære; verdien ble satt til 280 rd. Bloch bodde senere ikke i huset, idet han i 1773 kjøpte brovokterhuset ved Osebroen.
Den første skoleforstander var visstnok Ditlev Rasch, som i 1786 ble avløst av skipper Jeppe Andersen (som var gift med datter av Lars Wright og bodde i Riise-gården, den nedrevne Folkerestaurant).

Også for Bloch var det vanskelig å få inn sin lønn. For å bringe forholdet i endelig orden møttes 5.september 1767 i skolehuset en meget representativ forsamling:
Amtmann Adeler, prost Monrad, sogneprest Hagerup, foged Rougtvet, lensmann Muule, de 4 borgere Ditlev Rasch, Nicolai Benjamin Aall, Henrich Berggren og Povel Schioldborg, og de 2 strandsittere Knud Lauesen og Tiøstol Simensen. Bloch var til stede og foreviste skolens inventarliste:
1 sengested uten omheng, 1 overdyne, 3 underdyner, 3 hodeputer, 2 par laken med putevar, 3 trestoler, 2 lange benker og 1 lite trebord, hvorav sengklærne med laken og putevar var dels meget forslitte, dels ganske utslitte.
Den årlige lønn ble satt til 100 rd., hvilken, når en dugelig skoleholder forsvarlig skal oppvarte sitt embede, ikke kan være mindre.
Til inntekt hadde man rentene av Schnells legat på 1.000 rd., avgiften av innbyggerne (ca.33 rd. pr. år), tavlepenger og kollekt i kirken samt en bøsse som ved alle samlinger i husene ombæres til en frivillig hjelp,... liksom og formodes at fru justisrådinne Ancher heretter som tilforn forsyner skolen med brenneved.

Foruten å gi alle barna som begjærte det, undervisning, skulle læreren også, og det er et interessant lite stykke kulturhistorie, tilsi barna å møte og samles med dem i skolehuset hver søn- og helligdag betimelig før prediken for med dem å følges til kirken og likså fra kirken til skolehuset, da skoleholderen etter prediken lar seg underrette av skolebarna hva de av prediken har fattet, og for dem igjentar hva de kan behøve til undervisning samt iøvrig i liv og lærdom således foregå de unge at det kan tjene til Guds ære og de unges oppbyggelse og nytte.

Når man erindrer Jacob Aalls karakteristikk av Hagerups prekener, må man spørre seg hva mon barna fikk ut av dem. Av de senere regnskaper fremgår at Blochs lønn bare var 90 rd. + 4 rd. til ved.

Det ble ofte klaget over at Bloch forsømte skolen for sine andre funksjoner som klokker og bedemann, og han ble pålagt å stille en vikar, men nektet dette idet han påsto at barnas undervisning ikke ble vanskjøttet.

At skolehuset lå der som før nevnt, bekreftes av at amtskirurg Christian Radisch i 1787 beklaget seg over at skolens vedskjul sto ham til fornærmelse. Hvis det kunne bli revet, ville han skjenke skolen dobbelt så meget tomt på den andre siden (av) skolehuset... til en liten urtehage og på egen bekostning sette veggen i stand. Sogneprest Hagerup anbefalte ham å søke om - da den hele skolebygning sto ham til fornærmelse - å flytte skolen nedenfor veien (på nedsiden av Storgt.). Da ville skolehuset komme i bedre stand enn det nu befinnes, formedelst dets åpenhet og gjennomtrengende kulde, hvorover skoleholderen til tider har beklaget seg.
Det ble ikke gjort, og 3 år etter klages over at huset er meget gammelt og brystfeldig.

Naboskapet til Radischs hus, Storgt. 137 (nå kjøpmann Tollefsens) synes å bevise at skolen må ha ligget omtrent på hjørnet av Storgt. og Jernbanegt.
På Østsiden holdt fattigskolen til i dette lille uanselige hus til den i 1813 flyttet til den kombinerte almue- og borgerskolebygning på Kirkehaugen, det senere gamlehjem i Helleberggt. 21.

Østre Porsgrunns skole ble begavet med flere legater, først og fremst fra kirkens store donator, Ulrich Schnell.

I 1753 hadde Niels Gundersen Klyve pantsatt 1/2 av gårdens (V. Porsgrunns grunner) til Niels Aall for 900 rd.; denne hadde transportert pantobligasjonen til Schnell, som ved gavebrev av 24.februar 1762 overdro den til Ø. Porsgrunns skole, og av skifteretten i boet etter Niels Gundersen ble obligasjonen med renter, tils. ca. 1.000 rd., innfridd 1784.
Samme år fikk skolen ved testament fra - forpaktningstolder - Henrich Yberwasser 600 rd. Han ga som nevnt kirken 832,5 rd. og fattigvesenet samme beløp.

Blant skolens utgifter det år er 4 rd. 1 ort 12 sk. for å ha illuminert skolen ved Yberwassers begravelse i anledning av hans legatum til skolen.

Av kjøpmann Søfren Nielsen hadde skolen tidligere fått et legat på 200 rd. (og kirken et liknende beløp).

Det ble i Eidanger skolefundas av 1743 uttrykkelig fastslått at skolene i Porsgrunn og Brevik for fremtiden skulle være atskilt fra landsskolevesenet således at de selv besørger skolenes istandsettelse og vedlikeholdelse, som sogneprestens tilsyn det ernødiger.

På Vestsiden gikk det meget senere med å få skolen i gang. Man hadde ikke der så mange formående menn at de lett kunne reise et skolehus. På forespørsel fra stiftsdireksjonen 1739 svarte sogneprest Anders Baar:

Her finnes og i dette sogn et ladested kalt Porsgrunn vestre,... de fleste dette steds innbyggere er arbeidsfolk; her er heller ingen innrettet skole; ti holder enn en del av de beste undertiden deres barn noen uker i skole hos en og annen de kan anta, så går dog de fattige, som er de fleste, deres tid bort uten å få den sanne kunnskap om Gud.

Klokkeren var for gammel til å være lærer, og sognepresten kjente heller ingen studiosus som kunne påta seg det.
4 år senere skrev han til amtmannen at når det hadde drøyet så lenge med å få skolen i gang, skyldtes det så megen motsigelse og vranghet i dette i særdeleshet av Solums almue. Det bekrefter Schweders rapport i 1729.

I 1743 ble det av sognepresten i samråd med lensmannen og åtte bønder truffet den ordning at mens man på landet i Solum skuIle ha 1 omgangsskoleholder, når Porsgrunn som er et ladested under samme sogn, hvor en hop familier, ennskjønt mange meget fattige, forsyner seg etter den kgl. forordning så vel med skolehus som lærer deruti.

Selv etter dette synes ikke et regulært skolehold å være etablert, særlig fordi man ikke hadde skolehus.
En innsamling til dette av Anders Baar ga 50 rd.,og inntil 1765 var ytterligere innkommet 219 rd.
For disse penger ble ved skjøte av 13.desember 1764 solgt av Karen Usler (enke etter skipper og losoldermann Johan Giertsen Usler) til Porsgrunns innvånere et nyoppbygd skolehus beliggende nordenfor hr. Peder Baar.
Huset hadde 2 værelser med kakkelovner. Huset var ennå ikke ferdig; det manglet bord og benker, vedskjul o.a...

Dette fremgår av den overenskomst om skolens endelige ordning som 19.mars 1765 ble inngått mellom amtmannen, prosten, sognepresten, fogden, lensmannen, 2 borgere og 2 strandsittere. Først da synes Vestsiden endelig å ha fått en fast skoleorganisasjon - det så lenge fornødne verk - som den nevnte kommisjon sa. Den fastsatte lærerens årlige lønn til 50 rd. - en dugelig person kan ikke la seg nøye med ringere lønn - samt 10 rd. til brensel.

