Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 2,101 to 2,150 of 16,597

#	Notes	Linked to
2101	Björn Eriksson efterträdde sin far Erik Emundsson som kung och ska ha regerat i 50 år. Stabilt styre, greide å beholde de erobrede områder. Björn var enligt ett sent tillägg till Hervarar saga sveakung och far till Olof 2 Björnsson och Erik Segersäll. Tillägget innehåller en kungalängd med många uppenbara felaktigheter, tillägget tillhör alltså inte Hervarar saga utan lades till hundratals år efter sagan skrevs och har sedan kopierats tillsammans med Hervarar saga. Tillägget anger också att Björn var son till den Erik som krigade mot Harald Hårfager och efterträdde bröderna Björn på Håga och Anund Uppsale. Adam av Bremen, som är en samtida troligtvis sekundär/tertiär historisk källa, anger istället för Björn kungen Emund Eriksson. Adam hade hyfsad koll på läget med tanke på att han satt i Bremen, men hans primärkällor har en tendens att misstolka information. Man kan gissa att hans primärkällor bestod av frankiska missionärer som fick sin information genom tolkar blandat med litteratur. Man bör behandla all information från den här tiden med stor källkritik, även relativt pålitliga källor som Adam av Bremen. Det är mycket möjligt att Emund och Björn var bröder och delade tronen; Det fanns ett visst mått av tradition kring delad makt bröder emellan i det vikingatida samhället. Men deras existens måste ses som spekulation. Det finns ej tillräckligt mycket källmaterial för att kalla vare sig Emund eller Björn för historiska personer. Torgny lagman tog till orda och sade: Min fader Torgny var med kung Björn en lång tid och kände väl hans seder, och riket stod i Björns dagar i mycken styrka och makt och led aldrig minskning; dock var han vänlig mot sina män. Kilde: Den svenska historien s.80, Alf Henriksson. I den svenska kungakrönikan som finns bifogad till den isländska Hervararsagan nämns Björn och Anund, söner till sveakungen Erik Björnsson. Efter faderns död delade bröderna sveariket mellan sig, så att Björn satte sig vid Högen (at Haugi), en av de mäktiga gravhögarna i Hovgården på Adelsö, medan Anund, som i krönikan kallas Anund upsale, började residera i Gamla Uppsala. Björn var den kung som Ansgar mötte vid sitt första besök i Sverige, och Anund var den av svearna fördrivne kungen. Kilde: Tio uppsatser om Gamla Uppsala, Wladyslaw Duczko, 2000. Björn hette den kung som regerade i Uppland under förra delen av 800-talet och som enligt Rimberts krönika om Ansgar skall ha bett Ludvig den fromme att sända missionärer till svearna. Kilde: Bra Böcker.	Eriksson, Bjørn (I3533)
2102	Bjølstad er en gård i Heidal i Sel kommune, nord for elven Sjoa og tettbebyggelsen Bjølstadmo i Heidal. Gården var i sin tid en av Gudbrandsdalens største jordeiendommer med store skogvidder. Bjølstad har gått i arv i samme slekt (Bjølstadætten Bratt) siden middelalderen, og nevnt i skriftlige kilder tilbake til 1270.	Eriksen Bratt, Endride "på Bjølstad" (I25338)
2103	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I738)
2104	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I21161)
2105	Bjørg, Petter og Svein Nordahl hadde bil og kom ofte inn til Oslo med familien for å hente med seg Ruth, Einar, Ruth Eva og William Skøien på biltur. Ofte kjørte de til Lier, eller Hønefoss og områdene omkring der, hvor de hadde picnic. Solihøgda var et populært utfartssted for de 2 familiene.	Family: Petter Olaus Nordahl / Bjørg Eide, "Nordahl" (F369)
