- Konsten - hadde ansvaret for driften av huset som hjulet var for å pumpe opp vann fra sjøen til anlegget i saltverket, og fra pumpehuset ut til graderhusene.
Hjulet ble drevet av hester, som konsten hadde ansvaret for.
Med heste-kunsten (-konsten), og senere ved hjelp av vindmøller, ble sjøvannet pumpet opp i kummen under mønet på graderhuset, for så å bli sluppet ned gjennom alt riset til kassen. Deretter ble det pumpet opp i neste kum under mønet osv. På denne måten ble en fordampningsprosess satt igang ,og effektiviteten var avhengig av vær og vind.
Pumpene på Vallø ble drevet med menneskekraft i et tredehjul i 1744. Året etter stod den første hestekunsten ferdig og i 1750 var også kunst nr.2 og nr.3 i drift.
Sjøvannet ble pumpet opp gjennom blyrør fra ca.5 favners dybde og opp i tårnet. Derfra rant det i trerør til graderhusene.
Det var 3 kunsthus, og i alt 4 hestevandringer på saltverket.
Verket hadde også egen stall med plass til 13 hester, og i tillegg leide man inn hester og folk fra gårdsbrukene i nærheten. Hestene ble avløst hver fjerde time. Verket som drev pumpene, bestod av et enkelt hjul med aksel. Tidligere hadde man også brukt tannhjul på pumpene, Da kunne mann heve dobbelt så mye vann, men dette ble for tungt for hestene. Dette var den eneste formen for drivkraft på Vallø i over 40 år, til den første vindmøllen ble bygget i 1788. Men selv om vindmøller ble bygget var hestekraften viktig, ikke minst når vinden var svak.
I 1831 er det en hestekunst og en vindmølle til hvert gradèrhus. Til hestekunsten var det montert en innretning som ga lyd når hestene vandret rundt, på den måten kunne man ha kontroll med at pumpene var igang. Blant hestekarene ble denne innretningen kalt for Sladra.
Kilder bl.a.:
https://www.miljolare.no/karlsvika/lokalhistorie/valloe/vallosaltverk.php
- .
I tidenes morgen, da land og vann ble skilt, og enhver hadde sitt på det tørre
da var tilovers en liten slant, noen få tønner land, ikke større
Ser du etter på kartet - ved Tønsbergleia
så finner du - ja, det er ikke svære greia
nærmest en prikk å kalle
og prikken er merket Vallø.
(av Georg Ringshaug)
Litt om Vallø saltverks historie:
Salt er også siden de eldste tider blitt utvunnet av sjøvann, som stenges inne i store, grunne bassenger (saliner), hvor saltet dampes ut. Denne metoden er naturligvis mest effektiv i varme og tørre klimaer. Særlig kjent er de mange saliner (marinhas) ved Setúbal i Portugal.
Også i de nordligste land er det gjort mange forsøk på å utvinne salt av sjøvann, men oftest med dårlig økonomisk resultat. Norge har helt fra middelalderen vært sterkt avhengig av saltimport, ikke minst pga. fiskeriene, og hanseatenes handelsvelde bygde for en ikke liten del på deres herredømme over salthandelen. Under den britiske blokade av Norge i begynnelsen av 1800-tallet forsøkte Hans Nielsen Hauge å avhjelpe saltmangelen ved å anlegge saltkokerier på Sørlandet og Vestlandet.
På Valløy, Tønsberg kommune, lå Nordens største saltverk på 1700- og 1800-tallet.
Valløy eller Vallø er ei halvøy ved Oslofjorden i Slagen i Tønsberg kommune i Vestfold. Halvøya er bare cirka 1 km lang og en halv km brei, men har likevel vært svært viktig i nasjonal og lokal industrihistorie.
Da baron Gustav Wilhelm von Wedel kjøpte Jarlsberg grevskap i 1683 fulgte det også med et saltverk på Narverød i Slagen med panner og redskap. Hvor lenge dette saltverket hadde vært i drift vet man ikke, men baronen hadde ingen interesse av det og lot det straks bli fjernet.
