- Tiller kirke.
Jan Ole Sekkeseter skrev 25.november 2007 kl. 03:49:
Minneord til min gamle bestevenn.
Christer og familien hans kom flyttende til den lille øya Sekken utenfor Molde en gang tidlig på 90-tallet, måtte det ha vært. Han ble min nærmeste nabo, og det gikk ikke mange dagene før vi hang sammen både dag og natt. Vi utviklet det næreste vennskapet jeg noen gang har hatt til noen – han var en fantastisk venn å ha. Vi hadde det umåtelig moro sammen – det ble aldri kjedelig rundt Christer, han var glad i action og fant alltid på et eller annet sprell, til våre mødres begrensede begeistring. Det er godt de vet bare brøkdelen av alt vi gjorde!
Mye moro hadde vi – og vi slåss og ktanglet litt av og til, men vi ble fort venner igjen. Og vi hadde våre stille stunder hvor vi kunne dele våre innerste tanker og følelser når livet ikke var bare greit.
Så godt det var å ha en venn jeg visste alt om - og som visste alt om meg – og å vite at det forble mellom oss. Og det skal fortsatt forbli mellom oss Christer.
Vi hadde en god nabo i en gammel mann som het Erik. Det var en ungdom som bodde i nærheten som også het Erik, så den gamle naboen kalte vi for Gamle-Erik – vi kunne jo ikke vite at det var det tradisjonelle navnet på selve Djevelen! Uansett, Gamle-Erik hadde en gran-skog, og midt i denne skogen stod det perfekte gran-tre! Det var høyere enn alle andre de trærne i skogen, og hadde grener helt ned til bakken. Å klatre det treet var som å gå i en stige, på et minutt kunne vi være høyere oppe enn alle andre mennesker på denne planeten – sånn føltes det i hvertfall! I toppen av dette treet kunne vi se ned på verden langt der nede og filosofere over livet eller bare snakke skit!
Til min fortvilelse flyttet du tilbake til Trondheim. Men du kom en sommer tilbake på besøk! En kveld dro vi ut på fjorden og fisket. Fjorden var blikkstille og vi satt med hvert vårt fiskesnøre og snakket om alt og ingenting i den lyse sommernatten – akkurat slik som før. Den natten vil jeg aldri glemme.
Siden den tid har jeg dessverre ikke hatt mye kontakt med deg. Men for ca ett og et halvt år siden søkte jeg opp telefonnummeret ditt på bursdagen din og sendte deg en melding. Du ringte meg tilbake og vi hadde en prat over telefonen. Du uttrykte at du ikke hadde hatt det bare lett den siste tiden. Du sa det ikke rett ut, men du sa nok til at jeg skjønte hva det gikk i. Man trenger ikke si mye før en bestevenn skjønner hva som er galt... Du var iallefall glad for at jeg fortsatt husket deg og bursdagen din! Vi avtalte å holde kontakten og snakke ordentlig ut om alt som hadde skjedd siden barndomsdagene, men skjebnen ville det slik at det ble ikke noe av.
På grunn av at jeg ikke hadde noe særlig kontakt med deg etter at du flyttet fra Sekken og jeg ikke kjente deg i det voksne liv, så ble jeg ikke klar over ditt dødsfall før etter at du var begravet. Jeg skulle ønske jeg kunne vært til stede i begravelsen for å ta et ordentlig farvel med deg... Men jeg skal besøke graven din en dag snart og si farvel.
Jeg har så mange minner om deg Christer, og alt vi fant på, at jeg kunne ha skrevet en hel bok i Huckleberry Finn-stil – men jeg vil bare avslutte med et siste avsnitt og la resten bare være minner:
Gamle-Erik hogde ned skogen sin en dag, og sjelden har vel sorgen vært større enn da vi gikk til treet vårt og så at det lå felt på bakken... Treet som hadde brakt oss nesten til himmelen så vi kunne se ned på jorden... Jeg håper at du sitter i det treet og ser ned på oss i dag kjære bestevenn. Jeg savner deg fortsatt og vil aldri glemme deg.
Til vi sees igjen
Jan Ole.
|
1983 - 2007 (24 years)
[1]