2106	Bjørg, Petter og Svein Nordahl hadde bil og kom ofte inn til Oslo med familien for å hente med seg Ruth, Einar, Ruth Eva og William Skøien på biltur. Ofte kjørte de til Lier, eller Hønefoss og områdene omkring der, hvor de hadde picnic. Solihøgda var et populært utfartssted for de 2 familiene.	Family: Einar Zinow, "Skøien" / Ruth Lorentzen, "Zinow" / "Skøien" (F8)
2107	Bjørgs kusine Ruth Eva Skøien fortalte at Bjørg var tynn og spe. Hun hadde hatt tuberkulose og ble visst operert, hvor det ble fjernet noe av den ene lungen.	Eide, Bjørg "Nordahl" (I607)
2108	Bjørkli.	Bjørkli, Aslaug Marie "Bye" (I10521)
2109	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I10523)
2110	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I10525)
2111	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I10526)
2112	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I10530)
2113	Bjørn Bjørnson fikk sin sceniske utdannelse i Wien, og gjorde sin debut i 1880 ved hertugen av Sachsen-Meiningens selskap. I årene 1885 til 1893 hadde han som ledende instruktør det kunstneriske hovedansvar for Christiania Theater. Bjørnson moderniserte den gamle konservative institusjonen og ga personalet en ny og levende innstilling til kunsten - en realistisk menneskeskildring avløste deklamasjonen. Selv spilte han oppgaver som Peer Gynt, Sigurd Slembe og Richard III. Senere gjestet han i utlandet, og i 1895 var han fast instruktør ved Dagmarteatret i København. - Hans livs hovedverk var Nationaltheatrets reisning, som han gjennom sin pågående energi fremfor noen annen hadde æren for. I 1899–1907 var han dette teaterets første, vitale og inspirerende sjef. Han smeltet det unge, uensartede personale sammen til det ensemble som kom til å bære norsk scenekunst. I nedgangstiden 1923–1927 satte han for annen gang sin begeistring og arbeidskraft inn som sjef. Også etter den tid støttet Bjørnson gang på gang teateret som instruktør, fra Når den ny vin blomstrer til operettesuksesser som Czardasfyrstinnen. Under det altoppslukende arbeidet som sjef og instruktør trådte skuespilleren Bjørnson etter hvert mer i bakgrunnen. Med lange mellomrom møtte imidlertid Oslo ham på scenen, helt til 70-årsdagen i 1929. Her spente hans evner fra den fantasifulle professor Tygesen til den følsomme Paul Lange. Det var alltid fest og strid, humør og uro omkring Bjørnson både som skuespiller, instruktør og sjef. Noen fast linje var det kanskje ikke i hans innsats, og hans litterære smak vakte ofte kritikk. Mens hans sjeldne positive teateregenskaper var det aldri uenighet om. - Av hans skuespill er Johanne, oppført på Christiania Theater i 1898, det betydeligste. Lystspillene Solen skinner jo (1913) og En tørstig kamel (1919) har vært spilt på Nationaltheatret. Sin store fortellerevne tok han i bruk i sine erindringer Mit livs historier - fra barndommens dage (1922), Bjørnstjerne Bjørnson; hjemmet og vennerne (1932), Bare ungdom (1934) og Det gamle teater (1937). Disse bøkene betegner både en sterk personlig innsats og et stykke levende norsk kulturhistorie. Hans siste iscenesettelse på Nationaltheatret var Kongsemnerne (1938) og Geografi og kjærlighet (1941). Bjørn Bjørnson var sønn av Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson. Han er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.	Bjørnson, Bjørn (I24636)