I 1785 ble skolehuset gitt en større reparasjon. Samme år nevnes som lærer - hr. Henningsen Mygind - som etterfulgte Lauritz Kiær. De årlige utgifter var 65 rd. 1 ort og 20 sk. som ble utliknet på beboerne. Listen over disse har 89 navn som hvert for seg uten tvil dekker en husstand og for så vidt kan brukes som et manntall, og som med et gjennomsnitt på 5,5 gir 490 innbyggere på Vestsiden i 1765.
Det var stadig vanskeligheter med å få inn den utliknede skoleskatt, og skoleforstanderen måtte ofte foreta utpantning for restanser.

Den ledende mann i skolearbeidet ved siden av sogneprest Hagerup synes å ha vært kjøpmann Lars Wright, som tegnet seg for det høyeste årlige bidrag med 8 rd. Havnefoged Hans Kiemler Leth lovte 4 rd., og etter ham Giert Lange, Petter Wright, Rasmus Helles og visitør Ebbe Holm 3 rd. hver; de øvrige 1-2,5 ort hver.

Den samme kommisjon som i 1782 i Fischers gjestgiveri ordnet forholdene for Østsiden, møttes samme sted 5.februar 1783 og satte opp regulativ for Vestsiden stort sett i overensstemmelse med bestemmelsen i 1765.
De første skoleforstandere var kjøpmennene Lars Wright og Petter Wright, og tolIskriverne Giert Lange og Frech Folkman.
Dette første skolehus lå der hvor Torggaten 12 er, og ble for 12-14 år siden revet (for å gi plass for det nye Samvirkelag). Her var skolen inntil skolekommisjonen i 1823 kjøpte det nåværende Vestregt. nr.1 (på hjørnet av denne gate og Fredbohavn) og flyttet skolen dit.
I dette hus, som fremdeles eksisterer, holdt skolen til i 13 år, inntil kommunen ved skolekommisjonen solgte det og kjøpte i 1836 huset tvers over gaten, Vestregt.2 (nå tilhørende kjøpmann Aasland), den vakre, gamle gård ved ferjestedet under Lysthusåsen.
Da skolelæreren som bodde der, også var klokker, ble gården siden hen gjerne kalt Klokkergården.

Da Porsgrunnsbroen ble åpnet 1891, ble alle Vestsidens barn henvist til Østsidens folkeskole. Men i mer enn 125 år, fra 1765 til 1891, hadde Vestsiden sin egen skole, hva den først i de senere år har fått igjen.

Om skoleforholdene får man et lite glimt ved et brev fra sogneprest Karl Hansen, Hagerups etterfølger, i 1801.

Enken etter Niels Nenseth, tidligere gjestgiver på Vestsiden, hadde tatt til seg en brorsønn fra Solum og satt ham i Vestsidens skole. Da enken utredet vanlig skoleskatt, nektet hun å betalede 8 rd. ekstra om året som læreren, Lassen, forlangte fordi gutten var utensogns og dessuten hadde hatt store besværinger med drengen både fordi han var et tungt nemme, og fordi han, da han skulle konfirmeres i Solums kirke, måtte ha privatundervisning i Pontoppidans forklaring istedenfor hvilken Balles lærebok ble brukt i V. Porsgrunns skole.

Sognepresten ga læreren medhold for å stanse det misbruk at folk fra Solum innlistet deres barn til den frie skolegang her... hvorved både stedets beboere og lærere måtte forfordeles, da dessuten skolebarnas antall er så stort at arbeidet er aldeles overlegent for én lærer.

Det er for historien om Porsgrunns utvikling til en kommune verd å stoppe opp litt ved dette at de 2 bydeler fikk hver sin kirke og hver sin skole, atskilt fra det omliggende landsogn.

Det er lett å peke på de 2 hovedårsaker til at det ble så:

Elven og den tungvinte kommunikasjon særlig vinterstid var en sterkt virkende desentraliserende faktor.

De 2 bydeler lå i hvert sitt tinglag og sogn, og med hensyn til lokal administrasjon og jurisdiksjon, både verdslig og geistlig, sorterte ladestedsbefolkningen, bortsett fra det fåtallige borgerskap, under forskjellige sorenskrivere og sogneprester, og selv om de 2 tidligere fogderier Telemark (med Solum) og Bamle (med Eidanger) i årene 1695-1745 ble lagt under en foged, ble de regnskapsmessig og rettslig holdt fra hverandre.
Å reise kirkene og skolene var en sognesak; hva det ene sogn i denne henseende foretok seg, var det andre sogn uvedkommende.

Foruten disse 2 faktorer, en geografisk og en administrativ, er det i saken et viktig moment til. Det er i alle akter angående reisingen av kirkene og skolene tale om 2 ladesteder, et på Vestsiden og et på Østsiden. Av den oppfatning har både det offentlige og ladestedenes befolkning vært; det fremgår med all tydelighet av de uttrykk som er brukt. Visstnok bidro de to institusjoner til å samle ladestedenes beboere og skille dem ut fra landsognet, men de måtte i samme grad bidra til å fjerne de to ladesteder fra hverandre, til å svekke samhørigheten mellom dem, til å aksentuere at Østsiden og Vestsiden var 2 bysamfunn. Riktignok ble begge sider 1 menighet med felles sogneprest, og det var den første betydningsfulle institusjon felles for begge bydeler, men folk behøvde ikke sette over elven for å komme i kirke og skole. En viss lokal motsetning mellom Øst og Vest, i våre dager under mer gemyttlige former, har man alltid kunnet spore. Men den ble overvunnet av det økonomiske fellesskap:

Begge bydeler hentet sin næring fra samme kilde, fra elven med dens trelasthandel og skipsfart.

Kilde:

Porsgrunns historie, b.1 (XII). Kommunikasjoner. Kirke og skole. Hus og folk av Joh. N. Tønnessen.

Died:
16.6.1761 1748-1762 Skifteprotokoller 6b 597a

Notes:

Christened:
Faddere var onkel Cornelius Caspersen Cudrio og tante Cathrine Caspersdatter Cudrio.

Other Events and Attributes:

• Anecdote: 1768, Skien, Telemark, Norge; Bybrann.

Notes:

Christened:
Faddere bl.a.:

Jørgen Brus (?), Maria Hagendorn, borger Halvor Bru, Peder... Bru og A... Hechman.

Anecdote:
Utdeling av kollekt til ofre av bybrannen i Skien 1768:

Anno 1778 den 30de May var Hans Høy Velbaarenhed Hr Camer Herre og Stifttamtmand de Levetzau forsamlet paa Snibetorp Gaden i Scheen, udj Hr Bentzens Logemente med Hr Laugmand og Borgemæster Hagerup, den Constit. Byefoged Procurator Rougtved, de 2de Byens Representanter Hr. Søren Zacariassen og Hr Didrich v: Cappelen, samt de 2de tiltagne Borgere Kiøbmanden Hr. Elias Winter og Hr. Peter Böyesen, for i følge det Høy Kongl: Rescript af... at bestemme Mundten hvorpaa den af hans Maystt: allernaadigst Scheens afbrendte Bye forundte Collect skulle uddeles, saa snart som den i Cassen er indkommen, Og blev da besluttet for det 1ste:

At i Følge den Kongl: Befaling af 15de April s.a: skulle forud af Collectens heele Beløb udtages forlods de 600 Rdr som vare bestemte til Gotgiørelse for de Huus-Eyerne som vare nødsagde til at bortgive endten endeel eller deres hele Tomt til Gadernes Udvidelse, efter den af den dertil udsendte Commission vedtagne Beslutning.

For det 2det:

At saafremt Collecten i Skeen beløber sig til 10.000 Rdr eller derunder, gotgiøres Saugbrugs-Eyerne, som de der eftter samtlige forsamledes Formeening have i henseende til deres u-assurerede Saug-Brug og Eyen-dele lidt den største Skade, Een Tiende Deel af deres lidte skade Taxeret for 21100 Rdr, i følge den over samme holdte Taxations Forretning, men skulle Collecten overgaae foranførte 10000 Rdr, nyder de gotgiort indtil Een Femte Part af deres Skade verd som foran ført, eller Proportionalt i Forhold af det som udkommer.

