Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 14,301 to 14,350 of 16,597

#	Notes	Linked to
14301	Rægne døde 50 år gammel på Særsland.	Larsdatter Særsland, Ragne (Ragnille / Rægne) (I18154)
14302	Ræstadgården kjøpte Steenbuch av provst Dreyers enke. Under folketellingen i 1801 bodde i Romsdals amt i Molde Prestegield, Udpaa Gaden No 80: Friderich Christian Steenbuch, 38 år, huusbonde og sognepræst ib - bulsøe præstegjeld. Maren Johanna Krogh, 23 år, hans kone - begge i første ægteskap. En datter: Anna Bergetha 1 år. Tjenestepikene var: Ingeborg Christophersdatter, 33 år og ugift. Karen Pedersdatter, 32 år og ugift. Ingeborg Iversdatter, 13 år. Fra 1801 bodde Steenbuchs i egen gård, matr., nr. 90 i Molde og i denne gården var det at datteren Hana Gabrielles bryllup med dr. Hoffmann stod 13.april 1825. Gården som omtales ble senere kjent som Ræstadgården, og brente under bombingen i 1940.	Steenbuch, Friderich Christian (I2342)
14303	Rödlin, Feldberg ?	Zinow, Friedrich Anton (I963)
14304	Rörik bevitnet kongens brev ved Alsnö møte i 1279 og ved andra tilfelle, (han var redan då vuxen) Han hadde eiendommer i Närke - Mossby i Kumla og i Knista (om det ikke menes Knista i Kåkinds herred) - og Utnäs som ikke kan plasseres. Det er tydlig at Algotssønnene sto i gunst hos kongen. Man kan nok si at det utenfor kongehuset kun var en mann som kunne konkurrere med Algot og hans sønner i makt og anseelse. Dette var herr Svantepolk Knutsson, sønnesønn til kong Valdemar 2 Sejr i Danmark og hans elskerinna, en datter til Guttorm jarl. Fängslades efter brudrovet och blev av med alla egendomar, men släpptes 1289. Döttrarna Cecilia och Katarina lyckades få tillbaka en del av arvet.	Algotsson Gipshovud, Rørik (I3771)
14305	Rødøy?	Brun, Anne Marie "Leffelmann" / "Coucheron" (I13515)
14306	Røen	Steinsen Birkenes, Mattias (I297)
14307	Røisen. Far Alexander skriver om Louises fødsel: ...dog hun (mor Maren Johanne) havde ikke alene nok at gjøre i sit eget Hjem, men hendes Arbeide forøgedes snart, da hun den 27de Marts 1856 (Kl. henved 12 om Natten) fødte vor andre Datter.	Brinchmann, Louise "Bjørset" (I394)
14308	Røkenes.	Andersdatter Schjelderup, Anne Kathrine (I8516)
14309	Rønneberg ble ansatt som litterær konsulent ved Nationaltheatret i 1930, var konstituert teatersjef fra 1933 til 1934 og senere dramaturg ved teatret. Han oversatte og tilrettela også en rekke skuespill. I flere år var Rønneberg Aftenpostens teateranmelder. Han anmeldte også Fjernsynsteatret 10 første år. Rønneberg skrev Nationaltheatrets historie i to bind, til 50-årsjubiléet i 1949 og 75-årsjubiléet i 1974. Hans 50-årsberetning er tilegnet Nationaltheatrets store stjerne Johanne Dybwad. Fra Sunnmørsposten: Fra handel til teater Anton Johan Rønneberg (1902-1989) forlot hjembyen Ålesund som 18-åring i 1920, for å bli teateranmelder og dramaturg i hovedstaden. Bildet er fra perioden 1930–35. Jeg ser for meg morfar som en litt ensom og engstelig gutt i Ålesund. Også morfar Anton Rønneberg er med i Cecilie Engers boksuksess Mors gaver. Boka lå sannsynligvis under mange juletrær i år, for den har siden utgivelsen i oktober fått et opplag på hele 80.000 bøker. Forfatter Cecilie Enger mottok før jul Bokhandlerprisen for Mors gaver. Med utgangspunkt i moren Ruths detaljerte julegavelister gjennom 40 år, forteller Enger om familien, og om hvordan det er å miste sin mor til Alzheimer. Kunstnerpar. Den første listen er fra julen 1963, det året Cecilie Enger blir født. Øverst på gavelistene står alltid besteforeldrene: Opphøyde, originale, kunstnere. Ruth og Anton, et begrep. De var som guder for sine to barn. (...) Mormor og morfar hadde kjent mennesker som jeg leste om i skolebøkene, skriver Enger. Mormor Ruth Krekling var bildekunstner. Morfar Anton Rønneberg var yngste og tiende barn av grosserer Joachim Holmboe Rønneberg fra Ålesund. Attpåklatten Anton forlot Ålesund som 18-åring i 1920, for å studere - det lite handelsvennlige faget historie - og bli teaterkritiker og dramaturg i Oslo. Han hadde studert med Nordahl Grieg, og ekteparet Ruth og Anton ble diktet inn i Griegs skuespill Vår ære og vår makt. Anton Rønneberg var litterær konsulent ved Nationaltheatret fra 1930, konstituert teatersjef samme sted fra 1933 til 1934 og senere dramaturg ved teatret. Han var også teateranmelder i Aftenposten i mange år, og han skrev Nationaltheatrets historie i to bind, til 50-årsjubiléet i 1949 og 75-årsjubiléet i 1974. Vekk fra Ålesund. Da Anton Rønneberg var 11 år i Ålesund, skrev han en tegneserie om en mann ved navn Ola som lengter bort, til hovedstaden. Morfars hovedperson reiser fra Ålesund for å få tilgang til det han savner, skriver Enger i Mors gaver. Om oppveksten i Ålesund står det: Han sa det ikke, men jeg så for meg morfar som en litt ensom og engstelig gutt i Ålesund, omgitt av horder med ville storebrødre, gamle slektninger, lange kjoler, og en usynlig mor som alltid var i et annet rom. Han besøkte bare hjembyen et par ganger senere i livet, men historiene fra barndommen i Ålesund var alltid nærværende, forteller Enger. Med sin langsomme og rustne ålesundsrøst snakket han om den fremmede barndommen i herskapshuset Korsen. Boligen (...) var så stor at man aldri rakk å bli kjent i alle værelsene, eller med alle hushjelpene og barnepikene. (...) Morfar