Fyrforvalter Jørgen Michelsen anla i 1714 et lite saltbrenneri eller saltverk ved Ulleviksbogen (mellom Helodden og Lillebogen). Fra England skaffet Michelsen seg en saltpanne. Saltet ble kokt dels av sjøvann og dels av innført engelsk steinsalt.
Michelsen søkte senere om privilegium på saltutvinning, men fikk avslag. I stedet ble det i 1734 befalt for kgl. regning å oppføre et salt prøveverk på Narverød. Verket besto av et kokehus med en liten saltpanne med de nødvendige rør, pumper og kar samt et 30 m langt graderhus, som imidlertid ikke kom i bruk. Den tekniske ledelse var overlatt til en tysk saltmester ved navn Jørgen Steen (også kalt Georg Stein). Verket ble innstilt i 1738 etter å ha produsert 400 tønner salt.
Narverødanlegget var lite, og da man hadde liten teknisk erfaring å bygge på, var det vanskelig å få til en tilfredsstillende drift. Kongen sendte derfor saltdirektør Joachim Friderich von Beust fra Tyskland for å undersøke forholdene ved det norske saltkokeriet. Resultatet av von Beusts undersøkelser ble en kontrakt av 30.april 1739, hvorved han påtok seg å anlegge et nytt stort saltverk på Vallø.
1739:
Saltverket på Narverød legges ned og overflyttes til Vallø.
Graderhusene, kokehusene, administrasjonsbyggene og en rekke boliger bygges.
Etter å ha blitt gjort kjent med de ypperlige havneforhold og de store skogområder ved Vallø, sendte Kong Christian 6. den tyske Generaldirektør Baron Joachim Friderich von Beust til Vallø for å undersøke om stedet egnet seg til drift av et stort saltverk. Resultatet ble at 10 tømmermenn med flere overordnede sammen med den første forvalter, Christian Gottlieb Crell, kom til Vallø i 1739 for å bygge saltverket der. Ettersom Danmark allerede var delvis avskoget nettopp pga salttilvirking, var det meningen at saltverket på Vallø skulle dekke både Danmarks og Norges samlede behov for salt. Etter hvert ble det Nordens desidert største saltverk.
Omkringliggende gårder ble ervervet og bygging av enorme byggverk ble igangsatt, først og fremst de 2 store graderhusene. I tillegg kom det også kokehus, tørkehus, lagerhus, bøkkerhus, boliger osv.
Til dette store byggeprosjektet trengtes det så mye tegl- og takstein at det ble anlagt et eget teglverk inne ved dagens Heimdalskryss.
Da byggingen av saltverket ble igangsatt i 1739 var det nød i Norge med stor mangel på mat og arbeid. Verket hadde derfor ingen problemer med å skaffe arbeidskraft. De strømmet til fra hele landet. Fra Danmark og Tyskland kom det folk som var kjent med selve håndverket. Arbeidere ble innlosjert i egne brakker og i gamle hus på Vallø og i omegnen. Dette var ikke minst for å få familier til Vallø. Dermed ble arbeiderne også bundet til verket på godt og vondt.
Klasseskillet var stort, og skapte store sosiale forskjeller og spenninger. Mens ledelsen og funksjonærene hadde tilgang på fine hus og leiligheter, og egne forsamlingshus, måtte arbeiderne ta til takke med brakker og tilfeldige samlingssteder. Tilværelsen preget av engstelse og underdanighet i forhold til de som til enhver tid satt med ledelsen. Mange av arbeidernes pågangsmot var nok også svekket pga. alkoholmisbruk.
1741:
Saltverket starter produksjonen av salt.
Eier av Valløen bondegods, Hans Andersen, solgte godset til Kong Christian 6., og gården ble tillagt Vallø Saltverk.