For det 3die:

Til Langefos Broens Opbyggelse, som er een betydelig Udgiftt for Byen, bliver henlagt den Suma af Tre Hundrede Rdr, af hvilken Byen for den bekostning som den giør paa sin Halve Part, tillægges 200 Rdr, og Hr Camer herre Adeler, som Eyer af Giemsøe Closter for den halve Part han tilkommer deraf at istandholde, 100 Rdr

For det 4de:

Blev alle Byens Brand lidte Jndbyggere, efter forhen skede Jndkoldelse ved Trome-slaug, frem kaldede for at opgive deres erlidte Skade, da de og selv eller ved andre, nogle Mundtlig og de fleste skriftlig, tilkiendegav det tab de ved Branden have lidt, hvilket opgivende af foran nævnte forhen lede blev taget under Overveyning og dereftter anseet Tabet for enhver af Løsøre-Effecter, som følger:

Huus-ernes Nr 39, Caspar Cudrio Md: Bendeke. Hvad enhver er anført at have tabt i Løsøre og Vahre 400 og 300.

Caspar married Maria Mathiasdatter Lyche, "Cudrio" on 22 Apr 1774 in Skien, Telemark, Norge. Maria (daughter of Mathias Pedersen Lyche) was born in 1754; died before 21 Oct 1809 in Skien, Telemark, Norge; was buried on 21 Oct 1809 in Skien, Telemark, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1810; Contorist.
• Occupation: Abt 1820, Kristiania, Oslo, Norge; Kopist og bokholder.
• Residence: Aft 1820, Kristiania, Oslo, Norge; Vaterland torv.
• Residence: 1830, Kristiania, Oslo, Norge; Nygaden i Schøyens Gaard.

Notes:

Christened:
Casper Cudrios søn Frantz.

Faddere var Madame Cudrio, Jomfru Jonsøn, Auditeur Engelhardt, Uldrich Cudrio og Poul Laungh (?).

Occupation:
Copiist i Finants Departementet.

Kopist -en, -er ( hist.) avskriver; departements-assistent
Etym.: ty., mlat.

Fram till 1879 var kopist en titel för innehavare av viss underordnad tjänstemannabefattning inom administrationen, framför allt i kungens kansli.

Died:
Grønland, kopist Frants Cudrio 55 år.

Fra Morgenbladet 11.desember 1833 står Frants Cudrio 58 år anmeldt som død den 4de December ved Christiania.

Frantz married Petronelle Georgine Montagne (Petronelle Jørgine Montagne) Coucheron, "Cudrio" on 02 Dec 1810 in Østsiden kirke, Porsgrunn, Telemark, Norge. Petronelle (daughter of Anthon Jacob Coucheron and Joachime Cathrine Hermanna Schweder, "Coucheron") was born before 21 Jun 1791 in Porsgrunn, Telemark, Norge; was christened on 21 Jun 1791 in Østsiden kirke, Porsgrunn, Telemark, Norge; died on 30 May 1870 in Kristiania, Oslo, Norge; was buried on 04 Jun 1870 in Vår frelsers kirke, Oslo domkirke, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Education: Bef 1837, Kristiania, Oslo, Norge; Boktrykkerlærling.
• Occupation: Bef 1837, Kristiania, Oslo, Norge; Typograf.
• Occupation: 03 Nov 1842, Fredrikstad, Østfold, Norge; Borger og boktrykker.
• Occupation: May 1848, Fredrikstad, Østfold, Norge; Rorskarl.
• Occupation: 11 Oct 1848, Fredrikstad, Østfold, Norge; Handelsborger.
• Immigration: 1854, Akron, Erie, New York, USA; Ble kjent i Amerika under navnet Charles A. Smith.
• Occupation: Aft 1854, Wisconsin, USA; Hotellvert i Eikhorn.
• Milit-Beg1: 1861, USA; Kjempet som soldat på Nordstatenes side.
• Residence: Bef Jun 1870, Niagara, New York, USA
• Event-Misc: 20 Jul 1888, Fredrikstad, Østfold, Norge; En mammas brev til sin datter Erika.
• Event-Misc: 2 Aug 1888, Fredrikstad, Østfold, Norge; Mammas brev til datteren Erika.
• Event-Misc: 5 Aug 1888, Fredrikstad, Østfold, Norge; Karens brev til sin søster Erika.
• Event-Misc: 6 Aug 1888, Fredrikstad, Østfold, Norge; Thereses brev til svigersønnen Christopher.
• Event-Misc: 11 Aug 1888, Fredrikstad, Østfold, Norge; Mammas brev til Erika.
• Event-Misc: 1 Oct 1888, Molde, Møre og Romsdal, Norge; Alex' brev til barna.

Notes:

Occupation:
Først utpå høsten 1842 ble det første boktrykkeriet startet i Fredrikstad da Carl August Cudrio ankom byen. Han fikk borgerbrev som - Bogtrykker - den 3.november 1842. For å skaffe seg en jevn inntekt var det vanlig at boktrykkerne gikk i gang med å gi ut en avis. Cudrio ga ut første nummer av - Ugeblad for Fredriksstad, Sarpsborg og Omegn - straks før nyttår 1843. Deretter fulgte nye utgaver to ganger i uken. Noen større utbredelse utenfor byen fikk denne kalt - Fredriksstad Ugeblad - knapt, da Sarpsborg hadde på denne tid også sin avis.

Fredrikstads første lokalavis vakte forargelse og måtte bane seg vei under stor motstand. Ikke alle satte pris på dette nye innslaget i bysamfunnet. Bladet ble - med en iøyenfallende uvilje møtt av embedsstanden, hvorav største delen synes å ha en panisk frykt for offentligheten, der visstnok ikke er velkommen når man i uforstyrret ro har vært vant til å styre det hele uten noen som helst kontroll - heter det i en korrespondanse til Fredrikshaldposten 30.mars 1843. Det hjalp ikke at utgiveren av - Ugebladet - hadde smigret

Fredrikstadbeboerne med deres - bekjente liberalisme - og at bladet i sine første nummer utviklet - et liv og en ånd der tydet hen på at det ville svare til den fordring man kan ha på et steds offentlige organ. Utgiveren hadde også skaffet seg - en redaktør der både hadde kunnskaper og journalistdyktighet. Dessverre fikk han ikke beholde denne lenge, idet han i den - jakt efter den anonyme redaksjon ... ble utsatt for alskens krenkelser - og han forlot sin post.
I Fredrikshaldposten sto det at bladet hadde synket ned til - en adressetidends lave sfære - og at den gjenværende redaksjon verken hadde kunnskaper eller mot til å si sin mening. Det ryktes at embedsmenn hadde truet utgiveren, og at man måtte unnskylde hans tilbaketog - da hans pekuiære ressurser tvinger ham til å tute med de ulver han omgås.

I de første årene var det ikke uvanelig at den ansvarlige utgiver fikk seg en injurieprosess på halsen, og rart var det kanskje ikke. Tonen hans kunne være både grov og beskyldningene voldsomme. Om amtsfysikus Horn ble det skrevet i februar 1844 at - her tales sterkt og tilsynelatende med god grunn om den høyst skjødesløse og samvittighetsløse måte - han har behandlet en pasient på, - og som formodentlig har vært årsak til at han ei kunne reddes.

Noen dager senere sto det skrevet - når en handelsmann på auksjon kjøper gamle, forlagte varer, f.eks. treårgamle tvebakker (kavringer) og igjen utselger disse som gode saker, er da dette på det nærmeste ei en kjelteringaktig ferd?
I en liten by som Fredrikstad viste alle hvem det her ble siktet til, og kjøpmannen Peter Mossin så seg derfor nødt til å gå til rettsak mot boktrykker Cudrio. Cudrio erklærte at han ikke ville oppgi innsenderens navn og unnskyldte seg med at det anførte kunne gjelde alle kjøpmenn. Da det ble bevist at det ikke siden september 1841 var solgt kavringer på auksjon til andre enn Mossin, måtte Cudrio ut med 20 speciedaler i bot, og 12 speciedaler i saksomkostninger.