var alltid liten og astmatisk, der han vandret i gangene med en flat lue på hodet. Han ga inntrykk av at det var en av søstrene hans som sto for oppdragelsen. I 1924 fikk Anton jobb som teateranmelder i Norges kommunistblad. Hans far i Ålesund opprettet da en postboksadresse under falskt navn for å få tilsendt avisa sønnen skrev i. I 1989 blir Anton påkjørt av en ansatt ved den tyske ambassaden, og dør senere av skadene. Kilder: Publikasjoner av Anton Rønneberg i BIBSYS Teater hjemme og ute : Artikler i utvalg. Oslo : Aschehoug , 1945, 518 sider. Skuespillerinnen Tore Segelcke Oslo : Aschehoug 1946, 142 sider. Nationaltheatret gjennom femti år Oslo : Gyldendal 1949 – 514 sider. Ti års fjernsynsteater Oslo : Aschehoug 1971 – 182 sider ISBN 82-03-04489-1. Nationaltheatret 1949-1974 Oslo : Gyldendal [1] , 1974 – 338 sider ISBN 82-05-06253-6.	Rønneberg, Anton Johan (I14733)
14310	Rønningen var dragon, og svarte som husmann mer i skoletoll enn de andre på Rogstad i 1741. På sommertinget 1757 ble han stevnet for skyldige - Kirke- eller Husmandspenge - og det var noe som hendte noen og enhver. Ole og Gollaug døde omtrent samtidig som sønnen Elling skulle ta over gården.	Ellingsen Berg, Ole "Rogstad" / "Rønningen" (I2429)
14311	Røttum Joen Evensen, 28 år, og sønnen Even Joensen, 1/2 år, og Enchen med sønnene Anders Evense: 25 år og Ingbret Evensen wanføhr 30 år.	Euensen Ruttum, Joen (Jon) (I6432)
14312	S?nn av Gulbrand Halvorsen Frogner.	Gulbrandsen Frogner, Anders "Trulsrud" (I11825)
14313	Saalfeld	av Saalfeld og Lothringen, Richiza (I4524)
14314	Sagene	Birkeland, Øivind (I12640)
14315	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18135)
14316	Sagnet: Sagnet sier at Sebastian lot rømme hjemlandet for å berge livet i religionskrigene. Kjæresten hans het Beatrice. Foreldrene hennes var katolikker, og da de fikk vite at hun ville gifte seg med protestantiske Sebastian, stengte de henne inne i kloster. Sebastian befridde henne på eventyrlig vis, og seilte til Norge med skatten sin. Dette er vel helst et plagiat av et gammelt riddersagn.	Withe, Sebastian (I2097)
14317	Sagnkonge. Angivelige foreldre: Øystein Halvdansson, østnorsk småkonge, og Liv, datter av en viss kong Dag. Gift med: 1) Alvhild. 2) Åsa, datter av agderkongen Harald Granraude. Far til Olav Geirstadalv og Halvdan Svarte. Gudrøds kongedømme skal ha omfattet deler av Østlandet. Gudrød ruver nok mer som sagnskikkelse enn de andre norske forfedrene til Halvdan Svarte og Harald Hårfagre. Men det går ingen entydige linjer fra denne sagntradisjonen og over til mer konkrete og påviselige historiske forhold. Overleveringen om Gudrød finnes i den sene sagalitteraturen, særlig hos Snorre, som også siterer Ynglingatal, med 2 strofer om Gudrød. Mens noen eldre tekster holder Gudrød for opplandskonge, gjør Snorre ham til vestfoldkonge. Ifølge Snorre var Gudrød først gift med Alvhild fra Alvheim. De hadde sønnen Olav Geirstadalv. Etter Alvhilds død bad Gudrød kong Harald Granraude på Agder om å få hans datter, Åsa, men fikk nei. Som hevn drepte Gudrød Harald og tok Åsa med makt. De fikk sønnen Halvdan Svarte. Gudrød døde året etter da han, nokså drukken, ble snikmyrdet ved Stivlesund. Gjerningsmannen var Åsas tjener, og hun skal ikke ha lagt skjul på at det var hun som stod bak. Den samme historien om hans død fortelles også i Ynglingatal. Snorre opplyser ellers at Gudrød ble kalt både den gjeve og veidekonge. I Ynglingatal kalles han bare for den gjeve. Det finnes få holdepunkter for å plassere Gudrød i en mer konkret historisk sammenheng. Historikere som har forsøkt, har kommet til nokså sprikende resultater. Forsøkene kaster likevel lys over hva slags sagnskikkelse Gudrød var. Sekvensen Gudrød–Olav forekommer ikke bare i de norrøne kildene, men også – som Godfraidh–Amhlaeibh – i en genealogi for norske vikingkonger i Dublin. Amhlaeibh skal 871 ha dratt til Norge for å hjelpe faren Godfraidh, hvis kongedømme var truet. Enkelte historikere har villet sette likhetstegn mellom Gudrød i den norrøne tradisjonen og Godfraidh i den irske. Som historisk identifikasjon – og sammenkobling av kilder – strander dette likevel på et alvorlig kronologisk sprik. Gudrød kan ikke godt ha vært i full vigør som norsk konge samtidig som hans angivelige sønnesønn, Harald Hårfagre, opptrådte som erobrer. Derfor er denne identifikasjonen blitt avvist. Andre har i Gudrøds tilnavn ment å se 2 historiske skikkelser, en vestfoldkonge (den gjeve) og en opplandskonge (veidekongen), som man senere ikke holdt fra hverandre. Dette blir også misvisende. Gudrød svarer nemlig dessuten i betydelig grad til den danske kongen Godfred (Godofridus), død 810. I frankiske kilder er han omtalt som en av Karl den stores mer fryktede motstandere. Én av de frankiske kildene sier at Godfred/Gudrød ble snikmyrdet, drept av en underordnet, på en måte som kan minne om Gudrøds død hos Snorre. I en annen frankisk kilde foreligger en alternativ versjon som leder tanken hen på veidekongen: Godfred ble drept på jakt, angrepet av sin egen sønn, da han ville hevne seg på faren som hadde forskutt hans mor og tatt en annen kvinne. Dette betyr at den gjeve og veidekongen glir over i hverandre som skikkelser allerede i de eldste kildene. P. A. Munch identifiserte Gudrød Veidekonge med Godfred, og regnet med at de