| Name |
Eilerik (Eiler) Jensen Wisborg |
| Gender |
Male |
| Occupation |
1645 |
| Fenrik ved Jørgen Bjelkes kompani. |
- Eiler Wisborg var 1645 fenrik ved Jørgen Bjelkes kompani. Mellom 1645 og 1653 - havde han vaeret i venetiansk tjeneste og faaet bestalling paa fenriks gage medens han opholdt sig i fremmede herrers tjeneste.
|
| Occupation |
1653 |
Bergenhus, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge  |
| Løitnant. |
- I 1653 skriver general Jørgen Bjelke i et andragende, paa broren Oves vegne, bl. a. en anbefaling for kapt. Due, Eilerik Wisborg - tilmed ogsaa en ved navn Christian Hoelbierrig som og sin Devoir i forleden Feide gjort haver, og alle tre for deres gode og oprigtig forhold min kjære Broder (Ove) velbekjendt, og ban sig til dennem derfor des sikrere kan forlade.
Hvorfore er bans (Oves ben til kongen) at samme officerer naadigst maa indstalleres og hannem (lensherren paa Bergenhus) til Ed. Kgl. Majts og Rigets tjeneste gives
tillffig.
Tre dage efter udnsevnes Chr. Nielsen til leitnant, 1753 5/2. Der udferdiges samtidig kgl. Bestalling for Jakob Due som kapt. Bergenhus len og by, og for Eiler Jensen Visborg og Christian Nielsen Holberg at vaere leitnanter, Visborg at gjere tjeneste paa Bergenhus Faestning, Holberg derimod i lenet.
|
| Occupation |
1665 |
| Oberstløintnant, senere major. |
- Oberst Eilerik (ikke Eiler) Visborgs navn skrives Visborg og Wisborg.
I en artikkel i Morgenbladet 13.september 1850 angående Throndhjems Lens Afstaaelse til Sverige og dets tilbageerobring i 1658 av R. Bech blir Jacob Due nevnt som en offiser i Trondhjems regiment som hadde vært kommandert av Christopher Fredrik Gersdorff, og som etter at freden var sluttet, ble nå utnevnt i det nye bergenshusiske regiment.
Her blir bl.a. oberstløytnant Jacob Due og hans svoger major Eilerik Wisborg (gift med Anna Børgesdatter Juel) nevnt sammen med kaptein Christian Nilsen Holberg (far til Ludvig) som de offiserer som bidro til Trondhjems gjenerobring under Bjelkefeiden.
Bjelkefeiden eller Revansjekrigen er det norske navn på den andre del av Karl Gustav-krigene, 1658–1660.
Trondhjems len, som var avstått til Sverige ved freden i Roskilde, ble frigjort av norske hæravdelinger under felles strategisk ledelse av generalløytnant Jørgen Bjelke alt høsten 1658. Bjelke hadde som overordnet krigsleder definert krigens oppgaver som forsvar i Sør-Norge og tilbakeerobring i nord. Svenskene utskrev under sin okkupasjon to regimenter trøndere, som skulle sendes til fronten ved Pommern. Svenskene la høy skatt på tørrfisken fra Nord-Norge, noe som medførte at skipene heller førte fisken til Bergen. Befolkningen i Midt-Norge ble forbitret, og lot seg lett mobilisere til motstand, et nytt trekk i norsk forsvarshistorie. Georg Reichwein trådte til med et vervet regiment over Dovre, mens bøndene i dalførene sluttet seg til følget, og Bergenhus regiment støtte til sjøveien. Den svenske kommandant Claes Nilsson Stiernsköld gikk i stilling inne i Trondheim, og ble raskt utsatt for full innringning og beleiring.
Svenskene forsøkte å komme Stiernsköld til unnsetning med et korps på 3000 mann under Drakenberg, som rykket frem gjennom Jemtland. Deres fortropp ble slått av bøndene i Verdalen, og de øvrige trakk seg tilbake, og ga opp angrepet, til Karl X Gustavs store forbitrelse. Stiernsköld måtte endelig overgi seg, og svenskene fikk fri utmarsj tilbake over grensen.
