Notes:

Birth:
Foreldre var sokneprest Christian Wilhelm Grønvold (f.23.november 1856 i Tønsberg - d.8.august 1925) og Christofine Petrea Müller (Kate) Klaveness (f.9.februar 1862) på Heggen prestegård.

Hun var tvilling med bror Lauritz Grønvold, dommerfullmektig, ansatt i uteriksdepartementet med stasjoner i Petrograd (1918), Paris (1919), Tokyo (1922), Shanghai (1928), Berlin, Antwerpen (Belgia) (1945), Rotterdam (Nederland) (1946) og Warszawa (Polen) (1950).

Died:
Fra dødsannonsen i Aftenposten 12.april 1924:

Min kjære hustru, vor kjære mor Nina født Grønvold døde stille idag.
Kristiania, 10.april 1924.

Alex. Brinchmann, dr.med,
Nina. Helen. Arild.

Bisættes i Krematoriet mandag 14.april kl. 2 1/2.

Nina married Alexander Leth Brinchmann on 1 Dec 1914 in Vestre Aker, Oslo, Norge. Alexander (son of Jacob Ludvig Hoffmann Brinchmann and Henriette Leth, "Brinchmann") was born on 15 Jun 1888 in Kristiania, Oslo, Norge; was christened on 29 Jun 1888 in Kristiania, Oslo, Norge; died on 18 Apr 1978 in Oslo, Norge; was buried on 09 May 1978 in Vestre gravlund, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Fra dødsannonsen i Aftenposten 22.oktober 2009:

Min kjære mor og vår alles kjære Nina G. Brinchmann født 15.august 1915, sovnet stille inn i dag.
Oslo, 10.oktober 2009.

Heddy.
Nora, Niklas.
Mina, Felix.
Øvrige familie.

Bisettelsen har funnet sted i stillhet etter avdødes ønske.

Nina married Hans Andreas Breien on 8 Dec 1939 in Oslo, Norge. Hans was born on 23 Sep 1904 in Värmlands län, Sverige; died on 11 Jan 1981; was buried after 11 Jan 1981 in Vestre gravlund, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1940, Norge; Skuespiller.

Notes:

Occupation:
Helen var en prisbelønt norsk skuespiller, kjent fra teater og fjernsyn. Hun er datter av legen Alex Brinchmann (1888-1978).

Hun debuterte på Trøndelag Teater i 1940 og var i et par år, før hun hadde sine hovedår ved Det Nye Teater i 2 perioder og Nationaltheatret i 3 perioder, tidvis avbrutt av opphold ved Carl Johan Teatret i 1944 og Den Nationale Scene i Bergen 1949-1951.

Var i England 1948-1949 for å studere scenekunst.

På Nationalteatret i Oslo:

1983
26.04: SKUESPILLER: RÅDGIVEREN I NABOLANDET: DE VILLE SVANENE
26.04: SKUESPILLER: RÅDGIVEREN I HJEMLANDET: DE VILLE SVANENE
26.02: SKUESPILLER: ANNE MARIE: ET DUKKEHJEM