Produksjonen av salt kom så smått i gang, og i 1744 var søndre graderhus, kalt - Christianus Sextus - etter kongen, ferdigbygd. Full produksjonskapasitet ble det etter 1751 da også det andre graderhuset ble tatt i bruk.
De første 15-20 år var saltproduksjonen liten. Kvaliteten var heller ikke god, noe som medførte treg avsetning. Få ville ha Vallø-salt fordi det ofte var fuktig og klumpet, og lite egnet til salting av fisk, men ypperlig til smørsalting pga. sin renhet.
Kongen fastsatte eneveldig prisen, og når - bay-salt (naturlig tørket havsalt) - fra Frankrike og Portugal var billigere og bedre, var det ikke rart at folk foretrakk det importerte saltet. Dette ble imidlertid motvirket ved importrestriksjoner og pålegg om å kjøpe salt fra Vallø.
På Vallø ble det gradert bare i sommermånedene og i tørt vær. Om vinteren var det derfor ikke arbeid å få for de mange løsarbeiderne, og heller ingen lønn.
Verket hadde i en periode vekslene forvaltere uten at dette bidro til noen bedring. Saltet hadde dårlig kvalitet, produksjonen var lav og vedlikeholdet misligholdt. Men endelig kom rette mann på rett plass.
Jacob Lerche (1738-1826) var født i Larvik og kom til Vallø i 1753 samtidig som sin far. Han ble ansatt som assistent på saltverket i 1759.
I 1761 overtok han stillingen som bokholder, og som forvalter i 1776. Saltverket var da i en elendig forfatning. Men Lerche satte i gang store forandringer og verket gikk deretter i mange år med betydelig overskudd.
1774:
Den største forandringen på produksjonssiden skjedde i 1774. Da begynte man å blande engelsk steinsalt i den graderte sohlen. Dette ble gjort i den siste kummen, og effekten var merkbar. Ved det første verket som tok 72 timer fikk man ut 40 - 42 tønner salt. En stor forbedring fra de ca. 29 tønner man hadde greidd tidligere. Samtidig reduserte man også vedforbruket. Årsproduksjonen ble nesten fordoblet ved den nye metoden.
Jacob Lerche var en myndig og streng bedriftsleder, satte store krav til sine medhjelpere og arbeidere, men hadde også følelse for kulturforpliktelse. Han fikk bygget hovedgård, kirke og spinneri, innført helsetjeneste og fattigkasse. Hans innsats bidro til at kongen fikk store inntekter i årene fram til noen år før oppløsningen av det dansk-norske riket i 1814.
Under Napoleonskrigen ble både produksjon og avsetning problematisk. Steinsaltet Lerche hadde blandet i sohlen fikk han ikke lenger importert, og eksporten til Sverige og Danmark stanset opp.
Den nye norske stat, som hadde overtatt verket i 1814, var lite interessert i saltvtilvirkingen og verket ble slått konkurs i 1818. Lerche hadde da vært ansatt ved saltverket i 59 år, nesten 43 år som forvalter.
For sitt virke på saltverket ble Jacob Lerche slått til ridder av Danebrog og tildelt Vasaorden.
1774:
Den største forandringen på produksjonssiden skjedde i 1774. Da begynte man å blande engelsk steinsalt i den graderte sohlen. Dette ble gjort i den siste kummen, og effekten var merkbar. Ved det første verket som tok 72 timer fikk man ut 40 - 42 tønner salt. En stor forbedring fra de ca. 29 tønner man hadde greidd tidligere. Samtidig reduserte man også vedforbruket. Årsproduksjonen ble nesten fordoblet ved den nye metoden.
1782:
Christians kirke innvies. Vallø hovedgård (Herregård) oppføres.
1783:
Ullspinneriet blir anlagt for å skaffe de fattigste arbeidernes kvinner og barn arbeid, og var nærmest en forsorgsinstitusjon. For dette hadde de halvparten av mennenes lønn.
Spinneriet var i drift til ca.1803.
1808:.
3 kystbatterier bygges på Vallø og 1 på Narverød
1808:
Marinehospital på Presterød gård, maks.120 pasienter, legges ned i 1814.