I februar 1844 ble det i avisen drøftet en affære som vakte stor oppsikt og ble lenge omtalt i byen. Den residerende kapellan Wille hadde i en gravtale over skipskaptein Grønner i Forstaden uttalt at Grønner hadde vokst opp i en tid da gudsfrykt og kristen tro var i ytterlig forfall, og at - hans ånd og tenkemåte var omtåket og bestukket, men han lot seg overvinne av Gud i nødens og trengselens tid.
For denne uttalelsen angrep en - dannet fritenker, med støtte fra redaktøren i - Ugebladet - res.kap. Wille. Wille ble tatt i forsvar av bestyreren for Forstadens borger- og almueskole og en av byens leger. De ville ikke se på at - man i ondskap, personlig uvilje eller - fullskap overøser en almenaktet mann som Wille.

Forfatterens - sjel, som hans sanser, har vel som sedvanlig vært omtåket av finkelens dunster. I kjenner straks mannen der vimser om med sitt kobberfarvede, strålende ansikt, sine matte, stirrende øyne, sin rubinfarvede, snøvlende, snusende nese, - med et eller to glass ekte fusel er han fullkommen tilfredsstillet.

En slik tone vakte, kanskje ikke underlig, misbilligelse.

I 1848 oppga Carl August Cudrio både boktrykkeriet og avisen, og solgte begge deler til boktrykkersvenn Johan Gulbrand Eeck fra Aker, som året før hadde kommet til byen. Cudrio satset nå som handelsmann.

Occupation:
Fra magistratsjournalen, skrevet av byfogd, magistrat og politimester J.H. Berg:

Aar 1848 den 11.October indleverede Carl August Cudrio, 38 Aar gammel, det ham under 3.November 1842 meddelte Borgerbrev som Bogtrykker og blev til ham istedet udstedt Borgerbrev som Handelsmand.
J.H.Berg.

Slutten av 1840-årene var en vanskelig tid for mange. Krisen satte inn i 1847, som også var et hungersår.

Nøden synes nu for ramme alvor å ville innfinne seg, het det i en melding fra Fredrikstad 14.mai dette året.

Thi her er nesten ikke hverken korn eller brød å få kjøpt for rede penger. Alt hva landmannen bringer til torvs, er stegen dobbelt i pris, og en irlandsk sultekur synes å ville gjeste vår by dersom ikke snart noen hjelp kommer.

Sommeren 1848 klaget man over - de tvende siste års trykkende konjunkturer for merkantile foretagender - i Fredrikstad.
Kjøpmenn søkte oppbud, og i 1850 gikk det samme vei med Carl August Cudrio. Han gikk fallitt og forlot byen.

Milit-Beg1:
Carl August Cudrio var med i den amerikanske borgerkrigen mellom Nord- og Sørstatene i alle 4 årene som krigen raste, og det på Nordstatenes side.

Event-Misc:
Fredrikstad, 20 Juli 1888

Kjære Erika.

Vi har ventet saa paa at daa høre lidt fra Eder, men da endnu intet er kommet er det bedst jeg skriver, saa I faar høre hjemmefra naar I kommer til Molde. Hils Christopher og sig at jeg fik Brevkortet fra Lillestrømmen og Paraplyen er ogsaa ankommet. Det var saa likt Carl at lægge sin igjen i Kupeen. Bestepapa fortalte at Carl løb rundt da han kom ud og det styrtregnede, han tænkte vist at løbe efter Jernbanen. Lørdag kom de hjem med Baaden, de havde ligget midt paa Christianiafjorden i Vindstille hele Natten. Carl var lykkelig kan Du vide, og forfærdelig optaget av Baaden. Vi skulde seilet en tur Søndag, men ingen Vind, saa det blev intet af.

Karen fik Brev fra fru Thiis om at hun maatte komme til Strømstad Tirsdag og Carsten kom og bad hende, saa blev det da bestemt at Bestepapa og Carl skulde seile hende ned hvis det blev Vind. Jeg var nu ikke saa særdeles lysten paa det; men saa blev jeg glad aligevel, for Mandag kan Du tro det blev forskrekkelse. Johanne blev syg om Natten, og da jeg Mandag morgen skulde se i Halsen, syntes jeg den var saa mistænkelig at der strax blev sendt Bud paa Doktor; og det viste sig at det var Diphteriet, hun blev øieblikkelig sendt paa Sygehuset, og her skulde røges med Svovl. Du kan vide her blev Staahei, og min Skrek var stor at nogle af Børnene ogsaa skulde faa den fæle Sygdom. Nils og Leo blev derfor ogsaa sendt ned til Strømstad, og de Smaa maatte holde sig i Havnen og nede, til Røgning og Vadskningen var over. Heldigvis har endnu ingen endnu faat den, og jeg haaber vi gaar frie, jeg er forkjølet og hat ondt i Halsen i dag, men det er vist bare almindeligt. Johanne er saa meget bedre nu at hun snart skal udskrives, her har vært flere saadanne lette Tilfælde, formodentlig har det vært det der feilede Bjørklund ogsaa. Jeg var paa Bryggen og saa Baaden drog afsted med de 5, de vare i straalende humør allesammen.

Onsdag havde vi Brev fra Carl, de havde seilet til Strømstad paa 3 1/2 Time. Karen skulde da blive der, men Dagen egter skulde de andre reise til Lysekil. Nu fik vi Telegram derfra, og alt var vel. De skulde reise nordover i dag igjen. Jeg synes nu de skulde bese sig lidt for de har jo Tiden for sig, Du husker der skulde være saa vakkert indeni Fjorden ved Lysekil, men Carls Program er jo bare at seile, og maale hvor langt det er og hvor lang Tid det tager; og naar ingen af os er med, da blir det vel han raader. Ja gid han nu maa faa Glæde av Baaden, Hiorth har givet ham den; det er ikke stort Rum i Kahytten, og ingen Stadsbaas, men vi kan vel pudse paa den lidt efter lidt. Den var noksaa dyr, synes jeg, det syntes Hiorth ogsaa, men han syntes , han maatte lade ham faa den, ellers var verken Carl eller Bestepapa blevet i Humør. Skal de holde ved som de har begynt bliver det altfor dyrt, de brugte 50 Kr paa Turen at hente Baaden og nu skrev Carl at de havde gjort flere Indkjøb i Strømstad ogsaa, K?? med mer. Jeg vil meget gjerne du paa en Tur, naar de kommer hjem men jeg tør vel ikke for det første reise fra Guttane; dessuden blir det trangt med Sengeplads for 6 om bord. Leo maa jo vare med, og da blev det vel haardt for Nils at være hjemme. Tænk de to havde ikke Ide om at Bestepapa og Carl var reiste efter Baad, vi sagde de var reist du at bese sig paa Hankø. De badede sig i Elven, da Baaden kom, og de troede ikke sine egne Øine da de saa Carl styre, de troede de havde laant Baaden. Den Dag kom Klæderne fort paa.

Baade Karen og jeg har vært inde hver Dag at se til Blomsterne. De stode fint, men hun vanded alle ligemeget, jeg har ikke kunndet træffe Pigen selv, men sidste Gang traf jeg Middelfarts Pige som loved at sige til hende at hun skulde tørre af og ikke give alle saa Skaalene stode fulde og randt over. Nu skal jeg gaa ind i morgen igjen og se efter. Ved Du at den Rode Du sendte mig var fuld af Meldug da den kom, jeg tør ikke sætte den ind, jeg piller paa den hver Dag og har den paa Verandaen. Meldug er saa vanskelig at blive kvit igjen.

Igaaraftes kom Carsten og Oskar Thiis op og sad paa Verandaen, (ellers har vi ikke turdet lukke nogen ind) Oskar var kommet fra Strømstad med Jernbanen 5 1/2. Han fortalte at Karen havde været med dem paa Soiré og vært meget i Vind. Direktøren havde presentert hende for mange svenske Herrer, og hun havde moret sig godt. Hun fik sin ublegede Kjole til hun skulde reise, den var pen pyntet med grønne Fløyelsbaand og gule Silkebaand. A?? Smith? Kom op i Haven igaar ogsaa, han havde fri, men da han ikke kunde være her reiste han til Hundebunden for at tage et Bad og fik en umaadelig stor Buket, med Roser med sig, han rigtig straalede i Roser, de ere deilige nu. Søndag skulde han reise til Strømstad til Thiis’s.