norske ynglingekongene hadde opptrådt som erobrerkonger i Danmark, men synspunktet fikk liten tilslutning. Knapt i noe tilfelle blir det mulig å konstatere annet eller mer enn at Gudrød er en mangfoldig sagnskikkelse som kan ha lånt trekk fra flere historiske personer, og som i tillegg synes å være satt inn i flere ulike sammenhenger. Kilder og litteratur: Historia Norvegiæ Heimskringla. E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931. P. H. Blair: Olaf the White and the Three Fragments of Irish Annals, i Viking, bd. 3, 1939, s. 1–39. Jón Jóhannesson: Ólafur konungur Goðröðarson, i Skírnir, bd. 130, Reykjavík 1956, s. 51–63. C. Krag: Ynglingatal og ynglingesaga, 1991. Gudrød Halvdansson den stormodige: Gift med Alvhild, datter til Alvarin, konge i Alvheim. En sønn; Olav. Alvhild døde før Gudrød, og han tok Åsa, datter til Harald Granraude, konge i Agder til kone. Harald sa nei til giftermålet, men ble drept av Gudrød som tok Åsa med makt. Åsa fikk en sønn med Gudrød; Halvdan. Åsa fikk Gudrød drept av en av sine tjenere. Gudrød het Halvdans sønn som fikk kongedømmet etter ham. Han ble kalt Gudrød den stormodige, og noen kalte ham Veidekonge. Han hadde ei kone som het Alvhild, datter til kong Alvarin fra Alvheim, og med henne fikk han halve Vingulmark. Deres sønn var Olav, som siden ble kalt Geirstadalv. Alvheim kalte de den gang landet mellom Raumelv og Göta älv. Da Alvhild var død, sendte Gudrød menn vest til Agder til den kongen som rådde der, Han het Harald Granraude; de skulle fri til Åsa, dattera hans, for kongen; men Harald sa nei. Sendemennene kom tilbake og sa kongen hvordan det var gått. Men en stund etter satte kong Gudrød skip på vannet, og så seilte han med stor flåte vest til Agder, han kom helt uventet på dem, gjorde landgang og kom til Haralds gard om natta; da Harald merket at en hær var kommet over ham, gikk han ut med alt det folk han hadde, det ble kamp, men overmakten var for stor. Der falt Harald og Gyrd, sønn hans. Kong Gudrød tok stort hærfang, han tok Åsa, datter til kong Harald, med seg hjem og holdt bryllup med henne. De hadde en sønn som het Halvdan. Den høsten Halvdan var årsgammel, fór kong Gudrød på veitsler; han lå med skipene sine i Stivlesund. Det var mye å drikke der, kongen ble svært drukken, og om kvelden da det var mørkt, ville kongen i land; men da han kom på landgangen, løp det en mann mot ham og stakk spydet gjennom ham, det ble hans bane. Mannen ble drept straks, og om morgenen, da det ble lyst, kjente de ham igjen, det var dronning Åsas skosvein. Hun la heller ikke skjul på at det var henne som hadde stått bak. Så sier Tjodolv: Gudrød ble, den gjeve konge, felt med svik for lenge siden; mot høvdingen hevnsjukt hode dødsråd la, da han var drukken. Og Åsas' ærendsvein snikmyrdet hjelmkledd konge. Budlungen ble på bredden av Stivlesund stukket ned. Fra Ynglingesagaen: 48. Gudrød heitte son hans Halvdan, som tok kongedøme etter han; han vart kalla Gudrød den storlaatne, men sume kalla han Veidekonge. Kona hans heitte Alvhild, dotter til kong Alvarin fraa Alvheim, og han fekk halve Vingulmark (1) med henne. Son deira heitte Olav, som sidan vart kalla Geirstadalv. Alvheim kalla dei den gongen lande millom Raumelvi og Gautelvi (2). Men daa Alvhild hadde slokna, sende kong Gudrød sendemenn vest til Agdir, til den kongen som raadde der, som heitte Harald Granraude (3). Dei skulde fri for kongen til Aasa, dotter hans; men Harald sagde nei, og sendemennane kom heim og fortalde korleis de hadde gjengi. Ei tid etter skuva kong Gudrød skipi sine paa vatne og fór sidan med ein stor her ut til Agdir og kom reint uventande og gjekk i land. Han kom ved nattetidir til garden aat kong Harald. Daa han vart var, at de hadde komi ein her mot han, so gjekk han ut med de mannskape han hadde; de kom til slag, men folkemunen var stor; der fall kong Harald og Gyrd, son hans. Kong Gudrød tok mykje herfang. Han hadde heim med seg Aasa, dotter til kong Harald, og heldt brudlaup med ho; dei fekk ein son, som heitte Halvdan. Daa Halvdan var aarsgamal, fór kong Gudrød same hausten i gjestebod. Han laag med skipe sitt i Stivlesund (4); der var de eit stort drykkjelag, og kongen vart dugeleg full. Um kvelden, daa de var myrkt, gjekk kongen i land; men daa han kom til bryygje-sporden, flaug de ein mann paa han og stakk igjenom han med eit spjot; de vart banen hans. Mannen vart drepin paa flekken. Men morgonen etter, daa det vart ljost, bar dei kjensel paa karen, og de var skosveinen til dronning Aasa. Og ho dulde ikkje heller for, at de var ho som hadde raadt til de. So segjer Tjodolv: Gudrød, den gode kongen, dei lurde seg paa, longe sidan. Daude-raad mot den drukne kongen hemnefust hovud fann paa. Løyn-siger den løynske tenaren hennar Aasa vann yvi kongen, og paa Stivlesunds seng den gamle drap han i hel hovdingen gjæve. Forklaringer: (1) Vingulmörk var de meste av Smaaleni, Follo, Aker, Bærum og Asker, Røken og Hurum. I aust laag Alfheimar, i nord Raumariki og Hringariki, og i vest laag Vestfold, paa den andre sida av fjorden. (2) Raumaelvi er Glaama, og Gautelvi er Gøtaelv. (3) Raudskjegg. (4) Kor Stivlesund skulde vera helst, er ikkje kjent.	Halvdansen, Gudrød (I3585)
14318	Sahl. Maren Michelsdatters Børn. Michel Stub fød 1651 den 27 Aprill, og blev strax hieme døbt, døde den 25 Maij 1682 paa Nordre Hougs Præstegaard, og blev begraven den 18 Juli.	Kjeldsen Stub, Michel (I2204)