2114	Bjørn Farmann (død 927) var ifølge Snorres kongesagaer en småkonge i Tønsberg i Vestfold og sønn av Harald Hårfagre. I sagaen om Harald Hårfagre i Heimskringla forteller Snorre Sturlason at kong Bjørn hadde kjøpskip i fart til andre land. Bjørn skal ha vært både en klok og omtykt mann, og var en god høvding. Bjørn Farmann skal ha blitt drept av Eirik Blodøks på Sem kongsgård og gravlagt i Farmannshaugen der. Ved utgravninger i 1917 og 1918 viste det seg imidlertid at haugen ikke inneholdt noen grav, men antakelig var en rituell haug fra jernalderen. Han hadde sønnen Gudrød, som ble far til Harald Grenske, som siden ble far til Olav den hellige. Fra Harald Hårfagres saga, Snorre: 36. Bjørn, kong Haralds sønn, rådde da i Vestfold, han satt for det meste i Tønsberg, og var lite på hærferd. Til Tønsberg kom det mange kjøpmannsskip både der fra Viken og lenger nordfra landet, og sør fra Danmark og fra Saksland. Kong Bjørn hadde også kjøpskip ute i fart på andre land og skaffet seg på den måten kostbare saker og andre varer som han syntes han trengte. Brødrene hans kalte ham farmann eller kjøpmann. Bjørn var en klok mann, rolig og sindig, og så ut til å bli en god høvding, han fikk seg et godt og høvelig gifte, og han fikk en sønn som het Gudrød. Eirik Blodøks kom fra austerveg med hærskip og stort følge. Han krevde at broren Bjørn skulle gi ham de skatter og skylder som kong Harald eide der i Vestfold; men før hadde det vært skikk at Bjørn sjøl førte skatten til kongen eller sendte menn med den. Slik ville han det skulle være nå også og ville ikke gi den fra seg. Men Eirik trengte mat og telter og drikk. Brødrene trettet om dette med strie ord, men Eirik fikk ingenting likevel og drog ut av byen. Bjørn drog også ut av byen om kvelden og opp til Sem. Eirik vendte tilbake, drog etter Bjørn opp til Sem om natta, og kom dit mens de satt over drikken; Eirik kringsatte huset, men Bjørn og hans menn gikk ut og kjempet; der falt Bjørn og mange menn med ham. Eirik tok stort hærfang, og drog nord i landet. Denne gjerningen var vikværingene fælt misnøyde med, og Eirik ble ille likt der; det gikk ord om at kong Olav nok ville hevne Bjørn, om han kunne komme til. Kong Bjørn ligger i Farmannshaugen i Sem. Bjørn er også nevnt i Øyvind Skaldespillers kvad Hákonarmál. Forfatteren av Fagerskinna omtaler Bjørn som Bjørn Farmann, som noen kalte Buna. Kanskje kan 2 Bjørn'er ha blitt forvekslet, for Bjørn Buna var ifølge blant andre Laksdøla saga en herse i Romsdalen. Are Frode omtaler Bjørn Farmann (også omtalt som Bjørn Buna) som herse i Sogn. Bjørn var igjen sønn til Vedrar-Grims, som også var herse i Sogn. Denne ætteopplysningene er satt opp av Are Frode kring år 1120 – omkring 100 år før Snorre. Det er derfor større grunn til å vektlegge denne opplysningen enn Snorres mye senere beretning.	Haraldsen, Bjørn (I3399)
2115	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I19785)
2116	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18394)
2117	Bjørn Sverre: Husker godt da jeg lå over til bestemor og bestafar på Munkvoll. Jeg hadde med meg fotballspillet mitt. Bestefar skulle bestandig være HAMKAM. Han sa hver eneste gang: Du vet at jeg er født på Hamar. Jeg var selvsagt RBK. Da han scoret lo han så han ristet. Bestemor var som vanlig på kjøkkenet. Smurte brød med bondesmør!! ....Han ramset opp lagoppstillingen til HAMKAM helt utrolig!	Lorentzen, Sverre (I72)
2118	Bjørn var først deleier fra 1718, deretter fra 1720 eier av hele Nordby.	Torgardsen Nordby, Bjørn (I25028)