Inat vognede jeg af 3 vældige Brandskud, hele Huset rystede, da jeg saa ud af Vinduet, saa det ud som det brændte i Huserne ovenfor Bjørnebys Brug, men det var saa forunderlig, at det skulde brænde i menge Huse i Soven paa engang. Nu saa var det Gjenskin fra Nilans Mathiesens Sag og et stort tysk Skib som laa der og lastede. Skibet og Hævleriet og nogle Huse brændt. Da jeg kom fra Loftet kunde jeg til dels se meget, Du kan tro Himmelen Var deilig, men det er et stort Tab, naar Sagen bliver standset paa denne Tid, det er heldig at de kan faa leiet Capjens, som staar der ubrugt.

Jeg er ikke rigtig tilfreds, men det er vist mest Træthed, saa jeg haaber det gaar over, jeg er ikke verre end at jeg har plukket 6 Potter Jordbær alene i Haven i dag. Nu skal jeg lære Clara at sylte dem, og saa vil jeg lægge og hvile. I dag kom Brudekjolen Din, den er ikke rigtig bra der var kommet Jordslag paa den skriver hun, men den kan godt bruges.

Ja saa maa Du hilse R?? Fru Hansen og den øvrige Slægt saa hjertelig fra os; og haaber jeg Du og Christopher ere komne frem opfriskede og fyldte med Fjeldluft, saameget at I har Forraad hele Aaret deraf. Jeg haaber vi snart faa et Brevkort saa vi kan faa vide hvordan det er med Helsen, om Benene ere bra o.s.v.

Hjertelig Hilsen til Eder begge fra Mama

Event-Misc:
Fredrikstad, 2 August 1888

Kjære Erika!

Du kan tro vi har ventet paa at faa høre noget fra Eder, endelig fik vi da et Brevkort igaar ifra Lesja, og ser deraf at I har det godt. I kommer altsaa meget senere til Molde end Bestemmelsen var, saa det blir ikke saa langt Ophold der, men bare Veiret bliver godt, saa kan I jo rigtig nyde og fraadse i skjøn Natur. Karen har jo faat Brev fra Dig, men det har jeg ikke læst, og ikke hørt noget om heller, thi det blev sendt efter hende til Strømstad, og der blev hun lige til i Lørdags, kom hjem sent om Aftenen.

Søndag seilede vi du - alle 9 - da vi vel vare komne fra Land begyndt det at regne, vi haabede paa Ophold, men forgjeves, det regnede ustanselig ligetil vi kom hjem om Aftenen og da er det ingen Fornøielse. Vi havde spist Frokost om bord, ristet Skinke Æg og Kafhe. Papa stod for Kjøkkenet, saa spiste Middag da vi kom hjem Kl 7. Karen havde sin store Hovedpine, og da ved Du, hun er umulig, saaledes fik jeg intet at høre om hva der stod i Dit Brev.
Mandag drog hun, Carl og Bestepapa afsted i Regnveir igjen, der skulde være Kapseillads paa Hankø, og den vilde de se paa; det var bare Karen og Carl, som skulde reist, men da de stod færdige saa fulgte Papa med, han vilde ikke de skulde være alene, (det vilde de nu helst) men saa kan Du tro det blev Elendighed paa Leo, han stængte sig inde og syntes vist han var saa uretfærdig behandlet som nogen kunde være, det varede til næste Dag. Igaar fik vi Telegram fra Baadfolkene, de vare i Tønsberg, og havde seet Kapseilladsen fra Fuglehuk, og skulde reise til Drøbak, saa vi ved ikke hva Tid de kommer hjem, i dag har vi Torsdag, og de reiste Mandag.
For at trøste Småguttene, maatte jeg gaa i Forbøn om at de skulde faa kjøbe sig en liden Ege, det skulde være saa fornøieligt, de ere da nu ude i Byen for at se efter en ganske liden, blot til to; jeg er glad saalænge de har noget at gaa efter. Saadan tror jeg koster 20 Kr.

Du maa vide at Carl har solgt Sjegten, saa de har intet at ro i, for Snekken er jo for tung. Her kom en Mand fra Strømstad og spurgte om Carl vilde sælge Sjegten, nei svarede han, men da Manden spurgte hva Carl havde givet for den som ny, og han svarede 62 Kr uden Seil, saa bød Manden 60 Kr for den, og da kan Du vide han solgte den. Han fik 70 Kr med Seil til, thi det var jo ikke noget at beholde.

Igaaraftes kom en yngre Hr Bolander hid, han har seilet med den bitte lille Baaden, Du husker Brodersen havde i Strømstad ifjor. Denne unge Bolander havde truffet Karen i Strømstad, senere havde de vært sammen paa Hankø, (alle Thiis’s og Karen, var der i 3 Dage), derfra var Bolander seilet til Christiania, og kom i går for at hilse paa os. Han reiste igjen i dag til Strømstad, hadde Karen vært hjemme havde han vel blevet længere, men det kunde jo ikke være nogen Fornøielse for ham at gaa her hos mig, saa jeg var glad at slippe ham ogsaa. Du kan tro den Baaden var velindrettet og hvert Rum vel brugt, den er 14 Fod lang bare, og har alt om bord, flere Sæt Klæder, Mad, dobbelte Seil og Sengeplads. Jeg forstod næsten ikke at saameget kan rommes der. Jeg var nede og saa ham seile i den. Karen seiled med ham i Strømstad.

Jeg har netop vært over i Byen og seet paa Blomsterne, jeg maa tørke af hvergang jeg kommer der, de bliver ikke vandet for lidet. Den store Bregnen stod bra, og den er jo fornemst. Der havde vært en Murer inde i Pigekammeret, men han var ikke færdig endnu.
Forresten har jeg ikke vært længer end i Haven, jeg har ikke vært rigtig bra, men de andre ere friske, vi slap med den ene Diftheriet. Johanne er aldeles bra igjen. Nu begynder Bærene at modnes, Jordbærene er forbi i Haven, vi har havt noksaa ofte til Middag; Bringebærene kommer ny, og Stikkelsbærkart gaar det haardt paa om Dagen. Om sommeren burde man ikke have Guttebesøg, Bærene taaler det ikke.

Vi arbeider fremdeles i Huset, maler ovenpaa i de nye Værelser, og Snedkeren holder paa i Kontoret, det er meget at gjøre. Nu holder Rørlæggeren paa at grave op helt fra Gaden, da vi maa have Afløb for Vadsk o s v. Jeg tror Hiorth er ?? ærgerlig, han havde ikke troet det skulde blivet saameget, men nu har vi begyndt, saa faar vi gjøre det færdigt.

De smaa Guttene gir mig meget Besvær, jeg vil ikke have saadant Besøg næste Sommer, jeg vil være fri, det er jeg virkelig ikke nu. De slaas og de hyler og bærer sig, saa jeg har aldri Ro; ikke har jeg hørt noget fra Jenny, og ikke har jeg skrevet heller, men jeg faar se at skrive lidt i dag.

Jeg tænker I har det hyggelig sammen med Familien nu, og Praten gaar vel godt. Nils har rigtig mange rare Spørgsmaal, nu kom han ind fra Baadexpedition og spurgte mig hvor Din Brudekjole var henne, var det ikke en forunderlig Tankesammensætning. Jeg skal hilse fra Hiorth, han har som vanlig travelt, men har lovet at tage sig fri til Ugen, saa skal han være med at seile. Hils nu alle i Familien saa hjertelig fra os og mor Eder nu godt, vi høre vel lidt fra Eder snart.

Din egen Mama.

Du kan se paa Skriften jeg hat travelt jeg skal hjelpe til at plukke 20 Liter Bringebær.

Event-Misc:
Fr.stad, Søndag 5/8 88

Kjære Erika!