1981
04.12: SKUESPILLER: GRETE DAHL, INSPISIENT: ROSER ER RØDE

1980
06.10: SKUESPILLER: KONTORSJEFEN: ATTEST
20.03: SKUESPILLER: HERTUGINNE AV OLIVAREZ: DON CARLOS

1979
10.05: SKUESPILLER: FONSIA DORSEY: KORTSPILL

1977
10.03: SKUESPILLER: MARIA VASILJEVA: ONKEL VANJA

1976
04.11: SKUESPILLER: EDITH: BALLERINA

1975
11.11: SKUESPILLER: VARVARA STAVROGINA: DE BESATTE

1974
16.11: SKUESPILLER: MRS. SLATTERY: FARMEN

1973
29.08: SKUESPILLER: FRU RAGNHILD: KONGSEMNERNE

1972
04.10: SKUESPILLER: FRU HELENE ALVING: GENGANGERE
01.03: SKUESPILLER: CLAIRE LANNES: HJERTET OM VINTEREN

1971
23.10: SKUESPILLER: ANNA: DENGANG.
27.03: SKUESPILLER: GONERIL: KONG LEAR

1970
01.09: SKUESPILLER: FRK. HESSEL: SAMFUNDETS STØTTER

1969
11.09: SKUESPILLER: FRU ALINE SOLNESS : BYGMESTER SOLNESS

1968
27.11: SKUESPILLER: ESTHER FRANTZ: PRISEN
28.02: SKUESPILLER: LEONORA, CATHERINES KUSINE: FILOSOFI OG FORVIKLINGER

1967
15.10: SKUESPILLER: OLGA: TRE SØSTRE
15.02: SKUESPILLER: KAREN: GEOGRAFI OG KJÆRLIGHET

1966
15.10: SKUESPILLER: NETTIE CLEARY: VI SNAKKET OM ROSER
24.05: SKUESPILLER: CONSTANCE: MISS PLINCKBYS KABAL

1965
23.09: SKUESPILLER: MRS. GARNSEY: FALSK FORKLARING
20.03: SKUESPILLER: KAJSA: VÅRE TORSDAGER

1964
30.09: SKUESPILLER: GREVINNE CAPULET: ROMEO OG JULIE
25.08: SKUESPILLER: HOLGA: ETTER SYNDEFALLET

1963
05.12: SKUESPILLER: LYSISTRATA: KEISEREN AV AMERIKA
01.10: SKUESPILLER: DONATA GENZI, SKUESPILLERINNE: Å FINNE SEG SELV

1961
11.04: SKUESPILLER: FRU X: DEN STERKESTE

1958
11.02: SKUESPILLER: LADY CHILTERN: EN IDEELL EKTEMANN

1955
16.08: SKUESPILLER: ANN WHITEFIELD: MANNEN OG HANS OVERMANN

1954
05.12: SKUESPILLER: HELENE: DEN VEGELSINNEDE
13.08: SKUESPILLER: VALERIE BARTON: FLODLINJEN

1953
19.09: SKUESPILLER: ROSALIND: AS YOU LIKE IT
10.02: SKUESPILLER: THERESE: DEN SOM ELSKER SIN FAR

1952
07.10: SKUESPILLER: IRENE: SØSKEN

1948
27.04: SKUESPILLER: CECILIE, LEGE: UNDERVEIS
Helen fikk Teaterkritikerprisen 1948 for Cecilie i Helge Krogs Underveis.

04.02: SKUESPILLER: MARIANNE DE VIRELADE: OG LIKEVEL ELSKER VI HVERANDRE

1947
05.10: SKUESPILLER: BARBARA: MØTE MED LYKKEN
30.05: SKUESPILLER: ALEXANDRA GIDDENS: DE SMÅ REVENE
06.05: SKUESPILLER: BARBARA: MAJOR BARBARA
03.03: SKUESPILLER: CELIA WINGFIELD: GLASSMENASJERIET
17.01: SKUESPILLER: AMELIA: BERNARDA ALBAS HUS

1946
24.10: SKUESPILLER: ALEGRE D'ALCALA: KEY LARGO.

Filmografi:

1970 – En hanske fru Riis (TV)
1967 – Liv en dame
1966 – Nederlaget Elise Thiers (TV)
1966 – Skrift i sne journalistens kone
1951 – Ukjent mann Mona Dahl
1949 – Vi flyr på Rio Berit Thorsson
1946 – Så møtes vi imorgen Marit Kraft
1945 – Rikard Nordraak Erika Lie

Died:
Fra dødsannonsen i Aftenposten 15.august 2016:

Vår alles kjære Helen Brinchmann født 18.august 1918, sovnet stille inn 10.august 2016.

Jan og Elisabeth,
Nina, Rolf.

Alexander og Annechen.
Bendik og Anja.
Bastian og Maria.
Joakim og Andrea.
Cra, Thale.

Mahleo, Julian, Charlotte.

Bjørn.

Øvrig familie.

Bisettes fra Vestre gravlund nye kapell fredag 19.august kl. 14.30.

Nekrolog i Aftenposten 17.august 2016:

Den 10.august i år måtte selv ranke, faste Helen Brinchmann bøye seg og gå ut av tiden til slutt.

Hun var født i 1918 og tilhørte min foreldregenerasjon. Allerede som barn og ungdom så jeg opp til denne sterke, kultiverte skuespillerinnen. Da jeg selv kom til teateret, var hun i full gang med fru Alving i Gjengangere. Jeg hadde allerede sett en formiddagsprøve med henne og Svein Sturla Hungnes, og det var et mor-/sønn-forhold som sto til troende. Bak scenen så jeg hennes nitide forberedelser. Hun brukte minst to timer før hver forestilling. Det siste hun gjorde, var å sminke hendene. Hennes fru Alving hadde ikke røde arbeidsnever.