14319	Sahl: Gunnille Andersdatters Børn vare. Laurits Stub føed 1643 den 31te oct., Døbt den 6te Now. Død den 16 Maij 1677 paa Ullensager Præstegaard.	Kjeldsen Stub, Laurits (I2215)
14320	Sahlig Mester Kield Stubs Børne Fødsel og Daabsdag, som hand aflede med hans trende Hustruer, den første Sahl. Karen Nielsdatter hendes Børn Niels Stub fød Ao 1637 den 2 Maij og døbt 10de Maij Døde den 24 Martij 1748.	Kjeldsen Stub, Niels (I2211)
14321	Saint Johns Cemetery.	Hove, Joseph I. (I13279)
14322	Saint Johns Cemetery.	Thompson, Thilda "Hove" (I15077)
14323	Saint Johns Cemetery.	Hove, Jasper O. (I15078)
14324	Saint Vincent Cemetery.	Lux, Beverly Ann "Trombley" (I4622)
14325	Saint-Germain-en-Laye	Martin, Erik (I9431)
14326	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I9430)
14327	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I9432)
14328	Saint-Mand	Martin, Pierre Eric (I1023)
14329	Sak registrert i Mellom Jarlsberg sorenskriveri, pantebok 20.januar 1881: Johan Frederik Zinow, forhenværende Handelsborger paa Horten, der afgik ved døden 14 - fjortende - Oktober 1880 - otti, efterlader sig kun følgende Arvinger, nemlig disse fire myndige og selvskiftende Børn: 1) Emilie Agathe Zinow, født 9de August 1850 - femti. 2) Frederikke Birgitte Gauer f.Zinow f. 17de Jan. 1853 - femtitre. Hun er gift med Frantz Gauer i Drammen. 3) Johan Theodor Zinow f. 10de April 1855 - femtifem. 4) August Zinow f. 1te August 1857 - femtisyv. Horten den 17de Jan. 1881. E.F.B. Horn Sogneprest (L.S.)	Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
14330	Salems kyrka.	Karlsson, Stella Kari Elisabeth (I16719)
14331	Salgsannonse i Trondhiems Kongelige allene privilegerede Adress-Contoirs Ugentlig Udgivende Efterretninger ved Commerce-Secreterer Rissen, som Forsendes med Posten Fredagen den 21 Sept. 1770: Bekiendtgiørelse. Madame Reinholt Schive agter ved Auction at bortsælge sin iboende Vaanegaard og eyende Korn-Lykke, beliggende i Ihlen, med alle derpaa staaende Huuse hende tilhørende, som ere Vaanehuusene, en stor Love, et Stabur, og en Søe-Brygge neden ved Søen, foruden 24 Opsiddere, der svarer i aarlig Grundleye 34 Rigsdaler, saa og den saa kaldede Skanke-Stue, som alt af Liebhabere kan tages i Øyesyn, og Auctions-Tiden siden at blive bekiedtgiort med meere. Formedelst indfaldende Hellig-Dag paa Løverdag, bliver Udr. Cont. Efterretn. udleverede paa førstkommende Fredag. Annonseringen står også i samme avis 28.september og 5.oktober.	Matthiasdatter Jessen (Giessen), Knerche "Schive" (I1803)
14332	Salzwedel	Schultz, Frederick (I10411)
14333	Samir Shihabi, born in Jerusalem on May 27, 1925, is a former Saudi diplomat. Shihabi began working for the Saudi Ministry of Foreign Affairs in 1949. He was appointed to top diplomatic postings in Turkey, Switzerland, Somalia, Italy and Pakistan, before becoming Saudi Arabia's permanent representative to the United Nations in 1983. In 1991, he was elected to preside over the 46th session of the United Nations General Assembly. Since 1957, Mr. Shihabi has participated as Chairman, Vice-Chairman or member of Saudi Arabia's delegation to numerous United Nations and other international conferences, including those of the following bodies: the Organization of the Islamic Conference, the Arab League, the Non-Aligned Movement and the "Group of 77" developing nations. Mr. Shihabi chaired the Saudi delegation at the United Nations Conference on the Application of Science and Technology in Developing Countries (Geneva, 1963), the Conference of Ministers for Religious Affairs of the States members of the Organization of the Islamic Conference (Mecca, 1978), the Group of 77 Conference on Economic Cooperation among Developing Countries (Cartagena, 1984) and the Non-Aligned Foreign Ministers' Conference (Nicosia, 1989). Mr. Shihabi has also played a leading role in the establishment of the International Association of Permanent Representatives to the United Nations. He has twice been elected President of the Association - Fra Aftenposten, tirsdag 24.september 1991: Saudi-Arabias ambassadør Samir Shihabi, som er valgt til president for den 46.hovedforsamling i FN, er palestiner fra Jerusalem. Hans kone heter Kari — og er fra Bergen. New York. Dette er en stor begivenhet for oss og vårt land, sier Widad Kari Shihabi, som før het Kari Stønjum. Blomster strømmer til fornemme Waldorf Towers på Manhattan, der paret har sitt hjem. 66 år gamle Samir Shihabi er en av Saudi-Arabias mest erfarne karrierediplomater. Han ble født i Jerusalem da Palestina var britisk mandatområde. Som jusstudent i Cambridge i 1948 ble han tilbudt arbeide i Saudi-Arabias utenriksdepartement. I England traff han også sprogstudenten Kari Stønjum. De giftet seg i Kairo i 1951. Shihabi har vært FN-ambassadør siden 1983. Da han stilte til valg som president for Hovedforsamlingen på vårparten iår, trodde mange hensikten var å forhindre valget av Jemens kandidat Abdallah Saleh al-Ashtal. Jemen hadde en uklar politisk profil under Gulf-krigen, mens Saudi-Arabia sto i fremste rekke i kampen mot Saddam Hussein. Snart ble det likevel klart at Saudi-Arabia satset seriøst på å sikre Shihabi presidentvervet. Landet drev intens lobbyvirksomhet i