Fra 1742 til 1818 var det blitt produsert 1.066.523 tønner salt (a ca.120 kg). Til dette var det benyttet hele 188.208 favner ved, noe som hadde medført til en vesentlig avskoging i distriktet.
Etter at den Norske Stat overtok saltverket i 1814 gikk det stadig dårligere og gjelden steg. Saltverket ble derfor solgt på auksjon i 1819, for å dekke pant pga. store lånopptak de siste årene. Et interesseselskap av Tønsberg-kjøpmenn, blant dem kjente navn som Carl Stoltenberg, Niels Otto Bull og N.J. Conradi, fikk tilslaget.
Carl Peter Stoltenberg (1770-1830) var født i Våle, men opparbeidet seg etter hvert som ledende forretningsmann i Tønsberg. Han var byens representant i riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, og senere stortingsmann ved flere anledninger. I 1819 overtok han aksjemajoriteten i Vallø Saltverk, fikk det modernisert og lønnsomt i drift en liten periode, men selskapet gikk konkurs i 1830 bl.a. fordi tollsatsen på importert salt var satt vesentlig ned.
Stoltenberg var generøs og hjelpsom, hjalp nødstilte og bidro til borgernes felles interesser. Men da han døde i 1830 hadde nedgangstider bidratt til at hans bo var falitt.
1830:
Kvernbruk startes med vindmøllekraft.
Handelshuset Blumer & Tschudy fra Kristiania kjøpte i 1831 Vallø Saltverk på auksjon.
Handelshuset var eid av Peter Blumer (1783-1863) og hans svoger Melchior Tschudy (1788-1952). De var begge opprinnelig fra kanton Glarus i Sveits. I Kristiania drev de engrosforretning innen kaffe, sukker og huder. De tok med seg sitt firma til Vallø, men overførte det like etter til Tønsberg.
Slekten Tschudi er en gammel adelig sveitserslekt, som kan føres helt tilbake til det 9.århundre. Melchior Tschudy utvandret fra Sveits og ble handelsborger i Kristiania i 1814.
I partnerskap med Peter Blumer drev han Vallø Saltverk i 10 år fremover med stor suksess. Deretter gikk det gradvis dårligere ned til full produksjonsstopp i 1853. Men innen da hadde Melchior Tshudy, 1 år før sin død i 1851, solgt sin andel av verket for 41.000 speciedaler sølv til sin partner Peter Blumer.
Vallø saltverk ble meldt konkurs i 1861, og bare 2 år etter døde Blumer.
Under Tschudy-tiden var det en rivende industriutvikling i mange bransjer på Vallø. Foruten saltverket igangsatte Blumer og Tschudi brennevinsbrenneri, en ostefabrikk, kvernbruk og et bomullsspinneri. Etter nedleggelsen av saltverket fortsatte de med disse virksomheter i ennå noen 10-år før det hele ble avviklet.
1836:
Ysteri starter og er i drift til ca.1850.
Brennevinsbrenneriet starter. Nedlegges ca.1860.
1844:
Bomullsveveri starter. Går konkurs, men ny drift i 1870-1876.
1850:
Farveri tilknyttet veveriet starter.
Skipsbyggeri anlegges og er i drift fram til 1860.
1855:
Bomullsspinneriet starter og er drift fram til 1860.
1861:
Saltverket legges ned etter over 120 års drift.
Ved nedleggelsen hadde Vallø Saltverk vært i drift i rundt 120 år. I alle disse årene hadde saltverket bare hatt 4 eiere:
Den danske krone, Den norske stat, Interesseselskapet Stoltenberg, Bull og Conradi og Handelshuset Blumer og Tschudy.
1865:
I 1865 var det en rekke mystiske branner på Vallø, og de bar preg av å være påsatt. Det hele kuleminerer ved at gradèrhusene brenner ned. Denne brannen er så voldsom at stedets befolkning ikke greier slukningsarbeidet alene, og hjelp må tilkalles helt fra Horten. Den samlede branntakst for denne siste brannen var på 9000 spd. Det viste seg å være en 15 år gammel jente bosatt på Vallø som hadde satt på brannen. [3]
- .