2119	Bjørndalen under Hjellum.	Nilsen Hjellum, Nils "Østhaug" (I15405)
2120	Bjørnson var politisk aktiv i hjembygda, og satt fra 1925 til 1931 som medlem av herredsstyret i Østre Gausdal. Også på 1890-tallet skal han ha vært herredsstyremedlem, dessuten var han en periode formann i fattigstyret. Innenfor bondebevegelsen hadde Bjørnson mange tillitsverv - han var landsstyremedlem i Bondelaget og formann i kretslaget i Søndre Gudbrandsdalen. Han skreiv også mange artikler om landbruksspørsmål i avisene. Fra 1934 til okkupasjonen var Bjørnson Bondeparti-representant for Oppland på Stortinget, etter at han fra 1931 hadde vært suppleant. I 1934-1936 var han medlem av Justiskomiteen. I 1937-1940 var han med i Finans- og tollkomiteen. Trass i til dels ulike politiske sympatier var han en god venn av Arbeiderdemokratenes stortingsmann Alf Mjøen fra Gjøvik. I 1931 var begge blant gjestene i rasehygienikeren Jon Alfred Mjøens jubileumsfest for Vinderen Laboratorium - 5 år seinere samarbeidet Bjørnson og Alf Mjøen også politisk, da de foreslo den tyske rasebiologen Alfred Ploetz som kandidat til Nobels fredspris, sannsynligvis med Jon Alfred Mjøen som aktiv bakmann. I mai 1934 var Bjørnson saksordfører for steriliseringsloven som Stortinget vedtok mot én stemme (Gjert E. Bondes stemme), en lov som åpnet for tvangssteriliseringer.	Bjørnson, Erling (I24656)
2121	Bjørnstjerne Bjørnson var en av Norges og Europas viktigste forfattere i andre halvdel av 1800-tallet. Hans produksjon er svært omfattende og inkluderer romaner, noveller, teaterstykker og lyrikk. I tillegg til dette var han også journalist, debattant, teatersjef og politisk aktivist. I Norden var han pioner i en rekke litterære sjangre, blant annet senromantiske fortellinger (Synnøve Solbakken), historisk drama (Sigurd Slembe), borgerlig drama (En fallit) og den moderne romanen. Han var både venn med og rival av Henrik Ibsen. Han var også en av de første nordiske forfatterne som fulgte opp kritikeren Georg Brandes' oppfordring om å skrive litteratur om datidens sosiale problemer. I Norge var Bjørnson dypt involvert i den litterære og politiske debatten og fikk ord på seg som nasjonalskald. Det er han som har skrevet teksten til - Ja, vi elsker dette landet - Norges nasjonalsang. Han var også kjent i andre europeiske land, i det minste inntil sin død. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1903. - Bjørnson var sønn av presten Peder Bjørnson og Inger Elise Bjørnson, født Nordraak. Faren var prest i Kvikne, nå Tynset i Østerdalen, hvor Bjørnson ble født i 1832. Fra 1837 bodde han i Nesset i Romsdal etter at familien flyttet dit. I 1844 begynte Bjørnson på skolen i Molde og utviklet raskt et sosialt og politisk engasjement og en interesse for skriving. I kjølvannet av de internasjonale opprørene i 1848 skrev han 16 år gammel sin første artikkel, Frihedens Tale til Moldenserne, som viser mye av det ildfulle temperamentet som skulle karakterisere ham i årene som skulle komme. - I 1850 flyttet han til Kristiania, der han ble kjent med blant andre Henrik Ibsen, Jonas Lie og Aasmund Olavsson Vinje. Han tok artium i 1852, men forlot raskt studiene for å prøve seg på en karriere som forfatter og skribent. Bjørnsons posisjonering i det norske litterære feltet kom i 1854, da han i en anmeldelse av en antologi over en rekke kjente norske diktere gikk til angrep på Johan Sebastian Welhaven