FN-bygget i New York. Shihabi fikk 83 av 150 gyldige stemmer i første valgomgang. Nå skal han i mange uker fremover lose verdensforsamlingen gjennom de lange sakskartene. Å være diplomatfrue er en jobb i seg selv og jeg stortrives med det, sier tobarnsmoren Widad Kari Shihabi, som blant annet har fulgt sin mann til ambassadørposter i Tyrkia og Pakistan. Ved FN i New York er hun president i - Kvinners internasjonale forum - som består av en gruppe diplomatfruer og medlemmer av FN-sekretariatet. Hensikten er å informere om FNs arbeide på forskjellige felter. - Fra https://dam.media.un.org Samit S. Shihabi of Saudi Arabia Elected President of Forty-fixth General Assembly. Portrait of Samir S. Shihabi of Saudi Arabia, newly elected President of the 46th session of the General Assembly. Mr. Shihabi has served as his country's Permanent Representative to the United Nations since 1983. Mr. Shihabi joined the Saudi Arabian Foreign Ministry in 1949. He served as First Secretary in Berne, Switzerland, from 1956 to 1959, and as Charge d'affaires in Rome from 1959 to 1961. In 1961, Mr. Shihabi was appointed Director of the Foreign Ministry's United Nations and International Organizations Department. Three years later, he was appointed Saudi Arabia's first Ambassador to Turkey, where he served until 1973. That was followed by an assignment as Ambassador to Somalia. He was then transferred to Jeddah, where, from 1974 to 1979, he served as Senior Adviser to the Minister of Foreign Affairs and as Acting Deputy Foreign Minister. Since 1974, he has taken part in 15 delegations to the General Assembly. In 1980, Mr. Shihabi was appointed Ambassador to Pakistan. He held that position or three and a half years, until assuming his post as Saudi Arabia’s Permanent Representative to the United Nations. - Samir al Shihabi, (27 May 1925 – 25 August 2010) served as President of the United Nations General Assembly from 1991 to 1992. Shihabi was born in Jerusalem on 27 May 1925. He did his undergraduate work at the American University of Cairo (AUC) and his graduate work at the Yale Law School and the University of Cambridge. One of the most prominent Saudi diplomats of his generation, Shihabi joined the Saudi Ministry of Foreign Affairs in 1949. He rose quickly to become Charge d'Affairs in Italy in 1959 and then served as Saudi Ambassador to Turkey from 1964 to 1973, Ambassador to Somalia for six months in 1974 and then assumed the post of Deputy Foreign Minister early in the tenure of Foreign Minister Saud Al Faisal. He was then appointed Ambassador to Pakistan in 1979, before becoming Saudi Arabia's Permanent Representative to the United Nations in 1983. In 1991, he was elected as President of the United Nations General Assembly. His final diplomatic posting, in 1994, was as Ambassador to Switzerland after which he retired in 1999. His career was marked by a close personal and working relationship with the late King Faisal and also the late King Fahd. He carried out sensitive missions for King Faisal in support of Saudi efforts to limit Soviet influence in the region. With King Fahd he worked closely on the Afghanistan file, post the Soviet invasion. His posting to Pakistan in 1979 was directly related to these efforts, and to putting in place the military alliance between Pakistan and Saudi Arabia that by the early 1980s had over 10,000 Pakistani troops posted in the Kingdom. His election to the Presidency of the U.N General Assembly, in 1991, was one of the few hard-fought elections for what had traditionally been a consensus appointment by rotation among regions. This followed the Gulf War and the deep split in the Middle East between pro-Saddam Iraq nations and the GCC. Shihabi had also entered the race very late in the game, months after three other candidates had already declared their intent to run, including the Foreign Minister of Yemen and also after the US and UK governments had publicly pledged their support for another candidate (a Foreign Minister of a British Commonwealth country). His surprise victory, and by a wide margin, was commented on by the New York Times and Time magazine. Shihabi married Norwegian-born (Widad) Kari Stonjum. They met in 1946 at Britain's Cambridge University where he was studying. They then settled in Saudi Arabia. Their son, Ali Shihabi, is a former Chairman of a bank and an author and Founder of the Arabia Foundation in Washington DC. Shihabi died on 20 August 2010, in Portugal, Algarve, where he retired.	al Shihabi, Samir (I22472)
14334	Samme dag blir også Charlotta Amalia Bay 16 år konfirmert.	Hansdatter Bay, Anne Susane "Henne" (I6298)
14335	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I19890)
14336	Samme dagen var det dåp til hennes dattersønn (Ruth Zinows sønn) William Nicolay Zinow. Fra Dagposten, Trønderen, lørdag 10.juni 1939: Clara Lorentzen, enke efter overkonduktør O.Lorentzen, fyller 11.juni 75 år. Dagen. feires i Oslo hos hennes datter fru Ruth Zinow, Fjell 15.	Hugaas, Klara (Clara) "Lorentzen" (I68)
14337	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17435)
14338	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17439)