Hun hadde tre barn. De var unge da jeg traff henne. Hun smålo av glede når hun snakket om dem. Hun gledet seg så hun nesten sto og trippet når hun skulle på formiddagsbesøk til ett av dem. Barnebarna gjorde ikke gleden mindre.

Da det ble skuespillerstreik i 1979, tok Helen på seg sin beste pels og gikk streikevakt med plakat på brystet. Og hun fikk høre det når hun møtte sitt publikum på bakkeplan slik: «De skulle skamme Dem, fru Brinchmann, De som er en sånn fin dame!» Og det var hun jo. Men ikke for fin til å melde seg for Fransiskushjelpen og vaske og stelle for folk som trengte det.

Hun ringte til ordfører Albert Nordengen, presenterte seg og ga beskjed om at nå måtte han sørge for at folk i Oslo fikk den veden de trengte. De kunne da ikke sitte og fryse!

På Torshov spilte hun Noras amme i Et dukkehjem og hadde det fint. En saktmodig, stillfaren skikkelse skapte hun der. Siden takket hun for seg og levde videre uten teateret.

Jeg ser henne for meg på sykkel, godt opp i årene, i fin fart innover i Maridalen på vei til en rolle der. Til stede, målrettet. Helt Helen.

Hilde Sophie Plau.

Nekrolog på Nationalteatrets side:

Tidligere skuespiller på Nationaltheatret, Helen Brinchmann, døde 10.august, nær 98 år gammel.

Skuespiller Helen Brinchmann forlot oss den 10. august. Hun vil bli husket som en stor kunstner – med et betydelig rollegalleri bak seg, ikke minst på Nationaltheatret.

Helen Brinchmann kom fra en kunstnerfamilie, faren Alex Brinchmann var en kjent barnelege, men også forfatter og dramatiker. Broren Arild Brinchmann var regissør og teatersjef.

Utdannelsen sin fikk hun ved teaterskolen ved Deutsches Theater i Berlin. Hun debuterte på Trøndelag Teater i 1940 og var senere ansatt på Carl Johan Teatret, Det Nye Teater og Den Nationale Scene. Hun var ansatt på Nationaltheatret i flere perioder – og tolket 46 roller her før hun sluttet i 1983.

Spillestilen hennes har blitt karakterisert som artistisk, kultivert og klok. På Nationaltheatret skapte hun en rekke betydelige, nervøst moderne menneskeskildringer, som Celia i Glassmenangeriet, Marianne i Og allikevel elsker vi hverandre og Cecilie i Underveis, Karen i Geografi og kjærlighet og Olga i Tre søstre. Blant hennes siste store Ibsen-tolkninger kan Fru Ragnhild fra Kongsemnerne, Fru Solness i Byggmester Solness og Helene Alving i Gengangere nevnes.

Helen Brinchmann hadde også et stort samfunnsengasjement – og drev omfattende veldedighetsarbeid i tillegg til arbeidet på teatret. Det står det respekt av.

Med Helen Brinchmanns bortgang har vi mistet et stykke norsk teaterhistorie – og Nationaltheatret har mistet en av sine store skuespillere. Vi minnes henne i takknemlighet.

Hanne Tømta, teatersjef.

Helen married Rolf Engelsen on 18 Jan 1950 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. Rolf was born on 27 Jul 1916 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Education: 1940, Oslo, Norge; Eksamen artium på Fagerborg skole.
• Education: Bef 1942, Universitetet, Blindern, Oslo, Norge; Studerte jus, men avbrøt studiene i 1942 pga. krigen.
• Occupation: Bef 1950, Oslo, Norge; Journalist.
• Occupation: Aft 1950, Oslo, Norge; Teatersjef og regissør.
• Occupation: 1967, Oslo, Norge; Teatersjef ved Nationaltheateret.

Notes:

Education:
Hadde etter 1942 utenlandsopphold i Sverige, Vest-Europa, Tyskland og Polen, dels med oppdrag fra Forsvars- og Sosialdepartementet.

Occupation:
Hans produksjon omfattet både spille- og dokumentarfilmer. Han begynte sin karriere innen filmen.