Oberstløytnant Eilerik J. Wisborg sjef for Orkdalske kompani i mer enn 13 år (fra omkring 1659). [1]
|
| Residence |
1665 |
Hosanger, Osterøy, Lindås, Hordaland, Vestland, Norge |
| Mjøs. |
- I 1665 tilhørte gaarden Børge Juels svigersøn, oberstløitnant Eilerik Jenssøn Wisborg, gift med datteren Anna.
I 1718 havde den forlængst tabt sine privilegier.
|
| Event-Misc |
1675 |
Bohuslän, Sverige |
| Gyldenløvefeiden 1675-1679. |
- Gyldenløvefeiden, krigen der Norge tok tilbake sitt tapte land, men til sist likevel tapte for en svensk kong Carl XI som slåss tappert og seirende mot danskene lenger syd. Gyldenløvefeiden var - isolert sett - en ærerik tid for norsk militærmakt. Ved freden i Lund høsten 1679 sto ikke én svensk soldat på norsk jord, og Bohuslän var stort sett på norske hender.
I det store og hele var Gyldeløvefeiden en avledningsmanøver i Den skånske krig, og i svensk litteratur ser vi hvor lite akt samtiden gav på hendelsene i Bohulän. Det viktige var Skåne og Danmark; danskekongens norske arverike ble ikke ansett som viktig, militært sett. Historien har vist at den svenske krigsstrategien var riktig - men det legges samtidig vekt på at overkommandoen i Stockholm hadde vært for godtroende med hensyn til hvilke stridskrefter Norge kunne stille opp med.
I Vårt Forsvars Historie av generalløytnant Bjørn Christophersen begynner avsnittet om Gyldenløvefeiden slik:
Monarkiets ledelse ville vinne tilbake de tapte provinser så snart leilighet bød seg, og i 1664 ble Frederik IIIs sønn Ulrik Frederik Gyldenløve utnevnt til stattholder i Norge med hovedoppgave å styrke landets militære beredskap.
Dette var i 1664, 6 år etter at de gamle, norske provinsene var tapt til Sverige under Krabbekrigen.
Da den danske hær gjorde landgang i Skåne sommeren 1676, grep Gyldenløve i samsvar med felttogplanen offensiven i Bohuslän med 1.000 ryttere og dragoner, samt 4.000 fotfolk. Den 8.juni gikk de over Svinesund og inn i Bohuslän, støttet av seks-åtte galeier og et snes skjærbåter.
Det kom til en mindre trefning ved Kvistrum, og 17. juni nådde de Uddevalla som ble besatt uten større motstand. Ved hjelp fra skjærgårdsfartøyer opprettet en der et magasin for Hæren med sjøverts forbindelse til Norge.
Iht Den Nordiske Kriigs Krøniche ble 3 regimenter, nemlig gen-leutenant Ryssensteinss, oberste Gerssdorffs och oberste Coucherons, som var den halfue part aff dett norske infanterie, staaendiss ved Kobroe til at annamme det proviant, mens Gyldenløve gikk med resten av hæren mot Vänersborg. Vesterleningene var anført av oberst Wind, og bør således ha vært med mot Vänersborg, som falt den 26.juni 1676.
Det er da også i - Oversigt over Vestlandsavdelingenes historie - anført at Gyldenløve kl.5 om ettermiddagen den 25.juni førte først en bataljon av Smaalenske regiment under oberst Eilerik Visborg til storm mot vestsiden av broen ved Karlsgraven syd om Vänerborg. Deretter fulgte en bataljon Bergenhusinger, og til sist et kompani Vesterleninger - uten at det er angitt hvilket kompani dette var.
Kampene varte hele dagen og kvelden, og det kom etterhvert flere norske styrker til. Den svenske general Mörner med omkring 3.000 mann under seg gjorde god motstand, men kl.11 samme kveld rykket nordmennene inn mot byen.
I selve byen satt en besetning på 200 mann som nektet å overgi seg, under oberstløytnant Johan Lillies kommando. Først etter bombardement og med det norske infanteriet stilt opp til storm dagen etter fant de det klokest å gi etter for presset. 190 mann og 9 faner falt i Gyldenløves hender, i tillegg til mer enn 100 fanger som var tatt i løpet av de 2 dagene.