14339	Samme Mogens eller... har noen kilder som sier: Ektemann hr.Mons (Mogens) Pedersen Herdal, sokneprest til Sunde (Sunne) i Jämtland. Denne er sønn av sognepresten i Hede, Härjedälen, Peder Andersen. Mye forvirring omkring Birgittes 2 ektefeller, de 2 - naboene - men det er ikke samme person. Mogens Pedersønn i Sveg etterfølger sin far som sogneprest i Sveg. Faren til Mogens' navn er noe usikkert utover - herr Peder - men Andersen var det ikke (det står visst mellom Madsen, Mogensen og Nilsen i flg. svensk ekspertise). Mogens var sokneprest til Sunne fra ca.1630 til sin død 1666. Under krigen 1644 flyktet han, men fikk kaldet igjen etter fredsslutningen. Det synes som om hr.Mogens selv har vært beslektet med Blix'erne på en eller annen måte. Han erklærte nemlig 1636 å ha odelsrett til gården Åkeräng i Sunne, som kort tid i forveien hadde tilhørt en av slekten Blix's grener. Han ble ifølge Sollied i NST 3 (1932), s.78, gift igjen med Margareta Hansdatter Hålck som overlevde han. Dette er muligvis en forveksling med sønnen Jens Mogenssøns hustru Margrete Hansdatter (se NST 8, s.252).	Family: Mogens (Mons) Pedersen Herdal, "Herdalinus" / Birgitte Eriksdatter Blix, "Herdal" (F1002)
14340	Samme året som Bjørnson fylte 12 år, reiste han til Molde hvor han gikk på middelskolen i årene 1844-1849. Snart stiftet han skoleavisen Friheten, og etter hvert våknet samfunnsengasjementet hans for alvor. I 1848, da Bjørnson var blitt 15 år, leste han om den franske februarrevolusjonen i Romsdals Budstikke. Inspirert av revolusjonen skrev han - Frihetens tale til moldenserne - som ble publisert i Romsdals Budstikke den 12. mai og var Bjørnsons første publiserte artikkel. Barndomsårene på Nesset prestegård og skoletida i Molde preget Bjørnson så lenge han levde. Som 70-åring skrev han til Alexander Kielland: « ..jeg er Romsdøl. Der blev jeg til, av det land og folkefærd er jeg særpreget; – Mangfoldigheten i det og farven, farven; så det lever jeg med til min død.	Bjørnson, Bjørnstjerne (Bjørn) Martinius (I24634)
14341	Sammen med 6 lagrettemenn bekrefter sogneprest i Modum Lauge Thomassen i 1577 oppgavene over det geistlige jordegods for Heggen hovedkirke og underliggende annekser. Den 24.april 1591 var han med på å undertegne på fullmaktene til Christian 4.'s hylling. Fra notater til Prestehistorien, av Sigurd Engelstad: Det er hevdet at Lauge Thomassen har vært sogneprest på Modum fra 1559 til 1603. Begge årstall er usikre. En tradisjon vil vite at han var dansk, men det er heller ikke sikkert. Fra biskop Jens Nilssøns visitasbøker kjennes det at "herr Laue paa Modum" møtte ham, biskopen, i Lier den 2. juli 1595. Det var et stort geistlig følge som dagen etter fulgte Jens Nilssøn og herr Lage da de dro den gamle vei fra Frogner over Stoppen til - Egerelven - og fra Bragernes over til Strøm og atter tilbake på elvens venstre side til Eiker. På Buskerud bodde da hr. Lages svoger (svigersønn) fogden Peder Christiernssønn. Biskopen forteller nå livlig og friskt om sitt besøk på Modum: Der vi komme til forskrevne Bergsjø, der stege bispen og herr Laue til båts og bispens dreng Oluf Byrgerssøn, og herr Laues sønn ved navn Jens rodde båten. Så droge vi først i nord av en evje neppelig så bred at man kunde ro, 2 pileskudd, så komme vi ut på vannet i sig selv og droge så i nord halvparten av 1/2 fjerding op under prestegården. Der komme de andre som vare med oss: herr Niels udi Lier, herr Tjøstel og vårt eigit selskap til oss med hestene; ti de fore til lands. Så droge vi i nord op til prestegården 2 pileskudd som kallis Hæggins prestegård. Dit komme vi ved 4 slett eftermiddag og vare meget våte; ti det regnit den hele dag igjennem alt fra i morgens det liuste. Så forteller bispen videre og maler et helt lite bilde: Samme dags aften den 3. julii gjorde bispen måltid på sitt kammer alene; men de andre som vare med oss, nede i stuen hoss herr Laue... Den 4. julii visiterit bispen Hægims(!) kirke som er hovedkirke på Modem, og hørde han herr Laues prediken. Han efter bispens befaling tracterit det euangelium som falt i søndags nest forgangen. Efter prediken havde bispen sin formaning til almuen der sammesteds, efter som han pleier. Først om Guds ords hørelse. Siden om øvrigheten at røkte og tjene. Og andet sådant mere, og iblandt annet hårdelige straffet nogle som skulde nu på Vår Frue dag næst forleden fløtt bord og tømmer ut til Bragernes og forsømmit tjenesten (det vil omskrevet si at han har idømt noen tømmerfløtere kirkestraff fordi de hadde forsømt gudstjenesten). Så skildrer bispen kirkene på Modum: Hægims kirke er ikkun liten stenkirke; der er et lite pulpitum og smukke stoler og predikestol. Til Modum er 2 annekser. Det ene heter Ny kirke i syd og 1 mil fra hovedkirken, men ikkun 3 pileskudd fra Buscherø vestenfor. Derudi gjøris tjeneste hver fjerde søndag. Den annen anneks heter Snarum, i nord noget til vester fra hovedkirken, 1 fjerding og en mil. Der gjøris og tjeneste hver fjerde søndag. Enn her foruten er der en stenkirke med spir på, er øde og så godt som forfalden. Den ligger i nord 1/2 fjerding fra hovedkirken (Vike kirke må da, etter hva som ble sagt i 1660-årene, være satt i stand og benyttet i det syttende århundre). Samme dag den 4 julii giorde bispen måltid nedre i stuen hos herr Laue, og var der samme tid til gjest herr Niels, herr Olufs svoger i Lider, herr Tjøstel Olsen, Peder Buskerød (dvs. Lauges svigersønn fogden), en gammel bonde