Fra 1960 til 1967 var han Fjernsynsteaterets første sjef, og introduserte moderne samtidsdramatikk for et større norsk publikum. Han ville at Fjernsynsteatret skulle bli landets fremste teaterscene, og høstet en del kritikk for dette.

Etter dette var han sjef for Nationaltheatret fram til 1978. Etter avgangen for Nationaltheatret var han frilansinstruktør.

Han mottok Amanda-prisen for beste dramatiske fjernsynsproduksjon i 1988 for Av måneskinn gror det ingenting. NRK sin biografi beskriver hans oppsetninger som «preget av stram spenning, dypt innsyn i stoffet, inntrengende karakteristikk av mennesker og miljø og sikker utnyttelse av visuelle virkemidler.» Nils Johan Ringdals bok Nationaltheatrets historie 1899-1999 tegnet et bilde av Brinchmanns som - herskesyk, egoistisk og hevngjerrig - en framstilling som ble skarpt avvist av flere som kjente ham personlig.

Filmografi:

Som regissør:

Av måneskinn gror det ingenting (1987), miniserie
Fra regnormenes liv (1984), for TV
Medmenneske (1981), miniserie
Hedda Gabler (1975), for TV
Et Dukkehjem (1973), for TV, også kreditert som produsent
Vildanden (1970), for TV
Faderen (1969), for TV
Kranes konditori (1963), for TV
Ut av mørket (1958), film, også kreditert

som manusforfatter:

Høysommer (1958), film
Som produsent [rediger]
Et Dukkehjem (1973), for TV, også kreditert som regissør
Herren og hans tjenere (1959), film

Arild Brinchmann vokste opp i en meget teaterinteressert familie, som sønn av barnelegen og dramatikeren Alex Brinchmann og yngre bror av skuespilleren Helen Brinchmann. Han skulle ta examen artium 1940, men fikk avbrudd i utdanningen på grunn av krigsutbruddet. Han kom med i illegalt arbeid, bl.a. som grenselos for flyktninger til Sverige, og satt en kort tid fengslet på Grini mot slutten av krigen. Etter krigen var han med på å hente falne nordmenn hjem fra Tyskland og Polen. Han lette bl.a. etter Nordahl Grieg og opplevde krigens ødeleggelser på kroppen.

Denne tiden la grunnlaget for det sosiale engasjement som senere preget hans syn på teateret.
Etter en tid som student ved det juridiske fakultet, ble han regielev ved Det Norske Teatret. Fra 1946 var han regielev hos Svensk Filmindustri og Terra Film, hvor han arbeidet under den svenske regissøren Alf Sjöberg, og ble venn av Ingmar Bergmann. Fra 1948 var han regiassistent under innspillingen av flere norske filmer og studerte film ved UFA-atelierene i Berlin og Realfilm i Hamburg. 1951 ble han tilknyttet Norsk Film A/S på frilansbasis og ledet her produksjonen av flere norske filmer. 1951 laget han Vi banker på, en dokumentarfilm fra Europas flyktningeleire for Det Norske Flyktningeråd, og ble hedret med Statens filmpris for denne og dokumentarfilmen Husmorvikaren. Han fikk Statens filmstipend 1954. I 1958 regisserte han sin første spillefilm Ut av mørket etter farens manus med tema fra psykiatrien og samme år Høysommer etter en novelle av Cora Sandel.

I 1959 ble Brinchmann ansatt i NRK for å bygge opp teateravdelingen i norsk fjernsyn, og han var sjef for Fjernsynsteatret 1959–1967. Som instruktør i Fjernsynsteatret iscenesatte han betydelige forestillinger som Den fjerde nattevakt etter Falkbergets roman, Cora Sandels Kranes Konditori, Strindbergs Faderen og Ibsens Vildanden. Ibsens Hedda Gabler ble omarbeidet fra Nationaltheatret til en stor oppsetning i Fjernsynsteatret 1975. Olav Duuns Medmenneske i fire episoder og Torborg Nedreaas Av måneskinn gror det ingenting i tre episoder ble også milepæler i Fjernsynsteatrets historie. Brinchmann la stor vekt på samtidsdramatikk, særlig Beckett og Pinter, og forestillinger som Becketts Deilige dager, Mens vi venter på Godot, Pinters Det var en gang og Vaktmesteren fikk det til å storme rundt Fjernsynsteatret. Folk var for eller imot, mange skjønte ikke noe av dette nye, men det var aldri likegyldig.