Gyldenløve oppgir at han mistet én løytnant og 10 mann i kampene om Vänersborg (mens Sthen Jacobsøn oppgir falne til én kaptein, én løytnant og 20 menige). Han etterlot 400 mann i byen, og rykket selv nærmere Gøteborg for å sluttføre oppdraget. Slik skulle det ikke gå.
På grunn av mangel på tungt artilleri, uten støtte fra fellesflåten og uteblivelse av danske tropper fra Skåne, trakk han seg i september tilbake til Uddevalla, og senere helt tilbake til Svinesund hvor troppene overvintret på norsk side.
Året etter skulle man gjenta oppdraget. Planen var igjen med felles norsk-dansk innsats å ta Gøteborg. Forut for dette ble det foretatt flere streiftog inn i Värmland og Dalsland for å ødelegge svenske militære installasjoner og hindre samling av tropper.
Våren 1677 økte den norske hæren til en styrke på 16.000 mann, reserver medregnet, og i juni rykket Gyldenløve med 5.000 mann over Svinesund på en flytebro.
Kort etter ble Uddevalla på ny besatt uten alvorlig motstand. En del av Hæren gikk så i stilling syd for byen mens resten vendte seg mot Marstrand.
Angrepet på Marstrand skjedde i juli 1677, og Ahasverus de Créqui hadde kommandoen over 1 av de 4 kompaniene fra Vesterlenske regiment. De øvrige 3 var under kommando av oberst Vind, kaptein Hübert og kaptein Ripstorf. Totalt deltok følgende tropper i angrepet:
3 geværkompanier søndenfjells.
4 kompanier av Smålenske regiment under oberst Wisborg.
5 kompanier av Coucherons regiment.
2 kompanier av Trondhjemske og Bergenhus regiment formet som ett.
4 kompanier fra Vesterlenske regiment.
Antakelig deltok også en del av Opplandske regiment.
Sthen Jacobsøn beretter i - Den Nordiske Kriigs Krøniche - at oberst Wisborg (Smaalenske regiment) og oberst Coucheron (Coucherons regiment) ble kommandert til den nordre side, oberst Vibe (Opplandske regiment) til den søndre side og oberstløytnant Trischeler med generalløytnant Mohr på den østre side, rett overfor byen.
Den 5.juli ble 2 bataljoner og endel kanoner satt i land på Koön, øst for Marstrand. Herfra er det et 200 meter bredt sund over til selve Marstrand og Marstrandsön.
Fra 6.juli begynte beskytningen av befestningene på Hedvigsholm og Malepert. Hedvigsholm lå nær inntil Koön i sydøst, og Malepert nordøst for byen, også denne befestede, lille holmen på Koö-siden.
Fortet på Malepert ble erobret natt til 13.juli, og samme natt prøvde man å ta Hedvigsholm. Hele 208 nordmenn ble drept eller såret under det mislykkede angrepet på Hedvigsholm denne natten. Størst var mannefallet da en kruttønne eksploderte blant nordmennene bak provianthuset, hvor de hadde søkt skjul for svenske bomber og stener som ble kastet fra skansen. I svenske kilder står det forøvrig at nordmennene gjemte seg inne i provianthuset, mens Gyldenløve sier at de var bak huset.
7 dødsdømte, norske soldater fikk anledning til å unngå henrettelse ved å ta seg ut til det underminerte fortet på Hedvigsholm da fortet der ble inntatt få dager etter. Gyldenløve brukte disse - frivillige - hvorav 5 var dødsdømt fordi de hadde nektet å gå opp stormstigene under tidligere angrep, til å lete opp og uskadeliggjøre miner. Slik slapp Gyldenløve å - hazardere saa mange Folk - når de gikk ut på holmen, og de 7 fikk sin pardon fra kongens halvbror. Det var mer vett i å - hazardere - dødsdømte enn soldater med livets rett.
Selve byen Marstrand og skansen på Gustavsberg falt 18.juli i norske hender, og derfra gikk man løs på hovedfestningen Carlsten. I tillegg beskjøt de norske styrkene festningen fra batterier på høydedragene nord for byen, en stor militær bragd som er beskrevet i detalj av Gyldenløve. Her trakk de opp tungt artilleri som de i ro og mak kunne bruke til å hamre løs på festningsmurene.