Nu skal du da endelig få et brev – der er jo egentlig ikke for tidlig heller. Du har naturligvis fået kortet fra Strømstad, og med det vel tak for brev og gratulation; hvis ikke, så får du tage takken nu; du ved bedre sent end aldrig. Altså, til sagen!
Jeg kom til Strømstad Tirsdag d.17 Juli. Bedstepapa og guttene seilede mig ned, for senere at tage videre ned over svenskekysten. Da jeg kom til Thiis’s, traf jeg løitnant Carlsen, som skulde have reist dagen iforveien, men blev over et par dage, da Oscars ophold var forlænget. Det var rigtig en hyggelig kameratslig gut, og jeg gjorde ham, i al stilhed for mig selv, afbigt for min ufordelagtige dom over ham. Vi blev da også svært fine venner og havde meget moro sammen, slogs så fillerne føg. Det burde jeg vel ny være vokset fra, syns du vel; men naturen går over optugtelsen, ser du. Han reiste to dage efter at jeg var kommen, og Cissi og jeg hylede os i den anledning aldeles hæse; folk standsede udenfor på gaden og stod og gloede ind på de nedrullede gardinger, bag hvilke vore sørgehyl ophævede sig. Noget må man jo gjøre for at more sine medmennesker.
Jeg traf en del kjendte i Strømstad bl.a. Dr Meyer, hvem jeg just ikke overhobede med nogen overdreven elskværdighed. Han fik en hilsen af mig, som vist påfaldende måtte minde om en knækparasol. Jeg formoder du kan tænke dig den. Märta Krohn var der også; hun var bleven ældre og mer - dame. På en av Soireerne blev vi presenteret for en hr Bolander; det var en yngre bror af konsulen, og var kommen seilende fra Gøteborg i ”Trollet”, du husker den vel? Vi blev godt kjendte, vi flød jo ligesom på familjernes bekjendskab, og dagen efter var først jeg på formiddagen og så Cissi på eftermiddagen udi og seilede med ham. Det var uhyre morsomt. Kammerherre Gjerdrum med sønner var også der. Søndagen efter jeg var kommen var Smith og Dr Christiansen nede, og vi havde det svært hyggelig.

Den 23de om morgenen kom Thiis og vækkede C og mig, og sagde at kl 12 skulde vi til Hankø; du kan tro der blev liv i leiren; jeg glemte geburtsdag og alting, indtil C. skriger ud, med bena i veiret: det er jo d. 23; gratulerer!
Til frokost fik jeg da brev fra mama, fra Kirsti Thiis, fra dig, fra Louise samt kort fra Glenny og Mathilde Stabell. Desuden fik jeg et sølvarmbånd af fru Thiis og Cissi. Kl. 1/2 1 seilede vi da afsted til Hankø, og kom did 1/2 5. Vi måtte naturligvis op til - Egeberg - og hilse på tante Johanne, og det var ikke det gran morsomt. Noget morsommere var det at træffe hr Bolander og hans - trollet - og så et par andre svenske herrer, brukspatron Jansson og løitnant Jannerus som vi havde gjort bekjendskab med i Strømstad.

Hjemreisen skulde have været i Tirsdag, men omforladelse det blæste og regnede over en lav sko hele dagen, så vi måtte blive enten vi vilde det eller ei. Så skulde vi seile Onsdag morgen, men nei! Vi måtte da bide i det sure æble og gå med - Glommen - til Fr.stad og så med - Horten - næste dag til Strømstad. Thorsdag fulgte da Anna Arntzen med; hun er rigtig en sød snil liden pige.

Fredag var der bal på societeten, og der var vi allesammen. Vi dansede utrolig og jeg vakte en vis opsigt ved en ganske særegen vals som jeg dansede med en amerikaner Mr Akorn. Trinnene var kopsvals men der var forskjellige figurer. Vi dansede først en vals, så skulde han danse næste med Cissi, men hun kunde ikke følge med, og hun foreslog ham, at tage mig i stedet.; det gjorde han da, idet han spurgte, om jeg vilde gjøre ham - the great favour to waltz with him again. Jeg var naturligvis øieblikkelig færdig, da jeg ikke dansede den vals og så tilslut drog vi ivei med - le valse des fleurs - en slags katillon. Det var en uhyre stor fornøielse at danse med ham, da han førte så støt og så, hva der er nokså sjeldent, holdt fast men ligevel så at man ikke følte det.

Dagen efter reiste jeg over Gravningsund hjem. Jeg var da hos Pettersens hele dagen, og de var svært elskværdige mod mig. Søndag var vi ude og seile og Mandag rustede vi os til tur; bædstepapa Karl og jeg skulde seile du og se regattaen på Hankø Tirsdag. Vi seilede Mandag aften, og lå i Sjøbugten natten i øsende regnveir og stiv sydostlig kuling, så udsigterne var ikke lovende.

(Det er sandt, da jeg kom til Strømstad efter Hankøturen, lå der bræver og en deilig buket til mig. Buketten var fra Halfdan Boye Christiania og bestod af roser. I midten var en næsten sort rose - prince de Maroque - og på et af bladerne var trykt - Hjertelig lykønskning; omkring var en 6 à 7 roser af samme sort og så 25 à 30 knopper og lidt udsprungne - la France - & nogle reseda hist og her og så bregner. To buketpapirer. Den var kolosalt deilig. Der lå et kort ved siden af, hvorpå stod - Bouqetsenderen fra i fjor - Er det ikke storartet?)

Nu til seilturen! Vi så alle seilerne sætte afsted, og så satte vi tvers over fjorden til - Fuglehuk - vi gikk i land på en høi holme nord om fyret, gikk op på toppen og så havde vi regattaen i fugleperspektiv under os; det så brillant du, kan du tro! Også så langt som vi så udover! Tænk vi kunde se - Koster - ja i kikkert naturligvis (Nu skal jeg på no. 6). På eftermiddagen reiste vi indover til Tønsberg hvor vi kom om aftenen. Vi gikk ikke i land da det var så sent, men ventede til næste morgen. Vi beså alt som var at se, og så gjorde Karl og jeg visit hos frk Oftedahl som vi ikke traf hjemme. Om eftermiddagen drog vi videre til Horten, hvor vi beså os på værftet, museet og våbensalen og så reiste vi til Drøbak hvor vi kom Thorsdag kl 5.
Jeg klædte mig og gikk op til Kroghs for at hilse på. Fruen var i Kristiania den dag, men skulde komme tilbage om aftenen; men Krogh selv traf jeg da. Han kjendte mig ikke først, så jeg måtte sige mit navn. Jeg sad og pratede en stund, og gikk så efter at have lovet at komme tilbage om aftenen når fru Krogh var kommet. Da jeg kom til postkontoret hører jeg en stemme: Men du gode gud, er det ikke dig da Karen? også var det Bergliot Mørch. Vi havde sp en alvorlig lang passiar på 5 kvarter også så jeg Kroghs komme fra bryggen. Jeg fulgte med hjem og spiste til aftens, og straks vi var færdige kom Henry, som er fæstningsartillerist for tiden. Vi talte om gamle dage og lo og havde det så koselig; fru Krogh fortalte at nogle damer havde spurgt hende, hva det var for en ung dame som var ifølge med hende; da hun havde sagt, at det var Karen Hiorth var forbauselsen bleven almindelig; de kunde aldeles ikke fatte, at slig en vildkat af en unge, kunde se såpas damemæssig du. Frk Schanche traf jeg og hilste på ved hjælp af fru K.; hun bad at hilse dig så meget og sige at det var hende umulig at tænke sig dig som gift.
Hilmar er i Kristiania og er doven, Lars er færdig med sine examiner og er i Laurvik og Palle er i Charlottenberg hos sin – forlovede! Ja tænk Palle er forlovet! Hans kjæreste heter Elin – jeg husker ikke hva – og ser, efter fotografi at dømme, sød og elskværdig du; hun er 1 1/2 år yngre end ham. Det var rigtig rare nyheder at få høre, ikke sandt?