og romantikerne og spådde at tiden var omme for - denne drømmende, sygelige måneskinsvandring - en anmeldelse som vakte stor debatt i Kristiania og gjorde Bjørnson til et kjent navn i byen. I samme periode begynte han som teaterkritiker i Morgenbladet. Der ga han uttrykk for sine meninger i en av sine første nasjonale kamper, nemlig den mot danske skuespillere og dansk språk på Christiania Theater. Kampen kulminerte i 1856 med en berømt pipekonsert mot bruken av danske skuespillere. Kampen for det norske språket og norske skuespillere var typisk for den samme søken etter det nasjonale som han ga uttrykk for i Illustreret Folkeblad, tidsskriftet han grunnla samme år. Bjørnsons forfatterdebut kom i 1857 med det historiske skuespillet - Mellem Slagene - som er satt i borgerkrigstiden. Her viser Bjørnson sin interesse for Norges nasjonale røtter, men også for det moderne samfunnet. Forholdet mellom krigeren Halvard og hans kone Inga er preget av mannens fravær, et fravær som undertrykker kvinnens rolle i familien. Den samme spenningen mellom fortid og nåtid er synlig i Bjørnsons berømte bondefortelling - Synnøve Solbakke - også fra 1857, som balanserer en senromantisk fascinasjon for bondesamfunnet med en bevissthet om dets problemer som alkoholisme, skinnhellighet og ulykkelige ekteskap. Dannelses- og kjærlighetshistorien om bondegutten Torbjørn og Synnøve utfoldes i et miljø som er halvt idealisert og halvt realistisk skildret. Fortellingen er siden blitt en del av den norske litterære kanon og av den norske kulturarven generelt. - Bjørnson flyttet til Bergen i 1857, der han tok Ibsens plass som teatersjef ved Det Norske Theater, og der han ble fram til 1859. I Bergen fikk Bjørnson erfaring med teaterarbeid og satte opp sine og Ibsens skuespill. I tillegg satte han opp verker av Johann Wolfgang von Goethe og William Shakespeare samt av franske borgerlige dramatikere, noe som kom til å påvirke hans senere dramatiske produksjon. I 1858 ble han også kjent med Karoline Reimers som han forlovet og giftet seg med samme år. I samme periode skrev han også ferdig det historiske skuespillet - Halte-Hulda - fra 1858, andre bondefortellinger som - Arne - fra 1859 og - En glad gut - fra 1860 i tillegg til den første versjonen av nasjonalsangen - Ja, vi elsker dette landet - skrevet i Bergen sommeren 1859: Den 1.oktober 1859 stod - Norsk Fædrelandssang - tilegnet Norges konge, Kong Carl, anonymt på trykk i Aftenbladet. Det var den første versjonen av det som siden skulle bli den norske nasjonalsangen. Ja, vi ælsker dette landet, som det stiger frem, furet, vejrbitt over vandet, med de tusen hjæm, — ælsker, ælsker det, og tænker på vor far og mor og den saganat, som sænker drømme på vor jord. Dette landet Harald bærget med sin kjæmperad, dette landet Håkon værget, medens Øjvind kvad; Olav på det land har malet korset med sit blod, fra dets høje Sverre talet Roma midt imod. Bønder sine økser brynte, hvor en hær drog frem; Tordenskjold langs kysten lynte, så den lystes hjæm. Kvinner selv stod op og strede, som de vare mænn; andre kunde bare græde, men det kom igjæn! Visstnok var vi ikke mange; men vi strak dog til, da vi prøvdes nogle gange, og det stod på spill; ti vi heller landet brænte, æn det kom til fall; husker bare, hvad som hændte ned på Fredrikshald! Hårde tider har vi døjet, blev tilsist forstøtt; men i værste nød blåøjet frihed blev os født. Det gav faderkraft at bære hungersnød og krig, det gav døden selv sin ære — og det gav forlig. Fienden sit våben kastet, op visiret fór, vi med undren mot ham hastet; ti han var vor bror. Drevne frem på stand av skammen gik vi søderpå; nu vi står tre brødre sammen, og skal sådan stå! Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud! Landet vilde han beskytte, skjønt det mørkt så ud. Alt, hvad fædrene har kjæmpet, mødrene har grætt, har den Herre stille læmpet, så vi vant vor ret. Ja, vi ælsker dette landet, som det stiger frem, furet, vejrbitt over vandet, med de tusen hjæm. Og som fædres kamp har hævet det av nød til sejr, også vi, når det blir krævet, for dets fred slår lejr.	Bjørnson, Bjørnstjerne (Bjørn) Martinius (I24634)
2122	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I5645)
2123	Blanche married Guillaume 1 (William 3) Taillefer, Count Of Provence, son of Raimond 3 Toulouse and Garsinde. Guillaume was born in 947 in Toulouse, Haute-Garonne, Midi-Pyr?n?es, France and died in Sep 1037. Children: Constance de Toulouse, of Arles was born in 986 in Arles, Bouche-du-Rhones, Provence, France and died on 25 Jul 1032 in Melun Castle, Melun, Aquitaine, France. Constance married Robert 2 "The Pious" Capet, King of France , son of Hugh Capet, King of France and Adelaide of Aquitaine, Queen of France, in 1003 in Roches, France. Robert was born on 27 Mar 972 in Orleans, France, died on 20 Jul 1031 in Melun Castle, Melun, Aquitaine, France, and was buried in St Denis Abbey, St Denis, Seine, France.	Family: / Blanche av Anjou (F4850)
2124	Blanches utdannelse til sykepleier nevnes i flere av morens brev. 21.11.1966: Blanche går på skole i Paris for ergo-therapie, lære opp handikappede til å arbeide igjen. Desember 1968; Blanche har tatt utdannelse som kinesi-therapeute.	Gauthier, Blanche Erika "Skauge" (I1027)
2125	Blandinberg. 2.januar?	av Flandern, Balduin (Baldwin) "Balduin 2" (I4534)
2126	Blant annet på skolene Bekkevold ungdomsskole og på Fuglset skole. Sistnevnte var der han hadde sin første lærerjobb.	Brakstad, Torkild (I5732)
2127	Blant de institusjonene Molde fikk i 1840-årenes nydannende bevegelse var Molde Sparebank ikke den minst viktige. Den ble stiftet allerede i 1839, og mottok de første innskudd 1.juni samme år. Den første direksjonen besto av overlærer Hammer, Bastian Dahl, fogd Qvinsgaard, tollkasserer Brinchmann og apoteker Aas. Hammer ble dens første formann.	Brinchmann, Christopher Bernhoft (I484)
2128	Blant Dødsfald, anmeldte i Kristiania den 29de August i Kristianiaposten, torsdag 1.september 1892, finner vi: Trine Lovise Zinow 2 Aar 3 Mdr.	Zinow, Thrine Louise (I3851)
2129	Blant fadderen er Arne Hugaas og Johan Loholt.	Lorentzen, Paul Arthur (I69)
2130	Blant fadderene var fru Sadolin, som mor Elen Elisabeth tjente hos da hun giftet seg.	Pedersdatter, Dorothea (I11700)
2131	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I5145)
2132	Blant fadderne er nevnt tante Sophie Cathrine Høyem.	Høyem, Andreas Severin (I5693)
2133	Blant fadderne finner vi Adam Hjorth og Mad. Christina Hjorth.	Hjorth, Karen Caroline Adamine "Christensen" (I14347)
2134	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I5023)
2135	Blant fadderne finner vi Olava Johansen, Sandefjord.	Johansen, Aslaug Marie (I94)
2136	Blant fadderne nevnes onkel styrmann Jens Høyem og tante jomfru Dorothea Høyem, samt mormor Madame Høyem.	Bae, Ane Dorthea Peerson "Rødahl" (I4935)