Brinchmanns debut på Nationaltheatret var som oversetter og instruktør for forestillingen Hvem er redd for Virginia Woolf? av Edvard Albee 22. januar 1964. Året etter fulgte Shaws Jeanne d'Arc og 1966 Mordet på Marat av Peter Weiss. Hvem er redd for Virginia Woolf? og Mordet på Marat ble av Anton Rønneberg beskrevet som noen av de sterkeste forestillingene i Nationatheatrets historie.

Brinchmann ble ansatt som sjef for Nationaltheatret 1967.
Som sjef for Nationaltheatret viste han en evne til nytenkning og blikk for de store linjer, med en markert profil med et dristig repertoar, samt en sterk vilje til å avspeile det som rørte seg i tidens teater.

Etter sin avgang som teatersjef på Nationaltheatret markerte han seg som en dristig og fremragende instruktør. Forestillingene Dragen av Jevgenij Schwarz og Noréns Natten er dagens mor, som han både omarbeidet og instruerte, ble solide suksesser for teateret.
Brinchmann ville forandre en av landets mest borgerlige institusjoner innenfra. Som filmmann hadde han sett at alle medarbeidere i en produksjon er viktige. Nå fikk teateret en sjef som fikk alle – fra scenemesteren til billettdamene – til å mene at de var av betydning for forestillingen.

For første gang fikk teateret en stab med faste instruktører. Kirsten Sørlie, Edith Roger, Janken Varden, Per Bronken, Magne Bleness og Jan Bull skulle arbeide sammen i et team. Han ansatte også flere unge, ukjente skuespillere som Lars Andreas Larsen og Sverre Anker Ousdal som fikk prøve seg på store oppgaver. Oppsøkende teater var noe nytt i den tiden, og sammen med den nye gruppen unge skuespillere ledet av Janken Varden ivret også Brinchmann for å rekke ut til et nytt publikum.

Den første forestillingen - Et spill om pugg - var på Fagerborg skole i 1969. Det skapte sterke reaksjoner i pressen:
Å vise teaterstykket Et spill om pugg er å smugle politikken inn bakdøra, skrev Erik Egeland.

Forestillingen ble fulgt opp av - Kongens morgentøfler.
Svartkatten, Pendlere og Jenteloven - utløste skarpe reaksjoner fra styret, som betvilte at det var scenekunstens oppgave å beskjeftige seg med politikk på arbeidsplassen.

Brinchmann på sin side krevde full frihet i repertoarspørsmålet. Det er et spørsmål om å gi et publikum som av mange grunner kan være dårlig motivert for det, en sjanse til å se sin egen virkelighet ved teaterkunstens hjelp, hevdet han.
Styret og Kjell Bondevik mente at Brinchmann hadde unngått informasjonsplikten, og at oppsøkende teater som den konservative pressen fant politisk provoserende, var en sak for styret.
Brinchmann stod på sitt og skrev i et brev til styret at et demokrati må kunne tåle den kulturpolitiske belastning det er å ha et teater som krever å fornye seg i kraft av seg selv.

Kjernen i diskusjonen ble hvem som skulle ha det kulturpolitiske ansvaret, styret eller teatersjefen. For Brinchmann var det aldri tvil. Han satte sin stilling inn på å ta det hele og fulle ansvar. For ham var det av avgjørende betydning for et teater at det hadde en opposisjon i eget hus, og at det der fantes kryssende tanker og ideer. Derfor var de nye biscenene viktige for teateret. Det var der den nye dramatikken ble spilt, følgelig ville han inkorporere driften av Amfiscenen med Hovedscenen slik at man fikk en enhet.
Slik han så det, ville teateret finne frem til nye publikumsgrupper. Dessuten ville nye dramatikere og forfattere få muligheten til å arbeide som instruktører og husdiktere slik både Ibsen og Bjørnson hadde gjort.

Teateret generelt stod i fare for å stagnere i klisjeer, i former som har overlevd seg selv, som ikke lenger fylles av spontant liv, og derfor virker latterlige og teatralske. Ved å legge vekt på nyorganisering og oppsøkende virksomhet, gav han viktige impulser til regionteatrene og la grunnlaget for Teatret på Torshov, som for ham ble en merkesak.