Litt om saltproduksjonen:
Vallø Saltverk besto av 2 hovedkomponenter, graderhusene og kokehusene.
I graderhusene skulle saltvannet graderes dvs. gjennom avdamping ved hjelp av vind og sol øke saltgehalten i vannet (sohlen).
Etter å ha gått gjennom graderhusene ble saltlaken (sohlen) ledet over til kokehusene hvor saltet ble krystallisert og deretter tatt opp og lagt i kurver til tørk.
1. Graderhusene, hvor man hevet saltgehalten ved naturlig avdamping.
Uttrykk som ble benyttet var det tyske sohlen for saltlaken, antall grader ble benyttet for saltgehalt i laken. (1 grad er lik 1%). Gradering var navnet på prosessen som hevet saltgehalten.
Råstoffet på Vallø var sjøvann pumpet opp fra bukten. Saltgehalten i dette var liten, varierte fra 1,5% til 4%, og forbruket av brensel ville blitt uforholdsmessig stort om vannet ble kokt som det var.
Derfor ble det bygd 2 enorme graderhus for gradering av sjøvannet. Husene var 10 meter brede, 10 meter høye og henholdsvis 580 og 620 meter lange. Sammen med kokehusene strakte hele anlegget seg 1,2 kilometer (rett linje) fra dagens kapell og helt ut til batteriodden.
Graderhusene hadde åpne langvegger, men overbygd med teglsteinstak. Hvert av husene var inndelt i 6 seksjoner med kummmer opp under mønet og kasser i bunnen. Mellom kummer og kasser var det montert 2 porøse sildrevegger av slåpetorn, einebær og nypekvister bundet tett i tett fra bunn til topp.
Sjøvannet ble brakt opp til under mønet i hvert av graderhusene og over i den første kummen. Pumpene som ble benyttet var i første omgang manuelt drevet, deretter ved hestevandring (hestekonst), senere supplert med vindmøller.
Fra kummen rislet saltvannet ned gjennom kvistbuntene hvor vind og varme sørget for en viss fordamping for så å bli samlet opp i kassen under.
Deretter ble sohlen sendt opp i neste kum for ny risling.
Slik fortsatte fordampingsprosessen, som naturlig nok var væravhengig og stengt om vinteren, fram til siste kasse hvor saltgehalten var kommet opp i 20-30%, og ved tilsetning av steinsalt i sohlen opp til 40%. Herfra ble sohlen ført i rør inn til kokehusene.
2. Kokehusene, hvor man utkrystalliserte saltet. På Vallø hadde de 7 kokehus med til sammen 10 panner.
Sohlen fra graderhusene ble i kokehusene varmet opp i hver sin panne ved vedfyring.
Pannen ble fyrt med ved og senere torv og steinkull, og man fyrte helt til en så saltkorn på vannets overflate. Ved denne kokingen skilte sohlen seg, og på overflaten viste det seg et urent, slimete skum som saltkokerne måtte ta vekk. Dette var et arbeid som måtte pågå kontinuerlig for neste ledd i prosessen var at det avsatte seg salthuder på overflaten, og disse ble hindret i å falle ned dersom overflaten var uren. Når salthudene viste seg var også tiden inne til å dempe varmen under pannene, men det var viktig med fortsatt jevn varme for å få den riktige konsistensen på saltet. Når det hadde dannet seg så mange salthuder at kjernen hadde vanskelig for å synke, var tiden inne for å ta det første saltet.
Ved Vallø ble saltet tatt hver 6. time. Kurvene med saltet ble satt i en renne ved kokehuset så laken kunne renne av, og deretter båret til tørkekammeret. Dette rommet ble oppvarmet ved at røyken fra kokepannene ble ført i rør hit.