Drøbak var den gamle; der var forresten kommet vandledning der, så den følte sig vist uhyre civiliseret. Jeg skulde have lyst til at ligge i Drøbak en sommer igjen. Jeg mødte - Herren forsyne mig - (Dr Faye-Hansen) men han kjendte mig heldigvis ikke igjen. Tænk gamle klokker Iversen som viede Hilmar og mig på Kirkegården (husker du det?) lever endnu; men jeg så ham ikke.
Husker du Anna Krogh, en broderdatter af bankkassereren, som var i Drøbak det år vi var der? Hun er nu kommet nedover efter et 6årigt ophold på Tromsø, hvor hun har fået tæring. Det var så sørgelig at se hende; bleg og elendig var hun og øinene var som glas. Når en tog hende i hånden var den aldeles klam og seig. Tænk hun er 22 år; 8 dage før jeg var der nede, havde hun fået underretning om moderens død. Det måtte have vært skrækkeligt for hende stakkel.
Om aftenen var musikken fra fæstningen kommen over og spillede på Tangen; den (tangen) var ikke så hyggelig, som i gamle dage; der var anlagt veie over alt, og det er jo bra nok, men den havde fået et lidt for tamt udseende, men livlig var der; en madde folk ude og hørte på.

Nu kom dit brev og jeg har netop læst det. Jeg takker herved på det høitideligste for hilsen og skål, og haaber at kunne gjøre fruen den tjeneste hun ber om. Det regner i dag, så jeg tænker jeg venter at gå over til i morgen. Nu har jeg slig en krampe i hånden, at pennen næsten ikke vil gå på papiret; det skal vel holde hårdt, at du skjønner dette sidste men det er så godt at have lidt at studere på. Mama talte om at sende nogle du med det samme. Hils mor Hansen tusinde gange fra mig. Bring også rektoren min hilsen.

Med mange hilsender til Christopher og dig fra din hengivne Karen

Nils beder at hilse!

Event-Misc:
Mandag (Anmerkning: den 6.august 1888)

Kjære Christopher!

Hjertelig Tak for baade Dit og Erikas Breve, jeg fik dem igaar; da jeg nylig har skrevet et langt Brev igaar, har jeg ikke stort at skrive om andet end Dit Spørgsmaal om at møde Eder. Ja det kunde nok være morsomt, men det vil jo være aldeles afhængig af Veiret. Hvis det skulde blive Tanke derpaa, kunde der ikke reise mer end 3 paa Baaden herfra, thi 5 er det meste som kan ligge om bord pa en længre Tur. Men det kunde jo være Karen, Carl og Bestepapa, den sidste vil nok være med forresten Du; Carl reiste til Laurkollen igaar for at besøge Christen, saa jeg har ikke talt med ham om dette, Hiorth synes nu det er umulig, og det er det kanskje. Men Du kunde jo skrive og sige hva Tid Du senest kunde reise fra Molde og hva Tid Du da indtraf i Christiansand og i Arendal, det maate vi faa vide snart, saa kunde vi telegrafere, om vi vilde møde Eder, før Dampskibet gikk fra Molde, ja vi maate jo bestemme os saa i betids at I fik ordentlig Tid. Skulde I reise om Trondhjem blir I kanske lidt længre paa Molde end om I reiser med Dampskib. Længre end til Arendal kunde der vel ikke være Tale om at reise, men Kofferten kunde ikke tages paa Baaden, saa den maatte sendes videre med Dampskib. Det er som sagt tvivlsomt vi kunde jo risikere at blive liggende og vente paa vinden. Karen har stor Lyst paa en Kjøbenhavnstur, men jeg ved ikke hva det blir til. Hvis det skulde blive af, saa blev det vel at hænte Eder paa Hjemveien.

Karen og jeg har vært kjørende paa Nabbetorp i dag, paa Visit til Petra Hiorth, vi vare der inden og skrev af Telegrammene som Erika bad om, og spiste hvert vort Jordbær af Johannes Present. Det har øsregnet her i dag, saa Karen og jeg maatte skifte hver Traad paa os, efter vi havde vært i Haven og plukket 20 Potter Bringebær.

Jeg skriver næsten i søvne, jeg har skrevet flere Breve i aften; nu gikk de andre til køis, de bad at hilse, Bestepapa har frydet sig, ved Kaminen, han fryser saa snart. Karen og Leo has spillet - Kasino - de ere saa ivrige, det er godt de har noget at gjøre nu det bliver Lampeaftener. Hvor morsomt at I har havt saadan deilig Tur, og godt Veir.
Uf nei nu kan jeg ikke mer, God Nat da, hjertelig Hilsen til alle fra Din hengivne Svigermor
Therese Hiorth.

Skriv snart om Datoen for afreisen, om det muligens kunde flaske sig.

Event-Misc:
Fredrikstad, 11 August 1888

Kjære Erika!

Nu i al Hast nogle Ord for at sige Dig, at I ikke maa tænke paa at blive hentet i Baaden verken fra Christiansand eller Arendal, thi nu kom jeg netop hjem fra Bryggen, hvor jeg har seet Bestepapa, Papa, Carl, Karen og Leo vel afsted paa en længere Tur. De har et deilig Veir i dag, og jeg haaber de rigtig faar en fin Tur, de har Karter med baade til Gøteborg og Kjøbenhavn, saa bliver Vinden god tænker de drage saa langt som mulig. Saaledes forstår Du, det er intet at hente paa at de skal hente Eder, det vilde ogsaa være saa usikkert, jeg skynder mig derfor ogsaa for at underrette Eder om det, at I ikke skal forberede Eder paa Turen.

Carl kom hjem Torsdag aften fra Laurkollen, hvor hen han var reist i Søndags, han havde havt Christen med sig ude at seile, de havde vært i Tønsberg o.s.v. og havt det rigtigt morsomt. Da han kom hjem Torsdag aften, sagde han at Mandag eller Tirsdag skulde vi drage paa længere Tur jeg skulde da være med. Hiorth var ude med Jacobsen da, men han kom ogsaa hjem Torsdag aften efter at have været i Tønsberg og paa Tjømø, de skulde seilet længere, men Pastor Vibe havde vært med, og han maatte hjem, saa Hiorth syntes ikke han havde havt nogen Tur; saa foreslog jeg at han skulde være med paa denne Tur istedenfor mig, og det havde han Lyst til, dette blev bestemt igaareftermiddag da han kom fra Kontoret, og saa drog de afsted i Formiddag. Hiorth syntes ikke ser skulde været mer enn 4 med, men Bestepapa vilde gjerne have Leo med, i den Tanke de skulde komme til Kjøbenhavn, er det jo meget han kan faa se, desuden var det ikke hyggelig for mig at have ham her hjemme.

Nils har faaet sin nye Ege færdig i dag, saa han skal trøste sig med den. Jeg skal for det første nu hvile mig, thi jeg er saa træt af at faa dem afsted og i stand i saadan fart, at jeg synes det skal blive godt at sidde i Ro lidt, siden skal jeg stelle i Huset og Haven med alle Bærene. Alt bliver i Ustand naar det er saadant urolig Liv; jeg maatte predse og sy paa Carls Toi lige til han skulde reise i dag, Pigerne siger de har aldrig seet saa urolige Folk, de faar ikke gjort andet end vaske og sy i stand; de glæder sig til at blive kvit Herstein og Dag, Jenny har skrevet at Pigen skal hente dem til Mandag, men Bjørsons kommer ikke til Cr før den 20de.
Hvorlænge mine Folk bliver ude ved jeg ikke, 8 Dage sagde Hiorth, men skal de til Kjøbenhavn bliver de længere. Carl haabede for at Skolen skulde exensere (?), men han vidste det ikke, Overlærerens skulde snart komme hjem, og da skal jeg sende Bud og spørge derom. Jeg skulde ønske Carl havde fri Maaneden ud, da vil jeg seile en Tur, saa kanske Du kan være med, og Christopher hvis han har fri. Jeg sjelver rent i Hænderne, saa Du ser jeg har godt af at hvile nu. Hjertelig Hilsen til eder Begge og Familien.

Din egen Mama.

Jeg faar vel snart Brev om hva Tid I kommer, og hva Tid jeg skal lade Huset sætte i stand. Jeg undres hvor Karen har gjort av Nøglene Dine, det ved jeg ikke.

Event-Misc:
Molde, 1 okt. 1888.

Mine kjære børn.

