- Sigibert 3 var konge av Austrasia fra 634 til hans død som antagelig var 1.februar 656, men muligens så sent som i 660. Han var den eldste sønnen til Dagobert 1.
For å tilfredsstille det austrasiske aristokratiet som utøvet en viss autonomi, gav Sigiberts far ham kongedømme Austrasia selv om det forble en del av det større frankiske riket. Da Dagobert døde, hersket Sigibert uavhengig over Austrasia uten å være underlagt Neustria.
Han forsøkte forgjeves å legge Thüringen til sitt kongedømme, men ble beseiret av hertug Radulf i 640. Selv om han bare var 10 år, var han hærens leder. Krønikene til Fredegar beretter at nederlaget etterlot ham gråtende i salen. Av dette kan vi forstå, i det minste delvis, at nedgangen til merovingerdynastiet var et resultatet av barnekongers styre, for både Sigibert og hans yngre bror Klodvig 2 som hersket i Neustria var barn som enda ikke var kommet i puberteten som ikke kunne kjempe på slagmarken og ikke var regenter som hadde egne interesser.
Det var under hans styre at rikshovmesteren begynte å spille den viktigste rollen i det politiske liv i Austrasia. Denne rikshovmesteren, Grimoald, sønnen til Pipin 1, klarte å overbevise kongen om å adoptere hans sønn Childebert.
Da Sigibert endelig fikk en egen sønn, den fremtidige Dagobert 2, følte rikshovmesteren seg truet, og da Sigibert døde, sendte han den unge Dagobert i eksil til Irland.
Sigiberts jordiske levninger som ble vandalisert under den franske revolusjon, er tatt vare på i katedralen i Nancy.
Han blir ofte beskrevet som den første roi fainéant - gjør–ingenting–konge - i merovingerdynastiet.
Dagobert 2 den unge (ca.650–23.desember 679) var konge av Austrasia (676–679). Han var sønn til Sigibert 3.
Pipinidenes rikshovmester i Austrasia, Grimoald den eldre, sønn av Pipin av Landen og Dagoberts verge, fikk sin sønn Childebert adoptert av Sigibert som på den tiden fremdeles var barnløs.
Da Sigibert døde i 656, tok Grimoald tronen for å sikre den for sin egen sønn, og klippet Dagoberts hår og gjorde ham derfor uverdig til å være konge. Han sendte gutten i eksil hos Desiderius, biskop av Poitiers, hvor der var en katedralskole.
Eventyret om at det ble gitt ordrer om at Dagobert skulle drepes, at hans død ble erklært, men at han ble sendt ut av landet og vokste opp i et irsk kloster, ser ut til å ha vært en skjønnmaling.
Kanskje utviklet for å forklare stillheten til Sigiberts dronning Chimnechild, Dagoberts mor. Hun kan til og med ha samarbeidet med Grimoald for å sette Childebert den adopterte på tronen. Hun håpet å holde den austrasiske arvingen i hennes blodlinje ved å gifte bort sin datter Bilichild til Childerik 2. Det har også blitt foreslått at Chimnechild ikke var Dagoberts mor og at det var grunnen til at hun oppgav ham.
Gutten ble sendt til et kloster i Irland, noen ganger identifisert som Slane.
En gammel tradisjon sier at han giftet seg med Mechthilde, en angelsaksisk prinsesse, i sitt eksil, men tradisjonen om at blant hans døtre var sankt Hermine, abbedissen av Oeren, og sankt Adula, abbedissen av Pfalzel, er fabrikasjoner, kanskje laget for å knyttet sammen de hellige grunnleggerne av disse klostrene med den merovingiske linjen.
I mellomtiden appellerte de store adelsmennene i Austrasia til Klodvig 2, konge av Neustria, som fjernet tronranerne, henrettet Grimoald og Childebert og la Austrasia til sitt rike. Dateringen av disse hendelsene er svært forvirrende, de skjedde kanskje så tidlig som i 656 som i 657 eller kanskje så sent som i 661, under Klotar 3, sønn av Klodvig.
De effektive herskerne derimot var den neustriske major domus Ebroin som måtte kort tid etterpå (i 660 eller 662) gi det austrasiske riket en egen konge igjen.
Valget var barnekongen Childerik 2, bror til Klotar 3, med Wulfoald som regent.
Den unge kongen ble myrdet under jakt nær Maastricht i 675, og i den kaotiske maktkampen som fulgte, presset den austrasiske magnatene som ønsket en konge av merovingisk blod, Wulfoald til å bringe Dagobert tilbake, mens motstandere av Wulfoald krevde Klodvig 3.
Ebroin kom tilbake fra - pensjonstilværelsen - i et kloster for å lede Klodvigs partisaner, men Wulfoald gjennomførte Dagoberts tronovertakelse i 676, delvis ved hjelp av Wilfrid, erkebiskop av York, ved Klodvigs utidige død.
Til tross for det fortsatte bitre fiendskapet mellom Ebroin og de som hadde forsøkt å presse Klodvig frem som en alternativ kandidat, ble Dagobert gjeninnsatt i en del av sitt rettmessige land.
Territoriet bestod av området langs Rhinen, som fromme tradisjoner sier han styrte med mildhet og fromhet som hans barndoms erfaring hadde lært ham. Historien foreslår derimot at han overlot styret hovedsakelig til rikshovmesteren mens han brukte tiden mer på å grunnlegge klostre som Surburg og Wissembourg i Alsace, hvor hertugen var hans fetter.
Han var uten tvil en intelligent, utdannet mann. Han var voksen da han ble konge og kunne ikke fullstendig kontrolleres av fraksjoner og hoffmenn.
Dynamikken i Dagoberts karriere er stort sett en passiv refleksjon av konkurreringen mellom 2 kilder av makt, beskyttelse og prestisje. Palassinstitusjonene til Neustria på den ene siden og på den andre siden Austrasia som var i fast kontroll til pipinidedynastiet som skulle bli karolingerne i det følgende århundret.
På leting etter noe fast og sikkert, er det vanskelig å følge de skiftende lojalitetene i kaoset.
Under fornyet konflikt mellom Neustria og Austrasia, ble Dagobert myrdet i nok en jakthendelse den 23.desember 679 nær Stenay-sur-Meuse i Ardennene, antagelig på ordre fra Ebroin som fremdeles var rikshovmester i Neustria.
Wilfrid må fremdeles ha vært i Austrasia frem til dette tidspunktet, for ifølge hans biograf, forlot Wilfrid Austrasia etter Dagoberts død i livsfare fra tilhengerne til Ebroin.
Ved klosteret i Stenay vokste der frem en Dagobert-kult etterpå, og han ble utropt til sankt Dagobert i 1068. Kulten spredte seg derfra til Lotharingia og Alsace, og sankt Dagobert er anerkjent av den romersk-katolske kirke som hans far og mange kongelige merovingere.
Dagoberts korte styre etterlot seg ingen mannlig arving, derfor delte herrene i Rhinland territoriet blant seg, mens Pipin 2, rikshovmester i Austrasia (679–714) dominerte Austrasia. Tronen stod tom til etter slaget ved Tertry (687) da Pipin aksepterte Teoderik 3.
Det nå kjente forsøket på å knytte Dagobert 2 og hans antatte etterkommere med en hemmelig merovingisk linje av legitime kongelige etterfølgere, urettmessig fortrengt av karolingerne og capetingerne, men som fortsatte inn i moderne tider, er uten historisk grunnlag. Det er en av de sentrale mytene i de historiske fantasiene som assosieres med byen Rennes-le-Château. [1]
|
Abt 0630 - 0660 (26 years)
[1]