En slik koking ble kalt for et verk. Det tok 71 timer, og vedforbruket var 6 1/2 favner 3 1/2 fot ved. Størrelsen på verket var 68 kurver, noe som tilsvarte 29 5/6 tønne.
Til slutt ble saltet ført over til magasinet og lagret. For transport ble det pakket i tønner fra eget bøkkerverksted.
Meget viktig i denne prosessen, som så absolutt krevde en kyndig saltmester, var å la oppvarmingen foregå langsomt og så syde ved lav nok temperatur til at saltet ikke ble surt.
En saltpanne ble aldri sydet helt tom. Restinnholdet ble samlet i kar utenfor kokehusene. Ut av dette fikk man surt salt som bl.a. apotekene benyttet i sine medisiner.
Saltverket var opprinnelig tenkt som en helårsbedrift, men kulde gjorde det umulig å gradere saltvann på vinterstid. For å holde oppe produksjonen var det blitt reist tre vintergradèrhus for isgradering av vannet, men Jacob Lerche mente at disse ikke hadde vært i bruk. En viktig forbedring ble gjort i 1767. Da bygget man et reservoir for gradert sohl, slik at man kunne koke kontinuerlig selv om det regnet noen dager. [3]
- .
Sosiale forhold på Vallø:
På Vallø Saltverk bodde ledelse, funksjonærer og mestere standsmessig i henholdsvis hovedgård, bokholdergård og enkelte flotte eneboliger, mens løsarbeiderne fikk bo i brakker og tilfeldige gamle bygg.
Mestere og deres spesialarbeidere var viktige personer og hadde fast ansettelse ved Verket. De hadde fast lønn hele året, selv om saltproduksjonen bare kunne foregå i sommerhalvåret.
Løsarbeidere, derimot, hadde lønn bare når de var i arbeid.
Når det gjaldt lønninger lå de på følgende nivå i 1790, hvor månedlige lønninger var:
Saltmesteren 10 riksdaler.
Oppsynsmannen 10 rd.
Kunstmesteren 17 rd.
Svennene 6-8 rd.
Gradererne 6 rd.
Bødkermesteren 10 rd.
Svennene 8 rd.
Tømmermesteren 10 rd.
Murmesteren 8 rd.
Smedmesteren 8 rd.
Svennene 6-7 rd.
I tillegg til håndverkerne var det mange løsarbeidere knyttet til verket, og innslaget av mindreårige var ganske betydelig. Man kan ikke lese dette av folketellingen, men i Saltverkets lønningslister kommer det tydelig fram. Kvinner og barn var lettere å utnytte, og de som var alene klarte seg med mindre lønn enn de som hadde noen å forsørge.
Arbeidsdagen var lang, ca.12 timer, 6 dager i uken. Søndag var det pålagt kirkegang.
Med lav lønn, mye arbeidsledighet, mange barn, trange kår og dårlig helsetilbud, levde arbeiderfamiliene i dyp armod og fattigdom. Mange søkte også tilflukt til alkoholen for å få en avkopling fra et miserabelt liv.
Riktignok kunne de få lån av Verket til det mest nødvendige når det ikke var i virksomhet, men dette måtte tilbakebetales når de igjen var i arbeid.
Dermed kunne Verket også i noen grad bestemme løsarbeidernes lønninger, samtidig med at de hadde den nødvendige arbeidskraft til enhver tid. Lønnen var faktisk så lav at om sommeren måtte både kone og barn delta i arbeidslivet for at endene skulle møtes.
Verket ble aldri noen god forretning hverken for staten eller for private eiere. Men mange personer ble sysselsatt.
Verket var nok ikke særlig populært hos bøndene. De måtte tvangslevere ved og mat, og fikk dårlig betaling for transporten av varer. De måtte dessuten avse både hester og folk til driften av pumpene. For lav betaling og liten tid til jordbruk bidro dessuten til reduksjon i gårdsdrift og forfall av gårder.