av Modem, boendes straks hos prestegården, het Neri Hofflen (dvs. Hovland, en forfar til Henrik Ibsen) og hans kvinde, som heter Astrid, hvilke have en sønn [som] haver lenge vært vill. Var der og 3 eller 4 andre av herr Laues sognebønder med deris kvinder. Dagen etter spiste bispen også nede i stuen. De 3 prester, fogden og en bonde fra Lier, Sivert, som skrev brev hjem til sin hustru Anne Olsdåtter og sendte brevet med herr Niels, spiste med. Sivert har vel vært en slags reiseleder videre til Sigdal. Også herr Tjøstel fikk nå reise hjem. Så fikk prestefruen på Heggen, Ragnille, en bispeskjenk: en gammel daler. Vi står vel her overfor en eldgammel skikk. Så red bispen og hans følge, med herr Lage og fogd Peder på Buskerud alfarveien videre klokken 8 om morgenen - til Sigdal. Fra Modus historie: Så kommer vi - som sig hør og bør - til Heggen prestegård og prestens store tilliggende gods. Vi trer inn til presten herr Lage Thomsson der han sitter med de seks lagrettemenn, bygdens beste menn (Nee Hovland, Knut Disen, Halvor Brunes, Christoffer Hassel, Dyre Grøterud, Amund Hilsen). De kommer fra hele bygden, bare ikke fra Øst-Modum, høitidelig på stattholderen, herr Povel Huitfeldts bud for å opta en fortegnelse. Den gang var både lensherreresidenser og prestegårder møblert av staten — som vår tid ambassadørpaléer og Kautekeino og Liernes prestegårder - med trofast utstyr: benker og bord, senger og dekketøi. 4 fleskesider, 10 pund kjøtt, 1 tønne smør, 10 pund ost, 18 tønner korn. Presten levde godt og sterkt. Heggen var alt den gang en anselig gård: 1 hest, men til gjengjeld 11 kuer, 2 gjess, 3 svin. Her var en jernkjele på 7 1/2 pund, en koppergryte på 1/2 pund, 2 gamle senger, 1 gammel benkedyne, 3 gamle hynder, 1 gammel disk. Og så hadde presten 1 dansk bibel, 6 gamle trefat og 12 gamle tretallerkener. Under prestegården lå ødegården Deli, vel en feilskrift for Dolin, Dolvin. Så Ilaug, nu Geithus, og en nu helt glemt del av Heggen, kalt Birke (Bjerke). Den lutherske sogneprest hadde alle de faste inntekter som de samlede romersk-katolske prester hadde hatt i de 4 sogn. Prestegårdene i Nykirke og Snarum nevnes ikke, men iallfall den siste av dem fulgte, med Øde Viker presten på Heggen. Oversikten over inntektene fra gårdene som var under Heggen-presten, ser slik ut, i en senere tids skrivemåte: A. Modum: 1. Viker 1/2 skpd. korn, 7. Skibrekk 6 kalveskinn, 13. Bjølgerud 3 lpd. korn, 2. Øde Viker 6 kalveskinn, 8. Skretteberg 6 lpd. korn, 14. Austad 3 lpd. korn, 3. Hassel 1/2 skpd. salt, 9. Haugerud 9 sett. korn, 15. Gåserud 3 lpd. korn, 4. Kollerud 5 lpd. korn, 10 Åsmundrud 1 sk., 16. Komperud ½ skpd. korn, 5. Aslaksby 8 lpd. korn, 11 Gjermundrud 3 kalveskinn, 17. Fortno 6 sett. korn, 6 kalveskinn, 6. Bergan 6 lpd. korn, 12. Vestre Rud 8 lpd. korn, 18. Hole 3 kalveskinn. B Sigdal: 1. Detarud 6 kalveskinn, 2. Gren 2 kalveskinn, 3. Vilstad 4 kalveskinn. Vedrørende maleri av soknepresten og familien: Maleriet, oppbevart i Drammens Museum, viser hr.Lauge og kona samt 6 sønner og 3 døtre. Alle er i renessansedrakt med pipekrage. Mennene har brunt kortklipt hår (bortsett fra Lauge, som er nærmest skallet), brunt fippskjegg, sort frakk og knebukser, samt sort kappe. Kvinnene har sort lue med bredt hvitt pannelin, sort kjoleliv, rødt skjørt med hvitt forkle og stor sort kappe. Over hver person står skrevet vedkommendes fornavn, samt den første bokstav i farsnavnet. Ifølge S.H.Finne-Grønn i Norsk Personalhistorisk Tidsskrift nr.3 var Hr. Lauge bror til Hr.Gunder Thomassen, fra Oslo skole student i Rostock 1573, sogneprest til Sigdal ca.1580 til sin død ca.1593. Han hadde sønnene: Hr.Svend Gundersen, prest til Vinje og hr.Thomas Gundersen, kapellan 1605 i Hjartdal.	Thomassen, Lauge (Lage) (I17286)
14342	Sammen med broren Harald var Trygve blant Kristianias fremste skiløpere på denne tiden. Tidlig vinter 1906 dro brødrene Harald og Trygve Smith fra Kristiania til St.Moritz for å bli skiinstruktører. Sammen med sin bror grunnla han skibakkene i Davos og St.Moritz. Mens Harald startet med skiproduksjon, dro Trygve til Frankrike, hvor en av hans kunder, Noemie de Rotschild (baron Maurice de Rotschilds kone), ønsket å skape et feriested for skiaktiviteter, Det franske St.Moritz (senere Megève), i tiden etter 1.verdenskrig. Haralds skiproduksjon flyttet til Diessenhofen, og ble senere kjøpt opp av Ettinger. Trygve skrev i 1925: Bortset fra en mængde konkurranser, hvor jeg fra min tidligste ungdom deltok med ideel begeistring, hadde jeg under mit ophold i utlandet rik anledning til at virke for skisportens utbredelse. Allerede fra min studietid blev jeg hver vinter tilkaldt som skiekspert for at lede en række skikurser og lign. i Tyskland, Scweitz, Italien, Østerrike og Frankrike, for saavel foreninger som militære autoriteter. Blant de skikurser og ekspeditioner jeg særlig mindes, er kurset for de militære, Godthartbefæstningerne og et andet lign., som med støtte av Bundesrath, blev avholdt i Graübunden 1908 for ca. 100 officerer, utvalgt fra alle vaabenarter i Schweitz. Videre en ekspedition til Abruzzerne, hvor jeg efter indbydelse fra Rom skiklub ledet en avdeling italienske Alpini. Om broren Harald Smith: Harald Smith (f.29.juni 1879 i Østre Aker, d.16.april 1977, Bad Ragaz, Sveits) vant Holmenkollen medaljen i 