2137	Blant fadderne til Asbjørg finner vi besteforeldrene Johan og Anna Hugaas.	Johansen, Asbjørg Jensine "Svendsen" (I5021)
2138	Blant fadderne var farfar Christen Poulsen Hytten.	Christophersen Hytten, Niels (I12535)
2139	Blant fadderne var Hans Christensen.	Poulsdatter Hytten, Karen Marie (I12526)
2140	Blant fadderne var Karen Guldbrandsdatter.	Olsen Ildjernet, Mads (I11015)
2141	Blant fadderne var Kirsti Christensdatter, Christen Poulsen og Hans Christensen.	Poulsen Hytten, Lars (I12540)
2142	Blant fadderne var lieutenent Lemveg.	Hjorth, Carl Herman (I980)
2143	Blant fadderne var Marie Christensdatter.	Poulsdatter Hytten, Maria (I12528)
2144	Blant fadderne var onkel Pouel Christensen Hytten.	Christophersen Hytten, Christen (I12534)
2145	Blant fadderne var onkel Poul Christensen.	Christophersdatter Hytten, Johanne (I12537)
2146	Blant fadderne var Samuel Pless.	Andersdatter, Pauline (I11698)
2147	Blant fadderne var tante Emilie Zinow, og onklene Theodor og August Zinow.	Gauer, Georg Friedrich (Fritz Georg) Zinow (I6874)
2148	Blant fadderne var tante Kirsti Christensdatter og onkel Povel Hytten.	Christophersen Hytten, Ole (I12538)
2149	Blant lederne for de nye orkestrene som dukket opp i Haugesund i 1890-årene var organist Lorentz O. Reitan, som også var ledende i byens sangliv. Bl.a. fikk Haugesund Turnforeningsitt eget orkester i 1894 med Reitan som leder. Lorentz O. Reitan kom til Haugesund fra Visnes i 1892 som musikklærer. Han gjorde gratis arbeid i kor og orkester på tross av at han skulle leve av å undervise i sang og musikk. I slutten av 1890-årene ble det gitt noen konserter til inntekt for han. I Bedehuset, hvor han var ulønnet organist, fikk han et årlig offer. Lorentz var en aldrende mann da han kom til Haugesund, og han fikk ikke utrettet så mye for musikklivet i byen som sin yngre kollega og forgjenger, M. Aarsvold.	Reitan, Lorentz Oluf (I12437)
2150	Ble 23.april 1698 fenrik ved livkompaniet av Hausmanns gevorbne infanteriregiment, men ble samme år forflyttet til kaptein Stocfleths og 1700 til oberstløytnant C. G. von der Ostens (dette kompaniet fikk kort etter kaptein J. W. Stuart som sjef) kompanier av samme regiment. Han ble 1.mai 1706 premierløytnant ved kaptein Landsbergs kompani av samme regiment (der Caspar Hermann Hausmann nå var erstattet av generalmajor Johan Caspar Cicignon som sjef). Den 9.mars 1708 ble han karakterisert kaptein (altså midlertidig forfremmelse til kaptein) og fast premierløytnant ved major H. J. von Rummelhoffs hadelandske kompani av det Opplandske nasjonale infanteriregiment. Den 5.oktober 1710 ble han kapteinløytnant ved oberst J. O. Brockenhuus' livkompani av regimentet og den 23.mars 1714 ble han fast kaptein og sjef for Land og Valdres kompani av samme regiment. Han utmerket seg ved forsvaret av Krokskogen i 1716 slik at han av generalmajor Barthold Heinrich von Lützow den 7. mai samme år ble innstilt til, og av kong Fredrik 4 den 27.juli ble utnevnt til sekondmajor av regimentet. Den 15.august 1718 ble de Coucheron ansatt som premiermajor og sjef for Gran og Jevnakers kompani av det 2. Opplandske nasjonale infanteriregiment. Den 3.august 1719 ble han forfremmet til oberstløytnant. Den 10.januar 1729 ble Anthon Jacob de Coucheron utnevnt til oberst og sjef for det 1. Bergenhusiske nasjonale infanteriregiment. Han døde på Vange i Vik den 2.oktober 1736. Det skal stå mer i Personalhistorisk tidsskrift, 1. rekke, VI. bind.	Coucheron, Anthony Jacob (I2859)