Forleden dag modtog jeg Hannas kjære brev af 24 sidste, der bragte den gode tidende, at alt var vel i Krnia såvel hos hende som hos Ludvig. Det ser virkelig ut, som om Hanna efter operationen er bleven mere spadsersalig – snart er hun på Ekeberg, snart på Bygdø, snart hist, snart her, medens jeg før aldrig eller ialdfald sjælden hørte om nogen exkursjoner; nogen havde vel dette sin grund i, at hun da var mere bunden til huset på grund af børnene: for en del kan det vel også være bevirket ved, at Knud nu måske er mere ??ig. Hvorom alting er, det er kun hyggeligt at læse, at i nu slår eder mere løs.
Hos Ludvig er det vel gået den modsatte vej, nu er vel han og Henny mere bundne end før – å ja, de processer får nu ethvert forældrepar være belaget på at gjennemgå.

Jeg har idag telegraferet geburtsdagslykønskning til Hiorth i anledn. af sønnen Carls og svigerfaderen Coudrios fødselsdag; jeg havde først tænkt at skrive brev til Coudrio, men så var jeg ikke vis på, om han fremdeles er i Frstad.

For et par aftener siden traf jeg Dr Smith på gaden, han bragte friske hilsener fra Brekkes og beretning om souperen der, samtidig med den do i Bjerregårdsgade for et par andre læger.

Stakkels småbarna, som skal vente sålenge på sin tyte, men jeg kan på grund af enballagens fragilité ikke sende den særskildt.

Gratulerer Ludvig med den gjenfundne brok (lukket o); den fortælling om Chrs kniptang er mig en gåde, undtagen forsåvidt jeg synes at huske noget om et sådant redskab, men hvad?

Herfra er intet videre at berette: hos R & L er alt vel, på det nær, at Helga igår havde en liden forkjølelsesraptus, hvorefter hun dog idag er væsentlig restitueret. Jeg har naturligvis min bronkit, hvilken dog ikke hindrede mig i nu thorsdag at holde en festmiddag til ære for den fraflyttende Alexandra, hvis skål jeg utbragte i sherry; lørdag drog hun til Trhjem sammen med moderen, den som fyrbøder Ludvigs moder ligelides havde fået fri sjot. Samtidig rejste også ”Na?? hans Jus” til sin i Thjen boende moder, samt Anna ”Guldbrand” på lysttur. Sidstnævnte skal nu blive boghandlerkommis hos Hans George.
Alexandras efterfølgerske hos mig Ellida Ellingsen er en ung (lidt over 20 års) pige med et tækkeligt ytre og væsen, men har ikke Alexandras færdighed endnu, ligesom hun er overmåde fåmælt, så at hun kun med enstavelssord besvarer min tiltale; der er heller ikke den tiltagsomhed hos hende som hos A., hun synes at have sin største interesse for og dygtighed i søm eller andet kvindeligt håndarbejde.
I festmiddagen for A. deltog kun R. samt L. & Karl; retterne var beaf & kokoskrem.

På fredag og lørdag nær har vi nu i et par uger havt surt vejr med regn og snesletter, dog ingen videre storm,- trods dette vejr er her idag samlet et mylder af de af Hansen såkaldte stakitpissere, valgmænd, der skal kreere Sverdrupmordere. Idag har også Karl svoret borgereden, formodentlig for at stemme på Dietrichsom, Mittet & Ulrich. – en moderne art af tragisk trilogi.

Du Hanna har vel i tide fåt mit telegram om bryllupsdagens forandring til den 16de hvilken datum altså forventes sat på skeerne. Nu er stoffet opbrugt og jeg slutter som altid med de kjærligste hilsener til alle, store og små i Krnia & Frstad (Hiorths & Fredriks incl.)

Eders trofaste fader, A.Brinchmann

Died:
Døde av hjerteslag.

Carl August Cudrio var med på nordstatenes side i den amerikanske borgerkrigen. Som gammel veteran var han med i den årlige paraden i byen Acron i staten New York, som dette året (1898) var særlig festlig etter seieren over Spania. Han sto i rekken ved siden av en gammel krigskamerat, da han falt om rammet av hjerteslag, nær 87 år gammel.

Dødsannonsen i Fredrikstad Tilskuer sto allerede dagen etter:

Bekjendtgjørelser.
Vor kjære Fader og Svigerfader
Carl August Coudrio
afgik igaar ved Døden i Akron, Staten New-York henved 87 Aar gammel.
Fredriksstad den 5te Juli 1898.
Therese Hiorth, født Coudrio.
Niels S. Hiorth.

Carl married Oline Olsdatter Johnsen, "Cudrio" on 10 Aug 1837 in Vår frelsers kirke, Oslo domkirke, Oslo, Norge. Oline (daughter of Ole Johnsen Gryde, "Johnsen" and Marthe Amundsdatter, "Johnsen") was born on 05 Jul 1816 in Kristiania, Oslo, Norge; was christened on 26 Jul 1816 in Vår frelsers kirke, Oslo domkirke, Oslo, Norge; died on 11 Mar 1858 in Kristiania, Oslo, Norge; was buried on 17 Mar 1858 in Vår frelsers kirke, Oslo domkirke, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: 1865, Strømsø, Drammen, Buskerud, Viken, Norge; Tangen 23 Rode 343, 344.

Notes:

Residence:
Under folketellingen i 1865 bor ekteparet Sabroe på Strømsø i Drammen med datteren Anna Elisabeth 27 år og ugift.


Died:
Fra dødsannonsen i Aftenposten 16.november 1885:

At vor kjære Moder og Svigermoder Marie Pauline Sabroe, født Coudrio, Enke efter Toldbetjent Jørgen Sabroe, døde i vort Hus den 13de ds., i Troen paa sin Frelser, bringes herved til deltagende Slægtninge og Venners Kundskab.
Kristiania den 14de Novbr. 1885.

Elisabeth Calmeyer, født Sabroe.
Johan Calmeyer.

Begravelsen foregaar fra Strømsø Gravkapel i Drammen Onsdag den 18de ds. Kl.1.

Marie married Jørgen Johan Sabroe on 6 Sep 1836 in Gamlebyen kirke, Oslo, Norge. Jørgen was born on 19 Feb 1815 in Kristiania, Oslo, Norge; died before 1885. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: 1865, Kristiania, Oslo, Norge; Tomtegaden 11 i Vor Frelsers Menighed.
• Event-Misc: 14 Jun 1870, Kristiania, Oslo, Norge; Nevnes i morens skifte som 39 år gammel.
• Residence: 1891, Kristiania, Oslo, Norge; Pilestrædet.

Notes:

Residence:
Den 41 år ugifte Wirginie bor sammen med sin mor og ugifte søster Aurelia i Tomtegaden 11.

Other Events and Attributes:

• Residence: 1865, Kristiania, Oslo, Norge; Tomtegaden 11 i Vor Frelsers Menighed.
• Event-Misc: 14 Jun 1870, Kristiania, Oslo, Norge; Nevnes i morens skifte som 44 år og ugift.
• Residence: 1891, Kristiania, Oslo, Norge; Pilestrædet.
• Occupation: Bef 1910, Kristiania, Oslo, Norge; Motehandlerske sammen med sin søster Virginia.
• Residence: 1910, Kristiania, Oslo, Norge; Fredensborgveien 18.

Notes:

Residence:
Den 39 år gamle Aurelia bor sammen med sin mor og ugifte søster Wirginie.

Residence:
Under folketellingen i 1910 er Aurelia Coudrio pasient på Stenerud i Aker.

Died:
Fra dødsannonsen i Aftenposten 2.februar 1912:

Min kjære Tante, Frk. Aurelia Coudrio, hensov stille og rolig paa Diakonhjemmets Sygehus, Onsdag 31/1.
Kristiania 1/2 1912.

Elisabeth Calmeyer, f.Sabroe

Samme står den 4.februar, og med dette tillegget:

Begravelsen foregaar fra Kapellet paa Vor Frelsers Gravlund Tirsdag den 6 ds. Kl.1.

Notes:

Christened:
Foreldre var Copiist i Finants Departementet Frantz Cudrio og Petronelle Coucheron med bosted i Nygaden i Schøyens Gaard.