Den 23.juli sto de norske styrkene på pistolskudds avstand fra Carlsten, og situasjonen på innsiden av murene begynte å bli uutholdelig for de 400 som befant seg der. Klokken 3 på ettermiddagen samme dag overgav svenskene seg. Gyldenløve mente at svenskene hadde forsvart seg godt, og lot kommandanten, oberst Sinclair, marsjere fra festningen under full militær honnør.
De totale norske tapene er oppgitt til omkring 300 døde og sårede, iberegnet den skjebnesvangre natten til 13.juli på Hedvigsholm.
Kort etter Marstrands fall kom en svensk offensiv inn i Bohuslän fra Vänersborg. Dette førte blant annet til sammenstøt ved Uddevalla 29. august mellom 5.000-6.000 nordmenn og et noe større antall svensker. Her vant - ifølge norsk militærhistorie - vår hær den fremste seier den noen gang har vunnet i ett enkelt slag. Svenskene mistet 1.500 falne og sårede, 400 fanger og hele sitt artilleri og tren foruten 19 faner, mens våre tap i døde og sårede oppgis til under 100 mann.
Gyldenløve etterlot Coucherons regiment som besetning i Marstrand, mens han lot den øvrige del av hæren støtte Løvenhjelms korps som hadde tatt stilling ved Uddevalla. En avdeling synes også å hablitt beordret tilbake til Norge for å dekke grensen mot en innfall fra Värmland.
Etter slaget ved Uddevalla lå hele Bohuslen med unntak av Båhus festning åpen for nordmennene, som nå hadde håp om at denne landsdelen igjen skulle vende tilbake til moderlandet. I dette øyemed lot Gyldenløve de gamlke skanser utbedre og nye anlegge. Således fortsatte han de la Gardies festningsarbeider omkring Uddevalla, og ved Kvistrum og Svarteborg, på Orust og i Marstrand lagdes sterke befestninger. Hele den norske hær gikk deretter i vinterkvarter i Bohuslen, hvor årstiden og de sedvanlige vanskeligheter med å finne livsopphold snart la hindringer i veien for alle krigsforetagender.
Seieren ved Uddevalla var kanskje lettkjøpt for den norske hæren, godt krigsvant som den var på dette tidspunkt. Men den som vinner slaget, vinner ikke alltid krigen.
Ved utgangen av året 1677 var de norske styrkene i Bohuslän forlagt slik:
Bergenhus Rgt. var desember trukket tilbake til den nordlige del av Viken (1 komp), dels til Uddevalla som festningsbesetning (1 komp), og dels til bygdene omkring Halden.
I Marstrand sto 4 av Coucherons kompanier, og 4 kompanier fra Vesterlenske Rgt. På Orust:
1. Trondhjemske Infanteriregiment., og ved Uddevalla 1 kompani Fyrrørere (artillerister).
|
| Residence |
1677 |
Lungegården, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge |
| Arvet Lungegården m.m. |
- I 1677 arved oberst Wisborg, Chr. Holbergs krigsbroder, foruden selve Lunggaarden ogsaa - de adelige odelsgaarde Aarstad og Mellendal - disse to gaarde pantsaetter han i
1693 til H. Schliiter.
1698 skiftes der paa Lunggaarden efter oberst Wisborg (d), Der blir en rekke processer mellem boets vedkommende, panthavere og indehavere af brugsrettigheder.
Paa hans enkes vegne optraeder dennes søsterdatter Blancheflor Scott (g. captlt. Cortz). Hun procederer
med kraft og held mod den rige Margrete Smit, enke efter lagmand Hans de Fine, og endog mod sin mosters verge, major Tuchsen. (Bendixen s.25).
Man synes at se en Holbergsk scene, hvor de to damer knikser for hinanden med al sirlig anstand, medens de slynger sine beskyldninger og skarpe udfald mod hinanden.
1701 selger oberst Wisborgs enke Aarstad og Mellendal for 2.900 riksdaler til Ole Storm (fra 1683 spr. Korskirken) og hans kjasreste Anna Schroder.
|
| Death |
Abt 1698 |
| Person ID |
I15005 |
My Genealogy |
| Last Modified |
28 Apr 2016 |
- Abt 1698