1904. Smith gikk for Skiklubben Verdande i Kristiania. Flyttet etter 1905 til Sauze d'Oulx, Italia, og konkurrerte i de italienske alpene. Designet i 1908, sammen med den italienske skihopperen Paolo Kind, den første italienske hoppbakken i Bardonecchia. Bakken, kalt Trampolino Campo Smith, sto ferdig i 1909, og Harald tok bakkerekorden med 43 meter. I 1910 la han den første slalåmløype i Sveits. Han grunnla også en skifabrikk i Sveits og har blitt mye av æren for at skisporten spredte seg til Sør-Europa. I 1910 trakk han seg tilbake som aktiv skiutøver og giftet seg med en italiensk kvinne. Han var utdannet arkitekt. Kilder: https://www.swissskimuseum.com/swiss-ski-manufacturers https://www.francetoday.com/learn/history/the_mystique_of_megeve/ Two Planks and a Passion: The Dramatic History of Skiing, av Roland Huntford. Aftenposten, om Harald Smith: dødsannonse 5.mai og nekrolog 9.mai 1977. Norske skiløpere. Skihistorisk oppslagsverk i 5 bind. Østlandet Sør. Skiforlaget, Erling Ranheim, 1956.	Smith, Trygve (I957)
14343	Sammen med Marit var Anders bonde på Enmoen, men de satt ikke som husbondfolk der lenge. I 1865 blir gården skjøtet bort, men de drev enda gården en stund til den nye husbond hadde satt bo. Fra folketellingen i 1900 på Enmoe søndre: Anders Olssen, f.1826 i Budal herred, Hf. Fader Føderaadsmand. Marit Larsd., f.1815 i Budal herred, Hf. Moder Føderaadskone. Gaardb. Selveier Jordbrugsarbeider og husfar er Ole Andersen, f.1847 i Budal herred. Han er gift med husholderske Guri Larsdatter, født 1847 i Budal herred. Deres barn på gården er: Anders, f.1872, Træarbeider f.Ee Stoler. Lars, f.1878, Træarbeider f.Ee Stoler. Anne, f.1880, Fjøsstellet. Ludvig, f.1895. Nevnt også Gjertru Olsdatter, f.1888, ugift datter.	Olsen Moe, Anders "Enmo" (I1191)
14344	Samson døde circa 1627, og var da over 90 år gammel.	Fartegnsen på Linga, Samson (I343)
14345	Samson Ludvikson/Lodinson på Sundal skal ha ført et værhode i våpenet sitt (Sundal ættas våpen).	Family: Samson Lodinsen på Sundal / Herborg Petersdatter på Torsnes, "på Sundal" (F212)
14346	Samson Samsonson er vel identisk med Samson på Børsheim i 1590 som antagelig er død omkring 1600 i Pestelentzårene 1599-1600. Han hadde sønnen Axel Samsonson på Meland i Skjold og datteren Dorte Samsondatter.	Samsonsen på Linga, Samson "på Børsheim" (I338)
14347	Samtale med Willy Brandts norske datter - av Knut Hoem: I programmet forteller datteren Ninja Frahm om ukjente sider ved sin far, den tidligere tyske forbundskansleren Willy Brandt. Den politiske flyktningen Karl Herbert Frahm kom til Norge som politisk flyktning i 1933 - 20 år gammel. I løpet av få år hadde han bygd seg opp en unikt nettverk i den norske arbeiderbevegelsen, og blant kulturradikalerne i Oslo. I 1940, nærmere bestemt den 9.april, får han vite av sin norske kone Carlota at han skal bli far. Ninja Carlota Frahm ble født den 30.oktober 1940. Året etter reiser hun med sin mor over grensen til Sverige, hvor Karl Herbert Frahm har flyktet og lever under dekknavnet Willy Brandt. Det er som en god venn skrev til meg fra Zürich forleden dag. Jeg må nå arbeide for det av mine 2 fedreland som trenger meg mest og som trenger min hjelp. Disse ordene skriver Willy Brandt til sin 7 år gamle datter Ninja i desember 1947. I tillegg til å fortelle sin datter at han ikke kommer til å vende tilbake til Norge, forteller Willy Brandt om den politiske hverdagen i Tyskland i de første årene etter krigen. Etter å ha kommet tilbake i norsk uniform på oppdrag fra den norske utenriksministeren Halvard Lange, begynte Willy Brandt på sin lange vandring oppover i tysk politikk. Da muren ble bygd i 1961 var han borgermester i Berlin, og fortvilet over at de vestlige allierte ikke gjorde mer for å hindre det som skjedde. Etter hvert fikk han et mer pragmatisk forhold til den kommunistiske naboen i øst, og som forbundskansler ble han den som gjennom en ny "østpolitikk" bidro til tøvær mellom øst og vest, et tøvær som kuliminerte med valget av Gorbatsjov som nye partisjef i Sovjet, og murens fall i Berlin. I dokumentaren - Min far ble forbundskansler i Tyskland - fremgår av de mange arkivopptakene NRK har av Brandt fra 60-, 70-, og 80-tallet, at Willy Brandt aldri forsonet seg med delingen av Tyskland og at han - tross alle forbehold - trodde på en gjenforening av de 2 tyske statene. Mannen som hevdet at han var splittet mellom 2 fedreland - Tyskland og Norge - endte med å se sitt eget delte fedreland bli gjenforent. Kilde: www.nrk.no	Frahm, Ninja Carlota (I15989)
14348	Samtidig med Ruth ble mange av hennes venninner også konfirmert i Byaasen sogn. Vi nevner Lovise Okkenhaug, Alfrida Hess og Gjertrud Hollum. Sistnevnte var nok hennes beste venninne. Ruth fortalte mang en gang at hun ventet 1 år med å stå konfirmant fordi hun ville konfirmeres sammen med bestevenninnen Gjertrud. Selve konfirmasjonen ble holdt i Havstein kirke, men de gikk for presten på Lade kirke, fortalte Ruth. Selskap holdt 6,oktober? Det er datoen på gratulasjonskortene.	Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
14349	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6721)
14350	Samtidige jobber: Fra 1.juli 1936 lege ved Nordstrand tuberkulosehjem. Fra 20.juli 1936 lege ved Rikshospitalets medisinske avdeling.	Brinchmann, Alexander Hiorth (I387)