- Vanlande eller Vanlandi var, ifølge Snorre Sturlasson, drott av Svitjod av Ynglingeætten og satt i Uppsala. Han er nevnt i Ynglingetal og Ynglingesagaen i Heimskringla. Han skal ha vært sønn av Svegder, som han etterfulgte som konge.
Vanlande beskrives av Snorre som en stor kriger som ofte reiste ut i verden. En vinter bodde han hos Snjå den gamle (Snær gamli) i Finland og tok datteren Driva til kone. Våren etter reiste han hjem, men lovet å komme tilbake om 3 år. Da Vanlande glemte dette og ikke kom tilbake på 10 år, sendte hun sønnen deres Visbur til ham med seidkvinnen Huld. Hun skulle sende kongen tilbake til Driva, eller om dette skulle mislykkes så skulle hun drepe ham. Da hun seidet, ville Vanlande reise til Finland, men ble hindret i dette av sine menn. Huld sendte da en mare som red ham i hjel. Vanlande ble deretter gravlagt på Skutåns strand og sønnen Visbur etterfulgte ham som konge. [1]
- .
Stor kriger, reiste på flere hærferder, bl.a. til Finland hvor han fikk Driva, datter til Snø den gamle. Døde under et mareritt, liket brent ved elva Skuta hvor det er reist bautasteiner etter ham.
Fra Ynglingesagaen:
13.
Vanlande heitte son hans Svegde, som tok rike etter han og raadde for Uppsala-rikdomen. Han var ein stor hermann og fór vidt umkring i landi. Han gav seg til um vetteren i Finnland hjaa Snjaa (47) den gamle og fekk der dotter hans, Driva.
Um vaaren fór han burt, men Driva var etter, og han lova aa koma att fyrr tri vetrar var gjengne; men han kom ikkje paa ti vetrar. Daa sende Driva bod paa seidkona Huld, men sende Visbur, son til henne og Vanlande, til Svitjod. Driva kaupte Huld til aa trolla Vanlande til Finland, eller so drepa han.
Daa ho tok til aa seida, var Vanlande i Uppsalir; daa vart han huga paa aa fara til Finnland, men venine og raadsmennane meinka han de, og sagde at de kunde ikkje vera anna enn trollingi til finnane (48) som gjorde han so huga paa aa fara.
Daa vart han svevnug, og han ladge seg til aa sova. Men best han hadde sovna av, skreik han og sagde at mara (49) reid han. Mennane hans sprang til og vilde hjelpa han, men daa dei tok han uppe i hovude, so reid ho beini, so dei heldt paa aa brotna; daa tok dei til føtane, men daa kvævde ho hovude, so han døydde.
Sviane tok like og brende attved ei aa som heiter Skuta (50). Der sette dei bautasteinane hans. So segjer Tjodolv:
Seidkona,
sløg, og vond,
Vanlande
til Valhall sende,
og trollkjeringi
trakka skulde
den storhuga
stridsmann ihel.
Beint ved Skuta
baale stod
aat den milde (51) kongen,
som mara kjøvde.
Forklaringer:
(47) Namni Snjaa (snø) og Driva (snø-driva), liksom Gisl (skistav) og Ondur (ski), høyrer til i segnir om finnar; likeins ogso Froste (kap. 19) med sonen Loge. Ondur (flt. andrar) er nordlandske (finske) og østerdalske ski (ei lang ski og ei kort og klædd under midten med lodi reinsskinn med haari attetter).
(48) Dei gamle nordmenn trudde, at finnane baade i Finnmarki og i Finnland var sers kunnige i allslag trollskap.
(49) Mara hev dei tenkt seg som eit argt kvinnfolk, som sette seg paa sovande folk og tyngde og tjaadde deim.
(50) Nokor elv med namne Skuta er ikkje kjend i Sverige. Kanskje hev Snorre mistydt verse, so at á beði skútu vil segja paa légo i skuta; um so er, hev Vanlande vorti brend i sitt eigi skip, liksom Hake (kap. 23).
(51) Gjevmild. [2]
|