Som teatersjef fulgte han i fotsporene til Gunnar Heiberg og Hans Jacob Nilsen, og kunne vel ha gjort Gunnar Heibergs ord til sine:

Teater skal være den store tavle som samtiden skriver sin saga på.

Occupation:
Arild Brinchmann ble teatersjef i 1967. Han hadde vært Fjernsynsteatret første sjef fra 1959 til 1967. Brinchmann var en mann med stor kunstnerisk autoritet, som ønsket å nå ut til et bredere publikum, særlig ungdommen.

Med ham startet også Det oppsøkende teater, og et nytt avsnitt begynte i Nationaltheatrets historie. Han ansatte flere yngre skuespillere – og en assisterende direktør. Teatret og scenemaskineriet var utslitt, og det var flere arbeidsplasser som var direkte helsefarlige.

Det ble satt i gang en radikal ombygging for å skaffe flere garderober, kontorer og sanitæranlegg. Scenens virkemidler ble utbedret, og Amfiscenen ble ombygd for å få flere plasser. Dette foregikk mens teatret var stengt om sommeren, men i 1972–73 ble Hovedscenen stengt i ti måneder for at teatret skulle stå på fjellgrunn og ikke leirgrunn. Det hadde vært snakk om å rive huset, nå ble det satt en stopper for det. Neste fremtidsprosjekt var et tilbygg mot nordvest. Teatersjefen ville ha demokratiske arbeidsforhold, og både skuespillerne og den tekniske staben fikk en representant hver i styret – foreløpig uten stemmerett. Det samme frisinn viste Brinchmann overfor kunstnerisk personale, som hadde behov for å fornye seg i form av permisjoner eller om det gjaldt roller de ble tildelt som de ikke var komfortable med.

-

Brinchmann ble ansatt som sjef for Nationaltheatret 1967 og markerte åpningen med Albees Balansegang. Igjen viste han seg som en dyktig og innsiktsfull instruktør. Han stilte store krav både til seg selv og til skuespillerne, og var først og fremst opptatt av personinstruksjon. Med dyp psykologisk innsikt fant han frem til nye sider ved en skuespiller.

Det var som sjef for Nationaltheatret i årene frem til 1978 Brinchmann skulle spille sin mest avgjørende rolle. Her møtte teateret en sjef med evne til nytenkning og blikk for de store linjer. Fra første stund viste han en markert profil med et dristig repertoar. Han hadde en sterk vilje til å avspeile det som rørte seg i tidens teater, forbundet med en sikker forankring i klassisk teater. Strindbergs Faderen, Ibsens Byggmester Solness og Hedda Gabler, Rabes I blinde, O'Neills Slott over slott og Ibsens Fruen fra havet viser en instruktør som gikk løs på oppgaven med en entusiasme som skremte både skuespillere og styre.

Hans hovedmålsetning var å sette Nationaltheatret på kartet og gjøre det til et virkelig nasjonalteater, et teater på offensiven, med alt hva det innebærer av kunstnerisk kvalitet og målbevisst ekspansjon. Kravet om kvalitet gjorde at han nedla forestillingen Congo etter generalprøven (1969) fordi han mente den ikke holdt kunstneriske mål. Det hadde aldri skjedd før i teaterets historie.

Etter sin avgang som teatersjef på Nationaltheatret markerte han seg som en dristig og fremragende instruktør.

Kilde:
https://www.nationaltheatret.no/samfunn/nationaltheatrets-historie2/arild-brinchmann-og-ombygging/

Died:
Døde av kreft.

Fra dødsannonsen i Aftenposten 11.oktober 1986:

Vår elskede, elskede, enestående Arild Brinchmann gikk fra oss idag.
Oslo, 9.oktober 1986.

Monna.
Nora og Niklas.

Den 14.oktober står det nok en gang dødsannonse i Aftenposten. Denne gang med ordlyden:

Vår elskede, elskede, enestående Arild Brinchmann gikk fra oss idag.
Oslo, 9.oktober 1986.

Monna.
Nora og Niklas.
Helen og Nina.

Bisettes i Vestre krematorium, nye kapell, fredag 17.oktober kl. 15.00.

Vår inderlig kjære bror Arild er død.

Nina og Helen.

Arild married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Arild married Urda Miriam Arneberg, "Brinchmann" in 1961, and was divorced before 1972. Urda was born on 26 Jan 1929; died on 14 May 2000; was buried after 14 May 2000 in Vestre gravlund, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]