Den første skolen vi kjenner til på Vallø var - Bruksskolen - eller - Saltverk-skolen. Denne ble antagelig opprettet kort etter 1739, og læreren ble lønnet av kongen. En tid het den også - Glassverksskolen. Skolen ble nedlagt i 1883 og elevene ble overført til Tolvsrød.
Vallø Saltverk bidro til stor befolkningsvekst på Vallø og i 1770-årene var folketallet der på ca.400. Men skulle folk til kirke, og det skulle de fleste, måtte de helt til Slagen kirke. I lengden ble det en lang kirkevei for så mange mennesker.
I 1777 ble det derfor, på Verkets Saltforvalter Jacob Lerches initiativ, bestemt at det skulle bygges en egen kirke på Vallø bekostet av saltverket. Stor og rik skulle den være og oppførelsen ble anslått til 4.000 riksdaler.
Det skader ikke at Guds ord forkynnes fra en verdig plass, skal Lerche ha sagt da man engang bebreidet ham for at kirken ble for dyr.
Grunnsteinen ble lagt 17.juli 1781 og kirken var ferdig og innviet 4.desember året etter.
Vallø kirke er en langkirke utført i trevirke med 300 plasser. Både bygningen og inventaret er holdt i Ludvig 16.stil. Den fikk navnet Christians kirke etter kong Christian 7. Hans monogram er plassert over kordøren. Langs nordveggen er det et galleri som svinger ut. Her sto kongestolen. Kirken er lite forandret opp gjennom årene, fortsatt er altertavle, døpefont og prekestol fra byggeåret. Orgelet i kirken er gitt av Christian 7.
Forvaltergården, Blumergården, Vallø Hovedgård.
Bygningen, som skulle være både en forvalterbolig og en representasjonsbolig, ble påbegynt i 1781 samtidig med kirken. Da Vallø Hovedgård var ferdig utbygd i 1782, flyttet Saltverksforvalter Jacob Lerche inn på gården. Ettersom både kirken og hovedgården var en del av Saltverket, var dette nærmest å anse som en herregård med egen kirke. Men kirken var også til bruk for alle som bodde på Vallø. Lerche anla etter hvert en park med lønnetrær, karpedam og dyrepark med eksotiske dyr.
Hele hovedgården var på 2.282 m2. Fargen på bygget var hvit. Hovedbygningen, med front mot nord, hadde en buet inngang med en stor flott inngangsdør. I dette bygget var det 14 store vinduer og i hvert vindu var det 10 mindre ruter. Når man vandret opp aleen mot hovedbygget, ga fasaden et praktfullt og herskapelig inntrykk. Gjennom inngangsdøren til hovedbygget vet vi at danskekongen har gått sammen med adelige og aristokrater. I den flotte festsalen har det vært danset og drukket. I følge historien var ikke Lerche noen festløve, men her holdt han både middager og festligheter.
Hovedbygningen var 25,3 meter lang, 12,8 meter bred, dvs. 324 m2 i grunnflate, og 7 meter høy. Den inneholdt 14 store værelser og 14 store kakkelovner. Her var et stort kjøkken, gjeste- og røkerom, prektige soveværelser og en stor festsal. De fleste værelser var tapetsert med gamle aktverdige tapeter. Bygningen var i 2 etasjer. Alle værelser hadde utsøkte møbler, flere i rokokkostil.
Vestre fløy var 23 meter lang, ? meter bred og 4,3 meter høy. Den inneholdt drengestue med stor kakkelovn, kjøkken, stall til 5 hester og loft og hadde 4 høye vinduer.
Østre fløy var en bygning med samme mål. Her var det dessuten en inngang til gårdsplassen. Den hadde 2 pikekamre, bryggerhus med skorstein, bryggerhus og kakkelovner.
Søndre bygning var 25,3 meter lang, 9,1 meter bred 7 meter høy. Der var det fjøs til 20 kuer, låve, vognremisse og forrom m.m. [3]
|
Abt 1711 - Bef 1778 (< 67 years)
[2]